Rigmor Tollan er medlem av AKPs landbruksutvalg

---

Gjennom genbanker, grønn revolusjon, genteknologi og patent har kapitalen overtatt råderetten over jordas genetiske ressurser.

I løpet av de siste tiårene har de transnasjonale selskapene fått kontroll over jordbruket. I stedet for matvaresikkerhet, biologisk mangfold og helse er det handel med matvarer som prioriteres.

Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og WTO (tidligere GATT) er de store selskapenes støttespillere, og også de politiske marionettene rundt om i verden som har meldt sine land inn i WTO, har ansvar for at matpolitikk nå er ensbetydende med fri handel av matvarer. Selv ikke jordas genetiske ressurser får være i fred. De selges nå på verdensmarkedet som varer, og selskapene tar ut patent på plante- og dyregener for å kunne ha monopol på salg av matvarer som inneholder disse genene. Det drives nå en internasjonal kamp mot transnasjonale selskaper og WTO for å hindre kapitalsterke interessenter i å ta patent på livsformer. Men kampen føres også mot moderne landbruksforsknings rasering av det biologiske mangfoldet.

Begrepet «biologisk mangfold»

Biologisk mangfold – også kalt biodiversitet – henspeiler på det mangfold av levende organismer som urbefolkninger og lokalsamfunn av bønder har forvaltet, vedlikeholdt og foredlet gjennom årtusener. Det største mangfoldet finnes blant arter som overlever vilt i naturen, og det dreier seg om både planter, dyr og mikroorganismer. I denne artikkelen er begrepet snevret inn til å gjelde planter som er kultivert gjennom jordbruk. Dette er et viktig arbeidsfelt som blant annet FAO, FNs organisasjon for mat og helse, har arbeidet med i flere tiår, og som i 1983 førte til at FAO vedtok en frivillig internasjonal overenskomst for plantegenetiske ressurser. Arbeidet har blitt videreført og kom for alvor på dagsorden under Rio-konferansen om miljø og utvikling i 1992.

Monokulturer og den grønne revolusjonen

Det er ikke uten grunn at FN-systemet i lang tid har hatt det biologiske mangfoldet som høyt prioritert oppgave, ut fra både mat- og miljøperspektiv. For mangfoldet er alvorlig truet. Gjennom virkemidler som genbanker, grønn revolusjon, genteknologi og patent har kapitalen overtatt råderetten over jordas genetiske ressurser. Når FN-systemet har satt i gang tiltak for å bevare artsmangfoldet, skjer det gjennom organene UNEP (FNs miljøprogram) og FAO (FN-organisasjon for mat og landbruk). Det skulle indikere at både miljøaspektet og kampen for matvaresikkerhet er viktige for FN i denne saken. Begge problemområdene har direkte sammenheng med Den grønne revolusjon og endringene i det biologiske mangfoldet som denne revolusjonen førte med seg. Det ble for det første satset på arter som i forskningslaboratoriene ga stor avkastning, såkalte høy-respons-arter. I stedet for å forbedre og utvikle ulike varianter tilpasset det lokale økosystemet som planten vokser i, konsentrerte forskningen seg om noen svært få arter, kalt monokulturer. Disse har blitt tatt i bruk verden over.

Arkitektene bak dette gigantiske matforsyningsprosjektet hadde nok edle hensikter. Men i etterkant er det lett å se hvordan Den grønne revolusjon kjapt utviklet seg til å bli kapitalens doble kamp mot natur og mennesker. Matjord ble omgjort til ørken. Avlinger sviktet og plantesjukdommer florerte til tross for iherdig bruk av sprøytemidler. Landarbeidere og bønder ble sjuke eller døde på grunn av produksjonsmetodene og millioner i den 3.verden døde av sult. Alt dette fikk fortsette fordi Den grønne revolusjon viste seg å være en gullgruve for selskapene som leverte kunstgjødsel, plantevernmidler og maskinelt utstyr til landbruket. Monsanto og de andre gigantene satt og styrte utviklingen, sammen med Verdensbanken.

Bukta og begge endene

Monsanto er en av gigantene som har håvet inn penger og samtidig gitt natur og mennesker en alvorlig trøkk. Selskapet har nå kastet seg inn i genforskningen, der det konstrueres nye frøsorter med arveanlegg som skal styrke planten i kampen mot sykdommer. Men tro nå endelig ikke at Monsanto gjør dette for å spare verden for plantevernmidler! Selskapet produserer ugressmidlet Roundup, og Monsanto har brukt enorme summer på å forske frem en plante som er motstandsdyktig mot nettopp Roundup. Med patent på sin genspleisede plante får selskapet enerett på salget av den, og samtidig sikres en gedigen omsetning av selskapets ugressmiddel. Stort dyktigere kan det ikke gjøres.

Samtidig avslører det kynismen i moderne agrobusiness og viser med all tydelighet at FN ikke bare burde sette i gang løsrevne, forsiktige tiltak for å gjeninnføre en større biodiversitet i landbruket. Det skulle ha vært brukt atskillig hardere virkemidler for å løsne de transnasjonale selskapenes jerngrep om jordas biologiske ressurser. Bønder og urbefolkninger må få tilbake råderetten over disse ressursene. Hvis ikke den kampen vinnes, vil FN-systemet aldri få bukt med problemene rundt global matvaresikkerhet og landbrukets miljøforurensning.

Vi skal nå se hvordan kapitalen vant kampen, gjennom to faser.

Fase 1: Den grønne revolusjonen

Det var på 1960-tallet at de nye høytytende plantesortene ble innført i landbruket. Fra å være en næring som i stor grad sysselsatte hele familien og som var lite avhengig av innsatsfaktorer utenfra, har landbruket siden Den Grønne Revolusjon vært helt avhengig av agrobusiness, det vil si kostbare innsatsfaktorer som kunstgjødsel, plantevernmidler, vatningsanlegg og maskiner. Drivkraften bak denne omleggingen var et nettverk av internasjonal landbruksforskning som kalles CGIAR. Nettverket ble grunnlagt av Ford og Rockefeller Foundations, men er nå i hovedsak finansiert av Verdensbanken og USAs bistandsdepartement. Japansk og tysk kapital er også store bidragsytere. Til sammen gis det 300 millioner dollar i årlige bevilgninger til CGIARs 16 forskningsstasjoner. Det bør kanskje nevnes at også FNs tre organer for mat/landbruk, miljø og bistand står på CGIARs sponsorliste, til tross for at denne landbruksforskningen drives utenfor FN-systemet. Bevilgningene fra FN har nok sammenheng med at de 16 stasjonene er plassert i utviklingsland. Men det er både tragisk og ironisk at forskning som resulterer i hungerkatastrofer, massearbeidsløshet og miljøødeleggelser i den tredje verden, skal få av FNs matvaresikkerhets-, miljø- og bistandsmidler.

Kontroll over verdens frøsorter

I tillegg til å være drivkraft i industrialiseringen av jordbruket, har CGIAR vært verdens største forvalter av det landbruksrelaterte genmaterialet, lagret i rene frøbanker eller i genbanker som omfatter både frøsorter, sæd og mikroorganismer. Mange utviklingsland har ikke hatt økonomi til å opparbeide slike sikkerhetslagre for sine plantesorter. Dette gjelder blant annet mange land i Afrika. I stedet er frøsortene deres lagret i andre verdensdeler. Med andre ord: Genmaterialet deres er stjålet av kapitalkrefter i Nord.

Svakheter ved genbankene

I tillegg til problemene rundt selve råderetten over genbankene, viser det seg at forvalterne har vært temmelig skjødesløse når det gjelder sikkerhetskopiering. For å sikre seg, burde enhver genbank tatt kopier av sine frøsorter og lagret dem andre steder. Men dupliseringen har vært svært usystematisk og preget av egeninteresse: Det er tatt mange kopier av gener som Nord er interessert i, mens det finnes få eller ingen kopier av vekster som har spesiell interesse for naturalhusholdning og overlevelsesjordbruk i Sør.

Nå kan det imidlertid vise seg at dette råkjøret mot Sør ikke vil være den eneste katastrofen i frøressurs-sammenheng. Det er nemlig påvist at frø som over lengre tid lagres uten å fornyes og oppformes til nye frø med jevne mellomrom, vil få en tvilsom helse og spireevne. Dette har ikke forvalterne brydd seg om. En fersk rapport viser at halvparten av verdens frøsamlinger trenger en snarlig oppformering. For noen av dem er det allerede for sent å gjøre noe. Manglende finansiering fører med andre ord til at gener forsvinner kanskje like raskt i genbanker som de utryddes ved rovdrift i naturen. Dette er spesielt alvorlig fordi det er de økonomisk viktigste nyttevekstene som menneskene har brukt til matproduksjon, som er lagret for å ha et frøberedskap.

Ex situ eller in situ?

Det er viktig å bevare artsmangfoldet i landbruket. Spørsmålet er bare hvor genmaterialet skal bevares, borte fra sitt levested (ex situ) eller på sitt levested (in situ)? Som en konsekvens av både manglende råderett over genmaterialet og av svakhetene som er forbundet med genbankene, har det blant bønder verden over utviklet seg en økt forståelse for gårdens betydning som frøbevarer. Å ta vare på og utvikle genressursene hjemme på gården er både billigere og politisk tryggere enn å ha systemet med genbanker. I tillegg innebærer det en større vitenskapelig sikkerhet. Ved å følge med i hvordan det genetiske materialet fungerer i takt med variasjoner i klima og dyrkingssystemer, vil bonden være den beste frø- og planteekspert som verden kan ønske seg.

Fase 2: Genteknologi og patent

Slik genbankene forvaltes i dag, har de utspilt sin rolle som sikkerhetslagre for frø som ødelegges på grunn av rovdrift i landbruket. Når disse genbankene fortsatt er så interessante for kapitalen, skyldes det derfor ikke rådereretten over frøreservene i seg selv, den enorme verdien disse reservene har som grunnlag for genforskning og patentrettigheter. To internasjonale avtaler har nemlig sørget for at kapitalen får fullstendig fritt spillerom på dette området. For det første ble det i 1991 lagt restriksjoner på adgangen til genmateriale. Når det ikke lenger er fri adgang, kan de store kapitalinteressene dele verdens genmateriale mellom seg omtrent på samme måte som europeiske stormakter i sin tid kolonialiserte de områder av verden som egnet seg for utbytting. Men for at dette genmaterialet skal kunne utnyttes i handelsmessig henseende og bli en gullgruve for de transnasjonale selskapene, ble det nødvendig for WTO å vedta at genspleisede organismer kunne patentbeskyttes. Dette skjedde i 1995, da WTOs patentavtale tillot patent på biologisk materiale og biologiske prosesser. Avtalen viser til at genmaterialet som forskere «finner opp» i nye plantevarieteter, skal regnes inn under begrepet «intellektuell eiendomsrett». (Med «intellektuell eiendomsrett» menes eiendomsrett over alle ting som mennesker har utviklet med den menneskelige hjerne). Fordi oppfinnelser kan patentbeskyttes, kan ingen hindre at det etter 1995 tas patent på livsformer. WTOs patentavtale vil få konsekvenser på mange ulike områder, ikke minst innen agrobusiness, og jeg tror at vi i dag knapt kan forestille oss hvilke omstillinger vi har i vente på matvaresektoren.

Fra å beskytte plantene – til å beskytte kapitalen

WTOs patentbestemmelse kom ikke som noen stor sensasjon, men er sluttpunktet for en gradvis utvikling som har foregått over flere tiår. I 1961 ble det underskrevet en internasjonal konvensjon om beskyttelse av nye plantevarieteter. Den ble kalt UPOV (Union for Protection of New Varieties of Plants). Etter hvert som presset fra den internasjonale kapitalen økte, har UPOV flere ganger blitt endret. Dette skjedde blant annet i 1978 og 1991. Tar vi for oss varianten fra 1978, ser vi at bønder fremdeles har adgang til å fortsette med urgamle dyrkningstradisjoner:

Bøndene kan holde tilbake frø fra egen avling og bruke dem som såfrø neste år. Det er tillatt med uformelt bytte av såfrø bønder imellom, og selv plantevarieteter og frøsorter som egentlig er rettighetsbeskyttet, kan bonden bruke som sitt dyrkningsgrunnlag dersom dette plantematerialet finnes på gården. Alt i alt har bønder fri tilgang til det eksisterende genmaterialet. Dette kalles for «bønders unntak» eller «privilegier».

Også planteforedlere har et lignende unntak i denne 1978-versjonen av UPOV. Selv når det gjelder beskyttede plantevarieteter, har enhver foredler som måtte ønske det, fri adgang til eksisterende genmateriale for å utvikle dette videre. Den fri adgangen innebærer at det ikke kreves lisensavgift. Det er ikke engang nødvendig å be om lov til å bruke genmateriale som andre har forsket seg frem til. Denne frie bruken har sammenheng med at UPOV 78 kun tillater en planteforedler å beskytte produktet sitt for å hindre en annen person i å stjele oppfinnelsen og selge den som sin egen. Men å videreutvikle oppfinnelsen i et laboratorium, er helt i orden. Rent teknisk kalles det å beskytte produktet, men ikke prosessen. Beveger vi oss 13 år fremover, til UPOV 91, legges det restriksjoner på adgangen til genmaterialet. Det foretas dessuten en grenseoppgang mellom konvensjonelle planteforedlere og genteknologer. Og det blir tillatt å patentbeskytte en genressurs som man har fått planteforedlerrett over.

UPOV illustrerer på en glimrende måte hvordan planteforedlernes begrensede rettigheter i løpet av noen tiår går i retning av patent. Patent er en juridisk rett som for det første gir eieren eksklusiv eiendomsrett til en oppfinnelse for inntil 20 år, og som dessuten pålegger andre brukere å betale patentavgift. UPOV 91 gjorde til de grader jobben, slik at WTO omtrent kom til dekket bord da patent på livsformer ble avtalefestet i 1995. For Norge og andre WTO-medlemmer er det derfor et valg mellom «pest og kolera» når vi nå tvinges til å vedta hvordan vi ønsker å beskytte intellektuell opphavsrett over våre plantevarieteter. WTOs bestemmelser om handelsrelatert intellektuell eiendomsrett krever nemlig at vi lovregulerer dette området, og vi har da valget mellom patent og et UPOV-lignende regelverk.

Rettighetene til livsmangfoldet

Utviklingen som er beskrevet ovenfor, åpner for mange spørsmål. For det første: Skal det i det hele tatt aksepteres at noen kan ha rettigheter over livsmangfoldet, eller må genressursene betraktes som menneskehetens fellesarv? Og, dersom vi tillater eiendomsrett, hvem skal da få ha denne retten? Bøndene som bruker genmaterialet for å produsere mat? Den enkelte forsker som dyrker frem nye plantevarieteter? Kanskje nasjonalstaten? Eller er det private firmaer som skal bli livsmangfoldets eiere?

Det er delte meninger om denne saken rundt om i ulike organisasjoner og sammenslutninger. Jeg skal nedenfor presentere to ulike oppfatninger som likevel har en ting til felles: De avviser kravene fra WTO/agrobusiness om private firmaers enerett til patent.

FAO

Denne FN-organisasjonen for mat og landbruk har arbeidet med plantegenetiske ressurser helt siden 1963. I 1983 opprettet FAO en egen, frivillig internasjonal overenskomst for plantegenetiske ressurser. Denne overenskomsten sa at plantegenetiske ressurser er et globalt fellesgode som skal være tilgjengelig uten restriksjoner. Gjennom et tillegg fra 1989 ble dessuten bønders rettigheter til det biologiske mangfoldet presisert i overenskomsten. Ved siden av å utforme retningslinjer for eiendomsretten til livsmangfoldet, har FAO også bedrevet praktisk politikk på dette området. En midlertidig seier var avtalen som ble undertegnet med CGIAR i 1994. Det var et bindende vedtak om at 12 av CGIARs genbanker skulle plasseres under FAOs forvaltning. Men dessverre skal denne avtalen, slik det er nevnt tidligere i artikkelen, reforhandles allerede i 1997. Det er stor fare for at det blir Verdensbanken som da overtar kontrollen over genressursene. Argumentet for en slik løsning er blant annet at det kun er Verdensbanken som har råd til å ruste opp de dårlig vedlikeholdte genbankene.

UNEP

FNs miljøorgan har utformet en konvensjon om biologisk mangfold. Her anerkjennes biologisk mangfold som et «lands nasjonale eiendom. I tillegg åpner konvensjonen både for intellektuell eiendomsrett og for bønders og urbefolkningers rettigheter. Da dette UNEP-dokumentet nylig skulle harmoniseres med FAO-avtalen, viste det seg at avsnittet om bønders rettigheter skapte problemer. Flere land, blant annet Brasil, vektla prinsippet om nasjonal suverenitet og avviste kravet om bønders rettigheter. Dette har nok sammenheng med at genressursrike nasjonalstater i Sør ser store muligheter til å øke sine statsinntekter gjennom å selge sitt genmateriale til transnasjonale selskaper. Men slike handelstransaksjoner er naturligvis avhengig av at det er nasjonalstaten, og ikke den enkelte bonde eller det enkelte lokalsamfunn, som har eiendomsretten over landets biologiske mangfold.

I denne sammenheng er det viktig å bemerke at nasjonalstater stadig oftere representerer de internasjonale storselskapene. Å beskytte landets innbyggere og lokalsamfunn har etter hvert blitt uvesentlig. Proteksjonisme er blitt ensbetydende med å beskytte kapitalkreftene, og da helst de transnasjonale selskapene som er etablert i landet. Under internasjonale forhandlingsrunder er det derfor viktig at vi fra Nord er bevisst hvem representantene fra Sør taler på vegne av. Vi må stille kravet om at nasjonal suverenitet skal bety folkets suverenitet. Viktigere enn å ha kontakt med nasjonalstater er det imidlertid å samarbeide med nettverk for urbefolkninger, lokalsamfunn og bønder. For det er disse som må sette de endelige rammene for hvordan jordbrukets genmangfold skal forvaltes.

Dersom noen av Røde Fanes lesere er interessert i slikt nettverksarbeid, kan AKPs landbruksutvalg kontaktes.

---

Under partistriden i DNA i 1922-23, som endte med splittelse og dannelsen av NKP, oppstod det problemer med finansiell støtte fra Komintern til DNA. Partiet var blitt lovt et lån på 300.000 kroner – et enormt beløp etter datidens kroneverdi. Pengene skulle brukes til å støtte partiets presse og fagbevegelsen. Da overføringen av pengene trakk ut, ble Komintern-tilhengerne i DNA bekymret – ikke bare for de økonomiske konsekvensene, men for de politiske virkningene. Man var redd for at saken kunne utnyttes mot Komintern av Tranmæl og hans fløy. (1)

Spørsmålet om finansiell støtte fra utlandet ser altså ikke ut til å ha vært kontroversielt i partiet på den tiden. Og siden Komintern-tilhengerne fryktet for at en slik sak kunne utnyttes politisk, må den ha vært kjent for ganske mange partimedlemmer.

Hvilken kontrast er ikke dette til det totale hemmelighold av pengeoverføringer fra det sovjetiske kommunistpartiet til NKP i etterkrigstiden. Den dag i dag benekter tidligere ledende NKPere på det mest bestemte kjennskap til slike overføringer til tross for at dette kan dokumenteres (og delvis tallfestes) på grunnlag av arkiver i Russland som er blitt åpnet de siste årene. (2)

Nå er riktignok situasjonen i begynnelsen av 1920-årene ikke helt sammenlignbar med tiden etter 2. verdenskrig. Den gang var det snakk om overføringer fra en internasjonal organisasjon, Komintern, som i formen – og til en viss grad også i realiteten – var uavhengig av den sovjetiske stat. Etter 2. verdenskrig stammet pengene direkte fra et utenlandsk statsbærende parti. Det er også andre relevante forskjeller. Likevel: Kontrasten mellom hvordan spørsmålet om finansiell støtte fra utlandet til et norsk arbeiderparti ble taklet i begynnelsen av 1920-årene og i tiden etter 2. verdenskrig forteller om et endret syn i arbeiderbevegelsen og arbeiderklassen på det nasjonale spørsmål.

En ordentlig forståelse av det nasjonale spørsmål er av avgjørende betydning for enhver progressiv bevegelse. Hvor viktig dette spørsmålet er, vil være åpenbart for alle som har fulgt med – om enn bare overflatisk – i hva som har skjedd de siste årene i det tidligere Jugoslavia. De siste to hundre års historie viser at ved siden av klassekampen, har nasjonalismen og det nasjonale spørsmål trolig vært det viktigste politiske spørsmål som har påvirket den historiske utvikling. Det kan sikkert diskuteres hvilke av disse spørsmål som har vært viktigst. Marx og Engels kunne i 1848 skrive at «all historie hittil har vært historien om klassekamp». I dag ville de ha måttet skrive: «All historie de siste to hundre år har vært historien om klassekamp og nasjonal kamp.»

Til tross for den progressive bevegelsens anti-imperialisme og EU-kamp, har det nasjonale spørsmål som teoretisk problem vært undervurdert på venstresiden. Desto større grunn er det å hilse med glede det heftet om dette spørsmålet som nylig er utgitt av Rød Valgallianse i samarbeid med Studieforbundet Ny Verden. Det er skrevet av RVs leder, Jørn Magdahl, og har tittelen Ja, vi elsker…? En studie i «Det nasjonale spørsmål». Her tar Magdahl for seg begreper som nasjon, nasjonal identitet, selvbestemmelse, folkesuverenitet osv. Han drøfter hva en nasjon er og nasjonalstatens utvikling. Egne kapitler er viet den marxistiske debatten om nasjonal kamp, det nasjonale i norsk historie og spørsmålet om EU.

Heftet tar sikte på å presentere og vurdere sider ved den aktuelle forskningsdebatten og samtidig bringe denne i berøring med de tradisjonelle debattene på venstresiden. Alt i alt har dette lyktes. Heftet, som er på 50 sider «brødtekst», er en god innføring i sentrale temaer om det nasjonale spørsmål, der både moderne teoretikere som A. D. Smith og Ernst Gellner og marxistiske klassikere som Lenin og Rosa Luxemburg behandles. Kildehenvisningene gir godt grunnlag for å arbeide videre med stoffet.

Heftet lanseres som et «debatthefte». Det blir likevel mer av en redegjørelse enn en personlig stillingtaken. Og der Magdahl tar stilling, blir han av og til snau i begrunnelsen.

Ett eksempel: «Personlig mener jeg analysen av 2. verdenskrig, som en i hovedsak anti-fascistisk krig står fast, uansett hvordan en analyserer systemet i Sovjet i denne perioden.» Dette og enkelte andre utsagn blir hengende i lufta som påstander. Plasshensyn tilsier vel ikke alltid utdyping. Magdahl burde likevel i større grad utdypet sine egne standpunkter – når han først lanserer dem.

Likevel: Som innføring i ulike sider ved problematikken omkring «det nasjonale spørsmål» er heftet utmerket og det vil trolig også egne seg godt som utgangspunkt for studiesirkler om dette emnet.

---

Noter:

1) Åsmund Egge: Komintern og krisen i Det norske arbeiderparti (Oslo 1995), side 75-77.

2) Se f.eks. Morten Thing: «Kommunisternes kapital» i Arbeiderhistorie. Thing bygger i stor utstrekning på V. Loupan og P. Lorrain: L’argent de Moscou, L’histoire la plus secrète du PCF (Paris 1994).

---

På samme måte som en snekker samler på kunnskap om hvordan hun bygger gode hus for norske forhold, er kommunistpartiets jobb å samle på kunnskap om hvordan folk kan gjøre revolusjon og vinne for å starte arbeidet mot kommunismen. Det betyr å studere både gode og dårlige erfaringer. Partiet må evne å se de langsiktige mala i det daglige arbeidet. For å nevne noe:

Partiet må ha en teori om hva som er vilkåra for endringer, slik at det ser veiene over åsene og ikke går seg bort i skogbunnen. Derfor må AKP studere kapitalismen, sosialismen og kommunismen.

Partiet må vite mest mulig om samfunnet det opererer i, blant annet for å finne ut hvilke klasser og grupper som blir utbytta og undertrykt av det kapitalistiske systemet, og hvilke klasser og grupper som tilhører undertrykkerne. Dette for å skille mellom venn og fiende. Men også for å forutse bedre hvor det vil bli kriser og kamp. AKP må oppdatere sin kunnskap, ikke minst om hva informasjonsteknologien betyr for utviklinga av forholdet mellom klassene.

Partiet må forsvare seg sjøl mot overvåking for å forsvare demokratiske rettigheter i dag, og for å redde liv under andre forhold. Akkurat nå er det viktig å finne ut hvordan internett kan brukes.

Partiet må ha en organisasjon som på den ene sida krever aktivitet fra medlemmene ut fra felles vedtatte prioriteringer, samtidig som de også må få jobbe med ting de kan best. «Gi mangfoldet retning», var en oppgave sentralstyret satte seg. Her må det gjørs et arbeid med å definere oppgavene til lag og nettverk.

Partiet må være sjølberga økonomisk, dvs basere seg på medlemskontingent og ikke på statsstøtte. Da er partiet mer usårlig. Slik er AKP i dag, men det trengs en diskusjon om hva sjølbergingslinja betyr for medlemmene.

Partiets medlemmer må arbeide i masseorganisasjonene for å lære om folks liv og om det norske samfunnet. Det er bare med slik kunnskap at partiet kan lage politikk, paroler, oppfordring til handling. Handling gir stolthet og erfaringer. Samtidig må flertallet av partiets medlemmer bestå av vanlige folk, slik at klassefølelsen og kvinnebevisstheten (ofte synonymt) er sterk, slik at partiet ikke slåss på vegne av folk, men også slåss for sine egne medlemmers interesser.

Partiet må hele tida arbeide for rekruttere, ellers er medlemstallet alltid nødt til å synke, først og fremst på grunn av vanlige endringer i folks liv. Ikke minst må partiet rekruttere ungdom. Ellers drar partiet stigen opp etter seg. Eldre ungdom må rekruttere yngre. Også de drar opp stiger.

Partiet må også arbeide systematisk for at folk som har de samme interessene, erfarer det som er felles. Dette handler om å bygge enhetsfronten mot kapitalen i vid forstand. Når kvinner i ulike fagforeninger bygger opp et nettverk og gjør felles handlinger, er det ikke bare effektivt for dagens kamp, men det peker langt fram. Det sammen gjelder kampen mot rasismen og enheten mellom hvite og svarte, kampen for solidaritet mellom arbeiderklassen i de rike landa og folkene i Sør, kampen for å alliere bønder og arbeidsfolk folk for nasjonal sjølråderett mot EU og EØS, kampen for å forene arbeiderklassen, kvinner og menn, svarte og hvite, i ulike fagforeninger, på et ikkeundertrykkende grunnlag.

Partiet må drive arbeid i parlamentariske organer. De er arena for politisk kamp, en talerstol, et sted å vise at de revolusjonære står på folkets side og et redskap for å organisere folk. AKP driver dette arbeidet i dag som medlemmer i RV. Spørsmål som bør diskuteres mer, er hvordan parlamentarisk arbeid kan bidra til at radikale folk som nå stemmer SV og DNA, i mye større omfang kan gå et skritt til venstre ved valg.

AKP sine medlemmer jobber iherdig på veldig mange ulike områder, og nyter som regel stor tillit i sine miljøer og organisasjoner. Spørsmål: Hvor er møtepunktene mellom partiet og folk? Er de der partiet vil de skal være, ut fra mål langt framme? Og: Når oppfatter folk at de møter AKP, og ikke bare flinke Eva og Petter? Hvordan skal AKP både fortsette å arbeide uselvisk og usjåvinistisk i organisasjonene, samtidig som AKP er nødt til å vise fram AKP og få tilslutning – nettopp på grunnlag av de langsiktige måla?

av Jorun Gulbrandsen

På samme måte som en snekker samler på kunnskap om hvordan hun bygger gode hus for norske forhold, er kommunistpartiets jobb å samle på kunnskap om hvordan folk kan gjøre revolusjon og vinne for å starte arbeidet mot kommunismen. Det betyr å studere både gode og dårlige erfaringer. Partiet må evne å se de langsiktige mala i det daglige arbeidet. For å nevne noe:

Partiet må ha en teori om hva som er vilkåra for endringer, slik at det ser veiene over åsene og ikke går seg bort i skogbunnen. Derfor må AKP studere kapitalismen, sosialismen og kommunismen.

Partiet må vite mest mulig om samfunnet det opererer i, blant annet for å finne ut hvilke klasser og grupper som blir utbytta og undertrykt av det kapitalistiske systemet, og hvilke klasser og grupper som tilhører undertrykkerne. Dette for å skille mellom venn og fiende. Men også for å forutse bedre hvor det vil bli kriser og kamp. AKP må oppdatere sin kunnskap, ikke minst om hva informasjonsteknologien betyr for utviklinga av forholdet mellom klassene.

Partiet må forsvare seg sjøl mot overvåking for å forsvare demokratiske rettigheter i dag, og for å redde liv under andre forhold. Akkurat nå er det viktig å finne ut hvordan internett kan brukes.

Partiet må ha en organisasjon som på den ene sida krever aktivitet fra medlemmene ut fra felles vedtatte prioriteringer, samtidig som de også må få jobbe med ting de kan best. «Gi mangfoldet retning», var en oppgave sentralstyret satte seg. Her må det gjørs et arbeid med å definere oppgavene til lag og nettverk.

Partiet må være sjølberga økonomisk, dvs basere seg på medlemskontingent og ikke på statsstøtte. Da er partiet mer usårlig. Slik er AKP i dag, men det trengs en diskusjon om hva sjølbergingslinja betyr for medlemmene.

Partiets medlemmer må arbeide i masseorganisasjonene for å lære om folks liv og om det norske samfunnet. Det er bare med slik kunnskap at partiet kan lage politikk, paroler, oppfordring til handling. Handling gir stolthet og erfaringer. Samtidig må flertallet av partiets medlemmer bestå av vanlige folk, slik at klassefølelsen og kvinnebevisstheten (ofte synonymt) er sterk, slik at partiet ikke slåss på vegne av folk, men også slåss for sine egne medlemmers interesser.

Partiet må hele tida arbeide for rekruttere, ellers er medlemstallet alltid nødt til å synke, først og fremst på grunn av vanlige endringer i folks liv. Ikke minst må partiet rekruttere ungdom. Ellers drar partiet stigen opp etter seg. Eldre ungdom må rekruttere yngre. Også de drar opp stiger.

Partiet må også arbeide systematisk for at folk som har de samme interessene, erfarer det som er felles. Dette handler om å bygge enhetsfronten mot kapitalen i vid forstand. Når kvinner i ulike fagforeninger bygger opp et nettverk og gjør felles handlinger, er det ikke bare effektivt for dagens kamp, men det peker langt fram. Det sammen gjelder kampen mot rasismen og enheten mellom hvite og svarte, kampen for solidaritet mellom arbeiderklassen i de rike landa og folkene i Sør, kampen for å alliere bønder og arbeidsfolk folk for nasjonal sjølråderett mot EU og EØS, kampen for å forene arbeiderklassen, kvinner og menn, svarte og hvite, i ulike fagforeninger, på et ikkeundertrykkende grunnlag.

Partiet må drive arbeid i parlamentariske organer. De er arena for politisk kamp, en talerstol, et sted å vise at de revolusjonære står på folkets side og et redskap for å organisere folk. AKP driver dette arbeidet i dag som medlemmer i RV. Spørsmål som bør diskuteres mer, er hvordan parlamentarisk arbeid kan bidra til at radikale folk som nå stemmer SV og DNA, i mye større omfang kan gå et skritt til venstre ved valg.

AKP sine medlemmer jobber iherdig på veldig mange ulike områder, og nyter som regel stor tillit i sine miljøer og organisasjoner. Spørsmål: Hvor er møtepunktene mellom partiet og folk? Er de der partiet vil de skal være, ut fra mål langt framme? Og: Når oppfatter folk at de møter AKP, og ikke bare flinke Eva og Petter? Hvordan skal AKP både fortsette å arbeide uselvisk og usjåvinistisk i organisasjonene, samtidig som AKP er nødt til å vise fram AKP og få tilslutning – nettopp på grunnlag av de langsiktige måla?

av Lars Åke Karlgren

Många gånger undrar jag varför folk bildar politiska partier. Det är ju inte tillräckligt att partiets medlemmar skall ha samma åsikt i en fråga, utan de måste ha samma åsikt i nästan alla frågor. Och inte nog med det: de skall ha samma åsikt i nästan alla frågor i framtiden också! Tänk så mycket lättare det är att bilda idrottsföreningar eller kulturföreningar istället!

När partiet sedan är bildat kommer snart medlemmarna underfund med nästa stora problem. Partiet beslutar om sitt program, det ställer upp krav som skall genomföras och alla medlemmar börjar arbeta med stor entusiasm. Plötsligt upptäcker man att det finns andra partier som tycker precis tvärtemot och man får klart för sig att det är praktiskt taget omöjligt att genomföra sitt fina program och sina välformulerade krav!

Ändå sysslar massor av människor i det här landet med partipolitik. Det vore gott och väl och fullt förståeligt om varje enskild samhällsmedborgare hade en politisk åsikt och förde fram den när det behövdes. Då skulle man inte vara bunden av ett program, som man inte är överens om helt och fullt. Man behöver inte följa några stadgar och man behöver inte bli utskälld av folk på stan för att partiets styrelse har gjort ett dumt uttalande eller skämmas för att partiets ordförande druckit för mycket alkohol. Man behövde heller inte uttala sig om en massa saker som man egentligen inte har en aning om. Och man kan ändra sin åsikt hur ofta som helst utan att någon annan bryr sig om det särskilt mycket. Tänk så enkelt det är att vara politiker utan parti!

Vad är då ett politiskt parti? Är det en sammanslutning av människor med samma åsikt?

Vi på venstresida brukar säga att politiska partier är uttryck för olika klassintressen. Borgarna har sitt parti, de småborgerliga sitt parti och arbetarna sitt parti. Men så enkelt är det inte längre. Nu bildar vem som helst ett parti. I länderna i vår del av världen finns det kanske tio till tjugo olika partier som anser att just dom har lösningen på samhällets problem. «Riktiga» marxister bryr sig inte om det utan för dem är alla de andra partierna mot arbetarklassen och det egna partiet för. I Sverige på 70-talet var det ett parti som i sin analys talade om «femlingspartierna», d.v.s. det var alla dom andra.

Under senare år har det i alla länder bildats ett grönt parti av människor som tycker miljöfrågan är dagens viktigaste samhällsfråga. Det finns också minst ett Fremskrittsparti i varje land, som vill stoppa invandring och slänga ut mörkhyade människor. Om det nu är så att olika partier uttrycker olika klassintressen, så måste det vara så att vissa samhällsklasser håller sig med flera partier. Är det möjligt? Om man tänker på det rent teoretiskt är det naturligtvis fullt möjligt. Men hur är det konkret? Kan t.ex. arbetarklassen företrädas av flera partier? Kan det finnas flera progressiva partier i ett land? Eller rent av flera kommunistiska partier?

Om vi tänker på de gröna partierna spelar de en mycket viktig roll i miljöfrågorna och har ofta ett mycket bra arbete på det området. Däremot hamnar de ofta fel i andra samhällsfrågor – i synnerhet narkotikafrågor – och spelar där en farlig roll. Är det alltså så att det finns partier som delvis är progressiva? Om det är så att de gröna har en bra miljöpolitik, så är naturligtvis vänsterpartierna intresserade av att samarbeta på detta område. Hur skall vi lösa detta organisatoriskt?

Det finns ett dokument som många partier studerat framlänges och baklänges ända sedan 20-talet och som satt sin prägel på de kommunistiska partiernas syn på vad ett politiskt parti är.

Det är ett kapitel i Stalins Om leninismens grunder som heter «Partiet». Kortfattat kan man säga att det kapitlet är en sammanfattning av bolsjevikernas partisyn. Ett annat viktigt dokument är Kominterns «Teser om de kommunistiska partiernas struktur, metoder och organisationsarbete».

Men först alltså Stalin. Han ställer upp sex punkter för ett kommunistiskt parti som vi kortfattat skall titta lite närmare på.

I punkt 1 skriver han att partiet skall vara arbetarklassens förtrupp. Vad betyder det? Ja, enkelt kan man säga att partiet skall vara arbetarklassens ledare. Om man funderar över vårt partiväsende så är det egentligen ingen märkvärdig åsikt. I grund och botten är ju alla politiska partier ledare för någon klass eller någon rörelse. Höyre har ju alltid varit borgerskapets förtrupp i Norge, Senterpartiet böndernas o.s.v. Utav de nya partierna strävar de gröna efter att vara miljörörelsens ledare.

Punkt 2 säger att partiet är arbetarklassens organiserade trupp. Ser vi tillbaka till punkt 1 kan vi analysera detta på samma sätt. Alla partier är olika klassers eller rörelsers organiserade del.

Den tredje punkten talar om partiet i förhållande till andra organisationer. Den säger att partiet är den högsta formen för proletariatets klassorganisation. Går det att jämföra med t.ex. Höyre och säga att detta parti är den högsta formen för borgerskapets klassorganisation? Ja, varför inte?

I punkt 4 säger han att partiet är ett verktyg för proletariatets diktatur. Ja, man kanske kan säga att Höyre är ett verktyg för borgerskapets diktatur, men om vi använder andra ord blir det säkert mer begripligt för alla.

Punkt 5 är något annorlunda. Den säger att partiet «såsom en enhetligt vilja är oförenlig med förekomsten av fraktioner». Det finns naturligtvis ingen som säger att fraktioner är förbjudet i Höyre, men tänk efter! Fraktioner i alla partier innebär en försvagning av partierna och jag tror inte att ledningen i något parti skulle välkomna olika fraktioner, utan tvärtom motarbeta dem på alla vis. Politiska och organisatoriska.

Den sista punkten är är också lite speciell. «Partiet stärkes genom att det rensar ut opportunistiska element.» Det kanske inte skulle bli så många kvar om Höyre rensade ut alla opportunistiska element, men ett är ändå säkert: Karriärister och liknande gör stor skada i alla partier.

Min schematiska analys av Stalins punkter visar att det egentligen inte finns något säreget med de kommunistiska partierna. Erfarenheterna från 70-talet är däremot viktiga att minnas. När den nya vänsteroppositionen växte fram och SUF(m-l) i Norge och KFML i Sverige skapades låg Stalins punkter till grund för de nya partierna. I dag, 25-30 år senare, är både Stalin och hans punkter borta. Fram för allt har Stalin själv råkat illa ut. Men när det gäller hans punkter måste vi komma ihåg att de skrevs i en mycket speciell tid: det var världskrig från 1914, revolution 1917, inbördeskrig och utländsk intervention i början av 20-talet. Det enda vi var duktiga på i slutet av 60- och början av 70-talet var att läsa innan till – att driva politik kunde vi inte. Därför skall vi inte ge Stalin skulden för att vi var dogmatiker.

Ytterligare en hjärtefråga för de kommunistiska partierna har varit och är förhållandet mellan parlamentariskt och utomparlamentariskt arbete. Vi föreställer oss gärna att det bara är vänstern som har en strategi i denna fråga. Men så är det ju inte. Arbeiderpartiet har en mycket lång erfarenhet av att använda sig av båda dess kampformer. Vid sidan av arbetet i Stortinget har Arbeiderpartiet tillgång till t.ex. LO som spelar en mycket viktig roll för opinionen. Även Höyre har sin utomparlamentariska gren, t.ex. NHO (arbetsgivarföreningen). Det är ju inte bestämt att den utomparlamentariska kampen endast består av strejker och demonstrationer. Den kan bestå av många olika former. Traditionellt säger vi att den utomparlamentariska kampen skall understödja den parlamentariska. Men kan det inte vara tvärtom? Kan det inte finnas tider då det är den parlamentariska kampen som är avgörande för i vilken grad arbetarklassen kan flytta fram sina positioner?

Jag skall avsluta med en fråga där vi borde vara kunniga men där vi faktiskt var mycket dåliga om vi ser det historiskt: det är dialektiken! I vårt organisations- och partiarbete har vi haft mycket svårt att ändra politiken och förändra organisationsformerna efter förändrade förhållanden. I Teserna från 1921 jag nämnde ovan skriver Komintern som sin första punkt: «Partiets organisation måste vara anpassad efter verksamhetens betingelser och syfte.» Och i den andra punkten: «Det finns ingen absolut riktig och oföränderlig organisationsform för de kommunistiska partierna. Förutsättningarna för proletariatets klasskamp förändras i en ständig process, och i anslutning till dessa förändringar bör också organisationen för proletariatets avantgarde oavbrutet söka ändamålsenliga former. Varje enskilt lands historiskt bestämda säregenheter fordrar likaledes särskilda former i de enskilda partiernas organisation.»

Denna erfarenhet är inte heller något speciellt för kommunistpartierna, utan gäller alla partier och som jag ser det är det ironiskt att de borgerliga partierna är bättre än oss på denna punkt.

Kanske är det också nödvändigt att inte bara analysera organisationen, utan också politiken utifrån dessa teser. Naturligtvis är det nödvändigt att förändra den politiska linjen när betingelserna för det politiska arbetet förändras. Det finns väl knappast något politiskt parti som inte ändrar åtminstone något i sin politik efter en viktig historisk händelse, t.ex. ett medlemskap i EU. Även här är kommunistpartierna traditionellt stelbenta. För det mesta sätter man likhetstecken mellan anpassning/förändring och opportunism och är rädda för kritik. Självfallet är det en reell fara att så att säga springa för långt i sin vilja att anpassa sig till nya förhållanden. Steget mellan förändring och opportunism är inte så långt. Men om vi inte vågar förändra den politiska linjen kommer vi då någonsin att bli ett politiskt parti att räkna med?

För vänstern gäller det nu att stanna upp och analysera: Vilka är vår verksamhets betingelser och syfte? Vilka är säregenheterna i Norge idag och vilken organisation behöver vi?

av Vigdis Vollset og Leikny Øgrim

Kvinner er i økende grad blitt en vare som både kan selges sjøl – gjennom prostitusjon og porno – og som skal selge andre varer gjennom seksualisert reklame. Da seksualitet blei vare på markedet – og kvinnene er de som leverer seksualiteten – tapte de på nytt.

Målet vårt med denne artikkelen er å lage en analyse av seksualpolitikk basert på dialektisk materialisme.

Seksualpolitikk handler ikke om hele feltet av seksualisert undertrykking. Vi snakker om kvinnekamp mot undertrykking på seksualitetens område, og vi tar spesielt for oss de områdene der vi ser det er uenighet i kvinnebevegelsen i Norge.

Uenighet som ofte blir kalt forskjell i prioritering. Vulgært kan det uttrykkes: «Kvinnefronten slåss mot kvinnelønna – Ottar slåss mot bordeller.» Vi prøver å komme bak prioriteringsdiskusjonen, og bruke andre motsigelser for å finne ut hva vi er enige og uenige om.

Kampen for prevensjon og abort er grunnleggende for den politiske kvinnekampen. Reproduksjonen setter grenser for kvinners muligheter til å delta i samfunnslivet og i politikken, og rett til prevensjon og abort legger grunnlaget for kvinners mulighet til kontroll og utvikling av egen seksualitet. Historisk sett satte den skillelinja mellom borgerlig feminisme og arbeiderkvinnekamp i Norge: Katti Anker Møller, Elise Ottesen Jensen (Ottar), Ellisiv Wessel sto for arbeiderkvinnenes kamp, og motstanderne representerte borgerkvinnenes løsninger.

Denne kampen er viktig for oss både fordi abortlova er under angrep her i Norge, og mest fordi den står så skarpt i resten av verden. Øst-Europa er det største tilbakeslaget.

Siden det er brei enighet i kvinnebevegelsen her i landet om at grunnlaget for abortlova må være kvinners rett over egen kropp, går vi ikke nærmere inn på det her.

Det materielle grunnlaget for seksuell kvinneundertrykkinga

Når vi altså ser bort fra kontroll med reproduksjonen, som forklarer hvorfor kvinner og ikke menn blei det undertrykte kjønnet, må vi spørre: Hva tjener kapitalen på å undertrykke oss som kvinner?

Dette er et annet spørsmål enn hva kapitalen tjener på å undertrykke oss som flertallet av verdens arbeiderklasse. (Bortsett fra at kvinner allerede utgjør flertallet av arbeiderklassen i verden, og at kvinneoverskuddet er økende. «Feminisering av fattigdommen» går hånd i hånd med «feminisering av arbeiderklassen».)

Den spesielle kjønnsundertrykkinga har i hovedsak to aspekter:

• splitte motstandsfronten ved å skape «de nederste blant de nederste»- kvinna i kjernefamilien og prostitusjonsslaven på verdensbasis. Dette er et genialt system for å ødelegge samholdet i de undertrykte klassene. Kvinner finnes jo overalt, det er en ulikhet og en mulighet for «splitt og hersk» som går inn i alle klasser, alle folkeslag og alle raser.
• utdype markedet. Dette sier vi med vilje fordi vi mener at den geografiske utvidelsens tid er forbi.

En grunnleggende motsigelse i kapitalismen

Hver enkelt kapitalist må slåss for å øke fortjenesten sin ved å presse omkostningene og spesielt lønna ned, eller ved å selge mer. Men når alle kapitalistene gjør dette, ikke bare i Norge, men i Tyskland, USA, Japan osv., så graver de samtidig hverandres grav.

Bare se hva som skjer i Norge, når alle kapitalistene «slanker» bedriftene sine og setter arbeidsfolk på porten. Da får alle de bedriftene som lager varer og tjenester til de tidligere kjøpesterke arbeiderne problemer. Nå ryker nærbutikken og el-kjøpet og den lokale møbelprodusenten, fordi de ikke lenger har et kjøpesterkt lokalt marked.

Det som tjener kapitalisten som arbeidsgiver – presse lønna ned og kutte antall ansatte – det taper kapitalisten på som selger fordi markedet blir mindre og fattigere.

Kapitalistene må altså utvide markedet sitt. Og der bruker de stor fantasi. Gjennom kolonialismen og nykolonialismens periode førte dette til at den internasjonale kapitalist søkte å utvide markedet sitt geografisk. Først gjennom regelrett plyndring, og siden ved å trekke flere og flere områder og folk inn i den kapitalistiske pengeøkonomien.

I dag er vi kommet til det stadiet at det knapt finnes deler av verden som ikke er innlemma i denne imperialistiske verdensøkonomien, men markedet må jo utvides likevel. Derfor blir det lagt desto større vekt på å utdype markedet, gjøre flere og flere områder av menneskelig virksomhet til gjenstand for kjøp og salg, slik at noen kan tjene penger på det.

I vår del av verden, der vi har et godt utbygd kommunikasjons- helse- og utdanningsvesen, får vi et press for privatisering på alle disse områdene. Sport, kultur og turisme er også eksempler på «vekstnæringer», utdyping av det kapitalistiske markedet.

«Seksualitet og kjønn» er det viktigste. Det er det som har de mest dramatiske konsekvensene for kvinnene. Kvinnene som kjønn er taperne i denne utviklinga. Kvinner er i økende grad blitt en vare som både kan selges sjøl – gjennom prostitusjon og porno – og som kan selge andre varer gjennom seksualisert reklame. Da seksualitet blei vare på markedet, og kvinnene er de som leverer seksualiteten, tapte vi på nytt.

Sjøl om unge gutter også er ofre, er det store flertallet av varene på kjønnsmarkedet kvinner og jenter.

Denne utviklinga skjer ikke uten protester. Oppblomstring av bordeller blir møtt av naboaksjoner og kvinnebevegelse, toppløs servering og strippeshow med demonstrasjoner og boikott, porno med aksjoner og anmeldelser, Pamela Anderson blir revet ned av husveggene osv. Vi har internasjonale nettverk av kvinneorganisasjoner som slåss mot internasjonal kvinnehandel. Likevel taper vi terreng, og det er ikke så rart når vi ser nøyere på de kreftene vi har i mot oss.

I denne situasjon finner vi det ikke særlig smart å føre en offensiv kamp for retten til utvikling av kvinnelig seksualitet. Vi synes vi står oppe i en innbitt forsvarskamp, der nettopp «kvinne-porno» og kvinners «rett til å selge sin egen kropp» blir brukt som våpen mot oss. Vi synes det er håpløst at Klassekampen driver kampanje med ulike syn på porno, «åpen pornodebatt». Ikke fordi vi er mot ytringsfrihet eller ikke tåler å se andre meninger enn våre egne på trykk, men fordi Klassekampen med dette deltar i en kampanje for å gjøre porno og kvinnesalg stuereint også blant radikale. Den kampanjen kan trygt overlates til Dagbladet eller Cupido!

Tenning og lyst er samfunnsskapt

Mennesket er et seksuelt dyr. Vi blir kåte, får lyst og kjører i vei, hvis vi har mulighet, og hvis vi ikke har noen hemninger som hindrer oss fra det. Men hva som tenner oss, og hvilke hemninger vi er utsatt for, det er i stor grad bestemt av hvilket samfunn vi lever i.

Vi har lært hva som er sexy: at det er tøffe menn og svake damer. Vi lærer det igjen og igjen gjennom hele livet, helt fra vi er ganske små. Hva som blir sett på som er sexy endrer seg gjennom tidene, og er forskjellig i ulike kulturer. Det er moteretninger også i det: porno, moteindustri, samfunnsmessige kjønnsroller, film og reklame påvirker hva vi syns er fint, og hva vi tenner på. Om mannfolk skal ha store muskler i arma eller faste rumper, om de skal ha hår på brøstet eller i ansiktet. Om damer skal ha store rumper eller store pupper, det er forskjellig fra land til land og til forskjellige tider.

Det politiske, det samfunnsmessige påvirker hva vi gjør privat. I så måte er det private interessant: Det politiske, det samfunnsmessige idealet påvirker oss til hva vi tenner på, til hva vi syns er OK å gjøre i senga, til hvem vi syns det er OK å gjøre det med, og i hvilke situasjoner. Det samfunnsmessige setter noen grenser, det stopper oss fra en del ting, og det er bra. Det setter sikkert noen grenser som vil bli overskredet i tidens fylde, og det kan vi se fram til.

Det er ikke privat når Madonna opptrer i svarte lakk-klær og skildrer rå tortur som underholdning i musikkvideoer. Det påvirker ungdommer! Det er ikke privat når to helsider i Dagbladet i sommer ble brukt til en reportasje om et moteshow som reiste rundt i Skandinavia med underholdning som blant annet besto i at halvnakne menn lot som de skar hverandre opp med barberblader. Det er ingen privatsak når topp-modellene ser ut som utsulta fanger og får sminka blåveiser.

Dette påvirker ungdommen. House-parties i Oslo har hatt sado-masochisme-show på scenen, med tusenvis av ungdommer til stede: Show med pisking og lissomvoldtekt av babydokker med etterfølgende halshogging. Til og med på Blitz har en konsert hatt sceneshow med sado-masochistiske effekter. Dette er viktig. Og det er viktig langt inn i de radikale og til og med revolusjonære ungdomsmiljøene.

Pedofile har også lært! De har lært gjennom kjønnsrollemønsteret at uskyld, passivitet og hjelpeløshet er sexy. De har lært gjennom porno at sex med unger er OK. Pornoen har hjulpet dem å fjerne noen av hemningene mot å forgripe seg på barn. Vi må forhindre at det læres! Vi må kjempe mot all den ideologien som knytter seksualitet til vold og til dominans og underkastelse. Det er ingen legning – det er en livsfarlig ideologi!

Vi kan aldri si at vi er ferdige med kampen om lyst og tenning en gang for alle.

Motkreftene – det vil først og fremst si pornoindustrien – prøver seg igjen og igjen. De flytter grenser, de forsøker å utdype sexmarkedet til å gjelde ikke bare voksne eller halv-voksne narkomane kvinner, men også gamle, funksjonshemma, barn, dyr. Kampen er evig, den varer helt til pornoindustrien er knust, til undertrykkinga er vekk, til kvinnene er fri!

De homofiles organisasjoner i Norden har vunnet kampen mot pedofili internt, men det vil komme igjen og igjen, som et resultat av pornoindustriens forsøk på stadig å utvide markedet.

«Det politiske er personlig – det personlige er politisk!»

Denne feministiske parolen uttrykker motsigelsen mellom individ og samfunn. Hva som skjer i samfunnet, samfunnsmessige holdninger og ideologi påvirker hva vi gjør som individer. Og hva du gjør som individ påvirker hva som skjer i samfunnet – særlig hvis du gjør det sammen med mange andre individer. Et eksempel er debatten om husarbeid som gikk i Klassekampen på 1980-tallet.

Parolen «halvparten av husarbeidet tilhører mannen» ble heftig diskutert. Det var en parole som stilte den private arbeidsdelinga i hvert enkelt (revolusjonære) hjem til offentlig skue. Den private arbeidsdelinga ble en politisk sak. Og den politiske diskusjonen slo tilbake i de tusen (revolusjonære) hjem: det politiske ble plutselig svært så personlig, og fikk betydning for noen og enhver.

Et annet eksempel er nyfeministenes parole fra 70-tallet om at «Vi vil ligge øverst». Noen av oss fant parola både privat og pinlig (og gjør det faktisk ennå: vårt seksualliv er fortsatt en privatsak). Likevel må vi innrømme at den stilte krav om kvinners rett til egen seksualitet, og det er ingen tvil om at parola har hatt stor betydning, både på det politiske og personlige planet.

Hovedeksemplet i denne omgangen er den ideologiske og svært aggressive kampanjen for sado-masochisme. La oss først slå fast: Vi har alltid vært imot sado-masochisme, idet vi har oppfatta det som seksualisert vold, og som et uttrykk for et ekstremt patriarkalsk ideal med dominans og underkastelse. Vi har likevel ikke sett på dette som noen særlig stor sak. Hva folk driver med privat, på sine egne soverom (eller hvor de nå måtte befinne seg) er ikke vår sak å ta stilling til, verken som revolusjonære eller som feminister. På det området har vi faktisk nok med oss sjøl de fleste av oss. Hva andre gjør, interesserer oss ikke i nevneverdig grad, og vi har ikke noe med det. Det finnes noen unntak: vold, barn og dyr. De to første fordi det er overgrep, det siste er mer irrasjonelt.

Privat vold

Vi ble for alvor oppmerksomme på kampanjen for sado-masochisme rundt 8.mars i år. Noen ville være med i toget med paroler vi oppfatta som et angrep på mye av det kvinnebevegelsen har stått for og oppnådd de siste ti-åra: nemlig at privat vold er blitt politisk. En mann har ikke lenger en privat rett til å slå kona si, eller ungene. Før var det lov. Så ble det forbudt. Til slutt fikk politiet rett og plikt til å gjennomføre etterforskning og eventuelt gå til offentlig tiltale ved såkalt privat vold. Det er bra!! Kvinnekampen har ført den systematiske private volden ut i offentligheten gjennom parola: «det personlige er politisk – det politiske er personlig». Det er ingen privatsak om en mann slår kona si, like lite som det er en privatsak om foreldre mishandler og voldtar barna sine. Vold er ulovlig. Vold er kriminelt. Vold er alltid overgrep mot noen, som regel en svakere part. Mishandling av barn er ikke lov. Voldtekt i ekteskapet er ikke lov.

I påsken var det et oppslag i VG om ei dame i Trondheim som hadde flytta fra samboeren sin og anmeldt han for voldtekt og mishandling. Som motbevis la mannen fram en rekke filmer som viste kvinnen sammen med et hundretalls ulike menn som mishandlet henne på det groveste. Filmene kunne skremme «Fanden på flatmark». De viste elektroder på kjønnsorganene, diverse redskaper opp i skjeden osv. Dette skulle altså være filmer som frikjente den tidligere samboeren fordi de viste frivillig sado-masochistisk sex. Filmene viste tortur. Dette oppslaget fikk oss til å tenke. Kan vi akseptere sado-masochisme som uskyldig og privat, kan vi akseptere en kampanje for privat tortur, under dekke av frivillighet eller samtykke? Hva blir konsekvensene hvis vi godtar tortur under samtykke? Hvis vi godtar en politikk for det?

Og samtykke – skal det være noe mål for kvinnelig seksualitet? Stiler vi ikke høyere? Skal vi godta å ha sex med partneren? Nei takk! Da vil vi foretrekke den offensive parolen om at «Vi vil ligge øverst!»

Det er på tide at gamle kvinnesakskvinner våkner opp. At krisesenter-aktivister, porno-motstandere og folkeaksjonister mot porno & prostitusjon våkner til live.

Dette er ikke et spørsmål om å tråkke svartkledd ungdom på tærne. Det er ikke et spørsmål om å skyve fra oss folk som «leker litt» med sado-masochisme. Det er en ideologisk og politisk kamp mot seksualisert vold. Det er en defensiv forsvarskamp. Vi kan ikke finne oss i at en av de viktigste kampene kvinnebevegelsen har vunnet, nemlig den ideologiske kampen om å gjøre den private volden offentlig, blir kjørt i senk gjennom en kommersiell kampanje for vold og herre-slave-ideer.

Konklusjon

Fienden er større og mektigere enn vi tror. Det er imperialismen som verdenssystem som prøver å gjøre kvinnene til varen «seksualitet». Fordi porno- og prostitusjonsindustrien er en millionindustri på verdensbasis, så har de noen millioner til overs til å betale markedsførere, reklamefolk, «forskere» og «sexologer».

Inntil for kort tid sida mente vi at den sosialdemokratiske likestillingsideologien var den herskende tankegangen i Norge. Den vi søkte å utfordre med parola: «Vi er mot likestilling og for kvinnefrigjøring».

Den ekstreme politiske liberalismen er i ferd med å ta over for sosialdemokratiet som statsbærende ideologi, og på samme måte er den ekstreme seksualliberalismen i ferd med å ta over for likestillingsideologien i forhold til kvinnesyn.

I dag må vi se i øynene at likestillingsideologien har tilpassa seg markedsliberalismen på en strålende måte. Det er vel egentlig fortid å snakke om likestilling for kjønn. Nå snakkes det om «like konkurransevilkår og muligheter for sammenliknbare grupper av arbeidstakere i markedet». Da blir det bare logisk å foreslå å betale menn mer enn kvinner for å jobbe i barnehage. Billig er det også for de er jo så få!

Er ikke puritanismen lenger noen trussel mot kvinnene? Jo, vi mener det. Men vi må klare å ha mer enn en tanke i hodet på en gang, for det er mer enn en undertrykkingsmekanisme vi blir utsatt for. Puritanismens ide om kvinner som «gode og dårlige», «madonna og hore», blir utnytta av pornoindustrien. Men det at pornoen blir stadig mere voldelig, er et tegn på at puritanismen sine grenser allerede langt på vei er brutt.

Den «nye» kvinnebevegelsen i Norge vokste gjennom kampen for abortlova og kampen mot porno og prostitusjon. Men en viktig lærdom for alle undertrykte er at alle seire er midlertidige. Kampene må føres på nytt og på nytt. Det er lett å bli mismodig når vi ser kvinnehandelen bre om seg, og står ovenfor så sterke motstandere. Men det gjør de seirene vi har vunnet desto større. Og det er bare ved å ta opp kampen i praksis og ideologisk, at kvinnebevegelsen og kvinneorganisasjonene kan styrke seg igjen.

av Ottar Solberg

I og med kapitalismen er det ikke lenger vareprodusenten – arbeideren – som er arbeidsproduktets – varens – første eier. Det er kapitalisten som eier arbeidsproduktene. Dermed mener jeg det også oppstår en kvalitativ endring i forholdet – avstanden – mellom teknologiutvikleren og teknologibrukeren.

Arbeideren er teknologibruker, men bruker teknologien i en prosess som er fremmed for han, ligger utenfor han.

Jeg skal forsøke å si noe om teknologiutviklingen, hva jeg mener det er, hvilken plass den har hatt i samfunnsutviklingen og samfunnsutviklingens innflytelse på teknologiutviklingen. Jeg vil prøve å trekke fram noen nye vinkler å betrakte teknologiutviklingen fra, stille spørsmålstegn ved en rekke bastante påstander. Kort sagt prøve å få fram at den teknologiske utviklingen er noe vi må ha et svært bevisst forhold til. Den er ikke noe utenfor vår påvirkning og vurdering.

Kanskje burde tittelen heller være «Den teknologiske utviklingen i et historisk og politisk perspektiv».

Det kan være mange spørsmålstegn å stille ved mine påstander her, men jeg håper likevel det får flere til å tenke gjennom spørsmålet om teknologi, klasser og miljø en gang til. Spørsmålet om teknologi er, etter mitt syn, på ingen måte en avgrenset, teknisk ting. Det er vevd inn i hele den filosofi og analyse som marxister bygger på. Jeg har bare rukket å se på noen biter. Teknologi er noe vi må være opptatt av, den virker på oss, og vi må virke tilbake.

Jeg vil prøve å sette opp noen definisjoner; å sette opp noen sammenhenger.

Teknologi?

Hva mener vi med teknologi?

I sin utveksling med naturen, bruker menneskene redskaper, verktøy – hjelpemidler. Menneskene organiserer også seg sjøl og bruken av redskapene, verktøyene, hjelpemidlene. Med teknologi mener jeg da både de tekniske tingene og organiseringen av bruken av dem.

Altså ikke bare teknikk og redskaper, men også organisering av samfunn og aktiviteter.

Utveksling med naturen

Jeg bruker uttrykket «utveksling med naturen», i stedet for «kamp med/mot naturen», og jeg har henta uttrykket fra Marx sine filosofiske skrifter. Hensikten er å uttrykke at mennesket ikke er noe vesen som står over, eller i motsetning til naturen. Mennesket er en del av naturen og må finne sin plass i den, utnytte naturen, samspille med naturen. Noen ganger, og i noen sammenhenger, kan det være en hard kamp. Det uttrykker også at det ikke er et mål for mennesket å bli hersker over naturen i absolutt forstand. Uten å ha et slikt utgangspunkt blir all utvikling svært éndimensjonal og uten plass for det mangfoldet som faktisk finnes.

Utviklingsoptimismen, som noen snakker om, blir fort slik; at målet og utviklinga er bestemt, og ut fra det er all utvikling riktig og positiv. Alt går framover på skinner.

Jeg vil her skyte inn kort om Darwin og hans teori om utvikling, at jeg tror de aller fleste for raskt tenker at tesen om at det er den sterkeste som overlever som er grunntrekket i darwinismen. Slik er det også alle naturserier på TV vil ha oss til å tenke. Men det var ikke det Darwin la i sin teori. Det det dreier seg om er at det er den best tilpassete som overlever, og det blir noe helt annet. Da blir det ikke éndimensjonal styrke som er drivkraften.

Teknologiutvikler – teknologibruker

Teknologiutviklere og teknologibrukere i en eller annen forstand, har vi hatt gjennom de fleste samfunnsformer opp gjennom historia. Jeg vil legge vekt på det jeg kaller avstanden mellom teknologiutvikler og teknologibruker. Det ligger for såvidt ikke noe mer i det enn at teknologien ikke alltid utvikles direkte i den produksjonen, utvekslingen med naturen, den kommer til å inngå i, at det ikke alltid er arbeideren, den som produserer, som utvikler teknologien.

Teknologiens rolle og betydning

Hvordan skal vi så vurdere den teknologiske utviklingen som har vært og den som vil komme? Hva bør vi se etter for å forstå den? Hvilken rolle spiller teknologien i samfunnsutviklingen og hvilken påvirkning har samfunnssystemet på den teknologiske utviklingen?

Det har vært mange diskusjoner i vår tid, og også før, om hva som er den grunnleggende drivkraften i samfunnsutviklingen, produktivkreftene eller produksjonsforholdene.

I Materialisten fra 1984 fant jeg noen artikler av Erling Kielland og Pål Steigan, hvor de stod mot hverandre i dette spørsmålet. Marx sier i Filosofiens elendighet:

«De samfunnsmessige forhold er nøye forbundet med produktivkreftene. Når menneskene erverver seg nye produktivkrefter, forandrer de sin produksjonsmåte, måten å opprettholde livet på, forandrer de alle sine samfunnsmessige forhold. Håndkvernen gir et samfunn med føydalherrer, dampmøllen gir et samfinn med industrikapitalister.»

Kielland mente å kunne påvise at det er i utviklingen i samfunnsforholdene den grunnleggende årsaken til samfunnsendringer ligger; det var krisa i den føydalistiske organiseringa som åpnet for kapitalismen, ikke dampmøllen. Steigan på sin side mente at det var dampmøllen som knuste føydalismen og frambrakte kapitalismen.

Jeg mener at ingen enkel teknologisk innretning skaper revolusjon aleine, like lite som det er organisatoriske problemer i rådende samfunnssystemet som gjør det. Det er motsigelsen mellom produktivkreftene og produksjonsforholdene som driver samfunnsutviklingen framover.

Dampmøllen og kapitalismen

Samfunnsforholdene, produksjonsforholdene påvirker den teknologiske utviklingen, og den teknologiske utviklingen påvirker samfunnsforholdene, produksjonsforholdene. Dette mener jeg på ingen måte bryter med den dialektiske og historiske materialismen. Det er virkeligheten som bestemmer tankene våre, ikke omvendt, men virkelighetene er ikke så snever at ikke samfunnsorganiseringen er en del av virkeligheten.

Etter mitt syn bryter det heller ikke med det at til ett teknologisk utviklingsnivå hører én samfunnsmessig organisering.

Det er noe i at dampmøllen hører sammen med kapitalismen. Forbindelsen er ikke mekanisk eller enkel og direkte. Dampmøllen var nok en viktig forutsetning for overgangen fra føydalisme i Europa til kapitalisme, men den var ikke aleine som utløsende faktor.

Endringer i virkeligheten rundt oss vil sette i gang endringer i tankene våre. Og endringer i tanker, samfunnsorganisering, kan så på et tidspunkt, under gunstige omgivelser, føre til en gjennomgripende samfunnsomvelting – revolusjon.

Ut fra dette mener jeg at den teknologiske utviklinga spiller en svært viktig rolle i å holde samfunnsutviklinga i bevegelse. Men det er vekselvirkningen, motsigelsen, mellom teknisk teknologi og samfunnsorganisering som er den virkelige drivkrafta. Teknologi er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, betingelse for å resultere i en gjennomgripende samfunnsomveltning, en revolusjon. Marx sier i Kapitalen [1] :

«.. de naturlige behovene, som næring, klær, oppvarming, bolig osv. er forskjellige etter klimatiske og andre særegenheter ved landet. På den andre sida er omfanget av de såkalte nødvendige behovene, samt måten de blir tilfredsstilt på, sjøl et historisk produkt. De avhenger derfor i stor grad av et lands kulturnivå, blant annet også i vesentlig grad de forholdene som den frie klassen arbeidere har oppstått under, og derfor også av de vanene og kravene til livet som den har. I motsetning til andre varer inneholder altså verdibestemmelsen av arbeidskrafta et historisk og moralsk element. For et bestemt land, i en bestemt periode, er imidlertid gjennomsnittsmengden av de nødvendige livsmidlene gitt.»

Dette mener jeg klart skulle tilsi at samfunnsorganiseringen, med alt den innebærer, virker inn på hva slags teknologiutvikling vi får.

Den teknologiske utviklingen

Teknologien utvikles i menneskets utveksling med naturen for å få et bedre liv. Jeg skal ikke gå særlig inn på det tekniske og konkrete innholdet i den teknologiske utviklingen. Men vi har vel alle en slags forestilling om den fra den første enkle redskapen for å skaffe seg føde, via jakt og jordbruk, som menneskene startet opp med, og fram til dagens datastyrte krigsvåpen og også datastyrte jordbruksmaskiner.

Stort sett har den teknologiske utviklingen vært positiv for menneskene, i alle fall langt fram mot våre dager. Sjøl om ikke alt som utvikles har vært bra, har hovedtendensen vært bra. Men kanskje vi kan stille spørsmål om i hvilken grad utviklinga nå er positiv. Den teknologiske utviklingen har vært ujevn påstår de som har undersøkt nærmere, og det er nok riktig. Det sies at under slavesamfunnet gikk utviklingen sakte. Den skjøt fart under føydalismen, og har nok skutt enda mere fart under kapitalismen.

Hvorfor er det slik? Er det noe i samfunnsorganiseringen som påvirker den teknologiske utviklingen?

Jeg vil se bort fra hvordan for eksempel utviklingen av teknologien for å bygge pyramidene i Egypt utviklet seg, og hvordan den ble borte igjen. Altså spesielle teknologier som har eksistert. Jeg vil i stedet se på den jevne, matnyttige teknologien, for å si det slik. Her vil jeg trekke inn aspektet avstanden mellom teknologiutvikler og teknologibruker.

Under slavesamfunnet deltok ikke slaveeierne i produksjonen, de hadde slavene til å jobbe for seg. Slaveeierne hadde svært begrenset utveksling med naturen for å opprettholde sin livsstil. Det var også slik at fysisk arbeid var under enhver fri borgers verdighet. Slavene var på en måte sikret som slaver og så ingen mulighet til å være noe annet. Derfor hadde de heller ingen interesse i teknologiutvikling.

Jeg skal ikke vurdere slavesamfunnets økonomiske forhold, men det var vel ikke mange drivkrefter der, til å utvikle teknologi i forbindelse med livsopphold. Slavene var teknologibrukere, men ikke i en situasjon som gav dem mulighet til å være teknologiutviklere. Slaveeierne og andre frie borgere kunne være teknologiutviklere, men stod langt fra teknologibruken, og hadde dermed ikke mye inspirasjon til utvikling av teknologi. Kanskje det er grunnlaget for den manglende teknologiske utviklingen. Denne mangelen på teknologisk utvikling ble kanskje det som skapte de motsetningene i slavesamfunnet som førte til dets undergang og til framveksten av føydalismen. Slavesamfunnet greide ikke å fø seg lenger med den rådende teknologien, og greide heller ikke å få utviklet teknologien videre.

Teknologiutvikling under føydalismen

I og med føydalismen fikk vi blant annet bønder som i motsetning til slavene kunne påvirke sine egne livsforhold gjennom sin utveksling med naturen. Dermed mener jeg det kom inn en enorm drivkraft i utviklingen av jordbruksteknologi.

Under føydalismen kunne teknologibrukeren også være teknologiutvikler. Slaven var der ikke lenger, det var nå akseptabelt for borgere å arbeide – produsere. Den herskende føydalklassen stod også mye nærmere produksjonen enn slaveeierne gjorde. Etterhvert som føydalistisk organisering oppstod, kunne teknologien brukes bedre, men framfor alt satte det gang nyutvikling, og føydalismen overtok hegemoniet.

Videre til avstanden mellom teknologiutvikleren og tekriologibrukeren: I de primitive samfunnene, de første samfunnene, var det i stor grad brukere sjøl som utviklet teknologien, teknologien ble brukt og utviklet i den konkrete utvekslingen med naturen. Utvikler og bruker var den samme. Og slik tror jeg det var ganske lenge, slavesamfunnet, om det egentlig har vært et ledd i utviklingskjeden, holder jeg utafor.

Fremmedgjøring

Jeg tror den grunnleggende endringen i dette kom med kapitalismen.

Nå må vi trekke fram noen begreper fra filosofien: Jeg tenker på begrepet fremmedgjøring. Marx tar dette opp i sine filosofiske skrifter som svært sentralt i kapitalismen. Menneskets evne til arbeid, produksjonsevne, utveksling med naturen, blir noe mennesket sjøl ikke kan gjøre bruk av til egen nytte. Den blir en vare som mennesket selger på et marked, og som andre gjør nytte av. Produktene av menneskets arbeid blir noe en annen eier og disponerer. Arbeidet blir noe utenfor mennesket sjøl, fremmed for mennesket. Mennesket blir fremmedgjort når det blir fremmed for sitt eget arbeid.

Helt fram til og med vareproduksjonsøkonomien, før kapitalismen, var, sier Marx i Kapitalen, varens produsent den samme som varens første eier. Men i og med kapitalismen er det ikke lenger slik, vareprodusenten, arbeideren, er ikke lenger arbeidsproduktets, varens, første eier. Det er kapitalisten som eier arbeidsproduktene. Dermed mener jeg det også oppstår en kvalitativ endring i forholdet – avstanden – mellom teknologiutvikleren og teknologibrukeren. Arbeideren er teknologibruker, men bruker teknologien i en prosess som er fremmed for han, ligger utenfor han.

Det som driver utviklinga under kapitalismen er ønsket om mere profitt. Da må produksjonen bli mere effektiv. Det må utvikles nye produkter som det kan tjenes penger på. Drivkreftene blir effektivisering og utvikling av nye produkter. Teknologiutvikleren er ikke i første rekke arbeideren, teknologibrukeren, men egne utviklere tett knyttet til kapitalisten. De områdene hvor utveksling med naturen, arbeid, er direkte til egen nytte for arbeideren, er i husholdningen, reproduksjonen. Men dette er et område som ligger utenfor det rådende økonomiske systemet i det kapitalistiske samfunnet. Muligheten for teknologiutvikling her har ingen videre grobunn hvis den ikke kan føre til teknologi som kapitalen kan overta og øke sin profitt på. La meg skyte inn: Det er klart at også lenge før kapitalismen hadde vi spesielle teknologiutviklere, teknologiprodusenter. Teknologi ble kjøpt. Noen spesialiserte seg på enkelte type teknologiproduksjon. Ideer og teknologi ble kjøpt og solgt, men det var fortsatt en slags nærhet mellom utvikleren og brukeren.

Den teknologiske utviklingen under kapitalismen

Teknologien utvikles i menneskenes utveksling med naturen, og positiv utvikling må være den utvikling som fører til en samfunnsutvikling som gir bedre levevilkår for menneskene i utveksling med naturen. Jeg har allerede sagt noe om denne utviklingen, hva slags krefter som driver den. Og da skulle det være ikke så av veien å si, at de som driver teknologiutviklingen, og som selvfølgelig også påvirker hvilken utvikling, hvilken teknologi vi får under kapitalismen, ikke i første rekke er opptatt av menneskenes ve og vel. Da vil ganske sikkert mye av teknologien være uinteressant og direkte skadelig.

Den kan gi kortsiktige gevinster, kanskje bare for noen få, og skader for de mange på sikt. Den grønne revolusjonen på 70-tallet med super-hvete osv. skulle løse mat- og sultproblemet for verdens folk. Det var nok en del som tjente masse penger på den, men den var i stor grad til skade på sikt for de mange.

På den andre siden er det en masse forskning som kommer fram til teknologi som kunne være svært nyttig, men som ikke blir tatt i bruk, fordi det er profitten som styrer.

Kjersti Ericsson nevner i Den flerstemmige revolusjonen et eksempel fra skipsverkstedene hvor moderne kommunikasjons- og maskinstyringsteknologi kunne ha desentralisert produksjon av reservedeler m. m. og dermed kortet ned på reparasjonstid, transportkostnader m.m.

Det er mulig å slå fast at så lenge det er ønsket om størst mulig profitt som styrer teknologiutviklingen, så vil ikke miljøet være det som får de beste vilkårene. På kort sikt er miljøtilpassinger kostbart og står i veien, og kapitalismen tenker kortsiktig. I Økonomisk-filosofiske skrifter fra 1844 [2] av Karl Marx fant jeg følgende under overskriften «Behov, produksjon og arbeidsdeling»:

«Vi har sett hvilken betydning det har under sosialismen at de menneskelige behovene er rike og følgelig også hvilken betydning en ny produksjonsmåte og en produksjonsgjenstand da får: Det er et nytt uttrykk for den menneskelige vesenskraft og en ny berikelse av de menneskelige vesen. Innefor privateiendommen får tingene den motsatte betydning. Hvert menneske spekulerer der i å skape et nytt behov for det andre mennesket, for å tvinge det til et nytt offer, for å stille det i et nytt avhengighetsforhold og forlede det til en ny form for nytelse og dermed også for økonomisk ruin. Enhver søker å skape en fremmed vesenskraft som dominerer over den andre, for derved å kunne tilfredsstille sitt egoistiske behov. Etter hvert som massen av gjenstander vokser, vokser også det område som beherskes av de fremmede vesener som mennesket er underkastet, og ethvert nytt produkt innebærer en ny mulighet for gjensidig bedrag og utplyndring.»

Dere må ta dette sitatet for hva det er, løsrevet fra sin sammenheng, men som et sitat som etter min mening bør tilsi at teknologi/produksjon er noe som må analyseres i forhold til de rådende samfunnsforholdene. Og da kan det passe å komme litt tilbake til utviklingsoptimismen.

Utviklingsoptimismen

Teknologiens utvikling diskuteres mye, spesielt innenfor området natur og miljø. Deler vi svært grovt opp synet på teknologiutviklingen, kan vi sette opp to motsatt retninger: En retning sier at teknologiutviklingen fører til vår undergang, mens den andre sier at teknologiutviklingen fører oss rakt fram til det forjettede samfunnet, kommunismen. Den siste er vel det som noen kaller utviklingsoptimisme.

Å stå fast på den ene eller andre av disse to, synes jeg er lite fruktbart. Utviklinga er mangfoldig, og virkningen av konkret teknologi er avhengig av hvilke samfunnsform den benyttes i. Den teknologiske utviklingen er også påvirkbar, den er ikke uavhengig av samfunnsform. Derfor er det viktig både å analysere sjølve teknologien, hvordan den kan virke under rådende samfunnsforhold, og hvordan den kan virke under de samfunnsforhold vi ønsker å komme fram til. Vi må ha med oss at samfunnet er i bevegelse, ingenting står stille. Jeg tror på at samfunnsorganiseringen må demokratiseres og desentraliseres. For en del år siden var det et prosjekt som ble kalt «Ut av det brennende huset». Kjersti Ericsson snakket der mye om desentralisering og demokrati. Hennes bok Den flerstemmige revolusjonen følger opp dette. Jeg tror mange løsninger og ideer til løsninger, av problemene rundt å komme fram til målene våre, er å finne på dette området.

Den teknologiske revolusjonen i dag

Det sies at vi er inne i en stor, viktig, teknologisk revolusjon. Alt vil endre seg. Vi må kaste oss på teknologiutviklingsbølgen. Vi må være med og utnytte den, være med å styre den til vårt beste. Dette er jeg stort sett enig i.

Hva er det sont så er karakteristisk med dagens teknologi og dens utvikling?

Det er IT, informasjonsteknologien, som dominerer teknologien i dag. Hvor revolusjonerende er den? Hva fører den til, hva kan vi bruke den til å vårt arbeid? Dette må være sentrale spørsmål når vi skal vurdere vår stilling i IT-revolusjonen.

IT-teknologien er to ting: den er avanserte tekniske innretninger, for eksempel PCer, og den er en ny måte å tenke organisering, behandling av informasjon på, objektorientert, klient/tjener. De første egentlige elektroniske datamaskinene kom allerede på 1940-tallet. De utviklet seg større og større, kraftigere og kraftigere til tit på 1970-80-tallet. På sluttert av 1970-tallet kom noe nytt inn: Desentralisering av informasjonsbehandlingskraften. Mikromaskinene, PCen, ble født.

Teknisk har disse så vokst og vokst i styrke og minket i volum. PCene førte til en veldig desentralisert tenking på mange områder. Kollektivet rundt en stor datamaskin ble splittet opp, arbeidet ble individualisert. Vi behøver ikke være superdialektikere, men tenk på Jappe-tida på 80-tallet… Etterhvert som vi beveger oss ut på 90-tallet, endrer dette seg en del. Vi får datanettverk. De enkelte individene knyttes sammen i datanettverk, og de jobber mot felles databaser. Jeg mener for øvrig at den teknologiske utviklingen i de siste årene i stor grad har utviklet seg etter prinsippet, «problemer løses med mere styrke og makt».

Altså, når datamengdene blir store, og presentasjonsformen blir for krevende for PC-kapasiteten, så lages en PC-motor med flere hestekrefter. Det er i liten grad utvikling på feltet hvordan løse problemet uten flere hestekrefter. På flere felt innen informasjonsbehandling førte PCene til et tilbakeskritt, et tilbakeskritt som blir kompensert med hestekrefter. Det IT-faglige nivået ble satt tilbake. I stedet for utdanning av IT-fagfolk ble det utviklet kraftigere maskiner, og forbedringer kommer med nyere og enda kraftigere maskiner, og forbedringene av IT-programmene lages ut fra forutsetningen om enda kraftigere maskiner.

Du må stadig kjøpe nye kraftigere datamaskiner for å buke de nye bedre programmene. En enorm energisløsing. Så til den andre siden av IT-teknologien. Jeg sa objektorientering, klient/tjener. Dette var en utvikling som det er nesten helt riktig å si at startet i Norge et stykke ut på 50-tallet. Kristen Nygard er en av dem som var med på å få dette i gang.

Det startet innen Forsvarets forskningarbeid, mye knyttet til simulering av militære aktiviteter. Jeg skal ikke si så mye om hva dette, objektorientering, klient/tjener, dreier seg om, men jeg tror det kan uttrykkes som at det har noe med desentralisering å gjøre. Det uttrykker på en måte litt det samme som utviklingen på IT-maskinsiden. Det nye var å splitte opp store sammenhengende prosesser i mange små, uavhengige, samspillende prosesser. Programmene blir gjort mer like de virkelige prosessene de simulerer. Utviklingen kunne skje en god stund innen konseptet store, felles IT-maskiner, men virkelig utvikling får det først når nettverk blir en del av IT. Og da er ikke Norge så veldig sentralt i utviklingen lenger.

Internett

Internett er vel rundt 25 år gammelt, men det er først nå, i de seinere åra, at utbredelsen i bruksområder og antall brukere har økt enormt. Internett har en veldig desentralisert organisering, og er anarkistisk i positiv betydning. Dette gjør det til et enormt nyttig og positivt kommunikasjonsverktøy. Og det må vi utnytte. Her er jeg enig med de som mener at vi alle må ta det i bruk i vår politiske virksomhet. Som kommunikasjonsverktøy har det sin umiddelbare positive betydning.

En annen side ved Internett som trekkes fram, er dets informasjonskapasitet, mulighet for å gi tilgang til informasjon, spre informasjon. Til det er å si at anarkistisk organisert informasjon er svært lite tilgjengelig, og derfor av svært liten betydning. Informasjon som ingen finner, eller vet om, har ingen kraft.

Skal vi utnytte Internett som informasjonsbank, må vi tenke på organisering av den informasjonen vi legger ut. Jeg tror det blir mye behov for bibliotekarer rundt Internett. En ting til rundt Internett og nettverksbruk: Det snakkes om at på Internett kan alle møtes uavhengig av tid og sted på en måte. Altså kan og må vi tenke internasjonalt, hele verden. Nettverk og den nye kommunikasjonsteknologien gjør at bedriften kan spre virksomheten sin, og allikevel være som en enhet. Det betyr igjen at en saksbehandler e.l. godt kan sitte hjemme og ha adgang til alt det som han før måtte på jobben for å få tak i. «Gjør jobben hvorsomhelst» reklameres det med fra PC- og mobiltelefon-leverandørene, og det vises en seilbåt i fint seilevær. Ja, muligheten er der den, men hva så?

Avgjørende i kapitalismen i dag er internasjonalisering. Nettverksteknologien muliggjør det på sin måte. Kapitalen har store behov for å være bevegelig, og arbeidskrafta må være bevegelig og fleksibel. Kapitalen ønsker ikke godt organiserte, store grupper av arbeidere. IT, slik den er i dag, mener jeg i stor grad kan hjelpe til med å løse kapitalens her. Men i dagens IT ligger også muligheten for desentralisering og demokratisering. Det må vi utnytte.

Hvilken betydning har/kan teknologien i dag ha miljø og energimessig? Bare noen få ord. Det er nevnt et eksempel, dette fra skipsverkstedene, hvor transport kan reduseres, og antagelig også produksjon i det hele. Jeg tror også det kan spares veldig mye innen transport. Møter med deltakere fra steder med store geografisk avstander kan avholdes uten at noen behøver å reise. Det vil være mulig å føre mange fornuftige og tilfredsstillende samlinger mellom personer uten at noen behøver å bruke masse tid og energi på transport.

Noter:

[1] Karl Marx: Kapitalen, første bok, del 1, Oktober forlag, side 199, 200. [Tilbake]

[2] Karl Marx, Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Falken forlag A/S, Oslo – Progress, Moskva, side 248. [Tilbake]

av Rigmor Tollan

Gjennom genbanker, grønn revolusjon, genteknologi og patent har kapitalen overtatt råderetten over jordas genetiske ressurser.

I løpet av de siste tiårene har de transnasjonale selskapene fått kontroll over jordbruket. I stedet for matvaresikkerhet, biologisk mangfold og helse er det handel med matvarer som prioriteres.

Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og WTO (tidligere GATT) er de store selskapenes støttespillere, og også de politiske marionettene rundt om i verden som har meldt sine land inn i WTO, har ansvar for at matpolitikk nå er ensbetydende med fri handel av matvarer. Selv ikke jordas genetiske ressurser får være i fred. De selges nå på verdensmarkedet som varer, og selskapene tar ut patent på plante- og dyregener for å kunne ha monopol på salg av matvarer som inneholder disse genene. Det drives nå en internasjonal kamp mot transnasjonale selskaper og WTO for å hindre kapitalsterke interessenter i å ta patent på livsformer. Men kampen føres også mot moderne landbruksforsknings rasering av det biologiske mangfoldet.

Begrepet «biologisk mangfold»

Biologisk mangfold – også kalt biodiversitet – henspeiler på det mangfold av levende organismer som urbefolkninger og lokalsamfunn av bønder har forvaltet, vedlikeholdt og foredlet gjennom årtusener. Det største mangfoldet finnes blant arter som overlever vilt i naturen, og det dreier seg om både planter, dyr og mikroorganismer. I denne artikkelen er begrepet snevret inn til å gjelde planter som er kultivert gjennom jordbruk. Dette er et viktig arbeidsfelt som blant annet FAO, FNs organisasjon for mat og helse, har arbeidet med i flere tiår, og som i 1983 førte til at FAO vedtok en frivillig internasjonal overenskomst for plantegenetiske ressurser. Arbeidet har blitt videreført og kom for alvor på dagsorden under Rio-konferansen om miljø og utvikling i 1992.

Monokulturer og den grønne revolusjonen

Det er ikke uten grunn at FN-systemet i lang tid har hatt det biologiske mangfoldet som høyt prioritert oppgave, ut fra både mat- og miljøperspektiv. For mangfoldet er alvorlig truet. Gjennom virkemidler som genbanker, grønn revolusjon, genteknologi og patent har kapitalen overtatt råderetten over jordas genetiske ressurser. Når FN-systemet har satt i gang tiltak for å bevare artsmangfoldet, skjer det gjennom organene UNEP (FNs miljøprogram) og FAO (FN-organisasjon for mat og landbruk). Det skulle indikere at både miljøaspektet og kampen for matvaresikkerhet er viktige for FN i denne saken. Begge problemområdene har direkte sammenheng med Den grønne revolusjon og endringene i det biologiske mangfoldet som denne revolusjonen førte med seg. Det ble for det første satset på arter som i forskningslaboratoriene ga stor avkastning, såkalte høy-respons-arter. I stedet for å forbedre og utvikle ulike varianter tilpasset det lokale økosystemet som planten vokser i, konsentrerte forskningen seg om noen svært få arter, kalt monokulturer. Disse har blitt tatt i bruk verden over.

Arkitektene bak dette gigantiske matforsyningsprosjektet hadde nok edle hensikter. Men i etterkant er det lett å se hvordan Den grønne revolusjon kjapt utviklet seg til å bli kapitalens doble kamp mot natur og mennesker. Matjord ble omgjort til ørken. Avlinger sviktet og plantesjukdommer florerte til tross for iherdig bruk av sprøytemidler. Landarbeidere og bønder ble sjuke eller døde på grunn av produksjonsmetodene og millioner i den 3.verden døde av sult. Alt dette fikk fortsette fordi Den grønne revolusjon viste seg å være en gullgruve for selskapene som leverte kunstgjødsel, plantevernmidler og maskinelt utstyr til landbruket. Monsanto og de andre gigantene satt og styrte utviklingen, sammen med Verdensbanken.

Bukta og begge endene

Monsanto er en av gigantene som har håvet inn penger og samtidig gitt natur og mennesker en alvorlig trøkk. Selskapet har nå kastet seg inn i genforskningen, der det konstrueres nye frøsorter med arveanlegg som skal styrke planten i kampen mot sykdommer. Men tro nå endelig ikke at Monsanto gjør dette for å spare verden for plantevernmidler! Selskapet produserer ugressmidlet Roundup, og Monsanto har brukt enorme summer på å forske frem en plante som er motstandsdyktig mot nettopp Roundup. Med patent på sin genspleisede plante får selskapet enerett på salget av den, og samtidig sikres en gedigen omsetning av selskapets ugressmiddel. Stort dyktigere kan det ikke gjøres.

Samtidig avslører det kynismen i moderne agrobusiness og viser med all tydelighet at FN ikke bare burde sette i gang løsrevne, forsiktige tiltak for å gjeninnføre en større biodiversitet i landbruket. Det skulle ha vært brukt atskillig hardere virkemidler for å løsne de transnasjonale selskapenes jerngrep om jordas biologiske ressurser. Bønder og urbefolkninger må få tilbake råderetten over disse ressursene. Hvis ikke den kampen vinnes, vil FN-systemet aldri få bukt med problemene rundt global matvaresikkerhet og landbrukets miljøforurensning.

Vi skal nå se hvordan kapitalen vant kampen, gjennom to faser.

Fase 1: Den grønne revolusjonen

Det var på 1960-tallet at de nye høytytende plantesortene ble innført i landbruket. Fra å være en næring som i stor grad sysselsatte hele familien og som var lite avhengig av innsatsfaktorer utenfra, har landbruket siden Den Grønne Revolusjon vært helt avhengig av agrobusiness, det vil si kostbare innsatsfaktorer som kunstgjødsel, plantevernmidler, vatningsanlegg og maskiner. Drivkraften bak denne omleggingen var et nettverk av internasjonal landbruksforskning som kalles CGIAR. Nettverket ble grunnlagt av Ford og Rockefeller Foundations, men er nå i hovedsak finansiert av Verdensbanken og USAs bistandsdepartement. Japansk og tysk kapital er også store bidragsytere. Til sammen gis det 300 millioner dollar i årlige bevilgninger til CGIARs 16 forskningsstasjoner. Det bør kanskje nevnes at også FNs tre organer for mat/landbruk, miljø og bistand står på CGIARs sponsorliste, til tross for at denne landbruksforskningen drives utenfor FN-systemet. Bevilgningene fra FN har nok sammenheng med at de 16 stasjonene er plassert i utviklingsland. Men det er både tragisk og ironisk at forskning som resulterer i hungerkatastrofer, massearbeidsløshet og miljøødeleggelser i den tredje verden, skal få av FNs matvaresikkerhets-, miljø- og bistandsmidler.

Kontroll over verdens frøsorter

I tillegg til å være drivkraft i industrialiseringen av jordbruket, har CGIAR vært verdens største forvalter av det landbruksrelaterte genmaterialet, lagret i rene frøbanker eller i genbanker som omfatter både frøsorter, sæd og mikroorganismer. Mange utviklingsland har ikke hatt økonomi til å opparbeide slike sikkerhetslagre for sine plantesorter. Dette gjelder blant annet mange land i Afrika. I stedet er frøsortene deres lagret i andre verdensdeler. Med andre ord: Genmaterialet deres er stjålet av kapitalkrefter i Nord.

Svakheter ved genbankene

I tillegg til problemene rundt selve råderetten over genbankene, viser det seg at forvalterne har vært temmelig skjødesløse når det gjelder sikkerhetskopiering. For å sikre seg, burde enhver genbank tatt kopier av sine frøsorter og lagret dem andre steder. Men dupliseringen har vært svært usystematisk og preget av egeninteresse: Det er tatt mange kopier av gener som Nord er interessert i, mens det finnes få eller ingen kopier av vekster som har spesiell interesse for naturalhusholdning og overlevelsesjordbruk i Sør.

Nå kan det imidlertid vise seg at dette råkjøret mot Sør ikke vil være den eneste katastrofen i frøressurs-sammenheng. Det er nemlig påvist at frø som over lengre tid lagres uten å fornyes og oppformes til nye frø med jevne mellomrom, vil få en tvilsom helse og spireevne. Dette har ikke forvalterne brydd seg om. En fersk rapport viser at halvparten av verdens frøsamlinger trenger en snarlig oppformering. For noen av dem er det allerede for sent å gjøre noe. Manglende finansiering fører med andre ord til at gener forsvinner kanskje like raskt i genbanker som de utryddes ved rovdrift i naturen. Dette er spesielt alvorlig fordi det er de økonomisk viktigste nyttevekstene som menneskene har brukt til matproduksjon, som er lagret for å ha et frøberedskap.

Ex situ eller in situ?

Det er viktig å bevare artsmangfoldet i landbruket. Spørsmålet er bare hvor genmaterialet skal bevares, borte fra sitt levested (ex situ) eller på sitt levested (in situ)? Som en konsekvens av både manglende råderett over genmaterialet og av svakhetene som er forbundet med genbankene, har det blant bønder verden over utviklet seg en økt forståelse for gårdens betydning som frøbevarer. Å ta vare på og utvikle genressursene hjemme på gården er både billigere og politisk tryggere enn å ha systemet med genbanker. I tillegg innebærer det en større vitenskapelig sikkerhet. Ved å følge med i hvordan det genetiske materialet fungerer i takt med variasjoner i klima og dyrkingssystemer, vil bonden være den beste frø- og planteekspert som verden kan ønske seg.

Fase 2: Genteknologi og patent

Slik genbankene forvaltes i dag, har de utspilt sin rolle som sikkerhetslagre for frø som ødelegges på grunn av rovdrift i landbruket. Når disse genbankene fortsatt er så interessante for kapitalen, skyldes det derfor ikke rådereretten over frøreservene i seg selv, den enorme verdien disse reservene har som grunnlag for genforskning og patentrettigheter. To internasjonale avtaler har nemlig sørget for at kapitalen får fullstendig fritt spillerom på dette området. For det første ble det i 1991 lagt restriksjoner på adgangen til genmateriale. Når det ikke lenger er fri adgang, kan de store kapitalinteressene dele verdens genmateriale mellom seg omtrent på samme måte som europeiske stormakter i sin tid kolonialiserte de områder av verden som egnet seg for utbytting. Men for at dette genmaterialet skal kunne utnyttes i handelsmessig henseende og bli en gullgruve for de transnasjonale selskapene, ble det nødvendig for WTO å vedta at genspleisede organismer kunne patentbeskyttes. Dette skjedde i 1995, da WTOs patentavtale tillot patent på biologisk materiale og biologiske prosesser. Avtalen viser til at genmaterialet som forskere «finner opp» i nye plantevarieteter, skal regnes inn under begrepet «intellektuell eiendomsrett». (Med «intellektuell eiendomsrett» menes eiendomsrett over alle ting som mennesker har utviklet med den menneskelige hjerne). Fordi oppfinnelser kan patentbeskyttes, kan ingen hindre at det etter 1995 tas patent på livsformer. WTOs patentavtale vil få konsekvenser på mange ulike områder, ikke minst innen agrobusiness, og jeg tror at vi i dag knapt kan forestille oss hvilke omstillinger vi har i vente på matvaresektoren.

Fra å beskytte plantene – til å beskytte kapitalen

WTOs patentbestemmelse kom ikke som noen stor sensasjon, men er sluttpunktet for en gradvis utvikling som har foregått over flere tiår. I 1961 ble det underskrevet en internasjonal konvensjon om beskyttelse av nye plantevarieteter. Den ble kalt UPOV (Union for Protection of New Varieties of Plants). Etter hvert som presset fra den internasjonale kapitalen økte, har UPOV flere ganger blitt endret. Dette skjedde blant annet i 1978 og 1991. Tar vi for oss varianten fra 1978, ser vi at bønder fremdeles har adgang til å fortsette med urgamle dyrkningstradisjoner:

Bøndene kan holde tilbake frø fra egen avling og bruke dem som såfrø neste år. Det er tillatt med uformelt bytte av såfrø bønder imellom, og selv plantevarieteter og frøsorter som egentlig er rettighetsbeskyttet, kan bonden bruke som sitt dyrkningsgrunnlag dersom dette plantematerialet finnes på gården. Alt i alt har bønder fri tilgang til det eksisterende genmaterialet. Dette kalles for «bønders unntak» eller «privilegier».

Også planteforedlere har et lignende unntak i denne 1978-versjonen av UPOV. Selv når det gjelder beskyttede plantevarieteter, har enhver foredler som måtte ønske det, fri adgang til eksisterende genmateriale for å utvikle dette videre. Den fri adgangen innebærer at det ikke kreves lisensavgift. Det er ikke engang nødvendig å be om lov til å bruke genmateriale som andre har forsket seg frem til. Denne frie bruken har sammenheng med at UPOV 78 kun tillater en planteforedler å beskytte produktet sitt for å hindre en annen person i å stjele oppfinnelsen og selge den som sin egen. Men å videreutvikle oppfinnelsen i et laboratorium, er helt i orden. Rent teknisk kalles det å beskytte produktet, men ikke prosessen. Beveger vi oss 13 år fremover, til UPOV 91, legges det restriksjoner på adgangen til genmaterialet. Det foretas dessuten en grenseoppgang mellom konvensjonelle planteforedlere og genteknologer. Og det blir tillatt å patentbeskytte en genressurs som man har fått planteforedlerrett over.

UPOV illustrerer på en glimrende måte hvordan planteforedlernes begrensede rettigheter i løpet av noen tiår går i retning av patent. Patent er en juridisk rett som for det første gir eieren eksklusiv eiendomsrett til en oppfinnelse for inntil 20 år, og som dessuten pålegger andre brukere å betale patentavgift. UPOV 91 gjorde til de grader jobben, slik at WTO omtrent kom til dekket bord da patent på livsformer ble avtalefestet i 1995. For Norge og andre WTO-medlemmer er det derfor et valg mellom «pest og kolera» når vi nå tvinges til å vedta hvordan vi ønsker å beskytte intellektuell opphavsrett over våre plantevarieteter. WTOs bestemmelser om handelsrelatert intellektuell eiendomsrett krever nemlig at vi lovregulerer dette området, og vi har da valget mellom patent og et UPOV-lignende regelverk.

Rettighetene til livsmangfoldet

Utviklingen som er beskrevet ovenfor, åpner for mange spørsmål. For det første: Skal det i det hele tatt aksepteres at noen kan ha rettigheter over livsmangfoldet, eller må genressursene betraktes som menneskehetens fellesarv? Og, dersom vi tillater eiendomsrett, hvem skal da få ha denne retten? Bøndene som bruker genmaterialet for å produsere mat? Den enkelte forsker som dyrker frem nye plantevarieteter? Kanskje nasjonalstaten? Eller er det private firmaer som skal bli livsmangfoldets eiere?

Det er delte meninger om denne saken rundt om i ulike organisasjoner og sammenslutninger. Jeg skal nedenfor presentere to ulike oppfatninger som likevel har en ting til felles: De avviser kravene fra WTO/agrobusiness om private firmaers enerett til patent.

FAO

Denne FN-organisasjonen for mat og landbruk har arbeidet med plantegenetiske ressurser helt siden 1963. I 1983 opprettet FAO en egen, frivillig internasjonal overenskomst for plantegenetiske ressurser. Denne overenskomsten sa at plantegenetiske ressurser er et globalt fellesgode som skal være tilgjengelig uten restriksjoner. Gjennom et tillegg fra 1989 ble dessuten bønders rettigheter til det biologiske mangfoldet presisert i overenskomsten. Ved siden av å utforme retningslinjer for eiendomsretten til livsmangfoldet, har FAO også bedrevet praktisk politikk på dette området. En midlertidig seier var avtalen som ble undertegnet med CGIAR i 1994. Det var et bindende vedtak om at 12 av CGIARs genbanker skulle plasseres under FAOs forvaltning. Men dessverre skal denne avtalen, slik det er nevnt tidligere i artikkelen, reforhandles allerede i 1997. Det er stor fare for at det blir Verdensbanken som da overtar kontrollen over genressursene. Argumentet for en slik løsning er blant annet at det kun er Verdensbanken som har råd til å ruste opp de dårlig vedlikeholdte genbankene.

UNEP

FNs miljøorgan har utformet en konvensjon om biologisk mangfold. Her anerkjennes biologisk mangfold som et «lands nasjonale eiendom. I tillegg åpner konvensjonen både for intellektuell eiendomsrett og for bønders og urbefolkningers rettigheter. Da dette UNEP-dokumentet nylig skulle harmoniseres med FAO-avtalen, viste det seg at avsnittet om bønders rettigheter skapte problemer. Flere land, blant annet Brasil, vektla prinsippet om nasjonal suverenitet og avviste kravet om bønders rettigheter. Dette har nok sammenheng med at genressursrike nasjonalstater i Sør ser store muligheter til å øke sine statsinntekter gjennom å selge sitt genmateriale til transnasjonale selskaper. Men slike handelstransaksjoner er naturligvis avhengig av at det er nasjonalstaten, og ikke den enkelte bonde eller det enkelte lokalsamfunn, som har eiendomsretten over landets biologiske mangfold.

I denne sammenheng er det viktig å bemerke at nasjonalstater stadig oftere representerer de internasjonale storselskapene. Å beskytte landets innbyggere og lokalsamfunn har etter hvert blitt uvesentlig. Proteksjonisme er blitt ensbetydende med å beskytte kapitalkreftene, og da helst de transnasjonale selskapene som er etablert i landet. Under internasjonale forhandlingsrunder er det derfor viktig at vi fra Nord er bevisst hvem representantene fra Sør taler på vegne av. Vi må stille kravet om at nasjonal suverenitet skal bety folkets suverenitet. Viktigere enn å ha kontakt med nasjonalstater er det imidlertid å samarbeide med nettverk for urbefolkninger, lokalsamfunn og bønder. For det er disse som må sette de endelige rammene for hvordan jordbrukets genmangfold skal forvaltes.

Dersom noen av Røde Fanes lesere er interessert i slikt nettverksarbeid, kan AKPs landbruksutvalg kontaktes.

av Åsmund Egge

Under partistriden i DNA i 1922-23, som endte med splittelse og dannelsen av NKP, oppstod det problemer med finansiell støtte fra Komintern til DNA. Partiet var blitt lovt et lån på 300.000 kroner – et enormt beløp etter datidens kroneverdi. Pengene skulle brukes til å støtte partiets presse og fagbevegelsen. Da overføringen av pengene trakk ut, ble Komintern-tilhengerne i DNA bekymret – ikke bare for de økonomiske konsekvensene, men for de politiske virkningene. Man var redd for at saken kunne utnyttes mot Komintern av Tranmæl og hans fløy. (1)

Spørsmålet om finansiell støtte fra utlandet ser altså ikke ut til å ha vært kontroversielt i partiet på den tiden. Og siden Komintern-tilhengerne fryktet for at en slik sak kunne utnyttes politisk, må den ha vært kjent for ganske mange partimedlemmer.

Hvilken kontrast er ikke dette til det totale hemmelighold av pengeoverføringer fra det sovjetiske kommunistpartiet til NKP i etterkrigstiden. Den dag i dag benekter tidligere ledende NKPere på det mest bestemte kjennskap til slike overføringer til tross for at dette kan dokumenteres (og delvis tallfestes) på grunnlag av arkiver i Russland som er blitt åpnet de siste årene. (2)

Nå er riktignok situasjonen i begynnelsen av 1920-årene ikke helt sammenlignbar med tiden etter 2. verdenskrig. Den gang var det snakk om overføringer fra en internasjonal organisasjon, Komintern, som i formen – og til en viss grad også i realiteten – var uavhengig av den sovjetiske stat. Etter 2. verdenskrig stammet pengene direkte fra et utenlandsk statsbærende parti. Det er også andre relevante forskjeller. Likevel: Kontrasten mellom hvordan spørsmålet om finansiell støtte fra utlandet til et norsk arbeiderparti ble taklet i begynnelsen av 1920-årene og i tiden etter 2. verdenskrig forteller om et endret syn i arbeiderbevegelsen og arbeiderklassen på det nasjonale spørsmål.

En ordentlig forståelse av det nasjonale spørsmål er av avgjørende betydning for enhver progressiv bevegelse. Hvor viktig dette spørsmålet er, vil være åpenbart for alle som har fulgt med – om enn bare overflatisk – i hva som har skjedd de siste årene i det tidligere Jugoslavia. De siste to hundre års historie viser at ved siden av klassekampen, har nasjonalismen og det nasjonale spørsmål trolig vært det viktigste politiske spørsmål som har påvirket den historiske utvikling. Det kan sikkert diskuteres hvilke av disse spørsmål som har vært viktigst. Marx og Engels kunne i 1848 skrive at «all historie hittil har vært historien om klassekamp». I dag ville de ha måttet skrive: «All historie de siste to hundre år har vært historien om klassekamp og nasjonal kamp.»

Til tross for den progressive bevegelsens anti-imperialisme og EU-kamp, har det nasjonale spørsmål som teoretisk problem vært undervurdert på venstresiden. Desto større grunn er det å hilse med glede det heftet om dette spørsmålet som nylig er utgitt av Rød Valgallianse i samarbeid med Studieforbundet Ny Verden. Det er skrevet av RVs leder, Jørn Magdahl, og har tittelen Ja, vi elsker…? En studie i «Det nasjonale spørsmål». Her tar Magdahl for seg begreper som nasjon, nasjonal identitet, selvbestemmelse, folkesuverenitet osv. Han drøfter hva en nasjon er og nasjonalstatens utvikling. Egne kapitler er viet den marxistiske debatten om nasjonal kamp, det nasjonale i norsk historie og spørsmålet om EU.

Heftet tar sikte på å presentere og vurdere sider ved den aktuelle forskningsdebatten og samtidig bringe denne i berøring med de tradisjonelle debattene på venstresiden. Alt i alt har dette lyktes. Heftet, som er på 50 sider «brødtekst», er en god innføring i sentrale temaer om det nasjonale spørsmål, der både moderne teoretikere som A. D. Smith og Ernst Gellner og marxistiske klassikere som Lenin og Rosa Luxemburg behandles. Kildehenvisningene gir godt grunnlag for å arbeide videre med stoffet.

Heftet lanseres som et «debatthefte». Det blir likevel mer av en redegjørelse enn en personlig stillingtaken. Og der Magdahl tar stilling, blir han av og til snau i begrunnelsen.

Ett eksempel: «Personlig mener jeg analysen av 2. verdenskrig, som en i hovedsak anti-fascistisk krig står fast, uansett hvordan en analyserer systemet i Sovjet i denne perioden.» Dette og enkelte andre utsagn blir hengende i lufta som påstander. Plasshensyn tilsier vel ikke alltid utdyping. Magdahl burde likevel i større grad utdypet sine egne standpunkter – når han først lanserer dem.

Likevel: Som innføring i ulike sider ved problematikken omkring «det nasjonale spørsmål» er heftet utmerket og det vil trolig også egne seg godt som utgangspunkt for studiesirkler om dette emnet.

Noter:

1) Åsmund Egge: Komintern og krisen i Det norske arbeiderparti (Oslo 1995), side 75-77.

2) Se f.eks. Morten Thing: «Kommunisternes kapital» i Arbeiderhistorie. Thing bygger i stor utstrekning på V. Loupan og P. Lorrain: L’argent de Moscou, L’histoire la plus secrète du PCF (Paris 1994).

av Eli Aaby

Noen av oss opplevde at vi gjennom måten vi brukte pornoens egne bilder på, gjentok overgrepene. I solidaritet med jentene i pornoen ville vi skjule deres identitet når vi brukte bildene av dem i vår kamp.

Når vi behandler skillet mellom dem og oss, går det mellom de herskende og de undertrykte. I den siste gruppa er det ikke noe avgjørende skille mellom jentene i prostitusjonen og de utafor.

Jeg har lagt «Handlingsprogrammet mot seksualisert undertrykking», vedtatt på Kvinnefrontens landsmøte i 1993 og AKPs program fra 1990 til grunn for denne artikkelen.

Kvinnefrontens plattform er kort og agitatorisk, og et solid fundament for den som vil operere i det kvinnepolitiske miljøet i Norge og internasjonalt. Først noen sitater derfra:

«Kvinnefrontens mål er kvinnefrigjøring. Vi vil forandre verden og egne liv.»

«Kvinnefronten er en radikal feministisk organisasjon, som er mot alle former for kvinneundertrykking; økonomisk, seksuell, politisk og kulturell: Den vi møter i samfunnet og den menn utøver.»

Kvinnefronten vil sloss mot all kvinneundertrykking og utvikle kvinnebevissthet gjennom å organisere kvinnekamp, synliggjøre kvinners situasjon og få fram kvinners erfaringer.»

AKPs program

Noen sitater fra AKPs program også:

«Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet. Homofil og lesbisk kjærlighet bryter med dette mønsteret. Dette er en viktig grunn til undertrykkinga av homofile og lesbiske.»

«Prostitusjon og pornografi gjør kvinnekroppen til vare. Seksualisert vold er kapitalistisk storindustri i alle deler av verden.»

«Rasisme, klasse- og kjønnsundertrykking er skapt gjennom menneskenes historie og kan også avskaffes i samfunn som menneskene sjøl skaper.»

«Samfunnets ressurser må fordeles likeverdig på kvinner, menn og barn, slik at kvinner og barn ikke lenger blir helt eller delvis avhengige av forsørging fra menn. Slik vil folk få frihet til sjøl å velge ulike bo- og samlivsformer basert på likeverd.»

«Målet er at utfoldelse av kjærlighet og seksualitet mellom mennesker av samme kjønn skal være likeverdig med kjærlighet mellom kvinner og mann og at hver enkelt skal ha mulighet til å velge ut fra sine egne følelser».

Fordi kvinner er økonomisk, politisk, ideologisk og seksuelt undertrykt trenger en kvinneorganisasjon, og et parti – eller ungdomsorganisasjon – som ønsker en helhetlig plattform, å ha politiske linjer for frigjøring på alle områder. De politiske avsnittene som står i de forskjellige kapitlene i programmene bør høre sammen og påvirke hverandre, og være deler av en helhetlig politikk. Da må linja for det internasjonale arbeidet også høre sammen med linja for fagforeningsarbeidet og kvinnearbeidet. Linja for seksualpolitikken må høre sammen med linja for arbeidet for å bevare velferdsstaten.

Et grunnleggende premiss for Kvinnefronten har helt fra starten i 1972 vært kampen for kvinnefrigjøring. Dette skilte da, og skiller fortsatt Kvinnefronten fra mange andre kvinneorganisasjoner som har likestilling som mål for sitt arbeid. Dette har også vært AKPs og Rød Ungdoms linje for kvinnearbeidet.

Abortkampen

En av de første store kampene Kvinnefronten engasjerte seg i, var abortkampen. Ved siden av agitasjon for lovendring for at kvinnen sjøl skulle bestemme om hun skulle ta abort, agiterte vi for bedre seksualundervisning i skolen og for bedre og lettere tilgjengelig prevensjon. Kvinnefrontere var med å starte kontorer for prevensjons- og seksualundervisning for ungdom i Trondheim og Tromsø. Vi var på skoler over hele landet og dreiv opplysningsvirksomhet. Abortkampen handler fortsatt om at kvinner skal ha større råderett over sin egen seksualitet, og rett til et seksualliv som har andre mål og verdier enn bare for å lage barn.

Seksualpolitikk har historisk sett vært viktig i kvinnebevegelsen. Kvinnestemmerettsbevegelsene i England og USA fra midten av 1880-tallet var ett med kampen mot prostitusjon, mot slaveri og for økonomiske rettigheter for kvinner.

Et dukkehjem

Det er 150 år siden Amalie Skram ble født i år, og flere av hennes romaner er innlegg i den kulturpolitiske debatten i Skandinavia hvor synet på kvinners rettigheter blei skilt fra synet på kvinners seksualitet.

Var kvinnene kun beholdere for mannens sæd, og tjente hennes seksualitet bare i forplantningens tjeneste? Var kvinnen sin manns eiendom? Et dukkehjem av Henrik Ibsen var og er et innlegg i denne debatten.

Så seint som på 1950-tallet var det et stridsspørsmål i norsk politikk om mødrehygienekontorene skulle få offentlige bevilgninger når de ga prevensjonsveiledning til ugifte kvinner. Rett ut sagt: ugifte kvinner trenger ikke prevensjon. Det vil være det samme som å oppfordre til uønsket seksuell aktivitet.

I vesten var det flere «revolusjoner» på 60-tallet. P-pillen var en enkeltfaktor som betydde mye i det som blir kalt den seksuelle revolusjonen. Det grunnleggende premisset i den seksuelle revolusjonen var patriarkatets rettigheter og makt. Allikevel vil jeg holde fram massespredning av p-pillen og spiral som frigjørende for kvinners adgang til seksualliv som bryter med både puritanistenes og seksualliberalistenes patriarkalske grunnlag.

Et lettvint ankepunkt mot kvinnebevegelsen har så lenge jeg har vært med vært: «Dere er jo mot alt. Er dere ikke for noe?» Underforstått: Dere er de samme snerpene nå som for hundre år sida.

Lesbisk kjærlighet

Synet på lesbisk kjærlighet har forandra seg i Kvinnefronten, fra å være noe som vi tok med for «dems» skyld, til dagens program hvor vi går inn for å oppheve heteroseksualitet som norm for kvinners seksualitet. Mange lesbiske jenter ga opp Kvinnefronten underveis, fordi de ikke følte seg hjemme. De blei trøtte av abort og daghjem. Noen følte at organisasjonen forandra seg for sakte i deres retning.

I pornokampen møtte vi dette: Først blei vi ikke trodd. Jeg kan huske overraskelsen, både hos oss sjøl og hos de ansatte på Samvirkelaget da vi begynte å se hva som faktisk blei vist fram i pornobladene. Vi opplevde at det vi så, rørte oss. Vi blei både kvalme, og skrekkslagne – og også kåte og flirfulle.

Det var avgjørende at vi var organisert. At vi diskuterte og sammen lagde de politiske linjene, sånn at ikke politikken forfalt til å ta avstand fra det vi ikke likte personlig. Da kunne vi ha kommet ut mere fordømmende enn vi gjorde. Vi er jo ikke uhilda og ufordervede, de fleste av oss er jo undertrykt av den lutherske puritanismen og dens dobbeltmoral.

Pornobål

Pornobål som aksjonsform var det lett å få oppslutning om, og linja blei satt ut i livet flere steder. Det at vi aksjonerte mot lovlige blader førte til anmeldelse og rettssak. Jeg husker også landsmøtediskusjoner om vi skulle rette hovedskytset mot dagligvarepornoen eller hardpornoen. Kvinnefronten i Trondheim lagde et hefte hvor de brukte pornobilder. Dette vakte så mye motstand at det blei trekt tilbake. Friundervisningas studieopplegg og Kvinnefrontens lysbildeserie, hvor vi også brukte pornoens egne bilder, blei vist over hele landet, også i TV.

Dette arbeidet førte til mange diskusjoner og forandra mye i det norske samfunnet. Vi tok avstand fra det pornoindustrien gjør med modellene, og hva den gjør med oss. Både med kvinner og menns seksualitet.

Gjennom pornokampen oppdaga vi mannfolkbladenes sexreiser til Thailand og Filippinene. Gjennom det internasjonale solidaritetsarbeidet som også er en del av Kvinnefrontens plattform, kom vi i kontakt med kvinneaktivister i disse landa. Og oppdaga at de også sloss mot de samme sexturistene og ekteskapsbyråene. Solidariteten med postordrebrudene og de prostituerte gjorde at vi sammen klarte å møte de norske menna med demonstrasjoner både på Fornebu og i Manila.

Det førte oss også ut i debatter i lokalavisene hvor det blei nødvendig å fingå balansen mellom å være mot at kvinner blei importert til Norge som føyelige og underdanige koner, og samtidig stå for at det er fint at folk gifter seg av kjærlighet og tar med sine utenlandske ektefeller hit. Samtidig vise nøden som driver kvinner til prostitusjon, og respekt for asiatiske kvinner, både i Norge og i Asia. Utfordrende, ikke lettvint, men jeg mener at vi har klart å utvikle denne linja slik at jeg fortsatt vil forsvare den og videreutvikle den.

Sladdedebatten

«Sladdedebatten» som oppstod rundt den store pornoutstillinga som Kvinnefronten i Stavanger stod for, handla etter min mening om en videreutvikling av denne politiske linja.

Noen av oss opplevde at den måten vi brukte pornoens egne bilder på, gjentok overgrepene. I solidaritet med jentene i pornoen ville vi skjule deres identitet når vi brukte bildene av dem i vår kamp. Diskusjonene blei så heftige denne gangen at mindretallet følte seg nødt til å bryte ut av Kvinnefronten. Det var nytt, at uenighet i seksualpolitikken førte til organisert utbrudd av organisasjonen.

Etter mitt syn handla det om solidaritet, og for meg som kommunist også om et oppgjør med linja om å se på folk, både oss og «massene», som midler i kampen, ikke som mål i seg sjøl.

Eritrea og Palestina

Arbeidet til Kvinnefronten med streikende kvinner i Norge, kontakter med kvinner internasjonalt, solidaritetsarbeid i Eritrea og Palestina lærte meg at det er ikke fordi det er så synd på dem at vi gjør internasjonalt solidaritetsarbeid. Det er fordi vi har felles sak i kampen for frigjøring av jordas undertrykte.

Når vi behandler skillet mellom dem og oss, går det mellom de herskende og de undertrykte. I den siste gruppa er det ikke noe avgjørende skille mellom jentene i prostitusjonen og jentene utafor.

Det overraska meg da at det var uenighet om dette etterhvert som sladdedebatten rulla. Allerede de engelske prestefruene som tok opp kampen mot prostitusjon for mer enn hundre år sida, hadde som grunnlag: Vi har felles interesser med de prostituerte i å få avskaffa prostitusjonen.

I ml-bevegelsen har vi hele tida holdt fram nødvendigheten av å arbeide i fronter for å utvikle bevisstheten til folk, og for å ha bedre muligheter til å nå måla vi har for alle de små og store kampene. I fronter og aksjoner er det viktig at grunnlaget for samarbeidet er klart for alle dem som deltar. I antipornokampen har det vært mange diskusjoner om dette. Særlig blei det stilt skarpt i spørsmålet om biskop Per Lønning var en akseptabel samarbeidspartner i seksualpolitisk kamp. Rød Ungdoms jenteansvarlig reiser samme diskusjon om representanter for motsatt fløy i kronikken sin i Klassekampen (20.8.96).

Seksualpolitikken dreier seg mye om hva vi vil ha slutt på: porno, prostitusjon, voldtekt, mishandling, incest, internasjonal kvinnehandel, diskriminerende og fornedrende reklame. Det er ikke lett å utvikle de politiske linjene for aksjonsgrunnlag, metoder og innholdet i denne kampen. Det har jeg vist ved å si noe om det vannet som allerede har rent ut i havet. Vi er ikke ferdige, elvene går strie og vi kan påvirke løpene, gjennom prøving og feiling i praksis, og gjennom diskusjoner hvor vi må være dristige, ta sjanser for å se om ideer holder vann. Og tåle uenighet og usikkerhet.

«Det samme usårlige smil»

I diktet til Rudolf Nilsen krever Revolusjonen av oss at vi «møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil». Og «bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg noen som vet. Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet».

Og i diktet «Bekjennelse»:

«Jeg kjenner en mening med livet.
Det er at du gjør din plikt
i stort og i smått mot din klasse –
i handling, i tanke og dikt –
Ti selv har du intet å håpe.
Lykken er ikke for dig.»

Disse diktene appellerer ikke lenger til min revolusjonære stolthet: Lykken er for meg! Jeg holder fast på parola fra 6-timersdagskampen: Vi vil leve hver dag! Hele livet! (Rudolf Nielsen blei bare 28 år.)

Verken kvinnene i flyktningeleirene i Libanon eller jeg kan overleve undertrykkinga, og holde ut kampen hvis vi ikke har et annet glimt i øyet enn det samme usårlige smilet. Hvis vi ikke har råd til å feire seirene og gråte over nederlagene, reduserer vi oss til pappfigurer uten troverdighet som levende mennesker.

Det private er politikk

Seksualiteten berøre våre aller innerste, mest private opplevelser, lengsler og drømmer. Den nye kvinnebevegelsens første parole er at det private er politisk. I vårt samfunn er det lettere å bruke lengslene om økonomisk uavhengighet og utjevning og lage politikk av dem, enn lengslene etter nytelsen. Det gode har stadig et skjær av skam over seg. I mitt barndomshjem het det alltid: for mye av det gode er heller ikke bra.

Ei grøft vi kan ramle djupt nedi når vi lager linjer for hva vi er imot, er at vi bare tar utgangspunkt i det vi ikke liker sjøl. Ei sånn grøft finnes når vi skal lage politikk for hva vi er for også. Hvis det vi framhever som flott og ønskelig bare skulle ha utgangspunkt i mine begrensa erfaringer, kan det hende det hadde vært vanskelig å puste for andre. På 80-tallet blei det gitt ut noen bøker som ville vise erotikken uten pornografiens undertrykking og fornedring. Jeg husker I lyst og last og Lyst og lengsel.

Før HIV-viruset slo til var Løvetann det mest spennende seksualpolitiske tidsskriftet her i landet. Fra tidlig på 80-tallet, da virkeligheten forandra deg, la de om linja og hadde ikke overskudd til, eller fant det ikke opportunt, å utvikle diskusjonene om hva slags vilkår vi vil ha og kan kreve for seksualiteten.

Fordi de innerste følelsene er mer private enn lønnskontoen, har seksualpolitikken lett for å bli sett på som luksus. Hvem kan nyte sin egen kropp når bombene hagler på Balkan, og atombomber sprenges i Stillehavet? Hvem er vi som tør hevde at kvinnekampen ikke må vente til «etterpå»? Mange frigjøringsbevegelser og kommunistpartier mener fortsatt det. Heldigvis viser AKPs program fra 1990 at vi den gangen klarte å slå et slag mot den linja, og at vi har noen kontakter med kvinnelige kamerater i partier som likner på vårt som er mer enn enige med oss.

Lykken og kollektiv kamp

Går det på bekostning av den kollektive kampen å tilstrebe lykke for seg sjøl? Står det å slåss for sine egne rettigheter og utvide sitt eget rom i veien for innsatsen i den kollektive kampen? Jeg vil svare nei på begge spørsmåla. Og fremmer påstanden om at utvikling av hver egen kvinnenes autonomi styrker det felles opprøret. Det blir en fin vekselvirkning: Fellesopprøret og kampen må føres slik at den styrker hver enkelt av oss som deltar, samtidig som vi jobber for å nå felles politiske mål. Dersom metodene i kvinnekampen eller det partipolitiske arbeidet ikke gjør at vi hver og en utvikler oss gjennom å delta, så forvitrer bevegelsene sammen med våre personligheter. Det er langt igjen til vi har nådd våre mål, dersom vi ikke samtidig kan kjempe i kvinnekampen og klassekampen – og være lykkelige. Da kommer vi ikke til å vare lenger enn Rudolf Nilsen.

AKPs bøllekurs har som viktige målsettinger å styrke hver enkelt deltaker til både å bryte egne grenser, og å holde på egen integritet. Samtidig som vi har som mål at kurset skal gi hver enkelt deltaker lyst og pågangsmot til å delta i den politiske kampen i kvinnefellesskapet. Gjennom arbeidet med bøllekursa lærte vi at det ikke bare handler om å si ja og tørre mer, men og om å si nei: «Her går mine grenser nå.»

I det faglige arbeidet og i det parlamentariske arbeidet har det vært en del diskusjoner om hva vi kan oppnå under kapitalismen. Noen vil kanskje trekke denne parallellen til den seksualpolitiske arenaen. Er det mulig å utvikle sin egen seksualitet under kapitalismen? Finnes det rom for en feministisk og revolusjonær linje mellom seksualliberalistene og puritanerne?

Seksualliberalistene

Jeg mener Kvinnefrontens program er bra. Det er et godt utgangspunkt for videre diskusjoner og utvikling, og det er godt som et utgangspunkt for handling. Det avgrenser oss fra seksualliberalistene som tilslører at maktforholda i samfunnet gjenspeiles i seksuallivet, både kvinners underordning av menn, fattiges underordning av rike, heterofile som de normale. Programmet levner ingen tvil om at Kvinnefronten er mot pornografi, prostitusjon og kjønnsdiskriminerende reklame. Mot incest, voldtekt, kvinnemishandling og internasjonal kvinnehandel. Programmet avgrenser oss fra puritanerne som setter strenge grenser for hva som er akseptabel seksualitet, og under hvilke forhold seksuallivet skal foregå, omtales og utvikles.

av Erling Folkvord og Birger Thurn-Paulsen

Problemet med kommunismen under kapitalismen er at den framstår som en drøm. Folk flest tror det er umulig. Men: kommunismen er noe som både er nødvendig – og mulig.

En betingelse for å si at det kommunistiske samfunnet er mulig, er å forstå den dialektiske materialismen – at ting forandrer seg og, ikke minst, at folket kan bestemme historia.

Riktig nok kreves det litt mer enn å forstå den dialektiske materialismen. Kjerna i den marxistiske filosofien er å anvende kunnskapen om virkeligheten, om de samfunnsmessige lovene, for å forandre verden. Oppgava med å forandre verden er litt for stor for det enkelte mennesket. Derfor organiserer revolusjonære seg. Vår oppgave er å kjempe, samtidig som vi må evne å utbre forståelsen for at det kommunistiske samfunnet faktisk er mulig. Da kan det være nyttig å diskutere hvordan dette samfunnet kan komme til å se ut, både for å holde visjonen levende og for bedre å kunne stake ut veien dit.

Vi velger å dele inn kampen fram til det klasseløse samfunnet i fire historiske etapper:

1. Resten av den kapitalistiske epoken der borgerskapet er den herskende klassen.
2. Sjølve revolusjonen, den klassekonfrontasjonen som ender med opprettinga av en sosialistisk stat.
3. Den sosialistiske epoken. Arbeiderklassen har makta i staten. Gjennom denne epoken kan det skapes vilkår for
4. Det klasseløse, kommunistiske samfunnet der det ikke lenger er bruk for et statsapparat for å opprettholde den herskende klassens makt.

Vi velger videre å gå løs på dette ved å begynne med visjoner om hva slags samfunn vi kan tenke oss, og til slutt diskutere hva slags revolusjonært redskap vi trenger for å komme dit.

Kommunismen

I Kritikk av Gotha-programmet sier Marx det slik:

«I en høyere fase av det kommunistiske samfunn, etter at individenes slavebundne underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid er forsvunnet, etter at arbeidet ikke bare er et middel til livets opphold, men selv er blitt det fremste livsbehov, etter at også produktivkreftene har vokst samtidig med individenes allsidige utvikling, og alle kildene til fellesskapets rikdom flyter mer rikelig – først da kan den snevre borgerlige retts horisont helt overskrides og samfunnet skrive på sine faner: Fra enhver etter evne, til enhver etter behov.»

At dette kan virke som en drøm, kan ha sammenheng med at et slikt samfunn oppfattes som tilnærmet problem- og konfliktfritt. Siden mennesker ikke er engler, men av kjøtt og blod, blir det ikke helt sånn. Motsigelsene i ting har ikke opphørt, verken i menneskene eller naturen. Det er klassekrigen som er opphørt, og grunnleggende undertrykkingsformer som kjønnsundertrykking og rasisme. Vi har å gjøre med det vi kan kalle motsigelser i folket på et relativt høyt nivå.

Hvordan kan vi tenke oss dette samfunnet? De viktigste forutsetningene, betingelsene må komme som et resultat av kampen under sosialismen, og siden ingenting er statisk, må de opprettholdes og finslipes under kommunismen.

I Søstre, kamerater! sier Kjersti Ericsson at en modell som tjener kvinnene, må tilfredsstille følgende krav:

• «En høyteknologisk økonomi, en økonomi med høy arbeidsproduktivitet. Dette gir det beste grunnlaget for å sette ned arbeidstida så kvinnene får materielle muligheter til å delta i styringa av samfunnet, og til å bruke arbeidskraft på å organisere hus- og omsorgsarbeidet samfunnsmessig.
• En økonomi med en stor offentlig service-sektor som yter gratis eller svært billige tjenester. En slik sektor er nødvendig for å «bygge ned» familien som økonomisk enhet.
• En økonomi som bevisst bryter ned skillet mellom kvinneyrker og mannsyrker, kortsiktig ved å innføre likelønn mellom disse, langsikig ved å oppheve systemet med lønnsarbeid.
• En økonomi som legger stor vekt på utviklinga av «dagliglivets teknologi».
• En økonomi som angriper det skillet mellom «offentlig» og «privat» som er bygd inn i kapitalismens infrastruktur.»

Vi tolker det slik at dette er krav som må tilfredsstilles under sosialismen. Vi tror det er et godt utgangspunkt å tenke at samfunnsmessige premisser som tilfredsstiller kvinner – vil tilfredsstille alle. Ikke fordi vi snakker om særegne «urkvinneverdier» som mal, men fordi kvinnene er det undertrykte kjønnet, og vi skal gjennom frigjøring og fram til hele mennesker.

For å få til dette, og for å oppheve de motsetningene som også Marx snakka om, tror vi at vi må tenke oss et desentralisert samfunn der produksjon av industrielle varer, mat og andre nødvendigheter går inn i en helhet, sammen med omsorg, utdanning, kunst og kultur og alskens lek og fritid.

Samfunnsmessig kan vi tenke oss at strukturen i bydel Gamle Oslo og på kysten i Nord-Norge bør være relativt – understreker relativt – lik i det kommunistiske samfunnet. Menneskelig sett kan vi tenke oss at definisjonen på det hele mennesket er at vi alle må være «arbeider-bønder-intellektuelle-kunstnere», som styrer våre liv på et høyt kollektivt og direkte demokratisk nivå.

For å knytte drømmen til dagens virkelighet, går det an å kalle mye av det vi slåss for nå for strategiske krav:

• Kampen for lik lønn, for å oppheve lønn etter kjønn.
• Kampen for arbeidet OG arbeidstida – sekstimersdag.
• Kampen mot rasering velferdsstaten, for en offentlig sektor etter folks behov.
• Krav for å skape betingelser for at hvert enkelt menneske kan bli sin egen sjølstendige økonomiske enhet. For eksempel kampen mot forverring for eneforsørgere – som stort sett er kvinner.
• Kampen om produksjon, distriktene, mat – jordbruk og fiske.

Disse kampene foregår nå, og vi kan trekke en linje herfra og fram til betingelsene for å tre inn i det klasseløse samfunnet. Ved å sette kampene nå inn i en slik sammenheng, blir ikke sekstimersdagen bare et spørsmål om seks timers arbeidsdag, men et spørsmål om hva slags samfunn vi skal ha. Vår propaganda må innrettes på perspektivet og helheten for å løfte vårt og andres blikk ut over hvert enkeltstående slag mot forverring. Lite, eller ingenting av dette kan vinnes på avgjørende vis under kapitalismen. Kampene må avgjøres under sosialismen for å legge til rette for kommunismen. Dette kommer vi mer innpå seinere. Vi har lyst til å bevege oss litt mer i et tenkt kommunistisk samfunn først.

Vi tar utgangspunkt i en bok som heter Kvinne ved tidens rand av Marge Piercy. Det er en roman, og slett ikke noe filosofisk verk om kommunismen, men det er noen ideer der om et nytt samfunn som er ganske interessante:

• Familien som enhet er fullstendig oppløst. Folk bor i hovedsak i hver sin lille «hytte». Mat og omsorgsfunksjoner er organisert på kollektivt, sosialt vis. Og mer kontroversielt: Barnefødsler er fjernet fra menneskets biologisk funksjoner. Utviklinga fra befruktningen og fram til «fødselen» foregår innafor kunstige rammer. Derfra tar et lite kollektiv på tre «mødre» (uavhengig av kjønn) over det familiære ansvaret, fram til at de blir sjølstendige individer gjennom en slags initialiseringsprosess som minner om indianske kulturer. Det skjer nokså tidlig i tenårene.
• Kjærlighet og seksualliv utvikles innafor et mønster av venner og «kjærlighetsvenner.» Spørsmålet om kjønnstilhørighet er nærmest uinteressant. I tilknytning til dette sier for eksempel AKP-programmet: «Heterofilt og homofilt samliv må være likestilt.» Og: «Målet er at utfoldelse av kjærlighet og seksualitet mellom mennesker av samme kjønn skal være likeverdig med kjærlighet mellom kvinne og mann, og at hver enkelt skal ha mulighet til å velge ut fra sine egne følelser.»
• Samfunnet er organisert i små enheter som er nokså sjølberga, men det er noen grad av produksjonsmessig spesialisering og arbeidsdeling mellom enhetene. Dette styres av organisasjonskomiteer hvor folk tar sin tur etter loddtrekning, uten at det virker som noen plikt. Det er distrikts/områdekomiteer med utsendinger/representanter, og kompliserte forhandlinger løses ved at representanten om nødvendig tar flere diskusjonsrunder med folk inntil felles enighet er oppnådd.
• Skole i tradisjonell forstand eksisterer ikke. Hovedansvaret for opplæringa av de yngste ligger hos de eldre, samtidig som læring er integrert i arbeidet etter tesen om at kunnskapen er verdiløs hvis den ikke etterprøves av virkeligheten stadig vekk. Kan dette være biter av en kommunistisk virkelighet?

Uansett tror vi det er noen spørsmål her som er viktig å diskutere. Spørsmål som har med de samfunnsmessige betingelsene å gjøre. De har følgelig også noe å si for at det kommunistiske samfunnet kan utvikle seg – og bestå. Siden klassekamp og annen undertrykking er opphevd, tenker vi at det blir viktig hvordan arbeidsdelinga blir organisert, både kollektivt og individuelt. Vi tenker på hvilken grad av sjølberging enhetene bør satse på – arbeidsdelinga mellom enhetene og styringa av det, og forholdet mellom sentral og lokal styring. For det enkelte mennesket blir det spørsmål om hva vi legger i begrepet hele mennesker. Den absolutte sperren bør ligge på at det ikke skal være fare for å utvikle «gammeldagse» arbeidsdelinger og styringsformer. Hvor bør da sperren ligge?

Overgangen fra sosialismen til et slikt samfunn – eller hvordan vi nå tenker oss det – er vel verd å se på. Stalin og partiet i Sovjet erklærte i løpet av tredveåra at Sovjet-samfunnet hadde nådd kommunismen. Fatalt. Det blir fatalt å erklære kommunisme lenge før klassekampen er over – lenge før arbeidet og produksjonen er på det nivået at «kildene til fellesskapets rikdom flyter rikelig» – før betingelsene for å skape hele mennesker er tilstede.

AKP-programmet sier: «Dette målet (klasseløst samfunn)kan bare nås gjennom en lang rekke revolusjoner og omveltninger som skaper nye internasjonale maktforhold.»

Noen eksempler på dette fra programmet:

• «En ny type planøkonomi som styres av folks grunnleggende behov og som bygger på økologisk innsikt og økologiske rammer. Overordna rammeplaner må forenes med lokal skaperkraft.
• Profitten må oppheves som drivkraft i økonomien, lønnsslaveriet avskaffes og produksjonen legges om fra bytteverdiorientering til bruksverdiorientering. Kvinnenes ubetalte arbeid må synliggjøres. De oppgavene som løses gjennom dette arbeidet må inngå som en del av den helhetlige, samfunnsmessige planen og sikres nødvendige ressurser.
• Oppheving av alle maktstrukturer og institusjoner som fremmer rasisme og kvinneundertrykking.»

Dette er etter vårt syn i verste fall en sammenblanding av forholda under sosialismen og kommunismen, i beste fall er det viktige mangler i beskrivelsen av kommunismen. Ett eksempel, om forholda mellom mennesker: Oppheving av alle maktstrukturer og institusjoner som fremmer rasisme og kvinneundertrykking.

Vi ser det slik at i den fasen hvor samfunnet går inn i kommunismen må slike maktstrukturer og institusjoner være opphevet. Ethvert menneske må ha oppnådd en status som sjølstendig, uavhengig «økonomisk enhet», altså et nivå av materielt lik status. Vi tror vi må være kommet så langt før samfunnet er modent for å bevege seg over i det klasseløse stadiet. Dette er viktige spørsmål å diskutere: Hva er betingelsene for «erklære» det klasseløse samfunnet – hvor langt må kampene gå under sosialismen hva bør vi ha lagt bak oss?

Ei statsmakt der de som arbeider har makta

Alle klassedelte samfunn har et statsapparat. Staten er – uten unntak – et verktøy i den herskende klassens hender for å omfordele verdiskapinga, for å holde nødvendig kontroll med de andre og for å ivareta en del fellesoppgaver.

RV-programmet slår fast at målet er et samfunn utan klasser, kvinneundertrykking og rasisme, og der kløfta mellom styrende og styrte er erstatta av alles direkte innflytelse på egne liv og på utviklinga av samfunnet.

Den sosialistiske staten må derfor være sånn at den peker framover mot dette klasse- og statsløse, kommunistiske samfunnet. Staten vil i denne overgangsepoken mellom kapitalismen og kommunismen på de fleste måter være det motsatte av dagens statsapparat. Men hvordan skal vi skaffe personell og organisasjon til en sånn stat? Og hvor mange statsfunksjonærer blir det bruk for? Noen synspunkter og ideer:

• De delene av statsapparatet som i det vesentlige driver med kontroll og undertrykking må avvikles, ganske enkelt fordi alt de står for og alt de kan, det er innretta på å holde arbeidsfolk nede. Vi tror enda flere deler av statsbyråkratiet vil vise seg overflødig. Men like fullt vil den revolusjonære rørsla stå framfor en formidabel oppgave med å rekruttere ansatte til et statsapparat som skal være lojalt mot arbeiderklassen og sosialismen. At både AKP og RV har programfesta at de ikke vil bli statsbærende partier, betyr at den unge norske sosialiststaten kan unngå å gjenta fortidas feilaktige svar, men det riktige svaret veit vi ikke.
• Problemet med forholdet mellom det kommunistiske partiet og statsapparatet i den sosialistiske epoken er inntil videre uløst. Skal det partiet som sikkert har stått i første rekke i kampene som førte fram til opprettinga av den sosialistiske staten, bare trekke seg unna og la alle mulige andre fylle nøkkelstillingene? Skal partiet holde fast på at allsidig deltaking i masseorganisasjoner er viktigst?
• Vi må også diskutere hva flerpartisystem og organisasjonsfrihet betyr. Den kapitalistiske staten i Norge finansierer mange partier. Fordi de alle er finansiert på samme måten blir de mer og mer like. Kapitalismens statsfinansierte partimangfold er med andre ord nokså enfoldig. Blir en virkelig organisasjonsfrihet under sosialismen undergravd hvis staten finansierer de politiske partiene?
• En ny type folkevalgte organer som både har makt til å styre økonomien og som har regler om tilbakekallingsrett. Det må bety gradvis færre profesjonelle byråkrater i staten og kommunene. Dersom vi i løpet den sosialistiske epoken gradvis skal redusere kløfta mellom styrende og styrte må folkevalgte organer overta styringa. I stedet for å erstatte dagens rådmenn og ekspedisjonssjefer med mer eller mindre røde etterfølgere, bør vi skape et nytt system der vanlige folk velges til å skjøtte de fleste av de oppgavene som borgerlige byråkrater tar seg av i dag.
• Flest mulig avgjørelser må tas av lokale organer. Men en del saker må avgjøres sentralt av den sosialistiske staten. Slik som for eksempel arbeidstid og fordeling av energi mellom landsdelene.
• Den sosialistiske staten må ha en ny type defensiv militærorganisasjon, bygd på allmenn verneplikt for kvinner og menn.
• RV-programmet har ei bra formulering om at det er arbeidsfolk som legger premissene for samfunnsdebattene, ikke en håndfull mediagiganter og kapitaleiere. Det må bety aviser, radio og TV-stasjoner der arbeidsfolks synspunkter dominerer på samme måte som borgerskapet gjør det i dag.

Sosialismens første oppgaver i Norge

Kapitalistklassens eiendomsrett til de store konsernene og bedrifter over en viss størrelse må erstattes av ulike former for samfunnseie. Formene vil nødvendigvis variere, for at dette skal kunne kombineres med makt til direkte folkevalgte organer.

Her begrenser vi oss til noen få av spørsmålene:

• Forkorte arbeidstida til seks timer
• Sjølberging og økonomisk utenrikspolitikk
• Redusere markedet – og dermed lønnas betydning for levestandarden.

Arbeidstida skal ikke lenger ordnes for å gi størst profitt til kapitalistene, men heller ta utgangspunkt i:

• at det er en viss mengde arbeid som må utføres,
• at det er gjennom daglig deltaking i sosialt nødvendig arbeid at hver person gjenskaper sitt eget menneskeverd,
• og at alle derfor skal ha rett til lønna arbeid i seks timer daglig, inntil arbeidstida kan forkortes.

Seks timers arbeid for alle er nødvendig for at arbeiderklassen – og i sær kvinnene – skal ha høve til å delta i styringa av samfunnet. Vi må skape nye normer eller holdninger som sier hva slags samfunnsmessige oppgaver hver enkelt har rett og plikt til å skjøtte i en del av fritida. Sånn som å delta i den nye typen folkevalgte organer, eller gjennomføre kontrolltiltak med ledelsen i egen bedrift, eller med ledelsen på det lokale sjukehuset eller med om energiselskapet faktisk respekterer de økologisk begrunna grensene som er satt for kraftproduksjonen. Det er snakk om at hvert enkelt arbeidende menneske skal ha rettigheter og plikter som en av herskerklassen. Forkorting av arbeidsdagen er en av forutsetningene for å skape det nye mennesket som er et helt menneske.

Sjølberging og økonomisk utenrikspolitikk

Hva slags samkvem skal det sosialistiske Norge ha med landa i den tredje verden? Skal det sosialistiske Norge opprettholde det skeive varebyttet som imperialismen har skapt?

Dette blir ikke små eller enkle spørsmål. Sjøl om Norge er særs heldig stilt på grunn av svært store mengder fornybar energi, og fordi disse mengdene kan økes kraftig ved å modernisere turbiner og overføringsnett, vil overgang til samkvem med omverdenen bygd på likeverdighet bety store endringer. På andre sida må det da gå an å vinne oppslutning blant folk om at vi ikke skal bygge våre egne livsvilkår på å fortsette med plyndring av andre folk?

Desto mer omfattende antiimperialistisk og antirasistisk arbeid vi driver i resten av den kapitalistiske perioden i Norge, desto lettere blir det å vinne oppslutning for slike økonomiske endringer i starten på den sosialistiske perioden.

Redusere markedet og lønnas betydning

I det sosialistiske Norge må vi tvinge markedet over på defensiven. En av de første oppgavene til den sosialistiske staten blir å sørge for at produktene fra enn del sektorer blir fordelt uten at markedet er fordelingsmekanisme:

• Barnehager, utdanning og voksenopplæring
• Helsetjenester
• Omsorgstjenester (hjelp og støtte til gamle folk og til andre som trenger det av ulike årsaker)
• Kollektivreiser til og fra arbeid

Det betyr at vi må lage en ny type rettighetslovgiving. Og skape en ny framgangsmåte for å fordele de tjenestene en ikke har nok av. Slik som for eksempel hjerteoperasjoner og organtransplantering. Og vi må ha metoder for å styrke de delene av helsevesenet som folk flest har mest bruk for.

Noen eksempler: Den sosialistiske staten er lite verdt viss den ikke sørger for at utskifting av utslitte hofteledd har forrang framfor fettsuging eller plastiskkirurgisk flikking på personlige frustrasjoner.

Den sosialistiske staten må føre en politikk som skiller mellom slike tjenester som det er et absolutt mål å ha best mulig dekning av (som barnehager og utdanning) og slikt som det er et mål å gjøre overflødig (som for eksempel behandling av trafikkskadde og omsorg for rusmisbrukere).

Hva så med boligspørsmålet? Skal boliger opp til en viss standard ut av markedet, slik det i stor grad var i det kapitalistiske Norge fram til slutten av 60-tallet? Skal det være en rettighet i den sosialistiske staten å ha et husvære inntil en viss størrelse? Og skal det være effektivt forbud mot å tjene penger på salg av slike boliger? Eller skal vi til å begynne med la markedet fortsette å husere på dette området, slik det har vært etter 1980?

Skole, helsestell, bolig, eldreomsorg, kollektivtrafikk osv. blir ikke gratis fordi om disse sektorene tas ut av markedet. Både bygningsarbeiderne, hjelpepleierne bussjåførene og barnehagepersonalet skal jo ha lønn. Men hvis disse viktige tjenestene fordeles uten hensyn til den enkeltes kjøpekraft, betyr det ei kraftig heving av levestandarden for de som har minst i dag og det betyr ei kraftig sosial utjamning. Og det betyr at det ikke er bruk for å ha tilnærma så høyt lønnsnivå som i dag, ettersom mange av dagens utgiftsposter er flytta over til samfunnets fellesbudsjett.

Hver sektor en klarer å ta helt ut av markedet og dessuten klarer å dekke behovet fullt ut, vil være en forsmak på eller et eksempel på det fordelingsprinsippet som først kan innføres fullt ut under kommunismen: Fra den enkelte etter evne – til den enkelte etter behov.

Hva slags parti for den sosialistiske revolusjonen?

Vi snakker ikke om «parti» i den vanlige norske 1990-tallsbetydninga av ordet. For et parti i dag, det er et statsfinansiert foretak som er styrt av et toppsjikt statslønna funksjonærer med sete i Oslo, og det har det felles med de andre partiene at de konkurrerer innbyrdes om valgoppslutning hvert fjerde år og ikke gjør noe som kan true utbyttinga og den rådende kapitalistiske samfunnsorden.

Det vi snakker om, er et parti som kan skape en slik grad av organisering og samordna, revolusjonær handling fra arbeiderklassen og dens allierte, at det i en dertil egna situasjon blir mulig å ta fra borgarskapet både statsmakta og eiendomsretten til produksjonsmidlene.

Dessuten skal dette partiet bidra til at vi i fortsettelsen smått om senn kommer oss nærmere det langsiktige målet, det kommunistiske samfunnet, i stedet for gjenninnføring av kapitalismen, slik som blant annet i Kina og Sovjet.

Vi bør trekke lærdom av den felles kampanja for å få lagt ned Nei Til EU (NTEU), som alle nei-partia utenom AKP og RV laga rett etter folkeavstemninga i 1994. De var – med god grunn – redde for en slik masseorganisasjon der det etablerte, statslønna partifunksjonærsjiktet ikke hadde kontrollen. I dag er NTEU – med 23.000 betalende medlemmer i første halvår 1996 – trolig den største organisasjonen som er bygd på individuell kontingentbetaling uten kontingenttrekk i lønn.

Den norske befolkninga er tilsynelatende gjennomorganisert. Men det hjelper ikke stort, ettersom de sterkeste organisasjonene er omtrent like topptunge, udemokratiske og statsfinansierte som partiene. Forsåvidt med unntak av fagforbundene som er topptunge og udemokratiske, men finansiert av medlemmene. Det blir viktig å skape nye former for uavhengig eller grunnplansstyrt masseorganisering. Klubben på SAS-hotellet i Oslo er et godt eksempel på hva som er mulig i så måte, innafor et topptungt forbund.

Verken dagens RV eller dagens AKP har de kvalitetene, det indre demokratiet og den evnen til kontant, samordna aksjon som dette partiet trenger. Det er ikke sånn at størrelsen er den eneste mangelen med våre to utmerkede partier. Dagens RV eller dagens AKP multiplisert med 10 eller 20 ville heller ikke føre oss så veldig langt.

Vi kan prøve å komme lenger ved å gripe fatt i et spørsmål som har opptatt mange, og som til dels har splitta revolusjonære i de seinere åra. En påstand er at teorien om det kommunistiske partiets ledende rolle så langt har gjort alle revolusjoner til nye overklassediktaturer, og at teorien fører til at kommunistpartiet opphever seg til å opptre og styre på vegne av arbeiderklassen. Vi vil ikke gå i mot at revolusjonære partiers arbeid i praksis i stor grad har arta seg slik. Vi vil derimot hevde at påstanden bommer når den settes i sammenheng med kommunistisk teori og bagasje. Det er heller uttrykk for borgerlig, og ikke minst sosialdemokratisk bagasje. Det vi først og fremst forbinder med å styre på vegne av, er den typiske sosialdemokratiske tillitsvalgte. Sosialdemokratiet har virkelig utviklet dette svært langt: ledere og tillitsvalgte er noen som skal ordne opp for deg. De frykter bevegelser og opprør de ikke sjøl kontrollerer som pesten.

Se på overvåkinga som eksempel, og se på den kampen vi har nevnt innafor NTEU. I den grad revolusjonære har gått, og går i fella med å opptre «på vegne av», handler det etter vårt syn om at vi ikke er revolusjonære nok – at vi ikke har brutt grundig nok med vanlige tenkemåter og organisasjonsprinsipper. At vi ikke har gått nok i dybden, verken av Maos tese om masselinja, eller Lenins om å tilføre arbeiderklassen bevissthet. Som vi har vært inne på, er det norske samfunnet gjennomorganisert, og organisasjonslivet er for en stor del kjøpt opp, i alle fall statsfinansiert. Som kommunister lever vi på mange måter et dobbeltliv. Samtidig som vi jobber for revolusjon går vi hver dag inn og ut av roller i det vanlige samfunnet. Vi er ledere, tillitsvalgte, folkevalgte og mye annet. Noen ganger bidrar vi til seire over systemet, men i stor grad må vi være med på å velge, forhandle og kompromisse fram løsninger som kanskje til og med på sikt er dårlige for folk. Det er vanskelig å unngå at vi drar dette med oss. Vi kan ikke bare kvitte oss med den typen bagasje. Den vil være der sjøl om vi skulle velge den ellers helt feilaktige linja med være en rein «protestbevegelse», og boikotte alle valg, posisjoner og verv.

Vi kan heller hente opp noe av det vi starta med, nemlig den dialektisk-materialistiske erkjennelsesprosessen. Hele vår kamp for å forandre et råttent og urettferdig system handler om folks liv, om å bry seg om folk. Å virkelig bry seg om handler igjen om å forstå, om å sanke kunnskap fra virkeligheten – og det som er selve styrken i vår ideologi – at kunnskapen som hentes fra virkeligheten i sin tur prøves ut i virkeligheten. Kunnskap må utvikles, videreføres og foredles. Den kommer ikke videre uten å sammenfattes, og den må da i en viss forstand tilbakeføres «utafra». Det gamle bildet med brønnen er ganske dekkende: Du kan ikke se hele himmelen fra en brønn. Klasser og individer har langt på vei hver sin brønn.

Revolusjonære som overordner finpussinga av ideologien over virkeligheten vil absolutt komme utafra, hvis de beveger seg ut i klassekampen. De som overordner den daglige klassekampen over teorien, vil ende opp med å gå i ring. Begge ytterligheter kutter over et avgjørende ledd i prosessen.

De eksemplene vi har snakka om, kampen mot EU, kampene innafor NTEU, og SAS-klubbens erfaringer har mye lærdom i seg. Om å analysere, om å være tilstede blant folk, og om å jobbe mot og på tvers av systemet. Hvordan vi tenker og handler her og nå kan knyttes til forholdet mellom partiet og statsapparatet i den sosialistiske epoken. Sjøl om programmene våre slår fast at statsapparat og parti skal være skilt, er det mange vanskelige spørsmål her. Ikke minst de som handler om å være revolusjonær i spiss og samtidig være en direkte del av folkelig opprør og demokrati.

Skal vi kunne tenke og handle slik må vi også være organisert slik at vi er tilstede til rett tid og på rett sted. Det er ingen patentløsning på hvordan en revolusjonær organisasjon bør være organisert til enhver tid. Vi må plassere oss der kampene er, og vi må ta utgangspunkt i en samfunnsutvikling som nå er svært rask og omfattende. Ta byen Oslo som eksempel. Den har gjennomgått store forandringer de siste åra. Den har nå byregjering og bydelsutvalg. Bydelene har fått mange oppgaver, kommunevalget i Oslo er i ferd med å bli direkte valg til bydelsutvalget, og de kommunale fagforeningene holder på å bli bydelsforeninger. Denne organisasjonsstrukturen framstilles som desentralisert og demokratisk. I virkeligheten er den svært sentralisert, men det er det ikke så lett å få øye på.

Samtidig skjer det en rivende teknologisk utvikling med liknende trekk. Det vil si at blant annet produksjon og handel formelt desentraliseres, mens maktas kjerne tåkelegges. Det privatiseres og divisjoneres. En mulig utvikling er altså at bydeler i storbyene kan bli det stedet hvor folk lever, arbeider og er organisert. Hva betyr dette for kommunistisk organisering? Et annet eksempel som understreker denne problematikken. Jern- og metall streiken i vår hadde en helt annen karakter enn den gangen 1.500 mann lamma én stor bedrift. Streiken gikk sin gang og ble plutselig farlig, og interessant for media, i det øyeblikket BMW i Tyskland var trua fordi de ikke fikk alle delene de trengte i produksjonen – deler de ikke fikk på grunn av streiken i Norge. De tyske arbeiderne skjønte hva som sto på spill og opptrådte strålende solidarisk. Denne divisjoneringa og desentraliseringa av produksjonen setter nye krav til organisering, krav til et nytt nivå solidarisk handling, og ikke minst krav til å utvikle kamper som finner sted i en desentralisert sone, men må rette seg mot den virkelige makta. Det er ikke så lett når den virkelige makta er blitt så flink til å kamuflere seg. Borgerskapets offensiv har ført med seg at det langt på vei har lykkes med å få folk til å slåss om vannet i den enkelte brønnen, og enda verre – få folk til å tro at det er der slaget står.

Det som også er et problem er at den revolusjonære bevegelsen har utvikla mye av den samme tendensen. Vi har skapt oss en forholdsvis divisjonert og privatisert organisasjon. Mange gjør en formidabel innsats på hvert sitt felt, men vi er i mindre grad i stand til å gjøre det samla. Delen har en tendens til å overordne seg helheten.

Det blir en utfordring, både blant oss sjøl, og der vi jobber blant andre folk å klare og løfte blikket ut over kanten på brønnen.

Et godt sted å begynne den jobben er i grunnorganisasjonene i bevegelsen, og få til at tanke, handling og ledelse betyr noe – både for oss sjøl og folk rundt oss. En organisasjon som først og fremst består av mange flinke kadre i viktige verv kan ikke klare å påvirke historia, kan ikke klare å slå med samla kraft og treffe makta i øyet.

Kan vi utvikle et parti som klarer å være en tenkende og handlende enhet, som klarer å ta med seg teoriene og kunnskapen ut og virkelig være tilstede blant folk, lære bort og selv lære, ta det inn i partiets «skole» og prøve det ut på nytt og på nytt? Et parti som forener forståelsen av erkjennelsesprosessen med forståelsen av masselinja?

av Geir Christensen

De som ikke forstår den langsiktige strategien lederne for privatiseringen av offentlig virksomhet jobber etter, blir lurt. De blir brikker som kan flyttes hit og dit.

Privatiseringen av offentlig virksomhet går fort. For å kunne slåss imot og ha muligheter til å vinne, må vi:

• Vite hvem som driver prosessen og hvorfor.
• Vite hva som er typiske trekk ved denne offensiven.
• Kjenne de vanligste og viktigste metodene makta bruker.
• Vite hvilke krefter det er mulig å mobilisere mot denne strategien.

Mitt utgangspunkt er Lenins definisjon av klasser:

«Klasser er store grupper av mennesker som skiller seg fra hverandre ved den plassen de har i ett historisk bestemt sosialt produksjonssystem. De skiller seg etter:

• forholdet sitt til produksjonsmidlene (i de fleste tilfellerfastsatt og formulert i lov)
• etter rolla si i den sosiale organiseringen av arbeidet og
• dermed etter størrelsen på den delen de får av den sosiale rikdommen og måten de får den på.»

Spørsmålet er: Hvordan endrer privatiseringen forholdet mellom klassene? Jeg skal prøve å svare på dette i to deler: Samfunnsvirkningene og virkningene for ansatte.

Samfunnsvirkningene

«Så lenge Televerket var en monopolbedrift ble alle beslutninger fattet med nasjonale interesser for øye. Det gjaldt alt fra utbygging i distriktene til forsking og utvikling. Nå er bildet i ferd med å endre seg. Som en konkurransebedrift må vi tenke ut fra Telegruppens interesser,» sa Geir Abrahamsen, styreformann i Televerket, og fortsetter: «Omgivelsesbetingelsene har endret seg fra å være nasjonale, stabile og langsiktige til å være internasjonale, ustabile og med kraftige endringer.» (Dagens Næringsliv 1993.)

Disse endringene som Abrahamsen varslet, undervurderer vi. Jeg vokste opp med lærebøker som fortalte at 99,1% av husstandene i Norge nå hadde fått elektrisk strøm. Med utbygging av post og telefonnettet. Med kamp for «gratis daghjem til alle barn». Kort sagt hvor nasjonal utbygging av velferdstilbud som etter hvert skulle nå alle var en selvfølgelig tankegang.

I sommer viste Dagsrevyen et annet bilde. Et kraftselskap hadde kuttet strømforsyningen til en øy. Det var ikke lønnsomt å vedlikeholde en kabel til en øy med så få abonnenter. Dette er bare et lite forvarsel. Når kraftselskapene skal tjene penger, og prisene er ca. tre ganger høyere på kontinentet, hvor mange utkantbygder vil bli klippet bort? Vi vet hvor mange postkontor som forsvinner i første runde. Hvem vil bli lønnsomme sykehjemsbeboere? ISS-drevne sykehjem får fort en kommunal minstestandard og ordninger som krever ekstrabetaling for påfyll på kaffekoppen. Betydningen av disse endringene er enorme.

NSB-varianten

NSB skal også drives lønnsomt, eller prøve å få vekk underskuddene. At det betyr nedlegging av distriktstog, overrasker ingen. Men logikken for lokaltrafikken overrasker enda: Lønnsom drift med lokalsett oppnås med lang driftstid – helst 20 timer i døgnet. Men beklageligvis er det trafikkopphopinger morgen og kveld. Disse pendlerne gjør jernbanedrift ulønnsomt. I Oslo-området drives lokaltrafikken med 76 togsett. Med 28 sett kunne trafikken gått jamt nesten hele døgnet. Så NSB har som ikke uttalt strategi å bli kvitt innsatstogene morgen og kveld. Få pendlerne bort og over på vei. Det er faktisk bedriftsøkonomisk lønnsomt – for særlovsselskapet NSB.

Et bussanbud på vandring

Oppland var første fylke med anbud på bussruter, da bybussrutene i Lillehammer ble lagt ut på anbud våren 1995. Litra – det lokale selskapet – tapte alle anbudene til Oslo og Follo biltrafikk. I følget tillitsvalgte i selskapet var anbudet så lavt at det ikke engang dekker lønnsutgiftene til sjåførene – ren dumping. Eierne av Litra fikk angst. Og solgte hele selskapet til Swebus i oktober.

I rask rekkefølge kjøpte Swebus også Vestoppland Bilselskap og Hamar og omegn Busselskap. Swebus var opprinnelig bussdivisjonen i Sveriges Jernveger. Selskapet hadde i 1995 3650 busser i fire land og 3,3 milliarder i omsetning. Det er 30% av bussmarkedet i Sverige samt viktige andeler i Danmark, Finland og Norge. Så på kort tid har man fått svensk bussmonopol i området som motpart for fylkes- og kommunestyrer i Mjøsområdet. Er det noen som tror dette har styrket folkestyret og gitt muligheter for billigere drift over tid?

Hvor slutter prosessen?

Etter som de fleste ruter kommer på anbud – hvilke busselskap vil overleve? Hvem vil dominere markedet? Helt sikkert ikke Swebus. For eierne synes fortjenesten er for dårlig. Og har lagt selskapet ut for salg. Store selskaper i Storbritannia og Frankrike er blant interessentene. Et eksempel på storselskaper er det franske General des Eaux som har en omsetning på 210 milliarder i 1995. Selskapet kommer fra vannforsyning til blant annet transportvirksomhet.

Når NSB-buss blir aksjeselskap – hvor mange måneder tar det før NSB får økonomiske problemer og selger?

Vannforsyning er i EU-sammenheng et eksempel på hva såkalt «anbud» og privatisering fører til. Nå har 9 multinasjonale selskaper med sete i Europa omtrent total kontroll over vannforsyningen i den konkurranseeksponerte verden. De deler markedene mellom seg, samarbeider og kontrollerer det meste.

Det bedrer ikke tilbudet, senker ikke prisene og gir ikke folk større innflytelse.

Hvem styrer norsk jernbanepolitikk?

ABB er et selskap med ca. 210.000 ansatte internasjonalt med tyngden i Nord-Europa. Omsetningen er sansynligvis større enn for den norske staten. Ett av åtte satsingsfelt er jernbane. Strategi: Selge komplette jernbaner fra svilla til konduktøren. Eksempler: Høyhastighetsnett i Florida. Komplett anbud. T-banenett i Ankara – komplett anbud.

For noen år siden ble det vurdert om Norge skulle satse på oppgradering til høyhastighetsbaner. Tre alternativer ble vurdert – 160, 200 og 300 km i timen. Utredningen viste at 300 km ikke lønner seg. Som forutsetning for 160 og 200 km var utretting av eksisterende spor, for 300 km bygging av to helt nye spor i tillegg til eksisterende som skulle ta godstrafikken. Du trenger ikke være konsulent for å finne ut at tre spor over Hardangervidda for å betjene 15 – 20 tog i døgnet, ikke er lønnsomt. Ett spor til 300 km er ikke utredet. Forutsetningene ga altså svaret. Hvem som har klart å få lagt inn slike forutsetninger er uklart. I forhold til ABBs storsatsing på togsett for 200 km passer det utmerket. Konklusjonen styrket ABBs monopolsituasjon.

Norsk Jernbaneplan passer perfekt til ABBs strategi. Selv om Opseth har strupt investeringene i planen til tilnærmet null – skyldtes nok det mer krav fra vei- og flykapitalister enn at ABB ikke får hva de forlanger.

Trafikkselskapet som har fått konsesjon på malmtransporten på Narvikbanen er formelt kontrollert av LKAB. Men en av storaksjonærene i LKAB heter ABB, og de har kunnskapen.

Hovedleverandør av teknologi til A/S Gardermobanen heter ABB.

A/S Gardermobanen har fått alle utbyggingskostnader som lån. Billettinntektene skal bære driftsutgiftene samt avdrag og nedbetaling av lån på mange milliarder. Jeg kjenner ikke til andre jernbaneutbygginger i Europa som har vært i nærheten av å kunne klare det. Sannsynligvis blir Gardermobanen lønnsom etter den første konkursen og gjeldssanering av investeringene i skinnegangen. Men en slik eventuell konkurs åpner for andre aksjeeiere enn NSB. Hvor godt utarbeidete planer sitter ABB med for å takle denne?

Min påstand er: Styringa over norsk jernbanepolitikk i løpet av 1980-årene ble flyttet fra det norske Stortinget til et lukket styrerom i Sveits. (Og litt Tyskland – Siemens.)

Konklusjoner om samfunnsmessige konsekvenser

• Privatiseringen overfører makt (eiendomsrett/kontroll) fra folkevalgte organer til styrerom i internasjonale monopolkonsern. Altså fra nasjonale felleskapitalister til internasjonal monopolkapital. Grunnlaget for «borgerlig demokrati» blir redusert.
• Privatiseringen øker ikke konkurransen. Den fører til monopolisering og færre konkurrenter. Nasjonale selskaper spiller knapt nok en rolle i overgangsfasen.
• Privatiseringen øker samfunnets utgifter og gir storselskaper anledning til utpressing mot kommuner og stat. Dette gir grunnlag for at internasjonal kapital i økende grad suger skattepenger ut av statskassen.

Virkninger for ansatte

Prosessen med privatisering startet i NSB i 1988 med divisjonering. Det betydde oppbygging av 8 divisjonstaber og herunder regioner, soner og områder. Omfattende bruk av anbud og internfaktureringssystemer ble utviklet. Omorganiseringer og nedbyggingsprosjekter kommer på løpende bånd. Fra andre statsetater og private bedrifter hører vi om lignende ting. Hvilke retningslinjer kan vi ane bak det vi ser av organisasjonstiltak. Hva er felles for hele næringslivet og hva er spesielt for offentlige bedrifter som skal privatiseres?

Fellestrekk

• Det skal lages konkurranse om lønns- og arbeidsvilkår på alle mulige områder (unntatt administrasjonen sjøl) internt og mot eksterne, koste hva det koste vil. Ansatte må ha mye tøffere pisk over seg. Gjør de ikke jobben fort og godt nok mister de jobben. Anbud er her sentralt.
• De ansatte skal holdes lengst mulig unna de leddene i bedriften/bedriftene som disponerer pengene/forvalter eiendomsretten. (Nedskjæringer i eiendom og regionene.)

De ansatte skal ikke disponere kunnskaper som truer firmaets eiendomsrett. For eksempel ble dataunderlaget til NSBs kraftsentral produsert i Østerrike, Tyskland, Sverige og Norge. Ingen ansatte eller bedriftsmiljøer behersket totalkunnskapen for å produsere sentralen. Det ga mye byråkrati, men sikret ABBªkonsernet makt.

«Opposisjon og motstand har vi ikke råd til»

Arbeiderkollektivene angripes og erstattes av vertikal kontakt. Fagbevegelsen spilles ut, og erstattes av motiveringsmøter – bedriftens egne samarbeidstiltak hvor premissene er gitt – bare hvordan og hva. Motstand skal renskes ut.

– Individuell lønn og personlige avtaler erstatter kollektive avtaler.

Endringene går i retning av innskjerping av eiendomsretten til kunnskap. Styringen blir utført indirekte – med markedet som pisk – og den direkte undertrykkelsen gjøres mer utydelig.

Forskjellene mellom offentlige privatiseringbedrifter og privat kapital

Da ABB kjøpte Finlands største industriselskap Strømberg, ble president Percy Barnevik hilst velkommen av et hovedkvarter på 880 personer. Et par år seinere var dette tallet redusert til 25. I det tyske ABB-hovedkvarteret fant Barnvik en stab på 1.600. I dag er det bare 100 igjen. I en artikkel om ABB blir denne slanke ledelsesorganiasjonen geniforklart og brukt som begrunnelse for spådommen om at ABB blir en av de få vinnerne på den internasjonale kapitalistiske arenaen.

Jeg har prøvd å sammenligne med hvordan stabene ved NSB har utviklet seg. Antallet administrativt ansatte innenfor mitt fagfelt, kontaktledning/sterkstrøm, har økt fra mellom 30 og 35 i 1986 til mellom 70 og 80 i dag. Mer enn dobling. I samme tidsrom har antallet kjeledresser ikke endret seg særlig, ca 350. Noe av økingen kan forklares med mer nybygging – som krever større planleggingsstab. Her er bare direkte administrasjon innregnet, økningene på personalavdelinger o.l. er ikke med. Konklusjonen er entydig: administrasjonen er blitt mye mindre konkurranseeffektiv. Å betale lønn til en slik stab på toppen av vår (kjeledressenes) lønn vil stryke oss fra ethvert konkurransedyktig marked. Evnen til kontroll og styring av oss har blitt mye bedre. Ingenting tyder på at konkurransedyktighet er hovedpoenget med NSBs mange organisasjonsprosjekter. Vi må altså utfra hva vi ser og hører prøve å tolke Uelands strategi sjøl.

Min teori

Bedriften skal ha kontroll med all kunnskap og alt arbeid de ansatte gjør. Ikke slipp ingeniørkunnskap ut. Administrasjonen skal brukes til å måle opp produkter og arbeidsoppgaver som kan skilles ut å legges til rette for det private markedet. Kort sagt: NSB betaler en diger byråkratstab for å finne ut hvordan de skal kunne bli kvitt oss, de ansatte, og isteden kjøpe arbeidet/produktene i markedet.

I artikkelen om ABB ser vi ikke et ord om kapital og kunnskap. At de bruker sin enorme kapital til å dumpe prisene der de går inn for å vinne nye markeder, er velkjent. Likeledes at firmaet beskytter sine kunnskaper mot konkurrenter omtrent som det skulle være gull. (Som det faktisk er!)

NSB leverte ikke anbud på Gardermobanen blant annet fordi de ikke kunne godkjennes som anbyder. Garantikravene kunne ikke oppfylles da NSB ikke kan låne penger eller skaffe seg bankgarantier og Staten nekter å gi slike garantier. Altså utspilt av mangel på kapital i ryggen fordi staten ikke gir ryggdekning. Staten ved NSB, ved heleid datterselskap A/S Gardermobanen, tar i bruk anbud for å lage konkurranse hvorpå staten ved departementene nekter NSB å delta i konkurransen. Stort mer kan vanskelig gjøres for å tvinge fram privatisering. At vi mer og mer settes til å være anleggsledere for innleide folk fra for eksempel ABB er velkjent. Slik må vi lære opp ABB på områder hvor NSB i dag har monopol.

Opplegget fra ABB for å levere anbud på beredskap og feilretting på kontaktledning- og sterkstrømsanlegget ved Gardermobanen når de første 10 km taes i bruk i vinter, er avslørende. ABB sier seg villig til å levere inn anbud dersom NSB holder folk som kan jobben, maskinpark og lokaler. ABB påtar seg å holde delelager selv. NSB betaler ABB for å lære opp ABB til å ta oppdragene NSB kan hundre ganger bedre sjøl.

Neste gang våre ledere snakker om konkurranse – skal vi ta dem alvorlig? Skal vi si det som det er – våre fortrinn gis ikke bort – NSB betaler konkurrentene for å ta over. Vi blir ikke sendt i bokseringen med hendene bundet bak på ryggen – men med armene avkappet!

Er dette skillene mellom offentlige slaktebedrifter og oppstigende monopolselskap?

Må det slaktes?

«Norsk økonomi minner om eit gresk skjebnedrama, der vi er i hendene på ustyrlege høgare makter. Vi veit ikkje kva dei vil finne på, og vi kan lite gjere mot dei.» Det skriver Andreas Skartveit som en konklusjon på sine analyser av utviklingen.

På et område mener jeg å kunne svare bedre: Vi kan finne ut hva de pønsker på med undersøkelser og marxistisk analyse.

Men kan vi forsvare oss? Kan vi unngå å bli slaktet ? Kan vi få undergravd makta deres og presse fram en mer menneskelig utvikling av samfunnet? Hvor vi som ansatte har rettigheter og trygghet? Hvor vi som strømabonnenter eller sykehjemsbeboere har trygghet og rettigheter? En solidarisk utvikling? Finnes det muligheter til å stoppe eller snu denne utviklingen?

Motkrefter

Ingen liker å bli styrt og herjet med. Derfor øker motstand mot markedsliberalismen blant folk.

Kontroll av kunnskap er vanskelig. Det er nok at en internettbrukere stjeler kunnskap (for eksempel et dataprogram) og legger det ut på nettet. Da er det fritt for 200 millioner mennesker å bruke den.

Gevinstene ved masseproduksjon/konkurranse for å kunne vinne markeder er snart oppbrukt. Ny framgang ligger i organisering/samarbeid. Konkurranse og frykt som våpen kan ikke løse dette spørsmålet.

Ut fra denne situasjonen er det en rekke fagforeningsoppgaver som blir viktigere enn før:

• Uten analyse og samfunnskunnskap klarer vil ikke fagforeningene beholde sin selvstendighet, men bli tvunget til å underordne seg bedriftens informasjonsstrategi og ideologi. Fagforeningene vil bli splittet og spist. Klarer vi å beholde samhold og våre krav kan vi stille sterke krav og vinne.
• I kampene mot privatisering er fagforeningene i en defensiv situasjon. Det er en kamp de ikke har valgt, men er nødt til å ta for ikke å miste arbeid og tilkjempete rettigheter.

Kommunistenes forhold til kompromisser er å bli med på det når det er nødvendig fordi et tap vil sette kampen tilbake. Kompromisset i en sånn sammenheng er «ett skritt tilbake for å kunne ta to fram seinere».

I forbindelse med særlovsselskapene, Posten og NSB, må vi analysere hvordan slåss mot privatiseringa – samtidig som vi må ha en taktikk for hvilke kompromisser som er akseptable og hvilke som ikke kan godtas.

En svensk film laget en glimrende oppsummering av den sosialdemokratiske måten å inngå kompromisser på. Filmen lot svenskekongen bli skikkelig upopulær. Den sosialdemokratiske statsministeren ble så sterkt presset fra folket at han måtte foreslå folkeavstemning om monarkiet, men på betingelse av at det skulle være tre alternativer: republikk, monarki eller kronprinsessa til dronning.

Sosialdemokratiet som egentlig var for monarkiet, og som skjønte at det var vanskelig for monarkiet å seire, støttet derfor alternativ tre: kronprinsessa til dronning. Da ble alt som før og systemet fortsatte. Sosialdemokratiet hadde nok en gang inntatt posisjonen som støtdemper og stått på maktas side.

• Fagkunnskap er makt. Det er derfor vi fikk Reform -94. Opp mot borgerskapet sin strategi med svekke og helst fjerne fagene, og organiseringa rundt fagene, (jfr. Arbeidsrettsutvalgets innstilling), må arbeiderklassens svar være å forsvare fagene, kollektive avtaler og arbeiderkollektivet.

Heismontørene har vist hvilken makt fagmonopol gir, og at kampen rundt fagopplæring og etterutdanning er sentralt.

• En viktig motkraft er samarbeidet mellom fagforeninger/klubber som der bedriftene er i en konkurransesituasjon om arbeid/oppdrag. Det betyr blant annet å legge skinnmotsigelser som om fagforeninga/klubben er organisert i LO eller ikke, til side.
• Å mobilisere med brukerne av tjenestene – for eksempel dem som er mot nedlegging av de minst profittable jernbanestrekningene eller postkontorene, er å utløse en ressurs for kamp.

Skal en utvikle en offensiv fagforeningspolitikk etter disse linjene, er et kommunistparti som deltar i klassekampen avgjørende. Mennesker som bruker tida si tid strategi og som tenker lenger enn nærmeste dagskamp – kommunistene – kommer til å bli viktigere i klassekampen – og for fagforeningene.

av Asta B Håland og Leikny Øgrim

«Kvinneopprøret ble teoriløst. Vi tror ikke det er tilfeldig at det aldri er oppsummert. Men teoriløst betyr ikke at det var uten ideologi.»

I nummer 1, 1996 av Røde Fane er det en tolv siders artikkel om «kvinneledere og lederkvinner». Åtte damer er samla rundt ei suppegryte for å utveksle erfaringer om det å ha lederverv i AKP og Rød Ungdom.

Vi skal ta opp tre temaer:

1. fordi erfaring blir presentert helt usystematisk, vil vi diskutere forholdet mellom erfaring og kunnskap,
2. fordi vi har hørt parolen «Lær av kvinneopprøret» så mange ganger uten å få den forklart, så prøver vi oss på vår egen forklaring, og
3. fordi artikkelen presenterer ledere i AKP og Rød Ungdom, vil vi diskutere litt av Maos teori om ledelse.

1. Om erfaring og kunnskap

Mao har skrevet to artikler om kunnskap: Om praksis og Om motsigelsen. Der sier han at praksis og teori henger sammen. Hvis ikke erfaringen (som lederdamene har mye av) blir vurdert opp imot teori og brukt til å forbedre teorien, er den ingenting verd, mener Mao. Og på den andre sida: hvis ikke teori blir brukt til å forandre på praksis, er den fullstendig meningsløs.

Når vi nærmer oss noe vi skal undersøke, starter vi ikke på bar bakke. Vi starter med en teori, som undersøkelsene kan bekrefte, avkrefte eller forbedre. Marx og Engels kritiserte de som mente at det er mulig å forklare noe utelukkende på grunnlag av praktisk erfaring. Praksisen er ikke til noen nytte før den er systematisert og vurdert i forhold til det vi veit fra før.

Mao beskriver erkjennelsesprosessen (det å oppnå kunnskap) som å bestå både av å få erfaring (som han kaller sansefornemmelse) og å tenke gjennom erfaringa (og det kalles å danne teori eller refleksjon). Kunnskap er altså erfaring som er gjennomtenkt og systematisert i forhold til det vi kan fra før. Løsrevne biter av erfaring kan bare være grunnlaget for kunnskap. Kunnskap har vi bare når vi har tenkt gjennom erfaringa og holdt den opp mot det vi kan fra før.

«I den praktiske virksomheten ser mennesket først bare tingene slik de ser ut, de forskjellige sidene og de ytre forholdene mellom tingene. … Dette blir kalt den oppfattende fase av erkjennelsen, nemlig fasen med sansefornemmelser og inntrykk. … Dette er den første fasen av erkjennelsen. På dette stadiet kan mennesket ennå ikke danne seg dypere begreper eller trekke logiske slutninger.» (side 50)

Det er slike løse biter erfaring eller sansefornemmelser som blir presentert i artikkelen om lederdamer.

I fasen med refleksjon blir sansefornemmelsene holdt sammen, vurdert og sammenlikna med tidligere erfaringer. Erkjennelsen når et høyere nivå, vi blir i stand til å gripe det vesentlige ved det vi undersøker (for eksempel dameledere i AKP og Rød Ungdom), se helheten, sammenhengen med andre ting (for eksempel dameledere i andre organisasjoner eller manneledere i AKP og Rød Ungdom) og indre forhold ved det vi undersøker (for eksempel forskjeller og uenigheter mellom damene). Vi danner begreper og teorier. Mao kaller dette fasen med rasjonell kunnskap.

Det er kvalitativ forskjell mellom begreper og sansefornemmelser. «Logisk kunnskap atskiller seg fra sansende kunnskap i det at den sansende kunnskapen omfatter tingenes forskjellige sider, foreteelser og ytre forhold, mens den logiske kunnskapen tar et stort skritt framover for å omfatte helheten, det vesentlige ved tingene og de indre forholda mellom dem og avdekker de indre motsigelsene for omverdenen. Derfor er logisk kunnskap i stand til å gripe tak i omverdenens utvikling, i dens helhet, i de indre forholda mellom alle dens sider.» (side 51)

2. «Lær av erfaringene fra kvinneopprøret»

Dette utsagnet, som nærmer seg et mantra for kvinnene i AKP, er en borre i ryggen. For hva betyr det egentlig? Hvilke erfaringer skal vi lære av? De gode? De dårlige? Kvinneopprøret er aldri oppsummert slik at det går an å lære av det, verken for oss som var med på det, eller for de som kommer etter. Og grunnene til det, tror vi er mange og fasetterte, men for i alle fall å starte diskusjonen, skal vi oppsummere våre oppfatninger og erfaringer.

Våren 1982 sendte Kitty Strand, en av veteranene i Kvinnefronten og AKP, et innlegg til avisa Klassekampen der hun gikk ut mot et innlegg signaturen Gaukatore hadde hatt i et tidsskrift flere år før. Effekten var enorm. «Guakatore-debatten» varte hele sommeren 1982.

Sommeren etter organiserte kvinnene seg for første gang som fraksjon på sommerleiren på Flisa, og året etter kom bøllekursa og mye av det som siden førte fram til den store mønstringen som var under Nordisk Forum i 1988. Høydepunktet i denne bevegelsen. Omleggingen av kvinnepolitikken ble svært synlig, både når det gjaldt antall revolusjonære deltakere (vi var mange, og vi rekrutterte), og når det gjaldt politisk sjølbevissthet og innflytelse (vi hadde noe å si!).

I 1973 skulle vi lage partiet. Vi sykla på vannet, lagde dagsavis – som etter alle kapitalistiske lover var en umulighet, vi skulle være 120% aktive i klassekampen, og hadde skrekkelig dårlig tid. Damene fikk vente. Riktignok fikk damene lov til å drive med sitt, til en viss grad. Vi bygde Kvinnefronten, der vi reiste klassespørsmål i motsetning til det vi oppfatta som borgerlig feminisme for eksempel hos Nyfeministene, men slo ganske bra over slik at det var umulig å bruke ordet feminist. Feminisme ble synonymt med borgerlig kvinnesak, og ikke stuereint for revolusjonære. For å være på den sikre sida lanserte vi parolen «Forsvar familien som kampenhet». Få kvinner hadde synlige, prestisjetunge politiske oppgaver.

Opprøret kom med Gaukatore-debatten, som på overflaten handla om det rimelige – eller urimelige – i at voksne folk tørker driten sin sjøl, altså om menn og kvinner skal dele husarbeidet likt. Argumentene mot en slik arbeidsdeling, var mange og varierte. Det ble framført som seriøs argumentasjon at det ville vært vanskelig for Marx å skrive Kapitalen hvis han hadde måttet vaske golvet. Eller en kreftforsker som står foran det avgjørende gjennombrudd – eller en streikeleder, eller …!

Debatten handla altså på overflaten om noe så hverdagslig som husarbeid. Men under debatten lå en større diskusjon om vi, det vil si kvinnene, skulle bøye unna krav til privat praksis fordi de menn vi stort sett bodde sammen med hadde viktigere politiske saker å arbeide med. Sånn hadde det mye vært blant politiske mennesker i Norge på syttitallet, og prisen for dette var at det ble utvikla få kvinnelige politiske ledere. Og gjennom det svekka vi den organiserte kvinnekampen. For hvordan skulle vi kunne være ledere for kvinner i Norge, vi som egentlig ikke «fikk være med» i AKP.

Et av de store problemene historisk og filosofisk både for feminismen og sosialismen er at disse teoriene ikke har klart å forene seg. I hele sosialismens historie har feministiske perspektiv blitt undertrykt, og feministisk teori, eller teori om kjønnsundertrykking har vært et forsømt område i den kommunistiske tradisjonen. Den som på tross av dette er utvikla, er blitt undertrykt og fortiet. Dette har ført med seg historiske tap både for arbeiderklassen og kvinnene. Og sjøl etter 70-åras enorme framgang for kvinners sjølbevissthet, så var ikke vilkåra for kvinnene blitt tilsvarende endra internt i AKP. Men et mannsdominert kommunistparti kolliderte med virkeligheten. I Norge var kvinnene blitt yrkesaktive. Halvparten av arbeiderklassen var kvinner og kvinnebevisstheten var økende i samfunnet.

Kvinneopprøret var massenes spontane opprør. Et sjikt trofaste kvinnelige partikamerater var med, et sjikt som gjennom alt sitt usynlige arbeid hadde vært ved- og vannbærere for partiorganisasjonen, et arbeid de sjelden eller aldri hadde fått anerkjennelse eller oppmerksomhet for. Og gjennom alliansen mellom de opprørske og de erfarne, der vi støtta og oppmuntra hverandre, og fortalte hverandre at vi var viktige, fikk kvinnebevegelsen i Norge sin andre vår gjennom bøllekursa som inkluderte tusenvis av jenter og kvinner.

Er dette erfaringene fra Kvinneopprøret? Ja, og nei! Det er en beskrivelse av hva som hendte, men ingen analyse, spesielt ikke av svakhetene.

En smule økonomisk analyse har alltid vært i bunn på kvinnepolitikken, men kvinneopprøret brukte lite marxistisk filosofi og historisk materialisme som referansebakgrunn og redskap for å analysere politikken. Kvinneopprøret ble teoriløst. Vi tror ikke det er tilfeldig at det aldri er oppsummert. Men teoriløst betyr ikke at det var uten ideologi.

Gjennom bøllekursa ble kvinnepolitikken spennende og utviklende, og mange kvinner vokste individuelt. Prisen var at de ble ansvarlige for å holde partiet sammen. Dette ble gjort blant annet med å undertrykke motsigelser internt blant kvinnene. Alt vi gjorde eller mente, ble like fint og riktig. Motsigelser ble farlige. Å stille uenigheter skarpt hørte til den «mannlige lederstilen» som ligger i ledelsesansvar og demokratisk sentralisme. Kvinneopprøret la vekt på såkalte kvinnelige verdier – med nye former for ledelse, basert på kollektivet, der det ikke skulle ledes «på vegne av». Kollektiv ledelse er ofte lurt, men når kvinnekollektivets oppgave ble å støtte opp om alt, og det ble «ulovlig» å kritisere kvinnelige ledere for andre damer, fungerte det lammende, og som et lokk på diskusjonen. Ideologien gikk ut på at vi ikke skulle tro vi hadde skjønt noe mer enn andre. Vi skulle være et mål i oss sjøl, og ikke et middel!

Og som kraftig tendens lå det i bunn en feministisk argumentasjon om dyrking av «kvinnekultur», dyrking av det immanente eller myten om det kvinnelige. Mye av gjeldende opprørsfilosofi ble et forsvar for ikke å ta ansvar. Både for retningen og resultatene av bevegelsen og for den kollektive ideologisk utviklingen blant kvinnene. Ideologisk kamp ble definert som «mannesak», der mennene kunne drive hanekamp, mens kvinnene venta på bedre tider og massenes spontane opprør. Kvinnepolitikken utvikla seg fra å være en felles eiendom for den revolusjonære bevegelsen, til å bli noe som nærmest lå i genene. Mennene trakk seg unna, eller ble ekskludert fra kvinnepolitikkens område, og politikken ble å surfe på bølgen av spontane handlinger. Å overlate kvinneteori til spontaniteten er farlig.

Dette er også erfaringer fra kvinneopprøret!

3. Om ledelse

Vi tyr igjen til Mao. Artikkelen Noen spørsmål vedrørende metodene for ledelse blir innleda på følgende vis: «Det er to metoder vi kommunister må anvende i alt det arbeid vi utfører. Den ene er å forene det allmenne med det særegne. Den andre er å forene ledelsen med massene.» (side 210)

Å forene det allmenne med det særegne betyr at lederne må ta hensyn både til helheten i organisasjonen og til detaljene og enkeltpersonene. Mao sier at vi må gå i dybden og lære av konkrete erfaringer, samtidig som vi må bruke den generelle kunnskapen og teorien. Allment prat om at det er vanskelig å lede fører oss ingen steder. Mao foreslår følgende oppskrift for undersøkelser: «Velg ut to eller tre enheter (men ikke for mange) fra selve organisasjonen og fra andre organisasjoner ….Foreta et grundig studium av disse enhetene, oppnå detaljert kunnskap om utviklinga … den politiske historien, de ideologiske kjennetegnene, entusiasmen i studiene og de sterke og svake punktene i arbeidet til noen (igjen ikke for mange) av de representative medlemmene …» (side 210-211). En slik framgangsmåte i presentasjonen av erfaringene fra lederdamene kunne brakt oss flere skritt framover.

Å forene ledelsen med massene betyr «Ta massenes ideer (spredte og usystematiske ideer) og konsentrer dem (forvandle dem gjennom studier til sammenfattede og systematiske ideer), gå deretter ut til massene og propager og forklar disse ideene inntil massene griper dem som sine egne, holder fast ved dem og omsetter dem i handling og prøver riktigheten av dem gjennom slik handling.» (side 212)

Det er altså ikke nok, syns Mao, å ta tak i spontane og rettferdige opprør. Skal opprøret virkelig ledes, må (de spredte og usystematiske) ideene bli oppsummert, og holdt sammen med tidligere erfaring til en ny og bedre teori. Litt av det har vi prøvd i denne artikkelen.

Referanser

Følgende tre artikler av Mao Tsetung er henta fra den norske utgaven av Skrifter i utvalg, Forlaget Oktober, Oslo 1972. Sidehenvisningene er fra den utgaven.

• Om praksis (side 48-62)
• Om motsigelsen (side 63-99)
• Noen spørsmål vedrørende metodene for ledelse (side 210-215)

av Hans Olav Brendberg

For bonden har samvirke vore ein måte å sikra stabil pris og leveranse, på stutt og lang sikt. Som eigar av bondesamvirke har han hatt eit ord med i laget – ogso etter at mjølka eller slaktelammet har fare frå garden. Og difor har og samvirkeideologien vore ein sjølvsagt del av norsk jordbruk.

Samvirkeideologien

Samvirkeideologien har vorte til saman med utviklinga av kapitalistiske marknader – og delvis som ein reaksjon på denne utviklinga. Samvirkeprinsippa, som går att i all samvirkeorganisering, er i grunnen svært enkle:

1. Ope medlemsskap
2. Mottaksplikt
3. Fordeling av utbyte etter leveransar
4. Opplysningsverksemd
5. Samarbeid med andre samvirketiltak
6. Eit medlem – ein stemme

Desse grunnleggjande prinsippa har vore so lettfattelege at samvirke har vore ei god løysing på ei rad oppgåver, og samvirke har vore ein del av ideologien både i bonderørsla og arbeidarrørsla. I bonderørsla var samvirke sjølve grunnsteinen i organiseringa – nett som fagforeininga var det i arbeidarrørsla.

Pionerane og smørprisen

Det sosialdemokratiske regimet i etterkrigstida hadde si Moses-myte i Menstadslaget, då rørsla gjekk over sivsjøen på veg mot etterkrigstidas Kaanan. Ogso i bonderørsla har ei hending liknande, mytiske dimensjonar: Tida då lastebilar gjorde vegen frå Gudbrandsdalen til Oslo so stutt at bønder frå langt borte kunne underby dei som låg nærare ned i tvangsauksjonar og krise. I denne perioden – tidleg i vårt hundreår – organiserte den austlandske bonderørsla seg som parti, samstundes som ho tømra samvirke for dei fleste jordbruksprodukt.

Mellomkrigskrisa vart prøvesteinen på samvirkeløysingane i jordbruket, og med kriseforliket mellom Hundseid og Nygaardsvold vart landbrukssamvirket ein del av den sosialdemokratiske orden. Faktisk i så stor grad at ein rett etter krigen dryfte kvar grensene mellom produsentsamvirke og forbrukarsamvirke skulle gå – privat kapital trongs jo ikkje.

No sende jo formell og mental Nato-medlemsskap snøggt slikt prat ned i arkivskuffene. Men landbrukssamvirke stod fast, sikra bonden marknadsmakt – og minnet om agrarkrisa sikra Loyaliteten. Og med den grunnfeste Loyaliteten på plass går vi inn i neste fasen av samvirke som ideologi: «Bygg Landet»-perioden. Gullalderen for det sosialdemokratiske, teknokratiske vekstregimet var òg ein gullalder for samvirke – men no i ei ny rolla.

Kapitalismen kjem under raude faner

I store landsluter vanta viktige kjennemerke på ein utvikla, kapitalistisk økonomi so seint som midt på femtitalet. Eit av dei viktigaste var at arbeidskraft ikkje var ein vare som vart omsett fritt på marknaden. Den kapitalistiske fridomen for arbeidaren – at han sel arbeidskrafta si som vare – krev sjølvsagt i utvikla form at han må selja arbeidskrafta som vare. Med det omfanget sjølveigd primærproduksjon hadde, fekk ein ikkje ein normalt fungerande arbeidsmarknad i til dømes Nord-Noreg. I landsdelen var omlag 50 % sjølvsysselsette i jordbruk og fiske, gjerne i kombinasjon. Tilgangen på arbeidskraft varierte difor etter onnene og sesongfiskeria – med underskot på arbeidskraft i lofotfiskemånadene, stort overskot utetter hausten. Men ein slik arbeidsmarknad var det særs vanskeleg å få ein utvikla, kapitalistisk industrisektor til å svara seg. Maskinane laut gå jamnt året rundt, skulle kapitalinvesteringane kasta av seg – og då sesongvariasjonane gjorde det uråd å få dette til, laut styresmaktene inn og subsidiera kapitalen til ei havgåande flåte og ein fiskeindustri med permanent arbeidskraftunderskot.

I denne stoda hadde samvirke ei lita, men særs viktig rolla å spela: Å skapa ein marknad for landbruksprodukt. Jordbruket var innretta på naturalieproduksjon, med sal av overskot frå bruket. Difor var det vanskeleg å få eit spesialisert og effektivt jordbruk til å bera seg: Det fanst ikkje automatisk marknader for produksjonsveksten som fylgde med spesialisering og effektivisering, og slik modernisering føresette sikker avsetnad til stabile prisar om ikkje kapitalkostnadene skulle svi meir enn dei gav i ekstra inntekt ved auka produksjon. Samvirke si marknadsregulering, med stor ideologisk legitimitet og offentleg kapital i ryggen, var kort og godt heilt naudsynt for å bryta opp det naturaliebaserte samlivet mellom bonden i stakk og fiskaren i bukse. Og denne politikken var vellukka: Frå slutten av femtitalet byrja den gamle hovudnæringa i landsdelen, kombinasjonsnæringa, å møta veggen. Jordbruk og fiske vart heilårsnæringar, og arbeidskraftoverskotet som tidlegare fanst utom onnene, vart heilårs arbeidskraftoverskot som søkte inn til veksande byar i og utom landsdelen – der dei vart marknad for dei nye bygdenæringane – heilårs jordbruk og fiske. Dei mest utprega kombinasjonsområda vart raskt forgubba – delvis med drahjelp av fråflyttingstilskudd som rokk til å koma langt på nyhuset.

Denne utviklinga var mest synleg i Nord-Noreg, men prosessen finn ein att i heile bygde-Noreg. Omleggjinga av fiske og skogbruk var motoren, men samvirke si evna til å skapa og regulera marknader for hadde sikra sterk ideologisk legitimitet i bygdesamfunnet.

Hammarn til Edvart – eit slag i lufta?

Reaksjonen på «bygg landet»-perioden, då eit hopetal bygdesamfunn vart lagt øyde, kom mot slutten av sekstitalet. Med Ottar Brox si analyse av utviklinga under Nord-Norgeplanen som ideologisk ammunisjon, hammarn til Edvart som fast innslag i ynskjekonserten og eit kraftig nei-fleirtal i folkerøystinga i 1972, var det teknokratiske utviklingsregimet kraftig diskredittert berre på nokre få år. I landbruket fata gloa eit par år etter EU-striden, då nokre bønder på Hitra byrja setja skattepengane på sperra konto midt i agurktida. Og det var ein verkeleg eksplosjon som kom – truleg har det sosialdemokratiske regimet aldri vore so truga som kring midten av 1970-talet. Utkant-arbeidarklassealliansen som hadde ført Nygaardsvold til kongens bord midt på tredvetalet var gjenoppliva – utanfor andsvarleg, sosialdemokratisk kontroll.

Korleis sosialdemokratiet fekk dempa uroa i arbeidarklassen og mellom fiskarane er ei historie for seg. I jordbruket vart opptrappingsvedtaket, med Berge Furre som saksordførar, sluppe ut som oljepengar på opprørt hav.

Opptrappingsvedtaket er eit samansett stykke politikk. I åra etter var det truleg inntektsmålet, med vanleg industriarbeidarinntekt for gjenomsnittsbonden, som vart mest fokusert. Og på slutten av 70-talet hadde truleg dette inntektsmålet stor støtte mellom folk flest. Samstundes: I ly av opptrappingsvedtaket forsvann omlag helvta av norske gardsbruk. Og pengane som flaut inn i – og mesta like snøggt ut av – av næringa vart til siloar, driftsbygningar og anna som førde til at ein nådde sjølvforsyningsmøla som ein hadde prata om i 1975 tidleg på 80-talet. Men ein stogga ikkje med det. Produksjonen vaks, sjølv om ein ikkje hadde bruk for overskotet. For effektivt og moderne landbruk – det er jo produksjonskapasitet.

For å handtera denne stoda, med overskotsproduksjon, nye krav til effektiv omsetning og ikkje minst å vera kanal for ein stor pott av oljepengane som kom rennande, fekk samvirke igjen nøkkeloppgåver. Dei norske mjølkepakkane vart standardiserte, meieriselskapa vart regionaliserte og for fyrste gong fekk me i røynda ein nasjonal matvaremarknad. Men om gardsbruk og meieri forsvann: Denne politikken hadde stor legitimitet på bygdene. Med inntektsmål og oljepengar i ryggen såg det ut som om det berre var siste kneika att får ein var framme i framtidslandet når det galdt norsk jordbruk. I ly av dette inntrykket bygde ein opp ein bruksstruktur og eit foredlings- og transportsystem som mot slutten av 80-talet gjorde at norsk jordbruk var slaktemoge og i godt hold. Det trongst berre ein slaktar.

I gryta hennar Gro

Med det har vi kome fram til stoda i dag. Då opptrappingsfesten tok slutt mot slutten av 80-talet, fekk samvirke andsvaret for å nytta ut den kapasiteten som var bygd ut i foredlingsindustrien på mest mogleg rasjonellt vis. Fyrst reiste tilsette og tillitsvalde rundt på møte etter møte og argumenterte for kor rasjonelt det var med sterke, regionale samvirke i staden for den gamle småstrukturen. Med regionalt i staden for lokalt eigarskap var resten av løpet greitt: Ved å slakta anlegg eitt for eitt, sikra ein stabile fleirtal hjå dei som såg von for sitt anlegg ved å leggja ned hine. Og dei som hadde mist sine lokale meieri og slakteri, dei gav ofte fan i alt anna enn utbetalingspris etterpå. For samvirkepampane var jo dèt det beste som kunne skje – tilsynelatande. Då kunne jo avgjerdene overlatast til presumtivt kompetente folk i styre og administrasjon – i staden for til kverulantar på meieriårsmøta. Men å gje fan er definitivt ikkje ein del av samvirkeprinsippa. Og det er dei me no kjem attende til.

Samvirkeprinsippa er ikkje nokon garanti, korkje for det eine eller det andre. Samvirke kan brukast, og har vorte brukt, til å løysa ei rad med oppgåver under omskapinga av Noreg i kapitalismen sitt bilete. Men det er heller ikkje tvil om at den norske småbonden si oppslutning om samvirke har vore solidaritet i praksis – og samvirke har gjeve han noko att for solidariteten. Men i dag har mammutsjuka kome so langt at ideologien og solidariteten blir flisa opp. Når det blir like meiningsfullt å reisa på årsmøte i regionmeieriet for å forsvara sitt lokale meieri, som det er å gå til åtak på ei vanleg veivals med berre turre nevane, då blir folk vonbrotne og byrjar gje fan. Og når bønder flest gjev fan, er sjølvsagt ikkje Kåre Syrstad i stand til å forsvara ei mjølkeomsetjing bygt på samvirkeprinsippa. Tida har soleis kome for å sprenga samvirke – og eggsamvirke ser ut til å verta pionerprosjektet i den litt spesielle forma for «union busting» vi vil få i norsk landbruk.

Samvirke som økonomi

Med det avsluttar eg denne stutte skissa til ei politisk soge for det norske landbrukssamvirket. Men samvirke er sjølvsagt ikkje berre ideologi og politikk. Samvirke er ogso butikk – tonn på tonn med kjøt, mjølk og egg på veg frå garden til matbordet. Nøkkelen til å skjøna samvirke si rolla i norsk landbruksøkonomi er marknadsreguleringa. Det er her skiljet går mellom Noreg og EU-landa, og Noreg og USA.

Produksjon av mat har sine særtrekk. Eit av dei viktigaste særtrekka er at folk skal ha jamn tilførsel av mat, og at marknaden ikkje svingar opp og ned på same viset som når det gjeld andre vareslag. På hi sida er produksjonen i landbruket avhenging av naturen, med dei sesongvekslingane som fylgjer med. Og for mange vareslag må ikkje tidsavstanden mellom fjøs og matbord verta for stor – ein må ha foredlingsanlegg og transport som kan handtera sesongvekslingar, og planleggja for dei. Og ikkje minst: Med dei kapitalkostnadene ein har på ein vanleg gard i dag, må gardbrukaren vita at han får selt produkta sine til ein brukbar pris, ogso om 5-6år, om han i det heile skal våga å investera. Summen av alle desse omsyna gjer at marknadsbasert jordbruk er, og må vera, planøkonomi. Og det sentrale i landbruket sin planøkonomi er marknadsreguleringa. Utan marknadsregulering vil matproduksjonen verta ustabil. Det kan på eine sida fåra til tome butikkhyller, eller på hi sida til at bonden vert sitjande med slakt eller mjølk ingen vil kjøpa. Båe delar vil svekka tilliten til omsetningssystemet – utan at eg her skal gå inn på kva det kan føra til.

Det sentrale er altso marknadsreguleringa, og makta over marknadsreguleringa. Den som sit med handa på rattet i høve til denne mekanismen, kan i stor grad avgjera kva som løner seg, og ikkje løner seg, i matproduksjonen. I USA er det store monopolselskap, til dømes korngigantar som Cargill, som kontrollerer marknadene so mykje at dei kan styra planøkonomien i landbruket. Amerikansk landbrukspolitikk vert soleis i stor grad avgjort på styreromma i desse selskapa. I EU er det den sams landbrukspolitikken – CAP – som syter for det same. CAP byggjer på eit system med garanterte minsteprisar til produsent. So lenge fellesskapet garanterar for ein viss pris, er det ingenting som held attende om produksjonen veks ut over forbruket. Dette gjev kroniske strukturvanskar knytt til lagring og overskotsproduksjon, og 2/3 av det samla EU-budsjettet går til å handtera dei strukturelle vanskane som fylgjer med CAP. I særs liten grad går desse pengane til bøndene. Dei forsvinn i transportstøtte, lagerstøtte, eksportstøtte og liknande – alt saman støtte retta inn mot marknadsaktørane.

I samanlikning er den norske marknadsreguleringa mesta gratis. Marknadsreguleringa skjer via jordbrukstingingane, som fastset maksimalprisar for landbruksvarer. Faglaga, som tingar for jordbruket, overlet so til samvirke å nå desse prisane. Marknadsreguleringa er stabil, avdi samvirke har so stor marknadsdel at ein har dominerande marknadsmakt. Heile mekanismen er soleis ei blanding av offentleg marknadsregulering – staten som tingingspart i jordbrukstingingane – og privat marknadsregulering: Samvirke. Avdi samvirke er bondeeigd, og interessert i å få prisar for varene sine, får ein ikkje same overproduksjonsmekanismen som i CAP, sjølv om ein sjølvsagt har overproduksjonsproblem.

Meieridrifta i Noreg er kanskje det beste dømet på kor sinnrikt det norske systemet for marknadsregulering fungerer. Mjølk går til ei rad produkt: Konsummjølk, ost, smør, turrmjølk, yoghurt og fleire. Målet til meierisamvirket er å selja mest mogleg av mjølka – avdi overproduksjon ein ikkje får betalt for, er reint underskot so lenge ein sit med mottaksplikt. Difor er økonomien i dei ulike produksjonane særs ulik. Fyrst og fremst er det konsummjølk som gjev pengar i kassa. Smør går berre i balanse, turrmjølk er reint underskot.

Ut frå rein bedriftsøkonomi kan ikkje turrmjølkproduksjon i Noreg forsvarast. Men for NML er det betre økonomi i å turka mjølka, og få selt ho, enn å lata ho rotna på tank – eventuelt nytta henne til får. Og ved å la konsummjølkproduksjonen subsidiera dei andre produksjonskjedene, får ein pengar for meir av mjølka – og større samla inntekter. Men dette verkar sjølvsagt berre so lenge all mjølka går gjenom NML. Det er sårs lett å sprenga akkorten ved å sleppa andre til på konsummjølk – slik at NML må kutta ned prisen på konsummjålka, eventuelt får mottaksplikt på meir mjølk ein ikkje får selt. Om styresmaktene vil, er det svært lett å skapa ubalanse i heile dette fint avvegde reguleringssystemet. Greier ein skapa store ubalansar, vil konstnadene koma på rekneskapen til dei som sit med reguleringsandsvar og mottaksplikt – i praksis samvirke. For å handtera desse auka kostnadene, kan NML snart koma til det punktet der dei lyt divisjonera dei ulike produksjonsløypene for å sikra bedriftsøkonomisk lønsemd i kvar einskild del av systemet sitt. Turrmjølk til matvareindustrien vil då stiga so mykje i pris at det vil vera heilt urealistisk å halda oppe grensevernet – og NML vil her og andre stader sitja att med for mykje mjølk. Utan at eg kjenner talet, kan truleg mellom 1/3 og helvta av norsk mjølkeproduksjon verta overskot som det ikkje finst marknad for, om ein slepp laus desse mekanismane.

I denne stoda har samvirkeleiarane sytt for å koma seg i posisjon mellom borken og veden. I lang tid har dei samhandla med staten og landbruksdepartementet, og lojalt fylgd den landbrukspolitikken som har rådd der i garden. Når eigne medlemer har vore i vegen, har dei visst å utmanøvrera dei. Når staten i dag knapt har serlege skruplar med å avvikla heile samvirkesystemet i matvareindustrien, veit samvirkeleiarane at staten har all verda med biletkort på handa – so lenge dei torer å setja marknadsreguleringsmekanismen på spel. Samvirke sit med svarteper, samfunnsandsvar, mottaksplikt, fraktutjamning m.m. – utan dekning på kontoen om ikkje staten gjev dei høve til å ha den marknadsposisjonen dei treng.

Og styrer og administrasjon har sytt for å få så stor avstand til eigarane sine, at dei ikkje trur på at norske bønder vil ofra noko for å sikra samvirke, om det kjem til open kamp. Dei har i så mange tiår halde på med medlemsfordelar at dei trur det einaste som bønder ser, er kortsiktig eigeninteresse. At også bønder kan sjå langsiktige utviklingsliner i landbruket – nei, den tanken er fjern. Utan å få makt i råmelover og fullmakter frå departementet, og utan å sjå den makta som kan liggja i mobilisering av eigne medlemer, skal altso dei ulike samvirkeverksemdene gå inn i samhandling med hinmannen sjølv – den vidunderlege, nye marknadsliberalismen, og dei særs sjølvmedvitne daglegvarebaronane. Nett i den stoda er kommandohøgda i norsk landbruksøkonomi i dag.

Samvirke og klasse

Samvirkeverksemdene i landbruket er eigd kollektivt av ein klasse i det norske samfunnet, dengamle småborgarskapen – bøndene. Som klasse har desse vorte meir og meir eins i etterkrigstida. Rett etter krigen var bønder alt frå rein naturalieproduksjon til jordeigarar som i hovudsak administrerte bruket, og eigna til seg meirverdi frå andre sitt arbeid. Sjølvbergingsbøndene bygde anten ut eller forsvann, den norske storbonden kjøpte seg maskinar i staden for landarbeidarar – og med det forsvann høvet til å leva beinveges på meirverdien frå andre sitt arbeid. Det er denne gruppa av meir og meir like bønder som eig samvirke – i jussen og teorien.

I praksis er samvirke storindustri – meieria omset for over 10 milliardar i året. Og samvirkeorganisasjonane har etterkvart vorte slik at dei gjev administrasjonen på toppen den handlefridomen ein vanleg industrikapitalist treng. Tillitsverva nedetter er fyllt av folk som veit at alt godt kjem ovanfrå.

Med andre ord: Dei som i praksis eig milliardverksemder i norsk matvareindustri, er i alle meiningsfyllte tydingar av ordet borgarskap. I hovudsak vil det vera festtaleretorikken som skil dei frå andre borgarar. Samvirkeborgarskapen har vakse fram innanfor råmene av det sosialdemokratiske etterkrigsregimet, med fullmakt til å laga omsetningssystem for matvarer som har vore tenlege for systemet som heilskap. Detta er det ålmene. Men det er òg desse borgarane som melder seg ut or NHO, og gjev millionar til Nei til EU. Det særskilde er soleis ikkje uviktig, om me skal dryfta klassar og klassealliansar. For borgarane i landbrukssamvirke sit truleg på dei minst omsettelege verdipapira i norsk industri – tillitsverv i ein bondeeigd industri som einast gjev overskot so lenge det er politisk oppslutning om at det skal bu folk i heile Noreg.

Kva gjer me?

Slaget om norsk landbrukspolitikk i åra frametter, vil truleg bli slaget om marknadsmakta til samvirke. Utan samvirke kan me truleg gløyma den norske bruksstrukturen, busetnadsmål og levedyktige lokalsamfunn i utkant-Noreg. Samsstundes er det slett ikkje berre-berre å forsvara samvirke – til det har dei fleste norske samvirkeverksemder alt for mange svin på skogen. Skal ein snu dagens krise til ei nyoppvekking av samvirketanken blant norske bønder er medisinen i prinsippet enkel nok å skriva ut: Skarp kritikk – og klår solidaritet mot samvirke. Korleis detta skal gjerast i praksis – det vert ei heilt onnor sak. Men det lyt gjerast. Samvirke gjev høve til å gjera matvareomsetning til politikk, til medvitne vegval, til produsentkontroll og utjamning. Greier ein sprenga samvirke, er bønnebrev til Reitan det næraste ein kjem det same. Det er eit dårleg byte. Åtaket mot samvirke er ein del av ein heilskapleg politikk for å byta ut røystesedlar med pengesedlar. I den stoda burde det ikkje vera vanskeleg å velja.

1. Erik Ness: Saksa
2. Siri Jensen: Rapport fra Beijing
3. Bente Volder: India – organisering av kvinner i uformell sektor
4. Kjersti Ericsson: Verden – og hvor vi ser den fra
5. Peggy Antrobus: Strukturendring: Helbredelse eller forbannelse?
6. Geir Sundet: Metafysikk for eksperter – eller et praktisk redskap?
7. Diethard Möller: Planøkonomi og kompromisser
8. Lars Åke Karlgren: Gemensam aktionsenhet
9. Johan Petter Andresen: Kommentar til Peggy Antrobus
10. Kjersti Ericsson: Replikk til Gun Kessle og Jan Myrdal

---

Globaliseringa av økonomien, og den omfattende volden mot og kontrollen av kvinner og kvinners kropp, var gjennomgående temaer på kvinnekonferansen i Beijing. Diskusjonene synliggjorde først og fremst kvinners fantastiske evne til å overleve og den voldsomme krafta som ligger i kvinners felles opprør.

Rundt 14.000 kvinner fra Asia av over 30.000 var påmeldt den alternative kvinnekonferansen i Beijing, NGO-Forum 1995 (Non Government Organisations).

Kvinnene snakket om sine egne erfaringer og om hvordan de organiserte seg. Det var kvinner fra tredjeverdenland som dominerte. Konferansen var ikke preget av folk som snakket på vegne av andre – i kontrast til for eksempel den alternative miljøkonferansen i Rio, sa en som hadde vært der. Tredjeverden-stemmene var tydeligere og sterkere enn i Nairobi for 10 år siden. I kampen mot omskjæring er det de afrikanske kvinnene som har tatt den definitive føringa.

Klasse og rase kom sterkere inn i debatten. Fra hun som organiserte hushjelper i Sør-Afrika, og pekte på at mange kvinner på konferansen kanskje hadde hushjelper hjemme. Fra feminister som understreket at feminismen står for grunnleggende systemforandring og er klar på spørsmålene om klasse, rasisme og alle former for undertrykking. Fra en ung svart kvinne som ikke ville tvinges til å velge mellom hvilken undertrykking som var den viktigste. Hun ville slåss mot både kvinne-, klasse- og rasistisk undertrykking slik den er vevd sammen. Det ble tydelig at fellesinteressene som kvinner må defineres av dem som er underst, for ikke å bygge rasisme, klasseundertrykking og homofobi inn i plattformen for kvinnekampen. Tanker fra Kjersti Ericssons bok Den flerstemmige revolusjonen hadde gjenklang her.

Fundamentalistene var synlige og offensive med demonstrasjoner og slagord, ProVita stilte opp på abortseminar. Mens konferansen tok opp: Framveksten av konservatisme i dens ulike former: religiøs, nasjonalistisk, rasistisk/etnisk og homofobisk. Striden gikk ikke mellom muslimske og vestlige kvinner. Blant de muslimske kvinnene var det mange ulike syn, både på kvinnenes rolle og på islam. Og nettverket Kvinner mot fundamentalisme omfatter kvinner fra mange ulike land og religioner.

Siden forrige kvinnekonferanse i Nairobi har den økonomiske utviklinga satt leveforhold og rettigheter under press også i den vestlige verden. Dette har gjort enheten mellom kvinnene i tredje verden og i vestlige land tydeligere. Vi slåss mot den samme undertrykkinga, vi er opptatt av de samme spørsmåla selv om en ikke skal bagatellisere forskjellene når det gjelder livsvilkår. Vi har et særegent ansvar for å ta opp kampen mot våre egne regjeringers og næringslivs rolle overfor tredje verden, for å være illojale europeere og nordkvinner. Opp mot idylliseringa av Norge som likestillingsforbilde, demonstrerte Kvinnefronten mot Grete Berget på Forum, blant annet mot utkastelse av asylsøkere. Og vi deltok på de kurdiske kvinnenes seminar, der vi sammen med tyske deltakere tok avstand fra våre regjeringers og Natos aktive rolle i krigen mot kurderne. Mens en ung dame fra Hellas naivt erklærte at hennes land aldri hadde undertrykt noe annet land.

Forum var en sammensatt forsamling fra kvinneorganisasjoner, aktivistgrupper, utallige prosjekter, universiteter og forskningsinstitusjoner, regjerings- og kommunebyråkrati og fagbevegelse fra grasrot til regjeringskretser. Her var opplagt også ulike interesser.

Den pakistanske feministen Nighat Said Khan satte søkelys på noen viktige motsigelser. Hun mente det var nødvendig å kaste et sjølkritisk blikk på utviklinga som har ført til at mange av de etablerte feminister som i Nairobi deltok på Forum, denne gangen er en del av den offisielle konferansen med posisjoner i FN eller i nasjonale regjeringer. Og se på om ulike former for økonomisk støtte fra FN-systemet er med på dirigere kvinnegruppers dagsorden, gjennom prosjektjobbing planlagt utfra hva det er mulig å få støtte til. Hun spissformulerte det slik:

Det er ikke kvinnebevegelsens oppgave å skaffe kvinner tre måltider om dagen, det er regjeringenes oppgave. Feminismens mål er systemforandring, ikke like rettigheter slik det er i dag.

Hun kritiserte tendensen til å ufarliggjøre kvinnekampen ved å snakke kjønnsnøytralt om diskriminering istedenfor om kvinneundertrykking, og dermed ende opp med å være opptatt av menn. Resultatet er krav om mannestudier, mannekvotering etc. Analysen blir at ulikhetene skyldes sosialiseringa, slik at hvis man bare endrer oppdragelsen av menna, så er problemene løst. Det hørtes ut som en beskrivelse av Grete Bergets linje.

Kamp for å bli synlige

Arrangørene var opptatt av å kontrollere denne kraftfulle kvinneforsamlinga, forlagt utafor Beijing for å hindre smittefare til befolkningen. Innafor konferanseområdet fikk vi stort sett demonstrere fritt, men det var i hvert fall tre grupper som ble trakassert.

Eksil-tibetanere fikk materiale beslaglagt. Kineserne prøvde også å hindre dem i å holde pressekonferanse i Nordisk rom, men de fikk fysisk og politisk støtte fra nordiske kvinner. Samtidig var dette bare et av mange undertrykte folk som sloss for å bli synlige på. Forum Kvinner fra Kurdistan hadde seminarer, kvinner fra urbefolkning og nasjonale minoriteter la fram sin situasjon.

Funksjonshemma kvinner brukte Forum til synliggjøring og nettverksbygging. De ble budt elendige boforhold, og fikk store problemer med spesialtransport og adkomst til Forum. Det ble sagt at Forum-arrangørene truet med boikott av resten av konferansen.

Lesbiske hadde for første gang et eget konferansetelt, med stor aktivitet også av regionale nettverk. De ble fotografert, løpesedler som opplyste om lovgivning i USA og Kina, beslaglagt, rom ransaket. På forhånd var det spredt i Kina at alle Forum-deltakerne var lesbiske og prostituerte. Kvinner som klarer seg uten menn, oppleves som en voldsom trussel mot den rådende orden. Men lesbiske hadde også Forums største demonstrasjon og hadde lesbefest på diskotek i Beijing.

Helheten

Det er vanskelig å si noe helhetlig om sine inntrykk, når en har fått med seg 14 av de ca. 3.000 seminarene. For meg står likevel to store samletema fram fra mylderet: De enorme konsekvensene av det som omtales som globaliseringen av økonomien og den omfattende, gjennomgripende volden mot og kontrollen av kvinner og kvinners kropp. Disse temaene avdekket enorme lidelser, men synliggjorde først og fremst kvinners fantastiske evne til å overleve og den voldsomme krafta som ligger i kvinners felles opprør. De koreanske kvinnene som var såkalte comfort women for de japanske soldatene under andre verdenskrig, står nå fram og snakker og krever offisiell beklagelse og erstatning. De fortalte om heroinsprøyter for å tåle 50 soldater om dagen. Og de sa at de var kommet til Beijing for å si at de ville leve.

Å oppleve krafta i kvinnenes kamp for overlevelse og forandring, ikke bare med hodet, men fysisk med alle sansene, er for meg den store opplevelsen som ikke har ord.

Globalisering

Den viktigste utfordringa for alle som vil forandre verden, er å forstå den voldsomme krafta som ligger i kvinners opprør. Og at kvinneperspektivet ikke er et delområde som innsnevrer forståelsen og ekskluderer andre sider, men at det utvider helheten og gjør det mulig å se og forstå mer.

Vi må lære av kunnskapene og de helhetlige analysene av globaliseringa av økonomien fra dem som blir hardest rammet av alle konsekvensene.

Multinasjonale selskaper konkurrerer på verdensbasis, undergraver nasjonal industri og dikterer arbeids- og lønnsbetingelser. Et system basert på underleverandører gjør at eierforholda er uklare, arbeidsgiveren ofte usynlig og kamp nesten umulig. Kvinnene utnyttes som ekstremt fleksibel arbeidskraft i midlertidige jobber uten rettigheter, til en viss grad etterspurt, i hvert fall så lenge de er unge. Vi traff en 35 år gammel kvinne fra Hongkong som hadde jobba siden hun var 13. Hun gråt da hun fortalte at nå var hun for gammel. I Japan ansetter de kvinner på midlertidige kontrakter selv om de jobber i årevis, for å omgå rettigheter og kunne sparke dem som de vil.

Verdensbanken og Pengefondets strukturtilpasningsprogrammer, SAP, tvinger regjeringene til å åpne økonomien for utenlandsk kapital og skjære ned på offentlige utgifter til helse, utdanning etc. Jordbruksproduksjon for eksport erstatter kvinnenes matproduksjon som familiene skal leve av. Ressurser som jord, vann og brensel forsvinner. For kvinner er miljøspørsmål ikke spørsmål om en framtidig katastrofe, men om hverdagens slit for å overleve. For kvinner i urbefolkning som tvangsflyttes når utenlandsk kapital skal bygge dammer eller gruver, blir dette enda klarere. Kvinner fra Biliar i India fortalte hvordan menn i familier med en viss inntekt, fikk tilbud om jobb i gruva. Kvinner, som tidligere hadde hatt en viktig økonomisk rolle, og familier med lavere inntekt, fikk ingenting.

Mange var opptatt av statens rolle, som aktiv døråpner for kapitalen, og at det må stilles krav til staten om å ta ansvar for innbyggernes helse, utdanning etc. I dag får NGOer støtte fra vestlige regjeringer til enkeltprosjekter for helse, utdanning, arbeid etc, samtidig som de samme regjeringene støtter opp under Verdensbankens krav om at staten skal kutte ned på sine utgifter til det samme. Slik undergraves både statens ansvar og innbyggernes rettigheter, og hjelpen blir en del av imperialismen (uten at dette begrepet ble brukt).

Uansett hvilket tema som var utgangspunktet, analysen knytta sammen konsekvensene for den nasjonale økonomien, for arbeiderne og fagforeningsorganisering, for kvinnene, urbefolkning, og for miljø og utvikling i vid forstand.

Vold mot kvinner

Det ble også trukket en tydelig sammenheng mellom den økonomiske utviklinga og kvinnehandel/seksualisert vold mot kvinner. Fattigdom og arbeidsløshet gjør at kvinner tar jobb i andre land. Kvinneandelen av arbeidere som jobber utafor eget land, øker kraftig. Svært mange jobber som hushjelper, der de nærmest blir holdt som slaver i familiene. Ei filippinsk hushjelp er nylig blitt henrettet og ei annen benådet for drap på arbeidsgiveren i selvforsvar. Mange importeres også til sextjenester og underholdningsindustrien. 70.000 kvinner blir årlig importert til underholdningsindustrien i Japan på 6 måneders oppholdstillatelse. Mange får lønna utbetalt på flyplassen når de sendes hjem. Kvinner som ikke er registrert hos myndighetene eller er fratatt papirene sine, tør ikke protestere. Arbeidsløsheten og den seksualiserte volden mot kvinner henger tett i hop.

Ta volden mot kvinner og kontrollen av kvinners kropp på alvor, oppfatte det som systemtrekk ved kapitalismen og imperialismen og en daglig av del av kvinners liv.

100 millioner kvinner mangler i verden. De er borte på grunn av abort av jentefostre, drap på jentebabyer, diskriminering i tilgang på mat og helsetjenester, omskjæring, usikre forhold under svangerskap og fødsler (UNDPs World Report 1993). Både disse overgrepene og mange andre ble belyst på høringa The Asian Women’s Human Rights Council gjennomførte om forbrytelser mot kvinner, vold, økonomisk utsulting, krig etc. Det setter blant annet sensasjonsoppslagene om jentedrap i Kina i relieff. Vold mot kvinner er et systemtrekk ved verden i dag.

Salg av kvinner, både innafor og over landegrensene, er raskt økende. Aktivister pekte på at arbeidet for å stoppe dette blir motarbeidet av den økonomiske utviklinga. Sexindustrien skaffer valuta, fattigdom og arbeidsløshet gjør det mulig for oppkjøpere å få tak i unge jenter (og gutter). Og de blir stadig yngre. Hvite rike menn vil ha dem slik for de tror de da unngår aids. Oppkjøperne bruker flytende masse som utvider seg når den stivner, i skjeden på jenter ned til 8 år, for å utvide den slik at de kan misbrukes.

På et seminar om karibisk feminisme snakket en flott svart ung jente fra de karibiske øyer om hva det gjør med oss, når selve den seksuelle utfoldelsen, livsgleden, kroppen vår, alt fra tidlig ungdom sjelden oppleves uten rasisme eller sexisme. Og hun sa det litt undrende slik: – Det er en grunnleggende radikal ide at kvinner skal kunne eie sin egen kropp.

Nettverk

Sette oss inn i erfaringer med organisering og motstand. Skaffe oss mer kunnskap om hva som foregår.

På konferansen fantes alle slags organisering, fra enkeltgrupper på lokalplanet til større nettverk som jobba i forhold til regjeringer i mange land. For eksempel i Asia en rekke nettverk på ulike saksområder, i tillegg til et omfattende samarbeid mellom NGOene i regionen, styrket av planleggingsprosessen fram til Beijing der de møttes 17 ganger.

Her er noen eksempler på viktige nettverk:

• DAWN, Development Alternative with Women for a New Era. Dette er et nettverk av kvinneforskere i 17 land i sør, i nær kontakt med kvinneaktivister, som har arbeidet siden Nairobi-konferansen i 1985.
• Coalition against trafficking in women består av organisasjoner i mange land og jobber mot kvinnehandel. Kvinnefronten er tilslutta.
• Inter African Commitee jobber mot omskjæring og har komiteer i 13 land. De driver et omfattende arbeid retta inn på kvinnene, lokalsamfunnet og på å skaffe dem som i dag driver med omskjæring, status og levebrød på annen måte.
• Gabriela, kvinneorganisasjonen i den demokratiske fronten på Filippinene, har sitt eget nettverk av aktivistorganisasjoner. Både for å støtte den filippinske kampen og utveksle erfaringer.

Noen av oss var spesielt interessert i nettverk i forhold til organisering av kvinnearbeidere, både kvinneorganisering, fagorganisering og på tvers.

• Komiteen for asiatiske kvinner organiserte seminar med arbeidere fra land som Japan, Korea, Malaysia, Thailand, Hongkong etc, og har lenge jobbet med ulike tilnærminger til organisering av kvinnearbeidere. De jobber både gjennom direkte fagforeningsarbeid og gjennom kvinnegrupper, kvinnesentre etc. I Malaysia er fagforeninger forbudt i den elektroniske industrien i sonene. Arbeiderne fortalte om kamp for organisering, streikekamp og mot oppsigelser.
• SEWA, indisk organisasjon av fattige kvinner som driver for seg selv, i svært enkel betydning (se egen artikkel av Bente Volder).
• Et nettverk av grupper som organiserer innvandrerkvinner hadde seminar om innvandrerkvinner i G7-landa, i stor grad hushjelper. Den første oppgaven var å gjøre spørsmålet synlig, en stor del er ikke registrert. Det er nødvendig å vise kvinnene at de har rettigheter, ikke er kriminelle. Det trengs sentre der de kan søke tilflukt fra arbeidsgiverne. Kampen må reises om skikkelige arbeidskontrakter, og myndighetene må presses til å bry seg, både i avsender og mottakerlandet. Det er viktig med samarbeid mellom innvandrergrupper og andre kvinnegrupper. Migrant Forum in Asia var spesielt aktive.
• Vi traff også kvinner som jobba med organisering av hjemmearbeidere i Australia, med innfallsvinkel både fra lokalorganisering, kvinneorganisering og fagforeninger.

I vår del av verden er det nettverk som EAPN (nettverk for fattige i EU) og ENOPIF (nettverk for enforeldrefamilier). Og vi traff på ei flott dame som snakket om rasisme i EU.

Reise diskusjonen om revolusjon og sosialisme i kvinnebevegelsen, ikke utenfra, men utfra kvinnebevegelsens egen helhetsanalyse.

Den nye kvinnebevegelsen har mange steder vokst fram parallelt med andre folkelige bevegelser på 70-tallet. Men etterhvert har holdninga til kvinnespørsmålet ført til splittelser mellom ulike venstrebevegelser og kvinnene, som for eksempel i Den dominikanske republikk og i Latin-Amerika. Mange feminister på venstresida har opplevd å bli møtt med at de ikke representerer arbeiderklassen, er vestlige feminister, bare middelklassen i byene etc. Dette gjør at venstrepartier må bevise sin troverdighet i kvinnespørsmål og vilje til å lære, før de kan vente å bli lytta til.

Lokk på strategidebatten

Fra Nairobi til Beijing har analysene blitt klarere og kritikken av den rådende utvikling skarpere. Tredje verdens kvinner sier fra at dette vil de ikke ha. Samtidig opplevde vi at diskusjonene om strategien framover ikke sto i forhold til erfaringene, organiseringa og krafta.

DAWN er av dem som klarest stiller oppgaven å utvikle alternativ til dagens dominerende utvikling. I sin plattform for konferansen heter det siste kapittelet treffende nok: Fra det er ikke noe alternativ til det må være et alternativ. De har ikke har noen ny modell, noen ny blåkopi, men et sett av metoder eller prosesser som vi føler er avgjørende hvis vi skal være i stand til å bevege oss ut av krisene vi nå ser ut til å være låst i. Det første er å fortsette å utfordre de ødeleggende dimensjonene og effektene av globaliseringa, lokalt, nasjonalt og globalt. Det andre er å arbeide for å omforme staten, slik at regjeringene kan begynne å tjene folket og spesielt kvinnene, og det tredje er å legge krefter i bygging og styrking av institusjonene i det sivile samfunn, hvor kvinnebevegelsen er en del. Konkret drøftes spørsmål fra skatt på finanstransaksjoner og sletting av gjeld til styrking av folkelige organisasjoner og alliansen mellom dem.

Det er likevel tydelig at kapitalismens offensiv og utviklinga i de landa som var eller kalte seg sosialistiske, for tiden legger et lokk på diskusjonen om alternativer. Strategi, i den grad det tas opp, diskuteres uten at det problematiseres om det er mulig innafor en kapitalistisk og imperialistisk verdensorden.

Vårt eget seminar

Det seminaret vi var med å arrangere, var et av de få som snakket om revolusjon og sosialisme.

Arrangørene var fra Nepal, Filippinene, Tyskland, Danmark og Norge. (Vi hadde også kontakt på forhånd med ERNK (kurdernes frigjøringsfront), Argentina og Bangladesh, men av ulike grunner fikk vi ikke til å møtes.)

På løpeseddelen vi delte ut sto det: Shulamith Firestone once said that we have to pose feminist questions and give them marxist answers. Perhaps we also have to pose marxist questions and give them feminist answers?

Det kom 70 folk (i et lokale til 50) fra ulike deler av verden: Joan Hinton (søsteren til William Hinton som skrev Fanshen), som har bodd i Kina i 50 år, organisatorer av arbeiderdamer i Malaysia, medlemmer av to tyske kvinnegrupper, en aktivist fra Prarie Fire Committee i San Franscisco, to fra All Indian Democratic Women Association med flere millioner medlemmer, flere fra Filippinene, en tidligere m-l-dame fra Canada, ei som jobba med urbefolkningens kamp i India, forskere fra kvinnestudiene på Asian Institute of Technology i Bangkok.

Coni fra Filippinene la hovedvekta på at kvinnene må kjempe mot imperialismen. Binda fortalte konkret om forholda for kvinner i Nepal og Christiane la vekt på MLPDs arbeid i Tyskland. Vårt innlegg tok opp noen av våre prinsippstandpunkter, om kvinnekampen som revolusjonær kraft, kvinnene i arbeiderklassen, nødvendigheten av kvinneorganisering/kvinnebevissthet, betydninga av å jobbe på tvers etc. I tillegg hadde vi bestemt oss for å legge vekt på undertrykkinga som tar form av kontroll over kvinners kropp; fordi slike spørsmål ikke har blitt regnet som viktig innafor en m-l-tradisjon. Og vi reiste spørsmålet om revolusjon.

Debatten gikk i skjæringspunktet mellom m-l-tradisjonen og feminister (også noen av dem tidligere m-l-ere). Betydningen av uavhengig kvinneorganisering var ett viktig punkt. Synet på borgerlig feminisme kom også opp. Er det vår verdensomspennende fiende, eller er det viktig å analysere krav og linjer konkret for å se hva som tjener kvinnekampen. Borgerlig feminisme er altfor ofte brukt til å stemple kvinneaktivister til at vi kan være lettvinte med begrepet.

En indisk dame (fra CPI-m, revisjonistene) tok opp at det første kapitalistene gjorde da de overtok i de sosialistiske landa var å fjerne fordelene som kvinnene hadde vunnet. Ei amerikansk aktivist kommenterte at det skjedde nok heller fordi disse landa aldri hadde kvittet seg med patriarkatet, og at det kanskje var en av grunnene til at det gikk som det gikk. Hun tok også opp betydningen av undertrykkinga av svarte i et land som USA, det er ikke bare kvinnene som trenger særegen organisering og bevissthet. Ingen politiske organisasjoner og kamper kommer utenom dette spørsmålet.

Menn i venstrebevegelsenes holdning til kvinnespørsmål var også gjenstand for kritiske spørsmål. Ei amerikansk dame som hadde vært m-l-er, og nå var feminist som hadde kvittet seg med Lenin, men ikke Marx, tok opp motsetningen mellom demokratisk sentralisme og underordning under disiplin og betydningen av at kvinner finner fram til og har tillit til sine egne vurderinger.

Mange ville være med i et nettverk og diskutere videre. Arrangørene hadde noen videre samtaler, det var tydelig at seminaret også avdekket uenighet mellom oss. Særlig når det gjaldt betydningen av uavhengig kvinneorganisering og synet på feminismen. Vi har mange spennende diskusjoner å følge opp, både med m-l-partier i andre land, og med kvinneaktivister og revolusjonære som var interessert i videre kontakt. Over hele verden er det kvinner av vår politiske generasjon, med masse erfaringer fra allsidig politisk kamp som kvinner, som langt på vei tenker som oss. Og det fins yngre kvinner som også står midt oppi dagens kamper og vil slåss både som kvinner og allsidige aktivister.

---

SEWA – Self Employed Women’s Association – er en fagforening i India som har gått nye veier for å organisere ut fra fattige kvinners behov og muligheter, skriver Bente Volder etter kvinnekonferansen i Beijing.

SEWA ble stiftet i 1972 av en gruppe småprodusenter som var hjemmearbeidere. I utgangspunktet var SEWA en fløy av tekstilarbeiderforeninga. De ble ekskludert derfra i 1981, da de tok opp saken til kasteløse kvinner. SEWA er en registrert fagforening og er partipolitisk uavhengig. De bygger på Mahatma Ghandis filosofi. SEWA organiserer:

1. Hjemmeproduserende som produserer klær, som vever, spinner, broderer osv.
2. Småselgere som selger grønnsaker, frukt, egg, fisk osv. på markedene eller bærer varene sine og driver gatesalg.
3. Servicearbeidere – blant annet landarbeidere, kvinner som samler vekster i skogen, fillesamlere, laste- og lossearbeidere, renholdere, vaskere, kvinner som lager mat de selger, kontraktarbeider og andre.

Disse kvinnene er satt utenfor det organiserte arbeidslivet, med de rettighetene og reguleringene som følger med det. 94 % av den kvinnelige arbeidsstokken i India er sjølansatt, de overlever gjennom arbeid i uformell sektor. SEWA har 143.000 medlemmer og finnes i 7 delstater. SEWA har 150 heltidsansatte på landsplan. Lokalt utgir de avis som kommer ut hver fjortende dag. På landsplan utgir de et månedsmagasin.

SEWA driver en egen kooperativ bank. Utgangspunktet var at det var svært vanskelig for kvinner å få lån, for eksempel til en symaskin. Krav for å åpne bank var en kapital på 100.000 rupier, en usannsynlig sum for fattige kvinner. 4.000 kvinner samlet inn summen, og banken ble registrert. De har lært og utviklet drifta underveis. I dag har banken 35.000 innskytere, og en forvaltningskapital på 6 millioner rupier. De har innredet buss som mobil bank. Kvinnene lager sparegrupper som administreres av dem sjøl, og setter pengene i banken.

SEWA driver ulike produksjonskooperativ, helsekooperativ, barnehagesenter, forsikringsgrupper med forsikringer som dekker svangerskap, sjukdom, død, det å bli enke.

Bøllekurs hos SEWA

SEWA organiserer ikke medlemmer enkeltvis. Kvinnene må organisere en gruppe. Organiseringa tar utgangspunkt i at alle kvinner har utviklingsmuligheter, og kan vokse og lære når de får mulighet. De har egne utdanningsopplegg for å bygge opp kvinners sjøltillit, ferdigheter og kunnskap.

Kursene varer bare 2 dager, for tapt tid betyr tapt inntekt. Den første oppgaven på kurset er å presentere seg. De skal si navnet sitt, hvor de kommer fra, hva de gjør. Det er krevende. Sjøl om de har et navn, er det nesten fremmed for dem, de er en manns datter, søster, kone. Og sjøl om de ofte er ryggraden i familiens økonomi, føler de sjøl at det de gjør er lite verdt. Presentasjonene deres blir videofilmet, de filmer hverandre. Når de den andre dagen får se seg sjøl, og ser seg som personer i seg sjøl, er det en sterk opplevelse. Når de kan klare det, kan de også gå på andre utfordringer.

Kvinnene skal også tegne det de jobber med. De fleste er analfabeter og har aldri tatt i en blyant. Resultatet er enkle barnetegninger. Men de ser at de kan tegne, og får tro på at de også kan lære å skrive navnet sitt, kanskje lære å lese og skrive.

SEWA gir kvinnene trening i å gå inn i lederrolle, å bruke ulike tekniske hjelpemidler, lære et fag – for eksempel meierivirksomhet eller det å være jordmor, med utgangspunkt i kvinnenes behov og styrker.

På den første kurstreninga har kvinnene ofte med seg barna, senere stiller de krav hjemme om at resten av familien også tar ansvar.

Rahima Shaikh

En av paneldeltakerne på SEWA-seminaret var Rahima Shaik. Hun er fra en fattig muslimsk familie. Moren slet hardt for å forsørge familien. Når hun så moren slite, ville Rahima hjelpe til. Hun begynte å sy applikerte vattepper av filler. Hun fikk lite skolegang og ble giftet bort da hun var 13 år. Svigerfamilien hadde bedre økonomi, så det var nok mat, men hun ble mishandlet av mannen. Etter 7 år bestemte hun seg for skilsmisse og ble skilt mens hun var tre måneder på vei. Hun forsørget seg og datteren ved å sy for en handelsmann.

Da SEWA begynte å organisere tekstil- og vatteringsarbeidere, organiserte Rahima seg. Hun ble raskt en av de lokale lederne. De krevde høyere dagsbetaling fra handlerne og startet alternativ produksjon av vattepper under kampen, for å sikre SEWA-medlemmene alternativt arbeid.

Etter at kampen var vunnet, begynte hun å jobbe full tid for SEWA som organisator. Hun organiserte bidiarbeidere (produserer hjemmelagde indiske sigaretter – bidi) mot uretten til handlerne. Hun har jobbet med å organisere tekstilarbeidere – og 10.000 i den organiserte sektoren sto bak kravet om minstelønn i en langvarig kamp.

Rahima har også jobbet med å organisere gateselgere. Politiet begynte å kreve avgifter av dem. SEWA slåss for at de skulle få faste plasser uten å betale for det. Saken gikk etter hvert til høyesterett, og de vant etter mange år.

Hun har nå jobbet i 18 år for SEWA og har jobbet med at andre skal få de samme utviklingsmulighetene som hun har fått.

I 1994 ble Rahima valgt som sekretær for SEWA, og deltok på befolkningskonferansen i Kairo. Sjøl om det var første gang hun deltok på en internasjonal konferanse, opplevde hun at erfaringene i SEWA gjorde at hun kunne legge fram sine erfaringer, og at folk var interessert i å høre dem.

Fagforening og kooperativ

Fagforeningene og kooperativene har ulik tradisjon. Sjøl om de langsiktige målene er felles, er de kortsiktige målene og arbeidsmetodene ulike. Fagforeninga representerer kamp, kooperativene utvikling, fagforeninga driver klassekamp, mens kooperativene bygger.

SEWA er registrert som fagforening. Kampen for lønna eller betalinga blir gjort som fagforening, sammen med kampen for jobbsikkerhet, bedre arbeidsforhold, sosial trygghet, tjenester, og endring av politikk og lovgivning.

En fagforening organiserer store masser av arbeidere som pressgruppe. Den bruker styrken det gir å være mange, til å fremme kravene og behovene til arbeiderne, til og kjempe og slåss. For å gi arbeiderne styrke og mot, bruker de ulike kollektive aksjoner som demonstrasjoner, sitt-ned-aksjoner og gå-sakte-aksjoner. Presset gjør det mulig å forhandle for bedre betingelser for medlemmene. Samtidig kan det jobbes for å styrke de formelle rettighetene til arbeiderne.

Et kooperativ bygger på at en person har en stemme, likeverdeig eierskap til verdier, deling av overskudd og utdanning innenfor kooperativet. Det bygger opp sjøltillit gjennom et alternativt økonomisk system, hvor arbeider og eier er smeltet sammen til en. Det gir arbeideren en slags kontroll over det økonomiske systemet.

Fagforeningsvirksomheten og kooperativene har gjensidig nytte av hverandre i arbeidet for å nå også de kortsiktige målene.

Fordeler for fagforeningene:

1. Kooperativet kan sette en standard og skape en modell som viser at det er mulig med høyere lønn for arbeiderne i en bransje. Dette kan fagforeningene bruke overfor arbeiderne og arbeidsgiverne, og i forhold til myndighetene.

2. Kooperativene kan hjelpe arbeidere som har fått sparken, eller som ikke lenger får solgt varene sine, ved å skaffe dem en arbeidsplass til de har fått tilbake jobben/forholdet de er sparket fra. Redselen for å miste levebrødet gjør at arbeiderne er redde for å organisere seg og slåss for bedre forhold. Kooperativet styrker på den måten kampmoralen og motet til å organisere seg.

3. Kooperativene er viktige ved at de betyr alternative jobbmuligheter. I områder med stor arbeidsløshet, står arbeiderne svakt i forhandlinger med arbeidsgiverne. Kooperativene fører til økt styrke i forhandlingene som fagforeningene står oppe i.

4. Kooperativene kan være en kilde til kunnskap om bransjen. Fagforeninga skal organisere arbeiderne, men de må også kjenne bransjens sterke og svake sider. Siden fagforeningene normalt bare har kontakt med arbeiderne, begrenser det kunnskapen de får der. Kooperativene går inn i forholdene i industrien/bransjen og har grundig kunnskap om hvordan det økonomiske systemet fungerer.

5. Kooperativene kan framskaffe en alternativ tilnærming som kan være en løsning på forhandlinger som har kjørt seg fast. I en posisjon hvor ingen av partene kan vike, kan kooperativene skape løsninger som begge sider kan godta. (Eks.: Vatteppesyersker som var i kamp for bedre betaling for teppene sine. De oppnådde det, men siden prisen på tråd økte så kraftig, gikk vinninga opp i spinninga. De krevde at handlerne skulle holde tråden, noe de kontant avviste fordi det var for arbeidskrevende, og forhandlingene stod i stampe. SEWA foreslo å danne et trådkooperativ som skaffet billig tråd, at handlerne og arbeiderne skulle bidra til etableringa av kooperativet og at økt trådpris automatisk skulle gi økt betaling for teppene. Dette ble godtatt av begge parter.)

6. Når kooperativene blir en del av fagforeninga, forandres inntrykket fagforeninga gir og hjelper den å vinne allierte, av og til også blant «fienden». (Eks.: Tobakksfarm med elendige arbeidsforhold og lønninger og brutal vold mot alle forsøk på fagorganisering. SEWA kunne ikke gå direkte inn å organisere. I stedet dannet de et helsekooperativ som drev helsearbeid og barnekontroll blant tobakksarbeiderne, blant annet i forhold til forgiftningsskader. Helsekooperativet ble støttet av kommunestyre og administrasjon, og de presset jordeierne til å støtte det økonomisk. SEWA fikk på den måten et positivt omdømme, og kommunestyre og administrasjon støtter nå kravet for høyere lønn. Det er også vanskeligere for jordeierne å gripe til vold mot dem nå, fordi de har så stor støtte.)

Fordeler for kooperativene:

1. For at kooperativene skal kunne fungere, trengs det politiske endringer og politiske vedtak. Massestøtten fra fagforeningene kan sikre at disse endringene blir gjort. (Eks.: Et kooperativ for papirinnsamlere. Fagforeninga sikret en avtale om at alt avfallspapir fra regjeringas trykkeri skulle gå til kooperativet. Men på tross av avtalen, sørget byråkrater og vakter for at private handlere fikk papiret. SEWA aksjonerte og regjeringa ble presset til å sørge for at avtalen ble holdt. SEWA sikret også fornying av avtalen, på tross av press fra handlerne.)

2. Kooperativer kan komme i konflikt med fagforeninger i den organiserte sektoren, og er blitt beskyldt for å drive kontraktørvirksomhet. SEWA-fagforeninga sørget for kontakt med den aktuelle fagforeninga, og oppnådde en samarbeidsavtale. SEWA mobiliserte kooperativ-medlemmer til å unngå den andre fagforeninga. SEWA jobbet med å mobilisere støtte blant de kasteløse, noe den andre foreninga ikke hadde. Støtten gjorde at de nådde fram i forhold til Arbeidsdepartementet og i forhold til arbeidsretten som slo fast at kooperativet ikke drev med kontraktørvirksomhet.

3. Fagforeningsaktivitet har også vært helt avgjørende på landsbygda. Et kooperativ som dyrket trær på jord de hadde fått tildelt, ble forsøkt stoppet av de rike kvegeierne som ønsket jorda som beiteland. Fagforeninga hjalp kooperativet å kjøre saken rettslig i 5 ulike rettsinstanser og hjalp dem å forhandle fram en endelig avtale med kvegeierne.

4. Når fagforeningene står bak danninga av et kooperativ, har medlemmene med seg en ideologi om tett samarbeid og de har felles kamperfaringer. Disse kooperativene har mindre konflikter og har en høy moral når det gjelder å sikre fellesskapet.

Er kooperativer veien å gå?

Arbeiderstyrte kooperativer har bare vært vellykket i områder der fagbevegelsen har stått sterkt. Dinesh-kooperativene for bidi-produsenter i Cannore i Keraladistriktet viser hvilken avgjørende rolle fagforeningene spiller.

Bidi-kooperativene ble stiftet i 1968 da de privat bedriftseierne trakk seg ut av distriktet. Grunnen til at de trakk seg ut, var at det ble vedtatt en lov i 1966 om bidi- og sigararbeidere. Loven ga bidi-hjemmearbeiderne rettigheter på like linje med ansatte fabrikkarbeidere. Utgiftene til å leie hjemmearbeidere steg kraftig og de private bedriftseierne forlot distriktet. Resultatet var 12.000 arbeidsløse hjemmearbeidere.

Delstatsregjeringa tok initiativ til en rekke kooperativer og ga lån til arbeidere slik at de kunne kjøpe seg inn og kjøpe råvarer. Kooperativene startet i 1968 med 3.000 arbeidere, i 1983 var det 30.000. I kooperativene fikk arbeiderne brukbar lønn, svangerskapspermisjon, gruppeforsikring og pensjonsrettigheter. Kooperativene var en enorm suksess som det absolutt var verdt å forsøke å gjenta i flere ulike områder i India.

Det å gjenta suksessen, viste seg å være mye vanskeligere. Ved siden av lokale forhold når det gjaldt arbeiderne og markedet, lå hemmeligheten til Diniesh bidi-kooperativene i den sterke fagforeningsbevegelsen i Kerala. Fagbevegelsen var en svært viktig del av det presset som lå bak kravet om gjennomføring av Bidi- og Sigararbeiderloven. Det at de private bedriftseierne forlot området, førte til at markedet var åpent for kooperativene.

I andre områder uten en sterk fagbevegelse har den private sektoren fortsatt å fungere. Den har kunnet støtte seg på uregistrert arbeid, og har kunnet selge varene sine billigere enn kooperativene, siden de skulle betale en brukbar lønn og offentlige skatter.

Det ser derfor ut til at en sterk fagbevegelse er en forutsetning for at arbeiderstyrte kooperativer skal kunne bygges ut i fattige land.

Kan SEWA kopieres?

Det er vanskelig å si i hvilken grad en organisasjon som SEWA kan kopieres andre steder. Om den skal brukes som modell, må regjeringer og fagforeninger evaluere historien til organisasjonen, se på de kulturelle særegenhetene, hvilken rolle de karismatiske lederne har spilt, og i hvilken grad de har vært avhengige av økonomiske bidrag utenfra. Organisasjonen har mottatt betydelig økonomiske støtte fra fond over hele verden. Nye organisasjoner vil ikke ha samme mulighet. Det er derfor like viktig å analysere seire og nederlag for mindre og mer ukjente grasrotorganisasjoner, for å trekke lærdom av det i tillegg.

Ut av det brennende huset

I diskusjonene rundt prosjektet «Ut av det brennende huset» – på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990- tallet – var jeg med på noen diskusjoner hvor vi drøftet hvordan sosialismen kan se ut – og at vi måtte tenke bygging av sosialisme også når vi utformet politikken for de kampene vi sto oppe i. Et eksempel på det er bevisst å jobbe for å styrke folks sjøltillit gjennom at de gjør erfaringer om egen styrke, at de kan lede og organisere, at deres erfaringer er viktige. Dette er avgjørende, når vi mener at et omfattende og aktivt demokrati er en forutsetning for at det skal være mulig å bygge sosialismen.

Makta satser på at vanlige folk ikke skal tro de kan forstå noe om økonomi. Samtidig foregår sentraliseringa og nedbygginga av distrikts-Norge med stormskritt, sjøl om vanlige folk mener det er ufornuftig og ødeleggende. Sentraliseringa av meierier og slakterier er en liten bit av dette. Hva med en diskusjon om danning av nye kooperativer – styrt lokalt av dem som jobber der? Er det mulig å satse på å beholde ressurser og bygge opp kompetanse i lokalsamfunnet under kapitalismen? Kunne Askim gummivarefabrikk vært drevet videre som kooperativ, styrt av arbeiderne? Er det aktuelt for renholdere å danne eget kooperativ istedet for å slite for ISS?

Spørsmålet om kooperativer rører ikke ved spørsmålet om hvem som har makta i Norge – og er ikke en vei til å ta makta over økonomien. Men rommer det muligheter for viktige erfaringer og bygging av folks styrke og sjøltillit? Er det mulig i Norge å bygge kooperativer som tilhører arbeiderklassen, og som står på riktig side i klassekampen, slik eksemplene til SEWA viser at de har gjort?

SEWA og andre som organiserer arbeidere i uformelle sektor (dvs. kvinner) trenger støtte og aktiv solidaritet fra vår del av verden. Diskusjoner om hvordan, må reises i fag- og kvinnebevegelsen. Men har vi samtidig noe å lære av SEWA som vi kan bruke her?

Kilder

• Seminarer arrangert av SEWA og CAW – Committee for Asian Women
• Boka Dignity and Daily Bread av Sheila Rowbotham and Swasti Mitter
• SEWAs egne publikasjoner

---

Boka Kvinner, miljø og bærekraftig utvikling av kvinneforskerne Rosi Braidotti, Ewa Charkiewicz, Sabine Haüsler og Saskia Wieringa, er utgitt på norsk av Prosjekt Alternativ Framtid og Universitetsforlaget i fellesskap.

Boka bygger på et forskningsprogram under FNs kvinneforskningsinstitutt (INSTRAW). Programmet skulle beskrive og analysere debatten omkring sentrale spørsmål angående kvinner og miljø. Boka er dermed en oversikt over debattene på dette feltet og en presentasjon av de viktigste standpunktene og teoriretningene, samtidig som forfatterne kommer med kritikk og presenterer sine egne synspunkter. Boka har også et kapittel om feministisk vitenskapskritikk, skrevet av Rosi Braidotti. Rosi Braidotti er en internasjonalt kjent og toneangivende kvinneforsker som arbeider i Nederland. Kapitlet om feministisk vitenskapskritikk er med fordi forfatterne mener at en ny utviklingsmodell må ta utgangspunkt i en ny type tenkning som vokser fram av feministisk kritikk av den rådende vitenskapen. Denne boka vil nok få innflytelse i mange kretser som er opptatt av kvinner, miljø og utvikling. Det er en grunn til at det kan være ålreit å diskutere den. En annen grunn er at boka, sjøl om deler av den er svært akademisk i formen, er interessant lesning for et politisk menneske. Den utfordrer til å tenke igjennom egne standpunkter, og den inviterer til dialog med andre som har et ønske om å forandre verden radikalt.

Jeg skal ikke gå gjennom forfatternes referat av debatten om kvinner, miljø og utvikling, eller deres presentasjon og kommentarer til alle de ulike synspunktene og teoriene som har vært fremmet. I stedet skal jeg konsentrere meg om den politiske linja de sjøl står for.

Forfatterenes utgangspunkt

Utgangspunktet deres er en radikal avvisning og kritikk av både den vestlige, kapitalistiske utviklingsmodellen og den vestlige vitenskapen:

* Den vestlige, kapitalistiske utviklingsmodellen har i følge forfatterne blitt fremmet overalt som det eneste mulige mønsteret for utvikling. Å bli som de vestlige, kapitalistiske landa var å bli utviklet, å være annerledes var å være tilbakeliggende. Utviklinga ble sett på som rettlinjet (lineær): mer marked, handel på verdensmarkedet, økonomisk vekst og moderne teknologi var udiskutable goder. Men denne utviklingsmodellen har betydd imperialisme, vold, naturødeleggelser, undertrykking av mennesker, nedvurdering av andre kulturer, som spesielt har rammet menneskene i sør, og særlig kvinner. Modellen tjener landene i Nord og elitene i Sør. Men den blir likevel presentert som en universell modell, som tjener alle. Makta og interessene til et mindretall blir altså skjult bak forestillinga om at en modell som tjener dette mindretallet, er en selvfølgelig velsignelse for alle, og den eneste mulige formen for utvikling.

Kritikk av «universelle» modeller

At modellen presenteres som universell, er et sentralt kritikkpunkt for forfatterne. De mener at en hvilken som helst modell som presenterer seg som universell, vil virke undertrykkende, fordi ingen modell kan være uavhengig av synspunktene og interessene til den bestemte gruppa som har lansert den. Ved å oppkaste sin modell til «universell sannhet», undertrykker og usynliggjør de andres synspunkter og modeller. Å lansere universelle modeller er derfor en form for maktutøving.

* De samme hovedpunktene går igjen i kritikken av den vestlige vitenskapen. Vestlig vitenskap har framstilt seg sjøl som selve fornuften, rasjonaliteten, og alle andre måter å tenke på er blitt avvist som ufornuftige (f.eks. følelsesmessige), tilbakeliggende, overtroiske etc. Kunnskap og teorier som ikke følger mønsteret for vestlig vitenskap, blir ikke anerkjent som kunnskap. Men den vestlige vitenskapen er bare uttrykk for interessene og tenkemåten til hvite menn i Vestens herskende klasser. Denne vitenskapelige tenkemåten bygger på at både natur, kvinner og andre folkeslag skal beherskes og tjene interessene til dem som «vet» – det er erobring og kontroll som er vitenskapens mål, ikke for eksempel omsorg, samhørighet og gjensidighet.

Vitenskap som maktutøvelse

Når denne vitenskapen legges til grunn for å analysere og forandre andre samfunn (og andre klasser, raser og kjønn i eget samfunn), blir resultatet maktutøvelse, undertrykking, vold og ødeleggelse. Den vestlige, kapitalistiske utviklingsmodellen er den praksisen som følger av den vestlige vitenskapens teori. Også vitenskapen blir kritisert fordi den framstiller seg som universelt gyldig. Ingen kan ha et «gudeblikk» på verden uavhengig av sin egen sosiale og materielle situasjon og sin historisk bestemte forståelseshorisont. Å påberope seg å være representant for en universell teori, er derfor undertrykkende i seg sjøl.

Denne kritikken har en god del til felles med noen sider ved AKPs politiske posisjon. Det finnes marxister som mener imperialismen er progressiv fordi den utvikler produktivkreftene, og som dermed slutter seg til lovsangen til «utviklinga». Dette synet har ikke vært noen rådende retning i AKP. To viktige kilder til dannelsen av AKPs politiske perspektiv har vært maoismen og EEC/EU-kampene. For oss har fattigbonden i Sør og fiskerbonden i Nord aldri vært tilbakeliggende idioter som burde «utvikles» vekk. Vi har hele tida hatt med oss både et tredjeverden-perspektiv og et utkant-perspektiv. Og vi har ment at den kapitalistiske «utviklinga» har tjent imperialistene, ikke folket.

Vi har også vært kritiske til den rådende vitenskapen, ut fra synspunktet om at de herskende tanker er de herskendes tanker. Borgerlig vitenskap var ikke «ren» vitenskap, men sammenvevd med ideologi som tjente det bestående.

Braidotti og co mener imidlertid at marxismen bare er en variant av den vestlige modellen og vitenskapen som de kritiserer, av det som ofte kalles «moderniteten» eller tradisjonen fra opplysningstida. Marxismen presenterer også en rettlinjet utviklingsmodell – fra urkommunisme til slavesamfunn, føydalisme, kapitalisme, sosialisme og kommunisme. Og marxismen legger vekt på økonomisk vekst og moderne teknologi som viktige drivkrefter i utviklinga. Videre presenterer marxistene både modellen sin og teorien som universell, den gjelder for alle. Dermed får den, i følge forfatterne, mange av de samme undertrykkende virkningene som den vestlige modellen og vitenskapen forøvrig: Den usynliggjør og ugyldiggjør andre kulturer og tenkemåter, den fører til kvinneundertrykking og naturødeleggelser.

Er marxismen en universell vitenskap?

Her skiller altså Braidotti og co seg fra AKPs posisjon. At marxismen er nært beslektet den kapitalistiske utviklingsmodellen og vitenskapen, har aldri vært vårt standpunkt. Heller ikke at det å ha en universell teori i seg sjøl er undertrykkende. Jeg skal komme tilbake til dette punktet seinere. Men jeg synes det er grunn til å tenke over om marxismen har fellestrekk med det den ønsker å bekjempe, noe som forøvrig verken ville være spesielt rart eller diskreditere marxismen som helhet som frigjørende teori.

Tilbake står at Braidotti og co har en svært radikal kritikk av den vestlige kapitalistiske utviklingsmodellen og den vestlige vitenskapen. Denne kritikken er utbredt i vide kretser og er i høy grad inspirert fra Sør. Av teoretikere som er kjent i AKP-miljøet deler både Samir Amin og Vandana Shiva hovedtrekkene i kritikken av modellen. Amin behandler f.eks. den vestlige, kapitalistiske utviklingsmodellen i boka Eurosentrismen (utgitt på norsk av Oktober forlag), og kaller den en falsk universalisme. Jeg mener derfor at dette er retninger vi bør gå i dialog med, fordi de ønsker seg et helt annet slags samfunn og helt andre slags forhold mellom folk. Dette er folk som prøver å lage teorier og politiske linjer for å komme herfra og til det nye samfunnet.

Forfatternes alternativ

Hva er så alternativet, på teoriens og politikkens område, slik forfatterne ser det? De behandler to hovedstrømninger:

• Standpunktteori og politikk
• Postmoderne teori og politikk

Det er det siste som er forfatternes egen posisjon, men jeg skal kort presentere framstillinga deres av begge hovedstrømninger.

* Standpunktteori går i korthet ut på at sannheten kan gripes fra et bestemt standpunkt, nemlig de undertryktes standpunkt. De undertryktes virkelighetsbilde er mer sant enn undertrykkernes. De virkelige maktforholdene, sannheten om samfunnet, kan bare gjennomskues fra de undertryktes standpunkt og perspektiv. Marxismen kan ses som en standpunktteori. Da Marx utviklet dette synet, bygde han bl.a. på Hegel, og hans analyse av forholdet mellom herre og knekt, eller herre og tjener. I følge Hegel er det slik for herren at de tingene han ønsker seg, er tilgengelige for ham på en enkel og opplagt måte, slik at han kan gå direkte fra sitt ønske til den tingen han ønsker seg, direkte fra appetitt til konsum, uten noe arbeid imellom. Den tingen han ønsker seg, framstår for ham på en enkel og direkte måte. At det framstår slik, er imidlertid et resultat av det arbeidet tjeneren gjør. Tjenerne produserer det herren ønsker. Ved at han gjør dette, oppfyller tjeneren herrens ønsker, og arbeidet hans blir på den måten en virkeliggjøring av herrens bevissthet, herrens tanker.

For herren er knekten usynlig

Tjeneren sjøl er ikke noe sjølstendig subjekt med en egen, sjølstendig bevissthet for herren, han er bare et middel som reflekterer herrens bevissthet. Tjeneren som et eget subjekt og tjenerens arbeid blir dermed usynlig sett fra herrens standpunkt, og det skyldes måten forholdet mellom herre og tjener er organisert på. Tjeneren derimot, kan se både herrens ønsker, sitt eget arbeid, og forholdet mellom herre og tjener.

Kapitalistklassen kan ses som herren i dette eksemplet, arbeiderklassen som tjenere. Arbeiderklassen som eget subjekt med egne ønsker etc. blir usynlig for kapitalistene, de blir bare midler til å oppfylle kapitalistenes mål. Arbeiderne sjøl og det virkelige forholdet mellom arbeider og kapitalist blir usynlig fra kapitalistklassens synspunkt – sannheten kan bare ses nedafra, fra arbeiderens standpunkt. Dette skyldes måten forholdet mellom klassene er organisert på.

Kvinneforskere har brukt akkurat den samme analysen av Hegel og anvendt den på forholdet mellom kjønnene. Da blir kvinnene de som kan se sannheten. Dette kalles ofte feministisk standpunktteori.

Den ene sida av hovedmotsigelsen

Det må imidlertid sies at Marx så på proletariatet som bærere av sannheten, ikke bare fordi de var undertrykt, men fordi de var den klassen som var den ene sida i hovedmotsigelsen mellom arbeid og kapital. Dermed var de «framtidas klasse» og hadde som historisk misjon å styrte kapitalistklassen og innføre sosialisme og kommunisme. Proletariatet hadde altså en spesiell rolle i den historiske prosessen. Mange andre enn proletariatet var også undertrykt, men hadde ikke noen privilegert tilgang til sannheten av den grunn. Feministisk standpunktteori er ikke knyttet til noen mer omfattende teori om historias gang av denne typen, men hevder rett og slett at de undertrykte har et sannere bilde av verden enn undertrykkerne.

Forfatternes kritikk av standpunktteoriene har to hovedpoenger:

– Standpunktteoriene blir bare nye universelle teorier som usynliggjør andre undertrykkingsforhold enn dem de tar utgangspunkt i. Etter mitt syn er dette med usynliggjøring av andre undertrykkingsforhold absolutt en fare. Kvinner i AKP har f.eks. brukt atskillig tid og krefter på å slåss for å synliggjøre at arbeiderklassen ikke bare består av «menn med hjelm», og at en «arbeiderpolitikk» ikke bare kan ta hensyn til menns interesser. Kvinner blir undertrykt også i arbeiderklassen, og dette er det nødvendig å slåss mot. Også kvinnebevegelsen er blitt kritisert for å usynliggjøre både svarte kvinner og lesbiske kvinner, og dermed for sjøl å fungere undertrykkende.

Snur gamle hierarkier på hodet

– Standpunktteorier stiller bare gamle hierarkier på hodet i stedet for å avskaffe dem. I stedet for at menn er forvaltere av sannheten, blir nå kvinner tildelt den rollen. Forfatterne fremmer f.eks. denne kritikken mot synet til det såkalte DAWN-nettverket, et nettverk for kvinneaktivister i Sør. De har utviklet en teoretisk og politisk ramme for kvinner, miljø og utvikling, som tar utgangspunkt i interessene til fattige kvinner i Sør. DAWN inviterer kvinner i Nord til samarbeid med utgangspunkt i den plattformen DAWN har utviklet. Forfatterne mener at det å utrope fattige kvinner i Sør til privilegerte innehavere av sannheten, bare er å snu opp ned på gamle hierarkier. Dette kritiske punktet har etter mitt syn lite for seg. Det virkelige problemet er å klare å fastholde de undertryktes perspektiv, faren for at det skal ta overhånd er ytterst liten. I praksis er det så mange krefter som virker den andre veien at undertrykkernes perspektiv setter seg igjennom gang på gang. Dessuten er det vel et poeng at hvis en har som mål å utrydde alle undertrykkingsforhold, så blir det ekstra viktig å høre på dem som er undertrykt både som klasse, kjønn og rase?

Postmoderne teori

* Så til postmoderne teori og politikk. Postmoderne teori i forfatternes versjon går i korthet ut på å avvise alle former for universalisme. Ingen gruppe har monopol på sannheten. Det finnes bare en masse «lokale sannheter» – virkelighetsbilder som er sanne ut fra et bestemt perspektiv, ingen er overordna de andre. For alle ser virkeligheten ut fra sitt eget utsiktspunkt, historisk, materielt, sosialt osv. Ingen kan slippe ut av sin egen kropp og innta et ulegemliggjort «gudeblikk» på verden. Forfatterne går derfor mot alle helhetlige, universelle teorier og modeller fordi de virker undertrykkende og usynliggjørende når de oppkaster noe til allmengyldig sannhet. De understreker forskjeller mellom folk, også forskjeller mellom kvinner, og vil bygge en teori og en politikk på respekten for forskjeller og for alle de ulike perspektivene som forskjellene gir opphav til. Dette kan jo virke som fullstendig relativisme – den ene «sannhet» er like bra som den andre. Anklagen om relativisme forsøker Braidotti å avvise, ikke helt overbevisende synes jeg. Hun sier f.eks. (side 80):

«Den vanlige kritikken om at postmodernisme fører til fullstendig relativisme er en reduksjonistisk og uberettiget tolkning som ikke tar med i betraktningen at postmodernisme er en politikk som er basert på respekt for forskjeller. Relativisme og understreking av en spesiell posisjons relativitet er ikke en og samme ting: det kan finnes forskjellige sannheter avhengig av hvilken posisjon man inntar.»

Det er riktig at relativisme og understreking av en bestemt posisjons relativitet ikke er det samme, men når en avviser all universalisme på prinsipielt grunnlag, må det være vanskelig å komme utenom relativismen.

Omsatt til politikk bli forfatternes postmodernisme ei linje for å bygge allianser mellom mange forskjellige grupper, basert på respekt for forskjeller, en regnbuepolitikk. De mener også at en ikke bør gå inn for én spesiell utviklingsmodell til erstatning for den rådende, men mange forskjellige modeller, basert på lokale verdier, forutsetninger og kultur.

I mitt hode reiser denne boka en del spørsmål som jeg synes det er viktig å diskutere og tenke over. Her skal jeg ta opp tre, nemlig:

• Forholdet mellom forskjeller og fellesskap, eller motsigelser og enhet, som vi sier på vårt språk.
• Forholdet mellom mål og midler.
• Maktas vesen.

Forholdet mellom forskjeller og fellesskap

Dette synes jeg ikke er enkelt. I Den flerstemmige revolusjonen er også ett av mine hovedpoenger at den frigjørende krafta ikke er enhetlig, verken i Nord eller Sør. Den består av ulike grupper med innbyrdes undertrykkingsforhold, kvinner og menn, svarte og hvite etc. Tar en ikke hensyn til dette, og forsøker å bearbeide slike undertrykkingsforhold underveis, blir de bare videreført og gjenskapt i nye former. Den vekta som forfatterne legger på forskjeller, og på at det bare finnes «lokale» sannheter, ikke et universelt perspektiv, er et forsøk på å svare på dette problemet. Men hvis det skal bli noen allianse mellom disse gruppene, slik forfatterne ønsker, så må de vel ha noe felles, et felles mål, noen felles interesser? Og ved å komme fram til dette, etablerer en vel et perspektiv, en referanseramme, som er mer helhetlig og overordna enn de «delsannhetene» som de ulike gruppene er bærere av? Jeg kan ikke skjønne annet enn at en form for helhet og universalisme stadig sniker seg inn bakveien i denne boka. Jeg skal ta noen sitater.

Slik omtaler forfatterne f.eks. det politiske målet (side 102):

«Kvinnebevegelsen kjemper for å få til samfunnsforandringer. Det er ingen enighet om hvordan denne forandrede verden skal se ut, og det er til og med umulig å forestille seg en slik enighet. Forandring må ses ikke som produkt, men heller som en prosess. De fleste kvinnebevegelser ser ut til å enes om at en minimumsmålsetning er å gjøre slutt på underordning på grunnlag av kjønn, rase, etnisitet og klasse og stoppe miljøødeleggelsene.»

Det er ingen enighet om hvordan verden skal se ut, men minimumsmålsettinga er kommunisme, sies det egentlig her. Ei ærgjerrig minimumsmålsetting! Og det finnes en felles sannhet her: Å gjøre slutt på alle former for undertrykking er et gode.

Spørsmålet om hvordan en skal skape det vi kaller enhet, reises stadig vekk. På side 95 spør de: «Hvordan kan feminister bygge en kollektivitet på forskjeller?»

I det konkluderende kapitlet siteres den postmoderne feministen Donna Haraway, som sier (side 253) at «det har aldri vært et mer akutt behov for samhold mellom mennesker som forsøker å motsette seg forsterkede undetrykkingsforhold på verdensbasis».

Flerkulturelle allianser

På sida etter sier de: «Det som virker mest presserende, praktisk og teoretisk nødvendig og gjennomførbart er å skape flerkulturelle allianser blant kvinner og mellom kvinner og miljøaktivister og andre sosiale bevegelser, på tvers av institusjons- og disiplingrenser, på grunnlag av respekt for hverandres identiteter, spesifikke kamper og forskjellige analytiske posisjoner.» Dette siste likner umiskjennelig på for eksempel tenkninga bak «Kvinner på tvers».

Trass i at forfatterne avviser både standpunktteori og universalisme, klarer de seg, slik jeg ser det, verken uten standpunkt eller helhet. Det er først og fremst «alle undertrykte» som skal forene seg, og som skal komme med sine stemmer, ikke undertrykkerne. Og det har «aldri vært mer behov for samhold» mellom de undertrykte. Men hvordan skal dette samholdet oppstå om ikke de ulike gruppene kan identifisere, og samles om, noe felles, et mål, en helhetlig, overordna strategi, som aksepteres som gyldig av dem alle? Må enhver «universalisme» komme som et overgrep ovenfra? Kan den ikke bygges opp nedenfra?

Samir Amin, som deler mye av forfatternes kritikk av den vestlige utviklingsmodellen, har et annet syn på universalisme enn det de har. Han sier at kapitalismen har skapt et virkelig objektivt behov for en universalisme i dobbel forstand: 1) i form av en vitenskapelig forklaring på utviklinga av alle menneskesamfunn, en teori som kan forklare ulike utviklingsveier ved hjelp av det samme begrepsapparatet, og 2) utforming av et framtidsprosjekt som henvender seg til, og omfatter, hele menneskeheten. Han avgrenser seg eksplisitt fra den posisjonen som hyller «retten til å være forskjellig», og som hevder at en universell teori er unødvendig. Jeg plasserer meg, sier han, i den ideologiske leiren som ble åpnet av opplysningstidas filosofi, grunnlagt på de universelle framskrittverdiene som den står for.

Mot all univeralisme

Forfatterne uttaler seg altså eksplisitt mot all universalisme, sjøl om de etter mitt syn gjeninnfører den bakveien. Men universalisme-begrepet deres er nokså ensidig. For dem betyr «universalisme» først og fremst at noen oppkaster sitt eget syn og sine egne, snevre interesser til allmengyldig sannhet og menneskehetens interesser, og presser den på alle andre, med undertrykking som resultat. Amin legger derimot vekt på noe annet ved «universalismen» – nemlig det synet at alle mennesker har samme rett, er like mye mennesker. Han ser det f.eks. som et progressivt trekk at kristendommen hevdet at alle mennesker hadde en udødelig sjel (en ide de forresten hadde fått fra egypterne), og at den franske revolusjonen utropte «frihet, likhet, broderskap» for alle. Problemet var ikke kristendommens og den franske revolusjonens universalisme, men at den ikke ble realisert: Det hjalp ikke muslimene eller jødene at de hadde en «udødelig sjel» når de falt i de kristne korsfarernes hender, det hjalp ikke kvinnene og de svarte at «frihet, likhet, broderskap» ble utropt for «alle» osv. Amin mener at vi ikke må gi slipp på universalismen som mål, men at vi må streve med å erstatte «falske» universalismer, som egentlig bare er dekke for undertrykkende gruppeinteresser, med «ekte». Dette er sjølsagt ikke enkelt, men jeg kan ikke se noen annen løsning på problemet med forskjeller og fellesskap.

Er delsannheter nok?

Hva skjer hvis vi gir avkall på all universalisme, og nøyer oss med «delsannheter»? Kan ikke det få det motsatte resultatet av det Braidotti og co ønsker, nemlig at hver gruppe stenger seg inne i hvert sitt perspektiv, sin «lokale sannhet» og driver politikk ut fra det? Kan ikke resultatet bli akkurat det samme som resultatet av en «falsk universalisme»? For det er sjelden slik at én gruppes politiske strev ikke har følger for noen andre. En kan drite i disse følgene og bare kjøre på ut fra eget ståsted. Eller en kan ta motsigelsene på alvor, prøve å løse dem, komme fram til enhet og felles kamp. Men er ikke det siste uttrykk for ønsket om å bygge opp en form for universalisme? Og er det ikke den siste linja forfatterne egentlig gjør seg til talskvinner for? På side 86 sier de f.eks.:

«Den sentrale læresetningen i postmoderne, radikal epistemologi (kunnskapsteori) er at den Enes (mannens) selvlegitimering hviler på og næres av ekskluderingen av den Andre. Selv om dette uttrykkes forskjellig gjennom historien, og i manifestasjoner som varierer fra en kultur til en annen, forblir det en konstant faktor i samfunnsorganiseringen. Innenfor dette rammeverket kan ikke den indre herredømmelogikken som fremtrer gjennom symbolsk utestengning bøtes på gjennom en ren reversering av maktbalansen. En slik reversering ville faktisk etterlate den dialektiske motsetningen intakt; det er strukturene i rammeverket, ikke dets erklærte innhold, som må takles for at man skal overvinne maktrelasjonene som opprettholder det. Kort sagt er det ikke nok å la kvinner slippe til i posisjoner som tidligere var forbeholdt menn, selv om det dreier seg om viktige steder, slik som parlamentet, kirken, universitetet og utviklings- og planleggingsorganer. Det som betyr noe er at kvinner som nykommere på disse stedene tillates å omdefinere strukturene på en slik måte at de blir mindre diskriminerende, ikke bare for kvinner, men til syvende og sist for alle mennesker.»

Er ikke dette et universalistisk mål, på linje med Amins? Jeg kan ikke skjønne annet. Og jeg kan ikke skjønne annet enn at det å stille opp mål som ikke er universalistiske, som ikke handler om frigjøringa av hele menneskeheten (menneskeheten som forfatterne et annet sted sier ikke finnes, bare spesifikke kvinner og menn), ville være et uhyggelig politisk tilbakeskritt.

Avvisninga av alle universelle krav på sannhet, og tesen om at det bare finnes lokale sannheter, delsannheter, blir av forfatterne fremmet som en frigjøring fra de «totaliserende teorienes» undertrykking. Men andre forfattere, f.eks. Christopher Norris i boka Uncritical Theory, mener at nettopp dette trekket ved postmodernismen fører til avpolitisering og manglende kritikk av makta. Dersom alle er fanger av sine egne verdensbilder, der det ene ikke er mer sant enn det andre, så er det heller ingen grunn til å utfordre de vanlige oppfatningene i den kulturen en sjøl tilhører.

«Virkeligheten» er en konstruksjon

Forestillingene om en universell «sannhet» og «virkelighet» er fordommer fra opplysningstida, mener postmodernistene. Verdenbildet vårt er formet av språk, tankevaner og forestillinger som vi ikke kan bryte ut av, og med dem konstruerer vi den såkalte «virkeligheten». Den ene konstruksjonen er like «sann» som den andre. Christopher Norris mener at denne ideologien har mye av skylda for at dagens intellektuelle i så liten grad er samfunnskritiske og føler noe ansvar for å sette seg opp mot makthaverne i sine egne samfunn. Han mener at postmodernistene blander sammen ontologi og epistemologi, det som er og det vi kan erkjenne. Norris siterer en forfatter som heter Thomas Nagel (side 177), som sier at postmodernistene starter ut med et helt fornuftig sett premisser. Disse går ut på at menneskelig kunnskap til enhver tid har sine begrensninger, at det finnes påståtte sannheter som absolutt kan utfordres, og at begrepene og kategoriene vi bruker avhenger av visse kultur- og språkspesifikke normer. Men postmodernistene tar feil når de ut fra dette sier at virkeligheten sjøl, i motsetning til våre ideer om den, ikke kan ses som noe annet enn et resultat av dette eller hint kulturelt bestemte verdensbilde (mind-set). En slik ideologi som postmodernistene står for gjør det forøvrig umulig å si at noen tar feil, at noe er riktigere enn noe annet. Jeg mener at Rosi Braidotti og co egentlig havner her, sjøl om de forsøker å forsvare seg mot anklagen om relativisme.

Hvordan kan det så ha seg at Braidotti og co prøver å bygge en frigjørende politikk på grunnlag av postmodernismen, mens Norris anklager postmodernismen for å være rota til avpolitisering og lefling med makta? En av grunnene tror jeg er at den feministiske kritikken av den vestlige vitenskapen og det som framstilles som fornuft og rasjonalitet har avdekket at denne vitenskapen er så sammenvevd med interessene og tenkemåten til menn i den herskende klassen at feministene ser det som et rimelig mål å angripe hele «tradisjonen fra opplysningstida». Da går forestillingene om sannhet og universalisme med på kjøpet. Norris, derimot, er mindre kritisk til denne tradisjonen, for lite etter mitt syn. Han ser det derimot som sin oppgave å forsvare fornuften, rasjonaliteten og tradisjonen fra opplysningstida mot postmodernistenes ufornuft og fullstendige relativisme. Amin inntar atter et tredje standpunkt, med sin skarpe kritikk av eurosentrismen og sin leting etter en virkelig i stedet for en falsk universalisme. Jeg har mest til overs for Amins posisjon.

Forholdet mellom mål og midler

Deler av kvinnebevegelsen har stått for at midlene bør foregripe målet. Når en ønsker seg et samfunn uten hierarkier, uten over- og underordnede, må organisasjonen en bygger for å føre kampen, ha flat struktur. Forfatterne av denne boka står klart på denne linja. De advarer hele tida mot at det skal oppstå maktforskjeller og undertrykkingsforhold mellom kvinner i den feministiske bevegelsen. Politikken må ha som ett av hovedmålene å hindre at slike makt- og undertrykkingsforhold oppstår, eller å løse opp i dem der de finnes. Også kvinnene i AKP har vært preget av ideen om at midlene bør foregripe målet, at kampformene bør stå i forhold til det samfunnet vi ønsker oss. Debatten om partikultur har blant annet delvis dreid seg om dette. Jeg tar også opp punktet i Den flerstemmige revolusjonen: En bevegelse med sosialisme og kommunisme som mål må også i løpet av kampen få folk til å vokse, bli deltakere og skapere av den felles bevegelsen, få større tiltro til egne erfaringer og egne krefter.

Men i vår politiske tradisjon har vi også et syn som setter et radikalt skille mellom mål og midler: Veien til frigjøring av massene går gjennom et eliteparti. Veien til det klasseløse samfunn går gjennom et klassediktatur (proletariatets diktatur), veien til å avskaffe staten går gjennom å gjøre alt statlig, veien til et menneskeverdig samfunn for alle går gjennom væpna revolusjon. Sartre snakket i forbindelse med den antikoloniale politikken om at målet med de svartes kamp var et samfunn der hudfarge ikke skulle spille noen som helst rolle. Men på veien dit, måtte de svarte gjennom en fase der de så det som spesielt verdifullt å være svart, det var nødvendig med en «anti-rasistisk rasisme» som middel i kampen.

Dette spørsmålet er heller ikke enkelt, synes jeg. Den første linja har unektelig det problemet at den ikke svarer skikkelig på hvordan en skal bli slagkraftig nok til å slå en mektig fiende. Den har også det problemet at det i prinsippet er umulig å skape organisasjoner fri for undertrykking i et samfunn gjennomsyret av undertrykking. Dessuten er det fare for at en blir svært innadvendt og bruker alle krefter på å reformere sin egen organisasjon i stedet for å slåss utad.

Den andre linja har det problemet at det lett blir slik at midlene blir målet. Gamle undertrykkingsforhold videreføres og gjenskapes. Eksempler på dette mener jeg vi har sett i mange sosialistiske land, en har gjort en dyd av nødvendighet. Ettpartistat er f.eks. blitt den eneste sanne sosialisme. Dessuten er det også slik at interne undertrykkingsforhold kan svekke en organisasjons slagkraft – dersom kvinnene hele tida skal stille opp og støtte mennenes kamper uten at det motsatte skjer, vil enheten bli undergravd. Etter mitt syn har vår egen tradisjon tatt for lett på disse farene. Forfatterne av denne boka tar imidlertid altfor lett på betydninga av nødvendig slagkraft og hvilke krav det stiller.

Maktas vesen

Mye av det forfatterne skriver om politikk tror jeg kan forklares ut fra det maktbegrepet de opererer med. Deres oppfatning av makt er hentet fra en kjent, fransk sosiolog som heter Michel Foucault. Han ser ikke på makt som noe individer, institusjoner, klasser etc har og utøver mot andre. Makt er overalt – innebygd i måten vi oppfatter og handler i verden på, slik at vi hele tida sjøl reproduserer makta hvis vi ikke klarer å bryte med disse forestillings- og handlingsmønstrene. Foucault opererer med begrepet «diskurs» – som er en måte å forstå verden på som også får sosiale praktiske konsekvenser. I «diskursen» er makt og kunnskap sammenvevd – å forstå verden på en bestemt måte får praktiske konsekvenser i form av maktutøvelse. Den vestlige vitenskapen er en slik dominerende «diskurs» – et maktspråk med praktiske følger.

At bestemte maktforhold er innebygd i vår tenkemåte, i vårt verdensbilde, og at vi sjøl bidrar til å gjenskape dem, er et viktig politisk poeng etter mitt syn. Dette poenget understreker dybden i undertrykkinga, problemene med å fri seg fra den og faren for å reprodusere undertrykkinga. Det er et poeng som jeg synes er undervurdert i vår tradisjon. Men når denne maktforståelsen blir enerådende, blir det problematisk. Og det er dette som skjer hos forfatterne av boka. Hovedoppgaven blir dermed å bryte med den dominerende diskursen. Å finne opp nye «ikke-dualistiske, ikke-hierarkiske etc» diskurser blir kjerna i frigjøringsstrategien. I denne boka legges det svært stor vekt på å utforme en ny epistemologi, dvs. kunnskapsteori, men mindre vekt på den praktiske kampen. Og forfatterne blir mer opptatt av makt i kvinnebevegelsen enn av hvordan en skal få makt til å slå fienden (som dessuten også blir uklar og ulegemliggjort med diskurs-begrepets maktoppfatning). Dette er logisk. Hvis makta videreføres gjennom diskursen, blir det viktigste å hindre at den sniker seg inn i den frigjørende diskursen.

En kan få inntrykk av at forfatterne mener det er mulig å kritisere seg til en ny verden. Men ofte nytter det dessverre ikke bare å være bevæpna (en metafor forfatterne forøvrig vil avsky) med en ny diskurs, en må også ha våpen. Indianeropprøret i Chiapas er et eksempel. Sjøl fikk jeg høre følgende historie da jeg besøkte geriljaen på Filippinene: Ei gruppe mennesker levde av å brenne trekol. Filippinene er et land der svært mye av skogen er rasert og miljøødeleggelsene enorme. Geriljaen diskuterte problemene med å leve av å brenne ned skogen med trekolbrennerne, og prøvde å overbevise dem om at det var bedre, både for dem og skogen på lang sikt, dersom de gikk over til å dyrke jorda. Men de var jordløse, og måtte derfor okkupere noe av de store godseiernes jord. Og geriljaen måtte love å forsvare jorda deres med våpen i hand. Miljøkamp i Sør utspilles ofte i en slik virkelighet. Miljøkamp i Nord kan også raskt bli dramatisk hvis den blir farlig nok for makthaverne. Det er nok å tenke på kampen om bygginga av det unødvendige kraftverket i Alta her i Norge. Eller kampen mot franske atomsprengninger, som kostet flere Greenpeace-medlemmer livet, reint og skjært mord. Makt er også noe som noen har og utøver mot andre, og politiske linjer må ta hensyn til det.

Feministiske spørsmål

Det er også mange andre spørsmål som kunne reises ut fra denne boka, men det vil føre for langt. Summa summarum: Jeg synes at feminismen, også den varianten disse forfatterne representerer, har en del fruktbare spørsmål å reise i forhold til vår politiske tradisjon. Vi gjør dumt i bare å slå en strek over det hele. På den andre sida har vår politiske tradisjon mange fruktbare spørsmål å reise overfor den posisjonen forfatterne inntar. De gjør dumt i bare å slå en strek over det hele, som de faktisk gjør. Folk som er for å avskaffe imperialismen og alle undertrykkingsforhold er det verdt å diskutere med. Slik tilstanden er nå, er det vel ikke så mange som har de bom

Artikkelen er basert på utdrag av en artikkel som opprinnelig ble utgitt i Bulletin of Eastern Caribbean Affairs, mars/april 1990
Artikkelen er oversatt av Johan Petter Andresen.

Peggy Antrobus er lærerkoordinator, kvinne- og utviklingsenheten, Extra Mural Departement, University of the West Indies, Cave Hill, Barbados,
og generalkoordinator for Utviklingsalternativer med Kvinner for en Ny Tid (DAWN)

Se også kommentar fra Johan Petter Andresen

---

Man må bruke kjønnsanalyse om det skal bli virkelig utvikling som også kommer de karibiske kvinnene til gode.

Når vi i dag fokuserer på kvinnens rolle i utviklinga blir vi konfrontert med noen harde fakta om våre utviklingsstrategier. Dette henger sammen med den oppmerksomhet man har fått om virkninger av strukturendringspolitikken på utsatte grupper. Strukturendringspolitikken har blitt mirakelkuren for våre økonomiske problemer. Den har faktisk blitt synonym med utvikling, til og med med økonomisk omdanning.

I denne kjønnsanalysen av strukturendringspolitikken håper jeg å få demonstrert hvorfor kjønnsanalyse (av makroøkonomisk politikk, så vel som mikronivåprosjekter og sektorprogrammer) må være et viktig spørsmål for planleggere og utviklingsarbeidere. Og ikke bare en marginal eller tilfeldig aktivitet. Faktisk er den en forutsetning for effektiv analyse.

Da jeg begynte arbeidet med å analysere virkningene av strukturendringspolitikken på kvinner, argumenterte jeg med at de representerte politiske linjer som ikke tok kvinner i betraktning. I dag er jeg overbevist om at strukturendringspolitikken gjør mer enn bare å se bort fra kvinner, den er faktisk basert på en kjønnsideologi som betyr intens utbytting av kvinners tid og arbeidskraft. Det er feil det vi blir lært på økonomikursene, om at det finnes teorier uten verdier. Det er svært viktig at politikerne og planleggerne ser de underliggende forutsetninger og fordekte fordommene i sin politikk, dersom man ønsker at politikken skal ha den ønskede virkningen.

Strukturendringspolitikk og kjønnsanalyse

Det er gjerne to elementer i strukturendringspolitikk: innstrammingstiltak som har som målsetting å senke forbruket, og tiltak som har som målsetting å stimulere produksjonen. I virkeligheten overlapper de hverandre, sånn som når det gjelder Jamaica 1981-86, der den politiske pakken fokuserte på en omfordeling av offentlige utgifter vekk fra sosiale tjenester (som ble definerte som «ikke-produktive») og over til politiske tiltak som man antok ville stimulere produksjonen. Denne bestemte formen for økonomisk vekst er en eksportorientert produksjon basert på utenlandske investeringer. Denne eksportfokuserte utviklingsmodellen og antakelsen om at fordelene ved økonomisk vekst vil dryppe ned på de fattige er ikke ny. Det som er nytt, er forståelsen av at omfordelinga av statens utgifter betyr så og si å gå bort ifra utviklingsmåla til regjeringene som har som sine uttalte forpliktelser å bedre forholda for befolkninga i området; og at disse måla har blitt erstatta av forfremmelsen av den forfeila modellen som likestiller økonomisk vekst og utvikling, og som undergraver de framskritt som ble tatt på syttitallet. Kort sagt, det ser ut som om vi har skrudd klokka tilbake for å støtte en utviklingsmodell som setter interessene til den internasjonale kapitalen over interessene til flertallet av det karibiske folket.

Strukturendringspolitikken har sin største virkning på husholdningsnivået

Det finnes minst fem grunner til hvorfor kjønnsanalyse er viktig:

• Den gir oss mulighet til å dekke gapet mellom makroøkonomisk analyse og politikk og erfaringene på mikronivået til lokalsamfunn og husholdninger – i det virkelige liv.
• Den synliggjør koplinga mellom reproduksjon og produksjon – en kopling som forklarer hvorfor det ikke er mulig å skille de to uten at begge tar skade.
• Den beskriver de avgjørende koplingene mellom samfunnsmessige, kulturelle og politiske realiteter og økonomiske valg, og alle virkningene av disse valga.
• Den avslører begrensningene til både nyklassisk og marxistisk økonomi – og mønstrene som gir disse.
• Den viser spor til en alternativ vei til en utviklingsmodell som er holistisk, humanistisk, aktiviserende og bærekraftig – som plasserer menneskene i senter.

Før jeg utvikler disse argumentene videre, må jeg nevne kort rollen til kvinnene i den karibiske utviklinga. Ettersom det finnes et vell av fakta om emnet, vil jeg bare minne dere på at kvinnene utgjør litt mer enn 51 prosent av befolkninga i de karibiske landa; kvinnene er nøkkelaktørene i jordbruk, produksjon, salg og foredling av mat; som helse og utdanningsansvarlige og andre tjenester, både innafor og utafor de formelle økonomiske sektorene; i fabrikkindustri og tjenester i de formelle økonomiske sektorer; og i den uformelle sektoren der deres aktiviteter representerer et kreativt svar på mangelen på muligheter til en utkomme i de formelle økonomiske sektorer. Likevel utgjør kvinnene flertallet av de arbeidsløse og fattige.

Dekke gapet mellom makro- og mikroanalyse

Strukturendringspolitikken har sterkest virkning på husholdningsnivå. Det er her at den påvirker folks helse, ernæring og intellektuelle utvikling, og deres psykologiske holdning til arbeid.

Det overveldende flertallet av karibiske kvinner har rollen som dobbeltarbeidende med husholdningsoppgaver (samfunnsmessig reproduksjon) og arbeider utenfor husholdninga (produksjon) for å møte sine familieforpliktelser. Det er også viktig å forstå at for kvinner er produksjons- og reproduksjonsrollene vevd inn i hverandre. Mengden tid som er brukt i løpet av en dag på husholdningsoppgaver er tid som ikke kan brukes på arbeid utafor husholdninga. Dette gjelder spesielt for fattige kvinner – faktisk blir kvinners erfaringer formidla gjennom klassen. Jo fattigere kvinnen er, jo færre ressurser har hun og jo mindre tilgang har hun til tjenester som vann, transport, helsetjenester og skoler. Jo mer tid hennes rolle tar i samfunnsmessig reproduksjon, jo mindre tid og krefter har hun til avgjørende inntektsgivende aktiviteter.

Kopling av reproduksjon og produksjon

Dessverre blir verdien til «husholdningsoppgavene» sjelden erkjent av politikere og planleggere og, ofte, heller ikke av kvinnene. For å kunne vurdere virkningene av strukturendringspolitikken på våre samfunn og økonomier er det avgjørende at man erkjenner koplinga mellom de to rollene.

For å undersøke disse koplingene er det tjenelig å skille mellom forbruks- (nedskjæringer i sosiale tjenester, devalueringer, fjerning av subsidier) og produksjons- (fremme av eksportorientert produksjon) aspekter ved strukturendringspolitikken. Deretter må vi undersøke hvordan denne politikken er i strid med kvinnenes interesser og endelig hvordan den er negativ for sjølve utviklinga.

På forbrukssida blir kvinnene ramma på tre måter av nedskjæringene i de sosiale tjenestene: ved at deres tilgang på ressurser svekkes (da kvinner dominerer i de sektorene som kuttes); dårligere tilgang på tjenester av avgjørende betydning for utførelsen av deres oppgaver i hjemmet; og ved at den tida som må brukes til å fylle de hullene som nedskjæringene forårsaker må økes.

På produksjonssida finnes en modell basert på eksportorientert produksjon der eksportproduksjonssoner baseres på billig kvinnelig arbeidskraft. I jordbruket blir ikke-tradisjonelle eksportavlinger fremma. Dette setter i fare kvinnenes rolle i jordbruket, da det undergraver matproduksjonen for det lokale markedet – et område der kvinnene dominerer, både som produsenter og som selgere.

Endringspolitkken har også samme negative virkning på sjølve den sosioøkonomiske utviklinga. De samfunnsmessige konsekvensene av denne politikken blir formidla gjennom kjønnsrollenes sosiale konstruksjon: da kvinnene har hovedansvaret for omsorg spesielt av barn, de sjuke og de eldre – det er kvinnene som må dekke gapene når det skjæres ned i helse, utdanning og velferd.

Men kvinnene deltar også i produksjonsaktiviteter, og for at de skal kunne arbeide effektivt må de ha støtte i forbindelse med sine tradisjonelle oppgaver (i reproduksjonssfæren). Når det skjæres ned på tjenestesida blir det vanskeligere for kvinnene å greie begge sin roller, og både produksjon og reproduksjon lider som et resultat av dette. Et typisk eksempel: den produktive kvinnebonden blir alvorlig belemra av krava som stilles til hennes hjemmerolle. Dersom oppgavene blir større på grunn av nedskjæringer i sosiale tjenester, vanskeligere adgang til vann, transport eller strøm, da kan hun ikke være så produktiv som når hun får støtte fra disse tjenestene.

Produksjon er ikke bare en funksjon av kapital, teknologi og markedstilgang men også av de fysiske, intellektuelle og psykiske evnene til arbeidskraftstyrken. Disse blir til i den samfunnsmessige reproduksjonens sfære – kvinnenes sfære.

Begrensninger i nyklassiske og marxistiske paradigmer

Ved å fokusere på de samfunnsmessige forhold mellom kvinner og menn hjelper kjønnsanalyse til å bryte ned tvedelinga av privat – offentlig livsførsel, husholdninga og økonomien, individer og lokalsamfunn, personlig og politisk, det rasjonelles og følelsenes rike. Verken det dominerende/liberal/ekvilibriske eller det alternative/radikale/konfliktparadigmet erkjenner de dialektiske forhold mellom disse virkelige sfærene.

Alternative veier

Kanskje er det best å begynne med å undersøke den typen motsigelse som ofte er til stede i politikk som blir laga uten hensyn til kvinner/kjønnsroller. Unicef var den første store internasjonale organisasjonen som undersøkte de samfunnsmessige følger av strukturendringspolitikken på utsatte grupper, og anbefalingene tar sikte på å gi denne politikken et «humant ansikte». Unicef er helt sikkert seriøs i sin ønske om å hjelpe regjeringene å «beskytte de utsatte» samtidig som den fremmer vekst. Men en av dens anbefalinger er: etter å ha estimert at «minst 75 prosent av alt helsearbeid skjer i familien», går rapporten inn for å fremme sjølhjelp (dvs. å skifte ansvaret over på «familien») som en måte å fremme «fullgode og effektive» sosiale tjenester på. Den erkjenner at «en slik innfallsvinkel kanskje vil øke tidskontoen for kvinnene», men den «vil bety svært lave pengeutgifter for husholdningene; og vil føre til innsparinger for offentlig sektor …»

Når vi ser på denne uttalelsen i lys av en situasjon der tredve til førti prosent av husholdningene ledes av kvinner, og der så å si alle disse husholdningene hører til den fattigere delen av vårt samfunn. Og når vi veit at kvinnenes inntekter utgjør en viktig andel av «husholdnings»-inntektene, da blir motsigelsen klar: ved å bruke orda «familie» og «husholdning» dekker anbefalinga over det faktum at det er kvinnene som tar vare på de sjuke medlemmene av husholdet; og i de fattigere husholdningene er det de sammme kvinnene som står for lønnsinntekten. Dersom disse kvinnene må bli hjemme for å passe de sjuke, kan de ikke samtidig ha lønnsinntekt. «Pengeutgiftene for husholdninga» kan være langt fra lave: de kan representere dens totale inntekt!

Hva innebærer denne analysa for planleggerne, spesielt de som tar alvorlig på de uttalte forpliktelsene til våre regjeringer – og institusjoner – med målsettinger om likhet mellom kjønna og den fulle «integrasjon av kvinnene i utviklinga»? Jeg tror at planleggere og folk som er opptatt av å fremme utvikling og å beskytte kvinnenes interesser, kan gjøre tre ting. For det første kan vi prøve å forstå koplinga mellom kvinnenes produksjonsmessige og reproduktive roller, ved å unngå å legge flere byrder på de som forventes å være «produktive». Vi må erkjenne at å legge for mange byrder på kvinnene vil undergrave effektiviteten og krafta til politikken på både det økonomiske og det sosiale området, fordi hvis kvinnenes reproduktive roller blir undergravd blir også samfunnets produktive kapasitet undergravd.

For mange byrder på kvinnene vil undergrave den økonomiske utviklingspolitikken

For det andre kan vi, når vi planlegger utviklinga, erkjenne at kjønn er en avgjørende variabel. Kjønnsanalyse bør være en sentral del av planleggingsprosessen, der man tar i bruk de analytiske redskapene som er utvikla for å sikre at kvinnenes behov blir tatt med i beregninga.

Mange retningslinjer og sjekklister, analytiske rammeverk og treningsprogrammer er utvikla i denne forbindelse. Vi kan lære oss å bruke dem i vårt arbeid. Samtidig må vi se begrensningene til disse tekniske redskapene. Etter å ha gjennomgått erfaringene fra mine egne programmer, der vi har lagt stor vekt på å bevisstgjøre sentrale politikere, planleggere og program/prosjektledere – og der vi kan oppsummere stort sett nedslående resultater – må det reises flere spørsmål. For eksempel: er disse svake resultatene et resultat, ikke så mye på grunn av de tekniske svakhetene til redskapene, men heller forårsaka av sterke ideologiske fordommer innebygd i planleggingsprosessen – både med hensyn til klasse og kjønn?

Kanskje er den viktigste virkninga av kjønnsanalyse at det fører til at det reises grunnleggende spørsmål om sjølve utviklinga

Er det ikke nå på tide at planleggere erkjenner at vi lever i en verden som hverken er politisk eller ideologisk nøytral, eller fri for verdier; og at utviklingsprosessen sjøl er grunnleggende politisk, og ikke bare teknisk? Når det er ressursmangel er det den relative makta til de ulike gruppene i vårt samfunn som avgjør fordelinga.

For det tredje må vi forstå at det er brukerne av tjenestene som best kan avgjøre hvordan disse kan reorganiseres for å gjøre dem mer effektive. Dette kan gjøres ved å gi de kvinnene som blir mest påvirka (ikke kvinner som profesjonelle lærere, sjukepleiere og sosialarbeidere, til tross for at disse kan være de samme kvinnene!) anledning til å avgjøre prioriteringene, og hvilke tjenester som må beskyttes: de som er viktigst for å opprettholde livet og håpet.

Praktiske og strategiske interesser

I denne sammenhengen må vi klare å skille mellom kvinnens praktiske og strategiske interesser og behov som kjønn. De praktiske kjønnsmessige behova er de som kan utledes fra de «konkrete forholdene i kvinnenes erfaringer, ut fra deres kjønnsmessige posisjon innafor den seksualiserte arbeidsdelinga, og å få innsikt i deres praktiske kjønnsinteresser for menneskelig overlevelse». De fleste programmene som regjeringene har igangsatt faller i denne kategorien. Men mens disse programmene imøtekommer viktige behov, tar de ikke opp hansken når det gjelder kjønnsundertrykkelse. De fremmer heller ikke kampen for en mer human verden. De tilfedsstiller heller ikke strategiske kjønnsbehov – de som blir «formulert gjennom analysen av kvinnens underkastelse under mannen» og der det fokuseres på endringer av maktforholdene mellom menn, staten og kvinner.

Det kritiske spørsmålet er: er det mulig å tilfredsstille strategiske behov samtidig med praktiske behov? En konklusjon er at til og med praktiske framskritt i ernæring, utdanning og boforhold lett blir reversert dersom man ikke er oppmerksom på det strategiske behovet for å gi kvinner en stemme i forbindelse med de avgjørelsene som påvirker deres liv på en så direkte måte.

Gitt begrensningene til de analytiske rammeverkene og de tekniske retningslinjene, så vel som til de ansatte som arbeider innafor de systemene som innfører og utfører politikken, kan kjønnsanalyse kanskje ha som størst virkning at det reises grunnleggende spørsmål om sjølve utviklingsprosessen. For det andre kan våre prosjekter utformes slik at flere avgjørelser gis til dem som bruker tjenester. Dette vil i det minste hjelpe å sikre at de framskritt (ved å møte praktiske kjønnsbehov) som har blitt oppnådd gjennom prosjektet ikke undergraves når de finansielle ressursene ikke lengre er tilgjengelige.

Geir Sundet er trailersjåfør og skribent. E-post-adresser, url-er osv er i stor grad utdaterte

---

Denne artikkelen forteller hvilken praktisk nytte revolusjonære og progressive kan ha av internettet, hvilke muligheter som ligger der, og hvilke hindringer som må overvinnes.

Internettbruk er et ypperlig redskap for den progressive bevegelsen. Det er arbeidsbesparende, man trenger ikke være dataekspert for å bruke det, og det er ikke dyrt. Grunnen til at mange progressive ikke er brukere skyldes manglende kunnskap, sløvhet og kanskje noen fordommer.

Da videomaskinene kom på markedet, var det mange i den progressive bevegelsen som sa: «Noe slikt skal ikke inn i vårt hus, vi skal beskytte våre barn mot porno og motorsagmassakrer.» De blanda det mest negative innholdet med det positive i teknologien.

Kunnskaper?

Er det liknende holdninger ute og går i dag til Internett og data? Tenk etter! Eller er det andre årsaker til at den progressive bevegelsen ikke er påkobla?

Jeg tror den konkrete kunnskapen i stor grad mangler. Dette blir ei sak for ekspertene, og dessuten er det vel fryktelig dyrt? Krever det ikke utdanning og store kunnskaper? Er det ikke mest for de spesielt interesserte, og hvilken nytte kan vi nå egentlig ha av det? «Dessuten har vi aldri brukt å gjøre det slik hos oss …»

Hva er Internet?

Kort fortalt store deler av verdens datamaskiner knyttet sammen gjennom telefonlinjer og kabler. Det eksisterer således ingen «Direktør for Internet» eller noen som eier Internet. Uttrykk som et organisert anarki har vært brukt. Det har eksistert i 20-30 år, men det er på nittitallet at utviklingen nærmest har eksplodert. Man regner i dag med ca. 30 millioner brukere, men dette tallet øker hver dag. I Norge er 1 prosent av befolkninga kobla på privat, mens en MMI-undersøkelse i august 1995 viser av 4 prosent vil være påkobla til neste år, altså en forventa økning på 400 prosent i året.

Hvilken nytte?

Hva med å gjøre artikkelen din i Røde Fane om oppbyggingen av den nye kommunistiske verdensbevegelsen tilgjengelig for 30 millioner lesere, Arnljot Ask? Hva med ei diskusjonsgruppe hvor over hundre kommunistorienterte partier og grupper deltar? Hvor innlegga er på nettet sekunder etter at de er skrevet, og kan taes ned og leses samtidig på ei datamaskin i Mandal, i Nigeria, Frankfurt eller Seattle? Dette er ingen framtidsvisjon. (Se innlegget fra Scott Marshall lenger bak i artikkelen.) Eller hva med møtet kameraten på Hamar planlegger. Du kan sende over artikkelen du skriver på, eller dagsorden til møtet, eller plakaten og løpeseddelen til den elektroniske postkassa til Per i Trondheim og Astrid i Oslo som mottar det sekunder etterpå, og kan sende forslag og korrigeringer om ti minutter? Til en pris på under to kroner. Mens jeg kladda denne artikkelen sendte jeg et utkast til Siri Jensen og en annen kamerat med elektronisk post, såkalte mail, og fikk kommentarer tilbake samme kveld. Her er et utdrag fra Siri:

---

Eks. på nytte, vi kunne laste ned oversikt over seminarene i Beijing fra Internet før vi dro. Et annet eksempel er at jeg fikk e-mail fra en jeg kjenner i Malaysia (var på AKPs arbeiderkonferanse i 88) om lærerstreik i Costa Rica som trengte støtte, og som jeg printa ut og ga til folk i Lærerlaget. For øvrig – en god del kvinnenettverk opererer etter Beijing. Vi burde også diskutere Websider i forhold til kvinnepolitikken vår, ev. legge inn deler av (eller hele) Søstre kamerater på engelsk. Jeg skal for øvrig nå sende innlegget jeg holdt i Beijing over E-mail til dem jeg fikk e-mailadressa til.

Slik skreiv Siri, og liksom hun lasta ned og printa ut informasjonen om streiken i Costa Rica, kopierer jeg innlegg hennes rett inn i artikkelen min og redigerer det, raskt og arbeidsbesparende.

For å beskrive bruksområdene på Internet litt mer systematisk, kan man dele dem i fire, nemlig World Wide Web, e-mail, Newsgrupper og FTP. Man bruker i prinsippet fire forskjellige dataprogram til å utforske og benytte de fire delene, liksom man på en datamaskin trenger et skriveprogram å skrive i, og et regneprogram å regne i.

Kommentaren jeg fikk fra den andre kameraten var kort og grei, skrevet i friminuttet på jobben.

---

Leste internett-artikkelen din. (Man trenger vel ikke 4 forskjellige programmer for de 4 forskjellige tjenestene. Det virket jo som Netscape klarte det meste.) Jeg iler til undervisning og studenter …

Og han har helt rett. Det nye 2.0-utgaven av Netscape Navigator gjør de andre programmene overflødig. Bedre programvarer gjør altså arbeidet enklere og mer brukervennlig.

World Wide Web eller WWW

Websider eller hjemmesider. Ei side med egen adresse som kan inneholde tekst, bilder, lyd og video. Som kan inneholde linker til andre sider hvor man kan bevege seg med et tastetrykk. RV har sin hjemmeside, med linker til Kvinnenettverk, til Nei til EU, til Sinn Fein og andre. World Wide Web har et så omfattende innhold at alt er mulig, og det vokser enormt. Det er bare fantasien som setter grenser. Sidene spenner i dag fra skoler, forskningsinstitusjoner, politiske partier, miljøgrupper, bibliotek og privatpersoner, via musikk, avstemninger eller protester på Frankrike og Kinas atomsprengninger, underholdning, etterlysning etter savnede personer og brevvenner, sport, sex og metafysikk til kommersielle interesser og Karl Marx’ verker på tysk. Det er ikke en gang mulig å yte rettferdighet til alt du finner med ei slik ramse.

Jeg blei overraska da jeg fant ei side for trailersjåfører i Canada, med lister over ledige jobber, men nå jobbes det med ei svær trailerside i England for Europa, med kart, returlass, info, tog, fly, båt … Hvem som helst kan lage sin egen hjemmeside. Rød Valgallianse har altså gjort det, president Clinton har gjort det, Aftenposten, Dagbladet samt over hundre andre aviser ligger der, og statens informasjonstjeneste Odin, samt en rekke privatfolk. Brønnøysund Avis, men ikke Klassekampen. SV, men ikke AKP. Time magazine, men ikke Røde Fane. Kvinnekonferansen i Beijing var der altså, samt Norway Cup med alle resultatene, og en mengde nazistiske organisasjoner. Via Universitetet i Tromsø har du adgang til en rekke oppslagsverk, og via Nei til EUs hjemmeside finner du Maastricht-traktaten i elektronisk utgave. Alt du finner kan kopieres til din egen maskin, og brukes i dine artikler eller publikasjoner så du slipper å skrive det på nytt.

Tenk deg Hammerverksaka på nytt, med egen hjemmeside. Der alle løpesedla og hvitbøkene legges inn og kan tjene som arkiv og kunnskapskilde for hele støttebevegelsen, med bilder av direktøren og klubbformannen til skrekk og advarsel. Eller et langt viktigere eksempel, den tidligere Black Panteren Mumia Abu Jamal som har sittet i fengsel siden 1982. Dømt av en hvit jury og en hvit dommer i ei farselignende rettssak, for et mord en stadig større opinion mener han ikke har begått. Tenk hvilket hjelpemiddel ei webside vil være, nasjonalt og internasjonalt, for å samle støtte, i skyggen av O J Simpson-saka. Fem tusen folk gikk i tog i Berlin til støtte for Mumia.

E-mail

Elektronisk post. Hver bruker har sin adresse som består av navn og eventuelt nummer, f.eks geirs1, så kommer bokstaven @, også kalt krøllalfa, deretter maskinen man er tilknyttet, f.eks oslonett, deretter et punktum og så landkoden. Min adresse blir dermed: geirs1@oslonett.no.

Det er viktig å bruke små bokstaver dersom adressen står med små bokstaver. Når du har skrevet ferdig teksten eller dokumentet, kobler du deg opp til nettet, sender teksten og kobler deg av. Det tar under et minutt. På dyreste tidspunkt koster det meg 66 øre til Internett, og et tellerskritt til Telenor. Og mottakeren får brevet øyeblikkelig, og kan eventuelt svare øyeblikkelig. Et tidsskrift med e-mail-adresse kan motta alle innlegga i sin elektroniske postkasse. Dermed kan de sette dem nett i bladet med noen få tastetrykk. Det er selvsagt også mulig å sende den samme artikkelen til en rekke personer, og det fører oss over til:

Newsgrupper

Alle som har vært på Rød Front sommerleir veit hva en veggavis er. Newsgruppene er en gigantisk veggavis, med eller uten redaktør/administrator, og kan oversettes med diskusjonsgrupper. Man kan opprette ei diskusjonsgruppe, eller koble seg på eksisterende grupper. Man sender innleggene sine, og mottar innleggene fra de andre i gruppa. Det finnes i dag ca. 10.000 diskusjonsgrupper på Internet. Jeg har kopiert et innlegg fra ei diskusjonsgruppe som illustrerer mitt poeng veldig klart.

---

>From owner-marxism Fri sep 15 12:13:00 1995 Date: Fri, 15 Sep 95 07:13 CDT From: Scott Marshall <Scott@rednet.org> Subject: Communist Web page and Rednet **’Reds’ in cyberspace: Announcing the Rednet and Communist Party Web page** (Reprinted from the September 16, 1995 issue of the People’s Weekly World. Maybe reprinted or reposted with PWW credit. For subscription information see below) by Scott Marshall The People’s Weekly World has been available for over a year now on the Internet. Each week articles are posted for reading in several newsgroups including alt.activism, misc.activism.progressive and alt.society.labor-unions. Newsgroups are like electronic bulletin boards on the Internet where messages, articles, and letters are posted for all to read. In fact, some of these newsgroups are read by tens of thousands of people every day. Alt.activism is one of the top newsgroups in terms of numbers of readers. These Peoples Weekly World articles, in turn, are picked up by others and reposted to an even wider audience on mass electronic mail (e-mail) mailing lists, on smaller networks in different countries or on campuses. Articles are also stored on large computers that maintain archives of interesting materials so people can access them over phone lines to browse for information. Literally, in this way, the articles from the Peoples Weekly World become available to millions of people around the world. The People’s Weekly World has been on the cutting edge of using this new communications medium for the left. While it is still true that most of the working class does not yet have access to the Internet, every day thousands of new working class users are going on line. Due to the rapid increase in computer technology in all areas of the work place, many have access through their job sites. Still thousands more are getting access through services like America Online, Compuserve, Prodigy and the new (built into the new Windows95 operating system) Microsoft Network. Now we’re taking a bold step into some of the newer technology on the Internet. In the last Cyber.News column I described the explosive growth of the World Wide Web (WWW). It is a graphical way of finding and viewing material on the Internet that is easier to use and much more fun to look at. Web pages, as they are called, can contain pictures, graphics, even video clips and music sound tracks. Turn your Web browser (computer software used to access the WWW) to the following address: http://www.tiac.net/users/brownh/cp-usa/cp-usa.html It’s an exciting experience. Here you’ll find all kinds of information about the Communist Party, its activities and ideas. You’ll also find a beautiful online edition of the People’s Weekly World, including articles from the current edition of the paper each week and an archive of past weeks articles. Check out the ‘Other Resources’ link also. By clicking your mouse on a link you can find other valuable Web pages full of information and news useful for activists. (A mouse is the little pointing device that all computers have grown in the last few years.) One highlight is a link to the Detroit Journal, the Web page of the striking Detroit newspaper workers. There is another exciting cutting edge use of the Internet for the left that we are pioneering. In a joint project with the Communist Party of Canada, the Communist Party USA is helping to establish the Rednet. Rednet is an e-mail network that allows for the rapid exchange of articles, speeches, announcements and ideas between Communist and workers parties, and their press around the world. This initiative and its potential has prompted quite a few parties to establish computer connections to the Internet so they can participate. The Rednet is already helping many papers, including the People’s Weekly World, get faster information and an exchange of articles to help improve international coverage. Though the Rednet is only in its infant stages, it offers great possibilities for action and unity in international affairs. ##30## * Read the Peoples Weekly World * Sub info: pww@igc.apc.org * 235W. 23rd St. NYC 10011 * $20/yr – $1 -2 mos trial sub * Tired of the same old system: Join the Communist Party, USA * Info: CPUSA@rednet.org (212) 989-4994 * PEOPLE BEFORE PROFITS * PNEWS CONFERENCES provide «radical» alternative views with an emphasis on justice, humanitarian positions, protests, boycott alerts, activism information, etc. * To subscribe, send request to: * <listserv@sjuvm.stjohns.> «SUBSCRIBE PNEWS-L <Your full name>» –from list marxism@lists.village.virginia.edu —

Når man leser denne artikkelen, illustrerer den også et viktig problem, mye av Internettet foregår på engelsk. Vel, sånn er det jo hvis man skal ut i den store verden, Internet eller ikke. Det er en utfordring.

Det siste området er FTP-sidene som inneholder programvare. Trenger du et program for å sende og ta mot post, f.eks Eudora? Det finner du på en av basene. Eller for å søke på WWW? Netscape Navigator er best. Det finner du her. Eller et nytt virusprogram? Vær så god. Mye er til og med helt gratis. Du finner også tonnevis med bilder, artikler, datateori …

Vanskelig?

Alt er lett for den som kan det. Men jo mer avansert de nye maskinene og programmene er, jo enklere blir de i bruk. Det er det som er så avansert. For en person med kjennskap til PC fra jobb, vil Internet bruk ikke by på andre problemer enn førstegangstilkobling. En ny bruker vil også trenge instruksjon i prinsippene for programbruk, men på en time burde mye kunne læres. Og ordene til Siri Jensen en fornuftige:

Min erfaring er at det er greit å sette seg inn i litt av gangen, og få hjelp av noen andre som kan det, etterhvert som du tar nye skritt. Når du betaler for bruk, gjør det ikke noe at du i lange perioder ikke bruker.

Et helgeseminar gjennom studieforbundet Ny Verden vil kunne utdanne eksperter.

Pris investering?

Du trenger en PC med mus, tastatur og skjerm. En 486 koster 8-10 tusen og en Pentium fra 15 til 20.000 kr.

Skal du bruke Internet i noe særlig grad, trenger du et raskt modem. 28.800 bits koster mellom 2.000 og 2.500 kroner. Prisene raser nedover for tida, og er kanskje mye lavere allerede når dette kommer på trykk. Med et faxmodem (samme pris) kan du også sende artikler fra datamaskinen til andre faxmaskiner.

Du trenger en telefon, men det har de fleste fra før.

Brukerpris

Så trenger du et Internet-abonnement. Her er det også priskrig for tida, og abonnementsprisene er i fritt fall. Men du må ikke bare ta hensyn til abonnementsprisen. Du må også betale telefonregninga. Du betaler tellerskritt for den tida du er tilkoblet, men kun fra der du befinner deg til der du er tilkobla.

Det billigste er altså å finne en tilkoblingsmulighet i lokalmiljøet, så du bare betaler lokaltakst på telefonen. Spør i databutikken på hjørnet. Men for å si noe om prisnivået. Oslonett Start koster 500 kroner i året, det en gratis i bruk om natta, koster 20 kroner timen om kvelden og 40 kroner timen på dagen. Han du tilkoblingsmulighet innenfor ditt lokale teleområde kan du være oppkobla fra klokka 01 til 08, i sju timer for kroner 36,40. Det er en halvliter på puben.

Sukk …

Hva gjør Røde Fane i dag? De oppfordrer folk til å sende artikler på diskett, via postverket. Dyrt, seint og tungvint. Det er slik man i dag jobber på trailergrensene inn i Tsjekkia! 30 timers kø! Dersom Røde Fane eller Erik Ness hadde hatt e-mail-adresse, kunne jeg sendt artikkelen der, og Erik kunne satt den rett i bladet. Nå må enten Erik skrive faxen jeg sender om igjen for hand, eller jeg må ta artikkelen ut på diskett, reise til posthuset og betale mange penger for å sende den. Men OK, det en bra for en ting Internet er tilsvarende dårlig for, mosjonen.

---

Fra redaktøren

En liten trøst til Geir Sundet: AKP og Røde Fane holder på å legge seg inn på internettet. Røde Fane skal ha sin side klar til 1 .februar. Flere redaksjonsmedlemmer vil da også ha e-postadresser.

Diethard Möller er formann i Kommunistischen Parteis Deutschlands. Artikkelen er siste del av en tale han holdt om «Sosialismens utvikling og revisjonistisk utarting» i Toronto i år i anledning av 25-årsjubileet til Kanadas kommunistiske parti m-l Den er oversatt av Jan R. Steinholt fra Roter Morgen nr 11 og 12, 1995

---

Sosialismen er det første skrittet henimot kommunismen. Sosialismen er et stort skritt, et stort framskritt i sammenlikning med kapitalismen. Men vi kan ikke nå kommunismen i ett steg. Derfor er vi nødt til å gjøre kompromisser.

Når vi snakker om sosialismen, må vi være oss bevisst at sosialismen ikke er vårt endelige mål. Sosialismen er et overgangssamfunn. Rester fra det gamle samfunnet finnes også i dette samfunnet. Det betyr at sosialismen ikke kan være et samfunn med uforanderlige regler, med fastlåste forhold mellom klasser og sjikt; snarere tvert imot er sosialismen et samfunn preget av stadige kamper og uavlatelig utvikling. I motsatt fall vil den stagnere og til slutt utarte.

Ett eksempel: Som kommunister proklamerer vi full kvinnefrigjøring. Under sosialismen vil vi som et første skritt garantere kvinnefrigjøring gjennom lovverket og følge dette opp ved hjelp av den sosialistiske staten. Likevel fører dette ikke i virkeligheten til full kvinnefrigjøring, ettersom tilbakeliggende tradisjoner, kulturelle aspekter og overlevninger fra det gamle samfunnet eksisterer som hindringer for ei fullstendig realisering av frigjøringa.

Statseiendom og kompromisser

Slik forholder det seg også med den sosialistiske økonomien. De første skritta er kompromisser. Marx mente at statlig eiendomsrett til produksjonsmidlene ikke var den beste formen for samfunnsmessig eiendom, men et nødvendig første skritt for å ekspropriere ekspropriatørene (Einteignung der Einteigner). Statseiendom stiller arbeiderne og samfunnet overfor den første oppgaven med å sikre full kontroll over økonomien og å utnytte produksjonsmidlene i samsvar med samfunnets og innbyggernes behov. Men det betyr likevel at samfunnet ikke har fullstendig kontroll. Statseiendom innebærer i seg sjøl at det finnes motsetninger innafor samfunnet og at et klasseinstrument, staten, er nødvendig for å gjøre slutt på disse motsigelsene.

Denne perioden er nødvendig. Man kan ikke bare bestemme seg for å hoppe bukk over den. Man må skape de materielle, kulturelle og ideologiske forutsetningene for å skride kontinuerlig framover mot kommunismen. I den sosialistiske økonomien brukes fortsatt penger som middel for utveksling av produkter og verdiloven er stadig virksom.

Stalin gjorde de første forsøkene på å analysere dette i sitt skrift Sosialismens økonomiske problemer. Hans undersøkelser var et stort framskritt for den marxist-leninistiske vitenskapen, men til tross for dette fantes det hull og mangel på sammenheng i hans analyse.

Hva sa Stalin?

Det finnes en statlig sektor. I denne statssektoren blir produksjonen uttrykkelig planlagt ut fra samfunnets behov. Produktbyttet mellom statsforetakene blir regulert av planen. Men i realiteten ble den satt ut i livet ved hjelp av formidling av penger, kreditt osv. Stalin sa at pengene ikke lenger var en målestokk for produktutveksling og at verdiloven ikke var regulator av produktutvekslinga, men at de bare var et middel til å finne ut av hvilke fabrikker som arbeidet effektivt og hvilke som ikke gjorde det. Når produkter blir solgt til arbeiderne, er de varer og verdiloven trer i kraft. Det betyr at arbeiderne ikke kan fastsette priser og lønninger ut fra sine ønsker, men bare i overensstemmelse med verdiloven.

Verdiloven under sosialismen

Det fins en annen sektor i økonomien: den kooperative jordbruksøkonomien. Den er en form for samfunnsmessig eiendom, men ikke statseiendom. Den er begrensa, ettersom den ikke er hele samfunnets eiendom, men gruppeeiendom. Innafor denne sektoren og mellom denne sektoren og den statlige sektor er verdiloven virksom. Det foregår en utveksling av varer, ikke bare av produkter. Stalin sa: I denne sektoren er pengene ikke bare en målestokk for produktutvekslinga, men også virkelig betaling for varer.

Når det gjelder handel med utlandet er verdiloven alltid virksom. Det foregår et varebytte, ikke bare et produktbytte. Utenrikshandelen blir regulert av statsplanen, men f.eks. prisene kan bare fastsettes i samsvar med verdiloven og i forhold til prisene på verdensmarkedet. I motsatt fall blir utenrikshandel en umulighet eller den vil skade den sosialistiske økonomien. I det store og hele deler vi Stalins analyse av den sosialistiske økonomien. Men på ett punkt tror vi at han og med ham alle marxist-leninister, oss sjøl iberegnet, undervurderte verdiloven og dermed også de økonomiske og sosiale motsetningene under sosialismen.

Stalin mente at verdiloven og pengene innafor statssektoren bare var midler til å overvåke fabrikkenes effektivitet. Det er ikke fullt ut riktig. Hvis man trenger penger, hvis det er slik at verdiloven gjelder, da må man vedgå at planen ikke regulerer alt. Det betyr at man benytter gamle kapitalistiske metoder for å kontrollere produksjonen. Og det kan i sin tur føre til at den sosialistiske økonomien utvikler seg langs feil spor. La oss bruke et bilde:

Hvis vi tenker oss at alle lommene i klærne våre er enkeltstående fabrikker som alle tilhører den samme eieren, den sosialistiske staten, så er det jo ikke nødvendig å betale seg sjøl hvis alt faktisk tilhører samme eier, når man flytter noe over fra ei av lommene til en annen.

Som eier av statsfabrikkene har imidlertid den sosialistiske staten betalt seg sjøl hvis den sjøl har levert noe fra en fabrikk til en annen fabrikk. Dette viser at den faktisk bare eide fabrikkene i juridisk forstand, men uten at den ennå hadde full råderett over dem.

Derfor tvinges den til å sette inn kontrollinstrumenter fra den gamle kapitalistiske ordning overfor fabrikkdirektørene i tillegg til sosialistiske kontrollinstrumenter som plan og arbeiderkontroll.

I det kommunistiske samfunnet eksisterer ikke lenger verdiloven. I dette samfunnet blir den økonomiske effektiviteten overvåket gjennom «tidsøkonomien», som Marx sa. Det betyr at samfunnet bevisst velger om et produkt er nødvendig eller ikke, og om det er riktig å anvende tid til framstilling av produktet eller ikke. Penger er som kjent bare et uttrykk for den nødvendige arbeidstida som går med til framstillinga av en vare. Under kapitalismen er dette forholdet skjult ved hjelp av pengene. Pengene er en gud som troner over den faktiske levende arbeidskrafta, arbeiderklassen. Under kommunismen trengs de ikke lenger. Ved hjelp av tidsmålestokken blir samfunnet i stand til å kontrollere alle sine arbeidskraftkrevende oppgaver bevisst og umiddelbart.

Hvis vi under sosialismen fortsatt benytter oss av penger som ledd i organiseringa, endog for å virkeliggjøre produktutvekslinga mellom statsbedrifter som formelt tilhører samme eier, framstår dette som mer enn bare et middel til effektivitetskontroll. Det innebærer at pengene har en viss innflytelse på produktutvekslinga. Og det gjør det mulig å sette gjennom individuelle interesser på bekostning av samfunnets. Denne begrensa innflytelsen til pengene og verdiloven er for samfunnet et nødvendig kompromiss. Man kan ikke bare bestemme seg for å springe over denne perioden, den kan bare overvinnes gjennom utvikling av samfunnets materielle basis og de politiske og sosiale forholdene innafor samfunnet.

Statsplanens begrensninger

La oss ta et eksempel: Fra sosialismens begynnelse fantes det innafor visse grenser korrupsjon, bedrageri mot staten gjennom direktørene i statsbedrifter, ressursødsling osv. Og for å overvinne dette er ikke viljen tilstrekkelig, ettersom samfunnet ikke har fullstendig kontroll over økonomien. Statseiendom er et nødvendig, men bare begrenset forsøk fra samfunnet sin side på å sikre kontroll over økonomien. Når statsplanen for eksempel påla en fabrikk å levere 10.000 par sko til organisasjonen for statshandel, var det noen fabrikker som leverte 10.000 par sko av dårlig kvalitet. Likevel var planen oppfylt eller overoppfylt. Og direktørene fikk sine penger og sin bonus. Slik forsøkte noen direktører å snyte staten ved at de oppfylte planen på formelt vis. De hadde sine egne interesser og arbeidet ikke entydig ut fra samfunnets behov og i arbeiderklassens interesse. Statseiendommens begrensninger, den statlige planøkonomien, ga dem spillerom til å jobbe for egne interesser. Og dette viser at verdiloven var virksom ut over det å være kontrollmekanisme for fabrikkenes effektivitet. Den var et nødvendig redskap for kontroll av forholdet mellom statsfabrikkene og av fabrikkenes effektivitet, fordi dette ikke fullt ut lot seg gjøre med statsplanen som instrument.

Marxist-leninistene og arbeiderne sloss hele tida mot den slags foreteelser. Det var bra og nødvendig. I den første perioden med sosialistisk oppbygging hadde ikke begrensningene i den sosialistiske statseiendommen og den statlige planøkonomien så stor innvirkning på økonomien. Gjennom den hurtige utviklinga av økonomien og den stadige nivåforbedringa av den sosialistiske staten slik som utdanninga av en ny generasjon av direktører, ingeniører, fagarbeidere osv., kunne samfunnet oppnå mer og mer kontroll over økonomien. Men etterhvert som den sosialistiske økonomien nådde et mer komplekst nivå, fikk individer som ville tjene egne interesser, på tvers av interessene til samfunnet og arbeiderklassen, mer spillerom. Ettersom man holdt fast ved de gamle metodene for økonomisk ledelse fra den første perioden med sosialistisk oppbygging, mistet samfunnet stadig mer kontrollen over økonomien. Et nytt sjikt og til slutt en ny klasse kunne vokse fram innafor ramma av det sosialistiske samfunnet. Vi tror dette var det materielle grunnlaget for revisjonismen. Revisjonismen var ikke i hovedsak et spørsmål om feilaktige ideer eller om en feilaktig politikk, men snarere en følge av den sosialistiske økonomiens materielle utvikling. Denne utviklinga kom til uttrykk i politikken og i ideologien. Imidlertid var ideologien og politikken ikke årsaken til utartinga; de virkelige årsakene finner man i samfunnets materielle basis aleine.

Nye former for sosialistisk styring

På dette stadiet gjorde utviklinga av de sosialistiske produktivkreftene og utviklinga av arbeiderklassen, som en betydningsfull del av disse produktivkreftene, det nødvendig å finne nye former for ledelse av økonomien og av samfunnet. Et hovedpunkt var å finne nye muligheter for sterkere deltakelse fra arbeiderklassen når det gjaldt alle avgjørelser som hadde å gjøre med økonomien, staten osv. De gamle formene var ikke lenger tilstrekkelige. F.eks var det ikke tilstrekkelig at plandiskusjonene med arbeiderne bare foregikk på lokalt fabrikksnivå, der man diskuterte hvor mye de kunne produsere, hvordan ressurser kunne utnyttes bedre osv. Det var nødvendig, men det var ikke nok. Det nye økonomiske utviklingsnivået krevde at den samla arbeiderklassen ble trukket stadig mer inn i plandiskusjonen på fullt samfunssmessig nivå, slik som diskusjonen omkring hovedretninga for den økonomiske utviklinga og de samfunnsmessige behovene («Bør vi satse på utvikling av atomenergi eller andre energiressurser?», «Bør vi satse på jernbane, busser eller biler, og i hvilket omfang?», «I hvilken retning bør vi utvikle de sosiale forholdene innafor fabrikkene?», «Hvordan vil vi innrette og utvikle lønnssystemet?» osv osv). Likedan var det nå nødvendig at arbeiderklassen fikk større og større rett til å kontrollere administrasjonen av fabrikkene. Disse eller enda mer vidtgående tiltak kunne ha snevret inn manøvreringsrommet for individer som handlet imot arbeiderklassens interesser og som forsøkte å skaffe seg stadig mer kontroll over den økonomiske og politiske prosessen, til gunst for sine egne interesser. Likedan trengte arbeiderklassen stadig flere politiske rettigheter når det gjaldt å kontrollere og øve innflytelse på den sosialistiske staten.

Kamp mot symptomene, ikke årsakene

Men marxist-leninistene erkjente åpenbart ikke disse nødvendighetene. De kjempet imot symptomene på denne utartinga, men hovedsaklig på et moralsk og politisk plan, uten at de klart erkjente deres materielle opphav. Men med viljen aleine kan man ikke bekjempe bakstreverske elementer og utarting. La oss se på Malenkovs beretning til den 19. partikongressen til SUKPb. Han griper klart og tydelig fatt i alle symptomene på utartinga og oppfordrer alle revolusjonære krefter om å slåss mot disse foreteelsene. Men hans erklæringer og oppfordringer forblir på det moralske plan. Han fordømmer de «antisosialistiske elementene», «partifiendene» osv. Det var bra, men det var ikke nok. Som kommunist må man søke de sosiale forholdene som kunne frambringe denslags utarta elementer, og man må forandre disse sosiale forholdene. Til det har man bruk for bevissthet og kommunistisk moral, men like påkrevd er en klar analyse av de samfunnsmessige forholdene og hvordan de utvikler seg i det sosialistiske samfunnet. Uten det siste fører moral og «bevissthet» inn i ei blindgate.

Slik kunne den nye klassen forme seg, gripe makta og oppnå kontroll over staten og økonomien. Denne klassen «reformerte» sosialismen på demagogisk vis og ga mer makt til fabrikkdirektørene. Det var et svar på de samfunnsmessige problemene, framfor alt et galt svar, en løsning i feil retning. I løpet av denne prosessen mistet arbeiderklassen makta si og et nytt overgangssamfunn tok form: Et kvasisosialistisk samfunn som utvikla seg i åpent kapitalistisk retning. Alle revisjonistenes «reformer» kunne aldri løse problemene innafor dette samfunnet. Samfunnet var en bastard av gamle former for planøkonomi kombinert med nye former for større individuelle rettigheter for direktørene. Dette førte til stagnasjon, byråkrati, korrupsjon osv. Dette systemet var ute av stand til å løse sine problemer fordi det ikke kunne la arbeiderklassen få den ledende rolla, hvilket ville vært nødvendig for ei framskrittsvennlig samfunnsutvikling. Men dette ville ikke tjene interessene til den faktisk herskende klassen, de revisjonistiske direktørene og byråkratene. Denne nye herskerklassen var ikke og ville aldri ikke på noe tidspunkt i utviklinga vært i en situasjon der de kunne virket for framskrittet. Deres egne klasseinteresser gjorde det umulig. Derfor var og er revisjonistiske samfunnsystemer aldri i stand til å spille noen progressiv rolle. De økonomiske, materielle lovmessighetene tillater det ikke. Til sjuende og sist må og vil alle slike samfunn bryte sammen og forvandle seg til samfunn av kapitalistisk type.

Realisme – for ny mobilisering til kamp for sosialismen

For oss er dette svært viktig, ettersom en del gamle revisjonister i dag prøver å gi seg sjøl et framskrittsvennlig utseende. Og enda mer betydningsfullt er det for oss å ha ei klar analyse av lovmessighetene i det sosialistiske samfunnet, for at vi skal kunne vise arbeiderklassen og alle progressive krefter en realistisk vei til opprettelsen av et nytt, sosialistisk samfunn – sånn at de og vi ikke har illusjoner om den vanskelige prosessen med å omforme sosialismen til kommunisme. Bare dersom vi innehar en realistisk analyse av sosialismen og erfaringene fra de foregående tiåra, vil vi bli respektert av arbeiderne og de framskrittsvennlige kreftene, og bare da vil de være rede til å kjempe for et nytt perspektiv.

---

Den 14 juli 1935 samlades mer än en halv million människor på Place de la Bastille i Paris. De har samlats där för att fira grundandet av Rassemblement Populaire, Folklig Samling, tidigare på dagen.

Folkfronten bildades av kommunister, socialister, radikaler, oberoende socialister, fackföreningarna CGT och CGTU och flera antifascistiska organisationer. Orsaken till att enigheten kom till stånd var den hårda klasskamp som i Italien och Tyskland resulterat i fascistiska maktövertaganden. Folkfronten var fast besluten att detta inte fick ske i Frankrike. Inför varandra avgav de olika organisationernas representanter en ed:

«Vi går ed på att förbli eniga för att avväpna och upplösa de fascistiska ligorna, för att ställa våra friheter utom räckhåll för fascismen. Vi lovar att på denna dag, som återupplivar den första segern över republiken, att försvara de demokratiska rättigheter som vunnits av Frankrikes folk, att ge bröd åt arbetarna, arbete åt ungdomen, och åt världen den stora mänskliga freden.»

Lärdomarna från anbete med enhetsfronten är väl kända. Därför skall jag diskutera en annan fråga: Finns det förutsättningar och möjligheter för en ny enhetsfront idag?

Anledningen till att jag ställer denna fråga är den snabba internationella utvecklingen mot en polarisening av de ekonomiska och politiska kräfterna i världsmåttstock. Min utgangspunkt tar jag i Arnljot Asks artikel «Ny internationale?» i Røde Fane nr 2, 1995 och AKPs principprogram från 1990.

Polarisering

I och med utvidgningen av EU förra året har EU blivit en snabbt växande supermakt. Genom direkt medlemskap och genom EES-avtal (EØS) kontrollerar EU hela västeuropa från Kirkenes till Lissabon och från Reykjavik till Aten. Dessutom ingår hela östeuropa i inflytelsesfären. Ekonomiskt är målet att skapa enhetliga regler och upprätta en centralstyrd makt som kan konkurrera med USA och Japan om världsmarknaden och råvarutillgångarna. Politiskt vill man avskaffa nationalstaten för att få en effektiv utrikes- och säkerhetspolitik. Nationalstaten har blivit en tvångströja för den imperialistiska bourgeoisin i Europa. Än så länge har EU-systemet stora svagheter i förhållande till USA och Japan, men utvecklingen går fort. Regeringskonferensen 1996 är tänkt att bli det avgörande steget för att centralisera makten.

I AKPs principprogram från 1990 ses teorin om tre världar som en korrekt beskrivning av läget i världen. I denna teori brukar vi tala om supermakterna som den första världen, de fattiga länderna i Asien, Afrika och Latinamerika som den tredje världen och skikt av länder däremellan som den andra världen. I och med EUs växande och sammanbrottet i östeuropa har den internationella utvecklingen gått mot ökad polarisering. Sverige och andra länder, som tidigare hade en viss rörelsefrihet i förhållande till supermakterna, har nu dragits in i EU-sfären. Genom EES-avtalet och andra avtal har också Norge knutits hårt till EU. Östeuropa, å andra sidan, har en situation som i manga stycken liknar länderna i tredje världen. Detta innebär att den grupp stater som står relativt fritt i förhållande till supermakterna har blivit så liten att den knappast har någon internationell betydelse. Eftersom den andra världens länder i många fall hade en dämpande effekt på supermakternas rovlystnad innebär denna utveckling en skärpning av världsläget. De tre supermakterna kan uppträda aggressivare både i utrikes- och inrikespolitiken. Alla tre supermaktsblocken har sina säregenheter som gör att de uppträder olika på den internationella arenan. Japan saknar egna energikällor och är extremt exportberoende, USAs har en rutten ekonomi och en valuta som går på kryckor och EU är ännu splittrat i nationalstater, som drar åt olika håll.

EUs säregenhet ger de progressiva kräfterna i den nya supermakten en möjlighet att uppskjuta eller till och med förhindra EU-borgerskapets planer.

I sin artikel diskuterar Ask behovet för en ny kommunistisk international och han redogör för AKPs syn på diskussionerna med andra partier och på det internationella samarbetet. Jag inser värdet att diskutera och nå överenskommelser med andra partier. Men hur blir det med det praktiska resultatet? Det dokument som antogs i januari 1975 mellan de nordiska m-l-partierna var mangordigt och detaljerat, men jag kan inte minnas att vi kom överens om några gemensamma aktioner eller liknande. En gemensam syn i en fråga eller till och med ett gemensamt dokument är huvudsakligen ett verktyg i handen på den revolutionära rörelsen. Naturligtvis kan man alltid svara att uppgiften för en ny kommunistisk international är att föra kampen för socialismen framåt. Det år ju alltid ett revolutionärt partis uppgift. Men med mycket svaga revolutionära rörelser och den mest aggressiva bourgeoisin sedan 1930-talet är det knappast någon omedelbar uppgift. «Trenger vi en ny kommunistisk internationale? I tilfelle, på hvilken politisk och organisatonisk plattform?» frågar oss Arnljot Ask. Mitt svar blir en motfråga: Vad skall vi ha denna international till?

Aktionsenhet

I och med att EU stärks och både politik och ekonomi likriktas, uppkommer nya förutsättningar för gemensam kamp över nationsgränserna i Europa. (Ja, i hela Europa, ty den gemensamma ekonomiska politiken inskränker sig inte bara till EUs medlemsländer, utan utsträcks till EES länderna och länderna i östeuropa.) Den europeiska bourgeoisins agerande innebär att de arbetande i Europa samtidigt lider under samma förtryck: arbetslöshet, nedskärningar i välfärdssystemen etc. I detta förhållande har vi grunden för ett gemensamt agerande från arbetarklassens sida i massomfattning. AKP skriver allmänt i sitt principprogram: «Kapitalens «internasjonale» må mötes av en internasjonal folkelig enhetsfront mot gjeldsplyndring, miljöödeleggelser og ökonomisk innstrammingspolitikk og rasisme.» EU:s senaste utveckling har ställt denna uppgift högst på dagordningen i vårt internationella arbete! De objektiva förutsättningarna och de subjektiva möjligheterna för en gemensam aktionsenhet tvärs över den europeiska kontinenten har ökat dramatiskt de sista åren. Uppbyggandet av EU har därmed haft det goda med sig att det ökat möjligheterna för arbetarklassen i Europa att bilda en enad front mot förtryck och orättvisor. Utan att de avsett det, har den europeiska storbourgeoisin sammanfört sin huvudmotståndare i ett tätare samarbete.

Jag tror att det finns en möjlighet att förhindra EUs planen på en gemensam ekonomisk politik och en gemensam säkerhetspolitik. Men det kräver omfattande massrörelser inom hela EU/EES-området. Under regeringskonferensen nästa sommar bör det finnas möjligheter att genom en aktionsenhet klargöra för regeringsdelegaterna att från och med nu finns det en annan organiserad kraft som de måste ta hänsyn till när de fattar sina beslut! Eller kommer de att kunna nonchalera demonstrationer och möten och andra protester i kanske 100 europeiska städer samtidigt?

Denna aktionsenhet skall naturligtvis inte inskränka sig till de kommunistiska partierna, men det betyder inte att de inte kan ta initiativet till den. EU-valet i Sverige visade på ett stort missnöje med EU-medlemskapet. Målsättningen i vårt land är nu att få till stånd en ny folkomröstning efter regeringskonferensen. Danmark och Storbritannien har redan bestämt att de kommer att folkomrösta om den monetära unionen. I andra EU-länder är det stor osäkerhet. Om EMU genomförs kommer trycket på länder som Norge, som står utanför, att bli mycket hårt och försvaga möjligheterna till en självständig ekonomisk politik. Storkapitalet försöker att steg för steg flytta fram sina positioner på folkmaktens bekostnad. För att försvaga EU-borgerskapet och stärka det folkliga inflytandet över utvecklingen finns det bara en väg: en kraftfull internationell proteströrelse.

Kärnfrågan

Manga av vårt samhälles problem kan härledas till arbetslösheten. Arbetslösheten är en viktig fråga som ger upphov till många andra problem. För arbetarklassen är den kärnfrågan.

• Först och främst skapar arbetslösheten stora sociala problem för de arbetslösa.
• Den spelar stor roll för lönenedpressning och inverkar på det viset på hela arbetsmarknaden.
• För dem som är i arbete innebär den också en hård press på tryggheten i arbetet och försvagar fackföreningarna.
• Arbetslösheten används av borgerskapet för att avskaffa «gamla strukturer» på arbetsmarknaden, bl.a. olika välfärdsordningar.
• Den år ett mycket viktigt redskap når det gäller att skära i de offentliga utgifterna.
• Den håller många kvinnor utanför arbetsmarknaden och stoppar upp kvinnans frigörelse.
• Den håller stora delar av ungdomen utanför samhällslivet och är indirekt upphovet till subkulturer med vald och droger.
• Den är en viktig källa till rasism och splittringar på till exempel religiös grundval.

Det finns mycket mer att säga om arbetslösheten – bl.a. ur EU-borgerskapets internationella perspektiv – och jag tror att det är den fråga där klasskampen i Europa i den närmaste framtiden kommer att fokuseras. Om arbetarklassen i de europeiska länderna inte lyckas skapa en omfattande rörelse mot arbetslöshet och sociala nedskärningar blir vår framtid mörk. Da blir vi blott ett redskap för EU-imperialismen i sin kamp för att lägga under sig den tredje världens råvaror och marknader, och vi blir ett våpen i EUs hand mot den japanske och den amerikanske arbetaren.

---

Hiver Antrobus barnet ut med badevannet?

Artikkelen til Peggy Antrobus førte til litt debatt i redaksjonen. Oversetteren (jeg) likte den ikke. Redaktøren likte den heller ikke. Hvorfor skulle den trykkes? Hva vil man oppnå med den? Dessverre ble det ingen god diskusjon i redaksjonen. Men både i redaksjonen og utafor redaksjonen var det i sommer og i høst et ønske om at artikkelen burde trykkes. Det ble derfor vedtatt å trykke den og så tok jeg på meg den etter mitt syn ubehagelige oppgava å kommentere den. Ubehagelig, fordi jeg er en hvit mann i 40-åra som skal kritisere artikkelen til en kvinne fra den tredje verden. (Jeg slikker ennå såra etter en debattrunde om sekstimersdagen i 1983.) Men la gå.

Kjønnsanalyse viktig

Antrobus sin artikkel viser hvor viktig det er å analysere konsekvensene av den økonomiske politikken til herskerklassen i Karibien i husholdningene. Det er ikke tilstrekkelig å vurdere konsekvensene av strukturendringspolitikken på arbeidsplassene, og for det enkelte individ. Eller for å si det på en annen måte. Vi må ikke bare se på produksjonen og lønnsarbeidet, vi må også se på sirkulasjonen og arbeidet utafor den kapitalistiske produksjonen. Å framheve behovet for å analysere konsekvensene av den økonomiske og den politiske utviklinga for kvinnene særskilt hjelper oss i å få et bedre grep om den helhetlige utviklinga i samfunnet. Uten å ta med dette aspektet blir vi «blinde på det ene øyet». Men når det er sagt, så er det ingen grunn til å kaste ut barnet med badevannet. Etter min mening er ikke husholdninga den viktigste enheten for studier av konsekvensene av den økonomiske politikken, men en av de viktige enhetene. Andre enheter er arbeidsplassene, masseorganisasjonene, skolene osv.

Videre mener Antrobus at dersom man tar utgangspunkt i en kjønnsanalyse, avdekker dette svakhetene ved både nyklassisk og marxistisk økonomi. Bak dette utsagnet ligger en ide som jeg tolker dithen: verken kapitalismen (av amerikansk varemerke) eller sosialismen duger. Det gjelder å finne en alternativ utvikling.

Marxistisk økonomi er brukandes

Jeg skal ikke uttale meg om nyklassisk økonomi. Men er det noen økonomisk teori som er brukandes på bl.a. kvinnespørsmålet så må det være marxismen. Så vidt jeg veit er det bare marxismen av de mer kjente økonomiske teoriene som slår fast at det kun er arbeid som skaper verdi. Og marxismen utelukker ikke arbeid som ikke er lønna. Man skulle tro at Antrobus ikke har hatt anledning til å lese f.eks. Familiens, statens og privateiendommens opprinnelse av Engels. Antrobus mener at kjønnsanalysen peker i retning av alternativer til bl.a. marxistisk økonomi: Utviklingsmodeller som er humanistiske, bærekraftige og som forutsetter at folk deltar i den politiske utviklinga – med folket i sentrum. Jeg ser ikke hvordan hennes teori avviker fra vanlig reformisme. Hun avviser også marxismens «alternative/radikale/konflikt» teori (evolusjon kontra revolusjon). I steden for dette setter hun opp en politikk i tre deler:

1. Ved å forstå forholdet mellom kvinnenes reproduktive og produktive rolle, vil vi forstå å ikke belaste kvinnene for hardt da dette vil undergrave den generelle økonomiske utviklinga ved at kvinnenes totale effektivitet svekkes.
2. Vi må alltid ta med i beregninga kvinnenes forhold slik at deres behov og interesser blir vurdert.
3. Man må forstå at det er brukerne av tjenestene som best kan vurdere hvordan disse skal reorganiseres, og ikke de ansatte i disse tjenestene.

De som skal gå i spissen for denne politikken er ingen ringere enn «planleggerne». Det vil si byråkratene som leder an i omstruktureringsprogrammene.

Ikke stol på planleggerne

Etter min mening vil det å følge Antrobus sine anvisninger ikke føre til noe godt for kvinnene i Karibien, å søke seg vekk fra klassekamplinja og over på reformlinja kan kanskje virke forlokkende i en tid der marxismen er på defensiven, men man må selge klassestandpunktet ved overgangen. Hadde jeg vært i regjeringspartiet på Jamaica ville jeg absolutt anbefalt en plass til Antrobus i en offentlig oppnevnt komite. Bl.a. kunne hennes argumenter om at vi må prioritere behova til brukerne av sosiale tjenester foran interessene til de ansatte være gode å ha når innstramminger skal foretaes (disse argumentene kjenner vi igjen fra Norge når lønnsbudsjettet i kommunene blir satt opp mot «brukernes» behov for billigere tjenester). Men også avvisninga av konfliktlinja kontra et mer helhetlig perspektiv der alle hensyn blir ivaretatt burde virke forlokkende på et regjeringsparti. Vi kjenner jo fra Norge regjeringas kamp for helhetlig tenking mot særinteressenes kamp. I en situasjon der arbeiderklassen er splitta vil nødvendigvis mye av klassekampen ta form av kamp for særinteressene til de enkelte grupper, profesjoner, arbeidsplasser osv. Å analysere konsekvensene av en økonomisk politikk er kun å gjøre halve jobben. Den andre halvdelen består i å analysere årsakene til at strukturendringspolitikken føres. Antrobus peker helt riktig på at denne politikken tjener interessene til den internasjonale kapitalen. Men hun sier ingenting om hvilken klasse det er som sikrer at det er kapitalens interesser som blir ivaretatt, og ei heller noe om statens rolle i denne politikken. Hun trekker ikke slutninga at man må endre på maktforholda i landet for å få gjort noe med politikken. På en måte blir det en systemkritikk på systemets premisser. Og her finner jeg likhetspunkter med en slags debatt vi hadde/har i og rundt AKP om økonomisk politikk. Denne debatten var/er egentlig ikke en debatt om økonomi, men om synet på staten og klassediktaturet. Og slik blir også konklusjonen når det gjelder min kritikk av Antrobus sin artikkel. Vi er nok noe uenig i både økonomisk analyse og poltikk, men helt sikkert uenige om mulighetene for å bekjempe strukturendringspolitikken ved hjelp av å fremme politisk agitasjon blant planleggerne i Karibien for en mer helhetlig politikk som også tar hensyn til kvinnenes behov.

Derimot synes jeg at Antrobus sin artikkel viser hvor viktig det er at vi stiller feministiske spørsmål og finner marxistiske svar.

---

Noen formuleringer i Gun Kessle/Jan Myrdals artikkel om kvinner i Kina kaller på en replikk.

Det handler om forholdet mellom klassekamp og kvinnekamp, et velkjent tema. Kessle/Myrdal skriver som sagt med utgangspunkt i Kina. Men jeg oppfatter dem slik at de også uttaler seg allment.

For Kessle/Myrdal finnes det ingen kvinner i sin alminnelighet, bare kvinner i ulike klasser. Og det er ikke vanskelig å si seg enig i at det er en kvalitativ forskjell på å være kvinne i arbeiderklassen og kvinne i borgerskapet, både i Kina og i Norge. I Norge kan kvinner i borgerskapet kjøpe seg fri fra kvinneundertrykkinga på mange områder. De kan skaffe seg hushjelp så de slipper å være dobbeltarbeidende. Det er heller ikke de som tvinges ut i prostitusjon av nød og fortvilelse. Og det er ikke de som må gå den ydmykende veien til sosialkontoret dersom de blir enslige mødre. Dessuten får også de sin del av borgerskapets klasseprivilegier, og deltar i utbyttinga av sine kjønnsfeller i arbeiderklassen. Samtidig rammer samfunnets kvinneforakt og kvinnefiendtlighet alle kvinner. Porno, enten den en hard, myk eller kommer i reklameplakatenes light-variant, sender et budskap til alle kvinner om at de først og fremst er bruksgjenstander for menn. Voldtekt, kvinnemishandling og incest er heller ikke noe som bare skjer i arbeiderklassen.

Det finnes altså ikke kvinner i alminnelighet, bare kvinner i ulike klasser, i følge Kessle/Myrdal. Og det er «bare gjennom klassekamp» at Kinas kvinner kan befri seg. Men finnes det da «arbeidere» i alminnelighet? Eller finnes det bare kvinnelige arbeidere og mannlige arbeidere, bare kvinnelige medlemmer av middelklassen og mannlige medlemmer av middelklassen, bare kvinnelige borgere og mannlige borgere? Det materialet Kessle og Myrdal presenterer, kan tyde på det siste. Både kvinner og menn blant arbeidere og bønder rammes av den nåværende politikken. Men kvinnene rammes på helt særegne og fryktelige måter. «Kvinnene rammes hardest,» sier Kessle og Myrdal, og gjør det hele til en gradsforskjell. «Rammes hardest» må sies å være et understatement i forhold til virkningene av en politikk der barn av ett kjønn risikerer å bli drept for å rydde plass for barn av det andre kjønnet. Også i middelklassen ser det ut til at den nåværende politikken har helt forskjellige virkninger for menn og kvinner, skal vi tro Kessle/Myrdals eksempel fra Shanghai: I de høytlønte familiene som har valgt å ha ett barn, velger kvinnen, som jo har lavere lønn, å bli hjemme, lage mat, gjøre reint, ta seg av klærne, passe barnet og oppvarte mannen for at mannen, som har høyere lønn, skal nå lengre i sin karriere. Hun gir altså avkall på eventuelle egne mål i livet og blir mannens private tjener for at han lettere skal nå sine.

Hvorfor er det så presserende å hamre på at det bare finnes et klassespørsmål, og ikke noe kjønnsspørsmål, trass i at Kessle/Myrdals egne eksempler vitner om at kjønn er viktig? Kampen for kvinnefrigjøring må knyttes til kampen for å styrte kapitalismen, der er vi enige. Men det er dessverre ikke slik at kvinnefrigjøring kommer som et automatisk biprodukt av klassekampen, heller ikke av sosialistiske revolusjoner. Kvinnefrigjøring krever også en særegen kamp, det viser all erfaring. I den kampen har kvinnene ingen garanti for at deres egne klassefeller opptrer som allierte. Sjøl om det er en kvalitativ forskjell på å være mann i borgerskapet og mann i arbeiderklassen, også når det gjelder muligheten til å benytte seg av kjønnsprivilegier, er det også slik at mannsforherligelsen og maktforholdet mellom kjønnene kommer alle menn til gode. Også arbeiderklassens menn har både materielle, sosiale og psykologiske fordeler av kvinneundertrykkinga i samfunnet, og dette bidrar til å binde dem til et system og et menneskesyn der en blir stor av å ha noen under seg.

Kessles/Myrdals insistering på at det bare finnes klassespørsmål, føyer seg her inn i en lang tradisjon i arbeiderbevegelsen, både den reformistiske og den revolusjonære. Anklager om «borgerlig feminisme» har sittet løst når kvinner har prøvd å reise særegne kvinnespørsmål. De har ofte blitt beskyldt for å splitte arbeiderklassen langs kjønnslinjer. Men faktisk er det menn som splitter arbeiderklassen langs kjønnslinjer når de i klasseenhetens navn forlanger retten til å nedlegge veto mot kampsaker som, i tillegg til å rette seg mot borgerskapet, også kommer deres egne kjønnsprivilegier ubehagelig nær. Terpinga på at det bare finnes klassespørsmål, ikke kjønnsspørsmål, har bidratt til å frata kvinner retten til å formulere sin egen plattform, sine egne krav, til å ta sin egen opplevde virkelighet på alvor som politisk handlende mennesker. Og det har bidratt til å usynliggjøre mannssjåvinisme i arbeiderklassen, en mannssjåvinisme som er et viktig hinder for en slagkraftig enhet mellom arbeiderklassens kvinner og menn. Det kan umulig tjene noen form for frigjøring, verken av kvinnene eller av arbeiderklassen. En klasse der den ene halvparten sitter på ryggen til den andre, slåss ikke særlig effektivt, verken i Norge eller i Kina.

---

Frances Webber anklaget på Bassao-Tribunalet (desember 1994) regjeringene i Vest-Europa for brudd menneskerett. Hva er teori? Hva er praksis?

I Materialisten kan du på side 9 i siste nummer lese:

«Innbyggerne i 129 land, inkludert Irak, Iran, Sri Lanka, Somalia, Zaire, Ghana, Algerie, Rwanda, Tyrkia, Bosnia, India og andre flyktningeproduserende land, trenger nå visum for å komme inn i EU eller Efta-områder. (…)

Flyktninger får vanligvis ikke visum. Genevekonvensjonen definerer en flyktning som «en utenfor sitt hjemland og ute av stand eller ikke villig til å vende tilbake til det». Denne definisjonen tillater europeiske stater å nekte visum til mennesker som vil flykte, mens de fremdeles befinner seg i hjemlandet – samtidig som de kan nektes visum med en gang de har forlatt landet med den begrunnelsen at de er utenfor fare og kan bli der de er.»

Marte Ryste og Kaia Storvik Hanssen sier det sånn i Rød Ungdoms hefte EU strammer grepet: «Når det er myndighetene i landet ditt du flykter fra, kan du ikke gi dem passet ditt og be om et gyldig visum. I mange tilfeller kan det være det samme som å underskrive på sin egen dødsdom.» (side 13)

I Rød Ungdoms hefte finner du en systematisk gjennomgang av EUs flyktningepolitikk, historie og forklaringene. Der finner du også følgende formulering fra Noas: «Tilsammen ser vi konturene av et ytterpunkt der det er farlig å be om pass, farlig å søke om visum, umulig å komme fram uten pass og visum og svært vanskelig å få en søknad innvilget om man hører til en av de få som kommer fram. ( ..) Dette er en modell for «Fortress Europe» – en mur rundt Europa.»

Tilbake til Materialisten. På side 35 i siste nummer skriver Guri Larsen i artikkelen «Deportasjon»: «Av tilsammen 3.496 flyktninger i 1987 fikk 7,8 % asyl, 68 % opphold på humanitært grunnlag, og 24,2 % fikk avslag.» Hun viser at mens flertallet av asylsøkere fikk oppholdstillatelse i 1987, er utvisning det som rammer flertallet idag. Hun spør:

«Hva har skjedd disse årene? Er det bare såkalte «falske flyktninger» som kommer nå? Har verden blitt bedre, med mindre fordrivelse og politisk forfølgelse av folk? Nei, alle vet at slik er det ikke. Tvert imot: I 1987-88 var det ca. 15 millioner registrerte flyktninger mens det idag er nesten 40 millioner.»

De 90 sidene om rasisme og flyktningepolitikk i siste nummer av Materialisten inkluderer en artikkel av Janina Baumann om sigøynerne og en av Joar Tranøy om sterilisering av tatere i Norge fra 1930 til 1960. De 78 sidene i Rød Ungdoms hefte, inneholder stoff om EUs felles asyl- og flyktningepolitikk og politisamarbeid, samt om Vestunionen og EUs planer om felles militærpolitikk.

Radikale diskuterer om det er riktig å kreve åpne grenser. Bakgrunnsmateriale for en sånn diskusjon finner du blant annet i Materialisten, Rød Ungdoms hefte – og i forrige nummer av Røde Fane.

Min mening er at kravene bør være: Fjern hindringene! Åpne grensene! Solidaritet med tredje verdens folk! De som kommer til Norge, skal vi slåss for at får bli her og får arbeid. Men: Vanlige folk i det kapitalistiske Norge er ikke sikret arbeid, skoleplass, at de som eldre ikke dør i korridorene pa et sykehus på grunn av mangel på senger. Den nødvendige dagskampen har sine begrensninger. Samfunnsmessige begrensninger:

«Vi tror at for å skape et rettferdig samfunn, må vi bryte med hele det samfunnssystemet vi lever under idag. Vi tror på sosialisme og kommunisme, og at det er, mulig å skape et samfunn hvor folk gir etter evne og får etter behov.» (Baksidetekst på Rød i Ungdoms hefte EU strammer grepet.)

av Bente Volder

SEWA – Self Employed Women’s Association – er en fagforening i India som har gått nye veier for å organisere ut fra fattige kvinners behov og muligheter, skriver Bente Volder etter kvinnekonferansen i Beijing.

SEWA ble stiftet i 1972 av en gruppe småprodusenter som var hjemmearbeidere. I utgangspunktet var SEWA en fløy av tekstilarbeiderforeninga. De ble ekskludert derfra i 1981, da de tok opp saken til kasteløse kvinner. SEWA er en registrert fagforening og er partipolitisk uavhengig. De bygger på Mahatma Ghandis filosofi. SEWA organiserer:

1. Hjemmeproduserende som produserer klær, som vever, spinner, broderer osv.
2. Småselgere som selger grønnsaker, frukt, egg, fisk osv. på markedene eller bærer varene sine og driver gatesalg.
3. Servicearbeidere – blant annet landarbeidere, kvinner som samler vekster i skogen, fillesamlere, laste- og lossearbeidere, renholdere, vaskere, kvinner som lager mat de selger, kontraktarbeider og andre.

Disse kvinnene er satt utenfor det organiserte arbeidslivet, med de rettighetene og reguleringene som følger med det. 94 % av den kvinnelige arbeidsstokken i India er sjølansatt, de overlever gjennom arbeid i uformell sektor. SEWA har 143.000 medlemmer og finnes i 7 delstater. SEWA har 150 heltidsansatte på landsplan. Lokalt utgir de avis som kommer ut hver fjortende dag. På landsplan utgir de et månedsmagasin.

SEWA driver en egen kooperativ bank. Utgangspunktet var at det var svært vanskelig for kvinner å få lån, for eksempel til en symaskin. Krav for å åpne bank var en kapital på 100.000 rupier, en usannsynlig sum for fattige kvinner. 4.000 kvinner samlet inn summen, og banken ble registrert. De har lært og utviklet drifta underveis. I dag har banken 35.000 innskytere, og en forvaltningskapital på 6 millioner rupier. De har innredet buss som mobil bank. Kvinnene lager sparegrupper som administreres av dem sjøl, og setter pengene i banken.

SEWA driver ulike produksjonskooperativ, helsekooperativ, barnehagesenter, forsikringsgrupper med forsikringer som dekker svangerskap, sjukdom, død, det å bli enke.

Bøllekurs hos SEWA

SEWA organiserer ikke medlemmer enkeltvis. Kvinnene må organisere en gruppe. Organiseringa tar utgangspunkt i at alle kvinner har utviklingsmuligheter, og kan vokse og lære når de får mulighet. De har egne utdanningsopplegg for å bygge opp kvinners sjøltillit, ferdigheter og kunnskap.

Kursene varer bare 2 dager, for tapt tid betyr tapt inntekt. Den første oppgaven på kurset er å presentere seg. De skal si navnet sitt, hvor de kommer fra, hva de gjør. Det er krevende. Sjøl om de har et navn, er det nesten fremmed for dem, de er en manns datter, søster, kone. Og sjøl om de ofte er ryggraden i familiens økonomi, føler de sjøl at det de gjør er lite verdt. Presentasjonene deres blir videofilmet, de filmer hverandre. Når de den andre dagen får se seg sjøl, og ser seg som personer i seg sjøl, er det en sterk opplevelse. Når de kan klare det, kan de også gå på andre utfordringer.

Kvinnene skal også tegne det de jobber med. De fleste er analfabeter og har aldri tatt i en blyant. Resultatet er enkle barnetegninger. Men de ser at de kan tegne, og får tro på at de også kan lære å skrive navnet sitt, kanskje lære å lese og skrive.

SEWA gir kvinnene trening i å gå inn i lederrolle, å bruke ulike tekniske hjelpemidler, lære et fag – for eksempel meierivirksomhet eller det å være jordmor, med utgangspunkt i kvinnenes behov og styrker.

På den første kurstreninga har kvinnene ofte med seg barna, senere stiller de krav hjemme om at resten av familien også tar ansvar.

Rahima Shaikh

En av paneldeltakerne på SEWA-seminaret var Rahima Shaik. Hun er fra en fattig muslimsk familie. Moren slet hardt for å forsørge familien. Når hun så moren slite, ville Rahima hjelpe til. Hun begynte å sy applikerte vattepper av filler. Hun fikk lite skolegang og ble giftet bort da hun var 13 år. Svigerfamilien hadde bedre økonomi, så det var nok mat, men hun ble mishandlet av mannen. Etter 7 år bestemte hun seg for skilsmisse og ble skilt mens hun var tre måneder på vei. Hun forsørget seg og datteren ved å sy for en handelsmann.

Da SEWA begynte å organisere tekstil- og vatteringsarbeidere, organiserte Rahima seg. Hun ble raskt en av de lokale lederne. De krevde høyere dagsbetaling fra handlerne og startet alternativ produksjon av vattepper under kampen, for å sikre SEWA-medlemmene alternativt arbeid.

Etter at kampen var vunnet, begynte hun å jobbe full tid for SEWA som organisator. Hun organiserte bidiarbeidere (produserer hjemmelagde indiske sigaretter – bidi) mot uretten til handlerne. Hun har jobbet med å organisere tekstilarbeidere – og 10.000 i den organiserte sektoren sto bak kravet om minstelønn i en langvarig kamp.

Rahima har også jobbet med å organisere gateselgere. Politiet begynte å kreve avgifter av dem. SEWA slåss for at de skulle få faste plasser uten å betale for det. Saken gikk etter hvert til høyesterett, og de vant etter mange år.

Hun har nå jobbet i 18 år for SEWA og har jobbet med at andre skal få de samme utviklingsmulighetene som hun har fått.

I 1994 ble Rahima valgt som sekretær for SEWA, og deltok på befolkningskonferansen i Kairo. Sjøl om det var første gang hun deltok på en internasjonal konferanse, opplevde hun at erfaringene i SEWA gjorde at hun kunne legge fram sine erfaringer, og at folk var interessert i å høre dem.

Fagforening og kooperativ

Fagforeningene og kooperativene har ulik tradisjon. Sjøl om de langsiktige målene er felles, er de kortsiktige målene og arbeidsmetodene ulike. Fagforeninga representerer kamp, kooperativene utvikling, fagforeninga driver klassekamp, mens kooperativene bygger.

SEWA er registrert som fagforening. Kampen for lønna eller betalinga blir gjort som fagforening, sammen med kampen for jobbsikkerhet, bedre arbeidsforhold, sosial trygghet, tjenester, og endring av politikk og lovgivning.

En fagforening organiserer store masser av arbeidere som pressgruppe. Den bruker styrken det gir å være mange, til å fremme kravene og behovene til arbeiderne, til og kjempe og slåss. For å gi arbeiderne styrke og mot, bruker de ulike kollektive aksjoner som demonstrasjoner, sitt-ned-aksjoner og gå-sakte-aksjoner. Presset gjør det mulig å forhandle for bedre betingelser for medlemmene. Samtidig kan det jobbes for å styrke de formelle rettighetene til arbeiderne.

Et kooperativ bygger på at en person har en stemme, likeverdeig eierskap til verdier, deling av overskudd og utdanning innenfor kooperativet. Det bygger opp sjøltillit gjennom et alternativt økonomisk system, hvor arbeider og eier er smeltet sammen til en. Det gir arbeideren en slags kontroll over det økonomiske systemet.

Fagforeningsvirksomheten og kooperativene har gjensidig nytte av hverandre i arbeidet for å nå også de kortsiktige målene.

Fordeler for fagforeningene:

1. Kooperativet kan sette en standard og skape en modell som viser at det er mulig med høyere lønn for arbeiderne i en bransje. Dette kan fagforeningene bruke overfor arbeiderne og arbeidsgiverne, og i forhold til myndighetene.

2. Kooperativene kan hjelpe arbeidere som har fått sparken, eller som ikke lenger får solgt varene sine, ved å skaffe dem en arbeidsplass til de har fått tilbake jobben/forholdet de er sparket fra. Redselen for å miste levebrødet gjør at arbeiderne er redde for å organisere seg og slåss for bedre forhold. Kooperativet styrker på den måten kampmoralen og motet til å organisere seg.

3. Kooperativene er viktige ved at de betyr alternative jobbmuligheter. I områder med stor arbeidsløshet, står arbeiderne svakt i forhandlinger med arbeidsgiverne. Kooperativene fører til økt styrke i forhandlingene som fagforeningene står oppe i.

4. Kooperativene kan være en kilde til kunnskap om bransjen. Fagforeninga skal organisere arbeiderne, men de må også kjenne bransjens sterke og svake sider. Siden fagforeningene normalt bare har kontakt med arbeiderne, begrenser det kunnskapen de får der. Kooperativene går inn i forholdene i industrien/bransjen og har grundig kunnskap om hvordan det økonomiske systemet fungerer.

5. Kooperativene kan framskaffe en alternativ tilnærming som kan være en løsning på forhandlinger som har kjørt seg fast. I en posisjon hvor ingen av partene kan vike, kan kooperativene skape løsninger som begge sider kan godta. (Eks.: Vatteppesyersker som var i kamp for bedre betaling for teppene sine. De oppnådde det, men siden prisen på tråd økte så kraftig, gikk vinninga opp i spinninga. De krevde at handlerne skulle holde tråden, noe de kontant avviste fordi det var for arbeidskrevende, og forhandlingene stod i stampe. SEWA foreslo å danne et trådkooperativ som skaffet billig tråd, at handlerne og arbeiderne skulle bidra til etableringa av kooperativet og at økt trådpris automatisk skulle gi økt betaling for teppene. Dette ble godtatt av begge parter.)

6. Når kooperativene blir en del av fagforeninga, forandres inntrykket fagforeninga gir og hjelper den å vinne allierte, av og til også blant «fienden». (Eks.: Tobakksfarm med elendige arbeidsforhold og lønninger og brutal vold mot alle forsøk på fagorganisering. SEWA kunne ikke gå direkte inn å organisere. I stedet dannet de et helsekooperativ som drev helsearbeid og barnekontroll blant tobakksarbeiderne, blant annet i forhold til forgiftningsskader. Helsekooperativet ble støttet av kommunestyre og administrasjon, og de presset jordeierne til å støtte det økonomisk. SEWA fikk på den måten et positivt omdømme, og kommunestyre og administrasjon støtter nå kravet for høyere lønn. Det er også vanskeligere for jordeierne å gripe til vold mot dem nå, fordi de har så stor støtte.)

Fordeler for kooperativene:

1. For at kooperativene skal kunne fungere, trengs det politiske endringer og politiske vedtak. Massestøtten fra fagforeningene kan sikre at disse endringene blir gjort. (Eks.: Et kooperativ for papirinnsamlere. Fagforeninga sikret en avtale om at alt avfallspapir fra regjeringas trykkeri skulle gå til kooperativet. Men på tross av avtalen, sørget byråkrater og vakter for at private handlere fikk papiret. SEWA aksjonerte og regjeringa ble presset til å sørge for at avtalen ble holdt. SEWA sikret også fornying av avtalen, på tross av press fra handlerne.)

2. Kooperativer kan komme i konflikt med fagforeninger i den organiserte sektoren, og er blitt beskyldt for å drive kontraktørvirksomhet. SEWA-fagforeninga sørget for kontakt med den aktuelle fagforeninga, og oppnådde en samarbeidsavtale. SEWA mobiliserte kooperativ-medlemmer til å unngå den andre fagforeninga. SEWA jobbet med å mobilisere støtte blant de kasteløse, noe den andre foreninga ikke hadde. Støtten gjorde at de nådde fram i forhold til Arbeidsdepartementet og i forhold til arbeidsretten som slo fast at kooperativet ikke drev med kontraktørvirksomhet.

3. Fagforeningsaktivitet har også vært helt avgjørende på landsbygda. Et kooperativ som dyrket trær på jord de hadde fått tildelt, ble forsøkt stoppet av de rike kvegeierne som ønsket jorda som beiteland. Fagforeninga hjalp kooperativet å kjøre saken rettslig i 5 ulike rettsinstanser og hjalp dem å forhandle fram en endelig avtale med kvegeierne.

4. Når fagforeningene står bak danninga av et kooperativ, har medlemmene med seg en ideologi om tett samarbeid og de har felles kamperfaringer. Disse kooperativene har mindre konflikter og har en høy moral når det gjelder å sikre fellesskapet.

Er kooperativer veien å gå?

Arbeiderstyrte kooperativer har bare vært vellykket i områder der fagbevegelsen har stått sterkt. Dinesh-kooperativene for bidi-produsenter i Cannore i Keraladistriktet viser hvilken avgjørende rolle fagforeningene spiller.

Bidi-kooperativene ble stiftet i 1968 da de privat bedriftseierne trakk seg ut av distriktet. Grunnen til at de trakk seg ut, var at det ble vedtatt en lov i 1966 om bidi- og sigararbeidere. Loven ga bidi-hjemmearbeiderne rettigheter på like linje med ansatte fabrikkarbeidere. Utgiftene til å leie hjemmearbeidere steg kraftig og de private bedriftseierne forlot distriktet. Resultatet var 12.000 arbeidsløse hjemmearbeidere.

Delstatsregjeringa tok initiativ til en rekke kooperativer og ga lån til arbeidere slik at de kunne kjøpe seg inn og kjøpe råvarer. Kooperativene startet i 1968 med 3.000 arbeidere, i 1983 var det 30.000. I kooperativene fikk arbeiderne brukbar lønn, svangerskapspermisjon, gruppeforsikring og pensjonsrettigheter. Kooperativene var en enorm suksess som det absolutt var verdt å forsøke å gjenta i flere ulike områder i India.

Det å gjenta suksessen, viste seg å være mye vanskeligere. Ved siden av lokale forhold når det gjaldt arbeiderne og markedet, lå hemmeligheten til Diniesh bidi-kooperativene i den sterke fagforeningsbevegelsen i Kerala. Fagbevegelsen var en svært viktig del av det presset som lå bak kravet om gjennomføring av Bidi- og Sigararbeiderloven. Det at de private bedriftseierne forlot området, førte til at markedet var åpent for kooperativene.

I andre områder uten en sterk fagbevegelse har den private sektoren fortsatt å fungere. Den har kunnet støtte seg på uregistrert arbeid, og har kunnet selge varene sine billigere enn kooperativene, siden de skulle betale en brukbar lønn og offentlige skatter.

Det ser derfor ut til at en sterk fagbevegelse er en forutsetning for at arbeiderstyrte kooperativer skal kunne bygges ut i fattige land.

Kan SEWA kopieres?

Det er vanskelig å si i hvilken grad en organisasjon som SEWA kan kopieres andre steder. Om den skal brukes som modell, må regjeringer og fagforeninger evaluere historien til organisasjonen, se på de kulturelle særegenhetene, hvilken rolle de karismatiske lederne har spilt, og i hvilken grad de har vært avhengige av økonomiske bidrag utenfra. Organisasjonen har mottatt betydelig økonomiske støtte fra fond over hele verden. Nye organisasjoner vil ikke ha samme mulighet. Det er derfor like viktig å analysere seire og nederlag for mindre og mer ukjente grasrotorganisasjoner, for å trekke lærdom av det i tillegg.

Ut av det brennende huset

I diskusjonene rundt prosjektet «Ut av det brennende huset» – på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990- tallet – var jeg med på noen diskusjoner hvor vi drøftet hvordan sosialismen kan se ut – og at vi måtte tenke bygging av sosialisme også når vi utformet politikken for de kampene vi sto oppe i. Et eksempel på det er bevisst å jobbe for å styrke folks sjøltillit gjennom at de gjør erfaringer om egen styrke, at de kan lede og organisere, at deres erfaringer er viktige. Dette er avgjørende, når vi mener at et omfattende og aktivt demokrati er en forutsetning for at det skal være mulig å bygge sosialismen.

Makta satser på at vanlige folk ikke skal tro de kan forstå noe om økonomi. Samtidig foregår sentraliseringa og nedbygginga av distrikts-Norge med stormskritt, sjøl om vanlige folk mener det er ufornuftig og ødeleggende. Sentraliseringa av meierier og slakterier er en liten bit av dette. Hva med en diskusjon om danning av nye kooperativer – styrt lokalt av dem som jobber der? Er det mulig å satse på å beholde ressurser og bygge opp kompetanse i lokalsamfunnet under kapitalismen? Kunne Askim gummivarefabrikk vært drevet videre som kooperativ, styrt av arbeiderne? Er det aktuelt for renholdere å danne eget kooperativ istedet for å slite for ISS?

Spørsmålet om kooperativer rører ikke ved spørsmålet om hvem som har makta i Norge – og er ikke en vei til å ta makta over økonomien. Men rommer det muligheter for viktige erfaringer og bygging av folks styrke og sjøltillit? Er det mulig i Norge å bygge kooperativer som tilhører arbeiderklassen, og som står på riktig side i klassekampen, slik eksemplene til SEWA viser at de har gjort?

SEWA og andre som organiserer arbeidere i uformelle sektor (dvs. kvinner) trenger støtte og aktiv solidaritet fra vår del av verden. Diskusjoner om hvordan, må reises i fag- og kvinnebevegelsen. Men har vi samtidig noe å lære av SEWA som vi kan bruke her?

Kilder

• Seminarer arrangert av SEWA og CAW – Committee for Asian Women
• Boka Dignity and Daily Bread av Sheila Rowbotham and Swasti Mitter
• SEWAs egne publikasjoner

av Diethard Möller

Sosialismen er det første skrittet henimot kommunismen. Sosialismen er et stort skritt, et stort framskritt i sammenlikning med kapitalismen. Men vi kan ikke nå kommunismen i ett steg. Derfor er vi nødt til å gjøre kompromisser.

Når vi snakker om sosialismen, må vi være oss bevisst at sosialismen ikke er vårt endelige mål. Sosialismen er et overgangssamfunn. Rester fra det gamle samfunnet finnes også i dette samfunnet. Det betyr at sosialismen ikke kan være et samfunn med uforanderlige regler, med fastlåste forhold mellom klasser og sjikt; snarere tvert imot er sosialismen et samfunn preget av stadige kamper og uavlatelig utvikling. I motsatt fall vil den stagnere og til slutt utarte.

Ett eksempel: Som kommunister proklamerer vi full kvinnefrigjøring. Under sosialismen vil vi som et første skritt garantere kvinnefrigjøring gjennom lovverket og følge dette opp ved hjelp av den sosialistiske staten. Likevel fører dette ikke i virkeligheten til full kvinnefrigjøring, ettersom tilbakeliggende tradisjoner, kulturelle aspekter og overlevninger fra det gamle samfunnet eksisterer som hindringer for ei fullstendig realisering av frigjøringa.

Statseiendom og kompromisser

Slik forholder det seg også med den sosialistiske økonomien. De første skritta er kompromisser. Marx mente at statlig eiendomsrett til produksjonsmidlene ikke var den beste formen for samfunnsmessig eiendom, men et nødvendig første skritt for å ekspropriere ekspropriatørene (Einteignung der Einteigner). Statseiendom stiller arbeiderne og samfunnet overfor den første oppgaven med å sikre full kontroll over økonomien og å utnytte produksjonsmidlene i samsvar med samfunnets og innbyggernes behov. Men det betyr likevel at samfunnet ikke har fullstendig kontroll. Statseiendom innebærer i seg sjøl at det finnes motsetninger innafor samfunnet og at et klasseinstrument, staten, er nødvendig for å gjøre slutt på disse motsigelsene.

Denne perioden er nødvendig. Man kan ikke bare bestemme seg for å hoppe bukk over den. Man må skape de materielle, kulturelle og ideologiske forutsetningene for å skride kontinuerlig framover mot kommunismen. I den sosialistiske økonomien brukes fortsatt penger som middel for utveksling av produkter og verdiloven er stadig virksom.

Stalin gjorde de første forsøkene på å analysere dette i sitt skrift Sosialismens økonomiske problemer. Hans undersøkelser var et stort framskritt for den marxist-leninistiske vitenskapen, men til tross for dette fantes det hull og mangel på sammenheng i hans analyse.

Hva sa Stalin?

Det finnes en statlig sektor. I denne statssektoren blir produksjonen uttrykkelig planlagt ut fra samfunnets behov. Produktbyttet mellom statsforetakene blir regulert av planen. Men i realiteten ble den satt ut i livet ved hjelp av formidling av penger, kreditt osv. Stalin sa at pengene ikke lenger var en målestokk for produktutveksling og at verdiloven ikke var regulator av produktutvekslinga, men at de bare var et middel til å finne ut av hvilke fabrikker som arbeidet effektivt og hvilke som ikke gjorde det. Når produkter blir solgt til arbeiderne, er de varer og verdiloven trer i kraft. Det betyr at arbeiderne ikke kan fastsette priser og lønninger ut fra sine ønsker, men bare i overensstemmelse med verdiloven.

Verdiloven under sosialismen

Det fins en annen sektor i økonomien: den kooperative jordbruksøkonomien. Den er en form for samfunnsmessig eiendom, men ikke statseiendom. Den er begrensa, ettersom den ikke er hele samfunnets eiendom, men gruppeeiendom. Innafor denne sektoren og mellom denne sektoren og den statlige sektor er verdiloven virksom. Det foregår en utveksling av varer, ikke bare av produkter. Stalin sa: I denne sektoren er pengene ikke bare en målestokk for produktutvekslinga, men også virkelig betaling for varer.

Når det gjelder handel med utlandet er verdiloven alltid virksom. Det foregår et varebytte, ikke bare et produktbytte. Utenrikshandelen blir regulert av statsplanen, men f.eks. prisene kan bare fastsettes i samsvar med verdiloven og i forhold til prisene på verdensmarkedet. I motsatt fall blir utenrikshandel en umulighet eller den vil skade den sosialistiske økonomien. I det store og hele deler vi Stalins analyse av den sosialistiske økonomien. Men på ett punkt tror vi at han og med ham alle marxist-leninister, oss sjøl iberegnet, undervurderte verdiloven og dermed også de økonomiske og sosiale motsetningene under sosialismen.

Stalin mente at verdiloven og pengene innafor statssektoren bare var midler til å overvåke fabrikkenes effektivitet. Det er ikke fullt ut riktig. Hvis man trenger penger, hvis det er slik at verdiloven gjelder, da må man vedgå at planen ikke regulerer alt. Det betyr at man benytter gamle kapitalistiske metoder for å kontrollere produksjonen. Og det kan i sin tur føre til at den sosialistiske økonomien utvikler seg langs feil spor. La oss bruke et bilde:

Hvis vi tenker oss at alle lommene i klærne våre er enkeltstående fabrikker som alle tilhører den samme eieren, den sosialistiske staten, så er det jo ikke nødvendig å betale seg sjøl hvis alt faktisk tilhører samme eier, når man flytter noe over fra ei av lommene til en annen.

Som eier av statsfabrikkene har imidlertid den sosialistiske staten betalt seg sjøl hvis den sjøl har levert noe fra en fabrikk til en annen fabrikk. Dette viser at den faktisk bare eide fabrikkene i juridisk forstand, men uten at den ennå hadde full råderett over dem.

Derfor tvinges den til å sette inn kontrollinstrumenter fra den gamle kapitalistiske ordning overfor fabrikkdirektørene i tillegg til sosialistiske kontrollinstrumenter som plan og arbeiderkontroll.

I det kommunistiske samfunnet eksisterer ikke lenger verdiloven. I dette samfunnet blir den økonomiske effektiviteten overvåket gjennom «tidsøkonomien», som Marx sa. Det betyr at samfunnet bevisst velger om et produkt er nødvendig eller ikke, og om det er riktig å anvende tid til framstilling av produktet eller ikke. Penger er som kjent bare et uttrykk for den nødvendige arbeidstida som går med til framstillinga av en vare. Under kapitalismen er dette forholdet skjult ved hjelp av pengene. Pengene er en gud som troner over den faktiske levende arbeidskrafta, arbeiderklassen. Under kommunismen trengs de ikke lenger. Ved hjelp av tidsmålestokken blir samfunnet i stand til å kontrollere alle sine arbeidskraftkrevende oppgaver bevisst og umiddelbart.

Hvis vi under sosialismen fortsatt benytter oss av penger som ledd i organiseringa, endog for å virkeliggjøre produktutvekslinga mellom statsbedrifter som formelt tilhører samme eier, framstår dette som mer enn bare et middel til effektivitetskontroll. Det innebærer at pengene har en viss innflytelse på produktutvekslinga. Og det gjør det mulig å sette gjennom individuelle interesser på bekostning av samfunnets. Denne begrensa innflytelsen til pengene og verdiloven er for samfunnet et nødvendig kompromiss. Man kan ikke bare bestemme seg for å springe over denne perioden, den kan bare overvinnes gjennom utvikling av samfunnets materielle basis og de politiske og sosiale forholdene innafor samfunnet.

Statsplanens begrensninger

La oss ta et eksempel: Fra sosialismens begynnelse fantes det innafor visse grenser korrupsjon, bedrageri mot staten gjennom direktørene i statsbedrifter, ressursødsling osv. Og for å overvinne dette er ikke viljen tilstrekkelig, ettersom samfunnet ikke har fullstendig kontroll over økonomien. Statseiendom er et nødvendig, men bare begrenset forsøk fra samfunnet sin side på å sikre kontroll over økonomien. Når statsplanen for eksempel påla en fabrikk å levere 10.000 par sko til organisasjonen for statshandel, var det noen fabrikker som leverte 10.000 par sko av dårlig kvalitet. Likevel var planen oppfylt eller overoppfylt. Og direktørene fikk sine penger og sin bonus. Slik forsøkte noen direktører å snyte staten ved at de oppfylte planen på formelt vis. De hadde sine egne interesser og arbeidet ikke entydig ut fra samfunnets behov og i arbeiderklassens interesse. Statseiendommens begrensninger, den statlige planøkonomien, ga dem spillerom til å jobbe for egne interesser. Og dette viser at verdiloven var virksom ut over det å være kontrollmekanisme for fabrikkenes effektivitet. Den var et nødvendig redskap for kontroll av forholdet mellom statsfabrikkene og av fabrikkenes effektivitet, fordi dette ikke fullt ut lot seg gjøre med statsplanen som instrument.

Marxist-leninistene og arbeiderne sloss hele tida mot den slags foreteelser. Det var bra og nødvendig. I den første perioden med sosialistisk oppbygging hadde ikke begrensningene i den sosialistiske statseiendommen og den statlige planøkonomien så stor innvirkning på økonomien. Gjennom den hurtige utviklinga av økonomien og den stadige nivåforbedringa av den sosialistiske staten slik som utdanninga av en ny generasjon av direktører, ingeniører, fagarbeidere osv., kunne samfunnet oppnå mer og mer kontroll over økonomien. Men etterhvert som den sosialistiske økonomien nådde et mer komplekst nivå, fikk individer som ville tjene egne interesser, på tvers av interessene til samfunnet og arbeiderklassen, mer spillerom. Ettersom man holdt fast ved de gamle metodene for økonomisk ledelse fra den første perioden med sosialistisk oppbygging, mistet samfunnet stadig mer kontrollen over økonomien. Et nytt sjikt og til slutt en ny klasse kunne vokse fram innafor ramma av det sosialistiske samfunnet. Vi tror dette var det materielle grunnlaget for revisjonismen. Revisjonismen var ikke i hovedsak et spørsmål om feilaktige ideer eller om en feilaktig politikk, men snarere en følge av den sosialistiske økonomiens materielle utvikling. Denne utviklinga kom til uttrykk i politikken og i ideologien. Imidlertid var ideologien og politikken ikke årsaken til utartinga; de virkelige årsakene finner man i samfunnets materielle basis aleine.

Nye former for sosialistisk styring

På dette stadiet gjorde utviklinga av de sosialistiske produktivkreftene og utviklinga av arbeiderklassen, som en betydningsfull del av disse produktivkreftene, det nødvendig å finne nye former for ledelse av økonomien og av samfunnet. Et hovedpunkt var å finne nye muligheter for sterkere deltakelse fra arbeiderklassen når det gjaldt alle avgjørelser som hadde å gjøre med økonomien, staten osv. De gamle formene var ikke lenger tilstrekkelige. F.eks var det ikke tilstrekkelig at plandiskusjonene med arbeiderne bare foregikk på lokalt fabrikksnivå, der man diskuterte hvor mye de kunne produsere, hvordan ressurser kunne utnyttes bedre osv. Det var nødvendig, men det var ikke nok. Det nye økonomiske utviklingsnivået krevde at den samla arbeiderklassen ble trukket stadig mer inn i plandiskusjonen på fullt samfunssmessig nivå, slik som diskusjonen omkring hovedretninga for den økonomiske utviklinga og de samfunnsmessige behovene («Bør vi satse på utvikling av atomenergi eller andre energiressurser?», «Bør vi satse på jernbane, busser eller biler, og i hvilket omfang?», «I hvilken retning bør vi utvikle de sosiale forholdene innafor fabrikkene?», «Hvordan vil vi innrette og utvikle lønnssystemet?» osv osv). Likedan var det nå nødvendig at arbeiderklassen fikk større og større rett til å kontrollere administrasjonen av fabrikkene. Disse eller enda mer vidtgående tiltak kunne ha snevret inn manøvreringsrommet for individer som handlet imot arbeiderklassens interesser og som forsøkte å skaffe seg stadig mer kontroll over den økonomiske og politiske prosessen, til gunst for sine egne interesser. Likedan trengte arbeiderklassen stadig flere politiske rettigheter når det gjaldt å kontrollere og øve innflytelse på den sosialistiske staten.

Kamp mot symptomene, ikke årsakene

Men marxist-leninistene erkjente åpenbart ikke disse nødvendighetene. De kjempet imot symptomene på denne utartinga, men hovedsaklig på et moralsk og politisk plan, uten at de klart erkjente deres materielle opphav. Men med viljen aleine kan man ikke bekjempe bakstreverske elementer og utarting. La oss se på Malenkovs beretning til den 19. partikongressen til SUKPb. Han griper klart og tydelig fatt i alle symptomene på utartinga og oppfordrer alle revolusjonære krefter om å slåss mot disse foreteelsene. Men hans erklæringer og oppfordringer forblir på det moralske plan. Han fordømmer de «antisosialistiske elementene», «partifiendene» osv. Det var bra, men det var ikke nok. Som kommunist må man søke de sosiale forholdene som kunne frambringe denslags utarta elementer, og man må forandre disse sosiale forholdene. Til det har man bruk for bevissthet og kommunistisk moral, men like påkrevd er en klar analyse av de samfunnsmessige forholdene og hvordan de utvikler seg i det sosialistiske samfunnet. Uten det siste fører moral og «bevissthet» inn i ei blindgate.

Slik kunne den nye klassen forme seg, gripe makta og oppnå kontroll over staten og økonomien. Denne klassen «reformerte» sosialismen på demagogisk vis og ga mer makt til fabrikkdirektørene. Det var et svar på de samfunnsmessige problemene, framfor alt et galt svar, en løsning i feil retning. I løpet av denne prosessen mistet arbeiderklassen makta si og et nytt overgangssamfunn tok form: Et kvasisosialistisk samfunn som utvikla seg i åpent kapitalistisk retning. Alle revisjonistenes «reformer» kunne aldri løse problemene innafor dette samfunnet. Samfunnet var en bastard av gamle former for planøkonomi kombinert med nye former for større individuelle rettigheter for direktørene. Dette førte til stagnasjon, byråkrati, korrupsjon osv. Dette systemet var ute av stand til å løse sine problemer fordi det ikke kunne la arbeiderklassen få den ledende rolla, hvilket ville vært nødvendig for ei framskrittsvennlig samfunnsutvikling. Men dette ville ikke tjene interessene til den faktisk herskende klassen, de revisjonistiske direktørene og byråkratene. Denne nye herskerklassen var ikke og ville aldri ikke på noe tidspunkt i utviklinga vært i en situasjon der de kunne virket for framskrittet. Deres egne klasseinteresser gjorde det umulig. Derfor var og er revisjonistiske samfunnsystemer aldri i stand til å spille noen progressiv rolle. De økonomiske, materielle lovmessighetene tillater det ikke. Til sjuende og sist må og vil alle slike samfunn bryte sammen og forvandle seg til samfunn av kapitalistisk type.

Realisme – for ny mobilisering til kamp for sosialismen

For oss er dette svært viktig, ettersom en del gamle revisjonister i dag prøver å gi seg sjøl et framskrittsvennlig utseende. Og enda mer betydningsfullt er det for oss å ha ei klar analyse av lovmessighetene i det sosialistiske samfunnet, for at vi skal kunne vise arbeiderklassen og alle progressive krefter en realistisk vei til opprettelsen av et nytt, sosialistisk samfunn – sånn at de og vi ikke har illusjoner om den vanskelige prosessen med å omforme sosialismen til kommunisme. Bare dersom vi innehar en realistisk analyse av sosialismen og erfaringene fra de foregående tiåra, vil vi bli respektert av arbeiderne og de framskrittsvennlige kreftene, og bare da vil de være rede til å kjempe for et nytt perspektiv.

Leder av Erik Ness

Frances Webber anklaget på Bassao-Tribunalet (desember 1994) regjeringene i Vest-Europa for brudd menneskerett. Hva er teori? Hva er praksis?

I Materialisten kan du på side 9 i siste nummer lese:

«Innbyggerne i 129 land, inkludert Irak, Iran, Sri Lanka, Somalia, Zaire, Ghana, Algerie, Rwanda, Tyrkia, Bosnia, India og andre flyktningeproduserende land, trenger nå visum for å komme inn i EU eller Efta-områder. (…)

Flyktninger får vanligvis ikke visum. Genevekonvensjonen definerer en flyktning som «en utenfor sitt hjemland og ute av stand eller ikke villig til å vende tilbake til det». Denne definisjonen tillater europeiske stater å nekte visum til mennesker som vil flykte, mens de fremdeles befinner seg i hjemlandet – samtidig som de kan nektes visum med en gang de har forlatt landet med den begrunnelsen at de er utenfor fare og kan bli der de er.»

Marte Ryste og Kaia Storvik Hanssen sier det sånn i Rød Ungdoms hefte EU strammer grepet: «Når det er myndighetene i landet ditt du flykter fra, kan du ikke gi dem passet ditt og be om et gyldig visum. I mange tilfeller kan det være det samme som å underskrive på sin egen dødsdom.» (side 13)

I Rød Ungdoms hefte finner du en systematisk gjennomgang av EUs flyktningepolitikk, historie og forklaringene. Der finner du også følgende formulering fra Noas: «Tilsammen ser vi konturene av et ytterpunkt der det er farlig å be om pass, farlig å søke om visum, umulig å komme fram uten pass og visum og svært vanskelig å få en søknad innvilget om man hører til en av de få som kommer fram. ( ..) Dette er en modell for «Fortress Europe» – en mur rundt Europa.»

Tilbake til Materialisten. På side 35 i siste nummer skriver Guri Larsen i artikkelen «Deportasjon»: «Av tilsammen 3.496 flyktninger i 1987 fikk 7,8 % asyl, 68 % opphold på humanitært grunnlag, og 24,2 % fikk avslag.» Hun viser at mens flertallet av asylsøkere fikk oppholdstillatelse i 1987, er utvisning det som rammer flertallet idag. Hun spør:

«Hva har skjedd disse årene? Er det bare såkalte «falske flyktninger» som kommer nå? Har verden blitt bedre, med mindre fordrivelse og politisk forfølgelse av folk? Nei, alle vet at slik er det ikke. Tvert imot: I 1987-88 var det ca. 15 millioner registrerte flyktninger mens det idag er nesten 40 millioner.»

De 90 sidene om rasisme og flyktningepolitikk i siste nummer av Materialisten inkluderer en artikkel av Janina Baumann om sigøynerne og en av Joar Tranøy om sterilisering av tatere i Norge fra 1930 til 1960. De 78 sidene i Rød Ungdoms hefte, inneholder stoff om EUs felles asyl- og flyktningepolitikk og politisamarbeid, samt om Vestunionen og EUs planer om felles militærpolitikk.

Radikale diskuterer om det er riktig å kreve åpne grenser. Bakgrunnsmateriale for en sånn diskusjon finner du blant annet i Materialisten, Rød Ungdoms hefte – og i forrige nummer av Røde Fane.

Min mening er at kravene bør være: Fjern hindringene! Åpne grensene! Solidaritet med tredje verdens folk! De som kommer til Norge, skal vi slåss for at får bli her og får arbeid. Men: Vanlige folk i det kapitalistiske Norge er ikke sikret arbeid, skoleplass, at de som eldre ikke dør i korridorene pa et sykehus på grunn av mangel på senger. Den nødvendige dagskampen har sine begrensninger. Samfunnsmessige begrensninger:

«Vi tror at for å skape et rettferdig samfunn, må vi bryte med hele det samfunnssystemet vi lever under idag. Vi tror på sosialisme og kommunisme, og at det er, mulig å skape et samfunn hvor folk gir etter evne og får etter behov.» (Baksidetekst på Rød i Ungdoms hefte EU strammer grepet.)

av Geir Sundet

Denne artikkelen forteller hvilken praktisk nytte revolusjonære og progressive kan ha av internettet, hvilke muligheter som ligger der, og hvilke hindringer som må overvinnes.

Internettbruk er et ypperlig redskap for den progressive bevegelsen. Det er arbeidsbesparende, man trenger ikke være dataekspert for å bruke det, og det er ikke dyrt. Grunnen til at mange progressive ikke er brukere skyldes manglende kunnskap, sløvhet og kanskje noen fordommer.

Da videomaskinene kom på markedet, var det mange i den progressive bevegelsen som sa: «Noe slikt skal ikke inn i vårt hus, vi skal beskytte våre barn mot porno og motorsagmassakrer.» De blanda det mest negative innholdet med det positive i teknologien.

Kunnskaper?

Er det liknende holdninger ute og går i dag til Internett og data? Tenk etter! Eller er det andre årsaker til at den progressive bevegelsen ikke er påkobla?

Jeg tror den konkrete kunnskapen i stor grad mangler. Dette blir ei sak for ekspertene, og dessuten er det vel fryktelig dyrt? Krever det ikke utdanning og store kunnskaper? Er det ikke mest for de spesielt interesserte, og hvilken nytte kan vi nå egentlig ha av det? «Dessuten har vi aldri brukt å gjøre det slik hos oss …»

Hva er Internet?

Kort fortalt store deler av verdens datamaskiner knyttet sammen gjennom telefonlinjer og kabler. Det eksisterer således ingen «Direktør for Internet» eller noen som eier Internet. Uttrykk som et organisert anarki har vært brukt. Det har eksistert i 20-30 år, men det er på nittitallet at utviklingen nærmest har eksplodert. Man regner i dag med ca. 30 millioner brukere, men dette tallet øker hver dag. I Norge er 1 prosent av befolkninga kobla på privat, mens en MMI-undersøkelse i august 1995 viser av 4 prosent vil være påkobla til neste år, altså en forventa økning på 400 prosent i året.

Hvilken nytte?

Hva med å gjøre artikkelen din i Røde Fane om oppbyggingen av den nye kommunistiske verdensbevegelsen tilgjengelig for 30 millioner lesere, Arnljot Ask? Hva med ei diskusjonsgruppe hvor over hundre kommunistorienterte partier og grupper deltar? Hvor innlegga er på nettet sekunder etter at de er skrevet, og kan taes ned og leses samtidig på ei datamaskin i Mandal, i Nigeria, Frankfurt eller Seattle? Dette er ingen framtidsvisjon. (Se innlegget fra Scott Marshall lenger bak i artikkelen.) Eller hva med møtet kameraten på Hamar planlegger. Du kan sende over artikkelen du skriver på, eller dagsorden til møtet, eller plakaten og løpeseddelen til den elektroniske postkassa til Per i Trondheim og Astrid i Oslo som mottar det sekunder etterpå, og kan sende forslag og korrigeringer om ti minutter? Til en pris på under to kroner. Mens jeg kladda denne artikkelen sendte jeg et utkast til Siri Jensen og en annen kamerat med elektronisk post, såkalte mail, og fikk kommentarer tilbake samme kveld. Her er et utdrag fra Siri:

Slik skreiv Siri, og liksom hun lasta ned og printa ut informasjonen om streiken i Costa Rica, kopierer jeg innlegg hennes rett inn i artikkelen min og redigerer det, raskt og arbeidsbesparende.

For å beskrive bruksområdene på Internet litt mer systematisk, kan man dele dem i fire, nemlig World Wide Web, e-mail, Newsgrupper og FTP. Man bruker i prinsippet fire forskjellige dataprogram til å utforske og benytte de fire delene, liksom man på en datamaskin trenger et skriveprogram å skrive i, og et regneprogram å regne i.

Kommentaren jeg fikk fra den andre kameraten var kort og grei, skrevet i friminuttet på jobben.

Og han har helt rett. Det nye 2.0-utgaven av Netscape Navigator gjør de andre programmene overflødig. Bedre programvarer gjør altså arbeidet enklere og mer brukervennlig.

World Wide Web eller WWW

Websider eller hjemmesider. Ei side med egen adresse som kan inneholde tekst, bilder, lyd og video. Som kan inneholde linker til andre sider hvor man kan bevege seg med et tastetrykk. RV har sin hjemmeside, med linker til Kvinnenettverk, til Nei til EU, til Sinn Fein og andre. World Wide Web har et så omfattende innhold at alt er mulig, og det vokser enormt. Det er bare fantasien som setter grenser. Sidene spenner i dag fra skoler, forskningsinstitusjoner, politiske partier, miljøgrupper, bibliotek og privatpersoner, via musikk, avstemninger eller protester på Frankrike og Kinas atomsprengninger, underholdning, etterlysning etter savnede personer og brevvenner, sport, sex og metafysikk til kommersielle interesser og Karl Marx’ verker på tysk. Det er ikke en gang mulig å yte rettferdighet til alt du finner med ei slik ramse.

Jeg blei overraska da jeg fant ei side for trailersjåfører i Canada, med lister over ledige jobber, men nå jobbes det med ei svær trailerside i England for Europa, med kart, returlass, info, tog, fly, båt … Hvem som helst kan lage sin egen hjemmeside. Rød Valgallianse har altså gjort det, president Clinton har gjort det, Aftenposten, Dagbladet samt over hundre andre aviser ligger der, og statens informasjonstjeneste Odin, samt en rekke privatfolk. Brønnøysund Avis, men ikke Klassekampen. SV, men ikke AKP. Time magazine, men ikke Røde Fane. Kvinnekonferansen i Beijing var der altså, samt Norway Cup med alle resultatene, og en mengde nazistiske organisasjoner. Via Universitetet i Tromsø har du adgang til en rekke oppslagsverk, og via Nei til EUs hjemmeside finner du Maastricht-traktaten i elektronisk utgave. Alt du finner kan kopieres til din egen maskin, og brukes i dine artikler eller publikasjoner så du slipper å skrive det på nytt.

Tenk deg Hammerverksaka på nytt, med egen hjemmeside. Der alle løpesedla og hvitbøkene legges inn og kan tjene som arkiv og kunnskapskilde for hele støttebevegelsen, med bilder av direktøren og klubbformannen til skrekk og advarsel. Eller et langt viktigere eksempel, den tidligere Black Panteren Mumia Abu Jamal som har sittet i fengsel siden 1982. Dømt av en hvit jury og en hvit dommer i ei farselignende rettssak, for et mord en stadig større opinion mener han ikke har begått. Tenk hvilket hjelpemiddel ei webside vil være, nasjonalt og internasjonalt, for å samle støtte, i skyggen av O J Simpson-saka. Fem tusen folk gikk i tog i Berlin til støtte for Mumia.

E-mail

Elektronisk post. Hver bruker har sin adresse som består av navn og eventuelt nummer, f.eks geirs1, så kommer bokstaven @, også kalt krøllalfa, deretter maskinen man er tilknyttet, f.eks oslonett, deretter et punktum og så landkoden. Min adresse blir dermed: geirs1@oslonett.no.

Det er viktig å bruke små bokstaver dersom adressen står med små bokstaver. Når du har skrevet ferdig teksten eller dokumentet, kobler du deg opp til nettet, sender teksten og kobler deg av. Det tar under et minutt. På dyreste tidspunkt koster det meg 66 øre til Internett, og et tellerskritt til Telenor. Og mottakeren får brevet øyeblikkelig, og kan eventuelt svare øyeblikkelig. Et tidsskrift med e-mail-adresse kan motta alle innlegga i sin elektroniske postkasse. Dermed kan de sette dem nett i bladet med noen få tastetrykk. Det er selvsagt også mulig å sende den samme artikkelen til en rekke personer, og det fører oss over til:

Newsgrupper

Alle som har vært på Rød Front sommerleir veit hva en veggavis er. Newsgruppene er en gigantisk veggavis, med eller uten redaktør/administrator, og kan oversettes med diskusjonsgrupper. Man kan opprette ei diskusjonsgruppe, eller koble seg på eksisterende grupper. Man sender innleggene sine, og mottar innleggene fra de andre i gruppa. Det finnes i dag ca. 10.000 diskusjonsgrupper på Internet. Jeg har kopiert et innlegg fra ei diskusjonsgruppe som illustrerer mitt poeng veldig klart.

Når man leser denne artikkelen, illustrerer den også et viktig problem, mye av Internettet foregår på engelsk. Vel, sånn er det jo hvis man skal ut i den store verden, Internet eller ikke. Det er en utfordring.

Det siste området er FTP-sidene som inneholder programvare. Trenger du et program for å sende og ta mot post, f.eks Eudora? Det finner du på en av basene. Eller for å søke på WWW? Netscape Navigator er best. Det finner du her. Eller et nytt virusprogram? Vær så god. Mye er til og med helt gratis. Du finner også tonnevis med bilder, artikler, datateori …

Vanskelig?

Alt er lett for den som kan det. Men jo mer avansert de nye maskinene og programmene er, jo enklere blir de i bruk. Det er det som er så avansert. For en person med kjennskap til PC fra jobb, vil Internet bruk ikke by på andre problemer enn førstegangstilkobling. En ny bruker vil også trenge instruksjon i prinsippene for programbruk, men på en time burde mye kunne læres. Og ordene til Siri Jensen en fornuftige:

Min erfaring er at det er greit å sette seg inn i litt av gangen, og få hjelp av noen andre som kan det, etterhvert som du tar nye skritt. Når du betaler for bruk, gjør det ikke noe at du i lange perioder ikke bruker.

Et helgeseminar gjennom studieforbundet Ny Verden vil kunne utdanne eksperter.

Pris investering?

Du trenger en PC med mus, tastatur og skjerm. En 486 koster 8-10 tusen og en Pentium fra 15 til 20.000 kr.

Skal du bruke Internet i noe særlig grad, trenger du et raskt modem. 28.800 bits koster mellom 2.000 og 2.500 kroner. Prisene raser nedover for tida, og er kanskje mye lavere allerede når dette kommer på trykk. Med et faxmodem (samme pris) kan du også sende artikler fra datamaskinen til andre faxmaskiner.

Du trenger en telefon, men det har de fleste fra før.

Brukerpris

Så trenger du et Internet-abonnement. Her er det også priskrig for tida, og abonnementsprisene er i fritt fall. Men du må ikke bare ta hensyn til abonnementsprisen. Du må også betale telefonregninga. Du betaler tellerskritt for den tida du er tilkoblet, men kun fra der du befinner deg til der du er tilkobla.

Det billigste er altså å finne en tilkoblingsmulighet i lokalmiljøet, så du bare betaler lokaltakst på telefonen. Spør i databutikken på hjørnet. Men for å si noe om prisnivået. Oslonett Start koster 500 kroner i året, det en gratis i bruk om natta, koster 20 kroner timen om kvelden og 40 kroner timen på dagen. Han du tilkoblingsmulighet innenfor ditt lokale teleområde kan du være oppkobla fra klokka 01 til 08, i sju timer for kroner 36,40. Det er en halvliter på puben.

Sukk …

Hva gjør Røde Fane i dag? De oppfordrer folk til å sende artikler på diskett, via postverket. Dyrt, seint og tungvint. Det er slik man i dag jobber på trailergrensene inn i Tsjekkia! 30 timers kø! Dersom Røde Fane eller Erik Ness hadde hatt e-mail-adresse, kunne jeg sendt artikkelen der, og Erik kunne satt den rett i bladet. Nå må enten Erik skrive faxen jeg sender om igjen for hand, eller jeg må ta artikkelen ut på diskett, reise til posthuset og betale mange penger for å sende den. Men OK, det en bra for en ting Internet er tilsvarende dårlig for, mosjonen.

Fra redaktøren

En liten trøst til Geir Sundet: AKP og Røde Fane holder på å legge seg inn på internettet. Røde Fane skal ha sin side klar til 1 .februar. Flere redaksjonsmedlemmer vil da også ha e-postadresser.

av Johan Petter Andresen

Hiver Antrobus barnet ut med badevannet?

Artikkelen til Peggy Antrobus førte til litt debatt i redaksjonen. Oversetteren (jeg) likte den ikke. Redaktøren likte den heller ikke. Hvorfor skulle den trykkes? Hva vil man oppnå med den? Dessverre ble det ingen god diskusjon i redaksjonen. Men både i redaksjonen og utafor redaksjonen var det i sommer og i høst et ønske om at artikkelen burde trykkes. Det ble derfor vedtatt å trykke den og så tok jeg på meg den etter mitt syn ubehagelige oppgava å kommentere den. Ubehagelig, fordi jeg er en hvit mann i 40-åra som skal kritisere artikkelen til en kvinne fra den tredje verden. (Jeg slikker ennå såra etter en debattrunde om sekstimersdagen i 1983.) Men la gå.

Kjønnsanalyse viktig

Antrobus sin artikkel viser hvor viktig det er å analysere konsekvensene av den økonomiske politikken til herskerklassen i Karibien i husholdningene. Det er ikke tilstrekkelig å vurdere konsekvensene av strukturendringspolitikken på arbeidsplassene, og for det enkelte individ. Eller for å si det på en annen måte. Vi må ikke bare se på produksjonen og lønnsarbeidet, vi må også se på sirkulasjonen og arbeidet utafor den kapitalistiske produksjonen. Å framheve behovet for å analysere konsekvensene av den økonomiske og den politiske utviklinga for kvinnene særskilt hjelper oss i å få et bedre grep om den helhetlige utviklinga i samfunnet. Uten å ta med dette aspektet blir vi «blinde på det ene øyet». Men når det er sagt, så er det ingen grunn til å kaste ut barnet med badevannet. Etter min mening er ikke husholdninga den viktigste enheten for studier av konsekvensene av den økonomiske politikken, men en av de viktige enhetene. Andre enheter er arbeidsplassene, masseorganisasjonene, skolene osv.

Videre mener Antrobus at dersom man tar utgangspunkt i en kjønnsanalyse, avdekker dette svakhetene ved både nyklassisk og marxistisk økonomi. Bak dette utsagnet ligger en ide som jeg tolker dithen: verken kapitalismen (av amerikansk varemerke) eller sosialismen duger. Det gjelder å finne en alternativ utvikling.

Marxistisk økonomi er brukandes

Jeg skal ikke uttale meg om nyklassisk økonomi. Men er det noen økonomisk teori som er brukandes på bl.a. kvinnespørsmålet så må det være marxismen. Så vidt jeg veit er det bare marxismen av de mer kjente økonomiske teoriene som slår fast at det kun er arbeid som skaper verdi. Og marxismen utelukker ikke arbeid som ikke er lønna. Man skulle tro at Antrobus ikke har hatt anledning til å lese f.eks. Familiens, statens og privateiendommens opprinnelse av Engels. Antrobus mener at kjønnsanalysen peker i retning av alternativer til bl.a. marxistisk økonomi: Utviklingsmodeller som er humanistiske, bærekraftige og som forutsetter at folk deltar i den politiske utviklinga – med folket i sentrum. Jeg ser ikke hvordan hennes teori avviker fra vanlig reformisme. Hun avviser også marxismens «alternative/radikale/konflikt» teori (evolusjon kontra revolusjon). I steden for dette setter hun opp en politikk i tre deler:

1. Ved å forstå forholdet mellom kvinnenes reproduktive og produktive rolle, vil vi forstå å ikke belaste kvinnene for hardt da dette vil undergrave den generelle økonomiske utviklinga ved at kvinnenes totale effektivitet svekkes.
2. Vi må alltid ta med i beregninga kvinnenes forhold slik at deres behov og interesser blir vurdert.
3. Man må forstå at det er brukerne av tjenestene som best kan vurdere hvordan disse skal reorganiseres, og ikke de ansatte i disse tjenestene.

De som skal gå i spissen for denne politikken er ingen ringere enn «planleggerne». Det vil si byråkratene som leder an i omstruktureringsprogrammene.

Ikke stol på planleggerne

Etter min mening vil det å følge Antrobus sine anvisninger ikke føre til noe godt for kvinnene i Karibien, å søke seg vekk fra klassekamplinja og over på reformlinja kan kanskje virke forlokkende i en tid der marxismen er på defensiven, men man må selge klassestandpunktet ved overgangen. Hadde jeg vært i regjeringspartiet på Jamaica ville jeg absolutt anbefalt en plass til Antrobus i en offentlig oppnevnt komite. Bl.a. kunne hennes argumenter om at vi må prioritere behova til brukerne av sosiale tjenester foran interessene til de ansatte være gode å ha når innstramminger skal foretaes (disse argumentene kjenner vi igjen fra Norge når lønnsbudsjettet i kommunene blir satt opp mot «brukernes» behov for billigere tjenester). Men også avvisninga av konfliktlinja kontra et mer helhetlig perspektiv der alle hensyn blir ivaretatt burde virke forlokkende på et regjeringsparti. Vi kjenner jo fra Norge regjeringas kamp for helhetlig tenking mot særinteressenes kamp. I en situasjon der arbeiderklassen er splitta vil nødvendigvis mye av klassekampen ta form av kamp for særinteressene til de enkelte grupper, profesjoner, arbeidsplasser osv. Å analysere konsekvensene av en økonomisk politikk er kun å gjøre halve jobben. Den andre halvdelen består i å analysere årsakene til at strukturendringspolitikken føres. Antrobus peker helt riktig på at denne politikken tjener interessene til den internasjonale kapitalen. Men hun sier ingenting om hvilken klasse det er som sikrer at det er kapitalens interesser som blir ivaretatt, og ei heller noe om statens rolle i denne politikken. Hun trekker ikke slutninga at man må endre på maktforholda i landet for å få gjort noe med politikken. På en måte blir det en systemkritikk på systemets premisser. Og her finner jeg likhetspunkter med en slags debatt vi hadde/har i og rundt AKP om økonomisk politikk. Denne debatten var/er egentlig ikke en debatt om økonomi, men om synet på staten og klassediktaturet. Og slik blir også konklusjonen når det gjelder min kritikk av Antrobus sin artikkel. Vi er nok noe uenig i både økonomisk analyse og poltikk, men helt sikkert uenige om mulighetene for å bekjempe strukturendringspolitikken ved hjelp av å fremme politisk agitasjon blant planleggerne i Karibien for en mer helhetlig politikk som også tar hensyn til kvinnenes behov.

Derimot synes jeg at Antrobus sin artikkel viser hvor viktig det er at vi stiller feministiske spørsmål og finner marxistiske svar.