av Jorunn Folkvord

Det er langt mellom Norge og Nicaragua, både i tanker og geografi. Men én virkelighet kan allikevel gi tanker om en annen. Og et blikk på ung-sandinistene i Nicaragua, kan også si noe om situasjonen i Norge.

Ung-sandinistene av 17. juli, ungdomsorganisasjonen til sandinistfronten FSLN i Nicaragua, er oppkalt etter dagen da revolusjonen seiret i Nicaragua i 1979. De er den største ungdomsorganisasjonen i landet, i følge sine egne tall. Det finnes ingen offisielle tall som kan bekrefte eller avkrefte dette, men så veit vi jo her hjemme at offisielle tall heller ikke trenger å være riktige.

En tung jobb

I et land hvor 70-80 prosent er arbeidsløse, hvor 50 prosent dropper ut av skolen før de er ferdige med 6. klasse og utenlandsgjelda er en av verdens aller største når man regner pr. innbygger, er det ikke lett å mobilisere til politisk aktivitet. Håpløsheten ligger som en klam hånd om det nicaraguanske samfunnet. Overskudd til å prøve å se videre enn morgendagen finnes nesten ikke blant folk som må bruke alle kreftene sine på å holde sulten fra livet. Hvordan klarer man å drive politikk i en sånn situasjon?

– Det er ikke lett å drive politikk. Ungdom interesserer seg ikke for politikk lenger. Derfor har vi slutta med politikk for en stund. Nå driver vi mest med fester og forskjellige idrettsarrangementer, forteller William, som er sekretær for hovedstadsavdelinga av Ungsandinistene. Hadde jeg snakka med han før kongressen, hadde jeg kanskje ikke blitt så overraska over det som møtte meg.

Ungsandinistene er ikke en revolusjonær ungdomsorganisasjon i marxistisk forstand, men de kaller seg revolusjonære, fordi de bygger videre på den nicaraguanske revolusjonen. De har organisatoriske bånd med AUF her i Norge, samtidig kaller mange seg for kommunister. Lederne deres kommer fra småborgerskapet, går i Levis-bukser og har walkman. Cuba er det viktigste fyrtårnet og troen på ledelsen i FSLN er grenseløs.

Litt utenom det vanlige

Ungsandinistene avholdt kongressen sin midt i desember. Det var ikke på noen måte en oppvisning i pengesløsing, tvert imot var det en fattig organisasjon, som gjorde det beste ut av små midler. Alle måtte ha med sitt eget bestikk, og innkvarteringa var heller sparsommelig. Åpninga var en festforestilling hvor ungdommene hadde danseoppvisning, gamle helter fra FSLN holdt taler og fikk blomster av Miss Kongress, og alle sang og var glade. Det at det var en missekåring knytta til kongressen blei i utgangspunktet skrevet på kontoen for kulturforskjeller, en konto som etter hvert blei ganske stor.

I løpet av de to dagene kongressen varte, registrerte jeg i underkant av 6 timer med politiske diskusjoner, hvorav drøye en time var i grupper. Resten foregikk i plenum, som besto av rundt 400 mennesker, og den ene mikrofonen som var, klarte ikke å bringe lyden ut til mer enn snaut halvparten. I overkant av 6 timer blei brukt til å avholde valget i beste USA-stil, med valgkamp og lister med de forskjellige kandidatene. Når valgresultatene blei lest opp, blei den nye ledelsen blant annet feira med matkrig, kinaputtbomber og kondomer som blei kasta rundt i møtesalen.

Politikk på toppen

Få av de delegatene jeg snakka med, hadde mye å si om politikk, sjøl om dette altså skulle være 400 av de mest framskredne medlemmene i Ungsandinistene. De få som var interessert i å snakke politikk, var fra ledelsen. Det viktigste budskap var at nå måtte alle støtte opp om ledelen i FSLN og jobbe sammen for å vinne valget i 1996. Dette var en knapp måned før bruddet mellom de to fløyene i FSLN var et faktum. Blant Ungsandinistene var det bare et mikroskopisk mindretall som sto fram med åpen støtte til opposisjonen i FSLN, men all diskusjon med dem blei drept med argumentet at: Det er bare én ledelse i FSLN – den som blei valgt på kongressen. De som var uenige med ledelsen i FSLN, blei stempla som splittere og fraksjonister.

Det er bare på ledelsenivå at Ungsandinistene diskuterer politikk, på grunnplanet er det sosiale arrangementer, idrett og veldedighetsarbeid som står i fokus. En ledelse som forbyr all opposisjon, oppfordrer jo heller ikke til så mange diskusjoner. Dette vil nødvendigvis føre til store problemer på sikt, men det er det visst ingen som bryr seg om for øyeblikket.

Etter å ha deltatt på denne, for meg noe merkverdige, kongressen, meldte det seg mange tanker. Matkrig og missekåring var ikke det som ga flest tanker, men deriomt den totale mangelen på politiske diskusjoner. Den grenseløse dyrkinga av ledelsen av partiet og heltene fra revolusjonen var noe som skremte. Det vitna om et parti hvor ledelsen nærmest hadde fått gudestatus, og hvor all kritikk blei stempla som reaksjonær eller fraksjonistisk. Også for en bleik nordboer var det litt imponerende å se fungerende generalsekretær i FSLN, Tomas Borge holde tale for kongressen. Borge er den siste gjenlevende av FSLNs stiftere og en av de få gjenlevende «gudene».

Håpet som brast?

I midten av november i fjor, sto det en kronikk i Dagbladet under overskriften: «Vi som elsket Nicaragua». Den handla om den forvirringa mange følte i forhold til utviklinga i Nicaragua. For mange, både sosialdemokrater og revousjonære, var sandinistenes seier i 1979 et håp for Mellom­Amerika. Det håpet er sandinistene nå sjøl med på å ødelegge. Men FSLN er ikke det eneste partiet som har stivna i gamle former. I store deler av den revolusjonære bevegelsen, og forsåvidt andre bevegelser, gjelder visst regelen om at lederen sitter til han dør.

Det er vanskelig å spå, spesielt om framtida, og i hvert fall om framtida til et land på andre sida av kloden. Sånn som den politiske situasjonen i landet er, er det også vanskelig å si om valget i 1996 vil medføre store endringer, uansett hvem som vinner. Det er ikke de helt store forskjellene mellom de forskjellige partiene i Nicaragua. Det kan virke som om det viktigste spørsmålet er hvilken del av overklassen som skal sitte med makta, og spørsmålet om presidentkandidater, har til en stor grad blitt et spørsmål om enkeltpersoners makt framfor spørsmål om politiske linjer.

Hva med oss?

For oss i m-l-bevegelsen i Norge er det av og til vanskelig å forstå den hodestupse persondyrkelsen i andre deler av verden. En viktig styrke i Norge, er at vi har klart å forhindre en altfor stor oppblåsing av guruer. Det er blitt naturlig å skifte ut ledelsen med jevne mellomrom, og vi har i løpet av en drøyt 20-årig historie utvikla mye ny og viktig politikk. Allikevel går heller ikke vi fri fra dyrkinga av enkeltpersoner og vedtatte sannheter.

De personene som sto i spissen i oppbyggingsfasen av m-l-bevegelsen, har fått et slags mytisk skjær rundt seg, og de sannhetene som blei vedtatt for tjue år sida, er for mange også sannheter i dag. Det krever mot å sette spørsmålstegn ved «guruene», og å sette spørmålstegn ved sannhetene. Kan det være riktig i en bevegelse som bygger på den dialektiske materialismen, at det skal være så vanskelig å utfordre de gamle tankene?

Den revolusjonære ungdomsbevegelsen er nå i ferd med å bygges opp igjen over store deler av verden, men på hvilket grunnlag skal den bygge seg opp? Kan vi bygge en ungdomsbevegelse som skal møte dagens problemer med tjue år gamle svar? Eller skal vi finne det motet som kreves for å utfordre sannhetene, som gjør at vi for en stund vil mangle svarene, og at vi nok en gang bare har spørsmålene å gå utifra?

av Geir Sundet

Denne artikkelen forteller hvilken praktisk nytte revolusjonære og progressive kan ha av internettet, hvilke muligheter som ligger der, og hvilke hindringer som må overvinnes.

Internettbruk er et ypperlig redskap for den progressive bevegelsen. Det er arbeidsbesparende, man trenger ikke være dataekspert for å bruke det, og det er ikke dyrt. Grunnen til at mange progressive ikke er brukere skyldes manglende kunnskap, sløvhet og kanskje noen fordommer.

Da videomaskinene kom på markedet, var det mange i den progressive bevegelsen som sa: «Noe slikt skal ikke inn i vårt hus, vi skal beskytte våre barn mot porno og motorsagmassakrer.» De blanda det mest negative innholdet med det positive i teknologien.

Kunnskaper?

Er det liknende holdninger ute og går i dag til Internett og data? Tenk etter! Eller er det andre årsaker til at den progressive bevegelsen ikke er påkobla?

Jeg tror den konkrete kunnskapen i stor grad mangler. Dette blir ei sak for ekspertene, og dessuten er det vel fryktelig dyrt? Krever det ikke utdanning og store kunnskaper? Er det ikke mest for de spesielt interesserte, og hvilken nytte kan vi nå egentlig ha av det? «Dessuten har vi aldri brukt å gjøre det slik hos oss …»

Hva er Internet?

Kort fortalt store deler av verdens datamaskiner knyttet sammen gjennom telefonlinjer og kabler. Det eksisterer således ingen «Direktør for Internet» eller noen som eier Internet. Uttrykk som et organisert anarki har vært brukt. Det har eksistert i 20-30 år, men det er på nittitallet at utviklingen nærmest har eksplodert. Man regner i dag med ca. 30 millioner brukere, men dette tallet øker hver dag. I Norge er 1 prosent av befolkninga kobla på privat, mens en MMI-undersøkelse i august 1995 viser av 4 prosent vil være påkobla til neste år, altså en forventa økning på 400 prosent i året.

Hvilken nytte?

Hva med å gjøre artikkelen din i Røde Fane om oppbyggingen av den nye kommunistiske verdensbevegelsen tilgjengelig for 30 millioner lesere, Arnljot Ask? Hva med ei diskusjonsgruppe hvor over hundre kommunistorienterte partier og grupper deltar? Hvor innlegga er på nettet sekunder etter at de er skrevet, og kan taes ned og leses samtidig på ei datamaskin i Mandal, i Nigeria, Frankfurt eller Seattle? Dette er ingen framtidsvisjon. (Se innlegget fra Scott Marshall lenger bak i artikkelen.) Eller hva med møtet kameraten på Hamar planlegger. Du kan sende over artikkelen du skriver på, eller dagsorden til møtet, eller plakaten og løpeseddelen til den elektroniske postkassa til Per i Trondheim og Astrid i Oslo som mottar det sekunder etterpå, og kan sende forslag og korrigeringer om ti minutter? Til en pris på under to kroner. Mens jeg kladda denne artikkelen sendte jeg et utkast til Siri Jensen og en annen kamerat med elektronisk post, såkalte mail, og fikk kommentarer tilbake samme kveld. Her er et utdrag fra Siri:

Slik skreiv Siri, og liksom hun lasta ned og printa ut informasjonen om streiken i Costa Rica, kopierer jeg innlegg hennes rett inn i artikkelen min og redigerer det, raskt og arbeidsbesparende.

For å beskrive bruksområdene på Internet litt mer systematisk, kan man dele dem i fire, nemlig World Wide Web, e-mail, Newsgrupper og FTP. Man bruker i prinsippet fire forskjellige dataprogram til å utforske og benytte de fire delene, liksom man på en datamaskin trenger et skriveprogram å skrive i, og et regneprogram å regne i.

Kommentaren jeg fikk fra den andre kameraten var kort og grei, skrevet i friminuttet på jobben.

Og han har helt rett. Det nye 2.0-utgaven av Netscape Navigator gjør de andre programmene overflødig. Bedre programvarer gjør altså arbeidet enklere og mer brukervennlig.

World Wide Web eller WWW

Websider eller hjemmesider. Ei side med egen adresse som kan inneholde tekst, bilder, lyd og video. Som kan inneholde linker til andre sider hvor man kan bevege seg med et tastetrykk. RV har sin hjemmeside, med linker til Kvinnenettverk, til Nei til EU, til Sinn Fein og andre. World Wide Web har et så omfattende innhold at alt er mulig, og det vokser enormt. Det er bare fantasien som setter grenser. Sidene spenner i dag fra skoler, forskningsinstitusjoner, politiske partier, miljøgrupper, bibliotek og privatpersoner, via musikk, avstemninger eller protester på Frankrike og Kinas atomsprengninger, underholdning, etterlysning etter savnede personer og brevvenner, sport, sex og metafysikk til kommersielle interesser og Karl Marx’ verker på tysk. Det er ikke en gang mulig å yte rettferdighet til alt du finner med ei slik ramse.

Jeg blei overraska da jeg fant ei side for trailersjåfører i Canada, med lister over ledige jobber, men nå jobbes det med ei svær trailerside i England for Europa, med kart, returlass, info, tog, fly, båt … Hvem som helst kan lage sin egen hjemmeside. Rød Valgallianse har altså gjort det, president Clinton har gjort det, Aftenposten, Dagbladet samt over hundre andre aviser ligger der, og statens informasjonstjeneste Odin, samt en rekke privatfolk. Brønnøysund Avis, men ikke Klassekampen. SV, men ikke AKP. Time magazine, men ikke Røde Fane. Kvinnekonferansen i Beijing var der altså, samt Norway Cup med alle resultatene, og en mengde nazistiske organisasjoner. Via Universitetet i Tromsø har du adgang til en rekke oppslagsverk, og via Nei til EUs hjemmeside finner du Maastricht-traktaten i elektronisk utgave. Alt du finner kan kopieres til din egen maskin, og brukes i dine artikler eller publikasjoner så du slipper å skrive det på nytt.

Tenk deg Hammerverksaka på nytt, med egen hjemmeside. Der alle løpesedla og hvitbøkene legges inn og kan tjene som arkiv og kunnskapskilde for hele støttebevegelsen, med bilder av direktøren og klubbformannen til skrekk og advarsel. Eller et langt viktigere eksempel, den tidligere Black Panteren Mumia Abu Jamal som har sittet i fengsel siden 1982. Dømt av en hvit jury og en hvit dommer i ei farselignende rettssak, for et mord en stadig større opinion mener han ikke har begått. Tenk hvilket hjelpemiddel ei webside vil være, nasjonalt og internasjonalt, for å samle støtte, i skyggen av O J Simpson-saka. Fem tusen folk gikk i tog i Berlin til støtte for Mumia.

E-mail

Elektronisk post. Hver bruker har sin adresse som består av navn og eventuelt nummer, f.eks geirs1, så kommer bokstaven @, også kalt krøllalfa, deretter maskinen man er tilknyttet, f.eks oslonett, deretter et punktum og så landkoden. Min adresse blir dermed: geirs1@oslonett.no.

Det er viktig å bruke små bokstaver dersom adressen står med små bokstaver. Når du har skrevet ferdig teksten eller dokumentet, kobler du deg opp til nettet, sender teksten og kobler deg av. Det tar under et minutt. På dyreste tidspunkt koster det meg 66 øre til Internett, og et tellerskritt til Telenor. Og mottakeren får brevet øyeblikkelig, og kan eventuelt svare øyeblikkelig. Et tidsskrift med e-mail-adresse kan motta alle innlegga i sin elektroniske postkasse. Dermed kan de sette dem nett i bladet med noen få tastetrykk. Det er selvsagt også mulig å sende den samme artikkelen til en rekke personer, og det fører oss over til:

Newsgrupper

Alle som har vært på Rød Front sommerleir veit hva en veggavis er. Newsgruppene er en gigantisk veggavis, med eller uten redaktør/administrator, og kan oversettes med diskusjonsgrupper. Man kan opprette ei diskusjonsgruppe, eller koble seg på eksisterende grupper. Man sender innleggene sine, og mottar innleggene fra de andre i gruppa. Det finnes i dag ca. 10.000 diskusjonsgrupper på Internet. Jeg har kopiert et innlegg fra ei diskusjonsgruppe som illustrerer mitt poeng veldig klart.

Når man leser denne artikkelen, illustrerer den også et viktig problem, mye av Internettet foregår på engelsk. Vel, sånn er det jo hvis man skal ut i den store verden, Internet eller ikke. Det er en utfordring.

Det siste området er FTP-sidene som inneholder programvare. Trenger du et program for å sende og ta mot post, f.eks Eudora? Det finner du på en av basene. Eller for å søke på WWW? Netscape Navigator er best. Det finner du her. Eller et nytt virusprogram? Vær så god. Mye er til og med helt gratis. Du finner også tonnevis med bilder, artikler, datateori …

Vanskelig?

Alt er lett for den som kan det. Men jo mer avansert de nye maskinene og programmene er, jo enklere blir de i bruk. Det er det som er så avansert. For en person med kjennskap til PC fra jobb, vil Internet bruk ikke by på andre problemer enn førstegangstilkobling. En ny bruker vil også trenge instruksjon i prinsippene for programbruk, men på en time burde mye kunne læres. Og ordene til Siri Jensen en fornuftige:

Min erfaring er at det er greit å sette seg inn i litt av gangen, og få hjelp av noen andre som kan det, etterhvert som du tar nye skritt. Når du betaler for bruk, gjør det ikke noe at du i lange perioder ikke bruker.

Et helgeseminar gjennom studieforbundet Ny Verden vil kunne utdanne eksperter.

Pris investering?

Du trenger en PC med mus, tastatur og skjerm. En 486 koster 8-10 tusen og en Pentium fra 15 til 20.000 kr.

Skal du bruke Internet i noe særlig grad, trenger du et raskt modem. 28.800 bits koster mellom 2.000 og 2.500 kroner. Prisene raser nedover for tida, og er kanskje mye lavere allerede når dette kommer på trykk. Med et faxmodem (samme pris) kan du også sende artikler fra datamaskinen til andre faxmaskiner.

Du trenger en telefon, men det har de fleste fra før.

Brukerpris

Så trenger du et Internet-abonnement. Her er det også priskrig for tida, og abonnementsprisene er i fritt fall. Men du må ikke bare ta hensyn til abonnementsprisen. Du må også betale telefonregninga. Du betaler tellerskritt for den tida du er tilkoblet, men kun fra der du befinner deg til der du er tilkobla.

Det billigste er altså å finne en tilkoblingsmulighet i lokalmiljøet, så du bare betaler lokaltakst på telefonen. Spør i databutikken på hjørnet. Men for å si noe om prisnivået. Oslonett Start koster 500 kroner i året, det en gratis i bruk om natta, koster 20 kroner timen om kvelden og 40 kroner timen på dagen. Han du tilkoblingsmulighet innenfor ditt lokale teleområde kan du være oppkobla fra klokka 01 til 08, i sju timer for kroner 36,40. Det er en halvliter på puben.

Sukk …

Hva gjør Røde Fane i dag? De oppfordrer folk til å sende artikler på diskett, via postverket. Dyrt, seint og tungvint. Det er slik man i dag jobber på trailergrensene inn i Tsjekkia! 30 timers kø! Dersom Røde Fane eller Erik Ness hadde hatt e-mail-adresse, kunne jeg sendt artikkelen der, og Erik kunne satt den rett i bladet. Nå må enten Erik skrive faxen jeg sender om igjen for hand, eller jeg må ta artikkelen ut på diskett, reise til posthuset og betale mange penger for å sende den. Men OK, det en bra for en ting Internet er tilsvarende dårlig for, mosjonen.

Fra redaktøren

En liten trøst til Geir Sundet: AKP og Røde Fane holder på å legge seg inn på internettet. Røde Fane skal ha sin side klar til 1 .februar. Flere redaksjonsmedlemmer vil da også ha e-postadresser.

av Johan Petter Andresen

I media går det en debatt om verdiskaping og offentlig sektor. Samtidig lanserer borgerskapet en offensiv mot de statlige etatene og velferdsstaten.

Spørsmålet om hva som er produktivt arbeid kan ikke besvares uavhengig av tid og sted. I et kapitalistisk samfunn er det kapitalistenes diktatur som er utgangspunktet for de økonomiske lovene. I et kapitalistisk samfunn er arbeid som skaper merverdi, produktivt. Alt annet arbeid – lønna og ulønna – er altså uproduktivt da det ikke skaper merverdi.

La oss ta noen eksempler på typer av arbeid som skaper merverdi dersom virksomheten er organisert på kapitalistisk vis som Marx nevner i Bok 1 i Teorier om merverdien (se kapittel IV og Addenda [12]): Lærere, professorer, sangere, sirkusklovner, forfattere, alle ansatt av en kapitalist i en fabrikk (han inkluderer eksplisitt ingenører for eksempel), transportarbeidere blant annet.

Men forutsetninga for at de er produktive er altså at de selger sin arbeidskraft til en kapitalist, og ikke har kontroll over sine egne arbeidsredskaper. Også alle de indirekte funksjonene som må ivaretaes i forbindelse med kapitalistisk produksjon, betrakter Marx som produktive.

Men hvem er da de uproduktive? Det er altså de som ikke er ansatt av en kapitalist. For eksempel en tjener som jobber hjemme hos kapitalisten Olsen selger sin arbeidskraft til kapitalisten Olsen, men kapitalisten Olsen får ikke merverdi ut av hans tjenester. Tvert imot. Kapitalisten må bruke av sine inntekter for å betale tjenerens tjenester. Men hvis derimot kapitalisten Olsen henvender seg til Manpower og leier en tjener av dette kapitalistiske selskapet, da vil tjeneren være en produktiv arbeider for Manpower, ikke for kapitalisten Olsen.

Sjølstendig næringsdrivende faller i følge Marx utafor problematikken produktiv/uproduktiv. Da de eier sine egne arbeidsredskaper og har ingen ansatte. Sjøleiende bønder som ikke har egne ansatte, er ikke kapitalister, og driver ikke kapitalistisk produksjon, men en førkapitalistisk produksjon.

Derimot faller dommere, politi ansatt av de offentlige, soldater, embetsmenn o.l. innafor kategorien uproduktive arbeidere.

Når vi så drar dette spørsmålet over på dagens samfunn så kan vi se at det er veldig mye grått (altså delvis produktivt og delvis uproduktivt) arbeid i det offentlige.

Herunder følger en løs skisse til åssen jeg tenker meg forholda generelt:

Kapitalistisk/ikke-kapitalistisk virksomhet under kapitalismen

(Den fullt utvikla kapitalistiske produksjonsmåten forutsetter bl.a.: at produsentene ikke eier sine arbeidsredskaper, at produksjonens øyemed er profitt, at det produseres for et marked.)

Hva kjennetegner den delen av den samfunnsmessige virksomheten som ikke drives på kapitalistisk basis? Denne virksomheten drives utifra behov som er bestemt av Stortinget/kommune/fylkesstyrer. Det skal tjene til å fremme lov og orden i samfunnet slik at den normale (kapitalistiske) virksomheten kan foregå med minst mulig forstyrrelser og sikre utdanning av arbeidskraft og ivaretakelse av andre nødvendige funksjoner slik at den «normale» (kapitalistiske) økonomien får akkumulert best mulig under de rådende forholda. Disse tjenestene finansieres ved å skattlegge befolkninga og bedriftene (tar fra lønna til folk og fra profitten til bedriftene).

I Norge idag er mesteparten av virksomheten kapitalistisk. Men noen områder av den samfunnsmessige virksomheten er ikke drevet på kapitalistisk basis. (I denne omgangen holder jeg arbeidet i husholdningene utafor.) Politi, fengsler, militære, domstoler blir ikke drevet etter kapitalistiske prinsipper i hovedsak. Men deler av samfunnets behov for polititjenester er i ferd med å omgjøres til kapitalistisk produksjon: Securitas m.m.

Skoler, sjukehus, universiteter, leger, gamlehjem, institusjoner o.l. er samfunnsmessig virksomhet som i hovedsak ikke er kapitalistisk virksomhet. Men her har vi noen unntak. I den grad det er private skoler/barnehager som finansieres ved å selge sine tjenester til staten og foreldre, og som har som fremste målsetting å gå med overskudd, må dette betraktes som kapitalistisk virksomhet. Men her kan man antakelig finne en blanding av målsettinger som gjør at man kan si at de er delvis kapitalistiske.

Når det gjelder legesentre/sjukehus o.l. som er private og som selger sine tjenester til almennheten og staten, så er disse også i hovedsak kapitalistiske bedrifter. Hvis kommunen eier et renovasjonsvesen og dikterer overfor dets styre at det skal drive med overskudd, og at dette er dets primære oppgave, så blir dette kapitalistisk virksomhet, altså også når det er offentlig eie.

NSB/Tele/Post. Her har man drevet delvis kapitalistisk og delvis som en samfunnsmessig virksomhet som har støtta opp om den normale økonomien. Her er det i ferd med å skje de største umiddelbare endringene over hele verden. Disse skal nå drives som kapitalistisk virksomhet.

Veinettet drives i hovedsak som en offentlig tjeneste, men i framtida kan også deler av denne privatiseres. Mye av jobbinga og vedlikeholdet rundt veinettet drives etter kapitalistiske prinsipper.

SAS/Statoil/Hydro/bankene/flyplassene drives som kapitalistisk virksomhet.

Blir uproduktive arbeidere utbytta?

Med uproduktive arbeidere mener vi altså arbeidere som ikke produserer merverdi. I bok 3 av Kapitalen (side 414 av den engelske Pelican-utgava) behandler Marx (i forbifarten) «The commercial worker», en som arbeider med omsetning av verdier. La oss kalle denne typen arbeider: salgsagenten. I følge Marx er han uproduktiv, men så skriver han: «Den kommersielle arbeideren produserer ikke merverdi direkte. Men prisen på hans arbeidskraft blir bestemt av verdien av hans arbeidskraft, dvs. hvor mye det koster å produsere den, … Derfor står ikke hans lønn nødvendigvis i forhold til mengden profitt som han hjelper kapitalisten å realisere. Det han koster kapitalisten og det han innbringer denne, er ulike størrelser. Det han bringer inn, kommer ikke av at han har skapt merverdi direkte, men av hans assistanse i å redusere kostnaden i forbindelse med realiseringa av merverdi, …» Jeg slutter av dette: Alle lønnsarbeidere er mer eller mindre utbytta uavhengig av om de produserer merverdi, av den enkle grunn at de får betalt for færre timer enn de jobber. De bidrar med mer enn de får.

Kapitalen har interesse av å utbytte mest mulig både produktive og uproduktive arbeidere: ved å styrke utbyttinga av de produktive arbeiderne økes merverdien direkte. Ved å øke utbyttinga av de uproduktive arbeiderne vil kapitalen kunne sette av mindre merverdi til den uproduktive sektoren.

(Jeg vil skyte inn her at man ikke må blande sammen klasseanalyse og spørsmålet produktiv/uproduktiv. Klasser er samfunnsmessige grupper av mennesker som står i et bestemt forhold til hverandre i produksjonen og i kampen om merproduktet. Jeg er tilhenger av Lenins klassiske definisjon.)

Men har det ingen betydning om man er en direkte produsent av merverdi eller ikke?

Jo, det har det. Ett eksempel: En side ved en streik er at den er en økonomisk kamp. Dersom man er oljearbeider og stopper produksjonen av merverdi i Nordsjøen, så blir den økonomiske sida ved streiken viktig og effektiv!

Dersom man er lærer i den offentlige skole og streiker, er det ikke den økonomiske sida ved streiken som blir viktig, men den politiske. Over tid vil også denne streiken ha økonomisk virkning, hvis for eksempel elevene ikke får avgangsvitnemål og må forlenge sitt studium (arbeidskrafta blir dyrere).

Hele økonomien underlegges kapitalen

Når kapitalismen utvikla seg i Norge og kapitalistklassen (eller deler av denne) fikk kontroll over statsmakta, førte dette til at alle de ikke-kapitalistiske formene for samfunnsmessig virksomhet blei innretta på å tjene kapitalakkumulasjonen. Samtidig fører klassekampen mellom borgerskapet og de andre klassene til at det inngås kompromisser med for eksempel bønder og fiskere og arbeidere, utfra styrkeforholdet til enhver tid.

Vi lever nå i en tid der kapitalistklassen er på offensiven, samtidig som den kapitalistiske produksjonsmåten er i krise. I denne motsetningsfulle tida er en av tendensene at kapitalistklassen, for å holde kapitalakkumulasjonen gående kjemper for at større deler av den samfunnsmessige virksomheten skal gjøres om til kapitalistisk virksomhet og privatiseres.

Stagnasjon betyr privatisering

Den økonomiske stagnasjonen fører til økt arbeidsløshet og dermed økte offentlige utgifter og svekka offentlige inntekter generelt i verden. Norge er et unntak, da inntektene fra petroleumsindustrien gjør den norske staten meget rik i forhold til normalen i OECD-området. Men likevel krever borgerskapet at den norske regjeringa skal følge den samme politikken som de andre statene. Og de delene av norske næringsliv som konkurrerer internasjonalt er avhengige av å ha de samme «rammevilkåra» som sine konkurrenter. Det vil si samme subsidier, samme skattenivå, moderat lønnsutvikling, produktivitetsutvikling osv. Derfor, til tross for at Norge aldri før har vært så rikt, må det kapitalistiske Norge gjøre som de andre kapitalistiske landa eller skifte økonomisk system!

En annen side ved økonomien nå, sett i forhold til for 30-40 år sida, er at sentraliseringa av kapitalen har tatt et nytt stort skritt fram over. De største monopolkapitalene nå er atskillig større enn hva de var da. Dette gjør dem istand til å ta på seg investeringer som tidligere ble overlatt det offentlige.

En tredje faktor er den teknologiske revolusjonen som øker produktiviteten enormt innafor for eksempel post, tele og bank.

Den generelle økonomiske stagnasjonen fører til at mye kapital søker profittgivende investeringer. Omfattende privatisering av statlige virksomheter åpner for dette.

Borgerlig ideologi-offensiv

I denne prosessen sprer borgerskapet en ideologi om at det er det offentlige som lever av «verdiskapinga» i det «private næringsliv» (inklusive Statoil, bankene, forsikringsselskapene o.l.). Altså borgerskapet kjører fram sitt verdenssyn: bare merverdiskapende arbeid er verdiskapende!

Gro og Torbjørn kjører denne hardt: Hvis ikke det private næringsliv tjener penger og sysselsetter folk, vil vi ikke ha råd til velferdsstaten. Altså må rammevilkåra for næringslivet bedres og staten må bli mer effektiv. Og mest mulig av den offentlige virksomheten må drives som A/S-er.

Hvordan stå imot?

Hvordan skal vi møte denne logikken? Vi må si: Der folk arbeider, blir det skapt verdier. Uansett om de jobber med å fostre barn, ta vare på eldre, vaske huset, snekre på hytta, grave på Gardemoen eller kjøre buss. Alt arbeid som vi utfører for å få det norske samfunnet til å gå, er verdiskapende. Om denne virksomheten organiseres i form av et aksjeselskap eller i form av en offentlig etat eller et kooperativ har ingen betydning for det konkrete arbeidet som blir gjort. Det blir ikke mere verdiskaping i Norge hvis alle gamlehjem drives som aksjeselskap, og betaler skatt av sitt overskudd.

Hvordan skal vi møte privatiseringa som nå kjøres så hardt? Vi må vise til de reelle økonomiske sammenhengene. Det er fullt mulig å si: Vi vil ikke at noen skal sies opp uten at de er sikra nytt arbeid. Vi godtar ikke at produksjonsmessige framskritt og rasjonalisering skal bety sosial tilbakegang og arbeidsløshet!

Forsvar etatsmodellen

Vi må i vårt forsvar av etatsmodellen ikke gå i fella: å være for å øke produktiviteten for på den måten å vise at etatsmodellen er «bedre» enn aksjeselskap. Hele poenget her er at en sterk effektivisering av for eksempel etaten NSB vil være en viktig måte å rede grunnen for en raskere omdanning til aksjeselskap. Litt av poenget med etat er jo nettopp at profitt ikke skal være ledemotivet til virksomheten.

Her er vi inne ved neste spørsmål: Vi må reise kampen mot at det viktigste ved all økonomisk virksomhet skal være profitt. Vi må aktivt kjempe mot at Stortinget vedtar at NSBs viktigste målsetting i budsjettperioden skal være å gå med overskudd! Vi må framheve at den viktigste målsettinga for NSB må være å utvikle sine tjenester på en slik måte at de stadig bedre knytter de ulike delene av Norge sammen. Og så må det totale samfunnsmessige regnskapet, der vår nåværende form for sosialøkonomi er helt udugelig, avgjøre hvor mye som må satses på NSB og hva de ulike tjenestene NSB leverer skal koste brukerne. Med profitt som ledemotiv for NSB vil nødvendigvis sentraliseringa forsterkes og klasseskillene mellom brukerne og mellom klassene i transportsektoren øke.

Det er bedre å ha kjempe og tape, enn …

Jeg har liten tro på at vi kan hindre borgerskapet i å gjennomføre hovedlinjene i sine planer. Men all kamp fra vår side vil være med på å bestemme hvordan omdanninga vil skje. Og det er ikke likegyldig hverken for arbeiderne eller kundene hvilke konsesjoner borgerskapet må gi for å nå sine hovedmål.

av Gun Kessle og Jan Myrdal

För en generation sedan citerades ordförande Mao också i Norge och Sverige som i Kina. Han sade att kvinnorna var halva himlen.

Om männen var förtryckta och fjättrade med feodalismens rep, var kvinnorna bundna också av ett fjärde; patriarkalismens. Fast liksom förtryck föder motstand och fattigbönderna just genom förtrycket drevs att göra uppror, hade kvinnorna bland dem större makt och mer att säga till om i familjen än kvinnorna i de rikare klasserna då de av fattigdom tvangs till kroppsarbete.

Mao talade om kvinnornas kamp mot feodalism och patriarkalism. I den kampen befriade de sig också ideologiskt. Kvinnorna organiserade sig, de började räta på nacken så att de äkta männens auktoritet blev darrigare med varje dag. Han talade om tvångsäktenskap och nödvändigheten av frihet till äktenskap. Han hävdade att för verklig jämlikhet måste det bli möjligt för kvinnorna att arbeta i produktionen och att likalönsprincipen måste genomföras.

Nå, han sade mycket annat också. Det var inte bara ord. Det vet alla som reste i Kina de åren. Det nya Kina innebar också den nya äktenskapslagen som gjorde slut på de feodala och kvinnoförnedrande köpäktenskapen och enbart erkände äktenskap mellan vuxna personer av fri vilja. Att genomföra den över hela Kina, innebar en väldig politisk kamp för kvinnors människovärde. Det nya Kina gjorde även slut på prostitution och knarkhandel och befriade även de prostituerade och knarkande kvinnorna till ett människovärdigt liv. I grundlag, lag och förordning infördes lika rättigheter för kvinnor som för män; likalönsprincipen fastställdes.

Och, vilket var helt avgörande, under kulturrevolutionen när det var stor oro under himlen och då också de mest undertryckta rätade på nacken och gjorde uppror, då erövrade den stora majoriteten kvinnor i Kina – landsbygdens kvinnor – sin verkliga möjlighet till självständighet. De arbetande betalades enligt arbetspoäng. Var och en skulle själv ta emot sin del av kollektivets inkomst som gick till individuell konsumtion. Det skulle inte längre vara familjens överhuvud, den gamle mannen, patriarken, som skulle ta allas andel. Det var princip. Förverkligandet innebar kamp i varje brigad.

Det var svårt för den överväldigande majoriteten kvinnor i Kina. Tungt arbete, tungt på fälten, tungt i hemmet, fortfarande stod striden mot patriarkaliska föreställningar. Men livet hade blivit bättre. Det ljusnade. Men det var då det.

Nu är tiden en annan och det skall bli internationell kvinnokonferens i Beijing. Den blir nog nyttig för många kvinnor i Kina och världen över. För journalister och diplomater. För alla andra traktamentsbehöriga; delegater, portföljbärerskor och konferenskvinnor. För telekommunikationsföretag, pappersleverantörer och kontorsvarufabrikanter. För flygbolag och hotell – alla hotell i Beijing är sedan länge fullbokade – och för såväl de nya barerna som boutiquerna. Ty ämbetskvinnor både shoppar och tar drinkar. Hade det varit en mansdominerad internationell konferens, en för världshandel eller en för fred; en för miljö, för regnskogar eller annat ädelt, en bokmässa eller konstmässa av format, då hade den dessutom precis så som vi under decennier sett på andra håll inneburit ännu ett nytt uppsving för en det nyaste Kinas tillväxtindustri – sexindustrin. Men nu är de ju kvinnor själva, de som kommer till Beijing.

Dock det är hur som haver ett stort jippo, ett turistindustrievenemang. Myndigheterna har också storsint lovat FN:s juridiska avdelning att se genom fingrarna med de inresande valutaspenderande kvinnorna som de såg genom fingrarna med de inresande tävlande och deras supporters vid de asiatiska spelen.

Delegater och andra deltagare kommer inte att testas för HIV-smitta vid inresan. Heller inte utfrågas om beteenden; sexuella eller andra. Fast kärleken till de möjligtvis avvikande är inte stor. Men det är inte något nytt, så har Mittens rike behållit sin stabilitet genom årtusenden och den bristen på förståelse är Kina inte ensamt om. Inte heller är Kina ensamt om att finna de politiskt avvikande så störande för staten att de skulle bli icke acceptabla inresande om det inte vore så att de stora affärsintressena talar för att de skall släppas in. In kommer nog alla de organiserade kvinnogrupperna, taiwanesiska som tibetanska och lesbiska.

För säkerhets skull placeras i vart fall de icke officiella kvinnorna fyrtio kilometer bort från Beijing. Sådana har vanligtvis inte så mycket pengar med sig att de blir lönsamma som gäster heller.

Därmed är det också sagt att vi till skillnad från de flesta som skriver och talar inför offentligheten, inte finner dessa stora konferenser viktiga eller intressanta annat än för de närmast inblandade. Deras dokument är lögn. Det är bara att jämföra vad regeringarnas portföljbärare högtidligen undertecknar med den politik som de verkligen genomför.

Men frågan om kvinnornas situation i Kina som i världen som helhet är viktig för oss alla. Den är viktig ty den är ingen kvinnofråga. Den är en klassfråga. Inser man det, då ser man också tydligt vad det är för slags kvinnojippo detta i Beijing. Det är inte bara ett som tjänar deltagarnas privata intresse, det tjänar till att halla den stora massan av kvinnor nere i skiten genom att ge en elit bland dem möjlighet att trampa sig uppåt på deras ryggar. Det ger dem möjlighet att tala högstämt under det de trampar. Munväder! Revolutionärt munväder till och med.

Kina är ett negativt exempel

Kina är fortfarande ett land i tredje världen, men den ekonomiska utvecklingen går rasande fort. Det har den gjort i fyrtiofem år. Om några år passerar Kina Förenta staterna i bruttoproduktion. Om nödvändigheten av tillväxt i ekonomin rådde ingen strid. Där var alla överens. Men om hur denna tillväxt skulle organiseras, stred man. Det kallades tvålinjestrid. Den fördes ofta under märkliga slagord. I länder som Norge och Sverige trodde många att det rörde sig om ord. De borgerliga tidningarna gjorde sig lustiga:

– Krossa Sveriges Kinas Kruschov som går den kapitalistiska vägen!

Men inte var det ord inte. Den politik som styrt Kinas utveckling ändrades för femton år sedan. Den grupp, de ledande politiska personer vilka Mao Zedong kallat kapitalistfarare, segrade och Mao Zedongs politik övergavs.

Nu syns tydligt att de märkliga slagorden alls inte var tomma ord. Uttrycket kapitalistfarare var korrekt. En ny bourgeoisie hade utvecklats inom partiet. Det hade varit hård klasskamp som kulminerade under kulturrevolutionen. Den nya bourgeoisien lierade sig med den gamla från KMT:s tid och segrade. En härskande klass som tagit politisk makt, kunde vrida Kinas utveckling över på den kapitalistiska linjen. Den stora massan förlorade.

Till de segrande hörde de kvinnor vilka kunde stiga i karriären. Till de förlorande hörde landsbygdens fattiga kvinnor, kvinnorna i industrin, kvinnorna som kom att tillhöra de utslagna och jordlösa flytande folket. Och … de kvinnor vilka drevs in i den återupprättade sexindustrin, de som tvingades ut i prostitution.

Det finns ju inga kvinnor i allmänhet. Det finns bara kvinnor i synnerliga klasser. Fattigbondkvinnan i Liu Lin eller Tornedalen och den nya klassens miljonärska i Beijing eller kvinnliga ägare till Johnsonkoncernen i Sverige har ingenting gemensamt annat än det animala att de är primater av kvinnokön. Som människor – människan är som Aristoteles påpekade i sin egenskap av människa ett politiskt, samhälleligt djur – har de ingenting gemensamt.

Nå, kampen är inte avgjord. Klasskampen vilar inte. Förtryck föder motstand och i kaptialistfararnas Kina pågår en rasande klasskamp.

Nyss skrev vi från Shenzhen där kapitalistfararna sägs fira sin triumf och den sammanfattningen haller:

Nyss brann det igen i Shenzhen. Den här gangen var det en trevånings leksaksfabrik som brann. Den arbetade för världsmarknaden. Där brändes 81 arbetare ihjäl. 79 av de innestängda var kvinnor. De skrek inför döden. Men ut kom de inte. Utgångarna var blockerade. För profitens skull. Det är förtjänstfullt att bli rik.

Det var varken den första branden eller den sista. Hongkongs sweatshops har flyttat över gränsen in i Folkrepubliken. Där är arbetarskyddet inte längre så störande för profiten. Det marknadsekonomiska välståndet har sitt pris. I Beijing meddelar den statliga statistiken enligt China Daily att 11.600 arbetare redan dödats i industrin de första åtta månaderna 1993. Planen har övertäffats, skulle byråkraten tycka, ty siffran är 112,9 procent i jämförelse med samma tid året innan.

Kvinnornas dagblad berättar om fabriker omgivna av elektriska stängsel. Byggnader med låsta portar där arbeterskorna är förbjudna att tala med varandra och nu befinner sig i strid för att slippa klä av sig nakna för vakternas närgångna kroppsvisiteringar.

Nu reagerar också alltfler bland partiets vanliga kadrer. De flesta är ju inte som den ledningens korrupta jeunesse dorée, vilken inte ens låtsas vara kommunister längre utan öppet börjat växa ihop med såväl internationellt storkapital som kriminella triader.

– Att de utländska investerarna lockas till Kina på grund av den omfattande och billiga arbetskraften innebär inte att de kan håna lönearbetarnas rättigheter, deras sociala erövringar och att deras säkerhet i fabrikerna inte skall tillförsäkras.

Här i den framgårigsrika provinsen Guangdong – som Deng Xiaoping framhåller som mönsterbildande – har de officiella fackföreningarna undersökt förhållandena på tjugo utländska företag i tio städer och tre ekonomiska zoner.

90 procent av de utländska företagen bryter mot bestämmelserna på arbetsmarknaden. 28 procent av arbetarna rapporterar att deras företag «inte har vidtagit någon säkerhetsåtgärd och heller inte inrättat något räddningssystem vid eldsvåda». Därtill kommer enligt rapporten att 61 procent av arbetarna tvingas arbeta mer än 6 dagar i veckan. 34,7 procent av arbetarna tvingas till övertid. Därav erhåller 20 procent ingen extra ersättning. Mer än hälften av de kvinnliga arbetarna erhåller inte de mödrabidrag de är berättigade till.

Direktörerna mutar polis och sjukhus för att olycksfall i arbetet skall protokollföras som trafikolyckor eller helt försvinna ur papperen.

Företagen änställer inte de friställda yrkesarbetare som i de statliga industrierna haft sin risskål av järn och som kände till de rättigheter arbetarna i Kina tillkämpat sig. De investerande företagen utnyttjar det flytande folket, liumin. De som blivit överflödiga ute på landsbygden och som söker sig till städerna. De som saknar hemortsrätt. En tredjedel vet inte om deras kontrakt är juridiskt giltiga, ytterligare en tredjedel har inga kontrakt.

• Om myndigheterna inte ser till att arbetarskyddslagstiftningen respekteras kommer de oundvikliga nya katastroferna att utlösa en social kris.
• På arbetsmarknaden har konflikter och strejker tilltagit under senare år, särskilt i kustområdet.
• Tiotusentals gruvarbetare i nordost gick i strejk för att lönerna inte betalades i tid.
• I den allmänna sektorn var det 25.000 konflikter, stora och små, under 1993.

Klasskamp alltså. Daglig och stundlig. Utanför Nankai-universitetet i Tianjin där jag hedrades, stod kampen om dassen. Direktörerna och de höga cheferna hade sina tvättrum och propra toaletter. För de tusen arbeterskorna däremot fanns bara ett enda lortigt skithus. Reglementet tillät var arbeterska högst tre besök per arbetsdag. Basarna övervakade att dessa inte varade mer än de tillåtna fem minuterna.

Förtryck föder motstånd!

De vidriga förhållandena vid många av de nya industrierna och direktörernas – de må sedan kalla sig kommunister eller ej – hänsynslösa metoder tvingar även den fogligaste bondkvinna, tidigare fängslad vid kangen, den murade britsen, till solidarisk kamp för människovärde, för arbetarskydd och löner. I denna kamp för sina intressen förvandlas även det om sina rättigheter omedvetna flytande folket till medveten arbetarklass.

De nya väldiga sociala klyftorna i Kina är skadliga för folket. De är skriande och motbjudande. Bönder som i enlighet med sina kontrakt är skyldiga att leverera till staten, betalas för detta med värdelösa skuldsedlar, papperslappar. Ämbetsmännen har spekulerat bort statens pengar för egen vinning. Detta har runt om i Kina redan fört till demonstrationer och våldsamheter. Sådana gnistor har gang efter annan tänt förtärande bonderevolutioner i Kinas historia.

Hatet mot korruptionen och mot de nya förgyllda profitörernas livsstil med prostitution och spelhålor är så utbrett att det börjar bli en samhällelig kraft. Den allt bittrare klasskampen i Kina kan inte trollas bort.

Hur den utvecklas, vilka former den kommer att ta, om partiet kan rensas från sitt korrupta skikt i toppen och sin jeunesse dorée, resa sig ur det marknadsekonomiska träsket, alltså kan återta sin färg och klasskaraktär och åter bli den kraft som innerst inne leder denna kamp framåt, det vet ingen.

Kampen är oundviklig

Tag utbildning: 1980 hade Kinas folk lyckats upprätta ett utbildningssystem som ännu inte omfattade hela befolkningen, men som började ge också fattigbondeflickor möjlighet till högre studier. 1990 talar också Kinas delegater på Världskongressen för utbildning at alla.

Och nu? Grundutbildningen utvidgas. Men det pågår en intensiv politisk kamp – en klasskamp – om hur den skall utvecklas. Den grupp som för tillfället behärskar staten, driver i eget intresse en tydlig politik. Det behövs ju viss läskunnighet också i underklassen för att marknadsekonomien skall fungera. Men de särskolor, de privata skolor för eliten som Mao bekämpade, har nu institutionaliserats. Skolorna för folket har dåliga lokaler, underbetalda lärare, bristfällig undervisning och ger eleverna dåliga meriter. Privatskolorna däremot har de bästa lärarna, den bästa materialen och ger de bästa meriterna. De är dock privilegium för eliten, de tar terminsavgifter som omöjliggör för arbetarklass och fattigbönder – för att inte tala om det flytande folket – att sända sina barn dit.

Och vad om något underklassens barn – en begåvad flicka från en fattig by för att ta ett extremt exempel – i alla fall skulle nå fram till universitetsutbildning? Den nya härskande klassen har funnit på råd. Statliga utbildningsrådet beslöt år 1994 att terminsavgifter skulle införas i Kinas 37 ledande universitet.

Nu tar Beijings universitet 1.000 yuan i årsavgift. Tianjin universitet (som gav mig doktorstiteln) tar 1.200 till 1.500 yuan, Fuclan universitetet i Shanghai tar 1.800, Sydkinas universitet för teknik och vetenskap i Guangzhou tar 2.000 till 3.000 yuan. Därtill kommer c. 2.500 yuan i utgifter för studiematerial och uppehälle. En universitetsstudent, manlig eller kvinnlig, måste alltså minst betala mellan 3.500 och 5.500 yuan om året för sin utbildning. Men den genomsnittliga årsinkomsten bland stadsbefolkningens anställda är 2.800 yuan. Ute i fattigbyarna i inlandet ligger den ofta nere i 200 till 300 yuan.

Utbildningen är ett klassprivilegium i det nyaste Kina! Packets barn skall inte göra sig breda. De skall inte kunna komma sig upp och bli som en av oss utan vidare!

Visst kan lämpliga underklass-studenter tigga sig till pengar av välgörare inom och utom landet. Giv av ert överflöd åt en fattig studenska en slant, nådig herre! Men oppositionella göre sig inte besvär. Åt bråkiga studenter ger ingen välgörenhetsinrättning allmosor.

Terminsavgifter är bra för att se till att rätt folks barn får höga poster. Fast ingen överklass tycker om att lägga ut pengar. Dock åt den som har, skall mer vara givet! Var universitetsstuderande kostar i genomsnitt 10.000 yuan per år. För att den nya härskande klassen inte skall behöva betala hela studiekostnaderna för sina barn, skjuter staten till mellanskillnaden. Och det geniala i detta system är att det är den fattiga, utsugna och från studierna utspärrade underklassen som får bekosta överklassens studier!

Hälsovård

Eller tag hälsovården. En gång byggdes under kulturrevolutionen upp ett allmänt hälsovårdssystem i Kina som var ett föredöme för tredje världen – och inte bara den. Mao Zedong menade att folkets hälsobehov var viktigare än elitens. Läkare skickades ut till avlägsna landsändar. Kina nådde storartade resultat. Den genomsnittliga levnadsåldern steg. När Mao Zedongs politik kunde börja genomföras år 1950 låg den för män som för kvinnor i Kina på 32 år. Efter trettio år hade Mao Zedongs strid för en folkets hälsovård år 1981 lett till att den nått 69,4 år för kvinnor och 66 år för män. I städerna hade kvinnorna nätt 73 års genomsnittlig livslängd – att jämföra med 74 år i de «utvecklade länderna». Också barnadödligheten minskade drastiskt.

Också om detta pågår kamp. Men de folkliga och demokratiska krafterna ute i provinserna har lidit nederlag. Nu har genom centrala beslut systemet lagts om. Mao Zedongs politik har vänts ut och in. Samtidigt som också Kinas representanter högtidligen undertecknade de internationella paraddokumenten om hur barnadödligheten skulle minskas och sjukvården förbättras, gjordes sjukvården marknadsanpassad.

Den kooperativa sjukvården har avskaffats. Kina håller på att bli världsledande – i att direkt finansiera sjukvård med patientavgifter.

Lennart Bogg vid Karolinska Institutet som 1984 till 1988 arbetade för Unicef i Beijing, har påpekat att barnadödligheten åter stiger. Den har nått strax över 40 per tusen födda från att ha varit cirka 35 per tusen födda när den nya politiken infördes och Världsbanken noterar att ökningen av tuberkulos och schistosomiasis kan förknippas med den ökande avgiftsfinansieringen.

Kvinnofråga? Ja, det är kvinnor som drabbas än mer än män. Men det är en klassfråga. Det är underklassen – och då i synnerhet dess kvinnor – som drabbas och det är överklassen – även dess kvinnor – som drar nytta av möjligheten att köpa sig hälsa för pengar.

Det långsiktiga familjeplaneringsarbetet där tonvikten lades vid frågan om kvinnors hälsa, respekten för kvinnors integritet och som drevs med propaganda, undervisning och som möjliggjordes av en politik som åt envar – också de barnlösa – garanterade trygghet under sjukdom och ålderdom och – vilket inte är oviktigt – en hedersam begravning, har ersatts av en kommandopolitik. Gun Kessle har redovisat både hur det var, de svårigheter och de framsteg som nåddes genom Mao Zedongs «Tjäna folket-politik» inom familjeplaneringen som hur systemet lades om i «Kvinnoliv i kinesisk by».

Nu när den kollektiva ekonomien krossats och det nya privatägandet återupprättat den patriarkala familjen, slår det påbjudna ettbarnssystemet dubbelt mot kvinnorna. Den friare och mänskligare familj som höll på att formas med Mao Zedongs politik, perverteras och förnedras. Kvinnor behövs nu som i gamla tider i byarna för att arbeta och för att föda söner. Ty pojkar behövs för armstyrkans skull i familjeekonomien; flickor är dessutom en långsiktig ekonomisk belastning då de gifts in i andra familier och den nytta de gör, kommer andra familjeekonomier till godo. Pojkar behövs också enligt gamla feodalt-­patriarkaliska föreställningar för att föra familien vidare. Den kvinna som föder flickor blir därmed ekonomiskt skadlig för familjen och alltså en föraktlig och oduglig varelse. Inte undra på att kvinnor i fattigbyarna på landet söker göra sig av med – lämna bort eller blott lämna – de ovälkomna flickorna liksom de handikappade barnen.

Flerbarnsfamiljer bör enligt den påbjudna politiken sterilisera sig. I Liu Lin var det blott ett par män som låtit sterilisera sig; men manga kvinnor. Enligt den allmänna statistiken är det dubbelt så många kvinnor som män vilka steriliseras. Sterilisering kan i och för sig vara en förnuftig åtgärd för familjer som anser sig ha tillräckligt med barn. Men nu i den nya ekonomiska situationen når sterilisering blir en uppifrån rekommenderad åtgärd för flerbarnsfamiljer, visar det sig att det i praktiken inte blir män som steriliseras – en enkel åtgärd – utan kvinnor – en operation. Så förvandlas patriarkaliska ideer nu med den nya ekonomiska politiken till fysiskt lidande för kvinnor.

Om familjerna i fattigbyarna drabbas av tvångsaborter och steriliseringskampanjer, då perverteras på annat sätt den nya medelklassen. Yangzi Wanbao kunde den 13 februari 1995 meddela att alltfler familjer väljer barnlöshet; det går inte att förena karriär och barn. I Beijing hade var femte av de familier vilka enligt statistiken klassades som välutbildade år 1991, valt ständig barnlöshet. Antalet sådana familjer ökar år från år. Veckan efter kunde samma tidning rapportera att i Shanghai återgick alltfler kvinnor till köket. I de höglönefamiljer som valt att ha ett barn, väljer kvinnan – som ju är lägre avlönad, som tidningen påpekar, att stanna hemma, laga mat, städa, sköta kläder, vårda barnet och passa upp mannen för att denne högre avlönade make skall kunna göra bättre kartiär.

Den familjeplanering som nu kommenderas fram slår mot kvinnorna.

Men helt grundläggande för massan av Kinas kvinnor har varit att de när kollektiven krossades och jorden privatiserades åter antingen hamnade under patriarkatet och förlorade rätten till egen ekonomi och därmed basen för egenvärde eller slängdes ut på marknadens aldra lägsta nivå med familjen i övrigt som flytande folk; arbetskraft utan jord, hemort och arbete. Många sjönk ner i trasproletariat, tvangs till sexindustrin i de nya profitstäderna som prostituerade.

Ja, i Kina pågår en rasande klasskamp; en som återspeglas också högt uppe i parti och regering. Kapitalistfarare håller just nu hårt i maktens hävstänger men deras makt är osäker. Kina står inför en period av omfattande sociala och politiska strider ty det är så som vi skrev från Kina i fjol:

Klassernas kamp kan inte trollas bort eller administreras bort; förtryck skapar motstånd och det formar obönhörligen sitt medvetande och sina ledare. Ett vet vi; ingenting förblir och det som i dag är är i morgon upplöst och borta med vinden.

Endast genom denna klasskamp kan den stora massan av Kinas kvinnor befria sig ur det förtryck de nu utsätts för. Men i denna kamp blir sådant som kvinnokonferensen i bästa fall en skenhändelse; ett jippo där tillresande medelklassintellektuella från de imperialistiska staterna kan umgås idealt med företrädare för de nya eliterna i länder som Kina.

Också det skrev vi från Kina i fjol:

Att det dock inte blir de i Washington som Stockholm, Paris och London hyllade kinesiska intellektuella dissidenterna som kommer att spela större roll i de kommande omvälvningarna är jag övertygad om. Ty även de bästa bland dem, de patriotiska som inte är beredda att bli kompradorintellektuella, delar den svaghet som för hundra år sedan gjorde Kang Youwei och reformvännerna historiskt impotenta. De förmår inte annat än i ädel teori acceptera att det är massorna som formar historien. De delar sitt skikts traditionella övertygelse att det är de själva, de bildade som skall leda. (…)

Tanken på att folket och inte eliten är den drivande kraften i historien, är dem lika främmande som skrämmande. I den demokrati de hoppas på får den illitterate fattigbonden därmed inte ens samma värde som den högutbildade akademikern.

Nå, i det liknar de små motparter i Washington som Stockholm, Paris eller London.

Men värt att hålla i minnet är att liumin, det flytande folket, nu tvingas ta klassmedvetande även i Deng Xiaopings nya ekonomiska zoner som Shenzen; att facket tar intressekamp, att arbeterskorna i Tianjin vågar stå upp och offentligen slåss för sin rätt att gå på dass; att den sedan sexton år döde Mao Zedong blir alltmer aktuell.

– Det är rätt att göra uppror!

Nog kommer Kinas kvinnor att befria sig.

av Johan Petter Andresen

Hiver Antrobus barnet ut med badevannet?

Artikkelen til Peggy Antrobus førte til litt debatt i redaksjonen. Oversetteren (jeg) likte den ikke. Redaktøren likte den heller ikke. Hvorfor skulle den trykkes? Hva vil man oppnå med den? Dessverre ble det ingen god diskusjon i redaksjonen. Men både i redaksjonen og utafor redaksjonen var det i sommer og i høst et ønske om at artikkelen burde trykkes. Det ble derfor vedtatt å trykke den og så tok jeg på meg den etter mitt syn ubehagelige oppgava å kommentere den. Ubehagelig, fordi jeg er en hvit mann i 40-åra som skal kritisere artikkelen til en kvinne fra den tredje verden. (Jeg slikker ennå såra etter en debattrunde om sekstimersdagen i 1983.) Men la gå.

Kjønnsanalyse viktig

Antrobus sin artikkel viser hvor viktig det er å analysere konsekvensene av den økonomiske politikken til herskerklassen i Karibien i husholdningene. Det er ikke tilstrekkelig å vurdere konsekvensene av strukturendringspolitikken på arbeidsplassene, og for det enkelte individ. Eller for å si det på en annen måte. Vi må ikke bare se på produksjonen og lønnsarbeidet, vi må også se på sirkulasjonen og arbeidet utafor den kapitalistiske produksjonen. Å framheve behovet for å analysere konsekvensene av den økonomiske og den politiske utviklinga for kvinnene særskilt hjelper oss i å få et bedre grep om den helhetlige utviklinga i samfunnet. Uten å ta med dette aspektet blir vi «blinde på det ene øyet». Men når det er sagt, så er det ingen grunn til å kaste ut barnet med badevannet. Etter min mening er ikke husholdninga den viktigste enheten for studier av konsekvensene av den økonomiske politikken, men en av de viktige enhetene. Andre enheter er arbeidsplassene, masseorganisasjonene, skolene osv.

Videre mener Antrobus at dersom man tar utgangspunkt i en kjønnsanalyse, avdekker dette svakhetene ved både nyklassisk og marxistisk økonomi. Bak dette utsagnet ligger en ide som jeg tolker dithen: verken kapitalismen (av amerikansk varemerke) eller sosialismen duger. Det gjelder å finne en alternativ utvikling.

Marxistisk økonomi er brukandes

Jeg skal ikke uttale meg om nyklassisk økonomi. Men er det noen økonomisk teori som er brukandes på bl.a. kvinnespørsmålet så må det være marxismen. Så vidt jeg veit er det bare marxismen av de mer kjente økonomiske teoriene som slår fast at det kun er arbeid som skaper verdi. Og marxismen utelukker ikke arbeid som ikke er lønna. Man skulle tro at Antrobus ikke har hatt anledning til å lese f.eks. Familiens, statens og privateiendommens opprinnelse av Engels. Antrobus mener at kjønnsanalysen peker i retning av alternativer til bl.a. marxistisk økonomi: Utviklingsmodeller som er humanistiske, bærekraftige og som forutsetter at folk deltar i den politiske utviklinga – med folket i sentrum. Jeg ser ikke hvordan hennes teori avviker fra vanlig reformisme. Hun avviser også marxismens «alternative/radikale/konflikt» teori (evolusjon kontra revolusjon). I steden for dette setter hun opp en politikk i tre deler:

1. Ved å forstå forholdet mellom kvinnenes reproduktive og produktive rolle, vil vi forstå å ikke belaste kvinnene for hardt da dette vil undergrave den generelle økonomiske utviklinga ved at kvinnenes totale effektivitet svekkes.
2. Vi må alltid ta med i beregninga kvinnenes forhold slik at deres behov og interesser blir vurdert.
3. Man må forstå at det er brukerne av tjenestene som best kan vurdere hvordan disse skal reorganiseres, og ikke de ansatte i disse tjenestene.

De som skal gå i spissen for denne politikken er ingen ringere enn «planleggerne». Det vil si byråkratene som leder an i omstruktureringsprogrammene.

Ikke stol på planleggerne

Etter min mening vil det å følge Antrobus sine anvisninger ikke føre til noe godt for kvinnene i Karibien, å søke seg vekk fra klassekamplinja og over på reformlinja kan kanskje virke forlokkende i en tid der marxismen er på defensiven, men man må selge klassestandpunktet ved overgangen. Hadde jeg vært i regjeringspartiet på Jamaica ville jeg absolutt anbefalt en plass til Antrobus i en offentlig oppnevnt komite. Bl.a. kunne hennes argumenter om at vi må prioritere behova til brukerne av sosiale tjenester foran interessene til de ansatte være gode å ha når innstramminger skal foretaes (disse argumentene kjenner vi igjen fra Norge når lønnsbudsjettet i kommunene blir satt opp mot «brukernes» behov for billigere tjenester). Men også avvisninga av konfliktlinja kontra et mer helhetlig perspektiv der alle hensyn blir ivaretatt burde virke forlokkende på et regjeringsparti. Vi kjenner jo fra Norge regjeringas kamp for helhetlig tenking mot særinteressenes kamp. I en situasjon der arbeiderklassen er splitta vil nødvendigvis mye av klassekampen ta form av kamp for særinteressene til de enkelte grupper, profesjoner, arbeidsplasser osv. Å analysere konsekvensene av en økonomisk politikk er kun å gjøre halve jobben. Den andre halvdelen består i å analysere årsakene til at strukturendringspolitikken føres. Antrobus peker helt riktig på at denne politikken tjener interessene til den internasjonale kapitalen. Men hun sier ingenting om hvilken klasse det er som sikrer at det er kapitalens interesser som blir ivaretatt, og ei heller noe om statens rolle i denne politikken. Hun trekker ikke slutninga at man må endre på maktforholda i landet for å få gjort noe med politikken. På en måte blir det en systemkritikk på systemets premisser. Og her finner jeg likhetspunkter med en slags debatt vi hadde/har i og rundt AKP om økonomisk politikk. Denne debatten var/er egentlig ikke en debatt om økonomi, men om synet på staten og klassediktaturet. Og slik blir også konklusjonen når det gjelder min kritikk av Antrobus sin artikkel. Vi er nok noe uenig i både økonomisk analyse og poltikk, men helt sikkert uenige om mulighetene for å bekjempe strukturendringspolitikken ved hjelp av å fremme politisk agitasjon blant planleggerne i Karibien for en mer helhetlig politikk som også tar hensyn til kvinnenes behov.

Derimot synes jeg at Antrobus sin artikkel viser hvor viktig det er at vi stiller feministiske spørsmål og finner marxistiske svar.

Bokmelding

av Johan Petter Andresen

Den egyptiske maoisten og økonomen Samir Amin er blitt kjent i Norge for hans tese om delinking, dvs. at undertrykte land må rive seg løs (de-link) fra den internasjonelle økonomien, og overordne indre økonomisk utvikling over de eksterne økonomiske forholda dersom de skal ha noen sjans i å bygge sosialismen. Bak denne tesen ligger en omfattende analyse som han har utviklet over et etterhvert langt liv.

Verdensutviklinga

I denne boka gir Amin sitt syn på alle de viktigste spørsmåla som gjelder verdensutviklinga siden krigen. Han setter fram påstander og analyser i varieriende grad over alle de store spørsmåla som revolusjonære har blitt konfrontert med. Hva slags samfunn var Sovjetunionen? Hva kjennetegner samfunnene i de imperialistiske sentrene, og hva kjennetegner samfunnene i de undertrykte periferiene?

Polarisering

Hans hovedtese er at kapitalismens utvikling betyr økt polarisering mellom sentrene og periferiene. Under kapitalismen vil ikke periferiene få økt sin levestandard slik arbeidsfolk i sentrene har fått økt sin gjennom det han kaller det «fordistiske kompromiss» (etter den politikken som utvikla seg etter krigen som gikk ut på at produktivitetsforbedringene i industrien også innebar reallønnsforbedringer for arbeiderne). Han har en egen behandling av verdiloven sett utifra en internasjonal målestokk som er interessant. En annen viktig tese er at det ikke lengre finnes noe nasjonalt borgerskap i periferien og at nasjonaldemokratiske revolusjoner som igjen fører til sosialismen etter kort tid ikke lengre er tenkelige. Han støtter Sweezy/Magdoff når det gjelder synet på den internasjonale økonomiske utviklinga (stagnasjon som hovedtendens) og hevder at ideene rundt utviklingsteorien til både Sovjetunionen, Kina og Bandung-bevegelsen var på mange måter feil. Han argumenterer med at disse samfunnene la for stor vekt på å «ta igjen» vesten når det gjelder økonomisk utvikling og la for liten vekt på at man primært må påbegynne et annet type samfunn. Boka omhandler mye mye mer og anbefales engelsklesende som er interessert i lengre debattinnlegg om de store spørsmåla i vår tid. Med et unntak, det er et stort spørsmål som glimrer med sitt fravær. Gjett, jenter, hvilket det er?

Amins tanker

Når det gjelder formen så er boka i hovedsak byggd opp kronologisk. Han legger fram hvordan han tenkte i de ulike periodene og summerer opp hva som var rett og feil. Han bruker ikke mye plass på å underbygge de utallige påstandene han kommer med, dette gjør at boka først og fremst blir en introduksjon til hans tenkemåte, og at nærmere begrunnelse for de ulike standpunktene han tar må søkes i de bøkene og skriftene han har utgitt tidligere. Flere steder i boka legger han fram påstander og ressonementer rundt hva som må gjøres framover av den revolusjonære bevegelsen. Sånn sett kan boka sees på som et debattinnlegg i diskusjonen om AKPs prinsipprogram som bør begynne i 1996.

Bokomtale

av Magnus Bernhardsen

Arbeidaranes kommunistparti er no inne i ein partibyggjande fase. Studier vil verte ein naudsynt og grunnleggjande del av det arbeidet. Om vi ikkje er «begyndere» kan det ha mykje for seg å friske opp att dei gamle læresetnadane i marxismen og leninismen.

Danmarks Kommunistiske Parti/Marxist-Leninisterne tykte også ein slik oppfriskning ville vera sunt, og bad forfattaren John Max Pedersen (1942-92) skrive ei folkeleg framstilling av marxismen-leninismen. Han skulle leggje serleg vekt på å sameine dei ålmenne grunnsetnadane med døme frå dei danske røynslene og tilhøva. Boka til Pedersen kom i 1985, og vart nytta til skolering innafor partiet. I 1991 avgjorde partileiinga å gje boka ut og gjera ho offentleg. Pedersen ynskja å gjera ein rad med rettingar og endringar, men han døydde før han fekk gjort arbeidet sitt ferdig. Denne utgava er difor i det heile den same boka som vart nytta i 1985.

Kva kan så vi her i Noreg hente frå denne boka? Sjølv likte eg ho svært godt. Eg følte rett som det var at eg var på studiering for fyrste gong att. Det er ein fryd å lese ei bok om politisk teori skriven av ein som til vanleg skriv skjønnprosa. Boka er spekka med fantasifulle døme og bilete. Ho har mange nye vis å syne fram gamle idear på.

Oppbygginga er i stor grad slik både AKP og Raud Ungdom sine studieringar har vori. Tre delar: Filosofi, økonomi og sosialisme samsvarar med gangen i våre eigne bøker. Innafor desse hovudbolkane handsamar Pedersen ei rekkje ulike spørsmål. Her skil partia våre seg på ein del område. Til dømes er kvinnespørsmålet plassert saman med rase- og aldersdiskriminering i avsnittet «Kunstige politiske modsætninger».

Handsaminga tek først og framst opp spørsmålet om den borgarlege feminismen som ikkje vil at kvinner tek del i klassekampen. Ikkje noko om serskild kvinneorganisering, kvinnekamp i klassekampen og så bortetter.

Maoismen er med i bolken «Afsporinger» som tek føre seg feilstega innafor marxismen-leninismen. Slik vert han handsama:

«Maoismen har været virksom i Kina fra længe før 1949 og den revolutionære magtovertagelse, men har ikke voldt megen skade, så længe det var den borgerlige demokratiske revolution, der stod på dagsordenen. Siden har den været en kim til råddenskap i den nye marxistiske-leninistiske bevægelse, der utviklede sig på ruinerne af de gamle Moskva-revisionistiske partiene. Maoismen er gennemsyret med filosofisk idealisme, det er en småborgerlig strømning, der underordner proletariatet under bønderne, som operer med fejlagtige pluralistiske ideer for den ideologiske udvikling af samfundet, som rummer en solid sjat liberalisme på alle områder, og som ikke mindst har forvoldt stor skade med sin teori om «de tre verdner». Denne forvrængning af modsætningerne i verdensmålestok afsporer fuldstændig den revolutionære bevægelse, hvor teorien tages i anvændelse.»

Dei fleste har vel no fått nokre idear om usemjene mellom «oss og dei».

Boka oppmodar heile tida til å lese vidare på eigen hand, og forfattaren kjem med framlegg til kva for bøker ein bør lese. Dette er sers positivt, tykkjer eg. Ein lærer sjeldan så mykje som når ein les originalbøkene. For dei som ynskjer å lese seg til eit grunnlag for eigne meiningar, lyt boka vere ein god start. Ein kan kjøpe ho hjå Tronsmo bokhandel, eller tinga ho frå Forlaget Arbejderen.

av Kjersti Ericsson

Boka Kvinner, miljø og bærekraftig utvikling av kvinneforskerne Rosi Braidotti, Ewa Charkiewicz, Sabine Haüsler og Saskia Wieringa, er utgitt på norsk av Prosjekt Alternativ Framtid og Universitetsforlaget i fellesskap.

Boka bygger på et forskningsprogram under FNs kvinneforskningsinstitutt (INSTRAW). Programmet skulle beskrive og analysere debatten omkring sentrale spørsmål angående kvinner og miljø. Boka er dermed en oversikt over debattene på dette feltet og en presentasjon av de viktigste standpunktene og teoriretningene, samtidig som forfatterne kommer med kritikk og presenterer sine egne synspunkter. Boka har også et kapittel om feministisk vitenskapskritikk, skrevet av Rosi Braidotti. Rosi Braidotti er en internasjonalt kjent og toneangivende kvinneforsker som arbeider i Nederland. Kapitlet om feministisk vitenskapskritikk er med fordi forfatterne mener at en ny utviklingsmodell må ta utgangspunkt i en ny type tenkning som vokser fram av feministisk kritikk av den rådende vitenskapen. Denne boka vil nok få innflytelse i mange kretser som er opptatt av kvinner, miljø og utvikling. Det er en grunn til at det kan være ålreit å diskutere den. En annen grunn er at boka, sjøl om deler av den er svært akademisk i formen, er interessant lesning for et politisk menneske. Den utfordrer til å tenke igjennom egne standpunkter, og den inviterer til dialog med andre som har et ønske om å forandre verden radikalt.

Jeg skal ikke gå gjennom forfatternes referat av debatten om kvinner, miljø og utvikling, eller deres presentasjon og kommentarer til alle de ulike synspunktene og teoriene som har vært fremmet. I stedet skal jeg konsentrere meg om den politiske linja de sjøl står for.

Forfatterenes utgangspunkt

Utgangspunktet deres er en radikal avvisning og kritikk av både den vestlige, kapitalistiske utviklingsmodellen og den vestlige vitenskapen:

* Den vestlige, kapitalistiske utviklingsmodellen har i følge forfatterne blitt fremmet overalt som det eneste mulige mønsteret for utvikling. Å bli som de vestlige, kapitalistiske landa var å bli utviklet, å være annerledes var å være tilbakeliggende. Utviklinga ble sett på som rettlinjet (lineær): mer marked, handel på verdensmarkedet, økonomisk vekst og moderne teknologi var udiskutable goder. Men denne utviklingsmodellen har betydd imperialisme, vold, naturødeleggelser, undertrykking av mennesker, nedvurdering av andre kulturer, som spesielt har rammet menneskene i sør, og særlig kvinner. Modellen tjener landene i Nord og elitene i Sør. Men den blir likevel presentert som en universell modell, som tjener alle. Makta og interessene til et mindretall blir altså skjult bak forestillinga om at en modell som tjener dette mindretallet, er en selvfølgelig velsignelse for alle, og den eneste mulige formen for utvikling.

Kritikk av «universelle» modeller

At modellen presenteres som universell, er et sentralt kritikkpunkt for forfatterne. De mener at en hvilken som helst modell som presenterer seg som universell, vil virke undertrykkende, fordi ingen modell kan være uavhengig av synspunktene og interessene til den bestemte gruppa som har lansert den. Ved å oppkaste sin modell til «universell sannhet», undertrykker og usynliggjør de andres synspunkter og modeller. Å lansere universelle modeller er derfor en form for maktutøving.

* De samme hovedpunktene går igjen i kritikken av den vestlige vitenskapen. Vestlig vitenskap har framstilt seg sjøl som selve fornuften, rasjonaliteten, og alle andre måter å tenke på er blitt avvist som ufornuftige (f.eks. følelsesmessige), tilbakeliggende, overtroiske etc. Kunnskap og teorier som ikke følger mønsteret for vestlig vitenskap, blir ikke anerkjent som kunnskap. Men den vestlige vitenskapen er bare uttrykk for interessene og tenkemåten til hvite menn i Vestens herskende klasser. Denne vitenskapelige tenkemåten bygger på at både natur, kvinner og andre folkeslag skal beherskes og tjene interessene til dem som «vet» – det er erobring og kontroll som er vitenskapens mål, ikke for eksempel omsorg, samhørighet og gjensidighet.

Vitenskap som maktutøvelse

Når denne vitenskapen legges til grunn for å analysere og forandre andre samfunn (og andre klasser, raser og kjønn i eget samfunn), blir resultatet maktutøvelse, undertrykking, vold og ødeleggelse. Den vestlige, kapitalistiske utviklingsmodellen er den praksisen som følger av den vestlige vitenskapens teori. Også vitenskapen blir kritisert fordi den framstiller seg som universelt gyldig. Ingen kan ha et «gudeblikk» på verden uavhengig av sin egen sosiale og materielle situasjon og sin historisk bestemte forståelseshorisont. Å påberope seg å være representant for en universell teori, er derfor undertrykkende i seg sjøl.

Denne kritikken har en god del til felles med noen sider ved AKPs politiske posisjon. Det finnes marxister som mener imperialismen er progressiv fordi den utvikler produktivkreftene, og som dermed slutter seg til lovsangen til «utviklinga». Dette synet har ikke vært noen rådende retning i AKP. To viktige kilder til dannelsen av AKPs politiske perspektiv har vært maoismen og EEC/EU-kampene. For oss har fattigbonden i Sør og fiskerbonden i Nord aldri vært tilbakeliggende idioter som burde «utvikles» vekk. Vi har hele tida hatt med oss både et tredjeverden-perspektiv og et utkant-perspektiv. Og vi har ment at den kapitalistiske «utviklinga» har tjent imperialistene, ikke folket.

Vi har også vært kritiske til den rådende vitenskapen, ut fra synspunktet om at de herskende tanker er de herskendes tanker. Borgerlig vitenskap var ikke «ren» vitenskap, men sammenvevd med ideologi som tjente det bestående.

Braidotti og co mener imidlertid at marxismen bare er en variant av den vestlige modellen og vitenskapen som de kritiserer, av det som ofte kalles «moderniteten» eller tradisjonen fra opplysningstida. Marxismen presenterer også en rettlinjet utviklingsmodell – fra urkommunisme til slavesamfunn, føydalisme, kapitalisme, sosialisme og kommunisme. Og marxismen legger vekt på økonomisk vekst og moderne teknologi som viktige drivkrefter i utviklinga. Videre presenterer marxistene både modellen sin og teorien som universell, den gjelder for alle. Dermed får den, i følge forfatterne, mange av de samme undertrykkende virkningene som den vestlige modellen og vitenskapen forøvrig: Den usynliggjør og ugyldiggjør andre kulturer og tenkemåter, den fører til kvinneundertrykking og naturødeleggelser.

Er marxismen en universell vitenskap?

Her skiller altså Braidotti og co seg fra AKPs posisjon. At marxismen er nært beslektet den kapitalistiske utviklingsmodellen og vitenskapen, har aldri vært vårt standpunkt. Heller ikke at det å ha en universell teori i seg sjøl er undertrykkende. Jeg skal komme tilbake til dette punktet seinere. Men jeg synes det er grunn til å tenke over om marxismen har fellestrekk med det den ønsker å bekjempe, noe som forøvrig verken ville være spesielt rart eller diskreditere marxismen som helhet som frigjørende teori.

Tilbake står at Braidotti og co har en svært radikal kritikk av den vestlige kapitalistiske utviklingsmodellen og den vestlige vitenskapen. Denne kritikken er utbredt i vide kretser og er i høy grad inspirert fra Sør. Av teoretikere som er kjent i AKP-miljøet deler både Samir Amin og Vandana Shiva hovedtrekkene i kritikken av modellen. Amin behandler f.eks. den vestlige, kapitalistiske utviklingsmodellen i boka Eurosentrismen (utgitt på norsk av Oktober forlag), og kaller den en falsk universalisme. Jeg mener derfor at dette er retninger vi bør gå i dialog med, fordi de ønsker seg et helt annet slags samfunn og helt andre slags forhold mellom folk. Dette er folk som prøver å lage teorier og politiske linjer for å komme herfra og til det nye samfunnet.

Forfatternes alternativ

Hva er så alternativet, på teoriens og politikkens område, slik forfatterne ser det? De behandler to hovedstrømninger:

• Standpunktteori og politikk
• Postmoderne teori og politikk

Det er det siste som er forfatternes egen posisjon, men jeg skal kort presentere framstillinga deres av begge hovedstrømninger.

* Standpunktteori går i korthet ut på at sannheten kan gripes fra et bestemt standpunkt, nemlig de undertryktes standpunkt. De undertryktes virkelighetsbilde er mer sant enn undertrykkernes. De virkelige maktforholdene, sannheten om samfunnet, kan bare gjennomskues fra de undertryktes standpunkt og perspektiv. Marxismen kan ses som en standpunktteori. Da Marx utviklet dette synet, bygde han bl.a. på Hegel, og hans analyse av forholdet mellom herre og knekt, eller herre og tjener. I følge Hegel er det slik for herren at de tingene han ønsker seg, er tilgengelige for ham på en enkel og opplagt måte, slik at han kan gå direkte fra sitt ønske til den tingen han ønsker seg, direkte fra appetitt til konsum, uten noe arbeid imellom. Den tingen han ønsker seg, framstår for ham på en enkel og direkte måte. At det framstår slik, er imidlertid et resultat av det arbeidet tjeneren gjør. Tjenerne produserer det herren ønsker. Ved at han gjør dette, oppfyller tjeneren herrens ønsker, og arbeidet hans blir på den måten en virkeliggjøring av herrens bevissthet, herrens tanker.

For herren er knekten usynlig

Tjeneren sjøl er ikke noe sjølstendig subjekt med en egen, sjølstendig bevissthet for herren, han er bare et middel som reflekterer herrens bevissthet. Tjeneren som et eget subjekt og tjenerens arbeid blir dermed usynlig sett fra herrens standpunkt, og det skyldes måten forholdet mellom herre og tjener er organisert på. Tjeneren derimot, kan se både herrens ønsker, sitt eget arbeid, og forholdet mellom herre og tjener.

Kapitalistklassen kan ses som herren i dette eksemplet, arbeiderklassen som tjenere. Arbeiderklassen som eget subjekt med egne ønsker etc. blir usynlig for kapitalistene, de blir bare midler til å oppfylle kapitalistenes mål. Arbeiderne sjøl og det virkelige forholdet mellom arbeider og kapitalist blir usynlig fra kapitalistklassens synspunkt – sannheten kan bare ses nedafra, fra arbeiderens standpunkt. Dette skyldes måten forholdet mellom klassene er organisert på.

Kvinneforskere har brukt akkurat den samme analysen av Hegel og anvendt den på forholdet mellom kjønnene. Da blir kvinnene de som kan se sannheten. Dette kalles ofte feministisk standpunktteori.

Den ene sida av hovedmotsigelsen

Det må imidlertid sies at Marx så på proletariatet som bærere av sannheten, ikke bare fordi de var undertrykt, men fordi de var den klassen som var den ene sida i hovedmotsigelsen mellom arbeid og kapital. Dermed var de «framtidas klasse» og hadde som historisk misjon å styrte kapitalistklassen og innføre sosialisme og kommunisme. Proletariatet hadde altså en spesiell rolle i den historiske prosessen. Mange andre enn proletariatet var også undertrykt, men hadde ikke noen privilegert tilgang til sannheten av den grunn. Feministisk standpunktteori er ikke knyttet til noen mer omfattende teori om historias gang av denne typen, men hevder rett og slett at de undertrykte har et sannere bilde av verden enn undertrykkerne.

Forfatternes kritikk av standpunktteoriene har to hovedpoenger:

– Standpunktteoriene blir bare nye universelle teorier som usynliggjør andre undertrykkingsforhold enn dem de tar utgangspunkt i. Etter mitt syn er dette med usynliggjøring av andre undertrykkingsforhold absolutt en fare. Kvinner i AKP har f.eks. brukt atskillig tid og krefter på å slåss for å synliggjøre at arbeiderklassen ikke bare består av «menn med hjelm», og at en «arbeiderpolitikk» ikke bare kan ta hensyn til menns interesser. Kvinner blir undertrykt også i arbeiderklassen, og dette er det nødvendig å slåss mot. Også kvinnebevegelsen er blitt kritisert for å usynliggjøre både svarte kvinner og lesbiske kvinner, og dermed for sjøl å fungere undertrykkende.

Snur gamle hierarkier på hodet

– Standpunktteorier stiller bare gamle hierarkier på hodet i stedet for å avskaffe dem. I stedet for at menn er forvaltere av sannheten, blir nå kvinner tildelt den rollen. Forfatterne fremmer f.eks. denne kritikken mot synet til det såkalte DAWN-nettverket, et nettverk for kvinneaktivister i Sør. De har utviklet en teoretisk og politisk ramme for kvinner, miljø og utvikling, som tar utgangspunkt i interessene til fattige kvinner i Sør. DAWN inviterer kvinner i Nord til samarbeid med utgangspunkt i den plattformen DAWN har utviklet. Forfatterne mener at det å utrope fattige kvinner i Sør til privilegerte innehavere av sannheten, bare er å snu opp ned på gamle hierarkier. Dette kritiske punktet har etter mitt syn lite for seg. Det virkelige problemet er å klare å fastholde de undertryktes perspektiv, faren for at det skal ta overhånd er ytterst liten. I praksis er det så mange krefter som virker den andre veien at undertrykkernes perspektiv setter seg igjennom gang på gang. Dessuten er det vel et poeng at hvis en har som mål å utrydde alle undertrykkingsforhold, så blir det ekstra viktig å høre på dem som er undertrykt både som klasse, kjønn og rase?

Postmoderne teori

* Så til postmoderne teori og politikk. Postmoderne teori i forfatternes versjon går i korthet ut på å avvise alle former for universalisme. Ingen gruppe har monopol på sannheten. Det finnes bare en masse «lokale sannheter» – virkelighetsbilder som er sanne ut fra et bestemt perspektiv, ingen er overordna de andre. For alle ser virkeligheten ut fra sitt eget utsiktspunkt, historisk, materielt, sosialt osv. Ingen kan slippe ut av sin egen kropp og innta et ulegemliggjort «gudeblikk» på verden. Forfatterne går derfor mot alle helhetlige, universelle teorier og modeller fordi de virker undertrykkende og usynliggjørende når de oppkaster noe til allmengyldig sannhet. De understreker forskjeller mellom folk, også forskjeller mellom kvinner, og vil bygge en teori og en politikk på respekten for forskjeller og for alle de ulike perspektivene som forskjellene gir opphav til. Dette kan jo virke som fullstendig relativisme – den ene «sannhet» er like bra som den andre. Anklagen om relativisme forsøker Braidotti å avvise, ikke helt overbevisende synes jeg. Hun sier f.eks. (side 80):

«Den vanlige kritikken om at postmodernisme fører til fullstendig relativisme er en reduksjonistisk og uberettiget tolkning som ikke tar med i betraktningen at postmodernisme er en politikk som er basert på respekt for forskjeller. Relativisme og understreking av en spesiell posisjons relativitet er ikke en og samme ting: det kan finnes forskjellige sannheter avhengig av hvilken posisjon man inntar.»

Det er riktig at relativisme og understreking av en bestemt posisjons relativitet ikke er det samme, men når en avviser all universalisme på prinsipielt grunnlag, må det være vanskelig å komme utenom relativismen.

Omsatt til politikk bli forfatternes postmodernisme ei linje for å bygge allianser mellom mange forskjellige grupper, basert på respekt for forskjeller, en regnbuepolitikk. De mener også at en ikke bør gå inn for én spesiell utviklingsmodell til erstatning for den rådende, men mange forskjellige modeller, basert på lokale verdier, forutsetninger og kultur.

I mitt hode reiser denne boka en del spørsmål som jeg synes det er viktig å diskutere og tenke over. Her skal jeg ta opp tre, nemlig:

• Forholdet mellom forskjeller og fellesskap, eller motsigelser og enhet, som vi sier på vårt språk.
• Forholdet mellom mål og midler.
• Maktas vesen.

Forholdet mellom forskjeller og fellesskap

Dette synes jeg ikke er enkelt. I Den flerstemmige revolusjonen er også ett av mine hovedpoenger at den frigjørende krafta ikke er enhetlig, verken i Nord eller Sør. Den består av ulike grupper med innbyrdes undertrykkingsforhold, kvinner og menn, svarte og hvite etc. Tar en ikke hensyn til dette, og forsøker å bearbeide slike undertrykkingsforhold underveis, blir de bare videreført og gjenskapt i nye former. Den vekta som forfatterne legger på forskjeller, og på at det bare finnes «lokale» sannheter, ikke et universelt perspektiv, er et forsøk på å svare på dette problemet. Men hvis det skal bli noen allianse mellom disse gruppene, slik forfatterne ønsker, så må de vel ha noe felles, et felles mål, noen felles interesser? Og ved å komme fram til dette, etablerer en vel et perspektiv, en referanseramme, som er mer helhetlig og overordna enn de «delsannhetene» som de ulike gruppene er bærere av? Jeg kan ikke skjønne annet enn at en form for helhet og universalisme stadig sniker seg inn bakveien i denne boka. Jeg skal ta noen sitater.

Slik omtaler forfatterne f.eks. det politiske målet (side 102):

«Kvinnebevegelsen kjemper for å få til samfunnsforandringer. Det er ingen enighet om hvordan denne forandrede verden skal se ut, og det er til og med umulig å forestille seg en slik enighet. Forandring må ses ikke som produkt, men heller som en prosess. De fleste kvinnebevegelser ser ut til å enes om at en minimumsmålsetning er å gjøre slutt på underordning på grunnlag av kjønn, rase, etnisitet og klasse og stoppe miljøødeleggelsene.»

Det er ingen enighet om hvordan verden skal se ut, men minimumsmålsettinga er kommunisme, sies det egentlig her. Ei ærgjerrig minimumsmålsetting! Og det finnes en felles sannhet her: Å gjøre slutt på alle former for undertrykking er et gode.

Spørsmålet om hvordan en skal skape det vi kaller enhet, reises stadig vekk. På side 95 spør de: «Hvordan kan feminister bygge en kollektivitet på forskjeller?»

I det konkluderende kapitlet siteres den postmoderne feministen Donna Haraway, som sier (side 253) at «det har aldri vært et mer akutt behov for samhold mellom mennesker som forsøker å motsette seg forsterkede undetrykkingsforhold på verdensbasis».

Flerkulturelle allianser

På sida etter sier de: «Det som virker mest presserende, praktisk og teoretisk nødvendig og gjennomførbart er å skape flerkulturelle allianser blant kvinner og mellom kvinner og miljøaktivister og andre sosiale bevegelser, på tvers av institusjons- og disiplingrenser, på grunnlag av respekt for hverandres identiteter, spesifikke kamper og forskjellige analytiske posisjoner.» Dette siste likner umiskjennelig på for eksempel tenkninga bak «Kvinner på tvers».

Trass i at forfatterne avviser både standpunktteori og universalisme, klarer de seg, slik jeg ser det, verken uten standpunkt eller helhet. Det er først og fremst «alle undertrykte» som skal forene seg, og som skal komme med sine stemmer, ikke undertrykkerne. Og det har «aldri vært mer behov for samhold» mellom de undertrykte. Men hvordan skal dette samholdet oppstå om ikke de ulike gruppene kan identifisere, og samles om, noe felles, et mål, en helhetlig, overordna strategi, som aksepteres som gyldig av dem alle? Må enhver «universalisme» komme som et overgrep ovenfra? Kan den ikke bygges opp nedenfra?

Samir Amin, som deler mye av forfatternes kritikk av den vestlige utviklingsmodellen, har et annet syn på universalisme enn det de har. Han sier at kapitalismen har skapt et virkelig objektivt behov for en universalisme i dobbel forstand: 1) i form av en vitenskapelig forklaring på utviklinga av alle menneskesamfunn, en teori som kan forklare ulike utviklingsveier ved hjelp av det samme begrepsapparatet, og 2) utforming av et framtidsprosjekt som henvender seg til, og omfatter, hele menneskeheten. Han avgrenser seg eksplisitt fra den posisjonen som hyller «retten til å være forskjellig», og som hevder at en universell teori er unødvendig. Jeg plasserer meg, sier han, i den ideologiske leiren som ble åpnet av opplysningstidas filosofi, grunnlagt på de universelle framskrittverdiene som den står for.

Mot all univeralisme

Forfatterne uttaler seg altså eksplisitt mot all universalisme, sjøl om de etter mitt syn gjeninnfører den bakveien. Men universalisme-begrepet deres er nokså ensidig. For dem betyr «universalisme» først og fremst at noen oppkaster sitt eget syn og sine egne, snevre interesser til allmengyldig sannhet og menneskehetens interesser, og presser den på alle andre, med undertrykking som resultat. Amin legger derimot vekt på noe annet ved «universalismen» – nemlig det synet at alle mennesker har samme rett, er like mye mennesker. Han ser det f.eks. som et progressivt trekk at kristendommen hevdet at alle mennesker hadde en udødelig sjel (en ide de forresten hadde fått fra egypterne), og at den franske revolusjonen utropte «frihet, likhet, broderskap» for alle. Problemet var ikke kristendommens og den franske revolusjonens universalisme, men at den ikke ble realisert: Det hjalp ikke muslimene eller jødene at de hadde en «udødelig sjel» når de falt i de kristne korsfarernes hender, det hjalp ikke kvinnene og de svarte at «frihet, likhet, broderskap» ble utropt for «alle» osv. Amin mener at vi ikke må gi slipp på universalismen som mål, men at vi må streve med å erstatte «falske» universalismer, som egentlig bare er dekke for undertrykkende gruppeinteresser, med «ekte». Dette er sjølsagt ikke enkelt, men jeg kan ikke se noen annen løsning på problemet med forskjeller og fellesskap.

Er delsannheter nok?

Hva skjer hvis vi gir avkall på all universalisme, og nøyer oss med «delsannheter»? Kan ikke det få det motsatte resultatet av det Braidotti og co ønsker, nemlig at hver gruppe stenger seg inne i hvert sitt perspektiv, sin «lokale sannhet» og driver politikk ut fra det? Kan ikke resultatet bli akkurat det samme som resultatet av en «falsk universalisme»? For det er sjelden slik at én gruppes politiske strev ikke har følger for noen andre. En kan drite i disse følgene og bare kjøre på ut fra eget ståsted. Eller en kan ta motsigelsene på alvor, prøve å løse dem, komme fram til enhet og felles kamp. Men er ikke det siste uttrykk for ønsket om å bygge opp en form for universalisme? Og er det ikke den siste linja forfatterne egentlig gjør seg til talskvinner for? På side 86 sier de f.eks.:

«Den sentrale læresetningen i postmoderne, radikal epistemologi (kunnskapsteori) er at den Enes (mannens) selvlegitimering hviler på og næres av ekskluderingen av den Andre. Selv om dette uttrykkes forskjellig gjennom historien, og i manifestasjoner som varierer fra en kultur til en annen, forblir det en konstant faktor i samfunnsorganiseringen. Innenfor dette rammeverket kan ikke den indre herredømmelogikken som fremtrer gjennom symbolsk utestengning bøtes på gjennom en ren reversering av maktbalansen. En slik reversering ville faktisk etterlate den dialektiske motsetningen intakt; det er strukturene i rammeverket, ikke dets erklærte innhold, som må takles for at man skal overvinne maktrelasjonene som opprettholder det. Kort sagt er det ikke nok å la kvinner slippe til i posisjoner som tidligere var forbeholdt menn, selv om det dreier seg om viktige steder, slik som parlamentet, kirken, universitetet og utviklings- og planleggingsorganer. Det som betyr noe er at kvinner som nykommere på disse stedene tillates å omdefinere strukturene på en slik måte at de blir mindre diskriminerende, ikke bare for kvinner, men til syvende og sist for alle mennesker.»

Er ikke dette et universalistisk mål, på linje med Amins? Jeg kan ikke skjønne annet. Og jeg kan ikke skjønne annet enn at det å stille opp mål som ikke er universalistiske, som ikke handler om frigjøringa av hele menneskeheten (menneskeheten som forfatterne et annet sted sier ikke finnes, bare spesifikke kvinner og menn), ville være et uhyggelig politisk tilbakeskritt.

Avvisninga av alle universelle krav på sannhet, og tesen om at det bare finnes lokale sannheter, delsannheter, blir av forfatterne fremmet som en frigjøring fra de «totaliserende teorienes» undertrykking. Men andre forfattere, f.eks. Christopher Norris i boka Uncritical Theory, mener at nettopp dette trekket ved postmodernismen fører til avpolitisering og manglende kritikk av makta. Dersom alle er fanger av sine egne verdensbilder, der det ene ikke er mer sant enn det andre, så er det heller ingen grunn til å utfordre de vanlige oppfatningene i den kulturen en sjøl tilhører.

«Virkeligheten» er en konstruksjon

Forestillingene om en universell «sannhet» og «virkelighet» er fordommer fra opplysningstida, mener postmodernistene. Verdenbildet vårt er formet av språk, tankevaner og forestillinger som vi ikke kan bryte ut av, og med dem konstruerer vi den såkalte «virkeligheten». Den ene konstruksjonen er like «sann» som den andre. Christopher Norris mener at denne ideologien har mye av skylda for at dagens intellektuelle i så liten grad er samfunnskritiske og føler noe ansvar for å sette seg opp mot makthaverne i sine egne samfunn. Han mener at postmodernistene blander sammen ontologi og epistemologi, det som er og det vi kan erkjenne. Norris siterer en forfatter som heter Thomas Nagel (side 177), som sier at postmodernistene starter ut med et helt fornuftig sett premisser. Disse går ut på at menneskelig kunnskap til enhver tid har sine begrensninger, at det finnes påståtte sannheter som absolutt kan utfordres, og at begrepene og kategoriene vi bruker avhenger av visse kultur- og språkspesifikke normer. Men postmodernistene tar feil når de ut fra dette sier at virkeligheten sjøl, i motsetning til våre ideer om den, ikke kan ses som noe annet enn et resultat av dette eller hint kulturelt bestemte verdensbilde (mind-set). En slik ideologi som postmodernistene står for gjør det forøvrig umulig å si at noen tar feil, at noe er riktigere enn noe annet. Jeg mener at Rosi Braidotti og co egentlig havner her, sjøl om de forsøker å forsvare seg mot anklagen om relativisme.

Hvordan kan det så ha seg at Braidotti og co prøver å bygge en frigjørende politikk på grunnlag av postmodernismen, mens Norris anklager postmodernismen for å være rota til avpolitisering og lefling med makta? En av grunnene tror jeg er at den feministiske kritikken av den vestlige vitenskapen og det som framstilles som fornuft og rasjonalitet har avdekket at denne vitenskapen er så sammenvevd med interessene og tenkemåten til menn i den herskende klassen at feministene ser det som et rimelig mål å angripe hele «tradisjonen fra opplysningstida». Da går forestillingene om sannhet og universalisme med på kjøpet. Norris, derimot, er mindre kritisk til denne tradisjonen, for lite etter mitt syn. Han ser det derimot som sin oppgave å forsvare fornuften, rasjonaliteten og tradisjonen fra opplysningstida mot postmodernistenes ufornuft og fullstendige relativisme. Amin inntar atter et tredje standpunkt, med sin skarpe kritikk av eurosentrismen og sin leting etter en virkelig i stedet for en falsk universalisme. Jeg har mest til overs for Amins posisjon.

Forholdet mellom mål og midler

Deler av kvinnebevegelsen har stått for at midlene bør foregripe målet. Når en ønsker seg et samfunn uten hierarkier, uten over- og underordnede, må organisasjonen en bygger for å føre kampen, ha flat struktur. Forfatterne av denne boka står klart på denne linja. De advarer hele tida mot at det skal oppstå maktforskjeller og undertrykkingsforhold mellom kvinner i den feministiske bevegelsen. Politikken må ha som ett av hovedmålene å hindre at slike makt- og undertrykkingsforhold oppstår, eller å løse opp i dem der de finnes. Også kvinnene i AKP har vært preget av ideen om at midlene bør foregripe målet, at kampformene bør stå i forhold til det samfunnet vi ønsker oss. Debatten om partikultur har blant annet delvis dreid seg om dette. Jeg tar også opp punktet i Den flerstemmige revolusjonen: En bevegelse med sosialisme og kommunisme som mål må også i løpet av kampen få folk til å vokse, bli deltakere og skapere av den felles bevegelsen, få større tiltro til egne erfaringer og egne krefter.

Men i vår politiske tradisjon har vi også et syn som setter et radikalt skille mellom mål og midler: Veien til frigjøring av massene går gjennom et eliteparti. Veien til det klasseløse samfunn går gjennom et klassediktatur (proletariatets diktatur), veien til å avskaffe staten går gjennom å gjøre alt statlig, veien til et menneskeverdig samfunn for alle går gjennom væpna revolusjon. Sartre snakket i forbindelse med den antikoloniale politikken om at målet med de svartes kamp var et samfunn der hudfarge ikke skulle spille noen som helst rolle. Men på veien dit, måtte de svarte gjennom en fase der de så det som spesielt verdifullt å være svart, det var nødvendig med en «anti-rasistisk rasisme» som middel i kampen.

Dette spørsmålet er heller ikke enkelt, synes jeg. Den første linja har unektelig det problemet at den ikke svarer skikkelig på hvordan en skal bli slagkraftig nok til å slå en mektig fiende. Den har også det problemet at det i prinsippet er umulig å skape organisasjoner fri for undertrykking i et samfunn gjennomsyret av undertrykking. Dessuten er det fare for at en blir svært innadvendt og bruker alle krefter på å reformere sin egen organisasjon i stedet for å slåss utad.

Den andre linja har det problemet at det lett blir slik at midlene blir målet. Gamle undertrykkingsforhold videreføres og gjenskapes. Eksempler på dette mener jeg vi har sett i mange sosialistiske land, en har gjort en dyd av nødvendighet. Ettpartistat er f.eks. blitt den eneste sanne sosialisme. Dessuten er det også slik at interne undertrykkingsforhold kan svekke en organisasjons slagkraft – dersom kvinnene hele tida skal stille opp og støtte mennenes kamper uten at det motsatte skjer, vil enheten bli undergravd. Etter mitt syn har vår egen tradisjon tatt for lett på disse farene. Forfatterne av denne boka tar imidlertid altfor lett på betydninga av nødvendig slagkraft og hvilke krav det stiller.

Maktas vesen

Mye av det forfatterne skriver om politikk tror jeg kan forklares ut fra det maktbegrepet de opererer med. Deres oppfatning av makt er hentet fra en kjent, fransk sosiolog som heter Michel Foucault. Han ser ikke på makt som noe individer, institusjoner, klasser etc har og utøver mot andre. Makt er overalt – innebygd i måten vi oppfatter og handler i verden på, slik at vi hele tida sjøl reproduserer makta hvis vi ikke klarer å bryte med disse forestillings- og handlingsmønstrene. Foucault opererer med begrepet «diskurs» – som er en måte å forstå verden på som også får sosiale praktiske konsekvenser. I «diskursen» er makt og kunnskap sammenvevd – å forstå verden på en bestemt måte får praktiske konsekvenser i form av maktutøvelse. Den vestlige vitenskapen er en slik dominerende «diskurs» – et maktspråk med praktiske følger.

At bestemte maktforhold er innebygd i vår tenkemåte, i vårt verdensbilde, og at vi sjøl bidrar til å gjenskape dem, er et viktig politisk poeng etter mitt syn. Dette poenget understreker dybden i undertrykkinga, problemene med å fri seg fra den og faren for å reprodusere undertrykkinga. Det er et poeng som jeg synes er undervurdert i vår tradisjon. Men når denne maktforståelsen blir enerådende, blir det problematisk. Og det er dette som skjer hos forfatterne av boka. Hovedoppgaven blir dermed å bryte med den dominerende diskursen. Å finne opp nye «ikke-dualistiske, ikke-hierarkiske etc» diskurser blir kjerna i frigjøringsstrategien. I denne boka legges det svært stor vekt på å utforme en ny epistemologi, dvs. kunnskapsteori, men mindre vekt på den praktiske kampen. Og forfatterne blir mer opptatt av makt i kvinnebevegelsen enn av hvordan en skal få makt til å slå fienden (som dessuten også blir uklar og ulegemliggjort med diskurs-begrepets maktoppfatning). Dette er logisk. Hvis makta videreføres gjennom diskursen, blir det viktigste å hindre at den sniker seg inn i den frigjørende diskursen.

En kan få inntrykk av at forfatterne mener det er mulig å kritisere seg til en ny verden. Men ofte nytter det dessverre ikke bare å være bevæpna (en metafor forfatterne forøvrig vil avsky) med en ny diskurs, en må også ha våpen. Indianeropprøret i Chiapas er et eksempel. Sjøl fikk jeg høre følgende historie da jeg besøkte geriljaen på Filippinene: Ei gruppe mennesker levde av å brenne trekol. Filippinene er et land der svært mye av skogen er rasert og miljøødeleggelsene enorme. Geriljaen diskuterte problemene med å leve av å brenne ned skogen med trekolbrennerne, og prøvde å overbevise dem om at det var bedre, både for dem og skogen på lang sikt, dersom de gikk over til å dyrke jorda. Men de var jordløse, og måtte derfor okkupere noe av de store godseiernes jord. Og geriljaen måtte love å forsvare jorda deres med våpen i hand. Miljøkamp i Sør utspilles ofte i en slik virkelighet. Miljøkamp i Nord kan også raskt bli dramatisk hvis den blir farlig nok for makthaverne. Det er nok å tenke på kampen om bygginga av det unødvendige kraftverket i Alta her i Norge. Eller kampen mot franske atomsprengninger, som kostet flere Greenpeace-medlemmer livet, reint og skjært mord. Makt er også noe som noen har og utøver mot andre, og politiske linjer må ta hensyn til det.

Feministiske spørsmål

Det er også mange andre spørsmål som kunne reises ut fra denne boka, men det vil føre for langt. Summa summarum: Jeg synes at feminismen, også den varianten disse forfatterne representerer, har en del fruktbare spørsmål å reise i forhold til vår politiske tradisjon. Vi gjør dumt i bare å slå en strek over det hele. På den andre sida har vår politiske tradisjon mange fruktbare spørsmål å reise overfor den posisjonen forfatterne inntar. De gjør dumt i bare å slå en strek over det hele, som de faktisk gjør. Folk som er for å avskaffe imperialismen og alle undertrykkingsforhold er det verdt å diskutere med. Slik tilstanden er nå, er det vel ikke så mange som har de bombesikre svara. Da er det dobbelt viktig å samle på fruktbare spørsmål.

av Pål Steigan

Indonesia er verdens fjerde største land, etter innbyggertall. Det er et land med en svært fattig befolkning og meget rike naturressurser. Det er et land som forsøker å kopiere de sørøstasiatiske «tigrenes» eksempel.

Indonesia er et land med en brutal og traumatisk historie. I 1965-67 ble kanskje så mye som en million mennesker massakrert, både kommunister og andre opposisjonelle, samt mange etniske kinesere. Det er fortsatt et militært styrt land som bruker brutal makt og terror mot nasjonale bevegelser i Øst-Timor (Timor Timur) og i Vest-Sumatra.

I november-desember 1994 sendte AKP og Klassekampen Astor Larsen og undertegnede til Java for å ta kontakt med den revolusjonære bevegelsen der, i den grad det var mulig, og å gi norske lesere et inntrykk av den sosiale og politiske utviklinga i det mangfoldige øyriket.

En politisk beskrivelse av Indonesia

Indonesia var dominert av portugiserne fra 1511 til ca. 1600, da nederlenderne overtok. Det var det private Østasia-kompaniet som sto for dominansen, både økonomisk og militært. I 1799 ble selskapet oppløst og den nederlandske staten tok direkte styring med kolonien. Britene var inne i 1811-16, bare for å bli avløst av et mer direkte nederlandsk styre.

Landets politikk og økonomi bærer fortsatt merker av kolonialismen. For eksempel var det tidligere forbudt for indonesere å eie kapital og fortsatt er det få indonesere (pribumi) som faktisk eier kapital. Derimot var det tillatt for kineserne å eie kapital, og det gjør de fortsatt. Kanskje er så mye som 70-80 prosent av landets kapital eid av de 3-4 prosent etniske kinesere. Kineserne hadde derimot ikke rett til å delta i politikken, og det har de fortsatt ikke. Utenlandsk kapital, særlig japansk og amerikansk, utnytter Indonesias lave lønninger og rike naturressurser, slik Østasia-kompaniet tidligere gjorde. Av europeiske stormakter er det særlig tyskerne som gjør seg gjeldende.

Forløperen til Indonesias kommunistiske parti (PKI) oppsto i 1914 innafor den islamske organisasjonen. PKI sto fram som sjølstendig parti i 1920. Det ble forbudt etter et opprør i 1926. Partiet kom til å spille en viktig rolle i den nasjonale frigjøringskampen, både mot japanerne og mot Nederland. Ironisk nok betydde den japanske okkupasjonen i 1942-45 at det ble lettere både for nasjonalistene og for kommunistene å organisere seg og drive politisk propaganda, så da nederlandske styrker kom tilbake i 1945, så og si på ryggen til de profesjonelle britiske kolonitroppene, møtte de mye tøffere motstand enn de noen gang hadde møtt tidligere. Da hadde både nasjonalistene og kommunistene bedre organisasjoner, våpen og styrker med militær trening.

I 1945 tok nasjonalistene makta under ledelse av Sukarno og Hatta. De nederlandske invasjonsstyrkene klarte aldri å fordrive den nasjonale regjeringa, samtidig som Nederland, med britisk hjelp, forsøkte å komme tilbake som kolonimakt. Britiske soldater sto i landet til 1946, da nederlenderne hadde fått satt opp en kolonihær på 55.000 mann. En periode med kolonikrig fulgte, uten at Nederland klarte å slå ned nasjonalistene. Til slutt måtte Nederland akseptere koloniens uavhengighet. Et mellomspill i 1949 definerte Indonesia som en føderasjon i løs union med Nederland, men Sukarno tok makta i 1950 og erklærte landet som en sentralisert og uavhengig republikk.

I det uavhengige Indonesia på 1950-tallet var kommunistpartiet (PKI), Sukarnos nasjonalistparti (PNI) og det muslimske partiet Masjumi de ledende partiene. PKI var det største kommunistpartiet i verden, nest etter partiene i Sovjetunionen og Kina. Det hadde på 1960-tallet tre millioner medlemmer og ledet landets største fagbevegelse og bondebevegelse. Forholdet mellom PKI og nasjonalistene hadde sitt forbilde i perioden med samarbeid mellom kommunistene og Goumindang i Kina. Sukarno definerte også sin pancasila-ideologi som en blanding av nasjonalisme, religion og kommunisme. Men det var også spenninger, fordi kommunistene organiserte folk på grasrota for å tvinge fram reformer som nasjonalisten ikke ønsket.

I 1965 økte spenninga mellom PKI og hæren. Det blir hevdet at PKI skaffet seg våpen fra Kina. 30. september 1965 ble en gruppe ledende generaler arrestert og straks etter henrettet. Radiostasjonen og andre nøkkelposisjoner i Jakarta ble overtatt av opprørere. Et statskupp var i emning. Men merkelig nok var det ikke tegn til opprør i andre deler av landet eller av noen organisert plan. Det ble derfor en lett sak for general Suharto å knuse kuppforsøket. Kommunistene fikk skylda for det, men fortsatt, nesten tretti år seinere, er det ulike oppfatninger av hva som egentlig skjedde. Noen mener for eksempel at Sukarno sjøl hadde en finger med i spillet, andre at det var regissert av Suharto. Kuppforsøket ble etterfulgt av voldsomme massakrer på kommunister og etniske kinesere. Tallet på drepte anslås i dag til mellom 500.000 og 1 million. Myrderiene ble i stor grad gjennomført av lokale bander som sto under hærens beskyttelse. Det var et reint slakt og ennå i dag ligger det som et traume over hele det indonesiske samfunnet.

Kommunistpartiet ble forbudt, partiformannen skutt og flere hundretusen av deres medlemmer og sympatisører ble satt i politisk fangenskap. Ennå sitter medlemmer av partiet i fengsel, sjøl om mange ble sluppet ut i løpet av 1980-tallet. Så seint som i 1985 og 1986 ble ledende medlemmer av PKI fra 1965 henrettet.

Sukarno ble av de militære erstattet med general Suharto. Han skapte en autoritær stat, Den nye orden, rundt bevegelsen Sebker Golkar, de facto Indonesias regjeringsparti. Rundt Golkar har staten opprettet en fagbevegelse, en studentbevegelse, en kvinnebevegelse osv. som er obligatoriske og de eneste tillatte. Indonesias offisielle ideologi er definert av Paneaslia-prinsippene, De ble introdusert av Sukarno i 1945 og var tydelig inspirert av Sun Yat-sens tre folkets prinsipper. De fem Pancasilaprinsippene er :

1. Tro på Gud (Allah, Vishnu eller den kristne guden eller en annen).
2. Menneskehetens enhet.
3. Nasjonalisme og statens enhet.
4. Representativt demokrati etter mønster av landsbyens konsensussystem.
5. Sosial rettferdighet.

Alle organisasjoner i Indonesia må anerkjenne Pancasila som sin ideologi, men i praksis tolker de dem i vidt forskjellige retninger.

Indonesia har ulovlig okkupert den tidligere portugisiske kolonien Øst-Timor (Timor Timur) og har gjennomført et folkemord mot befolkninga der. Enkelte kilder hevder at nærmere 200.000 av områdets 800.000 innbyggere ble ofre for massakrene på 1970-tallet. Fortsatt utøver Indonesia et brutalt regime i Øst-Timor, samtidig som FN og det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, har sviktet den tidligere kolonien. Indonesias herredømme over Molukkene og Irian Jaya ble også gjennomført med vold og på tvers av lokalbefolkningas ønsker. Protestene mot disse overgrepene har forlengst forstummet, sjøl om det ennå finnes en motstandsbevegelse i eksil som opprettholder kravet om uavhengighet. AKP har hatt kontakter med bevegelsen for et fritt Vest-Irian, men har ikke hørt fra den på lenge.

Etnisk og kulturelt består Indonesia av flere hundre grupper som til dels er meget forskjellige og som har et svært forskjellig utviklingsnivå. Den dominerende folkegruppa er de malayiske javaneserne, men balineserne og sundaneserne er også store grupper. Det er på Java tyngdepunktet i det økonomiske livet befinner seg og med sine 120 millioner mennesker på 126.500 km² er øya et av de tettest befolka områdene på jorda. Det andre ytterpunktet er Irian Jaya, den vestre delen av Ny-Guinea, med spredte stammesamfunn og en økonomi som til dels er på samler- og sankernivå.

Offisielt er Indonesia et islamsk samfunn, med nesten 90 prosent muslimer, men det finnes mange andre religioner, fra animisme til buddhisme, hinduisme, katolisisme og overgangsformer. Islam praktiseres på en liberal måte og med klar sammenblanding med både animisme og hinduisme-buddhisme. Sukharno hevda sjøl at han skulle skape en fellesideologi av nasjonalisme, religion og kommunisme og pancasila kan leses som et forsøk på å gjøre akkurat det.

Økonomisk er Indonesia et av verdens fattigere land, med et BNP på ca. 700 dollar pr. innbygger, men dette gjennomsnittstallet skjuler enorme sosiale forskjeller. Deler av samfunnet befinner seg utenfor pengeøkonomien og en veldig underklasse har ikke fått del i landets økonomiske vekst. På den andre sida er den øvre middelklassen og borgerskapet antakelig rikere enn sine klassefeller i Europa. Sukarno har åpnet landet for utenlandsk kapital, og seinest i 1994 har Indonesia liberalisert lovverket ytterligere for å lette privatisering og utenlandske investeringer. Målet for Suharto er å gjøre Indonesia til en ny «tiger» i Sørøst-Asia etter mønster av Malaysia, Singapore og Taiwan. Om dette skulle lykkes, ville jo Indonesia med sine 200 millioner innbyggere bli en regional og internasjonal stormakt.

Indonesisk økonomi har vært under sterk statlig styring. Staten har hatt monopol på nøkkelindustriene, samt bankvesen, flyselskaper, oljeraffinerier, tv, radio og telefon. Rundt dette har det utvikla seg et omfattende nett av korrupsjon, der posisjoner og rettigheter har vært kjøpt og solgt. En norsk kapitalist i Indonesia klagde over at firmaet hans måtte bestikke dommeren for å få medhold i ei sak der de åpenbart hadde loven på sin side. Fra midten av 1980-tallet har deregulering vært nøkkelordet. Staten har avskaffet de fleste importmonopolene og åpnet for utenlandske investeringer. Utenlandskeide industribedrifter ble først tillatt fra 1989. Aksjeomsetning ble liberalisert, noe som gjorde Jakarta-børsen til en av de viktigste i regionen. En ytterligere runde med privatisering har fulgt etter lovreformer i 1994.

Inntil nylig var minimumslønna i Jakarta 3.800 rupiah pr. dag. Det utgjør bare 70 prosent av hva en person i følge myndighetene trenger for å leve. Dessuten betaler svært mange arbeidsgivere mindre enn minstelønn, og hever lønna opp til minstelønn bare dersom det gjennomføres streikekamper for det. Resultatet er at svært mange må skaffe seg ekstrainntekter fra den uformelle sektoren. Noen beregninger sier at hele 50 prosent av det familienes inntekter kommer fra barnearbeid. (Kilde: LBH, What Price Freedom?, 1993.) 60.000 barn jobber i den formelle sektoren. Barneprostitusjon er utbredt. Ekstrem utbytting av arbeidskrafta er et typisk trekk ved dagens Indonesia og skillet mellom rik og fattig har vokst voldsom bare de siste ti åra.

Indonesia har verdens neste største område med tropisk regnskog, etter Brasil, og landets regnskog utgjør 10 prosent av all regnskog i verden. Denne skogen forsvinner i et tempo av 5.000 km² pr. år (andre sier 15.000 km² ). Ekstra stort var tapet under den store Kalimantan-brannen i 1983, da 30.000 km² gikk tapt. Store tømmerentreprenører har gått brutalt fram mot både skogen og skogens mennesker, og sjøl om det nå formelt må søkes om konsesjon, fortsetter rovdriften.

Kamp for menneskerettigheter

Organisasjonen LBH, Yayasan Lembaga Bantuan Hukum Indonesia – Indonesian Legal Aid Foundation, står sentralt i kampen for menneskerettighetene i Indonesia. LBH har sine røtter tilbake til 1959 da den unge Adnan Buyung Nasution kom tilbake fra jusstudier i Australia og drømte om å opprette et system for rettshjelp i Indonesia. Ideen ble tatt opp igjen i 1968 etter studentdemonstrasjonene den gangen. Men arbeidet fikk ikke sin nåværende form før i 1981, da LBH ble stiftet med Nasution som president. Fra 1972 hadde Nasution forresten sonet en toårs fengselsstraff for sitt arbeid for menneskerettighetene. På 1990-tallet har arbeidet blitt bedre organisert og man har gjort forbedringer etter en sjølkritisk vurdering av organisasjonens styrke og svakhet.

LBH er en organisasjon av jurister som driver fri rettshjelp. De hadde i 1993 ca. 70 jurister, ca. 70 i stab og adminsitrasjon og ca. 90 frivillige ute i provinsen. De forsvarer folk i spørsmål som angår

• kriminalsaker
• sivilsaker
• arbeidsrett
• landrettigheter
• miljø

LBHs egen statistikk viser at sivilsakene var flest i antall. I Bandung-området var f.eks. mer enn 13.800 sivilsaker i 1991 av nesten 23.000 saker, men det er sakene om landrettigheter som omfatter flest folk.

LBH har tatt et prinsippielt standpunkt mot Asean-landas definisjon av menneskerettighetene. I denne definisjonen hevdes det at menneskerettighetene bør settes til side for det felles beste. Den indonesiske regjeringa hevder i tråd med dette at FNs menneskerettighetserklæring ikke tar hensyn til kulturelle og historiske forhold. LBH hevder med rette at dette er et tynt forsvar for mord, tortur og rå utplyndring av folk til fordel for en liten elite. Og de spør: med hvilken rett kan denne eliten definere folkets menneskerettigheter som mindre viktige. (Referert fra What Price Freedom? – A Profile of the Indonesian Legal Aid Foundation, 1993.)

LBH tar også uttrykkelig opp utbyttinga av folket, ved å vise til at den beinharde nedbetalinga av utenlandsgjelda har holdt flertallet av folket nede i djup fattigdom og på den måten krenket deres menneskerettigheter.

De tar også opp krenking av kvinners rettigheter. I LBHs profilhefte vises det til et eksempel fra 1992, der den muslimske kvinnen Samiah og hennes venninner som arbeidet på industrianlegget PT Everyhoe i Bekasi, i utkanten av Jakarta. Fra januar det året hadde de stadig blitt utsatt for seksuell undertrykking i form av strip search. Under påskudd av å lete etter tjuvegods kommanderte sikkerhetsvaktene dem til å ta av seg kjoler og undertøy. Deretter befølte sikkerhetsvaktene dem i sin angivelige jakt på stjålne varer. For kvinner generelt er dette en grov krenkelse. Som muslimske kvinner opplevde antakelig Samiah og hennes venninner det som en ekstra grov krenkelse. De organiserte derfor en lokal demonstrasjon mot strip search. Denne demonstrasjonen ble oppløst av politi og militære. Dette førte til at kvinnene tok saka opp med LBH.

I et annet tilfelle ble 142 menn, 43 kvinner og 13 barn sperret inne av de militære på grunn av at de deltok i en ulovlig demonstrasjon mot vilkårlig internering av folk i deres egen landsby. De ble holdt innesperret i dagevis og nektet å motta mathjelp som LBH prøvde å gi dem. To av fangene ble drept og likene kastet i Aceh-elva. Massearrestasjonen fikk dessuten langvarige skadevirkninger for landsbyen, fordi verdifull arbeidskraft ble holdt tilbake i en viktig fase av innhøstinga.

Ved Tapak-elva nær Semarang på Midt-Java har lokalbefolkninga helt siden 1976 slåss mot kjemisk forurensning av drikkevannet sitt. Utslippene har dessuten skadet livsgrunnlaget deres, i og med at dammer for fiskeoppdrett og reker som er eneste inntektskilde for 1.000 mennesker, har blitt nærmest ødelagt. Det har vært demonstrasjoner, protester og boikottaksjoner mot miljøforbrytelsene. I 1990 ble LBH trukket inn i saka. De lyktes i å få stilt miljøforbryterne for retten og å få politiske og økonomiske innrømmelser. Innbyggerne ble til og med tilkjent erstatning. Denne var imidlertid ikke utbetalt da LBHs materiale om saka ble trykt.

I landsbyen Blangguan på Øst-Java opplevde 136 familer i 1992 at de militære forlangte å få bruke jorda deres til militærøvelser. De militære startet med å ødelegge bygninger og matvarelagre for å terrorisere innbyggerne. Deretter ble landsbyen tilbudt et beløp som tilsvarer ca. 10 amerikanske cent pr. kvadratmeter i kompensasjon. Studenter fra Yogja kom for å støtte bøndenes kamp, men 17 av dem ble arrestert av de militære og holdt i forvaring i Surabaya. Der ble de slått med jernstenger, brent med sigarettglør og gitt elektrosjokk. Seinere erklærte regjeringa at jorda i Blangguan tilhører hæren og landsbyen fikk ingen form for kompensasjon.

Ungjenta Lestari var bare 15 da hun ble lokket inn i et arbeidsforhold som ikke kan kalles annet enn slaveri. Som hushjelp for en av pampene i myndighetenes såkalte fagforening fikk hun bare en sjelden gang lønn, hun ble holdt innesperret og ble torturert på forskjellige måter. Da hun ble reddet ut av sitt helvete, hadde hun et skuddsår gjennom hånda og skader etter skolding, brannsår fra glødende jern, arr i hodet etter slag med ei jernstang. Forsøkene på å få fagforeningspampen straffet ble aktivt sabotert av myndighetene. Aksjon fra LBH førte imidlertid til at noen av slektningene hans tok på seg skylda for mishandlinga og ble dømt til 6 måneders fengsel.

De nevnte sakene er bare typiske eksempler på de tusentalls sakene som LBH kommer borti eller som de aktivt følger opp juridisk. De sender også frivilige til de farligste områdene, slik som Aceh, og Timur Timor, der LBHs virksomhet ikke er tillatt, for at de skal kunne hjelpe folk der.

LBH fikk tidligere verdifull støtte gjennom nederlandsk utviklingshjelp. Denne kanalen er stoppet gjennom at Indonesia har erklært nederlandsk uhjelp uønsket i landet.

Inntrykk og vurderinger

Å gi noe som likner en analyse etter 14 dagers besøk i et liten del av et land med hundrevis av språk og en utstrekning over tre tidssoner og med 200 millioner innbyggere, er ikke bare arrogant, men nokså tåpelig. Det følgende må derfor oppfattes som en uvitende europeers famlende forsøk på å gjøre noen refleksjoner over et fascinerende og mangslungent samfunn.

Så lite vi veit

Indonesia har røft regna halvparten så mange innbyggere som EU, er verdens fjerde største land etter innbyggertall, og vi veit så fordømt lite om det. I det hele tatt undervurderes hele Asia på våre kanter. Vi har nylig vært gjennom en EU-debatt som kunne gi inntrykk av et verden besto av 12-15 europeiske land. Så har det største av dem bare 65 prosent av Javas innbyggertall. Asia har over 60 prosent av verdens innbyggere og seks av verdens ti folkerikeste stater ligger i Asia. De raskest voksende økonomiene ligger i Sør- og Øst-Asia. Fra 1995 har fire europeiske stater sete blant Sikkerhetsrådets 15 medlemmer. Foruten de to faste, Frankrike og Storbritannia, har Tyskland og Spania plass i to år. Disse fire landa har omtrent like mange innbyggere tilsammen som det Indonesia har. Tidligere sosialister i Europa snakker om at proletariatet forsvinner, mens virkeligheten er at det internasjonale proletariatet aldri noensinne har vært større. Men veksten skjer utafor salongradikalernes horisont, utafor ramma av det som er den egentlige verden, derfor teller det ikke.

Men i Asia teller det, og asiatene ser ikke på oss europeere og nordamerikanere som verdens lys. Det at du kan spise Kentucky Fried Chicken og Big Mac på Midt-Java og det at Cola-reklamer pranger både der og i resten av Øst-Asia, kan få europeere til å tro at disse samfunnene er i ferd med å bli vestlige. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være en naiv illusjon. Dette er overflatefenomener på kulturer med svært lange røtter, samfunn der stoltheten over eget verd ikke er knekt av kolonialismen. Koreanerne, malaysierne og kineserne er fast overbeviste om at de ikke bare kommer til å ta igjen Europa, men at de vil sette Europa i skyggen. De mener fullt og fast at framtida tilhører dem. Ethvert sånt hovmot har sjølsagt sin begrensning, noe tidligere imperiers historie til fulle har bevist. Men til så lenge er det vanskelig å se hvordan Øst-Asia kan unngå å dominere store deler av det neste århundre, og kanskje enda lenger. Europas dominans har vart siden 1492 og har alt lenge vært på hell. Japans lynkarriere har inspirert andre asiatiske land til å mene at dette kan de også gjøre. Dette har vi nok hørt og lest om, men vi tar det ikke inn over oss, vi europeere. Fortsatt er vi nesten uvitende om disse landenes kultur, deres historie, deres ideer og deres forutsetninger. En dannet europeer kan en del om Aten, romerriket og renessansen. Vi kan sitere litt her og der fra Bibelen og kanskje Snorre. Vi kjenner til Shakespeare og Molière, Bismarck og Peter den store. Men hva veit vi om hinduismens store epos, om khmerenes gullalder, om japanske og kinesiske diktere, om sundanesiske kongedømmer? Next to nothing! Sjøl opplyste og godt beleste norske intellektuelle kan tippe for eksempel femti millioner gærnt når de blir spurt om Indonesias innbyggertall. I seg sjøl ingen stor sak, men typisk for Vestens virkelighetsbilde. Vi er den egentlige verden. Sjøl om vår del av verden utgjør 15-20 prosent av jordas befolkning.

Ekstreme klasseskiller

Gapet mellom fattig og rik har økt voldsomt de siste 10-20 åra. Tallet på ekstremt fattige har sunket, i det minste i følge The Economist, men de rike er blitt så veldig mye rikere. Dessuten har endringa av klasseforholda gjort at fattigdommen får mer direkte virkninger. Millioner av fattigbønder har flytta inn til byene for å finne arbeid. De som ikke har lykkes i det, men bare lever av smulene som fra tid til annen ramler deres vei, har ikke lenger en liten jordlapp og noen høner å falle tilbake på. De tåler derfor svært lite av ytterligere forverringer. Dette har ført til og fører til spontane opprør. Dessuten kan de i byene oppleve med egne øyne hvor rike overklassen og den øvre middelklassen er. De kan bokstavelig talt måle dybden av sin egen elendighet og se hvor verdiene tar veien. De objektive vilkåra for opprør og revolusjon er altså blitt kraftig styrka.

Utviklinga av en moderne arbeiderklasse knytta til den raskt voksende kapitalistiske industrien bidrar også til dette. Vi synes det virker rimelig når både Joessoef og Arief sier at arbeiderklassen har tatt over den viktigste rollen i revolusjonsstrategien i forhold til fattigbøndene.

På den andre sida hevder alle vi møtte at de subjektive vilkåra for en sosialistisk revolusjon er svake. Arbeiderklassen er elendig organisert, den har nesten ikke fagorganisering og dens politiske partier er langt på vei knust. Ingen av dem vi møtte vil derfor spå et snarlig sosialistisk oppsving. De snakket om alt fra uviss tid til 20 år. Arbeiderklassen er en klasse i seg og ikke en klasse for seg. Noe av det viktigste som må til for at arbeiderklassen skal kunne opptre som politisk klasse, er som kjent at den får et politisk parti som kan fungere som klassens organisator og fortropp. Kommunistpartiet spilte en gang den rollen i Indonesia, men er i dag brutalt undertrykt og splitta. Det klarer derfor ikke å ta ledelsen i den spontane kampen og føye den sammen til et nasjonalt hele.

Men på den andre sida vil sjølve de motsigelsene som skapes av privatiseringa, av de nyrike, av industrialiseninga i seg sjøl gi opphav til mye spontan kamp. Dette vil presse fram de politiske spørsmåla og reise spørsmålet om en revolusjonær fortropp med langt større tyngde. Den hensynsløse utbyttinga, den skamløse eksproprieringa av verdiene i hendene på en liten overklasse, herskerklassens arroganse og maktbrynde er alt sammen vilkår som bidrar til dette. Undertrykking avler motstand, er et kjent utsagn fra Lenin, Mao og andre. Indonesia er et typisk eksempel på dette.

En modig opposisjon

Vi var gledelig overrasket over å finne en opposisjon som ikke bare var klart uttalte i sin samfunnskritikk, men som var modige nok i et land med Indonesias renomme for brutalitet til å stå på og agitere og organisere. De eksemplene som er gitt i denne rapporten, viser at brutaliteten ikke er noen teoretisk størrelse, men en aktiv og daglig trusel som indoneserne lever med og som opposisjonen må ta i betraktning når de driver sitt arbeid.

Det nettverket av kommunister, revolusjonære, humanister og andre opposisjonelle som vi så noe av spindelveven av, er tydeligvis både landsomfattende og velorganisert. Det er modige og habile folk. De jobber og får gjort ting. De er nok ganske sikkert sterkere enn de gir uttrykk for og de gir et positivt inntrykk. Det bør være en oppgave for venstresida i Norge å utvikle nære forbindelser med denne opposisjonen, både fra fagforeninger, student- og kvinneorganisasjoner her og på det mer allmenn-politiske planet.

En eksplosiv surdeig

Fra det vi så, er Indonesia nødt til å oppleve voldsomme politiske og sosiale rystelser i åra som kommer. Vi har liten tro på at landet vil bli en tiger. Det er mer sannsynlig at det vil bli en mislykt tiger. Dette vil skape stor sosial uro og det vil splitte herskerklassen. Alt i dag er det tegn som tyder på at heskerklassen er i ferd med å slå sprekker. Rivaliseringa mellom utenlandske imperialistiske makter vil bære ved til alle ulmende bål og de etniske konfliktene kan gjøre det samme.

Indonesia er spennende både på grunn av størrelsen på landet og befolkninga og på grunn av de mange motsetninger som preger landet. Det er også spennende på grunn av sin enorme rikdom på ressurser og sin gamle kultur. Det er spennende fordi det har en gammel revolusjonshistorie.

Det indonesiske regimet demonstrerte i 1965-66 hva illusjonene om den fredelige veien til sosialismen er verdt. Det er ingen tvil om at herskerklassen ser denne formen for massiv brutalitet som en aktuell strategi dersom dens makt igjen skulle være trua. Å tru på fredelig overgang til et solidarisk samfunn med like muligheter for alle i Indonesia av alle steder vil være noe av det mest uansvarlige opposisjonen kunne gi seg ut på. Sjøl langt mindre ambisiøse forandringer enn ei sosialistisk omdanning, vil bli møtt med blodbad. General Suharto og hans kumpaner har for lengst innsett at den politiske makta springer ut av geværløpet og de praktiserer det hver gang de synes det er påkrevd. Vesten har jamnt over vendt det blinde øyet og det døve øret til. Massakren av kanskje så mye som 25 prosent av Øst-Timors befolkning har verken svekket investeringslyst eller våpeneksport.

Det er ingen tvil om at Indonesia trenger sosialisme. Kapitalismen kan ikke og vil ikke løse de gigantiske sosiale problemene landet står overfor. Satsinga på å bli en ny tiger vil re før til økt polarisering. En overgang til sosialismen forutsetter imidlertid at regimet svekkes betraktelig og at opposisjonen er mye mer samla og mye bedre organisert. Dessuten må den være forberedt på å møte reaksjonens våpenmakt med de nødvendige midler. Dette er ikke noe kortsiktig perspektiv. Kanskje hadde vår studentvenn Coki rett da han antydet et perspektiv på 20 år?

Debatt

av Pål Steigan

Røde Fanes redaksjon har bedt meg om å drøfte spørsmålet om data og makt. Dette er et tema som har opptatt meg siden slutten av syttitallet.

Jeg prøvde for ti-femten år siden å dra i gang en debatt om disse spørsmåla i AKP(m-l), men enten var jeg dårlig til å formulere meg eller også var situasjonen lite moden for dette temaet, for noen særlig debatt ble det ikke. Jeg fikk nærmest det inntrykket at mine partifeller så på meg som en teknologifantast som hadde fått en ny grille. Noen partikamerater fulgte det opp, slik som f.eks. Trond Andresen og Tron Øgrim. De hadde egne utspill og initiativer, men det ble aldri noe bredde over det. Det får være som det er. Resultatet ble at m-l-bevegelsen i Norge gikk glipp av en gyllen anledning til å komme alle andre politiske bevegelser i forkjøpet. Det er synd, for når jeg ser meg rundt i datamiljøet i dag, er det vanskelig å kaste en murstein uten å treffe en gammel m-l-er. Vi hadde hatt folka og ressursene, hvis vi hadde brukt dem.

Produktivkrefter og produksjonsforhold

En av de debattene jeg prøvde å få i gang, var debatten om produktivkrefter og produksjonsforhold. Dogmatisk marxist som jeg var (og for såvidt fortsatt er), mente jeg at en så radikal endring av produktivkreftene som datarevolusjonen representerer, måtte få vidtrekkende virkning på klasse- og maktforholda i samfunnet. Jeg så datarevolusjonen som et materielt vilkår for å kunne skape et virkelig kommunistisk samfunn. Det er mange grunner til det, f.eks. at informasjonen om all produksjon i samfunnet for første gang blir så omfattende og samtidig så gjennomsiktig at det faktisk er mulig å drive en avansert planøkonomi, uten å gi avkall på dynamikk og fleksibilitet. En annen grunn er at informasjonen kan spres ut i alle ledd av samfunnet på en annen måte enn under den gamle industrialismen (enten den var kapitalistisk eller sosialistisk). En tredje grunn er at datarevolusjonen langt overgår det spontane pengemarkedet som informasjonsbærer om behov og ressursuttak i alle ledd av samfunnet. En relevant kritikk fra markedsøkonomisk hold mot sosialismen har vært at den mangler den typen tilbakemelding fra enkeltindividene i samfunnet som markedet gir. En kommunisme med fullt utbygde datanett vil oppheve dette argumentet og vende det mot markedsøkonomien, fordi den informasjonen markedet gir, er forvrengt av klasse- og maktforhold. En fjerde grunn er at den robotiserte produksjonen åpner døra til det frihetens rike som Marx drømte om. Arbeidet blir ikke borte, men det skifter karakter. Mulighetene for å oppheve lønnsslaveriet oppstår, gitt at de økonomiske og maktpolitiske forholda endres så grunnleggende at muligheten kan omdannes til virkelighet.

Vi fikk aldri en debatt om kommunismen satt inn i et slikt perspektiv. Jeg veit ikke om dagens revolusjonære ennå er innstilt på å ta denne diskusjonen, eller om de er så paralysert over sosialismens midlertidige nederlag, at de ikke evner å gå på offensiven for en kommunisme for det tjueførste århundre. Derfor er jeg litt avventende med å reise debatten i sin fulle bredde. Vil den kvinnelige fagforeningslederen synes at dette er viktig, vil miljøaktivisten se poenget, vil grunnfjellet i det som er igjen av den revolusjonære bevegelsen se at dette er deres greie? Det vil bare tida vise. I de ti åra som er gått siden jeg skreiv om dette i På den himmelske freds plass, har jeg til gode å bli bedt om å innlede om disse spørsmåla for noe sentralt organ i AKP. Jeg kjenner ikke til at det har vært tema på noen større faglig konferanse og med noen ganske få unntak har det heller ikke vært noen diskusjon i Klassekampen. Derfor har jeg mine tvil. I stedet for å komme med enda et soloutspill om kommunismens muligheter i datarevolusjonens tid, velger jeg i holde noen kort på vestlomma til jeg ser at det virkelig er interesse for denne debatten. La meg derfor midlertidig legge debatten om data og makt på det store planet til side og i stedet kort lansere en innfallsport til data og makt fra «geriljasynsvinkelen».

Geriljakrigeren og den bærbare pc-en

Da vi som var unge på sekstitallet starta det som skulle bli den norske m-l-bevegelsen, satsa vi på løpesedler, tidsskrifter, avis. Dette er fortsatt helt nødvendig for å skape en revolusjonær opinion, men den nye generasjonen har en ny virkelighet å forholde seg til. En revolusjonær bevegelse på slutten av 1990-tallet som ikke er eksperter på å bruke internett og andre datanettverk til organisasjonsbygging, påvirkning, informasjonsinnhenting osv er en vits, en anakronisme. Siden de færreste ønsker å bli en vits, foreslår jeg at noe gjøres. RV har oppretta hjemmeside på nettet. Det er fint, men det må nå utvikles en strategi for dette arbeidet. Jeg vil foreslå noen tiltak.

Klassekampen legges på nettet. Dette er en gammel tanke. Trond Andresen har foreslått det mange ganger, uten å få gjennomslag. Nå er tida overmoden, teknologien billig og det politiske utbyttet garantert.

Faglig utvalg i AKP lager et nett av fagforeninger, tillitsvalgte og andre med muligheter til å hente erfaringer, be om støtte, gi informasjon, drive mobilisering. Dette knyttes vidt og bredt inn og ut av LO og på tvers av landegrensene. Larsens tavle het et forsøk på å gjøre noe slikt i sin tid. Det var en god ide, men nå er tilgjengeligheten og mulighetene så mye bedre.

Det bør lages ressursdatabaser som er tilgjengelige på nettet. Artikler, rapporter, faktasamlinger bør legges inn. Konferanser som holdes som tradisjonelle møter bør kunne forberedes elektronisk og fortsette etter at delegaten har reist hjem.

Internasjonalt utvalg i AKP og Rød Ungdom bør bygge opp et anti-imperialistisk og anti-rasistisk nett og leite opp e-mail og nettadresser til så mange interessante kilder som mulig. Det bør etableres et revolusjonært internasjonalt diskusjonsforum. Det bør ha undergrupper for politisk økonomi, kvinnekamp, miljøspørsmål osv.

Det må lages enkle tilknytningsrutiner og drives skolering slik at folk virkelig tar dette i bruk i masseskala. For noen år siden besøkte jeg Japan og der hadde det japanske søsterpartiet til AKP alt den gangen et landsomfattende og meget avansert datanettverk. Enhver tillitsvalgt var forpliktet til å lære og til å bruke nettet.

Jeg kaller dette avsnittet for geriljakrigeren og den bærbare pc-en fordi dagens «geriljakrigere» må lære seg å beherske denne teknologien. Noen av dem gjør allerede det. En skal ikke være overraska om det plutselig dukker opp e-mail fra jungelen i Kalimantan eller avsidesliggende landsbyer i Bolivia. De store kapitalgruppene og regjeringene har sjølsagt all verdens forsprang på arbeiderklassen teknologisk, økonomisk og kunnskapsmessig, men det fine med denne teknologien er at den gir rom for den som er kreativ og fantasirik. Den gir rom for den som klarer å kombinere ressurser. Det er ikke gitt at det alltid vil være de som har mest penger og makt som er best nå dette feltet. Hva om vi byr dem kamp?

av Kjersti Ericsson

Noen formuleringer i Gun Kessle/Jan Myrdals artikkel om kvinner i Kina kaller på en replikk.

Det handler om forholdet mellom klassekamp og kvinnekamp, et velkjent tema. Kessle/Myrdal skriver som sagt med utgangspunkt i Kina. Men jeg oppfatter dem slik at de også uttaler seg allment.

For Kessle/Myrdal finnes det ingen kvinner i sin alminnelighet, bare kvinner i ulike klasser. Og det er ikke vanskelig å si seg enig i at det er en kvalitativ forskjell på å være kvinne i arbeiderklassen og kvinne i borgerskapet, både i Kina og i Norge. I Norge kan kvinner i borgerskapet kjøpe seg fri fra kvinneundertrykkinga på mange områder. De kan skaffe seg hushjelp så de slipper å være dobbeltarbeidende. Det er heller ikke de som tvinges ut i prostitusjon av nød og fortvilelse. Og det er ikke de som må gå den ydmykende veien til sosialkontoret dersom de blir enslige mødre. Dessuten får også de sin del av borgerskapets klasseprivilegier, og deltar i utbyttinga av sine kjønnsfeller i arbeiderklassen. Samtidig rammer samfunnets kvinneforakt og kvinnefiendtlighet alle kvinner. Porno, enten den en hard, myk eller kommer i reklameplakatenes light-variant, sender et budskap til alle kvinner om at de først og fremst er bruksgjenstander for menn. Voldtekt, kvinnemishandling og incest er heller ikke noe som bare skjer i arbeiderklassen.

Det finnes altså ikke kvinner i alminnelighet, bare kvinner i ulike klasser, i følge Kessle/Myrdal. Og det er «bare gjennom klassekamp» at Kinas kvinner kan befri seg. Men finnes det da «arbeidere» i alminnelighet? Eller finnes det bare kvinnelige arbeidere og mannlige arbeidere, bare kvinnelige medlemmer av middelklassen og mannlige medlemmer av middelklassen, bare kvinnelige borgere og mannlige borgere? Det materialet Kessle og Myrdal presenterer, kan tyde på det siste. Både kvinner og menn blant arbeidere og bønder rammes av den nåværende politikken. Men kvinnene rammes på helt særegne og fryktelige måter. «Kvinnene rammes hardest,» sier Kessle og Myrdal, og gjør det hele til en gradsforskjell. «Rammes hardest» må sies å være et understatement i forhold til virkningene av en politikk der barn av ett kjønn risikerer å bli drept for å rydde plass for barn av det andre kjønnet. Også i middelklassen ser det ut til at den nåværende politikken har helt forskjellige virkninger for menn og kvinner, skal vi tro Kessle/Myrdals eksempel fra Shanghai: I de høytlønte familiene som har valgt å ha ett barn, velger kvinnen, som jo har lavere lønn, å bli hjemme, lage mat, gjøre reint, ta seg av klærne, passe barnet og oppvarte mannen for at mannen, som har høyere lønn, skal nå lengre i sin karriere. Hun gir altså avkall på eventuelle egne mål i livet og blir mannens private tjener for at han lettere skal nå sine.

Hvorfor er det så presserende å hamre på at det bare finnes et klassespørsmål, og ikke noe kjønnsspørsmål, trass i at Kessle/Myrdals egne eksempler vitner om at kjønn er viktig? Kampen for kvinnefrigjøring må knyttes til kampen for å styrte kapitalismen, der er vi enige. Men det er dessverre ikke slik at kvinnefrigjøring kommer som et automatisk biprodukt av klassekampen, heller ikke av sosialistiske revolusjoner. Kvinnefrigjøring krever også en særegen kamp, det viser all erfaring. I den kampen har kvinnene ingen garanti for at deres egne klassefeller opptrer som allierte. Sjøl om det er en kvalitativ forskjell på å være mann i borgerskapet og mann i arbeiderklassen, også når det gjelder muligheten til å benytte seg av kjønnsprivilegier, er det også slik at mannsforherligelsen og maktforholdet mellom kjønnene kommer alle menn til gode. Også arbeiderklassens menn har både materielle, sosiale og psykologiske fordeler av kvinneundertrykkinga i samfunnet, og dette bidrar til å binde dem til et system og et menneskesyn der en blir stor av å ha noen under seg.

Kessles/Myrdals insistering på at det bare finnes klassespørsmål, føyer seg her inn i en lang tradisjon i arbeiderbevegelsen, både den reformistiske og den revolusjonære. Anklager om «borgerlig feminisme» har sittet løst når kvinner har prøvd å reise særegne kvinnespørsmål. De har ofte blitt beskyldt for å splitte arbeiderklassen langs kjønnslinjer. Men faktisk er det menn som splitter arbeiderklassen langs kjønnslinjer når de i klasseenhetens navn forlanger retten til å nedlegge veto mot kampsaker som, i tillegg til å rette seg mot borgerskapet, også kommer deres egne kjønnsprivilegier ubehagelig nær. Terpinga på at det bare finnes klassespørsmål, ikke kjønnsspørsmål, har bidratt til å frata kvinner retten til å formulere sin egen plattform, sine egne krav, til å ta sin egen opplevde virkelighet på alvor som politisk handlende mennesker. Og det har bidratt til å usynliggjøre mannssjåvinisme i arbeiderklassen, en mannssjåvinisme som er et viktig hinder for en slagkraftig enhet mellom arbeiderklassens kvinner og menn. Det kan umulig tjene noen form for frigjøring, verken av kvinnene eller av arbeiderklassen. En klasse der den ene halvparten sitter på ryggen til den andre, slåss ikke særlig effektivt, verken i Norge eller i Kina.

Debatt

av Paul Brosché, Sverige

Det som er mest interessant hos Marx, er etter mitt syn hans teori om den minkende profittraten, og det at kapitalen setter inn motvirkende krefter for at denne ikke skal minke.

Jeg synes at det trengs mer «grunnforskning» for å vise hvordan denne teorien aldri ble forankret hos sosialdemokratene (den tidens kommunister) på slutten av 1800-tallet, med ett unntak: Russland.

Det som skjedde, tror jeg, var at marxismens hovedstrømning ble formet innen Engels rakk å utgi bok tre av Kapitalen, der loven eller teorien om profittratens tendens til å minke ble offentliggjort for første gang. Ca. 1894-95. Denne første tolkninga av Marx fikk et mekanisk preg. Den var prega av økonomisk determinisme.

Marx teori om profittratens tendens til å minke ble til etterhvert.

En populærframstilling av hans teori gir Marx i Lønn, pris og profitt fra 1865. Men det faktum at profittratens minkende tendens kan motvirkes, eller rettere sagt, begrepet motvirkende krefter forekommer så vidt jeg vet for første gang i Kapitalens bok 3. Begrepet motvirkende krefter brukes også i verket Teorier om merverdien fra 1861-63. (Men som ble publisert atskillig seinere enn Kapitalen bok 3.)

Derimot finnes jo disse motvirkende kreftene med i Marx sin analyse hvertfall fra Det kommunistiske manifest, der Marx bl.a. skriver om utvidelsen av handelen i verden. Og første bind av Kapitalen handler jo til stor del om hvordan kapitalistene forlenger arbeidsdagen, intensifiserer arbeidet, innfører ny teknologi, og skaper en mer og mer effektiv arbeidsorganisasjon.

Samtidig viser også Marx at de samla tiltaka som kapitalen tar, får som effekt at arbeiderne organiserer seg, danner fagforeninger og får pressa igjennom lover som beskytter arbeiderne mot at de slites ned for fort. Lovdannelsen beskrives av Marx i Kapitalens bok 1, kapittel 8. Og det som er interesant er at dette lovverket får sitt første gjennombrudd når veksten i den britiske økonomien er god. Siden, fra midten av 1870-tallet og fram til begynnelsen av 1890-tallet, går økonomien inn i en langvarig økonomisk stagnasjonsperiode.

Fabianismen

I den påfølgende langvarige høykonjunkturen ca. 1890-1914 skjer nye sprang i kapitalismens utvikling, som også Lenin analyserte. Reformismen fikk også sitt gjennombrudd i denne vekstfasen. Jeg synes sjøl at dette er en veldig spennende periode. I Sverige fikk fabianismen utbredelse ved hjelp av Hjalmar Branting på begynnelsen av 1900-tallet. Særskilt viktig er innføringa av reformismen/fabianismen av en svensk sosialøkonom som het Gustaf Cassel. Han utga to viktige økonomiske verker rett etter århundreskiftet. Cassel var altså forut for tida til den mer kjente sosialdemokraten Ernst Wigforss, som var en del av en større gruppe av økonomer, arkitekter og ideologer som fikk sitt gjennombrudd i begynnelsen av 1930-tallet i Sverige.

Fabianerne, som kan kalles venstresosialliberalere, var den viktigste kilde og gruppering som påvirket sosialdemokratene i England og andre steder på 1890-tallet. Fabianerne var ikke spesielt påvirket av Marx. Engels kritiserte Bernstein for hans fabianismen i årene før han døde.

Stemmeretten

Det var antagelig stemmerettspørsmålet som ble bestemmende for fronten som ble dannet på 1890-tallet og videre. For det var jo fabianerne og sosialdemokratene som dannet kjerna i denne fronten for stemmerett i Sverige. Og historisk hadde man erfaringer fra England som viste at det gikk an å få til progressive lover. Dvs. erfaringene fremfor alt fra 1860-tallet i England. For å si det kort: Det går an å få igjennom gode nasjonale lover så lenge som det er god vekst i økonomien.

Sammenligninger med nåværende stagnasjonsperiode, der nedskjæringer skjer ved hjelp av fremmed makt (EU) ligger klare. Det er ikke rart at vekstargumentet her i Sverige har en slik enestående sterk stilling, når man gransker kjernekraftspørsmålet og EU-avstemninga.

Når det gjelder reformismens opprinnelse så trenger man ikke å forklare dette med en bestukket arbeiderklasse eller med oppkomsten av et arbeideraristokrati, men mer utifra at dette var en del av sjølve stemmerettspakka. Fordi forlengelsen av denne betydde at man skulle gripe regjeringsmakta, at dette var målet under kapitalismen, slik at man kunne tvinge gjennom lover som ivatetar arbeidernes interesser. Det var som oftest de mest kunskapsrike arbeiderne som fikk tillitsverv i fagbevegelsen og i kommunestyrene. De ble de skolert til å administrere det kapitalistiske samfunnet på lokalt nivå. Fra dette nivå ble og blir de sentrale kadrerne til sosialdenokraterne rekruttert.

Marx og Engels gjentar flere ganger at kapitalens tiltak og arbeidernes tiltak er kilden til den historiske utviklinga under kapitalismen. Dette er deres helhetssyn og praksisbegrepets egentlige betydning. Samtidig utvikles både kapitalens kunnskaper og arbeidernes kunnskaper om hvordan man skal ivareta sine respektive interesser, og dette gir utviklinga stadig nye former.

Det som savnes i marxismen forut for 1895, er altså de aktive klassene og de aktive menneskene. Kapitalen innfører tidsstudier for å høyne profittraten og arbeiderne reagerer med mottiltak mot tidsstudiene. Det er i siste hand styrkeforholdet mellom disse to kreftene som avgjør kampens resultat.

EU-prosjektet er etter min mening en slags reforhandling, en ny kamp på et nytt nivå for å forandre styrkeforholdet mellom kapitalister og arbeidere.

Kapitalen strever hele tida etter å gjøre arbeidsprosessen billigere, samtidig som de må bruke alt mer penger på den konstante kapitalen som vokser sterkere enn den variable kapitalen. Dette gir samtidig hele det kapitalistiske samfunnet en dynamikk, et forandringstempo som gjør at vanlige folk ikke riktig henger med. Folk skjønner ikke alt snakket om den nye informasjonsteknikken (datakommunikasjon) eller markedets rolle (= frie kapitalbevegelser). Den raske utviklinga stiller oss overfor nye problemer. Kan man si at kapitalismen har utviklet seg videre et skritt de siste 15 årene, at markedet, dvs. den internasjonale kapitalen, har tatt over? Eller skjedde det siste bruddet i kapitalismens trender omkring 1970, og er de frie kapitalbevegelsene et resultat av en minkende profittrate? Eller med andre ord: vi har råd med demokrati så lenge økonomien vokser …

Marx sjøl ble drevet fram av krisene, 1848, 1857 og midten av 1860-tallet.

Også dette anser jeg for å være undervurdert av Marx-tolkere. Det var de regelmessig tilbakevendende krisene i økonomien som drev Marx framover i sine økonomiske studier. Det er krisene i økonomien som Marx forsøkte å forklare i Kapitalens bok 3. Og teorien om den minkende profittraren er en helhetlig teori, som Marx skriver i ett brev 30. april 1868.

Mekanisk marxisme

Jeg tror ikke denne teorien ble forstått tilstrekkelig i den tredje internasjonalen, da man tenderte å ha en mekanisk tolkning av Marx. I Sverige gjelder dette for SKP. Dette kommer også av at Marx sine ungdomsskrifter og forarbeiderne til Kapitalen, f.eks. Grundrisse fra 1857-58, ikke ble publisert før 1953, og er fortsatt ikke oversatt i sin helhet til svensk eller norsk.

Lange bølger

Vi bør videre diskutere mer rundt spørsmålet om hvorvidt den kapitalistiske økonomien har gått i lange bølger, med intervall på 20-25 år de siste 200 åra.

Ekspansjonsfasene skulle da være: 1815-40, 1850-70, 1890-1914, 1948-70. Stagnasjonsperiodene: 1840-50, 1870-90, 1914-48, og perioden etter 1970.

Den seineste stagnasjonsperioden dekkes av Klassekampen 5. desember 1991: Kapitalavkastning i næringslivet i 20 OECD-land:

• 1960-1974: 22,3 %
• 1974-1979: 19,2 %
• 1980-1986: 18,5 %

Min fortolkning er at BNP-veksten har vært 4 % under ekspansjonsfasene og ca. 2 % under stagnasjonsfasene. Men det har vært opp- og nedganger under hver lengre fase. Statistisk sett så skal økonomien snu i 1995 og vi skal da gå inn i en 20-25 årig lang vekstperiode. Men det tror vi ikke på!

Jeg mener at de ovenstående talla ikke er forklaringa på verken korte eller lange opp/nedganger i økonomien, men at forklaringa må søkes i at det er mennesker og klasser som planlegger, produserer og forbruker i en økonomi.

av Solveig Aamdal

Nepal er noe så motsigelsesfylt som et halvføydalt, halvkolonialt kongedømme med ei regjering fra kommunistpartiet.

I et av verdens fattigste land vant kommunistene valget høsten 1994 og har danna regjering. Denne regjeringa har til nå overlevd i fem måneder. Men fiendene er sterke og velorganiserte. Nepal er et lite land med mellom 18 og 20 millioner innbyggere. Det har grenser til Kina og India.

Fra 1960 til 1990 var alle politiske organisasjoner i Nepal forbudt. Det gjaldt fagforeninger, kvinneorganisasjoner, ungdomsorganisasjoner og politiske partier. Det eneste partiet som var tillatt var kongens parti. Samtlige organisasjoner og partier var under jorda. Nepal Congress, som er sterkt knytta til det indiske kongresspartiet, hadde hele ledelsen sin i India. De ulike kommunistpartiene jobba i hovedsak inne i Nepal, og blei utsatt for beinhard forfølging.

Etter mye uro og tre måneders sammenhengende demonstrasjoner blei det i 1990 innført et parlamentarisk demokrati. Kommunistene måtte ta stilling til om de skulle bli et åpent parti etter 30 år under jorda, de måtte avgjøre om de skulle delta i valg og om de skulle sitte i komiteen som skulle utforme den nye konstitusjonen. De gikk inn for alt dette. Kommunistpartiet blei ved det første valget det største opposisjonspartiet, og det største partiet ved valget i 1994. Av de 205 plassene i parlamentet har de fått 88. Nepal Congress har 83. Kongens parti har 20 plasser. Kommunistene har en mindretallsregjering og er avhengig av at venstresida i kongresspartiet støtter dem.

Splittelser og enhet

For seks år siden var det 18 kommunistpartier i Nepal. Det første partiet blei danna i 1949. Partiet hadde bonde-, student- og ungdomsbevegelse. I 60-åra var det en rekke splittelser, først og fremst mellom de som støtta Sovjet og de som støtta Kina. «Sovjet»- og «Kina»-partiene splitta seg så opp i mindre partier. I et lite land som Nepal kan det virke uforståelig at det blei så mange splittelser. Men det er flere ting som forklarer det. De var hele tida under jorda, noe som førte til at de hadde problemer med å avholde konferanser og landsmøter. Mange var arrestert i lange perioder. De hadde derfor store problemer med å utvikle en felles politikk. Kommunikasjonene mellom de ulike delene av landet var elendige. I tillegg var det kamp om hvem som skulle være leder, når noen samla seg om en lederkandidat, danna de ofte et nytt parti viss det var umulig å få gjennomslag for forandring.

I de siste seks åra har det vært enhetsjobbing, og åtte partier gikk sammen og danna Communist Party of Nepal (Unified Marxist-Leninists). Partiet kalles i Nepal bare for UML. Men det finnes fremdeles flere kommunistpartiet, et av dem er representert i parlamentet med fire medlemmer, to fra Vest-Nepal og to fra Baktahpur. Maoistene har nylig splitta seg i to partier og gikk inn for å boikotte valget i 1994. Enkelte av de andre kommunistpartiene er sterkt kritiske til at UML har tatt på seg regjeringsmakta. Andre kommunistpartiet har UML samtaler med. Målet at de skal tilslutte seg partiet.

UML har 50.000 medlemmer og 200.000 kandidatmedlemmer. Kandidattida er to år. Flesteparten av medlemmene, 85 %, kommer fra landsbyene, og er landarbeidere og småbønder. Arbeiderklassen i Nepal er liten, og de som er arbeidere kommer sjøl fra landsbyer. I partiet er det mange unge folk. Det anser de som viktig. Dette er medlemmer som har kommet inn i partiet etter splittelsene, og som derfor ikke har lojaliteten sin til andre enn partiet. På partiets siste kongress var det mye ungdom, og mange ungdommer sitter i sentralkomiteen.

På partiets femte kongress i 1994, vedtok de å gå inn for et «folkets flerpartisystem» (People’s Multi-Party Democracy). Dette hadde stor støtte i partiet. De gikk og inn for å delta i komiteen som skulle lage en ny konstitusjon. Dette var det uenighet om både innafor partiet og mellom de kommunistiske partiene. I grunnlaget for å gå inn for flerpartimodell, sier partiet at det bare kan etableres ved å eliminere føydalismen, kompradorborgerskapet og imperialismen. De mener at den flerpartimodellen de går inn for, forener både folkets demokrati og flerpartisystem. Hovedtrekket ved flerpartisystemet representerer den parlamentariske styreformen og folkets demokrati definerer organiseringa av statsmakta. De ønsker et system som integrerer og kombinerer disse to styreformene.

Kritikken fra høyresida er at en ikke kan stole på kommunister som går inn for et flerpartisystem, og at CNP(uml) prøver å lure folk til å stemme på dem for så i neste omgang innføre et autoritært ett-partisystem.

Kritikken fra venstre går ut på at et politisk system basert på marxismen-leninismen ikke kan støtte et flerpartisystem, det er en form for revisjonisme som orienterer seg mot kapitalismen.

Nepal er et av verdens fattigste land. Inntekten er 160 dollar pr. capita. 60 % lever under fattigdomsgrensa som betyr at de bare kan spise et måltid om dagen. 60 % er analfabeter. Kravet til ikke å være analfabet er at en kan skrive sitt eget navn og telle til hundre. 1/3 av statens inntekter er støtte og lån fra utlandet. Nepal er avhengig av at både import og eksport må gå gjennom India eller Kina. Veiene til India er i en elendig forfatning, og veien til Kina er enda verre. I tillegg er den stengt om vinteren.

India driver en imperialistisk politikk i området Pakistan, Nepal, Bangladesh og Sri Lanka.

Sjølråderett, demokrati og regjeringsmakt

Utfordringene for et parti som vil styre på en slik måte at det er til det beste for folket, en mange og vanskelige.

I diskusjonene om hvorvidt det var rett å danne regjering, la partiet stor vekt på at massene trengte å bli leda. Partiet har stor tillit blant folk, i enkelte områder var det 90 % som stemte på UML. Folk ønska en kommunistisk regjering. I Nepal er tradisjonen med valgfusk høyst oppegående. Til tross for dette, blei UML det største partiet ved valget. Kongresspartiet hadde den forrige regjeringa. De hadde så mange indre motsigelser at de fikk store problemer og måtte skrive ut nyvalg i fjor høst. De var i realiteten ikke i stand til å danne regjering i høst. Skulle de ha gjort det, måtte de ha støtta seg kongens parti, og det ville vært politisk umulig for dem. Siden dette var det eneste lovlige partiet i tredve år, og sto for undertrykking og å gi Nepals naturressurser til utlandet, har dette reaksjonære partiet minimal støtte i befolkninga. Kongresspartiet ville derfor kompromittert seg ved å gå i regjeringssamarbeid med dette partiet.

For kommunistene i Nepal har det nasjonale spørsmålet vært viktig. India mener i realiteten at Nepal skulle vært en del av India. Sjøl om UML ser på Kina som en sosialistisk stat, er det ikke bare enkelt med en så stor nabo. Nepal er rikt på vannressurser. Snøen fra Himalaya danner mektige elver og fosser. Men landet er for fattig til å bygge ut denne vannkrafta uten hjelp utenfra. De har derfor bygd flere kraftverk i samarbeid med India. Fordelinga av denne krafta blir regulert etter en avtale fra 1950. Den er blodig urettferdig mot Nepal. Da den blei inngått, gikk kongen med på hva som helst for å sikre sin egen rikdom og posisjon.

India får derfor 98 % av krafta og 95 % av vannet til irrigasjon. De påstår av elevene er deres. På den andre sida nekter India Bangladesh å bruke elevene når de igjen renner ut av India. For Nepal betyr denne imperialistiske politikken at de for å få et minimum av kraft må gi bort elevene sine til India. De prøver nå å få reforhandla avtalen fra 1950, men det er ikke India villige til.

Kommunistpartiet sier at det er de som er de nasjonale og de som er demokratene. Det gikk de til valg på, og i diskusjoner hadde de stor forståelse for AKPs kamp mot norsk medlemsskap i Europaunionen.

At de i tillegg til å si at de er de nasjonal også legger vekt på at de er demokratiske, har sin forklaring i at de andre partiene er dypt udemokratiske. En ting er valgfusk, med de går ikke av veien for trakassering av velgere, trusler eller drap. Den forrige generalsekretæren i UML, Madan Bhandari, blei myrda. Gjennom det håpa de reaksjonære på å knuse kommunistene, men oppnådde det motsatte. Folk blei rasende, det var store demonstrasjoner i Katmandu, og kommunistene fikk økt oppslutning.

UML ser det slik at de ikke hadde noe valg når det gjaldt å ta på seg regjeringsansvaret. De var det største partiet, de hadde et program de ønska å gjennomføre så langt det er mulig, ingen andre partier var istand til å styre landet. Samtidig understreker de sterkt at Nepal ikke er et sosialistisk land, og at de må styre innafor den nåværende konstitusjonen.

Men de møter store problemer. De har sterke fiender. Den hovedmetoden fiendene bruker nå, er å hindre UML å styre på noen annen måte enn de andre partiene ville ha gjort. Dette gjør de delvis ved å hindre at det blir flertall for progressive forslag, delvis ved å bruke byråkratiet mot regjeringa. Byråkratiet er gammeldags og reaksjonært. Tradisjonelt har det blitt brukt mot folkets interesser. Det er et korrupt system som har vært sterkt knytta til kompradorborgerskapet. Dette byråkratiet er UML avhengige av når de skal styre landet.

Folk venter seg mye av den nye regjeringa. Samtidig er det slik at mange lover trenger 2/3 flertall for å bli vedtatt. For folk som ikke kan lese og skrive, er det vanskelig å forstå at partiet de har stemt på, ikke straks innfører alt de lovte i valgkampen. Mange kommer til partikontorene rundt om i landet og krever jobb og hus. Det var jo derfor de stemte på kommunistene.

Kampen mot føydale produksjonsforhold

UML er klar over alle disse problemene, og gjort tiltak for å løse dem. Den oppgava som regjeringa prioriterer høyest, er kampen mot føydalismen. For 20 år siden var det slaveri i Vest-Nepal. Den formen for slaveri som er i dag er av en mer vanlig type. De landsløse har bare arbeid deler av året. For å overleve må de låne penger av landeiere og pengeutlånere. Renta er høy, og det er umulig for de landløse å betale pengene tilbake. De må derfor binde seg til å arbeide i så og så lang tid, og undertegne på at hele familien skal jobbe for landeieren en bestemt tid. Denne formen for slaveri et utbredt. Regjeringa har satt ned en jordreformkomite, for å omfordele jorda og gjøre slutt på makta til de store landeierne.

I Nepal er det 2 millioner mennesker, 10 % av befolkninga, som mangler jord og hus. Regjeringa har satt igang ei kampanje for at disse skal få jord og hus. Fram til april var det 10.000 av disse som hadde fått dette. De får da jord som de kan ha dyrka i mange år, men som de ikke har hatt eiendomsretten til. Landeierne er naturligvis sterkt mot denne politikken, og kommunistene må forsvare seg, også fysisk i disse områdene.

Den andre prioriterte oppgava er å utvikle landsbyene. De fleste mennesker i Nepal bor i landsbyer. Mange av disse er ekstremt fattige. Regjeringa overfører store pengesummer til landsbyene i tillegg til teknisk ekspertise og materialer for at de skal være mulig å utvikle dem. Denne utviklinga går ut på at alle skal ha mulighet til å gå på skole, at det skal være helsevesen med felles helsesenter for flere landsbyer, at det skal finnes arbeid og hus til de som bor der. I tillegg er det viktige oppgaver som transport, drikkevann, irrigasjonsanlegg. I alle landsbyer er det komiteer som skal styre denne utviklinga. De må vise til resultater viss de skal få økonomisk støtte.

For å utvikle landbrukssektoren har regjeringa satt av 56 millioner dollar. Dette skal gå til å utvikle markedet for landbruksprodukter, industri knytta til landbruk, bonde- og forbrukerorganisasjoner. Den samme summen er satt av til å utvikle vanningsanlegg.

Regjeringa har satt av penger til å utvikle industrien. Her satser de på småindustri. Målet for industrien er å kunne dekke hjemmemarkedet, men seinere også bli i stand til å eksportere. Samtidig går regjeringa inn for en viss grad av privatisering. Målet være at regjeringa ikke skal drive industri som går med underskudd. Ved privatisering skal det taes hensyn til nasjonale interesser. Slik det er nå, er de avhengig av å importere dyre varer, særlig fra India. Det er derfor viktig å utvikle Nepals egen industri.

Utdanning og velferd for folket

I dag er det bare 18 % av jentene og 40 % av guttene som går på skole. Jentene slutter vanligvis når de er 10-12 år. Regjeringa har satt av penger til utdanning og sosial velferd. Det skal være gratis utdanning opp til 9. klasse. Alfabetiseringskampanjer skal settes igang for mer enn en halv million voksne. Det er bestemt at den første leseopplæringa skal foregå på barnas morsmål. Dette er imidlertid vanskelig fordi det er mange svært små språkgrupper i Nepal.

Over hele landet skal det være gratis primærhelsestell og gratis medisiner. De som jobber i landsbyene sier imidlertid at de får alt for lite. Helsestellet er svært dårlig for dem som ikke kan betale for det.

Folk over 75 år får for første gang i sitt liv pensjon. Den er ikke stor, men nok til å overleve på et minimum.

Det er satt igang egne utviklingsprogram for kvinner. Kvinnene i Nepal er ekstremt undertrykt. De har ikke hatt eiendoms- eller arverett. Det nepalske kvinneforbundet var forbudt fram til 1990. De blei danna i 1950, og har i hovedsak jobba under jorda. I dag har de 400.000 medlemmer. Det viktigste de arbeider med er alfabetiseringsprogram, å opplyse kvinner om at de har rett til skilsmisse viss de blir mishandla av mannen eller hans familie. De krever at regjeringa innfører eiendoms- og arverett for kvinner. Prostitusjon er et stort problem i Nepal, jenter blir regelrett solgt til bordeller. Motstanden mot dette er en viktig oppgave for kvinneunionen, og de har store forventninger til den nye regjeringa.

Mens vi var i Nepal, hadde vi et utall av møter. Med representanter for partiet på ulike nivå, regjeringa, kvinneorganisasjoner, fagforeninger, intellektuelle, folk som jobber i utviklingsprosjekt i landsbyene, bønder og landarbeidere. Disse organisasjonene hadde vært forbudt i tredve år, og har først de siste fem åra hatt mulighet til å avholde åpne møter, til å komme sammen for å diskutere, til å snakke med folk fra andre land. De var svært interesserte i å få kontakter utafor Nepal, med fagforeninger, skoler, universiteter, kvinneorganisasjoner og andre. De ville gjerne at så mange som mulig skulle reise til Nepal for å bli kjent med landet. Gjennom å ha mange internasjonale kontakter vil det og være vanskeligere å forby alle disse organisasjonene viss de gamle makthaverne skulle ta tilbake makta.

Alle var optimistiske, samtidig som alle understreke problemene regjeringa står ovenfor. De blir pressa både fra utlandet og krefter inne i Nepal. Det er vanskelig for dem å gjennomføre en politikk som er i samsvar med det de ønsker. Gapet mellom det de ønsker å gjennomføre og det de har ressurser til, er enormt. Samtidig hadde folk store forventninger til den nye regjeringa, og regna med at ting ville bli mye bedre etter hvert. Og i et så fattig land som Nepal er det absolutt nødvendig at folk får det bedre. Sjøl om et kommunistparti som regjerer et halvføydalt, halvkolonialt kongedømme sikkert må sluke kameler med flere enn to pukler.

av Lars Åke Karlgren

Den 14 juli 1935 samlades mer än en halv million människor på Place de la Bastille i Paris. De har samlats där för att fira grundandet av Rassemblement Populaire, Folklig Samling, tidigare på dagen.

Folkfronten bildades av kommunister, socialister, radikaler, oberoende socialister, fackföreningarna CGT och CGTU och flera antifascistiska organisationer. Orsaken till att enigheten kom till stånd var den hårda klasskamp som i Italien och Tyskland resulterat i fascistiska maktövertaganden. Folkfronten var fast besluten att detta inte fick ske i Frankrike. Inför varandra avgav de olika organisationernas representanter en ed:

«Vi går ed på att förbli eniga för att avväpna och upplösa de fascistiska ligorna, för att ställa våra friheter utom räckhåll för fascismen. Vi lovar att på denna dag, som återupplivar den första segern över republiken, att försvara de demokratiska rättigheter som vunnits av Frankrikes folk, att ge bröd åt arbetarna, arbete åt ungdomen, och åt världen den stora mänskliga freden.»

Lärdomarna från anbete med enhetsfronten är väl kända. Därför skall jag diskutera en annan fråga: Finns det förutsättningar och möjligheter för en ny enhetsfront idag?

Anledningen till att jag ställer denna fråga är den snabba internationella utvecklingen mot en polarisening av de ekonomiska och politiska kräfterna i världsmåttstock. Min utgangspunkt tar jag i Arnljot Asks artikel «Ny internationale?» i Røde Fane nr 2, 1995 och AKPs principprogram från 1990.

Polarisering

I och med utvidgningen av EU förra året har EU blivit en snabbt växande supermakt. Genom direkt medlemskap och genom EES-avtal (EØS) kontrollerar EU hela västeuropa från Kirkenes till Lissabon och från Reykjavik till Aten. Dessutom ingår hela östeuropa i inflytelsesfären. Ekonomiskt är målet att skapa enhetliga regler och upprätta en centralstyrd makt som kan konkurrera med USA och Japan om världsmarknaden och råvarutillgångarna. Politiskt vill man avskaffa nationalstaten för att få en effektiv utrikes- och säkerhetspolitik. Nationalstaten har blivit en tvångströja för den imperialistiska bourgeoisin i Europa. Än så länge har EU-systemet stora svagheter i förhållande till USA och Japan, men utvecklingen går fort. Regeringskonferensen 1996 är tänkt att bli det avgörande steget för att centralisera makten.

I AKPs principprogram från 1990 ses teorin om tre världar som en korrekt beskrivning av läget i världen. I denna teori brukar vi tala om supermakterna som den första världen, de fattiga länderna i Asien, Afrika och Latinamerika som den tredje världen och skikt av länder däremellan som den andra världen. I och med EUs växande och sammanbrottet i östeuropa har den internationella utvecklingen gått mot ökad polarisering. Sverige och andra länder, som tidigare hade en viss rörelsefrihet i förhållande till supermakterna, har nu dragits in i EU-sfären. Genom EES-avtalet och andra avtal har också Norge knutits hårt till EU. Östeuropa, å andra sidan, har en situation som i manga stycken liknar länderna i tredje världen. Detta innebär att den grupp stater som står relativt fritt i förhållande till supermakterna har blivit så liten att den knappast har någon internationell betydelse. Eftersom den andra världens länder i många fall hade en dämpande effekt på supermakternas rovlystnad innebär denna utveckling en skärpning av världsläget. De tre supermakterna kan uppträda aggressivare både i utrikes- och inrikespolitiken. Alla tre supermaktsblocken har sina säregenheter som gör att de uppträder olika på den internationella arenan. Japan saknar egna energikällor och är extremt exportberoende, USAs har en rutten ekonomi och en valuta som går på kryckor och EU är ännu splittrat i nationalstater, som drar åt olika håll.

EUs säregenhet ger de progressiva kräfterna i den nya supermakten en möjlighet att uppskjuta eller till och med förhindra EU-borgerskapets planer.

I sin artikel diskuterar Ask behovet för en ny kommunistisk international och han redogör för AKPs syn på diskussionerna med andra partier och på det internationella samarbetet. Jag inser värdet att diskutera och nå överenskommelser med andra partier. Men hur blir det med det praktiska resultatet? Det dokument som antogs i januari 1975 mellan de nordiska m-l-partierna var mangordigt och detaljerat, men jag kan inte minnas att vi kom överens om några gemensamma aktioner eller liknande. En gemensam syn i en fråga eller till och med ett gemensamt dokument är huvudsakligen ett verktyg i handen på den revolutionära rörelsen. Naturligtvis kan man alltid svara att uppgiften för en ny kommunistisk international är att föra kampen för socialismen framåt. Det år ju alltid ett revolutionärt partis uppgift. Men med mycket svaga revolutionära rörelser och den mest aggressiva bourgeoisin sedan 1930-talet är det knappast någon omedelbar uppgift. «Trenger vi en ny kommunistisk internationale? I tilfelle, på hvilken politisk och organisatonisk plattform?» frågar oss Arnljot Ask. Mitt svar blir en motfråga: Vad skall vi ha denna international till?

Aktionsenhet

I och med att EU stärks och både politik och ekonomi likriktas, uppkommer nya förutsättningar för gemensam kamp över nationsgränserna i Europa. (Ja, i hela Europa, ty den gemensamma ekonomiska politiken inskränker sig inte bara till EUs medlemsländer, utan utsträcks till EES länderna och länderna i östeuropa.) Den europeiska bourgeoisins agerande innebär att de arbetande i Europa samtidigt lider under samma förtryck: arbetslöshet, nedskärningar i välfärdssystemen etc. I detta förhållande har vi grunden för ett gemensamt agerande från arbetarklassens sida i massomfattning. AKP skriver allmänt i sitt principprogram: «Kapitalens «internasjonale» må mötes av en internasjonal folkelig enhetsfront mot gjeldsplyndring, miljöödeleggelser og ökonomisk innstrammingspolitikk og rasisme.» EU:s senaste utveckling har ställt denna uppgift högst på dagordningen i vårt internationella arbete! De objektiva förutsättningarna och de subjektiva möjligheterna för en gemensam aktionsenhet tvärs över den europeiska kontinenten har ökat dramatiskt de sista åren. Uppbyggandet av EU har därmed haft det goda med sig att det ökat möjligheterna för arbetarklassen i Europa att bilda en enad front mot förtryck och orättvisor. Utan att de avsett det, har den europeiska storbourgeoisin sammanfört sin huvudmotståndare i ett tätare samarbete.

Jag tror att det finns en möjlighet att förhindra EUs planen på en gemensam ekonomisk politik och en gemensam säkerhetspolitik. Men det kräver omfattande massrörelser inom hela EU/EES-området. Under regeringskonferensen nästa sommar bör det finnas möjligheter att genom en aktionsenhet klargöra för regeringsdelegaterna att från och med nu finns det en annan organiserad kraft som de måste ta hänsyn till när de fattar sina beslut! Eller kommer de att kunna nonchalera demonstrationer och möten och andra protester i kanske 100 europeiska städer samtidigt?

Denna aktionsenhet skall naturligtvis inte inskränka sig till de kommunistiska partierna, men det betyder inte att de inte kan ta initiativet till den. EU-valet i Sverige visade på ett stort missnöje med EU-medlemskapet. Målsättningen i vårt land är nu att få till stånd en ny folkomröstning efter regeringskonferensen. Danmark och Storbritannien har redan bestämt att de kommer att folkomrösta om den monetära unionen. I andra EU-länder är det stor osäkerhet. Om EMU genomförs kommer trycket på länder som Norge, som står utanför, att bli mycket hårt och försvaga möjligheterna till en självständig ekonomisk politik. Storkapitalet försöker att steg för steg flytta fram sina positioner på folkmaktens bekostnad. För att försvaga EU-borgerskapet och stärka det folkliga inflytandet över utvecklingen finns det bara en väg: en kraftfull internationell proteströrelse.

Kärnfrågan

Manga av vårt samhälles problem kan härledas till arbetslösheten. Arbetslösheten är en viktig fråga som ger upphov till många andra problem. För arbetarklassen är den kärnfrågan.

• Först och främst skapar arbetslösheten stora sociala problem för de arbetslösa.
• Den spelar stor roll för lönenedpressning och inverkar på det viset på hela arbetsmarknaden.
• För dem som är i arbete innebär den också en hård press på tryggheten i arbetet och försvagar fackföreningarna.
• Arbetslösheten används av borgerskapet för att avskaffa «gamla strukturer» på arbetsmarknaden, bl.a. olika välfärdsordningar.
• Den år ett mycket viktigt redskap når det gäller att skära i de offentliga utgifterna.
• Den håller många kvinnor utanför arbetsmarknaden och stoppar upp kvinnans frigörelse.
• Den håller stora delar av ungdomen utanför samhällslivet och är indirekt upphovet till subkulturer med vald och droger.
• Den är en viktig källa till rasism och splittringar på till exempel religiös grundval.

Det finns mycket mer att säga om arbetslösheten – bl.a. ur EU-borgerskapets internationella perspektiv – och jag tror att det är den fråga där klasskampen i Europa i den närmaste framtiden kommer att fokuseras. Om arbetarklassen i de europeiska länderna inte lyckas skapa en omfattande rörelse mot arbetslöshet och sociala nedskärningar blir vår framtid mörk. Da blir vi blott ett redskap för EU-imperialismen i sin kamp för att lägga under sig den tredje världens råvaror och marknader, och vi blir ett våpen i EUs hand mot den japanske och den amerikanske arbetaren.

av Paul M. Sweezy

Minken antar at jeg i talen min i Tyrkia («Finanskapitalens triumf») «utvilsomt sikter til … de såkalte euromarkedene … sorn springer ut av at finansinstitusjoner tar imot innskudd og gir lån i andre valutaer enn sin egen». Hans klare beskrivelse av disse markedene handler om måtene aktørene i de forskjellige landa driver forretninger på og samtidig søker å minimalisere de tre ulike risiki som finnes (valuta-, kreditt- og rente-risiki). Jeg vil helt bestemt ha med disse markedene i begrepet finansiell kapital (note 1), slik jeg bruker begrepet, men de utgjør kun en liten del av summen. Noe som er mye viktigere og mye større, er aksje- og obligasjonsmarkedene, valutamarkeder og markeder for såkalte derivater, dvs. finansielle instrumenter som «deriverer» (får) sin verdi fra verdisvingningene til noe annet (aksjer, obligasjoner, valutaer, varer, futures, opsjoner og indekser).

Minken mener at jeg tar feil når jeg «setter likhetstegn mellom kapital som akkumuleres ved hjelp av disse markedene og spekulativ kapital – som vel må være kapital som brukes til usunne svindler, svært risikable prosjekter». Det jeg synes er virkelig galt her, er Minkens forsøk på å skille ut en spesiell kategori spekulativ kapital. All kapital inneholder et spekulativt element, til og med gull og obligasjonene og vekslene som støttes helhjertet med kreditten til de mektigste statene i verden. Og fra dette utgangspunktet har det spekulative elementet en spredning helt opp til 100 %. Dette betyr ikke at 100 % spekulativ kapital er verdiløst, bare at ingenting og ingen som helst person garanterer noen del av dens verdi: den er verd det den kan selges for, hverken mere eller mindre. Når det gjelder derivater som får sin verdi fra svingningene i andre tings verdier, er det spekulative elementet per definisjon 100 prosent. Min påstand er at det spekulative elementet i den finansielle kapitalen som helhet har vært stigende – naturligvis med svingninger rundt trenden – de siste par århundrer, med et sterkt avvikende oppsving de siste par årtiene. Dette har ført til, tror jeg, at det fremste kjennetegnet ved finansiell kapital er spekulasjon.

Hvordan kan denne oppblåsninga av den mer og mer spekulative finansielle kapitalen i denne siste fasen av kapitalistisk utvikling forklares? Jeg prøvde, i min tyrkiske tale, så kortfatta som mulig, å legge fram det svaret jeg og mine kolleger i Monthly Review er kommet til de siste årene (note 2). Den sentrale dynamikken som virker her, er to gjensidig påvirkende prosesser, en i den underliggende virkelige økonomien, den andre i den finansielle overbygninga. På den ene sida ble stagnasjonen som kjennetegna 30-tallet, gjeldende igjen i og med nedgangen tidlig på 70-tallet, etter å ha vært avbrutt i cirka 25 år på grunn av andre verdenskrig og dens ettervirkninger: den virkelige investeringsboomen som skapte «de gyldne åra», vitra bort. På den andre sida vendte kapitalister som trengte alternative markeder for sine akkumulerende profitter, seg mer og mer til finansielle investeringer som Wall Street og dens konkurrenter i ulike forretningssentre kunne tilby. Dette er naturligvis en overforenkling, men jeg tror den fanger det som er viktigst i den komplekse endringsprosessen mellom to ulike faser i kapitalismens historie etter den andre verdenskrigen.

Minken tar avstand fra hele denne tankegangen fordi den forutsetter en underliggende tendens til stagnasjon i et (modent) kapitalistisk system. Han antar at jeg har dette synet fordi at jeg er en «underkonsumpsjonist», dvs. en som «mener at kapitalismen normalt vil være preget av stagnasjon, og at dette skyldes manglende etterspørsel etter forbruksvarer … Et slikt syn på kapitalismen finner etter mitt skjønn ingen støtte hos Marx.» Minken har naturligvis rett i at Marx ikke var en underkonsumpsjonist, men han tar feil når han tror at jeg er en. Mitt syn er at den manglende etterspørselen som forårsaker stagnasjonstendensen, har å gjøre med den samlede etterspørselen etter alle slags varer, både kapitalvarer og forbruksvarer, og at den har sin opprinnelse i en annen tendens, den at kapitalister overakkumulerer, dvs. å utvide produksjonskapasiteten mer enn den samlede etterspørselen øker. Dette er, tror jeg, kjernen i Marx’ berømte setning at «den kapitalistiske produksjonens virkelige barriere er kapitalen sjøl». Det er i et forsøk på å overstige eller omgå denne barrieren at kapital mer og mer forlater produksjonsområdet og konsentrerer seg stadig mer om sjølekspansjon i reint finansielle former. Sett fra standpunktet til finanskapitalister, virker dette fullstendig rasjonelt. Det gjør at de blir rike og kan nyte alle godene og luksusen som de industrielle kapitalistene har. Men for samfunnet som helhet har kapitalens endring fra produksjon til finans allerede katastrofale følger, hvorav den viktigste er den dramatiske økninga i delvis og full arbeidsløshet i verden som helhet, noe som var tema for ILOs 1994-rapport om det emnet.

Minken er like klar som jeg er over at det globale kapitalistiske systemet er i pinslene til en krise som stikker atskillig djupere enn kun en syklisk lavkonjunktur. Sagt på enkleste måte går min forklaring langs ideen om stagnasjon i den virkelige økonomien og løpsk finans, som igjen reflekterer ulike trender i akkumulasjonen av virkelig og finansiell kapital.

Dette er i følge Minken ikke en marxistisk teori, og han gir en forklaring – eller kanskje er det mer korrekt å si at han legger fram elementer til en slik forklaring – som han anser å være i tråd med ideene til Marx. Dersom jeg forstår ham rett, dreier det seg om en global omstrukturering av produksjonen, der noen områder og industrigrener kollapser og andre kjemper for å ekspandere. Den verdensomspennende uroen som denne overgangen forårsaker, ligger i bunnen av denne krisa og forårsaker en mengde ulike uregelmessigheter og brudd, som for eksempel den overdrevne ekspansjonen til finansiell kapital. Likevel ser han for seg muligheten for en tilbakevending til mer normale tider: «Hvis restruktureringa er vellykka, vil industrien og finansmarkedene seinere vokse mer i takt.» Men til dette legger han til – viselig, etter min mening – en advarsel: «Hvis ikke, vil vi få et finansielt krakk.»

Jeg bør legge til her at min forklaring om krisa på ingen måte utelukker muligheten av et finansielt krakk. Tvert imot, overutviklinga av finansiell kapital i forhold til virkelig kapital garanterer så å si ikke én, men mange finansielle krakk, og det er jamen det som har skjedd lenge nå i en eller flere deler av det verdensomspennende systemet, og det er mange tegn på at det vil fortsette å skje. På dette punktet er forskjellen mellom mitt syn og Minkens at han ser for seg muligheten for en løsning på krisa, mens jeg gjør ikke det. Jeg tror at krisa, understreka av de tilbakevendende finansielle krisene vil vare like lenge som sjølve systemet.

Et siste moment. Minken avslutter sin «kommentar» med følgende: «Merverdien kommer ifra produksjonen, og uansett hvor store deler av den som sirkulerer i finansverdenen, kan det ikke skapes profitt der som ikke er overført merverdi fra produksjonen. Profitter skapes ikke ved å veksle penger og ta renter. På det punktet er dessverre Sweezy uklar.» Jeg er villig til å erklære meg skyldig dersom fraværet av noe som helst forsøk på å behandle disse spørsmåla, er det samme som å være uklar. De er meget kompliserte, og jeg kjenner ikke til noe sted i den marxistiske økonomiske litteraturen der de omhandles, for ikke å si belyses med suksess. Jeg skal bare påpeke her at ideen om at merverdi «sirkulerer i den finansielle verden» slår meg som ulogisk og villedende. Det som sirkulerer i den finansielle verden, er ikke merverdi, men pengekapital. Ved et hvilket som helst tidspunkt kan en del av den, la oss si 1 million dollars, gjøre en av følgende ting:

• (1) den kan legges til hvile i et pengeforråd;
• (2) den kan fortsette å sirkulere som rentebærende finansiell kapital, noe som gjør at dens mengde vokser;
• (3) den kan viskes ut, delvis eller helt, ved at en debitor går konkurs;
• (4) den kan brukes opp på luksusvarer (båter, eiendommer o.l.) for på den måten å avslutte tilværelsen som finansiell kapital og bli en del av etterspørselen etter den typen forbruksvarer;
• (5) den kan investeres i maskinvare eller andre typer produktiv kapital, for igjen å miste dens egenskap av å være finansiell kapital og forandre seg til virkelig kapital.

I den grad den øker etterspørselen etter luksusvarer eller kapitalvarer slutter den å være finansiell kapital og realiserer en del av merverdien som er skapt i den virkelige økonomien. Den totale finansielle kapitalen sirkulerer på samme vis – ekspanderer, minker, eller faller utafor som tida går og så blir den påplussa nå og da når kapitalistene i den virkelige økonomien flytter sine profitter fra produktive til finansielle kanaler.

Dette er langt fra noen fullstendig beskrivelse av sirkulasjonen til den finansielle kapitalen – for eksempel er ikke en gang rollen til banksystemene og regjeringene i det å øke eller svekke flyten berørt – men jeg håper at det er nok til å antyde problemets kompleksitet for på den måten å finne en unnskyldning for at jeg ikke ga den klargjøringa som Minken savner.

[Svar fra Minken]

Noter

1. Oversetters anm: Jeg har oversatt «financial capital» med «finansiell kapital», ikke «finanskapital». I leninistisk terminologi er finanskapital et begrep brukt om sammensmeltinga av bank- og industrikapital. Som det går fram av artikkelen mener Sweezy med «financial capital» omtrent det samme som pengekapital. Jeg ber leserne ha dette i mente når det gjelder oversettelsen i Røde Fane nr 4, 1994. Der har jeg brukt «finanskapital», men mener altså nå at det ville skapt større klarhet å skrive «finansiell kapital». [Tilbake]

2. For videre forklaring les Harry Magdoff og Paul M Sweezy: Stagnation and the Financial Explosion, Monthly Review Press 1987. Det viktigste i denne utmerkede boka finnes oversatt og utgitt av AKP i heftet Markedskreftenes triumf eller sviende blåmandag. [Tilbake]

Leder

av Solveig Aamdal

Nei til EUs landsmøte vedtok: «Nei til EU går inn i en fase der folkets nei til EU-medlemskap skal trygges. Målet er å sikre et fortsatt flertall i folket mot norsk innmelding i EU, avsløre og stoppe alle forsøk på å omgå resultatet av folkeavstemminga ved tilpasninger og binding til EUs politikk. Folkets nei skal forsvares gjennom et bredt engasjement på grasrotnivå.»

Dette er et viktig vedtak. For det første viser det hvor langt diskusjonen innafor Nei til EU er kommet etter at rådet i januar sendte ut fire forskjellige modeller for framtidig jobbing i organisasjonen. For det andre viser det styrken i motstanden. Vi skal ikke bare avsløre alle forsøk på å omgå folkeavstemminga, vi skal stoppe dem. Dette er ingen liten oppgave. Det vil kreve at Nei til EU makter å alliere seg med store grupper utafor organisasjonen, slik som fagbevegelsen, politiske partier og folkelige organisasjoner.

Innafor Nei til EU uenighet om hvor sterkt vi skal kritisere regjeringas politikk, og hva vi skal kalle EU-tilpassing. Det er heller ikke enighet om hvorvidt vi skal stemple regjeringas linje for å utvide EØS-avtalen som EU-tilpassing. For det store flertallet av medlemmene i Nei til EU er det ikke vanskelig å se at den politikken regjeringa fører står i sterk kontrast til resultatet av folkeavstemminga. Folket sa ikke nei for at regjeringa i neste omgang skal styre oss i samsvar med Maastricht-traktatens målsettinger.

Når enkelte innafor Nei til EU har problemer med å se dette, henger det i stor grad sammen med det synet de har på det parlamentariske demokratiet. At vårt «folkestyre» kan brukes mot folkets interesser ser de, men så lenge storting og regjering er valgt på lovlig, demokratisk måte, later enkelte til å mene at det de gjør, ikke skal kritiseres. For Nei til EU vil dette være ei linje som ikke bare vil bryte med landsmøtevedtaket, men hindre organisasjonen i å bygge de alliansene som vil være nødvendige.

Regjeringas og stortingetsflertallets politikk må stemples som det det er. Vi må være villige til å slå fast at regjeringa ikke respekterer folkeavstemminga. Det eneste de ikke har gjort, er å melde Norge direkte inn i EU, det ville da også ha vært politisk umulig.

Nei til EU vedtok på sitt landsmøte å fortsette aktiviteten, fortsette arbeidet mot EØS og fortsette som medlemsorganisasjon. Dette var en stor seier for aktivistene i organisasjonen. Men vi som ønsker at Nei til EU skal fortsette som en organisasjon for aktivister, må ikke si oss fornøyd med det. I tida framover må vi kaste oss inn i den lokale jobbinga, stå på stand, være med og arrangere åpne møter og ikke minst – jobbe for at vi får så breie styrer som mulig på fylkes- og lokalplan. Uten at vi får aktive styrer som støtter opp om målsettinga til Nei til EU, vil det lokale arbeidet kunne falle sammen.

I kampen mot EØS framover, er det viktig at Nei til EU ikke bare går mot enkeltdirektiv, men blir den samlende organisasjonen for all motstand mot EØS. Det er den beste metoden for å avsløre og stoppe alle forsøk på å omgå resultatet av folkeavstemminga.

av Peggy Antrobus

Man må bruke kjønnsanalyse om det skal bli virkelig utvikling som også kommer de karibiske kvinnene til gode.

Når vi i dag fokuserer på kvinnens rolle i utviklinga blir vi konfrontert med noen harde fakta om våre utviklingsstrategier. Dette henger sammen med den oppmerksomhet man har fått om virkninger av strukturendringspolitikken på utsatte grupper. Strukturendringspolitikken har blitt mirakelkuren for våre økonomiske problemer. Den har faktisk blitt synonym med utvikling, til og med med økonomisk omdanning.

I denne kjønnsanalysen av strukturendringspolitikken håper jeg å få demonstrert hvorfor kjønnsanalyse (av makroøkonomisk politikk, så vel som mikronivåprosjekter og sektorprogrammer) må være et viktig spørsmål for planleggere og utviklingsarbeidere. Og ikke bare en marginal eller tilfeldig aktivitet. Faktisk er den en forutsetning for effektiv analyse.

Da jeg begynte arbeidet med å analysere virkningene av strukturendringspolitikken på kvinner, argumenterte jeg med at de representerte politiske linjer som ikke tok kvinner i betraktning. I dag er jeg overbevist om at strukturendringspolitikken gjør mer enn bare å se bort fra kvinner, den er faktisk basert på en kjønnsideologi som betyr intens utbytting av kvinners tid og arbeidskraft. Det er feil det vi blir lært på økonomikursene, om at det finnes teorier uten verdier. Det er svært viktig at politikerne og planleggerne ser de underliggende forutsetninger og fordekte fordommene i sin politikk, dersom man ønsker at politikken skal ha den ønskede virkningen.

Strukturendringspolitikk og kjønnsanalyse

Det er gjerne to elementer i strukturendringspolitikk: innstrammingstiltak som har som målsetting å senke forbruket, og tiltak som har som målsetting å stimulere produksjonen. I virkeligheten overlapper de hverandre, sånn som når det gjelder Jamaica 1981-86, der den politiske pakken fokuserte på en omfordeling av offentlige utgifter vekk fra sosiale tjenester (som ble definerte som «ikke-produktive») og over til politiske tiltak som man antok ville stimulere produksjonen. Denne bestemte formen for økonomisk vekst er en eksportorientert produksjon basert på utenlandske investeringer. Denne eksportfokuserte utviklingsmodellen og antakelsen om at fordelene ved økonomisk vekst vil dryppe ned på de fattige er ikke ny. Det som er nytt, er forståelsen av at omfordelinga av statens utgifter betyr så og si å gå bort ifra utviklingsmåla til regjeringene som har som sine uttalte forpliktelser å bedre forholda for befolkninga i området; og at disse måla har blitt erstatta av forfremmelsen av den forfeila modellen som likestiller økonomisk vekst og utvikling, og som undergraver de framskritt som ble tatt på syttitallet. Kort sagt, det ser ut som om vi har skrudd klokka tilbake for å støtte en utviklingsmodell som setter interessene til den internasjonale kapitalen over interessene til flertallet av det karibiske folket.

Strukturendringspolitikken har sin største virkning på husholdningsnivået

Det finnes minst fem grunner til hvorfor kjønnsanalyse er viktig:

• Den gir oss mulighet til å dekke gapet mellom makroøkonomisk analyse og politikk og erfaringene på mikronivået til lokalsamfunn og husholdninger – i det virkelige liv.
• Den synliggjør koplinga mellom reproduksjon og produksjon – en kopling som forklarer hvorfor det ikke er mulig å skille de to uten at begge tar skade.
• Den beskriver de avgjørende koplingene mellom samfunnsmessige, kulturelle og politiske realiteter og økonomiske valg, og alle virkningene av disse valga.
• Den avslører begrensningene til både nyklassisk og marxistisk økonomi – og mønstrene som gir disse.
• Den viser spor til en alternativ vei til en utviklingsmodell som er holistisk, humanistisk, aktiviserende og bærekraftig – som plasserer menneskene i senter.

Før jeg utvikler disse argumentene videre, må jeg nevne kort rollen til kvinnene i den karibiske utviklinga. Ettersom det finnes et vell av fakta om emnet, vil jeg bare minne dere på at kvinnene utgjør litt mer enn 51 prosent av befolkninga i de karibiske landa; kvinnene er nøkkelaktørene i jordbruk, produksjon, salg og foredling av mat; som helse og utdanningsansvarlige og andre tjenester, både innafor og utafor de formelle økonomiske sektorene; i fabrikkindustri og tjenester i de formelle økonomiske sektorer; og i den uformelle sektoren der deres aktiviteter representerer et kreativt svar på mangelen på muligheter til en utkomme i de formelle økonomiske sektorer. Likevel utgjør kvinnene flertallet av de arbeidsløse og fattige.

Dekke gapet mellom makro- og mikroanalyse

Strukturendringspolitikken har sterkest virkning på husholdningsnivå. Det er her at den påvirker folks helse, ernæring og intellektuelle utvikling, og deres psykologiske holdning til arbeid.

Det overveldende flertallet av karibiske kvinner har rollen som dobbeltarbeidende med husholdningsoppgaver (samfunnsmessig reproduksjon) og arbeider utenfor husholdninga (produksjon) for å møte sine familieforpliktelser. Det er også viktig å forstå at for kvinner er produksjons- og reproduksjonsrollene vevd inn i hverandre. Mengden tid som er brukt i løpet av en dag på husholdningsoppgaver er tid som ikke kan brukes på arbeid utafor husholdninga. Dette gjelder spesielt for fattige kvinner – faktisk blir kvinners erfaringer formidla gjennom klassen. Jo fattigere kvinnen er, jo færre ressurser har hun og jo mindre tilgang har hun til tjenester som vann, transport, helsetjenester og skoler. Jo mer tid hennes rolle tar i samfunnsmessig reproduksjon, jo mindre tid og krefter har hun til avgjørende inntektsgivende aktiviteter.

Kopling av reproduksjon og produksjon

Dessverre blir verdien til «husholdningsoppgavene» sjelden erkjent av politikere og planleggere og, ofte, heller ikke av kvinnene. For å kunne vurdere virkningene av strukturendringspolitikken på våre samfunn og økonomier er det avgjørende at man erkjenner koplinga mellom de to rollene.

For å undersøke disse koplingene er det tjenelig å skille mellom forbruks- (nedskjæringer i sosiale tjenester, devalueringer, fjerning av subsidier) og produksjons- (fremme av eksportorientert produksjon) aspekter ved strukturendringspolitikken. Deretter må vi undersøke hvordan denne politikken er i strid med kvinnenes interesser og endelig hvordan den er negativ for sjølve utviklinga.

På forbrukssida blir kvinnene ramma på tre måter av nedskjæringene i de sosiale tjenestene: ved at deres tilgang på ressurser svekkes (da kvinner dominerer i de sektorene som kuttes); dårligere tilgang på tjenester av avgjørende betydning for utførelsen av deres oppgaver i hjemmet; og ved at den tida som må brukes til å fylle de hullene som nedskjæringene forårsaker må økes.

På produksjonssida finnes en modell basert på eksportorientert produksjon der eksportproduksjonssoner baseres på billig kvinnelig arbeidskraft. I jordbruket blir ikke-tradisjonelle eksportavlinger fremma. Dette setter i fare kvinnenes rolle i jordbruket, da det undergraver matproduksjonen for det lokale markedet – et område der kvinnene dominerer, både som produsenter og som selgere.

Endringspolitkken har også samme negative virkning på sjølve den sosioøkonomiske utviklinga. De samfunnsmessige konsekvensene av denne politikken blir formidla gjennom kjønnsrollenes sosiale konstruksjon: da kvinnene har hovedansvaret for omsorg spesielt av barn, de sjuke og de eldre – det er kvinnene som må dekke gapene når det skjæres ned i helse, utdanning og velferd.

Men kvinnene deltar også i produksjonsaktiviteter, og for at de skal kunne arbeide effektivt må de ha støtte i forbindelse med sine tradisjonelle oppgaver (i reproduksjonssfæren). Når det skjæres ned på tjenestesida blir det vanskeligere for kvinnene å greie begge sin roller, og både produksjon og reproduksjon lider som et resultat av dette. Et typisk eksempel: den produktive kvinnebonden blir alvorlig belemra av krava som stilles til hennes hjemmerolle. Dersom oppgavene blir større på grunn av nedskjæringer i sosiale tjenester, vanskeligere adgang til vann, transport eller strøm, da kan hun ikke være så produktiv som når hun får støtte fra disse tjenestene.

Produksjon er ikke bare en funksjon av kapital, teknologi og markedstilgang men også av de fysiske, intellektuelle og psykiske evnene til arbeidskraftstyrken. Disse blir til i den samfunnsmessige reproduksjonens sfære – kvinnenes sfære.

Begrensninger i nyklassiske og marxistiske paradigmer

Ved å fokusere på de samfunnsmessige forhold mellom kvinner og menn hjelper kjønnsanalyse til å bryte ned tvedelinga av privat – offentlig livsførsel, husholdninga og økonomien, individer og lokalsamfunn, personlig og politisk, det rasjonelles og følelsenes rike. Verken det dominerende/liberal/ekvilibriske eller det alternative/radikale/konfliktparadigmet erkjenner de dialektiske forhold mellom disse virkelige sfærene.

Alternative veier

Kanskje er det best å begynne med å undersøke den typen motsigelse som ofte er til stede i politikk som blir laga uten hensyn til kvinner/kjønnsroller. Unicef var den første store internasjonale organisasjonen som undersøkte de samfunnsmessige følger av strukturendringspolitikken på utsatte grupper, og anbefalingene tar sikte på å gi denne politikken et «humant ansikte». Unicef er helt sikkert seriøs i sin ønske om å hjelpe regjeringene å «beskytte de utsatte» samtidig som den fremmer vekst. Men en av dens anbefalinger er: etter å ha estimert at «minst 75 prosent av alt helsearbeid skjer i familien», går rapporten inn for å fremme sjølhjelp (dvs. å skifte ansvaret over på «familien») som en måte å fremme «fullgode og effektive» sosiale tjenester på. Den erkjenner at «en slik innfallsvinkel kanskje vil øke tidskontoen for kvinnene», men den «vil bety svært lave pengeutgifter for husholdningene; og vil føre til innsparinger for offentlig sektor …»

Når vi ser på denne uttalelsen i lys av en situasjon der tredve til førti prosent av husholdningene ledes av kvinner, og der så å si alle disse husholdningene hører til den fattigere delen av vårt samfunn. Og når vi veit at kvinnenes inntekter utgjør en viktig andel av «husholdnings»-inntektene, da blir motsigelsen klar: ved å bruke orda «familie» og «husholdning» dekker anbefalinga over det faktum at det er kvinnene som tar vare på de sjuke medlemmene av husholdet; og i de fattigere husholdningene er det de sammme kvinnene som står for lønnsinntekten. Dersom disse kvinnene må bli hjemme for å passe de sjuke, kan de ikke samtidig ha lønnsinntekt. «Pengeutgiftene for husholdninga» kan være langt fra lave: de kan representere dens totale inntekt!

Hva innebærer denne analysa for planleggerne, spesielt de som tar alvorlig på de uttalte forpliktelsene til våre regjeringer – og institusjoner – med målsettinger om likhet mellom kjønna og den fulle «integrasjon av kvinnene i utviklinga»? Jeg tror at planleggere og folk som er opptatt av å fremme utvikling og å beskytte kvinnenes interesser, kan gjøre tre ting. For det første kan vi prøve å forstå koplinga mellom kvinnenes produksjonsmessige og reproduktive roller, ved å unngå å legge flere byrder på de som forventes å være «produktive». Vi må erkjenne at å legge for mange byrder på kvinnene vil undergrave effektiviteten og krafta til politikken på både det økonomiske og det sosiale området, fordi hvis kvinnenes reproduktive roller blir undergravd blir også samfunnets produktive kapasitet undergravd.

For mange byrder på kvinnene vil undergrave den økonomiske utviklingspolitikken

For det andre kan vi, når vi planlegger utviklinga, erkjenne at kjønn er en avgjørende variabel. Kjønnsanalyse bør være en sentral del av planleggingsprosessen, der man tar i bruk de analytiske redskapene som er utvikla for å sikre at kvinnenes behov blir tatt med i beregninga.

Mange retningslinjer og sjekklister, analytiske rammeverk og treningsprogrammer er utvikla i denne forbindelse. Vi kan lære oss å bruke dem i vårt arbeid. Samtidig må vi se begrensningene til disse tekniske redskapene. Etter å ha gjennomgått erfaringene fra mine egne programmer, der vi har lagt stor vekt på å bevisstgjøre sentrale politikere, planleggere og program/prosjektledere – og der vi kan oppsummere stort sett nedslående resultater – må det reises flere spørsmål. For eksempel: er disse svake resultatene et resultat, ikke så mye på grunn av de tekniske svakhetene til redskapene, men heller forårsaka av sterke ideologiske fordommer innebygd i planleggingsprosessen – både med hensyn til klasse og kjønn?

Kanskje er den viktigste virkninga av kjønnsanalyse at det fører til at det reises grunnleggende spørsmål om sjølve utviklinga

Er det ikke nå på tide at planleggere erkjenner at vi lever i en verden som hverken er politisk eller ideologisk nøytral, eller fri for verdier; og at utviklingsprosessen sjøl er grunnleggende politisk, og ikke bare teknisk? Når det er ressursmangel er det den relative makta til de ulike gruppene i vårt samfunn som avgjør fordelinga.

For det tredje må vi forstå at det er brukerne av tjenestene som best kan avgjøre hvordan disse kan reorganiseres for å gjøre dem mer effektive. Dette kan gjøres ved å gi de kvinnene som blir mest påvirka (ikke kvinner som profesjonelle lærere, sjukepleiere og sosialarbeidere, til tross for at disse kan være de samme kvinnene!) anledning til å avgjøre prioriteringene, og hvilke tjenester som må beskyttes: de som er viktigst for å opprettholde livet og håpet.

Praktiske og strategiske interesser

I denne sammenhengen må vi klare å skille mellom kvinnens praktiske og strategiske interesser og behov som kjønn. De praktiske kjønnsmessige behova er de som kan utledes fra de «konkrete forholdene i kvinnenes erfaringer, ut fra deres kjønnsmessige posisjon innafor den seksualiserte arbeidsdelinga, og å få innsikt i deres praktiske kjønnsinteresser for menneskelig overlevelse». De fleste programmene som regjeringene har igangsatt faller i denne kategorien. Men mens disse programmene imøtekommer viktige behov, tar de ikke opp hansken når det gjelder kjønnsundertrykkelse. De fremmer heller ikke kampen for en mer human verden. De tilfedsstiller heller ikke strategiske kjønnsbehov – de som blir «formulert gjennom analysen av kvinnens underkastelse under mannen» og der det fokuseres på endringer av maktforholdene mellom menn, staten og kvinner.

Det kritiske spørsmålet er: er det mulig å tilfredsstille strategiske behov samtidig med praktiske behov? En konklusjon er at til og med praktiske framskritt i ernæring, utdanning og boforhold lett blir reversert dersom man ikke er oppmerksom på det strategiske behovet for å gi kvinner en stemme i forbindelse med de avgjørelsene som påvirker deres liv på en så direkte måte.

Gitt begrensningene til de analytiske rammeverkene og de tekniske retningslinjene, så vel som til de ansatte som arbeider innafor de systemene som innfører og utfører politikken, kan kjønnsanalyse kanskje ha som størst virkning at det reises grunnleggende spørsmål om sjølve utviklingsprosessen. For det andre kan våre prosjekter utformes slik at flere avgjørelser gis til dem som bruker tjenester. Dette vil i det minste hjelpe å sikre at de framskritt (ved å møte praktiske kjønnsbehov) som har blitt oppnådd gjennom prosjektet ikke undergraves når de finansielle ressursene ikke lengre er tilgjengelige.

av Siri Jensen

Et nøkkelspørsmål for arbeidet i ulike former for mannsdominerte organisasjoner, er at kvinnebevissthet må tilføres utenfra. Gjennom praksis og kvinnepolitisk organisering.

Denne artikkelen er bygd på en innledning holdt på et seminar om organisering på kvinners premisser, arrangert av Kvinneutvalget i Oslo Lærerlag i mai 1993. Hovedvekta er derfor lagt på å trekke ut noen mer allmenne erfaringer, og det er ikke ment som en helhetlig oppsummering av kvinneopprøret.

Kvinneopprøret i AKP førte med seg en kraftig styrking både av kvinners og kvinnepolitikkens plass i AKP. Organisering på kvinners premisser skapes gjennom kamp – fra kvinnene sjøl. Denne kampen må pågå hele tiden, det kan ikke løses med en bestemt struktur; det dreier seg om kamp mot kvinneundertrykking.

Kvinnebevissthet må tilføres utenfra

Grunnlaget for kvinneopprøret i AKP var at svært mange kvinner i partiet hadde deltatt aktivt i kvinnekampen over lang tid, først og fremst gjennom Kvinnefronten. Rundt midten av 1980-tallet var det særlig kampen mot porno og for 6-timersdagen som skapte stor bevegelse og der mange AKP-jenter var aktive. Et kommunistparti som AKP baserer seg på arbeiderklassen som den ledende klassen og står i en lang historisk tradisjon der undertrykking på grunnlag av kjønn er et underordna spørsmål. Kvinnefronten på sin side organiserer på et kvinnepolitisk grunnlag og utvikler stadig politikk på nye områder fra et konsekvent kvinneperspektiv. Samtidig som Kvinnefronten konsekvent har stilt seg på vanlige kvinners side.

Lærdommen gjelder for ulike former for mannsdominerte organisasjoner, ikke minst fagbevegelsen, at kvinnebevissthet må tilføres utenfra, gjennom praksis i kvinnekampen og kvinnepolitisk organisering. Dette er et nøkkelspørsmål.

Å forandre verden

AKPs mål er at arbeiderklassen og folket skal ta makta. Kvinneopprørets politiske grunnlag var at det ikke nytter å basere seg på halve folket eller kjempe for et samfunn for halvparten. Kvinnekamp må være en nødvendig del av partiets grunnleggende oppgave. Men dersom denne målsettinga skal kunne nås, er det helt nødvendig å bekjempe kvinneundertrykking i partiet.

Kampen mot kvinneundertrykking er derfor ikke en ekstra oppgave – eller plage – den er nøye knytta til partiets overordna mål.

Dette er også relevant for andre organisasjoner; betydninga av å forankre kvinneopprør i organisasjonens målsetting og program, dersom de er i tråd med kvinners interesser. Hvis ikke, vil det være nødvendig å omdefinere målsettinga.

Det finnes kvinneundertrykking i AKP

Kvinneundertrykkinga i partiet var lenge et tabuområde, og kvinner som reiste det, ble oversett og dels mistenkeliggjort. Det var et viktig skritt da mange jenter sammen begynte å slå fast at det fantes kvinneundertrykking, slik at det var mulig å begynne å snakke om det. På samme måte sies det ikke rett fram at det fins kvinneundertrykking i LO – og hva med Lærerlaget?

I AKP ble kvinneundertrykkinga tydeligere gjennom diskusjonen om kjønnskvotering. Kjønnskvotering ble først avvist, ledelsen skulle velges utfra «politisk nivå» og dyktighet, det var ikke nok kvinner med erfaring etc. – altså de klassiske motargumentene. Flere kvinner i ledelsen ble bare sett på som et spørsmål om å utvikle kvinnene, istedenfor som kamp mot kvinneundertrykkinga.

Da kampen for kjønnskvotering først ble reist, ble det samtidig gjort en kvinneundersøkelse i partiet. Denne viste at det fantes mange kvinner i partiet som hadde vært med lenge, som hadde allsidig erfaring. Både kvinnene og kvinneundertrykkinga ble synlig.

Diskusjonen om kjønnskvotering førte også med seg økt forståelse for at kvinner og menn ikke»stiller likt», og til kjennskap til en mengde statistikk, over arbeidstid, lønn, omsorgsarbeid etc. som viser hvordan kvinner og menn nettopp ikke har likt utgangspunkt.

Fra 1984 har AKP hatt 50% kjønnskvotering, minst 50% kvinner, til den sentrale ledelsen og til fylkesledelsen.

To perspektiver

Kvinneutvalget i AKP, som var et slags senter for kvinneopprøret selv om det foregikk mange steder samtidig, jobba i forhold til kampen for 6-timersdagen og kampen mot porno. Vi jobba med politiske initiativer ute i den virkelige verden, bl.a. gjennom Kvinnefronten, for gjennom det å sette sakene på den politiske dagsorden også i partiet. AKP har alltid forholdt seg til bevegelser og kamper blant folk, AKPs mål er jo at arbeidsfolk skal forandre verden og gjøre revolusjon. Mange kvinner i bevegelse bak kvinnekrav ville derfor være det sterkeste argumentet for at AKP måtte ta kvinnekampen alvorlig. Vi jobba for at partiet skulle ta kontakt med og støtte andre kvinner som reiste kamp.

Dette kan også kalles å vise styrke, eller å jobbe innad utfra en sterk posisjon i den eksterne kampen. Eller det kan kalles å forandre organisasjonen gjennom å forandre verden.

Vi har slåss for to parallelle politiske perspektiver. Det ene er at kvinneundertrykkinga er vevd sammen med både det økonomiske grunnlaget og maktstrukturen i det kapitalistiske samfunnet. Kampen mot kvinneundertrykkinga er derfor en egen revolusjonær kraft som partiet kan velge å stille seg utenfor eller ta del i.

Det andre perspektivet er at arbeiderklassen ikke kan vinne kampen mot borgerskapet uten å ta utgangspunkt i at halve arbeiderklassen er kvinner med en annen livssituasjon enn menn.

Organisere kvinner på tvers

Kvinner er halve arbeiderklassen – dette var i utgangspunktet et eget stridsspørsmål i AKP, mange tvilte på selve talla. Kvinner som jobber deltid, har tradisjonelt vært usynlige arbeidere. Kvinner skvises i stadig større grad mellom jobb og hjem, med stadig sterkere tilknytning til jobb, men ikke tilsvarende mindre ansvar hjemme. Samfunnet bygger fortsatt på familien som økonomisk enhet, der kvinnene har hovedansvar for barn og hus. Dette er en funksjon pålagt av samfunnet, selv om den tilsynelatende er frivillig valgt. Skvisen er derfor bare tilsynelatende mellom yrkesarbeid og privat ansvar; kvinner er skvisa mellom to samfunnsmessige oppgaver.

Skvisen er en kraft for forandring. Vanlige kvinner, som ikke er rike nok til å kjøpe seg fri, må reise krav som er helt sentrale for hele arbeiderklassen og alle arbeidstakere:

• Om 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon for å få livet til å gå rundt
• Om heving av kvinnelønna for å få ei lønn det går an å leve av
• Om forsvar av velferdsstaten
• For økonomisk sjølstendighet

Dette gjør kvinnene fordi de er kvinner, utfra sin særegne situasjon, ikke på tross av det. Derfor blir også kvinnebevisstheten avgjørende for å utløse og videreutvikle kampkrafta. Kvinners dagligliv blir politikk. Og kvinneorgansering på tvers av yrker, bransjer, fagforeninger, heltid/deltid/hjemmearbeidende blir like nødvendig som fagorganisering. Vi kan ta eksempler som oppropet mot Kleppe 2, samarbeid om prøveprosjekt med sekstimersdagen, og nå i 1994: Kvinner på tvers-konferansen. Dette er et helt annet utgangspunkt enn kvinnene som problem – de som ikke kommer på møtene.

Mannsdominans i fagbevegelsen

Fagbevegelsen er mannsdominert, bygd opp rundt ideen om og kampen for forsørgerlønn til den mannlige arbeidskrafta. Noen spissformuleringer om LO-ledelsens linje og fagbevegelsens kultur som også gjelder i 1995, på tross av at LO-toppen har plukket opp noen fine ord om kvinnelønn:

• Det finnes ikke kvinner i fagbevegelsen, bare medlemmer, lønnstakere, lavtlønte etc. Fordi det ikke snakkes om kvinner, blir både kvinnene og deres styrker og problemer usynliggjort. Mange kvinnedominerte forbund har arvet dette. Men det er nødvendig å snakke om kvinner, bryte kjønnsnøytraliteten, ellers er det bildet av den mannlige arbeider som får dominere. Samtidig har det alltid vært sterke kvinner som har slåss innafor fagbevegelsen.
• Kvinnene er et problem, de jobber ikke for pengene (på vei ut?), årsaken til lavtlønna er at de finner seg i så mye, de kommer ikke på møtene. Spesielt er de som jobber deltid et problem. Problemet er ikke at kvinner i vårt samfunn pålegges ansvar som gjør at deltid blir nødvendig.
• Kvinnesak er en rød klut. LO er for likestilling, for kjønnskvotering både av menn og kvinner, men bruker knapt ordet kvinneundertrykking.
• Kvinnelige tillitsvalgte skal helst være som menn – det er et sterkt press i retning av kjønnsnøytralitet og alle «de store spørsmåla» der kjønn ikke har noen plass. Dette fører ofte til at kvinneaktivister som kommer inn i fagbevegelsen ofte ikke får plassert sine erfaringer og sin kunnskap, de tilhører en helt annen verden.

For å demme opp for denne tradisjonen og skape en ny, er det derfor nødvendig med kvinneutvalg/kvinneorganisering også i kvinnedominerte forbund/foreninger. Det er nødvendig med samarbeid kvinneorganisasjoner/fagforeninger på tvers for å skape organisering på kvinners premisser – med hensyn både i politikk og praksis til kvinners liv.Vanlige kvinner må slippe å «velge» mellom å være arbeidere/fagorganiserte eller å være kvinner. Vi vil ha en politikk som tar hensyn til begge deler og lar oss slåss som hele mennesker.

Kvinneorganisering og makt

Det er helt nødvendig både med særegent kvinnearbeid/kvinneorganisering og sentrale posisjoner/makt i organisasjonen. Kvinnene må skape sin egen politikk og organisasjonsformer i et rom for seg selv, og de må slåss dette inn i organisasjonens allmenne virksomhet og sikre at organisasjonen gir rom både nedenfra og gjennom posisjoner.

Dette er samtidig en vanskelig motsigelse, og det kan lett oppstå motsigelser mellom jentene i de ulike posisjonene. Begge sider kan lett føle seg sviktet av de andre. Spesielt når kvinnepolitikken møter motstand. Kvinner i sentrale posisjoner kan lett synes at de som jobber med kvinnepolitikk, ikke engasjerer seg nok i fellessspørsmåla og bidrar til kvinneperspektiv der, men overlater det til dem alene, og da blir politikken mannsdominert. Mens de som jobber med kvinnepolitikk, kan synes at de andre kvinnene glemmer kvinnepolitikken helt og blir som menna. Og at de glemmer at det særegne kvinnearbeidet nettopp må ha rom til ikke å bry seg om alle de store mannsdominerte spørsmåla som hele tiden krever kvinneperspektiv eller «trenger en kvinne».

Dette er en objektiv motsigelse som en må leve med gjennom å forstå hvordan den fungerer. Presset som vil skyve kvinnepolititkken ut, er enormt, men det er også kreftene som vil suge kvinnepolitikken inn i systemet og ufarliggjøre den der. Det krever både tid og rom å finne nye veier. Og mannsdominansen opphører ikke om kvinner kommer i ledelsen eller blir ledere. Vi har oppsummert det slik:

Kvinner i ledelsen er samtidig både i posisjon og i opposisjon.

Det er vanskelig å være i opposisjon til en organisasjon en sjøl leder, og det er nettopp kvinnebevisste kvinnelige lederes dilemma. Uten et særegent kvinnearbeid som får tid og rom og som jobber i forhold til kvinnebevegelsen er det umulig. Samtidig er det viktig at kvinner i ulike posisjoner blir enige om noen felles tiltak som en kan jobbe for sammen fra ulik posisjon.

Bøllekursene understreker at det er viktig at kvinner går inn i posisjoner i flokk. Vår erfaring er at det også er viktig at kvinnene sammen har noen meninger om hva de vil bruke makta si til kvinnepolitisk, et slags program uten at dette må ikke forstås som veldig omfattende og vanskelig. Noen punkter er nok. Vår erfaring er at det er viktig å ha kvinnepolitiske saker en vil kjøre fram, både for å bruke makta og som et grunnlag for også å prøve å vinne menna politisk.

I AKP hadde vi bl.a. kurs i kvinnepolitikk for menna i distriktsstyrene. Det er lettere å ta opp motsigelsene mellom kvinner og menn når en ser konkret at det hindrer det politiske arbeidet.

Enhet nås ikke ved å tie

Det er kvinnene som er det undertrykte kjønnet, som må legge premissene for enheten, og den oppnås ikke gjennom å tie, men gjennom å ta opp kampen. Dette er kanskje noe av det mest kontroversielle i hele kvinneopprøret. Kjersti Ericsson har understreket viktigheten av å ta opp samhandlingen mellom kjønna som politisk tema og har beskrevet en del av mekanismene som går igjen i boka Søstre, kamerater!.

• Den uendelige rekken av systematiske tilfeldigheter er beskrivelsen av hva som skjer med kvinnepolitikken i partier, aviser, organisasjoner. Den bare faller ut, ikke av ond vilje, men fordi det akkurat da ikke var tid, plass eller kom noe i veien.
• Den blinde flekken – beskrivelsen av at kvinnepolitikken er et usynlig politisk område for mange menn. For allsidig skolerte menn er det helt greit å være blanke på kvinnepolitikk. Blant annet dette gjør at det alltid framstår som «masing» når kvinnene tar opp kvinneperspektivet, det framstår som noe utenforliggende.
• Menn og kvinner forfølger ulike mål i diskusjoner o.l. Menn er opptatt av overordning/underordning, kvinner av å ha det fint sammen. Dette kan lett føre til at menn får gjennom sitt, mens kvinner passer på at ingen blir såret underveis.
• Menn reagerer spesielt på at kvinner skal bestemme over deres arbeid. Kvinnelige ledere får derfor ofte bare makt til å bestemme hva de skal gjøre sjøl, ikke hva mannlige medarbeidere skal prioritere.
• Også kvinner ser menn bedre og setter større pris på anerkjennelse fra menn enn fra andre kvinner. Både kvinner og menn viser mest til menns innlegg i diskusjoner.

For å synliggjøre kvinnene på et landsstyremøte i AKP, mest for oss sjøl, kledde alle jentene seg i like grønne «pysjer», det vil si T-skjorte og bukser. Dette førte til at vi ble mer synlige for hverandre, viste mer til hverandres innlegg, og den kvinnelige møtelederen fikk mer autoritet.

av Arnljot Ask

Globaliseringa fører ikke til at verden nå blir likere, mer homogen og en utjevning mellom nord og sør. Vi ser, tvertimot, en skarpere polarisering.

Etablerte teorier om den tredje verdens rolle på verdensarenaen settes nå under press, både fra venstre og høyre. Den tradisjonelle, underbetalte råvareleverandørrollen byttes tilsynelatende ut med avansert ferdigproduksjon i flere tredjeverdenland. Industrialiseringa i disse landa framstilles som framtidshåpet for det imperialistiske verdenssystemet; nye enorme profittmuligheter åpner seg når flertallet av verdens befolkning etter sigende nå dras inn som konsumenter. Det er en myte at den tredje verden er dømt til underutvikling under kapitalismen, hevdes det. Også fra marxister hevdes det at vi nå ser en industrialisering i denne delen av verden a la den vi hadde i de kapitalistiske pionerlanda tidligere. Med andre ord skal vi være vitne til en «ny giv» for kapitalismen. Riktig nok med tilhørende produksjon av en ny arbeiderklasse, som på lengre sikt vil forandre styrkeforholdet mellom klassene. Sentrale elementer i imperialismeteori og utbyttingsteori ser ut til å forsvinne ut i det blå.

Denne analysen av den økonomiske utviklinga får også politiske konsekvenser. Det er trange kår for oppfatninga om at tredje verden er den viktigste anti-imperialistiske krafta i vår tid, og også hovedkrafta for den sosialistiske revolusjonen. Riktignok blei ikke dette radert ut av RVs program ved siste korsvei, men forsøkene på «nyorientering» mangla ikke. Og det kommer sikkert nye innspill i samme retning. At vi drøfter disse spørsmåla, er ingen dårlig ting i seg sjøl. Det har skjedd viktige ting både på det økonomiske og politiske planet som gjør det fornuftig å gå nærmere inn på analysen av dagens imperialisme også på dette området.

Hvis ikke, blir vi sårbare for den lettbente argumentasjonen som bruker det dramatiske spranget i endringa av styrkeforholdet mellom imperialistmaktene som bakteppe for at vi nå må snu opp ned på det meste.

Materie og politikk

Når vi skal drøfte den tredje verdens rolle i dagens imperialistiske system, er det viktig å ha klart for seg at virkelighetsbeskrivelsene som dominerer, er sterkt ideologisk farga. Sjølsagt har borgerskapet utnytta sammenbrudda for den første bølga med sosialistiske eksperiment til det ytterste i sin offensiv mot alt som smaker av sosialisme og kommunisme. Det har også gått ut over omdømmet til den tredje verden, siden det er et faktum at den sosialistiske utfordringa har hatt sitt tyngdepunkt nettopp i denne delen av verden de siste tiåra. (Og, som jeg kommer inn på seinere, er det et objektivt grunnlag for at denne trusselen i ennå større grad vil komme fra det holdet i åra som kommer.)

Det brukes som en nedvurdering av disse landa at de er «tilbake» i forhold til den kapitalistiske utviklinga i de imperialistiske sentraene. Problemene de har møtt som følge av utbytting og imperialistisk press, snus på snedig vis til argumenter for at det de egentlig trenger, er å fjerne alle stengsler for verdenskapitalismen. Denne propagandaen får en sjølforsterkende kraft i at det jo er nettopp dette som i stor målestokk har skjedd den siste tida, akkompagnert av oppgivelsen av den sosialistiske veien i Kina og sammenbruddet for den statskapitalistiske Sovjet-leiren. For første gang siden 1917 er hele verden tumleplass for markedskreftene, uten nevneverdig politiske eller militære stengsler. Og samtidig er det slik at det er riktig at det er en rivende kapitalistiske utvikling i deler av det som har vært den tredje verden.

Deler av den tradisjonelle venstresida har reagert mer moralistisk og ideologisk på de politiske omveltningene vi har bak oss, enn de mest bevisste delene av borgerskapet. Vi har sett en ensidig fokusering på de indre forholda i egne organisasjoner og i den politiske overbygninga i tidligere sosialistiske samfunn som ikke bare fører til «sjølpisking», men, langt verre, en utdriting av «tilbakestående» revolusjonære millionmasser som egentlig lot seg lure av despotiske herskere, istedet for å gi disse pionersamfunna ekstra slingringsmonn for vanskelige føreforhold, ender en opp med, som i RVs prinsipprogram, å bruke handikappa mot dem.

Om det er slik at det idag er borgerskapet som har klart å utnytte de objektive endringene til sin fordel, også på det politisk-ideologiske planet, vil ikke det nødvendigvis vare så lenge. Tredje verdens styrke bestemmes ikke av hva vi her i Vesten mener om dem, hva slags stempel vi setter i panna på dem. Det vil være befolknings-og ressursgrunnlaget, sammen med den plasseringa det har innenfor det økonomiske verdenssystemet, som vil være utslagsgivende i lengden. Det er også borgerskapets strateger fullt klar over. Deres vyer bygger på at de fortsatt skal klare å utnytte tredje verdens enorme potensiale til sin fordel. De håper at den nye politiske situasjonen skal gjøre det mulig å høste rikelig av den økonomiske og teknologiske utviklinga. Som når Business Week 12. desember 1994 tegner opp perspektivene for kapitalismen i det 21. århundret, ved å peke på at «kraftige datanettverkene sprer seg vil også utviklingslandene bli dratt inn i den grenseløse informasjonsøkonomien. I denne verden vil en tidligere kinesisk bonde lage bildeler som er designert av cadcam-ingeniører i Hong Kong som igjen holder videokonferanser med sine kunder i Detroit.» Ikke bare i bilproduksjonen, men på alle områder i det økonomiske livet vil denne utviklinga slå til. Det hevdes at dette vil skape muligheter for profitt – og at kapital allerede er i full sving med å jakte på den. Hundrevis av milliarder dollar strømmer fra Vesten inn i de nye markedene, påpekes det riktig. Ikke siden blomstringstida i slutten av forrige århundre har kapital flommet så rikelig rundt kloden.

Men er det slik at denne utviklinga vil gavne den imperialistiske økonomien som helhet, når vi også ser hvilke ødeleggelser av produksjons-og samfunnsstrukturer det fører med seg? Kan vi, stikk i strid med klassisk marxistisk teori, få en jevn økonomisk utvikling som både tjener nord og sør? Hvis ikke, og hvis det nå er slik at de økonomiske tyngdepunkta nå flyttes inn der hvor det store flertallet av verdens befolkning befinner seg, hvordan vil dette slå ut for de imperialistiske «kjernelanda» i nord? Hvordan vil klassekampen og andre sosiale konflikter arte seg under disse materielle rammebetingelsene? Det er slike spørsmål vi må stille, for å få et fast grep om hva slags rolle den tredje verden kommer til å spille i tida framover, og hva slags konjunkturer det vil være for sosialistiske revolusjoner.

Formålet med denne artikkelen er først og fremst å få fram dette perspektivet, siden det alltid er snakk om hva slags premisser en analyse eller debatt skal bygge på. Det som følger videre her, er relativt «grovkorna» innspill. Plassen tillater ikke utfyllende analyser og dokumentasjon når det gjelder den mer detaljerte gjennomgangen av materien.

Globaliseringa

Det har flomma over med analyser og statistikk som slår fast at verdensøkonomien har blitt ennå mer sammenvevd de siste årtiene. De politisk betinga faktorene, som sammenbruddet av Sovjet-imperiet og «gå på kapitalismens vei», er ubestridte pådrivere på denne utviklinga. Det er også et faktum at den teknologiske utviklinga og monopoliseringa innenfor den imperialistiske økonomien har akselerert den. Ifølge FN-statistikk var det en femdobling av såkalte transnasjonale storselskaper fra 1970 til utpå 90-tallet. De 500 største av disse sto i 1992 for 80 % av alle utenlandsinvesteringene i verden. Volumet på utenlandsinvesteringene tredobla seg nesten i løpet av 80-åra. Et viktig kjennetegn var imidlertid at en stadig større del av utenlandskapital gikk til områder som finans, eiendom, forsikring, reklame og media (Globalisation – To What End? av H Magdoff, Monthly Review Press 1992).

Dette er imidlertid bare ei side av virkeligheten, og vi kommer skeivt ut ved å trekke omfattende slutninger bare på dette grunnlaget. Samtidig som vi har denne økende globale diffusjonen av kapital, har vi en konsentrasjon av kapital til de imperialistiske kjernelanda. Dette er en langtidstrend som starta da vekstraten i den imperialistiske økonomien dabba av på slutten av 60-tallet. Fra å være 69 % av totalen i 1968 steg andelen av utenlandsinvesteringene som er retta mot den industrialiserte verden til 83 % i 1993. (På 90-tallet har vi sett et brudd i denne trenden, som jeg kommer tilbake til i neste bolk.) Samtidig tappa gjeldskrise og utflagging av superprofitter fra tredjeverden-investeringer denne delen av verden for verdier. Både på det nasjonale og regionale planet, som sosialt og klassemessig innad i samfunna både i nord og sør. Globaliseringa fører heller ikke, som noen hovedtrend, til en overnasjonalisering av borgerskapets statsmakter, som noen forledes til å hevde også på grunnlag av de prosessene vi har sett på nært hold ble satt igang i daværende EF fra midten av 80-tallet. Overenskomster og avtaler, både økonomiske og politiske, skjer fortsatt på grunnlag av den sterkestes rett. USA trumfer gjennom sitt innenfor Nafta, mens Tyskland gradvis «krever sin rett» innenfor EU. Samtidig trenger alle som evner det inn på hverandres «områder». Når de gjennom Golf-krig til Verdensbank/Pengefond og WTO-avtaler fortsetter sin samstemte plyndring av den tredje verden, henger det sammen med de spesielle maktpolitiske vilkåra vi har. Kald-krig-fasen tok slutt mens den USA-dominerte økonomiske verdensordninga ennå hangler videre. Det er bare et tidsspørsmål hvor lenge den «siviliserte» rivaliseringa varer. Hovedsida ved globaliseringa er mer krig og sterkere nasjonal undertrykking både i nord og sør.

Det er også en feiltolkning å tro at den sterkere økonomiske globaliseringa betyr at de toneangivende imperialistmaktene nå baserer sitt maktgrunnlag på utenlandsk økonomisk virksomhet. Det er den hjemmebaserte økonomiske aktiviteten som er hovedbasen. Utenlandsaktiviteten er en – riktignok livsnødvendig – tilleggsnæring. Det er hvordan hjula snurrer i USA som på sikt avgjør USAs skjebne som supermakt. Sjøl om handelens andel av BNP er dobla de siste tredve åra, så forrykker ikke det styrkeforholdet når utgangspunktet i 1965 var på skarve 6 %. Forgjeldinga av USA-økonomien (verdens desidert største utenlandsgjeld og underskudd på statsbudsjett) er også et uttrykk for dette. USA var nødt til, og hadde evne til, å trekke kapital hjem for å prøve å holde standarden i egen husholdning. Når nå USA-basert kapital flommer til deler av tredje verden, er det også forankra i hjemlige forhold. Også når 20 % av Illinois-lærernes pensjonsfond søker utenlands for å oppnå størst mulig avkastning!

Det hører med å peke på at mange mindre imperialistland har en større andel av sin økonomiske virksomhet knytta til utenlandsvirksomhet, noe som gir seg utslag i en økende kompradorisering av borgerskapene der. Norge er blant de landa som ligger høyt på skalaen her!

Tredje-verden-kapitalisme

I et spesialbilag om Asia 30. oktober 1993 tegner The Economist et svært så optimistisk bilde av det «nykapitalistiske» Asia. Både på vegne av befolkningen der (sjøl om de antar at «bare» 1 av de 3,5 milliarder som bor der, kan forventes å komme opp på et nivå med «noe kjøpekraft» innen år 2000) og, ikke minst, for «vestlige firmaer og deres arbeidere som evner å se fram i tiden» og kan benytte seg av «noen av de største forretnings- og finansielle mulighetene historien har sett».

Det er et faktum at deler av denne verden, som vi har klassifisert som del av den tredje verden, vil ha avgjørende betydning for utviklinga av verdensøkonomien framover. Pengefondet antar at halvparten av verdens BNP-økning i 1990-åra vil komme fra Øst-Asia. Verdensbanken anslår det samme når det gjelder bidrag til veksten i verdenshandelen fram mot år 2000.

At tredje verden og utbyttinga av dens folk og naturressurser har vært en nødvendig forutsetning for kapitalismen fram til nå, er anerkjent i vide kretser. Slik sett vil det ikke være noe kvalitativt nytt om økonomisk utvikling i denne delen av verden, tilpassa dagens produksjonsvilkår, også vil spille en tilsvarende rolle. Men betyr dette at store deler av tredje verden nå står overfor spranget ut av sin underordning under imperialistmaktene i nord og muligheter for et bedre liv for majoriteten av befolkninga der? Og vil det gi nytt liv til en stagnerende kapitalisme i de imperialistiske «moderlanda»?

Til det siste: Det er de enorme infrastrukturprosjektene i deler av tredje verden og konsumbehova til en økende lønnsarbeiderklasse som gir de store vyene. Når det gjelder Asia, så anslås det (Business Week 28. november 1994) at Kina, Sør Korea, Taiwan, Hong Kong og de fem største landa i Sørøst-Asia vil trenge 1.900 milliarder US-dollar innen år 2000 på infrastrukturutbygging. Vestlige og japanske selskaper spiller en dominerende rolle i disse prosjekta. De «hjemlige» selskapa av betydning er også sterkt integrert i den imperialistiske økonomien, som f.eks det Hong Kong-baserte Hopewell Holdings som er sterkt involvert i energiprosjekter på Filippinene og i Indonesia som i motorveiprosjekter i Kina.

Det er klart at dette vil gi svære profitter for de selskapa som er innblanda. Men hvordan det vil slå ut helhetlig for verdensøkonomien må undersøkes grundigere. Den andre siden av medaljen er jo at flere av de transnasjonale selskapene bygger ned virksomheten i «moderlanda» eller andre deler av verden de flytter fra. Verken de tidligere arbeiderne eller samfunnsøkonomien i hovedkontorlandet får heller se særlig til profitten de håver inn. Dette er noe av bakgrunnen til stagnasjon og degenerering vi ser i nord.

Det som er trukket fram om de transnasjonale selskapenes rolle i utviklinga av tredjeverden-kapitalismen, sier sjølsagt også noe om hva denne utviklinga betyr for frigjøringsstrevet i den tredje verden. I Asia er det strengt tatt bare Kina av tredjeverdenlanda som har et nasjonalt økonomisk fundament som gjør at det kan sette seg opp imot stormaktene. Og det bygger på kapitalakkumulasjonen fra den sosialistiske fortida. Sør-Korea og Taiwan må sies å ha en status på linje med kapitalistiske land i Europa, sjøl om de er bygd opp under USAs beskyttende vinger og deres økonomi er sterkt avhengig av eksportoverskudd med den kapitalistiske omverdenen. Singapore og Hong Kong er også spesialtilfeller, integrert i den vestlige økonomien.

Sjøl om vi nå har en sterkt voksende arbeiderklasse i tredjeverdenland, spesielt i Asia og Latin-Amerika, er det fortsatt slik at over 60 % av verdens folk er bundet opp i tilbakeliggende jordbruksøkonomi. Det er også en kortslutning å anta at industrialiseringa vil føre til en lignende overgang av arbeidsstokken fra primærnæringer til industri som vi så under industrialiseringa i Vesten. Utviklinga i India er en indikasjon på dette. Mens primærnæringenes andel av BNP has sunket fra 52 % i 1960-62 til 35 % i 1988-89, sank andelen som var sysselsatt i primærsektoren bare fra 73 % i 1971 til 67 % i 1991. (Liberation, september 1995.)

Den kapitalistiske utviklinga i tredjeverdenlanda har, med unntak av Sør-Korea og Taiwan (ifølge Samir Amin: Empire of Chaos), ført til økte ulikheter og større fattigdom for store deler av befolkninga. Den eksploderende urbaniseringa skaper enorm arbeidsløshet og sosiale spenninger.

Det er innvendt at den industrielle revolusjonen i Vesten også skapte enorme skiller og stor arbeidsløshet og at vi nå ser en parallell til dette i tredjeverdenland. En slik analyse blir ahistorisk. Kapitalismen idag er verdensomspennende og industrialiseringa i tredjeverdenland skjer under helt andre rammebetingelser, hvor borgerskapa i stor grad er kompradorisert (med unntak av Kina). Vilkåra for arbeiderklassens kamp i tredjeverdenlanda er mye trangere, både politisk og økonomisk. Det er ingen tredje verden å utbytte og borgerlig demokratiske rettigheter er mangelvare i stater som for det meste er styrt av unasjonale borgerskap på ryggen til en eller annen imperialistmakt.

Mot denne bakgrunnen er det ikke rart at vi fortsatt finner de voldsomste samfunnsmessige motsigelsene i tredjeverdenland (og tidligere sovjetblokkland). Nyindustrialiseringa har ikke endra på dette. Tvert imot. Dagens imperialisme er avhengig av å holde på kontrollen over 4/5 av jordens befolkning, som en vital reservearbeidskraft og konsumentpotensiale, og på de uvurderlige naturressursene. For å oppnå dette, ser vi idag både imperialistiske aggresjonskriger som Golfkrigen, borgerkriger mellom rivaliserende korrupte klikker som ofte er påskynda av splitt-og-hersk-politikk fra imperialistmaktenes side, til væpna frigjøringskamper mot de nykolonialistiske regimer. De mest militante og omfattende streikekamper og lignende interessekamper finner vi også her. Mens arbeiderbevegelse og folkelige bevegelser i nord har et materielt grunnlag som har framelska sosialdemokrati og reformisme, bygger virkeligheten i sør opp under militant kamp og revolusjonære løsninger. Den tredje verden forandrer ham, men den mister ikke sitt opprørspotensiale og frontposisjon i den antiimperialistiske kampen.

av Siri Jensen

Globaliseringa av økonomien, og den omfattende volden mot og kontrollen av kvinner og kvinners kropp, var gjennomgående temaer på kvinnekonferansen i Beijing. Diskusjonene synliggjorde først og fremst kvinners fantastiske evne til å overleve og den voldsomme krafta som ligger i kvinners felles opprør.

Rundt 14.000 kvinner fra Asia av over 30.000 var påmeldt den alternative kvinnekonferansen i Beijing, NGO-Forum 1995 (Non Government Organisations).

Kvinnene snakket om sine egne erfaringer og om hvordan de organiserte seg. Det var kvinner fra tredjeverdenland som dominerte. Konferansen var ikke preget av folk som snakket på vegne av andre – i kontrast til for eksempel den alternative miljøkonferansen i Rio, sa en som hadde vært der. Tredjeverden-stemmene var tydeligere og sterkere enn i Nairobi for 10 år siden. I kampen mot omskjæring er det de afrikanske kvinnene som har tatt den definitive føringa.

Klasse og rase kom sterkere inn i debatten. Fra hun som organiserte hushjelper i Sør-Afrika, og pekte på at mange kvinner på konferansen kanskje hadde hushjelper hjemme. Fra feminister som understreket at feminismen står for grunnleggende systemforandring og er klar på spørsmålene om klasse, rasisme og alle former for undertrykking. Fra en ung svart kvinne som ikke ville tvinges til å velge mellom hvilken undertrykking som var den viktigste. Hun ville slåss mot både kvinne-, klasse- og rasistisk undertrykking slik den er vevd sammen. Det ble tydelig at fellesinteressene som kvinner må defineres av dem som er underst, for ikke å bygge rasisme, klasseundertrykking og homofobi inn i plattformen for kvinnekampen. Tanker fra Kjersti Ericssons bok Den flerstemmige revolusjonen hadde gjenklang her.

Fundamentalistene var synlige og offensive med demonstrasjoner og slagord, ProVita stilte opp på abortseminar. Mens konferansen tok opp: Framveksten av konservatisme i dens ulike former: religiøs, nasjonalistisk, rasistisk/etnisk og homofobisk. Striden gikk ikke mellom muslimske og vestlige kvinner. Blant de muslimske kvinnene var det mange ulike syn, både på kvinnenes rolle og på islam. Og nettverket Kvinner mot fundamentalisme omfatter kvinner fra mange ulike land og religioner.

Siden forrige kvinnekonferanse i Nairobi har den økonomiske utviklinga satt leveforhold og rettigheter under press også i den vestlige verden. Dette har gjort enheten mellom kvinnene i tredje verden og i vestlige land tydeligere. Vi slåss mot den samme undertrykkinga, vi er opptatt av de samme spørsmåla selv om en ikke skal bagatellisere forskjellene når det gjelder livsvilkår. Vi har et særegent ansvar for å ta opp kampen mot våre egne regjeringers og næringslivs rolle overfor tredje verden, for å være illojale europeere og nordkvinner. Opp mot idylliseringa av Norge som likestillingsforbilde, demonstrerte Kvinnefronten mot Grete Berget på Forum, blant annet mot utkastelse av asylsøkere. Og vi deltok på de kurdiske kvinnenes seminar, der vi sammen med tyske deltakere tok avstand fra våre regjeringers og Natos aktive rolle i krigen mot kurderne. Mens en ung dame fra Hellas naivt erklærte at hennes land aldri hadde undertrykt noe annet land.

Forum var en sammensatt forsamling fra kvinneorganisasjoner, aktivistgrupper, utallige prosjekter, universiteter og forskningsinstitusjoner, regjerings- og kommunebyråkrati og fagbevegelse fra grasrot til regjeringskretser. Her var opplagt også ulike interesser.

Den pakistanske feministen Nighat Said Khan satte søkelys på noen viktige motsigelser. Hun mente det var nødvendig å kaste et sjølkritisk blikk på utviklinga som har ført til at mange av de etablerte feminister som i Nairobi deltok på Forum, denne gangen er en del av den offisielle konferansen med posisjoner i FN eller i nasjonale regjeringer. Og se på om ulike former for økonomisk støtte fra FN-systemet er med på dirigere kvinnegruppers dagsorden, gjennom prosjektjobbing planlagt utfra hva det er mulig å få støtte til. Hun spissformulerte det slik:

Det er ikke kvinnebevegelsens oppgave å skaffe kvinner tre måltider om dagen, det er regjeringenes oppgave. Feminismens mål er systemforandring, ikke like rettigheter slik det er i dag.

Hun kritiserte tendensen til å ufarliggjøre kvinnekampen ved å snakke kjønnsnøytralt om diskriminering istedenfor om kvinneundertrykking, og dermed ende opp med å være opptatt av menn. Resultatet er krav om mannestudier, mannekvotering etc. Analysen blir at ulikhetene skyldes sosialiseringa, slik at hvis man bare endrer oppdragelsen av menna, så er problemene løst. Det hørtes ut som en beskrivelse av Grete Bergets linje.

Kamp for å bli synlige

Arrangørene var opptatt av å kontrollere denne kraftfulle kvinneforsamlinga, forlagt utafor Beijing for å hindre smittefare til befolkningen. Innafor konferanseområdet fikk vi stort sett demonstrere fritt, men det var i hvert fall tre grupper som ble trakassert.

Eksil-tibetanere fikk materiale beslaglagt. Kineserne prøvde også å hindre dem i å holde pressekonferanse i Nordisk rom, men de fikk fysisk og politisk støtte fra nordiske kvinner. Samtidig var dette bare et av mange undertrykte folk som sloss for å bli synlige på. Forum Kvinner fra Kurdistan hadde seminarer, kvinner fra urbefolkning og nasjonale minoriteter la fram sin situasjon.

Funksjonshemma kvinner brukte Forum til synliggjøring og nettverksbygging. De ble budt elendige boforhold, og fikk store problemer med spesialtransport og adkomst til Forum. Det ble sagt at Forum-arrangørene truet med boikott av resten av konferansen.

Lesbiske hadde for første gang et eget konferansetelt, med stor aktivitet også av regionale nettverk. De ble fotografert, løpesedler som opplyste om lovgivning i USA og Kina, beslaglagt, rom ransaket. På forhånd var det spredt i Kina at alle Forum-deltakerne var lesbiske og prostituerte. Kvinner som klarer seg uten menn, oppleves som en voldsom trussel mot den rådende orden. Men lesbiske hadde også Forums største demonstrasjon og hadde lesbefest på diskotek i Beijing.

Helheten

Det er vanskelig å si noe helhetlig om sine inntrykk, når en har fått med seg 14 av de ca. 3.000 seminarene. For meg står likevel to store samletema fram fra mylderet: De enorme konsekvensene av det som omtales som globaliseringen av økonomien og den omfattende, gjennomgripende volden mot og kontrollen av kvinner og kvinners kropp. Disse temaene avdekket enorme lidelser, men synliggjorde først og fremst kvinners fantastiske evne til å overleve og den voldsomme krafta som ligger i kvinners felles opprør. De koreanske kvinnene som var såkalte comfort women for de japanske soldatene under andre verdenskrig, står nå fram og snakker og krever offisiell beklagelse og erstatning. De fortalte om heroinsprøyter for å tåle 50 soldater om dagen. Og de sa at de var kommet til Beijing for å si at de ville leve.

Å oppleve krafta i kvinnenes kamp for overlevelse og forandring, ikke bare med hodet, men fysisk med alle sansene, er for meg den store opplevelsen som ikke har ord.

Globalisering

Den viktigste utfordringa for alle som vil forandre verden, er å forstå den voldsomme krafta som ligger i kvinners opprør. Og at kvinneperspektivet ikke er et delområde som innsnevrer forståelsen og ekskluderer andre sider, men at det utvider helheten og gjør det mulig å se og forstå mer.

Vi må lære av kunnskapene og de helhetlige analysene av globaliseringa av økonomien fra dem som blir hardest rammet av alle konsekvensene.

Multinasjonale selskaper konkurrerer på verdensbasis, undergraver nasjonal industri og dikterer arbeids- og lønnsbetingelser. Et system basert på underleverandører gjør at eierforholda er uklare, arbeidsgiveren ofte usynlig og kamp nesten umulig. Kvinnene utnyttes som ekstremt fleksibel arbeidskraft i midlertidige jobber uten rettigheter, til en viss grad etterspurt, i hvert fall så lenge de er unge. Vi traff en 35 år gammel kvinne fra Hongkong som hadde jobba siden hun var 13. Hun gråt da hun fortalte at nå var hun for gammel. I Japan ansetter de kvinner på midlertidige kontrakter selv om de jobber i årevis, for å omgå rettigheter og kunne sparke dem som de vil.

Verdensbanken og Pengefondets strukturtilpasningsprogrammer, SAP, tvinger regjeringene til å åpne økonomien for utenlandsk kapital og skjære ned på offentlige utgifter til helse, utdanning etc. Jordbruksproduksjon for eksport erstatter kvinnenes matproduksjon som familiene skal leve av. Ressurser som jord, vann og brensel forsvinner. For kvinner er miljøspørsmål ikke spørsmål om en framtidig katastrofe, men om hverdagens slit for å overleve. For kvinner i urbefolkning som tvangsflyttes når utenlandsk kapital skal bygge dammer eller gruver, blir dette enda klarere. Kvinner fra Biliar i India fortalte hvordan menn i familier med en viss inntekt, fikk tilbud om jobb i gruva. Kvinner, som tidligere hadde hatt en viktig økonomisk rolle, og familier med lavere inntekt, fikk ingenting.

Mange var opptatt av statens rolle, som aktiv døråpner for kapitalen, og at det må stilles krav til staten om å ta ansvar for innbyggernes helse, utdanning etc. I dag får NGOer støtte fra vestlige regjeringer til enkeltprosjekter for helse, utdanning, arbeid etc, samtidig som de samme regjeringene støtter opp under Verdensbankens krav om at staten skal kutte ned på sine utgifter til det samme. Slik undergraves både statens ansvar og innbyggernes rettigheter, og hjelpen blir en del av imperialismen (uten at dette begrepet ble brukt).

Uansett hvilket tema som var utgangspunktet, analysen knytta sammen konsekvensene for den nasjonale økonomien, for arbeiderne og fagforeningsorganisering, for kvinnene, urbefolkning, og for miljø og utvikling i vid forstand.

Vold mot kvinner

Det ble også trukket en tydelig sammenheng mellom den økonomiske utviklinga og kvinnehandel/seksualisert vold mot kvinner. Fattigdom og arbeidsløshet gjør at kvinner tar jobb i andre land. Kvinneandelen av arbeidere som jobber utafor eget land, øker kraftig. Svært mange jobber som hushjelper, der de nærmest blir holdt som slaver i familiene. Ei filippinsk hushjelp er nylig blitt henrettet og ei annen benådet for drap på arbeidsgiveren i selvforsvar. Mange importeres også til sextjenester og underholdningsindustrien. 70.000 kvinner blir årlig importert til underholdningsindustrien i Japan på 6 måneders oppholdstillatelse. Mange får lønna utbetalt på flyplassen når de sendes hjem. Kvinner som ikke er registrert hos myndighetene eller er fratatt papirene sine, tør ikke protestere. Arbeidsløsheten og den seksualiserte volden mot kvinner henger tett i hop.

Ta volden mot kvinner og kontrollen av kvinners kropp på alvor, oppfatte det som systemtrekk ved kapitalismen og imperialismen og en daglig av del av kvinners liv.

100 millioner kvinner mangler i verden. De er borte på grunn av abort av jentefostre, drap på jentebabyer, diskriminering i tilgang på mat og helsetjenester, omskjæring, usikre forhold under svangerskap og fødsler (UNDPs World Report 1993). Både disse overgrepene og mange andre ble belyst på høringa The Asian Women’s Human Rights Council gjennomførte om forbrytelser mot kvinner, vold, økonomisk utsulting, krig etc. Det setter blant annet sensasjonsoppslagene om jentedrap i Kina i relieff. Vold mot kvinner er et systemtrekk ved verden i dag.

Salg av kvinner, både innafor og over landegrensene, er raskt økende. Aktivister pekte på at arbeidet for å stoppe dette blir motarbeidet av den økonomiske utviklinga. Sexindustrien skaffer valuta, fattigdom og arbeidsløshet gjør det mulig for oppkjøpere å få tak i unge jenter (og gutter). Og de blir stadig yngre. Hvite rike menn vil ha dem slik for de tror de da unngår aids. Oppkjøperne bruker flytende masse som utvider seg når den stivner, i skjeden på jenter ned til 8 år, for å utvide den slik at de kan misbrukes.

På et seminar om karibisk feminisme snakket en flott svart ung jente fra de karibiske øyer om hva det gjør med oss, når selve den seksuelle utfoldelsen, livsgleden, kroppen vår, alt fra tidlig ungdom sjelden oppleves uten rasisme eller sexisme. Og hun sa det litt undrende slik: – Det er en grunnleggende radikal ide at kvinner skal kunne eie sin egen kropp.

Nettverk

Sette oss inn i erfaringer med organisering og motstand. Skaffe oss mer kunnskap om hva som foregår.

På konferansen fantes alle slags organisering, fra enkeltgrupper på lokalplanet til større nettverk som jobba i forhold til regjeringer i mange land. For eksempel i Asia en rekke nettverk på ulike saksområder, i tillegg til et omfattende samarbeid mellom NGOene i regionen, styrket av planleggingsprosessen fram til Beijing der de møttes 17 ganger.

Her er noen eksempler på viktige nettverk:

• DAWN, Development Alternative with Women for a New Era. Dette er et nettverk av kvinneforskere i 17 land i sør, i nær kontakt med kvinneaktivister, som har arbeidet siden Nairobi-konferansen i 1985.
• Coalition against trafficking in women består av organisasjoner i mange land og jobber mot kvinnehandel. Kvinnefronten er tilslutta.
• Inter African Commitee jobber mot omskjæring og har komiteer i 13 land. De driver et omfattende arbeid retta inn på kvinnene, lokalsamfunnet og på å skaffe dem som i dag driver med omskjæring, status og levebrød på annen måte.
• Gabriela, kvinneorganisasjonen i den demokratiske fronten på Filippinene, har sitt eget nettverk av aktivistorganisasjoner. Både for å støtte den filippinske kampen og utveksle erfaringer.

Noen av oss var spesielt interessert i nettverk i forhold til organisering av kvinnearbeidere, både kvinneorganisering, fagorganisering og på tvers.

• Komiteen for asiatiske kvinner organiserte seminar med arbeidere fra land som Japan, Korea, Malaysia, Thailand, Hongkong etc, og har lenge jobbet med ulike tilnærminger til organisering av kvinnearbeidere. De jobber både gjennom direkte fagforeningsarbeid og gjennom kvinnegrupper, kvinnesentre etc. I Malaysia er fagforeninger forbudt i den elektroniske industrien i sonene. Arbeiderne fortalte om kamp for organisering, streikekamp og mot oppsigelser.
• SEWA, indisk organisasjon av fattige kvinner som driver for seg selv, i svært enkel betydning (se egen artikkel av Bente Volder).
• Et nettverk av grupper som organiserer innvandrerkvinner hadde seminar om innvandrerkvinner i G7-landa, i stor grad hushjelper. Den første oppgaven var å gjøre spørsmålet synlig, en stor del er ikke registrert. Det er nødvendig å vise kvinnene at de har rettigheter, ikke er kriminelle. Det trengs sentre der de kan søke tilflukt fra arbeidsgiverne. Kampen må reises om skikkelige arbeidskontrakter, og myndighetene må presses til å bry seg, både i avsender og mottakerlandet. Det er viktig med samarbeid mellom innvandrergrupper og andre kvinnegrupper. Migrant Forum in Asia var spesielt aktive.
• Vi traff også kvinner som jobba med organisering av hjemmearbeidere i Australia, med innfallsvinkel både fra lokalorganisering, kvinneorganisering og fagforeninger.

I vår del av verden er det nettverk som EAPN (nettverk for fattige i EU) og ENOPIF (nettverk for enforeldrefamilier). Og vi traff på ei flott dame som snakket om rasisme i EU.

Reise diskusjonen om revolusjon og sosialisme i kvinnebevegelsen, ikke utenfra, men utfra kvinnebevegelsens egen helhetsanalyse.

Den nye kvinnebevegelsen har mange steder vokst fram parallelt med andre folkelige bevegelser på 70-tallet. Men etterhvert har holdninga til kvinnespørsmålet ført til splittelser mellom ulike venstrebevegelser og kvinnene, som for eksempel i Den dominikanske republikk og i Latin-Amerika. Mange feminister på venstresida har opplevd å bli møtt med at de ikke representerer arbeiderklassen, er vestlige feminister, bare middelklassen i byene etc. Dette gjør at venstrepartier må bevise sin troverdighet i kvinnespørsmål og vilje til å lære, før de kan vente å bli lytta til.

Lokk på strategidebatten

Fra Nairobi til Beijing har analysene blitt klarere og kritikken av den rådende utvikling skarpere. Tredje verdens kvinner sier fra at dette vil de ikke ha. Samtidig opplevde vi at diskusjonene om strategien framover ikke sto i forhold til erfaringene, organiseringa og krafta.

DAWN er av dem som klarest stiller oppgaven å utvikle alternativ til dagens dominerende utvikling. I sin plattform for konferansen heter det siste kapittelet treffende nok: Fra det er ikke noe alternativ til det må være et alternativ. De har ikke har noen ny modell, noen ny blåkopi, men et sett av metoder eller prosesser som vi føler er avgjørende hvis vi skal være i stand til å bevege oss ut av krisene vi nå ser ut til å være låst i. Det første er å fortsette å utfordre de ødeleggende dimensjonene og effektene av globaliseringa, lokalt, nasjonalt og globalt. Det andre er å arbeide for å omforme staten, slik at regjeringene kan begynne å tjene folket og spesielt kvinnene, og det tredje er å legge krefter i bygging og styrking av institusjonene i det sivile samfunn, hvor kvinnebevegelsen er en del. Konkret drøftes spørsmål fra skatt på finanstransaksjoner og sletting av gjeld til styrking av folkelige organisasjoner og alliansen mellom dem.

Det er likevel tydelig at kapitalismens offensiv og utviklinga i de landa som var eller kalte seg sosialistiske, for tiden legger et lokk på diskusjonen om alternativer. Strategi, i den grad det tas opp, diskuteres uten at det problematiseres om det er mulig innafor en kapitalistisk og imperialistisk verdensorden.

Vårt eget seminar

Det seminaret vi var med å arrangere, var et av de få som snakket om revolusjon og sosialisme.

Arrangørene var fra Nepal, Filippinene, Tyskland, Danmark og Norge. (Vi hadde også kontakt på forhånd med ERNK (kurdernes frigjøringsfront), Argentina og Bangladesh, men av ulike grunner fikk vi ikke til å møtes.)

På løpeseddelen vi delte ut sto det: Shulamith Firestone once said that we have to pose feminist questions and give them marxist answers. Perhaps we also have to pose marxist questions and give them feminist answers?

Det kom 70 folk (i et lokale til 50) fra ulike deler av verden: Joan Hinton (søsteren til William Hinton som skrev Fanshen), som har bodd i Kina i 50 år, organisatorer av arbeiderdamer i Malaysia, medlemmer av to tyske kvinnegrupper, en aktivist fra Prarie Fire Committee i San Franscisco, to fra All Indian Democratic Women Association med flere millioner medlemmer, flere fra Filippinene, en tidligere m-l-dame fra Canada, ei som jobba med urbefolkningens kamp i India, forskere fra kvinnestudiene på Asian Institute of Technology i Bangkok.

Coni fra Filippinene la hovedvekta på at kvinnene må kjempe mot imperialismen. Binda fortalte konkret om forholda for kvinner i Nepal og Christiane la vekt på MLPDs arbeid i Tyskland. Vårt innlegg tok opp noen av våre prinsippstandpunkter, om kvinnekampen som revolusjonær kraft, kvinnene i arbeiderklassen, nødvendigheten av kvinneorganisering/kvinnebevissthet, betydninga av å jobbe på tvers etc. I tillegg hadde vi bestemt oss for å legge vekt på undertrykkinga som tar form av kontroll over kvinners kropp; fordi slike spørsmål ikke har blitt regnet som viktig innafor en m-l-tradisjon. Og vi reiste spørsmålet om revolusjon.

Debatten gikk i skjæringspunktet mellom m-l-tradisjonen og feminister (også noen av dem tidligere m-l-ere). Betydningen av uavhengig kvinneorganisering var ett viktig punkt. Synet på borgerlig feminisme kom også opp. Er det vår verdensomspennende fiende, eller er det viktig å analysere krav og linjer konkret for å se hva som tjener kvinnekampen. Borgerlig feminisme er altfor ofte brukt til å stemple kvinneaktivister til at vi kan være lettvinte med begrepet.

En indisk dame (fra CPI-m, revisjonistene) tok opp at det første kapitalistene gjorde da de overtok i de sosialistiske landa var å fjerne fordelene som kvinnene hadde vunnet. Ei amerikansk aktivist kommenterte at det skjedde nok heller fordi disse landa aldri hadde kvittet seg med patriarkatet, og at det kanskje var en av grunnene til at det gikk som det gikk. Hun tok også opp betydningen av undertrykkinga av svarte i et land som USA, det er ikke bare kvinnene som trenger særegen organisering og bevissthet. Ingen politiske organisasjoner og kamper kommer utenom dette spørsmålet.

Menn i venstrebevegelsenes holdning til kvinnespørsmål var også gjenstand for kritiske spørsmål. Ei amerikansk dame som hadde vært m-l-er, og nå var feminist som hadde kvittet seg med Lenin, men ikke Marx, tok opp motsetningen mellom demokratisk sentralisme og underordning under disiplin og betydningen av at kvinner finner fram til og har tillit til sine egne vurderinger.

Mange ville være med i et nettverk og diskutere videre. Arrangørene hadde noen videre samtaler, det var tydelig at seminaret også avdekket uenighet mellom oss. Særlig når det gjaldt betydningen av uavhengig kvinneorganisering og synet på feminismen. Vi har mange spennende diskusjoner å følge opp, både med m-l-partier i andre land, og med kvinneaktivister og revolusjonære som var interessert i videre kontakt. Over hele verden er det kvinner av vår politiske generasjon, med masse erfaringer fra allsidig politisk kamp som kvinner, som langt på vei tenker som oss. Og det fins yngre kvinner som også står midt oppi dagens kamper og vil slåss både som kvinner og allsidige aktivister.

Debatt

av Siri Solbakken

Det er alltid morsomt og tankevekkende å lese og høre på Tron Øgrim, sånn sett er jeg fæn. Ikke minst når han prater om det datastyrte framtidssamfunnet. Foruten artikkelen i siste nummer av Røde Fane hørte jeg innledninga hans på Rød Fronts sommerleir sist sommer.

Det er noe jeg har trøbbel med når det gjelder dette stoffet, derfor vil jeg gjerne ha en debatt om det i Røde Fane. Riktignok synes jeg at innledninga på sommerleiren var mer innretta på hvilken betydning samfunnsutviklinga vil få for kommunistisk arbeid enn artikkelen i Røde Fane. Men likevel synes jeg det er noen perspektiver som mangler og noe jeg savner i forhold til standpunkter og tankeganger vi er vant til å analysere ut fra. TØ peker sjøl på en del svarte sider som dette samfunnet høyst sannsynlig vil føre med seg, nemlig strukturell arbeidsløshet, marginalisering av mange folk og regioner, en ny overklasse. Men like fullt synes jeg det mangler noe som har med klasseperspektiv og utbytting av det menneskelige arbeidet å gjøre. Jeg har nemlig lest Marx i det siste.

Det skal noe til å kaste seg inn i en polemikk med Tron Øgrim, for ikke har jeg noe videre greie på data. Og ikke har jeg lest så forferdelig mye Marx heller. Men noe synes jeg at jeg har skjønt. Det som jeg gjerne vil trekke fram her er det Marx skriver i Kapitalen første bok, del III, som forteller ganske levende om hvordan kapitalismen, produksjonen og arbeiderklassen utvikla seg fra håndverkslauga, via enkel kooperasjon og manufaktur til fabrikkproduksjonen. (Ganske spennende og lettfattelig lesning, kan anbefales for ferske Marxstudenter.) Hvis jeg har forstått Marx riktig, er det arbeiderklassens fremmedgjøring fra arbeidet, og dermed fra seg sjøl som mennesker Marx beskriver her.

Fremmedgjøringsprosessen blir grundig beskrevet trinn for trinn, hvordan de materielle forholda utvikla seg og gradvis fjerna arbeideren fra produktet. En ganske logisk prosess, i hvert fall sett fra kapitalistens side, og grunnlaget for kapitalens stadig økende utbytting av arbeidet:

Først kooperasjonen, som etterfulgte den rene håndverkproduksjonen, hvor flere arbeidere står side om side og utfører hele arbeidsprosessen, fra begynnelse til slutt, som parallelle handlinger. Det var ikke noen motsetning mellom individ og arbeid. I manufakturen utvikla arbeidsdelinga seg. Verktøymaskiner overtar for arbeidernes bruk av verktøyet, men verktøyet blir ennå styrt av arbeideren.

«Så snart mennesket bare virker som drivkraft for en verktøymaskin i stedet for sjøl å bruke verktøyet på arbeidsstykket, blir det helt tilfeldig at drivkrafta blir forkledt i en drakt av menneskelige muskler, og de kan bli erstattet av vind, vann, damp osv.» (side 10 i Røde Fane nr 4, 1994).

Helt i tråd med dette skjer det så en utvikling av bevegelsesmaskinen, hvor den mekaniske innrettinga ikke lenger erstatter noe bestemt verktøy, men selve menneskekroppen. Arbeideren blir et vedheng til maskinen, underlagt den sentrale bevegelseskrafta. Kunsten å anvende verktøyet har gått over til maskinen. Sånn beskrives fremmedgjøringa, ikke bare ved at arbeideren fjernes fra resultatet av arbeidet, men også ved oppstykking av arbeidsprosessen og spesialisering på en liten del, en stadig større grad av arbeidsdeling. Denne utviklinga kan vi også følge videre til vår tid.

Vi følger ikke lenger produktet fra det planlegges, med materialvalg og valg av form og metode, men ser bare en liten del av framstillinga, mister oversikten og får ikke noe forhold til helheten. «Maskinen frigjør ikke arbeideren fra arbeidet, men arbeidet fra sitt innhold … det er ikke arbeideren som anvender seg av arbeidsbetingelsene, men arbeidsbetingelsene som anvender arbeideren.» (Side 67.) Vi blir fremmedgjort i forhold til det produktet vi skaper ved hjelp av vår egen arbeidskraft.

Jeg tar med så mye av Marx fordi det setter produksjonen i datateknologiens tidsalder i relieff og danner bakgrunn for den skepsisen jeg føler. Når vi trykker på knapper kan i prinsippet hva som helst komme ut i den andre enden. Hvordan går det an å ha et forhold til det vi produserer da? Og sjøl om TØ bare behandler det menneskelige rutinearbeidets fall, synes jeg at det fysiske arbeidets fall ligger helt innafor rammene av det framtidige datasamfunnet.

Det menneskelige arbeidet i seg sjøl kan jo ikke være negativt, det som gjør det negativt er at det foregår i et utbyttingsforhold, noen tjener seg stein rike på den jobben arbeiderklassen gjør. For hvor kommer tinga fra? Hvordan blir de til?

Og hva slags framtidsmennesker vil vi få? På leiren trakk du fram eksemplet med far som ligger på sofaen i heimen og får alle behov tilfredsstilt fra TVn gjennom idiotpistolen. For å handle i det virtuelle supermarkedet trenger du ikke engang å reise deg opp og ta en telefon, men få Tupperware og Rambo 2, øl og pølser levert på døra bare ved å trykke et par trykk med idiotpistolen. (Men du må antakelig reise deg opp fra stolen når de ringer på døra og du skal hente varene.) Hva slags samfunn vil dette skape, hva slags forhold mellom folk vil dette føre med seg? Jeg tror ikke dette er noe framtid jeg ser for meg som spesielt meningsfull. Det å produsere og skape noe sammen, noe materielt, noe folk har bruk for, blir borte i denne framtidsbeskrivelsen. Jeg tror at det vil gjøre noe med oss som mennesker, gjøre noe med samhørighet, stolthet og følelsen av egenverd.

Hva slags stolthet kan folk få av å trykke på knapper og bruke idiotpistoler? Og særlig før revolusjonen hvor det blir viktig å konstituere arbeiderklassen som en klasse for seg. For jeg opplever at yrkesstolthet er mye av det som gir et klassestandpunkt. Dessuten opplevelsen av å tjene folket når man produserer og lager ting folk har bruk for i samfunnet, gjøre noe nyttig for fellesskapet.

Problemet mitt er at jeg synes framtidsanalytikere legger fram et syn på arbeidet som om det skulle være noe negativt. Kanskje et uttrykk for borgerskapets frykt for fysisk arbeid og småborgerskapets redsel for å få møkk på fingra? Da tenker jeg at drømmen om det arbeidsfrie samfunn kanskje er en småborgerlig drøm, fordi de ikke har erfaring med hva positivt det fysiske, materielle arbeidet kan gjøre med folk.

I artikkelen er TØ også inne på at verdens arbeidsløse og utslåtte masser ikke vil ha tilgang til denne nye teknologien, kanskje mindre om hvilke klasser som vil ha eiendomsretten til den, igjen før en revolusjon har snudd opp-ned på eiendomsforholda i samfunnet. Det må vi også ha et forhold til som revolusjonære.

Antakelig er det sånn som du sier at vi ikke har noe valg på hva slags framtid vi vil få, men at vi er henvist til å se mulighetene i utviklinga sånn som den blir. Kanskje det ikke går an å trekke inn Marx på den måten jeg har gjort engang, og at fremmedgjøringsbegrepet hans må brukes på en annen måte av kommunister nå. Men spørsmålet mitt blir: Hvordan kan vi snakke om at vi skal oppheve fremmedgjøringa gjennom revolusjonen, uten å tenke på hvordan ting produseres og hvilket forhold produsenten står i til produktet som lages? Hvordan skal vi lage et samfunn hvor det igjen er arbeideren som anvender seg av arbeidsbetingelsene?

Det er mulig jeg kan beskyldes for å være romantiker, men den framtidsvisjonen som driver meg som kommunist er litt annerledes enn den titten TØ gjør inn i krystallkula. Jeg vil kjempe for at framtidssamfunnet blir annerledes enn det han tegner!

av Jan R Steinholt

– Sovjets fall har lagt grunnlaget for en revitalisering av den internasjonale kommunistiske bevegelsen, når vi overvinner virkningene av den første likvidatoriske bølgen som slo inn flere steder på tampen av 1980-tallet, skriver Arnljot Ask i Røde Fane nr 2, 1995.

Etter mitt syn har han helt rett. Men en logisk bestanddel av dette bør også være at grunnlaget er bedre enn på lenge for en revitalisering av den kommunistiske bevegelsen i Norge. Det var ikke emnet for artikkelen til Ask, men jeg vil gjerne følge opp tråden. Vi kan ikke betrakte de nasjonale og de internasjonale prosessene isolert fra hverandre.

Ask gjennomgår en del utviklingstrekk som gjør seg gjeldende på internasjonalt plan mellom forskjellige kommunistiske og revolusjonære strømninger. AKP (dels også NKP) har deltatt på forskjellige fellesmøter på internasjonalt og regionalt nivå de seinere åra. Imidlertid har AKP reservert seg mot å underskrive deklarasjoner og erklæringer sorn i dagens situasjon kan fungere splittende. Og man er på vakt mot tendenser til at enkelte partier kan komme til å oppkaste seg til nye «moderpartier». Det vitner om en moden holdning.

Ask beskriver en del av de hovedgrupperingene som finnes, noen basert på ulike retninger fra den «Moskva-revisjonistiske» stammen, andre fra «m-l-familiens» forskjellige greiner.

Gjennomgangen er preget av nøktern analyse; som både ser mulighetene for høyere grad av internasjonal samordning, samtidig om man er på vakt mot faren for ny revisjonisme og opportunisme i «den samlende enhetstanken» sitt navn. Innafor dette spekteret oppfatter jeg at Ask ser på de sosialdemokratisk-revisjonistiske strømningene som farlige. Det kan jeg slutte meg til. Men det er også en annen internasjonal strørnning som virker «utafra», og som vi må skjerpe årvåkenheten overfor. Ask peker avslutningsvis på hvordan en av dens retninger systematisk forsøker å sirkle inn RV. Denne strømninga er også farlig for den kommunistiske bevegelsen, om enn mer indirekte.

På vakt mot trotskismen

Trotskismens oppblomstring er alltid et tegn på at den kommunistiske bevegelsen er i vanskeligheter. Den er borgerskapets ideologiske redskap for splittelse og angrep «fra venstre». Trotskismen har over tid vært på offensiven på internasjonalt plan, der den har fråtset i frustrasjonen og oppløsningstendensene i hele spekteret av erklærte kommunistiske partier: Både marxist-leninistiske, maoistiske og «moskva-revisjonistiske».

Det som er sikkert, er at trotskismen de siste 5-6 åra har infiltrert og ødelagt flere gamle m-l-partier. Det skjer alltid under dekke av at «sosialistisk nytenkning» er nødvendig. Hovedinnholdet i denne «nytenkinga» er innføring av åpne fraksjoner («tendenser») og anti-leninisme kamuflert som anti-stalinisme. Partier i Tyskland, USA og New Zealand har blitt likvidert og omgjort til trotskistreir, for å nevne noen. Noen steder har angrepa foregått i navnet til Fjerde Internasjonalen, andre steder i IS-variant, men som oftest under falskt flagg som «oppgjør med gamle sannheter». For eksempel har kommunistpartiet i New Zealand blitt en rein filial av det engelske SWP (IS sitt «moderparti»). CPNZ var for øvrig et av de få gamle kommunistpartiene som aldri bøyde av for Kreml-revisjonistene og sloss standhaftig mot revisjonismen i flere årtier. Men etter det albanske havariet ble det – tross sin rike erfaring – underminert og overtatt av trotskistene i løpet av få år.

Splittelsen og kaoset på internasjonalt plan har gitt trotskistene manøvreringsrom. Det samme gjelder sjølsagt i de enkelte land, blant annet i Norge. Trotskistene opptrer med forskjellige fløyer, både i og utafor de eksisterende venstrepartiene. De har hatt sine følere ute og forsøkt seg på å infiltrere flere partier og organisasjoner på den revolusjonære venstrefløyen her hjemme, foreløpig med vekslende hell. Størst framgang har de uten tvil hatt i forhold til RV. Hvis RV reelt var en samlende front for venstrefløyen, tufta på et minste felles kampgrunnlag, ville dette kanskje ikke ha spilt noen større rolle. Problemet er at eks-AKPere og andre lenge har gått trotskistenes ærend i anstrengelsene for å gjøre RV til et «egentlig parti» eller et «nytt arbeiderparti». Hvis utviklinga får fortsette, risikerer vi at RV kan bli omgjort til en trotskistisk partibutikk, slik de danske trotskistene er i ferd med å kuppe Enhedslisten. Også overfor AKP ser trotskistene ut til å høste indirekte seire.

For eksempel ved at de gjennom sin fornektelse av det nasjonale spørsmålets betydning, har framprovosert en skummel nasjonalistisk høyredreining i deler av AKP (sjølsagt også i RV), som i neste omgang kan lette trotskistenes framstøt og deres forsøk på å framstå som «de sanne marxistene» og «internasjonalistene».

Enhet på marxismen-leninismens grunn?

For å møte denne trotskistiske offensiven, er det helt nødvendig at vi som holder fast ved grunnleggende marxist-leninistiske prinsipper, søker sammen med samling av de kommunistiske kreftene som et felles mål. Vi skal slett ikke undervurdere de ideologiske uoverensstemmelsene som finnes. Men vi må sørge for å skille mellom prinsipielle uenigheter og hva som sorterer under taktisk uenighet, historisk betinga motsetninger og personlige uoverensstemmelser. Når vi er kommet så langt gjennom en avklaringsprosess, får vi se om motsetningene i prinsipielle spørsmål er av antagonistisk karakter, eller om det er muligheter for å diskutere seg fram til enighet.

En ny erkjennelse er langsomt under utvikling i de ulike marxist-leninistiske miljøene. Fortsatt er det sånn at motviljen vis a vis NKP er følbar i AKP-kretser. Og den er gjensidig på NKP-hold. Men, som Arnljot Ask sjøl sier, det er «i seg sjøl en oppgave å trekke de som står på en kommunistisk plattform med i samlingsprosessen samtidig som vi svekker potensialet for regruppering av revisjonist-familien». Arnljot Ask snakker, riktignok om oppgavene på den internasjonale arenaen, ettersom, dette var emnet for hans artikkel. Men det er rimelig logisk at vi må anvende samme analyse vårt eget land.

Jo lenger vi drøyer med å etablere samarbeid i en eller annen form, jo mer sinker vi en nødvendig kommunistisk reorganisering, og jo mer gir vi spillerom for trotskistenes ødeleggende virksomhet. Det er og blir en absurditet at det skal eksistere flere «kommunistiske partier», i ett og samme land. Marxist-leninister som mener alvor, må slåss for at alle kommunister i Norge samler seg i ett kommunistisk parti. Om dette partiet kommer til å hete AKP, NKP eller noe helt annet, bør være knekkende likegyldig.

Bare det er kommunistisk og marxist-leninistisk. Og da mener jeg sjølsagt ikke kommunistisk bare i navnet.

P.S. Hva med å opprette et felles kommunistisk diskusjonsblad, med en redaksjon sammensatt av folk fra forskjellige partier og miljøer? (Dessverre er virkeligheten inntil videre sånn at AKPere ikke leser Friheten, og NKPere leser ikke Røde Fane.)

av Stein Aamdal

Fagbevegelsen bør gi sin tilslutning til solidariske løsninger som begrenser den frie konkurransen mellom dem som selger arbeidskrafta si, mener Stein Aamdal, klubbleder ved Aker Verdal.

I forbindelse med tariffrevisjonen i 1994 og 1995 vedtok klubben ved Aker Verdal:

«Vi krever kortere daglig arbeidstid med en nedtrappingsplan slik at normalarbeidstida vil være 6 timer innen år 2000:

• innen 1996: 7 timer
• innen 1998: 6,5 time
• innen 2000: 6 timer.»

I 1992 utgjorde overtidsarbeidet blant klubbens 730 medlemmer ca. 50-55 årsverk, i tillegg kom ca. 80 midlertidig ansatte. Omgjort til faste stillinger kunne arbeidsstokken vært økt fra 730 til 870 fast ansatte.

Høsten 1993 undertegna samtlige fagforeninger en intensjonsavtale med bedriften om maksimalt 100 timer betalt overtid i 1994. Avtalen fungerer slik at i prinsippet skal alt frivillig overtidsarbeid ut over 100 timer i året avspaseres. Den enkelte får utbetalt overtidsprosenten når arbeidet utføres, mens timelønna står inne til avspaseringen tas. Alle kan imidlertid sette overtid inn i timebanken fra første overtidstime og overføre en viss mengde fritid fra et år til neste.

Deling av arbeid var tema på LO-konferansen i Aker høsten 1994 med innledninger av statssekretær Erik Orskaug (KAD) og Thore K. Karlsen (Fafo). Målsettingen var å få oppslutning om en handlingsplan for å få bort ulovlig overtid og unødvendig overtid og få redusert den totale mengde overtid gjennom bl.a. å etablere lokale avtaler som begrenser overtidsbruken og å erstatte mest mulig overtid med nyansettelser. LO-konferansen i Aker samler ca. 50 tillitsvalgte fra hele Aker-konsernet, fra ulike fagforbund som FF, NEKF, NKIF, Nopef, NAF, H&K og NFATF.

Intensjonsavtalen om at all overtid ut over 100 timer skulle avspaseres møtte motstand, men fikk og støtte fra uventa hold. Bedriftsledelsen ønsket en slik avtale for å få ned bruken av «dyre» timer. Verkstedklubben og fagforeningene ønsket å bruke avtalen for å presse fram nyansettelser i stedet for å bruke overtid.

I forhold til 1992 var overtida i 1994 redusert med mer enn 50 %. Av overtid på ca 46.000 timer ble mer enn 23 % avspasert i tråd med intensjonsavtalen. Ansatte i avdelinger som ofte blir pålagt overtid, overrasket med å stille seg positive tilmuligheten for å ta ut overtida som fritid. Andre motarbeidet avtalen åpenlyst ved å «informere» underordna om at avtalen ikke gjaldt for dem i forbindelse med denne «spesielle» jobben. Klubben fikk henvendelser fra medlemmer som lurte på om forsikringen i Samvirke dekket advokatbistand for å anlegge sak mot klubben. De oppfatta intensjonsavtalens begrensning med maksimalt 100 timer overtid å være i strid med arbeidsmiljøloven (AML). De så på AML som en rettighetslov og ikke en vernelov.

Redusert overtid

Bedriften vurderer erfaringene fra 1994 som positive. Langt på veg er deres målsetting om redusert bruk av overtid innfridd; bevisstheten om bruk av «dyre» timer er økt. Verkstedklubben kan ikke entydig oppsummere tilsvarende. I 1994 var det permitteringer etter ferien, så redusert bruk av overtid henger ikke bare sammen med intensjonsavtalen. Det lyktes for klubben å få en rekke av de midlertidig ansatte fast ansatt, før endringene i AML trådte i kraft fra 1. februar 1995. Fra denne dato er midlertidig ansettelse ikke tillatt i arbeid som ikke skiller seg vesentlig fra ordinær drift.

En viktig grunn til mer motstand mot bruk av overtid og mer støtte til deling av arbeid skyldes at stadig flere arbeiderfamilier har arbeidsløse ungdommer boende hjemme.

På LO-konferansen i Aker svarte 90 % at regjeringens, LOs og NHOs politikk ikke var tilstrekkelig til å redusere arbeidsløsheten til under 50.000 innen år 2000. For å bekjempe arbeidsløsheten mente deltakerne at de sjøl burde gjøre følgende som første prioritet:

• 43 % mente at de måtte presse på for å få nyansettelser istedet for overtid.
• 26 % mente at de måtte la seg pensjonere/førtidspensjonere så tidlig som mulig.
• 23 % mente at de måtte dele på arbeidet.

Undersøkelsen viste at 1/3 trodde arbeidsdeling ville være mulig i nær fremtid, 23 % svarte nei.

60 % trudde arbeidere var mest avhengig av overtid i motsetning til funksjonærer og ledere. Nesten 80 % trudde de under 30 år med familie var mest avhengig av overtid både i forhold til enslige under 30 år og 30-50-åringer med familie/enslige og de over 50 med familie/enslige.

Dersom de skulle være med på arbeidsdeling i sin bedrift ville 34 % avspasere etter eget ønske, 23 % ville avspasere etter en fast plan, ca 14 % gå på 4 dagers rullerende uke, ca12 % ta ut lengre ferie og ca 5 % ville ha kortere daglig arbeidstid.

80 % kunne tenke seg å gå ned fra 5-10 % i nettolønn for å hindre at kollegaer ble sagt opp. 71 % kunne tenke seg å gå ned 5-10 % i lønn for å skape arbeidsplasser for arbeidsledige.

Misbruk av solidaritet

Å uttale villighet til «deling av arbeid» vil garantert bli forsøkt misbrukt av NHO. I bedrift etter bedrift vil det da bli fremmet planer om reduksjoner i arbeidsstokken.

Alle løsninger som innebærer reduksjon i driftsutgiftene, men med opprettholdelse av kapasiteten, dvs. antall timeverk, vil drive arbeids-og lønnsvikår ned mot EU-nivå.

Dersom deling av arbeid tas ut i form av kortere arbeidstid og/eller nyansettelser vil ikke dette fungere konkurransevridende. Fagbevegelsen bør gi tilslutning til solidariske løsninger som begrenser den frie konkurransen mellom dem som selger arbeidskrafta si.

av Marte Ryste

Det kapitalistiske systemet er grunnleggende imperialistisk og rasistisk. Det interessante for kapitalistene er ikke hvilken farge folk har, men om man kan tjene penger på dem.

Ideen om raser og at enkelte raser er underlegne folkeslag har gjennom historia blitt brukt for å rettferdiggjøre undertrykking og plyndring av folk. Dette har vært viktig for Norge som en del av et imperialistisk Europa, men også for å rettferdiggjøre Norges egne imperialistiske interesser. For å unngå opprør hos egen arbeiderklasse har vestens borgerskap laget forestillinger som «godkjenner» undertrykkinga av andre folk. Tredje verden framstilles som «tilbakestående», og folk i den tredje verden vises som en grå masse, som «nesten»-mennesker. Vestens folk er derimot enkeltindivider som lever i høyt utvikla demokratiske stater. På samme måte kan man se den norske statens rovdrift på samisk land og naturressurser. Med kolonialismen kom ting som latterliggjøringa av den samiske kulturen og det samiske språket. Målet var å undergrave den samiske nasjonen.

Folk skaper ikke rasismen

Det kapitalistiske systemet er grunnleggende imperialistisk og rasistisk. Det handler om å undertrykke folk og få kontroll over andres råvarer, produksjon og markeder. Det interessante for kapitalistene er ikke hvilken farge folk har, men om man kan tjene penger på dem. Har de råvarer, har de kjøpekraft, kan de brukes i produksjonen eller er de rett og slett uinteressante? Imperialismen handler om dette; kampen om herredømme over viktige områder. Denne verdensordenen skaper rasismen, og må nødvendigvis føre til rasistiske holdninger blant folk.

Dette er en analyse det er viktig å holde på. I det borgelige demokratiet lærer vi om hvordan staten presses på fra to ekstreme sider, og velger en gylden middelvei. Med andre ord; rasistene presser partiene til å føre en mer «restriktiv» politikk overfor flyktninger og innvandrere. Men det er ikke rasistene som skaper den rasistiske staten. Den nye flyktningemeldinga er ikke et produkt av gale tanker hos det norske folk. Folk blir rasister av den virkeligheten de blir presentert. Hvis vi ikke ser dette, kommer vi fort på et blindspor i den anti-rasistiske kampen. Da gjør vi folk til hovedfienden, istedet for å rette søkelyset mot et pilråttent system.

«Ja til et fargerikt fellesskap», «Sirkus Midgard» og «Ungdom mot rasisme (UMR)» er typiske eksempler på anti-rasistiske kampanjer hvor fokuset blei retta mot vanlige folk og deres holdninger. Hovedproblemet blei fremmedfrykta blant folk. Men hva er fremmedfrykt? Fremmedfrykt framstilles som noe udefinerbart, muligens medfødt, som ligger latent i alle mennesker og gjør oss redde for alle ting som er ukjente og uvanlige. Det ligger og lurer en rasist i oss alle sammen. Derfor må staten ha holdningskampanjer og spre saklig informasjon.

Folk har fordommer

Mener vi med dette at det ikke er sant at folk har fremmedfrykt og fordommer? Jo, folk har fordommer. Mange er skeptiske til innvandrere. Mange tror at gambiere er narkolangere. Mange er overbevist om at de fleste flyktninger egentlig ikke trenger hjelp, men kommer for å snylte på våre goder. Og mange tror at innvandrerne er årsaken til arbeidsløshet, mangel på boliger og sjukehuskøer. Men hvorfor tror folk dette? Daglig blir vi matet med argumenter som skal underbygge den rasistiske innvandringspolitikken regjeringa fører. Våre ideer om andre folk faller ikke ned fra himmelen, de ligger ikke latent i alle mennesker. Skepsisen og mistenkeliggjøringa har blitt skapt. Den gjør det lettere å forsvare dagens politikk og sette folk opp mot hverandre. Istedenfor å stå sammen mot systemet slåss folk mot hverandre.

Det er ikke befolkninga i Norge som har funnet ut at alle gambiere er narkolangere, og at Oslo er full av illegale innvandrere. Det er politiet som lærte oss hvem som var narkolangere, hvem man helst ikke burde ha boende i blokka. Denne gangen var det folk fra Gambia. Og det var en tidligere justisminister som lærte oss at 80 % av alle asylsøkere som kommer til Norge er falske flyktninger. Og samtidig som staten forteller oss om hvordan flyktninger er, holdes de atskilt fra vanlige folk. De blir stua sammen på dyre sentre og høyfjellshotell. Der kan vi se hvor mye penger de koster oss!

Noen tjener på rasismen

Når vi skylder på enkeltmennesker og deres fordommer overser vi glatt at rasismen som ideologi tjener en hensikt. Samtidig som myndighetene finansierer holdningskampanjer for toleranse bygger de offensivt opp under rasismen. Kampen mot rasisme er ikke en kamp for toleranse, det er en kamp for like rettigheter. Og det er det norske lovverket som forskjellsbehandler og fratar flyktninger og innvandrere politiske rettigheter. Staten utøver rasisme. Dette skjer gjennom lovverket, politiske signaler, politisk praksis og politiske uttalelser. Det norske lovverket fratar innvandrere grunnleggende demokratiske rettigheter som rettssikkerhet og likhet for loven.

En humanistisk historie?

Norge er et av de landa i verden med strengest flyktningepolitikk. Når Faremo kaster ut dødssyke barn bryter hun ikke med gamle humanistiske prinsipper. Den norske staten har ikke en humanistisk historie. Norge har en lang historie på statlig rasisme. I tur og orden har myndighetene erklært jøder, katolikker, sigøynere og andre folkeslag uønska, og stengt grensene for dem.

Norsk flyktningepolitikk har forandra seg i ulike perioder. Hvem, og hvor mange som har fått slippe inn, har veksla etter behova til det norske borgerskapet. Det er ikke sånn at det var de hjertevarme og snille som styrte da mange slapp inn, mens det er de slemme som styrer når få slipper inn. Når vi trengte arbeidskraft fikk folk komme inn, når det ble mangel på arbeid satt staten lås på døra. Selvsagt har ytre press og kamp også virka inn på politikken. Men basisen har hele tiden vært maktas vurderinger rundt hva som vil tjene seg for dem. Det er derfor Norge og EU nå lager en strengere og strengere asyl- og flyktningepolitikk, samtidig som antallet mennesker på flukt i verden bare øker.

Som under krigen

Norsk flyktningepolitikk i dag ligner på mange måter den politikken myndighetene førte overfor jødene under krigen. Akkurat som i dag ble jøder nekta innreise fordi de ikke ble betrakta som politiske flyktninger. Det hjelper ikke å være voldtatt, torturert eller alvorlig syk. Du får ikke politisk asyl hvis du ikke kan bevise at du er forfulgt av politiske årsaker på individuelt grunnlag. Noen som har hørt om en torturist som gir kvittering etter «behandling»; «Vi har utført denne torturen av politiske årsaker. NN er forfulgt på et individuelt grunnlag»?

Et mye brukt argument mot å ta inn jøder under krigen var også at vi ville få et «spirende jødeproblem». Særlig var det skepsis mot å hjelpe barn. Myndighetene mente det var en fare for at barn ble i landet lenger. Dette er ikke ukjente toner i dag. Vi vet jo hvor rasistiske folk blir hvis det kommer mange mørkhuda innvandrere. For å regulere «strømmene» av flyktninger under krigen innførte myndighetene visumtvang for jøder. Det var i realiteten Sveits og Sverige som tvang Tyskland til å merke jødiske pass spesielt med en J fra og med 1938. På den måten ble det lettere å sortere ut jødiske flyktninger og nekte dem innreise. Er det noen som kjenner seg igjen?

Festung Europa

Vi kan ikke snakke om statlig rasisme og flyktningepolitikk uten å se på hva som skjer i Europa. Det europeiske borgerskapet bygger union. En union med solide murer. Skal de indre grensene fjernes til fordel for fri flyt, må man være nøye med hva man slipper inn i området. Eller som Margareth Thatcher så fint sa det: «I did not join Europe ta have free movement of terrorist, criminals, drugs, plant- and animal diseases and rabies and illegal immigrants.»

Europeisk flyktninge- og asylpolitikk handler hovedsaklig om hvordan man skal hindre mennesker på flukt fra å komme inn i et europeisk land for å søke om asyl eller oppholdstillatelse. Gjennom visumplikt, transportøransvar og styrking og militarisering av ytre grenser er det blitt nærmest umulig for flyktninger fra en rekke land å søke om beskyttelse. I tillegg har førsteasylandsprinsippet gjort retten til å søke om asyl til et slags lottospill, der det gjelder å komme til det rette landet, og møte de riktige menneskene.

Ordnung muss sein

Men det er ikke bare de ytre grensene som skal styrkes. For samtidig som EU stenger grensene utad, styrkes også kontrollen innad i EU-området. EUs løsning er intensivert politisamarbeid, økt bruk av elektronisk overvåking og utvidete fullmakter til politiet. Det er ikke en tilfeldighet at politiet og kontrollpolitikken styrkes i EU-landa. Borgerskapet fører en politikk som skaper økte forskjeller mellom fattige og rike. Det er beinhard konkurranse mellom kapitalistene, det er ikke råd til ekstra goder nå. Gjennom unionen skal det europeiske borgerskapet styrke seg i kampen. Det handler om å overleve.

EUs politikk fører til arbeidsløshet og nød. Velferdstaten og «den sosialdemokratiske modellen» er et tilbakelagt kapittel. Det er flere mennesker som faller utenfor systemet. Men dette gjør også at det blir lettere for folk å få øye på urettferdigheten. Disse folka ønsker borgerskapet i EU-landa å kontrollere gjennom blant annet opprustning av politiet. Alle grupper og handlinger som går imot borgerskapets interesser er truende, samfunnsnedbrytende og kriminelle. I takt med den økonomiske og sosiale krisa i verden ruster statene opp politiet for å slå ned sosial uro, og økt klassekamp i samfunnet. Med «Ordnung muss sein» skal profitten sikres.

Schengen-avtalen

Det er ikke noen overraskelse at Brundtland og co tilsynelatende er så opptatte av nordisk passfrihet. At regjeringa mener vi må tilslutte oss Schengen for å få til dette (og bare derfor) er ikke mer enn vi venta. Men hvorfor er det så viktig for det norske borgerskapet å tilslutte seg Schengen-avtalen? Hvis vi ser på asyl- og flyktningepolitikken som tegnes opp i avtalen er den ikke ulik politikken den norske staten fører. Vi kan heller si at Norge er et «foregangsland» når det gjelder å stenge flyktninger ute. Men Schengen-avtalen er mer enn asyl- og visumregler. Grovt sett kan vi si at Schengen, og samarbeidet der, tegner opp kontrollapparatet i den nye europeiske superstaten.

Redslen for hordene

Det er krise i tredje verden og folk blir fattigere og fattigere, i et stadig mer utplyndra sør. Nå er det ikke redselen for flere flyktninger i land med stor arbeidsløshet som bestemmer politikken. Nå er det redselen for horder av folk fra sør som ikke har noe annet valg enn å flytte nordover, som styrer. I tillegg til visumplikt, transportøransvar og andre ordninger som hindrer flyktninger i å komme til et europeisk land, styrkes grensene militært. I de første månedene i 1993 ble 77.000 flyktninger uten gyldige papirer stoppa av militæret på grensa til Østerrike. I Tyskland sank antallet flyktninger som fikk søke om asyl med 60 prosent mellom 1993 og 1994 blant annet på grunn av økt grensekontroll.

Borgerskapet i Norge vil være med i Europas nye superstat. De trenger kontrollapparatet EU bygger opp. De trenger Schengen å skylde på når de politiske avgjørelsene blir upopulære. De trenger Schengen for å kunne avvise flyktninger mer effektivt og kategorisk. De trenger Schengen for å styrke politiet og bygge opp et mer effektivt overvåkingsorgan.

Må EU være rasistisk?

Unionen beskytter de hvite priviligerte mot «hordene av mørkhuda innvandrere». Det kan ikke gjøres humant. Man kan ikke stoppe desperate mennesker som flykter for å overleve uten å føre en menneskefiendtlig politikk. Det handler om å nekte folk retten til å flykte fra landet sitt. Du må ha visum, få reise med et transportselskap, komme gjennom passkontrollen og være «nok» flyktninger etter lovens bokstav. Alle andre er falske flyktninger. Det finnes ikke tall på antallet mennesker drept av den europeiske superstaten.

Det trengs en overbygning for å føre dagens menneskefiendtlige flyktningepolitikk, for å få folk til å godta at dødssyke barn må sendes ut av landet. Staten trenger et folk med «fordommer». I lys av dette blir økt oppslutning om høyreekstremistiske grupperinger og partier klarere. De høyreekstreme miljøene kan vokse fordi staten trenger dem.

Hvordan må vi jobbe?

Vår analyse av rasismen; både den statlige og den organiserte, må få konsekvenser for hvordan vi legger opp kampen vår. Det er ikke en enkel jobb. Historia er full av eksempler på feilslått strategi, og den sprikende anti-rasistiske bevegelsen vi har i dag viser at vi langt på vei går i samme retning.

Det er viktig å jobbe for å knuse brunskjortene. Hver gang nazistene styrker seg blir arbeidet vårt vanskeligere. Nazistene må knuses fordi de driver terror. Klarer vi ikke det blir det farlig å være kommunist, farlig å være anti-rasist, farlig å være mørkhuda og farlig å være homofil. Men samtidig må vi se at det er staten som er hovedfienden vår. Nazi-grupper som Viking har ikke makta i Norge. Det er ikke de som presser regjeringa til å tilslutte seg Schengen-avtalen. De presser ikke Norge i retning av en superstat med fascistiske trekk. Det klarer makta helt fint sjølv.

Når vi undervurderer eller glemmer statens rolle, gjør vi feil. Det er hårreisende at regjeringa fikk igjennom flyktningemeldinga og en ny og strengere praksis, uten at det blei mer bråk. Folk over hele landet skrev rasende innlegg, demonstrerte og viste avsky mot myndighetene, men ingen så viktigheten av, eller evnet å samle folk til felles protest. Det er farlig å være anti-rasist noen steder i Norge, men det er mye farligere å være flyktning i Europa. Er det et tegn på at vi er en del av en litt eurosentrisk anti-rasistisk bevegelse når vi ikke prioriterer å bygge nettverk for å skjule flyktninger? Det handler om å prøve å redde livet på tusenvis av mennesker hvert år, folk som blir sendt hjem til tortur, voldtekt og drap. Er flyktninger også blitt en grå masse for oss, tall og statistikker som vi ikke forholder oss til?

Vi trenger noen som kan samle folk i opposisjon mot regjeringas politikk. Noen som ser den statlige rasismen og viktigheten av å kjempe mot den. Men først og fremst trenger vi en samla anti-rasistisk bevegelse. I dag jobber folk på forskjellige fronter med liten kontakt. Helheten forsvinner og vi gjør feil. Rasismen er et dyr med mange hoder. Vi kan ikke vinne ved å sikte etter hver vår hals. Vi må samarbeide og treffe dyret rett i hjertet.

av Terje Valen

Alfred Schmidt har fordreid Marx sitt natursyn til det ukjennelige, men han har også forkasta sjølve kjerna i det marxistiske prosjektet, utviklinga av den materielle framandgøringa fram mot si eiga oppheving. På denne måten skaper han ei fiendtlig motseiing mellom Marx og naturvernarane.

Våren 1993 reiste Kristin Asdal ein debatt om Marx sitt natursyn i Klassekampen. Ho viste til Alfred Schmidt og hans doktoravhandling om dette emnet. Ut frå det Schmidt skriv om Marx sitt naturomgrep, kritiserer ho Marx. Men ho har ikkje noen kritisk vurdering av Schmidt og tradisjonen hans. Denne vurderinga er viktig å ta fordi ei heil rekkje av seinare akademisk-marxistiske teoretikarar, som til dømes amerikanaren Norman Levine (The Tragic Deception: Marx Contra Engels, Clio Books 1975) og svensken Per Månson (Från Marx til marxism, Röda Bokförlaget 1987 og Karl Marx – en introduktion, Daidalos 1993) støttar seg på Schmidt. Schmidt si vurdering av Marx sitt syn på naturen er dessutan blitt grunnlaget for store delar av miljøvernarane og økologane sin kritikk av Marx på dette området.

Frankfurtarane

Schmidt var fødd i 1931. Han studerte først historie, engelsk og klassisk filologi, og så filosofi og sosiologi ved universitetet i Frankfurt am Main. Han var elev av Max Horkheimer og Theodor W Adorno, dei leiande personane innen den såkalla Frankfurtskulen i vitskapsteori. Frankfurtarane reiste ein viktig kritikk mot den såkalla positivistiske og empiriske vitskapsteorien og ville føre inn att dialektikken i samfunnsvitskapane. Boka om Marx sitt naturomgrep var det første større arbeidet Schmidt offentliggjorde.

Eigentlig skreiv Schmidt avhandlinga Der Begriff der Natur in der Lehre von Marx (Naturomgrepet i Marx si lære) i slutten av 50-talet på oppdrag frå Theodor W Adorno og Walter Dirks ved Institut Für Sozialforschung i Frankfurt. Avhandlinga kom ut i 1962 og blei gitt ut att i 1971 i ei omarbeid og utvida utgåve med eit etterord.

Då Schmidt skreiv avhandlinga, var det som innlegg i ein diskusjon mellom forskjellige retningar som kalte seg marxistiske. Desse retningane tok ut delar av Marx sine teoriar og diskuterte med kvarandre som om deira del var heilskapen, mens dei andre hadde tatt fatt i feil del.

Naturdialektikk

Boka er for det meste ein polemikk mot Ernst Bloch, og etterordet er ein støtte til delar av Sartre sitt syn som gjekk ut på at det ikkje finst ein «objektiv naturdialektikk». Dessutan er delar av boka ein polemikk mot Engels si oppfatning om at det finst ein naturdialektikk. Schmidt meinte at utspringet for stalinismen sin «marxisme-leninisme», med manglande vekt på menneske si særeigne, skapande rolle i historia, låg her. Gjennom å tolke Marx sitt syn på dialektikken og forholdet menneske/natur på sin måte, sette Schmidt også opp Marx mot Engels på dette feltet. Han meinte også at natursynet til Marx hadde endra seg sterkt frå ungdomsskriftene til dei midtre og seinare skriftene hans. Han meinte at Marx i (dei «romantiske») ungdomsskriftene hevda at menneska sin strid med naturen ville ta slutt under kommunismen, mens (den meir «realistiske») Marx i dei seinare skriftene sa at menneska sin strid med naturen ville fortsette også då.

Schmidt ville altså gi naturen/materien og dialektikken den rette plassen i marxistisk teori ut frå ei vurdering av at Engels hadde lagt for mykje inn under dialektikken sitt verkeområde, mens positivistane, empirikarane og stalinistane hadde tatt dialektikken ut av marxismen. I samband med dette ville han gi ein inngåande analyse av Marx sitt natursyn.

Når vi skal sjå litt nærare på det han skriv, må eg, som vanlig, gjøre merksam på at mange av dei teoretikarane som deltok i debatten, brukte ein litt særeigen terminologi med fleire spesialord. Dei laga også ofte lange og innfløkte setningar. Dette pregar også Schmidt sin skrivemåte. Eg har heller ikkje alltid hatt tid nok til å finpusse omsettingane frå tysk til nynorsk, så språkkjennarar får noe å sette tennene i.

I første delen av første kapitlet i boka si hevdar Schmidt at «den marxske materialismen» er «ikkje-ontologisk». Med det meiner han at Marx sin materialisme ikkje er knytta til det vesentlige ved tinga slik dei er, uavhengig av menneska si verksemd. «Det finst ingen rein, historisk umodifisert, natur som kan vere erkjenningsgjenstand for naturvitskapen.» (Side 45.) Han seier at Marx sin materialisme er knytt til forholdet mellom menneske og natur, til arbeidsprosessen. Kvalitetane til den naturen som ikkje er omdanna av menneska, er «eit reint skolastisk spørsmål» (side 58). Det er medvetet om det uoppløselige forholdet mellom menneske og natur, mellom subjekt og objekt (gjennom arbeidsprosessen), som er kjerna i Marx sin materialisme. Men i motsetnad til det hegelske så blir ikkje det marxske subjekt/objektet tatt heilt inn i subjektet (side 78). (Hos Hegel var sambandet subjekt/objekt (eller menneska/naturen) noe som heilt ut gjekk føre seg i tenkinga til subjektet. Hos Marx forsvinn ikkje naturen heilt inn i menneska gjennom arbeidsprosessen.)

Kritikk av Engels

Andre delen av første kapitlet er ein «kritikk av Engels sin form for naturdialektikk». Her konkluderer Schmidt slik: «Naturen er arbeidet sitt subjekt/objekt. Dialektikken deira består av at menneska (som også er natur) endrar naturen sin, idet dei fratar det ytre (dvs. naturen rundt menneska) gradvis det framande og ytre, idet dei formidlar seg med det ytre og målmetvete lar det arbeide for seg. (Altså at menneska skapar det moderne industrisamfunnet.) Då forholdet mellom menneska og naturen er forutsetninga for dei vekselsidige forholda som menneska har til kvarandre, så vidar dialektikken i arbeidsprosessen, som ein naturprossess, seg ut til den menneskelige historia sin dialektikk overhodet.» (Side 58.)

Han hevdar et Engels, ved å følge det falske eksempelet til Hegel, utvidar den dialektiske metoden til å gjelde erkjenninga av naturen. «Men i naturerkjenninga er ikkje dei avgjørande bestemmingane av dialektikken til stades: vekselvirkning av subjekt og objekt, einskap av teori og praksis, historisk endring av kategoriane sitt substrat (dvs. den materielle verda) som grunnlag for endringa deira (kategoriane) i tenkinga osb.» «Den naturen som finst før menneskesamfunnet, kjem ikkje lenger enn til polaritetar og motsetnader, som moment som står utanfor kvarandre, i beste fall til vekselverknad, men ikkje til dialektisk motsetnadsforhold.» «Den førdialektiske karakteren til naturen sjølv motsvarer det engelske dialektikkomgrepet, som på ein eigendomlig måte svingar mellom den gamle mekanikken og ein streng dialektikk som foreligg hos Hegel og Marx.» I naturen sjølv finst bare «ein kime til dialektikk» (side 57).

I kapittel 2 seier Schmidt at «Naturstoffet i seg sjølv, som Marx sett lik med materie, alt er forma, det vil seie at det er underlagt fysiske og kjemiske lover som blir formidla av naturvitskapane i stadig kontakt med den materielle produksjonen.» «– materien sin struktur er ikkje fastsett ein gong for alle. Materiestrukturen sitt begrep blir dessuten heile tida rikare gjennom forløpet av historia til naturvitskapane som er nært vevd saman i den samfunnsmessige praksisen.» (Side 59.)

I dette kapitlet prøver han å ta utgangspunkt i sentrale moment i Kapitalen sjølv, for å vise at Marx såg på materien utanom mennesket som daudt arbeidsmateriale, ikkje som noko med eigenutvikling. Begrepa konstant og variabel kapital spring ut av dette, meiner han. Alt i naturen som menneska bruker i vareproduksjonen, som tenderer mot å blir universell, blir til konstant kapital som ikkje kan skape noe nytt, mens menneska gjennom arbeidsevna si blir variabel kapital, dvs. til ein del av naturen som kan skape noe nytt.

Naturlover

«Utan dei menneskelige anstrengingane for å beherske naturen er omgrepet naturlover utenkelig.» (Side 66.)

«… opphevinga av framandgjøringa, (finn stad) ikkje i filosofien, men i sosialismen som den høgaste skikkelse av verkelig formidling mellom menneske og natur, og gjennom sosialismen forsvinn ikkje heilt enkelt tingliggjøringa, men det ytre som menneska må tileigne seg fortsett å eksistere også når det blir passande for menneska. Menneska må alltid arbeide: «Som skapar av bruksverdiar, som nyttig arbeid, er arbeidet derfor ein menneskelig eksistensform som er uavhengig av alle samfunnsformer, ein evig naturnødvendigheit for å formidle stoffvekslinga mellom menneske og natur, altså det menneskelige livet sjølv.» (Side 68.)

«– sålenge naturen blir tileigne agrarisk (som jordbruk), og altså er fullstendig uavhengig, er menneska abstrakt identisk med naturen, dei synker så å seie ned i naturværenen: men der det lukkast menneska å råde over naturen allsidig teknisk-økonomisk og vitskaplig, når dei altså forvandlar han til ei maskinverd, stivnar han til noe abstrakt ytre for menneska.» (Side 81.)

Under kommunismen vil ikkje menneska lenger ligge i strid med kvarandre, men også då blir livet bestemt av den mest allmenne nødvendigheita, «stoffvekslinga mellom menneske og natur. Det er nok slik at denne nødvendigheita, ifølge Marx, blir ein beherska nødvendigheit, og at menneska vil ligge i kamp bare med den tinglige naturen, og ikkje med kvarandre. Men denne kampen tyder, at også den klasselause menneskeheita veit at dei står ovafor noka som til sjuande og sist ikkje er identisk med dei, –» (Side 85.)

Erkjenning

Det tredje kapitlet handlar om skiljet mellom samfunn og natur og erkjenningsprosessen. Det skal eg ikkje gå nærare inn på her, men gå rett over på fjerde og siste kapittel som handlar om utopien i forholdet mellom menneske og natur. Her finn vi då konklusjonane på heile avhandlinga.

Schmidt skriv: «Det spørsmålet som er antyda her, om i kva grad eit meir humant samfunn også kan tre inn i eit nytt forhold til naturen rundt menneska er svært mykje diskutert mellom marxtolkarar. Den mogne Marx avvik på dette punktet ein del frå tesane i dei tidlige skriftene hans ide i dei seinare skriftene er det ikkje lenger tale om ein «resurreksjon» av heile naturen. Det nye samfunnet skal bare vere til gode for menneska og nok eintydig til kostnad for den ytre naturen. Den (ytre naturen) skal ble herska over med gigantiske teknologiske middel ved minst mulig arbeids- og tidsbruk og tene menneska som eit materielt substrat for alle tenkelige forbruksgode.» «I framtida skal ikkje utbyttinga av naturen ta slutt, men dei menneskelige inngrepa skal bli så rasjonelle at også dei fjernare verknadene av denne utbyttinga skal kunne bli kontrollerte. Dermed skal naturen skritt for skritt bli frarøve muligheiten til å hevne seg på dei for sigeren deira.» (Side 159-160.)

Mammutmaskineri

«Vi kan heller spørre om framtidssamfunnet ikkje blir til eit mammutmaskineri, om ikkje orda i Oppklaringa sin dialektikk (av Horkheimer og Adorno, 1944) om det «menneskelige samfunnet som ein masseøydeleggar i naturen» blir meir sanne enn draumen til den unge Marx om ei humanisering av naturen som også skulle innehalde ei naturalisering av menneska.» (Side 160.) «At det nødvendige riket fortsett å vere til, så lenge det fins menneskehistorie, tyder også at menneska er nødt til og forhalde seg til naturen i det vesentlige på ein tileignande, inngripande, kjempande måte.» «I den grad vi strever etter å forandre tinga slik dei er i og for seg, til ting for oss, så blir i siste instans dei formene som menneska har pregt av naturstoffet, i motsetnad til dei opprinnelige formene, noe ytre og likegyldig.» «… ifølge Marx kjem det ikkje til ei full forsoning mellom subjekt og objekt.» (Side 162.)

Det vi kan håpe på er at menneska «når dei ein gong gjennom samfunnsforma si ikkje lenger må forhalde seg til kvarandre ut frå økonomiske nytteomsyn, kanskje kan klare å late seg sjå på dei ytre tinga ut frå deira eige perspektiv, deira eigen «realitet»,-. I eit slik samfunn ville blikket på naturtinga vere avslappa, det ville ha noe av roen og saktmodigheita som omgjev ordet «natur» i Spinoza sitt system.» (Side 162-163.)

«Idag då dei tekniske muligheitene til menneska gjør det mulig å gå langt utover draumane til dei gamle utopistane, vil det heller sjå ut som at desse muligheitene som blir realisert på ein negativ måte, slår om i øydeleggingskrefter, og så fører til den totale øydelegging istadenfor til den, som alltid, menneskelig avgrensa lukka: altså den dystre parodien på den endringa som Marx ville ha, der subjekt og objekt ikkje blir forsont, men øydelagt.» (Side 167.)

I 1965 skreiv Schmidt eit tillegg til boka si med tittelen «Zum Verhältnis von Geschichte und Natur om dialektischen Materialismus», («Til forholdet mellom historie og natur i den dialektiske materialismen»).

Han held fast på at dialektikken er knytt til menneske si utveksling med naturen. Men han innskrenkar også ytterligare verkeområdet til dialektikken. Han skriv: «Av alt dette framgår at det for den marxske teorien, …, strengt tatt bare finst to virkelig historiske dialektikkar: den som handlar om … den meir eller mindre revolusjonære overgang frå den antikk-føydale til den borgarlige era og den som handlar om den katastrofe-frigjerande overgangen frå denne era til den sosialistiske.» (Side 190-191.)

Og som ein konklusjon på heile resonnementet kjem: «… Begrepet om ein historisk-materialistisk oppfatta dialektikk gjeld bare for det fullt utfalda borgarlige samfunnet, og for dei førborgarlige samfunna gjeld det bare i den grad dei antesiperer bytteforhold.» (Side 192.)

Konklusjonen til Alfred Schmidt er altså at Marx meinte at det ikkje finst dialektikk i naturen utan at menneska utvekslar seg med han, og at det ikkje finst dialektikk i ikkje-borgarlige samfunn. Positivt uttrykt: det finst bare dialektikk i samband med den menneskelige utvekslinga med naturen i kapitalismen si tid.

Tendensiøs tolkning

Eg hevdar at dette er ei svært tendensiøs tolking av Marx. Det er ei tolking som skal få Marx til å bli eit sanningsvitne for dei tankane som Max Horkheimer og Theodor W. Adorno la fram i skriftet Dialektik der Aufklärung i 1944. Kjerna i dette skriftet er at korkje kapitalismen, eller sosialismen/kommunismen kan løyse dei grunnleggande problema i verda. Desse problema spring nemlig ikkje ut av framandgjøringa eller kapitalforholdet om du vil. Dei spring ut av menneska si aukande vitskapelig-teknologiske utveksling med naturen rundt seg. Dette tyder at øydelegginga av menneska og naturen rundt kjem av den aukte tingliggjøringa til menneska og ikkje av den framandgjorte forma som denne tingliggjøringa tar i ei viss historisk epoke.

Horkheimer, Adorno og Schmidt tenderer derfor i retning av å seie at jo meir utvikla produktivkreftene er, uansett samfunnsform, desto meir øydelegg vi både menneska og naturen rundt. Dette knyttar dei også til den forma for tenkinga som dei meiner heng saman med den vitskapelig-teknologiske utviklinga, nemlig ein slags formålsrasjonalitet som målar og vurderer alt ut frå i kva grad det kan bli omdanna til bruksverdiar for menneska.

I eit siste etterord frå 1971 gir likevel Schmidt ein slags opning for ei anna tolking av Marx på dette feltet. Her seier han: «Den som studerar det marxske naturbegrepet idag, må ta omsyn til den emansipatoriske rolla til den menneskelige naturen og den befriande krafta i det «sansemessige» hos den yngre Marx.» Ut frå dette vil han trekke meir av Feuerbach inn i marxismen for å komme fram til en teori som får fram det som Horkheimer og Adorno kalte «naturen sin trang etter fred».» «Løysinga (på desse spørsmåla) vil avhenge av i kva grad vi klarer å redde dei feuerbachske elementa hos den yngre Marx over i den utarbeida teorien i dei seinare verka hans og utvikle eit rasjonalitetsomgrep som forsonar den allsidige emansipasjonen til arten med dei vitale interessene til individa.» (Side 211.)

Det er ikkje rart at han kjenner seg tvinga til å gi ei opning, for alle kan jo sjå at uansett om Marx-tolkinga hans er rett eller ikkje, så fører det lett til den svartaste pessimisme, handlingslamming eller hedonisme. Det fører folk nett vekk frå den politiske handlinga som Schmidt ellers hyllar.

Så langt til framstillinga av Schmidt sine posisjonar. No vil eg opne kritikken av dei.

Den tyske ideologien

Schmidt si framstilling av kva Marx meiner, kviler i siste instans på eit sitat frå Den tyske ideologien. (Det høyrer til historia at dette sitatet er stroke over i originalmanuskriptet. Men det tyder ikkje at Marx meinte der var feil, bare at det ikkje høyrte til akkurat der i teksten.) Eg skal sitere denne delen av boka nøye, for her ligg hunden nedgravd.

Schmidt skriv: «For Marx finst det rett og slett ikkje noe skilje mellom natur og samfunn og dermed ikkje noen grunnleggande metodisk skilnad mellom naturvitskapane og åndsvitskapane. Slik skriv han i Den tyske ideologien: «Vi kjenner bare ein einaste vitskap, historievitskapen. Historia kan vi sjå frå to sider, vi kan dele han i naturhitorie og menneskehistorie. Begge sider kan ikkje skiljast frå kvarandre; så lenge menneske eksisterer betingar naturhistoria og menneskehistoria seg gjensidig.»» (Side 43.)

Her stansar Schmidt siteringa si. Men i Den tyske ideologien fortsett det slik: «Naturhistoria, såkalla naturvitskap, angår oss ikkje her, men vi vil måtta undersøkje menneskehistoria, sidan mest heile ideologien er anten ein fordreid tolking av denne historia eller ein fullstendig abstraksjon frå ho. Ideologi er sjølv bare eit av aspekta av denne historia.» (Marx-Engels: Collected Works, volume 5, side 28.)

Det er nett i denne tida Marx gjør valet sitt om å konsentrere seg om menneskehistoria framfor for eksempel naturhistoria, som han klårt ser på som ein eigen disiplin (naturvitskap). Fordi han anar at problema til menneska no i hovedsak er løynt i menneskehistoria, veljer han å konsentrere seg om denne. Dette valet speglar seg i heile den seinare produksjonen hans som er retta inn på å undersøke om denne ideen var rett og etter kvart på å vise kvifor han var rett. Det speglar seg og i den arbeidsdelinga som han og Engels oppretta seg imellom, der Engels skulle ta seg av mellom anna naturhistoria og militærhistoria.

Slik sett har Schmidt gått så langt som til å forfalske Marx for at det han skriv skal passe betre inn som sanningsvitne for frankfurtarane. Det tener han ikkje til ære. Men det er ikkje alt. Heile metoden hans er prega av at han stykkar opp Marx og vel ut berre sitat som passar inn i det billetet som han vil skape av Marx sitt syn på dialektikk og materie. På denne måten virkar skriftet hans som eit lærd og underfundig angrep på det Marx stod for. Fordi han har så mykje kildetilvisningar til Marx-tekstar virkar han imponerande. Det er jo ikkje vanlig at folk kan sin Marx på fingrane (sjøl om det nok kunna ha vore ei hjelp i slike tilfelle). Og slik har han altså blitt ein slags guru for delar av miljørørsla.

Havemann

Det er til dømes heilt påfallande at Schmidt ikkje tar opp den moderne naturvitskapan i skriftet sitt i dei heile. Det er påfallande at han i etterskriftet ikkje nevner den internasjonalt kjende forskaren i kjernefysikk og fysikalsk kjemi, Robert Havemann. Havemann fekk, som kjend, avskil frå professorstillinga si ved Humbold-universitetet i Aust-Tyskland etter å ha halde ei serie oppsiktsvekkande førelesningar om naturdialektikk og andre emne vinteren 1963-64. (Robert Havemann: Dialektikk uten dogmer? Naturvitenskap og filosofi, Universitetsforlaget. Udatert, men kom ut i 1964 eller 1965.) Framstillinga hans av naturdialektikken som grunna seg på Engels og Hegel, blei for sterk kost for styresmaktene i Aust-Tyskland fordi dei var eit sterkt angrep på forskningsmessig og politisk einsretting og manglande fridom.

Det er altså eit faktum at Schmidt hadde eit fjernt tilhøve til moderne naturvitskap. Vi kan sjå det når han snakkar om naturvitskapelig metode som positivistisk/empirisk metode, og til dømes når han seier at naturen er underlagt evige lover. Han knytter seg då til den gamle tradisjonen frå Demokrit, og ikkje mot tradisjonen frå Epikur, som var eit utgangspunkt for Marx (og Engels) si naturforståing. (Sjå Marx si doktoravhandling om forskjellen på Demokrit og Epikur sitt naturomgrep, eller min kommentar til dette i Marxistisk renessanse, kommunistisk offensiv.)

Heilt sentralt i Schmidt si forståing er at han ikkje skiljer mellom motseiing allment og motseiinga i form av antagonisme. Derfor tolkar han også eit heilt sentralt sitat der Marx beskriv kommunismen, på feil måte. Marx skriv:

«Den tredje og siste forma for kommunisme står for ei positiv oppheving av privateigedommen (som er mennesket si framandgjøring av seg sjølv), og går følgjeleg inn for ei verkeleg tileigning av det menneskelige vesen gjennom og for mennesket. Denne kommunismen står derfor som ei fullstendig medviten tilbakevending til mennesket som samfunnsmessig, dvs. menneskeleg menneske, der heile den tidligare utviklinga sin rikdom blir tatt vare på.

Denne kommunismen er som fullgjort naturalisme=humanisme, og som fullgjort humanisme=naturalisme. Han står for den sanne oppløysinga av striden mellom mennesket og (resten av) naturen og mellom mennesket og mennesket, den sanne oppløysinga av striden mellom eksistens og vesen, mellom tingliggjering og sjølvutfalding, mellom fridom og naudsyn, mellom individ og art. Han er løysinga på historia si gåte og han er medviten om det.»

Menneske – natur

Dette tyder ikkje at motseiinga menneske-natur er oppheva, men det tyder at antagonismen, dvs. striden mellom dei, er oppheva. Det tyder ikkje at motseiinga mellom menneske og menneske er oppheva, men at antagonismen i motseiinga er oppheva osv. Dette er slik fordi alle forskjellar tar form av motseiingar og fordi ikkje noe er identisk med noe anna, og heller ikkje identisk med seg sjølv. I den dialektiske logikken er ikkje a=a, fordi a er i stadig utvikling og er både a og ikkje a. Viss ikkje det var tilfelle, ville ikkje tinga kunne endre seg. Etter mi meining er dette kjerna i den dialektiske materialismen og dette gjeld både i den reine naturhistoria der menneskearbeid aldri har vore tilstades, og i menneskehistoria anten vi ser på han ut frå aspektet arbeid, leik, læring, kunstnarlig verksemd eller kjærleik.

Resultatet av Schmidt si oppfatning av dialektikk, vil vere at menneska ikkje har kunne utvikle seg til menneske, fordi dei ikkje kunne ta spranget frå dyr til menneske dersom det ikkje var dialektikk i naturen utenfor arbeidet.

Dette vil føre oss tilbake til ideen om at ein ytre påverknad har «skapt» menneska. Derfor opnar også Schmidt med si omtolking av Marx, dørene for den idealismen som han vil kjempe mot.

Konklusjonen min er altså at Schmidt har fordreid Marx sitt natursyn til det ukjennelige, men også at han har forkasta sjølve kjerna i det marxistiske prosjektet, utviklinga av den materielle framandgøringa fram mot si eiga oppheving.

I denne korte artikkelen har eg lagt vekt på å la Schmidt sjølv få komme mykje til orde fordi han aldri har vore omsett til norsk etter det eg veit. I neste omgang blir oppgåva å kritisere han i større detalj. Vi treng også å gi ei meir utfyllande framstilling av Marx sitt natursyn. Men lesarane har no i alle fall høve til å få kikke Schmidt litt i korta.

av Morten Falck

Denne høsten stilte klart rasistiske og nynazistiske organisasjoner til valg i Norge, samme år som vi feirer 50-års jubileet for frigjøring fra Hitler-Tyskland og slutten på 2. verdenskrig. Rasismen er altså ikke en tilfeldig foreteelse som dukker opp uten sammenheng med samfunnet rundt, og som forsvinner «av seg selv» etter å være slått.

Sven Lindqvist har påvist at rasismen er et bærende tema i den vestlige måten å tenke på, en del av den allmenne tenkninga som vi lett faller tilbake til. Det har sine historiske årsaker, og sine politiske grunner i det imperialistiske systemet. Rasismen er uløselig forbundet med imperialismen.

Det betyr ikke at det ikke fins rasisme og rasistiske holdninger andre steder i verden. Se på de japanske fascistenes holdning til kineserne under krigen. Det finnes rasistiske tradisjoner mange steder i verden, f. eks. i India, hvor rasismen gjerne får en religiøs form. Men den vestlige tenkningas rasisme er vår tradisjon.

Rasismens viktigste effekt er at den splitter arbeiderklassen og de folkelige gruppene som kan bety en trussel mot herskerklassens makt, og gjør dem til herskerklassens nyttige våpen mot hverandre. Derfor er det ikke merkelig at rasismen viser seg under den pågående krisa og borgerskapets hardhendte omfordelingspolitikk. Det er noen som trenger den! Allerede for de romerske herskerne var «Divide et impera» (splitt og hersk) en grunnleggende politikk, en politikk som det britiske imperiet tok så glimrende vare på, og som ingen i Norge forvalter mer bevisst enn Brundtland & co, med den erfarne bondehetseren Yngve Hågensen som et viktig eksempel.

At rasismen i det norske statsapparatet er tydelig, er i og for seg ikke det samme som at regjeringa fører en rasistisk politikk. Men det gjør den, og det er liten tvil om at dette langt på vei er bevisst, for å tekkes innvandrerfiendtlige velgergrupper. Brundtlands regjering sender hjem tamiler i en spent situasjon, den overfaller den pakistanske familien Aftab midt på natta og kaster dem ut av landet med dødssjuke unger og mentalt sjuk mor. Den norske staten holder seg med en svarteliste over visse nasjoner som ikke skal gis besøksvisum engang, og gjett hvor mange av dem som finnes i Europa eller Nord-Amerika! Den slipper inn så godt som ingen flyktninger og asylsøkere, og presterer tilmed å framstille det som generøst at man vil åpne grensene for ynkelige 500 flyktninger fra krigen i det tidligere Jugoslavia. Rødmer regjeringa av skam? Nei, i stedet for å ta opp kampen mot rasismen, presterer Brundtland å si at hun er stolt av norsk innvandringspolitikk!

Den norske regjeringa er tjent med rasismen. Derfor fører den ikke kamp mot rasismen i det norske samfunnet, men sprer den og underbygger den, og fører en politikk overfor innvandrere, flyktninger og asyslsøkere som er klart rasistisk. Dermed skaper den også et klima hvor Carl I Hagen og alt det brune grumset til høyre for ham kan trives. Men et virkelig arbeiderparti må ta kampen mot rasismen på alvor. Det kan i denne situasjonen være interessant å se på Marx’ og Engels’ omfattende analyser av Irlandsspørsmålet og forholdet mellom engelsk og irsk arbeiderklasse.

9. april 1870 skriver Marx som leder av Internasjonalen til sine medarbeidere Sigfrid Meyer og August Vogt i New York:

«Og viktigst av alt! Alle industrielle og kommersielle sentra i England har nå en arbeiderklasse som er delt i to fiendtlige leire, engelske proletarer og irske proletarer. Den vanlige engelske arbeideren hater den irske arbeideren som en konkurrent som presser levestandarden ned. I forhold til den irske arbeideren føler han seg som et medlem av den herskende nasjonen og gjør derfor seg selv til et redskap for sine aristokrater og kapitalister mot Irland, og slik styrker han deres herredømme over ham selv. Han bærer på religiøse, sosiale og nasjonale fordommer mot ham. Hans holdning overfor ham er grovt sett den samme som de fattige hvite inntar overfor niggerne i de tidligere slavestatene i Den amerikanske unionen. Iren betaler ham tilbake med renter med hans egne midler. Han ser i den engelske arbeideren både den medskyldige og det tåpelige redskapet for engelsk herredømme i Irland.

Denne antagonismen blir holdt kunstig i live og forsterket av pressa, kirken og vittighetsbladene, kort sagt med alle de midler som står til den herskende klassens rådighet. Denne antagonismen er hemmeligheten ved den engelske arbeiderklassens maktesløshet, trass i dens organisering. Det er hemmeligheten ved at kapitalistklassen kan beholde makta. Og sistnevnte er fullt klar over dette.»

Han går videre med å si at dette forholdet også lammer ethvert forsøk på samarbeid mellom engelsk og amerikansk arbeiderklasse. Og ettersom England er det viktigste kapitalistiske landet, er Internasjonalens viktigste oppgave å påskynde revolusjonen i England: «Den spesielle oppgaven til sentralrådet i London er å vekke den engelske arbeiderklassens bevissthet om at for dem er Irlands nasjonale frigjøring ikke et spørsmål om abstrakt rettferdighet eller humanistiske følelser, men den første betingelsen for deres egen sosiale frigjøring.» (note 1)

Altså: Dersom AKP tar mål av seg til å lede arbeiderklassen i dens frigjøring, må partiet sette alle krefter inn mot rasismen. Skal det være mulig, må det ha en klar analyse av rasismen og ikke tale i tunger eller rote til begrepene. Før rasismen er beseiret vil det aldri bli mulig for det norske folket å nå frihet. Som Marx så treffende uttrykte det: «Enhver nasjon som undertrykker en annen smir sine egne lenker.» (note 2)

En bok og en debatt

Terje Valens bok Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv tar opp spørsmålet om rasismen. Han er ikke klar, etter mitt syn greier han ikke engang å finne kjerna i rasismen, og han aksepterer rasebegrepet.

Nå sier han innledningsvis i boka at den ikke representerer noe endelig syn, men at han er åpen for debatt. Denne invitten tok jeg på alvor da boka var forholdsvis ny, med en artikkel i Klassekampen ved juletider 1992. Ut av det kom det en debatt gjennom et par måneder av 1993. Terje Valen svarte som om det var mer om å gjøre å ta livet av en vederstyggelig kjetter enn å komme til klarhet i spørsmålet om rasismen – for såvidt i pakt med de «beste» tyske og russiske tradisjoner, en diskusjonsform vi forhåpentligvis prøver å kvitte oss med.

Mitt svar ble levert Klassekampen, men på trykk kom det aldri. Høsten 1994 oppdaget jeg at Terje Valen har inkorporert sitt innlegg i denne debatten i et hefte med artikler han har gitt ut som supplement til boka. Etter en samtale med Sigurd Allern skrev jeg en kronikk til KK, men på trykk kom aldri den heller. Jeg lurer fortsatt på om en diskusjon om marxismen og rasismen er uinteressant for Klassekampen.

Men spørsmålet er viktig, og diskusjonen trengs. Derfor formulerer jeg nå for tredje gang mitt syn. Det er nødvendig å gå inn på tre emner: Biologien, rasismens opprinnelse og innhold, og marxismen.

l: Hva er en rase?

Rasismen gir seg ut for å ha dekning i naturvitenskapen. Teorien om menneskerasene er liksom en del av den biologiske systematikken. Derfor er det nødvendig å se på biologien.

Verden omkring oss er fylt med et myldrende antall levende organismer, som vi må kunne skille fra hverandre dersom vi skal kunne vite noe om dem og deres sammenheng med hverandre og verden for øvrig. Da er det nødvendig å gi dem navn. Den enheten vi gir navn, kaller vi art. Noen vitenskapsmenn regner med at det kanskje finnes 150 millioner av dem.

System

For å holde orden på så mange arter, må de få navn og ordnes etter et system. Etter den svenske naturforskeren Carl von Linné gir vi alle artene et dobbelt navn på latin: Slektsnavn og artsnavn, som for mennesker: Hans Olsen er personen Hans av slekta Olsen. De latinske artsnavnene snur på flisa, som telefonkatalogen: Vaccinium uliginosum er arten uliginosum av slekta Vaccinium. Det latinske navnet er alltid det samme, uansett språk, så dersom du ikke skjønner hva svenskene mener når de snakker om odon, kan du gå til det latinske navnet Vaccinium uliginosum og tilbake til norsk, da får du vite at det dreier seg om blokkebær (også kalt skinntryte) – som likner fælt på blåbær, men smaker mye mer vassent.

Vi ordner alle artene i slekt, alle slektene i familie, og så stigende i orden, klasse, rekke og rike. Etter darwinismens gjennombrudd har vitenskapen forsøkt å bygge opp et system basert på likheter i vesentlige strukturer, som gjenspeiler livsformenes historiske utvikling og slektskap. Slik blir systemet bærer av kunnskap i seg sjøl.

Men alle enhetene i dette systemet er bare enheter vi lager i vår tankeverden for å holde orden på mangfoldet. Om vi gjør om på systemet f.eks for plantene, endrer det våre ideer, men ikke så mye som et klorofyllkorn på plantene selv. En planteslekt er bare en måte å organisere kunnskapene på, den finnes ikke ute i naturen.

Arten

Slekta Vaccinium med sine tre norske arter blåbær, blokkebær og tyttebær utgjør ingen enhet i naturen. Vi grupperer disse artene sammen fordi de har mange strukturelle likheter og fordi vi mener de er nær beslektet.

Men de tre artene finnes. Blåbær og blokkebær (skinntryte) vokser side om side, slik de har gjort i Norge gjennom tusener av år, men de blander seg ikke med hverandre, går ikke i oppløsning, men forblir separate enheter med klare forskjeller.

Å definere art er ikke helt enkelt, dersom vi skal finne en definisjon som dekker alle levende organismer. Det er vanlig å si at en art er en gruppe individer som kan parre seg med hverandre og få fruktbart avkom. Det er en definisjon som holder for våre formål (selv om alle kan se at den f.eks bare dekker flercellede organismer med kjønnet formering.

Dette faller Terje Valen tungt for brystet, han kaller det idealisme «eller nykantianisme i filosofisk forstand». «For viss vi vel eit anna utgangspunkt enn parringa og resultata av den, så oppløyser også arten seg som omgrep,» sier han.

Jasså? Kanskje våre begreper lar seg rote til. Men for en Terje Valen på bærtur vil blåbær og blokkebær være forskjellige arter uavhengig av hvilke begreper han gjør seg. De vil ha de samme distinkte forskjellene som steinalderfolkene i Europa fant da isen trakk seg tilbake for 10.000 år siden, uten å ha begreper om vitenskapelig systematikk, Kant eller idealisme. Smaken var «beviset på puddingen».

Mennesket er også en biologisk art. Det er ikke våre definisjoner som gjør at vi skiller mellom mennesket og så nærstående arter som sjimpanse og dvergsjimpanse, men reelle forskjeller som gjør at mennesket faktisk utgjør en særegen enhet i naturen, en enhet som er stabil og avgrenset gjennom tid og rom.

Enheter på lavere nivå: Rasen

At arten er en reell enhet, forhindrer ikke at artene ofte kan variere ganske mye. Det finnes individuelle variasjoner, og mer eller mindre faste variasjoner av mange slag. Sjiraffen har forskjellige typer mønstre, og de har tilmed navn. Humleblomsterflua Volucella bombylans har to forskjellige fargeformer, som lurte en norsk flueforsker til å beskrive dem som separate arter i forrige århundre. Men det er bare fargevariasjoner ettersom hvilken humleart flua parasitterer. Det fins sommerfugler som har forskjellig farge fra vårgenerasjonen til høstgenerasjonen. Orkideen søstermarihånd opptrer i en rød og en gul form. Mange slike variasjoner er svært utbredt, og volder ofte ekspertene mye hodebry. Men de utgjør ingen fornuftige enheter, og å gi dem systematisk rang gir ingen kunnskap.

Noen former er relativt isolert geografisk eller økologisk, og forholdsvis konstante over tid. Det er former som kan utvikle seg til nye arter. Vitenskapen klassifiserer ofte disse formene som rase, men foretrekker i våre dager betegnelsen underart. Dersom en underart beskrives, får den eget navn på latin, og det føyes til som tredje ledd i det vanlige, to-leddete navnet. Tidligere var det svært vanlig å beskrive avvikende former som rase, men moderne systematikk er svært varsom med dette, av den enkle grunn at det ofte lager mer forvirring enn det gir kunnskap. Man er også blitt strengere med forutsetningene. Store norske leksikon definerer rase slik: «En gruppe innenfor en art som har flere felles arvelige egenskaper (min kursiv, M.F.) som gjør at den kan skilles fra andre grupper …»

Rasene/underartene er ikke stabile. Der de møtes, kan de parre seg med hverandre og få fruktbart avkom, det vil si at grensene ikke er klare. Tenk deg hva som skjer hvis de forskjellige hunderasene overlates til sitt eget initiativ. Etter ikke altfor mange generasjoner ville vi verken ha papillon eller pitbullterrier, men en allmennhund som var en blanding av alle raser.

Rasene er enheter som vi lager for å ordne våre kunnskaper, de er ikke klart avgrensete, stabile enheter i naturen. Derfor sier også leksikonet at «det kan være et rent skjønnsmessig spørsmål om hvor mange raser man vil inndele en art i».

Et navn gir ingen eksistens

Terje Valen sier at dersom det fins arvelige, fysiske forskjeller mellom grupper av «arten moderne menneske (homo sapiens sapiens)», som bor på forskjellige steder, og som gjør at vi ut fra utseende kan se hvor folk kommer fra, «då er dette eit materielt grunnlag for ei klassifisering av arten menneske i undergrupper av arten, eller i rasar». Men biologien krever at hvis vi skal dele en art inn i underarter, skal den være under oppsplitting fordi forskjellige populasjoner lever adskilt. Vi har arvet et sant kaos fra vitenskapsfolk som ikke tok så alvorlig på dette spørsmålet. Om de 11 beskrevne underartene av brunbjørn skriver Verdens dyr: «Det ser ut til at de forskjellige underartenes særtrekk skyldes mer næringsforholdene enn geografisk isolasjon.» Ingen biolog ville drømme om å klassifisere dyreformer etter næringstilgangen.

Rase kan være en nyttig enhet for oss, når vi skal skille ut former og håndtere variasjonen i naturen. Men rasene oppstår ikke som enheter i naturen fordi om vi gir dem et navn. Det er ikke navnet som skaper det virkelige. Det er en vanlig feil å tro at alt vi gir et navn må ha en reell eksistens, og Terje Valen er ikke den første som gjør den. Men den er idealistisk.

Mennesket

Geologisk sett er vi, Homo sapiens, en helt ny art, ennå ikke en halv million år gammel. Mennesket lever spredt over hele jordkloden, i mange slags miljøer, og varierer iøynefallende. Noen av disse variasjonene ser ut til å være geografisk betinget. Det ser altså ut til å være et klart grunnlag for å dele menneskearten inn i underarter?

Den første innvendingen mot dette er åpenbar: Mennesket er en mobil art, som forflytter seg over store avstander – i våre dager mer enn noensinne. Og med en permanent seksuell lyst som er karakteristisk for vår art parrer den seg hvor som helst, når som helst og aller helst. Det finnes altså ikke grupper av mennesker som kan sies å være genetisk isolert, verken geografisk eller økologisk. Derfor er mennesket under stadig «oppblanding», og slett ikke under oppsplitting i nye arter. Ingenting tyder på at mennesket som art noen gang har vært det heller. Derfor er underartsbegrepet meningsløst.

Den biologiske systematikken deler ikke mennesket inn i forskjellige raser – noe som framgår av den latinske betegnelsen Terje Valen bruker: Homo sapiens sapiens. Første delen av navnet er slektsnavn. Andre delen er artsnavn. Tredje ledd er navn på underart. Når det bare finnes ett, nemlig det samme som artsnavnet, betyr det at det ikke fins noen navngitte raser.

Det har ikke hindret en tradisjonell oppdeling av mennesket i «raser». Men det har ikke vært lett for rasebiologene å finne kriterier som kan rettferdiggjøre en slik inndeling. Ett av de virkelig alvorlige problemene har vært at forskjellige ytre trekk man har brukt til å definere rasene, har vært spredt etter forskjellige geografiske mønstre. Utbredningen av hudfarge, hårtype, øyenform, skalleform, lemmenes proporsjoner, formen på nesa, gir forskjellige mønstre. Og som det står i leksikon: rasen må ha flere felles arvelige egenskaper. Når alle de forskjellige egenskapene er ulikt fordelt geografisk, hva blir igjen av rasene da?

Etterhvert som rnetodene for måling og veiing har blitt mer avanserte, har rasebiologene fulgt med og trodd de kunne komme fram til mer «objektive» kriterier for inndeling av menneskerasene. (note 3)

Fram til slutten av 2. verdenskrig var det vanlig å måle menneskene for å kartlegge «raser». Men nazismens fall og de undertrykte folkenes frigjøring etter krigen har mildest talt brakt metodene i vanry. Etter krigen har noen forskere prøvd å finne mer «objektive» kriterier, uten å forstå at hele prosjektet er grunnleggende feil. Blodtyper var en stund veldig in, men løste ikke problemet. Siste krampetrekning har vært kartlegging av genene som det endelige og uimotsigelig objektive kriterium. Men genene er jo bare «programvaren» som fører til de ytre forskjellene, det er ikke noe magisk med proteinene i arvestoffet.

Genetikerne slår kontra

Det viser seg da også at når man begynner å undersøke arvestoffet systematisk, strander ethvert forsøk på å dele mennesket inn i raser. I boka Not in Our Genes fra 1984 referer Rose, Lewontin og Kamin tre forskjellige, uavhengige undersøkelser. Alle de tre undersøkelsene ga samme resultat.

For det første, viser det seg at 75 prosent av de menneskelige proteinene er identiske fra individ til individ. De øvrige 25 prosent står for alle variasjoner. Av disse 25 prosentene viste det seg at hele 85 prosent av variasjonene var forskjeller mellom individer i samme populasjon, stamme eller nasjon. Ytterligere åtte prosent utgjør forskjeller mellom forskjellige stammer eller nasjoner. Da har vi igjen sju prosent (av den fjerdedelen som varierer) som står for forskjeller mellom de viktigste såkalte «rasene». Det vil si at de forskjellene rasismen vil dele mennesket inn etter, skyldes 1,75 prosent av arvestoffet. Eller for å si det på en annen måte: Forskjellene innad i gruppene er større enn forskjellene gruppene imellom.

Cavalli-Sforza, Menozzi og Piazza har undersøkt og sammenliknet genmaterialet hos forskjellige folk ut fra blodprøver samlet inn gjennom 50 år. Deres enorme og enestående materiale fører til en like klar konklusjon: Alle folkegrupper er bemerkelsesverdig like, variasjonene mellom individene er større enn mellom folkegruppene. «De individuelle forskjellene er så enorme at alle raseteorier blir meningsløse sett fra et genetisk ståsted.» (note 4)

Rasismen kan altså ikke begrunnes i biologien. Likevel er det en bærebjelke i vestlig tenkning. Hvor kommer den fra, hva er det for slags teori?

II: Rasismens opprinnelse

Terje Valen skriver i boka si at en analyse av rasismen krever «at vi finn ut når og korleis rasismen oppstod historisk». Men underlig nok er hans egen analyse av rasismen helt utilstrekkelig. «Den første forma for rasisme sprang ut av slaveriet,» sier Terje Valen.

«På dette grunnlaget (slaveriet) skapte menneska ein ideologi som sa at einskilde folk var overlegne og andre underlegne av biologiske grunnar og ikkje av historisk-kulturelle tilfelle knytte til utviklinga av produktivkreftene.

Då dei kvite europearane erobra verda fra 1400-talet og frametter, og drap eller la under seg svært mange av folkeslaga i verda, breidde denne typen ideologi seg svært mykje. Og med framveksten av den moderne kapitalistiske imperialismen fekk den rasistiske ideologien enda større utbreiing.» (note 5)

Terje Valen vil få problemer om noen ber ham om å vise fram de rasistiske ideologiene fra oldtida og middelalderen. Det kommer av at rasismen er en nyere oppfinnelse. Forskjellige slags sjåvinisme og stigmatisering av grupper på religiøs, nasjonal eller annen bakgrunn er ikke det samme som rasisme. De gamle grekere med sin forakt for barbarene var ikke rasister, og Pizarro og Cortez slaktet ikke indianere under påvirkning av en rasistisk ideologi. For conquistadorene var det nok at indianerne ikke var kristne.

Da den franske historikeren grev Henri de Boulainvilliers døde i 1722, etterlot han seg manuskriptet til sitt hovedverk Histoire de l’ancien gouvernement de la France. Boka ble gitt ut i 1727 og fikk stor innflytelse. Boulainvilliers var motstander av det eneveldige kongedømmet som den ennå umyndige Ludvig XV hadde arvet etter sin oldefar Solkongen, og han ønsket å konstruere et teoretisk forsvar for adelsveldet. For ham var Frankrike bebodd av to skilte raser. Adelen var etterkommere etter frankerne og hersket med erobrernes rett over gallerne, det franske folket. Det er første gang rasismen formuleres teoretisk, rett før den franske adelens dødskamp.

Boulainvilliers formulerte en rasistisk teori for å legitimere den franske adelens herredømme. Men det var allerede på fallrepet, under revolusjonen i 1789 tok tredjestanden makta og Boulainvilliers’ teorier fikk motsatt innhold. For hvis det var gallerne som var det franske folket og adelen egentlig var noen utenlandske røvere og erobrere av fremmed rase, så forlangte gallerne nå sin rett. Sidene bytta plass, men rasebegrepet var like nyttig for tredjestanden som det hadde vært for adelen.

Rasismen formuleres i historievitenskapen ut fra politiske formål. Og den kan ikke skilles fra de politiske målene, den har alltid vært et redskap for å legitimere undertrykkelse og for å splitte de undertrykte. Da Philadelphia-legen Samuel George Morton i første halvpart av forrige århundre samlet og målte skaller fra forskjellige «raser», var det for å skape et holdbart ideologisk forsvar for slaveriet i de amerikanske sørstatene. Rasismen har stått sterkt i USA i mer enn to hundre år, og grunnen til det er det sterke behovet for å begrunne utryddelsen av indianerne og undertrykkinga av de fargede.

Sammenliknet med de politiske raseteoriene er biologenes forsøk på klassifisering av mennesket temmelig famlende. Det tar sågar lang tid før biologien blir endelig klar over at mennesket er en art og ikke flere. Linné bygger f.eks sin beskrivelse på rykter og beretninger fra oppdagelsesreisende, og beskriver flere arter.

Det er derimot tydelig at biologien blir påvirket av de politiske raseteoriene som gjør seg sterkt gjeldende i den allmenne tenkemåten. Ikke fordi det er noe vitenskapelig hold i teoriene, men fordi det fantes et tvingende politisk behov for å rettferdiggjøre den pågående oppdelinga av verden mellom kolonimaktene. Den regelrette nedslaktinga av hele folk i koloniene gjorde det nødvendig med et ideologisk forsvar. Hva kunne passe bedre enn teorier om at det dreide seg om raser som var mindre verdt? Den herskende klassens tenkning preger også vitenskapen. Darwinismens gjennombrudd etter 1859 skapte en krysning mellom den politiske rasismen og en biologisk teori som viste at arter kunne gå under og forsvinne akkurat som nye oppsto. Dermed kunne det framstilles som en naturlov at «mindreverdige raser» døde ut og den «høytstående hvite rase» overtok – det var et ledd i den naturlige «kampen for tilværelsen». Denne krysningen mellom politikk og biologi ble livsfarlig.

Det finnes en tendens til å fokusere på nazismens jødeutryddelser når man skal studere rasismen, som om den var en nazistisk oppfinnelse. Terje Valen gjør også denne feilen. Skal man skjønne noe av rasismen, er det viktig å være klar over at den var allmenn. Den regjerte tenkninga i alle kolonimaktene. England, Frankrike, Belgia, Nederland, Spania, Portugal, Italia, USA, Russland osv har alle hatt behov for rasismen for å forsvare sine erobringer og sin brutale framferd mot folkene i landene de erobret. Sven Lindqvist peker med etsende ironi på at feilen Hitler gjorde, var å foreta seg i Europa det de andre imperialistmaktene gjorde i koloniene. Det er ingen forskjell i følelseskald systematikk mellom tyskernes utryddelse av hereroene i Sørvest-Afrika i 1904 og jødeutryddelsene. Men hereroene er beleilig fortrengt, for engelskmennene gjorde det samme i Afrika og India, franskmennene i Sentral-Afrika, belgierne i Zaire, og så videre og så videre.

Det livsfarlige innholdet i rasismen er en biologisk determinisme. Du er mindre intelligent fordi huden din er mørk, det er ingenting du kan gjøre med det. Du er fattig fordi nesa di er flat, det ligger i genene og kan ikke rettes opp. Rasismen måler menneskenes verdi ut fra utseende, den har ingenting med vitenskap eller logikk å gjøre. Du kan like gjerne gå til astrolog eller spå i fuglenes innvoller.

Men om rasismen ikke er logisk, ikke er vitenskapelig, ikke er sann, så er den nyttig. Derfor blir vi ikke kvitt den. Det viser striden i USA rundt den rasistiske boka til Herrnstein & Murray om The Bell Curve, så seint som i fjor. Og det er ikke mange år siden veterinærprofessor Weiert Velles tilsvarende utspill i Norge med boka Arv Miljø Atferd, som riktignok gikk mer på kjønn enn rase.

III: Terje Valen og marxismen

I 1845-46 jobbet Karl Marx og Friedrich Engels med et manuskript om sin materialistiske historieoppfatning. Utgivelsen blei forhindra, og Marx skriver seinere: «Vi overlot manuskriptet til musenes gnagende kritikk, og det så mye heller som vi hadde nådd vårt viktigste mål – klargjøring for egen del.» (note 6) Men manuskriptet har overlevd i form av en bunke gulnet papir som bærer sterkt preg av sine sultne kritikere. I 1932 blei det gitt ut med tittelen Den tyske ideologien.

I boka si fester Terje Valen mye oppmerksomhet ved denne boka, og det har han all ære av. Hvordan skal vi kunne få et fornuftig forhold til Marx og Engels hvis vi ikke leser skriftene deres, og skrifter fra forskjellige perioder som også gjør det mulig å se hvordan de utvikla teoriene sine?

I hele manuskriptet – som i trykk er på over 500 sider – bruker Marx og Engels ordet «rase» på to steder. Det ene er en setning som Valen kaller «svært viktige formuleringar som gir oss gode utgangspunkt for mange historiske analyser». I Valens oversettelse lyder den slik:

«Ikkje berre den opprinnelege, spontane organiseringa av menneska, spesielt raseskilnader, avheng av desse skilnadene, men også heile den vidare utviklinga, eller mangel på utviklinga av menneska fram til notida.» (note 7)

Men vi støter på flere problemer hvis vi skal bygge noe som helst på denne setninga. Det umiddelbart første er at forfatterne har strøket den. Hvor mye kan vi da tillate oss å bygge på denne ene formuleringa? Etter mitt syn svært lite. Vi veit jo ikke engang hvorfor de strøk den. Var det av politiske eller stilistiske grunner? En slik bruk av et manuskript krenker forfatternes rett til å kontrollere sine egne ord.

Marx var ingen guddom som åpenbarte sannheter bare han lot pennen løpe over papiret, men et menneske av kjøtt og blod som skapte sine verker blant annet i kamp med et gjenstridig språk for å få uttrykt det han ønsket.

Særlig når det gjelder begrepet «rase» er det viktig å se at Marx var en historisk person som levde i en periode da dette begrepet var mye mer utbredt og allment akseptert enn i dag. Det påfallende er ikke at Marx og Engels bruker ordet rase, men at de bare gjør det to ganger på 500 trykksider – ja, strengt tatt altså bare én gang.

Men hva sier Marx – og hva sier Valen?

Men det viktigste problemet består i at Valens sitat ikke stemmer med teksten i Marx/Engels Collected Works, bind 5, hvor den strøkne setninga lyder: «These conditions determine not only the original, spontaneous organisation of men, especially racial differences, but also the entire further development, or lack of developinent, of men up to the present time.» (note 8)

Conditions betyr ikke skilnader, men forhold eller vilkår. Det viser direkte tilbake til «the natural conditions in which man finds himself» = de naturvilkår mennesket befinner seg under.

Marx og Engels sier altså at menneskenes opprinnelige, spontane organisering og videre utvikling er bestemt av naturvilkåra. Og de regner raseforskjeller som en form for opprinnelig, spontan organisering av mennesket.

I Terje Valens oversettelse får denne setninga et helt annet innhold. (Hvis den overhodet får noe innhold! Det skal en del godvilje til å unngå å betrakte den som meningsløs.). Han trekker vidtgående konklusjoner: «Ut frå dette seier eg at noen skilnader mellom menneska som framleis finst, oppstod før den materielle framandgjøringa (…) Desse skilnadene var fysisk/kroppslige og «geografiske». (…) [Vi må] ta omsyn til dei i analysa av samfunnet. Det gjeld kanskje særlig for analysa av rasisme og sexisme.»

Terje Valen bruker altså en feilaktig oversettelse av en strøket setning i et manuskript Marx og Engels aldri ga ut til å slå fast at mennesket er delt inn i raser, og at dette er noe vi må ta hensyn til når vi skal analysere samfunnet!

Jeg tror de to ville synes dårlig om en slik måte å bruke ordene deres på. Det var ikke uten grunn at Engels skrev til Conrad Schmidt den 5. august 1890: «Men vår historieuppfattning skall fremst tjäna som en vägvisare för ytterligare studier – inte som någon grundval för hypotesbyggande i Hegel-skolans anda.» (note 9)

Det er til og med fullt mulig å stille sammen alle de avsnittene hvor Marx og Engels bruker ordet rase eller skriver om menneskeraser, og utgi det for «marxismens raseteori». Men da er man skolastiker, ikke marxist, og teorien forvandles til sin motsetning, den blir religion, bånd for tanken. (Det har faktisk skjedd. I Tyskland, to knappe år før Hitler kom til makta. Jan Myrdal skriver lærerikt om denne historien, og om rasismens historie, i boka Den onödiga samtiden.)

Sånn som kapitlet er etterlatt oss fra forfatterne, dreier det seg overhodet ikke om fysiske forskjeller mellom menneskene. Tvert imot handler det om hva som er felles for alle mennesker, nemlig at produksjonen er det som skiller dem fra dyra, og at den er avhengig av de gitte naturvilkåra. Dermed bortfaller Valens ideologiske/teoretiske grunnlag for å insistere på at det fins raser. Men da blir det kanskje endelig mulig å se rasismens ideologiske innhold.

En deterministisk ideologi

Kjerna i alle rasistiske teorier er den determinismen som allerede grev de Boulainvilliers baserte sin teori om den frankiske rasens overlegenhet på: Den plassen du har i samfunnet er bestemt av den rasen du tilhører, og det er nytteløst (naturstridig) å kjempe for noe annet. Arven bestemmer livet. Din plass i samfunnet, din situasjon som behersket eller herskende, undertrykt eller undertrykker, er bestemt av blodet, genene, rasen. Denne determinismen er en variant av den gamle skjebnetroen, og står i motstrid til ideen om at mennesket har en fri vilje.

Dette er jo den virkelige grunnen til at rasismen er i strid med marxismen, viktigere enn «Marx sine antirasistiske kommentarar i margen på bøker han las» (note 10). Marx og Engels mente jo nettopp at verden ikke var styrt av skjebne eller arv. Den kan endres! Marx’ 11. tese om Feuerbach er virkelig et sentralt punkt i hele marxismen: «Filosofene har bare tolket verden forskjellig; men det det kommer an på, er å forandre den.»

Mennesket har en fri vilje. Marx og Engels var hegelianere på dette punktet, og Engels sier i Anti-Dühring: «Hegel var den første som riktig beskrev forholdet mellom frihet og nødvendighet. For ham var friheten innsikten i nødvendigheten (die Einsicht in die Notwendigkeit). ‘Nødvendigheten er blind bare i den utstrekning den ikke er forstått (begriffen).’ Friheten består ikke av noen drømt uavhengighet av naturlovene, men i kjennskapen til disse lovene, og den muligheten dette gir til systematisk å få dem til å virke mot bestemte mål. (…) Viljens frihet betyr derfor ingenting annet enn evnen til å fatte beslutninger med sakkunnskap.» (note 11) Derfor er det nødvendig å komme til klarhet om de lovene som gjelder naturen og samfunnet, og handle på grunnlag av kjennskap til dem. I brev til den senere opportunisten Joseph Bloch skriver Engels den 21.-22. september 1890: «Det är vi själva som skapar vårt historia, men vi bör inte glömma bort att detta (…) sker under mycket bestämda villkor och förutsättningar, av vilka de ekonomiska ytterst blir avgörande.» (note 12) Han gjentar dette standpunktet, for eksempel i brev til Heinz Starkenburg 25. januar 1894.

Denne motsetningen er grunnleggende. Marxismen går inn for å endre verden. Det fins ingen skjebne som er forutbestemt, det fins ingen stor bok der alt som skal skje står skrevet. Rasismen er en deterministisk teori, der framtida er bestemt og mulighetene låst.

Det er to ting som gjør at denne kjerna i rasismen ikke kommer til syne i Terje Valens framstilling. Den ene er at han aksepterer myten om at rasismen har et biologisk grunnlag, og deler mennesket inn i raser. Men når man ikke ser at rasismen er en politisk teori, blir det også vanskeligere å se det deterministiske innholdet.

Den andre tingen er den sterke fokuseringa på Nazi-Tyskland og Hitlers jødeforfølgelser. Framstillinga inneholder mye bra, men det blir allikevel for spesielt. Det sier lite om rasismens generelle karakter, og forklarer f.eks ikke hvordan rasismen kunne være så allmenn. Det påfallende med den sterke fokuseringa på Hitler-Tyskland (og Terje Valen er ikke aleine om den!), er at den engelske rasismen forsvinner, den amerikanske rasismen glir ut av bildet, enda USA har vært et arnested for rasismen både praktisk og teoretisk, fransk og belgisk rasisme fordunster. Rasismen har hatt sitt største og blodigste virkefelt i koloniene – hele folk er blitt utryddet under rasismens banner. Bare prøv å finne en tasmaner i dag! I dette bildet hører nazistenes jødeforfølgelser selvfølgelig hjemme men de er bare en del av bildet, en del med mange særegne trekk.

Alt det særegne ved Hitlers antisemittisme sperrer lett for de generelle sidene ved rasismen. Jødeforfølgelsene har vært vanlige gjennom historien, men ikke på bakgrunn av rase. Jødene har vært forfulgt gjennom mange århundrer, som religiøs gruppe, som minoritet, som folk. Men rase ble de først gjort til i Tyskland ved slutten av forrige århundre. Fram til da kunne en jøde konvertere til kristendommen, og ble dermed «rein», dvs. kristen, «en av oss», medlem av samfunnet. Som f.eks Heinrich Marx, rabbinersønnen, som konverterte til kristendommen i 1824 og var embetsmann i Trier, der sønnen Karl vokste opp. Men i det øyeblikk jødedommen blir gjort til en rase, kan ingen jøde slippe unna – det er genene som bestemmer hans mindreverdige karakter, og genene kan ingen kvitte seg med eller endre. Determinismen har ingen utgang, verken i biologisk eller annen form. Dette er rasismens karakter. Men det er også dens svake punkt. På dette punktet er rasismen sårbar, her kan den latterliggjøres, isoleres og knuses, for her skiller den seg fra alle menneskers konkrete erfaringer, fra all kunnskap, fra alt vitenskapen lærer oss om biologi, om samfunn og historie.

Noter

1. Understrekningene er på engelsk i originalen. Marx/Engels: Collected works, bind 43, side 474-475. [Tilbake]
2. Sitert etter Sandegren: Arbetarklassen och de förtryckta folken, Uddevalla 1974, side 22. [Tilbake]
3. Om måling og veiing av menneskene for å gi en vitenskapelig begrunnelse for den hvite rasens overhøyhet, og de intellektuelle krumspring idretten krever, har Stephen Jay Gouid skrevet glimrende i boka The Mismeasure of Man. Det er ei bok som alle antirasister burde lese. (Den er gitt ut på svensk.) [Tilbake]
4. Aftenposten, 2. mars 1995, side 13. [Tilbake]
5. Terje Valen: Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, Vestanbok 1992, side 58-59. [Tilbake]
6. Marx: Forord til «Til kritikken av den politiske økonomien». Collected Works, bind 29, side 264. [Tilbake]
7. Valen, side 57. [Tilbake]
8. Manuskriptet er på tysk. Jeg har kontrollert at den engelske oversettelsen stemmer med originalen. [Tilbake]
9. Sitert etter Karl Marx/Friedrich Engels: Brev i urval, Gidlunds 1972. [Tilbake]
10. Valen, side 58. [Tilbake]
11. Marx/Engels: Collected Works, bind 25, side 105. [Tilbake]
12. Brev i urval, side 190. [Tilbake]

av Arnljot Ask

Trenger vi en ny kommunistisk internasjonale? I tilfelle, på hvilken politisk og organisatorisk plattform?

Siden nedleggelsen av Den tredje internasjonalen (Komintern) på tampen av den andre verdenskrigen har både det organisatoriske og politiske uttrykket for den internasjonale kommunistiske bevegelsen skifta flere ganger. Oppsplitting og avskallinger har vært hovedtendensen i størsteparten av perioden, sjøl om det har vært et avgrensa samarbeid, og også dialog, mellom ulike fløyer på flere områder.

AKP tok det standpunktet i 1980-åra at Komintern allerede fra starten av ble bygd opp for mye likt et verdensparti og dermed kom i konflikt med de økonomiske og politiske vilkåra som revolusjonene i vår tid skjer under. Dette var en objektiv faktor for gradvis utvikling av uenigheter og konflikter. Men den viktigste grunnen til splittelse og tilbakeslag var borgerskapets gjenerobring av makta i de sosialistiske hovedlanda; først i Sovjet og seinere i Kina. Det fikk store ideologiske og materielle følger for den kommunistiske bevegelsen også i andre land.

Sammenbruddet av Sovjet-imperiet på 1990-tallet har midlertidig splintra også den revisjonistiske leiren og satt den kraftig tilbake.

Det er mot denne bakgrunnen vi nå ser ulike forsøk på igjen å samle kommunistiske og revolusjonære partier og organisasjoner til større politisk og organisatorisk enhet. Det er ingen tvil om at det er behov for en slik gjenoppbygging, og at kommunister i Norge bør delta aktivt i dette arbeidet. AKP har hatt ei bevisst linje og brukt ressurser på dette feltet siden starten, også i de siste 10-15 åra. Når det nå ser ut til at vinden er i ferd med å snu, til å være et objektivt grunnlag for utvikling av større enhet, er det viktig at det blir en breiere debatt om dette blant revolusjonære i Norge. Hvilken politisk/organisatorisk plattform skal vi jobbe for at en fjerde kommunistiske internasjonale skal stå på? Skal den ta et oppgjør med hele «Komintern-tradisjonen», som har vært samlingsmerket til opposisjonen innenfor m-l-bevegelsen her til lands, ivrig understøttet av trotskistiske inspiratorer?

Revisjonistene

Revisjonismen er sjølsagt ikke gått i grava med Sovjet-staten. Den vil opptre både i forhold til samlingsbestrebelsene og prøve å konstituere seg organisatorisk igjen. Et konkret uttrykk for dette er at et førtitalls partier fra den tidligere Sovjet-leiren samler seg til møte i Praha denne sommeren.

Det er heller ingen overraskelse at trotskistene er aktive i denne «omgrupperingsfasen». Her til lands har de allerede kommet med flere utspill for å trekke RV over til den såkalte «Fjerde internasjonale» som Trotskij & co proklamerte i Paris i 1938. (Trotskist-internasjonalen gikk forøvrig i oppløsning under krigen og etterpå var det ulike retninger som gjorde krav på arven etter den. Den fløya som i dag er mest aktiv under dette navnet har sitt sekretariat i Paris. En del av Arbeidermaktgruppa (AMG) er medlemmer der.)

Anstrengelsen for å samle den internasjonale kommunistiske bevegelsen på nytt vil ikke først og fremst være en kjølig, intellektuell oppsummering av tidligere erfaringer for å unngå gamle feiltrinn eller bestemme hvem som hadde rett. Det vil være et produkt av den nåtidige klassekampen på alle plan og den praktiske innsatsen til de ulike aktørene her. Prosessen vil kreve både prinsippfasthet (men ikke sjølgodhet) og toleranse.

Sovjet

Sjøl om makta i Sovjet forlengst var tatt over av et borgerskap, som ikke hadde annet til felles med kommunismen enn gevantene, fikk sammenbruddet der svære følger både for den internasjonale kommunistiske bevegelsen og folkemassene i verden.

Restene av sosialistiske strukturer i økonomien og sosiale fordeler for arbeiderklassen forsvant med et jafs da overgangen til rå markedskapitalisme starta. Vanlige folk i det tidligere Sovjet og Øst-Europa fikk langt vanskeligere materielle levekår. Til nå har de heller ikke klart å utnytte de politiske frihetene de i prinsippet fikk tildelt til å organisere seg skikkelig og vinne fram i kampen for sine levekår og en ny sosialistisk revolusjon. Men det er spirer, og jordsmonnet er sannsynligvis mer fruktbart enn hva som har vært de gjengse spådommene. AKP har blitt kritisert av noen venner og kontakter innenfor den internasjonale kommunistiske bevegelsen for at vi applauderte Sovjet-imperiets fall. De viser til følgene det har fått for folkene der. Muligens så vi for ensidig på hendelsene og la for lite vekt på at dette også innebar en åpning av disse landene for også den vestlige imperialismens barbari. Men for at folket igjen kunne få mulighet til å slåss om makta, var det en nødvendighet at det militaristiske byråkratborgerskapet ble revet fra maktens tinder. Det var dessverre ikke mulig å reformere SUKP.

For folk og enkelte revolusjonære bevegelser i den tredje verden fikk sammenbruddet av Østblokken også flere umiddelbare negative følger. USAs monopolstilling som supermakt gjorde det vanskeligere å spille på motsigelser i imperialistleiren. Golfkrigen illustrerte dette til fulle.

Sjøl om Sovjet prøvde å utnytte sin materielle og politisk støtte til ulike tredjeverdenland til egen fordel, var det enkelte som klarte å balansere uten å falle i Sovjets garn. At Sovjet brukte sosialistiske talemåter, hadde også en tosidig funksjon. I noen tilfeller hvor hjelp fra Sovjet ga umiddelbare fordeler, ga det også prestisje for sosialismen blant folk, sjøl om vi kan si at den bygde på feile premisser. Den tiltroen til markedsliberalismens velsignelser som skjøt fart etter Sovjets fall, åpnet veien for folkelige illusjoner om at kompromiss med imperialismen kunne gi fordeler. Både på den diplomatiske og den hjemlige arenaen kom revolusjonære og antiimperialistiske regimer og organisasjoner i klemma. Noen eksempler:

I klemma

• Palestina. Til tross for at PLO ikke var Moskva-avhengig, ble deres spillerom betydelig mindre. Oslo-avtalen var ikke noe offensivt trekk, men et defensivt forsøk på sjølforsvar i en svært trengt posisjon.
• Nicaragua/El Salvador. Det er ingen tvil om at den materielle situasjon til de revolusjonære kreftene her ble svekka av utviklinga i Sovjet. Også med ideologiske overtoner i deler av frontene.
• Cuba og Nord-Korea. Ingen av disse landa (sjøl om Cuba innordna seg i Comecon-økonomien) var i henda på Sovjet. Allikevel er det soleklart at de kom i en svært trengt posisjon pga. Sovjets fall.

Enkelte tredjeverdenland og bevegelser kom i første omgang styrka ut av Sovjets fall, men har fått føle vanskelighetene med den internasjonale situasjonen etterpå. Det gjelder for eksempel Eritrea og Etiopia, Afghanistan og Kambodsja. Folkene i disse landa sloss mot Sovjet-imperialismen og bidro til at den falt sammen. Den nye internasjonale situasjonen har imidlertid ført til at manøvreringsrommene er blitt mindre, noe som Eritrea og Etiopia nå erfarer når de står overfor svære gjenoppbyggingsoppgaver som gir USA og Verdensbanken anledning til å presse.

Når det gjelder utviklinga i de imperialistiske kjernelanda (USA, Vest-Europa og Japan) har angrepene på levekår, faglige rettigheter m.m. generelt forsterka seg på grunn av utviklinga i verdensøkonomien de siste tiåra. Sovjets fall har forsterka dette på det viset at den ideologiske støtten for markedsliberalismen har fått ytterligere vind i seila, og ved at det lille som har vært av kommunistisk og revolusjonær organisering, med noen få unntak, har blitt ytterligere svekka i første omgang.

Det bildet som er skissert her, viser at sammenbruddet av Sovjet til nå har ført til vanskeligere kår for folkene i verden, både innenfor og utenfor den gamle Sovjetblokka. I den forstand kan vi snakke om en «seier for imperialismen», sjøl om det var ei imperialistisk supermakt som bukka under i konkurransen. Det finnes unntak, hvor revolusjonære krefter har klart å utnytte situasjonen til sin fordel. Det mest slående er vel den kurdiske bevegelsen som har fulgt strategien til Kurdistans arbeiderparti (PKK). Intensiveringa av utbyttinga og undertrykkinga har også flere steder ført til at klassekamp og andre former for sosiale opprør er i ferd med å ta seg opp. Det signaliserer at «halleluja-perioden» til imperialismen kan bli kortere enn sjøl revolusjonære optimister våget å håpe.

Denne artikkelen skal ikke gå videre på vurderinger av framtidsutsiktene fra denne synsvinkelen. Jeg skal ta for meg utviklinga innenfor den kommunistiske og revolusjonære bevegelsen, og vil hevde at Sovjets fall har lagt grunnlaget for en revitalisering av den internasjonale kommunistiske bevegelsen, når vi overvinner virkningene av den første likvidatoriske bølgen som slo inn flere steder på tampen av 1980-tallet, og også her til lands prøvde å nedlegge kommunistpartiet, AKP.

Etter Komintern

Etter at Komintern ble oppløst i 1943, ble det multilaterale samarbeidet mellom de kommunistiske partiene organisert i et løsere nettverk. Først gjennom Kominform (Kommunistisk informasjonsbyrå), som ble opprettet i Warszawa i 1947 og fungerte fram til 1956. Deretter via «Konferanser mellom søsterpartier» som fant sted i Moskva 1957 og Bucuresti 1960. Revisjonistenes erobring av SUKP førte til nedbrytning av et stort antall kommunistpartier verden over. Nye partier ble dannet i kjølvannet av den såkalte «store polemikken» som Kinas kommunistiske parti (KKP) tok initiativet til i 1963. KKP gikk ikke inn for å danne noen ny internasjonale etter Komintern-malen. Men det utviklet seg bilaterale (tosidige) bånd og også regionale sammenkomster mellom den nye generasjonen kommunistpartier og gamle som brøyt med Moskva. Noen partier stilte seg utenfor polemikken men la først og fremst vekt på å utvikle en linje tilpassa de lokale forholda. I Latin-Amerika fikk vi en gruppe vi kan kalle «guevaristiske» organisasjoner. Som navnet tilsier, har de stor tiltru til Che Guevaras revolusjonsstrategi.

Etter skismaet mellom KKP og Arbeidets parti Albania (APA) fikk vi flere splittelser innenfor tidligere «maoistpartier», og etterhvert splittet hver av disse «familiene» seg også opp i flere fraksjoner på grunnlag av den revisjonistiske utviklingen i KKP og APA. Noen splittelser var «riktige», men en stor del var det jeg vil kalle «venstre»-dogmatiske og skadelige for den kommunistiske bevegelsen.

Tidligere rivaler

Når vi unngikk større splittelser av dette slaget i Norge, tar jeg det som en bekreftelse både på at AKP i hovedsak hadde en sjølstendig, fornuftig linje for det internasjonale kontaktarbeidet, og at partiet hadde evnet å gro røtter i egen jord.

Etter at «fyrtårna» slokna, har vi sett en utvikling mot at tidligere «rivaler» innafor det jeg har kalt den nye kommunistiske bevegelsen har tatt opp kontakten og utvikler samarbeid og debatt. Det gjelder både på nasjonalt plan, som at flere titalls m-l-partier i India nå er «sanert» til en håndfull hovedretninger gjennom ulike fusjoner, til at det opprettes kontakter internasjonalt både på bilateralt plan og via felles møter.

AKP har hatt som linje å utvikle kontakter på brei front på dette grunnlaget, samtidig som vi holder på vår egen sjølstendighet. Vi deltar også på møter hvor partier som vi regner som revisjonistiske også er tilstede, etter en konkret vurdering av sammensetningen og formålet med møtet. Etter sammenbruddet av Sovjet er revisjonistpartiene splittet opp, og det er i seg sjøl en oppgave å trekke de som står på en kommunistisk plattform med i samlingsprosessen, samtidig som vi svekker potensialet for regrupperinga av revisjonistfamilien som vi har nevnt er på gang. Vi har også kontakter med statsbærende partier som Cubas kommunistiske parti og Arbeidets parti i Nord-Korea, uten at det innebærer at AKP skal gi sitt «godkjent»- eller «forkastet»-stempel til om de to landa skal kalles sosialistiske eller ei. AKP er imidlertid imot at de statsbærende partiene skal gis noen spesiell plass i de fellesfora som utvikler seg.

På det nåværende stadiet mener AKP at det viktigste er å komme sammen for å utveksle erfaringer og diskutere seg fram til en størst mulig grad av politisk enhet og enhet om visse praktiske oppgaver i kampen mot imperialismen. Vi mener det er feil å forsere fram deklarasjoner og programmatiske vedtak som ikke er bygd på brei konsensus. Både fordi det vil fungere splittende i dag og fordi det vil være dårlig utnyttelse av tida til samlingene som finner sted. Det betyr ikke at vi er imot politisk-ideologisk kamp. Tvert imot. Men en holdning som har som premiss at «maoister» har mer rett enn «albanister», ja også at en type «maoister» må godta en annen types standpunkter, er lite fruktbare i møter hvor alle fløyer deltar. Her må vi ta tida til hjelp og la praksis og grundige oppsummeringer få bestemme på sikt.

Sjølsagt kan så de enkelte retningene ha sine egne, smalere samlinger. Det kan også være fruktbart, dersom de ikke brukes til å bygge opp konkurrerende fora og til utfall mot partier en ellers har kontakt med. AKP har deltatt på slike møter mellom partier fra deler av den maoistiske tradisjonen siden 1988, men avsto i 1994 fra å underskrive omfattende programmatiske erklæringer som et flertall gikk inn for. Vi skrev heller ikke under på en erklæring fra et seminar vi deltok på i anledning Maos 100-årsdag som den samme grupperingen sto bak høsten 1993, sjøl om vi var enige i det meste som sto der.

Situasjonen i dag

1. De tidligere revisjonistpartiene i Sovjetblokken er splitta i grovt regna tre hovedfløyer:

• Toppsjiktet som stort sett har skifta frakk og opptrer som nye herskere i stuereine sosialdemokratiske eller åpne borgerlige partier.
• Et sjikt anført av standhaftige bresjnevister som har som mål å gjenreise de tidligere statsbærende partiene og regimene.
• Et sjikt som regner seg som anti-revisjonister og som kritiserer utviklinga i øst-partiene fra Khrusjtsjov sine dager.

2. Partier som tok stilling for KKPs linje i den store polemikken, og som nå er i ferd med å søke sammen igjen etter innbyrdes splittelser de siste drøyt 15 åra. Flere av disse har betydelig massestøtte og spiller en ledende rolle i klassekampen i sine land. Det cubanske og det nordkoreanske partiet tenderer mot å søke til denne grupperingen.

3. Partier som ikke engasjerte seg spesielt i den store polemikken eller internasjonalt samrøre i tida etterpå, begynner å engasjere seg internasjonalt i forhold til partiene i gruppe 2. Som for eksempel PKK og m-l-partier som står sentralt i Chiapas-opprøret.

4. Revisjonistpartiene i Vesten er i stor grad gått i oppløsning eller splitter seg parallelt til utviklingen i øst-partiene. I flere land har majoriteten omdanna partiet til åpne sosialdemokratiske partier. I noen land, som i Norge, er flertallet for å holde på den gamle linja, mens enkeltpersoner søker samarbeid med partier i gruppe 2, går over til SV eller går i passivitet. I noen land har utbrytergrupper også gått inn i nye samarbeidsprosjekter både med trotskister og tidligere anti-revisjonister. Hovedtrenden i Vest-Europa er at vi har hatt en gallopperende opportunisme rundt disse nye samlingsforsøkene.

I denne situasjonen er det viktig å stimulere samarbeidet som utvikles rundt gruppene 2 og 3. Samtidig prøve å trekke de som regner seg som anti-revisjonister i gruppe 1 og gruppe 4, med. I dag er det godt over 100 partier og organisasjoner som er inne i denne kretsen. På et møte i Brussel 2.-4. mai i år var 60 av de til stede. Det ble jobba fram en plattform for den videre samarbeidsprosessen. Neste år skal det være en tilsvarende konferanse som skal ha den antiimperialistiske kampen i dag som hovedtema, hvor også antiimperialistiske organisasjoner som ikke regner seg som kommunistiske, skal inviteres. I 1997 skal det holdes en konferanse som markerer 80-årsdagen for Oktoberrevolusjonen.

Det er betydelige uenigheter i synet på de sosialistiske erfaringene blant partiene som deltar i denne prosessen. Den viktigste gjelder kontrarevolusjonsteorien og synet på Sovjet-samfunnet mellom Khrusjtsjov og Gorbatsjov. Så lenge dette ikke slår ut i konfrontasjoner rundt viktige saker i dagens klassekamp, burde det imidlertid være mulig å utvikle samarbeidet og også komme fram til større politisk-ideologisk enhet gjennom undersøkelser og videre debatt.

Etter AKPs syn er det en svakhet at de tradisjonelle stridsspørsmåla i stor grad overskygger felles anstrengelser for å utvikle nye sider ved den kommunistiske strategien. Eksempelvis knytta til kampen for kvinnefrigjøring, økologispørsmålet og forholdet plan/marked i den sosialistiske økonomien. Men vi bør vokte oss for å være sjølgode. Flere enkeltpartier har både praktiske og teoretiske erfaringer både knytta til disse spørsmåla og flere andre. Den internasjonale anti-kommunistiske kampanja som har feid flere m-l-partier av banen, har imidlertid i stor grad bestemt dagsorden de siste åra og trengt slike «nye» spørsmål til side.

Trotskismen splitter

Vi kan slå fast at en form for «nytenkning» som har hatt en viss suksess her på berget, og som truer med å ødelegge RV som revolusjonært parti, ikke er å trakte etter. Feil og overgrep mot det sosialistiske demokratiet er viktige både å påtale og nedfelle i strategien for bygginga av sosialismen i Norge. Men å gjøre dette til platt, generell anti-stalinisme er langt fra nytenkning. Det er gammel trotskisme og borgerlig svartmaling av de sosialistiske forsøka. Vi bør snart skjønne at å gå inn i en revolusjonær samlingsprosess med trotskistiske grupperinger er sjølmotsigende. Praksis viser at det er splittende. Det får holde med samarbeid på klassekampsaker vi kan enes om. Det kan være konstruktivt. Også debatt kan være nyttig.

Leder i RV, Jørn Magdahl, er imidlertid av motsatt oppfatning. For han er organisatorisk samrøre med trotskistene nå blitt så viktig at han gikk hardt inn for å overbevise RV-ledelsen om at RV burde møte som observatør på trotskistinternasjonalens verdenskongress nå i sommer. Er RV-lederen klar over at han er i ferd med å oppfylle ett av de måla som er streket opp i den slagplanen for innsirkling av RV som står svart på hvitt i sirkulærer fra Fjerde internasjonale-kretser?

av Olav Randen

«Verdi er ei. Det veit me. Men det er ikkje hyggjeleg å tenkja seg henne som ein einsarta masse, ho må bestå av cellor, einingar. Og då er nasjonalstaten, som Malraux hevdar, den naturlege einingi. Det er ikkje småstatane, men dei store maktblokkene som er ein fåre for verdsfreden.» (Olav H Hauge 1972)

Ein nasjon er eit fellesskap tufta på sams tradisjonar, historie og åtferd, slik at innbyggjarane i nasjonen på mange område kjenner større samhøyrsle seg imellom enn med folk utanfor.

Ofte når eg har prøvt å drøfte matvaretryggleik, grensevern, nasjonal sjølvråderett og liknande spørsmål med folk som kallar seg kommunistar eller sosialistar, føler eg at eg steinhøgg. Rettnok kan nasjonsinndeling og grenser vere på sin plass under kapitalismen, meiner dei, men det framtidige, klasselause verdssamfunnet skal vere utan nasjonar og utan grenser. For det har Marx og Lenin sagt.

La oss altså sjå på spørsmålet på nytt.

Den marxistiske filosofien rommar omgrep og tenkjemåtar som gjer folk i stand til å skjøne vesentlege delar av røyndommen. Men for det om både Marx og seinare marxistar gong på gong presiserer at røyndommen er konkret og kompleks, passar på eitt vis ikkje nasjonsomgrepet inn. Eller dei har ikkje arbeidd det fullgodt inn. Marx og Engels hadde eit instrumentelt meir enn eit grunnleggjande forhold til nasjonsinndelinga. Deira hovudtanke var at det nasjonale spørsmålet er underordna arbeidarklassen sine interesser.

Hos Marx har eg ikkje funne teorien om at nasjonane døyr, klart uttrykt. Tvert om bruker han nasjonsomgrepet om det klasselause samfunnet. Marx skreiv til dømes at «i motsetning til det gamle samfunnet med dets økonomiske armod og politiske vanvidd oppstår det et nytt samfunn hvis internasjonale prinsipp vil være freden, fordi hver enkelt nasjon domineres av det samme prinsipp – arbeidet» (Karl Marx: Borgerkrigen i Frankrike).

Lenin skreiv mykje om det nasjonale spørsmålet. For han var nasjonsinndelinga ein fase i menneskesoga. Under sosialismen går fasen over, og nasjonane skal smelte saman. I 1916 formulerte han det slik: «Sosialismen har som mål, ikke bare å gjøre slutt på at menneskeheten er delt opp i små stater og at nasjonene er isolert fra hverandre, ikke bare å bringe nasjonene nærmere hverandre, men også få dem til å smelte sammen.» (mi understreking – Lenin: Den sosialistiske revolusjonen og nasjonenes selvbestemmelsesrett, teser 1916.) I ein annan samanheng skreiv han: «Vi krever … frihet for undertrykte nasjoner til å løsrive seg, ikke fordi vi drømmer om økonomisk oppstykking eller om småstatsidealet, men tvert imot fordi vi ønsker storstater eller tilnærming – ja,sammensmelting av nasjonene, men på virkelig demokratisk, virkelig internasjonalistisk grunnlag.» (Lenin: Det revolusjonære proletariat og nasjonenes selvbestemmelsesrett.)

I mange samanhengar hevda Lenin også at i det klasselause samfunnet vil nasjonale skilnader og såleis nasjonalspråka døy ut, og menneska vil snakke same språket.

Altså har dei rett, dei som hevdar at det ikkje er fasittru marxisme, iallfall ikkje leninisme, å snakke om nasjonar som ei varig inndeling. Men i staden for å bruke fasit bør dei vere med på ein debatt om korvidt nasjonar er ei fornuftig inndeling.

Nasjonen, språket og det opplevde

Nasjon og stat eller land blir ofte oppfatta som det same, til dømes i omgrepet «Dei sameinte nasjonane» (United Nations). Men mange statar er fleirnasjonale og mange nasjonar tøyer seg over fleire statar. Den kurdiske og den samiske og den baskiske nasjonen er døme.

Stalin definerte nasjonen slik: «Ein nasjon er eit stabilt fellesskap av menneske som har oppstått historisk og som er danna med grunnlag i sams språk, territorium, økonomisk liv og psykisk eigenart som kjem til uttrykk i ein sams kultur.» (Stalin: Marxismen og det nasjonale og koloniale spørsmålet, Forlaget Oktober 1978.) Om ein av desse faktorane vantar, er det ingen nasjon, hevda Stalin.

Men kva då med Sveits, som har fire språk, tysk, fransk, italiensk og retoromansk? Få vil meine at Sveits har i seg fire nasjonar. Og kva med Tyskland før rivinga av muren? Då hadde vest-tyskarane eit territorium og eit økonomisk liv og tyskarane i aust eit anna. Men tyskarar var dei like fullt. Og kva med palestinarane, som er fråtekne sitt landområde?

Organiseringsformene for verdas 5,5 milliardar menneske er kompliserte og let seg ikkje femne av Stalins enkle skjema. Kriteria språk, territorium, økonomisk liv og psykisk eigenart eller karakter er rettnok viktige, men ikkje tilstrekkelege og ikkje absolutte.

Andre har lagt vekt på den kollektive identiteten. Den danske teologen Nikolai Frederik Severin Grundtvig definerte eit folk slik:

Til et folk de alle høre
som sig regne selv dertil
har for modersmålet øre
har for fædrelandet ild;

resten selv som dragedukker
sig fra folket udelukker,
lyse selv sig ut af næt
nægte selv sig indfødsret!

Og den franske historikaren Ernest Renan sa i tråd med dette at ein nasjon er ei dagleg folkerøysting, «une plebiscite de tous des jours».

Vi nordmenn kan kanskje etter tjue år i Danmark eller Sverige føle oss meir som danskar eller svenskar, men vi kan aldri føle oss som indarar eller tunisiarar. For vårt erfaringsgrunnlag, vår tenkjemåte, vårt grunnspråk, våre skikkar, vil alltid langt på veg vere norske. Berre ungar og folk som har levd i skjeringspunktet mellom to nasjonar, kan skifte nasjon.

Døme på det siste er folk som vel om dei vil høyre til den samiske eller den norske nasjonen.

Vi kan, når vi ikkje gir oss ut på meir enn ein omtrentleg arbeidsdefinisjon, skrive det slik: Ein nasjon er eit fellesskap tufta på sams tradisjonar, historie og åtferd, slik at innbyggjarane i nasjonen på mange område kjenner større samhøyrsle seg imellom enn med folk utanfor.

Heller ikkje språk er enkelt å definere. Seier vi at eit språk er gjensidig forståelege uttrykk, blir norsk, svensk og dansk eitt språk. Og sørsamisk og austsamisk må truleg sjåast på som to ulike språk. Snur vi på flisa og seier at språk som ikkje blir forståtte seg imellom, er ulike språk, kjem vi til at svensktalande dialektbrukarar i Helsinki-området og i Österbotten snakkar ulike språk. For dei har store vanskar med å forstå kvarandre. Ser vi på dei skånske målføra, var dei rekna som danske så lenge Skåne var ein del av Danmark. Då Skåne vart svensk, vart også målføra svenske. Men folk snakka like eins.

Vi må altså kombinere mange faktorar for å skilje språk frå kvarandre. Den viktigaste er også her oppfatninga, at om brukarane oppfattar språket som eitt språk, er det det.

Økologiske system, tre døme og ein konklusjon

La oss starte med poteten. Rundt 1560 tok sjøfararar med seg dei første potetene frå Sør-Amerika til Europa. Potetimporten endra kosthaldet mykje og gav grunnlag for større folkesetnad. På nokre hundre år hadde desse rotknollane nest etter kornet vorte viktigaste planta i kosthaldet dei fleste stader i verdsdelen. Poteten endra også samfunnsforholda. For medan krøtterhald og korndyrking kravde store areal, fjøs, reiskapar og arbeidsorganisering, kravde potetdyrking ein jordflekk, eit grev, litt gjødsel og manuell arbeidsinnsats. Spreiinga av poteten er av dei store framstega i menneskesoga. I Sør-Amerika fanst turrote på poteter. Men endå poteter vart frakta gong på gong til ulike europeiske land, kom ikkje soppen som fører til turrote, med. Den lange overfartstida og høge temperaturen på seglskutene tok knekken på han. Først då dampbåtane kom, kunne soppen klare transporten gjennom tropebeltet. Han spreidde seg snøgt til alle land der det var poteter. Mest dramatisk var raseringa av potethausten i Irland i 1845, som førte til at ein million menneske svalt i hel og like mange utvandra.

Newzealandsk flatorm, artioposthia triangulata, er fem centimeter lang og ein centimeter brei. Når han kryp i jorda, kan han smalnast og bli 20 cm lang. På oversida er han mørkebrun med skjer av fiolett, under er han lysare og brunflekka. Han er tilpassa økosystemet på New Zealand. I 1963 vart flatormen for første gong oppdaga utanfor New Zealand, og då i ein forstad til Belfast. Truleg har han kome dit med importerte planter. Dei siste åra har han spreidd seg på dei britiske øyane, til Orknøyane og til Færøyane, der han første gong vart funnen i takrennene til den torvtekte lagtingsbygningen i Torshavn. Flatormen drep byttedyr ved å vikle seg rundt dei, for deretter å gi frå seg enzym og slim, slik at dyra blir oppløyste. Så sluker han i seg sekretet. Yndlingsretten er europeisk meitemakk. Det finst meitemakk på New Zealand òg, som han ikkje et, kanskje fordi makken gjennom tusenåra har utvikla eit forsvar. Meitemakken gjer jorda porøs og opnar for at mikroorganismar og anna liv skal finne seg til rette. Flatormen har ikkje slike eigenskapar, jorda dett saman og blir på 10-15 år hard som betong og ufruktbar. Flatormen kan utryddast med gift. Men gifta utrydder meitemakken òg. Den krypande faren kan berre haldast unna med mindre handel og mindre reising.

Gulfeber er ein av den verste sjukdomane menneske kan bli råka av. Sjukdomen herja i sentraleuropeiske hamnebyar og på austkysten av Nord-Amerika i førre hundreåret. Viruset blir overført med mygg og andre insekt. Gjennom handel har to nye myggartar spreidd seg i det nordlege Sør-Amerika. Den eine kom såleis som egg i ei skipslast med brukte bildekk frå Japan til USA. Desse myggartane har utvikla resistens mot myggdrepande middel. Ein forskar hos Verdas helseorganisasjon (WHO) seier:

– Mygg med evnen til å overføre viruset er nå spredd i mange land utenom Afrika og Latin-Amerika, inkludert USA og Australia. Hva vil skje om viruset tok en gratistur med flypassasjerer fra Sør-Amerika til disse landene, hvor de riktige myggene står klar til å ta imot dem? … Dersom vi ikke får gjort noe med disse, kan vi havne i en verdensomspennende katastrofe. (Sitert frå Sigmund Kvaløy Setreng: Naturens nei, Norsk Bonde- og småbrukarlag 1994.)

Desse tre døma, potetsopp, flatorm og gulfeber, gjeld same fenomenet, nye biologiske prosessar i fungerande økologiske system. Døma kunne forfleirast nærast i det endelause, med aids, ebola, malaria, tuberkulose osv. som menneskesjukdomar. Når ein organisme kjem inn i eit anna økosystem, kan han skiple jamvekta i systemet. Organismen er utan naturlege fiendar og kan difor spreie seg svært snøgt og stundom setje heile systemet i ulage. Dei nye biologiske prosessane kan vere langt meir dramatiske enn den kjemiske ureininga miljøvernarar så langt har vore mest engasjert i. For oljesøl til dømes kan vanlegvis fjernast. Men når nye biologiske prosessar først er komne i gang, er dei irreversible.

Døma viser òg tempoendringane når verda har vorte opnare. Med seglskipa kom poteten, men turròte-soppen kom først med dampskipa. Med snøgtgåande lastebåtar kjem flatormen og nye myggslag. Og med jetflyet kjem gulfeberviruset. Til meir omfattande den globale transporten er, til meir ope ligg verda for flytting av organismar.

Dersom vi trur at i framtidssamfunnet vil mennesket meistre og styre naturen som menneske meistrar og styrer maskinar, følgjer at innbyggjarane også vil vere i stand til å meistre slike problem, kunstgjødsel mot avlingsnedgang, gift mot ugras, DDT mot malariamygg, antibiotika mot bakteriar osv. Eit slikt, utviklingsoptimistisk syn kan vi finne belegg for hos marxistiske teoretikarar. Engels skreiv om tida etter den proletariske revolusjonen: «Menneskene som nå endelig er blitt herrer over sine egne samfunnsmessige forhold, blir dermed også herrer over naturen, de blir herrer over seg selv, – de blir frie.» (Friedrich Engels: Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap.)

Og sovjetsamfunnets lærebok i marxisme-leninisme frå 1962 blir avslutta med ein artikkel frå vitskapsmann og medlem av Sovjetunionens vitskapsakademi V. A. Obrutsjev, der han meiner at under kommunismen vil levealderen bli 150-200 år, at infeksjonssjukdomar blir utrydda, at menneska kan ale opp dyrerasar og avle planteslag som veks raskare og gir meir mat, at folk greier å meistre klimaet «og å regulere vind og varme slik som en i dag greier å regulere elveløp, drive bort skydekket og etter eget forgodtbefinnende framkalle regn eller godvær, sne eller hete».

Denne utviklingsoptimismen er likevel ikkje spesifikt marxistisk. Liknande idear møter vi hos nordamerikanske og vesteuropeiske etterkrigspolitikarar og -filosofar milelangt frå marxismen.

Men stadig fleire signal tyder på at menneske ikkje er og ikkje er i stand til å bli herrar over naturen. Rettnok påverkar menneskeleg aktivitet til dømes vind og varme, men på måtar som er skadelege og tek frå oss kontroll, drivhuseffekten fører til global oppvarming og meir uroleg ver. Vi må i staden sjå oss som delar av naturen. Eit slikt syn inneber også at einaste måten vi kan unngå eller kontrollere flytting av organismar til nye økosystem på, er med å redusere flytting, reising og varetransport gjennom å oppretthalde grenser og grensekontrollar.

Om transport av folk og varer

Vi kan sjå på nokre døme:

• Nederlandske eggprodusentar fôrar hønene sine med kraftfôr frå Thailand og Indonesia. Frå EUs felles landbrukspolitikk får desse produsentane 42 millionar ECU eller 330 millionar kroner for å eksportere egga til Asia. Dei sender såleis årleg 30 millionar egg med fly til Hongkong.
• Fordi arbeidslønene er lågare og miljøkrava veikare i Spania enn i Tyskland og fordi transporten blir subsidiert, sender tyske bønder krøtter i bil til Spania til slakting. Kjøtet blir sendt attende.
• Når ein supertankar har lossa i Singapore og må gå tom derifrå og til Mongstad etter ny last, fyller han opp tankane med 200.000 tonn vatn til ballast. Med det tek han med seg eit jafs av eit rikt og mangsidig økosystem, som han tømer ut att i Fensfjorden.
• Etter andre verdskrigen har flytrafikken vorte syttidobla. For laste- og personbiltransport har auken vore nesten like stor, men statistikk manglar.
• Eller vi kan sjå på folkeflyttingar. Tida med dei største folkevandringane er ikkje 500-talet eller 1800-talet, men 1990-åra. I 1994 flytte minst 30 millionar menneske frå eit land til eit anna. Det er like mange som på 1700- eller 1800-talet flytte på eit heilt hundreår.

Dette kan ikkje vare. I framtidssamfunnet må transporten av folk og varer reduserast. Produksjonen må skje meir lokalt og nasjonalt, og internasjonal kontakt må reduserast til det nødvendige. Reisinga må byggjast ned og prioriterast etter behov og ikkje etter pengebok. Økologiske flyktningar, som ikkje har nokon stad å vende attende, må prioriterast framfor politiske flyktningar, politiske flyktningar framfor internasjonal møteverksemd og internasjonal møteverksemd framfor turisme.

Ei ressursknapp verd

«Med kornavlinger som er i ferd med å flate ut i mange land, med nasjonale fiskefangster som antagelig ikke kommer til å øke særlig, hvis vi i det hele tatt skal få oppleve noen økning, og med beitemark som er grovt overbeitet i de fleste land, er det nå tvingende nødvendig å få en vurdering av hvert lands bæeevne. Hvis ikke er det en reell fare for at den del land blindt vil fortsette med å overskride bæreevnen når det gjelder mat,» skriv Lester R. Brown i 1994-rapporten frå Worldwatch Institute.

La oss sjå på nokre tal: Vi er 5,5 milliardar menneske på kloten. Truleg vil folketalet flate ut på rundt 10 milliardar om 40-50 år. Verdas matproduksjon skjer i hovudsak frå tre kjelder, hava, beitemarkene og kornåkrane. Fiskefangstane i verda gir 19 kilo pr. person. Taket er truleg nådd. Marinbiologar frå FAO meiner hava ikkje kan gi ei større avkastning dersom dei skal halde bestandane ved like. Om dette er rett, betyr det med venta folkeauke at vi om 40 år vil ha 11 kilo fisk pr. person. Overbeiting, forørkning, nedbygging og dyrking gjer at det ikkje lenger er grunnlag for å vente auka matproduksjon frå beite. Frå 1950 til 1984 voks kornproduksjonen i gjennomsnitt med tre prosent. Meir dyrka jord, betre produksjonsmetodar og meir kunstgjødselbruk er forklaringane. Men når jorda har fått ei viss mengd kunstgjødsel, veks ikkje avlingane lenger. Folk og vegar og verksemder og kjøpesentra og flyplassar og menneskeskapte ørkenar krev stadig meir av den dyrka jorda. Frå 1985 til 1990 voks kornproduksjonen med rundt en prosent årleg. Når innbyggjartalet voks med 1,7 prosent, minka korntilgangen pr. innbyggjar frå 344 kilo i 1984 til litt over 300 dei siste åra.

Om vi skal vere i stand til å brødfø verdas 10 milliardar i år 2040, vil vi ha bruk for alle dei matressursane kloten har. Det er ikkje industrisamfunnas standard-agronomi i stand til. Det er vi berre i stand til om vi nyttar heile mangfaldet av driftsmåtar og tilpassingar og kunnskapar som finst.

Folk har røter

Det er tre og ikkje folk som har røter, er ei ofte nytta spissformulering som Salman Rushdie visstnok er opphavsmann til. Mange norske radikalarar kallar seg sjølve verdsborgarar og bruker den negativt lada nemninga nasjonalistar om folk som vil oppretthalde nasjonane og er opptekne av identitet og røter.

Men alle andre dyr enn menneske er tilpassa visse økosystem og ikkje alle økosystem. Dei har altså røter. Er så dyrearten homo sapiens eit unntak, som er tilpassa livet overalt på kloten?

Det finst skilnader. Inuiten har trongare naseborer og augneopningar enn søreuropearen. Nordafrikanaren har sterkare pigmentproduksjon enn skandinaven og ei hudfarge som toler meir sol. Tropesjukdommar råka kolonisatorane og ikkje dei innfødde. Problem kan vinnast over, anorakk med ulveskinnshette – til dess ulven er utrydda – mot grønlandsvind, vaksinar i hopetal mot sjukdommar – til dess bakteriane utviklar resistens, og hudkrem med solfaktor 30 mot ørkensola. Men problem står att. Ingen stad i verda er hudkreft så hyppig som i Australia. Ikkje blant urinnbyggjarane, dei toler sola, men blant fleirtalet, innflyttarane frå Europa som er tilpassa livet i eit anna klima og under ei veikare sol.

Menneske er altså liksom andre organismar tilpassa livet på ein del av kloten. Tilpassinga har skjedd gjennom titals og hundretals generasjonars «survival of the fittest». Inuitane overlevde på Grønland, medan dei norske innvandrarane i vikingtida ikkje greidde seg i klimaet, slik at innvandrarkolonien gjekk under, truleg på 1300-talet.

Viktigare enn fysisk ulikskap er likevel kulturelle skilje. Nokre år attende var eg med ei gruppe innvandrarar frå byar i ulike tredje verda-land på arbeidstrening i heimbygda mi. Smør niste, sa vi, og dei kom med ei cola-flaske og ein pose potetgull. Og heldt ut halve dagen. Altså måtte vi forklare at norsk natur og difor norske arbeidsskikkar er slik at vi ikkje kan gå heim eller på kantinen til lunsj, at nistepakka, termosen og ryggsekken er viktig arbeidsutstyr, og at ryggsekkmeisen og ostehøvelen er norske oppfinningar som er til nytte.

Vi med fysiske og kulturelle røter i dette landet er altså best tilpassa liv her. Blir ikkje konsekvensen eit Noreg for nordmenn? Ja, på det viset at vi nordbuar har rett til dette landet framfor andre. Liksom mongolar har ein heimstadrett framfor oss til Mongolia og har ein fysikk og ein kultur som gjer dei betre i stand til å tole ørkensola. Ja, også på det viset at vi bør ha ei styrt innvandring framfor ei ukontrollert innvandring. For berre den styrte innvandringa kan bli økologisk forsvarleg. Difor bør vi i staden for å setje vidopne grenser opp mot stengde grenser diskutere prioritering og omfang. Hovudtankar i den debatten bør vere at omfanget kan fleirdoblast i høve til i dag fordi dette landet har velstand og apparat til å ta imot fleire og at vi ut frå det eg tidlegare har nemnt, bør prioritere etter behov.

Demokrati i ei grenselaus verd?

Demokrati krev oversynlege einingar. Vi kan i Noreg diskutere kristen etikk eller konfirmasjon av femtenåringar eller Hamsuns nasisme eller EU-medlemskap, og diskusjonen vil gå landet over.

For vi har eit felles offentleg rom. Difor kan vi òg lage felles styringsreglar for nasjonen Noreg, og vi kan ha eit demokrati.

Det er råd i eit land med 400.000 eller 4 millionar eller kanskje 40 millionar innbyggjarar. Men det går ikkje i eit land med 400 millionar innbyggjarar. Skilnadene mellom folk blir for store. Avstandane til styringsorgana blir til kløfter.

Demokratiet vil uunngåeleg bli erstatta av elitestyre i einingar som USA, EU, India og Kina. Mykje talar for at desse landa bør delast og at til dømes den sør-amerikanske løysinga med mange land er meir framtidsretta enn den nord-amerikanske med USA som det store.

La oss tenkje oss at nasjonane ikkje hadde eksistert, og at vi, lesaren og skrivaren, hadde teke på oss å lage eit framlegg til inndeling av verdas 5,5 milliardar innbyggjarar for å få ei fornuftig hausting av naturen, høvelege arbeidsfellesskap, område folk er tilpassa og i stand til å utnytte, sosialt gode samfunn og eit godt grunnlag for samarbeid mellom samfunn i verdsdelar og globalt.

Korleis hadde vi då gjort det? Ei inndeling av globusen i ruter, ti tusen kvadratmil pr. eining, hadde gjort Nederland til ein brøkdel av ein stat og Grønland til fleire statar. Ei inndeling etter innbyggjartal, tretti millionar pr. stat og 180 statar på kloden, hadde vorte like firkanta, splitta folk som høyrer saman og ført saman folk med lite grunnlag for fellesskap.

Nei, vi måtte kombinere ei rekkje faktorar, geografi, historie, oppfatningar, språk, levesett. Vi måtte foreslå små og store statar. Framlegget hadde ikkje vorte så ulikt dagens inndeling. Island hadde vorte ein stat endå øya har berre ein kvart million innbyggjarar. Kanskje hadde Østfold vorte svensk eller Bohuslän norsk, eller grensa langs Kjølen hadde vorte udregen. Men grensa mot Finland ville bli omtrent som no av omsyn til språkskilnader, og Skagerak hadde vore ei naturleg geografisk grense. Kanskje eit eige Sabmi, Sameland. Heile Irland hadde vi foreslått som ein stat, men kanskje hadde vi gått inn for Wales og Skottland som eigne statar. Slik kan vi halde fram kloten rundt.

Tankeeksperimentet viser at hovudtrekka i den statsinndelinga vi har i dag, ikkje er så dumme. Trass alle grense- og borgarkrigar lever fleirtalet av verdas folk innanfor fornuftige statsgrenser.

Det globale språket

Ein gong prøvde menneska å byggje eit tårn som nådde til himmels, fortel første Mosebok. Dette skjedde i byen Babel. Då sa Vårherre stopp, gjorde det slik at menneska fekk kvart tungemål og sende dei til alle verdas kantar. Blar vi noko lenger utover i Bibelen, møter vi følgjene av Vårherres avgjerd. Kong Ahasverus rådde over eit storrike frå India til Etiopia, og han gifte seg med jødekvinna Ester. Ein av dei fremste hovdingane hjå kongen, Haman, ville drepe alt jødefolket og sende melding om det i kongens namn, men dronning Ester og slektningen hennar, Mordekai, fekk Ahasverus på betre tankar. Dei fekk fullmakt til å skrive brev i kongens namn «til jødane og til jarlane og landshovdingane og fylkesstyrarane frå India og til Etiopia – hundrad og sju og tjuge land – til kvart land i den skrifti dei bruka der, og til kvart folk på det tungemålet dei tala, og til jødane òg i deira eigi skrift og i deira eige mål.» (Det gamle testamentet, Esters bok, kapittel 8, vers 9.)

Eit språkleksikon hevdar at det finst 4.774 språk. Eit anna bruker talet 6.000. Altså har gjennomsnittsspråket rundt ein million brukarar. Men det er vanskeleg å snakke om gjennomsnitt når det gjeld språk. Mange av småspråka på Papua Ny Guinea og i Indonesia har nokre titals brukarar, medan 12 språk har over 100 millionar brukarar, mandarin eller kinesisk såleis vel 900 og engelsk nesten 500, men attåt svært mange som har språket som andrespråk.

Av europeiske land er truleg Portugal det einaste eittspråklege. Berre i EU er rundt 50 språk i dagleg bruk. I Frankrike til dømes er fransk offisielt mål, men katalansk, baskisk, korsikansk, oksitansk, tysk, letzeburgersh og nederlandsk blir også brukte. I Spania er katalansk på veg til å få offisiell status jamsides det kastiljanske språket. Attåt blir baskisk, galisisk og asturisk nytta. Noreg sør for Sameland er eittspråkleg, men på Nordkalotten finst frå gammalt mange som meistrar både samisk, finsk og norsk.

Det største språkmangfaldet finn vi blant urfolk i eit fåtal land. Ni land, Papua Ny Guinea, Indonesia, Nigeria, India, Kamerun, Australia, Mecico, Zaire og Brasil har til saman 60 prosent av verdas språk. Dei 3 millionane øybuarar i det sørlege Stillehavet snakkar 500 språk.

Hadde det ikkje vore enklare å gå attende til stoda før Babels forvirring med same språket i radiokanalar verda over, i aviser, i litteraturen og folk imellom? Somt tyder på at det går den vegen, eller iallfall at det blir færre språk. Språkforskaren Michael Krauss hevdar såleis at halvdelen av verdas språk vil bli borte dei neste hundre åra. Berre 300 språk har den tryggleiken at dei blir snakka av minst ein halv million menneske.

Gjer det noko? Eg vil svare omveges med å gå attende til biologi og matforsyning. Dei siste åra har naturforskarar fokusert mykje på at industrisamfunnet riv grunnen unna det biologiske og økologiske mangfaldet, planter, dyr, mikroorganismar, variasjonar innanfor desse og heile økosystem blir borte. Vi har ingen rett til og ikkje grunnlag for å avgjere i dag at framtidssamfunnet skal vere utan dette, sa til dømes FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro våren 1992.

Slik også med språk. Kvart av dei 4.774 språka kan innehalde kunnskapar og innsyn som kan vere av uvurderleg verdi for framtidssamfunnet. Språka er det viktigaste kulturelle uttrykket og eit skattkammer for overlevert tenking. Kvart av språka kan gi grunnlag for kulturell skaping og vekst på måtar som hadde vore utenkjelege med eit globalt standardspråk. Og vi veit ikkje i dag kva framtidssamfunnet vil spørje etter. Urfolk «besitter en samlet økologisk kunnskap – preget i språk, skikker og overlevelsesteknikker – som er fullt på høyde med den samlede kunnskapen i moderne vitenskaplige biblioteker», seier forskar Alan B. Durning ved Worldwatch-instituttet.

Eit språk er meir enn ei samling ord. Orda, uttrykksmåtane og melodien i språket reflekterer ein felles tenkjemåte. Difor kan ikkje språket skiftast ut på same måten som ein skifter skjorte eller bil, det opplever språkomsetjarar kvar einaste dag.

Raknar språket, raknar eit folks kultur

Spørsmålet er sosialt. Hadde vi hatt patentløysinga på korleis framtidssamfunnet skal organiserast, slik kanskje Marx og truleg Lenin meinte dei hadde, kunne vi ha gått inn for å støype alle samfunn om i den forma. Men vi har ikkje nokon slik støypeform.

Framtidssamfunna må formast gjennom eksperiment, prøving og feiling, gjennom å hente noko frå ein kultur og noko frå ein annan. Då lyt vi ta vare på dei kulturane og dei språka vi har.

Konklusjonar

1. Det er ikkje grunnlag for den utviklingsoptimismen som finst hos dei marxistiske klassikarane. Mennesket er og blir verande berre ein del av naturen og må finne seg i å dele ressursane med andre skapningar.
2. Liksom det finst og må finnast grenser mellom økologiske system, er det også i framtida bruk for grenser mellom menneskesamfunn og ein moderat og regulert og ikkje ein fri kontakt på tvers av samfunna. Tanken om ei grenselaus framtid er økologisk uansvarleg.
3. Menneske har røter. Menneske i ulike delar av verda er tilpassa lokale naturvilkår og fungerer best innanfor desse.
4. Demokrati krev relativt små og oversynlege einingar. Nasjonalitetsprinsippet og nasjonalstatane kombinert med eit sterkare internasjonalt samarbeid er den beste organiseringsmåten i framtida. Eit grenselaust verdssamfunn vil ikkje kunne bli demokratisk.
5. Ei ressursknapp verd treng heile mangfaldet, alle kunnskapane og alle språka menneska har utvikla. Tanken om at språka skal erstattast av eit framtidig verdsspråk må avvisast.
6. Vi har ikkje grunnlag for å hevde at nasjonane vil døy og nasjonsgrensene bli viska ut i framtida. Og vi bør ikkje arbeide for at det skal skje.

På desse områda må marxismen og endå meir leninismen bytast ut med økologisk betre fundert tenking.

Debatt

av Anker Holm, Dragør, Danmark

Fra Danmark har Røde Fane fått denne reaksjonen på Olav Randens artikkel i nr 4, 1994.

Jeg mener at kunne tyde en uhyre fejlvurdering i konklusioner i denne finurlige filosofiske intelligentsia. På den ene side mener man SUKP og Stalin havde ret i sværindustrien – koste hva det ville – for det forestående opgør med Nazi-Tyskland. På den anden side skulle Vietnamkrigen have vist at massemobilisering og geriljakrig var bedre end SUKPs centralisering omkring sværindustrien, når et lille land kan beseire et stort land. Forhastet konklusion.

Situationen og tiden var ikke den samme ved Nazi-Tysklands overfald på Sovjetunionen som tiden under Vietnamkrigen. Det var rigtig her med geriljakrig (i Sovjet førte man også partisankrig), men medens Vietnam fik massiv hjælp fra Sovjet og Kina, så stod Sovjetunionen alene med hele Europas arsenal imod sig. (England var en belejret ø.) Tænk på hvad vi ser i dag i den opløste Sovjetunionen – etniske krige, religiøse krige, splid og splittelse. Under nazisternes indrykning i Sovjet var sovjetfjendtlige elementer, råddent afkom av hvidgardister, ukrainere, tatarer og andre klar til at hjælpe Nazityskland – i sandhet en kompliceret situasjon som slet ikke kan sammenlignes med krigsstrategien i Vietnam.

Giganterne på en helt anden verdensarena var Hitler-Tyskland og Sovjetunionen og kun dem, og heri bestod anden verdenskrigs kerne i spørgsmålet om sejr eller nederlag. Socialisme og vestligt borgerligt «demokrati» eller middelalderens inkvisision og nazibarbari. Selv i det i Danmark borgerlige 25 bindsværk fra Lademann A/S om anden verdenskrig, skrevet av borgerlige engelske militæreksperter, erkender man blankt at uden Stalins vældige industriopbygning havde Tyskland vundet krigen. Hvad behager … Det glorværdige Norge som i dag viser vej ud af den forbandede union – havde i stedet haft Quisling og Hirden. Kan vi ikke snart få slået det fast med syvtommersøm. Historien vil jo alligevel i siste ende fortælle sandheten.

Til slut om «konsekvent demokrati». Kommunister bygger som bekent på Lenins demokratiske centralisme. Det betyder diskution fra neden og op gennem Partiet – når flertallet på kongressen har talt, må mindretallet inordne sig under flertallet. (Mindretallet må beholde sin mening, men skal loyalt følge flertalslinjen indtil næste kongres.) Lenins Parti er Partiet af ny type hvor enhedens slagkraft er kendemærket.Partiet er Klassens fortrop som på længere sigt kæmper sig frem til sin egen overflødiggørelse i det klasseløse samfund.

Bokomtale

Overskrifta er namnet på eit nytt hefte om Kurdistan og det kurdiske folket sin strid for fridom. Det kurdiske namnet tyder «Leve Kurdistan!» og er eit kjend slagord frå den kurdiske oppreisten. Røde Fane har snakka med forfattarane av heftet, Lars Julin og Magnus Bernhardsen.

– Nyhende om tilhøva i Kurdistan kjem no hyppigare enn nokon gong sidan Golfkrigen. Det kan vera vanskeleg å skjøne kva som hender ut i frå dei stutte meldingane «frå kjelder i det tyrkiske militæret». For deg som ynskjer å få eit overblikk over stoda i Kurdistan og dei politiske linene som ligg til grunn for hendingane der, kan dette heftet vera til stor hjelp, seier dei.

Heftet opnar med ein generell presentasjon av Kurdistan. Kva veks der, kven bur der, kor mange kurdarar finst det, kva slags mål er kurdisk med meir. Så fylgjer ein bolk om soga til kurdarane i alle underkuarstatane. Partiya Karkeren Kurdistan, PKK, som leier den kurdiske nasjonale frigjeringsstriden vert handsama i eit eige kapitel.

– For oss har det vore viktig å gje lesarane eit breitt oversyn over stoda i Kurdistan, og soga til kurdarane. Heftet er ikkje eit «debatthefte», men inneheld nok kontroversielle standpunkt. Vonaleg vil dei som les heftet verte inspirerte til å handle. Vi ynskjer at solidaritetsarbeidet vert bedra, og oppmodar folk til å ta kontakt med samstende-rørslene.

Magnus og Lars var på ein studieferd i Kurdistan før dei skreiv heftet.

– Vi var i eit hersatt land. Eit stort fengsel. Mellom anna vart vi sette i hotellarrest i byen Cizre. Vi skjønar at Tyrkia ikkje ynskte utlendingar der. Dei har tømd byen for fridomshungrige kurdarar og fylt han med quislingar og samarbeidsfolk – og politi, militære og spesialstyrkar. Vi var og med på opninga av «rettssaken» mot dei seks DEP-parlamentarikarane. Heile dagen vart nytta til å lese opp nokre hundre sider av anklagen mot parlamentarikarane.

Både Magnus og Lars er aktive i solidaritetsarbeid her heime og arbeider i komiteen Kurdaranes Vener. Magnus er leiar i Oslo-avdelinga, medan Lars er leiar i Oslo Raud Ungdom.

Heftet er gjeve ut av Raud Ungdom med stønader frå Norad og Studieforbundet Ny Verden, og kan tingast frå Raud Ungdom.