av Kjersti Ericsson

Boka Kvinner, miljø og bærekraftig utvikling av kvinneforskerne Rosi Braidotti, Ewa Charkiewicz, Sabine Haüsler og Saskia Wieringa, er utgitt på norsk av Prosjekt Alternativ Framtid og Universitetsforlaget i fellesskap.

Boka bygger på et forskningsprogram under FNs kvinneforskningsinstitutt (INSTRAW). Programmet skulle beskrive og analysere debatten omkring sentrale spørsmål angående kvinner og miljø. Boka er dermed en oversikt over debattene på dette feltet og en presentasjon av de viktigste standpunktene og teoriretningene, samtidig som forfatterne kommer med kritikk og presenterer sine egne synspunkter. Boka har også et kapittel om feministisk vitenskapskritikk, skrevet av Rosi Braidotti. Rosi Braidotti er en internasjonalt kjent og toneangivende kvinneforsker som arbeider i Nederland. Kapitlet om feministisk vitenskapskritikk er med fordi forfatterne mener at en ny utviklingsmodell må ta utgangspunkt i en ny type tenkning som vokser fram av feministisk kritikk av den rådende vitenskapen. Denne boka vil nok få innflytelse i mange kretser som er opptatt av kvinner, miljø og utvikling. Det er en grunn til at det kan være ålreit å diskutere den. En annen grunn er at boka, sjøl om deler av den er svært akademisk i formen, er interessant lesning for et politisk menneske. Den utfordrer til å tenke igjennom egne standpunkter, og den inviterer til dialog med andre som har et ønske om å forandre verden radikalt.

Jeg skal ikke gå gjennom forfatternes referat av debatten om kvinner, miljø og utvikling, eller deres presentasjon og kommentarer til alle de ulike synspunktene og teoriene som har vært fremmet. I stedet skal jeg konsentrere meg om den politiske linja de sjøl står for.

Forfatterenes utgangspunkt

Utgangspunktet deres er en radikal avvisning og kritikk av både den vestlige, kapitalistiske utviklingsmodellen og den vestlige vitenskapen:

* Den vestlige, kapitalistiske utviklingsmodellen har i følge forfatterne blitt fremmet overalt som det eneste mulige mønsteret for utvikling. Å bli som de vestlige, kapitalistiske landa var å bli utviklet, å være annerledes var å være tilbakeliggende. Utviklinga ble sett på som rettlinjet (lineær): mer marked, handel på verdensmarkedet, økonomisk vekst og moderne teknologi var udiskutable goder. Men denne utviklingsmodellen har betydd imperialisme, vold, naturødeleggelser, undertrykking av mennesker, nedvurdering av andre kulturer, som spesielt har rammet menneskene i sør, og særlig kvinner. Modellen tjener landene i Nord og elitene i Sør. Men den blir likevel presentert som en universell modell, som tjener alle. Makta og interessene til et mindretall blir altså skjult bak forestillinga om at en modell som tjener dette mindretallet, er en selvfølgelig velsignelse for alle, og den eneste mulige formen for utvikling.

Kritikk av «universelle» modeller

At modellen presenteres som universell, er et sentralt kritikkpunkt for forfatterne. De mener at en hvilken som helst modell som presenterer seg som universell, vil virke undertrykkende, fordi ingen modell kan være uavhengig av synspunktene og interessene til den bestemte gruppa som har lansert den. Ved å oppkaste sin modell til «universell sannhet», undertrykker og usynliggjør de andres synspunkter og modeller. Å lansere universelle modeller er derfor en form for maktutøving.

* De samme hovedpunktene går igjen i kritikken av den vestlige vitenskapen. Vestlig vitenskap har framstilt seg sjøl som selve fornuften, rasjonaliteten, og alle andre måter å tenke på er blitt avvist som ufornuftige (f.eks. følelsesmessige), tilbakeliggende, overtroiske etc. Kunnskap og teorier som ikke følger mønsteret for vestlig vitenskap, blir ikke anerkjent som kunnskap. Men den vestlige vitenskapen er bare uttrykk for interessene og tenkemåten til hvite menn i Vestens herskende klasser. Denne vitenskapelige tenkemåten bygger på at både natur, kvinner og andre folkeslag skal beherskes og tjene interessene til dem som «vet» – det er erobring og kontroll som er vitenskapens mål, ikke for eksempel omsorg, samhørighet og gjensidighet.

Vitenskap som maktutøvelse

Når denne vitenskapen legges til grunn for å analysere og forandre andre samfunn (og andre klasser, raser og kjønn i eget samfunn), blir resultatet maktutøvelse, undertrykking, vold og ødeleggelse. Den vestlige, kapitalistiske utviklingsmodellen er den praksisen som følger av den vestlige vitenskapens teori. Også vitenskapen blir kritisert fordi den framstiller seg som universelt gyldig. Ingen kan ha et «gudeblikk» på verden uavhengig av sin egen sosiale og materielle situasjon og sin historisk bestemte forståelseshorisont. Å påberope seg å være representant for en universell teori, er derfor undertrykkende i seg sjøl.

Denne kritikken har en god del til felles med noen sider ved AKPs politiske posisjon. Det finnes marxister som mener imperialismen er progressiv fordi den utvikler produktivkreftene, og som dermed slutter seg til lovsangen til «utviklinga». Dette synet har ikke vært noen rådende retning i AKP. To viktige kilder til dannelsen av AKPs politiske perspektiv har vært maoismen og EEC/EU-kampene. For oss har fattigbonden i Sør og fiskerbonden i Nord aldri vært tilbakeliggende idioter som burde «utvikles» vekk. Vi har hele tida hatt med oss både et tredjeverden-perspektiv og et utkant-perspektiv. Og vi har ment at den kapitalistiske «utviklinga» har tjent imperialistene, ikke folket.

Vi har også vært kritiske til den rådende vitenskapen, ut fra synspunktet om at de herskende tanker er de herskendes tanker. Borgerlig vitenskap var ikke «ren» vitenskap, men sammenvevd med ideologi som tjente det bestående.

Braidotti og co mener imidlertid at marxismen bare er en variant av den vestlige modellen og vitenskapen som de kritiserer, av det som ofte kalles «moderniteten» eller tradisjonen fra opplysningstida. Marxismen presenterer også en rettlinjet utviklingsmodell – fra urkommunisme til slavesamfunn, føydalisme, kapitalisme, sosialisme og kommunisme. Og marxismen legger vekt på økonomisk vekst og moderne teknologi som viktige drivkrefter i utviklinga. Videre presenterer marxistene både modellen sin og teorien som universell, den gjelder for alle. Dermed får den, i følge forfatterne, mange av de samme undertrykkende virkningene som den vestlige modellen og vitenskapen forøvrig: Den usynliggjør og ugyldiggjør andre kulturer og tenkemåter, den fører til kvinneundertrykking og naturødeleggelser.

Er marxismen en universell vitenskap?

Her skiller altså Braidotti og co seg fra AKPs posisjon. At marxismen er nært beslektet den kapitalistiske utviklingsmodellen og vitenskapen, har aldri vært vårt standpunkt. Heller ikke at det å ha en universell teori i seg sjøl er undertrykkende. Jeg skal komme tilbake til dette punktet seinere. Men jeg synes det er grunn til å tenke over om marxismen har fellestrekk med det den ønsker å bekjempe, noe som forøvrig verken ville være spesielt rart eller diskreditere marxismen som helhet som frigjørende teori.

Tilbake står at Braidotti og co har en svært radikal kritikk av den vestlige kapitalistiske utviklingsmodellen og den vestlige vitenskapen. Denne kritikken er utbredt i vide kretser og er i høy grad inspirert fra Sør. Av teoretikere som er kjent i AKP-miljøet deler både Samir Amin og Vandana Shiva hovedtrekkene i kritikken av modellen. Amin behandler f.eks. den vestlige, kapitalistiske utviklingsmodellen i boka Eurosentrismen (utgitt på norsk av Oktober forlag), og kaller den en falsk universalisme. Jeg mener derfor at dette er retninger vi bør gå i dialog med, fordi de ønsker seg et helt annet slags samfunn og helt andre slags forhold mellom folk. Dette er folk som prøver å lage teorier og politiske linjer for å komme herfra og til det nye samfunnet.

Forfatternes alternativ

Hva er så alternativet, på teoriens og politikkens område, slik forfatterne ser det? De behandler to hovedstrømninger:

• Standpunktteori og politikk
• Postmoderne teori og politikk

Det er det siste som er forfatternes egen posisjon, men jeg skal kort presentere framstillinga deres av begge hovedstrømninger.

* Standpunktteori går i korthet ut på at sannheten kan gripes fra et bestemt standpunkt, nemlig de undertryktes standpunkt. De undertryktes virkelighetsbilde er mer sant enn undertrykkernes. De virkelige maktforholdene, sannheten om samfunnet, kan bare gjennomskues fra de undertryktes standpunkt og perspektiv. Marxismen kan ses som en standpunktteori. Da Marx utviklet dette synet, bygde han bl.a. på Hegel, og hans analyse av forholdet mellom herre og knekt, eller herre og tjener. I følge Hegel er det slik for herren at de tingene han ønsker seg, er tilgengelige for ham på en enkel og opplagt måte, slik at han kan gå direkte fra sitt ønske til den tingen han ønsker seg, direkte fra appetitt til konsum, uten noe arbeid imellom. Den tingen han ønsker seg, framstår for ham på en enkel og direkte måte. At det framstår slik, er imidlertid et resultat av det arbeidet tjeneren gjør. Tjenerne produserer det herren ønsker. Ved at han gjør dette, oppfyller tjeneren herrens ønsker, og arbeidet hans blir på den måten en virkeliggjøring av herrens bevissthet, herrens tanker.

For herren er knekten usynlig

Tjeneren sjøl er ikke noe sjølstendig subjekt med en egen, sjølstendig bevissthet for herren, han er bare et middel som reflekterer herrens bevissthet. Tjeneren som et eget subjekt og tjenerens arbeid blir dermed usynlig sett fra herrens standpunkt, og det skyldes måten forholdet mellom herre og tjener er organisert på. Tjeneren derimot, kan se både herrens ønsker, sitt eget arbeid, og forholdet mellom herre og tjener.

Kapitalistklassen kan ses som herren i dette eksemplet, arbeiderklassen som tjenere. Arbeiderklassen som eget subjekt med egne ønsker etc. blir usynlig for kapitalistene, de blir bare midler til å oppfylle kapitalistenes mål. Arbeiderne sjøl og det virkelige forholdet mellom arbeider og kapitalist blir usynlig fra kapitalistklassens synspunkt – sannheten kan bare ses nedafra, fra arbeiderens standpunkt. Dette skyldes måten forholdet mellom klassene er organisert på.

Kvinneforskere har brukt akkurat den samme analysen av Hegel og anvendt den på forholdet mellom kjønnene. Da blir kvinnene de som kan se sannheten. Dette kalles ofte feministisk standpunktteori.

Den ene sida av hovedmotsigelsen

Det må imidlertid sies at Marx så på proletariatet som bærere av sannheten, ikke bare fordi de var undertrykt, men fordi de var den klassen som var den ene sida i hovedmotsigelsen mellom arbeid og kapital. Dermed var de «framtidas klasse» og hadde som historisk misjon å styrte kapitalistklassen og innføre sosialisme og kommunisme. Proletariatet hadde altså en spesiell rolle i den historiske prosessen. Mange andre enn proletariatet var også undertrykt, men hadde ikke noen privilegert tilgang til sannheten av den grunn. Feministisk standpunktteori er ikke knyttet til noen mer omfattende teori om historias gang av denne typen, men hevder rett og slett at de undertrykte har et sannere bilde av verden enn undertrykkerne.

Forfatternes kritikk av standpunktteoriene har to hovedpoenger:

– Standpunktteoriene blir bare nye universelle teorier som usynliggjør andre undertrykkingsforhold enn dem de tar utgangspunkt i. Etter mitt syn er dette med usynliggjøring av andre undertrykkingsforhold absolutt en fare. Kvinner i AKP har f.eks. brukt atskillig tid og krefter på å slåss for å synliggjøre at arbeiderklassen ikke bare består av «menn med hjelm», og at en «arbeiderpolitikk» ikke bare kan ta hensyn til menns interesser. Kvinner blir undertrykt også i arbeiderklassen, og dette er det nødvendig å slåss mot. Også kvinnebevegelsen er blitt kritisert for å usynliggjøre både svarte kvinner og lesbiske kvinner, og dermed for sjøl å fungere undertrykkende.

Snur gamle hierarkier på hodet

– Standpunktteorier stiller bare gamle hierarkier på hodet i stedet for å avskaffe dem. I stedet for at menn er forvaltere av sannheten, blir nå kvinner tildelt den rollen. Forfatterne fremmer f.eks. denne kritikken mot synet til det såkalte DAWN-nettverket, et nettverk for kvinneaktivister i Sør. De har utviklet en teoretisk og politisk ramme for kvinner, miljø og utvikling, som tar utgangspunkt i interessene til fattige kvinner i Sør. DAWN inviterer kvinner i Nord til samarbeid med utgangspunkt i den plattformen DAWN har utviklet. Forfatterne mener at det å utrope fattige kvinner i Sør til privilegerte innehavere av sannheten, bare er å snu opp ned på gamle hierarkier. Dette kritiske punktet har etter mitt syn lite for seg. Det virkelige problemet er å klare å fastholde de undertryktes perspektiv, faren for at det skal ta overhånd er ytterst liten. I praksis er det så mange krefter som virker den andre veien at undertrykkernes perspektiv setter seg igjennom gang på gang. Dessuten er det vel et poeng at hvis en har som mål å utrydde alle undertrykkingsforhold, så blir det ekstra viktig å høre på dem som er undertrykt både som klasse, kjønn og rase?

Postmoderne teori

* Så til postmoderne teori og politikk. Postmoderne teori i forfatternes versjon går i korthet ut på å avvise alle former for universalisme. Ingen gruppe har monopol på sannheten. Det finnes bare en masse «lokale sannheter» – virkelighetsbilder som er sanne ut fra et bestemt perspektiv, ingen er overordna de andre. For alle ser virkeligheten ut fra sitt eget utsiktspunkt, historisk, materielt, sosialt osv. Ingen kan slippe ut av sin egen kropp og innta et ulegemliggjort «gudeblikk» på verden. Forfatterne går derfor mot alle helhetlige, universelle teorier og modeller fordi de virker undertrykkende og usynliggjørende når de oppkaster noe til allmengyldig sannhet. De understreker forskjeller mellom folk, også forskjeller mellom kvinner, og vil bygge en teori og en politikk på respekten for forskjeller og for alle de ulike perspektivene som forskjellene gir opphav til. Dette kan jo virke som fullstendig relativisme – den ene «sannhet» er like bra som den andre. Anklagen om relativisme forsøker Braidotti å avvise, ikke helt overbevisende synes jeg. Hun sier f.eks. (side 80):

«Den vanlige kritikken om at postmodernisme fører til fullstendig relativisme er en reduksjonistisk og uberettiget tolkning som ikke tar med i betraktningen at postmodernisme er en politikk som er basert på respekt for forskjeller. Relativisme og understreking av en spesiell posisjons relativitet er ikke en og samme ting: det kan finnes forskjellige sannheter avhengig av hvilken posisjon man inntar.»

Det er riktig at relativisme og understreking av en bestemt posisjons relativitet ikke er det samme, men når en avviser all universalisme på prinsipielt grunnlag, må det være vanskelig å komme utenom relativismen.

Omsatt til politikk bli forfatternes postmodernisme ei linje for å bygge allianser mellom mange forskjellige grupper, basert på respekt for forskjeller, en regnbuepolitikk. De mener også at en ikke bør gå inn for én spesiell utviklingsmodell til erstatning for den rådende, men mange forskjellige modeller, basert på lokale verdier, forutsetninger og kultur.

I mitt hode reiser denne boka en del spørsmål som jeg synes det er viktig å diskutere og tenke over. Her skal jeg ta opp tre, nemlig:

• Forholdet mellom forskjeller og fellesskap, eller motsigelser og enhet, som vi sier på vårt språk.
• Forholdet mellom mål og midler.
• Maktas vesen.

Forholdet mellom forskjeller og fellesskap

Dette synes jeg ikke er enkelt. I Den flerstemmige revolusjonen er også ett av mine hovedpoenger at den frigjørende krafta ikke er enhetlig, verken i Nord eller Sør. Den består av ulike grupper med innbyrdes undertrykkingsforhold, kvinner og menn, svarte og hvite etc. Tar en ikke hensyn til dette, og forsøker å bearbeide slike undertrykkingsforhold underveis, blir de bare videreført og gjenskapt i nye former. Den vekta som forfatterne legger på forskjeller, og på at det bare finnes «lokale» sannheter, ikke et universelt perspektiv, er et forsøk på å svare på dette problemet. Men hvis det skal bli noen allianse mellom disse gruppene, slik forfatterne ønsker, så må de vel ha noe felles, et felles mål, noen felles interesser? Og ved å komme fram til dette, etablerer en vel et perspektiv, en referanseramme, som er mer helhetlig og overordna enn de «delsannhetene» som de ulike gruppene er bærere av? Jeg kan ikke skjønne annet enn at en form for helhet og universalisme stadig sniker seg inn bakveien i denne boka. Jeg skal ta noen sitater.

Slik omtaler forfatterne f.eks. det politiske målet (side 102):

«Kvinnebevegelsen kjemper for å få til samfunnsforandringer. Det er ingen enighet om hvordan denne forandrede verden skal se ut, og det er til og med umulig å forestille seg en slik enighet. Forandring må ses ikke som produkt, men heller som en prosess. De fleste kvinnebevegelser ser ut til å enes om at en minimumsmålsetning er å gjøre slutt på underordning på grunnlag av kjønn, rase, etnisitet og klasse og stoppe miljøødeleggelsene.»

Det er ingen enighet om hvordan verden skal se ut, men minimumsmålsettinga er kommunisme, sies det egentlig her. Ei ærgjerrig minimumsmålsetting! Og det finnes en felles sannhet her: Å gjøre slutt på alle former for undertrykking er et gode.

Spørsmålet om hvordan en skal skape det vi kaller enhet, reises stadig vekk. På side 95 spør de: «Hvordan kan feminister bygge en kollektivitet på forskjeller?»

I det konkluderende kapitlet siteres den postmoderne feministen Donna Haraway, som sier (side 253) at «det har aldri vært et mer akutt behov for samhold mellom mennesker som forsøker å motsette seg forsterkede undetrykkingsforhold på verdensbasis».

Flerkulturelle allianser

På sida etter sier de: «Det som virker mest presserende, praktisk og teoretisk nødvendig og gjennomførbart er å skape flerkulturelle allianser blant kvinner og mellom kvinner og miljøaktivister og andre sosiale bevegelser, på tvers av institusjons- og disiplingrenser, på grunnlag av respekt for hverandres identiteter, spesifikke kamper og forskjellige analytiske posisjoner.» Dette siste likner umiskjennelig på for eksempel tenkninga bak «Kvinner på tvers».

Trass i at forfatterne avviser både standpunktteori og universalisme, klarer de seg, slik jeg ser det, verken uten standpunkt eller helhet. Det er først og fremst «alle undertrykte» som skal forene seg, og som skal komme med sine stemmer, ikke undertrykkerne. Og det har «aldri vært mer behov for samhold» mellom de undertrykte. Men hvordan skal dette samholdet oppstå om ikke de ulike gruppene kan identifisere, og samles om, noe felles, et mål, en helhetlig, overordna strategi, som aksepteres som gyldig av dem alle? Må enhver «universalisme» komme som et overgrep ovenfra? Kan den ikke bygges opp nedenfra?

Samir Amin, som deler mye av forfatternes kritikk av den vestlige utviklingsmodellen, har et annet syn på universalisme enn det de har. Han sier at kapitalismen har skapt et virkelig objektivt behov for en universalisme i dobbel forstand: 1) i form av en vitenskapelig forklaring på utviklinga av alle menneskesamfunn, en teori som kan forklare ulike utviklingsveier ved hjelp av det samme begrepsapparatet, og 2) utforming av et framtidsprosjekt som henvender seg til, og omfatter, hele menneskeheten. Han avgrenser seg eksplisitt fra den posisjonen som hyller «retten til å være forskjellig», og som hevder at en universell teori er unødvendig. Jeg plasserer meg, sier han, i den ideologiske leiren som ble åpnet av opplysningstidas filosofi, grunnlagt på de universelle framskrittverdiene som den står for.

Mot all univeralisme

Forfatterne uttaler seg altså eksplisitt mot all universalisme, sjøl om de etter mitt syn gjeninnfører den bakveien. Men universalisme-begrepet deres er nokså ensidig. For dem betyr «universalisme» først og fremst at noen oppkaster sitt eget syn og sine egne, snevre interesser til allmengyldig sannhet og menneskehetens interesser, og presser den på alle andre, med undertrykking som resultat. Amin legger derimot vekt på noe annet ved «universalismen» – nemlig det synet at alle mennesker har samme rett, er like mye mennesker. Han ser det f.eks. som et progressivt trekk at kristendommen hevdet at alle mennesker hadde en udødelig sjel (en ide de forresten hadde fått fra egypterne), og at den franske revolusjonen utropte «frihet, likhet, broderskap» for alle. Problemet var ikke kristendommens og den franske revolusjonens universalisme, men at den ikke ble realisert: Det hjalp ikke muslimene eller jødene at de hadde en «udødelig sjel» når de falt i de kristne korsfarernes hender, det hjalp ikke kvinnene og de svarte at «frihet, likhet, broderskap» ble utropt for «alle» osv. Amin mener at vi ikke må gi slipp på universalismen som mål, men at vi må streve med å erstatte «falske» universalismer, som egentlig bare er dekke for undertrykkende gruppeinteresser, med «ekte». Dette er sjølsagt ikke enkelt, men jeg kan ikke se noen annen løsning på problemet med forskjeller og fellesskap.

Er delsannheter nok?

Hva skjer hvis vi gir avkall på all universalisme, og nøyer oss med «delsannheter»? Kan ikke det få det motsatte resultatet av det Braidotti og co ønsker, nemlig at hver gruppe stenger seg inne i hvert sitt perspektiv, sin «lokale sannhet» og driver politikk ut fra det? Kan ikke resultatet bli akkurat det samme som resultatet av en «falsk universalisme»? For det er sjelden slik at én gruppes politiske strev ikke har følger for noen andre. En kan drite i disse følgene og bare kjøre på ut fra eget ståsted. Eller en kan ta motsigelsene på alvor, prøve å løse dem, komme fram til enhet og felles kamp. Men er ikke det siste uttrykk for ønsket om å bygge opp en form for universalisme? Og er det ikke den siste linja forfatterne egentlig gjør seg til talskvinner for? På side 86 sier de f.eks.:

«Den sentrale læresetningen i postmoderne, radikal epistemologi (kunnskapsteori) er at den Enes (mannens) selvlegitimering hviler på og næres av ekskluderingen av den Andre. Selv om dette uttrykkes forskjellig gjennom historien, og i manifestasjoner som varierer fra en kultur til en annen, forblir det en konstant faktor i samfunnsorganiseringen. Innenfor dette rammeverket kan ikke den indre herredømmelogikken som fremtrer gjennom symbolsk utestengning bøtes på gjennom en ren reversering av maktbalansen. En slik reversering ville faktisk etterlate den dialektiske motsetningen intakt; det er strukturene i rammeverket, ikke dets erklærte innhold, som må takles for at man skal overvinne maktrelasjonene som opprettholder det. Kort sagt er det ikke nok å la kvinner slippe til i posisjoner som tidligere var forbeholdt menn, selv om det dreier seg om viktige steder, slik som parlamentet, kirken, universitetet og utviklings- og planleggingsorganer. Det som betyr noe er at kvinner som nykommere på disse stedene tillates å omdefinere strukturene på en slik måte at de blir mindre diskriminerende, ikke bare for kvinner, men til syvende og sist for alle mennesker.»

Er ikke dette et universalistisk mål, på linje med Amins? Jeg kan ikke skjønne annet. Og jeg kan ikke skjønne annet enn at det å stille opp mål som ikke er universalistiske, som ikke handler om frigjøringa av hele menneskeheten (menneskeheten som forfatterne et annet sted sier ikke finnes, bare spesifikke kvinner og menn), ville være et uhyggelig politisk tilbakeskritt.

Avvisninga av alle universelle krav på sannhet, og tesen om at det bare finnes lokale sannheter, delsannheter, blir av forfatterne fremmet som en frigjøring fra de «totaliserende teorienes» undertrykking. Men andre forfattere, f.eks. Christopher Norris i boka Uncritical Theory, mener at nettopp dette trekket ved postmodernismen fører til avpolitisering og manglende kritikk av makta. Dersom alle er fanger av sine egne verdensbilder, der det ene ikke er mer sant enn det andre, så er det heller ingen grunn til å utfordre de vanlige oppfatningene i den kulturen en sjøl tilhører.

«Virkeligheten» er en konstruksjon

Forestillingene om en universell «sannhet» og «virkelighet» er fordommer fra opplysningstida, mener postmodernistene. Verdenbildet vårt er formet av språk, tankevaner og forestillinger som vi ikke kan bryte ut av, og med dem konstruerer vi den såkalte «virkeligheten». Den ene konstruksjonen er like «sann» som den andre. Christopher Norris mener at denne ideologien har mye av skylda for at dagens intellektuelle i så liten grad er samfunnskritiske og føler noe ansvar for å sette seg opp mot makthaverne i sine egne samfunn. Han mener at postmodernistene blander sammen ontologi og epistemologi, det som er og det vi kan erkjenne. Norris siterer en forfatter som heter Thomas Nagel (side 177), som sier at postmodernistene starter ut med et helt fornuftig sett premisser. Disse går ut på at menneskelig kunnskap til enhver tid har sine begrensninger, at det finnes påståtte sannheter som absolutt kan utfordres, og at begrepene og kategoriene vi bruker avhenger av visse kultur- og språkspesifikke normer. Men postmodernistene tar feil når de ut fra dette sier at virkeligheten sjøl, i motsetning til våre ideer om den, ikke kan ses som noe annet enn et resultat av dette eller hint kulturelt bestemte verdensbilde (mind-set). En slik ideologi som postmodernistene står for gjør det forøvrig umulig å si at noen tar feil, at noe er riktigere enn noe annet. Jeg mener at Rosi Braidotti og co egentlig havner her, sjøl om de forsøker å forsvare seg mot anklagen om relativisme.

Hvordan kan det så ha seg at Braidotti og co prøver å bygge en frigjørende politikk på grunnlag av postmodernismen, mens Norris anklager postmodernismen for å være rota til avpolitisering og lefling med makta? En av grunnene tror jeg er at den feministiske kritikken av den vestlige vitenskapen og det som framstilles som fornuft og rasjonalitet har avdekket at denne vitenskapen er så sammenvevd med interessene og tenkemåten til menn i den herskende klassen at feministene ser det som et rimelig mål å angripe hele «tradisjonen fra opplysningstida». Da går forestillingene om sannhet og universalisme med på kjøpet. Norris, derimot, er mindre kritisk til denne tradisjonen, for lite etter mitt syn. Han ser det derimot som sin oppgave å forsvare fornuften, rasjonaliteten og tradisjonen fra opplysningstida mot postmodernistenes ufornuft og fullstendige relativisme. Amin inntar atter et tredje standpunkt, med sin skarpe kritikk av eurosentrismen og sin leting etter en virkelig i stedet for en falsk universalisme. Jeg har mest til overs for Amins posisjon.

Forholdet mellom mål og midler

Deler av kvinnebevegelsen har stått for at midlene bør foregripe målet. Når en ønsker seg et samfunn uten hierarkier, uten over- og underordnede, må organisasjonen en bygger for å føre kampen, ha flat struktur. Forfatterne av denne boka står klart på denne linja. De advarer hele tida mot at det skal oppstå maktforskjeller og undertrykkingsforhold mellom kvinner i den feministiske bevegelsen. Politikken må ha som ett av hovedmålene å hindre at slike makt- og undertrykkingsforhold oppstår, eller å løse opp i dem der de finnes. Også kvinnene i AKP har vært preget av ideen om at midlene bør foregripe målet, at kampformene bør stå i forhold til det samfunnet vi ønsker oss. Debatten om partikultur har blant annet delvis dreid seg om dette. Jeg tar også opp punktet i Den flerstemmige revolusjonen: En bevegelse med sosialisme og kommunisme som mål må også i løpet av kampen få folk til å vokse, bli deltakere og skapere av den felles bevegelsen, få større tiltro til egne erfaringer og egne krefter.

Men i vår politiske tradisjon har vi også et syn som setter et radikalt skille mellom mål og midler: Veien til frigjøring av massene går gjennom et eliteparti. Veien til det klasseløse samfunn går gjennom et klassediktatur (proletariatets diktatur), veien til å avskaffe staten går gjennom å gjøre alt statlig, veien til et menneskeverdig samfunn for alle går gjennom væpna revolusjon. Sartre snakket i forbindelse med den antikoloniale politikken om at målet med de svartes kamp var et samfunn der hudfarge ikke skulle spille noen som helst rolle. Men på veien dit, måtte de svarte gjennom en fase der de så det som spesielt verdifullt å være svart, det var nødvendig med en «anti-rasistisk rasisme» som middel i kampen.

Dette spørsmålet er heller ikke enkelt, synes jeg. Den første linja har unektelig det problemet at den ikke svarer skikkelig på hvordan en skal bli slagkraftig nok til å slå en mektig fiende. Den har også det problemet at det i prinsippet er umulig å skape organisasjoner fri for undertrykking i et samfunn gjennomsyret av undertrykking. Dessuten er det fare for at en blir svært innadvendt og bruker alle krefter på å reformere sin egen organisasjon i stedet for å slåss utad.

Den andre linja har det problemet at det lett blir slik at midlene blir målet. Gamle undertrykkingsforhold videreføres og gjenskapes. Eksempler på dette mener jeg vi har sett i mange sosialistiske land, en har gjort en dyd av nødvendighet. Ettpartistat er f.eks. blitt den eneste sanne sosialisme. Dessuten er det også slik at interne undertrykkingsforhold kan svekke en organisasjons slagkraft – dersom kvinnene hele tida skal stille opp og støtte mennenes kamper uten at det motsatte skjer, vil enheten bli undergravd. Etter mitt syn har vår egen tradisjon tatt for lett på disse farene. Forfatterne av denne boka tar imidlertid altfor lett på betydninga av nødvendig slagkraft og hvilke krav det stiller.

Maktas vesen

Mye av det forfatterne skriver om politikk tror jeg kan forklares ut fra det maktbegrepet de opererer med. Deres oppfatning av makt er hentet fra en kjent, fransk sosiolog som heter Michel Foucault. Han ser ikke på makt som noe individer, institusjoner, klasser etc har og utøver mot andre. Makt er overalt – innebygd i måten vi oppfatter og handler i verden på, slik at vi hele tida sjøl reproduserer makta hvis vi ikke klarer å bryte med disse forestillings- og handlingsmønstrene. Foucault opererer med begrepet «diskurs» – som er en måte å forstå verden på som også får sosiale praktiske konsekvenser. I «diskursen» er makt og kunnskap sammenvevd – å forstå verden på en bestemt måte får praktiske konsekvenser i form av maktutøvelse. Den vestlige vitenskapen er en slik dominerende «diskurs» – et maktspråk med praktiske følger.

At bestemte maktforhold er innebygd i vår tenkemåte, i vårt verdensbilde, og at vi sjøl bidrar til å gjenskape dem, er et viktig politisk poeng etter mitt syn. Dette poenget understreker dybden i undertrykkinga, problemene med å fri seg fra den og faren for å reprodusere undertrykkinga. Det er et poeng som jeg synes er undervurdert i vår tradisjon. Men når denne maktforståelsen blir enerådende, blir det problematisk. Og det er dette som skjer hos forfatterne av boka. Hovedoppgaven blir dermed å bryte med den dominerende diskursen. Å finne opp nye «ikke-dualistiske, ikke-hierarkiske etc» diskurser blir kjerna i frigjøringsstrategien. I denne boka legges det svært stor vekt på å utforme en ny epistemologi, dvs. kunnskapsteori, men mindre vekt på den praktiske kampen. Og forfatterne blir mer opptatt av makt i kvinnebevegelsen enn av hvordan en skal få makt til å slå fienden (som dessuten også blir uklar og ulegemliggjort med diskurs-begrepets maktoppfatning). Dette er logisk. Hvis makta videreføres gjennom diskursen, blir det viktigste å hindre at den sniker seg inn i den frigjørende diskursen.

En kan få inntrykk av at forfatterne mener det er mulig å kritisere seg til en ny verden. Men ofte nytter det dessverre ikke bare å være bevæpna (en metafor forfatterne forøvrig vil avsky) med en ny diskurs, en må også ha våpen. Indianeropprøret i Chiapas er et eksempel. Sjøl fikk jeg høre følgende historie da jeg besøkte geriljaen på Filippinene: Ei gruppe mennesker levde av å brenne trekol. Filippinene er et land der svært mye av skogen er rasert og miljøødeleggelsene enorme. Geriljaen diskuterte problemene med å leve av å brenne ned skogen med trekolbrennerne, og prøvde å overbevise dem om at det var bedre, både for dem og skogen på lang sikt, dersom de gikk over til å dyrke jorda. Men de var jordløse, og måtte derfor okkupere noe av de store godseiernes jord. Og geriljaen måtte love å forsvare jorda deres med våpen i hand. Miljøkamp i Sør utspilles ofte i en slik virkelighet. Miljøkamp i Nord kan også raskt bli dramatisk hvis den blir farlig nok for makthaverne. Det er nok å tenke på kampen om bygginga av det unødvendige kraftverket i Alta her i Norge. Eller kampen mot franske atomsprengninger, som kostet flere Greenpeace-medlemmer livet, reint og skjært mord. Makt er også noe som noen har og utøver mot andre, og politiske linjer må ta hensyn til det.

Feministiske spørsmål

Det er også mange andre spørsmål som kunne reises ut fra denne boka, men det vil føre for langt. Summa summarum: Jeg synes at feminismen, også den varianten disse forfatterne representerer, har en del fruktbare spørsmål å reise i forhold til vår politiske tradisjon. Vi gjør dumt i bare å slå en strek over det hele. På den andre sida har vår politiske tradisjon mange fruktbare spørsmål å reise overfor den posisjonen forfatterne inntar. De gjør dumt i bare å slå en strek over det hele, som de faktisk gjør. Folk som er for å avskaffe imperialismen og alle undertrykkingsforhold er det verdt å diskutere med. Slik tilstanden er nå, er det vel ikke så mange som har de bombesikre svara. Da er det dobbelt viktig å samle på fruktbare spørsmål.

av Kjersti Ericsson

Noen formuleringer i Gun Kessle/Jan Myrdals artikkel om kvinner i Kina kaller på en replikk.

Det handler om forholdet mellom klassekamp og kvinnekamp, et velkjent tema. Kessle/Myrdal skriver som sagt med utgangspunkt i Kina. Men jeg oppfatter dem slik at de også uttaler seg allment.

For Kessle/Myrdal finnes det ingen kvinner i sin alminnelighet, bare kvinner i ulike klasser. Og det er ikke vanskelig å si seg enig i at det er en kvalitativ forskjell på å være kvinne i arbeiderklassen og kvinne i borgerskapet, både i Kina og i Norge. I Norge kan kvinner i borgerskapet kjøpe seg fri fra kvinneundertrykkinga på mange områder. De kan skaffe seg hushjelp så de slipper å være dobbeltarbeidende. Det er heller ikke de som tvinges ut i prostitusjon av nød og fortvilelse. Og det er ikke de som må gå den ydmykende veien til sosialkontoret dersom de blir enslige mødre. Dessuten får også de sin del av borgerskapets klasseprivilegier, og deltar i utbyttinga av sine kjønnsfeller i arbeiderklassen. Samtidig rammer samfunnets kvinneforakt og kvinnefiendtlighet alle kvinner. Porno, enten den en hard, myk eller kommer i reklameplakatenes light-variant, sender et budskap til alle kvinner om at de først og fremst er bruksgjenstander for menn. Voldtekt, kvinnemishandling og incest er heller ikke noe som bare skjer i arbeiderklassen.

Det finnes altså ikke kvinner i alminnelighet, bare kvinner i ulike klasser, i følge Kessle/Myrdal. Og det er «bare gjennom klassekamp» at Kinas kvinner kan befri seg. Men finnes det da «arbeidere» i alminnelighet? Eller finnes det bare kvinnelige arbeidere og mannlige arbeidere, bare kvinnelige medlemmer av middelklassen og mannlige medlemmer av middelklassen, bare kvinnelige borgere og mannlige borgere? Det materialet Kessle og Myrdal presenterer, kan tyde på det siste. Både kvinner og menn blant arbeidere og bønder rammes av den nåværende politikken. Men kvinnene rammes på helt særegne og fryktelige måter. «Kvinnene rammes hardest,» sier Kessle og Myrdal, og gjør det hele til en gradsforskjell. «Rammes hardest» må sies å være et understatement i forhold til virkningene av en politikk der barn av ett kjønn risikerer å bli drept for å rydde plass for barn av det andre kjønnet. Også i middelklassen ser det ut til at den nåværende politikken har helt forskjellige virkninger for menn og kvinner, skal vi tro Kessle/Myrdals eksempel fra Shanghai: I de høytlønte familiene som har valgt å ha ett barn, velger kvinnen, som jo har lavere lønn, å bli hjemme, lage mat, gjøre reint, ta seg av klærne, passe barnet og oppvarte mannen for at mannen, som har høyere lønn, skal nå lengre i sin karriere. Hun gir altså avkall på eventuelle egne mål i livet og blir mannens private tjener for at han lettere skal nå sine.

Hvorfor er det så presserende å hamre på at det bare finnes et klassespørsmål, og ikke noe kjønnsspørsmål, trass i at Kessle/Myrdals egne eksempler vitner om at kjønn er viktig? Kampen for kvinnefrigjøring må knyttes til kampen for å styrte kapitalismen, der er vi enige. Men det er dessverre ikke slik at kvinnefrigjøring kommer som et automatisk biprodukt av klassekampen, heller ikke av sosialistiske revolusjoner. Kvinnefrigjøring krever også en særegen kamp, det viser all erfaring. I den kampen har kvinnene ingen garanti for at deres egne klassefeller opptrer som allierte. Sjøl om det er en kvalitativ forskjell på å være mann i borgerskapet og mann i arbeiderklassen, også når det gjelder muligheten til å benytte seg av kjønnsprivilegier, er det også slik at mannsforherligelsen og maktforholdet mellom kjønnene kommer alle menn til gode. Også arbeiderklassens menn har både materielle, sosiale og psykologiske fordeler av kvinneundertrykkinga i samfunnet, og dette bidrar til å binde dem til et system og et menneskesyn der en blir stor av å ha noen under seg.

Kessles/Myrdals insistering på at det bare finnes klassespørsmål, føyer seg her inn i en lang tradisjon i arbeiderbevegelsen, både den reformistiske og den revolusjonære. Anklager om «borgerlig feminisme» har sittet løst når kvinner har prøvd å reise særegne kvinnespørsmål. De har ofte blitt beskyldt for å splitte arbeiderklassen langs kjønnslinjer. Men faktisk er det menn som splitter arbeiderklassen langs kjønnslinjer når de i klasseenhetens navn forlanger retten til å nedlegge veto mot kampsaker som, i tillegg til å rette seg mot borgerskapet, også kommer deres egne kjønnsprivilegier ubehagelig nær. Terpinga på at det bare finnes klassespørsmål, ikke kjønnsspørsmål, har bidratt til å frata kvinner retten til å formulere sin egen plattform, sine egne krav, til å ta sin egen opplevde virkelighet på alvor som politisk handlende mennesker. Og det har bidratt til å usynliggjøre mannssjåvinisme i arbeiderklassen, en mannssjåvinisme som er et viktig hinder for en slagkraftig enhet mellom arbeiderklassens kvinner og menn. Det kan umulig tjene noen form for frigjøring, verken av kvinnene eller av arbeiderklassen. En klasse der den ene halvparten sitter på ryggen til den andre, slåss ikke særlig effektivt, verken i Norge eller i Kina.

av Lars Åke Karlgren

Den 14 juli 1935 samlades mer än en halv million människor på Place de la Bastille i Paris. De har samlats där för att fira grundandet av Rassemblement Populaire, Folklig Samling, tidigare på dagen.

Folkfronten bildades av kommunister, socialister, radikaler, oberoende socialister, fackföreningarna CGT och CGTU och flera antifascistiska organisationer. Orsaken till att enigheten kom till stånd var den hårda klasskamp som i Italien och Tyskland resulterat i fascistiska maktövertaganden. Folkfronten var fast besluten att detta inte fick ske i Frankrike. Inför varandra avgav de olika organisationernas representanter en ed:

«Vi går ed på att förbli eniga för att avväpna och upplösa de fascistiska ligorna, för att ställa våra friheter utom räckhåll för fascismen. Vi lovar att på denna dag, som återupplivar den första segern över republiken, att försvara de demokratiska rättigheter som vunnits av Frankrikes folk, att ge bröd åt arbetarna, arbete åt ungdomen, och åt världen den stora mänskliga freden.»

Lärdomarna från anbete med enhetsfronten är väl kända. Därför skall jag diskutera en annan fråga: Finns det förutsättningar och möjligheter för en ny enhetsfront idag?

Anledningen till att jag ställer denna fråga är den snabba internationella utvecklingen mot en polarisening av de ekonomiska och politiska kräfterna i världsmåttstock. Min utgangspunkt tar jag i Arnljot Asks artikel «Ny internationale?» i Røde Fane nr 2, 1995 och AKPs principprogram från 1990.

Polarisering

I och med utvidgningen av EU förra året har EU blivit en snabbt växande supermakt. Genom direkt medlemskap och genom EES-avtal (EØS) kontrollerar EU hela västeuropa från Kirkenes till Lissabon och från Reykjavik till Aten. Dessutom ingår hela östeuropa i inflytelsesfären. Ekonomiskt är målet att skapa enhetliga regler och upprätta en centralstyrd makt som kan konkurrera med USA och Japan om världsmarknaden och råvarutillgångarna. Politiskt vill man avskaffa nationalstaten för att få en effektiv utrikes- och säkerhetspolitik. Nationalstaten har blivit en tvångströja för den imperialistiska bourgeoisin i Europa. Än så länge har EU-systemet stora svagheter i förhållande till USA och Japan, men utvecklingen går fort. Regeringskonferensen 1996 är tänkt att bli det avgörande steget för att centralisera makten.

I AKPs principprogram från 1990 ses teorin om tre världar som en korrekt beskrivning av läget i världen. I denna teori brukar vi tala om supermakterna som den första världen, de fattiga länderna i Asien, Afrika och Latinamerika som den tredje världen och skikt av länder däremellan som den andra världen. I och med EUs växande och sammanbrottet i östeuropa har den internationella utvecklingen gått mot ökad polarisering. Sverige och andra länder, som tidigare hade en viss rörelsefrihet i förhållande till supermakterna, har nu dragits in i EU-sfären. Genom EES-avtalet och andra avtal har också Norge knutits hårt till EU. Östeuropa, å andra sidan, har en situation som i manga stycken liknar länderna i tredje världen. Detta innebär att den grupp stater som står relativt fritt i förhållande till supermakterna har blivit så liten att den knappast har någon internationell betydelse. Eftersom den andra världens länder i många fall hade en dämpande effekt på supermakternas rovlystnad innebär denna utveckling en skärpning av världsläget. De tre supermakterna kan uppträda aggressivare både i utrikes- och inrikespolitiken. Alla tre supermaktsblocken har sina säregenheter som gör att de uppträder olika på den internationella arenan. Japan saknar egna energikällor och är extremt exportberoende, USAs har en rutten ekonomi och en valuta som går på kryckor och EU är ännu splittrat i nationalstater, som drar åt olika håll.

EUs säregenhet ger de progressiva kräfterna i den nya supermakten en möjlighet att uppskjuta eller till och med förhindra EU-borgerskapets planer.

I sin artikel diskuterar Ask behovet för en ny kommunistisk international och han redogör för AKPs syn på diskussionerna med andra partier och på det internationella samarbetet. Jag inser värdet att diskutera och nå överenskommelser med andra partier. Men hur blir det med det praktiska resultatet? Det dokument som antogs i januari 1975 mellan de nordiska m-l-partierna var mangordigt och detaljerat, men jag kan inte minnas att vi kom överens om några gemensamma aktioner eller liknande. En gemensam syn i en fråga eller till och med ett gemensamt dokument är huvudsakligen ett verktyg i handen på den revolutionära rörelsen. Naturligtvis kan man alltid svara att uppgiften för en ny kommunistisk international är att föra kampen för socialismen framåt. Det år ju alltid ett revolutionärt partis uppgift. Men med mycket svaga revolutionära rörelser och den mest aggressiva bourgeoisin sedan 1930-talet är det knappast någon omedelbar uppgift. «Trenger vi en ny kommunistisk internationale? I tilfelle, på hvilken politisk och organisatonisk plattform?» frågar oss Arnljot Ask. Mitt svar blir en motfråga: Vad skall vi ha denna international till?

Aktionsenhet

I och med att EU stärks och både politik och ekonomi likriktas, uppkommer nya förutsättningar för gemensam kamp över nationsgränserna i Europa. (Ja, i hela Europa, ty den gemensamma ekonomiska politiken inskränker sig inte bara till EUs medlemsländer, utan utsträcks till EES länderna och länderna i östeuropa.) Den europeiska bourgeoisins agerande innebär att de arbetande i Europa samtidigt lider under samma förtryck: arbetslöshet, nedskärningar i välfärdssystemen etc. I detta förhållande har vi grunden för ett gemensamt agerande från arbetarklassens sida i massomfattning. AKP skriver allmänt i sitt principprogram: «Kapitalens «internasjonale» må mötes av en internasjonal folkelig enhetsfront mot gjeldsplyndring, miljöödeleggelser og ökonomisk innstrammingspolitikk og rasisme.» EU:s senaste utveckling har ställt denna uppgift högst på dagordningen i vårt internationella arbete! De objektiva förutsättningarna och de subjektiva möjligheterna för en gemensam aktionsenhet tvärs över den europeiska kontinenten har ökat dramatiskt de sista åren. Uppbyggandet av EU har därmed haft det goda med sig att det ökat möjligheterna för arbetarklassen i Europa att bilda en enad front mot förtryck och orättvisor. Utan att de avsett det, har den europeiska storbourgeoisin sammanfört sin huvudmotståndare i ett tätare samarbete.

Jag tror att det finns en möjlighet att förhindra EUs planen på en gemensam ekonomisk politik och en gemensam säkerhetspolitik. Men det kräver omfattande massrörelser inom hela EU/EES-området. Under regeringskonferensen nästa sommar bör det finnas möjligheter att genom en aktionsenhet klargöra för regeringsdelegaterna att från och med nu finns det en annan organiserad kraft som de måste ta hänsyn till när de fattar sina beslut! Eller kommer de att kunna nonchalera demonstrationer och möten och andra protester i kanske 100 europeiska städer samtidigt?

Denna aktionsenhet skall naturligtvis inte inskränka sig till de kommunistiska partierna, men det betyder inte att de inte kan ta initiativet till den. EU-valet i Sverige visade på ett stort missnöje med EU-medlemskapet. Målsättningen i vårt land är nu att få till stånd en ny folkomröstning efter regeringskonferensen. Danmark och Storbritannien har redan bestämt att de kommer att folkomrösta om den monetära unionen. I andra EU-länder är det stor osäkerhet. Om EMU genomförs kommer trycket på länder som Norge, som står utanför, att bli mycket hårt och försvaga möjligheterna till en självständig ekonomisk politik. Storkapitalet försöker att steg för steg flytta fram sina positioner på folkmaktens bekostnad. För att försvaga EU-borgerskapet och stärka det folkliga inflytandet över utvecklingen finns det bara en väg: en kraftfull internationell proteströrelse.

Kärnfrågan

Manga av vårt samhälles problem kan härledas till arbetslösheten. Arbetslösheten är en viktig fråga som ger upphov till många andra problem. För arbetarklassen är den kärnfrågan.

• Först och främst skapar arbetslösheten stora sociala problem för de arbetslösa.
• Den spelar stor roll för lönenedpressning och inverkar på det viset på hela arbetsmarknaden.
• För dem som är i arbete innebär den också en hård press på tryggheten i arbetet och försvagar fackföreningarna.
• Arbetslösheten används av borgerskapet för att avskaffa «gamla strukturer» på arbetsmarknaden, bl.a. olika välfärdsordningar.
• Den år ett mycket viktigt redskap når det gäller att skära i de offentliga utgifterna.
• Den håller många kvinnor utanför arbetsmarknaden och stoppar upp kvinnans frigörelse.
• Den håller stora delar av ungdomen utanför samhällslivet och är indirekt upphovet till subkulturer med vald och droger.
• Den är en viktig källa till rasism och splittringar på till exempel religiös grundval.

Det finns mycket mer att säga om arbetslösheten – bl.a. ur EU-borgerskapets internationella perspektiv – och jag tror att det är den fråga där klasskampen i Europa i den närmaste framtiden kommer att fokuseras. Om arbetarklassen i de europeiska länderna inte lyckas skapa en omfattande rörelse mot arbetslöshet och sociala nedskärningar blir vår framtid mörk. Da blir vi blott ett redskap för EU-imperialismen i sin kamp för att lägga under sig den tredje världens råvaror och marknader, och vi blir ett våpen i EUs hand mot den japanske och den amerikanske arbetaren.

av Peggy Antrobus

Man må bruke kjønnsanalyse om det skal bli virkelig utvikling som også kommer de karibiske kvinnene til gode.

Når vi i dag fokuserer på kvinnens rolle i utviklinga blir vi konfrontert med noen harde fakta om våre utviklingsstrategier. Dette henger sammen med den oppmerksomhet man har fått om virkninger av strukturendringspolitikken på utsatte grupper. Strukturendringspolitikken har blitt mirakelkuren for våre økonomiske problemer. Den har faktisk blitt synonym med utvikling, til og med med økonomisk omdanning.

I denne kjønnsanalysen av strukturendringspolitikken håper jeg å få demonstrert hvorfor kjønnsanalyse (av makroøkonomisk politikk, så vel som mikronivåprosjekter og sektorprogrammer) må være et viktig spørsmål for planleggere og utviklingsarbeidere. Og ikke bare en marginal eller tilfeldig aktivitet. Faktisk er den en forutsetning for effektiv analyse.

Da jeg begynte arbeidet med å analysere virkningene av strukturendringspolitikken på kvinner, argumenterte jeg med at de representerte politiske linjer som ikke tok kvinner i betraktning. I dag er jeg overbevist om at strukturendringspolitikken gjør mer enn bare å se bort fra kvinner, den er faktisk basert på en kjønnsideologi som betyr intens utbytting av kvinners tid og arbeidskraft. Det er feil det vi blir lært på økonomikursene, om at det finnes teorier uten verdier. Det er svært viktig at politikerne og planleggerne ser de underliggende forutsetninger og fordekte fordommene i sin politikk, dersom man ønsker at politikken skal ha den ønskede virkningen.

Strukturendringspolitikk og kjønnsanalyse

Det er gjerne to elementer i strukturendringspolitikk: innstrammingstiltak som har som målsetting å senke forbruket, og tiltak som har som målsetting å stimulere produksjonen. I virkeligheten overlapper de hverandre, sånn som når det gjelder Jamaica 1981-86, der den politiske pakken fokuserte på en omfordeling av offentlige utgifter vekk fra sosiale tjenester (som ble definerte som «ikke-produktive») og over til politiske tiltak som man antok ville stimulere produksjonen. Denne bestemte formen for økonomisk vekst er en eksportorientert produksjon basert på utenlandske investeringer. Denne eksportfokuserte utviklingsmodellen og antakelsen om at fordelene ved økonomisk vekst vil dryppe ned på de fattige er ikke ny. Det som er nytt, er forståelsen av at omfordelinga av statens utgifter betyr så og si å gå bort ifra utviklingsmåla til regjeringene som har som sine uttalte forpliktelser å bedre forholda for befolkninga i området; og at disse måla har blitt erstatta av forfremmelsen av den forfeila modellen som likestiller økonomisk vekst og utvikling, og som undergraver de framskritt som ble tatt på syttitallet. Kort sagt, det ser ut som om vi har skrudd klokka tilbake for å støtte en utviklingsmodell som setter interessene til den internasjonale kapitalen over interessene til flertallet av det karibiske folket.

Strukturendringspolitikken har sin største virkning på husholdningsnivået

Det finnes minst fem grunner til hvorfor kjønnsanalyse er viktig:

• Den gir oss mulighet til å dekke gapet mellom makroøkonomisk analyse og politikk og erfaringene på mikronivået til lokalsamfunn og husholdninger – i det virkelige liv.
• Den synliggjør koplinga mellom reproduksjon og produksjon – en kopling som forklarer hvorfor det ikke er mulig å skille de to uten at begge tar skade.
• Den beskriver de avgjørende koplingene mellom samfunnsmessige, kulturelle og politiske realiteter og økonomiske valg, og alle virkningene av disse valga.
• Den avslører begrensningene til både nyklassisk og marxistisk økonomi – og mønstrene som gir disse.
• Den viser spor til en alternativ vei til en utviklingsmodell som er holistisk, humanistisk, aktiviserende og bærekraftig – som plasserer menneskene i senter.

Før jeg utvikler disse argumentene videre, må jeg nevne kort rollen til kvinnene i den karibiske utviklinga. Ettersom det finnes et vell av fakta om emnet, vil jeg bare minne dere på at kvinnene utgjør litt mer enn 51 prosent av befolkninga i de karibiske landa; kvinnene er nøkkelaktørene i jordbruk, produksjon, salg og foredling av mat; som helse og utdanningsansvarlige og andre tjenester, både innafor og utafor de formelle økonomiske sektorene; i fabrikkindustri og tjenester i de formelle økonomiske sektorer; og i den uformelle sektoren der deres aktiviteter representerer et kreativt svar på mangelen på muligheter til en utkomme i de formelle økonomiske sektorer. Likevel utgjør kvinnene flertallet av de arbeidsløse og fattige.

Dekke gapet mellom makro- og mikroanalyse

Strukturendringspolitikken har sterkest virkning på husholdningsnivå. Det er her at den påvirker folks helse, ernæring og intellektuelle utvikling, og deres psykologiske holdning til arbeid.

Det overveldende flertallet av karibiske kvinner har rollen som dobbeltarbeidende med husholdningsoppgaver (samfunnsmessig reproduksjon) og arbeider utenfor husholdninga (produksjon) for å møte sine familieforpliktelser. Det er også viktig å forstå at for kvinner er produksjons- og reproduksjonsrollene vevd inn i hverandre. Mengden tid som er brukt i løpet av en dag på husholdningsoppgaver er tid som ikke kan brukes på arbeid utafor husholdninga. Dette gjelder spesielt for fattige kvinner – faktisk blir kvinners erfaringer formidla gjennom klassen. Jo fattigere kvinnen er, jo færre ressurser har hun og jo mindre tilgang har hun til tjenester som vann, transport, helsetjenester og skoler. Jo mer tid hennes rolle tar i samfunnsmessig reproduksjon, jo mindre tid og krefter har hun til avgjørende inntektsgivende aktiviteter.

Kopling av reproduksjon og produksjon

Dessverre blir verdien til «husholdningsoppgavene» sjelden erkjent av politikere og planleggere og, ofte, heller ikke av kvinnene. For å kunne vurdere virkningene av strukturendringspolitikken på våre samfunn og økonomier er det avgjørende at man erkjenner koplinga mellom de to rollene.

For å undersøke disse koplingene er det tjenelig å skille mellom forbruks- (nedskjæringer i sosiale tjenester, devalueringer, fjerning av subsidier) og produksjons- (fremme av eksportorientert produksjon) aspekter ved strukturendringspolitikken. Deretter må vi undersøke hvordan denne politikken er i strid med kvinnenes interesser og endelig hvordan den er negativ for sjølve utviklinga.

På forbrukssida blir kvinnene ramma på tre måter av nedskjæringene i de sosiale tjenestene: ved at deres tilgang på ressurser svekkes (da kvinner dominerer i de sektorene som kuttes); dårligere tilgang på tjenester av avgjørende betydning for utførelsen av deres oppgaver i hjemmet; og ved at den tida som må brukes til å fylle de hullene som nedskjæringene forårsaker må økes.

På produksjonssida finnes en modell basert på eksportorientert produksjon der eksportproduksjonssoner baseres på billig kvinnelig arbeidskraft. I jordbruket blir ikke-tradisjonelle eksportavlinger fremma. Dette setter i fare kvinnenes rolle i jordbruket, da det undergraver matproduksjonen for det lokale markedet – et område der kvinnene dominerer, både som produsenter og som selgere.

Endringspolitkken har også samme negative virkning på sjølve den sosioøkonomiske utviklinga. De samfunnsmessige konsekvensene av denne politikken blir formidla gjennom kjønnsrollenes sosiale konstruksjon: da kvinnene har hovedansvaret for omsorg spesielt av barn, de sjuke og de eldre – det er kvinnene som må dekke gapene når det skjæres ned i helse, utdanning og velferd.

Men kvinnene deltar også i produksjonsaktiviteter, og for at de skal kunne arbeide effektivt må de ha støtte i forbindelse med sine tradisjonelle oppgaver (i reproduksjonssfæren). Når det skjæres ned på tjenestesida blir det vanskeligere for kvinnene å greie begge sin roller, og både produksjon og reproduksjon lider som et resultat av dette. Et typisk eksempel: den produktive kvinnebonden blir alvorlig belemra av krava som stilles til hennes hjemmerolle. Dersom oppgavene blir større på grunn av nedskjæringer i sosiale tjenester, vanskeligere adgang til vann, transport eller strøm, da kan hun ikke være så produktiv som når hun får støtte fra disse tjenestene.

Produksjon er ikke bare en funksjon av kapital, teknologi og markedstilgang men også av de fysiske, intellektuelle og psykiske evnene til arbeidskraftstyrken. Disse blir til i den samfunnsmessige reproduksjonens sfære – kvinnenes sfære.

Begrensninger i nyklassiske og marxistiske paradigmer

Ved å fokusere på de samfunnsmessige forhold mellom kvinner og menn hjelper kjønnsanalyse til å bryte ned tvedelinga av privat – offentlig livsførsel, husholdninga og økonomien, individer og lokalsamfunn, personlig og politisk, det rasjonelles og følelsenes rike. Verken det dominerende/liberal/ekvilibriske eller det alternative/radikale/konfliktparadigmet erkjenner de dialektiske forhold mellom disse virkelige sfærene.

Alternative veier

Kanskje er det best å begynne med å undersøke den typen motsigelse som ofte er til stede i politikk som blir laga uten hensyn til kvinner/kjønnsroller. Unicef var den første store internasjonale organisasjonen som undersøkte de samfunnsmessige følger av strukturendringspolitikken på utsatte grupper, og anbefalingene tar sikte på å gi denne politikken et «humant ansikte». Unicef er helt sikkert seriøs i sin ønske om å hjelpe regjeringene å «beskytte de utsatte» samtidig som den fremmer vekst. Men en av dens anbefalinger er: etter å ha estimert at «minst 75 prosent av alt helsearbeid skjer i familien», går rapporten inn for å fremme sjølhjelp (dvs. å skifte ansvaret over på «familien») som en måte å fremme «fullgode og effektive» sosiale tjenester på. Den erkjenner at «en slik innfallsvinkel kanskje vil øke tidskontoen for kvinnene», men den «vil bety svært lave pengeutgifter for husholdningene; og vil føre til innsparinger for offentlig sektor …»

Når vi ser på denne uttalelsen i lys av en situasjon der tredve til førti prosent av husholdningene ledes av kvinner, og der så å si alle disse husholdningene hører til den fattigere delen av vårt samfunn. Og når vi veit at kvinnenes inntekter utgjør en viktig andel av «husholdnings»-inntektene, da blir motsigelsen klar: ved å bruke orda «familie» og «husholdning» dekker anbefalinga over det faktum at det er kvinnene som tar vare på de sjuke medlemmene av husholdet; og i de fattigere husholdningene er det de sammme kvinnene som står for lønnsinntekten. Dersom disse kvinnene må bli hjemme for å passe de sjuke, kan de ikke samtidig ha lønnsinntekt. «Pengeutgiftene for husholdninga» kan være langt fra lave: de kan representere dens totale inntekt!

Hva innebærer denne analysa for planleggerne, spesielt de som tar alvorlig på de uttalte forpliktelsene til våre regjeringer – og institusjoner – med målsettinger om likhet mellom kjønna og den fulle «integrasjon av kvinnene i utviklinga»? Jeg tror at planleggere og folk som er opptatt av å fremme utvikling og å beskytte kvinnenes interesser, kan gjøre tre ting. For det første kan vi prøve å forstå koplinga mellom kvinnenes produksjonsmessige og reproduktive roller, ved å unngå å legge flere byrder på de som forventes å være «produktive». Vi må erkjenne at å legge for mange byrder på kvinnene vil undergrave effektiviteten og krafta til politikken på både det økonomiske og det sosiale området, fordi hvis kvinnenes reproduktive roller blir undergravd blir også samfunnets produktive kapasitet undergravd.

For mange byrder på kvinnene vil undergrave den økonomiske utviklingspolitikken

For det andre kan vi, når vi planlegger utviklinga, erkjenne at kjønn er en avgjørende variabel. Kjønnsanalyse bør være en sentral del av planleggingsprosessen, der man tar i bruk de analytiske redskapene som er utvikla for å sikre at kvinnenes behov blir tatt med i beregninga.

Mange retningslinjer og sjekklister, analytiske rammeverk og treningsprogrammer er utvikla i denne forbindelse. Vi kan lære oss å bruke dem i vårt arbeid. Samtidig må vi se begrensningene til disse tekniske redskapene. Etter å ha gjennomgått erfaringene fra mine egne programmer, der vi har lagt stor vekt på å bevisstgjøre sentrale politikere, planleggere og program/prosjektledere – og der vi kan oppsummere stort sett nedslående resultater – må det reises flere spørsmål. For eksempel: er disse svake resultatene et resultat, ikke så mye på grunn av de tekniske svakhetene til redskapene, men heller forårsaka av sterke ideologiske fordommer innebygd i planleggingsprosessen – både med hensyn til klasse og kjønn?

Kanskje er den viktigste virkninga av kjønnsanalyse at det fører til at det reises grunnleggende spørsmål om sjølve utviklinga

Er det ikke nå på tide at planleggere erkjenner at vi lever i en verden som hverken er politisk eller ideologisk nøytral, eller fri for verdier; og at utviklingsprosessen sjøl er grunnleggende politisk, og ikke bare teknisk? Når det er ressursmangel er det den relative makta til de ulike gruppene i vårt samfunn som avgjør fordelinga.

For det tredje må vi forstå at det er brukerne av tjenestene som best kan avgjøre hvordan disse kan reorganiseres for å gjøre dem mer effektive. Dette kan gjøres ved å gi de kvinnene som blir mest påvirka (ikke kvinner som profesjonelle lærere, sjukepleiere og sosialarbeidere, til tross for at disse kan være de samme kvinnene!) anledning til å avgjøre prioriteringene, og hvilke tjenester som må beskyttes: de som er viktigst for å opprettholde livet og håpet.

Praktiske og strategiske interesser

I denne sammenhengen må vi klare å skille mellom kvinnens praktiske og strategiske interesser og behov som kjønn. De praktiske kjønnsmessige behova er de som kan utledes fra de «konkrete forholdene i kvinnenes erfaringer, ut fra deres kjønnsmessige posisjon innafor den seksualiserte arbeidsdelinga, og å få innsikt i deres praktiske kjønnsinteresser for menneskelig overlevelse». De fleste programmene som regjeringene har igangsatt faller i denne kategorien. Men mens disse programmene imøtekommer viktige behov, tar de ikke opp hansken når det gjelder kjønnsundertrykkelse. De fremmer heller ikke kampen for en mer human verden. De tilfedsstiller heller ikke strategiske kjønnsbehov – de som blir «formulert gjennom analysen av kvinnens underkastelse under mannen» og der det fokuseres på endringer av maktforholdene mellom menn, staten og kvinner.

Det kritiske spørsmålet er: er det mulig å tilfredsstille strategiske behov samtidig med praktiske behov? En konklusjon er at til og med praktiske framskritt i ernæring, utdanning og boforhold lett blir reversert dersom man ikke er oppmerksom på det strategiske behovet for å gi kvinner en stemme i forbindelse med de avgjørelsene som påvirker deres liv på en så direkte måte.

Gitt begrensningene til de analytiske rammeverkene og de tekniske retningslinjene, så vel som til de ansatte som arbeider innafor de systemene som innfører og utfører politikken, kan kjønnsanalyse kanskje ha som størst virkning at det reises grunnleggende spørsmål om sjølve utviklingsprosessen. For det andre kan våre prosjekter utformes slik at flere avgjørelser gis til dem som bruker tjenester. Dette vil i det minste hjelpe å sikre at de framskritt (ved å møte praktiske kjønnsbehov) som har blitt oppnådd gjennom prosjektet ikke undergraves når de finansielle ressursene ikke lengre er tilgjengelige.

av Siri Jensen

Globaliseringa av økonomien, og den omfattende volden mot og kontrollen av kvinner og kvinners kropp, var gjennomgående temaer på kvinnekonferansen i Beijing. Diskusjonene synliggjorde først og fremst kvinners fantastiske evne til å overleve og den voldsomme krafta som ligger i kvinners felles opprør.

Rundt 14.000 kvinner fra Asia av over 30.000 var påmeldt den alternative kvinnekonferansen i Beijing, NGO-Forum 1995 (Non Government Organisations).

Kvinnene snakket om sine egne erfaringer og om hvordan de organiserte seg. Det var kvinner fra tredjeverdenland som dominerte. Konferansen var ikke preget av folk som snakket på vegne av andre – i kontrast til for eksempel den alternative miljøkonferansen i Rio, sa en som hadde vært der. Tredjeverden-stemmene var tydeligere og sterkere enn i Nairobi for 10 år siden. I kampen mot omskjæring er det de afrikanske kvinnene som har tatt den definitive føringa.

Klasse og rase kom sterkere inn i debatten. Fra hun som organiserte hushjelper i Sør-Afrika, og pekte på at mange kvinner på konferansen kanskje hadde hushjelper hjemme. Fra feminister som understreket at feminismen står for grunnleggende systemforandring og er klar på spørsmålene om klasse, rasisme og alle former for undertrykking. Fra en ung svart kvinne som ikke ville tvinges til å velge mellom hvilken undertrykking som var den viktigste. Hun ville slåss mot både kvinne-, klasse- og rasistisk undertrykking slik den er vevd sammen. Det ble tydelig at fellesinteressene som kvinner må defineres av dem som er underst, for ikke å bygge rasisme, klasseundertrykking og homofobi inn i plattformen for kvinnekampen. Tanker fra Kjersti Ericssons bok Den flerstemmige revolusjonen hadde gjenklang her.

Fundamentalistene var synlige og offensive med demonstrasjoner og slagord, ProVita stilte opp på abortseminar. Mens konferansen tok opp: Framveksten av konservatisme i dens ulike former: religiøs, nasjonalistisk, rasistisk/etnisk og homofobisk. Striden gikk ikke mellom muslimske og vestlige kvinner. Blant de muslimske kvinnene var det mange ulike syn, både på kvinnenes rolle og på islam. Og nettverket Kvinner mot fundamentalisme omfatter kvinner fra mange ulike land og religioner.

Siden forrige kvinnekonferanse i Nairobi har den økonomiske utviklinga satt leveforhold og rettigheter under press også i den vestlige verden. Dette har gjort enheten mellom kvinnene i tredje verden og i vestlige land tydeligere. Vi slåss mot den samme undertrykkinga, vi er opptatt av de samme spørsmåla selv om en ikke skal bagatellisere forskjellene når det gjelder livsvilkår. Vi har et særegent ansvar for å ta opp kampen mot våre egne regjeringers og næringslivs rolle overfor tredje verden, for å være illojale europeere og nordkvinner. Opp mot idylliseringa av Norge som likestillingsforbilde, demonstrerte Kvinnefronten mot Grete Berget på Forum, blant annet mot utkastelse av asylsøkere. Og vi deltok på de kurdiske kvinnenes seminar, der vi sammen med tyske deltakere tok avstand fra våre regjeringers og Natos aktive rolle i krigen mot kurderne. Mens en ung dame fra Hellas naivt erklærte at hennes land aldri hadde undertrykt noe annet land.

Forum var en sammensatt forsamling fra kvinneorganisasjoner, aktivistgrupper, utallige prosjekter, universiteter og forskningsinstitusjoner, regjerings- og kommunebyråkrati og fagbevegelse fra grasrot til regjeringskretser. Her var opplagt også ulike interesser.

Den pakistanske feministen Nighat Said Khan satte søkelys på noen viktige motsigelser. Hun mente det var nødvendig å kaste et sjølkritisk blikk på utviklinga som har ført til at mange av de etablerte feminister som i Nairobi deltok på Forum, denne gangen er en del av den offisielle konferansen med posisjoner i FN eller i nasjonale regjeringer. Og se på om ulike former for økonomisk støtte fra FN-systemet er med på dirigere kvinnegruppers dagsorden, gjennom prosjektjobbing planlagt utfra hva det er mulig å få støtte til. Hun spissformulerte det slik:

Det er ikke kvinnebevegelsens oppgave å skaffe kvinner tre måltider om dagen, det er regjeringenes oppgave. Feminismens mål er systemforandring, ikke like rettigheter slik det er i dag.

Hun kritiserte tendensen til å ufarliggjøre kvinnekampen ved å snakke kjønnsnøytralt om diskriminering istedenfor om kvinneundertrykking, og dermed ende opp med å være opptatt av menn. Resultatet er krav om mannestudier, mannekvotering etc. Analysen blir at ulikhetene skyldes sosialiseringa, slik at hvis man bare endrer oppdragelsen av menna, så er problemene løst. Det hørtes ut som en beskrivelse av Grete Bergets linje.

Kamp for å bli synlige

Arrangørene var opptatt av å kontrollere denne kraftfulle kvinneforsamlinga, forlagt utafor Beijing for å hindre smittefare til befolkningen. Innafor konferanseområdet fikk vi stort sett demonstrere fritt, men det var i hvert fall tre grupper som ble trakassert.

Eksil-tibetanere fikk materiale beslaglagt. Kineserne prøvde også å hindre dem i å holde pressekonferanse i Nordisk rom, men de fikk fysisk og politisk støtte fra nordiske kvinner. Samtidig var dette bare et av mange undertrykte folk som sloss for å bli synlige på. Forum Kvinner fra Kurdistan hadde seminarer, kvinner fra urbefolkning og nasjonale minoriteter la fram sin situasjon.

Funksjonshemma kvinner brukte Forum til synliggjøring og nettverksbygging. De ble budt elendige boforhold, og fikk store problemer med spesialtransport og adkomst til Forum. Det ble sagt at Forum-arrangørene truet med boikott av resten av konferansen.

Lesbiske hadde for første gang et eget konferansetelt, med stor aktivitet også av regionale nettverk. De ble fotografert, løpesedler som opplyste om lovgivning i USA og Kina, beslaglagt, rom ransaket. På forhånd var det spredt i Kina at alle Forum-deltakerne var lesbiske og prostituerte. Kvinner som klarer seg uten menn, oppleves som en voldsom trussel mot den rådende orden. Men lesbiske hadde også Forums største demonstrasjon og hadde lesbefest på diskotek i Beijing.

Helheten

Det er vanskelig å si noe helhetlig om sine inntrykk, når en har fått med seg 14 av de ca. 3.000 seminarene. For meg står likevel to store samletema fram fra mylderet: De enorme konsekvensene av det som omtales som globaliseringen av økonomien og den omfattende, gjennomgripende volden mot og kontrollen av kvinner og kvinners kropp. Disse temaene avdekket enorme lidelser, men synliggjorde først og fremst kvinners fantastiske evne til å overleve og den voldsomme krafta som ligger i kvinners felles opprør. De koreanske kvinnene som var såkalte comfort women for de japanske soldatene under andre verdenskrig, står nå fram og snakker og krever offisiell beklagelse og erstatning. De fortalte om heroinsprøyter for å tåle 50 soldater om dagen. Og de sa at de var kommet til Beijing for å si at de ville leve.

Å oppleve krafta i kvinnenes kamp for overlevelse og forandring, ikke bare med hodet, men fysisk med alle sansene, er for meg den store opplevelsen som ikke har ord.

Globalisering

Den viktigste utfordringa for alle som vil forandre verden, er å forstå den voldsomme krafta som ligger i kvinners opprør. Og at kvinneperspektivet ikke er et delområde som innsnevrer forståelsen og ekskluderer andre sider, men at det utvider helheten og gjør det mulig å se og forstå mer.

Vi må lære av kunnskapene og de helhetlige analysene av globaliseringa av økonomien fra dem som blir hardest rammet av alle konsekvensene.

Multinasjonale selskaper konkurrerer på verdensbasis, undergraver nasjonal industri og dikterer arbeids- og lønnsbetingelser. Et system basert på underleverandører gjør at eierforholda er uklare, arbeidsgiveren ofte usynlig og kamp nesten umulig. Kvinnene utnyttes som ekstremt fleksibel arbeidskraft i midlertidige jobber uten rettigheter, til en viss grad etterspurt, i hvert fall så lenge de er unge. Vi traff en 35 år gammel kvinne fra Hongkong som hadde jobba siden hun var 13. Hun gråt da hun fortalte at nå var hun for gammel. I Japan ansetter de kvinner på midlertidige kontrakter selv om de jobber i årevis, for å omgå rettigheter og kunne sparke dem som de vil.

Verdensbanken og Pengefondets strukturtilpasningsprogrammer, SAP, tvinger regjeringene til å åpne økonomien for utenlandsk kapital og skjære ned på offentlige utgifter til helse, utdanning etc. Jordbruksproduksjon for eksport erstatter kvinnenes matproduksjon som familiene skal leve av. Ressurser som jord, vann og brensel forsvinner. For kvinner er miljøspørsmål ikke spørsmål om en framtidig katastrofe, men om hverdagens slit for å overleve. For kvinner i urbefolkning som tvangsflyttes når utenlandsk kapital skal bygge dammer eller gruver, blir dette enda klarere. Kvinner fra Biliar i India fortalte hvordan menn i familier med en viss inntekt, fikk tilbud om jobb i gruva. Kvinner, som tidligere hadde hatt en viktig økonomisk rolle, og familier med lavere inntekt, fikk ingenting.

Mange var opptatt av statens rolle, som aktiv døråpner for kapitalen, og at det må stilles krav til staten om å ta ansvar for innbyggernes helse, utdanning etc. I dag får NGOer støtte fra vestlige regjeringer til enkeltprosjekter for helse, utdanning, arbeid etc, samtidig som de samme regjeringene støtter opp under Verdensbankens krav om at staten skal kutte ned på sine utgifter til det samme. Slik undergraves både statens ansvar og innbyggernes rettigheter, og hjelpen blir en del av imperialismen (uten at dette begrepet ble brukt).

Uansett hvilket tema som var utgangspunktet, analysen knytta sammen konsekvensene for den nasjonale økonomien, for arbeiderne og fagforeningsorganisering, for kvinnene, urbefolkning, og for miljø og utvikling i vid forstand.

Vold mot kvinner

Det ble også trukket en tydelig sammenheng mellom den økonomiske utviklinga og kvinnehandel/seksualisert vold mot kvinner. Fattigdom og arbeidsløshet gjør at kvinner tar jobb i andre land. Kvinneandelen av arbeidere som jobber utafor eget land, øker kraftig. Svært mange jobber som hushjelper, der de nærmest blir holdt som slaver i familiene. Ei filippinsk hushjelp er nylig blitt henrettet og ei annen benådet for drap på arbeidsgiveren i selvforsvar. Mange importeres også til sextjenester og underholdningsindustrien. 70.000 kvinner blir årlig importert til underholdningsindustrien i Japan på 6 måneders oppholdstillatelse. Mange får lønna utbetalt på flyplassen når de sendes hjem. Kvinner som ikke er registrert hos myndighetene eller er fratatt papirene sine, tør ikke protestere. Arbeidsløsheten og den seksualiserte volden mot kvinner henger tett i hop.

Ta volden mot kvinner og kontrollen av kvinners kropp på alvor, oppfatte det som systemtrekk ved kapitalismen og imperialismen og en daglig av del av kvinners liv.

100 millioner kvinner mangler i verden. De er borte på grunn av abort av jentefostre, drap på jentebabyer, diskriminering i tilgang på mat og helsetjenester, omskjæring, usikre forhold under svangerskap og fødsler (UNDPs World Report 1993). Både disse overgrepene og mange andre ble belyst på høringa The Asian Women’s Human Rights Council gjennomførte om forbrytelser mot kvinner, vold, økonomisk utsulting, krig etc. Det setter blant annet sensasjonsoppslagene om jentedrap i Kina i relieff. Vold mot kvinner er et systemtrekk ved verden i dag.

Salg av kvinner, både innafor og over landegrensene, er raskt økende. Aktivister pekte på at arbeidet for å stoppe dette blir motarbeidet av den økonomiske utviklinga. Sexindustrien skaffer valuta, fattigdom og arbeidsløshet gjør det mulig for oppkjøpere å få tak i unge jenter (og gutter). Og de blir stadig yngre. Hvite rike menn vil ha dem slik for de tror de da unngår aids. Oppkjøperne bruker flytende masse som utvider seg når den stivner, i skjeden på jenter ned til 8 år, for å utvide den slik at de kan misbrukes.

På et seminar om karibisk feminisme snakket en flott svart ung jente fra de karibiske øyer om hva det gjør med oss, når selve den seksuelle utfoldelsen, livsgleden, kroppen vår, alt fra tidlig ungdom sjelden oppleves uten rasisme eller sexisme. Og hun sa det litt undrende slik: – Det er en grunnleggende radikal ide at kvinner skal kunne eie sin egen kropp.

Nettverk

Sette oss inn i erfaringer med organisering og motstand. Skaffe oss mer kunnskap om hva som foregår.

På konferansen fantes alle slags organisering, fra enkeltgrupper på lokalplanet til større nettverk som jobba i forhold til regjeringer i mange land. For eksempel i Asia en rekke nettverk på ulike saksområder, i tillegg til et omfattende samarbeid mellom NGOene i regionen, styrket av planleggingsprosessen fram til Beijing der de møttes 17 ganger.

Her er noen eksempler på viktige nettverk:

• DAWN, Development Alternative with Women for a New Era. Dette er et nettverk av kvinneforskere i 17 land i sør, i nær kontakt med kvinneaktivister, som har arbeidet siden Nairobi-konferansen i 1985.
• Coalition against trafficking in women består av organisasjoner i mange land og jobber mot kvinnehandel. Kvinnefronten er tilslutta.
• Inter African Commitee jobber mot omskjæring og har komiteer i 13 land. De driver et omfattende arbeid retta inn på kvinnene, lokalsamfunnet og på å skaffe dem som i dag driver med omskjæring, status og levebrød på annen måte.
• Gabriela, kvinneorganisasjonen i den demokratiske fronten på Filippinene, har sitt eget nettverk av aktivistorganisasjoner. Både for å støtte den filippinske kampen og utveksle erfaringer.

Noen av oss var spesielt interessert i nettverk i forhold til organisering av kvinnearbeidere, både kvinneorganisering, fagorganisering og på tvers.

• Komiteen for asiatiske kvinner organiserte seminar med arbeidere fra land som Japan, Korea, Malaysia, Thailand, Hongkong etc, og har lenge jobbet med ulike tilnærminger til organisering av kvinnearbeidere. De jobber både gjennom direkte fagforeningsarbeid og gjennom kvinnegrupper, kvinnesentre etc. I Malaysia er fagforeninger forbudt i den elektroniske industrien i sonene. Arbeiderne fortalte om kamp for organisering, streikekamp og mot oppsigelser.
• SEWA, indisk organisasjon av fattige kvinner som driver for seg selv, i svært enkel betydning (se egen artikkel av Bente Volder).
• Et nettverk av grupper som organiserer innvandrerkvinner hadde seminar om innvandrerkvinner i G7-landa, i stor grad hushjelper. Den første oppgaven var å gjøre spørsmålet synlig, en stor del er ikke registrert. Det er nødvendig å vise kvinnene at de har rettigheter, ikke er kriminelle. Det trengs sentre der de kan søke tilflukt fra arbeidsgiverne. Kampen må reises om skikkelige arbeidskontrakter, og myndighetene må presses til å bry seg, både i avsender og mottakerlandet. Det er viktig med samarbeid mellom innvandrergrupper og andre kvinnegrupper. Migrant Forum in Asia var spesielt aktive.
• Vi traff også kvinner som jobba med organisering av hjemmearbeidere i Australia, med innfallsvinkel både fra lokalorganisering, kvinneorganisering og fagforeninger.

I vår del av verden er det nettverk som EAPN (nettverk for fattige i EU) og ENOPIF (nettverk for enforeldrefamilier). Og vi traff på ei flott dame som snakket om rasisme i EU.

Reise diskusjonen om revolusjon og sosialisme i kvinnebevegelsen, ikke utenfra, men utfra kvinnebevegelsens egen helhetsanalyse.

Den nye kvinnebevegelsen har mange steder vokst fram parallelt med andre folkelige bevegelser på 70-tallet. Men etterhvert har holdninga til kvinnespørsmålet ført til splittelser mellom ulike venstrebevegelser og kvinnene, som for eksempel i Den dominikanske republikk og i Latin-Amerika. Mange feminister på venstresida har opplevd å bli møtt med at de ikke representerer arbeiderklassen, er vestlige feminister, bare middelklassen i byene etc. Dette gjør at venstrepartier må bevise sin troverdighet i kvinnespørsmål og vilje til å lære, før de kan vente å bli lytta til.

Lokk på strategidebatten

Fra Nairobi til Beijing har analysene blitt klarere og kritikken av den rådende utvikling skarpere. Tredje verdens kvinner sier fra at dette vil de ikke ha. Samtidig opplevde vi at diskusjonene om strategien framover ikke sto i forhold til erfaringene, organiseringa og krafta.

DAWN er av dem som klarest stiller oppgaven å utvikle alternativ til dagens dominerende utvikling. I sin plattform for konferansen heter det siste kapittelet treffende nok: Fra det er ikke noe alternativ til det må være et alternativ. De har ikke har noen ny modell, noen ny blåkopi, men et sett av metoder eller prosesser som vi føler er avgjørende hvis vi skal være i stand til å bevege oss ut av krisene vi nå ser ut til å være låst i. Det første er å fortsette å utfordre de ødeleggende dimensjonene og effektene av globaliseringa, lokalt, nasjonalt og globalt. Det andre er å arbeide for å omforme staten, slik at regjeringene kan begynne å tjene folket og spesielt kvinnene, og det tredje er å legge krefter i bygging og styrking av institusjonene i det sivile samfunn, hvor kvinnebevegelsen er en del. Konkret drøftes spørsmål fra skatt på finanstransaksjoner og sletting av gjeld til styrking av folkelige organisasjoner og alliansen mellom dem.

Det er likevel tydelig at kapitalismens offensiv og utviklinga i de landa som var eller kalte seg sosialistiske, for tiden legger et lokk på diskusjonen om alternativer. Strategi, i den grad det tas opp, diskuteres uten at det problematiseres om det er mulig innafor en kapitalistisk og imperialistisk verdensorden.

Vårt eget seminar

Det seminaret vi var med å arrangere, var et av de få som snakket om revolusjon og sosialisme.

Arrangørene var fra Nepal, Filippinene, Tyskland, Danmark og Norge. (Vi hadde også kontakt på forhånd med ERNK (kurdernes frigjøringsfront), Argentina og Bangladesh, men av ulike grunner fikk vi ikke til å møtes.)

På løpeseddelen vi delte ut sto det: Shulamith Firestone once said that we have to pose feminist questions and give them marxist answers. Perhaps we also have to pose marxist questions and give them feminist answers?

Det kom 70 folk (i et lokale til 50) fra ulike deler av verden: Joan Hinton (søsteren til William Hinton som skrev Fanshen), som har bodd i Kina i 50 år, organisatorer av arbeiderdamer i Malaysia, medlemmer av to tyske kvinnegrupper, en aktivist fra Prarie Fire Committee i San Franscisco, to fra All Indian Democratic Women Association med flere millioner medlemmer, flere fra Filippinene, en tidligere m-l-dame fra Canada, ei som jobba med urbefolkningens kamp i India, forskere fra kvinnestudiene på Asian Institute of Technology i Bangkok.

Coni fra Filippinene la hovedvekta på at kvinnene må kjempe mot imperialismen. Binda fortalte konkret om forholda for kvinner i Nepal og Christiane la vekt på MLPDs arbeid i Tyskland. Vårt innlegg tok opp noen av våre prinsippstandpunkter, om kvinnekampen som revolusjonær kraft, kvinnene i arbeiderklassen, nødvendigheten av kvinneorganisering/kvinnebevissthet, betydninga av å jobbe på tvers etc. I tillegg hadde vi bestemt oss for å legge vekt på undertrykkinga som tar form av kontroll over kvinners kropp; fordi slike spørsmål ikke har blitt regnet som viktig innafor en m-l-tradisjon. Og vi reiste spørsmålet om revolusjon.

Debatten gikk i skjæringspunktet mellom m-l-tradisjonen og feminister (også noen av dem tidligere m-l-ere). Betydningen av uavhengig kvinneorganisering var ett viktig punkt. Synet på borgerlig feminisme kom også opp. Er det vår verdensomspennende fiende, eller er det viktig å analysere krav og linjer konkret for å se hva som tjener kvinnekampen. Borgerlig feminisme er altfor ofte brukt til å stemple kvinneaktivister til at vi kan være lettvinte med begrepet.

En indisk dame (fra CPI-m, revisjonistene) tok opp at det første kapitalistene gjorde da de overtok i de sosialistiske landa var å fjerne fordelene som kvinnene hadde vunnet. Ei amerikansk aktivist kommenterte at det skjedde nok heller fordi disse landa aldri hadde kvittet seg med patriarkatet, og at det kanskje var en av grunnene til at det gikk som det gikk. Hun tok også opp betydningen av undertrykkinga av svarte i et land som USA, det er ikke bare kvinnene som trenger særegen organisering og bevissthet. Ingen politiske organisasjoner og kamper kommer utenom dette spørsmålet.

Menn i venstrebevegelsenes holdning til kvinnespørsmål var også gjenstand for kritiske spørsmål. Ei amerikansk dame som hadde vært m-l-er, og nå var feminist som hadde kvittet seg med Lenin, men ikke Marx, tok opp motsetningen mellom demokratisk sentralisme og underordning under disiplin og betydningen av at kvinner finner fram til og har tillit til sine egne vurderinger.

Mange ville være med i et nettverk og diskutere videre. Arrangørene hadde noen videre samtaler, det var tydelig at seminaret også avdekket uenighet mellom oss. Særlig når det gjaldt betydningen av uavhengig kvinneorganisering og synet på feminismen. Vi har mange spennende diskusjoner å følge opp, både med m-l-partier i andre land, og med kvinneaktivister og revolusjonære som var interessert i videre kontakt. Over hele verden er det kvinner av vår politiske generasjon, med masse erfaringer fra allsidig politisk kamp som kvinner, som langt på vei tenker som oss. Og det fins yngre kvinner som også står midt oppi dagens kamper og vil slåss både som kvinner og allsidige aktivister.

1. Erik Ness: Saksa
2. Siri Jensen: Rapport fra Beijing
3. Bente Volder: India – organisering av kvinner i uformell sektor
4. Kjersti Ericsson: Verden – og hvor vi ser den fra
5. Peggy Antrobus: Strukturendring: Helbredelse eller forbannelse?
6. Geir Sundet: Metafysikk for eksperter – eller et praktisk redskap?
7. Diethard Möller: Planøkonomi og kompromisser
8. Lars Åke Karlgren: Gemensam aktionsenhet
9. Johan Petter Andresen: Kommentar til Peggy Antrobus
10. Kjersti Ericsson: Replikk til Gun Kessle og Jan Myrdal
11. Erik Ness: Saksa
12. Siri Jensen: Rapport fra Beijing
13. Bente Volder: India – organisering av kvinner i uformell sektor
14. Kjersti Ericsson: Verden – og hvor vi ser den fra
15. Peggy Antrobus: Strukturendring: Helbredelse eller forbannelse?
16. Geir Sundet: Metafysikk for eksperter – eller et praktisk redskap?
17. Diethard Möller: Planøkonomi og kompromisser
18. Lars Åke Karlgren: Gemensam aktionsenhet
19. Johan Petter Andresen: Kommentar til Peggy Antrobus
20. Kjersti Ericsson: Replikk til Gun Kessle og Jan Myrdal

Forsidefoto: Alexander Rodcenko

Redaksjon for dette nummeret: Erik Ness (redaktør), Tor Otto Tollefsen, Eva-Lill Bekkevad, Taran Sæther, Birger Thurn-Paulsen, Johan Petter Andresen, Ola-Jacob Sønsthagen og Anne-Sissel Slaatsveen (foto).

---

Uttalelse vedtatt på AFAs allmøte 3. august

Antifascistisk aksjon (AFA) reagerer sterkt på lederartikkelen i Røde Fane nr 2, 1994.

Vi mener dere bygger opp under en argumentasjon som antyder at endel militante antifascister er terrorister. Dere setter opp en kunstig motsetning mellom det å massemobilisere mot rasistiske arrangementer og det å møte fascistisk vold med motvold. Dere beskylder, uten å si klart hva dere mener, aktivister for å drive oppbygging av eliteorganisasjoner.

AFA har og vil fortsatt stå i spissen for militante aksjoner når nazisvina prøver å erobre gatene. Dette er vi faktisk stolte av og kan helt og fullt stå inne for det politisk. AFA vil også, som vi hele tiden har gjort, samarbeide med andre antirasister og antifascister for å mobilisere flest mulig mennesker mot rasismen. Dette gjør vi fordi vi ser de forskjellige aksjonsformene som deler av en helhet, hvor det ikke er noen motsetning mellom militanse og massemobilisering.

Tvert i mot er det to helt nødvendige sider av samme sak. Det er også derfor vi avstår fra å gå åpent ut mot andre antirasister og prøver heller å løse uenigheter i minnelighet.

At vi, eller andre antirasister i Oslo, skulle kunne sammenliknes med terrorister er usedvanlig grovt. Den eneste terror som drives i Oslo er det fascistene, utlendingsmyndighetene og politiet som står for. Ja, vi er helt enige med dere i at revolusjon er noe som folk sjøl skal gjøre. Det er verken vi eller noe politisk parti som skal tre opprøret ned over folks hoder på deres vegne. AFA er en antitotalitær organisasjon, vi bygger på ikke-hierarkiske prinsipper. Vi, i motsetning til AKP, ser ikke på oss sjøl som folkets fortropp. Vi sitter heller ikke på rumpa og angriper de som gjør noe. Hvis Røde Fane-redaksjonen ønsker en debatt om mål og metoder, foreslår vi at dere, i tråd med deres egen maoistiske tradisjon, undersøker virkeligheta før dere mener noe. I dette tilfellet den delen av virkeligheta som kalles antirasistisk arbeid ute blant folk.

Siri Jensen intervjuet av Birger Thurn-Paulsen

Konferansen Kvinner på tvers er først og fremst en ide, en måte å tenke og jobbe på. Den er utenfor det etablerte systemet. Den kan sprenge rammer.

I begynnelsen av oktober i år ble det arrangert en ganske spesiell konferanse under navnet Kvinner på tvers. Den kom i stand gjennom et samarbeid mellom Kvinnefronten og Oslo-avdelingene til en rekke fagforbund. I forhold til konferanser flest ser den kanskje ikke så original ut på papiret, men bak tittelen skjuler det seg et forløsende nytt skritt for kvinnekampen og organiseringen av den. Siri Jensen har i lang tid jobbet med dette for øyet, og hun satt da også i arrangørkomiteen. Røde Fane har snakket med henne om betydningen av konferansen.

– Kan du utdype ideen bak konferansen, og hvordan den kom i stand?

– Det har vært en lang prosess hvor behovet etter hvert trengte seg på for å la det komme til uttrykk i en slik konferanse. Ideen om en kvinnekonferanse ble diskutert på den faglige opposisjonskonferansen i Trondheim i 1991, men i første omgang rant det ut i sand. Før det igjen har det vært mange viktige forløpere, som samarbeidet om sekstimersdagen, forskjellige samarbeidsinitiativ fra Kvinnefronten i retning organisasjoner og fagforeninger og utspill fra kvinnefagforeninger om kvinnepott ved tariffoppgjøret. Etter hvert kom anerkjennelsen og utbredelsen av begrepet kvinnelønna til å bli en utløsende faktor. Det var blitt veldig modent for å gjøre noe, så da arbeidet med konferansen begynte var det bare positive reaksjoner.

– Mitt utgangspunkt, sier Siri, er viktigheten av kvinnebevisstheten som drivkraft for arbeiderklassens kamp. Tradisjonelt har det i fagbevegelsen vært lite rom for at kvinner er kvinner. Arbeiderklassens kvinner har også i noen grad følt seg fremmed i forhold til kvinnebevegelsen, selv om kvinnebevegelsen i Norge har klart å være nokså nær arbeiderkvinners krav. Vi har til en viss grad slitt med et oppsplitta bilde – arbeiderklassen på den ene sida og kvinnen på den andre, fagbevegelsen og kvinnebevegelsen som to forskjellige deler. Men det er ingen motsetning mellom klassekrav og kvinnekrav. Det er det viktig å se, og vi trenger et slikt forum på tvers som samler opp all erfaring kvinner har, et forum hvor det er mulig å slåss som hele mennesker. Det har trengt seg fram et behov for en ny måte å tenke og jobbe på.

– Vil du kalle dette et gjennombrudd – et nytt stadium i kvinnekampen?

– Ja, jeg vil kalle det et nytt nivå i kvinnebevegelsen. Vi sprenger gamle grenser, vi når ut over de «politiske damene» og forener kvinnekulturene. Uten dermed å glatte over uenighet eller skiller, så kan et forum som dette konsentrere seg om det vi er enig om – det er så mye som splitter i andre sammenhenger. Et sentralt tema på konferansen var kampen for å få heva kvinnelønna. Et spørsmål er at det å få heva kvinnelønna rett og slett sprenger ramma for lønnsoppgjørene, men her kunne vi også se på det fra andre innfallsvinkler. Det er ikke nok å reise et tariffkrav, vi må i tillegg jobbe politisk med det og utvikle forskjellige måter å jobbe på for å presse det fram. Vi kan også uttrykke konferansens ide på en annen måte: Det var kvinners hverdag som satte dagsorden her, på en slik måte at innledere som Yssen fra AP og Magnussen fra NHO ble helt perifere i damenes debatt.

En annen side er at en slik konferanse kan sprenge rammene for hva som er tradisjonelle temaer i fagforeningsarbeidet, illustrert på en glimrende måte av innledninga Sex i arbeid ved Reidun Sørensen fra Senter for kvinneforskning. I det hele tatt dreier dette seg i vid forstand om å sprenge grenser og rammer. Selv om de formelle arrangørene er fagforeninger og Kvinnefronten, så er det skapt et forum som ikke er en del av systemet – det er utafor hierarkiet i fagbevegelsen, et forum for å tenke og handle utradisjonelt. Det er en måte å jobbe utafor systemet på som hele fagbevegelsen kan lære av.

– Dette er noe som ikke lar seg stoppe? Etter det vi skjønner kommer del en ny konferanse neste høst?

– Ja, arrangørgruppa er i arbeid. Vi jobber med et debattinnspill om lønna, med ideene fra konferansen og med en ny neste år. Diskusjonen om kampen for kvinnelønna blir viktig å holde gående, liknende fora kan også jobbes fram på lokalplanet, samtidig som ideen med å jobbe på denne måten må utvikles. Det er en del av en bevegelse. Et ikke uvesentlig poeng er at konferansen i seg sjøl skaper et uformelt nettverk som kan brukes, for eksempel i kamp, slutter Siri Jensen.

Leder

av Erik Ness

I skrivende stund, 29. november 1994 klokka 10.51, er det klart: Det ble NEI! Gratulerer! Vi greide det igjen! Rekka ser nå sånn ut: 1905 -1945 – 1972 -1994. Flotte tall, flott jobbing!

Solveig Aamdal, leder i AKP, skrev i et brev til partilagene for et par uker siden: «Den største styrken i fronten, i tillegg til det politiske grunnlaget, er den lokale organiseringa.» Nei til EU har utviklet seg til å bli en front med mange aktivister. Aksjonsdagen i Tromsø samtidig med møtet i Nordisk råd, 25.000 i demonstrasjon Oslo og flerdobling av aktiviteten til nei-folket siste uka viste det.

Røde Fane er knyttet til en bevegelse og et parti som innførte begrepet «masselinja» i norsk politikk. De siste ukenes aktivitet på høygear har vist at den gamle kineseren utvilsomt var inne på noe når han understreket «massenes skaperkraft».

Folket forandrer verden gjennom å slåss, men folket forandrer seg også gjennom kampen. Vi er blitt et staere, stoltere og mer sjølbevisst/klassebevisst folkeferd etter 1972 og 1994. Hadde det ikke vært for neiet 25. september for 22 år siden, ville mer av distrikts-Norge vært nedlagt. Kanskje så mye at de ikke ville vært mange nok til å være motvekten mot de store byenes ja i går.

Mange vil fortelle venner og kjente, og noen barnebarn og oldebarn, at de stemte NEI 28. november 1994. Flere enn de som faktisk stemte nei. Ingen skal hovere over at enkelte «sikre» nei-stemmer lot seg presse av svenskesug, NHO og regjeringa til å stemme mot sin egen overbevisning. Nei-fronten har hele tida vært større enn meningsmålingene og avstemningsresultatet har gitt uttrykk for. Flere har blitt staere, stoltere og mer sjølbevisste/klassebevisste.

Som etter 25. september 1972, starter nå regjeringa sin tilpasning til EU ved å reforhandle EØS-avtalen. Dette er en måte regjeringa nå kan vinne tilbake i praksis mest mulig av det som folkeavstemninga sa nei til. Vi vil få en EØS-avtale som er enda verre ut fra et nei-synspunkt, enn den som flertallet på Stortinget kuppet igjennom.

Nei-et i går var en avvisning av mer enn unionsplanene. Argumentasjonen mot EU fra vanlige folk har hatt et innhold, folkemeninga, som i realiteten har vært en avvisning av EØS.

Men, regjeringa kommer ikke, til å ta folkemeninga til etterretning. De vil råkjøre mot EU. Derfor var det helt riktig av Aksel Nærstad, leder av RV, i partilederdebatten natt til 29. november å kreve at Gro Harlem Brundtland skulle trekke seg. Det var riktig å benytte anledningen til å advare folk mot å stole på regjeringa.

Makta gir seg ikke. Landsmøtet i Nei til EU vedtok å ha som mål å si opp EØS-avtalen. Derfor fortsetter jobbinga i fronten. Vi må diskutere med nei-aktivister hvordan fronten skal utvikle seg. Vålerenga og Etterstad AKP er et eksempel til etterfølgelse. Den 19. november i Oslo delte de ut en folder om «Hva skal vi gjøre etter folkeavstemninga?» og innkalte samtidig til et debattmøte med Erling Folkvord og Per Olaf Lundteigen.

Nei til EU må opprettholdes for å:

• få sagt opp EØS-avtalen.
• forhindre ny folkeavstemning, jf Danmark.
• være ei glefsende vaktbikkje mot regjeringas råkjør retning Bryssel.

av Harald Minken

1. Internasjonale finansmarkeder

Temaet for talen til Sweezy er nye tendenser i verden. Han tar opp bare en slik ny tendens, nemlig framveksten av internasjonale finansmarkeder.

De markedene han utvilsomt sikter til, er de såkalte euromarkedene. Det er markeder som springer ut av at finansinstitusjoner tar imot innskudd og gir lån i andre valutaer enn sin egen, hjemlige valuta. La oss som eksempel si at en norsk bank har et datterselskap i Liechtenstein. En norsk reder som har tjent en masse dollar, ønsker for tida ikke at veksle dem om til norske kroner, men setter dem isteden inn på en dollarkonto i den norske bankens Liechtenstein-avdeling. Dette innskuddet er da en del av eurodollarmarkedet.

Liechtenstein-banken kan f.eks. låne pengene ut igjen ved å delta i et syndikert lån til et russisk gruveselskap (syndikert betyr at en mengde banker går sammen om lånet). Her er både bankens innlån og utlån i samme valuta, så den har ingen valutarisiko knyttet til denne delen av sine operasjoner. Derimot har den en kredittrisiko, dvs. at det er fare for at gruveselskapet ikke betjener lånet.

Det syndikerte lånet er også en del av euromarkedene, nemlig det såkalte eurobondmarkedet – nærmere bestemt den delen av eurobondmarkedet som dreier seg om lån i dollar.

La oss nå anta at banken vil plassere pengene fra den norske rederen på en sikrere måte enn lån til Russland. Den veksler derfor dollarene fra rederens innskuddskonto til japanske yen, og kjøper japanske statsgaranterte verdipapirer for dem isteden. Banken har nå unngått kredittrisikoen, men har isteden skaffet seg en valutarisiko og en renterisiko. Valutarisikoen eksisterer fordi rederen kan ta ut sine dollar på et tidspunkt hvor dollar har blitt mer verdt i forhold til yen. Renterisikoen eksisterer fordi yen-renta kan stige, slik at kursen på de japanske verdipapirene synker. I begge tilfeller kan banken bli påført et tap når rederen sier opp kontoen, og banken må selge sine japanske papirer og veksle salgssummen fra yen til dollar for å betale rederen tilbake.

Banken kan sikre seg mot både valutarisikoen og renterisikoen. Den lar da andre ta over disse risikoene, mot at disse andre får en del av profitten som vår Liechtenstein-avdeling har på videreplasseringen av rederens dollar. For eksempel kan banken inngå en opsjonsavtale, som gir den rett, men ikke plikt til å selge verdipapirene videre til denne andre avtalepartneren til en på forhånd avtalt sum, når som helst, fram til en gitt dato. En annen opsjonsavtale kan så gi banken rett til å veksle yen til dollar til en på forhånd fastsatt kurs når som helst fram til en gitt dato.

Det finnes naturligvis utallige andre muligheter for vår Liechtenstein-avdeling på euromarkedene. Den kan f.eks. forvandle dollarene til Deutsche Mark for en bestemt periode, la oss si 5 år, ved å inngå en swapavtale (bytteavtale) med en annen bank. En slik avtale vil si at de to partene veksler et beløp i dollar mot mark til en bestemt kurs nå, og veksler tilbake igjen til en bestemt kurs om 5 år. Det beløp i mark som banken da skaffer seg, kan den bruke til å delta i et Deutsche Mark-lån med 5 års løpetid til Åbo kommune i Finland, organisert av en italiensk bank i London.

Sweezy har rett i at vi her har å gjøre med nye tendenser i verden, ettersom både euromarkedene og de nye finansielle instrumentene (opsjoner, swaper osv.) oppsto for rundt 20 år siden, og seinere har fått en voldsom vekst. Faktisk var det revisjonistene som oppfant eurodollarmarkedet, da de engang i 1960-åra lot et datterselskap til en russisk statsbank i London ta imot innskudd i dollar. Hensikten var å unngå amerikanske bestemmelser om ikke å låne til Sovjet. I lang tid var det slik at de som brukte euromarkedet, ofte gjorde det for å unngå skatteregler og valutarestriksjoner i hjemlandet.

Men etterhvert som euromarkedene blei en mulig finansieringskilde og plasseringskilde for flere og flere, har disse markedene virket tilbake og ført til liberalisering av skatteregler og restriksjoner i hvert enkelt land. Årsaka er at ingen regjering vil gi «sine» kapitalister dårligere vilkår på finansmarkedet enn konkurrentene. Argumentene som regjeringene brukte, var ofte at de som brøt bestemmelsene, ikke måtte ha fordeler i forhold til de lovlydige. Følgelig måtte restriksjonene oppheves. Argumentet kunne også være at den nasjonale kontroll må oppgis, men erstattes av internasjonale regler som fjerner skatteparadis som Caymanøyene, Liechtenstein osv. Parallellene til innføring av NIS-registeret og argumentene for EU-medlemskap er klare. Sluttresultatet er, som Sweezy peker på, at regjeringene har mistet sin makt til å bruke renta og andre pengepolitiske og kredittpolitiske virkemidler i den nasjonale økonomiske politikken. En del, men ikke mye, av denne makta har gjenoppstått på et internasjonalt nivå, i form av internasjonale retningslinjer om bankenes egenkapital, regler mot hvitvasking av svarte penger osv. Jeg er noe mer i tvil om også bedriftsdirektører har mistet makt til et upersonlig marked, eller om det ikke heller er slik at de største konsernene har fått flere nye instrumenter til å øke sin makt.

Etter mitt skjønn tar Sweezy feil når han setter likhetstegn mellom kapital som akkumuleres ved hjelp av disse markedene, og spekulativ kapital – som vel må være kapital som brukes til usunne svindler, svært risikable prosjekter e.l. De nye markedene og instrumentene gir utvilsomt mulighet til spekulasjon, som da Bærum pensjonskasse satset hele sin formue på at renta skulle gå ned. Men de gir også muligheten for konserner og banker til å kvitte seg med risiko, sikre seg mot særlig uheldige framtidige utviklinger, styre og kontrollere risikoen.

Det vil alltid være risikabelt å være kapitalist. Kapital må legges ut, men det er ikke sikkert at merverdiproduksjonen eller salget lykkes, slik at en får inn den merverdien en regnet med. Kanskje går hele kapitalen tapt. Det finns en felles risiko for hele kapitalistklassen som helhet, og som de ikke kan forsikre seg mot ved å overføre risiko mellom hverandre, diversifisere sin virksomhet til bransjer og land med motsatt konjunkturutvikling, e.l. Denne felles risikoen er knyttet til fall i profittraten. Men det fins også risiko som knytter seg til den spesielle virksomheten som hver kapitalist driver, og de landene han driver i. Den kan man ved hjelp av de internasjonale finansmarkedene få redusert eller eliminert. Kapital i ulike bransjer og land blir på den måten i større grad bare andeler av den internasjonale totalkapitalen.

Dette er kanskje meget viktig. Det kan bety at konglomeratene som blei danna tidligere for å spre risikoen ved å drive i en spesiell bransje, kanskje ikke lenger er hensiktsmessige konstruksjoner. Det kan også bety at det ikke er noe stort hinder for internasjonaliseringa av den kapitalistiske produksjonen at det eksisterer ulik valuta, ulike renteregimer osv. i forskjellige land. En ting som det nokså sikkert må bety, er at det blir vanskeligere og gir mindre mening å si at den kapitalen er tysk, og den er fransk. Nasjonalstatene vil ikke lenger i samme grad slåss for interessene til sin kapital, men for å tilfredsstille og trekke til seg kapital generelt. Dette behøver ikke bety at faren for krig mellom kapitalistiske stater reduseres, men det må bety at når en slik fare oppstår, må det skje en tilsvarende splittelse eller deling i det internasjonale finansmarkedet.

2. Internasjonalisering av produksjonen

Legg merke til at Sweezy overhodet ikke nevner den teknologiske utviklinga i forbindelse med krisa i kapitalismen de siste 20 åra. Jeg trur det henger sammen med at han er underkonsumpsjonist. En underkonsumpsjonist er en som mener at kapitalismen normalt vil være preget av stagnasjon, og at dette skyldes manglende etterspørsel etter forbruksvarer. Det som kan bringe vekst inn i kapitalismen, ifølge et slikt syn, er ikke indre krefter i kapitalismen sjøl, men diverse ytre faktorer, som offentlige utgifter i forbindelse med krig og gjenoppbygging etter krig, sløsaktig forbruk fra byråkrati og overklasse (måneferder), åpning av nye avsetningsmarkeder i verden osv.

Sweezys underkonsumpsjonistiske syn kommer til uttrykk i hele den historiske gjennomgangen i artikkelen, men klarest i slike oppsummerende setninger som «Den normale tilstanden for det modne kapitalistiske systemet er stagnasjon» og «Det ligger i akkumulasjonens natur å eliminere etterspørselen som stimulerer den». Det er også klart at han ser på begge verdenskrigene som ytre faktorer som utsetter den iboende stagnasjonstendensen.

Et slikt syn på kapitalismen finner etter mitt skjønn ingen støtte hos Marx. Hos Marx vil kapitalismen skjerpe klassemotsigelsene, gi arbeidsledighet og voldsomme kriser, men ikke «flate ut» i en vedvarende stagnasjon. Motsigelsen i kapitalismen hos Marx ligger i at kapitalakkumulasjonen vil revolusjonere produktivkreftene, øke den organiske sammensetninga, senke vareverdiene og profittraten, og dermed utløse ei krise. Men krisa fører til sentralisering av kapitalen, sanering av de uprofitable foretakene, økt arbeidsløshet, hardere utbytting, og dermed et nytt grunnlag for kapitalakkumulasjon. Men den begynner ikke på samme punkt som forrige gang. Det har både skjedd en teknologisk revolusjon og en endring av produksjonsforholdene.

I tråd med dette marxistiske synet mener jeg at vi først og fremst må analysere hva som skjer i produksjonen, både fra bruksverdisida (utvikling av produktivkreftene og arbeidsprosessen) og verdisida (utbyttinga, kapitalakkumulasjonen). Vi vil da finne at flere og flere produkter må selges på hele verdensmarkedet hvis de skal produseres på den mest effektive måten, og at utviklinga i logistikk og transport har åpnet for at ulike deler av produksjonsprosessen til ett og samme produkt kan spres på forskjellige land, og på den måten gi rom for å utnytte ulikheter i lønnsnivåer, skatteregler m.m. Denne internasjonaliseringa av den produktive kapitalen er en annen ny tendens i verden, som Sweezy ikke kommenterer. Etter mitt skjønn er den med på å frambringe de internasjonale kapitalmarkedene, samtidig som framveksten av dem letter den videre internasjonaliseringa av den produktive kapitalen. Like lite som før kan vi altså skille mellom industrikapital (i stagnasjon, ifølge Sweezy) og finanskapital (som skulle operere uavhengig av industrikapitalen, som en alternativ investeringsmulighet når industrien ikke lenger byr på muligheter, ifølge Sweezy). De to er ett, og det finns ikke en sunn og en usunn, eller en stagnerende og en blomstrende del. Du kan ikke si ja til moderne kapitalistisk produksjon, men nei til den uproduktive spekulasjonen på børser, euromarkeder osv.

De internasjonale finansmarkedene er ikke meningsløse kasinoforeteelser, men nødvendige redskaper i konkurransen mellom de multinasjonale konsernene. Det gjelder for det enkelte konsern eller kapitalgruppe å finansiere overtakelser og sammenslåinger for å skaffe seg eller holde på så stor del av verdensmarkedet at det er grunnlag for å innføre den mest effektive produksjonen. Videre gjelder det å ha avtaler om valuta, renter osv. som er gunstigst mulig i en situasjon der produksjon og salg er spredt på mange land. Dette er kanskje hovedsida. Bisida er at aktørene på det internasjonale finansmarkedet tar seg klekkelig betalt for sine tjenester, og dermed bidrar til å senke profitten til konsernene.

Er det et paradoks at vi ser nullvekst i industrien kombinert med voldsom vekst i de finansielle markedene? Overhode ikke. Det henger sammen med at vi opplever en veldig restrukturering av industrien i forbindelse med at vareverdiene på mange felter for første gang har blitt internasjonale verdier. Derfor har vi både utradering av gamle nasjonale industrier, og hektisk aktivitet høyere opp i systemet, der kampen står om å skaffe seg tilgang til eller frigjøre tilstrekkelig store kapitaler til å kunne gjennomføre den konkrete restruktureringa innafor det området en har finansiell kontroll over. Hvis restruktureringa er vellykka, vil industrien og finansmarkedene seinere vokse mer i takt. Hvis ikke, vil vi få et finansielt krakk. Merverdien kommer ifra produksjonen, og uansett hvor store deler av den som sirkulerer i finansverdenen, kan det ikke skapes profitt der som ikke er overført merverdi fra produksjonen. Profitter skapes ikke ved å veksle penger og ta renter. På det punktet er dessverre Sweezy uklar.

av Jan Fjeldstad

Jan Myrdal: Når morgondagarna sjöng

Norstedts 229 kr. Med samme kraft og detaljrikdom som i bøkene fra barndommen skildrer Myrdal i denne boka tida 1942 til 1948. Etter krigen ligger Europa åpent. Framtida tilhører ungdommen! Mulighetene er der! Full av ungdom og framtidstro drar den unge Jan Myrdal til Hellas og Jugoslavia for å være med på oppbygginga Vi får også oppleve krigsårene som ungkommunist i det tyskvennlige Sverige. Og ikke minst jentene. Som Myrdal sjøl sier, dette er ingen sjølbiografi, men hans minne om en tid da verden tilhørte håpet. «Ty en gang när solen steg upp bakom broarna, var vi alla unga och världen med oss.»

Jan Myrdal: En fest i Liu Lin

Oktober 148 kr. Igjen er Jan Myrdal og Gun Kessle på besøk i Liu Lin, byen de beskrev i boka Rapport fra en kinesisk landsby. Nå, tretti år etter, er folkekommunen oppløst. Den kollektive omsorgen har forsvinni. Det finnes ikke daghjem lenger og den gode matjorda er utbygd. Dagens Kina er prega av uhemma vekst, økende miljøproblenier og arbeidsløshet. Forskjellene mellom fattig og rik øker. Hva har skjedd med Kina? Hva har skjedd med arven etter Mao. Dette er spørsmålene som opptar Jan Myrdal i denne boka.

Ed Kashi: When the Borders Bleed. The Struggle of the Kurds

Pantheon 298 kr. Dette er ei fantastisk fotobok om det kurdiske folket. Den prisbelønte fotojournalisten Ed Kashi har med innlevelse dokumentert livet til dette tapre folket, i kamp, hverdag og fest. Med fotografier fra Tyskland, Iran, Irak, Tyrkia, Israel og England settes kurdernes kamp for fedreland i fokus. Vi følger geriljasoldater under trening, mødre og barn i ruinene av hjemmene deres, ofre for kjemisk krigføring og flyktninger i de europeiske storbyene i kamp mot både krigen og lokal rasisme. Journalisten Christopher Hitchens har en informativ innledning som redegjør for kurdernes ukjente historie.

Fatima Mernissi: Drømmer om frihet

Cappelen 279 kr. Marokkanske Fatima Mernissi har tidligere markert seg som en feministisk stemme i den muslimske verden. Hun blei født i et harem i 1940, i byen Fes i Marokko. I boka Drømmer om frihet skildrer hun sin egen oppvekst i dette haremet. Denne verdenen som vi i vest best kjenner fra Tusen og en natt blir levendegjort i hennes poetiske fortelling. Vi blir delaktige i drømmene og virkeligheten til haremskvinnene. Kulturen og kvinnenes stilling i det islamske samfunnet blir belyst og den eurosentriske synsvinkelen er et lite egna redskap til å forstå denne boka.

Irwin Silber: Socialism: What Went Wrong?

Pluto 195 kr. Boka inneholder en velskreven analyse av krefter innafor den marxist-leninistiske teorien som underminerte og til slutt leda fram til sosialismens endelige fall i de tidligere sosialistiske statene. Tesene om fortroppspartiet, proletariatets diktatur og verdensrevolusjon blir gjennomgått med et kritisk blikk. Forfatteren har bakgrunn som kommunistisk aktivist og teoretiker siden 1941. Håpet hans er at erfaringene fra Sovjet, Kuba og Kina kan brukes til å skape en ny udogmatisk sosialistisk bevegelse. En bevegelse som trengs mer enn noen gang.

Granta 48: Africa

Penguin 110 kr. Tidskriftet Granta har viet sitt nye nummer til Afrika. På sedvanlig vis er magasinet fyllt av velskrevne essays, skjønnlitterære bidrag og fotoreportasjer. Med navn som Paul Theroux, Ryszard Kapuscinski, William Finnegan og William Boyd skulle kvaliteteen være sikra. Ferden går fra et aids-ramma Uganda via amerikansk intervensjon i Somalia og borgerkrig-valg-borgerkrig i Angola til et Sør-Afrika i håpets tegn etter apartheids fall. Er noen i stand til å skildre et kontinent prega av så store forandringer og et så stort mangfold som Afrika, må det være Grantas skribenter.

av Jan Hårstad

Det er mange uforståelige trekk ved AKP: en påkaller seg leninisme og marxisme, men leser man en artikkel om forsvaret i Røde Fane nr 2, 1994 er det som om verken Marx eller Lenin noen gang skulle ha levd.

Det finnes ikke en eneste prinsipiell lærdom verken om staten, hæren eller om krig nedfelt i Per Gunnar Skotåms artikkel.

Typisk for artikkelen er formuleringer som: «Jeg har flere steder brukt betegnelsen et sterkt nasjonalt forsvar uten i forklare det nærmere. Å utvikle premisser og innhold til hva det bør bestå av, er manges ansvar og oppgave.» «EU-motstanderne må ta ansvar for forsvarspolitikken som en del av kampen for nasjonal sjølstendighet.» «Sosialistisk Venstreparti har store illusjoner om FNs rolle, men er klart mot EU, VEU og Nato.»

Dette er rent barnehageri. SP, SME, KrF og SV er glødende tilhengere av Nato. SV sogar av tyske militære inngrep i Norge og forhåndslagring. Se intervjuene med Solheim og Chaffey i Aftenposten de siste årene (23. juni 1992).

Lenin hevdet alltid at folk som bedømte partier og politikere etter programmer og uttalelser, må være noen infantile tullinger som var ubrukelige i seriøst politisk arbeid. Praksis er det eneste kriteriet marxister går ut fra og i alle hete politiske konflikter i de siste årene, støttet alle de nevnte partiene militant opp om Nato og USA!

Internasjonalene

Allerede Marx slo fast at krig var en organisk og iboende del av kapitalismens vesen. En sentral hensikt med stiftelsen av den Internasjonale arbeiderassosiasjonen var «å påby fred hvor enhver som ønsker å være deres herrer, skriker på krig». Ved nedslaktingen av Pariserkommunen 1871 skriver han:

«De europeiske regjeringene viser på den måten foran Paris klasseherredømmets internasjonale karakter. Arbeiderassosiasjonen er arbeidets internasjonale motorganisasjon mot kapitalens verdensborgerlige sammensvergelse.»

Lenin og bolsjevikene satte ved krigsutbruddet 1914 umiddelbart igang arbeidet med en ny internasjonale som hadde sin kime i Zimmerwald-bevegelsen hvor også de tyske spartakistene var representert. Lenins syn på imperialistisk krig finnes nedfelt i hundrevis av artikler, men konsentrert går det slik (9. juni 1917):

«Kampen mot den imperialistiske krigen er umulig såfremt den ikke er en kamp som utkjempes av de revolusjonære klassene mot de herskende klassene i verdensmålestokk. Krig er en fortsettelse av borgerlig politikk, ikke noe annet.» Og: «Uten en serie revolusjoner er den såkalte demokratiske fred en middelklasse-utopi.»

Lenins analyse i Pravda 18. oktober 1921 (!) av hvordan den annen verdenskrig ville arte seg er forbløffende god og korrekt. På den sjuende partikongressen i mai 1917 het det:

«Sett fra et marxistisk synspunkt er det under en diskusjon om imperialismen, fullstendig absurd å begrense seg til forholdene i bare ett eneste land da alle de kapitalistiske landene er nært knyttet til hverandre … Hele menneskeheten er kastet inn i en eneste sammenvevd blodpøl som ingen nasjon kan frigjøre seg fra på egen hånd. Skjønt det eksisterer mer og mindre framskredne land, har denne krigen bundet dem sammen med så mange tråder at det er utenkelig at ett land med egne anstrengelser kan komme ut av denne blodpølen»

Krig mot krigen

For å sammenfatte: Bolsjevikene og spartakistenes syn var at bare arbeidet for utløsningen av en proletarisk verdensrevolusjon kunne forhindre nye imperialistiske kriger. Med andre ord: Hvis vi vil kjempe mot okkupasjon og krig, må vi kjempe for den proletariske revolusjonen både i Norge og verden. Den eneste krig som marxismen anbefaler er klassekrig mot borgerskapet i alle land: Snu den imperialistiske krigen til en borgerkrig! Hovedfienden står i det egne landet!

Stalinistisk nasjonalisme

Den teoretiske modellen som Per Gunnar Skotåm arbeider med, minner påfallende mye om Josef Stalins Kominternlinje i Kina i 1927 som endte med en arbeidermassakre uten sidestykke. Det kinesiske kommunistparti ble pålagt å gå inn i det «nasjonale» og «uavhengige» «arbeider- og bondepartiet» Kuomintang, men da disse «progressive nasjonalisters» klasseinteresser ble alvorlig truet, allierte de seg umiddelbart med den føydal-militære konservative overklassen og slaktet ned for fote.

Som et politisk tegn i tiden viser modellen AKPs forferdelige store problem er med å slite seg løs fra stalinistisk nasjonalisme og vende tilbake til leninistisk og bolsjevikisk internasjonalisme. Det er spørsmålet om arbeiderklassens politiske uavhengighet som er så fryktelig vanskelig å gripe.

Bokomtale ved Johan Petter Andresen

Det er en gjeng i New York som er med på å holde i live en marxistisk bevegelse i USA. Etter min mening har disse gamle gubbene og deres yngre medarbeidere ytt mange positive bidrag for å utvikle vår felles innsikt i den generelle utviklinga i verden. Denne gjengen samler seg om å utgi tidsskriftet Monthly Review og hjelper progressive med å utgi bøker. Her i Norge er det vel en håndfull abonnenter som følger med i Monthly Review, som egentlig fortjener en større leserkrets. Nok om det. Monthly Review-gjengen har altså utgitt en bok som handler om utviklinga av arbeidsmarkedet i USA de siste tjue åra. Boka er skrevet av en økonomiprofessor som holder til ved Pittsburgh-universitetet.

Mye info

I løpet av de hundre-og-noen-og-tredve sidene behandler han utviklinga av arbeidsløsheten, arbeidstida, ansettelsesforholda, reallønna, familieinntektene, fattigdomsutviklinga m.m. på en overbevisende måte Det er mye nyttig informasjon om forholda for den amerikanske arbeiderklassen. Dessuten knytter han sammen denne informasjonen på en annen måte enn jeg er vant til. Blant annet påstår han at den gjennomsnittlige amerikanske familien nå bruker mer tid på arbeid totalt sett enn tidligere, og viser dette med tall. I USA har reallønna synki de siste par tiåra, og utviklinga «over there» er på mange måter dit våre europeiske kapitalister lengter når det gjelder forholda for arbeiderklassen. Når det gjelder hvilke forklaringsmodeller han bruker, håper jeg at det holder for Røde Fanes lesere å si at han tilhører samme skole som Magdoff.

Reformist

På slutten av boka har han et kapittel som heter: Hva må gjøres. Og her framstår han som en ekte reformist. Det lille som finnes av politisk analyse viser etter min mening at USA ennå har til gode å oppleve et skikkelig sosialdemokratisk regjeringsparti, eller for den saks skyld en reformistisk massebevegelse. Han virker altså rett og slett naiv på meg. Det er naturligvis noen gode reformforslag, men hovedstrategien er altså at en slags kooperasjonsbevegelse skal bygges opp og etter hvert erstatte kapitalismen, på samme måte som kapitalismen utvikla seg innafor føydalismen, for så å ta over. Det var faen så snille kapitalister de har i USA.

Lettlest

Man skulle ikke tro at denne boka er skrevet av en professor. Han er veldig grei å lese, og der han bruker fremmedord, gir han en forklaring på ordet. Dessuten er layouten fin der han bryter opp lengre analyser med egne bokser som handler om konkrete eksempler. Boka får du naturligvis hos Tronsmo bokhandel.

av Kjersti Nordby

Hvem skal løse arbeidsmiljøproblemer i et EU-tilpassa moderne kapitalistisk samfunn, helseeksperter eller arbeidsfolk? Hører moderne helseproblemer hjemme i politikken eller på helsekontoret?

I flere år, både som arbeider i et hardt fysisk yrke og som verneombud, har jeg vært opptatt av arbeidsmiljøet og livsbetingelsene for arbeiderklassen i det moderne kapitalistiske arbeidslivet.

Jeg ser en nær sammenheng mellom de problemene folk opplever med sin egen kropp og den utbyttinga de er utsatt for. Samtidig har jeg erfaring fra helseekspertenes tilnærming til de samme problemene gjennom bedriftshelsetjenesten; helseekspertenes forlengede arm i arbeidslivet.

Etterhvert har jeg blitt skeptisk til bedriftshelsetjenestens evne og mulighet til å løse disse problemene, og stiller spørsmål om de ikke tvert imot kan bidra til å øke utbyttinga av arbeidstakere.

I denne artikkelen vil jeg utdype dette synspunktet, og forsøke å skissere noen alternative måter å jobbe med disse problemene på.

Arbeidsmiljøet er i forandring. Tyngdepunktet flytter seg fra de harde fysiske jobbene, sjøl om de fremdeles finnes, til jobber sorn ikke setter store krav til tungt rnuskelarbeid. Mange trekker derfor den slutninga at arbeidslivet har blitt enklere og at vi har «kommet langt».

Har vi kommet langt?

Jeg opplever ikke at vi har kommet så langt, og regner med at den virkeligheten jeg beskriver er kjent av mange. Et raskt overblikk i bekjentskapskretsen, og du vil med stor sikkerhet finne flere eksempler på følgende: Kamerater og venner som kaster seg ned på sofaen etter endt arbeidsdag, som ofte blir på 12 eller 14 timer, og ikke har ork til å løfte mer enn høyst nødvendige fingre resten av dagen. Folk sorn har stive, smertefulle skuldre, verkende rygg eller armer og vondt i hodet.

Hvor mange har ikke deltatt i samtaler med utveksling av adresser på virkningsfulle kiropraktorer eller erfaringer med effekten av ginseng eller Q10?

Hvor mange av oss som forsøker å organisere ting her i samfunnet har ikke opplevd problemer med å mobilisere folk fordi de jobber overtid, er på møte fordi det er hælvete på jobben, eller rett og slett ikke har ork eller overskudd.

Lenger har vi ikke kommet. Det er dette som blir konsekvensen når statsministeren sier at «det er typisk norsk å være god». Gullmedalje til den som er best, jobber mest, er mest effektiv, yter det lille ekstra, gjør sin innsats for bedriften, samfunnet og nasjonen (les unionen). Arbeidslivet er til for veltrente menn rundt 30, uten sosiale forpliktelser.

Typisk norsk å være god …?

Professor Per Fugelli har etter min erfaring helt rett når han peker på at EU-medlemsskap vil aksellerere sykdomsutviklinga. Markedsliberalismen og den frie flyten vil øke utstøtnings- og nederlagssykdommene på den ene sida, prestasjons- og konkurransesykdommene hos dem som er så heldige å ha jobb på den andre. På forsida av gullmedaljen står det «økt konkurranseevne», «økt effektivitet», «omstillingsevne» og «vekst for å trygge velferden».

På baksida opplever vi stadige forandringer, redsel for å ikke strekke til og dermed få sparken, omorganiseringer og trussel om oppsigelser, regelrett konkurranse om jobbene, ansvar som overstiger det vi har dekning for å ta, arbeidsoppgaver som tårner seg opp og stadige angrep på goder og rettigheter. Disse omstillingene i arbeidslivet uttrykker seg som smerter og stivhet, stress og oppjagethet, svimmelhet og mageproblerner, usikkerhet, angst og depresjoner. Medisinsk og fysiologisk sett går det an å finne klare sammenhenger mellom de symptomene vi opplever og de belastningene vi utsettes for. Og ennå er vi bare ofre for EU-tilpasning.

Elendig livsstil

Helsepersoner forklarer ofte dette bildet ved å vise til at vi har så elendig livsstil. Vi røyker og drikker for mye, mosjonerer for lite og spiser for dårlig mat. Eller de sier at vi har psykososiale problemer, gjerne med vekt på det psykiske. De vil gjeme diagnostisere oss og sette på merkelapper. Når utgangspunktet er feil fører strategien for å løse problemet sjelden fram.

Det er skapt et klima hvor helseekspertenes vurderinger lett faller sammen med samfunnsøkonomiske betraktninger om lønnsomhet. Helsevesenet kan ofte havne i en rolle hvor de vil kontrollere, knipe unnasluntrere og spare penger for samfunnet. Mange mangler også forutsetninger, både klassemessig og erfaringsmessig til å analysere seg fram til hvilke mekanismer og drivkrefter i samfunnsutviklinga som forårsaker den sykdomsutviklinga vi er vitne til. Samtidig har de tilrana seg monopol på dette området.

En annen måte og se det på er at disse sykdomstrekka har sitt opphav i det moderne arbeidsmiljøet. For marxister og revolusjonære er det et mye mer fruktbart utgangspunkt. Videre at dette arbeidsmiljøbildet tilsvarer det utviklingstrinnet vi har nådd i den kapitalistiske produksjonsmåten. Dette bildet må vi forholde oss til enten vi blir medlemmer av unionen eller blir stående utafor.

Marx hevder at arbeideren blir fremmedgjort for seg sjøl ved at en annen klasse tilraner seg resultatet av arbeidet. Det er rimelig å anta at dette er grunnlaget for at mange arbeidere er fremmedgjort for sin egen kropp. Det er ikke alltid like lett å lytte til kroppens signaler, og «medbestemmelse» innebærer sjelden at vi kan bestemme over kroppen. Fremmedgjøringa øker ytterligere ved at vi overlater helseproblemer til helsetjenesten.

Helsepersoner har som uttalt mål i denne vinnerkulturen at alle skal få utnytta ressursene sine bedre, og at det er viktig at alle gode krefter samarbeider for å øke trivselen på arbeidsplassen. Men ut fra marxistiske, politisk økonomiske begreper er trivsel et fremmedord i arbeidslivet. Det kapitalistiske arbeidslivet er ikke etablert for trivsel, men for produktivitet og konkurranse. Det moderne arbeidslivet krever ikke lenger bare arbeidskrafta vår, men også lojaliteten, skaperkrafta, omstillingsevna og fritida.

Spørsmålet er hvor mye vi greier å yte i det lange løp, og hvor mye energi som skal svettes ut av den menneskelige organismen. Hvis vi skal opprettholde arbeidskrafta, trenger vi å veksle mellom arbeid og hvile, mellom produksjon og reproduksjon. Mange opplever at de yter mer enn kroppen har dekning for. Det er ikke mer ressurser å utnytte. Hvis vi ikke får tid til å fornye arbeidskrafta, brytes arbeidsevnen ned over tid.

I Norge har vi arbeidsmiljøloven som beskriver hvilke krav vi som arbeidstakere kan stille til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Loven regulerer også forholdet mellom de tre hovedaktørene i arbeidsmiljøspørsmål: Arbeidsgiver, verne- og helsepersonale og arbeidstakere, gjerne representert ved sine verneombud.

§ 14, arbeidsgivers ansvar

Mange arbeidstakere pukker på at det er arbeidsgiveren som har ansvaret for å sørge for at arbeidsmiljøet er fullt forsvarlig, og i forhold til loven har de sjølsagt helt rett i det. De mener at arbeidtakerenes oppgave er å stille de riktige krava, så er det opp til arbeidsgiver å gjøre noe for å løse problemet. Men konsekvensen av dette standpunktet er at det er arbeidsgiveren som legger premissene og finner svara på de spørsmåla vi stiller.

Jeg mener at de spørsmåla vi diskuterer her er for viktige til å overlates til arbeidsgiveren. Det handler om hvordan vi, all utbytting til tross, kan slåss for et verdig liv for oss sjøl og våre klassefrender.

§ 30: Helsepersonells fri og uavhengige stilling – mon det?

Før jeg problematiserer helseekspertenes samfunnsmessige rolle i arbeidslivet, vil jeg understreke at opplevelsen av at bedriftshelsetjenesten (BHT) er bra og fører til mye bra, utvilsomt er riktig i mange sammenhenger. Men utviklinga den seinere tida har gjort at jeg stiller meg spørsmål om hva bedriftshelsetjenestens oppgave egentlig er, og hva og hvem vi egentlig er til for.

Er det BHTs oppgave å bidra til å bevare arbeidstakernes helse gjennom sitt forebyggende arbeide, ved å oppfordre dem til å sette grenser for utnyttelse og utbytting av egen arbeidskraft, eller er det å gå inn for alt som kan suge den ut?

Er det vår jobb å bidra til å styrke enkeltbedriftenes konkurranseevne, eller å bidra til at arbeidstakerne bevarer sin helse, sin arbeidsevne og sin integritet?

Det verserer en del tanker, begreper og metoder i bedriftshelsesammenheng som det lukter borgerskapets og næringslivets ideologi av. Jeg opplever at helsepersonell kaster seg ukritisk på den og gjør den til sin egen.

Det dreier seg om et knippe moteord som makteliten preger den økonomiske debatten med, som internkontroll, kvalitetskontroll, kvalitetssikring, «medbestemmelse» og medarbeidersamtaler, lederutvikling og organisasjonsutvikling, økt effektivisering, bedring av produktiviteten, økt konkurranseevne, senking av sykefraværet (uten å spørre seg om det stiger eller synker), konfliktløsning, standardisering og ISO-sertifisering.

Konsensuskonferanser har blitt en ny trend, mens et gammeldags ord som fagkritikk har gått i glemmeboka.

Ved å legge seg så kloss opptil bedriftslederideologien, har helsepersonell på et vis tatt standpunkt. Ledernes standpunkt er maktas standpunkt. På denne måten blir helsepersonell megafoner for de herskendes tanker, og lager egne systemer og arbeidsmetoder som er tilpassa borgerskapets og kapitalens behov.

Framskritt – for hvem?

La meg nevne et par eksempler for å illustrere poenget: For ett års tid siden kunne Aftenposten gledesstrålende fortelle om en ny muskelmåler som kan måle muskelstyrken nøyaktig, med tall. Med denne maskinen kan helse- og trygdeapparatet avsløre simulanter, bestemme rekkefølgen i trygdekøen og vurdere arbeidstakeres yteevne. Dette ligger kanskje litt fram i tid, men det er ikke vanskelig å se at det ligger i forlengelsen av det vi opplever her og nå. Det er jo et stort framskritt at vi kan få vitenskapelige og objektive målemetoder, og ikke være overlatt til helsepersoners skjønn og vedkommendes subjektive framstilling av sine egne plager.

En annen diskusjon som er langt mer aktuell, og som er reist i BHT-kretser den seinere tida, er hvordan vi skal kunne stille krav til arbeidstakerne i form av trening for at de skal kunne tilfredsstille de krava som arbeidet setter. Jamfør med marxistisk teori om merverdiproduksjon, hvor arbeidstakeren i store deler av arbeidsdagen jobber penger rett ned i lomma på kapitalisten. Hva skylder vi dem egentlig?

Bedriftshelsetjenesten kan være bra og føre til mye bra. Men sjøl om vi vil oppleve at forbedringer på arbeidsplassen også oppleves som umiddelbare forbedringer for vanlige ansatte på kort sikt, er det også grunn til å spørre seg hva som vil skje på lang sikt, og hvor mye ytelse som kan presses ut av den menneskelige organismen.

Ekspertrollen inneholder dessuten et klasseperspektiv. Eksperten tilhører oftest en annen klasse. I bedriftshelsesammenheng uttrykker dette seg gjennom at eksperten handler på «vegne av» personer som ikke vet bedre og kan bedre. De kolonialiserer folks kunnskaper og erfaringer og gjør dem til ekspertkunnskaper.

Et alternativ

Helsepersonell behøver ikke å ha det utgangspunktet at de skal stable arbeidskrafta på beina for kapitalen.

Helsepersonell må ikke begrunne bedring av arbeidsmiljøet med at det er så bra for produktiviteten. De behøver ikke å spille rollen som «revolusjonsforsikring», slik arbeidervernlovgivinga var det fra slutten av det forrige århundre for å demme opp for det sosiale opprøret som fulgte i kjølvannet av den industrielle revolusjonen. De må ikke utøve hjelpe- og formynderholdning ovafra og ned og overdynge arbeidstakerne med velmente gode råd, uten å spørre hva folk har muligheter for. Vi kan klare oss uten å bli påført ekstra skyld og ansvarsfølelse for alt det vi ikke får til, men burde ha gjort.

Helseekspertene har kunnskaper som folk har bruk for. Kunnskap om hva slags arbeidsforhold som skaper sjukdom og hvordan sjukdom kan unngås. Kunnskap som kan brukes til folks egen frigjøring mot det som bryter helsa ned.

Dette kan virkeliggjøres ved at arbeidstakerne blir likeverdige deltakere i en prosess for å undersøke virkeligheten. Målet med denne undersøkelsesprossessen må være å utvide folks forståelse av egen situasjon, og dermed styrke muligheten deres for å handle. Handle på egne vegne og i tråd med egne interesser og verdier.

Proletære metoder for ledelse og arbeid – PMLA

Under det arbeidet som gikk forut for utarbeiding av arbeidsmiljøloven, var et av premissene at arbeidstakerne sjøl skulle gjøres i stand til å løse miljøproblerner på jobben, framfor at dette skulle være ekspertenes domene. Verneombudsordninga skulle være virkemiddelet i dette arbeidet. All erfaring tyder på at det er et drøyt stykke igjen til at disse idealene kan virkeliggjøres. Men alle progressive, både verneombud, tillitsvalgte og helsepersonell kan begynne å utvikle alternative metoder for kunnskapsutvikling og metoder for å øke arbeidsfolks muligheter til å forsvare seg mot et arbeidsliv som systematisk bryter helsa ned.

«Massene er de virkelige heltene.» Dette utsagnet fra Mao må være motivasjonen og drivkrafta i slike metoder. Hvis vi har som målsetting å oppnå bevegelse og forandring, er dette utgangspunktet mye mer fruktbart enn «på vegne av»-holdninga.

For oss som jobber for et annet samfunn blir masselinja viktig som strategi. Hvordan vi organiserer opprøret i dag, kan gi oss viktige erfaringer og modeller for hvordan vi vil organisere det sosialistiske samfunnet.

Kunnskap for hvem – kunnskap om hva

Hvor kommer kunnskapen fra? Hva slags kunnskap blir viktig hvis vi skal mobilisere arbeidsfolks evne og vilje til å slåss mot den utviklinga vi ser?

Det viktigste første trinnet progressive tillitsvalgte, verneombud og helsepersoner kan bruke i arbeidsmiljøsaker er å samle, systematisere og utvikle den kunnskapen folk samla sett har om sin egen arbeidsplass.

Vondt i skuldra er sjelden en individuell foreteelse. De plagene folk opplever, er noe de har felles med arbeidskamerater og andre klassefrender. Felles opplevelser i et felles arbeidsmiljø gir felles kunnskap. Opplevelsene er ganske like, men forskjellige enkeltpersoner har egne vinklinger som utvider den felles kunnskapen hvis de diskuteres offentlig. Alle kan legge sin kunnskap i potten.

Hvis vi skal få ting til å skje, hvis vi skal kunne omskape klaging og sutring til aktiv handling, er vi nødt til å ta folk på alvor og stole på at de har noe å melde. Denne holdninga er et bevisst valg vi må ta. All erfaring viser at folk har ideer til hvordan problemer kan løses i massevis, og at de kan mobiliseres i en slik prossess.

Som helseperson kan jeg bidra til denne kunnskapsutviklinga på denne måten:

• Jeg har min kunnskap. Jeg har gått på skolen og lært anatomi og fysiologi. Dette er gjennomsnittlige kunnskaper. Ingen personer er like, alle varierer vi rundt gjennomsnittet.
• Dessuten har jeg erfaringer. Egne og andres. Den teoretiske kunnskapen er utvikla og modifisert gjennom erfaringer.
• Du på arbeidsplassen har dine kunnskaper og dine erfaringer. Og de er ikke mindre viktige. Min kunnskap er død og ubrukelig uten din kunnskap. Du må knytte mine kunnskaper til dine erfaringer. Det er ikke sikkert at det jeg hevder, kan brukes «rått» av deg.
• Det viktigste er at du bevisstgjør egne erfaringer og deler dem med andre, for du har mye mer kunnskap enn du tror! Flere tolkninger av virkeligheten gir flere muligheter og flere handlingsalternativer. Derfor er det viktig at du er med på å bygge opp den kollektive kunnskapen.
• Grip inn i virkeligheten, ikke la andre ta avgjørelser som har betydning for deg. Ikke overlat viktige ting til eksperter. Bruk kunnskapen til det du har behov for!

På denne måten vil kunnskapsspiralen utvikle seg gjennom en vekselvirkning mellom diskusjon, ettertanke og ekspertkunnskaper. På denne måten kan arbeidsfolk sjøl formulere det problemer de opplever, og finne den løsninga som de synes er best. Gjennom undersøkelsen finner vi det verktøyet vi trenger for å løse problemet. Mao igjen. Og løsningen blir arbeidsfolks eget verk, ikke noe som er pådytta utenfra. Mens helsepersonen, som kommer utenfra, kan fungere som en vegg å spille ballen mot og derigjennom styrke folks sjøltillit til å analysere og til å handle.

Når løsningen er funnet, må arbeidstakere sammen med sine verneombud og tillitsvalgte slåss for å få forbedringene gjennomført.

Utfordringa til fagbevegelsen

Fagforeninger og klubber kan bryte med samarbeids- og konsensusideologien ved å bruke klassebegrepet og klasseorganiseringa som utgangspunkt. Fagforeninger er bedre egna til å ta vare på arbeidstakerne enn helsetjenesten, og de har også midler til å gjøre det på en helt annen måte enn bedriftshelsetjenesten kan.

Bedriftehelsetjenesten begrenser ofte sin funksjon til å påpeke helseskadelige forhold, uten videre oppfølging, mens fagforeninger og klubber er organisert for arbeiderklassens kamp.

Arbeidsfolk og faglige tillitsvalgte opplever en strategisk defensiv for tida. Det er i høyeste grad bekymringsfult at arbeiderklassens organer blir forsøkt knust og spilt utover sidelinja, og at arbeidsfolk på denne måten blir et lett bytte både for kapitalen og for borgerskapets ideologiprodusenter.

I denne situasjonen kan fagforeningene begynne å diskutere hvordan de skal bruke bedriftshelsetjenesten kollektivt, og ikke bare en og en, om det er krav som kan stilles til helsetjenesten, og om helsetjenesten gjør den jobben arbeidsfolk har bruk for.

Jeg synes det ville være bra i den situasjorten vi er i, om fagforeningene kunne engasjere seg i arbeidsmiljølovens kapitler 2 til 8, og ikke bare dem som kommer etter. Det betyr ikke at det ikke er viktig og nødvendig å kjempe for lønns-, arbeidstids- og ansettelsesforhold. Men det kan også være mye å hente på å jobbe med de forholda som direkte griper inn i hvordan arbeidshverdagen oppleves.

Det er gjerne det som skjer i arbeidshverdagen som har direkte konsekvenser for helseutviklinga og utviklinga av belastningsplagene over tid. Min erfaring er at om vi greier å knytte forbindelsen mellom de personlige problemene og de personlige plagene og vår samfunnsanalyse, vil det bidra til å heve bevisstheten om hvordan klassesamfunnet virker. Det er mye sprengkraft i denne sammenknytninga.

Gjenreis arbeiderkollektivene

For noen år siden var det ennå noen som opplevde noen mening i ordet arbeiderkollektiv. Dagens kapitalisme har bidratt til å bryte dette kollektivet ned.

Er det noen muligheter for å tenke på å bygge dem opp igjen, for å stå samla mot klassefienden i tida som kommer? «Samla står vi sterke» i motgangen framfor «Når krybba er tom bites hestene»? Da trenger vi å videreutvikle PMLA – de proletære metodene for ledelse og arbeid, sette dem ut i praksis og skaffe oss nye erfaringer.

Marx sier at vi godt kan oppleve kortvarige oppgangsperioder, men hvis vi ikke opphever fremmedgjøringa gjennom revolusjonen, vil vi snart ha den samme elendigheta gående på nytt. Det er mye som taler for at den mest effektive forebygging og behandling av belastningslidelsene finner sted når vi kan ta kontrollen over egen virkelighet og egen helse.

av Kjersti Røhme

Kirunarapporten viser at det er økonomisk gevinst å hente, hevder leder av likestillingsrådet i Norsk Hjelpepleierforbund, Anita Vorkinslien

Seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon! Kravet ble reist første gang av gruvearbeiderne i Sulitjelma i 1920. På fana står det: 6 timers arbeidsdag. Gjør din pligt og kræv din ret. Og før LO-kongressen i 1981 ble kravet reist formelt av Sulitjelma Gruvearbeiderforening. 8. mars 1983 hadde fagorganiserte i NTL en markering under parola «Ta 6-timersdagen», og det har siden vært en kampsak for kvinnebevegelsen. Men det har ikke vært lett å få politikere i tale. På 80-tallet ble kravet så å si kjent dødt og maktesløst, kriseforståelsen slo inn i alle leire. Norge hadde ikke råd til reformer. Nå er tida kommet for å reise det på nytt.

Anita Vorkinslien er hjelpepleier og leder av likestillingsrådet i Norsk Hjelpepleierforbund. Hun forteller at forbundet har hatt parola om sekstimersdagen i sitt prinsippprogram siden landsmøtet 1987. Kravet har ligget lavt som andre steder, men de siste åra har det vært mer prioritert. Det er et hovedsatsningsområde i handlingsprogrammet for 1995.

Det svenske prosjektet med sekstimersdag innen den hjemmebaserte omsorgstjenesten i Kiruna var grunnen til å trekke det fram igjen. En rapport utarbeidet av universitetslektor ved det personaløkonomiske institutt ved universitetet i Stockholm, Birgitta Olsson, ble lagt fram etter en to års prøveperiode.

Den viste at det var økonomisk gevinst å hente i form av redusert sykefravær, færre yrkesskader, langtidssykemeldinger, attføring osv.

Et vanskelig regnestykke

– Hva skjedde etter at rapporten ble lagt fram?

– Prosjektet starta i 1989 og rapporten ble lagt fram i 1991. Da resultatene kom på bordet, innførte Kiruna kommune seks timers arbeidsdag med åtte timers betaling som fast ordning i hjemmehjelpstjenesten. I 1992 ble det i Sverige bestemt at kommunene skulle overta ansvaret for hele eldreomsorgen. Mange institusjoner ble overført fra fylkesnivå til kommunenivå.

For Kiruna betydde det at de ansatte på sykehjemmet fikk kommunen som arbeidsgiver. Det er høyt sykefravær og belastende arbeid også for arbeidstakerne på sykehjemmet. Det var naturlig å reise spørsmål om disse arbeidstakerne burde få samme arbeidsvilkår som kollegene i hjemmehjelptjenesten hadde. Imidlertid har det vært et politisk klimaskifte i Kiruna, med påfølgende motstand mot reformen. Begrunnelsen har blant annet vært at reformen er for dyr, og det vises til at kommunen har fått økte utgifter på 3 millioner kroner, i hovedsak lønnsutgifter.

På den andre sida viser forskning at staten har spart 5 millioner kroner, blant annet på mindre utbetalinger av sykepenger og arbeidsledighetstrygd, og at reformen derfor har vært samfunnsøkonomisk lønnsom. Uenighetene om hvorvidt en sekstimersdag-reform er lønnsom eller ikke, blir derfor et spørsmål om hvilken økonomisk modell man velger for regnestykket. Ser man på en kommune som en bedrift, kan man finne argumenter for at dette koster penger. På grunn av ansvarsfordelingen mellom forvaltningsnivåene, vil man ved å velge et samfunnsøkonomisk perspektiv derimot se innsparingene i regnestykket og at sekstimersdagen er lønnsom.

– Og hvordan er ståa i Norge?

– I Norge har det aldri kommet lenger enn til planleggingsstadiet. Midt på 1980-tallet var det breie allianser for arbeidstidsreformer mellom kvinnebevegelse, forskjellige fagforeninger og kvinneutvalg i politiske partier. I 1987 forelå det konkrete planer om et prøveprosjekt ved Lindeberg sykehjem Det var utarbeidet turnusordninger og alle detaljer var klare, da sa byrådet Nei! Det ble aldri noe av.

Så kom omleggingen i norsk økonomi og nulloppgjør på løpende bånd. Det la seg som en klam hånd over landet at man ikke skulle kreve noen ting. Og i slutten av 80-åra forsvant sekstimerskravet fra de fleste politiske programmene.

Det handler om kvinnefrigjøring

I 1987 kom også arbeidstidsutredninga (NOU -87). I høringsuttalelsen som likestillingsrådet gav, sier de at sekstimersdagen er den reformen som best vil fremme likestilling mellom kvinner og menn. Den gir flest positive virkninger med mer lik arbeidstid mellom kjønnene, likere deling av omsorgsoppgaver i hjemmene. Den legger vekt på farsrollen, at far får mer kontakt med sine barn. Sekstimersdagen gir kvinnene bedre muligheter til full jobb og full lønn, muligheter til avansement, større valgfrihet i arbeidslivet.

Det går på helsa løs

Det er åpenbare grunner til at Norsk Hjelpepleierforbund prioriterer kravet om sekstimersdagen. De organiserer 45.500 medlemmer, 98,5 % av medlemmene er kvinner. Ca 70 % jobber i deltidsstillinger. Én forklaring på det er tilpassinga mellom hjem og yrke, men den viktigste grunnen er at yrket er for tungt. De siste åra er det også blitt vanskelig å få hele stillinger. Det opereres med lav deltid og mye halv tid. Stillingene splittes opp og lyses ut som små deltidsstillinger.

Det viser seg at i løpet av en tiårsperiode forsvinner folk fra yrket. Det er slitsomt og har få avansementsmuligheter. Hovedgrunnen er at belastninga er for stor, mange havner på uføretrygd eller blir førtidspensjonert. Den ufrivillige avgangen er stor ved belastning. og mange søker seg frivillig over i andre yrker.

Det er gjort undersøkelser når det gjelder belastning ved heltids- og deltidsarbeide. Det viser seg at den er like stor; det er lengden på arbeidsdagen som er avgjørende. Skadene oppstår de siste timene på dagen. Man blir like sliten av å jobbe annenhver dag som å jobbe hver dag, det er ikke stillingsbrøken som er avgjørende.

– Hvordan er lønna, får dere noe igjen for slitet?

– Hjelpepleier er et lavtlønnsyrke, det er ikke verdsatt gjennom lønningsposen. Da blir det heller ikke mulig å kjøpe seg et lettere privatliv. Det er viktig for kvinners selvstendighet å ha ei lønn til å leve av og ei arbeidstid til å leve med. Og kortere daglig arbeidstid gir en mulighet til å redusere belastningene i yrket.

Eldreomsorgen som prøveklut

Da resultatet av Kirunarapporten ble kjent i Norge, tok Kvinnefronten initiativ til ei samarbeidsgruppe og inviterte forskjellige kvinneorganisasjoner og politiske partier på bredt grunnlag for å diskutere sekstimersdagen.

Høsten 1992 møttes ulike grupper fra Kvinnefronten, Kvinneforbundet, Kvinnesaksforeningen, Høyre, Norsk Hjelpepleierforbund, Norsk Sykepleierforbund, Handel og Kontor og Fellesorganisasjonen (sosionom-, barnevernspedagog- og vernepleierforbundene).

Målet var ikke at alle skulle tenke likt. Det kom fram ulike syn på kravet om sekstimersdagen og ulik prioritering. Det fantes flere varianter av kravet, f.eks. med eller uten lønnskompensasjon, om det skulle gjelde for alle eller bare for enkelte grupper osv.

Felles hadde alle et ønske om å sette i gang et prøveprosjekt innen helse og sosialsektoren hvor det er store grupper lavtlønte kvinner med høyt sykefravær og mye belastningsplager samt utstrakt bruk av deltid. Det var ønskelig med minimum to prosjekter; i en by- og en landkommune. Det burde heller ikke være andre omstillingsprosesser på gang samtidig på det aktuelle stedet sånn at man kunne unngå sammenblandinger av hva som har effekt på hva. Det er viktig å ha med engasjerte forskere i hele prosessen, ikke minst på dokumentasjon.

Samtidig som samarbeidsgruppa jobba og møttes fra høsten 1992 til høsten 1993, bestemte Oslo kommune å sette i gang et prosjekt for å redusere sykefraværet. Det ble foreslått å se på sekstimersdagen i sammenheng med prosjektet, noe kommunen gikk med på. Et forslag til et sekstimersdagsprosjekt ble behandlet og vedtatt i byrådet som innstilte til bystyret.

Tanken var å be staten om å dekke de merkostnadene dette ville føre med seg. Men før noen søknad var blitt sendt til noe som helst departement, gikk Grete Knutsen, Gunnar Berge, Grete Berget og NHO ut i pressa og sa at de ikke ville bevilge penger til dette. Man kan spørre seg hvorfor de var så hissige på å komme bystyret i forkjøpet.

Kanskje kommer kongen?

Men vedtaket om å sette i gang et prøveprosjekt ble opprettholdt, og Oslo kommune har i høst plukket ut 100 ansatte i helsesektoren som skal delta i prosjektet. Det er 50-60 ansatte ved Majorstuen og Casinetto alders- og sykehjem og 40-50 hjemmehjelpere og hjemmesykepleiere ved avdelingen for hjemmebaserte tjenester, øvre distrikt i bydel 2 som skal delta. Oslo kommune har skaffet pengene som skal til for full lønnskompensasjon for de 100 deltakerne, etter at både Helse- og sosialdepartementet og Kommunaldepartementet har nektet å gå inn med midler.

Norsk Hjelpepleierforbund vil i 1995 jobbe for å sette i gang flere prosjekter slik at man kan sammenligne resultatene og se på ulike faktorer som spiller inn, sier Anita videre. Da vil man se om resultatene peker i samme retning.

Hjelpepleierne gjør en viktig jobb som de er stolte over, og de ønsker å være i jobben. Sekstimersdagen er en måte å få en jevn tilknytning til arbeidslivet hele ens yrkesaktive liv. Som gruppe ser vi en mulighet til bedre arbeidsforhold, det er viktig at det er en daglig redusert arbeidstid, ikke ukentlig. Ikke minst har arbeidsmiljøet mye å si for klientene, for at de skal få den kvaliteten på tjenestene som de har krav på

– En av de to timene av arbeidstidsforkortelsen er betalt med i fravær, sier Birgitta Olson i rapporten sin.

– Det er ikke et spørsmål om å ha råd, det er spørsmål om å ha råd til å la være, sier Anita Vorkinslien. Hvor mye skal folk betale med egen helse?

av Olav Randen

Dei rette tankane kjem nedanfrå, ikkje ovanfrå eller utanfrå. Slike tankar vart forståtte i Noreg. Dei møtte tradisjonane frå det samfunnet Tacitus skildra og Grundtvig og Hans Nielsen Hauge vidareutvikla. Men den unge m-l-rørsla forstod ikkje sjøl desse banda.

Bedehuset ligg på ein furumo midt i bygda. Det vakre tømmerhuset vart bygt på dugnad sist i tjueåra. Utan innlagt vatn og med utedo var det for gammaldags, slik at det nyleg er reist eit tilbygg med toalett, dusjrom og kjøkken. Kommunen har gitt eit lite tilskot, arbeidet er gjort på dugnad, og bygdefolk har gitt pengar og materialar. I over seksti år har bedehuset vore kvitt. Då tilbygget kom, skulle heile huset målast. Bedehusstyret møttest og drøfta målinga. Eit styremedlem ville at huset skulle målast raudt. Somme ville ha det kvitt som før og som bedehus skal vere, andre var usikre. Noko vedtak vart ikkje gjort.

Tilhengjaren av raudt bedehus, vi kan kalle han Knut, drøfte saka med kona til ein av dei andre styremedlemene. Ho er dansk og har difor ikkje vår tradisjon med kvite bedehus i blodet. Ho var samd i at huset burde bli raudt. Ho greidde, iallfall nesten, å overtyde mannen sin. Knut kjende bygdefolket, både deira synsmåtar og fargesans, og var overtydd om at viss raudmålinga først kom på huset, ville folk like det. Men han visste like godt at det var godt som uråd å få gjennom eit vedtak i bedehusstyret om raudfarge. Han tok difor saka i eigne hender. Han kjøpte raudmåling, brekte om og kom fram til eit engelskraudt nokså nær den farga vi kjenner frå mange svenske gardshus. Så byrja han å måle på baksida av huset der ingen såg, inni krokar og oppunder taket.

Då folk vart vare kva han dreiv med, kunne dei gå attom huset og sjå på fargen. Det såg bra ut. I tillegg kom at Knut hadde lagt ned så mykje arbeid med målinga at om dei ville tvihalde på kvitfargen, ville deira eigne dugnadstimar med overmåling bli mange. No er bedehuset raudt. Knut vurderte sambygdingane sin fargesans rett. Alle er nøgde, og ingen ønskjer kvitfargen attende. Vi kan difor forsvare framgangsmåten. Resultatet vart bra. Knapt nokon vil protestere på at bedehuset er vakrare enn før. Dessutan gjorde Knut mykje av dugnadsarbeidet.

Men raudfargen har kome gjennom eit kupp. Det demokratiske organet, det medlemsvalde bedehusstyret, vart skuvt til sides. Medlemene har ikkje fått medverke, dei har ikkje fått den øvinga i demokrati og den opptreninga av fargesansen det ville vere å drøfte gjennom og votere over spørsmålet. Kuppmakar Knut vurderte truleg rett, både at sambygdingane ville like raudfargen og at fargeendringa ikkje kunne gjennomførast på demokratisk vis. Med demokrati hadde huset vorte verande kvitt – og styggare. Men kva orn han hadde vurdert feil? Når eksperten eller den med avgjerdsmakt kjem i konflikt med folks syn og likevel pressar si forståing gjennom?

Eit liknande val stod Josef Stalin og Sovjetunionens kommunistiske parti (bolsjevikane) framfor i tredveåra. Les vi til dømes 1938-utgåva av SUKP(b)s historie, ser vi at dei analyserte opprustinga i Tyskland og krigsfaren skarpt. Dei visste at om få år kunne Hitler gå til åtak pa Sovjetunionen. Og dei måtte treffe mottiltak.

Dei satsa på tungindustri og våpenproduksjon, på års- og femårsplanar og stadig strammare produksjonsmål. Dei satsa endå om folk flest var motviljuge, ikkje hadde det innsynet leiarane sat med og oppfatta satsinga som tvang og sentraldirigering.

I ettertid er det lett å forsvare omlegginga. SUKP vurderte rett, Tyskland var svanger med okkupasjonar og verdskrig. Satsinga på tungindustrien, om folk var aldri så lite mogne for det, måtte til for å stogge Hitlers tusenårsrike. Men ser vi på seinare krigsrøynsler, til dømes i Kina og Indokina, ser vi at med massemobilisering og geriljakrig kan eit lite land slå eit stort og eit fattig land eit rikt. Om Stalins militærekspertar ikkje kjende desse sidene ved militærvitskapen og om dei dels ikkje var utvikla, kan vi likevel seie at innsynet kunne ha vakse gjennom krigsåra, og at det altså fanst alternativ til Sovjets satsing på tungindustri, på artilleri og tradisjonell stillingskrig.

Vinteren 1988-89 starta ein debatt i AKP(m-l) om valarbeidet framover. AKP og RV kan bli vekkraderte, vi må tenkje nytt og dristig, hevda Tron Øgrim og fleire og lanserte ideen om ei samla venstreside. Dette vart med kvart til Fylkeslistene for miljø og solidaritet (FMS). RV hadde ein del sympatisørar. Men dei var forhindra frå å vere med i debatten. For RV var ingen medlemsorganisasjon. Ulikt alle andre parti i Noreg hadde ein annan organisasjon, AKP, bukta og begge endane. Dei tre døma, bedehuset, Sovjets tungindustrisatsing og AKPs satsing på Fylkeslistene for miljø og solidaritet har noko sams. Dei handlar om avgjerder tekne av betrevitarar på vegner av folket.

Om nordiske demokratitradisjonar rundt år 80 etter Kristi fødsel skreiv den romerske historikaren Tacitus om Germannia. Germanarane lengst mot nord hadde den merkelege vanen at når dei var usamde, samlast dei i store flokkar, menn og kvinner, og diskuterte og skjente til dess dei samdest.

Går vi tusen år frametter i tid, er kvinnene ute or biletet, og trælane har minimal innverknad. Men framleis er det slik i nordiske land at bønder vel kongar, avset kongar dei er usamde med og kan drepe kongar som ter seg dårleg. «Kongen skal råda for bod og bann og for utferdene våre. Me skal ikkje nekta han leidang til landsenden, når han byd ut, fordi han treng det og til gagn for oss,» heiter det i Gulatingslova. Og om kyrkja: «Me har avtala med biskopen vår at han skal yta oss teneste.»

«Kvifor hadde den norske mellomalderbonden ei så sjølvstendig stilling? Vår påstand er at skilnaden mellom bondekåra i Norge og Frankrike/England på 1000-talet i all hovudsak kom av ein skilnad i makt,» skriv historikaren Kåre Lunden og har for så vidt rett. I Frankrike og England hadde herskarane hærar som kunne tukte folket. I Noreg hadde bøndene hærmakta. Men kvifor var det slik? Forklaringa må søkjast i to faktorar: Eit landskap med vilt i skog og fjell, med fisk i havet og med små og spreidde åkerlappar mellom åsar og i lier kunne gi levebrød av eige arbeid, men det kunne ikkje gi rikdom. Difor fekk vi ikkje føydaladel og leilendingar. Den andre faktoren er retts- og demokratitradisjonane frå Tacitus si tid. Fisken i havet og vanlegvis viltet i skog og fjell har vore allemannseige, bær, urter og sopp likeså. Den norske bonden har vore gardbrukar og ikkje gardeigar, først i dette hundreåret er nemninga grunneigar kome inn i norsk rettstradisjon som importgods fra romarretten. Konsesjonslovene og krava om bu- og driveplikt i landbruket er ei vidareføring av dei gamle rettstradisjonane. Om ein britisk landowner finn verdifulle mineral på sin eigedom, er dei hans. Om ein norsk finn mineral, tilhøyrer dei samfunnet, medan han sjølv berre får erstatta inntektstapet ei utvinning kan gi han.

Vi kan gjere eit nytt sprang framover frå 1000-talet og til hundreåret føre dette. Denne tida vil eg kommentere med å nemne tre personar: ein lekpredikant, ein prest og ein forfattar. Hans Nielsen Hauge (1771-1824), Nikolai Frederik Severin Grundtvig (1783-1872) og August Strindberg (1849-1912), ulike, men likevel like på det viset at dei såg samfunnet nedanfrå og at dei hadde tillit til folk flest. Jamvel dit at dei måtte tåle fengselsopphald (Hauge), tap av embete (Grundtvig) og utlegd (Strindberg).

Kanskje er det urettvist mot Lars Levi Læstadius, Ivar Aasen, Marcus Thrane og fleire å dra fram nettopp desse tre. Men likevel: Kristendommen i Norden, særleg i Noreg, har vore ei lekmannsrørsle meir enn ein toppstyrt kristendom. Skoleverket, særleg i Noreg og Danmark, har hatt som mål å gjere elevane til gagns menneske, å gi dei kunnskapar og innsyn, og ikkje berre å gjere dei til brikker i produksjonssysternet. Litteraturen har vorte ein litteratur for og av vanlege folk. Medan ein fransk forfattar må ha mange års utdanning for å meistre språket og gjennom det også fjernar seg frå vanlege folk, har dei nordiske språka, og aller mest den folkemålsnære islandske skriftmålstradisjonen og det råe, saftige som svensken Strindberg lærte frå folkedjupet, gjort at ein heil hær av forfattarar steig fram i den såkalla statarskolan rundt 1920, Ivar Lo-Johansson, Jan Friedegaard, Harry og Moa Martinson og fleire, folk utan lang skolegang, men med røynsler frå skipsdekk, torp, skogs- og fabrikkarbeid. Om ein utanlandsk student kjem til universitetet i Reykjavik for å studere islandsk, blir han gjerne sendt ut på ein gard. For det er vanlege folk som meistrar språket best. Og knapt nokon stad i verda kjem så mange bøker ut i høve til innbyggjartalet som i Norden. Få har så mange aviser og så godt utbygde bibliotek.

Det er frå desse tradisjonane dei vellykka, nordiske etterkrigssamfunna har henta sin styrke. Medan fråstanden mellom høg og låg i England var så stor at loket låg over folk flest, kunne svenske gutar med tekniske evner bli ingeniørar og oppfinnarar i verdsteten. Medan skoleverket i mange land konsentrerte seg orn einarane, fekk vi ein einskapsskole der elevane går i lag til dei er 16 år og ikkje får karakterar før dei kjem i ungdomsskolen. Medan folk i europeiske land flest må leggje frå seg talemålet sitt om dei blir valde til eit verv, kan ein norsk politikar i dag snakke dialekt og dra fordel av det.

Dette har gjort dei nordiske landa til land av folkerørsler, kristendomsrørsle, fråhaldsrørsle, målrørsle, arbeidarrørsle, norskdomsrørsle, idrettsrørsle og fleire. Kvar bygd og kvar tettstad har eller har hatt sitt ungdomshus og sitt folkets hus og sitt bedehus, bygde på dugnad og med materialar givne av medlemene. Dei fleste av oss som bur i dette landet, har tusentals dugnadstimar attom oss og har vore kasserar, styremedlem, sekretær, ordstyrar og lagsleiar. «Nordmændene er helt vilde efter at løse medlemskort i foreninger,» skreiv ei dansk avis i fjor. Kanskje litt overdrive, men likevel har vi visstnok i gjennomsnitt 5,2 medlemskort.

Norden har vore vellykka. La meg jamføre to land det er naturleg å jamføre, Ecuador og Noreg. Dei er begge ressursrike land og dei har ressursar av same slaget: olje, fisk, vasskraft, mineral og metall. Ecuador har litt mindre landareal og dobbelt så mange innbyggjarar. Sist på 1800-talet var begge fattige land. No er Noreg eit av verdas rikaste land og Ecuador i den fattigaste tredelen. I Ecuador har eit fåtal det meste av jorda og ressursane elles, mykje av rikdomane forsvinn ut av landet til selskap i USA, og folket blir halde nede og uopplyst.

Skilnader i vår favør er altså konsesjonslover, bruksrett og ikkje absolutt eigedomsrett til eigedom, råfisklova som gir fiskarane hand om omsetninga, skole som har som mål å utdanne gagns menneske, etter måten liten fråstand mellom fattig og rik, tru på at folk på botnen i samfunnet er noko verdt, skriftmål nær til vanlege folk. Stutt skrive: Tradisjonane Tacitus skildra og Hauge, Grundtvig og Strindberg vidareutvikla.

Arbeidarrørsla og demokratitradisjonane

Dei nordiske sosialdemokratia vart vellykka fordi dei bygde på det synet at folk flest har verdi. Men samstundes braut dei med dette synet. For medan liberale og konservative politiske parti langt på veg vart bygde etter demokratiske modellar, stod demokratikravet veikt og stadig veikare i arbeidarrørsla. Vi kunne ha brukt sosialdemokratiets freistnader på ei maktovertaking utan val etter krigen (stoppa av den konsekvente demokraten og djupt konservative Carl J Hambro) som døme, vi kunne ha brukt Nato-medlemskapet (329 delegatar for, 35 for utsetjing enda partimedlemer flest truleg var mot), vi kunne ha brukt det at opposisjonelle stortingsrepresentantar i DNA som Sverre Løberg og Olav Versto aldri fekk gjengitt sine innlegg i partipressa, vi kunne ha skildra, slik Reiulf Steen har gjort det, korleis ei lita gruppe partitoppar utanfor dei formelle organa manøvrerte inn Gro Harlem Brundtland som statsminister og partileiar i 1981, vi kunne ha brukt førre EU-strid eller denne EU-striden, eller vi kunne ha laga ein sosiologisk analyse av mellomskiktet i DNA og i DNA-trugne fagorganisasjonar, av folk som ser som si viktigaste oppgave å forsvare toppen mot grasrota og som blir løna for lojaliteten med nye verv. Stutt skrive, døma er så mange at det er unødvendig å gå inn på dei, for lesaren dreg ikkje i tvil: påstanden om at DNA og tilknytte organisasjonar i staden for å byggje på dei nordiske demokratitradisjonane har utvikla seg til toppstyrte organisasjonar.

M-l-rørsla og demokratitradisjonane

M-l-rørsla spreidde seg rundt 1970 over mykje av Europa, men grodde truleg djupare røter i Noreg enn i noko anna land. Forklaringa er ikkje kommunistiske tradisjonar, for dei stod mykje sterkare til dømes i Finland, Tyskland og Italia enn i vårt land. Forklaringa er i staden demokratitradisjonane. Det er massane som er dei eigentlege heltane, sjølve er vi (partiet) ofte barnslege og dumme, sa Mao. Det er rett å gjere opprør. Det er rett no, og det vil vere rett om tusen år. Tru aldri på autoritetar, bombarder hovudkvarteret og gjer opprør på ny og på ny. Dei rette tankane kjem nedanfrå, og ikkje ovanfrå eller utanfrå.

Slike tankar vart forståtte i Noreg. For dei møtte tradisjonane – ikkje frå Tranmæl og Gerhardsen, men frå det samfunnet Tacitus skildra, og Grundtvig og Hans Nielsen Hauge vidareutvikla. Men den unge m-l-rørsla forstod ikkje sjølv desse banda. Og m-l-rørsla – iallfall ikkje leiarane – forstod ikkje skilnaden mellom det vi i mangel av meir presise ord, kan kalle ein maoistisk og ein stalinistisk tradisjon i kommunismen. Tryggingstiltak og karrierelyst fremja liknande ordningar i m-l-rørsla som i store delar av fagrørsla og i DNA. På toppen sat ei leiing med makta. Under dei var eit sersjantskikt med trådar oppover, med informasjonsmonopol og med karrierehøve dersom dei gjorde jobben slik han skulle gjerast og fekk dei på botnen til å annamme tankane ovanfrå. For dei rette tankane kom ovanfrå og ikkje nedanfrå.

La oss gå litt grundigare inn på dømet Raud Valallianse. Ein mindre demokratisk partiorganisasjon enn RV fram til dette tiåret finst ikkje i norsk etterkrigshistorie. Ikkje DNA og ikkje Framstegspartiet. For medlemene kan – iallfall i teorien – kaste Gro Harlem Brundtland og Carl I Hagen. Men om den delen av grunnplanet i RV som ikkje var med i AKP samstundes, meinte noko anna enn leiinga, var dei utan formelle rettar og difor utan makt. For dei hadde ikkje medlemskort og ikkje organ å røyste i. Berre dei (av AKP og/eller RV-leiinga) handplukka folka kunne røyste. Dei andre var med på AKPs nåde. Vi kan jamføre med trælehaldet i mellomalderen. Liksom træleigaren stundom høyrde på og tok omsyn til trælane, vart dei uavhengige sosialistane tekne omsyn til. Men passa det træleigaren eller partiet å ikkje ta omsyn, hadde dei andre ingen formelle rettar.

M-l-rørsla først på 1970-talet hadde ei tankekraft og ei handlevilje ingen annan politisk masseorganisasjon i etterkrigstida har hatt. Kunne det ha gått annleis? Kunne vi ha greidd å byggje vidare på det som var? Dersom vi hadde sett klårare at eitt deler seg i to, at m-l-rørsla delte seg i ein stalinistisk og ein maoistisk tankeretning? Dersom vi hadde teke eit oppgjer med dei udemokratiske tradisjonane innan norsk og nordisk arbeidarrørsle og heller knytt banda til folkerørslene? Kanskje, svaret krev grundigare vurderingar. Spørsmålet som skal drøftast her, er eit noko anna. Det er kva slags organisatoriske grunntankar som trengst på venstresida for å nå desse måla framover. For nye sjansar kjem. Når dette blir skrive hausten 1994, er ei brei folkerørsle, nei til EU-rørsla, på ny den fremste politiske aktøren i dette landet. Og alle som trudde folkerørsleideen høyrde fortida til og at folk no berre tenkjer på seg sjølve, kan opne ei avis og vil møte innsynsfulle lesarinnlegg i hopetal. Eller rusle i ein tettstad ein laurdag og møte engasjerte menneske med flygeblad og standsbukkar, men utan løn. Og utan køyregodtgjersle og utan at dei gjer nokon slags karriere med aktiviteten. Eller gi seg i debatt med skoleelevar som ikkje er opptekne av eigen karriere, men av framtida for Tellus.

Framtidssamfunnet må styrast nedanfrå

Dersom vi tenkjer oss den tida det har levd menneske på jorda, som eit døgn, er tida frå den industrielle revolusjonen og fram til i dag det siste sekundet i dette døgnet. Tida frå andre verdskrigen er som to tidels sekund. På desse to tidels sekunda har menneska gjort meir for å bryte ned livet på kloden enn på dei nesten 24 timane føreåt. Naturens lagerressursar blir tappa for all tid. Avfallskummane for menneskeleg verksemd, vatn, luft og jord, er metta. Det eine dyreslaget homo sapiens legg beslag på 40 % av fotosyntesen, og grensa går ein stad mellom 40 og 100 %. Drivhuseffekt og tæring på ozonlaget er truleg i ferd med å endre klimaet.

Sidan folk tok til å halde husdyr og dyrke planter i yngre steinalder, har dei utvikla ein agronomi med stadig større kunnskapar om samspel mellom natur og menneske. Ulikt den agronomien som er utvikla ved universitet i USA i dette hundreåret og importert til Noreg via landbruksdepartementet og landbrukshøgskolen på Ås, kan den tradisjonelle agronomien vare. Og kystfiskarar veit, ulikt Fiskeridepartementet og Brussel, korleis dei skal hente passe mykje fisk ut av havet. Skal naturen forvaltast på fornuftig vis, må samfunnet styrast nedanfrå. Det betyr ikkje at alle avgjerder må takast lokalt, men at politikarar og politikk må ha legitimitet.

Vi kan gjere eit tankeeksperiment: Politikarane i Brussel, som er regjeringsvalde og ikkje direkte folkevalde, som sjeldan eller aldri er i kontakt med vanlege folk og som tener halvannan million kroner i året, skal få folk til å redusere forbruket. Det er dømt til å skjere seg, for dei har ingen legitimitet. Eller eit anna: Desse politikarane skal få nordnorske fiskarar til å hente passe mykje ut av havet. Fiskarane vil ikkje tru på dei, og dei vil i staden for samarbeid måtte velje å ta opp mest mogeleg fisk sjølve – og selje han på dei legale og illegale marknadene som finst. Ikkje fordi dei vil ha det slik, men fordi det ikkje finst alternative løysingar.

Det konsekvente demokratiet

Dei tre døma i innleiinga, bedehuset, Sovjets tungindustrisatsing og AKP/RV sin overgang til Fylkeslistene for miljø og solidaritet, handlar alle om avgjerder tekne av betrevitarar, avgjerder på vegner av folket. I bedehustilfellet hadde betrevitaren rett, avgjerda var fornuftig. I Sovjet-tilfellet er eg usikker. I fylkeslistetilfellet tok betrevitarane etter mitt skjøn feil.

Politikarar frå alle parti har det sams at dei handlar på vegner av folket. Dei er ekspertane som veit korleis folket vil ha det og ordnar samfunnet slik. Dette ekspertsynet er langt på veg det same for Høgre, DNA og AKP.

I staden må vi gå inn for at folk sjølve skal avgjere. Ikkje slik at alle spørsmål, bedehusfargar og andre, må handsamast på allmøte. Men slik at vi byggjer opp organisasjonar som sikrar at folk får avgjere. Votering, for eller imot. Mindretalet lyt rette seg etter fleirtalet. Så langt har sosialistiske og kommunistiske parti hevda at dei har vore (noko) meir demokratiske enn andre. Praksisen har vist at det stundom ikkje ein gong er ein gradsskilnad, det kan slå motsett veg. Skal vi meine alvor med at folket skal avgjere, må vi skifte ut (den eventuelle) gradsskilnaden med ein systemskilnad. Vi kan bruke stikkorda det konsekvente demokratiet. Konsekvent også når vi er usamde i avgjerdene. Konsekvent også når det tek feil. For retten til å gjere feil er ein menneskerett.

Kampen for det konsekvente demokratiet set andre krav til partimedlemer. Det viktigaste blir ikkje lenger å tenkje rett sjølv, men å få demokratiet til å fungere og til å handle rett. Evna til å skape eit konstruktivt debattklima, til å få fram sidene i ein meiningsskilnad på fruktbart vis, blir sentral. Arbeidet for å byggje opp organisasjonar som kan avgjere, blir sentral. Evna til å bøye seg for andre, også når dei tek feil, blir sentral.

Fraksjonering er bra

Kva med (demokratisk) sentralisme? Etter mitt skjøn er det både sjølvsagt og forkasteleg. Det er sjølvsagt i ein streik, ein krig, ein revolusjon, der målet er å knuse ein fiende. Men det er forkasteleg i vanleg politisk arbeid, der målet er utvikling av forståing i kamp med andre idear. Problemet med sentralisme er difor at metoden har vorte nytta i utrengsmål i staden for å bli avgrensa til dei oppgåvene der han trengst. I same perspektivet kjem spørsmålet om fraksjonering inn. Forbodet mot fraksjonering er eit forbod som strir mot det konsekvente demokratiet og mot synet om at det er ideane og forståinga som skal vere grunnlaget for berre styring. Om folk med eit felles idegrunnlag møtest (fraksjonerer) for å utvikle sine idear, er det bra. Det skjerpar analysen og gjer at folk med andre idegrunnlag også må skjerpe seg. Slik blir meiningsbrytinga kvassare og forståinga til slutt betre hos alle. Mitt idealparti vil altså oppmode til fraksjonering. Visst finst faren for at fraksjonistar heller arbeider til dømes for å få inn visse personar i leiinga eller å få gjennom vedtak som tener dei. (Døme: at riksvegen skal gå gjennom dei andre sitt bustadfelt.) Men ingen paragraf kan stogge dei i slikt arbeid, og dei må møtast med argument heller enn med fraksjonsforbod.

Ver illojal!

La oss ta eit fiktivt døme. Ein sentral AKPar, vi kallar henne Solveig Aamdal, skriv ein artikkel i Dagbladet. Ein annan sentral AKPar, vi kallar han Aksel Nærstad, les artikkelen og er overtydd om at SA tek feil. Kva gjer AN da? Skriv han eit krast motinnlegg der han polemiserer mot dei ravgalne tankane SA la fram.

Nei, han gjer ikkje det. Truleg skriv han ingen ting. Eller han ordlegg seg om lag slik: SA, som har eit høgt politisk nivå og som eg elles er samd med i eitt og alt, har i denne eine saka gjort ein liten og lett forklarleg feil. Når ho skjøner det, vil ho sikkert korrigere seg. Leiande folk i konkurrerande organisasjonar, viss AKP framleis blir teke seriøst nok til å ha konkurrentar, vil derimot kaste seg over artikkelen og overdimensjonere og utnytte feilen.

Dømet og namna var altså fiktive. Vi kunne ha brukt andre namn, til dømes Hallvard Bakke og Trond Giske eller Erik Solheim og Kjellbjørg Lunde. Og vi kunne ha funne reelle døme. Poenget er at dei norske venstreorganisasjonane i slike høve set organisasjonslojaliteten og kameraderiet over sanningssøkinga.

Kva tillit kan folk ha til politikarar som kjempar for rette standpunkt berre mot erklærte fiendar og som bagatelliserer galne standpunkt hos vener? Dei kan og bør ikkje ha tillit til dei.

Vi kunne ha skrive: Kjemp konsekvent for det du meiner. Eller: Set sanninga høgast. Men det blir for allment. Difor i staden: Ver illojal. Reager når du har grunn til å reagere, og reager like krast (og sakleg) om du reagerer på ein ven eller ein fiende. For det er tankane som skal leggje grunnlaget for samfunnsstyringa, og då må vi i eigne hovud og i folks hovud skilje rett frå gale, det er langt viktigare enn at dei skal ha den oppfatninga at Solveig Aamdal eller Erik Solheim er fullkomne og feilfrie personar.

Konklusjonar

1. Demokrati er den einaste styringsforma som over tid kan gi ei fornuftig forvaltning av naturen. Difor er demokrati ein føresetnad for overleving.

2. Vi i Norden har viktige demokratitradisjonar å ta vare på og vidareutvikle.

3. Arbeidarrørsla, alt frå sosialdemokratiet til m-l-rørsla, har i liten mon bygt på desse demokratitradisjonane.

4. I alt organisasjonsarbeid må vi byggje på det konsekvente demokratiet. Det betyr at fleirtalet må avgjere – også når ekspertane eller politikarane er overtydde om at fleirtalet tek feil.

5. For sosialistiske og kommunistiske organisasjonar betyr det å utvikle syntesen mellom Grundtvig og Mao. Og å kaste over bord den sentralistiske, toppstyrte organisasjonsmodellen frå Lenin/Stalin. Jamvel om bedehuset er mykje finare no.

av Paul M Sweezy

Hovedemnet på denne konferansen er kalt «Nye tendenser i Tyrkia og verden». Jeg skal ikke prøve meg på å si noe om nye tendenser i Tyrkia. Delvis på grunn av min manglende kunnskap, men viktigere er det at Tyrkia er en del av verden, og i den nåværende perioden er opphavet til alle nye tendenser globalt i sitt vesen. For å forstå det som skjer et hvilket som helst sted i verden, må man ta utgangspunkt i det som skjer globalt. Aldri tidligere har Hegels uttrykk «Sannheten finnes i helheten» vært så relevant og sann som i dag.

Spekulasjon

I et mye sitert avsnitt skrevet i 1936 skrev John Maynard Keynes: «Spekulanter kan gjøre skade som luftbobler i en jevn strøm av økonomisk virksomhet. Men situasjonen blir alvorlig når økonomisk virksomhet blir en luftboble i en malstrøm av spekulasjon. Når utviklinga til et lands kapital blir et biprodukt av aktivitetene i et kasino, blir sannsynligvis jobben gjort dårlig.»

Keynes hentyda antakeligvis til den situasjonen som man befant seg i på slutten av 20-tallet i USA, verdens mest utvikla kapitalistiske land. I dag bærer dette utsagnet den illevarslende lyden av en profeti som skulle realiseres til fulle mer en et halvt århundre seinere, på åtti- og nitti-tallet, – ikke bare i USA, men i hele verden.

Når finanskapital blir løsrevet fra sin opprinnelige rolle som en beskjeden hjelper for en virkelig produksjonsøkonomi som møter menneskelige behov, blir den med nødvendighet spekulativ kapital gira inn på kun å tjene sin egen ekspansjon. I tidligere tider var det ingen som drømte at spekulativ kapital, et fenomen like gammelt som kapitalismen sjøl, ville vokse slik at den kunne dominere en nasjonal økonomi, for ikke å tale om hele verden. Men det gjør den.

Dette er realiteten vi møter i dag. De sørgelige konsekvensene kan sees overalt, fra 35 millioner arbeidsløse i de utvikla industrielle landa, til stadig mer fattigdom og nød i den tredje verden og uhindra økologisk forringelse overalt.

Kapitalakkumulasjon er drivkrafta

Det dette handler om og som trenger sin forklaring, er hvordan alt dette har kommet i stand. Kapitalakkumulasjon har alltid vært drivkrafta i det kapitalistiske systemet og har blitt behandla som sådan av alle hovedretninger innafor økonomisk analyse: klassisk, marxistisk og nyklassisk. Det har i det hele blitt tatt for gitt at kapitalakkumulasjon øker rikdommen, inntekter og levestandarden i de landa der den finner sted. Det har naturligvis alltid vært en annen side ved akkumulasjonsprosessen – de periodiske panikksituasjonene og sammenbrudda som den er tilbøyelig til å skape, det ulike utbyttet til de ulike delene av befolkninga osv. Men i det store og hele blir den fortsatt sett på som en nødvendig prosess der de positive sidene veier mye tyngre enn de negative.

Det er ikke min hensikt nå å stille spørsmålstegn ved funksjonsmåten og konsekvensene av kapitalakkumulasjon sett i perspektiv av en flere århundre lang historie. Det jeg ønsker å legge fram, er at de siste endringene, for det meste etter den andre verdenskrigen har endra funksjonsmåten til kapitalakkumulasjonen på en slik måte at den har opphørt med å være en positiv og velgjørende kraft, og isteden har forvandla seg til en forferdelig destruktiv kraft.

Kapitalismens historie slik vi kjenner den i dag, begynner med den industrielle revolusjonen i andre halvdel av syttenhundretallet. Hovedaktørene var små firmaer som fungerte i konkurransemarkeder. De teknologiske framskritt som begynte i og spredde seg fra tekstilindustrien, starta noe som snart ble en sjølreproduserende og sjølekspanderende akkumulasjonsprosess og økonomisk vekst. Det var denne prosessen som var den første empiriske basisen til den første virkelige samfunnsvitenskapen: klassisk politisk økonomi.

Den industrielle revolusjonen

I de tidlige stadiene av den industrielle kapitalismen var markedene fortsatt i hovedsak lokale, et faktum som ikke bare begrensa deres størrelse, men også virket som et hinder for konkurranseatferden til deltakerne. Med seinere transport og kommunikasjonsutvikling (kanaler, dampbåter, jernbaner, telegrafer) vokste markedene enormt, ble mye mer upersonlige og aggressiviteten i konkurransen økte enormt. Når man kommer til andre halvdel av attenhundretallet, har kapitalakkumulasjonen nådd et feberaktig nivå.

På den ene sida var dette utmerka. Kapitalismen gjorde akkurat det man forventa av den. Men på den andre sida, med tanke på kapitalens evne til å skape profitt, så tingene ganske annerledes ut. Problemet var at kapitalistene som prøvde å få overtaket på hverandre i de ulike industrigreinene, ekspanderte sin kapasitet og produksjon langt forbi det punktet som ga maksimal profitt, i mange tilfeller forbi det punktet som ga profitt i det hele tatt. Mengder av svakere bedrifter falt i grøfta, og til og med de sterkeste måtte kjempe for å overleve. For USA, som alt på dette tidspunktet kjempa for en ledende posisjon i den kapitalistiske verden, forteller en illustrasjon hele historia. Indeksen på engrospriser (1910-14 = 100) lå på 185 ved slutten av borgerkrigen i 1865. I 1890 hadde den falt til 82, en nedgang på 57 prosent på tjuefem år. Både kapital og arbeidskraft var satt under hardt press; uro i industrien og vold nådde nye høyder; den økonomiske litteraturen i denne perioden er prega av pessimisme og dystre spådommer.

Monopolkapitalismen

Det var under disse omstendighetene at historia tok en avgjørende vending. I alle de utvikla kapitalistiske landa ble man i løpet av de to siste årtiene av det nittende århundre, vitne til en intens konsentrasjons- og sentraliseringsprosess av kapitalen. Sterkere bedrifter spiste opp svakere og slo seg sammen i ulike former (karteller, truster, holdingselskaper, gigantkonserner) med det siktemål å eliminere morderisk konkurranse og for å få kontroll over sin pris- og produksjonspolitikk. Det var også i denne perioden at kapitalistene i kjernelanda, som ivrig søkte etter nye markeder og billigere kilder til råmaterialer, strakte seg utover for å kolonisere eller på andre måter få kontroll over de svakere landa i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Ved århundreskiftet hadde det som opprinnelig var hovedsakelig hjemmeorientert småskalakapitalisme, blitt til det tjuende århundres monopolkontrollerte imperialistiske system

Finansens rolle

Det er viktig å forstå finansens rolle i denne historiske omdannelsen. Fram til slutten av det forrige århundret hadde bankene og andre pengemeklere to hovedfunksjoner: på den ene sida å skaffe kortsiktig kreditt som trengtes for å holde industriens hjul og handelen igang, og på den andre sida å ta vare på de langsiktige behova til regjeringer (spesielt for å bygge hærer og å føre kriger), privat eller offentlig infrastruktur (kanaler, jernbaner, vannverk osv), og store forsikringsselskap. Etter borgerkrigen i USA (1861-1865), hvor finansiering og forsyning hadde ført til store formuer, konsentrerte mange kapitalister seg om industrien og ble hovedfigurer i hele konsentrasjonsprosessen, der de ofte endte med å kontrollere massive posisjoner i det som seinere skulle hete kommandohøydene i økonomien. Av alle disse ble karrieren til J P Morgan, USAs mest kjente finansmann, arketypen på en måte som sjelden skjer med et enkelt individ. Jeg vil også nevne den omfattende litteraturen, både den analytiske og den kunstneriske, som ble stimulert av kapitalismens historiske omdanning. Tre framstående eksempler kan trekkes fram i USA, Thorstein Veblens The Theory of Business Enterprise (1904); i Tyskland, Rudolf Hilferdings Das Finanzkapital (1910); og i Russland, Lenins Imperialismen (1917).

Ut fra vår vinkling med nye globale strømninger ved slutten av det tjuende århundret, er det viktig å forstå at det som skjedde for hundre år siden, la grunnlaget for finanskapitalens endelige triumf, men dette skjedde ikke i denne omgangen. I første halvdel av det tjuende århundret fortsatte kapitalakkumulasjonen å være sentrert rundt industrikapital, slik den hadde vært det siden begynnelsen av den industrielle revolusjonen. Finansinstitusjoner spilte en større rolle som partnere, og ofte dominerende partnere, til industrikapitalistene. De to gruppene hadde samme målsetning om å maksimere profittene til den produktive kapitalen (stål, olje, kjemikalier, infrastrukturselskaper, papir osv.), uansett hvor hardt de kjempa om utbyttet seg imellom. Det fantes naturligvis spesialister, sånne som bankierer, aksjemeklere og obligasjonsmeklere. Disse levde i en finansverden der spekulasjon alltid var fristende. Den kunne av og til leve et sjølstendig liv som dro med seg store deler av samfunnet, med katastrofale følger for mange. Men stort sett var finans fortsatt underordna produksjon.

Monopolpriser

Etter den stormfulle perioden forut for begynnelsen av det tjuende århundret med konsentrasjon og sentralisering, fant det sted en avgjørende endring i kapitalens akkumulasjonsprosess. Som tidligere bemerket hadde engrosprisene falt siden borgerkrigen. De steg med den sykliske høykonjunkturen på midten av 1890-tallet, og fortsatte deretter å stige fram til 1920-tallet (med en sterk stigning under første verdenskrig). Motstykket til denne prisbevegelsen var en nedgang i takten på kapitalinvesteringer etterhvert som de nye oligopolistiske monopolene lærte seg å justere produksjonspolitikken sin etter sine markeders oppsugningsevne. Historikere som studerer denne perioden, har generelt sett bemerket at tiåret foran første verdenskrig var tregt, med et økende nivå på arbeidsløsheten og uvanlig lange lavkonjunkturer og korte høykonjunkturer.

Sett i ettertid er det klart at begynnelsen på det tjuende århundret også var begynnelsen på en langvarig stagnasjonsperiode lik den som prega 1930-tallet. Det som hindra at stagnasjonen satte inn tidligere, var første verdenskrig. Som følge av den kom en boom som i sin tur ble opprettholdt av en rekke spesielle forhold, hvorav det mest framtredende var den første bølgen til bil-revolusjonen med dens ringvirkninger. Men djuptsittende depressive krefter hadde blitt poda inn i den kapitalistiske økonomien under dens omdanning på slutten av det nittende århundret. Det var bare et tidsspørsmål før de ville bryte fram som den dominerende faktor ved systemets funksjonsmåte. Og endelig skjedde dette da det spektakulære finanskrakket i 1929 etterhvert ga plass til den store depresjonen på 1930-tallet.

Den store depresjonen

Den store depresjonen var noe helt nytt i kapitalismens historie, et helt tiår uten vekst: den kapitalistiske akkumulasjonsprosessen sto rett og slett stille. I USA som da var blitt det ledende kapitalistiske landet, nådde arbeidsløsheten 25 % i 1933. En oppgangskonjunktur som de fleste økonomer, utfra tidligere erfaring, antok ville føre til full sysselsetting, nådde toppen med arbeidsløsheten fortsatt på 14 % i 1937. Deretter fulgte en nedgangstid innafor depresjonen. Arbeidsløsheten økte til 19 % i 1938, og tiåret så ut til å lede ikke bare økonomien, men også hele samfunnet ut i en djup krise. Roosevelts New Deal som gjennomførte reformer som sparte mange for sult gjennom krisepakker, mista støtte og for første gangen i USAs historie ble det stilt et alvorlig spørsmål ved kapitalismens framtid.

Andre verdenskrig

Det var den andre verdenskrigen som avslutta den perioden. Som John Kenneth Galbraith sa treffende; den store depresjonen slutta aldri, den smelta bare sammen med krigsøkonomien. På de fem åra fra 1939 til 1944 økte landets BNP med 75 % og arbeidsløsheten forsvant praktisk talt. Men dette var ikke en del av den indre logikken til det kapitalistiske systemet. Den logikken var blitt vist i sin reneste form under den store depresjonen. Den normale tilstanden til det modne kapitalistiske systemet er stagnasjon. I den grad dette ikke er det aktuelle forholdet til de framskredne kapitalistiske landa, finnes forklaringa i eksterne, utenom-økonomiske faktorer.

I bortimot et kvart århundre etter den andre verdenskrig, dvs. fra 1945 til 1970-tallet, fantes disse eksterne kreftene i stort monn; reparasjon av krigsskader, man fylte opp der det var mangler på grunn av omlegging under krigen bort fra sivil produksjon. Man utnytta de tekniske nyvinningene som var blitt utviklet for militære formål, som f.eks. elektronikk og jetfly. Og først og fremst hadde man nye kriger, både kalde og varme. I to tiår var betingelsene for kapitalakkumulasjon ekstremt gunstige. Kapitalismen gikk inn i en ny gylden æra, som minte om de beste åra i dens ungdom. Men dette kunne ikke vare lenge. Det er i akkumulasjonens natur å fjerne etterspørselen som gir den stimulans. Og dersom nye stimuli uteblir, svekkes prosessen, og stagnasjonstendensen tar overhånd. Det var dette som var i ferd med å skje på slutten av sekstitallet, og kulminerte i den djupe nedgangen i 1974-75, den mest alvorlige nedgangen siden andre verdenskrig.

Et nytt stimulus var hardt tiltrengt, og den vokste fram i en form som, om enn den ikke var forutsett, likevel var et logisk resultat av tendenser som tidligere var blitt etablert innafor den globale kapitalistiske økonomien.

Sjølstendiggjort finans

Jeg må avbryte historia her og erkjenne at terrenget vi nå skal gå inn i, er, om ikke ukjent, så lite utforska og veldig dårlig kartlagt – pluss at jeg ikke er noe særlig kvalifisert gjennom opplæring eller erfaring som oppdagelsesreisende. Men da emnet er så viktig, er alt som stimulerer interesse og debatt til nytte.

Det jeg snakker om er de siste tjue åras utvikling av en relativt uavhengig – dvs. relativt i forhold til det som gjaldt tidligere – finansiell overbygning som sitter på toppen av verdensøkonomien og de fleste nasjonale enheter. Den består av banker – sentrale, regionale og lokale – og en mengde meglere i en forvirrende blanding av finansielle aktiva (eller instrumenter) (på engelsk assets) og tjenester som alle er bundet sammen gjennom et nettverk av markeder, noen som er strukturerte og regulerte og andre som er uformelle og uregulerte. En slik helhet har mange dimensjoner, og det finnes ikke en begrepsenhet som kan brukes for å måle dens størrelse. At den er meget stor og voksende, er ikke bare intuitivt åpenbart, men reflekteres klart i statistikk som forholder seg til viktige målbare sider ved helheten.

Jeg nevnte at denne finansielle overbygninga har blitt skapt de to siste tiåra. Dette betyr at dens framvekst var noenlunde samtidig med stagnasjonens tilbakevending på 1970-tallet. Men er ikke dette stikk motsatt av tidligere erfaring? Tradisjonelt har finansiell ekspansjon gått hånd i hånd med framgang i den virkelige økonomien. Er det virkelig mulig at dette ikke lengre er sant, men at det nå ved slutten av det tjuende århundre snarere er det motsatte som gjelder; med andre ord, at finansiell ekspansjon lever av en stagnerende økonomi, og ikke en sunn realøkonomi?

Jeg tror at svaret på dette spørsmålet er ja, det er mulig, og det er det som har skjedd. Og jeg vil legge til at jeg er ganske overbevist om at det omvendte forholdet mellom det finansielle og det virkelige er nøkkelen for å forstå de nye tendenser i verden som er emnet for denne konferansen.

Jeg kunne ønske at jeg kunne forklare dette i enkle vendinger. Men det kan jeg ikke – ikke bare på grunn av tidsmangel. Dette er veldig kompliserte problemer, og jeg kjenner ingen som har kommet opp med tilfredsstillende løsninger. Økonomer som følger hovedstrømmen, pleier rett og slett å benekte deres eksistens, og derved mister de etter min mening kontakten med virkeligheten. Det eneste jeg kan gjøre er å prøve å antyde den underliggende logikken i påstanden.

Oligopolister

Den virkelige økonomien, den som produserer varer og tjenester som gjør det mulig for folk å leve og å reprodusere, er eid av en liten minoritet av oligopolister. Den er strukturert for å gi dem store profitter, langt større enn det de kunne eller ville ønske å forbruke. Som kapitalister ønsker de å investere det meste av sin profitt. Men den samme strukturen som gir disse profittene, setter snevre grenser for inntektene til befolkninga denne produksjonsmåten bygger på. De kan bare så vidt kjøpe det nåværende produksjonsnivået som blir tilbudt dem, til priser som blir kalkulert til å gi den gjeldende oligopolistiske profitten. Det er derfor ikke noe profitt å tjene på å ekspandere kapasiteten til produksjonen av varer som går inn i masseforbruket. Å gjøre dette ville være å investere i overkapasitet, noe som ville være typisk irrasjonelt for kapitalister. Hva skal de da gjøre med sine profitter?

Med et tilbakeblikk er svaret åpenbart; de må investere i finansielle, ikke virkelige produktive aktiva. Og jeg tror at det var akkurat det de gjorde i en økende skala etterhvert som økonomien sank nok en gang inn i en stagnasjon på 1970-tallet. Også på tilbudssida var situasjonen moden for forandring. Finansiell aktivitet, for det meste en tradisjonell sådan, hadde blitt stimulert av etterkrigs-boomen på 1950- og 1960-tallet, og opplevde en svikt med stagnasjonens tilbakevenden. Finansfolk var derfor på leting etter nye forretninger. Kapital som vandret ut av den virkelige økonomien, ble mottatt med glede i den finansielle sektoren. På denne måten begynte prosessen som i løpet av de neste to tiara skulle resultere i finanskapitalens triumf.

Da jeg begynte å forberede meg til denne talen, hadde jeg store ambisjoner om hva som skulle tas med. Først skulle det komme en påstand om det sentrale temaet, finanskapitalens framvekst til en dominerende posisjon; og så en beskrivelse, både historisk og analytisk, av utgangspunktet og utviklinga i denne prosessen; til slutt, og viktigst av alt, tanker om konsekvensene av denne forståelsen og hva vi kan vente oss av framtida. Jeg hadde til og med tenkt at jeg ville finne tid til å snakke om hva de av oss som ikke er glad for dagens utvikling, kunne eller burde gjøre.

Konsekvenser

Dessverre var dette illusorisk. Jeg oppdaga snart at å favne en slik dagsorden i en kort tale bare ville føre til overflatiskhet. Derfor måtte jeg kutte og fokusere på den historiske sida. Men jeg ønsker ikke å avslutte uten noen punkter om konsekvenser.

1. Lokaliseringa av økonomisk og politisk makt har endra seg med framveksten av finanskapitalen. Det har lenge blitt tatt for gitt, spesielt blant radikalere, at makta i det kapitalistiske samfunnet sitter i styrerommene i noen få hundre gigantiske multinasjonale selskaper. Mens det ikke hersker tvil om deres rolle i å bestemme over bruken av ressurser og andre viktige forhold, mener jeg at det er en side som kommer i tillegg og som må understrekes. Styrene er sjøl i økende grad bundet og kontrollert av finanskapital som virker gjennom det verdensomspennende nettverket av finansielle markeder. Med andre ord er den virkelige makta ikke så mye i storkonsernenes styrerom som i de finansielle markedene. En liten note: de gigantiske storkonsernene er også storspillere i disse markedene og hjelper dem å få sin sentrale rolle. Det ser ut som om den usynlige hånda til Adam Smith prøver seg på et «comeback» i en ny form og med økt muskelstyrke.

2. Det som gjelder for storkonsernenes sentrale ledere, gjelder også for dem som bruker politisk makt. Deres handlinger blir mer og mer kontrollert av finansmarkedene. Dette er ganske åpenbart når det gjelder de svakere medlemmene av det internasjonale samfunnet, som for det meste er direkte underlagt IMF og Verdensbanken. Men det gjelder like mye de sterkere medlemmene, inklusive USA. Alt det viktige Clintons administrasjon gjør, fra skattepolitikk til helsereformen, må sjekkes i forhold til om de finansielle markedene aksepterer dem eller ei. For bare to uker siden hadde New York Times en lang artikkel skrevet av en av dens mest kjente journalister som het «Børsdiplomati», med undertittelen «Clintons utenrikspolitikk inkluderer en tanke om hvordan et trekk virker inn på verdenshandelen». Når det gjelder de mellomstore maktene, de som er mellom de svakere og de sterkere, må man bare vise til Frankrike tidlig på 1980-tallet. Det franske folket valgte en sosialistisk regjering med et imponerende flertall. Den nye regjeringa som fulgte opp velgernes innstilling, begynte på en prosess med forsiktige reformer og en utvidelse av statens aktiviteter. Resultatet lot ikke vente på seg; en alvorlig krise for betalingsbalansen som ble etterfulgt av en rask retrett. I forholdet mellom finanskapital og demokrati slik verden er strukturert i dag, er det uten tvil om hva som er sterkest.

3. Hva må gjøres? Dersom min analyse er korrekt, at hverken den globale økonomien, utfra de reglene som gjelder for den nå, og ei heller stater som underlegges disse reglene, kan gi det som verdens store flertall trenger – skikkelig arbeid, trygghet, levelige forhold – da er det klart at folk flest ikke har annet valg enn å utfordre sjølve strukturen. Jeg er sikker på at de vil gjøre dette – etterhvert. Menneskeheten har lidd lenge, men det er lite trolig at den for alltid vil tolerere det som nå ser ut til å utvikle seg til uregjerlige forhold og kaos. Det er mulig alt nå å se antydninger om hva vi har i vente her og der. Jeg er spesielt imponert av opprøret til de fattigste bøndene i den fattigste delstaten i Mexico, et land underlagt et regime som med stort mot har omfavna den nye finansielle ortodoksiens virkelighet. Folket i Chiapas forbereder seg ikke på å gripe makta, langt derifra. Men de har rystet hele samfunnet i sine grunnvoller, og Mexico vil antakeligvis aldri bli det samme som det var før første januar 1994. Lignende saker vil antakelig skje andre steder. Det håper jeg.

av Siri Jensen

Det er et paradoks at kvinnenes tradisjonelt perifere stilling i samfunnsøkonomien i dag gir dem en sentral rolle.

Sekretariatet for kvinneforskning, Likestillingsrådet og Senter for kvinneforskning arrangerte i fjor høst en stor kvinnekonferanse som stilte spørsmålet: Backclash i Norge? Spørsmålet viste seg å være vanskelig å svare på. Konklusjonen ble et både og, tilbakeslag på noen områder og framgang på andre.

Kvinnene i arbeiderklassen har vokst og vokser fram som en egen del av arbeiderklassen. I den tredje verden øker antallet kvinnelige industriarbeidere. I Norge utgjør kvinnene minst halvparten av den yrkesaktive arbeiderklassen, og ca. halvparten i offentlig sektor. Både i USA og EU har flertallet av nye jobber på 1980- og 90-tallet gått til kvinner, for det meste deltidsjobber og etterhvert også en økende andel midlertidige ansettelser.

Ny organisering

Utviklinga av teknologien har lagt grunnlaget for en ny organisering av produksjonen, med en mindre kjerne av fast ansatte og ulike former for løsere tilknytta arbeidskraft. I denne prosessen har kapitalen utnytta kvinnenes stilling, og igjen vist hvordan kvinneundertrykkinga veves inn i det kapitalistiske samfunnet. Kvinnene er nødt til å sno lønnsarbeidet sitt rundt familiens behov og krav.

Åttetimers arbeidsdag har ikke vært mulig for store deler av kvinnene. De har derfor alltid vært tvunget til ulike former for deltid og løsere arbeidskontrakter. Nå utvides omfanget dramatisk og arbeidsgiverne forsøker å gjøre såkalt fleksible arbeidskontrakter til det normale. Først for kvinnene og deretter for flertallet i arbeiderklassen. I mange land ser vi også at kvinner, som i stor grad har vært holdt utenfor viktige industrigreiner, utnyttes som «grønne arbeidere», når multinasjonale selskaper flytter fra tradisjonelle industriområder med fagforeningstradisjoner til «grønne» områder uten.

«Fleksible» kvinner

Samtidig er det blant annet nettopp denne utviklinga som gjør at kvinnene i arbeiderklassen i dag øker i antall, og spiller en stadig mer sentral rolle i produksjon og arbeidsliv. Det er et paradoks at det i stor grad er kvinnenes tradisjonelt perifere stilling som i dag gir dem en slik sentral rolle. Stuepikene som går som ekstrahjelp på SAS-hotellet er en helt sentral del av hotellets organisering.

Derfor er det heller ikke entydig at økningen i arbeidsløsheten skyver kvinner helt ut av arbeidslivet, tilbake til 50-åras husmor. Kvinnene har fått flesteparten av de nye jobbene som er skapt. I stedet vil kvinner i stadig større grad bli budt ulike former for deltid og midlertidig arbeid, og ei lønn de ennå mindre kan leve av.

Parallelt med endringene i arbeidslivet og økende kvinneandel vokser betydninga deres innafor arbeiderklassen. På den siste ordinære LO-kongressen var det store kvinneforbund som Handel og Kontor og Kommuneforbundet som spilte den sentrale rollen, for eksempel i kampen om LOs nei.

Både Handel og Kontor og Hjelpepleierforbundet har tatt opp kampen for kvinnelønna og sekstimersdagen. Hotell og Restaurant har slåss for tariffavtaler og organisasjonsrett og mot toppløs servering. Kravet om sekstimers normalarbeidsdag får igjen økt oppslutning og forståelsen for betydninga av den øker også i mannsdominerte fagforeninger. Både i kampen for sekstimersdagen og for heving av kvinnelønna spiller kvinneyrkene med treårig høyskoleutdanning en viktig rolle.

På defensiven

Samtidig er kvinnene på defensiven. Nettopp fleksibiliseringa angriper lønn, arbeidstid og ansettelsesforhold. Ikke bare er kvinnelønna lav, men når du ikke en gang får en full fast jobb, blir det enda vanskeligere. Arbeidsgiverne gjør mange steder akkurat det de vil.

Kvinnenes relativt sterke stilling i Norge bygger blant annet på at det er et stort antall kvinnearbeidsplasser i offentlig sektor, universelle trygderettigheter og støtte til eneforsørgere. Regjeringas nedbygging av velferdsstaten rammer kvinnene først og hardest: færre universelle ordninger, kutt i uføretrygd og støtteordninger for eneforsørgere. Strategien med en redusert offentlig sektor betyr færre kvinnearbeidsplasser. EU-medlemsskap og EØS-avtalen vil dramatisk skjerpe en slik utvikling. Til sammen kan dette undergrave hele grunnlaget for kvinnenes relativt sterke stilling i Norge.

Ideologi og media avspeiler dobbeltheten. Kvinner framstilles som sterke og sjølstendige. Det presenteres som om vi har oppnådd likestilling, samtidig som de ideologiske angrepene øker. Reklame og media fråtser i kvinner som sexobjekter. Økt markedsliberalisme betyr også mer penger i porno og salg av kvinner.

Kvinnene i arbeiderklassen er altså på samme tid en del av klassen som vokser både absolutt og relativt og som styrker sin kvinnebevissthet og sin faglige og samfunnsmessige innflytelse og en del av klassen som får sitt livsgrunnlag, menneskeverd og grunnlaget for sin styrke truet.

Gir retning

Kvinnenes sammensatte situasjon er grunnlaget for at de stiller både offensive og defensive krav. Kravet om sekstimersdagen er ofte blitt stemplet som idealistisk, spesielt i tider der arbeiderklassen er på defensiven. Kampen for å heve kvinnelønna sprenger alle rammer for tariffoppgjøret. Krava springer ut av kvinners faktiske situasjon, i skvisen mellom en jobb – med stadig høyere krav – og familiens behov, mellom økonomisk sjølstendighet og lav lønn. En klasse i vekst krever forandringer av hele arbeids- og samfunnslivet, den sprenger seg fram. Kvinnene stiller krav som gir retning for hele arbeiderklassen, sekstimersdagen gir retning til kampen for å dele på arbeidet. Samtidig må kvinnene kjempe for rettigheter de har i dag, ikke minst mot bruken av midlertidig ansatte og ulike former for anbudssystemer. Halve himmelen – og rett til ei vaktliste.

De «store» og de «små» kampene, de offensive og de defensive, henger også sammen. Kampen for sekstimersdagen er også en kamp for å forsvare en normalarbeidsdag opp mot ulike former for fleksibilitet.

Kvinnebevissthet

Kvinnebevisstheten har vært og er fremdeles et grunnlag for å utløse krafta som ligger hos kvinnene i arbeiderklassen og deres nære allierte.

Forståelsen for at kvinner kan være en kraft fordi vi er kvinner, ikke på tross av, representerer et brudd med fagbevegelsens tradisjonelle syn: Kvinner er et problem. Erfaringene som kvinner gjør virker i retning enhet i en tid der regjering og arbeidsgivere tar sikte på å splitte opp grupper med felles interesser.

av Terje Valen

I Klassekampen og andre stader har forskjellige personar skrive om, rost eller harselert over den franske filosofen Jacques Derrida. Men ingen har forklart kva mannen står for. Eg vil prøve det no.

Derrida (f. 1930) er ein viktig filosof fordi han har blitt ein slags kultfigur for ein del kulturpersonar som framstiller seg sjølv som relativt radikale. Synsmåtane hans blir spreidd vidt og breitt på indirekte vis gjennom desse kulturpersonane og påvirkar tankemåtane våre utan at vi kjenner heilskapen i dei.

Konklusjonen min er at Derrida politisk sett er svært enkel. Han er ikkje revolusjonær. Han er reformist. Men denne enkle reformismen har eit spissfindig, og etter mi meinig, livsfjernt filosofisk grunnlag. Eg vil forsøke å vise korleis denne typen filosofi heng saman med det eg kallar «den store utsettingsepoka». Eg vil argumentere for at denne epoka no er på hell og at det krev oppgjør reformfilosofane og renessanse for dei store radikale, revolusjonære og reformistiske tenkarane.

Dekonstruksjon

Når eg gjennomgår Derrida sin filosofi, så må eg følge han gjennom argumenta hans. Bare då er forståing mulig, og det er denne forståinga som opnar for haldbar fornuftskritikk.

Men denne framstillingsmåten min gjør at mange vil kjenne at det er motstand i teksten når Derrida slepp til med resonnementa sine. Eg vonar at mange vil overvinne denne motstanden og fullføre vegen til konklusjonane.

Den filosofihistoriske bakgrunnen til Derrida er utbildning ved den kjende École normale supérieure i Paris. I skriftene sine syslar han med tankane til Platon (427-347 f.Kr.), Hegel (1770-1831) og Husserl (1859-1938), Freud (1856-1939), Saussure (1857-1913), Levi-Strauss (1908-?) og Lacan (1906-?). Det han vil gjøre, er å plukke frå kvarandre, plukke ned eller dekonstruere det som er blitt kalt den «vestlige metafysiske tradisjonen» frå Platon over Hegel fram til den såkalla strukturalismen (Saussure og Levi-Strauss). Strukturalismen på si side var motefilosofien i Frankrike etter eksistensialismen til opp på 1960-talet. Gjennom denne dekonstruksjonen vil Derrida oppdage ein ny grunnvoll for ein ny filosofi.

Kva meiner han så er innhaldet i den metafysiske tradisjonen som han vil plukke ned? Kjerna i den metafysiske tradisjonen er ei teoretisk haldning som søker orden og system bak ei virkeligheit som stadig forandrar seg, med det mål å kontrollera og meistra ho.

Strukturalismen

På sin måte nådde denne teoretiske haldninga eit høgdepunkt i strukturalismen. Denne retninga bygde jo på leiting nett etter orden og system, eller altså struktur som styrte all historisk utvikling.

På 1960-talet gjekk denne retninga i oppløysing innafrå, til dømes gjennom arbeida til Michel Foucault. Han gjekk vekk frå ideen om den store strukturen som styrte alt (panstrukturen), og tok til å gå inn i mindre strukturar for å studere korleis makta over menneska vart organisert. Slik vart panstrukturen splintra i ei mengd småstrukturar som ikkje var innordna under nokon heilskap med sine lovmessigheiter. Denne retninga er blitt kalla poststrukturalisme.

Seinare har dei sett merkelappen postmoderne på denne haldninga. Dette omgrepet kom på moten etter at Jean Francois Lyotard gav ut boka La condition postmoderne (Den ettermoderne tilstanden) i 1979.

Postmodernismen

Postmodernistane tar oppgjør med sjølve leitinga etter heilskapsperspektiv på og meining med historia og virkeligligheita. Dei meiner at det ligg eit ønske om å dominere og herske over menneske og natur hos alle som leitar etter heilskap meining. Konklusjonen deira blir då at denne forma for tenkning og den praksisen som heng saman med han, er sjølve til elendet til menneska i dag. Vi kan følge denne tenkemåten frå Lukrets (96-55 f. Kr.) over Nietzsche (1844-1900) til eit sentralt straumdrag i den tysk-franske filosofien i dette hundreåret. Men meir om det ein annan gong.

Den moderne økologismen og feminismen har tatt til seg mykje av denne postmoderne tenkemåten som også fører til forkasting av marxismen gjennom ei forkasting av både filosofisk materialisme, dialektikk og den materielle framandgjøringa slik han trer fram i kapitalen.

Derrida er ein av dei som har arbeidd mest med eit slikt «postmoderne prosjekt». Det er filosofen Hegel som blir den framste motspelaren hans. Han meiner nemlig at Hegel, med sin kritikk av den metafysiske tradisjon også fullendte han og tok vare på kjerna i han.

Nietzsche gir derimot, i følge Derrida, eit foredøme på kritikk av metafysikken.

To verder

Frå Platon har vi fått ideen om at verda er delt i to: ein del som vi lever og sansar i (sanseverda), og ein annan del som vi ikkje kan sanse direkte (ideverda), men som er sannare og gir meining til den første delen. Nietzsche seier at ein slik måte å sjå det på, tømmer den første verda (sanseverda) for meining. Dette er typisk både for platonismen, kristendommen og sosialismen eller kommunismen. Nietzsche meiner at vi må forkaste ideen om den andre verda som gir meining til den første. Vi må bare dømme livet ut frå livet sjølv.

Når Derrida vurderer tidligare kritikk mot metafysikken, så finner han at nissen alltid følger med på lasset. Dei som kritiserer, er tvungne til å bruke dei grunnleggande omgrepa i metafysikken når dei kritiserer han. Det er omgrep som «vesen», «grunnlag», «det opprinnelige». Fordi dei må bruke slike omgrep, blir dei også lett fanga i tradisjonen att.

Likevel konkluderer Derrida med at oppgjøret med metafysikken må skje innanfrå og ikkje utanfrå. Han vil bruke ein metode med å lese seg nøye inn i den metafysiske tradisjonen og finne fram til dei skjulte føresetnadene og kva mulig vilkår som ligg i han til å skiple grunnlaget i tradisjonen. Han er særlig opptatt av stilen i tradisjonen sine viktige tekstar, altså ikkje bare kva dei seier, men måten dei seier det på. Gjennom slike analyser vil han skissere muligheita for ein annan tenkemåte.

Væren

Det første steget er å finne det felles i dei ymse metafysiske tydingane av omgrepet «væren», det å vere. Han meiner at det avgjørande trekket er at tradisjonen bestemmer «væren» som tilstadeverande, som nærver. Hos Platon er ideen tilstade i tingen. Hos Descartes («eg tenkjer, altså er eg») er subjektet tilstade for seg sjølv. I fenomenologien ligg det som er tilstade, i oppfatninga eller persepsjonen.

Dette knyter han til den sentrale tanken i strukturalismen, nemlig at strukturen har eit slags sentrum eller eit prinsipp som held han saman eller gir han meining. Paradokset i den metafysiske tradisjonen er at han hevdar at dette prinsippet både er kjerna i strukturen og at det er utanfor strukturen.

Så kjem han på tanken at det kan vere ein struktur utan sentrum, utan prinsipp. Det er inga meining bak eller utanfor denne strukturen. Han er bare eit spel av meiningsskilnader. Eit spel av noe som er tilstade («væren») og noe som ikkje er tilstade («fraværen»).

Språkteori

Ettersom strukturalismen sprang ut av arbeida til språkforskaren Ferdinand de Saussure, knyter Derrida desse ideane sine til ein kritikk av Saussure sin strukturalistiske språkteori. I denne teorien har nemlig det tilstadeverande forrang på den måten at det talte språket har forrang for det skrivne. Det talte ordet er direkte tilstade i situasjonen medan det skrivne ordet er merka av fråver fordi det er skrive på eit ytre materiale. Samstundes seier strukturalismen at språket konstituerer tanken. Det er ikkje slik som vi er vant til å tenke, nemlig at tanken får uttrykket sitt i språket.

Derrida sitt angrep på metafysikken tar utgangspunktet sitt her, i kritikk av den strukturalistiske språkteorien. Han snur opp ned på forholdet mellom tale og skrift og han generaliserer skriftomgrepet. Dette gjør han gjennom ei «nylesing» av Saussure sitt hovedverk Cours de linguistique générale (Kurs i generell lingvistikk) frå 1916.

Derrida vil bryte opp denne teksten innanfrå. På den eine sida har teksten, i følge Derrida, ei side som er kritisk til metafysikken. Han reduserer nemlig ikkje det sansa uttrykket (språket) til ei avspegling av eit ikkje-sansa innhald (tanken). Tvert om er det uttrykket (språket) som får ein bestemmande eller strukturerande funksjon på tanken.

Språket og skrifta

Men på den andre sida skjuler teksten det tvetydige som er grunnleggande for den metafysiske tradisjonen si nedvurdering av skrifta. Skrifta blir sett på som noe avleia av det talte ordet. Språket er uavhengig av skrifta. Samstundes blir skrifta framstilt som noe trugande og akkurat noe som truger det «opprinnelige», dvs. tilstadeveret i det talte ordet, det «levande ordet» om du vil.

Språket er på den eine sida uavhengig av skrifta. På den andre sida prøver skrifta å trenge inn på, eller ta makta over det talte språket. Skrifta er noe ytre. Det katastrofale er at dette ytre trenger seg inn i det «indre». Det utover vald på det som er tilstade ved å føre inn ein avstand. Derfor er det noe farlig som vi taper oss sjølv i. Men korleis kan noe som bare er avleida, som bare er ein ytre teknikk, ha denne makta?

Derrida meiner at han her finn ei sprekke i Saussure sin språkteori. Derfor hevdar han at det opprinnelige språket som ikkje er påvirka av valden frå det skrivne ordet, aldri har eksistert. Det har alltid vore skrift.

Derrida argumenterer omlag slik: Det finst inga rein tilstadevering. Tvert imot høyrer fråveret med til nærværet. Det nærverande oppstår bare som ein skilnad i høve til det som har vore i fortida og som vil komme i framtida. Det er både seg sjølv og ikkje seg sjølv, både notid, fortid og framtid. Noe kan bare bli nærverande gjennom ein avstand, gjennom å skape ein skilnad.

Différance

Det andre som er fråverande, må bli halde fast i det nærverande som noe anna der. Det må sette spor etter seg. Sporet har det kjenneteiknet at det held fast noe fråverande i noe nærverande. Først gjennom dette sporet etter noe anna finst det noe nærverande. Det nærverande føreset eit spor som kjem frå det fråverande, altså ein skilnad. Skilnaden i sporet er vilkåret for at det nærverande er mulig. Det som den metafysiske tradisjonen set som den ytterste grunn, væren som nærver, har sjølv eit grunnlag. Dette grunnlaget, som er danna av skilnad, kallar Derrida for différance. Dette omgrepet skal dekke både tydinga «skilnad» (å vere ulike) og tydinga utsetting. Altså ein skilnad som både skapar avstand og utsetting. Det er gjennom denne «différance» at livet blir virkelig.

Samstundes er det slik at denne utsettande forskjellen samsvarer med forholdet mellom tale og skrift. Det er eit generalisert grunntrekk ved skrifta som nett er ein avstand i nærveret. Derfor kan Derrida kalle «prosjektet» sitt for grammatologi, ei lære om skrifta.

Kva tyder det då at vi lever under ein slik «grunnleggande» tekst? Den metafysiske tradisjonen forstår skrifta som ein farefylt omveg til livet. Vi har nærveret, livet er nærvere, og utsettinga kjem som eit tillegg. Det kan vere nødvendig å ta ein omveg – for eksempel gjennom skrifta – men omvegen er bare eit tillegg.

Til dette seier Derrida at vegen (livet) er ein omveg heilt frå byrjinga. Det er utsettinga og forseinkinga som er det grunnleggande. Vi kan aldri få fullbyrda livet, dvs. fullbyrda det vi strever etter. All fullbyrding er merkt av fråveret, altså mangelen.

Derrida sin kritikk treff sjølve tanken på at det fins noe opprinnelig eller grunnleggande. Det fins ikkje noen ytterste instans som du kan måle alt med. Du kan ikkje finne eit absolutt reint nærvere som kan fungere som avsluttande instans. Dermed treff kritikken sjølve den metafysiske leitinga etter det grunnleggande, dvs. leitinga etter ein meiningsgjevande grunnvoll og dermed etter samlande meining. Der er ikkje noen meining utover sjølve spelet av skilnader. Ei slik meining må vere bestemd innanfor spelet. Sjølve spelet av skilnader kan ikkje peika fram mot eit mål som vi skal virkeliggjøre. Spelet er i seg sjølv ope, umulig å kontrollere.

Forverrer Hegel

Eg meiner at Derrida tar utgangspunkt i dei dårlige sidene i Hegel sin filosofi og forverrar dei ytterligare. Han viderefører idealismen, dvs. den læra at tankane bestemmer utviklinga i verda. Det gjør han ved å sette det skrivne språket i staden for ideen. Ved å gjøre det erstattar han Hegel sitt tenkande menneske med eit lesande og skrivande mennesket. Det er første innskrenkinga.

Men dermed har han også redusert det virksomme, produserande, tenkande og kommuniserande mennesket til Marx, som både blir skapt av verda rundt seg og som sjølv skaper verda rundt seg, med noe meir einsidig, nemlig med det lesande og forfattande mennesket. Dette mennesket er faktisk meir innskrenka enn Descartes sitt tenkanda menneske. Og det kan ikkje endre verda på noen måte. Det kan bare fortolke verda på ymse måtar.

Dersom vi ser på heile filosofihistoria, så ser vi også at filosofane i dette århundret har funne ein sprekk som dei kan bruke til å forlate materialismen og føre inn att idealismen. Sprekken er språket, den materielle kommunikasjonen mellom menneske i form av lydbølgjer og teikn. Gjennom denne sprekken har fleire generasjonar av akademiske filosofar innan både den anglosaksiske, den tyske og den franske tradisjonen, forsvunne inn i ei bakevje der dei har gått i ring i heile dette århundret. Derrida er ein av dei.

Kjemp mot bokdyrkinga!

Dei grunnleggande trekka i denne tenkemåten var svært utbreidd tidlig på 1800-talet i Tyskland. Marx tok eit teoretisk oppgjør med tenkemåten gjennom fleire skrifter som i første omgang ender opp med den såkalla «Tyske ideologi».

Med dette grunnsynet er det ikkje rart at Derrida kjem fram til at menneska ikkje kan nå måla sine og at det virkelige livet er utsettinga. Bokdyrkarane har aldri vore istand til å endre verda for å nå noe mål.

Politisk framstår Derrida derfor som reformist. Kjerna i reformismen er nett att menneska ikkje kan nå dei store måla sine gjennom konsentrerte aksjonar, gjennom revolusjonar. Istaden må dei konsentrere seg om dei små endringane, som så vil føre til noe som vi eigentlig ikkje veit kva er. Kommunismen som mål opphøyrer å vere rettesnora for dagspolitikken og dei små kvardagslige endringane for å halde ut elendet, blir opphøgd til politisk prinsipp.

Bernstein

Den store reformisten Bernstein (1850-1932) var ein mykje meir original tenkjar enn Derrida. I boka Sosialismens forutsetninger gjekk han grundig inn på prinsippa bak reformismen. Han samanfatta det heilt enkelt slik: «Det som en vanligvis kaller sosialismens endelige mål, er ikke noe for meg – bevegelsen er alt.» (Eduard Bernstein: Sosialismens forutsetninger, Pax 1973.)

Det filosofiske grunnlaget for Bernstein sin reformisme var oppgjøret med ei spesiell tolking av Hegel og Marx sin dialektikk: «Ut fra den materialistiske lære skjer materiens bevegelse med nødvendighet i likhet med en mekanisk prosess.» (Bernstein 1973 (1899 og 1920), side 114).

Det er nett denne vindmølla, nemlig at marxismen ser på utviklinga i verda som em mekanisk prosess, Derrida også angrip når han går laus på strukturalismen utan å ville fornye dialektikken. Det han havnar i, er reformismen. Dermed kan vi slå fast at postmodernismen i Derrida si utgåve er ei filosofisk overbygning over ein reformistisk politikk.

Vincent Descombes definerer målet med den nyare franske filosofien slik: «… Oppgava er no å bane veg for fram-stillinga av ein ikkje-motseiande, ikkje-dialektisk skilnad …» (Descombes 1988 (1980), side 151.) Han meiner også at det nett er det Derrida prøver å gjøre.

Dette er ein type stilleståande skilnad som ligg i alt og som gjør at alt kan bli fortolka på skilde måtar. Med ein slik skilnad er indre drivkrefter eller tendensar i materien definert vekk, prosessar og nydanning blir ikkje lenger bestemt av indre utviklingstendensar, men blir ei ubegripelig kverning om ei kjerne som ikkje eksisterer. Meininga med alt forsvinn. Det blir umulig for menneska å endre samfunnet grunnleggande og dermed er det heller ikkje noe poeng i å sette seg som mål å gjøre det.

Idag kan vi seie at Bernstein hadde rett på eit plan. Menneska har ikkje nådd målet kommunisme. Historia har blitt ei utsetting. I denne perioden har reformisnien vore dominerande.

Men denne perioden har no vart lenge. Først no har kapitalismen erobra verda i den grad at over femti prosent av folka i verda bur i byar. (Prognosen seier 60 % for årtusenskiftet.) Det tyder at graden av industrialisering i heile verda no er på nivå med det han var i England på Marx si tid.

Utsettingsepoken avslutta?

Alle dei motseiingane i kapitalismen som Marx påviste, utfaldar seg no på ein meir bestemt måte. Dermed er det mykje meir sannsynlig at vi står på tersklen til det århundret då menneska vil bli tvinga til å oppheve kapitalismen i verdsmålestokk eller gå under. Det kan altså sjå ut som om utsettingsepoka nærmar seg ei avslutting, og da blir utsettingsfilosofiane sin klassekarakter særdeles påtrengande.

Gjennom 1980- og 90-åra tar vi, med andre ord, steget inn i ei ny epoke der sjølve den materielle utviklinga i verda skrik etter marxistisk analyse og kommunistisk medvit og revolusjonar både i dei lågare og høgare økonomisk utvikla kapitalistiske landa.

I denne situasjonen blir det viktigare enn før å gå opp grensene mot innflytinga til Bernstein, Derrida og andre reformistar som gjennomsyrer heile det politiske livet vart. Det blir viktigare å studere marxismen og lansere kommunismen som løysinga på kapitalen sine problem.

Kjelder

• Ein artikkel i Vår tids filosofi, red Poul Lübcke (Bokförlaget Forum 1987, dansk utgåve i 1982)
• Nomadfilsofi av Esbern Krause-Jensen (Bokförlaget Daidalos 1985)
• Modern fransk filosofi 1933-1978 av Vincent Descombes (Röda Bokförlaget 1988, førsteutgåve frå 1980)
• I tillegg har eg som franskfilolog smuglese litt i dei viktigaste verka til Derrida sjølv

av Tron Øgrim

Vi skal myse i krystallkula og prøve å se framover. 50 år, 25 år og 10 år.

Utgangspunktet er teknologi. Vi er på vei inn i en stor, teknologisk-industriell revolusjon, som kommer til å snu samfunnet opp-ned i denne perioden.

1. Den kommende industrielle revolusjonen

Industriell revolusjon, markerer at vi ikke ser først og fremst på de vitenskapelige gjennombruddene som de vil bli vurdert i laboratoriene. Vi ser på sosiale virkninger. For industri er et sosialt forhold: Industri er teknologi, anvendt i samfunnet.

På dette punktet vil noen kanskje stoppe og si: «Unnskyld, men hvilken sosiale revolusjon? Vi har jo hørt det der før! Vi har hørt at Datarevolusjonen for alvor begynte rundt 1970. Men er samfunnet i Norge nå vesentlig forskjellig fra i 1970?»

På 1980-tallet fikk vi forskjellige visjoner av datarevolusjonens virkninger fram til år 2000. Nå er vi over halvveis dit. Men igjen merker vi ikke alle disse voldsomt dramatiske forandringene? Så hvor blei den av, datarevolusjonen deres?

Svaret er, at Datarevolusjonen er ikke noe særlig synlig ennå, fordi den har bare såvidt starta. Da snakker vi ikke om den teknologiske datarevolusjonen. Teoretisk starta den kanskje med Babbage, kanskje før. Den fikk et store praktiske gjennombrudd under og etter 2. verdenskrig, og igjen rundt 1970.

Men den sosiale datarevolusjonen starter for alvor, først når den nye teknologien begynner å bli tatt i bruk i massemålestokk.

Datarevolusjonen gikk gjennom en fase der den viktigste drivkrafta var militære oppdrag. I den tida spilte datamaskiner omtrent ingen rolle for samfunnet ellers, bortsett fra som myter («Hal»).

I neste fase blei drivkrafta oppdrag for store selskaper og statsinstitusjoner. Da kom teknologien til å spille ei rolle i kapitalintensiv prosessindustri, rike forskningsmiljøer, mektige statsinstitusjoner osv. Men folk flest var fortsatt uberørt.

Nå er vi i en fase der den viktigste drivkrafta er PC- og programsalg til et massemarked (i statsbyråkrati, store og små private firmaer og litt enkeltpersoner). Det forandrer teknologien sånn at den kan trenge inn i alle porer i de høyt utvikla samfunna.

Til nå har ikke det store gjennombruddet skjedd. Det henger sammen med maskinenes pris og anvendelighet og brukernes kultur (mer om det seinere). Men vi kan klart se, at teknologien er på vei inn overalt med stor fart.

Telefonen i 1890: Teknologien fantes og var i salg, for eksempel i Kristiania. De fleste hadde bare ikke hekta seg på ennå. (Mange gjorde det ikke før etter 1950!) Så den sosiale telefonrevolusjonen hadde nesten ikke begynt.

Datarevolusjonen er i en tilsvarende startfase. Sosialt sett har revolusjonen ikke begynt, fordi de aller fleste ikke jobber med ny teknologi. Men, NB: Sosialt vil den nye teknologien få enormt mye større virkninger enn telefonen.

2.Teknologi og samfunn

Menneskehetens kjente historie inneholder tre hendinger som til en viss grad kan sammenliknes med det som skjer nå:

• Jordbruksrevolusjonen, som brøyt gjennom i den gamle verden for mer enn 5.000 år sia,
• De industrielle revolusjonene i de siste 200-250 åra, som har gått gjennom flere avgjørende faser:
  • Første fase – (eller den 1. industrielle revolusjonen) – dampen
  • Andre fase – (eller den 2. industrielle revolusjonen) – elektrisitet og bensin

 Jordbruksrevolusjonen

Jordbruket betydde, teknologisk sett, en revolusjon i primitiv bioteknologi:

• dyrking av planter
• hold av tamdyr
• konservering, bearbeiding av mat (baking, brygging, salting osv.)

Jordbruksrevolusjonen betydde ei frigjøring fra de naturgitte, geografiske forutsetningene som de små menneskesamfunnene av jegere og samlere hadde levd under:

• Det var ikke lengre nødvendig å følge den naturlige tilveksten av maten i tid og rom, å streife over store områder og leve av ulike matressurser på ulike årstider.
• Det blei mulig å øke de totale matressursene i et landskap enormt ut over de som naturen skapte uten menneskelig hjelp.
• Mat kunne lagres gjennom hele året og gjennom dårlige tider.

Jordbruket var først og fremst en revolusjon av matproduksjonen. Men det revolusjonerte også energiproduksjonen. Dyr blei et alternativ til menneskelig muskelkraft i tungarbeid og transport.

Sosialt betydde jordbruksrevolusjonen en demografisk revolusjon: Ei veldig økning av folketettheten.

Nye teorier for spredning av språk forklarer spredninga av indoeuropeisk, kinesisk, polynesisk og bantu over svære områder ved at de var språk der jordbruksrevolusjonen starta. Befolkningstettheten der vokste så fort at jordbrukskulturen raskt trengte ut jeger- og samlerkulturen i nabodistriktene.

Hvis denne teorien er riktig, så betyr det at den nye teknologien spredde seg som en kulturell revolusjon, der ny kultur overvant og erstatta gammal i høyt tempo.

Overskuddet av konserverbar mat i jordbruksdistriktene la grunnlaget for

• de første byene,
• statsadministrasjon og
• handel med penger.

Det utløste igjen en ny teknologisk og kulturell revolusjon: skriftspråket. De første intellektuelle oppsto: Heltids administratorer (skatteinnkrevere, landmålere, arkivarer) og prester.

Den første industrielle revolusjonen: damp

Dampen betydde teknologisk en revolusjon av energiproduksjonen. Menneskene fikk en mye sterkere og mer fleksibel energikilde.

Teknologi for kraft- og energioverføring, tannhjul, vinsjer, skinner for vogner, pumper, maskinvevstoler osv. var utvikla i middelalderen.

Problemet var at energikildene mangla. Mennesker og dyrs muskler var for svake til å pumpe vannet ut av dype gruver. Vann og vind ga større mengder konsentrert energi, men disse energiformene var knytta til sted, og fantes ofte ikke der det var behov for dem.

Derfor betydde dampmaskina ei ny frigjøring fra naturgitte forutsetninger. Pumpeanlegg og møller kunne anlegges uavhengig av vann og vind. Den nye energikilden kunne også koples til maskiner med gammal, velkjent teknologi og drive maskiner med mye større effektivitet. En vever kunne spare musklene sine og passe flere og raskere vevstoler. Isteden for hester som trakk vogner på skinner, kunne dampmaskina trekke hele tog. Dampen utfordra seilet, i første omgang blant annet på elver og innsjøer der vind ikke var godt egna som drivkraft for båter.

Sosialt betydde dampen en ny demografisk revolusjon: De moderne storbyene oppsto.

Byene endra seg fra å være i hovedsak sentra for administrasjon og handel til å også bli sentra for industriell storproduksjon. Med det vokste befolkninga enormt.

Handelen utvikla seg veldig. Varebandelen mellom land fikk et helt nytt omfang. Landsbygda i Europa og Nord-Amerika blei en stor avtaker av industrivarer, som begynte å slå i stykker naturalhusholdninga. Produksjonen av jordbruksvarer for industrien måtte vokse tilsvarende.

Transporten blei revolusjonert. Veinettet blei stadig bedre, seil- og dampskipslinjer oppsto, tognettet spredde seg utover Vest-Europa.

Den industrielle revolusjonen utløste en kulturrevolusjon. Det blei et stort behov for faglærte spesialister og arbeidsledere i industrien. Handelen vokste og krevde mye mer kontorarbeidskraft, det samme gjorde staten. For all bybefolkning blei det stadig viktigere å kunne lese, skrive og regne, det samme gjaldt på landsbygda ettersom varehandelen fortrengte naturalhusholdninga.

Den moderne folkeskolen oppsto. Avis- og bokproduksjon i masseopplag slo gjennom. For første gang lærte et flertall av befolkninga i de rike landa å lese og skrive.

Ei historisk viktig side var at damprevolusjonen ga et veldig skyv framover til naturvitenskapene. Det blei grunnlagt mange nye universiteter, der naturvitenskapene fikk spille ei stadig viktigere rolle.

Politisk var dampens epoke ei gjennombruddstid for det moderne demokratiet, som blei innleda av den amerikanske og franske revolusjon. Og ei tid da styrkeforholda mellom stater og regioner i verden blei voldsomt forrykka: Kolonialismens klassiske epoke.

Den andre industrielle revolusjonen: strøm, bensin

Elektrisitet og bensin blei utvikla som en følge av den store satsinga på vitenskap på 1800-tallet, og finmekanikken som vokste fram med 100 års bruk av dampteknologien.

Teknologisk betydde de mye større fleksibilitet i bruken av energi. Det blei mulig å skape mye mindre motorer. Energien kunne også fraktes mye enklere på en tank eller i en tråd.

Bensinmotoren gjorde bilen og flyet mulig. Særlig bilen revolusjonerte transporten, fordi veinettet kunne bli mye mer finmaska og fungere mye mer smidig enn jernbanen. Energi fra en tråd gjorde det mulig sette motorer i de aller minste verksteder uansett hvor de lå, ja til slutt i hjemmene. Dessuten skapte elektromotoren fordismen eller samlebåndsrevolusjonen. Mange små motorer som dreiv bånd og mindre maskiner langs ei lang produksjonslinje førte til en eksplosiv vekst i produktiviteten.

Men bensin og strøm revolusjonerte også informasjonsstrømmen. Postgang til de aller mest avsidesliggende strøk, telefon, radio og fjernsyn knytta for første gang alle deler av samfunnet i de utvikla landa tett sammen. Utover i vårt århundre har særlig radioen trengt gjennom til praktisk talt hele kloden.

Sosialt betydde den andre industrielle revolusjonen at storbyene etterhvert tok over flertallet av befolkninga i de industrialiserte landa. På slutten av det 20. århundret kommer storbybefolkninga også i flertall i stadig flere land i den tredje verden.

Den moderne storbyen er utenkelig uten bilen og bussen.

Naturalhusholdninga forsvant fra jordbruket i de rike landa, og hele landsbygda blei teknologisk og kulturelt stadig likere byene. Varehandel fikk også stadig større betydning for bøndene i den tredje verden.

Den nye underordninga av landsbygda under byene er utenkelig uten bilen, bussen, telefonen, kinoen, radio, fjernsyn.

Kulturrevolusjonen fra den første industrielle revolusjonen fortsatte. Folkeskolene, alfabetiseringa og de nasjonale universitetene spredde seg til alle land i hele verden. Opplag på aviser og tidsskrifter økte enormt. Filmen, radioen, grammofonen/kassettene og fjernsynet skapte for første gang i menneskehetens historie en felles verdenskultur. Kulturuttrykk som moter, musikk sprer seg utover alle kontinenter på få år. Befolkninger i land over hele verden reagerer på nyheter i løpet av en dag.

Denne felles verdenskulturen er først og fremst henta fra kulturen til de landa i verden som har utvikla bilen, flyet, samlebåndene, radioen, grammofonen, fjernsynet, filmindustrien, videoen – særlig USA.

Den/(de to) industriell(e) revolusjonen(e) i de siste 250 åra har ført til at for første gang får mennesker som vokser opp ikke mesteparten av sin praktiske kunnskap, kultur og ideologi fra familie og naboer, men fra skoler, opplæring på jobben, aviser, bøker, radio og fjernsyn. Sånn er det i hvert fall for flertallet i de industrialiserte landa.

Utdanningsrevolusjonen fortsatte i de rike landa. Behovet for høyt utdanna arbeidskraft førte etterhvert til at en stor del av befolkninga fikk utdanning på universitets- eller høyskolenivå.Politisk førte utviklinga i denne perioden bl.a. til at USA tok over de europeiske maktenes rolle som ledende maktsenter i verden. Det gamle kolonisystemet blei erstatta av et stort antall fattige, uavhengige stater i den tredje verden.

Konklusjon: Noen lærdommer fra tidligere teknologiske revolusjoner

Teknologiske gjennombrudd fører til sosiale endringer når:

• Det er umiddelbart lønnsomt å ta dem i bruk.
• For eksempel fordi teknologien kan skape mye større overskudd, ved å produsere mye mer med samme innsats.
• Eller fordi teknologien kan frigjøre produksjonen fra naturgitte begrensninger i rom og tid, som gjør det mulig å produsere det samme som før, med mindre innsats.
• Eller fordi teknologien kan skape nye, lønnsomme produkter (inklusive gjøre det lønnsomt å kjøpe som vare eller tjeneste resultatene av et arbeid folk tidligere har utført privat).

Teknologiske gjennombrudd fører til store sosiale endringer når teknologien kan tas i bruk (lønnsomt!) i mange ulike former for produksjon og i både stor og liten skala.

De fører til store endringer i samfunnet raskt, når bruken av teknologien gir brukerne et sånt økonomisk overtak at de raskt konkurrerer ut de som fortsetter å bruke gammal teknologi.

Dette er felles for revolusjonene jordbruk, damp og bensin/strøm.

Tre fellestrekk ved de to industrielle revolusjonene

I. Måten menneskene produserer på forandrer seg mer enn produktene.

La et norsk menneske fra 1814 studere produkter fra den andre halvdelen av 1900-tallet. Et brød, ei pølse, et stykke gammalost, ei sursild, ei bok, et fargebilde av Vøringfossen, ei ku, en fiolinkonsert, et håndskrevet faksbrev og et dikt av Andre Bjerke vil være gjenkjennelige, forståelige produkter.

Den viktigste forskjellen vil være at det er oppstått nye produkter i tillegg, som ikke er forståelige, f.eks. ei lyspære, ei sykkelpumpe, Brendens nesedråper mot forkjølelse, en halvliter lys pilsner i et glass, en frossen pizza, en videokassett …

Måten de er produsert på, vil derimot være vanskelig forståelig; Bakeriet, pølsefabrikken og næringsmiddelfabrikken kanskje, den kunstige inseminasjonen vil virke tvilsom, fotoapparatet, pc-en, faksen og cd-plata vil være spontant uforståelige. For ikke å snakke om de uforståelige nye produktene, som henger sammen med uforståelige nye maskiner som fjernsynet, komfyren og sykkelen …

II. Teknologien kan skape enorme forandringer i åssen folk virkelig lever, uten like store forandringer i samfunnets formelle, ytre form.

La et norsk menneske fra Oslo i 1992 reise tilbake til 1814. Juridisk sett er Norges grunnlov i dag nesten helt identisk med grunnlova fra det året. Men endringa i levemåte er enorm.

Hvis dette mennesket vil få valget mellom Christiania i 1814, Rihyad i 1985 og Berlin i 1935, vil hun sannsynligvis føle seg mer hjemme i Hitlers Tyskland eller Saudi-Arabia.

Saudi-Arabias kulturelle og juridiske tradisjon er enormt forskjellig fra den norske. Men i en moderne saudiarabisk storby vil hun finne biler, telefoner, tv, moderne bankvesen, butikker, moderne leger osv. Mye av dette vil hun også finne i nazistenes Berlin. Fra en formell, politisk synsvinkel var den politiske friheten større i Christiania i 1814 enn i Berlin. Men den sosiale friheten som ligger i muligheten til å ta en jobb, si den opp igjen og eventuelt flytte, som er en viktig del av den individuelle sosiale mobiliteten, var større i Berlin i 1935.

De ytre, politiske og juridiske systemene er svært forskjellige i Oslo 1992, Rihyad 1985 og Berlin 1935. Men mye av dagliglivet er svært likt, sett fra en stor, historisk synsvinkel. Og denne likheten er skapt av teknologien.

III. De to revolusjonene skapte voldsomme forandringer i den geografiske og sosiale befolkningsstrukturen, og førte til en enorm økning av den individuelle sosiale mobiliteten.

De slo i stykker århundregamle, stabile bosetningsmønstre, konsentrerte folk i byene og satt igang veldige bevegelser over landegrensene.

Hele samfunnsgrupper er forsvunnet som dinosaurer og mammuter: Adelsmannen, embetsmannen med uniform, leilendingen. Nye dukka opp med ei forandring i samfunnet og forsvant med den neste: Husmannen, den personlige tjeneren, portneren, gårdsarbeideren, den norske sjøgutten, havnearbeideren …

Den individuelle sosiale mobiliteten gjør at den gammaldagse overklassen i hver generasjon blir isprengt mengder av nye mennesker, som stiger opp gjennom handel, industri, statsbyråkrati, det akademiske livet, organisasjonene, politikken …

Det skapte massemarkedet for arbeidskraft i storbyene, og seinere massemarkedet for intellektuell arbeidskraft.

Den nåværende geografiske og sosiale befolkningsstrukturen er skapt av den nåværende teknologien, og grunnlaget for den kan forsvinne hvis denne teknologien blir trengt til side. 

IV. De to revolusjonene har ført til ei voldsom økning i behovet for informasjon i samfunnet, en eksplosiv utvikling av informasjonsteknologien og en veldig utvikling av kommunikasjonen på absolutt alle nivåer.

Den moderne Postsektoren vokste fram av disse behova, og utvikla sin teknologi og ytre form i dampens epoke.

Det kan forsvares å kalle posten for det industrialiserte samfunnets mest altomfattende økonomiske, politiske og sosiale nervesystem.

Men typisk for utviklinga av teknologien er at kommunikasjonsbehovene fortsetter å vokse og forandre seg. Det gjør også kommunikasjonsteknologiens muligheter.

Mens postsektoren i Norge i 1890 ikke hadde noen stor konkurrent som informasjonsmedium, har det i 1990 særlig telefonsektoren.

Og i år 2040?

3: Langt, langt fram – datateknologien etter 50 år

Med disse erfaringene i bakhue skal jeg forsøke å kikke et langt stykke framover.

Vi sier 50 år, men det er ikke et nøyaktig tall. 50 år betyr ei så lang periode at den nye teknologien virkelig har fått tid til å blitt gammal i produksjonen, og virkningene har slått skikkelig gjennom i samfunnsstrukturen og kulturen.

Samtidig er 50 år ikke lengre enn et aktivt menneskeliv. Mange som ennå er i jobb nå (og som blant annet leser dette) husker 50 år tilbake. Mange som jobber om 50 år er i live nå.

Som individer har mange av oss prøvd å planlegge livet vårt 50 år framover. (Om planene slår til, er ei anna sak … ) Det er ikke urimelig å i hvert fall prøve å diskutere med 50 års perspektiv framover.

Storm-P-syndromet

Et problem med så lange perspektiver framover er, som nevnt i forordet, at det alltid, helt sikkert hender noe uventa.

Den teknisk-vitenskapelige utviklinga raser nå framover med en hastighet som er langt større enn for bare 20-30 år sida.

Mens de to tidligere revolusjonene først og fremst bygde på en eller få oppdagelser, og seinere «flata ut», og gikk over i anvendelse av de nye teknikkene på nye områder, ser den tredje teknologiske revolusjonen ut til å føre til en akselererende utvikling av «stadig nye teknologier». Fiberoptikk, bioteknologi osv. Vi skimter ikke engang noen slags ny periode med et slags nytt platå, der teknologien stabiliserer seg over en lengere periode.

Men la oss holde fantasien igjen. Vi behøver ikke spekulere ut fantastiske mirakler. Vi kan være konservative, og se på noen tenkelige vitenskapelige framskritt med uforutsigbare kulturelle virkninger. Hva hvis vitenskapen for eksempel oppdager

• Nye energikilder som gjør det billig å produsere energi hvor som helst?
• Muligheter for å manipulere med mennesket, f.eks. livslengden eller intelligensen?
• Mikromaskiner på størrelse med celler som kan programmeres til å gjøre forskjellige former for arbeid?
• Flytting av farlig, råvare- og energikrevende produksjon opp til automatiske fabrikker i verdensrommet?

Alt dette er fetter som i det minste diskuteres på alvor nå.

(Minst like utrolige og dramatiske ting har også skjedd i de siste 100 åra.)

Men dersom det skulle skje et gjennombrudd på bare ett av disse områdene, vil det kunne forrykke rammevilkåra for utviklinga så kraftig at det blir umulig å spå om neste runde.

De tidligere omveltningene i teknologien har også ført til svær international uro: Verdenskriger, internasjonale kriser, kupp og revolusjoner, økologiske katastrofer.

Det er en sikker spådom at liknende ting må gjenta seg i neste historiske epoke, og en annen sikker spådom at forløpet lar seg ikke spå i detalj.

Den neste teknologiske sosiale virkninger er altså, fra vår synsvinkel, prinsipielt uforutsigelige på lang sikt. Det er dette problemet den danske filosofen Storm P, med en strålende aforisme som dessverre blir for mye sitert, men ikke desto mindre er sann for det, har uttrykt sånn: Det er vanskelig å spå – særlig om framtida.

Bare teknologien, da

For å gjøre det enkelt for oss, begynner jeg derfor ikke med å se på teknologiens virkninger i samfunnet, men å se bare på den teknologiske revolusjonen, isolert.

For det første forutsetter jeg at vitenskapelige oppdagelser av den typen som jeg nevnte i første avsnitt, ikke har skjedd, eller i hvert fall ikke har fått tid til å slå gjennom i samfunnet ennå.

For det andre at samfunnets produksjon, distribusjon og kommunikasjon er fullstendig prega av utvikla data. Denne teknologien er enormt forandra også forhold til i dag.

Men for det tredje forutsetter jeg at forandringene ikke består i kvalitative gjennombrudd, som for eksempel praktiske systemer for «kunstig intelligens» som virkelig kan erstatte menneskelig tenkning.

Jeg forutsetter at utviklinga er kvantitativ: For eksempel enormt kraftige maskiner som tar svært liten plass og koster svært lite, mulighet for å gi og få informasjoner skriftlig, muntlig og i form av alle slags opptak overalt. Altså ei utvikling noe ala den fra radiokabinettet med grammofon anno 1941 til cd-spilleren og lommefjernsynet anno 1991 – bare en del større.

Alt dette er vært forsiktige forutsetninger. Jeg tror de er for konservative. Men de gjør spillet enklere for oss, her. Kraftigere teknologisk utvikling vil bety større endringer enn jeg forutsier. 

Bokser i år 2040

Grunnleggende trekk med framtidas datateknologi sammenlikna med vår tid:

• Enhetene vil ha falt i pris
• og være minatyrisert
• De vil være mye kraftigere og mer allsidige
• med enormt mye større lagerkapasitet
• og mye mer fysisk robuste
• Det vil eksistere svære nettverk
• som enhetene vil kunne hake seg på,
• de vil også kunne kommunisere problemfritt med hverandre
• og med brukerne.

Nesten alle jobbene i tradisjonell produksjonsindustri er erstatta av automatiske fabrikker.

Men datateknologien har spredd seg langt ut over det. Den er blitt så billig, fleksibel og solid at den finnes i alle slags maskineri: Den styrer gangen av alle slags motorer ned til grasklippere og mixmastere. Andre steder også: Den regulerer alt fra gatebelysning og trafikkfyr til rulletrapper, ventilasjon og hjemmeoppvarming.

Lagerkapasiteten koster, sammenlikna med 1991, praktisk talt ingen ting. Du kan uten vansker bære med deg like mye informasjon som det som fantes i et gammalt bibliotek, og kan kopieres over til et anna, billig lagringsmedium om kort tid. Store informasjonslagre etter år 1991s målestokk, fins i mange hjem. Informasjonslagrene til de store konsernene, forsknings- og statsinstitusjonene er astronomisk store.

Alle former for informasjon som samles inn maskinelt, bearbeides og kodes av datamaskiner, oversendes og lagres i prinsipielt samme form på de samme lagringsmediene: Tekst, lydopptak, tale tolka til tekst, musikk lagra som lyd eller noter, stillbilder, levende bilder med lyd, hologrammer, form og overflatestruktur på tredimensjonale gjenstander som datastyrte sonder har tatt på, arbeidsoperasjoner utført av mennesker, for eksempel i forbindelse med fjernstyring av roboter, målinger fra måleinstrumenter, dataprogrammer, kommunikasjon mellom maskiner … Statens, industriens og privatpersoners informasjonslagre er datalagre.

Det fins sammenhengende, verdensomspennende nettverk med enorme informasjonslagre der sånn informasjon på et øyeblikk kan sendes til eller fra de store informasjonslagrene, eller utveksles mellom to små enheter på hver sin side av kloden. De bruker kanskje optiske kabler, kanskje satellittkommunikasjon, kanskje en blanding av mange forskjellige fysiske kommunikasjonsformer. Men hovedsaka er at det er nettverk som alltid og overalt er tilgjengelige, og som sammenlikna med alt som fins i dag har enorm båndbredde. 

4. Industrielle gjennombrudd i sprang

Nå vi ser bakover i tida, over for eksempel et tiår med små endringer i bruk av teknologien, er det lett å spontant tenke at framover vil landskapet se likedan ut. Bevegelsene her skjer langsomt. Altså må det ta lang tid, før teknologien slår gjennom.

Men dette er et synsbedrag. For det er typisk for sosial bruk av teknologi at her skjer utviklinga ofte i sprang. Lange, stillestående perioder blir avløst av korte tidsrom der teknologiens sprer seg eksplosivt raskt.

For noen produkter vil kombinasjonen av pris og anvendelighet være avgjørende. For andre gjelder det at etter at et slags minste metningspunkt er nådd, fører konkurransen til en snøballeffekt som tvinger stadig flere til å bruke teknologien.

Tre ferske norske eksempler på det:

• Gjennombruddet for telefaks.
• Gjennombruddet for kortterminaler på bensinstasjoner.
• Gjennombruddet i salget av bærbare pc-er.

Felles for telefaks og kort på bensinstasjoner var at konkurransen tvang gjennom veldig rask spredning.

Når stadig flere av forbindelsene dine avslutter en samtale med å spørre om du kan fakse noe over til dem, blir det raskt vanskeligere å ikke ha faks. Når bilistene starter og kjører videre fra bensinstasjonene som ikke har kortautomat, kommer korthøl til pumpene opp fort.

For bærbare pc-er er ikke sammenhengen sånn. Det ser ut som om det som skjedde var at i 1990 kom vekta først under ei viss grense (3 kg), og noen måneder seinere raste prisen på de billigste ned (til under 20.000, senere under 10.000). Dermed syntes mange kjøpere at de plutselig hadde fått ei anvendbar lett kasse til en spiselig pris, og salgstalla spratt i været.

Ser vi kort tid framover, kan for eksempel bærbare telefoner og modem være teknologier som får sånne eksplosive gjennombrudd i Norge. Hvis prisene fortsatt synker, eller anvendeligheten øker, eller konkurransen tvinger det gjennom.

På litt lengre sikt vil det helt sikkert skje sprangvise gjennombrudd når det gjelder bruken av forskjellige former for datanett og informasjonslagre.

5. Langsiktige sosiale virkninger av datarevolusjonen

Dampen forvandla samfunnene i Vest i sitt bilde, elektrisitet og bensin forvandla hele verden. Datarevolusjonen, som en industriell revolusjon som er mer omfattende og går dypere, vil forvandle alle samfunn i hele verden mer.

For å se hvordan disse forandringene kan bli, begynner vi igjen langt framme på et historisk tidspunkt etter at den nye teknologien har slått gjennom i brei målestokk, og fått tid til å virke i samfunnet.

a. Det menneskelige rutinearbeidets fall

Mens de to tidligere teknologiske revolusjonene under industrialismen begge grunnleggende handla om energikilder, handler datarevolusjonen framfor alt om erstatning av menneskelig intellektuelt arbeid med maskiner.

Sosialt betyr det at:

• Dampen gjorde det mulig å erstatte veverens fysiske arbeid med en maskin.
• Elektrisiteten gjorde det mulig å erstatte syerskens trampende fot med en motor.
• Datarevolusjonen gjør det mulig å erstatte henne som syr.

I «vår tid» (fra 1990 og 50 til 100 år bakover) har de fleste i Vesten vært sysselsatt med det vi i brei forstand kan kalle menneskelig rutinearbeid.

Samlebåndsjobber og andre jobber der de samme prosessene blir gjentatt og gjentatt i industri, å jobbe i kassa i handel, frakte varer og passasjerer etter fastlagte planer i transport, føre regnskap og sende rutinemessige brev på kontor osv,

Mesteparten av Postens arbeidsplasser faller innafor denne breie definisjonen av rutinearbeid.

Denne definisjonen er ikke ment nedsettende mot de menneskene som gjør jobben. Mange sider ved arbeidet kan godt kreve deres intelligens og skaperkraft. Men poenget er at mesteparten av selve arbeidsprosessen kan beskrives formelt på en sånn måte at datamaskiner etterhvert kan ta den over.

Går vi tilbake til «før vår tid», for 100-200 år sida, jobba mesteparten av Vestens befolkning med jordbruksarbeid (i Norge: jordbruk-fiske).

De to første industrielle revolusjonene førte til at jordbruket falt fra sin posisjon som den viktigste sektoren som ga folk arbeid. Jordbruk og bønder fins fortsatt, men sektoren er blitt historisk marginalisert i forhold til industri, kontor og handel.

Datarevolusjonen vil, på lang sikt, føre til at rutinearbeidet faller fra sin dominerende posisjon på samme måte som jordbruket falt. De fleste rutinejobbene vil forsvinne.

Rutinearbeid vil eksistere om 50 og 100 år, men det vil bli historisk marginalisert, som bøndenes arbeid er det nå.

b. Den viktigste forma for arbeid

På lang sikt vil det viktigste arbeidet bli ikke-rutineprega arbeid

• med forskning og utvikling
• med mennesker, opplæring, sosial omsorg osv.
• med kunst i brei forstand – alt fra klassiske kunstformer til underholdning og produksjon som av ikke-økonomiske grunner blir utført av mennesker istedenfor maskiner (kokekunst, husbygging, skreddersøm …)

Dette er for det meste arbeid som i dag defineres som intellektuelt. Intellektuelt arbeid har gjennom historia vært et monopol for et svært tynt skikt. Først på slutten av den andre industrielle revolusjonen oppsto det et massemarked for intellektuelt arbeid. Men flertallet av jobbene på arbeidsmarkedet vil bli intellektuelt arbeid (som vi ser det i dag) i løpet av den tredje industrielle revolusjonen.

Mesteparten av dette er arbeid som vil bli vevd sammen med informasjonsteknologi. Derfor kan vi også si at arbeid med informasjonsteknologi i brei forstand, vil bli den dominerende forma for arbeid i løpet av den tredje industrielle revolusjonen.

c. Storbyenes fall

Strukturmessig kan vi tenke oss store endringer:

De moderne storbyene er mindre enn 250 år gamle. De er skapt som økonomisk produktive enheter av behovene i de to første industrielle revolusjonene.

Industrien bygger på masseproduksjon for et ukjent marked (på forhånd ukjente kjøpere, eller i hvert fall kjøpere som ikke har bestilt ennå). Det framtidige salget forutsies statistisk.

For å få til dette må industrien konsentrere svære ressurser: Mange arbeidere og maskiner. Lagre av råvarer for framtidig produksjon, og av ferdige, masseproduserte varer for framtidig salg.

Konsentrasjonen av industri i byene krever en infrastruktur: Veier, jernbaner, havner, kloakker, skoler, butikker, fengsler, offentlige kontorer. Byenes opprinnelige arbeid som kommunikasjons- og handelssentra vokser også enormt. Den kraftig oppsvulma handelen og transporten bruker byene som knutepunkter, passerer gjennom dem. Og byene blir sentra for en stadig større administrasjon.

Både administrasjon og privat virksomhet jobber teknologisk på samme måte som industrien: Ved å konsentrere svære ressurser, funksjonærer, lagre osv i sentra. Det er også viktig for dem å være fysisk nær de viktigste partnerne de skal jobbe med. Dermed svulmer byene enda mer opp.

Byene blir landas viktigste arbeidsmarked. Ved kriser på landsbygda i den tredje verden fører det til at store deler av bondebefolkninga flytter inn til storbyene. Superstorbyer oppstår, som på få tiår vokser fra noen hundre tusen innbyggere til millioner og ti-millioner. I flere land i den tredje verden bor nå et flertall av befolkninga i sånne superstorbyer, og de truer med å bli den normale forma for menneskelig samfunn, der flertallet bor før år 2025.

Den tredje industrielle revolusjonen kan gjøre byene som produksjons-, handels- og administrasjonssentra økonomisk ulønnsomme.

Teknologien gjør det mulig å erstatte masseproduksjon for et ukjent marked med småproduksjon på bestilling.

Et tankeeksperiment:

Isteden for den store tekstilfabrikken som går natt og dag og produserer for lager, en relativt liten, automatisk maskin som bare produserer hver gang noen bestiller noe. Den produserer ikke lange serier av helt like produkter, men forskjellige klær hver gang, etter spesifikasjon. Bestillinger kan automatiseres, det trengs ikke noe stort salgsbyråkrati. Lager trengs ikke.

Den lille, automatiske maskina er sjøl produsert av automatiske fabrikker, og krever ikke samme astronomiske investeringer som en diger tekstilfabrikk. Den kan i prinsippet ligge hvor som helst, altså der grunn er billig. Den krever ikke veldige samfunnsmessige investeringer: Ikke svære nye veisystemer, boligområder, kloakkrør, enorm energiforsyning, utbygging av et stort nytt politikammer …

Denne forma for produksjon vil kvalitetsmessig være overlegen (mer tilpassa kundens behov) og økonomisk, langt billigere enn den nåværende store serie-produksjonen.

Det er ingen grunn til at den skal ligge i storbyer. Tvert imot, det er gode grunner til å flytte den ut av disse overfylte sentraene.

Men da mister storbyene en viktig økonomisk grunn til sin eksistens.

Det er heller ingen økonomisk grunn til at organisasjoner som jobber med handel og administrasjon, skal fortsette å ligge i storbyer.

Informasjonsteknologien vil prinsipielt sett gjøre det mulig å flytte den daglige ledelsen i en meklerbedrift eller et statlig kontor hvor som helst. Folk som fysisk er hundrevis av mil fra hverandre, kan jobbe intimt sammen. Hvorfor kan ikke den daglige ledelsen i en bank jobbe på høyfjellet i april til juni, på sørlandskysten om sommeren og på Maldivene september til april?

Det kan være sosiale grunner til at folk i slike virksomheter ønsker å fortsette å jobbe i sentrene: Teater, en halvliter på Karl Johan, muligheten for å møte fysisk folk du vil påvirke.

Men økonomisk vil handel og administrasjon ha de samme fordelene ved å spre seg som industrien: Billigere investeringer, mindre behov for voldsom ny utbygging av infrastruktur.

Særlig jobber i de dynamiske nye sektorene kan i prinsippet lett flyttes vekk fra storbyene.

Konkurransen om spesielt attråverdig arbeidskraft – forskere, spesialister – vil kunne presse sånne sektorer ut av bysentrene. Folka de ønsker å hyre, vil spørre: Kan jeg bo et sted der det er bra for barn å vokse opp? Der jeg kan gå i skauen, stå på ski, dyrke rosene mine? Et sted som er trygt?

Sånn kan storbyene, som vi kjenner dem, miste sin nåværende økonomiske eksistensberettigelse i den neste industrielle revolusjonen.

Hvis dette skjer, kan det føre til svære sosiale problemer i tida da de økonomisk dynamiske delene av storbyene forsvinner, mens mesteparten av befolkninga fortsatt å bo der.

Kanskje kan storbyene finne et nytt fundament å stå på, for eksempel som kulturelle og sosiale sentra. Men uansett må de forandre seg grunnleggende i løpet av den tredje industrielle revolusjonen.

d. Landsbygdas fall?

En mer dristig spådom: Som en analogi til storbyenes fall, kan revolusjonen i bioteknologien føre til landsbygdas fall.

Jordbruket som økonomisk kategori, har sin strategiske styrke i monopolet på mesteparten av råvarene i matproduksjonen.

Jordbrukets største økonomiske problem er avhengigheten av svære territorier utendørs, en produksjon som ikke kan forseres i forhold til rytmen i årstidene, og sårbarhet for vær og vind. Dette gjør at det er vanskelig å øke produksjonen og mekanisere, og umulig å konkurrere med mer ekspansive sektorer om kapital.

Havbruk og drivhusproduksjon er eksempler på industriell biologisk produksjon som delvis kan unngå disse problemene. Men historisk sett er denne produksjonen primitiv og prega av barnesjukdommer, blant annet fordi den ikke bygger på endring av selve de produktive organismene.

Et tankeeksperiment:

Hvis den biologiske revolusjonen gjør det mulig å produsere protein på tank, for eksempel ved at bakterier eller sopp eter avfall/ oljesøl/ treflis, så kan det bety at jordbruket mister sitt monopol til bioteknologisk industri, og blir slått ut.

I så fall betyr det at en 6.000 år gammal kulturform går under.

Dette er ingen sikker spådom. Men heller ikke helt urimelig, ut fra hva vi veit i dag. Og den illustrerer hvilke veldige strukturendringer vi må vente.

e. Nytt forhold mellom Nord og Sør

Datarevolusjonen starter i Nord (USA-Nord-Amerika, Vest-Europa, Japan-Taiwan-Korea). Mesteparten av den tredje verden blir hengende etter, og aller mest de fattigste og minst teknologisk utvikla landa.

Men på lengere sikt kan den tredje industrielle revolusjonen snu dette forholdet.

I bunn og grunn er Nords dominans i verden nå et spørsmål om herredømme over teknologien.

For fattige land betyr å innføre teknologi å kjøpe maskiner og å kjøpe kunnskap (opplæring) som gjør det mulig å utvikle teknologisk kultur. Alt dette er dyrt.

Den viktigste delen av dette er herredømmet over kunnskapene, over informasjonen. Nords økonomiske herredømme i verden bygger i bunn og grunn på et kunnskapsmonopol.

Men i løpet av den tredje industrielle revolusjonen vil en stadig viktigere del av teknologien bli informasjon, mens selve den materielle delen av teknologien vil bli mindre viktig (i hvert fall økonomisk). Stadig kraftigere programmer (informasjon) vil kunne kjøres på stadig billigere bokser (materie).

Både bokser og informasjon vil synke i pris. Tilgangen på informasjon vil øke enormt, og kostnadene ved å kopiere informasjon vil bli stadig mindre.

Informasjon som nå kjøpes i den tredje verden i form av dyre lærebøker med copyright, vil i framtida kunne kopieres og spres praktisk talt gratis, om nødvendig på svartebørs.

Dermed blir det med tida mulig for den tredje verden å raskt spre all informasjon som er alminnelig tilgjengelig i Nord. Og logikken i den teknologiske utviklinga i Nord er at mer og mer informasjon vil bli alminnelig tilgjengelig…

Sørs mulighet til å tilegne seg informasjon, og dermed forrykke hele verdensordninga, vil øke med den enormt voksende tilgangen på stadig billigere informasjon.

Historisk sett betyr den tredje industrielle revolusjonen at i Nords informasjonsmonopol i verden står for fall. 

Konklusjon: Verden snudd oppned.

Datarevolusjonen betyr ei ny historisk epoke.

En sikker spådom (tror jeg) er at den nye teknologiske revolusjonen ligger an til å bli den største og voldsomste sosiale revolusjonen av menneskehetens liv til nå.

Utviklinga går fort. Samfunnet vil forandre seg mer i de neste 50 åra enn i de 100 åra som ligger bak oss.

Intellektuelt arbeid – arbeid med informasjon – vil for første gang bli arbeidet til flertallet av de som jobber.

Vi kan forestille oss at i det nye samfunnet som oppstår, vil et flertall av alle også få muligheten til å jobbe med sånne ting. Vi kan også forestille oss at befolkninga i svære sektorer/ områder ikke er med i den nye teknologiske revolusjonen, og blir marginalisert.

Uansett vil samfunnet gjennomgå svære strukturelle endringer.

Informasjonsflyten vil bli det viktigste som holder dette samfunnet sammen. Organisering av informasjonsstrømmen vil bli av de aller viktigste sosiale strukturene.

6. Kortsiktige sosiale virkninger

Men forandringene som vi så på i forrige avsnitt, vil sjølsagt ta tid. På kort sikt (om 10 og 25 år) vil det finnes et stort arbeidsmarked for rutinearbeid, byene vil fortsatt fungere omtrent som nå og tilmed vokse osv.

Men alt i denne tida vil endringer i retning av de vi har sett på, bli synlige i samfunnet. Vi skal se litt på det:

a. Fra langsom utvikling til sprangvis endring

Vi har flere ganger tidligere vært inne på at datarevolusjonen som industriell og sosial revolusjon bare såvidt har begynt.

Noen oppfatter det som at den teknologien som finnes nå, ikke behøver å føre til sosiale endringer. Men det er feil. Poenget er at det alt nå finnes et potensiale for sosiale endringer, som ikke er tatt ut ennå.

Datateknologi kan nokså raskt brukes til å skape svære endringer, for eksempel i sysselsettinga. Jeg har nevnt manglende utvikling av kulturen som en av årsakene til at det ikke har skjedd. Konkret kan det blant annet bety:

• Et sjefsskikt som har vokst opp før teknologien kom. Sjefen føler at han ikke forstår den, oppfatter den som truende og tar ingen initiativer for å få teknologien i gang.
• Mangel på folk som kan jobbe med anvendelse – bygge bru mellom teknologien og behova i akkurat den jobben.
• Mangel på opplæring, service- og reparasjonsmuligheter, som gjør at utstyr som blir tatt i bruk, blir lite effektivt.

Gradvis utvikling av kulturnivået kan føre til plutselige sprang. Og når det gamle sjefsskiktet forsvinner, og det kommer inn et nytt skikt som hele tida har jobba med data, vil det sikkert skje et sprang.

Prisfall på datateknologi vil også utløse sprang.

Vi har vært inne på at en teknologi kan bli spredd til et «metningsnivå», der konkurransen utløser en snøballeffekt.

Statsorganer som ikke konkurrerer og ikke skal gå med overskudd (for eksempel utenriksdepartementet, politiet) har ikke samme insentiver til å rasjonalisere som privat bisniss.

Men i samband med kriser i statsfinansieringa og akutt nedskjæring av budsjetter, kan sånne institusjoner også bli nødt til å plutselig ta ut store rasjonaliseringsgevinster med ny teknologi for å spare statsutgifter.

Åpning av nye kommunikasjonskanaler (for eksempel ved at telefonen blir lagt om til fiberoptikk) kan også utløse sprangvis utvikling.

At potensialet for sosiale endringer foreløpig ikke er tatt ut, betyr ikke at endringene blir mindre i framtida

Tvert imot. Det er som med jordskjelv: Når spenninga stiger uten å bli utløst gjennom små skjelv, blir de skjelvene som kommer seinere, desto større. Små sosiale endringer nå betyr at potensialet for å endre blir desto større i overimorra.

b. Et nytt slags arbeidsmarked

I den nærmeste framtida vil det å erstatte mennesker med bokser/styringssystemer bli stadig mer lønnsomt.

Denne utviklinga går raskest i de rike landa, der både infrastrukturen for datarevolusjonen og arbeidslønningene er høyest.

Jobbene som kan erstattes først (og billigst) er først og fremst rutinejobbene i tradisjonell storindustri (samlebåndsjobbene). Etter det tilsvarende jobber i handel/kontor/service.

Først seinere blir det mulig å erstatte rutinejobber i mindre handel og virksomhet og jobber som krever mer kompliserte beslutninger.

Tendensen i gamle, tradisjonelle, arbeidskrevende storindustrier er at de blir slått ut og/eller forvandler seg til nye, slanka, automatiserte industrier.

Det fører alt nå til varig strukturell arbeidsløshet: Arbeidere som er slått ut av sånne industrier, får ikke ny jobb.

Det har skapt et voksende skikt av permanente arbeidsløse, nye fattige, i de gamle industrilanda. Dette skiktet vil fortsette å vokse.

De jobbene som spontant oppstår med datarevolusjonen er

• for det første ikke egna til å suge opp folk som er slått ut av tradisjonell industri
• for det andre langt færre enn de arbeidsplassene som legges ned.

Skolen og skolekunnskaper (evne til raskt å tilegne seg skriftlig materiale) blir viktigere i kampen for å komme inn på de ekspansive delene av arbeidsmarkedet. Fattigdommen forplanter seg til neste generasjon, fordi mange av unga av kulturelle og sosiale grunner ikke klarer skolen, eller ikke får råd til å studere videre.

De som blir innafor arbeidsmarkedet, vil spaltes i minst to grupper:

• de som konkurrerer om et langsiktig krympende antall ufaglærte og lavt betalte jobber, «McDonalds-jobber»,
• de som har spesielle, salgbare kunnskaper, og derfor kan presse prisen sin opp.

Det er blitt vanlig å kalle dette «to-tredjedels-samfunnet, Det er en betegnelse jeg ikke liker, fordi jeg ikke ser noen spesiell grunn til at utviklinga skal stabilisere seg med 2/3 innafor arbeidsmarkedet og 1/3 slått ut.

c. En ny slags overklasse

Overklassen vil også forandre sin indre sammensetning.

Overklassen betyr her eierne og lederne av store bedrifter, ledende statsfunksjonærer, ledere av store organisasjoner osv. Enkelt uttrykt: Folk som til daglig har og utøver makt,

Her vil den samme utviklinga skje som blant produsentene («underklassen, arbeiderklassen»). I overklassen vil også bærerne av den nye teknologiske revolusjonen vokse i betydning på bekostning av de tradisjonelle lederne.

Ser vi på det private næringslivet, så har de ledende kapitalistene i Norge i de siste 100 åra endra seg fra å være gründere (skipskapteiner, handelsmenn, kjemikere, ingeniører osv.) til å bli finanseksperter, ofte med papirer fra handelshøyskolen i Bergen. Spesialister på nye arbeidsfelter (rederi, bryggeri, kjemisk industri osv.) blei erstatta av eksperter på aksje- og pengemarkedet.

I de kommende ti-åra vil eksperter på informasjon få voksende makt i bisniss, organisasjoner og statsbyråkrati. Det betyr:

• Eksperter på den nye teknologien
• Eksperter på å finne og bearbeide informasjon ved hjelp av den nye teknologien
• Eksperter på å kommunisere.

d. Større sosiale skiller, mer uro

I de rike landa vil skillene mellom sosiale lag, profesjoner og regioner øke.

Den sosiale mobiliteten vil øke.

Muligheten til å svinge seg opp gjennom herredømme over informasjon vil vokse. Levestandard vil bli enda mer knytta til å evne å henge med på de nye, ekspansive delene av arbeidsmarkedet. Fattigdommen i grupper som blir hengende utafor der (minstepensjonister, arbeidsløse, enslige mødre, innvandrerungdom uten spesielt god utdannelse og skoletapere) vil vokse.

Det vil bli morsommere å være rik. Valgmulighetene som henger sammen med å ha mye penger vil øke.

Det vil bli vanskeligere å være fattig.

Den nye teknologiens vekst og den gamles fall vil skape nye, rike regioner, som står i motsetning til andre der fattigdom sprer seg.

Alt nå finnes sånne permanent kriseramte regioner, der den gamle storindustrien, gruvedrifta osv. er nedlagt og ikke erstatta med noe nytt. (Eksempler: Nord-England, Vallonia i Belgia, «rustbeltet» i USA.) Skarpere regionale motsetninger med de distriktene der den nye industrialiseringa skjer.

En del storbyer/ storbydistrikter blir «oppbevaringssteder» for sånne permanent arbeidsløse.

Alt dette vil skape skarpere sosiale motsetninger, mer kriminalitet osv.

Større internasjonale omveltninger

Regionale motsetninger vil også skjerpes internasjonalt.

Det gjelder rike land som konkurrerer om markedene for den nye teknologien: For eksempel USA og Japan.

Motsetningene mellom land som henger med og land som kommer etter i den nye industrielle revolusjonen, øker også.

Krisa på 1980-tallet i Øst-Europa/Sovjet kan delvis forklares med at disse landa av strukturelle grunner ikke klarte å følge med i den nye industrielle revolusjonen. Dermed blei de slått ut av konkurransen på stadig flere felter og i stadig raskere tempo.

I den tredje verden får enkelte land med mye industrialisering etterhvert ei indre utvikling som likner de rike landa.

Men de fattigste landa kommer enda lengre etter. Etterhvert kan deres arbeidsintensive industrier, som konkurrerer ved hjelp av lave lønninger, bli konkurrert ut av robotindustrier i de rike landa. 

h. Konklusjon: Stor uro

Sammenfatning: Vi går inn i ei tid med store muligheter, store problemer og stor uro.

I den siste fasen av Norgas-streiken var de streikende arbeiderne fullstendig avhengige av aktiv solidaritet fra arbeiderne i jernindustrien. Gasslagrene på de store bedriftene var i ferd med å tømmes, og en sympatistreik på disse bedriftene ville gitt bedriftseierne på Norgas en kraftig påminnelse om at Norgas-arbeiderne ikke sto alene i kampen. Stemningen på jernbedriftene var sterk for å gå til sympatiaksjoner, og flere steder ble slike aksjoner vedtatt. Men streiken på Norgas var over før arbeiderne andre steder kunne få vist sin aktive sympati. Hvordan kunne dette skje?

Fellestillitsmannen ved Aker-konsernet, Ragnar Kalheim, og noen andre tillitsmenn i jernindustrien, «tilbød» seg å samordne aksjonene til en felles protestmarsj mot NAF 22. april. Fullsatte klubbmøter gikk med på dette. Samtidig hadde Kalheim «tilbudt» Norgas-arbeiderne at «han og hele jern-industrien» skulle garantere at de fikk forhandle på grunnlag av streikekrava. Sammen med Kalheim skulle forhandlingsutvalget legge fram krava og garantien for NAF kvelden før sympatiaksjonen. Men da de kom til NAF's lokaler, fant de bare en gruppe LO-pamper med Odd Højdahl, Leif Andresen og Kalheim i spissen. Nå fikk pipen en annen lyd: Forhandlinger skulle de få, men først måtte de gå tilbake til arbeidet uten garanti for at streikekravet på 2 kroner tillegg i timen skulle være grunnlaget for forhandlingene. Kalheim truet med å trekke tilbake all støtte hvis forhandlingsutvalget holdt fast på slike «spissfindige» krav. Greide han ikke å stoppe alle de lovete aksjonene i jern-industrien, så skulle han i hvert fall klare å splitte fronten.

«Radikaleren» Kalheims opptreden her var grovt svik både mot Norgas-arbeiderne og ikke minst mot jernarbeiderne. Forhandlingsutvalget var nødt til å bøye seg for Kalheims press fordi de trengte en enhetlig streikefront med jernarbeiderne. Kalheim drev altså rein manipulasjon med jernarbeidernes solidaritet for å tvinge Norgas-arbeiderne tilbake til arbeidet uten garantier.(Sakset fra Klassekampen nr.5-1970.)

 

 

 

 

Rapport fra Rød Arbeiderfront 1. mai!

På grunnlag av det punktprogram til RØD ARBEIDERFRONT-demonstrasjoner 1. mai, som ble framlagt av gruppen rundt RØDE FANE, ble 1. mai i RØD ARBEIDERFRONTS's regi markert på en rekke steder i landet.

Det gikk Rød Arbeiderfront-tog i åtte byer 1. mai 1970: Bodø, Sandnessjøen, Trondheim, Ålesund, Bergen, Notodden, Tønsberg og Oslo. I tillegg ble det arrangert torgmøter i ytterligere fire byer: Svolvær, Moss, Kragerø og Drammen, samt innemøter på omlag ti steder. Over 8000 mennesker sluttet opp om disse arrangementene. Dessuten ble det holdt stands med salg av revolusjonær litteratur på en rekke steder.

Oppslutningen om RØD ARBEIDERFRONT

bekreftet riktigheten av punktforslagets innhold. Blant annet sluttet Norgas-arbeiderne enstemmig opp om RØD ARBEIDERFRONT, som de anså for å være det eneste riktige og brukbare ut fra deres kampsituasjon. Demonstrasjonstoget i Oslo samlet over 3000 deltakere, mens den revisjonistiske allianse mellom SF's og NKP's ledelse – som bl. a. marsjerte fram underparolene: Rasjonaliser kapitalismen – Vetorett mot arbeiderfiendtlige lønns- og arbeidsvilkår – Skån helsa for støy, luftforurensninger og umenneskeligtempo – samlet rundt 700 deltakere.

OSLO

«Komiteen for Rød Arbeiderfront1. mai» i Oslo besto av enkeltpersoner tilsluttet SF, NKP, SUF(m-l), Kampanjen Norge ut av NATO og Faglig Studentfront. I det forberedendearbeidet ble det trukket med progressive arbeidere; skoleelever, studenter og intellektuelle. Disse planla agitasjonen og diskuterte seg fram til egne paroler.

Tron Øgrim, medlem av sentralkomiteen i SUF(m-l), holdt hovedtalen på Fridtjof Nansens Plass. Ingvar Skobba fra Solidaritetskomiteen for Vietnam og klubbformann Kjell Hovden fra Norgas holdt anti-imperialistisk og faglig appell.

BERGEN

I Bergen gikk mellom 5–600 i Rød Arbeiderfronts demonstrasjonstog. Detv ar appeller på det etterfølgende torgmøtet ved Torstein Hjellum og en representant for Faglig Stuctentfront. Møtet samlet omlag 1000 tilhørere.

TRONDHEIM

Rød Arbeiderfront-demonstrasjonen i Trondheim samlet 300 deltakere.

Hovedtaler på torgmøtet, med om lag 600 tilhørere, var Wiggo Knutsen.

I Drammen startet 1. mai-forberedelsene seint. Massearbeidet var likevel bra da arbeidet kom i gang. Torgmøtet samlet omlag 250 tilhørere og hovedtaler var Pål Steigan.

Eva Berg, medlem av redaksjonskollektivet i tidsskriftet Røde Fane, var hovedtaler på torgmøtet i Kragerø. Møtet samlet 350 tilhørere. Til sammenlikning kan nevnes at SFU-formannen samlet 30 til SF's møte. Også Samorgs arrangement var atskillig mindre enn Rød Arbeiderfront.

I Tønsberg gikk 120 i tog, og hele 400 overvar torgmøtet der jernarbeider Øivind Halvorsen holdt talen. Møtet og toget ble utmerket avviklet, såvel politisk som teknisk. Arrangementet samlet folk også fra nabobyene Larvik, Horten og Sandefjord.

Komiteen i Notodden besto av ML-ere samt progressive fra SF og NKP og kom tidlig i gang med forberedelsene. 80 røde arbeidere og ungdommer gikk i tog med 23 transparenter med paroler fra 13-punktsprogrammet. Georg Vaagen holdt en god tale for 300 tilhørere. Folk samlet seg i grupper etter talen og diskuterte. Sosialdemokratene samlet 100 på sitt møte.

Moss hadde torgmøte med 200 frammøtte. Talen ble holdt av Kurt Wolfgramm sekretær i MalersvennenesForening i Oslo.

I Ålesund gikk 25 ungdommer i tog. På torget holdt Sigurd Allern tale, og tok utgangspunkt i at sjøl om toget var lite, representerte det utgangspunktet for enhet på et riktig grunnlag. Møtet samlet250 tilhørere.

I Sandnessjøen var det ikke gjort noe spesielt forarbeid, men ca. 40 gikk likevel i tog. Samorgs tog var en fiasko.

Bodø hadde det beste arrangementet i Nord-Norge. 200 mennesker toget gjennom gatene i byen, og torgmøtet med jernarbeider Victor Stein som taler samlet det dobbelte.

I Porsgrunn/Skien hindret sosialdemokratene Rød Arbeiderfront i å få plass til utemøte. Det ble arrangert innemøte i Folkets Hus med omlag 100 tilhørere. Ester Bergerud talte om partiet, og etterpå var det god diskusjon og en anti-imperialistisk resolusjon ble vedtatt.

Berge Furre samlet bare 50 til SF's møte, og i Samorgs tog gikk ca. 100 med tre plakater.

Svein Johnsen, formann i Solidaritetskomiteen for Vietnam, talte til 60 på innemøte i Kristiansand S. På Røros ble filmen fra Norgas-streiken vist for 30.

Det ble videre holdt innemøter i Fredrikstad, Hamar, Gjøvik, Lillehammer, Harstad og Tromsø.

På Nesna kunne ikke arrangement avholdes. En del Rød Front-sympatisører reiste istedet ut til ei kystbygd med plakater om fiskernes problemer og solgte Klassekampen. De ble tatt vel imot, og da de dro, sto folk på land og vinka. Tilbake på Nesna gikk de i tog fra kaia til lærerskolen.

I Svolvær var det 50 tilhørere på et møte.

Støtt Sauda-arbeidernes kamp mot amerikansk monopolkapital
Nei til LO-ledelsens streikebryteri
En seier for Sauda-arbeiderne – en seier for alle norske arbeidere

Reformist-ledelsen og streiken

Når revisjonistene opp gjennom tidene har angrepet Strasburger-konferansens resolusjon som «sekterisk», er det fordi den ganske riktig trekker skarpe skillelinjer overfor pampene i reformistisk ledete fagorganisasjoner og partier. Det revisjonistene unnlater å påpeke, er at det var reformistlederne selv som gjennom sitt forræderi mot arbeidernes streikekamper plasserte seg fullstendig på arbeidskjøpernes side. I partilitteraturen fra skogsarbeiderkonfliktene i begynnelsen av 30-årene ble de sosialdemokratiske lederne karakterisert som sosial-fascister. Det var ikke noe «lurt» og «taktisk» skjellsord, men betegnelsen ble brukt fordi den var dekkende for sossepampenes virkelige politikk. Revisjonistene preiker imidlertid enhet med klasseforræderne, hvilket er et resultat av deres manglende klassestandpunkt og besynderlige enhetsfronts-teorier.

Imidlertid, dagens erfaringer viser revolusjonens riktige analyse av pampenes rolle:

Nettopp når en streik pågår, gjelder det å tidoble energien for å avsløre de reformistiske fagforeningsbyråkrater, deres metoder for å undertrykke streiken, deres manøvrer, deres underhåndenintriger med borgerskapet og den borgerlige stat osv. Denne avsløringspolitikk må ikke bare skje gjennom partipressen, men også i særdeleshet gjennom streikeledelsene. For bare derved at streikeledelsene blir stillet i motsetning til fagforeningsapparatet som reformistene behersker, kan man gjennomføre en virkelig selvstendigledelse av de økonomiske kamper.

Dagens reformistledere har vist seg langt ifra å være bedre enn sine forgjengere. Ved å selge de fagorganisertes interesser til arbeidskjøperne for «arbeidsfred» og «produktivitet», går LO-ledelsen imot alle streiker. Mens Norgas-, Odda- og nå Sauda-arbeiderne kjempet tappert for sine rettferdige krav, har Kjemisk bare hatt ett å si til dem: «Gjenoppta arbeidet utenbetingelser!» Da Norgas-streiken så ut til å bli langvarig, fikk vi dessuten oppleve intrigemakerne i full utfoldelse. Furubotn-medløperen, Ragnar Kalheim, som etterhvert er blitt DNA's paradehest, intervenerte sammen med en del sammensvorne da streiken ble virkelig farlig, dvs. da de store jernbedriftene begynte å slippe opp for sveisegass. Ved å føre arbeidsgivernes politikk bedre enn de selv var i stand til, la de meget sterkt press på Norgas-arbeidernes streikeledelse for å få dem tilbake til arbeidet. Sauda-arbeidernes streikeledelse har trukket erfaringer fra dette og kjører bl. a. ut parolen «Vær på vakt mot manipulasjoner og splittelsesforsøk fra forbundsledelse og lokale pamper.»

For å motvirke reformistbyråkratenes streikebrytertaktikk, la Strasburger-konferansen opp følgende regler for å hindre at streikeledelsen undergraves:

1.Kampen mot kapitalens forbundsfeller må skjerpes, hvorunder arbeider-klassen foran utbruddet og særlig under konflikten må advares om at fienden finnes innenfor deres egne rekker.

2.Ved valget av lockout-utvalg, streikeledelser og andre kamporganer må alle personer som har med sosialdemokratiet og fagforeningsbyråkratiet å gjøre, vises tilbake som streikebrytere.

3.Man må bestrebe seg for at bare slike folk blir innvalgt i kampledelsene som allerede har bevist at de kjemper for arbeiderklassens sak.

Men trass i at en er klar over de farer som lurer med hensyn til reformistenes intrigemakeri mot streikebevegelsen, kan det hende at reformistene vinner flertall i streikeledelsen. I beste fall vil de da propagere for avblåsing av kampen, i verste fall vil de i samarbeid med arbeidskjøperne kjøre streiken fram til total kapitulasjon. Stilt overfor en slik situasjon gir resolusjonen følgende veiledning:

I ytterste fall kan og må den revolusjonære fløy tre ut av streikeledelsen, nemlig hvis flertallet ligger under for reformistenes innflytelse og arbeider foren avblåsing av streiken, mens massene i overveiende grad er rede til å kjøre kampen videre.

Som kjent var det det som skjedde i Kiruna. Dessverre var ikke de revolusjonære sterke nok til å få sin linje igjennom, men revolusjonære medlemmer av Kiruna-streikekomiteen førte en riktig linje da de åpent krevde at Rantatalo skulle ut av streikekomiteen, etter at han gikk åpent inn for å avblåse streiken uten at krava var oppfylt. Erfaringsmessig viser det seg nødvendig at deler av den opprinnelige streikeledelsen skiftes ut — ikke forutskiftingenes egen skyld — men for å rense ledelsen for eventuelle vaklende elementer, samt å trekke til seg de beste elementene som vokser fram i kampen.

De politiske paroler utvides under streiken

Den siste tids utvikling i streikebevegelsen har vist at det er nødvendig å utvide de politiske parolene under streiken. Ikke med allmenne paroler som ligger på sida av den konkrete situasjon de streikende står i, men på bakgrunn av de streikendes egne erfaringer. F. eks. var det riktig av streikeledelsen på Norgas å påpeke politiets og statsapparatets objektive rolle etter politiangrepet på streikevaktene og politiets åpenlyse beskyttelse av streikebrytere. Dette er viktige erfaringer som det er nødvendig å bibringe også flest mulig andre arbeidere. Riktig var også Sauda-arbeidernes opptrapping av propagandaen mot arbeidsretten, etter at EFP-ledelsen gikk bort fra den sedvanlige praksis med å trekke såkalt ulovlige streiker inn for arbeidsretten. Begge disse eksempler viste oss konkrete situasjoner hvor det var både riktig og nødvendig å trappe opp de politiske paroler i takt med arbeidernes egne erfaringer.

Kravet til konkret propaganda og agitasjon gjelder også marxist-leninistene i forbindelse med streikesituasjoner. De streikende vil vanligvis være meget mottakelige for marxist-leninistenes agitasjon og propaganda og betrakte den som retningsgivende, forutsatt at den er konkret og tar sitt utgangspunkt i den situasjon de streikende befinner seg i — i hendinger de selv opplever i kampen.

Solidaritet og forbindelser over landegrensene

Den allmenne sympati og solidaritet med og mellom streikende er vanligvis ikke nok. Kontakten mellom arbeiderne i forskjellige land må organiseres gjennom streikekomiteen og direkte kontakt kan ordnes gjennom delegasjonsbesøk osv. Særlig i bestemte situasjoner vil denne internasjonale solidaritet og sympati ha stor betydning, som f. eks. da Norgas-arbeidernes streik ble undergravet gjennom import av gass fra Sverige. 1 denne situasjonen kjørte Kommunistiska Förbundet, Marxist-leninisterna i Sverige ut ei riktig linje da de hadde flygebladsaksjoner på de aktuelle bedrifter og gjorde dem oppmerksomme på de norske kollegaers streik.

Den internasjonale kontakten kan også ha stor betydning når det direkte gjelder å utvide kampfeltet. En av de viktigste negative erfaringene fra LKAB-streiken i Sverige var at streikeledelsen dessverre unnlot å gjøre dette. I den aktuelle situasjon ville f. eks. en sympatiaksjon blant de norske LKAB-arbeiderne kunne gitt resultater når det gjaldt å presse ledelsen.

 

Den skjerpa økonomiske utsugninga av arbeidsfolk har igjen gjort streikevåpenet til et aktuelt redskap i lønnskampen. I skarp kamp mot LO-topper og forbundspamper har arbeidsfolk sjøl fått erfare sannheten i parolen «Det nytter å streike».

Imidlertid er den økonomiske kampens betingelser i dag vanskelige. Vi er bare i begynnelsen av perioden med skjerpete motsetninger mellom arbeid og kapital. Ennå har vi meget begrensete egne erfaringer fra bruken av streikevåpnet i lønnskampen. Dette har i en del situasjoner, bl. a. i Kiruna, gitt enkelte fordekte pamper lett spill, slik at de har kunnet spre sin kapitulasjonspropaganda ganske uhindret. Streikeledere på enkelte bedrifter har hatt god støtte i de såkalte «Strasburgertesene», eller «Strasburger-konferansens resolusjon i anledning spørsmålet om streiketaktikken i den nåværende periode».

Trass i avstanden i tid (konferansen i Strasburg trådte sammen i 1929), er dette dokumentet meget aktuelt og er fortsatt den beste enhetlige sammenfatning som er tilgjengelig i dag av erfaringer fra streiken i den økonomiske kamp i Europa. Særlig viktig er Strasburgerkonferansens resolusjon på grunn av de viktige politiske paralleller i de spørsmåla som den tok opp, og som vi i dag møter i streikebevegelsen. La oss nevne noen:

1.Strasburgerkonferansen kom sammen på en tid da verden befant seg i begynnelsen av den store økonomiske verdenskrisa i mellomkrigsåra. Da som nå forsøkte kapitaleierne å skyve krisas byrder over på arbeidsfolk.

2.Arbeidsfolk fant heller ikke den gang noen støtte i de sosialdemokratiskdominerte fagorganisasjonene. Regelen var at lønnskampen måtte foregå mot den faglige reformist-ledelsen.

3. På grunn av fagpampenes forræderi måtte arbeidsfolk for en stor del sjøl ta initiativet i lønnskampen gjennom såkalte «ville» eller «ulovlige» streiker.

Her i Norge har vi kunnet høste viktige erfaringer fra streikekamper på bl.a. bedriftene Norgas i Oslo, Zinkkompaniet i Odda, EFP i Sauda, og fra aksjonen på Oslo Sporveier og anti-moms-aksjonen. Ved siden av lønnsarbeiderne har studenter og elever ved andre høyere undervisningsanstalter høstet erfaringer fra sin streikeaksjon.

Allerede i 1. avsnitt påpeker Strasburgerkonferansens resolusjon (heretter bare kalt «resolusjonen») nødvendigheten av forberedelsen av massene til streikene.

Det agitatoriske og organisatoriske forarbeid må føres under parolene: 'Vent dere ingenting fra de reformistiske førere, de vil forråde dere', 'Ta saken i deres egne hender', 'Forbered dere til kamp ellers blir dere slått'. (s.6  «Strasburgerkonferansens resolusjon» utgitt av NKP 1929.)

Marxist-leninistene og andre progressive har i dag tatt fatt på denne oppgaven; å forberede massene på de kommende kamper i sin faglige propaganda. Den viktigste parolen i den forberedende periode har vært «Det nytter å streike!». Denne parolen er uten tvil riktig fordi store deler av arbeidsfolk fra tidligere har negative erfaringer fra streiker som av reformister bevisst er blitt ledet inn i nederlag. Dette forholdet er det viktig å være klar over.

Økonomisk streik/politisk streik

Resolusjonen påpeker at «I forbindelse med kapitalens konsentrasjon og borgerskapet og reformistenes tendens til å erstatte streikekampen med voldgiftsystemet (og tvungen lønnsnemd), får enhver streik politisk karakter.» (s. 28)

Denne «tendensen» er ytterligere blitt forsterket i løpet av åra etter den annen verdenskrig, og er stadig blitt bekreftet i den siste tida. Klassesamarbeidet har ført til at streikevåpenet i realiteten er blitt ulovlig ifølge de borgerlige lover. Derfor vil arbeiderne, alt før konflikten slår ut, ha LO-ledelsen, pressa, rettsapparatet og hele borgerstaten imot seg. Streiken vil, særlig hvis den ser ut til å gi resultater, som en nødvendighet også være retta mot systemet — kapitalismen. Alle disse forhold er det marxist-leninistenes plikt å forberede arbeiderne på gjennom sin agitasjon og propaganda.

De streikendes kamporgan

Resolusjonens anvisninger sammenfaller fullstendig med våre egne erfaringer i spørsmålet om streikens ledelse, at de streikende må velge sin egen ledelse som er så representativ for de streikende som mulig. På alle de bedrifter der det har vært streiker, har man holdt på dette prinsippet; å velge en uavhengig streikekomite som også eventuelt omfatter uorganiserte arbeidere, når dette kan sveise de streikende sammen om krava. I resolusjonen advares særlig mot «hemmelig diplomati» fra streikeledelsens side, som er i skarp motsetning til masselinja:

Streikeledelsen må forstå ikke et eneste øyeblikk å tape forbindelsene med massene, den må legge vekt på stadig å holde massene underrettet om hva den gjør, og sørge for å supplere sine medlemmer gjennom nye virkelystne og energiske personer, og i det hele på enhver måte drive sitt arbeid slik at enhver arbeider kan kontrollere det. .. Systemet med befalinger og hemmelig diplomati må drives ut av streikeledelsens praksis. Deres rolle og betydning kan bare vokse så fremt streikeledelsen står under massenes kontroll og tar stilling til alle viktige spørsmål i streikekampen sammen med dem.

Det synes som om streikeledelsen i Odda, Sauda og på Norgas har fulgt denne ekte masselinja i arbeidet.»

 

Å sammenfatte massenes meninger, gå ut til massene med dem igjen, holdefast ved dem og gjennomføre dem, for på den måten å utarbeide riktige ideer for ledelse — det er den grunnleggende metoden for ledelse.

Mao Tsetung

Ideologisk avdeling

Denne gang er vi i stand til å bringe et MEGET STERKT bidrag, skrevet av Frihetens medarbeider Gudmund Dahl. Utdraget som vi gjengir, er hentet fra artikkelen Revisjonistiske krampetrekninger Strategi for Vietnam-protest» (Friheten nr. 21/70.) og lyder som følger:

Vi må mobilisere sosialister og humanistisk innstilte borgerlige, husmødre, arbeidere, funksjonærer, religiøst interesserte og sportsinteresserte, politisk bevisste og politisk bevisstløse. Vi trenger en felles opinion helt ut til humanistisk innstilte høyrefolk: STOPP KRIGEN!

Inntil det har lykkes, må den klare politiseringen av krigens bakgrunn om nødvendighet vente. Iallfall må den komme i armen rekke. Men når det ene og i særklasse viktigste formålet med Vietnamprotesten har lykkes, kan vi for alvor begynne det kanskje noe møysommelige arbeidet med å fortelle folk om bakgrunnen for krigen. Da kan vi trekke linjene, sette sammen bitene i det politiske helhetsbildet. Da kan vi med et nytt sterkt kort på hånden begynne å mobilisere folk til kamp mot det verdensomspennende systemet imperialismen. Og vi kan belyse sammenhengen mellom den internasjonale situasjonen og vårt eget lands politikk. Først og fremst for å hindre et nytt Vietnam.

Så langt Gudmund Dahl. At forståelse av krigens bakgrunn, og en viss mulighet til å øyne det politiske enhetsbildet skulle være en nødvendighet for at folk tar opp kampen, er ifølge Dahls strategi fullstendig tullprat. Tvert imot, på sentimentalitetens grunnlag skal det bygges!

 

Avdeling for gode revisjonistuttalelser:

Det skjedde for en tid tilbake på et møte i Vestkantlaget i Oslo. Medlemmet Per Heggtveit brakte med seg en klubbavis som arbeiderne ved Ringnes bryggeri i Oslo hadde laget. I denne avisen var det også trykt opp en støtteerklæring til Norgas-arbeidernes streik, vedtatt av arbeiderne på Ringnes.

Støtteerklæringen hadde imidlertid ikke vært sendt ut til offentliggjørelse og selvsagt heller ikke oversendt Norgas-arbeiderne, fordi klubbstyret på Ringnes hadde nektet å skrive under erklæringen. Begrunnelsen var at støtteerklæringen inneholdt kraftige uttalelser mot LO-ledelsen – og dessuten var jo streiken dømt «ulovlig», både av LO og arbeidsretten.

Per Heggtveit er selv med i klubbstyret på Ringnes, og da det ble reagert på at han hadde vært med på et slikt forræderisk vedtak, hadde han ikke annet å si til sitt forsvar enn at vedtaket hadde vært enstemmig! Sannheten er at det var Per Heggtveit, som altså er en av partiets betrodde tillitsmenn – også flittig benyttet til å representere partiet utad, som hadde sørget for at klubbstyret ikke skrev under på støtteerklæringen. Konklusjonen en uvilkårlig må trekke når en kjenner Heggtveits gode forhold til partiets sentrale ledelse, er at Heggtveit i dette tilfelle i virkeligheten ga uttrykk forpartiledelsens «betenkeligheter» i forbindelse med støtte til Norgas-arbeidernes streik.

Det ble imidlertid en liten debatt rundt klubbavisen og støtteerklæringen på møtet i Vestkantlaget, og da er det at Georg Ovesen sier følgende: Nå må vi ikke la oss trekke etter nesa i massepsykosen rundt streiker, slik som Norgas-streiken. Vi må sette oss rolig ned og vurdere om slike halseløse tiltak egentlig vil tjene arbeiderklassen på lang sikt.

 

En må tilegne seg den marxistiske teorien og lære å anvende den, en må tilegne seg den nettopp for å anvende den.

Mao Tsetung

 

Pressemelding

Solidaritetskomiteen for Vietnam
Boks 558, Sentrum, Oslo 1
Anti-imperialister

Torsdag 14. mai arrangerte Sol. kom en demonstrasjon i Oslo mot USA's invasjon av Kambodsja. Denne demonstrasjonen samlet ca. 2000 deltakere, til tross for den knappe forberedelsestiden (2 1/2d) og ble en manifestasjon av Sol. kom's styrke. På samme tid ble den et slag i ansiktet på lederne av de grupperinger som kastet ut Sol. kom. under drøftingene om en enhetlig Kambodsjademonstrasjon.

Bakgrunnen for hendingene er som følger:

Omkring 8. mai kom det i stand drøftinger mellom ulike organisasjoner omen enhetlig Kambodsjademonstrasjon. Disse organisasjonene var AUF, SF,SFU, «Vietnambevegelsen» og Sol. kom. Meningen var også å få med fagforeninger. Det politiske grunnlaget ble diskutert og Sol. kom. hevdet det var riktig å ha med parolen NATO ut av Norge som en av hovedparolene.

Misnøyen med Norges alliansepolitikk har blitt skjerpet etter USA's invasjon i Kambodsja, og Sol. kom. mente det var riktig å kjøre ut en linje som kunne bidra til å høyne folks politiske nivå. Det var ellers enighet om å ha hovedparoler som gikk på støtte til FNL, USA ut av Kambodsja og bekjempelse av USA-imperialismen.

På neste møte, der også representanter for NKP, KU, A-stud. og SUF(m-1) møtte, trakk Sol. kom. kravet om å ha med NATO-parolen som en av hovedparolene, men mente fortsatt at parolen måtte være med i toget.

Sol. kom. foreslo videre full tiltredelsesrett, dvs. at de ulike organisasjoner som sluttet opp om arrangementet kunne stille med sine egne paroler innenfor anti-imperialisitisk ramme. Dette forslaget møtte ingen respons, istedet foreslo A-stud's representant (Leiv Ellingsen) at Sol. korn. kunne få en egen avdeling i toget med egne paroler.

Det tredje møtet (mand. 11/5) var utvidet med Jern og Metall, avd. 1, Patriotisk Front og Unge Venstre. Følgende organisasjoner var ikke innbudt: Kampanjen Norge ut av NATO, Faglig Studentfront, ML-gruppene, Fredskontoret m. fl. På spørsmål om hvorfor disse ikke var invitert var svaret: Vi har glemt det! På dette møtet støttet Sol. korn. opp om A-stud's tidligere forslag, idet følgende forslag til organisering ble framlagt:

1.Toget organiseres i tre avdelinger. En av avdelingene er en generell avdeling med paroler på det politiske grunnlaget som alle var enige om (støtte til FNL, USA ut av Kambodsja, Bekjemp USA-imperialismen). En annen avdeling gis «Vietnambevegelsen» (VB) med VB's paroler for løsning av Vietnamspørsmålet. – En tredje avdeling gis Sol. kom med Sol. kom's paroler for løsning av Vietnamspørsmålet. Sol. kom. ville ha med paroler mot kollektivt sikkerhetssystem i Sørøst-Asia og med støtte til de fengslete ungdommene som sitter i varetekt med brev og besøksforbud, mistenkt for å ha kastet stein på den amerikanske ambassaden.

2.Dette opplegget gjøres helt klart for folk i propagandaen på forhånd. Sol. kom' begrunnelse var: Hvis man organiserte toget på denne måten, slapp man å lage «minste felles multiplum». Denne ordningen ville kunne samle mye folk, og ingen behøvde gå under paroler de ikke kunne gå god for. Ordningen ville på en enkel måte skape enhet. Ingen organisasjon ville kunnepresse andre ut av arrangementet eller diktere hvilke paroler andre organisasjoner skulle gå under.

Dette forslaget ble møtt med hån. Ingen var villig til å diskutere det alvorlig. Lederne for de andre grupperingene utenom Sol. kom. og SUF(m-1) var tydelig blitt enige på forhånd og stilte Sol.kom. og SUF(m-1) overfor følgende ultimatum: Enten måtte Sol. korn. gå med på bare å få med en parole der det skulle stå: Sol. kom. krever NATO ut av Norge, eller Sol. kom. måtte gå. Noen diskusjon ville ikke representantene for de andre organisasjonene ha. En begrunnelse for hvorfor de ikke kunne gå med på forslaget om et tog i sesjoner, kunne de imidlertid ikke gi. Talerlista ble kuttet, og A. Kokkvold fra «Vietnambevegelsen» sa så etter en rask rundspørring: «De som er enige med meg her får sitte, de andre får gå.»

Sol. kom. og SUF(m-1) ble i realiteten kastet ut.

Sol. kom. bestemte seg etter dette råtne utspillet å arrangere en Kambodsja-demonstrasjon torsdag 14/5. Følgende organisasjoner tiltrådte: Faglig Studentfront, Kampanjen Norge ut av NATO, Rød Front i DNS, redaksjonskollektivet i Røde Fane, Oslo/Akershus SUF(M-1), ML-gruppene i 0/A, Aksjon for militærnekting 1970, Fredskontoret i Oslo.

På 2 1/2 dag klarte Sol. kom. å samle ca. 2000 mennesker til tross for hets fra «Vietnambevegelsens» Kokkvold i Dagbladet om ren SUF-demonstrajon.

Mangelen på kommentarer i mesteparten av pressa etterpå, og den fordreide reportasjen i Arbeiderbladet, er ytterligere holdepunkter for at demonstrasjonen var vellykket.

Når «Vietnambevegelsen», støttet av ledende folk i AP, NKP og SF, skal arrangere sin «mønstring» på bakgrunn av hva som har stått i pressa håper vi at de informasjoner vi her har framlagt, blir brakt videre til så mange anti-imperialister og venner av det vietnamesiske folket som mulig, slik at folk sjøl kan vurdere hvem det er som går mot å skape enhet i Vietnamarbeidet.

Påskrift 27/5:VB's «mønstring» samlet 700–800 mennesker den 21/5.

Landsstyret i Solidaritetskomiteen for Vietnam

Den 4. mai ble USA-ambassaden igjen steinet. Kort tid etter arrangerte Solidaritetskomiteen for Vietnam en demonstrasjon som samlet omlag 2000, og hvor det ble båret paroler og ropt slagord mot såvel USA i Vietnam som NATO i Norge. En ukes tid etter det igjen gikk det nok en demonstrasjon utover Drammensveien, med korps av drilljenter i spissen og til fengende rockerytmer. Den talte ca. 800, og Vietnambevegelsen i Norge sto som hovedarrangør.

Både steinkastingen og de to etterfølgende demonstrasjonene var tydelig utløst av og rettet mot USA's utvidete krigføring i Indo-Kina. De to første kunne dessuten oppfattes som demonstrasjoner mot USA-imperialismen generelt.

Blant de mange aviskommentarene etterpå er det særlig to det kan være av interesse å se litt nærmere på; Reidar T. Larsens og Johan Borgens, begge i Dagbladet for henholdsvis 25. og 30. mai – fordi begge på hver sin måte representerer det som av mange uten synderlig ironi blir betegnet som «venstrekreftene» innen norsk opinion, og fordi begge kjører fram meninger som nok vil bli mer og mer gjentatt i tida framover.

RTL beklager seg i sin faste tildelte kommentarspalte over at den siste demonstrasjonen, som var tiltrådt og støttet av så mange gode krefter (bl.a. Oslo Faglige Samorganisasjon, NKP, AUF, Unge Venstre, SF, Dagbladet, Arbeiderbladet, Friheten og Orientering), og hadde paroler som i følge sitt innhold ikke skulle støte noen motstander av USA's krigføring i Indo-Kina bort, så langt fra samlet den ventende tilslutning – og så godt som ingen arbeidere. Årsaken til dette er at arbeiderklassen har sviktet sine tradisjoner, konkluderer RTL — og denne «sløve passiviteten» og «manglende aksjonsbevisstheten» gjelder ikke bare for USA's undertrykkelseskrig, men også for en rekke andre forhold som «forteller at arbeiderne har begynt å bli tilskuere i samfunnet. «Streiken i Kiruna var et unntak fra denne regelen, og endrer ikke dette det aller minste. Hovedskylden for dette har Arbeiderpartiet, men den splittede venstrefløyen innen arbeiderbevegelsen og «overspent preik» fra studentkretser må også ta sin del av ansvaret.

Johan Borgen vil ikke hakke på arbeiderne, heller ikke på Arbeiderpartiet. Det er hovedsakelig «andre gruppers uvettige atferd» som gjør at arbeiderne avstår fra å demonstrere. «Det var ikke arbeidere som sto for eller bak ruteknusingen i den amerikanske ambassade. Det var studenter . . .» Og «en eneste 'demonstrasjon' av det slaget er nok til å øve varig skadevirkning på sunn venstre-radikalisme her i landet.» Etter Borgens mening bør kampen mot USA-imperialismen ikke resultere i angrep på glass, treverk eller andre døde ting, heller ikke på mennesker. «Vi har iallfall en viss ytringsfrihet her til lands, hva man så sier.»

— — —

Reidar T. Larsen og Johan Borgen representerer begge den ene siden i det en med forbehold kan kalle «solidaritetsbevegelsen for Vietnam», den siden som hevder at «uvedkommende» politiske vurderinger ikke må trekkes inn i solidaritetsarbeidet; det skader saken. Begge hevder å være motstandere av undertrykkelseskrigen, begge hevder å være anti-imperialister, begge hevder å være for såvel det vietnamesiske som alle andre folks rett til frihet og selvstendighet.

I praksis er de det motsatte.

Begge vil så gjerne protestere mot urett og undertrykkelse, og begge vil så gjerne få slått uomtvistelig fast at de så gjerne protesterer. Men protestene og eventuelt demonstrasjonene skal foregå i en tilforlatelig form, uten ytringer eller handlinger som kan vekke for meget anstøt hos den erklærte motparten(det kan skremme bort folk) – dvs. uten ytringer eller handlinger som virkelig er med på å avdekke motsetningene, og dermed skape forståelse for den lange og vanskelige men nødvendige kampen som forestår.

I praksis er dette å si til imperialistene: Se – vi er svorne motstandere av dere, men vi må bekjempe dere med midler som ikke kommer i konflikt med deres samfunnsorden.

I praksis er det å klamre seg til den uforpliktende liberale holdningen: Det er en gal, gal verden — det er bare ikke stort vi kan gjøre ved det. Men vi skal da iallfall ha sagt fra at vi er imot.

I praksis er det å erklære kampen på forhånd tapt.

Og på det grunnlaget samles ikke folk, med den holdningen reises ikke kampen.

RTL og Johan Borgen har, ut fra sine forskjellige forutsetninger og innen sine spesielle områder, gjort sitt til for å befeste denne holdningen. Johan Borgen har titt og ofte bekjentgjort sin tvil angående morgendagen, småhumret over folkegassmasken og dumheten i reklamen og i Pentagon, sparket det altfor åpenlyst reaksjonære borgerskap lett på skarpleggen – alt med upåklagelig sans for stil og form, og alt sammen ganske ufarlig for så vel borgerskapet som imperialismen.

Derfor mener han at «vi har iallfall en viss grad av ytringsfrihet … »

RTL har ikke en gang maktet å sparke borgerskapet på skarpleggen. Hans forskjellige utfall har for borgerskapet vært like ufarlige som Borgens, bare mindre irriterende. For arbeidsfolk har de vært like uinteressante og virkelighetsfjerne som Borgens.

Begge er de så helt i pakt med den form for «internasjonal samhørighet» som så lenge har vært forsøkt framelsket: som i sitt vesen er sentimental og defaitistisk, som er basert på angst og fortvilelse over stadig minkende matvareressurser, befolkningseksplosjon, stadige krigstrusler, over at klokka for lengst er blitt fem på tolv — kort sagt på angsten over å være i samme båt og fortvilelsen over at ingen vei synes ut av uføret.

Og folk har ikke hørt på dem, har ikke sluttet opp om deres synsmåter.

Så føler begge seg frastøtt og rystet når den revolusjonære arbeiderbevegelsen går til aksjon og stiller opp paroler som viser USA-imperialismens sammenheng med de verdier de to i bunn og grunn representerer: det borgerlige samfunn – når konsekvensen av anti-imperialistisk stillingtakenfører til handlinger som nødvendigvis må komme i strid med den etablerte stil og form, men som også nødvendigvis vil mobilisere den riktignok ennå bare passive opinionen mot kapitalmakt og imperialisme, på et grunnlag som er reelt for folk flest.

— — —

Arbeiderne er passive og borgerliggjorte, og ekstremistiske gruppers atferd vil forsterke passiviteten og borgerligheten, vil vekke avsky også for «sunnvenstre-radikalisme» – det er påstander vi i tida framover nok vil få høre mer av.

Det er bare ikke der skoen trykker. Når flere og flere arbeidere etter hvert blir aktive, fyller opp i demonstrasjonene og tar sakene i sine egne hender, vil folkevenner som RTL og Johan Borgen fremdeles være misnøyde og bebreidende. Så lenge som mulig vil de snakke om en «rabulistisk minoritet», uten øye for og kontakt med virkeligheten, om en håndfull uansvarlige ekstremister som bare skader en samlende bevegelses frammarsj. Osv.

Det de egentlig er bekymret over, det de egentlig bebreider og forsøker å hakke på, er selve samfunnsutviklingen, utslagene av skjerpet klassekamp – kort sagt den samme virkeligheten de så sterkt understreker nødvendigheten av å ha kontakt med, men som stadig mer kommer i motsetning til det dere presenterer. Det er denne virkeligheten som har gjort at RTL ikke lengre kan snakke om fredelig overgang til sosialismen uten å vekke latter, og at Johan Borgen ikke lengre kan høste samme applaus ved å beklage seg over at «ord er ikke lengre i skuddet; det er bare skudd.»

Som et av sine argumenter for å få sin framstilling til å rime, hevder RTL at Kiruna var et unntak fra regelen, som er at arbeidernes passivitet både faglig og politisk er framtredende.

Det er riktig at arbeidsfolk ikke har fylt noe særlig opp i demonstrasjoner mot USA-imperialismen, NATO, Hellas osv. – til tross for at antipatien mot USA blir stadig sterkere på stadig bredere basis. Men årsaken til dette er neppe at det hersker slik «snever selvopptatthet» rundt om på arbeidsplassene, heller ikke at arbeiderne er skremt; at de rett og slett ikke tør gi saken sin tilslutning fordi andre også gjør det, med sterke paroler og steinkasting.

Årsaken er heller at mobiliseringsgrunnlaget for tidligere demonstrasjoner – de som etter RTL's mening samlet så stor tilslutning og hadde så stor betydning – etter hvert har brakt selve demonstrasjonsvåpenet i miskreditt hos folk flest, har forledet mange til å mene at det ikke nytter, at det ikke fører til noe.

Det er etter hvert også blitt en del «unntak» etter Kiruna, selv om RTL hopper utenom dem for å få det hele til å stemme overens med sitt bilde av virkeligheten.

For framtida vil slike «unntak» mer og mer bli regelen. Da vil også solidaritetsaksjoner med frigjøringsbevegelser såvel som kampen mot utenlandsk dominans bli satt inn i sin rette sammenheng – ved at den blir en tydelig del av klassekampen i Norge. Å mobilisere solidariteten, å samle til demonstrasjoner, å reise kamp mot urett og undertrykkelse uten å sette dette i sammenheng med norske kampspørsmål, er å tilsløre saken og lar seg ikke gjøre.

Det er det RTL og Johan Borgen forsøker. Begge bekjemper det samme: den framvoksende, handlekraftige, revolusjonære arbeiderbevegelsen; begge støtter opp om tvilen, håpløsheten, passiviteten, og underbygger dermed forestillingen om at ingen vei synes ut av uføret – alt sammen borgerlige garantier og støttepunkter for reaksjonær aktivitet.

Eksklusjon av Østkantlaget

Østkantlaget i Oslo har i en årrekke ført en tapper og konsekvent kamp mot den tiltakende revisjonistiske utartinga i NKP's ledelse. For denne kampen har laget vunnet anerkjennelse og respekt blant mange kamerater i partiet, mens revisjonistene har ført en forbitret kamp mot laget. Nå ser det ut som om revisjonistledelsen holder på å vise sitt sanne ansikt: Etter at det store flertall av lagets medlemmer har sluttet opp om en konsekvent revolusjonær linje, og etter at alle splittelsesforsøk resolutt er blitt slått tilbake, har medlemmene mottatt en «avbiktserklæring» med to spørsmål som distriktsstyret krever svar på. Spørsmålene er om lagets medlemmer vil trekke sin støtte til RØDE FANE tilbake, og om de er villige til å underordne seg revisjonistledelsens forvrengte form for demokratisk sentralisme.

Det kollektive svaret, som ble undertegnet av det store flertallet av Østkantlagets medlemmer, vil neppe overraske noen. Det tar på det mest bestemte avstand fra distriktsledelsens suverene forakt for den demokratiske sentralisme, og påpeker hvordan det er partiledelsen som bryter partiets lover. Samtidig understreker lagets medlemmer sin støtte til RØDE FANE og den konsekvente marxist-leninistiske linje som tidsskriftet fører.

Nå ligger da avgjørelsen hos revisjonistledelsen. Føler den seg sterk nok til å gjøre det den virkelig ønsker, kvitte seg med Østkantlagets konsekvente revolusjonære medlemmer? Eller vil presset fra det store flertall av medlemmene forhindre at RTL-klikken kjører partiet ut i det politiske sumpland: sosialdemokratiet.

DET KOMMUNISTISKE PARTIS GRUNNLAG

Det kommunistiske parti er proletariatets politiske parti. Det bygger på marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning. Marxismen er det teoretiske grunnlaget for den vitenskapelige sosialismen, utformet av Marx og Engels. Marxismen lærer oss lovene for samfunnets utvikling, fra det første primitive fellessamfunn til slavesamfunnet, fra slavesamfunnet til føydalsamfunnet, fra føydalsamfunnet til kapitalismen, og fra kapitalismen til sosialismen som går over i kommunismen — det klasseløse samfunn.

Marxismen påviser klassekampen som drivkraften i utviklingen av samfunnet, arbeiderklassens historiske rolle og oppgave, og den påviser kapitalismens utbyttingssystem.

Leninismen er marxismen i imperialismens og den proletariske revolusjons tidsalder. Lenin videreutviklet læren om statens klassekarakter, om staten som maktapparat i den herskende klasses hender. Han påviste nødvendigheten av og utformet læren om proletariatets revolusjonære parti.

Stalin forsvarte og utviklet marxismen-leninismen under den første, vanskelige periode av sosialismens oppbygging i Sovjetunionen. Under disse harde vilkår utviklet Stalin teorien om sosialismens oppbygging i et enkeltland.

Mao Tsetung har utviklet marxismen-leninismen i perioden med de undertrykte folks kamp for nasjonal og sosial frigjøring. Hans lære om folkekrigen har universell gyldighet. Mao Tsetung har konkret, gjennom kulturrevolusjonen i Kina, påvist klassekampens former under den sosialistiske epoke, og med genial vitenskapelig innsikt vist hvordan kampen mot klassefienden må føres i denne epoke for å styrke proletariatets diktatur og sikre overgangen til det klasseløse, kommunistiske samfunn. Mao Tsetungs tenkning er marxismen- leninismen i vår tid.

I dag går hovedmotsigelsen i verden mellom de undertrykte folk på den ene siden og imperialismen og sosialimperialismen på den andre. Proletariatets strategiske hovedfiende i vårt land er monopolkapitalismen, den taktiske hovedfiende er revisjonismen. Revisjonismen fornekter den proletariske revolusjon og avvæpner arbeiderklassen ideologisk ved å spre illusjoner om en fredelig, parlamentarisk vei til sosialismen.

For at arbeiderklassen skal vinne seier er det også en forutsetning at borgerskapets redskap, sosialdemokratiet, endelig og for godt fravristes sitt grep over arbeiderbevegelsens organisasjoner.

Motsigelsene i dagens verden

De grunnleggende motsigelser i dagens verden er, slik en av vår tids store marxist-leninister, Lin Piao, har formulert det:

Motsigelsen mellom de undertrykte nasjonene på den ene siden og imperialismen og sosialimperialismen på den andre, motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet i de kapitalistiske og de revisjonistiske land, motsigelsen mellom de imperialistiske og sosialimperialistiske og mellom de imperialistiske land innbyrdes, og motsigelsen mellom de sosialistiske land på den ene siden og imperialismen og sosialimperialismen på den andre.

 

I dag går den viktigste motsigelsen mellom de undertrykte nasjoners folk på den ene siden og imperialismen — som er kapitalismen i sin mest utviklede og døende periode — og sosialimperialismen, som er sosialisme i ord og imperialisme i handling, på den andre siden. Imperialistene med sin undertrykkelse og aggresjon, utgjør i dag hovedsiden i denne motsigelsen.

Imidlertid stilles imperialismen, med USA-lederne og dagens «sovjetledere» i spissen, overfor økte vanskeligheter både ute og hjemme. Den såkalte Bresjnev-doktrinen avslører fullt ut dagens «sovjetledere»s imperialistiske målsetting. På dette grunnlag står de i dag side om side med verdens folks fiende nummer en – USA-imperialismen. Den forbryterske krigen i Sørøst-Asia og okkupasjonen av Tsjekkoslovakia er klare eksempler på den forråtnelse som imperialismen og sosialimperialismen befinner seg i.

Men nettopp i dag ser vi hvordan det arbeidende folk verden over øker sin kampaktivitet mot undertrykkelse, og på den måten bidrar de – etter hvert som klassekampen skjerpes — til å framskynde dagen for såvel imperialismens som sosialimperialismens endelige nederlag.

Forholdet mellom lederne i USA og dagens «sovjetledere» består i så vel samarbeid som kamp dem imellom. For å beholde sine posisjoner tvinges de til samarbeid med henblikk på en nykolonial oppdeling av verden i «innflytelses-sfærer». På den annen side bekjemper de hverandre i den hensikt selv å bli den dominerende. Under presset fra verdens folk blir imidlertid enheten mellom dem mest framtredende, hvilket bl. a. har resultert i planer om «kollektive sikkerhetssystemer» i Europa og Asia, for i fellesskap å stå imot folkenes økende anti-imperialistiske kamp. De nye lederne i Kreml har ført Sovjetunionen bort fra den sosialistiske oppbyggingens vei, som blestaket opp av Lenin og videreført under Stalin. Ut fra den modernerevisjonismen går nå de nye lederne til innføring av et kapitalistiskutbyttingssystem av en ny type, som skal tjene som basis for det «nye» borgerskapets diktatur over det arbeidende folk i Sovjet-unionen og Øst-Europa. Dette har igjen skjerpet klassemotsetningene i Sovjetunionen. Det sovjetiske folket, med sine ærerike revolusjonære tradisjoner under bolsjevikenes ledelse, vil nødvendigvis komme til å reise seg til kamp mot denne reaksjonære utviklingen. Det er alle kommunisters plikt å ha tiltro til og understøtte sovjetfolkets kamp for sosialismen.

«Sovjetlederne» er dessuten kommet i et antagonistisk forhold til de sosialistiske land, først og fremst til Kina og Albania. Dette har nødvendigvis ført til en stadig mer aggresiv politikk som har nådd sine foreløpige høydepunkter i væpnet aggresjon og pågående krigsforberedelser mot Folkets Kina.

Med marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning som veiviser, marsjerer kommunistene framover i sluttet lag med verdens folk. For hver dag avslører imperialismen og sosialimperialismen sine rovgriske og aggresive trekk.

Arbeiderklassen herdes stadig i kamp mot kapitalistisk utbytting og undertrykkelse. Sosialismens krefter vokser i omfang og styrke og vil bli imperialismen og sosialimperialismen fullstendig overlegen.

De grunnleggende motsigelser i det norske samfunn

Hovedmotsigelsen i det norske samfunn av i dag går mellom det arbeidende folk og monopolkapitalen.

For de breie lag av folket, arbeidere og funksjonærer, fiskere, småbrukere, studenter, og intellektuelle, er monopolkapitalen hovedfienden. Denne motsigelsen mellom folket og monopolkapitalen gir seg uttrykk i klasse kampen, som er selve drivkraften i samfunnsutviklingen. Gjennom sitt herredømme over statsapparatet organiserer monopolkapitalistklassen utbyttingen av arbeiderklassen, og styrker sin egen maktposisjon. På dette vis kan monopolkapitalen, utenom sin økonomiske makt og sitt ideologiske hegemoni, støtte seg på den væpnede makt – politi og militær – som gjennom NATO er koordinert med USA-imperialismen. Dette system har som sitt viktigste formål å beskytte kapitalistene mot arbeiderklassens framstøt for å overta eiendomsretten til produksjonsmidlene.

En eventuell sammensmelting av NATO og Warszawapakten til et «all-europeisk sikkerhetssystem» vil, også for Norges vedkommende, være et tiltak som fremmer ytterligere styrking av storborgerskapets og monopolkapitalens stilling. Den samme hensikt ligger bak arbeidet for tilslutning til monopolforbund som EEC og NORDØK.

Parlamentarismen er den form monopolkapitalens diktatur har i dagens Norge. Men parlamentarismens formelle kjennetegn – de borgerlig demokratiske rettighetene – eksisterer bare så lenge monopolkapitalen kan utøve sitt diktatur med fredelige midler.

Etterhvert som krisen i kapitalismen skjerpes, og klassekampen dermed fåren mer åpen form, gjør to tendenser seg gjeldende:

Monopolkapitalen forsøker å velte økte økonomiske byrder over på det arbeidende folk i form av stigende skatter, høyere levekostnader, «nye» lønnssystemer, tidsstudier og rasjonalisering. Dernest nytter monopolkapitalen sitt politiske hegemoni og makten over sitt statsapparat til i stigende grad å smelte de store organisasjoner (også LO) sammen med staten til en korporativ struktur som ytterligere konsentrerer makten i hendene på den herskende klasse, storborgerskapet.

Folkevalgte organers innflytelse avvikles etterhvert, og økonomien militariserer. Staten får klarere fascistiske trekk, ettersom den uthuler de demokratiske rettigheter som folket har tilkjempet seg. Det arbeidende folk utsettes for økt utbytting, og – hvis kapitalistene føler sine interesser truet for alvor – for direkte voldelig undertrykkelse.

Mot denne reaksjonære utviklingen vil folket reise seg til kamp. Men monopolkapitalens diktatur kan bare brytes når arbeiderklassen, i forbund med alle progressive lag av folket, organiserer kampen i samsvar med sin grunnleggende politiske interesse, sosialismen — slik at den munner ut i en voldelig revolusjonær omveltning som knuser borgerskapets statsapparat og makt. Målsettingen for den sosialistiske revolusjon vil være å oppheve den private eiendomsrett til produksjonsmidlene, slik at folket selv overta disse som samfunnsmessig eie.

Derfor må arbeiderklassen opprette sin egen statsmakt – proletariatets revolusjonære diktatur – det vil si demokrati for arbeidsfolket og diktatur over borgerskapet i alle dets uttrykksformer.

Bare en slik arbeidermakt – som konsekvent vil nedkjempe alle former for borgerskapets makt og kultur, som har tjent det gamle folkefiendtlige utbyttersystem — kan befeste sosialismen og legge grunnen for en ny kultur og virkelig frihet for folket: det klasseløse kommunistiske samfunn — i samarbeid med hele verdens frigjorte folk.

For å oppnå dette må proletariatet i Norge avsløre og bekjempe borgerskapets agenter i arbeiderbevegelsen: opportunister, sosialdemokrater og de moderne revisjonister, og skape en virkelig revolusjonær ledelse for sin kamp. En slik utvikling er nå i sin begynnelse. Etterhvert som klassekampen skjerpes avsløres DNA's og revisjonistbyråkratenes klassesamarbeid av arbeiderne. Det kvasiradikale SF er allerede avfeid, og den skjerpede kampen mot revisjonistledelsen i NKP vinner økt oppslutning – mens SUF(m-l) og de marxist-leninistiske arbeids- og studiegrupper er i framgang.

Under ledelse av et kommunistisk parti vil arbeiderklassen styrke sin posisjon, og grunnen legges for sosialismens seier i Norge.

Kampen for det kommunistiske parti

Klassekampens allmenne erfaringer, slik de er sammenfattet i marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning, påviser nødvendigheten av arbeiderklassens kommunistiske parti. Partiet er en forutsetning for en seierrik kamp, både mot monopolkapitalen og imperialismen, og i gjennomføringen av den sosialistiske revolusjon og utviklingen av proletariatets diktatur fram mot kommunismen. Som representant for arbeiderklassens mest fram skredne elementer, organisert etter den demokratiske sentralismens prinsipper, skal det kommunistiske parti lede og samordne det arbeidende folks kamp. Den norske arbeiderklasse har i dag ikke noe enhetlig kommunistisk parti. I Norges Kommunistiske Parti, med en ærerik fortid fra de store klassekampene i mellomkrigsårene, og i kampen mot nazi-okkupantene, har det i alle etterkrigsår foregått en kamp mellom to hovedlinjer: en ærlig revolusjonærlinje, og forskjellige utgaver av en i hovedsak opportunistisk og borgerlig-demokratisk linje.

Allerede under krigen slo den revisjonistiske Furubotn-klikken, under sterk motstand fra de aktive kommunistiske motstandsgrupper, inn på en kapitulasjonslinje overfor det nasjonale borgerskap. Den støttet opp om en nasjonalistisk klassesamarbeidspolitikk etter krigen, en politikk som bidro til monopolkapitalens fullstendige konsolidering, samtidig som den norske økonomi ble underlagt USAs strategi for imperialistisk ekspansjon gjennom Marshallplanen.

Oppgjøret med Furubotn-klikken, som ble utløst i 1949 ved partiets tilbakegang, kunne gjennomføres fordi det i medlemsmassen var motstand mot Furubotns borgerlig-nasjonalistiske linje. Men oppgjøret ble ufullstendig fordi den studievirksomhet som hadde vært drevet under og etter krigen, vesentlig var basert på materiale som førte medlemmene bort fra den marxist-leninistiske linje. Medlemsmassens politiske underbygging var derfor ikke sterk nok til at de kunne ta oppgjøret i sine egne hender, og føre det inni riktige politiske baner. Dette gjorde at opportunistene, som utgjorde flertallet i partiets ledelse, i stedet for å rette opp svakheter og feil – politiske såvel som organisatoriske – partiet var blitt belemret med, fikk anledning til å legge opp til en politisk linje som fortsatte som før.

Partiprogrammet fra 1953, hvis grunntrekk fortsatt er gjeldende innen NKP's nåværende ledelse, viser også dette. Det sprer illusjoner om muligheten av å opprette sosialismen gjennom alminnelig parlamentarisme og et flertall i Stortinget, og benekter med denne politikken nødvendigheten av en revolusjonær omveltning og proletariatets diktatur. Som følge av dette sluttet de samme ledere opp om Krustsjov-klikkens anti-kommunistiske framstøt på SUKP's 20. kongress.

Partiprogrammet av 1960 viser en ytterligere utglidning i revisjonistisk og borgerlig retning. Fra begynnelsen av 60-årene gikk store deler av partiledelsen inn for å underordne seg sosialdemokratiet fullstendig ved en prinsippløs enhetspolitikk overfor de sosialdemokratiske lederne. Ledelsen og gruppen bak denne politikken, fikk også store deler av medlemmene mot seg og ble kastet. Men de ble igjen avløst av nye opportunister. Revisjonismen i ledelsen har utartet seg ytterligere.

Den nåværende ledelsens politikk går ut på å likvidere NKP som et klassekampparti, og såvel politisk som organisatorisk stadfeste opprettelsen av et nytt «venstre»-sosialistisk parti.

I ethvert kommunistisk parti eksisterer det motsigelse mellom borgerlig og proletær tenkning, som en følge av klassemotsetningene i samfunnet. I dag har den borgerlig-revisjonistiske retningen en utstrakt dominans i partiet på grunn av manglende kommunistisk skolering, som har medført en langsom utarting. Motsetningen mellom den revisjonistiske ledelsen og marxist-leninistene i partiet har etterhvert antatt antagonistisk karakter.

I denne kampen må revisjonistene lide nederlag og marxist-leninistene seire. Marxist-leninistenes seier vil bety et fullstendig og definitivt brudd med revisjonismen, fornyelse av partiet kadre, og en altomfattende gjenreisning av Norges Kommunistiske Parti i samarbeid med alle andre marxist-leninististiske grupperinger utenfor partiet.

Om revisjonistene fortsatt skulle få dominere, ville det bety en fullstendig ødeleggelse av Norges Kommunistiske Parti. Dette ville nødvendiggjøre at man helt fra grunnen av begynner arbeidet med å bygge opp et kommunistisk arbeiderparti, basert på marxismen-leninismen, Mao-Tsetungs tenkning. I et slikt partibyggende arbeid vil det for oss være absolutt en nødvendighet å samordne kreftene med andre marxist-leninistiske organisasjoner.

Peking, 20. mai (Hsinhua):

Det kinesiske folks store leder, formann Mao Tsetung, har sendt ut følgende erklæring til støtte for den kamp verdens folk fører mot den amerikanske imperialismen. Et nytt oppsving i kampen mot den amerikanske imperialismen oppstår nå over hele verden. Helt siden den annen verdenskrig har den amerikanske imperialismen og dens følgesvenner hele tiden satt i verk aggresjonskriger, og folket i forskjellige land har hele tiden ført revolusjonære kriger for å nedkjempe aggressorene. Faren for en ny verdenskrig er fremdeles til stede, og folket i alle land må forberede seg. Men revolusjonen er hovedtendensen i verden i dag.

De amerikanske aggressorene, som ikke har greid å seire i Vietnam og Laos, fikk på forræderisk vis i stand Lon Nol-Sirik-Mata-klikkens reaksjonære statskupp, sendte på skamløst vis soldater ut for å invadere Kambodsja, og har gjenopptatt bombingen av Nord-Vietnam, hvilket har framkaldt rasende motstand fra de tre indo-kinesiske folk. Jeg støtter varmt kampånden hos Kambodsjas statsoverhode, Samdech Norodom Sihanouk, i hans kamp mot den amerikanske imperialismen og dens lakeier. Jeg støtter varmt felles-erklæringen fra de indo-kinesiske folks toppkonferanse. Jeg støtter varmt dannelsen av den Nasjonale Unions Kongelige Regjering under ledelse av Kampucheas Nasjonale Enhetsfront. De tre indo-kinesiske folk, som styrker samholdet, støtter hverandre og holder stand i en langvarig folkekrig, vil sikkert og visst overvinne alle vansker og vinne hel og full seier.

Samtidig som den amerikanske imperialismen massakrerer folket i andreland, foranstalter den også blodbad på den hvite og svarte befolkningen i sitt eget land. Nixons fascistiske redselsgjerninger har tent den revolusjonære massebevegelsens knitrende flammer i De forente stater. Det kinesiske folk støtter fast opp om det amerikanske folks revolusjonære kamp. Jeg er forvisset om at det amerikanske folk, som kjemper tappert, til slutt vil vinne seier, og at det fascistiske styre i De forente stater uungåelig vil bli nedkjempet.

Nixon-regjeringen er hjemsøkt av indre og ytre vansker, med ytterste kaos hjemme, og overordentlig sterkt isolering ute. Masseprotestbevegelsen mot den amerikanske aggresjonen i Kambodsja har feid over jordkloden. Mindre enn ti dager etter at den ble dannet, er den Nasjonale Unions Kongelige Regjering i Kambodsja blitt anerkjent av nesten 20 land. Situasjonen blir bedre og bedre i den motstandskrig mot amerikansk aggresjon og for nasjonal frelse, som utkjempes av folket i Vietnam, Laos og Kambodsja. De revolusjonære, væpnede kampene som folket i de sørøst-asiatiske land fører, kampene som folket i Korea, Japan og andre asiatiske land fører mot de amerikanske og japanske reaksjonæres gjenopplivelse av den japanske militarismen, det palestinske og andre arabiske folks kamper mot de amerikansk-israelske aggressorene, de asiatiske, afrikanske og latinamerikanske folks nasjonale frigjøringskamper, og de revolusjonære kampene som folkene i Nord-Amerika, Europa og Oceania fører, er alle i kraftig utvikling. Det kinesiske folk støtter fast opp om folket i de tre indokinesiske land og i andre av verdens land i de revolusjonære kampene de fører mot den amerikanske imperialismen og dens lakeier.

Den amerikanske imperialismen, som ser ut som et veldig uhyre, er i virkeligheten en papirtiger, som nå ligger i krampetrekninger på sitt dødsleie.

Hvem er det som i virkeligheten frykter hvem i verden i dag? Det er ikke det vietnamesiske folk, det laotiske folk, kambodsjanske folk, det palestinske folk, det arabiske folk eller folket i andre land som frykter den amerikanske imperialismen; det er den amerikanske imperialismen som frykter verdensfolk. Den blir slått med panikk bare løvet rasler i vinden. Utallige kjennsgjerninger beviser at en rettferdig sak får sterk støtte, mens en urettferdig sak får liten støtte. En svak nasjon kan nedkjempe en sterk nasjon, en liten nasjon kan nedkjempe en stor nasjon. Folket i et lite land kan sikkertog visst nedkjempe et stort lands aggresjon, dersom det bare er dristig nok til å reise seg til kamp, gripe til våpen og ta sitt lands skjebne fast i sine egnehender. Dette er historiens lov.

Verdens folk, foren dere og nedkjemp de amerikanske aggressorene og alle deres lakeier!

Kinas røde satellitt

På 100-årsdagen for den store revolusjonære leder Lenins fødsel, skjøt Folkerepublikken Kina opp sin første satelitt. Satelitten  «Kina», som spilte melodien «Østen er rød» fra radiostasjonen den førte med seg, var en stor seier for KKP, Folkerepublikken Kinas regjering og hele det kinesiske folk. Den bekreftet samtidig hvilken mektig innflytelse den store proletariske kulturrevolusjon, som ble satt i gang og ledet av det kinesiske folks store leder Formann Mao, har hatt for Kinas teknologiske framskritt. Dette er en kjensgjerning som fullstendig kullkaster revisjonistene og imperialistenes spådommer om at kulturrevolusjonen brakte det kinesiske folket anarki og indre oppløsning.

Til og med borgerlige kommentatorer i den vestlige presse måtte etter den vellykte oppskytningen innrømme at imperialistene og sosial-imperialistenes planer om å isolere, innringe, for så å knuse det store sosialistiske Kina gjennom krig, har fått alvorlige skudd for baugen. I dag må de regne med Kina på den internasjonale arena, og stadig flere oppdager hvor toskete imperialistene og sosial-imperialistenes «nedrustningspolitikk» og forhandlinger om begrensning av kjernefysiske lagre osv. er. I virkeligheten håpet disse mektige herrer, ved hjelp av sin foreløpige overlegenhet på satelitt-teknikkens og kjernefysikkens område, å tvinge verdens folk til å forslaves. Satelitten »Kina», de vellykte kjernefysiske sprengninger og Folkerepublikkens Kinas konsekvente politikk for fredelig sameksistens, vil yte verdifulle bidrag til å knuse det kontrarevolusjonære samarbeidet mellom den revisjonistiske herskerklikken og de amerikanske imperialistlederne.

Derfor var den vellykte oppskytningen av «Kina» i sin konsekvens en seier for alle verdens folk.

Kinas Kommunistiske Parti, som er væpnet med den marxistisk-leninistiske teori og ideologi, har bibrakt det kinesiske folket en ny stil i arbeidet, og grunntrekkene i denne nye arbeidsstilen er sammenbindingen mellom teori og praksis, nært samband med massene og selvkritikk.