The requested URL was not found on this server.

Additionally, a 404 Not Founderror was encountered while trying to use an ErrorDocument to handle the request.

av Erling Folkvord

I årene fra 1972 til 1975 kjøpte USA og den iranske sjahen seg total kontroll med den legendariske kurderlederen Mullah Mustafa Barzani. Algerie-avtalen som var sluttresultatet av denne handelen, betydde et strategisk tilbakeslag for kurdernes nasjonale kamp i Irak.

«Algerie-avtalen i 1975 var et forræderi mot oss kurdere. Barzani tok våpnene fra sine 70.000 peshmergas (1) og sa at alt skulle leveres inn til Irak. Jeg måtte gi fra meg geværet mitt og reise heim. Vi skulle i stedet ha fortsatt kampen mot regimet i Bagdad.

Ei tid etterpå gikk irakiske styrker for første gang til angrep på landsbyen vår. Først besatte de høydedragene. Så skjøt de ned på husene våre. Etterpå rykka de inn og ødela alt. Vi måtte flykte over grensa til Iran.»

Småbrukeren Nebi Hamza som sier dette, var livvakt hos Mullah Mustafa Barzani fra 1960 til 1975. I disse årene var han blant de som var nærmest rundt lederen. Nebis livvaktstjeneste dekker praktisk talt hele perioden fra Barzanis hjemkomst fra Sovjet og til hans siste avreise til nytt eksil i USA. Jeg møtte Nebi og familien i en avsides fjellandsby en drøy dagsmarsj fra den irakisk-iranske grense.

Ødeleggelser og gjenoppbygging

Nebi og familien hans vendte tilbake til landsbyen etter noen få år i flyktningeleir på iransk side av statsgrensa. De bygde opp husene igjen og starta på nytt. Siden har irakiske styrker ødelagt landsbyen to ganger til. Den siste gangen, under Anfal-kampanjen i 1988, var det omtrent 20 hus soldatene kunne ødelegge. Nebis familie måtte flykte igjen og vendte først tilbake fra flyktningeleirlivet etter det store opprøret i 1991.

«Den siste gangen arbeidet vi i fire år med å sette opp huset vårt», sier Nebi som aldri har fått gjennoppbyggingshjelp fra de som kaller seg myndigheter.

I dag har familien to kyr, tolv sauer, en hest og en del fjærkre. Det er nok til at de klarer seg sjøl. De sper på levemåten med det de kan høste av ville vekster i skogen. Ungene har en drøy halvtimes fottur til skolen lenger nede i dalen. Der foregår undervisninga nå på kurdisk, et direkte resultat av opprøret i 1991.

Nebi ønsker ikke å si stort om verken Masod Barzani, sønnen til Mullah Mustafa Barzani, eller Jalal Talabani som leder Patriotisk Union Kurdistan (PUK). I likhet med mange andre vi snakka med i den sjølstyrte delen av irakisk Kurdistan, er han ingen beundrer av de to som utad er store ledere. Landsbyen har ikke fått hjelp fra de kanter, annet enn med ord:

«I tre år har KDP (Kurdistans Demokratiske parti som ledes av Barzani) lovt oss å legge asfalt på veien hit til landsbyen, men de har ikke gjort noe.» Selv om han er fåmælt når ledernes navn bringes på bane, får vi vite at veibygginga ikke er det eneste punktet hvor han hadde ønska seg noe mer fra lederne i KDP og PUK:

«Hvis de er virkelige ledere, hvorfor har vi da ingen frihet?», spør småbrukeren som i 15 år hørte til den nærmeste kretsen av livvakter rundt Mullafa Mustafa Barzani, klanslederen som i 1947 var øverstkommanderende for Mahabad-republikken i iransk Kurdistan og senere ble partileder og nesten en nasjonal leder for kurderne i Irak.

Innholdet i Algerie-avtalen

Mullah Mustafa Barzani har en stor plass i nyere kurdisk historie. Men godtakinga hans av Algerie-avtalen ødelegger ettermælet hans. Vi møtte ingen kurdere i det sjølstyrte området som mente Barzani handla riktig i den saka. Mange flere enn hans gamle livvakt brukte ordet forræderi. Men det skal nok tilføyes at de fleste vurderer Barzanis handlinger uten å ha kjennskap til det diplomatiske forspillet til Algerie-avtalen. Gamla Barzani hadde ikke for vane å fortelle hvorfor han tok den ene eller den andre beslutninga.

Algerie-avtalen som ble inngått mellom Irak og Iran 6. mars 1975, satte sluttstrek for en diplomatisk prosess som bare få hadde hatt kjennskap til, og løste flere stridigheter mellom de to statene. Sjahen og Saddam Hussein løste flokene da de møttes under et OPEC-møte i Algerie.

Irak avstod en del omstridt land til Iran. Det viktigste var at Iran fikk kontroll med Shatt al Arab ved utløpet av Eufrat og Tigris. Mange utenforstående var forundra over hvor ettergivende Irak var. Til gjengjeld forplikta sjahen seg til å stanse all hjelp til den Barzani-ledete kurdiske bevegelsen. Ja, sjahen ga Irak anledning til å krysse grensa mellom de to staten for å forfølge kurdiske opprørere, eller for å kontrollere at de ikke fikk bistand fra iransk side.

Hvem kan kurderne stole på? Hvor sterke er kurderne selv?

Disse to spørsmålene ligger i dag bakom de fleste diskusjoner om Kurdistans framtid. De er også en del av enhver vurdering av de begivenhetene som førte fram til at Nebi Hamza og titusener andre peshmergas i mars 1975 måtte gi fra seg sine våpen til det fiendtlige regimet i Bagdad.

Mullah Mustafa Barzani hadde i 1958 vendt tilbake fra sitt 11-årige eksil i Sovjetunionen. Barzani var formell leder av KDP mens han var i eksil. Da han kom tilbake og skulle være leder også i praksis, ble det konflikter med partiets valgte ledelse. Mange mislikte at Barzani ledet partiet på samme måte som han var vant til å lede klanen.

Militærkuppet som i 1958 avvikla det britisk-innsatte kongehuset, skapte et sjølstendig Irak. Det nye arabiske regimets forhold til kurderne kom til å likne den situasjonen det nye tyrkiske regimet befant seg i 35 år tidligere. Det arabisk-dominerte regimet i Bagdad behandlet den irakiske delen av Kurdistan nærmest som en koloni, selv om det også var store forskjeller fra Tyrkia: I den irakiske grunnloven er kurderne nevnt som likeverdige med arabere. KDP ble et lovlig parti. Kurdiske aviser, blader og kringkasting i Irak økte i antall og omfang etter 1958.

1960-årenes konflikter og kriger mellom kurderne og Bagdad-regimet resulterte 11. mars 1970 i at Bagdad tilbød en avtale om selvstyre for den nordligste delen av irakisk Kurdistan. På dette tidspunktet hadde Baath-partiet erobra makta i Bagdad, og Saddam Hussein var blitt nestkommanderende i det regjerende Revolusjonsrådet.

Kurdiske oljerikdommer

Denne selvstyreavtalen ville ikke løst alle stridsspørsmål om den var blitt gjennomført. Irak var ikke villige til å la selvstyret omfatte den oljerike delen av irakisk Kurdistan. Og Bagdad overholdt heller ikke det de hadde blitt enige om. En avtalt folketelling – som skulle avklare andelen av kurdere og arabere i området – ble ikke noe av. Istedet ble kurdere fordrevet fra de mest oljerike delene av landet. Staten oppmuntra arabere til å flytte inn i stedet. Denne arabiseringspolitikken har senere fortsatt jevnt og trutt. I desember 1998 møtte vi kurdiske familier som nettopp var fordrevet fra heimene sin i Kirkuk.

I den konfliktfylte situasjonen i 1960-årene og først på 1970-tallet bygde klans- og partilederen Barzani mye av sin makt på støtte utenfra. Og Bagdad-regimet utnyttet på sin side det kurdiske klanssamfunnets indre splittelse og betalte kurdiske klansledere for å stille bevæpnede menn til rådighet for å slåss mot Barzani. Disse leiesoldatene fikk økenavnet jash, som betyr ‘et lite esel’.

Etter en splittelse i KDP, der Barzani kom på kant med partiets valgte ledelse, allierte han seg med den samme iranske sjahen som hadde knust den første kurdiske staten, Mahabad-republikken i 1947. Barzani samarbeidet nå med sjahen i dennes krig mot Kurdistans Demokratiske Parti-Iran. Kurdiske ledere i Iran ble drept av Barzanis menn eller tatt til fange og overlevert til sjahens styrker. Det tilfellet som skapte mest ondt blod mellom kurdere gjaldt Soleiman Moni, generalsekretæren i KDP-Iran. (2)

Mullah Mustafa Barzani holdt kortene tett til brystet og styrte sitt parti på en klansleders vis. Under hans ledelse ble både livvakta Nebi Hamza, titusenvis av andre peshmergas og hans andre kurdiske landsmenn redusert til å være bønder på Barzanis politiske og økonomiske sjakkbrett. Men Barzani allierte seg med spillere som var så store at han selv til slutt ble en brikke som kunne brukes og kastes.

USA kjøper kurderlederen Barzani

En amerikansk lynvisitt i Teheran i slutten av mai 1972 skulle få skjebnesvangre følger. Bagdad-regimet hadde nettopp inngått en vennskapsavtale med Sovjetunionen. President Richard Nixon og hans utenriksminister Henry Kissinger gjorde omfattende avtaler med sjahen under det korte oppholdet mens de var på vei tilbake fra nedrustningsdrøftinger i Moskva. Etterpå fortalte en strålende fornøyd sjah til en av sine egne diplomater at Nixon hadde gitt han «mer enn jeg ba om, ja mer enn jeg forventet». (3)

Nixon påtok seg også å finansiere en del av Barzanis fortsatte motstand mot regimet i Bagdad. De amerikanske utbetalingene til å støtte Barzanis virksomhet var ikke større enn 16 millioner dollars i løpet av de knapt fire årene fra sommeren 1972 og til den dramatiske bråstoppen i mars 1975. Det meste ble brukt til å gjøre våpeninnkjøp i Israel. Amerikanske dollars ble brukt til å utstyre Barzanis peshmerga-styrker utstyrt med sovjetisk-produserte våpen som Israel hadde erobra fra araberstatene under 6-dagers krigen i 1967.

USAs tilbud til Barzani i mai 1972 kom bare to uker etter at Irak hadde nasjonalisert Iraq Petroleum Company. Barzani svarte med å love USA oljerettigheter i Kirkuk-området, som en motytelse for den hjelp han fikk. (4) Dette Barzani-tilbudet gjorde det lett for Bagdadregjeringa å hevde at kurderne forrådte Irak til fordel for utenlandske interesser.

Med bagrunn i det som ble avdekka i den kongressoppnevnte Pike-utredninga i USA, forteller Washington Post-journalisten James Randal at månedlige utbetalinger fra USA ble kanalisert gjennom sjahens beryktede hemmelige politi SAVAK. Barzanis soldater fikk noen ganger lønningene sine utbetalt i iranske rial. (5)

Avviste irakisk fredstilbud i 1973

Da Bagdad i 1973 ville bilegge striden med kurderne og foreslo ei deling både av Kirkuk og oljeinntektene mellom den irakiske staten og det framtidig selvstyrte kurdiske området, mente flere av Barzanis rådgivere at han burde si ja. De mente alle at Kirkuk var en del av Kurdistan, men en deling av myndighet og penger ville være bedre enn den usikkerheta som var knytta til fortsatt krig. Drøftingene av hvilket standpunkt man skulle velge – i den grad det var virkelige drøftinger – ble vanskeliggjort av at svært få av ledelsen i KDP visste hvor tett Barzani nå hadde underlagt seg økonomisk og politisk styring fra Teheran og Washington.

«Jeg stoler på Amerika»

«Vi stoler ikke på sjahen,» sa Barzani selv i 1973, og føyde til: «Jeg stoler på Amerika. Amerika er en for stor makt til å forråde et lite folk som kurderne.» (6)

Andre kurdere var skeptiske også til USA. Så seint som i mars 1974 spurte erfarne medarbeidere om Barzani virkelig hadde forsikringer om at han kom til å få hjelp utenfra. Barzani fastholdt at de nødvendige forsikringer fantes, uten å gå i detaljer.

I et brev til president USAs president Jimmy Carter nær 5 år seinere skrev Barzani at det bare var amerikanske løfter i 1972 som hadde avholdt han fra å inngå en avtale med Irak som ville stått i motsetning til amerikanske interesser og ville skapt problemer for Iraks naboer. «Jeg kunne ha forhindret den katastrofen som rammet mitt folk, hvis jeg bare ikke hadde stolt helt og fullt på Amerikas løfte,» skrev han etter at det var synlig for alle at kurderne var blitt forrådt. (7)

Da Algerie-avtalen var et faktum i mars 1975, innrømma Barzani at det han ikke hadde garantier fra amerikanerne: «USAs regjering ga oss ingen formelle forsikringer, men vi trodde aldri de ville la oss i stikken,» sa han til en amerikansk journalist som oppsøkte han i Kurdistan i de nederlagspregete vårmånedene i 1975. «Nå ser vi at vi tok feil.» (8)

Bak Barzanis rygg

Algerie-avtalen mellom sjahen og Saddam Hussein var resultat av et diplomatisk spill bak Barzanis rygg. Men det var andre som ikke var uvitende. Rett før sjahen møtte Saddam Hussein i Alger, hadde han drøftinger med USAs utenriksminister Henry Kissinger i Zürich. Både Egypts president Anwar Sadat og Marokkos kong Hussein ble på forhånd gjort kjent med den kommende avtalen. Men Barzani, som oppholdt seg i et av SAVAKs beskyttede gjestehus i Teheran på denne tida, var uvitende. Han ble advart av en venn som kom på besøk til Teheran, men det var først via fjernsynsskjermen 6. mars 1975 at han begynte å ane konsekvensen av den uselvstendige strategien han hadde valgt, i sin grenseløse tillit til USAs ledende politikere og diplomater.

Fire bitre dager etter Algerie-avtalen var inngått, og før han hadde fått anledning til å snakke med sjahen, skrev han brev til USAs utenriksminister Henry Kissinger:

» … våre hjerter blør når vi ser at det øyeblikkelige biproduktet av avtalen deres (Algerie-avtalen) er ødeleggelsen av vårt folk på en måte vi ikke har sett før, når Iran stenger grensen helt for oss og Irak samtidig starter sine største offensiv noensinne og nå fortsetter denne. Vår bevegelse og vårt folk blir ødelagt på en måte som ikke er til å tro, mens hele omverdenen forblir taus. Vi føler, Deres eksellense, at De forente stater har et politisk og moralsk ansvar overfor vårt folk, som har knyttet seg selv nå nært til deres lands politikk … Herr statsråd, vi venter utålmodig på et raskt svar fra dem.» (9)

Hans eksellense Henry Kissinger svarte aldri på dette brevet. Andre, liknende brev fra Barzani til CIA, til USAs president Gerald Ford og igjen til Kissinger forble like ubesvart. USA hadde spilt det kurdiske kortet og hadde ingen kommentar.

«Ikke meddelt til våre klienter»

Bakgrunnen for tausheten er beskrevet i Pike-rapporten, en Kongressoppnevnt gransking av hemmelige CIA-operasjoner. Her omtales Barzani og kurderne som «våre klienter». Pike-rapporten avslører at president Nixon og utenriksminister Kissinger brukte det kurdiske kortet for å styrke den iranske sjahens forhandlingsposisjon overfor Irak. Rapporten slår fast at «presidenten, Dr. Kissinger og sjahen håpet at våre klienter ikke skulle seire. De foretrakk istedet at opprørerne (dvs. kurderne, E.F.s merknad) ganske enkelt skulle opprettholde fiendtligheter på et nivå som var tilstrekkelig til å svekke vår alliertes nabo (dvs. Irak, E.F.s merknad). Dette synet ble ikke meddelt til våre klienter, som ble oppmuntret til å fortsette å kjempe. Selv når en ser det i sammenheng med andre hemmelige operasjoner, var dette et kynisk foretagende.»

Pike-rapporten beskriver hvordan USA hadde opptrådt som «en garantist for at opprørerne (dvs. kurderne, E.F.s merknad) ikke skulle bli latt i stikken». Rapporten peker på at USA inntok denne garantistrollen samtidig som «CIA over lang tid hadde opplysninger som tydet på at vår allierte (dvs. sjahen, E.F.s merknad) ville slutte å støtte den etniske gruppen (dvs. kurderne, E.F.s merknad) i det øyeblikk han kom til en avtale om grensestriden med sin fiende (dvs. Irak, E.F.s merknad).»

Rapporten gir også en vurdering av hva som kunne blitt resultatet hvis Barzani i 1973 hadde lyttet til sine kritiske rådgivere istedet for å følge USAs og sjahens råd:

«Kurderne kunne ha kommet fram til en ordning med Iraks sentrale regjering, og slik oppnådd i det minste en grad av selvstyre og unngått videre blodsutgytelser. Istedet kjempet kurderne videre, og måtte tåle tusener falne og at 200 000 ble flyktninger.» (10)

Vi får aldri vite om det ville gått slik hvis Barzani hadde valgt en selvstendig kurs fra 1972. Fordi han gjorde seg fortjent til Pike-rapportens stempling av han som en av «våre klienter», ble det ikke mulig å prøve ut andre alternativer.

Ydmykelse i Teheran

Sjahen var strålende fornøyd da han 7. mars 1975 vendte tilbake til Teheran fra møtet med Saddam Hussein i Algér. I fire dager nektet han å møte Barzani, den aldrende øverstkommanderende fra Mahabad-republikkens dager. Ved å legge møtet deres til 5-årsdagen for den selvstyreavtalen som Bagdad hadde tilbydd kurderne i 1970, sørget sjahen for å gjøre ydmykelsen enda større. Dessuten lot han fortsatt ikke Barzani få vite hele sannheten om Algerie-avtalen. Han sa det var bestemt at bare kurdiske soldater ville ha rett til asyl i Iran. Familiene deres måtte bli igjen i Irak. Men han holdt tilbake opplysningen om at han hadde gitt irakiske styrker tillatelse til å rykke inn i Iran for å forfølge kurdiske frigjøringskjempere. Den meldinga lot han den ydmykte Barzani få ettersendt med kurér dagen etter.

For Barzanis aller, aller nærmeste ble det et bittert møte neste dag i byen Haji Umran, på irakisk side av grensa. Uten å ta hensyn til alle meldinger som var kommet om at soldatene hans ønsket å kjempe videre, kunngjorde Barzani sin beslutning om å stoppe kampene. Beslutning tok han på klanslederens vis, uten drøftinger og uten vedtak i KDPs sentralkomite eller politibyrå.

«Iranerne hadde gitt han millioner»

En av dagens sentrale politikerne i KDP, Sami Abderrahman, kommenterer dette slik: «Husk, på den tida var Barzani fortsatt en halvgud. Jeg tror Barzani ville fortsatt å kjempe hvis han selv hadde vært yngre og familien fattigere. Men han var gammel og iranerne hadde gitt han millioner.» (11) Sami Abderrahman er i dag en av de nærmeste medarbeiderne til Masod Barzani, som har overtatt ledelsen av både parti og klan etter sin far.

Titusener motvillige peshmergas fulgte i mars 1975 ordren om å levere inn sine våpen. Mullah Mustafa Barzani forlot Kurdistan for godt. Han fikk innreisetillatelse til USA i juni 1975. Sjahen sendte med en iransk SAVAK-agent som eskorte på flyet, som Teherans siste ydmykelse av kurderlederen. Barzani hadde uhelbredelig lungekreft og ble i USA til sin død. Han ønsket å avslutte livet i Kurdistan, men også døden kom han i forkjøpet. Han døde 1. mars 1979, dagen før et innleid charterfly skulle ta han med til heimlandet.

Resultatet av Algerie-avtalen

Etter Algerie-avtalen begynte Irak å rydde ei «kurder-fri sone» med ei bredde på opptil 20-30 kilometer langs grensene mot Iran og Tyrkia. Landsbyen til Nebi Hamza, den nylig oppsagte livvakta, var en av flere hundre lokalsamfunn som ble hjemsøkt. Det er usikkert hvor mange landsbyer som ble ødelagt. James Randal oppgir at 1.500 landsbyer ble ødelagt med dynamitt og bulldosere og at anslagsvis 750.000 innbyggere ble tvangsflytta til mer sentrale og lett kontrollerbare strøk. (12)

Randal skriver at Mullah Mustafa Barzani har sikra seg en plass i en Tredje Verdens Guinness Rekordbok, om en slik noen gang blir laga. Han er den eneste lederen som har tilbragt mer enn et ti-år i Sovjetunionen, og stått på CIAs lønningsliste, og blitt både brukt og kasta av såvel Stalin som sjahen av Iran. (13)

Helikoptre

Etter flere forflytninger, ble Barzanis levninger i 1993 gravlagt i Barzan-landsbyen hvor han var født. USA markerte sitt fortsatte nærvær ved å la to helikoptre sirkle over gravfølget i tillegg til at to F-16 jagerfly fløy to ganger over landsbyen.

Mulla Mustafa Barzani døde som en frustrert eksilleder som for seint innså at han tok feil den gangen han bestemte seg for å stole på USAs ledelse.

En av sønnene hans, Masod, har arva lederposisjonene både i Barzani-klanen og i KDP. Han har nå på 1990-tallet skiftevis alliert seg Saddam Hussein og med Tyrkias NATO-generaler i sin stadig mer omfattende krig mot de kreftene i Kurdistan som truer rikdommene og makta hans.

Den gamles tidligere livvakt er ordknapp, men ikke optimistisk når spørsmålet stilles om hvilke lærdommer dagens Barzani har trukket av farens allianser med fremmede stater:

«Masod Barzani er alltid alliert med noen, men aldri med kurderne.»

Fotnoter

• 1) PUK og KDP bruker betegnelsen peshmerga om sine soldater. Ordet peshmerga betyr direkte oversatt før døden. Pesh=før, merga=døden. [Tilbake]
• 2) Omar Sheikhmous: Intra-Kurdish Relations of Kurds of Iraq with Kurds of Other Parts of Kurdistan. Et dokument utarbeidet til konferansen Iraqi Kurdistan – Status and Prospects i Berlin 9.-10. april 1999. [Tilbake]
• 3) Randal 1997, side 146. [Tilbake]
• 4) Keen 1993, side 3, jfr. Washington Post 7. april 1991. [Tilbake]
• 5) Randal 1997 side 146 og 151. [Tilbake]
• 6) Intervju med Jim Hoagland i Washington Post, her sitert etter Randal 1997, side 156. [Tilbake]
• 7) Brev fra Mullah Mustafa Barzani i februar 1977, her gjengitt etter Randal 1977, side 155. [Tilbake]
• 8) Intervju med Jim Hoagland i Washington Post, her sitert etter Randal 1997, side 156. [Tilbake]
• 9) Brev fra Mullah Mustafa Barzani til utenriksminister Kissinger av 10. mars 1975. Her sitert etter Randal 1997, side 166. [Tilbake]
• 10) Pikeraporten, her gjengitt delvis etter Randal 1997, side 167, delvis etter Keen 1993, side 3. [Tilbake]
• 11) Randal 1997, side 171. [Tilbake]
• 12) Disse tallene er oppgitt hos Randal 1997, side 173. Andre kilder angir lavere tall. [Tilbake]
• 13) Randal 1997, side 158. [Tilbake]

---

Hvis du er ung og revolusjonær og skriver dikt – hvor går du hen med diktene dine da? Hvor møter du et publikum, hvor møter du kritikk som kan gi deg mulighet til å lære håndverket? For tretti år siden fantes tidsskriftet Profil, som i skiftet mellom 60- og 70-tall beveget seg ut av kottene på Blindern og tok kontakt med de mange folkelige bevegelsene i den ytre verden.

Det åpnet spaltene for folk som skreiv – innholdet fikk større vekt enn formen. Profil ble et pustehull, hvor det var mulig for unge og uerfarne folk å komme til orde. Det ble mulig å eksperimentere og prøve seg fram med dikt som inneholdt rim og rytme (like umoderne da som nå), med dikt med åpenbart opprørsk politisk innhold, og med skildringer av alminnelige menneskers hverdag, liv og problemer.

Profil blei et veksthus for en frodig litterær blomstring. De beste fruktene av denne blomstringa blir allerede regnet til den viktige litteraturen i Norge.

Men Profil blei kuppa av postmodernister og gikk inn. Og noe litterært tidsskrift med brei appell har ikke venstresida hatt siden den gangen. Behovet er ikke blitt mindre.

Røde Fane trykker her noen dikt av den unge dikteren Jørgen A. Strickert fra Trondheim. De er fulle av engasjement, av ungdommelig glød, men formen er ikke fullkommen. Vi inviterer gjerne til kritikk og debatt.

Hva vurderer våre lesere som bra, og hva er mindre bra eller kanskje til og med dårlig? Innhold og form! La oss diskutere det, så kan vi alle bli klokere og noen av oss kan skrive bedre dikt. Og kanskje er det andre som også har dikt i skuffen – eller som gjerne vil prøve å skrive noen?

Red.

 

---

Manifest

Eg syng ikkje om blomster og romantikk og finvær
og måneskin og fuglesong og elskov og syrintrær.
Kanhende er det kjeisamt, ja dårleg til og med.
Men faen, det er ekte – du kjem ikkje frå dét.

Eg dansar ikkje foxtrot og flamenco og balett,
et ikkje kanapéar, eg et for å bli mett.
Eg syng ikkje my baby, she loves you yeah, yeah, yeah.
Men eg syng ramme alvor – visst faen gjer eg det!

Vesle kvalp

-Vesle kvalp, kva tenkjer du
bak dine kvalpeaugar?
-På lange turar, kan du tru,
og bein i svære haugar!
-Men vesle kvalp, kva meiner du
om raseteori?
-Nei, eg bryr meg lite, ser du,
om kva bak eg snusar i.

Mot sal av kropp

På veggen heng det ei dame,
ho stortrivast, kan du sjå.
Ho er ein bikinireklame.
Ho er så frigjort, så!

På Narvesen hyler det mot oss:
-Kom og ta meg no!
Ein ideologi som fortel oss
at jenter er kjønn nummer to.

«Jamstelling», lyg barnelæra,
men damer i Noregs land
vil sloss til kvart kvinnfolk i verda
er frigjort frå stat og mann.

Kroppen din er kun ein vare
på storkapitalen sin disk.
Og sånn vil det rekke og vare
så lenge det er lurt å vere grisk.

Heisann, sossegut!

Det du kallar flatfyll
kallar eg kultur.
Det du kallar Schengen
kallar eg mur.
Det du kallar fridom
kallar eg bur.

Det du kallar staten
kallar eg fut.
Det du kallar politi
kallar eg snut.
Det du kallar konge
kallar eg stut.

Når du seier du veit
er det noko du trur.
Når du er tilfreds
er eg opprørsk og sur.
Det du kallar fridom
er ditt diktatur.

Livsløgn

Eg ynskjer eg hadde eit livsverk,
eit mål med mitt virke på jord;
ei magesekkjensle så krutsterk,
ei oppgåve – glitrande, stor!

Da skulle eg nok via livet
til denne, min digre visjon,
og våke om natta og knive
for min lagnadsbundne misjon.

Men eg er jo kun ein av mange
som ligg slik om kvelden og skriv.
Forbi meg så snik seg mitt lange
totalt unaudsynlege liv.

Til Ola Olsen

Hold kjeften på deg, Ola,
du er skapt for slit og strev.
Du skal slett ikkje sjå sola,
du er grunnskoleelev.

Hold kjeften på deg, Olsen,
sjølv om du er trøytt og klar.
Du er skapt for slavearbeid,
du e berre proletar.

Hold kjeften din, herr Olsen,
om så kvar ein dag er trist.
Det er sånn det heile funkar
for ein minstepensjonist.

Reager!

Vi ungdom i Trondheim har mykje å bråke for, så ikkje sov.
Vår skolekvardag er ikkje verna av rett og lov.
Men finn vi oss i ein jobbsituasjon så kummerleg grov?

Når skolebøker er steindyre og du er pengeveik,
når du ikkje når fram med formelle brev og høfleg preik,
når du vert overkjøyrd av dei med makta, så gå til streik!

Når vi krev vår rett til fritidstilbod og ingenting skjer,
når dei trampar oss ned i søla, så reager!
Når dei ikkje vil prate som vettuge folk, så okkuper!

Kva dei seier

Dei seier at klassekampen
er steindaud og gravlagt for godt.
Og hadde det vore så lettvint
og glimrande enkelt og finfint,
så hadde jo alt vore flott.

Dei flirer av idealismen
og kaller vår tanke naiv.
Men er det naivt, vil eg vite,
om vonet er enda så lite,
å draume om betre eit liv?

Dei seier på Dagsnytt at Noreg
går godt og at velferden gror.
Men sjå på deg sjølv, så på Røkke,
så ser du; det er nok eit støkke
igjen til ei rettvis jord.

Pust i bakken

Eg eig ei feskestang og ein hund,
og sommarnatta har gull i munn,
og heile livet er eitt sekund.

Eg sit aleine ei tropenatt
og tenkjer på torsken eg nyss har dratt,
men resten av verda har eg forlatt.

Eg snortar lukta av tang og hav
og vil ha slut på alt slit og kav.
Fy faen, det er da eit rimeleg krav.

 

---

En dag sto Petter i klassen og spurte de andre elevene:
«Hva er elefanten?»
Det kom mange forslag.
«Det største landdyret på jorda!»

«Nei», sa Petter.
«Den bor i India og Afrika!»
«Nei!» sa Petter.
«Si det!» ropte de.

«Elefanten er en skikkelig storeter!» sa Petter glad. For det var det som sto i boka, vet du: «Elefanten er en skikkelig storeter». Slik viste Petter at han hadde skjønt poenget: Finne ut hva slags svar læreren eller boka vil ha. Og veit du det, går det deg godt.

12 argumenter mot karakter:

1. Karakterene øver opp elevene i å ikke tenke sjøl, som eksemplet med elefanten.

2. Karakterene (og som en følge av dem, eksamen,) bestemmer hva som skal læres. De styrer undervisninga. Hvorfor skulle skolen legge vekt på å trene elevene i sjølstendig arbeid eller i samarbeid, når de til eksamen hovedsaklig får prøvd evnen til å lære utenat? Elever vil ofte ikke diskutere rasismen, kvinneundertrykkinga, krigen, livet de sjøl lever, – hvis det ikke er «pensumrelevant». Slik blir tenkninga deres innestengt og trang. Livet buldrer forbi – og elevene spør om de får om det på eksamen …

3. Karakterene sorterer elevene: Hvem skal få komme inn på det neste skoleslaget? Men det er aldri noen som bryr seg om hva du fikk i karakterer når du søker jobber seinere.

4. De bruker Gausskurven. Den heter «Normalfordelingskurven». Da den ble innført, var grunnen at de skulle lage et system som var mest mulig rettferdig for elevene, uansett hvor i landet de bodde, når de skulle søke på neste skoletrinn som det var for få plasser i. 4% skulle ha S, 24 % M, 44 % G, 24 % Ng, 4 % LG. Dette systemet gjelder fortsatt og er et bevis på at karakterene er et sorteringsredskap: Elevene vurderes i forhold til hverandre. Om alle elevene ble 100% bedre, ville fordelinga være den samme!

5. Karakterer (og eksamen) uttrykker et merkelig syn på læring. Hvis du har en prøve på skolen i november, og fikk en dårlig karakter som blir lagt sammen med de andre gjennom året, kan du ikke komme i februar og si at du har lært det som prøven i november handla om. Da er det for seint! Men i samfunnet kan du forsøke til du klarer det, som å ta sertifikat.

6. Karakterpresset fører til en enorm sløsing med den enkeltes og samfunnets penger/ressurser når elever går et år ekstra for å «forbedre» karakteren sin noen tideler.

7. Mange elever har frykt hver dag: Blir jeg hørt? I dag er det prøve! Dette er et voldsomt psykisk press som ingen voksne blir utsatt for. Sterk undertrykking.

8. Karakterene er et middel til å bli opphøyet eller fornedret. Mange som får Ng i matte, tror at de ER Ng, det sitter ofte fast på dem til de blir gamle. En disiplinering.

9. Karakterene lærer elever til å tro at hvis de ikke trues med pisken og lokkes med gulrota, som et annet esel, vil de ikke jobbe. Dette er et borgerlig syn på folk, passe for kapitalismen. Men i de første 7 åra på skolen er det ikke karakterer. Elevene lærer likevel! Og tenk over sjøl: Hvis du driver med idrett, Rød Ungdom, løser oppgaver på sommerleir, bruker PC, hvis du er veldig interessert, kan du være konsentrert og jobbe hardt, timesvis hver dag, helt frivillig!

10. Karakterer virker ikke motiverende, unntatt kanskje på dem som vanligvis ikke får dårlige karakterer. De kan bli skremt til økt innsats av en dårlig karakter.

11. Karakterene fører til en ond sirkel: Jo større betydning karakterene har, desto mer vekt må det legges på stoff som er viktig for prøvene og forberedelser til eksamen. Dette fører til kjedelig og ensformig undervisning og mer stress. Skolen tyr derfor til enda flere prøver, for å disiplinere elever som mistrives og er lite motiverte. Osv. osv.

12. Elevene får bare i begrensa grad vite «hvor de står». Elevene veit egentlig best sjøl. De veit hva de kan og hva de ikke kan, hva de liker godt å gjøre og hva de avskyr. Problemet er at elever ofte undervurderer seg sjøl. Det er ikke sånn at uten karakterer, vil alle sammen bli hjernekirurger. På den andre sida: Hva er det elevene får vite om seg sjøl med karakterene? Om de husket at elefanten er «en skikkelig storeter?»

Har du lagt merke til at en lærer som har ett fag i mange klasser ikke kjenner elevene, ikke en gang deres navn? Denne læreren setter karakterer på deg, – og er med på å bestemme utdanninga di i framtida … . Er det veldig objektivt?

Finnes det alternativer?

• 1. Ja! Ingen karakterer i det hele tatt! Alternativet til voldtekt er «ikke voldtekt», det er ikke «voldtekt på en litt lettere måte» eller «sjeldnere voldtekt nå». Husk at en del av skolens mål er å hjernevaske elevene til å tru at skolens metoder er «objektive», «nødvendige».
• 2. Blir du urolig ved tanken på ikke-karakterer, kan du få noen alternativer:
  • -Når du går ut av ungdomsskolen, kan neste skole få vite hvilke bøker dere har brukt i de ulike fagene. Det forteller neste lærer veldig mye.
  • -Du kan få «deltakerbevis» hvor det ikke står noen vurdering av deg, men en rapport om hva du har gjort.
  • -Du kan få ei liste som du har vært med på å lage, som ikke er en vurdering, men hvor det står hva du kan.

Så må rådgivinga i u-skolen styrkes veldig, så du får mere hjelp til hva du skal gjøre etterpå.

Og ikke minst: Det må bli nok plasser i videregående skole!

I mens vil en kø-ordning, vente på tur, være bedre enn opptak etter karakterer. Det gjelder også fra videregående skole til høyere utdanning. Noen høyere utdanninger kan ha opptaksprøver som du kan forsøke deg på mange ganger.

Slike ting blir diskutert blant lærere som er karaktermotstandere. Og dem er det mange av! Du kan for eksempel lese: «Karakterboka» av Kaare Skagen (red).

Pass opp for trynefaktoren!

Deler av næringslivet veit at karakterer er noe tull. De forteller ikke hva du KAN. Staten starter forsøk med noen karakterfrie u-skoler. Dette gjør det ikke mindre viktig å få i gang en diskusjon.

Vi må gå imot forslag om at «samarbeidsevne» og slike ting kommer inn i karaktergrunnlaget, sjøl om forslaget kan være snilt ment og komme fra karaktermotstandere. Det er høyst urimelig at den ene parten (læreren) skal sette karakter i samarbeid på den andre parten (eleven).

Noen vil ha detaljerte rapporter om hva eleven kan, i stedet for karakterer, særlig på yrkesfag, og det kan være mye bra med det. Men listene kan bli veldig lange og detaljerte, ta mye tid å lage og virke for kontrollerende de også.

Kamp er nødvendig!

Noen sier at det ikke er noen vits i å gå mot karakter, for de er bare en del av hele den borgerlige skolen. Ja, jeg er for at det sosialistiske samfunnet etter hvert finner helt andre måter å lære på. Det meste bør flyttes ut av det kunstige lære-huset: Ut i samfunnet, ut i naturen, gjøre arbeid og vitenskapelige undersøkelser og være nytting sammen med andre som kan mer enn deg! Men hvis vi ikke kan aksjonere mot karakterer fordi det er så mye annet feil med skolen, så blir vi pratmakere. Da kan vi ikke slåss. Argumentet likner på det som noen på venstresida sa i starten på EU-kampen: EU er bare et resultat av kapitalismen, så det gir folk illusjoner, eller det nytter ikke, å slåss mot EU. Veldig bra at deres «radikale» syn ikke fikk flertall!!

Vi kan slåss mot porno sjøl om kvinneundertrykkinga handler om mye mer. Karakterene er på skolens område det som pornoen er på kvinneundertrykkingas område!

Hei, Rød Ungdom!

Rød Ungdom burde ha kampen mot karakter- og eksamenssystemet som en viktig parole. Fordi:

1. De fleste elevene hater karakter- og eksamenspresset fordi det rett og slett plager dem! Det er god nok grunn! De voksne har en Arbeidsmiljølov, det har ikke elevene! Fram for et bedre arbeidsmiljø for elever, også det psykiske!

2. Diskusjonen om karakterer er en døråpner til en diger kritikk av hele den kapitalistiske skolens mål og metoder. For revolusjonære som skal bidra til at ungdommen skal bli mer radikale, skal utvikle seg i venstreretning, er det viktig å finne døråpnere.

3. Det går an å handle, ikke bare prate og prate og prate! Elevene kan skrive under på papir: Vi krever at karakterene fjernes! Det kan lages aksjonsgrupper på hver skole. Begynn gjerne med ungdomsskolen.

4. Et dårlig argument, men ikke uviktig: Høyresida som Unge Høyre har alltid vært for karakterer. Venstresida har vært imot. Det gjelder både voksne og ungdom.

5. Det blir mer diskusjon om karakterer i mediene, om vi vil eller ikke. En gunstig situasjon for et angrep.

6. Rød Ungdom må mene noe! Og gjøre noe! Gå i bresjen mot karakterer i Norge! Tjen folket!

Rød Ungdom hadde for mange år sida ei parole som mange likte godt:
Bort med karakter og tvang!
Gjør skolen interessant!

 

---

Til å vera eit industriland har Noreg enno ein del att av kystflåten sin, ikkje minst av di utviklinga i kyst-Noreg har vore eit politisk interessant tema også i nyare tid.

Fram til no har det funnest brei semje om at kysten skal ha båtar i alle storleikar, og ein desentralisert og allsidig mottaksstruktur. Forsvaret av Råfisklova har stått sterkt, ettersom ho synleg vernar retten til alle deltakarar i fisket gjennom fiskekjøparane sin mottaksplikt og garanterte minsteprisar.

For oss som tykkjer den mindre kystflåta vår er verdt å ta med inn i framtida, finnest det enno noko å redda, men det er grunn til å tru at det kjem til å skje strukturendringar i nær framtid som overgår alt vi har sett til no. I den stoda kan det vera av verdi å tenkja etter korfor kystflåta har livets rett i effektiviseringas tidsalder, og kva utvikling vi bør streva for å unngå. Den overflatesurfinga som fylgjer er ikkje ein freistnad på å gje eit totaloversyn over kva som skjer. I staden er det viktig for meg å syna fram nokre av dei prinsippa som eg meiner ligg til grunn for å ynskja levande kystsamfunn ei ljos framtid.

Motsett det norske landbruket er fiskeria stort sett eksportretta og marknadsfølsame. Biletet mange har av norsk landsbygd, er prega av det trauste og uforanderlege, noko som er underleg når ein tenkjer på korleis heile kysten til alle tider har måtta leva med raske omstillingar og marknadstilpassingar. Ikkje berre varierer pris, omsetnad og råvaremotar, men fisket er i seg sjølv eit lotteri der produksjonen i havet, innsiget til kysten og kvaliteten på råvaren svingar kraftig i kortare og lengre periodar.

Ved fyrste blikk verkar dei minste kystfiskebåtane veldig sårbare og avleggs.

Fartya er småe og lite geografisk mobile, mange av dei er av eldre årgang, og fiskaren ombord er så avhengig av ver og fiskeførekomstar at han knapt veit kva han skal gjera neste dag. Difor er det forførande politikk å skulla frelsa fiskaren frå denne levemåten, om det så var mot hans eigen vilje.. («dei heng jo att i slikt nostalgisk bakstrev der ute i Utvær… .»)

På kva måtar byggjer løysingane som skal lokka og pressa dei sjølveigande småfiskarane vekk, på premiss som ikkje vil stå seg i framtida?

1. Småe investorar er ikkje slavar av kapitalen. Ein fiskar med ein eldre liten båt kan tola skilnader i inntekter frå år til år. Han har kalkulert inn i marginane sine at fisket og prisane ikkje alltid er gunstige og jamnt fordelte. Overgangen til store, dyre farty som tilbyr faste heilårsarbeidsplassar til mannskapet er avhengige av jamn avkastning for å betala ned gjelda si (noko det har synt seg at mange av dei ikkje klarer utan hjelp i alle fall). Det fører til meir press på fiskebestandane, sterkare påtrykk for at privat storkapital skal få kjøpa eigedomsretten til ressursane i havet, og at fleire tek sjansen på å gå på havet i ver som eigentleg er for dårleg til å fiska trygt i.

2. Stadbundne fiskarar sit inne med uvurderleg kunnskap om dei økologiske samanhengane og utviklinga over tid i dei områda der dei driv til dagleg.

Det har mange gonger undra meg at denne ressursen er teken så lite i bruk. Innsikten til kystfiskarane er ein database som absolutt burde liggja til grunn for framtidig arbeid med fiskeriforvalting og overvaking av dei marine miljøa.

3. Kystfiskaren er omstillingsdyktig. Utan store kostnader og tidheft kan han skifta frå fisket etter ein art til ein annan. Den største artsrikdomen finn vi i grunthavsområde, og mange av dei tenkeleg utnyttbare ressursane i sjøen kan berre hentast ut med småe, stadeigne båtar.

4. Måten å ta ut ressursar på er meir økologisk berekraftig. Fisket er selektivt, det vil seia at reiskapen er meint å ta ut berre ein eller nokre fåe artar, og problemet med store bifangstar og undermåls fangst er mindre. Reiskapen er dessutan passiv; han står i sjøen og ventar på at fisken går på sjølv. Med god råvarehandsaming i alle ledd er det dermed mogleg å plukka ut prima menneskeføde utan å gjera for stor skade på anna som lever i sjøen. Kystfiskaren har eigeninteresse av ikkje å gjera vald på naturen i området der han fiskar, ettersom han ikkje har så stor rekkevidde at han berre kan gå ein annan stad. Aktiv reiskap på større farty gjer det mogleg å fylgja fisken dit han går, også i det som har vore friområde for artane utanom sesongane i tidlegare tiders fiske. Havfiskeflåten kjenner inkje lokalt ansvar, og det mest effektive for dei er dessutan å tøma fangsten på store sentraliserte mottak, ettersom dei kan gå særs langt i open sjø for levering. Nettverka som levde i pakt med svingningane i naturen i dei bufaste kystsamfunna vil då bryta saman og mista funksjonen sin.

5. Fiskeriallmenningen har gjeve vanlege folk makt over sin eigen situasjon. Allmenningen er ein interessant forvaltingsmåte som inneber at naturgodane er felleseige, eller snarare at ingen eig dei, slik at alle skal oppføra seg som ansvarlege gjester. Han fungerer ålment slik at ingen har rett til å stengja ute nokon som høyrer til ei gruppe som tradisjonelt har hatt nytta av å bruka ressursen i området, slik vi kjenner til det frå ferdselsretten i utmark, uskuldig nyttesrett ved sanking av bær, sopp og bålved, beitesameige og skogsallmenning. Brukt med vet er allmenningen eit pusterom for dei som i utgangspunktet har lite å ta av, og i periodar kan visse allmenningar tyda mykje, til dømes for austlandsdølane som rudde i landbruksalllmenningen i Troms då tilhøva vart tronge heime.

Lofotfisket er kanskje den økonomisk viktigaste allmenningen vår. Etter fordelingsnøklar får alle som vil delta ein kvote i fisket, slik at dei tilgjengelege ressursane blir fordelte etter bestemte kriteria. Ein god lofotsesong tyder sutlaust år, og kanskje investering i båtbyte eller eige småbruk. Mang ein har funne ein veg opp til eit meir sjølvstendig liv og mindre pengesut etter å ha starta med berre ein båt , tollekniv og arbeidsvilje.

6. Tryggleik mot utbytting. Tilgangen til fisket gjer at kystmannen kan seia nei takk til arbeidstilhøve som underklassen i meir føydalt innretta samfunn kanskje hadde måtta ta til takke med. Sjølv ikkje den mest sjølvgode storkar kunne finna ein levande sjel til å gjera dritarbeid for seg når det hadde gått ut rop om sild i fjorden. Vi er kjente med at industrien i Nord-Noreg aldri har klart å halda på arbeidskraft til låg betaling, ettersom nokre gode fiskevær alltids kunne gje same inntekta utan at nokon åtte tida di. Såleis er opne fiskeriar ein sosial tryggjingsventil. Difor meiner eg det er viktig at allmenningen alltid er open for sesongfiskarar, småbåteigarar, ungdom og andre som kan tenkjast å gå inn og ut av yrket.

Det vi risikerer å få i staden, er ein proletarisert fiskarstand som må arbeida motstandslaust for store reiarar med ressurskontroll. Det trur eg er noko av det verste som kan skje, sjølv om argumenta for å føra oss dit kan høyrast tillokkande ut kvar for seg.

I slagordform må krava våre vera:

1. Fiskeriallmenningen skal vera open! Forskriftsvesen, eigartilhøve og deltakarlov må ikkje stengja nokon ute som vil ta del i fisket.

2. Fordelingsnøklane skal til ein viss grad favorisera dei minste båtane!

3. Mottaks- og transportstruktur skal vera desentralisert, slik at stadbunden kystflåte får levert fangsten sin også i framtida!

4. Nei til proletarisering av fiskaren!

5. Lytt til sakkunnskapen i kystsamfunna!

6. Ikkje sats på overinvesteringsprosjekt! Store krav til kapitalavkastning og betaling av enorme gjeldssummar legg for stort press på naturressursane og arbeidskrafta.

7. Ressursane i havet må ikkje hamna i hendene på nokre fåe! Ressurskontrollen er grunnleggjande for framtidig forvalting. Unngå tendensen til vertikal integrering i fiskerinæringa.

8. Vekk den politiske interessen for fordelingssystemet i fisket og forvaltinga av den viktigste varige ressursen vi har!

 

Denne artikkelen sto i Monthly Review, mai 1998, og er oversatt med forfatterens tillatelse. Sitatene fra Manifestet er hentet fra: Karl Marx/Friedrich Engels: Det kommunistiske manifest. Oversatt av Morten Falck. Manifestet ble utgitt Røde Fane til 150-årsjubileet i februar, Larvik 1998.

---

Det kommunistiske manifest er akkurat det: et manifest. Det er ikke en lang og detaljert lærd studie, men en offentlig erklæring av et politisk program, en kort og dramatisk proklamasjon om mål og et kamprop, skrevet i ei tid av politisk gjæring, ved innledninga til det som viste seg å bli det nærmeste verden noensinne er kommet til en internasjonal revolusjon.

Likevel har ettertida bedømt dette politiske manifestet ikke bare som et manifest, men som mange andre ting. I det halvannet århundre som er gått siden det blei offentliggjort, er det blitt vurdert ikke bare som et enestående innflytelsesrikt dokument i teorien og praksisen til revolusjonære bevegelser verden over, men også som et historisk verk, som økonomisk, politisk og kulturell analyse og som profeti. Manifestet er blitt vurdert som en beretning om fortid, nåtid og framtid – ikke bare nåtida og framtida til sine forfattere, men til alle generasjoner siden, fram til og inkludert vår egen.

Ved første øyekast ser det svært ufornuftig ut å vurdere en liten pamflett – produktet av samarbeidet mellom to unge menn svært tidlig i sine karrièrer, skrevet i en svært spesiell og umiddelbar hensikt – med en så krevende målestokk. Det er vanskelig å forestille seg noen annen klassiker innafor vestlig samfunnsteori som er blitt vurdert ut fra en like omfattende og streng målestokk. Når Manifestet står alene i denne henseende, er det utvilsomt fordi det har spilt en enorm rolle i historien til en svær politisk bevegelse som har hatt en umåtelig innflytelse på utforminga av den moderne verden. Mer spesielt har Manifestet vært utsatt for enestående kritisk gjennomprøving fordi makthavere, og deres intellektuelle støttespillere, har følt at det var mye om å gjøre å gjendrive det.

Men bare et meget stort verk – som stadig har mye å si oss 150 år seinere – kan invitere til denslags kritisk gjennomprøving. Ingenting kan vitne mer overbevisende om Manifestets genialitet enn all den energien som er gått med til å angripe det. Så selv om vi må huske de spesielle formåla det blei skrevet for og den meget spesielle historiske sammenhengen det oppsto i, virker det tross alt ikke så urimelig å vurdere det på et mye mer omfattende grunnlag.

Manifestets historiske bakgrunn

La oss først se på den historiske konteksten Det kommunistiske manifest blei skrevet i og hvordan de spesifikke historiske forholda rundt skapelsen av det påvirka innholdet.

Den breie historiske bakgrunnen til Manifestet er, sjølsagt, framveksten av industrikapitalismen og den moderne industriarbeiderklassen i Vest-Europa, sammen med de sosialistiske bevegelsene som vokste fram av denne historiske utviklinga. Det hadde vært tidligere klassikere i det som skule bli den sosialistiske tradisjonen – som Winstanleys verk i det syttende århundres England eller Babeuf i det attende århundres Frankrike – men sjøl om de var innflytelsesrike på forskjellige måter, forble de sosiale bevegelsene som de var knytta til i historiens utkanter. Det var først i det nittende århundre at det oppsto sterke arbeiderbevegelser som kunne utgjøre en mektig politisk kraft, og tilmed sosialistiske partier. Med tilsynekomsten av denne nye politiske krafta kom også en mengde sosialistisk litteratur.

Først var det diverse samlinger av skrifter som ofte (stort sett takket være Manifestet sjøl) blir behandlet sammen under kategorien «utopisk sosialisme», av tenkere som Owen, St. Simon og Fourier. Disse skriftene skulle bli innhentet av de mye mer gjennomtrengende og systematiske verkene til Marx og Engels, hvis sosialisme hadde djupe røtter i en kritisk analyse av kapitalismen, en analyse av et slag som aldri tidligere var forsøkt. Manifestet er ikke det grundigste av disse verkene, det er sikkert, men det er uten tvil det mest velkjente, med en historisk gjenklang som antakelig ikke overgås av noe annet enkeltstående verdslig skriftstykke fra noen annen del av det politiske spekteret.

Men sjøl om Manifestet blei skapt på bakgrunn av disse store, langsiktige historiske prosessene, hadde det en mer umiddelbar bakgrunn, som hjelper til med å forklare dets spesielle form. Pamfletten ble bestilt av det tyske Kommunistenes Forbund i 1847. Friedrich Engels (som var 27 år gammel) skreiv først utkastet «Kommunismens prinsipper». Han overlot det til Karl Marx, som da var 29 år gammel, for revidering. Marx bygde på Engels’ «Prinsipper», og skapte det teoretiske og litterære mesterverket som vi nå kjenner som Det kommunistiske manifest, som først blei utgitt anonymt i London i februar 1848.

Dette var det året da revolusjonen skulle feie over Europa – nesten umiddelbart etter offentliggjøringa av Manifestet (om åpenbart ikke på grunn av det). Den spredte seg som en ildebrann fra Frankrike til Tyskland til Ungarn, Italia og videre. Revolusjonen dekket et område som idag omfatter i det minste deler av ti forskjellige europeiske land, og fikk virkning så langt unna som i Latin-Amerika. På bare noen få uker falt den ene regjeringa etter den andre. Disse revolusjonene skulle bli svært kortlivet, men det er vanskelig å overdrive de forhåpninger og den frykt de vakte som signaler om en internasjonal revolusjon.

Manifestet blei skrevet like før utbruddet av revolusjonen. Skjønt det ikke kan sies at pamfletten spilte en vesentlig del i de begivenhetene som fulgte, er det et produkt av den svært spesielle tida og det svært spesielle revolusjonære klimaet. I denne historiske kjensgjerninga ligger mange av dets sterke sider og noen uløste problemer.

Revolusjonen, eller revolusjonene, i 1848 fant sted i land med svært varierte sosiale, økonomiske og politiske vilkår: fra et relativt «utvikla» land som Frankrike, eller deler av Tyskland (som ennå ikke var en enkelt, samla stat) som Rheinland, til «tilbakestående» områder som Sør-Italia eller Transilvania. Men en ting de hadde felles, var at kapitalismen ikke var særlig velutvikla i noen av dem, og i noen tilfeller ikke i det hele tatt. Trass alle sine ulikheter hadde de også alle overveiende landlig befolkning. England, det landet hvor kapitalismen var mest utvikla, opplevde ganske riktig utbrudd av folkelig uro og statlig undertrykkelse i 1840-åra, men det opplevde ikke de revolusjonære opprørene som forekom på kontinentet. I England var det en politisk massebevegelse også, Chartist-bevegelsen, men dens politiske kamper (for eksempel kampen for en utvidelse av stemmeretten til arbeiderklassen, som skulle vinnes litt seinere) blei forbigått at nye typer klassekamp. Veksten i industrikapitalismen flyttet allerede det viktigste området for klassekampen fra den politiske arena til arbeidsplassen, «produksjonspunktet».

Hvis de forskjellige revolusjonene på kontinentet hadde et felles politisk program, så var det ikke å styrte noe sånt som et kapitalistisk system. Det var heller å etablere enhetlige liberale eller konstitusjonelle stater med et visst mål av sivil likhet, først og fremst inspirert av Den franske revolusjonen i det foregående århundret. I noen tilfeller, som Ungarn eller Italia, var kampen for en mer demokratisk stat knytta til kampen for nasjonalt sjølstyre.

Men om 1848 ikke var en sosialistisk eller anti-kapitalistisk revolusjon, var det heller ikke utvetydig en «borgerlig revolusjon» i den betydninga vi nå vanligvis legger i ordet: en revolusjon for å frigjøre kapitalismen fra føydale begrensninger. Det revolusjonære «borgerskapet» var ikke en sammenhengende kapitalistklasse. Framtredende blant dem var embetsmenn, profesjonelle fra de frie yrker og intellektuelle. Sjøl i land hvor industrialiseringa var kommet lenger var det industriborgerskapet som sto i motsetning til det dominerende regimet lite og forholdsvis svakt, og aldri i stand til å handle alene mot den herskende eliten, uten støtte fra folkelige krefter med forskjellige materielle interesser.

I alle disse tilfellene var heller ikke de folkelige kreftene, det folket som kjempet og døde i gatene, folket som drev revolusjonen forbi de politiske målene for den «borgerlige republikken» eller den liberale staten mot mer vidtrekkende samfunnsmessige omdanninger, noe moderne masseproletariat. De omfattet sjølstendige håndverkere, små handelsmenn, på noen steder (som i Italia, og til og med noen deler av Tyskland) bønder, og de arbeidsløse fattige eller undersysselsatte fattige i byer med uutviklete økonomier som ennå var ute av stand til å absorbere dem. Ikke noe sted i Europa var det et massivt og utviklet proletariat, en betydelig klasse av lønnsarbeidere sysselsatt av kapitalen, slik som det allerede fantes i England. Det spirende proletariatet, særlig i Frankrike og de mer utvikla delene av Tyskland, hadde en effekt som ikke sto i forhold til deres antall, men det kunne ennå ikke utgjøre en samfunnsmessig basis for en seierrik revolusjon.

For den saks skyld fantes det kanskje ikke noen solid samfunnsmessig basis for en «borgerlig-demokratisk» revolusjon engang. De revolusjonære bevegelsene avhang, i varierende grad, av massemobilisering. Likevel var det nettopp farene ved mobilisering av massene som raskt drev de borgerlige liberalerne og radikalerne overalt vekk fra demokratiet, eller til og med fra liberalismen, og tilbake til det tilstivnede hierarkiet, orden og reaksjon. Man kunne si at revolusjonen både brøt ut og mislyktes fordi ingen enkelt klasse var sterk nok til å opprettholde et eget varig herredømme.

Da Marx og Engels skreiv Manifestet, trodde de i alle fall ikke at en sosialistisk revolusjon, eller en proletarisk revolusjon av noe slag, nærmet seg. De håpet kort sagt på at begivenhetene, og nederlagene, i 1848 skulle føre til noe mer, en videre langsiktig utvikling, en «permanent revolusjon» som skulle presse forbi den borgerlige republikken til proletarisk styre og endelig sosialisme. Men alle som leser Manifestet må bli slått av det faktum at det er borgerskapet som er den revolusjonære helten i dets veltalende beretning.

Borgerskapets revolusjonære seire var sjølsagt djupt motsigelsesfylte for Marx og Engels, og kombinerte like deler fordeler og kostnader. De håpet, og ventet fortrøstningsfullt at borgerskapets seire til slutt ville bli innhenta av arbeiderklassens seier og sosialismen. Men sjøl om Manifestet kaller arbeiderne til våpen og forutser at de framstår som en virkelig revolusjonær kraft, forteller det historien om borgerskapets seier.

«Borgerlig» eller «kapitalistisk»?

Det er alminnelig anerkjent at den «borgerlige revolusjonen», med Den franske revolusjonen i 1789 som ledestjerne, utgjør bakgrunnen for Det kommunistiske manifest. Men nøyaktig hva betyr dette, og hvilke følger har det for Manifestets argumentasjon?

Vi kan ikke få noe fornuftig ut av denne klassikeren uten å forstå at dets historiske beretning ikke har en avansert kapitalisme som bakgrunn. Poenget er ikke ganske enkelt at pamfletten blei skrevet i midten av det nittende århundre i stedet for på slutten av det tjuende. Det er ikke bare at Marx og Engels snakket om et tidligere stadium av kapitalismen enn det vi lever i. Beretningas umiddelbare bakgrunn er ikke engang den mest avanserte kapitalismen på deres egen tid. De skriver mot en bakgrunn av revolusjonær gjæring skapt av sosiale krefter og kamper som har like mye å gjøre med før-kapitalistiske strukturer som med kapitalistiske samfunnsforhold: ikke bare lønnsarbeidere som står mot kapitalistiske arbeidsgivere, men ikke-privilegerte mot privilegerte klasser, vanlige folk (inkludert borgerskapet) mot aristokratiet, nasjonen mot monarkiet, bøndene mot godseierne, til og med leilendinger mot herrene, og overalt de sultende fattige mot de rike.

Det er her vi kommer til noen interessante spenninger i Manifestet. Det er et manifest om kommunisme, om proletarisk revolusjon mot kapitalismen. Som oppfordring til sosialistisk kamp, har det aldri blitt overgått i sin pasjon, sin veltalenhet, sin dybde. Det er også en mektig og profetisk analyse av kapitalismen, som fortsatt står uten konkurranse som portrett av den kapitalistiske verden vi lever i i dag, sjøl på terskelen til det tjueførste århundre. Men Manifestets umiddelbare politiske inspirasjon tilhører en annen verden, svært ulik den kapitalistiske verden det tegner et så levende portrett av.

Marx’ projeksjoner av den kapitalistiske framtida er bemerkelsesverdige nok, sjøl i forhold til den mest avanserte kapitalismen på hans tid. Men om England var modellen for hans analyse av det kapitalistiske systemet, var det ikke inspirasjonen for Manifestets historie om borgerskapet som en revolusjonær politisk kraft – en kraft som med tida skulle starte proletariatets karrière som revolusjonær klasse.

Fortellinga om den borgerlige revolusjonen portretterer borgerskapet som en klasse, som på hvert stadium av sin utvikling var nødt til å kjempe mot reaksjonens krefter. Det begynte, sier Marx, som en undertrykt klasse som kjempet mot det føydale aristokratiet, og først etter århundrer med klassekamp og framgang, sluttet med sin egen moderne representativstat. I alle disse slagene var det nødt til å mobilisere støtte fra de arbeidende klassene, og endelig til å trekke det moderne proletariatet inn på den politiske arena, og dermed gi arbeiderklassen våpnene til å føre sin egen kamp mot borgerskapet. Dette borgerskapet lot også de mest progressive sidene ved sin ideologi går i arv til arbeiderklassen: kritisk, anti-klerikal og anti-overtroisk, liberal og til en viss grad egalitær – med andre ord, Opplysningstidas kultur.

Dette portrettet av et politisk progressivt borgerskap, inn i margen anti-aristokratisk og mer eller mindre liberalt, står i større gjeld til de borgerlige kampene på kontinentet enn til utviklinga av den engelske kapitalismen. Den klassiske «borgerlige» kampen, Den franske revolusjon av 1789, hadde lite å gjøre med kapitalismen. Kjerna i det revolusjonære borgerskapet besto ikke av kapitalister, eller ikke engang av klasser av handelskapitalister av før-kapitalistisk slag, men av embetsmenn og utøvere av de frie yrker. De revolusjonære måla for folk som dette hadde ikke å gjøre med å frigjøre kapitalismen, men med strebing etter sosial likhet og «karrièrer som er åpne for talent». Disse borgerlige måla hører ikke til i et samfunn hvor kapitalistisk velstand er det høyeste mål. De passet bedre i et samfunn hvor offentlige verv var en lukrativ økonomisk ressurs og den høyeste form for borgerlig karrière.

Hva den engelske kapitalismen angår, var den aldri helt enkelt, eller engang først og fremst, en «borgerlig» karrière. Den engelske landadelen var ikke noe mindre kapitalistisk enn de urbane klassene. Kapitalismen etablerte seg heller ikke i England gjennom progressive «borgerlige» kamper mot et reaksjonært aristokrati. Mange store eiendomsbesittere i England, både på landet og i byene, hadde ganske visst kjempet mot kongen i Den engelske revolusjonen i det syttende århundret, da deres samarbeid med kronen truet med å åpne veien for et «absolutistisk» monarki; og de var nødt til å ty til folkelig mobilisering for å nå sine anti-absolutistiske mål. I den kampen gikk de inn for visse prinsipper for parlamentarisk styre og «begrenset» regjering, og de folkelige kreftene de slapp løs (og snart undertrykte) frambrakte noen av de mest radikalt demokratiske idéer verden noen gang har sett. Men revolusjonen var aldri en klassekamp mellom en jordeiende adel og et framvoksende borgerskap, kapitalistisk eller på annen måte.

Hvis kapitalistene i England noen gang var nødt til å engasjere seg i klassekamp for å sikre sine egne klasseinteresser, var det ikke en kamp mot en herskende klasse. På en måte var kapitalistene – i det minste de jordeiende kapitalistene – i England født som herskerklasse. Sjøl i det nittende århundret, da det brøt ut konflikter mellom jordeiende og industrielle klasser, var de vesentlig konflikter mellom to slags kapital. Hvis den engelske kapitalismen trengte klassekamp for å befri seg fra politiske og økonomiske begrensninger, var det først og fremst mot underordnede klasser, slik som de små jordeierne, hvis eiendomsrett (og noen ganger farlig radikale idéer) sto i veien for den kapitalistiske akkumulasjonen.

Så det var i virkeligheten ikke kapitalister som forsynte Marx med hans viktigste modell for et politisk progressivt borgerskap. Likevel påvirket den progressive modellen hans syn på kapitalismen. Det er vanskelig å si hvor mye hans forhåpninger om proletarisk revolusjon blei oppmuntret av hans bilde av et politisk progressivt borgerskap som satte proletariatet på den politiske scenen og fremmet dets politiske utvikling. Men en ting virker klar: bildet av kapitalismen sjøl som en progressiv kraft – som i så stor grad er en del av Manifestets beretning – er farget av den revolusjonære løpebanen til det kontinentale, og særlig det franske, borgerskapet.

Vi må trekke noen distinksjoner i Manifestet mellom det politiske, kulturelle og ideologiske framskrittets historie på den ene sida, og analysen av den materielle eller økonomiske utviklinga på den andre. Eller, mer presist, vi må skille mellom de politiske, kulturelle og ideologiske utviklingstendensene som er tydelig knytta til den kapitalistiske økonomiske utviklinga og de som ikke er så tydelig knytta til kapitalismen. De ulike sidene ved Marx’ beretning, som er smeltet sammen fra hans hånd, blir helt typisk blanda sammen av kommentatorer, ofte under den generelle rubrikken «modernitet». Men det vil gi oss en bedre forståelse av kapitalismen hvis vi prøver å greie ut noen av de forskjellige trådene i beretninga hans. Det vil bringe fram Marx’ egen innsikt i kapitalismens natur i et klarere relieff – en bemerkelsesverdig innsikt som ingen til denne dag kan konkurrere med.

Det er overhodet ikke klart at utviklinga av kapitalismen krevde, eller ga liv til, de beste prinsippene fra Opplysningstida. For eksempel var den delen av det franske borgerskapet som i det attende århundret tilegnet seg som sin ideologi Opplysningstidas hengivenhet for å forbedre mennesket, forbedre menneskets bevissthet, utslette uvitenhet og overtru, eller hengivenheten til sivil likhet og «karrièrer åpne for talentet», hovedsakelig ikke en kapitalistklasse. Det var en klasse av profesjonelle fra de frie yrker, embetsmenn og intellektuelle, med materielle interesser atskilt fra kapitalistenes. Det kan til og med argumenteres for at den modne utviklinga av kapitalismen har satt en stopper for den typen borgerskap og dens spesifikke kulturelle tilblivelse.

I det tjuende århundret veit vi alle at kapitalismen, samtidig som den ganske visst trenger en «rasjonell» (det vil si en «effektiv» eller profitabel) organisering av produksjonen, har lite bruk for «rasjonalisme» i den beste Opplysnings-forstand: å utsette all autoritet for den kritiske fornuftens granskning.

Kapitalismen trenger en disiplinert og fredelig arbeidsstyrke. Den har overhodet ikke noe behov for kritiske borgere. En arbeider som har som vane å bruke sin kritiske fornuft kan være mye farligere for den «rasjonelle» organiseringa av produksjonen (for ikke å snakke om kapitalens makt og eiendom) enn for eksempel en arbeider som er henfallen til endel irrasjonell overtru eller visse typer religiøs fundamentalisme som forkaster Opplysningsprinsippene. Politiske bevegelser på høyresida i USA har for eksempel uten noen vansker kombinert verdinormer som strider mot Opplysningsidéene med en djup hengivenhet for kapitalismen.

Hva det politiske framskrittet angår, er det ganske visst sant at det føydale hierarkiet og de aristokratiske privilegiene, som Marx antyder, viker plassen for «den moderne representativstaten». Siden Marx skreiv de orda har den «borgerlige» representativstaten faktisk sjøl veket plassen for noe vi nå kaller «demokrati». Borgerskapet er nå en «herskende» klasse i overført betydning: dets klasseherredømme avhenger ikke av eksklusiv tilgang til politiske rettigheter eller av et klart og juridisk definert skille mellom kapitalistiske herskere og proletariske undersåtter. Arbeidere er borgere med full stemmerett, og kapitalismen har vist seg istand til å tåle alminnelig stemmerett for voksne på en måte som ingen annen form for klasseherredømme noen gang har vært istand til å gjøre.

Men dette politiske framskrittet har vært djupt tvetydig. Tvetydigheten går ut over det åpenbare faktum at i det kapitalistiske «demokratiet» betyr rikdom stadig privilegert tilgang til politisk makt, eller det faktum at staten, slik Marx og Engels hevdet, generelt handler i kapitalistklassens interesse. Det er heller ikke bare det at kapitalismen villig kan tolerere, og noen ganger trenger, autoritært styre. Det er en enda mere grunnleggende motsigelse i det kapitalistiske «demokratiet».

Kapitalismen kan tolerere «demokratiet» fordi kapitalistene kontrollerer andres arbeidskraft ikke ved hjelp av eksklusive politiske rettigheter, men ved hjelp av eksklusiv eiendom. Skjønt kapitalen trenger støtte fra staten, er det reint «økonomiske» grunner som tvinger arbeiderne til å selge sin arbeidskraft. Siden de ikke eier produksjonsmidlene, er det å selge arbeidskraft for lønn den eneste måten de kan få tilgang til eksistensmidler, og til og med til sine egne arbeidsmidler. Det er ikke noe behov for direkte politisk tvang for å få dem til å arbeide for kapitalen. Reint «økonomiske» tvangsmidler er som regel nok.

Dette betyr at selv i sine beste og mest «demokratiske» former kan og må kapitalismen begrense likheten til en separat «politisk» sfære, som ikke trenger inn på den økonomiske sfæren eller undergraver den økonomiske ulikheten, og som ikke må gjøre det. En slags demokrati kan herske i den politiske sfæren, men folk i kapitalistiske samfunn tilbringer mesteparten av sine våkne liv i aktiviteter og forhold hvor det ikke er noe demokratisk ansvarlighet i det hele tatt. Dette gjelder ikke bare på arbeidsplassen, hvor de sannsynligvis er under direkte kontroll av andre, men på alle livets områder som er underlagt «markedets» krav.

Så kapitalismen har skapt en politisk sfære som styres av «demokratiet», men den har samtidig, og med de samme midlene, plassert store områder av livet utafor demokratiets rekkevidde. Med andre ord, mye av det kapitalismen har gitt med den ene hånda, har den tatt igjen med den andre.

Marx’ analyse av kapitalismen er så rik nettopp fordi den avslører systemets grunnleggende motsigelser. Tendensen til å blande sammen «borger» og «kapitalist», og til å fortelle deres historie som en eneste historie om «modernitet» og framskritt, kan mørklegge disse motsigelsene. Dette kan svekke de sidene ved Marx’ analyse som gir oss en innsikt i det kapitalistiske samfunnets natur som er skarpere og djupere enn noen gang før eller siden. I sine seinere verker, og spesielt i Kapitalen, forsyner Marx oss med en mye mere uttømmende analyse av kapitalismen. Men på de få sidene som er viet til det i Manifestet, fanger han, som ingen annen noen gang har gjort det, kapitalismens vesen, med all dens dynamikk og destruktivitet, i en poetisk og følelsesladd prosa og samtidig med krass og gjennomborende klarhet.

Kapitalismen og den historiske materialismen

Borgerskapet kan ikke eksistere uten stadig å revolusjonere produksjonsredskapene, altså produksjonsforholda, altså samtlige samfunnsmessige forhold. Å bevare den gamle produksjonsmåten uforandret var derimot den fremste eksistensbetingelse for alle tidligere industrielle klasser. Den stadige omveltninga av produksjonen, den uavbrutte rystelsen av alle samfunnsmessige tilstander, den evige usikkerheten og bevegelsen skiller den borgerlige epoken fra alle andre. Alle faste, inngrodde forhold. . . blir oppløst, alle nydannete forhold blir foreldet før de kan forbeines. Alt standspreget og stillestående fordamper, alt hellig blir vanhelliget. . .

Her, i ett av de mest berømte avsnitta i Manifestet, oppsummerer Marx kapitalismens natur. Ulik alle andre tidligere samfunnsformer krever kapitalismen konstant forandring, konstant forbedring av produktivkreftene for å øke arbeidets produktivitet i en konstant jakt på profitt. Behovet for profitt, behovet for å akkumulere uendelig, påtvinges kapitalen av systemets egen natur: den må akkumulere, den må maksimere profitten, bare for å overleve. Ikke noe tidligere system har noen gang vært utsatt for et slikt press.

Det å karakterisere kapitalismen som en spesifikk produksjonsmåte forskjellig fra andre, er basert på den historiske materialismens prinsipper, som Marx og Engels hadde utarbeidet gjennom flere år og som de skulle utvikle mer fullstendig etter 1848. Den historiske materialismen begynner med den enkle påstanden at menneskene oppnår sine materielle eksistensvilkår gjennom spesifikke og historisk variable forhold til naturen og andre mennesker. Den mest grunnleggende kjensgjerning om noen form for samfunnsorganisering er naturen av disse forholda, de spesifikke måtene ethvert gitt samfunn bruker for å skaffe seg sine materielle eksistensvilkår.

Det kom til et punkt i menneskets historie da det materielle livets samfunnsmessige organisering tok form av klasseskille, skiller mellom folk som arbeidet og dem som utbyttet andres arbeid. Det skillet førte uunngåelig til konflikt, og siden da, erklærer manifestet, har historien vært drevet framover av disse klassekampene, etterhvert som de utbyttete klassene har gjort motstand mot utbyttinga. Men mens klassekampen har vært en drivkraft i historien siden klassesamfunnets begynnelse, har den tatt forskjellige former i forskjellige samfunn. Hver spesiell produksjonsmåte, hvert system av klasserelasjoner, har sin egen indre logikk, sine egne krav, sine egne betingelser for overlevelse og framgang, sin egen dynamikk, sine egne former for konflikt og kamp. Og kapitalismen har svært spesifikke vilkår, som ulikt alle tidligere produksjonsmåter krever konstant revolusjonering av produktivkreftene.

I «Kommunismens prinsipper» foreslår Engels at historien fra begynnelsen av har vært drevet framover av produktivkreftenes konstante framgang, særlig teknologisk forbedring, og at samfunnsmessige forhold har vært nødt til å tilpasse seg til disse utviklingskreftene. Denne oppfatninga av teknologisk framskritt, som står i stor gjeld til Opplysningstida og til klassisk politisk økonomi, kommer fram i Manifestet også.

Men i Marx’ versjon ligger vekta ikke så mye på en overhistorisk prosess av teknologisk framgang som på de historisk spesifikke virkningene av bestemte samfunnsforhold. Han legger først og fremst vekt på de måtene som kapitalismens særegne vilkår, forholdet mellom en utbyttende klasse av kapitalister og en eiendomsløs klasse av lønnsarbeidere, har vært fulgt av et historisk enestående driv for å revolusjonere produktivkreftene på. Gjennom historien har det ganske riktig foregått en langsiktig forbedring av produktivkreftene. Men som Marx forteller oss, hadde alle samfunn før kapitalismen en innebygd tendens til å bevare produksjonen slik den var. Bare kapitalismen har brutt den allmenne regelen og skapt nytt press for konstant å øke arbeidsproduktiviteten ved tekniske midler.

Presset for å akkumulere og for å revolusjonere arbeidsredskapene har sin rot i den kapitalistiske utbyttingsmåten, måten kapitalen trekker arbeid ut av arbeiderne på. Kapitalistene er avhengige av markedet både for å tilegne seg midlene til å produsere varer eller tjenester med og for å selge disse varene eller tjenestene. Sjøl arbeidernes arbeidskraft er en vare, som kapitalistene kjøper for en fastsatt tidsperiode i bytte mot en lønn. Kapitalen setter så den arbeidskrafta i arbeid og prøver å oppnå maksimum utbytte på begrensa tid og med et minimum av kostnader. Slik søker kapitalen hele tida etter nye teknikker, nye redskaper, nye måter å organisere og kontrollere på, for å øke arbeidets produktivitet, for å møte konkurransen i markedet. Å produsere «konkurransedyktig» for markedet betyr uunngåelig konstant akkumulering og profittmaksimering. Det betyr også konstant forandring: nye teknologier, nye varer, nye tjenester, nye behov, nye former for organisering og nye samfunnsmessige arrangementer.

Marx legger vekt på det historisk enestående ved et system hvor det å sørge for praktisk talt alle menneskelige behov og ønsker er organisert på denne hittil ukjente måten, hvor alt, til og med de mest grunnleggende behov som mat og husly, produseres for profitt. Den virkning et sånt system har på det menneskelige livet og samfunnsmessige relasjoner, for ikke å nevne naturen sjøl, er nødt til å være drastiske og vidtrekkende. Med noen få korte setninger gir Marx dramatisk uttrykk for konsekvensene av et system hvor alt – ikke bare ting, men naturen og menneskelig virksomhet – blir en vare som kan kjøpes og selges på markedet, og hvor menneskelige relasjoner blir redusert til «den følelsesløse ‘kontante betaling’».

På terskelen til det tjueførste århundre, da livet er gjort til vare i en slik grad at det er vanskelig å forestille seg hvordan det kan gå noe lengre, når alt fra mat til kultur til helsetjenester er forvridd av markedsimperativer, veit vi bare så altfor godt hva dette betyr. Vi veit hvor ødeleggende disse markedsimperativene kan være for samfunnsveven og naturmiljøet. Vi kjenner deres pris i fattigdom, i kriminalitet, i miljøforurensning, i sløsing med naturressurser og menneskeliv. Men på Marx’ tid var denne prosessen med å gjøre alt til varer kommet mye kortere, og hans framsynthet er virkelig bemerkelsesverdig.

Hans innsikt i dette systemets virkninger på arbeidet er også bemerkelsesverdig. Utbyttinga av arbeiderne, et system som tvinger dem til å arbeide ikke bare for å underholde seg sjøl og sine familier, men for å skape maksimalprofitt for sine arbeidsgivere, er kjerna i denne historien. Men det er også et spørsmål hva som skjer med menneskelig arbeid når det forvandles fra en utøvelse av menneskelig skaperkraft til en reint profittskapende aktivitet, eller en vare, hvis verdi ikke ligger i den tilfredsstillelsen det gir arbeideren eller i de fordeler samfunnet har av den, men i den fortjenesten den kan realisere på markedet og i dens bidrag til kapitalakkumulasjonen.

Virkningene

Det burde være innlysende at arbeidet er nødt til å bli organisert, og oppleves, på forskjellige måter alt etter hvilket formål det har. Behovet for å utvinne maksimalt utbytte med et minimum av kostnader stiller svært spesielle krav, som uunngåelig har betydelige virkninger på menneskelig trivsel. Marx beskriver degraderingen av arbeidet når det organiseres utelukkende for det formål å maksimere profitt for de kapitalistiske eierne av produksjonsmidlene. Virkningene er mest synlige der hvor arbeiderne blir reine «tilbehør til maskinen» i produksjonslinja, men lignende virkninger forekommer overalt hvor profittmaksimering er hovedmålsettinga for organisering av arbeidet. Det som burde være en skapende og realiserende virksomhet har større sjanser til å bli bare meningsløst slit.

Likevel har kapitalismen fra Marx’ synspunkt også noen positive virkninger. Borgerskapet har, sier han, «utrettet ganske andre underverker enn egyptiske pyramider, romerske vannledninger og gotiske katedraler.» Det har «skapt mer massive og kolossale produksjonskrefter enn alle tidligere generasjoner tilsammen.» Dets revolusjonering av produktivkreftene har skapt en uovertruffet kapasitet til å produsere de materielle betingelsene for velstand for alle.

Men her er et annet paradoks: Om kapitalismen har skapt uhørt materiell velstand, forblir kapasiteten til å maksimere materiell velstand for alle bare en kapasitet, ikke en realitet. Kapitalismen hindrer faktisk at den blir en realitet. En av de mest grunnleggende motsigelsene ved det kapitalistiske systemet er den enorme uoverensstemmelsen mellom dets «kolossale» produktivkrefter og den livskvaliteten det gir.

En åpenbar måte dette er sant på, er at den kapitalistiske utviklinga ikke har latt seg skille fra forskjellige slag av imperialisme, fra tradisjonelle former for utbytting av kolonier til den nåværende gjeldsbyrden i den tredje verden, eller våre dagers «overnasjonale» selskapers utbytting av billig arbeid i den tredje verden. Motsigelsen mellom kapitalismens produksjonskapasitet og livskvaliteten er slående i dag i den voksende polariseringa mellom et Nord med overflod og et nødlidende Sør. Men den samme motsigelsen er tydelig innafor de framskredne kapitalistiske økonomiene sjøl.

I et system der all produksjon skjer for profitt, vil fordelinga av ressurser og arbeid naturligvis ikke bli bestemt av hvordan de bidrar til et godt liv for så mange mennesker som mulig, men av hvordan de bidrar til lønnsomheten. Det er mye mer sannsynlig at samfunnets produksjonskapasitet blir brukt til å produsere for eksempel nye bilmodeller hvert eneste år for dem som har råd til dem, eller datamaskiner som er skapt for å være gammeldagse så snart de kommer ut på markedet, enn til å sørge for skikkelige og rimelige boliger til alle. Så Marx ville ikke ha blitt overrasket over at et samfunn som USA, med kapasitet til å fø, kle, huse, utdanne og sørge for helsetjenester til alle sine medlemmer, ikke desto mindre har utstrakt fattigdom, husløshet, feilernæring, priser på helsetjenester som mange mennesker ikke har råd til og et utdanningssystem som etterlater mange funksjonelle analfabeter. Det er heller ikke overraskende at i et samfunn med slike innebygde ulikheter, er det djupe sosiale skiller, hvor for eksempel klasseutbytting og rasisme forsterker hverandre.

Kapitalisme og sosialisme

Likevel har kapitalismen skapt kapasiteten til å maksimere materiell velstand, og i den betydninga har den lagt grunnlaget for et annet slags samfunn. Sosialismen vil bli bygd på de produktivkreftene som er skapt av kapitalismen, men den vil eliminere det presset for profittmaksimering og kapitalakkumulasjon som forårsaker uoverensstemmelsen mellom produksjonskapasitet og livskvalitet.

Manifestet argumenterer for at kapitalismen også har skapt en samfunnsmessig kraft, en klasse, med evne til å styrte kapitalismen og sette sosialismen i dens sted. Ved å opprette et masseproletariat, hevder Marx, har kapitalismen skapt sin egen banemann. Men mange kommentatorer, til og med på den sosialistiske venstresida, vil nå antakelig betrakte dette som den mest tvilsomme påstanden i hele pamfletten. Det er ganske riktig sant at kapitalismen har skapt en massearbeiderklasse, både «blåsnipp»- og «hvitsnipp»arbeidere av forskjellige slag, som har det til felles at de blir utbytta av kapitalen.

Disse arbeiderne er strategisk plassert i hjertet av et system som er avhengig av deres arbeid, og den strategiske plasseringa gir dem en samfunnsmessig makt som kan, som ingen annen samfunnsmessig kraft, forvandle kapitalismen til sosialisme. Det er også sant at arbeiderbevegelsen har utkjempet mange historiske slag, vunnet mange viktige seire, og opptrådt som en revolusjonær kraft i mange deler av verden. Men, mens Vest-Europa og Nord-Amerika har sett mange episoder med arbeiderklasseradikalisme i masseomfang, og noen vest-europeiske land til og med kan ha blitt bragt til randen av revolusjon, har arbeiderklassen aldri hittil innført sosialisme i de framskredne kapitalistiske landene som for Marx og Engels så ut som de mest sannsynlige kandidatene. Resultatet er at til og med mange sosialister er blitt skeptiske til utsiktene for et nytt samfunn.

Vi kan ikke anta at Marx’ egen optimisme for arbeiderklassens politiske utvikling var fullt så ublandet som den ser ut i Manifestet. Han visste sikkert at det var krefter som splittet såvel som samlet arbeiderklassen, og at det krevdes store organiserende og oppdragende anstrengelser for å gjøre arbeiderklassen til en effektiv politisk kraft. Men det var helt tydelig ikke hans hensikt å dvele ved hindringene i et politisk manifest, og bildet er åpenbart en god del mere komplisert enn det han skisserer i sitt manende kamprop.

Spådommen om at organiseringa av produksjonen under industrikapitalismen, sammen med forbedringer i transport og kommunikasjon, i økende grad ville forene arbeiderklassen til en sammenhengende styrke er blitt virkelighet på noen måter. Og ingen kan benekte at arbeiderklassens kamp har oppnådd viktige seire som har forbedret livskvaliteten for alle, seire vi nå tar for gitt, slik som en kortere arbeidsdag og arbeidsløshetstrygd. Men tendensene til enhet har også blitt motvirket, og for øyeblikket overvunnet, av andre krefter, som fragmenterer arbeiderklassen.

Arbeiderne er delt etter rase, kjønn og mange andre «identiteter», for ikke å nevne de gjenoppståtte nasjonalismene, som har trosset Marx’ overbevisning om at den globale økonomien kapitalismen skapte ville bli fulgt av en ny slags internasjonalisme. Dette er ikke de eneste faktorene som splitter arbeiderklassen. Paradoksalt nok har den en tendens til å bli splittet opp av selve organiseringa av produksjonen under kapitalismen. Den kapitalistiske produksjonen tenderer mot å sette arbeidernes plager og kamper på deres individuelle arbeidsplass og mot deres egen spesielle arbeidsgiver i fokus. Når Marx antyder at «enhver klassekamp er en politisk kamp», mener han utvilsomt at enhver klassekamp, selv på arbeidsplassen, og selv om reint «økonomiske» spørsmål. dreier seg om klassemakt og motstand mot herredømme. Men det denne antydninga ikke sier, er at kapitalismen har skapt et særegent forhold mellom det «økonomiske» og det «politiske». På en måte har kapitalismen atskilt «økonomiske» kamper fra politiske, ganske enkelt fordi «økonomien» har et eget liv og en egen maktstruktur. Det kapitalistiske markedet har sine egne «økonomiske» krav; den kapitalistiske arbeidsplassen har sine egne hierarkier, autoriteter og regler, og ulikt alle klasser før den har den herskende klassen en økonomisk makt som ikke avhenger direkte av politisk makt, sjøl om den når det kommer til stykket er avhengig av staten for å opprettholde det eiendomssystemet som dens klasseherredømme hviler på. Så arbeiderne kan være, og har ofte vært, svært militante i sine industrielle konflikter med kapitalen uten at klassekampene deres sprer seg over til den politiske sfæren.

Manifestets optimisme om sosialismens komme har sjølsagt blitt motsagt av en annen, virkelig dramatisk utvikling: 1980- og 1990-åras avslutning på det systemet som blei skapt i tiåra som fulgte Den russiske revolusjonen i 1917. Det er sant at revolusjonen var langt fra den ideelle prøven på Marx’ forutsigelser. Russland var ikke en avansert industrikapitalisme med et masseproletariat, den typen samfunn som Marx betraktet som det riktige grunnlaget for en sosialistisk omdanning. På revolusjonens tid fantes det riktignok lommer med temmelig avansert industri, og iallfall i de viktigste store byene et svært militant industriproletariat. Samtidig var Russland fortsatt stort sett et bondeland, og mange industriarbeidere hadde fortsatt røtter i bondelandsbyene sine. På disse og andre måter ville sjøl det russiske kjerneområdet ikke ha tilfredsstilt Marx’ kriterier for et framskredent kapitalistisk samfunn – ikke engang målt mot hans modell fra midten av det nittende århundret, England; og hvis vi legger til det som kan kalles «tredje verden»-områdene i det tsaristiske keiserdømmet, kunne det vanskelig sies at dette massive landet svarte til Marx’ forutsetninger for overgangen fra kapitalisme til sosialisme.

I alle fall var det som til slutt kom til syne i Sovjetunionen svært forskjellig fra det demokratiske samfunnet Marx forestilte seg når han snakket om en sosialisme grunnlagt på «den frie sammenslutninga av direkte produsenter». Det bør faktisk understrekes at mye av det som har gått under navn av kommunisme i det tjuende århundret har hatt lite å gjøre med det Det kommunistiske manifest legger i begrepet, eller med den kommunistiske bevegelsen som Marx og Engels tilhørte. Sjøl da Marx begynte å vente en slags revolusjon i Russland, antok han alltid at en virkelig sosialistisk revolusjon måtte finne sted i et kapitalistisk land med mer avanserte produktivkrefter og et mer utvikla proletariat, et land som England eller USA. Bare i tospann med en proletarisk revolusjon i et slikt framskredent kapitalistisk land kunne en russisk revolusjon bli en overgang til sosialismen. Han ser ut til å ha antatt at bare velutviklete produktivkrefter og et modent masseproletariat kunne styre produksjonen mot å oppfylle hele samfunnets behov – ikke for kapitalistisk profitt eller til fordel for noen annen slags herskerklasse, og ikke kontrollert ovenfra av en autoritær stat, men under demokratisk kontroll av de «fritt forente direkte produsentene», arbeiderne sjøl.

Kapitalismen hadde brukt århundrer på å skape et masseproletariat og på å oppnå til og med den utviklinga av produktivkreftene som var tilgjengelig på Marx’ tid. Den hadde gjort dette med mange undertrykkelser, grusomheter og tragedier på veien. Marx søkte aldri etter, og ingen annen har heller funnet, en demokratisk, sosialistisk måte å oppnå den slags utvikling på. Han betraktet ikke dette motsigelsesfylte resultatet som sosialismens oppgave, men som dens forutsetning.

Jeg prøver ikke med dette å benekte at Sovjetunionen faktisk lyktes med å utvikle produktivkreftene langt ut over det Marx kunne ha forutsett, og med en enestående fart. Poenget er snarere at det ville ha vært svært vanskelig å gjennomføre en slik intensiv utvikling ved hjelp av den demokratiske organiseringa av produksjonen som for Marx var sosialismens vesen. Å nå det utviklingsnivået fordret en akkumulasjonsprosess som kapitalismen hadde nådd over flere århundrer, ikke ved demokratiske midler, men ved å ekspropriere små eiendomsbesittere og utbytte arbeiderne til grensen for hva de fysisk kunne tåle. Det ville ikke ha vært lett å finne opp en demokratisk måte å nå sammenlignbare resultater på. Et virkelig demokratisk sosialistparti, et parti svært forskjellig fra det undertrykkende stalinistregimet, ville sikkert ha unngått stalinismens uhyrligheter. Men hvis det var nødt til å administrere akkumulasjonen og tvinge igjennom den typen arbeidsintensitet som det krevde, ville sjøl det mest demokratiske sosialistparti finne seg sjøl i et svært vanskelig og motsigelsesfylt forhold til den arbeiderklassen som det var forutsatt å representere.

Ingen ville hevde at Marx forutså hva som kunne skje hvis en revolusjon i kommunismens navn fant sted i et mindre utvikla samfunn. Det er enda mindre sannsynlig at han kunne ha forutsett de forbrytelsene stalinismen begikk i kommunismens navn. Men vi bør ikke undervurdere betydninga av hans antakelse om at en sosialistisk revolusjon ville ha størst sjanse for å lykkes i mere framskredne kapitalistiske omgivelser. I denne betydninga kan det argumenteres for at det endelige nederlaget for den russiske revolusjon, som fant sted i fravær av disse forutsetningene, bare oppfylte spådommene hans så altfor godt. Om det nederlaget ikke i seg sjøl har vist at han tok feil, gjenstår det faktum at på terskelen til det tjueførste århundret ser ikke sosialister ut til å ha særlig mye å være optimistiske for.

Manifestet og framtida

Men historien er ikke avslutta. Vi har heller ikke kommet til slutten av hva Manifestet har å lære oss. Det er ennå mye å lære av dets forutsigelser. Marx har vist seg å ha forbløffende rett i mange ting, men ikke noe sted har han blitt bekreftet mer fullstendig enn i sin framstilling av den kapitalistiske ekspansjonen. Det er sant at han undervurderte kapitalismens varighet og hvor lenge den kunne fortsette å ekspandere. Men for alt våre dagers moderne snakk om «globalisering», ville det være vanskelig å finne en mer effektiv beskrivelse av det som skjer i dag enn det han skreiv for 150 år siden. Kapitalismen har virkelig «skutt alle kinesiske murer i grus» (inkludert «murene» til det «kommunistiske» Kina), skaper et verdensmarked og «tvinger alle nasjoner til å tilegne seg borgerskapets produksjonsmåte om de ikke vil gå til grunne.» Kapitalismen har virkelig skapt en verden «etter sitt eget bilde».

På Marx’ tid var denne «globaliseringsprosessen» fortsatt i sine innledende stadier. Men i dag når kapitalistiske krav om akkumulasjon og konkurranse virkelig inn i hver krok av verden. Mange folk har hevdet at dette er kapitalismens endelige og irreversible seier. Men ansikt til ansikt med begivenheter som den nylige finanskrisa i Sørøst-Asia, i økonomier som så seint som i går blei hyllet som de «asiatiske tigrene», får disse seierssikre uttalelsene en noe hul klang. Hovedretninga av økonomer, som vanligvis liker å bruke mer beskjedne begreper som «konjunktursvingninger», eller «lavkonjunktur» eller «tilbakeslag», bruker ordet «krise» med økende hyppighet, og noen mer pessimistiske kommentatorer har gått lenger enn marxistene i å snakke om «sammenbrudd». Mot den bakgrunnen er Manifestets bilde av den kapitalistiske ekspansjonen som en djupt motsigelsefylt prosess mye mere overbevisende enn den kapitalistiske triumfalismen:

«Et samfunn som har tryllet fram så veldige produksjons- og kommunikasjonsmidler, ligner på trollmannen som ikke lenger klarer å beherske de underjordiske makter han har manet fram. . . Det er nok å nevne handelskrisene, som med sine periodiske tilbakevendinger stadig mer truende stiller spørsmål ved hele det borgerlige samfunnets eksistens. . . I krisene bryter det ut en samfunnsmessig epidemi, som for alle tidligere epoker ville ha framstått som en meningsløshet – en epidemi av overproduksjon. . .»

Og, fortsetter Manifestet, selve de metodene som kapitalismen fester sin lit til for å overvinne disse krisene er nettopp de metodene som gjør at den åpner veien for mer ødeleggende kriser og forminsker midlene til å rette dem opp og forhindre dem.

Kapitalismen pleide for eksempel å unngå sine indre kriser ved å bevege seg utover, inn på nye markeder og kolonier. I dag, når den er blitt et virkelig altomfattende system, har den ikke lenger det samme rommet for ytre ekspansjon som pleide å redde den fra sine indre motsigelser, så den er blitt offer for disse motsigelsene på historisk nye måter. Kapitalen ser i dag ikke lenger ut til å være istand til å opprettholde maksimal lønnsomhet ved hjelp av rimelig økonomisk vekst. Den forliter seg nå mer og mer på ganske enkelt å omfordele velstanden til de rikes fordel, og på å øke ulikhetene, innafor og mellom de nasjonale økonomiene, ved hjelp av den «nyliberale» staten. I de framskredne landa er det mest synlige tegnet på den omfordelinga den økende polariseringa mellom rike og fattige, og angrepene på velferdsstaten. Så det er ikke bare i de tilfeldige dramatiske krisene, men i sin «normale» og langsiktige utvikling at kapitalismen har bekreftet Marx’ spådommer om dens motsigelsesfylte ekspansjon.

Denne utviklinga kan når det kommer til stykket gi Marx rett når det gjelder virkningene av kapitalismen på arbeiderklassens politiske utvikling. De vilkåra som ledet ham til sine slutninger om danninga av arbeidernes klassebevissthet og organisering er der fremdeles; og arbeiderklassen, som er strategisk plassert i kapitalismens hjerte, er fortsatt den eneste samfunnsmessige krafta med evne til å omdanne den. Samtidig utvikler kapitalismen seg på måter som kan overvinne de faktorene som fram til nå har motarbeidet disse prosessene med klassedanning.

Ettersom de nyliberale statene trapper opp sine angrep på den sosiale sikkerheten og tillemper sparetiltak for å øke «fleksibiliteten», blir samarbeidet mellom staten og den «globaliserte» kapitalen mer og mer gjennomsiktig. Som et resultat kan det vise seg at den økonomiske klassekampen virkelig beveger seg over på det politiske planet, og at arbeiderklassen virkelig vil bli forent på nye og hittil usette måter. I mange land viser arbeiderbevegelsen, som en stund har slumret, tegn til å våkne opp igjen. Og vi har virkelig nylig sett mange dramatiske eksempler på at folk har sluttet seg sammen i gatene – fra Kanada til Mexico til Frankrike til Sør-Korea – for å protestere mot «nyliberalismen», «globaliseringa» og alle de politiske tiltakene de kapitalistiske statene i dag setter i verk for å opprettholde «konkurranseevnen» til sine egne nasjonale økonomier.

I motsetning til mye av det som er opplest og vedtatt i dag, har «globaliseringa» ikke gjort staten mindre men mere viktig for kapitalen. Kapitalen trenger staten for å opprettholde betingelsene for akkumulasjonen og «konkurranseevnen» på forskjellige måter, inkludert direkte subsidier på skattebetalernes bekostning; for å opprettholde arbeidsdisiplinen og samfunnsordenen vis-à-vis innsparingstiltak og «fleksibilitet»; for å øke kapitalens bevegelighet samtidig som arbeidets bevegelighet blir blokkert; for å administrere store redningsaksjoner for kapitalistiske økonomier i krise (i går Mexico, i dag de «asiatiske tigrene») – aksjoner som ofte blir organisert av internasjonale byråer, men alltid blir betalt av nasjonale skatter og tvunget igjennom av nasjonale regjeringer. Til og med de viktigste kapitaliststatenes imperialisme trenger samarbeid fra underlydende stater som kan opptre som overføringsremmer og som den aktive kraft som tvinger politikken igjennom. «Nyliberalismen» består ikke bare av å trekke staten ut av sosialomsorgen. Det er et sett med aktive politiske retningslinjer, en ny form for statlige inngrep som er skapt for å fremme den kapitalistiske lønnsomheten på et integrert verdensmarked.

Kapitalens behov for staten gjør at staten igjen blir et viktig og konsentrert brennpunkt for klassekampen. Og det faktum at staten er synlig innblandet i klasseutbyttinga har konsekvenser for klasseorganiseringa og bevisstheten. Det kan hjelpe til med å overvinne oppsplittinga av arbeiderklassen og skape en ny enhet mot en felles fiende. Det kan også hjelpe til med å snu klassekampen til politisk kamp.

Hva som enn hender, vil Manifestets kritikk av kapitalismen og dets visjon om sosialisme forbli svært levende så lenge kapitalismen eksisterer. Deler av Manifestets politiske program er blitt satt ut i livet innafor det kapitalistiske samfunnet. Barnearbeid i fabrikkene er i allmennhet avskaffa i de framskredne kapitalistiske statene, sjøl om det fortsatt eksisterer i stor målestokk, for eksempel i landbruket i USA, og det er sant at det er utstrakt i tredje verden-økonomiene – ofte utbytta av de «overnasjonale» selskapene med base i de vestlige kapitalistiske landa. Progressiv inntektsskatt er den allmenne regelen – sjøl om den er under økende angrep fra høyresida. I de framskredne kapitalistiske landa er det gratis utdanning for alle, opp til et visst punkt – sjøl om til og med dette forvitres nå på forskjellige måter. Noen kommunikasjons- og transportmidler, så vel som andre tiltak, er, eller har vært, i offentlig eie i kapitalistiske land, og noen kapitalistiske land har statsbanker.

Alt dette har hendt uten at det har ødelagt det kapitalistiske systemet. Faktum er at kapitalismen er blitt reddet fra sine egne destruktive tendenser av de offentlige tjenestene, sosialomsorgen og «sikkerhetsnettene» som arbeiderklassebevegelsene i fortida har kjempet lenge og hardt for å oppnå.

Den typen offentlig eierskap som vi kjenner i dag har riktig nok lite til felles med foretak som drives under direkte demokratisk kontroll, av «frie sammenslutninger av direkte produsenter». For den saks skyld kan også offentlige virksomheter sjøl – ikke bare kommunikasjons- og transportmidler, men helsevesen og undervisning – være underkastet det kapitalistiske markedets logikk, og er det under kapitalismen. Hensikten med dagens nyliberale politikk er å «privatisere» alt det som på noen tenkelig måte kan drives for kapitalistisk profitt – fra fengsler til postvesen til alderspensjoner. Men den har også satt seg fore å sikre seg at ethvert offentlig tiltak, enhver sosial tjeneste, som ikke kan «privatiseres» på en lønnsom måte, likevel vil være underlagt markedets krav.

Her er altså en annen motsigelse: i sine anstrengelser for å forbli «konkurransedyktig» ødelegger kapitalismen i dag selve de tjenestene og institusjonene som ofte har reddet den fra å ødelegge seg sjøl. Men sjøl om nyliberalismen ikke lykkes fullstendig i sin ødeleggelsesvirksomhet, vil det kapitalistiske systemet alltid innsnevre alle forsøk på å begrense den skaden det gjør på menneskene og naturen. Det begynner å se ut som systemets logikk nå har nådd det punktet hvor kapitalismens ødeleggende kraft overstiger dens evne til å reparere eller kompensere for de skadene den gjør.

Kapitalismen vil også alltid begrense demokratiets rekkevidde. Den kan aldri tillate et sant demokratisk samfunn hvor det ikke er noen undertrykte og undertrykkende klasser; hvor «det oppsamla arbeidet bare (er) et middel til å utvide, berike, befordre arbeidernes livsprosess» og ikke bare til å fremme kapitalistisk profitt; hvor reproduksjon, omsorg for barn, og forholdet mellom kjønnene ikke blir vansiret av kapitalismens krav; hvor ingen nasjon undertrykker en annen; hvor kulturen er fri fra markedets forkvakling; og så videre. Så lenge vi lever under kapitalismen, vil vi leve i et samfunn hvor behovene og handlingene til udemokratiske og uberegnelige kapitalistiske virksomheter både ved direkte utøvelse av klassemakt og ved hjelp av «markedet» former vårt sosiale og naturlige miljø og bestemmer livsvilkårene for hvert levende vesen som omfattes av deres globale virkefelt.

Nå mer enn noensinne burde det være åpenbart, som det var for Marx og Engels, at et samfunn som jages av kapitalakkumulasjonens krav må vike plassen for en mer menneskelig og demokratisk samfunnsordning. For at en slik omdanning skal finne sted, vil den viktigste drivkrafta fortsatt måtte være klassekampen.

---

Hvis du vil bestille Det kommunistiske manifest, som koster kr.40 pluss porto og oppkravsgebyr, send en epost til eness@online.no

 

 

 

---

Røde Fane har fått lov til å oversette denne artikkelen som sto i det svenske tidsskriftet Clarté 2/98. Den utgaven av Clarté hadde som et hovedtema «Stalin og Hitler», og denne artikkelen er en av tre på det tema. Alle sitat er, om ikke annet er angitt, henta fra den seinere av myndighetene forårsaka forbudte opplag av Min Kamp (del 1) som kom ut på Hägglunds Förlag, 1992. Oversatt av Arne Hedemann.

---

I Sverige har noen skribenter dratt opp propaganda om kommunisme/nazismen. Det gjelder tidligere Folkepartilederen Per Ahlmark, den tidligere anarkisten Steffan Skott som ved å bruke Rummels og Conquest sitt materiale forsøker å skape en kommunisthets. Dette trykket har muligens økt fordi Venstrepartiet begynner å ta for mye stemmer fra sosialdemokratene. Lederen av Venstrepartiet gjorde avbikt og har siden nekta for at hun noensinne har vært kommunist. Vi ser Isakssons gjennomgang av Hitlers egne skrifter som svært nyttig også for norske lesere.

Nazisme og kommunisme bygger grunnleggende på samme ideer. Det er et kjernepunkt i den store ideologiske kampanjen mot sosialismen som for tida blir iscenesatt over hele vesten. Hvordan er det med likhetene? Hans Isaksson har lest en bok som er forbudt i Sverige og sammenlikner med klassisk marxisme.

Den borgerlige retorikken snakker atter om kommunismen og de proletære diktaturene på 1900-tallet («Folkets århundre») som om de tilhørte den samme fiendtlige familien som nazismen mot demokrati og humanisme. De mest energiske debattantene går nå ett skritt lengere: de forsøker å bevise at enhver arbeiderbevegelse som har latt seg inspirere av tanken om klassekamp innerst inne gjør seg skyldig i hets mot folkegruppe, dvs. overklassen, og derfor må brennmerkes som anti-demokratisk. Hva skal man si til dette?

Det holder ikke å påpeke det historiske faktum at nazismen og den marxistiske arbeiderbevegelsen var hverandres strategiske dødsfiender, og at Hitler i Tyskland og andre steder faktisk hentet sin støtte i hovedsak hos det samme sosiale sjikt som i dag begjærlig sluker den borgerlige retorikken. Man kan aldri hindre folk i å se likheter mellom saker og ting; det er velkjent, for alle som har lest «Anti-Dühring», at piggsvinet og skurebørsten på samme måte som elektronene og solsystemet i det minste i noen sammenhenger er lik hverandre. Om disse likhetene siden bedømmes som vesentlige og får gjennomslag i opinionens vurdering av en historisk epoke – det er et spørsmål om makt og ressurser.

Mein Kampf

Å lese «Mein Kampf» (første delen) har den fordel at den klarlegger en del drivkrefter og motiv bak den tidlige nazismens program. Dermed kan det være til hjelp for dem som har problemer med å skille mellom nazisme og kommunisme:

Et par uker etter at den bayerske rådsrepublikken våren 1919 ble knust av militæret, ble korporal Hitler innkalt av militærledelsen til den kommisjonen som var nedsatt for å undersøke revolusjonens forløp ved hans regiment. Han ble bedt om å delta i et «kurs» i medborgerlig tenkning. Det skulle virke som ideologisk motgift mot de revolusjonære ideene som tydelig romsterte blant mannskapet.

Blant foreleserne var sivilingeniøren Gottfried Feder. Hans «Manifest zur Brechung der Zinsknechtschaft» («Manifest for å bryte renteslaveriet») skulle bli en viktig inspirasjonskilde for Hitlers økonomiske og sosiale tenkning de nærmeste tiåra.

I første delen av «Min Kamp» som blei lagd under fengselsbesøket etter det mislykkede kuppet fire år seinere, forteller Adolf Hitler om det inntrykk Feder gjorde på han:

«Når jeg hørte Gottfried Feders første foredrag på emnet «Bort med renteslaveriet!» forsto jeg straks, at det her var spørsmål om en teoretisk sannhet, som måtte bli av umåtelig betydning for det tyske folkets framtid.»

Hva var det så i Feders tanker som tiltrakk den unge Hitler?

Jo, til da hadde han betrakta statens forhold til kapitalen som temmelig uproblematisk, og kapitalens betydning for nasjonen som ene og alene positiv:

«Den nasjonale betydning av kapitalen lå (…) i at den sjøl så fullstendig avhang av statens, altså nasjonens, frihet og makt at allerede denne avhengighet måtte føre til at kapitalen av rein selvoppholdelsesdrift, henholdsvis ekspansjonslyst, fremma staten og nasjonen. Den omstendighet at kapitalen var henvist til den uavhengige frie staten tvang også denne på sin side til å virke for nasjonens frihet, makt og styrke osv. (…)

Forskjellen mellom denne reine kapital som sluttresultat av det produktive arbeidet og en kapital viss eksistens og vesen avhang av rein spekulasjon hadde jeg ikke tidligere kunnet se med ønskelig klarhet (…) Når jeg hørte Feders foredrag blei jeg slått av den tanken at jeg nå hadde funnet veien til en av de mest vesentlige forutsetningene for grunnleggelsen av et nytt parti.»

Gottfried Feder

Feder var en tenker med meget svake 1800-talls sosialistiske ideer. Han forente tysk nasjonalisme med en type populistisk avsmak for enkelte trekk hos kapitalismen, spesielt renta, som han så som opphavet til alt vondt. Pengehandelen betrakta Feder ikke, til forskjell fra Marx, som en naturlig konsekvens av kapitalforholda, men som en snyltende utvekst. Han så på sin framtidige utopiske sosialisme, slik som en gang for eksempel Proudhon eller Weitling – og for den del generasjoner av sosialdemokrater – med håndverkerens eller småbedriftseierens øyne, som en kapitalisme rensa for frastøtende trekk.

«Den skarpe utskillelsen av børskapitalen fra den nasjonale økonomien tilbød en mulighet til å motsette seg det tyske næringslivets internasjonalisering uten samtidig med kampen mot kapitalen å true grunnvollene for en uavhengig nasjonal sjølhevdelse. Jeg forsto straks altfor klart Tysklands utvikling for å ikke vite, at den vanskeligste striden ikke måtte utkjempes mot de fiendtlige folkene, men mot den internasjonale kapitalen. I Feders foredrag spora jeg en mektig parole for denne kommende striden.»

De nåværende EU-lobbyister må av naturlige grunner utnytte enhver mulighet til å framstille seg som mer progressive enn EU-motstanderne, og gir derfor aldri slipp på en sjangse til å knytte dem sammen med og karakterisere dem som eksponenter for nattsvart nasjonalisme. Venstre-populismens ytterst halvhjerta kritikk mot kapitalismen er dessverre en altfor viktig del av dagens antikapitalistiske strømninger til at dette kan betegnes som helt uberettiga. Man kritiserer kapitalismen for manglende fedrelandsfølelser og for å konsentrere seg om spekulasjon i stedet for produksjon, men man aksepterer dens forutsetninger: kapitalforholdet og vareproduksjonen.

Med den «internasjonale kapitalen» sikter ikke Hitler her, som sine samtidige marxistiske teoretikere, til et økonomisk system og/eller et samfunnsmessig forhold. Hos han har begrepet «internasjonal» nærmest betydningen av «fiendtlig mot den tyske nasjonens enhet» – et standpunkt som en tilhenger eller motstander av kapitalen kan velge eller ikke velge å innta. Derfor kan han stille som sin oppgave:

«Innordning av vårt folks brede lag, som for tida tilhører den internasjonale leiren, i et nasjonalt folkefellesskap (…) Jeg begynte på nytt å studere og forsto først nå innholdet og meningen med jøden Karl Marx sitt livsverk. Hans «Kapitalen» forsto jeg riktig først nå, likesom sosialdemokratenes strid mot den nasjonale husholdningen, denne striden har som eneste formål å rydde veien for den virkelige internasjonale finans- og børskapitalens herredømme.»

«Den internasjonale leiren» er hos Hitler en av mange omskrivninger for Djevelen, dvs. den marxistisk påvirka arbeiderbevegelsen og jødedommen (jødene var på den tida mindre enn 1 prosent av befolkninga i Tyskland). Kun mot denne bakgrunn kan man forstå 30-talls nazismens i dagens ører(1) noe bisarre propaganda mot «verdensbolsjevismen, ledet av jødebankierene på Wall Street». Hitler oppfatter ikke kapitalens iboende logikk der eksistensen av nasjoner kun er et nødvendig utviklingstrinn. Han løser sitt teodicèproblem (teodicè: religionsfilosofisk teori, som hevder at et rettferdig forsyn ikke motsies av det ondes eksistens i verden. Overs.anm.) – dersom kapitalismen er god, hvor kommer da det onde fra? – gjennom å forklare både det marxistiske og det imperialistiske angrepet på nasjonen med et eneste slag: jødedommen og dens fremste arvesynd, pengehandelen.

«Alle tidas store spørsmål er øyeblikkets spørsmål og utgjør bare følgene av bestemte årsaker. Blant dem alle har kun en årsaksbetydning, nemlig spørsmålet om bevaring av nasjonens rase (…) Uten inngående kjennskap om raseproblemet, og dermed også jødespørsmålet, skal den tyske nasjonen aldri kunne gjenoppstå. Rasespørsmålet gir ikke bare nøkkelen til verdenshistorien men også til den menneskelige kulturen overhodet.»

I den marxistiske historieoppfatningen har rasebegrepet over hodet ingen plass. For Hitler er det tilsynelatende grunnleggende, både ideologisk, teoretisk og politisk.

«Det vi har å kjempe for, er trygging av vår rase og vårt folks eksistens og formering, våre barns forsørging og blodets renhet, fedrelandets frihet og uavhengighet, for at vårt folk skal kunne utvikle seg slik at det kan oppfylle denne misjon, tildelt av verdens skaper hver tanke og hver ide, hver lære og all viten må tjene dette formål. Alt skal prøves ut fra dette synspunkt og brukes eller forkastes etter sin hensiktsmessighet.»

Feders analyse hjalp Hitler til å forene sin økonomiske tenkning med dette overordnede spørsmål, bevaring av den rene rasen. Bitene falt nå på plass. At Karl Marx var jøde hjalp oppklaringsprosessen og agitasjonen.

Folkefellesskap

Hitlers nasjonale folkefellesskap hviler derfor ikke på felles økonomiske interesser. Det er ikke, som nasjonen hos Marx og Lenin, en historisk kategori, forbundet med bestemte utviklingstrinn av samfunnet. Den hviler ikke engang på noen reelt eksisterende kulturarv eller på språkfellesskap, men er en åndelig overhistorisk storhet. I den utstrekning den har et materielt grunnlag finnes dette i rasen, blodet og jorden – tankeganger som var spredt langt utafor de framtidige nazistenes rekker når Hitler skrev sin bok (jamfør for eksempel hans samtidige Gustaf Jung). Hos Hitler er individene nærmere et utsonderingsprodukt av nasjonen enn det motsatte.

Marxistene begrunna derimot revolusjonens nødvendighet, både da og fremdeles, ut i fra selve den kapitalistiske produksjonsmåten og i de økonomiske og sosiale motsetningene:

«Den viktigste motsetningen er den mellom arbeid og kapital. Imperialismen innebærer allmektighet hos de monopolistiske trustene og syndikatene, bankene og finansoligarikiet (-fåmannsvelde. Overs.anm.) i industrilanda (…) Imperialismen driver arbeiderklassen til revolusjon» (Stalin: «Leninismens grunnlag»)

I følge denne marxistiske definisjonen kan interessene hos folkets «brede lag» derfor aldri stå i motsetning til revolusjonen. Marxismen stiller seg på disse «brede lag» sitt standpunkt og tar som sin oppgave å klarlegge deres interesser og forutsetningene for at de skal kunne realiseres.

Hitler og klasser

Få politiske tenkere kunne på denne tida fortsatt kreve å bli tatt på alvor dersom de i sin analyse så bort fra eksistensen av klasser og klasseinteresser. For marxismen er analysen av klassene grunnleggende. Fordi klasser skapes på et bestemt stadium i den samfunnsmessige produksjonens utvikling, som et direkte resultat av produksjonsforholdene, kan de ikke tenkes eller reformeres bort. Klassemotsetninger er i denne betydning «uforsonlige» – men følgelig heller ikke resultat av ytre påvirkninger eller konspirasjoner.

Til og med Hitler noterer samfunnets lagdeling som en viktig forutsetning for det politiske arbeidet.

Men som en sjølsagt konsekvens av den rollen han tilmåler rasen og nasjonen ser han klassemotsetningene som underordna. Ikke helt ulikt moderne liberale tenkere lager han en distinksjon som skiller mellom «berettigede» standsinteresser (som kan finnes hos kapital eierne så vel som hos deres ansatte) og «gruppe-egoistiske» særinteresser, som er skadelige og splittende. Kun de sistnevnte kaller han klasseinteresser, og begrepet «klasssemessig» har på det indre plan nesten samme nedsettende betydning som «internasjonalt» har på det ytre:

«Forskjellige stands- og yrkesinteresser er ikke ensbetydende med klasseskille, men er naturlige tilstander som følger av vår økonomiske liv. Yrkesgrupperingen står ikke på noen måte i veien for et virkelig folkefellesskap, fordi dette består i nasjonens enhet i alle spørsmål, som angår nasjonen som sådan.»

Den statsteori som følger av et slikt syn på folket, nasjonen og historien er diametralt motsatt av den marxistiske. For marxismen er staten i hovedsak den herskende klassens eller klassealliansens eksklusive maktorgan i forhold til de undertrykte klassene. Selve statens eksistens sees som et bevis på klassemotsetningenes uforsonlighet. Hitler ser på den ene sida statens som et fritt svevende organ for å virkeliggjøre nasjonens historiske misjon. Samtidig er den en megler mellom de ulike legitime standsinteressene som nasjonen inneholder.

I begge tilfelle tildeles staten en selvstendighet som den mangler hos marxismen. Hos Hitler finner vi altså igjen de gamle slagorda fra de tyske sosialdemokratenes Gotha-program om «den frie folkestaten» osv., som på sin tid holdt på å gi Karl Marx blodstyrtning.

Den avgjørende skillelinjen mellom Hitlernazismen og vanlig liberal og et sosialdemokratisk statssyn lå ikke i disse delene, men heller i Hitlers syn på Lederens forhold til blod, nasjon og stat.

Nasjonalsosialistisk arbeiderparti

Siden Hitler likevel grunnla et parti for gjenoppretting av den tyske nasjonen, valgte han ikke bare å kalle det tysk og nasjonalsosialistisk, men i tillegg arbeiderparti, på tross av at klassetenkningen var motbydelig for ham. Det tilhører hans (få) fortjenester at han i boka si ganske klart forklarer hensikten med dette paradoksale grep.

Det var standens interesser partiet skulle gjøre krav på å gå i spissen for, ikke klassens (se over), dvs. en nazistisk omveltning skulle ikke ha til hensikt å oppheve den kapitalistiske samfunnsordningen. Tvert i mot, Hitler legger i en bebreidende tone vekt på at partiet egentlig arbeider for kapitalismens beste og lyder her nærmest som en god sosialdemokrat:

«Kun kortsynt innskrenkethet, som man dessverre altfor ofte treffer på i våre bedriftseier-kretser, kan tvile på at det i lengden ikke kan bli gitt noe økonomisk oppsving for dem og dermed heller ikke noen økonomisk gevinst, dersom ikke den indre nasjonale solidariteten hos vårt folk blir gjenopprettet.»

Ei historisk blindgate

Hvordan skal da denne indre solidaritet gjenopprettes? Hitler viser her til og med at han har lest det «Kommunistiske Manifestet», sjøl om det er som fanden leser bibelen:

«Innordningen av en stand, som har blitt klasse, i folkefellesskapet, i staten, foregår ikke ved at høyere klasser stiger nedover, men gjennom at de undere heves. Denne prosedyre kan aldri gjennomføres av en høyere klasse uten av den undere, som kjemper for likeberettigelse. Den nåværende borgerstanden blei ikke innlemmet med staten som følge av tiltak fra adelens side, men gjennom sin egen handlingskraft under egen ledelse. Den tyske arbeideren kommer ikke til å bli opptatt i det tyske folkefellesskapet ved hjelp av ynkelige forbrøderingsscener uten gjennom bevisst heving av sin sosiale og kulturelle nivå, inntil da en bro har blitt lagt over de største kløftene. En bevegelse som setter denne utvikling som sitt mål, må i første hånd hente sine tilhengere fra arbeiderleiren…..»

Til forskjell fra sosialdemokrater og kommunister var altså Hitlers innretting på arbeiderklassen et uttalt taktisk spørsmål. Målet for arbeidernes kamp var at de som stand skulle vinne likeberettigelse (et begrep som lar seg tilpasses sjøl på hendenes forhold til hodet), ikke ta makten.

I tekster som disse – kan man anta – i private fortrolige samtaler med sine kapitalistiske sponsorer, klargjorde han dette, beroliget borgerklassen og klargjorde, uten å behøve å lyve, at NSDAP var en kontrarevolusjonær kraft å regne med. På bakgrunnen av den seinere utviklinga i Det tredje rike forbauser ikke dette. Men det er en oppriktighet som sjelden kan sees i sosialdemokratiske programskrifter fra etterkrigstida, til tross for at den reformistiske arbeiderbevegelsen i noen tiår skulle bruke samme så kalte taktikk og avtvinge reformer fra kapitalen som erstatning for vaktholdet mot den revolusjonære arbeiderbevegelsen. Denne åpenhet i «Min Kamp» vitner dels om Hitlers naivitet (mange eksempler på det i finnes i teksten), dels om hvilken leserkrets han henvendte seg til – mellom linjene.

Samtidig kunne NSDAP uten å behøve dekning via tåketale, overfor de tyske arbeiderne framstå som varme talsmenn for arbeiderens rett:

«En bevegelse, som på ærlig vis vil gjenforene den tyske arbeideren med hans folk og rykke ham ut av den internasjonale villfarelse, må på det kraftigste protestere mot en framfor alt i bedriftseierkretser rådende oppfatning, som med folkefellesskap forstår arbeidstakerens motstandsløse økonomiske utlevering til arbeidsgiveren, og som i alle forsøk på ivareta arbeidstakerens til og med berettigede økonomiske eksistensinteresser vil se et angrep på folkefellesskapet.»

Erfaringen (f.eks. fra første verdenskrig) viste at «samme fagforeninger skulle under en fanatisk nasjonal ledelse kunne gjøre millioner av arbeidere til høyverdige verdifulle medlemmer av nasjonen uten hensyn til de enkelte stridene i rent økonomiske anliggender».

I 1934 var tida inne for Hitlers parti til å ta oppgjør med de elementene innafor bevegelsen som i noen utstrekning hadde tatt partiets arbeidervennlighet på alvor. Terroren ble det dominerende våpenet mot arbeiderbevegelsen.

Og hvordan gikk det for Hitlers store inspirator, Gottfried Feder? Opp – og ned. Mellom 1924 og 1936 satt han i den tyske riksdagen for nazistene og var ordstyrer i partiets økonomiske råd. Han blei statssekretær i det tyske økonomidepartementet ved maktovertakelsen i 1933. Feder forsvant siden ut i tåka for aldri mer å vende tilbake til det politiske livet. Hans ideer hadde, liksom Nasreddin Hodjas fiskegarn, fylt sitt formål.

For å sammenfatte:

Nazismens sosiale og økonomiske program var ikke beregna på å omstyrte klassesamfunnet, men å redde det fra ei historisk blindgate. Det fikk sin gjennomslagskraft gjennom tilfeldig å tilegne seg en rekke tilsynelatende folkelige, antikapitalistiske men vitenskapelig ubegrunna populistiske slagord, som til forskjell fra den marxistiske arbeiderbevegelsen var helt forenlig med irrasjonelle – men i dag i nye fasjonable former – lærer om blod og jord.

Vel plassert med makten fikk Hitler fort mektigere forbundsfeller enn det den fagforeningsbevegelsen hadde kunnet tilby, som viste seg så forunderlig motstandsdyktig mot de nasjonalsosialistiske lokketonene.

Her har vi direkte fra hestens munn tatt del i hvordan nasjonalsosialismen på sin tid presenterte sitt samfunnssyn, hvordan man analyserte samfunnet og hvilke mål og middel man framførte for å forandre det. En sammenlikning med den samtidige marxistiske bevegelsen er da naturlig.

Når det gjelder Hitlers sosiale program, som vi har sett, fantes det nærmest større likheter med sosialdemokrati og sosialliberalisme. Hans økonomiske analyse har, når man ser bort fra raselæren, umiskjennelige trekk av venstrepopulisme – derimot ingen av marxisme. I kulturspørsmål var han uttalt småborgerlig. Like lite som en kan bebreide disse strømningene for hva Hitler har gjort, lite like blir analysen skarpere ved att man setter nazisme og kommunisme sammen i noe slags på forhånd bestemt slektskapsforhold. Enhver ide, enhver bevegelse bør selv svare for sine gjerninger.

Megafon for storkapitalen

I avgjørende spørsmål og framfor alt i sitt syn på Tysklands internasjonale rolle var nazismen et lydig redskap og en megafon for samme storkapital som man i den tidlige agitasjonen hudfletta. I den avgjørende fasen skjulte nazismen sine hensikter for massene – den hadde kommet for å bevare, ikke for å oppheve borgerklassens makt.

Nazistene bekjempa ikke den storkapital man så veltalende brennmerka på gater og torg – man tok dens sponsorpenger og man mishandla og henretta dens fiender.

Forholdet mellom to bevegelser er, utafra sett, først og fremst et spørsmål om perspektiv. Avhengig av hvor betrakteren selv befinner seg kan han med samme krav på sannhet påstå at Hitler befant seg til høyre, til venstre, foran eller bak eller på linje med Lenin og Stalin.

Det er også et spørsmål om hvilke abstraksjoner og tankeoperasjoner betrakteren er forberedt på å tillate seg for å påvise likheten. Om man er forberedt på å (når det passer)

• 1. likestille undertrykte klassers revolusjonære vold med undertrykkerens reaksjonære, voldtektsofferets motstand med voldtektsmannens overgrep
• 2. likestille underklassens kamp mot overklassen med herrefolkets utrydding av innbilt underlegene raser
• 3. likestille en venstrekritikk av parlamentarismen som en fasade for de beslutningenes velde med en høyrekritikk mot det samme for pøbelvelde – da er det seinere ingen større kunst å se likhetene mellom venstre- og høyreradikalisme i første halvdel av vårt århundre.

Om man i tillegg, som for eks. Conquest, Rummel og Ahlmark, multipliserer ofrene for «rød terror» med en faktor på 20-30 – da viser likhetene mellom Hitlers og Stalins regimer seg simpelthen slående, og en liberal, parlamentarisk borgerlig humanistisk holdning til det åpenbart rimelig.

Men da er man også, sett fra vårt perspektiv, allerede i full gang med teoretisk støtte til reaksjon mot revolusjon, overklasse mot underklasse, voldtektsmann mot voldtektsoffer, herrefolket mot påstått mindreverdige raser. Etter behov kan etter all erfaring denne teoretiske støtte forenes med håndgripelig ditto til høyremilitærdiktatur, gassangrep, atomkrig, sultboikott og utrydding av hele folk.

Slike mennesker endrer vi ikke så lett.

---

Boks:

Da det skulle velges dommer i byen, gikk Nasreddin Hodja omkring med et fiskegarn slengt over skulderen. «Det er fordi jeg aldri skal glemme mitt opphav blant det fattige, arbeidene folket» sa han. Han ble selvfølgelig valgt til bydommer.

Dagen etter valget hadde han bytta ut fiskegarnet mot en fotsid silkekittel.

«Hvor ble det av fiskegarnet ditt, Nasreddin?» spurte innbyggerne.

«Fisken er allerede fanget», svarte Nasreddin Hodja.

---

NOTE:

1) Tja, forestillingen om en konspirasjon mellom jødedom, frimurere og kommunisme har ennå i dag fått leve videre hos høyrepopulister i USA.

 

Se også annen artikkel i dette nummeret av samme forfatter.

---

Viss noen trur det er lite vi kan oppnå når det gjelder krav om innsyn i de hemmelege tenester, vil eg minne om at verken Lund-kommisjonen eller dei tenestelojale – men likevel interessante – historiebøkene til Bergh/Eriksen aldri hadde vorti noko av viss det ikkje var for det avsløringsarbeidet Klassekampen og ein del personar i rørsla vår har drivi, særleg på 80- og 90-talet. Særleg har det journalistiske gravearbeidet til Finn Sjue spelt ei viktig rolle.

Boka, «De visste alt» av Bye, Jacobsen og Sjue (hausten 1993), var den direkte årsaka til at Lund-kommisjonen vart oppretta. Men dette gravearbeidet hadde det vorti lite av viss ikkje svært mange hadde gitt tips og anna hjelp. Vi bør derfor våge å stille oss høge mål på nytt.

Det er delte meiningar i borgarskapet sin leir om det innsynsforslaget RV fremma i Stortinget i mai 1996. Mange enkeltpersonar som tar borgarleg-demokratiske rettar på alvor, er samde med oss. Men det er ingen av dagens stortingsparti som går inn for reellt innsyn.

Partitoppane veit at reellt innsyn vil avsløre borgarskapet sitt maktapparat. Det vil avsløre korleis dei har brukt politistatsmetoder av mange slag.

Ein kort gjennomgang av det som har skjedd sia Lund-kommisjonen la fram rapporten sin kan vere nyttig for den komande kampen om innsynsrett.

Stortingssensur – mai 1996

«Ein rettsstat har offentleg kjende reglar om kva slags handlingar som gir politiet rett til å gripe inn mot den enkelte. Promillegrensa på 0,5 er eitt eksempel på dette. Vil regjeringa foreslå reglar som viser kva for organisasjonar, handlingar og meiningar nordmenn må halde seg unna viss dei skal sleppe å bli forfølgt av regjeringa sine hemmelege tenester?»(1) Stortingspresidenten la ned forbod mot at dette spørsmålet vart stillt til statsminister Harlem Brundtland.

Innsynsforslaget som vart fremma

RV foreslo i Stortingget ein rett til innsyn i eiga sak «for dei personane som har vori eller i dag er registrert i Overvakingspolitiet sine arkiv.» I dette framlegget sa vi ifrå at «det må vere ein føresetnad at ingen får opplysningar om andre enn seg sjølv. Det betyr at ein del dokument må bli delvis sladda dersom dei inneheld opplysningar om fleire personar.» Ut over dette vil RV berre gjere to unnatak frå innsynsretten. Det eine gjeld dei sakene der det er «skjellig grunn til å mistenkje ein person for brotsverk mot statens sikkerhet og sjølstendighet (straffelovas kapitel 8) eller brotsverk mot statsforfatninga eller Kongen (straffelovas kapitel 9)». Det andre tilfellet er tilsvarande mistanke om «politisk motivert sabotasje eller vald (terrorisme).» Viss Overvakingspolitiet faktisk er på sporet av ein verkeleg spion, eller ein verkeleg bombemann, da skal dei, etter RV-framlegget, få lov til å jobbe i fred på det sporet dersom dei kan overtyde ein domstol om at det er «skjellig grunn til mistanke.»(2)

Dei andre partia sa nei

Stortingsfleirtalet sa i juni 1997 at «innsynsspørsmålet må løses ut fra en skjønnsom og forsvarlig avveining av hensynet til personvern og den enkeltes rettssikkerhet på den ene side, og hensynet til fellesskapets interesser og rikets sikkerhet på den annen side.» Dette politiske tåkesnakket er resultat av nesten 13 månaders arbeid i Stortinget sin Kontroll- og konstitusjons(!)-komite, med komitehøyringar, korridorprat, pressedebatt og til slutt diskre avgjerder bak stengte dører. For å fjerne eventuell tvil hos dei som frykta at Stortingsfleirtalet skulle opne for verkeleg innsyn, slo dei same partia fast at «et begrenset innsyn under disse forutsetninger vil være i samsvar med sikkerhetsinstruksen og beskyttelsesinstruksen«. Ettersom begge instruksane, til skilnad frå kontrollkomiteen si innstilling, er skrivne i presist juridisk språk for å sikre omfattande hemmeleghald, betyr denne formuleringa at innsynsretten ikkje skal gå lenger enn dei to instruksane.

For at ingen gjenlevande skal kunne krevje innsyn i den omfattande kommunistregistreringa som London-regjeringa var ansvarleg for frå 8. oktober 1942 til frigjeringa i 1945, sa stortingsfleirtalet at «innsyn bør begrenses til opplysninger nedtegnet innenfor tidsrommet for granskingen»(3), det vil seie frå 8. mai 1945 til 8. mai 1996.

Første steget: Lovutkast i januar

Justisminister Aud-Inger Aure har gått fram steg for steg for å lage ein innsynslov som er «i samsvar med sikkerhetsinstruksen og beskyttelsesinstruksen».

I det første lovutkastet i januar vart resultatet ein svært snirklete paragraf 1 med overskrifta rett til innsyn.. Ved rask gjennomlesing kan det sjå lovande ut: «Norsk borger eller person hjemmehørende i Norge har, hvis ikke annet følger av loven her, rett til innsyn i opplysning om vedkommende i overvåkingspolitiets arkiver og registre som er innhentet ved en ulovlig metode eller registrert eller brukt i strid med den til enhver tid gjeldende overvåkingsinstruks.»

Andre steget: Ta omsyn til viktig kritikk.

Det var mange som kritiserte dette, bl.a. fordi det ikkje går an å lage eit konkret skilje i dag mellom det instruksstridige og det øvrige når Overvakingspolitiet aldri har operert med dette til dagleg.

Lovavdelinga i Justisdepartementet brukte ikkje lang tid på godta denne kritikken. Lovforfattarane hadde nemleg lagt inn ei dobbelt sikring i utkastet til lovtekst, slik at dei kan godta denne kritikken og samtidig oppnå akkurat den same nektinga av innsyn ved hjelp av ein annan paragraf. Lovavdelinga i Justisdepartementet slår fast at «vi har for vår del ikke noe i mot en slik utvidet innsynsrett, forutsatt at unntakene i paragraf 2 fortsatt vil gjelde». Ja, lovavdelinga meiner at ei slik endring «vil trolig i større grad enn den foreslåtte innsynsordning bidra til å ‘rense luften’».(4)

«Hvis ikke annet følger av loven … .»

Kva betyr så den pussige, innskotne setninga «hvis ikke annet følger av loven her». Poenget er at akkurat like mange personar kan bli nekta innsyn, fordi unntaka i lovas paragraf 2 – med overskrifta, «Unntak fra innsynsretten», er så vidt formulert at dei kan brukast til kva som helst:

«Det skal ikke gis innsyn i et dokument eller en opplysning i et dokument når sikkerhetsmessige eller personvernmessige hensyn tilsier at det gjøres unntak fra innsynsretten. Innsyn skal alltid nektes hvis slikt innsyn vil gi kjennskap til kilder eller navn på tjenestemenn i overvåkingspolitiet, kan skade forholdet til samarbeidende tjenester eller forøvrig gi kjennskap til overvåkingspolitiets lovlige metoder på en måte som kan forhindre gjennomføringen av overvåkingstjenestens oppgaver.»

Dette er ein gjennomtenkt lovtekst. «Sikkerhetsmessige hensyn» er eit vidare og enda meir tøyeleg begrep enn «rikets sikkerhet», og himmelvidt forskjellig frå «rikets sikkerhet i dag.» Når innsyn skal nektast der «sikkerhetsmessige eller personvernmessige hensyn tilsier» avslag, og det ikkje er meininga å ha domstolskontroll med korleis dette blir praktisert, anna enn når dei som får avslag, går til søksmål mot staten på eiga rekning og eigen risiko, da er det lagt opp til ein flytande og glidande rettstilstand. Det er ei nemnd på tre personar – oppnemnd av regjeringa – som skal seie ja eller nei til kvart innsynskrav.

Korleis staten blir styrt

Og når innsyn alltid skal nektast viss det kan skade forholdet til samarbeidende tenester, da betyr det alle kriminelle handlingar og overgrep kan haldast skjult, med dette påskotet. I ytste konsekvens er dette ei slags legalisering av «license to kill».

Dette handlar om at statsmakta i etterkrigstida har vori bygd på eit overvakings- og angivarsystem, der herskarklassen har vori heva over eikvar lov når dei har vald metodane dei bruker mot opposisjonelle. Kampen for reell innsynsrett er ein kamp for å avdekke flik for flik det diktatoriske maktapparat bakom fasaden på etterkrigstida parlamentariske demokrati. Vi veit at dette maktapparatet er der, men vi kjenner ikkje omfanget. Kampen for innsyn kjem til å gi ny kunnskap om korleis borgarskapet sin stat styrer Norge.

Fotnoter:

(1) Spørsmålet vart levert i brev frå RVs stortingsgruppe til stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl, 10.mai 1996.

(2) Heile framlegget er trykt i Stortingets Dokument nr.8:93 (1995-96). Kontrollkomiteen sine kommentarar finst i Innstilling S.nr.240 (1996-97). Stortinget debatterte forslaget 16.juni.

(3) Alle sitata er frå side 107 i Kontrollkomiteen si innstilling om Lund-rapporten og om mappeinnsyn. Innsynsspørsmåla er i hovudsak behandla på sidene 104 til 108 i Innst.nr.240 (1996-97)

(4)Notat frå lovavdelinga i Justisdepartementet, datert 31.mars 1998

(Dette er en bearbeidet versjon av en innledning forfatteren holdt på AKP og RVs sommerleir 1998.)

---

Viss vi skaffer oss kunnskap om korleis dei statlege, hemmelege tenestene arbeider, får vi og kunnskap om kor langt ytringsfridom og andre demokratiske rettar går i Norge.

La oss – som eit slags tankeeksperiment – godta påstanden om at Norge er det landet som er best i verda når det gjeld demokratiske rettar for enkeltindivida. Om vi så ser på korleis staten sine hemmelege tenester har arbeidd gjennom drygt 50 år, får vi eit visst bilete av korleis det står til med demokratiske rettar i «verdas beste demokrati».

Er det sånn at regjeringa og dei hemmelege tenestene respekterer vedtatte lover? Eller har vi eit system der kapitalistklassen bokstaveleg tala hersker over både enkeltpersonar, foreningar og politiske parti ut frå eigne interesser og utan omsyn til vedtatte lover?

Er dei hemmelege tenestene ein type utøvande statsorgan som gjer det som er nødvendig, når det er nødvendig?

Viss svaret på det spørsmålet er ja, så handlar kravet om full innsynsrett også om å få konkret, detaljert innsyn i korleis det skjuler seg eit diktatur bakom fasaden til det parlamentariske demokratiet. Da er ikkje innsynskravet lenger eit personleg overflatekrav.

Den norske staten har tre hemmelege tenester. Slik har det vori sia sist på 1940-talet. Dei tre har innbyrdes eit fleksibelt samarbeid og ei skiftande arbeidsdeling.

1) Etterretningstenesta – til dagleg e-tenesta – høyrer under forsvarsminister, Dag Jostein Fjærevoll, og har nyleg flytta til nytt hovudkvarter ved Lutvann i nordaustlege delen av Oslo. (Den nedste delen av anlegget ligg sånn omtrent midt mellom innsjøen Lutvann og det som skal bli den nye Gardermobanen.)

2) Forsvarets Sikkerhetstjeneste, som forsvarsministeren og har ansvaret for, som har særleg hatt til oppgåve å stelle med personkontroll for stillingar som krev sikkerhetsklarering.

3) Overvakingspolitiet er det det mest utskjelte firmaet i «familien». Dei siste åra har dei brukt forkortinga POT – Politiets Overvåkningstjenestene. Dei har hovudkvarter i øvste etasjane i Politihuset i Oslo og fjernarkiv i rom K24 i nedste kjellaren same stad. Ved alle politikammer er det tenestemenn som arbeider for POT.

Om vi gir kvar teneste ein sirkel så har desse sirklane skiftande forhold til kvarandre, alt etter kva situasjonen og oppgåvene krev. Ein del følsomme innretningar – viktige arkiv, dekkfirma, særskild personell, osv. – kan snart vere knytt til den eine og snart til den andre eller tredje tenesta.

Om du følgjer eit dekkfirma eller ein person over ein del tid, kan du få seriøse problem med å finne ut kva for ei teneste som er arbeidsgivar. Dei store utanlandske bidraga – særleg til e-tenesta – har gjort dette enda meir kronglete. I den hemmelege delen av rapporten frå Karstad-utvalet er det opplyst at e-tenesta i 1987 rådde over eit fond på 570 millioner kroner.

Når POT har vorti mest kritisert dei siste åra, kjem det blant anna av at e-tenesta har vori flinkare til å brenne eller skjule arkiva sine. I mediaomtalen og den politiske debatten på 90-talet har POT på ein måte blitt tildelt omtrent den rolla som «pojkarna på Ap-huset» – SÄPO-hovudkvarteret – har i Jan Guillou sine romanar. Det er sjefane og nestsjefane i POT som gong på gong har vorti skifta ut etter at litt av det dei rutinemessige driv på med, har vorti offentleg kjend.

Dette må ikkje få oss til å tru at norske regjeringsmedlemmar har gått av vegen for å be dei to militære tenestene drive innanrikspolitisk kartlegging. Ein månads tid før den første folkeavstemminga om EU i 1972, ba forsvarsminister Alv Jakob Fostervoll Forsvarets Overkommando skrive rapport til han om Raud Front-sommarleiren på Herdla.

Det sivile POT blir sjølsagt delvis styrt av militære omsyn. Dei regjeringsautoriserte forskarane Bergh og Eriksen skriv om forøket på ei total registreringa av ml-rørsla: «Overvåkingstjenestens fokusering på ml-erne kan heller ikke utelukkende forklares som et uttrykk for etatens egne trusselvurderinger. (…) Det var også en del av det vestlige fellesopplegget, blant anna nedfelt i drøftinger i NATO Special Committee og NATO Security Committee, at maoister, som andre venstre- og høyreekstreme grupper skulle utelukkes fra forsvarsrelaterte stillinger.»(1)

Samarbeid med Gestapo på 30-talet

Fiendebiletet endrar seg både for tenestene og dei regjeringane dei har som oppdragsgivar. Dei har tildels hatt andre fiendebilete enn dei har vedkjent seg offentleg. Eit tilbakeblikk til midten av 30-åra kan illustrere dette. Dvs. til den tida da tyske kommunistar alt hadde sitti nokre år i Hitler sine leirar, men framleis nokre år før andre verdskrig braut ut. Den tyske kommunisten Ernst Wollweber vart i november 1935 innkalla til møte i Moskva. Han fekk til oppgåve å starte oppbygginga av ein hemmeleg, anti-tysk sabotasjeorganisasjon. Arbeidet starta på nyåret 1936. Wollweber la hovudbasen for arbeidet til Oslo og ba Martin Hjelmen, ein 32 år gammal sjømann som nettopp hadde fått seg jobb som bygningarbeider på Rådhustomta i Oslo, om å arbeide for seg. Hjelmen fekk Nord-Atlanteren som ansvarsområde. Martin Hjelmen stod frå dette tidspunktet i spissen for oppbyggjinga av den organisasjonen som under krigen vart kjend som «Osvald»-gruppa. Skipsattentata som Wollwebers organisasjon gjennomførte skapte trøbbel for Hitler, med 1938 som eit toppår. Gestapo jobba for å få til samarbeid med skandinavisk politi. I juli 1938 fekk Gestapo ei melding frå kriminalassistent Bjerring i Københavnpolitiet, som hadde etterforska skibssabotasjonen over ei viss tid. Han peika ut Ernst Wollweber som ansvarleg. Ein Gestapo-delegasjon reiste få dagar seinare til Gøteborg og Stockholm for å setje samarbeidet med svensk politi i system. I tida som følgte vart det drivi omfattande internasjonalt politisamarbeid mellom dei tre nordiske landa og Gestapo.

– og på 40-talet

10. februar 1940 gjennomførte over 2000 svenske politifolk husundersøkjing hos 1009 kommunistar. Aksjonen kasta lite av seg som aksjon mot det svenske kommunistpartiet, men heime hos tapetseraren Theodor William Jonsén i Ängby utafor Stockholm trefte politiet tilfeldig på nordmannen Fridtjof Johannesen. Han viste seg å ha nordiske reisekort på to namn til, og etter tre dagars arrest oppga han rette navnet sitt: Martin Rasmussen Hjelmen. Han var den einaste som vart sitjande fengsla etter storrazziaen. Den 20. januar 1941 vart han utlevert til norsk politi på Kornsjö og dagen etter vart han plassert i fengslet i Åkebergveien i Oslo. Han vart henta av Gestapo neste dag og så sendt til Hamburg.

Alle desse opplysningane er henta frå Lars Borgersrud si doktoravhandling om Wollweber-organisasjonen i Norge. I Riksarkivet har han saman med andre dokument om «Den interskandinaviske bolsjevikbanden» funni eit papirark datert 22.1.41: «Martin Rasmussen Hjelmen. Løslatt fra fengselet, blir hentet av tysk sikkerhetspoliti, – meddeler Dybhavn»: Under denne teksten hadde ein betjent føyd til: «Angj. hentet av det tyske sikkerhetspoliti klokka 17.»

Gestaposjefen sjøl, Reinhard Heydrich, var svært fornøgd med at det internasjonale politisamarbeidet som kom i gang på 30-talet, fortsette upåverka av krigen. I eit brev til utanriksminister Ribbentropp 8. august 1941 skriv Heydrich mellom anna at «ved hjelp av det omfattende materiale som det svenske politi har oversendt til det tyske sikkerhetspoliti, er det blitt mulig såvel å arrestere og overføre den norske sabotasjelederen Hjelmen i hendene på Gestapo, . . .»

Etter langvarig tortur vart Hjelmen dømt til døden. Han vart halshogd i Brandenburg 30. mai 1944.

Norske, hemmelege tenester under 2. verdskrig

Men korleis arbeidde så dei hemmelege norske tenestene under krigen, dvs. dei som sto under kommando av London-regjeringa? Gjorde dei sitt til å samle alle krefter til kamp mot nazi-Tyskland, eller var det ein annan, indre fiende som til dels hadde høgare prioritet?

Asbjørn «Osvald» Sunde overtok leiinga av den norske avdelinga av Wollwebers organisasjon etter at Hjelmen vart arrestert. Året etter Hjelmen vart utlevert til Tyskland sprengte «Osvald-gruppa» Statspolitiet sitt hovudkvarter i Henrik Ibsensgate i Oslo og drap ein av dei mest forhatte torturistane der. Heimefrontleiinga sende da straks brev til Londonregjeringa og kravde tiltak for å få slutt på slike aksjonar. Statsminister Nygårdsvold følgte opp med to tiltak. For det eine fordømte han aksjonen i ein tale over London Radio. For det andre innleidde Londonregjeringa eit samarbeid med C-byrån i den svenske Försvarstaben om registrering av alle kommunistar blant norske flyktningar som kom til Sverige. Svensk politi sørga både for tett overvaking av kommunistane så lenge dei var i Sverige og for at kommunistlistene vart sende til Berlin. Hitler fekk dermed mulighet til å følgje opp det mellomstatlege politisamarbeidet mot kommunistisk sabotasje som vart innleid på 30-talet.

Etter krigen reiste NKP krav om at norske myndigheter skulle krevje erstatning frå Sverige til Martin Hjelmens etterlatne. Den norske regjeringa reiste eit slikt krav, men Lars Borgersrud dokumenterer at fungerande utanriksminister Einar Gerhardsen i august 1947 sende ein hemmeleg instruks til den norske legasjonen i Stockholm om «å handtere saken ‘mest mulig i stillhet’ fordi saken ‘har vakt oppsikt i visse kretser i Norge’». Dette var eit halvt år før same Gerhardsen heldt den berykta Kråkerøy-talen der han starta ei landsomfattande heksejakt på kommunistar.

Det ville nok svekka folks tiltru til den norske Londonregjeringa om det hadde vorti kjend at Nygårdsvold & co hadde sett i gang ei kommunistregistrering som førte til at namna på alle dei Sverige-flyktningane som fekk kommuniststempel, vart sendt til Berlin. Etter krigen var kommunistarkivet frå Sverige ein del av startkapitalen til dei nye hemmelege tenestene som Gerhardsen-regjeringa bygde opp.

Dette kan tene som bakgrunn både for noen ord om det dei hemmelege tenestene har drivi med dei siste tiåra og for diskusjonen om det dei driv på med i dag, etter at Danielsen-utvalet har lansert sine idear for å modernisere Overvakingspolitiet.

POT-tenestemenn på landsmøte i NGS

Eit tilfeldig sitat frå Bergh/Eriksen kan gi ein liten peikepinn: «Politiet i Trondheim skaffet seg flere informanter i studentmiljøene i byen og POT-ansatte her var ofte selv til stede på åpne møter, blant anna i Studentersamfunnet. Overvåkingspolitiet kunne dermed kartlegge ml-virksomheten og enkeltpersoner i Trøndelagsområdet med et tilsynelatende vellykket resultat. Overvåkingspolitiet fulgte på 1970-tallet også den politiske radikaliseringen i Norsk Studentunion, Landslaget for norske Lærerstudenter, Norges Gymnasiastsamband og Yrkesskoleelevene og lærlingenes interesseorganisasjon. NGS-landsmøtene i 1973 og 1976 ble overvåket, og polititjenestemennene forsøkte å blinke ut deltakere etter politisk oppfatning på lister de på forhånd hadde skaffet seg. Generelt ble det drevet en meget detaljert og omhyggelig registrering av ml-ere i utdannelsessystemet, særlig i første halvdel av 1970-tallet. (…) Overvåkingspolitiets interesse for ml-dominert virksomhet favnet vidt. Det hadde sammenheng med, som en tjenestemann uttrykte det at ‘AKP og Rød Ungdom har etterhvert opprettet en rekke komiteer til aksjon mot litt av hvert’. Disse framstilles riktignok som tverrpolitiske, ‘men det er ikke vanskelig å se at ml-erne har en finger med i slike aksjoner’. (Det siste er eit sitat frå politifullmektig Asmund Seiersten i eit notat til politimeisteren i Florø. E.F.s merknad.) (…) Et eksempel på hvor langt POTs interesser kunne gå, er registreringen av ml-aktivister i borettslag i Oslo og Asker.» Men, skriv Bergh/Eriksen: «Langt mer ressurser brukte overvåkningspolitiet på å kartlegge ml-ernes internasjonale solidaritetsarbeid. Det gjaldt arbeidet i organisasjoner som Antiimperialistisk komite for den 3. verden, FNL-gruppene, Den norske solidaritetskomite for Vietnam, Chileaksjonen og Norge ut av NATO. POT forsøkte i noen grad å identifisere solidaritetsorganisasjonenes lokale kontakter.»

Overvakingssjefen godtok innbrot og lommetjueri

Overvakingspolitiet har gjort innbrot, slik som hos FNL-gruppene i Trondheim på 70-talet, dei har drivi med romavlytting og telefonavlytting, dei har utført arbeid på oppdrag for israelske Mossad i strid med norsk lov, osv., osv. La oss berre ta med eit par av Bergh/Eriksen sine anonymiserte eksempel på kriminell handlemåte. Ein politiinfiltratør var på sommarleir i Trøndelag på 1970-talet: «Vedkommende, eller politifolk som denne slapp inn etter at kontrollsystemet var blitt sjaltet ut om natten, foretok bl.a. ‘innbrudd’ på leirkontorer. Vesker og dokumentmapper ble åpnet og undersøkt. Politiet skaffet seg på denne måten kopier av ml-materiale, flere navnelister over medlemmer og de personlige notatene til den lokale ml-lederen. Overvåkingssjefen ble holdt informert om de spesielle arbeidsmetodene som ble benyttet av overvåkingspolitiet i Trondheim.»(2) Det får klare seg med eitt eksempel til: «Da Tramteatret i 1977 gjestet Trondheim, skaffet Overvåkingspolitiet seg, uvisst på hvilken måte, en av de kvinnelige skuespillernes notater, telefonliste og 7. sans.»(3)

Interneringslister før og no

Eitt anna saksområde er interneringslistene. Det er planene for kven som skal arresterast utan lov og dom i tilfelle ein krise- eller beredskapssituasjon. Fram til utpå 70-talet laga POT særskilde A- og B-lister over personar som skulle internerast. Det var tidkrevjande arbeid, og listeføringa var alltid litt på etterskott. Systemet i Norge vart endra sist på 70-talet og først på 90-talet.

La oss igjen sjå kva POTs eigne biografar skriv: «Omleggingen av interneringssystemet i 1978 hadde først og fremst en praktisk begrunnelse. Sist på 70-tallet kunne overvåkingssjefen konstatere at antallet overvåkingssaker (dvs. personar som vart konstant overvaka, E.F.s merknad) nærmer seg oppgavene over listeførte A og B-personer. Videre mente han at dersom det var opprettet en overvåkingssak på en person, ville det i en beredskapssituasjon med meget få unntak foreligge vilkår for pågripelse og forvaring. Følgelig så man muligheten for et ‘columbi egg’. Overvåkingssakene kunne rett og slett legges til grunn for internering. (…) Med dette grepet slapp overvåkingstjenesten alt arbeidet med en særskilt liste, blant anna veiing av A- og B-kandidater og regelmessig ajourføring og sanering».

Noverande nestsjef i POT, Per Gammelgård, har fortald til Bergh/Eriksen at det i 1978/79 var 350 norske borgarar som skulle pågripast i tillegg til 100 utlendingar.

Justisminister Cappelen ville internere 40 ml-arar

«Når omlag 40 ml-ledere var plassert på interneringslister i 1980, dvs. omlag 20 prosent av det totale antallet som skulle pågripes, var det selvsagt et uttrykk for at overvåkings- og sikkerhetstjenesten så ml-virksomheten som en potensiell trussel i en krigssituasjon. Også justisminister Andreas Cappelen ble orientert om dette forholdet og må ha godkjent at det av sikkerhetsmessige grunner var nødvendig å internere en rekke ml-ere. Hvorvidt dette var en realistisk trusellvurdering tatt i betraktning ml-bevegelsens sterkt antisovjetiske innstilling, er et helt annet spørsmål og høyst tvilsomt».(4)

Men sjøl om dette var aldri så tvilsamt, så hadde justisministeren altså godtatt at 40 tillitsvalde i AKP og RV skulle fengslast på ubestemt tid – utan lov og dom, omtrent sju-åtte år etter at AKP vart stifta og RV stillte til val for første gong. Fleire av dei som stod på interneringslistene, brukte mykje av den politiske arbeidskrafta si i 1980 til å dra i gang arbeidet i den nystifta Afghanistankomiteen.

Fagleg strid om interneringslistene

Interneringssystemet har vori og er omstridd i POT, på eit reint fagleg grunnlag. Bergh/Eriksen røper at det mot slutten av 1980-talet var usemje om korleis ein skulle sikre at dei rette folka vart internert: «Helge Claussen, leder for overvåkingstjenesten i Nord-Norge gav uttrykk for at i en krisesituasjon burde egentlig en rekke personer i observasjonsarkivet pågripes før en del av overvåkingsobjektene. Flere alternative ordninger ble drøftet internt.»(5) Men det er vanskeleg å leggje om til eit nytt system: «På et inspektørmøte høsten 1988 endte man imidlertid opp med å fastholde at overvåkingssakene fortsatt skulle danne grunnlaget for beredskapstiltaket».

Kva er så status i dag? Det vi kan lese hos Berg / Eriksen, er at det var overvakingssjef Grøndahl som i 1992 gjennomførte enda ei modernisering. Han «avskaffet systemet med internering av forhåndsbestemte personer (…) Istedet grep overvåkingstjenesten til en ad hoc-betont løsning: Den aktuelle krise- eller krigssituasjon skulle danne grunnlaget for hvor mange og hvilke grupper som skulle bli gjenstand for forvaring. Interneringsfullmakten lå fast, men ingen bestemt person var altså forhåndsuttatt.»(6)

Det viser at POT er i stand til å kvitte seg med gamle metoder og utvikle nye, utan å tape målet av syne. Viss nokon av oss blir fengsla utan lov og dom i det regjeringa kallar ein krise- eller beredskapssituasjon, kan vi trøyste oss med at det er ei ad hoc-løysing som Jan Grøndahl tenkte ut da han var overvakingssjef. Grøndahl er i dag politimeister på Hamar. (Litt av det lovstridige avlyttingssamarbeidet hans med Telenor i 1994 er dokumentert i boka «Livet bak murene«, sidene 60 -69. RV-kontoret har enda nokre bøker igjen.)

Det nyaste eksemplet med romavlytting som Bergh og Eriksen nemner, er eit kurdarmøte arrangert av AKP i 1980. Det var det året generalane i Tyrkia gjorde statskupp, men Bergh/Eriksen opplyser ikkje om det var før eller etter militærkuppet.

Fotnoter

(1)-Bergh og Eriksen, 1998, bind 2, side 238

(2)- Bergh og Eriksen, 1998, bind 2, side 246

(3)- Bergh og Eriksen, 1998, bind 2, side 247

(4)- Bergh og Eriksen, 1998, bind 2, side 222

(5)- Bergh og Eriksen, 1998, bind 2, side 502

(6)- Bergh og Eriksen, 1998, bind 2, side 502

---

 

 

---

Borgerskapet gjør svært mye for at bestemte sett med ideer skal bli arbeiderklassens og folkets, slik at de holder seg sjøl nede. Skolen og mediene er viktige redskaper for borgerskapet, som de eier og bruker. Redskapene brukes også til å bekjempe ideer som er farlige for borgerskapet, det jeg kaller «farlige ideer».

Arbeiderklassens makt ligger i deres evne til å organisere seg – nettopp for å få fram det de mener i tale og handling, sine egne «ytringer». Derfor forsøker borgerskapet å hindre eller vanskeliggjøre arbeiderklassens organisasjons- og ytringsfrihet. Borgerskapets snakk om at menneskerettighetene er allmennmenneskelige og ukrenkelige, er hykleri. Rettigheter har et klasseinnhold som det er viktig å avsløre.

Jeg skal snart komme inn på de farlige ideene. Men la meg først ta en tur innom menneskerettighetene som ytrings- og organisasjonsfriheten er en del av. Hva er klasseinnholdet?

Vi lever i et klassesamfunn. Derfor definerer borgerskapet, kapitalen, makta, overklassen, hva som er menneskets rettigheter, eller rettere sagt, hvilke rettigheter som gjelder for hvem. Det er ingen rettigheter som gjelder for alle i virkelighetens verden. Det er først og fremst overklassens rett til å eie kapital, naturressursene, finansinstitusjonene, kommunikasjonssystemene og fabrikkene, som er den aller mest grunnleggende retten. Mens retten til å være mett ikke finnes.

Overklassen verden over er så opptatt av å sikre sin egen ytringsfrihet, at de sørger for at det må store penger til for å bruke den på en måte at den betyr noe, – i masseomfang. Det handler om hvem som eier mediene. Overklassen sørger dessuten alltid for å ha sterke militære og økonomiske organisasjoner, nasjonalt og internasjonalt, som tjener deres interesser. Mens de i mange land sørger for å få forfulgt, fengsla eller drept fattigfolk som forsøker å organisere seg til kamp for et bedre liv, som å få jord. USA har full frihet til å sende fly over havet og bombe folk i Sudan og Afghanistan, for å bekjempe angivelige terrorister, noe den norske utenriksministeren synes er helt på sin plass. Hvem som skal leve og hvem som skal dø, det bestemmer imperialismen, – en tankegang som den norske imperialistiske staten er fullt ut inneforstått med fordi den er en imperialiststat sjøl.

Borgerskapet hykler

Den internasjonale overklassens snakk om «menneskeretter» og «frihet» til å organisere og ytre seg, er hult og hyklersk. De er mot at slike rettigheter skal gjelde for folkene i verden. Det viser deres handlinger. I land etter land bryr deg seg heller ikke om å innlemme kvinner i begrepet «menneske». Kvinner slåss for retten til å være menneske for å kunne bruke «Erklæringa om menneskerettighetene» som våpen i en kamp. UNICEF sa i 1997 at 60 millioner kvinner som skulle vært i live i verden, er «forsvunnet» på grunn av kvinnediskriminering. Noen aborteres bort mens de ennå er fostre fordi foreldrene oppdager at de vil bli jentebarn, andre blir drept som barn, andre dør av forsømmelse og mishandling i barndommen. Det er fordi de er kvinner. Dagsavisen skreiv 7. april 1998: 1600 kvinner dør i mødredød i verden, hvert døgn, noe som tilsvarer seks fulle jumbojet som styrter. Dødbringende fattigdom! Er det dette som menes med at «kapitalismen har vist sin overlegenhet over sosialismen»?

Asgeir Bell sammenfatter Erklæringa om menneskeretter slik: «Erklæringa har inspirert og samlet motstand mot overgrep i et utall stater der ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og elementære krav til rettergang er blitt trampa på. Men når menneskerettighetene blir honnørord i imperialismens retorikk og diplomatiske offensiver, da blir vi minnet om svakheten i selve erklæringa, nemlig at den ikke er historisk og ikke tar stilling mot den verdensomspennende og dødbringende overklassen». (Røde Fane nr 2/98)

Erklæringa kan brukes for å organisere kamp mot undertrykking, slik altså kvinner i mange land gjør. Amnesty Internasjonal støtter seg på den når de setter søkelyset på enkeltpersoner som blir forfulgt for å si meninga si eller for å organisere opposisjon mot makta i sitt land.

Kapitalisme betyr ufrihet

Jeg tror at mange radikale har en følelse av at det er de borgerlige som er mest opptatt av demokratiske rettigheter og den slags. Det er heldigvis slik at også borgerlige demokrater går på barrikadene når journalister blir forfulgt og drept. Det er veldig bra. Men dette må ikke forveksles med hva borgerskapet, kapitalistiske land, imperialismen, driver med. For disse er folkets rettigheter et taktisk spørsmål. Når det kommer til det harde, som i juntaens Chile eller i dagens Tyrkia, drepes dem som snakker mot makta. I tusenvis. Kapitalismen har lenge forsøkt å framstille navnet sitt som synonymt med frihet. Og sosialisme med terror og ufrihet. Men kapitalismen som system har utbytting og undertrykking som sjølve drivkrafta si, mens kommunismen har størst mulig frihet som mål, uten at det går på bekostning av andre. At også revolusjonære mennesker har begått forbrytelser i sosialismens navn, rokker ikke ved dette.

FOLKET HAR BARE SEG SJØL

Borgerskapet har makta fordi de har kapitalen. Folket har sin egen organisering. Det vet borgerskapet. Det er derfor det er om å gjøre for dem å hindre og begrense innflytelsen til folkets organisasjoner. For når folk kommer sammen og ytrer seg, når de snakker om sine felles erfaringer og sin vilje til å skape et bedre liv for seg sjøl, og når de organiserer seg for å slåss for tre øre mer i lønn eller for en ny fordeling av jorda, når de gjør alt dette, er de sjølsagt en virkelig trussel. Folk blir drept for å snakke. For når disse «rettene», som ikke sitter fast på mennesket som hår og øyne, brukes til å true makta, kommer maktas våpen ubønnhørlig: Overvåking og forfølgelse, yrkesforbud, fengsling, politi og soldater. Borgerskapets diktatur blir synlig for alle. I Norge viste Lund-rapporten klasseinnholdet i begrepene ytrings- og organisasjonsfrihet. De uttrykker ikke et sett av «ukrenkelige verdier», «rettigheter som er allmennmenneskelige og hevet over klassene» osv. I stedet er det slik at noen har makt til å bruke dem sjøl og hindre andre i å gjøre det samme. Mens vi må delta i kampen for at ytrings- og organisasjonsfriheten skal gjelde også for underklassen, de venstreorienterte, fagforeningsfolk, fattigfolk og kvinnene.

Hvorfor gjør ikke folk opprør?

Det er egentlig et feil spørsmål, for i mange land i den tredje verden gjør folk virkelig opprør. Politisk framskredne folkemasser organiserer seg og fører kamp mot utbytting og diktatur i årevis, sjøl om de også blir trampa ned. Men de fleste stedene i verden er folk passive, tross de mest forferdelige levekår. Arbeiderklassen i Europa gjør heller ikke opprør. Borgerskapet setter svært mye inn på å lære folket å holde seg sjøl nede ved hjelp av bestemte ideer eller tenkemåter eller forklaringsmodeller. Derfor foregår den revolusjonære kampen i Norge i dag ikke med våpen, men med papir! Altså ord! En ideologisk kamp.

Det er en del ideer som borgerskapet mener er farlige for dem sjøl. Det kan virke søkt eller pompøst å kalle dem «farlige ideer». Men borgerskapet tar dem alvorlig! Disse ideene forsøker de å bekjempe, få vekk, undertrykke. De har et stort apparat for å fremme andre. De bruker svært mange penger og folk på dette. På sommerleiren var den en som sa: «Borgerskapet styrer ikke med maskingeværer, men med ideer!»

HVA ER DE FARLIGE YTRINGENE I NORGE NÅ?

Hvilke er de farlige ytringene som borgerskapet forsøker å bekjempe? Det skulle jeg ønske at vi fikk en diskusjon om. Hva mener du? På Rød front sommerleir i Sandefjord i 1998 diskuterte vi det.

Farlig ide: Sjølråderett er bra

Ideen om alle nasjoners rett til å bestemme over sin egen framtid, nasjonal sjølråderett, er en svært farlig ide for imperialismen. Den blir derfor også svært aktivt og intenst bekjempa. Kapitalistenes behov for EU og EØS, redskaper for kapitalens frie flyt, trenger minst av alt at ideen om sjølråderetten er sterk hos folkene. MAI-avtalen er et nytt tilskudd på stammen. MAI gir rettigheter til dem som vil investere, og tar vekk rettigheter som regjeringene har hatt. Det er helt utrolig, men MAI gir de som investerer i et land, rett til å sette seg over de lovene som finnes i landet, som for eksempel omhandler miljø og regler i arbeidslivet.

Nasjonal sjølråderett og imperialisme er som ild og vann. Derfor blir samepolitiske samer kalt sameekstremister og sameseparatister av myndighetenes etterretning, og de blir overvåka. Derfor blir kurdere og palestinere i Norge overvåka som en viktig del av statens fiendebilde. For perspektivet på disse folkenes kamp er frigjøring fra imperialismens utbytting.

Derfor blir de som forsvarer sjølråderetten, som EU-motstanderne, forsøkt knytta til den mest forakta ideologien i norsk historie, nemlig nazismen. EU-motstandere er angivelig reaksjonære nasjonalister. Anne Enger Lahnsteins navn ble under EU-kampen uttalt Laaanstain på tysk vis av enkelte urbane AUFere som med stolthet gikk imperialismens ærend.

Farlig ide: Gjør fagforeningene til kamporganisasjoner!

Overklassen har sikra makta si ved at den er knytta til eiendom, voldsapparat og stat. Arbeiderklassen har makta si knytta til organisasjon. Fagforeningene er de viktigste masseorganisjonene til arbeiderklassen. De blir trua fra to fronter: Fra borgerskapets angrep utenfra. Og fra borgerskapets angrep innenfra. Utenfra kommer angrepet som resultat av borgerskapets behov for omstillinger uten for mange hindringer. Det skal bli vanskeligere å lage fagforeninger og tariffavtaler.

Angrepa på fagforeningene innenfra er klassesamarbeidet som de sosialdemokratiske lederne har solgt seg til gjennom sammensmeltinga av stat, LO-ledelse og AP-ledelse. Ingen kan vente annet av LO-toppen enn at den hindrer kamp. I tillegg er det vanlig med en borgerlig og undertrykkende organisasjonskultur. Borgerlige ledere mener om seg sjøl at de kan alt. De er eksperter og må bestemme. Medlemmene skal betale kontingent og «bække opp sine ledere» som de sier. Medlemsdemokratiet og aktiviteten er ikke så viktig. Samtidig er det en realitet at du som tillitsvalgt, sjøl på ganske lokalt nivå, må ha stor kunnskap om et omfattende avtaleverk, lover og personalsaker. Dette tar det tid å lære, den tillitsvalgte blir flink og dyktig og nærmest uerstattelig, – og avstanden til medlemmenes kunnskap øker. Medlemmene venner seg til at «ledelsen ordner alt», og mange synes det er helt fint.

Dette er en vanskelig sak å jobbe med, men fryktelig viktig. Den peker framover. Når en driver med endringsarbeid i fagforeninga, for å forsøke å få til at medlemmene har mer makt, er det lett å se paralleller til diskusjonen om sosialismen. Det er med erfaringene fra kapitalismen at sosialismen blir bygd, så det er helt relevant å trekke inn parallellen. Spørsmålet er for lengst stilt: «Kan kokkepikene styre staten?»

Farlig ide: Samfunnet er menneskeskapt

Folk skal tro at klassesamfunn er naturlig, at de som bestemmer nok kan være dumme, men at de egentlig har mest greie på tingene, at kapitalister kan være egoistiske og tenke for mye på profitt, men det er tross alt de som har muligheten til å investere og sette i gang ting og lage arbeidsplasser. Mot denne alminnelige meningen kommer den undertrykte kunnskapen om at samfunnet er menneskeskapt, at kapitalismen derfor kan fjernes av mennesker, at det ikke er nødvendig med kapitalister i det hele tatt, at det ikke er nødvendig med klassesamfunn over hodet.

Denne farlige ideen er så undertrykt at det er nesten umulig å tenke seg at det går an å erstatte den barbariske kapitalismen med kommunisme, det strider til de grader mot alt vi har lært! Det er nesten som da alle trodde at jorda var flat, og så kom det førti stykker som mente at rund nok var mulig! Derfor holder vi studiesirkler med tre og fem og sju deltakere og studerer og diskuterer akkurat dette. Det er bra. Mer av det. For det er vanskelig å forstå. Men det går smått. Vi revolusjonære må bli flinkere til å argumentere i større målestokk for at det er mulig å avskaffe kapitalismen og lage et klasseløst samfunn!

Farlig ide: Mennesket er ikke født egoistisk!

I diskusjoner i klasserom, i skolegårder og på møter, høres ofte påstanden: «Det nytter ikke å dele, folk er egoistiske». «Det nytter ikke å tenke på et klasseløst samfunn, noen vil alltid herske over andre». «Det ligger i mennesket». «Enhver er seg sjøl nærmest». Denne kristne propagandaen om det grunnleggende onde mennesket, blir effektivt brukt av borgerskapets ideoligiprodusenter.

Men det er ganske vanlig rundt omkring i verden at fattigfolk går sammen og organiserer praktiske ordninger i slumområder, skaffer elektrisk strøm, organiserer dyrking av jord, transport og skoler, fordi myndighetene ikke gjør det, eller i kamp mot myndighetene. Eller lager frigjøringshærer der menn og kvinner organiserer, arbeider, forsaker og kjemper i årevis, ikke for å bli rike sjøl, men for å skape forutsetninger for et bedre liv for alle. Eller tenk på lokalsamfunnet der du bor: Der er det hundrevis (tusenvis) av folk som driver arbeid i organisasjoner eller privat, gratis og mye, fordi de synes det er viktig. Problemet er ikke at folk ikke vil ofre og yte. Problemet er at kapitalismen hindrer folk i å få bruke seg! Det gjelder alle slags folk: Barn, ungdom, voksne og gamle. Tenk hvilke menneskelige ressurser et sosialistisk samfunn kan frigjøre! Og de er de viktigste ressursene. Det er ikke egoismen som er folkets problem. Det er undertrykkinga og utbyttinga som er problemet.

Farlig ide: Kvinner kan alt, kvinner har ei historie

Ideen om at kvinner kan alt, blir motarbeida. Hele kvinnehistoria er ei ikke-historie. På samme måte som det arbeidende folkets historie skal være usynlig. For når kvinnene og arbeiderne og alle andre fattigfolk får lære den sanne historia om arbeidet, om oppfinnelsene, om samfunnene som er laget, så lærer de om sin egen store betydning. Det gir stolthet. Men stolthet hos folket er farlig for overklassen. Overklassen vil at alle skal lære at det er de som skaper historia, og at vanlige folk ikke passer til annet enn å være slaver i en eller annen forstand. Denne læren er med på at kvinnene og resten av arbeiderklassen holder seg sjøl nede. Uten sjøltillit, ingen kamp. Viktig jobb: Få fram kvinnenes og resten av underklassens historie!

Farlig ide: Nei til religionstvang!

Kravet om religionsfrihet blir motarbeida. Nå har staten for eksempel lagt ned det alternative livssynsfaget i grunnskolen, slik at alle tvinges til å ha kristendomsundervisning. Kristne skoler synes de er fint, også AP-ledelsen synes det, men muslimske skoler synes de er noe helt annet og forferdelig. Dette er for at borgerskapet vil ha sterkere kontroll over tenkninga til folk. Og de snakker om «menneskerettigheter»! Til å spy av.

Men religion er skadelig. Trua på en høyere makt som styrer, gud, gjør det lettere å tru på andre høyere makter, som Jens Stoltenberg. Mens kunnskap om at samfunnet og historia er et resultat av klassekamp og menneskenes arbeid, gir visshet om at samfunnet kan endres bestandig – av mennesker.

Farlig ide: Parlamentarismen er lureri

Arbeiderklassen kan stemme, men ikke bestemme. Makta sitter andre steder enn på stortinget og i kommunestyrene. Men arbeiderklassens opprør og revolusjonsvilje skal over hele verden styres inn i organiserte baner som borgerskapet kontrollerer. (Nettopp fordi revolusjonære vet dette, stiller revolusjonære opp i parlamentariske valg når de er sterke nok til det. Stikkord: Avsløre hvor makta egentlig sitter, fremme folks krav, bli kjent med mange, øke egen kunnskap om lokalsamfunnet, se på dem som bor i kommunen som en stor masseorganisasjon).

Det er så om å gjøre for overklassen å fremme parlamentarisk tankegang, at de har bestemt at innlæringa skal begynne med 6-åringene på skolen. Skoleelevene skal lære at elevrådet, det er tingen. Har du noe å klage over, ta det opp i elevrådet. Bare du argumenterer godt for deg, går saka di igjennom. Får du ikke svar på en tre-fire år, er det synd, men det er slik det er. Kanskje du ikke la fram saka så fint likevel?

Slik skal barn, nærmest sammen med morsmjælka, lære at veien å gå er «systemets vei», at veien ikke fungerer, og at det er greit, for det finnes ingen annen vei!

Farlig ide: 70-åra var bra!

Hvorfor har det vært så viktig for borgerskapet å forsøke å omdanne folks hukommelse om 70-åra? Jeg tror det er fordi 70-åra var prega av optimisme, en tro på at det gikk an å forandre ting. «Det nytter å gjøre opprør!» Det fattige vietnamesiske folket hadde vunnet over super-imperialistmakta USA, folket i Norge vant EEC-kampen (EU-kampen), det var mange streiker, antikapitalistiske holdninger i breie kretser, det var aksjoner for veier, mot riving av hus, Vømmøl og folkets kultur, mye lokal aktivitet. Jeg tror at grunnen til at så mange kaller seg med glede for «68-ere», (et begrep jeg mener er helt på trynet), er at de egentlig snakker om 70-åra og all aktiviteten! Det er betegnende at en del borgerlige folk er vanvittig opptatt av, år etter år, å få stempla alt dette folkelige, politiske, demokratiske mylderet nærmest som ml-terror, hvor det nesten antydes en slags politisk torpedovirksomhet.

Farlig ide: Kommunismen er nødvendig og mulig

Kommunismen, det klasseløse samfunnet, innebærer frigjøring av menneskets skaperkraft. Det har ingen stat, ikke klasser, ikke utbytting, ikke produksjon av varer, men bruksverdier. Folk skal skape ei nåtid og ei framtid sammen med hverandre. Endelig skal den enkeltes krefter få komme til sin rett. Mennesket skal skape muligheter for sin egen frigjøring. Kommunismen kalles «frihetens rike». Kommunismen er målet. Marx og Engels sier i Manifestet (side 70) om kommunismen: «I stedet for det gamle borgerlige samfunnet med sine klasser og klassemotsigelser trer en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling». Legg merke til at de sier «hver enkelt».

Over hele verden kjemper folk for å realisere et samfunn uten fattigdom, krig og undertrykking. Imperialismen sjøl skaper det behovet og de ideene om og om igjen. Millioner av mennesker i verden har lest «Det kommunistiske manifest» og annen marxistisk litteratur. Det finnes digre revolusjonære partier. Derfor må borgerskapet opprettholde et standhaftig mottrykk. De må spre et «kommunismen er død, og er den ikke død, så er den i hvert fall uoppnåelig, og er den ikke uoppnåelig, så er den i hvert fall grusom»-bilde. Som de har fått mange intellektuelle i Vest-Europa til å tro på.

Farlig ide: Et kommunistparti er nødvendig

DNA-ledelsen, redskapet for overklassen, har bygd makta si på støtte fra USA-imperialismen og på terror mot all opposisjon i det norske samfunnet. De har utvikla et finmaska tysternett. I dette landet går flere tusen folk omkring som er oppdratt til å være tystere for makta. Etterretninga og overvåkinga er til innvortes bruk. De visste hvor anti-Sovjet vi var! Lundkommisjonen viste nettopp at det IKKE bare var kommunister som blei forfulgt. Tvert imot, det mest slående var alle de andre! Folk som hadde uttalt seg mot høyere husleie i borettslaget, de som organiserte 8. mars-demonstrasjoner, som var aktive i fagforeninga, som var mot Nato, som deltok i aksjoner mot trafikken i ei gate. Folk som var aktive i klassekampen mot makta! Jeg regner med at bakkvinnene for «Kvinner på tvers» er grundig registrert av politiets overvåkingstjeneste (POT).

AKP ble og blir overvåka og registrert. Kommunistpartiet, og i dette tilfellet AKP, er farlig fordi det ikke bare igangsetter eller støtter den enkelte kampen, men fordi partiet har som oppgave å forene alle kamper og alle grupper i arbeiderklassen og folket og gi den felles kampen en politisk retning. Det er en virkelig trussel.

Jeg tror ingen seriøse borgere mener at AKPere har tenkt å løpe rundt med våpen sånn helt for seg sjøl og skyte rundt og lage «revolusjon» og terrorisere folk. Det de er redde for, er heller AKP og AKPernes vilje til å ikke være lydige og deres vilje til å organisere aksjoner, protester, enhetlige aksjoner. Det er lister over AKPere som skal interneres i en «krisesituasjon». Viktig krav: Vi vil vite hva kriteriene er, for å komme på den lista!

Hvilke ideer får du?

På Rød Front sommerleir førte diskusjonen om hva som var «farlige ideer» til at mange av oss fikk stor fantasi om hva som burde skrives, i hefter, i artikler, på Nettet, i Klassekampen. Hva tenker du?

Nå har jeg tenkt å kommentere to aktuelle diskusjoner i forbindelse med ytringsfriheten. Den ene handler om ytringsfrihet for nazister, og den andre om ytringsfriheten under sosialismen.

YTRINGSFRIHET FOR NAZISTER?

Når Eva i klassen sier at alle tyrkere stikker med kniv, og Tarik gråter, løses det ved å tålmodig, med fakta og ideologisk kamp, mobilisere alle elevene og Eva til å forstå at slike ideer er feilaktige. Altså, ytringsfrihet, massemobilisering, ideoligisk kamp, diskusjon, opplysningsarbeid. Evas ytring blir ikke bare et ensidig angrep på Tarik, men også en mulighet til å utnytte angrepet til noe positivt for alle.

Men når Eva deler ut løpesedler på skolen om at alle tyrkere stikker med kniv, blir hun fratatt løpesedlene av meg. Der ute i skolegården har ikke jeg muligheter til å diskutere tålmodig, drive folkeopplysning og ideologisk kamp. Så der blir Evas løpeseddel bare et ensidig angrep på Tarik. Da vil jeg at hensynet til Tariffs muligheter til å få venner, skolegang, jobb, trygghet, og ikke politiforfølgelse, og i verste fall, ikke bli skada eller drept av nazister, skal gå foran Evas frihet til å fortelle løgner om Tarik. Hun deler ikke løpesedlene ut i et vakuum, men i et samfunn der hun føyer seg inn i maktas brede elveløp. På hennes side står organisasjoner som ikke nødvendigvis sier at alle tyrkere stikker med kniv, men som aktivt fremmer holdninger om at Tarik er et problem, til dels farlig problem. Det er for eksempel Høyre, DNA-ledelsen, regjeringa, Utendingsdirektoratet, EU, deler av pressa, pluss rasistiske og nazistiske organisasjoner, hva mer vil du ha? På Tariks side – hvem er det? Her har vi ikke en situasjon med «fri meningsutveksling, ideer som brytes på like fot i et demokratisk atmosfære». Her har vi rå makt fra gigantene mot en gutt, og hvor Eva legger en stein i gigantenes vektskål.

Paragraf 135 a

Så kan noen si: Men å beskytte Tarik handler ikke om å begrense ytringsfriheten, han kan beskyttes ved å henvise til «personvern». Men handler ikke begrensningene i ytringsfriheten om å verne personer? Det er akkurat det de handler om. Se Straffelovens § 135 :

«Med bøter eller fengsel inntil 2 år straffes den som ved uttalelse eller annen meddelelse som framsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten, truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller en gruppe av personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse. Tilsvarende gjelder slike krenkelser overfor en person eller en gruppe på grunn av deres homofile legning, leveform eller orientering.

På samme måte straffes den som tilskynder eller på annen måte medvirker til en handling som nevnt i første ledd.»

Hvem skal beskyttes? Eva eller Tarik?

Samtidig er det vanskelig mange ganger å vurdere den ene og den andre sida. Det er bra, for det viser at en diskusjon om slike spørsmål alltid er viktig. Praktiseringa av rettigheter er når alt kommer til alt, et spørsmål om politisk kamp og makt. De motsatte formuleringene i Verdenserklæringen om menneskerettighetene viser det:

Artikkel 1 i sier: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter». Hvordan skal denne paragrafen brukes for å beskytte Tarik?

Artikkel 19 i samme: «Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser».

Skal Eva kunne bruke denne paragrafen til å angripe Tarik? Eller er hun forhindra fordi § 30 sier noe om premissene for alle rettighetene: «Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i erklæringen».

Og i innledninga sier Erklæringa noe om det: Frihet, rettferdighet og fred. Dette er sjølsagt mest tomt snakk, for FN har mye erfaring i å aktivt

støtte imperialismens angrep på folkene i verden under dekke av fredsprat. Men teksten kan likevel, i en diskusjon om rettigheter, vise at sjøl i denne erklæringa kan f.eks. ytringsfriheten ikke ses atskilt fra hele erklæringas mål.

Hvorfor skal ikke alle få si hva de vil?

I Norge har diskusjonen om menneskerettigheter handla mest om ytringsfrihet. Og når det gjelder ytringsfrihet, har en del radikale vært mest opptatt av at nazister skal ha ytringsfrihet: Hvorfor bare nazister? Hvis det er et prinsipielt spørsmål at ideer skal møtes med ideer, og ikke forbud, hvorfor får vi ikke et angrep på hele § 135 a? Hvorfor skal vi kreve forbud mot porno, for eksempel? Hvorfor skal ikke folk få lov til å sjikanere homofile offentlig? Jeg mener: Hvor er sammenhengen og konsekvensen av standpunktet?

SOSIALISMEN

I denne artikkelen skal jeg ikke ta opp erfaringene og diskusjonene om hvordan sosialismen kan og ikke kan utvikles til kommunismen. Jeg skal bare nevne noen problemstillinger i sammenheng med frihet.

Sosialismen er veien fra kapitalismen til kommunismen. Kapitalismen avløses av sosialismen når arbeiderklassen og folket tar makta gjennom en revolusjonær omveltning, en revolusjon. Under sosialismen er det klasser, stat og partier. Utfordringa er å utvikle sosialismen i riktig retning, nemlig i retning kommunismen, det klasseløse samfunnet.

Frihet for å skape kommunisme

Mars og Engels sier dette i Manifestet: » … første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet oppkaster seg til herskende klasse, kjemper igjennom demokratiet.

Proletariatet vil benytte sitt politiske herredømme til gradvis på fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs det som herskende klasse organiserte proletariatet, og så raskt som mulig øke produktivkreftene.» (Det kommunistiske manifestet, Røde Fane 1998, s.68)

Det kan ikke bli kommunisme uten en veldig bevegelse under sosialismen. Sosialismen åpner for store muligheter for åpenhet og demokrati. Men det er også betingelsen for å komme ut av sosialismen og videre til kommunismen! Jeg mener at hovedlinja må være: Mest mulig demokrati, frihet, skriving, snakking, diskusjoner, liv og røre, lokal organisering, myldring.

Problemet blir at vi sitter fast i de gamle måtene å gjøre tingene på, at vi vil ha for dårlig fantasi til å se alle mulighetene. Måla for samfunnet må diskuteres for at de skal stemme med det mulige og hva folk er villige til å gjøre, folk må få lede og delta i prosesser som gjør at de er motiverte og får skapende ideer og har det fint. Det blir vanskelig å få til. For ikke å snakke om: Hvis den første generasjonen er motiverte fordi de var med på den revolusjonære bevegelsen som styrta kapitalismen: Hva med neste generasjon? Hva vil de? Mange vanskelige spørsmål. Men jeg er helt sikker på at ingen av dem kan løses uten en kamp om ideer, og for å få til det, må det være trygt å mene noe. Og skal et folk stille seg et så høyt mål som å skape et kommunistisk samfunn, må de ha stor sjøltillit!

De nye sosialistiske samfunnene i Sovjet og Kina tok folk på alvor. De organiserte folk til å delta i styring, ga dem utdanning, ga tillit gjennom å stille svære oppgaver. Men når (etter hvert) overklassen ikke lenger ville utvikle sosialismen, men tvert imot utvikle kapitalisme, lukka de dørene for folkets deltakelse. Da ble folket bare plunder og heft. Det kjenner jo VI til, med våre erfaringer fra kapitalismen.

Masseorganisasjoner er nødvendig

Hilda Scott forteller fra Tsjekkoslovakia etter krigen at det fantes en kvinneorganisasjon som var en masseorganisasjon. Så kom den offisielle analysa: Når arbeiderklassen var kommet til makta (det var slik det ble sagt), var automatisk kvinnene kommet til makta, så det trengtes ikke noen kvinneorganisasjon på grunnplanet. Organisasjonen ble lagt ned, og det ble oppretta kommunale utvalg som skulle gi råd. Så ble også disse lagt ned, og det ble oppretta et rådgivende likestillingsutvalg på statlig plan. Kvinnene hadde altså ikke noe sted å organisere seg. Deres våpen var vekk.

Det som skjedde i Øst-Europa for en 10 år sida og framover er et godt eksempel på hva som kan skje når folk ikke er organisert. Sosiale rettigheter ble på område etter område feid til side, og arbeidsfolk ble fort mye fattigere. Alle leser i avisene om hvordan folk ikke får lønn i flere år! Et stort spørsmål er: Hadde overklassen kunnet herje så voldsomt dersom arbeiderklassen hadde vært organisert i aktive fagforeninger eller andre masseorganisasjoner?

Under sosialismen må det skje en kraftig utvidelse av organisasjonslivet. Barn, gamle, folk i boligområdene i byene, i kommunene, på bygdene, – det må myldre. Det er nødvendig å ta på alvor at folk vil ha både motstridende og felles interesser, og at motsigelsene må løses gjennom diskusjon.

Materielle forutsetninger

Hilda Scott beskriver at kvinnene hadde mye å slåss for, som retten til å fortsette i alle slags jobber da krigen var over, og kampen for å prioritere høyere den produksjonen i samfunnet som hadde mest å si for å lette kvinners slitsomme og lange hverdag. Kvinnene (som mennene) hadde lange arbeidsdager, kvinnene hadde husarbeidet og familieorganiseringa i tillegg, og de hadde ansvaret for handlinga som betydde å stå lenge i køer hver dag.

Hvor skulle disse kvinnene ta tid fra, til å «styre staten», lese papirer og gå på møter? Umulig. Derfor et det en forutsetning for å delta i styring, at skillet mellom de styrende og de styrte systematisk blir utviska – også når det gjelder tid! To timers nødvendig arbeidstid om dagen er i meste laget.

Familien

Tiltak for å gradvis oppløse familieorganiseringa slik vi kjenner den i dag, vil fremme friheten til individene, slik at ethvert menneske får et sjølstendig forhold til samfunnet. Dette har jeg ikke plass til å argumentere for her, men henviser til Røde Faneheftet «Feministisk sosialisme» av Kjersti Ericsson.

Informasjon

Vil nettet gjøre det lettere å praktisere demokrati i et sosialistisk Norge?

For demokrati handler ikke minst om å ha tilgang på den informasjonen en trenger. Det blir mye vanskeligere eller umulig å hindre at folk får den informasjonen de vil ha, ikke bare i Norge, men i hele verden.

Vitenskap

En sosialistisk stat må være på vakt mot å karakterisere vitenskapelig arbeid som den ikke liker, som reaksjonær og lite ønskelig. Det er nok av eksempler fra historia, også fra sosialistiske land, at politiske standpunkter har bestemt over hva som har vært vitenskap. Sånn er det vel hele tida. Slik som da presteskapet forlangte at jorda var flat og drepte dem som holdt på den runde varianten. Eller, som nå, når kritiske (mot kapitalen) vitenskapsfolk blir innesperra, når de mister forskerjobber og bevilgninger, når det blir drevet kampanjer mot dem. Eller når Darwins utviklingslære er forbudt i skolen i flere stater i USA. Derfor har det stadig vært kamp for ytringsfrihet innafor vitenskapen.

Partiet i opposisjon

Kommunistpartiet må være i opposisjon også under sosialismen. Det må være en drivkraft for det langsiktige målet. Den sosialistiske staten vil være konservativ i forhold til å kunne legge til rette for oppløsninga av institusjonene og bryte ned arbeidsdelinga i samfunnet. Det er en sak som har vært lite diskutert i den revolusjonære bevegelsen i Norge: Hvis kommunistpartiet skal se de langsiktige interessene som Marx og Engels skriver om i Manifestet, og hvis det er slik at partiet derfor ikke bare må være, men faktisk også i realiteten blir i opposisjon til den sosialistiske staten, vil da partiet fortsatt bli sett på som uønska? Som et hår i suppa, eller til og med overvåka eller forfulgt? Vil et virkelig revolusjonært parti under sosialismen ha et harmonisk forhold til den sosialistiske staten? Vil kanskje forholdet være prega av både motsatte og felles interesser?

Hvis det er tilfelle, gjør det ikke saka lettere for det revolusjonære partiet, at deres medlemmer blir tillitsvalgte innafor den sosialistiske staten. Medlemmer av kommunistpartiet blir valgt til ledelser på grunn av lang erfaring, stor kunnskap og fordi folk har stor tillit til dem. Men samtidig skal de være i opposisjon til seg sjøl. Tenk på paralleller i fagforeningsarbeidet.

Kontrarevolusjon?

Ingen av oss veit hvordan situasjonen vil være i tida etter revolusjonen, hvilke og hvor sterke motkreftene er. Det kan hende folk har nok å gjøre en stund med å holde kontrarevolusjonære farlige folk unna livet. Dette kan vi diskutere opp og ned. Det viktigste mener jeg likevel er, at vi skal ha en tydelig holdning som ikke er til å trekke i tvil: Hovedlinja må være: Mest mulig informasjon, diskusjon, organisasjonsfrihet! Er det virkelig sånn at «folket skaper historia», så må folket få lov til å tenke og handle sjølstendig.

Derfor må en spørre: Hvilke krefter og situasjonen kan føre til at sosialismen blir redd for demokratiske prosesser? Og hva vil være «farlige ideer» under sosialismen?

Oppvurder kampen om ideologi og organisering

Vi må oppvurdere kampen for organisasjons- og ytringsfriheten og den ideologiske kampen om disse spørsmåla både under kapitalismen og under sosialismen. For arbeiderklassen handler demokratiske rettigheter om å kunne organisere seg som klasse for å ta og beholde makt som et middel til å skape en god tilværelse. Johan Petter Andresen sier: «Motsigelsen mellom de internasjonale menneskerettslige normene som bygger på borgerlige demokratiske verdier, og borgerskapets behov for å sikre kontrollen over befolkninga er en viktig sak for kommunister. Å forsvare og utvide demokratiet er avgjørende for muligheten for arbeidsfolk til å nå fram ved bruk av legale kampformer.»

Avisa Klassekampen

Borgerskapet har laget regler som sørger for at det er dem som har muligheter til å spre sine meninger, sin ideologi, sitt verdensbilde, til alle, hver dag og time. De eier mediene, skolen, institusjonene, det som kalles overbygninga. Folk gjennomskuer mye, men finner seg i mye og gjør ikke revolusjon.

I kampen om tenkninga: Hvilke redskaper har radikale, revolusjonære, opprørske mennesker og organisasjoner i dag, i Norge, for å utfordre maktas tenkning og propaganda?

For det første har vi hver og en som diskuterer med venner og arbeidskamerater. Det gjør vi. Men det stiller store krav til hver enkelts skolering, det blir ikke mye samlende og organiserende framstøt. Det samme gjelder bruken av lokalaviser.

For det andre har vi Nettet. Mer og mer organisering og informasjon går over Internett. Dette er en undervurdert mulighet i den revolusjonære bevegelsen, vi er for konservative.

For det tredje har vi Klassekampen. Nå er det Klassekampen som er mest effektiv i kampen om verdensbildet.

Hvorfor Klassekampen ble starta

Da Klassekampen ble starta, var det nettopp for å føre kamp om beskrivelsen av virkeligheten og for å organisere fram handlinger, forandring. Det var ingen aviser som støtta Vietnams folk mot USA-imperialismen. Eller som støtta PLO. På den tida var det feil å si at Norge var et klassesamfunn og at det fantes en arbeiderklasse. Sjølbestemt abort var et feil utsagn. Kampen for religionsfrihet på skolene. Kamp for elevenes demokratiske rettigheter. For å fremme de sosialistiske ideene mot kapitalismen. Avisa Klassekampen skulle være aktiv på riktig side i klassekampen.

Avisas jobb i dag

Klassekampen gjør mye mer enn å framføre meninger. Den organiserer venstresida på den måten at radikale, sjølstendige, kritiske mennesker går sammen om å støtte den, selge den, samle inn penger, verve abonnenter. Aksjekampanja våren 1998 viste fram en del av Klassekampens potensiale. Avisa kan også organisere mange tusen folk til handling ved å være talerør for aksjonskomiteer, som «Bli med på streik og møter 10. oktober i forbindelse med statsbudsjettet …»

Tilbake til meningene. Stort sett har avisa fungert organiserende og antikapitalistisk. Men ikke alltid. Også den utsettes for borgerlig påvirkning og kan til tider bli pressa til å være tilbakelent og betraktende i stedet for foroverlent og agiterende, den kan slutte å avsløre det kapitalistiske barbariet og nøye seg med overflatediskusjoner blant de mer velstående, den kan slutte å agitere for sosialisme og kommunisme og glemme å se verden fra de fattigstes perspektiv. Avisa med ansatte og venner er en organisasjon eller prosess med sine egne konflikter, motsigelser, ideologiske brytninger. Ser vi positivt på dem, er det mulig å beholde avisa som det viktigste redskapet på den rette sida.

I kampen for de farlige ideene!

 

---

Den marxistiske økonomiske vitenskapen er for dårlig utviklet til å kunne gi gode og presise svar på hvorfor det oppstår børskrakk og valutakriser, og spesielt hvordan de vil utvikle seg i den konkrete situasjonen som foreligger nå. Den kan gi noen grunnleggende innsikter som borgerlig sosialøkonomi aldri vil kunne gi, men det gjenstår mye teoretisk arbeid før vi er på høyden med utviklinga i de siste tiårene. Jeg skal antyde noe om hvilken retning jeg mener dette teoretiske arbeidet bør ta.

Men videre er det slik at så lenge marxistisk økonomi bare er hobbyen til en håndfull folk, har vi ikke kapasitet til å trenge inn i detaljene. Detaljene er avgjørende i analyse av den konkrete situasjonen. Med den korte tidsfristen jeg har fått av Røde Fane til å skrive denne artikkelen, har jeg blitt nødt til å ta detaljene på husken, og jeg håper jeg kan bli unnskyldt hvis jeg har husket feil. Uansett står jeg nå i fare for å skrive noe som vil se håpløst dumt eller gammeldags ut når det kommer på trykk, fordi situasjonen utvikler seg fra dag til dag.

Krisa i Asia

Situasjonen er: I fjor sommer utviklet det seg en valutakrise i Asia. Den avdekket at de store selskapene og bankene i Sør-Korea, Thailand, Malaysia og Indonesia ikke ville kunne betjene sine kortsiktige lån. Den manglende lønnsomheten kan komme av korrupsjon, svikt i etterspørselen fra Japan eller andre ting – jeg må innrømme at jeg veit ikke. Uansett så var denne manglende lønnsomheten skjult for ei tid gjennom at selskapene hadde god tilgang på ny kapital. Kanskje var det mistanken om at ikke alt sto så bra til som fikk utenlandske låntakere og eiere til å begynne å trekke seg ut. Valutakursene kunne ikke lenger opprettholdes, og dermed blei det straks veldig mye vanskeligere for selskapene i disse landene å betjene utenlandsgjelda si. Altså en sjølforsterkende prosess.

I gamle dager ville en slik sjølforsterkende prosess løpe videre uten inngrep fra noen myndighet. Konkursene i de første selskapene ville bringe nye selskaper i vanskeligheter, enten fordi de eide aksjer i de selskapene som nå var konkurs, eller fordi de hadde utestående fordringer på dem, eller fordi de konkursrammede hadde pleid å kjøpe varene deres, slik at de opplevde en plutselig etterspørselssvikt. Dette er første fase i en handelskrise, slik Marx og Engels skildret dem.

I vår opplyste tid vil myndighetene gripe inn i den sjølforsterkende prosessen som innleder krisa – som regel ikke for å forhindre den helt og holdent, men for å sørge for at den får et ordnet forløp. Sentralbanken i hvert enkelt land vil f.eks. kunne gi kriselån til banker som ellers ville gått konkurs. I vårt tilfelle ville ikke det vært nok. Sentralbanken i f.eks. Thailand hadde rett og slett ikke ressurser i form av utenlandsk valuta til å sikre at selskapene kunne betale den kortsiktige utenlandsgjelda si. Inn på banen kommer da det internasjonale pengefondet, IMF. Pengefondet ga nye lån i hundremilliardersklassen til de kriseramte landene. Dermed kunne de betale de første avdragene på utenlandsgjelda si i tide, slik at ikke låntakerne, de store internasjonale finansinstitusjonene, kom i vanskeligheter. Men pengefondet verken vil eller kan gjøre dette uten å stille vilkår.

Vilkårene går ut på en grunnleggende omstrukturering av produksjonen og penge- og kredittvesenet i det kriseramte landet. Målet er at næringslivet i landet snarest mulig skal bli istand til å betjene utenlandsgjelda si igjen, og dessuten betale tilbake kriselånet. Det som skal til for å oppnå det, er at virksomheter som ikke har noen mulighet til å bli lønnsomme i framtida, legges ned, og resten av næringslivet kommer under kontroll av kapitalistgrupper med tilstrekkelig resurser og evne til å omforme det til lønnsom drift. Videre må offentlig sektor i regelen reduseres drastisk, slik at skattenivået ikke truer profitten og det offentlige ikke legger beslag på den tilgjengelige lånekapitalen, og penge- og kredittvesenet må gi stabile vilkår for utenlandsk kapital. Da vil denne kapitalen etterhvert vende tilbake. Den kan da kjøpe opp profitabel virksomhet i landet til en billigere penge enn før, og vil med sine høye krav til avkastning sørge for videre framgang i omstruktureringa. Krisa er løst. Så langt er vi imidlertid ikke kommet i de kriseramte landene i Asia enda, av grunner som vi seinere skal se.

Hva enten omstruktureringa foregår i nasjonal regi eller i regi av pengefondet, er altså de gammeldagse handelskrisene erstattet av en styrt prosess. Innholdet i denne prosessen har imidlertid ikke forandret seg . Det går ut på nedlegging av ulønnsomme foretak, drastisk økt arbeidsledighet, og drastisk nedgang i levestandarden for de breie massene gjennom prisstigning på utenlandske varer i første omgang, og gjennom lønnsnedslag etterhvert som arbeidsløsheten svekker stillinga til de som er i arbeid. De asiatiske landene som blei ramma av denne styrte prosessen ifjor, har lenge hatt fascistiske former for arbeidsdisiplin og utbytting. Det er imidlertid kanskje mulig å stramme skruen enda mer, og det blir nå forsøkt. Det er ingen prinsipiell forskjell på den gammeldagse krisene og den moderne styrte prosessen. Begge har til oppgave å få opp profittraten gjennom å øke utbyttinga, og gjennom å eliminere virksomheter som bruker mer resurser på å produsere varene sine enn det som er samfunnsmessig nødvendig.

Men det ville være helt feil å si at det ikke finns noe særegent og nytt i krisa i Asia. For det første foregår den, såvidt jeg kan se, på et helt nytt grunnlag som jeg vil kalle verdensmarkedsverdier. For det andre avler den motsigelser mellom den internasjonale finanskapitalen (amerikansk og japansk) og det vi i gamle dager ville kalt kompradorborgerskapet i Sør-Korea, Indonesia osv. For det tredje utvikler den seg i samband med krisa i Russland og den store, store krisa som langsomt modnes i Japan. I den forbindelsen kan en stille spørsmålet om ikke omfanget av problemene i kapitalismen vil bli så stort at det ikke lenger er mulig å få til en styrt omstruktureringsprosess. Det er det perspektivet som gjør at artikkelen min, skrevet sjette september, kan komme til å fortone seg veldig gammeldags når bladet kommer ut. Her er det bare plass til å behandle disse sakene stikkordsmessig.

Verdensmarkedsverdier

Avkolonialiseringa (fra krigen til sekstiåra) og liberaliseringa av verdenshandelen (fra sekstiåra til i dag) har, sammen med reduserte transportkostnader, ført til at varenes verdi dannes på en annen måte enn før, og at merverdien fordeles på en annen måte enn før. Ifølge marxismen er varenes verdi bestemt ved hvor mye arbeid som trengs til å produsere dem. Men det er ikke slik at hvis jeg bruker 2 timer på å strikke en sokk, mens A/S Ullvare bruker 2 minutter, så er min sokk verdt 2 timer og Ullvares verdt 1/30 time. På markedet vil det bli fastlagt hvor mye arbeid som er samfunnsmessig nødvendig for å lage en sokk, og sjøl om mine sokker er pene, vil det nok vise seg at den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida er 2 minutter. Det sokkemarkedet vi her snakker om, var tidligere det nasjonale markedet. En sokk i Ungarn kunne ha en nasjonal vareverdi som atskilte seg fra den nasjonale vareverdien til den samme varen i Norge. Slik er det ikke lenger for de aller fleste varer. Det har dannet seg verdensmarkedsverdier. Men det er et viktig unntak: arbeidskrafta har framleis en verdi som dannes på det nasjonale arbeidsmarkedet.

Så lenge valutaforholdene er stabile og skatteforholdene i ulike land er sammenliknbare, vil derfor varene som blir solgt i alle land komme fra steder der en både holder seg på verdensmarkedsverdien med hensyn til hvor mye arbeidstid som brukes, og bruker den arbeidskrafta som har lavest verdi i verden blant alle arbeidskreftene som egner seg til slik produksjon. På dette grunnlaget danner det seg en internasjonal gjennomsnittlig profittrate, og den igjen bestemmer de internasjonale vareprisene. Dersom dette geografiske mønsteret for produksjonen fører til store ubalanser i utenriksregnskapet til enkelte land, vil valutakursene endre seg til arbeidskrafta i disse landene har fått en verdi som gir balanse i utenriksregnskapet.

Dette systemet, der valutakursene og varenes produksjonssteder endrer seg med endringene i arbeidskraftas verdi i hvert land og med de internasjonale vareverdiene, er drastisk forskjellig fra systemet i kolonitida. Begge systemene er imperialistiske, men mens profitten i kolonisystemet kunne tas ut som monopolprofitt fra koloniene, er det nå heller den gjennomsnittlige internasjonale profittraten som kan holdes høy gjennom imperialistisk utbytting. For vareprisene betyr det at varene fra «lavkostland» er relativt billigere enn før, mens varene fra «høykostland» er relativt dyrere.

I en forstand er det først nå vi får en verdenskapitalisme, sjøl om vi ennå ikke har en enhetlig arbeiderklasse i verdensmålestokk. I kolonitida blei det med rette sagt at det var umulig for et tredjeverdenland å utvikle seg langs den kapitalistiske vegen. Den var stengt av imperialistene. Når systemet endra seg, var det nettopp de landene som nå er i krise, som kunne utnytte dette først til å få til en kapitalistisk utvikling basert på beinhard fascistisk politikk overfor arbeiderklassen og åpenhet for utenlandsk kapital. Krisa i Asia er den første grunnleggende omstruktureringa i produksjonsforholdene i disse landene, og vil ha konsekvenser i resten av verden ikke bare på grunn av den uroen på finansmarkedene som det medfører, mens også fordi det endrer forholdene for produksjonen i hele verden.

Motsigelser i borgerskapet

1. september i år innførte Malaysia drastiske restriksjoner på den frie flyten av kapital. Det blei forbudt å selge aksjer til lavere kurs enn en kjøpte dem for, dersom en ikke hadde hatt dem i mer enn ett år. Dessuten blei det forbudt for utlendinger å holde landets valuta, ringgit, etter 30. september. Dette er det mer saft i enn en liten «Tobin-skatt» på kapitalbevegelser. Formelt sett er langsiktige utenlandske investorer framleis velkomne, men det spørs om de vil komme på slike vilkår.

Borgerskapet i Malaysia prøver på denne måten å opprettholde sin makt ved å motsette seg de omstruktureringene som den internasjonale kapitalen krever. Den malayiske regjeringa har også tidligere, så vidt jeg husker, lagt all skyld for valutakrisa på utenlandske kortsiktige spekulanter. Det er jo sikkert feil – spekulantene vil ikke begynne å spekulere før det er grunn til mistanke om at ikke alt står bra til med den malayiske økonomien. Og utviklinga seinere har bekreftet at det var tilfelle. Men det skal bli spennende å se hvordan dette opprøret mot den internasjonale finanskapitalen faller ut.

Suharto i Indonesia nektet å gjennomføre de tiltakene pengefondet anså nødvendige, åpenbart for å berge de enorme formuene han hadde sikret seg og familien sin gjennom korrupsjon. Han falt, men har han berget pengene sine?

Jeg har ikke fulgt med i detalj, men det virker ikke åpenbart at resultatet av krisa skal bli at borgerskapet i de kriseramte landene skal miste alt de har. Det virker ikke åpenbart at de nødvendige omstruktureringene skal la seg gjennomføre uten motstand fra dem som står i fare for å miste kapitalen sin. Dessuten har vi motstand, grensende til regulært opprør, fra befolkningene som får oppleve følgende av ti prosent fall i bruttonasjonalproduktet, vanvittige renter og inflasjon. Det er ikke åpenbart at en styrt prosess lar seg gjennomføre.

Krisa i Japan og Russland

De japanske bankene var en stund overlegent de største i verden målt i forvaltningskapital. Men egenkapitalen var svært lav i forhold til forvaltningskapitalen. Da eiendomsmarkedet i Tokyo falt sammen rundt 1990, blei bankene sittende med en mengde råtne lån og potensielle tap. Dette har de aldri klart å kvitte seg med. Den langvarige svake utviklinga på børsen bidro til å svekke bankene. Noen finansinstitusjoner har gått overende. En stor mengde andre vil gå overende hvis Tokyobørsen faller til et lavt nok nivå på det tidspunktet hvor bankene skal avlegge årsmelding. I den situasjonen har det japanske borgerskapet mobilisert den høye etiske standard og solidaritet som LO-økonom Stein Reegård framhevet som påkrevet i den nåværende situasjonen (i et intervju i Aftenposten). De har mobilisert alle reserver for å kjøpe aksjer fra dem som må selge, og slik holde Nikkei-indeksen over 15 000-nivået. I de siste dagene virker det som de har måttet gi tapt, men de kan framleis komme igjen.

Hvis storbankene i Japan faller, og alle de skjulte tapene kommer på bordet, vil det kunne ha store ringvirkninger på finansmarkedene i resten av verden. De store finansinstitusjonene i vesten har allerede måttet rapportere relativt betydelige tap på krisa i Russland. Sammenfallet av alle disse problemene kan bli mer enn det er mulig å styre unna, så kanskje står en gammeldags «handelskrise» for døra – et 1929.

Norge

I denne situasjonen har børsene verden over falt kraftig i august og september – med 15-25% i de fleste tilfellene – og med langt mer i Russland og noen land i Latin-Amerika. Det dukker nå opp storinvestorer også i Norge som har tapt alt, og store konserner som Kværner har tapt så mye på krisa i Asia og andre steder at de neppe kan betale gjelda si.

Den særnorske «krisa» skyldes naturligvis ikke lønnsoppgjøret, kontantstøtta og krangelen mellom politikerne om hvordan det skal skjæres ned, slik massemedia skulle få oss til å tru i den ukes tid. Den skyldes snarere en politikk som partiene har stått sammen om, og som den forrige regjeringa gjennomførte. Først økes oljeutvinningstakta drastisk – muligens på oppdrag fra USA for å holde oljeprisen nede mens Irak blir boykottet? Som en følge av ikke minst denne norske politikken, faller oljeprisen når etterspørselen i Asia dabber av. Hvis russerne må selge olje for enhver pris for å klare sine forpliktelser, vil den forbli på et lavt nivå en stund. Dette var årsaka til at folk blei mistenksomme til den norske krona og flyttet pengene sine over i andre valutaer. Norges Bank svarte med renteøkninger for å lokke pengene tilbake. Det hadde den ikke behøvd å gjøre hvis ikke politikerne hadde bestemt at den norske krona skulle være knyttet til ECU-en. Det valget var lite heldig, for alltid når oljeprisen er lav, vil det være et godt tegn for EU-økonomien, men et dårlig tegn for Norge. Dermed oppstår den spenningen mellom utviklinga i Norge og EU som gjør at spekulantene kan begynne å spekulere i at valutapolitikken må legges om.

Nå viser det seg imidlertid at de som har solgt norske kroner, ikke er utenlandske spekulanter, men norske bedrifter, og ikke minst den norske stat! Staten må jo veksle kroner til utenlandsk valuta for å plassere oljefondet i utlandet, slik det er bestemt. Men ikke bare det: Stortinget vedtok også i fjor at oljefondet skulle plassere en god del av midlene sine i aksjer, mot tidligere bare obligasjoner. Da dette blei iverksatt i år, var aksjekursene på topp. Titalls milliarder av oljefondet har allerede forsvunnet gjennom kursraset i august. Alt dette skyldes den usedvanlig idiotiske politikken til de som nå vil tilbake til makta for å innføre fast styring og vise handlekraft gjennom nedskjæringer.

Naturligvis er det ingen krise i Norge nå. Vi må slåss for at det ikke er folk flest som skal bære byrdene av den valuta- og renteuroen som har vært gjennom dyre studielån, boliglån og offentlige nedskjæringer. Men en krise i verdenskapitalismen vil like sjølsagt også trekke med seg Norge. Hvordan det skal møtes, har folk ikke begynt å diskutere enda.

Profittraten

Når valutakrisene, børsrasene og renteuroen denne gangen ser ut til å ha langt større realøkonomiske konsekvenser enn tilsvarende hendelser de siste 10-12 åra, så skyldes det at det er noe galt med lønnsomheten. Profitten smører systemet. Faller den, skal det bare noen tilfeldige hendelser til for at det meste synes å rakne, og «forretningsklimaet» endrer seg brått. Når børsnedgangen nå fører til at bankenes kunder ikke kan betjene sine lån, og når tap på finansposter etc. fører til at årsresultatene til selskapene viser store underskudd, eller det plutselig blir umulig å oppnå videre kreditt på rimelige vilkår, så ville det allikevel ikke fått større konsekvenser for økonomien som helhet dersom profittraten i gjennomsnitt var høy. Litt oppkjøp og omstrukturering, og litt styrt nedlegging kanskje, men ikke noe som berører systemet som sådan. Det er verre når ingen vil kjøpe opp store konserner som det går utfor med, fordi ingen veit hvordan de skal få verdier ut av dem. Det sies å være tilfelle med Kværner nå.

I slutten av en oppgangskonjunktur faller profittraten, fordi nye produksjonsmetoder har økt den organiske sammensetninga til kapitalen, samtidig som alle som har makt til å sikre seg feite andeler av merverdien til eget uproduktive konsum, gjør det. Profittratefallet gjør først og fremst hele systemet mer ustabilt. Tidligere lot det seg ikke rokke av børsras på 20% på en dag, som på New York-børsen i 1987, men nå ser det bare ut til at det ene drar det andre med seg. Vi er inne i en sjølforsterkende prosess.

Det hjelper lite at tyskerne og amerikanerne sier at her hos oss er økonomien grunnleggende sunn og sterk. Det hjelper heller ikke at Hongkong er istand til å holde børsen oppe gjennom å sette inn folketrygdfondet og private pensjonsfond til aksjekjøp, og eventuelt spe på med kinesiske midler. Dersom en dyp krise er under utvikling i Japan og resten av Asia, så vil den krisa skape helt nye verdiforhold og utbyttingsforhold, og det får før eller siden konsekvenser for produksjonen i resten av verden – i hvert fall så lenge verdenskapitalismen ikke faller fra hverandre igjen i regioner, omtrent som i 30-åra. De konsekvensene vil arbeidsfolk i Europa og USA få merke i form av helt nye normer for lønns- og arbeidsforholdene, helt nye former for automatisering i produksjonen, og i form av arbeidsledighet og industrinedlegging. Det som trengs dersom disse perspektivene slår til, er kanskje framfor alt internasjonal arbeidersolidaritet og gjensidig hjelp til å styrke fagorganisering, faglig kamp og faglige rettigheter.

Merverdien skapes av arbeiderne i produksjonen. All slags profitt, enten den tar forma av gevinster på aksjemarkedet, renteinntekter, grunnrente fra kontroll med knappe produksjonsfaktorer, eller hva det nå skal være, er avledede former for merverdien som blir skapt i produksjonen. Disse formene for profitt lever ikke og utvikler seg ikke i isolasjon fra verdiforholdene og utbyttingsforholdene i produksjonen, slik de blir beskrevet i første bok av Kapitalen. I dag er disse grunnleggende forholdene bestemt gjennom at vareverdiene er internasjonale og arbeidskraftas verdi er nasjonal. Hvilke motsigelser det vil gi opphav til og hvilken framtid dette systemet har, har vi ennå ikke analysert. Men det er klart at alle overflatiske reformforslag, enten det er nye etiske standarder, nye former for internasjonal kontroll eller nye former for nasjonal styring, risikerer å bli knust til pinneved når disse motsigelsene utvikler seg. Det vil si: verdenskapitalismen vil utvikle seg til den møter sin banemann, en enhetlig internasjonal arbeiderbevegelse.

Etterord

Nå er det alt sjuende september. Det ene ordet tok det andre mens jeg skreiv dette. Jeg vil bare få presisere: Jeg har ikke blitt trotskist. Jeg har ikke mista trua på at det nytter å tilkjempe seg rettigheter og goder innafor nasjonale rammer, eller at det går an for nasjonalstater å stå mot imperialismen. Jeg har bare pekt på at det nå vil måtte skje under nye vilkår som vi ennå ikke har analysert, og at den krisa som nå utvikler seg, kan komme til å være den første prøva på om vi klarer det.

 

---

Svaret på overskrifta er: Ja, Røde Fane er bare et tidsskrift. For oss som lager det – og for abonnentene – er det allikevel en del mer:

– Av og til – faktisk ganske ofte – kommer Røde Fane med bilag. For eksempel ble Det kommunistiske manifest nyoversatt og abonnentene fikk det helt gratis sammen med nr.1/98.

– I disse dager utgir Røde Fane en bok på 104 sider av Kjersti Nordby, Det gode arbeidsmiljø – mest lønnsomt for hvem? Den må du kjøpe, men 40 kroner er veldig billig.

– Vi har planer og holder på med å oversette Kapitalen Bok 2, og det jobbes med å skanne inn alle gamle nummer av Røde Fane som skal utgis på cd-rom.

– Artikler som har stått i Røde Fane, legges etter en tid ut på nettet – og av og til på flere språk.

Men: Det aller viktigste med tidsskriftet Røde Fane er den prosessen som settes igang i hodene til dem som skriver og til dem som leser. Å utgi et marxistisk tidsskrift er mye mindre enn mange kanskje tror, et spørsmål om å sanke sammen artikler av tanker som er tenkt. Det er i mye større grad å sette igang en prosess der forfatteren får en anledning – et regelrett tupp i ræva – for å finne ut av ting og så skrive. Når det fungerer sånn, som en fødselshjelper, blir redaksjonen veldig fornøyd. Når leserne gjør seg egne tanker, utvikler ting seg, nye artikler fødes.

Slike prosesser må ha fora, og Røde Fane og Klassekampen er to av dem. Sånne steder er viktige for å forandre verden. Desto flere og større, desto bedre.

Røde Fane har 600 abonnenter. Å doble antallet abonnenter – eller passere 1000-tallet –vil være en kraftig vitamininnsprøyting for venstresida. Det betyr å utvide møteplassen der radikale tanker diskuteres. Å involvere flere hoder (les: abonnenter) vil skape bedre og nye tanker.

Synes du det er viktig at folk fra andre land kan lese om åssen marxister tenker og diskuterer? Det synes redaksjonen også og legger ut artikler på flere språk på vår hjemmeside på nettet. Kjersti Ericssons artikkel er for eksempel oversatt til spansk og en tysk versjon er på vei. Kan du tenke deg å oversette den til engelsk eller fransk? Er det en annen artikkel du synes er viktig og som du kan oversette for oss til hvilket som helst språk?

Røde Fane-redaksjonen ber deg være med på dugnaden ved å:

-Verve abonnenter til Røde Fane. (180 kr. året)

-Oversette artikler til fremmede språk.

Ta gjerne kontakt med redaksjonen

 

av Ellen Meiksins Wood

Det kommunistiske manifest er akkurat det: et manifest. Det er ikke en lang og detaljert lærd studie, men en offentlig erklæring av et politisk program, en kort og dramatisk proklamasjon om mål og et kamprop, skrevet i ei tid av politisk gjæring, ved innledninga til det som viste seg å bli det nærmeste verden noensinne er kommet til en internasjonal revolusjon.

Likevel har ettertida bedømt dette politiske manifestet ikke bare som et manifest, men som mange andre ting. I det halvannet århundre som er gått siden det blei offentliggjort, er det blitt vurdert ikke bare som et enestående innflytelsesrikt dokument i teorien og praksisen til revolusjonære bevegelser verden over, men også som et historisk verk, som økonomisk, politisk og kulturell analyse og som profeti. Manifestet er blitt vurdert som en beretning om fortid, nåtid og framtid – ikke bare nåtida og framtida til sine forfattere, men til alle generasjoner siden, fram til og inkludert vår egen.

Ved første øyekast ser det svært ufornuftig ut å vurdere en liten pamflett – produktet av samarbeidet mellom to unge menn svært tidlig i sine karrièrer, skrevet i en svært spesiell og umiddelbar hensikt – med en så krevende målestokk. Det er vanskelig å forestille seg noen annen klassiker innafor vestlig samfunnsteori som er blitt vurdert ut fra en like omfattende og streng målestokk. Når Manifestet står alene i denne henseende, er det utvilsomt fordi det har spilt en enorm rolle i historien til en svær politisk bevegelse som har hatt en umåtelig innflytelse på utforminga av den moderne verden. Mer spesielt har Manifestet vært utsatt for enestående kritisk gjennomprøving fordi makthavere, og deres intellektuelle støttespillere, har følt at det var mye om å gjøre å gjendrive det.

Men bare et meget stort verk – som stadig har mye å si oss 150 år seinere – kan invitere til denslags kritisk gjennomprøving. Ingenting kan vitne mer overbevisende om Manifestets genialitet enn all den energien som er gått med til å angripe det. Så selv om vi må huske de spesielle formåla det blei skrevet for og den meget spesielle historiske sammenhengen det oppsto i, virker det tross alt ikke så urimelig å vurdere det på et mye mer omfattende grunnlag.

Manifestets historiske bakgrunn

La oss først se på den historiske konteksten Det kommunistiske manifest blei skrevet i og hvordan de spesifikke historiske forholda rundt skapelsen av det påvirka innholdet.

Den breie historiske bakgrunnen til Manifestet er, sjølsagt, framveksten av industrikapitalismen og den moderne industriarbeiderklassen i Vest-Europa, sammen med de sosialistiske bevegelsene som vokste fram av denne historiske utviklinga. Det hadde vært tidligere klassikere i det som skule bli den sosialistiske tradisjonen – som Winstanleys verk i det syttende århundres England eller Babeuf i det attende århundres Frankrike – men sjøl om de var innflytelsesrike på forskjellige måter, forble de sosiale bevegelsene som de var knytta til i historiens utkanter. Det var først i det nittende århundre at det oppsto sterke arbeiderbevegelser som kunne utgjøre en mektig politisk kraft, og tilmed sosialistiske partier. Med tilsynekomsten av denne nye politiske krafta kom også en mengde sosialistisk litteratur.

Først var det diverse samlinger av skrifter som ofte (stort sett takket være Manifestet sjøl) blir behandlet sammen under kategorien «utopisk sosialisme», av tenkere som Owen, St. Simon og Fourier. Disse skriftene skulle bli innhentet av de mye mer gjennomtrengende og systematiske verkene til Marx og Engels, hvis sosialisme hadde djupe røtter i en kritisk analyse av kapitalismen, en analyse av et slag som aldri tidligere var forsøkt. Manifestet er ikke det grundigste av disse verkene, det er sikkert, men det er uten tvil det mest velkjente, med en historisk gjenklang som antakelig ikke overgås av noe annet enkeltstående verdslig skriftstykke fra noen annen del av det politiske spekteret.

Men sjøl om Manifestet blei skapt på bakgrunn av disse store, langsiktige historiske prosessene, hadde det en mer umiddelbar bakgrunn, som hjelper til med å forklare dets spesielle form. Pamfletten ble bestilt av det tyske Kommunistenes Forbund i 1847. Friedrich Engels (som var 27 år gammel) skreiv først utkastet Kommunismens prinsipper. Han overlot det til Karl Marx, som da var 29 år gammel, for revidering. Marx bygde på Engels’ Prinsipper, og skapte det teoretiske og litterære mesterverket som vi nå kjenner som Det kommunistiske manifest, som først blei utgitt anonymt i London i februar 1848.

Dette var det året da revolusjonen skulle feie over Europa – nesten umiddelbart etter offentliggjøringa av Manifestet (om åpenbart ikke på grunn av det). Den spredte seg som en ildebrann fra Frankrike til Tyskland til Ungarn, Italia og videre. Revolusjonen dekket et område som idag omfatter i det minste deler av ti forskjellige europeiske land, og fikk virkning så langt unna som i Latin-Amerika. På bare noen få uker falt den ene regjeringa etter den andre. Disse revolusjonene skulle bli svært kortlivet, men det er vanskelig å overdrive de forhåpninger og den frykt de vakte som signaler om en internasjonal revolusjon.

Manifestet blei skrevet like før utbruddet av revolusjonen. Skjønt det ikke kan sies at pamfletten spilte en vesentlig del i de begivenhetene som fulgte, er det et produkt av den svært spesielle tida og det svært spesielle revolusjonære klimaet. I denne historiske kjensgjerninga ligger mange av dets sterke sider og noen uløste problemer.

Revolusjonen, eller revolusjonene, i 1848 fant sted i land med svært varierte sosiale, økonomiske og politiske vilkår: fra et relativt «utvikla» land som Frankrike, eller deler av Tyskland (som ennå ikke var en enkelt, samla stat) som Rheinland, til «tilbakestående» områder som Sør-Italia eller Transilvania. Men en ting de hadde felles, var at kapitalismen ikke var særlig velutvikla i noen av dem, og i noen tilfeller ikke i det hele tatt. Trass alle sine ulikheter hadde de også alle overveiende landlig befolkning. England, det landet hvor kapitalismen var mest utvikla, opplevde ganske riktig utbrudd av folkelig uro og statlig undertrykkelse i 1840-åra, men det opplevde ikke de revolusjonære opprørene som forekom på kontinentet. I England var det en politisk massebevegelse også, Chartist-bevegelsen, men dens politiske kamper (for eksempel kampen for en utvidelse av stemmeretten til arbeiderklassen, som skulle vinnes litt seinere) blei forbigått at nye typer klassekamp. Veksten i industrikapitalismen flyttet allerede det viktigste området for klassekampen fra den politiske arena til arbeidsplassen, «produksjonspunktet».

Hvis de forskjellige revolusjonene på kontinentet hadde et felles politisk program, så var det ikke å styrte noe sånt som et kapitalistisk system. Det var heller å etablere enhetlige liberale eller konstitusjonelle stater med et visst mål av sivil likhet, først og fremst inspirert av Den franske revolusjonen i det foregående århundret. I noen tilfeller, som Ungarn eller Italia, var kampen for en mer demokratisk stat knytta til kampen for nasjonalt sjølstyre.

Men om 1848 ikke var en sosialistisk eller anti-kapitalistisk revolusjon, var det heller ikke utvetydig en «borgerlig revolusjon» i den betydninga vi nå vanligvis legger i ordet: en revolusjon for å frigjøre kapitalismen fra føydale begrensninger. Det revolusjonære «borgerskapet» var ikke en sammenhengende kapitalistklasse. Framtredende blant dem var embetsmenn, profesjonelle fra de frie yrker og intellektuelle. Sjøl i land hvor industrialiseringa var kommet lenger var det industriborgerskapet som sto i motsetning til det dominerende regimet lite og forholdsvis svakt, og aldri i stand til å handle alene mot den herskende eliten, uten støtte fra folkelige krefter med forskjellige materielle interesser.

I alle disse tilfellene var heller ikke de folkelige kreftene, det folket som kjempet og døde i gatene, folket som drev revolusjonen forbi de politiske målene for den «borgerlige republikken» eller den liberale staten mot mer vidtrekkende samfunnsmessige omdanninger, noe moderne masseproletariat. De omfattet sjølstendige håndverkere, små handelsmenn, på noen steder (som i Italia, og til og med noen deler av Tyskland) bønder, og de arbeidsløse fattige eller undersysselsatte fattige i byer med uutviklete økonomier som ennå var ute av stand til å absorbere dem. Ikke noe sted i Europa var det et massivt og utviklet proletariat, en betydelig klasse av lønnsarbeidere sysselsatt av kapitalen, slik som det allerede fantes i England. Det spirende proletariatet, særlig i Frankrike og de mer utvikla delene av Tyskland, hadde en effekt som ikke sto i forhold til deres antall, men det kunne ennå ikke utgjøre en samfunnsmessig basis for en seierrik revolusjon.

For den saks skyld fantes det kanskje ikke noen solid samfunnsmessig basis for en «borgerlig-demokratisk» revolusjon engang. De revolusjonære bevegelsene avhang, i varierende grad, av massemobilisering. Likevel var det nettopp farene ved mobilisering av massene som raskt drev de borgerlige liberalerne og radikalerne overalt vekk fra demokratiet, eller til og med fra liberalismen, og tilbake til det tilstivnede hierarkiet, orden og reaksjon. Man kunne si at revolusjonen både brøt ut og mislyktes fordi ingen enkelt klasse var sterk nok til å opprettholde et eget varig herredømme.

Da Marx og Engels skreiv Manifestet, trodde de i alle fall ikke at en sosialistisk revolusjon, eller en proletarisk revolusjon av noe slag, nærmet seg. De håpet kort sagt på at begivenhetene, og nederlagene, i 1848 skulle føre til noe mer, en videre langsiktig utvikling, en «permanent revolusjon» som skulle presse forbi den borgerlige republikken til proletarisk styre og endelig sosialisme. Men alle som leser Manifestet må bli slått av det faktum at det er borgerskapet som er den revolusjonære helten i dets veltalende beretning.

Borgerskapets revolusjonære seire var sjølsagt djupt motsigelsesfylte for Marx og Engels, og kombinerte like deler fordeler og kostnader. De håpet, og ventet fortrøstningsfullt at borgerskapets seire til slutt ville bli innhenta av arbeiderklassens seier og sosialismen. Men sjøl om Manifestet kaller arbeiderne til våpen og forutser at de framstår som en virkelig revolusjonær kraft, forteller det historien om borgerskapets seier.

«Borgerlig» eller «kapitalistisk»?

Det er alminnelig anerkjent at den «borgerlige revolusjonen», med Den franske revolusjonen i 1789 som ledestjerne, utgjør bakgrunnen for Det kommunistiske manifest. Men nøyaktig hva betyr dette, og hvilke følger har det for Manifestets argumentasjon?

Vi kan ikke få noe fornuftig ut av denne klassikeren uten å forstå at dets historiske beretning ikke har en avansert kapitalisme som bakgrunn. Poenget er ikke ganske enkelt at pamfletten blei skrevet i midten av det nittende århundre i stedet for på slutten av det tjuende. Det er ikke bare at Marx og Engels snakket om et tidligere stadium av kapitalismen enn det vi lever i. Beretningas umiddelbare bakgrunn er ikke engang den mest avanserte kapitalismen på deres egen tid. De skriver mot en bakgrunn av revolusjonær gjæring skapt av sosiale krefter og kamper som har like mye å gjøre med før-kapitalistiske strukturer som med kapitalistiske samfunnsforhold: ikke bare lønnsarbeidere som står mot kapitalistiske arbeidsgivere, men ikke-privilegerte mot privilegerte klasser, vanlige folk (inkludert borgerskapet) mot aristokratiet, nasjonen mot monarkiet, bøndene mot godseierne, til og med leilendinger mot herrene, og overalt de sultende fattige mot de rike.

Det er her vi kommer til noen interessante spenninger i Manifestet. Det er et manifest om kommunisme, om proletarisk revolusjon mot kapitalismen. Som oppfordring til sosialistisk kamp, har det aldri blitt overgått i sin pasjon, sin veltalenhet, sin dybde. Det er også en mektig og profetisk analyse av kapitalismen, som fortsatt står uten konkurranse som portrett av den kapitalistiske verden vi lever i i dag, sjøl på terskelen til det tjueførste århundre. Men Manifestets umiddelbare politiske inspirasjon tilhører en annen verden, svært ulik den kapitalistiske verden det tegner et så levende portrett av.

Marx’ projeksjoner av den kapitalistiske framtida er bemerkelsesverdige nok, sjøl i forhold til den mest avanserte kapitalismen på hans tid. Men om England var modellen for hans analyse av det kapitalistiske systemet, var det ikke inspirasjonen for Manifestets historie om borgerskapet som en revolusjonær politisk kraft – en kraft som med tida skulle starte proletariatets karrière som revolusjonær klasse.

Fortellinga om den borgerlige revolusjonen portretterer borgerskapet som en klasse, som på hvert stadium av sin utvikling var nødt til å kjempe mot reaksjonens krefter. Det begynte, sier Marx, som en undertrykt klasse som kjempet mot det føydale aristokratiet, og først etter århundrer med klassekamp og framgang, sluttet med sin egen moderne representativstat. I alle disse slagene var det nødt til å mobilisere støtte fra de arbeidende klassene, og endelig til å trekke det moderne proletariatet inn på den politiske arena, og dermed gi arbeiderklassen våpnene til å føre sin egen kamp mot borgerskapet. Dette borgerskapet lot også de mest progressive sidene ved sin ideologi går i arv til arbeiderklassen: kritisk, anti-klerikal og anti-overtroisk, liberal og til en viss grad egalitær – med andre ord, Opplysningstidas kultur.

Dette portrettet av et politisk progressivt borgerskap, inn i margen anti-aristokratisk og mer eller mindre liberalt, står i større gjeld til de borgerlige kampene på kontinentet enn til utviklinga av den engelske kapitalismen. Den klassiske «borgerlige» kampen, Den franske revolusjon av 1789, hadde lite å gjøre med kapitalismen. Kjerna i det revolusjonære borgerskapet besto ikke av kapitalister, eller ikke engang av klasser av handelskapitalister av før-kapitalistisk slag, men av embetsmenn og utøvere av de frie yrker. De revolusjonære måla for folk som dette hadde ikke å gjøre med å frigjøre kapitalismen, men med strebing etter sosial likhet og «karrièrer som er åpne for talent». Disse borgerlige måla hører ikke til i et samfunn hvor kapitalistisk velstand er det høyeste mål. De passet bedre i et samfunn hvor offentlige verv var en lukrativ økonomisk ressurs og den høyeste form for borgerlig karrière.

Hva den engelske kapitalismen angår, var den aldri helt enkelt, eller engang først og fremst, en «borgerlig» karrière. Den engelske landadelen var ikke noe mindre kapitalistisk enn de urbane klassene. Kapitalismen etablerte seg heller ikke i England gjennom progressive «borgerlige» kamper mot et reaksjonært aristokrati. Mange store eiendomsbesittere i England, både på landet og i byene, hadde ganske visst kjempet mot kongen i Den engelske revolusjonen i det syttende århundret, da deres samarbeid med kronen truet med å åpne veien for et «absolutistisk» monarki; og de var nødt til å ty til folkelig mobilisering for å nå sine anti-absolutistiske mål. I den kampen gikk de inn for visse prinsipper for parlamentarisk styre og «begrenset» regjering, og de folkelige kreftene de slapp løs (og snart undertrykte) frambrakte noen av de mest radikalt demokratiske idéer verden noen gang har sett. Men revolusjonen var aldri en klassekamp mellom en jordeiende adel og et framvoksende borgerskap, kapitalistisk eller på annen måte.

Hvis kapitalistene i England noen gang var nødt til å engasjere seg i klassekamp for å sikre sine egne klasseinteresser, var det ikke en kamp mot en herskende klasse. På en måte var kapitalistene – i det minste de jordeiende kapitalistene – i England født som herskerklasse. Sjøl i det nittende århundret, da det brøt ut konflikter mellom jordeiende og industrielle klasser, var de vesentlig konflikter mellom to slags kapital. Hvis den engelske kapitalismen trengte klassekamp for å befri seg fra politiske og økonomiske begrensninger, var det først og fremst mot underordnede klasser, slik som de små jordeierne, hvis eiendomsrett (og noen ganger farlig radikale idéer) sto i veien for den kapitalistiske akkumulasjonen.

Så det var i virkeligheten ikke kapitalister som forsynte Marx med hans viktigste modell for et politisk progressivt borgerskap. Likevel påvirket den progressive modellen hans syn på kapitalismen. Det er vanskelig å si hvor mye hans forhåpninger om proletarisk revolusjon blei oppmuntret av hans bilde av et politisk progressivt borgerskap som satte proletariatet på den politiske scenen og fremmet dets politiske utvikling. Men en ting virker klar: bildet av kapitalismen sjøl som en progressiv kraft – som i så stor grad er en del av Manifestets beretning – er farget av den revolusjonære løpebanen til det kontinentale, og særlig det franske, borgerskapet.

Vi må trekke noen distinksjoner i Manifestet mellom det politiske, kulturelle og ideologiske framskrittets historie på den ene sida, og analysen av den materielle eller økonomiske utviklinga på den andre. Eller, mer presist, vi må skille mellom de politiske, kulturelle og ideologiske utviklingstendensene som er tydelig knytta til den kapitalistiske økonomiske utviklinga og de som ikke er så tydelig knytta til kapitalismen. De ulike sidene ved Marx’ beretning, som er smeltet sammen fra hans hånd, blir helt typisk blanda sammen av kommentatorer, ofte under den generelle rubrikken «modernitet». Men det vil gi oss en bedre forståelse av kapitalismen hvis vi prøver å greie ut noen av de forskjellige trådene i beretninga hans. Det vil bringe fram Marx’ egen innsikt i kapitalismens natur i et klarere relieff – en bemerkelsesverdig innsikt som ingen til denne dag kan konkurrere med.

Det er overhodet ikke klart at utviklinga av kapitalismen krevde, eller ga liv til, de beste prinsippene fra Opplysningstida. For eksempel var den delen av det franske borgerskapet som i det attende århundret tilegnet seg som sin ideologi Opplysningstidas hengivenhet for å forbedre mennesket, forbedre menneskets bevissthet, utslette uvitenhet og overtru, eller hengivenheten til sivil likhet og «karrièrer åpne for talentet», hovedsakelig ikke en kapitalistklasse. Det var en klasse av profesjonelle fra de frie yrker, embetsmenn og intellektuelle, med materielle interesser atskilt fra kapitalistenes. Det kan til og med argumenteres for at den modne utviklinga av kapitalismen har satt en stopper for den typen borgerskap og dens spesifikke kulturelle tilblivelse.

I det tjuende århundret veit vi alle at kapitalismen, samtidig som den ganske visst trenger en «rasjonell» (det vil si en «effektiv» eller profitabel) organisering av produksjonen, har lite bruk for «rasjonalisme» i den beste Opplysnings-forstand: å utsette all autoritet for den kritiske fornuftens granskning.

Kapitalismen trenger en disiplinert og fredelig arbeidsstyrke. Den har overhodet ikke noe behov for kritiske borgere. En arbeider som har som vane å bruke sin kritiske fornuft kan være mye farligere for den «rasjonelle» organiseringa av produksjonen (for ikke å snakke om kapitalens makt og eiendom) enn for eksempel en arbeider som er henfallen til endel irrasjonell overtru eller visse typer religiøs fundamentalisme som forkaster Opplysningsprinsippene. Politiske bevegelser på høyresida i USA har for eksempel uten noen vansker kombinert verdinormer som strider mot Opplysningsidéene med en djup hengivenhet for kapitalismen.

Hva det politiske framskrittet angår, er det ganske visst sant at det føydale hierarkiet og de aristokratiske privilegiene, som Marx antyder, viker plassen for «den moderne representativstaten». Siden Marx skreiv de orda har den «borgerlige» representativstaten faktisk sjøl veket plassen for noe vi nå kaller «demokrati». Borgerskapet er nå en «herskende» klasse i overført betydning: dets klasseherredømme avhenger ikke av eksklusiv tilgang til politiske rettigheter eller av et klart og juridisk definert skille mellom kapitalistiske herskere og proletariske undersåtter. Arbeidere er borgere med full stemmerett, og kapitalismen har vist seg istand til å tåle alminnelig stemmerett for voksne på en måte som ingen annen form for klasseherredømme noen gang har vært istand til å gjøre.

Men dette politiske framskrittet har vært djupt tvetydig. Tvetydigheten går ut over det åpenbare faktum at i det kapitalistiske «demokratiet» betyr rikdom stadig privilegert tilgang til politisk makt, eller det faktum at staten, slik Marx og Engels hevdet, generelt handler i kapitalistklassens interesse. Det er heller ikke bare det at kapitalismen villig kan tolerere, og noen ganger trenger, autoritært styre. Det er en enda mere grunnleggende motsigelse i det kapitalistiske «demokratiet».

Kapitalismen kan tolerere «demokratiet» fordi kapitalistene kontrollerer andres arbeidskraft ikke ved hjelp av eksklusive politiske rettigheter, men ved hjelp av eksklusiv eiendom. Skjønt kapitalen trenger støtte fra staten, er det reint «økonomiske» grunner som tvinger arbeiderne til å selge sin arbeidskraft. Siden de ikke eier produksjonsmidlene, er det å selge arbeidskraft for lønn den eneste måten de kan få tilgang til eksistensmidler, og til og med til sine egne arbeidsmidler. Det er ikke noe behov for direkte politisk tvang for å få dem til å arbeide for kapitalen. Reint «økonomiske» tvangsmidler er som regel nok.

Dette betyr at selv i sine beste og mest «demokratiske» former kan og må kapitalismen begrense likheten til en separat «politisk» sfære, som ikke trenger inn på den økonomiske sfæren eller undergraver den økonomiske ulikheten, og som ikke må gjøre det. En slags demokrati kan herske i den politiske sfæren, men folk i kapitalistiske samfunn tilbringer mesteparten av sine våkne liv i aktiviteter og forhold hvor det ikke er noe demokratisk ansvarlighet i det hele tatt. Dette gjelder ikke bare på arbeidsplassen, hvor de sannsynligvis er under direkte kontroll av andre, men på alle livets områder som er underlagt «markedets» krav.

Så kapitalismen har skapt en politisk sfære som styres av «demokratiet», men den har samtidig, og med de samme midlene, plassert store områder av livet utafor demokratiets rekkevidde. Med andre ord, mye av det kapitalismen har gitt med den ene hånda, har den tatt igjen med den andre.

Marx’ analyse av kapitalismen er så rik nettopp fordi den avslører systemets grunnleggende motsigelser. Tendensen til å blande sammen «borger» og «kapitalist», og til å fortelle deres historie som en eneste historie om «modernitet» og framskritt, kan mørklegge disse motsigelsene. Dette kan svekke de sidene ved Marx’ analyse som gir oss en innsikt i det kapitalistiske samfunnets natur som er skarpere og djupere enn noen gang før eller siden. I sine seinere verker, og spesielt i Kapitalen, forsyner Marx oss med en mye mere uttømmende analyse av kapitalismen. Men på de få sidene som er viet til det i Manifestet, fanger han, som ingen annen noen gang har gjort det, kapitalismens vesen, med all dens dynamikk og destruktivitet, i en poetisk og følelsesladd prosa og samtidig med krass og gjennomborende klarhet.

Kapitalismen og den historiske materialismen

Borgerskapet kan ikke eksistere uten stadig å revolusjonere produksjonsredskapene, altså produksjonsforholda, altså samtlige samfunnsmessige forhold. Å bevare den gamle produksjonsmåten uforandret var derimot den fremste eksistensbetingelse for alle tidligere industrielle klasser. Den stadige omveltninga av produksjonen, den uavbrutte rystelsen av alle samfunnsmessige tilstander, den evige usikkerheten og bevegelsen skiller den borgerlige epoken fra alle andre. Alle faste, inngrodde forhold … blir oppløst, alle nydannete forhold blir foreldet før de kan forbeines. Alt standspreget og stillestående fordamper, alt hellig blir vanhelliget …

Her, i ett av de mest berømte avsnitta i Manifestet, oppsummerer Marx kapitalismens natur. Ulik alle andre tidligere samfunnsformer krever kapitalismen konstant forandring, konstant forbedring av produktivkreftene for å øke arbeidets produktivitet i en konstant jakt på profitt. Behovet for profitt, behovet for å akkumulere uendelig, påtvinges kapitalen av systemets egen natur: den må akkumulere, den må maksimere profitten, bare for å overleve. Ikke noe tidligere system har noen gang vært utsatt for et slikt press.

Det å karakterisere kapitalismen som en spesifikk produksjonsmåte forskjellig fra andre, er basert på den historiske materialismens prinsipper, som Marx og Engels hadde utarbeidet gjennom flere år og som de skulle utvikle mer fullstendig etter 1848. Den historiske materialismen begynner med den enkle påstanden at menneskene oppnår sine materielle eksistensvilkår gjennom spesifikke og historisk variable forhold til naturen og andre mennesker. Den mest grunnleggende kjensgjerning om noen form for samfunnsorganisering er naturen av disse forholda, de spesifikke måtene ethvert gitt samfunn bruker for å skaffe seg sine materielle eksistensvilkår.

Det kom til et punkt i menneskets historie da det materielle livets samfunnsmessige organisering tok form av klasseskille, skiller mellom folk som arbeidet og dem som utbyttet andres arbeid. Det skillet førte uunngåelig til konflikt, og siden da, erklærer Manifestet, har historien vært drevet framover av disse klassekampene, etterhvert som de utbyttete klassene har gjort motstand mot utbyttinga. Men mens klassekampen har vært en drivkraft i historien siden klassesamfunnets begynnelse, har den tatt forskjellige former i forskjellige samfunn. Hver spesiell produksjonsmåte, hvert system av klasserelasjoner, har sin egen indre logikk, sine egne krav, sine egne betingelser for overlevelse og framgang, sin egen dynamikk, sine egne former for konflikt og kamp. Og kapitalismen har svært spesifikke vilkår, som ulikt alle tidligere produksjonsmåter krever konstant revolusjonering av produktivkreftene.

I Kommunismens prinsipper foreslår Engels at historien fra begynnelsen av har vært drevet framover av produktivkreftenes konstante framgang, særlig teknologisk forbedring, og at samfunnsmessige forhold har vært nødt til å tilpasse seg til disse utviklingskreftene. Denne oppfatninga av teknologisk framskritt, som står i stor gjeld til Opplysningstida og til klassisk politisk økonomi, kommer fram i Manifestet også.

Men i Marx’ versjon ligger vekta ikke så mye på en overhistorisk prosess av teknologisk framgang som på de historisk spesifikke virkningene av bestemte samfunnsforhold. Han legger først og fremst vekt på de måtene som kapitalismens særegne vilkår, forholdet mellom en utbyttende klasse av kapitalister og en eiendomsløs klasse av lønnsarbeidere, har vært fulgt av et historisk enestående driv for å revolusjonere produktivkreftene på. Gjennom historien har det ganske riktig foregått en langsiktig forbedring av produktivkreftene. Men som Marx forteller oss, hadde alle samfunn før kapitalismen en innebygd tendens til å bevare produksjonen slik den var. Bare kapitalismen har brutt den allmenne regelen og skapt nytt press for konstant å øke arbeidsproduktiviteten ved tekniske midler.

Presset for å akkumulere og for å revolusjonere arbeidsredskapene har sin rot i den kapitalistiske utbyttingsmåten, måten kapitalen trekker arbeid ut av arbeiderne på. Kapitalistene er avhengige av markedet både for å tilegne seg midlene til å produsere varer eller tjenester med og for å selge disse varene eller tjenestene. Sjøl arbeidernes arbeidskraft er en vare, som kapitalistene kjøper for en fastsatt tidsperiode i bytte mot en lønn. Kapitalen setter så den arbeidskrafta i arbeid og prøver å oppnå maksimum utbytte på begrensa tid og med et minimum av kostnader. Slik søker kapitalen hele tida etter nye teknikker, nye redskaper, nye måter å organisere og kontrollere på, for å øke arbeidets produktivitet, for å møte konkurransen i markedet. Å produsere «konkurransedyktig» for markedet betyr uunngåelig konstant akkumulering og profittmaksimering. Det betyr også konstant forandring: nye teknologier, nye varer, nye tjenester, nye behov, nye former for organisering og nye samfunnsmessige arrangementer.

Marx legger vekt på det historisk enestående ved et system hvor det å sørge for praktisk talt alle menneskelige behov og ønsker er organisert på denne hittil ukjente måten, hvor alt, til og med de mest grunnleggende behov som mat og husly, produseres for profitt. Den virkning et sånt system har på det menneskelige livet og samfunnsmessige relasjoner, for ikke å nevne naturen sjøl, er nødt til å være drastiske og vidtrekkende. Med noen få korte setninger gir Marx dramatisk uttrykk for konsekvensene av et system hvor alt – ikke bare ting, men naturen og menneskelig virksomhet – blir en vare som kan kjøpes og selges på markedet, og hvor menneskelige relasjoner blir redusert til «den følelsesløse ‘kontante betaling’».

På terskelen til det tjueførste århundre, da livet er gjort til vare i en slik grad at det er vanskelig å forestille seg hvordan det kan gå noe lengre, når alt fra mat til kultur til helsetjenester er forvridd av markedsimperativer, veit vi bare så altfor godt hva dette betyr. Vi veit hvor ødeleggende disse markedsimperativene kan være for samfunnsveven og naturmiljøet. Vi kjenner deres pris i fattigdom, i kriminalitet, i miljøforurensning, i sløsing med naturressurser og menneskeliv. Men på Marx’ tid var denne prosessen med å gjøre alt til varer kommet mye kortere, og hans framsynthet er virkelig bemerkelsesverdig.

Hans innsikt i dette systemets virkninger på arbeidet er også bemerkelsesverdig. Utbyttinga av arbeiderne, et system som tvinger dem til å arbeide ikke bare for å underholde seg sjøl og sine familier, men for å skape maksimalprofitt for sine arbeidsgivere, er kjerna i denne historien. Men det er også et spørsmål hva som skjer med menneskelig arbeid når det forvandles fra en utøvelse av menneskelig skaperkraft til en reint profittskapende aktivitet, eller en vare, hvis verdi ikke ligger i den tilfredsstillelsen det gir arbeideren eller i de fordeler samfunnet har av den, men i den fortjenesten den kan realisere på markedet og i dens bidrag til kapitalakkumulasjonen.

Virkningene

Det burde være innlysende at arbeidet er nødt til å bli organisert, og oppleves, på forskjellige måter alt etter hvilket formål det har. Behovet for å utvinne maksimalt utbytte med et minimum av kostnader stiller svært spesielle krav, som uunngåelig har betydelige virkninger på menneskelig trivsel. Marx beskriver degraderingen av arbeidet når det organiseres utelukkende for det formål å maksimere profitt for de kapitalistiske eierne av produksjonsmidlene. Virkningene er mest synlige der hvor arbeiderne blir reine «tilbehør til maskinen» i produksjonslinja, men lignende virkninger forekommer overalt hvor profittmaksimering er hovedmålsettinga for organisering av arbeidet. Det som burde være en skapende og realiserende virksomhet har større sjanser til å bli bare meningsløst slit.

Likevel har kapitalismen fra Marx’ synspunkt også noen positive virkninger. Borgerskapet har, sier han, «utrettet ganske andre underverker enn egyptiske pyramider, romerske vannledninger og gotiske katedraler.» Det har «skapt mer massive og kolossale produksjonskrefter enn alle tidligere generasjoner tilsammen.» Dets revolusjonering av produktivkreftene har skapt en uovertruffet kapasitet til å produsere de materielle betingelsene for velstand for alle.

Men her er et annet paradoks: Om kapitalismen har skapt uhørt materiell velstand, forblir kapasiteten til å maksimere materiell velstand for alle bare en kapasitet, ikke en realitet. Kapitalismen hindrer faktisk at den blir en realitet. En av de mest grunnleggende motsigelsene ved det kapitalistiske systemet er den enorme uoverensstemmelsen mellom dets «kolossale» produktivkrefter og den livskvaliteten det gir.

En åpenbar måte dette er sant på, er at den kapitalistiske utviklinga ikke har latt seg skille fra forskjellige slag av imperialisme, fra tradisjonelle former for utbytting av kolonier til den nåværende gjeldsbyrden i den tredje verden, eller våre dagers «overnasjonale» selskapers utbytting av billig arbeid i den tredje verden. Motsigelsen mellom kapitalismens produksjonskapasitet og livskvaliteten er slående i dag i den voksende polariseringa mellom et Nord med overflod og et nødlidende Sør. Men den samme motsigelsen er tydelig innafor de framskredne kapitalistiske økonomiene sjøl.

I et system der all produksjon skjer for profitt, vil fordelinga av ressurser og arbeid naturligvis ikke bli bestemt av hvordan de bidrar til et godt liv for så mange mennesker som mulig, men av hvordan de bidrar til lønnsomheten. Det er mye mer sannsynlig at samfunnets produksjonskapasitet blir brukt til å produsere for eksempel nye bilmodeller hvert eneste år for dem som har råd til dem, eller datamaskiner som er skapt for å være gammeldagse så snart de kommer ut på markedet, enn til å sørge for skikkelige og rimelige boliger til alle. Så Marx ville ikke ha blitt overrasket over at et samfunn som USA, med kapasitet til å fø, kle, huse, utdanne og sørge for helsetjenester til alle sine medlemmer, ikke desto mindre har utstrakt fattigdom, husløshet, feilernæring, priser på helsetjenester som mange mennesker ikke har råd til og et utdanningssystem som etterlater mange funksjonelle analfabeter. Det er heller ikke overraskende at i et samfunn med slike innebygde ulikheter, er det djupe sosiale skiller, hvor for eksempel klasseutbytting og rasisme forsterker hverandre.

Kapitalisme og sosialisme

Likevel har kapitalismen skapt kapasiteten til å maksimere materiell velstand, og i den betydninga har den lagt grunnlaget for et annet slags samfunn. Sosialismen vil bli bygd på de produktivkreftene som er skapt av kapitalismen, men den vil eliminere det presset for profittmaksimering og kapitalakkumulasjon som forårsaker uoverensstemmelsen mellom produksjonskapasitet og livskvalitet.

Manifestet argumenterer for at kapitalismen også har skapt en samfunnsmessig kraft, en klasse, med evne til å styrte kapitalismen og sette sosialismen i dens sted. Ved å opprette et masseproletariat, hevder Marx, har kapitalismen skapt sin egen banemann. Men mange kommentatorer, til og med på den sosialistiske venstresida, vil nå antakelig betrakte dette som den mest tvilsomme påstanden i hele pamfletten. Det er ganske riktig sant at kapitalismen har skapt en massearbeiderklasse, både «blåsnipp»- og «hvitsnipp»arbeidere av forskjellige slag, som har det til felles at de blir utbytta av kapitalen.

Disse arbeiderne er strategisk plassert i hjertet av et system som er avhengig av deres arbeid, og den strategiske plasseringa gir dem en samfunnsmessig makt som kan, som ingen annen samfunnsmessig kraft, forvandle kapitalismen til sosialisme. Det er også sant at arbeiderbevegelsen har utkjempet mange historiske slag, vunnet mange viktige seire, og opptrådt som en revolusjonær kraft i mange deler av verden. Men, mens Vest-Europa og Nord-Amerika har sett mange episoder med arbeiderklasseradikalisme i masseomfang, og noen vest-europeiske land til og med kan ha blitt bragt til randen av revolusjon, har arbeiderklassen aldri hittil innført sosialisme i de framskredne kapitalistiske landene som for Marx og Engels så ut som de mest sannsynlige kandidatene. Resultatet er at til og med mange sosialister er blitt skeptiske til utsiktene for et nytt samfunn.

Vi kan ikke anta at Marx’ egen optimisme for arbeiderklassens politiske utvikling var fullt så ublandet som den ser ut i Manifestet. Han visste sikkert at det var krefter som splittet såvel som samlet arbeiderklassen, og at det krevdes store organiserende og oppdragende anstrengelser for å gjøre arbeiderklassen til en effektiv politisk kraft. Men det var helt tydelig ikke hans hensikt å dvele ved hindringene i et politisk manifest, og bildet er åpenbart en god del mere komplisert enn det han skisserer i sitt manende kamprop.

Spådommen om at organiseringa av produksjonen under industrikapitalismen, sammen med forbedringer i transport og kommunikasjon, i økende grad ville forene arbeiderklassen til en sammenhengende styrke er blitt virkelighet på noen måter. Og ingen kan benekte at arbeiderklassens kamp har oppnådd viktige seire som har forbedret livskvaliteten for alle, seire vi nå tar for gitt, slik som en kortere arbeidsdag og arbeidsløshetstrygd. Men tendensene til enhet har også blitt motvirket, og for øyeblikket overvunnet, av andre krefter, som fragmenterer arbeiderklassen.

Arbeiderne er delt etter rase, kjønn og mange andre «identiteter», for ikke å nevne de gjenoppståtte nasjonalismene, som har trosset Marx’ overbevisning om at den globale økonomien kapitalismen skapte ville bli fulgt av en ny slags internasjonalisme. Dette er ikke de eneste faktorene som splitter arbeiderklassen. Paradoksalt nok har den en tendens til å bli splittet opp av selve organiseringa av produksjonen under kapitalismen. Den kapitalistiske produksjonen tenderer mot å sette arbeidernes plager og kamper på deres individuelle arbeidsplass og mot deres egen spesielle arbeidsgiver i fokus. Når Marx antyder at «enhver klassekamp er en politisk kamp», mener han utvilsomt at enhver klassekamp, selv på arbeidsplassen, og selv om reint «økonomiske» spørsmål. dreier seg om klassemakt og motstand mot herredømme. Men det denne antydninga ikke sier, er at kapitalismen har skapt et særegent forhold mellom det «økonomiske» og det «politiske». På en måte har kapitalismen atskilt «økonomiske» kamper fra politiske, ganske enkelt fordi «økonomien» har et eget liv og en egen maktstruktur. Det kapitalistiske markedet har sine egne «økonomiske» krav; den kapitalistiske arbeidsplassen har sine egne hierarkier, autoriteter og regler, og ulikt alle klasser før den har den herskende klassen en økonomisk makt som ikke avhenger direkte av politisk makt, sjøl om den når det kommer til stykket er avhengig av staten for å opprettholde det eiendomssystemet som dens klasseherredømme hviler på. Så arbeiderne kan være, og har ofte vært, svært militante i sine industrielle konflikter med kapitalen uten at klassekampene deres sprer seg over til den politiske sfæren.

Manifestets optimisme om sosialismens komme har sjølsagt blitt motsagt av en annen, virkelig dramatisk utvikling: 1980- og 1990-åras avslutning på det systemet som blei skapt i tiåra som fulgte Den russiske revolusjonen i 1917. Det er sant at revolusjonen var langt fra den ideelle prøven på Marx’ forutsigelser. Russland var ikke en avansert industrikapitalisme med et masseproletariat, den typen samfunn som Marx betraktet som det riktige grunnlaget for en sosialistisk omdanning. På revolusjonens tid fantes det riktignok lommer med temmelig avansert industri, og iallfall i de viktigste store byene et svært militant industriproletariat. Samtidig var Russland fortsatt stort sett et bondeland, og mange industriarbeidere hadde fortsatt røtter i bondelandsbyene sine. På disse og andre måter ville sjøl det russiske kjerneområdet ikke ha tilfredsstilt Marx’ kriterier for et framskredent kapitalistisk samfunn – ikke engang målt mot hans modell fra midten av det nittende århundret, England; og hvis vi legger til det som kan kalles «tredje verden»-områdene i det tsaristiske keiserdømmet, kunne det vanskelig sies at dette massive landet svarte til Marx’ forutsetninger for overgangen fra kapitalisme til sosialisme.

I alle fall var det som til slutt kom til syne i Sovjetunionen svært forskjellig fra det demokratiske samfunnet Marx forestilte seg når han snakket om en sosialisme grunnlagt på «den frie sammenslutninga av direkte produsenter». Det bør faktisk understrekes at mye av det som har gått under navn av kommunisme i det tjuende århundret har hatt lite å gjøre med det Det kommunistiske manifest legger i begrepet, eller med den kommunistiske bevegelsen som Marx og Engels tilhørte. Sjøl da Marx begynte å vente en slags revolusjon i Russland, antok han alltid at en virkelig sosialistisk revolusjon måtte finne sted i et kapitalistisk land med mer avanserte produktivkrefter og et mer utvikla proletariat, et land som England eller USA. Bare i tospann med en proletarisk revolusjon i et slikt framskredent kapitalistisk land kunne en russisk revolusjon bli en overgang til sosialismen. Han ser ut til å ha antatt at bare velutviklete produktivkrefter og et modent masseproletariat kunne styre produksjonen mot å oppfylle hele samfunnets behov – ikke for kapitalistisk profitt eller til fordel for noen annen slags herskerklasse, og ikke kontrollert ovenfra av en autoritær stat, men under demokratisk kontroll av de «fritt forente direkte produsentene», arbeiderne sjøl.

Kapitalismen hadde brukt århundrer på å skape et masseproletariat og på å oppnå til og med den utviklinga av produktivkreftene som var tilgjengelig på Marx’ tid. Den hadde gjort dette med mange undertrykkelser, grusomheter og tragedier på veien. Marx søkte aldri etter, og ingen annen har heller funnet, en demokratisk, sosialistisk måte å oppnå den slags utvikling på. Han betraktet ikke dette motsigelsesfylte resultatet som sosialismens oppgave, men som dens forutsetning.

Jeg prøver ikke med dette å benekte at Sovjetunionen faktisk lyktes med å utvikle produktivkreftene langt ut over det Marx kunne ha forutsett, og med en enestående fart. Poenget er snarere at det ville ha vært svært vanskelig å gjennomføre en slik intensiv utvikling ved hjelp av den demokratiske organiseringa av produksjonen som for Marx var sosialismens vesen. Å nå det utviklingsnivået fordret en akkumulasjonsprosess som kapitalismen hadde nådd over flere århundrer, ikke ved demokratiske midler, men ved å ekspropriere små eiendomsbesittere og utbytte arbeiderne til grensen for hva de fysisk kunne tåle. Det ville ikke ha vært lett å finne opp en demokratisk måte å nå sammenlignbare resultater på. Et virkelig demokratisk sosialistparti, et parti svært forskjellig fra det undertrykkende stalinistregimet, ville sikkert ha unngått stalinismens uhyrligheter. Men hvis det var nødt til å administrere akkumulasjonen og tvinge igjennom den typen arbeidsintensitet som det krevde, ville sjøl det mest demokratiske sosialistparti finne seg sjøl i et svært vanskelig og motsigelsesfylt forhold til den arbeiderklassen som det var forutsatt å representere.

Ingen ville hevde at Marx forutså hva som kunne skje hvis en revolusjon i kommunismens navn fant sted i et mindre utvikla samfunn. Det er enda mindre sannsynlig at han kunne ha forutsett de forbrytelsene stalinismen begikk i kommunismens navn. Men vi bør ikke undervurdere betydninga av hans antakelse om at en sosialistisk revolusjon ville ha størst sjanse for å lykkes i mere framskredne kapitalistiske omgivelser. I denne betydninga kan det argumenteres for at det endelige nederlaget for den russiske revolusjon, som fant sted i fravær av disse forutsetningene, bare oppfylte spådommene hans så altfor godt. Om det nederlaget ikke i seg sjøl har vist at han tok feil, gjenstår det faktum at på terskelen til det tjueførste århundret ser ikke sosialister ut til å ha særlig mye å være optimistiske for.

Manifestet og framtida

Men historien er ikke avslutta. Vi har heller ikke kommet til slutten av hva Manifestet har å lære oss. Det er ennå mye å lære av dets forutsigelser. Marx har vist seg å ha forbløffende rett i mange ting, men ikke noe sted har han blitt bekreftet mer fullstendig enn i sin framstilling av den kapitalistiske ekspansjonen. Det er sant at han undervurderte kapitalismens varighet og hvor lenge den kunne fortsette å ekspandere. Men for alt våre dagers moderne snakk om «globalisering», ville det være vanskelig å finne en mer effektiv beskrivelse av det som skjer i dag enn det han skreiv for 150 år siden. Kapitalismen har virkelig «skutt alle kinesiske murer i grus» (inkludert «murene» til det «kommunistiske» Kina), skaper et verdensmarked og «tvinger alle nasjoner til å tilegne seg borgerskapets produksjonsmåte om de ikke vil gå til grunne.» Kapitalismen har virkelig skapt en verden «etter sitt eget bilde».

På Marx’ tid var denne «globaliseringsprosessen» fortsatt i sine innledende stadier. Men i dag når kapitalistiske krav om akkumulasjon og konkurranse virkelig inn i hver krok av verden. Mange folk har hevdet at dette er kapitalismens endelige og irreversible seier. Men ansikt til ansikt med begivenheter som den nylige finanskrisa i Sørøst-Asia, i økonomier som så seint som i går blei hyllet som de «asiatiske tigrene», får disse seierssikre uttalelsene en noe hul klang. Hovedretninga av økonomer, som vanligvis liker å bruke mer beskjedne begreper som «konjunktursvingninger», eller «lavkonjunktur» eller «tilbakeslag», bruker ordet «krise» med økende hyppighet, og noen mer pessimistiske kommentatorer har gått lenger enn marxistene i å snakke om «sammenbrudd». Mot den bakgrunnen er Manifestets bilde av den kapitalistiske ekspansjonen som en djupt motsigelsefylt prosess mye mere overbevisende enn den kapitalistiske triumfalismen:

«Et samfunn som har tryllet fram så veldige produksjons- og kommunikasjonsmidler, ligner på trollmannen som ikke lenger klarer å beherske de underjordiske makter han har manet fram. … Det er nok å nevne handelskrisene, som med sine periodiske tilbakevendinger stadig mer truende stiller spørsmål ved hele det borgerlige samfunnets eksistens. … I krisene bryter det ut en samfunnsmessig epidemi, som for alle tidligere epoker ville ha framstått som en meningsløshet – en epidemi av overproduksjon …»

Og, fortsetter Manifestet, selve de metodene som kapitalismen fester sin lit til for å overvinne disse krisene er nettopp de metodene som gjør at den åpner veien for mer ødeleggende kriser og forminsker midlene til å rette dem opp og forhindre dem.

Kapitalismen pleide for eksempel å unngå sine indre kriser ved å bevege seg utover, inn på nye markeder og kolonier. I dag, når den er blitt et virkelig altomfattende system, har den ikke lenger det samme rommet for ytre ekspansjon som pleide å redde den fra sine indre motsigelser, så den er blitt offer for disse motsigelsene på historisk nye måter. Kapitalen ser i dag ikke lenger ut til å være istand til å opprettholde maksimal lønnsomhet ved hjelp av rimelig økonomisk vekst. Den forliter seg nå mer og mer på ganske enkelt å omfordele velstanden til de rikes fordel, og på å øke ulikhetene, innafor og mellom de nasjonale økonomiene, ved hjelp av den «nyliberale» staten. I de framskredne landa er det mest synlige tegnet på den omfordelinga den økende polariseringa mellom rike og fattige, og angrepene på velferdsstaten. Så det er ikke bare i de tilfeldige dramatiske krisene, men i sin «normale» og langsiktige utvikling at kapitalismen har bekreftet Marx’ spådommer om dens motsigelsesfylte ekspansjon.

Denne utviklinga kan når det kommer til stykket gi Marx rett når det gjelder virkningene av kapitalismen på arbeiderklassens politiske utvikling. De vilkåra som ledet ham til sine slutninger om danninga av arbeidernes klassebevissthet og organisering er der fremdeles; og arbeiderklassen, som er strategisk plassert i kapitalismens hjerte, er fortsatt den eneste samfunnsmessige krafta med evne til å omdanne den. Samtidig utvikler kapitalismen seg på måter som kan overvinne de faktorene som fram til nå har motarbeidet disse prosessene med klassedanning.

Ettersom de nyliberale statene trapper opp sine angrep på den sosiale sikkerheten og tillemper sparetiltak for å øke «fleksibiliteten», blir samarbeidet mellom staten og den «globaliserte» kapitalen mer og mer gjennomsiktig. Som et resultat kan det vise seg at den økonomiske klassekampen virkelig beveger seg over på det politiske planet, og at arbeiderklassen virkelig vil bli forent på nye og hittil usette måter. I mange land viser arbeiderbevegelsen, som en stund har slumret, tegn til å våkne opp igjen. Og vi har virkelig nylig sett mange dramatiske eksempler på at folk har sluttet seg sammen i gatene – fra Kanada til Mexico til Frankrike til Sør-Korea – for å protestere mot «nyliberalismen», «globaliseringa» og alle de politiske tiltakene de kapitalistiske statene i dag setter i verk for å opprettholde «konkurranseevnen» til sine egne nasjonale økonomier.

I motsetning til mye av det som er opplest og vedtatt i dag, har «globaliseringa» ikke gjort staten mindre men mere viktig for kapitalen. Kapitalen trenger staten for å opprettholde betingelsene for akkumulasjonen og «konkurranseevnen» på forskjellige måter, inkludert direkte subsidier på skattebetalernes bekostning; for å opprettholde arbeidsdisiplinen og samfunnsordenen vis-à-vis innsparingstiltak og «fleksibilitet»; for å øke kapitalens bevegelighet samtidig som arbeidets bevegelighet blir blokkert; for å administrere store redningsaksjoner for kapitalistiske økonomier i krise (i går Mexico, i dag de «asiatiske tigrene») – aksjoner som ofte blir organisert av internasjonale byråer, men alltid blir betalt av nasjonale skatter og tvunget igjennom av nasjonale regjeringer. Til og med de viktigste kapitaliststatenes imperialisme trenger samarbeid fra underlydende stater som kan opptre som overføringsremmer og som den aktive kraft som tvinger politikken igjennom. «Nyliberalismen» består ikke bare av å trekke staten ut av sosialomsorgen. Det er et sett med aktive politiske retningslinjer, en ny form for statlige inngrep som er skapt for å fremme den kapitalistiske lønnsomheten på et integrert verdensmarked.

Kapitalens behov for staten gjør at staten igjen blir et viktig og konsentrert brennpunkt for klassekampen. Og det faktum at staten er synlig innblandet i klasseutbyttinga har konsekvenser for klasseorganiseringa og bevisstheten. Det kan hjelpe til med å overvinne oppsplittinga av arbeiderklassen og skape en ny enhet mot en felles fiende. Det kan også hjelpe til med å snu klassekampen til politisk kamp.

Hva som enn hender, vil Manifestets kritikk av kapitalismen og dets visjon om sosialisme forbli svært levende så lenge kapitalismen eksisterer. Deler av Manifestets politiske program er blitt satt ut i livet innafor det kapitalistiske samfunnet. Barnearbeid i fabrikkene er i allmennhet avskaffa i de framskredne kapitalistiske statene, sjøl om det fortsatt eksisterer i stor målestokk, for eksempel i landbruket i USA, og det er sant at det er utstrakt i tredje verden-økonomiene – ofte utbytta av de «overnasjonale» selskapene med base i de vestlige kapitalistiske landa. Progressiv inntektsskatt er den allmenne regelen – sjøl om den er under økende angrep fra høyresida. I de framskredne kapitalistiske landa er det gratis utdanning for alle, opp til et visst punkt – sjøl om til og med dette forvitres nå på forskjellige måter. Noen kommunikasjons- og transportmidler, så vel som andre tiltak, er, eller har vært, i offentlig eie i kapitalistiske land, og noen kapitalistiske land har statsbanker.

Alt dette har hendt uten at det har ødelagt det kapitalistiske systemet. Faktum er at kapitalismen er blitt reddet fra sine egne destruktive tendenser av de offentlige tjenestene, sosialomsorgen og «sikkerhetsnettene» som arbeiderklassebevegelsene i fortida har kjempet lenge og hardt for å oppnå.

Den typen offentlig eierskap som vi kjenner i dag har riktig nok lite til felles med foretak som drives under direkte demokratisk kontroll, av «frie sammenslutninger av direkte produsenter». For den saks skyld kan også offentlige virksomheter sjøl – ikke bare kommunikasjons- og transportmidler, men helsevesen og undervisning – være underkastet det kapitalistiske markedets logikk, og er det under kapitalismen. Hensikten med dagens nyliberale politikk er å «privatisere» alt det som på noen tenkelig måte kan drives for kapitalistisk profitt – fra fengsler til postvesen til alderspensjoner. Men den har også satt seg fore å sikre seg at ethvert offentlig tiltak, enhver sosial tjeneste, som ikke kan «privatiseres» på en lønnsom måte, likevel vil være underlagt markedets krav.

Her er altså en annen motsigelse: i sine anstrengelser for å forbli «konkurransedyktig» ødelegger kapitalismen i dag selve de tjenestene og institusjonene som ofte har reddet den fra å ødelegge seg sjøl. Men sjøl om nyliberalismen ikke lykkes fullstendig i sin ødeleggelsesvirksomhet, vil det kapitalistiske systemet alltid innsnevre alle forsøk på å begrense den skaden det gjør på menneskene og naturen. Det begynner å se ut som systemets logikk nå har nådd det punktet hvor kapitalismens ødeleggende kraft overstiger dens evne til å reparere eller kompensere for de skadene den gjør.

Kapitalismen vil også alltid begrense demokratiets rekkevidde. Den kan aldri tillate et sant demokratisk samfunn hvor det ikke er noen undertrykte og undertrykkende klasser; hvor «det oppsamla arbeidet bare (er) et middel til å utvide, berike, befordre arbeidernes livsprosess» og ikke bare til å fremme kapitalistisk profitt; hvor reproduksjon, omsorg for barn, og forholdet mellom kjønnene ikke blir vansiret av kapitalismens krav; hvor ingen nasjon undertrykker en annen; hvor kulturen er fri fra markedets forkvakling; og så videre. Så lenge vi lever under kapitalismen, vil vi leve i et samfunn hvor behovene og handlingene til udemokratiske og uberegnelige kapitalistiske virksomheter både ved direkte utøvelse av klassemakt og ved hjelp av «markedet» former vårt sosiale og naturlige miljø og bestemmer livsvilkårene for hvert levende vesen som omfattes av deres globale virkefelt.

Nå mer enn noensinne burde det være åpenbart, som det var for Marx og Engels, at et samfunn som jages av kapitalakkumulasjonens krav må vike plassen for en mer menneskelig og demokratisk samfunnsordning. For at en slik omdanning skal finne sted, vil den viktigste drivkrafta fortsatt måtte være klassekampen.

Fra redaksjonen:

av Erik Ness

Svaret på overskrifta er: Ja, Røde Fane er bare et tidsskrift. For oss som lager det – og for abonnentene – er det allikevel en del mer:

• Av og til – faktisk ganske ofte – kommer Røde Fane med bilag. For eksempel ble Det kommunistiske manifest nyoversatt, og abonnentene fikk det helt gratis sammen med nr 1, 1998.
• I disse dager utgir Røde Fane en bok på 104 sider av Kjersti Nordby, Det gode arbeidsmiljø – mest lønnsomt for hvem? Den må du kjøpe, men 40 kroner er veldig billig.
• Vi har planer og holder på med å oversette Kapitalen, bok 2, og det jobbes med å skanne inn alle gamle nummer av Røde Fane som skal utgis på cd-rom.
• Artikler som har stått i Røde Fane, legges etter en tid ut på nettet – og av og til på flere språk.

Men: Det aller viktigste med tidsskriftet Røde Fane er den prosessen som settes igang i hodene til dem som skriver og til dem som leser. Å utgi et marxistisk tidsskrift er mye mindre enn mange kanskje tror, et spørsmål om å sanke sammen artikler av tanker som er tenkt. Det er i mye større grad å sette igang en prosess der forfatteren får en anledning – et regelrett tupp i ræva – for å finne ut av ting og så skrive. Når det fungerer sånn, som en fødselshjelper, blir redaksjonen veldig fornøyd. Når leserne gjør seg egne tanker, utvikler ting seg, nye artikler fødes.

Slike prosesser må ha fora, og Røde Fane og Klassekampen er to av dem. Sånne steder er viktige for å forandre verden. Desto flere og større, desto bedre.

Røde Fane har 600 abonnenter. Å doble antallet abonnenter – eller passere 1000-tallet – vil være en kraftig vitamininnsprøyting for venstresida. Det betyr å utvide møteplassen der radikale tanker diskuteres. Å involvere flere hoder (les: abonnenter) vil skape bedre og nye tanker.

Synes du det er viktig at folk fra andre land kan lese om åssen marxister tenker og diskuterer? Det synes redaksjonen også og legger ut artikler på flere språk på vår hjemmeside på nettet. Kjersti Ericssons artikkel er for eksempel oversatt til spansk og en tysk versjon er på vei. Kan du tenke deg å oversette den til engelsk eller fransk? Er det en annen artikkel du synes er viktig og som du kan oversette for oss til hvilket som helst språk?

Røde Fane-redaksjonen ber deg være med på dugnaden ved å:

• Verve abonnenter til Røde Fane (180 kroner året).
• Oversette artikler til fremmede språk.

Ta gjerne kontakt med redaksjonen!

av Erling Folkvord

Viss vi skaffer oss kunnskap om korleis dei statlege, hemmelege tenestene arbeider, får vi og kunnskap om kor langt ytringsfridom og andre demokratiske rettar går i Norge.

La oss – som eit slags tankeeksperiment – godta påstanden om at Norge er det landet som er best i verda når det gjeld demokratiske rettar for enkeltindivida. Om vi så ser på korleis staten sine hemmelege tenester har arbeidd gjennom drygt 50 år, får vi eit visst bilete av korleis det står til med demokratiske rettar i «verdas beste demokrati».

Er det sånn at regjeringa og dei hemmelege tenestene respekterer vedtatte lover? Eller har vi eit system der kapitalistklassen bokstaveleg tala hersker over både enkeltpersonar, foreningar og politiske parti ut frå eigne interesser og utan omsyn til vedtatte lover?

Er dei hemmelege tenestene ein type utøvande statsorgan som gjer det som er nødvendig, når det er nødvendig?

Viss svaret på det spørsmålet er ja, så handlar kravet om full innsynsrett også om å få konkret, detaljert innsyn i korleis det skjuler seg eit diktatur bakom fasaden til det parlamentariske demokratiet. Da er ikkje innsynskravet lenger eit personleg overflatekrav.

Den norske staten har tre hemmelege tenester. Slik har det vori sia sist på 1940-talet. Dei tre har innbyrdes eit fleksibelt samarbeid og ei skiftande arbeidsdeling.

1) Etterretningstenesta

– til dagleg e-tenesta – høyrer under forsvarsminister Dag Jostein Fjærevoll, og har nyleg flytta til nytt hovudkvarter ved Lutvann i nordaustlege delen av Oslo. (Den nedste delen av anlegget ligg sånn omtrent midt mellom innsjøen Lutvann og det som skal bli den nye Gardermobanen.)

2) Forsvarets sikkerhetstjeneste

som forsvarsministeren og har ansvaret for, som har særleg hatt til oppgåve å stelle med personkontroll for stillingar som krev sikkerhetsklarering.

3) Overvakingspolitiet

er det det mest utskjelte firmaet i «familien». Dei siste åra har dei brukt forkortinga POT – Politiets Overvåkningstjenestene. Dei har hovudkvarter i øvste etasjane i Politihuset i Oslo og fjernarkiv i rom K24 i nedste kjellaren same stad. Ved alle politikammer er det tenestemenn som arbeider for POT.

Om vi gir kvar teneste ein sirkel så har desse sirklane skiftande forhold til kvarandre, alt etter kva situasjonen og oppgåvene krev. Ein del følsomme innretningar – viktige arkiv, dekkfirma, særskild personell, osv. – kan snart vere knytt til den eine og snart til den andre eller tredje tenesta.

Dei hemmelege tenestene samarbeider svært fleksibelt og overlappar kvarandre ut frå skiftande behov. Både innhaldet i og plasseringa avdet skraverte feltet (dvs dei sakene og operasjonane der alle tre tenestene er aktive med personell, dekkfirma osv) vil derfor variere frå år til år.

Om du følgjer eit dekkfirma eller ein person over ein del tid, kan du få seriøse problem med å finne ut kva for ei teneste som er arbeidsgivar. Dei store utanlandske bidraga – særleg til e-tenesta – har gjort dette enda meir kronglete. I den hemmelege delen av rapporten frå Karstad-utvalet er det opplyst at e-tenesta i 1987 rådde over eit fond på 570 millioner kroner.

Når POT har vorti mest kritisert dei siste åra, kjem det blant anna av at e-tenesta har vori flinkare til å brenne eller skjule arkiva sine. I mediaomtalen og den politiske debatten på 90-talet har POT på ein måte blitt tildelt omtrent den rolla som «pojkarna på Ap-huset» – SÄPO-hovudkvarteret – har i Jan Guillou sine romanar. Det er sjefane og nestsjefane i POT som gong på gong har vorti skifta ut etter at litt av det dei rutinemessige driv på med, har vorti offentleg kjend.

Dette må ikkje få oss til å tru at norske regjeringsmedlemmar har gått av vegen for å be dei to militære tenestene drive innanrikspolitisk kartlegging. Ein månads tid før den første folkeavstemminga om EU i 1972, ba forsvarsminister Alv Jakob Fostervoll Forsvarets Overkommando skrive rapport til han om Raud Front-sommarleiren på Herdla.

Det sivile POT blir sjølsagt delvis styrt av militære omsyn. Dei regjeringsautoriserte forskarane Bergh og Eriksen skriv om forøket på ei total registreringa av ml-rørsla: «Overvåkingstjenestens fokusering på ml-erne kan heller ikke utelukkende forklares som et uttrykk for etatens egne trusselvurderinger. (…) Det var også en del av det vestlige fellesopplegget, blant anna nedfelt i drøftinger i NATO Special Committee og NATO Security Committee, at maoister, som andre venstre- og høyreekstreme grupper skulle utelukkes fra forsvarsrelaterte stillinger.» (1)

Samarbeid med Gestapo på 30-talet

Fiendebiletet endrar seg både for tenestene og dei regjeringane dei har som oppdragsgivar. Dei har tildels hatt andre fiendebilete enn dei har vedkjent seg offentleg. Eit tilbakeblikk til midten av 30-åra kan illustrere dette. Dvs. til den tida da tyske kommunistar alt hadde sitti nokre år i Hitler sine leirar, men framleis nokre år før andre verdskrig braut ut. Den tyske kommunisten Ernst Wollweber vart i november 1935 innkalla til møte i Moskva. Han fekk til oppgåve å starte oppbygginga av ein hemmeleg, anti-tysk sabotasjeorganisasjon. Arbeidet starta på nyåret 1936. Wollweber la hovudbasen for arbeidet til Oslo og ba Martin Hjelmen, ein 32 år gammal sjømann som nettopp hadde fått seg jobb som bygningarbeider på Rådhustomta i Oslo, om å arbeide for seg. Hjelmen fekk Nord-Atlanteren som ansvarsområde. Martin Hjelmen stod frå dette tidspunktet i spissen for oppbyggjinga av den organisasjonen som under krigen vart kjend som «Osvald»-gruppa. Skipsattentata som Wollwebers organisasjon gjennomførte skapte trøbbel for Hitler, med 1938 som eit toppår. Gestapo jobba for å få til samarbeid med skandinavisk politi. I juli 1938 fekk Gestapo ei melding frå kriminalassistent Bjerring i Københavnpolitiet, som hadde etterforska skipssabotasjonen over ei viss tid. Han peika ut Ernst Wollweber som ansvarleg. Ein Gestapo-delegasjon reiste få dagar seinare til Göteborg og Stockholm for å setje samarbeidet med svensk politi i system. I tida som følgte vart det drivi omfattande internasjonalt politisamarbeid mellom dei tre nordiske landa og Gestapo.

– og på 40-talet

10. februar 1940 gjennomførte over 2.000 svenske politifolk husundersøkjing hos 1.009 kommunistar. Aksjonen kasta lite av seg som aksjon mot det svenske kommunistpartiet, men heime hos tapetseraren Theodor William Jonsén i Ängby utafor Stockholm trefte politiet tilfeldig på nordmannen Fridtjof Johannesen. Han viste seg å ha nordiske reisekort på to namn til, og etter tre dagars arrest oppga han rette navnet sitt: Martin Rasmussen Hjelmen. Han var den einaste som vart sitjande fengsla etter storrazziaen. 20. januar 1941 vart han utlevert til norsk politi på Kornsjö og dagen etter vart han plassert i fengslet i Åkebergveien i Oslo. Han vart henta av Gestapo neste dag og så sendt til Hamburg.

Alle desse opplysningane er henta frå Lars Borgersrud si doktoravhandling om Wollweber-organisasjonen i Norge. I Riksarkivet har han saman med andre dokument om «Den interskandinaviske bolsjevikbanden» funni eit papirark datert 22.1.41: «Martin Rasmussen Hjelmen. Løslatt fra fengselet, blir hentet av tysk sikkerhetspoliti, – meddeler Dybhavn.» Under denne teksten hadde ein betjent føyd til: «Angj. hentet av det tyske sikkerhetspoliti klokka 17.»

Gestaposjefen sjøl, Reinhard Heydrich, var svært fornøgd med at det internasjonale politisamarbeidet som kom i gang på 30-talet, fortsette upåverka av krigen. I eit brev til utanriksminister Ribbentropp 8. august 1941 skriv Heydrich mellom anna at «ved hjelp av det omfattende materiale som det svenske politi har oversendt til det tyske sikkerhetspoliti, er det blitt mulig såvel å arrestere og overføre den norske sabotasjelederen Hjelmen i hendene på Gestapo, …»

Etter langvarig tortur vart Hjelmen dømt til døden. Han vart halshogd i Brandenburg 30. mai 1944.

Norske, hemmelege tenester under 2. verdskrig

Men korleis arbeidde så dei hemmelege norske tenestene under krigen, dvs. dei som sto under kommando av London-regjeringa? Gjorde dei sitt til å samle alle krefter til kamp mot nazi-Tyskland, eller var det ein annan, indre fiende som til dels hadde høgare prioritet?

Asbjørn «Osvald» Sunde overtok leiinga av den norske avdelinga av Wollwebers organisasjon etter at Hjelmen vart arrestert. Året etter Hjelmen vart utlevert til Tyskland sprengte «Osvald-gruppa» Statspolitiet sitt hovudkvarter i Henrik Ibsensgate i Oslo og drap ein av dei mest forhatte torturistane der. Heimefrontleiinga sende da straks brev til Londonregjeringa og kravde tiltak for å få slutt på slike aksjonar. Statsminister Nygårdsvold følgte opp med to tiltak. For det eine fordømte han aksjonen i ein tale over London Radio. For det andre innleidde Londonregjeringa eit samarbeid med C-byrån i den svenske Försvarstaben om registrering av alle kommunistar blant norske flyktningar som kom til Sverige. Svensk politi sørga både for tett overvaking av kommunistane så lenge dei var i Sverige og for at kommunistlistene vart sende til Berlin. Hitler fekk dermed mulighet til å følgje opp det mellomstatlege politisamarbeidet mot kommunistisk sabotasje som vart innleid på 30-talet.

Etter krigen reiste NKP krav om at norske myndigheter skulle krevje erstatning frå Sverige til Martin Hjelmens etterlatne. Den norske regjeringa reiste eit slikt krav, men Lars Borgersrud dokumenterer at fungerande utanriksminister Einar Gerhardsen i august 1947 sende ein hemmeleg instruks til den norske legasjonen i Stockholm om «å handtere saken ‘mest mulig i stillhet’ fordi saken ‘har vakt oppsikt i visse kretser i Norge’». Dette var eit halvt år før same Gerhardsen heldt den berykta Kråkerøy-talen der han starta ei landsomfattande heksejakt på kommunistar.

Det ville nok svekka folks tiltru til den norske Londonregjeringa om det hadde vorti kjend at Nygårdsvold & co hadde sett i gang ei kommunistregistrering som førte til at namna på alle dei Sverige-flyktningane som fekk kommuniststempel, vart sendt til Berlin. Etter krigen var kommunistarkivet frå Sverige ein del av startkapitalen til dei nye hemmelege tenestene som Gerhardsen-regjeringa bygde opp.

Dette kan tene som bakgrunn både for noen ord om det dei hemmelege tenestene har drivi med dei siste tiåra og for diskusjonen om det dei driv på med i dag, etter at Danielsen-utvalet har lansert sine idear for å modernisere Overvakingspolitiet.

POT-tenestemenn på landsmøte i NGS

Eit tilfeldig sitat frå Bergh/Eriksen kan gi ein liten peikepinn: «Politiet i Trondheim skaffet seg flere informanter i studentmiljøene i byen og POT-ansatte her var ofte selv til stede på åpne møter, blant anna i Studentersamfunnet. Overvåkingspolitiet kunne dermed kartlegge ml-virksomheten og enkeltpersoner i Trøndelagsområdet med et tilsynelatende vellykket resultat. Overvåkingspolitiet fulgte på 1970-tallet også den politiske radikaliseringen i Norsk Studentunion, Landslaget for norske Lærerstudenter, Norges Gymnasiastsamband og Yrkesskoleelevene og lærlingenes interesseorganisasjon. NGS-landsmøtene i 1973 og 1976 ble overvåket, og polititjenestemennene forsøkte å blinke ut deltakere etter politisk oppfatning på lister de på forhånd hadde skaffet seg. Generelt ble det drevet en meget detaljert og omhyggelig registrering av ml-ere i utdannelsessystemet, særlig i første halvdel av 1970-tallet. (…) Overvåkingspolitiets interesse for ml-dominert virksomhet favnet vidt. Det hadde sammenheng med, som en tjenestemann uttrykte det at ‘AKP og Rød Ungdom har etterhvert opprettet en rekke komiteer til aksjon mot litt av hvert’. Disse framstilles riktignok som tverrpolitiske, ‘men det er ikke vanskelig å se at ml-erne har en finger med i slike aksjoner’. (Det siste er eit sitat frå politifullmektig Asmund Seiersten i eit notat til politimeisteren i Florø. E.F.s merknad.) (…) Et eksempel på hvor langt POTs interesser kunne gå, er registreringen av ml-aktivister i borettslag i Oslo og Asker.» Men, skriv Bergh/Eriksen: «Langt mer ressurser brukte overvåkningspolitiet på å kartlegge ml-ernes internasjonale solidaritetsarbeid. Det gjaldt arbeidet i organisasjoner som Antiimperialistisk komite for den 3. verden, FNL-gruppene, Den norske solidaritetskomite for Vietnam, Chileaksjonen og Norge ut av NATO. POT forsøkte i noen grad å identifisere solidaritetsorganisasjonenes lokale kontakter.»

Overvakingssjefen godtok innbrot og lommetjueri

Overvakingspolitiet har gjort innbrot, slik som hos FNL-gruppene i Trondheim på 70-talet, dei har drivi med romavlytting og telefonavlytting, dei har utført arbeid på oppdrag for israelske Mossad i strid med norsk lov, osv osv. La oss berre ta med eit par av Bergh/Eriksen sine anonymiserte eksempel på kriminell handlemåte. Ein politiinfiltratør var på sommarleir i Trøndelag på 1970-talet: «Vedkommende, eller politifolk som denne slapp inn etter at kontrollsystemet var blitt sjaltet ut om natten, foretok bl.a. ‘innbrudd’ på leirkontorer. Vesker og dokumentmapper ble åpnet og undersøkt. Politiet skaffet seg på denne måten kopier av ml-materiale, flere navnelister over medlemmer og de personlige notatene til den lokale ml-lederen. Overvåkingssjefen ble holdt informert om de spesielle arbeidsmetodene som ble benyttet av overvåkingspolitiet i Trondheim.» (2) Det får klare seg med eitt eksempel til: «Da Tramteatret i 1977 gjestet Trondheim, skaffet Overvåkingspolitiet seg, uvisst på hvilken måte, en av de kvinnelige skuespillernes notater, telefonliste og 7. sans.» (3)

Interneringslister før og no

Eitt anna saksområde er interneringslistene. Det er planene for kven som skal arresterast utan lov og dom i tilfelle ein krise- eller beredskapssituasjon. Fram til utpå 70-talet laga POT særskilde A- og B-lister over personar som skulle internerast. Det var tidkrevjande arbeid, og listeføringa var alltid litt på etterskott. Systemet i Norge vart endra sist på 70-talet og først på 90-talet.

La oss igjen sjå kva POTs eigne biografar skriv: «Omleggingen av interneringssystemet i 1978 hadde først og fremst en praktisk begrunnelse. Sist på 70-tallet kunne overvåkingssjefen konstatere at antallet overvåkingssaker (dvs. personar som vart konstant overvaka, E.F.s merknad) nærmer seg oppgavene over listeførte A og B-personer. Videre mente han at dersom det var opprettet en overvåkingssak på en person, ville det i en beredskapssituasjon med meget få unntak foreligge vilkår for pågripelse og forvaring. Følgelig så man muligheten for et ‘columbi egg’. Overvåkingssakene kunne rett og slett legges til grunn for internering. (…) Med dette grepet slapp overvåkingstjenesten alt arbeidet med en særskilt liste, blant anna veiing av A- og B-kandidater og regelmessig ajourføring og sanering.»

Noverande nestsjef i POT, Per Gammelgård, har fortald til Bergh/Eriksen at det i 1978/79 var 350 norske borgarar som skulle pågripast i tillegg til 100 utlendingar.

Justisminister Cappelen ville internere 40 ml-arar

«Når omlag 40 ml-ledere var plassert på interneringslister i 1980, dvs. omlag 20 prosent av det totale antallet som skulle pågripes, var det selvsagt et uttrykk for at overvåkings- og sikkerhetstjenesten så ml-virksomheten som en potensiell trussel i en krigssituasjon. Også justisminister Andreas Cappelen ble orientert om dette forholdet og må ha godkjent at det av sikkerhetsmessige grunner var nødvendig å internere en rekke ml-ere. Hvorvidt dette var en realistisk trusellvurdering tatt i betraktning ml-bevegelsens sterkt antisovjetiske innstilling, er et helt annet spørsmål og høyst tvilsomt». (4)

Men sjøl om dette var aldri så tvilsamt, så hadde justisministeren altså godtatt at 40 tillitsvalde i AKP og RV skulle fengslast på ubestemt tid – utan lov og dom, omtrent sju-åtte år etter at AKP vart stifta og RV stillte til val for første gong. Fleire av dei som stod på interneringslistene, brukte mykje av den politiske arbeidskrafta si i 1980 til å dra i gang arbeidet i den nystifta Afghanistankomiteen.

Fagleg strid om interneringslistene

Interneringssystemet har vori og er omstridd i POT, på eit reint fagleg grunnlag. Bergh/Eriksen røper at det mot slutten av 1980-talet var usemje om korleis ein skulle sikre at dei rette folka vart internert: «Helge Claussen, leder for overvåkingstjenesten i Nord-Norge gav uttrykk for at i en krisesituasjon burde egentlig en rekke personer i observasjonsarkivet pågripes før en del av overvåkingsobjektene. Flere alternative ordninger ble drøftet internt.» (5) Men det er vanskeleg å leggje om til eit nytt system: «På et inspektørmøte høsten 1988 endte man imidlertid opp med å fastholde at overvåkingssakene fortsatt skulle danne grunnlaget for beredskapstiltaket.»

Kva er så status i dag? Det vi kan lese hos Berg / Eriksen, er at det var overvakingssjef Grøndahl som i 1992 gjennomførte enda ei modernisering. Han «avskaffet systemet med internering av forhåndsbestemte personer (…) Istedet grep overvåkingstjenesten til en ad hoc-betont løsning: Den aktuelle krise- eller krigssituasjon skulle danne grunnlaget for hvor mange og hvilke grupper som skulle bli gjenstand for forvaring. Interneringsfullmakten lå fast, men ingen bestemt person var altså forhåndsuttatt.» (6)

Det viser at POT er i stand til å kvitte seg med gamle metoder og utvikle nye, utan å tape målet av syne. Viss nokon av oss blir fengsla utan lov og dom i det regjeringa kallar ein krise- eller beredskapssituasjon, kan vi trøyste oss med at det er ei ad hoc-løysing som Jan Grøndahl tenkte ut da han var overvakingssjef. Grøndahl er i dag politimeister på Hamar. (Litt av det lovstridige avlyttingssamarbeidet hans med Telenor i 1994 er dokumentert i boka Livet bak murene, sidene 60 -69. RV-kontoret har enda nokre bøker igjen.)

Det nyaste eksemplet med romavlytting som Bergh og Eriksen nemner, er eit kurdarmøte arrangert av AKP i 1980. Det var det året generalane i Tyrkia gjorde statskupp, men Bergh/Eriksen opplyser ikkje om det var før eller etter militærkuppet.

Fotnoter:

Trond Bergh og Knut Einar Eriksen: Den hemmelige krigen. Overvåking i Norge 1914-1997, Oslo: Cappelen akademisk forlag 1998, 2 bind, utarbeidet på oppdrag av Justisdepartementet.

• 1) Bergh og Eriksen, 1998, bind 2, side 238
• 2) Bergh og Eriksen, 1998, bind 2, side 246
• 3) Bergh og Eriksen, 1998, bind 2, side 247
• 4) Bergh og Eriksen, 1998, bind 2, side 222
• 5) Bergh og Eriksen, 1998, bind 2, side 502
• 6) Bergh og Eriksen, 1998, bind 2, side 502

av Erling Folkvord

Viss noen trur det er lite vi kan oppnå når det gjelder krav om innsyn i de hemmelege tenester, vil eg minne om at verken Lund-kommisjonen eller dei tenestelojale – men likevel interessante – historiebøkene til Bergh/Eriksen aldri hadde vorti noko av viss det ikkje var for det avsløringsarbeidet Klassekampen og ein del personar i rørsla vår har drivi, særleg på 80- og 90-talet. Særleg har det journalistiske gravearbeidet til Finn Sjue spelt ei viktig rolle.

Boka De visste alt av Bye, Jacobsen og Sjue (hausten 1993), var den direkte årsaka til at Lund-kommisjonen vart oppretta. Men dette gravearbeidet hadde det vorti lite av viss ikkje svært mange hadde gitt tips og anna hjelp. Vi bør derfor våge å stille oss høge mål på nytt.

Det er delte meiningar i borgarskapet sin leir om det innsynsforslaget RV fremma i Stortinget i mai 1996. Mange enkeltpersonar som tar borgarleg-demokratiske rettar på alvor, er samde med oss. Men det er ingen av dagens stortingsparti som går inn for reellt innsyn.

Partitoppane veit at reellt innsyn vil avsløre borgarskapet sitt maktapparat. Det vil avsløre korleis dei har brukt politistatsmetoder av mange slag.

Ein kort gjennomgang av det som har skjedd sia Lund-kommisjonen la fram rapporten sin kan vere nyttig for den komande kampen om innsynsrett.

Stortingssensur – mai 1996

«Ein rettsstat har offentleg kjende reglar om kva slags handlingar som gir politiet rett til å gripe inn mot den enkelte. Promillegrensa på 0,5 er eitt eksempel på dette. Vil regjeringa foreslå reglar som viser kva for organisasjonar, handlingar og meiningar nordmenn må halde seg unna viss dei skal sleppe å bli forfølgt av regjeringa sine hemmelege tenester?» (1) Stortingspresidenten la ned forbod mot at dette spørsmålet vart stillt til statsminister Harlem Brundtland.

Innsynsforslaget som vart fremma

RV foreslo i Stortinget ein rett til innsyn i eiga sak «for dei personane som har vori eller i dag er registrert i Overvakingspolitiet sine arkiv». I dette framlegget sa vi ifrå at «det må vere ein føresetnad at ingen får opplysningar om andre enn seg sjølv. Det betyr at ein del dokument må bli delvis sladda dersom dei inneheld opplysningar om fleire personar.» Ut over dette vil RV berre gjere to unnatak frå innsynsretten. Det eine gjeld dei sakene der det er «skjellig grunn til å mistenkje ein person for brotsverk mot statens sikkerhet og sjølstendighet (straffelovas kapitel 8) eller brotsverk mot statsforfatninga eller Kongen (straffelovas kapitel 9)». Det andre tilfellet er tilsvarande mistanke om «politisk motivert sabotasje eller vald (terrorisme)». Viss Overvakingspolitiet faktisk er på sporet av ein verkeleg spion eller ein verkeleg bombemann, da skal dei, etter RV-framlegget, få lov til å jobbe i fred på det sporet dersom dei kan overtyde ein domstol om at det er «skjellig grunn til mistanke». (2)

Dei andre partia sa nei

Stortingsfleirtalet sa i juni 1997 at «innsynsspørsmålet må løses ut fra en skjønnsom og forsvarlig avveining av hensynet til personvern og den enkeltes rettssikkerhet på den ene side, og hensynet til fellesskapets interesser og rikets sikkerhet på den annen side». Dette politiske tåkesnakket er resultat av nesten 13 månaders arbeid i Stortinget sin Kontroll- og konstitusjons(!)-komite, med komitehøyringar, korridorprat, pressedebatt og til slutt diskre avgjerder bak stengte dører. For å fjerne eventuell tvil hos dei som frykta at stortingsfleirtalet skulle opne for verkeleg innsyn, slo dei same partia fast at «et begrenset innsyn under disse forutsetninger vil være i samsvar med sikkerhetsinstruksen og beskyttelsesinstruksen«. Ettersom begge instruksane, til skilnad frå kontrollkomiteen si innstilling, er skrivne i presist juridisk språk for å sikre omfattande hemmeleghald, betyr denne formuleringa at innsynsretten ikkje skal gå lenger enn dei to instruksane.

For at ingen gjenlevande skal kunne krevje innsyn i den omfattande kommunistregistreringa som London-regjeringa var ansvarleg for frå 8. oktober 1942 til frigjeringa i 1945, sa stortingsfleirtalet at «innsyn bør begrenses til opplysninger nedtegnet innenfor tidsrommet for granskingen» (3), det vil seie frå 8. mai 1945 til 8. mai 1996.

Første steget: Lovutkast i januar

Justisminister Aud-Inger Aure har gått fram steg for steg for å lage ein innsynslov som er «i samsvar med sikkerhetsinstruksen og beskyttelsesinstruksen».

I det første lovutkastet i januar vart resultatet ein svært snirklete paragraf 1 med overskrifta rett til innsyn.. Ved rask gjennomlesing kan det sjå lovande ut: «Norsk borger eller person hjemmehørende i Norge har, hvis ikke annet følger av loven her, rett til innsyn i opplysning om vedkommende i overvåkingspolitiets arkiver og registre som er innhentet ved en ulovlig metode eller registrert eller brukt i strid med den til enhver tid gjeldende overvåkingsinstruks.»

Andre steget: Ta omsyn til viktig kritikk

Det var mange som kritiserte dette, bl.a. fordi det ikkje går an å lage eit konkret skilje i dag mellom det instruksstridige og det øvrige når Overvakingspolitiet aldri har operert med dette til dagleg.

Lovavdelinga i Justisdepartementet brukte ikkje lang tid på godta denne kritikken. Lovforfattarane hadde nemleg lagt inn ei dobbelt sikring i utkastet til lovtekst, slik at dei kan godta denne kritikken og samtidig oppnå akkurat den same nektinga av innsyn ved hjelp av ein annan paragraf. Lovavdelinga i Justisdepartementet slår fast at «vi har for vår del ikke noe i mot en slik utvidet innsynsrett, forutsatt at unntakene i paragraf 2 fortsatt vil gjelde». Ja, lovavdelinga meiner at ei slik endring «vil trolig i større grad enn den foreslåtte innsynsordning bidra til å ‘rense luften’». (4)

«Hvis ikke annet følger av loven …»

Kva betyr så den pussige, innskotne setninga «hvis ikke annet følger av loven her». Poenget er at akkurat like mange personar kan bli nekta innsyn, fordi unntaka i lovas paragraf 2 – med overskrifta, «Unntak fra innsynsretten», er så vidt formulert at dei kan brukast til kva som helst:

«Det skal ikke gis innsyn i et dokument eller en opplysning i et dokument når sikkerhetsmessige eller personvernmessige hensyn tilsier at det gjøres unntak fra innsynsretten. Innsyn skal alltid nektes hvis slikt innsyn vil gi kjennskap til kilder eller navn på tjenestemenn i overvåkingspolitiet, kan skade forholdet til samarbeidende tjenester eller forøvrig gi kjennskap til overvåkingspolitiets lovlige metoder på en måte som kan forhindre gjennomføringen av overvåkingstjenestens oppgaver.»

Dette er ein gjennomtenkt lovtekst. «Sikkerhetsmessige hensyn» er eit vidare og enda meir tøyeleg begrep enn «rikets sikkerhet», og himmelvidt forskjellig frå «rikets sikkerhet i dag». Når innsyn skal nektast der «sikkerhetsmessige eller personvernmessige hensyn tilsier» avslag, og det ikkje er meininga å ha domstolskontroll med korleis dette blir praktisert, anna enn når dei som får avslag, går til søksmål mot staten på eiga rekning og eigen risiko, da er det lagt opp til ein flytande og glidande rettstilstand. Det er ei nemnd på tre personar – oppnemnd av regjeringa – som skal seie ja eller nei til kvart innsynskrav.

Korleis staten blir styrt

Og når innsyn alltid skal nektast viss det kan skade forholdet til samarbeidende tenester, da betyr det alle kriminelle handlingar og overgrep kan haldast skjult, med dette påskotet. I ytste konsekvens er dette ei slags legalisering av «license to kill».

Dette handlar om at statsmakta i etterkrigstida har vori bygd på eit overvakings- og angivarsystem, der herskarklassen har vori heva over eikvar lov når dei har vald metodane dei bruker mot opposisjonelle. Kampen for reell innsynsrett er ein kamp for å avdekke flik for flik det diktatoriske maktapparat bakom fasaden på etterkrigstida parlamentariske demokrati. Vi veit at dette maktapparatet er der, men vi kjenner ikkje omfanget. Kampen for innsyn kjem til å gi ny kunnskap om korleis borgarskapet sin stat styrer Norge.

Fotnoter

• 1) Spørsmålet vart levert i brev frå RVs stortingsgruppe til stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl 10. mai 1996.
• 2) Heile framlegget er trykt i Stortingets Dokument nr.8:93 (1995-96). Kontrollkomiteen sine kommentarar finst i Innstilling S.nr.240 (1996-97). Stortinget debatterte forslaget 16. juni.
• 3) Alle sitata er frå side 107 i Kontrollkomiteen si innstilling om Lund-rapporten og om mappeinnsyn. Innsynsspørsmåla er i hovudsak behandla på sidene 104 til 108 i Innst.nr.240 (1996-97).
• 4) Notat frå lovavdelinga i Justisdepartementet, datert 31. mars 1998.

av Hans Isaksson

Nazisme og kommunisme bygger grunnleggende på samme ideer. Det er et kjernepunkt i den store ideologiske kampanjen mot sosialismen som for tida blir iscenesatt over hele vesten. Hvordan er det med likhetene? Hans Isaksson har lest en bok som er forbudt i Sverige og sammenlikner med klassisk marxisme.

Den borgerlige retorikken snakker atter om kommunismen og de proletære diktaturene på 1900-tallet («Folkets århundre») som om de tilhørte den samme fiendtlige familien som nazismen mot demokrati og humanisme. De mest energiske debattantene går nå ett skritt lengere: de forsøker å bevise at enhver arbeiderbevegelse som har latt seg inspirere av tanken om klassekamp innerst inne gjør seg skyldig i hets mot folkegruppe, dvs. overklassen, og derfor må brennmerkes som anti-demokratisk. Hva skal man si til dette?

Det holder ikke å påpeke det historiske faktum at nazismen og den marxistiske arbeiderbevegelsen var hverandres strategiske dødsfiender, og at Hitler i Tyskland og andre steder faktisk hentet sin støtte i hovedsak hos det samme sosiale sjikt som i dag begjærlig sluker den borgerlige retorikken. Man kan aldri hindre folk i å se likheter mellom saker og ting; det er velkjent, for alle som har lest Anti-Dühring, at piggsvinet og skurebørsten på samme måte som elektronene og solsystemet i det minste i noen sammenhenger er lik hverandre. Om disse likhetene siden bedømmes som vesentlige og får gjennomslag i opinionens vurdering av en historisk epoke – det er et spørsmål om makt og ressurser.

Mein Kampf

Å lese Mein Kampf (første delen) har den fordel at den klarlegger en del drivkrefter og motiv bak den tidlige nazismens program. Dermed kan det være til hjelp for dem som har problemer med å skille mellom nazisme og kommunisme.

Et par uker etter at den bayerske rådsrepublikken våren 1919 ble knust av militæret, ble korporal Hitler innkalt av militærledelsen til den kommisjonen som var nedsatt for å undersøke revolusjonens forløp ved hans regiment. Han ble bedt om å delta i et «kurs» i medborgerlig tenkning. Det skulle virke som ideologisk motgift mot de revolusjonære ideene som tydelig romsterte blant mannskapet.

Blant foreleserne var sivilingeniøren Gottfried Feder. Hans Manifest zur Brechung der Zinsknechtschaft («Manifest for å bryte renteslaveriet») skulle bli en viktig inspirasjonskilde for Hitlers økonomiske og sosiale tenkning de nærmeste tiåra.

I første delen av Min kamp som blei lagd under fengselsbesøket etter det mislykkede kuppet fire år seinere, forteller Adolf Hitler om det inntrykk Feder gjorde på han:

«Når jeg hørte Gottfried Feders første foredrag på emnet «Bort med renteslaveriet!» forsto jeg straks, at det her var spørsmål om en teoretisk sannhet, som måtte bli av umåtelig betydning for det tyske folkets framtid.»

Hva var det så i Feders tanker som tiltrakk den unge Hitler?

Jo, til da hadde han betrakta statens forhold til kapitalen som temmelig uproblematisk, og kapitalens betydning for nasjonen som ene og alene positiv:

«Den nasjonale betydning av kapitalen lå (…) i at den sjøl så fullstendig avhang av statens, altså nasjonens, frihet og makt at allerede denne avhengighet måtte føre til at kapitalen av rein selvoppholdelsesdrift, henholdsvis ekspansjonslyst, fremma staten og nasjonen. Den omstendighet at kapitalen var henvist til den uavhengige frie staten tvang også denne på sin side til å virke for nasjonens frihet, makt og styrke osv. (…)

Forskjellen mellom denne reine kapital som sluttresultat av det produktive arbeidet og en kapital viss eksistens og vesen avhang av rein spekulasjon hadde jeg ikke tidligere kunnet se med ønskelig klarhet (…) Når jeg hørte Feders foredrag blei jeg slått av den tanken at jeg nå hadde funnet veien til en av de mest vesentlige forutsetningene for grunnleggelsen av et nytt parti.»

Gottfried Feder

Feder var en tenker med meget svake 1800-talls sosialistiske ideer. Han forente tysk nasjonalisme med en type populistisk avsmak for enkelte trekk hos kapitalismen, spesielt renta, som han så som opphavet til alt vondt. Pengehandelen betrakta Feder ikke, til forskjell fra Marx, som en naturlig konsekvens av kapitalforholda, men som en snyltende utvekst. Han så på sin framtidige utopiske sosialisme, slik som en gang for eksempel Proudhon eller Weitling – og for den del generasjoner av sosialdemokrater – med håndverkerens eller småbedriftseierens øyne, som en kapitalisme rensa for frastøtende trekk.

«Den skarpe utskillelsen av børskapitalen fra den nasjonale økonomien tilbød en mulighet til å motsette seg det tyske næringslivets internasjonalisering uten samtidig med kampen mot kapitalen å true grunnvollene for en uavhengig nasjonal sjølhevdelse. Jeg forsto straks altfor klart Tysklands utvikling for å ikke vite, at den vanskeligste striden ikke måtte utkjempes mot de fiendtlige folkene, men mot den internasjonale kapitalen. I Feders foredrag spora jeg en mektig parole for denne kommende striden.»

De nåværende EU-lobbyister må av naturlige grunner utnytte enhver mulighet til å framstille seg som mer progressive enn EU-motstanderne, og gir derfor aldri slipp på en sjangse til å knytte dem sammen med og karakterisere dem som eksponenter for nattsvart nasjonalisme. Venstre-populismens ytterst halvhjerta kritikk mot kapitalismen er dessverre en altfor viktig del av dagens antikapitalistiske strømninger til at dette kan betegnes som helt uberettiga. Man kritiserer kapitalismen for manglende fedrelandsfølelser og for å konsentrere seg om spekulasjon i stedet for produksjon, men man aksepterer dens forutsetninger: kapitalforholdet og vareproduksjonen.

Med den «internasjonale kapitalen» sikter ikke Hitler her, som sine samtidige marxistiske teoretikere, til et økonomisk system og/eller et samfunnsmessig forhold. Hos han har begrepet «internasjonal» nærmest betydningen av «fiendtlig mot den tyske nasjonens enhet» – et standpunkt som en tilhenger eller motstander av kapitalen kan velge eller ikke velge å innta. Derfor kan han stille som sin oppgave:

«Innordning av vårt folks brede lag, som for tida tilhører den internasjonale leiren, i et nasjonalt folkefellesskap (…) Jeg begynte på nytt å studere og forsto først nå innholdet og meningen med jøden Karl Marx sitt livsverk. Hans Kapitalen forsto jeg riktig først nå, likesom sosialdemokratenes strid mot den nasjonale husholdningen, denne striden har som eneste formål å rydde veien for den virkelige internasjonale finans- og børskapitalens herredømme.»

«Den internasjonale leiren» er hos Hitler en av mange omskrivninger for Djevelen, dvs. den marxistisk påvirka arbeiderbevegelsen og jødedommen (jødene var på den tida mindre enn 1 prosent av befolkninga i Tyskland). Kun mot denne bakgrunn kan man forstå 30-talls nazismens i dagens ører (1) noe bisarre propaganda mot «verdensbolsjevismen, ledet av jødebankierene på Wall Street». Hitler oppfatter ikke kapitalens iboende logikk der eksistensen av nasjoner kun er et nødvendig utviklingstrinn. Han løser sitt teodicèproblem (teodicè: religionsfilosofisk teori, som hevder at et rettferdig forsyn ikke motsies av det ondes eksistens i verden. Overs.anm.) – dersom kapitalismen er god, hvor kommer da det onde fra? – gjennom å forklare både det marxistiske og det imperialistiske angrepet på nasjonen med et eneste slag: jødedommen og dens fremste arvesynd, pengehandelen.

«Alle tidas store spørsmål er øyeblikkets spørsmål og utgjør bare følgene av bestemte årsaker. Blant dem alle har kun en årsaksbetydning, nemlig spørsmålet om bevaring av nasjonens rase (…) Uten inngående kjennskap om raseproblemet, og dermed også jødespørsmålet, skal den tyske nasjonen aldri kunne gjenoppstå. Rasespørsmålet gir ikke bare nøkkelen til verdenshistorien men også til den menneskelige kulturen overhodet.»

I den marxistiske historieoppfatningen har rasebegrepet over hodet ingen plass. For Hitler er det tilsynelatende grunnleggende, både ideologisk, teoretisk og politisk.

«Det vi har å kjempe for, er trygging av vår rase og vårt folks eksistens og formering, våre barns forsørging og blodets renhet, fedrelandets frihet og uavhengighet, for at vårt folk skal kunne utvikle seg slik at det kan oppfylle denne misjon, tildelt av verdens skaper hver tanke og hver ide, hver lære og all viten må tjene dette formål. Alt skal prøves ut fra dette synspunkt og brukes eller forkastes etter sin hensiktsmessighet.»

Feders analyse hjalp Hitler til å forene sin økonomiske tenkning med dette overordnede spørsmål, bevaring av den rene rasen. Bitene falt nå på plass. At Karl Marx var jøde hjalp oppklaringsprosessen og agitasjonen.

Folkefellesskap

Hitlers nasjonale folkefellesskap hviler derfor ikke på felles økonomiske interesser. Det er ikke, som nasjonen hos Marx og Lenin, en historisk kategori, forbundet med bestemte utviklingstrinn av samfunnet. Den hviler ikke engang på noen reelt eksisterende kulturarv eller på språkfellesskap, men er en åndelig overhistorisk storhet. I den utstrekning den har et materielt grunnlag finnes dette i rasen, blodet og jorden – tankeganger som var spredt langt utafor de framtidige nazistenes rekker når Hitler skrev sin bok (jamfør for eksempel hans samtidige Gustaf Jung). Hos Hitler er individene nærmere et utsonderingsprodukt av nasjonen enn det motsatte.

Marxistene begrunna derimot revolusjonens nødvendighet, både da og fremdeles, ut i fra selve den kapitalistiske produksjonsmåten og i de økonomiske og sosiale motsetningene:

«Den viktigste motsetningen er den mellom arbeid og kapital. Imperialismen innebærer allmektighet hos de monopolistiske trustene og syndikatene, bankene og finansoligarikiet (-fåmannsvelde. Overs.anm.) i industrilanda (…) Imperialismen driver arbeiderklassen til revolusjon» (Stalin: Leninismens grunnlag)

I følge denne marxistiske definisjonen kan interessene hos folkets «brede lag» derfor aldri stå i motsetning til revolusjonen. Marxismen stiller seg på disse «brede lag» sitt standpunkt og tar som sin oppgave å klarlegge deres interesser og forutsetningene for at de skal kunne realiseres.

Hitler og klasser

Få politiske tenkere kunne på denne tida fortsatt kreve å bli tatt på alvor dersom de i sin analyse så bort fra eksistensen av klasser og klasseinteresser. For marxismen er analysen av klassene grunnleggende. Fordi klasser skapes på et bestemt stadium i den samfunnsmessige produksjonens utvikling, som et direkte resultat av produksjonsforholdene, kan de ikke tenkes eller reformeres bort. Klassemotsetninger er i denne betydning «uforsonlige» – men følgelig heller ikke resultat av ytre påvirkninger eller konspirasjoner.

Til og med Hitler noterer samfunnets lagdeling som en viktig forutsetning for det politiske arbeidet.

Men som en sjølsagt konsekvens av den rollen han tilmåler rasen og nasjonen ser han klassemotsetningene som underordna. Ikke helt ulikt moderne liberale tenkere lager han en distinksjon som skiller mellom «berettigede» standsinteresser (som kan finnes hos kapital eierne så vel som hos deres ansatte) og «gruppe-egoistiske» særinteresser, som er skadelige og splittende. Kun de sistnevnte kaller han klasseinteresser, og begrepet «klasssemessig» har på det indre plan nesten samme nedsettende betydning som «internasjonalt» har på det ytre:

«Forskjellige stands- og yrkesinteresser er ikke ensbetydende med klasseskille, men er naturlige tilstander som følger av vår økonomiske liv. Yrkesgrupperingen står ikke på noen måte i veien for et virkelig folkefellesskap, fordi dette består i nasjonens enhet i alle spørsmål, som angår nasjonen som sådan.»

Den statsteori som følger av et slikt syn på folket, nasjonen og historien er diametralt motsatt av den marxistiske. For marxismen er staten i hovedsak den herskende klassens eller klassealliansens eksklusive maktorgan i forhold til de undertrykte klassene. Selve statens eksistens sees som et bevis på klassemotsetningenes uforsonlighet. Hitler ser på den ene sida statens som et fritt svevende organ for å virkeliggjøre nasjonens historiske misjon. Samtidig er den en megler mellom de ulike legitime standsinteressene som nasjonen inneholder.

I begge tilfelle tildeles staten en selvstendighet som den mangler hos marxismen. Hos Hitler finner vi altså igjen de gamle slagorda fra de tyske sosialdemokratenes Gotha-program om «den frie folkestaten» osv., som på sin tid holdt på å gi Karl Marx blodstyrtning.

Den avgjørende skillelinjen mellom Hitlernazismen og vanlig liberal og et sosialdemokratisk statssyn lå ikke i disse delene, men heller i Hitlers syn på Lederens forhold til blod, nasjon og stat.

Nasjonalsosialistisk arbeiderparti

Siden Hitler likevel grunnla et parti for gjenoppretting av den tyske nasjonen, valgte han ikke bare å kalle det tysk og nasjonalsosialistisk, men i tillegg arbeiderparti, på tross av at klassetenkningen var motbydelig for ham. Det tilhører hans (få) fortjenester at han i boka si ganske klart forklarer hensikten med dette paradoksale grep.

Det var standens interesser partiet skulle gjøre krav på å gå i spissen for, ikke klassens (se over), dvs. en nazistisk omveltning skulle ikke ha til hensikt å oppheve den kapitalistiske samfunnsordningen. Tvert i mot, Hitler legger i en bebreidende tone vekt på at partiet egentlig arbeider for kapitalismens beste og lyder her nærmest som en god sosialdemokrat:

«Kun kortsynt innskrenkethet, som man dessverre altfor ofte treffer på i våre bedriftseier-kretser, kan tvile på at det i lengden ikke kan bli gitt noe økonomisk oppsving for dem og dermed heller ikke noen økonomisk gevinst, dersom ikke den indre nasjonale solidariteten hos vårt folk blir gjenopprettet.»

Ei historisk blindgate

Hvordan skal da denne indre solidaritet gjenopprettes? Hitler viser her til og med at han har lest Det kommunistiske manifestet, sjøl om det er som fanden leser bibelen:

«Innordningen av en stand, som har blitt klasse, i folkefellesskapet, i staten, foregår ikke ved at høyere klasser stiger nedover, men gjennom at de undere heves. Denne prosedyre kan aldri gjennomføres av en høyere klasse uten av den undere, som kjemper for likeberettigelse. Den nåværende borgerstanden blei ikke innlemmet med staten som følge av tiltak fra adelens side, men gjennom sin egen handlingskraft under egen ledelse. Den tyske arbeideren kommer ikke til å bli opptatt i det tyske folkefellesskapet ved hjelp av ynkelige forbrøderingsscener uten gjennom bevisst heving av sin sosiale og kulturelle nivå, inntil da en bro har blitt lagt over de største kløftene. En bevegelse som setter denne utvikling som sitt mål, må i første hånd hente sine tilhengere fra arbeiderleiren …»

Til forskjell fra sosialdemokrater og kommunister var altså Hitlers innretting på arbeiderklassen et uttalt taktisk spørsmål. Målet for arbeidernes kamp var at de som stand skulle vinne likeberettigelse (et begrep som lar seg tilpasses sjøl på hendenes forhold til hodet), ikke ta makten.

I tekster som disse – kan man anta – i private fortrolige samtaler med sine kapitalistiske sponsorer, klargjorde han dette, beroliget borgerklassen og klargjorde, uten å behøve å lyve, at NSDAP var en kontrarevolusjonær kraft å regne med. På bakgrunnen av den seinere utviklinga i Det tredje rike forbauser ikke dette. Men det er en oppriktighet som sjelden kan sees i sosialdemokratiske programskrifter fra etterkrigstida, til tross for at den reformistiske arbeiderbevegelsen i noen tiår skulle bruke samme så kalte taktikk og avtvinge reformer fra kapitalen som erstatning for vaktholdet mot den revolusjonære arbeiderbevegelsen. Denne åpenhet i Min kamp vitner dels om Hitlers naivitet (mange eksempler på det i finnes i teksten), dels om hvilken leserkrets han henvendte seg til – mellom linjene.

Samtidig kunne NSDAP uten å behøve dekning via tåketale, overfor de tyske arbeiderne framstå som varme talsmenn for arbeiderens rett:

«En bevegelse, som på ærlig vis vil gjenforene den tyske arbeideren med hans folk og rykke ham ut av den internasjonale villfarelse, må på det kraftigste protestere mot en framfor alt i bedriftseierkretser rådende oppfatning, som med folkefellesskap forstår arbeidstakerens motstandsløse økonomiske utlevering til arbeidsgiveren, og som i alle forsøk på ivareta arbeidstakerens til og med berettigede økonomiske eksistensinteresser vil se et angrep på folkefellesskapet.»

Erfaringen (f.eks. fra første verdenskrig) viste at «samme fagforeninger skulle under en fanatisk nasjonal ledelse kunne gjøre millioner av arbeidere til høyverdige verdifulle medlemmer av nasjonen uten hensyn til de enkelte stridene i rent økonomiske anliggender».

I 1934 var tida inne for Hitlers parti til å ta oppgjør med de elementene innafor bevegelsen som i noen utstrekning hadde tatt partiets arbeidervennlighet på alvor. Terroren ble det dominerende våpenet mot arbeiderbevegelsen.

Og hvordan gikk det for Hitlers store inspirator, Gottfried Feder? Opp – og ned. Mellom 1924 og 1936 satt han i den tyske riksdagen for nazistene og var ordstyrer i partiets økonomiske råd. Han blei statssekretær i det tyske økonomidepartementet ved maktovertakelsen i 1933. Feder forsvant siden ut i tåka for aldri mer å vende tilbake til det politiske livet. Hans ideer hadde, liksom Nasreddin Hodjas fiskegarn, fylt sitt formål.

For å sammenfatte:

Nazismens sosiale og økonomiske program var ikke beregna på å omstyrte klassesamfunnet, men å redde det fra ei historisk blindgate. Det fikk sin gjennomslagskraft gjennom tilfeldig å tilegne seg en rekke tilsynelatende folkelige, antikapitalistiske men vitenskapelig ubegrunna populistiske slagord, som til forskjell fra den marxistiske arbeiderbevegelsen var helt forenlig med irrasjonelle – men i dag i nye fasjonable former – lærer om blod og jord.

Vel plassert med makten fikk Hitler fort mektigere forbundsfeller enn det den fagforeningsbevegelsen hadde kunnet tilby, som viste seg så forunderlig motstandsdyktig mot de nasjonalsosialistiske lokketonene.

Her har vi direkte fra hestens munn tatt del i hvordan nasjonalsosialismen på sin tid presenterte sitt samfunnssyn, hvordan man analyserte samfunnet og hvilke mål og middel man framførte for å forandre det. En sammenlikning med den samtidige marxistiske bevegelsen er da naturlig.

Når det gjelder Hitlers sosiale program, som vi har sett, fantes det nærmest større likheter med sosialdemokrati og sosialliberalisme. Hans økonomiske analyse har, når man ser bort fra raselæren, umiskjennelige trekk av venstrepopulisme – derimot ingen av marxisme. I kulturspørsmål var han uttalt småborgerlig. Like lite som en kan bebreide disse strømningene for hva Hitler har gjort, lite like blir analysen skarpere ved att man setter nazisme og kommunisme sammen i noe slags på forhånd bestemt slektskapsforhold. Enhver ide, enhver bevegelse bør selv svare for sine gjerninger.

Megafon for storkapitalen

I avgjørende spørsmål og framfor alt i sitt syn på Tysklands internasjonale rolle var nazismen et lydig redskap og en megafon for samme storkapital som man i den tidlige agitasjonen hudfletta. I den avgjørende fasen skjulte nazismen sine hensikter for massene – den hadde kommet for å bevare, ikke for å oppheve borgerklassens makt.

Nazistene bekjempa ikke den storkapital man så veltalende brennmerka på gater og torg – man tok dens sponsorpenger og man mishandla og henretta dens fiender.

Forholdet mellom to bevegelser er, utafra sett, først og fremst et spørsmål om perspektiv. Avhengig av hvor betrakteren selv befinner seg kan han med samme krav på sannhet påstå at Hitler befant seg til høyre, til venstre, foran eller bak eller på linje med Lenin og Stalin.

Det er også et spørsmål om hvilke abstraksjoner og tankeoperasjoner betrakteren er forberedt på å tillate seg for å påvise likheten. Om man er forberedt på å (når det passer)

• 1) likestille undertrykte klassers revolusjonære vold med undertrykkerens reaksjonære, voldtektsofferets motstand med voldtektsmannens overgrep
• 2) likestille underklassens kamp mot overklassen med herrefolkets utrydding av innbilt underlegene raser
• 3) likestille en venstrekritikk av parlamentarismen som en fasade for de beslutningenes velde med en høyrekritikk mot det samme for pøbelvelde – da er det seinere ingen større kunst å se likhetene mellom venstre- og høyreradikalisme i første halvdel av vårt århundre.

Om man i tillegg, som for eks. Conquest, Rummel og Ahlmark, multipliserer ofrene for «rød terror» med en faktor på 20-30 – da viser likhetene mellom Hitlers og Stalins regimer seg simpelthen slående, og en liberal, parlamentarisk borgerlig humanistisk holdning til det åpenbart rimelig.

Men da er man også, sett fra vårt perspektiv, allerede i full gang med teoretisk støtte til reaksjon mot revolusjon, overklasse mot underklasse, voldtektsmann mot voldtektsoffer, herrefolket mot påstått mindreverdige raser. Etter behov kan etter all erfaring denne teoretiske støtte forenes med håndgripelig ditto til høyremilitærdiktatur, gassangrep, atomkrig, sultboikott og utrydding av hele folk.

Slike mennesker endrer vi ikke så lett.

Note

1) Tja, forestillingen om en konspirasjon mellom jødedom, frimurere og kommunisme har ennå i dag fått leve videre hos høyrepopulister i USA.

(Alle sitat er, om ikke annet er angitt, henta fra den seinere av myndighetene forårsaka forbudte opplag av Min Kamp (del 1) som kom ut på Hägglunds Förlag, 1992.)

av Harald Minken

Den marxistiske økonomiske vitenskapen er for dårlig utviklet til å kunne gi gode og presise svar på hvorfor det oppstår børskrakk og valutakriser, og spesielt hvordan de vil utvikle seg i den konkrete situasjonen som foreligger nå. Den kan gi noen grunnleggende innsikter som borgerlig sosialøkonomi aldri vil kunne gi, men det gjenstår mye teoretisk arbeid før vi er på høyden med utviklinga i de siste tiårene. Jeg skal antyde noe om hvilken retning jeg mener dette teoretiske arbeidet bør ta.

Men videre er det slik at så lenge marxistisk økonomi bare er hobbyen til en håndfull folk, har vi ikke kapasitet til å trenge inn i detaljene. Detaljene er avgjørende i analyse av den konkrete situasjonen. Med den korte tidsfristen jeg har fått av Røde Fane til å skrive denne artikkelen, har jeg blitt nødt til å ta detaljene på husken, og jeg håper jeg kan bli unnskyldt hvis jeg har husket feil. Uansett står jeg nå i fare for å skrive noe som vil se håpløst dumt eller gammeldags ut når det kommer på trykk, fordi situasjonen utvikler seg fra dag til dag.

Krisa i Asia

Situasjonen er: I fjor sommer utviklet det seg en valutakrise i Asia. Den avdekket at de store selskapene og bankene i Sør-Korea, Thailand, Malaysia og Indonesia ikke ville kunne betjene sine kortsiktige lån. Den manglende lønnsomheten kan komme av korrupsjon, svikt i etterspørselen fra Japan eller andre ting – jeg må innrømme at jeg veit ikke. Uansett så var denne manglende lønnsomheten skjult for ei tid gjennom at selskapene hadde god tilgang på ny kapital. Kanskje var det mistanken om at ikke alt sto så bra til som fikk utenlandske låntakere og eiere til å begynne å trekke seg ut. Valutakursene kunne ikke lenger opprettholdes, og dermed blei det straks veldig mye vanskeligere for selskapene i disse landene å betjene utenlandsgjelda si. Altså en sjølforsterkende prosess.

I gamle dager ville en slik sjølforsterkende prosess løpe videre uten inngrep fra noen myndighet. Konkursene i de første selskapene ville bringe nye selskaper i vanskeligheter, enten fordi de eide aksjer i de selskapene som nå var konkurs, eller fordi de hadde utestående fordringer på dem, eller fordi de konkursrammede hadde pleid å kjøpe varene deres, slik at de opplevde en plutselig etterspørselssvikt. Dette er første fase i en handelskrise, slik Marx og Engels skildret dem.

I vår opplyste tid vil myndighetene gripe inn i den sjølforsterkende prosessen som innleder krisa – som regel ikke for å forhindre den helt og holdent, men for å sørge for at den får et ordnet forløp. Sentralbanken i hvert enkelt land vil f.eks. kunne gi kriselån til banker som ellers ville gått konkurs. I vårt tilfelle ville ikke det vært nok. Sentralbanken i f.eks. Thailand hadde rett og slett ikke ressurser i form av utenlandsk valuta til å sikre at selskapene kunne betale den kortsiktige utenlandsgjelda si. Inn på banen kommer da det internasjonale pengefondet, IMF. Pengefondet ga nye lån i hundremilliardersklassen til de kriseramte landene. Dermed kunne de betale de første avdragene på utenlandsgjelda si i tide, slik at ikke låntakerne, de store internasjonale finansinstitusjonene, kom i vanskeligheter. Men pengefondet verken vil eller kan gjøre dette uten å stille vilkår.

Vilkårene går ut på en grunnleggende omstrukturering av produksjonen og penge- og kredittvesenet i det kriseramte landet. Målet er at næringslivet i landet snarest mulig skal bli istand til å betjene utenlandsgjelda si igjen, og dessuten betale tilbake kriselånet. Det som skal til for å oppnå det, er at virksomheter som ikke har noen mulighet til å bli lønnsomme i framtida, legges ned, og resten av næringslivet kommer under kontroll av kapitalistgrupper med tilstrekkelig resurser og evne til å omforme det til lønnsom drift. Videre må offentlig sektor i regelen reduseres drastisk, slik at skattenivået ikke truer profitten og det offentlige ikke legger beslag på den tilgjengelige lånekapitalen, og penge- og kredittvesenet må gi stabile vilkår for utenlandsk kapital. Da vil denne kapitalen etterhvert vende tilbake. Den kan da kjøpe opp profitabel virksomhet i landet til en billigere penge enn før, og vil med sine høye krav til avkastning sørge for videre framgang i omstruktureringa. Krisa er løst. Så langt er vi imidlertid ikke kommet i de kriseramte landene i Asia enda, av grunner som vi seinere skal se.

Hva enten omstruktureringa foregår i nasjonal regi eller i regi av pengefondet, er altså de gammeldagse handelskrisene erstattet av en styrt prosess. Innholdet i denne prosessen har imidlertid ikke forandret seg . Det går ut på nedlegging av ulønnsomme foretak, drastisk økt arbeidsledighet, og drastisk nedgang i levestandarden for de breie massene gjennom prisstigning på utenlandske varer i første omgang, og gjennom lønnsnedslag etterhvert som arbeidsløsheten svekker stillinga til de som er i arbeid. De asiatiske landene som blei ramma av denne styrte prosessen ifjor, har lenge hatt fascistiske former for arbeidsdisiplin og utbytting. Det er imidlertid kanskje mulig å stramme skruen enda mer, og det blir nå forsøkt. Det er ingen prinsipiell forskjell på den gammeldagse krisene og den moderne styrte prosessen. Begge har til oppgave å få opp profittraten gjennom å øke utbyttinga, og gjennom å eliminere virksomheter som bruker mer resurser på å produsere varene sine enn det som er samfunnsmessig nødvendig.

Men det ville være helt feil å si at det ikke finns noe særegent og nytt i krisa i Asia. For det første foregår den, såvidt jeg kan se, på et helt nytt grunnlag som jeg vil kalle verdensmarkedsverdier. For det andre avler den motsigelser mellom den internasjonale finanskapitalen (amerikansk og japansk) og det vi i gamle dager ville kalt kompradorborgerskapet i Sør-Korea, Indonesia osv. For det tredje utvikler den seg i samband med krisa i Russland og den store, store krisa som langsomt modnes i Japan. I den forbindelsen kan en stille spørsmålet om ikke omfanget av problemene i kapitalismen vil bli så stort at det ikke lenger er mulig å få til en styrt omstruktureringsprosess. Det er det perspektivet som gjør at artikkelen min, skrevet sjette september, kan komme til å fortone seg veldig gammeldags når bladet kommer ut. Her er det bare plass til å behandle disse sakene stikkordsmessig.

Verdensmarkedsverdier

Avkolonialiseringa (fra krigen til sekstiåra) og liberaliseringa av verdenshandelen (fra sekstiåra til i dag) har, sammen med reduserte transportkostnader, ført til at varenes verdi dannes på en annen måte enn før, og at merverdien fordeles på en annen måte enn før. Ifølge marxismen er varenes verdi bestemt ved hvor mye arbeid som trengs til å produsere dem. Men det er ikke slik at hvis jeg bruker 2 timer på å strikke en sokk, mens A/S Ullvare bruker 2 minutter, så er min sokk verdt 2 timer og Ullvares verdt 1/30 time. På markedet vil det bli fastlagt hvor mye arbeid som er samfunnsmessig nødvendig for å lage en sokk, og sjøl om mine sokker er pene, vil det nok vise seg at den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida er 2 minutter. Det sokkemarkedet vi her snakker om, var tidligere det nasjonale markedet. En sokk i Ungarn kunne ha en nasjonal vareverdi som atskilte seg fra den nasjonale vareverdien til den samme varen i Norge. Slik er det ikke lenger for de aller fleste varer. Det har dannet seg verdensmarkedsverdier. Men det er et viktig unntak: arbeidskrafta har framleis en verdi som dannes på det nasjonale arbeidsmarkedet.

Så lenge valutaforholdene er stabile og skatteforholdene i ulike land er sammenliknbare, vil derfor varene som blir solgt i alle land komme fra steder der en både holder seg på verdensmarkedsverdien med hensyn til hvor mye arbeidstid som brukes, og bruker den arbeidskrafta som har lavest verdi i verden blant alle arbeidskreftene som egner seg til slik produksjon. På dette grunnlaget danner det seg en internasjonal gjennomsnittlig profittrate, og den igjen bestemmer de internasjonale vareprisene. Dersom dette geografiske mønsteret for produksjonen fører til store ubalanser i utenriksregnskapet til enkelte land, vil valutakursene endre seg til arbeidskrafta i disse landene har fått en verdi som gir balanse i utenriksregnskapet.

Dette systemet, der valutakursene og varenes produksjonssteder endrer seg med endringene i arbeidskraftas verdi i hvert land og med de internasjonale vareverdiene, er drastisk forskjellig fra systemet i kolonitida. Begge systemene er imperialistiske, men mens profitten i kolonisystemet kunne tas ut som monopolprofitt fra koloniene, er det nå heller den gjennomsnittlige internasjonale profittraten som kan holdes høy gjennom imperialistisk utbytting. For vareprisene betyr det at varene fra «lavkostland» er relativt billigere enn før, mens varene fra «høykostland» er relativt dyrere.

I en forstand er det først nå vi får en verdenskapitalisme, sjøl om vi ennå ikke har en enhetlig arbeiderklasse i verdensmålestokk. I kolonitida blei det med rette sagt at det var umulig for et tredjeverdenland å utvikle seg langs den kapitalistiske vegen. Den var stengt av imperialistene. Når systemet endra seg, var det nettopp de landene som nå er i krise, som kunne utnytte dette først til å få til en kapitalistisk utvikling basert på beinhard fascistisk politikk overfor arbeiderklassen og åpenhet for utenlandsk kapital. Krisa i Asia er den første grunnleggende omstruktureringa i produksjonsforholdene i disse landene, og vil ha konsekvenser i resten av verden ikke bare på grunn av den uroen på finansmarkedene som det medfører, mens også fordi det endrer forholdene for produksjonen i hele verden.

Motsigelser i borgerskapet

1. september i år innførte Malaysia drastiske restriksjoner på den frie flyten av kapital. Det blei forbudt å selge aksjer til lavere kurs enn en kjøpte dem for, dersom en ikke hadde hatt dem i mer enn ett år. Dessuten blei det forbudt for utlendinger å holde landets valuta, ringgit, etter 30. september. Dette er det mer saft i enn en liten «Tobin-skatt» på kapitalbevegelser. Formelt sett er langsiktige utenlandske investorer framleis velkomne, men det spørs om de vil komme på slike vilkår.

Borgerskapet i Malaysia prøver på denne måten å opprettholde sin makt ved å motsette seg de omstruktureringene som den internasjonale kapitalen krever. Den malayiske regjeringa har også tidligere, så vidt jeg husker, lagt all skyld for valutakrisa på utenlandske kortsiktige spekulanter. Det er jo sikkert feil – spekulantene vil ikke begynne å spekulere før det er grunn til mistanke om at ikke alt står bra til med den malayiske økonomien. Og utviklinga seinere har bekreftet at det var tilfelle. Men det skal bli spennende å se hvordan dette opprøret mot den internasjonale finanskapitalen faller ut.

Suharto i Indonesia nektet å gjennomføre de tiltakene pengefondet anså nødvendige, åpenbart for å berge de enorme formuene han hadde sikret seg og familien sin gjennom korrupsjon. Han falt, men har han berget pengene sine?

Jeg har ikke fulgt med i detalj, men det virker ikke åpenbart at resultatet av krisa skal bli at borgerskapet i de kriseramte landene skal miste alt de har. Det virker ikke åpenbart at de nødvendige omstruktureringene skal la seg gjennomføre uten motstand fra dem som står i fare for å miste kapitalen sin. Dessuten har vi motstand, grensende til regulært opprør, fra befolkningene som får oppleve følgende av ti prosent fall i bruttonasjonalproduktet, vanvittige renter og inflasjon. Det er ikke åpenbart at en styrt prosess lar seg gjennomføre.

Krisa i Japan og Russland

De japanske bankene var en stund overlegent de største i verden målt i forvaltningskapital. Men egenkapitalen var svært lav i forhold til forvaltningskapitalen. Da eiendomsmarkedet i Tokyo falt sammen rundt 1990, blei bankene sittende med en mengde råtne lån og potensielle tap. Dette har de aldri klart å kvitte seg med. Den langvarige svake utviklinga på børsen bidro til å svekke bankene. Noen finansinstitusjoner har gått overende. En stor mengde andre vil gå overende hvis Tokyobørsen faller til et lavt nok nivå på det tidspunktet hvor bankene skal avlegge årsmelding. I den situasjonen har det japanske borgerskapet mobilisert den høye etiske standard og solidaritet som LO-økonom Stein Reegård framhevet som påkrevet i den nåværende situasjonen (i et intervju i Aftenposten). De har mobilisert alle reserver for å kjøpe aksjer fra dem som må selge, og slik holde Nikkei-indeksen over 15 000-nivået. I de siste dagene virker det som de har måttet gi tapt, men de kan framleis komme igjen.

Hvis storbankene i Japan faller, og alle de skjulte tapene kommer på bordet, vil det kunne ha store ringvirkninger på finansmarkedene i resten av verden. De store finansinstitusjonene i vesten har allerede måttet rapportere relativt betydelige tap på krisa i Russland. Sammenfallet av alle disse problemene kan bli mer enn det er mulig å styre unna, så kanskje står en gammeldags «handelskrise» for døra – et 1929.

Norge

I denne situasjonen har børsene verden over falt kraftig i august og september – med 15-25% i de fleste tilfellene – og med langt mer i Russland og noen land i Latin-Amerika. Det dukker nå opp storinvestorer også i Norge som har tapt alt, og store konserner som Kværner har tapt så mye på krisa i Asia og andre steder at de neppe kan betale gjelda si.

Den særnorske «krisa» skyldes naturligvis ikke lønnsoppgjøret, kontantstøtta og krangelen mellom politikerne om hvordan det skal skjæres ned, slik massemedia skulle få oss til å tru i den ukes tid. Den skyldes snarere en politikk som partiene har stått sammen om, og som den forrige regjeringa gjennomførte. Først økes oljeutvinningstakta drastisk – muligens på oppdrag fra USA for å holde oljeprisen nede mens Irak blir boykottet? Som en følge av ikke minst denne norske politikken, faller oljeprisen når etterspørselen i Asia dabber av. Hvis russerne må selge olje for enhver pris for å klare sine forpliktelser, vil den forbli på et lavt nivå en stund. Dette var årsaka til at folk blei mistenksomme til den norske krona og flyttet pengene sine over i andre valutaer. Norges Bank svarte med renteøkninger for å lokke pengene tilbake. Det hadde den ikke behøvd å gjøre hvis ikke politikerne hadde bestemt at den norske krona skulle være knyttet til ECU-en. Det valget var lite heldig, for alltid når oljeprisen er lav, vil det være et godt tegn for EU-økonomien, men et dårlig tegn for Norge. Dermed oppstår den spenningen mellom utviklinga i Norge og EU som gjør at spekulantene kan begynne å spekulere i at valutapolitikken må legges om.

Nå viser det seg imidlertid at de som har solgt norske kroner, ikke er utenlandske spekulanter, men norske bedrifter, og ikke minst den norske stat! Staten må jo veksle kroner til utenlandsk valuta for å plassere oljefondet i utlandet, slik det er bestemt. Men ikke bare det: Stortinget vedtok også i fjor at oljefondet skulle plassere en god del av midlene sine i aksjer, mot tidligere bare obligasjoner. Da dette blei iverksatt i år, var aksjekursene på topp. Titalls milliarder av oljefondet har allerede forsvunnet gjennom kursraset i august. Alt dette skyldes den usedvanlig idiotiske politikken til de som nå vil tilbake til makta for å innføre fast styring og vise handlekraft gjennom nedskjæringer.

Naturligvis er det ingen krise i Norge nå. Vi må slåss for at det ikke er folk flest som skal bære byrdene av den valuta- og renteuroen som har vært gjennom dyre studielån, boliglån og offentlige nedskjæringer. Men en krise i verdenskapitalismen vil like sjølsagt også trekke med seg Norge. Hvordan det skal møtes, har folk ikke begynt å diskutere enda.

Profittraten

Når valutakrisene, børsrasene og renteuroen denne gangen ser ut til å ha langt større realøkonomiske konsekvenser enn tilsvarende hendelser de siste 10-12 åra, så skyldes det at det er noe galt med lønnsomheten. Profitten smører systemet. Faller den, skal det bare noen tilfeldige hendelser til for at det meste synes å rakne, og «forretningsklimaet» endrer seg brått. Når børsnedgangen nå fører til at bankenes kunder ikke kan betjene sine lån, og når tap på finansposter etc. fører til at årsresultatene til selskapene viser store underskudd, eller det plutselig blir umulig å oppnå videre kreditt på rimelige vilkår, så ville det allikevel ikke fått større konsekvenser for økonomien som helhet dersom profittraten i gjennomsnitt var høy. Litt oppkjøp og omstrukturering, og litt styrt nedlegging kanskje, men ikke noe som berører systemet som sådan. Det er verre når ingen vil kjøpe opp store konserner som det går utfor med, fordi ingen veit hvordan de skal få verdier ut av dem. Det sies å være tilfelle med Kværner nå.

I slutten av en oppgangskonjunktur faller profittraten, fordi nye produksjonsmetoder har økt den organiske sammensetninga til kapitalen, samtidig som alle som har makt til å sikre seg feite andeler av merverdien til eget uproduktive konsum, gjør det. Profittratefallet gjør først og fremst hele systemet mer ustabilt. Tidligere lot det seg ikke rokke av børsras på 20% på en dag, som på New York-børsen i 1987, men nå ser det bare ut til at det ene drar det andre med seg. Vi er inne i en sjølforsterkende prosess.

Det hjelper lite at tyskerne og amerikanerne sier at her hos oss er økonomien grunnleggende sunn og sterk. Det hjelper heller ikke at Hongkong er istand til å holde børsen oppe gjennom å sette inn folketrygdfondet og private pensjonsfond til aksjekjøp, og eventuelt spe på med kinesiske midler. Dersom en dyp krise er under utvikling i Japan og resten av Asia, så vil den krisa skape helt nye verdiforhold og utbyttingsforhold, og det får før eller siden konsekvenser for produksjonen i resten av verden – i hvert fall så lenge verdenskapitalismen ikke faller fra hverandre igjen i regioner, omtrent som i 30-åra. De konsekvensene vil arbeidsfolk i Europa og USA få merke i form av helt nye normer for lønns- og arbeidsforholdene, helt nye former for automatisering i produksjonen, og i form av arbeidsledighet og industrinedlegging. Det som trengs dersom disse perspektivene slår til, er kanskje framfor alt internasjonal arbeidersolidaritet og gjensidig hjelp til å styrke fagorganisering, faglig kamp og faglige rettigheter.

Merverdien skapes av arbeiderne i produksjonen. All slags profitt, enten den tar forma av gevinster på aksjemarkedet, renteinntekter, grunnrente fra kontroll med knappe produksjonsfaktorer, eller hva det nå skal være, er avledede former for merverdien som blir skapt i produksjonen. Disse formene for profitt lever ikke og utvikler seg ikke i isolasjon fra verdiforholdene og utbyttingsforholdene i produksjonen, slik de blir beskrevet i første bok av Kapitalen. I dag er disse grunnleggende forholdene bestemt gjennom at vareverdiene er internasjonale og arbeidskraftas verdi er nasjonal. Hvilke motsigelser det vil gi opphav til og hvilken framtid dette systemet har, har vi ennå ikke analysert. Men det er klart at alle overflatiske reformforslag, enten det er nye etiske standarder, nye former for internasjonal kontroll eller nye former for nasjonal styring, risikerer å bli knust til pinneved når disse motsigelsene utvikler seg. Det vil si: verdenskapitalismen vil utvikle seg til den møter sin banemann, en enhetlig internasjonal arbeiderbevegelse.

Etterord

Nå er det alt sjuende september. Det ene ordet tok det andre mens jeg skreiv dette. Jeg vil bare få presisere: Jeg har ikke blitt trotskist. Jeg har ikke mista trua på at det nytter å tilkjempe seg rettigheter og goder innafor nasjonale rammer, eller at det går an for nasjonalstater å stå mot imperialismen. Jeg har bare pekt på at det nå vil måtte skje under nye vilkår som vi ennå ikke har analysert, og at den krisa som nå utvikler seg, kan komme til å være den første prøva på om vi klarer det.

av Jørgen A Strickert

Manifest

Eg syng ikkje om blomster og romantikk og finvær
og måneskin og fuglesong og elskov og syrintrær.
Kanhende er det kjeisamt, ja dårleg til og med.
Men faen, det er ekte – du kjem ikkje frå dét.

Eg dansar ikkje foxtrot og flamenco og balett,
et ikkje kanapéar, eg et for å bli mett.
Eg syng ikkje my baby, she loves you yeah, yeah, yeah.
Men eg syng ramme alvor – visst faen gjer eg det!

Vesle kvalp

-Vesle kvalp, kva tenkjer du
bak dine kvalpeaugar?
-På lange turar, kan du tru,
og bein i svære haugar!
-Men vesle kvalp, kva meiner du
om raseteori?
-Nei, eg bryr meg lite, ser du,
om kva bak eg snusar i.

Mot sal av kropp

På veggen heng det ei dame,
ho stortrivast, kan du sjå.
Ho er ein bikinireklame.
Ho er så frigjort, så!

På Narvesen hyler det mot oss:
-Kom og ta meg no!
Ein ideologi som fortel oss
at jenter er kjønn nummer to.

«Jamstelling», lyg barnelæra,
men damer i Noregs land
vil sloss til kvart kvinnfolk i verda
er frigjort frå stat og mann.

Kroppen din er kun ein vare
på storkapitalen sin disk.
Og sånn vil det rekke og vare
så lenge det er lurt å vere grisk.

Heisann, sossegut!

Det du kallar flatfyll
kallar eg kultur.
Det du kallar Schengen
kallar eg mur.
Det du kallar fridom
kallar eg bur.

Det du kallar staten
kallar eg fut.
Det du kallar politi
kallar eg snut.
Det du kallar konge
kallar eg stut.

Når du seier du veit
er det noko du trur.
Når du er tilfreds
er eg opprørsk og sur.
Det du kallar fridom
er ditt diktatur.

Livsløgn

Eg ynskjer eg hadde eit livsverk,
eit mål med mitt virke på jord;
ei magesekkjensle så krutsterk,
ei oppgåve – glitrande, stor!

Da skulle eg nok via livet
til denne, min digre visjon,
og våke om natta og knive
for min lagnadsbundne misjon.

Men eg er jo kun ein av mange
som ligg slik om kvelden og skriv.
Forbi meg så snik seg mitt lange
totalt unaudsynlege liv.

Til Ola Olsen

Hold kjeften på deg, Ola,
du er skapt for slit og strev.
Du skal slett ikkje sjå sola,
du er grunnskoleelev.

Hold kjeften på deg, Olsen,
sjølv om du er trøytt og klar.
Du er skapt for slavearbeid,
du e berre proletar.

Hold kjeften din, herr Olsen,
om så kvar ein dag er trist.
Det er sånn det heile funkar
for ein minstepensjonist.

Reager!

Vi ungdom i Trondheim har mykje å bråke for, så ikkje sov.
Vår skolekvardag er ikkje verna av rett og lov.
Men finn vi oss i ein jobbsituasjon så kummerleg grov?

Når skolebøker er steindyre og du er pengeveik,
når du ikkje når fram med formelle brev og høfleg preik,
når du vert overkjøyrd av dei med makta, så gå til streik!

Når vi krev vår rett til fritidstilbod og ingenting skjer,
når dei trampar oss ned i søla, så reager!
Når dei ikkje vil prate som vettuge folk, så okkuper!

Kva dei seier

Dei seier at klassekampen
er steindaud og gravlagt for godt.
Og hadde det vore så lettvint
og glimrande enkelt og finfint,
så hadde jo alt vore flott.

Dei flirer av idealismen
og kaller vår tanke naiv.
Men er det naivt, vil eg vite,
om vonet er enda så lite,
å draume om betre eit liv?

Dei seier på Dagsnytt at Noreg
går godt og at velferden gror.
Men sjå på deg sjølv, så på Røkke,
så ser du; det er nok eit støkke
igjen til ei rettvis jord.

Pust i bakken

Eg eig ei feskestang og ein hund,
og sommarnatta har gull i munn,
og heile livet er eitt sekund.

Eg sit aleine ei tropenatt
og tenkjer på torsken eg nyss har dratt,
men resten av verda har eg forlatt.

Eg snortar lukta av tang og hav
og vil ha slut på alt slit og kav.
Fy faen, det er da eit rimeleg krav.

Hvis du er ung og revolusjonær og skriver dikt – hvor går du hen med diktene dine da? Hvor møter du et publikum, hvor møter du kritikk som kan gi deg mulighet til å lære håndverket? For tretti år siden fantes tidsskriftet Profil, som i skiftet mellom 60- og 70-tall beveget seg ut av kottene på Blindern og tok kontakt med de mange folkelige bevegelsene i den ytre verden.

Det åpnet spaltene for folk som skreiv – innholdet fikk større vekt enn formen. Profil ble et pustehull, hvor det var mulig for unge og uerfarne folk å komme til orde. Det ble mulig å eksperimentere og prøve seg fram med dikt som inneholdt rim og rytme (like umoderne da som nå), med dikt med åpenbart opprørsk politisk innhold, og med skildringer av alminnelige menneskers hverdag, liv og problemer.

Profil blei et veksthus for en frodig litterær blomstring. De beste fruktene av denne blomstringa blir allerede regnet til den viktige litteraturen i Norge.

Men Profil blei kuppa av postmodernister og gikk inn. Og noe litterært tidsskrift med brei appell har ikke venstresida hatt siden den gangen. Behovet er ikke blitt mindre.

Røde Fane trykker her noen dikt av den unge dikteren Jørgen A Strickert fra Trondheim. De er fulle av engasjement, av ungdommelig glød, men formen er ikke fullkommen. Vi inviterer gjerne til kritikk og debatt.

Hva vurderer våre lesere som bra, og hva er mindre bra eller kanskje til og med dårlig? Innhold og form! La oss diskutere det, så kan vi alle bli klokere og noen av oss kan skrive bedre dikt. Og kanskje er det andre som også har dikt i skuffen – eller som gjerne vil prøve å skrive noen?

Redaksjonen

av Jorun Gulbrandsen

Borgerskapet gjør svært mye for at bestemte sett med ideer skal bli arbeiderklassens og folkets, slik at de holder seg sjøl nede. Skolen og mediene er viktige redskaper for borgerskapet, som de eier og bruker. Redskapene brukes også til å bekjempe ideer som er farlige for borgerskapet, det jeg kaller «farlige ideer».

Arbeiderklassens makt ligger i deres evne til å organisere seg – nettopp for å få fram det de mener i tale og handling, sine egne «ytringer». Derfor forsøker borgerskapet å hindre eller vanskeliggjøre arbeiderklassens organisasjons- og ytringsfrihet. Borgerskapets snakk om at menneskerettighetene er allmennmenneskelige og ukrenkelige, er hykleri. Rettigheter har et klasseinnhold som det er viktig å avsløre.

Jeg skal snart komme inn på de farlige ideene. Men la meg først ta en tur innom menneskerettighetene som ytrings- og organisasjonsfriheten er en del av. Hva er klasseinnholdet?

Vi lever i et klassesamfunn. Derfor definerer borgerskapet, kapitalen, makta, overklassen, hva som er menneskets rettigheter, eller rettere sagt, hvilke rettigheter som gjelder for hvem. Det er ingen rettigheter som gjelder for alle i virkelighetens verden. Det er først og fremst overklassens rett til å eie kapital, naturressursene, finansinstitusjonene, kommunikasjonssystemene og fabrikkene, som er den aller mest grunnleggende retten. Mens retten til å være mett ikke finnes.

Overklassen verden over er så opptatt av å sikre sin egen ytringsfrihet, at de sørger for at det må store penger til for å bruke den på en måte at den betyr noe, – i masseomfang. Det handler om hvem som eier mediene. Overklassen sørger dessuten alltid for å ha sterke militære og økonomiske organisasjoner, nasjonalt og internasjonalt, som tjener deres interesser. Mens de i mange land sørger for å få forfulgt, fengsla eller drept fattigfolk som forsøker å organisere seg til kamp for et bedre liv, som å få jord. USA har full frihet til å sende fly over havet og bombe folk i Sudan og Afghanistan, for å bekjempe angivelige terrorister, noe den norske utenriksministeren synes er helt på sin plass. Hvem som skal leve og hvem som skal dø, det bestemmer imperialismen, – en tankegang som den norske imperialistiske staten er fullt ut inneforstått med fordi den er en imperialiststat sjøl.

Borgerskapet hykler

Den internasjonale overklassens snakk om «menneskeretter» og «frihet» til å organisere og ytre seg, er hult og hyklersk. De er mot at slike rettigheter skal gjelde for folkene i verden. Det viser deres handlinger. I land etter land bryr deg seg heller ikke om å innlemme kvinner i begrepet «menneske». Kvinner slåss for retten til å være menneske for å kunne bruke «Erklæringa om menneskerettighetene» som våpen i en kamp. Unicef sa i 1997 at 60 millioner kvinner som skulle vært i live i verden, er «forsvunnet» på grunn av kvinnediskriminering. Noen aborteres bort mens de ennå er fostre fordi foreldrene oppdager at de vil bli jentebarn, andre blir drept som barn, andre dør av forsømmelse og mishandling i barndommen. Det er fordi de er kvinner. Dagsavisen skreiv 7. april 1998: 1600 kvinner dør i mødredød i verden, hvert døgn, noe som tilsvarer seks fulle jumbojet som styrter. Dødbringende fattigdom! Er det dette som menes med at «kapitalismen har vist sin overlegenhet over sosialismen»?

Asgeir Bell sammenfatter Erklæringa om menneskeretter slik: «Erklæringa har inspirert og samlet motstand mot overgrep i et utall stater der ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og elementære krav til rettergang er blitt trampa på. Men når menneskerettighetene blir honnørord i imperialismens retorikk og diplomatiske offensiver, da blir vi minnet om svakheten i selve erklæringa, nemlig at den ikke er historisk og ikke tar stilling mot den verdensomspennende og dødbringende overklassen» (Røde Fane nr 2, 1998).

Erklæringa kan brukes for å organisere kamp mot undertrykking, slik altså kvinner i mange land gjør. Amnesty Internasjonal støtter seg på den når de setter søkelyset på enkeltpersoner som blir forfulgt for å si meninga si eller for å organisere opposisjon mot makta i sitt land.

Kapitalisme betyr ufrihet

Jeg tror at mange radikale har en følelse av at det er de borgerlige som er mest opptatt av demokratiske rettigheter og den slags. Det er heldigvis slik at også borgerlige demokrater går på barrikadene når journalister blir forfulgt og drept. Det er veldig bra. Men dette må ikke forveksles med hva borgerskapet, kapitalistiske land, imperialismen, driver med. For disse er folkets rettigheter et taktisk spørsmål. Når det kommer til det harde, som i juntaens Chile eller i dagens Tyrkia, drepes dem som snakker mot makta. I tusenvis. Kapitalismen har lenge forsøkt å framstille navnet sitt som synonymt med frihet. Og sosialisme med terror og ufrihet. Men kapitalismen som system har utbytting og undertrykking som sjølve drivkrafta si, mens kommunismen har størst mulig frihet som mål, uten at det går på bekostning av andre. At også revolusjonære mennesker har begått forbrytelser i sosialismens navn, rokker ikke ved dette.

Folket har bare seg sjøl

Borgerskapet har makta fordi de har kapitalen. Folket har sin egen organisering. Det vet borgerskapet. Det er derfor det er om å gjøre for dem å hindre og begrense innflytelsen til folkets organisasjoner. For når folk kommer sammen og ytrer seg, når de snakker om sine felles erfaringer og sin vilje til å skape et bedre liv for seg sjøl, og når de organiserer seg for å slåss for tre øre mer i lønn eller for en ny fordeling av jorda, når de gjør alt dette, er de sjølsagt en virkelig trussel. Folk blir drept for å snakke. For når disse «rettene», som ikke sitter fast på mennesket som hår og øyne, brukes til å true makta, kommer maktas våpen ubønnhørlig: Overvåking og forfølgelse, yrkesforbud, fengsling, politi og soldater. Borgerskapets diktatur blir synlig for alle. I Norge viste Lund-rapporten klasseinnholdet i begrepene ytrings- og organisasjonsfrihet. De uttrykker ikke et sett av «ukrenkelige verdier», «rettigheter som er allmennmenneskelige og hevet over klassene» osv. I stedet er det slik at noen har makt til å bruke dem sjøl og hindre andre i å gjøre det samme. Mens vi må delta i kampen for at ytrings- og organisasjonsfriheten skal gjelde også for underklassen, de venstreorienterte, fagforeningsfolk, fattigfolk og kvinnene.

Hvorfor gjør ikke folk opprør?

Det er egentlig et feil spørsmål, for i mange land i den tredje verden gjør folk virkelig opprør. Politisk framskredne folkemasser organiserer seg og fører kamp mot utbytting og diktatur i årevis, sjøl om de også blir trampa ned. Men de fleste stedene i verden er folk passive, tross de mest forferdelige levekår. Arbeiderklassen i Europa gjør heller ikke opprør. Borgerskapet setter svært mye inn på å lære folket å holde seg sjøl nede ved hjelp av bestemte ideer eller tenkemåter eller forklaringsmodeller. Derfor foregår den revolusjonære kampen i Norge i dag ikke med våpen, men med papir! Altså ord! En ideologisk kamp.

Det er en del ideer som borgerskapet mener er farlige for dem sjøl. Det kan virke søkt eller pompøst å kalle dem «farlige ideer». Men borgerskapet tar dem alvorlig! Disse ideene forsøker de å bekjempe, få vekk, undertrykke. De har et stort apparat for å fremme andre. De bruker svært mange penger og folk på dette. På sommerleiren var den en som sa: «Borgerskapet styrer ikke med maskingeværer, men med ideer!»

Hva er de farlige ytringene i Norge nå?

Hvilke er de farlige ytringene som borgerskapet forsøker å bekjempe? Det skulle jeg ønske at vi fikk en diskusjon om. Hva mener du? På Rød front sommerleir i Sandefjord i 1998 diskuterte vi det.

Farlig ide: Sjølråderett er bra

Ideen om alle nasjoners rett til å bestemme over sin egen framtid, nasjonal sjølråderett, er en svært farlig ide for imperialismen. Den blir derfor også svært aktivt og intenst bekjempa. Kapitalistenes behov for EU og EØS, redskaper for kapitalens frie flyt, trenger minst av alt at ideen om sjølråderetten er sterk hos folkene. MAI-avtalen er et nytt tilskudd på stammen. MAI gir rettigheter til dem som vil investere, og tar vekk rettigheter som regjeringene har hatt. Det er helt utrolig, men MAI gir de som investerer i et land, rett til å sette seg over de lovene som finnes i landet, som for eksempel omhandler miljø og regler i arbeidslivet.

Nasjonal sjølråderett og imperialisme er som ild og vann. Derfor blir samepolitiske samer kalt sameekstremister og sameseparatister av myndighetenes etterretning, og de blir overvåka. Derfor blir kurdere og palestinere i Norge overvåka som en viktig del av statens fiendebilde. For perspektivet på disse folkenes kamp er frigjøring fra imperialismens utbytting.

Derfor blir de som forsvarer sjølråderetten, som EU-motstanderne, forsøkt knytta til den mest forakta ideologien i norsk historie, nemlig nazismen. EU-motstandere er angivelig reaksjonære nasjonalister. Anne Enger Lahnsteins navn ble under EU-kampen uttalt Laaanstain på tysk vis av enkelte urbane AUFere som med stolthet gikk imperialismens ærend.

Farlig ide: Gjør fagforeningene til kamporganisasjoner!

Overklassen har sikra makta si ved at den er knytta til eiendom, voldsapparat og stat. Arbeiderklassen har makta si knytta til organisasjon. Fagforeningene er de viktigste masseorganisjonene til arbeiderklassen. De blir trua fra to fronter: Fra borgerskapets angrep utenfra. Og fra borgerskapets angrep innenfra. Utenfra kommer angrepet som resultat av borgerskapets behov for omstillinger uten for mange hindringer. Det skal bli vanskeligere å lage fagforeninger og tariffavtaler.

Angrepa på fagforeningene innenfra er klassesamarbeidet som de sosialdemokratiske lederne har solgt seg til gjennom sammensmeltinga av stat, LO-ledelse og AP-ledelse. Ingen kan vente annet av LO-toppen enn at den hindrer kamp. I tillegg er det vanlig med en borgerlig og undertrykkende organisasjonskultur. Borgerlige ledere mener om seg sjøl at de kan alt. De er eksperter og må bestemme. Medlemmene skal betale kontingent og «bække opp sine ledere» som de sier. Medlemsdemokratiet og aktiviteten er ikke så viktig. Samtidig er det en realitet at du som tillitsvalgt, sjøl på ganske lokalt nivå, må ha stor kunnskap om et omfattende avtaleverk, lover og personalsaker. Dette tar det tid å lære, den tillitsvalgte blir flink og dyktig og nærmest uerstattelig, – og avstanden til medlemmenes kunnskap øker. Medlemmene venner seg til at «ledelsen ordner alt», og mange synes det er helt fint.

Dette er en vanskelig sak å jobbe med, men fryktelig viktig. Den peker framover. Når en driver med endringsarbeid i fagforeninga, for å forsøke å få til at medlemmene har mer makt, er det lett å se paralleller til diskusjonen om sosialismen. Det er med erfaringene fra kapitalismen at sosialismen blir bygd, så det er helt relevant å trekke inn parallellen. Spørsmålet er for lengst stilt: «Kan kokkepikene styre staten?»

Farlig ide: Samfunnet er menneskeskapt

Folk skal tro at klassesamfunn er naturlig, at de som bestemmer nok kan være dumme, men at de egentlig har mest greie på tingene, at kapitalister kan være egoistiske og tenke for mye på profitt, men det er tross alt de som har muligheten til å investere og sette i gang ting og lage arbeidsplasser. Mot denne alminnelige meningen kommer den undertrykte kunnskapen om at samfunnet er menneskeskapt, at kapitalismen derfor kan fjernes av mennesker, at det ikke er nødvendig med kapitalister i det hele tatt, at det ikke er nødvendig med klassesamfunn over hodet.

Denne farlige ideen er så undertrykt at det er nesten umulig å tenke seg at det går an å erstatte den barbariske kapitalismen med kommunisme, det strider til de grader mot alt vi har lært! Det er nesten som da alle trodde at jorda var flat, og så kom det førti stykker som mente at rund nok var mulig! Derfor holder vi studiesirkler med tre og fem og sju deltakere og studerer og diskuterer akkurat dette. Det er bra. Mer av det. For det er vanskelig å forstå. Men det går smått. Vi revolusjonære må bli flinkere til å argumentere i større målestokk for at det er mulig å avskaffe kapitalismen og lage et klasseløst samfunn!

Farlig ide: Mennesket er ikke født egoistisk!

I diskusjoner i klasserom, i skolegårder og på møter, høres ofte påstanden: «Det nytter ikke å dele, folk er egoistiske». «Det nytter ikke å tenke på et klasseløst samfunn, noen vil alltid herske over andre». «Det ligger i mennesket». «Enhver er seg sjøl nærmest». Denne kristne propagandaen om det grunnleggende onde mennesket, blir effektivt brukt av borgerskapets ideoligiprodusenter.

Men det er ganske vanlig rundt omkring i verden at fattigfolk går sammen og organiserer praktiske ordninger i slumområder, skaffer elektrisk strøm, organiserer dyrking av jord, transport og skoler, fordi myndighetene ikke gjør det, eller i kamp mot myndighetene. Eller lager frigjøringshærer der menn og kvinner organiserer, arbeider, forsaker og kjemper i årevis, ikke for å bli rike sjøl, men for å skape forutsetninger for et bedre liv for alle. Eller tenk på lokalsamfunnet der du bor: Der er det hundrevis (tusenvis) av folk som driver arbeid i organisasjoner eller privat, gratis og mye, fordi de synes det er viktig. Problemet er ikke at folk ikke vil ofre og yte. Problemet er at kapitalismen hindrer folk i å få bruke seg! Det gjelder alle slags folk: Barn, ungdom, voksne og gamle. Tenk hvilke menneskelige ressurser et sosialistisk samfunn kan frigjøre! Og de er de viktigste ressursene. Det er ikke egoismen som er folkets problem. Det er undertrykkinga og utbyttinga som er problemet.

Farlig ide: Kvinner kan alt, kvinner har ei historie

Ideen om at kvinner kan alt, blir motarbeida. Hele kvinnehistoria er ei ikke-historie. På samme måte som det arbeidende folkets historie skal være usynlig. For når kvinnene og arbeiderne og alle andre fattigfolk får lære den sanne historia om arbeidet, om oppfinnelsene, om samfunnene som er laget, så lærer de om sin egen store betydning. Det gir stolthet. Men stolthet hos folket er farlig for overklassen. Overklassen vil at alle skal lære at det er de som skaper historia, og at vanlige folk ikke passer til annet enn å være slaver i en eller annen forstand. Denne læren er med på at kvinnene og resten av arbeiderklassen holder seg sjøl nede. Uten sjøltillit, ingen kamp. Viktig jobb: Få fram kvinnenes og resten av underklassens historie!

Farlig ide: Nei til religionstvang!

Kravet om religionsfrihet blir motarbeida. Nå har staten for eksempel lagt ned det alternative livssynsfaget i grunnskolen, slik at alle tvinges til å ha kristendomsundervisning. Kristne skoler synes de er fint, også AP-ledelsen synes det, men muslimske skoler synes de er noe helt annet og forferdelig. Dette er for at borgerskapet vil ha sterkere kontroll over tenkninga til folk. Og de snakker om «menneskerettigheter»! Til å spy av.

Men religion er skadelig. Trua på en høyere makt som styrer, gud, gjør det lettere å tru på andre høyere makter, som Jens Stoltenberg. Mens kunnskap om at samfunnet og historia er et resultat av klassekamp og menneskenes arbeid, gir visshet om at samfunnet kan endres bestandig – av mennesker.

Farlig ide: Parlamentarismen er lureri

Arbeiderklassen kan stemme, men ikke bestemme. Makta sitter andre steder enn på stortinget og i kommunestyrene. Men arbeiderklassens opprør og revolusjonsvilje skal over hele verden styres inn i organiserte baner som borgerskapet kontrollerer. (Nettopp fordi revolusjonære vet dette, stiller revolusjonære opp i parlamentariske valg når de er sterke nok til det. Stikkord: Avsløre hvor makta egentlig sitter, fremme folks krav, bli kjent med mange, øke egen kunnskap om lokalsamfunnet, se på dem som bor i kommunen som en stor masseorganisasjon).

Det er så om å gjøre for overklassen å fremme parlamentarisk tankegang, at de har bestemt at innlæringa skal begynne med 6-åringene på skolen. Skoleelevene skal lære at elevrådet, det er tingen. Har du noe å klage over, ta det opp i elevrådet. Bare du argumenterer godt for deg, går saka di igjennom. Får du ikke svar på en tre-fire år, er det synd, men det er slik det er. Kanskje du ikke la fram saka så fint likevel?

Slik skal barn, nærmest sammen med morsmjælka, lære at veien å gå er «systemets vei», at veien ikke fungerer, og at det er greit, for det finnes ingen annen vei!

Farlig ide: 70-åra var bra!

Hvorfor har det vært så viktig for borgerskapet å forsøke å omdanne folks hukommelse om 70-åra? Jeg tror det er fordi 70-åra var prega av optimisme, en tro på at det gikk an å forandre ting. «Det nytter å gjøre opprør!» Det fattige vietnamesiske folket hadde vunnet over super-imperialistmakta USA, folket i Norge vant EEC-kampen (EU-kampen), det var mange streiker, antikapitalistiske holdninger i breie kretser, det var aksjoner for veier, mot riving av hus, Vømmøl og folkets kultur, mye lokal aktivitet. Jeg tror at grunnen til at så mange kaller seg med glede for «68-ere» (et begrep jeg mener er helt på trynet), er at de egentlig snakker om 70-åra og all aktiviteten! Det er betegnende at en del borgerlige folk er vanvittig opptatt av, år etter år, å få stempla alt dette folkelige, politiske, demokratiske mylderet nærmest som ml-terror, hvor det nesten antydes en slags politisk torpedovirksomhet.

Farlig ide: Kommunismen er nødvendig og mulig

Kommunismen, det klasseløse samfunnet, innebærer frigjøring av menneskets skaperkraft. Det har ingen stat, ikke klasser, ikke utbytting, ikke produksjon av varer, men bruksverdier. Folk skal skape ei nåtid og ei framtid sammen med hverandre. Endelig skal den enkeltes krefter få komme til sin rett. Mennesket skal skape muligheter for sin egen frigjøring. Kommunismen kalles «frihetens rike». Kommunismen er målet. Marx og Engels sier i Manifestet (side 70) om kommunismen: «I stedet for det gamle borgerlige samfunnet med sine klasser og klassemotsigelser trer en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling». Legg merke til at de sier «hver enkelt».

Over hele verden kjemper folk for å realisere et samfunn uten fattigdom, krig og undertrykking. Imperialismen sjøl skaper det behovet og de ideene om og om igjen. Millioner av mennesker i verden har lest «Det kommunistiske manifest» og annen marxistisk litteratur. Det finnes digre revolusjonære partier. Derfor må borgerskapet opprettholde et standhaftig mottrykk. De må spre et «kommunismen er død, og er den ikke død, så er den i hvert fall uoppnåelig, og er den ikke uoppnåelig, så er den i hvert fall grusom»-bilde. Som de har fått mange intellektuelle i Vest-Europa til å tro på.

Farlig ide: Et kommunistparti er nødvendig

DNA-ledelsen, redskapet for overklassen, har bygd makta si på støtte fra USA-imperialismen og på terror mot all opposisjon i det norske samfunnet. De har utvikla et finmaska tysternett. I dette landet går flere tusen folk omkring som er oppdratt til å være tystere for makta. Etterretninga og overvåkinga er til innvortes bruk. De visste hvor anti-Sovjet vi var! Lundkommisjonen viste nettopp at det IKKE bare var kommunister som blei forfulgt. Tvert imot, det mest slående var alle de andre! Folk som hadde uttalt seg mot høyere husleie i borettslaget, de som organiserte 8. mars-demonstrasjoner, som var aktive i fagforeninga, som var mot Nato, som deltok i aksjoner mot trafikken i ei gate. Folk som var aktive i klassekampen mot makta! Jeg regner med at bakkvinnene for «Kvinner på tvers» er grundig registrert av politiets overvåkingstjeneste (POT).

AKP ble og blir overvåka og registrert. Kommunistpartiet, og i dette tilfellet AKP, er farlig fordi det ikke bare igangsetter eller støtter den enkelte kampen, men fordi partiet har som oppgave å forene alle kamper og alle grupper i arbeiderklassen og folket og gi den felles kampen en politisk retning. Det er en virkelig trussel.

Jeg tror ingen seriøse borgere mener at AKPere har tenkt å løpe rundt med våpen sånn helt for seg sjøl og skyte rundt og lage «revolusjon» og terrorisere folk. Det de er redde for, er heller AKP og AKPernes vilje til å ikke være lydige og deres vilje til å organisere aksjoner, protester, enhetlige aksjoner. Det er lister over AKPere som skal interneres i en «krisesituasjon». Viktig krav: Vi vil vite hva kriteriene er, for å komme på den lista!

Hvilke ideer får du?

På Rød Front sommerleir førte diskusjonen om hva som var «farlige ideer» til at mange av oss fikk stor fantasi om hva som burde skrives, i hefter, i artikler, på Nettet, i Klassekampen. Hva tenker du?

Nå har jeg tenkt å kommentere to aktuelle diskusjoner i forbindelse med ytringsfriheten. Den ene handler om ytringsfrihet for nazister, og den andre om ytringsfriheten under sosialismen.

Ytringsfrihet for nazister?

Når Eva i klassen sier at alle tyrkere stikker med kniv, og Tarik gråter, løses det ved å tålmodig, med fakta og ideologisk kamp, mobilisere alle elevene og Eva til å forstå at slike ideer er feilaktige. Altså, ytringsfrihet, massemobilisering, ideoligisk kamp, diskusjon, opplysningsarbeid. Evas ytring blir ikke bare et ensidig angrep på Tarik, men også en mulighet til å utnytte angrepet til noe positivt for alle.

Men når Eva deler ut løpesedler på skolen om at alle tyrkere stikker med kniv, blir hun fratatt løpesedlene av meg. Der ute i skolegården har ikke jeg muligheter til å diskutere tålmodig, drive folkeopplysning og ideologisk kamp. Så der blir Evas løpeseddel bare et ensidig angrep på Tarik. Da vil jeg at hensynet til Tariffs muligheter til å få venner, skolegang, jobb, trygghet, og ikke politiforfølgelse, og i verste fall, ikke bli skada eller drept av nazister, skal gå foran Evas frihet til å fortelle løgner om Tarik. Hun deler ikke løpesedlene ut i et vakuum, men i et samfunn der hun føyer seg inn i maktas brede elveløp. På hennes side står organisasjoner som ikke nødvendigvis sier at alle tyrkere stikker med kniv, men som aktivt fremmer holdninger om at Tarik er et problem, til dels farlig problem. Det er for eksempel Høyre, DNA-ledelsen, regjeringa, Utendingsdirektoratet, EU, deler av pressa, pluss rasistiske og nazistiske organisasjoner, hva mer vil du ha? På Tariks side – hvem er det? Her har vi ikke en situasjon med «fri meningsutveksling, ideer som brytes på like fot i et demokratisk atmosfære». Her har vi rå makt fra gigantene mot en gutt, og hvor Eva legger en stein i gigantenes vektskål.

Paragraf 135 a

Så kan noen si: Men å beskytte Tarik handler ikke om å begrense ytringsfriheten, han kan beskyttes ved å henvise til «personvern». Men handler ikke begrensningene i ytringsfriheten om å verne personer? Det er akkurat det de handler om. Se Straffelovens § 135 :

«Med bøter eller fengsel inntil 2 år straffes den som ved uttalelse eller annen meddelelse som framsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten, truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller en gruppe av personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse. Tilsvarende gjelder slike krenkelser overfor en person eller en gruppe på grunn av deres homofile legning, leveform eller orientering.

På samme måte straffes den som tilskynder eller på annen måte medvirker til en handling som nevnt i første ledd.»

Hvem skal beskyttes? Eva eller Tarik?

Samtidig er det vanskelig mange ganger å vurdere den ene og den andre sida. Det er bra, for det viser at en diskusjon om slike spørsmål alltid er viktig. Praktiseringa av rettigheter er når alt kommer til alt, et spørsmål om politisk kamp og makt. De motsatte formuleringene i Verdenserklæringen om menneskerettighetene viser det:

Artikkel 1 i sier: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter». Hvordan skal denne paragrafen brukes for å beskytte Tarik?

Artikkel 19 i samme: «Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser».

Skal Eva kunne bruke denne paragrafen til å angripe Tarik? Eller er hun forhindra fordi § 30 sier noe om premissene for alle rettighetene: «Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i erklæringen».

Og i innledninga sier Erklæringa noe om det: Frihet, rettferdighet og fred. Dette er sjølsagt mest tomt snakk, for FN har mye erfaring i å aktivt støtte imperialismens angrep på folkene i verden under dekke av fredsprat. Men teksten kan likevel, i en diskusjon om rettigheter, vise at sjøl i denne erklæringa kan f.eks. ytringsfriheten ikke ses atskilt fra hele erklæringas mål.

Hvorfor skal ikke alle få si hva de vil?

I Norge har diskusjonen om menneskerettigheter handla mest om ytringsfrihet. Og når det gjelder ytringsfrihet, har en del radikale vært mest opptatt av at nazister skal ha ytringsfrihet: Hvorfor bare nazister? Hvis det er et prinsipielt spørsmål at ideer skal møtes med ideer, og ikke forbud, hvorfor får vi ikke et angrep på hele § 135 a? Hvorfor skal vi kreve forbud mot porno, for eksempel? Hvorfor skal ikke folk få lov til å sjikanere homofile offentlig? Jeg mener: Hvor er sammenhengen og konsekvensen av standpunktet?

Sosialismen

I denne artikkelen skal jeg ikke ta opp erfaringene og diskusjonene om hvordan sosialismen kan og ikke kan utvikles til kommunismen. Jeg skal bare nevne noen problemstillinger i sammenheng med frihet.

Sosialismen er veien fra kapitalismen til kommunismen. Kapitalismen avløses av sosialismen når arbeiderklassen og folket tar makta gjennom en revolusjonær omveltning, en revolusjon. Under sosialismen er det klasser, stat og partier. Utfordringa er å utvikle sosialismen i riktig retning, nemlig i retning kommunismen, det klasseløse samfunnet.

Frihet for å skape kommunisme

Mars og Engels sier dette i Manifestet: » … første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet oppkaster seg til herskende klasse, kjemper igjennom demokratiet.

Proletariatet vil benytte sitt politiske herredømme til gradvis på fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs det som herskende klasse organiserte proletariatet, og så raskt som mulig øke produktivkreftene.» (Det kommunistiske manifestet, Røde Fane 1998, s.68)

Det kan ikke bli kommunisme uten en veldig bevegelse under sosialismen. Sosialismen åpner for store muligheter for åpenhet og demokrati. Men det er også betingelsen for å komme ut av sosialismen og videre til kommunismen! Jeg mener at hovedlinja må være: Mest mulig demokrati, frihet, skriving, snakking, diskusjoner, liv og røre, lokal organisering, myldring.

Problemet blir at vi sitter fast i de gamle måtene å gjøre tingene på, at vi vil ha for dårlig fantasi til å se alle mulighetene. Måla for samfunnet må diskuteres for at de skal stemme med det mulige og hva folk er villige til å gjøre, folk må få lede og delta i prosesser som gjør at de er motiverte og får skapende ideer og har det fint. Det blir vanskelig å få til. For ikke å snakke om: Hvis den første generasjonen er motiverte fordi de var med på den revolusjonære bevegelsen som styrta kapitalismen: Hva med neste generasjon? Hva vil de? Mange vanskelige spørsmål. Men jeg er helt sikker på at ingen av dem kan løses uten en kamp om ideer, og for å få til det, må det være trygt å mene noe. Og skal et folk stille seg et så høyt mål som å skape et kommunistisk samfunn, må de ha stor sjøltillit!

De nye sosialistiske samfunnene i Sovjet og Kina tok folk på alvor. De organiserte folk til å delta i styring, ga dem utdanning, ga tillit gjennom å stille svære oppgaver. Men når (etter hvert) overklassen ikke lenger ville utvikle sosialismen, men tvert imot utvikle kapitalisme, lukka de dørene for folkets deltakelse. Da ble folket bare plunder og heft. Det kjenner jo VI til, med våre erfaringer fra kapitalismen.

Masseorganisasjoner er nødvendig

Hilda Scott forteller fra Tsjekkoslovakia etter krigen at det fantes en kvinneorganisasjon som var en masseorganisasjon. Så kom den offisielle analysa: Når arbeiderklassen var kommet til makta (det var slik det ble sagt), var automatisk kvinnene kommet til makta, så det trengtes ikke noen kvinneorganisasjon på grunnplanet. Organisasjonen ble lagt ned, og det ble oppretta kommunale utvalg som skulle gi råd. Så ble også disse lagt ned, og det ble oppretta et rådgivende likestillingsutvalg på statlig plan. Kvinnene hadde altså ikke noe sted å organisere seg. Deres våpen var vekk.

Det som skjedde i Øst-Europa for en 10 år sida og framover er et godt eksempel på hva som kan skje når folk ikke er organisert. Sosiale rettigheter ble på område etter område feid til side, og arbeidsfolk ble fort mye fattigere. Alle leser i avisene om hvordan folk ikke får lønn i flere år! Et stort spørsmål er: Hadde overklassen kunnet herje så voldsomt dersom arbeiderklassen hadde vært organisert i aktive fagforeninger eller andre masseorganisasjoner?

Under sosialismen må det skje en kraftig utvidelse av organisasjonslivet. Barn, gamle, folk i boligområdene i byene, i kommunene, på bygdene, – det må myldre. Det er nødvendig å ta på alvor at folk vil ha både motstridende og felles interesser, og at motsigelsene må løses gjennom diskusjon.

Materielle forutsetninger

Hilda Scott beskriver at kvinnene hadde mye å slåss for, som retten til å fortsette i alle slags jobber da krigen var over, og kampen for å prioritere høyere den produksjonen i samfunnet som hadde mest å si for å lette kvinners slitsomme og lange hverdag. Kvinnene (som mennene) hadde lange arbeidsdager, kvinnene hadde husarbeidet og familieorganiseringa i tillegg, og de hadde ansvaret for handlinga som betydde å stå lenge i køer hver dag.

Hvor skulle disse kvinnene ta tid fra, til å «styre staten», lese papirer og gå på møter? Umulig. Derfor et det en forutsetning for å delta i styring, at skillet mellom de styrende og de styrte systematisk blir utviska – også når det gjelder tid! To timers nødvendig arbeidstid om dagen er i meste laget.

Familien

Tiltak for å gradvis oppløse familieorganiseringa slik vi kjenner den i dag, vil fremme friheten til individene, slik at ethvert menneske får et sjølstendig forhold til samfunnet. Dette har jeg ikke plass til å argumentere for her, men henviser til Røde Fane-heftet Feministisk sosialisme av Kjersti Ericsson.

Informasjon

Vil nettet gjøre det lettere å praktisere demokrati i et sosialistisk Norge?

For demokrati handler ikke minst om å ha tilgang på den informasjonen en trenger. Det blir mye vanskeligere eller umulig å hindre at folk får den informasjonen de vil ha, ikke bare i Norge, men i hele verden.

Vitenskap

En sosialistisk stat må være på vakt mot å karakterisere vitenskapelig arbeid som den ikke liker, som reaksjonær og lite ønskelig. Det er nok av eksempler fra historia, også fra sosialistiske land, at politiske standpunkter har bestemt over hva som har vært vitenskap. Sånn er det vel hele tida. Slik som da presteskapet forlangte at jorda var flat og drepte dem som holdt på den runde varianten. Eller, som nå, når kritiske (mot kapitalen) vitenskapsfolk blir innesperra, når de mister forskerjobber og bevilgninger, når det blir drevet kampanjer mot dem. Eller når Darwins utviklingslære er forbudt i skolen i flere stater i USA. Derfor har det stadig vært kamp for ytringsfrihet innafor vitenskapen.

Partiet i opposisjon

Kommunistpartiet må være i opposisjon også under sosialismen. Det må være en drivkraft for det langsiktige målet. Den sosialistiske staten vil være konservativ i forhold til å kunne legge til rette for oppløsninga av institusjonene og bryte ned arbeidsdelinga i samfunnet. Det er en sak som har vært lite diskutert i den revolusjonære bevegelsen i Norge: Hvis kommunistpartiet skal se de langsiktige interessene som Marx og Engels skriver om i Manifestet, og hvis det er slik at partiet derfor ikke bare må være, men faktisk også i realiteten blir i opposisjon til den sosialistiske staten, vil da partiet fortsatt bli sett på som uønska? Som et hår i suppa, eller til og med overvåka eller forfulgt? Vil et virkelig revolusjonært parti under sosialismen ha et harmonisk forhold til den sosialistiske staten? Vil kanskje forholdet være prega av både motsatte og felles interesser?

Hvis det er tilfelle, gjør det ikke saka lettere for det revolusjonære partiet, at deres medlemmer blir tillitsvalgte innafor den sosialistiske staten. Medlemmer av kommunistpartiet blir valgt til ledelser på grunn av lang erfaring, stor kunnskap og fordi folk har stor tillit til dem. Men samtidig skal de være i opposisjon til seg sjøl. Tenk på paralleller i fagforeningsarbeidet.

Kontrarevolusjon?

Ingen av oss veit hvordan situasjonen vil være i tida etter revolusjonen, hvilke og hvor sterke motkreftene er. Det kan hende folk har nok å gjøre en stund med å holde kontrarevolusjonære farlige folk unna livet. Dette kan vi diskutere opp og ned. Det viktigste mener jeg likevel er, at vi skal ha en tydelig holdning som ikke er til å trekke i tvil: Hovedlinja må være: Mest mulig informasjon, diskusjon, organisasjonsfrihet! Er det virkelig sånn at «folket skaper historia», så må folket få lov til å tenke og handle sjølstendig.

Derfor må en spørre: Hvilke krefter og situasjonen kan føre til at sosialismen blir redd for demokratiske prosesser? Og hva vil være «farlige ideer» under sosialismen?

Oppvurder kampen om ideologi og organisering

Vi må oppvurdere kampen for organisasjons- og ytringsfriheten og den ideologiske kampen om disse spørsmåla både under kapitalismen og under sosialismen. For arbeiderklassen handler demokratiske rettigheter om å kunne organisere seg som klasse for å ta og beholde makt som et middel til å skape en god tilværelse. Johan Petter Andresen sier: «Motsigelsen mellom de internasjonale menneskerettslige normene som bygger på borgerlige demokratiske verdier, og borgerskapets behov for å sikre kontrollen over befolkninga er en viktig sak for kommunister. Å forsvare og utvide demokratiet er avgjørende for muligheten for arbeidsfolk til å nå fram ved bruk av legale kampformer.»

Avisa Klassekampen

Borgerskapet har laget regler som sørger for at det er dem som har muligheter til å spre sine meninger, sin ideologi, sitt verdensbilde, til alle, hver dag og time. De eier mediene, skolen, institusjonene, det som kalles overbygninga. Folk gjennomskuer mye, men finner seg i mye og gjør ikke revolusjon.

I kampen om tenkninga: Hvilke redskaper har radikale, revolusjonære, opprørske mennesker og organisasjoner i dag, i Norge, for å utfordre maktas tenkning og propaganda?

For det første har vi hver og en som diskuterer med venner og arbeidskamerater. Det gjør vi. Men det stiller store krav til hver enkelts skolering, det blir ikke mye samlende og organiserende framstøt. Det samme gjelder bruken av lokalaviser.

For det andre har vi Nettet. Mer og mer organisering og informasjon går over Internett. Dette er en undervurdert mulighet i den revolusjonære bevegelsen, vi er for konservative.

For det tredje har vi Klassekampen. Nå er det Klassekampen som er mest effektiv i kampen om verdensbildet.

Hvorfor Klassekampen ble starta

Da Klassekampen ble starta, var det nettopp for å føre kamp om beskrivelsen av virkeligheten og for å organisere fram handlinger, forandring. Det var ingen aviser som støtta Vietnams folk mot USA-imperialismen. Eller som støtta PLO. På den tida var det feil å si at Norge var et klassesamfunn og at det fantes en arbeiderklasse. Sjølbestemt abort var et feil utsagn. Kampen for religionsfrihet på skolene. Kamp for elevenes demokratiske rettigheter. For å fremme de sosialistiske ideene mot kapitalismen. Avisa Klassekampen skulle være aktiv på riktig side i klassekampen.

Avisas jobb i dag

Klassekampen gjør mye mer enn å framføre meninger. Den organiserer venstresida på den måten at radikale, sjølstendige, kritiske mennesker går sammen om å støtte den, selge den, samle inn penger, verve abonnenter. Aksjekampanja våren 1998 viste fram en del av Klassekampens potensiale. Avisa kan også organisere mange tusen folk til handling ved å være talerør for aksjonskomiteer, som «Bli med på streik og møter 10. oktober i forbindelse med statsbudsjettet …»

Tilbake til meningene. Stort sett har avisa fungert organiserende og antikapitalistisk. Men ikke alltid. Også den utsettes for borgerlig påvirkning og kan til tider bli pressa til å være tilbakelent og betraktende i stedet for foroverlent og agiterende, den kan slutte å avsløre det kapitalistiske barbariet og nøye seg med overflatediskusjoner blant de mer velstående, den kan slutte å agitere for sosialisme og kommunisme og glemme å se verden fra de fattigstes perspektiv. Avisa med ansatte og venner er en organisasjon eller prosess med sine egne konflikter, motsigelser, ideologiske brytninger. Ser vi positivt på dem, er det mulig å beholde avisa som det viktigste redskapet på den rette sida.

I kampen for de farlige ideene!

av Jorun Gulbrandsen

En dag sto Petter i klassen og spurte de andre elevene:
«Hva er elefanten?»
Det kom mange forslag.
«Det største landdyret på jorda!»

«Nei», sa Petter.
«Den bor i India og Afrika!»
«Nei!» sa Petter.
«Si det!» ropte de.

«Elefanten er en skikkelig storeter!» sa Petter glad.
For det var det som sto i boka, vet du: «Elefanten er en skikkelig storeter».

Slik viste Petter at han hadde skjønt poenget:
Finne ut hva slags svar læreren eller boka vil ha.
Og veit du det, går det deg godt.

12 argumenter mot karakterer:

• 1) Karakterene øver opp elevene i å ikke tenke sjøl, som eksemplet med elefanten.
• 2) Karakterene (og som en følge av dem, eksamen,) bestemmer hva som skal læres. De styrer undervisninga. Hvorfor skulle skolen legge vekt på å trene elevene i sjølstendig arbeid eller i samarbeid, når de til eksamen hovedsaklig får prøvd evnen til å lære utenat? Elever vil ofte ikke diskutere rasismen, kvinneundertrykkinga, krigen, livet de sjøl lever, – hvis det ikke er «pensumrelevant». Slik blir tenkninga deres innestengt og trang. Livet buldrer forbi – og elevene spør om de får om det på eksamen …
• 3) Karakterene sorterer elevene: Hvem skal få komme inn på det neste skoleslaget? Men det er aldri noen som bryr seg om hva du fikk i karakterer når du søker jobber seinere.
• 4) De bruker Gausskurven. Den heter «Normalfordelingskurven». Da den ble innført, var grunnen at de skulle lage et system som var mest mulig rettferdig for elevene, uansett hvor i landet de bodde, når de skulle søke på neste skoletrinn som det var for få plasser i. 4% skulle ha S, 24 % M, 44 % G, 24 % Ng, 4 % LG. Dette systemet gjelder fortsatt og er et bevis på at karakterene er et sorteringsredskap: Elevene vurderes i forhold til hverandre. Om alle elevene ble 100% bedre, ville fordelinga være den samme!
• 5) Karakterer (og eksamen) uttrykker et merkelig syn på læring. Hvis du har en prøve på skolen i november, og fikk en dårlig karakter som blir lagt sammen med de andre gjennom året, kan du ikke komme i februar og si at du har lært det som prøven i november handla om. Da er det for seint! Men i samfunnet kan du forsøke til du klarer det, som å ta sertifikat.
• 6) Karakterpresset fører til en enorm sløsing med den enkeltes og samfunnets penger/ressurser når elever går et år ekstra for å «forbedre» karakteren sin noen tideler.
• 7) Mange elever har frykt hver dag: Blir jeg hørt? I dag er det prøve! Dette er et voldsomt psykisk press som ingen voksne blir utsatt for. Sterk undertrykking.
• 8) Karakterene er et middel til å bli opphøyet eller fornedret. Mange som får Ng i matte, tror at de ER Ng, det sitter ofte fast på dem til de blir gamle. En disiplinering.
• 9) Karakterene lærer elever til å tro at hvis de ikke trues med pisken og lokkes med gulrota, som et annet esel, vil de ikke jobbe. Dette er et borgerlig syn på folk, passe for kapitalismen. Men i de første 7 åra på skolen er det ikke karakterer. Elevene lærer likevel! Og tenk over sjøl: Hvis du driver med idrett, Rød Ungdom, løser oppgaver på sommerleir, bruker PC, hvis du er veldig interessert, kan du være konsentrert og jobbe hardt, timesvis hver dag, helt frivillig!
• 10) Karakterer virker ikke motiverende, unntatt kanskje på dem som vanligvis ikke får dårlige karakterer. De kan bli skremt til økt innsats av en dårlig karakter.
• 11) Karakterene fører til en ond sirkel: Jo større betydning karakterene har, desto mer vekt må det legges på stoff som er viktig for prøvene og forberedelser til eksamen. Dette fører til kjedelig og ensformig undervisning og mer stress. Skolen tyr derfor til enda flere prøver, for å disiplinere elever som mistrives og er lite motiverte. Osv. osv.
• 12) Elevene får bare i begrensa grad vite «hvor de står». Elevene veit egentlig best sjøl. De veit hva de kan og hva de ikke kan, hva de liker godt å gjøre og hva de avskyr. Problemet er at elever ofte undervurderer seg sjøl. Det er ikke sånn at uten karakterer, vil alle sammen bli hjernekirurger. På den andre sida: Hva er det elevene får vite om seg sjøl med karakterene? Om de husket at elefanten er «en skikkelig storeter?»

Har du lagt merke til at en lærer som har ett fag i mange klasser ikke kjenner elevene, ikke en gang deres navn? Denne læreren setter karakterer på deg, – og er med på å bestemme utdanninga di i framtida … . Er det veldig objektivt?

Finnes det alternativer?

1) Ja! Ingen karakterer i det hele tatt! Alternativet til voldtekt er «ikke voldtekt», det er ikke «voldtekt på en litt lettere måte» eller «sjeldnere voldtekt nå». Husk at en del av skolens mål er å hjernevaske elevene til å tru at skolens metoder er «objektive», «nødvendige».

2) Blir du urolig ved tanken på ikke-karakterer, kan du få noen alternativer:

• Når du går ut av ungdomsskolen, kan neste skole få vite hvilke bøker dere har brukt i de ulike fagene. Det forteller neste lærer veldig mye.
• Du kan få «deltakerbevis» hvor det ikke står noen vurdering av deg, men en rapport om hva du har gjort.
• Du kan få ei liste som du har vært med på å lage, som ikke er en vurdering, men hvor det står hva du kan.

Så må rådgivinga i u-skolen styrkes veldig, så du får mere hjelp til hva du skal gjøre etterpå.

Og ikke minst: Det må bli nok plasser i videregående skole!

I mens vil en kø-ordning, vente på tur, være bedre enn opptak etter karakterer. Det gjelder også fra videregående skole til høyere utdanning. Noen høyere utdanninger kan ha opptaksprøver som du kan forsøke deg på mange ganger.

Slike ting blir diskutert blant lærere som er karaktermotstandere. Og dem er det mange av! Du kan for eksempel lese: Karakterboka av Kaare Skagen (red).

Pass opp for trynefaktoren!

Deler av næringslivet veit at karakterer er noe tull. De forteller ikke hva du KAN. Staten starter forsøk med noen karakterfrie u-skoler. Dette gjør det ikke mindre viktig å få i gang en diskusjon.

Vi må gå imot forslag om at «samarbeidsevne» og slike ting kommer inn i karaktergrunnlaget, sjøl om forslaget kan være snilt ment og komme fra karaktermotstandere. Det er høyst urimelig at den ene parten (læreren) skal sette karakter i samarbeid på den andre parten (eleven).

Noen vil ha detaljerte rapporter om hva eleven kan, i stedet for karakterer, særlig på yrkesfag, og det kan være mye bra med det. Men listene kan bli veldig lange og detaljerte, ta mye tid å lage og virke for kontrollerende de også.

Kamp er nødvendig!

Noen sier at det ikke er noen vits i å gå mot karakter, for de er bare en del av hele den borgerlige skolen. Ja, jeg er for at det sosialistiske samfunnet etter hvert finner helt andre måter å lære på. Det meste bør flyttes ut av det kunstige lære-huset: Ut i samfunnet, ut i naturen, gjøre arbeid og vitenskapelige undersøkelser og være nytting sammen med andre som kan mer enn deg! Men hvis vi ikke kan aksjonere mot karakterer fordi det er så mye annet feil med skolen, så blir vi pratmakere. Da kan vi ikke slåss. Argumentet likner på det som noen på venstresida sa i starten på EU-kampen: EU er bare et resultat av kapitalismen, så det gir folk illusjoner, eller det nytter ikke, å slåss mot EU. Veldig bra at deres «radikale» syn ikke fikk flertall!!

Vi kan slåss mot porno sjøl om kvinneundertrykkinga handler om mye mer. Karakterene er på skolens område det som pornoen er på kvinneundertrykkingas område!

Hei, Rød Ungdom!

Rød Ungdom burde ha kampen mot karakter- og eksamenssystemet som en viktig parole. Fordi:

• De fleste elevene hater karakter- og eksamenspresset fordi det rett og slett plager dem! Det er god nok grunn! De voksne har en Arbeidsmiljølov, det har ikke elevene! Fram for et bedre arbeidsmiljø for elever, også det psykiske!
• Diskusjonen om karakterer er en døråpner til en diger kritikk av hele den kapitalistiske skolens mål og metoder. For revolusjonære som skal bidra til at ungdommen skal bli mer radikale, skal utvikle seg i venstreretning, er det viktig å finne døråpnere.
• Det går an å handle, ikke bare prate og prate og prate! Elevene kan skrive under på papir: Vi krever at karakterene fjernes! Det kan lages aksjonsgrupper på hver skole. Begynn gjerne med ungdomsskolen.
• Et dårlig argument, men ikke uviktig: Høyresida som Unge Høyre har alltid vært for karakterer. Venstresida har vært imot. Det gjelder både voksne og ungdom.
• Det blir mer diskusjon om karakterer i mediene, om vi vil eller ikke. En gunstig situasjon for et angrep.
• Rød Ungdom må mene noe! Og gjøre noe! Gå i bresjen mot karakterer i Norge! Tjen folket!

Rød Ungdom hadde for mange år sida ei parole som mange likte godt:
Bort med karakter og tvang!
Gjør skolen interessant!

av Line Brendberg

Til å vera eit industriland har Noreg enno ein del att av kystflåten sin, ikkje minst av di utviklinga i kyst-Noreg har vore eit politisk interessant tema også i nyare tid.

Fram til no har det funnest brei semje om at kysten skal ha båtar i alle storleikar, og ein desentralisert og allsidig mottaksstruktur. Forsvaret av Råfisklova har stått sterkt, ettersom ho synleg vernar retten til alle deltakarar i fisket gjennom fiskekjøparane sin mottaksplikt og garanterte minsteprisar.

For oss som tykkjer den mindre kystflåta vår er verdt å ta med inn i framtida, finnest det enno noko å redda, men det er grunn til å tru at det kjem til å skje strukturendringar i nær framtid som overgår alt vi har sett til no. I den stoda kan det vera av verdi å tenkja etter korfor kystflåta har livets rett i effektiviseringas tidsalder, og kva utvikling vi bør streva for å unngå. Den overflatesurfinga som fylgjer er ikkje ein freistnad på å gje eit totaloversyn over kva som skjer. I staden er det viktig for meg å syna fram nokre av dei prinsippa som eg meiner ligg til grunn for å ynskja levande kystsamfunn ei ljos framtid.

Motsett det norske landbruket er fiskeria stort sett eksportretta og marknadsfølsame. Biletet mange har av norsk landsbygd, er prega av det trauste og uforanderlege, noko som er underleg når ein tenkjer på korleis heile kysten til alle tider har måtta leva med raske omstillingar og marknadstilpassingar. Ikkje berre varierer pris, omsetnad og råvaremotar, men fisket er i seg sjølv eit lotteri der produksjonen i havet, innsiget til kysten og kvaliteten på råvaren svingar kraftig i kortare og lengre periodar.

Ved fyrste blikk verkar dei minste kystfiskebåtane veldig sårbare og avleggs.

Fartya er småe og lite geografisk mobile, mange av dei er av eldre årgang, og fiskaren ombord er så avhengig av ver og fiskeførekomstar at han knapt veit kva han skal gjera neste dag. Difor er det forførande politikk å skulla frelsa fiskaren frå denne levemåten, om det så var mot hans eigen vilje.. («dei heng jo att i slikt nostalgisk bakstrev der ute i Utvær …»)

På kva måtar byggjer løysingane som skal lokka og pressa dei sjølveigande småfiskarane vekk, på premiss som ikkje vil stå seg i framtida?

1) Småe investorar er ikkje slavar av kapitalen. Ein fiskar med ein eldre liten båt kan tola skilnader i inntekter frå år til år. Han har kalkulert inn i marginane sine at fisket og prisane ikkje alltid er gunstige og jamnt fordelte. Overgangen til store, dyre farty som tilbyr faste heilårsarbeidsplassar til mannskapet er avhengige av jamn avkastning for å betala ned gjelda si (noko det har synt seg at mange av dei ikkje klarer utan hjelp i alle fall). Det fører til meir press på fiskebestandane, sterkare påtrykk for at privat storkapital skal få kjøpa eigedomsretten til ressursane i havet, og at fleire tek sjansen på å gå på havet i ver som eigentleg er for dårleg til å fiska trygt i.

2) Stadbundne fiskarar sit inne med uvurderleg kunnskap om dei økologiske samanhengane og utviklinga over tid i dei områda der dei driv til dagleg. Det har mange gonger undra meg at denne ressursen er teken så lite i bruk. Innsikten til kystfiskarane er ein database som absolutt burde liggja til grunn for framtidig arbeid med fiskeriforvalting og overvaking av dei marine miljøa.

3) Kystfiskaren er omstillingsdyktig. Utan store kostnader og tidheft kan han skifta frå fisket etter ein art til ein annan. Den største artsrikdomen finn vi i grunthavsområde, og mange av dei tenkeleg utnyttbare ressursane i sjøen kan berre hentast ut med småe, stadeigne båtar.

4) Måten å ta ut ressursar på er meir økologisk berekraftig. Fisket er selektivt, det vil seia at reiskapen er meint å ta ut berre ein eller nokre fåe artar, og problemet med store bifangstar og undermåls fangst er mindre. Reiskapen er dessutan passiv; han står i sjøen og ventar på at fisken går på sjølv. Med god råvarehandsaming i alle ledd er det dermed mogleg å plukka ut prima menneskeføde utan å gjera for stor skade på anna som lever i sjøen. Kystfiskaren har eigeninteresse av ikkje å gjera vald på naturen i området der han fiskar, ettersom han ikkje har så stor rekkevidde at han berre kan gå ein annan stad. Aktiv reiskap på større farty gjer det mogleg å fylgja fisken dit han går, også i det som har vore friområde for artane utanom sesongane i tidlegare tiders fiske. Havfiskeflåten kjenner inkje lokalt ansvar, og det mest effektive for dei er dessutan å tøma fangsten på store sentraliserte mottak, ettersom dei kan gå særs langt i open sjø for levering. Nettverka som levde i pakt med svingningane i naturen i dei bufaste kystsamfunna vil då bryta saman og mista funksjonen sin.

5) Fiskeriallmenningen har gjeve vanlege folk makt over sin eigen situasjon. Allmenningen er ein interessant forvaltingsmåte som inneber at naturgodane er felleseige, eller snarare at ingen eig dei, slik at alle skal oppføra seg som ansvarlege gjester. Han fungerer ålment slik at ingen har rett til å stengja ute nokon som høyrer til ei gruppe som tradisjonelt har hatt nytta av å bruka ressursen i området, slik vi kjenner til det frå ferdselsretten i utmark, uskuldig nyttesrett ved sanking av bær, sopp og bålved, beitesameige og skogsallmenning. Brukt med vet er allmenningen eit pusterom for dei som i utgangspunktet har lite å ta av, og i periodar kan visse allmenningar tyda mykje, til dømes for austlandsdølane som rudde i landbruksalllmenningen i Troms då tilhøva vart tronge heime.

Lofotfisket er kanskje den økonomisk viktigaste allmenningen vår. Etter fordelingsnøklar får alle som vil delta ein kvote i fisket, slik at dei tilgjengelege ressursane blir fordelte etter bestemte kriteria. Ein god lofotsesong tyder sutlaust år, og kanskje investering i båtbyte eller eige småbruk. Mang ein har funne ein veg opp til eit meir sjølvstendig liv og mindre pengesut etter å ha starta med berre ein båt , tollekniv og arbeidsvilje.

6) Tryggleik mot utbytting. Tilgangen til fisket gjer at kystmannen kan seia nei takk til arbeidstilhøve som underklassen i meir føydalt innretta samfunn kanskje hadde måtta ta til takke med. Sjølv ikkje den mest sjølvgode storkar kunne finna ein levande sjel til å gjera dritarbeid for seg når det hadde gått ut rop om sild i fjorden. Vi er kjente med at industrien i Nord-Noreg aldri har klart å halda på arbeidskraft til låg betaling, ettersom nokre gode fiskevær alltids kunne gje same inntekta utan at nokon åtte tida di. Såleis er opne fiskeriar ein sosial tryggjingsventil. Difor meiner eg det er viktig at allmenningen alltid er open for sesongfiskarar, småbåteigarar, ungdom og andre som kan tenkjast å gå inn og ut av yrket.

Det vi risikerer å få i staden, er ein proletarisert fiskarstand som må arbeida motstandslaust for store reiarar med ressurskontroll. Det trur eg er noko av det verste som kan skje, sjølv om argumenta for å føra oss dit kan høyrast tillokkande ut kvar for seg.

I slagordform må krava våre vera:

1. Fiskeriallmenningen skal vera open! Forskriftsvesen, eigartilhøve og deltakarlov må ikkje stengja nokon ute som vil ta del i fisket.
2. Fordelingsnøklane skal til ein viss grad favorisera dei minste båtane!
3. Mottaks- og transportstruktur skal vera desentralisert, slik at stadbunden kystflåte får levert fangsten sin også i framtida!
4. Nei til proletarisering av fiskaren!
5. Lytt til sakkunnskapen i kystsamfunna!
6. Ikkje sats på overinvesteringsprosjekt! Store krav til kapitalavkastning og betaling av enorme gjeldssummar legg for stort press på naturressursane og arbeidskrafta.
7. Ressursane i havet må ikkje hamna i hendene på nokre fåe! Ressurskontrollen er grunnleggjande for framtidig forvalting. Unngå tendensen til vertikal integrering i fiskerinæringa.
8. Vekk den politiske interessen for fordelingssystemet i fisket og forvaltinga av den viktigste varige ressursen vi har!

---

Jorun Gulbrandsen: Om å se det store i det små

Åsmund Egge: En studie i «Det nasjonale spørsmål»

Rigmor Tollan: Biologisk mangfold, grønn revolusjon og gentekologi – Biologische Vielfalt, grüne Revolution und Gentechnologie

Hans Olav Brendberg: Landbrukssamvirket – som ideologi, økonomi og klasse

Vigdis Vollset og Leikny Øgrim: En revolusjonær seksualpolitikk?

Eli Aaby: Seksualitet er politikk

Geir Christensen: Privatisering – med staten i ryggen

Erling Folkvord og Birger Thurn-Paulsen: Den virkelige utopien Die wirkliche Utopie

Ottar Solberg: Teknologi i klasse- og miljøperspektiv Technologie aus der Sicht von Klassen- und Umweltperspektive

Asta B. Håland og Leikny Øgrim: Kunnskap, kvinneopprør og noen spørsmål om metode for ledelse

Lars Åke Karlgren: Konsten att vara ett politiskt parti

Redaksjon for dette nummeret:

Erik Ness (redaktør), Tor Otto Tollefsen, Eva-Lill Bekkevad, Taran Sæther, Birger Thurn-Paulsen, Audun Haaland, Mathias Bismo og Ove Bengt Berg.

---

Røde Fanes lesere vil vite at tidsskriftet,Monthly Review, utgir mange spennende artikler. Også i dette nummeret av Røde Fane finner du en oversatt artikkel – av Ellen Meiksins Wood. Det du kanskje ikke visste, var at de også har et forlag, Monthly Review Press, som utgir en mengde bøker. Men først til tidsskriftet:
Monthly Review kommer med elleve nummer i året. Et abonnement koster 56 dollar, og du kan bestille på to måter:
1)Gå inn på Montly Reviews hjemmeside

2)Skriv til:
Monthly Review
Promotion Dept.
122 West 27th Street
New York, NY 10001
USA
(Oppgi Visa-kort nummer og når kortet går ut.)

Monthly Review Press
Røde Fane presenterer presenterer på denne siden noen av bøkene som forlaget utgir.
Du kan bestille på to måter:
1)Gå inn på deres hjemmeside (Flere av de bøkene som er nevnt nedenfor, får du 20% rabatt på hvis bestiller over internett.)
2)Skriv på samme måte til adressa som er nevnt ovenfor.
I tillegg til prisen for boka legges det til for fraktutgifter tre dollar for den første boka, og en dollar for de neste. Erfaringsmessig tar det en stund før boka havner hos deg.

Så til bøkene som er på engelsk, og omtales på engelsk:

 

---

IN DEFENSE OF HISTORY: MARXISM AND THE POSTMODERN AGENDA
edited by Ellen Meiksins Wood and John Bellamy Foster

Are we now in an age of «postmodernity»? Even as some on the right have proclaimed the «end of history» or the final triumph of capitalism, we are told by some left intellectuals that the «modern» epoch has ended, that the «Enlightenment project» is dead, that all the old verities and ideologies have lost their relevance, that the old principles of rationality no longer apply, and so on. Yet what is striking about the current diagnosis of postmodernity is that it has so much in common with older pronouncements of death, both radical and reactionary versions. What has ended apparently, is not so much another, different epoch but the same one all over again. In response, the best of today’s new intellectuals on the left are returning to historical materialism, to class analysis. This collection reflects that move, pinning postmodernism in its place and time. The contributors challenge the limits imposed on action and resistance by those who see liberating «new times» in the contradictions of contemporary capitalism.
($16.00 paper/$38.00 cloth/224 pp.)

---

RUTHLESS CRITICISM OF ALL THAT EXISTS: SOCIALIST REGISTER 1997
edited by Leo Panitch

«But if constructing the future and settling everything for all times are not our affair, it is all the more clear what we have to accomplish at present: I am referring to ruthless criticism of all that exists, ruthless both in the sense of not being afraid of the results it arrives at and in the sense of being just a little afraid of the powers that be.»–KARL MARX, 1843
Contents:
-A world market of opportunities? Capitalist obstacles and left economic policy, Greg Albo
-Financial crises on the threshold of the 21st century, Elmar Altvater
-Green imperialism: pollution, penitence, profits, Larry Pratt & Wendy Montgomery
-China’s communist capitalism: the real world of market socialism, Gerard Greenfield & Apo Leong
-Taking stock of a century of socialism, George Ross
-The marginality of the american left: the legacy of the 1960s, Barbara Epstein
-Clinton’s liberalism: no model for the left, Doug Henwood
-The ideology of «family and community»: New labor abandons the welfare state, Joan Smith
-The decline of social democracy:the spanish experience, 1982-1996, Vicente Navarro
-Cardoso’s political project in Brazil: The limits of social democracy, Paul Cammack
-The state as charade: Political mobilization in today’s India, Ananya Mukherjee-Reed
-Marxism, film, and theory, Scott Forsyth
-Cyborg fictions: the cultural logic of post-humanism, Scott McCracken
-Restoring the real: rethinking social constructivist theories of science, Meera Nanda
-Postcolonial theory and the «post-» condition, Aijaz Ahmad
($18.00 paper/318 pp.)

---

GENDER POLITICS IN LATIN AMERICA: DEBATES IN THEORY AND PRACTICE
edited by Elizabeth Dore

This wide-ranging multidisciplinary collection is essential reading, bringing together theoretical reflection and case study material on the different meanings given to politics in Latin America today.
Contents:
-Introduction: Controversies in gender politics, Elizabeth Dore
-Women, work, and empowerment: Romanticizing the reality, Sharon McClenaghan
-Nicaraguan women: legal, political, and social spaces, Anna Fernandez Poncela
-Public and private spheres: The end of dichotomy, Tessa Cubitt and Helen Greenslade
-Engendering human rights, Elizabeth Jelin
-«Desde la protesta a la propuesta»: The institutionalization of the women’s movement in Chile, Ann Matear
-The holy family: Imagined households in Latin American history, Elizabeth Dore
-The charm of family patterns: Historical and contemporary change in Latin America, Ricardo Cicerchia
-Sex/gender arrangements and the reproduction of class in the Latin American past, Muriel Nazzari
-Reading gender in history, Carmen Ramos Escandon
-Problems of definition in theorizing Latin American women’s writing, Deborah Shaw
-The subversive languages of Carmen Ollè: Irony and imagination, William Rowe
-From the margins to the center: Recent trends in feminist theory in the United States and Latin America, Jean Franco
-Gender politics: Luisa Valenzuela’s «Cola de lagartija,» Claudine Potvin
-Conclusion: Post binary bliss: A new materialist synthesis? Nanneke Redclift
($18.00 paper/$38.00 cloth/288 pp.)

---

HOW TO READ KARL MARX
by Ernst Fischer with Franz Marek with historical notes by John Bellamy Foster

To introduce new readers to Marx’s contributions, Monthly Review Press presents How to Read Karl Marx. The noted Austrian critic Ernst Fischer has crafted a brief, clear, and faithful exposition of Marx’s major premises, with particular attention to historical context. This new edition of the English translation of Was Marx wirklich sagte (1968) includes new commentary by John Bellamy Foster that sharpens Fischer’s focus for 1990s readers. Also included are a biographical chronology, extracts from major works of Marx, and «Marx’s Method,» an early and valuable essay by Paul M. Sweezy.
$12.00 paper/$26.00 cloth/224 pp.

---

GREEN GUERRILLAS: ENVIRONMENTAL CONFLICTS AND INITIATIVES IN LATIN AMERICA AND THE CARIBBEAN, A READER
edited by Helen Collinson

«This remarkable collection is just what we needed. Its diverse viewpoints share a respect for the rich complexity of the social/natural environment and a willingness to challenge received wisdom.»–RICHARD LEVINS
Green Guerrillas brings together leading environmental writers on both sides of the Atlantic to highlight struggles that have previously received little publicity outside Latin America. Vivid reports of the situation at the grassroots level–urban and rural–and concise analysis of the problems faced by community, governmental, and international environmental organizations makes this an authoritative volume that is essential reading for those concerned with environmental issues everywhere.
$19.00 paper/250 pp./A Latin America Bureau Book

---

THE ART OF DEMOCRACY: A CONCISE HISTORY OF POPULAR CULTURE IN THE UNITED STATES
by Jim Cullen

The novels of the late eighteenth and early nineteenth centuries, the theater and minstrel shows of the mid-nineteenth century, the movies and television of the twentieth century are the building blocks that Jim Cullen uses to demonstrate how unique and vibrant popular cultural forms have overcome initial resistance from the elites and enabled historically marginalized groups to gain access to the fruits of society and recognition from the mainstream.
$18.00 paper/$36.00 cloth/352 pp.

---

BEYOND CAPITAL: TOWARD A THEORY OF TRANSITION
by Istvàn Mèszàros

In Beyond Capital, the internationally esteemed Marxist philosopher Istvàn Mèszàros provides a major contribution to the task of reassessing the socialist alternative and the conditions for its realization in the light of twentieth-century developments and disappointments. Mèszàros brings original Marxist thinking to bear on the most fundamental issue facing the left: how to move theoretically Beyond Capital—beyond the project that Marx began and which he articulated under a specific form of commodity capitalism, as well as beyond the power of capital itself.
$25.00 paper/994 pp.

---

LET THEM EAT KETCHUP: THE POLITICS OF POVERTY AND INEQUALITY
by Sheila Collins

Let Them Eat Ketchup!—the title comes from a Reagan administration decision to classify ketchup as a vegetable in federal school lunch programs—begins with an examination of how governments define and measure poverty. Sheila Collins discusses the political controversies that have raged over social policies targeted at the poor, and graphically shows the gap between the official definition of poverty and the real inequality and suffering of the poor.
$13.00 paper/160 pp.

---

LONGER HOURS, FEWER JOBS: EMPLOYMENT AND UNEMPLOYMENT IN THE UNITED STATES
by Michael D. Yates

Using charts, graphs, and cartoons, Michael Yates describes how unemployment, or the fear of it, is part of the life of every American worker. He outlines the changes in the structure of the labor market that have undermined the living standards of the employed. Tying these together, he provides an easily understood analysis of the economy and the social destruction brought on by its everyday functions.
$13.00 paper/160 pp.

---

RED CAT, WHITE: CHINA AND THE CONTRADICTIONS OF «MARKET SOCIALISM»
by Robert Weil

Weil offers a timely analysis of the growing tensions between China and the United States and their roots in China’s push to lead in the world market. He also describes the continuing contention between the legacies of Mao Zedong and Deng Xiaoping. Finally, making the case for the inherent instability of «market socialism,» Weil offers a challenging perspective on China after Deng, and the implications for the economic and political situation worldwide.
$16.00 paper/$32.00 cloth/288 pp.

---

TOWNSHIP POLITICS: CIVIC STRUGGLES FOR A NEW SOUTH AFRICA
by Mzwanele Mayekiso. Foreword by Mel King

«Mayekiso’s is an insider’s story, one of the few and one of the very best that has emerged from the crucible of opposition to apartheid during the 1980s…. This is a serious, stirring, personal account of commitment, within a framework that emphasizes class and gender struggles and the importance of maintaining a civic consciousness in South Africa.»–Choice, American Library Association. This insider’s account of an extraordinary period of national political transition is also a primer on a new radical philosophy, the street-smart Marxism that developed in South Africa’s sprawling townships between 1985 and 1995 and rendered them ungovernable for the apartheid state.
$15.00 paper/$30.00 cloth/288 pp.

---

UNDER ATTACK, FIGHTING BACK: WOMEN AND WELFARE IN THE UNITED STATES
by Mimi Abramovitz

Outlining the history of AFDC, starting with the 1935 Social Security Act, Abramovitz shows how the manipulation of gender, race, and class, have made welfare vulnerable to attack.
$13.00 paper/$26.00 cloth/160 pp.

---

THE VULNERABLE PLANET: A SHORT ECONOMIC HISTORY OF THE ENVIRONMENT
by John Bellamy Foster

In this clearly written and accessible book, Foster grounds his discussion of the global ecological crisis in the inherently destructive nature of our world economic system. His argument leads inexorably to the conclusion that basic changes, not marginal adjustments, are urgently needed.

$13.00 paper/160 pp.

---

WINDOWS ON THE WORKPLACE: COMPUTERS, JOBS, AND THE ORGANIZATION OF OFFICE WORK IN THE LATE TWENTIETH CENTURY
by Joan Greenbaum

Joan Greenbaum tells the story of changes in management policies, work organization, and the design of office information systems from the 1950s to the present. Using examples from many types of workplaces and the voices of the office workers themselves, Greenbaum shows how it is not the introduction of technology, but the restructuring of the economy and management reengineering of the workplace that have produced the transformations sweeping through the world of office work.
$13.00 paper/160 pp.

---

YUGOSLAVIA DISMEMBERED
by Catherine Samary, translated by Peter Drucker

In this important study, rooted in the complex realities of the region’s history, Catherine Samary describes how the Yugoslav federation was ripped apart—not brought down by internal collapse as is routinely argued. Samary recounts how intervention by foreign military forces in the name of international security speeded the bloodbath that followed reckless ventures into marketization and a collapse in living standards.
$16.00 paper/$30.00 cloth/224 pp.

---

BLUES FOR AMERICA: A CRITIQUE, A LAMENT, AND SOME MEMORIES
by Doug Dowd

Blues for America combines an historical critique of the «American Century» with journalistic reports and personal anecdotes. Doug Dowd, an economics professor and long-time troublemaker, traces the socioeconomic history of our country decade by decade in a style reminiscent of Dos Passos’ U.S.A.
$18.00 paper/$38.00 cloth/392 pp./photos

---

Tron Øgrim har laga en bok hvor han spår om framtida; om hva den 3. industrielle revolusjonen vil bety for jorda og menneskene på den. Som representant for de som sakker akterut i læren om den nye teknologien, de unge jentene, er jeg bedt om å skrive en slags anmeldelse eller kommentar til boka. Jeg velger å kalle det en kommentar.

Det er ikke bare, bare å skulle si noe om andres spådommer, man kan så lett bli lurt til å spå selv – og det har jeg ikke tenkt til. Jeg er også klar over at jeg stiller meg i en utsatt posisjon for ettertida. For like mye som ettertida ler av de som har prøvd å se inn i framtida, ler den av de som har stått på sida, skeptiske og vurdert spådommene. Men den sjansen får jeg ta.

På kanten av den teknologiske revolusjonen
Aller først; hvis du ikke har lest boka – les den! Tron Øgrim har skrivi en bok han ønsker skal irritere sitt publikum. Det vet jeg ikke om han har fått til. Men han tvinger i alle fall leserne til å ta stilling til en del spørsmål om framtida, og ikke minst om samtida. Tron Øgrim sitt utgangspunkt er at vi står foran den teknologiske revolusjonen. Databoksene er over stadiet da de revolusjonerte dataverden og datanerdene. Nå begynner teknologien å forandre ting i samfunnet og påvirke livene til oss helt vanlige. Og det går fort. ŤBissniss og Byråkratiť er utstyrt med bokser. ŤHus og Heimť kjøper bokser. Om få år har vi telefon og tv og nett i samme kasse. Papirpost blir historie.

Men dette er bare starten sier Tron, til de av oss som trodde e-post var resultatet av den teknologiske revolusjonen. Vi har så vidt begynt, og snart vil ting skje som snur opp ned på verden. Kanskje Kina blir verdens dominerende stormakt i begynnelsen av neste århundre? EU kan gå hjem å legge seg – de har bygd en stormakt på gårdsdagens teknologi.

Hva vil skje med samfunnet
Tron Øgrim er ikke så opptatt av teknikken, hvordan de nye boksene vil se ut eller hva slags nye maskiner og oppfinnelser som vil komme. Det er bra. Boka er spennende å lese fordi den tar opp samfunnsorganisering.

Det viktige er hva bruken av den nye teknologien vil bety for menneskene. Ikke minst kommunister bør diskutere det. Når produksjonsmidlene forandrer seg, forandrer også samfunnet seg. Men i hvilken retning?

Tron Øgrim tror på desentralisering. Folk kan jobbe hvor de vil. Storbyer, fabrikker og kontorlandskap er dyrt, upraktisk og hører hjemme i en tidligere tidsalder. ŤDen teknologiske revolusjonen vil utvide feltet for arbeid som kan flyte fritt, uavhengig av hvor både arbeidsstedet og arbeideren erť, sier han. ŤKirurgen vil kunne bo i Tromsø og operere i Katmandu. Unge jenter i Hedmark kan kjøre brannvesenets røykdykkerroboter i Oppland og betjene vanndykkerroboter utafor Rogaland. Ingen av disse mulighetene er så fjerne, heller.ť

Hva tror vi? Vi lever i et Norge, i en verden hvor sentralisering er hovedregelen, hvor arbeidsgiverne, ja hele systemet er avhengig av et kjønnsdelt arbeidsmarked og hvor hudfargen din bestemmer hva slags jobb du kan få. Kan den nye teknologien løse dette? Kan den sikre at folk får bo i hele det langstrakte Norge, eller ta fra arbeidsgiverne muligheten til å kontrollere om den de ansetter har pupper eller er fra Afrika, fordi de bare kjenner dette mennesket gjennom en datamaskin? Kanskje den KAN det. Men VIL den det? Her må det være lov å være en smule skeptisk. Og uten å skeie helt ut og bruke resten av kommentarplassen på å diskutere dette, vil jeg komme med et par kritiske bemerkninger.

Jentenes verdenshistoriske framtid
Tron Øgrim tipper at jentene vil dominere nettet en gang uti det 21. århundre og betegner internett som Ťjentenes verdenshistoriske framtidť. Han argumenterer for dette på flere måter; nettet kommer ikke til å handle om kabler og skruer i all evighet. Salg og sosialarbeid kommer, og sammen med det kommer jentene. For det er vi som kommuniserer og er flinke med mennesker. Nettet gjør det umulig å dele opp folk etter kjønn. Derfor kan ikke jenter holdes borte fra de spennende jobbene lenger. Og tilslutt; jenter vil bli sjefene. Det er vi som tar mest høyere utdanning og vi gjør det bedre enn gutta. Ergo vi vil bli så smarte at det lønner seg mer å ansette oss.

Hva betyr slag- og sosialarbeid?
Jeg mener det blir for enkelt. Jeg tror ikke databoksene vil bryte opp i den mest grunnleggende formen for kvinneundertrykking; den økonomiske. Eller at datarevolusjonen i seg sjøl kan hamle opp med patriarkatets tusenårige undertrykking. Data er fremdeles gutters verden, det er de som leder i kampen – se på hvem som tar datautdannelse i dag. Dataen vil ikke fjerne hus og barn. Kvinner og jenters arbeidsliv vil fremdeles styres av at de skal administrere og passe på andre sine daglige liv. Eldre, barn og syke forsvinner ikke – hvem skal ta seg av dem? Den nye teknologien fører med seg sitt eget rutinearbeid. Tron Øgrim snakker om salg- og sosialarbeid. Men hva betyr det? Det høres kjent ut for meg, og det pleier ikke å være spesielt godt betalt. Og hvorfor i all verden skulle bedriftslederne plutselig se at jenter er så smarte at de burde vært sjefer? Problemet i dag er ikke at jenter ikke er smarte nok, eller at vi ikke har god nok utdannelse.

Det blir for enkelt. Jeg tror internet kan bli jenters verktøy, og jeg deltar helhjerta i kampen om å få oss ut på nettet. Men skal vi kvitte oss med en så grunnleggende del av kvinneundertrykkinga, mener jeg det trengs andre analyser og kampformer.

Kom igjen – vi må erobre nettet!
Boka til Tron Øgrim er sammensatt av seks forskjellige foredrag/artikler hvor han spår om utviklinga i Norge og i verden, om framtida til industrisamfunnet Høyanger, hva som vil skje med arbeiderklassen (når fabrikkene forsvinner og fjernarbeidet tar over), hva med jentene, 3.verden og tilslutt; hva i all verden betyr alt dette for sosialismen. De som er ute etter å finne ut om Tron er for eller mot denne datarevolusjonen, finner det ikke her. Boka argumenterer verken for eller mot utviklinga, men den fastslår at den foregår. Og den oppfordrer oss gang på gang til å forholde oss til dette. Teknologien bryter gjennom i sprang. Nå har det skjedd og da forandrer verden seg fort! roper Tron i boka. Vi må gjøre noe! Vi må bry oss om det! Datamaskiner til alle elever! Fagbevegelsen ut på nett! Jenter kan vinne internett!

Sprøyt eller fakta
Hva med spådommene? Er de sprøyt eller fakta? Sannsynligvis er det mye sprøyt, men det er ikke så farlig. For hvis du vil lese boka for å finne ut om Tron Øgrim gjetter riktig eller galt om framtida er det egentlig ikke så mye vits å lese den. Boka har betydning hvis den fører til at vi diskuterer og gjør noe. Vi må kreve skikkelig dataopplæring i skolen! Vi må diskutere hvordan data og nett kan være god distriktspolitikk. Hvordan revolusjonære kan bruke teknologien i kampen for et annet samfunn. osv. osv. osv.

Jeg tror ikke på de som ser et 1984-samfunn med overvåking, genmanipulering og tv-skadde barn som framtida. Men jeg tror heller ikke på en teknologi som VIL gjøre slutt på kjønnsundertrykkinga på arbeidsmarkedet. Ikke uten kamp. Det er menneskene som forandrer verden og historia – ikke teknologien. Den er redskapet vi bruker. Framtida MÅ ikke bli et kaldt databoks samfunn, hvor gårder og åkre er erstatta med syntetisk, genmanipulert produksjon, eller hvor leger utfører operasjoner ved hjelp av roboter (for det synes jeg ikke høres noe ålreit ut). Det spørs jo hva vi bestemmer – og hva vi gjør! Les boka og diskuter!

---

Da Carl I. Hagen stilte opp i Birkelunden på Grünerløkka i kommunevalgkampen i 1995, måtte han søke dekning for egg og andre gjenstander som unge demonstranter kastet mot ham. Jeg er overbevist om at han takket av hele sitt hjerte for hvert eneste egg. Bedre markedsføring kunne han knapt få for penger. Carl I. Hagen, Den Dannete og Velkledde Mannen som taler den lille manns sak møter Den Røde Pøbelen. Eggkasterne burde ha fått penger fra Hagens valgkampfond.

Hvordan møte en dyktig demagog?

Åpningsordene betyr ikke at undertegnede har noen annen vurdering av Hagen enn eggkasterne. Når jeg ser hans arrogante oppsyn der han systematisk setter undertrykte grupper opp mot hverandre, sier ryggmargen at han fortjener dårligere føde enn egg der han står. Men politikk bør fortrinnsvis drives med noe mer enn ryggmargen. Eggkasterne undervurderer Hagen. De skjønner at han er farlig, men de skjønner ikke hvor farlig. De skjønner ikke at han er så farlig at han også kalkulerer inn eggkastinga i sin demagogiske strategi. Hver gang Hagen blir angrepet, føyer han et nytt kapittel til selvbiografien «Min Kamp» der han, Hagen står fram som den ene, ærlige, som står fast mot alle slags angrep, mens alle de andre kaster seg over denne sanne Messias. Og så godt kan han dette spillet at journalister og politiske motstandere ofte går rett inn i de rollene han har skrevet for dem. Venstresida er dessverre ikke noe unntak.

Demagogen og underklassen

Peter Normann Waage i Dagbladet refererte under valgkampen en venn med islamsk bakgrunn som sa at Hagen og Khomeiny hadde mange ting felles og at en av de mest slående er at Hagen på samme måte som Khomeiny har vist en fabelaktig evne til å få oppslutning fra de menneskene som vil bli de første ofrene for hans politikk. Hagen får fattige arbeidere til å stemme for et parti som vil ta fra arbeiderne de mest elementære rettigheter. Han får fattige, gamle kvinner til å stemme for et parti som vil knuse velferdsordningene og overlate alt til markedet. Dette er et demagogisk mesterstykke og slik sett er Hagen den norske politikeren som har mest til felles med Adolf Hitler.

Adolf Hitler kalte ikke sitt parti Det Tyske Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti for ingenting. Overfor arbeiderklassen framstilte han seg som en sosialist som ville ta fra de «jødiske plutokratkapitalistene» for å sikre velferden til tyske arbeidere. Han spilte på arbeidsløsheten og nøden og ga et inntrykk av at nazismen hadde løsninga på disse problemene. Han utnyttet mesterlig frustrasjonen over de korrupte og udugelige politikerne i Riksdagen. Han utnyttet det at seierherrene i den første verdenskrigen på en hårreisende måte hadde kastet alle byrdene fra krigen over på taperne, og da særlig på Tyskland. Og mange undertrykte og fattige tyskere trodde på budskapet. At «løsninga» var å knuse fagbevegelsen, avskaffe demokratiet, utrydde jødene og starte krig, fikk de ikke med seg. Samtidig var den tyske storkapitalen ikke i tvil om at Hitler var deres mann. De så bak den folkelige retorikken til innholdet i politikken og så en mann som kunne fremme deres imperialistiske interesser, samtidig som han framsto som en samlende representant for det tyske folket. Hitler tok opp virkelige frustrasjoner og virkelige problemer i Tyskland. Samtidig hentet han fram de mest grumsete fordommene i det tyske folket, mot jødene, de homofile, sigøynerne osv.

Overfor denne typen demagogi, hjelper det ikke bare å angripe demagogen. Man må prøve å nå fram til hjertene til de samme menneskene i underklassen som demagogen og gi dem riktigere svar.

Forakter vi deler av arbeiderklassen?

To tredeler av Hagens velgere har en klassetilhørighet, en sosial situasjon, som gjør at de burde ha stemt RV. Men det er andre ting enn politikk som hindrer dem i det. Jeg vil påstå at vi venstreintellektuelle, som på mange måter preger RV, har sterke fordommer mot, ja langt på vei forakter vi den delen av arbeiderklassen som stemmer Hagen. Kulturelt føler vi oss bedre enn dem. Vi har en følelse av at dette er en del av arbeiderklassen som leser Se og Hør, liker svensktoppar og fyller hjemmene sine med Princessgardiner og prismekroner fra postordrekatalogene. De er Harry, mens vi er kule. Dessuten er de mannssjåvinister, liker porno og misliker pakistanere. Dette er stilt på spissen, men kjenn etter om det ikke er noe i det.

Vi venstreintellektuelle synes vi er så fordømt mye bedre. Vi har riktige meninger, riktig smak og riktig livsstil. For eksempel synes vi synd på innvandrerne og asylsøkerne. Men snakker vi med dem? Avisa Klassekampen har kontorer i en del av Oslo som kalles lille Karachi. Men kan man se det i spaltene til avisa? (NB. Dette er like mye AKPs problem som KKs problem. Dette er ikke et innlegg i den store debatten som nettopp har hjemsøkt vårt land.) Mange innvandrere fra den tredje verden har erfaringer fra revolusjonære kamper som har gått på livet løs. Men gjenspeiles det i revolusjonære organisasjoner i Norge? Ser vi på innvandrerne som ei revolusjonær kraft, eller har vi også fordommer mot dem? Er vi riktig heldige, kan vi komme til å oppleve at de fattigste og dårligst organiserte hvite arbeiderne går til Carl I. Hagen, mens fattigste innvandrerne går til Hamas.

Hvordan bryte ut av fella?

AKP og RV har en mulighet til å bryte ut av denne fella. Erling Folkvord har vist at han kan snakke slik at folk på Oslo Øst føler at han er deres mann. Aslak Sira Myhre viste fabelaktige evner som agitator og taktiker. Det samme gjorde Charlotte i Tromsø og Torstein i Bergen. Og for all del, det finnes mange, mindre kjente som har gjort mye bra. Det kan vi se av skolevalgresultater og lokalvalgene. Men det gjenstår mye.

Mye av dette handler om form. AKPs og RVs retorikk må endres ganske kraftig for å svare til den tida vi lever i. I dag er det faktisk mye farligere for borgerskapet om vi sier at vi er for «fredelig revolusjon» enn om vi sier at vi er for «væpna revolusjon». Det kommer av at verden i dag er så skakkjørt at det faktisk er flere enn før som synes at revolusjon, i betydninga total endring av samfunnet, er fornuftig. La borgerskapet stå som voldens representanter, slik det alltid har vært. (Og vi er jo også tilhengere av fredelig revolusjon. Det ville jo være langt å foretrekke at borgerskapet ga fra seg makta frivillig, så slipper man vold og tragedier. Når vi har vært helt klare på dette, kan vi føye til at vi ikke har store illusjoner om borgerskapets vilje til å gi avkall på rikdommene når flertallet av folket krever dem, men da plasserer vi ansvaret for dette der det hører hjemme. Og folk vil skjønne hva vi sier.) Legg til side så mye som mulig av den retorikken som vekker motstand hos de folka vi vil nå, konsentrer om innholdet i politikken. Vi må glemme at vi ikke liker samme musikk som Hagens tilhengere på Stovner eller i Flekkefjord. Vi må prøve å finne ut hva det er de tente på i budskapet til Hagen, og så må vi nå fram med vårt alternativ, sagt på en måte som gjør at de skjønner at det er dem vi snakker til.

RV har sjansen

På det nevnte møtet på Grünerløkka i forrige valgkamp, prøvde Kristin Halvorsen å ta konfrontasjonen med Carl I. Hagen på sak. Det lyktes ikke, blant annet på grunn av demonstrasjonene. Dessuten er ikke SVs program et godt nok redskap for å nå fram til arbeidsfolk. Men RV kunne valgt en slik taktikk, slik Jon Michelet gjorde i Østfold. Argumentet med at en slik taktikk vil være å legitimere Hagen holder ikke. 25% av det norske folket har sagt seg villige til å stemme på Hagen. Skal vi ta fra Hagen legitimiteten overfor dem, må vi være dyktigere enn ham i direkte konfrontasjon og vi må kunne vise at vi har en bedre politikk. Å slå Hagen på hjemmebane er det som teller.

Situasjonen er for så vidt gunstig. Aldri før i etterkrigstida har lojaliteten overfor det tradisjonelle partisystemet vært så lav som den er nå. De 25% som vurderte å stemme Hagen er fritt vilt. De har ikke solgt sjela si til noen, og kan når som helst svikte Hagen. Nå er det klart at noen av dem er gamle Høyrevelgere som går til Hagen siden FrP gir dem fri fart, null skatt og fri fyll, mens Petersen fortsetter å prate i lovotten sin. Dem kan vi bare glemme, men de andre bør RV prøve å nå. Et annet gunstig forhold er at de unge folka som er i ferd med å overta RV og forhåpentlig snart også AKP, har helt andre evner til å ta nåtida på pulsen enn hva min generasjon har.

---

Artikkelforfatteren er medlem av AKPs faglige utval.

---

Jeg er helt enig med Ellen Meiksins Wood (EMW) sitt hovedpoeng i Røde Fane nr.3/97: Kapitalismen har aldri tidligere vært så lik slik Marx beskriver den i «Kapitalen». Jeg er også enig med henne når det gjelder noen svakheter hos marxister etter Marx. Men jeg har andre synspunkter på minst to sammenhengende emner:

• 1 a)Hvor mye av økonomien er underlagt loven om profittmaksimering? Etter min mening gjelder dette for mindre enn 50% av økonomien i tidligere Vest-Europa. For verden som helhet vil da prosenten bli enda lavere. La meg forklare min tankegang. I første omgang kan vi dele økonomien mellom produksjon og reproduksjon.

Gratis husholdningsarbeid

Ubetalt reproduksjonsarbeid i husholdningene, målt i arbeidstimer ligger rundt 40% av alt arbeid i samfunn som Norge. Dette ubetalte arbeidet kan reduseres gjennom introduksjon av mer ferdigvarer, billige kafeer og så videre. På denne måten kan en større del av økonomien forvandles til kapitalistisk akkumulasjon i stedet for ubetalt husarbeid. På den andre sida finnes det motvirkende krefter: ubetalt husholdningsarbeid senker prisen på arbeidskrafta hvilket igjen betyr at merverdien økes indirekte. Verdi blir overført fra en økonomisk form til en annen. I det lange løp ser det ut til at tendensen til å tømme husholdninga for arbeid har overtaket.

Direkteprodusenter

• b) En annen del av økonomien som ikke er underlagt profittmaksimering, er der det finnes det Marx kaller «direkte produsenter». I Norge har ikke flertallet av fiskerne og bøndene ansatte. Familien er produksjonsenheten. Andre direkte produsenter er sjølstendig næringsdrivende, for eksempel snekkere, elektrikere, konsulenter osv. Tendensen her er at de direkte produsentene blir relativt færre, men de finnes fortsatt.

Offentlig sektor

• c) Den tredje delen av økonomien som ikke er kapitalistisk akkumulasjon, er i ulike deler av offentlig sektor. Her finner vi de aller fleste skolene, politiet, osv. Og de offentlig eide etatene: Jernbaner, sjukehus, barnehager, veibygging og vedlikehold osv. Dette siste området blir privatisert i stort omfang. Men i mange land gjenstår fortsatt mye som kan omvandles til kapitalistisk akkumulasjon. Og da mener jeg naturligvis at selskapet kan være i offentlig eie og likevel være underlagt profittmaksimering (for eksempel Statoil).

Ekspansjonsmuligheter

Dersom vi legger sammen disse områdene ser vi at vi kommer god over 50% av totaløkonomien. Mitt syn blir da: Kapitalismen har aldri tidligere vært så altomfattende, men det finnes fortsatt ekspansjonsmuligheter.

Aldri 100% universal

• 2) Mitt andre poeng er: Kapitalismen kan ikke utgjøre hele økonomien, bli 100% universal uten å kollapse. Etter min mening var Marx veldig klar på dette. Men før jeg går videre, jeg har ikke lest alt av Marx og åpner for at jeg har misforstått. Men dersom vi holder oss til hans verdenskjente kapitler i første halvdel av bok tre av Kapitalen synes jeg at det er ganske klart at han mener kapitalistisk akkumulasjon er avhengig av ekspansjon. Den er avhengig av en stadig økende mengde arbeidere, større og større markeder, osv. Marx beskriver løsninga på overproduksjonskrisene langs to baner som vanligvis skjer samtidig: a) ødelegging av de svakeste kapitalene, ødeleggelse av produktivkrefter og senking av reallønningene.

• b) Den andre sida er ekspansjon i det han kalte «de ytre økonomiske områder». Så vidt jeg kan se stemmer dette empirisk. Når EMW sier at de marxistene som påsto at kapitalismen ikke kan bli altomfattende tok feil, tror jeg at hun ikke kan underbygge dette med fakta. Og så tror jeg at hun teoretisk sett er på feil spor.

Optimistisk

Kanskje en konsekvens av mitt synspunkt er at jeg er mer optimistisk når det gjelder mulighetene for nye revolusjonære situasjoner som kan oppstå i løpet av de nærmeste 20 til 40 åra. Spesielt når vi tar med i betraktning den akselererende utviklinga av den tredje teknologiske revolusjonen som vi opplever i dag. Etterhvert som kapitalismen modnes skjerpes dens indre motsigelser samtidig som den utvikler de subjektive kreftene som vil plassere den på historias søppelhaug. Denne subjektive krafta har aldri vært så stor som den er i dag.

Sterkere arbeiderklasse

Det er to sentrale forhold som jeg vil framheve: Flertallet av verdens befolkning bor nå i byer. Denne endringa skjedde en gang på 80-tallet. Byer er mye mer eksplosive enn landsbygda. Den andre faktoren er at kvinner nå er en ny sentral kraft i arbeiderklassen i og med at de er både lønnsarbeidere og fortsatt har hovedansvaret for arbeidet i husholdningene. (Kvinnene har alltid utgjort mer enn halvparten av arbeiderklassen, men de er i en ny posisjon både strukturelt, økonomisk og ideologisk.) Dette bringer meg tilbake til EMWs avslutning: nye muligheter for skjerpa klassekamp. Jeg kunne ikke være mer enig. Styrken til arbeiderklassen kan ikke måles gjennom registrering av tall når det gjelder lønnsutvikling, arbeidsløshet eller til og med organisasjonsprosenten. Slik jeg ser det er arbeiderklassen i Europa strukturelt sett sterkere i dag enn for tjue år siden. Det faktum at kapitalismen produserer økende klasseforskjeller, arbeidsløshet osv. er dens egen svakhet, ikke arbeiderklassens svakhet. Når det gjelder organisasjonsprosenten: I Norge er den 55%. I Frankrike 7%.

Likevel ville jeg ikke påstå at den franske arbeiderklassen er svakere enn den norske. De nye mulighetene for skjerpa klassekamp er akkurat der EMW plasserte dem: i det faktum at kapitalismens indre motsigelser legger grunnlag for de samfunnsmessige konfliktene som, dersom vi spiller korta våre riktig, vil føre til framgang for arbeiderklassens kamp.

---

Artikkelen sto i Monthly Review vol. 49, nr. 3, juli-august 1997 og trykkes med tillatelse av forfatteren og tidsskriftet.
Forfatteren er sammen med Paul M.Sweezy og Harry Magdoff redaktør i tidsskriftet Monthly Review.
Artikkelen er oversatt av Morten Falck.

---

Ettersom den nyliberale staten tillemper politikken med «fleksibilitet», «konkurranseevne» og «globalisering», blir kapitalens makt i en viktig betydning mere konsentrert i staten, og dens hemmelige samspill med kapitalen blir mer og mer gjennomskuelig. til å være utelukket.

Selv om det kan være endringer underveis, har arbeiderbevegelsen i USA i virkeligheten aldri hatt sin egen politiske organisasjon, verken et sterkt sosialistisk parti, et sosialdemokratisk, eller et arbeiderparti av engelsk type, og Det demokratiske partiet har enda mindre å tilby arbeiderbevegelsen nå enn det hadde tidligere. Men situasjonen i Amerika virker ikke så uvanlig i dag som det engang gjorde, ettersom de fleste veletablerte arbeiderklassepartier – kommunistiske, sosialistiske, sosialdemokratiske og «labouristiske» – særlig i Europa, har skåret seg effektivt løs fra sine klasserøtter. Europeiske kommunist- og sosialistpartier for eksempel, har generelt gitt avkall på klassekamppolitikk og klassekampspråk. Samtidig har det nylige valget i England brakt et «nytt» Labour Party til makta – eller i det minste en partiledelse – som er oppsatt på å bryte sine historiske bånd med fagbevegelsen, og i det minste for øyeblikket gi England noe som ligger nær USA-modellen av en ettpartistat – eller som Gore Vidal nylig kalte det: ett parti med to høyrefløyer.

Det er mulig at flere seire til angivelige venstrepartier, selv av dette tvilsomme slaget, vil åpne nye politiske perspektiver. Men for øyeblikket ser mange ut til å ta det for gitt at arbeiderklassepolitikkens forsvinning bare er naturlig, at det politiske terrenget som arbeiderklassepartiene – det være seg revolusjonære eller parlamentaristiske – tradisjonelt virket i, ikke lenger eksisterer. Selv de som ikke godtar at det ikke finnes noe alternativ, eller at globaliseringa er uunngåelig, synes å si at kamparenaen ugjenkallelig har skiftet.

Den viktigste påstanden om hva globaliseringa innebærer politisk, handler om dens virkninger på staten. Om igjen og om igjen blir vi fortalt at globaliseringa har gjort nasjonalstaten irrelevant. For noen betyr dette at det ikke er noe å gjøre. For andre betyr det at kampen øyeblikkelig må flyttes til det internasjonale plan. I begge tilfelle ser en arbeiderklassepolitikk i enhver gjenkjennelig skikkelse ut til å være utelukket.

Nasjonalstaten irrelevant?

Så det er denne påstanden jeg vil utfordre her – ikke påstanden at det fins noe sånt som «globalisering» men snarere at «globaliseringa» skjærer grunnen vekk under klassepolitikken. Jeg skal argumentere for at globaliseringa har gjort klassepolitikken – en politikk rettet mot staten og mot klassemakt konsentrert i staten – snarere mere viktig enn mindre, snarere mere mulig enn mindre.

Marxister har pleid å legge vekt på hvordan kapitalismens vekst oppmuntrer utviklinga av klassebevissthet og klasseorganisering. Sosialiseringa av produksjonen og homogeniseringa av arbeidet, den nasjonale, overnasjonale, til og med globale gjensidige avhengigheten av dets bestanddeler – alt dette var forutsatt å skape vilkår for arbeiderklassebevissthet og organisering i massemålestokk, og til og med for internasjonal solidaritet. Men utviklinga i det tjuende århundre har i stigende grad, og mange vil si skjebnesvangert, underminert den overbevisninga.

Det at arbeiderklassen ikke har greid å oppfylle den tradisjonelle marxismens forventninger, blir helt typisk ført i marka av venstreintellektuelle som hovedgrunnen til å oppgi sosialismen, eller i det minste se etter alternative krefter. I de seineste tiåra har «den vestlige marxismen», så post-marxismen og postmodernismen, den ene etter den andre, sett på de intellektuelle, studentene, «nye sosiale bevegelser» – hvem som helst utenom arbeiderklassen – som den historiske drivkrafta (hvis de tror på historie eller drivkraft i det hele tatt). I dag har arbeiderbevegelsen så godt som forsvunnet fra de mest moderne typene venstreteori og -politikk. Og «globaliseringa» ser ut til å ha satt inn nådestøtet.

De fleste som snakker om globalisering, sier for eksempel sannsynligvis at i den globale kapitalismens tidsalder er arbeiderklassen, hvis den overhodet eksisterer, mere oppsplitta enn noen gang før. Og hvis de er på venstresida sier de sannsynligvis at det ikke fins noe alternativ, at det beste vi kan gjøre er å frigjøre litt mere plass i kapitalismens mellomrom, ved hjelp av mange spesielle og separate kamper – den type kamper som noen ganger går under navn av legitimeringspolitikk.

Overnasjonal kamp?

Nå er det mange grunner for denne tendensen til å forkaste klassepolitikken til fordel for politisk oppsplitting og legitimeringspolitikk. Men en hovedgrunn har helt sikkert å gjøre med den forutsetningen at jo mere global kapitalismen blir, jo mere global må kampen mot den være. Argumentasjonen er slik: Er det ikke, når alt kommer til alt, sant at globaliseringa har flyttet makta vekk fra nasjonalstaten til de overnasjonale institusjonene og kreftene? Og betyr ikke dette åpenbart at enhver kamp mot kapitalismen er nødt til å operere på det overnasjonale plan?

Så siden de fleste mennesker – fornuftig nok – har vanskelig for å tro på en så høy grad av internasjonalisering, og på selv muligheten for å organisere på det nivået, så trekker de naturligvis den konklusjon at spillet er over. Kapitalismen er her for godt. Men mer enn det, det er ikke lenger noe poeng i å prøve å bygge en politisk massebevegelse, en inkluderende og mangslungen politisk kraft av den typen de gamle arbeiderklassepartiene aspirerte til. Med andre ord har klassen som politisk kraft forsvunnet sammen med sosialismen som politisk mål. Hvis vi ikke kan organisere på globalt nivå, er alt vi kan gjøre å gå til den andre ytterligheten. Det ser ut som alt vi kan gjøre er å vende oss innover, mot våre egne svært lokale og spesielle undertrykkelser.

Det finnes fortsatt sosialister som vil insistere på at vi må flytte vår oppmerksomhet mot den internasjonale arena, at kampen for sosialismen fremdeles kan fortsette, men at vi bare kan konfrontere den kapitalistiske globaliseringa ved hjelp av en sosialistisk globalisering. Noen mennesker snakker om et «internasjonalt sivilt samfunn» som den nye kamparenaen, eller om «verdensborgerskap» som grunnlag for en ny solidaritet. Men jeg kan ikke la være å synes at folk som snakker på den måten bare prater ut i været, at de ikke virkelig tror på det – i hvertfall som en antikapitalistisk strategi. Når noen forteller meg at den internasjonale arenaen er den eneste som fins for sosialister, tolker jeg deres utsagn som at de med samme overbevisning som talsmennene for legitimeringspolitikken, sier at kampen mot kapitalismen i virkeligheten er over.

Min egen konklusjon er en annen, for jeg går ut fra andre premisser. La meg først av alt få si at jeg alltid har vært skeptisk til den direkte sammenhengen mellom kapitalismens vekst og arbeiderklassens enhet. For seksten år siden skrev jeg i en artikkel jeg kalte «Skillet mellom det økonomiske og det politiske i kapitalismen» om kapitalismens sentrifugalkraft, måten selve produksjonens og utbyttingas struktur i en fullt utviklet kapitalisme stikk i strid med den konvensjonelle marxistiske oppfatninga har en tendens til å fragmentere klassekampen og temme den, å vende klassekampen innover, gjøre den helt lokal og partikularistisk.(Fotnote 1) Kapitalismen har riktig nok utjevnende effekter, og integreringa av den kapitalistiske økonomien skaper riktig nok et materielt grunnlag for arbeiderklassesolidaritet utover den enkelte bedriftens vegger og til og med på tvers av nasjonale grenser. Men den mer umiddelbare virkninga av kapitalismen er å lukke klassekonflikten inne innafor den enkelte produksjonsenhet, å desentralisere klassekampen og gjøre den lokal. Det må understrekes at dette ikke er en svakhet ved arbeiderklassens klassebevissthet. Det er et svar på en materiell virkelighet, på hvordan den sosiale verden i virkeligheten blir organisert av kapitalismen.

Autoritet og herredømme

Jeg foreslo at dette også betyr at politiske spørsmål på en måte blir «privatisert» i kapitalismen. Konfliktene over autoritet og herredømme, som i før-kapitalistiske samfunn ville være direkte rettet mot herrers og staters dømmende og politiske makt, har i kapitalismen flyttet over til den individuelle kapitalistiske bedrift. Selv om kapitalismen sannelig er avhengig av statens makt for å bevare systemet med klasseherredømme og for å opprettholde den samfunnsmessige orden, er det ikke i staten, men i produksjonsprosessen og i dens hierarkiske organisering, at kapitalen mest direkte utøver sin makt over arbeiderne.

Jeg mente også dette hadde noe å si for det faktum at moderne revolusjoner har hatt en tendens til å finne sted der kapitalismen er mindre utviklet, snarere enn der den er mere utviklet. Hvor for eksempel staten selv er en ledende utbytter – hvor, la oss si, staten utbytter bøndene ved hjelp av skattlegging – er det vanskelig å skille mellom økonomisk og politisk kamp, og i slike tilfelle kan staten lett komme i sentrum for massekamper. Når det kommer til stykket, er den en mye mere synlig og sentralisert klassefiende enn kapitalen selv noen gang kan bli. Når folk konfronterer kapitalen direkte, er det vanligvis i form av individuelle, separate kapitaler, eller individuelle arbeidsgivere. Så selv proletariske revolusjoner har hatt en tendens til å forekomme der hvor arbeidernes klassekonflikter med kapitalen har blandet seg med andre, førkapitalistiske kamper – spesielt bøndenes kamper mot godseiere og utbyttende stater.

Men mens jeg argumenterte for at kapitalismen har en tendens til å fragmentere og privatisere kampen, så det også ut for meg som det nå fantes noen nye motvirkende tendenser: den økende internasjonale integreringa av det kapitalistiske markedet flyttet den kapitalistiske akkumulasjonens problemer fra den individuelle bedriften til den makroøkonomiske sfære, og kapitalismen ble tvunget til å basere seg mer og mer på at staten skulle skape de riktige vilkåra for akkumulasjon. Så jeg foreslo at statens voksende medskyldighet i kapitalens samfunnsfiendtlige hensikter kanskje ville bety at staten i økende grad ville bli et hovedmål for motstand i framskredne kapitalistiske land, og kanskje ville begynne å motvirke noen av kapitalismens sentrifugalkrefter, dens tendens til å fragmentere og temme klassekampen.

Vel, den gangen hadde jeg aldri hørt om globalisering, og jeg visste ikke at folk snart ville ta det for gitt at den internasjonale integreringa av det kapitalistiske markedet ville svekke nasjonalstaten og flytte brennpunktet for den kapitalistiske makta vekk fra staten. Nå, når globalisering er på alles lepper, har jeg oppdaget at jeg argumenterer mot den populære forestillinga at globalisering i økende grad gjør nasjonalstaten irrelvant. Jeg har argumentert for at hvilke funksjoner staten enn kan miste, vinner den nye som hovedforbindelse mellom kapitalen og verdensmarkedet. Nå ønsker jeg å foreslå at denne utviklinga kanskje begynner å ha de konsekvensene for klassekampen som jeg den gangen i 1981 mente kunne være et perspektiv for framtida.

Nasjonalstaten = hovedagenten

Vi kan diskutere hvor mye «globalisering» som virkelig har funnet sted, og om hva som virkelig har eller ikke har blitt internasjonalisert. Men én ting er klar: På verdensmarkedet trenger kapitalen staten. Den trenger staten for å opprettholde betingelsene for akkumulasjon, for å bevare arbeidsdisiplinen, for å øke kapitalens bevegelighet samtidig som arbeidskraftas mobilitet undertrykkes. Bak hvert eneste overnasjonalt selskap ligger en nasjonal base, som er avhengig av sin lokale stat for å opprettholde sin levedyktighet, og av andre stater for å gi den adgang til andre markeder og andre arbeidskrefter. På en måte er hele poenget med «globaliseringa» at konkurransen ikke bare – eller ikke engang i hovedsak – foregår mellom individuelle firmaer, men mellom hele nasjonale økonomier. Og som en konsekvens har nasjonalstaten fått nye funksjoner som et instrument for konkurransen.

Hva den enn er, så er nasjonalstaten hovedagenten for globalisering. I sin søking etter «konkurranseevne» forlanger den amerikanske kapitalen en stat som holder de sosiale kostnadene på et minimum, samtidig som den holder i sjakk de samfunnsmessige konfliktene og uroen som fraværet av sosial omsorg frambringer. I Den europeiske unionen, som gir seg ut for å være modellen for overnasjonal organisering, er hver europeisk stat for eksempel hovedagenten i å frambringe vilkåra for en pengeunion. Hver stat er hovedagenten for å påtvinge sine borgere de innsparingene og prøvelsene som trengs for å imøtekomme de strenge kravene en felles myntfot stiller, og hver stat er hovedinstrumentet for å fange opp de konfliktene denne politikken medfører, hovedagenten for å opprettholde orden og arbeidsdisiplin. Det er ikke utenkelig at de sterkt nasjonale impulsene i forskjellige europeiske land kan ende med å stoppe integreringa. Men selv om det skulle skje, er det mer enn sannsynlig at disse nasjonalstatene i den overskuelige framtida vil fortsette å spille en sentral rolle som kapitalens kanal til verdensmarkedet, som skapere av det riktige miljø for kapitalakkumulasjon, og som kapitalens hovedforsvarslinje mot indre uro. Og i samsvar med kapitalismens motsigelsesfylte logikk er det sjølsagt de samme statene som opptrer som agenter for den kapitalistiske integreringa, de samme statene som er utformet for å fremme den europeiske kapitalens konkurranseevne i verdensøkonomien, som også er hovedagentene for konkurransen innen Europa, mellom dets individuelle og separate nasjonale økonomier.

I forskjellige land spiller staten andre roller også: spesielt holder den arbeidskrafta i ro mens kapitalen beveger seg over de nasjonale grensene, eller i mindre utviklete kapitalismer, kan den opptre som drivreim for andre, mektigere kapitalistiske stater. I alle fall er staten av sentral betydning for kapitalismen, og vil sannsynligvis forbli det i overskuelig framtid, i en eller annen form. Det er selvfølgelig mulig at staten vil endre sin form og at den tradisjonelle nasjonalstaten gradvis vil gi etter, på den ene sida for snevrere lokale stater, og på den andre for større, regionale politiske myndigheter. Men uansett form vil staten fortsette å være avgjørende, og jeg har en mistanke om at i lang tid vil den gamle nasjonalstaten fortsette å spille sin dominerende rolle.

Statens nye funksjoner

Så hva har vært virkningene av statens nye funksjoner? Hvordan har de virket på klassekampen? Har det vist seg å gå som jeg foreslo, at statens nye funksjoner i en «globalisert», «fleksibel» kapitalisme gjør den til målskive for klassekampen og et nytt brennpunkt for enhet i arbeiderklassen? Det er fortsatt for tidlig å felle noen dom, men i det minste kan vi notere oss flommen av masseprotester og gatedemonstrasjoner på forskjellige steder: Frankrike, Tyskland, Canada, Sør-Korea, Polen, Argentina, Mexico osv. – noen av disse blir diskutert i dette nummeret (av tidsskriftet Monthly Review, oversetters anm.). Jeg vil ikke gjøre for mye ut av dem eller de sannsynlige virkningene av dem. Men det er verdt å tenke over deres fellesnevner.

De fleste mennesker vil utvilsomt godta at det har noe å gjøre med globalisering. Sjøl om vi har våre tvil om visse sider ved «globaliseringa», så la oss bare vurdere de aspektene vi alle kan være enige om: den omstruktureringa av kapitalismen som finner sted i alle framskredne kapitalistiske land, og som en vesentlig del av denne omstruktureringa, anstrengelsene for å eliminere forskjellige former for sosial omsorg i «konkurranseevnens» interesse. Dette er akkurat den formen for medvirkning mellom staten og kapitalen som jeg snakket om: Ikke bare trekker staten seg tilbake fra dem av sine funksjoner som gjør livet bedre for folk, men den spiller også en stadig mere aktiv rolle i å omdanne økonomien, i kapitalens interesse og til skade for alle andre. Statens handlinger har drevet folk ut på gatene i opposisjon mot statens politikk i så forskjellige land som Canada og Sør-Korea.

Renault

Det har også nylig funnet sted noe som så ut som en helt annerledes type massedemonstrasjon, en slags multinasjonal arbeiderprotest i Frankrike, av Renault-arbeidere fra forskjellige land som protesterte mot nedskjæringer på en Renault-fabrikk nær Brussel. Tilsynelatende var dette ikke en protest mot staten men en multinasjonal arbeidskonflikt mot den overnasjonale kapitalen. Men også her var drivkrafta i det som den britiske avisa The Guardian kalte den første «euro-demoen» ikke bare handlingene til en felles, overnasjonal arbeidsgiver, men den rollen hver av de relevante europeiske statene – Frankrike, Belgia, Spania osv. – hadde spilt i å omdanne kapitalen, i å skape vilkår for pengeunionen, i å manipulere subsidiene til industrien. Også her, i dette eksemplet på arbeiderklassesolidaritet på tvers av nasjonale grenser, var det samlende prinsippet ikke bare et overnasjonalt selskaps utbytting, men også de særegne nasjonalstatenes handlinger for å opprettholde vilkåra for kapitalakkumulasjon. I dette tilfellet av arbeiderklasse-internasjonalisme, var protestene rettet mot nøyaktig samme slags nasjonal politikk som andre steder har drevet fram utpreget hjemlige protester mot nasjonale regjeringer. For eksempel demonstrerte tyske gruvearbeidere omtrent samtidig med Renault-protestene mot sin regjering i Bonn, som trakk tilbake statssubsidiene til kullgruvene. Så både i det franske og det tyske tilfellet var regjeringssubisidier til industrien et sentralt spørsmål. Vi ser igjen at disse spesifikt europeiske pressmidlene bare er et særegent eksempel på en mer generell omstrukturering som den amerikanske eller sør-koreanske staten ikke er mindre hovedagenter for enn den tyske, den franske eller den spanske.

I dette nummeret (av Monthly Review, oversetters anm.) foreslår Sam Gindin at globaliseringa i virkeligheten har skapt nye muligheter for kamp. Med «nasjonal og internasjonal økonomisk omstrukturering kommer en høyere grad av integering av deler og tjenester, spesialisering, slanke lagerlister,» og dette gjør selskapene mere sårbare for visse typer lokal, regional og nasjonal kamp. Det jeg sier her, er at nettopp denne typen integrasjon på mange måter har gjort staten viktigere for kapitalen enn noen gang. På denne og andre måter er symbiosen mellom kapitalen og staten på mange vis tettere enn noen gang, og det gjør hver enkelt stat til et mulig brennpunkt for klassekampen, ikke mindre, men mer enn det som før har vært tilfelle i framskredne kapitalistiske økonomier.(Fotnote 2)

Så dette er neppe tidspunktet for venstresida til å oppgi dette politiske terrenget, til fordel for en fragmentert politikk i det ene ytterpunktet, eller en fullstendig abstrakt internasjonalisme i det andre. Hvis staten er hovedagenten for globaliseringa, følger det av det at staten, spesielt i framskredne kapitalistiske land, fortsatt har de mektigste våpen for å blokkere globalisering. Jeg har sagt dette andre steder, men kan like gjerne si det igjen: Hvis staten er den kanalen som kapitalen beveger seg gjennom i den globaliserte økonomien, så er den i like stor grad middelet en antikapitalistiske makt kan bruke til å kutte kapitalens livline.(Fotnote 3) Gamle former for «keynesianske» inngrep er kanskje enda mindre effektive nå enn de har vært tidligere, men dette betyr rett og slett at politisk handling ikke lenger ganske enkelt kan ta form av å gripe inn i den kapitalistiske økonomien. Nå er det mer et spørsmål om å løsrive det materielle livet fra kapitalismens logikk. Og på kort sikt betyr dette at politisk handling ikke kan rettes inn mot å tilby kapitalismen belønninger for å gjøre ting som er sosialt produktive, eller å kompensere for kapitalismens herjinger ved hjelp av «sikkerhetsnett». Politikken må i økende grad dreie seg om å bruke statsmakta til å kontrollere kapitalens bevegelser og å bringe fordelinga av kapital og disponeringa av det økonomiske overskuddet i økende grad innafor rekkevidden av demokratisk ansvarlighet, i samsvar med en sosial logikk som er en annen enn den kapitalistiske konkurransens og profitabilitetens logikk.(Fotnote 3)

Konklusjon

Ett av hovedproblemene i å organisere anti-kapitalistiske kamper har alltid vært at kapitalen ikke viser fram noe enhetlig, synlig mål. Og det formelle skillet mellom «økonomiske» og «politiske» sfærer som er karakteristisk for kapitalismen – hvor utbyttinga finner sted ved hjelp av et tilsynelatende «fritt» utbytte mellom juridiske «likemenn» i en kontrakt mellom kapital og arbeid, og hvor forholdet mellom dem formidles av et upersonlig «marked» – har skapt det som på overflata ser ut som en «nøytral» stat, som ikke griper synlig inn i de daglige konfrontasjonene mellom kapital og arbeid. Men ettersom den nyliberale staten tillemper politikken med «fleksibilitet», «konkurranseevne» og «globalisering», blir kapitalens makt i en viktig betydning mere konsentrert i staten, og dens hemmelige samspill med kapitalen blir mer og mer gjennomskuelig.

Dette er en hovedgrunn til at vi bør være så omhyggelige med hvordan vi anvender begrepet «globalisering». Vi må passe på å ikke behandle de tendensene som går under det navnet som om de var naturlige, uunngåelige prosesser i stedet for historisk spesifikke kapitalistiske prosesser, den kapitalistiske utbyttinga av mennesker og naturressurser, hjulpet og tilskyndet av direkte samarbeid mellom staten og kapitalen. Jeg er faktisk fristet til å si at idéen om globalisering i dag spiller en så framtredende rolle i den kapitalistiske ideologien nettopp fordi det nå trengs kraftige ideologiske våpen for å tilsløre og mystifisere dette stadig mer direkte og tydelige hemmelige samspillet.

Hvis staten nå mer enn noen gang kan tjene som mål i en antikapitalistisk kamp, kan den også, som brennpunkt for lokale og nasjonale klassekamper, være en samlende kraft både innafor arbeiderklassen, mot dens indre fragmentering, og også mellom arbeiderbevegelsen og dens allierte i samfunnet. Når så godt som enhver stat følger den samme destruktive logikken, kan samtidig hjemlige kamper mot den felles logikken også være grunnlaget – i virkeligheten det sterkeste grunnlaget – for en ny internasjonalisme. Denne internasjonalismen ville ikke være grunnlagt på en urealistisk og abstrakt forestilling om et «internasjonalt sivilt samfunn» eller «verdensborgerskap», heller ikke på illusjonen om at vi kan gjøre ting bedre ved å øke venstresidas representasjon i overnasjonale kapitalistorganisasjoner som IMF, men snarere på gjensidig støtte blant forskjellige lokale og nasjonale bevegelser i deres respektive kamper mot sine egne hjemlige kapitalister og stater, og på spredninga av slike nasjonale kamper verden over.

Dette betyr ikke at det ikke er rom for felles, overnasjonale kamper, eller at arbeiderbevegelsen bør neglisjere overnasjonale organisasjoner hvor den kan spille en rolle – som EU. Men kooperative kamper av denne typen avhenger i siste instans av en sterk og velorganisert hjemlig arbeiderbevegelse. Så hvis det er noe motto som oppsummerer denne typen internasjonalisme, kan det være dette: «Arbeidere i alle land, forén dere – men enheten begynner hjemme».

I alle fall er moralen i historien den, at nettopp i det øyeblikk mange mennesker på venstresida slutter seg til de nyliberale i å gi etter for det uunngåelige i globaliseringa og statens økende uviktighet, og nettopp i det øyeblikk da de tradisjonelle arbeiderklassepartiene har forsvunnet eller effektivt har skåret over sine bånd til klassen, kan den politiske organiseringa av arbeiderklassen ha blitt mere viktig og potensielt effektiv enn noen gang.

 

Fotnoter:

1. Den artikkelen, som ble trykt i 1981 i New Left Review, er mere nylig blitt utgitt i min bok «Democracy Against Capitalism: Renewing Historical Materialism» Cambridge: Cambridge University Press, 1995), s. 19-48.
2. Jeg trekker denne konklusjonen i «Globalization and Epochal Shifts: An Exchange», Monthly Review vol. 48, no 9.
3. Se Albo: «The World Economy» om disse temaene.

---

 

 

 

Artikkelen tar utgangspunkt i innledninger av Frode Bygdnes og Rolv Rynning Hansen på AKPs fjelleir om distriktspolitikk i år. Det er en redigert versjon der redaksjonen har hatt frie tøyler – og alt ansvar.

---

Distriktspolitikken er ikke et samla politikkområde. Man kan snakke om den store og den lille distriktspolitikken. Den store distriktspolitikken består av distriktspolitiske virkemidler som kan være innarbeida i politikken på en lang rekke områder. for eksempel gjennom inntektssystemet for kommunene. Den lille distriktspolitikken er de direkte distriktspolitiske virkemidlene.

I løpet av 90-tallet ble det lansert mange og store reformer som påvirker livet i utkantkommunene, og særlig i de grisgrendte strøka i den enkelte kommunen.

Det geniale er at reformene ikke lanseres som direktiv og pålegg lenger. Sentraliseringspolitikken har fått sin egen dynamikk og kravene til endringer, oppmyking av politisk styring og tilpasning til markedet, liberaliseringspolitikken kreves av aktørene sjøl. Dette er ikke mangel på styring, men bevisst manipulering.

Premissleverandørene veit å få diskutert på andre forutsetninger enn de reelle grunnene. Det spilles på motsetningene og får grupper som står oppe i det, til sjøl å fremme krav om liberalisering. Det styres på kapitalens premisser, men det diskuteres med vikarierende argumenter, under dekke av å tjene andre motiver enn de virkelige.

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) ble oppretta i 1992. Målsettinga var «å omorganisere og forenkle det næringsretta virkemiddelapparatet». Forslaget fra Energi- og industrikomiteen var at formålsparagrafen skulle være «å fremme samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling.» Stortinget omgjorde formålsparagrafen til å skulle «fremme en bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling».

SND var en sammenslåing av mange ulike støtteordninger. Distriktenes Utbyggingsfond (DU), Industrifondet, Småbedriftfondet og Industribanken. Fra og med i år er også Statens Fiskarbank opptatt i SND. Hver av disse hadde ulike formål, men av disse var det bare DU som var direkte innretta på distriktspolitiske mål.

SND skal fremme tiltak som vil gi varig og lønnsom sysselsetting i distrikter med særlig sysselsettingsvansker eller svakt utbygd næringsliv, som det heter. Samtidig er også formålet å medvirke til omstilling av norsk næringsliv i hele landet. Det nye i praksis er at SND nå går inn på eiersida med risikokapital. Dette skjer i den nye egenkapitaldivisjonen til SND. Dette skjer både i form av aksjer og lån. De eneste bransjene man ikke kan gå inn i, er forsikring, finans, rederi, olje/gass og offentlig forvaltning eller offentlig forretningsdrift.

Slik sett blir SND en kraftig pådriver for privatisering i de bransjene de går inn i, der det eksisterer et tilbud både i offentlig og privat regi, som for eksempel. kollektivtrafikk. Her går SND inn som en aggressiv kapitalist.

SND får foreløpig ikke mulighet til å investere i helsesektoren, , men dette er en naturlig videreføring av SNDs politikk. Sannsynligvis også en ønsket videreføring. Da vil private sykehus og sykehjem konkurrere mot kommunale med statlig støtte.

SND er også sterkt inne i fiskeripolitikken. (Se artikkelen til Frode Bygdnes, red.)

SDN – ikke en ren støtteordning

Kravet er en utbyttebetaling til staten som tilsvarer risikofri rente. Det stilles et knallhardt krav til avkastning når det gjelder småbedrifter, som sliter hardt i distriktene. . Når SND presenterer seg, understreker de sterkt at det er reint forretningsmessige vurderinger som ligger til grunn. . Avkastningskravene skjer etter de samme prinsipper som private investorer. Årlig avkastning er nå i snitt på 12,7% av investert kapital.

Videre understrekes at det er et aktivt eierskap. Det kreves styrerepresentasjon og en enighet om strategier og forretningsplaner. Her kommer ofte krav til omorganisering og strukturendringer – som da på normalt språk vil si oppsigelser og nedleggelse av «ulønnsom virksomhet».

Dette viser at SND ikke er blitt annet enn en hvilken som helst privat finansinstitusjon. Fra å legge vekt på særlig det distriktspolitiske, har nå støtteordningene blitt til låne- og eierskapsordninger som legger vekt på det bedriftsøkonomiske. Fra å legge vekt på å motarbeide de negative distriktspolitiske virkningene av et kapitalistisk samfunn, vurderes bare virksomheter som kan overleve i et kapitalistisk marked som interessante.

Samtidig er det viktig at 75% av de midlene som har gått til bedrifter som nyetablerer seg i kommunene, er gått til bedrifter som ikke eksisterer lenger. Der man har satset på lokale bedrifter, så har kun 22% gått til bedrifter som ikke lenger eksisterer. Det er på tide å avskaffe myten om at SND er et distriktspolitisk instrument i særlig grad. Der hvor det ikke er direkte videreføring av DU, som distriktsutviklingstilskudd m v., er det stort sett pressområdene som får støtte, lån og garantier. Av utviklingstilskuddene gikk 62% til områder utenfor de vanlige tiltakssonene. Dvs. de gikk til Trondheimsområdet, Bergensområdet, Stavangerområdet, Kristiansandsområdet, Oslo, Akershus og Vestfold.

Der hvor alle områder i Norge konkurrerer likt, på for eksempel landsdekkende risikolån, gikk 875millioner til de samme områder. Det samme gjelder industrielle og offentlige forsknings- og utviklingsprosjekter.

Sammenslåinga til SND har ført til en tilsløring av distriktspolitikken. Det ser ut til å bli vanskeligere for distriktsbedrifter å få støtte på landsomfattende ordninger. Men den offentlig evalueringa av SNDs virksomhet gled gjennom Stortinget like før ferien. Der er man storfornøyd med SND.

---