av Karen Sunds

EU udvider mod øst og det har betydning for EUs økonomi. Hvordan påvirker det igjen styrkeforholdet mellem verdens to imperialistiske poler, EU og USA?

Styrkeforholdet, modsætningerne og de kommende intense kampe mellem USA og EU, vil efter min opfattelse være dét, der i de kommende år sætter den politiske dagsorden i verden.

Året 2003 vil på flere måder sætte skel i historien:

• Bush har for alvor demonstreret, hvordan USAs nye sikkerhedsdoktrin skal forstås: først med besættelsen af Irak, og nu med den hæmningsløse optrapning mod Iran.
• Modsætningen mellem EU og USA som imperialistiske modpoler er slået ud i lys lue.
• EUs udvidelse mod øst bliver en realitet. (Selvom vi stadig kan håbe på, at Estland stemmer nej i september.)

Begivenheder, der tilsammen har givet store overskrifter i aviserne: «EU er handlingslammet af uenigheder om holdningen til USA.» «EUs ambitioner om at blive en politisk og militær magt er strandet for evigt.» «EUs handlingslammelse vil blive total, når de USA-begejstrede østlande kommer med.»

Sådan er billedet af de to imperialistiske poler blevet tegnet. Men det er efter min opfattelse en helt overfladisk betragtning, og slet ikke noget korrekt billede. Vi må grave et spadestik dybere. Vi må se på de to magters økonomiske interesser og magtforhold. Og vi må se på den bevægelse, der er i udviklingen.

Sandheden er, at USA er en supermagt med et kolossalt militært og politisk-diplomatisk potentiale, men med en økonomi, der hærges af dybe indre modsætninger og strukturelle problemer. USA er en såret supermagt, og derfor meget aggressiv.

EU er derimod en imperialistisk magt, der er på vej frem. En supermagt i svøb. Et imperialistisk center, som endnu mangler de afgørende elementer i den politiske struktur, og ikke mindst i den militære. Men som ikke mindst i lyset af USAs seneste provokationer, har sat kurs mod at løse disse mangler med den nye unionsforfatning.

Og frem for alt har EU taget nogle vigtige skridt for at vinde den økonomiske kamp mod USA. Den allervigtigste sejr for EU, er netop udvidelsen mod øst. En begivenhed, som vi næppe forstår den fulde betydning af i øjeblikket.

Da markedet åbnede sig mod øst

I 1989 ændrede de politiske strukturer sig på verdensplan, på ganske kort tid. Årsagen var murens fald, Sovjetunionens og dermed østlandenes sammenbrud som politisk system. Med denne begivenhed var hele fundamentet for en alliance mellem EU-landene og USA mod den fælles fjende, Sovjetunionen, ikke længere til stede.

Det strategiske samarbejde blev afløst af imperialistisk konkurrence. Siden da er modsætningerne mellem USA og EU bestandigt øget. De er akkumuleret kvantitativt. Og med Irak-krigen er kvantitet for alvor slået over i kvalitet: modsætningerne mellem verdens to imperialistiske poler er slået ud i lys lue.

Sovjetunionens fald markerede den største tilgang af nye ekspansionsmuligheder for imperialismen, i årtier. Spørgsmålet om, hvem der vinder kontrollen med disse nye markeder, er vigtig for det langsigtede styrkeforhold.

De europæiske monopoler vejrede straks morgenluft. Ikke mindst de tyske monopoler tog den gamle «Drang nach Osten»-ånd fra 30erne frem igen, og de var særdeles hurtige på aftrækkeren.

Godbidderne var lige til at tage. Produktionsapparatet i de tidligere planøkonomier var billigt til salg. I en sand privatiseringsrus, blev store vigtige statsejede industrier nærmest foræret væk. Som den polske kommunist, Adam Marcin, beskrev det for mig: «I de sidste ti år, har vesteuropæiske monopoler haft frie hænder til at etablere sin dominerende position på det polske marked og overtage polske virksomheder. Privatiseringsprocessen, som allerede er gennemført, har haft en virkelig ødelæggende, røveragtig karakter. De fleste store statslige virksomheder er blevet splittet op til mindre dele. Dets produktion er blevet tømt for teknologi og reduceret til montering af komponenter færdige varer. En del virksomheder blev likvideret umiddelbart efter privatiseringen.»

Polske økonomer har beregnet, at de store statslige virksomheder i gennemsnit er solgt til mellem 5 og 15 procent af deres reelle værdi.

Der er to vigtige grunde til, at Østeuropa er en guldgrube for de europæiske monopoler. Den ene er det enorme markedspotentiale. Den anden er den billige og veluddannede arbejdskraft, som Østeuropa er rig af. Siden murens fald har processen med såkaldt vertikal arbejdsdeling i det enkelte monopol været udtalt:

Indenfor bilindustri, televirksomhed er det en klar tendens, at europæiske monopoler placerer selve den ufaglærte samleproduktion i øst, for at udnytte den billige arbejdskraft, mens administration, forskning og udvikling forbliver i vest.

På den måde er Østeuropa i hastigt tempo ved at udvikle sig til en lavtløns-produktionszone. Det er nøjagtig ligesom USA, efter indgåelsen af den såkaldte Nafta-aftale, bruger Mexico.

EU bakker de europæiske monopoler op

De europæiske monopoler havde ikke kunnet ekspandere så hurtigt i Østeuropa, hvis de ikke var blevet bakket op af EU.

EU har fra første dag forstået den nye dagsorden. Via EU er der blevet stillet de krav til økonomiske reformer, herunder privatiseringer, som banede vejen for den vest-europæiske kapital.

Det politiske trick bestod i at tvinge de østeuropæiske lande til at vende sig til EU og gøre sig klar til EU-medlemsskab.

I dag kan vi synes, at «de havde jo ikke andre muligheder». Men det var i starten af 90erne langt fra givet, at EU-medlemsskab var vejen frem. I mange af landene så man ganske vist EU som et område «med mælk og honning». Men frem for alt ville man gerne handle med EU. Det havde sandsynligvis været optimalt for landene, at forsøge at fastholde deres eget handelssamarbejde, som havde fungeret via Comecon, som et vigtigt fundament for den økonomiske udvikling i landene.

Men den dagsorden skulle EU hurtigt få lavet om på. Fuldstændig kynisk udnyttede EU, at de østeuroæiske lande var i en desperat situation. I flere af landene sank bruttonationalproduktet med 30-50 procent, og massearbejdsløsheden holdt sit indtog.

I denne situation havde østlandene forhåbninger om, at de kunne bygge sig op igen, ved at producere og eksportere til det store marked i EU.

Men fra EUs side var meldingen klar: hvis I vil handle med os, skal I gøre jer klar til at blive EU-medlemmer. I skal gennemføre de politiske, økonomisk og retslige harmoniseringer til EU-regler, som vi opstiller, – eller I får ikke adgang til vores marked. For at illustrere, at det var alvorligt ment, etablerede EU den såkaldte «sølvmur»: EU pålagde handelsrestriktioner på alle de varer, som de østeuropæiske lande kunne konkurrere på. Det drejede sig for eksempel om landbrugsprodukter, tekstil og stål. Arbejderbevægelsens Erhvervsråd i Danmark, der er et forskningsinstitut tilknyttet LO, har beregnet, at disse handelsrestriktioner svarede til at belægge varerne med en told på 100 procent.

Herefter varede det ikke lang tid, før de østeuropæiske lande faldt til patten. Et af de største kolonialiseringsprojekter i nyere tid, tog sin begyndelse.

Også i dag spiller EU de europæiske monopolers spil. Systematisk stilles de østeuropæiske lande overfor miljøkrav og andre krav, der betyder, at deres egen traditionelle industri bliver diskrimineret, og markedet kan overtages af vestlig kapital. Blot et eksempel: Under optagelsesforhandlingerne i København i december sloges EU og østlandene bravt om landbrugsaftalerne: en række af de fødevarer, som har været basale i de østeruopæiske lande, vil EU ikke anerkende. «De lever ikke op til vores høje standard,» forlyder det. For eksempel ville EU ikke godkende, at en stor del af mælkeproduktionen i Polen sælges fra stalddøren, og altså udenom de store mejerier. Det er ikke svært at se, at det er i de store multinationale mejeriers interesse at få lukket for denne handel, for at de ikke skal gå glip af markedet. Det gælder for eksempel den store danske mejerigigant, Arla, der står på spring til at indtage Østeuropa. Det endte med et kompromis på den aktuelle sag om stalddørssalg af mælk. Men eksemplet illustrerer EUs metode.

I Østeuropa er der voksende frygt for, at dette kun er starten. At den østeuropæiske industri, landbrug og andre erhverv vil blive udkonkurreret, når det indre marked for alvor slippes løs. Vestlige firmaer har langt højere produktivitet og konkurrencekraft. Den gamle industri og de gamle virksomheder vil blive slået i konkurrencen, og i stedet vil der komme industri, der er underleverandører til vestlige monopoler. Ikke noget godt bytte for østeuropærerne, hvis man skal se på den nationale selvbestemmelse. Som de polske kommunister udtrykker det: Den nationale kontrol med den industrielle basis i et land, er helt afgørende, også i kampen for socialisme.

EU-monopoler fører an

Her godt ti år efter er der ikke tvivl om, at det er EU, der er rendt med godbidderne i Østeuropa. I dag står EU for næsten 70 procent af handlen med de østeuropæiske lande. Og også de udenlandske investeringer er totalt domineret af EU. Knap 80 procent af den samlede stock af udenlandske investeringer i østlandene, er ejet af EU-kapital.

Her kan USA slet ikke være med. Men det betyder ikke, at den amerikanske kapital har opgivet. Tværtimod rykker USA flere og flere af sine investeringer mod øst. I 2002 faldt de ikke-europæiske investeringer i EU-området med 11 procent, mens de steg 21 procent i Østeuropa. Kampen om de østeuropæiske markeder er mere intens end nogensinde. Men første halvleg blev vundet af EU.

Det er derfor, at vi ser USA spille det militære og det politisk-taktiske kort overfor de østeuropæiske lande. USA har arbejdet intenst for at få landene ind i Nato, før de blev medlemmer af EU. Ligesom USA taler om at flytte amerikanske baser fra det gamle Europa til det nye Europa. Men på sigt vil der ikke være tvivl om, at de østeuropæiske lande i stigende grad er politisk styret af EU, og EUs store lande. Dette forhold bestemmes af de økonomiske bånd i kapitalen.

EU ser mod øst og syd

Knapt er blækket tør på de østeuropæiske landes optagelse i EU, før EU udpeger de nye områder, som skal indlemmes i Unionen. Det skete allerede her i foråret under topmøderne i Athen og Thessaloniki.

EU har her formuleret en såkaldt «naboskabs-politik»: Målsætningen er, at den næste række af randstater rundt om det udvidede EU, skal inddrages i EUs indre marked over en årrække. Det drejer sig om lande som Ukraine, Moldavien, Hviderusland, der skal åbnes for de europæiske monopoler. Årsagen er, at kapitalen i EU allerede er begyndt at trænge ind i disse nye områder. Ikke mindst Ukraine er i virksomhedernes søgelys. Her er lønnen kun en tiendedel af, hvad den er i Danmark.

Også Vest-Balkan skal nu sikres for den europæiske kapital. Vest-Balkan har ikke blot økonomisk interesse. Vigtig er også Vest-Balkans strategiske placering, rent geografisk, i forhold til leverancer af råstoffer og olie til EU. På Thessaloni-topmødet har EU besluttet, at landene på Vest-Balkan skal tages hurtigt ind i EU. Det drejer sig om: Serbien-Montenegro, Kroatien, Albanien, Makedonien og Bosnien-Herzegovinia. De fem lande skal tages ind i EU, «også selvom spørgsmålet om Kosova ikke er løst», som det blev udtrykt efter topmødet af EU-Kommissionens formand, Prodi. Det er et klart forsøg på at presse USA ud af området. USA opererer også på Balkan, og forsøger at udnytte bevægelsen for et selvstændigt Kosova, som spydspids for amerikanske interesser. Men hvis landene først er blevet medlemmer af EU, har USA ingen muligheder for at intervenere. For så er der tale om «interne EU-problemer».

Igen ser vi, at kapløbet mellem EU og USA er i centrum i begivenhederne.

Østudvidelsen og arbejderklassens rettigheder

Efter min opfattelse er det svært at overvurdere betydningen af østudvidelsen for den europæiske kapital. Og det drejer sig ikke kun om kapitalens profitmuligheder i Østeuropa selv. Det handler også om, hvordan de europæiske monopoler planlægger at udnytte østudvidelsen til at få gennemført et dybtgående opgør med arbejderklassens sociale og faglige landvindinger i de gamle EU-lande, selv. Dette aspekt er meget overset i den aktuelle debat.

EU har gennem mange år set misundeligt over til USA. Den amerikanske økonomi har tilsyneladende et større vækstpotentiale end den europæiske. I USA ligger produktiviteten generelt 20 procent højere end i EU. Og i runde tal er vækstraten i den amerikanske økonomi omkring et procentpoint højere end i EU-området. Det er i øvrigt nogle nøgletal for den amerikanske økonomi, som dækker over et langt mere skrøbeligt fundament, for den amerikanske økonomi er alt andet end sund. Men det vil jeg ikke grave dybere i lige nu.

I 1997 vedtog EU den såkaldte Lissabon-strategi. Her formulerer EU den målsætning, at blive verdens mest konkurrencedygtige økonomi i 2010. Det er med andre ord en åben udfordring til USA. Men USA er netop et forbillede for EU. Ikke mindst det amerikanske arbejdsmarked ønsker EU at kopiere. Et meget opsplittet arbejdsmarked, hvor folk rejser tusindvis af mil for at få job, – hvor millioner af amerikanere er så lavtlønnet, at de er fattige, selv med indtil flere deltidsjobs. Fænomenet kaldes the working poor. På det amerikanske arbejdsmarked er der en kolossal lønspredning, og kun meget få minimumsregler. Det er med andre ord «det fleksible arbejdsmarked», som EU drømmer om at få gennemført.

EUs Lissabon-strategi går netop ud på at skabe et helt dereguleret arbejdsmarked med fri løndannelse, og hvad deraf følger i lønspredning og lav mindsteløn. Samme formål har sænkningerne i de sociale sikringer, pensionsreformer m.v., som skal gøre folk mere sultne og dermed villige til at arbejde, selv til en lav løn. Alt dette er opstillet i Lissabon-strategien. Men EU har problemer med at gå gennemført de nødvendige strukturreformer. Modstanden er stor i arbejderklassen, og de nationale politikere viger tilbage for at lave så dramatiske ændringer, som EU ønsker.

I EU er der stor frustration over, at Unionen endnu har for lidt indflydelse på social- og arbejdsmarkedspolitikken ude i landene. Det vil dog blive ændret, med den nye unionsforfatning, hvor social- og arbejdsmarkedspolitikken kommer ind under den såkaldte «delte kompetence». Det vil betyde, at medlemslandene kun kan tage lovgivningsinitiativer på området, hvis EU har afstået fra at gøre det. Hvis den nye unionsforfatning bliver en realitet, vil der således komme mere skub i harmoniseringen fra 2009. Men jeg er ikke i tvivl om, at EU håber, at østudvidelsen kan gøre en stor del af arbejdet, alene med markedskræfterne, inden 2009.

Østudvidelsen giver en indvandring af meget billig arbejdskraft. Den vil dermed være med til at lægge et massivt pres på fagbevægelsen i EU-landene. Dette ser vi allerede i dag, hvor for eksempel brancheorganisationen «Dansk Byggeri» varsler, at de vil bruge billig østeuropæisk arbejdskraft, selvom der danske bygningsarbejdere går ledige. De skal gå til overenskomstens mindsteløn – hvilket svarer til omkring 60 procent af en dansk bygningsarbejders faktiske løn, siger Dansk Byggeri. Der planlægges altså systematisk løntrykkeri.

I brancher som landbrug, gartneri, byggeri, service og rengøring, er der allerede i dag store problemer med billig illegal arbejdskraft fra Østeuropa, der arbejder på slavelignende vilkår i Danmark.

Men østudvidelsen har også andre negative konsekvenser for arbejderklassen, end de lønmæssige. Den lægger samtidig et massivt pres på velfærdsordningerne i de eksisterende EU-lande. Et solidarisk velfærdssystem, som vi kender i de nordiske lande er baseret på, at alle i et samfund betaler til de sociale goder via skatten, og at alle har lige adgang til de sociale ordninger, hvis man har behov for det. Men systemet kræver, at der er overensstemmelse mellem de, der betaler skat, og de, der har adgang til velfærdsgoderne. Denne overensstemmelse forsvinder, når arbejdskraften begynder at vandre. Arbejdskraftens frie bevægelighed lægger en bombe under de solidariske velfærdssystemer. Den fremtvinger et pres for sociale ordninger, som er baseret på individuelle forsikringsordninger. For derigennem har den vandrende arbejdskraft billedligt talt sin pension med i rygsækken, når han vandrer rundt i EU, på jagt efter job.

Arbejdskraftens frie bevægelighed har altså flere klare gevinster for kapitalen. Der er for mig ikke tvivl om, at kapitalen planlægger at lade østudvidelsen og truslen om massiv indvandring fra øst, være en rambuk for nedbrydningen af det solidariske velfærdssamfund.

Problemer for euroen

Mens østudvidelsen således er slaraffenland for de europæiske monopoler, har den til gengæld indbyggede problemer, når det gælder EUs økonomiske og monetære union, ØMUen og den fælles mønt, euroen. For østudvidelsen vil forstærke de sociale og økonomiske uligheder i euro-zonen markant. Disse centrifugalkræfter kan på sigt blive en trussel for selve den fælles mønt.

Derfor ser vi også, at EU bestemt ikke har det travlt med at få de nye østeuropæiske lande ind i euroen. De vil gerne have dem med i den såkaldte ERMII-mekanisme, hvor landene spænder deres valuta fast til euroen. Men EU tøver med at lade dem komme med i selve euroen, hvor der ikke er nogen vej tilbage. Det er således et problem for EU, at Polen og Ungarn arbejder på at være med i euroen allerede fra 2007.

Ligeledes taler EU-Kommissionen om, at EU skal have en permanent struktur, hvor EU er delt i to: euro-zonen og de lande, der står udenfor euroen.

Euro-medlemskab vil helt sikkert også være et problem for østlandene selv, og ikke mindst for arbejderklassen i landene. Med en fastspændt rente og valutakurs, og en finanspolitik i spændetrøje, er der kun arbejdsmarkedet til at tage imod alle stødene, når de kapitalistiske kriser sætter ind. Det betyder stærk øget lønfald, arbejdsløshed og fattigdom.

Dertil kommer de sociale omkostninger ved at skulle indordne sig ØMUens Stabilitetspagt, der stiller strenge krav til landenes statslige budgetter. Det statslige budgetunderskud må maximalt udgøre tre procent af bruttonationalproduktet. Allerede i dag ser vi, hvordan Polens forsøg på at sænke de offentlige budgetunderskud, med fastfrysning af lønningerne i den offentlige sektor, og hårde sociale nedskæringer, har betydet, at efterspørgslen i det polske samfund er gået helt i stå, med efterfølgende nulvækst. Det sker vel at mærke i en situation, hvor den polske arbejdsløshed officielt er på 20 procent, og reelt ligger på godt 40 procent.

Foruden de sociale og økonomiske konsekvenser, kan euroen i høj grad også give stærke politiske reaktioner. Det er før set, at højrepopulistiske og fascistiske kræfter har forstået at udnytte en sådan situation. Og disse kræfter er absolut til stede i Østeuropa i dag, og arbejder intenst.

Denne situation lægger et fornyet stærkt pres på EU for at få etableret en direkte statsdannelse på EU-niveau, en forbundsstat, som kan udligne noget af denne ulighed. En forbundsstat ville kunne kompensere for nogle af de uligheder, som euroen forårsager. Det kræver, at EU-staten får adgang til direkte skatteopkrævning hos den enkelte EU-borger, og at EU får etableret fælleseuropæiske socialordninger. Lykkes det, vil de såkaldte automatiske stabilisatorer begynde at virke i EU. Det vil sige, at uligheder udlignes «automatisk» via statens økonomi: en region, der rammes af arbejdsløshed, vil automatisk modtage flere penge fra statskassen, i form af dagpengeudbetalinger. Tilsvarende vil den indbetale færre penge, i form af skattekroner.

Denne mekanisme findes ikke i EU i dag. Euroen mangler simpelthen den europæiske forbundsstat, som er så vigtig for at sikre dens fremtid. Men den nye unionsforfatning, som skal forhandles færdig i år, går et langt stykke af vejen. Den giver EU mulighed for at udvikle sig til en forbundsstat, uden nye ratificeringer og folkeafstemninger. Den giver nemlig EUs ministerråd ret til selv at afskaffe vetoretten på nye områder, og trække dem ind under flertalsafgørelser. Det gælder således også skattepolitikken. Ligesom tales der i forfatningen om, at EU kan etablere «nye indtægtskilder».

Det er ikke sikkert, at disse formuleringer overlever den kommende regeringskonference. Især Storbritannien holder hårdt på, at de ikke vil afgive vetoretten på skattepolitikken. Det må tiden vise.

Der er altså stadigvæk usikkerhedsfaktorer i forhold til euroens fremtid og overlevelsesevne, som skal tages med i billedet. Vi skal dog ikke tage fejl af, at euroen i sin korte levetid har formået at give den amerikanske dollar betydelig konkurrence på valutamarkederne. I dag ligger omkring 35 procent af verdens valutareserver i euro. Og vigtige lande som Kina og Rusland har for nylig besluttet at rykke dele af deres reserver over i euro. Tidligere har dollaren været enedominerende i verden, når det gjaldt lagring af kapitalreserver og handel med valuta.

Den dybereliggende årsag til, at euroen allerede efter to år kan fremstå som en potentiel trussel for dollarens placering som verdens «parallel-valuta», er de alvorlige strukturelle problemer i den amerikanske økonomi. Jeg vil ikke gå dybere ned i dette emne. Men i korthed kan man sige, at det amerikanske vækstmirakel i 90erne, den såkaldte «new economy», er skabt, ved at stifte gæld. Den amerikanske økonomi hviler i dag på kviksand. Blot for at illustrere det med et par tal:

• Den amerikanske udenlandsgæld er i øjeblikket på omkring 30 procent af bruttonationalproduktet. Med den nuværende udvikling vil den være på 64 procent i 2010. Det er en tikkende bombe.
• Udenlandsgælden skabes i høj grad, fordi USA hvert år genererer et enormt handelsunderskud overfor omverdenen. I øjeblikket er handelsunderskuddet på 5 procent af bruttonationalproduktet, hvert år.
• For at dække dette hul på betalingsbalancen strømmer der hver dag 1000 milliarder dollars ind i USA fra andre lande.
• Hele den amerikanske økonomi er forgældet. Den private sektors forbrug er hvert år seks procent større end dens indkomst. Gabet dækkes af gældsoptagelse.

USA holder sig alene oppe, på grund af dollarens dominerende stilling i verden. Det er dette, der gør at USA får den nødvendige kapitalindstrømning. Men hvis dollarens kurs fortsætter med at falde, vil kapitalen ikke længere opfatte USA, som «den trygge havn», og den vil vende sig mod euroen i stedet. Det er præcist, hvad der er sket de seneste måneder. Kapitalen er begyndt at strømme ind i EU, fra USA. Dette er en selvforstærkende effekt: jo mere kapitalen strømmer ud af USA, jo mere falder dollaren i værdi, som så igen bidrager til kapitalens flugt. Derfor er situationen overordentlig farlig for USA. For går bunden først ud af markedet, vil USA få samme rystetur, som de asiatiske lande fik i 1997-98.

Kampen mellem verdens to imperialistiske centre, EU og USA, er gået ind i en periode, som vil blive dramatisk og barbarisk. De imperialistiske modsætninger og sværdslag vil uundgåeligt føre til nye krige.

Kun en stærk anti-imperialistisk bevægelse kan forhindre dette ragnarok. En bevægelse, der ikke lader sig fange ind af propagandaen om, at «EU er et nødvendigt modstykke til USA», men som i stedet afdækker det spil om profitinteresser, der forårsager krigene.

Som en brasiliansk kommunist for nylig udtrykte det på et 1.maj-møde i Danmark: «Det er valget mellem barbari eller socialisme.» Der er ingen tredje vej.

av Rolv Rynning Hanssen

Utfordringsretten vil tvinge den politiske tenkningen fra å bestyre en velferdsinstitusjon, til å bestyre virksomheten AS Kommune.

Det er et problem for servicekapitalen i Norge at så liten del av offentlig sektor er konkurranseutsatt, og at man dermed bremser på de privates mulighet for å hente ut fortjeneste fra velferdstjenester.

Servicebedriftenes Landsforening (SBL) skriver 19.09.02 på sin hjemmeside:

Tall fra EUs statistikkbyrå, Eurostat, viser at Norge ligger på jumboplass i Europa. Bare 2,2 prosent av offentlig virksomhet utsettes for konkurranse. I våre naboland Danmark og Sverige utsettes henholdsvis 6,5 og 6,7 prosent av offentlig sektor for konkurranse. Storbritannia er «flinkest» med hele 9,5 prosent. Gjennomsnittet i EU/EØS-området er 5,2 prosent.

SBL er representanter for det vi kan kalle servicekapitalen i Norge, de store kommersielle bedriftene som lever av å levere servicetjenester til private foretak. Disse servicekonsernene har etter hvert kastet sine øyne på offentlig sektor, og ønsker seg inn for å ta ut fortjeneste innen det som er tradisjonelle velferdsoppgaver som helse, omsorg, undervisning, infrastruktur m.v. Eksempel på medlemmer er ISS, Norlandia, Capio, Eurest, Falken. Alle firma som har vært sterkt engasjert i å fremme privatisering og konkurranseutsetting.

Regjeringa lystrer kapitalen

På en rekke områder er Bondevik-regjeringa i gang med å endre vesentlige deler av norske lover og regler for å fremme konkurranseutsetting. Dessuten strammes kommuneøkonomien sterkt inn, slik at lokalpolitikerne fristes til å spare penger uansett kvalitet. Eksempel på tiltak for å tilrettelegge for konkurranse er sterk satsing på «kundevalg», hvor det etableres et marked slik at kunden kan velge skole, barnehage, hjemmehjelp, sykehjem og få med seg sin «offentlige» finansieringsbit inn til den nye leverandøren.

Et annet område er den kommende momsreformen hvor kommuner skal få refundert moms på innkjøpte tjenester, det vil på flere områder forrykke konkurranseforholdet med 25 % i fordel av private leverandører som tidligere hadde momsplikt.

I tillegg kommer resultatet av budsjettavtalen 2003 mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet hvor regjeringen forplikter seg til i kommuneproposisjonen for 2004 å drøfte tiltak for økt bruk av konkurranseutsetting i kommunesektoren, og at den danske modellen med utfordringsrett er et virkemiddel.

Beskjeden er klar, kommunepolitikere har vært for ivrige til å styre og bekymre seg for tjenesten som de gir innbyggerne, nå skal de gjennom økonomiske virkemidler tvinges til å ta i bruk konkurransen og blir mer forretningsførere i kommunen.

Hva er utfordringsrett?

Det danske Folketinget vedtok 31. mai 2002 en lov som gir private leverandører rett til å utfordre den kommunale oppgaveutførelsen. Loven trådte i kraft fra 1. januar 2003.

Det sentrale med loven er at den først og fremst legger føringer på de rutinene kommunen skal bruke i forhold til effektivisering. Disse rutinene «tvinger» samtidig kommunene til å vurdere konkurranseutsetting som et virkemiddel. Men beslutningen om valg av virkemiddel (konkurranseutsetting eller ikke) overlater loven til lokal avgjørelse. Loven pålegger samtidig kommunen en plikt til å utarbeide en redegjørelse ved valgperiodens slutt for at innbyggerne gis mulighet til å reagere på de beslutninger kommunen har fattet.

Det er også et sentralt element i loven at det er kommunestyret som skal fatte beslutningene, ikke administrasjonen eller politiske utvalg. At det er kommunestyret som skal fatte beslutningene, innebærer at det er de valgte politikerne som direkte skal ansvarliggjøres.

Et utfordringstilbud må realitetsbehandles, og saksutredningen vil måtte gjøre en beregning av de kostnadene kommunen har med å løse den aktuelle oppgaven sammenlignet med tilbudet fra privat utfordrer. Det kreves i utgangspunktet ikke noen detaljert beregning og sammenligning med den private utfordrer på enkeltutgiftsposter. Kommunen kan velge å trekke inn andre momenter enn de kostnadene som er direkte knyttet til den aktuelle tjenesten. Det er ingen innskrenkninger i de saklige hensyn som kommunen kan ta med i kostnadsberegningene.

På bakgrunn av en slik omkostningssammenligning og vurdering for øvrig, kan kommunen velge tre beslutninger:

• a) Avvise tilbudet, men med en begrunnelse.
• b) Sette oppgaven ut på et åpent anbud (et krav dersom oppgavens verdi er høyere enn EUs terskelverdier).
• c) Inngå nærmere forhandlinger med den aktuelle tilbyder (bare dersom oppgavens verdi er under EUs terskelverdier).

Kommunestyret skal i utgangspunktet enten ta imot utfordringen fra privat tilbyder eller avvise den. Dersom kommunen velger å avvise tilbudet, skal dette begrunnes. Det stilles ingen krav til begrunnelsen, bortsett fra at beslutningen er underlagt alminnelig forvaltningsmessige prinsipper om saklig forvaltning. Kommunestyret kan imidlertid ikke treffe en prinsippbeslutning om at den ikke ønsker å ta imot private leverandørers tilbud. Det betyr at loven forplikter kommunestyret til å treffe beslutninger i hvert enkelt tilfelle den mottar en kvalifisert utfordring. Begrunnelsen for å avvise tilbudet skal, foruten at den formidles til utfordrer, også offentliggjøres til innbyggerne.

En forutsetning fra budsjettforliket var at dette ikke skulle føre til mer byråkrati. Det er generelt akseptert at kommunene må skille sin administrasjon i bestiller- og utførerrolle i en prosess hvor dette skal regnes på med jamne mellomrom, slik at man slipper habilitetsproblem. Dette fører til økte kostnader, jfr. for eksempel DeFactos undersøkelse fra Bergen kommune: http://www.nkf.no/nkf/omstilling/prosjekter/bestutfbergen.htm

Konsekvenser av utfordringsretten

En åpenbar konsekvens er at de ansattes lønns- og arbeidsvilkår blir satt under press. SBL sier på sin hjemmeside 9. mai 2002 i en jublende kommentar til det danske vedtaket om å innføre utfordringsretten: «Tusener av statsansatte skal til å løpe raskere for å konkurrere med private firmaer om oppgavene.»

Kommunikasjonssjef i ISS, Steen Otterstrøm sier: «Vi har det ikke godt med udfordringsretten, sådan den er formulered, hvor det nærmest drejer sig om at bryde døre ned. Vi skal mere bevæge os mod partnerskabslignedne forhold, hvor begge parter tager et ansvar for at oppgaven løses. Det nytter ikke noget at presse udlicitering igjennem, hvis et byråd ikke ønsker det.»

De store på markedet ønsker i Danmark ikke utfordringsretten velkommen (men gjør det i Norge). Formodentlig er det på grunn av at mange små selskap skal kunne utfordre biter av kommunal sektor som er mye mindre enn det som normalt går ut på anbud. De store kapitalistene ser ingen grunn til å slippe de små inn.

De ansatte vet at i de små virksomhetene som ønsker å ta en del av velferdskaka, er ikke bare tariffavtalene dårligere enn i det offentlige. De mangler helt.

Forbud mot en bestemt politikk

Det er viktig å merke seg at loven faktisk setter forbud mot bestemte politiske vedtak. Det vil ikke være mulig å gjøre prinsippvedtak som at kommunestyret ikke ønsker å overlate deler av kommunal virksomhet til private. Loven forplikter kommunestyret til å treffe beslutning i hvert enkelt tilfelle man mottar en kvalifisert utfordring. Dette betyr at en del programformuleringer i flere partier mot privatisering ikke vil være lovlig å praktisere. Og kommunestyret må behandle hvert enkelt tilfelle, i henhold til dansk modell er det forbudt å delegere disse sakene til administrasjonen.

Selskapsdannelser

Dersom den danske loven blir kopiert, vil ikke utfordringsretten omfatte tjenester som allerede er ute på anbud, eller heleide kommunale selskap (aksjeselskap). Dette vil kunne føre til dannelsen av flere kommunale aksjeselskap for å unngå det uforutsigbare som utfordringsretten fører med seg. Og for regjeringen vil dette være en ønsket bieffekt. Dannelsen av aksjeselskap er ofte springbrettet for full privatisering med salg av aksjer til private investorer.

Helhet – del

En stor del av kommunal virksomhet, særlig i små kommuner, er preget av et nøye planlagt system for bakdekning. Dvs. at om man på vannverket normalt har en bemanning på to personer, kan man rekvirere inn det dobbelte fra andre steder på teknisk sektor dersom det oppstår ei krise. Slik sett kan man opprettholde en lav grunnbemanning og allikevel ha høy beredskap for uforutsette situasjoner. Hele dette nettet av kryssorganisering vil rives opp av at små biter blir lagt ut som private entrepriser. Effektiviteten totalt vil ofte blir dårligere, selv om den for den enkelte delen blir bedre.

Fremmer ensporet tenkning

Det er mye som kan, bør og må gjøres i kommunesektoren. Befolkningssammensetningen endrer seg, samtidig som man stadig vekk står overfor større krav fra innbyggerne og ny teknologi gir nye muligheter. Kommunesektoren som velferdsprodusent er nødt til å fornye seg, endre seg og utvikle seg. Til det kreves et samarbeid mellom ansatte og innbyggere, det kreves mange ulike løsninger og ideer. Men regjeringens planer nå går bare i en retning. Tenk (bedrifts-)økonomisk, mest mulig konkurranse. Andre virkemiddel vil få lite fokus lokalt når man uansett blir oppmuntret til å ta i bruk konkurranse som hovedvei.

Konklusjon

Utfordringsretten er ikke mye brukt i Danmark. Hovedhensikten er å tvinge den politiske tenkningen fra å bestyre en velferdsinstitusjon, til å bestyre virksomheten AS Kommune. Det er ikke det enkelte tiltak som blir dramatisk, men summen av alle de små tiltak.

Derfor er det riktig å si at vi i dag har en stor offensiv for å privatisere offentlig sektor. At SBL legger fram tall som viser at vi til nå er de som har kommet kortest, kan fra venstresida bare oppsummeres som at motstanden har vært vellykka. I Norge har fagbevegelsen i offentlig sektor sagt et prinsipielt nei til konkurranseutsetting og privatisering. Lokalt i fagforeningene har også dette vært slagordene. Det har gjort det forferdelig tungt å privatisere. Derfor tas det nå i bruk andre slagord, fritt brukervalg, utfordringsrett, likebehandling med hensyn til moms. Dette er positive ordvalg, her ligger ingen tvang og styring. Men samla sett er landets lokalpolitikere under sterkt press for å privatisere, bare under andre og penere ord og betegnelser.

Aktuelle linker å søke mer informasjon på

Den danske veileder for kommunene når man skal behandle utfordringsretten:
http://www.im.dk/publikationer/vejludf/vejl_udf.pdf

Den danske regjerings moderniseringsprogram – særlig om utfordringsretten:
http://www.moderniseringsprogram.dk/visArtikel.asp?artikelID=5264

Om loven om utfordringsrett og servicestrategi:
http://www.udbudsportalen.dk/240392

Utfordringsrett sett fra de ansattes side:
http://www.medarbejderportalen.dk/index.asp?dok_id=166

Lovens bokstav:
http://www.folketinget.dk/Samling/20012/lovforslag_som_vedtaget/L159.htm

av Samir Amin

Hvis europeerne hadde reagert i 1935 eller 1937 kunne de ha stoppet den nazistiske galskapen. Det er vårt ansvar å reagere nå, slik at den nynazistiske trusselen fra Washington kan stagges og tilintetgjøres.

USA hevder å være et demokrati, men den religiøse retorikken tyder på totalitære ambisjoner.

I dag styres USA av en junta bestående av krigsforbrytere som kom til makten gjennom et slags kupp. Kuppet skjedde riktignok etter et (tvilsomt) valg, men vi må heller ikke glemme at også Hitler var en folkevalgt politiker. I denne parallellen fungerer 11. september som «riksdagsbrannen» på den måten at det har blitt mulig for juntaen å gi politiet en makt tilsvarende Gestapos. De har sin egen Mein Kampf – National Security Strategy – sine egne masseorganisasjoner – patriotorganisasjonene – og sine egne misjonærer. Det er viktig at vi har mot til å innse dette, og at vi slutter å skjule det bak fraser som «våre amerikanske venner», noe som i dag har blitt ganske meningsløst.

Politisk kultur er et resultat av lange historiske tradisjoner. Som sådan er den selvsagt ulik fra land til land. Amerikansk politisk kultur er klart annerledes enn den som historisk har oppstått på det europeiske kontinentet. Den er formet av ekstremistiske protestantiske sekter i New England, folkemordet på kontinentets urbefolkning, slavebindingen av afrikanere og fremveksten av atskilte etniske samfunn som en følge av stadig nye bølger av innvandring gjennom hele 1800-tallet.

Religion og kapitalisme

Modernitet, sekularisme og demokrati er ikke resultatet av en utvikling, eller ikke en gang en revolusjon, i de religiøse ideene. Tvert imot er det troen som må justere seg for å møte de nye kravene. Denne tilpasningen var ikke særegen for protestantismen, den hadde en lignende virkning på den katolske verden. En ny religiøs ånd, fri fra alle dogmer, ble født. Sånn sett var det ikke reformasjonen som var forutsetningen for den kapitalistiske utviklingen, selv om Webers påstand har god gjenklang i Europas protestantiske samfunn, som er stolte av den sentrale rollen de ble gitt. Reformasjonen representerte heller ikke det mest radikale bruddet med Europas ideologiske fortid og «føydale» system, inkludert tidligere fortolkninger av kristendommen. Tvert imot var reformasjonen en forvirret og primitiv endring.

En side ved reformasjonen var innsatsen fra de herskende klassene, som førte til opprettelsen av nasjonale kirker (anglikanske eller lutherske) som var kontrollert av disse klassene. Som sådan representerte disse kirkene et kompromiss mellom det fremvoksende borgerskapet, monarkiet og de store landeierne som kunne brukes til å holde de fattige og bøndene i sjakk.

Effektiv marginalisering av den katolske universelle ideen ved opprettelse av nasjonale kirker tjente i særlig grad til å styrke monarkiets makt, gjennom at dets rolle som mekler mellom det gamle regimet og det fremvoksende borgerskapet ble styrket og gjennom å bygge opp under disse klassenes nasjonalisme og dermed forsinke fremveksten en ny universalisme, som sosialismen senere ville stå for.

Andre sider av reformasjonen, derimot, ble drevet frem av de lavere klassene – hovedofrene for den sosiale transformasjonen som kapitalismens fødsel førte med seg. Disse bevegelsene holdt seg til tradisjonelle kampformer de hadde lært av middelalderens «tusenårsrike»-bevegelser. Følgelig ble deres skjebne heller enn å lede an, å bli hengende etter tidens krav. De undertrykte klassene måtte vente til den franske revolusjonen – med sin sekulære folkelige og radikale mobilisering – og den kommende sosialismen for å finne måter å effektivt uttrykke sine krav i forhold til de nye forholdene de levde under på. De tidlige moderne protestantiske gruppene, derimot, holdt seg til fundamentalistiske illusjoner, noe som i sin tur styrket den stadige reproduksjonen av sekter med lignende dommedagsvisjoner som dem som i dag brer seg ut over hele USA.

De protestantiske sektene som ble tvunget til å forlate 1600-tallets England hadde utviklet en særegen form for kristendom som skilte seg både fra katolske og ortodokse dogmer. For den saks skyld ble deres tolkning av kristendommen heller ikke støttet av flertallet europeiske protestanter, inkludert anglikanerne som utgjorde flertallet av den britiske herskerklassen. Generelt kan vi si at den grunnleggende siden ved reformasjonen var at den tok tilbake det gamle testamentet, som katolisismen og den ortodokse kirken hadde marginalisert da de definerte kristendommen som et brudd med jødedommen. Protestantismen førte kristendommen tilbake inn i rollen som jødedommens rettmessige arvtaker.

Den særlige varianten av protestantisme som fant veien til New England er fortsatt med på utforme den amerikanske ideologien. Først la den grunnlaget for erobringen av det nye kontinentet ved å basere sin legitimitet på bibelreferanser (det bibelske Israels brutale erobring av det lovede landet er et bilde som stadig gjentas i den nordamerikanske offentlige debatten). Senere har USA utvidet sin gudegitte oppgave til hele kloden. Slik har nordamerikanere fått et syn på seg selv om det «utvalgte folket» – som i praksis er et det samme som det nazistiske begrepet om herrefolket. Dette er trusselen vi står overfor i dag. Og det er derfor den amerikanske imperialismen (ikke «imperiet») vil være mer brutal enn sine forgjengere, hvorav nesten ingen hevdet å utføre en hellig oppgave.

Folkemordet

Jeg er ikke blant dem som tror at fortiden gjentar seg. Historien forandrer menneskene. Det var dette som skjedde i Europa. Dessverre har den amerikanske historien i stedet for å viske ut grusomhetene rundt etableringen av landet, reprodusert styrken i disse grusomhetene og ført videre deres konsekvenser. Dette gjelder både den amerikanske «revolusjonen» og etableringen av bosettinger over hele landet gjennom stadige innvandringsbølger.

På tross av forsøk på å hevde det motsatte var den «amerikanske revolusjonen» aldri noe annet enn en begrenset uavhengighetskrig, ganske så tom for enhver sosial dimensjon. Ikke på noe tidspunkt under opprøret mot det britiske monarkiet forsøkte de amerikanske bosetterne å endre økonomiske og sosiale forhold. De nektet bare ganske enkelt fortsatt å dele profitten sin med herskerklassen i moderlandet. De ville ha makten selv, ikke for å forandre ting, men for å fortsette å gjøre det samme, bare i en mer bestemt og rendyrket form. Det sentrale motivet deres var å fortsette erobringen mot vest, noe som blant annet innebar folkemord på den amerikanske urbefolkningen. Tilsvarende gikk de revolusjonære aldri mot slaveriet. De fleste av de viktigste revolusjonslederne var tvert imot slaveeiere selv, og holdningene deres til spørsmålet lot seg ikke endre.

Folkemordet på den amerikanske urbefolkningen var implisitt i det nye utvalgte folkets hellige oppgave. Ansvaret for massakrene kan ikke bare tillegges moralen i en fjern, forgangen fortid. Helt opp til 1960-tallet snakket man åpent og stolt om folkemordet. Hollywood satte den «gode» cowboyen opp mot den «onde» innfødte, og denne gjengivelsen av fortiden var viktig i oppdragelsen av påfølgende generasjoner.

Det samme gjelder slaveriet. Etter løsrivelsen måtte det gå nesten hundre år før slaveriet ble avskaffet. Og på tross av motsatte erfaringer med den franske revolusjonen hadde avskaffelsen når den først kom, ikke noe å gjøre med moral – det skjedde bare fordi slaveri ikke lenger tjente den kapitalistiske ekspansjonen. Dermed måtte afroamerikanerne vente nok et århundre for å oppnå selv grunnleggende sivile rettigheter. Og selv etter dette var den dypt rotfestede rasismen i herskerklassen knapt utfordret. Helt opp mot 1960-tallet var lynsjinger vanlige og aksepterte. Lynsjingen pågår fortsatt, men mer skjult og indirekte, på den måten at «retts»systemet sender flere tusen mennesker inn i døden, hvorav de fleste er afroamerikanere, selv om det er allment kjent at i hvert fall halvparten av de dømte er uskyldige.

Stadige bølger med innvandring har også bidratt til å styrke den amerikanske ideologien. Innvandrerne er på ingen måte ansvarlige for armoden og undertrykkingen som i første omgang førte til at de utvandret. De forlot landene sine som ofre. Imidlertid betydde utvandringen også at de oppga den kollektive kampen for å endre forholdene i sitt opprinnelsesland. De byttet sin egen lidelse mot mottakerlandets individualistiske ideologi om å «trekke seg selv opp etter håret». Denne ideologiske forandringen bidrar også til å forsinke utviklingen av klassebevisstheten, som ikke en gang har tid til å utvikle seg før en ny bølge av innvandrere kommer for å bidra til å ødelegge deres politiske uttrykk. Selvsagt bidrar innvandringen også til «etnisk berikelse» av det amerikanske samfunnet. Den «individuelle suksessen» utelukker ikke en utvikling av sterke og støttende etniske fellesskap (for eksempel irske eller italienske); uten disse ville den individuelle isolasjonen bli uutholdbar. Men igjen: Styrkingen av etniske identiteter er en prosess det amerikanske systemet dyrker bare for å styrke seg, for det bidrar uunngåelig til å svekke klassebevisstheten og aktiv deltakelse i samfunnet.

Mens folket i Paris gjorde seg klare til å «angripe himmelen» (som kommunardene uttrykte det i 1871), utgjorde amerikanske byer skueplassen for en rekke morderiske kriger mellom gjenger bestående av stadig nye generasjoner fattige innvandrere (irske, italienske osv.), kynisk manipulert av herskerklassen.

Fagbevegelsen

I dagens USA er det ikke noe arbeiderparti, og det har aldri vært noe. De mektige fagforeningene er på alle måter upolitiske. De har ingen forbindelser med noe parti som deler og uttrykker deres sak; de har heller ikke vært i stand til å uttrykke noen egen sosialistisk visjon. I stedet støtter de, sammen med alle andre, opp om den dominerende liberale ideologien som dermed blir stående uutfordret. Når de kjemper, er det med utgangspunkt i en begrenset og klart definert agenda som på ingen måte setter spørsmålstegn ved liberalismen. På denne måten har de vært og er fortsatt «postmodernistiske».

For arbeiderklassen kan imidlertid ikke kommunarisme (1) være noen erstatning for sosialistisk ideologi. Dette gjelder også afroamerikanerne, det mest radikale samfunnet i USA, fordi kamp med en kommunitaristisk ideologi per definisjon er begrenset til kampen med den institusjonaliserte rasismen.

Opplysningstida

Et av de mest undervurderte aspektene ved ulikhetene mellom «europeiske» ideologier (med deres forskjeller) og den amerikanske ideologien er betydningen opplysningsfilosofien har hatt på utviklingen.

Vi vet at opplysningsfilosofien var et veiskille som satte i gang utviklingen av moderne, europeisk kultur og ideologi. Betydningen er fortsatt stor, og ikke bare i den kapitalistiske utviklingens tidlige sentra, enten de er katolske (Frankrike) eller protestantiske (England og Nederland), men også i Tyskland og til og med Russland.

Sammenlign dette med USA, der opplysningsfilosofien bare hadde marginal innflytelse og bare omfattet et «aristokratisk» mindretall (som var for slaveri). For ettertiden er Jefferson (2), Madison (3) og noen få andre kjent fra dette sjiktet. I det store og det hele var sektene i New England uberørt av opplysningstidens kritiske ånd, og kulturen deres forble nærmere heksejakten i Salem (4) enn Lumièrenes gudløse rasjonalitet.

Følgene av denne avvisningen kom da yankeeborgerskapet ble eldre. I New England utviklet det seg en enkel og feilslått tro som mente at «vitenskap» (dvs. de harde vitenskapene som medisin) skulle bestemme samfunnsutviklingen – en holdning som har dominert USA i over hundre år, og ikke bare blant herskerklassen, men blant hele folket.

En slik erstatning av religion med vitenskap kan forklare en del av den amerikanske ideologiens mest fremtredende trekk. Det forklarer at filosofien er så lite viktig fordi den er blitt redusert til den fattigste empirisme. Det forklarer også de frenetiske anstrengelsene for å redusere de humanistiske vitenskapene og samfunnsvitenskapene til «rene» (dvs. «harde») vitenskaper: «ren» økonomi erstatter den politiske økonomien og vitenskapen om «gener» erstatter antropologi og sosiologi. Dette siste punktet har dagens amerikanske ideologi felles med nazismen og har utvilsomt fått større gjennomslagskraft ved hjelp av den markerte rasismen som finnes i hele USAs historie. En annen villfarelse som har å gjøre med denne spesielle forståelsen av vitenskap er svakheten for kosmologisk spekulasjon (hvorav teoriene om «The Big Bang» er det mest kjente).

En annen ting opplysningsfilosofien har lært oss, er at fysikken er en vitenskap som bare gjelder visse begrensede deler av universet, ikke vitenskapen om universet i sin helhet (som er et metafysisk heller enn et fysisk begrep). På dette punktet står det amerikanske tankesettet nærmere før-moderne forsøk på å forene tro og fornuft enn den moderne vitenskaplige tradisjonen. Denne regressive (5) visjonen passet perfekt til New Englands protestantiske sekter og det gjennomgående religiøse samfunnet de skapte.

Som vi vet truer denne regresjonen nå Europa.

Kapitalens parti

Disse to faktorene som historisk har formet det amerikanske samfunnet – en dominerende bibelsk ideologi og fravær av et arbeiderparti – har sammen skapt en helt ny situasjon – et system som i virkeligheten er styrt av ett parti; kapitalens parti.

De to delene som utgjør dette partiet, deler de samme grunnleggende liberalistiske ideene. Begge henvender seg til det mindretallet som deltar i dette begrensede og impotente demokratiet (noen og førti prosent av de stemmeberettigede). Siden arbeiderklassen i hovedsak ikke stemmer, har de to delene av partiet tilpasset retorikken sin til hver sin del av middelklassen. Begge har definert velgergrunnlaget til en del kapitalistiske segmenter (lobbyister) og ulike ressurssterke pressgrupper.

Dagens amerikanske demokrati er den utviklete versjonen av det jeg velger å kalle et «lavintensivt demokrati». Det er basert på fullstendig atskillelse mellom det politiske livet, gjennom representativt demokrati, og det økonomiske livet, som styres av kapitalakkumulasjonens lover. Videre blir ikke grunnlaget for denne atskillelsen utfordret på noen som helst måte; det er en del av det som kan kalles den generelle konsensusen. Likevel er det denne atskillelsen som effektivt ødelegger hele det kreative potensialet som finnes i et politisk demokrati. Den kastrerer de representative institusjonene (parlamentet osv.), som blir impotente ved å underlegge seg «markedet» og dets diktat. Slik sett er valget mellom Demokratene og Republikanerne meningsløst. Det som avgjør fremtiden til det amerikanske folket, er ikke resultatet av valgene de gjør, men av situasjonen i finansmarkedet og andre markeder.

Følgelig eksisterer den amerikanske staten utelukkende for å tjene økonomien (dvs. kapitalen som den adlyder samtidig som den neglisjerer sosiale spørsmål). Staten kan fungere slik av en grunn: fordi den historiske prosessen som skapte den amerikanske samfunnet blokkerte utviklingen av arbeiderklassens politiske bevissthet.

Sammenlign dette med staten i Europa som har vært (og lett igjen kan bli) det grunnleggende forumet der konfrontasjonene mellom samfunnsmessige interesser utspiller seg. Det er derfor de europeiske statene velger sosiale kompromisser som legger en virkelig mening i demokratiske handlinger. Når klassekampen, og andre kamper, ikke tvinger staten til å fungere slik, når de ikke kan forbli uavhengige stilt overfor kapitalakkumulasjonens særlige logikk, da blir demokratiet en fullstendig meningsløs praksis – som i USA.

Kombinasjonen av en dominerende religiøs praksis – og dens fundamentalistiske utnyttelse – og fravær av politisk bevissthet blant de undertrykte klassene gir det amerikanske politiske systemet et enestående stort bevegelsesrom, som kan brukes til å ødelegge den potensielle påvirkningen demokratiske handlinger har og redusere dem til ritualer (politikk som underholdning, politiske heiagjenger osv.).

Men vi må ikke la oss lure. Det er ikke den fundamentalistiske ideologien som definerer logikken overfor de virkelige makthaverne – kapitalen og dens tjenere i regjeringen. Det er kapitalen alene som tar alle avgjørelsene, og bare da kan den mobilisere den amerikanske ideologien til å tjene sin sak. Midlene som benyttes – den enestående bruken av desinformasjon – kan da tjene sin hensikt ved å isolere kritikere og utsette dem for en varig og motbydelig form for utpressing. Etablissementet kan slik lett manipulere den «offentlige holdningen» ved å dyrke dens dumhet.

Takket være dette har den amerikanske herskerklassen utviklet en form for fullstendig kynisme som gir seg uttrykk i et hykleri som er åpenbart for utenlandske iakttakere, men som blir usynlig for det amerikanske folket. Regimet benytter seg gjerne av vold, også de mest ekstreme formene, når det trengs. Alle radikale amerikanske aktivister vet dette alt for godt; deres eneste mulighet er å selge seg eller en dag å bli drept.

Imperialisme, ikke imperium

Som alle andre ideologier er den amerikanske ideologien «stadig eldre og mer slitt». I rolige perioder, karakterisert med sterk økonomisk vekst og det som regnes som et akseptabelt sosialt sikkerhetsnett, dempes naturligvis herkserklassens press mot folket. Men fra tid til annen må etablissementet revitalisere ideologien ved hjelp av klassiske midler: en fiende (alltid utenlandsk, siden det amerikanske samfunnet per definisjon er godt) som kan legitimere mobilisering av alle mulige redskaper for å tilintetgjøre ham, blir utpekt (ondskapens rike, ondskapens akse). Tidligere var dette kommunismen. Mcchartyismen (et fenomen som har blitt glemt av dagens «pro-amerikanere») gjorde det mulig å starte den kalde krigen og å marginalisere Europa. I dag er det «terrorismen», helt tydelig bare en forsmak, som brukes til å tjene herkserklassens egentlige mål – militær kontroll over planeten.

Den uttrykte hensikten med USAs nye hegemoniske strategi er å forhindre fremveksten av en ny makt som kan være i stand til å stå imot påleggene fra Washington. Derfor er det nødvendig å oppløse land som er blitt for «store» for så å skape så mange satellitter som er klare og villige til å godta amerikanske baser for «sikkerheten» sin som mulig. Alle de tre siste presidentene (Bush senior, Clinton og Bush junior) er enige om at det bare er ett land som har rett til å være «stort» – og det er USA.

I denne forstand avhenger amerikansk hegemoni i siste instans av landets uforholdsmessige militære styrke heller enn av noen særskilte «egenskaper» ved sitt økonomiske system. Takket være denne makten kan USA være den ubestridte lederen i den globale mafiaen, og med sin «synlige knyttneve» vil landet være i stand til å påtvinge den nye imperialistiske ordenen på dem som ellers kanskje ville nøle med å innordne seg.

Takket være den siste tidens suksess har det ytre høyre et kraftig grep om makten i Washington. Valget de tilbyr er klart: aksepter amerikansk hegemoni, sammen med den ekstreme «liberalismen» USA fremmer, som betyr lite annet enn at det å tjene penger er det eneste som betyr noe – eller forkast begge deler. I det første tilfellet gir vi Washington frie hender til å tegne opp verden på nytt i Texas’ bilde. Bare ved å velge det andre alternativet kan vi være i stand til å gjøre noe for å bidra til å gjenoppbygge en grunnleggende pluralistisk, demokratisk og fredelig verden.

Hvis europeerne hadde reagert i 1935 eller 1937 ville de ha vært i stand til å stoppe den nazistiske galskapen før den voldte mer skade. Ved å vente til 1939 bidro de til titalls millioner flere ofre. Det er vårt ansvar å reagere nå, slik at den nynazistiske trusselen fra Washington kan stagges og tilintetgjøres.

Noter

Oversetterens merknader:

1. Kommunarisme – en ideologi der det sosiale ansvaret ligger hos individet og ulike sammenslutninger, ikke hos staten eller offentlige institusjoner. [Tilbake]

2. Jefferson, Thomas – USAs 3. president, 1801-09. [Tilbake]

3. Madison, James – USAs 4. president, 1809-17. [Tilbake]

4. Heksejakten i Salem – en hysterisk og brutal heksejakt i Salem, Massachusetts på 1690-tallet. [Tilbake]

5. Regressiv – tilbakeskuende, gammeldags, det motsatte av progressiv. [Tilbake]

Bokomtale ved Ingrid Baltzersen

Israel Shamir er ein glimrande essayist og omsetjinga til Hans Olav Brendberg gjer teksten levande på norsk. Men som politisk bidrag til debatten om palestinaspørsmålet er det vanskeleg å bruka. No skal ikkje all litteratur skal vera politisk brukbar, men sidan Israel Shamir vert sett på som ein representant for ikkje-sionistiske israelarar, og bruka i avisar og debattar i Noreg, fortener han å bli analysert i forhold til det.

Shamir seier i forordet til boka at skulda for konflikten ikkje udelt kan leggjast på verken palestinarane for det var dei det vart synda mot, eller israelarane, for dei er bybuarar og treng ikkje jorda til palestinarane. Jødane har heller ikkje skulda, for dei fleste av jødane i verda har ingenting med Israel å gjera, og amerikansk imperialisme hadde tent meir på å stø Tyrkia og Saudi-Arabia for å dominera Midtausten. Shamir lover oss å prøva å avdekkja i artiklane sine kven som har skulda for konflikten. Slik eg oppfattar det legg Shamir i artiklane sine skulda på den jødiske lobbyen i USA, rike jødar og jødisk moral/religion generelt, noko som ikkje stemmer med forordet.

Jesus kokar i helvete

I artikkelen «Blomar frå Galilea» argumenterer Shamir for at jødane hatar Kristus, og at kristensionistane burde sjå dette og snu seg bort frå jødane. Han viser til at Talmud seier at Jesus kokar i helvete (ei omstridt tolking), og at jødisk tradisjon seier at ein skal forbanna dei døde når ein går forbi ein kristen kyrkjegard. Muslimane derimot likar Kristus, og kristensionistane bør heller oppdaga dette. Det er vanskeleg å ta stilling til om dette finst i Talmud og jødisk tradisjon, og forholdet mellom tradisjon og praksis i dag. Men det einaste denne typen argumentasjon kan brukast til, er å «bevisa» at jødane i sin kultur/natur er vonde og muslimane er gode, sett i forhold til ein kristen standard.

Det er vanskeleg å vita om det er jødar og jødedommen generelt, jødar i Israel, jødar i USA, sionistar generelt eller sionistar i USA som vert angripne. Historiske hendingar for mange hundre år sidan, hendingar og uttalingar frå jødar i USA, Israel og andre stader vert sausa saman slik at ein får inntrykk av at alt heng saman i ein konspirasjon. Når Shamir til dømes trekk fram ein massakre som hendte i 614 for å visa at jødane driv med og redigerer historia si, er det vanskeleg å vita kva som er poenget. For det å be jødane læra av noko som hendte i 614, er det same som å be ein nordmann om å læra av vikingane sine massakre av munkar i Irland, det modererer nok vårt syn på dei stolte vikingane, men det er ikkje særleg relevant i dag. Det same skjer når Shamir viser til avsløringar av svindel med holocausterstatningar. Han skriv at jødisk solidaritet er ein illusjon, «av di ein jødisk kjeltring vil svindla ein annan jøde like snart som han vil svindla ein gojim (ikkje-jøde), og kan henda snarare». Han skriv riktig nok «jødisk kjeltring» og ikkje berre jøde, men inntrykket ein sit igjen med er at alle jødar er pengegriske kjeltringar. Shamir gjer den feilen at han går med på at sionistane representerer jødane i verda i dag, og han brukar einskilde jødar sine meiningar og feilgrep til å visa at alle jødar er ute etter makt og kjeltringestrekar.

Shamir kritiserer opposisjonen mot Israel for å vera for redd for å bli stempla som antisemittar, slik at viktig kritikk ikkje vert fremja. Kritikken hans kan sikkert treffa nokon, men palestinarørsla i Noreg har i alle fall ikkje dette problemet. Shamir skriv at antisemittisme ikkje er problemet i dag, men derimot israelske krigsbrotverk. At jødehat ikkje er eit stort problem i dag, betyr ikkje at me skal viska ut skiljet mellom kritikk av den sionistiske rasistiske ideologien og den jødiske religionen og tradisjonen. Sionismen som ideologi er tufta på møtet med jødehat og nasjonalsjåvinisme i Europa på slutten av attenhundretalet. Sionistane stilte rett diagnose, jødehat, men laga feil medisin, sionistisk rasisme. Jødehat frå palestinavener styrkar sionistane sin argumentasjon og skyv bort moglege allierte blant jødane. Ein kan, som Shamir gjer, peika på sjåvinistiske trekk i jødisk religion, men slike trekk finst i dei fleste religionar og nasjonar, og er ikkje spesielt for jødedommen.

Det er mange gode poeng i artiklane, slik som historia om Farris Ode. Denne guten har dei fleste sett på plakatar og T-skjorter, den vesle guten som modig kastar stein på ein stor tanks. Han vart drepen av ein israelsk snikskyttar eit par dagar etter at biletet var tatt, og han er blitt eit symbol på den ukuelege frigjeringskampen. Shamir skriv i artikkelen «Riddaren kjem tilbake» at palestinavener må ta vare på biletet av palestinarane sin kamp, ikkje berre av lidingane og martyrane deira. Biletet av Muhammed Al Dorrah som vart drepen i faren sine armar vert nok hugsa av enda fleir, men bileta viser to sider av palestinarane si historie: uskuldig liding og rettferdig kamp.

Løysinga Shamir har på palestinakonflikten, er ein stat og ein person ein stemme, slik at sionistane på den måten vil mista makta. Ideen om eit sameint Palestina er ein ide mange Palestina-aktivistar vil seie seg einig i, men samtidig er den krasse kritikken hans mot den israelske fredsrørsla sitt ynske om to statar ein kritikk av eit pragmatisk standpunkt dei fleste partia i Palestina har tatt no, at ein lagar ein palestinsk stat på dei områda han har. Shamir viser til at militærstyret i Galilea opphørte i 1966, og palestinarane der kom under direkte israelsk styre. Han meiner at viss Vestbreidda og Gaza kom under direkte israelsk styre i staden for militærstyre, ville dei ta over Knesset og få slutt på dei rasistiske lovane. Det er vanskeleg å sjå at annekteringa av Galilea skal vera eit frampeik på ein demokratisk stat for alle innbyggjarar i eit framtidig Palestina, og å seie seg enig med Shamir i at ein ikkje har noko mot okkupasjonen i 1967.

Synet på jødar og palestinakonflikten er ikkje det einaste Shamir er kontroversiell på. I artikkelen «På veg» seier Shamir til Vesten: «Medkjensle, den verkeleg kristne medkjensla, byr dykk å la folk bu heime, under vinbuskar og fikentre, like godt som dei gjer i dykkar land. De ville ikkje få så billige vaskarar, men de ville få eit reinare og betre land». Shamir har rett i at dei fleste vil bu der dei bur, og at Vesten har mykje av ansvaret for at folk må flykta, men orda «reinare land» smakar av rasistisk argumentasjon, eit folk – eit land.

Blandinga av argumentasjon er det som generelt er vanskeleg med boka. Ein kan vera einig i delar av argumentasjonen, men måten det er satt saman på, og konklusjonane hans, vert skeivt. Til dømes er det riktig at det finst ein stor jødisk israelskvennleg lobby i USA, men makta denne lobbyen har trekk Shamir ut av proporsjonar. Og det er sant at det finst mange rasistar i Israel, men rasismen kan ikkje berre forklarast med religion og jødisk tradisjon, det er ein medviten statsbyggande ideologi. Sionistane har gjort rasismen jødisk, men jødisk tru og tradisjon treng ikkje automatisk å føra til rasisme eller sionisme.

Shamir skriv heile tida positivt om dei som har omvendt seg frå jødedommen, og han skriv at han sjølv har vald å bli palestinar. Kravet til israelarane må ikkje vera at dei skal slutta å vera jødar, det må vera at dei ikkje skal vera rasistar ved å støtta opp om den rasistiske israelske staten.

av Leif Helland

EØS-avtalen er som de fleste vet, en avtale mellom EFTA-landene og EU som sikrer disse landene, deriblant Norge såkalt markedstilgang. Vi er en del av «det indre marked» selv om vi ikke er medlemmer av EU.

Denne avtalen ble innført av Ja til EU-flertallet på Stortinget i 1993. Kanskje de ante et kommende nederlag den påfølgende høsten da det norske folk for andre gang i en folkeavstemning forkastet tanken på et norsk EU-medlemskap? En slik påstand styrkes av uttalelsene til flere EU-motstandere på Stortinget fra denne stortingsperioden, blant annet RVs Erling Folkvord som konsekvent omtaler Stortingets godkjenning av EØS-avtalen som et «kupp».

Ettersom EØS-avtalen skal ivareta det indre markeds krav til fri flyt av varer, arbeid, kapital og arbeidskraft er konsekvensene omfattende. På politisk, økonomisk, juridisk og sosialt plan merkes ringvirkningene av EØS-avtalen i stadig større grad blant folk i Norge. Vi skal ta for oss ett eksempel der EØS-avtalen i all sin gru avslører sine konsekvenser for demokratiet Norge: GFU-saken.

1. januar 2002 opphørte Gassfordelingsutvalget (GFU) å eksistere. Organet ble opprettet i 1986 for å ha et overoppsyn med salg av gass fra norsk sokkel. Ressursforvaltning kalte norske myndigheter det den gang. Ulovlig kartellvirksomhet kalte EUs konkurransetilsyn og ESA det. Under EØS avtalen er det farlig for lille Norge å være uenige. Resultatet er per 1. januar 2002 er fri konkurranse på salg av gass fra norsk sokkel til det indre marked.

Norge er en kraftnasjon. Ikke bare i egenskap av å på mirakuløst vis stå utenfor EU. Den norske krafta er noe mer og mye mer verdifullt, målt i kroner og øre, enn den innbitte staheten og frihetsviljen som har sikret norsk selvstendighet ved to folkeavstemninger.

Den norske krafta på havbunnen i Nordsjøen eller i fossefall over hele landet, er blitt en forutsetning for industri, transport og velferd i EU. Energimarkedet er i stadig vekst og det er for tiden selgers marked. Som kjent for de fleste er det årevis siden Norges gjeld ble slettet. Stadig får vi nye rapporter om eventyrlige overskudd på petroleumsfondet.

Det er ikke i hovedsak de enorme verdiene de norske energiressursene utgjør i seg selv som er grunnlaget for den rikdommen Norge nå opplever. Grunnlaget for at denne formuen er et nasjonalt, politisk anliggende er først og fremst forvaltningen av disse ressursene.

I motsetning til for eksempel vårt naboland Sverige har Norge nemlig tradisjon for å forvalte sine naturressurser som en kollektiv, nasjonal eiendom gjennom den såkalte konsesjonslovgivningen. Denne lovgivningen sikrer statlig eierskap over naturressurser samtidig som den åpner for at private entreprenører får utvinne dem. Prinsippet som lovgivningen slår fast, er at private entreprenører på oppdrag eller konsesjon fra staten i et begrenset tidsrom, får utvinne ressursene. På denne måten sikres staten – og dermed kollektivet og i videre forstand velferdssamfunnet – eiendomsretten over disse ressursene. Den svenske avisa Proletaren kunne i fjor sommer vise til beregninger som beviste at Sverige med en tilsvarende konsesjonsordning på skogsdriften sin, ville hatt et tilsvarende overskudd på sitt statsbudsjett som Norge har hatt de siste årene.

GFU

Norske myndigheter opprettet Gassforhandlingsutvalget (GFU) i 1986. Dette var et felles organ for markedsføring av norsk gass og sterkt knyttet til norsk ressursforvaltning. Det har siden konsesjonslovgivningen ble innført for seksti år siden, vært bred politisk enighet i Norge om at dette har vært den mest fornuftige, økonomisk og politisk, måten å forvalte energiressursene våre på.

Kjøperne av gass henvendte seg til GFU, som ble styrt av Statoil. Saga og Hydro var faste medlemmer, men etterhvert tiltrådte ulike utenlandske selskaper GFU. Omkring 20 oljeselskap på norsk sokkel er i EUs søkelys for det som kommisjonen kaller ulovlig kartellvirksomhet. EU mener at oljeselskapene har deltatt i et ulovlig prissamarbeid, i strid med EUs generelle konkurranseregler.

Samtidig som det i EU ble stilt spørsmål ved GFUs lovlighet, klarte EU-landene å enes om Gassmarkedsdirektivet. Det skal åpne EU og EØS-landenes gassmarked for konkurranse. Norge er omfattet av direktivet gjennom EØS-avtalen, og direktivet innarbeides nå i norsk lov. Dette førte til at GFU ble opphevet i fjor.

Nå selger alle oljeselskap på sokkelen sin egen gass i konkurranse med hverandre. Men dette er ikke nok for EU-kommisjonen. Kommisjonen kom i kjølvannet av gassdirektivet med utilslørte trusler om å annullere kontrakter med gassleverandører på norsk sokkel verdt 1.200 milliarder kroner. I tillegg ble det fremsatt trusler om milliardbøter mot de enkelte selskapene. Sommeren 2002 kom Norge og EU til en enighet angående milliardbøtene norske gasseksportører ble truet med.

Fra politisk hold, representert ved olje og energiminister Einar Stensnæs (Krf), meldes det om stor tilfredshet med det inngåtte forliket. Det er imidlertid forhold som tyder på at denne tilfredsheten kan skyldes dårlig samvittighet eller manglende kunnskap om realitetene i forliket. Forutsatt en stabil pris vil avtalen nemlig føre til et tap på svimlende 600 milliarder kroner over en tiårsperiode.

Da er det lettere å feste lit til den omfattende kritikken som rammer forliket. Nestleder i Stortingets olje og energi komite, Hallgeir Langeland, formulerer seg slik til Stavanger Aftenblad:

«EU drev gisseldiplomati mot Norge i gassaken. Og plutselig snudde UD stortingsflertallet.»

SVs Hallgeir Langeland var saksordfører da EUs gassmarkedsdirektiv ble behandlet i Stortinget i vår. Han er enig med professor Petter Osmundsen ved Høgskolen i Stavanger som i Stavanger Aftenblad hevdet at norske myndigheter ga altfor lett etter i gasstriden. Osmundsen mener konsekvensen av at myndigheten ikke stilte motkrav i form av oppsplitting også på kjøpersiden, er at EU får billigere gass på bekostning av norske selskaper og staten.

Det er på grunn av ordningen med konsesjoner at staten blir den største taperen. Prinsippet om statlig eierskap medfører store gevinster for staten ettersom den tar ut 80 % prosent av overskuddet fra norsk sokkel i skatt. Tar vi den største gassprodusenten på norsk sokkel, statseide Statoil, med i regnestykket, blir statens andel nærmere 90 %. Dette betyr selvsagt at også staten bærer 90 % av tapet på forliket.

«Dermed fikk EU viljen sin med gassdirektivet: Billigere gass på selgernes bekostning. For Norge kan tapet representere verdier opp imot ti milliarder årlig,» er Hallgeir Langelands kommentar.

Det er altså i denne saken EU som blir sittende igjen som vinnere. Billigere tilgang på den sårt tiltrengte energikilden gass. På den andre siden av bordet sitter olje- og energiminister Einar Stensnæs, bundet på hender og føtter av EØS-avtalen og sin egen manglende potens og mot, og viser stolt fram kortet han ble sittende igjen med: Svarteper.

Slaget om GFU er bare en av flere tusen saker med betydning for norsk industri, demokrati og ikke minst befolkning som kommer som en følge av EØS-avtalen. Trenger Norge EØS? Tydeligvis er avtalen viktigere for energi importøren EU enn den er for eksportøren Norge.

av Magnhild Folkvord

«Arbeid skal lønna seg», seier både sosialministeren og andre. Mange kvinnelege pensjonistar har grunn til å spørja om det eigentleg lønte seg.

Dei færraste tenkjer mykje på pensjon og pensjonspoeng i dei første to tredelane av yrkeskarrieren, og ein god del får ei overrasking den dagen pensjonen skal utbetalast.

Alderspensjonen kjem meir eller mindre «av seg sjølv» når den tid kjem. Men etterkvart som stadig fleire har gått ut av yrkeslivet med uførepensjon før dei nådde pensjonsalder, er det mange som har erfart at det ikkje er særleg lukrativt å vera lågtlønt kvinne, og særleg ikkje om ein i delar av yrkeslivet har arbeidd deltid eller kanskje har vore heilt ute av arbeid i periodar. Framleis er det slik at pensjonsordningane er skreddarsydde for menn, og høver dårleg for kvinner flest. Og for ordens skuld: uførepensjon vil i all hovudsak tilsvara det ein ville ha fått som alderspensjonist.

«Bare det leveviset som er typisk for menn, fulldags inntektsgivende arbeid uten avbrudd, gir uttelling som sikrer en fortsettelse av tilvant levestandard,» skriv Hege Brækhus, amanuensis ved Institutt for rettsvitenskap ved Universitetet i Tromsø i boka Et nødvendig gode. Folketrygdens plass i Velferds-Norge. Ho karakteriserer i same samanheng trygdesystemet som ein «garanti mot fattigdom for kvinner». Skilnaden mellom «garanti for tilvant levestandard» og «garanti mot fattigdom» kan dreia seg om mange tusen kroner i løpet av eit pensjonistliv.

Folketrygd med noko attåt

Det framlegget frå den regjeringsoppnemnde Pensjonskommisjonen som har provosert mest, er det som gjeld «fleksibel pensjonsalder mellom 62 og 70 år». Ikkje fordi det er motstand mot fleksibiliteten i seg sjølv. Men fordi det i Pensjonskommisjonen sitt framlegg ligg at dei som maktar å arbeida til dei er 70 år, vil få betre pensjon når dei går av, enn dei som sluttar tidlegare.

Argumentet om at «arbeid skal lønna seg», som no blir flittig brukt for å forsvara svekking av både pensjonsordningar og dagpengar for arbeidslause, og innstramming på retten til arbeidsinntekt for uføretrygda, er ikkje så lite arrogant. Det viser ingen respekt for at svært mange av dei som vel å bruka retten til avtalefesta pensjon frå dei er 62 år, er såpass utslitne av eit langt arbeidsliv at dei ikkje opplever at dei har noko reelt val.

Men sjølv før den nye «fleksibiliteten» eventuelt kan begynna å verka, er det mange slitne kvinner som erfarer at dei får lite pensjon att for mykje slit og arbeid. Det har – som nemnt – å gjera med at både folketrygda og tenestepensjonane i offentleg sektor er meir tilpassa menns enn kvinners yrkeskarriere. Sjølv om kvinners yrkesaktivitet har auka dramatisk i løpet av dei siste 30 åra, er det framleis vesentlege skilnader mellom ein typisk «mannleg» og ein typisk «kvinneleg» yrkeskarriere. Det gjeld både kor mange år ein er yrkesaktiv og graden av deltid i periodar av yrkeslivet.

Alle offentleg tilsette har lovfesta rett til pensjonsordning. For dei kommunalt tilsette har tenestepensjonen i hovudsak vore organisert gjennom Kommunenes Landspensjonskasse (KLP), sjølv om nokre kommunar har valt å kjøpa pensjonsordningar hos andre forsikringsselskap. For dei statleg tilsette er pensjonsordninga knytt til Statens Pensjonskasse. I praksis har desse pensjonsordningane same innhald. Når det gjeld alderspensjon, er hovudsaka at den som er medlem av pensjonskassa, skal vera sikra ein pensjon tilsvarande 66 prosent av lønna i det ein går av med pensjon.

Deltid kostar

Men det er ingen garanti for at pensjonen blir 66 prosent av full lønn når ein sluttar. For det første er det berre dei som har minimum 14 timar i veka eller minimum 50 prosent stilling som blir innmelde i KLP eller SPK. Det gjer at ein heil del deltidsarbeidande kvinner fell utanfor. No er det rettnok ein regel som seier at den som er tilsett i mindre stilling, men har hatt ei gjennomsnittleg arbeidstid tilsvarande 14 timar i veka eller 50 prosent stilling (eller meir) i eit kvartal, skal etterinnmeldast i pensjonskassa, og ein får tru at dei systema som skal sikra dette, er så effektive at det ikkje fører til at nokon taper pensjon dei skulle hatt. Men dersom den faktiske arbeidstida varierer frå kvartal til kvartal, kan det ta tid å få den oppteninga som skal til.

Det som avgjer kor stor pensjonen til slutt blir, er kor lang oppteningstid ein har, og kor stor stillingsdel ein har hatt. Full pensjon i KLP eller SPK krev medlemskap i pensjonskassa i 30 år. Fordi dei tjue beste åra er avgjerande, må du ha vore medlem i pensjonskassa i 30 år og hatt full stilling i tjue år for å få full pensjon. Den som til dømes har hatt 80 prosent stilling (eller veksla mellom heil- og deltid slik at gjennomsnittet blir 80 prosent) i 30 år, får ein pensjon som utgjer 80 prosent av 66 prosent av lønna når ein sluttar. Den som har jobba full jobb, men berre har vore medlem av pensjonskassa i tjue år, får ein pensjon som er to tredelar av 66 prosent av sluttlønna.

Den som av ein eller annan grunn har permisjon i kortare eller lengre tid, bør sjekka kva det får å seia for pensjonsrettane. Den såkalla permisjonsavtalen fastset at for visse lønna/ulønna permisjonar inntil to år blir permisjonstida rekna som tenestetid. Det gjeld til dømes fødselspermisjon og militær- og sivilforsvarsteneste.

Pensjonen som forsvann

Privatisering og konkurranseutsetjing kan ta pensjonsordninga frå mange tidlegare offentleg tilsette. Der tidlegare offentlege oppgåver skal ut på anbod, vil pensjonskostnadene kunne vera den differansen som gjer at den eine konkurrenten vinn over den andre. Ei viktig sak å passa på for alle politikarar og fagorganiserte som ser eit høve til å leggja inn vilkår for konkurranseutsetjing, er kravet om at dei tilsette ikkje skal få dårlegare pensjonsordningar enn tidlegare.

Kor mange som kan ha mista pensjonsordningar ved slike grep, er det så langt eg kjenner til, ingen som har oversyn over. Men det kan vera god grunn til å bli arg dersom offentlege arbeidsgivarar både spring ifrå denne delen av arbeidsgivaransvaret og dessutan gir private aktørar høve til å tena seg rike på dei lågtlønte slitarane den pensjonsordninga dei hadde rekna med å ha. Som kjent vil det ikkje vera alle dei arbeidtakarane som blir offer for konkurranseutsetjing, som har høve til å velja ein annan arbeidsgivar med betre pensjonsordning.

Dei som måtte tenkja at det er greitt å vera mellombels tilsett eller å ha eit utleigebyrå som arbeidsgivar, bør også sjekka kva det gir av pensjonsrettar. I Manpower sin informasjon til nye medarbeidarar heiter det under overskrifta «Trygghet»: «Går det likevel galt for deg, vil folketrygdens ytelser bli supplert med våre egne ordninger. Alle våre medarbeidere har yrkesskadeforsikring. Den dekker skader og sykdom som du måtte bli påført under arbeidet. Ved dødsulykke vil etterlatte være sikret økonomisk.» Slik eg les det, er dette ikkje meir enn det einkvar arbeidsgivar er forplikta til etter lova. Her står det ikkje eit ord om pensjon.

Minstepensjon mest for damer

Kor mange av dei offentleg tilsette som har så låg stillingsprosent at dei ikkje oppnår medlemskap i pensjonskassa, eventuelt så låg pensjon at det ikkje blir meir enn det dei i alle høve ville få frå folketrygda, har det ikkje lykkast å finna tal på.

Men Rikstrygdeverket sine tal fortel noko om kvinnepensjonistane sine økonomiske kår.

I folketrygda blir tilleggspensjonen rekna ut frå inntekta dei tjue beste åra, med krav om førti års oppteningstid for å få full tilleggspensjon. Altså skreddarsydd for ein mannleg industriarbeidar av det slag det ikkje er så mange att av.

Den som ikkje har tent opp nok pensjonspoeng til å få tilleggspensjon, blir minstepensjonist ved fylte 67 år, og blir slik sett økonomisk likestilt med dei som ikkje har vore i lønna arbeid i det heile.

I 1999 var 233.000 av dei 610.000 alderspensjonistane i landet minstepensjonistar. Ut frå Rikstrygdeverket sine prognosar vil ein stadig mindre del av alderspensjonistane bli minstepensjonistar – 23 prosent i 2010, og 13 prosent i 2020. Korleis det er mogeleg å slå fast like sikkert at berre tre prosent av alderspensjonistane i 2060 vil vera minstepensjonistar, slik det blir gjort i Rikstrygdeverket sin rapport 2002/20, er for meg noko uklart.

Totalt er seks av ti alderspensjonistar kvinner, men av minstepensjonistane utgjorde kvinnene heile 90 prosent i 1999. Full minstepensjon for ein einsleg person utgjer etter 1. mai i år 97.143 kroner.

Minst 40 år i landet

Vi har vore vane med å gå ut frå at alle iallfall er sikra ein minstepensjon når dei fyller 67, uavhengig av yrkesaktivitet. På eitt vis er det sant. Men ikkje heilt. Så lenge alle som bur er her er «norske nordmenn», er det sant. Men det kan vera viktig å sjå på kva følgjer det får at den som skal få full utteljing frå folketrygda, må ha minst førti års «trygdetid», det vil seia butid i landet etter fylte 16 år. Ein god del innvandrarar som kom har komme hit i godt vaksen alder, men utan trygderettar frå det opprinnelege heimlandet, har fått merka at alderspensjonen blir særleg skrinn. Eit minstekrav for i det heile å få alderspensjon, er tre års butid. Den som til dømes berre har ti års butid når ho når pensjonsalder, vil altså berre få ein firedel av den pensjonen som gjeld for dei som har førti år i landet.

Med dagens handheving av innvandrings- og asylpolitikk, vil det vera grenser for kor mange som får høve til å bli pensjonist i Noreg utan full butid. Men for dei det gjeld, kan regelverket verka både vondt og krenkande. I tillegg til at det er på høg tid å gjera pensjons- og trygdeordningane meir kvinnevennlege, kan det også vera lurt å sjå på kva som skal til for at asylsøkjarar og andre som kjem til landet i vaksen alder, skal sleppa å vera sosialhjelpsmottakarar gjennom heile alderdommen.

av Mathias Bismo

Debatten om sosialisme og demokrati er ingen ny debatt. Paul M. Sweezy, redaktør i det uavhengige marxistiske tidsskriftet Monthly Review, uttalte i sin tid at et premiss for sosialismen er «et samfunn der de virkelige produsentene dominerer produksjonsforholdene og sin produktive aktivitet».

Uttalelsen, fra 1970, falt i sammenheng med en kritikk av Sovjetunionen, og er på mange måter en viktig uttalelse. Ved første øyekast skulle man tro at dette er det samme som å si at bedriftene, og samfunnet for øvrig, må være demokratisk styrt. Dette er imidlertid ikke nødvendigvis sant. Jugoslavia er trolig det landet der arbeiderstyret i bedriftene har vært størst. Men i stedet for å gi arbeiderne reell kontroll over produksjonen, bidro dette til å gjenskape de forholdene som hadde eksistert tidligere der det fortsatt var stor avstand mellom arbeiderne og bedriftslederne. Dette hadde å gjøre med mer enn jugoslavenes spesielle psyke, som de siste årene har vært så sterkt debattert i vestlig media. Fremfor alt hadde det å gjøre med samfunnsmessig kultur.

Da Titos partisaner knuste det jugoslaviske kongedømmet og den tyske okkupasjonsmakten i 1944 var det en stor bragd. Men her stopper også Titos heroisme. Som en hver revolusjon var den jugoslaviske revolusjonen sammensatt, av alt fra kommunister til borgerlige antimonarkister. At de sammen oppnådde noe stort, betydde ikke at de samtidig rev seg løs fra den kulturen de selv var oppvokst under. Revolusjoner gjennomføres av folk som er oppvokst under en borgerlig kultur, og å tro at denne vil avskaffes med ett slag er dagdrømmeri. Den vil overleve, og siden den er samfunnsmessig, vil den også overføres til nye generasjoner dersom det ikke blir gjort ting for å endre den. En sosialistisk revolusjon er en premiss for å oppheve den, men langt fra nok. Dette skjønte aldri Tito og hans folk, og dette var katastrofen for det sosialistiske forsøket i Jugoslavia.

Man vil kunne innvende at selv om bedriftene var demokratisk styrt, så var ikke staten det. Men hva så? Folks kulturelle tilhørighet er ikke annerledes på bedrifts- og statsnivå. Det er den samme arven – de samme kapitalismens spøkelser – som vil fortsette å eksistere etter en revolusjon. Fremfor å eksperimentere med nye former har folk, når ting roer seg, en tendens til å holde seg til det kjente. Selv om sosialismen gir et nytt grunnlag for å bekjempe undertrykkende kultur, skjer det ikke av seg selv.

Kapitalismens spøkelser

Hva er så disse kapitalismens spøkelser? Når mennesker vokser opp, blir de sosialisert inn i en kultur. Det betyr med andre ord at de blir en del av en kultur som dominerer hele samfunnet. Det betyr ikke at alle mener det samme, men at det er ting der vi blir utsatt for så stor påvirkning at vi har en tendens til å gå i samme retning.

Kvinneundertrykkingen er ett av mange eksempler på et kapitalistisk spøkelse under kapitalismen. At kvinnene er undertrykt som kjønn i dag er det liten tvil om. Men dette er ikke bare mannlige individers undertrykking av kvinnelige individer; det er en undertrykking som hele samfunnet, kvinnene inkludert, står bak. Når det for eksempel er så få kvinner som det er i bedriftsforsamlinger har ikke bare dette å gjøre med menns motvilje, men også kvinners forståelse av sin egen rolle. Disse to faktorene til sammen gjør at hele samfunnet er med på å viderebringe denne undertrykkingen. Spørsmålet er ikke da bare hvordan man skal kunne få til et sosialistisk demokrati, men et sosialistisk demokrati som bidrar til å svekke kvinneundertrykkingen.

En annen form for undertrykking under kapitalismen som man ikke kan vente at blir løst ved hjelp av revolusjonen er sentrums undertrykking av periferien, både kulturelt og rent materielt. Veistandarden kan stå som et eksempel. Mens det de siste årene har vært gigantutbygginger i det sentrale østlandsområdet og rundt de største byene, er fortsatt rasfaren stor i Hardanger, og det er lite som tyder på at dette skal endres med det første. Eller i forhold til utbygging av bredbånd; den statlige offensiven for bredbånd gjelder ikke perifere strøk. Forhold av denne typen bidrar i sin tur til en kulturell kløft mellom sentrum og periferi, der det er sentrum som definerer den politiske, kulturelle og ideologiske agendaen. Igjen må spørsmålet reises om hvordan de undertrykte i denne gruppen kan oppnå en reell innflytelse.

Hvilket demokrati?

Når man snakker om demokrati mener man ofte prinsippet om at hver og en skal ha like mye å si, «all makt til alle». Under kapitalismen har Røkke mer å si enn en verftsarbeider, og en universitetsprofessor mer enn en hjelpepleier. Det første tilfellet dreier seg i hovedsak om rent økonomiske forhold, det andre tilfellet har imidlertid også kulturelle implikasjoner. Universitetsprofessoren står ikke nødvendigvis i en mer dominerende økonomisk posisjon enn hjelpepleieren, selv om han selvsagt tjener mer. Hovedsaken er imidlertid at mens den typiske universitetsprofessoren er en mann med en posisjon som opinionsdanner, er den typiske hjelpepleieren en kvinne uten noen slik posisjon. For i det hele tatt å kunne snakke om demokratiske rettigheter under sosialismen må man spørre seg hvordan hjelpepleieren reelt sett kan få like rettigheter som universitetsprofessoren.

Da kan prinsippet om «all makt til alle» måtte vike. Siden for eksempel kvinnen er samfunnsmessig undertrykt må man tenke tiltak for å gi henne like store muligheter som menn. En mulighet er å øremerke stillinger for kvinner. En annen mulighet er å sette opp et kvotesystem innen folkevalgte organer. Det er ikke sikkert at det her vil holde med 40% eller 50%, det er kanskje nødvendig med 60% eller 70% kvinneandel for at kvinner som kjønn skal få samme representasjon som menn, siden menn i sammenhenger der de har samme vekt som kvinner likevel har en tendens til å dominere.

I forhold til den materielle undertrykkingen av distriktene vil det bli nødvendig med en omprioritering av midlene. Midler til veiutbygging må vekk fra østlandsområdet og sentrale strøk og overføres til distriktene. Med andre ord må flere midler overføres fra flertallet til mindretallet, og det er det ikke sikkert at dette flertallet vil akseptere. Også i dette bør det finnes mekanismer for å endre forholdet mellom flertall og mindretall.

Sweezys påstand er viktig, men det er samtidig viktig å ha med seg at dette ikke automatisk betyr at et demokrati i den forstand at et enkelt flertall skal bestemme. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke er demokrati – det betyr at demokratiet tilstreber å inkludere alle gjennom å svekke ulike former for undertrykking. Hvis det er slik at produsentene virkelig skal styre produksjonen, må det også være den kvinnelige produsenten i Rørvik i like stor grad som den mannlige produsenten i Oslo.

Uten å ta dette i betraktning har man to muligheter. Den første ble forsøkt gjennomført i Sovjetunionen med katastrofalt resultat. Der ville ikke folk være med på dette, og det ble gjennomført mot folks vilje, med det resultatet at skillet mellom styrende og styrte ikke ble svekket og at følgelig sosialismen raknet. Den andre muligheten, å la flertallet bestemme uansett kan, som tilfellet Jugoslavia viser, føre til at de gamle forholdene gjenskapes. I begge tilfellene betyr det at sosialismen taper.

Hvordan dette skal kunne gjennomføres i praksis er et annet spørsmål. Trolig er det lite vi kan si om dette før vi lever under nettopp sosialismen. Men det er like fullt viktige problemstillinger som også gjelder mange andre felter enn de nevnte. Hvis man ikke går inn og diskuterer hva demokratiet er og skisserer ulike muligheter for at ulike demokratiske aspekter kan havne i motsetning til hverandre, vil man stå hjelpeløs når dette faktisk skjer, med de følger det kan ha.

Bokomtale ved Morten Falck

«Det er farlig å tro at man kan restaurere historisk blodbefengte begreper som ‘den nordiske rasen’ ved å tilbakestille deres historie og plassere dem i en form for steril språklig-politisk vakuumtilstand,» sier Torgeir Skorgen mot slutten av den spennende og viktige boka Rasenes oppfinnelse. Han påpeker at vi aldri har tatt noe ordentlig oppgjør med rasetenkningen, og oppfordrer oss til å ta det en gang for alle. Det er overmodent. Boka hans er det mest omfattende angrepet mot rasismen på norsk hittil.

«Med fornuften som målestokk kan vi gjerne kalle dem barbarer, men sammenligner vi dem med oss selv, vil vi se at vi langt overgår dem i barbari,» skrev den franske essayisten Michel de Montaigne (1533-92) om kannibalene i den nye verden. Det var ikke uvanlig at indianerne spiste menneskekjøtt. Den slags barbariske skikker sørget spanskekongen for å forby, og den siviliserte conquistadoren Hernan Cortéz ga ordre til at en indianer som ble tatt på fersk gjerning, skulle brennes levende. Han begrunner det slik: «Derfor lot jeg ham brenne for å ha spist og drept noen, fordi jeg ville at man ikke skulle drepe noen.» Men verken Montaigne eller Cortéz brukte begrepet rase for å skjelne mellom forskjellige folkeslag. Når franskmannen forsvarte de edle ville, eller Cortéz slaktet for fote, brente og torturerte, var det ikke ut fra at et syn på andre «raser». Det vesentlige skillet mellom ulike folkeferd gikk mellom kristne og hedninger.

De såkalte menneskerasene er en ny oppfinnelse i historien, knyttet uløselig til det europeiske borgerskapets oversjøiske slavehandel og erobringer (ikke så uventet, kanskje) og – paradoksalt nok – til opplysningstida. Merkelig nok finnes det fortsatt folk som har vanskelig for å godta dette. Det er ganske vanlig å tro at mennesker fra fremmede strøk har vært betraktet som rase i tusenvis av år, og det er ikke spesielt knyttet til den politiske høyresida. Ellers fornuftige og vitenskapelig innstilte folk langt ut på venstresida kan komme med påstander som: «Det er lett å se på et menneske hvor i verden det kommer fra, og disse tydelige, ytre forskjellene velger jeg å kalle rase.»

Da er det en sann og dennesidig velsignelse at noen går grundig inn i temaet. Ja, boka Rasenes oppfinnelse må være det nærmeste vi kommer til en sensasjon i norsk bokverden denne høsten. Torgeir Skorgen påviser hvordan rasebegrepet strider mot antikkens og middelalderens, ja til og med renessansens grunnleggende syn på verden og menneskenes tilhørighet. Han viser hvordan ordet gradvis oppsto på slutten av middelalderen, og hvordan det fikk sitt innhold under 1700-tallets forsøk på å bryte med overleverte oppfatninger fra antikken og katalogisere og forstå den fysiske verden. Forfatteren har et klart blikk for hvordan begrepet utformes nettopp med røtter i antikkens forestillinger om menneskets temperamenter og de fire grunnleggende fysiske elementene, akkurat de teoriene man prøvde å frigjøre seg fra.

Skorgens bakgrunn som litteraturhistoriker gir boka noen av dens sterkeste sider. Han går grundig inn i et materiale som blir oversett av de fleste som skriver om dette emnet, men som er viktig. I vår tid er kunnskapene så overveldende at ingen enkeltforfatter kan beherske alle felter. De som skriver om rasebegrepet er vanligvis orientert mot biologien. Men menneskene, de levende kvinner og menn som befolker verden og beveger historien, er hele mennesker, de blir påvirket av kunst, litteratur, musikk og andre kulturelle ytringer, og ikke minst av skjønnhetsidealer. Det er ikke naturhistorikerne, men folk som den sveitsiske forfatteren (og presten) Lavater og den tyske kunsthistorikeren Winckelmann som har formet våre ofte ubevisste oppfatninger om «rasenes» karakteristiske utseende. De ga jødene krumme neser og påførte oss skjønnhetsidealer som fortsetter å ødelegge våre liv, og som ble normgivende for å vurdere «verdien» av forskjellige mennesker. Uten at vi ser denne påvirkningen og hvor disse ideene kommer fra, blir det umulig å ta oppgjør med dem, umulig å bli kvitt dem.

En av de sterkeste sidene ved Skorgens bok er at den tar for seg den norske tradisjonen, helt fra Bergensbispen Erik Pontoppidans forsvar for slavehandelen midt på 1700-tallet, via Det Norske Selskab og historikere som Keyser, til maurflittige rasehygienikere som den trønderske militærlegen Halfdan Bryn og Oslo-apotekeren Jon Alfred Mjøen. Denne tradisjonen har vært godt skjult siden 2. verdenskrig, men den er viktig å forstå. For den sier noe om hvor utbredt rasetenkningen var, og den viser oss den norske intellektuelle orienteringen mot Tyskland i hele denne perioden. Verken Bryn eller Mjøen var angstbitere fra det ytterste høyre, de var liberale venstremenn. Tanken om å «forbedre» menneskene ved å gi det naturlige utvalget en hjelpende hånd, var så utbredt og så akseptert at ikke engang en aktiv anti-rasist som Karl Evang greier å fri seg helt fra den, selv ikke i kampskriftet Rasepolitikk og reaksjon.

Meget tydelig dokumenterer Skorgen at begrepet «rase» ikke har noe klart innhold, at det er vilkårlig og kan defineres etter behov til enhver tid – og at det ikke kan rives løs fra sin blodige historie. Den som etter å ha lest denne boka fortsetter å dele menneskene inn i «raser», må ha politiske eller økonomiske interesser av å gjøre det. Skorgen er krystallklar. Han oppfordrer som sagt til et skikkelig oppgjør. Vi må slutte å bruke dette begrepet, slutte å dele inn menneskene etter uvesentlige ytre kjennetegn, og møte dem som individer på like fot.

Som Røde Fanes lesere vil forstå, er boka ikke skrevet ut fra et klasseperspektiv. Det er en svakhet i forhold til å forstå rasismen. For rasebegrepet slik vi kjenner det i vår tid, er oppstått som et ideologisk redskap i klassekampen. Det er først når vi ser det, at det blir mulig å forstå hva dette begrepet virkelig er. Dersom vi skal få tatt det oppgjøret Skorgen går inn for, må vi se hele bildet.

Derfor er det en svakhet at Skorgen «går glipp av» Boulainvilliers. Det skjer fordi han i sin framstilling følger den naturhistoriske tråden på 1700-tallet, og legger vekt på Linné, Kant, Herder, Blumenbach osv. Grev Henri de Boulainvilliers som utformet rasebegrepet i sin Histoire de l’Ancien Gouvernement de la France (utgitt posthumt i 1727), var historiker. Skorgen nevner ham, men ser ikke den politiske betydningen av det han kaller grevens «tofolksteori». Derfor nevner han ham bare som en tematisk innledning til skildringen av Gobineau og 1800-tallets forsvar for imperialismen, i kapittelet «Herskerrasens oppfinnelse». Kronologien burde vært en varselklokke. Boulainvilliers kom før Linné, som ga ut den 10. og endelige utgaven av sitt Systema Naturae i 1758. Og det er først når vi ser at rasebegrepet er utformet for å rettferdiggjøre undertrykking det blir mulig å forstå hvorfor det er så vanskelig å gi det en klar biologisk definisjon – og hvorfor det er nødvendig å slutte å bruke det. Begrepet oppstår i historievitenskapen som legitimering for klasseherredømme, det smitter fra den intellektuelle diskusjonen rundt Boulainvilliers’ bok til biologien, og etter hvert som vitenskapen får en mer og mer sentral rolle for å forklare verden, blir det viktigere og viktigere å begrunne rasebegrepet i biologi og antropologi.

Skorgen er ikke biolog, og det gjør at framstillinga av biologien også har sine svakheter. Diskusjonen om rasebegrepet blir ikke fullstendig uten at man ser klart hvordan biologiens definisjoner blir klarere, hvordan systematikken blir mer og mer basert på regler som utelukker rasismens gamle blodsmystikk og bindes opp i et internasjonalt vedtatt regelverk. Biologene har forlatt begrepet «rase». Zoologene snakker om underart, botanikerne om varietet (det finnes flere begreper også). Ordet rase blir nå bare brukt i sammenhenger hvor det er et ønske å nå et større publikum, og derfor unngå fagterminologien. Vi er tilbake der hvor rasebegrepet tyter inn i biologien utenfra – og det store oppgjøret med rasebegrepet har god støtte i biologien.

Dersom Skorgen hadde vært helt oppdatert på genetikernes utforskning av menneskets arvestoff, ville han fått med seg sterke argumenter. En av konklusjonene fra forskerne som kartlegger menneskets gener, er at ideen om menneskeraser ikke finner støtte i genetikken. Og de genetikerne som på grunnlag av tusener på tusener av genetiske analyser kartlegger menneskets vandringer fra Afrika og vår historiske spredning over resten av kloden, er helt klare og samstemt: Det finnes ikke menneskeraser. Den som tror det er mulig å se på et menneske hvor det har sine røtter, er i beste fall naiv.

Men disse innvendingene er underordnet. Skorgens bok er et storartet bidrag til å legge rasebegrepet under torva, en enestående kilde til kunnskap og forståelse, en inspirasjon til å tenke selv. Den bør leses og studeres av alle anti-rasister, og den bør bli en spore til spennende diskusjoner.

av Adam Hanieh

For store delar av venstresida er Israels politikk ganske enkelt forstått som eit tilhøve mellom Likud på høgresida og det meir fredsvennlege Arbeidarpartiet. Eg har som mål å vise at eit slikt syn skuldast ei feil tilnærming til klassedanninga i Israel. Om me ikkje set klasse i sentrum for analysane våre, vil det vere vanskeleg å utvikle tilstrekkeleg forståing av det som faktisk går føre seg ute i det verkelege livet.

Den nåverande palestinske intifadaen og Israels brutale svar har ført til tallause artiklar dei siste to åra. Men det er ein skuffande mangel i analysar frå venstresida, der mykje av skrivinga freistar forklare innhaldet i den israelske politikken med Ariel Sharons høgrestandpunkt. Innanfor denna ramma blir den israelske strategien presentert som ein rasistisk variant av ein koloniseringsplan for dei okkuperte områda, som innimellom fører til fordriving av palestinarane frå Vestbreidda og Gaza-stripa.

Drøfting av klasse og politisk økonomi både i Israel og i dei okkuperte områda er påfallande borte frå så godt som all analyse frå venstresida. Det kan sjå ut som ei merkeleg skulding mot venstre-skribentar, men eg trur fråveret av analyse basert på klasse i seg sjølv peikar på det uklare synet mange venstreorienterte har på den israelske staten. For store delar av venstresida er Israels politikk ganske enkelt forstått som eit tilhøve mellom Likud på høgresida og det meir fredsvennlege Arbeidarpartiet. Eg har som mål å vise at eit slikt syn skuldast ei feil tilnærming til klassedanninga i Israel, og at om me ikkje set klasse i sentrum for analysane våre, vil det vere vanskeleg å utvikle tilstrekkeleg forståing av det som faktisk går føre seg ute i det verkelege livet.

I hovudsak vil eg argumentere for at den israelske kapitalismen vart skapt av den sionistiske arbeidarrørsla (i dag representert av Arbeidarpartiet), og at Oslo-prosessen var eit nøkkelsteg i utviklinga (note 1). Israels krig mot det palestinske folket i dag er det logiske framhaldet av prosessen, retta mot å skape ein palestinsk kantonstat. På grunn av den sentrale rolla den sionistiske arbeidarrørsla har i bygginga av den israelske kapitalismen, er begrepa «venstre» og «høgre» ofte forvirrande når det gjeld Israel.

Dei siste ti åra har Israel i tillegg i aukande grad gjort seg mindre avhengige av billeg palestinsk arbeidskraft, samtidig som dei okkuperte områda er gjort meir avhengige av israelsk økonomi. Resultatet er eit palestinsk samfunn med ein klassestruktur ute av lage – ein kapitalistklasse som er avhengig av privilegerte samband med israelsk kapital, og ein arbeidarklasse utan særleg tyngde i den nasjonale kampen.

Klasse og stat i det israelske samfunnet

Mange kommentarar frå akademikarar og andre ser den dominerande stillinga til den israelske staten dei første fire tiåra etter at landet vart oppretta i 1948 som prov på at Israel var ein sosialistisk økonomi. Denna trua fann næring i dei politiske skriftene frå den sionistiske arbeidarrørsla sjølv, i rolla til busettingskollektiva – særleg kibbutz-rørsla – og styrken til fagrørsla, Histadrut, som den største enkeltarbeidsgivaren gjennom det meste av Israels historie (note 2). Sidan midten av 1980-tallet, og i aukande grad på 1990-tallet, har den politiske økonomien i Israel vorte dramatisk endra. I dei siste femten åra har den økonomiske strukturen i landet endra seg markant, og Israel har omfamna ein tilsynelatande seirande global kapitalisme. Basert i hovudsak på oppskriftar frå Det internasjonale pengefondet og Verdsbanken har den israelske regjeringa privatisert statlege selskap, letta på kontrollen over kapitalmarknadene, og redusert reallønna.

Tradisjonell tilnærming til Israels politiske økonomi har freista forklare desse endringane som resultat av eit ideologisk skifte i den israelske eliten. I samsvar med detta synet brukte dei israelske leiarane å halde seg til ein slags sosialistisk ideologi, og midt på 1980-tallet omfamna dei raskt ein nyliberal kapitalistisk resept som løysninga på sine økonomiske problem.

Opp mot det synet har ein ny generasjon israelske intellektuelle det siste tiåret hevda i skrivinga si at ein må nærme seg den israelske makta på ny måte for å forstå ho (note 3). Dei seier utviklinga i sionistrørsla best blir forstått om ein ser på busettarrørsla som ein freistnad på å vinne kontroll over landområda og arbeidsmarknaden. Den private kapitalistklassen frå den opphavlege busettarrørsla var veik og oppsplitta, og ei kollektivistisk tilnærming til busettinga, leia av den sionistiske arbeidarrørsla, var den meste effektive måten å okkupere landet på, og fordrive dei opphavlege bebuarane. Styrken til Histadrut og den leiande rolla til den sionistiske arbeidarrørsla kan ein best forklare ved den veike jødiske kapitalistklassen som eksisterte før 1948, og behovet for å skaffe arbeid til jødiske immigrantar, og likeins stenge ute den opphavlege palestinske arbeidarklassen frå arbeidsmarknaden, som eit forspel til utdriving.

Fordi både kapitalist- og arbeidarklassen var på eit uutvikla stadium i busettarperioden, var den israelske staten etter 1948 ikkje bare opptatt av busetting, men au i å bygge klassar i seg sjølv. Denna klassedanninga gjekk gjennom to nøkkelfasar i perioden mellom 1948 og 1985.

1) 1948-1973

Perioden var prega av høg vekstrate finansiert av tyske erstatningar og utanlandske jødiske fond. Det var ein oppstartsfase for stat og klasse. Derfor overførte staten så godt som alle kapitaloverføringane til utvalte grupper som vart sett på som allierte i det «nasjonale prosjektet». Desse gruppene endte opp som nøkkelkonglomerata som skulle dominere israelsk økonomi dei følgjande åra. Den israelske arbeidarklassen vart danna gjennom den store innvandringa av arabiske, afrikanske og asiatiske jødar som skulle bli etnisk definerte som «Mizrahim».

Etter den israelske okkupasjonen av Vestbreidda og Gaza-stripa i 1967, gjekk den israelske økonomien gjennom den såkalla palestinske boomen. Okkupasjonen auka den israelske heimemarknaden kraftig og skaffa ei ny kjelde til billeg arbeidskraft. Denna arbeidsstyrken var billeg og høgutbytteleg, og midt på 1980-tallet utgjorde palestinarar frå Vestbreidda og Gaza-stripa rundt 7 % av den israelske arbeidsstyrken (note 4). Rundt 1/3 av arbeidsstyrken på Vestbreidda og Gaza-stripa arbeidde i Israel i 1985, 47 % av desse i byggeindustrien. Den billege arbeidskrafta gav den israelske økonomien eit løft ved å fylle dei lågaste trinna i arbeidsmarknaden og dekke noen av manglane den lange israelske militærtenesta skapte. Det sette au noen Mizrahim i stand til å klatre opp til å bli formenn eller oppsynsmenn, og slik lette noe på dei etniske spenningane som hadde grodd fram mellom Mizrahim og europeiske jødar på 1970-tallet.

2) 1974-1985

Seint på 1960-tallet hadde dei store kjernekonglomerata vakse saman til fem nøkkelforretningsgrupper: Koor, Hapoalim, Leumi, Clal, og Israel Discount Bank Holdings (IDB). Dei første fire var kontrollert av staten, Histadrut og den sionistiske arbeidarrørsla, mens IDB var privateigd. Frå ein start med den israelske okkupasjonen av Vestbreidda og Gaza-stripa i 1967, og i aukande grad i 1973-krigen, vart den militære produksjonen det sentrale i den politiske økonomien i Israel. Dei militære utgiftene vart fordelte til nøkkelkonglomerata av staten, og førte til enorme vekstratar i nøkkelgruppene mens økonomien som eit heile leid av stagflasjon (note 5).

Midt på 1980-tallet byrja systemet bryte saman på grunn av mange ulike faktorar. Ein verdsomspennande nedgang og eit fall i etterspørselen etter våpen på grunn av politisk omgruppering sette grenser for profitten til konglomerata. Innanlands tok hyperinflasjonen kvelartak på økonomien som eit heile, og gjorde finansiell planlegging vanskeleg.

Som svar på endringane gjorde staten, leia av Arbeidarparti-delen av sionistrørsla, markante steg i ny retning med den økonomiske stabiliseringsplanen frå 1985 (ESP). Endringa besto av fire prosessar:

1. Ei endring i tilhøvet mellom staten og nøkkelkonglomerata.

ESP var den offisielle starten på nye tilhøve mellom staten og kapitalistklassen. Nøkkelkonglomerata vart skilte frå statsapparatet og lagt i hendene på den nye kapitalistklassen. Staten skulle ikkje lenger verne konglomerata, men dei blei nøkkelområda for kapitalakkumulasjon for ein verkeleg privat kapitalistklasse. Det oppnådde ein gjennom å bryte opp Histadrut-imperiet, og gi lemningane over til private, og ved privatisering av statlege og halv-statlege selskap.

2. Framveksten av ein ny kapitalistklasse.

Kapitalistklassen oppsto gjennom ei samansmelting frå tri ulike kjelder:

• Internasjonal kapital, ofte med band til sionistrørsla, som til dømes USA-forretningsmannen Ted Arison og den kanadiske milliardæren Charles Bronfman
• Innanlands privat kapital som tidlegare hadde vore statsstøtta, som Recanati og Ofer-familiane
• For det tredje delar av statsbyråkratiet som hadde leia ESP og privatiseringa.

3. Israels inntog i verdsøkonomien.

Då det starta midt på 1980-tallet, vart Israels økonomi åpna mot verdsøkonomien ved lette i lovverket som regulerte utanlandsk eigarskap og investeringar, og felles notering av israelske selskap på børsar verda rundt. Kapitalistklassen gjort greie for i punkt to ovanfor var ikkje einsarta. Tredje delen av klassen, tidlegare statsbyråkratar, vart ofte leiarar av dei nye private selskapa. Som følgje av forhandlingane som starta med palestinarane tidleg på 1990-tallet, vart store israelske selskap integrerte i verdsøkonomien ved store investeringar og knyttingar på eigarsida til utanlandsk kapital, særleg i USA og Asia. For det tredje byrja internasjonal kapital, då særleg frå USA, å investere tungt i Israel, og Israels økonomi vart integrert i den verdsomspennande kapitalistismen.

4. Omstrukturering av tilhøvet arbeidar – kapitalist.

Nedbrytinga av konglomerata og Histadrut-imperiet hadde stor verknad på tilhøvet mellom arbeidaren og den kapitalistiske eigaren. Det gamle systemet hadde eit lag av privilegerte arbeidarar ved sida ein tungt utbytta sektor, og vart brote ned ved å kutte lenka mellom Histadrut og økonomien. Det vart ein stor auke i utbyttingsgraden av arbeidarklassen som synte att i produktivitetsauken som oversteig veksten i reallønna. Mange statlege tiltak låg til grunn for det, særleg devalueringa av shekelen og lågare priskompensasjon. I tillegg bidrog den statlege tollpolitikken til å ta frå dei fattige og gi til den nye kapitalistklassen, mellom anna ved lågare subsidiar på enkelte varar.

Desse endringane pregar den «nye» israelske politiske økonomien, og syner att på politisk og kulturelt plan. Noen teikn på endringane: (1) veksten i borgarretts- og utanomparlamentariske rørsler i takt med at staten har trekt seg attende frå det offentlege rommet, (2) aukande «McDonaldisering» av den israelske kulturen i takt med at USA-kapital har auka investeringane i landet, og (3) politiske utviklingsprosessar som Oslo-avtalen var eit nøkkelsteg som gjorde at israelsk kapital kunne gå over til eit globalt og regionalt stadium.

Det må strekast under at Arbeidarpartiet var den leiande krafta i denna omforminga til nyliberal kapitalisme. Den sosiale basisen hadde vore rike jødar frå Europa og Amerika, mens rivalen Likud byrja vinne tillit frå dei fattigare laga av jødar frå Afrika og Midt-Austen (Mizrahim) på 1970-tallet. Likud vann sitt første val i 1977, i hovudsak på grunn av støtte frå fattige og underprivilegerte Mizrahim, og det synet at Arbeidarpartiet representerte den europeiske jødiske eliten. I dag er det svært lite skilje i den økonomiske politikken til Arbeidarpartiet og Likud. Begge har heilhjerta omfamna ein USA-lik nyliberalisme. På politisk plan er det au merkverdig samsvar mellom hovudstrømningane i Arbeidarpartiet og Likud i synet på den israelsk-palestinske konflikten. I dag overser leiaren i Arbeidarpartiet, Benyamin Ben Eliezer, den brutale undertrykkjinga av palestinarane i dei okkuperte områda der han sit som forsvarsminister. Det er samansmeltinga av Arbeidarpartiet og Likud som forklarer kollapsen til Arbeidarpartiet som politisk kraft i Israel (note 6).

Oslo-avtalen og israelsk kapitalisme

Ved starten av Oslo-prosessen var den framveksande kapitalistklassen ein uttalt støttespelar for forhandlingane. Eit typisk eksempel på støtta var Benny Gaon. Gaon vart administrerande direktør i flaggskipet til Histadrut, Koor, i 1987, og leia omdanninga av Koor til eit privateigd selskap. For Gaon og den nye kapitalistklassen var Oslo-avtalen svært viktig for å åpne Israel for verdsøkonomien. Etter deira syn ville det vere uråd å trekkje utanlandske investeringar i stor grad til Israel så lenge konflikten sto ved lag. Det ville au vere vanskeleg for israelske selskap å investere i USA, Europa og dei såkalla framveksande marknadene utan ei politisk løysning på den israelsk-palestinske konflikten. Koor la fram sitt Fredsprosjekt kort etter underteikninga av Prinsipperklæringa i 1993 der israelsk, palestinsk, arabisk og europeisk næringsliv samla seg om investeringar i regionen. Selskapet var ein hovudsamarbeidspartnar for PA (Palestinian Authority – dei palestinske sjølvstyresmaktene) på infrastrukturprosjekt, og i vareeksport til Vestbreidda og Gaza-stripa.

Årsaka til støtta var i hovudsak behovet for å få slutt på den arabiske boikotten av israelsk økonomi, og sikre stabile rammevilkår for næringslivet i Israel. Israel sikta mot at lågteknologiske produkt, som tekstil, skulle produserast i fabrikkar i Egypt og Jordan til langt lågare lønner enn i Israel. I stor grad har det vore ein suksess. Israelske selskap produserer nå varene sine i industrisonar i Jordan, Egypt, og i dei okkuperte områda.

Frå 1993 har Israel medvite arbeidd for å bytte ut dei palestinske dagarbeidarane som har arbeidd inne i Israel frå 1967, med fremmendarbeidarar frå Asia og Aust-Europa. Mens utanlandsk arbeidskraft var litt dyrare ettersom dei måtte få tak over hovudet og bli transportert til landet, gav dei høgt utbytte og blei ofte brakt til landet «illegalt» (men den israelske regjeringa var fullt informert). Dei vart leverte av innleigefirma oppretta i Thailand, Fillippinenene, og Romania med arbeidsgivarar som tok passa frå dei ved framkomsten, tilsette dei på svært dårlege vilkår og ofte heldt tilbake lønna. Dei utgjorde ein ideell reservearbeidskraftstyrke, ettersom dei lett kunne bli deporterte til heimlandet fordi dei var «ulovleg» i Israel.

Derfor førte dei hundretusentals fremmendarbeidarane som kom etter Oslo-avtalen til at israelsk økonomi ikkje lenger var avhengig av palestinsk arbeidskraft. Palestinsk arbeidskraft vart i staden for ei «kran» som kunne skruast opp og igjen avhengig av den økonomiske og politiske stoda. Mellom 1992 og 1996 sank palestinsk sysselsetting i Israel frå 116.000 arbeidarar (33 % av den palestinske arbeidsstyrken) til 28.100 (6 % av den palestinske arbeidsstyrken). Lønn frå arbeid i Israel fall frå 25 % av palestinsk BNP i 1992 til 6 % i 1996 (note 7). Mellom 1997 og 1999 fekk ein oppgang i israelsk økonomi tallet på palestinske arbeidarar omlag opp til nivået før 1993. Men som ein følgje av starten på den nåverande intifadaen fall tallet drastisk på grunn av grensestengingar og nekting av tilgangsløyve. Sidan september 2000 har rundt 75-80.000 palestinarar mista jobbane inne i Israel eller i busetjingane. Talla tyder på at palestinsk arbeidskraft har blitt annanrangs reservearbeidskraft ved sida dei utanlandske arbeidarane.

Tilhøvet mellom dei palestinske styresmaktene og Israel

Hovudpunktet i den israelske strategien ovafor Vestbreidda og Gaza-stripa er kontroll over palestinarane utan direkte militærstyre over palestinske byar og landsbyar. Oslo-avtalen hadde som mål at den palestinske kampen, eigedommen og grensene skulle under israelsk kontroll, mens den palestinske befolkninga skulle styrast av PA, der maktgrunnlaget heilt kvilte på velsigning frå regjeringane i Israel og USA. Viktigaste oppgava til PA var å garantere «tryggleiken» til Israel, dvs. å opptre som politistyrke for okkupasjonsmakta. På klassisk kolonialistisk vis fekk dei innfødde «sjølvstyre», nøye innpassa under vedvarande israelsk kontroll og dominans.

Palestinsk økonomi er fullstendig integrert i og avhengig av israelsk økonomi. Om lag 75 % av all import til Vestbreidda og Gaza-stripa kjem frå Israel, mens 95 % av all eksport frå Vestbreidda/Gaza-stripa har Israel som mål. Israels fullstendige kontroll over alle ytre grenser betyr at det er uråd for palestinsk økonomi å utvikle meiningsfulle tilhøve til eit tredje land. Vestbreidda og Gaza-stripa er i stor grad avhengig av vareimportert, totalt utgjør han 80 % av bruttonasjonalinntekten. Med svak eigenproduksjon og stor import kjem ikkje den økonomiske makta til den palestinske kapitalistklassen frå eigen industri eller produksjon, men er av kompradortypen. Profitten kjem frå eksklusive importrettar på israelske varer, og kontroll over store monopol gitt til dei som var lojale til Arafat. Det privilegerte tilhøvet til israelsk kapital er kjenneteiknet på det palestinske borgarskapet. Sidan 1993 har detta borgarskapet fusjonert med delar av PA-byråkratiet og utgjør ein hovudpillar i styret til Arafat.

Heilt frå starten av Oslo-prosessen har den vidare eksistensen til PA vore fullstendig avhengig av Israel, USA og Europa. Mellom 1995 og 2000 kom 60 % av alle inntektene til PA frå indirekte skattar på utanlandske varer importert til dei okkuperte områda, samla inn av den israelske regjeringa. Desse pengane blir samla inn av den israelske regjeringa og så overført til PA kvar månad, etter reglar utforma i den økonomiske Paris-avtalen mellom PA og Israel frå 1995 (note 8). Det betyr at om Israel vel å halde tilbake desse pengane, slik dei har gjort sidan desember 2000, så er PA i alvorleg pengekrise.

Den andre hovudkjelda til inntekter for PA er utanlandske midlar frå USA, Europa, og arabiske regjeringar. I 2001 dekka desse midla rundt 75 % av lønnsutgiftene til PA. Utan desse pengane ville 122.000 offentleg tilsette i PA-området vore utan lønn. I tillegg fekk dei utanlandsk støtte til matvareprogram, jobbskapingsplanar og oppbygging av øydelagt infrastruktur. Heile Vestbreidda og Gaza-stripa har eit handelsunderskott på 45-50 % av bruttonasjonalinntekten, og det blir i prinsipp finansiert av utanlandsk hjelp.

Tilhøvet mellom palestinske område og israelsk økonomi, og det at den palestinske kapitalistklassen er kompradorar, har gitt den palestinske arbeidarklassen eit særpreg. Arbeidsstyrken er delt i tri store område:

• Arbeidarar i Israel og busettingane som er alvorleg ramma av den nåverande politiske stoda
• Eit stort antall PA-tilsette i offentleg sektor
• Ein privat sektor dominert av små selskap.

Det er så godt som ingen industriarbeidarklasse å snakke om på Vestbreidda og Gaza-stripa.

Mens palestinske arbeidarar i Israel har blitt mindre viktig for israelsk økonomi, utgjør dei framleis ein stor del av den totale palestinske arbeidsstyrken. I månadene før intifadaen starta i 2000, arbeidde drygt 20 % av den palestinske arbeidsstyrken på Vestbreidda og Gaza-stripa (med unnatak av Jerusalem) i Israel eller i busettingane.

Under det første opprøret i dei okkuperte områda i 1988 arbeidde over 50 % av den palestinske arbeidsstyrken i Israel. Delen av den palestinske arbeidsstyrken som jobbar for israelske arbeidsgivarar har slik falle med 60 % på 12 år. Kor har desse arbeidarane blitt av?

Den sterke veksten i sysselsetting etter Oslo-prosessen kom i offentleg sektor innafor PA, som utgjør rundt 25 % av sysselsettinga i palestinske område. Delen av arbeidsstyrken sysselsett i offentleg sektor er nesten dobla sidan midten av 1996. Meir enn halvparten av utgiftene til PA går til lønningar i offentleg sektor.

Den tredje hovudsektoren er privat næringsliv, særleg tjenesteytande næringar. Det som skil denna sektoren ut, er at han totalt er dominert av små familieeigde selskap. Dei palestinske områda manglar markant storindustri på grunn av tretti år med israelsk utviklingshindrande politikk. Over 90 % av private palestinske selskap sysselset mindre enn 10 tilsette.

Politiske implikasjonar

På det økonomiske området pressa Oslo-avtalen fram utviklinga av ein parasittisk palestinsk kapitalistklasse, heilt avhengig av tilhøvet sitt til israelsk kapital for å skaffe seg profitt. I mellomtida gjorde Israel slutt på avhengigheita si av billeg palestinsk arbeidskraft, ved ein massiv flom av høgutbyttelege fremmendarbeidarar. I staden vart dei palestinske arbeidarane ein reservearbeidshær som kunne slåast av og på. Tiår med utviklingshindrande politikk og fullstendig israelsk kontroll av det palestinske baklandet betyr at den innanlandske palestinske arbeidarklassen enten er avhengig av offentleg sektor betalt av utanlandske hjelpetiltak, eller konsentrert i små, privateigde familieselskap.

Samansetjinga av den palestinske arbeidarklassen er svært merkbar på det politiske området. Jamvel om den palestinske arbeidarklassen er stor, finst det ingen organisert sektor sterk nok til å utforme ein klassestrategi for den palestinske nasjonale rørsla. Det skil seg, kanskje, frå dømet til antiapartheid-rørsla i Sør-Afrika, der den organiserte arbeidarklassen, særleg gruvearbeidarane, var i stand til å spele ei sentral rolle i kampen.

Det reelle innhaldet i denna klassestrukturen er klart synleg i det verkelege livet i dag. Sidan april i år har rundt 700.000 menneske levd med portforbud mest heile tida. Portforbud, særleg husarrest, betyr at ingen som bur i ein større palestinsk by, kan bevege seg utanfor heimen utan risiko for å bli skote og drepne av den israelske hæren. Dei dagane portforbudet blir lempa noen få timar gir innbyggjarane i desse byane nok tid til å kjøpe mat eller treffe venner, ikkje til å utføre meiningsfullt produktivt arbeid. I ein slik samanheng blir det uråd å planleggje dei grunnleggjande behova i livet. Frå ein dag til den neste er det uråd å vite om du vil vere i stand til å gå på jobb, skole, eller universitet, eller om du blir stengt inne heime. Resultatet er eit heilt folk som går og ventar.

Realitetane bak portforbudet syner på ein framifrå måte endringane i både palestinsk og israelsk klassestruktur etter Oslo-avtalen. I eit vanleg kapitalistisk samfunn ville eit slikt portforbud vere umauleg fordi arbeidsliv og industri stoppar opp månadsvis om gongen. Under den første intifadaen som starta i 1988, innførte Israel allment portforbud i noen landsbyar, men aldri så lenge og så omfattande som nå. Desse tiltaka, saman med fråver på grunn av generalstreik under den første intifadaen, fekk leiinga i det israelske arbeidsdepartementet til å kalle stoda «traumatisk» for den israelske økonomien. I dag stør alle politiske leiarar i Israel permanent portforbud og stengingar, og dei slåst for økonomisk delte område.

Strukturen i den palestinske arbeidarklassen påverkar den nåverande intifadaen i sterk grad. Ideen om streik eller andre arbeidaraksjonar er ikkje-eksisterande, ettersom dei har så godt som ingen verknad på israelsk økonomi og bare er til skade for dei palestinske arbeidarane og familiane deira. Boikott av israelske varer er eit anna framlegg til politisk handling som har vore reist med jamne mellomrom under intifadaen. Trass i noen symbolske forsøk gjør dei økonomiske banda mellom Israel og palestinsk økonomi det så godt som umauleg, ettersom mesteparten av varene blir importert frå Israel. Det finst ikkje lokale kjelder til meieriprodukt, kjøtt, sement, eller mesteparten av frukt og grønnsaker eller elektriske produkt. Elektrisitet, telefonlinjer, vatn og jamvel det palestinske internettet er til sjuande og sist kontrollert av den israelske regjeringa.

Er Oslo-avtalen død?

Eit vanleg omkved i dominerande media så vel som frå delar av PA og den israelske regjeringa, er at den nåverande intifadaen betyr slutten på Oslo-prosessen. Noen palestinske kommentatorar skuldar Israel for å ville øydeleggje PA og vende tilbake til den såkalla israelske sivile administrasjonen som styrte Vestbreidda og Gaza-stripa til 1993.

Problemet med desse påstandane er at dei stemmer dårleg med det som verkeleg går føre seg når ein undersøkjer grundig. Det er viktig her å skilje mellom det påståtte innhaldet i Oslo-avtalen, og det prosessen skulle oppnå.

Om Oslo-prosessen blir forstått som ein strategi for å kantonisere (dele opp eit land i sektorar eller distrikt) Palestina, uavhengig av handtrykka på plenen framfor Det Kvite Huset, så er det klart at Oslo-avtalen er langt frå død. Dei siste månadene har den israelske regjeringa gjennomført ein plan med mål å slå under seg land på Vestbreidda og tvinge palestinarane inn i desse kantonane. Planen liknar reservata som vart sett opp av regjeringa i Sør-Afrika for dei svarte i apartheid-tida. Ein ni meter høg mur som strekk seg hundrevis av kilometer, blir nå sluttført rundt byar på den nordlege delane av Vestbreidda, som Nablus, Jenin, Qalqilya og Tulkarem. Ein liknande mur blir bygd rundt Jerusalem. Knytt til byggverket er det sett i verk eit nytt pass-system som krev at alle palestinarar som ønskar å reise mellom palestinske byar, må skaffe seg spesielle løyve som blir gitt veke for veke av den israelske miltærkommandanten på Vestbreidda. Alle varer som skal inn i palestinske område må gjennom eitt av tri transittpunkt kontrollerte av israelske militære. I røynda er Vestbreidda oppdelt i tri kantonar – den nordlege, midtre og sørlege Vestbreidda – med all transport av varer og folk mellom desse kontrollert av det israelske militæret.

Desse tri kantonane på Vestbreidda er skilte av store israelske busettingsblokkar og sprikande motorvegar som palestinarane er nekta tilgang til. Spesielle bilskilt skil mellom palestinske og israelske bilar, og utgjør ein grunnpilar i det framveksande apartheidsystemet på Vestbreidda.

Den palestinske folkesetnaden i Gaza-stripa er effektivt stengt ute frå alt samband med Vestbreidda i over eit tiår, og utgjør den fjerde kantonen i den israelske planen. Gaza-stripa har vore omgitt av eit gjerde i mange år, og er nå eit av dei mest tettbefolka områda på jorda med 1 million menneske bokstavleg talt stengt inne på noen få kvadratkilometer. Jamvel palestinske fiskarar som skal på sjøen for å tjene til livets brød må søkje løyve frå det israelske militæret.

Bak denna prosessen ligg dei økonomiske endringane som er skissert ovanfor: Ein freistnad frå israelsk kapitalisme på å tvinge fram ei løysning på konflikten som vil tjene Israels deltaking i den globale marknaden, tillate israelsk økonomi å liberalisere og redusere miltærutgiftene og åpne både arbeids- og forbrukarmarknaden i Midt-Austen.

Hovudhindringa i prosessen er dei palestinske massane, ikkje PA. Målet i den nåverande israelske strategien er ikkje øydeleggjinga av PA men nettopp det motsette, styrke han for at han betre kan undertrykkje befolkninga. Noen medlemmer av PA vil gå med på det, men det er ikkje individ som er viktige, men heller strukturen som eit heile og rolla han speler.

Det er vanskeleg i dag å snakke om ein «intifada» i meininga ei stor folkeleg rørsle. Av grunnar skissert ovanfor er det lite massedeltaking i det nåverande opprøret. Men det er ein sterk vilje til motstand uttrykt med det arabiske «samideen», eller den trufaste. Det er grunnen til straffetiltaka frå den israelske regjeringa får form av kollektive straffetiltak mot folket, tiltak retta mot å demoralisere og svelte ut folket til gi opp.

Notar

1) Prinsipperklæringa, til vanleg kalla Oslo-avtalen, vart underteikna av den israelske regjeringa og den palestinske frigjøringsorganisasjonen 13. september 1993. Avtalen var produkt av hemmelege forhandlingar mellom den israelske regjeringa og palestinske forhandlarar. Trass i den utbreidde oppfatninga at Oslo-avtalen hadde som mål å oppnå fred og ein palestinsk stat på Vestbreidda og Gaza-stripa, var det ein høgst defekt avtale som gav inntrykk av palestinsk suverenitet men heldt ved like israelsk dominans på alle område slik eg skal vise seinare i artikkelen. [Attende]

2) Histadrut (Landsorganisasjonen for arbeidarar i Eretz Israel) var den administrative ryggrada i busettingane før Israel vart skipa, med kontroll over koloniseringsarbeidet, økonomi, produksjon og marknad, arbeidsmarknad og forsvar. Histadrut var ikkje fagforeining i vanleg forstand, men prioriteringane vart fastsette av nasjonale mål, og ikkje arbeidarinteresser. I 1960 karakteriserte generalsekretæren i Histadrut, Pinhas Lavon, organisasjonen slik: «Landsorganisasjonen for arbeidarar vart grunnlagt for førti år sidan av fleire tusen ungdommar som ville arbeide i eit underutvikla land der arbeidskrafta var billeg, eit land som snudde ryggen til innbyggjarane sine og avviste nykommarar. Under slike tilhøve var grunnlegginga av Histadrut ein sentral del av gjenfødinga av det hebraiske folket i fedrelandet deira. Vårt Histadrut er ein verkeleg landsorganisasjon. Det er ikkje ein fagforeining for arbeidarar.» Sitert i Haim Hanegbi, Moshe Machover og Akiva Orr: «The Class Nature of Israel», i New Left Review 65 (januar / februar 1971). [Attende]

3) For å sjå eksempel på denna analysen, les: Gershon Shafir: Land, Labor and the Origins of the Israeli-Palestinian Conflict, 1882-1914 (Cambridge: Cambridge University Press, 1989). Zeev Sternhell: The Founding Myths of Israel: Nationalism, Socialism and the Making of the Jewish State (Princeton University Press, 1998). Ilan Pappe (red): The Israel / Palestine Question: Rewriting Histories (London: Routledge, 1999). [Attende]

4) Lewin-Epstein, Noah og Moshe Semyonov, «Occupational Change in Israel: Bringing the Labor Market Back», Israel Social Science Research 2, nr 2 (1984): 3-18. [Attende]

5) Ei meir detaljert drøfting av spørsmålet finn du i skrifter av Jonathan Nitzan og Shimson Bichler, særleg «From War Profits to Peace Dividends: The New Political Economy of Israel», Capital and Class, vol. 60 (hausten 1996). [Attende]

6) Det er teikn til at storselskapa i Israel vil prøve å byggje opp att Arbeidarpartiet som ei politisk kraft med betydeleg støtte frå næringslivet, ved å bytte til Arbeidarpartiordføraren Amram Mitzna i Haifa som leiarkandidat i Arbeidarpartiet mot Ben Eliezer nå nyleg. [Attende]

7) World Bank: Trade Options for the Palestinian Economy (Working Paper No. 21) (English), mars 2001. [Attende]

8) Parisprotokollen var ein økonomisk avtale underteikna i 1995 som ein del av Oslo-prosessen. Han gav presise overslag over kva for varer palestinarane fekk lov å importere og eksportere, likeins skattereglar og andre økonomiske spørsmål. [Attende]

av Per-Gunnar Skotåm

USA jager på for å virkelig etablere sin verdensdominans. Drivkraften i dette er som nevnt, jakten på strategiske råvarer hovedsakelig olje og gass.

1. oktober i år hadde Dagens Næringsliv og Finansavisen hovedoppslag rundt det samme temaet: «Det voldsomme fallet på børsene i hele verden.» Børsverdiene var tilbake til nivået høsten 1996. Nyhetene nærmere to måneder seinere preges av at Irak betingelsesløst har tillatt våpeninspektører til å gjennomsøke landet etter at USA i hele høst har lett etter påskuddet for å gå til krig mot landet.

Det skjer mye i Norge og verden nå. Mye av dette dreier seg om krig og fred:

• I Norge nekter kommunepolitikere fra mange partier å ta gjenvalg i frustrasjon over den statlige nedskjæringspolitikken som kun gir rammer for hvor nedskjæringene skal gjennomføres, og ikke gir rom for å bedre befolkningas velferdstilbud. Samtidig øker Norge sitt økonomiske og militære bidrag til USAs krigføring i Afghanistan. USA posisjonerer seg sterkere militært for en mulig invasjon i Irak.
• Utarminga av kommuneøkonomien øker presset for å kutte i tilbud, utskille og privatisere deler av den kommunale virksomheten. For å saldere budsjettene presses kommunene til å selge ut eierinteressene i lokale e-verk og kraftselskap.

Dette mangfold av tilsynelatende uavhengige hendelser drives fram av en hovedfaktor: kapitalens jag for å finne investeringsområder som kan opprettholde profittraten. Som vi skal se etter hvert, henger økonomi og krig sammen. Krig er økonomi med militære midler.

Når pyramidespillet rakner

De daglige finanstransaksjonene ligger nå nærmere 50-100 ganger over det verdenshandelen knyttet til varer og tjenester skulle tilsi. Det finnes enorme mengder ledig kapital som ikke finner plassering som opprettholder profittraten, som kreves for ikke å tape for andre kapitaler.

Desimalforskjeller i valutaverdi eller aksjeverdi kan utnyttes av den som kan flytte enorme beløp daglig, og kan gi 30 % avkastning årlig. Dette er en profittrate som det ikke er mulig å få gjennom ordinær vare- og tjenesteproduksjon. Hver dag skifter 18.000 milliarder dollar hender bare i valutaspekulasjon. Bakgrunnen for den enorme veksten i aksjeverdiene siden 1996 skyldtes tilgangen av ny kapital. Finanskapitalen lyktes i å lokke folk over hele kloden som hadde noen kroner oppspart, til å flytte disse fra ordinære bankinnskudd til aksjer. Tilgangen av kapital ga alle aksjer en stigning som ethvert pyramidespill. Stigningen var så sterk at folk særlig i USA tok opp store banklån til ordinær lav rente for å investere i aksjer. Samtidig ga verdistigningen folk følelsen av rikdom. Dette initierte stor forbruksvekst. Denne opprettholdt og økte industriproduksjonen med høyt tempo i produksjon og sysselsetting som igjen virket tilbake på investeringslysten – lånefinansiert eller ikke. Da boblen til slutt sprakk, hadde finanskapitalen med sin førstehandsinformasjon allerede trukket ut sine midler med enorm fortjeneste for å søke nye investeringsområder.

Som stabiliseringstiltak og for å opprettholde den psykologiske forventninga om framtidig gevinst, har den amerikanske sentralbanken gjentatte ganger senket renta. Den er nå nede på under 1 %, noe som resulterte i en økning i amerikansk utlånsvekst og forbruk til og med i oktober i år. I Europa tvang overgangen til euro folk til å bruke store mengder med svarte penger i løpet av kort tid ved innledninga av 2002. Overgangstida for bruk var så kort at for mange var den eneste muligheten for å få realisert midlene, å kjøpe dyre forbruksgjenstander som kunne handles i kontanter.

Denne handelen har for en periode stimulert forbruk og produksjon av dyr forbrukerelektronikk, møbler, hvitevarer og biler. Nå vil dette slå tilbake til lavere etterspørsel enn vanlig med påfølgende stagnasjon i produksjonen av de samme varene.

Det samstemte koret fra den norske politiske og økonomiske eliten helt ned til lokalplanet i kommunene har vært at det er forsvarlig for private og det offentlige å investere i aksjer og aksjefond. Dette har medført at folk privat, pensjonsfond, deler av fagbevegelsens kampfond, frie kommunale midler etter salg av kraftverk og lignende ble plassert i aksjefond. I realiteten en enorm overføring fra det private og offentlige til finanskapitalen.

Kurven for stigningen og fallet i aksjeverdien siden 1996 er omtrent identisk med tilsvarende kurve forut for og etter krakket i 1929. Sånn sett finnes det indikasjoner på at verden allerede er inne i en økonomisk depresjon. Samtidig er det sterke indikasjoner på at den nedgangen i aksjeverdi som særlig vesten har opplevd de siste to åra, bare er begynnelsen på et betraktelig større ras. En mye større del av økonomien er nå knyttet til børsverdier enn for 70 år siden. De psykologiske mekanismene henger fortsatt etter realitetene i økonomien siden økning i privatforbruket opprettholdes med låneopptak og tru på framtida. Konsekvensene ved et økonomisk sammenbrudd vil også bli betraktelig sterkere siden færre enn for 70 år sida kan få tilskudd til privatøkonomien ved inntekt fra primærnæringer.

Militære tiltak, egen vekst og ekspansjon

Den voksende antiglobaliseringsbevegelsen lover godt for framtida når det gjelder å bygge opp motkrefter til markedsliberalismen til Verdensbanken og WTO. Strukturtilpasningsprogrammene fra disse institusjonene legger grunnlaget for økt innflytelse og utplyndring fra de transnasjonale/multinasjonale selskapene.

En teoretisk svakhet fra deler av antiglobaliseringsbevegelsen er at de sprer en oppfatning om at disse selskapene opererer på tvers av alle landegrenser og ikke er knyttet til noen stat. Tvert om er det en forutsetning i disse tider for å forstå og handle korrekt å se at de hendelser som nå preger verden, er knyttet til rivalisering mellom flere kapitalistiske sentra som bak ideologien om allmenn økonomisk liberalisering i verdenssammenheng, fremmer interessene til sine selskaper, sin kapital og sine kapitalister.

EUs begrunnelse for sin eksistens – sitt prosjekt er kort sagt følgende:

For ikke å gå under i konkurranse med de to andre kapitalistiske sentra USA og Japan, var det en forutsetning å etablere et indre marked av en størrelse som gir egne kapitalgrupperinger et beskyttet marked. Dette kan gi grunnlag for å utvikle en økonomisk styrke som kan ta opp konkurransen med andre i verdenssammenheng. Utviklinga av unionen med felles myntenhet, felles lovgivning, utenrikspolitikk, militærvesen osv. er naturlige følger av dette.

Sammenbruddet av Sovjetunionen og Østblokken gav all internasjonal kapital ekspansjonsmuligheter. Samtidig var det en sterk underliggende tendens av rivalisering mellom EU og USA i denne ekspansjonen.

EU ekspanderer nå østover gjennom innlemmelse av stadig flere stater i EU med etablering av beskyttet markedstilgang for EU-kapital. USA øker sin innflytelse og kontroll gjennom utvidelsen av Nato. USAs dominerende stilling i Nato gjør alle andre i alliansen underordna og sjøl om de fleste EU-land er med fungerer alliansen i hovedsak som kontrollorgan militært overfor EU.

Natos «out of area»-vedtak må derfor i hovedsak tolkes som tjenlig for USA i å etablere militær, politisk og økonomisk ryggdekning i områder de ikke er geografisk i nærheten av, men med «støtte» og «legitimitet» fra EU som del av alliansen. Dette er et favntak som EU ikke er i nærheten av å kunne utfordre politisk, siden USA er så enormt overlegent militært.Sannhetens øyeblikk for EU når det gjelder dette, var Kosovo-krigen i 1999 hvor USAs fullstendige monopol på luftetterretning og overvåking overhodet ikke ga rom for EUs militære redskap – VEU. Den observante leser har kanskje registrert at VEU knapt har vært nevnt av EU siden da, og er for tida helt død.

Det nylig avslutta Nato-toppmøtet i Praha demonstrerte dette fullstendig. Nato-land utenom USA opptrer som hyener i forhold til løva. Redd for å bli utelatt i den varsla krigen mot Irak av frykt for å gå glipp av byttet. Servil underdanighet for å være med på rovet, men samtidig klar over at løva kan knekke ryggen på dem med ett bitt i neste øyeblikk.

USA forbruker aleine mer enn 25 % av verdens årlige oljeforbruk. USAs produksjon, kapitalakkumulasjon og livsstil er som ingen annen økonomi drevet og opprettholdt av tilgang på rimelig energi i form av olje. USA er i dag avhengig av import av mer enn halvparten av sitt oljeforbruk. Egne oljekilder har for 20 år siden nådd toppunktet og er nå på hell. Om 10-20 år vil USA være avhengig av å importere 3/4 av sitt oljebehov.

Olje er en strategisk forutsetning for opprettholdelse av USAs kapitalakkumulasjon og dominans i verden. Når størsteparten av olja i framtida skal hentes utenfor det amerikanske kontinent, vil det gjøre USA ekstremt sårbar økonomisk og militært.

Når USA den 10. mars 1999 vedtok The Silk Road Strategy Act som lov i den amerikanske kongressen, var det i erkjennelse av behovet for i framtida å sikre seg tilgang til de rike og til dels uutnyttede oljetilgangene i og rundt Kaspihavet. Loven slår fast at det er av avgjørende betydning for USAs framtid, å sikre seg økonomisk og politisk hegemoni i de tidligere sovjetrepublikkene: Armenia, Aserbajdsjan, Georgia, Kirgisistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan. Hovedformålet er å sikre USA framtidige leveranser av olje og gass for å bli mindre avhengig av det ustabile Midtøsten-området.

Denne loven slo punkt for punkt fast hva som skulle være hovedlinjene i USAs satsing i dette området. USA har som et resultat av sine tiltak etter 11. september 2001 etablert seg militært i alle de 8 nevnte republikkene og har på punkt etter punkt oppfylt målsettinger som var nedfelt i loven vedtatt to og et halvt år før 11. september. Denne militære etableringen gir ikke bare militærstrategiske støttepunkter i hvert land som en del av den eurasiske korridor fra Svartehavet til Kina. Den blir samlet sett også militærstrategiske støttepunkt mot Russland fra sør og mot Midtøsten fra nord.

USAs sanksjoner mot Iran satt USAs oljeselskap på sidelinja i forhold til å oppnå avtaler med Iran angående utnyttelse av oljeforekomstene i deres område av Kaspihavet. Enda verre: Oljeselskap i EU var i ferd med å inngå slike avtaler med muligheter for å utvide samarbeidet med andre land rundt Kaspihavet. USAs siste forsøk på å få kontroll over oljeressursene var en avtale med Taliban-regimet for å bygge en oljeledning gjennom Afghanistan til dette området. Den havarerte ca. et halvår før 11. september.

Terrorangrepet gav USA en mulighet til å snu hele situasjonen til sin fordel med begrunnelsen: jakten på terroristene. I løpet av drøyt ett år har USA etablert seg militært i hele området. De har innsatt en marionettregjering i Afghanistan, og fått en avtale med denne om å legge en oljeledning gjennom landet. For en periode greidde USA å dempe vestlig opposisjon mot sin egen utenrikspolitikk, og fått vesten til å bidra militært og økonomisk til en ekspansjon som i hovedsak tjener USAs interesser.

Militær og politisk geostrategi

Et krigstiltak er: Å påtvinge en motstander sin vilje gjennom voldelige maktmidler. Et militært tiltak derimot er ikke nødvendigvis voldelig i øyeblikket. Tvert om vil den ypperste militære strategi være å få motstanderen til å gi seg/underkaste seg uten at det er nødvendig å gå til krig. Årsaken vil være at det er opplagt hva resultatet vil bli ved en eventuell krig, sånn at en like gjerne kan gi seg i utgangspunktet.

I dagens verdenssituasjon må man derfor studere den militære situasjon for å forstå politikken, samt studere det økonomiske fundament for politikken for å forstå det militærstrategiske elementet.

I globalt perspektiv har USA posisjonert seg med militære baser på en rekke geostrategiske punkter som er nødvendig for en rekke potensielle konflikter. Basene i Sør-Korea hvor USA har 35.000 soldater, er sammen med deres sjømilitære base i Japan kontrollerende for området og er på den ene sida av Kina. Basene som er opprettet i Afghanistan og i de tidligere sovjetrepublikkene nord for Afghanistan, er på den andre sida av Kina og India. Sør for Maldivene har USA sin enorme flybase på Diego Garcia som i disse dager rustes opp og klargjøres, som utgangspunkt for bombing av Irak. Også i denne krigen mot Irak vil den være utgangspunkt for B52-bombeflya og B2 Stealth, og er det strategiske festepunkt for USA i det indiske hav.

Kina vil i løpet av 10 år være avhengig av å importere 75 % av sitt behov for naturgass og 85 % av sitt oljebehov, og inngikk allerede i 2000 et nært samarbeid med Kazakstan med henblikk på utnyttelse av de store olje og gassreservene der. Disse interessene kolliderer direkte med USAs behov i samme område.

Afghanistan er militærstrategisk sett et pivoteringspunkt (svingpunkt, sentrum i en sirkel) for dominans over hele Sentralasia. Et passivisert Afghanistan gir sammen med et alliert Pakistan den desidert korteste transportveien til havet for råvarer fra Sentralasia. Det var denne muligheten USA så, da de sammen med Pakistan bygde opp og hjalp Taliban til makta i Afghanistan. Nå har de skiftet strategi.

Den tilsynelatende raske seieren over Taliban-regimet er ideologisk sett en stor seier for USA. De afghanske mujahedin lot seg ikke beseire av Sovjetunionen gjennom 10 års krig. USA knakk Taliban-regimet forholdsvis raskt.

Seieren reetablerte USAs hegemoni politisk og militært i verden for en periode, og har gitt Bush-regimet blod på tann. Administrasjonen til Bush er på mange måter olje- og militærkapitalens regjering, med direkte sammenfall mellom ledende kapitalister og regjeringsmedlemmer.

USA har bestemt seg for krig mot Irak. Hovedproblemet er å finne en grunn som gir ryggdekning for å rykke inn og endre regjeringa. Den raske seieren over Taliban var et uttrykk for den forholdsvis svake forankringa Taliban-regimet hadde. USA kalkulerer med noe av det samme i Irak. De gambler på at det tyranniske styret til Saddam Hussein, har antagonisert så store deler av befolkninga at det ikke vil bli sterk militær motstand over tid ved en invasjon.

Samtidig er erfaringa fra 1991 hos det irakiske militæret at USA har en voldsom militær slagkraft, slik at moralen for å stå imot et amerikansk angrep er forholdsvis svak.

Irak

Kuwait har avsatt store områder hvor USA nå har startet styrkeoppbygging. CIA er inne i Nord-Irak for å integrere den kurdiske opposisjonen mot Saddam Hussein inn i sine krigsplaner. Utfra at det er varmt i den irakiske ørkenen om sommeren, vil med all sannsynlighet et amerikansk angrep måtte komme og være avgjort før utgangen av mars. USA vil derfor gjøre hva de kan for at prosjektet med våpeninspektørene skal havarere, for å få det påskuddet de ønsker. Analogien til OSSE sine observatører i Kosovo i 1999 er tydelig.

En militær amerikansk seier i Irak, med etablering av kontroll og tilgang til utvikling av ca 10 % av Midtøstens oljekilder, vil gi oljekapitalen i USA et enormt fortrinn. Iraks oljekilder er de som raskest og med minst utlegg kan utvikles til å gi en radikal økning av produksjonen. Oljetilgangene rundt Kaspihavet vil trenge lenger tid på å utvikles, og vil sannsynligvis også bli dyrere å produsere på. Det finnes regnestykker som viser, at det er god økonomi i en forholdsvis kostbar, men effektiv krig mot Irak hvor resultatet er en langsiktig gevinst i en billigere oljetilgang. Samtidig vil en militær seier for USA i Irak og med etablering av et nytt marionettregime ha etablert USA militært midt i smørøyet på hver sin side av Iran med Afghanistan på den andre sida.

Etableringa av OPEC og den systematiske hevinga av oljeprisen som ble gjennomført fra 1973, sendte sjokkbølger gjennom den kapitalistiske økonomien. I en situasjon hvor USA blir stadig sterkere avhengig av import, vil de ha behov for å skape en motvekt mot sterke prishevinger. Saudiarabia som er verdens største oljeeksportør, er en ustabil alliert for USA. Ved å ta kontroll over Irak legges grunnlag for også å etablere sitt militære nærvær på ei side av Saudiarabia. Noe som sjølsagt blir registrert i Riyadh.

På den andre sida av Rødehavet, i Djibouti, er USA etablert og driver øvelser i ørkenkrigføring. Eritrea og USA har nylig drøfta etablering i havnebyen Assab med en sjømilitær base. Samtidig er for øyeblikket USA etablert med militære styrker i Saudiarabia noe som nødvendigvis ikke vil vedvare hvis de anti-amerikanske strømningene fortsetter å styrke seg der.

USA har aldri vært sterkere etablert geostrategisk sett på det euro-asiatiske kontinentet. Hver av basene er å regne som støttepunkter som ut fra en gitt situasjon, kan bygges opp til en brohode-funksjon for militært angrep.

USA har i Kosovo som et resultat av krigen i 1999 bygd opp sin største base utafor amerikansk territorium, Camp Steel. På samme vis som Afghanistan er pivoteringspunkt for å dominere Sentralasia, blir denne basen pivoteringspunkt for å dominere Europa og Lilleasia.

USAs overlegne geostrategiske posisjonering militært gjør at mulig opposisjon i vest nøytraliseres. Kravet om underordning i betydninga underkastelse fra George W. Bush er så overveldende at det meste av vestlig opposisjon på statsplan kommer til uttrykk som understrømmer. Å få USA mot seg for tida kan faktisk bety økonomisk ruin, for ikke å si det som verre er.

USA jager på for å virkelig etablere sin verdensdominans. Drivkraften i dette er som nevnt, jakten på strategiske råvarer, hovedsakelig olje og gass. I forlengelsen av dette ligger også mulighetene til å tilrane seg økt markedstilgang knytta til befolkninga i de aktuelle områdene. Mer vesentlig er i første omgang at etablering av hegemoni gjennom militære tiltak gir økt tilgang for bygging og levering av infrastrukturtiltak knytta til oljeproduksjon, rørledninger teknologiske løsninger osv.

I annen omgang vil tilgangen til framtidig tilførsel av rimelig olje gi et konkurransefortrinn for egen kapital i konkurranse med andre kapitaler som de som er knyttet til EU, Japan, Kina osv. I tillegg bidrar militariseringa til økt oppdrag for egne kapitalgrupperinger på et marked i hovedsak skjermet for konkurranse fra de andre kapitalene. I tillegg har produksjonen av våpen og militærutrustning den egenskapen at de etter å ha bidratt til opprettholdelse av kapitalens fortsatte profitt, ikke produserer noen varer som skal finne avsetning på et marked. Tvert om forbrukes de i stort omfang og gjennom bruken ødelegger de eksisterende infrastruktur, bygninger og produksjonsutrustning som etter USAs seier gir grunnlag for gjenoppbygging og nye markeder for USAs kapitalgrupperinger.

Militariseringa blir derfor både i seg sjøl en løsning for å opprettholde profittraten i en økonomi med stagnasjonstendenser og samtidig løsninga gjennom militære felttog for å få et fortrinn i forhold til konkurrerende kapitaler gjennom bruken.

Får man samtidig sine økonomiske rivaler, men militære allierte, til å plukke opp deler av regninga, så har man virkelig lykkes. Det er noe av dette USA nå er i ferd med å prøve å få til i verdenssammenheng.

Samtidig er det et meget høyt spill økonomisk. En langvarig krig med ødeleggelse av irakisk oljeinfrastruktur som følge vil kunne mer en doble oljeprisen internasjonalt. I tillegg til at krigsregninga blir større, blir oljeimporten dyrere og de psykologiske faktorene hos forbrukerne i USA og vesten vil kunne kaste vesten inn i en betraktelig dypere økonomisk depresjon.

USA, som er verdens mest forgjelda land, vil måtte fordele regninga ved nedskrivning av dollaren, noe som vil stanse den tilstrømminga av utenlandsk kapital som USA er fullt avhengig av. Det norske oljefondet og andre krav som er notert i dollar, vil kunne bli redusert med en tredel til nærmere halvparten i løpet av uker. Dette vil slå inn som en enorm økonomisk krise over hele verden, og regninga vil bli presentert for vanlig arbeidende mennesker.

av Albert Einstein

Er det tilrådelig for en som ikke er ekspert i økonomi og samfunnsspørsmål å uttrykke synspunkter på emnet sosialismen? Jeg tror at det er det av mange grunner.

La oss først vurdere spørsmålet ut fra den vitenskapelige kunnskapens synsvinkel. Det kan se ut som om det ikke er noen avgjørende metodologiske forskjeller mellom astronomi og økonomi: vitenskapsfolk på begge områder prøver å oppdage lover som kan brukes generelt på en definert gruppe fenomener slik at man kan gjøre de gjensidige sammenhengene mellom disse fenomenene så forståelige som mulig. Men i virkeligheten finnes slike metodeforskjeller. Oppdagelsen av generelle lovmessigheter på det økonomiske området vanskeliggjøres av den omstendighet at observerte økonomiske fenomener ofte blir påvirket av mange faktorer som er svært vanskelige å granske hver for seg. I tillegg, erfaringene som er akkumulert siden begynnelsen på den såkalte siviliserte perioden i menneskehetens historie har – som kjent – blitt sterkt påvirka og begrensa av årsaker som på ingen måte kun er økonomiske av natur. For eksempel var de fleste av de store statene gjennom tidene avhengige av erobringer for sin eksistens. Det erobrende folket etablerte seg, gjennom lovverk og økonomi, som den privilegerte klassen i det erobrete landet. De etablerte et monopol over landeiendom og utpekte et presteskap fra sine egne rekker. Prestene som kontrollerte utdanningen, gjorde klassedelinga i samfunnet til en permanent institusjon og lagde et verdisystem som folket deretter, stort sett ubevisst, ble ledet av i sin sosiale adferd.

Men den historiske tradisjon er så å si fra i går; intet sted har vi i realiteten kommet forbi det som Thorstein Veblen kalte «plyndringsfasen» i menneskelig utvikling. De observerbare økonomiske kjensgjerningene og de lovene som vi kan utlede fra dem, hører til denne fasen og er ikke anvendbare på andre faser. Siden den virkelige misjonen til sosialismen er å komme videre forbi plyndringsfasen i menneskehetens utvikling, kan økonomisk vitenskap i sin nåværende tilstand kaste lite lys over det framtidige sosialistiske samfunnet.

For det andre, sosialismen har en sosialetisk mål. Mens vitenskap ikke kan lage mål og i enda mindre grad gi disse til menneskene. Vitenskap kan i beste fall gi midlene som kan tas i bruk for å oppnå bestemte mål. Men sjølve målsettingene lages av personligheter med høye etiske idealer og – forutsatt at disse ideene ikke er dødfødte, men sentrale og levende – målsettingene blir adoptert og realisert av de mange menneskene som, dels uten å vite det, avgjør samfunnets langsomme evolusjon.

Av disse grunner må vi være forsiktige med å overvurdere vitenskap og vitenskaplige metoder når det gjelder menneskelige problemer; og vi må ikke anta at det bare er ekspertene som har rett til å uttale seg i spørsmål om samfunnets organisering.

Utallige er stemmene som i den siste tida har hevdet at menneskesamfunnet nå gjennomgår en krise, at dets stabilitet har blitt sterkt ødelagt. Det er typisk for en slik situasjon at individer føler likegyldighet overfor eller til og med motvilje mot gruppen, om den er stor eller liten, som de hører til. For å billedliggjøre det jeg mener, la meg fortelle om en personlig erfaring. Her forleden diskuterte jeg med en intelligent og hyggelig mann trusselen fra nok en krig som slik jeg ser det, ville sette menneskehetens eksistens alvorlig i fare, og jeg bemerket at kun en overnasjonal organisasjon kunne gi beskyttelse fra en slik fare. Hvorpå min besøkende, meget rolig og kjølig sa til meg: «Hvorfor er du så veldig mot at menneskerasen skal forsvinne?»

Jeg er sikker på at for så kort tid siden som et århundre ville ingen med så lett sinn ha uttalt noe sånt. Dette er en uttalelse fra en mann som forgjeves har strevd etter å oppnå innvendig likevekt og som mer eller mindre har gitt opp håpet om å lykkes. Dette er en uttalelse fra en vond ensomhet og isolasjon som så mange mennesker lider under i disse dager. Hva skyldes dette? Finnes det en utvei?

Det er lett å reise slike spørsmål, men vanskelig å besvare noenlunde sikkert. Jeg må likevel prøve så godt jeg kan, til tross for at jeg er meget bevisst det faktum at våre følelser og vår streben ofte er motsigelsesfulle og obskure og at de ikke kan uttrykkes i enkle formler.

Mennesket er samtidig både et enkeltstående vesen og et sosialt vesen. Som et enkeltstående vesen prøver det å beskytte sin egen eksistens og eksistensen til sine nærmeste, å tilfredsstille sine personlige ønsker og å utvikle sine medfødte evner. Som et sosialt menneske søker det etter å oppnå anerkjennelse og medfølelse fra sine medmennesker, å dele deres gleder, å gi dem trøst i sorgen og å forbedre deres livsbetingelser. Bare eksistensen av disse ulike, ofte motsigende, bestrebelser, forklarer menneskets spesielle karakter, og deres spesifikke kombinasjon bestemmer i hvilken utstrekning et individ kan oppnå indre likevekt og kan bidra til samfunnets vel. Det er klart mulig at den relative styrken til disse to drivkreftene i hovedsak er bestemt gjennom arv. Men personligheten som til slutt oppstår blir i det store og hele formet av miljøet som enkeltmennesket tilfeldigvis befinner seg i under sin utvikling, av samfunnsstrukturen det vokser opp i, av det bestemte samfunnets tradisjoner, og av dets holdninger til bestemte typer adferd. Det abstrakte begrepet «samfunn» betyr for det enkelte mennesket summen av dets direkte og indirekte forhold til sine medmennesker og til alle mennesker i tidligere generasjoner. Individet evner å tenke, føle, streve og arbeide sjølstendig; men det er så avhengig av samfunnet – i sin fysiske, intellektuelle og følelsesmessige eksistens – at det er umulig å tenke seg det, eller forstå det utenfor samfunnets rammeverk. Det er «samfunnet» som skaffer mennesket mat, klær, et hjem, arbeidsredskaper, språk, tankesett, og mesteparten av tankene; dets liv er gjort mulig gjennom arbeidet og det som er oppnådd av de mange millioner fra fortid og nåtid som alle gjemmes i det lille ordet «samfunn».

Det er derfor åpenbart at individets avhengighet av samfunnet er et naturbestemt faktum som ikke kan fjernes – akkurat slik det er for bier og maur. Men mens hele livsprosessen til maur og bier er bestemt til minste detalj av rigide, arvebestemte instinkter, er de sosiale mønstrene og mellommenneskelige relasjoner veldig variable og åpne for endring. Hukommelsen, evnen til å lage nye kombinasjoner, den muntlige kommunikasjonens gave har muliggjort en utvikling mellom mennesker som ikke er diktert av biologiske nødvendigheter. Denne utviklingen manifesterer seg i tradisjoner, institusjoner og organisasjoner; i litteratur, i det som er oppnådd i vitenskap og teknologi; i kunstverk. Dette forklarer hvordan det har seg at mennesket på et vis kan påvirke sitt liv gjennom sin egen adferd og at i denne prosessen spiller bevisst tenking og ønskemål en rolle.

Mennesket får ved fødselen, gjennom arv, en biologisk sammensetning som vi må regne med er fast og uforanderlig, inklusive de naturlige drifter som er karakteristiske for menneskearten. I tillegg til dette får mennesket i løpet av sin levetid, en kulturell sammensetning som det adopterer fra samfunnet gjennom kommunikasjon og gjennom mange andre typer krefter.

Det er den kulturelle oppbyggingen som, etter hvert som tida går, blir underlagt endring og som i veldig stor grad bestemmer forholdet mellom individet og samfunnet. Gjennom sammenlignende undersøkelser av såkalte primitive samfunn har moderne antropologi lært oss at menneskets sosiale adferd kan variere svært mye, alt avhengig av de dominerende kulturelle mønstre og hva slags type organisering som dominerer samfunnet. Det er på dette de som strever etter å forbedre menneskets lodd kan basere sine forhåpninger: menneskene er ikke dømt av sin biologiske oppbygging til å utrydde hverandre eller å måtte leve under den stadige trusselen om en grusom sjølpåført skjebne.

Dersom vi stiller oss spørsmålet hvordan samfunnets struktur og menneskets kulturelle holdninger burde endres for å gjøre livet til menneskeheten så tilfredsstillende som mulig, må vi hele tida være bevisst det faktum at det er bestemte forhold som vi ikke kan endre. Som tidligere nevnt er menneskets biologiske natur praktisk talt ikke foranderlig. Dessuten har teknologisk utvikling og befolkningsmessige endringer fra de siste århundrene skapt betingelser som er her for å bli. I relativt tettboende befolkninger, som er avhengig av produkter for sin fortsatte eksistens, er en ekstrem arbeidsdeling og et høyt sentralisert produksjonsapparat helt nødvendige. Den tida som i ettertid virker svært idyllisk, da individer eller relativt små grupper kunne være helt sjølberga, er borte for alltid. Det er kun en liten overdrivelse å si at menneskeheten allerede i dag utgjør et globalt produksjons- og forbrukssamfunn.

Jeg har nå nådd fram til det punktet der jeg kort kan indikere det som for meg utgjør essensen i vår tids krise. Det gjelder forholdet mellom individet og samfunnet. Individet har blitt mer bevisst enn noensinne om sin avhengighet av samfunnet. Men det opplever ikke denne avhengigheten som en positiv verdi, som en organisk forbindelse, som en beskyttende kraft, men heller som en trussel mot dets naturgitte rettigheter eller til og med mot dets økonomiske eksistens. Dessuten blir dets posisjon i samfunnet slik at de egoistiske driftene i dets konstitusjon kontinuerlig framheves, mens dets sosiale drifter, som av naturen er svakere, svekkes stadig mer. Alle mennesker, uansett posisjon i samfunnet lider under denne forringelsesprosessen. Uten å vite det er de fanger av sin egen egoisme og føler seg usikre, ensomme og snytt for den naive, enkle og usofistikerte nytelsen av livet. Mennesket kan kun finne mening i livet, så kort og utsatt som det er, gjennom å ofre seg for samfunnet.

Det økonomiske anarkiet til dagens kapitalistiske samfunn er, i mine øyne, det ondes virkelige kilde. Foran oss ser vi et digert samfunn av produsenter hvis medlemmer uavlatelig strever etter å ta fra hverandre fruktene av deres felles arbeid – ikke ved hjelp av makt, men stort sett i samsvar med lovbestemte regler. I denne forstand er det svært viktig å forstå at produksjonsmidlene – det vil si den totale produktive kapasiteten som trengs for å produsere forbruksvarer så vel som nye kapitalvarer – helt lovlig kan være, og for det meste er, den private eiendommen til enkeltindivider.

For enkelhetens skyld vil jeg i det følgende kalle alle som ikke er med på å eie produksjonsmidler for «arbeidere» – til tross for at dette ikke samsvarer helt med den vanlige bruken av begrepet. Eieren av produksjonsmidlene er vanligvis i en posisjon der han kan kjøpe arbeidskrafta til arbeideren. Gjennom å bruke produksjonsmidlene produserer arbeideren nye produkter som blir kapitalistens eiendom. Det essensielle poenget i denne prosessen er forholdet mellom det arbeideren produserer og det han betales, begge målt i virkelige verdier. Så fremt som arbeidskontrakten er «frivillig», er det arbeideren mottar ikke avgjort av den virkelige verdien til produktene han produserer, men av hans minimumsbehov og av kapitalistenes behov for arbeidskraft i forhold til antall arbeidere som konkurrerer om jobbene. Det er viktig å forstå at til og med i teorien blir ikke arbeiderens lønn bestemt av verdien til hans produkt.

Privat kapital tenderer mot å bli konsentrert på få hender, delvis på grunn av konkurranse mellom kapitalistene og delvis fordi teknologisk utvikling og den økende arbeidsdelinga fremmer dannelsen av større produksjonsenheter på bekostning av de mindre. Konsekvensen av disse utviklingstrekka er et oligarki av privat kapital hvis enorme makt ikke kan kontrolleres effektivt av et demokratisk organisert politisk samfunn. Dette er sant siden medlemmene av de lovgivende forsamlingene blir utvalgt av partier som stort sett er finansiert eller på annen måte er under innflytelsen av private kapitalister som praktisk sett skiller velgermassen fra lovgivningen. Konsekvensen er at folkets representanter faktisk ikke i tilstrekkelig grad beskytter interessene til de underprivilegerte deler av befolkningen. Under de rådende forholda, kontrollerer dessuten private kapitalister uunngåelig, direkte eller indirekte de viktigste informasjonskildene (presse, radio, undervisning). Det er derfor uhyre vanskelig, og i de fleste tilfeller ganske umulig, for det enkelte samfunnsmedlem å finne fram til objektive svar og til å bruke sine politiske rettigheter på en fornuftig måte.

Forholdene som råder i en økonomi basert på privat eiendom av kapital er derved karakterisert med to hovedprinsipper. For det første: produksjonsmidler er i privat eie og eierne disponerer dem etter eget ønske; for det andre arbeidsavtalen er frivillig. Naturligvis finnes det ikke et rent kapitalistisk samfunn i denne forstand. Særlig bør det noteres at arbeiderne har, gjennom lange og bitre politiske kamper oppnådd forbedringer av «den frivillige arbeidskontrakten» for visse kategorier arbeidere. Men sett under ett er det ikke stor forskjell mellom «ren» kapitalisme og dagens kapitalisme.

Produksjonen er for profitt, ikke for bruk. Det er ingen sikring av at alle de som kan og ønsker å arbeide alltid vil være i en posisjon der de vil finne sysselsetting; en «hær av arbeidsløse» eksisterer nesten alltid. Arbeideren er alltid redd for å miste jobben. Ettersom arbeidsløse og lavtbetalte arbeidere ikke gir et profitabelt marked, blir produksjonen av forbruksvarer holdt tilbake og stor nød blir konsekvensen. Teknologisk framgang fører ofte til mer arbeidsløshet heller enn mindre arbeidsbyrde for alle. Profittmotivet, sammen med konkurransekampen mellom kapitalistene er ansvarlig for en ustabilitet i akkumulasjonen og bruken av kapital som fører til depresjoner som blir stadig mer alvorlige. Ubegrensa konkurranse fører til omfattende ødsling med arbeidskraft og til forkrøpling av enkeltindividenes sosiale samvittighet, som tidligere nevnt.

Denne forkrøplingen av enkeltindividene synes jeg er kapitalismens verste onde. Hele vårt utdanningssystem lider under dette ondet. En overdreven konkurranseholdning blir innprentet i studenten, som blir trent opp til å dyrke havesyke som forberedelse av hans framtidige karriere.

Jeg er overbevist om at det kun er en måte å eliminere disse alvorlige ondene på, nemlig ved å etablere en sosialistisk økonomi sammen med et undervisningssystem som er orientert mot samfunnsmessige målsettinger. I en slik økonomi er produksjonsmidlene eid av samfunnet sjøl og blir brukt på en planmessig måte. En planlagt økonomi som justerer produksjonen etter samfunnets behov, vil fordele arbeidet som må utføres blant alle dem som kan arbeide og vil garantere et utkomme til hver enkelt mann, kvinne og barn. Utdanninga av individet ville, foruten å utvikle den enkeltes indre evner, prøve å utvikle ham til å ha en ansvarsfølelse for sine medmennesker, i stedet for glorifiseringen av makt og vellykkethet som i vårt nåværende samfunn.

Det er likevel nødvendig å huske på at en planlagt økonomi ennå ikke er sosialisme. En planlagt økonomi som sådan kan skje samtidig med trellbinding av individet. For at sosialismen skal lykkes, må noen svært vanskelige sosiopolitiske problemer løses: hvordan er det mulig, med tanke på den omfattende sentralisering av politisk og økonomisk makt, å hindre byråkratiet fra å bli for stort og allmektig. Hvordan kan man beskytte individets rettigheter og dermed sikre en demokratisk motvekt til byråkratiets makt?

Klarhet når det gjelder våre mål og sosialismens problemer er av største viktighet i vår overgangsperiode. Ettersom en fri diskusjon av disse problemene, uten hindringer, under de nåværende forhold er kraftig tabubelagt, synes jeg at etableringen av dette tidsskriftet (Monthly Review, oversetters merknad) er et viktig bidrag til offentligheten.

av Rolv Rynning Hanssen

De offentlig ansattes pensjon er et stort gode. Men i disse dager kan den også være årsaken til at du står uten jobb. Markedstenkninga er på full fart inn i offentlig sektor, og konkurranse gjennom anbudsutsetting er et virkemiddel for å få bygd ned sektoren. Og i det offentlige handler det om tjenesteproduksjon, i det alt vesentlige mennesker som arbeider med mennesker. Det handler om en arbeidskraftintensiv virksomhet hvor opp til 85 % av kostnadene er personalkostnader.

Den viktigste konkurransefaktoren i en anbudskonkurranse er da åpenbart prisen på arbeidskrafta. Og prisen på arbeidskrafta er ikke bare timelønn, men blant annet sosial goder og ikke minst pensjonen som utgjør over en tidel av totalkostnadene.

Noen sier dette betyr mindre, men særlig i forbindelse med at flere blir støtt ut av arbeidslivet, er pensjon blitt viktigere og viktigere. Derfor ønsker også mange å redusere prisen på den kasserte arbeidskrafta, dvs. de uføretrygda.

Dersom man tar et eksempel som er høyst aktuelt i kommunesektoren, så viser tallene seg klart: Kommunen ønsker ikke lenger å drive renholdet i egen regi, men legger det ut på anbud og et firma som har pensjonsordning (ISS) vinner. Da vil man kunne lese ut pensjonen av tabellen.

KLP

KLP er den største kommunalt eide pensjonskassa. Dersom den renholderen forblir i kommunen, vil hun bare i perioden fra hun er 67 til hun er 82 år tjene 360.000 i pensjon totalt.

Tabellen er basert på at renholderen har 190.000 i årslønn og full stilling og mulighet for full opptjening (30 år). Det er også andre vesentlig ulikheter knytta til pensjonen, for eksempel vil vår renholders etterlatt få 400.000 mer i engangsutbetaling dersom hun dør i yrkesaktiv alder.

Når jeg velger ISS som sammenlikningsgrunnlag, så er det fordi svært ofte er det den typen selskap man konkurrerer med. Men når det gjelder renhold kunne det like gjerne vært et lite firma uten pensjonsavtale i det hele tatt. I alt er det i følge LO omkring 800.000 arbeidstakere i privat sektor som ikke har noen pensjonsordning gjennom sine arbeidsgivere. Da blir forskjellene store.

Ordningene i offentlig sektor er under press. Et argument er at alle arbeidstakere bør ha like gode pensjonsordninger. Selvsagt, sier jeg. Men det er ingen grunn til at noen skal kaste vrak på gode ordninger for å imøtekomme dette kravet. Det er de som ikke har noen ordning, som må løftes.

Et problem for de som ønsker å redusere ytelsene, er at pensjonene følger lovverket for Statens Pensjonskasse, men selve ytelsene er tariffestet. Dermed er det ikke uten videre slik at man gjennom lovforslag kan endre pensjonsvilkårene. Dette viser en dom som nylig falt i arbeidsretten.

Pensjon i arbeidsretten

Saken er til nå den mest omfattende som er ført i arbeidsretten og kommunene, og private forsikringsselskaper har brukt kanskje 100 millioner i saksomkostninger for å rasere tariffbestemmelsene. LO og Kommuneforbundet fikk refundert saksomkostninger på 18 millioner kroner. Det er klart at når forsikringskapitalen stiller opp med så mye penger, så er det fordi en seier ville bety at man åpnet et enormt nytt marked for disse selskapene.

Det viktigste spørsmålet er om tariffavtalene i kommunesektoren (hvor pensjonsytelsene er avtalt) var i strid med konkurransereglene i EØS-avtalen. Saken har vært framlagt for EFTA-domstolen som har fastslått at tariffbestemmelser om lønns- og arbeidsvilkår ikke berøres av EØS-avtalens konkurranseregler. Noe annet skulle bare mangle, det er den frie forhandlingsretten det står om.

Hvorfor så viktig?

Striden i arbeidsretten sto om bestemmelsene om at pensjonsordningen i kommunene måtte bygge på et «finansieringssystem som er kjønnsnøytralt og ikke virker utstøtende på eldre arbeidstakere».

Ordningene i offentlig sektor er basert på at man skal ha 66 % av sluttlønna i pensjon. Altså ikke noe system som i folketrygden hvor det er de 20 beste årene som teller. Imidlertid reduseres ytelsen dersom du ikke har full opptjeningstid (30 år), og har arbeidet deltid gjennom deler av yrkeslivet. Dette er ikke gunstig for kvinner, de rammes både begge bestemmelsen. Imidlertid er det kvinner som virkelig tjener på bestemmelsene om kjønnsnøytrale ordninger. I et privat forsikringsselskap opparbeider du ditt eget «pensjonsfond» som spres ut over de årene du er pensjonist. Det betyr at sluttlønn betyr mindre, det er totallønna som er viktigst. Samtidig vet vi at kvinner lever lengre enn menn, og at de derfor mottar pensjon gjennom flere år enn menn. Samla sett betyr dette at arbeidsgiver må betale en betydelig høyere premie for kvinner enn menn i private ordninger. Og det samme gjelder eldre arbeidstakere.

Det riktige i et marked er at du betaler mer dersom du forventes å koste mer i framtida. Da står vi overfor at arbeidstaker vil vurdere kvinner opp mot menn ved ansettelse. Er de noenlunde likt kvalifisert, tenker man kanskje på at kvinner koster mer. Ikke at de tjener mer, men at pensjonsutgifter og lignende fører til at de ikke er lønnsomme. Det sikre valget er mannen.

At prisforskjellene har betydning for arbeidsgiverne, viser undersøkelsen MMI har gjort. Her sier fire av ti ledere i privat og offentlig virksomhet at de tror forsikringspremiene kan spille en rolle ved ansettelser. 14 prosent sier de vil legge stor vekt på at kvinner er dyrere å forsikre enn menn, mens bare halvparten sier at de ikke vil ta hensyn til dette i ansettelsesprosessen.

Storkapitalen på oppkjøpsraid

Etter at LO vant pensjonssaken, er det klart at det kommer nye angrep på den offentlige pensjonen. Til nå har det store offentlige pensjonsselskapet Kommunal Landspensjonskasse, KLP, vært et gjensidig selskap, dvs. eid av kommunene. Nå skal selskapet omdannes til at aksjeselskap for å kunne hente inn mer egenkapital.

KLP er ingen liten bedrift. Tvert om er det en gedigen pengebinge. I følge årsberetningen hadde de ved utgangen av 2001 eiendeler verd 103 milliarder kroner og 275.000 betalende medlemmer. Med kjennskap til den elendige kommuneøkonomien, vil en spådom være at mange kommuner kommer til å selge sin del av KLP dersom det blir et AS og de dermed får anledning til det. Krisa i kommuneøkonomien har jo allerede ført til man har solgt profittmaskinene som energiselskapene var, bare for å greie seg gjennom de neste 2-3-4-5 årene.

Dermed vil man åpen for forsikringskapitalen også på offentlige pensjoner, og da er det tvilsomt om kjønns- og aldersnøytrale ordninger overlever. Det er lite trolig at kapitalen vil tilby slike ordninger, selv om det nå ser ut til å bli lovlig for alle typer forsikringsselskap.

Dermed er de offentlig pensjonene, og særlig kvinnenes pensjoner, utsatt for et mye sterkere press.

For offentlig ansatte er det meget viktig å slå ring om de offentlige pensjonsordningene. Særlig gjelder dette for de gruppene som har de dårligste vilkårene ellers når det gjelder lønn og arbeidsmiljø. Der er her kjønns- og aldersnøytraliteten særlig slår inn. Men samtidig er det umulig å se på at skillet mellom tjenestepensjon og folketrygda blir større og større. Da vil det bli svært så vanskelig å holde på de gode ordningene i offentlig sektor. Derfor vil den beste måten å slå ring om fordelaktige pensjoner på, være å styrke folketrygda.

av Arne Rolijordet

Pensjonskommisjonens endelige rapport neste høst vil forandre den norske velferdsstaten. I verste fall kan vi stå overfor en gigantisk rasering av det offentlige trygdesystemet. Markedet skal ta over sikringen av kommende generasjoners pensjonsnivå. Hvis kommunistenes og de revolusjonæres oppgave er å «sørge for massenes velferd», må vi reise en sterk motstandsfront mot denne politikken.

Sett fra maktas synsvinkel er problemstillingene Pensjonskommisjonen jobber, med reelle nok. Kombinasjonen av lavere dødelighet og lavere fertilitet fører oss i årene framover inn i en virkelig «eldrebølge» som gjør det umulig å opprettholde dagens regelverk for utregning av alderspensjoner. Kommisjonens oppgave er å finne løsningen på dette problemet, og intensjonen er at en gjennom å binde opp alle stortingspartiene skal komme fram til et bredt «nasjonalt konsensus».

Forutsetningene

Den første innvendingen som kan reises mot mandatet til Pensjonskommisjonen, er at en forutsetter en videreføring av dagens fordeling av BNP mellom offentlig og privat forbruk. Gjennom regneeksempler på dagens skatte- og avgiftsnivå blir det vist at det er «umulig» å gjøre noe med dette. Andelen av BNP som går til pensjonsutgifter vil anslagsvis øke fra 8 til 18 % fram mot 2050. Personskatten måtte for eksempel økes fra 30-35 % til 50 % + eller momsen gå opp fra 22 til 50 % hvis staten i framtida skal ha råd til å finansiere pensjonsytelsene. Dette går sjølsagt ikke, men en er heller ikke villig til å vurdere en omfordeling av den totale merverdiproduksjonen i landet i en slik retning.

Det er heller ikke stilt spørsmål om landet kanskje trenger økt innvandring og ny virksomhet for å løse det demografiske problemet. Og det er fortsatt tabu å tenke seg at Oljefondet kunne anvendes i Norge for å skape ny infrastruktur og ny næringsvirksomhet for derigjennom å øke den faktiske verdiskapinga i landet.

I stedet har debatten i forkant av kommisjonens arbeid vært preget av svartmaling av alle «problemene» vi står overfor. Slik mørner en opinionen for å forberede reduksjon i pensjonsnivået.

Debatten i forkant

AFP-ordningen har visstnok blitt «for dyr». Intensjonen bak AFP var i sin tid at utslitte arbeidstakere skulle kunne trekke seg tilbake fra arbeidslivet på et tidligere tidspunkt enn normal alderpensjon ved fylte 67 år med verdighet (unngå uføretrygding) og uten tap av pensjonspoeng. I stedet har det blitt en almen avgangsalder fra arbeidslivet ikke minst takket være næringslivet selv som gjennom de siste års omstillingsprosesser og rasjonaliseringer har ønsket å kvitte seg med den eldste delen av arbeidsstokken.

Denne praksisen slår nå tilbake på borgerskapet selv. I en tid der en ser for seg mangel på arbeidskraft blir aldersgruppen 62-70 år en viktig arbeidskraftreserve. Men for å unngå at arbeidsfolk pensjonerer seg mens helsa fortsatt er i behold, trengs det økonomiske incentiver.

Manglende mobilitet i arbeidsstyrken har også blitt et problem. Ulike former for tjenestepensjoner i arbeidsforhold gjør at arbeidstakerne kan tape på å skifte arbeidsplass. De «høye» pensjonene i stat og kommune er blinket ut som skrekkeksempelet her. Tjenestepensjonene er et sterkt motiv blant offentlig ansatte for å slåss mot privatisering.

Finansieringsproblemet har sjølsagt voldt mest bry, og løsningsforslagene har så langt fulgt en klassisk høyre-venstre akse mellom partiene. Høyre og FrP går inn for å privatisere store deler av Folketrygden (tilleggspensjonene), mens Arbeiderpartiet vil fondere Folketrygdens ytelser gjennom øremerking av Oljefondet. Høyre tilbyr oss Børs, mens AP satser på statlig norsk imperialisme. FrP går aller lengst: De vil at hver nordmann skal få sin private andel av Oljefondet som en så kan investere etter fritt valg!

Pensjonskommisjonens «veivalg»

Da Pensjonskommisjonen la fram sin første delrapport 4. september i år, lanserte de to mulige veier for det framtidige pensjonssystemet i Norge: enten en avkorta offentlig «garantipensjon» eller en «modernisert folketrygd». Begge deler vil bety mindre pensjon for folk flest.

En «garantipensjon» på nivå med dagens minstepensjon (i underkant av 100.000 kr) ble av de fleste kommentatorene sett på som et i utgangspunktet lite aktuelt alternativ. En slik pensjon må suppleres med andre, helst lovpålagte, pensjonsforsikringer i arbeidsforhold. Dette ville være i tråd med FrP og Høyres ytterliggående forslag og neppe få flertall på Stortinget. Det mest trolige alternativet kommisjonen vil samle seg om, blir den andre «veien», en såkalt modernisert folketrygd.

I dette alternativet er det også en «grunnsikring» i bånn for pensjonssystemet, men nå får opptjente pensjonspoeng langt større betydning enn hittil: «Pensjonen bør bli proporsjonal med den arbeidsinntekten som den enkelte har gjennom yrkeslivet…» I dette alternativet skal altså besteårsregelen bli borte, hele yrkeskarrieren legges til grunn. Arbeidsår med liten eller ingen inntekt vil bli vektet likt med de årene da lønnsinntekten var høyest. Kommisjonen anslår sjøl at dette vil redusere nivået i forhold til dagens beregningsregler med minst 10-15 %. Representanter for kvinnedominerte fagforbund slo med en gang fast at dette spesielt vil gå ut over kvinnene som i tillegg til å jobbe i lavtlønnsyrker, også har lange perioder utenfor arbeidslivet og lange perioder med deltidsarbeid.

Ettersom kvinnenes utmarsj i arbeidslivet startet samtidig med innføringen av Folketrygden, kan en med dagens regelverk ellers vente seg at forskjellene mellom menns og kvinners pensjonsnivå langsomt vil utjevnes. Pensjonskommisjonen gjenoppretter den gamle skjevheten med sitt forslag.

Utfasing av AFP

Det vakte også oppsikt at kommisjonen entydig gikk inn for utfasing av AFP i sin nåværende form. Utslitte arbeidstakere skal fortsatt ha mulighet til å trekke seg ut av arbeidslivet før oppnådd pensjonsalder, men det skal samtidig lønne seg økonomisk å bli stående helt fram til fylte 70 år. Jo lengre yrkeskarriere, jo høyere pensjon.

De som går av før fylte 67 skal få en «akseptabel pensjon», mens de som i dag har særaldersgrenser (for eksempel 55 år i noen yrkesgrupper) skal få tilrettelagt «alternative oppgaver»(!) Det skal bli interessant å se hvordan LO-ledelsen vil forsvare «det faglig-politiske samarbeidet» dersom AP går inn for disse forslagene.

Samordning av tjenestepensjonene

Pensjonskommisjonen påpeker også nødvendigheten av å samordne de ulike tjenestepensjonene i privat og offentlig sektor. «Hill Hill-Marta» skrev Dagens Næringsliv på lederplass etter at Hill-Marta Solberg (nestleder i AP og medlem av kommisjonen) hadde våget å fronte det upopulære standpunktet at tjenestepensjonene i offentlig sektor må senkes ned til normalnivået i privat sektor.

En standardisering av tjenestepensjonene i arbeidsforhold peker forøvrig i retning av innskuddspensjon. Med dette menes en ordning der arbeidsgiver skyter inn en premie hvert år på en konto i arbeidstakerens navn. Utviklingen på denne sparekontoen avgjør så den framtidige pensjonsytelsen.

En slik ordning er forholdsvis ny i Norge. Hittil har tjenestepensjonene vært såkalt «ytelsesbaserte», dvs. at nivået på den framtidige pensjonsytelsen har vært arbeidsgivers ansvar. Med innskuddspensjon flyttes denne risikoen over på arbeidstakeren. Dersom Høyre får gjennomslag for sin ide om frie investeringsvalg for den enkelte slik som i Sverige, skal vi få se mye rart. Noen vil opplagt kunne bli «børsvinnere», men de fleste vil tape pengene sine i det lange løp.

Innskuddspensjon markedsføres derimot med alle fordelene som ordningen medfører: Det er en enkelt ordning å administrere for arbeidsgiver, det er mindre risiko og økonomisk byrde – dermed kan alle arbeidsgivere opprette tjenestepensjon, og den enkelte arbeidstakeren kan ta kontoen sin med seg fra den ene arbeidsgiveren til den andre. Blant de som aktivt driver reklame for innskuddspensjon finner vi Sparebank 1-gruppen, LOs forsikringsselskap.

Den videre saksgang

Etter kommisjonens offentliggjøring av hvilke vurderinger de nå skal foreta, har «støyen» rundt den første rapporten delvis lagt seg. Kommisjonen har trukket seg tilbake for å fortsette arbeidet, men på pressekonferansen 4. september ga de et viktig signal om at de underveis vil drøfte veivalgene med Stortinget. Den endelige innstillingen skal være ferdig neste oktober, men intensjonen om et nasjonalt konsensus gjør det påkrevet å avklare de viktigste spørsmålene på forhånd.

Det er med andre ord fare for at det blir det nåværende Storting som tar de avgjørende beslutningene. Sosialistisk Venstreparti vil her få en nøkkelrolle. Hvis de våger å bryte med konsensusprinsippet, har SV en mulighet til å skape en opinion som gjør det politisk umulig å rigge ned Folketrygden for stortingsflertallet. Folk flest vil sannsynligvis mene at alderspensjonene fortsatt skal være et offentlig og ikke et privat ansvar.

Et SV-brudd med konsensustenkningen vil samtidig kunne presse Arbeiderpartiet til å gå offensivt til verks til forsvar for Folketrygden. Men i AP finnes det mange «trojanske hester» som kan forkludre en slik politisk linje.

Halvard Bakke som «brobygger»

I Dagsavisen 19. august tok Halvard Bakke til orde for et nasjonalt forlik om pensjonssystemet. Her skrev han bl.a.: «Det er mye som taler for at det ikke skal anses som et offentlig ansvar å sikre folks tilleggspensjoner». I stedet kan en satse på at alle bedrifter skal ha tjenestepensjoner for sine ansatte. Bakke går videre inn for at kollektive fonds, delvis styrt av representanter for arbeidstakerne, forvalter pensjonspremiene, altså en mellomting mellom dagens ordning og Høyres program med individuelle investeringsvalg.

I LO-Aktuelt nr 17 (oktober 2002) utdyper Hallvard Bakke dette standpunktet i en større kronikk. Han mener her at framtidens skattebetalere ikke vil akseptere økte skatter og avgifter for å dekke de stigende tilleggspensjonene. Som en konsekvens av dette foreslår han at folketrygdens ytelser i stedet skal være lik for alle og begrense seg til en felles grunnpensjon. Han begrunner dette med at ettersom nivået på Folketrygdens ytelser i framtiden uansett må bli lavere enn i dag, så vil den relative betydningen av tjenestepensjoner i arbeidsforhold øke. Da kan en like godt ta skrittet fullt ut med en gang.

I Dagbladet for søndag 27. oktober forfekter Unge Høyre-lederen Ine Marie Eriksen det samme standpunktet med begrunnelsen «vi vil ikke lenger betale 50-åringenes pensjoner. La dem betale sjøl. Tilleggspensjonene må ut av folketrygdsystemet, ellers blir det ingen grunnpensjon til min generasjon». Eriksen fronter et Høyre-forslag om dette på Stortinget.

Hvis Arbeiderpartiet følger Bakkes resonnement, er veien til enighet med Høyre altså ikke lang. Hill-Marta Solbergs angrep på pensjonsnivået i offentlig sektor kan også forståes i den samme kontekst. Med lavere folketrygd blir det vanskelig å opprettholde en 66 %-garantert tjenestepensjon.

Reis motstanden nå!

Vi kan sjølsagt håpe at motsigelsene internt mellom stortingspartiene blir så store at flere ser seg tjent med å gjøre pensjonsreformen til kampsak under kommunevalget kommende høst. RVs krav er at denne reformen ikke kan vedtas før etter Stortingsvalget i 2005.

Men faren er overhengende for at saken kommer opp i inneværende stortingsperiode. Det blir en mager trøst at venstresida (SV og RV) eventuelt står igjen som de eneste forsvarerne av dagens Folketrygd. For arbeiderklassen vil dette bli et nederlag av dimensjoner.

Samtidig er det ikke umulig å unngå denne utviklinga. Pensjonsreformen har stor politisk sprengkraft. Den viktigste arenaen for å få fart i den offentlige diskusjonen om disse spørsmålene, er fagbevegelsen. Det er her og i FFO og Pensjonistforbundet en finner de kreftene som kan reise motstandskampen. Ettersom pensjonsreformen vil gå mest utover kvinnene, må også kvinnebevegelsen sette denne saken på dagsorden. Å kjempe for massenes velferd i denne saken tilsier at det bare er tiden og veien!

Selv om trygderegler og pensjonsforsikringer kan være vanskelig å sette seg inn i, er det ikke umulig å omformulere diskusjonene blant fagfolkene til et lettfattelig språk. Det er dette jeg har forsøkt i heftet Hva gjør vi med Folketrygden?, som ble utgitt av RV tidligere i høst. For de som vil studere disse spørsmålene nærmere, er dette herved anbefalt!

av Sigge Andersson

I taxin där vi åker på Damaskus gator varvas i bilstereon Shakira med rai och arabisk popmusik med influenser av något jag tycker liknar latinamerikanska rytmer och jag får av vår chaufför reda på att Shakira är av palestinskt-libanesiskt ursprung varpå jag nickar uppskattande och tar fram plånboken för att göra mig beredd att betala då vi börjar närma oss porten till Jarmouk. Det största av många palestinska flyktingläger i Syrien.

Man kan se snöhögar här och var vid vägarna vilka minner om veckornas snöoväder vars besök i Damaskus till och med är mindre vanligt förekommande än besök från västerlänningar. Och då hade ändå vår chafför inte skjutsat någon ickearab på år och dar och än mindre gjort det till ett flyktingläger.

Från att 1948 ha varit ett provisoriskt tältläger har Jarmouk vuxit sig till något som med enklaste ord kan beskrivas som förort, med klädbutiker, bokhandlar, kiosker, och stånd där det säljs fikon, cashew- och pistagenötter och kanderade mandlar, restauranger och annat som hör till. Vi sneddar över en tvärgata och knackar på dörren till vad jag och Reine kallar PFLP Sheraton. Väktaren Ahmet öppnar och ger mig en high five, inbjuder mig till ett parti schack. Jag tackar nej. Han har redan bräckt mig i denna konst tiotalet gånger och min hjärna är inte i form för jag måste smälta alla intryck från dagarnas upplevelser. Jag tar tacksamt emot ett glas the med mycket socker som jag smuttar på medan Reine och Ahmet konverserar lite förstrött och jag ler för jag är glad och har stärkts i min tro på palestiniernas kamp och alla lögner som av våra medier sprids ut om de organisationer som för kamp mot den israeliska ockupationsmakten har åter en gång krossats.

Under dagen har vi besökt PFLP-organet Al Hadafs redaktion där vi snackat om vikten av att som en liten publikation med små resurser kunna ha en självständig ekonomi, om hur man som radikal tidning lätt hamnar i klammeri med rättvisan (makten) och på hurdant sätt man ska nå ut till så många som möjligt. Mycket av vad som diskuteras här hemma alltså fast av våra palestinska vänner så mycket allvarligare. Inne i chefredaktörens rum sitter Abu Ali Moustafas dotter nyss ditkommen från en föreläsning på stadens universitet. Jag inleder samtal och förbryllad blir hon nog av mitt entusiastiska tonfall som om hon vore den största av popstjärnor. Jag skulle gärna haft timlånga samtal med denna söta, käcka tjej fast en kvinnlig journalist med foten stampandes i golvet tittar på mig med irriterad blick och jag fattar att det är dags att ge sig av, i hennes följe.

Det bär av till en gränd några kvarter bort där vi finner Martyränkornas Broderistuga. Ett projekt för hjälp till självhälp i PFLPs regi. Där arbetar kvinnor som förlorat sina män i intifadorna mot Israel med att sy och brodera klänningar med traditionellt palestinska motiv, motiven stammar historiskt från olika städer och byar och den klänning vi får titta på har ett mönster från Haifa. Klänningarna säljs sedan för uppemot 10.000 kr och bärs av bland andra bruden vid bröllop och vid andra festligheter. – Det är kul att jobba med det här för man stärker rötterna till sitt fädernesland, säger en kvinna som har tagit rast från arbetet iklädd en klänning för vår beskådan medans hon gör piruetter för att visa oss den i alla synvinklar. Vi får berättat för oss att efter utlägg för material och hyror går alla pengar oavkortat till kvinnorna som jobbar där.

Verksamheten är en av många som drivs av palestinska organisationer, i Syrien och andra länder där fördrivna palestinier har sitt uppehälle. Föreningar och nätverk som PFLP, Hamas, Al Fathe Intifada och Islamiska Jihad har för dessa personer en betydande roll för deras vardag och välfärd. Nämnda organisationer besökte jag och min vän under vår resa. Men att de främst fungerar som sociala skyddsnät för folket, att de driver skolor, dagis, fritidsgårdar och anhörigcentraler är något som alltjämt förtigs i våra stora tidningar. Enligt dessa handlar det bara om terror och mord, militant «islamism» och bakåtsträvande.

Men det är klart, hade det hos oss berättats om det fina som finns hos detta folk hade stödet för Israels folkrättsvidriga handlingar sjunkit enormt. På det palestinska folket hade man sett med kärlek, som om de vore människor och inte blodtörstiga barbarer vars högsta önskningar är att som mänskliga bomber mörda israeliska barn.

Det är på detta jag tänker innan jag somnar i den sköna säng jag fått mig tilldelad av våra palestinska vänner. Morgondagen erbjuder nya syner, som för en vanlig ung västerlänning som jag, är helt främmande. Syner som inte kablas ut i CNN eller Sky News.

av Aslak Sira Myhre

Heftet Hvem vokter vokterne? har blitt utsatt for kritikk i Klassekampen. Harald Hauketo Fjørtoft (HHF) har under tittelen «Sira Myhre og fascismen» hevdet at undertegnede ikke har kjennskap til verken klassekamp eller fascisme. Han mener at jeg setter «radikale einskildindivid» i fare gjennom å påstå at AKP klarte å påføre seg sjøl større politisk skade enn det overvåkningspolitiet fikk til.

To uker tidligere har AKPs leder Jorun Gulbrandsen (JG) presentert en lignende kritikk. 2. august gir hun et forsvar for hemmelige medlemmer og medlemslister og en del andre «sikkerhetstiltak», hvor hun samtidig avviser at sikkerhetspolitikken i AKP gikk for langt, en kan ha gjort feil, men «årsaken var faktisk POT, militærøvelser mot venstresida, overvåkning …».

Sjøl om Gulbrandsen og Fjørtofts innlegg er formulert svært forskjellig, både i målføre og stil, er grunnlaget for kritikken og konklusjonen overraskende lik. Begge avviser at sikkerhetspolitikken kan ha skada partiet politisk. Og de går ikke inn i noen konkret analyse av den politiske konsekvensen av å grave ned hundrevis av medlemmer og operere med dekknavn og organisatorisk krigsforberedelse som viktigste oppgave for partimedlemmene.

Det er ikke vanskelig å påvise overvåkning i Norge i etterkrigstida, og heller ikke å avdekke denne overvåkingas politiske karakter. Det er også det mesteparten av heftet, Hvem vokter vokterne?, handler om. Men det at «klassefienden» ligger i buskene og snuser, betyr ikke at revolusjonære i Norge må ta på seg kamuflasjedrakt og bygge hytte i nabobusken.

Tvert imot vil en slik politikk bidra til at overvåkerne og oppdragsgiverne får det som de vil, ei revolusjonær venstreside som minner mer om en konspirasjon enn et politisk redskap for arbeidsfolk. Gjennom å organisere seg for krig i fredstid, isolerte AKP (m-l) seg i større grad fra folk og ga de borgerlige propagandistene ammunisjon. Dette velger HHF og JG å overse og henviser istedet til eksistensen av overvåkning om bevis for den politiske linjas riktighet.

Etter mitt syn holder det heller ikke med allmenne henvisninger til kommende kriser og trusselen fra fascismen når man skal legitimere hemmelig politisk virksomhet. Muligheten for at det internasjonale borgerskapet vil ty til fascistiske metoder for å forsvare sin posisjon, er en konstant faktor. Hvis partiers organisasjonsvern skal baseres på den, vil det alltid være riktig med den høyeste form av hemmelighold, uavhengig av de faktiske politiske forholdene i samtida. Legal og åpen politisk virksomhet blir umulig, siden fascismen kan være neste holdeplass uansett.

Kjerna i min kritikk er at politisk partiorganisering må skje utifra de materielle og politiske forhold i samtida, ikke et ukjent antall år inn i framtida og i alle fall ikke i fortida. Den internasjonale venstresida er full av sekter og partier som er strålende godt forberedt på å møte «borgerskapets fascistiske offensiv», men de har sjelden mer enn to hundre medlemmer og er helt ukjent for såvel borgere som arbeiderklasse. Revolusjonære partier som vinner oppslutning og organiserer seg fornuftig som parti i klassekampen i fredelige land i Vest-Europa er derimot mangelvare.

Min påstand er at den ekstreme sikkerhetspolitkken som blei ført, særlig mot slutten av søtti- og begynelsen av åttitallet, skada AKP politisk. Sjøl folk langt inne i partikontoret må ha innsett det, men det var prisen man var villig til å betale for å være usynlig for overvåkeren. JG henviser til beskyttelse av enkeltindivider, for eksempel innvandrere, som begrunnelse for å holde medlemmer hemmelig, bruke dekknavn o.l. i dag. Det paradoksale er at den ene tingen sikkerhetspolitikken ikke fikk til, var nettopp dette, på tross av dekknavn, hemmelige møter og forbud mot medlemsregistre, har folk blitt utsatt for overvåking, yrkesforbud og avlytting. De aller fleste må ha fått mapper, og svært mange har mista jobber som et resultat av den infoen overvåkerne har samla opp om dem. Skal man da seriøst beskytte folk mot all overvåkning, må det altså langt strengere tiltak til enn det AKP (m-l) brukte i 1979, og det tror jeg de færreste ønsker.

Poenget er at det eneste sikkerhetspolitikken påviselig har klart å beskytte er AKPs indre organisering og ledelse. Dette er en prestasjon i seg sjøl, men i ettertid må spørsmålet stilles om det var verdt det. Er de manglende forutsetningene for partidemokrati en slik organisering skaper, isolasjon fra klassekampen og den kulturelle isolasjonen som oppstår som en følge av paranoiane, virkelig en pris man er villig til å betale for å holde sentralstyremdlemmene sine hemmelige?

Hva hadde skjedd om POT hadde fått vite at AKP hadde sentralstyrmøte for eksempel 25. juni 1979? Antageligvis ingenting som helst. Denne typen kunnskap har ligger passivt i støvete arkivskap. Jeg er ikke prinsipiellt mot hemmelighold eller høyt organsiasjonsvern. Men alt må vurderes konkret utifra den politiske situasjonen.

Jeg vil gjenta at AKP skada seg sjøl mer politisk enn det POT fikk til i løpet av søtti- og halve åttitallet, og de sårene de påførte egen kropp den gangen ser man arrene av den dag i dag. Sikkerhetspolitkken fungerte internt byggende og skapte sterke bånd, men førte også til harde brudd. Etterhvert har den blitt holdt liv i som rituale mer enn noe annet. Dette ritualet kan gi folk som kaller seg kommunister et felles språk, men det fungerer ikke politisk progressivt i Norge idag, og det ritualiserte forsvaret for den samme politikken må avvikles hvis vi skal få en fornuftig diskusjon om hvilket organisasjonsvern som er fornuftig for et revolusjonært parti nå.

Bokomtale ved Birger Thurn-Paulsen

En sterk og interessant bok om koloniveldet. Kong Leopold av Belgia var en spesielt utspekulert koloniherre. Han tilegnet seg Kongo-området, og gjorde det til sin egen, privatdrevne koloni. Innlemmet det, kan vi si, i sitt eget konsern. Han var utspekulert på den måten at han sto i spissen for en hensynsløs utnytting av ressursene, særlig elfenben og gummi, og en hensynsløs utbytting og undertrykking av befolkningen, på nivå folkemord, samtidig som han klarte å framstå for verden som en stor humanist og filantrop.

Dagens herskere, som Bush og Blair, har muligens studert sin Leopold.

Nå gikk det ikke helt glatt, etter hvert. En engelskmann, med et brennende rettferdighetshjerte, stilte seg i spissen for en bevegelse som skulle avsløre Leopold, og det som i virkeligheten foregikk i Kongo. Det ble en stor bevegelse som etter hvert rystet Leopold, selv om han viste store manipulerende evner, også når det gjaldt å avvæpne eller utmanøvrere kritikere.

Hvorfor akkurat Kongo, spør forfatteren, og sikter til at Kongo under Leopold ble en ganske stor internasjonal sak. Også regjeringer sluttet seg til kritikken. Et av de store reklametriksene til Leopold var at han framstilte det som et siviliseringsprosjekt, i kamp med de arabiske slavehandlerne. Etter hvert som kritikerne klarte å avsløre at Kongo praktisk talt var en slaveleir, kunne andre, også andre koloniherre, som England, delta i kritikken under dekke av kampen mot slavehandel. Slik, men også ut fra andre grunner og betingelser, kunne regimer, som selv var brutale koloniherrer, rette skytset én vei, og dermed ble oppmerksomheten fjernet fra det faktum at, selv om forholdene i Kongo var ille – så var det ikke særlig bedre i de andre koloniene.

Boka trekker trådene videre i historien. En belgisk diplomat ble nysgjerrig, i vår tid. I 1975 ville han undersøke i den belgiske stats arkiver. Det fikk han ikke. «Det var en regel i Utenriksdepartementets arkiver. De fikk ikke lov til å vise forskere materiale som kunne skade Belgias omdømme. Men alt ved denne tiden var skadelig for Belgias omdømme. Så de viste ikke fram noen ting.» Eller ta USAs rolle i drapet på Lumumba, for eksempel.

Forfatteren skriver videre: «Kongo gir et slående eksempel på glemselens politikk.» Hvem, i dag, kjenner Stanley som annet enn en eventyrer og oppdagelsesreisende – mannen som fant Livingstone? Han var en brutal stifinner, rydningsmann og medarbeider for Leopold.

Boka gir også god bakgrunn for det som skjer i det området i dag. Og den gir god ammunisjon til å avsløre dagens spill. Dagens herskere har videreutviklet Leopolds manipulasjons- og omskrivelsesmetoder.

Bokomtale ved Victor Brevik

Trussel om krig og tilhørende mulighet for en atomkrig mellom India og Pakistan om retten til Kashmir har preget nyhetsbildet på forsommeren. Sjøl om India har 20 % av verdens befolkning og de fleste av oss i Norge har, som indo-europeere, språklige aner til dette området, er landet fjernt for de fleste av oss kunnskapsmessig. Sjøl visste jeg lite utover fragmenterte opplysninger som for eksempel at India har verdens største filmproduksjon, og at landet har et sterkt og avansert dataingeniørmiljø.

Torbjørn Færøvik har skrevet ei omfattende skildring fra India i boken India. Stevnemøte med skjebnen. Boken foreligger nå som billigutgave. Færøvik har reist i Jawaharlal Nehrus fotspor, i fotsporene til mannen som ble det sjølstendige Indias første statsminister. Færøvik har en omfattende og kunnskapsrik skildring av folk, steder og historie i sin ferd rundt hele India, med start og slutt i de urolige områdene i nord. Etter å ha lest boken får man et bedre innblikk i de regionale, politiske, klassemessige og religiøse konflikter landet preges av.

Mahatma Gandhi blir beskrevet nyansert. Gandhi var hindu og kjempet for forsoning, men var ironisk nok mot å avskaffe kastevesenet. «Kastevesenet hadde sprunget ut av hinduismen; det hadde med læren om sjelevandringen å gjøre; følgelig hørte de sammen.» Gandhi ble myrdet av fanatiske hindu-nasjonalister, som mente Gandhi var for ettergivende overfor Pakistan. I det hele tatt ligger «Zero line» og utskillelsen av Pakistan som et bakteppe for mye av hendelsene etter frigjøringen fra britisk kolonivelde. Tre kriger har India og Pakistan utkjempet, og nå starter kanskje den fjerde?

Vi tenker oss gjerne India som et ufattelig fattig land, men landet er også et klassesamfunn med tilhørende store kontraster med hensyn til det teknologiske og samfunnsmessige utviklingsnivået. I Bangalore ligger Indias høyteknologipark. Her fortelles det om programmerere som tjener 30.000 kroner i måneden, om Indias eksport av programvare for 35 milliarder kroner i 1998 og om påstanden om indernes naturfødte sans for matematikk. Hvor mange vet at nullet ble oppfunnet i India?

Men her er også fattigdommen beskrevet. Calcutta og Bombay har 14 millioner innbyggere. Her nevnes hungersnøden i Bengalen. I Calcutta er kommunistene sterke. (Digresjon: Som illustrasjon på denne styrken: I Calcutta talte AKP-lederen Solveig Aamdahl for hundretusener av indere på et åpent møte.) I denne byen levde og virket også nonnen, albaneren og fredsprisvinneren Mor Teresa. Det mektige vest-bengalske kommunistpartiet hadde sitt hovedkvarter i nabobygning til Mor Teresa. Kommunistene var de første til å fortelle pressen om hennes død 5. september 1977. Men ellers fortelles det at kommunistene var kritisk til Mor Teresa sin fattigdomsfremstilling og mente hun beskrev situasjonen for negativt. (Jfr. norske kommunisters filosofiske debatt; hvorvidt arbeiderklassen er en lidende eller en ledende klasse).

I slutten av boka går forfatteren inn på Kashmirs historie. Dette fjellandet med høye fjell og dype daler. 80 % av befolkningen var (er?) muslimer og den første krigen om dette fyrstedømmet startet mellom India og Pakistan i 1948. I dag okkuperer India to tredjedeler, mens Pakistan holder resten. Begge land gjør krav på hele Kashmir.

Til slutt i boken kommer Færøvik tilbake til Gandhi. India fikk ingen Mao, men de fikk sin Gandhi. I dag er han hyllet som en nasjonalhelligdom. Spørsmålet jeg stiller etter å ha lest boken: Er han verd denne posisjonen?

Boken er i pocketutgave, lettlest, billig og spennende.

Bokomtale ved Victor Brevik

Daniel Yergin er president i Cambridge Energy Research Associates og tidligere lærer ved Harvard. Yergin er brukt som rådgiver og har utgitt flere bøker om oljen og konflikter. For denne boken, The Prize. The Epic Quest for Oil, Money, and Power, fikk han Pulitzer-prisen. Boken er tettskrevet på 900 sider, men når du først har begynt er den vanskelig å legge fra seg selv om den er på engelsk. Boken er strukturert slik at den er også fullt mulig å bruke til oppslag.

Sjøl om oppdagelsen av hydrokarboner på norsk sokkel ble gjort på slutten av 60-tallet og den første råoljen ble utvunnet i 1971, er Norge en fersk leverandør i oljehistorisk sammenheng. Som oljeprodusent og gassleverandør er vi betydelig. Men der var altså en historie lenge før Nordsjøen og Ekofisk-feltet.

Våren 1990, fire måneder før Saddam Hussein erklærte Kuwait som Iraks 19. provins, ble det lagt frem ei analyse for USAs sentralkommando som konkluderte med at oljen hadde mistet sin strategiske betydning. Den samme sentralkommando fikk da seinere ansvaret for Operasjon Ørkenskjold.

Først etter andre verdenskrigen, i løpet av 1947, snudde USA fra å være nettoeksportør til å bli nettoimportør av olje. Mens Storbritannia satset på Irak, satset USA på det korrupte og bankrotte kongedømme i Saudiarabia. Saudiarabia ble plukket ut som strategisk hovedleverandør av olje. Til gjengjeld fikk kong Faisal prosenter som kunne rette opp den markspiste økonomien. USA pøste inn med geologer som resulterte i at store, nye petroleumsreservoar ble kartlagt og satt i produksjon. I kjølvannet av boomen ble mange industrimagnater og finansfolk i USA styrtrike. Eksempelvis Paul Getty. Mens Saudiarabia i harde ordelag gikk ut mot staten Israels ekspansjoner, strømmet oljen paradoksalt uforminsket inn til ekspansjonistens viktigste støttespillere.

Storbritannia hadde også tradisjonelt hatt et nært samarbeid med Iran. Og etter krigen, gjennom Anglo Iranian Oil Company, etter at Iran en kort periode under andre verdenskrig var nazivennlig. (Andre kilder enn Yergin sier at Storbritannia foretrakk Khomeini framfor kommunistene i 1988. Da var det klart at sjahen ikke lenger hadde legitimitet i befolkningen .) Den britiske imperialismen har virkelig preget fastsettelsen av landegrenser i Midtøsten, både med hensyn til utseende for Irak, Jordan, Syria, Palestina og Kuwait. Boka gir også et blandet bilde av den iranske nasjonalisten «old Mossy», Mohammed Mossadegh.

Enhver som analyserer den politiske og militære situasjonen i Midtøsten uten å ta oljen i betraktning bør lese denne boka.

I Kaukasus-området organiserte den unge Josef Stalin studiesirkler og streiker mot de tøffe arbeidsvilkårene og propaganderte for sosialismen: Aksjoner førte til at felt ble påtent og satt i flammer. Og i 1905 ble Rothschild, Nobel og andre tvunget ut av området. 40 år seinere satt den samme Stalin som innbitt forsvarer av de samme feltene, slik at ikke disse skulle falle i Wehrmachts hender og bli til drivstoff i militærmaskineriet. De største oljeressursene Europa utenom Sovjetunionen var Ploesti-feltene i Romania, som representerte 58 % av Tysklands import i 1940. I følge Yergin var krigen mot Sovjetunionen og aksjon Barbarossa vesentlig begrunnet i behovet for å kontroll over disse feltene, slik at de ikke skulle falle i Stalins hender. Den røde arme stanset ved Stalingrad felttoget Blau og mulighetene på påfyll av petroleum, noe som i følge forfatteren var avgjørende for at Hitlers krigslykke snudde. I dag er det på ny krig i Kaukasia, i Tsjetsjenia og i nærområdet Afghanistan.

Enhver som ønsker å forstå dagens politiske og militære situasjonen må ta oljen i betraktning.

Venezuela fikk også fart i oljeproduksjonen etter andre verdenskrig, men i motsetning til landene i Midtøsten valgte Venezuela en mer sjølstendig oljepolitikk vis a vis USA. Etter andre verdenskrig gjennomførte president Betancourt prinsippet om 50/50 fordeling med utenlandske selskap. Dette førte til at landets totale inntekter ble seksdoblet fra 1942 til 1948. Avbrutt av et blodig militærkupp i 1948, kom Betancourt sammen med oljeminister Alfonzo tilbake i 1958. I 1974 nasjonaliserte landet oljen.

Boka går grundig inn på organiseringen av OPEC som motmakt til stormaktene og de multinasjonale selskapenes makt.

Boka ble skrevet for 10 år siden. Hvilken relevans har boka i dag? Mens modernister utroper tiden nå til å være IT-epoken, mener forfatteren at siste hundreåret var oljens tidsalder og at vi fortsatt er i denne. Er dette fortsatt riktig? Innvendingen mot boka kan være at det meste i verden kan forklares i olje- og energibehovet. Den tar heller ikke opp alle de humanitære aspekter oljehistorien har og har hatt. Samtidig er det slik at all idealisme som forklarer verden ut fra den onde og den gode, eller som vurderer ut i fra politikk og ikke økonomisk basis, sannsynligvis får problemer med å forklare og forstå de store endringene i det geostrategiske bildet vi opplever i begynnelsen av 21. århundre.

Bokomtale ved Erik Kruse

Etter opptøyene i South Central Los Angeles i 1991 var det en vegg med ett veggmaleri som sto urørt midt i et av de områdene som var hardest rammet av opptøyene. Veggmaleren Mike Alewitz var kunstneren som hadde malt veggen. Han kom tilbake til Los Angeles etter opptøyene i mai 1991 – og malte et nytt veggmaleri.

Mens de fleste så det voldelige, ukontrollerte hatet i opptøyene, så Alewitz en vilje til å svare på urettferdighet, en vilje til å gjøre opprør mot det etablerte. Han så at de radikale organisasjonene og partiene ikke hadde gjort jobben sin og mobilisert og politisert de svarte og latinamerikanske samfunnene i Los Angeles. For å få opp debatten i fagbevegelsen og på venstresida, startet Alewitz et prosjekt for et nytt veggmaleri – med tittelen An injury to one is an injury to all. Maleriet er detaljert og symbolsk, og inneholder blant annet maskerte politifolk med dødningehodemasker som banker opp afro-amerikanere, rotter, griser, meitemark og en dommer, det berømte Hollywood-skiltet i flammer og små engler som blant annet forestiller Emilio Zapata og Malcolm X. Som de fleste andre maleriene til Alewitz, var også dette et samarbeidsprosjekt mellom fagbevegelse, lokale kunstnere og aktivister – og ham selv.

Boka Insurgent Images er skrevet av Paul Buhle og kunstneren Mike Alewitz selv. Buhle er professor ved Brown University i New York og har skrevet en rekke bøker om amerikansk venstreside og fagbevegelse. Boka tar oss med på en reise i de politiske veggmalerienes verden, til agitatoriske fargeklatter på de merkeligste steder. Alewitz har malt politiske veggmalerier i det utbomba Bagdad, på radioaktive murer i Tsjernobyl, i slumområdene i Nicaragua og Mexico by, og sist, men ikke minst; over store deler av USA. Han har markert seg i kampen mot streikebryteri, for sjølbestemt abort, mot atomkraftverk, mot sanksjoner mot Irak, mot rasisme og for en annen verden.

Boka behandler en hel rekke tema, og starter med en historisk gjennomgang av den politiske kunsten i USA, med hovedvekt på de siste hundre årene. En rekke kunstnere i USA lot seg inspirere av sine russiske kolleger etter den russiske revolusjon, og de politiske veggmaleriene fikk en renessanse. En annen viktig inspirasjonskilde var de meksikanske veggmalerne, som hadde lang tradisjon for fargeglad politisk agitasjon på vegg. I tillegg til veggmalerier var også politiske tegneserier og satiretegninger populære. Mike Alewitz står planta med begge beina i denne tradisjonen. Født i 1951, med foreldre og slektninger som kommunister og anarkister, og vokst opp midt i det gryende ungdomsopprøret i USA. Han var sentral i amerikanske studentprotester mot invasjonen i Kambodsja i 1970 og antikrigsbevegelsen generelt, og seinere i det lille partiet Socialist Workers Party i Kent. Men det var som kunster og veggmaler Alewitz virkelig skulle få føle at han fikk uttrykt seg politisk. Da han gikk på kunstskole, ble en svart student drept av politiet i byen han bodde i. Han malte et veggmaleri til minne om studenten og mot politivold, men maleriet blei først vandalisert av politistudenter og seinere overmalt på ordre fra skolens rektor. Dette skulle bli starten på en lang rekke politiske veggmalerier over hele USA.

Men Alewitz er ingen kunster som er oppslukt i eget verk og egen produksjon. Hans veggmalerier er en del av en større bevegelse, og han engasjerer alltid lokale kunstnere og politiske aktivister for prosjektene sine.

Boka går gjennom og forteller historien om flere av de viktigste maleriene til Alewitz. Fra maleriet om den legendariske streiken til kjøttpakkerne i Minneapolis på midten av 80-tallet og minearbeidernes kamp for å beholde sosiale- og trygderettigheter i 1989, til kampen mot atomkraft i Tsjernobyl.

Sentralt i boka står diskusjonen om kunstens og kunstnernes plass i den politiske kampen på venstresida. Alewitz har blitt sensurert av fagforeningspamper, av ledende organer i partiene, av politiet og av lokalpolitikere. Alewitz diskuterer kunstens nødvendighet og muligheter i de daglige politiske kampene, og kunstens muligheter for å gi glimt av det samfunnet vi sloss for.

Med karikaturer av kapitalister, politi og maktapparat, sterke farger, historiske referanser og politisk hardtslående agitasjon, representerer Alewitz en type kunstnere som klarer å se lenger enn sitt eget atelier. Kanskje først og fremst fordi han har hele verden som atelier. Diego Rivera, en kjent amerikansk veggmaler fra 30-tallet, sa at veggmalerier støtter menneskenes kamp for å bli hele mennesker og derfor må veggmaleriene eksistere overalt der det er mulig. Insurgent Images gir en smakebit, med lekre fargefotografier, og kunstnerens egne kommentarer og historier. Sjøl om boka er litt vanskelig å få oversikt over for oss som mangler de amerikanske venstresidereferansene, er den absolutt verdt litt lesetid.

Bokomtale ved Gunnar Rutle

Den som en gang har fått muligheten til å besøke Kurdistan glemmer det ikke lett. Erling Folkvord var i Kurdistan første gang i 1994. Og glemte ikke. Tvert imot: Etter mange reiser som til sammen har strukket seg over et halvt år, og etter omfattende lesning, har han skrevet bok. Til glede for alle oss andre som bryr oss om dette undertrykte folket.

Da han i 1997 bestemte seg for å skrive denne boka fikk han med seg fotografen Veronica Melå. Hun har vært med på mange av reisene.

Det fins ikke mange bøker om eller fra Kurdistan på norsk. I norske historielærebøker finner du ikke mye om Kurdistan. For oss som ikke er kløppere i fremmedspråk har det vært vanskelig å skaffe seg kunnskap. Nå er det blitt veldig mye enklere. Ja, kurdere sier at det fins ikke et tilsvarende verk på noe annet språk!

Samme bolig i 6.000 år

Erling Folkvord har blant annet stilt seg oppgaven å fortelle historien om det kurdiske folket. Det er ingen liten oppgave. Hvis vi skal snakke om kulturens «vogge» i vår del av verden, kommer vi ikke utenom Kurdistan, kanskje bedre kjent som landet mellom Eufrat og Tigris, eller Firat og Dîcle som elvene kalles på kurdisk. Så her er mange tusen års historie å ta av.

Et av mine sterke minner fra Kurdistan er byen Hesenkêf ved Tigris. Her traff vi folk som levde i grotter i fjellsidene, der det sannsynligvis hadde bodd folk i 6.000 år, 2-300 generasjoner bakover i tid. Tenk deg hjemme-hos-intervju med Toppen Bech: «Her i denne grotten bodde mine tipp-tipp-(250 tipper)-tippoldeforeldre for 5.800 år siden, og her har slekten min bodd siden. Vi har riktignok modernisert litt og gravd ut et par ekstra rom for 2.000 år siden, men ellers er alt som det var …»

Hesenkêf var en innflytelsesrik storby på 1100-tallet. I dag trues hele området med neddemming. Dels fordi Tyrkia, i skarp konflikt med Syria, vil skaffe seg mer kontroll med vannet, men kanskje vel så mye fordi de tyrkiske myndighetene vil kvitte seg med kurdernes kulturhistoriske minnesmerker.

I første del av boka finner du mer om Hesenkêf, og om resten av Kurdistans historie fram til ca. 1922. Det sier seg sjøl at en kort framstilling bare kan gi hovedtrekk, men sjøl hadde jeg stor nytte av denne gjennomgangen.

For å forstå den kurdiske historien er det viktig å være klar over hvordan det kurdiske folket har vært organisert. Vi finner mange likhetstrekk med Afghanistan. En føydal klanstruktur har alltid gjort det vanskelig å utvikle en allkurdisk bevegelse som kunne samle hele det kurdiske folket. Helt fram til vår tid har landet vært delt opp i småfyrstedømmer.

Etter 1. verdenskrig så det en stund ut som kurderne skulle få sin egen stat. Men som vanlig ble kurderne ofret i stormaktsspillet.

Andre del av boka heter «80 år under firedelt okkupasjon», og tar for seg hver av de fire delene av Kurdistan etter 1922: Nord-Kurdistan under tyrkisk herredømme, Øst-Kurdistan under iransk, Sør-Kurdistan under irakisk og Sørvest-Kurdistan under syrisk herredømme.

Sjøl syns jeg dette er den mest spennende delen av boka. Masse nytt stoff for meg, til dels spennende som en action-thriller. Og apropos det: Det er ikke nødvendig å lese hele denne boka i rekkefølge. Les gjerne enkeltkapitler for å skjerpe appetitten.

Start for eksempel med å lese den spennende og avslørende historien om arrestasjonen av Abdullah Öcalan, lederen for Kurdistans arbeiderparti – PKK (side 126 og utover). Her får du hele historien om stormaktsspillet som gjorde det mulig for den tyrkiske regjeringa å arrestere sin fiende nr 1. Du får også historien om hvordan Öcalan gjennom rettssaken mot ham klarte å sette fokus på det faktum at Tyrkia er et grunnlovsfesta militærdiktatur. Det har igjen tvunget fram et offentlig ordskifte om behovet for demokrati i Tyrkia og om det kurdiske spørsmålet. Kanskje gir det som har skjedd etter arrestasjonen et håp om bedre tider for kurderne i Tyrkia?

At statsminister Bulent Ecevit sitt parti fikk under 1 % av stemmene i valget nylig, og ble feid ut av parlamentet, sier kanskje noe om at han ikke nettopp har vunnet opinionen i Tyrkia.

Når du har skjerpet appetitten med historien om arrestasjonen av Öcalan, bør du lese resten av kapitlet om tyrkisk Kurdistan. Om den kemalistiske tyrkiske statens undertrykking av kurderne, om motstanden som blir slått ned utallige ganger fram til 2. verdenskrig, og om den nye bølgen av motstand og geriljakrig som PKK organiserer utover 80-tallet. På begynnelsen av 90-tallet hadde Tyrkia opp mot 50.000 soldater stasjonert i tyrkisk Kurdistan for å kontrollere befolkningen og føre krig mot PKK-geriljaen.

For øvrig viser Erling Folkvord med all mulig tydelighet at terroriststemplet mot PKK bare er nok et eksempel på at enhver organisasjon som driver effektiv motstand mot imperialisme og undertrykking, blir stemplet som terrorister.

Fredsprisvinneren Kissingers kyniske spill

Har du hatt tillit til den vestlige «sivilisasjonen» og de vestlige «demokratier», så bør du være kurert for det meste når du har lest denne boka. Den kurdiske historien fra de siste 100 åra er historien om et folk som gang på gang ble brukt av lokale og internasjonale stormakter i maktspillet i Midtøsten – særlig spillet om oljen. Og som gang på gang ble sviktet, massakrert og fordrevet fra hjem og landsby når stormaktene hadde nådd sine mål.

Les for eksempel (side 182 ff) om spillet før Algerie-avtalen av 1975. En amerikansk kongressrapport fra 1976 sier: «Presidenten, Dr. Kissinger og Sjahen håpa at våre klienter ikke skulle seire. De foretrakk i stedet at opprørerne (dvs. kurderne) ganske enkelt skulle opprettholde fiendtligheter på et nivå som var tilstrekkelig til å svekke vår alliertes nabo (dvs. Irak). Dette synet ble ikke meddelt til våre klienter, som ble oppmuntret til å fortsette å kjempe. Sjøl når en ser det i forhold til andre hemmelige operasjoner, var dette et kynisk foretagende.»

Saken det gjaldt, var å tvinge fram en (for Iran) gunstig løsning på en grensetvist mellom Iran og Irak. For å nå det målet ble Kurdistans Demokratiske Parti (KDP, et av partiene i Irakisk Kurdistan) forsynt med våpen og oppmuntret til motstand mot den irakiske sentralmakten. Når så målet var nådd for USAs allierte Iran, ble all støtte til KDP trukket tilbake, og Irak fikk rykke inn og fordrive 200.000 kurdere fra deres hjemsteder.

Fredsprisvinneren Kissinger var en viktig mann i dette spillet. Den som ikke kjenner raseriet mot stormaktsspillet boble i seg etter å ha lest disse kapitlene må ha et hjerte av stein.

Verdens eneste forbudte ABC-bok

En del av boka er viet kurdisk språk og kultur. I alle de fire delene av Kurdistan har det vært ulovlig eller svært vanskelig å bruke kurdisk språk. Tyrkia utmerker seg i negativ retning. Helt fra 20-tallet har bruk av kurdisk språk vært forbudt. Erling Folkvord forteller blant annet historien om Mehmed Emin Bozarslan, som i 1968 laget den første kurdiske ABC-boka i Nord-Kurdistan, og fikk den utgitt i Istanbul. Boka ble øyeblikkelig forbudt, og Bozarslan stilt for retten. Rettssaken varte i til sammen 6 år. Bozarslan ble kastet i fengsel, og boka er fortsatt forbudt i Tyrkia.

Først i 1991 ble totalforbudet mot kurdisk språk opphevet, først og fremst fordi Tyrkia søkte EU-medlemskap og måtte vise vilje til å lette litt på undertrykkinga av kurderne. Men i praksis er det fortsatt så godt som forbudt å bruke språket. I skolen er det strengt forbudt, og fortsatt er kurdisk språklig radio og TV forbudt.

Den statlige politiske volden er også utbredt. Da jeg sammen med andre norske venner av Kurdistan besøkte redaksjonen i den kurdiskvennlige avisa Özgür Gündem sommeren 1992 viste redaksjonen oss bilder av flere redaksjonsmedlemmer som var drept i løpet av avisas første to-tre måneder. Erling Folkvord besøkte avisa i mars 1994. Da var til sammen 12 redaksjonsmedlemmer drept av såkalte «ukjente gjerningsmenn». Det er allment kjent at de «ukjente gjerningsmennene» kom fra bander som for eksempel «De grå ulvene». Disse bandene er finansiert av og arbeider for den tyrkiske staten.

Så de formelle lettelsene som ble innført i 1991, fikk ikke så store utslag i praksis. Helt fram til i dag er antallet tilfeller av politiske drap, tortur o.l. svært høyt.

Det røde Kurdistan

Fordi undertrykkinga i kjerneområdene har vært så sterk, har kurdere bosatt utenfor det egentlige Kurdistan hatt størst mulighet til å ta vare på og utvikle egen kultur.

Oktoberrevolusjonen fikk stor betydning. Den nye sovjetstaten tok mål av seg til å la hver minoritet utvikle sitt eget språk og kultur. Det bodde mange kurdere i det som i dag er Armenia, Georgia og Aserbajdsjan. I disse nye sovjetrepublikkene ble kurdisk undervisningsspråk i skolen, og årene fram til midt på 30-tallet ble en blomstringstid for den kurdiske litteraturen. Fra 1923 fikk det kurdiske området i Aserbajdsjan status som Den autonome provinsen Kurdistan, også kalt Kurdistan a Sor (Det røde Kurdistan). Dessverre rammet innstrammingene i den sovjetiske politikken på 30-tallet også kurderne.

«Vi har alltid kunnet stole på Norge»

Erling Folkvord forteller også litt om den norske politikken i forhold til kurderspørsmålet. Som vanlig har den norske politikere stort sett diltet i hælene på USA, og snudd i takt hver gang USA snudde.

Ett unntak fra dette fins. Norge holdt kontakten med Tyrkia på et absolutt minimum etter militærkuppet i 1980. Men etter Golf-krigen i 1991 var det slutt på den kjølige tonen. Under ulike regjeringer har Norge gjenopptatt våpeneksport, gitt politisk støtte, og til og med (med Kosmo som forsvarsminister) underskrevet en hemmelig avtale som forplikter Norge til krigsinnsats i det østlige Tyrkia. Riktignok hadde handelsminister Grete Knutsen svar på rede hånd da Erling Folkvord stilte spørsmål om våpeneksporten i Stortinget: Utenriksdepartementet «har gitt lisenser for eksport av beskyttelsestårn». Beskyttelsestårnene var i virkeligheten avanserte rakettutskytingstårn tilpasset panserkjøretøy som er i vanlig bruk i krigen mot PKK i Øst-Tyrkia.

Det var ikke for ingenting at statsminister Bulent Ecevit under sitt besøk i Norge i juni 2000 uttalte: «Vi har alltid kunnet stole på Norge på det politiske området!»

Nå er ikke Norges vennlighet mot Tyrkia helt uten baktanker: Litt øst for Tyrkia finner vi Kaspihavet. Det var her Jens Stoltenberg skuet ut over oljefeltene og sa de bevingete ordene: «Viss det går bra her, så betyr det at en del av de pengene vi skal ha inn i statskassa etter århundreskiftet til å betale for folketrygden og barnehagene og sykehusene, de skal komme fra det Kastiske Hav. Det er underlig å tenke på. Men slik er det.»

Og da er det kanskje ikke så dumt å bidra med militærstyrker for å sikre sparepengene våre. Spesielt ikke når Statoil i 2000 inngikk en avtale med den tyrkiske staten om å bygge en rørledning gjennom Tyrkia for å sikre at oljen blir fraktet til markedene «på en forsvarlig måte». Avtalen inneholder blant annet omfattende unntak fra tyrkisk lovgivning og garantier om unntak fra miljøavtaler i 40 år.

Årets julegave i boks?

Erling Folkvord har skrevet en flott bok. Les den sjøl og bli vis. I tillegg er det en vakker bok, gjennomillustrert med Veronica Melå sine fotografier. Boka inneholder blant annet 80 helsides oppslag med fotografier i farger og svarthvitt fra kurdisk natur og kultur, fra dagligliv og krig. Vakre naturbilder, sterke portretter. Bare bildene gjør boka verd å ha.

Det bør være enkelt å finne årets julegave til antiimperialister og venner av Kurdistan.

av Hans Olav Brendberg

Kva ligg bak den vestlege støtta til Israel? For hundre år sidan byrja sionismen som ei rørsle med hovudfeste i den austeuropeiske jødedomen. Det var ei av fleire desperate rørsler som hevda at dei hadde ei løysing for det utarma, jødiske samfunnet i Aust-Europa: Ein jødisk stat i Palestina. Theodor Herzl drøymde først om å føra alle jødane i Austerrike fram til dåp med klokkeklang og stor høgtid, før han tok til med det sionistiske prosjektet.

I løpet av femti år greidde dette private prosjektet å organisera ein stat i Palestina, på hundre år er dette ein militært nokså mektig stat som har stor innverknad på amerikansk politikk. Kva ligg bak? Kva maktressursar er det sionismen har drege vekslar på?

Eg trur Balfour-erklæringa kan vera ei interessant sak å sjå litt nærare på. I november 1917, på eit tidspunkt då Storbritannia var redde for å tapa ein krig – med revolusjon i Russland, uro i Irland, og store vanskar i Frankrike – kom den britiske utanriksministeren Balfour med ei erklæring der han med lord Rotshcild som formidlar, erklærte Storbritannias vilje til å gå inn for ein nasjonal heim for jødane i Palestina. Erklæringa hadde ein klausul som garanterte for «dei ikkje-jødiske innbyggjarane i Palestina» (omlag som «dei ikkje-muslimske innbyggjarane i Noreg»). Statsrettsleg galdt dette eit territorium som formelt låg under Istanbul. Kva politisk logikk låg bak Balfour-erklæringa?

Det låg eit langt forarbeid bak erklæringa. I følgje Weizmann byrja arbeidet fram til erklæringa med eit memorandum førebudd av ein komite i den sionistiske rørsla som var overlevert i januar 1917 til den britiske regjeringa. Seks ulike skisser gjekk fram og tilbake mellom sionistane og den britiske regjeringa før erklæringa kom i november 1917. Kvart einaste av dei sekstisju orda i erklæringa vart voge på gullvekt av regjeringa, medan sionistane telte på knappane om det dei fekk var godt nok, eller om dei med Weizmann sine ord «skulle bli ståande bak våpna». Weizmann meinte dei gjorde rett å å gå med på ein avtale.

Eg meiner det er rimeleg opplagt at olje ikkje var eit tema i denne prosessen – det var ikkje britiske ønskje om olje som låg bak. Sionistane la vekt på at britiske interesser kring Suez-kanalen på sikt ville vera tent med ein jødisk stat. Dette er det sjølvsagt råd å argumentera for. Men kvifor brukar ei regjering som strevar for å ikkje tapa ein krig so mykje merksemd på vage framtidsønskje om å sikra flanken ved Suez med jødisk kolonisering i Palestina? Særleg når dette på kort sikt ikkje gjev militære fordelar – britane freista jo tvert om å organisera arabisk krigsinnsats mot tyrkarane, og løfta til sionistane stod i direkte motsetning til den arabiske alliansen. Kva slags «våpen» var det Weizmann hadde som alternativ til å ta det han fekk?

Britane ønskte ikkje utan vidare å gå inn for ein jødisk stat i Palestina. Skilnaden mellom førsteutkastet til sionistane og det dokumentet ein endte opp med er at Balfour-erklæringa eigentleg er nokså vag. Britane freista sikra seg at dei ikkje lova for mykje – dei var ikkje entusiastiske for ein jødisk stat som skulle sikra imperieinteressene i Midt-Austen. Medan dei i sionistane sine utkast tidleg på hausten snakka om å «rekonstituera Palestina som den nasjonale heimen til jødane», endte det endelege dokumentet opp med «å etablera ein nasjonal heim for den jødiske rasen i Palestina». I det første dokumentet er det tale om at «regjeringa vil gjera sitt beste for å nå desse måla, og vil diskutera dei naudsynte midla med sionistorganisasjonen». Sluttdokumentet seier at ein vil sikra «dei sivile og religiøse rettane til dei ikkje-jødiske samfunna».

Erklæringa var svært kontroversiell. Den einaste jødiske medlemen i den britiske regjeringa – Sir Edwin Montagu, indiaministeren – var imot erklæringa. Han meinte sionismen skada interessene til jødane som borgarar av landa der dei budde – at ideen om eit jødisk heimland hang logisk saman med at jødane ikkje høyrde heime der dei budde. Han var av prinsipp i mot å gjera kristne og muslimske innbyggjarar i Palestina rettslause, og meinte kristne kunne gjera krav på landet i like stor grad som jødane – også den kristne religionen var i stor grad knytt til Palestina. Han nekta for at sionistane snakka på vegne av jødane, og han meinte sionismen ville føra til at Palestina vart heile verdas ghetto. Han og andre motstandarar vart likevel overkøyrde. Intensjonen med erklæringa var tydleg. Lloyd George sa seinare: Målet var ikkje ein jødisk stat ved fredskonferansen. Men erklæringa var eit signal til jødane om å emigrera. Om dei hadde emigrert i tilstrekkelege tal innan ei viss tid var gått, ville dei få sin stat i Palestina.

Kva sionistane ynskte å oppnå i denne prosessen ligg i dagen. Men kva ønskte britane å oppnå. Kvifor engasjera seg for å laga ein nasjonal heim for jødane midt under ein krig der ein slåss for å overleva? Det eine motivet ligg rimeleg ope i dagen: Ynsket om å kvitta seg med jødane, senda dei til Palestina. Men eg trur det er heilt usannsynleg at dette motivet vog tungt, sjølv om det sjølvsagt var til stades. Slik er det eit hav av skilnad mellom ein etablert politisk kaste som dei som styrte Storbritannia under første verdskrigen, og den gjengen med samanraska politiske oppkomlingar, bøller og anna rask som styrte Tyskland under andre verdskrigen. At ein jødisk stat i seg sjølv skulle vera eit logisk grep for å sikra Suezkanalen på sikt, meiner eg også er usannsynleg. Historia syner jo også at den jødiske staten berre har bidrege til å stenga kanalen, og gjera han utrygg. Kva står att?

Det er her den jødiske verdskonspirasjonen kjem inn i biletet. Ikkje som røynleg, men som innbilt storleik. Britane meinte sjølve at dei gjorde ein avtale med «jewry» – den kollektive jødedom. Eg trur det er her vi finn kanonane til Weizmann.

Eg meiner det utan tvil er slik at jødane hadde utvikla ein del maktstrategiar og teknikkar som religiøs minoritet i Europa. Dei måtte det for å overleva. Etter den jødiske opplysinga spela den organiserte jødedomen ei internasjonal rolle for å sikra borgarrettar for sine forfølgde brør i Aust-Europa. Denne internasjonale, jødiske solidariteten var ei forlenging av mentalitetar og handlemønster som hadde vakse fram i ghettoane, då jødane representerte ein marginal eksistens, og risikerte å bli kasta ut or heile landområde. Jødane måtte hjelpa og stø kvarandre, og delte den same lagnaden.

Dette var ei løynd makt, og eit løynd spel. Jødane var livredde for å prala med makt og rikdom – det førde berre til hat og forfølgjing. Den jødiske eliten av bankfolk og intellektuelle var ein pariaelite i Europa langt inn i førre århundre.

Med andre ord trur eg at ideen om ein jødisk verdskonspirasjon til ein viss grad skriv seg frå den jødiske eliten. Eg meiner ein opplagt strategi for å forsvara seg var å gje inntrykk av å ha makt. Det fanst jødar med innverknad i alle nasjonar. Jødane kunne gje inntrykk av at det fanst ein organisert, jødisk nasjon på verdsbasis, at det fanst ei sentral politisk makt i jødedomen som kunne ha innflyting på amerikansk, russisk og osmansk politikk. I USA åtte jødar nokre av dei viktige avisane, og hadde ein viss innverknad på opinionen. Nokre jødiske finansfolk stod sentralt i organiseringa av den nye, amerikanske sentralbanken Federal Reserve, særleg den tysk-jødiske emigranten Paul Warburg. Amerikansk finansnæring var viktig for å halda krigsinnsatsen gåande. I Russland var jødar mellom dei leiande i dei revolusjonære partia. Fekk ein formidla eit inntrykk av at sionistane hadde innverknad på kva verdas jødar gjorde, kunne det vera viktig for den britiske regjeringa å gå inn på ein avtale med «jewry». Inntrykket trong slett ikkje å ha noko med røyndomen å gjera, eller kunne i det minste vera sterkt overdrive samanlikna med det som det var røynleg grunnlag for. Leitar ein litt, finn ein også dokument der britiske politikarar som td. Winston Churchill gjev uttrykk for idear om ei slik organisert, jødisk verdsmakt. Dette er ikkje ein mani på same måte som i nazirørsla – men det er idear som svevar i lufta, og formar biletet av verda i den britiske eliten. Eg trur rett og slett Balfour-erklæringa er eit uttrykk for at britane meinte ein allianse med jødane var naudsynt for å vinna krigen, og at dei trudde at dei som dei lagde ein avtale med hadde innverknad på kva jødane gjorde i Russland og USA.

Redsla for ein løynt, jødisk makt kan ein følgja frå Dreyfus-saka via Balfourerklæringa til Tyskland i mellomkrigstida. Motstandarane av amerikansk deltaking i andre verdskrig – slike som Charles Lindbergh jr – identifiserte tre tyngdepunkt i kampen for å dra USA inn i krigen: Britane, jødane og Roosevelt-administrasjonen. Så seint som i 1970 sat president Nixon og pastor Billy Graham på eit bakrom på Det kvite huset og diskuterte jødisk makt – båe var redde for jødisk makt, båe trudde jødane hadde mykje makt. Så vart Nixon felt av Washington Post – avisa til det politiske establishmentet i USA. Eg trur Nixon gjekk i grava overtydd om at det var jødane som felte han.

Sjølv trur eg ikkje på nokon jødisk verdkonspirasjon, noko løynd verdsregjering eller anna slikt krimskrams. Konspirasjonar sprekk til slutt – og ei jødisk verdsregjering ville vore avslørt for lenge sidan om ho fanst. Derimot trur eg ideen om jødisk makt kan ha spela ei viktig rolla i å etablera ein jødisk stat i eit område der det for hundre år sidan knapt budde jødar. Og om det finst jødisk makt, er det vel med jødisk makt som med britisk. Jødar judaiserer på same måte som britane anglifiserer: Dei gjer det heilt umedvite – som den naturlegaste ting i verda. «Det jødiske» er skjema og tenkjemåtar som er prega inn i kroppen, det Bourdieu kallar habitus. Historisk har jødane vore ein mellomting mellom ein klasse og eit folk. Det er denne historiske preginga som har ført jødane dit dei er – anten til kommentarspalter i amerikansk presse, til Wall Street, til det amerikanske forsvarsdepartementet, til amerikanske universitet – eller for den del til Palestina. Det er ikkje noko organsiert nettverk som held saman alt dette, og gjer det til ei makt. Det er den klaustrofobiske kjensla av at alle jøder deler lagnad som gjer at jøden i Brooklyn stør Sharon, og pressar på for å få USA til å auka støtten til Israel. Denne kjensla er gamal. Brukt med omtanke, er ho også ei svært sterk politisk makt – ikkje blind, men einøygd. Og i stand til å rydja av vegen store hindringar på jødedomens ferd gjennom historia.

Det krevst makt for å byggja statar, berre spør irane eller kurdarane. Sjølvsagt har støtte frå stormaktene – Storbritannia, Sovjet, Frankrike og USA – vore viktig for å gjennomføra den etniske reinsinga og byggja ein jødisk stat i Palestina. Men eg trur likevel den forbausande kontinuiteten i den sionistiske statsbyggjinga dei siste 100 åra blir uforklarleg om ein berre ser den jødiske staten som eit resultat av at stormaktene har brukt jødane i eit strategisk spel om kontroll i Midt-Austen. Ein like viktig del av dette spelet har vore at jødane har brukt si makt over regjeringane i stormaktene for å få Storbritannia, Sovjet og USA til å rydja bort hindringar på vegen mot eit palestinarfritt Palestina. Kva slag makt? Først og fremst redsla for og trua på jødisk makt – den redsla og trua som gjer at dei fleste er redde for å skada den palestinske saka ved å drøfta denne sida av sionistiske maktstrategiar – og i staden legg skulda på britisk og amerikansk (og sovjetisk?) imperialisme, og jakta på (palestinsk?) olje.

av Huck Gutman

Harry Magdoff er en veteran i Monthly Review-miljøet. Her snakker han om demokrati og planlegging, og hvor vanskelig det er. Prinsipielle betraktninger, tanker og eksempler fra Sovjet, Kina – og USA. Om å skape et rettferdig samfunn.

I juli 2002 spurte jeg Harry Magdoff om han ville la seg intervjue for The Statesman, en indisk avis hvor jeg skriver politiske kommentarer. Det første intervjuet vårt var så tilfredsstillende at vi fortsatte med flere runder. Det følgende er hva Harry betrakter som lærdommer ut fra erfaringene til Sovjetunionen. Karakteristisk nok handler dette om å lære av historien. Harry er metodisk opptatt av den virkelige verden, som all teori springer ut fra, som teorien må henvende seg til, og, for å møte dens særegenheter, må teorien stadig omformes.

Det er sommer i Vermont. Jeg snakker med Harry Magdoff, medredaktør for Monthly Review i 34 år. Harry har kommet til dette landlige stedet, til dette huset, som skuer ut over en eng og en majestetisk gammel fjelltopp i det fjerne, flomlyst av solen, etter at Beadie, hans kone gjennom 69 år, er død. Vi sitter i huset til sønnen, Fred, som beveger seg i utkantene av rommet, mens han rydder opp etter lunsjen han har laget til oss.

Harry er 89 år. Selv om ansiktet hans, med sitt karakteristiske geiteskjegg, viser alderens tegn, er stemmen fast, blikket fokusert og smilet varmt. Tankegangen hans er, som den alltid har vært, bemerkelsesverdig klar.

Vi begynner en diskusjon om hva vi kan lære av erfaringene til Sovjetunionen, med utgangspunkt i ønsket mitt om at Harry forteller historien om den gangen han traff Che Guevara.

Harry Magdoff: Da Che Guevara kom til New York til et møte i FN, spurte han om han kunne få treffe meg og min kone, Beadie. Etter det jeg husker, tok jeg med meg tre bøker. Den ene var SNCCs historie av Howard Zinn, den andre husker jeg ikke, men den tredje, den viktige, var en teknisk bok av Piero Straffa som heter Vareproduksjon ved hjelp av varer (1960). Jeg sa til Che at grunnen til at jeg tok med nettopp denne boken, var at jeg mente det var galt å involvere seg i alskens ensporede teoretiske diskusjoner om forskjellige sider ved planlegging, eller om Marx, basert på formler.

Jeg sa at jeg mente man burde vurdere økonomiske valg konkret, ut fra betingelsene i et land, og ut fra tida. Jeg kritiserte indirekte det vedtaket lederne på Cuba da hadde gjort, nemlig bestemmelsen om å satse på en målsetting for sukkerproduksjonen på ti millioner tonn, uten å ta i betraktning hvilke begrensninger som fantes, for eksempel tilstanden ved sukkermøllene. Det var ikke bare spørsmål om å kutte sukkerrør, men også om videreforedlingen.

Jeg sa til Che: «Det viktige er at planleggerne, de som står for valgene og tallene når planene legges, blir involvert i tenkningen rundt de faktiske politiske alternativene, basert på de praktiske forholdene.»

Da lo han, og sa at da han var i Moskva, tok Khrusjtsjov, da leder av parti og regjering, ham med på en rundtur, som om han var en politisk turist. Che sa at han gjerne ville treffe Planleggingskommisjonen. Khrusjtsjov svarte: «Hvorfor det? Det er bare en gjeng regnskapsførere». Che visste med andre ord hva jeg snakket om, at planlegging ikke bare måtte bli teknisk, men først og fremst politisk. Jeg synes det er viktig å ta med seg hva denne anekdoten forteller, ut fra en historisk innfallsvinkel. For meg ligger det en dypere mening her, og det dreier seg om selve basisen, og metodene for planlegging i Sovjetunionen. Mange på venstresiden, og på høyresiden også, går ut fra at de økonomiske problemene i Sovjet beviser at det ikke går an å planlegge et land. Mens jeg mener at et historisk blikk på hvordan planleggingen utviklet seg i Sovjet, har betydning for hvordan vi forstår det som gikk galt etter hvert. Også forståelsen av hvordan det politiske systemet utviklet seg. Planlegging var opplagt avgjørende fra starten, etter revolusjonen. Tre planer ble lagt fram.

Planlegging i Sovjet

– Snakker du nå om den første femårsplanen?

Dette var helt i starten. De begynte å legge planer. De gjennomlevde en borgerkrig, flere borgerkriger, og økonomien deres var skutt til helvete. Det var ingen arbeidere, fabrikkene var tomme, de beste arbeiderne var enten drept eller opptatt med regjeringssaker, så spørsmålet om å få i gang produksjonen var ekstremt viktig. Den midlertidige planen deres åpnet noen dører, men spørsmålet om hvordan folkets behov skulle møtes, stod der. Så økonomene la fram tre planer. En plan baserte seg på et temmelig praktisk syn på hvilke begrensede reserver som fantes, og de økonomiske ressursene. Denne planen bygde på det mest realistiske synet på hva som var mulig.

En annen plan la opp til mer effektiv utnytting av ressursene for å nå lenger. Og så var det en tredje plan, som ikke tok særlig hensyn til ressursene, bare til folkets vilje og drivkraft. Den inneholdt løftet om å nå mye lenger. Det var den minst konservative planen, og den baserte seg i stor grad på antakelser, uten hensyn til eksisterende begrensninger. Valget av plan ble ikke gjort av planleggere eller økonomer, men av Politbyrået, som valgte den tredje. Det viste seg at denne planen, som i stor grad baserte seg på voluntarismen i folket, ble overoppfylt på noen få områder. Da Politbyrået så det, bestemte de at hele planen kunne gjennomføres på fire og et halvt år, enda det fortsatt var et stort spørsmål om den kunne gjennomføres, selv innenfor fem år. Å nå målsettingene på mindre enn fem år eller på fem år, forutsatte på et vis en militarisering av økonomien. Militarisering er muligens et stort ord, men den økonomiske mobiliseringen utviklet seg til å virke som en krigsøkonomi. Sterke ledere som presset folk mot det ekstreme, angrep mennesker som av forskjellige grunner ikke klarte å produsere og la ansvaret på dem individuelt: Anstrengelsene fikk både krigsøkonomien drakt, og et politisk system hvor direktivene ble gitt ovenfra. Disse direktivene måtte utføres: Ingenting kunne legges til eller trekkes fra, aldri spørsmål om å prøve og feile. Alt måtte bare gjøres, og det måtte gjøres fort, styrt med jernhånd. Dette skulle bli det store løftet. På samme måte ble bøndene tvunget inn i kollektivisering. Å greie det de prøvde på, forutsatte spesielt stor innsats, bruk av eksisterende ressurser til det ytterste, og bruk av all tilgjengelig arbeidskraft.

Det var avhengig av produktiviteten i arbeidet. Det var avhengig av alle tilgjengelige råmaterialer som kunne graves opp av jorda. Og det var avhengig av maskineriet uten hensyn til reparasjoner på eksisterende maskineri, eller hva det kostet å erstatte dem. Farten i utviklingen ble presset opp av fascismens framvekst i Tyskland og faren for krig. Så utviklingen fram til den andre verdenskrigen og etter krigen da utviklingsmulighetene ble store, var avhengig av all mulig ressurstilgang. Da yttergrensen var nådd når det gjaldt ressursene, nådde økonomien sin grense.

Tilgangen på arbeidskraft flatet ut med det store tapet av liv i krigen. Råmaterialer ble vanskeligere enn ventet å få tak i. For å sikre vekst, ble nye fabrikker satt i sving, uten hensyn til at det trengtes reparasjoner ved de eldre. I mange tilfeller ble reservedeler som var myntet på vedlikehold av eksisterende maskineri, flyttet for å bli brukt i byggingen av en ny fabrikk. Disse elementene danner ikke hele bildet, men de var etter mitt syn nøkkelelementer, som førte til stagnasjon i sovjetøkonomien.

La meg utdype hvordan planen ble utviklet og politikken som fulgte med det. Jeg tror at skillet mellom planleggerne, teknikerne og økonomene – og det mektige Politbyrået i partiet – var et viktig element i forhold til vanskelighetene som kom. For det første var det ikke-spesialister som gjorde de økonomiske valgene, basert på politiske valg, gjort ut fra hva som så best ut, selv om følelsen av at det var til beste for folket selvfølgelig lå bak. Men samtidig var det i ferd med å bli etablert et politisk system som liknet krigsøkonomiens. Betydelige forskjeller utviklet seg mellom folk, og en privilegert gruppe vokste fram, selv om det ikke kunne sammenliknes med den kapitalistiske verden.

I Sovjet fikk de som hørte til intelligentsiaen privilegier, og de som var direktører for fabrikker eller ledere over et visst nivå i partiet. De hadde tilgang til bedre sjukehus, bedre mat og bedre leiligheter, og de fikk sommersteder. Samtidig bygde Sovjetunionen skoler og sjukehus – det var betydelige framganger under dette systemet.

Men på tross av vekten som ble lagt på å beskytte arbeidere og bønder, førte planleggingsprosesser og metoder, ikke bare til en privilegert klasse, men også til at områder utenfor de store byene, utenfor de privilegerte områdene, ble neglisjert, midt i kampen for å utvikle nasjonen som helhet. Sørlige regioner i Sovjetunionen, i Sentral-Asia, og i vest mot Kina lå langt etter. Det fantes sjukehus i Uzbekistan som ikke hadde vann, byer uten kloakk. Selv innenfor de mer avanserte regionene manglet det anstendige veier mellom byene og gårdene, og det ble ikke tatt særlig hensyn til landbruket. Slik at feilene eller det som verre var, stammer fra den historiske situasjonen: Hele samfunnets karakter utviklet seg derfra.

Men la meg understreke at spørsmålet ikke dreier seg om dårlig planlegging eller planleggingens umulighet. Hvis du skal tilpasse et samfunn til folkets behov, går det absolutt ingen vei utenom planlegging.

Planlegging i USA under den andre verdenskrigen

– Harry, du var selv dypt involvert i den amerikanske planleggingen under krigen, og har førstehåndskunnskap om hvordan denne planleggingen virket. 1940-årene viser den sterkeste statlige inngripen i produksjonen i amerikansk historie med det resultatet at den amerikanske industrien og økonomien raste framover. Kan du sammenlikne planleggingen i Sovjetunionen med det som ble gjort i USA under den andre verdenskrigen? Hvorfor, for å være mer presis, var planleggingsprosessen så vellykket i USA?

Den var vellykket i hovedsak fordi Amerika hadde maskinindustri som kunne produsere maskiner. Det hadde i tillegg tilpasningsdyktig infrastruktur og råmaterialer.

– Det hadde altså flere elementer på plass.

Det hadde mer på plass. Men, for å kunne stille en hær som kunne slå fienden på begge kontinentene, for å kunne ha skipene, flyene, artilleriet og alt som hører med, trengtes det noe annet enn den eksisterende økonomien.

Produksjonen måtte forandres. For eksempel, kom det direktiv fra regjeringen om at det ikke skulle produseres biler til privat bruk. Fabrikker ble brukt til å produsere militært utstyr. Det ble laget jeeper og biler til militæret. Det ble ikke bygd private hjem. Disse vedtakene ble gjort av Direktoratet for krigsproduksjon som med regjeringen i ryggen omdirigerte tilførselen av ressurser til et visst område, noe som betydde mindre til det som det var mindre bruk for.

– Du arbeidet for Direktoratet for krigsproduksjon?

Ja. Her er et eksempel som for meg viser kjernen i planlegging. På tredvetallet var det overskudd på kjøtt, melk og andre produkter. En av problemstillingene var: «Hvordan blir du kvitt overskuddet?» Hvis ikke, ville krisa for bøndene intensiveres. Men, over natta ble overskuddet på kjøtt til mangel på kjøtt. Med krigen fulgte arbeid, og folk fikk råd til å kjøpe kjøtt. Folk i hæren ble foret på statens regning. Så, plutselig, ble det nødvendig med rasjonering for å håndtere situasjonen. Og det samme skjedde med andre produkter som biler og drivstoff. Det var en klar forskjell på hvem som kunne skaffe seg bil eller ikke, eller hvor mye drivstoff de kunne bruke. Tidligere var ikke dette noe problem. Det var bare et spørsmål om penger. Med planlegging var det ikke spørsmål om penger, men spørsmål om hva som var viktig for samfunnet. Du kan ikke utvikle et anstendig samfunn som bryr seg om de laveste, de fattigste, de mest diskriminerte, uten å tilføre dem ressurser. Og du kan ikke få til det innenfor den vanlige pengeøkonomien, du kan ikke gjøre det gjennom markedet. Det må være et bevisst valg. Hvordan du gjør det på demokratisk vis, er et spørsmål. Det finnes ikke noe klart eller enkelt svar på det.

Det er et verdispørsmål her som må erkjennes, og det er at det ikke er mulig å lage den perfekte planen. Feil vil forekomme. Men det må være rom for å prøve og feile.

– Og også for å korrigere dem.

Og også for å korrigere dem, ut fra folks behov.

Tilbake til Sovjet

– Harry, la meg se om jeg har forstått deg riktig, kanskje jeg ikke har det. For det første, at den opprinnelige femårsplanen inneholdt feil som kom til å gjenta seg selv i framtida, og at en av de viktigste manglene var at den ikke tok hensyn til hvilke ressurser som var tilgjengelige. Den var kanskje for utopisk. Dette er mine ord, ikke dine.

Neida, neida, det er riktig.

– Og at det utviklet seg ut fra at målene ble satt av det politiske byråkratiet, en topptung struktur hvor avgjørelser ble tatt. Dette var den andre virkelig store mangelen. Og den tredje du nevnte, var at det førte til en privilegert politiker/leder klasse, hvis jeg kan si det slik. Følgelig ble det skapt en ny slags klasse, som passet på seg selv, i stedet for et klasseløst samfunn.

Den umiddelbare virkningen av revolusjonen var enorme sosiale forandringer. Men dirigeringen av økonomien under forhold hvor dirigering ble viktigere enn alt annet, åpnet ikke for forandringer slik at arbeiderklassen kunne bli involvert i vedtaksprosessen. Den tillot ikke prøving og feiling eller demokratiske forhold hvor du kunne peke på feil uten å være redd for å bli kastet i fengsel.

– Under fraværet av demokratiske forhold, og med en slags innmurt, administrerende politisk klasse, kaste, eller byråkrati, fulgte de altså den første femårsplanen, da de skulle lage nye. Det var ingen forsøk på å omdirigere noe.

Det var i stor grad planlegging uten å planlegge.

– Hva kunne de ha gjort annerledes? Etterpåklokskap er alltid greit.

Du kan egentlig ikke si hvordan. Forholdene var forferdelige. Det ville vært nødvendig med temmelig store ofre fra befolkningen, uansett, for å forbedre forholdene. Først og fremst var store deler av landet ødelagt av krig. Borgerkrig pågikk i to-tre år. Gårder var ødelagt, jord ubrukbar, fabrikker forlatt og en hel del maskineri var stjålet. Med slike forhold fulgte virkelige problemer. Det var også alvorlige problemer med hensyn til mat, og så videre.

Spørsmålet var å finne ut hva som var viktigst, og videre hvem som skulle bestemme. Poenget mitt gjaldt ikke først og fremst de tre forskjellige planene, men det forholdet at avgjørelsene ble gjort av en liten gruppe regjeringsledere, og at de måtte, for å få satt dem ut i livet, bli mer og mer diktatoriske, mer og mer byråkratiske i metodene.

Så kan du se den logiske forbindelsen mellom dette forholdet, og de framvoksende forskjellene folk i mellom. Fordi lederne måtte ha visse rettigheter og, og hadde visse prioriteringer. For eksempel var medlemmene av Vitenskapsakademiet, fysikere og kjemikere, privilegerte. Fordi det var nettopp vitenskapsmenn de trengte ut fra forholdene i samfunnet. Nå var det ikke noe galt i at de hadde mat og bolig, men det gikk ikke at for mange fikk for mange privilegier, uten at det fikk følger for resten av befolkningen. Samtidig som det ble gjort store framskritt når det gjaldt å skaffe helsetilbud til hele befolkningen, så var sjukehusene for vanlige folk svært forskjellige fra sjukehusene for de privilegerte. Det betydde at du alltid kunne få nok medisiner ved de bedre, privilegerte sjukehusene, mens det ikke nødvendigvis var tilstrekkelig ved de andre. Fordelingen var ikke lik.

Dette er politiske valg. Det er lett å snakke om dette fra utsiden, og jeg kaller ikke dette en historisk studie av Sovjetunionen, men prinsippet er avgjørende og må erkjennes for å kunne slå ned på idéen om at planlegging er umulig. Det finnes svakheter og vanskeligheter ved samfunnsplanlegging, men det er den eneste farbare veien for å møte behovene til de fattige, og for å bekjempe den enorme forskjellen når det gjelder rikdom og leveforhold.

Konkret industriplanlegging i USA under krigen

– Så de fundamentale feilene som ble gjort i Sovjet fra starten er på et vis i strid med det som er nødvendig i hvilken som helst framgangsrik plan, altså bevissthet om ressursene og hva som finnes i den virkelige verden rundt deg.

Det er en faktor til, prioritering. Det er det viktigste. Det som betydde noe i USA under krigen var at prioriteringene var klare. Ikke alle var enig i prioriteringene. Innen industrien kunne noen si «dette er viktigere enn det andre», og i militæret kunne noen si at «fly er viktigere enn skip», og så måtte man bli enige, og det måtte gjøres kompromisser. Men prioritering måtte du ha. Du måtte vite at det eller det kom først. Og man må kunne legge om ut fra situasjonen. Da den amerikanske hæren var omringet, trengtes fly med bombesikter, og bombesiktet trengte en viss type lager. I det tilfellet hadde lagrene førsteprioritet. Og flyene som skulle bruke dem. Fordi man måtte ta hensyn til situasjonen.

– Så hvis det trengtes kulelager til lastebilhjul, fikk det lavere prioritet?

Nettopp. Det måtte få lavere prioritet. Fordelen til USA var at det hadde bygd opp en industriell struktur, og en infrastruktur som kunne tilpasses fra et område til et annet, hvor det var mulig å prioritere. Men prioritering var avgjørende. Når man står overfor et samfunn uten ressurser og uten infrastruktur, da må prioriteringene få en mer brutal karakter, og da er spørsmålet hva som må prioriteres, og hvilke prinsipper det styres etter.

Og som jeg sa, prinsippene for en regjering er å møte de fundamentale behovene til jordas fordømte, de fundamentale behovene til de som er diskriminert og undertrykt. Ikke bare må man tenke på hvordan de skal kunne styrke seg, men også på hva som må prioriteres for å få det til. Kompromisser må gjøres, men det må være klare valg.

En av de store bedriftene til den kinesiske revolusjonen, helt i begynnelsen, var at en hel del smittsomme sjukdommer ble eliminert. De ble eliminert ved å mobilisere folkemassene i den grad at praktisk talt alle fluer ble drept. Men først og fremst gjennom opplæring ved å skaffe vaksiner og så videre. Nå som prioriteringene til systemet er forandret til å utvikle industrien, til å utvikle en økonomi som kan konkurrere på verdensmarkedet, dukker HIV og AIDS-epidemien opp i Kina. Og i dag vet ikke folk en gang hva det innebærer, eller hvor farlig det er. Sånn kan du se hvordan prioriteringene er forandret, fordi det ville ha vært helt annerledes i den første tida. De ville ikke hatt McDonalds, de ville ikke hatt en viss komfort, de ville ikke hatt biler, men de ville hatt fokus på noe sånt som en AIDS-epidemi og sjukehus som kunne foreta blodprøver. Og folk ville heller ikke ha trengt å selge blod for fem dollar for å få noe å spise.

– Når dere planla under den andre verdenskrigen hadde dere prioriteringen klar. Hva var det?

Vel, prioriteringen var ikke alltid klar. Det var stor mangel på maskinverktøy, noe som er nødvendig for å arbeide med metaller. Og ikke bare var det mangel på verktøy, men også dårlig fordeling av det som fantes. Viktige fabrikker stod fordi de ikke hadde nok, eller ikke den riktige kombinasjonen av verktøy. For eksempel kunne en flyfabrikk ha tilstrekkelig med dreiemaskiner men ikke nok bormaskiner, og kunne dermed ikke produsere kvoten sin av fly. Jeg ble trukket inn for å løse problemet. Jeg var den siste du kunne tenke deg til oppgaven med å ordne opp i prioriteringssystemet for maskinindustrien. Jeg var ung, jeg hadde ingen erfaring fra industrien, jeg var en intellektuell.

Det jeg fant ut var at det som fantes av maskinverktøy ikke ble fordelt ut fra de viktigste behovene for krigen, men ut fra programmene eller de byråkratiske ønskene til de forskjellige sektorene innen hæren, flåten eller flyvåpenet. Det ble antatt at det nødvendige utstyret ble riktig fordelt, men i virkeligheten ble det altså tildelt de forskjellige divisjonene innen de militære styrkene etter byråkratiske programmer eller egne ønsker. Jeg undrer på om ikke det var slik en del av planleggingen i Sovjet foregikk.

– Motstridende militærprogrammer er akkurat det vi har i dag. Hver gren har sine egne bombefly og jagerfly.

Nettopp. Det var motstridende prioriteringer. Særlig fordi det trengtes så mye: Det var ikke nok maskinverktøy, ikke nok kulelager, ikke nok pussemaskiner. Så det jeg gjorde var å utvikle et nytt distribusjonsprogram i løpet av kort tid. Selv om jeg ikke vil framheve «Jeg» så mye, for jeg samarbeidet med og fikk råd fra spesialister. Det store problemet med å lage en mer rasjonell og produktiv fordeling av allerede knappe ressurser, var å koordinere distribusjonen i forhold til prioriteringene til den øverste militærledelsen, og ikke til den enkelte forsvarsgren eller avdelinger innenfor disse. For å få til de nødvendige forandringene måtte vi sikre samarbeid både med de forskjellige forsvarsgrenene, ledelsen ved fabrikkene og kontorstaben ved verktøyfirmaene. Vi måtte skaffe oss informasjon fra verktøyprodusentene, og lagde oversikter som vi så sammenliknet med elektroniske data, for å sammenholde listene over hva som ble produsert og for hvem. Direktoratet for krigsproduksjon skulle bestemme den overordnede prioriteringen.

– Så hvis det var lager for bombesiktene som trengtes mest, skulle det få førsterett i forhold til lagre til andre ting.

Ja. Lagre er en historie for seg. Jeg trodde opprinnelig at produksjon av lagre var noe det ikke gikk an å planlegge, fordi det finnes så mange typer og så stort behov for dem i industrien. Alt som beveget seg, trengte lagre av alle slag, kulelagre og andre. På det området virket det umulig å planlegge. Men det ble klart at det oppstod problemer selv om produksjonen av kulelagre gikk strålende. For eksempel, problemet med kulelagrene til «Norden»-bombesiktene til flyene som ble sendt for å hjelpe den omringede hæren i Europa. Like før hadde jeg lagd en rapport til Direktoratet som viste at det var sannsynlig at vi ville få problemer med kulelagre. En av folkene i Direktoratet var samtidig ledende produsent av kulelagre. Han hevdet det var tull, det ville ikke bli noe problem.

Men, så ble det problemer med lagrene til «Norden»-bombesiktet. Jeg ble kalt inn som problemløser, noe jeg syntes var underlig, siden jeg ikke er noen fabrikkmann. Men de sa: «Du vet mer om problemet». Det jeg gjorde var å sette opp et system som ville gjøre det mulig for lagerprodusentene å foreta prioriteringer.

– Var det vanskelig?

Det dreide seg mye om planlegging med de store konsernene. General Motors hadde, for eksempel, to divisjoner i to forskjellige byer som produserte hver sin type kulelager. Da jeg dro til disse to forskjellige produsentene sa de at det jeg ville ha dem til å gjøre, ikke lot seg gjøre. Da dro jeg til Detroit, til visedirektøren med ansvar for alt statistisk materiale til bruk i den interne planleggingen hos GM. Jeg fortalte ham hva problemet var, og hva vi trengte. Alt han sa var: «De sa at det ikke lot seg gjøre. Jeg skal si til dem at det er det vi vil. Det blir orden på det.» Siden hvert enkelt selskap rapporterte til planleggingssenteret i Detroit, ga de bare ordre om at ting skulle gjøres på en annen måte. Så enkelt var det.

– Men Sovjetunionen hadde også et ovenfra-nedad system.

Jo, men Sovjet hadde et annet problem. Jeg må gjøre det helt klart at mye av det jeg snakker om baserer seg på forskjellige biter informasjon som jeg har. La oss ta Ford-fabrikken ved River Rouge som var Henry Fords drøm. De hadde støpehall, de hadde glassfabrikk, de hadde alt som skulle til for å produsere fullt ferdige biler på samme sted. De hadde også en kulelagerfabrikk. Man produserer ikke bare et kulelager i en størrelse, etter det ene eller andre behovet. Metall blir klippet opp og stykkene går gjennom en prosess som gjør at det kommer ut forskjellige størrelser, etter behovet i forskjellige industrier. Ford produserte en mengde lagerstørrelser som de ikke selv trengte, så de smeltet ned det de ikke trengte, og lagde dem på nytt igjen. Lagerproduksjonen var ikke effektiv, og det endte etter hvert med at de rett og slett kuttet ut produksjonen av kulelagre, og likedan andre «selv-hjelps»-deler.

Vertikalt, horisontalt og regionalt

Jeg måtte ha kontakt med den russiske Innkjøpskommisjonen fordi en viss del av våre produkter skulle dit, siden de var allierte i krigen. Da jeg spurte om kulelagre, ble jeg ganske forbløffet. I Sovjet hadde hvert enkelt syndikat, som de kalte dem, sin egen produksjon av kulelagre. Nøyaktig samme ineffektivitet som hos Ford. Jeg snakker på grunnlag av temmelig overflatisk kunnskap, kan knapt kalle det kunnskap, bare ut fra slutninger jeg trakk etter samtalene jeg hadde for femti år siden. Det jeg syntes var viktig var at de hadde bygd selvforsørgende produksjonsenheter slik som Ford, noe som var helt forskjellig fra General Motors-systemet. Systemet deres bygger på individuelle enheter som er spesialister på eget felt, og som konkurrerer seg i mellom og med andre. Men Sovjet hadde altså en syndikatstruktur, som jeg tror hadde sammenheng med hele deres byråkratiske politiske struktur. Makten lå hos ledelsen for hvert enkelt industriområde, og de hadde hver seg kontroll over absolutt hele prosessen.

Men, etter mitt syn er det mye mer effektivt med horisontale forbindelseslinjer, og ikke bare vertikale. Feil kan ikke unngås, men man må også være i stand til å korrigere feil. Hvis man har et byråkrati med solid grep, både etter personlige og politiske linjer, er det ikke enkelt å forandre retningen, og særlig uten en demokratisk struktur.

– Så horisontalmodellen for produksjon er mer fleksibel enn vertikalorganiseringen?

Jeg tror det kommer an på typen industri. Dette er ikke vitenskap, det er praksis som teller. Man må også ta hensyn til regionale forskjeller. Å tenke regionalt er veldig viktig, slik jeg ser det. Hvis vi tar USA, og sammenligner gjennomsnittsinntekten per person med gjennomsnittet for Connecticut, Massachusetts og New York hvor gjennomsnittsinntekten er høyere enn noen andre steder. Så ser vi på Missouri, Louisiana og Mississippi. Der er inntektene mye lavere. En interessant tilfeldighet er at det i New England-statene er en mye sterkere konsentrasjon av industri, selv om de har mye landbruk.

Regionale forskjeller var et spørsmål som trengte oppmerksomhet i Sovjet. Det ble ikke lagt nok vekt på disse forskjellene. For å si det litt grovt, hvis du bare har så og så mye kull, så må du sørge for at det kullet blir distribuert forholdsvis likt eller rettferdig mellom de forskjellige regionene, og ikke bare der hvor det er mest industri. Eller hvis du har metall, må det gjøres tilgjengelig overalt slik at alle blir i stand til å planlegge og utvikle.

Dette er idealer, men det er idealer man må ha med i tankegangen. Hvis man ikke har et sosialt perspektiv med i prioriteringene, men tenker ut fra tekniske betraktninger og egeninteressen til byråkrater, så får man ikke den fordelingen som er nødvendig. Det er det som skjer i Kina nå. Shanghai er et industri- og velstandsparadis. Likedan områdene rundt Shanghai. Men drar vi vestover er fattigdommen ekstrem. Og det er samtidig et av de store områdene når det gjelder HIV-epidemien i den fattige delen av Kina. Nå kan man ikke forandre dette over natta, men det er mulig, på en måte, å beordre samfunnet eller planlegge samfunnet, politisk så vel som økonomisk, slik at det blir tatt hensyn til de regionale forskjellene.

I praktisk talt alle land jeg kjenner til, er det forskjeller mellom folk fra de forskjellige regionene, selv i dette landet. Eller England, for eksempel, som har hatt en industriell revolusjon i to hundre år, har et «keltisk område». Irland, Skottland, Wales og Nord-England er forholdsvis fattige. Sør-England er rikt. Ta Frankrike, sør er fattig, og likedan i Italia hvor det er enorme regionale forskjeller.

Forskjeller, det er det kapitalismen skaper. Hvis vi skal få et anstendig samfunn som tjener folket, så må det være helt omvendt. Vi må ha likhet. Og likhet kan oppnås ikke ved bare å fordele inntekt, men ved å utvikle industri, sammen med landbruk, slik at folk i forskjellige regioner kan bli selvforsørgende. Dette kan også bety, stikk i strid med prinsippene og praksisen til kapitalismen og imperialismen, at mer kapital overføres fra de rike til de fattige, enn det de fattige gir fra seg til de rike. Og det er nødvendig med et sosialt tenkesett, noe de hadde ved starten av den russiske revolusjonen, som betydde at mer kapital gikk ut fra senteret til periferien, enn det som kom fra periferien. Følgelig hadde de operahus og universiteter, noe som normalt ikke ville finnes i periferien – men resten fulgte ikke etter.

Prioriteringer – og for hvem

– Var det den økonomiske planleggingen og dens prioriteringer eller mangelen på dette som forandret den opprinnelige kursen?

Jeg tror det var den økonomiske planleggingen sammen med politikken. Jeg tror det, men jeg vet det ikke. Alt jeg sier er «Jeg tror». Jeg mener det først og fremst var politikken. Det er særlig slik at det ganske umiddelbart utvikler seg fordeler knyttet til et industrielt senter, fordi alt søker dit. Og et byråkrati som er opptatt av å få den «beste» karakterboka til seg selv, bryr seg ikke om perifere områder. I et demokrati kan det være helt motsatt. Regjeringen kan tviholde på at befolkningen som bor tusen kilometer fra Moskva, skal ha samme tilgang på mat, de samme ressursene som i Moskva. Men da ville de privilegerte i Moskva være litt mindre privilegerte, de ville hatt litt mindre. Det er alltid et element av offer innblandet i slike valg.

Historien om bilen er et glimrende eksempel. Hvis du skal bruke ressurser ut fra gode hensikter – metall til bruk i fattige deler, bevaring av ikke fornybare brennstoffer – så ville vi ikke hatt privatbiler. Vi ville hatt andre transportmetoder, men det betyr å forandre samfunnet.

Sett med praktiske briller betyr det en annerledes bruk av ressurser og planer. Det kan ikke skje over natta, det må skje med folkets støtte. Det innebærer vilje hos deler av befolkningen til å ofre noe. Det er den eneste måten det kan gjøres på. Vi er blitt lovet, helt siden den industrielle revolusjonen, at når rikdommen øker, vil alle få glede av det.

Ved en av konferansene jeg hadde med det militære under krigen, ville jeg prøve å få et inntrykk av hva militærfolkene mente om den foreslåtte nye planen for distribusjon av maskiner. Noen av dem var kloke, mens andre slett ikke var kloke. Til ett av mine poenger, svarte en kar: «Jeg forstår deg ikke. Fører ikke tidevannet med seg at alle skip heves?»

– Ja, det er en type utsagn vi hører stadig vekk.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Han var major. Og hele poenget var at mentaliteten deres, tankegangen deres, var knyttet til markedet eller til den byråkratiske strukturen til de militære styrkene, uten hensyn til noe annet. Under krigen var det klart: Vi måtte vinne krigen. Når det dreier seg om å forandre sosiale relasjoner, menneskelige relasjoner, er valgene langt vanskeligere. Men det kan gjøres, med feiltrinn, eller at noe går galt. Men vi må altså ha demokrati, et demokrati av et slag som kan håndtere feil, og hvor det er mulig å foreta endringer som retter opp feil. Det er alltid en læringsprosess. Det finnes ikke kloke folk som kan legge en plan, og vite alle svarene. Det går bare ikke. Et helt universitet med smartinger kunne ikke gjøre det. Det må skje gjennom folks erfaringer og med deres innflytelse. Hvordan? Se det er et annet problem.

– Uten en trussel utenfra, slik som i krig, er det ikke vanskelig for et demokrati å gjøre klare prioriteringer, siden, som du poengterte, det kommer til å gå ut over noen? I USA, hver gang vi kunne tenke oss å prioritere klart, helseomsorg for alle, en mer fornuftig fordeling av inntekt, så dukker det opp alle mulige spesialinteresser. Jeg snakker ikke bare om de virkelig rike, men også leger, eller eldre og middelklassens huseiere. Det virker som hver valgkrets har sine interesser, og sier: «Vi kan ikke planlegge på den måten.» Akkurat slik som noen av disse majorene sa det.

Vel, du stiller noen temmelig vanskelige spørsmål.

– Min oppgave er å stille vanskelige spørsmål.

Jo, men akkurat dette er spesielt vanskelig, særlig for meg, fordi jeg tenker på det en hel del. Og jeg skriver og minner folk på problemstillingene, men jeg vet ikke svaret. Tenk på den svarte befolkningen, de spansktalende delen, de fattige, Hvis man bestemmer at den fattige delen av befolkningen skal ha førsteprioritet, så betyr det at man tar noe fra, ikke bare de aller rikeste, men også fra de som ikke er så rike, og det vil gi mindre rom for mange til å forbedre levestandarden. De kommer ikke til å kunne skaffe seg ny bil, eller bil i det hele tatt eller et eller annet. Samtidig er det de som er majoriteten. Da blir spørsmålet: Hvordan skape et demokrati som ikke bare er én person, lik én stemme. Og jeg vet ikke svaret. Vi bruker begrepet demokrati, som om vi alle er enige i hva det betyr. Men det er ikke noe demokrati, uansett hvor mange som stemmer, hvis de rike og deres allierte bestemmer hvordan resten av befolkningen lever. Det er ikke demokrati hvis de rike og mektige dikterer og utnytter svakere nasjoner, hvor størstedelen av verdens befolkning befinner seg.

Ikke noe av dette kommer til å skje uten sosiale bevegelser. Store sosiale bevegelser, knyttet sammen med arbeiderklassen, med folket. Vi får det aldri til uten at folks bevissthet forandres. Vi må utvikle en ny type demokrati, som tar alt dette inn over seg. Men bevisstheten forandres ikke brått, så dette er et problem folk må tenke over.

– Jeg er også opptatt av dette. Noe av det jeg beundrer ved vår venn Bernie Sanders (uavhengig, sosialist, kongressmedlem fra Vermont), er at han forstår at det finnes en basis for en slags sosial konsensus i Amerika. En basis. De virkelig rike eier så mye – 1% av de rike eier i dag mer enn de laveste 90% – så hvis folk sa: «La oss gjøre noe for de som ikke har så mye», så ville det store flertallet faktisk vinne på en omfordeling av ressursene, selv om omfordelingen tok særlig hensyn til de aller svakeste.

Det ville være slik i hodet ditt, og det ville kanskje bli slik i det lange løp, men det lange løp kan være veldig langt. Den personen, eller familien som eier et gods med tjue soverom, svømmebasseng, og så videre, som skal flyttes til ett av rommene, mens resten av huset gis til hjemløse, vil ikke akseptere det så lett.

– Jeg vet det, og hvis vi ser på USA og det store antallet som har svære eiendommer, så er det klart at mange ville bli ulykkelige. Men det er ikke bare spørsmål om å bo på ett rom. Hvis du tar alle hus på over 500 kvadratmeter og deler opp alt over det i leiligheter, og gjør om hvert annet-hjem til første-hjem for noen, er ikke dette landet da rikt nok til å skaffe alle et hjem?

Nåja, det dreier seg ikke bare om det. Jeg tror ikke det er så enkelt. Det er en tragedie for den det går ut over, for hele deres levemåte, for familiens bånd. Det ville være nødvendig med en forandring i bevisstheten til folk, for å gå løs på en slik dagsorden, ikke minst for å stemme for dette og si: «Jeg gir fra meg dette.»

Så er det et annet problem. Det dreier seg ikke bare om nok hus. Hvis vi tar gettoene, og bruker et begrep som rom å leve i. Hvis vi ikke bare tenker på spørsmålet om det er rotter og andre skadedyr, men på at det skal være anstendige hjem, ingen luksus, bare anstendige hjem, uten skyskrapere, med tilstrekkelig med luft, med plasser der de unge kan drive idrett, og hvor de gamle kan gå, med rom til opplæring, til kunstnerisk utfoldelse, og så videre, så måtte hele området omorganiseres. Og hvis hele området skal omorganiseres, trengs det stål, betong, bygningsmaskineri og en hel del annet. Og det betyr at man ikke ville være i stand til å skaffe alt det andre vil ha. Slik er det i «det rike Amerika»!

– Det betyr altså noen stramme valg.

Ingen av disse problemene kan løses på forhånd. Man må tenke gjennom dem, men det viktigste er å starte noe. Og starten handler om en forståelse av hva problemene er, og en vilje til forandring hos en stor del av befolkningen. I den prosessen må de være villige til å ta inn over seg problemene, og finne løsninger på dem. I min bok er folk flest anstendige. Jeg går ut fra at de ikke vil at det skal finnes elendighet og sjukdom rundt dem. Men, de vil likevel spørre: «Hvorfor oss? Hva skal skje med meg»? Det er et faktum. Folk vil forandre seg, men det kan ta hundre år eller to hundre år. «Konkurranseånden» er like fundamental som «menneskelighet», eller en visjon, eller hva som helst annet. Og det å forandre konkurranseånden til å bli en kollektiv ånd, til å tenke i kollektive baner, er en stor mentalitetsendring for menneskene. Konkurranseholdningen har vært med oss lenge, lenge, og den er ikke bare drillet inn. Den er en del av livet ditt. Du konkurrerer på skolen, i idretten om hvordan du i det hele tatt lever, om hva slags hus og bil du har. Selv om jeg setter det litt på spissen nå.

– Jeg forstår det.

De vanskelige spørsmålene

Det dreier seg om de fundamentale tingene. Demokrati, rettferdighet og framtida. Det er disse sakene du må få med deg folk til å tenke over og diskutere. Først og fremst må spørsmålene reises, og så bli gjenstand for diskusjon. Folk må trekkes med, må bli med å tenke.

– Disse spørsmålene diskuteres ikke akkurat i Amerika i dag.

Nei, de diskuteres ikke mye. Selv ikke i mer avanserte og progressive sirkler diskuteres de særlig mye. Det er bare en slags generell følelse av at man ønsker seg noe bedre. Det er derfor jeg liker dette, det er derfor vi trenger å snakke om det, og snakke om det slik at hundre mennesker hører det, og hundre nye. Hvis det ikke gjøres om igjen og om igjen, hvis det ikke sprer seg, vil det aldri bli noen forandring. Vi trenger en hær av misjonærer som går rundt og snakker om likhet og rettferdighet.

– Som du har sagt mange ganger nå, så må de som har minst, som lever under de elendigste forholdene, få det samme livet, og mulighetene som alle andre.

De vil ikke nødvendigvis få det samme som alle andre. Det vil ta lang tid. Det dreier seg om mer enn en grovt sett likeverdig fordeling av rikdom. Det som trengs er like muligheter og lik innflytelse.

– Og de grunnleggende behovene for mat, hus og helsepleie. For alle.

Nettopp. Du har rett. Grunnleggende behov for alle. I en av bøkene til Bertrand Russell, Freedom and Organization (1934), skriver han at det som trengs er lik fordeling av det grunnleggende, som mat og andre nødvendigheter, og etter det kan man slåss om, og for andre saker.

– Jeg kjenner det veldig sterkt på den måten. Hvis alle hadde nok til å leve et grunnleggende verdig liv, hvis alle hadde mulighetene foran seg, ville verden være et ganske bra sted. Jeg ville ikke brydd meg om at noen hadde litt mer. Jeg tror det er noe av det som etter hvert kan overbevise folk om at de kan gi slipp på en del av det de har: Vi trenger egentlig ikke mesteparten av det vi har.

Nei, nei, jeg tror ikke det er sånn. Du kan ikke trekke konklusjoner om hvordan folk vil tenke. Men du må få det på dagsordenen, det er det viktige. Å spre det. Alle kommer ikke til å akseptere det. Det finnes de som vil bekjempe det. Det er folk med sinne i seg som til og med er villige til å drepe. De finnes i samfunnet vårt. Og det er ikke bare snakk om fattigdom eller forbedring. Det er en helvetes masse sosiale problemer som er vanskelige å løse. På det nåværende stadiet, er det viktigste å møte problemstillingene, få dem fram, diskutere dem og lære om dem. Det kommer ikke til å skje noe uten det.

Se på det som skjer i Kina. De hadde problemer i massevis, og fryktelig mye skjedde under Kulturrevolusjonen, både av godt og vondt. Men i de seinere åra har de forandret seg. Fra å være et samfunn som gikk i retning av likhet, som beveget seg mot det målet, slik Mao snakket om å «bekjempe motsetningene blant folk». Nå har du et samfunn som har skapt forskjeller, motsetninger blant folk.

– I Maos Kina hadde alle en tilstrekkelig diett.

Det var nok ikke snakk om tilstrekkelig for de som var fattige og hadde én gryte. Men nå er det verre.

– Jeg mener bare at i Kina og i Sovjet fram til sammenbruddet, hadde folk mat. Det var stadig folk i Sovjetunionen som måtte stå i kø for å få brød, men alle hadde noe å spise. Slik er det ikke lenger.

Alle hadde en jobb. Uansett problemer, så ble det gjort store framskritt i Sovjet. Da vi besøkte min onkel og tante og deres fem barn i Minsk i tredveårene, bodde de i et to-roms hus med jordgulv og med et uthus like ved. Slik var deres liv, men barna gikk på skole. De hadde mat, på ingen måte noen luksus i matveien, men det grunnleggende nødvendige. Poenget er at nå, i Kina, må folk betale for utdanning, og det finnes de som ikke kan betale. Det samme gjelder medisinsk behandling. Dette er det landet som Wassily Leontief, en framstående amerikansk økonom som ikke var sosialist, omtalte slik etter å ha reist rundt der: De laveste 10% av befolkningen i Kina hadde det bedre enn de laveste 10% i hvilket som helst land i verden.

– Så, for å komme tilbake til utgangspunktet vårt, hva kan vi lære av Sovjet og Kina?

Etter min mening skjedde det begge steder at interessene til de privilegerte, som ønsket å holde på privilegiene sine, utviklet seg sammen med mentaliteten som hang igjen fra det gamle systemet. Med andre ord var det et klassespørsmål. Ikke etter marxistisk terminologi, kapitalisme eller føydalisme, men det var et klassespørsmål. Og jeg mener at det Mao sa var riktig. At det fantes folk som ønsket den kapitalistiske veien innenfor Sentralkomiteen.

– I dag har disse fått frie tøyler på en måte de slett ikke hadde da. Da kalte de seg ikke kapitalister.

Det stemmer. Allikevel har de det mye bedre i Kina enn i Russland. Russland er brutt totalt sammen. Kina holdt kommunistpartiet samlet. De beholdt noen av de liberale og radikale innen partiet, og det kan fortsatt være mulig for dem å komme inn, under visse forhold. Men stort sett blir de skjøvet ut. De støter dem ikke ut og skyter dem, slik Stalin gjorde. De ordner det slik at de uansett kan gjøre som de vil. Det som skjedde i Sovjet var at de egentlig fjernet partiet fra å være statsoverhode. Det ble faktisk en overgang, en rask overgang til kapitalisme. Eller et forsøk på kapitalisme. De fikk det vi hadde under de tidlige stadiene i kapitalismen: Røverbaroner.

– Cowboy-kapitalisme.

For lenge siden ble det utgitt en bok om Cologne-rettssakene med et forord av Marx. Og Marx sier det omtrent slik: Det kommer til å bli seire for den proletariske revolusjonen, og så nederlag. Og flere seire og nederlag. Helt til hele arbeiderklassen lærer seg å være en herskende klasse.

– Jeg skjønner.

Jeg har opplevd så mange forandringer i løpet av denne tida. Det kommer til å bli en lang historie, men det kommer ikke til å bli bedre, hvis vi ikke arbeider oss mot det Marx forutså. Spørsmålet om arbeiderklassen som herskende klasse er stort og omfattende. Man må lære av feil og forstå mer.

av Olle Josephson

Jeg er leder av Svenska språknämden. Derfor kan jeg iblant debattere språkspørsmål i media. For noen måneder siden deltok jeg i et P1-program for å diskutere den engelske dominansen i naturvitenskapelig forskerutdanning med en kjemiprofessor. Han het Sven og var blond, med flat nese. Sjøl er jeg mørkhåret med ubestemt mellom-europeisk utseende. Vi gikk inn i studio.

Jeg forstår at du er Olle fra Språkrådet, sa journalisten og så på Sven.

Pang! Der slo etnisitetsfella sammen. Den som arbeider med svensk språkrøkt skal ikke bare hete Olle, men se ut som han kommer direkte fra (Barna i) Bakkebygrenda. Et kulturpolitisk spørsmål som først og fremst gjelder alle medborgeres rett til det svenske språket endres til en slags etnisk særinteresse.

Språk-Olle er et uskyldig eksempel. Men det viser hvordan tankemønstre ser ut når et såkalt flerkulturelt perspektiv får dominere. Spørsmålene stilles i et etnisk, ikke i et demokratisk perspektiv. Det gjelder mange områder: eksempelvis beskrives protester mot bygging av moskeer nesten alltid som diskriminering av en etnisk minoritet, ikke som en krenkelse av svenske medborgeres religionsfrihet.

Hvorfor etnifiseres politiske spørsmål? En kan prøve en konspiratorisk forklaring. Etnifiseringa er et bra middel for EU og overnasjonale interesser for å svekke nasjonalstaten og et enda bedre middel til å splitte arbeiderklassen og folket i etniske grupper. En kan være mer velvillig og si at det helt enkelt er vanskelige saker. Språk og religion er jo i høyeste grad kulturbærende, så det er fort gjort å blande sammen demokratiske rettigheter og kulturelle eller etniske særdrag.

I alle fall må etnisifiseringsfella unngås. Det språkpolitiske spørsmålet tydeliggjør ganske godt komplikasjonene. Ut fra den kan en nøste atskillige av problema med såkalt integrasjonspolitikk. Derfor handler denne artikkelen om svensk og europeisk språkpolitikk.

Tre krav

I utgangspunktet er det ikke så vanskelig å formulere en riktig språkpolitikk for Sverige. Den bygger på tre krav kan vi si. Alle som bor i Sverige har rett til å utvikle sitt morsmål, uansett hvilket det er. Alle har rett til å få lære seg så mye av det felles, samfunnsbærende språket, dvs. svensk, at de kan hevde seg i samfunnet (hva nå det innebærer). At svensk er fellesspråket innebærer også at det må være fullt mulig å bruke det i alle offentlige sammenheng. Alle har rett til å tilegne seg et språk for internasjonal kommunikasjon, i praksis nesten alltid engelsk.

Det finnes, i det minste tilsynelatende, intet revolusjonært eller omveltende i disse krava. De er innafor rammene av det borgerlige demokratiet og enhver ivrig folkeopplysningsliberaler burde kunne istemme dette. Det er lett å se hvilken undertrykking det innebærer dersom de ikke oppfylles: uten morsmål har en store vansker med å utvikle sin personlighet og hele sin tenkemåte, uten svensk stilles en utenfor samfunnet, uten engelsk (eller et annet internasjonalt språk) blir det vanskelig å ta stilling til verden utafor Sverige.

Likevel er det så vanskelig å få gjennomslag for dem. Mer enn en kan tro er de kobla til klasseinteresser, til nasjonal uavhengighet og til anti-imperialisme. Det kommer fram ved en nærmere analyse, nødvendigvis noe teknisk. Jeg skal i tur og orden ta opp de tre klassiske hindringen for en folkelig politikk: allment spredde vaneforestillinger, også blant folket, motstand fra storkapitalen og deler av statsapparatet samt en uklar venstretradisjon.

Språk og klasse

Vaneforestillingene minner om vanlig fremmedfiendtlighet eller redsel for annen skikk og bruk: en tror at det ene språket må utkonkurrere det andre. Det er tvert om: et språk støtter et annet. En blir ikke dårligere til å skrive forskningsrapporter på engelsk om en også kan skrive dem på svensk. Barn som har et annet morsmål enn svensk, lærer seg lettere svensk dersom de får utvikle sitt morsmål ordentlig. I en stor norsk undersøkelse av innvandrerbarn som har lykkes bra i skolen, til og med i matematikk og orienteringsfag, viser de seg å ha tre kjennetegn: tidlig og nær kontakt med det norske språket og norske kamerater, morsmålet som hovedspråk i hjemmet og fagundervisning både på norsk og på morsmålet (K. Øzerk: Faglig utvikling med to språk, 1992).

Alle skole- og språkpolitiske problemer er naturligvis ikke løst med dette: hva som er den beste kombinasjonen av undervisning på morsmålet og undervisning på svensk er vanskelig å vite, og det varierer. Under bestemte forutsetninger er det klokt med et spanskspråklig daghjem med mye trening i svensk. I andre tilfeller blir språkevnen bedre dersom spanskspråklige barn går på svensk daghjem, men får mange muligheter til å trene spansken. I mangt er det et spørsmål om makt. Jo mer undertrykt ens egen språkgruppe er, desto viktigere er det å få bruke morsmålet i undervisningen. Syriske barn i Sverige behøver altså mye undervisning på sitt språk, for engelske barn er det neppe like vesentlig.

Derimot er det dyptgående klasseundertrykking å sette kanskje tjue prosent av den svenske arbeiderklassens barn i den håpløse valgsituasjonen, som mange innsparingsglade skolepolitikere foretrekker: enten satser dere på svensk, gir opp morsmålet deres, og dermed kvitter dere med de relativt likestilte mulighetene for raskt å utvikle begrepsdannelse og analytisk tenkning. Eller gi opp svensken og sats på steinhard gettoisering og marginalisering.

Dermed har jeg forlatt vaneforestillingene og gått over til rådende svensk språkpolitikk. Storkapitalens linje er entydig: internasjonalisering, eller riktigere: anglifisering og morsmålsfiendtlighet. Storkapitalen kan altså ikke anklages for etnifisering. De kjører tvert imot samme politikk som slaveeierne på sørstatsplantasjene: folk får snakke og skrive hvilket språk de vil seg imellom, men det er bare engelsk som teller. Alt av betydning skal foregå på engelsk. Det er derfor næringslivsrepresentanter foreslår at for eksempel Chalmers (tekniske høyskole i Göteborg) og Handelshögskolan i Göteborg helt skal gå over til engelsk som undervisningsspråk innafor en tiårsperiode (en handlingskraftig direktør i Västsvenska handelskammaren mente det for et år sida). De fleste større svenske bedrifter har i dag engelsk som såkalt konsernspråk. Trolig er majoriteten av de privatansatte svenskene virksomme i engelskspråklige bedrifter. Noen ordentlig kartlegging finnes ikke. Naturligvis innebærer det ikke at disse svenskene i hovedsak snakker og skriver engelsk på arbeidet. Men det innebærer at de kan være sikre på at alle viktige dokument finnes på engelsk, derimot ikke på svensk. Engelsk fungerer også som et klassemerke som splitter de ansatte: jo mer engelsk i det daglige arbeidet, desto høyere status. Engelsk som bedriftsspråk pleier, i det minste til å begynne med, å bli godt mottatt av et troskyldig personale.

Utbyttet for et storkonsern er firedobbelt. I det minste på kort sikt spares en del penger ved å kvitte seg med oversettelseskostnader. En får en arbeidskraft som det er lettere å utbytte. Det er lettere å flytte folk rundt i hele verden når alle bruker den samme ynkelige engelsken. (I den interne sjargongen i mange bedrifter kalles internspråket ofte «bad English», halvt på alvor, halvt på fleip.) En markerer sin uavhengighet i forhold til den svenske staten. Selskapets generalforsamlinger og pressekonferanser på engelsk er en demonstrasjon av at bedriften står over nasjonalstaten. En får litt større handlingsfrihet i forhold til fagforeninger: forhandlinger eller forhandlingsgrunnlag på engelsk, eller enda verre, uforutsigbare sprang mellom forskjellige språk gjør fagforeninga ytterligere underlegen. Når Metalls Göran Johansson sist vinter krevde at de faglige representantene i storkonsernstyrer skulle ha rett til å kreve svensk på styremøtene, hadde han oppdaga faren. Dog, kunne en ønske seg et noe større språkpolitisk perspektiv enn styrerommene.

Taperne er vanlige ingeniører, offentlig ansatte og arbeidere. Engelsken er naturligvis uunngåelig i mange tilfeller. Men den ukritiske overforbruken fører til at de tvinges til å gjøre en dårligere jobb i enkelte saker. Det er umulig å komme bort fra at det er vanskeligere å arbeide på et annet språk enn sitt morsmål. Hardest slår engelsken til mot dem som har innvandra til Sverige, fordi de – allment sett -– har dårligere engelsk kunnskaper.

Svensk eller engelsk?

I stat og kommune finnes motstridende linjer. Jo, nærmere de store pengene, desto større engelskvennlighet. Næringsdepartementet er for eksempel åpne for delvis å gi opp kravet om svensk som felles, samfunnsbærende språk. Ta et lite, men tydelig eksempel: departementet presser i internasjonalt patentsamarbeid på for at patentdokumenter med rettslig gyldighet i Sverige kun behøver å finnes på engelsk. Fram til nå må de oversettes til svensk. En går også inn for en felles europeisk patentdomstol, med filial i et eller flere nordiske land, og kun tysk, engelsk og fransk som arbeidsspråk. Det kan føre til at to svenske bedrifter i en patenttvist må holde forhandlingene på engelsk i en domstol på svensk jord. (Men fordi flertallet av europeiske land, ikke minst øststatene, er mindre fulle av forakt til sitt nasjonalspråk går det meget langsomt med disse forslaga.) Eller ta et enda mer symbolsk eksempel: e-postadressene til de svenske departementene er på engelsk <@justice.ministry.se>, <environ.se> osv. De muligheter som nylig har åpna seg for å bruke å, ä (æ) og ö (ø) i e-postadresser (de fungerer i nu-domenet), blir til gjengjeld straks blokkert av ledende ITK-byråkrater.

Også for svensk høyskole- og forskningspolitikk er anglifisering det overordna målet. Desto flere høyskoleutdannelser på engelsk, desto bedre, anser Östros (1). Han motsetter seg et ganske beskjedent forslag om at doktoravhandlinger på engelsk (selvsagt det naturlige avhandlingsspråket), skal ha en sammenfatning på svensk. De tre dagene det skulle ta for doktoranden å skrive den, og dermed bidra til at svensk holdes i hevd som vitenskapelig språk, er tre dager for mye. Javel da, mener utdanningsminister og forskningsråd, at naturvitenskaps-svensken går dukken, samme hva det fører til av kløfter mellom forskersamfunnet og samfunnet omkring, av vanskeligheter for god populærvitenskap, folkeopplysning og læreboksproduksjon, og av dårligere resultater for mange studenter. (Studenter og forskningsstipendiater, som får mulighet til systematisk å skolere seg i sin vitenskap på både engelsk og svensk, får ofte bedre resultater enn de som utsettes for heftig anglifisering.) Fram til nå er det først og fremst innafor naturvitenskapene at svensk er på fallrepet som vitenskapelig språk. Blant samfunnsvitenskapene er den akademiske balansen ganske god. Forskerne skriver bøker og artikler i vitenskapelige tidsskrifter omtrent like mye på engelsk og svensk. Det er ikke bare emnet, men like mye språket, som gir Bo Rothstein (statsvitenskap) eller Lars Calmfors (nasjonaløkonomi) så mye større gjennomsalg i offentlig debatt enn Lars Wieslander (molekylærbiologi) eller Lars Ehrenberg (genetikk). Men Östros-linja innebærer at svensk høyskole ganske raskt manøvreres nærmere den tredje verdens situasjon, der høyere utdanning ikke er tilgjengelig på majoritetsmorsmålet, kun på engelsk. Sjølkolonisering, kan en kalle dette.

Retorikk

Argumentet om at vitenskapens språk alltid har vært internasjonalt, er også bare halvveis sant. I lange perioder har svensk blitt brukt ved sida av og sammen med latin, tysk, fransk eller engelsk. Av 98 doktoravhandlinger i fysikk i Sverige i perioden 1890 til 1930 var 48 på svensk, 45 på tysk og resten på engelsk eller fransk.

Skolepolitikken er ikke like klar. Viktigheten av gode svenskkunnskaper for alle understrekes ofte av ledende skolepolitikere, som også snakker fornuftig om minoritetenes morsmålsundervisning. Men det er retorikk. I praksis styres jo skolen av kommunale innsparinger og desentraliserte markedsmodeller. Det innebærer et sterkt gjennomslag for den innbyrdes status mellom ulike språk, noe som kan avleses i et hvert lærerværelse. Engelsklærerne har ganske lett for å få gehør for sine krav, svensklærerne hører de andre lærerne også på. Men å undervise i svensk som andrespråk – en særdeles krevende oppgave fordi elevene har mange forskjellige behov og forkunnskaper – blir sett på som en retrettoppgave for lærere som ikke orker større klasser. Og morsmålslæreren i innvandrer- eller minoritetsspråket finnes ikke engang i lærerværelset eller på skolen. (Den tydelige rangordningen forstyrres noe av lærerne i spansk, fransk og tysk, men fordi denne språkundervisningen – spesielt i gymnaset – i mangt er et privilegium for middelklassen og et skolepolitisk segregeringsinstrument, greier disse lærerne seg riktig godt.)

Andelen av de med krav på egen morsmålsundervisning som deltok i den, minket fra cirka 65 prosent i brorparten av 80-tallet til cirka 50 prosent under siste del av 90-tallet. (Reduksjonen i absolutte tall var kun fra cirka 65.000 til cirka 60.000 elever.) Antallet ansatte morsmålslærere blei halvert i samme periode, fra 4.700 i 1989 til 2.200 i 1994. Antall elever med svensk som andrespråk har hele tida økt noe, men fortsatt har bare en liten minoritet av dem kompetente lærere.

Det som virkelig øker, er de engelskspråklige klassene der svenske ungdommer følger svensk læreplan med svenske lærere, men hvor undervisningen foregår på engelsk. I dag omfatter dette om lag 3,5 prosent av alle gymnasiaster. Det høres ikke mye ut, men faktisk tilsvarer det andelen av et årskull som tok eksamen artium i 1940. Og klassebakgrunnen er også omtrent den samme. De engelskspråklige klassene fungerer framfor alt som middel til å skape fredede steder for studiemotiverte elever med internasjonal karriere i sikte (joda, det finnes unntak med annen rekruttering, spesielt på ungdomsskolenivå). Derfor blir det et så ettertrakta konkurransemiddel for alle gymnas som skal slåss om elevene. Den utvalgsmekanismen får dem også til å fungere brukbart, men alle seriøse undersøkelser viser at studieresultatene blir noe dårligere enn for sammenlignbare elever, som studerer på svensk: De engelskspråklige blir ubetydelig bedre på engelsk, dårligere i svensk, i det minste skriftlig, og framfor alt dårligere i intellektuelt krevende eller kulturelt betingede emner, som samfunnskunnskap eller fysikk. Satt på spissen kan en snakke om en nasjonal tragedie, når en generasjon kunnskapssultne, internasjonalt orienterte elever faller pladask for angloamerikansk kulturimperialisme og nærmest lar seg skolere til et fordummet kompradorbursjoasi.

Kultur, språk og Stalin

Innafor kulturpolitikken finnes en større forståelse for svensk. Kulturpolitikere kan diskutere oversettelsesstøtte og språkkvoter i etermedia på en måte som er fremmed for dem som snakker om økt økonomisk vekst. Det er typisk at kulturdepartementet, det svakeste av alle departementene, nedsatte en parlamentarisk utredning med riktige politiske direktiv; å utarbeide et handlingsprogram, som dels skal sørge «for fremme av det svenske språkets stilling», dels «at alle i Sverige ut i fra sine forutsetninger skal gis likeverdige muligheter til å tilegne seg det svenske språket». En kan ha innvendinger. Nettopp det å gjøre språket til kulturpolitikk, ikke arbeidsmarkedspolitikk, utdanningspolitikk, eller et spørsmål om demokratiske rettigheter, øker risikoen for en etnifisering.

Det svenske språket blir nemlig en kulturytring som litteratur, teater eller musikk. For å anvende klassisk marxistisk begrepsapparat: språk betraktes kun som en del av overbygginga. Og overbygginga er ikke like viktig som produksjonsforhold og produksjonsmiddel (som jo i mangt er språklige i det som kalles informasjonsindustrien), så det fattigste politikkområdet får oppgaven med å forsøke å lappe sammen det som næringspolitikk og storkapital har ødelagt. Lyrikkaften mot Ericsson. (I parentes: dette språksynet er faktisk det Stalin engang gikk imot i Marxismen og språkvitenskapens spørsmål, Forlaget Oktober, Oslo 1975. Det er i hovedsak et meget fornuftig verk, som retter seg mot de groteske venstreoverslaga som kan bli resultatet dersom en gir språket et forenkla overbyggingsstempel. På den andre sida går Stalin, eller hans skyggeskribenter, for langt til høyre, når han bagatelliserer det faktum at språkbruk nesten alltid har et klassepreg.)

Faren med den kulturpolitiske hjemstavnen, dvs. tilbøyeligheten til alltid å binde språket til kultur, blir enda tydeligere når en går til svensk minoritetsspråkslovgivning. Fra 1. april 2000 finnes det fem offisielt godkjente minoritetsspråk i Sverige: finsk, samisk, meänkieli, romani og jiddisch. Det er en følge av at Sverige har godtatt en europeisk minoritetsspråkskonvensjon. Antallet brukere kvalifiserer ikke alene til godkjenning som minoritetsspråk – da skulle for eksempel spansk og arabisk ligge godt an. Derimot er to andre kriterier avgjørende: språket skal ha vært i kontinuerlig bruk i landet (100 år eller 3 generasjoner pleier å antydes som målestokk) og det skal være et eget språk, ikke en dialekt. En kan diskutere om det ikke ville vært bedre kun å gi samisk og finsk minoritetsspråkstatus, og på annet vis støtte tornedalsfinsk, jiddischkultur og romer. Men det er ingen tungtveiende innvendinger: i hovedsak er det bra at disse, i Sverige, undertrykte og fortia språkene får en noe bedre beskyttelse og blir synligere. Synd at den lovfesta støtta tilfeldigvis er så liten. Med unntak av fem kommuner i nord har det ikke blitt lettere å være finne i Sverige de seinere åra.

Nei, den tunge innvendinga er at de rettmessige rettighetene ikke er gitt til minoritetsspråkene, bortsett fra når brukerne også utdefineres som «nasjonale minoriteter», dvs. etnifiseres. Proposisjonsteksten er meget tydelig (Prop.1998/99:143): «Sverigefinnene skiller seg fra majoritetsbefolkningen i Sverige både gjennom sitt språk og sin kultur.» Ja, der fikk vi Svenska Dagbladet sin sjefredaktør Olkinuora og metallarbeider Salonen i Köping i samme båt, i motsetning til Dagens Nyheter sin Hans Bergström og metallarbeider Pettersson i den andre.

«Jøder har en egen religion, egen kultur, eget språk og egne tradisjoner som skiller seg fra den svenske majoritetsbefolkningens. Det språket som først og fremst i dag binder sammen jøder i verden er hebraisk. Dessuten snakkes også jiddisch. (…) I dag lever om lag 25.000 jøder i Sverige om en inkluderer både de som har to foreldre med jødisk herkomst og de som har en mor eller far som er av jødisk herkomst.»

Det finnes intet å innvende mot det voksende armslaget for jiddisch i Sverige, men hvorfor forties at den store majoriteten av de kanskje 16.000 svensker som ser seg som jøder høyst kan noen ord og fraser på jiddisch? Og omvendt: om lag 10.000 svensker har tegnspråk som morsmål, et aldeles eget språk som kan dokumenteres i det minste siden midten av 1800-tallet: Enda «… er det åpenbart at tegnspråket ikke kan anses falle innafor rammen for formålet med minoritetsspråkskonvensjonen. Den bygger på språkets tilknytning til urbefolkning og andre nasjonale minoriteter som etniske grupper.» Her er en meget langt borte fra en enkel demokratisk språkpolitikk, som bygger på at enhver svenske har rett til sitt morsmål.

Nå påpeker noen at det kanskje til og med finnes en spesiell finsk kultur med tango, Kalevala, badstu og minner fra borgerkrigen og vinterkrigen, at flertallet av reinrøktere er samer, eller at det selvsagt finnes jødisk kultur; «sabbat hele uka» er jiddisch, kletschmermusikk og religion i uoppløselig forening. Javisst. Men en kan ha finsk som morsmål uten å danse tango, en skal ha rett til å utvikle sin samisk uten å eie rein, en kan gå i synagogen uten å snakke et ord jiddisch. Lovverket om religionsfrihet eller retten til morsmålet er demokratiske rettigheter, mens lovverket som rører sammen ulike foreteelser til en minoritetskulturetikett, som kan klistres på små og store grupper av medborgere, er etnifisering.

Minoritetsspråkkonvensjonen har i prinsippet intet med EU å gjøre, men at den settes ut i livet er likevel et utslag av EUs språkpolitikk. Denne er ikke riktig enkel. I praksis styrker EUs overstatlighetsmaskineri engelsk: for eksempel har engelsk de tre-fire siste åra dratt ifra fransk som originalspråk i EU-dokumenter. Men framfor alt de store kontinentaleuropeiske språka mobiliserer en politisk motstand mot engelsk. Alle nasjonalspråk har juridisk sett samme stilling i EU, og denne leppenes bekjennelse er bedre enn ingen bekjennelse overhode. I EU finnes ingen opinion av betydning for å redusere antallet offisielle språk. Trolig snakkes og skrives det mer svensk på kontinentet i dag enn noen gang tidligere. Finland hadde rett når de under sitt ordførerskap erklærte at de tre arbeidsspråka på møtene i Finland var finsk, fransk og engelsk. Seinere blei likevel protester fra Tyskland for sterke. Slik er nemlig praksis: linja at alle EU-innbyggere skal lære seg to språk, i tillegg til morsmålet handler om å gi plass for tysk, fransk, spansk og italiensk. De små nasjonalspråka, kan i beste fall være gratispassasjerer på resolusjonene om et mangespråklig Europa.

For regionale minoritetsspråk innebærer likevel EU et virkelig oppsving. EUs European Bureau for Lesser Used Languages (EBLUL) lobber meget intensivt for å styrke språk som katalansk (Spania), frisisk (Nederland) eller samisk. I dagens situasjon er det i hovedsak en god gjerning, men det er naivt å ikke se at det også er et innslag i EUs regionaliseringspolitikk, som skal svekke nasjonalstatene og styrke overstatligheten.

Derfor hører heller ikke såkalte innvandrerspråk til «Lesser Used Languages». Minoritetsspråkkonvensjoner og -lobbying fungerer av den grunn iblant som et alibi for å skjule at de som har persisk, arabisk, urdu, kurdisk, somali eller tigrin som morsmål er de virkelige taperne i denne språkpolitikkens Schengen.

For å sammenfatte: storkapitalen sprenger folk og nasjoner med English only. Motstand forekommer både fra EU og nasjonalstater, men den etnifiserer og stiller nasjonalspråk, minoritetsspråk og utenom-europeiske innvandrerspråk mot hverandre. Den ser altså ut som den allmenne antikapitalistiske motstanden i Europa i dag.

Hvorfor? En av forklaringene er venstresidas uklare språkpolitiske tradisjon. Den har pendla mellom – eller nærmest kombinert – opplysningsuniversalisme og romantikkens folkesjel på en forvirrende måte. En kan begynne med den franske revolusjonen. I det førrevolusjonære Frankrike skulle trofasthet mot kongen holde undersåttene sammen. Kunnskaper i fransk var riktignok veien til embeter, men kun en minoritet snakka fransk. Jakobinernes politikk var i stedet å samle folket om nasjonen og dermed rundt et eneste språk. Andre språk og dialekter blei dels sett på som et hinder for medborgerne i å gjøre seg gjeldende, dels som redskap for separatisme og kontrarevolusjon. «Føderalismen og overtrua snakker bretonsk, emigrasjonen og hatet mot republikken snakker tysk, kontrarevolusjonen snakker italiensk, fanatismen snakker baskisk,» rapporterte Barère til velferdskomiteen. Abbé Grégoire, religionsfrihetens konstruktør blant revolusjonsmennene, gjennomførte historiens første store språksosiologiske utredning med formål å kartlegge bruken av dialekt, «patois», og så etter hvert utrydde den.

Oppslutninga om et nasjonalspråk, nytt eller gammelt, blei et kjernespørsmål for 1800-tallets nasjonaldemokratiske bevegelser. Ungarsk, finsk, serbokroatisk, norsk med flere etablerte seg som standardiserte skriftspråk med nasjonsbærende oppgaver. Italia blir samla på italiensk grunn, til tross for at et mindretall snakker språket: fram til andre verdenskrig har italienerne nærmest flere regionale morsmål, som toscansk, veneziansk, sardinsk osv.

Det finnes to motiv for nasjonalspråket. Dels det demokratiske kommunikasjonsbehovet: medborgerne må kunne snakke og skrive til hverandre om offentlige anliggende. Det krever et felles språk, som helst ikke står alt for langt i fra den folkelige dagligtalen. Dels det nasjonalromantiske identitetsbehovet: de som mener å snakke et felles språk har lettere for å kjenne felles identitet.

Derfor var kampen for et nasjonalspråk for det meste progressivt på 1800-tallet, til tross for at den støtter seg til grumsete folkesjelsideer, vanligvis forent med en omfattende undertrykking av minoritetsspråk og dialekter. Dette opptrer i forskjellige former avhengig av hvilket sjikt som leder an i det nasjonale prosjektet.

Tungerot-r

Sverige var temmelig typisk, om enn seint ute. Fra og med midten av 1800-tallet blei det svenske språkets historie skrivi, og akademikere og folkelivsforskere dokumenterer dialekter systematisk. Men å snakke dialekt eller dialektnært i noen annet enn reint private sammenheng blir et underklassemerke (slik var det ikke i begynnelsen av århundret når nasjonalskalden Tegnér (2) snakka värmländsk i Svenska Akademien). Skolene forsøker å lære bort et skriftspråk nært riksmålsuttalen. Helt fram til midten av 1900-tallet var det for eksempel ledende svenskfagspedagoger som hevda at skolebarna i Sør-Sverige skulle avvendes sin tungerot-r. Radioen blei kjemisk rensa for dialekter – bortsett fra i folkelystspill – fram til 50-tallet. Nasjonen, og etter hvert «folkhemmet», skulle samles rundt rikssvenskan. Hardest ramma blei finsk- og samisktalende med morsmålsforbud i skolegårder, i utlånsbiblioteker med mer. Det påstås til og med at det i skolebøkene på 1930-tallet sto at det var synd på barna i Tornedalen fordi de først fikk lære seg sitt morsmål (dvs. svensk) når de begynte i skolen.

Venstresida

Med unntak av en del kommunistiske reaksjoner mot minoritetsspråksundertrykkinga slutta venstresida opp om riksmålspolitikken, i den franske medborgeruniversalismens tradisjon. Målet var å gi arbeiderklassen og folket mulighet til å lære seg riksmålet slik at de kunne hevde seg overfor øvrigheten i det offentlige livet. Dette endres ikke av at universalismen iblant fikk global rekkevidde, som i esperanto-bevegelsen, som var sterk i mellomkrigstida: alle i hele verden skulle ha et felles språk på like vilkår.

En svensk, eller kanskje skandinavisk, særegenhet er at muntlig og skriftlig språk kommer til å stå uvanlig nær hverandre. Folkebevegelsene rundt 1900 krevde et relativt enkelt skriftspråk, liksom et slags rikstalespråk som en helt enkelt kunne skaffe seg gjennom å lese høyt eller ved å «snakke som ei bok». Den såkalte dannede borgerligheten med mer kompliserte stilidealer var svak, og folkebevegelseslinja seira stor sett i de store språkkampene i århundrets begynnelse: nystavningsreformen i 1906, Strindbergs og arbeiderforfatternes litteraturspråk m.m.

Norge

Norge er et interessant avvikende eksempel. Der var det i begynnelsen av 1800-tallet en mengde muntlige dialekter, et felles dansk skriftspråk, og i det meget tynne embetsmanns- og borgersjiktet i byene – et dansk muntlig språk med fornorska uttale. Nynorsken blei konstruert som et felles skriftspråk, som står nærmere dialektene. Snakk dialekt, skriv nynorsk! er og forblir den norske målrørsla sitt motto, og tanken om å snakke dialektfritt er fremmed for nordmennene, i prinsippet. Fordi orda bøyes og uttales ulikt i forskjellige dialekter tilbakeføres mange ord i sin nynorske skriftform til en «urform» fra middelalderen, og dermed tilgodesees også kravet om en felles historie. Nynorskens klassebasis finnes på landsbygda, og at den fra og med midten av 1900-tallet mister terreng til bokmålet skyldes at nynorskens forkjempere mangler redskaper til å håndtere den kommende urbaniseringa. Men den norske veien til nasjonalspråket innebærer at en unngår dialektundertrykking. Derimot er undertrykkinga av minoritetsspråka (samisk) minst like sterk som i Sverige.

Først omkring 1970 kan det sies at venstresida problematiserte nasjonalspråksideologien, dels gjennom å støtte regionale minoritetsspråk, dels gjennom å stille spørsmål ved hva som er arbeiderklassens språk. Men da henfalt en ofte til et uklart klassesjelsperspektiv, en variant av den nasjonalromantiske folkesjelen. Det er arbeiderklassens «eget språk» som skal løftes fram; en romantiserer kjeftesmelling på arbeidsplassene eller rock- og rapp-lyrikk (bare den kommer fra drabantbyene). Dette er riktig så lenge det handler om kamp mot dialekt- og klassespråkfordommer, eller mot forestillinger om at arbeiderklassens språk er «enkelt». Men en glemmer at ingen blei født med språket nedlagt i sin sjel. Det er alltid et hardt arbeid, både for klassen og for individene, å erobre et muntlig og skriftlig språk som holder for å gjøre seg gjeldende i de fleste samfunnsmessige sammenhenger. Språklig klassekamp handler i dag, liksom for hundre år sida, for det meste om normdanningen for dette språk: et kunstspråk fjernt fra hverdagen, meget vanskelig å erobre, eller et språk som så langt som mulig er knytta til vårt hverdagsspråk, og som det er mulig å tilegne seg for folkeflertallet?

Og omtrent slik ser fortsatt språkpolitikken ut i dag, også blant dem som er opptatt av arbeiderklassens frigjøring. Enten romantisering av Rinkeby-svensken (en slags dialekt fra drabantbyen Rinkeby i Stockholm bebodd av innfødte og innvandrere) og innvandrer- og minoritetsspråk som de undertryktes «eget språk». Eller jakobinernes steinharde propaganda for et felles, homogent nasjonalspråk for alle, kryssa med forakt for den samme Rinkeby-svensken og uten interesse for innvandrerspråk. Resultatet blir at en er ute av stand til å formulere en politikk for et samfunn som er – samme om en vil det eller ei – mangespråklig.

Går det an å dra allmenne lærdommer om integrasjons- og innvandringspolitikk ut i fra det språkpolitiske eksemplet, slik jeg skreiv i begynnelsen? Jeg tror det, sjøl om alle spørsmål naturligvis har sine særegenheter. På samme vis som en kan si at Sverige er mangespråklig, kan en naturligvis si at det er mangekulturelt. Men politikken skal ikke formuleres ut i fra dette faktum; da slår etnisitetsfella sammen. Nei, det viktige er demokratiske fri- og rettigheter, og naturligvis, et kunnskapsnivå og sosiale og økonomiske forhold, som tillater oss å utnytte disse rettighetene. Da kan vi utvikle og forandre kulturer, da kan vi gjøre oss gjeldende mot øvrigheten, både nasjonalt og internasjonalt. Avgjørende for den folkelige kampen er ikke de kulturelle særdrag som skiller, men de demokratiske krav som forener.

Fotnoter:

1. Östros, Thomas: Utdanningsminister i Sverige.
2. Tegnér: Sveriges største skald på første halvdel av 1800-tallet.

av Pål Steigan

USA og Storbritannia hevder at de bomber Afghanistan fordi de ønsker å straffe Taliban og Osama bin Laden etter terroraksjonene mot New York og Washington. At det ikke er bevist at bin Laden sto bak terroren den 11. september, er så sin sak. Men er det noen grunn til å tro på at den egentlige årsaken til krigen i Afghanistan er kampen mot terror?

Som oftest når man undersøker stormakters motiver, kan det lønne seg å gå bak det de påstår i sine egne velforberedte uttalelser og pressebriefinger. Fra tidenes morgen er stormakter kjent for å lyve hemningsløst om sine motiver, så hvorfor ikke ta slike egenerklæringer om edle motiver med en god porsjon salt? Follow the money! er en god gammel veiviser for den som ønsker å få et oppriktig svar på hvorfor stormakter eller bedrifter gjør som de gjør.

Det er gode grunner for å ikke tro på at USA og Storbritannia, med Norge som selvutslettende nikkedukke på sidelinja, gikk til krig mot Afghanistan 7. oktober i år på grunn av terroraksjonen 11. september. En helt vesentlig grunn til ikke å tro på at vi her står overfor en årsaksrekkefølge, er at det ganske enkelt tar mye lengre tid å forberede en militæraksjon av den typen vi nå ser enn en snau måned. Kommentatorer i USA og andre steder har sagt at det krever ca. fem måneder å forberede alt sammen. Det er en meget stor og kompleks operasjon og planleggerne har åpenbart prøvd å vurdere så mange risikofaktorer som mulig. Det finnes også etter hvert ganske mange, også vestorienterte medier, som BBC International og andre, som har hevdet at angrepet var planlagt i lang tid, og noen kilder sier at det ville blitt gjennomført i oktober uansett, for å komme den strenge afghanske vinteren i forkjøpet.

Allerede Clinton-administrasjonen arbeidet med planene for et angrep på Afghanistan. I følge Frederick Starr, seniorforsker ved Johns Hopkins’s Nitze School of Advanced International Studies, sa i desember 2000 at «USA har i det stille begynt å alliere seg med dem i den russiske regjering som går inn for en militæraksjon mot Afghanistan, og man har begynt å leke med ideen om et nytt raid for å utslette Osama bin Laden. Inntil man måtte vike for lokalt press hadde man begynt å undersøke hvilket sentralasiatisk land som kunne være villig til å tillate bruk av sitt territorium for et slikt formål.» En rekke uavhengige observatører hadde varslet om en forestående invasjon i Afghanistan i lang tid før 11. september. Johan Galtung var en av dem, uansett om det måtte falle enkelte her hjemme tungt for brystet å innrømme det.

Men hvorfor skulle USA ønske å angripe Afghanistan? Hvilke interesser skulle USA ha av å skaffe seg kontroll over dette fattige fjellandet? Tillat meg å låne et berømt utsagn fra ex-president Clinton i debatten med Pappa Bush: «The economy, stupid!» Det finnes en meget god grunn til at USA skulle ønske å sikre seg kontrollen over Afghanistan, og det handler om olje, ikke Afghanistans olje, men de enorme oljerikdommene i Sentral-Asia.

18. februar 1998 sto John J. Maresca, visepresident for internasjonale saker i oljeselskapet Unocal, fram for en høring om Sentral-Asia i den amerikanske kongressen. Han pekte på både de store forventede olje- og gassforekomstene ved Kaspihavet og på tilsvarende ressurser lenger øst, blant annet det store Dauletabad-feltet i Turkmenistan. I følge Maresca kan oljereservene ved Kaspihavet være på hele 200 milliarder fat. For å få disse olje- og gassmengdene ut på verdensmarkedet trengs det rørledninger. Maresca argumenterte for at de eksisterende og planlagte ledningene vestover ikke er tilfredsstillende. Hans eget selskap, Unocal, hadde, sammen med Exxon, Amoco og Pennzoil, planlagt en rørledning fra Turkmenistan gjennom Afghanistan og fram til utskipingshavna Multan i Pakistan. Han oppfordret den amerikanske regjeringa sterkt til å finne politiske løsninger som kunne gjøre en slik rørledning mulig, noe han mente ville tjene både USAs økonomiske interesser og dets strategiske interesser i regionen. Det var i gang diskusjoner med Taliban om en slik rørledning, og i følge andre kilder var et par representanter for Taliban flere ganger i USA for å forhandle om prosjektet.

Unocal er for øvrig det selskapet som samarbeidet med Haliburton, et selskap der nåværende visepresident Dick Cheney var toppsjef (CEO), om et meget omstridt oljeprosjekt i Burma. I dag forsikrer Unocal om at selskapet ikke lenger har noen planer om å bygge noen oljeledning gjennom Afghanistan.

Dersom USA nedkjemper Taliban-regimet og innsetter et pro-vestlig regime, vil naturligvis situasjonen være en annen. Da vil prosjektet kunne trekkes fram igjen fra skuffen, og Marescas drømmer om blant annet å forsyne det store indiske markedet kan virkeliggjøres. Og det spørs om ikke planene allerede er ute av skuffen, for 10. oktober 2001 kunne pakistanske aviser fortelle at den amerikanske ambassadøren til Pakistan var blitt orientert om at man hadde begynt å se på planene for denne rørledningen på nytt «i lys av den aktuelle internasjonale situasjonen» (The Frontier Times).

Dette burde egentlig ikke overraske noen. Det overraskende er at mediene og politikerne har vært så lite interesserte i å stille spørsmålet «hvorfor» i denne saka? Hvorfor ser USA Sentral-Asia som så viktig at man er villig til å gå til krig?

I The Cato Institute, en konservativ tenketank, holdt Dick Cheney et foredrag 23. juni 1998. Dette var mens han ennå var toppsjef i Haliburton og hadde aksjer i selskapet. Han sa:

«Herren har ikke sett sitt snitt til å plassere olje og gass bare der hvor det finnes demokratisk valgte regimer som er vennlig innstilt overfor USA. Innimellom må vi operere i områder der man etter andre standarder ikke ville sette sin fot. Men vi går dit det er forretninger.»

Og Herren har funnet det for godt å plassere store mengder olje og gass i Sentral-Asia. Og da må USA dit på en eller annen måte. For USA er det helt sentralt å skaffe seg best mulig politisk kontroll over disse ressursene. USA er fullstendig avhengig av import av olje og gass, og med Bush og Cheneys aggressive energipolitikk vil landet bli enda mer avhengig av sikker tilførsel av petroleum fra utlandet. For det ironiske er jo at Bush og Cheney gjennom sin politikk for mer bruk av olje og gass og gjennom sin avvisning av Kyoto-avtalen, har lagt opp til at USA må være på jakt etter stadig mer olje og gass utenfor sine egne grenser. Det er ikke bare slik at de gjennom å trampe på Kyoto-protokollen truer framtidas klima på kloden. Ved å nekte å begrense USAs energiforbruk, legger de opp til at USA vil være enda mer uforsonlig i kampen om å sikre seg sikker og langsiktig tilgang på olje. Make no mistake, som Bush liker å si, disse herrene er oljeindustriens folk, de skylder oljekapitalen at de nesten ble lovlig valgt til de embetene de har, og det er ingenting som tyder på at dette har vært en dårlig investering.

Cheney fortsatte sitt foredrag med å klage over at USAs sanksjoner mot Iran gjorde det vanskelig for amerikanske selskaper å delta i kappløpet om oljerikdommene i denne regionen. Han mente at dette ikke rammet Iran i noen særlig grad, men at det derimot rammet amerikanske selskaper.

Å føre olje og gass fra Kaspihavet gjennom Iran er den aller mest nærliggende løsninga. Den er økonomisk og praktisk den enkleste, siden ledningsnettet for det meste ligger der allerede. Men geopolitisk vil det bety at Iran får langt større makt over en livsnerve til Vestens økonomi. Strategene i Pentagon og Det hvite hus liker ikke den tanken noe særlig.

Derimot ville en rørledning gjennom det vestre Afghanistan og ut gjennom Pakistan kunne være bortimot ideell. Det forutsetter at Afghanistan kommer under kontroll av et pro-vestlig regime, og sannsynligvis forutsetter det at USA sikrer seg militærbaser i landet.

Men om dette lykkes, vil USA ha forrykket maktbalansen i Sentral-Asia kraftig til sin fordel i forhold til de strategiske konkurrentene Russland og Kina. Det snakkes ikke mye om det akkurat nå, men gitt at Kina lykkes i å holde sin økonomiske vekst oppe, vil landets økonomi gå forbi USAs i rein størrelse i god tid før 2020. Et slikt Kina vil være en alvorlig rival for USA, og et slikt Kina vil være avhengig av olje fra Sentral-Asia. Kontrollen over Sentral-Asia er derfor et nøkkelspørsmål i den framtidige kampen om verdensherredømme.

I dette store spillet ofrer man gjerne afghanske bønder. Og så lenge man kan få naive politikere og mediefolk til å tro at dette handler om kampen mot terrorisme, kan man gjøre dette uten særlig motstand.

Men som Abraham Lincoln en gang sa: «Du kan lure alle en viss tid, og du kan lure noen folk hele tida. Men du kan ikke lure alle folk hele tida.» De siste meningsmålingene tyder på at det også gjelder den nye krigsretorikken.

av Peder Winsnes Bergan

Evy F har skrevet boken Metadonmakt. La det være sagt med en gang: Denne anmelder er skeptisk til norsk metadonpolitikk. Dette vil nok i noen grad påvirke oppfattelsen av boken. I dagens mediafremstilling av narkotikapolitikk kan en få inntrykk av metadon som mirakelmedisinen som kan løse alle problemer. Etter mitt syn er verden sjelden bare svart eller hvit, eller med andre ord: metadon er bra for noen, men neppe for alle.

Baksideteksten på boka lover mye. Den tar blant annet til orde for å se på narkomane som syke, og hevder at boken legger et grunnlag for en helt ny narkotikapolitikk bygget på kunnskap, innlevelse, respekt og omsorg for stoffbrukere. Dette betyr i praksis mer, og lettere tilgang til, metadon.

Boken, som er en relativt liten sak på snaut 200 sider, har både gode og dårlige sider. Bokens hovedprosjekt er å formidle hvordan brukerne og deres hverdag er og påvirkes av byråkratiets eller «systemets» måte å drive narkotikapolitikk på. Manglende kjennskap til hvordan livet leves kan gi seg lite heldige utslag. Her har forfatteren unektelig et poeng, og dette er også bokens sterkeste og mest interessante side. Den blir et talerør for en gruppe som sjelden kommer til orde på egne premisser. Samtidig har boken her et metodisk problem da en kan få inntrykk av at alle mener det samme.

Innledningsvis tar boken for seg en gjennomgang av heroin og metadon og den historiske bakgrunn for disse stoffene i Norge og andre land. Enkelte land har hatt metadonprosjekter lenge, kunnskap om dette finnes, og det er derfor etter forfatterens mening vanskelig å skjønne hvorfor Norge må starte et lite forsøksprosjekt før man kan tilby metadonbehandling i større skala. Boken er opptatt av livskvalitet, verdighet og forebygging av overdosedød mens man står i metadonkø. Den tar til orde for at folk bør få metadon (ventekvote) mens de venter på plass i metadonprosjekter. At metadon selges på gata som rusmiddel og at folk tar overdose med metadon i blodet blir lite synlig i boken. Sidemisbruk sammenlignes i boken med diabetikere som tar et ekstra kakestykke uten at de fratas insulinen av den grunn.

Det er mange ulike måter å se på rusmisbruk. Det handler om ideologi, menneskesyn, etikk, biologiske/sosiale/psykologiske innfallsvinkler osv. Dette er et komplisert område som gjør det mulig for meg med de samme honnørordene som på baksiden av boken å være skeptisk til både metadon og sykdomsbildet.

Hvilke praktiske utslag opprettelsen av metadonprosjektet fikk i brukermiljøet, var det jeg fant mest engasjerende og spennende. Prosjektet ble av ulike grunner veldig forsinket og informasjonen underveis var mangelfull. Brukerne forteller om helt konkrete utslag i form av at folk holdt tilbake informasjon overfor hverandre i kampen om et knapt gode. For å falle innenfor kriteriene måtte man for eksempel søke behandlingsplass man egentlig ikke var motivert for. Kriteriet om å ikke ha noen uoppgjorte saker med rettsvesenet var ikke lett å overholde for folk som naturlig nok må basere sitt daglige forbruk på kriminalitet. Her var det mye å tenke på for denne anmelder. Samtidig kan dette perspektivet i boka fort bli litt for snevert. Systemets talspersoner kommer ikke til orde i boken annet enn som referert til i form av situasjonsbestemte uttalelser i media osv. Forfatteren kritiserer prosjektet for å være for tregt, for lite, for rigid i sine inntakskriterier osv. Her har hun gode poenger, men det er en svakhet ved boken at disse synspunktene ikke blir imøtegått av «systemet» selv. Boken blir her for unyansert, og en kan få inntrykk av at forfatteren mener det skulle vært fullt frislipp av metadon til alle som måtte ønske å bruke det fra dag en.

En annen svakhet ved boken er at informasjonen fra brukerne stort sett er innhentet på gata og i aktive rusperioder. Dette blir en for begrenset innfallsvinkel. Det er jo for så vidt viktig nok, men det er også slik at de samme folkene nok kan tenke en del andre tanker etter en avrusning eller etter å ha vært nykter noen måneder. Det burde derfor i større grad kommet fram intervjuer med brukere i langvarige behandlingsopplegg. For oss som jobber i rusomsorgen er det heller ingen hemmelighet at mange brukere er skeptiske til metadon selv fordi bivirkningene er mange og avhengigheten like ille. Slike synspunkter fra brukerne kunne med fordel fått større plass i boken for å nyansere at brukerne ikke er en homogen gruppe med like oppfatninger.

Avslutningsvis vil jeg si at det er en interessant bok fordi det er brukerne selv som i stor grad kommer til orde. Dog er den for snever og ensidig. Den lever ikke opp til baksideteksten, men har allikevel viktige perspektiver å bidra med.

av Per-Gunnar Skotåm

Når USA bomber Afghanistan, øker motstanden mot krigen også i Norge. De større bysentrene knytta til hovedveinettet som Jalalabad, Kabul, Mazar i Sharif, Kandahar og Herat med flere ble bombet 24 timer i døgnet, nærmest teppebombing. Det likner på Sovjets terrorbombing av områder som de ønska å passivisere i perioden 1985-87. Spesialstyrker blir brukt og amerikanske soldater mister livet.

Disse bombetoktene står i direkte motstrid til USAs uttrykte mål om å fange og straffe Osama Bin Laden og hans medsammensvorne. Det å sette inn spesialstyrker mot de største bysentrene vil ikke sikre at det USA sier er deres mål for operasjonene: å ta Osama Bin Laden og hans medsammensvorne. Bin Laden befinner seg garantert ikke der det bombes.

Dette veit USA meget godt. De har de sjøl sammen med Saudi-Arabia og Pakistan finansiert og bygd de basene som i løpet av 80-tallet har vært og er de mest aktuelle oppholdsstedene for Osama Bin Laden: i de pashtunske kjerneområdene i provinsene Paktika, Paktia, Ningrahar og Oruzgan.

Dette er områder som ligger milevis fra de bysentrene som bombes og hvor USA begrunner ødeleggelsene med at de i denne fasen skal ødelegge militær infrastruktur for Taliban-regimet. Disse ødeleggelsene skal så gjøre det lettere å kunne gå etter Osama Bin Laden uten å møte militær motstand fra Taliban.

USA veit meget godt at ingen av de forsvarsinstallasjonene som Taliban besitter i de større byene, vil ha noen innvirkning på de militære kampene som eventuelt vil finne sted i de fjellområdene der Osama Bin Laden og hans folk befinner seg.

Begrunnelsen for bombinga av de byene som ødelegges med drap på sivile uskyldige mennesker i boligstrøkene, blir derfor et vikarierende argument for andre politiske mål i Afghanistan enn å ta Osama Bin Laden.

De veit hva de gjør

USA veit utmerka godt hva de gjør, og det som nå skjer er i overensstemmelse med USA underliggende dagsorden og politiske mål.

Mange kjenner til den prøyssiske militærteoretikeren Clausewitz’ tese: Krig er fortsettelsen av politikken med andre midler. Det betyr ikke at alle politiske mål kan løses med krig.

Krig for å nå et politisk mål må minimum omfatte tre dimensjoner:

1. Det politiske målet for operasjonen må være entydig definert slik at det kan formes til en militær operasjon.
2. De militære midlene må være tilgjengelige og tilpasset oppdraget.
3. Det må være mulig å skape og vedlikeholde oppslutning i folket for både mål og virkemidler.

USAs begrunnelse for den intensiverte teppebombinga av viktig infrastruktur over hele Afghanistan kontrollert av Taliban var at det skulle sette antiluftskyts, ildledningsystemer, artillerienheter og stridsvogner ut av spill før neste fase som er innsetting av tropper. Når dette er oppnådd, kan regulære tropper settes inn. Likevel vil ikke innsetting av tradisjonelle hærstyrker med nødvendighet bringe USA nærmere det uttrykte målet med å ta Bin Laden & co. Han kan bare tas ved hjelp av spesialstyrker/commandos med sterk helikopterstøtte på basis av direkte informasjon om hvor han befinner seg. Et forsøk på å ta Osama bin Laden uten at en slik informasjon finnes, vil bringe USA i en situasjon de vil gjøre hva de kan for å unngå. De har dyrekjøpte erfaringer fra Vietnam, og de vet hvordan det gikk med Sovjet i Afghanistan.

Mangel på eksakt informasjon vil tvinge fram finkjemmingsoperasjoner av dalføre etter dalføre og landsby etter landsby og gjøre USAs styrker meget sårbare for geriljaangrep fra den afghanske befolkningen. Sagt på en annen måte: Det er umulig å ta Osama Bin Laden så lenge denne informasjonen ikke finnes og målsettinga ikke kan nedfelles i en militær operasjonsordre.

I forhold til de mulige områdene han kan befinne seg i ut fra topografiske og etniske forhold, er terrorbombinga til USA helt løsrivi fra målet med å ta han. Disse områdene ligger milevis unna områdene som bombes. De bysentrene som ødelegges med sivile tap som følge, er fullstendig løsrevet fra Osama Bin Laden og hans baser som amerikanerne tidligere har påstått ligger i grense- og fjellområdene mot Pakistan.

Hvorfor bombe?

Derimot er bombinga helt i overensstemmelse med den underliggende målsettinga som er:

• Destabilisering av Taliban-regimet som forutsetning for å få innsatt et kontrollerbart regime sett fra USAs side.
• Ødelegging av gjenværende infrastruktur knytta til de to hovedaksene for ferdsel og transport mellom Pakistan og de sørøst-asiatiske republikkene Turkmenistan og Uzbekistan. Henholdsvis Quetta-Kandahar-Herat og Peshawar-Jalalabad-Kabul-Mazar i Sharif.

Dette vil gi USA muligheten til å nå sitt mål i regionen: En direkte forbindelse til de enorme naturressursene som ligger i området fra Det kaspiske hav til Mongolia.

Når USA ved hjelp av det amerikanske oljeselskapet Unocal, det saudi-arabiske oljeselskapet Delta og pakistansk militær etterretning (ISI) i perioden 1994-1997 støtta opp om Taliban, var det nettopp for å realisere en slik plan. Så fikk de ikke kontroll allikevel. Helt siden sammenbruddet av Sovjetunionen har det vært en strategisk mål for amerikansk utenrikspolitikk å etablere sin økonomiske dominans i de sentralasiatiske republikkene: Turkmenistan, Uzbekistan, Tajikistan, Kirgiztan og Kazakstan.

USA har et sterkt behov for å få tatt Osama Bin Laden, men det er for å reetablere sitt ideologiske hegemoni. Men først og fremst legitimerer jakten å fortsette med å løse målsettinga med den underliggende dagsorden. Begrunnelsen med at de militæroperasjonene som finner sted har som formål å ta Osama Bin Laden, har som hovedfunksjon å legitimere sitt militære nærvær for andre formål.

Å uttrykke sitt egentlige politiske mål ville vanskeliggjøre punkt 3 i Clausewitz sin tese nevnt over og svekke oppslutningen over tid for å fortsette bombeoperasjonene og andre militære tiltak. Skulle USA lykkes i å ta Bin Laden snart, vil de skifte begrunnelse for å bli i området til at de vil utrydde terrornettverk. Slik vil målsettinga med den underliggende dagsorden forsøkes holdes skjult.

Skjult dagsorden

USAs mest sårbare punkt for å rettferdiggjøre bombeterroren er begrunnelsen. Mange som synes bombinga er tragisk, er usikker på om det finnes andre midler. De midlene som brukes nå, er i hovedsak i overensstemmelse med USAs skjulte dagsorden. I forhold til å nå målsettingene på denne dagsordenen blir ikke jakten på Osama Bin Laden bare et mål, men også et påskudd for å styrke sin politiske, økonomiske og militære dominans i hele regionen.

Ved å studere hvilke militære tiltak USA iverksetter uavhengig av begrunnelsen, kan vi se hvilke egentlige mål de har for sin militære kampanje.

Ødeleggelsene av vesentlig militær og sivil infrastruktur knytta til to hovedkommunikasjonsårer fra Pakistan til Uzbekistan og Turkmenistan er gjort for over tid å etablere disse som transportårer mellom Det indiske hav og disse republikkene.

Pål Steigan dokumenterer i en artikkel i Klassekampen (6. oktober i år, se: www.artemisia.no) hvordan oppgaven med å etablere et belte av «vestorienterte stater» i Kaukasus og Sentral-Asia er av strategisk betydning for USA. Målsettingene er nedfelt i lovs form, The Silk Road Strategy Act.

I disse områdene befinner klodens største uutnyttede olje- og gassreserver seg. Disse er muligens bare overgått av de saudi-arabiske reservene. I tillegg finner man i de seks tidligere sovjetrepublikkene nord for Afghanistan mer enn ti tusen kartlagte metall- og mineralforekomster. I hovedsak er disse forekomstene ikke i produksjon. Og, noen av dem er blant verdens største ifølge blant annet Mining Magazine (april 1999).

USA, EU og Japan har utviklet seg til i økende grad å bli politiske og økonomiske rivaler gjennom hele 90-tallet. Målet er å få størst innflytelse i disse områdene. EUs strategi har basert seg på å bruke Tyrkia som brohode østover, jfr. debatten om tyrkisk medlemskap i EU. Samtidig brøyt EU den USA-pålagte boikotten av Iran og var i ferd med å etablere nære handelsforbindelser og planla bygging av olje- og gassledninger fra Det kaspiske hav over iransk territorium.

Med den internasjonale legitimiteten USA har fått på kort sikt for sin ekspansjon inn i disse områdene etter terroranslaget i USA 11. september, er USA i ferd med å gjenta Kupper’ns «tese» i forhold til EU og Japan: «To indre og vekk me’n.» USA er i ferd med å plassere seg midt i smørøyet i forhold til sine strategiske interesser, økonomisk og geopolitisk.

Det siste punktet dreier seg ikke minst om å få et best mulig utgangspunkt i den videre ekspansjonen inn mot råstofftilgangene og markedene i det sørlige og østlige Russland.

Terrorstat nr 1

USA er verdens terrorstat nummer en. Bare de siste 10 årene er rekken av overgrep mot folk av en størrelse slik at USA og dets politiske ledere burde vært dømt for krigsforbrytelser og overgrep på kanten av folkemord. Det kan som et eksempel nevnes de fortsatte sanksjonene mot Irak som fortsetter å drepe et hundretalls barn daglig gjennom forringa matproduksjon og mangel på reint vann og medisiner. Lista over overgrep siden 2. verdenskrig kan fylle et nummer av Røde Fane aleine. Det stigende antallet sivile drepte i Afghanistan vil ved langvarig militært nærvær fra USA kunne overstige antallet drepte ved terroranslaget 11. september.

Uansett må det krystallklart slås fast at USAs tidligere, nåværende og framtidige forbrytelser ikke på noe punkt må føre til sympati eller forsvar for terroranslaget 11. september som tok livet av rundt 6.000 uskyldige mennesker.

En virkelig anti-imperialisme må beinhardt forsvare humanismen i betydningen at drap på sivile uansett overordna målsetting ikke kan forsvares. Vi tar avstand fra terroranslaget mot USA som vi tar avstand fra blitz-bombinga av London i 1940, atombombene over Hiroshima og Nagasaki i 1945, den allierte bombinga av Dresden og Hamburg i 1945, massedrap på flyktende irakere i 1991 osv. En prinsippfast linje på dette punktet må vendes mot de imperialistiske statene og deres overgrep. Det er kun imperialismen som er tjent med at menneskeliv blir vurdert som egg det er nødvendig å knuse for å lage omelett.

Terror gir legitimitet

I den grad noen på venstresida skulle ha hatt et snev av sympati med bombeaksjonen, burde resultatet av terroren 11. september ha fjerna den minste sympati. Ingen enkelthendelse har siden 2. verdenskrig gitt større legitimitet for verdens imperialistiske supermakt til å gjøre nesten akkurat som de vil. På et øyeblikk har USA reetablert den nye verdensorden de etablerte gjennom Golfkrigen i 1991.

Med blankofullmakt fra de største og minste land i EU har de redusert den politiske eliten i Europa til etterplaprere av USAs utenrikspolitikk. De har fått en regional innflytelse så langt i Sørøst-Asia som de bare kunne drømme om for to måneder siden. I realiteten har USA fått militære baseområder stilt til rådighet både nord og sør for Afghanistan. I tillegg har terroranslaget gitt de reaksjonære kreftene i hele den kapitalistiske verden et påskudd til å iverksette en rekke systemer for personkontroll og forsterka politisk overvåking retta mot all politisk opposisjon.

av Vigdis Vollset

I dag, i Norge, har vi et folkeflertall som er mot bombeangrepene på Afghanistan. Samtidig har vi en politisk ledelse, støtta av flertallsmedia, som fullt ut og ukritisk støtter USAs og Natos krigspolitikk. Og vi har en stor minoritetsbefolkning som blir utsatt for økende statlig og folkelig rasisme.

Jeg er en av de mange innen «organisasjons-Norge» som fikk være med på å sikre Maryam Azimi trygt opphold i Norge. Hun fikk ikke politisk asyl, bare opphold på «humanitært grunnlag» etter 3 1/2 års søknader – avslag – dekning – kirkeasyl. Altså enda en av disse «uverdige» flyktningene. Mens altså størstedelen av det organiserte Norge, eksempelvis den norske kvinnebevegelsen, forfatterforeninga, store deler av LO og store deler av den norske statskirka, engasjerte seg aktivt i Maryams sak.

Maryam er afghansk flyktning i Norge

I festtalene sine sier den norske politiske ledelsen at de ser innvandrere og flyktninger som «en ressurs for Norge». Vi som har fulgt politikken deres på nært hold gjennom år, veit at det er løgn. I norsk offisiell politikk er innvandrere og flyktninger utelukkende problemer, og deres bidrag og deres erfaringer blir ikke bare neglisjert, men aktivt undertrykt. Desto viktigere at vi som har møtt Maryam og hennes liker, og lært av det, prøver å formidle noe av det videre.

Kultur er mer enn eksotisk mat

Maryam var så heldig at hun møtte Inger Elisabeth Hansen. Hun gjendikta Maryam sine dikt til norsk, og i tillegg skrev hun inn sine betraktninger og forklaringer til et fremmed billedspråk og poetisk språk. Hvert dikt er fulgt av en tekst av Inger Elisabeth, som refererer til en samtale de to har hatt, der Maryam har fortalt om bakgrunnen for akkurat dette diktet, og noe av symbolikken og billedbruken bak.

Det brente hjertet

Boka Det brente hjertet er et av de sterkeste og vakreste uttrykkene jeg noen gang har lest om hva det betyr å leve i eksil. Til tross for at Maryam har skrevet dikt i flere tiår, er det den første boka hun har gitt ut. Hennes dikt var typisk brukspoesi – de ble spredt på løpesedler og i muntlig overlevering i hjemlandet og blant afghanske flyktninger i Pakistan, og var ment å skulle tjene kampen mot undertrykking. Det er fortsatt det som driver Maryam til å skrive, sammen med forpliktelsen overfor de som ble tilbake. Maryam vil gi stemme til afghanske kvinner overfor oss her i Norge.

Utkast til

september 2001

Til gjeldende program | Til programdebatt | Til AKP si heimeside

Dette er programkomiteens forslag til program som legges fram for landsmøtebehandlinga.

Fortsatt står det igjen en del arbeid før vi kan si oss fornøyde. Blant annet finnes det ennå en del overlappinger mellom de ulike avnitta. Unødig «fyllstoff» finnes fortsatt flere steder – setninger og formuleringer som ikke er nødvendig i et prinsipprogram. Vi regner med at den siste innspurten og landsmøtebehandlinga skal gjøre det mulig å komme fram til et program vi kan bruke framover.

Arbeidet med programmet har vist at det fortsatt er flere områder vi må jobbe videre med, også programatisk. For eksempel må arbeidet med klasseanalysen av Norge fortsette. Det samme gjelder det å få bedre grep på de allsidige følgene av den nye teknologiske revolusjonen. Landsmøtet må vurdere om det også skal bety at det allerede på neste landsmøte skal gjøres nye programforbedringer.

Programkomiteen har vurdert i hvilken grad vi skal bruke ord og uttrykk som er fagspråk innen marxismen, som produktivkrefter, produksjonsforhold, merverdi og lignende. Vi har havna ned på at vi vil bruke noen slike uttrykk, men vil også lage en ordforklaring som skal komme til slutt i programmet.

Vi oppfordrer nå alle til å komme med konkrete endringsforslag til dette utkastet. Også dere som ikke er medlemmer i AKP er velkomne til å delta i diskusjonen. Programforslaget blir lagt ut på AKP sin nettside, sammen med kommentarer og forslag som kommer inn.

Oslo, 30. september 2001

hilsen
for programkomiteen
Arnljot Ask

Innhold

• Forord
• Kapittel 1: Målet: Et kommunistisk verdenssamfunn
• Kapittel 2: Kapitalismen: svanger med nye kriser og kriger – og kommunismen!
• Kapittel 3: Imperialiststaten Norge
• Kapittel 4: Klassesamfunnet Norge
• Kapittel 5: Klassekampen under kapitalismen
• Kapittel 6: Sosialistisk revolusjon og et sosialistisk i Norge
• Kapittel 7: Arbeidernes kommunistparti

Forutsetningene for en kommunistisk samfunnsorganisering modner nå rett foran øynene våre. Samtidig blir kapitalismen mer og mer destruktiv og tyner og dreper mennesker og naturen rundt seg. Polariseringa mellom et lite mindretall som nyter godt av systemet og det store flertallet øker år for år. 40.000 dør hver dag av såkalt systembetinga årsaker. Sjøl i kapitalismens høyborg, New York, levde hvert annet barn under fattigdomsgrensa i år 2000, mens USAs økonomi var i det 9. året med økonomisk oppgang, målt i BNP. Det er ikke nødt til å være sånn!

1. Det tjuende århundret endte med en borgerlig politisk og ideologisk offensiv. Borgerskapets ideologer forkynte at nå var «historia slutt»; kapitalismen hadde vist sin overlegenhet og fra nå av var oppgaven bare å foredle den. Hundreåret under ett gir oss imidlertid varsler om undergangen for den kapitalistiske samfunnsforma, på samme måte som 1700-tallet varsla at føydalismen var i ferd med å tape sin posisjon som den dominerende samfunnsforma.

De sosialistiske revolusjonene i første halvdel av 1900-tallet og de omfattende antikoloniale frigjøringskampene, førte rundt en tredel av menneskeheten ut av det økonomiske, politiske og ideologiske grepet til kapitalismen. Dette var med på å presse fram konsesjoner til det arbeidende folket også i de imperialistiske landa

Kapitalismens fortsatte utviklingsmuligheter og, ikke minst, maktmidlene den hadde til rådighet, sammen med de sosialistiske samfunnas svakheter og feil, lå til grunn for at sosialismen som de sosialistiske revolusjonene i det tjuende hundreåret bragte oss brøt sammen. De klarte ikke å bryte ned kapitalismens verdensherredømme og bygge opp alternativet; et kommunistisk verdenssystem. Vyene om «En ny økonomisk verdensorden», som ble lansert i kjølvannet av avkoloniseringa, sprakk. I stedet har vi fått en voksende polarisering «Nord-Sør» og økte skiller mellom fattig og rik i stort sett alle land i verden. Det er også borgerskapet som mest har utnytta den nye teknologiske revolusjonen vi i dag ser bryte gjennom til sin fordel. Men forråtnelsen i kapitalismen har blitt stadig tydeligere de siste 30 åra gjennom stagnasjonen i verdensøkonomien. Den økonomiske utviklinga fører til massearbeidsløshet, økte klasseskiller, svekking av velferdsordninger og undergraving av levestandarden over hele verden. Samtidig vokser den internasjonale motstanden mot utbyttinga og undertrykkinga nå igjen både i omfang og i bredde.

2. Ser vi på den evnen til å produsere bruksverdier som dagens og framtidens produktivkrefter gir oss, og den kunnskapen menneskeheten i dag sitter inne med, bærer det århundret vi nå er inne i med seg enorme muligheter for menneskelig frigjøring og til å skape en samfunnsorganisering med et harmonisk samspill mellom mennesket og naturen.

Men, samtidig kan vi også stå overfor barbari og ødeleggelser i et omfang verden aldri har sett til nå, både i form av kriger og fascistisk undertrykking og menneskeskapte naturkatastrofer.

Den teknologiske revolusjonen vi nå er inne i, skaper raskere omveltninger enn sine forgjengere og får økonomiske og politiske følger vi bare aner konturene av i dag. De iboende motsetningene i det kapitalistiske verdenssystemet vil igjen føre til destruktive konfrontasjoner mellom imperialistmaktene, men også til revolusjonære situasjoner og nye revolusjoner. Det er klassekampen som vil avgjøre om friheten vil vinne over barbariet. I denne periode hvor den materielle utviklinga gjør en kommunistisk samfunnsorganisering mulig, vil den bevisste kommunistiske organiseringa være avgjørende for å kunne utnytte mulighetene som skapes.

3. De som tjener på kapitalismen vil ikke gi fra seg fordelene og makta frivillig. Det er menneskene sjøl som må skape den framtida vi skal ha. Det er den historiske oppgava til arbeiderklassen og dens allierte å avslutte perioden med klassesamfunn – dvs å erstatte kapitalismen med kommunismen.

Det kommunistiske partiet er et nødvendig redskap for arbeiderklassen og den revolusjonære enhetsfronten i denne kampen, for å mestre de politiske og organisatoriske oppgavene som blir stilt på dagsorden. Dette programmet legger fram AKPs syn på samfunnsutviklinga, målet; det kommunistiske samfunnet, strategien for å nå dit og hva slags rolle et kommunistparti i Norge vil ha i denne prosessen.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 1

Kommunismen er den samfunnsforma vi får når perioden med klassesamfunn er avslutta. Dette er etter at arbeiderklassen, gjennom utviklinga av sosialismen, har avskaffa alle andre samfunnsklasser, og derved også seg sjøl. Staten, som det sentrale redskapet for den herskende klassen, har dødd ut og menneskene styrer samfunnet gjennom direkte sjølorganisering.

Vi kan umulig beskrive dette morgendagens samfunn i detalj i dag. Kommunismen vil heller ikke være noe ferdig og statisk samfunn. Den kommer til å ha sin egen utvikling hvor nye motsigelser og utfordringer stadig vil oppstå. Men vi kan si hva som vil være de grunnleggende skillene fra dagens kapitalisme og klassesamfunna allment:

1.1. Slutten på klassesamfunna

Menneskene har levd på jorda i flere hundre tusen år, mens klassesamfunn, klasseundertrykking og klassekamp bare har eksistert i noen tusen år. Kommunismen vil være sluttresultatet av denne klassekampen og av at teknologi og andre produksjonsvilkår har utvikla seg slik at det ikke lenger er mulig for en klasse kan kontrollere produksjonen og samle rikdommen hos seg.

Det var utviklinga av jordbruk, handverk og nye produksjonsredskaper som skapte det materielle grunnlaget for privateiendommen og klasseskillene. Det la også grunnlaget for skillet mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, en stadig sterkere kjønnsbestemt arbeidsdeling og skapte staten som redskap for en herskende klasse. Fra da av har historia vært en historie om klassekamp.

I den samme prosessen vokste kvinneundertrykkinga fram. Familien i ulike former ble den institusjonen som ga menn makt over kvinner og barn.

Gjennom sin historie har menneskene utnyttet naturen, utviklet redskaper, skapt ny teknikk og moderne vitenskap. Undertrykte klasser har styrtet herskende klasser, knust foreldete samfunnssystemer og utvikla nye måter å organisere produksjonen og samfunnsstyringa på. Klassekampen er historias drivkraft, men foregår til enhver tid innenfor de rammene utviklinga av produktivkreftene setter.

Kapitalismen har utvikla produktivkreftene til et nivå der hele menneskeheten kunne ha levd uten materiell nød eller savn og uten at noen utbytter andres arbeid. Men de kapitalistiske produksjonsforholdene, som gjør privat profitt til produksjonens hovedmål, hemmer og hindrer også utviklinga av produktivkreftene og skaper nød, vold og menneskeskapte naturkatastrofer. I det stadiet kapitalismen nå er, er det dette trekket som dominerer. Slik undergraver kapitalismen også sin egen eksistens. Den skaper også sine banemenn og -kvinner, arbeiderklassen. som ikke vil ha annet valg enn å søke å gripe makta i samfunnet ved å gjøre produksjonsmidlene til kollektiv samfunnseiendom. En framtid for kapitalismen peker derfor mot et samfunn og verdensorden med et ekstremt og destruktivt undertrykkingssystem. Alternativet er at arbeiderklassen og dens allierte gjør opprør, styrter den herskende klassen og starter bygginga av kommunismen. Det er denne epoken, der samfunnet utvikles fra kapitalisme til et klasseløst kommunistisk samfunn som vi kaller sosialismen og som vi behandler i kapittel 6.

1.2. Den private eiendomsretten og lønnsarbeidet er oppheva

Under kommunismen vil den private eiendomsretten til naturressurser og produksjonsmidler være oppheva. Det gjelder også statskapitalistiske eiendomsforhold. Samfunnsmedlemmene disponerer produksjonsmidla og naturressursene i fellesskap.

Menneskers utbytting av andre mennesker gjennom lønnsarbeidet vil være slutt. Den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida for å skaffe fram de nødvendige godene blir ivaretatt uten noen arbeidstvang, på en frivillig basis. Det betyr ikke nødvendigvis at alle med det vil arbeide mindre. Det vil finnes nok av oppgaver for menneskelig arbeidskraft i omsorg for mennesker, undervisning, nødvendig produksjon, vitenskap, kunst og administrasjon. Men motivene for å arbeide vil ikke være å samle seg «gods og gull». «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov» vil være mottoet til dette samfunnet.

1.3. Bytteverdiproduksjonen erstattes av bruksverdiproduksjon

Med lønnsarbeidet forvinner også bytteverdiproduksjonen. De produkter og tjenester som menneskene trenger, vil produseres uten tanke på individuell materiell fortjeneste og distribueres gratis.

1.4. Staten som redskap for en herskende klasse erstattes av en frivillig sammenslutning mellom frie mennesker

Under kommunismen vil menneskene organisere seg og finner sin frihet uten å trampe på andres frihet, i «en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling» (Det kommunistiske manifestet, siste setning i kapitel 2). Alle vil kunne ta likeverdig del i samfunnsstyringa, og skillet mellom styrende og styrte vil forsvinne.

Partier og andre organisasjoner som har ivaretatt klasseinteresser vil være borte. Det gjelder også det kommunistiske partiet.

1.5. Menneskene kan utvikle seg fritt og allsidig

Den tida som går med til arbeid for å skaffe det som menneskene trenger materielt sett for å leve, blir mye kortere enn i dag. Dette vil gi alle gode høve til å utvikle sine evner. Skillet mellom samfunnsmessig nødvendig arbeid, kulturaktiviteter og ulike former for aktiviteter som utfordrer og utvikler folks evner vil viskes bort. Skillet mellom åndens og håndens arbeid vil være borte.

1.6. Kvinneundertrykkinga er avskaffa

Familien vil ikke ha noen økonomiske betydning. Dermed vil livsfellesskap mellom mennesker ikke lenger være bestemt av økonomiske forhold eller sosial tvang. Kjærlighet og frivillig sosial omsorg vil være bestemmende for fellesskapet mellom foreldre, barn og andre slektninger, enten disse er knytta sammen biologisk eller sosialt. Barn og ungdom vil ikke lenger være henvist til foreldres private omsorg. Samfunnet vil sikre at de blir inkludert som fullverdige samfunnsmedlemmer og får dekt sine behov.

Det at grunnlaget for kvinnens underordning forsvinner, gjør at den ideologiske undertrykkinga av kvinnene også kan fjernes for godt. Kommunismen er ikke nådd før denne prosessen er fullført.

Under kommunismen vil også diskrimineringa av homofile være slutt.

1.7. I samspill med naturen

Under kommunismen vil folks materielle basisbehov være tilfredsstilt på grunn av de høyt utvikla produktivkreftene. Dette og det faktum at kapitalen og dens behov for akkumulasjon ikke lenger eksisterer, vil minske faren for rovdrift på naturen.

Men menneskene må ta hensyn til at det alltid vil være en motsigelse mellom menneskets aktivitet og de økologiske prosessene. Siden kommunismen er en bevisst, frivillig, sosial sammenslutning, hvor det å berike seg materielt ikke lenger er noen drivkraft, vil menneskene ha mulighet til å tilpasse sin virksomhet i pakt med at de er en del av naturen, og skape et samfunn som tar hensyn til naturens lover, i den grad de evner dette.

Uansett, det kommunistiske samfunnet kan ikke løfte oss fri fra naturens og fysikkens lover. Sjøl om menneskeskapte naturkatastrofer elimineres, vil naturbetinga skifte i livsbetingelsene kunne komme til å få store følger, også slik at den kommunistiske samfunnsorganiseringa kan gå tapt og klassesamfunna gjenoppstår.

1.8. Kommunismen vil være et verdenssystem

Mens sosialismen vil kunne etableres i enkeltland, er det ei forutsetning for å etablere kommunismen at alle jordas folk er frigjort.

At kommunismen vil være et verdenssystem betyr ikke at det vil være en «verdensregjering» eller at alle snakker kun ett språk. Fortsatt vil det være kulturelt betinga forskjeller og egenarter og ulike former for lokal fellesorganisering, men på et annet grunnlag enn den organiseringa på nasjonalt grunnlag vi kjenner. Nasjonene som fellesskap vil forsvinne. Den bevisste, frie sammenslutninga av menneskene vil ikke være begrensa av geografiske eller sosiale grenser, eller økonomisk aktivitet knytta til et bestemt område eller folkegruppe.

Enkeltmennesket vil kunne utvikle seg i en atskillig større frihet enn noensinne tidligere i historia. Det vil ikke være snakk om økonomisk, sosial eller kulturell utbytting- eller undertrykking mellom geografiske regioner eller lokalsamfunn. Det vil ikke lenger være grunnlag for rasisme eller andre former for sosial betinga diskriminering.

1.8. Kommunismen – også et samfunn med motsigelser og utfordringer

Under kommunismen vil svært mange av de motsigelsene jordas folk lider under i dag, være borte. Men det vil langt fra være noe statisk samfunn uten spenninger og problemer. Alle former for undertrykking vil ikke forsvinne av seg sjøl, uten at det tas bevisste samfunnsmessige tiltak. Nye motsigelser vil dukke opp, som resultat av ei utvikling vi i dag ikke kan se. Motsigelsen mellom gammelt og nytt vil være der. Kommunister proklamerer aldri «historias slutt».

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 2:

Kapitalismen var et framskritt i menneskehistoria, sammenligna med samfunnssystema før den. Den har utvikla produktivkreftene slik at sult og nød kunne blitt avskaffa dersom de ble brukt til folkets beste. Den har utvikla politiske og demokratiske rettigheter, som riktignok under kapitalismen bare kan utnyttes fullt av et lite mindretall og lett kan settes til side, men som er viktige redskaper i kampen for et utvida demokrati og for det klasseløse samfunnet.

Samtidig er kapitalismen ansvarlig for død og ødeleggelser, folkemord og kriger i et omfang som savner sidestykke i historia. Daglig dør titusener av mennesker som følge av levekåra systemet tvinger dem inn i, mens rikdommene hoper seg opp på hendene til de få.

De framskrittsvennlige sidene ved kapitalismen er forlengst historie. Dens måte å produsere og distribuere varer og tjenester på er ikke lenger den mest effektive. En allmenn stagnasjon i økonomien har for lengst satt inn, og den politiske legitimiteten er i ferd med å smuldre.

Som alle døende herskerklasser, intensiverer borgerskapet sin offensiv for å holde på klassesystemet sitt. Men, kapitalismen har skapt en arbeiderklasse som i dag er i ferd med å bli den største klassen på verdensbasis. Den vil gå i spissen for at framtids-scenariet skal bli det første av de to mulige vi i dag ser kapitalismen bærer i sitt skjød:

• en kommunistisk samfunnsorganisering, eller
• nye ødeleggende kriser, kriger og nød for det store folkeflertallet.

2.1. Kapitalismen – et verdensomspennende klassesystem med rivaliserende borgerstater

2.1.1. Kapitalismen er det første verdensomspennende klassesystemet historia kjenner. Sjøl om det fantes både slavesamfunn og føydalsamfunn som erobra store landområder og skapte imperier, så ble ikke hele verden underlagt den samme dominerende produksjonsformen før kapitalismen utvikla seg til sitt imperialistiske stadium rundt slutten på 1800-tallet.

Det finns fortsatt områder med føydale-og slavesamfunnslignende produksjonsforhold. Vi har også en ikke-kapitalistisk økonomisk sektor knytta til husholdningene som er svært stor. Likevel er det slik at imperialismen, som kapitalismen i denne fasen kalles, har skapt et verdensomspennende økonomisk og politisk system som legger premissene for all økonomisk virksomhet. Dette systemet er bygd på at en klasse, borgerskapet, tilegner seg overskuddet av de verdiene som skapes av arbeiderklassen og andre klasser.

2.1.2. Kapitalismen vokste fram i enkeltland i Europa, men var helt fra starten av internasjonal. Den utfordra det kolonisystemet som føydalmaktene hadde etablert, og skapte et nytt kolonisystem tilpassa sin produksjonsform. Ved slutten på 1800-tallet var stort sett hele verden trekt inn i innflytelsessfæren til det kapitalistiske systemet, som da hadde nådd det imperialistiske stadiet.Det kjennetegnes av at de store kapitalistiske selskapene ble internasjonale konserner. I tillegg til vareeksporten kom eksporten av kapital. Finanskapitalen fikk en dominerende stilling. De imperialistiske maktene hadde delt opp hele verden mellom seg, og de store multinasjonale selskapene kontrollerte store deler av verdenshandelen, råvaretilgangen og prisfastsettelsen.

2.1.3. Internasjonal arbeidsdeling og produksjon har utvikla seg i sprang, og har variert avhengig av teknologisk utvikling og av maktforholda mellom de kapitalistiske landa.

Siden slutten av 1980-tallet har vært snakk om «globalisering» nærmest som et nytt utviklingstrinn i kapitalismen. Men en slik globaliseringsbølge fant også sted for ca 100 år siden, i imperialismens barndom. Når vi nå ser dette gjenta seg, skyldes det trekk ved imperialismen i dag: kapital- og handelshindringer avvikles, USA har gjenerobra det globale hegemoniet, og vi er inne i en ny teknologisk revolusjon.

Begge disse bølgene har avdekka at det frie markedet hadde lite med frihet for folk flest å gjøre. Derfor fører den til at også klassekamp og andre former for opprør vokser i omfang og styrke.

2.1.4 Staten sikrer at den kapitalistiske produksjonsmåten består. Den legger forholdene til rette for det private næringslivet og monopolenes ekspansjon. Den stimulerer privatiseringspolitikken og subsidierer monopolene gjennom utbygging av infrastruktur.. Sjøl om store multinasjonale konsern i økende grad trår fram som de dominerende økonomiske aktørene, på tvers av alle landegrenser, er borgerskapet fortsatt helt avhengig av statsapparatet sitt.

Den overordna oppgava til staten er å sikre borgerskapets makt, om nødvendig med vold. Politiog militærapparat utgjør statens voldelige maktapparat.De skal være et redskap i kampen mot rivaliserende stater, men settes også inn for å holde egen befolkning i sjakk om situasjonen skulle tilsi det. Når rivaliseringa mellomkapitalgruppene overskrider de økonomiske kampformene, og rå makt blir brukt, er det den militære styrken som teller. Det borgerskapet som har den sterkeste militærmakta til sin rådighet, kan også tvinge fram økonomiske fordeler uten å gå så langt som til krig.

[Til innholdsfortegnelsen]

2.2. Utbytting, plyndring og kolonialisme

2.2.1. Framveksten av kapitalismen i Europa og seinere Nord Amerika er historisk knytta sammen med ei hensynsløs internasjonal utbytting og plyndring av andre verdensdeler. Rasistisk ideologi og nasjonal undertrykking har vært redskap for denne ekspansjonen. Dette trekket ved kapitalismen er ikke bare historie. Sjøl om det gamle, direkte kolonisystemet er avvikla, sørger nykolonialismen for at utbyttinga og plyndringa fortsetter,og gapet mellom Nord og Sør fortsetter å vokse.

Den opprinnelige befolkninga er fratatt råderetten over naturgrunnlag og rikdommer. Det imperialistiske borgerskapet kontrollerer fabrikker, kredittinstitusjoner, transport og handel, og høster store profitter gjennom å utbytte arbeiderklassen i de undertrykte landa. Mange steder er den opprinnelige befolkninga redusert til et mindretall i sitt eget land, og hele folkegrupper er utsletta eller trua med utslettelse.

Også innad i de imperialistiske landa ser vi en utplyndring og nedbygging av distrikter og utkanter og en vekst i de kapitalsterke maktsentraene.

2.2.2. Menneskene blir gjort til lønnsarbeidere, men kapitalismen garanterer ingen rett til arbeid og lønn. Massearbeidsløshet er et strukturtrekk ved systemet. Imperialismen fører til hungerkatastrofer. Hvert år dør titalls millioner av sult og underernæring på grunn av dette systemet. Antall mennesker som lever uten å få tilfredsstilt minimumsbehov for mat, klær, bolig og helsetilbud øker jevnt. Ved tusenårskiftet levde ca 1,3 milliarder under det som FN definerer som fattigdomsgrensa. I mange land vokser barnedødeligheten på ny.

2.2.3. Utbyttinga skjer også gjennom at kapitalen har underlagt seg de ikke-kapitalistiske produksjonsformene og raner til seg verdier som skapes i disse sektorene. Den kapitalistiske produksjonen snylter i tillegg på den svære mengden ubetalt arbeid som særlig utføres av kvinner.

2.3. Kapitalistisk rikdom – og fattigdom

2.3.1. Mengden av varer som kan produseres i dag, overgår på enkelte områder det som menneskeheten behøver for å tilfredsstille sine materielle behov.

2.3.2. Konkurransen mellom kapitalistene og oppsamlinga av kapital fører til monopolisering. Rikdommene samles hos de får. Store multinasjonale konserner dominerer verdensøkonomien og kultur- og ideologiproduksjonen. Ved hundreårsskiftet var ca halvparten av de 100 største enkelt-økonomiene i verden multinasjonale selskaper, noe som også antyder hvorfor borgerskapet i mange mindre, imperialistiske stater søker havn hos storebrødre i den harde konkurransen. Innenfor flere sektorer går utviklinga mot at bare en handfull selskaper står igjen på verdensbasis.

2.3.3. Konkurransen er en innebygd trussel mot det kapitalistiske systemet i seg sjøl, som fører til økonomisk stagnasjon. Den enorme rikdommen som kapitalismen har skapt, kommer ikke folk flest til gode. Den fører i stedet til at flere og flere mennesker mister livsgrunnlaget sitt og presses ut i fattigdom og elendighet. Varene og godene er der, men folk flest kan ikke kjøpe dem.

Aldri har polariseringa mellom rik og fattig vært så skarp og utbredt. Ikke bare mellom Nord og Sør, men også innad i de rike imperialistiske landa. Sjøl i det idylliske Norge, i ett av de rikeste og ennå mest egalitære land i verden, ser vi dette.

[Til innholdsfortegnelsen]

2.4. Kapitalismen ødelegger de naturlige livsbetingelsene og fører til menneskeskapte naturkatastrofer

2.4.1. All menneskelig virksomhet er basert på utnytting av naturen og dens ressurser. Derfor setter naturen de fysiske rammene for vår tilværelse. Gjennom mange tusen år har vi ervervet seg de kunnskapene som utgjør vår tids naturvitenskaper. På grunnlag av disse har vi omformet verden. Vår virksomhet gir oss økt kunnskap om naturens lover og gjør det mulig både å utnytte dem bedre og å ta bedre hensyn til de begrensningene de setter.

Den delen av biologien som vi kaller økologi, har lært oss mye om sammenhengen mellom forskjellige organismer og deres livsmiljø. Alle levende organismer samvirker hele tida, de utgjør en vev av liv som skaper og former betingelsene for hverandre. Foreløpig har vitenskapen bare avdekket en ørliten flik av dette samspillet, og bare en liten brøkdel av jordas levende organismer er kjent.

Livet på jorda og de forskjellige livsmiljøene er ikke statiske, de er systemer i endring og evig, dialektisk bevegelse. Men rakner veven, er det våre livsbetingelser som rakner. Derfor er det nødvendig å bevare det biologiske mangfoldet, den rikdommen av arter evolusjonen har frambrakt.

2.4.2. Da mennesket oppfant jordbruket, ble det i stand til å utnytte naturen på en ny måte. Mennesket omformet naturen for sine formål og rev seg løs fra den direkte avhengigheten av økosystemene som bestemmer livet for alle andre dyr. Gjennom den videre utviklinga av produktivkreftene har denne uavhengigheten økt, mennesket har endret utseendet på hele regioner, og trengt den udyrkete, «ville» naturen tilbake overalt hvor det har slått seg ned.

2.4.3. Kapitalistisk rovdrift truer nå selve livsgrunnlaget på jorda. Jordbruksarealet reduseres. Mangelen på vann er et voksende problem. Et overfiske uten økologiske hensyn truer viktige matressurser og dessuten levekår og bosetting for kystfolk over hele kloden. Naturmiljøer raseres i raskt tempo. Alle områder på kloden innlemmes i vareøkonomien, og alle produsenter tvinges med på de samme premissene. Det blir umulig å opprettholde samfunn og kulturer som er i pakt med naturen. Utryddelsen av biologiske arter og varianter skjer nå i et større tempo og omfang enn da dinosaurene ble utsletta. Hovedårsaken til dette er rasering av artenes naturlige leveområder. Denne utryddelsen truer det varierte jordbruket i store deler av den tredje verden, som er basert på et stort antall arter av nytteplanter og dyr, og deres viltlevende varianter.

2.4.4. Kapitalismen har vist seg ute av stand til å løse de enorme problemene med forurensning av naturen. En sterk internasjonal opinion har tvunget gjennom grenser for utslipp fra industrien i mange land, men fortsatt øker forurensninga, og ingen områder på kloden, ikke engang polarområdene, er uberørt. Vi opplever såvel atomkatastrofer som «tradisjonelle» giftkatastrofer og -utslipp. Selv om vi kjenner til de katastrofale virkningene tungmetaller eller syntetiske kjemikalier som DDT, PCB, dioksiner osv, har når de slipper ut i de biologiske næringskjedene, produseres disse stoffene stadig og spres i naturen. Etter hvert som skadevirkningene blir avslørt, blir stoffene ofte forbudt i den rike del av verden, men spres fortsatt i fattige tredje verden-land, som ikke har råd til dyrere, men mindre farlige midler. Ressurser som kunne vært brukt til å utvikle produksjonsprosesser og metoder for plantevern som tar hensyn til naturen, bruker de internasjonale kjemikonsernene isteden på å utvikle nye giftstoffer og nye bruksområder for gamle gifter. Samtidig gjør spredningen av kapitalistisk industrijordbruk med ensidig vekt på få planteslag at bøndene blir mer og mer avhengig av kjemisk ugras- og insektbekjemping. De giftstoffene som allerede nå er i ukontrollerbart omløp i naturen, vil påvirke menneskenes livssituasjon i flere hundreår. Likevel fortsetter de kapitalistiske kjemiselskapene å produsere og spre disse stoffene.

2.4.5. Menneskenes forurensning av atmosfæren fører til endringer i klimaet på jorda. Drivhuseffekten fører til uventede værfenomener som flere og sterkere stormer, tørke, oversvømmelser osv. Mest truende er en nedsmelting av isen i polarområdene og dermed stigende havnivå, som kan legge mange tett befolkede områder og hele nasjoner av øysamfunn under vann. Den kan også føre til store endringer i det eksisterende systemet av havstrømmer, som utgjør motoren i klimaet.

Trass i kunnskap om dette er det ikke mulig å få satt en stopper for kapitalistenes akselererende forbruk av kull, olje og gass, som fører til stadig økende CO²-forurensning og økende oppvarming av atmosfæren. De enkelte selskapenes kortsiktige profitter blir avgjørende, framfor menneskehetens felles interesser.

Menneskene forurenser også atmosfæren med gasser som bryter ned det livsviktige ozonlaget, som beskytter levende organismer på jorda mot ultrafiolett og annen kortbølget stråling fra verdensrommet.

Skal disse problemene løses, må vestens forbruk av fossile brennstoffer reduseres drastisk, og det må satses på andre og mindre forurensende energiformer. Mye av denne teknologien er allerede til stede, men kortsiktige profitthensyn hindrer at den blir tatt i bruk.

2.4.6. Økologiske kriser er også skapt i tidligere samfunnssystemer. Men først med kapitalismens enorme utvidelse av produktivkreftene i verdensomspennende målestokk står vi overfor et politisk system som truer miljøet i global skala.

Noen av de grelleste utslagene av den økologiske krisa i industrialiserte land er avslørt i land som har kalt seg sosialistiske, som Sovjet-imperiet og dets vasallstater i Øst-Europa. En sentralisert planøkonomi med ensidig vekt på materiell vekst og uten demokratiske rettigheter som gjør en folkelig opposisjon mulig, er også en trussel mot økologien.

Mens kunnskapene om økologi og nødvendigheten av naturvern har økt enormt gjennom siste halvpart av forrige århundre, har kapitalismen vist seg mer og mer ute av stand til å løse selv akutte problemer. Miljøkampen er blitt en uunnværlig del av kampen mot kapitalismen, og miljøbevegelsen er en viktig enhetsfront. Men denne mangslungne og svært breie fronten må forenes med arbeiderklassens kamp for å bli virkelig effektiv på lang sikt. Miljøkampen må skje på arbeiderklassens og det arbeidende folkets premisser, og på grunnlag av mest mulig samlende paroler og frivillig oppslutning.

Når folk organiserer motstand mot naturødeleggelser, forurensing og rasering i de industrialiserte landene, flytter kapitalistene ofte problemene til fattige land i sør. For kapitalismen er rovdrift på naturen like grunnleggende som utbyttinga av menneskelig arbeidskraft.

Samtidig som kapitalismen presser stadig større deler av verden ut i nød og fattigdom, innebærer vareøkonomien og jakten på maksimalprofitt også et uhemmet, sløsende forbruk i den rike del av verden.

Verken miljølovgivning eller markedstiltak for en «grønn kapitalisme» kan endre på dette. Den eneste løsninga er et samfunnssystem der målet for produksjonen ikke er profitt, men å dekke menneskenes behov. Et slikt system vil ikke automatisk løse alle miljøproblemer, men vil fjerne den grunnleggende hindringa som i dag står i veien for å løse dem.

2.4.7. Innafor det kapitalistiske samfunnet utvikler det seg nå teknologi og produkter som ikke er mulig å utnytte fornuftig innafor rammene den kapitalistiske privateiendommen setter. Det er de siste tiåra blitt mulig å endre den genetiske koden og tilføre levende organismer nye egenskaper. Dette har på den ene sida gjort det mulig med storproduksjon av viktige legemidler. Men på den andre sida er teknologien også tatt i bruk av landbruksindustrien, som utvikler nytteplanter som inneholder insektgifter osv. Det har vist seg at slike genmanipulerte varianter har hatt skadevirkninger som ikke har vært tilstrekkelig kartlagt.

For de store bioteknologifirmaene er det om å gjøre å få rask avkastning på investeringene, og de har ikke ressurser og vilje til å teste ut alle mulige skadevirkninger. Utvikling og utprøving av sikre varianter krever større investeringer enn private firmaer er villige til å påta seg. Profitten styrer forskninga i retninger som truer menneskenes eksistens, og profittmulighetene på dette feltet er så enorme, at det må et sterkt og internasjonalt folkelig press til for å sette en stopper for bruken av usikre metoder.

Et viktig ledd i denne kampen er støtte til uavhengig forskning. Bare forskning over lang tid, ubundet av profitthensyn, kan kartlegge muligheter og skadevirkninger denne teknologien kan ha.

Imperialismen driver i dag en storstilt plyndring av verdens genetiske ressurser, som patenteres av bioteknologifirmaer og dermed blir utilgjengelige for andre. Dette skjer i strid med internasjonale konvensjoner. Rio-konvensjonen om biologisk mangfold slår fast at enhver nasjon har retten til de biologiske ressursene som finnes på dens område. Slike hensyn strider imidlertid mot imperialismens iboende profittjag.

[Til innholdsfortegnelsen]

2.5. Kvinneundertrykkinga er vevd inn i kapitalismen

2.5.1. Kapitalismen har tatt over den tusenårige kvinneundertrykkinga og vevd den inn i sitt økonomiske system og i sin måte å herske på.

2.5.2. Familien som institusjon er viktig for å sikre den kapitalistiske utbyttinga. Helt siden kapitalismens barndom har det vært kvinnene som tar seg av det arbeidet som trengs for at arbeiderklassen skal overleve, oppfostre barn og fortsette å være effektiv arbeidskraft. Etter som kvinnenes hus- og omsorgsarbeid blir gjort gratis, og ikke må kjøpes på markedet, kan lønningene i den kapitalistiske produksjonen holdes lavere. Profitten blir dermed høyere. .

Ettersom kvinnenes hus- og omsorgsarbeid blir gjort gratis, og ikke må kjøpes på markedet, kan lønningene i den kapitalistiske produksjonen holdes lavere. Profitten blir dermed høyere.

Kvinner utbyttes i tillegg direkte som lønnsarbeidere, på samme måte som mannlige arbeidere.

2.5.3. Under kapitalismen er familien ei økonomisk grunnenhet, der forsørginga skal foregå. Derfor blir kvinner i arbeidsmarkedets øyne tilleggsarbeidskraft mens hovedarbeidskrafta er den mannlige familieforsørgeren.. Kvinners arbeidskraft blir dermed mindre verdt enn menns. Dette rammer alle kvinner, enten de lever sammen med en mann eller ikke. Hovedansvaret for hus- og omsorgsarbeid gjør også at kvinner ofte har deltidsarbeid, ugunstig arbeidstid og usikre kontrakter. Dette svekker kvinnenes stilling på arbeidsmarkedet. Familiens rolle som forsørgersystem gjør også at borgerskapet kan bruke kvinner som en stor reserve av arbeidskraft.

Familien er også kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene.

2.5.4. Kapitalismen bryter ned samholdet mellom folk ved å gjøre alt til et spørsmål om kjøp og salg, ikke kjærlighet, vennskap og solidaritet. Til og med de mest intime mellommenneskelige forhold blir gjort om til profittskapende virksomhet. Prostitusjon og pornografi gjør kroppen til en vare. Prostitusjon og menneskehandel er en integrert del av det kapitalistiske økonomiske systemet, ikke en beklagelig sideeffekt. Den verdensomspennende menneskehandelen fornedrer, utbytter og dreper millioner, først og fremst kvinner og barn.

2.5.5. Ett av midlene til å opprettholde maktforholdet mellom kvinner og menn, er bruk av vold: Kvinnemishandling, voldtekt, incest. Samfunnet gir kvinner og barn minimal beskyttelse mot slike overgrep.

2.5.6. Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei dyptgripende innvirking på deres sjøloppfatning og verdensbilde. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn for å fri seg sjøl fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannsjåvinisme er klassesamarbeid.

2.5.7. Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet. Lesbisk og homofil kjærlighet bryter med dette mønsteret. Dette er en viktig grunn til undertrykkinga av homofile og lesbiske. Den homofile frigjøringskampen har nære felles interesser med kampen for kvinnefrigjøring. I et samfunn der menneskene er frie fra lønnslaveri og familien er oppløst som økonomisk enhet vil menneskene stå fritt til å elske hvem de vil, uavhengig av kjønn.

2.5.8. I den 3. verden skjer det ei indirekte utbytting av enormt omfang av kvinnenes ubetalte arbeid i sjølbergingsjordbruket og i hjemmet. Dette er noe av grunnlaget for den billige arbeidskrafta i denne delen av verden, og for de svære, imperialistiske profittene. Unge, kvinnelige arbeidere i eksportsonene er fratatt alle faglige rettigheter, og utbyttes beinhardt. Tradisjonelle former for «kvinnelighet» utnyttes systematisk for å holde dem nede. Samtidig som imperialismen angriper og undergraver livsgrunnlaget og rettighetene til kvinnene i den tredje verden hardt, trekker også stadig flere kvinner ut i samfunnsmessig produksjon og direkte konfrontasjon med kapitalismen

2.5.9. Den internasjonale handelen med kvinner og barn øker stadig i omfang, og er en trussel for ofrenes liv og helse. Millioner av mennesker tvinges til et liv som sex-slaver.

Veksten i prostitusjon og porno er ødeleggende for enhet og kampfellesskap mellom kvinner og menn i arbeiderklassen. Den kvinnefiendtlige ideologien i porno og prostitusjon rammer alle kvinner.

Prostitusjons- og pornoindustrien er i dag en profittmaskin på linje med våpen- og narkotikahandel. Forbrytere og mafia er tungt inne i organiseringa av sektoren, profitørene har også tette bånd til den «lovlydige» delen av borgerskapet.

For flere stater i den 3. verden er prostitusjon en viktig kilde til valutainntekter som kommer både den lokale overklassen og imperialistiske investorer til gode. Kampen for anerkjennelse av prostitusjon som arbeid og for å integrere prostitusjonssektoren i landenes bruttonasjonalprodukt har derfor støtte høyt oppe i maktelitene. I tråd med kapitalismens allmenne ideologiske offensiv for økt liberalisme ser vi også en verdensomspennende ideologisk offensiv for prostitusjon. Sentralt står liberalistiske argumenter for kvinners «rett» til å «velge» å prostituere seg.

2.5.10. En av de undertrykkingsmekanismer som er i sterk vekst er skjønnhetstyranniet. Ideen om idealkroppen spres i dag aktivt av mote- og kroppsindustri, missekonkurranser og media. Presset fra «idealet» fører til at både menn og kvinner blir misfornøyde med kroppene sine. Særlig hardt rammes unge jenter.

Kapitalens stadige utvidelse av markedet til nye områder inkluderer produkter og tjenester som gir seg ut for å gi folk idealkropper. I tillegg skapes et stort marked for moter, kosmetikk og andre midler til å «forbedre» utseendet. Et rasistisk element er at folk med annen hudfarge enn hvit tilbys hudblekemidler og hjelp til å få glatt hår.

Kroppsprofitørene har direkte økonomisk interesse av at stadig flere blir misfornøyd med kroppen sin.

I strevet etter å leve opp til et umenneskelig ideal vil de aller fleste bli tapere, og sjøltillit,sjølbilde og kampevne dermed dårligere.

[Til innholdsfortegnelsen]

2.6. Imperialismen skaper rasismen

2.6.1. Ideen om de såkalte menneskerasene er ikke biologisk, men sosial. Moderne genetikk viser at det ikke finnes vitenskapelig grunnlag for å dele menneskene inn i raser. Sjøl om det også har eksistert fremmedhat, diskriminering og undertrykking tidligere, var den rasistiske ideologien et svært brukbart våpen for kolonialismen og den framvoksende imperialismen. Som politisk ideologi har den vært et effektivt redskap til å splitte og sette opp mot hverandre både forskjellige folk og forskjellige grupper innafor en og samme nasjon. Den rasistiske ideologien er utforma for å dekke imperialismens politiske behov, og forandrer seg hele tida i pakt med dette.

2.6.2. Etter fascismens nederlag i 2. verdenskrig og avsløringa av Hitler-Tysklands og det fascistiske Japans rasistiske overgrep, ble den rasistiske ideologien «moderert» over store deler av Vesten. De tidligere kolonienes kamp for frigjøring og nasjonal sjølstendighet, borgerrettsbevegelsen i USA og det sørafrikanske folkets kamp for å knuse Apartheid-staten har gjort rasismen «politisk ukorrekt». Det er bare folkets aktive kamp som kan avskaffe rasismen.

2.6.3. Kjerna i rasismen er en deterministisk tenkning som sier at menneskene har forskjellig verdi ut fra hvilken «rase» de er født inn i. En tilsvarende deterministisk tenkning er i ferd med å danne seg rundt genetikken, ettersom funksjonen til enkelte gener kartlegges. Denne determinismen er like undertrykkende som rasismen, og må bekjempes dersom det skal bli mulig å samle alle arbeidende og undertrykte for den sosialistiske revolusjonen.

2.6.4. Det finnes andre former for undertrykking, som ikke er rasisme men har flere likhetstrekk med den; sjåvinisme basert på kultur, religion, nasjon eller kjønn osv. Imperialismen både stimulerer og spiller bevisst på motsetninger som bygger på slike forhold. F.eks. såkalte etniske konflikter, ofte blanda med religionsmotsetninger. Så lenge imperialismen eksisterer, vil den prøve å utnytte disse konfliktene til å opprettholde rasismen og bruke den som våpen for splittelser og fortsatt undertrykking.

2.7. Imperialisme betyr nasjonal undertrykking, krig og revolusjoner

2.7.1. Imperialismen fører ikke bare til utbytting og nasjonal undertrykking av folk og nasjoner i den tredje verden. Borgerskapet konkurrerer også om dominansen over de imperialistiske landa. De største vare- og finansmengdene er konsentrert her.

Denne utviklinga fører ikke til kolonialisme i tradisjonell forstand, men til at vi også i mindre imperialiststater finner mange likhetstrekk med den nykolonialismen vi ser tidligere kolonistater blir utsatt for; kontroll over naturressurser og økonomi undergraves, innlemming i stormaktenes militære sikkerhetssystem og utvikling av servile politiske regimer.

Til tross for at vi i siste halvdel av det forrige hundeåret hadde en formell avkolonisering, så er den nasjonale undertrykkinga langt fra en sak for historia. Den tar nye former. Og vi ser at undertrykkinga blir hardere og at kampen for nasjonal sjølråderett står sentralt i den antiimperialistiske kampen i alle deler av verden.

2.7.2. Den nådeløse kampen om profitten førte i forrige århundre til to verdenskriger og et utall mindre regionale og lokale kriger. De sosialistiske revolusjonene i Sovjet og Kina og bølgen med nasjonale frigjøringskriger som fulgte i kjølvannet av disse, brøyt for en periode en stor del av menneskeheten løs fra det imperialistiske verdenssystemet. Dette hadde positive følger for levekåra til verdens folk, sjøl om Sovjet sjøl kom til å utvikle seg til en imperialistisk supermakt.

2.7.3. Sammenbruddet for Sovjet førte til at USA ble den totalt dominerende imperialistmakta igjen. De bruker denne styrken til å lede an i et felles, intensivert angrep fra kapitalistklassen i hele verden mot flertallet av folket i alle land. De globale institusjonene som ble oppretta etter den 2.verdenskrigen, Verdensbanken, Pengefondet og GATT/WTO, er viktige redskaper for denne politikken. USAs dominans har gjort det vanskeligere for de antiimperialistiske kreftene å utnytte motsetningene mellom imperialiststatene

2.7.4. Den ujevne utviklinga av styrkeforholdet til imperialistmaktene, fører til framvekst av nye rivaler, som EU-prosjektet, Japan og Kina. Et krakk i verdensøkonomien kan også framskynde en endring av styrkeforholdet mellom de imperialistiske stormaktene.

Sjøl om dette igjen åpner for mulighetene for antiimperialister til å spille på motsetningene mellom imperialistmaktene, så har historia vist oss at denne maktkampen også vil føre til mer død og fordervelse. Antallet militære konflikter er i dag igjen økende på verdensplan, etter en nedgang i første halvdel av 1990-tallet. Den militære opprustninga er også voksende.

Derfor haster det med å bygge opp den revolusjonære enhetsfronten som kan gjøre slutt på dette systemet. Om de revolusjonære ikke klarer å forhindre en ny storkrig, så vil styrken til disse kreftene være avgjørende for om det ut av krigen kan komme nye utbrudd med utvikling av nye sosialistiske stater.

[Til innholdsfortegnelsen]

2.8. Det ideologiske herredømmet og politisk overvåking er sentrale maktmiddel for borgerskapet

2.8.1. I alle samfunn skapes og gjenskapes det ideologier eller forestillinger som bidrar til å rettferdiggjøre og reprodusere den rådende orden, slik at de åpne tvangsmidlene ikke skal være nødvendig å ta i bruk. Offentlige og private utdanningssystemer og massemedier innpoder i folk at kapitalismen og klasseskillene er naturlige, nødvendige og fornuftige. Utbyttinga skjules, og lønna framstilles som full betaling for det utførte arbeidet. Myten om staten som et nøytralt organ, heva over alle klasseinteresser, er et av kapitalens viktigste ideologiske våpen for å passivisere arbeiderklassen. Gjennom den autoriteten som ligger i tradisjon, posisjon og kultur, produseres det normer som binder oss opp til det eksisterende samfunnet og de maktforholdene som ligger der.

2.8.2. Dette ble klart demonstrert ved sammenbruddet av det som makthaverne både i vest og øst framstilte som kommunisme Vi fikk da en aksept av markedsliberalismen og det borgerlige demokratiet som historias endepunkt. Særskilt fikk denne ideologien overtaket i de industrialiserte imperialistiske sentraene. Individualisme og fokusering på å komme seg fram i livet ved egen innsats, bredde om seg på bekostning av satsing på kollektive løsninger og felles løft. Ikke bare arbeidskrafta blir betrakta som en vare, men alle forhold mellom mennesket og samfunnet og menneskene seg i mellom.

2.8.3. Blant de verdiene som reproduseres og forsterker klassesamfunnet er oppfatninga av mannen som det «egentlige» mennesket og overordna kjønnet. Det fremmes gjennom en systematisk usynliggjøring av kvinner og framstilling av dem som annenrangs samfunnsborgere.

2.8.4. For å forpurre åpne opprør og klassekamp har et hvert klassesamfunn etablert et overvåknings- og kontrollsystem som arbeider både åpent og i det skjulte. Formålet er å vanskeliggjøre arbeidet til all opposisjon og forberede tiltak i tilfelle større samfunnsmessige kriser skulle oppstå.

Avsløringene til Lund-kommisjonen på 1990-tallet viste en flik av denne omfattende virksomheten som også det norske borgerskapet står for. I takt med at den ideologiske kreditten som kapitalismen har opparbeida forringes, blir dette åpne, repressive trekket ved imperialismen sterkere. Også den teknologiske utviklinga har ført til at vi må regne med at denne virksomheten har et større omfang i dag en noensinne.

2.9. Demokrati og diktatur

2.9.1. Som politisk system eksisterer kapitalismen under mange og ulike styreformer; parlamentarisme, korporativt samarbeid mellom staten og næringsorganisasjonene, autoritære diktaturer og åpen fascisme. Det de kapitalistiske landa har felles er at styreformene sikrer kapitalens diktatur over arbeiderklassen og det arbeidende folket. De fleste rike og politisk stabile kapitalistiske land har i dag allmenn stemmerett og valg til representative forsamlinger.

2.9.2. Det politiske systemet bygger offisielt på at det skal være ytrings- og organisasjonsfrihet og individuell rettssikkerhet. Disse demokratiske rettighetene og prinsippene er viktige for folkets kamp og må forsvares og utvides. Samtidig er demokratiet begrensa. De fleste land bryter menneskerettighetene med åpne øyne. Norge er intet unntak. Streikeretten er sterkt begrensa i Norge. Inngåelsen av EØS-avtalen var også et udemokratisk overgrep. Demokratiet er greit så lenge kapitalens interesser ikke trues.

2.9.3. Det borgerlige demokratiet gir ikke arbeiderklassen makt over økonomi og statsapparat. Private eiere har styringsretten. De folkevalgte organene er institusjoner i et samfunn med kapitalistisk privateiendom og lønnsslaveri. Budsjettpolitikk og vedtak tar utgangspunkt i næringslivets grunnleggende interesser og behov. Monopolenes jakt på maksimal profitt er samfunnets økonomiske grunnlov. Stemmeretten opphever ikke dette.

2.9.4. De dominerende massemediene – og dermed også ytringsfrihetens vilkår – kontrolleres av store kapitalgrupper eller staten.

2.9.5. Statsbedriftene fungerer innafor det samme økonomiske systemet og embetsverket er organisert for å tjene det. Borgerskapet, ikke arbeiderklassen og folket, har makta i staten. Storparten av lovverket handler om forhold som er knyttet til den private eiendomsretten.

At dette er regelen betyr ikke at folkevalgte organer ikke fatter avgjørelser som tar hensyn til andre klasseinteresser. Legitimiteten til det politiske systemet forutsetter at det i mange saker inngås slike kompromisser. Folkets kamp har også på en lang rekke områder presset gjennom sosiale reformer, ført til lovvedtak som begrenser utbyttinga og offentlige tjenester som delvis er unndratt markedskreftene. Men premissene for samfunnsutviklinga og demokratiet er likevel lagt av kapitalens faktiske diktatur.

2.9.7. Statens klassekarakter framgår også av politiets og militærapparatets funksjon. De militære styrkene er ikke bare et forsvarsapparat mot ytre fiender, de er også et redskap som kan brukes til aggresjon og til å knuse sosiale opprør.

2.9.8. De samme vestlige landene som roser seg av demokrati og rettssikkerhet innad, bidrar samtidig til å opprettholde korrupte og diktatoriske regimer i store deler av den tredje verden, fordi disse regimene sikrer imperialismens økonomiske og politiske interesser. Imperialismen er et hovedhinder, ikke bare for virkelig frigjøring for folkene i sør, men også for borgerlig demokrati i denne del av verden.

[Til innholdsfortegnelsen]

2.10. Vilkåra for kommunisme modnes innenfor kapitalismen

2.10.1. Slutten av det tjuende hundreåret framsto i den rådende propagandaen som en «ny vår» for kapitalismen. Politisk og ideologisk ved seieren over den såkalte kommunistiske Sovjet-blokken og Kinas overgang til det de kaller «sosialistisk markedsøkonomi». Økonomisk ved at disse økonomiene ble innlemma i den kapitalistiske verdensøkonomien og ved at markedet får fortrenge offentlige, subsidierte velferdsgoder og nasjonale beskyttelsestiltak.

2.10.2. Ved begynnelsen av det tjueførste hundreåret ringer imidlertid allerede varselklokkene for borgerskapet:.

– Den nye teknologiske revolusjonen, som legger grunnlaget for de raske og omfattende økonomiske, politiske og ideologiske utslagene vi er vitne til, varsler også at den er en trussel mot sjølve den kapitalistiske samfunnsorganiseringa. Den såkalte «nye økonomien» tilfredsstiller ikke borgerskapets krav om profitt, jo mindre jo mer det automatiske systemet innføres på flere og flere områder i produksjonen. De nakne talla bekrefter dette. Stagnasjonen vi har sett de siste tiåra, med synkende vekstrate målt i bruttonasjonalprodukt for den kapitalistiske verdensøkonomien som helhet, fortsetter. Til tross for at enkelte land kan oppvise en imponerende vekstrate. Den lange oppgangskonjunkturen i USA på 1990-tallet illustrerte USAs spesielle dominans i denne perioden.

Større og større del av vareproduksjonen og distribusjonen vil foregå uten merverdiproduksjonen, bare dreie seg om omfordeling av tidligere merverdiskapning. Distribusjonen av produkter vil mer og mer kunne foregå uten kapitalistenes medvirken. Arbeiderne i dens stadig mer sosialiserte produksjonen ville kunne klare seg uten borgerskapet, som vil få enda større vansker med å skjule sin snylterkarakter.

Slik undergraver utviklinga av produktivkreftene sjølve motoren i kapitalismen, byttevareproduksjonen, og skaper vilkår for stadig flere kommunistiske former i økonomien.

– Veksten av arbeiderklassen og framvoksten av et mangfold av antikapitalistiske bevegelser har skapt et grunnlag for en gjenreising av den proletære klassemakta og den revolusjonære enhetsfronten. Ved århundreskiftet ser vi allerede at dette gir seg utslag i kraftigere og mer omfattende motstand mot kapitalismen. Utviklinga bekrefter den klassiske marxistiske analysen om at kapitalismens skaper den klassen som kan fjerne lønnsslaveriet og oppheve den kapitalistiske privateiendommen; den internasjonale arbeiderklassen. Denne klassen kan ikke frigjøre seg på annen måte enn ved å avskaffe kapitalismen.

Det store flertallet av jordas undertrykte folk og nasjoner har i vår tid ingen mulighet til å nå fram til økt velstand og større sosial trygghet. Verdenskapitalismen har som forutsetning at flertallet holdes nede i avhengighet og fattigdom. Dette blir vanskeligere og vanskeligere å skjule og blir et politisk problem for kapitalismen.

Den teknologiske revolusjonen åpner også nye muligheter for de revolusjonære kreftene. Internettet og utbredelsen av ny kommunikasjonsteknologi fremmer også organiseringa av den antikapitalistiske kampen.

2.10.3. Også omfanget av spekulasjonsøkonomien er et tegn på at kapitalismen går til grunne. Den ikke-produktive og spekulative økonomien vokser. Det samme gjør den svarte økonomien. Omfordeling av merverdien gjennom valuta- og børsspekulasjon overgår langt investeringer i produksjon. Fra å være et instrument for kapitalistisk virksomhet utvikles børsene mer og mer til pyramidespill og kasinovirksomhet med fiktive verdier.

Allikevel eksploderer vareproduksjonen som følge av den voldsomme produktivitetsøkningen. Men i stedet for at en mulig overflod ble delt på kommunistisk vis etter behov, reguleres produksjonen etter profittmulighetene og varer ødelegges framfor å gi dem til den voksende mengden med liten kjøpekraft. Overproduksjonskriser og økte forskjeller mellom rike og fattige blir resultatet.

2.10.4. Det er merverdiproduksjonen som skal holde den kapitalistiske konkurransen i sving. For at denne skal kunne holde tritt med den voldsomme økinga av kapitalmengden, trekkes nye områder inn i vareøkonomien. Dette er drivkrafta bak privatiseringa av velferds- og infrastruktursektorene.

Baksida av denne livredningsmanøvren er at den raserer velferdstaten som sosial og politisk stabilisator. Hvor lenge kapitalistene kan holde økonomien i gang ved å rane felleskassa er derfor ikke bare et økonomisk spørsmål, men i høy grad et politisk.

2.11. Opprørsbevegelsene i den tredje verden er hovedkrafta i en revolusjonær enhetsfront som vokser og blir breiere

2.11.1. Den internasjonale klassekampen har gjennom hele imperialismens epoke vært preget av ulike grunnleggende motsigelser. Arbeiderklassen må kjempe mot kapitalistklassens utbytting. Undertrykte folk og nasjoner slåss mot et system som holder dem nede i avhengighet og fattigdom. Land som har forsøkt å forene nasjonal uavhengighet med sosialistisk oppbygging, har blitt utsatt for militære intervensjoner og økonomiske blokader. Samtidig er det skarpe motsetninger mellom ulike imperialistiske land om hegemoni og innflytelse.

2.11.2. Hvilken av disse motsigelsene som spiller den viktigste rollen, har vekslet og vil fortsatt veksle. I dag går den mellom imperialismen og verdens undertrykte folk og nasjoner. Og det er de folkelige, opprørsbevegelsene i den tredje verden som er hovedkrafta i kampen mot det imperialistiske verdenssystemet i dag.

Dette vises klart både ved utbyttinga og undertrykkinga som imperialismen utøver mot folk og nasjoner i den tredje verden, og ved den omfattende motstanden som skapes på dette grunnlaget.

Vi ser også en utvidelse av enhetsfronten mot imperialismen, hvor den antiimperialistiske kampen på ulike områder, og mellom Nord og Sør, smelter sammen og utvikler aksjonsenheter.

* I Sør er kampen mot halvføydale produksjonsforhold fortsatt sentral, med kampen for rett til jord for millionmassene av landløse bønder, som fortsatt utgjør hovedtyngden av arbeidsstyrken i mange av disse landa. Samtidig vokser arbeiderklassen raskest i disse landa og spiller en større og større rolle i den antiimperialistiske kampen der.

Siden dette stort sett er land med sterke halvkoloniale trekk, blir klassekampen fra arbeiderklassen også en del av den nasjonale kampen for sjølråderett og borgerlig demokratiske rettigheter. Det er ikke den sosialistiske revolusjonen som umiddelbart står for døra i flertallet av disse landa. Men frigjøring fra nykolonialisme legger grunnen for å føre revolusjonen der videre, dersom arbeiderklassen spiller den ledende rollen i disse kampene. Samtidig er denne frigjøringskampen en viktig alliert for de sosialistiske revolusjonene i de imperialistiske landa.

* I de fleste imperialistiske landa i Nord forener arbeiderklassens kamp mot kapitalen seg også i større grad med kampen for nasjonal sjølråderett, mot den internasjonale markedsliberalismens herjinger. Det utvider grunnlaget for antiimperialistisk kamp i de enkelte landa, samtidig som det reiser utfordringa om å utvikle den internasjonale solidariteten mellom alle de som slåss mot den felles fienden.

* Utviklinga av imperialismen stiller ei skarp utfordring om å la de ulike områdene for antiimperialistisk kamp forenes, og ikke splittes opp i innbyrdes kamp om sektorinteresser: Arbeiderklassens kamp må forenes med kvinnekampen, miljøkampen, urfolkenes kamp, kampen mot rasisme og kampen for nasjonale og demokratiske rettigheter, osv. Lykkes vi i dette er vi et langt sted på vegen med å erstatte kapitalismen med sosialisme og kommunisme.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 3:

Norge er et av de yngre kapitalistiske landa i Vest-Europa. Industrialiseringa av Norge skjøt først fart etter den politiske frigjøringa fra Sverige for et knapt hundreår siden og var tufta på store råvareressurser og billig energi, i tillegg til verftsindustri knytta til at Norge var en av de ledende sjøfartsnasjonene.En stor del av arbeiderklassen ble rekruttert blant landarbeidere og små sjøleiende bønder og fiskere som ble proletarisert.

Den private kapitalen har tradisjonelt vært lite konsentrert, helt fram til slutten av 1900-tallet. Staten og kommunene har spilt en sentral rolle, både som eier og gjennom politisk styring. Investeringer fra utenlandsk kapital, underlagt en streng konsesjonslovgiving, og skipsfarten knytta den unge borgerstaten til den imperialistiske verdensøkonomien. Den norske økonomien har heile tida vært svært åpen, og både eksport og import har relativt sett ligget godt over gjennomsnittet i Vest Europa.

Fra 1980-åra av, når oljeinvesteringene begynte å hope opp profitt, har det skjedd en rask utvikling i sentraliseringen av kapitalen, kapitaleksport og utflagging av næringsvirksomhet fra det norske borgerskapets side. Det norske storborgerskapet sikter mot det globale markedet og tar del i det globale utbyttingskappløpet og bruker de nasjonale ressursene som næringsrik føde på denne ferden. Samtidig legger det landet åpent for den internasjonale storkapitalen. Norske storselskaper kan ikke kreve at de skal kunne ha rett til fri flyt av sin kapital, sine investeringer og så videre uten å gi de samme motydelsene til utenlandsk imperialistisk kapital. Derfor er Norge en pådriver i den internasjonale utviklingen av frihandel, fri flyt av kapital og styrking av monopolenes rettigheter i frohold til nasjonalstatene.

3.1. Rikt på ressurser, men lite sjølberga

3.1.1. De rike naturressursene som har gitt den norske kapitalismen bein å stå på, gir den også i dag nisjer den kan profittere ennå sterkere på i den globale konkurransen. Fisk, skog, vannkraft og olje/gass er eksempler på dette. Næringsstrukturen er fortsatt prega av råvare-utvinning og produksjon av halvfabrikata. Sjøl om mye er høyteknologisk, som i oljesektoren og prosessindustrien, er bearbeidingsgraden relativt lav i Norge.

Denne næringspolitikken gir det norske storborgerskapet både eiendommer og fonds i utlandet som den kan bygge sin fortsatte eksistens på. Men for framtidas Norge og for distrikta her og nå ville det beste være om det ble satsa på ei mer allsidig utvikling av det nasjonale næringsgrunnlaget som styrka sjølbergingsgraden vår.

3.1.2 Samtidig åpnes slusene for utenlandsk investeringer og kontroll over innenlandsk industri og finans. I løpet av 1990-tallet tredobla utenlandske direkte investeringer seg i Norge. Ved århundreskiftet nå var rundt en tredel av alle børsnoterte selskaper i Norge under utenlandsk kontroll. Den norske nasjonen strippes for verdier og føres inn i en halvkolonial rolle dominert av de store imperialistmaktene med den kursen borgerskapet nå styrer etter. Avtaler som EØS og WTO forsterker dette.

3.2. Statskapitalisme under sosialdemokratiets ledelse

3.2.1. Staten har spilt en sentral rolle i organiseringa av den norske kapitalismen, både i den nasjonalt prega oppbyggingsfasen og i omforminga vi nå ser til en mer aggressiv imperialistisk stat . Privatiseringa og dereguleringa er ikke uttrykk for at staten spiller en mindre rolle. Den brukes i stor grad for å sikre denne utvidinga av markedsøkonomien og opptrer også som aktør i denne. På slutten av 1900-tallet kontrollerte «det offentlige» rundt 50% av all næringsvirksomhet i landet, om vi regner med offentlig virksomhet som ikke er børsnotert. Det er langt mer enn i de flesteandre vest-europeiske land.

Staten sørger også for å øke utbyttinga gjennom skatter og avgifter. Norge har relativt sett svært høy skatt på arbeidsinntekter og forbruk, mens skatten på kapitalinntekter er svært lav. Dette misforholdet vokser Samtidig legger staten opp til at fellesgoder knytta til velferdsstaten skal bli sjølfinansierte.

3.2.2. Både gjennom personlige økonomiske egeninteresser, gjennom direktør- og styreposisjoner i nøkkelbedrifter, gjennom offentlige utvalg og embedsverk, og gjennom regjeringsposisjoner i mesteparten av etterkrigstida, har sosialdemokratiet spilt en nøkkelrolle i den norske kapitalismen. Klassesamarbeidspolitikken har vært basisen for dette.

[Til innholdsfortegnelsen]

3.3. Et patriotisk folk og et unasjonalt borgerskap

3.3.1. Den norske føydalismen var lite utvikla og bygde på den danske statsmakta. Kapitalismen ble bygd opp samtidig med kampen for nasjonal uavhengighet, og bosettings- og næringsstruktur i denne perioden la grunnlag for en sterk allianse mellom arbeidere og småborgere på landsbygda og arbeiderklassen i byene. Dette er noe av bakgrunn for at Norge to ganger har sagt Nei til EU.

3.3.2. Etter den 2. verdenskrigen ble Norge sterkt knytta til USA.De siste tiåra har den økonomiske utviklinga og de politiske kontaktflatene også ført den norske staten nærmere inn i EU-prosjektet. Det gjør at de gryende motsetningene mellom imperialistmaktene også slår inn i det norske borgerskapet.

3.3.3. Dagens imperialisme gjør at mindre imperialistiske land også utsettes for en sterkere hegemonistisk politikk fra stormaktene. Det gjelder også for Norge.

Det norske borgerskapet trenger økt profitt på det internasjonale markedet for å vokse. Samtidig gis utenlandske kapitalister friere bane til å utbytte den norske arbeiderklassen. Det utenlandske profittjaget og «salget av Norge» er to sider av samme sak.

Borgerskapet er ikke sterkt nok til å sikre sine interesser når det skal ut i verden på profittrov. Det må tilpasse seg de økonomiske kjørereglene stormaktene dikterer og få beskyttelse av deres militærmakt. Dagens omlegging av det norske militærapparatet tilpassa den nye Nato-doktrina til USA er slik et eksempel på Norges avhengighetsforhold. Militærapparatet knyttes sterkere til de imperialistiske storebrødrene i takt med den økonomiske satsinga i utlandet. Forsvar av norsk territorium er blitt en underordna sak. Det viktigste er å sikre borgerskapets investeringer i utlandet.

Politisk opptrer Norge mest som «en stat i USA. Norge som nøytral fredsmegler verden rundt er den offisielle fasaden. I realiteten er Norge på denne arenaen USAs forlenga arm i.

3.4. Demokratiske rettigheter under press

3.4.1. Norge har sterke demokratiske tradisjoner. Dette skyldes bl.a de svake føydale tradisjonene og de historiske røttene fra «det kommunale sjølstyret» på midten av attenhundretallet. Sterke egalitære tradisjoner, som har sine røtter i den utbredte småproduksjonen i landbruk og fiske og radikale arbeiderklasse, påvirker også den politiske overbygninga i den norske klassestaten.

3.4.2. Demokratiske rettigheter som ytrings- og organisasjonsfrihet har stor hevd i Norge. Floraen av frivillige og folkelige organisasjoner er en styrke for de revolusjonære kreftene. Det norske lovverket er liberalt i forhold til i mange andre borgerlige stater, og voldsmakta viser sjeldent sine verste sider.

3.4.3. Klassesamarbeidet og ideologisk hegemoni er de viktigste mekanismene når borgerskapet skal hindre at de demokratiske rettighetene utnyttes til fordel for folks interesser generelt og den revolusjonære enhetsfronten spesielt.Innenfor lovverket som institusjonaliserer klassesamarbeidet spiller arbeidstvistlovene en spesiell rolle Det parlamentariske systemet er en viktig del av borgerskapets sikring av det politiske hegemoniet sitt.

3.4.4. Siste skanse i det borgerlige maktapparatet, voldsmakta, rustes også opp i Norge. Overvåking og kontrollfunksjoner styrkes, tiltross for oppvasken rundt Lund-kommisjonen, og knyttes til det internasjonale systemet bl.a. gjennom Schengen-samarbeidet. Politiet styrkes, samtidig som private vaktselskaper bygges opp i større og større grad.

[Til innholdsfortegnelsen]

3.5. Kapitalismen bygger ned distrikts-Norge

3.5.1. Sjøl om sysselsettinga i jordbruk og fiske har minka gjennom hele 1900-tallet, spiller disse næringene fortsatt en helt avgjørende rolle for bosettinga i distrikts-Norge.

3.5.2. Kapitalismens ujamne utvikling skjerper også i Norge motsetninga mellom by og land, sentrum og periferi.. Hardere effektivitetskrav i landbruket fører til avfolkning og miljøødeleggelser. Matvareproduksjonen blir undergravd. Byer og tettsteder vokser på utkantstrøkenes bekostning

3.5.3. Men distriktene spiller fortsatt en viktig rolle for den norske verdiskapinga. Kyst-Norge er fortsatt helt sentral i norsk vareproduksjon, og fiske og oppdrett er blant de viktigste eksportnæringene.

3.5.4. Gjennom mange hundre år har Nord-Norge vært behandlet som en koloni. Sørnorsk og utenlandsk kapital har ranet ressursene fra den samiske og nordnorske befolkninga. De har drevet rovdrift på naturen, fisken og malmen. I dag er hele det økologiske systemet i Barentshavet i ubalanse og tilførselen av proteinrik fiskemat, spesielt til Europas befolkning er truet. Mange lokalsamfunn er fraflyttet og store deler av landsdelen, spesielt Finnmarkskysten, er truet av total avfolking.

3.6. Den samiske nasjonen og nasjonale minoriteter undertrykkes

3.6.1. Norge er en flernasjonal stat med et voksende antall innvandrere fra andre nasjoner, som utgjør betydelige nasjonale minoriteter.

3.6.2. Kolonialismen har delt den samiske nasjonens landområder mellom fire stater. Den norske staten har systematisk rana til seg samisk land, og undertrykt samenes økonomi, kultur og språk. Også kvener, sigøynere og tatere er ofre for nasjonal og språklig undertrykking, i tillegg til at nye nasjonale minoriteter utsettes for diskriminering og åpen rasisme.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 4:

Kapitalismen skapte to nye klasser: arbeiderklassen og borgerskapet. Utviklinga av den har ført og fører til at andre klasser gradvis svekkes og forsvinner På denne måten forenkler kapitalismen klassemotsetningene og utvikler og styrker den klassen som vil gjøre slutt på klassesamfunnet.

Denne utviklinga har kommet langt i et land som Norge, til tross for at det ofte hevdes at det ikke lenger finnes klasser og klassemotsetninger. AKP ser på det å analysere klasseutviklinga og synliggjøre klassemotsetningene som avgjørende for det revolusjonære arbeidet. Det dreier seg om å finne ut av hvem som har objektive interesser av en sosialistisk revolusjon i Norge og hvem som vil motarbeide den.

Mellom de to hovedklassene finner vi småborgerskapet. Utviklinga av kapitalismen endrer sammensetninga og reduserer omfanget av denne klassen. Flertallet her har objektive interesser av å alliere seg med arbeiderklassen og slåss for å avskaffe kapitalismen.

I tillegg til klassedelinga og motsetninga mellom klassene, finner vi også andre sosiale sjikt og grupper i samfunnet som har betydning for samfunnsutviklinga. På bunnen av samfunnsstigen har kapitalismen til alle tider skapt ulike grupper av utstøtte, som er hardt undertrykt og lever i sosial nød.

4.1. Klassemotsetningene skjerpes

Utviklinga av kapitalismen øker utbyttinga av arbeiderklassen. Sjøl om levestandarden for folk flest har økt i et land som Norge, får arbeiderklassen igjen mindre del av de verdiene som skapes. Klasseskillene og polariseringa mellom fattige og rike øker og flere og flere blir klar over at det kapitalistiske verdenssystemet også øker de globale ulikhetene.

Privatiseringa i offentlig sektor og av offentlige bedrifter gjør klassemotsetningene tydeligere. Det samme gjør fleksibiliseringa i arbeidslivet. Oppslutninga om klassesamarbeidssystemet, som ble bygd opp i en økonomisk ekspansjonsperiode for kapitalismen, svekkes. Misnøye med det kapitalistiske systemet er derfor økende og skjerper klassekampen

4.2. Makta ligger hos det imperialistiske monopolborgerskapet

4.2.1. Borgerskapet er den klassen som eier og disponerer kapitalen og lever av utbyttinga av arbeiderklassen. Personer med sentrale posisjoner i det borgerlige statsapparatet og andre som har opparbeida seg maktposisjoner i samfunnet, hører også med til borgerskapet. Det gjelder ikke bare personer med økonomisk makt, men også personer i det politiske miljøet, militæret, kirka og kulturlivet.

De viktigste delene av borgerskapet er de store eiergruppene som kontrollerer finanskapital, handel, shipping, oljeindustri og annen storindustri og deres sjikt av styreformenn og generaldirektører. Lederne innafor monopolgruppene, staten og organisasjonene i nærings og arbeidslivet har blitt stadig mer sammenvevdgjennom utbygginga av korporative institusjoner og samarbeidsformer. Dette gjelder også toppsjiktet i Høyre, AP, LO og en del andre partier og organisasjoner. Dereguleringa av økonomien og privatiseringa av mange offentlige tjenester har gjort at også eiere av enkeltkapitaler igjen har forsterka sin posisjon. Mange av de rikeste borgerne og største spekulantene finner vi i her

4.2.2. Eiere av mindre og mellomstore bedrifter, som i hovedsak lever av andres lønnsarbeid, hører også til borgerskapet. Det samme gjør de som livnærer seg på aksjespekulasjon og andre former for kapitalgevinst. Til borgerskapet hører også bønder med storgårder og fiskebåtredere, likeså folk som lever av å leie ut jordeiendommer og bygninger.

4.2.3. Det norske monopolborgerskapet har det imperialistiske verdenssystemet som sin hovedarena. De er avhengige av stormaktenes beskyttelse, og har sin lojalitet mest til internasjonale samarbeidspartnere. Når de allikevel prøver å holde på visse nasjonale forrangsregler i økonomien, er det for å sikre sine klasseinteresser i den internasjonale konkuransen. De slåss mot at arbeiderklassen og folk flest i Norge skal få del i disse verdiene. Dette gjør at det er riktig å kalle dem unasjonale.

Parallelt med denne utviklinga vokser, som vi tidliger har vist, innflytelsen til utenlandske borgere i Norge..

4.2.4. Teknologiske revolusjoner har alltid gjort det lettere for enkelte å skifte klasse. Vi ser det i dag ved at informasjons- og kommunikasjonsindustrien fører nye grupper inn i borgerskapet. Spekulasjonsøkonomien forsterker dette, og gjør også at nyetablerte raskt kan forsvinne ut igjen. Samtidig blir visse grupper med yrker som tradisjonelt har plassert dem i borgerskapet så vanlige at de får ny klassetilhørighet.

Også privatiseringa av offentlig sektor og utskillinga av småbedrifter fra de store, dominerende selskapene åpner for økt klassemobilitet.

[Til innholdsfortegnelsen]

4.3. De sosialdemokratiske lederne er med i toppen av borgerskapet

Toppen av sosialdemokratiet i Norge har i samarbeid med privatkapitalen, og som ledere av offentlig og kooperativ kapital bygd opp et stort byråkrati og andre privilegerte sjikt som virker som garantist for klassesamarbeidet. Det er også rekrutteringsgrunnlag for offentlig byråkrati og andre posisjoner med ansvar innafor systemet. Dette sjiktet strekker seg over flere klasser. De sosialdemokratiske topplederne er rekruttert helt opp til borgerskapet gjennom dette apparatet og noen finner vi helt i toppsjiktet av klassen. Ledelsen i AP har vært hovedarkitekten for den moderne norske statskapitalismen, det organiserte klassesamarbeidet og en drivkraft bak alliansen med USA og forsøka på å få Norge inn i EU.

4.4. Arbeiderklassen vokser

4.4.1. Arbeiderklassen består av de som ikke eier eller har kontroll over produksjonsmidler, er avhengige av å selge arbeidskraft si for ei årsinntekt som fortsatt binder dem opp til å være lønnsarbeidere og ikke har posisjoner i produksjons- eller samfunnshierarkiet som gir avgjørende makt over andre mennesker. Den omfatter arbeidere i industri og annen produksjon, i transport, innen handel- og kontoryrker, helse- og sosialsektoren, undervisningssektoren og annen offentlig og privat virksomhet. Også arbeidsløse og trygda arbeidere og de ikke-yrkesaktive i arbeiderfamiliene og husholdningene tilhører arbeiderklassen.

4.4.2. Arbeiderklassen vokser stadig i antall. De siste tiårene har særlig kvinnene økt sin yrkesdeltaking Den teknologiske utviklinga tvinger det kapitalistiske samfunnet til å bedre utdanningsnivået til arbeiderklassen. Dette fører til en proletarisering av de fleste av de akademiske yrkene.

4.4.3. Sentraliseringa av kapitalen og den teknologiske revolusjonen fører til en styrka klasseorganisering i tjenestenæringer, mens den fører til oppsplitting eller nedlegging av store gamle arbeiderkollektiver i den tradisjonelle industrien. Noen av de største arbeiderkollektivene finner vi i dag f.eks. i helsesektoren. Arbeiderklassen er i ferd med å utvikle nye organisasjonsformer og kampformer som møter dette. Sentralt i denne omorganiseringa er utviklinga av samarbeid på tvers av de tradisjonelle organisatoriske skillene, som f.eks. Kvinner på tvers.

4.4.4. Kvinnenes særorganisering er sentral for utviklinga av hele klassens kampkraft fordi kvinner er undertrykt både som arbeidere og som kvinner. På arbeidsmarkedet blir kvinnene underbetalt og marginalisert som lønnsarbeidere. Kvinner har hovedansvaret for husholdningsarbeidet. Når de samtidig er lønnsarbeidere, setter det dem i større grad enn menn i stand til å fremme krav som hele arbeiderklassen tjener på. Kampen for kvinnefrigjøringa er avgjørende for frigjøringa av arbeiderklassen som helhet. Mannssjåvinisme og undertrykkinga fra menna i arbeiderklassen splitter og undergraver arbeiderklassens kampkraft.

4.4.5. Den økte innvandringa har styrka bånda til arbeiderklassen internasjonalt. Vi ser også i mange yrker at den har økt kampevnen til arbeiderklassen. På den annen side prøver borgerskapet å utnytte innvandringa til å splitte arbeiderklassen og holde lønningene i enkelte yrker nede.

4.4.6. Arbeidsløsheten er kronisk under kapitalismen. Tendensen etter annen verdenskrig er at antall arbeidsløse øker i antall og forholdsmessig i verdensmålestokk. De gunstige vilkåra for den norske kapitalismen det siste tiåret, har gjort at arbeidsløsheten allikevel ikke er så stor her som i flertallet av de utvikla kapitalistiske landa.

4.4.7. Systemet for klassesamarbeid er det viktigste redskapet i undertrykkinga av arbeiderklassen. Det har utvikla et sjikt av «arbeideraristokrater» som lever av å sikre dette samarbeidet.. Arbeideraristokratiet består av partifunksjonærer, i sær i det viktigste partiet for klassesamarbeidet, Arbeiderpartiet , fagforeningstopper og folk i stats- og kommuneapparatet som har sine posisjoner knytta til deltakelse i dette systemet osv. Mange arbeideraristokrater er ærlige fagforeningsfolk, vi finner også revolusjonære og kommunister her

4.4.8. Fagforeningenes evne til å utvikle seg som kamporganisasjoner for arbeiderklassen skjer innafor klassesamarbeidssystemet. Kampen står mellom borgerskapet og arbeiderklassen, og deler av arbeideraristokratiet står på den riktige sida i de konkrete dagskampene. Men på de viktigste spørsmålene står toppene i arbeideraristokratiet alltid på borgerskapets side. De absolutte toppene i fagbevegelsen utgjør en del av borgerskapet, og kan pendle mellom sine jobber og statsrådsstillinger, direktørstillinger og andre roller i toppen av samfunnet.

[Til innholdsfortegnelsen]

4.5. Småborgerskapet endrer sammensetning og minker

4.5.1. Småborgerskapet lever ikke av utbyttinga av andres arbeidskraft, men skiller seg fra arbeiderklassen ved at den eier produksjonsmidler eller arbeider i et sjølstendig yrke.

4.5.2. Direkteprodusenter som småbønder og fiskere, sjølstendig næringsdrivende håndverkere osv er fortsatt viktige allierte for arbeiderklassen. Men disse gruppene svekkes i størrelse med utviklinga av kapitalismen, og mange av dem får endra stilling i produksjonslivet: de proletariseres.

Mange av dem, særlig i kombinasjonen fiskerbonde, kan like gjerne sies å være med i eller grense opp til arbeiderklassen. Det er også vanlig med inntekt fra andre arbeideryrker i tillegg til næringsinntekta, noe som styrker forholdet til arbeiderklassen.

4.5.3. Småborgerskapet i byene finnes bl.a. innafor varehandel, handverk, reklame, media, service, transport og sjølstendige intellektuelle yrker. I disse gruppene står ideologien om «å jobbe seg opp» svært sterkt. Mange slike sjølstendige næringsdrivende blir utkonkurrert og proletarisert. Men nye kommer til. I sum svekkes denne gruppen likevel relativt og i antall.

4.5.4. En del akademiske og profesjonelle yrker skiller seg fra direkteprodusenter og arbeiderklassen ved at de har atskillig høyere inntekt og/eller lever av å betjene borgerskapet på forskjellig vis. Høyt betalte advokater, leger, artister o.l. vil sjelden være allierte i arbeiderklassens kamper.

4.5.5. De intellektuelles samfunnsmessige funksjon er knyttet til det historiske skillet mellom åndsarbeid og kroppsarbeid. Alle mennesker er intellektuelle, men bare et mindretall er det i kraft av sitt yrke og samfunnsmessige funksjon. Kunst og kultur, kirke, vitenskap og utdanning, medier, teknologisk kunnskap, forvaltning og organisasjon er spesialiserte områder, med tilhørende bestemte yrkesgrupper. De intellektuelle er ingen egen klasse , men et sosialt og kulturelt sjikt som fordeler seg på flere klasser. Utviklinga av kapitalismen fører til at flere og flere av de intellektuelle beveger seg over fra småborgerskapet til arbeiderklassen, slik som store grupper av lærere, saksbehandlere, kunstnere, journalister, it-folk osv.

4.6. Kvinnene i det norske klassesamfunnet

4.6.1. Patriarkalske strukturer gjennomsyrer fremdeles vårt samfunn, til tross for at kvinnene i Norge har kjempa seg til flere formelle rettigheter. Menns og kvinners liv er forskjellig, sjøl når de lever under samme tak. I forholdet mellom lønnsarbeid og omsorgsarbeidet i familien tilpasser kvinner lønnsarbeidet sitt til arbeidet i familien, mens menn vanligvis gjør omvendt.

4.6.2. Kvinnene hører til den mest utbytta og undertrykte delen av arbeiderklassen fordi de er undertrykt både som klasse og kjønn. Kvinnene i arbeiderklassen trekkes mellom posisjonen som arbeider og hovedansvaret de har for det private, ubetalte arbeidet i familien. Denne posisjonen har ført til at kvinner går i spissen i kampen for 6-timersdagen, økning av kvinnelønna og for best mulig offentlige tjenester. Økt kvinnebevissthet spiller en viktigrolle for å samle den kvinnelige delen av klassen til kamp. Framveksten av kvinnene som en sjølstendig ledende kraft har styrket arbeiderklassen.

4.6.3. Den kjønnsbestemte sosialiseringa hjelper til med å holde både kvinner og menn fast i den plassen de har i den samfunnsmessige arbeidsdelinga. Fra barna er ganske små sosialiseres jenter og gutter til ulike roller. Jenter sosialiseres inn i rolla som omsorgspersoner, mens guttene sosialiseres inn i rolla som de som skal handle i verden. De lærer å være ikke bare hovedpersoner i sitt eget liv, men også i alle andres.

4.6.4. Retten til økonomisk sjølstendighet er et grunnleggende kvinnekrav. Kvinnedominerte yrker er lavere lønnet enn mannsdominerte. Kvinnene tjener også mindre fordi de reduserer arbeidstiden på grunn av omsorgsoppgaver i hjemmet. De seinere år har det grodd fram en brei opinion for høyere kvinnelønn. En allianse av kvinnerike fagforbund og kvinner fra kvinnebevegelsen har gjennom nettverk som Kvinner på tvers satt søkelys på kvinnelønnsspørsmål, og vist at kampen for 6-timers normalarbeidsdag er nært knytta til kampen for kvinnelønna.

4.6.5. Privatiseringa som nå skjer i offentlig sektor er alvorlig for kvinner, både som brukere og arbeidstakere. Kvinner trenger i større grad tjenestene i offentlig sektor (f.eks. barnehager) for å få redusert det private omsorgsansvar, og slik ha mulighet til full yrkesdeltakelse. Kvinner utgjør også flertallet av de eldre pleietrengende og av de som jobber i offentlig sektor. Privatisering betyr et alvorlig angrep på kvinnenes fagforeninger og oppløsning av viktige kvinnekollektiver. Dagens store fagforeninger, kollektive avtaler og et nokså samkjørt tillitsvalgt-apparat gjør det enda mulig å organisere seg for forsvar av rettigheter og for krava om sekstimersdag og heving av kvinnelønna.

4.6.6. Ny teknologi bidrar også til oppsplitting av kvinnekollektiver. Internett gjør det mulig å flytte mye arbeid hjem til den ansatteDet kan være fordeler med å jobbe hjemme i stedet for å flytte til det samme arbeidet. Men for arbeidstakerne betyr det også at skillet mellom arbeid og fritid fort utviskes, og at tilknytninga til arbeidslivet blir løsere.

4.6.7. Vold mot kvinner skjer oftest i hjemmet. Det er her de har statistisk størst sjanse for å utsatt for incest, bli slått og voldtatt. Til tross for langvarig arbeid fra krisesenter og kvinnebevegelsen for øvrig er denne volden fremdeles usynliggjort, bagatellisert og fortiet.

4.6.8. Norske kvinner kjempet fram retten til sjølbestemt abort i 1978. Dette var den viktigste seieren for kvinnene etter stemmeretten. Sjølbestemt abort er en grunnleggende forutsetning for kvinners råderett over egen kropp og eget liv. Abortmotstanderne prøver stadig å uthule retten til sjølbestemt abort, og bruker nye teknologiske og medisinske landevinninger som brekkstang, i tillegg til moralsk agitasjon for å påføre abortsøkende kvinner skyld og skam. Kampen for råderett over egen kropp og eget liv handler også om rett til seksualundervisning og trygge prevensjonsmidler, og rett til å velge mellom medisinsk og kirurgisk abort.

4.6.9. Porno og prostitusjon er en bransje som er i sterk vekst og som er sterkt fornedrende for kvinner. Dette nører også opp under og legitimerer vold mot kvinner Prostitusjon er vold mot kvinner, ikke arbeid.

4.6.10. Noen grupper kvinner rammes av annen undertrykking i tillegg til kvinneundertrykkinga. Dette gjelder særlig lesbiske kvinner og minoritetskvinner. Det er en styrke for kvinnekampen og klassekampen at disse gruppene også særorganiserer seg i tillegg til å ta del i den felles kampen i kvinneorganisasjonene

4.6.11. Kvinner, og særlig unge jenter, rammes i dag hardt av skjønnhetstyranniet. Den vanligste dødsårsak blant unge jenter er anorexi, og misnøye med egen kropp er svært utbredt.

[Til innholdsfortegnelsen]

4.7. Ungdom og opprør

4.7.1. I større grad enn tidligere utgjør ungdom en egen gruppe i samfunnet. En årsak til dette, er markedskreftenes behov for å gjøre ungdom til en egen målgruppe for sine varer. Mange ungdommer jobber deltid for å tjene penger for å oppfylle behovene for forbruk. Gjennom dette får de større økonomisk frihet, samtidig som de blir pressa inn i markedskreftenes kjøpepress. En annen viktig grunn til at ungdom er ei eiga gruppe, er at ungdomstida varer mye lenger enn før.

4.7.2. Det legges ideologisk vekt på å snakke om generasjonskonflikter for å tilsløre klassemotsigelsene. En grunn til at dette er enklere å gjøre nå enn tidligere, er at utdanningssystemet nå omfatter alle ungdommer, uavhengig av klasse fram til de er 19 år. En stor andel tar også høgere utdannelse, og forblir dermed i utdanningssystemet enda 3-4-5 år. Ungdom er målgruppe nummer 1 for «få-et-rikt-og-lykkelig-liv»-drømmen.

4.7.3. Ungdom jobber deltid store deler av tida de er under utdanning. Dette fører til at selve utdanninga forringes, samtidig som de ikke er så opptatt av faglige rettigheter. Ungdom under utdanning er derfor en ustabil faktor i arbeidslivet, arbeidsplassen er ofte bare deltid, eller en mellomstasjon på vei til en annen jobbKapitalen prøver å utnytte denne situasjonen til å undergrave faglige rettigheter.

4.7.4. Ungdom er uansett viktig for å forandre verden. De er enda ikke låst i gamle mønstre. De har evnen til å tenke nytt, og ønsker å være i opposisjon til det bestående. Ungdom er også i en livssituasjon der de kan være aktive og spontane, de har ofte ingen familie å forsørge eller ta vare på. Både arbeiderklassen og borgerskapet prøver derfor å vinne ungdommen for sin side i klassekampen.

4.8. Kapitalismen undertrykker lesbiske og homofile

4.8.1. Både i arbeidslivet og i samfunnet generelt blir lesbiske og homofile diskriminert. Til tross for viktige formelle seire som retten til å inngå partnerskap, ser vi fremdeles yrkesforbud for lesbiske og homofile i kirka, utstrakt vold mot lesbiske og homofile og høy selvmordprosent blant unge lesbiske og homofile.

4.8.2. Retten til å være den man er og elske hvem man vil er ei grunnleggende menneskerettighet. Frihetens rike er utenkelig uten at folk også får frihet og selvtillit til å utfolde sin kjærlighet og seksualitet.

4.8.3. En viktig årsak til undertrykkinga av lesbiske og homofile er at lesbisk og homofil kjærlighet bryter med den familieinstitusjonen som det kapitalistiske samfunnet er basert på. Den kampen homofile og lesbiske fører har derfor betydning utover den kampen de fører for egne rettigheter.

4.9. Rasismen er en del av klassesamfunnet

4.9.1. Den åpne rasismen har nå dårligere kår og er lite akseptabel. Nå er rasisme til og med forbudt i straffeloven. Den åpne og erklærte rasismen er i våre dager forvist til små og ekstreme høyregrupper og nynazister. Allikevel er rasismen der som en følge av klassesamfunnet. Stortingets vedtak om innvandringsstopp og myndighetenes restriktive asylpolitikk er uttrykk for rasistiske holdninger i statsapparatet. Politiets trakassering av folk med mørk hudfarge er også en viktig del av den statlige rasismen. Denne statlige rasismen legitimerer den rasistiske undertrykkinga og gir næring til åpen, rasistisk virksomhet og alle former for fremmedfrykt.

4.9.2. Vi finner også rasismen i det praktiske dagliglivet. Den har tidligere først og fremst vært rettet mot jøder, samer og romaer, men rammer i våre dager først og fremst mørkhudete, særlig innvandrere og flyktninger, spesielt fra den 3. verden. De blir ofte utsatt for åpen rasistisk trakassering, språklig undertrykking, mangelfullt skolevesen og ulike former for diskriminering på arbeids- og boligmarkedet. Den rasistiske undertrykkinga rammer innvandrerkvinner spesielt hardt, bl.a. fordi lovverket i praksis ikke gir innvandrerkvinner en sjølstendig juridisk status.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 5:

5.1. Reformkamp og revolusjon

5.1.1. Arbeiderklassen og folket må alltid slåss for sin rett og sine levekår under kapitalismen. Rettigheter som vinnes, går tapt hvis de ikke forsvares. Den norske arbeiderklassen har kjempa fram mange rettigheter gjennom kollektiv kamp i fagforeningene og andre organisasjoner.

5.1.2. Det kapitalistiske systemet kan forbedres – men ikke endres grunnleggende – ved reformer.

En revolusjonær strategi bygger på innsikten om at det kapitalistiske staten må styrtes. Arbeiderklassen må bruke erfaringene fra den daglige klassekampen til å styrke systemkritikken. Dette vil gi økt innsikt i samfunnsforholda under kapitalismen og større forståelse for nødvendigheten av ei revolusjonær omveltning.

5.1.3. Innafor en revolusjonær strategi må alle økonomiske og sosiale reformer bedømmes ut i fra om de styrker eller svekker folks levekår og kampmuligheter. Borgerskapet kjemper en evig kamp for endringer som gagner dem. Derfor er kamp for reformer som gagner arbeiderklassen alltid viktig. Kortere normalarbeidsdag, allmenn stemmerett, retten til å stoppe helsefarlig arbeid, kvinners rett til arbeid og abortloven er historiske eksempler på reformer som har styrket arbeiderklassens rettigheter, kvinnenes stilling og fagbevegelsens innflytelse. På den andre siden har arbeidstvistloven og tjenestetvistloven bidratt til å undergrave fagforeningsrettigheter. Kontantstøtten har undergravd kvinnekampen

5.1.4. En forutsetning for at reformkampen utvikler seg til revolusjon, er at det bygges en enhetsfront mellom arbeiderklassen og andre grupper og sjikt som har objektive interesser i å bli kvitt kapitalismen. Dette vil både styrke de enkelte reformkampene og øke forståelsen for at hele samfunnsordenen må endres. Vi ser i dag at områdene for organisering og kamp øker, og kunnskapen om «de andres» kamp vokser. Det dreier seg nå heller ikke bare om kamp for materielle goder og politiske rettigheter, men også kamp for å opprettholde sjølve naturgrunnlaget for menneskenes eksistens.

5.2 Å forsvare folks materielle og sosiale interesser er også viktig i det rike Norge

5.2.1. Også i land som Norge, med en av verdens høyeste levestandarder, er lønnskamp nødvendig. Å gi avkall på lønnsøkning gir ingen goder til arbeidsfolk, bare fullere lommer for kapitalistene. Markedets diktatur betyr, i ytterste forstand, forsøk på å kutte levestandarden ned til det fysiske minimum for reproduksjon av arbeidskrafta. Det er kun folkets egen kamp som hindrer dette.

Dagens kapitalisme tvinger fram privatisering av områder som nå ikke direkte er underlagt kravet om å skape størst mulig profitt. Kampen mot nedbygging og privatisering av offentlige tjenester er viktig for levestandarden til folk flest. Kapitalistiske virksomheter som ikke er tilstrekkelig profitable legges ned, selv om de er samfunnsmessig nyttige. Derfor er kamp mot privatisering en kamp mot at det som i dag er offentlige tjenester bare skal bli tilgjengelig for de som har råd til å betale den prisen som kapitalen krever

5.2.2. Kampen mot markedets diktatur og for sosiale og økonomiske reformer må også ha som mål å tilfredsstille kollektive og sosiale behov. Kravet om innføring av 6-timers normalarbeidsdag er et eksempel på en reformbevegelse med strategiske perspektiver. En vesentlig forkorting av normalarbeidsdagen vil ha avgjørende betydning for kvinnenes stilling og muligheter i samfunnet, men uten full lønnskompensasjon er ikke dette gjennomførbart for et stort flertall av kvinnene i arbeiderklassen. Sekstimersdagen vil bidra til en annen organisering av det private omsorgsarbeidet og legge grunnlaget for en annen arbeidsdeling mellom kvinner og menn. Å redusere lønnsarbeidsdagen er også nødvendig for at arbeiderklassen skal kunne ta del i styringa av samfunnet. Lønnsslaveriet vil ta en kortere del av døgnet for alle; fritidsaktiviteter og sosiale fellesskap får økt betydning. Det Marx kalte «nødvendighetens rike» innskrenkes til fordel for «frihetens rike».

5.2.3. For å beholde den velferdsstaten vi har idag og bygge den videre ut, trenger staten inntekter. Den norske staten er søkkrik, som følge av inntektene den håver inn fra fellesskapets naturrikdommer, især olje- og gass-inntektene. Den har mulighet til å bruke mer på fellesgodene, og samtidig senke skatte- og avgiftstrykk på vanlige folk.

AKP er allikevel for et skattesystem, basert på progressiv beskatning.. De som har mest, har også råd til å yte mer til samfunnet. Det skal være skatt på alle inntekter over en viss størrelse, også aksjeutbytte.

Moms på matvarer rammer de med lavest inntekt i større grad enn de med høy inntekt. Bomavgifter og andre avgifter på bilkjøring rammer også skjevt. Så lenge det ikke finnes noen reelle alternativer i form av et godt utbygd kollektivnett, blir dette en stor utgift for de med lav inntekt, mens de med høy inntekt har råd til å kjøre mye bil allikevel.

[Til innholdsfortegnelsen]

5.3. Å styrke klasseorganiseringa til arbeiderklassen og utvikle enhetsfronten er egne mål for kampene under kapitalismen og forberedelsene til den sosialistiske revolusjonen

5.3.1. Å utvikle enheten i arbeiderklassen, slik at den kan stå i mot borgerskapets forsøk på å sette ulike deler av klassen opp mot hverandre, eller arbeiderklassen opp i mot deres allierte, er en forutsetning for å kunne sette sjølve kampen om samfunnsmakta på dagsorden. En sentral del av arbeiderklassens ideologiske kamp er å vise at klassen har fellesinteresser mot borgerskapet, og at ingen del av arbeiderklassen tjener på å undertrykke en annen.

En av de viktigste oppgavene vil være det å motvirke splittelse etter kjønn og hudfarge. Flertallet av arbeiderklassen i tida framover vil være kvinner. Andelen innvandrere i arbeiderklassen er økende, og folk med mørk hud er undertrykt på flere måter og også utsatt for rasisme fra hvite arbeidere.

5.3.2. Fagbevegelsen er arbeiderklassens viktigste masseorganisasjon. Å slåss mot angrepa på faglige rettigheter, og i stedet snu utviklinga til en styrking av fagbevegelsens rettigheter, er derfor en av de helt sentrale oppgavene for kommunister.

Borgerskapet ser også fagbevegelsens rolle. Når de ikke klarer å knekke den, så er strategien å erobre den innenfra og binde den opp i korporative avtaler og organer.knytta til det norske klassesamarbeidssystemet. For den norske arbeiderklassen er tilknytninga til DNA/LO-toppen den viktigste politiske og organisatoriske bindinga til borgerskapet. Å bryte ned denne sammenbindinga og gå mot DNAs politikk er derfor et avgjørende strategisk spørsmål. Det betyr kamp for en fri og uavhengig fagbevegelse som løsriver seg fra klassesamarbeidssystemet og partistyring og sprenger de politiske rammene som høyresosialdemokratiet setter for fagbevegelsens virksomhet

For å styrke enheten i arbeiderklassen må særskilt bånda mellom den tradisjonelle og den nye arbeiderklassen innafor offentlig og private tjenesteyrker utvikles. Den kvinnelige delen av arbeiderklassen spiller her en viktig rolle. Både i kraft av sitt omfang og fordi den er hardere utbytta og tradisjonelt ikke er så fast knytta til den sosialdemokratiske ledelsen i fagbevegelsen. Kvinnene i arbeiderklassen trenger både klassebevissthet og kvinnebevissthet, både kvinneorganisering og fagorganisering for å utvikle sin egen styrke og bli seg bevisst sin rolle i kampen for et annet samfunn.

5.3.3. Arbeidere med innvandrerbakgrunn øker sterkt også i Norge. Et flertall av de som kommer fra land i den tredje verden blir tildelt jobber som er dårlig betalt og har dårlige arbeidsvilkår, sjøl om de måtte ha høy utdanning og lang yrkeserfaring. Å utvikle båndene mellom norske arbeiderne og utenlandske arbeidere er en viktig oppgave både for den norske revolusjonen og for utviklinga av den internasjonale solidariteten.

5.3.4. Ettersom kapitalismen utvikler seg, endrer borgerskapets behov for arbeidskraft seg. Flere arbeidere blir ansatt på korttidskontrakter og deltidsansettelser, og de får mindre mulighet til å bestemme over egen arbeidstid. Dette markedsføres med å spille på behovene for individuell frihet til å finne ordninger som kan lette på det presset som det tvungne lønnsarbeidet jo innebærer. Arbeiderklassens svar må være å slåss for kollektive ordninger, som til sjuende og sist også vil være de som gjør det mulig for de aller fleste å finne fram til gunstige, individuelle ordninger.

5.3.5. For arbeiderklassen er det avgjørende spørsmålet å forstå sammenhengen mellom kampen til de enkelte delene av det arbeidende folket og arbeiderklassens felles interesser. Særlig viktig er det å hindre at enkelte grupper påtvinger andre deler av klassen sin politikk og strategi. Enheten i klassen må bygge på felles forståelse, gjensidig respekt og en positiv holdning til mangfoldet. Det må være ei viktig lekse for arbeiderklassen å studere hvordan kvinnenes interesser stadig har blitt satt til side «for enhetens skyld».

5.3.6. For å beholde sin kontroll bruker borgerskapet av sin profitt for å kjøpe opp og borgerliggjøre arbeiderledere. Dette skjer på alle nivåer i fagbevegelsen, og er en sentral metode for å svekke arbeiderklassens kampkraft. Dette rammer både fagforeningene og arbeiderpartiene. Kampen mot privilegier for arbeiderledere er viktig for å hindre at tillitsvalgte og tilsatte i fagforeningene blir karrierister. Å styrke demokratiet i fagforeningene er sentralt for å hindre ei slik utvikling og for å styrke kampevnen

5.4. Kampen mot kulturimperialismen og det borgerlige ideologiske hegemoniet er avgjørende for den revolusjonære organiseringa

5.4.1. Det kapitalistiske overherredømmet legitimeres gjennom det massive ideologiske hegemoniet som gjennomsyrer alle livets områder.«Demokrati forutsetter markedsøkonomi» hamres inn som en sannhet. Menneskerettigheter og demokrati blir brukt som honnørord av borgerskapet, mens undergraving av og brudd på de samme rettighetene er et stadig klarere trekk ved samfunnet. Borgerskapet ser bort fra det de sjøl har vært med å slå fast slått fast i FN-konvensjoner om grunnleggende sosiale menneskerettigheter. Det store flertallet i verden har liten innflytelse over sine livsbetingelser. Sjøl om direkte sult og nød ikke er et framtredende trekk ved et rikt land som Norge, øker klasseskillene her også. Demokratiet til markedsliberalismen er retten til å være konsument om du har råd. Prositusjon og annen menneskehandel og lemlestelser av mennesker for å selge deres organer er ekstreme eksempler på dette demokratiet. Kulturkampen og den ideologiske kampen i vid forstand må gå hand i hand med kampene for de økonomiske og politiske rettighetene som det kapitalistiske systemet frakjenner det store flertallet.

5.4.2. I Norge er det lite ideologiske kamp mot kapitalismen. Levestandarden ligger på verdenstoppen, sjøl om flere og flere ramler under fattigdomsgrensa også her. Men det betyr ikke at ideologi er en uviktig arena for revolusjonære her, snarere tvert i mot..

For å kunne skape en opinion mot kapitalismens verdensbilde må arbeiderklassen og revolusjonære organisasjoner bygge opp uavhengige medier, informasjonskanaler og sjølstendige former for kunnskapsspredning.

5.4.3. Borgerskapets kontroll over informasjons- og påvirkningsredskapene; kringkasting, forlag og aviser, sikrer at borgerskapets virkelighetsoppfatning hamres inn kontinuerlig. De jobber også hardt med å få kontroll over det nye mediaet, Internettet. Å beholde det ideologiske hegemoniet er avgjørende for borgerskapet for å hindre at militant klassekamp avler revolusjonær bevisthet. Hevinga av utdanningsnivået i befolkninga og utviklinga av ny informasjonsteknologi gir arbeiderklassen et bedre utgangspunkt for å fremme sine visjoner om samfunnsutviklinga utover agitasjonen for de dagsaktuelle krava, til å frigjøre seg fra kapitalens «sannhetsministerium» og etablere virkelig demokrati og fri meningsutveksling

5.4.4. En del av kampen mot den borgerlige ideologien er kampen mot all religiøs innflytelse i samfunnsordninga. Det betyr i dag kamp for full livssynsfrihet, bl.a. å avskaffe statskirka og fjerne alle religiøse formålsparagrafer innen statlig og kommunal virksomhet. Monarkiet, en rest fra føydaltida, må avskaffes.

5.4.5. På samme måte som USA dominerer verden i dag økonomisk og militært, så er også amerikaniseringa av kultur og livsstil svært framtredende. Innflytelsen fra denne kulturimperialismen, som er et uttrykk som brukes av mange, er snarere undervurdert.

Også undertrykkinga av norske språk er en del av «salget av Norge». Dette har sin bakgrunn i kolonistyret i dansketida, men fortsetter i nye former. Kampen for dialektene og for nynorsken som en fellesnemner for dem, er en del av den progressive nasjonale bevegelsen i Norge.

[Til innholdsfortegnelsen]

5.5. Livsmiljøet kveles av kapitalismen

5.5.1. Aksjoner mot og avsløringer av rovdrifta på natur og miljø har ført til en brei erkjennelse av behovet for samfunnsendringer. Flere og flere ser at denne rovdrifta har med sjølve kapitalismen å gjøre. Og siden kapitalistene er nødt til å tenke kortsiktig profitt for å overleve, legger det grunnen for at miljøkampen kan bli en av de slagkraftigste delene av den antiimperialistiske enhetsfronten. Det betinges av at arbeiderklassen tar miljøkrava på alvor.

5.5.2. Rike land som Norge må senke forbruket, spesielt det forurensende energiforbruket.

5.5.3. En viktig miljøkamp vi nå står foran er å hindre at ikke bare plantegener, men også menneskenes egne gener, gjøres til varer gjennom patentsystemet. Dette berører også den demokratiske kjerna i forkningen. Kunnskap om naturen er menneskehetens felles arv, og prinsippet om at alle skal ha tilgang til alle vitenskapens kunnskaper har alltid ligget til grunn for vitenskapen. I dag kjøper de store bioteknologifirmaene opp forskere og bestemmer innrettinga på stadig større del av forskninga,.mens bevilgningene til universiteter og andre uavhengige forskningsinstitusjoner innskrenkes.

5.6. Kamp for nasjonal sjølråderett er kamp mot imperialisme

5.6.1. Nasjonal undertrykking er en nødvendig følge av imperialismen. I de landa som utvikla seg til imperialistmakter, ble nasjonalstatene bygd opp under vern av nasjonal industrireising. Den utvikla imperialismen snudde dette til at sjølråderetten til imperialiststatene sjøl også blir brutt ned. De dominerende imperialistmaktene søker etter verdensherredøme. Det er i dag derfor arbeiderklassen som har interesse av å slåss for den nasjonale sjølråderett og som gjør at denne kampen er en integrert del av den sosialistiske revolusjonen. Kampene mot norsk EU-medlemskap, WTO og Nato er i dag konkrete uttrykk for dette og bidrar til å bygge opp både nasjonale og internasjonale enhetsfronter.

5.6.2. Nasjonal undertrykking finnes også innad i flernasjonale stater. Samenes kamp for sine nasjonale og sosiale rettigheter har derfor også en antiimperialistisk, revolusjonær karakter. Det samme gjelder den kampen andre nasjonale minoriteter fører mot undertrykking og diskriminering. Undertrykte nasjoner i en flernasjonal stat har rett til løsrivelse, dersom deres nasjonale, demokratiske og sosiale rettigheter ikke imøtekommes.

5.7. Kapitalismen raserer distrikts-Norge

5.7.1. Kampen for utvikling av distrikts-Norge står i direkte motsetning til borgerskapets strategi for utvikling av kapitalismen, og henger nøye sammen med kampen for ei økologisk framtid, i Norge og globalt. Kampen vil gi oss mange av svarene vi trenger for å konkretisere vår visjon om framtida.

5.7.2. Kapitalen tapper ressursene ut av distrikts-Norge, mens et allsidig livsgrunnlag for befolkningen der raseres. Den nordnorske kystbefolkningas kamp for livsgrunnlaget sitt er et eksempel på motstand mot denne politikken. Mange steder rundt om i landet har lokalsamfunn gjennomført massedemonstrasjoner og sivil ulydighet for å beholde arbeidsplasser, skoler og sjukehus. Krav om et landbruk som tjener miljøet og bosettinga i bygde-Norge, er uforenlig med kapitalens krav til stordrift og fri ekspansjon.

Disse kampene er også viktige for å bygge opp den revolusjonære enhetsfronten i Norge.

[Til innholdsfortegnelsen]

5.8. Kvinnekampen er avgjørende for om kampen under kapitalismen skal utvikle seg til en sosialistisk revolusjon

5.8.1. Kvinnenes kamp gir grunnlag for breie allianser. Kvinnene må både kjempe mot mennenes undertrykking, og for en allianse mellom kvinner og menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket. Vi kjemper for en kvinnebevegelse som også retter kampen mot imperialismen, solidariserer seg med undertrykte folks kamp, støtter kvinneopprør i alle deler av verden og bekjemper all rasisme. Arbeiderklassen må kjempe mot mannssjåvinisme i egne rekker, og for en allianse med kvinnene som betyr frigjøring for begge kjønn. En slik allianse kan ikke bygges på at kvinnene innordner seg de rammene mennene setter. Slik er kvinnekampen en styrking og utviding av den revolusjonære enhetsfronten.

5.8.2. Kvinner i alle klasser vil rammes av kvinneundertrykkinga, på samme måte som alle svarte rammes av rasisme. Kampen mot sexisme og kvinneundertrykking har derfor potensiale til å favne svært bredt. Men i svært mange saker vil klasseskillene også blant kvinner være avgjørende. Kravet om økt kvinnelønn vil kunne ramme profitten til borgerskapets kvinner. Rike kvinner har mulighet til å kjøpe seg fri fra deler av kvinneundertrykkinga. Kommunister må slåss for rettigheten til de fattigste, og kjempe for breiest mulig klasseallianse i kampen for kvinnefrigjøring.

5.8.3. Svært mange er i dag for likestilling. Det er for smått. Vi mener sjølsagt at kvinner skal ha de samme formelle rettigheter som menn. Men likestilling med menn innafor rammene av det borgerlige samfunnet er ikke nok. Vi ønsker et helt annet samfunn, der kvinnene er frigjort og kvinneundertrykkinga er avskaffa. For å nå dette målet er det ikke nok med individuell bevisstgjøring og kamp for egen karriere. Organisering og kollektiv kamp er av avgjørende betydning for å reise en kamp som omfatter alle kvinner, ikke bare de sterkeste og flinkeste.

5.9. Det parlamentariske arbeidet må underordnes det utenomparlamentariske

5.9.1. Det er viktig for et kommunistisk parti i Norge i dag å også jobbe i folkevalgte organer, som kommunestyrer, fylkesting og storting, arenaer der vi kan fremme sosiale, økonomiske og politiske krav og synliggjøre hvor udugelig det kapitalistiske systemet er når det gjelder å ivareta folks rettigheter og velferd. Korrupsjon og kameraderi i det politiske systemet må avsløres og folkevalgte organers makt og innflytelse må forsvares mot angrep fra kapital, statsbyråkrati og organisasjonseliter.

5.9.2. Kampen om innflytelse i folkevalgte organer må knyttes til klassekamp og folkelig organisering. Det parlamentariske arbeidet må underordnes det utenomparlamentariske.

5.9.3. Politiske strømninger i folket viser seg i parlamentariske valg. Men en kan ikke true kapitalismen eller innføre et nytt samfunnssystem gjennom valg eller vedtak. Den herskende klassen vil ikke gi fra seg makta si frivillig. Derfor finnes det ingen parlamentarisk vei til sosialismen.

5.10. Internasjonal solidaritet og kamp mot eget borgerskap må gå hand i hand

5.10.1. Vi må delta i utviklinga av en ny antiimperialistisk, internasjonal enhetsfront som utvikler nettverksarbeid mellom fagbevegelsen, miljøbevegelsen, kvinnebevegelsen, antirasistiske organisasjoner osv. Klubber og fagforeninger innafor samme internasjonale konsern må bygges opp uavhengig av nasjons- og språkgrenser. Det må organiseres samarbeidsformer mellom fagbevegelsen på tvers av landegrensene. Felles kampkrav må følges opp av koordinerte aksjoner og gjensidig støtte.

5.10.2. Rasistiske innvandringsregler og lønnssystemer som diskriminerer etter hudfarge og nasjonalitet må bekjempes. Norge må være åpent for innvandring fra den 3. verden, og for flyktninger fra både krig, politisk forfølging, økonomiske og økologiske katastrofer. Svaret på kapitalens splitt- og hersk-politikk må være felles fagorganisering og like rettigheter. Alle former for rasisme og sjåvinisme svekker arbeiderklassens enhet og kampkraft.

Fagbevegelsen og kvinnebevegelsen må være en drivkraft for å avsløre utbyttinga av kvinneproletariatet over landegrensene, arbeide for minstelønnsgarantier og rettigheter som beskytter kvinnelige arbeidere. Streiker og internasjonale boikottaksjoner må brukes både mot konkrete overgrep og for å presse gjennom internasjonale tariffer og avtaler som svekker kapitalens frihet.

5.10.3. Både kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen, den antirasistiske og antiimperialistiske bevegelsen er organiserte uttrykk for krav og politiske perspektiver som bryter med kapitalismen og utvider grunnlaget for og styrker den revolusjonære enhetsfronten. De skaper også nye premisser for den politiske kampen: Kvinnebevegelsen utfordrer menn i det arbeidende folket til ta et oppgjør med privilegier som binder dem til borgerskapet. Den antirasistiske bevegelsen er en spydodd mot hvit sjåvinisme. Miljøbevegelsen og den antiimperialistiske bevegelsen utfordrer organisering og levemåter i vår del av verden som forutsetter imperialistisk utsuging av den 3. verden.

5.10.4. Sjøl om arbeiderklassen og den revolusjonære enhetsfronten i Norge har kampen for sine daglige interesser og en sosialistisk revolusjon i Norge som sitt hovedansvar, må proletarisk internasjonalisme og solidaritetsarbeid være en uadskillelig del av virksomheten. Å styrte kapitalismen som system er en internasjonal oppgave og gjensidig støtte på tvers av landegrensene blir mer og mer nødvendig. Samarbeidet på tvers av landegrensene er også en skole i organiseringa av det framtidige kommunistiske samfunnet.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 6:

Sosialismen er overgangsperioden mellom kapitalisme og kommunisme, etter at borgerskapet har mista statsmakta gjennom den sosialistiske revolusjonen. Sosialismen er fortsatt et klassesamfunn, hvor arbeiderklassen har makta og styrer i allianse med det store flertallet som også har interesse av at kapitalismen ikke igjen blir innført i landet.

Drivkrafta i produksjonen vil være bevisst planlegging for å tilfredsstille og trekke stadig flere av menneskenes grunnleggende behov ut av markedsøkonomien.

Det politiske systemet under sosialismen må være prega av at samfunnet skal utvikle seg mot det klasseløse samfunnet, kommunismen, samtidig som en må være forberedt på at det i lang tid etter en revolusjon vil være kamp om hvilken vei samfunnet skal utvikle seg. Klassekampen vil fortsette i nye former inntil sosialismen har erstatta de kapitalistiske produksjonsforholda på verdensplan og både klassestaten og klassene er døde.

Hvor lang tid den sosialistiske fasen vil vare, er det umulig å si noe sikkert om. Vi må også i framtida belage oss på at sosialismen vil havarere i enkelte land hvor de indre vilkåra er vanskelige og det ytre presset er sterkt. Utviklinga vil være ujevn fra land til land, så lenge den imperialistiske verdensordninga har overtaket. Det gjør at at også de nye sosialistiske samfunna vil ha ulike materielle og sosiale utgangspunkt. Vi vil derfor heller ikke bare finne én form for sosialisme i framtida, men mange, sjøl om det vil være felles grunntrekk.

Den teknologiske utviklinga modner nå kommunistiske produksjonsformer foran øynene på oss. I et land som Norge ville en overgang til en sosialistisk samfunnsorganisering betydd et stort skritt framover for det store flertallet av befolkninga, både i forhold til levekår og livstandard og til demokratiske rettigheter og reell innflytelse på samfunnsstyringa.

6.1. Den sosialistiske revolusjonen

6.1.1. Arbeiderklassen, i Norge og ellers, har interesse av at overgangen til et nytt samfunnssystem skjer på fredelig vis. Men alle historiske erfaringer viser at borgerskapet er forberedt på å knuse rettferdige sosiale opprør med vold og fascisme. En sosialistisk revolusjon vil aldri seire uten at borgerskapet avvæpnes og at folket tar kontrollen over våpenmakta.

6.1.2. Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Ikke noe parti kan innføre sosialismen «på vegne av» arbeiderklassen. En sosialistisk revolusjon er et sosialt opprør der arbeiderklassen tar makta fra borgerskapet og undertrykker det som klasse, oppløser det borgerlige statsapparatet, opphever den kapitalistiske privateiendommen og etablerer nye, sosialistiske produksjonsforhold.

6.1.3. For å stille seg i spissen for en sosialistisk revolusjon må arbeiderklassen. styrke bevisstheten om seg sjøl som en klasse med egen politisk identitet og oppgave. Samtidig må arbeiderklassen jobbe for at de andre som har objektive interesser av sosialismen allierer seg med dem og blir med i revolusjonen . Revolusjonen vil være en samfunnsomveltning med støtte i det store flertallet. Kommunistpartiets oppgave er å gå i spissen for dette arbeidet, styrke arbeiderklassen politisk, ideologisk og organisastorisk og jobbe for utviklinga av den revolusjonære enhetsfronten.

6.1.4. Om en sosialistisk revolusjon skal seire i Norge, avhenger også av de internasjonale rammebetingelsene; av motsetningene i imperialismen og styrken til den internasjonale antiimperialistiske bevegelsen.

6.2. Sosialismens første erfaringer

6.2.1. Den første revolusjonen som satte sosialistisk samfunnsorganisering på dagsorden var Pariserkommunen. Den holdt stand bare noen få måneder i 1871 før den ble knust av reaksjonen og et borgerskap som var i ferd med å konsolidere sin samfunnsmakt..

6.2.2. Sosialismen etablerte seg som samfunnssystem for en lengre periode først i «imperialismens svakeste ledd», i fattige, halvføydale land som Russland og Kina, som en del av den demokratiske og nasjonale frigjøringskampen.

I Øst-Europa tok kommunistpartia over makta i åra etter den andre verdenskrig, dels som resultat av revolusjonære frigjøringskriger mot fascismen, og dels med bakgrunn i sovjethærens seire i denne kampen. Erfaringene derfra viser at det ikke er noen farbar vei å innføre en sosialisme som bygger på utenlandsk støtte.

6.2.3. De sosialistiske pionerprosjekta hadde stor betydning for verdens folk, og de betydde mye for det historiske utviklingsløpet. Jordreformer, industrialisering, utdanningsrevolusjon, bedre helseforhold og langt større sosial trygghet for arbeiderklassen ble oppnådd i landa hvor revolusjonene fant sted. De internasjonale ringvirkningene var også betydelige. De ga inspirasjon og bedre vilkår for frigjøringskamper i den tredje verden, som for kampen for sosiale reformer og innrømmelser fra borgerskapet i de imperialistiske landa. Kommunistpartiene spilte en sentral rolle i disse kampene, som i de sosialistiske revolusjonene og oppbyggingsfasen av de sosialistiske samfunna.

6.2.4. I de sosialistiske landa vokste parti og stat fort sammen og makta blei konsentrert i toppen av det kommunistiske partiet og statsapparatet. Dette skyldtes dels de økonomiske, klassemessige, kulturelle og politiske tradisjonene i landa, dels hardt press fra en imperialistisk omverden.

Maktkonsentrasjonen åpna også for feilaktige linjer og ledelsesmetode, og det utvikla seg etter hvert et nytt borgerskap i «sosialistisk frakk» som berika seg og sikra si maktstilling gjennom forfølgelse og likvidering av opposisjonelle av alle avskygninger, og som blanda seg inn i forhold i andre land.

Det som kunne ha vært motkrefter til denne kontrarevolusjonen blei demobilisert og aktivt motarbeida. Fagforeninger og folkelige masseorganisasjoner ble mer og mer bundet opp til statsapparat og parti. De framskrittene som revolusjonen hadde betydd for kvinnene ble undergravd. Statspartisosialismen ensretta kultur og vitenskap og behandla opposisjon som kontrarevolusjonær virksomhet.

Sosialismen var gått tapt i disse landa lenge før regimeskiftene i Øst-Europa mot slutten av 1900-tallet

6.2.5. Disse erfaringene viser at klassekampen, kvinnekampen og kampen mot andre former for samfunnsmessig undertrykking fortsetter også under sosialismen og at sosialismen kan ødelegges innenfra. Det vil være til skade for sosialismen om en prøver å tildekke dette, eller framstiller alle opposisjonelle som reaksjonære eller imperialistiske håndlangere. Kommunister må anstrenge seg for å bygge ut folkelige masseorganisasjoner og slåss for å minske kløfta mellom folket og deres representanter i statsapparatet og ellers

6.2.6. Forsvar av sjølråderetten vil være viktig også i denne historiske fasen. Samarbeid mellom sosialistiske land må skje på grunnlag av likeverdighet og ikke-innblanding

6.2.7. Men historia viser også at dersom arbeiderklassen og dens allierte forener seg og utnytter de ressursene som de rår over, kan sosialismen gi folkeflertallet et stort løft, både materielt og i kulturell utfoldelse. For de kommende sosialistiske samfunna, som kan stå på skuldrene til pionerene og ha lært av både deres styrker og feil, og, ikke minst, ha gunstigere rammevilkår, vil dette gjelde i ennå større grad.

[Til innholdsfortegnelsen]

6.3. Sosialismen i vår tid

6.3.1. De sosialistiske samfunna som sprang ut av de sosialistiske revolusjonene i forrige århundre bygde på økonomiske og sosiale vilkår skapt dels før, dels under den industrielle revolusjonen og den gryende kapitalismen. I dag er vi inne i en ny teknologisk revolusjon som skaper andre rammevilkår for de kommende sosialistiske samfunna. Mellom anna skaper dette muligheter for å trekke større deler av folket med i direkte styring og innflytelse over den sosialistiske staten og slik minske motsigelsen mellom kollektivets og individets rettigheter.

6.3.2. De kommende sosialistiske samfunna vil ikke være problemfrie samfunn uten knapphet og mangler. Men, de fødes fordi arbeiderklassen og dens allierte ikke lenger vil ha kapitalismen og ser på sosialismen som alternativet. I forhold til fortsatt kapitalisme vil de representere et stort historisk framskritt for menneskeheten.

6.3.3. Sosialismen er et overgangssamfunn mellom kapitalisme og kommunisme. Arbeiderklassen har tatt makta i staten, og hoveddrivkrafta i produksjonen vil være bevisst planlegging for å tilfredsstille menneskenes behov, og ikke som før kapitalakkumulasjon og profittstrev.

Dette er imidlertid ikke nok. Arbeiderklassen kan ikke frigjøre seg sjøl uten å frigjøre hele menneskeheten fra utbytting og undertrykking. En slik seier vinner klassen først når den har opphevd seg sjøl som klasse, og dermed alle klasser, og det kommunistiske, klasseløse samfunnet er nådd.

Det politiske systemet under sosialismen må være prega av denne målsettinga.

6.3.4. Under sosialismen vil det være både organiserte og spontane krefter som kan gjenskape et herskersjikt som skiller seg fra arbeiderklassen og folket. Organiseringa av et sosialistisk statsapparat er en slik kraft, arbeidsdelinga i samfunnet en annen.

Derfor trengs det en strategi for å bygge ned arbeidsdelingene og staten, og en bevisst mobilisering av motkrefter som kan hindre framveksten av en ny herskende byråkratklasse.

I lang tid etter en revolusjon vil det være kamp om hvilken vei samfunnet skal utvikle seg, hvilke klasseinteresser som skal vinne. Også det gamle borgerskapet vil gjøre forsøk på å ta igjen makta, støtta av imperialistisk press utenfra.

6.3.5. Sosialismen i Norge vil i utgangspunktet ha en rekke fordeler: En teknologisk avansert økonomisk basis, en stor arbeiderklasse med et høyt utdanningsnivå og demokratiske tradisjoner. Men samtidig vil økonomien i utgangspunktet være sterkt knyttet til imperialismen og det internasjonale varebyttet, som vil gjøre den sårbar for ytre press

6.3.6. Et sosialistisk Norge må bygges opp av det arbeidende folket sjøl, formene og de nye maktorganene og institusjonene vil bli skapt gjennom kampen.

Arbeiderklassen må organiseres for å utøve makt som klasse. Den må bygge opp sine egne statsorganer og sørge for at folkevalgte organer får avgjørende myndighet i sentrale og lokale økonomiske spørsmål. Arbeiderklassen må slåss for en stadig større desentralisering av avgjørelsene innafor de sentrale rammeplanene. En viktig forutsetning for dette er en fri og uavhengig fagbevegelse, og at arbeiderne organiserer seg for å utvikle kontroll over og ledelse av produksjonen.

Det må skapes nye former for direkte, deltakende demokrati, både i arbeidslivet og i samfunnslivet ellers. Valgte ledere både i arbeidslivet og i politiske organer må med jevne mellomrom fratre sine verv og delta i vanlig arbeid i kortere eller lengre tid. Dette er en forutsetning for å bryte ned arbeidsdelinga mellom manuelt og intellektuelt arbeid og skillet mellom styrende og styrte.

Det må eksperimenteres for å finne måter å utvikle og utdype demokratiet. Som utgangspunkt trenger vi et utvida representativt demokrati basert på frie valg mellom kandidater som representerer ulike alternativer. Det må tas tiltak for å sikre kvinner og representanter fra arbeiderklassen rettmessig deltaking i samfunnsstyringa.

6.3.7. Sosialismen vil bety en utvidelse av demokratiske rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og pressefrihet. Den sosialistiske staten vil være sekulær og ikke stimulere religiøs virksomhet. Men det vil være religionsfrihet og ikke forsøk på å avskaffe religiøs virksomhet med tvang. For å kunne fylle en kritisk funksjon i samfunnslivet må mediene og kulturlivet sikres rettigheter og rammebetingelser som gjør dem uavhengige av både politiske myndigheter og kapitalgrupper.

Den sosialistiske staten vil innskrenke disse rettighetene for grupper som vil gjeninnføre kapitalismen med makt, med eller uten støtte fra imperialismen utenfra, og nazistiske og rasistiske organisasjoner.

6.3.8. Kommunistiske partier vil også under sosialismen være uavhengig av staten, fungere som et kritisk element i samfunnet og se det som sin oppgave å gå i spissen for utvikle et klasseløst samfunn.

6.3.9. Sosialismen legger grunnlaget for et langt skritt fram for kvinnefrigjøringa, samtidig som fortsatt kvinnekamp er en forutsetning for at sosialismen utvikler seg mot det kommunistiske samfunnet. Under sosialismen trengs det en sterk, uavhengig kvinneorganisasjon og særegen kvinneorganisering på alle områder. Kvinnene må ha makt både innafor staten, partier, masseorganisasjoner og samfunnsliv.

Målet med kvinnefrigjøring må være ett av grunnpremissene for planer og tiltak på alle samfunnsområder. Økonomisk og teknologisk utvikling fungerer ikke kjønnsnøytralt. Planene må se det betalte og ubetalte arbeidet i sammenheng, og finne samfunnsmessige løsninger som avskaffer kvinnenes slit og styrker deres kontrollen over egne liv.

Den kjønnsbestemte arbeidsdelinga må brytes ned. Alle tiltak må ta utgangspunkt i kvinner som sjølstendige personer, ikke som medlemmer av familier eller hushold. Økonomi og styring må ikke være basert på at en svær del av arbeidet i samfunnet settes bort som kvinnens private ansvar innafor familiens rammer. Det er et mål at mannen tar halvparten av hus- og omsorgsarbeidet, både så lenge det er organisert som et privat ansvar, og når dette arbeidet blir ledd i en større samfunnsmessig helhet.

Samfunnets ressurser må fordeles likeverdig på alle, slik at kvinner og barn ikke lenger blir avhengige av forsørging fra menn. Slik vil folk få frihet til sjøl å velge ulike bo- og samlivsformer basert på likeverd.

6.3.10. Rettigheter til alle minoriteter må sikres og all form for rasistisk virksomhet må bekjempes. Heterofilt og homofilt samliv må være likestilt.

6.3.11. Den sosialistiske planøkonomien gjør det mulig å ta økologiske hensyn, da produksjonen ikke lenger er basert på mest mulig profitt. Men det vil også under sosialismen oppstå motsigelser mellom økonomisk gevinst og hensynet til miljøet. Prioritering av å skaffe fram innsikt i naturens behov og stimulering av en aktiv, statsuavhengig miljøbevegelse vil derfor være blant tiltak som det sosialistiske samfunnet må sikre.

6.3.12. Økt produktivitet og omlegging av produksjonen må så fort som råd bidra til ytterligere forkorting av normalarbeidsdagen, og det er viktig raskt å få trukket sektorer som for eksempel bolig, helse, utdanning og kommunikasjon ut av markedsøkonomien. De mulighetene som den nye teknologien gir til å trekke sektorer ut av vareproduksjonen og over til en rein distribusjon av produkter og tjenester ut ifra behov, må utnyttes til fulle. I stedet for kapitalismens formel om enkeltmenneskets eiendomsrett over andres arbeid, setter sosialismen det kommunistiske om alles utnyttelsesrett til andres arbeidskraft.

6.3.13. Sosialismen vil ha en dominerende offentlig sektor og nye former for samvirke, men samtidig rom for sjølsysselsetting og begrensete former for privat virksomhet.

Den sosialistiske staten må kontrollere kommandohøyedene i økonomien. Forholdet mellom plan og marked må avgjøres konkret, slik at markedsmekanismer både utnyttes og tøyles. Den sosialistiske planøkonomien må være overordna. Den teknologiske utviklinga har gjort at denne prosessen kan bli både mer effektiv og fleksibel enn den var i tidligere sosialistiske samfunn. I landbruk og fiske, der sjølsysselsetting dominerer, må samvirketiltak støttes og oppmuntres. –

6.3.14. Det sosialistiske Norge må løsrive seg fra alle imperialistiske allianser og forpliktelser, oppgi norsk kapitalvirksomhet i utlandet som bygger på tilbakeføring av overskudd til Norge og oppgivelse av alle krav i Antarktis. Samisk sjølråderett i samiske områder må garanteres.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 7:

7. 1. Hvorfor kommunistparti

7.1.1. Arbeidernes kommunistparti kjemper for å avskaffe alle former for utbytting, undertrykking og klasseskiller. Partiet har ingen interesser som er skilt fra den internasjonale arbeiderklassens interesser.

7.1.2. For å styrte kapitalismen trengs en enhetsfront som består av alle revolusjonære og progressive krefter på venstresida, arbeiderklassens allierte: småbønder og fiskere, intellektuelle og ulike undertrykte grupper. Men i tillegg trengs kommunistpartiet for at kampen for samfunnsendring ikke skal nøye seg bare med reformer av kapitalismen, men også kunne føre fram til en sosialistisk revolusjon og utvikling av sosialismen fram mot kommunismen.

7.2. Partiets oppgaver og oppbygning

7.2.1. Målene som kommunistpartiet stiller seg krever at medlemmene jobber aktivt på mange områder.

7.2.2. Vi jobber i fagforeninger, interesseorganisasjoner og solidaritetsorganisasjoner, for å bedre folks levekår her og nå. Gjennom at folk deltar i kampen mot det kapitalistisk systemet, utvikler de også en bevissthet om at det er behov for et alternativ. Dette legger grunnlaget for videre kamp for sosialisme.

7.2.3. Kapitalens profittjag innebærer alltid diktatur og undertrykkelse, enda om dette kan variere i styrke og framtredelsesform. AKP deltar i og støtter all kamp mot kapitalismen både i og utenfor Norge. Vi søker allianser og kontakt med andre partier og bevegelser som slåss mot imperialismen, og vi deltar sammen med andre i større fronter på enkeltsaker. Men vi holder fast ved at kommunistpartiet alltid må være sjølstendig og uavhengig, både nasjonalt og internasjonalt.

7.2.4. AKP ser det som spesielt viktig å synliggjøre og styrke kvinners deltagelse i kampen mot utbytting og for rettferdighet. Vi slåss for en sosialisme fri for kvinneundertrykking, men vi slåss også mot alle former for kvinneundertrykking i det kapitalistiske samfunnet.

AKP er et parti som legger vekt på både teoretisk skolering og politisk massearbeid. Medlemmene må være godt skolerte i politisk teori for å kunne se sammenhengen mellom den daglige politiske kampen og det langsiktige arbeidet for sosialisme. Medlemmene må delta i politiske massebevegelser, for bare gjennom å jobbe sammen med og diskutere med andre, kan man vinne flere for tanken om sosialisme og kommunisme.

7.2.5. AKP er et parti som tar mål av seg til å være en del av ledelsen i den sosialistiske revolusjonen. Det betyr at AKPs medlemmer må bygges opp som ledere. Gode ledere bidrar til at andre utvikler seg og blir ledere, og bidrar til at folk ser at de har en viktig rolle å spille i kampen for rettferdighet og et sosialistisk samfunn. Gode ledere får folk til at se at de har en viktig plass både i partiet og i andre organisasjoner som slåss mot det bestående systemet.

7.2.6. AKP jobber hele tiden for et best mulig utviklet demokrati innad i partiet, og i de organisasjonene vi jobber. Innad i AKP bygger vi på den demokratiske sentralismen, som vi mener gir best utgangspunkt for demokratisk behandling og deretter felles handling. Det stiller også krav til deltakelse i partikollektivet til det enkelte partimedlem.

7.2.7. AKP søker ingen privilegier. I et klasseløst, kommunistisk samfunn vil partiet ha fullført sin oppgave og derfor oppløses.

[Til innholdsfortegnelsen]

7.3. Arbeiderklassen er den ledende krafta

7.3.1. Kommunistpartiet springer ut av arbeiderklassen. Partiets oppgave er å mobilisere arbeiderklassen til handling, gjennom å være et ledende element i klassen. Partiet skal ikke lede «på vegne av» arbeiderne. Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Partiet må dermed strebe etter at flertallet av medlemmene kommer fra arbeiderklassen.

7.4. Partiets teoretiske fundament

7.4.1. AKP bruker den marxistiske teorien som rettesnor for handling. Det teoretiske pionerarbeidet ble gjort av Marx og Engels gjennom analyse av kapitalismens utvikling og kritikken av ulike utopiske, reformistiske og anarkistiske retninger i samtida. Et annet oppgjør ble innledet gjennom Lenins og andre marxisters kritikk av og brudd med den 2. internasjonalens sosialdemokratiske klassesamarbeidspolitikk og nasjonale sjåvinisme. Mao Zedong forente marxismen med den revolusjonære massebevegelsen i Kina og dette satte han i stand til å lede den største politiske revolusjonen i menneskehetens historie. Han var også pioner i å innse farene for at sosialistiske land omdannes til en ny type byråkratiske undertrykkelsesregimer. Utviklinga av kvinnebevegelsen og kampen for full kvinnefrigjøring var viktig for det teoretisk utviklingsarbeidet som ble gjort i AKP på 80-tallet. Utviklinga av den nye kvinnepolitiske teorien har betydd endringer av den helhetlige analysen av både kapitalistiske samfunnet og kampen for sosialismen.

7.4.2. Den historiske utviklinga gjør det nødvendig heile tida og vurdere teoriene vi bygger på og utvikle nye. Den marxistiske teorien består ikke av absolutte sannheter, men må hele tida kritiseres og bygges ut i tråd med hvordan samfunnet endrer seg.

7.5. Hva betyr det å være revolusjonær?

7.5.1. Marxismen er et verktøy for å kunne analysere verden, men og å forstå verden kan aldri være et mål i seg sjøl. Målet vil alltid være å forandre verden. Å være revolusjonær betyr å bruke de redskapene en har tilgjengelig for å forstå verden, og å bruke denne kunnskapen for å slåss for en forandring.

7.5.2. Kunnskapen om verden vil aldri være endelig, den vil alltid være i utvikling. For å utvikle gode analyser og for å kunne ta de riktige avgjørelsene trenger vi stadige studier og diskusjon, både i og utenfor partiet. Uenigheter er ikke et problem, men en kilde til utvikling og ny kunnskap.

7.5.3. Å slåss aleine vil aldri gi seier, derfor er vi organisert sammen i et parti, og derfor søker vi allianser med andre. Verden forandres heller ikke med uttalelser og proklamasjoner, derfor krever vi aktiv deltagelse i kampen fra alle våre medlemmer. Bare ved å stå sammen i aktiv kamp vil vi klare å bygge en sosialisme som kan legge grunnen for det klasseløse samfunnet – kommunismen.

[Til innholdsfortegnelsen]

Til gjeldende program | Til programdebatt | Til AKP si heimeside

av Øyvin Aamodt og Reidun Hansen

Det er lenge siden det har vært diskusjon om rus og ruspolitikk på venstresida. På åttitallet hadde AKP og RV en klar og restriktiv holdning både til bruk og salg. Den norske arbeiderbevegelsen har tradisjoner sammen med avholdsbevegelsen, hvor alkoholbruk ble sett på som et hinder i klassekampen.

I RV er det visstnok strømninger i dag som ønsker å liberalisere og legalisere hasj, mens andre vil fastholde den restriktive linja. At samme uenighet finnes i andre deler av den norske venstresida er sannsynlig.

Internasjonalt er det ofte høyrepartiene som står for en restriktiv linje i narkotikapolitikken, mens venstresosialdemokrater og sosialister ofte støtter de liberale, legaliserende bevegelsene. I dette farvannet bør vi ha noe av rusens historie og politiske funksjon før og nå i tankene for ikke å bli ahistoriske, eventuelt apolitiske, i vurderinga og konklusjonene.

I det følgende vil vi kort vise til noen historiske eksempler på rusens funksjon, for deretter å diskutere dagens situasjon, forsøksvis ut fra et klasseperspektiv, et perspektiv som tar utgangspunkt i en holdning om at rusen, bevisst eller ubevisst, har en politisk funksjon i samfunnet.

I oldtidens Hellas skildrer Homer rusbruk som en sosial handling mellom venner – et middel som ble brukt i sosialt lag for å løsne på tungebåndet, løse opp stemningen mellom folk, og øke det sosiale utbyttet. Men det er viktig å ta med at dette selvfølgelig ikke gjaldt alle – ikke kvinner og ikke slaver, som heller ikke ble sett på som fullverdige borgere. Det var altså i hovedsak brukt som et middel innad i herskerklassen, et redskap og hjelpemiddel blant likeverdige.

Vikingenes bruk ser ut til å ha vært liknende, selv om det nordiske samfunnet rundt 1100-tallet var mindre fysisk klassedelt enn i det klassiske Hellas. Det nordiske bondesamfunnet hadde mindre overflod, mindre luksus, færre byer og mer bygdepreg, som igjen ga de rike færre muligheter til kun å omgås sine egne klassefrender. Skildringene om vikingenes forhold til rus innebærer blot og gilder hvor mjød var en sentral del av festen, hvor svir og hor, overdreven fyll var sentralt.

I tillegg ble alkohol brukt som et middel i forhandlinger mellom folk i konflikt hvor alkoholens virkning kunne ha en meklerfunksjon, at uenighetene ble visket ut når man drakk ved samme bord. Sannsynligvis var virkningen i tilfeller også motsatt, at konfliktene ble forstørret.

Å stille med nok mjød for en vert var viktig og lovregulert. Det var lite gjestmildt og direkte straffbart å være knipen på slik drikke. Bruken av fluesopp i forbindelse med berserkenes kamper på skjær og ellers blir beskrevet i Snorre, men om dette var særtilfeller eller ikke er vel vanskelig å si.

Det kan se ut til at drikkemønsteret i Nordeuropa kontra Søreuropa allerede da var forskjellig, at flat- og grøftefyll var mer akseptert her i nord. Om dette kan forklare noe av forskjellene i dagens overdosetall mellom Norge og andre land kan man jo bare spekulere i.

I nærere fortid er rusens funksjon beskrevet mye i samfunnsmessig perspektiv.

Det engelske imperiets bruk av opium for politisk og sosial avsporing av kampviljen er kjent fra Opiumskrigen i Kina. Engelskmennene introduserte opium fra India til kineserne, noe som førte til store sosiale vanskeligheter i Kinas storbyer, hvor opiumsbulene trakk til seg folk. Ideen om å kunne passivisere potensielle motstandere med rus viste seg å slå feil, men på vegen skaptes det passivitet, nød og elendighet.

Den samme utviklinga så vi i Sameland, hvor det norske herrefolket brakte med seg alkohol og skapte store sosiale problemer blant samene.

Blant Nordamerikas urbefolkning, Grønlands inuitter og Australias aboriginere gjelder det samme. Alkohol introduseres inn i kulturer som ikke i utgangspunktet har et slikt rusmiddel. Dette, sammen med brutal undertrykking og diskriminering, ser ut til å føre til en fremmedgjøring hvor alkohol svært lett får ødeleggende fotfeste i store befolkningsgrupper, og kampen mot undertrykkerne avspores, gjerne inn i individuelle konflikter innad og utad. Resultatet har blitt en nedadgående spiral hvor rusen forsterker problemene individuelt, og herrefolket og den undertrykte sjøl får nye forklaringer på hvorfor undertrykkinga må fortsette og at den er rimelig: Hvordan kan et alkoholisert folk ta grep om seg sjøl og sin kultur?

Ved å ha disse historiske eksemplene med oss i dagens diskusjon om rusens funksjon og hva slags prinsipielle holdninger vi skal kjempe for, mener vi det blir enklere å se helheten i et samfunnsperspektiv. Det er i vår tid populært å lete etter individuelle forklaringer og løsninger. For individet kan det isolert sett være hjelpsomt, men for samfunnet blir det å individualisere samfunnsspørsmål, å avpolitisere dem. Dette er nyttig for herskerklassen men svært unyttig og ugunstig for folkets kamp.

Kortfattet kan dagens situasjon på rusmiddelområdet i Norge beskrives med følgende statistikk fra Rusmiddeldirektoratet og Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning (SIFA):

Norge (sammen med Island og Sverige) har det laveste forbruket av alkohol pr innbygger i Europa. Omsetningen i Norge har de siste 8 år økt med omkring 5%. Siden 1960 har den økt med omkring 60%. I tillegg kommer da smugling, hjemmebrent og svenskehandel som er vanskelig å måle. Antall salgssteder for øl er redusert i Norge siden 1980 fra 4.637 til 4.411 i 1998, stort sett på grunn av sentralisering av matvarehandelen. Antall skjenkesteder har i samme tidsrom økt fra 2.439 til 6.252, dvs med 156%.

Andelen av ungdom i Norge som sier de har drukket alkohol det siste året var i 1986 87%, mens tallet i 2000 var 79%. Debutalder har ikke forandret seg nevneverdig i samme tidsrom, men totalkonsumet pr år ser ut til å ha økt med 45% i gjennomsnitt pr person i samme aldersgruppe. Det ser også ut til at jentene nå drikker mer og oftere enn før, da de konsumerte betydelig mindre enn jevnaldrende gutter.

På narkotikaområdet har 18,8% av ungdom i Norge mellom 15 og 20 år en eller flere ganger røyka hasj (mot 7,8% i 1986). Tilsvarende tall for bruk av amfetamin er 3,9% (1,0% i 1986), for heroin 0,6% (0,5% i 1986). Norge ligger her blant de med lavest forbruk i Europa. Høyest ligger England og Irland. I Oslo ligger tallene over resten av landet i 2000: Hasj: 28,6%, amfetamin: 7,1%, heroin: 0,9%, og ecstasy: 5,7%. Antall heroinmisbrukere i Norge ser ut til å ha økt fra 4-5.000 i 1989 til 9-12.000 i 1999.

I 1986 mente 2,1% av norsk ungdom at hasj burde kunne selges fritt. I dag er tallet 9,9%, noe ned de siste par åra. Tilsvarende tall for Oslo er 4,0% i 1986 og 13,9% i 2000.

Tallene over forteller at selv om rusmiddelbruk er et viktig problem for mange, inkludert både de som rammes direkte og indirekte, i arbeidsliv og samfunnsliv ellers, er fremdeles Norge et av landene i Europa med minst forbruk. Dette gjelder både for alkohol og de illegale narkotiske stoffene.

Årsakene strides de lærde om, men forskning viser, kanskje som noe av det eneste vi kan være bortimot sikre på, at jo større tilgjengelighet det er til rusmidler i et samfunn, jo større blir forbruket. Og jo større forbruk, jo større problemer.

Det eneste området hvor Norge ligger helt i spiss i den gale enden av statistikken er når det gjelder narkotikadødsfall i forhold til innbyggertall. Her ligger Norge høyest på lista med en økning fra 53 i 1985 til 327 i 2000 (iflg. Kriminalpolitisentralen). Ingen har kommet med spesielt gode forklaringer på dette. Noen nevner den restriktive narkotikapolitikken. Noen nevner den store andelen av sprøytebrukende opiatmisbrukere i Norge sammenliknet med andre land (hvor det røykes i større grad). Andre trekker fram mer kulturbetingete årsaksmuligheter, som for eksempel ruskulturen i Norge som ser ut til å være mer ekstrem enn i andre land. Vi kjenner vel alle igjen ideen om at festen ikke er over før alt er drukket opp. Dette kan også gjelde på narkotikaområdet. Uansett er overdosedødeligheten svært høy.

I Vesteuropa har Norge, sammen med i første rekke Sverige, tradisjonelt stått i spissen for en restriktiv alkohol- og narkotikapolitikk hvor de frie markedskrefter ikke har fått virke på alkoholområdet, og hvor strafferammene har vært svært høye når det gjelder narkotikakriminalitet, både for bruk, salg og smugling.

Utviklingen de siste årene har imidlertid endret seg slik at antallet skjenkesteder for alkohol er mer enn doblet, at straffene for mindre narkotikaforbrytelser (som bruk eller oppbevaring til eget bruk) i praksis har blitt mildere, at tilhengerne av legalisering av hasj har blitt flere. Vi ser at antallet anmeldte narkotikalovbrudd har økt fra litt over 11.000 i 1990 til over 40.000 i 1999.

På tross av disse endringene i politikk og holdninger de siste åra, kan vi ikke se noen form for eksplosjon i bruk og misbruk av rusmidler. En fordobling av forbruket av alkohol blant ungdom i perioden 1971 til 2000 er mye, men plasserer likevel Norge blant de landene hvor forbruket er lavest. Det samme gjelder for illegalt bruk av narkotika, selv om det har vært en betydelig økning av andelen som røyker hasj, andelen heroinmisbrukere og antall narkotikadødsfall. For de andre stoffene er det relativt små endringer i negativ retning de siste åra.

Det som er hovedspørsmålet for en politisk analyse, bør være hvordan vi skal finne fram til en holdning som tjener de folkelige interessene i motsetning til hva som tjener kapitalen, og hvordan dette skal konkretiseres i hverdagens politikk. Vi må også ta for oss forholdet til filleproletariatet, de som er utslått og nederst i samfunnet – de kroniske alkoholikerne og narkomane, de som ikke lenger har noen kontroll over rusen, men som har et rusmiddelmisbruk som styrer livet på de fleste områder.

Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning gjorde i 1990 en gjennomgang av data som belyser omfanget av sprøytemisbruk. Det viser at rusmisbrukerne som inngår i undersøkelsen har stor grad av problembelastning. Rundt halvparten hadde rusmisbrukende foreldre, en eller begge. Rundt halvparten hadde som barn hatt tilsyn av barnevernet. 20% hadde vært til behandling for psykiske problemer. 10% hadde som barn vært utsatt for seksuelle overgrep. 43% hadde hatt en eller flere livstruende overdoser og en tredjedel hadde forsøkt å ta sitt eget liv.

Vårt hovedpoeng er at en restriktiv rusmiddelpolitikk også er en solidarisk rusmiddelpolitikk. Samfunnet i dag utvikler seg også på dette området stadig mer i retninga til den liberalistiske kapitalismen. Markedskreftene framstilles som det eneste riktige, og det er svært liten opposisjon til dette synet. Alternativene blir miskredittert og sosialdemokratiet får stadig et tynnere og tynnere sosialt skall som flere og flere ser gjennom. Det reelle alternativet til det blå sosialdemokratiet oppfattes kun som den åpne og utilslørte markedsstyringa (som jo slett ikke er noen styring i ordets rette forstand).

Dette samfunnet blir i realiteten mer og mer individualistisk, mer og mer «Robinson» (vinn eller forsvinn) hvor målet ikke er å få til ting sammen, men kun å skvise de andre ut og sikre seg sjøl. Et slikt samfunn må med nødvendighet skape fremmedgjøring og oppgitthet, håpløshet og mangel på tru på egne samla krefter. Det undergraver fellesskapet som mulighet, ressurs og nødvendighet for å skape det gode samfunnet, frihetens rike. I denne sammenhengen blir rusmidler lett til et redskap for å slippe å forholde seg til samfunnet og verden. Det er i situasjoner av for eksempel håpløshet og oppgitthet at rusen kommer som et alternativ, bevisst eller ubevisst.

Den kollektive aggresjonen og raseriet mot «verden» som mange av oss bærer med oss daglig, kan enkelt og greit føres ut på avveie ved rusbruk. Vi individualiserer problemene, og dermed også løsningene. Redskapene blir mer å døyve enn å sloss, mer å bedøve enn å kjempe. Denne holdningen sammen med en ideologisk overbygging som slår fast at enhver er sin egen lykkes smed (eller bane) støtter opp under den rådende herskerklasses interesser, nemlig at motstand er umulig og unyttig. Hvis alternativet ikke finnes, eventuelt er umulig å komme til, kan vi like godt fortsette vår ensomme og egosentriske tilværelse.

Kampen mot rusmidler har historisk vært en STOR sak for arbeiderbevegelsen. Det er kanskje symptomatisk at denne kampen i stor grad er borte fra arbeidsklassens organisasjoner og liv. Fagbevegelsen jobber noe med rusproblematikk, blant annet gjennom AKAN, men vi ser også her at dette gjøres til en individuell sak, uten politisk betydning.

En kronisk rusmisbrukers liv er etter vårt syn en karikatur på den kapitalistiske verdens konsekvens: «Det eneste som er viktig er at jeg får det jeg trenger, og jeg trenger det nå! Til resten av verden sier vi bare: Go fuck yourselves.» Dette er filleproletariatets politiske funksjon, en apolitisk apati og individualisme som vi ikke må se på som sjølvalgt, men som et utslag av samfunnets utstøtings- og fremmedgjøringsmekanismer.

To teorier

Det finnes flere teorier om årsak til rusmisbruk. I en politisk sammenheng er det to som peker seg ut for oss:

Symptomteorien som kort referert sier at rusmisbruk må letes fram i menneskets oppvekst og tidligere liv. Stoffmisbruk ses på som et symptom på dype, grunnfestede problemer. Rusen gjør da smerten i livet mindre. Rusen demper, roer og gjør det vanskelige lettere.

Tilgjengelighetsteorien sier at mennesket er styrt av lyst/ulyst, og at det å bruke rusmidler gir en lystfølelse. Misbruk blir derfor en innlært tilstand, og avhengighet utvikles på grunn av bruken i seg selv.

I politisk sammenheng gir disse teoriene forskjellige konsekvenser for handling. Symptomteorien setter misbruket inn i en samfunnsmessig sammenheng og kan føre til en viktig systemkritikk, mens tilgjengelighetsteorien ofte legger mer vekt på løsningsforslag basert på strafferettslige betraktninger.

Vi mener at begge teoriene har mye for seg ut fra ulikt perspektiv. Forskjellene av løsninger på individnivå og samfunnsnivå må ikke utelukke hverandre, tvert imot. Vår kamp mot rusmidlenes ødeleggende virkninger for samfunnet må ikke i konsekvens medføre at vi ignorerer de individuelle mulighetene.

Smerten i livet, mangel på omsorg, dårlige oppvekstvilkår osv. gjør individet mottakelig for rusmiljøene. Når man får hjelp til å bli kvitt et rusproblem, ser vi at rusen er et symptom som når den forsvinner, åpner opp for en lang og møysommelig prosess for å lære å leve igjen, og for å ta en ny plass i samfunnet.

De rusgiftpolitiske liberalerne som er for alle friheter som øker rusmiddelbruk og argumenterer ut fra individets frihet til å velge, er politisk reaksjonære, som ser bort fra det samfunnsmessige perspektivet, de politiske konsekvensene og glemmer at arbeiderklassen trenger alle de kreftene de kan finne for å gå fram i kampen mot kapitalen, for sosialismen. Friheten til å sove under broene, ofte bokstavelig talt, er og blir ufrihet, grunnlagt på fornedring og undertrykking.

De glemmer at arbeiderklassens kamp må være basert på solidaritet, fellesskap og en bevisst klassetilhørighet. Vi trenger felles kamp mot felles mål. Individuelle løsninger på samfunnets problemer kan aldri bli annet enn «den amerikanske drømmen» om å slå seg opp sjøl og individuelt, i kontinuerlig kamp mot alle andre individer.

I et slikt perspektiv blir en restriktiv alkohol- og narkotikapolitikk det eneste rette, samtidig som forholda legges best mulig til rette for at de kroniske rusmissbrukerne (som stort sett er arbeiderklassens sønner og døtre) får en best mulig sjanse til å komme seg ut av det nedverdigende misbruket. Frihetens rike kan aldri komme ut av bedøvende passivitet, men kun ut fra bevisst og aktiv kamp.

Vårt syn er at de kollektive løsningene igjen må i fokus for diskusjonene omkring kapitalisme og sosialisme. Det finnes ingen klasse som er så godt organisert som borgerskapet. Skal vi vinne fram må vi utvikle kollektive løsninger, og vi må bekjempe redskapene kapitalen bruker for å svekke kampkrafta vår.

av Bjørn Egil Johansen

I enkelte kretser på venstresiden har analyser som sier at Norge er en halvkoloni og at Nord-Norge er et slags halvkoloni vært populære. Sist dukket disse analysene opp var i et tidlig utkast til prinsipprogram for AKP. Jeg tror en slik analyse er feil.

En koloni er et territorium som en annen stat har tilegnet seg, og åpent utbytter på forskjellige måter. Begrepet halvkoloni er en beskrivelse av et slikt territorium som formelt sett har fått sin uavhengighet, men som i realiteten fortsatt er underlagt en slik stat. Halvkolonier blir på forskjellige måter holdt nede og forhindret fra å gjennomgå en økonomisk utvikling lik den vesten har gjennomgått.

Nasjonal kontroll med naturresursene

Industri-kapitalismen kom sent til Norge sammenlignet med mange andre vest-europeiske land. Da den kom, var den i stor grad knyttet til utnytting av enkelte naturresurser, som vannkraft, skog og gruvedrift. I starten dominerte utenlandsk kapital fullstendig, men den ble underlagt streng konsesjonslovgiving slik at den nasjonale kontrollen ble opprettholdt. Etter hvert kom staten stadig sterkere inn som kapitalist. Eksempler som Norsk Hydro viser hvordan staten skjøt inn kapital i norsk næringsliv. At oljeressursene er under så sterk nasjonal kontroll, er utslag av en politikk som har røtter helt tilbake til begynnelsen av forrige århundre. I kapitalismens epoke har Norge skilt seg ut ved å ha særlig sterk nasjonal kontroll med naturresursene.

Er en råvareøkonomi nødvendigvis en halvkoloni?

I mange sammenhenger blir det satt likhetstrekk mellom det å være en råvareøkonomi og det å være en halvkoloni. Ett slikt syn springer ut av en konkret analyse av økonomien i mange av de tidligere koloniene, som produserer råvarer som blir solgt til spottpris på det internasjonale markedet. Typiske eksempler på slike produkter er kaffe, kakao, sukker og bananer. Det er imidlertid ikke råvare-produsent merkelappen som er viktig i denne sammenhengen, men at disse landene har blitt forhindret fra å utvikle sin økonomi til produksjon av varer som har et høyere prisnivå. Det finnes flere mekanismer for å holde nede halvkoloniene, blant de mest vanlige er at (1) de blir forhindret fra å eksportere ferdigprodukter ved hjelp av høye tollbarrierer, at (2) de utenlandske eierne ikke reinvesterer for å utvikle produksjonene, og ved at (3) de blir tvunget til å eksportorientere produksjonen sin istedenfor å utvikle egne innenlands markeder.

Norge er i stor grad en råvareprodusent, det betyr ikke at Norge er en halvkoloni. Norge produserer råvarer som blir solgt til svært høy pris på det internasjonale markedet. Når Norge i dag har en råvareøkonomi er det fordi det ikke lønner seg for borgerskapet å videreforedle råvarene, profitten deres blir høyest ved å eksportere råvarer. Det er derfor galt å si at Norge har halvkoloniale trekk på grunn av at Norge er en råvareeksportør.

Likhetstegnet mellom halvkoloni og råvareeksportør er ikke riktig i den 3. verden heller. Mange detaljproduserende land (som Taiwan og Filippinene) er typiske halvkolonier selv om de ikke er råvareeksportører.

Halvkolonien Nord-Norge?

Nord-Norge har blitt styrt fra sør i vel 1.000 år, og i alle disse årene har Nord-Norge på forskjellige måter blitt utarma og utbytta. Helt fra ladejarlenes tid har strømmen av ressurser gått mest en vei. Lenge var tørrfisk-eksport Norges viktigste eksportprodukt, og tørrfisken har brakt mye rikdom til Norge. Fiskerne langs kysten av Nord-Norge har imidlertid ikke sett mye til denne rikdommen. De tingene som er nevnt ovenfor og mange andre ting gjør at en fort kan komme til å tenke seg Nord-Norge som en slags halvkoloni. Dette er likevel galt.

Hvis en ser på Nord-Norge som en halvkoloni hopper en også bukk over årsaksforholdene til at Nord-Norge blir utarma. Hvis en løfter blikket et øyeblikk og ser ut i verden vil en se at nær sagt alle land har lignende problemstillinger omkring forholdet mellom sentrum og periferi. Dette skyldes ikke at Sør-Italia eller Nord-England er å regne som halvkolonier, men at akkumulasjonsprosessene i kapitalismen konsentrerer kapital i sentrene. I Norge har det ført til at svært lite kapital hører «hjemme» i Nord-Norge. Av de litt over 200 selskapene som er registrert på Oslo Børs har bare ett (Nordlandsbanken) hovedkontor i Nord-Norge, og det er stort sett eid sørfra.

Markedsdreining i Nord-Norge

Når stadig større deler av det som tidligere har vært regnet som statlig felleseie, nå blir omgjort til foretak (bedrifter) og blir introdusert på børsen, vil kapitalens sentraliserende «logikk» gjelde også disse områdene. De siste årene har vi sett «posthusdøden», avviklingen av allmenningsretten, store oppsigelsesbølger i det gamle televerket og at SND (Statens nærings- og distriktutbyggingsfond) investerer mesteparten av sine penger i det sentrale Østlandet. Privatiseringsprosessen vil fortsette, og stadig flere virksomheter ser ut til å havne i markedet. Neste område er trolig sykehussektoren. Den motstanden som skjer mot denne utviklingen, får mer og mer form av et opprør mot selve kapitalismen og dens logikk. Vi så at Finnmarksopprøret ikke var enda et rop om mer subsidier for kapitalistene, men et krav fra de som skaper verdiene om at mer av dem må bli værende igjen blant de som har skapt dem.

Nord Norge eller Sápmi?

I Nord-Norge blir bildet noe mer komplisert ved at det samiske spørsmålet, i motsetning til det nord-norske spørsmålet, er et nasjonalt spørsmål. Når det gjelder den samiske nasjon er det langt mer på sin plass å snakke om halvkoloniale trekk.

Utenlandsk eierskap

Figur 1: Utenlandsk eierandel ved ulike børser i 1997

Utenlandsk eierandel ved en del utvalgte børser i Europa. (de nyeste sammenlignbare tallene vi fant var fra 1997. For Norge sin del er andelen noenlunde lik i dag, men for en del andre land har utenlandsk eierandel gått noe opp siden 1997.)

Graden av utenlandsk eierskap kan ofte gi en pekepinn på i hvilken grad stater er dominert utenfra. Det er vanskelig å skaffe til veie statistikk som er egnet til å si noe om i hvilken grad norsk næringsliv er eid utenfra. De beste oversiktene fant vi i tall fra Oslo børs. I en rapport har Oslo børs forsøkt å samle sammenlignbare tall fra forskjellige land i Europa. Disse tallene inkluderer bare børsnoterte selskaper (altså ikke ikke-børsnoterte virksomheter og verdier som sykehusene og SDØE). Disse statistikkene viser at Norge ligger omtrent midt på treet når det gjelder graden av utenlandsk eierskap. Det utenlandske eierskapet på Oslo børs var i 1999 på 31,5%, det er omtrent hva som er vanlig på de små børsene i Europa.

Tallene lyver trolig en god del. Graden av utenlandsk eierskap er trolig lavere i Norge enn for de andre landene som kommer omtrent likt ut i statistikken. Den viktigste grunnen til dette er at borgerskapet i Norge fortsatt ikke har kommet veldig langt i «a/s-ifiseringen» av de offentlige virksomhet som i mange andre land. Det betyr blant annet at sykehusene, skolene, universitetene og høyskolene, sykehjem, og en hel del andre tjenestetilbud fortsatt er en del av den offentlige forvaltningen, og ikke notert på børsen (i alle fall i skrivende stund). Dette bidrar til å skape et inntrykk av at graden av utenlandsk eierandel i Norge er høyere enn den egentlig er.

Figur 2 viser hvor stor prosentandel av foretakene som er registrert på Oslo børs som ligger i hvilke utenlandsk eierskaps-intervaller.

Det er bare få selskaper som kan ses på som kontrollert av utenlandske aksjonærer. Av 252 børsnoterte selskaper er det bare 20 selskaper hvor utenlandske eierinteresser eier mer enn 60% av selskapet. Noen av disse er eid av norske «skatteflyktninger», for eksempel er den utenlandske eierandelen i Aker RGI på rundt 75%, først og fremst fordi Kjell Inge Røkke er bosatt i Storbritannia. Det er også noen borgere på Bermuda (trolig skatteflyktninger) som er storaksjonærer i norske shipping-aksjer. I de fleste selskapene på Oslo børs er den utenlandske eierandelen under 20% (fig 2). De viktigste naturressursene er kontrollert av selskaper med høy nasjonal eierandel.

Den utenlandske eierandelen i Norge har holdt seg noenlunde stabil i mange år, mens den har rast oppover i en del andre land som det kan være aktuelt å sammenligne seg med som Finland og Portugal.

Motsatt grøft

Det kan late som om vi er i ferd med å gå i motsatt grøft av trotskistene. Ved å holde frem at Norge er en halvkoloni, og sette Norge sammen med de fleste landa i den 3. verden, undergraver en halvkolonibegrepet. Med et utarmet halvkolonibegrep til disposisjon blir det vanskeligere å skape forståelse for nasjonal frigjøringskamp i den tredje verden og anti-imperialistisk kamp i Norge mot det norske imperialistiske borgerskapet.

Kilder

• Facts & Figures 2000, fra Oslo Børs, 2001
• International Stock Ownership, Hege Sjo, Oslo Børs, 1998
• Utenlandsk eierskap fordelt etter nasjonalitet og sektor, Oslo Børs,1999
• Mellomstor imperialistmakt eller halvkoloni?, Arnljot Ask, Røde Fane,
• Utkast til prinsipprogram for AKP, høsten 2000