Den nye grunnsirkelen i marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning som ble annonsert i forrige nummer av Røde Fane, er nå ferdig. Denne grunnsirkelen er ei forbedra utgave av de studieopplegga som nå i lengre tid har vært benytta i KFMLi Sverige og SUF(m-1). Alle erfaringene fra disse studiene er meget gode og viser at grunnsirkelen er et mektig våpen i kampen mot klassefienden og spesielt mot alle former for revisjonisme som har trengt seg inn i arbeiderklassen. Gjennom at alle marxist-leninister i NKP studerer denne grunnsirkelen, vil vi sikkert og visst bli sveisa enda bedre sammen, «snakke et felles språk» og bli stålsatte i kampen mot den moderne revisjonismen i og utafor partiet. Studiet av den forbedra utgava av grunnsirkelen vil også sveise alle marxist-leninistene i landet sammen i kampen forgjenskapinga av det revolusjonære kommunistiske partiet.

Studiesirkelen er på 11 møter innkludert et oppsummeringsmøte. Studiesirkelen starter med møter som skal klargjøre det viktigste for oss kommunister, nemlig klassestandpunktet. Dernest tar den i flere møter grundig opp den dialektiske materialismen for å avslutte med to møter om strategien og taktikken. De 11møtene er:

1.møte: Det kommunistiske partiet. (Det kommunistiske manifest og sitatboka.)

2.møte: De tre mest leste. (Tre artikler av Mao Tsetung.)

3.møte: Studiemetoden. (To artikler av Mao Tsetung.)

4. og 5. møte: Dialektikken. (Om motsigelsen av Mao Tsetung.)

6.møte: Den historiske materialismen. (Den historiske og dialektiske materialismen av Stalin.)

7.møte: Marxismen-leninismens politiske økonomi. (Hefte fra SOR.)

8.møte: Staten. (Lenin og Bo Gustafsson.)

9. og 10 møte: Taktikk og strategi. (Bo Gustafsson og statuttene til de tre ML-organisasjonene, Forslag til generallinje, Lin Piaos beretning.)

11. møte: Oppsummering.

Studiesirkelen er altså på 11 møter og til hvert møte er det laga spørsmål. Spørsmåla er forsøkt gjort så klare og målretta som mulig, slik at studiesirkelen hele tida kan holde seg på jorda, og slik at debattene kan bruke teorien til å forstå verden og til vegledning i den daglige kampen vi fører. Det er derfor ingen som bør være redde for å sette igang med en studiesirkel straks. En trenger ikke være professor i marxismen for å få noe ut av denne sirkelen. Saml sammen en gruppe, 2–10 personer. Vi arbeider med et opplegg for å rettleie de som ønsker å studere grunnsirkelen. Ta derfor kontakt med oss og bestill studiemateriellet så hurtig sortmulig. Et komplett sett med studieplan og all grunnlitteratur koster kr. 30,-.

Bestillinger og andre spørsmål kan sendes til: RØDE FANE, boks 2863, Kampen Oslo 5.

Studieutvalget

Arbeidsutvalget i Marxist-leninistisk Front i NKP vil i anledning den såkalte «ikke-voldsavtalen» som er inngått mellom regjeringene i Sovjetunionen og Vest-Tyskland, uttale:

De herskende klasser i Sovjetunionen og Vest-Tyskland har inngått en såkalt «ikke-voldsavtale». Ifølge teksten som er offentliggjort, innebærer avtalen «en utvidelse av samarbeidet mellom dem, innbefattet økonomiske forbindelser, så vel som vitenskapelige, tekniske og kulturelle bånd». Både de vestlige imperialist-statene, med USA-imperialismen i spissen, og de revisjonistiske herskerklikker i endel øst-europeiske land har rost «ikke-voldsavtalen» i høye ordelag.

Ved å inngå slike avtaler med den vest-tyske overklassen om «normalisering» og «avspenning» har den revisjonistiske herskerklikken i Sovjetunionen i praksis fraveket de tidligere berettigete krav om et avmilitarisert, fredelig og demokratisk Tyskland på grunnlag av Potsdam-erklæringen. Nok en gang har de begått forræderi mot folket i Den Tyske Demokratiske Republikk og oppmuntret de vest-tyske revansjister, som slett ikke har oppgitt drømmen om å restaurere Hitler-Tysklands grenser og «gjenforene» Tyskland under USA-imperialismens kontroll.

Derfor er den såkalte «ikke-voldsavtalen» ikke noe «framskritt», men en trusel mot Europas folk. Ingen vil alvorlig tro at de herskende klasser i Sovjet og Vest-Tyskland kan «garantere freden i Europa» eller «reservasjonsløst respektere integriteten til alle stater i Europa», som det heter i avtalen.

Er det ikke nettopp de sosial-imperialistiske herskerne i Sovjetunionen som på brutalt vis intervenerte Tsjekkoslovakia og med bajonetters makt har befestet sitt økonomiske og politiske grep på landet. Har ikke NATO-staten Vest-Tyskland, som er USA-imperialismens fremste vasall i Vest-Europa, gjennom hele etterkrigstida drevet systematisk sabotasje, undergravingsvirksomhet og aggresjon mot DDR. Fra Bonn-regjeringas side er godkjennelsen av «ikke-voldsavtalen» bare et uttrykkf or en ny kontra-revolusjonær dobbelt-taktikk, som tar sikte på å gi revansjist-politikken et nytt skinn.

I siste rekke er «ikke-voldsavtalen» et uttrykk for det økte globale kontra-revolusjonære samarbeidet mellom Sovjet-revisjonistene og USA-imperialismen, et nytt skritt for å opprettholde status quo og befeste imperialistenes og sosial-imperialistenes grep på verdens folk.

Et annet aktuelt eksempel på det kontra-revolusjonære fellesskap mellom herskerklassene i Sovjetunionen og USA er Sovjet-ledernes godkjennelse av den såkalte «Rodgers-planen» for Midt-Østen, som tar sikte på å undergrave de arabiske og palestinske folks rettferdige kamp mot imperialismen og dens redskap, sionismen. Dermed får USA-imperialistene og de russiske sosial-imperialister begge «ryggen fri» i Midt-Østen og Europa for å fortsette sin aggresjonspolitikk: USA i Vietnam, Kambodsja og andre land i Sørøst-Asia, mens Sovjet-lederne forbereder krigerske framstøt mot deres felles fiende, Folkerepublikken Kina, som er verdensrevolusjonens sikreste base.

Men, som Mao Tsetung påpeker:

Alle reaksjonære er papirtigre. I sin framtoning er de reaksjonære fryktinngytende, men i virkeligheten er de ikke så mektige. Sett over lang sikt er det ikke de reaksjonære, men folket som er virkelig maktfulle.

For Den Tyske Demokratiske Republikk innebærer Sovjet-ledernes kapitulasjon overfor de vest-tyske revansjister en alvorlig situasjon. Kampen for folkedemokrati som folket i DDR innledet etter seiren over Hitler-fascismen, ble forrådt av Sovjet-lederne og Ulbricht-ledelsen. Stilt overfor samarbeidet mellom Sovjet-revisjonistene og Bonn-regjeringen sviktes også DDR's nasjonale interesser, i det de blir gjenstand for imperialistenes og sosial-imperialistenes hestehandel. Derfor er det en viktig erfaring for verdens folk at de aldri må legge sin sikkerhet i Sovjet-ledernes hender, men konsekvent mobilisere sine egne, uovervinnelige krefter til forsvar for nasjonal suverenitet.

Oslo, 31. august 1970.

Ifølge «Le Monde» for 12. august skal det bygget som kommisjonen for Det Europeiske Fellesskap har installert seg i i Brussel, lide av en rekke kjedelige skavanker, trass i – eller kanskje nettopp på grunn av – det hypermoderne, for ikke å si det futuristiske utstyr det er blitt velsignet med, elektrisk oppvarming, luftkondisjonering, etc. Så de 4000 funksjonærene som arbeider i byggets 1600 kontorer, burde hatt all grunn til å være fornøyd. Men det er de langtfra.

Når det regner — litt kraftig — blir det elektriske anlegget oversvømmet fra bassengene i bygningen, og all virksomhet må opphøre til det er blitt tørt igjen. Dette har hendt flere ganger, og nå sist erklærte funksjonærene meget a propos at nå var begeret fullt. Luftkondisjoneringa er et annet problem. Det tekniske apparatet mestrer nemlig ikke rytmen i varm- og kaldluft-impulsene som var ment å skulle sikre en jevn middeltemperatur.

Bygget – som er i betong, glass og aluminium som alle moderne bygg – er konstruert på en slags «blomsterbunn» som første etasje løfter sine kronblader opp fra, som en blomst. Flott, selvfølgelig, sett utenfra. Men de som arbeider i denne første etasjen, har det ikke så flott, de har nemlig en golvtemperatur på 3-4gradere ) og hjelper seg med tepper, tykke strømper og støvletter, formodentlig. Det heter nemlig at skulle man få temperaturen her opp i de normale 22 grader,ville etasjene over bli den rene «sauna» med temperaturer på 35–40 grader. Et annet, eller tredje, alvorlig problem er luftforurensinga. Analyser utført i Brussel – men som kommisjonen ikke godtar – viser at innholdet av kolstoffgasser overalt er over sikkerhetsgrensa. I den andre under(kjeller)etasjen der det er mange forsamlingssaler, skal innholdet av kolstoffgasser være 5 ganger så høyt som det er tillatt i gruvene … .

Dertil kommer så endelig ustanselige strømbrudd på heiser og i mekanisk lukkende utgangsdører, hvorav de fleste er konstant kondemnerte. Da dette ble skrevet, var det en eneste utgangsdør som var i orden for 4000 mennesker. Skap som ikke lukker, vinduer som ikke kan åpnes hører også med. På de sistnevnte står det utallige oppslag som skriker på «Hjelp!», «Luft!». Funksjonærene protesterer og streiker, men like lite hjelper det, ser det ut til. Slik dette bygget ter seg: «Uta blank, inna krank», forekommer det meg å være et meget passende symbol for hele «Europa»-foretagendet. Det bygges jo også opp på en slags «blomsterbunn» … .

Reaksjonære krefter, både i og utafor Norge, har lenge ført en propaganda som tar sikte på å overbevise folk om at nasjonal sjølstendighet er forelda. Bakgrunnen for propagandaens utvikling finner vi i USA-imperialismens økonomiske ekspansjon etter 2. verdenskrig. Den amerikanske imperialismen hadde en veldig kapitaloverflod etter krigen, mens de europeiske landa var sterkt svekka – enkelte også på grunn av sitt militære nederlag.

USA-imperialismens plan var å bringe de vest-europeiske statene under sin kontroll. Men de kapitalistiske statenes nasjonale suverenitet sto til å begynne med i vegen for den amerikanske monopolkapitalens ekspansjonsplaner. Dette hinder måtte først løses, og det ble da også gjort. Marshall-hjelpa ble satt i gang, og ved å utnytte de europeiske statenes mangel på råstoffer, brensel og levnetsmiddel, klarte USA å underordne dem sin kontroll.

Betingelsene for de lån som ble gitt gjennom Marshall-hjelpa, var at mottakerlanda måtte gi avkall på sin økonomiske, og følgelig også politiske, sjølstendighet. Hensikten fra USA's side var å få danna en blokk av stater, fullstendig underlagt USA-imperialismen gjennom forpliktelser for de lån som ble gitt gjennom Marshall-hjelpa – og hensikten lyktes overmåte godt. Vare- og kapitaleksporten gjennom Marshall-hjelpa i åra 1948–1952 ble fulgt av framstøt på den militære sektor, bygging av baser etc., og da Marshall-hjelpa utløp, var den videre kontrollsikra både økonomisk og politisk – bl. a. gjennom militæralliansen NATO.

USA-imperialismens bestrebelser på å skaffe seg kontrollen over i første rekke de kapitalistiske statene i Europa kom som en naturlig følge av imperialismens utvikling – eller for å si det mer presist: en naturlig følge av produksjonsmåtens utvikling under imperialistiske forhold, og statenes stadig nærmere sammensmelting med monopolene. EEC er også en naturlig videreutvikling av interesse-fellesskapet mellom de imperialistiske land, og ledende imperialistiske krefter innen EEC legger da heller ikke skjul på at målet er en politisk føderasjon, et slags «Europas forente stater», hvor såvel den økonomiske som forsvars- og utenrikspolitikken skal ledes fra et sentralt hold.

Med et eventuelt EEC-medlemskap vil altså den siste lille rest av det som måtte være igjen av norsk sjølråderett i økonomiske og politiske saker, forsvinne. Det som USA-imperialismen tok sikte på å oppnå med Marshall-hjelpa og NATO, vil altså være fullført ved EEC-medlemskap. Ved et utvida EEC vil USA for alvor ha bundet til seg en blokk av stater, en blokk hvor nasjonale særhensyn er utviska – noe som virkelig kan skape gode muligheter for USA-imperialismen og de sterkeste imperialistkreftene innen EEC til å foreta framstøt som på kortere sikt vil tjene ei videre utvikling av imperialismen.

EEC og det «all-europeiske sikkerhetssystem»

Gjennom lengre tid har USA-imperialismens nå så åpenlyst allierte, Sovjetunionen, som på sin side har tilrana seg det økonomiske og politiske herrredømmet over Øst-Europa gjennom Commecon og Warszawapakten, vært den som har ivret sterkest for danninga av et såkalt «all-europeisk sikkerhetssystem». Hensikten er da også høgst forståelig. Skal sosialimperialistene i Kreml og monopolkapitalistene i Wall Street makte det mål de, både på grunn av USA-imperialismens også sialimperialismens videre utvikling, er tvunget til og stadig mer åpenlyst går innfor – en territorial deling av verden i interessesfærer – må de såvel økonomisk som militært samarbeide for å trygge sin politikk. For å si det enkelt — så enkelt som det vel egentlig er: USA's behov for å sikre og utbygge utbyttinga og kontrollenover Vest-Europa, hvis hensikt det er å få samla til en blokk av stater gjennom EEC, og Sovjetunionens behov for økt utbytting av og fastere kontroll over Øst-Europa, møtes i planene om et såkalt «all-europeisk sikkerhetssystem» – en sammensmelting av NATO og Warszawapakten for å styrke og sikre den videre utbytting og undertrykking av Vest- og Øst-Europas arbeidende folk.

Hva EEC-medlemskap innebærer

EEC's jordbrukspolitikk vil resultere i at de norske, i hovedsak små jordbruk –som under kapitalistiske forhold både er og vil være avhengige av subsidier og beskyttelsestoll – vil være henvist til på like fot å konkurrere med bønder i Europa. Noen særordning for Norge, som enkelte grupperinger innen borgerskapet har funnet det hensiktsmessig å forsøke å innbille folk muligheten av, blir det overhodet ikke tale om, og norske bønder som sliter med tildels karrig jord og barskt klima, blir altså satt på samme vilkår som de store europeiske jordbruk.

For fiskeriene, som er en av landets viktigste næringer, betyr EEC-medlemskap rett og slett katastrofe. Den krise vi i de seinere år har opplevd innen fiskerinæringa, har sin bakgrunn både i de store (og hovedsakelig utenlandske) monopolkonserners rovdrift på fiskebestanden, og i deres kamp om markeder og priser. Resultatet har vært begrensing for ilandføring av fisk, hvilket har medført direkte økonomisk nød både for sjarkefiskerne og de mindre fiskebrukene langs kysten. I lang tid har fiskerne slåss for å få alle trålerne utafor 12-milsgrensa, som idag bare gjelder for utenlandske trålere. Men kampen har ikke vært krona med hell— og ved EEC-medlemskap vil alt være tapt. Da vil ikke bare de «norskeide» trålerne ha anledning til å fiske like oppe i fjæresteinene og riktig reinskrape yngleplassene langs kysten, men samtlige båter innen EEC-landenes fiskeflåte får anledning til dette.

Alle de tildels sparsomme lovbestemmelser som i dag eksisterer når det gjelder å begrense og regulere utenlandske foretaks muligheter til økonomisk virksomhet i landet, vil bli fjernet. Det gjelder loven som begrenser utenlandske forsikrings-selskapers adgang til å drive skades- og livsforsikringsvirksomhet i Norge, det gjelder loven om at håndverksbrev bare kan gis innvånere av riket (altså den som har oppholdt seg her i landet i minst ett år, og fremdeles er bosatt her), videre gjelder det loven som setter bestemte vilkår for luftfart innen norsk område, det gjelder loven om aksjebanker som begrenser utlendingers muligheter til å eie aksjer– det gjelder også ervervelse av fast eiendom og det gjelder fjellstrekninger(herunder vann, elver og bekker), vannfall og bergverk.

Dersom Roma-traktatens bestemmelser blir gjeldende for Norge, vil altså alle slike bestemmelser raderes vekk. EEC betyr fri etableringsrett for monopolkapitalistene. Kapitalsterke sentral-europeiske konserner (som på sin side igjen oftest er kontrollert av amerikanske truster) vil fritt kunne nedlegge og starte «norske» bedrifter, kjøpe opp selskaper og utnytte norske naturrikdommer i enda større grad.

EEC-medlemskap betyr også «fri bevegelse av arbeidskraften mellom landene», hvilket vil si at arbeiderne hele tida kan dirigeres dit hvor det er nødvendig for monopolene – en nomadetilværelse som millioner av vest-europeiske arbeidere frister i dag. EEC blir nemlig markedsplassen for de store europeiske og amerikanske monopolene og konkurransen og samarbeidet dem imellom. For Europas folk er det skrittet inn mot en slavetilværelse, en tilværelse under økt utbytting og undertrykking. Det vil begynne med at de svakere landas økonomi forverres, at utbyttinga av folket og naturrikdommene forsterkes, at arbeids-løsheten øker.

Arbeiderklassens kamp mot EEC– og kommunistenes holdning i kampen

EEC-medlemskap betyr altså fullstendig utsletting av den nasjonale sjølbestemmelsesrett – med de følger dette vil få for folkeflertallet under imperialismens rovgriskhet. Følgelig vil også arbeiderklassens kamp mot imperialismen og dens monopolforbund EEC bli en kamp for nasjonal sjølbestemmelsesrett – men det må for enhver pris unngås at det blir en kamp for nasjonal sjølbestemmelsesrett på det mer liberale småborgerskaps premisser, slik tilfellet var med den kampanjesom i begynnelsen av 60-åra reiste motstanden mot EEC.

I Det kommunistiske manifest skriver Marx og Engels følgende så ofte siterte, misforståtte og mer eller mindre bevisst feiltolke avsnitt om proletariatets stillingtil nasjonen:

Arbeiderne har intet fedreland. En kan ikke ta fra dem noe de ikke har. Ved at proletariatet først må erobre det politiske herredømme, heve seg opp til nasjonalklasse, konstituere seg som nasjon, er det selv fremdeles nasjonalt, men slett ikke i borgerlig forstand.

Marx og Engels slår altså fast at et kapitalistisk samfunn aldri kan bli noe fedreland for arbeiderklassen. Dette skulle da også være en enkel og lettfattelig kjennsgjerning, for i det kapitalistiske samfunn er arbeiderklassen en undertrykt og utbytta klasse som er avskåret fra å bestemme over nasjonens skjebne. Men når arbeiderklassen erobrer den politiske makt, det vil si når den med vold knuser borgerskapets statsmakt og oppretter sin egen: proletariatets revolusjonære diktatur, konstituerer den også seg sjøl som nasjon. Arbeiderklassens stilling inasjonen blir da, som Marx og Engels også påpeker, en helt annen, fordi »nasjonen»virkelig blir fedreland for arbeiderklassen — i den forstand at arbeiderklassendermed virkelig blir i stand til å bestemme sin egen framtid.

Hva blir så marxismens lærdom for arbeiderklassen i kampen mot EEC og forkommunistenes holdning i denne kampen?

Først kan vi slå fast at kommunistene (og det kommunistiske parti, når dette finnes) ikke underordner arbeiderklassens interesser det som så smukt heter nasjonens sak. Arbeiderklassens interesser underordnes bare dens egen sak, dens strategiske mål: sosialismens seier over kapitalismen – og denne seier er bare mulig gjennom harde og bitre klassekamper.

Under og etter krigen (og en merker de samme anfektelser når det gjelder kampen mot EEC i dag) begikk NKP et grovt forræderi mot arbeiderklassen nettopp ved sin feilaktige borgerlig-nasjonalistiske politikk, hvis hovedeksponent var Peder Furubotn. Denne feilaktige og forræderiske politikk, som fikk de hardeste følger for arbeiderklassen, og som også sterkt bidro til NKP's revisjonistiske utarting, tok sikte på – for direkte å sitere Peder Furubotn i brosjyren «Kampen for Norges suverenitet» — «å gjøre suvereniteten til det spørsmål som danner selve utgangspunktet for all politikk i Norge».

Altså: alle interessespørsmål, både for arbeiderklassen og borgerskapet, skulle underordnes spørsmålet om Norges sjølstendighet. Det vil med andre ord si at både undertrykkernes og de undertryktes handlemåte, deres politikk, skulle være underlagt spørsmålet om den nasjonale sjølstendighet. Hva resultatet ble –dessverre også etter at Peder Furubotn var kasta ut av NKP — veit vi: NKP makta aldri å innta en førende rolle i klassekampen, tvert imot ble det fra partiets side etterhvert rein oppgiving av klassekampen.

I boka Marx-Engels-Marxisme (s. 204) slår Lenin fast ved gjennomgåing av et brev der Marx kommer inn på det nasjonale spørsmål:

Marx var ikke i tvil om at det nasjonale spørsmål er av underordnet betydning sammenlignet med 'arbeider-spørsmålet'.

For kommunister finnes det da heller ikke tvil: spørsmålet om nasjonal sjølbestemmelsesrett må underordnes arbeiderklassens kamp for å knuse kapitalismen, kort og godt, underordnes klassekampen. Den norske arbeiderklassen kan bare sikre sine interesser og realisere sitt mål ved at de bekjemper den gruppe av den eksisterende nasjon som utgjøres av de norske monopolkapitalister. Først når det har lyktes arbeiderklassen å styrte de norske monopolkapitalister og knuse deres utbyttersystem, kan de – som Marx og Engels påpeker – konstituere seg som nasjon. Derfor er enhver som kjemper for en revolusjonær samfunnsomveltning, for sosialismen, også en kjemper for den nasjonale sjølbestemmelsesrett.

Konklusjonen blir derfor at kampen for nasjonal sjølstendighet aldri må stilles opp som det middel, den linje, som skal føre arbeiderklassen fram til den revolusjonære samfunnsomvelting. Arbeiderklassens frigjøring fra utbytting og undertrykking kan som sagt bare skje gjennom harde og bitre klassekamper, hvor imperialistenes forskjellige framstøt bl. a. gjennom planene for et utvida EEC, blir slått tilbake — og ved at arbeiderklassen beholder initiativet i kampen for de vilkår og perspektiver som er i dens interesse.

Denne kampen, som føres av arbeiderklassen i samtlige kapitalistiske land, vil –på grunn av imperialismens utvikling – medføre at arbeiderklassen kjemper mot en internasjonal forent kapitalmakt, det vil med andre ord si mot nøyaktig de samme fiender. Dette vil da etterhvert også styrke den sanne proletariske internasjonalisme og virkeliggjøre den gamle arbeiderparole:

Proletarer i alle land foren dere!

1 juni 1967, et par uker etter kampene hadde stilnet av i 6 dagers krigen, møttes president Johnson og statsminister Kosygin i den lille amerikanske byen Glassboro til en privat konferanse om Midt-Østen. Det er all grunn til å tro at samtalene foregikk i en god og tillitsfull atmosfære, i hvert fall kunne Johnson minst av alle ha noe å beklage seg over. Amerikanerne var klar over, allerede i god tid før krigen brøt ut, at Sovjetrevisjonistene aldri hadde ment alvor med sine løfter til Egypt og de andre araberstatene. Dertil hadde kontakten over den direkte linjen Moskva–Washington under sjølve krigen vært særdeles nyttig for den amerikanske regjering. Dayan var, som man vil huske, krigens store triumfator, og i disse dager var beretninger om hans veldige bragder å finne i alle vestlige aviser.

Men i den koselige rektorboligen i Glassboro satt de virkelige seierherrer, USA-imperialisten og den sovjetiske sosialimperialisten, og snakket seg sammen fram til forståelse og deling av byttet. De to supermakter hadde jo alt lenge hatt en allianse om deling av kloden mellom seg. Hva var da naturligere enn å dele det arabiske Midt–Østen, et av verdens aller rikeste områder, i to «innflytelses-sfærer», og på den måten skape ro og orden og gunstige utbyttingsforhold for begge parter? Av dette fulgte straks enighet om følgende spørsmål: De arabiske land måtte ikke tillates å utvikle en for sterk sjølstendig økonomi, men holdes i tilstrekkelig avhengighet, og de okkuperte områder skulle utnyttes som press for ei godkjenning av staten Israel, samtidig som man imøtekom Israels ønske om «Lebensraum». Videre måtte den arabiske nasjonalisme holdes i sjakk, og det viktigste her var å sette den palestinske frigjøringsbevegelse ut av verden og overbevise de arabiske regjeringer om at ei fortsatt støtte til de palestinske folks sak var nytteløs, og skadet deres egne interesser.

Sånn omtrent må summen av de hemmelige Glassboro-forhandlingene ha vært, for disse trekk går igjen, mer eller mindre åpent, i alle supermaktenes seinere forslag og aksjoner for «politisk løsning» i Midt-Østen. Allerede i resolusjonen de dreiv igjennom i Sikkerhetsrådet 22. november samme året, kom det klart fram. Den angripende part, Israel, ble der stilt likt med de arabiske ofre for den israelske aggresjon. Tilbaketrekkinga fra de okkuperte områdene ble gjort avhengig av ei fullstendig arabisk godkjenning av Israel. Endelig var alt som ble levnet det palestinske folks sak i dette dokument, noen vage ord om «rettferdig løsning av flyktningproblemet». Det samme gikk igjen i de forslag som i de følgende par år skiftevis ble framsatt av Washington og Moskva, de russiske 4- og 5-punkts forslag og det amerikanske 7-punkts forslag, som det ikke er noen grunn til å komme nærmere inn på i denne sammenheng.

Over tre år er gått siden Glassboro-møtet, og alt Johnson og Kosygin tenkte ut og planla, er fremdeles i det blå. Men nå vil superpartnerne tydeligvis ikke lenger finne seg i den arabiske halstarrighet. Den veldige geskjeftighet de har utfoldet i sommer for en «fredsavtale» i Midt-Østen, viser at de er grepet av en utålmodighet som grenser til panikk. Nå vil nok mange tro at «panikken» skyldes hendingene ved Suez-kanalen de siste månedene. Særlig etter at den israelske bombing tok slik overhånd at den tvang sovjetrevisjonistene til å demonstrere si støtte til Egypt med å sende raketter og militæreksperter, skrudde den borgerlige presse på den store dramatikk og de feite overskrifter om «truende verdenskonflikt» ved Suez. Noen slik konflikt var det neppe noensinne fare for – siden det er ganske andre veier de to «superstore» akter å rette våpnene i dag, enn mot hverandre. På den andre sida var det sikkert ikke uvelkomment at en oppskremt «verdensopinion» kunne tjene til å legge press på araberstatene – nettopp som de to store dreiv som hardest med møter og konferanser, for åpen scene og bak kulissene, med forberedelsene til den nye «fredsoffensiven».

Den 19. juni kom så planen for «fredsavtale» mellom Israel og araberstatene, framlagt av den amerikanske utenriksminister William Rodgers og pyntet med hans navn. USA-imperialismen riktig solte seg i æren, og i amerikansk presse kunne en se en smilende Rodgers presentert som «peacemaker» (fredsskaper), kledelig flankert av drabantene U Thant og Gunnar Jarring. Planen var altså amerikansk, men, som det snart skulle vise seg, på det beste anbefalt og garantert av Bresjnev og Kosygin. Det ble også snart klargjort at, i tillegg til alt det gamle kram fra Sikkerhetsrådsresolusjonen og tidligere supermaktsforslag, inneholdt Rodgers-planen et nytt skamløst krav til araberstatene. Den 3. juli røpet New York Times at sovjetregjeringen, i et tilleggsforslag, hadde akseptert at det ble stilt krav til de arabiske stater om at de skulle knuse den palestinske geriljaen på sine territorier etter at fredsavtalen var inngått. Dette var sjølve kjernepunktet i den nye «fredsoffensiven», og i den arabiske verden ble da også fra første stund spørsmålet om å godta eller forkaste planen et spørsmål om forræderi eller solidaritet overfor den palestinske frigjøringsbevegelse.

USA-imperialismen og dens sovjetiske sosialimperialistiske partner var fullt klar over den forandring som var skjedd i den arabiske verden i løpet av de siste par år. At den palestinske gerilja, med sin heltemodige kamp mot Israel og de utallige knusende slag mot Dayans mektige militærapparat, var omfatta med begeistring og solidaritet av folka i alle land, fra Irak til Mauretania, fra Syria til Sør-Jemen. Frigjøringsbevegelsen var med andre ord blitt en dominerende politisk faktor som hadde reist de store masser til kampbevissthet, og den betrakta seg som avantgarden for den store arabiske frigjøringskamp og revolusjon som ville sette den endelige sluttstrek for all utenlandsk dominans i Midt-Østen. For denne «farlige» utvikling var det nå de to stormakter, med Rodgers-planen, akta å settebom over veien. Siden deres maktinteresser og de arabiske folks interesser var uforenlige som ild og vann.

Den palestinske frigjøringsbevegelsen svarte straks med en flengende avsløring og fordømmelse av Rodgers-planen. Samtidig gjorde den det klart at den med full kraft ville fortsette den væpna kampen, og oppfordra alle arabiske folk til å slutte solidarisk opp om den palestinske sak. Under tittelen «Enda en gang nei» skrev frigjøringsbevegelsens hovedorgan, «Fateh», 26. juli:

Hvis disse stormakter tror at de fremdeles har kraft til å kontrollere verden, påtvinge betingelser og tegne karter, sier vi nei til dem. Vi skal tegne vårt lands kart med egne hender. For det er når alt kommer til alt vårt eget palestinske fedreland, og vi, folket i dette landet, skal sjøl bestemme over vår skjebne.

I mellomtida hadde Bresjnev-revisjonistene påtatt seg den sure jobb å prakke Rodgers-planen på de arabiske regjeringer. Med det sterke avhengighetsforhold han lenge hadde vært i til Moskva, var det ikke så overraskende at de fikk Nasser den vei de ville. Men det følge han fikk i denne forræderiske linja var mer enn ynkelig. Syria og Irak forkasta planen blankt, og om sovjet-revisjonistene hadde betrakta Nasser som lederen i den arabiske verden, måtte de bli like skuffa over det som hendte på Tripolis-konferansen. Denne konferansen, som var sammenkalt av Nasser nettopp for å drøfte Rodgers-planen, ble boikotta av Irak og Algerie. Bare fire land deltok foruten Egypt, og det som skjedde var at konferansen overhodet ikke drøfta Rodgers-planen.

Den eneste som diltet i Nassers fotspor var lille Hussein. Noe som heller ikke var uventa, da han i alle år hadde vært en åpenlys USA-lakei og tjent alle amerikanske intriger, også med flere væpna angrep mot den palestinske frigjøringsbevegelsen i Jordan. Det siste blodige angrepet, direkte inspirert av den amerikanske ambassadei Amman, fant sted i juni, og hadde kosta over 300 mennesker livet, da det til sluttble slått ned av geriljaen. Det var nettopp i de dagene Rodgers-planen var på trappene, og det palestinske folk fikk straks slående bevis for hva som skjulte seg bak USA-imperialismens «fredsvennlighet».

Da det gikk så rent bakvendt med a få araberstatene til å godta planen, ytret sovjetpressen, med Pravda i spissen, sin misnøye ved å øse skjellsord over den palestinske frigjøringsbevegelsen. Samtidig ble også Irak kritisert for «negativholdning». Frigjøringsbevegelsens avis «Fateh» brakte i den anledning, 4. august, følgende replikk til Pravda:

Sovjetavisen Pravda er meget hårsår for kritikk. Den blir forarget fordi våre standpunkter ikke faller sammen med Pravdas egne, når det gjelder det palestinske folks sak.

Likevel tillater Pravda seg å kritisere dem som forkaster Rodgers-planen, og beskylder dem for å innta en negativ holdning. Vi akter ikke å ta opp noen diskusjon med Pravda, men vil bare gjøre oppmerksom på en ting:

Det palestinske folks sak er vår sak. Ingen andre har rett til å blande seg inn her. De som vil ta et internasjonalt standpunkt, må enten stille seg på vår side, eller holde seg tause.

Til slutt vil vi si at det å forkaste USA-imperialismens planer ikke kan karakteriseres som negativt. Det burde Pravda vite.

Nå er det så at sovjetrevisjonistene i dag helst snakker minst mulig direkte om Rodgers-planen, men desto mer om det de kaller «Nassers fredsinitiativ», dvs. hans godkjennelse av planen. Det låter penere. Ellers er byrdene åpenbart nokså ujevnt fordelt mellom de to superpartnere, Hvor mye det enn til å begynne med ble skreket opp og protestert i Tel Aviv, er det klart at Washington har hatt det mye lettere med Israel enn Moskva med araberne. Fra det øyeblikk Nixon hadde gitt løfte om 125 nye supersoniske Phantom-bombefly, var det ikke nei i Golda Meirs munn. Den veldige ballade som fra israelsk side deretter ble reist om raketter i «den nøytrale sone» ved kanalen, var en ren politisk showbusiness – som bestilt for USA. Når Washington stilte seg avvisende til Israels klager mot Egypt for å ha flytta rakettene, kunne da ingen tvile på at USA-imperialismen var alvorlig innstilt på fred og oppriktig besjelet av ønsket om å tilgodese begge parter i konflikten.

Men sannheten ser nok annerledes ut, og det hender den kommer fram, tilmed i amerikansk presse. Avisen International Herald Tribune skrev 10. august at Israel hadde antyda at det hadde fått fire ekstragarantier fra USA i forbindelse med Rodgers-planen. En av disse garantier gikk ut på ei forsikring om at den tilbaketrekking av israelske tropper som nevnt i planen, var slik å forstå at «Israel behøver ikke trekke tilbake sine styrker fra de arabiske områder det nå okkupererfør en fredsavtale er undertegna, og sjøl da behøver det ikke å trekke dem tilbake fra hver fot av disse områder».

Araberne kunne nok ha grunn til å få vite hva det menes med en slik «fot».

En annen amerikansk garanti til Israel, helt på linje med Rodgers-planen, er at  «USA ikke vil trekke seg tilbake fra Midt-Osten etter en fredsavtale er oppnådd, men bli stående der og sammen med Sovjet-Unionen opprettholde en maktbalanse i dette område».

Så det var det altså den fine nye «fredsplanen» kokte ned til, fred med den gamle, gode terrorbalansen om igjen. Det vil si terror og overmakt for de arabiske folk og balanse mellom supermaktenes innflytelsessfærer og profittinteresser.

I stormaktenes spor i Midt-Østen har det alltid fulgt blod og brann, og meget tyder på at det samme vil skje denne gang. Til USA's «fredsbestrebelser» hører også den ting at det, under hele forberedelsen av Rodgers-planen, fortsatte å øse våpen inn i Israel og gjøre det klart for krig. Den lille lakeien kong Hussein har også sine ordrer å utføre i samme retning.

I ei erklæring fra sentralkomiteen i den palestinske frigjøringsorganisasjonen 9. august heter det at den reaksjonære regjering i Amman har trukket mange militæravdelinger tilbake fra Jordan-dalen og lagt dem i en ring rundt hovedstaden. Planen er å utslette den palestinske gerilja i et fryktelig blodbad, satt i verk med angrep samtidig fra jordansk og israelsk side.

Opprettinga av staten Israel på det palestinske folks to tusen år gamle jord var en stormaktsforbrytelse, velsigna av FN med det groveste brudd på verdensorganisasjonens eget charter. Følgene av denne forbrytelse har fra 1948 til i dag vært tre blodige kriger, et helt folk drevet i landflyktighet og en uendelighet av nød og lidelser påført befolkningen i tre arabiske land. Burde det ikke da være soleklart at ingen forslag fra stormakter og ingen FN-mekling noensinne kan føre til fred i Midt-Østen? Hele det kompaniet har tapt de arabiske folks tillit en gang for alle.

I 22 år har de arabiske land holdt sammen som en mur mot anerkjenning av staten Israel. Å slå sprekker i denne muren har derfor hele tiden vært stormaktenes mål, og med den amerikanske Rodgers-planen, støtta av sovjetrevisjonismen, kan det synes som det til en viss grad har lykkes. Men i virkeligheten er det ikke mer enn en rift på overflata, for Nasser er ikke det egyptiske folk og Hussein heller ikke det jordanske. Av meldingene om deres representanters samtaler med Jarring i FN aner man at det allerede er noen som begynner å få kalde føtter. Det er ingen småsak for arabiske ledere å tuske bort det palestinske folks sak og anerkjenne Israel, og dette beinharde kravet er det alt dreier seg om.

Under den nye krigstrussel som har fulgt i Rodgers-planens kjølvann, har Al Fatah, den største av frigjøringsorganisasjonene som i dag er samla under en kampledelse, beslutta å åpne sine rekker for frivillige fra andre arabiske land. Den første «arabiske bataljon» er alt oppretta og under trening. Flere slike bataljoner vil også komme i tida framover, for det er ingen hemmelighet at arabisk ungdom fra mange land lenge har brent etter å komme med i frigjøringskampen.

«Frigjøringen av Palestina er veien til enhet» er parolen som er sendt ut i forbindelse med de frivillige. Det palestinske folk er et lite folk på knapt to millioner, men de arabiske folk tilsammen teller hundre. Av det kampfellesskap som nå vokser fram i Al Fatahs rekker, kan den enheten spire som sveiser sammen disse millioner i en kompakt anti-imperialistisk front. Den dagen det skjer, og det tvil skje, for ingen «supermakter» kan lenger skru klokka tilbake i den arabiske verden — vil også årsakene til spenning, uro og ustanselig krig og blodsutgytelser forsvinne i dette området. For like sikkert som frigjøring av Palestina er veien til arabisk enhet — er det også eneste vei til fred i Midt-Østen.

Det blir stadig vanskeligere, og vil i framtida bli enda vanskeligere, for borgerskapet og deres forlengede arm i LO og de reformistiske og revisjonistiske partiene å tilsløre motsetningene mellom arbeid og kapital – mellom de som produserer og skaper verdiene og de som tilraner seg utbyttet. Arbeidsfolk har bitterlig fått erfare på hvilken side LO-byråkratene og ledelsen i de tre partiene som sier seg å stå på arbeidsfolks side, i virkeligheten står – og hvem de tjener.

«Det beste lønnsoppgjør etter krigen», het det i DNA-pressa etter lønnsoppgjøret i vår, noe som også Reidar T. Larsen var enig i, og som han på NKP's landskonferanse var innstilt på å benytte som eksempel på den samfunnsbejaende politikk, som det etter hans mening var på tide at NKP begynte å føre.

I dag vet arbeidsfolk hva som ble resultatet av vårens lønnsoppgjør: lønnstillegget er allerede nå oppspist av prisstiginga, og levevilkårene utover vinteren vil bli verre.

Går vi tilbake og ser på lønnsoppgjøret i 1968, ser vi at det ble unnlatt å kreve kompensasjon for at konsumprisindeksen overskred den røde strek en halv måned før tariffperioden utløp. Kravet om forbundsvise forhandlinger ble selvsagt også sabotert, og i samarbeid med kapitaleierne og riksmeklingsmannen klarte LO-byråkratene å påtvinge lønnstakerne et elendig lønnsoppgjør.

Resultatet av lønnsoppgjøret i 1968 var da også at levevilkårene for store lønnstakergrupper ble forverra i perioden fram til vårens lønnsoppgjør. Stadig flere ble nødt til å arbeide overtid for å klare seg økonomisk. Arbeidstidsforkortelsen ved 1968-oppgjøret betydde i realiteten ingen særlig bedring. I tillegg fikk kapitaleierne utvida adgang til å pålegge overtidsarbeid. Resultatet ble igjen at mange arbeidere fikk lengre arbeidsuke enn tidligere.

Et krav om ei generell lønnsøking på litt over 15 prosent hadde vært rimelig ved lønnsoppgjøret i 1968 — dersom ikke arbeidernes relative andel av produksjonen skulle bli mindre enn tidligere. Hva økinga ble både husker og følte vi – fattige 1,7 prosent. Arbeidsfolk ble derfor ved 1968-oppgjøret regelrett snytt for ei øking på bortimot 14 prosent.

Etter dette forstår vi at kravet om ei generell lønnsøking på 25prosent, som fra ei rekke arbeidsplasser ble reist foran vårens tariffoppgjør, var absolutt det minste arbeiderne hadde krav på. I dette kravet lå det som ikke ble dekket ved lønnsoppgjøret i 1968, plussprisstiging og produktivitetsøking i perioden fram til det sistetariffoppgjøret, pluss ekstra prisstiging på grunn av MOMSEN.

Bare marxist-leninistene støtta kravet om ei øking på 25 prosent, et krav som arbeiderne mange steder markerte gjennom streikekamper. Ledelsen i SF og NKP kom som vanlig subbende etter kampen, som vanlig opptrådte de som et haleheng og et hinder for arbeidsfolksframmarsj. Et haleheng og et hinder som bare kan bidra til å svekke arbeidsfolks kamp, hvilket igjen bare er tjenlig for borgerskapet.

Resultatet av lønnsoppgjøret i vår skulle egentlig tilsi et generelt lønnstillegg på 80 øre timen. Men arbeidsfolks timelønn er ikke 80 øre mer verdt i dag. Tillegget kan ikke sees løsrevet fra prisstiginga i oppgjørsperioden, og når vi så ser lønnstillegget i sammenheng med prisøkinga, oppdager vi følgende:

Det generelle tillegget etter oppgjøret var 80 øre. Det innebygde tillegget fra 1. januar 1969 var 20 øre hvilket til sammen gir 1 krone.

Prisstiginga i oppgjørsperioden har vært 79 øre, og når dette trekkes fra krona, blir det usle 21 øre tilbake.

Fattige 21 øre i timen var altså hva LO's oppgjør ga. Og med disse 21 ørene skal arbeidsfolk greie prisstiginga som er varsla framover.

Fra april til juni gikk prisene opp med 0,9 prosent. Fra 1. juli steg melkeprisene med 14,7 prosent og billettprisene på offentlige transportmidler med 10 prosent. Koks og fyringsolje vil øke – de to første «røde strekene» på prisindeksen er alt passert.

Arbeidsfolk fikk ved vårens lønnsoppgjør så langt fra kompensasjon for den prisstiging som til da hadde skjedd, langt mindre kompensasjon for prisstiginga som ville komme, og som nå begynner å gjøre seg gjeldende. Arbeidsfolks lønnskrav er derfor langt fra innfridd hva kompensasjon for prisstiginga angår, og i tillegg gjenstår et annet viktig krav: å få del i den produksjonsveksten som de selv har skapt – og som i siste avtaleperiode vokste med hele 8,5 prosent.

Vi veit at den kapitalistiske produksjon krever stadig mer kapital, investeringene må økes, og utsuginga av arbeidsfolk blir som følge av dette hardere. Gjennom høgere priser lar kapitaleierne arbeiderne betale både det stakkars lille lønnstillegget og en god del mer, samt at arbeiderne skaper enorm merverdi for kapitaleierne.

Men de streiker som vi har vært vitne til rundt om på arbeidsplassene i den seinere tid, har også bekrefta at arbeidsfolk kan tvinge fram viktige lønnskrav, og bedre sin økonomiske situasjon. Arbeiderne i Odda, på Norgas og i Sauda fikk bedra sin økonomiske situasjon. Gjennom hard kamp tvang de fram viktige lønnskrav, og erfaringene som gis hele arbeiderklassen, bekrefta: det nytter å streike!

Redaksjonen beklager en nokså stygg trykkfeil i forrige nummer av RØDE FANE. I lederartikkelen (s. 4) sto det å lese følgende: « … når distriktsledelsen, etter eget forgodtbefinnende, nekter å akseptere lovlig fattete vedtak i Østkant-lagets årsmøte — og deretter innkaller et nytt årsmøte for så til slutt å danne et nytt «Østkantlag» av joviale revisjonister …»

Selvsagt kan også revisjonister være joviale, men det riktige i denne forbindelse var lojale — altså: lojale revisjonister.

Den 28. september kommer topplederne i LO-forbundene sammen til et møte for å drøfte den, fra deres synspunkt, meget foruroligende kampaktivitet som har vist seg i arbeidernes rekker. Møtet, som er innkalt av LO-sekretariatet, har tydelig som mål å legge opp til en strategi for å bekjempe «ulovlige streiker». Hva de nå konkret tar sikte på for å gjenopprette de nederlag de har lidd i prestisje og autoritet, skal vi ikke undervurdere deres muligheter til undergravingsarbeid og til å hindre arbeiderklassens framstøt for å styrke kampen for sine interesser.

I lange tider har LO-ledelsen holdt sitt byråkratiske grep over fagbevegelsen og lammet organisasjonenes handlekraft. Men i løpet av det siste halvåret er det skjedd en forandring som er av den største betydning for hele den norske arbeiderklassen. På en rekke arbeidsplasser har arbeiderne klart å manøvrere seg fram til posisjoner der de har kunnet føre effektiv kamp og med oppsiktsvekkende gode resultater. Vi kan bare nevne eksempler som Oslo Sporveier, Odda, Norgas og Sauda — men det har vært mange fler. Aksjonene har vært gjennomført på forskjellig vis, men de har alle det til felles at arbeiderne på grunnplanet har kunnet skape sine kamporganer, på tvers av den korrupte LO-ledelsens byråkratiske bestemmelser og «organisasjonspraksis».

De «ulovlige streikene» er bare et utslag av den akselerasjonen av klassekampen som må og skal øke når klassemotsetningene skjerpes. Men når nå LO-ledelsen sammen med forbundsstyrene skal drøfte årsaken til de samme streikene, har vi ikke det fjerneste håp om at de vil erkjenne dette soleklare faktum. LO-ledelsen og LO's sentrale organer er i den grad trukket inn i klassestatens struktur at de bare kan spille rollen som redskap for borgerskapets statsmakt.

Nå vil noen hevde at LO er politisk tilknyttet DNA, og når DNA er i opposisjon, må også LO endre holdning. Som det sto nylig med feite typer på revisjonistorganets forside «LO må bruke makt overfor regjeringen!». Kjenner vi redaktøren rett, var han nok mektig stolt over denne «dristige» appell. Men det er lite sannsynlig at de blir særlig skremt i regjeringskontorene og enda mindre i Arbeidsgiverforeningen. Det er riktig at LO-ledelsen og DNA-ledelsen er politisk som hånd i hanske. Men nå da DNA igjen vil i regjeringsposisjon er jo argumentasjonen som brukes, det at de er bedre administratorer for systemet enn den sittende regjering.

I tråd med denne målsetting, for å bevise at sosialdemokratiet er særs dyktig til å virke for kapitalen og «samfunnets beste», skal nå LO-ledelsen organisere offensiven mot arbeidernes nye kampaktivitet. Denne aktivitet som tar sikte på å begrense utbyttinga, mobilisere de brede masser av det arbeidende folk for sin egensak, og klargjøre situasjonen for dem ut fra klassestandpunkt.

Sjølsagt dilter revisjonistledelsen i NKP også her i hælene på DNA og har funnet atskillige «positive trekk» ved LO-ledelsens initiativ. At Leif Andresen, formannen i NKIF, vil «studere» på om ikke en annen oppgjørsform kunne rette på uroen (! )blant arbeiderne, hilser de som meget gledelig. «Friheten» har da også erklært seg enig i at det må være den rette vei.

Vi vil bare si at den sentraliserte oppgjørsform er et lovmessig resultat av klassestatens struktur og en bestanddel av denne. Da vi marxist-leninister brukte parolen (og vil fortsatt bruke den) om frie forbundsvise oppgjør, visste vi og framholdt det klart at dette kunne bare gjennomføres med organisering av konkret kampaktivitet på grunnplanet, for arbeidernes krav på hver enkelt arbeidsplass.

Ved hjelp av marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning maktet kommunistene å analysere både massenes objektive og subjektive krav og handlet deretter i tråd med sin teori. De krav de stilte i vårens tariffoppgjør var 25 prosents lønnsøking og dertil sosiale forbedringer, spesielt vedrørende skiftarbeid og rasjonaliseringspress (UMS, lønnssystemer osv.). Dette ble behandlet av arbeiderne, og resultatet av diskusjonen førte til de krav som ble reist. Denne prosessen med diskusjon om krava og analyse av de tiltak som var nødvendig for å drive dem igjennom var metoden for den kamp som ble reist. For hver ny aksjon ble metoden forbedret, samtidig som arbeidernes klassebevissthet vokste.

Det er riktig at marxist-leninister var med i ledelsen av de viktigste aksjoner. Men når Leif Andresen ut fra dette mener å kunne avsløre et «komplott» bestående av trekanten Norgas, Odda, Sauda, gjør han bare seg sjøl til latter. Saken var at metoden med valg av aksjonsutvalg (streikekomite) ut fra den konkrete situasjon i hvert tilfelle, trakk fram den ledelse som kunne omsette erfaringene fra tidligere streikekamper i praksis. Husk på at det var mange andre aksjonsforsøk enn de som her er nevnt, som ble splittet i starten. At Leif Andresen helst vil glemme dem, forstår vi godt.

Oppsvinget i arbeidernes kamp det siste halvåret er, som alt påpekt, et resultat av skjerpinga av klassemotsetningene i sin alminnelighet. Kiruna-streiken var en viktig utløser av arbeiderklassens nye kampaktivitet også i vårt land. At marxist-leninistene her har stått i forreste linje er riktig nok. Med sin kamperfaring og sitt arsenal av ideologisk viten vil de alltid tjene arbeiderklassen og være dens avantgarde. Både i dagens kamper og i den store kampen som en gang kommer for å knuse den borgerlige stat og erstatte den med arbeiderklassens egen statsmakt – proletariatets diktatur.