De store kampene mot EEC, resultatet ved siste kommunevalg og den breiestøtten til Indo-Kinas folk har vist at arbeiderklassen og det arbeidende folket går mot monopolkapitalens og imperialismens politikk. Stadig flere skjønner at den nåværende statsmakta ikke er folkets tjener, men dets fiende. Mange – spesielt fra arbeiderklassen og blant den studerende ungdommen – slutter seg i dag til den marxist-leninistiske bevegelsen. Men store grupper kommer også inn under venstre-sosialdemokratiets, den småborgerlige populismens eller NKP-revisjonistenes innflytelse. Mer enn noen gang stilles spørsmålet om ledelsen av kampen på dagsordenen.

I kampen mot EEC ser vi hvordan ulike småborgerlige og opportunistiske grupper forsøker å tjene to herrer: De går mot medlemskap, men angriper samtidig marxist-leninistene, saboterer enhetsaksjoner i fronten og har først etter lang tids press godtatt politisk streik som et nødvendig virkemiddel arbeiderklassen må ta i bruk for å hindre EEC-innlemmelse.

Disse daglige lærdommene er viktige for alle revolusjonære. Under den sosialistiske revolusjonen vil arbeiderklassen møte de samme fiendene som idag: imperialismen, monopolene og deres lakeier i stat og høyresosialdemokrati. Men reaksjonen vil da ty til mer desperate kampmidler: NATO-styrker, hær og politi vil kunne settes inn for fullt. Både historiske lærdommer og dagens erfaringer viser at «venstre»-orienterte opportunistledere i slike situasjoner vil svimle av redsel. De vil ikke bare svinge i halen på den revolusjonære bevegelsen, men åpent, som de franske revisjonistene under mai-opprøret i 1968, løpe over i kontrarevolusjonens leir. Og er de arbeidende massene sterkt influert av opportunistenes propaganda om «fredelig overgang til sosialismen», vil de ikke skape seg sin folkehær, av væpne borgerskapet og etablere proletariatets diktatur.

Å bygge et kommunistisk parti som på alle felter av politikken kan stå fram som massenes organiserte ledelse og fortropp, er derfor et spørsmål om den norske revolusjonens seier eller nederlag.

Kravene til partiet

Hvilke krav stiller marxist-leninistene til det kommunistiske partiet? Kort oppsummert er disse følgende: Partiet må være arbeiderklassens fortropp. Det må være væpnet med en revolusjonær teori, kunne lede arbeiderklassen bort fra tradeunionisme og sosialdemokrati, kort sagt være en politisk leder for arbeiderklassen.

«Men partiet kan ikke bare være en fortropp. Det må samtidig være en avdeling av klassen, en del av klassen – og med liv og lemmer må det være rotfestet i klassen.» (Stalin)

Partiet må være en organisert fortropp. Det må være en organiserende kjerne i arbeiderklassens kamp. Derfor kan ikke «enhver streikende» eller «hele arbeiderklassen» være medlemmer av partiet. Det må bestå av de mest klassebevisste og aktive. Og fordi det kjemper mot en sentralisert fiende, må det være enhetlig og slagkraftig. Dette krever at det bygger på den demokratiske sentralismens prinsipper. Det må herske et livlig demokrati og meiningskamp. Men etter vedtak må mindretallet bøye seg forflertallet. «For bare en bevisst disiplin kan være en jernhård disiplin.» (Stalin)

Partiet må være proletariatets høyeste form for klasseorganisasjon. Arbeiderklassen har en rekke nødvendige organisasjoner: fagforeninger, kulturforeninger, osv. I dagens Norge er ulike fronter av stor betydning. Bare et kommunistisk parti kan sikre at disse drar i en retning, at det utarbeides en felles linje i kampen mot monopolkapital og imperialisme. Derfor må kommunistene arbeide i slike masseorganisasjoner, som formelt ikke er underordnet partiets ledelse, for å kjempe for en politisk linje som tjener arbeiderklassen og revolusjonen.

Partiet må være et redskap for proletariatets diktatur. Partiet er den høyeste form for klasseorganisasjon. Men det er ikke et mål i seg selv. Det må være et redskap for arbeiderklassen til å lede kampen for a styrte monopolkapitalens diktatur, opprette proletariatets diktatur, befeste det og bygge ut sosialismen på alle områder.

Partiet må bygges gjennom kamp

Like etter splittelsen i SF, var den norske ml-bevegelsen ikke i stand til å etablere et parti bygd på disse prinsippene. Vi slo fast at partiet måtte bygges gjennom årelang kamp, der studier av den revolusjonære teorien og praksis på alle klassekampens områder gikk hånd i hånd.

Det første trinnet på denne veien var masse studier i marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning og spredning av kommunistisk propaganda og agitasjon, spesielt Klassekampen. Dette la grunnlaget for utviklinga til kommunistiske organisasjoner, som bygde på den revolusjonære teorien og som tillempet den demokratiske sentralismens arbeidsstil. På den måten ble «arven fra SF», venstre-sosialdemokratiske ideer og liberalistisk arbeidsstil bekjempet.

Fra våren 1970 tok hele ml-bevegelsen et nytt skritt framover. De store studentaksjonene mot dyrtida og streikekampene ved Norgas, Odda, Sauda og

Sporveien viste at SUF(m-1) og MLG var i stand til å lede massekamper. Men gjennom disse ble det også klart at ml-bevegelsen hadde viktige sekteriske feil, som gjorde en virkelig forening med arbeiderklassen og folket vanskelig. Partikampene i SF hadde stilt store krav til indre samhold og solidaritet. Men dette styrket også tendenser til klikkvesen, kommunister omgikkes stort sett kommunister. Og denne tendensen kunne vanskelig bli effektivt bekjempet i tida etterpå, da interne studier og diskusjon ble hovedsida i det politiske arbeidet. Et grunnleggende utslag av de sekteriske tendensene var manglende tillit til kamerater utafor kommunistenes rekker. Marxist-leninistene monopoliserte ofte arbeidet og ledelsen, bl. a. i en del av frontorganisasjonene. Og sekterismen ga seg også utslag i det politiske arbeidet. Viktigst var den feilaktige avvisninga av Folkebevegelsen som en kraft i kampen mot EEC, noe som bl. a. Klassekampen aktivt forfektet i startfasen av EEC-kampen.

På område etter område ble disse sekteriske trekkene ved ml-bevegelsens arbeid og politikk kritisert og bekjempet. Gjennom kritikk og sjølkritikk og politiske studier i Mao Tsetungs arbeider om masselinja ble grunnlaget lagt for en rekke kampanjer mot sekterismen. Disse ble ført offentlig fram – og en rekke progressive utafor ml-bevegelsens rekker deltok i denne tida aktivt i arbeidet for å få MLG og SUF(m-1) til å sette hensynet til arbeidsfolksinteresser i ledelsen for alt arbeid.

Disse kampanjene forte etter hvert til framganger på en rekke politiske felter, men først og fremst i kampen mot EEC-medlemskap. Arbeider-komiteen mot EEC og dyrtid, som marxist-leninistene hosten 1970 gikk i spissen for å opprette, var lenge en liten og svak front. Men fra og med våren1971 startet en rask utbygging, som i dag har fort fram til 15 000 medlemmer og over 300 lokalorganisasjoner. Rød Arbeiderfront 1. mai ble i 1971 større enn sosialdemokratiets arrangementer på en rekke viktige plasser, bl. a. Oslo, Bergen og Trondheim.

Denne politiske framgangen ble oppnådd gjennom kamp, spesielt mot sekterisme i egne rekker. Fra våren 1971 fikk denne kampen en åpen og tilspisset form. Ei lita gruppe i Marxist-leninistisk Front, som hadde brutt ut av NKP, sto åpent fram med trotskistiske synspunkter på EEC-kampen. De avviste samarbeidet med småborgerskapet på landsbygda i kampen mot imperialismen, de avviste samarbeid i Folkebevegelsen mot EEC for å fremme en proletær kamplinje. Disse synspunktene ble åpent diskutert i hele ml-bevegelsen, og samstemmig avvist i en uravstemning i organisasjonene. Da Hovden-gruppa høsten 1971 angrep Streikestøttekomiteen i en borgerlig avis, og degenererte til streikebryteri mot Austad-arbeiderne, ble de utelukket fra MLFs rekker.

Alt fra sommeren 1971 kunne ml-bevegelsen begynne på det tredje trinnet i det partibyggende arbeidet. På sitt 2. landsmøte i juni ble ML-gruppene formelt og reelt den ledende organisasjonen i ml-bevegelsen. SUF(m-1)begynte fra da av på den store oppgaven å utvikle seg til en kommunistisk masseorganisasjon for ungdom. Høsten 1971 ble den omdanninga slått fast av ungdomsforbundets 2. kongress.

Den viktigste oppgaven for MLG var fra kongressen av å bli en kommunistisk kamporganisasjon. Fra da av begynte en omorganisering etter den kommunistiske bevegelsens hevdvunne prinsipper: marxist-leninistene skal konsentrere sitt arbeid om de plassene der massene er og kampen har det høyeste nivå. Oppgaven ble å gå fra den gamle typen «studieorganisasjon», som omfattet store bydelsområder, til arbeid etter «produksjonspunkt». MLG tok fatt på bygginga av bedriftslag og boliglag, på utgivelsen av lokalaviser som tok opp kommunistenes linje til problemene arbeidsfolk har på plassen. En av lokalorganisasjonenes viktigste oppgaver var å organisere et stort antall sympatisører knyttet til bolig- og bedriftslaget.

Kort tid etter 1. mai i år vil denne omorganiseringa for kamp stort sett være avsluttet med store resultater. I løpet av det siste halvåret har ml-bevegelsen både på landsplan, i bedrifter, bygder og boligstrøk begynt å bli en drivende og ledende kraft i den politiske kampen. Særlig tydelig har dette blitt i EEC-kampen, der MLGs forslag og kampanjer for prøveavstemninger og uravstemninger, aksjoner og politiske streiker nå har blitt akseptert som omtrent hele anti-EEC-frontens program. Årets 1. mai vil også, med sineomlag 70 demonstrasjoner, bli et nytt politisk gjennombrudd.

På denne bakgrunn – og med disse perspektivene for øyet – har Sentralkomiteen i MLG slått fast: Det nye revolusjonære, marxist-leninistiske partiet både kan og må bygges raskt.

Hva er oppnådd – hva gjenstår?

Formelt og reelt tilfredsstiller MLG i dag en rekke av de krav marxist-leninistene må stille til et kommunistisk parti.

MLGs politiske og ideologiske grunnlag er marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning. MLG er organisert etter den demokratiske sentralismens prinsipper. MLG er organisert etter «produksjonspunkt» – og har alt i dag grodd visse røtter i arbeiderklassen. Etter at MLFs landsmøte enstemmig vedtok å oppløse organisasjonen, og dens kadre gikk inn i MLG, har ml-bevegelsen fullt og helt fått en enhetlig ledelse og en enhetlig partibyggende organisasjon. I fagforeninger, klubber og ulike frontorganisasjoner har MLGs medlemmer evnet å gå i spissen for dagskampen, samtidig som de har spredd opplysning om nødvendigheten av revolusjon og sosialisme. Den marxist-leninistiske avisa Klassekampen selges nå fast i godt over 20 000eksemplarer.

Kort oppsummert: MLG har ledet en rekke viktige kamper i proletariatet, har vist evne til å virke som arbeiderklassens fortropp. MLG er også en organisert fortropp, med kadrer trenet i kamp og med en frivillig, bevisst disiplin.

MLGs kadrer arbeider i masseorganisasjoner, har klart å lede og koordinere arbeidet til viktige deler av den progressive anti-kapitalistiske og anti-imperialistiske bevegelsen. MLG har derfor virket som en høyere form for klasseorganisasjon enn frontene. Endelig har MLG aktivt propagandert nødvendigheten av revolusjon og sosialisme, av opprettelsen av proletariatets diktatur.

Men likevel er det ennå visse mangler som må ryddes av veien. Nøkkelleddet er her å heve MLGs ideologiske og politiske nivå. Skal partiet virkelig bli «et redskap for proletariatets diktatur», må det ha et program for revolusjon, basert på en analyse av det norske samfunnets sosiale, økonomiske og politiske motsigelser. Denne store oppgaven vil MLG løse gjennom å fullføre følgende etappeplan for bygginga av det nye, kommunistiske partiet.

Styrk røttene i proletariatet!

Den første etappen har som oppgave å fullføre omdanninga av MLG fra å være en marxist-leninistisk studie- og propagandaorganisasjon, til å bli en virkelig kamporganisasjon.

Den viktigste oppgaven som gjenstår er å styrke MLGs røtter i proletariatet gjennom en storstilt rekruttering til sympatisør- og støtte lag for MLG i bedrifter og boligområder. Vi ønsker å trekke langt flere progressive aktivt med i kommunistisk arbeid. Det vil styrke marxist-leninistenes kampkraft, og gjøre det umulig for stat og monopolkapital å likvidere MLGs organisasjon gjennom svartelisting og oppsigelser på arbeidsplassene.

Røde Fane vil oppfordre alle som sympatiserer med marxist-leninistenes arbeid og politikk til ikke å vente på at vi skal kontakte dem. Ta initiativet sjøl, kontakt marxist-leninistene der du bor eller jobber og krev å få være med i arbeidet for revolusjonen og kommunismen.

Vi har grunn til å tro at denne oppgaven – og dermed også den første etappen i den avsluttende fasen av partibygginga – vil være løst i løpet av mai.

Diskuter klasseanalyse og program for revolusjon!

Den andre etappen – som vil starte på forsommeren vil bli preget av en stor diskusjonsbevegelse. Målsetningen med den vil være å heve hele ml-bevegelsens teoretiske nivå. Følgende spørsmål skal i første rekke studeres og diskuteres:

Klasseanalyse: Hvem er fiender og hvem er venner i kampen for den sosialistiske revolusjonen? Klasseanalysen skal gjøres på alle plan. På landsplan, i distrikter, bedrifter og boligområder. Dette er ingen spesialsak for «eksperter». Alle medlemmer og sympatisører skal – ut fra sine forutsetninger– delta, bli proletariske vitenskapsmenn!

Program for revolusjon: Hvilke paroler bør kommunistene stille for den sosialistiske revolusjonen i Norge? Hvilke stadier vil revolusjonen i vårt land

kunne gjennomgå? Hvilken betydning vil seier eller nederlag i kampen mot EEC få for revolusjonens forløp?

Andre spørsmål: Selv om diskusjonsbevegelsens organiserte form vil konsentrere seg om disse emnene, vil en rekke andre saker tas opp i avis og tidsskriftsdiskusjoner, på konferanser, sommerleirer og møter: Kommunistenes holdning til arbeid i parlamentariske organer. Bør marxist-leninistene stille lister ved Stortingsvalget i 1973? Hvordan skal kampen mot undertrykkelsen av kvinnen føres – i samfunnet og i den enkelte familie? Hvilke linjer bør kommunistene ha for sitt arbeid i fagforeninger og klubber?

MLG vil invitere alle venner og sympatisører til å delta aktivt i denne diskusjonsbevegelsen, der Røde Fane vil være det teoretiske organet, samtidig som det vil bli utgitt et eget debattblad.

Program for det kommunistiske partiet

Før diskusjonsbevegelsen er kommet skikkelig i gang, er det for tidlig å si akkurat når den kan avsluttes. Men vi kan sikkert si at når denne bevegelsen har kommet langt nok på de viktigste områdene, skal hovedkonklusjonene sammenfattes i programforslag til partiets stiftelseskongress.

Den tredje og avsluttende etappen vil altså bli organiserte kongressforberedelser: Framlegging og diskusjon av forslag til program for revolusjonen, arbeidsprogram og vedtekter; forslag til vedtak om Stortingsvalget i1973 og aktuelle oppgaver i massekampen.

Kamerater! Denne etappeplanen gir lyse perspektiver for ml-bevegelsens arbeid og utvikling. Den er en stor skuffelse for revisjonister av alle slag som har håpet at ml-bevegelsen ikke skulle være i stand til å skape det nye kommunistiske partiet. Den stiller store krav til MLGs forskjellige organer, fra Sentralkomiteen og til det enkelte medlemmet. Men de vil bli gjennomført –og gjennomført raskt! I et intervju med Klassekampen har MLGs formannuttrykt det slik:

«I 1973 er det 50 år siden NKP ble stiftet. Det hadde sine feil fra starten av, men var tross alt revolusjonært og kommunistisk. Den kommunismen har i flere tiår vært likvidert. Dagens NKP er knyttet til Sovjet-herskernes sosialimperialisme. På de fleste felter i norsk politikk må en lete med lupe for å finne forskjell på Reidar T. Larsen og enhver venstresosialdemokrat. Men de forsøker framleis å ikle politikken sin en slags marxistisk kappe. Vi kaller det revisjonisme. Og når revisjonistene neste år skal jubilere for et kommunistiskparti de sjøl har likvidert – skal både de og andre fiender av den norskerevolusjonen vite:

De revolusjonære tradisjonene vil bli ivaretatt. For innen utgangen av 1973vil et nytt kommunistisk parti være skapt.»

Det nye partiet vil ikke være «perfekt», og heller ikke fra starten av ha «oppslutning av de breie lag av arbeiderklassen», slik klikken rundt Kjell Hovden «krevde». Virkelig tillit i arbeiderklassen og andre lag av folket kan bare det nye partiets egen praksis sikre. De som før partistiftelsen krever det «fullkomne» av ml-bevegelsen, krever det umulige. De går i praksis mot å bygge et parti for arbeiderklassen her og nå.

Det arbeidende folket står i dag foran store kamper. Slaget om EEC-medlemskap kan vinnes. Nye store klassekamper vil følge utover i 70-åra. La denne kampen få en kommunistisk ledelse!

SLUTT OPP OM MLGs ARBEID!
FRAM FOR DET NYE, KOMMUNISTISKE PARTIET!

 

 

 

Mars 1926

Mao Tsetung: Skrifter i Utvalg, Oktober 1972.

Denne artikkelen ble skrevet av kamerat Mao Tsetung for å bekjempe to avvik som da forekom i partiet. Talsmennene for den første, representert av Chen Tu-hsiu, interesserte seg bare for samarbeid med Kuomintang og glemte bøndene. Dette varhøyreopportunisme. Talsmennene for det andre avviket, representert av Chang Kuo-tao,var kun interessert i arbeiderbevegelsen og glemte likeledes bøndene. Dette var «venstre»-opportunisme. Begge var oppmerksom på at deres egen styrke ikke strakk til, men ingen av dem visste hvor de skulle finne forsterkninger eller hvor de skulle skaffeforbundsfeller blant massene. Kamerat Mao Tsetung påpekte at bøndene var den påliteligste og tallmessig største av det kinesiske proletariatets forbundsfeller og løste på den måten problemet om hvem som var den viktigste forbundsfelle i den kinesiske revolusjonen. Dessuten innså han at det nasjonale borgerskap var en vaklende klasse og forutsa at den ville oppløses under revolusjonens oppsving, og at høyrefløyen ville gå over på imperialismens side. Dette ble bekreftet av hendelsene i 1927.

Hvem er våre fiender, og hvem er våre venner? Dette spørsmålet har primærbetydning i revolusjonen. Den viktigste grunnen til at alle tidligere revolusjonære kamper i Kina bare har ført til ubetydelige resultater, er at de evolusjonære ikke evnet å forene seg med sine sanne venner til slag mot sine virkelige fiender. Det revolusjonære partiet er massenes leder, og ingen revolusjon kan noensinne føre fram dersom det revolusjonære parti førermassene på villspor. For å være visse på at vår revolusjon ubetinget vinnerseier og ikke fører massene på villspor, må vi sørge for at vi forener oss med våre sanne venner, slik at vi kan rette slagene mot de virkelige fiender. For å kunne skille de sanne venner fra de virkelige fiender, må vi analysere de allmenne drag i klassenes økonomiske stilling i det kinesiske samfunn, og deres holdning til revolusjonen.

Hvordan er stillingen for hver av klassene i det kinesiske samfunn?

Godseierklassen og kompradorklassen.¹ I det økonomisk tilbakeliggende og halvkolonialiserte Kina er godseierklassen og kompradorklassen fullstendig et

vedheng til det internasjonale borgerskap, og de er avhengige av imperialismen for å kunne overleve og vokse. Disse klassene representerer de mest tilbakeliggende og reaksjonære produksjonsforholdene i Kina og hindrer utviklinga av produktivkreftene. Deres eksistens er helt uforenlig med målet for den kinesiske 'evolusjonen. De store godseier- og kompradorklassene stiller seg alltid på imperialismens side og danner ei ekstrem kontrarevolusjonær gruppe. Deres politiske representanter er Etatistene² og høyrefløyen av Kuomintang.

Mellomborgerskapet. Denne klassen representerer de kapitalistiske produksjonsforholdene i Kina, i byene og på landet. Med mellomborgerskapet menes hovedsakelig det nasjonale borgerskap.³ Denne klassen er inkonsekvent i sin holdning til den kinesiske revolusjonen: de føler at revolusjonen er nødvendig og oppmuntrer den revolusjonære bevegelse mot imperialismen og krigsherrene når de lider under de slag utenlandsk kapital påfører dem og under presset fra krigsherrene. Men de blir mistenksomme overfor revolusjonen når de oppdager hvor militant det hjemlige proletariatet slutter opp om revolusjonen og hvor aktivt det internasjonale proletariatet støtter opp under den, slik at revolusjonen truer håpet om at deres klasse skal oppnå status av et storborgerskap. Politisk står de for opprettelsen av en stat styrt av en enesteklasse, det nasjonale borgerskap. En som kalte seg selv en trofast disippel av Tai Chi-tao,⁴ skrev i Chen Paos i Peking: «Løft din venstre neve for å slå nedimperialistene og din høyre for å slå ned kommunistene.» Disse ordene gir et bilde av denne klasses dilemma og engstelse. Den er motstander av at Kuomintangs prinsipp om folkets levevilkår tolkes i overensstemmelse med teorien om klassekamp, og den setter seg imot at Kuomintang har inngått allianse med Russland og gir kommunister⁶ og venstreorienterte adgang. Men deres forsøk på å opprette en stat under styre av det nasjonale borgerskap er helt ugjennomførlig, fordi verdenssituasjonen i dag er slik at de to hovedkreftene, revolusjonen og kontrarevolusjonen, er låst fast i en siste kamp. Hver av dem har heist en mektig fane: den ene er revolusjonens røde fane, som blir løftet av Den Tredje Internasjonale som samlingspunktet for alle undertrykte klasser i verden; den andre er kontrarevolusjonens hvite fane, som blir holdt oppe av Nasjonenes Forbund som samlingspunktet for alle verdens kontrarevolusjonære. De mellomliggende klasser blir nødvendigvis raskt oppløst, noen grupper vender seg mot venstre for å slutte seg til revolusjonen, andre vender seg mot høyre for å slutte seg til kontrarevolusjonen. Det er ikke plass for dem til å bestå som «selvstendige». Derfor er den ideen som Kinas mellomborgerskap hyller, om en «selvstendig» revolusjon hvor det skal spille hovedrollen, bare en illusjon.

Småborgerskapet. Inkludert i denne kategorien er selveierbøndene,⁷ håndverksmesterne, de lavere lag av intellektuelle – studenter, lærere i den lavere og høyere skolen, lavere statsfunksjonærer, kontorpersonale, småadvokater – og småkjøpmenn. Både på grunn av dens størrelse og klassekarakter fortjener denne klasse stor oppmerksomhet. Selveierbøndene og håndverksmesterne er begge engasjert i produksjonen i liten målestokk. Selv om alle delene av denne klassen har den samme småborgerlige status, faller de i tre forskjellige grupper. Den første gruppa består av de som har overskudd av penger, det vil si de som ved fysisk eller åndelig arbeid tjener mer hvert år enn de bruker til livets opphold. Slike mennesker ønsker svært gjerne å bli rike og er oppriktige tilbedere av marskalk Chao;⁸ mens de ikke har noen illusjoner om å samle seg store formuer, strever de ufravikelig med å klatre opp i mellomborgerskapet. De får vann i munnen når de ser hvilken respekt som følger med de små pengesekkene. Slike folk er redde av seg, redde for statlige tjenestemenn og også litt redde for 'revolusjonen. Siden de står ganske nær mellomborgerskapet i økonomisk status, har de stor tro på dets propaganda og er mistenksomme overfor revolusjonen. Denne gruppa er en minoritet blant småborgerskapet og danner dets høyrefløy. Den andregruppa består av dem som i hovedsak klarer seg økonomisk. De er ganske forskjellige fra menneskene i den første gruppa. De vil også bli rike, men marskalk Chao lar dem aldri bli det. I de seinere år har de dessuten blitt klar over at verden ikke lenger er hva den var, da de har lidd under presset og utbyttinga fra imperialistene, krigsherrene, føydaladelen og det store kompradorborgerskapet. De føler at de ikke kan tjene nok til å leve ved å arbeide like mye som før. For å få endene til å møtes, må de arbeide raskere, stå opp tidligere, slutte seinere og være dobbelt så nøye med arbeidet sitt. De blir ganske grove, i det de omtaler utlendinger som «fremmede djevler», krigsherrene som «røvergeneraler» og de lokale tyranner og onde storfolk som «de hjerteløse rike». Når det gjelder bevegelsen mot imperialistene og krigsherrene, tviler de sterkt på om den kan lykkes (på grunn av at utlendingene og krigsherrene synes så mektige). De nøler med å slutte seg til den og foretrekker å være nøytrale, men de bekjemper aldri revolusjonen. Denne gruppa er svært tallrik, i det den utgjør omkring halvparten av småborgerskapet. Den tredje gruppa består av dem som har en synkende levestandard. Mange i denne gruppa, som opprinnelig hørte til de bedre familier, gjennomgår en gradvis forandring. Fra å ha klart seg så vidt, blir deres levevilkår stadig verre. Når de gjør opp regnskapet ved slutten av hvert år, blir de forskrekket og utbryter: «Hva? Enda et underskudd! «Ettersom slike mennesker har sett bedre dager og det går nedoverbakke med dem for hvert år, deres gjeld øker og livet blir mer og mer elendig, så «fryser de med tanke på framtida». De føler seg svært elendige fordi det er en slik forskjell mellom deres fortid og framtid. Slike mennesker er ganske viktige for den revolusjonære bevegelsen. De danner en masse som ikke er liten, og de utgjør venstrefløyen av småborgerskapet. Under normale forhold vil disse tre gruppene av småborgerskapet adskille seg i sin holdning til revolusjonen. Men i krigstid, det vil si når revolusjonens flodbølge løper høyt og seieren er i sikte, vil ikke bare venstrefløyen av småborgerskapet slutte seg til revolusjonen, men også mellomgruppa vil sannsynligvis slutte seg til den. Og til og med folk fra høyrefløyen som sopes med av proletariatets store revolusjonære flodbølge og fra venstrefløyen av småborgerskapet, vil komme til å slå følge med revolusjonen. Vi kan se at denne konklusjonen er riktig ut fra erfaringene av 30. mai-bevegelsens i 1925 og bondebevegelsen på forskjellige steder.

Halvproletariatet. Det som her kalles halvproletariatet, består av fem kategorier: 1) den overveldende majoriteten av de halvveis selveiende bøndene,¹⁰ 2) de fattige bøndene, 3) de mindre håndverkerne, 4) handelsbetjentene¹¹ og 5) kremmerne. Den overveldende majoriteten av de halvveis selveiende bøndene utgjør sammen med de fattige bøndene en svært stor del av massene på landsbygda. Bondespørsmålet er i hovedsak deres spørsmål. De halvveis selveiende bøndene, de fattige bøndene og de mindre håndverkerne er engasjert i produksjonen i en enda mindre målestokk enn selveierbøndene og handverksmesterne. Selv om både den overveldende majoriteten av de halvveis selveiende bøndene og de fattige bøndene hører til halvproletariatet, kan de deles videre i tre mindre kategorier, den øvre, den mellomste og den lavere, alt etter deres økonomiske stilling. De halvveis selveiende bøndene er verre stilt enn selveierbøndene fordi de hvert år mangler omkring halvparten av den maten de trenger, og de må rette opp dette underskuddet ved å leie jord av andre, selge deler av sin arbeidskraft eller ta del i småhandel. Seint på våren og på forsommeren når avlingen ennå ikke er moden og forrådene fra fjoråret er oppbrukt, låner de til urimelige renter og kjøper korn til høye priser. Deres stilling er naturligvis dårligere enn selveierbøndenes, som ikke trenger noen hjelp fra andre, men de er bedre stilt enn de fattige bøndene. For de fattige bøndene eier ikke noe jord, og de får bare halvparten av avlingen eller til og med mindre for ett års slit, mens de halvveis selveiende bøndene kan beholde hele avlingen fra den jorda de eier, selv om de bare får halvparten eller mindre av grøden fra jorda de leier av andre. De halvveis selveiende bøndene er derfor mer revolusjonære enn selveierbøndene, men mindre revolusjonære enn de fattige bøndene. De fattige bøndene er leilendinger som blir utbyttet av godseierne. De kan også deles inn i to kategorier etter deres økonomiske stilling. Den ene kategorien har forholdsvis tilstrekkelig med redskap og litt tilgang på penger. Slike bønder beholder kanskje halvparten av produktet av ett års slit. For å rette opp underskuddet sitt dyrker de litt ved siden av, fanger fisk eller reker, aler opp høns eller griser eller selger en del av sin arbeidskraft. Slik skraper de med besvær sammen nok til å leve mens de håper midt i sitt strev og sin fattigdom å komme seg gjennom året. På denne måten har de et hardere liv enn de halvveis selveiende bøndene, men de er bedre stilt enn den andre kategorien av fattige bønder. De er mer revolusjonære enn de halvveis selveiende bøndene, men mindre revolusjonære enn den andre kategorien av fattige bønder. Disse siste har hverken tilstrekkelige redskaper eller tilgang på penger eller nok gjødsel. Deres avlinger er dårlige, og ettersom de har lite tilbake etter å ha betalt avgiftene, har de enda større behov for å selge en del av sin arbeidskraft. I harde tider tigger de ynkelig om hjelp fra slektninger og venner. De låner noen tou eller sheng med korn som de lever på noen få dager, og deres gjeld tårner seg opp som byrdene på oksenes rygger. De er dårligst stilt blant bøndene og er svært mottagelige for revolusjonær propaganda. De mindre håndverkerne er kalt halvproletarer fordi de selv om de eier noen enkle produksjonsmidler og stort sett arbeider for seg selv, også ofte blir tvunget til å selge en del av sin arbeidskraft og er ganske lik de fattige bøndene når det gjelder økonomisk status. På grunn av tunge forsørgelsesbyrder og kløften mellom inntektene deres og levekostnadene deres, føler de det stadige presset av fattigdommen og frykten for å bli arbeidsløse; også på dette punktet minner de om de fattige bøndene. Handelsbetjentene er ansatte i butikker og magasiner, og de underholder sine familier på magre lønninger. De får lønnspålegg kanskje bare en gang med flere års mellomrom mens prisene stiger hvert år. Hvis du tilfeldigvis kommer i fortrolig samtale med dem, legger de hele tida ut om sine endeløse klagemål. I økonomisk status er de stort sett likestilt med de fattige bøndene og de mindre håndverkerne, og de er svært mottakelige for revolusjonær propaganda. Kremmerne har små midler og svært små inntekter enten de bærer varene sine omkring på ei stang eller setter opp utsalgsbuer langs gatene, og de klarer ikke å skaffe seg nok til å fø og kle seg selv. I økonomisk status står de likt med de fattige bøndene, og i likhet med de fattige bøndene trenger de en revolusjon for å forandre de nåværende tilstander.

Proletariatet. Det moderne industriproletariatet teller omkring to millioner mennesker. Det er ikke så stort fordi Kina er økonomisk tilbakeliggende. Disse to millioner industriarbeidere er hovedsaklig ansatt i fem industrier – jernbaner, gruver, sjøtransport, tekstiler, skipsbygging – og en stor del er slavebundet i foretakender som eies av utenlandske kapitalister. Selv om det ikke er så tallrikt, representerer industriproletariatet Kinas nye produktivkrefter. Det er den mest progressive klasse i det moderne Kina og har blitt den ledende kraften i den revolusjonære bevegelse. Vi kan se hvilken viktig stilling industriproletariatet har i den kinesiske revolusjon av den styrken det har vist i streikene de siste fire åra, slik som sjømennenes streiker,¹² jernbanestreiken, streiken i kullgruvene i Kailan og Tsiaotso,¹⁴  Shameen-streiken¹⁵ og generalstreiken i Shanghai og Hongkong¹⁶ etter 30. mai-episoden. Den første grunnen til at industriarbeiderne har denne stillingen, er deres konsentrasjon. Ingen annen del av folket er så konsentrert. Den andre grunnen er deres lave økonomiske status. De er blitt berøvet alle produksjonsmidler, de har ikke noe igjen foruten sine to hender, de har ikke noe håp om noensinne å bli rike, og i tillegg er de gjenstand for den mest ubarmhjertige behandling fra imperialistene, krigsherrene og borgerskapet. Derfor er de spesielt gode til å kjempe. Kuliene i byene er også en kraft som på kaller oppmerksomhet. De er for det meste havnearbeidere og rickshawkjørere, men blant dem finnes også reinholdsarbeidere og gatefeiere. De eier ingen ting foruten sine to hender, og de er likestilt med industriarbeiderne i økonomisk status, men de er mindre konsentrert og spiller en mindre viktig rolle i produksjonen. Det finnes hittil svært lite moderne kapitalistisk jordbruk i Kina. Med landproletariatet mener vi jordbruksarbeidere som leies for ett år, en måned eller en dag. De har verken jord, jordbruksredskaper eller tilgang på penger, og de kan kun leve ved å selge sin arbeidskraft. Av alle arbeiderne er det de som har den lengste arbeidsdagen, de laveste lønningene, arbeider under de verste forholdene og med den minste trygghet i stillingene. De er hardest presset av alle i landsbyene, og de har en like viktig stilling i bondebevegelsen som de fattige bøndene.

Ved siden av alle disse har vi det forholdsvis store fille-proletariatet. Som består av bønder som har mistet jorda si og håndverkere som ikke kan finne arbeid. De fører den mest usikre tilværelsen av alle. I alle landsdelene har de sine hemmelige samfunn, som opprinnelig var deres organisasjoner for gjensidig hjelp i politisk og økonomisk kamp, som f. eks. Triadesamfunnet i Funkien og Kwangtung, Brodersamfunnet i Hunan, Hupeh, Kweichow og Szechuan, Det store sverds samfunn i Anhwei, Honan og Shantung, Samfunnet for den rasjonelle livsførsel i Chihlil og de tre nordøstreprovinsene og Det grønne bånd i Shanghai og andre steder.¹⁸ Et av Kinas vanskelige problemer er hvordan man skal behandle disse menneskene. De kan bli en revolusjonær kraft hvis de blir gitt skikkelig veiledning, for de er modige i kamp, men tilbøyelige til å bli destruktive.

For å summere opp, ser vi at alle krigsherrer, byråkrater, kompradorklassen og den store godseierklassen som har inngått hemmelig forståelse med imperialistene, samt den reaksjonære delen av de intellektuelle som er avhengig av dem, er våre fiender. Industriproletariatet er den ledende kraften i vår revolusjon. Hele halvproletariatet og småborgerskapet er våre nærmeste venner. Høyrefløyen av det vaklende mellomborgerskapet kan bli vår fiende,– mens venstrefløyen derimot kan bli vår venn. Men vi må stadig være på vakt og ikke tillate dem å skape forvirring i våre rekker.

NOTER:

1.Etter den imperialistiske invasjonen i Kina ble noen kinesere ansatt av utenlandske kapitalister som deres agenter for å foreta økonomiske angrep, og disse kaltes kompradorer. Kompradorklassen var den delen av borgerskapet som direkte tjente kapitalistene i de imperialistiske landene og som ble underholdt av dem. Talløse båndknyttet dem nært sammen med de hjemlige føydale kreftene.

2.Etatistene var en håndfull skamløse fascistiske politikere som på den tida dannet Det kinesiske etatistiske ungdomsforbundet, seinere omdøpt til Det kinesiske ungdomspartiet. De skapte seg en kontrarevolusjonær karriere ved å bekjempe kommunistpartiet og Sovjetunionen og mottok subsidier fra de forskjellige grupper av reaksjonære som hadde makt, og fra imperialistene.

3.For ytterligere diskusjon av det nasjonale borgerskapets rolle, se «The Chinese Revolution and the Chinese Communist Party», kap. 2, 4. avsnitt, Selected Works of MaoTsetung, Bd. II.

4.Tai Chi-tao sluttet seg, til Kuomintang i sin ungdom og var for ei tid ChiangKai-sheks kompanjong i børsspekulasjoner. Etter Sun Yat-sens død i 1925 fortsatte han med anti-kommunistisk agitasjon og forberedte ideologisk Chiang Kai-sheks kontra-revolusjonære statskupp i 1927. I mange år var han Chiang Kai-sheks trofaste løpegutt i kontrarevolusjonen. Drevet til desperasjon over Chiang Kai-shek-regimets foreståendeundergang begikk han selvmord i februar 1949.

5.Chen Pao var organ for Foreningen for studiet av konstitusjonelt styre, ei politisk gruppe som støttet krigsherreveldet i nord.

6.I 1923 besluttet Sun Yat-sen seg for å omorganisere Kuomintang med hjelp av Kinas Kommunistiske Parti, å sette samarbeidet mellom Kuomintang og kommunistene ut i livet, og tillate medlemmer av kommunistpartiet å slutte seg til Kuomintang. 1 januar1924 sammenkalte han Kuomintangs første rikskongress i Canton hvor han la fram De tre store politiske retningslinjene – allianse med Russland, samarbeid med kommunistpartiet og hjelp til bøndene og arbeiderne. Mao Tsetung, Li Ta-Chao, LinPo-chu, Chu Chiu-pai og andre kamerater deltok ved kongressen og spilte en viktig rolle ved å hjelpe Kuomintang til å velge ei revolusjonær linje. En del av disse kameratene ble valgt til medlemmer, og andre til varamedlemmer, av Kuomintangs sentrale eksekutivkomite.

7.Med selveierbønder mener kamerat Mao Tsetung mellom bøndene.

8.Marskalk Chao er Chao Kung-ming, rikdommens gud i kinesisk folkeminne.

9 30. mai-bevegelsen var en landsomfattende, anti-imperialistisk protestbevegelse mot den massakren det britiske politiet utførte blant de kinesiske innbyggerne i Shanghai den30. mai 1925. Tidligere samme måned hadde generalstreiken brutt ut ved de japanskeide tekstilfabrikkene i Tsingtao og Shanghai, streiker som de japanske imperialistene og krigsherrene i nord, som var deres løpegutter, undertrykte. ben 15. mai skjøt og drepteden japanske tekstilfabrikkeieren i Shanghai arbeideren Ku Cheng-hung og såret et dusin andre. Den 28. mai ble åtte arbeidere slaktet ned av den reaksjonære regjeringen i Tsingtao. Den 30. mai demonstrerte mer enn to tusen studenter i Shanghai i de

utenlandske konsesjonene til støtte for arbeiderne og for å få tilbake de utenlandske konsesjonene. De samlet mer enn ti tusen mennesker foran det britiske politihovedkvarteret der de ropte slike slagord som «Ned med imperialismen!» og «Kinasfolk, foren dere!» Det britiske imperialistiske politiet åpnet ild og drepte og såret mangestudenter. Dette ble bekjent som 30. mai-massakren. Den utløste øyeblikkelig forbitrelse over hele landet, og arbeidere, studenter og butikkeiere gjennomførte demonstrasjoner og streiker overalt. Disse dannet en veldig, anti-imperialistisk bevegelse.

10.Med «den overveldende majoriteten av de halvveis selveiende bøndene» sikter kamerat Mao Tsetung her til de utarmede bøndene som arbeidet delvis på sin egen jord, og delvis på jord som de leide av andre.

11.Det var forskjellige lag av handelsbetjenter i det gamle Kina. Her viser kamerat Mao Tsetung til det største. Det fantes også et lavere lag av handelsbetjenter, som levde som proletarer.

12.Sjømennenes streiker ble organisert av sjømennene i Hongkong og av mannskaper på dampbåtene på Yangtsefloden tidlig i 1922. Sjømennene i Hongkong holdt ut i åtte uker. Etter en bitter og blodig kamp ble de britiske imperialistiske autoritetene i Hongkong til slutt tvunget til å heve lønningene, oppheve forbudet mot Sjømannsforbundet, slippe fri de arresterte arbeiderne og betale skadeerstatning til martyrenes familier. Mannskapene på dampbåtene på Yangtse gikk til streik like etterpå, kjempet i to uker og vant også seier.

13.Umiddelbart etter at Kinas Kommunistiske Parti ble grunnlagt i 1921, satte det i gang med å organisere jernbanearbeiderne. I 1922–23 fant det sted streiker underpartiets ledelse på alle hovedbanene. Den best kjente av disse var generalstreiken ved jernbanen Peking–Hankow som begynte den 4. februar 1923. Det var en kamp for retten til å organisere en fagorganisasjon for alle arbeiderne ved banen. Den 7. februar slaktet krigsherrene Wu Pei-fu og Hsiao Yao-nan, i nord, som ble støttet av den britiske imperialismen, ned de streikende. Dette ble kjent som 7. februar-massakren.

14.Kailan kullgruver var et fellesnavn for de store tilstøtende kullfeltene Kaiping og Luanchow i provinsen Hopei, som den gangen hadde over femti tusen arbeidere. I løpet av Yi Ho Tuan-bevegelsen i 1900 tok de britiske imperialistene Kaiping-gruvene. Deretter dannet kineserne Lungchow kullgruvekompani som seinere ble innlemmet i Kailan gruveadministrasjon. Begge kullfeltene kom dermed helt under den britiske imperialismens kontroll. Kailan-streiken fant sted i oktober 1922. Kullgruvene Tsiaotso som ligger i provinsen Hunan, er også godt kjent i Kina. Streiken ved Tsiaotso varte fra1. juli til 9. august 1925.

15.Shameen, en bydel i Canton, var leid bort til den britiske imperialismen. I 1924 utstedte de britiske imperialistene som styrte der, en ny politiforskrift som forlangte at alle kinesere skulle framvise pass med foto når de forlot eller kom inn i området. Men dette gjaldt ikke for utlendinger. Den 15. juli gikk arbeiderne i Shameen til streik for å protestere mot dette meningsløse lovforslaget, som de britiske imperialistene til slutt ble tvunget til å oppheve.

16.Etter 30. mai-hendelsen i Shanghai brøt generalstreiker ut den 1. juni i Shanghai og den 19. juni i Hongkong. Mer enn 200 000 arbeidere deltok i Shanghai og 250 000 i Hongkong. Den store Hongkong-streiken som fikk støtte av folket over hele landet, varte i seksten måneder. Det var den lengste streiken i den internasjonale arbeiderbevegelsens historie.

17.Chihli var det gamle navnet på provinsen Hopei.18Nettpublisert av Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no) 2011

18. Triadesamfunnet, Brodersamfunnet, Det store sverds samfunn, Samfunnet for den rasjonelle livsførsel og Det grønne bånd var primitive hemmelige organisasjoner blant folket. Medlemmene var hovedsakelig bønder som hadde gått konkurs, arbeidsløse håndverkere og andre fille-proletarer. I det føydale Kina ble disse elementene oftetrukket sammen av en religion eller overtro til å danne organisasjoner av en patriarkalsktype og med forskjellige navn, og noen hadde våpen. Gjennom disse organisasjonene prøvde fille-proletarene å hjelpe hverandre sosialt og økonomisk, og noen ganger bekjempet de byråkratene og godseierne som undertrykket dem. Selvfølgelig kunne ikke slike tilbakeliggende organisasjoner finne noen utvei for bøndene og håndverkerne. Dessuten kunne de lett kontrolleres og brukes av godseierne og de lokale tyrannene, og på grunn av dette og deres blinde ødeleggelseslyst, ble en del av dem forvandlet til reaksjonære styrker. I sitt kontrarevolusjonære statskupp i 1927 gjorde Chiang Kai-shek bruk av dem til å bryte enheten i det arbeidende folket og ødelegge revolusjonen. Ettersom det moderne industriproletariatet oppsto og vokste seg sterkere, samlet bøndene seg gradvis under ledelse av arbeiderklassen, i organisasjoner av en helt ny type, og disseprimitive, tilbakeliggende samfunnene mistet sine livsbetingelser.

Kort kan vi si at en klasseanalyse må svare på spørsmålet «Hvem er våre venner og hvem er våre fiender?». Det vil si at klasseanalysen skal svare på hvilke grupper og klasser som vil kunne mobiliseres for revolusjonen og hvilke klasser og grupper som er kontrarevolusjonens støtter.

På norsk er det laget et omfattende forsøk på en klasseanalyse, nemlig Kleven. Kleven: Klassestrukturen i det norske samfunnet. Den inneholder mye klasseanalyse inneholder mye interessant materiale og er nyttig i en klasseanalyse.

Som den revisjonisten han er, stiller Kleven nemlig ikke spørsmålet om revolusjonen i sentrum, og derfor blir hans analyse på sitt beste en sosiologisk inndeling av det norske samfunnet.

En mer omfattende kritikk av Kleven får vente, men det må nevnes at han også gjør en del andre grove feil. F. eks. eksisterer ikke arbeideraristokratiet, DNA/LO-ledelsen og konsorter, i hans verden. Heller ikke de økonomiske konsentrasjonene som kontrolleres av dem eller av landbruksmonopolet blir nevnt. Dermed blir en del av særegenhetene ved monopolkapitalismen i Norge borte. Imperialismens kontroll av Norge blir avspist med noen få linjer og norsk imperialisme blir ikke påpekt. Heller ikke blir Norges nasjonale undertrykkelse av samene viet særlig oppmerksomhet. En vurdering av klassenes stilling til aktuelle politiske spørsmål, enheten og kampen innafor de ulike klassene osv. er ikke berørt av Kleven.

Ut fra kommunistenes krav til klasseanalyse holder altså ikke Klevens mål.

For vår revolusjon må være en nyttegjenstand til å forberede den norske revolusjonen og gjennomføre den. Hvis vi da ikke har skjønt hvilke motsigelser det finnes i fiendens leir og hvilke svakheter som finnes i folkets, vil vi risikere et blodig nederlag.

En revolusjon i Norge som ikke har innsett arbeideraristokratiets røtter og indre motsigelser, vil måtte feile. På samme vis vil man ikke kunne mobilisere massene av små- og mellombøndene om man ikke skjønner at de bl. a. er undertrykt og utbytta av et priskartell som kaller seg landbrukets egen organisasjon, og at denne organisasjonen også til tider fungerer som bøndenes interesseorganisasjon.

En klasseanalyse er med andre ord noe langt mer enn statistikk. Vi trenger statistikk. Den norske bevegelsen har hittil vært for lite flink å bruke statistikk. Dette må forandres grunnleggende.

Men bare statistikk gir ingen klasseanalyse, det gir i høyden en nyutgave av Statistisk Årbok. Vi trenger sammenfatning av vår egen bevegelses og det norske folkets kamperfaringer.

For å svare på hvordan f. eks. sjiktet av sekretærer og konsulenter i staten stiller seg i klassekampen, holder det ikke å bare se på deres lønnsforhold. Vi må konkret se på hvordan de reagerer på politiske paroler, og gjennom å forsøke å mobilisere dem til kamp mot staten og monopolkapitalen lære oss noe om deres indre motsigelser.

Ut fra det som er sagt foran er det klart at en klasseanalyse ikke blir til på et studerkammer. Den blir til gjennom hele bevegelsens forsøk på å sammenfatte sine kamperfaringer og sammenfatte massenes erfaringer fra sitt eget distrikt. Klasseanalysen blir ikke til utenfor sjølve kampen, den er tvert om kampens mest opphøyde produkt.

Følgelig er det heller ikke mulig foren enkelt person å «produsere» en klasseanalyse. Hvor genial vedkommende enn måtte være, så ville produktet lide av idealisme og borgerlige fordommer, tatt i arv fra Årbøkene og Kleven, dersom det ikke baserte seg på bevegelsens kamperfaringer.

Det betyr ikke at vi vil overlate spørsmålet om klasseanalysen til spontaniteten. MLGs sentralkomite har sammenfattet en del punkter som utgjør ryggraden i klasseanalysen. Dette kan gjøres fordi den sitter inne med en del av bevegelsens kamperfaring, fordi den har tilgang til de marxistiske klassikernes nyttige retningslinjer og fordi den har arbeidet med det statistiske materialet.

I dette nummeret offentliggjør Røde Fane disse punktene, og vi vil sammenfatte analysen i et større dokument så snart den breie bevegelsen for lokale klasseanalyser har gitt resultater. Det er grunn til å tro at vi alt i slutten av året vil være i stand til å presentere dette.

Det som kan gjøres lokalt med klasseanalysen deler seg i to hoveddeler.

For det første bør naturligvis alle prøve å gjøre seg opp en helhetsoppfatning av tesene. Finnes det feil, finnes det unøyaktigheter, finnes det feilaktige vurderinger etter din mening, så la oss høre det. Og det er klart at en statsfunksjonær eller en student like vel som en industriarbeider kan ha en velbegrunna oppfatning om industriarbeidernes inndeling, eller av de sosiale røttene til opportunismen blant arbeiderklassen. Slike oppfatninger må vi få tilsendt, enten fra enkeltpersoner eller grupper.

Men for det andre trenger vi at det gjøres analyser av de lokale forholda i tilknytning til punktene. Vi har behov for at folk som kjennerforholda fra egne erfaringer søker å gi en vitenskapelig sammenfatning av de ulike gruppene, f. eks. på et statskontor. Hvilke skiller finnes? Hvor mange og hva slags folk dreier det seg om? Hva betyr utdannelse for en persons stilling og muligheter? Osv.

Og vi trenger analyser av ulike industribedrifter. Hvordan ser ledelsen ut? Hvilke banker er med i spillet? Hvordan stiller de lavere sjefene seg? Erfaringer med formennenes posisjon og holdning? Hva betyr bedriftsutvalg og samarbeidsråd for å bryte ned arbeidernes solidaritet og i stedet konstituere faste forbindelser mellom kapitalen og en del av arbeiderne? Hvilke skiller finnes blant arbeiderne? Fagarbeidere? Unge arbeidere? Kvinner? Hva er opportunistenes sosiale basis i bedriften? Er det spesielle utviklingstendenser dere mener å spore? Osv.

De organiserte marxist-leninistene kommer til å arbeide med klasseanalysen som en viktig del av forberedelsene til partistiftelsen. Men det betyr ikke at arbeidet med klasseanalysen er begrenset til den organiserte ml-bevegelsen.

Vi ser gjerne at så mange som mulig av Røde Fanes lesere bidrar med innlegg og gjerne med spørsmål som ønskes klarlagt.

Det er også viktig at folk som sympatiserer med oss kommer med erfaringer, ideer og forslag til de lokale ml-organisasjonene.

På denne måten kan vår klasseanalyse blir et produkt av tusener på tuseners aktive medvirkning.

Slik vil vår bevegelse anvende masselinja i vitenskapelig kommunistisk analyse. Det vil være en helt nyting i hele det norske folkets historie. (Dette er ikke store ord, det er faktisk helt sant. NKP gjorde aldri noe liknende selv i sin besteperiode!)

 

I sin artikkel «Imperialismen og sosialismens splittelse» skriver Lenin:

En imperialistisk «stor»-makts borgerskap er økonomisk i stand til å bestikke det øverste sjiktet av «sine» arbeidere gjennom å dele ut til dette formålet et par hundremillioner franc i året, for dets ekstraprofitt beløper seg antakelig til omkring en milliard. Og spørsmålet om hvordan denne lille almisse fordeles mellom arbeiderministrene, de «arbeiderdeputerte» …. de arbeidere som deltar i krigsindustrikomiteene, arbeidertjenestemennene, de arbeiderne som er organisert i de snevre laugsaktige fagforeningene, tjenestemennene osv. osv. – det er allerede et sekundært spørsmål.

I årene 1848–1868 og delvis seinere hadde England alene en monopolstilling; derfor kunne opportunismen der vinne overhånd for årtier; andre land med så rike kolonier og med industrimonopol fantes ikke.

Den siste tredjedelen av 1800-tallet utgjorde overgangen til en ny imperialistisk epoke. Det er ikke ett landsfinanskapital som har monopol, men finanskapitalen i noen meget få stormakter … Den moderne finanskapitalens monopolstilling blir utsatt for heftige angrep; de imperialistiske krigenes epoke har begynt. På den tida kunne man bestikke ett lands arbeiderklasse og korrumpere den for årtier. Nå er detteusannsynlig, kanskje til og med umulig, men i stedet kan hver imperialistisk «stor»-makt bestikke mindre (enn det som var tilfelle i England i årene 184 –1868) sjikt av «arbeideraristokratier» og gjør det også. På denne tida kunne «ett borgerlig arbeiderparti» – for å bruke Engels overordentlig slående uttrykk–oppstå bare i ett land, riktignok over en lang tid, fordi det hadde monopolstilling. Nå er «det borgerlige arbeiderpartiet» blitt uunngåelig og typisk for alle imperialistiske land Trustene, finansoligarkiet, dyrtida og slikt som gjør det mulig å bestikke et lite øverste sjikt, undertrykker, kuer, ruinerer og plager stadig sterkere proletariatets og halvproletariatets masse.» (sitat slutt)

«Appellismen»

En gjeng reaksjonære overløpere i Sverige og Danmark forvrengte denne teorien til Lenin til å gjelde hele arbeiderklassen. De påsto at svenske og danske arbeidere var bestukket og borgerlige og profitterte på de imperialistiske superprofittene fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Denne «appellismen» (oppkalt etter dansken Appell) har blitt grundig avslørt, og det refererte Leninsitatet skulle godt nok ha plassert slike «teorier» i vrøvlets rekker.

Men det betyr ikke at det ikke finnes bestikkelse eller at teorien om arbeideraristokratiet ikke gjelder. I høykonjunkturen etter 2. verdenskrig gjorde det mulig for det imperialistiske norske borgerskapet å bestikke et stort antall arbeiderledere og enkelte utvalgte arbeidere.

Arbeideraristokratiets klassekarakter

Historisk har arbeideraristokratiet utviklet seg fra en situasjon der et sjikt av bestukne arbeidere spilte den vesentligste rollen. Dette lille sjiktet «borgerliggjorte» arbeidere ga grobunn for et «arbeiderbyråkrati» som seinere har kommet til å spille den avgjørende rollen innenfor arbeideraristokratiet.

Jeg mener at vi grovt kan dele inn arbeideraristokratiet i Norge i tredeler:
a) det monopolistiske arbeideraristokratiet
b) det midlere arbeideraristokratiet og
c) de små arbeideraristokratene

a) Det monopolistiske arbeideraristokratiet er tallmessig svært lite. Det utgjøres av spissene i DNA/LO, NKL, Landsbanken (tidligere Arbeidernes landsbank), i visse statsforetak osv. Det er folk som i kraft av sin byråkratstilling (og ikke sin private eiendomsrett) kontrollerer store økonomiske konsentrasjoner og monopoler. De har forvandlet folkelige forsvarstiltak som kooperasjone til Norges største monopol i detaljhandel. De ble organisk sveiset sammen med det gamle monopolborgerskapet under krigen og la opp en felles strategi med dem. Disse arbeideraristokratene hører til folkets hovedfiende og de er den materielle årsaken til DNAs imperialistiske politikk.

b) Det midlere arbeideraristokratiet består av fastlønna toppfolk i det sentrale fagforeningsbyråkratiet, visse DNA-funksjonærer og representanter osv. som ikke på noen måte når opp i monopolborgerskapets tynne sjikt, men som for lenge siden vendte arbeiderklassen ryggen. De kan splittes fra DNA/LO-toppen i visse situasjoner (EEC), men de utgjør en solid basis for alskens opportunisme. Uten dem mister DNA/LO-toppen nye av sine griperedskaper overformassene.

c) De små arbeideraristokratene består av små fagforeningsbyråkrater og av visse favoriserte arbeidere.

Samarbeidspamper

Mellom tallrike små fagforeningsledere (helt ned til gruppenivå) og kapitalistklassen eksisterer det formaliserte bånd i form av samarbeidsutvalg og liknende. Dette gjør sjølsagt ikke disse lederne automatisk til arbeideraristokrater. Men når den formaliserte kontakten i slike organer er mer regelmessig enn aktiviteten i grupper, klubber og foreninger så sier det seg sjøl at samarbeidsgrupper etc. bidrar sterkt til å bryte ned arbeiderklassens organisering som klasse. Endel økonomiske fordeler finnes også idet lavere laget av fagforeningsledere, men viktigere er enkelte andre småprivilegier. Fagforeningsledere som sitter på klubbkontoret halve dagen i stedet for å jobbe på gulvet kan skape en temmelig råtten atmosfære av lediggang rundt seg. Det ville imidlertid være en stor feil å oppfatte enhver fagforeningsleder som arbeideraristokrat.

Det laveste laget arbeideraristokrater er en livlig grobunn for revisjonisme, sosialimperialisme og klassesamarbeid. Uten dette opportunistiske sjiktet ville hundretusener av norske arbeidere kunne vinnes for kamplinja i løpet av meget kort tid. Samtidig hører de fleste av dem til folket, og deres framtid er høystusikker. Et eventuelt EEC-medlem-skap ville jeg tro ville rive vekk det økonomiske grunnlaget for meste-parten av slike folk. Noe av det samme vil antakelig skje snart likevel dersom krisa utvikler seg med samme tempo som nå. Utviklingen i Polen i desemberdagene viser at i revolusjonære situasjoner er det laveste arbeideraristokratiet tilbøyelig til å «smelte» bort som sjølstendig gruppering og slutte seg til revolusjonen.

 

 

 

 

 

 

Kort kan vi si at en klasseanalyse må svare på spørsmålet «Hvem er våre venner og hvem er våre fiender?». Det vil si at klasseanalysen skal svare på hvilke grupper og klasser som vil kunne mobiliseres for revolusjonen og hvilke klasser og grupper som er kontrarevolusjonens støtter.

På norsk er det laget et omfattende forsøk på en klasseanalyse, nemlig Kleven. Kleven: Klassestrukturen i det norske samfunnet. Den inneholder mye klasseanalyse inneholder mye interessant materiale og er nyttig i en klasseanalyse.

Som den revisjonisten han er, stiller Kleven nemlig ikke spørsmålet om revolusjonen i sentrum, og derfor blir hans analyse på sitt beste en sosiologisk inndeling av det norske samfunnet.

En mer omfattende kritikk av Kleven får vente, men det må nevnes at han også gjør en del andre grove feil. F. eks. eksisterer ikke arbeideraristokratiet, DNA/LO-ledelsen og konsorter, i hans verden. Heller ikke de økonomiske konsentrasjonene som kontrolleres av dem eller av landbruksmonopolet blir nevnt. Dermed blir en del av særegenhetene ved monopolkapitalismen i Norge borte. Imperialismens kontroll av Norge blir avspist med noen få linjer og norsk imperialisme blir ikke påpekt. Heller ikke blir Norges nasjonale undertrykkelse av samene viet særlig oppmerksomhet. En vurdering av klassenes stilling til aktuelle politiske spørsmål, enheten og kampen innafor de ulike klassene osv. er ikke berørt av Kleven.

Ut fra kommunistenes krav til klasseanalyse holder altså ikke Klevens mål.

For vår revolusjon må være en nyttegjenstand til å forberede den norske revolusjonen og gjennomføre den. Hvis vi da ikke har skjønt hvilke motsigelser det finnes i fiendens leir og hvilke svakheter som finnes i folkets, vil vi risikere et blodig nederlag.

En revolusjon i Norge som ikke har innsett arbeideraristokratiets røtter og indre motsigelser, vil måtte feile. På samme vis vil man ikke kunne mobilisere massene av små- og mellombøndene om man ikke skjønner at de bl. a. er undertrykt og utbytta av et priskartell som kaller seg landbrukets egen organisasjon, og at denne organisasjonen også til tider fungerer som bøndenes interesseorganisasjon.

En klasseanalyse er med andre ord noe langt mer enn statistikk. Vi trenger statistikk. Den norske bevegelsen har hittil vært for lite flink å bruke statistikk. Dette må forandres grunnleggende.

Men bare statistikk gir ingen klasseanalyse, det gir i høyden en nyutgave av Statistisk Årbok. Vi trenger sammenfatning av vår egen bevegelses og det norske folkets kamperfaringer.

For å svare på hvordan f. eks. sjiktet av sekretærer og konsulenter i staten stiller seg i klassekampen, holder det ikke å bare se på deres lønnsforhold. Vi må konkret se på hvordan de reagerer på politiske paroler, og gjennom å forsøke å mobilisere dem til kamp mot staten og monopolkapitalen lære oss noe om deres indre motsigelser.

Ut fra det som er sagt foran er det klart at en klasseanalyse ikke blir til på et studerkammer. Den blir til gjennom hele bevegelsens forsøk på å sammenfatte sine kamperfaringer og sammenfatte massenes erfaringer fra sitt eget distrikt. Klasseanalysen blir ikke til utenfor sjølve kampen, den er tvert om kampens mest opphøyde produkt.

Følgelig er det heller ikke mulig foren enkelt person å «produsere» en klasseanalyse. Hvor genial vedkommende enn måtte være, så ville produktet lide av idealisme og borgerlige fordommer, tatt i arv fra Årbøkene og Kleven, dersom det ikke baserte seg på bevegelsens kamperfaringer.

Det betyr ikke at vi vil overlate spørsmålet om klasseanalysen til spontaniteten. MLGs sentralkomite har sammenfattet en del punkter som utgjør ryggraden i klasseanalysen. Dette kan gjøres fordi den sitter inne med en del av bevegelsens kamperfaring, fordi den har tilgang til de marxistiske klassikernes nyttige retningslinjer og fordi den har arbeidet med det statistiske materialet.

I dette nummeret offentliggjør Røde Fane disse punktene, og vi vil sammenfatte analysen i et større dokument så snart den breie bevegelsen for lokale klasseanalyser har gitt resultater. Det er grunn til å tro at vi alt i slutten av året vil være i stand til å presentere dette.

Det som kan gjøres lokalt med klasseanalysen deler seg i to hoveddeler.

For det første bør naturligvis alle prøve å gjøre seg opp en helhetsoppfatning av tesene. Finnes det feil, finnes det unøyaktigheter, finnes det feilaktige vurderinger etter din mening, så la oss høre det. Og det er klart at en statsfunksjonær eller en student like vel som en industriarbeider kan ha en velbegrunna oppfatning om industriarbeidernes inndeling, eller av de sosiale røttene til opportunismen blant arbeiderklassen. Slike oppfatninger må vi få tilsendt, enten fra enkeltpersoner eller grupper.

Men for det andre trenger vi at det gjøres analyser av de lokale forholda i tilknytning til punktene. Vi har behov for at folk som kjennerforholda fra egne erfaringer søker å gi en vitenskapelig sammenfatning av de ulike gruppene, f. eks. på et statskontor. Hvilke skiller finnes? Hvor mange og hva slags folk dreier det seg om? Hva betyr utdannelse for en persons stilling og muligheter? Osv.

Og vi trenger analyser av ulike industribedrifter. Hvordan ser ledelsen ut? Hvilke banker er med i spillet? Hvordan stiller de lavere sjefene seg? Erfaringer med formennenes posisjon og holdning? Hva betyr bedriftsutvalg og samarbeidsråd for å bryte ned arbeidernes solidaritet og i stedet konstituere faste forbindelser mellom kapitalen og en del av arbeiderne? Hvilke skiller finnes blant arbeiderne? Fagarbeidere? Unge arbeidere? Kvinner? Hva er opportunistenes sosiale basis i bedriften? Er det spesielle utviklingstendenser dere mener å spore? Osv.

De organiserte marxist-leninistene kommer til å arbeide med klasseanalysen som en viktig del av forberedelsene til partistiftelsen. Men det betyr ikke at arbeidet med klasseanalysen er begrenset til den organiserte ml-bevegelsen.

Vi ser gjerne at så mange som mulig av Røde Fanes lesere bidrar med innlegg og gjerne med spørsmål som ønskes klarlagt.

Det er også viktig at folk som sympatiserer med oss kommer med erfaringer, ideer og forslag til de lokale ml-organisasjonene.

På denne måten kan vår klasseanalyse blir et produkt av tusener på tuseners aktive medvirkning.

Slik vil vår bevegelse anvende masselinja i vitenskapelig kommunistisk analyse. Det vil være en helt nyting i hele det norske folkets historie. (Dette er ikke store ord, det er faktisk helt sant. NKP gjorde aldri noe liknende selv i sin besteperiode! )

 

INNLEDNING TIL NOTAT TIL KLASSEANALYSE

Disse tesene utgjør en foreløpig ramme for vår klasseanalyse. De forsøker ikke å ta opp alle spørsmål, ikke en gang alle de mest vesentlige spørsmålene. Den forsøker derimot å gå en grenseoppgang mot revisjonisme, reformisme og trotskisme i en del viktige spørsmål som angår klasseanalysen samtidig som den forsøker å gi en klar formulering av vår bevegelses oppfatning av disse spørsmålene. Tesene er derfor med vilje formulert så knappe og påstående som mulig. Slik blir standpunktene forhåpentlig lette å gripe, det blir lettere å avsløre eventuelle feil og det blir lettere å bruke tesene som rettesnor.

Tesene er ikke i detalj behandlet og godkjent av MLGs Sentralkomite og vi garanterer ikke for hvert ord i dem. De er utarbeidet av en kamerat i MLG på oppdrag fra Sentralkomiteen, som har gitt sin tilslutning til hovedlinjene i analysen. På punkter der forfatteren ikke har god nok kjennskap til spørsmålene, har han markert dette med å stille spørsmål til undersøkelse. Han har også med vilje formulert en oppfatning av spørsmål der han var i tvil, for å få en debatt om nettopp disse spørsmålene.

Vi mener tesene er et nyttig utgangspunkt for diskusjonen av klasseanalysen og anbefaler alle lesere til å sette seg inn i dem og komme med sine kommentarer.

Redaksjonen i Røde Fane

 

Notat til klasseanalyse

1. Teser om imperialismen

1.1. Det imperialistiske verdenssystemet er i dag ute av likevekt, økonomisk krise, militære og politiske nederlag, voksende folkelige kamper og en forskyvning av styrke forholdet mellom imperialistene innbyrdes preger bildet mer og mer. Selv om revolusjonen er hovedtendensen i verden i dag og vi håper på at revolusjoner i viktige områder vil forhindre krigen, vil vi forberede oss. Vi vender oss mot enhver imperialistisk angrepskrig, og om den rammer Norge vil vi gå i spissen for den væpnete motstand. Samtidig vil vi aktivt bekjempe imperialistiske blokker og bekjempe norsk deltakelse i imperialistisk krig uansett om den føres fram under «nasjonale» slagord. Da vil vi reise parolen Krig mot krigen. Om ikke for, så vil en slik krig utløse de arbeidende massenes væpnete kamp mot utbytterne. Den kampen vil de norskekommunistene lede fram til den sosialistiske revolusjonen.

1.2. Norge er en del av det imperialistiske verdenssystemet, og er knyttet til USA og andre imperialistiske hovedland gjennom avtaler på statsplanet: NATO, OECD, EFTA og mellom bedrifter: aksjer, lån, eie osv. Dessuten er den norske herskerklassen tett forent med herskerklassene i viktige imperialistiske land. Den sosialistiske revolusjonen kan ikke nøye seg med å bryte ett eller et fåtall av disse båndene. Den må knuse hele systemet av imperialistiske bånd.

1.3. Norge er et offer for imperialismen.

Med 30 % utenlandsk aksjeeie i norske bedrifter og total dominans i en del strategiske næringer er Norge et av de land i Europa som er hardest økonomisk kontrollert av imperialismen, særlig fransk og amerikansk. I den politiske og militære kontrollen spiller USA og Vest-Tyskland størst rolle. En meget framtredende parole for den sosialistiske revolusjonen må være: Konfiskering av utenlandsk eiendom i landet, nasjonal uavhengighet fra imperialismen.

1.4. Norge er sjøl et imperialistisk land, og det norske monopolborgerskapet driver imperialistisk utplyndring i utlandet. Vi støtter våre kamerater i disse landene i deres rettferdige kamp mot norsk imperialisme. Når de kommer så langt i sin revolusjon at de kaster ut norske og andre utbyttere og konfiskerer deres eiendom, har de vår helhjertede støtte. Vi motarbeider ethvert imperialistisk framstøt fra Norge.

1.5. Den norske monopolkapitalen og dens stat driver nasjonal undertrykkelse innafor landets grenser. Den samiske minoriteten har i lange tider vært hardt undertrykt politisk, økonomisk, militært, kulturelt osv. Vi bekjemper norsk nasjonal undertrykkelse av samene.

1.6. Om Norge blir EEC-medlem vil landet høyst sannsynlig i løpet av meget kort tid forvandles til en halvkoloni, med monopolborgerskapet og deler av storborgerskapet som kompradorer. De allierte, mulig allierte og nøytraliserbare laga av befolkningen vil da se noe annerledes ut enn overfor en sosialistisk revolusjon. (Her går det an å dra lærdom av kampen mot EEC, men den kan ikke overføres mekanisk.) Parolene i et slikt tilfelle må vurderes, men høyst sannsynlig vil: Mot imperialismen for nasjonal uavhengighet og Konfiskering av utenlandsk og «komprador»-eiendom» være blant de mest sentrale.

1.7. Om Norge ikke blir EEC-medlem vil det norske monopolborgerskapet stå overfor flere muligheter. Fordi det er svakt i forhold til de store imperialistene, samtidig med økt konkurranse mellom imperialistene, vil det være nødt til å søke en eller annen form for økonomisk blokkdannelse. De aktuelle (med svært ulik grad av sannsynlighet) er: 1) Ulike tilknytningsformer til EEC, 2) en eller annen form for midlertidig nordisk blokk for å gjøre nye forsøk på å komme inn i EEC evt. i andre imperialistblokker, 3) en ny form for økonomisk blokk med USA i motsigelse til EEC, 4) tilknytning til Sovjets blokk. Ingen av disse mulighetene er akseptable for det norske folket, og slike perspektiver gjør den sosialistiske revolusjonen enda mer påtrengende.

2. Monopolkapitalen

2.1. Det norske borgerskapet har skilt ut et monopolborgerskap, med et finansoligarki i spissen som i dag er den herskende klassen i Norge. (Det er en oppgave å finne ut hvordan og når den norske frikonkurranse-kapitalismen ble underlegen for monopolkapitalismen). Monopolborgerskapet har intime forbindelser med imperialismen og er sjøl imperialistisk. Det er den mest reaksjonære krafta i det norske samfunnet og revolusjonens hovedfiende. Monopolborgerskapet er tallmessig under 1 %.

2.2. Den norske monopolkapitalen er avhengig av de store imperialistmaktene for sin eksistens. (Rederne henter bl. a. sine superprofitter ved å frakte for de amerikanske oljeselskapene den olja som de med vold har stjålet fra bl. a. folkene i Midt-Østen). Like stor som deres økonomiske avhengigheter deres politiske og militære.

2.3. Særpreget for det norske finansoligarkiet er at dets kjerne består av rederkapital som har sugd opp industrikapital og smeltet sammen med bankkapitalen.

2.4. Til monopolborgerskapet hører foruten de privatkapitalistiske monopolistene også to grupper av byråkratkapitalister: toppen av arbeideraristokratiet og toppen av landbruksmonopolet.

Kommentar til plansjen over gifteddekoppen DnCs nett: Denne plansjen er bygd på opplysninger fra Carl Kierulfs Håndbok for norske obligasjoner og aksjer fra 1970, men også på notiser i diverse norske aviser osv. Det kan være skjedd endringer siden 1970 som forandrer detaljer i bildet og det kan også være at spesielt avisnotisene inneholder feilopplysninger på mindre punkter. Men kjernen forblir den samme, nemlig at strukturen i det norske næringslivet i høyeste grad bekrefter Lenins teser i «Imperialismen …» om at finanskapitalen er hovedpillaren i den moderne kapitalismen.

Plansjen gjengir sjølsagt bare en beskjeden prosent av DnCs maktområde. Men innafor den delen av det som plansjen dekker finner vi en del av de betydeligste bedriftene og institusjonene i norsk økonomi. Med bakgrunn i dette skulle det være lett å skjønne at monopolkapital ikke er noe lettvintbegrep som marxist-leninistene har tatt ut av lufta, men at det tvert om har full dekning i norsk virkelighet.

En fortsatt analyse av norsk finanskapital vil gi nyttig materiale til en norskklasseanalyse.

Siden denne oversiktens bakgrunnsmateriale ble lagd har Norden gått sammen med Sigyn og Allianse. Det nye selskapet har Kreditkassens Amund Ringnes som sin fremste mann. Det kan tyde på at Kreditkassen har styrket sin stilling på bekostning av DnC. Videre har Grubernes Sprængstof gått sammen med Norsk Sprengstoffindustri og dannet selskapet Dyno, som er et av Europas største i sin bransje. Opplysning om bankens stilling i Dyno har vi foreløpig ikke.

Til slutt er Follum planlagt sammenslått med Union, som hører til Bergens Privatbanks interesser. Hvordan utfallet blir er ennå uklart. Fusjonen mellom Elkem og Spigerverket bare styrker DnCs posisjon.

Motsigelsene mellom monopolistene kommer dels til uttrykk som kampen mellom de ulike finansgruppene (de største bankene som kjerne) (og hvem som er kjernen i bankene bør avklares.)

2.5. Politisk stillingstaken. I spørsmålet om å bevare kapitalismen og utplyndringa og i de store linjene for dette er herskerklassen samla. I spørsmålet om å styrke monopoliseringa med statlig støtte er DNA/LO-ledelsen mest drivende. Tilknytninga til forskjellige imperialister avgjør delmotsigelser. EEC-spørsmålet har splittet herskerklassen på et punkt, men ikke ulegelig. Monopolkapitalen støtter økonomisk de største partiene gjennom ulike kanaler. Småpartiene SF og NKP er gjort avhengige gjennom statsstøtte og via arbeideraristokratiet og borgerlig intelligentia.

2.6. Monopolkapitalen ønsker å beholde borgerlig-demokratiet så lenge som mulig, men forbereder i dag fascismen. Fascismen er den mest åpne terroristiske formen av borgerskapets diktatur. Fascismens politiske økonomier lovfesting av en økonomisk utvikling som den vi ser i dag og militær gjennomføring av den. Det norske finansoligarkiet står godt rustet, organisatorisk, økonomisk og når det gjelder indre sammensveising til å innføre fascismen. Men fascismen savner politisk basis i Norge.

2.7. Den viktigste politiske myten som monopolborgerskapet holder sin makt ved like på i Norge, er myten om «vårt frie, demokratiske samfunn og parlamentariske tradisjoner». (Stortingets rolle må utdypes.)

2.8. Den norske stat er underlagt og sammensmeltet med den norske monopolkapitalen. Den er en av den kapitalistiske verdens mest utbygde statsapparater, og er sterkere enn noensinne før i Norges historie.

2.9. Staten spiller en avgjørende økonomisk rolle for monopolkapitalen.Ca. 40 % av norsk økonomi er «offentlig». Staten akkumulerer kapital fra arbeiderklassen og folket gjennom enorme skatter. Kapitalen stilles til monopolborgerskapets tjeneste på en lang rekke måter. Statlige fonds støtter monopolforetak osv. Staten er et betydelig marked for kapitalen.

2.10 Staten sanerer næringsstrukturen og legger forholdene til rette for større monopoldannelser. NB: Den statlige avgiftspolitikken.

2.11. Staten avlaster monopolkapitalen for utgifter i nødvendig, men mindre profitabel virksomhet og subsidierer dermed monopolkapitalen.

2.12. Staten støtter norsk kapitaleksport. (Undersøk norsk «u-hjelp».)

2.13. Staten er forbundet med monopolkapitalen bl.a. gjennom personalunion. (Onar Onarheim i Akergruppa og Distriktenes Utbyggingsfond, de ulike regjeringskomiteene osv.)

2.14. Den norske stats- og kommuneadministrasjonen er et enormt apparat som savner sidestykke i Norge, som undertrykker majoriteten av sine ansatte, men som samtidig spiller en viktig rolle for å kjøpe over enkelte folk fra arbeiderklassen. Statsadministrasjonen i Norge følger Marxs tese om oppsvulminga av den uproduktive delen av virksomhetene under kapitalismen.

2.15. Kjernen i den norske staten er det militære apparatet. Den stående styrken er på 30–40 000 mann. Kampene mot militaristisk disiplin, mot imperialismen og mot økonomisk utplyndring i det militære har avslørt at monopolkapitalen ikke har grunn til å feste for stor lit til lojalitet fra store deler av de væpnede styrkene, den dagen våpnene skal rettes mot revolusjonen. Det norske offiserskorpset er uforholdsmessig stort, toppen av det er hardt infiltrert av tyske og amerikanske offiserer. Tilknyttingen direkte til monopolkapitalen kjenner vi ikke konkret. (Må undersøkes.)

2.16. Monopolborgerskapets stat må knuses. Den kan ikke på noen måte tjene folkets interesser. Den borgerlige hæren må oppløses. «Rettsapparatet» må rives ned, høyesterett og dommerne avsettes, politiet må oppløses. Eiendommen til den borgerlige staten må over på folkets hender i form av sosialistisk statseiendom. Skatteutplyndringen av arbeiderklassen og folket må opphøre.

Monopolene må beslaglegges og gjøres til sosialistisk statseiendom. Kapitalistisk utbytting må stanses (hvordan den midlere og lavere kapitalisten skal fratas sin eiendom avgjøres mye av hans innstilling). Til å gjennomføre disse oppgavene og en lang rekke som følger av dem, kort sagt, for å gjennomføre sosialismen i Norge trengs det et kommunistisk parti som nå er i ferd med å oppstå. Det trengs en folkehær som det ennå vil ta tid å skape fordi folket trenger erfaring om folkekrigens nødvendighet og konkret kamperfaring. Dessuten trengs det en enhetsfront av alle klasser og grupper som vil gjøre slutt på monopolkapitalens og imperialismens tyranni.

Revolusjonen er ikke gjennomført bare ved å rive ned borgerstaten. Den proletariske staten må settes i stedet. Proletariatets diktatur er nødvendig for å undertrykke de eksproprierte reaksjonære. Bare en sosialistisk stat kan løse de enorme oppgavene som folket har behov for. Proletarisk demokrati. Proletarisk grunnlov.

Anarkismen duger ikke på noen punkt. Foruten at den ikke løser spørsmålet om å undertrykke de reaksjonære, så er den absurd overfor hva som gjøres med monopolistisk eiendom.

3. Om det øvrige borgerskapet

3.1. Monopolkapitalens nærmeste forbundsfeller, rekrutteringsbasis er de store ikke-monopolistiske kapitalistene. Det er redere, industrikapitalister, store handelskapitalister, godseiere og toppfunksjonærer i stat og privateselskaper. Storborgerskapet rekrutterer jamnlig til monopolkapitalens krets (antakelig ble Odd Gleditsch i Jotun nylig rekruttert), men blir også holdt nede av monopolkapitalen. Storborgerskapet er imidlertid utbyttere i storskala og ser sin skjebne avhengig av monopolkapitalen. Storborgerskapet er derfor et reaksjonært sjikt som vil være den sosialistiske revolusjonens fiender. De motsigelsene som finnes mellom storborgerskapet og monopolkapitalen vil eventuelt kunne utnyttes til å nøytralisere enkelte storborgerefor en viss tid.

I kampen mot imperialismen kan grupper av storborgere for en tid slutte seg til enhetsfronten, men de utgjør da dens mest tilbakeliggende lag og er rede til a forråde kampen ved første anledning.

3.3. Resten av det øvrige borgerskap kan deles inn i en midlere og en lavere del etter økonomisk makt og utbytte. Det består av eiere av mindre industriforetak, mellomstore og mindre kapitalisters handelsforetak, storbønder, høye funksjonærer og tjenestemenn, borgerlig intelligentia, spesielt store advokater, store båteiere i fisket.

3.4. Størrelsen på hele borgerskapet ligger antakelig omkring 5 % av yrkesbefolkninga.

3.5. Den ikke-storborgerlige delen av borgerskapet kan i stor grad vinnes som vaklende allierte i tilfelle av en nasjonal revolusjon. Men de vil være unnfalne og vil helst tjene på begge sider (begge konklusjonene bygger på erfaring fra krigen.) De frykter den sosialistiske revolusjonen, men de dårligst stilte av dem vil høyst sannsynlig ønske å gå med revolusjonen når den proletariske statsmakta er befesta.

3.6. Mens monopolborgerskapet finner en konsekvent talsmann i DNA/LO-toppen, finner mellomborgerskapet lite støtte der. Det er særlig N (Her mangler det noe, også i originalen. Redaksjonen  23/1-2021)

3.7. Mellomborgerskapet vil bli splittet opp. De økonomisk velberga vil knytte seg fastere til monopolkapitalen. De andre som går en mer usikker framtid i møte vil kunne nyttes i kampen mot monopolkapitalen, men de vil også kunne fanges inn igjen av monopolkapitalen gjennom fascistisk agitasjon.

4. Om småborgerskapet

4.1. Småborgerskapet i Norge spiller en viktig rolle, dels på grunn av sin størrelse, dels på grunn av at dets hoveddeler – småborgerskapet i fiske og landbruk – preger norsk økonomi, og dels på grunn av sin historiske forankring. Småborgerskapet har spilt en rolle i den borgerlig-nasjonale revolusjonen som har avleira seg i kultur og tenkning.

4.2. Småborgerskapet inkluderer småbøndene og mesteparten av de mellomstore bøndene, dvs. 60 % av bønder og småbrukere, det inkluderer mer enn 2/3 av fiskerne, de småhandlende, kontorfunksjonærer med sjølstendigstilling, håndverksmestrene, småindustrielle, stats- og byråsjefssjiktet, småadvokater, høyere lærekrefter. (Her finnes mange usikre punkter.)

4.3. Størrelsen på småborgerskapet er om lag 20 % av befolkninga (ut fra litt andre kriterier og avgrensninger enn Kleven). Over halvparten av dem finnes i landbruket. Med Norges befolkningsstruktur spiller småborgerskapet på landsbygda og i fiskeværene en strategisk rolle. En annen sak er at særlig bøndene allerede er væpnet. Seier i revolusjonen i Norge med en fiendtlig bondebefolkning er utenkelig. Størsteparten av småborgerskapet vil være en fast revolusjonær kraft.

4.4. – 4.8. Spørsmål som notatet ikke tar opp: Skillet mellom kapitalistiske bønder og mellombønder. Land bruksmonopolets karakter av kapitalistisk utbyttermonopol på toppen og interesseorganisasjon på bunnen. Gjeldsforhold. Fiskerne. De småindustrielle. Småborgerskapets laveste og største lag og deres rolle som faste revolusjonære forbundsfeller. Småborgerskapet i byene.

Seinere artikler i Røde Fane vil analysere klasseforholda på landsbygda nærmere.

4.4. Mellombøndene har overskudd nok til å bruke leid arbeidskraft store deler av året og gjøre nyinvesteringer. De utgjør en del av småborgerskapets høyrefløy. Sammen med de kapitalistiske bøndene spiller de en økonomisk og politisk rolle i sparebankene og det midlere og lavere sjiktet av landbruksmonopolet. Dette er de redde for å miste i tillegg til at de også er redde for å miste sin relativt velstående stilling som bønder. Dette gjør dem meget skeptiske til revolusjonen. Monopolkapitalen er imidlertid også ute etter å ta fra dem deres posisjon, og de har derfor bare en framtid ved å slutte seg til revolusjonen.

Allerede de nærmeste årene vil de møte store vanskeligheter ved saneringa av landsbygda, og ytterst få av dem har mulighet til å bli store brukere av det slaget monopolene vil beholde. Derfor kan vi allerede nå skimte en utvikling til venstre. Tallmessig om lag 5 % av hele småborgerskapet.

4.5. I tilsvarende stilling kommer den «velhavende» delen av fiskerne med båter mellom 30 og 70 fot osv. De er imidlertid ennå mer utsatt enn mellombøndene og har en svakere posisjon (fiskeriorganisasjonene kan ikke tilby et så omfattende apparat som landbruket).De småindustrielle kommer også i om lag samme stilling. Statens avgiftspolitikk er deres mare.

For alle disse gruppene trenger vi bedre oversikt over deres gjeld og deres akkumulasjonsmuligheter.

4.6. Småbøndene preger norsk landbruk. De utgjør mer enn 50 % eller 25 % av hele småborgerskapet. De er ikke i stand til å akkumulere i noen særlig grad, og bare leilighetsvis leier de arbeidskraft. De dårligst stilte kommer stadig ut med underskudd og må låne. Gjeldsprosenten i landbruket ligger mellom 30 og 90, med et gjennomsnitt omkring 45 %. Gjelda er til størst plage for småbøndene og småbrukerne som ikke akkumulerer overskudd, sjøl om den ikke alltid er tallmessig størst for dem. Småbøndene utbyttes av bankene, særlig statsbanker og Bøndernes bank, de utplyndres av landbruksmonopolets priskartell, og de trues av storbøndene og godseiere. Småbøndene kan bli meget revolusjonære, men de trenger proletariatets ledelse. ellers vil populistene få dem med på utopiske prosjekter som fører kampen på avveier.

4.7. Blant fiskerne står lottkarene og sjarkeierne i om lag samme stilling som småbøndene. De utgjør 60 % av fiskerne. Også for dem gjelder det at de er ideologisk og politisk preget av bankenes diktatur, og enda mer utsatt enn småbøndene. En god del av dem er småbønder ved siden av. De kan bli svært revolusjonære.

4.8. Småborgerskapet i byene har foreløpig skilt ut en del sjølstendige intellektuelle som sin venstrefløy.

4.9. Småborgerskapet representerer en lite utbygd produksjonsform, og uansett deres gode intensjoner i kampen mot monopolkapitalens rasering av landbruk og fiske, så vil de ikke sjøl kunne utvikle en produksjon som gjør landet sjølberga. Men under proletariatets ledelse, og gjennom overtalelse vil de kunne spille en viktig rolle i produksjonen og omdanninga av samfunnet etter opprettelsen av proletariatets diktatur. Sosialismen i Norge er ikke tjent med at monopolkapitalen får tvunget den siste småbruker til dreibenken og den siste sjarkeieren inn i sildemelfabrikken.

5.Om halvproletariatet

5.1. I Norge finnes det et halvproletariat på landsbygda. Det er småbrukere, det er fiskere, eiere av sjarker eller lott i båt, som arbeider i bygg og anlegg eller industri en del av året. I tillegg finnes det en del andre halvproletarer slik som håndverkere.

5.2. Halvproletariatet står meget nært proletariatet og er på vei inn i det. Det er en viktig kraft i revolusjonen og en fast alliert. De utgjør ca. 5 % av befolkninga. (Kleven har regna dem til arbeiderklassen.)

6.Om proletariatet

6.1. Proletariatet (synonymt med arbeiderklassen) er den største klassen i det norske samfunnet. Totalt omfatter den om lag 70 % av befolkninga. Proletariatet vokser stadig ved at halvproletariatet og deler av småborgerskapet proletariseres. Proletariatet er den mest revolusjonære klassen, og representerer folkets framtid og nasjonens redning. Den står i mest direkte motsigelse til monopolkapitalen og har ingenting utenom sine lenker å miste.

6.2. Av proletariatet er det industriproletariatet sammen med arbeiderne i bergverk som er mest konsentrert og spiller den viktigste rollen i produksjonen. I tillegg komme bygg- og anleggsarbeiderne. Tilsammen utgjør disse 42 % av proletariatet eller ca. 30 % av befolkninga.

6.3. Av industriarbeiderne utgjør arbeiderne i jern- og metall-industri den desidert største gruppa. Etter konsentrasjon og rolle i produksjonen utgjør de og arbeiderne i treforedling, grafisk og kjemisk kjernen i industriarbeiderklassen. Disse fire industrigrenene har 202 av landet 281 bedrifter med mer enn 400 ansatte. Politisk har de også spilt en stor rolle overfor resten av arbeiderklassen. Minner om Menstad, jernstreiken, Saudastreiken, streiker i grafisk, bredden i EEC-motstanden i jern/met.33Nettpublisert av Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no) 2011

6.4. Av de andre gruppene i arbeiderklassen er arbeiderne i transport og samferdsel av spesiell interesse. De er ei voksende gruppe, arbeiderne i sjøtransport utbyttes hardt av de fremste monopolkapitalistene, rederne, transport og telekommunikasjon er strategisk meget viktig for kapitalen. Et høyt teknisk utviklet samfunn som Norge, vil få store problemer med elektrisitetsstreik eller kommunikasjonsstreik. Men proletariatet i samferdsel er mindre konsentrert og spiller en mindre viktig rolle i produksjonen enn industriarbeiderne. De har alt spilt en stor politisk rolle gjennom Sporveisstreiken.

6.5. Proletariatet i varehandelen vokser og er hardt utbytta. Det utgjør snart 10 % av befolkninga. Men det er lite konsentrert og lite sammensveiset, og spiller liten produktiv rolle.

6.6. 1 andre tjenesteytende næringer bør spesielt proletarene i undervisning og helsestell nevnes fordi de alt har ført kamp under bra paroler, og har vist evne til å slutte opp om industriarbeiderne.

6.7. I stats- og kommuneadministrasjon fins arbeiderne fra sekretærnivået og nedover. De er stort sett lite konsentrert og har avansementsforhåpninger, sjøl om de ikke er særlig reelle. I revolusjonen kan de spille en viktig rolle med å lamme den borgerlige statens sivile apparat.

6.8. Arbeiderne i landbruk og fiske er fåtallige (under 2 % av befolkninga) og de blir færre.

6.9. Revolusjonen i Norge vil i første rekke være arbeiderklassens verk, og den vil bringe arbeiderklassen til makta. ML-partiets program vil uttrykke dette i en del umiddelbare sosiale, økonomiske og politiske tiltak for arbeiderklassen som revolusjonen skal gjennomføre.

6.10. Proletariatet i Norge begynte å organisere seg som klasse i Norge rundt 1850. Da thranitterbevegelsen ble slått ned betydde det flere tiår med  desorganisering av arbeiderklassen inntil den på nytt begynte å konstituere seg som klasse.

6.11. De sosialdemokratiske ledernes overløperi har blitt fulgt av en massiv omdanning av arbeiderklassens organisasjoner fra å være redskaper mot kapitalen og til å bli redskaper for kapitalen i arbeiderklassen. Proletariatets organisering som klasse har blitt brutt ned og i stedet er det skapt et system av faste forbindelser mellom kapitalen og en del av arbeiderne.

6.12. Den nye bevegelsen som har vokst opp i 60-åra og hittil i 70-åra har også betydd en faktisk innledning til en ny konstituering av arbeiderklassen som klasse.

6.13. Den fremste motstanderen til denne utviklinga i arbeiderklassens ledd er arbeideraristokratiet. Arbeideraristokratiet er et produkt av imperialismen. Det er en litenminoritet av arbeiderklassen som på denne måten er kjøpt av monopolkapitalen, men det er en innflytelsesrik minoritet. Arbeideraristokratiet er større under en langvarig høykonjunktur enn under lavkonjunktur. Det er større så lenge motsigelsene mellom imperialistene er små, som i femtiåra, enn når de skjerpes, som i dag.

Arbeideraristokratiet deler seg i flere lag. Dets øverste lag er sjølmonopolister i kraft av sin posisjon som byråkratkapitalister. Dette fåtallige sjiktet er konsekvente talsmenn for monopolkapitalen og har felles interesser som klasse.

7. Lumpfenproletariatet (filleproletariatet)

7. Lumpfenproletariatet er samfunnets nederste sjikt. Det består av folk fra alle samfunnslag som av ulike grunner er ruinert og havnet der. Dette sjiktet er lite i Norge, men det øker og rekrutteres i dag spesielt fra ungdommen. Det er preget av store helsemessige og sosiale problemer. En del av lumpfenproletarene kan spille en revolusjonær rolle, men dette laget er uten perspektiver og uten (eller stort sett uten) samhold. De kan derfor ikke stoles på som en fast revolusjonær tropp. Det finnes grader av fornedrelse og grader av samhold også innafor lumpfenproletariatet som sannsynligvis vil gjøre det naturlig å dele det inn i ulike grupper.

Vi trenger en definisjon og avgrensning av lumpfenproletariatet for å undersøke det nærmere.

8–11: Tillegg

Det er fire viktige spørsmål som forfatteren av dette notatet anser som vesentlige og selvinnlysende deler av en klasseanalyse, men som det ikke var hans oppgave å behandle da notatet ble skrevet: ungdommen, kvinnene, samene og motsigelsen by – land. Her skal bare anføres sentrale grunner til å ha dem med: 8. Ungdommen fordeler seg på alle klasser og preges av de klassene de hører til. Men kapitalismen har også skapt spesielle problemer for folkets ungdom, som gjør at ungdommen trenger å organisere seg spesielt. SUF(m-1) er i dag en kommunistisk organisasjon for ungdomsmassene.

9. Kvinnene. Kvinnene i et kapitalistisk land som Norge er dobbelt undertrykt. Den store majoriteten av kvinnene er i likhet med sine mannlige klassefeller undertrykt av monopolkapitalen, men kvinnene er også undertrykt fordi de er kvinner. De trenger også å organisere seg spesielt og vil spille en viktig særegen rolle i revolusjonen. En kvinnefront er under organisering denne våren.

10. Samene. De har blitt fortrengt fra sine områder og blitt brutalt undertrykt gjennom generasjoner av nordmennene. Den norske monopol-kapitalen fører i dag denne nasjonale undertrykkelsen videre. Samenes rettferdige krav er en del av proletariatets solidariske krav. Den sosialistiske revolusjonen i Norge vil gjøre slutt på den nasjonale, økonomiske, kulturelle og politiske undertrykkelsen av samene.

11. Motsigelsen mellom by – land er blitt akutt under monopolborgerskapets vanstyre og både byenes og landsbygdas befolkning søker en løsning på disse problemene som monopolborgerskapet ikke er i stand til å gi. Vi trenger å analysere problemet i detalj og gi en skisse av hvordan sosialismen vil ta til med å løse denne motsigelsen til folkets beste. Erfaringene fra Albania og Kina, der landsbygda i dag utvikles og utbygges, er her en viktig kilde.

Problemstillinga

Nå som marxist-leninistene forbereder opprettelsen av et nytt kommunistparti i Norge er det viktig å ta opp spørsmålet om hvilke stadier revolusjonen i Norge vil gjennomløpe. Mitt inntrykk er at NKP, selv da det prøvde å bli et kommunistisk parti, hadde et høyst diffust forhold til hvordan en revolusjon i Norge ville arte seg.

Det bør imidlertid være mulig å behandle spørsmålet om revolusjonen temmelig konkret. Ikke for at vi skal gi oss til å spå om detaljene i revolusjonens forløp, men for at vi skal gjøre klart hvilke muligheter som foreligger og konsekvensene av dem.

F. eks. mener jeg det er grunn til å reise spørsmålet om revolusjonen i Norge vil gjennomgå et mellomstadium før den sosialistiske revolusjonen, en slags demokratisk revolusjon. Den kinesiske revolusjonen gjennomgikk sitt nydemokratiske stadium før den sosialistiske revolusjonen, og en kan spørre seg om det finnes grunnlag for det samme i Norge.

Hvis man er dogmatisk, så byr ikke dette på noe problem, for da kan man slå opp i en av klassikernes verker og lese at det ikke finnes noe stadium mellom den framskredne kapitalismen, imperialismen, og sosialismen.

Men vi er ikke dogmatikere. Klasseforholda i Norge i dag er annerledes enn for 50 år sida. Mulighetene for en enhetsfront som strekker seg langt inn i borgerskapets tidligere oppland er høyst aktuell. Spørsmålet om et mellomstadium dreier seg da om det i Norge vil være nødvendig å samle alle krefter som kan forenes til kamp mot monopolkapitalen og imperialismen i et fellesdiktatur av disse klassene og gruppene under ledelse av proletariatet. Og at dette diktaturet forberedte proletariatets diktatur.

Jeg mener denne problemstillinga er relevant, men jeg har sjøl kommet til at det i Norge ikke kan tenkes noe stadium av et revolusjonært klassediktatur over monopolkapitalen som ikke nettopp er proletariatets diktatur. Jeg skal prøve å begrunne det nedenfor, og jeg håper at andre vil kommentere så vel sjølve problemet, som mine synspunkter.

Det nydemokratiske diktaturet i Kina

Den fulle marxistiske analyse av det nye demokratiet var Mao Tsetung den første til å gjøre. Sjølsagt finnes det hos både Lenin og Stalin elementer til å forstå dette mellomstadiet mellom kapitalisme og sosialisme i de halvkoloniale landa. Men det var Mao som først laget en helhetlig teori om denne etappen i revolusjonen i sin artikkel «Om det nye demokratiet».

Der sier han blant annet:

Denne ny-demokratiske republikken vil bli forskjellig fra den gamle europeisk-amerikanske formen for en kapitalistisk republikk under borgerskapets diktatur, som er den gamle demokratiske formen og allerede avleggs.

På den andre sida vil den også være forskjellig fra den sosialistiske republikken av sovjet-type under proletariatets diktatur, som allerede blomstrer i Sovjet-unionen, og som videre vil bli oppretta i alle kapitalistiske land og som uten tvil vil bli den dominerende statsformen og regjeringsstrukturen i alle framskredne industrialiserte land.

Imidlertid er ikke denne formen passende i en viss historisk periode for revolusjonene i koloniale og halvkoloniale land.

…

Slik kan de tallrike typer at statssystemer i verden reduseres til tre grunnleggende slag, i samsvar med klassekarakteren av deres politiske makt:

1. republikker under borgerlig diktatur,

2. republikker underproletariatets diktatur og

3. republikker under det felles diktaturet av flere revolusjonære klasser.»

Det første stadiet i vår revolusjon … vil resultere i opprettelsen av et nydemokratisk samfunn under det felles diktaturet til alle de revolusjonære klassene i Kina under ledelse av proletariatet. Revolusjonen vil så bli ført videre til det neste stadiet hvor et sosialistisk samfunn vil bli oppretta i Kina.

Revolusjonene i de halvkoloniale landa følger i dag Maos teser i «Om det nye demokratiet»

Norge er et framskredent industrialisert land, så vi kan umulig overføre spørsmålet om stadiene i revolusjonen direkte fra Kina. Men det vi absolutt kan lære av de siterte utdragene fra Mao er at kjernen i hele problemet er å klargjøre klassekarakteren av det diktaturet revolusjonen i første rekke oppretter.

Den sosialistiske revolusjonen  
I visse situasjoner er det vel nokså opplagt at revolusjonen i Norge direkte, både i form og innhold, vil bli en sosialistisk revolusjon.

Slike situasjoner vil være varianter av følgende:

Den økonomiske krisa utdypes, den herskende klassen blir mer og merdesperat, og det arbeidende folket mer og mer misnøyd og rasende. Det blir politisk umulig for monopolborgerskapet å opprettholde sitt diktatur på vanlig måte. Den politiske krisa inntrer. Arbeiderklassen væpner seg, skaper sine egne politiske organer og i allianse med de andre revolusjonære og progressive klassene og gruppene går den til stormløp mot monopolborgerskapet. Herskerklassen avvæpnes og fratas sin eiendom, dens reaksjonære statsapparat knuses og et nytt revolusjonært statsapparat bygges opp. – Det hersker vel ingen tvil at det i slike situasjoner, om de avspeiler seg over uker eller år, så vil revolusjonen både i form og innhold være sosialistisk og at den nye staten vil være proletariatets diktatur.

Revolusjonen kan bryte ut i forskjellige situasjoner

Spørsmålet om en mellomfase i revolusjonen vil kunne reises ut fra andre tenkelige situasjoner:

Monopolborgerskapet forsøker å innføre fascismen og folket reiser seg til opprør mot det. Med det norske folkets anti-fascistiske tradisjoner vil dette opprøret ha en meget brei basis klassemessig.

Eller en imperialistisk hær besetter landet helt eller delvis mot den sittende regjeringas vilje. Til og med deler av monopolborgerskapet kan da tenkes å ville ønske væpna motstand mot inntrengerne.

Dersom ikke denne typen situasjoner kan føre til en slags nydemokratisk fase i den norske revolusjonen, så ser jeg det som utelukket at det kan eksistere noen slik fase.

Jeg vil derfor drøfte en slik situasjon.

Den væpna kampen i en situasjon med imperialistisk angrep

En slik situasjon ville umiddelbart kreve at det ble organisert væpna motstand. Dersom deler av monopolborgerskapet deltar i kampen, vil en del av den væpna motstanden utføres av borgerskapets hær eller deler av den. Men erfaringene fra siste krig viser at motstanden lider nederlag dersom den baserer seg på monopolborgerskapets krigsmakt. En del av monopolborgerskapets væpna kamp under krigen i Norge var utvilsomt Potemkinske kulisser for å kaste blår i øynene på folket og spre myten om at borgerskapet representerte nasjonens redning.

Erfaringene fra 2. verdenskrig lærer oss at det også i en slik situasjon er nødvendig å opprette separate revolusjonære væpna styrker, avdelinger av væpna arbeidere og småbønder/fiskere under proletariatets og det kommunistiske partiets ledelse.

La oss si at enheten med borgerskapets væpna styrker bevares eller bevares i hovedsak til okkupantene er kasta på sjøen. Ved seieren vil det da eventuelt stå to slags væpna styrker i landet, uttrykk for to klassers diktatur. En statsmakt som baseres på begge disse typene væpna makt, ser jeg som utelukka. Det må bli den ene eller den andre. Og dette spørsmålet vil stå på dagsorden umiddelbart etter en slik seier. Dersom de revolusjonære styrkene vinner konfrontasjonen, så vil det bli oppretta et klassediktatur på dere spremisser. Lider de nederlag får vi et nytt borgerlig diktatur.

Hva slags klassediktatur vil de revolusjonære styrkene danne kjernen i?

I Kina var hovedtyngden av den revolusjonære væpna befolkninga fattigbønder og lavere mellombønder. I Norge med et proletariat som utgjør omlag 70 % av befolkninga, vil det vel høyst sannsynlig være proletariatet som utgjør hovedparten av de væpna styrkene. I en eller annen form må borgerskapets gamle væpna styrker oppløses og proletariatets settes i stedet.

Militærstrategisk ser det altså ut for meg som at sjøl en situasjon med en breiest mulig enhetsfront vil føre til et klassediktatur som i sin kjerne er proletariatets diktatur. (Mao: Kjernen i enhver statsmakt er dens væpnastyrker.)

Revolusjonens paroler

En revolusjon som den jeg drøfter vil naturlig nok ikke innledes under parolen om proletariatets diktatur. Den vil høyst sannsynlig heller stilleparoler som: Kast ut inntrengerne! For en nasjonal og demokratisk regjering!

Den vil ha en patriotisk form. Men hva vil være dens innhold? Det kan etter min mening ikke være noen revolusjon i Norge som ikke på en eller annenmåte stiller parolene:

BRYT ALLE PAKTER MED IMPERIALISMEN OG KONFISKER UTENLANDSK EIENDOM!

KONFISKER MONOPOLENE OG STORBORGERSKAPETS EIENDOM!

AVVÆPNING AV MONOPOLBORGERSKAPET, STORBORGERSKAPETOG DERES LAKEIER, VÆPNING AV ARBEIDERKLASSEN OGFOLKET!REVOLUSJONÆRT OG DEMOKRATISK STATSAPPARAT!

DEMOKRATI (ytringsfrihet osv.) FOR FOLKET, UNDERTRYKKELSE AVFOLKETS FIENDER!

SIKRING AV FOLKETS LEVEVILKÅR! (Opphevelse av all gjeld som folket har, jordreform, lønnsøkning, senkning og stabilisering av priser, arbeid til alle, lik lønn for likt arbeid osv.)

Den første parolen og den siste ser jeg som så sjølsagt at jeg ikke kommenterer den her.

Den andre parolen mener jeg er nødvendig fordi monopolene og storborgerskapet sin økonomiske makt i Norge er uforenlig med et hvert revolusjonært diktatur i Norge. De har en fullstendig kontroll av det økonomiske livet og vil kunne kvele revolusjonen i fødselen dersom ikke deres eiendom blir beslaglagt og blir den revolusjonære statens eiendom.

Men dersom monopolene og storborgerskapet (herunder også hele bank- og finansvesenet) er konfiskert så vil i realiteten mesteparten av økonomien være sosialisert. Det som måtte være igjen av privat næringsliv vil være prisgitt denne sosialistiske økonomien.

Med den kapitalistiske statseiendommen, monopolenes, imperialistenes og storborgerskapets eiendom gjort om til sosialistisk statseiendom, så vil mer enn 80 % av økonomien (et tall jeg tipper, men som ikke skal være så veldig mye feil) være sosialisert. Dette er et ganske annet forhold enn i Kina der hovedparten av økonomien var små- og mellombondeøkonomi.

Med konfiskeringa av imperialistene, monopolene og storborgerne vil alle strategiske industrigreiner i Norge være fullstendig dominert av sosialistisk statseiendom framfor privat produksjon. Denne minimumsparolens gjennom-føring vil etter min mening i hovedsak representere proletariatets diktatur på det økonomiske området.

Denne parolen er i samsvar med de grunnleggende behovene ikke bare til arbeiderklassen, men til de arbeidende bøndene og fiskerne, til de intellektuelle, til de småhandlende, kort sagt til hele det arbeidende folket. Men samtidig vil det altså bety en hovedsakelig sosialistisk økonomi under proletariatets diktatur.

Den tredje parolen har jeg kommentert.

Den fjerde parolen vil ha en annerledes form under en nasjonal frigjeringskrig enn under den typen sosialistisk revolusjon som jeg nevnte til å begynne med. Det vil karakterisere i første rekke en patriotisk og demokratisk revolusjonær regjering. Men jeg vil hevde at dette ikke vil endre revolusjonens innhold. Det vil bare endre dens form. Innholdet uttrykkes gjennom det faktiske proletariske diktaturet som ville være oppretta i spørsmålet om den væpna makta og økonomien. Formen vil avhenge av fronten som gjennomfører revolusjonen.

Min konklusjon blir derfor at kapitalismen i Norge er utvikla så langt at enhver revolusjon mot den i innhold må bli en sosialistisk revolusjon somoppretter proletariatets diktatur direkte. De hovedkomponentene jeg har brukt i min argumentasjon (proletariatets størrelse og den statsmonopol-kapitalistiske økonomiens utbredelse) er jo nettopp størrelser som angir hvor langt kapitalismens utvikling er kommet.

Jeg vil derimot ikke på noen måte legge skjul på at revolusjonen kan få et utall av former alt etter hvilken situasjon den springer ut av. Disse formene er slett ikke uvesentlige å skille mellom, og jeg mener at det kan være ønskelig at RØDE FANE seinere tar de forskjellige formene for revolusjon i Norge opptil drøfting på en mer inngående måte enn det var min hensikt å gjøre i denne artikkelen.

 

 

Vil EEC-kampen fremme arbeidet for revolusjon og sosialisme? Det er emnet for denne artikkelen, som er basert på et foredrag Sigurd Allern har holdt på et åpent møte arrangert av ML-gruppene (MLG) i Trondheim.

Artikkelen bringer bl. a. en analyse av perspektivene for klassekampen like etter at folkeavstemninga er gjennomført.

Vi marxist-leninister ønsker å stå i spissen for arbeiderklassens og folkets kamp for revolusjon og sosialisme. Men idag er det kampen mot EEC, ikke revolusjonen, som står på dagsordenen. To spørsmål er da naturlig å stille: Har denne kampen en karakter som bidrar til å fremme den sosialistiske revolusjonen i Norge? Kan kampen mot EEC selv føre til revolusjonære slag og stormer?

Først må en ting være klart: Alle store folkelige kamper er ikke nødvendigvis revolusjonære. I de siste åra har de oftest ikke vært det her i Norge. En revolusjonær kamp stiller alltid på en eller annen måtespørsmålet om statsmakta i brennpunktet. Når folk revolusjoneres skyldes det at deres tillit til det monopolkapitalistiske samfunnssystemet forsvinner, de ønsker en statsmakt kontrollert av arbeiderklassen og folket. Under revolusjonære aksjoner tar folket seg selv til rette, ofte på tvers av de «vanlige» politiske spillereglene.

I lys av dette er det riktig å si at f. eks de store studentaksjonene for kompensasjon for momsen våren1970 ikke var aksjoner av en revolusjonær karakter. De utviklet seg heller ikke så langt at de revolusjonerte studentmassenes bevissthet. Sauda-arbeidernes streik samme år hadde imidlertid klare revolusjonære perspektiver: Arbeiderne satte under streika viktige deler av den lokale statsadministrasjonen (kommunebyråkratiet) på sidelinja, organiserte selv forsyningspolitikk og velferdstiltak. Og de slo i resolusjonsvedtak fast at kapitalismen aldri kan sikre arbeidsfolks kår. Statens juridiske redskap, Arbeidsretten, ble også effektivt ignorert og lammet.

Langt klarere enn disse norske eksemplene er selvsagt maiopprøret i Frankrike 1968. Da gjorde store folkemasser opprør mot den gaullistiske statsmakta. I byen Nantes ble det opprettet et proletært diktatur. Over hele landet var bedrifter og statsadministrasjon lammet. Mai 1968 varen revolusjonær storm. At den ikke utviklet seg til en seierrik sosialistiskrevolusjon skyldes flere faktorer. Viktigst er nødvendigvis mangelen på en korrekt kommunistisk ledelse somutviklet kampen til et væpnet opprør mot staten. I stedet ble det de Gaulles militærstyrker, politisk støttet av revisjonistene, som tok over kontrollen.

EN NY FASE I KLASSEKAMPEN

La oss utifra dette gå løs på spørsmålet om EEC-kampen har en revolusjonær betydning. Jeg vil legge særlig vekt på følgende trekk ved den norske samfunnsutviklinga.

Skjerpet kamp mellom de revolusjonære og reaksjonære klassene

De revolusjonære klassene i Norge er arbeiderklassen, småborgerskapet på landsbygda og i kystdistriktene og småborgerskapet i byene. De reaksjonære klassene er utenlandsk imperialisme, monopolborgerskapet og storborgerskapet. På alle felter har kampen mellom folket og klassefienden blitt hardere. I kamp mot rasjonalisering, oppsigelser, helsefarlige arbeidsforhold, dyrtid og trusselen om salg av Norges suverenitet til imperialistene har arbeiderklassen sagt et endelig farvel til 50-åras reaksjonære klassesamarbeidspolitikk. Mellom monopolkapitalen og småborger-skapet på landsbygda er det nå åpent politisk brudd. Regjeringskoalisjonen mellom monopolkapitalen og landsbygdas småborgerskap sprakk på grunn av EEC-saka, med dunder og brak våren 1971. Den skjerpete motsigelsen mellom monopolkapitalen og folket har også gitt seg kraftige utslag i ungdomsmassenes rekker, stadig større lag av arbeiderungdom, elever og studenter vender seg i dag mot EEC og statsmaktas politikk.

Økt enhet i folkets rekker

En viktig faktor i monopolkapitalens politikk er å splitte det arbeidende folket. Bøndene er for Håkon Lie «arbeiderklassens hovedfiende». Men hovedtendensen går i dag mot slike framstøt. Både på landsbygda og i fabrikkene oppleves kampfellesskapet mot EEC som en overordnet ting. På samme måte har også det tradisjonelle kjøret på «generasjonskonflikten» som hovedmotsigelsen i samfunnet spilt fallitt. De studerendes kamp blir også mer sett på som en del av folkets kamp enn for noen år tilbake. Denne enheten, dette kampfellesskapet, sveiser i dag sammen de klassene og samfunnslaga som må stå i spissen for en sosialistisk revolusjon i vårt land.

Fiendens reserver skrumper inn

Skal det monopolkapitalistiske diktaturet få en akseptabel maske må det ha talsmenn i mange politiske leire. Det må forsvares av «ledere» som har røtter og en viss tillit i ulikelag av folket. I dag blir denne politiske reserven skrøpeligere og skrøpeligere. Tidligere USA-orienterte, reaksjonære Senterparti-folk lar seg ikke mobilisere for «Europa-tanken» og Vest-Tyskland. En rekke kristelige, ledere som i årevis har solgt monopolkapitalens opium, lar seg nå vanskelig mobilisere, jfr. Bondevik og Korvald. Og mellomsjiktet i fagforeningene, dvs. deler av arbeideraristokratiet, går i stor utstrekning mot medlemskap. 

Monopolkapitalen og statsmakta får færre og færre talsmenn og alliertefor sin politikk.

Sosialdemokratiets politiske lederskap vakler

Den viktigste «reserven» for den herskende klassen har i årevis vært høyre-sosialdemokratene i LO og DNA. Der tsaren brukte presteskapet til å underkue massene, der har imperialismen nyttet seg av arbeideraristokratiets øverste sosialdemokratiske sjikt. I årtier har dette bidratt til å lamme arbeidsfolks politiske kamp. Nå vendes bildet. AUF har nesten samlet brutt med DNA-ledelsen. En stor del av «mellommennene» i fagbevegelsen har som nevnt forlatt faderhuset. Opprettelsen av «Arbeiderbevegelsens informasjonskomite mot EEC» styrker denne opposisjonen organisatorisk. Samtidig bidro Folkebevegelsens faglige konferanse til å etablere en landsomfattende faglig opposisjon mot LO-ledelsens politikk.

Kraftig politisering av massene

Kampen mot EEC har på en rekke måter endret folks måte å tenke på, endret deres innstilling til samfunnsutviklinga. Det som folk flest før var imot f. eks. tvangsflytting og rasjonalisering, men som mange trodde var et «nødvendig, uomgjengelig onde», ser nå alle er et resultat av monopolkapitalens og statens politikk. Folk ser at EEC dreier seg om den politiske suvereniteten, om framtida forlandet og folket. Stadig flere blir sjøldirekte involvert i denne klassekampen mot monopolene. De fleste arbeidsfolk innser nå også at statsapparatet tjener den herskende klassen. De krever et brudd med den politikken som staten fører. Men ennå nærer mange store illusjoner om militærets rolle og de parlamentariske organenes demokratiske karakter. Tendensen er likevel klar: mistilliten til statsmakta øker, massenes bevissthet politiseres og revolusjoneres.

Enhetsfronten mot imperialismen er en realitet

Formann Mao har slått fast at revolusjonen ikke kan lykkes uten et parti, en hær og en enhetsfront av de revolusjonære klassene. Kimen til en slik enhetsfront har vi lenge hatt i Norge. Men først gjennom EEC-kampen har den fått en kraft og en bredde som virkelig truer monopolkapitalens politikk. Denne enhetsfronten består i dag av et utall av fronter, interesseorganisasjoner og aksjonsenheter. Den tar sitt utgangspunkt i en rekke forskjellige saker, fra solidaritet med Indo-Kinas kjempende folk til aksjon mot nedleggelse av trikken i Oslo. Men først gjennomfagforeningenes og klubbenes, fisker- og bondeorganisasjonenes EEC-motstand har de breie lag av folket virkelig blitt aktivt trukket med. Denne enhetsfronten har også skapt sine egne organisasjoner: Folkebevegelsen og Arbeiderkomiteen. Denne storstilte organiseringa av de folkelige kreftene vil bety mye for framtidas revolusjonære massearbeid.

ML-bevegelsen har blitt kraftig styrket

For 2 år tilbake var den norskeml-bevegelsen begrenset til et «ungdomsparti» og en studie- og propagandaorganisasjon for «de eldre». I dag har vi en enhetlig partibyggende organisasjon og et ungdomsforbund som forbereder seg på omdanninga til en kommunistisk masseorganisasjon for ungdom. Seinest ved utgangen av1973 vil det være skapt et nytt, kommunistisk parti og en rekke masseorganisasjoner som er nært knyttet til partiet: for ungdommen kvinnene og barna. Denne raske utviklinga av de revolusjonære marxist-leninistiske kreftene skyldes nettopp at vi i de sakene som i dag «rører massenes hjerte» har stått fram meden kommunistisk linje og politikk.

Denne oppsummeringa leder oss nødvendigvis fram til en konklusjon: Kampen mot norsk medlemskap i EEC har ført klassekampen i Norge inn i en ny fase – opp på et langt høyere nivå enn åra før. I dag har denne kampen ikke en direkte revolusjonær karakter. Men den har ført og fører til en rekke endringer i samfunnet og politikken som styrker muligheten for en seierrik norsk revolusjon. Derfor er det alt nå klart at EEC-kampen har revolusjonære perspektiver.

VÆR PÅ VAKT MOT BITENDENSENE!

Når dette er sagt, må det også slås fast enkelte bitendenser i klassekampen som dels svekker enhetsfrontens slagkraft – og som dels hindrer revolusjoneringa av massene. Vi vil særlig legge vekt på følgende:

1 Krisesamarbeid – monopolkapitalen forsøker å skremme arbeidsfolk til ro. Utenfor EEC vil arbeidsplassene måtte nedlegges, skrev ELKEM til sine ansatte. Forlanger dere lønnspålegg, går bedriften konk, er lønnsoppgjørsmelodien. Denne reaksjonære klassesamarbeidsideologien har solide røtter i deler av fagbevegelsen. «Sammen med bedriften skal vi trygge arbeidsplassene» heter det. Pro-EEC-vedtaket fra Årdal viser at krisesamarbeidet må tas ytterst alvorlig.

2 Fascisering – Den aktive del av motstandsbevegelsen, med marxist-leninistene, blir bevisst forsøkt kriminalisert. Eksemplene er mange: «Maoist» sprengte sin arbeidsplass i luften, løy Fædrelandsvennen i Kristiansand. Da Arbeiderkomiteen tok initiativet til en fredelig demonstrasjon mot Bratteli før flyreisen til Brussel, ble det i Stortinget og i presse framstilt som voldelig terror! Hetsen mot de streikende lærerne fra Apalløkka, politiprovokasjonen mot ml-bevegelsen med arrestasjon og fengsling av MLGs formann er andre tegn i tida. Slike angrep er alt møtt med stor motstand. Men de har ennå ikke blitt brennmerket som det de er i arbeidsfolks bevissthet: fascistiske overgrep og reaksjonær hets mot aktive EEC-motstandere. Fordi nye provokasjoner kan ventes må det politiske innholdet i det som har skjedd bringes langt bedre fram i den progressive bevegelsens agitasjon og propaganda.

3 Sabotasje i enhetsfronten – Også innafor enhetsfrontens rekker finnes det krefter som i praksis saboterer EEC-motstanden. Under Odda-streiken brukte Arbeiderbladet «lokale EEC-motstandere» som offentlige streikebrytere. SF-lederen og anti-kommunisten Gustavsen stilte seg i april frivillig til disposisjon for reaksjonens forsøk på å hindre statsbevilgning til Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid. På enkelte jern & metall-arbeidsplasser har EEC-motstandere av Ove Larsens type gått i spissen for å suspendere marxist-leninister fra bedriftsklubben fordi de har spredd kommunistiske lokalaviser. Hvis ikke slike krefter isoleres og nøytraliseres, vil enhetsfronten kunne splittes og svekkes.

4 Framgang for opportunistene – Kampen mot EEC fører ikke bare til oppsving for de revolusjonære, for marxist-leninistene. Arbeidsfolk og ungdom politiseres, de går mot venstre. Men mange er ennå preget av borgerlige ideer på viktige felter av politikken. Derfor blir f. eks. SF – med sin kombinasjon av «fredelig revolusjon» og parlamentarisme – for mange et alternativ. Selv NKPs Reidar T. Larsen forsøker å bruke EEC-kampens enhet til å markedsføre Moskva-revisjonismens ideer om parlamentarisk overgang til sosialismen. Gallupen viser at – i det minste SF – klarer å styrke sin posisjon blant endel av EEC-motstanderne. Selv om partiledelsen er for udugelige til å organisere og mobilisere flere tilhengere, så er denne begrensede framgangen en kraftig utfordring til ml-bevegelsen. Mot opportunistledernes småborgerlige sosialisme må vi – overfor enhver EEC-motstander –sette kommunismens revolusjonære teori og praksis.

Ingen av disse tendensene har klart å stoppe eller lamme det revolusjonære oppsvinget. Men mange EEC-motstandere, også blant kommunistene, har i disse dager lett for å bli «svimle av framgang». De ser oppsvinget – men ikke det som kan ødelegge det. Derfor oppfordrer vi marxist-leninister til skjerpet årvåkenhet overfor bitendenser i utviklinga; mot all fascisering, mot sabotasje av kampenheten i motstandsbevegelsen, mot den småborgerlige sosialismen og revisjonismens anti-revolusjonære ideer.

Kan EEC-kampen utløse revolusjonære stormer?

Dette er det andre spørsmålet vi må besvare. To saker er da viktig å ta med i betraktning:

Krisa i imperialismen truer Norge

Nesten hele Vest-Europa er nå inne i ei alvorlig økonomisk krise. I Sverige og England er det massearbeidsløshet, i det økonomiske «vidunder»-landet Vest-Tyskland er den raskt stigende. Rundt om i verden har imperialistmaktene støtt på økende vanskeligheter. Land etter land frigjør seg fra imperialiststatenes politiske, økonomiske og militære undertrykkelse. Krisa i imperialismen er også ei djup politisk krise. Foreløpig har Norge ikke fått føle denne krisa fullt og helt på kroppen. Men tendensene er klare: Økende arbeidsløshet på grunn av konkurser og innskrenkninger, dyrtid og harde angrep på lønningene. For monopolkapitalen og statsmakta er derfor situasjonen ytterstalvorlig. EEC har allerede stilt deres politiske herredømme på en hard prøve. Kommer en økonomisk krise på toppen, vil «velferdsmasken» revne for godt. En herskende klasse som ikke klarer å sikre selv de mest elementære behov i folket vil heller ikke kunne håpe på dets tillit. Eksemplene fra dagens Vest-Europa, bl. a. England, viser at arbeiderklassen da er villig til å sette hardt mot hardt.

EEC-kampen slutter ikke med folkeavstemninga!

Følgende fire muligheter finnes teoretisk etter folkeavstemninga:

Flertall mot EEC – mer enn 38 stortingsmenn godtar dette, og regjeringa må bøye av.

En slik situasjon er ennå den mest sannsynlige. Den vil kunne skape en regjeringskrise. Men først og fremst vil den legge grunnlaget for en storstilt politisk offensiv fra arbeiderklassen og det arbeidende folkets side. Imperialismens viktigste politiske framstøt på årtier vil ha spilt en dundrende fallitt. En slik situasjon vil raskt legge grunnlaget for nye politiske krav fra massebevegelsen: – om forbud mot utenlandsk oppkjøp avnorsk eiendom og industri, krav om gjeldsinnfrielser for småbrukere og fiskere, norsk kontroll over oljeressursene, økt fiskerigrense, okkupasjon og krav om statlig overtakelse eller driftsgaranti ved bedriftsnedleggelser osv.

Allerede nå kan vi slå fast at det nye statsbudsjettet, som mer enn noen gang vil være forberedt som et EEC-budsjett, vil bli en gnist som kan reise arbeiderklassen og folket til en storm mot monopolkapitalens og sosialdemokratiets politikk. En slik storm vil være rettet direkte mot statsmakta og kan, som i Frankrike i1968, få karakteren av et revolusjonært opprør mot det monopolkapitalistiske diktaturet.

Knapt flertall for EEC – Sannsynligvis vil 38 Stortingsmenn fremdeles være villige til å blokkere EEC-avgjørelsen gjennom et nei.

En slik situasjon vil ikke gi grunnlaget for offensive aksjoner. Regjeringa har allerede markert at den da vil gå amok i hets og demagogi, der alle propagandamidler blir tatt i bruk. For EEC-motstanderne stiller dettefølgende oppgaver:

– alt i dag må vi gjøre det klinkende klart at regjeringas «krav» om at motstanderne skal «bøye seg for» et flertall for EEC er grov svindel. Regjeringa kan nemlig lett gi slike garantier. Å bøye seg for et flertall mot betyr i realiteten en utsettelse av EEC-framstøtet. Å bøye seg for et flertall for betyr å akseptere total underkastelse for Brussel, med varige konsekvenser for arbeiderklassens og folkets politiske og økonomiske kår.

– vi må, hvis denne situasjonen blir aktuell etter folkeavstemninga, raskt være forberedt på følgende:

– mobilisere massestøtte til de Stortingsmenn som står fast mot EEC.

i demonstrasjoner og aksjoner gjøre det klart at det i arbeiderklassen, blant bønder og fiskere, er flertall mot medlemskap.

Flertall for EEC – ikke nødvendig mindretall i Stortinget. En slik situasjon vil umuliggjøre strategisk offensive framstøt. De første ukene vil lett bli preget av pessimisme og oppgitthet innafor vaklende deler av enhetsfronten. «Det nytter ikke å kjempe» vil bli opportunistledernes svanesang. For marxist-leninistene og alle progressive blir hovedoppgaven å konsolidere enhetsfronten på fortsatt kamp. Utviklinga av kampen i Storbritannia viser at situasjonen både i folket og i parlamentet kan vendes. Et eksempel: Regjeringa har ikke gitt skikkelig beskjed om hva det koster å komme inn. Den regninga vil sjokkere mange. I tillegg vil en rekke lovendringer komme opp til debatt før nyttår. Kampen mot EEC-medlemskapet vil altså fortsette. Også i denne situasjonen vil statsbudsjettet kunne bli en utløsende kraft til nye kamper.

Taskenspill og svindel – er den siste muligheten. Selv om den kan se usannsynlig ut i dag, er det vår plikt å være oppmerksom på alle muligheter. Svindelen kan ta ulike former: Opptellingsfusk eller gjennomføring av EEC-medlemskap tross flertall mot i folkeavstemninga. DNA-ledere har alt varslet at folkeavstemninga ikke «kan tas alvorlig» hvis ikke deltakelsen er høy.

Uansett form vil en slik politikk være et ytterst farlig spill for monopolkapitalen og dens brattelier. Både i fabrikker og bygder vil svaret bli opprør mot statsmakta. Storstreiker, okkupasjoner og demonstrasjoner vil bare bli innledende stikkord .

Denne knappe oppsummeringa viser oss at EEC-kampen ikke slutter med folkeavstemninga. Utfallet er ennå ikke gitt. Mest sannsynlig er muligheten for seier – med et kraftig, offensivt oppsving i massekampen som resultat. DNA-regjeringas økte vansker med å berge monopolene ut av den voksende økonomiske krisa i vesten vil skjerpe motsigelsen mellommonopolkapitalens og folkets interesser ytterligere. Statsbudsjettet blir et EEC-budsjett – men også et krisebudsjett med nye byrder for arbeidsfolk.

Sluttfasen av EEC-kampen gir derfor både et økonomisk og politisk grunnlag for massekamper en knapt kunne tenke seg omfanget av bare noen år tilbake. Men massekamper må organiseres og ledes hvis målet er å seire i kampen mot en mektig, sentralisert fiende.

Vi marxist-leninister vil særlig legge vekt på to ting:

– Den organiserte enhetsfronten må ikke nedlegges, men konsolideres og utbygges etter folkeavstemninga, uansett resultat i den. Det må alt nå tas initiativ til landsmøter i Arbeiderkomiteen og Folkebevegelsen som oppsummerer situasjonen og legger opp politikken videre. Alle forsøk på å nedlegge frontorganisasjonene, f.eks. omdanne Folkebevegelsen til et «rød-grønt» parti må avvises.

– Marxist-leninistene må raskt fullføre bygginga av et nytt, kommunistisk arbeiderparti som kan reise riktige paroler for massekampen, lede den organiserte enhetsfronten i fabrikker, bygder og boligstrøk og spre ideene om revolusjon og sosialisme.

KAMPEN MOT EEC KAN VINNES!

STYRK LEDELSEN AV MASSEKAMPEN – STØTT BYGGINGA AV ET NYTT, KOMMUNISTISK PARTI!

REVOLUSJON ER HOVEDTENDENSEN I VERDEN I DAG!

 

Foredrag holdt av Carl-Erik Schultz i DNS, høsten 71.

Kamerater og venner.

Formann Mao sier:

Liksom det ikke finnes en eneste ting i verden som ikke har en tosidig natur (dette er loven om motsetningenes enhet), så har også imperialismen o galle reaksjonære en tosidig natur, de er virkelig tigre og papirtigre på en og samme gang.

Å tilintetgjøre imperialismen, føydalismen og byråkratkapitalismens herredømme i Kina tok det kinesiske folket over 100 år og kostet dem titalls millioner liv før de vant seier i 1949. Hør her! Var de ikke levende tigre, jerntigre, virkelige tigre?

Men til sjuende og sist forandret de seg til papirtigre, døde tigre, tigre laget av soyabønnepudding. Dette er et historisk faktum. Har ikke folket sett og hørt om disse fakta? Det har vært hopetall av dem — tusener på titusener. Tusener og titusener. Derav følger at imperialismen og alle reaksjonære betraktet ut fra deres vesen, på lang sikt, fra strategisk synspunkt må anses som det de er — papirtigrer. Dette bør danne grunnlaget for vår strategiske tenkning.

På den annen side er de også levende tigre, jerntigre, virkelige tigre som er i stand til å ete opp folk. Dette bør være grunnlaget for vår taktiske tenkning.

Vi veit at den vesttyske imperialismen — at alle imperialister går undergangen i møte.

Vi veit at folkets kamp mot EEC kan lykkes.

Men skal vi vinne, må vi analysere fiendens styrke, se klart hvilken trussel imperialismen er mot det norske folket i dag.

Vi må finne vår egen taktikk ut fra dette.

Vi må aldri undervurdere EEC-tilhengernes taktikk for da kan aldri kampen mot EEC lykkes.

Imperialismen

La oss først se kort på historien.

Lenin karakteriserer imperialismen med fire viktige kjennetegn ved monopolkapitalen. For det første er produksjonen konsentrert voldsomt gjennomkarteller, syndikater og truster. For det andre har monopolene ført tilbeslagleggelse av de viktigste råstoffkildene — spesielt de viktigste slik som f. eks. jern- og kullindustrien. For det tredje er monopolene vokst fram av bankene – som blir de viktigste monopolinnehaverne gjennom et tett nett av finanstransaksjoner.

For det fjerde er monopolene nært knyttet til kolonipolitikken. Det er kamp om råstoffkilder, om kapitaleksport, om markeder og innflytelsessfærer for monopolene.

Allerede før 1914 eksisterte det imperialistiske makter – og verden var ferdig delt mellom disse. Gjennom to verdenskriger har disse landene kjempet om en nyoppdeling av verden.

Helt fra 1918 har Tyskland mistet alle koloniområder – dvs. muligheter til å utbygge sin imperialistiske økonomi på andre territorier.

Det faktum at de imperialistiske maktene gang etter, gang kjemper med militær makt om sine interesseområder, ikke bare mot folket, men seg imellom er en viktig konklusjon. Det betyr at imperialiststatene ikke er en enhetlig blokk; det er store, dype motsetninger dem imellom og statene er tendert til å løse disse med makt, med krig.

Etter 1945 var forholdene for de imperialistiske stater og Tyskland ganske spesielle:

USA – var konsolidert som verdens ledende imperialistiske makt, økonomisk, politisk og militært. De ønsket å ha Vest-Europa som et nykolonialt område, dominert av deres imperialisme, ikke de europeiske imperialistmaktene.

USA presset gjennom opprettinga av et eget, vest-tysk marked og bygget opp på ny vest-tyske monopoler – spesielt med hjelp av Marshall-planen – der de pumpet inn 28 milliarder kr.

USA ønska å utnytte mulighetene til egen ekspansjon i Vest-Tyskland. Dette fordret en enhetlig økonomi, og det fordret et vern mot det den gang sosialistiske Sovjetunionen. To viktige tiltak ble satt ut i livet ut fra de nye, sterke monopolene: en stat til å holde makta i området; for å sikre statensvoldsapparat, og utfra behovet om militær kontroll: en hær. Dette betød tysk gjenopprustning. Det er verdt å merke at det var ingen motsigelser mellom USA og Vest-Tyskland om kolonier. Vest-Tyskland var det eneste land uten. Derfor var det relativt ufarlig for USA å gjenoppruste.

Det var full USA-kontroll over Vest-Tyskland:

– militært via NATO

– økonomisk via OECD

Dessuten var Vest-Tyskland også pålagt en del begrensninger:

– kontroll over utenrikshandelen

– underpris på råvarekjøp fra Vest-Tyskland til USA

– sterk USA-påvirkning av undertrykkinga av det vest-tyske folket

– åpning av Vest-Tyskland som ekspansjonsområde for amerikansk kapital.

USA-imperialismen førte en politikk som gikk ut på full gjenreising av den tyske monopolkapital – men med mest mulig amerikansk kontroll. Dere organiserte de gamle monopolene. De styrket statens rolle i gjenreisinga. Fra1948 ble det fri prisutvikling, men fortsatt lønnsstopp, og USA pumpet inn 3,9 milliarder dollar til investeringer. Statsforetakene ble 1/3 av storindustrien

– spesielt i energiforsyninga. Gjennom svære fond og spesielle skatter ble midler overført til monopolene.

Alt dette la grunnlaget for en rask gjenreising av den tyske imperialismen gjennom en voldsom opphoping av kapital. Den vest-tyske økonomien vokste lynraskt gjennom denne posisjonen med USA-dominans og kapitaleksport til Vest-Tyskland. F. eks. er den vest-tyske andelen av den vestlige verdensindustriproduksjon blitt nær tredoblet fra 1948.

I tråd med dette er den vest-tyske militærmakta blitt styrket : I 1955 gikk 7 milliarder DM til militær opprustning i Vest-Tyskland. I 1970 var dettebeløpet steget til 25,6 milliarder DM.

Allerede i 1958 – da EEC startet – var m. a. o. Vest-Tyskland en sterk, konsolidert stat, med den nødvendige militærmakt. Vest-Tysklands økonomiske problemer var manglende kolonier – territoriale vansker for ekspansjon, i motsetning til de andre imperialististlandene. Vest-tysk ekspansjon i utlandet var m. a. o. avhengig av politisk og militær beskyttelse fra andre imperialistland, spesielt USA. Det oppsto etter hvert motsigelser mellom USA-monopolene og de europeiske monopolene. Dette kom fram da europeiske monopoler vokste i 50-åra:USAs økonomiske grep avtok. Selv de amerikanskeide foretakene i Europa var oftere og oftere mer tjent med vest-tysk imperialistpolitikk enn med USAs politikk med Vest-Tyskland som underlagt område.

Kort sagt: det ble skjerpede motsigelser mellom imperialistiske makter. På dette grunnlaget startet en økonomisk organisering utenfor USA. Kull- og stålunionen ble opprettet i Europa, som et slikt tiltak i begynnelsen av1950-årene.

EEC kom i 1958, ikke bare som en sammenslutning mot folkene, men i hovedsak en sammenslutning mot USA. Det som drev EEC fram var europeiske imperialisters behov for et styrket økonomisk/politisk vern mot USA, og at en voksende relativ styrke i Europa gjorde dette mulig. Det betyr at EEC ikke er en full enhet mellom stater, men allianse rettet utad, med motsetninger innad. I EEC vil dette f. eks. mellom tysk og fransk imperialisme si at det fortsatt er kamp innad om hvilket imperialistland i Europa som skal dominere de andre.

Vest-Tyskland 1971

Hvordan er situasjonen i Vest-Tyskland nå?

For det første: Svære monopoler – og enda større allianser dem imellom. Viser det ved konsentrasjon av kapitalen i de store foretakene. I 1960 var 37 % av all aksjekapital i Vest-Tyskland i bedrifter med mer enn 100 millioner DM i aksjekapital. I 1970 var deres andel steget til 64 %. 0,42 % av selskapene har nå 58 % av produksjonskapitalen. Dvs. at stadig mer kapital opphopes i noen få store selskaper. Disse tallene for Norge skulle omtrent tilsvare f. eks. at foretak ihendehar 60 % av kapitalen i industrien i Oslo. Denne konsentrasjonen, har økt mer enn før krigen. Vi ser det også ved sentralisering av kapitalen i et nett av truster og karteller. Det betyr at det som ser ut som store enkeltkonsern er ledd i enda større giganter som dominerer hele kjernen av økonomien. Dvs. kapitalen vokser ikke bare innenfor konsernene, men øker behovet for konkurranse eller enhet dem imellom. Statistikken veit å fortelle at 12 av de 25 største EEC-konsernene er i Vest-Tyskland og at disse dominerer markedene fullstendig, spesielt i Vest-Tyskland.

Eks:

– 4 konserner har 88 % av bilindustrien

– 4 konserner har 65 % av stålproduksjonen

– 3 konserner har 49 % av kjemisk industri

– 8 konserner har 68 % av elektrokjemisk produksjon

Men i tillegg er det så allianse disse imellom. F. eks. er de tre kjemiske storkonsernene alle egentlig i den tyske I. G. Farben-gruppa – som dermed blir et gigantkonsern.

I bilindustrien samarbeider to av de fire største i utstrakt grad, bl. a. på USA-markedet. Siemens og AEG/Telefunken samarbeider intimt og har bl. a. atommonopol.

I tillegg sier Lenin at et intimt samarbeid mellom industrikapitalen og bankene kjennetegner imperialismen:

I Vest-Tyskland er det et meget intimt samarbeid mellom de tre største forretningsbankene:

– Deutsche Bank

– Dresdner Bank

– Commerzbank

og fra dem til storkonsernene.

Dette er tre «banksentraler» med forgreininger i hele EEC. Commerzbank ved direkte sammenslutning med en av de største franske bankene, alle sammen gjennom forskjellige samarbeidsavtaler med storbankene i de andre EEC-landene. Disse bankmonopolene utgjør finanskilder opp mot de to største i USA eller den største britiske. De er nøye vevet sammen med storindustrien – de eier industrien. En liten gruppe, finansoligarkiet, har makta over hele økonomien. F. eks. kontrollerer de tre storbankene hoveddelen av I. G. Farben-gruppen, Vest-Tysklands største konsern. Denne gruppen omfatter bl. a. BASF, Hoechst og Bayer. Omsetningen var i 1970 ca. 60 milliarder kr. og det var over 300 000 ansatte. Tilsvarende grupper er bilkonsernet Volkswagen/Daimler Benz, med 300 000 ansatte, Siemens/AEG-Telefunken med 4–500 000 ansatte, Thyssen-Mannesmann med ca.160 000.

Alle disse storkonsernene er intimt knyttet til stor-bankene. Bankene har en ordning med at de disponerer stemmeretten på deponerte aksjer. Bl. a. ved hjelp av dette disponerer de ca. 60 % av alle industriaksjer i Vest-Tyskland. De tre store alene har 42 % av alle industriaksjer i Vest-Tyskland.

Av eksempler på siste års nye sentralisering av kapital, kan nevnes:

– atommonopolet KWU opprettet av Siemens/AEG.

– 90 % lastebilmonopol opprettet Thyssen/Mannesmanns

– 70 % rørmonopol, som er spesielt interessant med henblikk på byggingen av nye oljeledninger fra Sovjet til Vest-Tyskland.

Dessuten domineres markedene mer og mer av de store. De 50 største industriforetakene i Vest-Tyskland hadde 25 % av industriomsetningen i 1954 og 45 % av industriomsetningen i 1969. Altså: Nær halve industriomsetningen i et land på 60 millioner innbyggere er konsentrert på 50 konserner.

De siste årene har også antallet fusjoner mellom foretak økt voldsomt. Fra1967 til 1969 økte f. eks. antallet horisontale fusjoner (dvs. sammenslutninger innenfor produksjonen av samme vareslag) med 55 %.

Dette er bare noen eksempler på Lenins karakteristikk av monopolene som dominerende i en imperialistisk stat.

Den vest-tyske monopolkapitalen har – for å fremme sine interesser – en vesttysk stat. Dens oppgave er å sikre monopolkapitalens makt på to måter:

-innad, overfor folket

-utad, overfor andre imperialistiske stater, dvs. for Vest-Tyskland: overfor de andre EEC-landene, USA og Sovjet.

Imperialistiske ambisjoner

Vest-Tyskland er alt nå svært avhengig av å eksportere på verdensmarkedet, og de får stadig større del av verdenshandelen.

(Andel av verdenshandelen i %)

USA: i 1950 32 % og 15.5 % i 1970

Vest-Tyskland: i 1950 0,5%  og 12,3 % i 1970

Når det gjelder høyt bearbeidete industriprodukter er forholdene enda mer markert.

(Andel av verdenshandelen i %)

USA: i 1950 27 % og 19,3 % i 1970

Vest-Tyskland: i 1950 0,5%  og 12,3 % i 1970

Dvs. at Vest-Tyskland har en del av verdensmarkedet som når opp mot USA – og at eksporten er vesentlig viktigere for Vest-Tyskland enn for USA.

Den tyske ekspansjonen av industrivarer er også voldsom. Fra 1967 til 1970 økte denne produksjonen med ca. 40 % i Vest-Tyskland. Tilsvarende tall i USA og Storbritannia var hhv. 4 % og 11 %.

Vest-Tyskland produserer også hovedtyngden av de industrielle nøkkelvarene i EEC. F. eks. 42 % av stål- og jernlegeringer og 47 % av bilene. De er viktigste handelspartner for faktisk talt hele Vest-Europa. Spesielt for BeNeLux-landene, med i alt 25–33 % av deres totale utenrikshandel.

De samler en mektig finansiell styrke ved å ha større valutabeholdning enn noe annet kapitalistisk land – mer enn USA.

For imperialist-landene blir kapitaleksporten en stadig viktigere faktor. Ekspansjonen i utlandet tar ikke bare form av handel, men oppkjøp, etableringer, direkte utnytting av andre lands folk og naturressurser blir et hovedelement.

Mens den vest-tyske monopolkapitalen bare foretok en kapitaleksport på158 mill. DM, så var tallet i 1960 3188 mill. DM, og i 1970 hele 21 000 mill. DM. Dette er et resultat av de økte vest-tyske imperialistiske ambisjoner, og av de økte muligheter EEC har gitt. For folkene i andre land betyr det atstadig mer av økonomien blir kontrollert av den vest-tyske monopolkapitalen.

For vest-tyske monopoler er kontroll over råvarer og territorier brennende økonomiske og politiske krav, fordi Vest-Tyskland ikke har noen viktige råstoffkilder innenfor landets grenser. Vest-Tyskland har bare 3 % av USAs produksjon av jernmalm og bare 20 % av USAs kull. Vest-Tyskland importerer bl. a. hele sitt forbruk av følgende råstoffer: olje, bauxitt, mangan, krom, kopper. Dessuten importerer Vest-Tyskland 96 % av jernmalmen, 88 % av blymalm og 75 % av svovelkis. Dvs. monopolene får råstoff, men de behersker det ikke territorialt. Vest-Tyskland har heller ikke kolonier – og er avhengig av de andre imperialistmaktenes militære beskyttelse for å ekspandere i Øst-Europa, Afrika, Asia etc.

Innenfor EEC og de «assosierte» (det vil si formelt uavhengige, men reelt halvkoloniale) landene i Afrika har også den vest-tyske imperialismen sjanser til å ekspandere. Romatraktatens regler om fri etablering og fri kapitalbevegelse gir full adgang til å ta kontrollen over andre lands økonomi. Oppkjøp av bedrifter og råvarekilder kan ikke hindres på nasjonal basis, overføring av profitt, nedlegging og flytting av bedrifter kan skje som overfor de gamle kolonier. Dette er en politikk som ikke bare rammer assosierte land, men som i høy grad er rettet direkte mot imperialistmaktenes partnere i EEC, mot folkene i disse landene.

Den vest-tyske imperialismen har styrka seg økonomisk – men står svakt m.h.t. kontroll av andre områder.

Dette er sjølsagt en umulig situasjon på lang sikt, fordi det hindrer monopolenes vekst – det hindrer at de kan konsolidere og øke sin makt. Derfor vil monopolkapitalen gjennom sin stat gjøre alt for å endre denne situasjonen.

For at den økonomiske styrken skal bestå så veit imperialist-landet Vest-Tyskland at de må øke sin politiske og militære styrke. For å sikre en militær styrke kreves en voldsom opprustning. Ikke bare ved oppbygging av en EEC-hær, men av en vest-tysk hær – en hær på nær 1/2 million. Storkonsernene er nært knyttet til rustningsindustrien, bl. a. i NATO-konsern. Eksempler på dette er bl. a. I. G. Farben, Siemens/AEG og Flick. Rustningsindustrien er sterkt konsentrert i monopoler. For å sikre høy profitt er det også en del statsmonopoler. Det er enorme dimensjoner – over 25 milliarder DM, eller mer enn 50 milliarder kr. pr. år i rustningssektoren.

«Revolusjon er hovedtendensen i verden i dag»

I Beretninga til den 9. kongressen i Kinas Kommunistiske Parti heter det:

Det fins fire store motsigelser i verden i dag: Motsigelsen mellom de undertrykte nasjonene på den ene side og imperialismen og sosialimperialismen på den andre; motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet i de kapitalistiske og revisjonistiske land; motsigelsen mellom de imperialistiske og de sosialimperialistiske land og mellom de imperialistiske land innbyrdes, og motsigelsen mellom de sosialistiske land på den ene siden og imperialismen og sosialimperialismen på den andre.

Dersom vi skal få et grep om EEC-landene og deres politikk, deres taktikk for å få Norge med må vi analysere hvordan disse motsigelsene er.

For det første motsigelsen mellom verdens undertrykte folk og imperialistene. Imperialistenes side har til nå, og er fortsatt preget av enheten mellom disse landene. – Vest-Tyskland er med i NATO – investerer i USAs områder i verden trygget av deres bombefly. – Vest-Tyskland er med i EEC – enhet på utplyndring av koloniområdene i Afrika. – Vest-Tyskland er i Øst-Europa under Sovjets dekke – enhet med Sovjet på å utnytte folkene der.

Men, som Mao Tsetung sier i 20. mai erklæringa: «Revolusjon er hoved-tendensen i verden i dag». Dvs.: Stadig flere folk reiser seg til kamp mot imperialistene – eller kamp truer. Markedene skrumper for imperialistene, de svekkes militært. USA kastes ut av Vietnam. Nasjonale borgerskap gjør opprør mot imperialistene, f. eks.: de oljeproduserende landene.

De oljeproduserende landene, OPEC-landene dominerer verdensmarkedet. EEC er største avtaker, og EEC er slett ikke sjølberga. F. eks. har Vest-Tyskland oljelager for 78 dager og ingen egen oljeproduksjon. Når Vest-Tyskland lever under de andres beskyttelse mot verdens undertrykte folk, så mister de også økonomisk og militær kontroll når USA gjør det. Vi veit at når fatene er tomme – så bites bikkjene. Slik er det også med imperialist-landene. At verdens revolusjonære folk tvinger dem tilbake betyr at det er mindre å dele – og hardere kamp om dette.

Det er ett unntak for Vest-Tyskland, Øst-Europa som mer og mer åpnes for deres økonomiske ekspansjon.

Imperialistenes tilbaketog verden over betyr også at USA mer enn noensinne føler behov for å trekke seg mer ut av Europa.

Sovjet og Kina

Motsigelsen mellom de imperialistiske og sosialimperialistiske land på den ene sida og de sosialistiske land på den andre.

Viktigst for oss blir Sovjets aggresjon overfor Kina. Også denne motsigelsen er prega av imperialistlandenes trøbbel med verdens folk. Sovjet ønsker å løse motsigelsene i Europa raskt og fredelig for å styrke sin aggresjon i øst.

De fører SALT-forhandlingene med USA.

De vil ha Moskva-avtalen og Berlin-avtalen med Tyskland.

De selger i realiteten DDRs sjølstendighet og gir svære konsesjoner til Vest-Tysklands ekspansjon i Øst-Europa. De gjør det for å få en all-europeisk sikkerhetsordning og mulige gjensidige nedrustninger, for derved å kunnestyrke seg i øst.

Motsetningen med Kina gir med andre ord Sovjets sosialimperialistiske politikk i Europa.

Dette bringer oss over på motsigelsen mellom de imperialistiske landene, og mellom de imperialistiske og sosialimperialistiske landene.

Sovjet/Vest-Tyskland

Vi har sett at Sovjet ønsker status quo-ordninger, helst all-europeiske, som sementerer fast stillingen i Europa hva deres interesser angår.

Her står russerne overfor en temmelig vrien motsigelse: På den ene sida er Vest-Tyskland den stat i Europa som direkte kan true deres hegemoni og koloniherredømme i Øst-Europa. På den andre sida er opprettelsen av en all-europeisk ordning som garanterer dette herredømmet, avhengig av vest-tysk støtte. Om Vest-Tyskland og Sovjet blir enige om en all-europeisk sikkerhetskonferanse, så blir det en slik konferanse – nesten uansett hva USA mener.

Russerne må være temmelig desperate etter å øke troppestyrkene på Kina-grensa for å spille en så tvilsom poker som de gjør. Vest-Tyskland bruker russernes iver etter all-europeisk konferanse til å stille betingelser om innrømmelser på DDRs bekostning.

Ved siden av dette kommer spørsmålet om det økonomiske samarbeidet Vest-Tyskland/Sovjet. Her er det viktige felles interesser:

Sovjet har fullstendig gitt opp sjølbergingspolitikken og baserer seg stadig mer på import av utenlandske kapitalvarer. Til utbygging av kull-, stål- og oljeindustri i Sibir trengs vestlig kapital og «know-how». Sovjetlederne bruker disse kontraktene, som er meget store, til å vinne good-will hos tysk og japansk monopolkapital, – og til å vinne politiske innrømmelser.

Vest-Tyskland er interessert i eksport-markeder der de kan operere uten altfor stor konkurranse. De er interessert fordi sovjetmarkedet «ventes» å vokse raskt, og fordi «Die Russen bezahlen gut und punktlich» – som slagordet for den nye «osthandel» lyder. Sovjet har store gullreserver som Vest-Tyskland har interesse av. Markedene i øst er i virkeligheten den eneste åpningen for vest-tyske monopoler i en verden som preges av hardere konkurranse om markedene. «Osthandel» representerer den eneste utvidelse av det imperialistiske verdensmarkedet i dag.

Langsiktig ligger det sjølsagt gode, gamle ideer om «Lebensraum nach Osten» i disse interessene, og perspektiver om atter å oppnå koloniforhold overfor øst-områdene. Gammel politikk i ny frakk.

Uansett hvordan dette forholdet utvikler seg, er det vanskelig å skjønne annet enn at revisjonistene må bli de store taperne i pokeren, og at utviklinga nå betyr ny og hardere undertrykking av folkene i Øst-Europa.

Forholdet mellom Vest-Tyskland og USA

De vest-tyske imperialistene hadde rett etter krigen nesten identiske interesser med USA, og underordning under USA-imperialistene var den eneste måten Vest-Tyskland kunne komme på fote igjen, og derfor på langsikt også den eneste måten igjen å bli uavhengige.

Også i dag er interessefellesskapet stort.

1.Dette gjelder særlig militært, både i Europa og ellers i verden. I Europa er ikke Vest-Tyskland på grunn av fransk motstand i stand til å organisere noen militær overbygning på EEC-samarbeidet. I denne situasjon er NATO – selv om det er USA-dominert – bedre enn ingenting. Og den amerikanske krisa har etterhvert gitt Vest-Tyskland stor innflytelse på NATO. Det er slett ikke sikkert at de tyske imperialistene hykler når de gråter bitre tårer over planene om USAs troppetilbaketrekking fra Vest-Europa. Sannsynligvis ville en slik tilbaketrekking etterhvert føre til NATOs endelige oppløsning. Så lenge Vest-Tyskland ikke er i stand til å organisere noen etterfølger under sin ledelse, ville dette snarere føre til økt uavhengighet for de andre statene og større vansker med seinere integrasjon i en Europa-hær, dvs. en hær med tyskledelse.

Ellers i verden har også Vest-Tyskland stort interessefellesskap med USA militært. Den vest-tyske imperialismen kjennetegnes ved svær eksport. Samtidig som den hverken har kolonier, nykolonier, eller militære «forpliktelser» i den 3. verden. Gjennomgående selger den tyske imperialismen sine produkter under USA-systemets militære og politiske beskyttelse. Vest-Tyskland har ingen som helst interesse av at USA-imperialistene f. eks. blir kasta ut av Sørøst-Asia eller Latin-Amerika. Vest-Tyskland har ingen tropper å sende ut istedenfor de amerikanske. Om USA ryker ut, ryker tyskerne også.

Forholdet mellom USA og Vest-Tyskland kjennetegnes på mange måter. Det tar endel tid å omsette økonomisk styrke i politisk og militær makt.

2.Økonomisk er forholdet mer komplisert. Vest-Tyskland hadde under krisa i mai 71 full anledning til å kreve sine dollar innløst i gull, og kunne forsøkt å tvinge USA til å gjøre det de likevel måtte gjøre i august, men de hadde ingen interesse av det.

Den siste valutakrisa viser at Vest-Tyskland trass i en enorm finansiell vekst og styrke, ikke har mulighet til å stå seg i en handelskrig med USA. De mangler ressurser og er for avhengig av eksport. F. eks. _eksporterer Vest-Tyskland 23 % av nasjonalproduktet, mens USA bare eksporterer 5 %.

Det er vel også et spørsmål om Vest-Tyskland ville være i stand til å dra særlig nytte av et sammenbrudd i dollar-handelen – om ikke resultatet i dag ville bli en handelskrise som rammet Vest-Tyskland nesten like mye som USA. Tyske mark er ikke i dag i stand til å overta dollarens rolle annet enn kanskje noen få steder (Benelux, Østerrike). Tilbakegang til gullstandard ville ikke være noen god ting for tyskerne på kort sikt – de har ikke gull. Derfor ser det ut som om de i dag kan bli tvunget til å betale for dollarkrisa sammen med Japan. Dette har sammenheng med den vest-tyske maktesløsheten overfor USA politisk og spesielt militært.

Den voldsomme skjerpinga av motsigelsen mellom USA-imperialismen og den vest-tyske imperialismen betyr også en øking av krigsfaren. Det er intets om kan tyde på at USA-imperialismen fredelig gir fra seg lederstillinga i den imperialistiske leiren.

Den vanlige måten å løse slike motsigelser på har i siste instans vært krig.

Innad i EEC kan vi se gjenspeilinger av forholdet til USA

Riktignok kan en i EEC se kimen til en mulig statsdannelse, men først og fremst er enheten i EEC rettet utad mot konkurrerende imperialistallianser.

Motsigelser mellom landene i EEC er lagt opp til løsning gjennom konkurranse, men vi veit at dersom dette ikke går, så er imperialistenes generallinje krig til løsing av motsigelsene. Det gjelder krig som handelskrig, og det gjelder vanlige militære aksjoner.

Nå er det to viktige spørsmål som vi må stille:

1.HVA ER EEC?

2.HVILKEN PLASS HAR EEC I IMPERIALISMENS ALLMENNE UTVIKLING?

Til det første:

EEC er ingen stat eller statsdanning i dag. EEC har en administrasjon med visse fullmakter og en «regjering». Men det mangler både deler av regjeringens myndighet over hele EEC og et voldsapparat til å sette makt bak statens politikk. EEC-hær og en full, direkte kontroll mangler.

Det finnes ingen lovgiving som direkte regulerer forholdet mellom landenes herskende klasser. I stedet finnes det en (tollunionen) som bestemmer det felles forhold til andre lands monopolkapital, og en (landbrukspolitikken) som bestemmer det felles forhold til en annen klasse innenfor EEC-området: Bøndene. Indirekte berører disse lovgivningene de herskende monopolkapitalistklassene, som sitter med statsapparatene, men de ting som direkte angår dem, som felles industripolitikk, finanspolitikk, valutapolitikk, samferdsels-politikk, militærpolitikk osv., er nesten ikke blitt «harmonisert». Og de kan heller ikke «harmoniseres» effektivt uten at det eksisterer en felles voldsmaktsom kan sette dem ut i livet.

Til nå er EEC en allianse mellom noen suverene imperialistiske stater (og noen utsatt for imperialistisk undertrykking), det er en imperialistisk allianse. Det betyr ikke at EEC er et likeberettiget samarbeid mellom disse statene.

Den fellespolitikken Kommisjonen har fått fullmakt til å sette ut i livet, vil alltid tjene noen mer, andre mindre. Det land som dominerer alliansen politisk og økonomisk, det landet de andre statene er mest avhengige av, vil være den som i første rekke tjener på samarbeidet. Og det vil i neste omgang forsøke å utvikle EEC til sitt statsapparat overfor de andre landene. I dag er Vest-Tyskland i denne stillingen.

Dvs.: Spørsmålet om utviklinga av EEC til en stat er nært knytta til Vest-Tysklands stilling i EEC og deres økende styrke der.

Vest-Tysklands iver med å komme igang med Werner-planen og tiltak for å opprette EEC-hær er nettopp et uttrykk for deres press overfor de andre statene i EEC. Vest-Tyskland ønsker en utvikling mot statsdanning fordi de mener å kunne dominere denne, bruke den som sitt våpen overfor folkene og monopolkapitalen i alle EEC-landene.

Forsøkene på å bygge ut EEC til en stat understreker derfor bare enda tydeligere at dette er imperialistiske våpen direkte rettet inn mot å øke spesielt den tyske undertrykkingen av folkene i Europa økonomisk, politisk, kulturelt og militært.

Til det andre spørsmålet:

Det har oppstått en slags ide om at EEC er et slags «naturlig ledd i kapitalismens utvikling». Argumentasjonen er at monopolene etterhvert blir så store at de sprenger rammen for nasjonalstatene, og at imperialiststatene derfor slutter seg sammen i imperialistiske allianser av EECs type for å skaffe større markeder.

Denne teorien er nokså tvilsom. For det første er det lenge siden monopolene sprengte nasjonalstatens grenser — det faller vel temmelig nøye sammen med imperialismens framvekst. Likevel har det ikke før i 1957 ført til noe EEC. Tidligere har jeg pekt på at imperialistiske allianser av EECs typebare kommer i stand under sterkt ytre press fra en felles fiende, og at den normale framgangsmåten ellers er kamp om markedene.

Teorien har den svakhet at den undervurderer motsigelsene mellom imperialistene og overvurderer enheten mellom dem. Den gir inntrykk av at samling av imperialistene i stadig større blokker er uavvendelig. Slik framstiller den a) EEC som uunngåelig, b) krigsfaren som stadig synkende.

Imperialismens, den imperialistiske statens holdning til andre imperialist-stater er slett ikke en tendens til å gå sammen. Tvert imot så er tendensen at imperialistene ønsker deling av verden — og nå ny deling av verden.

Alle landene skulle beholde sine mark, franc, gylden, lire osv. Men disse skulle lenkes sammen i et bestemt forhold, og sammen flyte fritt på markedet i forhold til dollar. For å beholde forholdet EEC-valutaene imellom stabilt skulle det opprettes et fond som skulle støtte de valutaer som viste tegn til å avvike. Om mark stiger, kjøpes dollar – om franc synker, kjøpes franc, osv. Frankrike var imot av flere grunner. For det første gikk de generelt imot flytende kurser som de riktig bemerket ville bety subsidiering av dollaren. USA skulle ikke få velte krisa over på EEC-landa og Japan, mente Frankrike, og kunne hevde det fordi franc sto svakt, fordi de hadde plenty av gull, fordi de ikke var særlig avhengig av USA-handel eller vest-tysk handel. Den økte tyske dominans ser vi bl. a. på utviklinga: For: EEC-landa førte hver sin linje. Nå: Enhet med Vest-Tyskland. Tidligere førte ikke EEC-landa noen felles politikk overfor USA idollarkrisa, mens de nå alle som en er tvunget til å følge en enhetlig kurs med Vest-Tyskland.

Vest-Tyskland/Frankrike

Motsigelsen mellom Vest-Tyskland og Frankrike er preget av at Vest-Tyskland mangler kolonier og nykolonier, mens Frankrike har begge deler. Vest-Tyskland må derfor slåss mye hardere for a utvide sin del av verdensmarkedet. Samtidig er den franske imperialismen på grunn av mindre eksportandel og skjermete markeder i franske kolonier i Afrika, mindre utsatt for f. eks. valutakrisa og de proteksjonistiske tiltakene til Nixon, og kan opptre langt mer sjølstendig. Storbritannia har et forhold til sine tidligere kolonier som i noen grad tilsvarer Frankrikes, bare mindre utpreget.

Belgia og Nederland er land som har mistet sine kolonier, og er svært avhengig av handel med Vest-Tyskland. Derfor er Benelux den delen av EEC-landa som oftest allierer seg helt med Vest-Tyskland.

Dette kommer klart fram i samband med valutakrisa. Vest-Tyskland brukte anledningen til å prøve å presse gjennom en form for felles EEC-valuta. Dvs.:

Alle landene skulle beholde sine mark, franc, gylden, lire osv. Men disse skulle lenkes sammen i et bestemt forhold, og sammen flyte fritt på markedet i forhold til dollar. For å beholde forholdet EEC-valutaene imellom stabilt skulle det opprettes et fond som skulle støtte de valutaer som viste tegn til å avvike. Om mark stiger, kjøpes dollar — om franc synker, kjøpes franc, osv.

Frankrike var imot av flere grunner. For det første gikk de generelt imot flytende kurser som de riktig bemerket ville bety subsidiering av dollaren. USA skulle ikke få velte krisa over på EEC-landa og Japan, mente Frankrike, og kunne hevde det fordi franc sto svakt, fordi de hadde plenty av gull, fordi de ikke var særlig avhengig av USA-handel eller vest-tysk handel.

Den økte tyske dominans ser vi bl. a. på utviklinga:

Før: EEC-landa førte hver sin linje.

Nå: Enhet med Vest-Tyskland.

Tidligere førte ikke EEC-landa noen felles politikk overfor USA i dollarkrisa, mens de nå alle som en er tvunget til å følge en enhetlig kurs med Vest-Tyskland.

Sammenfatning

For det første kan vi slå fast Vest-Tysklands dominerende stilling i EEC. De har høyt utvikla nøkkelindustri – spesielt tungindustri, kjemisk og elektro-teknisk industri. Industrien er samla i svære monopoler, vevet sammen med storbankene. Til nå har de konsolidert seg mye innad, men tendensen er at eksporten av varer øker fortere enn produksjonen, og kapitaleksporten enda fortere.

Spesielt er de vest-tyske monopolene avhengig av eksport – f. eks. Volkswagen 69 % av produksjonen til eksport, Bayer med 64 % av produksjonen til eksport, Siemens med 39 % etc. 30 % av de tyske arbeidsplassene er avhengig av eksporten.

Den vest-tyske styrken er derfor også deres svakhet. Handelskrig eller sammenbrudd i verdenshandelen rammer dem spesielt hardt.

Arbeidet med å bygge ut EEC til en stat er spesielt drevet fram av Vest-Tyskland. De mener dermed å kunne styrke seg overfor de andre imperialist-statene i EEC, og overfor USA og Japan.

Den vest-tyske imperialismen undertrykker folket i Vest-Tyskland.

Den styrkede monopolkapitalen i Vest-Tyskland fører til voldsom undertrykking av hele det arbeidende folket i landet. Siste år ble det nedlagt ca.82 000 bruk i det vest-tyske jordbruket. Siste året sank bøndenes inntekt med 15 %. Arbeiderne i den tyske stålindustrien ble stilt overfor forslag til lønnstillegg som ikke engang dekket den offisielle prisstigningen.

Arbeidsløsheten har vært raskt stigende, tallet på arbeidsløse har økt med ca. 40 % i løpet av ett år. I tillegg til dette skjer det en hensynsløs politikk med import av fremmedarbeidere som raskt sendes ut i krisetider. Hundre tusener har i vinter blitt tvunget over på deltid fordi en rekke storkonserner satte ned produksjonen.

Den amerikanske devalueringen betød at tyske eksportvarer ble dyrere, USA forsvarte sitt marked mot konkurrenter. Dette gjorde det straks vanskeligere å øke salget bl. a. for de vest-tyske storkonsernene.

Vest-Tyskland er nå inne i en økonomisk krise som en ikke ser noen slutt på. Det produseres mer enn folk kan kjøpe, og prisene har gått kraftig opp. For å sikre at undertrykkingen skal fortsette har det blitt opprettet væpnede avdelinger på alle større bedrifter som skal gripe inn mot arbeiderne om nødvendig. I det tyske statsapparatet er det vedtatt regler som sikrer at alle som ansettes der skal være «politisk pålitelige». Strenge unntakslover skal sikrestaten full kontroll i krisetider.

Vest-Tyskland vil styrke sin posisjon

– for å kunne stå seg bedre mot den amerikanske imperialismen i kamp om ledelsen.

Den ønsker spesielt å sikre seg territorier, råvarer og markeder, fordi dette er deres svakeste punkt som imperialistisk makt. Dette gir den vest-tyske «øst politikken».

Det gir også situasjonen før norsk medlemskap skal avgjøres.

 

EEC truer arbeidsplassene

Vi ser at Vest-Tyskland er, som Mao sier, en jerntiger. Vest-Tyskland er en imperialistisk makt som mer enn noensinne er ute etter å annektere Norge, dvs. de vil annektere oss for å sikre seg

– de livsviktige råvarene vi har

– territoriet vårt

-markedet vårt

De ønsker økonomisk kontroll med Norge, og vil gjøre landet til en halvkoloni.

Men Vest-Tyskland er også en papirtiger. De vest-tyske imperialistene forsøker å annektere stadig nye områder fordi de står hardt presset av de andre imperialistmaktene, fordi de må sikre seg flere kort.

1.De vil ha oss som marked for sine varer.

2.De vil sikre seg full kontroll over råvarer, i tilfelle krise/boikott/krig.  Her er oljen viktigst. Vest-Tyskland har ikke noen olje. Vi har. Og de landa som leverer olje til Vest-Tyskland nå, truer med boikott for å heve prisene.

Allerede nå får Vest-Tyskland:

– over 50 % av norsk jernmalmeksport

– 90 % av svovelkisen vår

– 90 % av koppermalmen vår

– 40 % av sinken

– ca. 1/3 av norsk aluminium. (Vår aluminium-produksjon er størst i Vest-Europa.)

Dessuten har vi de viktige militærråstoffene magnesium og titan.

3. De vil ha territorier for å ekspandere. Lebensraum er en realitet for alle imperialistiske makter – også for Vest-Tyskland.

Dette betyr at EEC trenger oss, at Vest-Tyskland trenger oss og er villig til å betale mye for Norge – de vil ha Norge med. De vil bruke alle midler for å få oss med.

Nei til salg av Norge –forsvar norsk selvstendighet

Norsk EEC-medlemskap blir slett ikke snakk om noe «likeverdig fellesskap». Det betyr tvert om at Norge underlegges den vest-tyske imperialismen.

Kampen mot EEC blir derfor i hovedsak et forsvar av norsk selvstendighet, parolen «Nei til salg av Norge, forsvar norsk selvstendighet! «blir arbeider-klassens og hele det arbeidende folkets grunnleggende parole. På samme vis som hovedspørsmålet for det vietnamesiske folket er å kaste ut deres

Trusselen fra EEC er med andre ord større enn noensinne.

Dessuten: Aspektet med å ha Norge som koloni er viktigere enn før. Og: Det norske folkets utsikter i EEC er dårligere enn før.

Slik situasjonen er ønsker Vest-Tyskland mer enn for å dominere økonomien i søkerlandene, overta markedene, skyve krisa over på oss. Det betyr at sjølstendighetstapet mer enn før er en trussel mot de norske arbeidsplassene.

undertrykkere, den amerikanske imperialismen, så blir hovedsaka for oss å hindre at den tyske imperialismen får åpne muligheter til å underlegge seg Norge ved EEC-medlemskapet.

Selve nøkkelleddet for å gripe råderetten over norske arbeidsplasser, for å sette inn tiltak mot bønder og fiskere, for å presse fram ny strukturrasjonalisering og hardere lønnsoppgjør, er det norske medlemskapet i EEC. Det betyr ikke at alt blir bra dersom vi står utenfor. Men det betyr at vi har avvist en fiende av samme natur som den amerikanske imperialismen, en fiende som ville gjøre alle forsøk på å fremme folkets interesser vesentlig vanskeligere. Erfaringene fra en rekke folk som har frigjort seg fra imperialismen viser jo at den eneste veien til å kjempe for det arbeidende folkets interesser er å starte med å kaste ut imperialismen. Den kampen har alle folk til nå måttet kjempe med våpen i hånd. Derfor er det helt grunnleggende for alle som stiller seg på folkets side at vi nå stiller nettopp det nasjonale spørsmålet, spørsmålet om den norske selvstendigheten fram som det viktigste i kampen mot EEC. Ellers vil vi stille folket overfor en imperialistisk undertrykking i tillegg til den undertrykkingen som er i dag.

Å underkjenne at dette er et grunnleggende skille er det samme som å underkjenne alle de nasjonale frigjøringskamper som har vært ført de siste årene. Det formelle EEC-medlemskapet åpner så vel for politisk som økonomisk undertrykking av Norge. Politisk bl. a. ved at de tar fra oss mulighetene til å bekjempe deres imperialistiske politikk. De tar mer og mer grep om det norske statsapparatet når Werner-planen og Europa-hæren utvikles. Økonomisk ved at det norske næringslivet blir kontrollert av den vest-tyske imperialismen. Demokratisk, ved at folkets rett til å kjempe fram sine krav blir kraftig beskåret, etc. På alle områder står selve overgangen til medlemskap som grunnleggende.

Fienden kjører hardt i taktikken

Vi marxist-leninister mener at EEC-motstanderne må huske formann Maos linje med å ta imperialismen alvorlig i taktikken. Dette må bety at vi må styrke vår politiske enhet og være på vakt mot EEC-tilhengernes forsøk på å splitte oss. Når Vest-Tyskland mer enn før vil ha oss med, så betyr det at forsøkene på å splitte oss blir større og sleipere.

Vi kan ut fra dette også vente oss en mye hardere økonomisk agitasjon for EEC – om hvor gunstig det er innenfor – og alt vi «taper» på å stå utenfor .Selv om dette nå har vært i bakgrunnen, kan det bli et svært kjør på det i alle massemedia – på tvers av alle faguttalelser.

Vi kan også vente at norsk monopolkapital vil få gunstigere tilbud for å få den enda mer EEC-vennlig, eller som et regjeringsutvalg har sagt «at norske aksjeeiere kan få gunstig tilbud på kjøp».

For oss EEC-motstandere betyr dette at vi mer enn før må legge vekt på de politiske aspektene ved EEC. Vi må peke på faren fra vest-tysk imperialisme, faren for å miste sjølråderetten – og hva en slik økonomisk og politisk underkastelse vil bety for det norske folket, satt opp mot hva det betyr for hver gruppe å ha et sjølstendig Norge.

Det blir viktigere enn noensinne å trekke fram Romatraktatens betydning på lang sikt, faren for å bli trukket inn i stormaktskonfliktene osv. Det betyr at vi må arbeide for en politisk enhet mellom EEC-motstanderne, enighet om at dette er faren – og at vi må hindre at noen lar seg lure av kortsiktigøkonomisk lokkemat EEC-regjeringa legger ut.

Fienden — og det er her både EEC og de lokale lakeiene i Norge – vil sjølsagt skjerpe taktikken for å utmanøvrere EEC-motstanderne.

Kampen mot EEC kan vinnes!

Ut fra en slik analyse må vi klart avvise de farlige forsøkene på å hindre folkets kamp mot EEC. Når Hovden-klikken hevder at spørsmålet om nasjonal selvstendighet ikke betyr noe for arbeiderklassen og folket i Norge, eller Gustavsen sier at EEC ikke er så mye verre enn det vi har nå, så skulle jo kampen mot EEC nedlegges til fordel for «allmenn politisk kamp mot kapitalismen». Hvordan ville en slik kampmåte virke for folket i Vietnam? For oss ville den bety at Norge lett ble underlagt den vest-tyske imperialismen.

En del av EEC-motstanderne legger vekt på at vi må gå forsiktig fram til folkeavstemningen, for ellers skremmer vi folket og kommer inn i EEC. Konsekvensen av denne feilaktige politikken vil være at folket slett ikke er rustet til å møte imperialismen. Intet folk har til nå kunnet stemme imperialismen ut av landet sitt. Bare ved å vise folkets styrke, slagkraft og vilje til å stå uavhengig kan kampen vinnes.

Vi må ikke splitte motstandsbevegelsen opp i en debatt om alternativer. Bare utenfor EEC kan det bli snakk om alternativer. Utenfor kan det norskefolket øke sin selvstendighet ved å øke norsk selvberging på alle områder, ved å stole på egne krefter.

For marxist-leninistene og alle revolusjonære står det klart at bare sosialismen kan løse folkets problemer. Men forutsetningen for revolusjonen er i første omgang å holde Norge utenfor EEC.

Uansett om Norge blir medlem i år eller ikke vil det være galt å legge ned motstandsorganisasjonene. Kommer vi inn, så trengs den anti-imperialistiske kampen mer enn noensinne, og slår vi medlemskapet tilbake nå, så vil ganskesikkert imperialistene og deres norske medløpere prøve seg påny.

I tida fram til folkeavstemningen kan vi vente oss alt, imperialistene skyr ingen midler. De kan gamble med arbeidsplasser for å true oss inn, de kan undertrykke EEC-motstanden slik de gjør på Apalløkka skole i Oslo, de vil forsøke å kneble fagbevegelsen, etc., etc. Opp mot dette er det bare den aktive motstanden som nytter. Med organisering, propaganda, agitasjon. Men også med demonstrasjoner, politiske streiker og massemobiliseringer.

Streik mot EEC!

Arbeiderkomiteen reiste i anti-EEC-uka parolen: FORBERED POLITISKESTREIKER OG DEMONSTRASJONER. Dette er politiske maktmidler utover stemmeseddelen. Når situasjonen er som nå, så må vi ta konsekvensen av det, og begynne å forberede slike aksjoner. De må være politiske, og rettet mot Romatraktaten og EEC-medlemskapet. For å forberede dette må vi gjøre linjene klare for folk, gjennom grundig å spre informasjon. Framfor alt må vi kaste alle krefter inn for å møte EEC-framstøtet når det kommer, og møte det med alle midler vi har til rådighet. Vi veit tida er knapp – det er snaue 5 måneder til folkeavstemningen. Det vil være forræderi mot folket å la være å føre en slik linje ut dersom vi er enige i den; forræderi

– fordi det vil lamme EEC-motstanden

– fordi det ikke vil mobilisere folket

– fordi det vil føre til EEC-medlemskap når vi ikke reiser motstanden aktivt.
MLGs forslag til et 5-punktsprogram for EEC-kampen er nettopp et handlingsprogram for å hindre et imperialistisk angrep. Vi marxist-leninister vil arbeide for at Arbeiderkomiteen tar konsekvensen av dette og forbereder slike mottiltak mot EEC. I Folkebevegelsen (FB) vil vi også arbeide for en slik linje.

Skal vi så tvinge alle EEC-motstandere til å være anti-imperialister? – Nei, vi skal ikke det. Men vi skal føre fram hvor alvorlig situasjonen er og arbeide aktivt for at hele FB – ja alle EEC-motstandere deltar aktivt for å møte framstøtet.

For å oppnå dette trengs det diskusjoner. Det trengs studiearbeid. Det trengs overalt åpne meningsbrytninger mellom EEC-motstanderne for å kunne nå fram til politisk enhet. Derfor er vi for slike diskusjoner.

Det trengs en sjølberget økonomi for EEC-motstanderne for å sikre at politikken kan realiseres.

Det trengs lokale komiteer av EEC-motstandere. Blir ikke FB aktivisert i dette – så kan vi tape kampen. Derfor ønsker vi å fremme en slik linje som EEC-motstandere, som Arbeiderkomite-medlemmer, som medlemmer i Folkebevegelsen.

Det er store oppgaver vi står overfor, og det er kort tid.

Vi marxist-leninister mener at oppgavene kan løses – og vi vil kjempe for å løse dem. Da er det nødvendig å følge Formann Maos parole:

VÆR BESLUTTSOM, SKY INGEN OFRE, OVERVINN ALLE VANSKER OG VINN FRAM TIL SEIER!

Støtt EEC-motstanderne i DNA!

Marxist-leninistene har tidligere erklært at de støtter EEC-motstanderne i DNA og AUF. Det gjør vi uavhengig av de vurderingene som i denne artikkelen er gjort om muligheten for en politisk og organisatorisk splittelse.

Vi gjør det fordi motstanden mot EEC i DNA i dag er en viktig del av den proletære og folkelige motstandskampen.

Vi støtter deres kamp uansett om de seinere kommer til å bryte med eller forbli i partiet, uten hensyn til at enkelte kommer til å gå Moskva-revisjonismens ærend. Vi vil advare mot å la et slikt perspektiv bli glemt til fordel for partitaktiske spekulasjoner. Spesielt oppfordrer vi SFs medlemmer til å være på vakt mot organisasjonssjåvinisme mot DNAs venstrefløy.

Marxist-leninistene ønsker ikke å underslå sin uenighet i viktige prinsippspørsmål med de dominerende deler av DNAs venstre og AUF. Vi vil ikke unnlate å kritisere AUFs ledelse og andre der vi er uenige. Men i dag er hovedsaka: å samle kreftene i motstandsbevegelsen. En slik samordning i folkets interesse vil marxist-leninistene støtte.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Når Arbeidernes pressekontor beskylder AUF for å nærme seg «organisert fraksjonsvirksomhet» er det vel få som for alvor tror at partiledelsen vil gi seg inn på noe som på grunn av den sterke generasjonsmotiveringen i EF-saken kunne bety eksklusjon av brorparten av partiets medlemmer under 30 år . . . . Partisekretær Ronald Byes krav om at motstanderne på Stortinget må bøye seg for landsmøteflertallet, er som å høre et ekko av forgjengeren i stillingen, Haakon Lie. Har en først åpnet for «demokrati i hverdagen» lar ikke klokka seg uten videre skru tilbake til tidligere tiders partidisiplin. (Ottar Hellevik i nr.7 av en serie artikler om DNA, Dagbladet 2813 1972)

Et halvt år før den varslede folkeavstemning er DNA-regjeringa i en meget vanskelig situasjon. Hvor langt vil ledelsen gå for a tvinge gjennom en samling i partiet? Ikke for langt ,tror Hellevik. Han understreker også hvilke alvorlige følger en slik gjennomtvunget enhet kan få for DNA. Hellevik tror regjeringa vil nøye seg med å stille kabinettspørsmål for å skremme DNAs velgere til lojalitet.

Hans argumenter har mye for seg. Men det finnes også gode grunner som kan tvinge DNA-ledelsen til «eksklusjon av brorparten under 30» (les: brudd med AUF), og til å at stortingsmenn må bøye seg sjø1 om Bratteli er klar over konsekvensene. Sjansen for det er såpass stor at vi ville finne det merkelig om det ikke for tida legges planer med sikte på et slikt brudd på begge sider i DNA. Og den muligheten er også verd en artikkel.

Hvorfor kan ikke Bratteli snu?

Spesielt etter at han blei statsminister har Bratteli lenket hele sin politiske eksistens sammen med kampen for EEC.

Sjølsagt kommer dette av at Bratteli er en svært lojal og konsekvent talsmann for en klasses interesser. Han står forbeholdsløst på monopolenes og de vesteuropeiske imperialistgruppenes standpunkt, og blei statsminister i egenskap av det. Den borgerlige politikeren Borten gjennomførte monopolenes EEC-politikk stadig mer motvillig. Willoch er høyremann og dermed umulig som statsminister. Samlingsregjeringa måtte ut og Bratteli inn. Som DNA-formann var han den eneste som kunne være en samlende leder for EEC-korstoget.

Alle Pro-EEC-gruppene i Stortinget er nå nødt til å kjøre en hard linje og samle seg om å støtte EEC-regjeringa. Engan-saka, der Seip og andre koryfeer støttet Brattelis kabinettspørsmål på åssen man oversetter fra fransk til norsk, er et godt eksempel på dette. I Stortinget er det vanskelig å finne et stabilt grunnlag for noe annet enn en pro-EEC DNA-regjering. Høyreregjering er av taktiske grunner umulig for DNA. Sentrumsregjering? En umulighet med et parti som Venstre, som er så splittet at det knapt kan regjere seg sjøl.

Faller Bratteli, vil sjøl lovendring og nyvalg neppe kunne skape noe mer stabilt parlamentarisk alternativ. En tapt EEC-kamp vil bety et skritt nærmere «italienske tilstander». Det skremmer EEC-tilhengerne til å dra lojalt sammen foran Brattelis vogn.

DNA kan også få avgjørende betydning for utfallet av Stortingsvalget. Ettersom tilhengernes taktiske opplegg gang på gang har feilet, er det tydelig at uten et flertall av DNAs velgere kan de ikke vinne. For EEC-tilhengerne er DNA uten sammenlikning det viktigste partiet nå.

Alt dette har tvunget Brattelis DNA-ledelse inn i en taktisk sett låst situasjon. Tapt EEC-kamp betyr at regjeringas grunnlag i beste fall blir usikkert. Også i partiet vil ledelsens posisjon være dypt rystet. Bratteli må altså sette svært mye inn på å vinne EEC-kampen, spesielt folkeavstemninga. Men for å vinne den må DNA-ledelsen først vinne partiet. Tilhengerne må få inntrykk av at: 'du kan ikke stemme for DNA og mot EEC? Altså er flertall i DNA ikke nok, EEC-opposisjonen bør helst knebles, drives under jorda.  Dettegjelder bl. a. AUF, mot EEC fra topp til bånn, der DNA-toppenes forsøk på å bygge opp en lojal fraksjon gang på gang har strandet.

Et tilsynelatende klippefast pro-EEC-DNA trengs også for å legge sterkest mulig press på anti-EEC-tingmenn. Bratteli tør neppe satse på Stortingsvedtak hvis EEC-tilhengerne taper folkeavstemninga. Dersom de vinner knapt vil alt settes inn på å tvinge motstanderne i DNAs stortingsgruppe tilbake i folden. Siden mange tingmenn helst vil stemme mot uansett resultat, kan seier bli umulig dersom ikke storslegga tas i bruk.

Et disiplinert DNA er også forutsetninga for makta over fagbevegelsen.

Med kontrollen over fagforeningene betyr DNA alt, – uten dem, intet. Med EEC-saka har murringa i de siste årene slått over i åpen opposisjon med brei støtte, som tilmed omfatter store og sentrale forbund. Mister DNA grepet nå, kan opposisjonen utvikle seg på andre spørsmål også. Dette kan bli den alvorligste trusselen mot DNA/LO-toppen på svært lenge. Og uten et disiplinert parti som sitt redskap står partiledelsen svært svekket til å møte denne utfordringa.

Følgelig driver ledelsen innpisking av tilhengere. I følge et skreddersydd opplegg skal distriktsmøtene og landsmøtet vedta støtteresolusjoner, og LO-kongressen skal vise «de fagorganisertes støtte». Detaljer som at flertallet av LO-organiserte (og trolig også flertallet av DNA-velgere) er mot, skal ikke få forvirre velgerne. Men i virkeligheten kan dette låse situasjonen enda mer for Bratteli. Ved å mobilisere de lojale gjør han det enda vanskeligere å tillate opposisjonen fortsatt virksomhet. Det kan tilmed vise seg at han har manet fram et spøkelse som blir vanskelig å mestre – at fanatiske tilhengere simpelthen vil kreve «opprørernes» hode på fat.

I DNA-ledelsen finnes det sikkert folk som tenker som Hellevik: vi tør ikke ta splitt. Spørsmålet er: hvor lenge har ledelsen råd til å tenke slik? Bratteli kan ikke snu. Noe kompromiss med motfløyen er umulig. Spørsmålet er hvor lenge han har mulighet for å godta at den opererer fritt i partiet.

Venstre kan heller ikke snu.

Etter 1945 har «venstreopposisjonen» i DNA som regel bøyd kne ved avgjørende sammenstøt. Et flertall av NATO-motstandere i Stortingsgruppa i 1949 ga etter for trusler og knep. Gustavsen og Orienteringsgruppa hadde neppe forlatt DNA om ikke ledelsen hadde sparka dem ut.

Derfor har «venstreopposisjonen» ofte virket som et radikalt alibi overfor velgere og medlemmer som var mot NATO og for «sosialismen». Det nye ved EEC-opposisjonen er at store deler av den setter lojaliteten til folket (i hvert fall i EEC-saka) over lojaliteten til partiledelsen. De nekter å bøye seg for diktat. De samarbeider med motstandere utenfor DNA – slikt blei før sett som dødssynd både av ledelse og «venstre».

Opposisjonens viktigste støtteposisjoner er AUF, en del faglige tillitsmenn, enkelte ordførere og andre partitillitsmenn, samt motstanderne i Stortingsgruppa.

AUF er mot fordi det er medlemmenes helhjertede ønske. AUF avspeiler radikaliseringa av ungdom under utdanning og i arbeid. Vi trur ikke AUF-ledelsen vil snu. Men gjorde den det, ville den trolig enten bli kastet, eller bli en «generalstab uten hær».

I enkelte LO-forbund og i mange avdelinger og klubber kan ledelsen heller ikke overleve om den offentlig støtter EEC.

Ledende motstandere i DNA som går for å være «radikale» er kanskje blitt godtatt av partiledelsen bl. a. for at de skal trekke stemmer fra SF og NKP. Men samtidig har de ofte en basis i partiet som har presset på for å få dem fram. Uten denne basisen blir de lette å skyve vekk. Derfor har de ikke på noen måte ubegrenset taktisk spillerom, uansett personlige motiver.

Alt dette uttrykker at vanlige DNA- og AUF-medlemmer i denne saka også er seg bevisst at de representerer klasseinteresser, men de motsatte av DNA-ledelsen/regjeringa.

Lederne av opposisjonen vet at svært mange av EEC-motstanderne i partiet setter lojaliteten til saka høyere enn lojaliteten til partitoppen. Den kraftige motstanden kan derfor ikke undertrykkes gjennom taktiske manøvrer. Opposisjonen vil ikke snu, og den kan framfor alt ikke bøye seg for press som innebærer at den må oppgi kampen mot EEC. Dersom DNA-ledelsens provokasjoner blir for kraftige, kan opposisjonsledernes eneste mulighet bli å følge medlemmene ut av partiet.

Er partiet immunt mot brudd?

Bratteli & co. kan ikke snu. Heller ikke opposisjonen. Dette gjør slett ikke brudd sikkert. På den andre sida gjør kollisjonskursen splittelsen fullt mulig.

Men viser ikke historien at DNA er svært motstandsdyktig overfor sprekker?

I 1923 sprakk NKP ut av DNA med en ganske bra utgangsposisjon. Men DNA-ledelsen vant kampen mot NKP, som var et politisk og ideologisk svakt parti med store indre motsigelser.

I 30-åra skjerpet klassekampen seg. Samtidig blei DNA fortsatt oppfattet som et radikalt alternativ og skarpt angrepet av de andre borgerlige partiene. AUF hadde mange tusen medlemmer som trudde på revolusjon, og sto fram som alternativ for revolusjonær ungdom. DNA tok regjeringsmakta da verdenskrisa hadde vendt seg og tok æren for den økonomiske oppgangen. Det svake NKP hadde vansker med å ta opp kampen. Altså kunne DNA holde rekkene samlet.

Under krigen gikk NKP fram på DNAs bekostning, men i 1945 gjenvant DNA flere tilhengere enn de som var tapt fra de andre partiene og fra ungdommen.

I 40- og 50-åra var klassekampen midlertidig svekket, mens reaksjonen var på offensiven mot alt som kunne oppfattes som venstreorientert. Situasjonen var ideell for DNA-ledelsen. NKP gikk i oppløsning på grunn av råtten, revisjonistisk ledelse og forfølgelser.

Vi mener altså at det ikke ligger noe «magisk» bak DNAs enhet i denne perioden. Takket være dyktig taktisk ledelse, en gunstig ytre situasjon og svak motstand har DNA-ledelsen klart å holde partiet samla. Men dette gir ingen fribillett til70-åra.

Klassekampen i Norge og i DNA

Hovedmotsigelsen i Norge går mel-om monopolkapitalen og imperialismen på den ene sida og på den andresida det arbeidende folket: lønnsarbeidere, arbeidende bønder, fiskere, utdanningssøkende og sjølstendige intellektuelle, småhandlende osv.

Den samme hovedmotsigelsen finnes i DNA.

DNA/LO-ledelsen fører monopolenes og imperialistenes politikk. Deler av ledelsen utgjør sjøl en byråkratisk monopolistgruppe. Haakon Lie, beryktet mangeårig DNA-sekretær, var utdannet av USAs spionorganisasjon CIA.

Flertallet av medlemmer og velgere hører til det arbeidende folket. Objektivt sett har de ingen interesser av toppenes politikk og høster bare ulemper av den.

DNAs hovedstyrke som borgerligparti er at ledelsen får mye arbeidsfolk til å gå mot sine egne interesser. Men denne motsigelsen er også DNAs akilleshæl. Den kan skjules, men den forsvinner likevel ikke. Når klassekampen skjerpes, kan kamplinjene komme til å gå tvers gjennompartiet – som i EEC-kampen nå.

I en kamptid som 70-åra er det derfor å vente at store borgerlige arbeiderpartier av denne typen utvikler sprekker. I noen land, der de store revisjonistiske «kommunist»-partiene spiller samme rolle som DNA her, ser vi alt at det skjer. I Spania og Hellas er kampen hard, og revisjonistene er splitta i opptil 4 grupper av betydning. En betydelig gruppe med parlamentsmedlemmer i spissen er brutt ut i Italia (Manifesto-gruppa). Splittelsen i Finland er et annet eksempel.

DNA kan ikke lengre som før stå fram som radikalt alibi overfor noe som helst. Den revolusjonære og progressive bevegelsen utafor partiet blir stadig sterkere, og bør ikke forveksles med et NKP i tilbakegang. Slik som klassekampen skjerpes i 70-åra, blir sprekker derfor ikke bare mulige, men sannsynlige.

 

 

På landsmøtet i Marxist-leninistisk Front i april ble organisasjonen enstemmig vedtatt oppløst. Medlemmene ble oppfordret til å søke om medlemskap i MLG (ML-gruppene), som dermed formelt og reelt er den marxist-leninistiske bevegelsens enhetlige, partibyggende organisasjon.

Men Røde Fane, som var Marxist-leninistisk Fronts eksterne organ, vil leve videre. Fra og med dette nummer utgis det av MLG. Bladets karakter vil bli endret. Røde Fane er fra nå av ML-bevegelsens teoretiske tidsskrift.

Det vil ha som oppgave å spre kjennskapet til marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning. Det vil etter beste evne forsøke å anvende den vitenskapelige sosialismens prinsipper på norske samfunnsforhold, på klassekampen i det norske samfunnet. Det vil bringe artikler om den norske arbeiderbevegelsens historie og kamp.

Den marxist-leninistiske bevegelsen i Norge har gjennom de siste år fått en rik og mangfoldig praksis på ulike frontavsnitt i klassekampen. Men disse politiske erfaringene har i alt for liten grad blitt systematisert og analysert, blitt hevet opp på det teoretiske nivå som er ønskelig og nødvendig.

Røde Fanes motto kan på mange måter sammenfattes av disse ordene av Stalin: «Teorien blir hensiktsløs om den ikke knyttes sammen med den revolusjonære praksis.» «Praksisen blir blind hvis dens vei ikke opplyses av den revolusjonære teori.» Tidskriftet skal ikke bli et tilholdssted for marxist-leninistiske eller andre» eksperter». Vi vil bringe analyser og kommentarer som vi håper og tror enhver klassebevisst arbeider, enhver revolusjonær intellektuell kan forstå og selv være med på å utforme. Vi ønsker å få motsigelsene i viktige politiske spørsmål opp i dagen, vi ønsker meningsbryting og debatt.

Røde F ane skal bli et sterkt politisk redskap mot imperialismen og reaksjonen – men også mot all opportunisme og revisjonisme i arbeiderbevegelsen. I det kommende året vil kampen mot EEC og kampen for et nytt kommunistisk parti bli hovedoppgavene i det redaksjonelle arbeidet.

Punkter om det sosiale og politiske grunnlaget for de høyreorienterte EEC-motstandernes angrep på venstresida i enhetsfronten, og hvordan det skal møtes.

1. Fiendens taktikk

Høyres uttrykte politikk er å sette de ulike politiske gruppene i EEC-motstanden opp mot hverandre og kriminalisere enhver form for massemobilisering. Dette gjør de fordi, dersom det lykkes vil de langt på vei ha vunnet slaget om EEC-medlemskap, men også strategisk er det nødvendig for dem, fordi en bred enhetsfront mot monopolkapitalen og en virkelig mobilisering av massene på lang sikt vil sette deres makt i fare.

Utformet i praksis går taktikken ut på å sette Haugestad opp mot marxist-leninistene, identifisere EEC-motstanden med SF og NKP osv. På massekampens område består taktikken i å kalle politiske streiker for «vold», kreve at høyrefløyen i enhetsfronten tar avstand fra aktivistene o.l.

Denne taktikken er gjennomført klassepolitikk –  monopolborgerskapets klassepolitikk.

2. Høyre i enhetsfronten

2.1. Sosialt består høyre i enhetsfronten av landbruksmonopolet og de midlere arbeideraristokratene. Landbrukets sentralforbund, som dirigerer en stor økonomisk konsentrasjon i Norge, representerer klassemessig et tynt sjikt av byråkratkapitalister og kapitalistiske bønder. Kapitalstyrke har gitt denne gruppa et sikkert grep om en del av enhetsfronten. De har tvunget gjennom politiske avgjørelser ved å antyde at den økonomiske støtten til FB kan minke. Det er de som har plassert Haugestad der han sitter. Det midlere arbeideraristokratiet oppsto i samband med monopolkapitalens framvekst som et sjikt av privilegerte arbeidere, bestukket av imperialistenes superprofitter. De er bundet til monopolkapitalen, men de er ikke fullt så reaksjonære som topparistokratene av Aspengren-typen, noe EEC-saka aviser. Ove Larsens rabiate angrep på politiske streiker mot EEC stammer fra dette sjiktets lojalitet mot den klassen som holder dem oppe.

Det sier seg sjøl at disse to gruppene i enhetsfrontens høyre har et sterkt sosialt grunnlag til å gå til angrep på venstre i enhetsfronten.

2.2. Politisk. Høyre i enhetsfronten hater kommunismen, og går til angrep på kommunistene og de progressive hver gang de har mulighet til det. De føler sterk tilknytning til den klassen som de inntil EEC-spørsmålet blei et brennende spørsmål, sto sammen med i tykt og tynt. De nærer ønske om å demonstrere sin lojalitet «tross alt». Men deres anti-kommunisme utløses bare under bestemte forhold. 1 mai var det særlig tre forhold som motiverte dem til å gå til angrep på enhetsfrontens venstre:

1. Folkebevegelsen hadde for første gang på lenge vist sin styrke gjennom demonstrasjoner 1. mai. Høyrefløyen, som betrakter FB som sin private eiendom, tok dette som en framgang for seg.

2. Aftenposten og dens sosialdemagogiske medløper Arbeiderbladet hadde blitt skremt av Rød Arbeiderfronts bredde og styrke og ba og truet om at enhetsfrontens høyre måtte ta avstand fra de »uansvarlige elementene».

3. Venstresida i enhetsfronten, i og omkring Arbeiderkomiteen, hadde ikke markert seg spesielt på en stund. Rød Front tapte i to studentersamfunn mot populister.

Disse tre forholda, og ikke minst det siste gjorde at høyrefløyen i enhetsfronten besluttet seg for å innlede en anti-kommunistisk offensiv.

3. Kort om sentrum i enhetsfronten

Sentrum består av ulike grupper på vei mot venstre, men med en viss lojalitet overfor enhetsfrontens høyre som de har vært under en viss innflytelse av. De ønsker enhet og massemobilisering, men lar seg lett skremme av enhetsfrontens høyre. De er redde for kommunistene. Fra mai ifjor, men særlig fra oktober, da Arbeiderkomiteen og marxist-leninistene innledet en flere måneder lang offensiv var det helt tydelig at sentrum var på kraftig gli mot venstre.

Det var tydelig at sentrum var ille berørt over Haugestads og Ove Larsens anti-kommunisme. Men det ble med at de knytta nevene i lomma og tidde.

4. Venstre i enhetsfronten

4.1. Firepunktsprogrammet og fempunktsprogrammet markerte venstres initiativ i enhetsfronten med prøveavstemninger, massekonferanser, 19. januar demonstrasjon osv. Det var en periode hvor vi hadde en politikk, ikke bare for de mest framskredne, men for hele enhetsfronten, og vi demonstrerte at vi var i stand til å sette den kraftfullt ut i livet sjøl. Organisatorisk ga dette seg utslag i flerdobling av Arbeiderkomiteen, både i lokale grupper og i medlemstall. Det var en periode med få angrep fra enhetsfrontens høyre.

4.2. Venstre i enhetsfronten er den sikreste garantien i kampen mot EEC. Mens de mest høyreorienterte har et anti-EEC-standpunkt som i stor grad er presset fram av den sterke opinionen i folket er venstre i enhetsfronten mot EEC under alle forhold, og imot enhver form for kapitulasjon. Om vi skal få en varig front mot EEC ut over folkeavstemninga, avhenger av venstrefløyen.

4.3. Om venstre skal unngå angrep fra høyrefløyen avhenger av flere forhold.

1. At de angrep som kommer fra høyre blir resolutt slått tilbake, uten at en får stillingskrig.

2. At kommunistene har en politikk, ikke bare for venstre, men for hele enhetsfronten. Paroler som lar seg gjennomføre selv av den mest tilbakeliggende EEC-motstander. Prøveavstemninger var og er en slik parole. Parolen om å «vise Bratteli og Willoch hvor arbeiderklassen står», gjennom alt fra protester, prøveavstemninger, avvisning av «korttidsekretærer» til politiske streiker er en slik politikk. Så lenge kommunistene har en slik politikk vil høyrefløyen lett kunne isoleres om den skulle komme med utfall mot venstre.

3. Venstre i fronten må sjøl gå i spissen for å gjennomføre denne politikken. Ved å ta initiativet til den første rekken av små prøveavstemninger utviklet denne kampanjen seg etter hvert til en »massebevegelse». Bare ved at venstre i fronten viste at det gikk an å gjennomføre suksessfulle politiske streiker mot EEC, slik som i Odda og Sauda, begynte høyre- og sentrumspolitikerne i enhetsfronten a fundere på om de sjøl skulle ta initiativet til politiske streiker. Men da det så ut som om venstre ikke hadde noe konkret initiativ i denne saka, snudde de samme folkene på femøringen og gikk til angrep på politiske streiker. Arbeiderkomiteen må utbygges kraftig. Nettopp fordi venstre i fronten har hatt en sjølstendig organisatorisk plattform, har det vært mulig med initiativ og propaganda utover det de mest høyreorienterte i FBs topp-ledelse finner passende. All opposisjon innafor FB møtes med hets og forfølgelser fra sekretariatets side. Uten Arbeiderkomiteen ville venstre i enhetsfronten i mange spørsmål måtte velge mellom munnkurv eller en opprivendeorganisatorisk splittelse. Det ville svekket EEC-motstanden. Derfor er også en sterk Arbeiderkomite en forutsetning for at hele enhetsfronten – også Folkebevegelsens ledelse – fører en politikk som retter seg ene og alene mot EEC og ikke mot andre motstandere. Siden Haugestad gang på gang har lovt borgerskapet at FB skal oppløses etter stortingsbehandlinga i oktober, er det bare gjennom Arbeiderkomiteen EEC-motstanderne har en sikker garanti foren varig front mot EEC.

5. Hvordan hele enhetsfronten bør stille seg til fiendens angrep

5.1. Når fienden, i Aftenpostens, eller andres skikkelse, befaler oss å splitte oss, er det fordi det er i EEC-tilhengernes interesse at vi splitter oss. Da bør vi nettopp holde enda bedre sammen og styrke enheten.

Noe en del folk i enhetsfrontens sentrum ikke skjønner er at dersom taktikken med å splitte ut enhetsfrontens venstre lykkes, så vil turen høyst sannsynlig komme til dem. Historien er full av slike eksempler.

5.2. Når fienden krever at vi skal avstå fra massemobilisering, at vi skal nekte massene noen annen form for deltakelse i EEC-kampen enn å legge en seddel i ei valgurne til høsten, bør vi nettopp gå enda sterkere inn for massemobilisering. Fienden vil gjøre EEC-spørsmålet til et samvittighetsspørsmål for den enkelte med «tillit til Trygve» som tungen på vektskåla. Vi må gjennom massemobilisering vise at det er et klassespørsmål, at det er i samsvar med arbeiderklassens tradisjoner at det mindretallet i arbeiderklassen som tviler slutter seg til flertallet som er imot. Gjennom massemobilisering vil tvilerne se hvem det er de må gå sammen med og hvem de må gå imot.

ENHET OG MASSSEMOBILISERING ER VÅRE «MAGISKE VÅPEN». HOLDER VI FAST PÅ DEM, VIL VI VINNE EEC-KAMPEN

 

Utdrag fra Engels: Arbeidets rolle i overgangen fra ape til menneske.

Alle hittil eksisterende produksjonsformer har utelukkende tatt sikte på å oppnå de mest umiddelbare og direkte nyttige resultatene av arbeidet. De videre konsekvensene, som først viser seg seinere og begynner å virke gjennom gradvis gjentakelse og akkumulering, har vært totalt neglisjert. Det opprinnelige felleseie til jord, samsvarte på den ene sida til et nivå i menneskets utvikling hvor dets horisont allment var begrenset til det som lå umiddelbart for hånden. Det forutsatte på den andre sida en viss overflod av jord som kunne tillate et visst spillerom for å rette opp eventuelle dårlige resultater av denne forhistoriske økonomien. Da dette jordoverskuddet var utpint, gikk også felleseiendommen tilbake. Alle høyere former for produksjon førte imidlertid til inndeling av befolkninga i forskjellige klasser og derigjennom til den antagonistiske motsigelsen mellom herskende og undertrykte klasser. Slik ble den herskende klassens interesser den avgjørende faktoren for produksjonen, siden produksjonen ikke lenger innskrenker seg til å skaffe til veie de aller nødtørftigste livsfornødenhetene til det undertrykte folket. Dette har blitt realisert i høyeste grad i den kapitalistiske produksjonsformen som er framherskende i Vest-Europa i dag. De enkelte kapitalistene, som dominerer produksjon og handel, er bare i stand til å beskjeftige seg med de umiddelbart nyttige resultatene av sine handlinger. I virkeligheten trer selv disse nyttige resultatene – iden grad det er snakk om nytten av det produktet som blir produsert eller handlet med – langt i bakgrunnen, og den eneste målsettinga blir den profitten som kan gjøres ved salget.

Klassisk politisk økonomi, borgerskapets samfunnsvitenskap, betrakter hovedsakelig bare de samfunnsmessige resultatene av menneskelige handlinger på produksjonens og handelens område som det var hensikten å frambringe. Dette samsvarer fullstendig med den samfunnsmessige organisasjonen som den er et teoretiskuttrykk for. Siden individuelle kapitalister er engasjert i produksjon og handel for den umiddelbare profittens skyld, tas bare de nærmeste, de aller mest umiddelbare resultatene i betraktning i første omgang. Så lenge den enkelte bedriftsherre eller handelskapitalist selger en produsert eller innkjøpt vare med den vanlige ettertraktede profitten, er han tilfreds og bryr seg ikke om hva som etterpå blir av varen eller dens kjøpere. Det samme gjelder resultater i naturen av de samme handlingene. Hva brydde de spanske plantasjeeierne på Kuba, som brant ned skogene på fjellsidene og fikk tilstrekkelig gjødsel for en generasjon av asken til veldig profitable kaffetrær — hva brydde de seg om at det kraftige troperegnet etterpå skyllet vekk det øvre, ubeskyttede laget av jorda, og etterlot seg bare klipper! I forholdet til naturen, som til samfunnet, er den nåværende produksjonsformen hovedsakelig beskjeftiget bare med de umiddelbare, påtakelige resultater; og så blir man veldig overrasket over at fjerne resultatene av slike handlinger, viser seg å bli helt annerledes, nærmest motsatt i karakter; at harmonien mellom forsyninger og etterspørsel blir omformet til direkte motsetning, slik som det viser seg i løpet av industriens tiårsperioder – selv Tyskland har fått merke en forsmak på dette i «krakket»; at privat eiendom basert på ens eget arbeid med nødvendighet må utvikle seg til ekspropriasjon av arbeiderne, mens all rikdom blir mer og mer konsentrert i hendene på de ikke-arbeidende; at .. .

Utdrag fra Marx: Kapitalen, første bok.

På landsbygda virker storindustrien mest revolusjonerende på det viset at den eliminerer det gamle samfunnets bolverk, «bonden», og erstatter ham med lønnsarbeideren. Dermed oppstår de samme motsetninger og de samme sosiale behov for omdanning på landet som i byene. Bevisst teknisk utnytting av vitenskapen trer i stedet for gamle irrasjonelle slendrianmetoder. De gamle familiebåndene, som forente jordbruk og manufaktur i de tidlige utviklingsstadiene, bli slitt fullstendig i stykker av den kapitalistiske produksjonsmåten. Men samtidig skaper storindustrien de materielle forutsetningene for en ny og høyere syntese: forening av jordbruk og industri på grunnlag av den karakteren de har utviklet i motsetning til hverandre. Samtidig som bybefolkninga presses sammen i store befolkningssentra, konsentrerer den kapitalistiske produksjonen på den ene sida samfunnets historiske utviklings-kraft, men forstyrrer på den andre sida materialutskiftning mellom mennesket og jorda gjennom å forhindre at det materialet som mennesket har forbrukt i form av næringsmidler og klær, går tilbake til jorda, ødelegger altså de naturlige betingelsene for jordas varige fruktbarhet. Den skader samtidig bybefolkningas fysiske helse og landarbeidernes åndelige liv. Men i det den ødelegger de umiddelbare, naturlige betingelsene for denne utvekslinga av materiale, forårsaker den at den systematisk gjenopprettes som en herskende lov for den samfunnsmessige produksjonen, og i en form som tilsvarer den høyeste menneskelige utviklinga. I jordbruket, såvel som i manufakturen, virker den kapitalistiske omvandlinga som en lidelse for produsentene. Arbeidsmidlene blir midler til undertrykking, utbytting og utarming av arbeiderne, og den samfunnsmessige organiseringa av arbeidsprosessen fungerer som ei organisert undertrykking av arbeidernes individuelle liv, frihet og sjølstendighet. Det at landarbeiderne blir spredd over større områder svekker deres motstandskraft, mens konsentrasjonen styrker arbeiderne i byene. Akkurat som i byindustrien utvinner man i det moderne jordbruket en større bevegelighet og økt produktivkraft i arbeidet gjennom at sjølve arbeidskrafta ødelegges og tynes. Og ethvert framskritt i det kapitalistiske jordbruket er ikke bare et framskritt i kunsten å utsuge arbeiderne, men også i kunsten å utsuge jorda, for ethvert framskritt som øker dens fruktbarhet for en begrenset periode, er samtidig et framskritt som ødelegger kildene til dens fruktbarhet. Jo mer et land, slik som f. eks. De Forente Stater, går ut fra storindustrien som grunnvollen for sin utvikling, desto fortere går denne ødeleggelsesprosessen. Den kapitalistiske produksjonen kan bare utvikle produksjonsteknikken og den samfunnsmessige organisasjonen gjennom samtidig å ødelegge rikdommens urkilder: jorda og arbeideren.