av Pål Steigan

Diskusjonen om sosialisme i ett land har i de seinere åra vært en nokså uinteressant diskusjon mellom trotskister og marxist-leninister, der de første har tatt kategorisk avstand fra noe de andre har forsvart. Temaet er imidlertid for viktig til å bli forvist til ei slik bakevje.

Undertegnede ble bedt om å innlede om dette temaet på AKPs sommerleir ved Sandefjord denne sommeren. Det er noen år siden jeg har jobba med temaet, så jeg ble nødt til tenke gjennom en del saker på nytt. Under dette arbeidet kom jeg til å nærme meg problemet langs litt andre ruter enn det som har vært vanlig i m-l-bevegelsen. Dette førte fram til en del konklusjoner som kan vise seg å være nyttige i et langt videre perspektiv enn diskusjonen om sosialismens muligheter i ett enkelt land. Det reiser spørsmål om sosialismens karakter, om kommunistpartiets rolle i et sosialistisk samfunn, om kommunistiske øyer i et sosialistisk samfunn og en del andre ting som det opprinnelig ikke hadde vært min hensikt å ta opp. Debatten på sommerleiren ble også ganske livlig.

Debattantene tok opp langt flere spørsmål enn det innlederen hadde svar på, og det er å håpe at noe av dette også vil komme Røde Fanes lesere for øye.

Et internasjonalt system

Kapitalismen er et internasjonalt system. Alt det vi kjenner som kapitalismens særtrekk og elendighet har for lengst sprengt nasjonalstatens rammer. Ikke minst den imperialistiske utbyttinga er et så karakteristisk systemtrekk ved dagens kapitalisme, at den hører med i enhver meningsfull beskrivelse av systemet. Den relative velstanden som finnes i et lite antall industriland, må ses på bakgrunn av den ufattelige fattigdommen som minst to milliarder av menneskeheten lever under. Teknologiutviklinga, den vitenskapelige revolusjonen og det internasjonale markedet er tre andre stikkord som understerker kapitalismens internasjonale karakter. Dette systemet kan derfor i siste instans bare oppheves på det internasjonale planet. Dette forholdet har blitt langt mer skjerpa de siste tiåra, gjennom internasjonalisering, monopolisering, teknologisk revolusjon og internasjonalisering av mediene.

Av dette følger det nødvendigvis at sosialismen ikke kan seire endelig i ett enkelt land.

Neppe Norge aleine

Norge er et lite, kapitalistisk land. Vi er svært tett integrert med resten av den vestlige imperialistiske økonomien. Det er derfor svært lite sannsynlig at de objektive vilkåra for en revolusjon i Norge vil oppstå uavhengig av ei svær krise i en lang rekke imperialistiske land. Normen har også vært at de økonomiske/ politiske krisene og den politiske radikaliseringa innledes i mer sentrale land et år eller mer før bølgene begynner å vise seg langs våre strender.

Vilkåra for at sosialismen skal seire i Norge er dessuten at imperialismen for ei tid er så svekka at den ikke evner å hindre det. Det kan f.eks skje under en større revolusjonær bølge i Europa. En sosialistisk seier i Norge vil derfor sannsynligvis skje samtidig med, eller helst etter at revolusjonen har seiret andre steder.

Det er ikke en gang ønskelig at et norsk sosialistisk samfunn blir stående aleine når den revolusjonære flodbølgen gir seg, av grunner som vi skal komme tilbake til.

Kapitalismens ujamne utvikling

Men det er også slik at kapitalismen ikke utvikler seg jamnt. Det er tvertimot et systemtrekk ved kapitalismen å utvikle seg ujamnt. Revolusjonære gjennombrudd vil derfor ikke komme over det hele samtidig, men tvert om regionalt eller nasjonalt. Dette viser all erfaring. Men dersom det oppstår en revolusjonær situasjon som gir muligheten til en sosialistisk seier, har vi ikke noe annet å gjøre enn å gripe den sjansen.

En revolusjon er ikke noe teselskap. Den revolusjonskomiteen som kaster korta i en sånn situasjon, vil kort etter stå overfor kontrarevolusjonens eksekusjonspelotong. Det vil sikkert også gjelde tusenvis av aktivistene, jfr. tankegangen bak norsk unntakslov.

Overfor arbeiderklassen lar det seg heller ikke forsvare å ikke gripe den historiske sjansen. Dette vil være en situasjon der arbeiderklassen i masseomfang virkelig ønsker sosialismen og der den vil forvente at det endelig skjer noe. Folk vil okkupere fabrikker, ta over makta i lokalsamfunnet osv. Skulle så fortroppen si: beklager kamerater, Trotskij har klart påvist at sosialisme i ett land er umulig, så kutt ut tullet og begynn å jobbe! Revolusjonære situasjoner har sin egen logikk. Når de oppstår må arbeiderklassen forsøke å gripe makta. Dette til tross for at oddsene for å lykkes i det lange løp vil være små. Alternativt vil fascistene gjøre det.

Teoretisk sett kan vi altså komme til å stå overfor en sosialistisk revolusjon som har seiret i Norge, uten å få følge av andre stater av betydning og at arbeiderklassen skal i gang med å skape et samfunn på sine egne premisser, og det er det som er tema for denne debatten.

Dette kan f.eks skje i en situasjon der den europeiske revolusjonen har blitt innleda av opprør i EU og blitt etterfulgt av opprør i perifere land som Norge. Men så lider EU-revolusjonen nederlag, mens den norske revolusjonen seirer. Så står vi der og skal bygge sosialisme i ett land, enten det var det vi hadde tenkt eller ei.

Gode objektive vilkår, men …

Innafor ramma av en mer omfattende revolusjonær seier, ville vilkåra for sosialisme i Norge være gode. Rikelige naturressurser, høyt utdanningsnivå, demokratiske tradisjoner, høyt teknologisk nivå. Alt dette og mer til kunne ha bidratt til å skape en avansert sosialisme. Men mange av disse premissene vil svekkes eller forsvinne dersom vi står isolert i et hav av kapitalistene.

Imperialismen vil i verste fall invadere Norge, og forsøke å knuse oss militært. Hvis det ikke lykkes, vil den forsøke med alle andre midler å knekke forsøket på å vise verden et menneskeverdig alternativ til kapitalismens barbari. Vi må regne med:

• Lavintensiv intervensjon av den typen USA utsatte Nicaragua for gjennom contras. Slik vil vi bli tvunget til å stå på krigsfot og vi vil måtte la viktige oppbyggingsoppgaver stå til fordel for de militære oppgavene.
• Handelsboikott av den typen Cuba har opplevd. Norsk eksport vil møte handelsmurer.
• Norske bedrifter vil miste tilgang på teknologi, råvarer og reservedeler. Husk Cocom! «Vår allierte» USA tiltok seg retten til å knuse Kongsberg Våpenfabrikk som et ledd i den kalde krigen. Da Cocom ble oppretta, inneholdt listene over den «høyteknologien» som det var forbudt å eksportere østover, varer som plastkammer og kulepenner. Nå blir det genteknologi, datachips osv.
• Norske kapitalister vil forsøke å berge profitten sin gjennom kapitaleksport, ved å smugle ut nøkkelteknologi. Husk hvordan den første arbeiderpartiregjeringa til Hornsrud ble møtt: Kapitaleksport for å undergrave ei radikal sosialdemokratisk regjering som hadde tiltrådt på i vanlig parlamentarisk vis. Og her snakker vi om en revolusjon. Pengefolkas reaksjon vil bli deretter.
• Imperialistiske selskaper og stater vil forsøke å kjøpe opp vår teknologiske elite. Husk USAs gigantiske hjerneimport fra Øst-Europa og Tyskland.
• Vi må regne med fysisk sabotasje av produksjonsanlegg, infiltrasjon av alle slag agenter, fra industrispionasje til provokatører.
• De imperialistiske mediene vil framstille alt det sosialistiske Norge gjør, på en måte som får Watsons bilde av hvalfangernasjonen Norge til å framstå som en skjønnmaling. Mediene i verden eies av folk som Berlusconi, Murdoch og Hersant. Det er i disse mogulenes egeninteresse at folk verden over ikke får høre om et avansert forsøk på å bygge en sosialisme som peker framover og som kunne bli et eksempel til etterfølgelse.Vi har ingen grunn til å regne med å få beholde olja, installasjonene i Nordsjøen er for lette å sabotere og umulige å forsvare militært.
• Dessuten vil vi ha de internasjonale markedskreftene mot oss. De vil slå inn i norsk økonomi og tvinge oss til å handle delvis på kapitalismens premisser. For eksempel vil en norsk sosialisme måtte slåss for å beholde en eksportindustri for å kunne kjøpe alt fra våpen til teknologi og råvarer på et fiendtlig verdensmarked. Dette vil bringe inn et kapitalistisk og antisosialistisk element i planlegging og økonomisk oppbygging.

Jeg ser også at det finnes mulige positive trekk i dagens teknologiske og politiske virkelighet som vil kunne legges i den motsatte vektskåla. Datanettverkene kan brukes til å hente inn internasjonal ekspertise på tvers av alle blokader. De kan også brukes til å spre informasjon om de spennede og løfterike tinga den unge, sosialistiske staten gjør. Internasjonale blokader har vist å ikke være vanntette. Det er mulig å spille på motsetninger mellom ulike reaksjonære regimer. Osv osv. Men hovedsida er at det blir tøft; på grensa til det umulige å bygge sosialismen aleine i Norge omgitt av en fiendtlig, imperialistisk verden.

Forkrøpling av sosialismen

Alt dette vil forkrøple den norske sosialismen fra første dag.

• Stikk mot sine politiske ønsker, vil ei sosialistisk regjering bli nødt til å prioritere militærvesenet høyt. Sannsynligvis bør landet da skaffe seg atomvåpen og raketter til disse. Det ser ut til å være det eneste som kan frata imperialistene lysten på invasjon. Dermed er man på vei til å bygge et militær-økonomisk kompleks, som vil ligge som en livstruende virus i sosialismens kropp.
• Levestandarden vil høyst sannsynlig bli lavere for flertallet enn den er i dag, på grunn av den internasjonale boikotten. Nå vil imidlertid ikke sammenlikninga være direkte, fordi en revolusjon nettopp vil skje på grunnlag av at folks levestandard allerede er blitt dramatisk forverra. Men eldre folk vil huske tilbake til og glorifisere «l’ancieme régime», den gode gamle kapitalismen, uten å fortelle at dette systemet forutsatte bitter nød for flertallet i verden. En sosialisme som er verdt saltet sitt, må reagere på nedgangen i levestandard med å fordele knappheten mer solidarisk, altså ved å ta fra de rike og middelklassen for å høyne livskvaliteten til den fattigste delen av befolkninga. Forutsatt at kapitalismen er avskaffa, kan SV-parolen «del godene» bli satt ut i livet. Problemet er at med alle de negative faktorene på den internasjonale arenaen, så vil det i mange år bli snakk om å dele knappheten.
• Dette vil skape et sosialt grunnlag for en anti-sosialistisk bevegelse som også vil slå inn i de klassene og sosiale gruppene som i utgangspunktet har støtta sosialismen.
• Kampen mot den utenlandske hetsen og sabotasjen vil kunne slå ut i paranoia, etterretning mot feil folk og forveksling av skillet mellom folket og fienden.
• Mangelen på råvarer, teknologi og reservedeler vil kunne føre til rovdrift på egne ressurser. Jf Tsjekkoslovakia, som på grunn av sin rolle som «den sosialistiske blokkas» våpensmie, ble nødt til å bruke sterkt forurensende brunkull som energikilde, med katastrofale følger for skog, vann og folk.
• Kampen for å overleve i en verden av sultne ulver, vil kunne føre til prioriteringer som på lang sikt vil true sosialismens vesen: stakhanov-arbeid i eksportindustrien i stedet for fire timers arbeidsdag og gratis daghjem til alle barn.
• For å holde på toppekspertene våre, kan det være fristende å kjøpe dem, dvs konsolidere en borgerlig intelligentsia.
• Alle disse problemene vil spille på lag med alle de restene av kapitalisme, karrierisme, borgerlige tradisjoner og borgerlig tenkning som det etter-revolusjonære samfunnet vil være stappfullt av. Den typen folk som i dag går inn i Arbeiderpartiet for å få en toppjobb, vil sjølsagt søke seg til kommunistpartiet og andre sosialistiske partier.
• Til slutt bryter denne sosialismen sammen av de indre problemene som den er påført av den imperialistiske omverdenen, enten som et DDR, et Cuba eller et Kina. Dersom det da ikke skjer revolusjoner i andre land som dermed kan skape et bedre internasjonalt klima for sosialismen i Norge. Ekstra bittert vil det være at et slikt sammenbrudd for sosialismen i Norge vil bli oppfatta, også av kommunister og sosialister i andre land, som et uttrykk for sosialismens svakheter og feil, og ikke som en kilde til raseri mot imperialismens forbrytelser.

Pessimisme?

Det kan kanskje virke som om jeg er pessimistisk med hensyn til sosialismens muligheter på egen hånd i Norge. Antakelsen har noe for seg, men så er jeg da heller ikke sosialist. – Jeg er kommunist. Det betyr at jeg ikke ser på sosialismen som et mål, men bare som en forberedelse til et totalt brudd med kapitalismen. Og kommunismen kan ikke seire i ett land. Den kan først seire i en større internasjonal sammenheng, ikke nødvendigvis over hele kloden på en gang, men i så stor del av det imperialistiske kjerneområdet at livsbetingelsene for kommunismen kan konsolideres og vokse.

Konsekvenser

På tross av de problemene jeg har nevnt, er jeg sterkt for at norske kommunister og sosialister skal prøve å gjøre det maksimale ut av en historisk mulighet som en seier for soialismen i Norge, uansett om det vil bli en nesten umulig oppgave dersom vi blir stående aleine. De russiske kommunistene var klar over at Oktoberrevolusjonen i 1917 ville stå overfor gigantiske problemer dersom den ikke fikk følge av en revolusjon i ett eller flere viktige industriland. Særlig håpet de, og med god grunn, på Tyskland. Men revolusjonen i Tyskland, Ungarn, Bulgaria, Finland osv ble knust og russerne måtte stå distansen aleine. For å motivere befolkninga for de tiltaka som denne desperate situasjonen tvang fram, prøvde man å framstille nødvendigheten som dyd. Kortsiktige tvangstiltak ble opphøyd til det eneste riktige. Dette er forståelig, men avgjort noe vi må prøve å unngå.

For oss kommunister må det være viktig å ikke bli de kortsiktige krisetiltakas parti, slik bolsjevikpartiet ble. Også av denne grunnen er det viktig at kommunistpartiet tar sikte på en brei sosialistisk koalisjon som også kan bære denne typen problemer i fellesskap. Kommunistene bør ta sikte på å fortsatt være et parti for arbeiderklassens langsiktige interesser og dermed opprettholde en en viss distanse til det sosialistiske maktapparatet.

Dette betyr også at det kan riktig å bevare litt av sin dyd hvis noe sånt lar seg gjøre. Hvis sosialismen tvinges til å dø av ytre krefter, er det bedre for sosialismens interesser på lang sikt om det blir en død i skjønnhet enn at den kveles i dritt. Nå var ikke det sandinistiske Nicaragua sosialistisk, men deres form for nederlag var antakelig bedre i det lange løp enn den albanske varianten. Et nederlag à la Pariskommunen har ikke skadet sosialismens sak i det lange løp, sjøl om den nødvendigvis var et helvete for arbeiderklassen i Paris. Det jeg mener å si, er at det er bedre å tape i kampen for løsninger som peker framover for menneskeheten enn å oppnå midlertidige seire ved hjelp av GULag-metoder for å verne om løsninger vi egentlig ikke vil ha.

En typisk feil som våre forgjengere har gjort, har vært å forveksle virkeligheten med ønskene. Maos ide med folkekommunene var svært interessant og viktig. Den tok sikte på å løse en rekke grunnleggende problemer på den kinesiske landsbygda. Og den ble raskt meget populær. Men måtte den gjennomføres over hele det veldige Kina på mindre enn ett år? Hadde det ikke vært bedre å la den vokse seg fram som et framskredent eksempel over flere år? Marx påviste at sosialistiske øyer i et kapitalistisk samfunn vil komme til å gå til grunne overfor kapitalismens enorme trykk og dens indre lover. Men ingen har påvist at kommunistiske øyer under sosialismen er noen umulighet. Kanskje kunne det bli en oppgave for kommunistene under sosialismen å stå som fødselshjelper for denne typen kommunistisk grasrotorganisering heller enn å bekle byråkratiske posisjoner. Sjølsagt vil ikke kommunistene kunne unnslå seg for å ta lederposisjoner. Det vil mangle folk på de vanskelige jobbene, folk med det rette sosialistiske klassestandpunktet.

Kommunistene vil bli pressa fram til sånne jobber. Men det bør ikke være det viktigste. Det viktigste må være å hjelpe fram alle de kimene som vil oppstå til å begynne å bygge et samfunn som bryter enda mer radikalt med kapitalismen enn det sosialismen gjør.

av Terje Valen

I Klassekampen og andre stader har forskjellige personar skrive om, rost eller harselert over den franske filosofen Jacques Derrida. Men ingen har forklart kva mannen står for. Eg vil prøve det no.

Derrida (f. 1930) er ein viktig filosof fordi han har blitt ein slags kultfigur for ein del kulturpersonar som framstiller seg sjølv som relativt radikale. Synsmåtane hans blir spreidd vidt og breitt på indirekte vis gjennom desse kulturpersonane og påvirkar tankemåtane våre utan at vi kjenner heilskapen i dei.

Konklusjonen min er at Derrida politisk sett er svært enkel. Han er ikkje revolusjonær. Han er reformist. Men denne enkle reformismen har eit spissfindig, og etter mi meinig, livsfjernt filosofisk grunnlag. Eg vil forsøke å vise korleis denne typen filosofi heng saman med det eg kallar «den store utsettingsepoka». Eg vil argumentere for at denne epoka no er på hell og at det krev oppgjør reformfilosofane og renessanse for dei store radikale, revolusjonære og reformistiske tenkarane.

Dekonstruksjon

Når eg gjennomgår Derrida sin filosofi, så må eg følge han gjennom argumenta hans. Bare då er forståing mulig, og det er denne forståinga som opnar for haldbar fornuftskritikk.

Men denne framstillingsmåten min gjør at mange vil kjenne at det er motstand i teksten når Derrida slepp til med resonnementa sine. Eg vonar at mange vil overvinne denne motstanden og fullføre vegen til konklusjonane.

Den filosofihistoriske bakgrunnen til Derrida er utbildning ved den kjende École normale supérieure i Paris. I skriftene sine syslar han med tankane til Platon (427-347 f.Kr.), Hegel (1770-1831) og Husserl (1859-1938), Freud (1856-1939), Saussure (1857-1913), Levi-Strauss (1908-?) og Lacan (1906-?). Det han vil gjøre, er å plukke frå kvarandre, plukke ned eller dekonstruere det som er blitt kalt den «vestlige metafysiske tradisjonen» frå Platon over Hegel fram til den såkalla strukturalismen (Saussure og Levi-Strauss). Strukturalismen på si side var motefilosofien i Frankrike etter eksistensialismen til opp på 1960-talet. Gjennom denne dekonstruksjonen vil Derrida oppdage ein ny grunnvoll for ein ny filosofi.

Kva meiner han så er innhaldet i den metafysiske tradisjonen som han vil plukke ned? Kjerna i den metafysiske tradisjonen er ei teoretisk haldning som søker orden og system bak ei virkeligheit som stadig forandrar seg, med det mål å kontrollera og meistra ho.

Strukturalismen

På sin måte nådde denne teoretiske haldninga eit høgdepunkt i strukturalismen. Denne retninga bygde jo på leiting nett etter orden og system, eller altså struktur som styrte all historisk utvikling.

På 1960-talet gjekk denne retninga i oppløysing innafrå, til dømes gjennom arbeida til Michel Foucault. Han gjekk vekk frå ideen om den store strukturen som styrte alt (panstrukturen), og tok til å gå inn i mindre strukturar for å studere korleis makta over menneska vart organisert. Slik vart panstrukturen splintra i ei mengd småstrukturar som ikkje var innordna under nokon heilskap med sine lovmessigheiter. Denne retninga er blitt kalla poststrukturalisme.

Seinare har dei sett merkelappen postmoderne på denne haldninga. Dette omgrepet kom på moten etter at Jean Francois Lyotard gav ut boka La condition postmoderne (Den ettermoderne tilstanden) i 1979.

Postmodernismen

Postmodernistane tar oppgjør med sjølve leitinga etter heilskapsperspektiv på og meining med historia og virkeligligheita. Dei meiner at det ligg eit ønske om å dominere og herske over menneske og natur hos alle som leitar etter heilskap meining. Konklusjonen deira blir då at denne forma for tenkning og den praksisen som heng saman med han, er sjølve til elendet til menneska i dag. Vi kan følge denne tenkemåten frå Lukrets (96-55 f. Kr.) over Nietzsche (1844-1900) til eit sentralt straumdrag i den tysk-franske filosofien i dette hundreåret. Men meir om det ein annan gong.

Den moderne økologismen og feminismen har tatt til seg mykje av denne postmoderne tenkemåten som også fører til forkasting av marxismen gjennom ei forkasting av både filosofisk materialisme, dialektikk og den materielle framandgjøringa slik han trer fram i kapitalen.

Derrida er ein av dei som har arbeidd mest med eit slikt «postmoderne prosjekt». Det er filosofen Hegel som blir den framste motspelaren hans. Han meiner nemlig at Hegel, med sin kritikk av den metafysiske tradisjon også fullendte han og tok vare på kjerna i han.

Nietzsche gir derimot, i følge Derrida, eit foredøme på kritikk av metafysikken.

To verder

Frå Platon har vi fått ideen om at verda er delt i to: ein del som vi lever og sansar i (sanseverda), og ein annan del som vi ikkje kan sanse direkte (ideverda), men som er sannare og gir meining til den første delen. Nietzsche seier at ein slik måte å sjå det på, tømmer den første verda (sanseverda) for meining. Dette er typisk både for platonismen, kristendommen og sosialismen eller kommunismen. Nietzsche meiner at vi må forkaste ideen om den andre verda som gir meining til den første. Vi må bare dømme livet ut frå livet sjølv.

Når Derrida vurderer tidligare kritikk mot metafysikken, så finner han at nissen alltid følger med på lasset. Dei som kritiserer, er tvungne til å bruke dei grunnleggande omgrepa i metafysikken når dei kritiserer han. Det er omgrep som «vesen», «grunnlag», «det opprinnelige». Fordi dei må bruke slike omgrep, blir dei også lett fanga i tradisjonen att.

Likevel konkluderer Derrida med at oppgjøret med metafysikken må skje innanfrå og ikkje utanfrå. Han vil bruke ein metode med å lese seg nøye inn i den metafysiske tradisjonen og finne fram til dei skjulte føresetnadene og kva mulig vilkår som ligg i han til å skiple grunnlaget i tradisjonen. Han er særlig opptatt av stilen i tradisjonen sine viktige tekstar, altså ikkje bare kva dei seier, men måten dei seier det på. Gjennom slike analyser vil han skissere muligheita for ein annan tenkemåte.

Væren

Det første steget er å finne det felles i dei ymse metafysiske tydingane av omgrepet «væren», det å vere. Han meiner at det avgjørande trekket er at tradisjonen bestemmer «væren» som tilstadeverande, som nærver. Hos Platon er ideen tilstade i tingen. Hos Descartes («eg tenkjer, altså er eg») er subjektet tilstade for seg sjølv. I fenomenologien ligg det som er tilstade, i oppfatninga eller persepsjonen.

Dette knyter han til den sentrale tanken i strukturalismen, nemlig at strukturen har eit slags sentrum eller eit prinsipp som held han saman eller gir han meining. Paradokset i den metafysiske tradisjonen er at han hevdar at dette prinsippet både er kjerna i strukturen og at det er utanfor strukturen.

Så kjem han på tanken at det kan vere ein struktur utan sentrum, utan prinsipp. Det er inga meining bak eller utanfor denne strukturen. Han er bare eit spel av meiningsskilnader. Eit spel av noe som er tilstade («væren») og noe som ikkje er tilstade («fraværen»).

Språkteori

Ettersom strukturalismen sprang ut av arbeida til språkforskaren Ferdinand de Saussure, knyter Derrida desse ideane sine til ein kritikk av Saussure sin strukturalistiske språkteori. I denne teorien har nemlig det tilstadeverande forrang på den måten at det talte språket har forrang for det skrivne. Det talte ordet er direkte tilstade i situasjonen medan det skrivne ordet er merka av fråver fordi det er skrive på eit ytre materiale. Samstundes seier strukturalismen at språket konstituerer tanken. Det er ikkje slik som vi er vant til å tenke, nemlig at tanken får uttrykket sitt i språket.

Derrida sitt angrep på metafysikken tar utgangspunktet sitt her, i kritikk av den strukturalistiske språkteorien. Han snur opp ned på forholdet mellom tale og skrift og han generaliserer skriftomgrepet. Dette gjør han gjennom ei «nylesing» av Saussure sitt hovedverk Cours de linguistique générale (Kurs i generell lingvistikk) frå 1916.

Derrida vil bryte opp denne teksten innanfrå. På den eine sida har teksten, i følge Derrida, ei side som er kritisk til metafysikken. Han reduserer nemlig ikkje det sansa uttrykket (språket) til ei avspegling av eit ikkje-sansa innhald (tanken). Tvert om er det uttrykket (språket) som får ein bestemmande eller strukturerande funksjon på tanken.

Språket og skrifta

Men på den andre sida skjuler teksten det tvetydige som er grunnleggande for den metafysiske tradisjonen si nedvurdering av skrifta. Skrifta blir sett på som noe avleia av det talte ordet. Språket er uavhengig av skrifta. Samstundes blir skrifta framstilt som noe trugande og akkurat noe som truger det «opprinnelige», dvs. tilstadeveret i det talte ordet, det «levande ordet» om du vil.

Språket er på den eine sida uavhengig av skrifta. På den andre sida prøver skrifta å trenge inn på, eller ta makta over det talte språket. Skrifta er noe ytre. Det katastrofale er at dette ytre trenger seg inn i det «indre». Det utover vald på det som er tilstade ved å føre inn ein avstand. Derfor er det noe farlig som vi taper oss sjølv i. Men korleis kan noe som bare er avleida, som bare er ein ytre teknikk, ha denne makta?

Derrida meiner at han her finn ei sprekke i Saussure sin språkteori. Derfor hevdar han at det opprinnelige språket som ikkje er påvirka av valden frå det skrivne ordet, aldri har eksistert. Det har alltid vore skrift.

Derrida argumenterer omlag slik: Det finst inga rein tilstadevering. Tvert imot høyrer fråveret med til nærværet. Det nærverande oppstår bare som ein skilnad i høve til det som har vore i fortida og som vil komme i framtida. Det er både seg sjølv og ikkje seg sjølv, både notid, fortid og framtid. Noe kan bare bli nærverande gjennom ein avstand, gjennom å skape ein skilnad.

Différance

Det andre som er fråverande, må bli halde fast i det nærverande som noe anna der. Det må sette spor etter seg. Sporet har det kjenneteiknet at det held fast noe fråverande i noe nærverande. Først gjennom dette sporet etter noe anna finst det noe nærverande. Det nærverande føreset eit spor som kjem frå det fråverande, altså ein skilnad. Skilnaden i sporet er vilkåret for at det nærverande er mulig. Det som den metafysiske tradisjonen set som den ytterste grunn, væren som nærver, har sjølv eit grunnlag. Dette grunnlaget, som er danna av skilnad, kallar Derrida for différance. Dette omgrepet skal dekke både tydinga «skilnad» (å vere ulike) og tydinga utsetting. Altså ein skilnad som både skapar avstand og utsetting. Det er gjennom denne «différance» at livet blir virkelig.

Samstundes er det slik at denne utsettande forskjellen samsvarer med forholdet mellom tale og skrift. Det er eit generalisert grunntrekk ved skrifta som nett er ein avstand i nærveret. Derfor kan Derrida kalle «prosjektet» sitt for grammatologi, ei lære om skrifta.

Kva tyder det då at vi lever under ein slik «grunnleggande» tekst? Den metafysiske tradisjonen forstår skrifta som ein farefylt omveg til livet. Vi har nærveret, livet er nærvere, og utsettinga kjem som eit tillegg. Det kan vere nødvendig å ta ein omveg – for eksempel gjennom skrifta – men omvegen er bare eit tillegg.

Til dette seier Derrida at vegen (livet) er ein omveg heilt frå byrjinga. Det er utsettinga og forseinkinga som er det grunnleggande. Vi kan aldri få fullbyrda livet, dvs. fullbyrda det vi strever etter. All fullbyrding er merkt av fråveret, altså mangelen.

Derrida sin kritikk treff sjølve tanken på at det fins noe opprinnelig eller grunnleggande. Det fins ikkje noen ytterste instans som du kan måle alt med. Du kan ikkje finne eit absolutt reint nærvere som kan fungere som avsluttande instans. Dermed treff kritikken sjølve den metafysiske leitinga etter det grunnleggande, dvs. leitinga etter ein meiningsgjevande grunnvoll og dermed etter samlande meining. Der er ikkje noen meining utover sjølve spelet av skilnader. Ei slik meining må vere bestemd innanfor spelet. Sjølve spelet av skilnader kan ikkje peika fram mot eit mål som vi skal virkeliggjøre. Spelet er i seg sjølv ope, umulig å kontrollere.

Forverrer Hegel

Eg meiner at Derrida tar utgangspunkt i dei dårlige sidene i Hegel sin filosofi og forverrar dei ytterligare. Han viderefører idealismen, dvs. den læra at tankane bestemmer utviklinga i verda. Det gjør han ved å sette det skrivne språket i staden for ideen. Ved å gjøre det erstattar han Hegel sitt tenkande menneske med eit lesande og skrivande mennesket. Det er første innskrenkinga.

Men dermed har han også redusert det virksomme, produserande, tenkande og kommuniserande mennesket til Marx, som både blir skapt av verda rundt seg og som sjølv skaper verda rundt seg, med noe meir einsidig, nemlig med det lesande og forfattande mennesket. Dette mennesket er faktisk meir innskrenka enn Descartes sitt tenkanda menneske. Og det kan ikkje endre verda på noen måte. Det kan bare fortolke verda på ymse måtar.

Dersom vi ser på heile filosofihistoria, så ser vi også at filosofane i dette århundret har funne ein sprekk som dei kan bruke til å forlate materialismen og føre inn att idealismen. Sprekken er språket, den materielle kommunikasjonen mellom menneske i form av lydbølgjer og teikn. Gjennom denne sprekken har fleire generasjonar av akademiske filosofar innan både den anglosaksiske, den tyske og den franske tradisjonen, forsvunne inn i ei bakevje der dei har gått i ring i heile dette århundret. Derrida er ein av dei.

Kjemp mot bokdyrkinga!

Dei grunnleggande trekka i denne tenkemåten var svært utbreidd tidlig på 1800-talet i Tyskland. Marx tok eit teoretisk oppgjør med tenkemåten gjennom fleire skrifter som i første omgang ender opp med den såkalla «Tyske ideologi».

Med dette grunnsynet er det ikkje rart at Derrida kjem fram til at menneska ikkje kan nå måla sine og at det virkelige livet er utsettinga. Bokdyrkarane har aldri vore istand til å endre verda for å nå noe mål.

Politisk framstår Derrida derfor som reformist. Kjerna i reformismen er nett att menneska ikkje kan nå dei store måla sine gjennom konsentrerte aksjonar, gjennom revolusjonar. Istaden må dei konsentrere seg om dei små endringane, som så vil føre til noe som vi eigentlig ikkje veit kva er. Kommunismen som mål opphøyrer å vere rettesnora for dagspolitikken og dei små kvardagslige endringane for å halde ut elendet, blir opphøgd til politisk prinsipp.

Bernstein

Den store reformisten Bernstein (1850-1932) var ein mykje meir original tenkjar enn Derrida. I boka Sosialismens forutsetninger gjekk han grundig inn på prinsippa bak reformismen. Han samanfatta det heilt enkelt slik: «Det som en vanligvis kaller sosialismens endelige mål, er ikke noe for meg – bevegelsen er alt.» (Eduard Bernstein: Sosialismens forutsetninger, Pax 1973.)

Det filosofiske grunnlaget for Bernstein sin reformisme var oppgjøret med ei spesiell tolking av Hegel og Marx sin dialektikk: «Ut fra den materialistiske lære skjer materiens bevegelse med nødvendighet i likhet med en mekanisk prosess.» (Bernstein 1973 (1899 og 1920), side 114).

Det er nett denne vindmølla, nemlig at marxismen ser på utviklinga i verda som em mekanisk prosess, Derrida også angrip når han går laus på strukturalismen utan å ville fornye dialektikken. Det han havnar i, er reformismen. Dermed kan vi slå fast at postmodernismen i Derrida si utgåve er ei filosofisk overbygning over ein reformistisk politikk.

Vincent Descombes definerer målet med den nyare franske filosofien slik: «… Oppgava er no å bane veg for fram-stillinga av ein ikkje-motseiande, ikkje-dialektisk skilnad …» (Descombes 1988 (1980), side 151.) Han meiner også at det nett er det Derrida prøver å gjøre.

Dette er ein type stilleståande skilnad som ligg i alt og som gjør at alt kan bli fortolka på skilde måtar. Med ein slik skilnad er indre drivkrefter eller tendensar i materien definert vekk, prosessar og nydanning blir ikkje lenger bestemt av indre utviklingstendensar, men blir ei ubegripelig kverning om ei kjerne som ikkje eksisterer. Meininga med alt forsvinn. Det blir umulig for menneska å endre samfunnet grunnleggande og dermed er det heller ikkje noe poeng i å sette seg som mål å gjøre det.

Idag kan vi seie at Bernstein hadde rett på eit plan. Menneska har ikkje nådd målet kommunisme. Historia har blitt ei utsetting. I denne perioden har reformisnien vore dominerande.

Men denne perioden har no vart lenge. Først no har kapitalismen erobra verda i den grad at over femti prosent av folka i verda bur i byar. (Prognosen seier 60 % for årtusenskiftet.) Det tyder at graden av industrialisering i heile verda no er på nivå med det han var i England på Marx si tid.

Utsettingsepoken avslutta?

Alle dei motseiingane i kapitalismen som Marx påviste, utfaldar seg no på ein meir bestemt måte. Dermed er det mykje meir sannsynlig at vi står på tersklen til det århundret då menneska vil bli tvinga til å oppheve kapitalismen i verdsmålestokk eller gå under. Det kan altså sjå ut som om utsettingsepoka nærmar seg ei avslutting, og da blir utsettingsfilosofiane sin klassekarakter særdeles påtrengande.

Gjennom 1980- og 90-åra tar vi, med andre ord, steget inn i ei ny epoke der sjølve den materielle utviklinga i verda skrik etter marxistisk analyse og kommunistisk medvit og revolusjonar både i dei lågare og høgare økonomisk utvikla kapitalistiske landa.

I denne situasjonen blir det viktigare enn før å gå opp grensene mot innflytinga til Bernstein, Derrida og andre reformistar som gjennomsyrer heile det politiske livet vart. Det blir viktigare å studere marxismen og lansere kommunismen som løysinga på kapitalen sine problem.

Kjelder

• Ein artikkel i Vår tids filosofi, red Poul Lübcke (Bokförlaget Forum 1987, dansk utgåve i 1982)
• Nomadfilsofi av Esbern Krause-Jensen (Bokförlaget Daidalos 1985)
• Modern fransk filosofi 1933-1978 av Vincent Descombes (Röda Bokförlaget 1988, førsteutgåve frå 1980)
• I tillegg har eg som franskfilolog smuglese litt i dei viktigaste verka til Derrida sjølv

av Gerda Christensson

Det pågår en krig mot kvinner. Kapitalen og menn i allminnelighet fører en felles krig mot kvinner. Hvis dere synes det høres overdrevent, så prøv å se det fra vår synsvinkel. Kvinner i dag lever under krigstilstand.

Mens du leser dette tidsskriftet, blir et ukjent antall kvinner mishandlet av sine menn. Hvor mange vet vi ikke, for vi ser bare dem som søker hjelp. Vi ser «bare» dem. I dag, den dagen du leser dette kommer «bare» cirka 40 mishandlete kvinner til å anmelde sine mishandlere til politiet (1). Noen av dem kommer kanskje til å dø av sine skader – resultatet av en manns brutalitet. En av dem kommer kanskje til å dø, for det dør én kvinne i Sverige hver uke som en direkte følge av kvinnemishandling (2).

Mens du leser dette blir også en kvinne voldtatt, for det blir kvinner i Sverige omtrent hvert kvarter. Dette ifølge krisesentrenes beregninger, mens en statlig utredning regner med at det i gjennomsnitt går 45 minutter mellom voldtektene (3). En økende del av voldtektene begås av flere menn mot én kvinne. Og en økende del av voldtektene består ikke i at en mann tvinger en kvinne til samleie, men i at man bruker gjenstander i stedet – knyttnever, flaskehalser, kosteskaft – for å skjende kvinnenes kropper for å tilfredsstille menns behov for seksuell makt (4).

Det er bare på det individuelle planet, i hverdagen, denne volden er et spørsmål om enkelte menns vold mot kvinner. Dette er ikke enkeltstående tilfeller av vold, dertil er det alt for utbredt. Det er en strukturell vold som er godtatt av samfunnet.

En strukturell vold

Menns vold mot kvinner har i vårt samfunn vært ansett, og er i noen samfunn fortsatt ansett, som et uttrykk for maskulinitet. Det har vært en del av mannskulturen å få gå hjem og slå kone og barn når man har lidt nederlag ute i verden. Først når mannen går over grensen for lov og orden, har det vært sett på som kriminelt.

I England sto det helt fram til 1991 skrevet i loven at selv om voldtekt i seg selv er forbudt, fikk gifte menn dispensasjon til å voldta sine koner; den såkalte immunitetsparagrafen. Fortsatt gjelder liknende immunitetsparagrafer i noen av USAs delstater (5). Og det er ganske nylig at vold innen familien ble kriminalisert i Sverige. Det er bare 11 år siden konemishandling ble et alminnelig lovbrudd i Sverige, og voldtekt var frem til omkring samme tid et lovbrudd bare hvis det ble begått mot en kvinne mannen ikke hadde et forhold til. Dette synet hang sammen med kvinnenes manglende betydning. Voldtektsmannen forbrøt seg da mot annen manns eiendom.

Før voldtekt kom med i loven som seksuell forbrytelse, fantes altså tyveri av annen manns hustru blant andre eiendomsforbrytelser i lovboka (6). Men selv etter at voldtekt formelt ble en seksualforbrytelse, gjaldt det samme: sin egen eiendom, sin kvinne, gjorde mannen som han ville med. Legalt helt fram til i dag. Og selv om voldtekt i dag både i og utenfor et forhold regnes som lovbrudd i Sverige, så er det ikke et kulturelt lovbrudd. En mann anses ikke for å være mindre mann om han bruker makt mot kvinner. Tvert imot er det en del av den mannlige identiteten å ha makt over kvinner.

En mann som ikke har makt over kvinner, er en tøffelhelt. Den som ikke har makt over kvinner er underordnet. Noen mellomting mellom machomannen – maktutøveren – og tøffelhelten – han som er underordnet kvinnen – finnes ikke i mannskulturen (7).

Menns vold mot kvinner er strukturell, fordi det er innebygget i den mannlige identiteten å ha makt over kvinner, og vold er en måte å opprettholde makten på. En mann har ifølge mannskulturen rett til å bruke makt mot kvinner. Han må bare ikke gå over grensene for hva samfunnet har satt som ramme for kjønnsmakt.

Vold godkjent av samfunnet

Pornoen er kanskje det beste eksemplet på hvor akseptert og innebygd kjønnsmakta er i vårt samfunn. Gå til hvilken som helst kiosk og du finner 10-20 forskjellige svenske og importerte pornoblader. I dem beskrives bruken, utnyttingen av og volden mot kvinner som noe seksuelt frigjørende og opphissende. Ja, du kan jo like gjerne gå til matvarebutikkene eller bensinstasjonene. Og videobutikkene. Hver tiende videofilm i Sverige er en pornofilm. Men hver fjerde utleide film er en pornofilm (8).

Pornografi er overgrep mot de kvinnene og barna som er med i filmene/bildene. Og pornoen fungerer som reklame for overgrep. Sammenhengen mellom pornografi og kvinnemishandling, voldtekt, incest og andre seksuelle overgrep er helt klar (9). Men den ties i hjel, til og med når det er politiet som beskriver den, som i den daværende politiinspektør Monica Dahlström-Lannes bok Mot disse våre minste (10).

Pornografi er en seksualisering av kvinners underordning. I pornoen gjøres volden mot kvinner til noe sexy og tøft. Pornografi er underholdning, får vi vite. Og trykkefrihet. Dermed er pornoen det absolutte beviset på kvinners mangel på verdighet i dette samfunnet. For, som den amerikanske feministen Andrea Dworkin uttrykte det: «Når voldtekten din blir underholdning, er din mangel på verdighet fullstendig.» (11)

Det finnes, selges og leies ut så mye porno i Sverige i dag fordi så mange svenske menn liker det og er villige til å betale for det – kanskje også noen av dere som leser dette nå.

I Stockholm oppfordret politiet, på et åpent møte for noen år siden, oss kvinner til ikke å gå ut alene om kvelden og natta. Tema for møtet var «vold mot kvinner». Dette ble omtalt i massemedia uten kommentarer (12). Jeg ser nå bort fra den usynliggjøringa av kvinners virkelighet som det er at man nesten overalt og alltid fokuserer på den volden mot kvinner som foregår på gater og torv, selv om det virkelig farligste sted en kvinne kan ferdes, er i sitt eget hjem. Jeg ser bare på politiets konkrete oppfordring. Tenk dere om politiet oppfordret alle innvandrere til å holde seg inne om kvelden og natta på grunn av risiko for overgrep fra rasister i stedet for å hindre rasistene i å begå overgrepene. Da tror jeg tross alt at noen fortsatt ville reagere. Men at kvinner tvinges til å begrense sin bevegelsesfrihet, vekker ikke oppsikt. Det er naturlig i et samfunn der kvinner reduseres fra mennesker til objekt.

Ville dere menn ha akseptert portforbud på livstid? Ville dere stilltiende ha godtatt det uten å reagere hvis det handlet om en annen gruppe enn kvinner?

Vi kvinner utsettes stadig for seksuell undertrykking. Det gjelder oss alle, i alle aldre og i alle samfunn. Det kan være alt fra reklamens og dagligvarepornoens fornedrende kvinnebilder til slike voldsomme terrorhandlinger som voldtekt, kvinnemishandling og drap. Alle kvinner jeg kjenner – kvinnefrontere, naboer, venner, slektninger og arbeidskamerater – alle har vært utsatt for en eller annen form for seksuelle overgrep, ettersom jeg også regner med sånt som det å bli klådd på på bussen og på t-banen. Sammenlign de groveste formene for seksuell undertrykking; voldtekt og kvinnemishandling med andre former for fysiske overgrep, tortur og mord.

Hvorfor ser man ikke på kvinneundertrykking med tilsvarende alvor?

Økonomisk og seksuell undertrykking

Det er mange grunner til at man ikke vil se denne undertrykkinga, ikke vil analysere den og ta konsekvensene av den. Men jeg tror marxister har er ekstra grunn: det passer ikke inn i den tradisjonelle marxistiske analysen.

Wilhelm Reich skrev om marxistenes manglende evne til å analysere hvordan kampen mot den seksuelle undertrykkinga skulle føres. Det kom av at marxister var vant til å resonnere i økonomiske termer. Og det ligger noe grunnleggende positivt i bevisstheten om den økonomiske undertrykkinga. En person som blir klar over at han eller hun blir økonomisk undertrykket, vil også se at det finnes en undertrykker. Og det gjør personen sterk å reise seg mot kapitalisten, den som undertrykker henne økonomisk. Hatet mot undertrykkeren blir en spore, en ytterligere drivkraft til å reise seg.

Men å reise seg mot den seksuelle undertrykkinga fungerer helt annerledes. For i det tilfellet er undertrykkeren ikke bare den hatede kapitalisten. Det er også, for dem av oss som er heteroseksuelle, den mannen vi elsker og har valgt å leve sammen med. Kvinner kan ikke bare slippe til hatet mot undertrykkeren, vi vil også leve sammen med mennene. Viljen til å ta opp kampen mot den seksuelle undertrykkinga blandes med viljen til å minske og dempe bevisstheten om den, sånn at hatet ikke skal bli for stort til at vi skal orke å fortsette å elske. Analysen av hvordan vi skal kjempe mot den seksuelle undertrykkinga må bli annerledes. Men hvordan?

Marxismen har hittil valgt å slippe å diskutere det, slippe å analysere det. Hvis vi tvinges til å se hvordan den seksuelle undertrykkinga er strukturert og delvis organisert utenfor den generelle økonomiske analysen, vil vi også tvinges til å diskutere marxismens forhold til patriarkatet.

«Kvinneundertrykkinga er underordnet klasseundertrykkinga, kvinnekampen er underordnet klassekampen,» sier de mannlige marxistene.

Så er vi kvitt det problemet.

Det andre kjønnet

Nå har jeg snakket om de fysiske, seksuelle overgrepene. Men kvinner er annenrangs mennesker i alle sammenhenger i samfunnet. Jeg skal ikke snakke mye om det, jeg tror dere kjenner til en del av det allerede. Men jeg skal ta opp noen saker.

FN har lagt frem tallene som viser kvinnenes vilkår i verden (13).

• 75 prosent av alle arbeidstimer i verden utføres av kvinner.
• 10 prosent av alle lønninger går til kvinner.
• 1 prosent av all eiendom eies av kvinner.
• De eiendomsløse er i hovedsak kvinner.

Innafor EU lever 55 millioner mennesker under fattigdomsgrensa. Over halvparten av dem er enslige mødre eller eldre kvinner (14). Kvinner har hovedansvaret for hjem og barn uansett om vi er utearbeidende eller ikke. I Sverige er det omtrent like mange yrkesaktive kvinner som menn (15). Av dem jobber nesten 40 prosent av LO-medlemmene som har små barn, uregelmessig eller har ubekvem arbeidstid for å orke/rekke både jobb ute og ansvar for hjemmet. Tilsvarende tall for TCO-kvinnene er 9 prosent og SACO-kvinnene 2 prosent (16).

I Sverige i dag er det arbeiderkvinnene som har de tyngste jobbene. Det er dårlig med heisekraner og gaffeltrucker innen helsesektoren, som Sven Lindqvist uttrykte det. 61 prosent av unge arbeiderkvinner utfører daglig tunge løft. Tilsvarende tall for menn og for privatansatte av begge kjønn er 46 prosent (17).

Av de sju dårligst betalte yrkene i Sverige, er seks typiske kvinneyrker: hjemmehjelp, vaskehjelp, butikkdame, kjøkkenhjelp, barnehageassistent og hjelpepleier. Ett er mannlig: lagerarbeider (18). På 1970-tallet minsket lønnsforskjellen mellom kjønnene, men på 80-tallet har den økt igjen, særlig for statsansatte (19). Hver femte heltidsansatte arbeiderkvinne når ikke opp til minstesatsen for sosialhjelp. Blant dem som jobber deltid er det naturligvis enda færre som når opp til den (20).

Nesten annenhver kvinne i Sverige jobber deltid (21). I de typiske kvinneyrkene er det ofte vanskelig å få heltidsarbeide. For eksempel er 74 prosent av alle stillingene innen apotekbransjen deltidsjobber (22). I løpet av 1980-tallet har deltidsarbeidet minsket blant kvinnelige funksjonærer, men økt blant kvinnelige arbeidere (23). Det er ikke rart at kravet om seks timers normalarbeidsdag har mest støtte blant kvinnene. Å jobbe deltid er å bekoste sin egen arbeidstidsforkortelse for å orke å jobbe med det ubetalt husarbeidet. Satt på spissen kan man si at mange av oss som lever sammen med en mann, jobber kortere arbeidsdag og får del i hans lønn mot at vi stiller som bakkemannskap for han og/eller hans barn. 93 prosent av all omsorgspermisjon blir tatt ut av kvinner (24).

Som pensjonister får vi igjen for det: Omlag 30 prosent av kvinnene lever på minstepensjon. Tilsvarende tall for menn er 6 prosent (25). Den sammenlagte, gjennomsnittlige pensjonen for kvinnelige pensjonister var ifølge statistikken for 1990 på 48.000 kroner, for mannlige var den 80.000 kroner (26).

En hel del av det jeg har sagt nå, tror jeg dere visste allerede. Jeg håper at dere visste det. Problemet er ikke at ingen vet det. Problemet er at ingen tar konsekvensene av det.

Og det er der min største skuffelse over den kommunistiske bevegelsen ligger. For hvis det er noe sted man kunne håpe å finne viljen til en virkelig analyse av kvinners vilkår, må det vel være innenfor den bevegelsen som har tatt på seg den store oppgaven å revolusjonere hele menneskeheten. Menn-skeheten var det …

Mannen som norm

Min egen historie fra venstresida er at jeg sist i tenårene gikk på studiesirkel hos FNL-gruppene. Det åpnet øynene mine for sammenhengen i verden. Jeg var med litt i bakgrunnen i FNL-gruppene. Jeg var også interessert i Nei til EEC-gruppene i begynnelsen av 1970-tallet. Jeg var generelt åpen mot venstre. Men det var i kvinnebevegelsen jeg følte meg hjemme og slo meg til. Og det var innenfor kvinnebevegelsen at jeg fikk mest skolering om samfunnet og verden.

Med årene førte det til et stadig sterkere behov for også å organisere meg som kommunist. Og jeg ble med i det nydannete SKA (Sveriges Kommunistiska Arbetarförbund). Min naivitet var stor. Jeg trodde at mennene der bare var uvitende om kvinners vilkår. Og når jeg kom med min kunnskap innenfor mitt område så skulle jeg bli møtt med samme respekt som andre som kom med sine kunnskaper for eksempel folk fra miljøbevegelsen. Det ble en bitter oppvåkning.

Når faglige spørsmål ble diskutert, var ikke mine erfaringer interessante. Jeg har jobbet innenfor det mest vanlige kvinneyrket i Sverige. Hvor mange vet da hva yrket mitt er?

Jeg har vært kontordame. Men ikke en gang når kvinnene jobbet for eksempel innenfor grafisk, som jo er et yrke som har status blant kommunister, var deres erfaringer særlig interessante. De var jo som oftest ikke fagforeningsledere eller satt i styret eller noe slikt. Og det enorme faglige arbeidet de gjorde på grunnplanet, blant annet gjennom å aktivisere sine arbeidskamerater, var liksom ikke fint nok.

Vilkårene på arbeidsmarkedet er skapt av menn, for menn. Og det såkalte kommunistiske faglige arbeidet gikk ut i fra den samme normen som kapitalens – heltidsansatte menn. Vi fattige kontordamer med dårlige arbeidsforhold, liksom våre søstre innenfor helsevesenet, var ingen ordentlig arbeiderklasse i følge den alminnelige definisjonen av arbeidere.

Lenge, lenge aksepterte jeg at vi kvinner alltid, i alle sammenhenger, kom i siste rekke. Jeg var overbevist om at vi, kommunistene i SKA, jo hadde det store felles målet å knuse kapitalismen, og at det måtte være overordnet.

At jeg til slutt ikke lenger aksepterte at kvinnene alltid kom i siste rekke, kom av at jeg innså at det ikke var bare det som skjedde. Ved å la kvinnene komme i siste rekke, allierte de kommunistiske mennene seg med kapitalen. Alle menn tjener på kvinneundertrykkinga i det små, men det er kapitalen som er den store vinneren. Direkte gjennom at kvinners underordning og splittinga mellom kjønnene gir økonomisk gevinst, men på lang sikt vil splittinga mellom kjønnene umuliggjøre det store: kampen for en revolusjon som skal føre til et klasseløst samfunn uten undertrykking. Selve forutsetninga for revolusjonen er jo at arbeiderklassen forener seg, at vi slåss sammen for både menns og kvinners rettigheter.

Kvinnekampen er revolusjonær. Å se verden fra en arbeidende kvinnes ståsted, er å gjennomskue kapitalen. Men samtidig er det å snu opp ned på hele det samfunnsmessig etablerte tankegodset siden det absolutt siste som ville falle dette samfunnet inn, ville være å ta utgangspunkt i arbeiderkvinnens vilkår, behov og rettigheter.

Jo mer kunnskap vi kvinneaktive innenfor SKA fikk om hvilke forhold kvinner i verden levde under, jo tydeligere så vi manglene i våre mannlige kameraters kunnskaper. For eksempel mener jeg, som flere menn innenfor venstresida, at en godt utarbeidet analyse av imperialismen og et anti-imperialistisk arbeid er uhyre viktig for oss i Sverige i dag. Men hvordan kan man snakke om en grundig analyse av imperialismen uten å ta med analysen av kvinnenes vilkår i den tredje verden? Kvinneundertrykkinga er jo en grunnleggende del av imperialismens økonomiske basis. En analyse av imperialismen som ikke tar opp usynliggjøringa av kvinners jordbruksarbeid, av kvinner som de viktigste matprodusentene og av kvinner som billig arbeidskraft, kan aldri bli en grundig analyse. For ikke å snakke om sexreisene, organiseringa av en prostitusjon så utbredt at hele land i Øst-Asia blir hallikstater, direkte skapt av imperialismen (27).

En analyse av kvinnenes vilkår i den tredje verden er absolutt nødvendig og må få konsekvenser for vår generelle analyse av imperialismen og for vår antiimperialistiske strategi.

At vi kvinneaktive i SKA begynte å forstå kvinnekampens avgjørende betydning for å forene arbeiderklassen og kampen for revolusjonen, førte til at vi drev stadig mer kvinnekamp innenfor SKA. Og da støtte vi på den virkelige motstanden. Da utviklet mennene sine herskerteknikker og gjorde alt de kunne for å kue oss og få oss til å holde kjeft.

Sammen med resten av utviklinga i SKA, førte dette til at en del av oss ble passive mens andre av oss gikk ut av SKA og trappet opp vårt arbeide i Kvinnefronten.

Overalt og alltid det samme

Det hadde ikke vært interessant å fortelle om dette her i dag, hvis det bare var noe som gjaldt SKA. Men det gjelder hele den såkalte venstresida både i Sverige og i resten av verden. Mens jeg jobbet med denne innledningen traff jeg en kvinne som er politisk flyktning. Hun kom til Sverige midt på 1970-tallet. Her møttes flyktningene fra hennes land i en gruppe. Etter flere år oppdaget hun flere tilfeller av kvinnemishandling og et tilfelle av incest i flyktningegruppa. Dette ville hun gjøre noe med. Men mennene prøvde å stoppe henne med den begrunnelsen at om det ble kjent, ville det ramme alle innvandrere og øke rasismen i Sverige. Hun sto på sitt og sa at det muligens kunne øke rasismen og det var hun lei for, men det fikk hun ta, heller enn at noen av kvinnene skulle dø i morgen. Hun ble faktisk ikke helt frosset ut av gruppa. Mannen hennes støttet henne, så helt utfrosset ble hun ikke – fordi hun hadde en manns støtte.

For to år siden viste jeg lysbildeforedraget «Hva vet du om porno – egentlig?» for ei kvinnegruppe på anarkistenes samling A-92 i Stockholm. Kvinnegruppa ble sett ned på av mange menn, som jo brukte tida til «viktigere» ting, som kampen mot fascismen. Porno interesserte dem ikke. De forstod ikke noe av pornoens kvinneundertrykking, og kunne i enda mindre grad se noen sammenheng mellom porno og kapitalismen – eller fascismen.

Pornoindustrien er en del av kapitalismen. Pornoindustrien tar utgangspunkt i en kvinneforakt som allerede finnes i samfunnet. Denne kvinneforakten forener de med den nysgjerrigheten og uvitenheten om sex som kjennetegner et puritansk samfunn. Det er det konseptet de bygger sin profitable virksomhet på. Det er jo ikke noe unormalt i et kapitalistisk samfunn. Og jo mer pornoindustrien kan flytte grensene for hva vi oppfatter som normalt, jo mer kan de selge.

De tjener penger – mye penger – på å spre en ideologi som sier at: en gruppe (menn) er overordna, og en annen gruppe (kvinner) er underordna, og at den overordna gruppen har rett til å øve vold mot den underordna.

Hvis vi stryker ordene «menn» og «kvinner» i denne beskrivelsen: Ville like mange forsvare at denne ideologien helt uforstyrra ble spredd i Sverige i det omfang den faktisk blir? Og hvis dette ikke handlet om kjønn, ville da de anarkistiske mennene på A-92 i Stockholm vært like ute av stand til å se fascistisk ideologi rett framfor øynene sine?

De anarkistiske mennene på A-92 har sjølsagt denne kjønnsblindheten til felles med mennene i andre venstregrupper. I min lokale gruppe i Kvinnefronten var vi en stund jenter som representerte nesten hver eneste venstregruppering; det var SKP, Rød Ungdom, syndikalistene, SKA, KPML(r) og VPK. Men nesten alle hadde gått ut av sin organisasjon – i skuffelse over at kvinnesak aldri sto på dagsordenen. Alle hadde vi bittert lært oss det som gjelder på venstresida: at den som snakker om kvinners vilkår i arbeiderklassen, snakker ut fra «kvinneperspektiv» og om «kvinnekamp». Men den som snakker om mennenes vilkår, snakker om «arbeiderklassen» og «revolusjonen».

Historisk har det vært likedan: arbeiderklassens kvinner har måttet bøye seg for arbeiderklassens menn. Alternativet har vært å drive kvinnekamp på borgerkvinnenes premisser.

Et illustrerende eksempel er kampen for stemmerett i begynnelsen av dette århundret (28). Borgerkvinnene med Fredrika Bremer-forbundet i spissen, krevde stemmerett for kvinner, og de mente at alle kvinner fra alle samfunnsklasser kunne samles til felles kamp. Men de krevde bare at kvinner med en viss inntekt eller eiendom skulle få stemmerett, det vil si det samme systemet som gjaldt for menn på den tiden. Borgerkvinnenes krav var altså en stemmerett for kvinner som ikke skulle komme arbeiderkvinnene til gode.

På den andre siden krevde arbeiderbevegelsen alminnelig stemmerett. Den kaltes «alminnelig», men skulle bare gjelde menn. Midt i mellom sto arbeiderkvinnene. Deres menn sa at kampen for den alminnelige stemmeretten ville svekkes om de på det daværende tidspunkt også krevde stemmerett for kvinner. Noen arbeiderkvinner bøyde seg for mennene, andre gikk sammen med borgerkvinnene i kampen for stemmerett for kvinner.

Takket være arbeiderbevegelsen, ble alminnelig stemmerett gjennomført for menn i 1918, men det var takket være borgerkvinnenes kamp at den alminnelige stemmeretten fra 1921 også omfattet kvinner.

Man kan si at uten arbeidermennenes kamp hadde stemmeretten for kvinner ikke kommet arbeiderkvinnene til gode, men uten borgerkvinnenes kamp hadde den alminnelige stemmeretten ikke kommet arbeiderkvinnene til gode. Skal vi noen gang trekke noen lærdom av historia?

Venstresida – mennenes høyborg

Hittil har ikke venstresida villet trekke noen lærdom av kvinners erfaringer. Hittil har venstresida vært mannens høyborg. Og sånn kan det sikkert fortsette.

Jeg var med på en heftig og militant «Ta natta tilbake»-demonstrasjon på den internasjonale kvinnedagen for noen år siden. Det var ungdommer som arrangerte den, og det var mange gutter med på demonstrasjonen. Derfor var det tillatt med rop som: «Knus sexismen», men ikke tillegget – «kvinnekamp». Da begynte gutta høylytt å rope andre slagord i stedet. Det var guttene som bestemte hvordan jentenes «Ta natta tilbake»-demonstrasjon skulle være. Jeg kjente meg igjen. Og jeg tror nok at de unge jentene er innstilt på å bøye seg. Ikke minst i glede over at guttene faktisk var der. Historien gjentar seg.

Men vi som tilhører mødregenerasjonen, vi har ikke lyst til å bøye oss lenger. Vi synes at enten får gubbene på venstresida skjerpe seg, eller så får det være. Dere synes kanskje det høres hardt ut. Uforsonlig. Negativt mot menn. Det er jo ikke så lett for mennene heller.

Selv synes jeg ikke at jeg forlanger så mye. Se hva jentene sier på tegningen her. Den er hentet fra et faglig studieopplegg om lønnsdiskriminering (29).

Hva sier dere om å holde dere i bakgrunnen et par århundrer? Ikke noe særlig, hva? Selv er jeg ikke så rettferdighetskrevende som jentene på tegningen. Jeg forlanger bare at dere skal utvide synsfeltet. Skaff dere kvinneperspektiv. Og gjør det nå!

Hva dere bør gjøre

Hva betyr det konkret? Mange ting. Det absolutt første og viktigste:

– Slutt å skyve fra dere ansvaret

Når dere for eksempel får kritikk for at tidsskriftet deres mangler kvinneperspektiv; ikke skyld på at kvinner er så dårlige til å skrive, at dere har bedt dem om å gjøre ditt og datt, at dere synes det er så viktig, men kvinnene gjør jo ingenting selv om de blir bedt.

Det er deres jobb å trene opp kvinnebevisstheten. Et av de store problemene når det gjelder forståelsen av kvinneundertrykkinga, er at dere ikke kan sette dere inn i hvordan kvinners verden ser ut. Da vi var småjenter, lærte vi oss tidlig å forstå noe av deres verden, mens dere ikke hadde peiling på vår. Vi leste både pikebøker og guttebøker, dere leste bare guttebøker. Vi så filmer om gutter, de fleste filmene vi så handlet om gutters verden for det er så få som handler om jentenes. Og var det noe som handlet om jenters verden, så valgte dere bort det. Dere vet så lite om oss. Dere må forandre på det! Lytt til kvinnene rundt dere. Les bøker om kvinners vilkår. Se filmer og tv-programmer med kvinnevinkling. Det er ikke ofte de sender slike programmer, men det hender. Tren opp bevisstheten for å ta igjen alt det dere har gått glipp av under oppveksten og frem til nå. Det er ikke vi som skal fikse dette for dere, det er dere som skal forandre dere.

– Bruk kvinnebriller

Prøv å tenke ut fra et kvinneperspektiv. Prøv å sette dere inn i hvordan det er som kvinne å være «omgitt av en både reell og symbolsk makt», som Leif Nylén skrev i Dagens Nyheter like etter 8. mars i år (30). Og som han sier:

«… leve i et samfunn der menn fremdeles hovedsakelig er de høyeste sjefene, de ansvarligste politikerne, de største ekspertene eller de mest respekterte kunstnerne.

Så avgjørende som kjønnet – biologisk og kulturelt – naturlig nok må være for vår grunnleggende identitetsopplevelse, må det vel ofte føles som å være på besøk, ikke i et fiendeland, men i et fremmed land uten en naturlig identifikasjonsmulighet med «makthavernes» biologi og kulturelle mønster. Jeg vet selv hvor unaturlig og språkløs jeg kan føle meg hvis jeg havner i kvinnedominerte miljøer og situasjoner – utenfor «brorskapet».»

Det finnes et kjønnsfellesskap på samme måte som det finnes klassefellesskap. Se det. Se hvilke konsekvenser det har.

– Se kvinnevinklinga

I så å si alle spørsmål finnes det kvinnelige og mannlige aspekter. Siden vi lever i et samfunn der mannen er norm og kvinnen avvik, er det de mannlige aspektene som framføres i alle sammenhenger.

Når dere diskuterer faglige spørsmål, så tenk over kvinnenes vilkår. Hvilke forhold kan kvinner drive faglig arbeid under? Hvilke spørsmål er viktige å prioritere sett fra et kvinneperspektiv, det vil si en deltidsarbeidende og lavtlønnet.

Når man diskuterer arbeidsmiljø, er asbestproblemet en mannlig vinkling. Tenk ut en kvinnelig!

Øv dere i å tenke på at ingenting i samfunnet er kjønnsnøytralt. Hvis dere diskuterer de kjønnsnøytrale «MLT» – markedslønnstilleggene – innenfor offentlig sektor, så spør dere hvor mange av dem som går til kvinner. Svaret er cirka 5-10 prosent. Vi pleier å kalle dem «manns-lems-tillegg».

Når massemediene diskuterer den økende «ungdomsvolden», så er det «guttevolden» de snakker om. Og egentlig er det ingen som tror at det handler om en gjeng med jenter som gjør innbrudd i butikker, juler opp innvandrere, setter fyr på kirker, velter gravsteinene til jøder som har overlevd konsentrasjonsleirene, skjærer over halsen på hverandre, antaster gutter og mishandler dem seksuelt som ren underholdning – og så får mer medlidenhet enn sine ofre, siden de – i følge vanlig forklaring – oppdras av enslige fedre som i sin overbeskyttende engstelse for sine døtre, er årsaken til at døtrene begår disse mannehatske forbrytelsene (31). Nei, det er ingen som tror det. Men kjønnsnøytraliteten usynliggjør jentenes virkelighet og hindrer oss i å lage en virkelig analyse av fenomenet.

– Gi avkall på følelsesmessige privilegier

Kjersti Ericsson skriver i heftet Den progressive mannen – alliert eller bremsekloss? at menns fordeler av kvinneundertrykkinga handler om håndfaste privilegier, men også om følelsesmessig trygghet og identitet som mann (32). Hun skriver:

«Lyrikeren Rolf Jacobsen har skrevet et dikt om hvordan det føles når kona hans dør. Men dette diktet forteller ikke bare hvordan det er å miste noen en er glad i. Det sier også mye om kvinnerollen i samfunnet vårt. Diktet lyder slik:

To hender var som et hus
De sa:
Flytt inn her.

Ikke regn, ikke frost, ikke frykt.
Jeg har bodd i dette huset
uten regn, uten frost, uten frykt
til tiden kom og rev det ned.

Nå er jeg ute på veiene igjen.
Kappen min er tynn. Det trekker opp
til sne.

Tiden kommer til å rive ned dette huset for alle mannfolk, for kvinnene kommer ikke til å fortsette å være varmestuer for menn i all evighet. De har større oppgaver i livet og historia. Kanskje er det noe av dette mannfolk aner – og som skremmer dem like mye som oppvask og kjønnskvotering.»

Kjenn etter. Tenk over hvordan dere følelsesmessig opplever kvinnefrigjøringa. Diskuter det med andre menn. Støtt kvinner som river ned husene. Kanskje det går an å bygge et annet slags hus, kvinner og menn sammen. Dere må også ta

– et oppgjør med bruken av herskerteknikker

Det er jo slik at menn benytter seg av spesielle herskerteknikker for å jekke ned og stoppe kjeften på kvinner. Det er like vanlig innafor venstresida som overalt ellers. En av deres oppgaver blir derfor å lære dere å kjenne igjen deres egne herskerteknikker og øve dere på å slutte å bruke dem. Berit Ås, norsk kvinneforsker og politiker, har satt navn på de fem vanligste (33).

Herskerteknikkene kan brukes én og én eller i kombinasjon. Og de fem vanligste i følge Berit Ås er:

1. Usynliggjøring. Usynliggjøringa skjer når kvinner blir glemt, forbigått eller overkjørt. Herskerteknikken usynliggjøring forteller oss kvinner at vi ikke er noe verdt, at det vi har å komme med ikke er viktig, at vi personlig er uten betydning. Det er svært vanlig at menn henvender seg til menn, utelukkende snakker til menn (hvis det da ikke gjelder kaffe) og refererer bare til hverandres uttalelser på møter hvor begge kjønn er representert.

2. Latterliggjøring. Latterliggjøring er det som skjer når kvinners innsats blir hånet, utledd eller sammenlignet med dyr, for eksempel høns. Og det er når kvinner blir fremstilt som spesielt følsomme eller seksuelle eller kalde og kyniske; altså når man diskuterer hvordan og hvorfor de sier noe i stedet for å diskutere hva de sier. – Det var jo bare fleip, sier mennene. Men det er en metode for å bringe noen til taushet.

3. Tilbakeholdelse av informasjon. Tilbakeholdelse av informasjon er når menn som en selvfølge henvender seg til andre menn, mens kvinner ikke får informasjon om viktige saker på arbeidsplassen og i det politiske livet.

4. Dobbeltstraffing. Dobbeltstraffing skjer når det både er feil det som kvinner gjør og det de ikke gjør. «Damn if you do, damn if you don’t.» For eksempel når kvinnene i kvinnebevegelsen blir beskyldt for å være årsak til skilsmisser og samtidig beskyldes for at de ikke er aktive nok i politikken.

5. Påføring av skyld og skam. Det skjer gjennom en kombinasjon av latterliggjøring og dobbeltstraffing. Et eksempel på dette er når kvinnene på venstresida får høre at vi ikke er drivende nok, samtidig som at de som er det, får høre at de ikke er representative for kvinnene i gruppa, at de er dominerende – ordentlige hekser.

Det kan også skje gjennom en omdefinering av virkeligheten, som når ei mishandla kvinne får høre at det var hun som hadde skylda for mishandlinga – på grunn av sin personlighet eller sine handlinger – når ansvaret på denne måten tas fra gjerningsmannen.

– Avslør skinnproblematisering

Det er omdefinering av virkeligheten som finner sted også når vi kvinner får dytta på oss og tar på oss ansvaret for kvinneundertrykkinga. Sånne former for ideologisk undertrykking er ofte vanskelig å gjennomskue, siden vi blir påvirka indirekte. Derfor er det spesielt viktig at vi snakker med hverandre om hvordan undertrykkinga opprettholdes.

Som oftest blir vi kvinner usynliggjort i kjønnssammensatte forsamlinger. Når vi likevel klarer å ta opp kvinneundertrykkinga til debatt i sånne sammenhenger, blir vi som oftest møtt med ulike typer skinnproblematisering for å skjule mannsmakta (34). Eksemplene på skinnproblematisering er mange, så jeg skal bare nevne noen få:

– Problematiser kvinnene. Dette er en skyll-på-offeret-taktikk, akkurat som i eksemplet med den mishandla kvinnen som blir gjort ansvarlig for mishandlinga. Dette er også en taktikk som ofte benyttes av den enkelte mann mot den kvinnen han lever sammen med.

– Krymping. Kvinner gjøres til en «undergruppe», og man snakker om «kvinner, barn, handikappede og eldre» som smågrupper utenfor den normale (les mannlige) verden. Som om ikke kvinner fins innafor alle disse gruppene og som om ikke kjønnsproblematikken går langt utover det.

Kvinnebevegelsen pleier å svare at vi er verdens største minoritet – på bare 51 prosent!

Metoden kan også gå ut på at man understreker at de viktige kampene foregår et annet sted, blant de viktige spørsmålene som arbeid/kapital, svart/hvit, demokrati/diktatur.

– Rokering. Her prøver man å få det til å se ut som om det er kvinnen som står bak alt og derfor har den egentlige makta; i familien, over barna, at mannen på grunn av sin kjærlighet til og sin avhengighet av kvinnene er underordna henne osv.

Ei venninne møtte en gang et rokeringsargument på denne måten: – Det er ikke engang sant at kvinnene har makta over kjelene. Men hvis vi hadde det, så er det likevel menn som har den økonomiske, sosiale, ideologiske, religiøse, kulturelle, politiske og alt-hva-det-kan-være-makta i dette samfunnet. Og hadde de villet ha makta over kjelene så hadde de helt sikkert tatt den også!

– Definer en ny mannsrolle

Kjersti Ericsson har også skrevet (35):

Det finnes forskjellige former for borgerskapets diktatur – vi har borgerlig demokrati, og vi har fascistisk diktatur. Med en litt haltende sammenligning kan vi si at kvinnemishandling, voldtekt osv, det er mannsmaktas fascistiske diktatur.

Hun skriver videre at det er helt feil å tro at vi kvinner synes at mannsrollen bare er noe dritt. Noen sider ved mannsrollen kunne vi kvinner også ønske oss. Hun skriver:

Vi vil kunne reise oss og synge ut når vi mener vi blir tråkka på – uten å få angst eller dårlig samvittighet for det. Vi vil bli hovedpersoner i vårt eget liv. Vi vil ha en selvfølgelig trygghet på at vi også har rettigheter som vi kan slåss for. Vi vil interessere oss for alt i universet. Vi vil kunne la oss oppsluke av ei sak eller et emne og jobbe konsentrert med det uten at samvittigheten gnager konsentrasjonen i småbiter. Vi vil bli trygge på kroppen vår, at den er fysisk i stand til å gjøre det vi vil. Dette er noen av de flotte sidene ved mannsrollen som vi også vil ha del i.

Når vi krever at dere må forandre dere, så mener vi ikke at alt med dere er noe dritt. Men mannsrollen sånn som den er nå, forutsetter makt over kvinner. Og når vi krever at dere forandrer dere, så mener vi ikke at vi vil ha menn som går i åttendemarstog og føler seg som den snille gutten i klassen som gir eple til frøken. Vi vil ha menn som i solidaritet med kvinnene og i egen interesse jobber aktivt med å skape en revolusjonær mannsrolle.

Marxismen og patriarkatet

Og hvis dere vil diskutere mer på det intellektuelle planet, finnes det faktisk en hel del spennende tanker rundt temaet «kvinner og marxisme». Venstresida i Sverige har gått glipp av alle de interessante diskusjonene om marxismen og patriarkatet som spredte seg i mange land på 1980-tallet. Disse diskusjonene gikk for det meste mellom radikale feminister, men en og annen mann etter Engels har faktisk brydd seg om kvinners vilkår, for eksempel Eli Zaretsky som skrev boka Det personlige er politisk. Kapitalen, familien og privatlivet (36). Den ble til og med gitt ut på svensk i 1976. Jeg kjøpte rundt 20 bøker for én krone stykket på salg i begynnelsen av 80-åra og gav dem til en del mannfolk innenfor SKA på den tiden, men jeg tror ikke at noen leste den.

I antologien Feminisme og marxisme – en forelskelse med forhindringer, skriver den amerikanske økonomen og forskeren Heidi Hartman at

Verken Engels, Zaretsky eller Dalla Costa i tilstrekkelig grad analyserer arbeidsprosessen i familien. Hvem har utbytte av kvinnenes arbeide? Utvilsomt kapitalistene, men helt sikkert også mennene som i egenskap av ektefeller og fedre får personlig service i hjemmet. Innholdet i denne oppvartningen kan være forskjellig i ulike klasser og etniske grupper, men det faktum at de vartes opp står fast. Mennene har også høyere levestandard når det gjelder luksusforbruk, fritid og personlig service. En materialistisk analyse må ikke se bort fra dette avgjørende punktet. Som en følge av den, har mennene en materiell interesse av at kvinner fortsatt blir undertrykt.(37)

Heidi Hartman mener at kapitalismen og patriarkatet er to forskjellige maktsystemer; i kapitalismen er klassebegrepet det sentrale og i patriarkatet er kjønnsbegrepet det sentrale. Hennes teori tar utgangspunkt i at kapitalismen og patriarkatet er to systemer i vårt samfunn som påvirker hverandre, motvirker og samarbeider. At patriarkatet fantes i noen form før kapitalismen, at kapitalismen tilpasset seg denne allerede eksisterende maktstrukturen, men at patriarkatet også forandret seg under påvirkning av kapitalismen.

Andre mener at det er ett maktsystem og at man bør diskutere forholdet mellom klasse og kjønn innenfor dette systemet. Problemet er da at i den tradisjonelle marxistiske teorien er ikke kjønnsdelinga problematisert. Kvinneundertrykkinga ble bare sett på som en følge av klasseundertrykkinga, uten egen materiell basis.

Det går an å diskutere disse ulike teoriene. Det er jo ingen tvil om at marxismen har vært svært tåkete i sin analyse av kvinneundertrykkinga. På venstresida anses teoribygging i andre sammenhenger som svært viktig. Men når det gjelder kvinneundertrykkinga, virker det som om den alminnelige oppfatninga er at det er noe marxister verken vil eller behøver befatte seg med. Så hvilke konklusjoner skal vi marxistiske feminister trekke av at mannlige kommunister ikke en gang bryr seg om å sette seg inn i, langt mindre diskutere det for oss så avgjørende spørsmål som kjønn/maktstrukturen er? Hvordan er det med marxismen og feminismen? Skal vi ha et forhold eller skal vi skilles?

Kjønn og makt

I dag befinner jeg meg i samme situasjon som jeg gjorde for snart tyve år siden. Jeg er organisert som feminist, men ikke som marxist. Det føles halvt. For noen år siden var jeg på en enormt lærerik konferanse om kjønn og makt. Den var organisert av ROKS, «Riksorganisasjonen för kvinnojourer i Sverige» (Krisesentrene for mishandla og voldtatte, oversetters anm), og handlet om pornografi (38). Det var en historisk konferanse. Det kom kjente forelesere fra Sverige, Norge og USA; professorer, forfattere og debattanter, personer som hadde viet tiår til studier av sitt emne, å analysere det, forske i det og skrive lovforslag til spørsmålet. Også deltakerne var blant de mest kyndige innen området. Det var en viktig konferanse, en internasjonal samling om emnet, utveksling av erfaringer og en satsning innenfor såvel nasjonalt som internasjonalt samarbeid. Følgene har blitt store – innafor kvinnebevegelsen. Men i massemedia ble ikke konferansen nevnt med et ord.

Sånn er det å jobbe med kvinnespørsmål. Sånn er vilkårene for oss. Både i det borgerlige Sverige og innafor den såkalte venstresida.

Etter konferansen følte jeg meg usikker på alle de nye tankene jeg hadde fått, det var vanskelig å analysere alt som var blitt sagt fordi klasseperspektivet ikke var til stede hos en del av foreleserne. Akkurat da var det ekstra vanskelig å ikke være organisert også som kommunist.

På den annen side var det ingen menn fra den kommunistiske bevegelsen blant de få mennene som deltok på konferansen. Og det hadde jo ikke vært noen hjelp for meg å være organisert et sted hvor kjønn og makt var usynliggjort eller ganske enkelt ansett som mindre viktig.

Og hvordan blir framtida?

Jeg leste en artikkel i Aftonbladet i forbindelse med at jeg begynte å jobbe med denne innledningen, en artikkel om venstresida i Sverige i dag, og den het «Er venstresida en gråhåret mannlig akademiker?» Ja, dessverre er det nok sånn. Og blant de som er yngre, ser det ut til at det er den samme ideologien som gjelder som blant de gråhåra.

En stor del av den voksende gruppen personer som ikke stemmer ved valg i dag, er kvinner som jobber i offentlig sektor. Samtidig ser vi i Kvinnefronten stadig flere kvinner som vil engasjere seg politisk. I dag vokser Kvinnefronten som organisasjon selv om det går langsomt. Ulike nettverk oppstår mellom kvinner rundt i landet. Ett kvinneparti har blitt starta og holder på å bygges opp. Det er altså ikke sannsynlig at det er kvinnene som er blitt mindre politisk interessert. Men stadig flere, inkludert meg selv, ser det som umulig å arbeide partipolitisk, og som stadig vanskeligere i det hele tatt å jobbe politisk sammen med menn. Denne utviklinga skremmer meg siden det er min dypeste overbevisning at menn og kvinner en gang, et sted må kunne møtes.

Det burde mane til ettertanke hos dere menn. Venstresida kunne være en bevegelse også for kvinner, for arbeiderkvinner, for debatt om begreper som makt og kjønn, for diskusjon og analyse av kvinners virkelighet. Det er ikke sånn i dag. Og så lenge det ikke er sånn, tror jeg ikke venstresida har noen framtid som de som kan forene folk i Sverige, verken i dag eller framover. Ikke noen del av venstresida. En énkjønnet venstreside i framtida vil lykkes like lite som venstresida har gjort fram til i dag. Og så lenge den ser ut som i dag, kommer det til å handle om en énkjønnet venstreside.

Det går an å rette på det. Det går an å gjøre venstresida til et forum for hele arbeiderklassen, både kvinner og rnenn. Men det kreves en hel del for at det skal bli et sånt forum. Det kreves at dere begynner å tenke på en helt ny måte, arbeide på en helt ny måte.

Hvis dere vil ha oss kvinner med.

Valget er deres.

Noter

1. Totalt anmeldte tilfeller av kvinnemishandting i 1992:15.152. ROKS (Riksorganisationen för kvinnojourer i Sverige). [Tilbake]
2. Leif G W Persson: Kvinnomisshandel – en kortfattad kriminologisk beskrivning. [Tilbake]
3. SOU 1982:61 Våldtäkt och andra sexuella övergrepp. [Tilbake]
4. Unni Rustad (red) m.fl: Porno. Friundervisningens Forlag, Norge 1982. [Tilbake]
5. Marylin French: Krigen mot kvinnene, 1992. [Tilbake]
6. I «Kristofer landslag» fra 1442 stod det at «beste tingen bonden har i sitt hus, er hans ektevidde hustru». Voldtekt fantes ikke som forbrytelse, men tyveri av annen manns hustru var med som eiendomsbrudd i «Tjuvabalken». [Tilbake]
7. Naturligvis finnes ikke noe sånt som en underordnet mann. For selv om en mann mot formodning skulle la seg dominere av sin kone, så er han jo ikke underordnet kvinner i samfunnet for øvrig. Men myten fungerer siden den gjør at menn ikke stiller spørsmål ved mannsrollen. [Tilbake]
8. Film og video nr 7/8. [Tilbake]
9. F.eks Andrea Dworkin: Letters from a War Zone, Secker & Warburg USA 1988. [Tilbake]
10. Monica Dahlström-Lannes: Mot dessa våra minsta. Seksuella övergrepp mot barn. Gothia/Rädda barnen, 1990. [Tilbake]
11. Se note 9. «When your rape is entertainment, your worthlessness is absolute.» (Min uautoriserte oversettelse.) [Tilbake]
12. Dagens Nyheter 13/12 1990 m.fl. [Tilbake]
13. FNs kvinnekonferanse i København, 1975. [Tilbake]
14. Marianne Eriksson: Är EG en kvinnofälla? Nej til EGs skriftserie nr 10 (1993), samt Kvinnefronten m.fl.: Litt du trenger å vite om kvinner og EF. Norge, 1990. [Tilbake]
15. SCB (Sveriges statistiske sentralbyrå). [Tilbake]
16. Kvinnofronten: 6 timmars arbetsdag åt alla – med 8 timmars lön! Debattskrift 1987, 1988. [Tilbake]
17. (Note 17, 18, 19, 20, 23, 25 og 26 kommer fra Sven Lindqvist i Dagens Nyheter 10., 13., og 15. mai 1990, men jeg har valgt å angi hvor han har opplysningene fra.) 17. LO-rapport: Om ungdomars välferd, 1990. [Tilbake]
18. SCB: På tal om kvinnor och män, 1990. [Tilbake]
19. Se note 18. [Tilbake]
20. Se note 17. [Tilbake]
21. Se note 15. [Tilbake]
22. Se note 16. [Tilbake]
23. Se note 17. [Tilbake]
24. Se note 15. [Tilbake]
25. Se note 18. [Tilbake]
26. Se note 18. [Tilbake]
27. Kjersti Ericsson: Søstre, kamerater! Forlaget Oktober, Norge 1987. [Tilbake]
28. Lotta Forsman/Marianne Paas: «De få vara tacksamma att vi ge dem arbete.» En bok om arbeiderkvinnenes kamp i Sverige, PAN/Norstedts 1976. [Tilbake]
29. TCO-S, KTK, Ptk: Rätt ska vara rätt! Ett diskusjonsmaterial om lönediskriminering, 1987. [Tilbake]
30. Dagens Nyheter 12/3 1991. [Tilbake]
31. Amy Elman: «Den svenska modellen», i boka Pornografi – verklighet eller fantasi? ROKS 1991. [Tilbake]
32. Kjersti Ericsson: Den progressive mannen – alliert eller bremsekloss? AKP(m-l) 1986. [Tilbake]
33. Se også De fem härskarteknikerne! Brosjyre fra ROKS, 1990. [Tilbake]
34. Ann-Sofie Hermansson beskriver i sin oppgave Arbetarrörelsen och feminismen (Sociologiska Institutionen vid Göteborgs universitet, 1993) Yvonne Hirdmans teorier om skinnproblematisering. [Tilbake]
35. Se note 32. [Tilbake]
36. Eli Zaretsky: Det personliga är politiskt. Kapitalismen, familjen och privatlivet, Prisma 1976. [Tilbake]
37. Hillevi Ganetz (red) m.fl: Feminism och marxism. En förälskelse med förhinder. Arbetarkultur 1986. [Tilbake]
38. Konferansen er dokumentert i boka Pornografi – fantasi eller verkelighet? ROKS 1991. [Tilbake]

av Samir Amin

Samir Amin har utviklet en teori om de økonomiske sentras maktinnflytelse og hevder at japansk hegemoni i Asia ikke er en selvfølge.

Den moderne kapitalistiske polariseringa fikk en ny form gjennom den såkalte klassiske modellen som vokste fram gjennom den industrielle revolusjonen og derved definerte de grunnleggende kapitalistiske formene, mens utkantene (Asia med unntak av Japan, Afrika og Japan) forble ikke-industrialiserte jordbruksområder og derved deltok i den internasjonale arbeidsdelinga gjennom landbruk og mineralproduksjon. Dette viktige trekket ved polariseringa gikk hånd i hånd med et annet like viktig trekk: Krystalliseringa av industrielle systemer i sentrum som nasjonale sjølsentrerte systemer som utvikla seg parallelt med bygginga av de borgerlige nasjonalstatene.

Til sammen representerer disse to trekka hovedlinjene i den nasjonale frigjøringsideologien som var svaret på den utfordring som polariseringa betydde: Industrialisering som var synonymt med en frigjørendeutvikling og et middel for å «ta igjen» sentrum. Og bygginga av nasjonalstater med inspirasjon fra modellene i sentrum. Verdenssystemet etter den industrielle revolusjonen på 1800-tallet og fram til etter den andre verdenskrigen ble definert av denne klassiske formen for polarisering.

Global uorden

Etterkrigstida (1945-90) ble prega av at disse to trekka ble svekka. I denne perioden ble utkantene (om enn ujamnt) industrialisert. Den nasjonale frigjøringsbevegelsen gjorde sitt beste for å framskynde dette i utkantstater som nylig hadde oppnådd politisk autonomi. Samtidig ble de sjølsentrerte nasjonale produksjonssystemene bygd ned og satt sammen som delelementer i et integrert globalt produksjonssystem. Denne doble svekkelsen var framtredelsesformen til den stadig djupere globaliseringa. Tilsammen ga disse endringene sammenbruddet i de ulike likevektsforholda som kjennetegna verdenssystemet etter krigen som resultat.

Dette fører ikke til en ny verdensorden kjennetegna ved nye former for polarisering, men til «global uorden». Det kaoset vi møter i dag henger sammen med en trefoldig mangel ved systemet.

1) Det er ikke utvikla nye sosiale og politiske organisasjonsformer som går utover nasjonalstaten – noe som den globaliserte produksjonsformen trenger.

2) Det er ikke utvikla økonomiske og politiske forhold som kan forsone industrialiseringa i de nye konkurransekraftige utkantsonene i Asia og Latin-Amerika med jakten på global vekst.

3) Det er ikke utvikla noen annen løsning enn å ekskludere den afrikanske utkanten som ikke deltar i konkurrerende industrialisering. Dette kaoset viser seg i alle verdenshjørner og i alle sidene ved den politiske, sosiale og ideologiske krisa. Det ligger til grunn for vanskelighetene i bygginga av Europa og dets manglende evne til å integrere markedet og de politiske strukturene. Det er årsaken til rystelsene i alle utkantene fra Øst-Europa, til den gamle halvindustrialiserte tredje verden og til den nye marginaliserte fjerde verden. I steden for å forsterke globaliseringas utvikling, avslører kaoset dens ekstreme sårbarhet.

Hegemoni?

Jeg har utvikla ideen at hegemoni er langt fra regelen; det er unntaket fra regelen som er konflikt mellom samarbeidspartnere som gjør slutt på hegemoniet. Hegemoniet til USA som tilsynelatende gjelder i dag er like utsatt og sårbart som globaliseringa av strukturene som det virker igjennom. Slik jeg ser det, bør debatten begynne med en djuptgående diskusjon om hva som er nytt i verdenssystemet, som blir til ved nedbrytinga av det foregående. Etter min mening er det to nye elementer:

1) Nedbrytinga av den sjølsentrerte nasjonalstaten og det resulterende fraværet av samband mellom området for reproduksjon og akkumulasjon og den politiske og samfunnsmessige kontrollen som fram til nå nettopp ble definert av grensene til denne sjølsentrerte nasjonalstaten.

2) Nedbrytinga av kontrastene mellom industrialisert senter og ikke-industrialiserte utkantområder. Og framkomsten av nye dimensjoner ved polariseringa. Et lands posisjon i verdenspyramiden blir definert av dets evne til å konkurrere på verdensmarkedet. Å anerkjenne denne sannheten betyr overhode ikke å dele synet til de borgerlige økonomene; at denne posisjonen oppnås som et resultat av «rasjonelle» tiltak, hvis rasjonalitet måles etter standarden satt av de såkalte «objektive markedslovene».

De fem monopoler

Tvert imot mener jeg at denne konkurranseevnen er et sammensatt produkt av mange økonomiske, politiske og samfunnsmessige faktorer. I denne ujevne kampen bruker sentraene det jeg kaller deres «fem monopoler».

1) Teknologisk monopol: Det kreves enorme utgifter som kun en stor og rik stat kan realisere. Uten statsstøtte – spesielt i forbindelse med militærbudsjettet, ville ikke disse monopolene kunne vare.

2) Økonomisk kontroll over de verdensornspennende finansmarkedene: Disse monopolene har en hittil ukjent effektivitet takket være liberaliseringa av reglene som styrer deres grunnlag.

For ikke lenge siden sirkulerte sparemidlene til en nasjon stort sett innafor arenaen til de nasjonale finansielle institusjonene. I dag blir disse sparemidlene håndtert av sentraliserte institusjoner som opererer over hele verden. Finanskapital er kapitalens mest internasjonaliserte komponent. Logikken som styrer denne internasjonaliseringa av kunne brytes helt enkelt ved en politisk beslutning om å koble ut (delinke) også hvis det bare gjaldt finansielle overføringer.

Videre mener jeg at reglene som styrer finanskapitalens frie bevegelse har brutt sammen. Dette systemet var basert på at de ulike valutaene flyter fritt i markedet (ut fra teorien om at penger kun er en vare på lik linje med andre varer) med dollaren som en de facto universell valuta. «Penger som varer»-teorien er uvitenskapelig og dollarens posisjon eksisterer kun på grunn av mangel av noe annet. En nasjonal valuta kan ikke fungere som en internasjonal valuta unntatt når landet med «internasjonal valuta» har eksportoverskudd som dermed understøtter den strukturelle tilpasninga i andre land. Dette var tilfellet for Storbritannia på slutten av 1800-tallet. Dette gjelder ikke for dagens USA som finansierer sitt underskudd ved påtvungne lån. Dette gjelder heller ikke for USAs konkurrenter: Japans overskudd er ikke stort nok til å møte de behov som strukturelle tilpasninger hos andre frambringer. Under disse forhold er den finansielle internasjonaliseringa langt fra å være en «naturlig» prosess, men heller en ekstremt sårbar en. På kort sikt fører internasjonaliseringa kun til vedvarende ustabile forhold, og ikke til den stabilitet som er nødvendig for en effektiv justeringsprosess.

3) Monopol på tilgangen på jordas naturressurser. Farene ved den ville utbyttinga av disse ressursene er nå til stede overalt. Kapitalisme som er basert på kortsiktig rasjonalitet, kan ikke overkomme disse farene, og derfor forsterker den disse monopolene til de utvikla landa. De er kun opptatt av at andre ikke skal få være like ansvarsløse.

4) Medie- og kommunikasjonsmonopoler. Disse fører ikke bare til kulturell uniformering, men åpner også for nye manipulasjonsmetoder. Utvidinga av det moderne mediemarkedet er allerede en av de viktigste komponentene i forbindelse med nedbrytinga av de demokratiske skikkene i vesten sjøl.

5) Monopoler på masseødeleggelsesvåpen. Etter å ha vært holdt i sjakk av etterkrigstidas bipolaritet har dette monopolet igjen blitt USAs domene, slik det var i 1945. Om spredninga av masseødeleggelsesvåpen er ute av kontroll, er spredning likevel den eneste måten å bekjempe det uakseptable monopolet på i mangel av internasjonal demokratisk kontroll.

Disse fem monopolene til sammen definerer ramma som den globaliserte verdiloven opererer innafor. Verdiloven er det fortetta uttrykket for alle disse betingelsene, ikke uttrykket for den «reine» objektive rasjonalitet. Alle disse prosessene opphever virkninga av industrialiseringa i utkantene, forringer verdien av deres produktive arbeid, og overvurderer verdien som antas tilført av aktivitetene til de fem monopolene som sentrene profitterer på. Resultatet er et nytt hierarki i inntektsfordelinga på verdensbasis, mer ulik enn noensinne tidligere, som underordner utkantenes industrier, som reduserer dem til underkontraktører. Dette er det nye grunnlaget for polariseringa, som bebuder dens framtidige former.

Europaspørsmålet

Det europeiske spørsmålet er det sentrale i forbindelse med teoretisering rundt framtida for globaliseringa. Med sammenbruddet for det europeiske prosjektet og trusselen om desintegrasjon, kunne krefter som er lojale mot den europeiske ideen tro at det vil være nyttig og mulig å omgruppere til en «nestbeste» posisjon. Det vil si et tysk Europa.

Det er grunn til å anta at i dette scenariet ville det britiske skipet seile nær den amerikanske kyst, og holde avstand til det «kontinentale Europa». Man har allerede begynt langs denne stien, og noen har alt legitimert dette valget ved å gi prioritet til den «nøytrale administreringa av penger» (en teknokratisk ide basert på uvitenhet om den politiske betydninga av pengeadministrasjon), og henvise det til Bundesbank! Jeg tror ikke på at denne karikaturen av det opprinnelige europeiske prosjektet vil kunne bli virkelig stabilt, for verken Russland eller Frankrike ville akseptere undermineringa av sine posisjoner. For å gjøre saka enda verre ville ikke den dominerende posisjonen til USA utfordres av et scenarie der Tyskland kjører sitt eget løp eller av et tysk Europa. Det er heller ikke klart at det er noe i dette prosjektet som kunne utfordre Amerika på noen av de fem tidligere beskrevne monopolområdene. Et tysk Europa ville forbli innafor den amerikanske innflytelsessfæren.

Nyimperiallsme

Det finnes et annet scenarie – i mangel av et alternativ – en andreutgave av «amerikansk hegemoni». Med mange variasjoner. Den mest sannsynlige er «å dele på byrden» som kan assosieres med nyimperialistisk regionalisering, der Latin-Amerika blir festa til den amerikanske vogna og Afrika til den tysk-europeiske (der Frankrike får smulene), med unntak av oljeregionen i Golfen og «Midtøstens fellesmarked» som ville forbli under amerikansk dominans.

Nærværet til USA merkes gjennom den militære okkupasjonen av Golfen og indirekte gjennom deres allianse med Israel. – Og symmetrien oppnås ved at Sør-Asia overlates til japansk ekspansjon.

Men det oppnås ingen likhet gjennom denne delinga mellom de tre sentrene; USA beholder sin priviligerte stilling. Heller ikke her tror jeg at nyimperialistiske alternativer av denne typen garanterer systemets stabilitet. De vil komme under angrep her og der gjennom opprør i Latin-Amerika, Afrika og Asia.

Vi må derfor konsentrere oss om Asia som har vært utafor den euro-amerikanske konflikten. Det har ofte blitt bemerka at Asia – fra Japan til kommunist-Kina, Korea, og til en mindre grad visse land i Sørøst-Asia (Singapore, Thailand og Malaysia) og til og med India – ikke er blitt påvirka av krisa og har registrert framgang når det gjelder vekst og effektivitet (målt som konkurransekraft på verdensmarkedet). Det betyr ikke at man kan hoppe på ideen om at Asia vil være i fokus for det neste hegemoniet. Asia utgjør mer enn halve verdens befolkning! Denne befolkninga er delt mellom forskjellige stater.

I stedet for en vag ide om hegemoni kunne man tenke seg at Asia blir hovedregionen for kapitalistisk akkumulasjon. Hvordan dette skjer, gjenstår å beskrive i detalj; forbindelsen mellom de ulike nasjonene, og mellom dem og resten av verden. Modellen har ulike varianter. Det letteste å forestille seg – japansk dominans i området – er etter min mening det minst sannsynlige. Beundrere av Japans nylige framgang undervurderer for ofte Japans sårbarhet. Det er på grunn av denne sårbarheten at Japan forblir bundet til USA.

Det er ikke sannsynlig at Kina eller Korea ville akseptere å være underkasta Japan. Under disse forholda må det eksterne krefter til for å opprettholde likevekt i Asia. Igjen er kun USA kandidat til rollen, og de ville derved få forlenga sin dominans på verdens scene. Uansett er det høyst sannsynlig at stillinga til disse asiatiske landa i verdenssystemet blir forsterka. Hvordan vil USA reagere på dette? Alle alliansestrategier vil etter min mening knytte seg til dette spørsmålet. Det er helt åpenbart at Kinas utvikling truer alle de ulike likevekter i verden. Og derfor vil USA føle seg trua av Kinas utvikling.

Min mening er at Kina og USA vil bli de viktigste motstanderne i framtidige konflikter. Hvordan vil Europa reagere? Det er vanskelig å si i dag. Utviklinga i dag peker mot ulike scenarier, ingen av dem setter spørsmålstegn ved polariseringa mellom «Nord og Sør». Det kapitalistiske systemets dominerende logikk fremmer sentrum/utkant-polarisering. Dens former blir stadig fornya og vil framover være basert på de fem monopolene som jeg har bygd denne drøftinga på.

av Tron Øgrim

Vi skal myse i krystallkula og prøve å se framover. 50 år, 25 år og 10 år.

Utgangspunktet er teknologi. Vi er på vei inn i en stor, teknologisk-industriell revolusjon, som kommer til å snu samfunnet opp-ned i denne perioden.

1. Den kommende industrielle revolusjonen

Industriell revolusjon, markerer at vi ikke ser først og fremst på de vitenskapelige gjennombruddene som de vil bli vurdert i laboratoriene. Vi ser på sosiale virkninger. For industri er et sosialt forhold: Industri er teknologi, anvendt i samfunnet.

På dette punktet vil noen kanskje stoppe og si: «Unnskyld, men hvilken sosiale revolusjon? Vi har jo hørt det der før! Vi har hørt at Datarevolusjonen for alvor begynte rundt 1970. Men er samfunnet i Norge nå vesentlig forskjellig fra i 1970?»

På 1980-tallet fikk vi forskjellige visjoner av datarevolusjonens virkninger fram til år 2000. Nå er vi over halvveis dit. Men igjen merker vi ikke alle disse voldsomt dramatiske forandringene? Så hvor blei den av, datarevolusjonen deres?

Svaret er, at Datarevolusjonen er ikke noe særlig synlig ennå, fordi den har bare såvidt starta. Da snakker vi ikke om den teknologiske datarevolusjonen. Teoretisk starta den kanskje med Babbage, kanskje før. Den fikk et store praktiske gjennombrudd under og etter 2. verdenskrig, og igjen rundt 1970.

Men den sosiale datarevolusjonen starter for alvor, først når den nye teknologien begynner å bli tatt i bruk i massemålestokk.

Datarevolusjonen gikk gjennom en fase der den viktigste drivkrafta var militære oppdrag. I den tida spilte datamaskiner omtrent ingen rolle for samfunnet ellers, bortsett fra som myter («Hal»).

I neste fase blei drivkrafta oppdrag for store selskaper og statsinstitusjoner. Da kom teknologien til å spille ei rolle i kapitalintensiv prosessindustri, rike forskningsmiljøer, mektige statsinstitusjoner osv. Men folk flest var fortsatt uberørt.

Nå er vi i en fase der den viktigste drivkrafta er PC- og programsalg til et massemarked (i statsbyråkrati, store og små private firmaer og litt enkeltpersoner). Det forandrer teknologien sånn at den kan trenge inn i alle porer i de høyt utvikla samfunna.

Til nå har ikke det store gjennombruddet skjedd. Det henger sammen med maskinenes pris og anvendelighet og brukernes kultur (mer om det seinere). Men vi kan klart se, at teknologien er på vei inn overalt med stor fart.

Telefonen i 1890: Teknologien fantes og var i salg, for eksempel i Kristiania. De fleste hadde bare ikke hekta seg på ennå. (Mange gjorde det ikke før etter 1950!) Så den sosiale telefonrevolusjonen hadde nesten ikke begynt.

Datarevolusjonen er i en tilsvarende startfase. Sosialt sett har revolusjonen ikke begynt, fordi de aller fleste ikke jobber med ny teknologi. Men, NB: Sosialt vil den nye teknologien få enormt mye større virkninger enn telefonen.

2.Teknologi og samfunn

Menneskehetens kjente historie inneholder tre hendinger som til en viss grad kan sammenliknes med det som skjer nå:

• Jordbruksrevolusjonen, som brøyt gjennom i den gamle verden for mer enn 5.000 år sia,
• De industrielle revolusjonene i de siste 200-250 åra, som har gått gjennom flere avgjørende faser:
  • Første fase – (eller den 1. industrielle revolusjonen) – dampen
  • Andre fase – (eller den 2. industrielle revolusjonen) – elektrisitet og bensin

 Jordbruksrevolusjonen

Jordbruket betydde, teknologisk sett, en revolusjon i primitiv bioteknologi:

• dyrking av planter
• hold av tamdyr
• konservering, bearbeiding av mat (baking, brygging, salting osv.)

Jordbruksrevolusjonen betydde ei frigjøring fra de naturgitte, geografiske forutsetningene som de små menneskesamfunnene av jegere og samlere hadde levd under:

• Det var ikke lengre nødvendig å følge den naturlige tilveksten av maten i tid og rom, å streife over store områder og leve av ulike matressurser på ulike årstider.
• Det blei mulig å øke de totale matressursene i et landskap enormt ut over de som naturen skapte uten menneskelig hjelp.
• Mat kunne lagres gjennom hele året og gjennom dårlige tider.

Jordbruket var først og fremst en revolusjon av matproduksjonen. Men det revolusjonerte også energiproduksjonen. Dyr blei et alternativ til menneskelig muskelkraft i tungarbeid og transport.

Sosialt betydde jordbruksrevolusjonen en demografisk revolusjon: Ei veldig økning av folketettheten.

Nye teorier for spredning av språk forklarer spredninga av indoeuropeisk, kinesisk, polynesisk og bantu over svære områder ved at de var språk der jordbruksrevolusjonen starta. Befolkningstettheten der vokste så fort at jordbrukskulturen raskt trengte ut jeger- og samlerkulturen i nabodistriktene.

Hvis denne teorien er riktig, så betyr det at den nye teknologien spredde seg som en kulturell revolusjon, der ny kultur overvant og erstatta gammal i høyt tempo.

Overskuddet av konserverbar mat i jordbruksdistriktene la grunnlaget for

• de første byene,
• statsadministrasjon og
• handel med penger.

Det utløste igjen en ny teknologisk og kulturell revolusjon: skriftspråket. De første intellektuelle oppsto: Heltids administratorer (skatteinnkrevere, landmålere, arkivarer) og prester.

Den første industrielle revolusjonen: damp

Dampen betydde teknologisk en revolusjon av energiproduksjonen. Menneskene fikk en mye sterkere og mer fleksibel energikilde.

Teknologi for kraft- og energioverføring, tannhjul, vinsjer, skinner for vogner, pumper, maskinvevstoler osv. var utvikla i middelalderen.

Problemet var at energikildene mangla. Mennesker og dyrs muskler var for svake til å pumpe vannet ut av dype gruver. Vann og vind ga større mengder konsentrert energi, men disse energiformene var knytta til sted, og fantes ofte ikke der det var behov for dem.

Derfor betydde dampmaskina ei ny frigjøring fra naturgitte forutsetninger. Pumpeanlegg og møller kunne anlegges uavhengig av vann og vind. Den nye energikilden kunne også koples til maskiner med gammal, velkjent teknologi og drive maskiner med mye større effektivitet. En vever kunne spare musklene sine og passe flere og raskere vevstoler. Isteden for hester som trakk vogner på skinner, kunne dampmaskina trekke hele tog. Dampen utfordra seilet, i første omgang blant annet på elver og innsjøer der vind ikke var godt egna som drivkraft for båter.

Sosialt betydde dampen en ny demografisk revolusjon: De moderne storbyene oppsto.

Byene endra seg fra å være i hovedsak sentra for administrasjon og handel til å også bli sentra for industriell storproduksjon. Med det vokste befolkninga enormt.

Handelen utvikla seg veldig. Varebandelen mellom land fikk et helt nytt omfang. Landsbygda i Europa og Nord-Amerika blei en stor avtaker av industrivarer, som begynte å slå i stykker naturalhusholdninga. Produksjonen av jordbruksvarer for industrien måtte vokse tilsvarende.

Transporten blei revolusjonert. Veinettet blei stadig bedre, seil- og dampskipslinjer oppsto, tognettet spredde seg utover Vest-Europa.

Den industrielle revolusjonen utløste en kulturrevolusjon. Det blei et stort behov for faglærte spesialister og arbeidsledere i industrien. Handelen vokste og krevde mye mer kontorarbeidskraft, det samme gjorde staten. For all bybefolkning blei det stadig viktigere å kunne lese, skrive og regne, det samme gjaldt på landsbygda ettersom varehandelen fortrengte naturalhusholdninga.

Den moderne folkeskolen oppsto. Avis- og bokproduksjon i masseopplag slo gjennom. For første gang lærte et flertall av befolkninga i de rike landa å lese og skrive.

Ei historisk viktig side var at damprevolusjonen ga et veldig skyv framover til naturvitenskapene. Det blei grunnlagt mange nye universiteter, der naturvitenskapene fikk spille ei stadig viktigere rolle.

Politisk var dampens epoke ei gjennombruddstid for det moderne demokratiet, som blei innleda av den amerikanske og franske revolusjon. Og ei tid da styrkeforholda mellom stater og regioner i verden blei voldsomt forrykka: Kolonialismens klassiske epoke.

Den andre industrielle revolusjonen: strøm, bensin

Elektrisitet og bensin blei utvikla som en følge av den store satsinga på vitenskap på 1800-tallet, og finmekanikken som vokste fram med 100 års bruk av dampteknologien.

Teknologisk betydde de mye større fleksibilitet i bruken av energi. Det blei mulig å skape mye mindre motorer. Energien kunne også fraktes mye enklere på en tank eller i en tråd.

Bensinmotoren gjorde bilen og flyet mulig. Særlig bilen revolusjonerte transporten, fordi veinettet kunne bli mye mer finmaska og fungere mye mer smidig enn jernbanen. Energi fra en tråd gjorde det mulig sette motorer i de aller minste verksteder uansett hvor de lå, ja til slutt i hjemmene. Dessuten skapte elektromotoren fordismen eller samlebåndsrevolusjonen. Mange små motorer som dreiv bånd og mindre maskiner langs ei lang produksjonslinje førte til en eksplosiv vekst i produktiviteten.

Men bensin og strøm revolusjonerte også informasjonsstrømmen. Postgang til de aller mest avsidesliggende strøk, telefon, radio og fjernsyn knytta for første gang alle deler av samfunnet i de utvikla landa tett sammen. Utover i vårt århundre har særlig radioen trengt gjennom til praktisk talt hele kloden.

Sosialt betydde den andre industrielle revolusjonen at storbyene etterhvert tok over flertallet av befolkninga i de industrialiserte landa. På slutten av det 20. århundret kommer storbybefolkninga også i flertall i stadig flere land i den tredje verden.

Den moderne storbyen er utenkelig uten bilen og bussen.

Naturalhusholdninga forsvant fra jordbruket i de rike landa, og hele landsbygda blei teknologisk og kulturelt stadig likere byene. Varehandel fikk også stadig større betydning for bøndene i den tredje verden.

Den nye underordninga av landsbygda under byene er utenkelig uten bilen, bussen, telefonen, kinoen, radio, fjernsyn.

Kulturrevolusjonen fra den første industrielle revolusjonen fortsatte. Folkeskolene, alfabetiseringa og de nasjonale universitetene spredde seg til alle land i hele verden. Opplag på aviser og tidsskrifter økte enormt. Filmen, radioen, grammofonen/kassettene og fjernsynet skapte for første gang i menneskehetens historie en felles verdenskultur. Kulturuttrykk som moter, musikk sprer seg utover alle kontinenter på få år. Befolkninger i land over hele verden reagerer på nyheter i løpet av en dag.

Denne felles verdenskulturen er først og fremst henta fra kulturen til de landa i verden som har utvikla bilen, flyet, samlebåndene, radioen, grammofonen, fjernsynet, filmindustrien, videoen – særlig USA.

Den/(de to) industriell(e) revolusjonen(e) i de siste 250 åra har ført til at for første gang får mennesker som vokser opp ikke mesteparten av sin praktiske kunnskap, kultur og ideologi fra familie og naboer, men fra skoler, opplæring på jobben, aviser, bøker, radio og fjernsyn. Sånn er det i hvert fall for flertallet i de industrialiserte landa.

Utdanningsrevolusjonen fortsatte i de rike landa. Behovet for høyt utdanna arbeidskraft førte etterhvert til at en stor del av befolkninga fikk utdanning på universitets- eller høyskolenivå.Politisk førte utviklinga i denne perioden bl.a. til at USA tok over de europeiske maktenes rolle som ledende maktsenter i verden. Det gamle kolonisystemet blei erstatta av et stort antall fattige, uavhengige stater i den tredje verden.

Konklusjon: Noen lærdommer fra tidligere teknologiske revolusjoner

Teknologiske gjennombrudd fører til sosiale endringer når:

• Det er umiddelbart lønnsomt å ta dem i bruk.
• For eksempel fordi teknologien kan skape mye større overskudd, ved å produsere mye mer med samme innsats.
• Eller fordi teknologien kan frigjøre produksjonen fra naturgitte begrensninger i rom og tid, som gjør det mulig å produsere det samme som før, med mindre innsats.
• Eller fordi teknologien kan skape nye, lønnsomme produkter (inklusive gjøre det lønnsomt å kjøpe som vare eller tjeneste resultatene av et arbeid folk tidligere har utført privat).

Teknologiske gjennombrudd fører til store sosiale endringer når teknologien kan tas i bruk (lønnsomt!) i mange ulike former for produksjon og i både stor og liten skala.

De fører til store endringer i samfunnet raskt, når bruken av teknologien gir brukerne et sånt økonomisk overtak at de raskt konkurrerer ut de som fortsetter å bruke gammal teknologi.

Dette er felles for revolusjonene jordbruk, damp og bensin/strøm.

Tre fellestrekk ved de to industrielle revolusjonene

I. Måten menneskene produserer på forandrer seg mer enn produktene.

La et norsk menneske fra 1814 studere produkter fra den andre halvdelen av 1900-tallet. Et brød, ei pølse, et stykke gammalost, ei sursild, ei bok, et fargebilde av Vøringfossen, ei ku, en fiolinkonsert, et håndskrevet faksbrev og et dikt av Andre Bjerke vil være gjenkjennelige, forståelige produkter.

Den viktigste forskjellen vil være at det er oppstått nye produkter i tillegg, som ikke er forståelige, f.eks. ei lyspære, ei sykkelpumpe, Brendens nesedråper mot forkjølelse, en halvliter lys pilsner i et glass, en frossen pizza, en videokassett …

Måten de er produsert på, vil derimot være vanskelig forståelig; Bakeriet, pølsefabrikken og næringsmiddelfabrikken kanskje, den kunstige inseminasjonen vil virke tvilsom, fotoapparatet, pc-en, faksen og cd-plata vil være spontant uforståelige. For ikke å snakke om de uforståelige nye produktene, som henger sammen med uforståelige nye maskiner som fjernsynet, komfyren og sykkelen …

II. Teknologien kan skape enorme forandringer i åssen folk virkelig lever, uten like store forandringer i samfunnets formelle, ytre form.

La et norsk menneske fra Oslo i 1992 reise tilbake til 1814. Juridisk sett er Norges grunnlov i dag nesten helt identisk med grunnlova fra det året. Men endringa i levemåte er enorm.

Hvis dette mennesket vil få valget mellom Christiania i 1814, Rihyad i 1985 og Berlin i 1935, vil hun sannsynligvis føle seg mer hjemme i Hitlers Tyskland eller Saudi-Arabia.

Saudi-Arabias kulturelle og juridiske tradisjon er enormt forskjellig fra den norske. Men i en moderne saudiarabisk storby vil hun finne biler, telefoner, tv, moderne bankvesen, butikker, moderne leger osv. Mye av dette vil hun også finne i nazistenes Berlin. Fra en formell, politisk synsvinkel var den politiske friheten større i Christiania i 1814 enn i Berlin. Men den sosiale friheten som ligger i muligheten til å ta en jobb, si den opp igjen og eventuelt flytte, som er en viktig del av den individuelle sosiale mobiliteten, var større i Berlin i 1935.

De ytre, politiske og juridiske systemene er svært forskjellige i Oslo 1992, Rihyad 1985 og Berlin 1935. Men mye av dagliglivet er svært likt, sett fra en stor, historisk synsvinkel. Og denne likheten er skapt av teknologien.

III. De to revolusjonene skapte voldsomme forandringer i den geografiske og sosiale befolkningsstrukturen, og førte til en enorm økning av den individuelle sosiale mobiliteten.

De slo i stykker århundregamle, stabile bosetningsmønstre, konsentrerte folk i byene og satt igang veldige bevegelser over landegrensene.

Hele samfunnsgrupper er forsvunnet som dinosaurer og mammuter: Adelsmannen, embetsmannen med uniform, leilendingen. Nye dukka opp med ei forandring i samfunnet og forsvant med den neste: Husmannen, den personlige tjeneren, portneren, gårdsarbeideren, den norske sjøgutten, havnearbeideren …

Den individuelle sosiale mobiliteten gjør at den gammaldagse overklassen i hver generasjon blir isprengt mengder av nye mennesker, som stiger opp gjennom handel, industri, statsbyråkrati, det akademiske livet, organisasjonene, politikken …

Det skapte massemarkedet for arbeidskraft i storbyene, og seinere massemarkedet for intellektuell arbeidskraft.

Den nåværende geografiske og sosiale befolkningsstrukturen er skapt av den nåværende teknologien, og grunnlaget for den kan forsvinne hvis denne teknologien blir trengt til side. 

IV. De to revolusjonene har ført til ei voldsom økning i behovet for informasjon i samfunnet, en eksplosiv utvikling av informasjonsteknologien og en veldig utvikling av kommunikasjonen på absolutt alle nivåer.

Den moderne Postsektoren vokste fram av disse behova, og utvikla sin teknologi og ytre form i dampens epoke.

Det kan forsvares å kalle posten for det industrialiserte samfunnets mest altomfattende økonomiske, politiske og sosiale nervesystem.

Men typisk for utviklinga av teknologien er at kommunikasjonsbehovene fortsetter å vokse og forandre seg. Det gjør også kommunikasjonsteknologiens muligheter.

Mens postsektoren i Norge i 1890 ikke hadde noen stor konkurrent som informasjonsmedium, har det i 1990 særlig telefonsektoren.

Og i år 2040?

3: Langt, langt fram – datateknologien etter 50 år

Med disse erfaringene i bakhue skal jeg forsøke å kikke et langt stykke framover.

Vi sier 50 år, men det er ikke et nøyaktig tall. 50 år betyr ei så lang periode at den nye teknologien virkelig har fått tid til å blitt gammal i produksjonen, og virkningene har slått skikkelig gjennom i samfunnsstrukturen og kulturen.

Samtidig er 50 år ikke lengre enn et aktivt menneskeliv. Mange som ennå er i jobb nå (og som blant annet leser dette) husker 50 år tilbake. Mange som jobber om 50 år er i live nå.

Som individer har mange av oss prøvd å planlegge livet vårt 50 år framover. (Om planene slår til, er ei anna sak … ) Det er ikke urimelig å i hvert fall prøve å diskutere med 50 års perspektiv framover.

Storm-P-syndromet

Et problem med så lange perspektiver framover er, som nevnt i forordet, at det alltid, helt sikkert hender noe uventa.

Den teknisk-vitenskapelige utviklinga raser nå framover med en hastighet som er langt større enn for bare 20-30 år sida.

Mens de to tidligere revolusjonene først og fremst bygde på en eller få oppdagelser, og seinere «flata ut», og gikk over i anvendelse av de nye teknikkene på nye områder, ser den tredje teknologiske revolusjonen ut til å føre til en akselererende utvikling av «stadig nye teknologier». Fiberoptikk, bioteknologi osv. Vi skimter ikke engang noen slags ny periode med et slags nytt platå, der teknologien stabiliserer seg over en lengere periode.

Men la oss holde fantasien igjen. Vi behøver ikke spekulere ut fantastiske mirakler. Vi kan være konservative, og se på noen tenkelige vitenskapelige framskritt med uforutsigbare kulturelle virkninger. Hva hvis vitenskapen for eksempel oppdager

• Nye energikilder som gjør det billig å produsere energi hvor som helst?
• Muligheter for å manipulere med mennesket, f.eks. livslengden eller intelligensen?
• Mikromaskiner på størrelse med celler som kan programmeres til å gjøre forskjellige former for arbeid?
• Flytting av farlig, råvare- og energikrevende produksjon opp til automatiske fabrikker i verdensrommet?

Alt dette er fetter som i det minste diskuteres på alvor nå.

(Minst like utrolige og dramatiske ting har også skjedd i de siste 100 åra.)

Men dersom det skulle skje et gjennombrudd på bare ett av disse områdene, vil det kunne forrykke rammevilkåra for utviklinga så kraftig at det blir umulig å spå om neste runde.

De tidligere omveltningene i teknologien har også ført til svær international uro: Verdenskriger, internasjonale kriser, kupp og revolusjoner, økologiske katastrofer.

Det er en sikker spådom at liknende ting må gjenta seg i neste historiske epoke, og en annen sikker spådom at forløpet lar seg ikke spå i detalj.

Den neste teknologiske sosiale virkninger er altså, fra vår synsvinkel, prinsipielt uforutsigelige på lang sikt. Det er dette problemet den danske filosofen Storm P, med en strålende aforisme som dessverre blir for mye sitert, men ikke desto mindre er sann for det, har uttrykt sånn: Det er vanskelig å spå – særlig om framtida.

Bare teknologien, da

For å gjøre det enkelt for oss, begynner jeg derfor ikke med å se på teknologiens virkninger i samfunnet, men å se bare på den teknologiske revolusjonen, isolert.

For det første forutsetter jeg at vitenskapelige oppdagelser av den typen som jeg nevnte i første avsnitt, ikke har skjedd, eller i hvert fall ikke har fått tid til å slå gjennom i samfunnet ennå.

For det andre at samfunnets produksjon, distribusjon og kommunikasjon er fullstendig prega av utvikla data. Denne teknologien er enormt forandra også forhold til i dag.

Men for det tredje forutsetter jeg at forandringene ikke består i kvalitative gjennombrudd, som for eksempel praktiske systemer for «kunstig intelligens» som virkelig kan erstatte menneskelig tenkning.

Jeg forutsetter at utviklinga er kvantitativ: For eksempel enormt kraftige maskiner som tar svært liten plass og koster svært lite, mulighet for å gi og få informasjoner skriftlig, muntlig og i form av alle slags opptak overalt. Altså ei utvikling noe ala den fra radiokabinettet med grammofon anno 1941 til cd-spilleren og lommefjernsynet anno 1991 – bare en del større.

Alt dette er vært forsiktige forutsetninger. Jeg tror de er for konservative. Men de gjør spillet enklere for oss, her. Kraftigere teknologisk utvikling vil bety større endringer enn jeg forutsier. 

Bokser i år 2040

Grunnleggende trekk med framtidas datateknologi sammenlikna med vår tid:

• Enhetene vil ha falt i pris
• og være minatyrisert
• De vil være mye kraftigere og mer allsidige
• med enormt mye større lagerkapasitet
• og mye mer fysisk robuste
• Det vil eksistere svære nettverk
• som enhetene vil kunne hake seg på,
• de vil også kunne kommunisere problemfritt med hverandre
• og med brukerne.

Nesten alle jobbene i tradisjonell produksjonsindustri er erstatta av automatiske fabrikker.

Men datateknologien har spredd seg langt ut over det. Den er blitt så billig, fleksibel og solid at den finnes i alle slags maskineri: Den styrer gangen av alle slags motorer ned til grasklippere og mixmastere. Andre steder også: Den regulerer alt fra gatebelysning og trafikkfyr til rulletrapper, ventilasjon og hjemmeoppvarming.

Lagerkapasiteten koster, sammenlikna med 1991, praktisk talt ingen ting. Du kan uten vansker bære med deg like mye informasjon som det som fantes i et gammalt bibliotek, og kan kopieres over til et anna, billig lagringsmedium om kort tid. Store informasjonslagre etter år 1991s målestokk, fins i mange hjem. Informasjonslagrene til de store konsernene, forsknings- og statsinstitusjonene er astronomisk store.

Alle former for informasjon som samles inn maskinelt, bearbeides og kodes av datamaskiner, oversendes og lagres i prinsipielt samme form på de samme lagringsmediene: Tekst, lydopptak, tale tolka til tekst, musikk lagra som lyd eller noter, stillbilder, levende bilder med lyd, hologrammer, form og overflatestruktur på tredimensjonale gjenstander som datastyrte sonder har tatt på, arbeidsoperasjoner utført av mennesker, for eksempel i forbindelse med fjernstyring av roboter, målinger fra måleinstrumenter, dataprogrammer, kommunikasjon mellom maskiner … Statens, industriens og privatpersoners informasjonslagre er datalagre.

Det fins sammenhengende, verdensomspennende nettverk med enorme informasjonslagre der sånn informasjon på et øyeblikk kan sendes til eller fra de store informasjonslagrene, eller utveksles mellom to små enheter på hver sin side av kloden. De bruker kanskje optiske kabler, kanskje satellittkommunikasjon, kanskje en blanding av mange forskjellige fysiske kommunikasjonsformer. Men hovedsaka er at det er nettverk som alltid og overalt er tilgjengelige, og som sammenlikna med alt som fins i dag har enorm båndbredde. 

4. Industrielle gjennombrudd i sprang

Nå vi ser bakover i tida, over for eksempel et tiår med små endringer i bruk av teknologien, er det lett å spontant tenke at framover vil landskapet se likedan ut. Bevegelsene her skjer langsomt. Altså må det ta lang tid, før teknologien slår gjennom.

Men dette er et synsbedrag. For det er typisk for sosial bruk av teknologi at her skjer utviklinga ofte i sprang. Lange, stillestående perioder blir avløst av korte tidsrom der teknologiens sprer seg eksplosivt raskt.

For noen produkter vil kombinasjonen av pris og anvendelighet være avgjørende. For andre gjelder det at etter at et slags minste metningspunkt er nådd, fører konkurransen til en snøballeffekt som tvinger stadig flere til å bruke teknologien.

Tre ferske norske eksempler på det:

• Gjennombruddet for telefaks.
• Gjennombruddet for kortterminaler på bensinstasjoner.
• Gjennombruddet i salget av bærbare pc-er.

Felles for telefaks og kort på bensinstasjoner var at konkurransen tvang gjennom veldig rask spredning.

Når stadig flere av forbindelsene dine avslutter en samtale med å spørre om du kan fakse noe over til dem, blir det raskt vanskeligere å ikke ha faks. Når bilistene starter og kjører videre fra bensinstasjonene som ikke har kortautomat, kommer korthøl til pumpene opp fort.

For bærbare pc-er er ikke sammenhengen sånn. Det ser ut som om det som skjedde var at i 1990 kom vekta først under ei viss grense (3 kg), og noen måneder seinere raste prisen på de billigste ned (til under 20.000, senere under 10.000). Dermed syntes mange kjøpere at de plutselig hadde fått ei anvendbar lett kasse til en spiselig pris, og salgstalla spratt i været.

Ser vi kort tid framover, kan for eksempel bærbare telefoner og modem være teknologier som får sånne eksplosive gjennombrudd i Norge. Hvis prisene fortsatt synker, eller anvendeligheten øker, eller konkurransen tvinger det gjennom.

På litt lengre sikt vil det helt sikkert skje sprangvise gjennombrudd når det gjelder bruken av forskjellige former for datanett og informasjonslagre.

5. Langsiktige sosiale virkninger av datarevolusjonen

Dampen forvandla samfunnene i Vest i sitt bilde, elektrisitet og bensin forvandla hele verden. Datarevolusjonen, som en industriell revolusjon som er mer omfattende og går dypere, vil forvandle alle samfunn i hele verden mer.

For å se hvordan disse forandringene kan bli, begynner vi igjen langt framme på et historisk tidspunkt etter at den nye teknologien har slått gjennom i brei målestokk, og fått tid til å virke i samfunnet.

a. Det menneskelige rutinearbeidets fall

Mens de to tidligere teknologiske revolusjonene under industrialismen begge grunnleggende handla om energikilder, handler datarevolusjonen framfor alt om erstatning av menneskelig intellektuelt arbeid med maskiner.

Sosialt betyr det at:

• Dampen gjorde det mulig å erstatte veverens fysiske arbeid med en maskin.
• Elektrisiteten gjorde det mulig å erstatte syerskens trampende fot med en motor.
• Datarevolusjonen gjør det mulig å erstatte henne som syr.

I «vår tid» (fra 1990 og 50 til 100 år bakover) har de fleste i Vesten vært sysselsatt med det vi i brei forstand kan kalle menneskelig rutinearbeid.

Samlebåndsjobber og andre jobber der de samme prosessene blir gjentatt og gjentatt i industri, å jobbe i kassa i handel, frakte varer og passasjerer etter fastlagte planer i transport, føre regnskap og sende rutinemessige brev på kontor osv,

Mesteparten av Postens arbeidsplasser faller innafor denne breie definisjonen av rutinearbeid.

Denne definisjonen er ikke ment nedsettende mot de menneskene som gjør jobben. Mange sider ved arbeidet kan godt kreve deres intelligens og skaperkraft. Men poenget er at mesteparten av selve arbeidsprosessen kan beskrives formelt på en sånn måte at datamaskiner etterhvert kan ta den over.

Går vi tilbake til «før vår tid», for 100-200 år sida, jobba mesteparten av Vestens befolkning med jordbruksarbeid (i Norge: jordbruk-fiske).

De to første industrielle revolusjonene førte til at jordbruket falt fra sin posisjon som den viktigste sektoren som ga folk arbeid. Jordbruk og bønder fins fortsatt, men sektoren er blitt historisk marginalisert i forhold til industri, kontor og handel.

Datarevolusjonen vil, på lang sikt, føre til at rutinearbeidet faller fra sin dominerende posisjon på samme måte som jordbruket falt. De fleste rutinejobbene vil forsvinne.

Rutinearbeid vil eksistere om 50 og 100 år, men det vil bli historisk marginalisert, som bøndenes arbeid er det nå.

b. Den viktigste forma for arbeid

På lang sikt vil det viktigste arbeidet bli ikke-rutineprega arbeid

• med forskning og utvikling
• med mennesker, opplæring, sosial omsorg osv.
• med kunst i brei forstand – alt fra klassiske kunstformer til underholdning og produksjon som av ikke-økonomiske grunner blir utført av mennesker istedenfor maskiner (kokekunst, husbygging, skreddersøm …)

Dette er for det meste arbeid som i dag defineres som intellektuelt. Intellektuelt arbeid har gjennom historia vært et monopol for et svært tynt skikt. Først på slutten av den andre industrielle revolusjonen oppsto det et massemarked for intellektuelt arbeid. Men flertallet av jobbene på arbeidsmarkedet vil bli intellektuelt arbeid (som vi ser det i dag) i løpet av den tredje industrielle revolusjonen.

Mesteparten av dette er arbeid som vil bli vevd sammen med informasjonsteknologi. Derfor kan vi også si at arbeid med informasjonsteknologi i brei forstand, vil bli den dominerende forma for arbeid i løpet av den tredje industrielle revolusjonen.

c. Storbyenes fall

Strukturmessig kan vi tenke oss store endringer:

De moderne storbyene er mindre enn 250 år gamle. De er skapt som økonomisk produktive enheter av behovene i de to første industrielle revolusjonene.

Industrien bygger på masseproduksjon for et ukjent marked (på forhånd ukjente kjøpere, eller i hvert fall kjøpere som ikke har bestilt ennå). Det framtidige salget forutsies statistisk.

For å få til dette må industrien konsentrere svære ressurser: Mange arbeidere og maskiner. Lagre av råvarer for framtidig produksjon, og av ferdige, masseproduserte varer for framtidig salg.

Konsentrasjonen av industri i byene krever en infrastruktur: Veier, jernbaner, havner, kloakker, skoler, butikker, fengsler, offentlige kontorer. Byenes opprinnelige arbeid som kommunikasjons- og handelssentra vokser også enormt. Den kraftig oppsvulma handelen og transporten bruker byene som knutepunkter, passerer gjennom dem. Og byene blir sentra for en stadig større administrasjon.

Både administrasjon og privat virksomhet jobber teknologisk på samme måte som industrien: Ved å konsentrere svære ressurser, funksjonærer, lagre osv i sentra. Det er også viktig for dem å være fysisk nær de viktigste partnerne de skal jobbe med. Dermed svulmer byene enda mer opp.

Byene blir landas viktigste arbeidsmarked. Ved kriser på landsbygda i den tredje verden fører det til at store deler av bondebefolkninga flytter inn til storbyene. Superstorbyer oppstår, som på få tiår vokser fra noen hundre tusen innbyggere til millioner og ti-millioner. I flere land i den tredje verden bor nå et flertall av befolkninga i sånne superstorbyer, og de truer med å bli den normale forma for menneskelig samfunn, der flertallet bor før år 2025.

Den tredje industrielle revolusjonen kan gjøre byene som produksjons-, handels- og administrasjonssentra økonomisk ulønnsomme.

Teknologien gjør det mulig å erstatte masseproduksjon for et ukjent marked med småproduksjon på bestilling.

Et tankeeksperiment:

Isteden for den store tekstilfabrikken som går natt og dag og produserer for lager, en relativt liten, automatisk maskin som bare produserer hver gang noen bestiller noe. Den produserer ikke lange serier av helt like produkter, men forskjellige klær hver gang, etter spesifikasjon. Bestillinger kan automatiseres, det trengs ikke noe stort salgsbyråkrati. Lager trengs ikke.

Den lille, automatiske maskina er sjøl produsert av automatiske fabrikker, og krever ikke samme astronomiske investeringer som en diger tekstilfabrikk. Den kan i prinsippet ligge hvor som helst, altså der grunn er billig. Den krever ikke veldige samfunnsmessige investeringer: Ikke svære nye veisystemer, boligområder, kloakkrør, enorm energiforsyning, utbygging av et stort nytt politikammer …

Denne forma for produksjon vil kvalitetsmessig være overlegen (mer tilpassa kundens behov) og økonomisk, langt billigere enn den nåværende store serie-produksjonen.

Det er ingen grunn til at den skal ligge i storbyer. Tvert imot, det er gode grunner til å flytte den ut av disse overfylte sentraene.

Men da mister storbyene en viktig økonomisk grunn til sin eksistens.

Det er heller ingen økonomisk grunn til at organisasjoner som jobber med handel og administrasjon, skal fortsette å ligge i storbyer.

Informasjonsteknologien vil prinsipielt sett gjøre det mulig å flytte den daglige ledelsen i en meklerbedrift eller et statlig kontor hvor som helst. Folk som fysisk er hundrevis av mil fra hverandre, kan jobbe intimt sammen. Hvorfor kan ikke den daglige ledelsen i en bank jobbe på høyfjellet i april til juni, på sørlandskysten om sommeren og på Maldivene september til april?

Det kan være sosiale grunner til at folk i slike virksomheter ønsker å fortsette å jobbe i sentrene: Teater, en halvliter på Karl Johan, muligheten for å møte fysisk folk du vil påvirke.

Men økonomisk vil handel og administrasjon ha de samme fordelene ved å spre seg som industrien: Billigere investeringer, mindre behov for voldsom ny utbygging av infrastruktur.

Særlig jobber i de dynamiske nye sektorene kan i prinsippet lett flyttes vekk fra storbyene.

Konkurransen om spesielt attråverdig arbeidskraft – forskere, spesialister – vil kunne presse sånne sektorer ut av bysentrene. Folka de ønsker å hyre, vil spørre: Kan jeg bo et sted der det er bra for barn å vokse opp? Der jeg kan gå i skauen, stå på ski, dyrke rosene mine? Et sted som er trygt?

Sånn kan storbyene, som vi kjenner dem, miste sin nåværende økonomiske eksistensberettigelse i den neste industrielle revolusjonen.

Hvis dette skjer, kan det føre til svære sosiale problemer i tida da de økonomisk dynamiske delene av storbyene forsvinner, mens mesteparten av befolkninga fortsatt å bo der.

Kanskje kan storbyene finne et nytt fundament å stå på, for eksempel som kulturelle og sosiale sentra. Men uansett må de forandre seg grunnleggende i løpet av den tredje industrielle revolusjonen.

d. Landsbygdas fall?

En mer dristig spådom: Som en analogi til storbyenes fall, kan revolusjonen i bioteknologien føre til landsbygdas fall.

Jordbruket som økonomisk kategori, har sin strategiske styrke i monopolet på mesteparten av råvarene i matproduksjonen.

Jordbrukets største økonomiske problem er avhengigheten av svære territorier utendørs, en produksjon som ikke kan forseres i forhold til rytmen i årstidene, og sårbarhet for vær og vind. Dette gjør at det er vanskelig å øke produksjonen og mekanisere, og umulig å konkurrere med mer ekspansive sektorer om kapital.

Havbruk og drivhusproduksjon er eksempler på industriell biologisk produksjon som delvis kan unngå disse problemene. Men historisk sett er denne produksjonen primitiv og prega av barnesjukdommer, blant annet fordi den ikke bygger på endring av selve de produktive organismene.

Et tankeeksperiment:

Hvis den biologiske revolusjonen gjør det mulig å produsere protein på tank, for eksempel ved at bakterier eller sopp eter avfall/ oljesøl/ treflis, så kan det bety at jordbruket mister sitt monopol til bioteknologisk industri, og blir slått ut.

I så fall betyr det at en 6.000 år gammal kulturform går under.

Dette er ingen sikker spådom. Men heller ikke helt urimelig, ut fra hva vi veit i dag. Og den illustrerer hvilke veldige strukturendringer vi må vente.

e. Nytt forhold mellom Nord og Sør

Datarevolusjonen starter i Nord (USA-Nord-Amerika, Vest-Europa, Japan-Taiwan-Korea). Mesteparten av den tredje verden blir hengende etter, og aller mest de fattigste og minst teknologisk utvikla landa.

Men på lengere sikt kan den tredje industrielle revolusjonen snu dette forholdet.

I bunn og grunn er Nords dominans i verden nå et spørsmål om herredømme over teknologien.

For fattige land betyr å innføre teknologi å kjøpe maskiner og å kjøpe kunnskap (opplæring) som gjør det mulig å utvikle teknologisk kultur. Alt dette er dyrt.

Den viktigste delen av dette er herredømmet over kunnskapene, over informasjonen. Nords økonomiske herredømme i verden bygger i bunn og grunn på et kunnskapsmonopol.

Men i løpet av den tredje industrielle revolusjonen vil en stadig viktigere del av teknologien bli informasjon, mens selve den materielle delen av teknologien vil bli mindre viktig (i hvert fall økonomisk). Stadig kraftigere programmer (informasjon) vil kunne kjøres på stadig billigere bokser (materie).

Både bokser og informasjon vil synke i pris. Tilgangen på informasjon vil øke enormt, og kostnadene ved å kopiere informasjon vil bli stadig mindre.

Informasjon som nå kjøpes i den tredje verden i form av dyre lærebøker med copyright, vil i framtida kunne kopieres og spres praktisk talt gratis, om nødvendig på svartebørs.

Dermed blir det med tida mulig for den tredje verden å raskt spre all informasjon som er alminnelig tilgjengelig i Nord. Og logikken i den teknologiske utviklinga i Nord er at mer og mer informasjon vil bli alminnelig tilgjengelig…

Sørs mulighet til å tilegne seg informasjon, og dermed forrykke hele verdensordninga, vil øke med den enormt voksende tilgangen på stadig billigere informasjon.

Historisk sett betyr den tredje industrielle revolusjonen at i Nords informasjonsmonopol i verden står for fall. 

Konklusjon: Verden snudd oppned.

Datarevolusjonen betyr ei ny historisk epoke.

En sikker spådom (tror jeg) er at den nye teknologiske revolusjonen ligger an til å bli den største og voldsomste sosiale revolusjonen av menneskehetens liv til nå.

Utviklinga går fort. Samfunnet vil forandre seg mer i de neste 50 åra enn i de 100 åra som ligger bak oss.

Intellektuelt arbeid – arbeid med informasjon – vil for første gang bli arbeidet til flertallet av de som jobber.

Vi kan forestille oss at i det nye samfunnet som oppstår, vil et flertall av alle også få muligheten til å jobbe med sånne ting. Vi kan også forestille oss at befolkninga i svære sektorer/ områder ikke er med i den nye teknologiske revolusjonen, og blir marginalisert.

Uansett vil samfunnet gjennomgå svære strukturelle endringer.

Informasjonsflyten vil bli det viktigste som holder dette samfunnet sammen. Organisering av informasjonsstrømmen vil bli av de aller viktigste sosiale strukturene.

6. Kortsiktige sosiale virkninger

Men forandringene som vi så på i forrige avsnitt, vil sjølsagt ta tid. På kort sikt (om 10 og 25 år) vil det finnes et stort arbeidsmarked for rutinearbeid, byene vil fortsatt fungere omtrent som nå og tilmed vokse osv.

Men alt i denne tida vil endringer i retning av de vi har sett på, bli synlige i samfunnet. Vi skal se litt på det:

a. Fra langsom utvikling til sprangvis endring

Vi har flere ganger tidligere vært inne på at datarevolusjonen som industriell og sosial revolusjon bare såvidt har begynt.

Noen oppfatter det som at den teknologien som finnes nå, ikke behøver å føre til sosiale endringer. Men det er feil. Poenget er at det alt nå finnes et potensiale for sosiale endringer, som ikke er tatt ut ennå.

Datateknologi kan nokså raskt brukes til å skape svære endringer, for eksempel i sysselsettinga. Jeg har nevnt manglende utvikling av kulturen som en av årsakene til at det ikke har skjedd. Konkret kan det blant annet bety:

• Et sjefsskikt som har vokst opp før teknologien kom. Sjefen føler at han ikke forstår den, oppfatter den som truende og tar ingen initiativer for å få teknologien i gang.
• Mangel på folk som kan jobbe med anvendelse – bygge bru mellom teknologien og behova i akkurat den jobben.
• Mangel på opplæring, service- og reparasjonsmuligheter, som gjør at utstyr som blir tatt i bruk, blir lite effektivt.

Gradvis utvikling av kulturnivået kan føre til plutselige sprang. Og når det gamle sjefsskiktet forsvinner, og det kommer inn et nytt skikt som hele tida har jobba med data, vil det sikkert skje et sprang.

Prisfall på datateknologi vil også utløse sprang.

Vi har vært inne på at en teknologi kan bli spredd til et «metningsnivå», der konkurransen utløser en snøballeffekt.

Statsorganer som ikke konkurrerer og ikke skal gå med overskudd (for eksempel utenriksdepartementet, politiet) har ikke samme insentiver til å rasjonalisere som privat bisniss.

Men i samband med kriser i statsfinansieringa og akutt nedskjæring av budsjetter, kan sånne institusjoner også bli nødt til å plutselig ta ut store rasjonaliseringsgevinster med ny teknologi for å spare statsutgifter.

Åpning av nye kommunikasjonskanaler (for eksempel ved at telefonen blir lagt om til fiberoptikk) kan også utløse sprangvis utvikling.

At potensialet for sosiale endringer foreløpig ikke er tatt ut, betyr ikke at endringene blir mindre i framtida

Tvert imot. Det er som med jordskjelv: Når spenninga stiger uten å bli utløst gjennom små skjelv, blir de skjelvene som kommer seinere, desto større. Små sosiale endringer nå betyr at potensialet for å endre blir desto større i overimorra.

b. Et nytt slags arbeidsmarked

I den nærmeste framtida vil det å erstatte mennesker med bokser/styringssystemer bli stadig mer lønnsomt.

Denne utviklinga går raskest i de rike landa, der både infrastrukturen for datarevolusjonen og arbeidslønningene er høyest.

Jobbene som kan erstattes først (og billigst) er først og fremst rutinejobbene i tradisjonell storindustri (samlebåndsjobbene). Etter det tilsvarende jobber i handel/kontor/service.

Først seinere blir det mulig å erstatte rutinejobber i mindre handel og virksomhet og jobber som krever mer kompliserte beslutninger.

Tendensen i gamle, tradisjonelle, arbeidskrevende storindustrier er at de blir slått ut og/eller forvandler seg til nye, slanka, automatiserte industrier.

Det fører alt nå til varig strukturell arbeidsløshet: Arbeidere som er slått ut av sånne industrier, får ikke ny jobb.

Det har skapt et voksende skikt av permanente arbeidsløse, nye fattige, i de gamle industrilanda. Dette skiktet vil fortsette å vokse.

De jobbene som spontant oppstår med datarevolusjonen er

• for det første ikke egna til å suge opp folk som er slått ut av tradisjonell industri
• for det andre langt færre enn de arbeidsplassene som legges ned.

Skolen og skolekunnskaper (evne til raskt å tilegne seg skriftlig materiale) blir viktigere i kampen for å komme inn på de ekspansive delene av arbeidsmarkedet. Fattigdommen forplanter seg til neste generasjon, fordi mange av unga av kulturelle og sosiale grunner ikke klarer skolen, eller ikke får råd til å studere videre.

De som blir innafor arbeidsmarkedet, vil spaltes i minst to grupper:

• de som konkurrerer om et langsiktig krympende antall ufaglærte og lavt betalte jobber, «McDonalds-jobber»,
• de som har spesielle, salgbare kunnskaper, og derfor kan presse prisen sin opp.

Det er blitt vanlig å kalle dette «to-tredjedels-samfunnet, Det er en betegnelse jeg ikke liker, fordi jeg ikke ser noen spesiell grunn til at utviklinga skal stabilisere seg med 2/3 innafor arbeidsmarkedet og 1/3 slått ut.

c. En ny slags overklasse

Overklassen vil også forandre sin indre sammensetning.

Overklassen betyr her eierne og lederne av store bedrifter, ledende statsfunksjonærer, ledere av store organisasjoner osv. Enkelt uttrykt: Folk som til daglig har og utøver makt,

Her vil den samme utviklinga skje som blant produsentene («underklassen, arbeiderklassen»). I overklassen vil også bærerne av den nye teknologiske revolusjonen vokse i betydning på bekostning av de tradisjonelle lederne.

Ser vi på det private næringslivet, så har de ledende kapitalistene i Norge i de siste 100 åra endra seg fra å være gründere (skipskapteiner, handelsmenn, kjemikere, ingeniører osv.) til å bli finanseksperter, ofte med papirer fra handelshøyskolen i Bergen. Spesialister på nye arbeidsfelter (rederi, bryggeri, kjemisk industri osv.) blei erstatta av eksperter på aksje- og pengemarkedet.

I de kommende ti-åra vil eksperter på informasjon få voksende makt i bisniss, organisasjoner og statsbyråkrati. Det betyr:

• Eksperter på den nye teknologien
• Eksperter på å finne og bearbeide informasjon ved hjelp av den nye teknologien
• Eksperter på å kommunisere.

d. Større sosiale skiller, mer uro

I de rike landa vil skillene mellom sosiale lag, profesjoner og regioner øke.

Den sosiale mobiliteten vil øke.

Muligheten til å svinge seg opp gjennom herredømme over informasjon vil vokse. Levestandard vil bli enda mer knytta til å evne å henge med på de nye, ekspansive delene av arbeidsmarkedet. Fattigdommen i grupper som blir hengende utafor der (minstepensjonister, arbeidsløse, enslige mødre, innvandrerungdom uten spesielt god utdannelse og skoletapere) vil vokse.

Det vil bli morsommere å være rik. Valgmulighetene som henger sammen med å ha mye penger vil øke.

Det vil bli vanskeligere å være fattig.

Den nye teknologiens vekst og den gamles fall vil skape nye, rike regioner, som står i motsetning til andre der fattigdom sprer seg.

Alt nå finnes sånne permanent kriseramte regioner, der den gamle storindustrien, gruvedrifta osv. er nedlagt og ikke erstatta med noe nytt. (Eksempler: Nord-England, Vallonia i Belgia, «rustbeltet» i USA.) Skarpere regionale motsetninger med de distriktene der den nye industrialiseringa skjer.

En del storbyer/ storbydistrikter blir «oppbevaringssteder» for sånne permanent arbeidsløse.

Alt dette vil skape skarpere sosiale motsetninger, mer kriminalitet osv.

Større internasjonale omveltninger

Regionale motsetninger vil også skjerpes internasjonalt.

Det gjelder rike land som konkurrerer om markedene for den nye teknologien: For eksempel USA og Japan.

Motsetningene mellom land som henger med og land som kommer etter i den nye industrielle revolusjonen, øker også.

Krisa på 1980-tallet i Øst-Europa/Sovjet kan delvis forklares med at disse landa av strukturelle grunner ikke klarte å følge med i den nye industrielle revolusjonen. Dermed blei de slått ut av konkurransen på stadig flere felter og i stadig raskere tempo.

I den tredje verden får enkelte land med mye industrialisering etterhvert ei indre utvikling som likner de rike landa.

Men de fattigste landa kommer enda lengre etter. Etterhvert kan deres arbeidsintensive industrier, som konkurrerer ved hjelp av lave lønninger, bli konkurrert ut av robotindustrier i de rike landa. 

h. Konklusjon: Stor uro

Sammenfatning: Vi går inn i ei tid med store muligheter, store problemer og stor uro.

1. Johan Petter Andresen: Lengre arbeidstid, færre jobber (bokomtale)
2. Erik Ness: Oppretthold Nei til EU! (leder), Paul M Sweezy: Finanskapitalens triumf
3. Harald Minken: En kommentar til Sweezy
4. Tron Øgrim: En titt inn i framtida
5. Siri Jensen: Kvinnene i arbeiderklassen – offensive og defensive
6. Terje Valen: Reformisten Derrida
7. Kjersti Røhme: Kirunarapporten
8. Birger Thurn-Paulsen: Når kvinner går på tvers (intervju med Siri Jensen)
9. Olav Randen: Bedehuset, Stalin og det konsekvente demokratiet
10. Kjersti Nordby: Arbeiderklassens lidende rolle?
11. Jan Fjeldstad: Nyheter fra Tronsmo
12. Antifascistisk aksjon: Massemobilisering eller terror
13. Jan Hårstad: Lenin mot Skotåm