Under denne overskriften offentliggjorde Mao Tsetung den 20. mai sin viktige erklæring til verdens folk. Erklæringen utgjør en mektig stimulans til verdens folk som bekjemper den amerikanske imperialismen, spesielt folkene i Indo-Kina som står i brennpunktet for kampen.

Erklæringen er et utmerket eksempel på hvordan Mao Tsetung på skapende vis utvikler marxismen-leninismen under forholda i dagens verden, og anvender den vitenskaplige sosialismens teori for å utlede praksis. Mao gjentar sin sentrale tese om at USA-imperialismen strategisk sett er en papirtiger, og at det er verdens folk som er de virkelig mektige. Samtidig påpeker han nødvendigheten av at verdens folk samler seg i kampen mot USA-imperialismen og dens lakeier, i første rekke den russiske sosialimperialismen.

Hvordan skal vi anvende Formann Maos anvisninger konkret her i Norge?

Det norske folk har gode anti-imperialistiske og anti-fascistiske tradisjoner. USA-imperialistene utgjør i dag også en direkte trussel mot det norske folket. Amerikanske konserners oppkjøp av norsk industri, det militære og politiske fellesskapet som USA-imperialismens lakeier i sosialdemokratiet og borgerskapet har knyttet gjennom NATO, regjeringens konsekvente støtte til USA-imperialismen i Indo-Kina — alt dette utgjør et grunnlag som vi kan mobilisere det norske folket på.

En viktig oppgave i den anti-imperialistiske kampen er å styrke de anti-imperialistiske enhetsfrontene «Solidaritetskomiteen for Vietnam» og «

Kampanjen Norge ut av Nato». Disse enhetsfrontene har utviklet og styrket seg i kamp mot sosialdemokrater og revisjonister, som har lagt ned mye arbeid for å knekke dem, men til ingen nytte.

Alle kamerater bør studere Mao Tsetungs viktige erklæring — den er en konkret analyse av USA-imperialismens stilling i dag, og gir en konkretveivisning i kampen.

LENINISTISK FRONT I NKP vil fra høsten sette i gang to studiesirkler. Den ene sirkelen vil bli satt i gang i samarbeid med SUF(m-1) og M-L-gruppene, og vil være et fellesopplegg på grunnlag av SOSIALISTISK OPPLYSNINGSRÅDs grunnsirkel i marxismen-leninismen, Mao-Tsetungs tenkning – som er utarbeidet etter det svenske KFMLs grunnsirkel.

Den andre studiesirkelen vil legge hovedvekten på studiet av den modernerevisjonismen og sosialimperialismen. Studieutvalget vil utarbeide materialet til denne sirkelen, og den vil foreligge til høsten.

Vi ber kamerater og interesserte om allerede nå å bestille materiell og forberede studiearbeidet.

Hovedpunktene i studiesirkelen om den moderne revisjonisme og sosialimperialisme er:

1.Den moderne revisjonismen.

2.Imperialismen og sosialimperialismen.

3. NKPs program og politiske plattform.

Brev og bestillinger til studieutvalget sendes: RØDE FANE, boks 2863, Kampen, Oslo 5. Merk konvolutten: STUDIER.

Med M-L hilsen

Studieutvalget for marxist-leninistisk front i NKP

 

 

På et møte som medlemmer av Norges Kommunistiske Parti avholdt 22. mai, etter initiativ og innkalling av RØDE FANEs redaksjon og en Tiltakskomite for gjenreisning av NKP som et revolusjonært parti, ble det vedtatt følgende uttalelse:

*

Den siste tids utvikling har særlig vært preget av kampen mellom to linjer i vårt parti. En klar revisjonistisk ledelse har erobret en posisjon i partiet der de ved hjelp av diktatoriske metoder søker å undertrykke marxist-leninistene i NKP.

Den marxist-leninistiske opposisjonen har intensivert sin kamp mot denne revisjonistklikken. Igangsettelsen og utviklingen av tidsskriftet RØDE FANE har vært et viktig skritt i denne striden. RØDE FANE har vært et godt redskap for kommunistene i partiet. Det har, foruten å være et tidsskrift, også virket som en nødvendig opprørsfane mot revisjonistenes forsøk på å likviderehele partiet.

Det er vår plikt fortsatt å understøtte og forbedre dette våpen. RØDE FANE skal være kommunistenes våpen i kampen for å avsløre og knuse likvidatorene, slik at arbeiderklassen skal kunne skaffe seg sitt fremste redskap for sin revolusjonære målsetting: et parti av leninistisk type.

Vi vil søke støtte i denne kampen av medlemmer i vårt parti, NKP, som har ærerike tradisjoner som arbeiderklassens fortropp i klassekampen.

Partiledelsen har forsøkt å kneble oss ved eksklusjoner og trusler om eksklusjoner. Vi anerkjenner ikke disse «vedtak» og trusler, og heller ikke noe krav om «lojalitet» overfor revisjonistledelsen i Grønlandsleiret 39.

Denne «ledelsen» har satt seg selv utenfor den demokratiske sentralisme ved direkte å undergrave partiets vedtekter, for å kunne utøve sitt byråkratiske diktatur.

De har også i praksis støttet svik av arbeiderklassens kamp på en rekke viktige områder.

I lengre tid har de brukt betegnelsen »partifiendtlig fraksjon» på de kamerater som uredd har kritisert deres handlinger. Dette har utløst den nye situasjonen, som manifesterer seg i vår konferanse av 22/5-70.20

Nå må kommunistenes kamp mot den revisjonistiske toppledelsen organiseres. Opprørsfanen er heist!

Plattformen for vår kamp skal være marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning. Med dette som rettesnor vil vi mobilisere alle ærlige kommunister.

Vi vil også knytte et nært og kameratslig samarbeid med alle marxist-leninister utenfor vårt parti — slike som ungdomsorganisasjonen SUF(m-1) og marxist-leninistiske arbeids- og studiegrupper.

Et slikt samarbeid har revisjonistledelsen ikke bare forsømt, men også direkte sabotert til stor skade for arbeiderklassens sak.

Avslør revisjonismen!

Utrydd dens praksis!

Fram for arbeiderklassens revolusjonære kommunistiske parti!

Historiske erfaringer fortjener oppmerksomhet. Linje og syn må snakkes om til stadighet og gang på gang. Det vil ikke føre fram å snakke om dem bare med noen få folk, de må gjøres kjent for alle de revolusjonære massene.

Mao Tsetung

I den politiske plattform som medlemmer av NKP har vedtatt som rettesnor for kampen mot den revisjonistiske toppledelsen i partiet, og for gjenreisning av arbeiderklassens revolusjonære klassekampparti, slås det fast at det i alle etterkrigsår har foregått en kamp mellom to linjer i NKP. Allerede under krigen slo den revisjonistiske Furubotn-klikken, under sterk motstand fra aktive kommunistiske motstandsgrupper, inn på en kapitulasjonslinje over for det «nasjonale» storborgerskap — som på sin side hadde et nært samarbeid med nazi-okkupantene, og profiterte på krigsindustrien. I årene etter krigen støttet den samme gruppen opp om klassesamarbeidspolitikken, og bidro på denne måten til monopolkapitalens fullstendige konsolidering.

Det politiske grunnlag som Norges Kommunistiske Parti skulle bygge på etter krigen var altså trukket opp av en reindyrket reformistisk ledelse, som ikke på noen måte hadde til hensikt å bygge opp et kommunistisk arbeiderparti. For å dokumentere denne påstand skal vi ta for oss tre sitater.

Det ene ble sendt ut over London radio (BBC den 19. mai 1944), og lyder som følger:

Proklamasjon fra den norske hjemmefronts ledelse.

Den norske hjemmefronts ledelse som i samråd med Konge og regjering representerer det frie Norge, har utsendt følgende proklamasjon:

Etter hvert som krigens slutt rykker nærmere, melder behovet seg for en nøyere formulering av de mål vi kjemper for. Her er ikke tiden og stedet til å behandle det store internasjonale oppgjør, spørsmålet om behandlingen av angriperstatene og krigsforbryterne, om grenser, om erstatninger osv. Det vi ønsker å klarlegge, er de særlige norske forhold som vi alene har ansvaret for og herredømme over.

Heller ikke på det omradet er det ennå mulig å ga i detaljer. Etter vår Grunnlov er det folket selv som skal stikke ut den politiske kurs, etter fritt ordskifte, gjennom alminnelige valg så snart etter våpenstillstanden som det er teknisk mulig. Men visse hovedpunkter stilles opp, som et uttrykk for de ønsker, håp og krav som alle gode nordmenn er nådd fram til gjennom kampårene.

1.Et fritt og uavhengig Norge.

2.Øyeblikkelig og full gjenopprettelse av demokratiet, ytringsfriheten, rettssikkerheten, frie valg.

3.Opphevelse av alle politiske lover, forordninger og andre bestemmelser som er utferdiget etter tysk ordre eller i tysk interesse. Administrative avgjørelser, dommer, utnevnelser o. l., som skyldes tyske eller NS-myndigheter, prøves på helt fritt grunnlag av lovlige norske organer.

4.Øyeblikkelig løslatelse av alle politiske fanger og gjeninnsettelse av offentlige tjenestemenn som er fjernet fra sine stillinger av okkupasjonsmakten eller NS. Oppreisning og erstatning i den utstrekning det er mulig for dem som er blitt særskilt skadelidende som følge av inngrep fra okkupasjonsmaktens eller NS's side.

5.NS-medlemmer og andre som har skadet norske interesser eller skaffet seg uberettiget vinning under samarbeid med okkupasjonsmakten, straffesetter rettergang i betryggende former. Uberettiget krigsgevinst inndras tilfordel for statskassen.

En målbevisst, vidsynt politikk med sikte på:

a) å trygge vår frihet, folkestyret og de demokratiske rettigheter,

b)å gjenreise landets økonomi og produksjonskraft, snarest mulig sikre de nødvendige tilførsler utenfra og legge forholdene til rette for å utnyttefullt ut våre naturrikdommer og skaffe arbeid til alle,

c)å fremme solidariteten mellom klasser og befolkningsgrupper,

d)å medvirke aktivt i det mellomfolkelige arbeid for å bygge opp en internasjonal rettsorden, fremme varebyttet landene imellom og skapegrunnlaget for en varig og rettferdig fred.

Men skal vi nå disse mål, må også hver mann på hjemmefronten gjøre sin plikt. Det skylder vi oss selv. Det skylder vi våre landsmenn ute. Det skylder vi våre allierte. Og det skylder vi landets framtid; enhver innsats vil bli husket, ingen svikt vil bli glemt.

Kampen er her hjemme som ved frontene. Hver enkelt er en soldat, sivil eller i uniform. Vi er i krig. Det må vi aldri glemme. Tusener i de væpnede styrker gir hver dag sine liv for frihet og rettferd. Det er en maning til oss om å ta vår risiko, yte vårt offer.

Kampen er nå gått inn i sin avgjørende fase. Samhold og disiplin er mer nødvendig enn noensinne. Følg de paroler og signaler som blir sendt ut.

Slik lød altså proklamasjonen fra den norske hjemmefronts ledelse, og i samsvar med den sendte regjeringen samtidig ut følgende erklæring over London radio:

Regjeringen gir sin hele og fulle tilslutning til det opprop som er i beste samsvar med de mange uttalelser, henstillinger og opprop som regjeringen i disse 4 år har latt gå ut til det norske folk over London radio. Det stemmer også godt med de lover og forordninger som regjeringen har lagt til rette for å kunne bruke når oppgjørets dag kommer. I tilslutning til oppropet vil en rette en inntrengende henstilling til det norske folk fortsatt å slutte opp om Hjemmefrontens ledelse og de linjer som er trykket opp for kampen i Norge.

Seierens og oppgjørets dag nærmer seg. Når tiden er inne, vil regjeringen gi de ordrer og trekke opp de linjer som er nødvendig for situasjonen og som skal følges til Norge er et fritt og selvstendig land.

Disse sitatene, hentet fra «Vårt partis politikk under krigen» — med undertittel «Krigspolitikken» (utgitt av NKP august 1945, forord av Ørnu  fEgge, Oslo, 31. juli 1945, sidene 96, 97 og 98), gir et klart bilde av den politiske kurs som storborgerskapets representanter, som satt i Hjemmefrontens ledelse, og den sosialdemokratiske London-regjeringa, planla foretterkrigstidas Norge. Resultatet av denne politikken har da også arbeider-klassen fått føle gjennom alle etterkrigsår.

Men hvordan ble så disse to erklæringene mottatt av NKP's illegale sentrale ledelse? Jo, her er NKP's reaksjon på erklæringene, hentet fra brosjyren «Vårt partis politikk etter krigen», undertittel «Fredspolitikken» (utgitt av NKP i juli1945, sidene 3 og 4):

«I erklæringen om NKP's stilling til proklamasjonen fra Den norske hjemmefronts ledelse og regjeringens erklæring av 19. mai 1944, uttalte Norges Kommunistiske Partis ledelse den 1. juli 1944 følgende om politikken under etterkrigstida:

Sentralkomiteen for Det Kommunistiske Parti er av den oppfatning at proklamasjonen fra Hjemmefrontens ledelse gir et holdbart grunnlag for politikken under etterkrigstidas Norge. De hovedpunkter som stilles opp i proklamasjonen vil utvilsomt bidra til å fremme en demokratisk utvikling i vårt land og dermed også befeste folkets demokratiske rettigheter. Sentralkomiteen vil derfor tilrå arbeiderklassen og de øvrige lag av det arbeidendefolk, såvel som det norske folk i sin helhet, å slutte opp om proklamasjonen av 19. mai 1944.

Sentralkomiteen for Det Kommunistiske Parti erklærer at den ledende tanke i politikken under etterkrigstida i vårt land og i de øvrige land i verden må være å trygge freden, trygge den for generasjoner, sikre verden en varig fred, slik at også vårt folk kan få fred og ro til å samle sine krefter om den store nasjonale oppgave å utvikle landets produktivkrefter med det formål å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov. Alle spørsmål etter krigen må underordnes lesningen av denne oppgave i politikken. Å sikre freden er derfor ikke noen mindre viktig oppgave enn å vinne krigen. I flukt med dette må Det Kommunistiske Parti tilstrebe en politikk som fremmer vårt lands videre demokratiske utvikling i samsvar med de demokratiske grunntanker som er nedlagt i proklamasjonen av 19. mai 1944. I denne proklamasjonen heter det:

«Etter vår Grunnlov er det folket selv som skal stikke ut den politiske kurs, etter fritt ordskifte, gjennom alminnelige valg så snart etter våpenstillstanden som det er teknisk mulig».

Sentralkomiteen i Det Kommunistiske Parti mener at det særlig er to betingelser som må være til stede for å kunne realisere en slik politikk i hele folkets interesser: For det første må den nasjonale enhet, som delvis er skapt under krigen, fortsette i tida etter krigen, og for det annet må marxistene-kommunistene og de konsekvente demokrater innen de forskjellige lag og klasser i vårt folk, anerkjennes som helt ut likeverdige elementer i den nasjonale front eller i den nasjonale samling i vårt land. Overser man disse to betingelser, kan det være fare for at det vil oppstå indre stridigheter og uro som ender i kaos.

Sentralkomiteen for Det Kommunistiske Parti erklærer at partiet tilstreber en realistisk politikk i etterkrigstidas Norge, som tar sikte på å skåne vårt land og folk fra en politisk utvikling som munner ut i kaos og borgerkrig.

Dette var altså hva Sentralkomiteen i NKP staket opp som grunnlag for partiets framtidige politikk. Og hvem var så denne Sentralkomiteen?

Det illegale NKP's sentralkomite utgjordes av Peder Furubotn og en liten klikk av hans personlig betrodde menn. Noe landsmøte kunne man selvsagt ikke ta sjansen på å innkalle til under krigen, og når avgjørelser skulle tas på NKP's vegne, ble det gjort av Furubotn og hans personlige håndlangere. Enkelte aktive kommunistiske motstandsgrupper gikk sterkt imot Furubotn-klikkens politikk, men kunne likevel ikke hindre at den selvsamme klikk sendte ut sine dekreter, undertegnet: Sentralkomiteen i Det Kommunistiske Parti.

Men hva så når krigen var slutt? Jo, det ble tatt et oppgjør med Furubotn-klikken, men dessverre ikke med den politikk som denne klikken hadde staket opp. Motsetningene mellom Furubotn-klikken og de øvrige partimedlemmer, som gjorde seg gjeldende i stor utstrekning, gjaldt fra flertallets side dessverre ikke først og fremst den politiske linje som denne revisjonist-klikken førte og hadde ført. Den gikk på det moralske forhold: Mot diktatoren Furubotn, som ene og alene skulle bestemme og gi beskjed om hva som skulle gjøres og når det skulle gjøres — slik det også hadde markert seg under motstandskampen, da Furubotn skulle bestemme når et tyskertog skulle tas og når det ikke skulle.

Det var altså først og fremst det moralske som lå til grunn for at Furubotn og hans tilhengere ble kastet ut av NKP etter krigen. I den «ledelse» som skulle gjennomføre dette oppgjør, var det altoverveiende flertall opportunister som egentlig ikke hadde noe å innvende mot den politiske linje Furubotn hadde staket opp. Men på grunn av NKP's sterke tilbakegang ved valget, ble denne «ledelse» fri fra sine tidligere gjøremål som stortingsmenn, og deres tilbakevendelse til partiet medførte stadige «konflikter» med Furubotn og hans klikk. Men etter å ha fjernet Furubotn og hans nærmeste tilhengere, fortsatte denne «ledelse» den selvsamme politikk som Furubotn hadde representert.

Noen politisk rensning har aldri skjedd i NKP. Flertallet av partimedlemmer, som hadde støttet helhjertet opp i kampen mot Furubotn-klikken, var ikke i stand til å følge opp kampen mot opportunismen —hovedsakelig fordi de hadde en utilstrekkelig marxistisk skolering, noe som igjen var en følge av de studie- og arbeidsmetoder som hersket under revisjonistenes ledelse.

I sitt foredrag på NKP's ekstraordinære landsmøte i februar 1950, etter at Furubotn-gruppa var kastet ut, kom også Emil Løvlien inn på de studie- og arbeidsmetoder som hadde vært rådende i partiet. Han framholdt blant annet at partiets studie- og skoleringsarbeid «ble misbrukt av det annet sentrum (Furubotn-klikken), som doserte en abstrakt, en livsfjern karikatur av den marxistiske teori for å fremme sine fraksjonelle hensikter.»

Men oppgjøret med Furubotn medførte som sagt bare at en ny opportunistgruppe kom til makten, og revisjonismen fikk utvikle seg videre i partiet. Derfor ser vi også, at blant alt det som er rasket sammen og i programmer og erklæringer presentere som partiets «linje», består den altoverveiende del av tanker som for mer enn et halvt århundre siden på det grundigste ble avslørt og motbevist, både av den revolusjonære arbeiderbevegelsen og historiens utvikling.

Men revisjonistene har alltid hentet sine «teorier» fra søppelhaugen, og resultatet kan nødvendigvis ikke bli annet enn søppel. Den kurs som Furubotn og hans tilhengere staket opp har også fått plass i partiprogrammet av 1953, som sprer illusjoner om å opprette sosialismen gjennom et flertall i Stortinget. På NKP's 9. landsmøte i 1957, altså året etter den så berømmelige 20. partikongress i SUKP, holdt Emil Løvlien et foredrag som senere ble gitt ut i brosjyreform med tittelen: Hva vil Norges Kommunistiske Parti? Og det levnes ikke tvil om hva partiledelsen ville og fortsatt vil, verken i Løvliens foredrag eller i de vedtak som ble gjort på landsmøtet.

«Norges Kommunistiske Parti går inn for at norsk arbeiderbevegelse skal finne sin vei til sosialismen på fredelig vis ved å vinne folkeflertallet for en sosialistisk samfunnsordning», heter det i et av vedtakene, som så forteller at «et av midlene for å nå fram til sosialismen på fredelig vis er at det arbeidende folket på et klart, sosialistisk program erobrer det parlamentariske flertallet i Norges Storting.»

I foredraget stiller Løvlien som en av korsangerne fra det anti-kommunistiske hylekoret på SUKP's 20. kongress, og etter å ha slått fast at «mens vi i tiden 1953 til utgangen av 1955 opplevde en periode av avspenning og gjennombrudd for prinsippet om fredelig sameksistens», kommer han innpå «en del av det store statusoppgjøret kongressen tok om sosialismens utvikling».

«Hva var det sentrale, det viktigste ved SUKP's 20. kongress?» spør Emil Løvlien og svarer: « – Det var et mektig oppgjør over sosialismens kamp, dens framganger og seire gjennom hele vår tid.» Videre sier han: «Den 20.kongress gjorde opp regnskapet for denne sosialismens enorme framgang. Og videre: Kongressen trakk slutninger av hele dette oppgjøret, slutninger som gjelder vår teori, vår stilling til prinsippielle spørsmål av den største betydningfor oss.»

Det skal være visst at den 20. kongress trakk slutninger av virkelig stor betydning. Med kongressen gikk revisjonismen over i en ny og ledende fase som ikke bare ga legale muligheter til framveksten av det «nye» borgerskapet i Sovjetunionen, men som også bidro til ytterligere utarting i hele den kommunistiske verdensbevegelsen. I dag vet vi at NKP ikke bare tar sikte på å innføre sosialismen gjennom et flertall i Stortinget. I NKP's «sosialistiske demokrati» skal selv de borgerlige partier få lov til å eksistere og være representert i Stortinget, slik Reidar Larsen har gjort det klart i en kronikk i Friheten (april, 1966). For, som han framholder, «det er ikke spørsmål om man er marxist eller ikke, men om man er tilhenger av en levende eller stivnet marxisme».

Hvordan partiet og dets medlemmer skal opptre for å innføre sosialismen via Stortingsflertall, behandles også i samme kronikk. Her heter det:

«Vi må etter min mening konsekvent bekjenne oss til vårt parlamentariske demokratis anerkjente spilleregler så lenge vi i Norge har slike forhold at også sosialismens motstandere holder seg til disse reglene.»

Dette er altså NKP's vedtatte perspektiv, både taktikk og strategi samlet i en ynkelig og opportunistisk setning. Det skal altså samle folk, det skal gi støtte og næring til kommende styrke; etter den linjen skal det kjøres! Da er det også selvfølgelig at tilslutningen uteblir, at medlemstallet synker, at det ikke blir fornyelse i rekkene.

Når en ser tilbake på historiens utvikling, ikke slik den kunne og kanskje burde ha vært, men slik den har vært – erfarer vi at i sin form tjener demokratiet til å gi uttrykk for samfunnets, for statens interesser. Derfor vil bare det kapitalistiske samfunn, det vil si et samfunn hvor de kapitalistiske interessene er avgjørende, gi uttrykk for kapitalistenes interesser. Men i NKP-ledelsens storslagne ide om et «kommunistisk» stortingsflertall ser man altså bort fra denne selvfølgelighet – ser altså bort fra demokratiets reelle innhold. Eller kanskje riktigere: Man er ikke i stand til å se det, hvilket dermed gjør en i stand til å slå fast at partiet konsekvent må følge «vårt parlamentariske demokratis gjeldende spilleregler». Dette er fullstendig i pakt med og en videreføring av revisjonisten Furubotns før siterte proklamasjon om politikken i etterkrigstida, hvor det også ble slått fast at «den ledendetanke i politikken under etterkrigstida i vårt land og i de øvrige land i verden må være å trygge freden, slik at også vårt folk kan få fred og ro til å samle sine krefter om den store nasjonale oppgave å utvikle landets produktivkrefter med det formål å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov.»

Furubotn-klikken, i og utenfor NKP, har i grove trekk fått realisert den for arbeiderklassen forræderiske linje som ble staket opp allerede under krigen. I samarbeid med sosialdemokratiet og kapitaleierne har de kjørt fram sin klassesamarbeidspolitikk, og blant annet sørget for at «landets produktivkrefter» er utviklet atskillig til fordel for monopolkapitalen.

For Reidar Larsen og hans klikk er det drømmen om borgerlig anerkjennelse og en plass på det forjettede ting, som er det store og altoverskyggende i politikken. Men resultatet av deres opportunisme er at partiet vil sykne ytterligere, innsnevres ytterligere — og de småborgerlige tendensene vil forsterke og forsteine seg enda mer. Med resultat: folksrettmessige skepsis, mistro og forkastelse av NKP vil befeste seg mer. I og med at revisjonistene har lansert parolen om at arbeiderklassens politiske maktspringer ut av flertall i borgerskapets parlament, har de selv sørget for å skyve fra seg arbeidsfolk. Flertall vet folk at NKP ikke får, og rent instinktivt har mange erfart og forstått at arbeiderklassen aldri kan vinne politisk makt ad parlamentarisk vei. I dag begynner arbeiderklassen å forstå at det først blir noen mening med å stemme når det finnes et parti som går inn for å bryte ned monopolkapitalens diktatur for å bygge opp et sosialistisk samfunn. Et slikt parti, verken vil eller skal konkurrere med borgerskapet — på dets premisser!

Det skulle ikke være nødvendig å gå mer i detalj når det gjelder partiledelsens utarting til et redskap for den bestående samfunnsordning. Men det er likevel et spørsmål som vi kort skal ta for oss: Hva er årsaken til at partiledelsen ennå har et visst grep over flertallet av partimedlemmene?

Hovedsakelig er det to ting som har gjort dette mulig. For det første har partiledelsen slått om seg med revolusjonære fraser når det har vært opportunt, og for det andre har den, om ikke direkte motarbeidet, så alt annet enn stimulert medlemmene til skolering i marxismen-leninismen-MaoTsetungs tenkning. Dessuten har den kynisk utnyttet partimedlemmenes hengivenhet til partiet, og stadig terpet på at partiledelsen og partiet er ett. Med andre ord: et angrep på partiledelsens politikk er et angrep på partiet – og partiet har ikke medlemmene ønsket å skade! På denne måten har de også maktet å kjøre mange av medlemmene ut i håpløs passivitet, og dessuten gjort en stor del av dem immune mot egen politisk tenkning.

I dag, når den revolusjonære bevegelsen stadig marsjerer framover, er det viktig at kamerater har klart for seg at det er lenge siden NKP var et kommunistisk parti, og det er lenge siden flertallet av partimedlemmer besto av bevisste kommunister. Marxist-leninistene i NKP har da også tatt konsekvensen av denne erkjennelse og organisert kampen mot revisjonistledelsen gjennom en Marxist-leninistisk Front i NKP.

Mao Tsetung har sagt: »Revisjonismen er en form for borgerlig ideologi. Revisjonistene benekter ulikhetene mellom sosialisme og kapitalisme, mellomproletariatets diktatur og borgerskapets diktatur. Det de går inn for er i virkeligheten ikke den sosialistiske linja, men den kapitalistiske linja.»

Sitatene som er tatt med i denne artikkelen fra Furubotn, Løvlien og Reidar Larsen, bekrefter sannheten i Mao Tsetungs ord.

En av de viktigste oppgaver kommunistene som finnes innenfor NKP har i dag er derfor å slutte opp om Marxist-leninistisk Front i NKP, for å bidra med sitt ytterste til å knuse revisjonismen. Gjennom denne kampen deltar de samtidig aktivt til å skape det kommunistiske parti, hvis nødvendighet og komme også er varslet av det kraftige oppsving innen den revolusjonære bevegelse.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kort om NKPs etterkrigspolitikk

Av Eva Berg

Historiske erfaringer fortjener oppmerksomhet. Linje og syn må snakkes om til stadighet og gang på gang. Det vil ikke føre fram å snakke om dem bare med noen få folk, de må gjøres kjent for alle de revolusjonære massene.

Mao Tsetung.

I den politiske plattform som medlemmer av NKP har vedtatt som rettesnor for kampen mot den revisjonistiske toppledelsen i partiet, og for gjenreisning av arbeiderklassens revolusjonære klassekampparti, slås det fast at det i alle etterkrigsår har foregått en kamp mellom to linjer i NKP. Allerede under krigen slo den revisjonistiske Furubotn-klikken, under sterk motstand fra aktive kommunistiske motstandsgrupper, inn på en kapitulasjonslinje over for det «nasjonale» storborgerskap — som på sin side hadde et nært samarbeid med nazi-okkupantene, og profiterte på krigsindustrien. I årene etter krigen støttet den samme gruppen opp om klassesamarbeidspolitikken, og bidro på denne måten til monopolkapitalens fullstendige konsolidering.

Det politiske grunnlag som Norges Kommunistiske Parti skulle bygge på etter krigen var altså trukket opp av en reindyrket reformistisk ledelse, som ikke på noen måte hadde til hensikt å bygge opp et kommunistisk arbeiderparti. For å dokumentere denne påstand skal vi ta for oss tre sitater.

Det ene ble sendt ut over London radio (BBC den 19. mai 1944), og lyder som følger:

«Proklamasjon fra den norske hjemmefronts ledelse.

Den norske hjemmefronts ledelse som i samråd med Konge og regjering representerer det frie Norge, har utsendt følgende proklamasjon:

Etter hvert som krigens slutt rykker nærmere, melder behovet seg for en nøyere formulering av de mål vi kjemper for. Her er ikke tiden og stedet til å behandle det store internasjonale oppgjør, spørsmålet om behandlingen av angriperstatene og krigsforbryterne, om grenser, om erstatninger osv. Det vi ønsker å klarlegge, er de særlige norske forhold som vi alene har ansvaret for og herredømme over.

Heller ikke på det omradet er det ennå mulig å ga i detaljer. Etter vår Grunnlov er det folket selv som skal stikke ut den politiske kurs, etter fritt ordskifte, gjennom alminnelige valg så snart etter våpenstillstanden som det er teknisk mulig. Men visse hovedpunkter stilles opp, som et uttrykk for de ønsker, håp og krav som alle gode nordmenn er nådd fram til gjennom kampårene.

1.Et fritt og uavhengig Norge.

2.Øyeblikkelig og full gjenopprettelse av demokratiet, ytringsfriheten, rettssikkerheten, frie valg.

3.Opphevelse av alle politiske lover, forordninger og andre bestemmelser som er utferdiget etter tysk ordre eller i tysk interesse. Administrative avgjørelser, dommer, utnevnelser o. l., som skyldes tyske eller NS-myndigheter, prøves på helt fritt grunnlag av lovlige norske organer.

4.Øyeblikkelig løslatelse av alle politiske fanger og gjeninnsettelse av offentlige tjenestemenn som er fjernet fra sine stillinger av okkupasjonsmakten eller NS. Oppreisning og erstatning i den utstrekning det er mulig for dem som er blitt særskilt skadelidende som følge av inngrep fra okkupasjonsmaktens eller NS's side.

5.NS-medlemmer og andre som har skadet norske interesser eller skaffet seg uberettiget vinning under samarbeid med okkupasjonsmakten, straffesetter rettergang i betryggende former. Uberettiget krigsgevinst inndras tilfordel for statskassen.

En målbevisst, vidsynt politikk med sikte på:

a) å trygge vår frihet, folkestyret og de demokratiske rettigheter,

b)å gjenreise landets økonomi og produksjonskraft, snarest mulig sikre de nødvendige tilførsler utenfra og legge forholdene til rette for å utnyttefullt ut våre naturrikdommer og skaffe arbeid til alle,

c)å fremme solidariteten mellom klasser og befolkningsgrupper,

d)å medvirke aktivt i det mellomfolkelige arbeid for å bygge opp en internasjonal rettsorden, fremme varebyttet landene imellom og skapegrunnlaget for en varig og rettferdig fred.

Men skal vi nå disse mål, må også hver mann på hjemmefronten gjøre sin plikt. Det skylder vi oss selv. Det skylder vi våre landsmenn ute. Det skylder vi våre allierte. Og det skylder vi landets framtid; enhver innsats vil bli husket, ingen svikt vil bli glemt.

Kampen er her hjemme som ved frontene. Hver enkelt er en soldat, sivil eller i uniform. Vi er i krig. Det må vi aldri glemme. Tusener i de væpnede styrker gir hver dag sine liv for frihet og rettferd. Det er en maning til oss om å ta vår risiko, yte vårt offer.

Kampen er nå gått inn i sin avgjørende fase. Samhold og disiplin er mer nødvendig enn noensinne. Følg de paroler og signaler som blir sendt ut.»

 

Slik lød altså proklamasjonen fra den norske hjemmefronts ledelse, og i samsvar med den sendte regjeringen samtidig ut følgende erklæring over London radio:

«Regjeringen gir sin hele og fulle tilslutning til det opprop som er i beste samsvar med de mange uttalelser, henstillinger og opprop som regjeringen i disse 4 år har latt gå ut til det norske folk over London radio. Det stemmer også godt med de lover og forordninger som regjeringen har lagt til rette for å kunne bruke når oppgjørets dag kommer. I tilslutning til oppropet vil en rette en inntrengende henstilling til det norske folk fortsatt å slutte opp om Hjemmefrontens ledelse og de linjer som er trykket opp for kampen i Norge.

Seierens og oppgjørets dag nærmer seg. Når tiden er inne, vil regjeringen gi de ordrer og trekke opp de linjer som er nødvendig for situasjonen og som skal følges til Norge er et fritt og selvstendig land.»

 

Disse sitatene, hentet fra «Vårt partis politikk under krigen» — med undertittel «Krigspolitikken» (utgitt av NKP august 1945, forord av Ørnul fEgge, Oslo, 31. juli 1945, sidene 96, 97 og 98), gir et klart bilde av den politiske kurs som storborgerskapets representanter, som satt i Hjemmefrontens ledelse, og den sosialdemokratiske London-regjeringa, planla foretterkrigstidas Norge. Resultatet av denne politikken har da også arbeider-klassen fått føle gjennom alle etterkrigsår.

Men hvordan ble så disse to erklæringene mottatt av NKP's illegale sentrale ledelse? Jo, her er NKP's reaksjon på erklæringene, hentet fra brosjyren «Vårt partis politikk etter krigen», undertittel «Fredspolitikken» (utgitt av NKP i juli1945, sidene 3 og 4):

«I erklæringen om NKP's stilling til proklamasjonen fra Den norske hjemmefronts ledelse og regjeringens erklæring av 19. mai 1944, uttalte Norges Kommunistiske Partis ledelse den 1. juli 1944 følgende om politikken under etterkrigstida:

Sentralkomiteen for Det Kommunistiske Parti er av den oppfatning at proklamasjonen fra Hjemmefrontens ledelse gir et holdbart grunnlag for politikken under etterkrigstidas Norge. De hovedpunkter som stilles opp i proklamasjonen vil utvilsomt bidra til å fremme en demokratisk utvikling i vårt land og dermed også befeste folkets demokratiske rettigheter. Sentralkomiteen vil derfor tilrå arbeiderklassen og de øvrige lag av det arbeidendefolk, såvel som det norske folk i sin helhet, å slutte opp om proklamasjonen av 19. mai 1944.

Sentralkomiteen for Det Kommunistiske Parti erklærer at den ledende tanke i politikken under etterkrigstida i vårt land og i de øvrige land i verden må være å trygge freden, trygge den for generasjoner, sikre verden en varig fred, slik at også vårt folk kan få fred og ro til å samle sine krefter om den store nasjonale oppgave å utvikle landets produktivkrefter med det formål å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov. Alle spørsmål etter krigen må underordnes lesningen av denne oppgave i politikken. Å sikre freden er derfor ikke noen mindre viktig oppgave enn å vinne krigen. I flukt med dette må Det Kommunistiske Parti tilstrebe en politikk som fremmer vårt lands videre demokratiske utvikling i samsvar med de demokratiske grunntanker som er nedlagt i proklamasjonen av 19. mai 1944. I denne proklamasjonen heter det:

«Etter vår Grunnlov er det folket selv som skal stikke ut den politiske kurs, etter fritt ordskifte, gjennom alminnelige valg så snart etter våpenstillstanden som det er teknisk mulig».

Sentralkomiteen i Det Kommunistiske Parti mener at det særlig er to betingelser som må være til stede for å kunne realisere en slik politikk i hele folkets interesser: For det første må den nasjonale enhet, som delvis er skapt under krigen, fortsette i tida etter krigen, og for det annet må marxistene-kommunistene og de konsekvente demokrater innen de forskjellige lag og klasser i vårt folk, anerkjennes som helt ut likeverdige elementer i den nasjonale front eller i den nasjonale samling i vårt land. Overser man disse to betingelser, kan det være fare for at det vil oppstå indre stridigheter og uro som ender i kaos.

Sentralkomiteen for Det Kommunistiske Parti erklærer at partiet tilstreber en realistisk politikk i etterkrigstidas Norge, som tar sikte på å skåne vårt land og folk fra en politisk utvikling som munner ut i kaos og borgerkrig.»

 

Dette var altså hva Sentralkomiteen i NKP staket opp som grunnlag for partiets framtidige politikk. Og hvem var så denne Sentralkomiteen?

Det illegale NKP's sentralkomite utgjordes av Peder Furubotn og en liten klikk av hans personlig betrodde menn. Noe landsmøte kunne man selvsagt ikke ta sjansen på å innkalle til under krigen, og når avgjørelser skulle tas på NKP's vegne, ble det gjort av Furubotn og hans personlige håndlangere. Enkelte aktive kommunistiske motstandsgrupper gikk sterkt imot Furubotn-klikkens politikk, men kunne likevel ikke hindre at den selvsamme klikk sendte ut sine dekreter, undertegnet: Sentralkomiteen i Det Kommunistiske Parti.

Men hva så når krigen var slutt? Jo, det ble tatt et oppgjør med Furubotn-klikken, men dessverre ikke med den politikk som denne klikken hadde staket opp. Motsetningene mellom Furubotn-klikken og de øvrige partimedlemmer, som gjorde seg gjeldende i stor utstrekning, gjaldt fra flertallets side dessverre ikke først og fremst den politiske linje som denne revisjonist-klikken førte og hadde ført. Den gikk på det moralske forhold: Mot diktatoren Furubotn, som ene og alene skulle bestemme og gi beskjed om hva som skulle gjøres og når det skulle gjøres — slik det også hadde markert seg under motstandskampen, da Furubotn skulle bestemme når et tyskertog skulle tas og når det ikke skulle.

Det var altså først og fremst det moralske som lå til grunn for at Furubotn og hans tilhengere ble kastet ut av NKP etter krigen. I den «ledelse» som skulle gjennomføre dette oppgjør, var det altoverveiende flertall opportunister som egentlig ikke hadde noe å innvende mot den politiske linje Furubotn hadde staket opp. Men på grunn av NKP's sterke tilbakegang ved valget, ble denne «ledelse» fri fra sine tidligere gjøremål som stortingsmenn, og deres tilbakevendelse til partiet medførte stadige «konflikter» med Furubotn og hans klikk. Men etter å ha fjernet Furubotn og hans nærmeste tilhengere, fortsatte denne «ledelse» den selvsamme politikk som Furubotn hadde representert.

Noen politisk rensning har aldri skjedd i NKP. Flertallet av parti-medlemmer, som hadde støttet helhjertet opp i kampen mot Furubotn-klikken, var ikke i stand til å følge opp kampen mot opportunismen —hovedsakelig fordi de hadde en utilstrekkelig marxistisk skolering, noe som igjen var en følge av de studie- og arbeidsmetoder som hersket under revisjonistenes ledelse.

I sitt foredrag på NKP's ekstraordinære landsmøte i februar 1950, etter at Furubotn-gruppa var kastet ut, kom også Emil Løvlien inn på de studie- og arbeidsmetoder som hadde vært rådende i partiet. Han framholdt blant annet at partiets studie- og skoleringsarbeid «ble misbrukt av det annet sentrum (Furubotn-klikken), som doserte en abstrakt, en livsfjern karikatur av den marxistiske teori for å fremme sine fraksjonelle hensikter.»

Men oppgjøret med Furubotn medførte som sagt bare at en ny opportunistgruppe kom til makten, og revisjonismen fikk utvikle seg videre i partiet. Derfor ser vi også, at blant alt det som er rasket sammen og i programmer og erklæringer presentere som partiets «linje», består den altoverveiende del av tanker som for mer enn et halvt århundre siden på det grundigste ble avslørt og motbevist, både av den revolusjonære arbeiderbevegelsen og historiens utvikling.

Men revisjonistene har alltid hentet sine «teorier» fra søppelhaugen, og resultatet kan nødvendigvis ikke bli annet enn søppel. Den kurs som Furubotn og hans tilhengere staket opp har også fått plass i partiprogrammet av 1953, som sprer illusjoner om å opprette sosialismen gjennom et flertall i Stortinget. På NKP's 9. landsmøte i 1957, altså året etter den så berømmelige 20. partikongress i SUKP, holdt Emil Løvlien et foredrag som senere ble gitt ut i brosjyreform med tittelen: Hva vil Norges Kommunistiske Parti? Og det levnes ikke tvil om hva partiledelsen ville og fortsatt vil, verken i Løvliens foredrag eller i de vedtak som ble gjort på landsmøtet.

«Norges Kommunistiske Parti går inn for at norsk arbeiderbevegelse skal finne sin vei til sosialismen på fredelig vis ved å vinne folkeflertallet for en sosialistisk samfunnsordning», heter det i et av vedtakene, som så forteller at «et av midlene for å nå fram til sosialismen på fredelig vis er at det arbeidende folket på et klart, sosialistisk program erobrer det parlamentariske flertallet i Norges Storting.»

I foredraget stiller Løvlien som en av korsangerne fra det anti-kommunistiske hylekoret på SUKP's 20. kongress, og etter å ha slått fast at «mens vi i tiden 1953 til utgangen av 1955 opplevde en periode av avspenning og gjennombrudd for prinsippet om fredelig sameksistens», kommer han innpå «en del av det store statusoppgjøret kongressen tok om sosialismens utvikling».

«Hva var det sentrale, det viktigste ved SUKP's 20. kongress?» spør Emil Løvlien og svarer: « – Det var et mektig oppgjør over sosialismens kamp, dens framganger og seire gjennom hele vår tid.» Videre sier han: «Den 20.kongress gjorde opp regnskapet for denne sosialismens enorme framgang. Og videre: Kongressen trakk slutninger av hele dette oppgjøret, slutninger som gjelder vår teori, vår stilling til prinsippielle spørsmål av den største betydningfor oss.»

Det skal være visst at den 20. kongress trakk slutninger av virkelig stor betydning. Med kongressen gikk revisjonismen over i en ny og ledende fase som ikke bare ga legale muligheter til framveksten av det «nye» borgerskapet i Sovjetunionen, men som også bidro til ytterligere utarting i hele den kommunistiske verdensbevegelsen. I dag vet vi at NKP ikke bare tar sikte på å innføre sosialismen gjennom et flertall i Stortinget. I NKP's «sosialistiske demokrati» skal selv de borgerlige partier få lov til å eksistere og være representert i Stortinget, slik Reidar Larsen har gjort det klart i en kronikk i Friheten (april, 1966). For, som han framholder, «det er ikke spørsmål om man er marxist eller ikke, men om man er tilhenger av en levende eller stivnet marxisme».

Hvordan partiet og dets medlemmer skal opptre for å innføre sosialismen via Stortingsflertall, behandles også i samme kronikk. Her heter det:

«Vi må etter min mening konsekvent bekjenne oss til vårt parlamentariske demokratis anerkjente spilleregler så lenge vi i Norge har slike forhold at også sosialismens motstandere holder seg til disse reglene.»

Dette er altså NKP's vedtatte perspektiv, både taktikk og strategi samlet i en ynkelig og opportunistisk setning. Det skal altså samle folk, det skal gi støtte og næring til kommende styrke; etter den linjen skal det kjøres! Da er det også selvfølgelig at tilslutningen uteblir, at medlemstallet synker, at det ikke blir fornyelse i rekkene.

Når en ser tilbake på historiens utvikling, ikke slik den kunne og kanskje burde ha vært, men slik den har vært – erfarer vi at i sin form tjener demokratiet til å gi uttrykk for samfunnets, for statens interesser. Derfor vil bare det kapitalistiske samfunn, det vil si et samfunn hvor de kapitalistiske interessene er avgjørende, gi uttrykk for kapitalistenes interesser. Men i NKP-ledelsens storslagne ide om et «kommunistisk» stortingsflertall ser man altså bort fra denne selvfølgelighet – ser altså bort fra demokratiets reelle innhold. Eller kanskje riktigere: Man er ikke i stand til å se det, hvilket dermed gjør en i stand til å slå fast at partiet konsekvent må følge «vårt parlamentariske demokratis gjeldende spilleregler». Dette er fullstendig i pakt med og en videreføring av revisjonisten Furubotns før siterte proklamasjon om politikken i etterkrigstida, hvor det også ble slått fast at «den ledendetanke i politikken under etterkrigstida i vårt land og i de øvrige land i verden må være å trygge freden, slik at også vårt folk kan få fred og ro til å samle sine krefter om den store nasjonale oppgave å utvikle landets produktivkrefter med det formål å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov.»

Furubotn-klikken, i og utenfor NKP, har i grove trekk fått realisert den for arbeiderklassen forræderiske linje som ble staket opp allerede under krigen. I samarbeid med sosialdemokratiet og kapitaleierne har de kjørt fram sin klassesamarbeidspolitikk, og blant annet sørget for at «landets produktivkrefter» er utviklet atskillig til fordel for monopolkapitalen.

For Reidar Larsen og hans klikk er det drømmen om borgerlig anerkjennelse og en plass på det forjettede ting, som er det store og altoverskyggende i politikken. Men resultatet av deres opportunisme er at partiet vil sykne ytterligere, innsnevres ytterligere — og de småborgerlige tendensene vil forsterke og forsteine seg enda mer. Med resultat: folksrettmessige skepsis, mistro og forkastelse av NKP vil befeste seg mer. I og med at revisjonistene har lansert parolen om at arbeiderklassens politiske maktspringer ut av flertall i borgerskapets parlament, har de selv sørget for å skyve fra seg arbeidsfolk. Flertall vet folk at NKP ikke får, og rent instinktivt har mange erfart og forstått at arbeiderklassen aldri kan vinne politisk makt ad parlamentarisk vei. I dag begynner arbeiderklassen å forstå at det først blir noen mening med å stemme når det finnes et parti som går inn for å bryte ned monopolkapitalens diktatur for å bygge opp et sosialistisk samfunn. Et slikt parti, verken vil eller skal konkurrere med borgerskapet — på dets premisser!

Det skulle ikke være nødvendig å gå mer i detalj når det gjelder partiledelsens utarting til et redskap for den bestående samfunnsordning. Men det er likevel et spørsmål som vi kort skal ta for oss: Hva er årsaken til at partiledelsen ennå har et visst grep over flertallet av partimedlemmene?

Hovedsakelig er det to ting som har gjort dette mulig. For det første har partiledelsen slått om seg med revolusjonære fraser når det har vært opportunt, og for det andre har den, om ikke direkte motarbeidet, så alt annet enn stimulert medlemmene til skolering i marxismen-leninismen-MaoTsetungs tenkning. Dessuten har den kynisk utnyttet partimedlemmenes hengivenhet til partiet, og stadig terpet på at partiledelsen og partiet er ett. Med andre ord: et angrep på partiledelsens politikk er et angrep på partiet – og partiet har ikke medlemmene ønsket å skade! På denne måten har de også maktet å kjøre mange av medlemmene ut i håpløs passivitet, og dessuten gjort en stor del av dem immune mot egen politisk tenkning.

I dag, når den revolusjonære bevegelsen stadig marsjerer framover, er det viktig at kamerater har klart for seg at det er lenge siden NKP var et kommunistisk parti, og det er lenge siden flertallet av partimedlemmer besto av bevisste kommunister. Marxist-leninistene i NKP har da også tatt konsekvensen av denne erkjennelse og organisert kampen mot revisjonistledelsen gjennom en Marxist-leninistisk Front i NKP.

Mao Tsetung har sagt: »Revisjonismen er en form for borgerlig ideologi. Revisjonistene benekter ulikhetene mellom sosialisme og kapitalisme, mellomproletariatets diktatur og borgerskapets diktatur. Det de går inn for er i virkeligheten ikke den sosialistiske linja, men den kapitalistiske linja.»

 

Sitatene som er tatt med i denne artikkelen fra Furubotn, Løvlien og Reidar Larsen, bekrefter sannheten i Mao Tsetungs ord.

En av de viktigste oppgaver kommunistene som finnes innenfor NKP har i dag er derfor å slutte opp om Marxist-leninistisk Front i NKP, for å bidra med sitt ytterste til å knuse revisjonismen. Gjennom denne kampen deltar de samtidig aktivt til å skape det kommunistiske parti, hvis nødvendighet og komme også er varslet av det kraftige oppsving innen den revolusjonære bevegelse.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

USA, denne koloss av rikdom og kapital som hele den kapitalistiske verden har betraktet som noe evig urokkelig, er i dag i den rene hengemyr av finansielle og økonomiske vanskeligheter. Den herskende klans, det vil si komplekset Wall Street-Pentagon, rovdrift på ressursene til fordel for rustningsindustrien som i mange år har gitt den amerikanske økonomi militær slagside, begynner å vise sin negative virkning med full tyngde. Samtidig er industrien rammet av en krise av det slaget som er tradisjonell i kapitalistisk økonomi med opphoping av varelagrene, og tilsvarende nedgang i produksjonen, salg og profitt. Mens folket rammes av en ukontrollert inflasjon og prisstigning og voksende arbeidsløshet. Den voldsomme politiske protestbevegelse etter Kambodsja-krigen, og streikene som vokser i antall fra måned til måned og ryster hele arbeidsmarkedet utfyller bildet av det fullstendige kaos det amerikanske samfunn befinner seg i i dag. Den amerikanske imperialisme, som i sin streben etter verdensvelde har brakt utbytting, undertrykkelse og aggresjon til folkene på alle kanter av kloden, kjenner i daggrunnen skjelve i sitt eget land.

Den verste krise på 40 år

Teller vi førti år tilbake kommer vi til 1929. Dette årstallet sier ingenting for de unge i dag, men vi eldre, som opplevde tiden, vet altfor godt hva det står for. Året med krakket på New York-børsen som innledet verdenskrigen, et helt tiår med arbeidsløshet, sult og nød for arbeiderklassen i alle land, også i Norge. I tiden omkring månedsskiftet april—mai da Dow Jones indeksen forindustriaksjer, etter et langt og bratt fall fra årskiftet 1968-69 dalte sterkere og sterkere nedover for hver dag, var det ikke underlig at 1929-spøkelset dukket fram igjen. Den svarteste dagen falt faktisk aksjekursen et poengunder der salget sluttet dagen før selve krakket, 24. oktober 1929. Nå kom jo finansherrene sammen i Det hvite hus og «ordnet opp med saken», så lenger ned kom ikke kursene denne gangen. Men både det amerikanske folk og hele den vestlige verden hadde fått et støkk som sent ville bli glemt. USA's prestisje røyk rett til bunns i de dagene, og tilliten til landets uovervinnelige økonomiske styrke var for alltid brutt. Ingen tør stole på at stansen i nedgangen på børsen er mer enn en galgenfrist og at ikke det store raset vil komme før eller siden.

Dollaren igjen i hardt vær

Ja, det står dårlig til med denne mynten igjen, og rundt omkring sitter i dag alskens finansielle vise menn og økonomiske eksperter og grubler seg grønne over hva som kan gjøres for å reparere verdensvalutaens skrøpelige helsetil-stand. Det er nemlig internasjonalt sett kanskje den aller farligste side ved den amerikanske krise.

Årsaken til dollarkrisen i dag er hele det kaos av indre politiske og økonomiske motsetninger som preger samfunnet, men her skal vi bare nevne tre sider av problemet. Først det ustanselige underskuddet på det amerikanske statsbudsjett på grunn av de veldige militære uttellinger. I etterkrigstiden, fram til utgangen av 1969, beløp USA's samlete militærutgifter seg til den nette sum av 1 100 000 millioner dollars. Alt bevilget over budsjettet og betalt av den amerikanske skatteborger, mens monopolene og finansherrene skummet profitten. Men det er blitt vanskeligere og vanskeligere å få budsjettet til å balansere, og staten har måttet ty til lån. Wall Street-bankierene står gjerne til tjeneste i så måte, men mot gode renter. Resultatet er at den amerikanske føderale stat, så underlig det kan høres, er gjeld bundet til oppover mønsåsen. Statsgjelden i dag beløper seg til noe bortimot 400 000millioner dollars. Alle slike tall er astronomiske i USA.

Nå hadde Nixon flott lovet at på årets budsjett skulle det bli et overskudd på 1,3 milliarder dollar. I stedet ble det et tilsvarende underskudd. Og ikke nok med det. Han måtte bekjenne at det også ville bli underskudd på neste årsbudsjett, altså det som begynner 1. juli. Noe som ikke nettopp skulle styrkedollarens stilling.

En annen ting som virker i samme retning er den elendige forfatning USA's betalingsbalanse lenge har vært i. De utenlandske kortsiktige fordringer på USA beløper seg for tiden til noe mellom 40 og 50 milliarder dollars. Men den amerikanske gullbeholdning er på knappe 11 milliarder. Om nå to–tre av de utenlandske kreditorer forlangte sine tilgodehavender utbetalt i gull, som de offisielt har rett til, kunne det gå så galt at det ikke ble en barre igjen i FortKnox. Ikke underlig at det, særlig på denne siden av Atlanteren, snakkes åpent om å løse pengevesenet fra gullet. Som det f. eks. ble ymtet frampå om av Erling Petersen i Stortinget 4. juni, under debatten om Norges nye kvote fra Det internasjonale valutafondet. USA har i denne forbindelse neppe mye det skulle ha sagt, ettersom dollarens gulldekning i dag er rene farsen.

Men den farligste side ved dollarkrisen har likevel sin rot i den voldsomme inflasjonen og prisstigningen i USA, som dag for dag reduserer dollarens kjøpekraft. I sin tiltredelsestale som president sa Nixon at USA befant seg iden verste inflasjon på 100 år, men forsikret samtidig at han snart skulle råde bot på dette ondet. Det gikk med det som med hans andre gyldne løfter, det fordampet i den tynne luft. Tvert imot har inflasjonen fortsatt i samme forrykende tempo i de atten månedene han har sittet med makten, og man regner med at den vil komme opp i 7 prosent før årets utgang. Altså sju prosents nedgang i kjøpekraften og dermed folkets levestandard.

Om denne konstante reelle devaluering av dollar, til slutt, vil tvinge USA til også en offisiell devaluering, vet vi ikke. Det eneste som må være helt klart er at den amerikanske krise også er vår krise, bastet og bundet som vi er til den imperialistiske røvermakt på den andre siden av havet.

USA er lederen for hele den kapitalistiske verden, og går det økonomisk til bunns, trekker det alle andre land med i sluket. Det skjedde i trettiårene og kan skje igjen. Under den siste børskrisen fulgte aksjekursene i de europeiske hovedsteder, også i Oslo, alle svingninger fra Wall Street. Inflasjonen er heller ikke lenger bare noe amerikansk fenomen. Den brer seg i dag over hele Vest-Europa og også i Japan. Samtidig ser vi at frykten her, særlig for dollarkrisen og inflasjonen, skjerper motsigelsen mellom de imperialistiske land innbyrdes.

Det er slutt på «de gode tider», slutt på de tider da revisjonistiske profeter kunne vinne gehør for sine falske og forvrøvlete ideer om at det kapitalistiske samfunn hadde nådd fram til et stadium da man hadde lært å unngå og beherske kriser.

Enda en gang har vi fått bekreftet sannheten i Marx' lære om at arbeiderklassens forbigående velstand i den kapitalistiske verden bare er et stormvarsel om kommende krise.

Arbeidsløshet og dyrtid

Det er i dag 5 millioner arbeidsløse i USA, det høyeste tall siden 1964 og en økning på hele 1,3 millioner bare siden desember 1969. Som alltid er ledigheten størst blant svarte arbeidere, 8 prosent mot 5 prosent blant de hvite. Men med en industri i overproduksjonskrise med synkende omsetninger ikke arbeidsplassene trygge for noen. Selv innen de tre grener som regnes for selve ryggraden i amerikansk industri, stål-, bil- og bygningsindustrien, er det stor arbeidsledighet. Som et eksempel kan nevnes at den berømte fabrikken i Dallas i Texas, der arbeiderne i trettiårene kjempet så forbitrete kamper mot fascisten Fords væpnete bander, i følge pressemeldinger, nylig ble tvunget til å stenge.

En gang i begynnelsen av sekstiårene hørte jeg en svært så progressiv norsksosialøkonom uttale at USA var så økonomisk sterkt at det uten vanskelighet kunne tåle en arbeidsledighet på helt opp til 15 millioner. I dag ville selv ikke den mest reaksjonære amerikaner, ikke en gang en Wallace i Alabama, våge å være enig med ham i det. Saken er at arbeidsløshet står som det verste av alle skremsler, også for den herskende klassen — selv om den i dag «bare» er på 5millioner. I pressen er den da også omtalt som samfunnets «tidsinnstilte» bombe.

Selv den borgerlige amerikanske presse må innrømme at inflasjonen og prisstigningen gjør store innhogg i arbeidernes lønninger. Bladet Newsweek brakte f. eks. 16. februar i år en artikkel med tittelen «Inflasjonslønn», der det skrev følgende:

«Bare i løpet av siste år (1969) vant fagforbundene en gjennomsnittlig lønnsøkning på 7 prosent for sine medlemmer. Mens enkelte avtaler, særlig innen bygningsindustrien gikk helt opp til 12-14 prosent. Men samme hvor stor denne lønnsøking kan høres, har den hjulpet arbeiderne lite. Forinflasjonen steg i samme året til 6,1 prosent.» I en senere utgave (18. mai1970) skriver samme bladet: «Den amerikanske arbeiders gjennomsnittlige reallønn er lavere i dag enn for fire år siden.»

5000 streiker på ett år

Alle vet at prisstigning og dyrtid rammer lønnsarbeiderne hardest. Og hvordan reagerer så det arbeidende amerikanske folk på denne nedskjæring av levestandarden? Det kan neppe være noen overdrivelse å si at det viser en fantastisk kampvilje til å forsvare sine interesser. Følgen er at USA de siste år uten tvil har vært det mest «streikeherjete» land innen den kapitalistiske verden. I 1968 var det f. eks. over 5000 streiker som omfattet nesten alt som fantes av lønnsarbeidere, fra universitetslærere til søppelkjørere. Det eksakte streiketall for 1969 har jeg ikke vært i stand til å finne, men det var neppe mindre, i og med at inflasjonen og dermed forringelsen av levestandardenfortsatte i økt tempo.

Wall Street-organet US News & World Report var 25. mai ute med en lang klagesang over uroen på arbeidsmarkedet. Selv en så «skikkelig» kategori som folkeskolelærerne hadde i fjor gjennomført 131 streiker og hadde alt rukket å sette i gang en hel del i første kvartal i år. Ellers var det arbeidsnedleggelse og streiker i så å si hver eneste by landet rundt. Bilarbeiderne truet med streik over hele linjen, og til med kommunearbeiderne langt borte i Honolulu hadde nedlagt arbeidet. De verste i flokken var likevel laste- og trailerbilsjåførene som hadde holdt en «ulovlig» streik gående siden april og nå hadde gått over til «geriljataktikk» med kuler og granater mot streikebrytere. Over alt var kravet høyere lønn, og bladet forsikret at i regjeringskretser så man megetalvorlig på situasjonen.

Uten tvil har regjeringen og den utbytterklasse den representerer god grunn til å skjelve for den voldsomt skjerpte klassekamp krisen har fort til. Det har også gitt oss den lærdom at vi heller ikke i USA må identifisere folket med den herskende klasse. I hard og dristig kamp for sine arbeidsplasser og sin levestandard, viser det amerikanske arbeidende folk i dag at det har holdt seg sterkt og sunt gjennom de mange år av imperialistisk forråtnelse. Det er såmenn ingen liten ting å notere. For til sjuende og sist vil USA-imperialismen bli knust også på dens egen jord.

Som Mao Tsetung sier: «det vil komme for en dag at de reaksjonære i USA, i likhet med alle historiens reaksjonære, ikke er særlig sterke.

I USA er det andre som er virkelig sterke, nemlig det amerikanske folket.»

 

 

Revolusjonære kamerater i NKP har vært samlet til to viktige konferanser i løpet av kort tid. Resultatet av drøftingene er at kampen mellom de to linjene i Norges Kommunistiske Parti er trådt inn i en ny fase. To viktige ting viser dette:

1.Konferansene vedtok enstemmig den viktige politiske plattforma som vi gjengir annet sted i RØDE FANE.

2.Ut fra dette vedtok konferansen likeledes å organisere kampen og satte i den forbindelse ned en aksjonskomite, som siden har konstituert seg med de nødvendige underutvalg.

Men det kan være grunn til å se bakover for å finne ut hva som har nødvendiggjort denne opptrappinga.

Marxist-leninistene innen partiet har i lang tid innsett at kampen mot den revisjonistiske RTL-gruppa måtte organiseres. Opposisjonen mot ledelsens politikk har hele tida vokst, og dens aktivitet med. Særlig gjelder dette etter at utgivelsen av Røde FANE tok til. De «ledende» revisjonistene har skjønt hvilke krefter i partiet som var i framgang og hvilke som stagnerer. Et tydelig tegn på dette er sentralstyrets fordømmelse av RØDE FANE, og fraksjonsstemplet som er satt på de som støtter marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning i partiet – og som følgelig har reist kamp mot revisjonistenes undergraving av partiet. I stedet for å prøve sin revisjonistiske linje i politisk kamp med kommunistisk politikk, har ledelsen håpet å vinne kampen gjennom utelukkende byråkratiske åtgjerder som å ekskludere kommunisten Egil Engeland, fjerne Esther Bergerud fra partisekretariatet, kaste Frihetens tidligere journalister på gata – samt å splitte Østkantlaget og godkjenne KU-ledelsens splitningsarbeid i Kristiansand KUL og studentlaget i Bergen. I flere av disse framstøtene har revisjonistene uten blygsel satt partivedtektene ut av spill og i realiteten innført anarkistiske tilstander. Eller hva annet kan det kalles når distriktsledelsen, etter eget forgodtbefinnende, nekter å akseptere lovlig fattete vedtak i Østkantlagets årsmøte – og deretter innkaller et nytt årsmøte for så til slutt å danne et nytt «Østkantlag» av joviale revisjonister, som utgjorde Østkantlagets mindretall! I Vestkantlaget fikk sekretæren flertallets godkjennelse for bevisst å manipulere med møteinnkallelsene, for derved å sikre revisjonistene flertall!

Med denne linje håper revisjonistene delvis å skremme, delvis å hindremarxist-leninistene i å utvikle sin opposisjon. Men kommunister er av en annen støpning. Selv med utsikter til økonomisk ruin sto f. eks. Frihetens tidligere journalister fast på sitt standpunkt, tross alle «oppmykningsforsøk». Under trussel om personlige eksklusjoner har et stort antall kamerater trosset revisjonistene og etter hvert sluttet seg til kampen for arbeiderklassens kommunistiske parti.

Hva innebærer det for arbeiderklassen når dens kommunistiske parti undergraves av ledelsens borgerlige linje? I første rekke at klassen mister sin mest pålitelige støtte og konsekvente leder. For kapitalistene er det en seier, idet de blir kvitt sin argest motstander.

Men dette er en utilfredsstillende situasjon for arbeiderklassen. Gjennom sine økonomiske og politiske kamper — særlig når klassekampen skjerpes som i dag — vil den derfor med sikkerhet gjenskape partiet. Nødvendigheten av det kommunistiske, marxist-leninistiske partiet, springer også ut av den nasjonale undertrykkinga gjennom NATO og internasjonale monpolsammenslutninger som EEC. Den økonomiske, politiske og nasjonale kampen, vil selv være med på å utvikle det kommunistiske partiet, på samme måte som den til slutt vil føre til den sosialistiske revolusjon og kommunismen.

«Skal det bli noen revolusjon, må det finnes et revolusjonært parti. Uten et revolusjonært parti, uten et parti som bygger på den marxist-leninistiske revolusjonære teori og som er av marxistisk-leninistisk revolusjonær type, er det umulig å lede arbeiderklassen og de brede folkemassene i kampen for å knuse imperialismen og dens lakeier.» (Mao Tsetung, sitatboka s. 2)

Det er en grunnleggende objektiv lov at arbeiderklassen vil skape sitt revolusjonære parti, som skal sammenfatte massenes erfaringer og lede og samordne kampen for å omdanne samfunnet i pakt med massenes interesser. Kommunist er man bare når man har utvidet sitt erkjennelsesfelt i klassekampen til også å omfatte revolusjonen og proletariatets diktatur, og når man med alle krefter konsentrerer sin aktivitet til å organisere klassens viktigste redskap – det kommunistiske parti.

Kommunist er bare den som også av alle krefter tilfører partiet handlekraft og revolusjonær kaldblodighet, og samtidig – uten personlige omsyn – resolutt bidrar til å nedkjempe alle former for borgerlige tenkning som gjør seg gjeldende.

Den demokratiske sentralismen vil være en mektig organisatorisk kraft som binder kommunistene sammen med arbeiderklassen, og utgjør dens slagkraftige fortropp på grunnlag av marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning.

I dag stilles dette klare kommunistiske grunnsyn opp mot revisjonistenes dekadente utarting. I kraft av sine personer i lønnete posisjoner i partiapparatet, kan revisjonistene virke mektige — og de bruker sin tilsynelatende makt til å kreve underordning, ikke i kraft av sin riktige politikk, men som «ledere». Sitt kolossale ansvar for partiets seinere utvikling til tross, krever de fortsatt «underordning». Og de vil kreve «underordning» helt til undergangen!

Opprettelsen av Marxist-leninistisk Front i NKP har vist at deres ønske ikke vil bli virkelighet. Revisjonistene er i øyeblikket vår taktiske hovedfiende. Vi må derfor intensivere arbeidet for å avsløre og bekjempe revisjonismen i ledelsen, og utrydde dens praksis i partiet. I plattforma har vi satt opp det marxist-leninistiske partiet som mål, og vi vil nå dette målet uansett om «ledelsen» eller marxist-leninistene vinner kampen i NKP. I motsetning til revisjonistene står vi ikke splittet og isolert, men vil samarbeide med andre marxist-leninistiske grupperinger – som SUF(m-1) og ML-gruppene. Dette kampfellesskap vil utvikles og befestes i arbeiderklassens og folkets interesse.

Derfor appellerer vi til alle kommunister i partiet:

ORGANISER DERE LOKALT!
DANN GRUPPER!SLUTT OPP OM MARXIST-LENINISTISK FRONT I NKP!
SKAP ENHET GJENNOM STUDIER OG PRAKSIS I KLASSEKAMPEN!
SKAP REVOLUSJONÆR DISIPLIN, GRUNNLAGT PÅ POLITISK PLATTFORM AV 13/6 1970!
LENGE LEVE ENHETEN OG FORBUNDET MELLOM ALLE KOMMUNISTER!