Revolusjonære kamerater i NKP har vært samlet til to viktige konferanser i løpet av kort tid. Resultatet av drøftingene er at kampen mellom de to linjene i Norges Kommunistiske Parti er trådt inn i en ny fase. To viktige ting viser dette:

1.Konferansene vedtok enstemmig den viktige politiske plattforma som vi gjengir annet sted i RØDE FANE.

2.Ut fra dette vedtok konferansen likeledes å organisere kampen og satte i den forbindelse ned en aksjonskomite, som siden har konstituert seg med de nødvendige underutvalg.

Men det kan være grunn til å se bakover for å finne ut hva som har nødvendiggjort denne opptrappinga.

Marxist-leninistene innen partiet har i lang tid innsett at kampen mot den revisjonistiske RTL-gruppa måtte organiseres. Opposisjonen mot ledelsens politikk har hele tida vokst, og dens aktivitet med. Særlig gjelder dette etter at utgivelsen av Røde FANE tok til. De «ledende» revisjonistene har skjønt hvilke krefter i partiet som var i framgang og hvilke som stagnerer. Et tydelig tegn på dette er sentralstyrets fordømmelse av RØDE FANE, og fraksjonsstemplet som er satt på de som støtter marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning i partiet – og som følgelig har reist kamp mot revisjonistenes undergraving av partiet. I stedet for å prøve sin revisjonistiske linje i politisk kamp med kommunistisk politikk, har ledelsen håpet å vinne kampen gjennom utelukkende byråkratiske åtgjerder som å ekskludere kommunisten Egil Engeland, fjerne Esther Bergerud fra partisekretariatet, kaste Frihetens tidligere journalister på gata – samt å splitte Østkantlaget og godkjenne KU-ledelsens splitningsarbeid i Kristiansand KUL og studentlaget i Bergen. I flere av disse framstøtene har revisjonistene uten blygsel satt partivedtektene ut av spill og i realiteten innført anarkistiske tilstander. Eller hva annet kan det kalles når distriktsledelsen, etter eget forgodtbefinnende, nekter å akseptere lovlig fattete vedtak i Østkantlagets årsmøte – og deretter innkaller et nytt årsmøte for så til slutt å danne et nytt «Østkantlag» av joviale revisjonister, som utgjorde Østkantlagets mindretall! I Vestkantlaget fikk sekretæren flertallets godkjennelse for bevisst å manipulere med møteinnkallelsene, for derved å sikre revisjonistene flertall!

Med denne linje håper revisjonistene delvis å skremme, delvis å hindremarxist-leninistene i å utvikle sin opposisjon. Men kommunister er av en annen støpning. Selv med utsikter til økonomisk ruin sto f. eks. Frihetens tidligere journalister fast på sitt standpunkt, tross alle «oppmykningsforsøk». Under trussel om personlige eksklusjoner har et stort antall kamerater trosset revisjonistene og etter hvert sluttet seg til kampen for arbeiderklassens kommunistiske parti.

Hva innebærer det for arbeiderklassen når dens kommunistiske parti undergraves av ledelsens borgerlige linje? I første rekke at klassen mister sin mest pålitelige støtte og konsekvente leder. For kapitalistene er det en seier, idet de blir kvitt sin argest motstander.

Men dette er en utilfredsstillende situasjon for arbeiderklassen. Gjennom sine økonomiske og politiske kamper — særlig når klassekampen skjerpes som i dag — vil den derfor med sikkerhet gjenskape partiet. Nødvendigheten av det kommunistiske, marxist-leninistiske partiet, springer også ut av den nasjonale undertrykkinga gjennom NATO og internasjonale monpolsammenslutninger som EEC. Den økonomiske, politiske og nasjonale kampen, vil selv være med på å utvikle det kommunistiske partiet, på samme måte som den til slutt vil føre til den sosialistiske revolusjon og kommunismen.

«Skal det bli noen revolusjon, må det finnes et revolusjonært parti. Uten et revolusjonært parti, uten et parti som bygger på den marxist-leninistiske revolusjonære teori og som er av marxistisk-leninistisk revolusjonær type, er det umulig å lede arbeiderklassen og de brede folkemassene i kampen for å knuse imperialismen og dens lakeier.» (Mao Tsetung, sitatboka s. 2)

Det er en grunnleggende objektiv lov at arbeiderklassen vil skape sitt revolusjonære parti, som skal sammenfatte massenes erfaringer og lede og samordne kampen for å omdanne samfunnet i pakt med massenes interesser. Kommunist er man bare når man har utvidet sitt erkjennelsesfelt i klassekampen til også å omfatte revolusjonen og proletariatets diktatur, og når man med alle krefter konsentrerer sin aktivitet til å organisere klassens viktigste redskap – det kommunistiske parti.

Kommunist er bare den som også av alle krefter tilfører partiet handlekraft og revolusjonær kaldblodighet, og samtidig – uten personlige omsyn – resolutt bidrar til å nedkjempe alle former for borgerlige tenkning som gjør seg gjeldende.

Den demokratiske sentralismen vil være en mektig organisatorisk kraft som binder kommunistene sammen med arbeiderklassen, og utgjør dens slagkraftige fortropp på grunnlag av marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning.

I dag stilles dette klare kommunistiske grunnsyn opp mot revisjonistenes dekadente utarting. I kraft av sine personer i lønnete posisjoner i partiapparatet, kan revisjonistene virke mektige — og de bruker sin tilsynelatende makt til å kreve underordning, ikke i kraft av sin riktige politikk, men som «ledere». Sitt kolossale ansvar for partiets seinere utvikling til tross, krever de fortsatt «underordning». Og de vil kreve «underordning» helt til undergangen!

Opprettelsen av Marxist-leninistisk Front i NKP har vist at deres ønske ikke vil bli virkelighet. Revisjonistene er i øyeblikket vår taktiske hovedfiende. Vi må derfor intensivere arbeidet for å avsløre og bekjempe revisjonismen i ledelsen, og utrydde dens praksis i partiet. I plattforma har vi satt opp det marxist-leninistiske partiet som mål, og vi vil nå dette målet uansett om «ledelsen» eller marxist-leninistene vinner kampen i NKP. I motsetning til revisjonistene står vi ikke splittet og isolert, men vil samarbeide med andre marxist-leninistiske grupperinger – som SUF(m-1) og ML-gruppene. Dette kampfellesskap vil utvikles og befestes i arbeiderklassens og folkets interesse.

Derfor appellerer vi til alle kommunister i partiet:

ORGANISER DERE LOKALT!
DANN GRUPPER!SLUTT OPP OM MARXIST-LENINISTISK FRONT I NKP!
SKAP ENHET GJENNOM STUDIER OG PRAKSIS I KLASSEKAMPEN!
SKAP REVOLUSJONÆR DISIPLIN, GRUNNLAGT PÅ POLITISK PLATTFORM AV 13/6 1970!
LENGE LEVE ENHETEN OG FORBUNDET MELLOM ALLE KOMMUNISTER!

«Vi er marxister, og marxismen lærer oss at samme hvilket spørsmål som skal undersøkes så må vi ikke ta utgangspunkt i abstrakte definisjoner, men i de kjensgjerninger som er objektivt tilstede—for så å utarbeide våre retningslinjer, vår politikk, våre praktiske tiltak, på grunnlag av en analyse av disse kjensgjerningene.»
— Mao Tse-tung i Maos lille røde.

Den siste tida har vært preget av en klar tendens til utvikling av streikekampen og en aktivisering av arbeiderklassen over hele Norden.

At den gnist som tentes i Kiruna blusset opp slik den gjorde, var ikke tilfeldig. Kapitalismens seinere års utvikling har skjerpet klassemotsetningene og den har derved skapt grunnlaget for økt bevissgjøring av såvel industriarbeiderne som andre lag av folket, som i dag presses av monopolenes statsmakt—en statsmakt som har utviklet sitt organisatoriske nett til et snart sagt totalt byråkratisk diktatur. Det formelle politiske demokrati og det formelle organisasjonsdemokrati som av folk flest tidligere blei oppfattet som grunnlaget i samfunnet, framtrer i dag mer og mer som et skalkeskjul for det egentlige samfunnsgrunnlag, de faktisk bestående produksjonsforhold under kapitalismen.

Dette er hovedtendensen i utviklinga av den nye klassebevissthet og økte uro og kamp i industrien og samfunnet forøvrig.

Interessekampen for enkle, rettferdige og begrensede sosiale og økonomiske krav er den form kampen har i dag. Typisk er den reising som i dag skjer i forbindelse med årets tariffoppgjør her hjemme. Men i det øyeblikk kampen reises av arbeiderne (helt på grunnplanet—det er også det typiske i situasjonen) trer straks det politiske innhold klart fram. Strukturen i dagens klassesamfunn avdekkes klart ved den motreaksjon som iverksettes av kapitaleierne, og spesielt når man erfarer hvem og hvilke organer som er de utøvende for denne reaksjon!

To ting skjer. For det første: Klassestaten konsoliderer seg—foretar små ommøbleringer og innstramninger—for å styrke sin front, for eksempel den delen av pressa som vanligvis tillates litt liberal, «objektiv» reportasje om rørelser i samfunnslivet, skremmes til taushet eller inn i et opplegg for ensrettet, steril propaganda mot arbeidernes kamp—og til å bagatellisere eller forvrenge årsakene til at arbeiderne krever endringer i sine arbeidsforhold. Kringkastinga søkes også lagt under total kontroll av «det ansvarsbevisste» næringslivs interesser. LO-byråkratiet, for eksempel, som i realiteten lenge har vært underlagt klassestatens politiske grep, tvinges til direkte å stå i bresjen for presset mot arbeidernes rettferdige kamp!

For det andre: arbeiderne tvinges, på grunn av sine umiddelbare erfaringer, allerede i første fase av sin kamp til ny erkjennelse av sakens egentlige innhold, til politisk innsikt i forholdet arbeider—borgerskap og til å forstå det grunnleggende spørsmålet; samfunnsmakt.

Det neste de da gjør er å vurdere på nytt organiseringa av sin videre kamp og—i neste omgang—å utvide sine paroler i samsvar med den motstander de møter. Lønnskampen får politisk innhold. Slik når man etterhvert fram til kjernen: Kampen mellom arbeid og kapital.

For kommunister som forliter seg på marxismen-leninismen og den materialistiske dialektikken, er det en grunnleggende vitenskapelig lov: «at ytre årsaker er et vilkår for forandringene, men at det er de indre årsaker som danner grunnlaget for forandringene slik at de ytre årsakene virker gjennom de indre».[ref]Mao Tse-tung i Om motsigelsen.[/ref]

Bevisst eller ubevisst uttrykker også arbeidernes holdning en slik erkjennelse, ut fra sitt klassegrunnlag, når de for eksempel reiser krav om å bruke streikevåpenet for et økonomisk eller sosialt krav på sin arbeidsplass.

Streikene som ble utløst av gruvearbeiderne i Kiruna viser nettopp dette at kampen for alminnelig forbedring i lønns- og arbeidsvilkår reises. Arbeidsgiverne, staten og deres sosialdemokratiske organisasjonsapparat med LO i spissen blei mobilisert mot arbeiderne. Det etablerte tillitsmanns-system blei avslørt grundig som enten ubrukelig for arbeiderne eller direkte som eksponent for det kapitalistiske utbyttersamfunn. Mot dette reiste det seg etterhvert i det svenske folk støtteaksjoner for Kiruna-arbeidernes kamp fordi man innså at streiken var et slag mot en undertrykking rettet mot hele det arbeidende folk.

Også i arbeidet med å danne støtteaksjoner møtte man de samme fiender: LO-byråkrater og borgermakt.

Her i Norge blei erfaringene de samme. Arbeiderne så sine interesser forsvart i Kiruna, og de har økt sin aktivitet for kamp mot hensynsløs utbytting fra kapitaleiernes side i Norge.

De krever kraftige lønnsforhøyninger med bakgrunn i prisstigning, produksjonsvekst og økt skatteutsuging. Arbeiderne vil sjøl organisere denne kampen. De vil velge forhandlere og eventuelle streikekomiteer, men arbeidernes massemøter vil til enhver tid ha den fulle kontroll. Bare på den måten vil arbeiderne kunne skape en organisasjonsform som er deres og som kan sikre seiren.

Arbeiderne har intet positivt å vente av det nåværende system. Det har vist seg at når arbeiderne vil få belyst sine problemer offentlig, da opptrer for eksempel Tor Aspengren (LO) og Kaare Norman Selvig (NAF) hånd i hånd som organiserte talsmenn for penge- og statsmakt, slik de gjorde overfor NRK der de faktisk krevde slutt på reportasjer om sosiale konflikter i arbeidslivet.

Den forbauselse og påfølgende indignasjon som dette vakte vil nødvendigvis vende seg til økt innsikt i vårt borgerlige diktaturs egentlige vesen.

Det er i de fagorganisertes interesse at det blir reist en brei front med politisk innhold og karakter for å støtte opp og verne om arbeidernes krav i forbindelse med tariffoppgjøret. LO-NAF-fronten må sprenges, slik at de fagorganisertes krav—de som er reist på arbeidsplassen—kan bli realisert. Det er full økonomisk dekning for disse krav. Men det må demonstreres en klar politisk vilje til folkemakt for en annen økonomisk målsetting for produksjon og statsøkonomi. Profittgrunnlaget må angripes direkte. Bare arbeiderklassen kan lede en slik folkefront—og den må bli rød!

Ikke bare er det nødvendig å skape valgte aksjonskomiteer av og for de fagorganiserte—innen organisasjonsgrunnlagets ramme—men utenfor det korrumperte foreningsbyråkrati som ledes av LO-sekretariatet—men også en brei front med den oppgave å bakke opp de fagorganisertes lønnskamp må nå organiseres på samme vis. I dette arbeidet vil alle marxist-leninister gi sitt bidrag. Revolusjonære studenter, intellektuelle og skoleungdom som er besjelet av vilje til å tjene arbeiderklassens kamp, vil støtte og berike fronten ut fra sine spesielle forutsetninger.

Ikke minst vil 1. Mai være en dag da denne Røde Fronten demonstrerer sin styrke.

Arbeiderklassen må skape en ledelse for sin Rød Front 1. mai som ut fra dagens tilspissede kampsituasjon virkelig vil evne å utferdige et klart og konsist punktprogram som ikke gir rom for utglidning eller frafall fra kamplinja og masselinja, eller utfra småborgerlig liberalisme gir konsesjoner til sossepamper, revisjonister eller anarkisters intrigespill!

Dette program bygget på den proletariske internasjonalismens grunn må i god tid utformes på grunnlag av en sammenfatta analyse av dagens klassekamp, og det må tjene den revolusjonære strategi for arbeiderklassens langsiktige mål.

Den vil ikke benytte seg av opportunistisk «mobiliserings taktikk» for å samle folk, men gå inn for sin hovedoppgave: Å markere vern om arbeidernes kamp mot klassestaten og for arbeiderklassens grunnleggende interesser.

FRAM FOR EN RØD FRONT SOM DEMONSTRERER SIN HOLDNING!
For arbeidernes lønnskamp.
For solidaritet med verdens folks kamp mot undertrykking.
For folkemakt og nasjonal økonomisk og politisk sjølstendighet.
Bekjemp kapitalmakten og den internasjonale imperialismen!
Nei til klassesamarbeidets forræderiske linje!
Bekjemp LO-byråkratiet!
TIL KAMP MOT KAPITALISMEN, FOR SOSIALISMEN!

STØTT ARBEIDERKLASSENS OG UNGDOMMENS KAMPKRAV!
STØTT KAMPEN MOT IMPERIALISMEN!

Vi oppfordrer til dannelsen av enhetlige 1. mai-komiteer og andre felles framstøt på grunnlag av disse punktene:

1. Støtt arbeidernes krav ved årets tariffoppgjør! Kjemp mot LO-byråkratenes forræderiske linje om «samordnet» oppgjør! Støtt arbeidernes kamp mot «utsvetting» gjennom rasjonalisering, tidsstudier og «nye lønnssystemer» og for bedre forhold på farlige og usunne arbeidsplasser!
2. Opprett felles støttekomiteer for politisk og økonomisk støtte til arbeidere som er i streik, uten hensyn til om monopolkapitalen, staten og LO-pampene kaller streiken «ulovlig». Nei til tvangslovene i arbeidslivet! Fram for uinnskrenket streikerett!
3. Støtt utkantbefolkingas interesser mot strukturrasjonaliseringa. Avslør og bekjemp klassestatens landsdelsplaner. Støtt småbrukernes og fiskernes kamp mot monopolkapitalen.
4. Støtt kravet om kraftig økning av grunnpensjonen og lavere pensjonsalder! Nei til folketrygdens nåværende fattigpensjoner!
5. Kjemp mot alle arbeiderfiendtlige skattesystemer! Fortsatt kamp mot MOMSEN!
6. Støtt skoleelevenes og lærernes kamp mot nye karaktersystemer og hardere arbeidspress. Støtt alle som arbeider på skoler og læresteder mot statens rasjonaliseringsframstøt, som for eksempel ligger i planene om 5-dagers uke. Full frihet til politisk og organisatorisk virksomhet i skolen.
7. Støtt rekruttenes kamp for bedre kår. Full frihet til politisk og organisatorisk kamp. Avslør og bekjemp borgerskapets folkefiendtlige og militaristiske indoktrinering av rekruttene.
8. Støtt studentenes kamp for skikkelige lån, mot Ottosenkomiteen og alle andre rasjonaliseringsframstøt som rammer studentene, universitetslærerne og de andre ansatte. Støtt Rød Front-samarbeid i studentersamfunnene for å gjøre dem til sikre støtter for arbeidernes, skoleelevenes og studentenes kamp. Støtt studentenes faglige organisasjon—Faglig Studentfront.
9. Kjemp mot at Norge går opp i økonomiske sammenslutninger som Nordøk og EØS som vil legge utkantstrøka øde, øke utbyttinga av alle som arbeider og gi fritt spillerom til utenlandsk kapital! Nei til Nordøk—innfallsporten til EØS!
10. Kjemp mot NATO, USA-imperialismens framste redskap i Norge. Avslør og bekjemp USA- og Sovjet-ledernes samarbeid for å undertrykke verdens folk! Nei til planene om å skape et nytt og værre NATO—en «all-europeisk sikkerhetsavtale». Skap enhet i kampen gjennom Kampanjen Norge ut av NATO!
11. Støtt det vietnamesiske folkets kamp mot USA-imperialismen i nord og sør. USA ut NÅ! Anerkjenn Dene demokratiske republikken Vietnam (DRV) og Den Provisoriske Revolusjonære Regjeringa i sør! Støtt Solidaritetskomiteen for Vietnam—det beste redskapet for samordning av Vietnam-arbeidet i Norge!
12. Støtt alle folk som er undertrykt av USA-imperialismen og den sovjetiske sosial-imperialismen! Støtt folkenes væpnede frigjøringskamp i Asia, Afrika og Latin-Amerika! Støtt det greske og det tsjekkoslovakiske folket!
13. Reis en folkeopinion mot USA-imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismens trusler om atomkrig mot folkets Kina!

Vi har en verden å vinne
og ikke en time å miste.
Så skulle vi famle i blinde
og spikre oss selv en kiste?

Husk, vi er folket som murer
et vern med den venstre hånden,
mens fienden ligger og lurer
og venter vi oppgir ånden.

Så skulle vår høire hånds verge
være en rusten klinge? Nei, tro flytter ingen bjerge
og kan ikke seiren bringe.

Muren, vårt vern er partiet.
Men sverdet er: Lenins lære!
Og er du til kampen viet
da skal du sverdet bære.

Opportunismen utstrekker ikke anerkjennelsen av klassekampen til det som er hovedsaken, til overgangsperioden fra kapitalismen til kommunismen, til perioden da borgerskapet blir styrtet og fullstendig tilintetgjort, men stanser opp foran den. I virkeligheten er denne perioden uunngåelig en periode av makeløst voldsom klassekamp i makeløst skjerpete former, og følgelig må også staten i denne perioden uunngåelig være en stat som er demokratisk på en ny måte (for proletariatet og de eiendomsløse i det hele tatt) og diktatorisk på en ny måte (for borgerskapet).

Videre. Kjernen i Marxs lære om staten er bare blitt mestret av dem som forstår at en enkelt klasses diktatur er nødvendig ikke bare for ethvert klassesamfunn i sin alminnelighet, ikke bare for proletariatet som har styrtet borgerskapet, men også for hele den historiske periode som skiller kapitalismen fra «det klasseløse samfunn», fra kommunismen. Formene for den borgerlige stat er uhyre forskjelligartet, men deres vesen er det samme: alle disse statene, uansett hvilken form de har, er på det ene eller andre vis, i siste instans ubetinget borgerskapets diktatur. Overgangen fra kapitalismen til kommunismen må selvsagt frembringe en veldig rikdom og mangfoldighet av politiske former, men kjernen i saken er og blir ubetinget det samme: proletariatets diktatur.

Den 22. april er det 100 år siden Lenin ble født, og som innledning til feiringen av den store minnedagen bringer vi her Lenins hilsen til de ungarske arbeidere etter den proletariske ungarske rådsrepublikk var blitt opprettet 21. mars 1919. Samtidig som brevet er et solidarisk håndslag og gir uttrykk for Lenins beundring for det ungarske proletariatets revolusjonære verk, er det også en leksjon i revolusjonens lærdommer, om de teoretiske prinsipper som aldri må brytes om kampen skal føres fram til seier.

I den harde krig med ententen (England, Frankrike og USA) holdt likevel ikke den ungarske rådsrepublikk for presset og ble knust allerede i august 1919. Men i øst led både de kontrarevolusjonære generaler og de imperialistiske invasjonshærer ynkelige nederlag for Den røde arme. Og virkningen av Oktoberrevolusjonens seier, det største tidsskifte i menneskehetene historie, var ikke noe som kunne stanses hverken med blokade eller reaksjonær hets og løgnpropaganda. Fra Sovjetunionen spredde den revolusjonære bevegelsen seg som ringer i vannet. Ikke noe land på kloden ble uberørt. Knapt tretti år etter kom den neste store revolusjonære stormen i Europa, som frigjorde de andre øst-europeiske land og lille Albania fra kapitalismens åk. Og den sosialistiske revolusjon som først hadde seiret i verdens største land ble i 1949 brakt fram til seier i Kina, landet med verdens største folk. I dag, med over en tredjedel av verdens befolkning innen den sosialistiske leir, ser i Lenins ord fra 1919 om at den proletariske verdensrevolusjonen rykker nærmere, bekreftet som en historisk sannhet.

Kamerater. De nyhetene vi har mottatt fra lederne for den ungarske rådsbevegelsen, fyller oss med fryd og glede. Rådsmakten i Ungarn har bare bestått i litt over to måneder, men når det gjelder organisasjon, synes det ungarske proletariat alt å ha overgått oss. Dette er forståelig, for i Ungarn er befolkningens allmenne kulturnivå høyere, dessuten er industriarbeidernes andel i den samlete befolkning uten sammenlikning større[ref]Budapest med sine tre millioner av en befolkning på åtte millioner i det nåværende Ungarn.[/ref], og endelig var overgangen til sovjetsystemet, til proletariatets diktatur, uten sammenlikning lettere og fredeligere i Ungarn.

Denne omstendighet er særlig viktig. De fleste av de europeiske sosialistlederne, både sosialsjåvinistene og Kautsky-retningen, har i den grad bukket under for rent filisteraktige fordommer, oppelsket gjennom årtier av relativt «fredelig» kapitalisme og borgerlig parlamentarisme, at de ikke er i stand til å forstå hva sovjetmakt og proletariatets diktatur betyr. Proletariatet kan ikke gjennomføre sin verdenshistoriske befrierrolle uten å fjerne disse lederne fra sin vei. Disse folkene trodde helt eller halvt de borgerlige løgnene om sovjetstyret i Russland og var ute av stand til å skjelne mellom kjernen i det nye, proletariske demokratiet—demokratiet for det arbeidende folk, det sosialistiske demokrati, legemliggjort i sovjetregjeringen—og det borgerlige demokrati som de slavisk tilber og kaller «rent demokrati» eller «demokrati» i sin alminnelighet.

Disse stokkblinde folkene som er fylt av borgerlige fordommer, forsto ikke den verdenshistoriske vendingen fra det borgerlige til det proletariske demokrati, fra det borgerlige til det proletariske diktatur. De blandet sammen visse særegenheter ved den russiske sovjetmakten, ved den russiske historien og dens utvikling, med sovjetmakten som en internasjonal kategori.

Den proletariske revolusjon i Ungarn hjelper til og med de blinde til å se. Formen for overgangen til proletariatets diktatur i Ungarn er helt forskjellig fra formen i Russland: den borgerlige regjeringens frivillige tilbaketreden og den øyeblikkelige opprettelsen av arbeiderklassens enhet, samlingen av den sosialistiske bevegelsen om et kommunistisk program. Innholdet i sovjetmakten viser seg nå enda klarere: ingen annen form for statsmakt, støttet av det arbeidende folk og av proletariatet i spissen for det, er mulig noen steder i verden i dag enn sovjetmakten, proletariatets diktatur.

Dette diktaturet forutsetter hensynsløs, streng, rask og resolutt bruk av makt for å knekke motstanden fra utbytterne, kapitalistene, godseierne og deres håndlangere. Den som ikke skjønner det er ingen revolusjonær og må fjernes fra posten som leder eller rådgiver for proletariatet.

Men det proletariske diktaturs vesen ligger ikke i makt alene, og ikke engang hovedsakelig i makt. Kjernen i det er organisasjonen og disiplinen hos arbeidsfolkets fremskredne avdeling, hos dets fortropp, dets eneste leder, proletariatet, hvis mål er å bygge sosialismen, å avskaffe samfunnets deling i klasser, å gjøre alle medlemmer av samfunnet til arbeidende mennesker. Dette målet kan ikke nås med ett slag. Det krever en temmelig lang overgangsperiode fra kapitalismen til sosialismen, fordi omorganiseringen av produksjonen er en vanskelig sak, fordi radikale forandringer på alle livets områder trenger sin tid, og fordi den veldige styrken i vanen med en borgerlig eller småborgerlig livsførsel bare kan overvinnes gjennom langvarig og hardnakket kamp. Derfor omtaler Marx hele perioden med proletariatets diktatur som overgangsperioden fra kapitalismen til sosialismen.

Gjennom hele denne overgangsperioden vil det bli gjort motstand mot revolusjonen både av kapitalistene og deres tallrike håndlangere blant de borgerlige intellektuelle, som vil gjøre motstand bevisst, og av en stor masse av arbeidsfolket, deriblant også bønder, den massen som ligger altfor sterkt under for småborgerlige vaner og tradisjoner og som for det meste vil gjøre motstand ubevisst. Vakling i disse lagene er uunngåelig. Som arbeidsmann heller bonden til sosialismen og foretrekker arbeidernes diktatur for borgerskapets diktatur. Som selger av korn heller bonden til borgerskapet, til handelsfrihet, det vil si tilbake til den «tilvante», gamle, «hevdvunne» kapitalismen.

Det som er nødvendig for å sette proletariatet i stand til å lede bøndene og de småborgerlige lag i det hele, er proletariatets diktatur, en klasses herredømme, styrken i dens organisasjon og disiplin, dens sentraliserte makt som bygger på alle resultater av kapitalismens kultur, vitenskap og teknikk, dens proletariske slektskap med mentaliteten hos ethvert arbeidende menneske, dens autoritet overfor de spredte, mindre utviklede arbeidsfolkene på landsbygda eller i småproduksjonen, som er mindre stabile i politikken. Her er frasemakeri om «demokratiet» i sin alminneli ghet, om «enhet» eller «enhet i det arbeidende demokrati» osv. osv.—et frasemakeri som de småborgerliggjorte sosialsjåvinistene og kautskyanerne har slik forkjærlighet for—ikke til noen som helst nytte. Frasemakeri kaster bare blår i øynene, forblinder bevisstheten og styrker den gamle dumheten, konservatismen og rutinen i kapitalismen, parlamentarismen og det borgerlige demokrati.

Avskaffelsen av klassene krever en langvarig, vanskelig og hardnakket klassekamp som ikke forsvinner (som de vulgære representantene for den gamle sosialismen og det gamle sosialdemokratiet innbiller seg) etter omstyrtingen av den borgerlige stat, etter opprettelsen av proletariatets diktatur, men bare forandrer sine former og på mange måter blir enda mer forbitret.

Gjennom klassekamp mot borgerskapets motstand, mot konservatismen, rutinen, ubesluttsomheten og vaklingen hos småborgerskapet må proletariatet opprettholde sin makt, styrke sin organiserende innflytelse, «nøytralisere» de lagene som er redde for å forlate borgerskapet og som følger proletariatet altfor nølende, og grunnfeste den nye disiplinen, arbeidsfolkets kameratslige disiplin, dets faste samband med proletariatet, dets samling omkring proletariatet, denne nye disiplinen, dette nye grunnlaget for de samfunnsmessige bånd som erstatter livegenskapsdisiplinen fra middelalderen og sultedisiplinen, disiplinen i det «frie» lønnsslaveriet under kapitalismen.

For å avskaffe klassene trengs det en periode med en klasses diktatur, diktaturet til nettopp den undertrykte klassen som ikke bare er i stand til å styrte utbytterne, ikke bare til hensynsløst å knuse deres motstand-, men også til å foreta et åndelig brudd med hele den borgerlig-demokratiske ideologien, med hele det filisteraktige frasemakeriet om frihet og likhet i sin alminnelighet ( i virkeligheten betyr dette frasemakeriet, som Marx har påvist for lenge siden «frihet og likhet» for vareeierne, «frihet og likhet» for kapitalisten og ikke arbeideren).

Ikke bare det. I stand til å avskaffe klassene gjennom sitt diktatur er bare den undertrykte klassen som er blitt skolert, samlet, oppdratt og stålsatt av årtiers streikekamp og politisk kamp mot kapitalen—bare den klassen som har tilegnet seg hele den industrielle, storkapitalistiske bykulturen og som eier besluttsomhet og evne til å verne den, bevare og utvikle videre alle dens landevinninger og gjøre dem tilgjengelige for hele folket, alle arbeidende—bare den klassen som vil være i stand til å holde ut alle byrder, påkjenninger, sakn og store offer som historien uunngåelig legger på dem som bryter med fortiden og uredd brøyter seg vei til en ny framtid—bare den klassen hvis beste folk er fylt av hat og forakt for alt som er småborgerlig og filisteraktig, for disse egenskapene som blomstrer så rikt blant småfunksjonærene og «intelligensen»—bare den klassen som «har gjennomgått arbeidets herdende skole» og er i stand til å inngi ethvert arbeidende menneske, alle hederlige mennesker respekt for sin arbeidsdyktighet.

Kamerater, ungarske arbeidere. Dere har gitt verden et enda bedre eksempel enn Sovjet-Russland ved at dere straks greide å samle alle sosialister omkring det ekte proletariske diktatura program. Dere står nå overfor den takknemligste og vanskeligste oppgaven å hevde dere i en hard krig mot Ententen. Stå fast! Hvis vakling skulle gjøre seg gjeldende blant de sosialistene som først i går sluttet seg til dere, når det gjelder proletariatets diktatur, eller blant småborgerskapet, så undertrykk vaklingen hensynsløst. I krig er en kule kujonens lovlige skjebne.

Dere fører den eneste rettkomne, rettferdige og sant revolusjonære krig, de undertryktes krig mot undertrykkerne, arbeidsfolkets krig mot utbytterne, en krig for sosialismens seier. Alle ærlige medlemmer av arbeiderklassen i hele verden står på deres side. Hver måned bringer den proletariske verdensrevolusjon nærmere.

Stå fast! Seieren vil bli deres!

27. mai 1919.
Offentliggjort i Pravda nr. 115, 29. mai 1919.

I anledning Lenin-jubileet 22. april 1970 arrangerer Oslo Filmklubb en Lenin-uke i samarbeid med Rød Front-styret i Det Norske Studentersamfund. Det vil bli kjørt tre Lenin-filmer, to av M. Romm fra 30-åra og en etterkrigsskildring, for å vise omslaget i sovjetisk filmproduksjon.

• Mandag 20/4 kl. 19 i Folkets Hus, Lille sal: 
  • Lenin i oktober.
• Torsdag 23/4 kl. 19 i Kroa
  • Lenin i Polen.
• Søndag 26/4 kl. 18 i Folkets Hus, Lille sal:
  • Lenin i 1918.  Debattmøte. Innledning ved studiegruppa.

I tillegg til denne serien gjør vi oppmerksom på at Nils Holmberg fra Kommunistiska Förbundet Marxist-Leninisterna (KFML) i Sverige kommer til Kroa onsdag 22. april for å snakke om Lenin. Adgang for alle.

Klasseforræderi er det mest dekkende uttrykk for revisjonistenes NORDØK-iver. I et vedtak som Norges Kommunistiske Partis (NKP) sekretariatet nylig fattet heter det: «Norges Kommunistiske Parti hilser med tilfredshet framgangen i arbeidet med å etablere NORDØK. NORDØK er ikke en form for økonomisk intergrasjon som svarer til en politikk med sosialistiske mål, men vil likevel uten tvil kunne innebære økonomiske fordeler for folkene i de deltakende land.» 

I dag burde det være mindre interessant for kommunister hva NORDØK «kunne innebære» (dersom, hvis, såframt (! )) mot hva vi vet denne nordiske monopolsammenslutningen vil innebære. Og det er noe helt annet enn «økonomiske fordeler for folkene i de deltakende land», slik NKP-sekretariatet hevder. NKP-ledelsen må tydligvis ha stor tiltro til monopolkapitalens edle motiver. Er det i den nordiske monopolkapitalens interesse å snekre sammen økonomiske blokker som svekker dens egen stilling? Såvisst ikke! Og bare renegater og klassesamarbeidere vil påstå at NORDØK kommer til å styrke både monopolkapitalen og folket.

Hva er så de konkrete økonomiske vilkår for NORDØK-tilslutningen? Det er en politikk som på alle punkter tjener monopolkapitalen, slik vi kjenner den fra Det europeiske økonomiske samarbeid (EØS), bare i mindre målestokk. Som EØS innebærer NORDØK rasering av småbruk og mindre fiskebruk. NORDØK innebærer økt strukturrasjonalisering, som vil koste nye titusener av avbeidsfolk jobben. I NORDØK-rapporten fra juni-møtet i København 1969, het det således: «Samarbeidet maste alltså undvika inslag som konserverar inte långre konkurrensekraftiga produktionsformer och produktionsstrukturer.»[ref]NORDØK rapprt jun 1969 side 5.[/ref] 

En kunne på bakgrunn av det materialet som foreligger om NORDØK, rekne opp utallige andre eksempler på NORDOK's reaksjonære og folkefiendtlige karakter.

Her er ytterligere noen av NKP-sekretariatets NORDØK-illusjoner: «Enda viktigere er det imidlertid at NORDØK vil kunne bidra til at Norden bevarer sin selvstendighet overfor det europeiske økonomiske fellesmarked EØS.» 

Her—som i så mange andre saker—er revisjonistene blinde for realiteter og lik strutser stikker de hodet i sanden for å unngå kjensgjerningene. La oss derfor slå dem fast: helt fra starten har betingelsene for NORDØK vært en tilslutning til EØS! Da de nordiske statsministrene behandlet NORDØK i april 1968 kom man til enighet om at «samarbeidet skal utformes slik at det letter de fire lands deltakelse i eller samarbeid med et utvidet europeisk marked». [ref]Sitert etter «embedsmannsrapporten» Kbh juli 1969..[/ref]

Heller ikke her er det spørsmål om hva NORDØK «vil kunne bli», men at veien til EØS går gjennom NORDØK.

Til Røde Fane Redaktionen
Gøteborg 4/3 70
 

Redaktionen for M-L-GNISTAN, organ for Kommunistiska forbundet marxist-leninisterna (KFML) i Sverige, sånder hårmed sina varma kamratliga hålsningar till tidskriften Røde Fane och dess redaktion. Vi önskar er all framgång i er kamp mot revisionismen och for att samla största möjliga antal av Norges Kommunistiske Partis (NKP) medlemmar på marxismen-leninismens Mao Tse-tungs tånkandes grund. 

Kommunistiska forbundet arbetar for att bygga upp ett revolutionårt marxist-leninistiskt parti i Sverige och kan redan sågas ha hunnit ett stycke på vågen. Det år vår förhoppning att gruppen kring Røde Fane i intimt samarbete med den revolutionåra ungdomen i Sosialistisk ungdomsforbund (SUF), som länge förtjänstfullt propagerat marxismen-leninismen Mao Tse-tungs tånkande ska ha framgång i sitt arbete for att skapa ett parti av samma slag, och att de bägge partierna och de bägge låndernas arbetarklass därefter ska kunna gå framåt sida vid sida till seger i kampen för den socialistiska revolutionen. Vi översänder separat 210 sv. kr. till fonden för de kamrater som avskedades från Friheten och passar samtidigt på att betala for ett abonnemang på Røde Fane.
 

Nils Holmberg
M-L-GNISTAN
L. Grevegårdsv. 37, c/o J. Andersson
421 55 VISTRA FR6LUNDA

Røde Fanes redaksjon gjør oppmerksom på at streikekassa for Frihetens journalister falt bort da journalistene fikk sparken i avisa p. g. a. streiken. Og i overensstemmelse med deres ønske vil de bidrag som ennå måtte komme til streikekassa bli overført til Røde Fane.

Helt siden marxismen ble den dominerende retning innenfor den revolusjonære arbeiderbevegelsen har det funnet sted kamper mellom marxister og revisjonister. Dette gjelder nasjonalt, innenfor de enkelte partier, som internasjonalt. Vi er i dag inne i den tredje av disse store kampene. Den første var kampen som Lenin førte mot Eduard Bernstein, Karl Kautsky og andre renegater innafor den annen Internasjonale. Den andre store diskusjonen var kampen som alle verdens kommunister, ledet av Stalin, førte mot Lev Trotskij, Nikolaj Bukharin og andre «venstre»-eventyrere og høyreopportunister. Felles for disse to debattene var at de beriket og utviklet marxismen og brakte den opp på et nytt trinn. Leninismen fødtes i kampen mot den annen internasjonale. Stalin forsvarte leninismen og utviklet marxismen-leninismens teori og taktikk under den proletariske revolusjon og proletariatets diktaturs epoke. Ingen av disse debattene svekket marxismen, slik revisjonistene hevdet.

Den pågående kamp som den internasjonale revisjonistiske bevegelsen, med ledelsen i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) i spissen, har påtvunget marxist-leninistene vil også bringe den revolusjonære klassekamp-teorien et langt stykke framover. Til sjuende og sist vil det nemlig vise seg at den ene ideologiske strømningen, marxismen-leninismen, er den ekte proletariske ideologi, og at revisjonismen er en reaksjonær borgerlig ideologi som har infiltrert seg i arbeiderbevegelsen.

Vårt parti, Norges Kommunistiske Parti (NKP), virket lenge ganske uberørt av denne store debatten som utviklet seg mellom Kinas kommunistiske parti (KKP) og SUKP. Men i virkeligheten var ledelsens «nasjonalkommunistiske maske» bare et skalkeskjul for revisjonismen. Alle erklæringer om «uavhengighet» og «enhet» mellom marxismen og revisjonismen, var bare påskudd fra den revisjonistiske ledelsen til å operere fritt. I dag tar mange kamerater opp kampen mot revisjonistenes undergravingsarbeid og likvidatorlinje. Ikke engang revisjonistenes represalier (konfr. eksklusjonen av kamerat Egil Engeland) kan stoppe denne kampen.

I sentrum for denne kampen står spørsmålet—nå som før—om å forsvare og utvikle marxismen-leninismen. Forsvaret består i å gjenreise de grunnleggende klassekamperfaringer i partiet. Å utvikle marxismen-leninismen betyr å forklare sannheten i Lin Piaos tese: «Mao Tse-tungs tenkning er marxismen-leninismen i den epoke da imperialismen går mot sitt fullstendige sammenbrudd, og da sosialismen går fram til en verdensomspennende seier.» 

Det revisjonistiske prinsipp-programmet «For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» fra 1963 utgjør det ideologiske utgangspunkt for moldvarparbeidet innenfor NKP. La oss sammenholde prinsipprogrammet med marxismen-leninismen.

Demokrati under kapitalismen.

Revisjonistene skjønnmaler det borgerlige demokrati. Demokratiet «(…) går ikke lengre enn til de politiske, sosiale og kulturelle områder, og selv her er det begrenset og bare formelt.»[ref]«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» side 39.[/ref] 

Denne beskrivelsen av dagens «demokrati» utmerker sosialdemokratene like mye som revisjonistene—det er bare det økonomiske demokrati som står tilbake og dette vinnes ved «nasjonalisering», «demokratisk kontroll» fra «Stortinget, kommunestyrer, fagbevegelsen og andre folkeorganisasjoner».[ref]«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» side 43.[/ref] 

Disse «demokratiske tiltak som begrenser monopolkapitalens makt er mer enn vanlige reformer»[ref]«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» side 44.[/ref]

Leninismen rykker fullstendig beina unna all denne revisjonistiske illusjonstenkninga. I Staten og revolusjonen skrev Lenin om det «demokrati» som revisjonistene lovpriser: «Formene for den borgerlige stat er uhyre forskjellige, men deres vesen er det samme: alle disse statene uansett hvilken form de har, er på det ene eller andre vis, men i siste instans ubetinget, borgerskapets diktatur.»

Alle arbeidere forstår rent instinktivt dette. De vet at borgerskapets diktatur hersker på alle områder. På jobben hersker bedriftseiernes diktatur, det lages svartelister over revolusjonære arbeidere. I fagbevegelsen utover LO-ledelsen borgerskapets diktatur. Monopolkapitalen utøver sitt diktatur og øker prisene, rasjonaliserer, øker tempoet på arbeidsplassen. Hjemme hersker boligeiernes diktatur, som øker husleiene og lager terroristiske husleiereglementer. Arbeideren sies opp når monopolkapitalen ikke trenger hans arbeidskraft. I lønnsoppgjørene trer Norges arbeidsgiverforbund (NAF), LO og staten inn og utøver borgerskapets diktatur i spørsmålet om lønn og arbeidsforhold. Streikeretten er opphevet, som en følge av at monopolkapitalen har skjerpet sitt diktatur og skulle han bli oppsagt virker borgerskapets diktatur gjennom arbeidsmyndighetene som kan dirigere ham dit monopolkapitalen trenger ham og til det yrke monopolkapitalen trenger ham. 

Dette er proletariatets erfaringer fra det demokrati revisjonistene lovpriser og vil «utvikle». 

Selvsagt er det en forskjell på de land hvor det ersker fascisme og land med en borgerlig-demokratisk styreform, men styrets klasseinnhold er det samme. Og dessuten ligger spiren til åpen fascisme allerede i dagens norske lovverk, blant annet i unntakslovene.

Statens klassekarakter.

Kravet om nasjonalisering kan heller ikke, som revisjonistene gjør, stilles generelt. En sak er at nasjonalisering under kapitalismen ikke har noe med sosialisme å gjøre, det subsidierer monopolkapitalen med arbeidsfolks penger. Generelt er ikke nasjonalisering og statsinngrep annet enn en historisk naturlig følge av utviklinga mot et statsmonopolistisk og korporativt samfunn. Staten er som Engels skriver i Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap: «Den moderne staten i den form den har antatt, er en rent kapitalistisk maskin, kapitaleiernes stat, den ideelle totalkapitalisten. Jo flere produktivkrefter den gjør til sin eiendom, desto mer blir den en virkelig totalkapitalist, desto flere arbeidere utsuger den». 

I prinsipp-programmet hevdes det imidlertid at staten står over klassene, det tar ikke opp kamp mot staten, men om staten. Se bare: «I det norske samfunn i dag står kampen om hvilke interesser de offentlige foretak, statstiltakene og statsinngrepene skal tjene.»[ref]«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» side 38.[/ref]

Historien viser oss imidlertid noe annet. At staten er et verktøy i hendene på den herskende klassen og aldri kan være noe annet. Hvilken arbeider tror for eksempel at det nytter med henstillinger til riksmeklingsmannen om å kjempe for arbeiderne i lønnsoppgjøret? 

Alle disse fordreiningene og flertydige påstander om statsapparatet som ellers forekommer i programmet, skal jeg ikke komme nærmere inn på, men hele det borgerlige synet på staten dukker opp igjen når det gjelder overgangen til sosialismen.

«Fredelig overgang» til sosialismen.

Kan arbeiderklassen vinne statsmakten på fredelig vis? Spørsmålet er like gammelt som arbeiderklassen selv. Revisjonistene svarer ja, marxist-leninistene svarer nei. Hva viser de historiske erfaringene? At overgangen til sosialismen er et spørsmål om maktforholdet mellom de to klassene. Dernest at borgerskapet aldri vil forlate historiens arena frivillig, men vil tvert imot bruke sin makt. Derfor har den herskende klassen også bygd opp sin voldsmakt, hær, politi, opprørspoliti osv. 

Denne voldsmakta er en del av den borgerlige statsmakt som arbeiderklassen må knuse for å vinne sin egen makt, proletariatets diktatur. Lenin skrev om statens voldskarakter: «Det finnes ikke en eneste stat, ikke en gang den mest demokratiske, der det ikke finnes smutthull og forbehold i forfatningen, som trygger borgerskapets mulighet til å anvende militære mot arbeiderne, innføre unntaktstilstand osv. i fall systemet trues, dvs. dersom den utbyttede klassen forbryter seg mot sitt slaveri og forsøker å opptre på en annen måte enn som slave.»[ref]Lenin i Den proletariske revolusjonen og renegaten Kautsky.[/ref] 

Imot dette vil revisjonistene snakke om »Norges demokratiske tradisjoner» og at «De internasjonale forhold er vesentlig gunstigere for arbeiderbevegelsen enn tidligere, da borgerskapet fikk hjelp utenfra når arbeiderklassen reiste seg for å kreve sin rett». Men hva viser kuppet i Hellas? Var det ikke NATOs og USAs middelhavsflåte som sikret resultatet? Hva viser aggresjonen i Vietnam? Hva viser NATOs utallige kupp-planer om ikke nettopp å tre støttende til dersom borgerskapets makt skulle valde. Hva forteller det ikke om NKPs revisjonistiske ledere når det programfester følgende: «Imperialistene vil derfor betenke seg på militær innblanding for å knuse en folkereisning».[ref]«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» side 46.[/ref] Det er tydelig at virkeligheten kolliderer med revisjonistenes prinsipper! Og endelig: er ikke NKP-ledelsens prinsipp-program med på å avvæpne arbeiderklassen foran den endelige styrkeprøven? Hvis svaret er nei, må Lenin være krigshisser, når han skrev: 

«Om vi behersker alle kampmidler seirer vi sikkert, da vi representerer den virkelige revolusjonære klassens interesser, selv om omstendighetene ikke tillater oss å føre i felten det våpen som er farligst for fienden, det våpen som hurtigst gir ham dødsstøtet».[ref]Lenin i Radikalismen, kommunismens barnesykdom.[/ref] 

I dette sitatet viser Lenin nødvendigheten av å beherske alle kampmidler, også det våpen som er farligst for fienden, det våpen som hurtigst gir ham dødsstøtet, det vil si væpnet oppstand. Spørsmålet er ikke, slik revisjonistene stiller det, om hvordan situasjonen er i dag, men hvilke situasjoner borgerskapet forbereder i framtida. Derfor er dogmet om en «fredelig vei» reaksjonær for den bidrar til å avvæpne arbeiderklassen både bokstavelig talt og ideologisk.

Parlamentarisk flertall eller proletariatets diktatur.

Ledende revisjonister sier det bare er et pedagogisk spørsmål om man skal bruke uttrykket proletariatets diktatur (folk forstår ikke, er ikke aktuelt i dag). Men er det så enkelt? Lenin sa at «kommunist er bare den som anerkjenner proletariatets diktatur». «For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» anerkjenner ikke proletariatets diktatur, følgelig heller ikke de som støtter seg på prinsipp-programmet. Ta eksemplene under:

«NKP ser en parlamentarisk sosialistisk republikk som en historisk naturlig statsform for vårt land.»[ref]«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» side 48.[/ref]
«En rekke organier i statsapparatet vil bestå, som Storting, departementer, kommunale organer og andre institusjoner som er oppstått under den kapitalistiske utvikling.»[ref]«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» side 48.[/ref]
«Arbeiderbevegelsen må føre videre den gamle demokratiske rettstradisjonen (!)»[ref]«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» side 48.[/ref]

Disse sitatene viser at det slett ikke er en proletarisk, men en borgerlig revolusjon NKP-ledelsen ser fram til. For som Lenin så treffende skrev: «Bare skurker og dumskaller kan tro at proletariatet må vinne majoriteten i valg, som gjennomføres under borgerskapets åk, lønnsslaveriets åk, og at det bare deretter kan vinne makten. Dette er toppen av dumhet og hykleri. Det er å erstatte klassekampen og revolusjonen med valg under det gamle systemet og med den gamle makten».[ref]Lenin i «Hilsen til de italienske, franske og tyske kommunister».[/ref]

I denne artikkelen har vi bare tatt for oss de mest åpenbart anti-marxistiske prinsipper som programmet går inn for. Når framstillingen er blitt såpass konsentrert skyldes det ikke mangel på angrepspunkter, men at en fullstendig kritikk ville ta ei hel bok. 

«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» ble i sin tid forfattet av folk fra den såkalte Jørgen Vogt-gruppa. Ved å forsvare programmet, utgi det på nytt og ved å sabotere landsmøtevedtaket om programrevisjon, har Reidar T. Larsen og hans likesinnete i parti-sekretariatet og revisjonistflertallet i sentralstyret vist at de solidariserer seg med den anti-kommunistiske og forræderiske linje som programmet representerer.

Kamerat Bjarne Rolstad er død.
Før sykdommen satte en stopper for hans aktive kamp innen arbeiderbevegelsen var han blant annet med på å legge grunnen for Røde Fane—og den marxist-leninistiske linje som er tidsskriftets grunnlag, er også den Rolstad kjempet for. Han så det falske og forræderiske i den revisjonistiske politikk som etter hvert også gjorde seg sterkt gjeldende innenfor Norges Kommunistske Parti (NKP)—det parti han sto som medlem av siden 1938—og han tok kampen opp mot den.

Rolstad valgte tidlig sin plass i arbeiderklassens rekker. Som ungdom i 20-årene opplevet han reaksjonens hets og vold da streikekampene bølget over landet. I 1923 ble han organisert i Norsk Treindustriarbeiderforbund, hvor han gjennom årene hadde en rekke tillitsverv. Fra 1946 til 1954 satt han som forbundets hovedkasserer. Kompromissløst sto han som alltid på arbeidernes side, bøyde ikke av for press fra toppen og lot seg ikke kjøpe, men kjempet hardt for at organisasjonen ikke skulle vike fra sitt selvsagte kampgrunnlag. Det resulterte imidlertid i at han måtte gå som hovedkasserer. Parolen fra arbeiderborgerskapet var dengang som nå: «Ingen venstre-avvikere (det vil si kommunister) i forbundsledelsen.»

Under krigen kom Rolstad aktivt med i kampen mot nazismen og var gjennom en hard og vanskelig tid med på å forsvare folkets interesser. Etter krigen satt han i mange år som arbeiderklassens representant i Oslo kommunestyre og skolestyre, og han hadde også en rekke tillitsverv innen NKP, blant annet som medlem av sentralstyret.

Bjarne Rolstad hatet all utbytting og undertrykking, og han evnet også å ta konsekvensen av sin holdning. Det var ingen hulhet, halvhjertethet og falskhet i hans fotsvar av og kamp for arbeidsfolks interesser. Ut fra denne holdning næret han også en dyp forakt overfor den revisjonisme og opportunisme som gjorde seg gjeldende i arbeiderbevegelsens rekker. 

I senere år ble Folkerepublikken Kina, som Rolstad besøkte under den store proletariske kulturrevolusjonen, en mektig inspirasjonskilde. Det kinesiske folks stadige framgang og befesting av sosialismen under Mao Tse-tungs ledelse, opptok ham sterkt. Erfaringene fra folkets revolusjonære kamp i Kina måtte studeres. 

Rolstad gledet seg oppriktig over den revolusjonære bevegelsens oppsving her hjemme. Han var overbevist om at folket ville seire i sin kamp, og livet gjennom i kamp for folkets interesser, ga han også sitt bidrag til den kommende seier.

Først etter at vi har styrtet borgerskapet i hele verden, definitivt beseiret og ekspropiert det, ikke bare i ett land, men i hele verden, først da vil kriger bli umulige. Og vitenskapelig sett er det slett ikke riktig og slett ikke revolusjonært når vi går utenom eller tilslører det viktigste, nemlig nedkjempingen av borgerskapets motstand—det vanskeligste, det som krever den hardeste kamp i overgangstiden til sosialismen. De «sosiale» prestemenn og opportunistene er alltid villige til å drømme om den framtidige fredelige sosialisme, men forskjellen mellom dem og de revolusjonære sosialdemokrater er nettopp den at de ikke vil tenke på eller innlate seg på de forbitrede klassekamper og klassekriger for å virkeliggjøre denne skjønne framtid.

«Partiet kan ikke lede klassen om det ikke er forbundet med de partiløse massene, om det ikke fins noen kontakt mellom partiet og de partiløse massene, om disse massene ikke godkjenner dets ledelse, om partiet ikke nyter moralsk og politisk fortrolighet blant massene.»
— Josef Stalin.

Borgerpressa har ofret stor spalteplass på splittelsen i det finske revisjonistpartiet, Finlands kommunistiske parti (FKP). Blant annet er den såkalte opposisjonen blitt omtalt som «stalinister». Dette kan ha forledet enkelte til å tro at man hadde med marxist-leninister å gjøre, noe som langtifra er tilfelle. I virkeligheten går kampen mellom to revisjonistiske fraksjoner som konkurrerer med hverandre om å hylde lederne i Kreml. Dette viser ikke minst grunnlaget de nå forsøker å samle seg på. I Folktidningen Ny Tid, organ for den revisjonistdominerte valgalliansen Demokratiska Förbundet för Finlands Folk (DFFF), ble nylig forslaget om en finsk «kriselov» (parallell til unntakslovene) omtalt. Om faktorene som øker «spenningen» i verden, skriver Folktidningen Ny Tid: «(…) man [får] ikke se bort fra at det som hender i Midt-Østen, Vietnamkrigen og Kinas aggressive holdning også påvirker sikkerheten i Europa.» 

FKP-ledelsen har lenge deltatt i det anti-kinesiske hylekoret som dirigeres av ledelsen i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP). Dette gjelder også den såkalte opposisjonen. Derfor er det viktig å avsløre borgerpressas framstilling av motsetningene i FKP. Mens revisjonistene slåss bør vi heller støtte marxist-leninistene i og utenfor FKP, som nå har organisert seg i Helsingfors marxist-leninistiske forening. Flere foreninger er under forberedelse. De finske m-l-erne utgir sin egen avis Røde Garde som er i stor framgang. Abonnement kan formidles gjennom Røde Fane.

Utgivelsen av Røde Fane er dømt som fraksjonsvirksomhet!
Uttalelsen om dette ble etter siste sentralstyremøte i Norges Kommunistiske Parti (NKP) lagt fram av distriktsstyret i Oslo/Akershus på et felles medlemsmøte den 27. januar 1970. Vedtaket fikk imidlertid langt fra den tilslutning som partiledelsen hadde håpet. Fra Røde Fanes redaksjonskollektiv ble det satt fram et motforslag hvor det blant annet. het at ethvert angrep på Røde Fane er angrep på kommunistene i partiet—og ved avstemningen sluttet 35 partimedlemmer opp om Røde Fanes forslag, 54 opp om distriktsstyrets, mens endel av møtedeltagerne avholdt seg fra å stemme.

Partiledelsen er imidlertid gått litt lengre enn alene å fordømme utgivelsen av Røde Fane. Sentralstyret vedtok—mot 3 stemmer—å suspendere Esther Bergerud (medlem både av sentralstyret og sekretariatet) fra sekretariatet, og dette ble begrunnet med at hun deltar i partifiendtlig arbeid. Med andre ord: Støtter opp om Røde Fane.

Omtrent samtidig ble også formannen i Kristiansand Kommunistisk Ungdomslag (KUL), Egil Engeland, ekskludert fra partiet, og nestformannen Jan Norberg ble suspendert. Begrunnelsen var selvsagt også her deltagelse i Røde Fanes fraksjonsvirksomhet. Kristiansand KUL, som enhetlig står på marxismen-leninismen-Mao Tse-tungs tenkning, har fullt og helt støttet opp om utgivelsen av Røde Fane, og fortsetter selvsagt kampen mot revisjonistene. Dette har nå ført til at det fra sentralt hold blir gjort forsøk på å stable på beina noe som kalles «det legale KU» i Kristiansand, og dette «legale KU» har to medlemmer—og er i overskuelig framtid uten muligheter til å få flere.

Den siste tids hendelser later imidlertid til å bekrefte at partiledelsens taktikkeri går ut på å «rydde opp» litt etter litt. Det vil si: Først fjerne de partimedlemmer utover landet som har tatt kampen opp mot den falske kommunisme, i håp om at dette vekker minst mulig oppsikt—og fordi revisjonistene mener seg å stå sterkest utenfor Oslo-området.

Men revisjonismen skal også styrkes i Oslo. Tilsiget av furubotniker er merkbart. Flere av «Gubbens» gamle folk, som i sin tid ble kastet ut av partiet, er vendt tilbake—og partiledelsen har selvsagt åpnet dørene og mottar dem med glede.

Det later til at når Reidar T. Larsen (RTL) klikken forbereder et nytt slag mot venstre, masjerer furubotnikene, som ligger klar i startgropa, inn i partiet. Selvsagt nærer disse folkene intet ønske og har heller ingen planer om å støtte den nåværende partiledelsen. Men de vet å benytte seg av situasjonen, og når RTL og hans håndtlangere har gjort hva de kan for å kvitte seg med revolusjonære partimedlemmer, er tiden kommet for «Gubbens» menn. Da skal nok gjengjeldelsens time slå: ved et kupp i toppledelsen.

Men kampen mot revisjonismen i partiet, som først og fremst er kommet til uttrykk gjennom Røde Fane, har ikke bare avslørt ubrukeligheten i den politikk som har slått igjennom i hele partiets løpende utvikling siden 1945, men er nå kommet så langt at virkemidlene ledelsen nødvendigvis må ty til for å forsvare sin posisjon og sitt eksistensgrunnlag, også vil bryte den sløvende og falske «enhet», som på alle måter har vært nødvendig for partiledelsens eksistens. Partimedlemmene vil i stadig sterkere grad tvinges til å ta standpunkt. Og det kraftige oppsvinget i den revolusjonære bevegelsen, som fra sentralt hold i partiet er møtt med påkallelse av «venstrekrefter» til samling, eksklusjon, suspensjon og fordømmelse av revolusjonære partimedlemmer, avslører klart at historiens sikre drivkrefter ubønnhørlig skyver revisjonistene mot den store skraphaugen.

Som endel kamerater kjenner til besluttet revisjonistledelsen i partiet å ikke godkjenne årsmøtet som ble avholdt i Østkanten lag av NKP. Dette skjedde ut fra den begrunnelse at medlemmer, som ikke var godkjent overført til Østkantenlaget av distriktsstyret, hadde deltatt på årsmøtet med stemmerett.

Distriktsstyret i partiet innkalte så til nytt årsmøte i Østkanten-laget, og møtet ble nå ledet av distriktsstyrets formann, Leif K. Hammerstad. Ingen av de medlemmer som ikke hadde fått godkjent sin overføring til laget, var tilstede på møtet, men oppslutningen var ellers meget god—og det ble framsatt forslag om at det opprinnelige årsmøtet i Østkanten-laget (hvor det blant annet. ble vedtatt å fortsatt støtte Røde Fane) ble godkjent. Ved avstemningen stemte 17 medlemmer for dette forslaget, 12 imot.

De som stemte for anså dermed saken for avgjort og forlot møtet, men distriktsstyrets formann, Hammerstad, var ikke fornøyd med et slikt utfall og oppfordret derfor mindretallet til å bli igjen, for så å diskutere hva som nå måtte gjøres.

Under debatten på møtet kom det nemlig fram at revisjonistledelsen i partiet frykter sterkt den revolusjonære linje som kjøres fram av Østkantenlaget, og det ble også sagt rett ut at det nå gjaldt å redde Østkanten-laget for NKP. Altså erobre laget for revisjonismen! 

Hva overføringen av medlemmer til Østkanten-laget angår kan nevnes at 40 prosent av lagets medlemmer bor utenfor lagets naturlige tilslutningsområdet, men for mange blir likevel laget—som har sine møter på sentrale steder i byen—det naturlige sted å arbeide, fordi de lett kan komme til møtene fra sine arbeidsplasser.

Proletariatets revolusjonære diktatur er en makt som er vunnet og holdes ved like av proletariatets vold mot borgerskapet, en makt som ikke er bundet av noen lover.

Og denne enkle sannheten, en sannhet som er soleklar for enhver klassebevisst arbeider (representant for massen og ikke for det øvre lag av spissborgerlig pakk bestukket av kapitalistene, som sosial-imperialistene i alle land), denne sannheten som er innlysende for enhver representant for de utbyttede som kjemper for sin frigjøring, denne for enhver marxist ubestridelige sannhet må en bruke et «svare strev» for å få ut av den høylærde Kautsky. Hva er forklaringen på dette?—Det er den lakeiånd som preger Den 2. internasjonales førere, som er blitt foraktelige sykofanter i borgerskapets tjeneste.

«Under normale, fredlige forhold utfører arbeideren sitt arbeid uten å kny, motsier ikke arbeidsgiveren og diskuterer sine vilkår. Under en streik setter han fram sine krav med høy røst, han minner arbeidsgiverne om deres overgrep, han krever sin rett, han tenker ikke bare på seg selv og sin lønn, han tenker på alle sine kamerater som har lagt ned arbeidet sammen med ham og som reiser seg for arbeidernes sak uten å frykte hva det kan koste. (…) Det er ofte slik, at når det bryter ut en streik på en bedrift, følger det streiker på et stort antall andre fabrikker. Hvor stor moralsk betydning streiker har, ser man av den virkning de har på arbeiderne, når de ser at deres kamerater har opphørt å være slaver og—om enn bare for en kort tid—blitt mennesker på samme vis som de rike. Hver streik fører i sitt kjølvann tanker om sosialisme blant arbeiderne, tanker om hele arbeiderklassens kamp for å frigjøre seg fra kapitalens undertrykkelse.»
— Vladimir Lenin.[ref]Sitert i Collected Works, bind 4, Moskva 1950. Side 315.[/ref]

En av de viktigste erfaringene fra LKAB-streiken i Nord-Sverige summeres opp i sitatet av Lenin ovenfor. Ingen annen streik etter den annen verdenskrig i Skandinavia har hatt så stor betydning som da 5000 gruvearbeidere la ned arbeidet mellom den 12. desember 1969 til 3. februar 1970. Når dette skrives, er det ennå ikke mulig å foreta en endelig oppsummering av streikens resultater, da det fortsatt pågår forhandlinger om lønns- og arbeidsforholdene mellom LKAB-konsernet og arbeiderne, men årsakene og virkningene av kampen kan sammenfattes.

En slik sammenfatning kan dessverre ikke foretas på bakgrunn av det materialet som har kommet fram i Norge; både borgernes, sosialdemokratenes og revisjonistenes aviser brakte riktignok mye stoff om streiken, men den reformistiske gjennomgangstonen gjør det nærmest ubrukelig for kommunistene.

Til denne artiklen har derfor Røde Fane anvendt de svenske kommunistenes blader, Gnistan og Marxistisk Forum (MF), som utgis av Kommunistiska forbundet marxist-leninistene (KFML). KFML-medlemmene sto sentralt både i streikeaksjonen og i solidaritets- og innsamlingsarbeidet som gruvestreiken førte med seg og skulle ha de beste forutsetninger for å vurdere gruvestreiken

Bakgrunnen: økt utsugning og undertrykkelse av arbeiderne.

Den viktigste årsaken til LKAB-streiken og alle de lønnskampaksjoner som fulgte i dens kjølvann både i Sverige, Danmark og Norge, er den økte utsugningen og undertrykkelsen av arbeiderne i de seinere åra. I MF (1/70) gjengis en tabell som viser forholdet i Sverige.

Forutsetningen for at denne utviklingen har kunnet skje finner man i klassesamarbeidet mellom ledelsen i sosialdemokratiet og monopolkapitalen. Fagbevegelsens kampkraft er brutt ned gjennom ødeleggelsen av demokratiet i fagbevegelsen, arbeiderne er blitt avvæpnet og blitt ute av stand til å føre lønnskamp. Å berike monopolkapitalen har vært den svenske LO-ledelsens offisielle politikk. Derfor var det en lønnsavtale i Svappavarra-gruvene som medførte lønnsreduksjon på 40 øre i timen, som utløste gruvearbeiderstreiken.

LO og de lokale faglige pampene inngikk denne avtalen over hodet på arbeiderne. Et annet bevis på at LO-ledelsen i Sverige (og i Norge for den saks skyld) utøver borgerskapets diktatur over de fagorganiserte arbeiderne er at den har tatt bort streikeretten og illegalisert lønnskampaksjonene. Dette viser det faktum at det i perioden 1950 til 1954 var 140 «lovlige» streiker i Sverige, mens det var 52 «ulovlige». Perioden 1960-64 var dette forholdet endret til 88 «lovlige» og 107 «ulovlige».

Om den økte utsugningen og undertrykkelsen av LKAB-arbeiderne skriver MF: «Gjennom umenneskelig oppdrevet arbeidstempo, støy, støv, vibrerende maskiner, gass osv. har arbeiderne blitt rammet av ulykker, hørselsskader, karlkramp, lungesykdommer, for tidlig død osv. Produksjonen pr. arbeider ved LKAB er presset opp fra knapt 2000 tonn 1957/58 til 4000 tonn 1967/68, samtidig som 1800 mann er rasjonalisert bort.»

MF refererer videre de beryktede 31 teser for arbeidsledelsen i LKAB: 

«Tese 13: Hver forandring i en ansatts arbeidsoppgaver og plassering innen organisasjonen må aksepteres som vedtatt i firmaets interesse.»
«Tese 20: En sjef må være forberedt på å bytte standpunkt for å støtte en høyere sjef.»
«Tese 29: En sjef skal utøve sitt lederskap slik at en ikke-sjef bare behøver å følge gitte ordrer.»

Dette er et reglement som kunne vært hentet fra en militærforlegning. Slik ser det altså ut i den såkalte «arbeider»-regjeringens egen bedrift, som ledes av en framtredende sosialdemokrat, Arne Lundberg, som har en annen framtredende sosialdemokrat, Nils Landel, i styret og som den «radikale» Olof Palme i siste rekke er ansvarlig for

Ansvarlig for utviklingen er imidlertid ikke bare monopolkapitalen og sosialdemokratiet, men også den ledelse i Sveriges Kommunistiske Parti (SKP), nå Vänsterpartiet Kommunisterna (VPK), som på grunn av sin revisjonistiske utarting har blitt et haleheng til sosialdemokratiet i stedet for et alternativ.

Sosialistisk bedrift i velferdsstaten Sverige?

Reformistenes og revisjonistenes myte om det statseide LKAB som en sosialistisk bedrift i velferdsstaten (eller «folkhemmet») Sverige, har fått seg en kraftig knekk. Både virkeligheten og den marxist-leninistiske teorien viser at dette ikke er tilfelle. På et visst stadium i kapitalismens utvikling blir det nødvendig for staten i kapitalistenes interesse å gripe inn i næringslivet. De statlige inngrep kommer som en følge av motsetningen mellom produktivkreftenes samfunnsmessige karakter og produksjonsforholdenes private karakter: Engels kalte den kapitalistiske staten for «den ideelle totalkapitalisten». Følgelig er ikke LKAB eller andre statsbedrifter noe med «progressive» enn en hvilken som helst annen kapitalistisk bedrift. Lønnsslaveriet og produksjonens profittformål er det samme. I Frankrike og Italia har staten overtatt langt flere produksjonsmidler enn for eksempel Sverige og Norge uten at disse landene er mer sosialistiske for det.

Likeledes er det ikke stort igjen av myten om «velferdssamfunnet» etter gruvearbeiderstreiken. Tross lønninger som så relativt høye ut, viste forholdene som ble rullet opp blant annet i borgerpressa at utbyttingen i dag er hardere enn noensinne. I et intervju med en gruvearbeiderfamilie som ble gjengitt i flere aviser, gikk det fram at dersom mannen ikke jobbet overtid, måtte de gå til sosialkontoret. Gruvearbeideren lå på middels lønn. Det ble henvist til at mange gruvearbeidere både hadde bil og sommerhytte, men er dette et bevis på velferd eller høy levestandard? Nei, slike bruksgjenstander er et resultat av en teknisk utvikling som arbeiderne gjennom økt press selv har lagt grunnlag for. Følgelig gjelder fortsatt marxismens lov om proletariatets absolutte og relative utarming, det vil si den relative utarmingen består i at arbeiderklassens andel av nasjonalinntekten synker, og den absolutte utarmingen består i at levestandarden direkte synker. Typisk for den absolutte utarming er den fryktelige økningen av arbeidsintensiteten og forverringen av arbeidsvilkårene. Som en følge av disse faktorer blir arbeiderne tidlig gamle og mister sin arbeidsdyktighet, ifølge kapitalistenes krav.

Reformist-byråkratene og arbeiderne.

Det var allerede fra streikens første dag klart at reformist-byråkratiet ville velge arbeidskjopernes (den kapitalistiske statens side) og kjempe mot gruvearbeiderne. LO-organet Aftonbladet ga et konsentrert uttrykk for deres linje den 9. januar 1970: «Men streikekomiteen har også oppvist total utilstrekkelighet og total uvilje når det gjelder forhandlinger som kan lede til meningsfulle resultater. (…) Men det er alldeles åpenbart at den såkalte streikekomiteen ikke er kapabel for å forhandle i det hele tatt. (…) På de stormøter som i går kveld ble holdt i Kiruna og Malmberget talte man ikke om slike saker. I stedet flammet man i vekkelsesmøteånd, og det ble stormende applauser for de mest befengte påstander.»

«Linjen er altså å frakjenne arbeiderne selv all ledelse i den faglige og politiske kampen», skriver MF, «og i stedet ubetinget kreve ledelsen. Det ville nemlig være livsfarlig for kapitalistene om arbeiderne skulle erstatte de reformistiske lederes klassesamarbeid med virkelig interessekamp og klassekamp. For å beholde grepet over arbeiderne er reformistene tvunget til å gjøre visse innrømmelser for arbeidernes krav. I årets reinissdebatt ble Palme tvunget til å si: Det var allerede tidlig klart at når konflikten på malmfeltene er over kommer gruvearbeiderne til å få bedre lønninger. Det kommer også til å skje et hurtiggående reformarbeid som leder til forbedringer i arbeidsmiljøet og på andre områder».

Foruten å forsøke selv å overta streikeledelsen i Kiruna, gjorde også reformist-byråkratene store anstrengelser for på alle mater å splitte streikefronten i LKAB, uten særlig hell. På den andre sida var deres enhet med arbeidsgiverforeningen Svenska Arbetsgivareföreningen (SAF) mer utpreget; LKAB er medlem av SAF. Den viktigste motsigelsen mellom svenske LO og SAF, skriver MF, består i de «metodene for å undertrykke arbeiderne og holde tilbake deres kamp». For eksempel gikk LO-sjefen Arne Geijer imot «ville streiker», men støttet heller ikke SAFs resept for å undertrykke disse, nemlig at «hver bedrift som rammes av ville streiker skal økonomisk holdes skadesløse». LO-sjefen mente dette var «å tenke og handle som for ti år siden».

Revisjonistene og arbeiderne.

Revisjonistene i Vänsterpartiet «Kommunisterna» forsøkte under streiken systematisk å skjule motsetningene mellom arbeiderne og det faglige byråkrati. Denne stillingtaken må ses på bakgrunn av at partiets linje i det faglige arbeidet har gått ut på å samarbeide med det lavere skikt av reformistbyråkratene. I 1964 sa SKPs daværende formann til Dagens Nyheter den 31. desember 1964: «Egentlig hersker ingen større meningsskilnader mellom oss og sosialdemokratene. Vi tenker temmelig likt utenom når det gjelder den økonomiske og militære politikken».

VPKs stilling under gruvestreiken var også sterkt influert av at framtredende VPK-ere selv tilhører det lavere byråkratsjikt i LKAB og der tillempet klassesamarbeid. MF skriver: «Ta Carl-Ivar Hermansson som eksempel, formann for fagforeningen i Malmberget og medlem av VPKs sentralstyre. I begynnelsen gjorde han felles sak med alle andre fagbyråkrater. Han arbeidet som streikebryter og oppfordret arbeiderne til å gå tilbake til arbeidet. Etterhvert våknet instinktet hos ham at han ikke åpent kunne stille seg mot streikebevegelsen, om han skulle kunne befordre klassesamarbeidslinjen blant arbeiderne. Blant de streikende virket han imidlertid som den klassesamarbeidsmann han er, nemlig gjennom på stormøtene å stadig argumentere for linjen at arbeiderne snarest mulig skulle gå tilbake til arbeidet.»

MF kritiserer likeledes VPK for et av deres propagandanumre nemlig at LKAB skal gå ut av SAF, hvor de forsøker å skjule de grunnleggende klassespørsmål. «For skulle LKABs formelle uttredelse av SAF påvirke arbeidernes situasjon?», spør MF. Tvilsom er også de lokale revisjonistenes rolle under streikens siste fase

I Gnistan nr. 2/69 tas opp spørsmålet om streikens avslutning og avisa skriver:

«Ved stormøtet den 2. februar i Malmberget gjorde VPK»-erne sitt beste for å undergrave arbeidernes vilje til fortsatt kamp. Den ene etter den andre gikk opp og manet til retrett. «Nei-majoriteten var for liten for fortsatt streik», «kampfronten er brutt, man kommer til å knuse oss», osv. De forsvarte energisk de svake og vaklende (for ikke å si forræderiske) elementer innen Kirunas streikekomite. (…) Men de militante kreftene innen streikekomiteen og andre arbeidere lyktes å slå tilbake VPK-ernes kapitulasjonslinje.
Men dette var bare en delseier. I Kiruna hadde kampviljen sunket og den prinsippfaste Elof Luspa fikk ikke majoritetens støtte for sitt forslag om at de som hadde brutt kampfronten, skulle byttes ut med nye dugende krefter.
Den VPK-er som nå er hele borgerpressens kjælegris har i Kiruna spilt samme rolle som Grub-4-es formann (C. I. Hermannson), men effektivere. Han har sittet i streikekomiteen og nytt en enorm tillit blant arbeiderne. Det ble hans stemme som ble avgjørende ved avstemningen innen 27-mannsdelegasjonen, for en tilbakegang til arbeidet mot arbeidermajoritetons vilje. Dermed var hele streikens skjebne beseglet. En fortsatt kamp med forræderiske, svake og vaklende elementer i spissen var umulig. Streikekomiteene hadde plassert seg i en posisjon der avblåsing av streiken framsto som det eneste mulige.»

Konklusjoner.

Tross svikt i streikens ledelse har gruvearbeiderne i Nord-Sverige gitt støtet til det som i dag bare er en begynnelse på den omfattende streikebevegelsen som vil komme. Det begynte med oppsvinget i den anti-imperialistiske og studentenes kamp. I tida som kommer vil hele folkets kamp utvikles. Men denne kampen vil skje ikke med, men mot, reformister og revisjonister—det er en erfaring en kan trekke allerede fra kampens begynnelse.

LKAB-arbeidernes kamp er heller ikke slutt, det viser deres nye taktikk med punktstreiker på LKAB's særlig følsomme punkter.

Den store solidaritetskamp som vokste ut av gruvestreiken i Nord-Sverige, viste at arbeiderklassen fortsatt kjenner den proletariske internasjonalismen.

Kampen må gis riktig ledelse, revisjonistene må avsløres og holdes utenfor kommando-posisjonen i streikeledelsen.

Virkningen i Norge av de svenske gruvearbeidernes streik ga lærdommer som kunne opptatt en hel artikkel alene, men vi skal kort oppsummere de viktigste erfaringer:

Den massive oppslutningen fra norske arbeidere om innsamlingsaksjonen og de utallige sympati-resolusjoner fra fagforeninger og organisasjoner viser at den norske arbeiderklasse selv er kampklar. Dette lover godt for kampen i forbindelse med lønnsoppgjøret.
Den reformist-byråkratiske LO-ledelsen fikk avslørt sitt sanne ansikt, da LOs Tor Aspengren advarte mot «Kiruna-psykose». I sin konsekvens var dette et angrep både på de svenske gruvearbeidernes kamp og på den norske arbeiderklassen. Typisk var også at LO-ledelsen rykket ut sammen med Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) mot NRK for dens dekning av gruvearbeiderstreiken og den kampvilje som fulgte i dens kjølvann her i Norge.

«Det som hittil har vært kalt for likeberettigelse og demokrati: parlament, nasjonalforsamling, like stemmesedler, har vært løgn og bedrag! Hele makten i den arbeidende masses hånd, som et revolusjonært våpen for å knuse kapitalismen — bare det er sann likeberettigelse, bare det er sant demokrati.»
— Rosa Luxemburg.

Tariffrevisjonen for de kommende to år er avsluttet. I oppgjøret mellom LO og NAF fikk lønnstakerne et «rammetillegg» på 5,6 %. I forhandlingene mellom staten og Statstjenestemannskartellet ble den totale rammen for tilleggene 9,6 %.

Røde Fane vil seinere komme med en analyse av dyrtida og inntektsutviklinga for norske arbeidere og funksjonærer. I dette nummer trykker vi utdrag fra en resolusjon som Norsk Tjenestemannslags gruppe i Statistisk Sentralbyrå la fram på et møte for medlemmer av Statstjenestemannskartellet i Oslo 18. mai. Resolusjonen, som ble nektet tatt opp til avstemning, konkluderte med et nei til det framlagte tariffresultatet. Utdraget vi bringer er de avsnittene som begrunner dette standpunktet. Analysen som er gjort viser klart at omlag 85 % av de statsansatte vil få en nedgang i realdisponibel lønnsinntekt i den kommende perioden.

Den konklusjonen bør være en tankevekker for Dag Østerberg og andre SF-ideologer som i lengre tid har forsøkt å framstille marxist-leninistenes dyrtidsparole som en vits i all velferden!

Vurdering av det anbefalte forslag til ny avtale om statstjenestemennenes lønnsforhold for tidsrommet 1/5-1972 til 30/4-1974.

1. For å kunne vurdere om et  forslag til tariffavtale er tilfredsstillende eller ikke er det nødvendig å gjøre seg opp en mening om hva forslaget vil innebære når det gjelder utviklingen av reallønna og av realdisponibel lønnsinntekt i den perioden avtalen gjelder omfatter.
Begrepet reallønn gir et mål på hvor mye varer og tjenester et nominelt lønnsbeløp tilsvarer. Reallønna beregnes ved å dividere nominelle lønnsbeløp med konsumprisindeksen. Disponibel lønnsinntekt er den del av lønna som er igjen når skatten er betalt og eventuelle som er igjen etter at skatten er betalt og eventuelle trygde er mottatt, altså den delen av lønna en arbeidstaker kan disponere til privat forbruk. Realdisponibel lønnsinntekt gir uttrykk for hvor mye varer og tjenester en arbeidstaker kan kjøpe for den del av lønna som er igjen etter at skatten er betalt. For å kunne si noe om reallønna og realdisponibel lønnsinntekt på et framtidig tidspunkt må en lage anslag eller prognoser over hvordan konsumprisindeksen og skattereglene utvikler seg. Slike prognoser er naturligvis beheftet usikkerhet, og vurderinger som bygger på slike prognoser  blir dermed også usikre. På den annen side er vurderinger av et forslag til tariffavtale som ikke bygger på slike prognoser over utviklingen  av reallønn og realdisponibel lønnsinntekt mer eller mindre intetsigende.

2. NTLs gruppe i Statistisk Sentralbyrå har utarbeidet en oversikt lønnsutviklingen for enkelte lønnsklasser i lønnsregulativet, beregninger for perioden 1966 – april 1972 og prognoser for tidsrommet mai 1972 – april 1974. I et vedlegg til denne resolusjonen er en del av disse beregninger og prognoser lagt fram og nyttet som grunnlag for å vurdere det anbefalte forslaget til tariffavtale for statsansatte. I resolusjonen er enkelte hovedpunkter tatt med.  Prognosene bygger på forutsetninger som at prisene vil stige med 12,1 % i kommende 2-årsperiode, at statsansatte får et priskompensasjonstillegg på 3,7 % 1/5-1973 og at den gjennomsnittlige skatteprosent for en inntekt tilsvarende 1kl 10⁴ vil stige med 2,8%. Forutsetningen om prisstigningen  må karakteriseres som meget realistisk og anslagene på skatteendringene må sies å være med forsiktige.    

3. En indeks over utviklingen av reallønn og realdisponibel inntekt for enslige for lkl. 10 i gjennomsnitt for de 3 siste avtaleperioder og prognoser etter forslaget til ny avtale viser: 

                                1.5.1966        1.5.1968        1.5.1970               1.5.1972

                                30.4.1968      30.4.1970      30.4.1972             30.4.1974

Reallønn                    100.0             103,5             102,5                    103,5

Realdisponibel

lønnsinntekt enslig     100.0             101,8             101,0                     97,0

Disse indekser er i hovedtrekkene representative for de fleste grupper statsansatte som i denne perioden ikke har fått ekstra klasseopprykk f. eks. i form av justeringer, normeringer, bedrede opprykksregler e.l. Det er stagnasjon i reallønnsutviklingen, og forslaget til ny avtale vil gi 1 % auke i reallønna. Utviklingen av realdisponibel inntekt er også stagnert og forslaget til ny avtale vil etter disse prognoser bety en nedgang på 4 % i forhold til forrige periode og en nedgang på 3 % i forhold til avtaleperioden 1966-68.

4. Prognoser for lønnsutviklingen for alle lønnsklasser for avtaleperioden forslaget gjelder er sammenfattet i følgende tabell:

(Denne tabellen finner du i pdf-utgava her: http://www.akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1972/rf_1972_02_del2.pdf)

Etter denne prognose vil bare den gruppen som får 2 ekstra 1kl. opprykk få en lønnsutvikling som kan sies å være tilfredsstillende. Den gruppen som får 1 ekstra 1kl. opprykk får en moderat forbedring. Resten av de statsansatte som omfatter 85 % vil få en kraftig nedgang i realdisponibel lønnsinntekt.

Med militær støtte til det av CIA oppretta Lon Nol-regimet i Kambodsja har de sovjetiske sosialimperialistene nå helt kasta masken, og ingenting kan skjule deres forræderi mot folkene i Sørøst-Asia.

Mens de før har forsynt USA-imperialistene med livsviktig materiell til krigsindustrien (titan), har de nå gått over til direkte støtte til USA-marionettene i Indo-Kina. Dette skjer gjennom en tsjekkisk våpenfabrikk i Kambodsja, som til fascistregimet i Phnom Penh leverer sovjetiske AK-47-geværer og ammunisjon til maskingeværer.

. . . Etter at den sosialistiske revolusjon i alt vesentlig har seiret i landet vårt, fins det fremdeles en rekke folk som forgjeves håper på å kunne gjenopprette detkapitalistiske system, og som bekjemper arbeiderklassen på alle fronter, også den ideologiske front. Og revisjonistene er deres beste medhjelpere i denne kampen.

Disse ordene av Mao Tsetung om klassekampens fortsatte eksistens etter revolusjonen, har allmenn gyldighet. Sovjetunionens forfall, slik det gjenspeiler seg også på kunstens og kulturens område etter at revisjonistene rev til seg makta, er et skrekkens eksempel. I alle år siden Oktoberrevolusjonen har klassekampen pågått innafor kunsten, og mange slags borgerlige opportunister har prøvd å stikke hodet fram. Noen drev det ganske langt (forfatteren Sjolokov klarte jo å få utgitt den kontra-revolusjonære romanen «Stille flyter Don» allerede i 30-årene), mens andre motstrebende hang med på arbeiderklassens frammarsj i påvente av «bedre tider»(regissøren Romm^l og utallige andre).

Etter det revisjonistiske statskuppet ble slusene åpna for en foss av hets motrevolusjonens sak, mot proletariatets diktatur, mot Stalin – og fornærmelser mot Lenin mangler såvisst heller ikke. I takt med gjeninnføringa av kapitalismen i Sovjet har reaksjonære forfattere som Ehrenburg og Sjolokov, og regissører som Tsjukrai, Bondartsjuk og Gerasimov fått boltre seg fritt — og naturlig nok har de og deres disipler mottatt applaus, priser og takksigelser fra det vestlige borgerskap som har fulgt denne utviklinga med stor glede, og støtter opp om den av alle krefter. (Norsk Film A/S holder som kjent på med filmatiseringen av Solsjenitsyns giftige roman «En dag i Ivan Denisovitsj' liv» sammen med et britisk selskap.)

Foran 100-årsjubileet for Lenins fødsel har revisjonistene ikke kvidd seg for å framstille Oktoberrevolusjonens leder på en så forvrengt måte at det vestlige borgerskap knapt kan gjøre dem det etter. For å få Lenin til å passe inn i deres teorier om «fredelig overgang til sosialismen» og avskaffelsen av proletariatets diktatur, blir han i en rekke filmer som spres verden over, skildra som en borgerlig humanist som var glad i barn, blomster og sin mor – en godmodig drømmer hvis tanker overhodet ikke har noen aktualitet lenger. (F. eks. »En mors hjerte», «Lenin i Polen» og «Fortellinger om Lenin».) Disse filmene er mottatt med åpne' armer i Vesten fordi de egner seg utmerket til å ufarliggjøre leninismen.

Men revisjonistene nøyer seg ikke med å lage nye filmer hvor historien forvrenges. De har heller ikke nølt med å forfalske gamle, kjente ting av forholdsvisstor verdi – filmtitler som ikke så lett lar seg stryke fra registrene. Et avslørende eksempel har vi kunnet gjøre oss kjent med her i forbindelse med Lenin-jubileet og Oslo Kinematografers «Lenin-uke»:

Til Oktoberrevolusjonens 20-årsdag fikk regissøren Mihail Romm i oppdrag å lage to filmer om Lenins rolle under og etter maktovertakelsen. Romm var en dyktig filmhåndverker, men mottok en del kritikk av innholdet fra partiet. Filmene ble omsider ferdige i 1937 og 1939, og fikk titlene «Lenin i oktober» og «Lenin i 1918» Ingen av dem ble vist utenfor Sovjetunionen før etter krigen, og i det minste en av dem ble satt opp i Oslo i 1947. Fra Oslo-avisenes anmeldelser og andre skriftlige kilder² veit vi at også Stalin ble skildra på rettmessig vis i de opprinnelige versjonene, og dessuten har kineserne offentliggjort en rekke scenebilder³ som gjør det klart at de kopiene som ble vist i Oslo i april 1970, er dyktig omredigerte utgaver hvor Stalin er omhyggelig klippet vekk hele veien.

Lenins berømte åpningsreplikk på toget i «Lenin i oktober» («Jeg må se å få tak i Stalin») er vekk. Vi veit fra beskrivelsene av den opprinnelige versjonen at den første personen Lenin treffer etter ankomsten til Petrograd, er Stalin, da de drøfter forberedelsene til oppstanden. Men hele denne sekvensen er vekk i den nyklippedeversjonen som Sovexportfilm lanserer (her i Norge gjennom utleiebyrået Action Film). Bare en eneste gang blir Stalins navn nevnt, idet man ikke våget å underslå at han faktisk var medlem av sentralkomiteen. Men han viser seg aldri i filmruta i1970-versjonen — skjønt China Reconstructs gjengir en rekke bilder fra scener i begge filmene hvor han er høyst nærværende. Hans navn er også fjerna fra fortekstene, mens vi veit at hans rolle ble spilt av skuespilleren S. Goldschtab.

I noen sekvenser kan det se ut som om framgangsmåten har vært å «blåse opp» filmformatet for deretter å maske av ubeleilige personer som befinner seg i bildets ytterkanter. Dette er en grei metode å ty til når en sekvens ikke kan klippes helt bort av hensyn til sammenhengen i filmen (f.eks. avslutningsscenen i «Lenin i oktober» der Lenin (og Stalin) i spissen for sentralkomiteen trer fram for Petrograds arbeidersovjet etter seieren).

I «Lenin i 1918» er borgerkrigen og intervensjonene hovedtemaet. Historien tegnes i store, faste strøk med hovedvekta på det representative ved utviklinga. Forsvaret av Tsaritsyn (det seinere Stalingrad) er et viktig element i filmen. Men her begynte tilskuerne å stusse over den usammenhengende og tildels uklare måten dette temaet var behandla på, i forhold til den gode sammenhengen forøvrig i filmene.

Nå begynner vi å begripe hvorfor. Stalin hadde en viktig, ledende rolle på dette frontavsnittet, hvor blodige kamper av så livsviktig betydning for verdens første arbeiderstat utspilte seg. Ved forsvaret av Tsaritsyn påpekte han for første gang alvorlige feil hos Trotski. Dette er tungt å svelge for Kreml-revisjonistene, og alle Tsaritsyn-scener (med unntak av noen massescener mot slutten, da det rødekavaleriet og armeen stormer mot seieren) er brutalt kuttet ut. Originalversjonen inneholder en scene hvor Stalin diskuterer strategiske og taktiske spørsmål med politiske og militære kadre på demokratisk vis – men dette passer sjølsagt ikke inni Kremls krav, og scenen er følgelig forsvunnet. Ved en annen anledning ser vi Lenin ta seg av ei foreldreløs småjente — men sjølsagt ikke Stalins møte med den samme ungen! Jo, filmklipperne i Kreml stemmer sannelig i Vestens hylekor mot Stalin på sitt vis. At de har satt opp en minne byste over ham ved den Røde Plass nylig, er bare et forsøk på å villede folk – for i Norge såvel som i Sovjet – fins det mange som med respekt minnes Stalins navn og som veit å verdsette hans innsats, enten det nå gjelder kampen mot agenter og bursjoasi eller ledelsen av de avgjørende slag mot den tyske fascismen.

Ved å amputere Tsaritsyn-temaet, har revisjonistene også oppnådd å svekkefilmens røde tråd: Lenins understreking av hvor livsviktig det er å konsolidereproletariatets diktatur, samt det faktum at klassekampen fortsatt eksisterer også under denne statsform. Dette var også Stalins overbevisning. I filmen skildres denne motsigelsen gjennom kampen mot agentene som samarbeidet med de kontrarevolusjonære og provoserte fram ei hard krise i matvareforsyningene. Men ved å maltraktere filmene på klippebordet er både deres politiske slagkraft og deres kunstneriske nivå sterkt redusert.

Med disse skurkestrekene, som ikke bare forvrenger historien , men også setter den sosialistiske filmkunsten i miskreditt og dermed objektivt sett tjener til å støtte borgerskapet, har de russiske revisjonistene nådd nærmere forråtnelsen og nok en gang avslørt seg i all verdens øyne. Vi har fått en grundig dokumentasjon av hva slike folk egentlig mener når de prøver å kvele den revolusjonære Lenin i omfavnelser.

P.S. Vi har grunn til å tro at den norske importøren ikke har vært kjent med den redigering som er foretatt, da filmen ble tatt hit via Sovexportfilm. Det ville derfor være en prisverdig ting om selskapet gjorde oppmerksom på forholdet med en «svartsladd» på kopiene.

Merknader:

1.Filmregissør, f. 1901. Har etter krigen og Stalins død dukket opp igjen som sjefsrevisjonistisk dokumentarspesialist som gjorde internasjonalt come-back i 1964 med den borgerlig-liberale og passiviserende krigsdokumentarfilmen «Dette er fascisme» (også vist i Norge, særlig 9. april o. 1. dager).

2.Avisklipp fra Norsk Filminstitutts arkiv, Furhammar/Isaksson: «Politik och film», Sthlm.1969, og Det Danske Filmmuseums småskrift «Lenin v oktjabrje – Vosstanje».

3. «China Reconstructs», nr.4/1970.

KFML i valget

20. september er det riksdagsvalg i Sverige, og for første gang på mange, mange år har den svenske arbeiderklassen et sosialistisk alternativ ved valget. Kommunistiska Förbundet, marxist-leninisterna stiller kandidater til riksdagsvalget – kandidater som vil kunne nyttiggjøre det borgerlige parlament i kampen for det arbeidendefolket, som helhjerta vil kjempe for det arbeidende folkets krav, og som vil forene den parlamentariske kampen med folkets egenutenomparlamentariske kamp: streiker, demonstrasjoner osv. Røde Fanes redaksjon ønsker kameratene i KFML all framgang både i valgkampen og i den øvrige kamp for sosialismens seier.

I det følgende bringer vi to små artikler, henta fra KFML's valgopprop «VARFØR KFML», som bl. a. er gitt ut som bilag til MARXISTISK FORUM nr. 3/1970.

HAR FOLKET MAKTEN I RIKSDAGEN?

Felles for alle de fem riksdagspartiene er at de påstår at den borgerlige parlamentarismen er et genuint uttrykk for folkeviljen. Hvordan stiller da KFML seg til den borgerlige parlamentarismen?

Vi mener at alle viktige spørsmål skal avgjøres av folket, at folkets representanter skal pekes ut i frie valg og kontrolleres, og når som helst kunne avsettes av folket, og at beslutninger skal fattes etter flertallsprinsippet. Vi er altså for demokrati.

Men nettopp derfor er vi imot den herskende borgerlige parlamentarismen, for den er ikke demokratisk. De viktige spørsmålene avgjøres ikke i de valgte forsamlingene, men i bankenes direksjonsværelser, på Harpsundsmøtene mellomregjering og storfinans og i departementene.

Det borgerlige demokrati er derfor i bunn og grunn bare en fasade for monopolkapitalens diktatur. Det bevises også av de historiske erfaringer. Da de franske arbeiderne i 1946 valgte inn 182 kommunister i parlamentet, endra de franske kapitalister valglovene, slik at mandatene i 1951 ble redusert til 103. Da kommunistene ved valget i 1956 vant 150 mandater, endra de franske kapitalistene på nytt valglovene, slik at kommunistenes mandat ble redusert til 10! Og når slike tricks ikke lenger hjelper, opphever kapitalistene og deres politiske og militære verktøy sjølve det borgerlige demokrati, og innfører sitt åpne terroristiske diktatur, slik tilfellet nå er i Hellas. Kapitalistene beholder bare det borgerlige demokrati og parlamentarismen så lenge de kan nyttiggjøre seg det for å opprettholde sitt klassevelde og si utsuging.

Folket blir også klar over dette gjennom sine egne erfaringer, og når deres virkelige representanter deltar i den parlamentariske kampen og utnytter den borgerlige parlamentarismen til å slåss for folkets interesser, og når de avslører kapitalistenes klassevelde og mobiliserer arbeiderklassen til kamp mot utbyttingssystemet.

Den parlamentariske kampen kan muliggjøre visse forbedringer for det arbeidende folket. Men det forutsetter at det i riksdagen, i landsting og kommunalfullmäktige finnes representanter som helhjerta kjemper for det arbeidende folkets krav. Det forutsetter også at den parlamentariske kampen forenes med og bygger på folkets egen, utenomparlamentariske kamp: streiker, demonstrasjoner osv. Arbeiderklassen og dens forbundsfeller kan ikke i parlamentet vinne noe som de ikke har vunnet i klassekampen utafor parlamentet.

Så lenge kapitalistene eier produksjonsmidlene, kan de også i praksis oppheve og gå utenom riksdagsbeslutninger. Dersom riksdagen beslutter kortere arbeidstid, setter kapitalistene opp arbeidstempoet, og tar på denne måten igjen med den enehanda det de ble tvunget til å gi med den andre.

Den parlamentariske kampen må derfor forenes med og underordnes folkets egen kamp, og kampen for en sosialistisk revolusjon som fratar monopolkapitalen dens makt og gjør arbeiderklassen og dens forbundsfeller til den herskende klasse.

RIKSDAGSVALGET 20. SEPTEMBER.

Kommunistiska Førbundet står aleine som sosialistisk alternativ i årets valg. Forbundets representanter går helhjerta inn for å kjempe for arbeiderklassens og folkets krav. De av våre kandidater som velges inn i de parlamentariske forsamlingene, kommer i alle spørsmål til å ta stilling for arbeiderklassen mot kapitalismen.

Vi kommer av all kraft til å støtte arbeiderklassens utenomparlamentariske så vel som dens parlamentariske aksjoner. Vi kommer til å avsløre det kapitalistiske klassesamfunnet og de partier som forsvarer det. Vi kommer på alle vis til å kjempefor sosialismen, klargjøre dens nødvendighet og organisere arbeiderklassens kampfor den sosialistiske revolusjonen.

Vi kjemper for at arbeiderklassen skal bli den herskende klasse. Vårt mål er en sosialistisk samfunnsordning grunna på hele folkets eiendomsrett til produksjonsmidlene. Vi vil skape et samfunn der utbyttinga, krigen og undertrykkinga en gangfor alle er avskaffa. Vårt endelige mål er et klasseløst kommunistisk samfunn i Sverige og i hele verden.

Om du vil kjempe for de samme mål, stem da 20. september på Kommunistiska Førbundet! En stemme på Kommunistiska Førbundet er en stemme på sosialismen!

Ned med imperialismen – leve den proletariske internasjonalismen!

Ned med klassesamarbeidspolitikken – leve arbeiderbevegelsens revolusjonære enhet!

Ned med monopolkapitalen – leve sosialismen!

«Er det den demokratiske sentralisme som nå er utøvd i og med at eksklusjonsparagrafen er tatt i bruk mot meningsmotstandere innen partiet?»

«Vi ekskluderer ikke meningsmotstandere. Man kan utmerket godt være maoist f. eks. og samtidig være medlem av NKP, og endog arbeide for tilslutning til sitt syn, men man må respektere at de lover og programposter som flertallet i partiet har vedtatt, skal være gjeldende. Det er den enkle lære om flertall og mindretall i demokratiske avgjørelser vi har med å gjøre. Jeg vil ellers si at vi har forlatt den harde linje med strikt håndheving av den demokratiske sentralisme som tidligere ofte ble benyttet mot menings motstandere. En slik linje ville være ødeleggende for vårt miljø.»

(Reidar T. Larsen i intervju med Dagbladet 13. august. Uthevelsene i sitatet er våre.)

Råd og vink til ideologisk handicapped

På siste sentralstyremøte stilte Løvlien spørsmål om hva revisjonisme egentlig var for noe. Han undret seg om det kunne sies å være revisjonisme å stille valglister, delta i kommunestyrer etc., etc  Løvliens manglende kunnskap om revisjonisme gjør partiets sterke tilbakegang under hans mangeårige ledelse mer forklarlig, men den skaden lar seg neppe reparere. Imidlertid vil vi gjerne hjelpe ham, og vil anbefale Lenins bok: Om revisjonisme. Videre anbefaler vi å studere Kautsky og Bernstein. En artikkel i Røde Fane nr. kan også være til god hjelp. Videre vil MLF arrangere et kurs om revisjonisme og sosialimperialisme, og vi ser gjerne Løvlien som deltaker. Men det vil han vel neppe, Løvlien er ingen beundrer av marxist-leninister. Vi håper imidlertid at disse råd kan være Løvlien til noe hjelp, slik at han iallefall vedslutten av sin politiske karriere kan få et lite innblikk i hva han har holdt på med i alle år – i likhet med mannen som i alle år hadde gått og banket på tog hjulene. Da han gikk av for aldersgrensen, spurte han: «Kan noen si meg hvorfor jeg i alle år har gått rundt og banket på disse toghjulene?»

Vi ønsker Løvlien lykke til i studiet av revisjonismen.

Reidar Larsen for fall?

Reidar Larsens stjerne er sterkt dalende i partiet, og det er heller tvilsomt om han greier å gjenerobre formannsvervet ved kommende landsmøte. Reidar Larsens diktatoriske metoder har redusert sentralstyret til et sandpåstrøingsorgan for hans mer eller mindre ville påfunn.

I viktige prinsipielle saker har Reidar Larsen gang på gang på partiets vegne tatt stilling offentlig, fortrinnsvis i den borgerlige presse. Det gjelder saker som: Avvisning av samarbeid med SUF(m-l) og andre ML-organisasjoner. Nedleggelse av arbeidet i Kampanjen Norge ut av NATO.
Nedleggelse av arbeidet i Solidaritetskomiteen for Vietnam.
Omdannelse av NKP til et venstresosialistisk parti.
Tilslutning til det europeiske sikkerhetssystem.
RTL's versjon av proletariatets diktatur, som går ut på at sosialismen gjennomføres ved et flertall i Stortinget, og at borgerskapets demokratiske spilleregler skal følges.

I alle disse saker har sentralstyret blitt stilt overfor et «fait accompli» med bare to alternativer: Enten å godkjenne det eller å desavuere partiformannen.

Selv for det evneløse og ineffektive sentralstyret i NKP må begeret til slutt bli for fullt, og med full rett kan de spørre: Hvem er det som egentlig legger partiets linje? Sentralstyret eller Reidar Larsen?

Reidar Larsens påtenkte etterfølger, Rolf Nettum, har da også allerede tatt på seg «jeg vil gjerne bli formann-holdningen», den samme holdningen som Reidar Larsen inntok før han ble formann, og som går ut på ikke å ta ordet eller å engasjere seg i vanskelige saker og å prøve a holde seg inne med alle parter. Noe som kan være vanskelig nok i et parti med så mange forskjellige slags revisjonistiske grupperinger. Først den organiserte sosialdemokratiske fraksjon gruppert rundt Marxistisk Forum, så den borgerlig-liberalistiske fraksjonen rundt Reidar Larsen, videre grupperingen med Sovjet-ambassaden som sentrum, og sist men ikke minst gruppen med Furubotn-folk som nå forsterker sin stilling i partiet ved å ta inn ekskluderte medlemmer uten at de behøver å skrive under på de fire punktene. Tilstedeværelsen i ledelsen av alle disse grupperinger er årsaken til den evige og uavlatelige indre krangel som har pågått i flere ti-år, og som medlemmene merker i form av stagnasjon og tilbakegang for partiet.

Innkallelse til nytt landsmøte vil – erfaringsmessig – intensivere kivingen mellom de rivaliserende fraksjoner i kampen om å nå fram til de høyeste tillitsposter. Mangel på evne og vilje til å ta et politisk oppgjør med revisjonismen forfølger partiets sentralstyre som en ond ånd og gjør det totalt ubrukelig somledelse for arbeiderklassen i dagens situasjon. Det er da heller ikke mange som tar dem alvorlig lenger, og aller minst arbeiderklassen.

Heller ikke den borgerlige klassestat tar dem alvorlig, den yter sogar store summer i pengestøtte i trygg forvissning om at den nåværende partiledelsen aldri vil finne på å foreta seg noe som kan være farlig for den borgerlige klassestat.

Borgerskapet vet nok hvem det kan stole på, og hvem det ikke kan stole på. Og det har funnet ut at ledelsen i NKP kan det stole på.

Det som RØDE FANE i forrige nummer antok ville komme som den naturlige videreutvikling av revisjonistledelsens desperasjon, er nå skjedd: Østkantlaget av NKP i Oslo er ekskludert. Da nyheten nådde borgerpressa etter at den marxist-leninistiske arbeideravisa KLASSEKAMPEN hadde brakt et intervju med kamerat Esther Bergerud, det eneste sentralstyremedlem som konsekvent har forsvart den politiske linje som flertallet i Østkantlaget (og tidsskriftet RØDE FANE) har representert, forsøkte Reidar T. Larsen seg med et ynkelig forsvar. Han framholdt at de 27 partikameratene slett ikke var ekskludert, men hadde satt seg sjøl utafor partiet. Dessuten, framholdt han, hadde SUF(m-1) forsøkt på infiltrasjon i NKP via Østkantlaget, og det var dette det nå var satt en stopper for i og med at de 27 medlemmene var satt utafor.

For å ta det siste først så kan det være på sin plass å slå fast at medlemmer av SUF(m-1) aldri har gjort det minste forsøk på å «trenge inn» i Østkantlaget. De 27 partikameratene som er ekskludert, har gjennom mange år ført kamp mot den revisjonistiske utartinga i partiet, og vi skal skyte inn at det bl. a. er snakk om medlemmer som har nedlagt et stort arbeid i NKP siden før krigen, og som også deltok aktivt i motstandskampen under krigen. At Reidar T. Larsen forsøker å bruke SUF(m-l) som skremmebilde overfor partimedlemmer, er ikke nytt.

Skremselspropagandaen fra revisjonistene kan imidlertid umulig gi den for dem ønskede virkning, ettersom både ekskluderte og ikke-ekskluderte kommunister åpent innrømmer og nettopp framholder nødvendigheten av et godt samarbeid med revolusjonære organisasjoner som SUF(m-1) og ML-gruppene. Og marxist-leninistene i NKP, som nå har organisert kampen mot revisjonistledelsen gjennomen ML-front i partiet, har i sin politiske plattform slått fast nødvendigheten av et slikt samarbeid.

Så til RTL's ynkelige påstand om at det ikke dreier seg om eksklusjon av de 27. Heller ikke borgerpressa kunne denne gangen fri seg fra å slå noen morsomheter på ynkeligheten. Arbeiderbladet traff for øvrig godt med en kommenterende tegning13. august. Under overskriften «hårfin definisjon» bringer avisa en tegning av RTL som overfor en intervjuende journalist sier: «Nei, de 27 er ikke ekskludert av NKP, de har bare satt seg selv utenfor.»

Det er forståelig at mange undrer seg over denne RTL-ske redsel for å innrømme den uomtvistelige sannhet at de 27 i Østkantlaget er ekskludert fra partiet av distriktsledelsen. Tenker en seg imidlertid litt om, forstår en årsaken til redselen.

Den gjelder ikke bare frykt for medlemmenes reaksjon på at det største laget i Oslo kastes ut av partiet, men inneholder også småborgerens engstelse for at eksklusjoner skal smake for meget av kommunistisk parti i borgerskapets ører — og et slikt stempel på NKP er jo nettopp hva RTL gjennom så mange år har arbeidet for å få fjernet.

Vi skal ellers kort redegjøre for det faktiske hendelsesforløp i Østkantlaget fram til eksklusjonen.

Laget har gjennom mange år påpekt den revisjonistiske utartinga i partiledelsen, ei utarting som naturlig nok også har fått sine groteske utslag i partiets prinsipp- og arbeidsprogram. Det avgjørende slag mellom lagets revolusjonære medlemsflertall og revisjonistledelsen begynte imidlertid da distriktsledelsen underkjente Østkantlagets siste årsmøte og nekta laget rettmessig representasjon på siste årsmøte i Oslo/Akershus distrikt.

Østkantlagets årsmøte ble innkalt på ordinær måte, og laget hørte ingen protester. Valgene og de øvrige vedtak på møtet (bl. a. fortsatt støtte til tidsskriftet RØDE FANE) ble foretatt på ordinær måte og i overensstemmelse med partiets lover. Men etter at valgene var foretatt, ble det av KU-eren Arvid Løkkeberg, som tilhørte lagets mindretall, sagt at de (les: både revisjonistledelsen og mindretallet) «ikke var ferdig med dette møtet». Kort etter fikk da også Østkantlaget beskjed om at distriktsstyret innkalte til nytt årsmøte for laget. Dette ble leda av distriktsstyrets formann, Leif K. Hammerstad. Resultatet ble imidlertid at flertallet av Østkantlagets medlemmer vedtok å opprettholde det ordinære årsmøtet – med de valg og beslutninger som der var foretatt. Men da oppfordra Hammerstad lagets mindretall til å bli igjen på et fraksjonsmøte, og på dette fraksjonsmøtet valgte mindretallet ny formann, sekretær, kasserer – og dessuten nye representanter til distriktårsmøte i Oslo/Akershus.

På distriktårsmøtet møtte følgelig representanter for to grupperinger i Østkantlaget, noe som selvsagt skapte en del forviklinger, men som revisjonistledelsen var frekk nok til å ville «løse» ved å nekte Østkantlaget forslags- og stemmerett på årsmøtet. Østkantlagets lovlig valgte representanter kunne sjølsagt ikke godta dette, og forlot årsmøtet. Men nå hadde revisjonistledelsen beslutta å forsøke en slags «skremmetaktikk» overfor laget ved ikke å sende skriv og partihenvendelser til Østkanten. Østkantlaget hadde imidlertid møte, hvor laget beslutta å utelukke mindretallet, altså de 12 fraksjonsmøtedeltakerne, og i skriv ble distriktsstyret gjort oppmerksom på dette. Det ble også opplyst at laget deltok i økonomikampanjen som partiet hadde gående, men de bidrag som kom inn, samt partikontingenten, ble oppbevart av kassereren inntil lagets forhold til distriktet var avklart.

Etter dette sendte distriktsledelsen den 15. mai brev til lagsmedlemmene, som inneholdt spørsmålet om en lojalitetserklæring overfor revisjonistledelsen, samt en opplysning om at lagsmedlemmene inntil videre kunne løse kontingentmerker ved et partimedlem som distriktsstyret utnevnte til denne jobben. Sjølsagt ville ikke Østkantlaget finne seg i en slik behandling, og gjorde i skriv av 25. mai distriktsledelsen oppmerksom på dette. Det henstilte også til distriktsstyret å ta den politiske kurs som flertallet i partiledelsen fører, opp til kritisk vurdering.

Den 8. juli fikk Østkantlagets medlemmer svar fra distriktsledelsen. De var ekskludert fra partiet! Men så lett vil ikke revisjonistledelsen få anledning til å kvitte seg med revolusjonære kamerater, så lett går det ikke å rydde av vegen den politiske debatt som de frykter og på alle måter har forsøkt å kneble i partiet. Kameratene i Østkantlaget er innstilt på å appellere distriktsstyrets beslutning til sentralstyret, og om nødvendig til landsmøtet.

Kampen mot revisjonistledelsen vil fortsette, og den stikker langt dypere enn at revisjonistledelsen kan sikre sin videre politikk ved å fjerne 27 partikamerater. Marxist-leninistene i NKP har nå organisert kampen mot revisjonismen gjennom en ML-front i partiet, og med en politisk plattform, bygget på marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning, som rettesnor for kampen vinner ML-fronten stadig større oppslutning fra partikamerater.

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Partimedlemmer i Oslo/Akershus laget som protest mot distriktsledelsens eksklusjon av Østkantlaget et opprop hvor eksklusjonen ble krevd tilbaketrukket inntil det var avholdt et felles medlemsmøte for Oslo/Akershus, hvor den politiske bakgrunn for distriktsledelsens handling ble grundig belyst. Dette oppropet samlet på en uke hele 60 underskrifter av partimedlemmer i Oslo/Akershus – noe som i seg selv forteller nokså meget om den økende misnøye med revisjonistledelsen i Grønlandsleiret 39.

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Rælingen lag av NKP sendte protest til sentralstyret angående eksklusjonen av Østkantlaget, og laget krevde også et fellesmøte for Oslo/Akershus for å diskutere den politiske bakgrunn for den situasjon som er oppstått. Vedtaket ble på et fulltallig medlemsmøte fattet mot 1 stemme.

Rett før sommeren mottok alle partilaga et skriv fra revisjonistklikken i NKP-sekretariatet, undertegna og tydeligvis forfatta av sjølve lederen for den ideologiske og politiske «nyordning som partiet har gjennomgått den seinere tid», Reidar T. Larsen. «Informasjon om fraksjonen virksomhet» var titlen, og formålet med alle de usle løgner og forvrengninger som her presenteres, var tydelig; de skulle bygge opp til eksklusjonen av Østkantlaget som kom seinere på sommeren.

For å hindre at partilaga gjør anstrengelser for å sette seg inn i hendelsesforløpet og utviklinga fram til revisjonistklikkens totale forråtnelse og desperasjon som vi har vært vitne til i den seinere tida, fastslås allerede innledningsvis: «Vi finner ingen grunn til å ta opp deres («fraksjonsgruppas») angrep på partiet til noen diskusjon overfor lagene.» Videre forsøkes det å lulle laga inn i en likegyldighetsholdning overfor den ideologiske og politiske kamp som eksklusjonene er et konkretuttrykk for. «Sentralstyret ser det ikke som noe problem at det er medlemmer i partiet som er uenig i partiets hovedlinje», heter det bl. a. «Problemer» har revisjonistklikken altså ikke, og «diskusjoner» vil den ikke føre, men eksklusjoner må til for å løse motsigelsene! Snakk om å slå seg sjøl på kjeften!

La oss så se hvordan RTL prøver å bruke det ene demagogiske knepet etter det andre for å rettferdiggjøre sin egen og de øvrige revisjonistledernes degenerasjon. «Både i politisk og organisatorisk holdning representerer de (marxist-leninistene)en nærmest ytterliggående sekterisme som krever ikke noe mindre enn hele partiets underordning for seg!»

For det første: Hvem er sekterister? Er det ikke revisjonistflertallet i ledelsen som er ansvarlig for den politiske utartinga som har gjort partiet ubrukelig som avantgarde for arbeiderklassens revolusjonære kamp? Er det ikke revisjonistledelsen som totalt har isolert seg fra de store grupper av revolusjonær ungdom, og som har direkte motarbeidet deres anti-imperialistiske kamp gjennom Solidaritetskomiteen for Vietnam og Kampanjen Norge ut av NATO? Og var det ikke RTL-klikken som på partiets siste landskonferanse argumenterte for å vedta det forræderiske forslag til ny tariffavtale? Dette er sekterisme i handling, såvel som i ord!

For det andre: Hvem er det som krever «hele partiets underordning for seg»? Er det ikke RTL-gruppa som krever «underordning» for sin revisjonistiske linje? Marxist-leninistenes krav har vært frihet til kommunistisk propaganda i partiet, revisjonistflertallet har svart med eksklusjoner, og prøver dermed åpent å tvinge alle som ikke vil underordne seg deres linje, ut av partiet. Og endelig: Det er ikke marxist-leninistene i partiet, men revisjonistene, som konsekvent har splitta og oppløst de lag der flertallet ikke ville underordne seg deres linje, slik som Østkantlaget, Kristiansand KUL og Kommunistisk Studentlag i Bergen.

Videre anklages marxist-leninistene fordi de ikke finner «noen viktigere oppgave enn å splitte ytterligere opp og så langt de kan komme til, vanskeliggjøre partiets arbeid». Denne, som alle de andre «anklagene», er retta til feil adresse. Det er de revisjonistiske topplederne som politisk splitter partiet i dag — revisjonistene lanserer en «retta» og «tilpassa» utgave av marxismen-leninismen. Og sannheten er at marxist-leninistene vanskeliggjør revisjonistenes borgerliggjøring av partiet. Vi krever at arbeidernes klasseinteresser skal legges til grunn for partiets politikk, og ikke borgerlige parlamentarisk-opportunistiske hensyn.

Revisjonistene befinner seg på særlig tynn is når de beveger seg ut på den internasjonale arena. Angivelig står de «nøytrale» i forholdet mellom sosial-imperialistene i Moskva og den riktige linje som Kinas Kommunistiske Parti konsekvent har kjempa for. Sjølsagt er det umulig å få RTL-klikken til å forstå hvor tosket en slik påstand er. Viktigere i denne forbindelse er det at det RTL-klikken hevder, er løgn. Helt fra Løvlien etter SUKP's 20. kongress støtta oppom Krustsjov-gruppas skamløse fordømmelse av Stalin til dagens vennskapelige forbindelser med Quisling-regimet i Tsjekkoslovakia, har revisjonistlederne støtta opp om makthaverne i Kreml. La oss ta ytterligere to eksempler som viser dette:

Da SUKP-lederne i 1969 endelig virkeliggjorde Krustsjovs gamle drøm om en internasjonal revisjonistkonferanse, ga deres norske haleheng etter for presset, og beslutta full representasjon. Ikke engang da Bresjnev slengte ut en rekke løgnaktige anklager mot Kinas Kommunistiske Parti, reagerte de norske delegatene, trass i at dette tilmed stred mot det uttalte grunnlag for konferansen.

Etterat Sovjet-lederne i 1968 lot sine væpna styrker rykke inn over grensa til Kina og drepe flere sivile kinesere, ba revisjonistlederne «partene» slutte med «stridighetene». Dvs. i praksis likestilte man angriper og den angrepne. Overført til f. eks. Vietnamkrigen, ville dette med rette kalles forræderi mot Vietnams folk. Slik er realitetene bak frasen om »kameratslige forbindelser med alle partier».

Men så svakt står revisjonistene at de i sin redegjøring tilmed må snu opp ned på rekkefølgen i det faktiske hendingsforløpet, f. eks. når det gjelder utgivelsen av Røde Fane og utviklinga i Østkantlaget.

Våren 1969 sendte gruppen ut et skrift som den kalte gruppen hadde mistet muligheten til å utnytte Frihetens redaksjon, tok den høsten1969 opp igjen utgivelsen … .

Revisjonistene forsøker å skjule det faktum at Røde Fane helt fra begynnelsen kom ut fordi marxist-leninister allerede vinteren 1969 ble nekta spalteplass i Friheten. Således inneholder det første nummeret av Røde Fane et innlegg som ble nekta inntatt i Friheten. Dessuten underslår RTL i «redegjørelsen» om utviklinga i Østkantlaget det faktum at laget i det siste ti-år har ført en offensiv og konsekvent kamp mot revisjonister fra Vogt til Larsen, og at laget takket være sin aktivitet og politiske årvåkenhet alltid har vært en torn i øyet på flertallet i ledelsen. Det er nok å minne om kampen for Sundes medlemsskap. Således starta ikke Østkant-lagets opposisjon etter oppsigelsene i Friheten, som RTL påstår.

Det var visstnok dr. Goebbels som uttalte at en løgn blir sannhet bare den gjentas tilstrekkelig mange ganger. Denne taktikken prøver nå revisjonistene overfor de oppsagte journalistene i Friheten, riktignok uten særlig talent. «Fraksjonen konsentrerte seg først om å få størst mulig kontroll over 'Friheten'.» Nok en gang er det altså nødvendig å påpeke hva som virkelig var tilfellet med «fraksjonen» i Friheten. Det som skjedde var at samtlige journalister tok seg den frihet å føre ut en konsekvent klassekamplinje i spørsmål som da var oppe til debatt. Dette førte til at de kom i motsetning til RTL's private planer i f. eks. spørsmål som monopolsammenslutninga Nordøk, «all-europeisk sikkerhets-konferanse» osv. Men ingen har kunnet vise at journalistenes linje i disse spørsmål var i strid med marxismen-leninismen, derimot var den opplagt ikke i overensstemmelse med RTL-klikkens likvidasjonsplaner henimot et venstre-sosialdemokratisk samlingsparti.

Slik kunne en fortsette å plukke RTL's fantasterier med hensyn til tid, sted og sak fra hverandre inntil han og hans sleng står der ribbet for sine røde fjær, og står fram som sjølve symbolet på klasseforræderi.»

«’Å løfte en stor stein for å slippe den på sine egne føtter', sier man i et kinesisk ordtak, når man vil beskrive hvordan visse tosker oppfører seg.» RTL og revisjonistflertallet i NKP-ledelsen er slike tosker som bare bidrar til å framskynde sin egen undergang.

ML-Front i NKP uttaler:

Distriktstyret i Oslo og Akershus distrikt av NKP har som kjent ekskludert 27 partikamerater i Østkantlaget i Oslo. Dette er det overveiende flertall i laget. I realiteten står nå tilbake bare de som allerede i vår, på oppfordring av distrikts-formann Leif Hammerstad, organiserte en fraksjon på 12 «lojale» revisjonister med eget styre med kasserer, formann osv. (Ut fra et mindretall på lagets årsmøte.) Som belønning for sin vedtektsstridige innsats har nå disse fått «status» som «Østkantlaget» av revisjonistledelsen. Laget forøvrig med styre og det hele er uten videre eliminert ved byråkratisk forordning av distriktsstyret, med applaus fra partiformann Reidar T. Larsen.

Reidar T. Larsen har tydelig søkt å få ros hos borgerskapet ved sine «forklar-inger» i borgerpressa om «årsakene» til eksklusjonene. Han framstilte det somo m de 27 representerte en «SUF-infiltrasjon» i et ellers harmonisk parti. Dess-uten var eksklusjonene et genialt trekk for å hindre en «maktovertakelse» i NKP. (Noe sikkert borgerskapet ville se med bekymring på, skulle vi tro.)

Reidar T. Larsens påstander om infiltrasjon utenfra tjener to hensikter. For det første å framstille SUF(m-l) som styggen sjøl, og dernest å bortforklare at det dreier seg om gamle og særlig aktive og trofaste kommunister med opptil 40 års medlemsskap i partiet (flesteparten har mellom 15 og 30 års partimedlemsskap og med 4–5 unntak i samme lag).

Østkantlaget er kjent for å ha vært det mest aktive laget i distriktet – og aktivitet i klassekampen og partiarbeid gir ikke så store muligheter for revisjonistisk degenerering. Derfor er det ingen tilfeldighet at nettopp Østkantlagets medlemmer har vært blant de fremste i kampen for å forsvare det marxist-leninistiske grunnlaget i NKP.

De måtte derfor bli Reidar T. Larsens og revisjonistledelsens svorne fiender.

Men Østkantlagets kommunister står ikke aleine. Ærlige kommunister i partiet rundt i landet vil øke sin aktivitet og kamp mot likvidatorene — for å knuse revisjonismen – slik at den norskearbeiderklassen skal få sitt reine kommunistiske parti.

Marxist-leninistisk Front i NKP ble dannet som et direkte resultat av den åpne kamp i partiet som ble utløst ved revisjonistklikkens fullstendig byråkratiske og vedtektsstridige framferd den siste tida.

50 partimedlemmer var med på de første to konferansene i Oslo, hvor fronten ble konstituert og dens politiske plattform ble utarbeidet og vedtatt. Fronten utvides daglig også i andre landsdeler.

Marxist-leninistisk Front i NKP som fullt ut støtter den linje som er blitt forsvart og praktisert både av Østkant-laget og tidsskriftet Røde Fane, protesterer på det skarpeste mot eksklusjonene av kameratene i Østkantlaget. Vi går innfor den samme revolusjonære linja som det ekskluderte laget, ei linje som nå også er fastslått i Politisk Plattform for Marxist-leninistisk Front i NKP.

Følgelig vil vi som kommunister og NKP-medlemmer fortsette kampen i partiet for marxismen-leninismens seier.

Vi ber partikameratene om å stå solidarisk med de 27 og kreve overfor partiledelsen at eksklusjonene blir annullert.

Samtidig ber vi om oppslutning om Marxist-leninistisk Front i NKP for aktivt å delta i kampen for gjenreising ava rbeiderklassens kommunistiske parti.

Bekjemp revisjonismen!

Levemarxismen-leninismen-MaoTsetungs tenkning!

ArbeidsutvalgetiMarxist-leninistiskFront i NKP.

Den nye grunnsirkelen i marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning som ble annonsert i forrige nummer av Røde Fane, er nå ferdig. Denne grunnsirkelen er ei forbedra utgave av de studieopplegga som nå i lengre tid har vært benytta i KFMLi Sverige og SUF(m-1). Alle erfaringene fra disse studiene er meget gode og viser at grunnsirkelen er et mektig våpen i kampen mot klassefienden og spesielt mot alle former for revisjonisme som har trengt seg inn i arbeiderklassen. Gjennom at alle marxist-leninister i NKP studerer denne grunnsirkelen, vil vi sikkert og visst bli sveisa enda bedre sammen, «snakke et felles språk» og bli stålsatte i kampen mot den moderne revisjonismen i og utafor partiet. Studiet av den forbedra utgava av grunnsirkelen vil også sveise alle marxist-leninistene i landet sammen i kampen forgjenskapinga av det revolusjonære kommunistiske partiet.

Studiesirkelen er på 11 møter innkludert et oppsummeringsmøte. Studiesirkelen starter med møter som skal klargjøre det viktigste for oss kommunister, nemlig klassestandpunktet. Dernest tar den i flere møter grundig opp den dialektiske materialismen for å avslutte med to møter om strategien og taktikken. De 11møtene er:

1.møte: Det kommunistiske partiet. (Det kommunistiske manifest og sitatboka.)

2.møte: De tre mest leste. (Tre artikler av Mao Tsetung.)

3.møte: Studiemetoden. (To artikler av Mao Tsetung.)

4. og 5. møte: Dialektikken. (Om motsigelsen av Mao Tsetung.)

6.møte: Den historiske materialismen. (Den historiske og dialektiske materialismen av Stalin.)

7.møte: Marxismen-leninismens politiske økonomi. (Hefte fra SOR.)

8.møte: Staten. (Lenin og Bo Gustafsson.)

9. og 10 møte: Taktikk og strategi. (Bo Gustafsson og statuttene til de tre ML-organisasjonene, Forslag til generallinje, Lin Piaos beretning.)

11. møte: Oppsummering.

Studiesirkelen er altså på 11 møter og til hvert møte er det laga spørsmål. Spørsmåla er forsøkt gjort så klare og målretta som mulig, slik at studiesirkelen hele tida kan holde seg på jorda, og slik at debattene kan bruke teorien til å forstå verden og til vegledning i den daglige kampen vi fører. Det er derfor ingen som bør være redde for å sette igang med en studiesirkel straks. En trenger ikke være professor i marxismen for å få noe ut av denne sirkelen. Saml sammen en gruppe, 2–10 personer. Vi arbeider med et opplegg for å rettleie de som ønsker å studere grunnsirkelen. Ta derfor kontakt med oss og bestill studiemateriellet så hurtig sortmulig. Et komplett sett med studieplan og all grunnlitteratur koster kr. 30,-.

Bestillinger og andre spørsmål kan sendes til: RØDE FANE, boks 2863, Kampen Oslo 5.

Studieutvalget

Arbeidsutvalget i Marxist-leninistisk Front i NKP vil i anledning den såkalte «ikke-voldsavtalen» som er inngått mellom regjeringene i Sovjetunionen og Vest-Tyskland, uttale:

De herskende klasser i Sovjetunionen og Vest-Tyskland har inngått en såkalt «ikke-voldsavtale». Ifølge teksten som er offentliggjort, innebærer avtalen «en utvidelse av samarbeidet mellom dem, innbefattet økonomiske forbindelser, så vel som vitenskapelige, tekniske og kulturelle bånd». Både de vestlige imperialist-statene, med USA-imperialismen i spissen, og de revisjonistiske herskerklikker i endel øst-europeiske land har rost «ikke-voldsavtalen» i høye ordelag.

Ved å inngå slike avtaler med den vest-tyske overklassen om «normalisering» og «avspenning» har den revisjonistiske herskerklikken i Sovjetunionen i praksis fraveket de tidligere berettigete krav om et avmilitarisert, fredelig og demokratisk Tyskland på grunnlag av Potsdam-erklæringen. Nok en gang har de begått forræderi mot folket i Den Tyske Demokratiske Republikk og oppmuntret de vest-tyske revansjister, som slett ikke har oppgitt drømmen om å restaurere Hitler-Tysklands grenser og «gjenforene» Tyskland under USA-imperialismens kontroll.

Derfor er den såkalte «ikke-voldsavtalen» ikke noe «framskritt», men en trusel mot Europas folk. Ingen vil alvorlig tro at de herskende klasser i Sovjet og Vest-Tyskland kan «garantere freden i Europa» eller «reservasjonsløst respektere integriteten til alle stater i Europa», som det heter i avtalen.

Er det ikke nettopp de sosial-imperialistiske herskerne i Sovjetunionen som på brutalt vis intervenerte Tsjekkoslovakia og med bajonetters makt har befestet sitt økonomiske og politiske grep på landet. Har ikke NATO-staten Vest-Tyskland, som er USA-imperialismens fremste vasall i Vest-Europa, gjennom hele etterkrigstida drevet systematisk sabotasje, undergravingsvirksomhet og aggresjon mot DDR. Fra Bonn-regjeringas side er godkjennelsen av «ikke-voldsavtalen» bare et uttrykkf or en ny kontra-revolusjonær dobbelt-taktikk, som tar sikte på å gi revansjist-politikken et nytt skinn.

I siste rekke er «ikke-voldsavtalen» et uttrykk for det økte globale kontra-revolusjonære samarbeidet mellom Sovjet-revisjonistene og USA-imperialismen, et nytt skritt for å opprettholde status quo og befeste imperialistenes og sosial-imperialistenes grep på verdens folk.

Et annet aktuelt eksempel på det kontra-revolusjonære fellesskap mellom herskerklassene i Sovjetunionen og USA er Sovjet-ledernes godkjennelse av den såkalte «Rodgers-planen» for Midt-Østen, som tar sikte på å undergrave de arabiske og palestinske folks rettferdige kamp mot imperialismen og dens redskap, sionismen. Dermed får USA-imperialistene og de russiske sosial-imperialister begge «ryggen fri» i Midt-Østen og Europa for å fortsette sin aggresjonspolitikk: USA i Vietnam, Kambodsja og andre land i Sørøst-Asia, mens Sovjet-lederne forbereder krigerske framstøt mot deres felles fiende, Folkerepublikken Kina, som er verdensrevolusjonens sikreste base.

Men, som Mao Tsetung påpeker:

Alle reaksjonære er papirtigre. I sin framtoning er de reaksjonære fryktinngytende, men i virkeligheten er de ikke så mektige. Sett over lang sikt er det ikke de reaksjonære, men folket som er virkelig maktfulle.

For Den Tyske Demokratiske Republikk innebærer Sovjet-ledernes kapitulasjon overfor de vest-tyske revansjister en alvorlig situasjon. Kampen for folkedemokrati som folket i DDR innledet etter seiren over Hitler-fascismen, ble forrådt av Sovjet-lederne og Ulbricht-ledelsen. Stilt overfor samarbeidet mellom Sovjet-revisjonistene og Bonn-regjeringen sviktes også DDR's nasjonale interesser, i det de blir gjenstand for imperialistenes og sosial-imperialistenes hestehandel. Derfor er det en viktig erfaring for verdens folk at de aldri må legge sin sikkerhet i Sovjet-ledernes hender, men konsekvent mobilisere sine egne, uovervinnelige krefter til forsvar for nasjonal suverenitet.

Oslo, 31. august 1970.

Ifølge «Le Monde» for 12. august skal det bygget som kommisjonen for Det Europeiske Fellesskap har installert seg i i Brussel, lide av en rekke kjedelige skavanker, trass i – eller kanskje nettopp på grunn av – det hypermoderne, for ikke å si det futuristiske utstyr det er blitt velsignet med, elektrisk oppvarming, luftkondisjonering, etc. Så de 4000 funksjonærene som arbeider i byggets 1600 kontorer, burde hatt all grunn til å være fornøyd. Men det er de langtfra.

Når det regner — litt kraftig — blir det elektriske anlegget oversvømmet fra bassengene i bygningen, og all virksomhet må opphøre til det er blitt tørt igjen. Dette har hendt flere ganger, og nå sist erklærte funksjonærene meget a propos at nå var begeret fullt. Luftkondisjoneringa er et annet problem. Det tekniske apparatet mestrer nemlig ikke rytmen i varm- og kaldluft-impulsene som var ment å skulle sikre en jevn middeltemperatur.

Bygget – som er i betong, glass og aluminium som alle moderne bygg – er konstruert på en slags «blomsterbunn» som første etasje løfter sine kronblader opp fra, som en blomst. Flott, selvfølgelig, sett utenfra. Men de som arbeider i denne første etasjen, har det ikke så flott, de har nemlig en golvtemperatur på 3-4gradere ) og hjelper seg med tepper, tykke strømper og støvletter, formodentlig. Det heter nemlig at skulle man få temperaturen her opp i de normale 22 grader,ville etasjene over bli den rene «sauna» med temperaturer på 35–40 grader. Et annet, eller tredje, alvorlig problem er luftforurensinga. Analyser utført i Brussel – men som kommisjonen ikke godtar – viser at innholdet av kolstoffgasser overalt er over sikkerhetsgrensa. I den andre under(kjeller)etasjen der det er mange forsamlingssaler, skal innholdet av kolstoffgasser være 5 ganger så høyt som det er tillatt i gruvene … .

Dertil kommer så endelig ustanselige strømbrudd på heiser og i mekanisk lukkende utgangsdører, hvorav de fleste er konstant kondemnerte. Da dette ble skrevet, var det en eneste utgangsdør som var i orden for 4000 mennesker. Skap som ikke lukker, vinduer som ikke kan åpnes hører også med. På de sistnevnte står det utallige oppslag som skriker på «Hjelp!», «Luft!». Funksjonærene protesterer og streiker, men like lite hjelper det, ser det ut til. Slik dette bygget ter seg: «Uta blank, inna krank», forekommer det meg å være et meget passende symbol for hele «Europa»-foretagendet. Det bygges jo også opp på en slags «blomsterbunn» … .

Reaksjonære krefter, både i og utafor Norge, har lenge ført en propaganda som tar sikte på å overbevise folk om at nasjonal sjølstendighet er forelda. Bakgrunnen for propagandaens utvikling finner vi i USA-imperialismens økonomiske ekspansjon etter 2. verdenskrig. Den amerikanske imperialismen hadde en veldig kapitaloverflod etter krigen, mens de europeiske landa var sterkt svekka – enkelte også på grunn av sitt militære nederlag.

USA-imperialismens plan var å bringe de vest-europeiske statene under sin kontroll. Men de kapitalistiske statenes nasjonale suverenitet sto til å begynne med i vegen for den amerikanske monopolkapitalens ekspansjonsplaner. Dette hinder måtte først løses, og det ble da også gjort. Marshall-hjelpa ble satt i gang, og ved å utnytte de europeiske statenes mangel på råstoffer, brensel og levnetsmiddel, klarte USA å underordne dem sin kontroll.

Betingelsene for de lån som ble gitt gjennom Marshall-hjelpa, var at mottakerlanda måtte gi avkall på sin økonomiske, og følgelig også politiske, sjølstendighet. Hensikten fra USA's side var å få danna en blokk av stater, fullstendig underlagt USA-imperialismen gjennom forpliktelser for de lån som ble gitt gjennom Marshall-hjelpa – og hensikten lyktes overmåte godt. Vare- og kapitaleksporten gjennom Marshall-hjelpa i åra 1948–1952 ble fulgt av framstøt på den militære sektor, bygging av baser etc., og da Marshall-hjelpa utløp, var den videre kontrollsikra både økonomisk og politisk – bl. a. gjennom militæralliansen NATO.

USA-imperialismens bestrebelser på å skaffe seg kontrollen over i første rekke de kapitalistiske statene i Europa kom som en naturlig følge av imperialismens utvikling – eller for å si det mer presist: en naturlig følge av produksjonsmåtens utvikling under imperialistiske forhold, og statenes stadig nærmere sammensmelting med monopolene. EEC er også en naturlig videreutvikling av interesse-fellesskapet mellom de imperialistiske land, og ledende imperialistiske krefter innen EEC legger da heller ikke skjul på at målet er en politisk føderasjon, et slags «Europas forente stater», hvor såvel den økonomiske som forsvars- og utenrikspolitikken skal ledes fra et sentralt hold.

Med et eventuelt EEC-medlemskap vil altså den siste lille rest av det som måtte være igjen av norsk sjølråderett i økonomiske og politiske saker, forsvinne. Det som USA-imperialismen tok sikte på å oppnå med Marshall-hjelpa og NATO, vil altså være fullført ved EEC-medlemskap. Ved et utvida EEC vil USA for alvor ha bundet til seg en blokk av stater, en blokk hvor nasjonale særhensyn er utviska – noe som virkelig kan skape gode muligheter for USA-imperialismen og de sterkeste imperialistkreftene innen EEC til å foreta framstøt som på kortere sikt vil tjene ei videre utvikling av imperialismen.

EEC og det «all-europeiske sikkerhetssystem»

Gjennom lengre tid har USA-imperialismens nå så åpenlyst allierte, Sovjetunionen, som på sin side har tilrana seg det økonomiske og politiske herrredømmet over Øst-Europa gjennom Commecon og Warszawapakten, vært den som har ivret sterkest for danninga av et såkalt «all-europeisk sikkerhetssystem». Hensikten er da også høgst forståelig. Skal sosialimperialistene i Kreml og monopolkapitalistene i Wall Street makte det mål de, både på grunn av USA-imperialismens også sialimperialismens videre utvikling, er tvunget til og stadig mer åpenlyst går innfor – en territorial deling av verden i interessesfærer – må de såvel økonomisk som militært samarbeide for å trygge sin politikk. For å si det enkelt — så enkelt som det vel egentlig er: USA's behov for å sikre og utbygge utbyttinga og kontrollenover Vest-Europa, hvis hensikt det er å få samla til en blokk av stater gjennom EEC, og Sovjetunionens behov for økt utbytting av og fastere kontroll over Øst-Europa, møtes i planene om et såkalt «all-europeisk sikkerhetssystem» – en sammensmelting av NATO og Warszawapakten for å styrke og sikre den videre utbytting og undertrykking av Vest- og Øst-Europas arbeidende folk.

Hva EEC-medlemskap innebærer

EEC's jordbrukspolitikk vil resultere i at de norske, i hovedsak små jordbruk –som under kapitalistiske forhold både er og vil være avhengige av subsidier og beskyttelsestoll – vil være henvist til på like fot å konkurrere med bønder i Europa. Noen særordning for Norge, som enkelte grupperinger innen borgerskapet har funnet det hensiktsmessig å forsøke å innbille folk muligheten av, blir det overhodet ikke tale om, og norske bønder som sliter med tildels karrig jord og barskt klima, blir altså satt på samme vilkår som de store europeiske jordbruk.

For fiskeriene, som er en av landets viktigste næringer, betyr EEC-medlemskap rett og slett katastrofe. Den krise vi i de seinere år har opplevd innen fiskerinæringa, har sin bakgrunn både i de store (og hovedsakelig utenlandske) monopolkonserners rovdrift på fiskebestanden, og i deres kamp om markeder og priser. Resultatet har vært begrensing for ilandføring av fisk, hvilket har medført direkte økonomisk nød både for sjarkefiskerne og de mindre fiskebrukene langs kysten. I lang tid har fiskerne slåss for å få alle trålerne utafor 12-milsgrensa, som idag bare gjelder for utenlandske trålere. Men kampen har ikke vært krona med hell— og ved EEC-medlemskap vil alt være tapt. Da vil ikke bare de «norskeide» trålerne ha anledning til å fiske like oppe i fjæresteinene og riktig reinskrape yngleplassene langs kysten, men samtlige båter innen EEC-landenes fiskeflåte får anledning til dette.

Alle de tildels sparsomme lovbestemmelser som i dag eksisterer når det gjelder å begrense og regulere utenlandske foretaks muligheter til økonomisk virksomhet i landet, vil bli fjernet. Det gjelder loven som begrenser utenlandske forsikrings-selskapers adgang til å drive skades- og livsforsikringsvirksomhet i Norge, det gjelder loven om at håndverksbrev bare kan gis innvånere av riket (altså den som har oppholdt seg her i landet i minst ett år, og fremdeles er bosatt her), videre gjelder det loven som setter bestemte vilkår for luftfart innen norsk område, det gjelder loven om aksjebanker som begrenser utlendingers muligheter til å eie aksjer– det gjelder også ervervelse av fast eiendom og det gjelder fjellstrekninger(herunder vann, elver og bekker), vannfall og bergverk.

Dersom Roma-traktatens bestemmelser blir gjeldende for Norge, vil altså alle slike bestemmelser raderes vekk. EEC betyr fri etableringsrett for monopolkapitalistene. Kapitalsterke sentral-europeiske konserner (som på sin side igjen oftest er kontrollert av amerikanske truster) vil fritt kunne nedlegge og starte «norske» bedrifter, kjøpe opp selskaper og utnytte norske naturrikdommer i enda større grad.

EEC-medlemskap betyr også «fri bevegelse av arbeidskraften mellom landene», hvilket vil si at arbeiderne hele tida kan dirigeres dit hvor det er nødvendig for monopolene – en nomadetilværelse som millioner av vest-europeiske arbeidere frister i dag. EEC blir nemlig markedsplassen for de store europeiske og amerikanske monopolene og konkurransen og samarbeidet dem imellom. For Europas folk er det skrittet inn mot en slavetilværelse, en tilværelse under økt utbytting og undertrykking. Det vil begynne med at de svakere landas økonomi forverres, at utbyttinga av folket og naturrikdommene forsterkes, at arbeids-løsheten øker.

Arbeiderklassens kamp mot EEC– og kommunistenes holdning i kampen

EEC-medlemskap betyr altså fullstendig utsletting av den nasjonale sjølbestemmelsesrett – med de følger dette vil få for folkeflertallet under imperialismens rovgriskhet. Følgelig vil også arbeiderklassens kamp mot imperialismen og dens monopolforbund EEC bli en kamp for nasjonal sjølbestemmelsesrett – men det må for enhver pris unngås at det blir en kamp for nasjonal sjølbestemmelsesrett på det mer liberale småborgerskaps premisser, slik tilfellet var med den kampanjesom i begynnelsen av 60-åra reiste motstanden mot EEC.

I Det kommunistiske manifest skriver Marx og Engels følgende så ofte siterte, misforståtte og mer eller mindre bevisst feiltolke avsnitt om proletariatets stillingtil nasjonen:

Arbeiderne har intet fedreland. En kan ikke ta fra dem noe de ikke har. Ved at proletariatet først må erobre det politiske herredømme, heve seg opp til nasjonalklasse, konstituere seg som nasjon, er det selv fremdeles nasjonalt, men slett ikke i borgerlig forstand.

Marx og Engels slår altså fast at et kapitalistisk samfunn aldri kan bli noe fedreland for arbeiderklassen. Dette skulle da også være en enkel og lettfattelig kjennsgjerning, for i det kapitalistiske samfunn er arbeiderklassen en undertrykt og utbytta klasse som er avskåret fra å bestemme over nasjonens skjebne. Men når arbeiderklassen erobrer den politiske makt, det vil si når den med vold knuser borgerskapets statsmakt og oppretter sin egen: proletariatets revolusjonære diktatur, konstituerer den også seg sjøl som nasjon. Arbeiderklassens stilling inasjonen blir da, som Marx og Engels også påpeker, en helt annen, fordi »nasjonen»virkelig blir fedreland for arbeiderklassen — i den forstand at arbeiderklassendermed virkelig blir i stand til å bestemme sin egen framtid.

Hva blir så marxismens lærdom for arbeiderklassen i kampen mot EEC og forkommunistenes holdning i denne kampen?

Først kan vi slå fast at kommunistene (og det kommunistiske parti, når dette finnes) ikke underordner arbeiderklassens interesser det som så smukt heter nasjonens sak. Arbeiderklassens interesser underordnes bare dens egen sak, dens strategiske mål: sosialismens seier over kapitalismen – og denne seier er bare mulig gjennom harde og bitre klassekamper.

Under og etter krigen (og en merker de samme anfektelser når det gjelder kampen mot EEC i dag) begikk NKP et grovt forræderi mot arbeiderklassen nettopp ved sin feilaktige borgerlig-nasjonalistiske politikk, hvis hovedeksponent var Peder Furubotn. Denne feilaktige og forræderiske politikk, som fikk de hardeste følger for arbeiderklassen, og som også sterkt bidro til NKP's revisjonistiske utarting, tok sikte på – for direkte å sitere Peder Furubotn i brosjyren «Kampen for Norges suverenitet» — «å gjøre suvereniteten til det spørsmål som danner selve utgangspunktet for all politikk i Norge».

Altså: alle interessespørsmål, både for arbeiderklassen og borgerskapet, skulle underordnes spørsmålet om Norges sjølstendighet. Det vil med andre ord si at både undertrykkernes og de undertryktes handlemåte, deres politikk, skulle være underlagt spørsmålet om den nasjonale sjølstendighet. Hva resultatet ble –dessverre også etter at Peder Furubotn var kasta ut av NKP — veit vi: NKP makta aldri å innta en førende rolle i klassekampen, tvert imot ble det fra partiets side etterhvert rein oppgiving av klassekampen.

I boka Marx-Engels-Marxisme (s. 204) slår Lenin fast ved gjennomgåing av et brev der Marx kommer inn på det nasjonale spørsmål:

Marx var ikke i tvil om at det nasjonale spørsmål er av underordnet betydning sammenlignet med 'arbeider-spørsmålet'.

For kommunister finnes det da heller ikke tvil: spørsmålet om nasjonal sjølbestemmelsesrett må underordnes arbeiderklassens kamp for å knuse kapitalismen, kort og godt, underordnes klassekampen. Den norske arbeiderklassen kan bare sikre sine interesser og realisere sitt mål ved at de bekjemper den gruppe av den eksisterende nasjon som utgjøres av de norske monopolkapitalister. Først når det har lyktes arbeiderklassen å styrte de norske monopolkapitalister og knuse deres utbyttersystem, kan de – som Marx og Engels påpeker – konstituere seg som nasjon. Derfor er enhver som kjemper for en revolusjonær samfunnsomveltning, for sosialismen, også en kjemper for den nasjonale sjølbestemmelsesrett.

Konklusjonen blir derfor at kampen for nasjonal sjølstendighet aldri må stilles opp som det middel, den linje, som skal føre arbeiderklassen fram til den revolusjonære samfunnsomvelting. Arbeiderklassens frigjøring fra utbytting og undertrykking kan som sagt bare skje gjennom harde og bitre klassekamper, hvor imperialistenes forskjellige framstøt bl. a. gjennom planene for et utvida EEC, blir slått tilbake — og ved at arbeiderklassen beholder initiativet i kampen for de vilkår og perspektiver som er i dens interesse.

Denne kampen, som føres av arbeiderklassen i samtlige kapitalistiske land, vil –på grunn av imperialismens utvikling – medføre at arbeiderklassen kjemper mot en internasjonal forent kapitalmakt, det vil med andre ord si mot nøyaktig de samme fiender. Dette vil da etterhvert også styrke den sanne proletariske internasjonalisme og virkeliggjøre den gamle arbeiderparole:

Proletarer i alle land foren dere!

1 juni 1967, et par uker etter kampene hadde stilnet av i 6 dagers krigen, møttes president Johnson og statsminister Kosygin i den lille amerikanske byen Glassboro til en privat konferanse om Midt-Østen. Det er all grunn til å tro at samtalene foregikk i en god og tillitsfull atmosfære, i hvert fall kunne Johnson minst av alle ha noe å beklage seg over. Amerikanerne var klar over, allerede i god tid før krigen brøt ut, at Sovjetrevisjonistene aldri hadde ment alvor med sine løfter til Egypt og de andre araberstatene. Dertil hadde kontakten over den direkte linjen Moskva–Washington under sjølve krigen vært særdeles nyttig for den amerikanske regjering. Dayan var, som man vil huske, krigens store triumfator, og i disse dager var beretninger om hans veldige bragder å finne i alle vestlige aviser.

Men i den koselige rektorboligen i Glassboro satt de virkelige seierherrer, USA-imperialisten og den sovjetiske sosialimperialisten, og snakket seg sammen fram til forståelse og deling av byttet. De to supermakter hadde jo alt lenge hatt en allianse om deling av kloden mellom seg. Hva var da naturligere enn å dele det arabiske Midt–Østen, et av verdens aller rikeste områder, i to «innflytelses-sfærer», og på den måten skape ro og orden og gunstige utbyttingsforhold for begge parter? Av dette fulgte straks enighet om følgende spørsmål: De arabiske land måtte ikke tillates å utvikle en for sterk sjølstendig økonomi, men holdes i tilstrekkelig avhengighet, og de okkuperte områder skulle utnyttes som press for ei godkjenning av staten Israel, samtidig som man imøtekom Israels ønske om «Lebensraum». Videre måtte den arabiske nasjonalisme holdes i sjakk, og det viktigste her var å sette den palestinske frigjøringsbevegelse ut av verden og overbevise de arabiske regjeringer om at ei fortsatt støtte til de palestinske folks sak var nytteløs, og skadet deres egne interesser.

Sånn omtrent må summen av de hemmelige Glassboro-forhandlingene ha vært, for disse trekk går igjen, mer eller mindre åpent, i alle supermaktenes seinere forslag og aksjoner for «politisk løsning» i Midt-Østen. Allerede i resolusjonen de dreiv igjennom i Sikkerhetsrådet 22. november samme året, kom det klart fram. Den angripende part, Israel, ble der stilt likt med de arabiske ofre for den israelske aggresjon. Tilbaketrekkinga fra de okkuperte områdene ble gjort avhengig av ei fullstendig arabisk godkjenning av Israel. Endelig var alt som ble levnet det palestinske folks sak i dette dokument, noen vage ord om «rettferdig løsning av flyktningproblemet». Det samme gikk igjen i de forslag som i de følgende par år skiftevis ble framsatt av Washington og Moskva, de russiske 4- og 5-punkts forslag og det amerikanske 7-punkts forslag, som det ikke er noen grunn til å komme nærmere inn på i denne sammenheng.

Over tre år er gått siden Glassboro-møtet, og alt Johnson og Kosygin tenkte ut og planla, er fremdeles i det blå. Men nå vil superpartnerne tydeligvis ikke lenger finne seg i den arabiske halstarrighet. Den veldige geskjeftighet de har utfoldet i sommer for en «fredsavtale» i Midt-Østen, viser at de er grepet av en utålmodighet som grenser til panikk. Nå vil nok mange tro at «panikken» skyldes hendingene ved Suez-kanalen de siste månedene. Særlig etter at den israelske bombing tok slik overhånd at den tvang sovjetrevisjonistene til å demonstrere si støtte til Egypt med å sende raketter og militæreksperter, skrudde den borgerlige presse på den store dramatikk og de feite overskrifter om «truende verdenskonflikt» ved Suez. Noen slik konflikt var det neppe noensinne fare for – siden det er ganske andre veier de to «superstore» akter å rette våpnene i dag, enn mot hverandre. På den andre sida var det sikkert ikke uvelkomment at en oppskremt «verdensopinion» kunne tjene til å legge press på araberstatene – nettopp som de to store dreiv som hardest med møter og konferanser, for åpen scene og bak kulissene, med forberedelsene til den nye «fredsoffensiven».

Den 19. juni kom så planen for «fredsavtale» mellom Israel og araberstatene, framlagt av den amerikanske utenriksminister William Rodgers og pyntet med hans navn. USA-imperialismen riktig solte seg i æren, og i amerikansk presse kunne en se en smilende Rodgers presentert som «peacemaker» (fredsskaper), kledelig flankert av drabantene U Thant og Gunnar Jarring. Planen var altså amerikansk, men, som det snart skulle vise seg, på det beste anbefalt og garantert av Bresjnev og Kosygin. Det ble også snart klargjort at, i tillegg til alt det gamle kram fra Sikkerhetsrådsresolusjonen og tidligere supermaktsforslag, inneholdt Rodgers-planen et nytt skamløst krav til araberstatene. Den 3. juli røpet New York Times at sovjetregjeringen, i et tilleggsforslag, hadde akseptert at det ble stilt krav til de arabiske stater om at de skulle knuse den palestinske geriljaen på sine territorier etter at fredsavtalen var inngått. Dette var sjølve kjernepunktet i den nye «fredsoffensiven», og i den arabiske verden ble da også fra første stund spørsmålet om å godta eller forkaste planen et spørsmål om forræderi eller solidaritet overfor den palestinske frigjøringsbevegelse.

USA-imperialismen og dens sovjetiske sosialimperialistiske partner var fullt klar over den forandring som var skjedd i den arabiske verden i løpet av de siste par år. At den palestinske gerilja, med sin heltemodige kamp mot Israel og de utallige knusende slag mot Dayans mektige militærapparat, var omfatta med begeistring og solidaritet av folka i alle land, fra Irak til Mauretania, fra Syria til Sør-Jemen. Frigjøringsbevegelsen var med andre ord blitt en dominerende politisk faktor som hadde reist de store masser til kampbevissthet, og den betrakta seg som avantgarden for den store arabiske frigjøringskamp og revolusjon som ville sette den endelige sluttstrek for all utenlandsk dominans i Midt-Østen. For denne «farlige» utvikling var det nå de to stormakter, med Rodgers-planen, akta å settebom over veien. Siden deres maktinteresser og de arabiske folks interesser var uforenlige som ild og vann.

Den palestinske frigjøringsbevegelsen svarte straks med en flengende avsløring og fordømmelse av Rodgers-planen. Samtidig gjorde den det klart at den med full kraft ville fortsette den væpna kampen, og oppfordra alle arabiske folk til å slutte solidarisk opp om den palestinske sak. Under tittelen «Enda en gang nei» skrev frigjøringsbevegelsens hovedorgan, «Fateh», 26. juli:

Hvis disse stormakter tror at de fremdeles har kraft til å kontrollere verden, påtvinge betingelser og tegne karter, sier vi nei til dem. Vi skal tegne vårt lands kart med egne hender. For det er når alt kommer til alt vårt eget palestinske fedreland, og vi, folket i dette landet, skal sjøl bestemme over vår skjebne.

I mellomtida hadde Bresjnev-revisjonistene påtatt seg den sure jobb å prakke Rodgers-planen på de arabiske regjeringer. Med det sterke avhengighetsforhold han lenge hadde vært i til Moskva, var det ikke så overraskende at de fikk Nasser den vei de ville. Men det følge han fikk i denne forræderiske linja var mer enn ynkelig. Syria og Irak forkasta planen blankt, og om sovjet-revisjonistene hadde betrakta Nasser som lederen i den arabiske verden, måtte de bli like skuffa over det som hendte på Tripolis-konferansen. Denne konferansen, som var sammenkalt av Nasser nettopp for å drøfte Rodgers-planen, ble boikotta av Irak og Algerie. Bare fire land deltok foruten Egypt, og det som skjedde var at konferansen overhodet ikke drøfta Rodgers-planen.

Den eneste som diltet i Nassers fotspor var lille Hussein. Noe som heller ikke var uventa, da han i alle år hadde vært en åpenlys USA-lakei og tjent alle amerikanske intriger, også med flere væpna angrep mot den palestinske frigjøringsbevegelsen i Jordan. Det siste blodige angrepet, direkte inspirert av den amerikanske ambassadei Amman, fant sted i juni, og hadde kosta over 300 mennesker livet, da det til sluttble slått ned av geriljaen. Det var nettopp i de dagene Rodgers-planen var på trappene, og det palestinske folk fikk straks slående bevis for hva som skjulte seg bak USA-imperialismens «fredsvennlighet».

Da det gikk så rent bakvendt med a få araberstatene til å godta planen, ytret sovjetpressen, med Pravda i spissen, sin misnøye ved å øse skjellsord over den palestinske frigjøringsbevegelsen. Samtidig ble også Irak kritisert for «negativholdning». Frigjøringsbevegelsens avis «Fateh» brakte i den anledning, 4. august, følgende replikk til Pravda:

Sovjetavisen Pravda er meget hårsår for kritikk. Den blir forarget fordi våre standpunkter ikke faller sammen med Pravdas egne, når det gjelder det palestinske folks sak.

Likevel tillater Pravda seg å kritisere dem som forkaster Rodgers-planen, og beskylder dem for å innta en negativ holdning. Vi akter ikke å ta opp noen diskusjon med Pravda, men vil bare gjøre oppmerksom på en ting:

Det palestinske folks sak er vår sak. Ingen andre har rett til å blande seg inn her. De som vil ta et internasjonalt standpunkt, må enten stille seg på vår side, eller holde seg tause.

Til slutt vil vi si at det å forkaste USA-imperialismens planer ikke kan karakteriseres som negativt. Det burde Pravda vite.

Nå er det så at sovjetrevisjonistene i dag helst snakker minst mulig direkte om Rodgers-planen, men desto mer om det de kaller «Nassers fredsinitiativ», dvs. hans godkjennelse av planen. Det låter penere. Ellers er byrdene åpenbart nokså ujevnt fordelt mellom de to superpartnere, Hvor mye det enn til å begynne med ble skreket opp og protestert i Tel Aviv, er det klart at Washington har hatt det mye lettere med Israel enn Moskva med araberne. Fra det øyeblikk Nixon hadde gitt løfte om 125 nye supersoniske Phantom-bombefly, var det ikke nei i Golda Meirs munn. Den veldige ballade som fra israelsk side deretter ble reist om raketter i «den nøytrale sone» ved kanalen, var en ren politisk showbusiness – som bestilt for USA. Når Washington stilte seg avvisende til Israels klager mot Egypt for å ha flytta rakettene, kunne da ingen tvile på at USA-imperialismen var alvorlig innstilt på fred og oppriktig besjelet av ønsket om å tilgodese begge parter i konflikten.

Men sannheten ser nok annerledes ut, og det hender den kommer fram, tilmed i amerikansk presse. Avisen International Herald Tribune skrev 10. august at Israel hadde antyda at det hadde fått fire ekstragarantier fra USA i forbindelse med Rodgers-planen. En av disse garantier gikk ut på ei forsikring om at den tilbaketrekking av israelske tropper som nevnt i planen, var slik å forstå at «Israel behøver ikke trekke tilbake sine styrker fra de arabiske områder det nå okkupererfør en fredsavtale er undertegna, og sjøl da behøver det ikke å trekke dem tilbake fra hver fot av disse områder».

Araberne kunne nok ha grunn til å få vite hva det menes med en slik «fot».

En annen amerikansk garanti til Israel, helt på linje med Rodgers-planen, er at  «USA ikke vil trekke seg tilbake fra Midt-Osten etter en fredsavtale er oppnådd, men bli stående der og sammen med Sovjet-Unionen opprettholde en maktbalanse i dette område».

Så det var det altså den fine nye «fredsplanen» kokte ned til, fred med den gamle, gode terrorbalansen om igjen. Det vil si terror og overmakt for de arabiske folk og balanse mellom supermaktenes innflytelsessfærer og profittinteresser.

I stormaktenes spor i Midt-Østen har det alltid fulgt blod og brann, og meget tyder på at det samme vil skje denne gang. Til USA's «fredsbestrebelser» hører også den ting at det, under hele forberedelsen av Rodgers-planen, fortsatte å øse våpen inn i Israel og gjøre det klart for krig. Den lille lakeien kong Hussein har også sine ordrer å utføre i samme retning.

I ei erklæring fra sentralkomiteen i den palestinske frigjøringsorganisasjonen 9. august heter det at den reaksjonære regjering i Amman har trukket mange militæravdelinger tilbake fra Jordan-dalen og lagt dem i en ring rundt hovedstaden. Planen er å utslette den palestinske gerilja i et fryktelig blodbad, satt i verk med angrep samtidig fra jordansk og israelsk side.

Opprettinga av staten Israel på det palestinske folks to tusen år gamle jord var en stormaktsforbrytelse, velsigna av FN med det groveste brudd på verdensorganisasjonens eget charter. Følgene av denne forbrytelse har fra 1948 til i dag vært tre blodige kriger, et helt folk drevet i landflyktighet og en uendelighet av nød og lidelser påført befolkningen i tre arabiske land. Burde det ikke da være soleklart at ingen forslag fra stormakter og ingen FN-mekling noensinne kan føre til fred i Midt-Østen? Hele det kompaniet har tapt de arabiske folks tillit en gang for alle.

I 22 år har de arabiske land holdt sammen som en mur mot anerkjenning av staten Israel. Å slå sprekker i denne muren har derfor hele tiden vært stormaktenes mål, og med den amerikanske Rodgers-planen, støtta av sovjetrevisjonismen, kan det synes som det til en viss grad har lykkes. Men i virkeligheten er det ikke mer enn en rift på overflata, for Nasser er ikke det egyptiske folk og Hussein heller ikke det jordanske. Av meldingene om deres representanters samtaler med Jarring i FN aner man at det allerede er noen som begynner å få kalde føtter. Det er ingen småsak for arabiske ledere å tuske bort det palestinske folks sak og anerkjenne Israel, og dette beinharde kravet er det alt dreier seg om.

Under den nye krigstrussel som har fulgt i Rodgers-planens kjølvann, har Al Fatah, den største av frigjøringsorganisasjonene som i dag er samla under en kampledelse, beslutta å åpne sine rekker for frivillige fra andre arabiske land. Den første «arabiske bataljon» er alt oppretta og under trening. Flere slike bataljoner vil også komme i tida framover, for det er ingen hemmelighet at arabisk ungdom fra mange land lenge har brent etter å komme med i frigjøringskampen.

«Frigjøringen av Palestina er veien til enhet» er parolen som er sendt ut i forbindelse med de frivillige. Det palestinske folk er et lite folk på knapt to millioner, men de arabiske folk tilsammen teller hundre. Av det kampfellesskap som nå vokser fram i Al Fatahs rekker, kan den enheten spire som sveiser sammen disse millioner i en kompakt anti-imperialistisk front. Den dagen det skjer, og det tvil skje, for ingen «supermakter» kan lenger skru klokka tilbake i den arabiske verden — vil også årsakene til spenning, uro og ustanselig krig og blodsutgytelser forsvinne i dette området. For like sikkert som frigjøring av Palestina er veien til arabisk enhet — er det også eneste vei til fred i Midt-Østen.

Det blir stadig vanskeligere, og vil i framtida bli enda vanskeligere, for borgerskapet og deres forlengede arm i LO og de reformistiske og revisjonistiske partiene å tilsløre motsetningene mellom arbeid og kapital – mellom de som produserer og skaper verdiene og de som tilraner seg utbyttet. Arbeidsfolk har bitterlig fått erfare på hvilken side LO-byråkratene og ledelsen i de tre partiene som sier seg å stå på arbeidsfolks side, i virkeligheten står – og hvem de tjener.

«Det beste lønnsoppgjør etter krigen», het det i DNA-pressa etter lønnsoppgjøret i vår, noe som også Reidar T. Larsen var enig i, og som han på NKP's landskonferanse var innstilt på å benytte som eksempel på den samfunnsbejaende politikk, som det etter hans mening var på tide at NKP begynte å føre.

I dag vet arbeidsfolk hva som ble resultatet av vårens lønnsoppgjør: lønnstillegget er allerede nå oppspist av prisstiginga, og levevilkårene utover vinteren vil bli verre.

Går vi tilbake og ser på lønnsoppgjøret i 1968, ser vi at det ble unnlatt å kreve kompensasjon for at konsumprisindeksen overskred den røde strek en halv måned før tariffperioden utløp. Kravet om forbundsvise forhandlinger ble selvsagt også sabotert, og i samarbeid med kapitaleierne og riksmeklingsmannen klarte LO-byråkratene å påtvinge lønnstakerne et elendig lønnsoppgjør.

Resultatet av lønnsoppgjøret i 1968 var da også at levevilkårene for store lønnstakergrupper ble forverra i perioden fram til vårens lønnsoppgjør. Stadig flere ble nødt til å arbeide overtid for å klare seg økonomisk. Arbeidstidsforkortelsen ved 1968-oppgjøret betydde i realiteten ingen særlig bedring. I tillegg fikk kapitaleierne utvida adgang til å pålegge overtidsarbeid. Resultatet ble igjen at mange arbeidere fikk lengre arbeidsuke enn tidligere.

Et krav om ei generell lønnsøking på litt over 15 prosent hadde vært rimelig ved lønnsoppgjøret i 1968 — dersom ikke arbeidernes relative andel av produksjonen skulle bli mindre enn tidligere. Hva økinga ble både husker og følte vi – fattige 1,7 prosent. Arbeidsfolk ble derfor ved 1968-oppgjøret regelrett snytt for ei øking på bortimot 14 prosent.

Etter dette forstår vi at kravet om ei generell lønnsøking på 25prosent, som fra ei rekke arbeidsplasser ble reist foran vårens tariffoppgjør, var absolutt det minste arbeiderne hadde krav på. I dette kravet lå det som ikke ble dekket ved lønnsoppgjøret i 1968, plussprisstiging og produktivitetsøking i perioden fram til det sistetariffoppgjøret, pluss ekstra prisstiging på grunn av MOMSEN.

Bare marxist-leninistene støtta kravet om ei øking på 25 prosent, et krav som arbeiderne mange steder markerte gjennom streikekamper. Ledelsen i SF og NKP kom som vanlig subbende etter kampen, som vanlig opptrådte de som et haleheng og et hinder for arbeidsfolksframmarsj. Et haleheng og et hinder som bare kan bidra til å svekke arbeidsfolks kamp, hvilket igjen bare er tjenlig for borgerskapet.

Resultatet av lønnsoppgjøret i vår skulle egentlig tilsi et generelt lønnstillegg på 80 øre timen. Men arbeidsfolks timelønn er ikke 80 øre mer verdt i dag. Tillegget kan ikke sees løsrevet fra prisstiginga i oppgjørsperioden, og når vi så ser lønnstillegget i sammenheng med prisøkinga, oppdager vi følgende:

Det generelle tillegget etter oppgjøret var 80 øre. Det innebygde tillegget fra 1. januar 1969 var 20 øre hvilket til sammen gir 1 krone.

Prisstiginga i oppgjørsperioden har vært 79 øre, og når dette trekkes fra krona, blir det usle 21 øre tilbake.

Fattige 21 øre i timen var altså hva LO's oppgjør ga. Og med disse 21 ørene skal arbeidsfolk greie prisstiginga som er varsla framover.

Fra april til juni gikk prisene opp med 0,9 prosent. Fra 1. juli steg melkeprisene med 14,7 prosent og billettprisene på offentlige transportmidler med 10 prosent. Koks og fyringsolje vil øke – de to første «røde strekene» på prisindeksen er alt passert.

Arbeidsfolk fikk ved vårens lønnsoppgjør så langt fra kompensasjon for den prisstiging som til da hadde skjedd, langt mindre kompensasjon for prisstiginga som ville komme, og som nå begynner å gjøre seg gjeldende. Arbeidsfolks lønnskrav er derfor langt fra innfridd hva kompensasjon for prisstiginga angår, og i tillegg gjenstår et annet viktig krav: å få del i den produksjonsveksten som de selv har skapt – og som i siste avtaleperiode vokste med hele 8,5 prosent.

Vi veit at den kapitalistiske produksjon krever stadig mer kapital, investeringene må økes, og utsuginga av arbeidsfolk blir som følge av dette hardere. Gjennom høgere priser lar kapitaleierne arbeiderne betale både det stakkars lille lønnstillegget og en god del mer, samt at arbeiderne skaper enorm merverdi for kapitaleierne.

Men de streiker som vi har vært vitne til rundt om på arbeidsplassene i den seinere tid, har også bekrefta at arbeidsfolk kan tvinge fram viktige lønnskrav, og bedre sin økonomiske situasjon. Arbeiderne i Odda, på Norgas og i Sauda fikk bedra sin økonomiske situasjon. Gjennom hard kamp tvang de fram viktige lønnskrav, og erfaringene som gis hele arbeiderklassen, bekrefta: det nytter å streike!