av Ingrid Baltzersen

Reisa starta i Jerusalem. Lars Akerhaug og eg budde i den muslimske delen av den palestinske delen av gamlebyen. Det første inntrykket me fekk av byen var maskinpistolar og -gevær. Alle israelarar i gamlebyen gjekk med maskingevær. Det var militære i grøne klede som stoppa folk tilfeldig på gata og bad om legitimasjon. Det var politi i blå uniformer. Det var ein del folk som var likt kledd, men ikkje i uniform som gjekk med maskinpistolar. Og så var det menn i ortodokse klede som gjekk med maskinpistolar.

Jerusalem har ei særskilt stilling i denne konflikten. Palestinarane som alltid har budd der, vert no ynska vekk. Sharon har vore med på eit prosjekt om å bygga «jødisk liv» i gamlebyen i Jerusalem. Byen vert omringa av israelske busetnader. Så livet i Jerusalem føles veldig innestengt og uønska.

Før me reiste vart me skremde med historier om folk som gjekk tilfeldig til angrep på jødar. Og me kunne jo sjå ut som jødar. Men dei einaste dei palestinske ungdommane i gamlebyen gjekk tilfeldig laus på var kvarandre. For ein småting kunne gutegjengar gå laus på kvarandre.

Me vurderte lenge om me ville reisa til Gaza. Eg såg for meg at det var konstant farleg for alle, sjølv om eg visste at det ikkje alltid var angrep. Men inntrykket me fekk var heilt annleis, sjølv om situasjonen i Gaza ikkje var betre enn det me venta. Me vitja Norsk Folkehjelp sitt kontor i Gaza, og vart vist rundt av «projects officer» der. Det første han viste oss var vegen frå nord til sør i Gazastripa. Gazastripa er ei smal stripe land langs austsida av Middelhavet. Israelarane har busetnader på 40 % av området. Dei ligg ofte nær sjøen, vest frå hovudvegen frå nord til sør. Israelarane som okkuperer Gazastripa må sjølvsagt reisa trygt inn og ut av Gazastripa. Palestinarane som bur i Gazastripa har ikkje fått reisa ut av Gaza sidan den nye Intifadaen starta, og kan ikkje ein gong reisa trygt i Gazastripa. Men israelarane som må kryssa hovudvegen i Gazastripa, må reisa trygt. Så kvar gong dei skal køyra på vegane sine, stenger dei hovudvegen i Gazastripa, og dei blir eskortert av ein militærjeep. Kvar gong ein israelar skal bevega seg, stenger dei hovudvegen i Gazastripa. I tillegg tar dei med jamne mellomrom og stenger denne vegen i lengre periodar. Då kjem ikkje folk seg på jobb, og sjukebilane frå sør kjem ikkje til sjukehuset i Gaza by. Kvinner har født i ambulansen ved dei israelske sjekkpunkta, og folk har daud i ambulansen. Gaza er eit fengsel for palestinarar, mens israelarar kan reisa fritt rundt.

Khan Younis

I flyktningleiren i Khan Younis, sør i Gazastripa, vitja me ein ungdomsklubb. Det var ein klubb som hadde gode idear om korleis ein skal jobba med barn og ungdom, dei var opptekne av at ungdommane skulle verta interesserte i å utforska kunnskapen sjølv, og at dei skulle læra å mestra noko, og læra å kommunisera utan vald. Men barna og ungdommane dei jobba med hadde andre problem enn norske ungdommar. Dei kjente folk som hadde daud på ein unaturleg måte, dei var redde for å få husa sine øydelagt med bulldozer eller bomber av israelske busettarar. Kvar gong dei høyrde fly og helikopterlyd vart dei redde. Men dei som jobba på ungdomsklubben forsøkte å vera gode rollebilete og å gje ungane håp om ein annan kvardag og middel til å mestra den kvardagen dei har no. Arbeidsløysa har auka sterkt i Gazastripa, fordi mange familieforsørgarar jobba i Israel. No når dei ikkje har lov til å reisa ut kan dei heller ikkje komma seg på jobb. Dette auker den allerede store fattigdommen i Palestina. Arbeidsløysa, fattigdommen og håpløysa fører og til vald i familien. Det finst ulike prosjekt over heile vestbreidda som forsøker å hjelpa familiar å fungera normalt.

Arbeidsløysa på Vestbreidda er og stor. Palestinarar på Vestbreidda får ikkje lenger lov til å jobba i Jerusalem, for Jerusalem vert rekna som Israel. Det fører til at kvar dag går det ein strøm av palestinarar frå for eksempel Beit Laham som snik seg ein sideveg forbi det israelske sjekkpunktet og over grensa. Der vert dei henta av dei israelske arbeidsgjevarane sine. Og kvar ettermiddag snik dei seg tilbake. Vegen dei brukar kan bli sett frå sjekkpunktet, og nokre dagar finn israelarane ut at dei vil stoppa dei. Så då kjem ikkje folk seg på jobb. Men kanskje viss dei ventar lenge nok den dagen, eller kanskje viss dei finn ein annan veg, eller kanskje viss dei prøver igjen neste dag, så kjem dei seg på jobb. Slik er kvardagen.

Tilsvarande er kvardagen for palestinarane som skal rundt på Vestbreidda. Det er no umogleg å bu i Jerusalem-området og gå på universitetet i Bir Zeit nær Ramallah eller på universitetet i Hebron. Det er til og med vanskeleg å bu i Ramallah og gå på universitetet i Bir Zeit, eller å gå på universitetet i Hebron utan å bu på universitetsområdet. Alle universiteta lid under dette. Studentane kjem seg ikkje til universiteta, og folk får ikkje gå på dei faga dei ynsker. Folk må jobba og bu i same området, frakt av varer er vanskeleg og sosiale band er vanskelege å oppretthalda på grunn av transportsituasjonen. Israel har fylt opp vegane i Vestbreidda med sjekkpunkt og grenser.

Betlehem

I Betlehem vitja me ein flyktningeleir. Der budde flyktningar tett i tett, med dårlege sanitærforhold, lite vatn, høg arbeidsløyse. Ein tredel av befolkninga på Vestbreidda og halvparten av befolkninga i Gazastripa er interne flykningar. Flesteparten av dei bur framleis i flyktningeleirar. UNRWA, FN sitt prosjekt for dei palestinske flyktningane, har drive desse leirane. Men no trekk dei seg meir ut, fordi når ein no nærmar seg palestinsk sjølvstyre etter Oslo-avtalene skal problemet vera meir løyst. Så UNRWA minkar støtta til flyktningane sjølv om problemet opplagt ikkje er løyst.

I Beit Jalla var me så heldige at me fekk bu privat hos ein palestinsk familie. Dei var flyktningar, men no hadde dei bygd eit flott hus utanfor flyktingeleiren. Fyrste kvelden dei sov i huset, gjekk Israel inn i området og skøyt på hus og bomba dei med granatar. Eit av dei husa var huset deira. Det var i mai i år. Når me kom i oktober hadde dei akkurat blitt ferdige med gjenoppbygginga. Det er kvardagen i Palestina. Ein kan ha gode jobbar, spara til hus i ti år, bygga det delvis for hand, og få det øydelagt og risikera å bli drepne første dagen. No har dei bygd skjulestad i kjellaren.

No er me nettopp kome tilbake. Det er rart å sjå at dei byane me såg, dei vegane me køyrde på, køyrer det no israelske tanks i store mengder, og i dei områda som palestinske sjølvstyremyndigheiter skal styra over, no vert invaderte. Vennene våre i Beit Jalla sit no inne og torer ikkje å gå ut av huset. Ein nabo er drepen. Dei sjekkpunkta som vart letta litt på ein dag eller to før den israelske turistministeren vart skoten, er no hardare enn før.

Israel øydelegg økonomien

Israel har etter at den nye intifadaen starta, laga sjekkpunkt og strenge grenser i heile Palestina. Dei hindrar folk i å leva eit normalt liv, å komma seg på jobb, universitet, i meir alvorlege samanhengar, og å komma til nødvendig legehjelp. Dei grunngjev dette med trong til tryggleik. Dei øydelegg palestinsk jordbruk, bombar og skyt på palestinske hus. Dei grunngjev dette med at dei treng trygge soner rundt seg. Dei har ikkje fått auka tryggleik, framleis er folk så desperate at dei kan ofra sitt eige liv for saka si. Det Israel har oppnådd er å øydeleggja den palestinske økonomien, å hindra oppbygginga av ein sjølvstendig palestinsk stat. Problemet er og at palestinske sjølvstyremyndigheiter lett kjem i ein meklarposisjon mellom det palestinske folket som vil ha fortgang, og Israel som ikkje vil gje meir enn dei må. Eit eksempel på det er når palestinsk politi skyt og drep to palestinarar i ein demonstrasjon i Gaza. Palestinarar som me prata med samanlikna funksjonen politiet var på veg til å få med korleis hæren var i Sør-Libanon (SLA), ein hær for den israelske okkupasjonsmakta.

Situasjonen etter den nye intifadaen fører til ei konstant tilpassing for å overleva. Ein tilpassar seg tilfeldige kontrollar, at det er tilfeldig om ein kjem seg på jobb, at ein lev i fare for å få øydelagt hus, jord, livsgrunnlag. Ein tilpassar seg ein valdeleg kvardag. Ein slik tilpassing har foregått i 50 år, men er meir ekstrem no. Og kva skjer når desse folka skal laga sin eigen stat, sitt eige frie land? Når dei har tilpassa seg at det normale er unormalt, at eit folk har rett til å undertrykka dei?

Kampen for å få tilbake Palestina har vart i over 50 år. Folk bur framleis i flyktningeleirer. Dei kan framleis hugsa kor dei er frå, huset dei budde i. Viss du spør ein unge frå ein palestinsk flyktinigeleir kor dei er frå, seier dei anten flyktningeleiren eller landsbyen dei opprinneleg kom frå i Palestina. Korleis skal dei kunna bygga eit nytt liv på Vestbreidda eller i Gazastripa? Hus og tomter er dyre, arbeidsmarknaden er sprengt, Israel terroriserer framleis. Ungar og ungdom i håpløyse kastar stein mot soldatar og vert skotne. Eller er redde for å sjå husa deira bli øydelagte. Og samtidig teiknar dei og skriv om drøymen om fred, drøymen om eit eige land, drøymen om å returnera til heimen sin, drøymen om fridom.

av Jon Børge Hansen

Globalisering – i betydning ei utvikling i retning et integrert verdensmarked – har pågått siden kapitalismens fødsel. Kolonialismen var en tidlig fase i denne utviklinga. Fra 1400-tallet til slutten av 1700-tallet var ekspansjonen i hovedsak retta mot det amerikanske kontinentet. Først på 1800-tallet blei Afrika og Asia reelt kolonisert. Verden var etter det delt i ei kjerne av industrialiserte land i vest og resten, som tjente som råvareleverandører, markeder og etter hvert også som områder for industriell ekspansjon for Vesten.

1900-tallet blei et århundre med økonomisk vekst, men samtidig med skarpe konflikter mellom industrilanda (to verdenskriger), økonomiske kriser, skarpe klassekonflikter (arbeiderbevegelsen blei ei sterk kraft, fascismen tok makta i store deler av Europa, sosialistiske omveltninger fant sted, blant annet i Russland og Kina, etc.), og det gamle kolonisystemet gikk i oppløsning, blant annet gjennom nasjonale frigjøringskriger.

Etter 2. verdenskrig sto USA fram som den definitivt sterkeste staten. Den vest-europeiske kapitalen underordna seg amerikansk ledelse, og skaffa seg arbeidsro på hjemmebane ved store sosiale og økonomiske kompromisser – velferdsstaten blei innført i Europa, enten det satt en konservativ Adenauer eller en sosialdemokratisk Gerhardsen som regjeringssjef. Presset nedenfra gjorde dette nødvendig, og den unike 20-25 år lange vekstperioden etter krigen ga rom for det, sett fra kapitalens synspunkt. Keynesianisme var dagens løsning.

Ny offensiv

Men dette var en avgrensa, spesiell periode i globaliseringas historie. De siste tiårene har vært prega av avvikling av disse økonomiske og politiske modellene. Kapitalen gikk inn i ei strukturell langtrukken krise, fagbevegelsen er svekka, og kompromisser er ikke på dagsorden lengre. Jakta på maksimal profitt er blitt intensivert.

Fra tidlig på 1970-tallet har verdensøkonomien vært kjennetegna av akselererende ekspansjon til stadig nye områder, mer vekt på finansspekulasjoner, og en enorm konsentrasjon av kapitalen – og på samme tid av kriser, økende gap mellom rike og fattige, massearbeidløshet og marginalisering av store folkemasser i ytterkantene av den kapitalistiske økonomien.

Verdenskartet er blitt tegna om igjen. Det gamle kolonisystemet er borte. De mer eller mindre sosialistiske statene er borte. I voksende tempo utvides og integreres verdensmarkedet, både på produksjons- og konsumsida. De endringene av samfunnsstrukturer og kultur som følger av dette er tydelige i alle land.

I den offentlige debatten kalles denne nye offensiven fra kapitalen for «globalisering». Den nye teknologien, de forrykende finanstransaksjonene, og den nyliberalistiske politikken som føres over nesten hele kloden nå får mange til å trekke den konklusjonen at vi er inne i en kvalitativt ny epoke i historia. Og avhengig av ståsted ser de seg om etter løsninger.

Kapitalens talsmenn vil ha bort flaskehalser, de vil fjerne hindre for videre ekspansjon. Handels- og investeringshindringer, gjenstridige fagforeninger, «tungrodd» demokrati, «kostbare» offentlige tjenester, noen av landegrensene, enkelte politiske regimer, store deler av FN-systemet – alt dette og mer til må saneres eller stille seg til disposisjon for kapitalens frammarsj.

Motstanderne av denne «globaliseringa» går på gatene i Seattle, Göteborg og Genova, de streiker mot privatisering (i skrivende stund varsler fire millioner fagorganiserte streik mot ANC-regjeringas privatiseringspolitikk i Sør-Afrika), de samler seg i kritikk av WTO-avtaler, mange vil styre kapitalen, regulere finansmarkedene, forsvare velferdsstaten, gjeninnføre keynesianismen nasjonalt, og styrke FN – kanskje med ei framtidig verdensregjering som mål. Mange ser at det som er av folkestyre og demokrati, er trua i dag, og noen diskuterer alternativer til nasjonalstatenes parlamentariske systemer – enkelte håper på at EU totalt skal endre karakter, noen setter sin lit til det de kaller «det sivile samfunn», der NGO-ene er tiltenkt rollen som tung motvekt mot kapitalens og politikernes makt.

Fristilt fra FN

Debatten om FNs rolle i globaliseringsepoken har altså et bredt bakteppe. FN blei oppretta i 1945, et år etter at de såkalte Bretton Woods-institusjonenene, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) var etablert. Tanken om å underlegge disse viktige instrumentene i verdensøkonomien direkte FN-styring sto sterkt i starten. De skulle sortere under Ecosoc (FNs økonomiske og sosiale råd), og dermed under Generalforsamlinga, der alle medlemsland stiller likt. Men i 1947 godtok Generalforsamlinga, uten avstemning, særavtaler mellom FN og IMF, og mellom FN og Verdensbanken. De fikk ei fri stilling.

Det samme skjedde med det som skulle være FNs organ for å regulere handel og investeringer, International Trade Organisation (ITO). Den blei i 1947 til GATT, et system av handelsreguleringer utafor FNs jurisdiksjon. GATT blei i 1995 til WTO, World Trade Organisation, som i dag er ei tung kraft i globaliseringsprosessen. De tre tyngste verktøyene for å nyregulere og drive fram endringer i den globale økonomien opererer altså på sida av FN. Innafor disse institusjonene er det OECD-landene, med USA i spissen, som reelt sett sitter ved roret.

Når motsetningene mellom disse statene skjerper seg, som da WTO-forhandlingene i Seattle kjørte seg fast fordi EU og USA ikke blei enige, blir det midlertidig handlingslammelse. Men alle de sentrale aktørene er enige om hovedkursen: frihandel og «globalisering» på stadig større områder. For å ta seg av det militære aspektet, er Nato de siste årene blitt bygd opp med sikte på intervensjoner rundt om i verden, med eller uten FN-mandater.

USA har hatt som linje å la mest mulig foregå utafor FN-systemet, bruke FN når det var opportunt, sørge for at FN ikke blei for sterkt (blant annet ved å la være å betale for seg), og jobbe for endringer av FN-systemet for å få det til å bli et egna redskap for amerikanske interesser.

FN endres

Innafor FN har det da også skjedd endringer de siste åra. FNs Senter for transnasjonale selskaper (UNCTC), som overvåka storkonsernene og hadde som mandat å utvikle retningslinjer for hvordan disse skulle ha lov å oppføre seg, blei nedlagt i 1993. Unctad skulle ta seg av dette, het det. Men Unctad, som lenge fungerte som et kritisk forum for utviklingslandenes interesser, med initiativer som Ny økonomisk verdensorden o.a., er nå mest opptatt av å få investeringsstrømmene til å finne veien til land i sør. Og Global Compact er kommet i stedet.

Global Compact blei offisielt lansert av Kofi Annan på storkapitalens World Economic Forums i Davos i fjor. Den knytter tette bånd mellom FN og de transnasjonale konsernene. Utgangspunktet er ni punkter om arbeid, om miljø og om menneskerettigheter henta fra FN-traktater. Men disse er ikke bindende, bare frivillige, retningsgivende for konsernene. Og det finnes ingen overvåknings- eller sanksjonsmekanismer. Konsernene har sett Global Compact som en gylden sjanse til både å unngå FN-innblanding og styrke renommeet – FN er god PR for konserner som skal møte en kritisk opinion. I tillegg åpner det tette samarbeidet med FN for nye markedsmuligheter.

The International Chamber of Commerce (ICC) med over 7.000 konserner som medlemmer, har vært en av de viktigste drivkreftene i å få til Global Compact. Og ICC er også i gang med store fellesprosjekter med Unctad, med Unep og med UNDP. Sammen med blant annet UNHCR og Unicef har konsernene nylig også starta Business Humanitarian Forum (BHF). Og når det i det siste er avdekka skandaløse forhold i samarbeidet mellom WHO og den farmasøytiske industrien i forbindelse med produksjon av aidsmedisin, er det mange som ser dette som toppen av et isfjell som vokser og vokser.

Motkrefter

FN er en arena der mange av de viktigste motsetningene på kloden blir avdekka og konfronteres. Og det er naturlig at FN blir forsøkt brukt som redskap for de ulike politiske og økonomiske interessene. Sjølsagt blir det de sterkeste som rår.

En del av de som ser dette og opplever det som et demokratisk problem snakker om at det de kaller «det sivile samfunn», og innafor dette særskilt NGO-ene, skal skape en balanse mot kapital- og statsmakter. De har neppe forstått hvordan styrkeforholdene er.

Det er bare å se på media, som inkluderes i dette «sivile samfunnet». Media er i dag totalt dominert av sju monopoler. Seg i mellom eier disse sju selskapene de større filmstudioene i USA, alle unntatt én av TV-nettverkene i USA, de få selskapene som har 80-85 % av det globale musikkmarkedet, den overveiende delen av satellittbaserte sendinger verden over, en betydelig del av forlagsvirksomheten med bøker og kommersielle tidsskrifter, alle eller deler av de fleste kommersielle kabelbaserte TV-kanalene, både i USA og i verden forøvrig, en betydelig del av Europas tradisjonelle kringkastingsnett, og så videre og så videre. 70 andre selskaper kontrollerer det meste av resten av den globale medieverdenen.

Det er i denne virkeligheta motstandskampen mot den formen for globalisering som foregår nå, skal føres. NGO-ene er ofte kritiske røster, men virkelig potensiell motmakt kan bare fagbevegelsen (og til en viss grad bondeorganisasjoner) stille med. Det vi har av folkestyre er resultat av disse organiserte folkelige bevegelsene. Skal NGO-ene gjøre nytte for seg, må de ikke se seg sjøl som lobbygrupper retta inn på dialog med makta, men alliere seg med fagbevegelsen og jobbe for å mobilisere opinionen.

En av oppgavene er å presse sine egne lands regjeringer til å bremse på nyliberalismen hjemme – og til å gå i mot at den får fritt spillerom globalt. Skal for eksempel FN-politikken endres, må det skapes et kraftig trykk for dette i mange land først.

Dagens økonomiske system tillater ingen «verdensregjering», verken i FN- eller WTO-regi. Til det er motsetningene og konkurransen mellom de store aktørene for fundamentale, og tanken om virkelig innflytelse for de store folkemassene for skremmende for makthaverne. Men dette betyr ikke at kampen om hva FN skal være i globaliseringens tidsalder er uvesentlig. Den angår oss alle.

av Maryam Azimi

Jeg har ikke bare deg

Januar 1989, på toget fra Islamabad til Quetta
Til søsteren

Vær hilset, du,
mine øynes lys!
Jeg hører at du har født det barnet
du bar med deg i dekning,
slik at ditt ni måneder gamle problem er løst,
men at barnet du fødte kom dødt til denne verden.
Du sørger over barnet som ikke en gang kom til denne verden,
så spør jeg deg:
hva slags sorg er det du sørger,
hvordan kan du sørge en sorg som er bare din,
hvordan kan du kalle denne sorgen for bare din,
hvordan kan du kalle denne sorgen din for drepende
når andres barn, når talløse andre andres barn
blir drept av sult og bomber hver dag,
når tallet på drepte barn vokser fortere enn sorgen,
når den levende summen av kjærlighet,
når den levende summen av foreldrenes omsorg blir skutt,
kastet på bålet, hakket i biter!
Si meg,
hvorfor skulle du
og det dødfødte barnet ditt
telle mer for meg enn alle de andre
mødrene til døde barn og barn til døde mødre
bare i mitt eget land?

Det er så enkelt:
jeg har ikke bare deg.
Akkurat som deg har jeg alle de andre å tenke på.
Du har sorgen til alle de andre å sørge,
den gjentatte sorgen
til mødre som mistet en eller to eller alle,
i tillegg har du den doble sorgen
til moten som mistet barnet sitt delvis
da det gikk på en mine,
og som sang for dette ene barnet,
som trøster dette ene barnet med sanger, natt etter natt,
bare for å se ham, med sine egne øyne,
bli hengt en morgen.

Fra Inger Elisabeth Hansens forklaring

På toget fra Islamabad til Quetta er det mye støv. Maryam Azimi skrev dette diktet i støvet på toget fra Islamabad til Quetta. Hun reiste med toget i to døgn for å besøke søsteren som hadde født et dødfødt barn i dekning.

av Ola Wihlke

Mikael Nyberg, ansvarlig utgiver av Clarté, utga i våres boken kapitalet.se, en marxistisk kritikk av de dominerende forestillingene om informasjonssamfunnet og globalisering. Den er flittig anmeldt – for det meste positivt, sterkt negativt av enkelte. Lars Magnusson, professor i økonomisk historie vektla i Svenska Dagbladet hvor uvitenskapelig det var med «stalinistisk klassehat». Göran Greider lovpriste i Aftonbladet analysene av arbeidslivet, men anså at forfatteren forfalt til konspirasjonsteorier i beskrivelsen av hvordan de rådende ideologiene har oppstått. Per Wirtén i Göteborgs-Posten fant tvert imot resonnementet om idedebatten spennende, men likte ikke angrepa på ledende sosialdemokrater og venstreliberalere. I Nybergs analyse av arbeidslivet så han et hån mot faglig arbeid.

Vi lar forfatteren sjøl komme til ordet i et intervju , tidligere publisert av nettporten wordline.

Tanketåke

– Et tilbakevendende uttrykk i din bok er «tanketåke», en beskrivelse av en svakt sammenhengende ideologi som dominerer samtida. Hva er hovedtrekka i denne ideologiens innhold?

– «Tanketåke» er min omskriving av det som pleier å bli kalt «falsk bevissthet», altså det systemet av ideologiske oppfatninger og fastlåste meninger som dominerer samfunnet. Tanketåka ser forskjellig ut på forskjellige tidspunkt. I første del av boka mi skildrer jeg skiftet fra ett tankesystem til et annet. «Folkhems»-kapitalismen hadde sin overideologi. Både til høyre og venstre i den politiske debatten fantes det oppfatninger om at vi levde i et industrisamfunn som med sosial ingeniørkunst, fornuft, teknikk og vitenskap hadde overvunnet kapitalismens indre motsetninger. Dette er brutt i stykker i to omganger. Først kom 60- og 70-åras opprør – Vietnambevegelsen, LKAB-streiken (i Norge: Sauda- og Sporveisstreiken, A.H.) og den allmenne radikaliseringa. Samholdsånden blei angripi nedenfra og fra venstre, kan en si. Siden kom 80-tallets nyliberale angrep mot velferdsstaten. Et angrep ovenfra og fra høyre.

Nå ser overideologien annerledes ut. Fornuft, teknikk og vitenskap er naturligvis ikke frakobla, men deres rolle i tankesystemet er mer tvetydig. Den sosiale ingeniøren, som nylig var helten som skulle legge livet til rette, framstår plutselig som roten til det onde i samfunnet. Selve oppfatninga om et fornuftig planlagt samfunn, påstår mange intellektuelle vil føre til Gulag og Auschwitz, og på bedriftene ser vi en renessanse for ledermystikk og irrasjonell tankesett. Jeg tenker på new age-bølgen som er populær i «management»-gjengen.

Tidligere skulle bedriftssjefen være en anonym byråkrat som regna og kalkulerte seg fram til bedre resultater, og gjennom å gi ordrer dirigere sine undersåtter. Nå skal han være en karismatisk lederskikkelse som besjeler sin flokk av medarbeidere med en vinnende bedriftskultur.

Tanken er nøyaktig som tidligere, at motsetningen mellom arbeid og kapital er overvunnet. Det påstås at vi lever i et kunnskaps- og informasjonssamfunn, der den industrielle kapitalismens ensidige, slitsomme arbeide er på vei ut. Samtidig kommer stadig flere rapporter om utbrenthet og stress i arbeidslivet. Våre faktiske erfaringer og de tankemønster som disse erfaringene presses inn i blir stadig vanskeligere å forene. Den dominerende ideologien hindrer oss i å se klart og forstå hva som foregår.

Fire myter

– Du hevder altså at denne ideologiens beskrivelse av virkeligheten er falsk. Hvilke usannheter er de mest grunnleggende og største?

– Jeg pleier å oppgi fire myter som bærebjelker for den postindustrielle profetien. For det første troen på at samlebåndet er på vei ut. For det andre ideen om at spesialiserte tjenester nå kommer i stedet for den industrielle, standardiserte masseproduksjonen. For det tredje oppfatninga om at de hierarkiske storbedriftene holder på å bli oppløst i et globalt nettverk av sjølstendige småbedrifter. Og til slutt påstanden at kunnskapen står i sentrum i arbeidslivet.

Intet av dette stemmer, når en ser nærmere på det. Samlebånda er ikke på vei bort. De kjøres tvert imot hardere enn før, og produksjonslinjas disiplin styrkes gjennom lagerminimering, «just-in-time»-levering og planlagt underbemanning ut til nye deler av økonomien. Tjenesteproduksjonen industrialiseres. Se på McDonalds: standardiserte produkter og tillaging på samlebånd. Storbedriftene utplasserer sant nok stadig mer av den egentlige produksjonen til underleverandører, men det skaper jo intet nettverk av likestilte bedrifter. «Enmannsbedriften» som kjører tømmer fra Norrlands innland til cellulosefabrikken i Sundsvall dag ut og dag inn, uke etter uke, er i virkeligheten slave under bankene og trevirkebedriftene.

Datamaskinene hever ikke kunnskapskrava i arbeidslivet. Det er heller tvert om. De standardiserer og automatiserer tidligere intellektuell virksomhet. Kassadama i butikken regner ikke lenger ut vekselpengene du skal få tilbake. Det gjør en mikroprosessor for henne.

Den nye teknikken kunne blitt brukt til å frigjøre tid til interessante, kreative arbeidsoppgaver, men i dagens arbeidsliv blir det for det mest tvert om. Det viser statistikken. Vi må mase oss gjennom dagene med stadig mer ensformig arbeid.

Krava til utdanning motsier ikke dette. Det er tvert om nettopp gjennom standardiseringa av arbeidet at det blir mulig å flytte skoleringa av arbeidskrafta fra den enkelte bedrift til utdanningssystemet. Tidligere var en i den grafiske industrien avhengig av ansatte med lang erfaring. Nå kan en kjapt plukke inn ungdommer som har gått på skolen og lært seg de nyeste dataprogrammene.

Undersøkelser viser også at bedriftene legger størst vekt på den såkalte sosiale kompetansen når de nyansetter folk. Hva er så det? Jo, det avgjørende for personalsjefene viser seg å være de ansattes evne til å le mot kundene og uten å kny følger arbeidsledelsens ordre.

– Enda et viktig innslag i boka er at du til og med forteller utførlig om forskjellige organisasjoner og personer som har spredt disse ideene. Göran Rosenberg, Lorentz Lyttkens, Patrik Engellau, Pehr G. Gyllenhammar med flere er personer hvis gjøren og laden omhandles i boka. Det virker som om det finnes et spesielt poeng i å løfte fram enkeltpersoner?

– Tanketåka, systemet av vaneoppfatninger, er samfunnets viktigste maktinstrument. Så lenge vi har den oppfatning at deregulering av arbeidstider og oppsigelsesvern er en nødvendig utvikling – eller til og med frihet – har vi vansker med å avvise dette nye arbeidslivet som bilarbeiderne i USA kaller «management-by-stress».

Men spørsmålet er: hvordan havner tanketåka i bakhodet vårt? Hvordan kan de som eier og styrer de største bedriftene, en forsvinnende liten minoritet, få med seg det store flertallet? Den prosessen forsøker jeg å skildre. Da blir bånda mellom bedriftsledere som Gyllenhammar og ideologiprodusenter som Engellau, Rosenberg og Lyttkens interessante å følge.

Think tanks

Jeg ser det ikke som en stor sammensvergelse – det har Göran Greider misforstått. Kapitaleierne dikterer ikke hva de intellektuelle skal mene og tenke, men de kontrollerer den offentlige debattens infrastruktur. De eier massemediene, de styrer store deler av den samfunnsvitenskapelige forskningen og de har «think tanks» og eksklusive selskap der de utvikler et felles syn med ledende politikere og akademikere. Ideer som er på linje med kapitalinteresser har en tendens til å bli sikta ut og spredt utover verden. Jeg forsøker å skildre dette konkret. Da går det ikke an å komme utenom personene.

– Din type journalistikk minner en hel del om for eksempel Noam Chomskys eller John Pilgers. Har du hatt dem som forbilder?

– Pilger har jeg ikke lest mye av. Chomsky har derimot hatt betydning. Det er klart. Jeg nevner en av hans sentrale tankeganger i boka: om du vil granske den herskende ideologien, studer da grunnantagelsene hos de etablerte samfunnskritikerne. Jeg har samme innstilling. Det som ser ut som samfunnskritikk gjemmer ofte en legitimering av den rådende orden. Robert Reich og Manuel Castells er bra eksempler.

– Boka di peker på åpenbare mangler i samtida og hvordan de blei skapt. Din kritiske analyse føles meget viktig. Samtidig opplever jeg den som veldig nedslående, at den ikke gir mye mere rom for håp om sjøl å kunne forandre samfunnet enn det lesing av Manuel Castells store bok – viss ideer du polemiserer mot – om de siste tiårs samfunnsutvikling gjør. Jeg savner, både fra venstre og høyre så å si, et slags alternativ eller forslag til hvordan man sjøl kan forandre saker og ting til det bedre.

– Du har rett i at jeg ikke skriver mye om utveiene. Men de finnes jo der, både på og mellom linjene. Nettopp som hos Castells. Skjønt der han forordner EU og Nato, argumenterer jeg for motstand mot dem. Sjøl ikke innafor ramma av det kapitalistiske samfunnet vi lever i er utviklinga gitt. De som påstår at vi er maktesløse overfor de globale finanskapitalene tar feil. Det finnes i dag store muligheter for fagforeningene i produksjonen, der alle de finansielle rikdommene har sitt opphav, å gjøre motstand. Den lager minimerte og underbemanna «just-in-time»-kapitalismen er ekstremt sårbar for faglige aksjoner. Vi har sett flere bevis på det de siste åra.

De som sitter på toppen av samfunnspyramiden har i virkeligheten en svak stilling. De styrer og steller og forsøker å frigjøre statsmakta fra demokratisk innflytelse, men de vet at det som til syvende og sist avgjør samfunnsutviklingen er det som hender i bånn på pyramiden. De har sine opinionsmålinger, som forsøker å holde kontroll med stemningene der nede, de har PR-konsulenter og massemedier. I løpet av kampanjen før folkeavstemminga om EU i 1994 satsa ja-sida omtrent 1.000 millioner kroner. Nei-sida 50 millioner. Ni aviser av ti anbefalte EU-medlemskap. Likevel ble det så jevnt som det ble. Jeg var på Timbro-dagen to dager etter avstemminga. De ledende SAF(NHO)-direktørene var rysta, på tross av seieren.

Problemet er at makthaverne for tida er mer bevisst vår potensielle styrke enn det vi sjøl er. Jeg er sikker på at en diskusjon om alternativer til kapitalismen kommer til å reises igjen, så snart vi blir klar over denne styrken. De fleste av oss har nok vansker med å se kronen på menneskehetens utvikling i Kurt Hellströms og Lars Ramqvists Ericsson, eller årtusenskiftets alle dotcom-bedrifter som kronen på menneskehetens utvikling. Den debatten om globaliseringa som nå har starta er kanskje en begynnelse.

av Olle Josephson

Jeg er leder av Svenska språknämden. Derfor kan jeg iblant debattere språkspørsmål i media. For noen måneder siden deltok jeg i et P1-program for å diskutere den engelske dominansen i naturvitenskapelig forskerutdanning med en kjemiprofessor. Han het Sven og var blond, med flat nese. Sjøl er jeg mørkhåret med ubestemt mellom-europeisk utseende. Vi gikk inn i studio.

Jeg forstår at du er Olle fra Språkrådet, sa journalisten og så på Sven.

Pang! Der slo etnisitetsfella sammen. Den som arbeider med svensk språkrøkt skal ikke bare hete Olle, men se ut som han kommer direkte fra (Barna i) Bakkebygrenda. Et kulturpolitisk spørsmål som først og fremst gjelder alle medborgeres rett til det svenske språket endres til en slags etnisk særinteresse.

Språk-Olle er et uskyldig eksempel. Men det viser hvordan tankemønstre ser ut når et såkalt flerkulturelt perspektiv får dominere. Spørsmålene stilles i et etnisk, ikke i et demokratisk perspektiv. Det gjelder mange områder: eksempelvis beskrives protester mot bygging av moskeer nesten alltid som diskriminering av en etnisk minoritet, ikke som en krenkelse av svenske medborgeres religionsfrihet.

Hvorfor etnifiseres politiske spørsmål? En kan prøve en konspiratorisk forklaring. Etnifiseringa er et bra middel for EU og overnasjonale interesser for å svekke nasjonalstaten og et enda bedre middel til å splitte arbeiderklassen og folket i etniske grupper. En kan være mer velvillig og si at det helt enkelt er vanskelige saker. Språk og religion er jo i høyeste grad kulturbærende, så det er fort gjort å blande sammen demokratiske rettigheter og kulturelle eller etniske særdrag.

I alle fall må etnisifiseringsfella unngås. Det språkpolitiske spørsmålet tydeliggjør ganske godt komplikasjonene. Ut fra den kan en nøste atskillige av problema med såkalt integrasjonspolitikk. Derfor handler denne artikkelen om svensk og europeisk språkpolitikk.

Tre krav

I utgangspunktet er det ikke så vanskelig å formulere en riktig språkpolitikk for Sverige. Den bygger på tre krav kan vi si. Alle som bor i Sverige har rett til å utvikle sitt morsmål, uansett hvilket det er. Alle har rett til å få lære seg så mye av det felles, samfunnsbærende språket, dvs. svensk, at de kan hevde seg i samfunnet (hva nå det innebærer). At svensk er fellesspråket innebærer også at det må være fullt mulig å bruke det i alle offentlige sammenheng. Alle har rett til å tilegne seg et språk for internasjonal kommunikasjon, i praksis nesten alltid engelsk.

Det finnes, i det minste tilsynelatende, intet revolusjonært eller omveltende i disse krava. De er innafor rammene av det borgerlige demokratiet og enhver ivrig folkeopplysningsliberaler burde kunne istemme dette. Det er lett å se hvilken undertrykking det innebærer dersom de ikke oppfylles: uten morsmål har en store vansker med å utvikle sin personlighet og hele sin tenkemåte, uten svensk stilles en utenfor samfunnet, uten engelsk (eller et annet internasjonalt språk) blir det vanskelig å ta stilling til verden utafor Sverige.

Likevel er det så vanskelig å få gjennomslag for dem. Mer enn en kan tro er de kobla til klasseinteresser, til nasjonal uavhengighet og til anti-imperialisme. Det kommer fram ved en nærmere analyse, nødvendigvis noe teknisk. Jeg skal i tur og orden ta opp de tre klassiske hindringen for en folkelig politikk: allment spredde vaneforestillinger, også blant folket, motstand fra storkapitalen og deler av statsapparatet samt en uklar venstretradisjon.

Språk og klasse

Vaneforestillingene minner om vanlig fremmedfiendtlighet eller redsel for annen skikk og bruk: en tror at det ene språket må utkonkurrere det andre. Det er tvert om: et språk støtter et annet. En blir ikke dårligere til å skrive forskningsrapporter på engelsk om en også kan skrive dem på svensk. Barn som har et annet morsmål enn svensk, lærer seg lettere svensk dersom de får utvikle sitt morsmål ordentlig. I en stor norsk undersøkelse av innvandrerbarn som har lykkes bra i skolen, til og med i matematikk og orienteringsfag, viser de seg å ha tre kjennetegn: tidlig og nær kontakt med det norske språket og norske kamerater, morsmålet som hovedspråk i hjemmet og fagundervisning både på norsk og på morsmålet (K. Øzerk: Faglig utvikling med to språk, 1992).

Alle skole- og språkpolitiske problemer er naturligvis ikke løst med dette: hva som er den beste kombinasjonen av undervisning på morsmålet og undervisning på svensk er vanskelig å vite, og det varierer. Under bestemte forutsetninger er det klokt med et spanskspråklig daghjem med mye trening i svensk. I andre tilfeller blir språkevnen bedre dersom spanskspråklige barn går på svensk daghjem, men får mange muligheter til å trene spansken. I mangt er det et spørsmål om makt. Jo mer undertrykt ens egen språkgruppe er, desto viktigere er det å få bruke morsmålet i undervisningen. Syriske barn i Sverige behøver altså mye undervisning på sitt språk, for engelske barn er det neppe like vesentlig.

Derimot er det dyptgående klasseundertrykking å sette kanskje tjue prosent av den svenske arbeiderklassens barn i den håpløse valgsituasjonen, som mange innsparingsglade skolepolitikere foretrekker: enten satser dere på svensk, gir opp morsmålet deres, og dermed kvitter dere med de relativt likestilte mulighetene for raskt å utvikle begrepsdannelse og analytisk tenkning. Eller gi opp svensken og sats på steinhard gettoisering og marginalisering.

Dermed har jeg forlatt vaneforestillingene og gått over til rådende svensk språkpolitikk. Storkapitalens linje er entydig: internasjonalisering, eller riktigere: anglifisering og morsmålsfiendtlighet. Storkapitalen kan altså ikke anklages for etnifisering. De kjører tvert imot samme politikk som slaveeierne på sørstatsplantasjene: folk får snakke og skrive hvilket språk de vil seg imellom, men det er bare engelsk som teller. Alt av betydning skal foregå på engelsk. Det er derfor næringslivsrepresentanter foreslår at for eksempel Chalmers (tekniske høyskole i Göteborg) og Handelshögskolan i Göteborg helt skal gå over til engelsk som undervisningsspråk innafor en tiårsperiode (en handlingskraftig direktør i Västsvenska handelskammaren mente det for et år sida). De fleste større svenske bedrifter har i dag engelsk som såkalt konsernspråk. Trolig er majoriteten av de privatansatte svenskene virksomme i engelskspråklige bedrifter. Noen ordentlig kartlegging finnes ikke. Naturligvis innebærer det ikke at disse svenskene i hovedsak snakker og skriver engelsk på arbeidet. Men det innebærer at de kan være sikre på at alle viktige dokument finnes på engelsk, derimot ikke på svensk. Engelsk fungerer også som et klassemerke som splitter de ansatte: jo mer engelsk i det daglige arbeidet, desto høyere status. Engelsk som bedriftsspråk pleier, i det minste til å begynne med, å bli godt mottatt av et troskyldig personale.

Utbyttet for et storkonsern er firedobbelt. I det minste på kort sikt spares en del penger ved å kvitte seg med oversettelseskostnader. En får en arbeidskraft som det er lettere å utbytte. Det er lettere å flytte folk rundt i hele verden når alle bruker den samme ynkelige engelsken. (I den interne sjargongen i mange bedrifter kalles internspråket ofte «bad English», halvt på alvor, halvt på fleip.) En markerer sin uavhengighet i forhold til den svenske staten. Selskapets generalforsamlinger og pressekonferanser på engelsk er en demonstrasjon av at bedriften står over nasjonalstaten. En får litt større handlingsfrihet i forhold til fagforeninger: forhandlinger eller forhandlingsgrunnlag på engelsk, eller enda verre, uforutsigbare sprang mellom forskjellige språk gjør fagforeninga ytterligere underlegen. Når Metalls Göran Johansson sist vinter krevde at de faglige representantene i storkonsernstyrer skulle ha rett til å kreve svensk på styremøtene, hadde han oppdaga faren. Dog, kunne en ønske seg et noe større språkpolitisk perspektiv enn styrerommene.

Taperne er vanlige ingeniører, offentlig ansatte og arbeidere. Engelsken er naturligvis uunngåelig i mange tilfeller. Men den ukritiske overforbruken fører til at de tvinges til å gjøre en dårligere jobb i enkelte saker. Det er umulig å komme bort fra at det er vanskeligere å arbeide på et annet språk enn sitt morsmål. Hardest slår engelsken til mot dem som har innvandra til Sverige, fordi de – allment sett -– har dårligere engelsk kunnskaper.

Svensk eller engelsk?

I stat og kommune finnes motstridende linjer. Jo, nærmere de store pengene, desto større engelskvennlighet. Næringsdepartementet er for eksempel åpne for delvis å gi opp kravet om svensk som felles, samfunnsbærende språk. Ta et lite, men tydelig eksempel: departementet presser i internasjonalt patentsamarbeid på for at patentdokumenter med rettslig gyldighet i Sverige kun behøver å finnes på engelsk. Fram til nå må de oversettes til svensk. En går også inn for en felles europeisk patentdomstol, med filial i et eller flere nordiske land, og kun tysk, engelsk og fransk som arbeidsspråk. Det kan føre til at to svenske bedrifter i en patenttvist må holde forhandlingene på engelsk i en domstol på svensk jord. (Men fordi flertallet av europeiske land, ikke minst øststatene, er mindre fulle av forakt til sitt nasjonalspråk går det meget langsomt med disse forslaga.) Eller ta et enda mer symbolsk eksempel: e-postadressene til de svenske departementene er på engelsk <@justice.ministry.se>, <environ.se> osv. De muligheter som nylig har åpna seg for å bruke å, ä (æ) og ö (ø) i e-postadresser (de fungerer i nu-domenet), blir til gjengjeld straks blokkert av ledende ITK-byråkrater.

Også for svensk høyskole- og forskningspolitikk er anglifisering det overordna målet. Desto flere høyskoleutdannelser på engelsk, desto bedre, anser Östros (1). Han motsetter seg et ganske beskjedent forslag om at doktoravhandlinger på engelsk (selvsagt det naturlige avhandlingsspråket), skal ha en sammenfatning på svensk. De tre dagene det skulle ta for doktoranden å skrive den, og dermed bidra til at svensk holdes i hevd som vitenskapelig språk, er tre dager for mye. Javel da, mener utdanningsminister og forskningsråd, at naturvitenskaps-svensken går dukken, samme hva det fører til av kløfter mellom forskersamfunnet og samfunnet omkring, av vanskeligheter for god populærvitenskap, folkeopplysning og læreboksproduksjon, og av dårligere resultater for mange studenter. (Studenter og forskningsstipendiater, som får mulighet til systematisk å skolere seg i sin vitenskap på både engelsk og svensk, får ofte bedre resultater enn de som utsettes for heftig anglifisering.) Fram til nå er det først og fremst innafor naturvitenskapene at svensk er på fallrepet som vitenskapelig språk. Blant samfunnsvitenskapene er den akademiske balansen ganske god. Forskerne skriver bøker og artikler i vitenskapelige tidsskrifter omtrent like mye på engelsk og svensk. Det er ikke bare emnet, men like mye språket, som gir Bo Rothstein (statsvitenskap) eller Lars Calmfors (nasjonaløkonomi) så mye større gjennomsalg i offentlig debatt enn Lars Wieslander (molekylærbiologi) eller Lars Ehrenberg (genetikk). Men Östros-linja innebærer at svensk høyskole ganske raskt manøvreres nærmere den tredje verdens situasjon, der høyere utdanning ikke er tilgjengelig på majoritetsmorsmålet, kun på engelsk. Sjølkolonisering, kan en kalle dette.

Retorikk

Argumentet om at vitenskapens språk alltid har vært internasjonalt, er også bare halvveis sant. I lange perioder har svensk blitt brukt ved sida av og sammen med latin, tysk, fransk eller engelsk. Av 98 doktoravhandlinger i fysikk i Sverige i perioden 1890 til 1930 var 48 på svensk, 45 på tysk og resten på engelsk eller fransk.

Skolepolitikken er ikke like klar. Viktigheten av gode svenskkunnskaper for alle understrekes ofte av ledende skolepolitikere, som også snakker fornuftig om minoritetenes morsmålsundervisning. Men det er retorikk. I praksis styres jo skolen av kommunale innsparinger og desentraliserte markedsmodeller. Det innebærer et sterkt gjennomslag for den innbyrdes status mellom ulike språk, noe som kan avleses i et hvert lærerværelse. Engelsklærerne har ganske lett for å få gehør for sine krav, svensklærerne hører de andre lærerne også på. Men å undervise i svensk som andrespråk – en særdeles krevende oppgave fordi elevene har mange forskjellige behov og forkunnskaper – blir sett på som en retrettoppgave for lærere som ikke orker større klasser. Og morsmålslæreren i innvandrer- eller minoritetsspråket finnes ikke engang i lærerværelset eller på skolen. (Den tydelige rangordningen forstyrres noe av lærerne i spansk, fransk og tysk, men fordi denne språkundervisningen – spesielt i gymnaset – i mangt er et privilegium for middelklassen og et skolepolitisk segregeringsinstrument, greier disse lærerne seg riktig godt.)

Andelen av de med krav på egen morsmålsundervisning som deltok i den, minket fra cirka 65 prosent i brorparten av 80-tallet til cirka 50 prosent under siste del av 90-tallet. (Reduksjonen i absolutte tall var kun fra cirka 65.000 til cirka 60.000 elever.) Antallet ansatte morsmålslærere blei halvert i samme periode, fra 4.700 i 1989 til 2.200 i 1994. Antall elever med svensk som andrespråk har hele tida økt noe, men fortsatt har bare en liten minoritet av dem kompetente lærere.

Det som virkelig øker, er de engelskspråklige klassene der svenske ungdommer følger svensk læreplan med svenske lærere, men hvor undervisningen foregår på engelsk. I dag omfatter dette om lag 3,5 prosent av alle gymnasiaster. Det høres ikke mye ut, men faktisk tilsvarer det andelen av et årskull som tok eksamen artium i 1940. Og klassebakgrunnen er også omtrent den samme. De engelskspråklige klassene fungerer framfor alt som middel til å skape fredede steder for studiemotiverte elever med internasjonal karriere i sikte (joda, det finnes unntak med annen rekruttering, spesielt på ungdomsskolenivå). Derfor blir det et så ettertrakta konkurransemiddel for alle gymnas som skal slåss om elevene. Den utvalgsmekanismen får dem også til å fungere brukbart, men alle seriøse undersøkelser viser at studieresultatene blir noe dårligere enn for sammenlignbare elever, som studerer på svensk: De engelskspråklige blir ubetydelig bedre på engelsk, dårligere i svensk, i det minste skriftlig, og framfor alt dårligere i intellektuelt krevende eller kulturelt betingede emner, som samfunnskunnskap eller fysikk. Satt på spissen kan en snakke om en nasjonal tragedie, når en generasjon kunnskapssultne, internasjonalt orienterte elever faller pladask for angloamerikansk kulturimperialisme og nærmest lar seg skolere til et fordummet kompradorbursjoasi.

Kultur, språk og Stalin

Innafor kulturpolitikken finnes en større forståelse for svensk. Kulturpolitikere kan diskutere oversettelsesstøtte og språkkvoter i etermedia på en måte som er fremmed for dem som snakker om økt økonomisk vekst. Det er typisk at kulturdepartementet, det svakeste av alle departementene, nedsatte en parlamentarisk utredning med riktige politiske direktiv; å utarbeide et handlingsprogram, som dels skal sørge «for fremme av det svenske språkets stilling», dels «at alle i Sverige ut i fra sine forutsetninger skal gis likeverdige muligheter til å tilegne seg det svenske språket». En kan ha innvendinger. Nettopp det å gjøre språket til kulturpolitikk, ikke arbeidsmarkedspolitikk, utdanningspolitikk, eller et spørsmål om demokratiske rettigheter, øker risikoen for en etnifisering.

Det svenske språket blir nemlig en kulturytring som litteratur, teater eller musikk. For å anvende klassisk marxistisk begrepsapparat: språk betraktes kun som en del av overbygginga. Og overbygginga er ikke like viktig som produksjonsforhold og produksjonsmiddel (som jo i mangt er språklige i det som kalles informasjonsindustrien), så det fattigste politikkområdet får oppgaven med å forsøke å lappe sammen det som næringspolitikk og storkapital har ødelagt. Lyrikkaften mot Ericsson. (I parentes: dette språksynet er faktisk det Stalin engang gikk imot i Marxismen og språkvitenskapens spørsmål, Forlaget Oktober, Oslo 1975. Det er i hovedsak et meget fornuftig verk, som retter seg mot de groteske venstreoverslaga som kan bli resultatet dersom en gir språket et forenkla overbyggingsstempel. På den andre sida går Stalin, eller hans skyggeskribenter, for langt til høyre, når han bagatelliserer det faktum at språkbruk nesten alltid har et klassepreg.)

Faren med den kulturpolitiske hjemstavnen, dvs. tilbøyeligheten til alltid å binde språket til kultur, blir enda tydeligere når en går til svensk minoritetsspråkslovgivning. Fra 1. april 2000 finnes det fem offisielt godkjente minoritetsspråk i Sverige: finsk, samisk, meänkieli, romani og jiddisch. Det er en følge av at Sverige har godtatt en europeisk minoritetsspråkskonvensjon. Antallet brukere kvalifiserer ikke alene til godkjenning som minoritetsspråk – da skulle for eksempel spansk og arabisk ligge godt an. Derimot er to andre kriterier avgjørende: språket skal ha vært i kontinuerlig bruk i landet (100 år eller 3 generasjoner pleier å antydes som målestokk) og det skal være et eget språk, ikke en dialekt. En kan diskutere om det ikke ville vært bedre kun å gi samisk og finsk minoritetsspråkstatus, og på annet vis støtte tornedalsfinsk, jiddischkultur og romer. Men det er ingen tungtveiende innvendinger: i hovedsak er det bra at disse, i Sverige, undertrykte og fortia språkene får en noe bedre beskyttelse og blir synligere. Synd at den lovfesta støtta tilfeldigvis er så liten. Med unntak av fem kommuner i nord har det ikke blitt lettere å være finne i Sverige de seinere åra.

Nei, den tunge innvendinga er at de rettmessige rettighetene ikke er gitt til minoritetsspråkene, bortsett fra når brukerne også utdefineres som «nasjonale minoriteter», dvs. etnifiseres. Proposisjonsteksten er meget tydelig (Prop.1998/99:143): «Sverigefinnene skiller seg fra majoritetsbefolkningen i Sverige både gjennom sitt språk og sin kultur.» Ja, der fikk vi Svenska Dagbladet sin sjefredaktør Olkinuora og metallarbeider Salonen i Köping i samme båt, i motsetning til Dagens Nyheter sin Hans Bergström og metallarbeider Pettersson i den andre.

«Jøder har en egen religion, egen kultur, eget språk og egne tradisjoner som skiller seg fra den svenske majoritetsbefolkningens. Det språket som først og fremst i dag binder sammen jøder i verden er hebraisk. Dessuten snakkes også jiddisch. (…) I dag lever om lag 25.000 jøder i Sverige om en inkluderer både de som har to foreldre med jødisk herkomst og de som har en mor eller far som er av jødisk herkomst.»

Det finnes intet å innvende mot det voksende armslaget for jiddisch i Sverige, men hvorfor forties at den store majoriteten av de kanskje 16.000 svensker som ser seg som jøder høyst kan noen ord og fraser på jiddisch? Og omvendt: om lag 10.000 svensker har tegnspråk som morsmål, et aldeles eget språk som kan dokumenteres i det minste siden midten av 1800-tallet: Enda «… er det åpenbart at tegnspråket ikke kan anses falle innafor rammen for formålet med minoritetsspråkskonvensjonen. Den bygger på språkets tilknytning til urbefolkning og andre nasjonale minoriteter som etniske grupper.» Her er en meget langt borte fra en enkel demokratisk språkpolitikk, som bygger på at enhver svenske har rett til sitt morsmål.

Nå påpeker noen at det kanskje til og med finnes en spesiell finsk kultur med tango, Kalevala, badstu og minner fra borgerkrigen og vinterkrigen, at flertallet av reinrøktere er samer, eller at det selvsagt finnes jødisk kultur; «sabbat hele uka» er jiddisch, kletschmermusikk og religion i uoppløselig forening. Javisst. Men en kan ha finsk som morsmål uten å danse tango, en skal ha rett til å utvikle sin samisk uten å eie rein, en kan gå i synagogen uten å snakke et ord jiddisch. Lovverket om religionsfrihet eller retten til morsmålet er demokratiske rettigheter, mens lovverket som rører sammen ulike foreteelser til en minoritetskulturetikett, som kan klistres på små og store grupper av medborgere, er etnifisering.

Minoritetsspråkkonvensjonen har i prinsippet intet med EU å gjøre, men at den settes ut i livet er likevel et utslag av EUs språkpolitikk. Denne er ikke riktig enkel. I praksis styrker EUs overstatlighetsmaskineri engelsk: for eksempel har engelsk de tre-fire siste åra dratt ifra fransk som originalspråk i EU-dokumenter. Men framfor alt de store kontinentaleuropeiske språka mobiliserer en politisk motstand mot engelsk. Alle nasjonalspråk har juridisk sett samme stilling i EU, og denne leppenes bekjennelse er bedre enn ingen bekjennelse overhode. I EU finnes ingen opinion av betydning for å redusere antallet offisielle språk. Trolig snakkes og skrives det mer svensk på kontinentet i dag enn noen gang tidligere. Finland hadde rett når de under sitt ordførerskap erklærte at de tre arbeidsspråka på møtene i Finland var finsk, fransk og engelsk. Seinere blei likevel protester fra Tyskland for sterke. Slik er nemlig praksis: linja at alle EU-innbyggere skal lære seg to språk, i tillegg til morsmålet handler om å gi plass for tysk, fransk, spansk og italiensk. De små nasjonalspråka, kan i beste fall være gratispassasjerer på resolusjonene om et mangespråklig Europa.

For regionale minoritetsspråk innebærer likevel EU et virkelig oppsving. EUs European Bureau for Lesser Used Languages (EBLUL) lobber meget intensivt for å styrke språk som katalansk (Spania), frisisk (Nederland) eller samisk. I dagens situasjon er det i hovedsak en god gjerning, men det er naivt å ikke se at det også er et innslag i EUs regionaliseringspolitikk, som skal svekke nasjonalstatene og styrke overstatligheten.

Derfor hører heller ikke såkalte innvandrerspråk til «Lesser Used Languages». Minoritetsspråkkonvensjoner og -lobbying fungerer av den grunn iblant som et alibi for å skjule at de som har persisk, arabisk, urdu, kurdisk, somali eller tigrin som morsmål er de virkelige taperne i denne språkpolitikkens Schengen.

For å sammenfatte: storkapitalen sprenger folk og nasjoner med English only. Motstand forekommer både fra EU og nasjonalstater, men den etnifiserer og stiller nasjonalspråk, minoritetsspråk og utenom-europeiske innvandrerspråk mot hverandre. Den ser altså ut som den allmenne antikapitalistiske motstanden i Europa i dag.

Hvorfor? En av forklaringene er venstresidas uklare språkpolitiske tradisjon. Den har pendla mellom – eller nærmest kombinert – opplysningsuniversalisme og romantikkens folkesjel på en forvirrende måte. En kan begynne med den franske revolusjonen. I det førrevolusjonære Frankrike skulle trofasthet mot kongen holde undersåttene sammen. Kunnskaper i fransk var riktignok veien til embeter, men kun en minoritet snakka fransk. Jakobinernes politikk var i stedet å samle folket om nasjonen og dermed rundt et eneste språk. Andre språk og dialekter blei dels sett på som et hinder for medborgerne i å gjøre seg gjeldende, dels som redskap for separatisme og kontrarevolusjon. «Føderalismen og overtrua snakker bretonsk, emigrasjonen og hatet mot republikken snakker tysk, kontrarevolusjonen snakker italiensk, fanatismen snakker baskisk,» rapporterte Barère til velferdskomiteen. Abbé Grégoire, religionsfrihetens konstruktør blant revolusjonsmennene, gjennomførte historiens første store språksosiologiske utredning med formål å kartlegge bruken av dialekt, «patois», og så etter hvert utrydde den.

Oppslutninga om et nasjonalspråk, nytt eller gammelt, blei et kjernespørsmål for 1800-tallets nasjonaldemokratiske bevegelser. Ungarsk, finsk, serbokroatisk, norsk med flere etablerte seg som standardiserte skriftspråk med nasjonsbærende oppgaver. Italia blir samla på italiensk grunn, til tross for at et mindretall snakker språket: fram til andre verdenskrig har italienerne nærmest flere regionale morsmål, som toscansk, veneziansk, sardinsk osv.

Det finnes to motiv for nasjonalspråket. Dels det demokratiske kommunikasjonsbehovet: medborgerne må kunne snakke og skrive til hverandre om offentlige anliggende. Det krever et felles språk, som helst ikke står alt for langt i fra den folkelige dagligtalen. Dels det nasjonalromantiske identitetsbehovet: de som mener å snakke et felles språk har lettere for å kjenne felles identitet.

Derfor var kampen for et nasjonalspråk for det meste progressivt på 1800-tallet, til tross for at den støtter seg til grumsete folkesjelsideer, vanligvis forent med en omfattende undertrykking av minoritetsspråk og dialekter. Dette opptrer i forskjellige former avhengig av hvilket sjikt som leder an i det nasjonale prosjektet.

Tungerot-r

Sverige var temmelig typisk, om enn seint ute. Fra og med midten av 1800-tallet blei det svenske språkets historie skrivi, og akademikere og folkelivsforskere dokumenterer dialekter systematisk. Men å snakke dialekt eller dialektnært i noen annet enn reint private sammenheng blir et underklassemerke (slik var det ikke i begynnelsen av århundret når nasjonalskalden Tegnér (2) snakka värmländsk i Svenska Akademien). Skolene forsøker å lære bort et skriftspråk nært riksmålsuttalen. Helt fram til midten av 1900-tallet var det for eksempel ledende svenskfagspedagoger som hevda at skolebarna i Sør-Sverige skulle avvendes sin tungerot-r. Radioen blei kjemisk rensa for dialekter – bortsett fra i folkelystspill – fram til 50-tallet. Nasjonen, og etter hvert «folkhemmet», skulle samles rundt rikssvenskan. Hardest ramma blei finsk- og samisktalende med morsmålsforbud i skolegårder, i utlånsbiblioteker med mer. Det påstås til og med at det i skolebøkene på 1930-tallet sto at det var synd på barna i Tornedalen fordi de først fikk lære seg sitt morsmål (dvs. svensk) når de begynte i skolen.

Venstresida

Med unntak av en del kommunistiske reaksjoner mot minoritetsspråksundertrykkinga slutta venstresida opp om riksmålspolitikken, i den franske medborgeruniversalismens tradisjon. Målet var å gi arbeiderklassen og folket mulighet til å lære seg riksmålet slik at de kunne hevde seg overfor øvrigheten i det offentlige livet. Dette endres ikke av at universalismen iblant fikk global rekkevidde, som i esperanto-bevegelsen, som var sterk i mellomkrigstida: alle i hele verden skulle ha et felles språk på like vilkår.

En svensk, eller kanskje skandinavisk, særegenhet er at muntlig og skriftlig språk kommer til å stå uvanlig nær hverandre. Folkebevegelsene rundt 1900 krevde et relativt enkelt skriftspråk, liksom et slags rikstalespråk som en helt enkelt kunne skaffe seg gjennom å lese høyt eller ved å «snakke som ei bok». Den såkalte dannede borgerligheten med mer kompliserte stilidealer var svak, og folkebevegelseslinja seira stor sett i de store språkkampene i århundrets begynnelse: nystavningsreformen i 1906, Strindbergs og arbeiderforfatternes litteraturspråk m.m.

Norge

Norge er et interessant avvikende eksempel. Der var det i begynnelsen av 1800-tallet en mengde muntlige dialekter, et felles dansk skriftspråk, og i det meget tynne embetsmanns- og borgersjiktet i byene – et dansk muntlig språk med fornorska uttale. Nynorsken blei konstruert som et felles skriftspråk, som står nærmere dialektene. Snakk dialekt, skriv nynorsk! er og forblir den norske målrørsla sitt motto, og tanken om å snakke dialektfritt er fremmed for nordmennene, i prinsippet. Fordi orda bøyes og uttales ulikt i forskjellige dialekter tilbakeføres mange ord i sin nynorske skriftform til en «urform» fra middelalderen, og dermed tilgodesees også kravet om en felles historie. Nynorskens klassebasis finnes på landsbygda, og at den fra og med midten av 1900-tallet mister terreng til bokmålet skyldes at nynorskens forkjempere mangler redskaper til å håndtere den kommende urbaniseringa. Men den norske veien til nasjonalspråket innebærer at en unngår dialektundertrykking. Derimot er undertrykkinga av minoritetsspråka (samisk) minst like sterk som i Sverige.

Først omkring 1970 kan det sies at venstresida problematiserte nasjonalspråksideologien, dels gjennom å støtte regionale minoritetsspråk, dels gjennom å stille spørsmål ved hva som er arbeiderklassens språk. Men da henfalt en ofte til et uklart klassesjelsperspektiv, en variant av den nasjonalromantiske folkesjelen. Det er arbeiderklassens «eget språk» som skal løftes fram; en romantiserer kjeftesmelling på arbeidsplassene eller rock- og rapp-lyrikk (bare den kommer fra drabantbyene). Dette er riktig så lenge det handler om kamp mot dialekt- og klassespråkfordommer, eller mot forestillinger om at arbeiderklassens språk er «enkelt». Men en glemmer at ingen blei født med språket nedlagt i sin sjel. Det er alltid et hardt arbeid, både for klassen og for individene, å erobre et muntlig og skriftlig språk som holder for å gjøre seg gjeldende i de fleste samfunnsmessige sammenhenger. Språklig klassekamp handler i dag, liksom for hundre år sida, for det meste om normdanningen for dette språk: et kunstspråk fjernt fra hverdagen, meget vanskelig å erobre, eller et språk som så langt som mulig er knytta til vårt hverdagsspråk, og som det er mulig å tilegne seg for folkeflertallet?

Og omtrent slik ser fortsatt språkpolitikken ut i dag, også blant dem som er opptatt av arbeiderklassens frigjøring. Enten romantisering av Rinkeby-svensken (en slags dialekt fra drabantbyen Rinkeby i Stockholm bebodd av innfødte og innvandrere) og innvandrer- og minoritetsspråk som de undertryktes «eget språk». Eller jakobinernes steinharde propaganda for et felles, homogent nasjonalspråk for alle, kryssa med forakt for den samme Rinkeby-svensken og uten interesse for innvandrerspråk. Resultatet blir at en er ute av stand til å formulere en politikk for et samfunn som er – samme om en vil det eller ei – mangespråklig.

Går det an å dra allmenne lærdommer om integrasjons- og innvandringspolitikk ut i fra det språkpolitiske eksemplet, slik jeg skreiv i begynnelsen? Jeg tror det, sjøl om alle spørsmål naturligvis har sine særegenheter. På samme vis som en kan si at Sverige er mangespråklig, kan en naturligvis si at det er mangekulturelt. Men politikken skal ikke formuleres ut i fra dette faktum; da slår etnisitetsfella sammen. Nei, det viktige er demokratiske fri- og rettigheter, og naturligvis, et kunnskapsnivå og sosiale og økonomiske forhold, som tillater oss å utnytte disse rettighetene. Da kan vi utvikle og forandre kulturer, da kan vi gjøre oss gjeldende mot øvrigheten, både nasjonalt og internasjonalt. Avgjørende for den folkelige kampen er ikke de kulturelle særdrag som skiller, men de demokratiske krav som forener.

Fotnoter:

1. Östros, Thomas: Utdanningsminister i Sverige.
2. Tegnér: Sveriges største skald på første halvdel av 1800-tallet.

av Pål Steigan

USA og Storbritannia hevder at de bomber Afghanistan fordi de ønsker å straffe Taliban og Osama bin Laden etter terroraksjonene mot New York og Washington. At det ikke er bevist at bin Laden sto bak terroren den 11. september, er så sin sak. Men er det noen grunn til å tro på at den egentlige årsaken til krigen i Afghanistan er kampen mot terror?

Som oftest når man undersøker stormakters motiver, kan det lønne seg å gå bak det de påstår i sine egne velforberedte uttalelser og pressebriefinger. Fra tidenes morgen er stormakter kjent for å lyve hemningsløst om sine motiver, så hvorfor ikke ta slike egenerklæringer om edle motiver med en god porsjon salt? Follow the money! er en god gammel veiviser for den som ønsker å få et oppriktig svar på hvorfor stormakter eller bedrifter gjør som de gjør.

Det er gode grunner for å ikke tro på at USA og Storbritannia, med Norge som selvutslettende nikkedukke på sidelinja, gikk til krig mot Afghanistan 7. oktober i år på grunn av terroraksjonen 11. september. En helt vesentlig grunn til ikke å tro på at vi her står overfor en årsaksrekkefølge, er at det ganske enkelt tar mye lengre tid å forberede en militæraksjon av den typen vi nå ser enn en snau måned. Kommentatorer i USA og andre steder har sagt at det krever ca. fem måneder å forberede alt sammen. Det er en meget stor og kompleks operasjon og planleggerne har åpenbart prøvd å vurdere så mange risikofaktorer som mulig. Det finnes også etter hvert ganske mange, også vestorienterte medier, som BBC International og andre, som har hevdet at angrepet var planlagt i lang tid, og noen kilder sier at det ville blitt gjennomført i oktober uansett, for å komme den strenge afghanske vinteren i forkjøpet.

Allerede Clinton-administrasjonen arbeidet med planene for et angrep på Afghanistan. I følge Frederick Starr, seniorforsker ved Johns Hopkins’s Nitze School of Advanced International Studies, sa i desember 2000 at «USA har i det stille begynt å alliere seg med dem i den russiske regjering som går inn for en militæraksjon mot Afghanistan, og man har begynt å leke med ideen om et nytt raid for å utslette Osama bin Laden. Inntil man måtte vike for lokalt press hadde man begynt å undersøke hvilket sentralasiatisk land som kunne være villig til å tillate bruk av sitt territorium for et slikt formål.» En rekke uavhengige observatører hadde varslet om en forestående invasjon i Afghanistan i lang tid før 11. september. Johan Galtung var en av dem, uansett om det måtte falle enkelte her hjemme tungt for brystet å innrømme det.

Men hvorfor skulle USA ønske å angripe Afghanistan? Hvilke interesser skulle USA ha av å skaffe seg kontroll over dette fattige fjellandet? Tillat meg å låne et berømt utsagn fra ex-president Clinton i debatten med Pappa Bush: «The economy, stupid!» Det finnes en meget god grunn til at USA skulle ønske å sikre seg kontrollen over Afghanistan, og det handler om olje, ikke Afghanistans olje, men de enorme oljerikdommene i Sentral-Asia.

18. februar 1998 sto John J. Maresca, visepresident for internasjonale saker i oljeselskapet Unocal, fram for en høring om Sentral-Asia i den amerikanske kongressen. Han pekte på både de store forventede olje- og gassforekomstene ved Kaspihavet og på tilsvarende ressurser lenger øst, blant annet det store Dauletabad-feltet i Turkmenistan. I følge Maresca kan oljereservene ved Kaspihavet være på hele 200 milliarder fat. For å få disse olje- og gassmengdene ut på verdensmarkedet trengs det rørledninger. Maresca argumenterte for at de eksisterende og planlagte ledningene vestover ikke er tilfredsstillende. Hans eget selskap, Unocal, hadde, sammen med Exxon, Amoco og Pennzoil, planlagt en rørledning fra Turkmenistan gjennom Afghanistan og fram til utskipingshavna Multan i Pakistan. Han oppfordret den amerikanske regjeringa sterkt til å finne politiske løsninger som kunne gjøre en slik rørledning mulig, noe han mente ville tjene både USAs økonomiske interesser og dets strategiske interesser i regionen. Det var i gang diskusjoner med Taliban om en slik rørledning, og i følge andre kilder var et par representanter for Taliban flere ganger i USA for å forhandle om prosjektet.

Unocal er for øvrig det selskapet som samarbeidet med Haliburton, et selskap der nåværende visepresident Dick Cheney var toppsjef (CEO), om et meget omstridt oljeprosjekt i Burma. I dag forsikrer Unocal om at selskapet ikke lenger har noen planer om å bygge noen oljeledning gjennom Afghanistan.

Dersom USA nedkjemper Taliban-regimet og innsetter et pro-vestlig regime, vil naturligvis situasjonen være en annen. Da vil prosjektet kunne trekkes fram igjen fra skuffen, og Marescas drømmer om blant annet å forsyne det store indiske markedet kan virkeliggjøres. Og det spørs om ikke planene allerede er ute av skuffen, for 10. oktober 2001 kunne pakistanske aviser fortelle at den amerikanske ambassadøren til Pakistan var blitt orientert om at man hadde begynt å se på planene for denne rørledningen på nytt «i lys av den aktuelle internasjonale situasjonen» (The Frontier Times).

Dette burde egentlig ikke overraske noen. Det overraskende er at mediene og politikerne har vært så lite interesserte i å stille spørsmålet «hvorfor» i denne saka? Hvorfor ser USA Sentral-Asia som så viktig at man er villig til å gå til krig?

I The Cato Institute, en konservativ tenketank, holdt Dick Cheney et foredrag 23. juni 1998. Dette var mens han ennå var toppsjef i Haliburton og hadde aksjer i selskapet. Han sa:

«Herren har ikke sett sitt snitt til å plassere olje og gass bare der hvor det finnes demokratisk valgte regimer som er vennlig innstilt overfor USA. Innimellom må vi operere i områder der man etter andre standarder ikke ville sette sin fot. Men vi går dit det er forretninger.»

Og Herren har funnet det for godt å plassere store mengder olje og gass i Sentral-Asia. Og da må USA dit på en eller annen måte. For USA er det helt sentralt å skaffe seg best mulig politisk kontroll over disse ressursene. USA er fullstendig avhengig av import av olje og gass, og med Bush og Cheneys aggressive energipolitikk vil landet bli enda mer avhengig av sikker tilførsel av petroleum fra utlandet. For det ironiske er jo at Bush og Cheney gjennom sin politikk for mer bruk av olje og gass og gjennom sin avvisning av Kyoto-avtalen, har lagt opp til at USA må være på jakt etter stadig mer olje og gass utenfor sine egne grenser. Det er ikke bare slik at de gjennom å trampe på Kyoto-protokollen truer framtidas klima på kloden. Ved å nekte å begrense USAs energiforbruk, legger de opp til at USA vil være enda mer uforsonlig i kampen om å sikre seg sikker og langsiktig tilgang på olje. Make no mistake, som Bush liker å si, disse herrene er oljeindustriens folk, de skylder oljekapitalen at de nesten ble lovlig valgt til de embetene de har, og det er ingenting som tyder på at dette har vært en dårlig investering.

Cheney fortsatte sitt foredrag med å klage over at USAs sanksjoner mot Iran gjorde det vanskelig for amerikanske selskaper å delta i kappløpet om oljerikdommene i denne regionen. Han mente at dette ikke rammet Iran i noen særlig grad, men at det derimot rammet amerikanske selskaper.

Å føre olje og gass fra Kaspihavet gjennom Iran er den aller mest nærliggende løsninga. Den er økonomisk og praktisk den enkleste, siden ledningsnettet for det meste ligger der allerede. Men geopolitisk vil det bety at Iran får langt større makt over en livsnerve til Vestens økonomi. Strategene i Pentagon og Det hvite hus liker ikke den tanken noe særlig.

Derimot ville en rørledning gjennom det vestre Afghanistan og ut gjennom Pakistan kunne være bortimot ideell. Det forutsetter at Afghanistan kommer under kontroll av et pro-vestlig regime, og sannsynligvis forutsetter det at USA sikrer seg militærbaser i landet.

Men om dette lykkes, vil USA ha forrykket maktbalansen i Sentral-Asia kraftig til sin fordel i forhold til de strategiske konkurrentene Russland og Kina. Det snakkes ikke mye om det akkurat nå, men gitt at Kina lykkes i å holde sin økonomiske vekst oppe, vil landets økonomi gå forbi USAs i rein størrelse i god tid før 2020. Et slikt Kina vil være en alvorlig rival for USA, og et slikt Kina vil være avhengig av olje fra Sentral-Asia. Kontrollen over Sentral-Asia er derfor et nøkkelspørsmål i den framtidige kampen om verdensherredømme.

I dette store spillet ofrer man gjerne afghanske bønder. Og så lenge man kan få naive politikere og mediefolk til å tro at dette handler om kampen mot terrorisme, kan man gjøre dette uten særlig motstand.

Men som Abraham Lincoln en gang sa: «Du kan lure alle en viss tid, og du kan lure noen folk hele tida. Men du kan ikke lure alle folk hele tida.» De siste meningsmålingene tyder på at det også gjelder den nye krigsretorikken.

av Peder Winsnes Bergan

Evy F har skrevet boken Metadonmakt. La det være sagt med en gang: Denne anmelder er skeptisk til norsk metadonpolitikk. Dette vil nok i noen grad påvirke oppfattelsen av boken. I dagens mediafremstilling av narkotikapolitikk kan en få inntrykk av metadon som mirakelmedisinen som kan løse alle problemer. Etter mitt syn er verden sjelden bare svart eller hvit, eller med andre ord: metadon er bra for noen, men neppe for alle.

Baksideteksten på boka lover mye. Den tar blant annet til orde for å se på narkomane som syke, og hevder at boken legger et grunnlag for en helt ny narkotikapolitikk bygget på kunnskap, innlevelse, respekt og omsorg for stoffbrukere. Dette betyr i praksis mer, og lettere tilgang til, metadon.

Boken, som er en relativt liten sak på snaut 200 sider, har både gode og dårlige sider. Bokens hovedprosjekt er å formidle hvordan brukerne og deres hverdag er og påvirkes av byråkratiets eller «systemets» måte å drive narkotikapolitikk på. Manglende kjennskap til hvordan livet leves kan gi seg lite heldige utslag. Her har forfatteren unektelig et poeng, og dette er også bokens sterkeste og mest interessante side. Den blir et talerør for en gruppe som sjelden kommer til orde på egne premisser. Samtidig har boken her et metodisk problem da en kan få inntrykk av at alle mener det samme.

Innledningsvis tar boken for seg en gjennomgang av heroin og metadon og den historiske bakgrunn for disse stoffene i Norge og andre land. Enkelte land har hatt metadonprosjekter lenge, kunnskap om dette finnes, og det er derfor etter forfatterens mening vanskelig å skjønne hvorfor Norge må starte et lite forsøksprosjekt før man kan tilby metadonbehandling i større skala. Boken er opptatt av livskvalitet, verdighet og forebygging av overdosedød mens man står i metadonkø. Den tar til orde for at folk bør få metadon (ventekvote) mens de venter på plass i metadonprosjekter. At metadon selges på gata som rusmiddel og at folk tar overdose med metadon i blodet blir lite synlig i boken. Sidemisbruk sammenlignes i boken med diabetikere som tar et ekstra kakestykke uten at de fratas insulinen av den grunn.

Det er mange ulike måter å se på rusmisbruk. Det handler om ideologi, menneskesyn, etikk, biologiske/sosiale/psykologiske innfallsvinkler osv. Dette er et komplisert område som gjør det mulig for meg med de samme honnørordene som på baksiden av boken å være skeptisk til både metadon og sykdomsbildet.

Hvilke praktiske utslag opprettelsen av metadonprosjektet fikk i brukermiljøet, var det jeg fant mest engasjerende og spennende. Prosjektet ble av ulike grunner veldig forsinket og informasjonen underveis var mangelfull. Brukerne forteller om helt konkrete utslag i form av at folk holdt tilbake informasjon overfor hverandre i kampen om et knapt gode. For å falle innenfor kriteriene måtte man for eksempel søke behandlingsplass man egentlig ikke var motivert for. Kriteriet om å ikke ha noen uoppgjorte saker med rettsvesenet var ikke lett å overholde for folk som naturlig nok må basere sitt daglige forbruk på kriminalitet. Her var det mye å tenke på for denne anmelder. Samtidig kan dette perspektivet i boka fort bli litt for snevert. Systemets talspersoner kommer ikke til orde i boken annet enn som referert til i form av situasjonsbestemte uttalelser i media osv. Forfatteren kritiserer prosjektet for å være for tregt, for lite, for rigid i sine inntakskriterier osv. Her har hun gode poenger, men det er en svakhet ved boken at disse synspunktene ikke blir imøtegått av «systemet» selv. Boken blir her for unyansert, og en kan få inntrykk av at forfatteren mener det skulle vært fullt frislipp av metadon til alle som måtte ønske å bruke det fra dag en.

En annen svakhet ved boken er at informasjonen fra brukerne stort sett er innhentet på gata og i aktive rusperioder. Dette blir en for begrenset innfallsvinkel. Det er jo for så vidt viktig nok, men det er også slik at de samme folkene nok kan tenke en del andre tanker etter en avrusning eller etter å ha vært nykter noen måneder. Det burde derfor i større grad kommet fram intervjuer med brukere i langvarige behandlingsopplegg. For oss som jobber i rusomsorgen er det heller ingen hemmelighet at mange brukere er skeptiske til metadon selv fordi bivirkningene er mange og avhengigheten like ille. Slike synspunkter fra brukerne kunne med fordel fått større plass i boken for å nyansere at brukerne ikke er en homogen gruppe med like oppfatninger.

Avslutningsvis vil jeg si at det er en interessant bok fordi det er brukerne selv som i stor grad kommer til orde. Dog er den for snever og ensidig. Den lever ikke opp til baksideteksten, men har allikevel viktige perspektiver å bidra med.

av Per-Gunnar Skotåm

Når USA bomber Afghanistan, øker motstanden mot krigen også i Norge. De større bysentrene knytta til hovedveinettet som Jalalabad, Kabul, Mazar i Sharif, Kandahar og Herat med flere ble bombet 24 timer i døgnet, nærmest teppebombing. Det likner på Sovjets terrorbombing av områder som de ønska å passivisere i perioden 1985-87. Spesialstyrker blir brukt og amerikanske soldater mister livet.

Disse bombetoktene står i direkte motstrid til USAs uttrykte mål om å fange og straffe Osama Bin Laden og hans medsammensvorne. Det å sette inn spesialstyrker mot de største bysentrene vil ikke sikre at det USA sier er deres mål for operasjonene: å ta Osama Bin Laden og hans medsammensvorne. Bin Laden befinner seg garantert ikke der det bombes.

Dette veit USA meget godt. De har de sjøl sammen med Saudi-Arabia og Pakistan finansiert og bygd de basene som i løpet av 80-tallet har vært og er de mest aktuelle oppholdsstedene for Osama Bin Laden: i de pashtunske kjerneområdene i provinsene Paktika, Paktia, Ningrahar og Oruzgan.

Dette er områder som ligger milevis fra de bysentrene som bombes og hvor USA begrunner ødeleggelsene med at de i denne fasen skal ødelegge militær infrastruktur for Taliban-regimet. Disse ødeleggelsene skal så gjøre det lettere å kunne gå etter Osama Bin Laden uten å møte militær motstand fra Taliban.

USA veit meget godt at ingen av de forsvarsinstallasjonene som Taliban besitter i de større byene, vil ha noen innvirkning på de militære kampene som eventuelt vil finne sted i de fjellområdene der Osama Bin Laden og hans folk befinner seg.

Begrunnelsen for bombinga av de byene som ødelegges med drap på sivile uskyldige mennesker i boligstrøkene, blir derfor et vikarierende argument for andre politiske mål i Afghanistan enn å ta Osama Bin Laden.

De veit hva de gjør

USA veit utmerka godt hva de gjør, og det som nå skjer er i overensstemmelse med USA underliggende dagsorden og politiske mål.

Mange kjenner til den prøyssiske militærteoretikeren Clausewitz’ tese: Krig er fortsettelsen av politikken med andre midler. Det betyr ikke at alle politiske mål kan løses med krig.

Krig for å nå et politisk mål må minimum omfatte tre dimensjoner:

1. Det politiske målet for operasjonen må være entydig definert slik at det kan formes til en militær operasjon.
2. De militære midlene må være tilgjengelige og tilpasset oppdraget.
3. Det må være mulig å skape og vedlikeholde oppslutning i folket for både mål og virkemidler.

USAs begrunnelse for den intensiverte teppebombinga av viktig infrastruktur over hele Afghanistan kontrollert av Taliban var at det skulle sette antiluftskyts, ildledningsystemer, artillerienheter og stridsvogner ut av spill før neste fase som er innsetting av tropper. Når dette er oppnådd, kan regulære tropper settes inn. Likevel vil ikke innsetting av tradisjonelle hærstyrker med nødvendighet bringe USA nærmere det uttrykte målet med å ta Bin Laden & co. Han kan bare tas ved hjelp av spesialstyrker/commandos med sterk helikopterstøtte på basis av direkte informasjon om hvor han befinner seg. Et forsøk på å ta Osama bin Laden uten at en slik informasjon finnes, vil bringe USA i en situasjon de vil gjøre hva de kan for å unngå. De har dyrekjøpte erfaringer fra Vietnam, og de vet hvordan det gikk med Sovjet i Afghanistan.

Mangel på eksakt informasjon vil tvinge fram finkjemmingsoperasjoner av dalføre etter dalføre og landsby etter landsby og gjøre USAs styrker meget sårbare for geriljaangrep fra den afghanske befolkningen. Sagt på en annen måte: Det er umulig å ta Osama Bin Laden så lenge denne informasjonen ikke finnes og målsettinga ikke kan nedfelles i en militær operasjonsordre.

I forhold til de mulige områdene han kan befinne seg i ut fra topografiske og etniske forhold, er terrorbombinga til USA helt løsrivi fra målet med å ta han. Disse områdene ligger milevis unna områdene som bombes. De bysentrene som ødelegges med sivile tap som følge, er fullstendig løsrevet fra Osama Bin Laden og hans baser som amerikanerne tidligere har påstått ligger i grense- og fjellområdene mot Pakistan.

Hvorfor bombe?

Derimot er bombinga helt i overensstemmelse med den underliggende målsettinga som er:

• Destabilisering av Taliban-regimet som forutsetning for å få innsatt et kontrollerbart regime sett fra USAs side.
• Ødelegging av gjenværende infrastruktur knytta til de to hovedaksene for ferdsel og transport mellom Pakistan og de sørøst-asiatiske republikkene Turkmenistan og Uzbekistan. Henholdsvis Quetta-Kandahar-Herat og Peshawar-Jalalabad-Kabul-Mazar i Sharif.

Dette vil gi USA muligheten til å nå sitt mål i regionen: En direkte forbindelse til de enorme naturressursene som ligger i området fra Det kaspiske hav til Mongolia.

Når USA ved hjelp av det amerikanske oljeselskapet Unocal, det saudi-arabiske oljeselskapet Delta og pakistansk militær etterretning (ISI) i perioden 1994-1997 støtta opp om Taliban, var det nettopp for å realisere en slik plan. Så fikk de ikke kontroll allikevel. Helt siden sammenbruddet av Sovjetunionen har det vært en strategisk mål for amerikansk utenrikspolitikk å etablere sin økonomiske dominans i de sentralasiatiske republikkene: Turkmenistan, Uzbekistan, Tajikistan, Kirgiztan og Kazakstan.

USA har et sterkt behov for å få tatt Osama Bin Laden, men det er for å reetablere sitt ideologiske hegemoni. Men først og fremst legitimerer jakten å fortsette med å løse målsettinga med den underliggende dagsorden. Begrunnelsen med at de militæroperasjonene som finner sted har som formål å ta Osama Bin Laden, har som hovedfunksjon å legitimere sitt militære nærvær for andre formål.

Å uttrykke sitt egentlige politiske mål ville vanskeliggjøre punkt 3 i Clausewitz sin tese nevnt over og svekke oppslutningen over tid for å fortsette bombeoperasjonene og andre militære tiltak. Skulle USA lykkes i å ta Bin Laden snart, vil de skifte begrunnelse for å bli i området til at de vil utrydde terrornettverk. Slik vil målsettinga med den underliggende dagsorden forsøkes holdes skjult.

Skjult dagsorden

USAs mest sårbare punkt for å rettferdiggjøre bombeterroren er begrunnelsen. Mange som synes bombinga er tragisk, er usikker på om det finnes andre midler. De midlene som brukes nå, er i hovedsak i overensstemmelse med USAs skjulte dagsorden. I forhold til å nå målsettingene på denne dagsordenen blir ikke jakten på Osama Bin Laden bare et mål, men også et påskudd for å styrke sin politiske, økonomiske og militære dominans i hele regionen.

Ved å studere hvilke militære tiltak USA iverksetter uavhengig av begrunnelsen, kan vi se hvilke egentlige mål de har for sin militære kampanje.

Ødeleggelsene av vesentlig militær og sivil infrastruktur knytta til to hovedkommunikasjonsårer fra Pakistan til Uzbekistan og Turkmenistan er gjort for over tid å etablere disse som transportårer mellom Det indiske hav og disse republikkene.

Pål Steigan dokumenterer i en artikkel i Klassekampen (6. oktober i år, se: www.artemisia.no) hvordan oppgaven med å etablere et belte av «vestorienterte stater» i Kaukasus og Sentral-Asia er av strategisk betydning for USA. Målsettingene er nedfelt i lovs form, The Silk Road Strategy Act.

I disse områdene befinner klodens største uutnyttede olje- og gassreserver seg. Disse er muligens bare overgått av de saudi-arabiske reservene. I tillegg finner man i de seks tidligere sovjetrepublikkene nord for Afghanistan mer enn ti tusen kartlagte metall- og mineralforekomster. I hovedsak er disse forekomstene ikke i produksjon. Og, noen av dem er blant verdens største ifølge blant annet Mining Magazine (april 1999).

USA, EU og Japan har utviklet seg til i økende grad å bli politiske og økonomiske rivaler gjennom hele 90-tallet. Målet er å få størst innflytelse i disse områdene. EUs strategi har basert seg på å bruke Tyrkia som brohode østover, jfr. debatten om tyrkisk medlemskap i EU. Samtidig brøyt EU den USA-pålagte boikotten av Iran og var i ferd med å etablere nære handelsforbindelser og planla bygging av olje- og gassledninger fra Det kaspiske hav over iransk territorium.

Med den internasjonale legitimiteten USA har fått på kort sikt for sin ekspansjon inn i disse områdene etter terroranslaget i USA 11. september, er USA i ferd med å gjenta Kupper’ns «tese» i forhold til EU og Japan: «To indre og vekk me’n.» USA er i ferd med å plassere seg midt i smørøyet i forhold til sine strategiske interesser, økonomisk og geopolitisk.

Det siste punktet dreier seg ikke minst om å få et best mulig utgangspunkt i den videre ekspansjonen inn mot råstofftilgangene og markedene i det sørlige og østlige Russland.

Terrorstat nr 1

USA er verdens terrorstat nummer en. Bare de siste 10 årene er rekken av overgrep mot folk av en størrelse slik at USA og dets politiske ledere burde vært dømt for krigsforbrytelser og overgrep på kanten av folkemord. Det kan som et eksempel nevnes de fortsatte sanksjonene mot Irak som fortsetter å drepe et hundretalls barn daglig gjennom forringa matproduksjon og mangel på reint vann og medisiner. Lista over overgrep siden 2. verdenskrig kan fylle et nummer av Røde Fane aleine. Det stigende antallet sivile drepte i Afghanistan vil ved langvarig militært nærvær fra USA kunne overstige antallet drepte ved terroranslaget 11. september.

Uansett må det krystallklart slås fast at USAs tidligere, nåværende og framtidige forbrytelser ikke på noe punkt må føre til sympati eller forsvar for terroranslaget 11. september som tok livet av rundt 6.000 uskyldige mennesker.

En virkelig anti-imperialisme må beinhardt forsvare humanismen i betydningen at drap på sivile uansett overordna målsetting ikke kan forsvares. Vi tar avstand fra terroranslaget mot USA som vi tar avstand fra blitz-bombinga av London i 1940, atombombene over Hiroshima og Nagasaki i 1945, den allierte bombinga av Dresden og Hamburg i 1945, massedrap på flyktende irakere i 1991 osv. En prinsippfast linje på dette punktet må vendes mot de imperialistiske statene og deres overgrep. Det er kun imperialismen som er tjent med at menneskeliv blir vurdert som egg det er nødvendig å knuse for å lage omelett.

Terror gir legitimitet

I den grad noen på venstresida skulle ha hatt et snev av sympati med bombeaksjonen, burde resultatet av terroren 11. september ha fjerna den minste sympati. Ingen enkelthendelse har siden 2. verdenskrig gitt større legitimitet for verdens imperialistiske supermakt til å gjøre nesten akkurat som de vil. På et øyeblikk har USA reetablert den nye verdensorden de etablerte gjennom Golfkrigen i 1991.

Med blankofullmakt fra de største og minste land i EU har de redusert den politiske eliten i Europa til etterplaprere av USAs utenrikspolitikk. De har fått en regional innflytelse så langt i Sørøst-Asia som de bare kunne drømme om for to måneder siden. I realiteten har USA fått militære baseområder stilt til rådighet både nord og sør for Afghanistan. I tillegg har terroranslaget gitt de reaksjonære kreftene i hele den kapitalistiske verden et påskudd til å iverksette en rekke systemer for personkontroll og forsterka politisk overvåking retta mot all politisk opposisjon.

av Vigdis Vollset

I dag, i Norge, har vi et folkeflertall som er mot bombeangrepene på Afghanistan. Samtidig har vi en politisk ledelse, støtta av flertallsmedia, som fullt ut og ukritisk støtter USAs og Natos krigspolitikk. Og vi har en stor minoritetsbefolkning som blir utsatt for økende statlig og folkelig rasisme.

Jeg er en av de mange innen «organisasjons-Norge» som fikk være med på å sikre Maryam Azimi trygt opphold i Norge. Hun fikk ikke politisk asyl, bare opphold på «humanitært grunnlag» etter 3 1/2 års søknader – avslag – dekning – kirkeasyl. Altså enda en av disse «uverdige» flyktningene. Mens altså størstedelen av det organiserte Norge, eksempelvis den norske kvinnebevegelsen, forfatterforeninga, store deler av LO og store deler av den norske statskirka, engasjerte seg aktivt i Maryams sak.

Maryam er afghansk flyktning i Norge

I festtalene sine sier den norske politiske ledelsen at de ser innvandrere og flyktninger som «en ressurs for Norge». Vi som har fulgt politikken deres på nært hold gjennom år, veit at det er løgn. I norsk offisiell politikk er innvandrere og flyktninger utelukkende problemer, og deres bidrag og deres erfaringer blir ikke bare neglisjert, men aktivt undertrykt. Desto viktigere at vi som har møtt Maryam og hennes liker, og lært av det, prøver å formidle noe av det videre.

Kultur er mer enn eksotisk mat

Maryam var så heldig at hun møtte Inger Elisabeth Hansen. Hun gjendikta Maryam sine dikt til norsk, og i tillegg skrev hun inn sine betraktninger og forklaringer til et fremmed billedspråk og poetisk språk. Hvert dikt er fulgt av en tekst av Inger Elisabeth, som refererer til en samtale de to har hatt, der Maryam har fortalt om bakgrunnen for akkurat dette diktet, og noe av symbolikken og billedbruken bak.

Det brente hjertet

Boka Det brente hjertet er et av de sterkeste og vakreste uttrykkene jeg noen gang har lest om hva det betyr å leve i eksil. Til tross for at Maryam har skrevet dikt i flere tiår, er det den første boka hun har gitt ut. Hennes dikt var typisk brukspoesi – de ble spredt på løpesedler og i muntlig overlevering i hjemlandet og blant afghanske flyktninger i Pakistan, og var ment å skulle tjene kampen mot undertrykking. Det er fortsatt det som driver Maryam til å skrive, sammen med forpliktelsen overfor de som ble tilbake. Maryam vil gi stemme til afghanske kvinner overfor oss her i Norge.

Utkast til

september 2001

Til gjeldende program | Til programdebatt | Til AKP si heimeside

Dette er programkomiteens forslag til program som legges fram for landsmøtebehandlinga.

Fortsatt står det igjen en del arbeid før vi kan si oss fornøyde. Blant annet finnes det ennå en del overlappinger mellom de ulike avnitta. Unødig «fyllstoff» finnes fortsatt flere steder – setninger og formuleringer som ikke er nødvendig i et prinsipprogram. Vi regner med at den siste innspurten og landsmøtebehandlinga skal gjøre det mulig å komme fram til et program vi kan bruke framover.

Arbeidet med programmet har vist at det fortsatt er flere områder vi må jobbe videre med, også programatisk. For eksempel må arbeidet med klasseanalysen av Norge fortsette. Det samme gjelder det å få bedre grep på de allsidige følgene av den nye teknologiske revolusjonen. Landsmøtet må vurdere om det også skal bety at det allerede på neste landsmøte skal gjøres nye programforbedringer.

Programkomiteen har vurdert i hvilken grad vi skal bruke ord og uttrykk som er fagspråk innen marxismen, som produktivkrefter, produksjonsforhold, merverdi og lignende. Vi har havna ned på at vi vil bruke noen slike uttrykk, men vil også lage en ordforklaring som skal komme til slutt i programmet.

Vi oppfordrer nå alle til å komme med konkrete endringsforslag til dette utkastet. Også dere som ikke er medlemmer i AKP er velkomne til å delta i diskusjonen. Programforslaget blir lagt ut på AKP sin nettside, sammen med kommentarer og forslag som kommer inn.

Oslo, 30. september 2001

hilsen
for programkomiteen
Arnljot Ask

Innhold

• Forord
• Kapittel 1: Målet: Et kommunistisk verdenssamfunn
• Kapittel 2: Kapitalismen: svanger med nye kriser og kriger – og kommunismen!
• Kapittel 3: Imperialiststaten Norge
• Kapittel 4: Klassesamfunnet Norge
• Kapittel 5: Klassekampen under kapitalismen
• Kapittel 6: Sosialistisk revolusjon og et sosialistisk i Norge
• Kapittel 7: Arbeidernes kommunistparti

Forutsetningene for en kommunistisk samfunnsorganisering modner nå rett foran øynene våre. Samtidig blir kapitalismen mer og mer destruktiv og tyner og dreper mennesker og naturen rundt seg. Polariseringa mellom et lite mindretall som nyter godt av systemet og det store flertallet øker år for år. 40.000 dør hver dag av såkalt systembetinga årsaker. Sjøl i kapitalismens høyborg, New York, levde hvert annet barn under fattigdomsgrensa i år 2000, mens USAs økonomi var i det 9. året med økonomisk oppgang, målt i BNP. Det er ikke nødt til å være sånn!

1. Det tjuende århundret endte med en borgerlig politisk og ideologisk offensiv. Borgerskapets ideologer forkynte at nå var «historia slutt»; kapitalismen hadde vist sin overlegenhet og fra nå av var oppgaven bare å foredle den. Hundreåret under ett gir oss imidlertid varsler om undergangen for den kapitalistiske samfunnsforma, på samme måte som 1700-tallet varsla at føydalismen var i ferd med å tape sin posisjon som den dominerende samfunnsforma.

De sosialistiske revolusjonene i første halvdel av 1900-tallet og de omfattende antikoloniale frigjøringskampene, førte rundt en tredel av menneskeheten ut av det økonomiske, politiske og ideologiske grepet til kapitalismen. Dette var med på å presse fram konsesjoner til det arbeidende folket også i de imperialistiske landa

Kapitalismens fortsatte utviklingsmuligheter og, ikke minst, maktmidlene den hadde til rådighet, sammen med de sosialistiske samfunnas svakheter og feil, lå til grunn for at sosialismen som de sosialistiske revolusjonene i det tjuende hundreåret bragte oss brøt sammen. De klarte ikke å bryte ned kapitalismens verdensherredømme og bygge opp alternativet; et kommunistisk verdenssystem. Vyene om «En ny økonomisk verdensorden», som ble lansert i kjølvannet av avkoloniseringa, sprakk. I stedet har vi fått en voksende polarisering «Nord-Sør» og økte skiller mellom fattig og rik i stort sett alle land i verden. Det er også borgerskapet som mest har utnytta den nye teknologiske revolusjonen vi i dag ser bryte gjennom til sin fordel. Men forråtnelsen i kapitalismen har blitt stadig tydeligere de siste 30 åra gjennom stagnasjonen i verdensøkonomien. Den økonomiske utviklinga fører til massearbeidsløshet, økte klasseskiller, svekking av velferdsordninger og undergraving av levestandarden over hele verden. Samtidig vokser den internasjonale motstanden mot utbyttinga og undertrykkinga nå igjen både i omfang og i bredde.

2. Ser vi på den evnen til å produsere bruksverdier som dagens og framtidens produktivkrefter gir oss, og den kunnskapen menneskeheten i dag sitter inne med, bærer det århundret vi nå er inne i med seg enorme muligheter for menneskelig frigjøring og til å skape en samfunnsorganisering med et harmonisk samspill mellom mennesket og naturen.

Men, samtidig kan vi også stå overfor barbari og ødeleggelser i et omfang verden aldri har sett til nå, både i form av kriger og fascistisk undertrykking og menneskeskapte naturkatastrofer.

Den teknologiske revolusjonen vi nå er inne i, skaper raskere omveltninger enn sine forgjengere og får økonomiske og politiske følger vi bare aner konturene av i dag. De iboende motsetningene i det kapitalistiske verdenssystemet vil igjen føre til destruktive konfrontasjoner mellom imperialistmaktene, men også til revolusjonære situasjoner og nye revolusjoner. Det er klassekampen som vil avgjøre om friheten vil vinne over barbariet. I denne periode hvor den materielle utviklinga gjør en kommunistisk samfunnsorganisering mulig, vil den bevisste kommunistiske organiseringa være avgjørende for å kunne utnytte mulighetene som skapes.

3. De som tjener på kapitalismen vil ikke gi fra seg fordelene og makta frivillig. Det er menneskene sjøl som må skape den framtida vi skal ha. Det er den historiske oppgava til arbeiderklassen og dens allierte å avslutte perioden med klassesamfunn – dvs å erstatte kapitalismen med kommunismen.

Det kommunistiske partiet er et nødvendig redskap for arbeiderklassen og den revolusjonære enhetsfronten i denne kampen, for å mestre de politiske og organisatoriske oppgavene som blir stilt på dagsorden. Dette programmet legger fram AKPs syn på samfunnsutviklinga, målet; det kommunistiske samfunnet, strategien for å nå dit og hva slags rolle et kommunistparti i Norge vil ha i denne prosessen.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 1

Kommunismen er den samfunnsforma vi får når perioden med klassesamfunn er avslutta. Dette er etter at arbeiderklassen, gjennom utviklinga av sosialismen, har avskaffa alle andre samfunnsklasser, og derved også seg sjøl. Staten, som det sentrale redskapet for den herskende klassen, har dødd ut og menneskene styrer samfunnet gjennom direkte sjølorganisering.

Vi kan umulig beskrive dette morgendagens samfunn i detalj i dag. Kommunismen vil heller ikke være noe ferdig og statisk samfunn. Den kommer til å ha sin egen utvikling hvor nye motsigelser og utfordringer stadig vil oppstå. Men vi kan si hva som vil være de grunnleggende skillene fra dagens kapitalisme og klassesamfunna allment:

1.1. Slutten på klassesamfunna

Menneskene har levd på jorda i flere hundre tusen år, mens klassesamfunn, klasseundertrykking og klassekamp bare har eksistert i noen tusen år. Kommunismen vil være sluttresultatet av denne klassekampen og av at teknologi og andre produksjonsvilkår har utvikla seg slik at det ikke lenger er mulig for en klasse kan kontrollere produksjonen og samle rikdommen hos seg.

Det var utviklinga av jordbruk, handverk og nye produksjonsredskaper som skapte det materielle grunnlaget for privateiendommen og klasseskillene. Det la også grunnlaget for skillet mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, en stadig sterkere kjønnsbestemt arbeidsdeling og skapte staten som redskap for en herskende klasse. Fra da av har historia vært en historie om klassekamp.

I den samme prosessen vokste kvinneundertrykkinga fram. Familien i ulike former ble den institusjonen som ga menn makt over kvinner og barn.

Gjennom sin historie har menneskene utnyttet naturen, utviklet redskaper, skapt ny teknikk og moderne vitenskap. Undertrykte klasser har styrtet herskende klasser, knust foreldete samfunnssystemer og utvikla nye måter å organisere produksjonen og samfunnsstyringa på. Klassekampen er historias drivkraft, men foregår til enhver tid innenfor de rammene utviklinga av produktivkreftene setter.

Kapitalismen har utvikla produktivkreftene til et nivå der hele menneskeheten kunne ha levd uten materiell nød eller savn og uten at noen utbytter andres arbeid. Men de kapitalistiske produksjonsforholdene, som gjør privat profitt til produksjonens hovedmål, hemmer og hindrer også utviklinga av produktivkreftene og skaper nød, vold og menneskeskapte naturkatastrofer. I det stadiet kapitalismen nå er, er det dette trekket som dominerer. Slik undergraver kapitalismen også sin egen eksistens. Den skaper også sine banemenn og -kvinner, arbeiderklassen. som ikke vil ha annet valg enn å søke å gripe makta i samfunnet ved å gjøre produksjonsmidlene til kollektiv samfunnseiendom. En framtid for kapitalismen peker derfor mot et samfunn og verdensorden med et ekstremt og destruktivt undertrykkingssystem. Alternativet er at arbeiderklassen og dens allierte gjør opprør, styrter den herskende klassen og starter bygginga av kommunismen. Det er denne epoken, der samfunnet utvikles fra kapitalisme til et klasseløst kommunistisk samfunn som vi kaller sosialismen og som vi behandler i kapittel 6.

1.2. Den private eiendomsretten og lønnsarbeidet er oppheva

Under kommunismen vil den private eiendomsretten til naturressurser og produksjonsmidler være oppheva. Det gjelder også statskapitalistiske eiendomsforhold. Samfunnsmedlemmene disponerer produksjonsmidla og naturressursene i fellesskap.

Menneskers utbytting av andre mennesker gjennom lønnsarbeidet vil være slutt. Den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida for å skaffe fram de nødvendige godene blir ivaretatt uten noen arbeidstvang, på en frivillig basis. Det betyr ikke nødvendigvis at alle med det vil arbeide mindre. Det vil finnes nok av oppgaver for menneskelig arbeidskraft i omsorg for mennesker, undervisning, nødvendig produksjon, vitenskap, kunst og administrasjon. Men motivene for å arbeide vil ikke være å samle seg «gods og gull». «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov» vil være mottoet til dette samfunnet.

1.3. Bytteverdiproduksjonen erstattes av bruksverdiproduksjon

Med lønnsarbeidet forvinner også bytteverdiproduksjonen. De produkter og tjenester som menneskene trenger, vil produseres uten tanke på individuell materiell fortjeneste og distribueres gratis.

1.4. Staten som redskap for en herskende klasse erstattes av en frivillig sammenslutning mellom frie mennesker

Under kommunismen vil menneskene organisere seg og finner sin frihet uten å trampe på andres frihet, i «en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling» (Det kommunistiske manifestet, siste setning i kapitel 2). Alle vil kunne ta likeverdig del i samfunnsstyringa, og skillet mellom styrende og styrte vil forsvinne.

Partier og andre organisasjoner som har ivaretatt klasseinteresser vil være borte. Det gjelder også det kommunistiske partiet.

1.5. Menneskene kan utvikle seg fritt og allsidig

Den tida som går med til arbeid for å skaffe det som menneskene trenger materielt sett for å leve, blir mye kortere enn i dag. Dette vil gi alle gode høve til å utvikle sine evner. Skillet mellom samfunnsmessig nødvendig arbeid, kulturaktiviteter og ulike former for aktiviteter som utfordrer og utvikler folks evner vil viskes bort. Skillet mellom åndens og håndens arbeid vil være borte.

1.6. Kvinneundertrykkinga er avskaffa

Familien vil ikke ha noen økonomiske betydning. Dermed vil livsfellesskap mellom mennesker ikke lenger være bestemt av økonomiske forhold eller sosial tvang. Kjærlighet og frivillig sosial omsorg vil være bestemmende for fellesskapet mellom foreldre, barn og andre slektninger, enten disse er knytta sammen biologisk eller sosialt. Barn og ungdom vil ikke lenger være henvist til foreldres private omsorg. Samfunnet vil sikre at de blir inkludert som fullverdige samfunnsmedlemmer og får dekt sine behov.

Det at grunnlaget for kvinnens underordning forsvinner, gjør at den ideologiske undertrykkinga av kvinnene også kan fjernes for godt. Kommunismen er ikke nådd før denne prosessen er fullført.

Under kommunismen vil også diskrimineringa av homofile være slutt.

1.7. I samspill med naturen

Under kommunismen vil folks materielle basisbehov være tilfredsstilt på grunn av de høyt utvikla produktivkreftene. Dette og det faktum at kapitalen og dens behov for akkumulasjon ikke lenger eksisterer, vil minske faren for rovdrift på naturen.

Men menneskene må ta hensyn til at det alltid vil være en motsigelse mellom menneskets aktivitet og de økologiske prosessene. Siden kommunismen er en bevisst, frivillig, sosial sammenslutning, hvor det å berike seg materielt ikke lenger er noen drivkraft, vil menneskene ha mulighet til å tilpasse sin virksomhet i pakt med at de er en del av naturen, og skape et samfunn som tar hensyn til naturens lover, i den grad de evner dette.

Uansett, det kommunistiske samfunnet kan ikke løfte oss fri fra naturens og fysikkens lover. Sjøl om menneskeskapte naturkatastrofer elimineres, vil naturbetinga skifte i livsbetingelsene kunne komme til å få store følger, også slik at den kommunistiske samfunnsorganiseringa kan gå tapt og klassesamfunna gjenoppstår.

1.8. Kommunismen vil være et verdenssystem

Mens sosialismen vil kunne etableres i enkeltland, er det ei forutsetning for å etablere kommunismen at alle jordas folk er frigjort.

At kommunismen vil være et verdenssystem betyr ikke at det vil være en «verdensregjering» eller at alle snakker kun ett språk. Fortsatt vil det være kulturelt betinga forskjeller og egenarter og ulike former for lokal fellesorganisering, men på et annet grunnlag enn den organiseringa på nasjonalt grunnlag vi kjenner. Nasjonene som fellesskap vil forsvinne. Den bevisste, frie sammenslutninga av menneskene vil ikke være begrensa av geografiske eller sosiale grenser, eller økonomisk aktivitet knytta til et bestemt område eller folkegruppe.

Enkeltmennesket vil kunne utvikle seg i en atskillig større frihet enn noensinne tidligere i historia. Det vil ikke være snakk om økonomisk, sosial eller kulturell utbytting- eller undertrykking mellom geografiske regioner eller lokalsamfunn. Det vil ikke lenger være grunnlag for rasisme eller andre former for sosial betinga diskriminering.

1.8. Kommunismen – også et samfunn med motsigelser og utfordringer

Under kommunismen vil svært mange av de motsigelsene jordas folk lider under i dag, være borte. Men det vil langt fra være noe statisk samfunn uten spenninger og problemer. Alle former for undertrykking vil ikke forsvinne av seg sjøl, uten at det tas bevisste samfunnsmessige tiltak. Nye motsigelser vil dukke opp, som resultat av ei utvikling vi i dag ikke kan se. Motsigelsen mellom gammelt og nytt vil være der. Kommunister proklamerer aldri «historias slutt».

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 2:

Kapitalismen var et framskritt i menneskehistoria, sammenligna med samfunnssystema før den. Den har utvikla produktivkreftene slik at sult og nød kunne blitt avskaffa dersom de ble brukt til folkets beste. Den har utvikla politiske og demokratiske rettigheter, som riktignok under kapitalismen bare kan utnyttes fullt av et lite mindretall og lett kan settes til side, men som er viktige redskaper i kampen for et utvida demokrati og for det klasseløse samfunnet.

Samtidig er kapitalismen ansvarlig for død og ødeleggelser, folkemord og kriger i et omfang som savner sidestykke i historia. Daglig dør titusener av mennesker som følge av levekåra systemet tvinger dem inn i, mens rikdommene hoper seg opp på hendene til de få.

De framskrittsvennlige sidene ved kapitalismen er forlengst historie. Dens måte å produsere og distribuere varer og tjenester på er ikke lenger den mest effektive. En allmenn stagnasjon i økonomien har for lengst satt inn, og den politiske legitimiteten er i ferd med å smuldre.

Som alle døende herskerklasser, intensiverer borgerskapet sin offensiv for å holde på klassesystemet sitt. Men, kapitalismen har skapt en arbeiderklasse som i dag er i ferd med å bli den største klassen på verdensbasis. Den vil gå i spissen for at framtids-scenariet skal bli det første av de to mulige vi i dag ser kapitalismen bærer i sitt skjød:

• en kommunistisk samfunnsorganisering, eller
• nye ødeleggende kriser, kriger og nød for det store folkeflertallet.

2.1. Kapitalismen – et verdensomspennende klassesystem med rivaliserende borgerstater

2.1.1. Kapitalismen er det første verdensomspennende klassesystemet historia kjenner. Sjøl om det fantes både slavesamfunn og føydalsamfunn som erobra store landområder og skapte imperier, så ble ikke hele verden underlagt den samme dominerende produksjonsformen før kapitalismen utvikla seg til sitt imperialistiske stadium rundt slutten på 1800-tallet.

Det finns fortsatt områder med føydale-og slavesamfunnslignende produksjonsforhold. Vi har også en ikke-kapitalistisk økonomisk sektor knytta til husholdningene som er svært stor. Likevel er det slik at imperialismen, som kapitalismen i denne fasen kalles, har skapt et verdensomspennende økonomisk og politisk system som legger premissene for all økonomisk virksomhet. Dette systemet er bygd på at en klasse, borgerskapet, tilegner seg overskuddet av de verdiene som skapes av arbeiderklassen og andre klasser.

2.1.2. Kapitalismen vokste fram i enkeltland i Europa, men var helt fra starten av internasjonal. Den utfordra det kolonisystemet som føydalmaktene hadde etablert, og skapte et nytt kolonisystem tilpassa sin produksjonsform. Ved slutten på 1800-tallet var stort sett hele verden trekt inn i innflytelsessfæren til det kapitalistiske systemet, som da hadde nådd det imperialistiske stadiet.Det kjennetegnes av at de store kapitalistiske selskapene ble internasjonale konserner. I tillegg til vareeksporten kom eksporten av kapital. Finanskapitalen fikk en dominerende stilling. De imperialistiske maktene hadde delt opp hele verden mellom seg, og de store multinasjonale selskapene kontrollerte store deler av verdenshandelen, råvaretilgangen og prisfastsettelsen.

2.1.3. Internasjonal arbeidsdeling og produksjon har utvikla seg i sprang, og har variert avhengig av teknologisk utvikling og av maktforholda mellom de kapitalistiske landa.

Siden slutten av 1980-tallet har vært snakk om «globalisering» nærmest som et nytt utviklingstrinn i kapitalismen. Men en slik globaliseringsbølge fant også sted for ca 100 år siden, i imperialismens barndom. Når vi nå ser dette gjenta seg, skyldes det trekk ved imperialismen i dag: kapital- og handelshindringer avvikles, USA har gjenerobra det globale hegemoniet, og vi er inne i en ny teknologisk revolusjon.

Begge disse bølgene har avdekka at det frie markedet hadde lite med frihet for folk flest å gjøre. Derfor fører den til at også klassekamp og andre former for opprør vokser i omfang og styrke.

2.1.4 Staten sikrer at den kapitalistiske produksjonsmåten består. Den legger forholdene til rette for det private næringslivet og monopolenes ekspansjon. Den stimulerer privatiseringspolitikken og subsidierer monopolene gjennom utbygging av infrastruktur.. Sjøl om store multinasjonale konsern i økende grad trår fram som de dominerende økonomiske aktørene, på tvers av alle landegrenser, er borgerskapet fortsatt helt avhengig av statsapparatet sitt.

Den overordna oppgava til staten er å sikre borgerskapets makt, om nødvendig med vold. Politiog militærapparat utgjør statens voldelige maktapparat.De skal være et redskap i kampen mot rivaliserende stater, men settes også inn for å holde egen befolkning i sjakk om situasjonen skulle tilsi det. Når rivaliseringa mellomkapitalgruppene overskrider de økonomiske kampformene, og rå makt blir brukt, er det den militære styrken som teller. Det borgerskapet som har den sterkeste militærmakta til sin rådighet, kan også tvinge fram økonomiske fordeler uten å gå så langt som til krig.

[Til innholdsfortegnelsen]

2.2. Utbytting, plyndring og kolonialisme

2.2.1. Framveksten av kapitalismen i Europa og seinere Nord Amerika er historisk knytta sammen med ei hensynsløs internasjonal utbytting og plyndring av andre verdensdeler. Rasistisk ideologi og nasjonal undertrykking har vært redskap for denne ekspansjonen. Dette trekket ved kapitalismen er ikke bare historie. Sjøl om det gamle, direkte kolonisystemet er avvikla, sørger nykolonialismen for at utbyttinga og plyndringa fortsetter,og gapet mellom Nord og Sør fortsetter å vokse.

Den opprinnelige befolkninga er fratatt råderetten over naturgrunnlag og rikdommer. Det imperialistiske borgerskapet kontrollerer fabrikker, kredittinstitusjoner, transport og handel, og høster store profitter gjennom å utbytte arbeiderklassen i de undertrykte landa. Mange steder er den opprinnelige befolkninga redusert til et mindretall i sitt eget land, og hele folkegrupper er utsletta eller trua med utslettelse.

Også innad i de imperialistiske landa ser vi en utplyndring og nedbygging av distrikter og utkanter og en vekst i de kapitalsterke maktsentraene.

2.2.2. Menneskene blir gjort til lønnsarbeidere, men kapitalismen garanterer ingen rett til arbeid og lønn. Massearbeidsløshet er et strukturtrekk ved systemet. Imperialismen fører til hungerkatastrofer. Hvert år dør titalls millioner av sult og underernæring på grunn av dette systemet. Antall mennesker som lever uten å få tilfredsstilt minimumsbehov for mat, klær, bolig og helsetilbud øker jevnt. Ved tusenårskiftet levde ca 1,3 milliarder under det som FN definerer som fattigdomsgrensa. I mange land vokser barnedødeligheten på ny.

2.2.3. Utbyttinga skjer også gjennom at kapitalen har underlagt seg de ikke-kapitalistiske produksjonsformene og raner til seg verdier som skapes i disse sektorene. Den kapitalistiske produksjonen snylter i tillegg på den svære mengden ubetalt arbeid som særlig utføres av kvinner.

2.3. Kapitalistisk rikdom – og fattigdom

2.3.1. Mengden av varer som kan produseres i dag, overgår på enkelte områder det som menneskeheten behøver for å tilfredsstille sine materielle behov.

2.3.2. Konkurransen mellom kapitalistene og oppsamlinga av kapital fører til monopolisering. Rikdommene samles hos de får. Store multinasjonale konserner dominerer verdensøkonomien og kultur- og ideologiproduksjonen. Ved hundreårsskiftet var ca halvparten av de 100 største enkelt-økonomiene i verden multinasjonale selskaper, noe som også antyder hvorfor borgerskapet i mange mindre, imperialistiske stater søker havn hos storebrødre i den harde konkurransen. Innenfor flere sektorer går utviklinga mot at bare en handfull selskaper står igjen på verdensbasis.

2.3.3. Konkurransen er en innebygd trussel mot det kapitalistiske systemet i seg sjøl, som fører til økonomisk stagnasjon. Den enorme rikdommen som kapitalismen har skapt, kommer ikke folk flest til gode. Den fører i stedet til at flere og flere mennesker mister livsgrunnlaget sitt og presses ut i fattigdom og elendighet. Varene og godene er der, men folk flest kan ikke kjøpe dem.

Aldri har polariseringa mellom rik og fattig vært så skarp og utbredt. Ikke bare mellom Nord og Sør, men også innad i de rike imperialistiske landa. Sjøl i det idylliske Norge, i ett av de rikeste og ennå mest egalitære land i verden, ser vi dette.

[Til innholdsfortegnelsen]

2.4. Kapitalismen ødelegger de naturlige livsbetingelsene og fører til menneskeskapte naturkatastrofer

2.4.1. All menneskelig virksomhet er basert på utnytting av naturen og dens ressurser. Derfor setter naturen de fysiske rammene for vår tilværelse. Gjennom mange tusen år har vi ervervet seg de kunnskapene som utgjør vår tids naturvitenskaper. På grunnlag av disse har vi omformet verden. Vår virksomhet gir oss økt kunnskap om naturens lover og gjør det mulig både å utnytte dem bedre og å ta bedre hensyn til de begrensningene de setter.

Den delen av biologien som vi kaller økologi, har lært oss mye om sammenhengen mellom forskjellige organismer og deres livsmiljø. Alle levende organismer samvirker hele tida, de utgjør en vev av liv som skaper og former betingelsene for hverandre. Foreløpig har vitenskapen bare avdekket en ørliten flik av dette samspillet, og bare en liten brøkdel av jordas levende organismer er kjent.

Livet på jorda og de forskjellige livsmiljøene er ikke statiske, de er systemer i endring og evig, dialektisk bevegelse. Men rakner veven, er det våre livsbetingelser som rakner. Derfor er det nødvendig å bevare det biologiske mangfoldet, den rikdommen av arter evolusjonen har frambrakt.

2.4.2. Da mennesket oppfant jordbruket, ble det i stand til å utnytte naturen på en ny måte. Mennesket omformet naturen for sine formål og rev seg løs fra den direkte avhengigheten av økosystemene som bestemmer livet for alle andre dyr. Gjennom den videre utviklinga av produktivkreftene har denne uavhengigheten økt, mennesket har endret utseendet på hele regioner, og trengt den udyrkete, «ville» naturen tilbake overalt hvor det har slått seg ned.

2.4.3. Kapitalistisk rovdrift truer nå selve livsgrunnlaget på jorda. Jordbruksarealet reduseres. Mangelen på vann er et voksende problem. Et overfiske uten økologiske hensyn truer viktige matressurser og dessuten levekår og bosetting for kystfolk over hele kloden. Naturmiljøer raseres i raskt tempo. Alle områder på kloden innlemmes i vareøkonomien, og alle produsenter tvinges med på de samme premissene. Det blir umulig å opprettholde samfunn og kulturer som er i pakt med naturen. Utryddelsen av biologiske arter og varianter skjer nå i et større tempo og omfang enn da dinosaurene ble utsletta. Hovedårsaken til dette er rasering av artenes naturlige leveområder. Denne utryddelsen truer det varierte jordbruket i store deler av den tredje verden, som er basert på et stort antall arter av nytteplanter og dyr, og deres viltlevende varianter.

2.4.4. Kapitalismen har vist seg ute av stand til å løse de enorme problemene med forurensning av naturen. En sterk internasjonal opinion har tvunget gjennom grenser for utslipp fra industrien i mange land, men fortsatt øker forurensninga, og ingen områder på kloden, ikke engang polarområdene, er uberørt. Vi opplever såvel atomkatastrofer som «tradisjonelle» giftkatastrofer og -utslipp. Selv om vi kjenner til de katastrofale virkningene tungmetaller eller syntetiske kjemikalier som DDT, PCB, dioksiner osv, har når de slipper ut i de biologiske næringskjedene, produseres disse stoffene stadig og spres i naturen. Etter hvert som skadevirkningene blir avslørt, blir stoffene ofte forbudt i den rike del av verden, men spres fortsatt i fattige tredje verden-land, som ikke har råd til dyrere, men mindre farlige midler. Ressurser som kunne vært brukt til å utvikle produksjonsprosesser og metoder for plantevern som tar hensyn til naturen, bruker de internasjonale kjemikonsernene isteden på å utvikle nye giftstoffer og nye bruksområder for gamle gifter. Samtidig gjør spredningen av kapitalistisk industrijordbruk med ensidig vekt på få planteslag at bøndene blir mer og mer avhengig av kjemisk ugras- og insektbekjemping. De giftstoffene som allerede nå er i ukontrollerbart omløp i naturen, vil påvirke menneskenes livssituasjon i flere hundreår. Likevel fortsetter de kapitalistiske kjemiselskapene å produsere og spre disse stoffene.

2.4.5. Menneskenes forurensning av atmosfæren fører til endringer i klimaet på jorda. Drivhuseffekten fører til uventede værfenomener som flere og sterkere stormer, tørke, oversvømmelser osv. Mest truende er en nedsmelting av isen i polarområdene og dermed stigende havnivå, som kan legge mange tett befolkede områder og hele nasjoner av øysamfunn under vann. Den kan også føre til store endringer i det eksisterende systemet av havstrømmer, som utgjør motoren i klimaet.

Trass i kunnskap om dette er det ikke mulig å få satt en stopper for kapitalistenes akselererende forbruk av kull, olje og gass, som fører til stadig økende CO²-forurensning og økende oppvarming av atmosfæren. De enkelte selskapenes kortsiktige profitter blir avgjørende, framfor menneskehetens felles interesser.

Menneskene forurenser også atmosfæren med gasser som bryter ned det livsviktige ozonlaget, som beskytter levende organismer på jorda mot ultrafiolett og annen kortbølget stråling fra verdensrommet.

Skal disse problemene løses, må vestens forbruk av fossile brennstoffer reduseres drastisk, og det må satses på andre og mindre forurensende energiformer. Mye av denne teknologien er allerede til stede, men kortsiktige profitthensyn hindrer at den blir tatt i bruk.

2.4.6. Økologiske kriser er også skapt i tidligere samfunnssystemer. Men først med kapitalismens enorme utvidelse av produktivkreftene i verdensomspennende målestokk står vi overfor et politisk system som truer miljøet i global skala.

Noen av de grelleste utslagene av den økologiske krisa i industrialiserte land er avslørt i land som har kalt seg sosialistiske, som Sovjet-imperiet og dets vasallstater i Øst-Europa. En sentralisert planøkonomi med ensidig vekt på materiell vekst og uten demokratiske rettigheter som gjør en folkelig opposisjon mulig, er også en trussel mot økologien.

Mens kunnskapene om økologi og nødvendigheten av naturvern har økt enormt gjennom siste halvpart av forrige århundre, har kapitalismen vist seg mer og mer ute av stand til å løse selv akutte problemer. Miljøkampen er blitt en uunnværlig del av kampen mot kapitalismen, og miljøbevegelsen er en viktig enhetsfront. Men denne mangslungne og svært breie fronten må forenes med arbeiderklassens kamp for å bli virkelig effektiv på lang sikt. Miljøkampen må skje på arbeiderklassens og det arbeidende folkets premisser, og på grunnlag av mest mulig samlende paroler og frivillig oppslutning.

Når folk organiserer motstand mot naturødeleggelser, forurensing og rasering i de industrialiserte landene, flytter kapitalistene ofte problemene til fattige land i sør. For kapitalismen er rovdrift på naturen like grunnleggende som utbyttinga av menneskelig arbeidskraft.

Samtidig som kapitalismen presser stadig større deler av verden ut i nød og fattigdom, innebærer vareøkonomien og jakten på maksimalprofitt også et uhemmet, sløsende forbruk i den rike del av verden.

Verken miljølovgivning eller markedstiltak for en «grønn kapitalisme» kan endre på dette. Den eneste løsninga er et samfunnssystem der målet for produksjonen ikke er profitt, men å dekke menneskenes behov. Et slikt system vil ikke automatisk løse alle miljøproblemer, men vil fjerne den grunnleggende hindringa som i dag står i veien for å løse dem.

2.4.7. Innafor det kapitalistiske samfunnet utvikler det seg nå teknologi og produkter som ikke er mulig å utnytte fornuftig innafor rammene den kapitalistiske privateiendommen setter. Det er de siste tiåra blitt mulig å endre den genetiske koden og tilføre levende organismer nye egenskaper. Dette har på den ene sida gjort det mulig med storproduksjon av viktige legemidler. Men på den andre sida er teknologien også tatt i bruk av landbruksindustrien, som utvikler nytteplanter som inneholder insektgifter osv. Det har vist seg at slike genmanipulerte varianter har hatt skadevirkninger som ikke har vært tilstrekkelig kartlagt.

For de store bioteknologifirmaene er det om å gjøre å få rask avkastning på investeringene, og de har ikke ressurser og vilje til å teste ut alle mulige skadevirkninger. Utvikling og utprøving av sikre varianter krever større investeringer enn private firmaer er villige til å påta seg. Profitten styrer forskninga i retninger som truer menneskenes eksistens, og profittmulighetene på dette feltet er så enorme, at det må et sterkt og internasjonalt folkelig press til for å sette en stopper for bruken av usikre metoder.

Et viktig ledd i denne kampen er støtte til uavhengig forskning. Bare forskning over lang tid, ubundet av profitthensyn, kan kartlegge muligheter og skadevirkninger denne teknologien kan ha.

Imperialismen driver i dag en storstilt plyndring av verdens genetiske ressurser, som patenteres av bioteknologifirmaer og dermed blir utilgjengelige for andre. Dette skjer i strid med internasjonale konvensjoner. Rio-konvensjonen om biologisk mangfold slår fast at enhver nasjon har retten til de biologiske ressursene som finnes på dens område. Slike hensyn strider imidlertid mot imperialismens iboende profittjag.

[Til innholdsfortegnelsen]

2.5. Kvinneundertrykkinga er vevd inn i kapitalismen

2.5.1. Kapitalismen har tatt over den tusenårige kvinneundertrykkinga og vevd den inn i sitt økonomiske system og i sin måte å herske på.

2.5.2. Familien som institusjon er viktig for å sikre den kapitalistiske utbyttinga. Helt siden kapitalismens barndom har det vært kvinnene som tar seg av det arbeidet som trengs for at arbeiderklassen skal overleve, oppfostre barn og fortsette å være effektiv arbeidskraft. Etter som kvinnenes hus- og omsorgsarbeid blir gjort gratis, og ikke må kjøpes på markedet, kan lønningene i den kapitalistiske produksjonen holdes lavere. Profitten blir dermed høyere. .

Ettersom kvinnenes hus- og omsorgsarbeid blir gjort gratis, og ikke må kjøpes på markedet, kan lønningene i den kapitalistiske produksjonen holdes lavere. Profitten blir dermed høyere.

Kvinner utbyttes i tillegg direkte som lønnsarbeidere, på samme måte som mannlige arbeidere.

2.5.3. Under kapitalismen er familien ei økonomisk grunnenhet, der forsørginga skal foregå. Derfor blir kvinner i arbeidsmarkedets øyne tilleggsarbeidskraft mens hovedarbeidskrafta er den mannlige familieforsørgeren.. Kvinners arbeidskraft blir dermed mindre verdt enn menns. Dette rammer alle kvinner, enten de lever sammen med en mann eller ikke. Hovedansvaret for hus- og omsorgsarbeid gjør også at kvinner ofte har deltidsarbeid, ugunstig arbeidstid og usikre kontrakter. Dette svekker kvinnenes stilling på arbeidsmarkedet. Familiens rolle som forsørgersystem gjør også at borgerskapet kan bruke kvinner som en stor reserve av arbeidskraft.

Familien er også kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene.

2.5.4. Kapitalismen bryter ned samholdet mellom folk ved å gjøre alt til et spørsmål om kjøp og salg, ikke kjærlighet, vennskap og solidaritet. Til og med de mest intime mellommenneskelige forhold blir gjort om til profittskapende virksomhet. Prostitusjon og pornografi gjør kroppen til en vare. Prostitusjon og menneskehandel er en integrert del av det kapitalistiske økonomiske systemet, ikke en beklagelig sideeffekt. Den verdensomspennende menneskehandelen fornedrer, utbytter og dreper millioner, først og fremst kvinner og barn.

2.5.5. Ett av midlene til å opprettholde maktforholdet mellom kvinner og menn, er bruk av vold: Kvinnemishandling, voldtekt, incest. Samfunnet gir kvinner og barn minimal beskyttelse mot slike overgrep.

2.5.6. Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei dyptgripende innvirking på deres sjøloppfatning og verdensbilde. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn for å fri seg sjøl fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannsjåvinisme er klassesamarbeid.

2.5.7. Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet. Lesbisk og homofil kjærlighet bryter med dette mønsteret. Dette er en viktig grunn til undertrykkinga av homofile og lesbiske. Den homofile frigjøringskampen har nære felles interesser med kampen for kvinnefrigjøring. I et samfunn der menneskene er frie fra lønnslaveri og familien er oppløst som økonomisk enhet vil menneskene stå fritt til å elske hvem de vil, uavhengig av kjønn.

2.5.8. I den 3. verden skjer det ei indirekte utbytting av enormt omfang av kvinnenes ubetalte arbeid i sjølbergingsjordbruket og i hjemmet. Dette er noe av grunnlaget for den billige arbeidskrafta i denne delen av verden, og for de svære, imperialistiske profittene. Unge, kvinnelige arbeidere i eksportsonene er fratatt alle faglige rettigheter, og utbyttes beinhardt. Tradisjonelle former for «kvinnelighet» utnyttes systematisk for å holde dem nede. Samtidig som imperialismen angriper og undergraver livsgrunnlaget og rettighetene til kvinnene i den tredje verden hardt, trekker også stadig flere kvinner ut i samfunnsmessig produksjon og direkte konfrontasjon med kapitalismen

2.5.9. Den internasjonale handelen med kvinner og barn øker stadig i omfang, og er en trussel for ofrenes liv og helse. Millioner av mennesker tvinges til et liv som sex-slaver.

Veksten i prostitusjon og porno er ødeleggende for enhet og kampfellesskap mellom kvinner og menn i arbeiderklassen. Den kvinnefiendtlige ideologien i porno og prostitusjon rammer alle kvinner.

Prostitusjons- og pornoindustrien er i dag en profittmaskin på linje med våpen- og narkotikahandel. Forbrytere og mafia er tungt inne i organiseringa av sektoren, profitørene har også tette bånd til den «lovlydige» delen av borgerskapet.

For flere stater i den 3. verden er prostitusjon en viktig kilde til valutainntekter som kommer både den lokale overklassen og imperialistiske investorer til gode. Kampen for anerkjennelse av prostitusjon som arbeid og for å integrere prostitusjonssektoren i landenes bruttonasjonalprodukt har derfor støtte høyt oppe i maktelitene. I tråd med kapitalismens allmenne ideologiske offensiv for økt liberalisme ser vi også en verdensomspennende ideologisk offensiv for prostitusjon. Sentralt står liberalistiske argumenter for kvinners «rett» til å «velge» å prostituere seg.

2.5.10. En av de undertrykkingsmekanismer som er i sterk vekst er skjønnhetstyranniet. Ideen om idealkroppen spres i dag aktivt av mote- og kroppsindustri, missekonkurranser og media. Presset fra «idealet» fører til at både menn og kvinner blir misfornøyde med kroppene sine. Særlig hardt rammes unge jenter.

Kapitalens stadige utvidelse av markedet til nye områder inkluderer produkter og tjenester som gir seg ut for å gi folk idealkropper. I tillegg skapes et stort marked for moter, kosmetikk og andre midler til å «forbedre» utseendet. Et rasistisk element er at folk med annen hudfarge enn hvit tilbys hudblekemidler og hjelp til å få glatt hår.

Kroppsprofitørene har direkte økonomisk interesse av at stadig flere blir misfornøyd med kroppen sin.

I strevet etter å leve opp til et umenneskelig ideal vil de aller fleste bli tapere, og sjøltillit,sjølbilde og kampevne dermed dårligere.

[Til innholdsfortegnelsen]

2.6. Imperialismen skaper rasismen

2.6.1. Ideen om de såkalte menneskerasene er ikke biologisk, men sosial. Moderne genetikk viser at det ikke finnes vitenskapelig grunnlag for å dele menneskene inn i raser. Sjøl om det også har eksistert fremmedhat, diskriminering og undertrykking tidligere, var den rasistiske ideologien et svært brukbart våpen for kolonialismen og den framvoksende imperialismen. Som politisk ideologi har den vært et effektivt redskap til å splitte og sette opp mot hverandre både forskjellige folk og forskjellige grupper innafor en og samme nasjon. Den rasistiske ideologien er utforma for å dekke imperialismens politiske behov, og forandrer seg hele tida i pakt med dette.

2.6.2. Etter fascismens nederlag i 2. verdenskrig og avsløringa av Hitler-Tysklands og det fascistiske Japans rasistiske overgrep, ble den rasistiske ideologien «moderert» over store deler av Vesten. De tidligere kolonienes kamp for frigjøring og nasjonal sjølstendighet, borgerrettsbevegelsen i USA og det sørafrikanske folkets kamp for å knuse Apartheid-staten har gjort rasismen «politisk ukorrekt». Det er bare folkets aktive kamp som kan avskaffe rasismen.

2.6.3. Kjerna i rasismen er en deterministisk tenkning som sier at menneskene har forskjellig verdi ut fra hvilken «rase» de er født inn i. En tilsvarende deterministisk tenkning er i ferd med å danne seg rundt genetikken, ettersom funksjonen til enkelte gener kartlegges. Denne determinismen er like undertrykkende som rasismen, og må bekjempes dersom det skal bli mulig å samle alle arbeidende og undertrykte for den sosialistiske revolusjonen.

2.6.4. Det finnes andre former for undertrykking, som ikke er rasisme men har flere likhetstrekk med den; sjåvinisme basert på kultur, religion, nasjon eller kjønn osv. Imperialismen både stimulerer og spiller bevisst på motsetninger som bygger på slike forhold. F.eks. såkalte etniske konflikter, ofte blanda med religionsmotsetninger. Så lenge imperialismen eksisterer, vil den prøve å utnytte disse konfliktene til å opprettholde rasismen og bruke den som våpen for splittelser og fortsatt undertrykking.

2.7. Imperialisme betyr nasjonal undertrykking, krig og revolusjoner

2.7.1. Imperialismen fører ikke bare til utbytting og nasjonal undertrykking av folk og nasjoner i den tredje verden. Borgerskapet konkurrerer også om dominansen over de imperialistiske landa. De største vare- og finansmengdene er konsentrert her.

Denne utviklinga fører ikke til kolonialisme i tradisjonell forstand, men til at vi også i mindre imperialiststater finner mange likhetstrekk med den nykolonialismen vi ser tidligere kolonistater blir utsatt for; kontroll over naturressurser og økonomi undergraves, innlemming i stormaktenes militære sikkerhetssystem og utvikling av servile politiske regimer.

Til tross for at vi i siste halvdel av det forrige hundeåret hadde en formell avkolonisering, så er den nasjonale undertrykkinga langt fra en sak for historia. Den tar nye former. Og vi ser at undertrykkinga blir hardere og at kampen for nasjonal sjølråderett står sentralt i den antiimperialistiske kampen i alle deler av verden.

2.7.2. Den nådeløse kampen om profitten førte i forrige århundre til to verdenskriger og et utall mindre regionale og lokale kriger. De sosialistiske revolusjonene i Sovjet og Kina og bølgen med nasjonale frigjøringskriger som fulgte i kjølvannet av disse, brøyt for en periode en stor del av menneskeheten løs fra det imperialistiske verdenssystemet. Dette hadde positive følger for levekåra til verdens folk, sjøl om Sovjet sjøl kom til å utvikle seg til en imperialistisk supermakt.

2.7.3. Sammenbruddet for Sovjet førte til at USA ble den totalt dominerende imperialistmakta igjen. De bruker denne styrken til å lede an i et felles, intensivert angrep fra kapitalistklassen i hele verden mot flertallet av folket i alle land. De globale institusjonene som ble oppretta etter den 2.verdenskrigen, Verdensbanken, Pengefondet og GATT/WTO, er viktige redskaper for denne politikken. USAs dominans har gjort det vanskeligere for de antiimperialistiske kreftene å utnytte motsetningene mellom imperialiststatene

2.7.4. Den ujevne utviklinga av styrkeforholdet til imperialistmaktene, fører til framvekst av nye rivaler, som EU-prosjektet, Japan og Kina. Et krakk i verdensøkonomien kan også framskynde en endring av styrkeforholdet mellom de imperialistiske stormaktene.

Sjøl om dette igjen åpner for mulighetene for antiimperialister til å spille på motsetningene mellom imperialistmaktene, så har historia vist oss at denne maktkampen også vil føre til mer død og fordervelse. Antallet militære konflikter er i dag igjen økende på verdensplan, etter en nedgang i første halvdel av 1990-tallet. Den militære opprustninga er også voksende.

Derfor haster det med å bygge opp den revolusjonære enhetsfronten som kan gjøre slutt på dette systemet. Om de revolusjonære ikke klarer å forhindre en ny storkrig, så vil styrken til disse kreftene være avgjørende for om det ut av krigen kan komme nye utbrudd med utvikling av nye sosialistiske stater.

[Til innholdsfortegnelsen]

2.8. Det ideologiske herredømmet og politisk overvåking er sentrale maktmiddel for borgerskapet

2.8.1. I alle samfunn skapes og gjenskapes det ideologier eller forestillinger som bidrar til å rettferdiggjøre og reprodusere den rådende orden, slik at de åpne tvangsmidlene ikke skal være nødvendig å ta i bruk. Offentlige og private utdanningssystemer og massemedier innpoder i folk at kapitalismen og klasseskillene er naturlige, nødvendige og fornuftige. Utbyttinga skjules, og lønna framstilles som full betaling for det utførte arbeidet. Myten om staten som et nøytralt organ, heva over alle klasseinteresser, er et av kapitalens viktigste ideologiske våpen for å passivisere arbeiderklassen. Gjennom den autoriteten som ligger i tradisjon, posisjon og kultur, produseres det normer som binder oss opp til det eksisterende samfunnet og de maktforholdene som ligger der.

2.8.2. Dette ble klart demonstrert ved sammenbruddet av det som makthaverne både i vest og øst framstilte som kommunisme Vi fikk da en aksept av markedsliberalismen og det borgerlige demokratiet som historias endepunkt. Særskilt fikk denne ideologien overtaket i de industrialiserte imperialistiske sentraene. Individualisme og fokusering på å komme seg fram i livet ved egen innsats, bredde om seg på bekostning av satsing på kollektive løsninger og felles løft. Ikke bare arbeidskrafta blir betrakta som en vare, men alle forhold mellom mennesket og samfunnet og menneskene seg i mellom.

2.8.3. Blant de verdiene som reproduseres og forsterker klassesamfunnet er oppfatninga av mannen som det «egentlige» mennesket og overordna kjønnet. Det fremmes gjennom en systematisk usynliggjøring av kvinner og framstilling av dem som annenrangs samfunnsborgere.

2.8.4. For å forpurre åpne opprør og klassekamp har et hvert klassesamfunn etablert et overvåknings- og kontrollsystem som arbeider både åpent og i det skjulte. Formålet er å vanskeliggjøre arbeidet til all opposisjon og forberede tiltak i tilfelle større samfunnsmessige kriser skulle oppstå.

Avsløringene til Lund-kommisjonen på 1990-tallet viste en flik av denne omfattende virksomheten som også det norske borgerskapet står for. I takt med at den ideologiske kreditten som kapitalismen har opparbeida forringes, blir dette åpne, repressive trekket ved imperialismen sterkere. Også den teknologiske utviklinga har ført til at vi må regne med at denne virksomheten har et større omfang i dag en noensinne.

2.9. Demokrati og diktatur

2.9.1. Som politisk system eksisterer kapitalismen under mange og ulike styreformer; parlamentarisme, korporativt samarbeid mellom staten og næringsorganisasjonene, autoritære diktaturer og åpen fascisme. Det de kapitalistiske landa har felles er at styreformene sikrer kapitalens diktatur over arbeiderklassen og det arbeidende folket. De fleste rike og politisk stabile kapitalistiske land har i dag allmenn stemmerett og valg til representative forsamlinger.

2.9.2. Det politiske systemet bygger offisielt på at det skal være ytrings- og organisasjonsfrihet og individuell rettssikkerhet. Disse demokratiske rettighetene og prinsippene er viktige for folkets kamp og må forsvares og utvides. Samtidig er demokratiet begrensa. De fleste land bryter menneskerettighetene med åpne øyne. Norge er intet unntak. Streikeretten er sterkt begrensa i Norge. Inngåelsen av EØS-avtalen var også et udemokratisk overgrep. Demokratiet er greit så lenge kapitalens interesser ikke trues.

2.9.3. Det borgerlige demokratiet gir ikke arbeiderklassen makt over økonomi og statsapparat. Private eiere har styringsretten. De folkevalgte organene er institusjoner i et samfunn med kapitalistisk privateiendom og lønnsslaveri. Budsjettpolitikk og vedtak tar utgangspunkt i næringslivets grunnleggende interesser og behov. Monopolenes jakt på maksimal profitt er samfunnets økonomiske grunnlov. Stemmeretten opphever ikke dette.

2.9.4. De dominerende massemediene – og dermed også ytringsfrihetens vilkår – kontrolleres av store kapitalgrupper eller staten.

2.9.5. Statsbedriftene fungerer innafor det samme økonomiske systemet og embetsverket er organisert for å tjene det. Borgerskapet, ikke arbeiderklassen og folket, har makta i staten. Storparten av lovverket handler om forhold som er knyttet til den private eiendomsretten.

At dette er regelen betyr ikke at folkevalgte organer ikke fatter avgjørelser som tar hensyn til andre klasseinteresser. Legitimiteten til det politiske systemet forutsetter at det i mange saker inngås slike kompromisser. Folkets kamp har også på en lang rekke områder presset gjennom sosiale reformer, ført til lovvedtak som begrenser utbyttinga og offentlige tjenester som delvis er unndratt markedskreftene. Men premissene for samfunnsutviklinga og demokratiet er likevel lagt av kapitalens faktiske diktatur.

2.9.7. Statens klassekarakter framgår også av politiets og militærapparatets funksjon. De militære styrkene er ikke bare et forsvarsapparat mot ytre fiender, de er også et redskap som kan brukes til aggresjon og til å knuse sosiale opprør.

2.9.8. De samme vestlige landene som roser seg av demokrati og rettssikkerhet innad, bidrar samtidig til å opprettholde korrupte og diktatoriske regimer i store deler av den tredje verden, fordi disse regimene sikrer imperialismens økonomiske og politiske interesser. Imperialismen er et hovedhinder, ikke bare for virkelig frigjøring for folkene i sør, men også for borgerlig demokrati i denne del av verden.

[Til innholdsfortegnelsen]

2.10. Vilkåra for kommunisme modnes innenfor kapitalismen

2.10.1. Slutten av det tjuende hundreåret framsto i den rådende propagandaen som en «ny vår» for kapitalismen. Politisk og ideologisk ved seieren over den såkalte kommunistiske Sovjet-blokken og Kinas overgang til det de kaller «sosialistisk markedsøkonomi». Økonomisk ved at disse økonomiene ble innlemma i den kapitalistiske verdensøkonomien og ved at markedet får fortrenge offentlige, subsidierte velferdsgoder og nasjonale beskyttelsestiltak.

2.10.2. Ved begynnelsen av det tjueførste hundreåret ringer imidlertid allerede varselklokkene for borgerskapet:.

– Den nye teknologiske revolusjonen, som legger grunnlaget for de raske og omfattende økonomiske, politiske og ideologiske utslagene vi er vitne til, varsler også at den er en trussel mot sjølve den kapitalistiske samfunnsorganiseringa. Den såkalte «nye økonomien» tilfredsstiller ikke borgerskapets krav om profitt, jo mindre jo mer det automatiske systemet innføres på flere og flere områder i produksjonen. De nakne talla bekrefter dette. Stagnasjonen vi har sett de siste tiåra, med synkende vekstrate målt i bruttonasjonalprodukt for den kapitalistiske verdensøkonomien som helhet, fortsetter. Til tross for at enkelte land kan oppvise en imponerende vekstrate. Den lange oppgangskonjunkturen i USA på 1990-tallet illustrerte USAs spesielle dominans i denne perioden.

Større og større del av vareproduksjonen og distribusjonen vil foregå uten merverdiproduksjonen, bare dreie seg om omfordeling av tidligere merverdiskapning. Distribusjonen av produkter vil mer og mer kunne foregå uten kapitalistenes medvirken. Arbeiderne i dens stadig mer sosialiserte produksjonen ville kunne klare seg uten borgerskapet, som vil få enda større vansker med å skjule sin snylterkarakter.

Slik undergraver utviklinga av produktivkreftene sjølve motoren i kapitalismen, byttevareproduksjonen, og skaper vilkår for stadig flere kommunistiske former i økonomien.

– Veksten av arbeiderklassen og framvoksten av et mangfold av antikapitalistiske bevegelser har skapt et grunnlag for en gjenreising av den proletære klassemakta og den revolusjonære enhetsfronten. Ved århundreskiftet ser vi allerede at dette gir seg utslag i kraftigere og mer omfattende motstand mot kapitalismen. Utviklinga bekrefter den klassiske marxistiske analysen om at kapitalismens skaper den klassen som kan fjerne lønnsslaveriet og oppheve den kapitalistiske privateiendommen; den internasjonale arbeiderklassen. Denne klassen kan ikke frigjøre seg på annen måte enn ved å avskaffe kapitalismen.

Det store flertallet av jordas undertrykte folk og nasjoner har i vår tid ingen mulighet til å nå fram til økt velstand og større sosial trygghet. Verdenskapitalismen har som forutsetning at flertallet holdes nede i avhengighet og fattigdom. Dette blir vanskeligere og vanskeligere å skjule og blir et politisk problem for kapitalismen.

Den teknologiske revolusjonen åpner også nye muligheter for de revolusjonære kreftene. Internettet og utbredelsen av ny kommunikasjonsteknologi fremmer også organiseringa av den antikapitalistiske kampen.

2.10.3. Også omfanget av spekulasjonsøkonomien er et tegn på at kapitalismen går til grunne. Den ikke-produktive og spekulative økonomien vokser. Det samme gjør den svarte økonomien. Omfordeling av merverdien gjennom valuta- og børsspekulasjon overgår langt investeringer i produksjon. Fra å være et instrument for kapitalistisk virksomhet utvikles børsene mer og mer til pyramidespill og kasinovirksomhet med fiktive verdier.

Allikevel eksploderer vareproduksjonen som følge av den voldsomme produktivitetsøkningen. Men i stedet for at en mulig overflod ble delt på kommunistisk vis etter behov, reguleres produksjonen etter profittmulighetene og varer ødelegges framfor å gi dem til den voksende mengden med liten kjøpekraft. Overproduksjonskriser og økte forskjeller mellom rike og fattige blir resultatet.

2.10.4. Det er merverdiproduksjonen som skal holde den kapitalistiske konkurransen i sving. For at denne skal kunne holde tritt med den voldsomme økinga av kapitalmengden, trekkes nye områder inn i vareøkonomien. Dette er drivkrafta bak privatiseringa av velferds- og infrastruktursektorene.

Baksida av denne livredningsmanøvren er at den raserer velferdstaten som sosial og politisk stabilisator. Hvor lenge kapitalistene kan holde økonomien i gang ved å rane felleskassa er derfor ikke bare et økonomisk spørsmål, men i høy grad et politisk.

2.11. Opprørsbevegelsene i den tredje verden er hovedkrafta i en revolusjonær enhetsfront som vokser og blir breiere

2.11.1. Den internasjonale klassekampen har gjennom hele imperialismens epoke vært preget av ulike grunnleggende motsigelser. Arbeiderklassen må kjempe mot kapitalistklassens utbytting. Undertrykte folk og nasjoner slåss mot et system som holder dem nede i avhengighet og fattigdom. Land som har forsøkt å forene nasjonal uavhengighet med sosialistisk oppbygging, har blitt utsatt for militære intervensjoner og økonomiske blokader. Samtidig er det skarpe motsetninger mellom ulike imperialistiske land om hegemoni og innflytelse.

2.11.2. Hvilken av disse motsigelsene som spiller den viktigste rollen, har vekslet og vil fortsatt veksle. I dag går den mellom imperialismen og verdens undertrykte folk og nasjoner. Og det er de folkelige, opprørsbevegelsene i den tredje verden som er hovedkrafta i kampen mot det imperialistiske verdenssystemet i dag.

Dette vises klart både ved utbyttinga og undertrykkinga som imperialismen utøver mot folk og nasjoner i den tredje verden, og ved den omfattende motstanden som skapes på dette grunnlaget.

Vi ser også en utvidelse av enhetsfronten mot imperialismen, hvor den antiimperialistiske kampen på ulike områder, og mellom Nord og Sør, smelter sammen og utvikler aksjonsenheter.

* I Sør er kampen mot halvføydale produksjonsforhold fortsatt sentral, med kampen for rett til jord for millionmassene av landløse bønder, som fortsatt utgjør hovedtyngden av arbeidsstyrken i mange av disse landa. Samtidig vokser arbeiderklassen raskest i disse landa og spiller en større og større rolle i den antiimperialistiske kampen der.

Siden dette stort sett er land med sterke halvkoloniale trekk, blir klassekampen fra arbeiderklassen også en del av den nasjonale kampen for sjølråderett og borgerlig demokratiske rettigheter. Det er ikke den sosialistiske revolusjonen som umiddelbart står for døra i flertallet av disse landa. Men frigjøring fra nykolonialisme legger grunnen for å føre revolusjonen der videre, dersom arbeiderklassen spiller den ledende rollen i disse kampene. Samtidig er denne frigjøringskampen en viktig alliert for de sosialistiske revolusjonene i de imperialistiske landa.

* I de fleste imperialistiske landa i Nord forener arbeiderklassens kamp mot kapitalen seg også i større grad med kampen for nasjonal sjølråderett, mot den internasjonale markedsliberalismens herjinger. Det utvider grunnlaget for antiimperialistisk kamp i de enkelte landa, samtidig som det reiser utfordringa om å utvikle den internasjonale solidariteten mellom alle de som slåss mot den felles fienden.

* Utviklinga av imperialismen stiller ei skarp utfordring om å la de ulike områdene for antiimperialistisk kamp forenes, og ikke splittes opp i innbyrdes kamp om sektorinteresser: Arbeiderklassens kamp må forenes med kvinnekampen, miljøkampen, urfolkenes kamp, kampen mot rasisme og kampen for nasjonale og demokratiske rettigheter, osv. Lykkes vi i dette er vi et langt sted på vegen med å erstatte kapitalismen med sosialisme og kommunisme.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 3:

Norge er et av de yngre kapitalistiske landa i Vest-Europa. Industrialiseringa av Norge skjøt først fart etter den politiske frigjøringa fra Sverige for et knapt hundreår siden og var tufta på store råvareressurser og billig energi, i tillegg til verftsindustri knytta til at Norge var en av de ledende sjøfartsnasjonene.En stor del av arbeiderklassen ble rekruttert blant landarbeidere og små sjøleiende bønder og fiskere som ble proletarisert.

Den private kapitalen har tradisjonelt vært lite konsentrert, helt fram til slutten av 1900-tallet. Staten og kommunene har spilt en sentral rolle, både som eier og gjennom politisk styring. Investeringer fra utenlandsk kapital, underlagt en streng konsesjonslovgiving, og skipsfarten knytta den unge borgerstaten til den imperialistiske verdensøkonomien. Den norske økonomien har heile tida vært svært åpen, og både eksport og import har relativt sett ligget godt over gjennomsnittet i Vest Europa.

Fra 1980-åra av, når oljeinvesteringene begynte å hope opp profitt, har det skjedd en rask utvikling i sentraliseringen av kapitalen, kapitaleksport og utflagging av næringsvirksomhet fra det norske borgerskapets side. Det norske storborgerskapet sikter mot det globale markedet og tar del i det globale utbyttingskappløpet og bruker de nasjonale ressursene som næringsrik føde på denne ferden. Samtidig legger det landet åpent for den internasjonale storkapitalen. Norske storselskaper kan ikke kreve at de skal kunne ha rett til fri flyt av sin kapital, sine investeringer og så videre uten å gi de samme motydelsene til utenlandsk imperialistisk kapital. Derfor er Norge en pådriver i den internasjonale utviklingen av frihandel, fri flyt av kapital og styrking av monopolenes rettigheter i frohold til nasjonalstatene.

3.1. Rikt på ressurser, men lite sjølberga

3.1.1. De rike naturressursene som har gitt den norske kapitalismen bein å stå på, gir den også i dag nisjer den kan profittere ennå sterkere på i den globale konkurransen. Fisk, skog, vannkraft og olje/gass er eksempler på dette. Næringsstrukturen er fortsatt prega av råvare-utvinning og produksjon av halvfabrikata. Sjøl om mye er høyteknologisk, som i oljesektoren og prosessindustrien, er bearbeidingsgraden relativt lav i Norge.

Denne næringspolitikken gir det norske storborgerskapet både eiendommer og fonds i utlandet som den kan bygge sin fortsatte eksistens på. Men for framtidas Norge og for distrikta her og nå ville det beste være om det ble satsa på ei mer allsidig utvikling av det nasjonale næringsgrunnlaget som styrka sjølbergingsgraden vår.

3.1.2 Samtidig åpnes slusene for utenlandsk investeringer og kontroll over innenlandsk industri og finans. I løpet av 1990-tallet tredobla utenlandske direkte investeringer seg i Norge. Ved århundreskiftet nå var rundt en tredel av alle børsnoterte selskaper i Norge under utenlandsk kontroll. Den norske nasjonen strippes for verdier og føres inn i en halvkolonial rolle dominert av de store imperialistmaktene med den kursen borgerskapet nå styrer etter. Avtaler som EØS og WTO forsterker dette.

3.2. Statskapitalisme under sosialdemokratiets ledelse

3.2.1. Staten har spilt en sentral rolle i organiseringa av den norske kapitalismen, både i den nasjonalt prega oppbyggingsfasen og i omforminga vi nå ser til en mer aggressiv imperialistisk stat . Privatiseringa og dereguleringa er ikke uttrykk for at staten spiller en mindre rolle. Den brukes i stor grad for å sikre denne utvidinga av markedsøkonomien og opptrer også som aktør i denne. På slutten av 1900-tallet kontrollerte «det offentlige» rundt 50% av all næringsvirksomhet i landet, om vi regner med offentlig virksomhet som ikke er børsnotert. Det er langt mer enn i de flesteandre vest-europeiske land.

Staten sørger også for å øke utbyttinga gjennom skatter og avgifter. Norge har relativt sett svært høy skatt på arbeidsinntekter og forbruk, mens skatten på kapitalinntekter er svært lav. Dette misforholdet vokser Samtidig legger staten opp til at fellesgoder knytta til velferdsstaten skal bli sjølfinansierte.

3.2.2. Både gjennom personlige økonomiske egeninteresser, gjennom direktør- og styreposisjoner i nøkkelbedrifter, gjennom offentlige utvalg og embedsverk, og gjennom regjeringsposisjoner i mesteparten av etterkrigstida, har sosialdemokratiet spilt en nøkkelrolle i den norske kapitalismen. Klassesamarbeidspolitikken har vært basisen for dette.

[Til innholdsfortegnelsen]

3.3. Et patriotisk folk og et unasjonalt borgerskap

3.3.1. Den norske føydalismen var lite utvikla og bygde på den danske statsmakta. Kapitalismen ble bygd opp samtidig med kampen for nasjonal uavhengighet, og bosettings- og næringsstruktur i denne perioden la grunnlag for en sterk allianse mellom arbeidere og småborgere på landsbygda og arbeiderklassen i byene. Dette er noe av bakgrunn for at Norge to ganger har sagt Nei til EU.

3.3.2. Etter den 2. verdenskrigen ble Norge sterkt knytta til USA.De siste tiåra har den økonomiske utviklinga og de politiske kontaktflatene også ført den norske staten nærmere inn i EU-prosjektet. Det gjør at de gryende motsetningene mellom imperialistmaktene også slår inn i det norske borgerskapet.

3.3.3. Dagens imperialisme gjør at mindre imperialistiske land også utsettes for en sterkere hegemonistisk politikk fra stormaktene. Det gjelder også for Norge.

Det norske borgerskapet trenger økt profitt på det internasjonale markedet for å vokse. Samtidig gis utenlandske kapitalister friere bane til å utbytte den norske arbeiderklassen. Det utenlandske profittjaget og «salget av Norge» er to sider av samme sak.

Borgerskapet er ikke sterkt nok til å sikre sine interesser når det skal ut i verden på profittrov. Det må tilpasse seg de økonomiske kjørereglene stormaktene dikterer og få beskyttelse av deres militærmakt. Dagens omlegging av det norske militærapparatet tilpassa den nye Nato-doktrina til USA er slik et eksempel på Norges avhengighetsforhold. Militærapparatet knyttes sterkere til de imperialistiske storebrødrene i takt med den økonomiske satsinga i utlandet. Forsvar av norsk territorium er blitt en underordna sak. Det viktigste er å sikre borgerskapets investeringer i utlandet.

Politisk opptrer Norge mest som «en stat i USA. Norge som nøytral fredsmegler verden rundt er den offisielle fasaden. I realiteten er Norge på denne arenaen USAs forlenga arm i.

3.4. Demokratiske rettigheter under press

3.4.1. Norge har sterke demokratiske tradisjoner. Dette skyldes bl.a de svake føydale tradisjonene og de historiske røttene fra «det kommunale sjølstyret» på midten av attenhundretallet. Sterke egalitære tradisjoner, som har sine røtter i den utbredte småproduksjonen i landbruk og fiske og radikale arbeiderklasse, påvirker også den politiske overbygninga i den norske klassestaten.

3.4.2. Demokratiske rettigheter som ytrings- og organisasjonsfrihet har stor hevd i Norge. Floraen av frivillige og folkelige organisasjoner er en styrke for de revolusjonære kreftene. Det norske lovverket er liberalt i forhold til i mange andre borgerlige stater, og voldsmakta viser sjeldent sine verste sider.

3.4.3. Klassesamarbeidet og ideologisk hegemoni er de viktigste mekanismene når borgerskapet skal hindre at de demokratiske rettighetene utnyttes til fordel for folks interesser generelt og den revolusjonære enhetsfronten spesielt.Innenfor lovverket som institusjonaliserer klassesamarbeidet spiller arbeidstvistlovene en spesiell rolle Det parlamentariske systemet er en viktig del av borgerskapets sikring av det politiske hegemoniet sitt.

3.4.4. Siste skanse i det borgerlige maktapparatet, voldsmakta, rustes også opp i Norge. Overvåking og kontrollfunksjoner styrkes, tiltross for oppvasken rundt Lund-kommisjonen, og knyttes til det internasjonale systemet bl.a. gjennom Schengen-samarbeidet. Politiet styrkes, samtidig som private vaktselskaper bygges opp i større og større grad.

[Til innholdsfortegnelsen]

3.5. Kapitalismen bygger ned distrikts-Norge

3.5.1. Sjøl om sysselsettinga i jordbruk og fiske har minka gjennom hele 1900-tallet, spiller disse næringene fortsatt en helt avgjørende rolle for bosettinga i distrikts-Norge.

3.5.2. Kapitalismens ujamne utvikling skjerper også i Norge motsetninga mellom by og land, sentrum og periferi.. Hardere effektivitetskrav i landbruket fører til avfolkning og miljøødeleggelser. Matvareproduksjonen blir undergravd. Byer og tettsteder vokser på utkantstrøkenes bekostning

3.5.3. Men distriktene spiller fortsatt en viktig rolle for den norske verdiskapinga. Kyst-Norge er fortsatt helt sentral i norsk vareproduksjon, og fiske og oppdrett er blant de viktigste eksportnæringene.

3.5.4. Gjennom mange hundre år har Nord-Norge vært behandlet som en koloni. Sørnorsk og utenlandsk kapital har ranet ressursene fra den samiske og nordnorske befolkninga. De har drevet rovdrift på naturen, fisken og malmen. I dag er hele det økologiske systemet i Barentshavet i ubalanse og tilførselen av proteinrik fiskemat, spesielt til Europas befolkning er truet. Mange lokalsamfunn er fraflyttet og store deler av landsdelen, spesielt Finnmarkskysten, er truet av total avfolking.

3.6. Den samiske nasjonen og nasjonale minoriteter undertrykkes

3.6.1. Norge er en flernasjonal stat med et voksende antall innvandrere fra andre nasjoner, som utgjør betydelige nasjonale minoriteter.

3.6.2. Kolonialismen har delt den samiske nasjonens landområder mellom fire stater. Den norske staten har systematisk rana til seg samisk land, og undertrykt samenes økonomi, kultur og språk. Også kvener, sigøynere og tatere er ofre for nasjonal og språklig undertrykking, i tillegg til at nye nasjonale minoriteter utsettes for diskriminering og åpen rasisme.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 4:

Kapitalismen skapte to nye klasser: arbeiderklassen og borgerskapet. Utviklinga av den har ført og fører til at andre klasser gradvis svekkes og forsvinner På denne måten forenkler kapitalismen klassemotsetningene og utvikler og styrker den klassen som vil gjøre slutt på klassesamfunnet.

Denne utviklinga har kommet langt i et land som Norge, til tross for at det ofte hevdes at det ikke lenger finnes klasser og klassemotsetninger. AKP ser på det å analysere klasseutviklinga og synliggjøre klassemotsetningene som avgjørende for det revolusjonære arbeidet. Det dreier seg om å finne ut av hvem som har objektive interesser av en sosialistisk revolusjon i Norge og hvem som vil motarbeide den.

Mellom de to hovedklassene finner vi småborgerskapet. Utviklinga av kapitalismen endrer sammensetninga og reduserer omfanget av denne klassen. Flertallet her har objektive interesser av å alliere seg med arbeiderklassen og slåss for å avskaffe kapitalismen.

I tillegg til klassedelinga og motsetninga mellom klassene, finner vi også andre sosiale sjikt og grupper i samfunnet som har betydning for samfunnsutviklinga. På bunnen av samfunnsstigen har kapitalismen til alle tider skapt ulike grupper av utstøtte, som er hardt undertrykt og lever i sosial nød.

4.1. Klassemotsetningene skjerpes

Utviklinga av kapitalismen øker utbyttinga av arbeiderklassen. Sjøl om levestandarden for folk flest har økt i et land som Norge, får arbeiderklassen igjen mindre del av de verdiene som skapes. Klasseskillene og polariseringa mellom fattige og rike øker og flere og flere blir klar over at det kapitalistiske verdenssystemet også øker de globale ulikhetene.

Privatiseringa i offentlig sektor og av offentlige bedrifter gjør klassemotsetningene tydeligere. Det samme gjør fleksibiliseringa i arbeidslivet. Oppslutninga om klassesamarbeidssystemet, som ble bygd opp i en økonomisk ekspansjonsperiode for kapitalismen, svekkes. Misnøye med det kapitalistiske systemet er derfor økende og skjerper klassekampen

4.2. Makta ligger hos det imperialistiske monopolborgerskapet

4.2.1. Borgerskapet er den klassen som eier og disponerer kapitalen og lever av utbyttinga av arbeiderklassen. Personer med sentrale posisjoner i det borgerlige statsapparatet og andre som har opparbeida seg maktposisjoner i samfunnet, hører også med til borgerskapet. Det gjelder ikke bare personer med økonomisk makt, men også personer i det politiske miljøet, militæret, kirka og kulturlivet.

De viktigste delene av borgerskapet er de store eiergruppene som kontrollerer finanskapital, handel, shipping, oljeindustri og annen storindustri og deres sjikt av styreformenn og generaldirektører. Lederne innafor monopolgruppene, staten og organisasjonene i nærings og arbeidslivet har blitt stadig mer sammenvevdgjennom utbygginga av korporative institusjoner og samarbeidsformer. Dette gjelder også toppsjiktet i Høyre, AP, LO og en del andre partier og organisasjoner. Dereguleringa av økonomien og privatiseringa av mange offentlige tjenester har gjort at også eiere av enkeltkapitaler igjen har forsterka sin posisjon. Mange av de rikeste borgerne og største spekulantene finner vi i her

4.2.2. Eiere av mindre og mellomstore bedrifter, som i hovedsak lever av andres lønnsarbeid, hører også til borgerskapet. Det samme gjør de som livnærer seg på aksjespekulasjon og andre former for kapitalgevinst. Til borgerskapet hører også bønder med storgårder og fiskebåtredere, likeså folk som lever av å leie ut jordeiendommer og bygninger.

4.2.3. Det norske monopolborgerskapet har det imperialistiske verdenssystemet som sin hovedarena. De er avhengige av stormaktenes beskyttelse, og har sin lojalitet mest til internasjonale samarbeidspartnere. Når de allikevel prøver å holde på visse nasjonale forrangsregler i økonomien, er det for å sikre sine klasseinteresser i den internasjonale konkuransen. De slåss mot at arbeiderklassen og folk flest i Norge skal få del i disse verdiene. Dette gjør at det er riktig å kalle dem unasjonale.

Parallelt med denne utviklinga vokser, som vi tidliger har vist, innflytelsen til utenlandske borgere i Norge..

4.2.4. Teknologiske revolusjoner har alltid gjort det lettere for enkelte å skifte klasse. Vi ser det i dag ved at informasjons- og kommunikasjonsindustrien fører nye grupper inn i borgerskapet. Spekulasjonsøkonomien forsterker dette, og gjør også at nyetablerte raskt kan forsvinne ut igjen. Samtidig blir visse grupper med yrker som tradisjonelt har plassert dem i borgerskapet så vanlige at de får ny klassetilhørighet.

Også privatiseringa av offentlig sektor og utskillinga av småbedrifter fra de store, dominerende selskapene åpner for økt klassemobilitet.

[Til innholdsfortegnelsen]

4.3. De sosialdemokratiske lederne er med i toppen av borgerskapet

Toppen av sosialdemokratiet i Norge har i samarbeid med privatkapitalen, og som ledere av offentlig og kooperativ kapital bygd opp et stort byråkrati og andre privilegerte sjikt som virker som garantist for klassesamarbeidet. Det er også rekrutteringsgrunnlag for offentlig byråkrati og andre posisjoner med ansvar innafor systemet. Dette sjiktet strekker seg over flere klasser. De sosialdemokratiske topplederne er rekruttert helt opp til borgerskapet gjennom dette apparatet og noen finner vi helt i toppsjiktet av klassen. Ledelsen i AP har vært hovedarkitekten for den moderne norske statskapitalismen, det organiserte klassesamarbeidet og en drivkraft bak alliansen med USA og forsøka på å få Norge inn i EU.

4.4. Arbeiderklassen vokser

4.4.1. Arbeiderklassen består av de som ikke eier eller har kontroll over produksjonsmidler, er avhengige av å selge arbeidskraft si for ei årsinntekt som fortsatt binder dem opp til å være lønnsarbeidere og ikke har posisjoner i produksjons- eller samfunnshierarkiet som gir avgjørende makt over andre mennesker. Den omfatter arbeidere i industri og annen produksjon, i transport, innen handel- og kontoryrker, helse- og sosialsektoren, undervisningssektoren og annen offentlig og privat virksomhet. Også arbeidsløse og trygda arbeidere og de ikke-yrkesaktive i arbeiderfamiliene og husholdningene tilhører arbeiderklassen.

4.4.2. Arbeiderklassen vokser stadig i antall. De siste tiårene har særlig kvinnene økt sin yrkesdeltaking Den teknologiske utviklinga tvinger det kapitalistiske samfunnet til å bedre utdanningsnivået til arbeiderklassen. Dette fører til en proletarisering av de fleste av de akademiske yrkene.

4.4.3. Sentraliseringa av kapitalen og den teknologiske revolusjonen fører til en styrka klasseorganisering i tjenestenæringer, mens den fører til oppsplitting eller nedlegging av store gamle arbeiderkollektiver i den tradisjonelle industrien. Noen av de største arbeiderkollektivene finner vi i dag f.eks. i helsesektoren. Arbeiderklassen er i ferd med å utvikle nye organisasjonsformer og kampformer som møter dette. Sentralt i denne omorganiseringa er utviklinga av samarbeid på tvers av de tradisjonelle organisatoriske skillene, som f.eks. Kvinner på tvers.

4.4.4. Kvinnenes særorganisering er sentral for utviklinga av hele klassens kampkraft fordi kvinner er undertrykt både som arbeidere og som kvinner. På arbeidsmarkedet blir kvinnene underbetalt og marginalisert som lønnsarbeidere. Kvinner har hovedansvaret for husholdningsarbeidet. Når de samtidig er lønnsarbeidere, setter det dem i større grad enn menn i stand til å fremme krav som hele arbeiderklassen tjener på. Kampen for kvinnefrigjøringa er avgjørende for frigjøringa av arbeiderklassen som helhet. Mannssjåvinisme og undertrykkinga fra menna i arbeiderklassen splitter og undergraver arbeiderklassens kampkraft.

4.4.5. Den økte innvandringa har styrka bånda til arbeiderklassen internasjonalt. Vi ser også i mange yrker at den har økt kampevnen til arbeiderklassen. På den annen side prøver borgerskapet å utnytte innvandringa til å splitte arbeiderklassen og holde lønningene i enkelte yrker nede.

4.4.6. Arbeidsløsheten er kronisk under kapitalismen. Tendensen etter annen verdenskrig er at antall arbeidsløse øker i antall og forholdsmessig i verdensmålestokk. De gunstige vilkåra for den norske kapitalismen det siste tiåret, har gjort at arbeidsløsheten allikevel ikke er så stor her som i flertallet av de utvikla kapitalistiske landa.

4.4.7. Systemet for klassesamarbeid er det viktigste redskapet i undertrykkinga av arbeiderklassen. Det har utvikla et sjikt av «arbeideraristokrater» som lever av å sikre dette samarbeidet.. Arbeideraristokratiet består av partifunksjonærer, i sær i det viktigste partiet for klassesamarbeidet, Arbeiderpartiet , fagforeningstopper og folk i stats- og kommuneapparatet som har sine posisjoner knytta til deltakelse i dette systemet osv. Mange arbeideraristokrater er ærlige fagforeningsfolk, vi finner også revolusjonære og kommunister her

4.4.8. Fagforeningenes evne til å utvikle seg som kamporganisasjoner for arbeiderklassen skjer innafor klassesamarbeidssystemet. Kampen står mellom borgerskapet og arbeiderklassen, og deler av arbeideraristokratiet står på den riktige sida i de konkrete dagskampene. Men på de viktigste spørsmålene står toppene i arbeideraristokratiet alltid på borgerskapets side. De absolutte toppene i fagbevegelsen utgjør en del av borgerskapet, og kan pendle mellom sine jobber og statsrådsstillinger, direktørstillinger og andre roller i toppen av samfunnet.

[Til innholdsfortegnelsen]

4.5. Småborgerskapet endrer sammensetning og minker

4.5.1. Småborgerskapet lever ikke av utbyttinga av andres arbeidskraft, men skiller seg fra arbeiderklassen ved at den eier produksjonsmidler eller arbeider i et sjølstendig yrke.

4.5.2. Direkteprodusenter som småbønder og fiskere, sjølstendig næringsdrivende håndverkere osv er fortsatt viktige allierte for arbeiderklassen. Men disse gruppene svekkes i størrelse med utviklinga av kapitalismen, og mange av dem får endra stilling i produksjonslivet: de proletariseres.

Mange av dem, særlig i kombinasjonen fiskerbonde, kan like gjerne sies å være med i eller grense opp til arbeiderklassen. Det er også vanlig med inntekt fra andre arbeideryrker i tillegg til næringsinntekta, noe som styrker forholdet til arbeiderklassen.

4.5.3. Småborgerskapet i byene finnes bl.a. innafor varehandel, handverk, reklame, media, service, transport og sjølstendige intellektuelle yrker. I disse gruppene står ideologien om «å jobbe seg opp» svært sterkt. Mange slike sjølstendige næringsdrivende blir utkonkurrert og proletarisert. Men nye kommer til. I sum svekkes denne gruppen likevel relativt og i antall.

4.5.4. En del akademiske og profesjonelle yrker skiller seg fra direkteprodusenter og arbeiderklassen ved at de har atskillig høyere inntekt og/eller lever av å betjene borgerskapet på forskjellig vis. Høyt betalte advokater, leger, artister o.l. vil sjelden være allierte i arbeiderklassens kamper.

4.5.5. De intellektuelles samfunnsmessige funksjon er knyttet til det historiske skillet mellom åndsarbeid og kroppsarbeid. Alle mennesker er intellektuelle, men bare et mindretall er det i kraft av sitt yrke og samfunnsmessige funksjon. Kunst og kultur, kirke, vitenskap og utdanning, medier, teknologisk kunnskap, forvaltning og organisasjon er spesialiserte områder, med tilhørende bestemte yrkesgrupper. De intellektuelle er ingen egen klasse , men et sosialt og kulturelt sjikt som fordeler seg på flere klasser. Utviklinga av kapitalismen fører til at flere og flere av de intellektuelle beveger seg over fra småborgerskapet til arbeiderklassen, slik som store grupper av lærere, saksbehandlere, kunstnere, journalister, it-folk osv.

4.6. Kvinnene i det norske klassesamfunnet

4.6.1. Patriarkalske strukturer gjennomsyrer fremdeles vårt samfunn, til tross for at kvinnene i Norge har kjempa seg til flere formelle rettigheter. Menns og kvinners liv er forskjellig, sjøl når de lever under samme tak. I forholdet mellom lønnsarbeid og omsorgsarbeidet i familien tilpasser kvinner lønnsarbeidet sitt til arbeidet i familien, mens menn vanligvis gjør omvendt.

4.6.2. Kvinnene hører til den mest utbytta og undertrykte delen av arbeiderklassen fordi de er undertrykt både som klasse og kjønn. Kvinnene i arbeiderklassen trekkes mellom posisjonen som arbeider og hovedansvaret de har for det private, ubetalte arbeidet i familien. Denne posisjonen har ført til at kvinner går i spissen i kampen for 6-timersdagen, økning av kvinnelønna og for best mulig offentlige tjenester. Økt kvinnebevissthet spiller en viktigrolle for å samle den kvinnelige delen av klassen til kamp. Framveksten av kvinnene som en sjølstendig ledende kraft har styrket arbeiderklassen.

4.6.3. Den kjønnsbestemte sosialiseringa hjelper til med å holde både kvinner og menn fast i den plassen de har i den samfunnsmessige arbeidsdelinga. Fra barna er ganske små sosialiseres jenter og gutter til ulike roller. Jenter sosialiseres inn i rolla som omsorgspersoner, mens guttene sosialiseres inn i rolla som de som skal handle i verden. De lærer å være ikke bare hovedpersoner i sitt eget liv, men også i alle andres.

4.6.4. Retten til økonomisk sjølstendighet er et grunnleggende kvinnekrav. Kvinnedominerte yrker er lavere lønnet enn mannsdominerte. Kvinnene tjener også mindre fordi de reduserer arbeidstiden på grunn av omsorgsoppgaver i hjemmet. De seinere år har det grodd fram en brei opinion for høyere kvinnelønn. En allianse av kvinnerike fagforbund og kvinner fra kvinnebevegelsen har gjennom nettverk som Kvinner på tvers satt søkelys på kvinnelønnsspørsmål, og vist at kampen for 6-timers normalarbeidsdag er nært knytta til kampen for kvinnelønna.

4.6.5. Privatiseringa som nå skjer i offentlig sektor er alvorlig for kvinner, både som brukere og arbeidstakere. Kvinner trenger i større grad tjenestene i offentlig sektor (f.eks. barnehager) for å få redusert det private omsorgsansvar, og slik ha mulighet til full yrkesdeltakelse. Kvinner utgjør også flertallet av de eldre pleietrengende og av de som jobber i offentlig sektor. Privatisering betyr et alvorlig angrep på kvinnenes fagforeninger og oppløsning av viktige kvinnekollektiver. Dagens store fagforeninger, kollektive avtaler og et nokså samkjørt tillitsvalgt-apparat gjør det enda mulig å organisere seg for forsvar av rettigheter og for krava om sekstimersdag og heving av kvinnelønna.

4.6.6. Ny teknologi bidrar også til oppsplitting av kvinnekollektiver. Internett gjør det mulig å flytte mye arbeid hjem til den ansatteDet kan være fordeler med å jobbe hjemme i stedet for å flytte til det samme arbeidet. Men for arbeidstakerne betyr det også at skillet mellom arbeid og fritid fort utviskes, og at tilknytninga til arbeidslivet blir løsere.

4.6.7. Vold mot kvinner skjer oftest i hjemmet. Det er her de har statistisk størst sjanse for å utsatt for incest, bli slått og voldtatt. Til tross for langvarig arbeid fra krisesenter og kvinnebevegelsen for øvrig er denne volden fremdeles usynliggjort, bagatellisert og fortiet.

4.6.8. Norske kvinner kjempet fram retten til sjølbestemt abort i 1978. Dette var den viktigste seieren for kvinnene etter stemmeretten. Sjølbestemt abort er en grunnleggende forutsetning for kvinners råderett over egen kropp og eget liv. Abortmotstanderne prøver stadig å uthule retten til sjølbestemt abort, og bruker nye teknologiske og medisinske landevinninger som brekkstang, i tillegg til moralsk agitasjon for å påføre abortsøkende kvinner skyld og skam. Kampen for råderett over egen kropp og eget liv handler også om rett til seksualundervisning og trygge prevensjonsmidler, og rett til å velge mellom medisinsk og kirurgisk abort.

4.6.9. Porno og prostitusjon er en bransje som er i sterk vekst og som er sterkt fornedrende for kvinner. Dette nører også opp under og legitimerer vold mot kvinner Prostitusjon er vold mot kvinner, ikke arbeid.

4.6.10. Noen grupper kvinner rammes av annen undertrykking i tillegg til kvinneundertrykkinga. Dette gjelder særlig lesbiske kvinner og minoritetskvinner. Det er en styrke for kvinnekampen og klassekampen at disse gruppene også særorganiserer seg i tillegg til å ta del i den felles kampen i kvinneorganisasjonene

4.6.11. Kvinner, og særlig unge jenter, rammes i dag hardt av skjønnhetstyranniet. Den vanligste dødsårsak blant unge jenter er anorexi, og misnøye med egen kropp er svært utbredt.

[Til innholdsfortegnelsen]

4.7. Ungdom og opprør

4.7.1. I større grad enn tidligere utgjør ungdom en egen gruppe i samfunnet. En årsak til dette, er markedskreftenes behov for å gjøre ungdom til en egen målgruppe for sine varer. Mange ungdommer jobber deltid for å tjene penger for å oppfylle behovene for forbruk. Gjennom dette får de større økonomisk frihet, samtidig som de blir pressa inn i markedskreftenes kjøpepress. En annen viktig grunn til at ungdom er ei eiga gruppe, er at ungdomstida varer mye lenger enn før.

4.7.2. Det legges ideologisk vekt på å snakke om generasjonskonflikter for å tilsløre klassemotsigelsene. En grunn til at dette er enklere å gjøre nå enn tidligere, er at utdanningssystemet nå omfatter alle ungdommer, uavhengig av klasse fram til de er 19 år. En stor andel tar også høgere utdannelse, og forblir dermed i utdanningssystemet enda 3-4-5 år. Ungdom er målgruppe nummer 1 for «få-et-rikt-og-lykkelig-liv»-drømmen.

4.7.3. Ungdom jobber deltid store deler av tida de er under utdanning. Dette fører til at selve utdanninga forringes, samtidig som de ikke er så opptatt av faglige rettigheter. Ungdom under utdanning er derfor en ustabil faktor i arbeidslivet, arbeidsplassen er ofte bare deltid, eller en mellomstasjon på vei til en annen jobbKapitalen prøver å utnytte denne situasjonen til å undergrave faglige rettigheter.

4.7.4. Ungdom er uansett viktig for å forandre verden. De er enda ikke låst i gamle mønstre. De har evnen til å tenke nytt, og ønsker å være i opposisjon til det bestående. Ungdom er også i en livssituasjon der de kan være aktive og spontane, de har ofte ingen familie å forsørge eller ta vare på. Både arbeiderklassen og borgerskapet prøver derfor å vinne ungdommen for sin side i klassekampen.

4.8. Kapitalismen undertrykker lesbiske og homofile

4.8.1. Både i arbeidslivet og i samfunnet generelt blir lesbiske og homofile diskriminert. Til tross for viktige formelle seire som retten til å inngå partnerskap, ser vi fremdeles yrkesforbud for lesbiske og homofile i kirka, utstrakt vold mot lesbiske og homofile og høy selvmordprosent blant unge lesbiske og homofile.

4.8.2. Retten til å være den man er og elske hvem man vil er ei grunnleggende menneskerettighet. Frihetens rike er utenkelig uten at folk også får frihet og selvtillit til å utfolde sin kjærlighet og seksualitet.

4.8.3. En viktig årsak til undertrykkinga av lesbiske og homofile er at lesbisk og homofil kjærlighet bryter med den familieinstitusjonen som det kapitalistiske samfunnet er basert på. Den kampen homofile og lesbiske fører har derfor betydning utover den kampen de fører for egne rettigheter.

4.9. Rasismen er en del av klassesamfunnet

4.9.1. Den åpne rasismen har nå dårligere kår og er lite akseptabel. Nå er rasisme til og med forbudt i straffeloven. Den åpne og erklærte rasismen er i våre dager forvist til små og ekstreme høyregrupper og nynazister. Allikevel er rasismen der som en følge av klassesamfunnet. Stortingets vedtak om innvandringsstopp og myndighetenes restriktive asylpolitikk er uttrykk for rasistiske holdninger i statsapparatet. Politiets trakassering av folk med mørk hudfarge er også en viktig del av den statlige rasismen. Denne statlige rasismen legitimerer den rasistiske undertrykkinga og gir næring til åpen, rasistisk virksomhet og alle former for fremmedfrykt.

4.9.2. Vi finner også rasismen i det praktiske dagliglivet. Den har tidligere først og fremst vært rettet mot jøder, samer og romaer, men rammer i våre dager først og fremst mørkhudete, særlig innvandrere og flyktninger, spesielt fra den 3. verden. De blir ofte utsatt for åpen rasistisk trakassering, språklig undertrykking, mangelfullt skolevesen og ulike former for diskriminering på arbeids- og boligmarkedet. Den rasistiske undertrykkinga rammer innvandrerkvinner spesielt hardt, bl.a. fordi lovverket i praksis ikke gir innvandrerkvinner en sjølstendig juridisk status.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 5:

5.1. Reformkamp og revolusjon

5.1.1. Arbeiderklassen og folket må alltid slåss for sin rett og sine levekår under kapitalismen. Rettigheter som vinnes, går tapt hvis de ikke forsvares. Den norske arbeiderklassen har kjempa fram mange rettigheter gjennom kollektiv kamp i fagforeningene og andre organisasjoner.

5.1.2. Det kapitalistiske systemet kan forbedres – men ikke endres grunnleggende – ved reformer.

En revolusjonær strategi bygger på innsikten om at det kapitalistiske staten må styrtes. Arbeiderklassen må bruke erfaringene fra den daglige klassekampen til å styrke systemkritikken. Dette vil gi økt innsikt i samfunnsforholda under kapitalismen og større forståelse for nødvendigheten av ei revolusjonær omveltning.

5.1.3. Innafor en revolusjonær strategi må alle økonomiske og sosiale reformer bedømmes ut i fra om de styrker eller svekker folks levekår og kampmuligheter. Borgerskapet kjemper en evig kamp for endringer som gagner dem. Derfor er kamp for reformer som gagner arbeiderklassen alltid viktig. Kortere normalarbeidsdag, allmenn stemmerett, retten til å stoppe helsefarlig arbeid, kvinners rett til arbeid og abortloven er historiske eksempler på reformer som har styrket arbeiderklassens rettigheter, kvinnenes stilling og fagbevegelsens innflytelse. På den andre siden har arbeidstvistloven og tjenestetvistloven bidratt til å undergrave fagforeningsrettigheter. Kontantstøtten har undergravd kvinnekampen

5.1.4. En forutsetning for at reformkampen utvikler seg til revolusjon, er at det bygges en enhetsfront mellom arbeiderklassen og andre grupper og sjikt som har objektive interesser i å bli kvitt kapitalismen. Dette vil både styrke de enkelte reformkampene og øke forståelsen for at hele samfunnsordenen må endres. Vi ser i dag at områdene for organisering og kamp øker, og kunnskapen om «de andres» kamp vokser. Det dreier seg nå heller ikke bare om kamp for materielle goder og politiske rettigheter, men også kamp for å opprettholde sjølve naturgrunnlaget for menneskenes eksistens.

5.2 Å forsvare folks materielle og sosiale interesser er også viktig i det rike Norge

5.2.1. Også i land som Norge, med en av verdens høyeste levestandarder, er lønnskamp nødvendig. Å gi avkall på lønnsøkning gir ingen goder til arbeidsfolk, bare fullere lommer for kapitalistene. Markedets diktatur betyr, i ytterste forstand, forsøk på å kutte levestandarden ned til det fysiske minimum for reproduksjon av arbeidskrafta. Det er kun folkets egen kamp som hindrer dette.

Dagens kapitalisme tvinger fram privatisering av områder som nå ikke direkte er underlagt kravet om å skape størst mulig profitt. Kampen mot nedbygging og privatisering av offentlige tjenester er viktig for levestandarden til folk flest. Kapitalistiske virksomheter som ikke er tilstrekkelig profitable legges ned, selv om de er samfunnsmessig nyttige. Derfor er kamp mot privatisering en kamp mot at det som i dag er offentlige tjenester bare skal bli tilgjengelig for de som har råd til å betale den prisen som kapitalen krever

5.2.2. Kampen mot markedets diktatur og for sosiale og økonomiske reformer må også ha som mål å tilfredsstille kollektive og sosiale behov. Kravet om innføring av 6-timers normalarbeidsdag er et eksempel på en reformbevegelse med strategiske perspektiver. En vesentlig forkorting av normalarbeidsdagen vil ha avgjørende betydning for kvinnenes stilling og muligheter i samfunnet, men uten full lønnskompensasjon er ikke dette gjennomførbart for et stort flertall av kvinnene i arbeiderklassen. Sekstimersdagen vil bidra til en annen organisering av det private omsorgsarbeidet og legge grunnlaget for en annen arbeidsdeling mellom kvinner og menn. Å redusere lønnsarbeidsdagen er også nødvendig for at arbeiderklassen skal kunne ta del i styringa av samfunnet. Lønnsslaveriet vil ta en kortere del av døgnet for alle; fritidsaktiviteter og sosiale fellesskap får økt betydning. Det Marx kalte «nødvendighetens rike» innskrenkes til fordel for «frihetens rike».

5.2.3. For å beholde den velferdsstaten vi har idag og bygge den videre ut, trenger staten inntekter. Den norske staten er søkkrik, som følge av inntektene den håver inn fra fellesskapets naturrikdommer, især olje- og gass-inntektene. Den har mulighet til å bruke mer på fellesgodene, og samtidig senke skatte- og avgiftstrykk på vanlige folk.

AKP er allikevel for et skattesystem, basert på progressiv beskatning.. De som har mest, har også råd til å yte mer til samfunnet. Det skal være skatt på alle inntekter over en viss størrelse, også aksjeutbytte.

Moms på matvarer rammer de med lavest inntekt i større grad enn de med høy inntekt. Bomavgifter og andre avgifter på bilkjøring rammer også skjevt. Så lenge det ikke finnes noen reelle alternativer i form av et godt utbygd kollektivnett, blir dette en stor utgift for de med lav inntekt, mens de med høy inntekt har råd til å kjøre mye bil allikevel.

[Til innholdsfortegnelsen]

5.3. Å styrke klasseorganiseringa til arbeiderklassen og utvikle enhetsfronten er egne mål for kampene under kapitalismen og forberedelsene til den sosialistiske revolusjonen

5.3.1. Å utvikle enheten i arbeiderklassen, slik at den kan stå i mot borgerskapets forsøk på å sette ulike deler av klassen opp mot hverandre, eller arbeiderklassen opp i mot deres allierte, er en forutsetning for å kunne sette sjølve kampen om samfunnsmakta på dagsorden. En sentral del av arbeiderklassens ideologiske kamp er å vise at klassen har fellesinteresser mot borgerskapet, og at ingen del av arbeiderklassen tjener på å undertrykke en annen.

En av de viktigste oppgavene vil være det å motvirke splittelse etter kjønn og hudfarge. Flertallet av arbeiderklassen i tida framover vil være kvinner. Andelen innvandrere i arbeiderklassen er økende, og folk med mørk hud er undertrykt på flere måter og også utsatt for rasisme fra hvite arbeidere.

5.3.2. Fagbevegelsen er arbeiderklassens viktigste masseorganisasjon. Å slåss mot angrepa på faglige rettigheter, og i stedet snu utviklinga til en styrking av fagbevegelsens rettigheter, er derfor en av de helt sentrale oppgavene for kommunister.

Borgerskapet ser også fagbevegelsens rolle. Når de ikke klarer å knekke den, så er strategien å erobre den innenfra og binde den opp i korporative avtaler og organer.knytta til det norske klassesamarbeidssystemet. For den norske arbeiderklassen er tilknytninga til DNA/LO-toppen den viktigste politiske og organisatoriske bindinga til borgerskapet. Å bryte ned denne sammenbindinga og gå mot DNAs politikk er derfor et avgjørende strategisk spørsmål. Det betyr kamp for en fri og uavhengig fagbevegelse som løsriver seg fra klassesamarbeidssystemet og partistyring og sprenger de politiske rammene som høyresosialdemokratiet setter for fagbevegelsens virksomhet

For å styrke enheten i arbeiderklassen må særskilt bånda mellom den tradisjonelle og den nye arbeiderklassen innafor offentlig og private tjenesteyrker utvikles. Den kvinnelige delen av arbeiderklassen spiller her en viktig rolle. Både i kraft av sitt omfang og fordi den er hardere utbytta og tradisjonelt ikke er så fast knytta til den sosialdemokratiske ledelsen i fagbevegelsen. Kvinnene i arbeiderklassen trenger både klassebevissthet og kvinnebevissthet, både kvinneorganisering og fagorganisering for å utvikle sin egen styrke og bli seg bevisst sin rolle i kampen for et annet samfunn.

5.3.3. Arbeidere med innvandrerbakgrunn øker sterkt også i Norge. Et flertall av de som kommer fra land i den tredje verden blir tildelt jobber som er dårlig betalt og har dårlige arbeidsvilkår, sjøl om de måtte ha høy utdanning og lang yrkeserfaring. Å utvikle båndene mellom norske arbeiderne og utenlandske arbeidere er en viktig oppgave både for den norske revolusjonen og for utviklinga av den internasjonale solidariteten.

5.3.4. Ettersom kapitalismen utvikler seg, endrer borgerskapets behov for arbeidskraft seg. Flere arbeidere blir ansatt på korttidskontrakter og deltidsansettelser, og de får mindre mulighet til å bestemme over egen arbeidstid. Dette markedsføres med å spille på behovene for individuell frihet til å finne ordninger som kan lette på det presset som det tvungne lønnsarbeidet jo innebærer. Arbeiderklassens svar må være å slåss for kollektive ordninger, som til sjuende og sist også vil være de som gjør det mulig for de aller fleste å finne fram til gunstige, individuelle ordninger.

5.3.5. For arbeiderklassen er det avgjørende spørsmålet å forstå sammenhengen mellom kampen til de enkelte delene av det arbeidende folket og arbeiderklassens felles interesser. Særlig viktig er det å hindre at enkelte grupper påtvinger andre deler av klassen sin politikk og strategi. Enheten i klassen må bygge på felles forståelse, gjensidig respekt og en positiv holdning til mangfoldet. Det må være ei viktig lekse for arbeiderklassen å studere hvordan kvinnenes interesser stadig har blitt satt til side «for enhetens skyld».

5.3.6. For å beholde sin kontroll bruker borgerskapet av sin profitt for å kjøpe opp og borgerliggjøre arbeiderledere. Dette skjer på alle nivåer i fagbevegelsen, og er en sentral metode for å svekke arbeiderklassens kampkraft. Dette rammer både fagforeningene og arbeiderpartiene. Kampen mot privilegier for arbeiderledere er viktig for å hindre at tillitsvalgte og tilsatte i fagforeningene blir karrierister. Å styrke demokratiet i fagforeningene er sentralt for å hindre ei slik utvikling og for å styrke kampevnen

5.4. Kampen mot kulturimperialismen og det borgerlige ideologiske hegemoniet er avgjørende for den revolusjonære organiseringa

5.4.1. Det kapitalistiske overherredømmet legitimeres gjennom det massive ideologiske hegemoniet som gjennomsyrer alle livets områder.«Demokrati forutsetter markedsøkonomi» hamres inn som en sannhet. Menneskerettigheter og demokrati blir brukt som honnørord av borgerskapet, mens undergraving av og brudd på de samme rettighetene er et stadig klarere trekk ved samfunnet. Borgerskapet ser bort fra det de sjøl har vært med å slå fast slått fast i FN-konvensjoner om grunnleggende sosiale menneskerettigheter. Det store flertallet i verden har liten innflytelse over sine livsbetingelser. Sjøl om direkte sult og nød ikke er et framtredende trekk ved et rikt land som Norge, øker klasseskillene her også. Demokratiet til markedsliberalismen er retten til å være konsument om du har råd. Prositusjon og annen menneskehandel og lemlestelser av mennesker for å selge deres organer er ekstreme eksempler på dette demokratiet. Kulturkampen og den ideologiske kampen i vid forstand må gå hand i hand med kampene for de økonomiske og politiske rettighetene som det kapitalistiske systemet frakjenner det store flertallet.

5.4.2. I Norge er det lite ideologiske kamp mot kapitalismen. Levestandarden ligger på verdenstoppen, sjøl om flere og flere ramler under fattigdomsgrensa også her. Men det betyr ikke at ideologi er en uviktig arena for revolusjonære her, snarere tvert i mot..

For å kunne skape en opinion mot kapitalismens verdensbilde må arbeiderklassen og revolusjonære organisasjoner bygge opp uavhengige medier, informasjonskanaler og sjølstendige former for kunnskapsspredning.

5.4.3. Borgerskapets kontroll over informasjons- og påvirkningsredskapene; kringkasting, forlag og aviser, sikrer at borgerskapets virkelighetsoppfatning hamres inn kontinuerlig. De jobber også hardt med å få kontroll over det nye mediaet, Internettet. Å beholde det ideologiske hegemoniet er avgjørende for borgerskapet for å hindre at militant klassekamp avler revolusjonær bevisthet. Hevinga av utdanningsnivået i befolkninga og utviklinga av ny informasjonsteknologi gir arbeiderklassen et bedre utgangspunkt for å fremme sine visjoner om samfunnsutviklinga utover agitasjonen for de dagsaktuelle krava, til å frigjøre seg fra kapitalens «sannhetsministerium» og etablere virkelig demokrati og fri meningsutveksling

5.4.4. En del av kampen mot den borgerlige ideologien er kampen mot all religiøs innflytelse i samfunnsordninga. Det betyr i dag kamp for full livssynsfrihet, bl.a. å avskaffe statskirka og fjerne alle religiøse formålsparagrafer innen statlig og kommunal virksomhet. Monarkiet, en rest fra føydaltida, må avskaffes.

5.4.5. På samme måte som USA dominerer verden i dag økonomisk og militært, så er også amerikaniseringa av kultur og livsstil svært framtredende. Innflytelsen fra denne kulturimperialismen, som er et uttrykk som brukes av mange, er snarere undervurdert.

Også undertrykkinga av norske språk er en del av «salget av Norge». Dette har sin bakgrunn i kolonistyret i dansketida, men fortsetter i nye former. Kampen for dialektene og for nynorsken som en fellesnemner for dem, er en del av den progressive nasjonale bevegelsen i Norge.

[Til innholdsfortegnelsen]

5.5. Livsmiljøet kveles av kapitalismen

5.5.1. Aksjoner mot og avsløringer av rovdrifta på natur og miljø har ført til en brei erkjennelse av behovet for samfunnsendringer. Flere og flere ser at denne rovdrifta har med sjølve kapitalismen å gjøre. Og siden kapitalistene er nødt til å tenke kortsiktig profitt for å overleve, legger det grunnen for at miljøkampen kan bli en av de slagkraftigste delene av den antiimperialistiske enhetsfronten. Det betinges av at arbeiderklassen tar miljøkrava på alvor.

5.5.2. Rike land som Norge må senke forbruket, spesielt det forurensende energiforbruket.

5.5.3. En viktig miljøkamp vi nå står foran er å hindre at ikke bare plantegener, men også menneskenes egne gener, gjøres til varer gjennom patentsystemet. Dette berører også den demokratiske kjerna i forkningen. Kunnskap om naturen er menneskehetens felles arv, og prinsippet om at alle skal ha tilgang til alle vitenskapens kunnskaper har alltid ligget til grunn for vitenskapen. I dag kjøper de store bioteknologifirmaene opp forskere og bestemmer innrettinga på stadig større del av forskninga,.mens bevilgningene til universiteter og andre uavhengige forskningsinstitusjoner innskrenkes.

5.6. Kamp for nasjonal sjølråderett er kamp mot imperialisme

5.6.1. Nasjonal undertrykking er en nødvendig følge av imperialismen. I de landa som utvikla seg til imperialistmakter, ble nasjonalstatene bygd opp under vern av nasjonal industrireising. Den utvikla imperialismen snudde dette til at sjølråderetten til imperialiststatene sjøl også blir brutt ned. De dominerende imperialistmaktene søker etter verdensherredøme. Det er i dag derfor arbeiderklassen som har interesse av å slåss for den nasjonale sjølråderett og som gjør at denne kampen er en integrert del av den sosialistiske revolusjonen. Kampene mot norsk EU-medlemskap, WTO og Nato er i dag konkrete uttrykk for dette og bidrar til å bygge opp både nasjonale og internasjonale enhetsfronter.

5.6.2. Nasjonal undertrykking finnes også innad i flernasjonale stater. Samenes kamp for sine nasjonale og sosiale rettigheter har derfor også en antiimperialistisk, revolusjonær karakter. Det samme gjelder den kampen andre nasjonale minoriteter fører mot undertrykking og diskriminering. Undertrykte nasjoner i en flernasjonal stat har rett til løsrivelse, dersom deres nasjonale, demokratiske og sosiale rettigheter ikke imøtekommes.

5.7. Kapitalismen raserer distrikts-Norge

5.7.1. Kampen for utvikling av distrikts-Norge står i direkte motsetning til borgerskapets strategi for utvikling av kapitalismen, og henger nøye sammen med kampen for ei økologisk framtid, i Norge og globalt. Kampen vil gi oss mange av svarene vi trenger for å konkretisere vår visjon om framtida.

5.7.2. Kapitalen tapper ressursene ut av distrikts-Norge, mens et allsidig livsgrunnlag for befolkningen der raseres. Den nordnorske kystbefolkningas kamp for livsgrunnlaget sitt er et eksempel på motstand mot denne politikken. Mange steder rundt om i landet har lokalsamfunn gjennomført massedemonstrasjoner og sivil ulydighet for å beholde arbeidsplasser, skoler og sjukehus. Krav om et landbruk som tjener miljøet og bosettinga i bygde-Norge, er uforenlig med kapitalens krav til stordrift og fri ekspansjon.

Disse kampene er også viktige for å bygge opp den revolusjonære enhetsfronten i Norge.

[Til innholdsfortegnelsen]

5.8. Kvinnekampen er avgjørende for om kampen under kapitalismen skal utvikle seg til en sosialistisk revolusjon

5.8.1. Kvinnenes kamp gir grunnlag for breie allianser. Kvinnene må både kjempe mot mennenes undertrykking, og for en allianse mellom kvinner og menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket. Vi kjemper for en kvinnebevegelse som også retter kampen mot imperialismen, solidariserer seg med undertrykte folks kamp, støtter kvinneopprør i alle deler av verden og bekjemper all rasisme. Arbeiderklassen må kjempe mot mannssjåvinisme i egne rekker, og for en allianse med kvinnene som betyr frigjøring for begge kjønn. En slik allianse kan ikke bygges på at kvinnene innordner seg de rammene mennene setter. Slik er kvinnekampen en styrking og utviding av den revolusjonære enhetsfronten.

5.8.2. Kvinner i alle klasser vil rammes av kvinneundertrykkinga, på samme måte som alle svarte rammes av rasisme. Kampen mot sexisme og kvinneundertrykking har derfor potensiale til å favne svært bredt. Men i svært mange saker vil klasseskillene også blant kvinner være avgjørende. Kravet om økt kvinnelønn vil kunne ramme profitten til borgerskapets kvinner. Rike kvinner har mulighet til å kjøpe seg fri fra deler av kvinneundertrykkinga. Kommunister må slåss for rettigheten til de fattigste, og kjempe for breiest mulig klasseallianse i kampen for kvinnefrigjøring.

5.8.3. Svært mange er i dag for likestilling. Det er for smått. Vi mener sjølsagt at kvinner skal ha de samme formelle rettigheter som menn. Men likestilling med menn innafor rammene av det borgerlige samfunnet er ikke nok. Vi ønsker et helt annet samfunn, der kvinnene er frigjort og kvinneundertrykkinga er avskaffa. For å nå dette målet er det ikke nok med individuell bevisstgjøring og kamp for egen karriere. Organisering og kollektiv kamp er av avgjørende betydning for å reise en kamp som omfatter alle kvinner, ikke bare de sterkeste og flinkeste.

5.9. Det parlamentariske arbeidet må underordnes det utenomparlamentariske

5.9.1. Det er viktig for et kommunistisk parti i Norge i dag å også jobbe i folkevalgte organer, som kommunestyrer, fylkesting og storting, arenaer der vi kan fremme sosiale, økonomiske og politiske krav og synliggjøre hvor udugelig det kapitalistiske systemet er når det gjelder å ivareta folks rettigheter og velferd. Korrupsjon og kameraderi i det politiske systemet må avsløres og folkevalgte organers makt og innflytelse må forsvares mot angrep fra kapital, statsbyråkrati og organisasjonseliter.

5.9.2. Kampen om innflytelse i folkevalgte organer må knyttes til klassekamp og folkelig organisering. Det parlamentariske arbeidet må underordnes det utenomparlamentariske.

5.9.3. Politiske strømninger i folket viser seg i parlamentariske valg. Men en kan ikke true kapitalismen eller innføre et nytt samfunnssystem gjennom valg eller vedtak. Den herskende klassen vil ikke gi fra seg makta si frivillig. Derfor finnes det ingen parlamentarisk vei til sosialismen.

5.10. Internasjonal solidaritet og kamp mot eget borgerskap må gå hand i hand

5.10.1. Vi må delta i utviklinga av en ny antiimperialistisk, internasjonal enhetsfront som utvikler nettverksarbeid mellom fagbevegelsen, miljøbevegelsen, kvinnebevegelsen, antirasistiske organisasjoner osv. Klubber og fagforeninger innafor samme internasjonale konsern må bygges opp uavhengig av nasjons- og språkgrenser. Det må organiseres samarbeidsformer mellom fagbevegelsen på tvers av landegrensene. Felles kampkrav må følges opp av koordinerte aksjoner og gjensidig støtte.

5.10.2. Rasistiske innvandringsregler og lønnssystemer som diskriminerer etter hudfarge og nasjonalitet må bekjempes. Norge må være åpent for innvandring fra den 3. verden, og for flyktninger fra både krig, politisk forfølging, økonomiske og økologiske katastrofer. Svaret på kapitalens splitt- og hersk-politikk må være felles fagorganisering og like rettigheter. Alle former for rasisme og sjåvinisme svekker arbeiderklassens enhet og kampkraft.

Fagbevegelsen og kvinnebevegelsen må være en drivkraft for å avsløre utbyttinga av kvinneproletariatet over landegrensene, arbeide for minstelønnsgarantier og rettigheter som beskytter kvinnelige arbeidere. Streiker og internasjonale boikottaksjoner må brukes både mot konkrete overgrep og for å presse gjennom internasjonale tariffer og avtaler som svekker kapitalens frihet.

5.10.3. Både kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen, den antirasistiske og antiimperialistiske bevegelsen er organiserte uttrykk for krav og politiske perspektiver som bryter med kapitalismen og utvider grunnlaget for og styrker den revolusjonære enhetsfronten. De skaper også nye premisser for den politiske kampen: Kvinnebevegelsen utfordrer menn i det arbeidende folket til ta et oppgjør med privilegier som binder dem til borgerskapet. Den antirasistiske bevegelsen er en spydodd mot hvit sjåvinisme. Miljøbevegelsen og den antiimperialistiske bevegelsen utfordrer organisering og levemåter i vår del av verden som forutsetter imperialistisk utsuging av den 3. verden.

5.10.4. Sjøl om arbeiderklassen og den revolusjonære enhetsfronten i Norge har kampen for sine daglige interesser og en sosialistisk revolusjon i Norge som sitt hovedansvar, må proletarisk internasjonalisme og solidaritetsarbeid være en uadskillelig del av virksomheten. Å styrte kapitalismen som system er en internasjonal oppgave og gjensidig støtte på tvers av landegrensene blir mer og mer nødvendig. Samarbeidet på tvers av landegrensene er også en skole i organiseringa av det framtidige kommunistiske samfunnet.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 6:

Sosialismen er overgangsperioden mellom kapitalisme og kommunisme, etter at borgerskapet har mista statsmakta gjennom den sosialistiske revolusjonen. Sosialismen er fortsatt et klassesamfunn, hvor arbeiderklassen har makta og styrer i allianse med det store flertallet som også har interesse av at kapitalismen ikke igjen blir innført i landet.

Drivkrafta i produksjonen vil være bevisst planlegging for å tilfredsstille og trekke stadig flere av menneskenes grunnleggende behov ut av markedsøkonomien.

Det politiske systemet under sosialismen må være prega av at samfunnet skal utvikle seg mot det klasseløse samfunnet, kommunismen, samtidig som en må være forberedt på at det i lang tid etter en revolusjon vil være kamp om hvilken vei samfunnet skal utvikle seg. Klassekampen vil fortsette i nye former inntil sosialismen har erstatta de kapitalistiske produksjonsforholda på verdensplan og både klassestaten og klassene er døde.

Hvor lang tid den sosialistiske fasen vil vare, er det umulig å si noe sikkert om. Vi må også i framtida belage oss på at sosialismen vil havarere i enkelte land hvor de indre vilkåra er vanskelige og det ytre presset er sterkt. Utviklinga vil være ujevn fra land til land, så lenge den imperialistiske verdensordninga har overtaket. Det gjør at at også de nye sosialistiske samfunna vil ha ulike materielle og sosiale utgangspunkt. Vi vil derfor heller ikke bare finne én form for sosialisme i framtida, men mange, sjøl om det vil være felles grunntrekk.

Den teknologiske utviklinga modner nå kommunistiske produksjonsformer foran øynene på oss. I et land som Norge ville en overgang til en sosialistisk samfunnsorganisering betydd et stort skritt framover for det store flertallet av befolkninga, både i forhold til levekår og livstandard og til demokratiske rettigheter og reell innflytelse på samfunnsstyringa.

6.1. Den sosialistiske revolusjonen

6.1.1. Arbeiderklassen, i Norge og ellers, har interesse av at overgangen til et nytt samfunnssystem skjer på fredelig vis. Men alle historiske erfaringer viser at borgerskapet er forberedt på å knuse rettferdige sosiale opprør med vold og fascisme. En sosialistisk revolusjon vil aldri seire uten at borgerskapet avvæpnes og at folket tar kontrollen over våpenmakta.

6.1.2. Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Ikke noe parti kan innføre sosialismen «på vegne av» arbeiderklassen. En sosialistisk revolusjon er et sosialt opprør der arbeiderklassen tar makta fra borgerskapet og undertrykker det som klasse, oppløser det borgerlige statsapparatet, opphever den kapitalistiske privateiendommen og etablerer nye, sosialistiske produksjonsforhold.

6.1.3. For å stille seg i spissen for en sosialistisk revolusjon må arbeiderklassen. styrke bevisstheten om seg sjøl som en klasse med egen politisk identitet og oppgave. Samtidig må arbeiderklassen jobbe for at de andre som har objektive interesser av sosialismen allierer seg med dem og blir med i revolusjonen . Revolusjonen vil være en samfunnsomveltning med støtte i det store flertallet. Kommunistpartiets oppgave er å gå i spissen for dette arbeidet, styrke arbeiderklassen politisk, ideologisk og organisastorisk og jobbe for utviklinga av den revolusjonære enhetsfronten.

6.1.4. Om en sosialistisk revolusjon skal seire i Norge, avhenger også av de internasjonale rammebetingelsene; av motsetningene i imperialismen og styrken til den internasjonale antiimperialistiske bevegelsen.

6.2. Sosialismens første erfaringer

6.2.1. Den første revolusjonen som satte sosialistisk samfunnsorganisering på dagsorden var Pariserkommunen. Den holdt stand bare noen få måneder i 1871 før den ble knust av reaksjonen og et borgerskap som var i ferd med å konsolidere sin samfunnsmakt..

6.2.2. Sosialismen etablerte seg som samfunnssystem for en lengre periode først i «imperialismens svakeste ledd», i fattige, halvføydale land som Russland og Kina, som en del av den demokratiske og nasjonale frigjøringskampen.

I Øst-Europa tok kommunistpartia over makta i åra etter den andre verdenskrig, dels som resultat av revolusjonære frigjøringskriger mot fascismen, og dels med bakgrunn i sovjethærens seire i denne kampen. Erfaringene derfra viser at det ikke er noen farbar vei å innføre en sosialisme som bygger på utenlandsk støtte.

6.2.3. De sosialistiske pionerprosjekta hadde stor betydning for verdens folk, og de betydde mye for det historiske utviklingsløpet. Jordreformer, industrialisering, utdanningsrevolusjon, bedre helseforhold og langt større sosial trygghet for arbeiderklassen ble oppnådd i landa hvor revolusjonene fant sted. De internasjonale ringvirkningene var også betydelige. De ga inspirasjon og bedre vilkår for frigjøringskamper i den tredje verden, som for kampen for sosiale reformer og innrømmelser fra borgerskapet i de imperialistiske landa. Kommunistpartiene spilte en sentral rolle i disse kampene, som i de sosialistiske revolusjonene og oppbyggingsfasen av de sosialistiske samfunna.

6.2.4. I de sosialistiske landa vokste parti og stat fort sammen og makta blei konsentrert i toppen av det kommunistiske partiet og statsapparatet. Dette skyldtes dels de økonomiske, klassemessige, kulturelle og politiske tradisjonene i landa, dels hardt press fra en imperialistisk omverden.

Maktkonsentrasjonen åpna også for feilaktige linjer og ledelsesmetode, og det utvikla seg etter hvert et nytt borgerskap i «sosialistisk frakk» som berika seg og sikra si maktstilling gjennom forfølgelse og likvidering av opposisjonelle av alle avskygninger, og som blanda seg inn i forhold i andre land.

Det som kunne ha vært motkrefter til denne kontrarevolusjonen blei demobilisert og aktivt motarbeida. Fagforeninger og folkelige masseorganisasjoner ble mer og mer bundet opp til statsapparat og parti. De framskrittene som revolusjonen hadde betydd for kvinnene ble undergravd. Statspartisosialismen ensretta kultur og vitenskap og behandla opposisjon som kontrarevolusjonær virksomhet.

Sosialismen var gått tapt i disse landa lenge før regimeskiftene i Øst-Europa mot slutten av 1900-tallet

6.2.5. Disse erfaringene viser at klassekampen, kvinnekampen og kampen mot andre former for samfunnsmessig undertrykking fortsetter også under sosialismen og at sosialismen kan ødelegges innenfra. Det vil være til skade for sosialismen om en prøver å tildekke dette, eller framstiller alle opposisjonelle som reaksjonære eller imperialistiske håndlangere. Kommunister må anstrenge seg for å bygge ut folkelige masseorganisasjoner og slåss for å minske kløfta mellom folket og deres representanter i statsapparatet og ellers

6.2.6. Forsvar av sjølråderetten vil være viktig også i denne historiske fasen. Samarbeid mellom sosialistiske land må skje på grunnlag av likeverdighet og ikke-innblanding

6.2.7. Men historia viser også at dersom arbeiderklassen og dens allierte forener seg og utnytter de ressursene som de rår over, kan sosialismen gi folkeflertallet et stort løft, både materielt og i kulturell utfoldelse. For de kommende sosialistiske samfunna, som kan stå på skuldrene til pionerene og ha lært av både deres styrker og feil, og, ikke minst, ha gunstigere rammevilkår, vil dette gjelde i ennå større grad.

[Til innholdsfortegnelsen]

6.3. Sosialismen i vår tid

6.3.1. De sosialistiske samfunna som sprang ut av de sosialistiske revolusjonene i forrige århundre bygde på økonomiske og sosiale vilkår skapt dels før, dels under den industrielle revolusjonen og den gryende kapitalismen. I dag er vi inne i en ny teknologisk revolusjon som skaper andre rammevilkår for de kommende sosialistiske samfunna. Mellom anna skaper dette muligheter for å trekke større deler av folket med i direkte styring og innflytelse over den sosialistiske staten og slik minske motsigelsen mellom kollektivets og individets rettigheter.

6.3.2. De kommende sosialistiske samfunna vil ikke være problemfrie samfunn uten knapphet og mangler. Men, de fødes fordi arbeiderklassen og dens allierte ikke lenger vil ha kapitalismen og ser på sosialismen som alternativet. I forhold til fortsatt kapitalisme vil de representere et stort historisk framskritt for menneskeheten.

6.3.3. Sosialismen er et overgangssamfunn mellom kapitalisme og kommunisme. Arbeiderklassen har tatt makta i staten, og hoveddrivkrafta i produksjonen vil være bevisst planlegging for å tilfredsstille menneskenes behov, og ikke som før kapitalakkumulasjon og profittstrev.

Dette er imidlertid ikke nok. Arbeiderklassen kan ikke frigjøre seg sjøl uten å frigjøre hele menneskeheten fra utbytting og undertrykking. En slik seier vinner klassen først når den har opphevd seg sjøl som klasse, og dermed alle klasser, og det kommunistiske, klasseløse samfunnet er nådd.

Det politiske systemet under sosialismen må være prega av denne målsettinga.

6.3.4. Under sosialismen vil det være både organiserte og spontane krefter som kan gjenskape et herskersjikt som skiller seg fra arbeiderklassen og folket. Organiseringa av et sosialistisk statsapparat er en slik kraft, arbeidsdelinga i samfunnet en annen.

Derfor trengs det en strategi for å bygge ned arbeidsdelingene og staten, og en bevisst mobilisering av motkrefter som kan hindre framveksten av en ny herskende byråkratklasse.

I lang tid etter en revolusjon vil det være kamp om hvilken vei samfunnet skal utvikle seg, hvilke klasseinteresser som skal vinne. Også det gamle borgerskapet vil gjøre forsøk på å ta igjen makta, støtta av imperialistisk press utenfra.

6.3.5. Sosialismen i Norge vil i utgangspunktet ha en rekke fordeler: En teknologisk avansert økonomisk basis, en stor arbeiderklasse med et høyt utdanningsnivå og demokratiske tradisjoner. Men samtidig vil økonomien i utgangspunktet være sterkt knyttet til imperialismen og det internasjonale varebyttet, som vil gjøre den sårbar for ytre press

6.3.6. Et sosialistisk Norge må bygges opp av det arbeidende folket sjøl, formene og de nye maktorganene og institusjonene vil bli skapt gjennom kampen.

Arbeiderklassen må organiseres for å utøve makt som klasse. Den må bygge opp sine egne statsorganer og sørge for at folkevalgte organer får avgjørende myndighet i sentrale og lokale økonomiske spørsmål. Arbeiderklassen må slåss for en stadig større desentralisering av avgjørelsene innafor de sentrale rammeplanene. En viktig forutsetning for dette er en fri og uavhengig fagbevegelse, og at arbeiderne organiserer seg for å utvikle kontroll over og ledelse av produksjonen.

Det må skapes nye former for direkte, deltakende demokrati, både i arbeidslivet og i samfunnslivet ellers. Valgte ledere både i arbeidslivet og i politiske organer må med jevne mellomrom fratre sine verv og delta i vanlig arbeid i kortere eller lengre tid. Dette er en forutsetning for å bryte ned arbeidsdelinga mellom manuelt og intellektuelt arbeid og skillet mellom styrende og styrte.

Det må eksperimenteres for å finne måter å utvikle og utdype demokratiet. Som utgangspunkt trenger vi et utvida representativt demokrati basert på frie valg mellom kandidater som representerer ulike alternativer. Det må tas tiltak for å sikre kvinner og representanter fra arbeiderklassen rettmessig deltaking i samfunnsstyringa.

6.3.7. Sosialismen vil bety en utvidelse av demokratiske rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og pressefrihet. Den sosialistiske staten vil være sekulær og ikke stimulere religiøs virksomhet. Men det vil være religionsfrihet og ikke forsøk på å avskaffe religiøs virksomhet med tvang. For å kunne fylle en kritisk funksjon i samfunnslivet må mediene og kulturlivet sikres rettigheter og rammebetingelser som gjør dem uavhengige av både politiske myndigheter og kapitalgrupper.

Den sosialistiske staten vil innskrenke disse rettighetene for grupper som vil gjeninnføre kapitalismen med makt, med eller uten støtte fra imperialismen utenfra, og nazistiske og rasistiske organisasjoner.

6.3.8. Kommunistiske partier vil også under sosialismen være uavhengig av staten, fungere som et kritisk element i samfunnet og se det som sin oppgave å gå i spissen for utvikle et klasseløst samfunn.

6.3.9. Sosialismen legger grunnlaget for et langt skritt fram for kvinnefrigjøringa, samtidig som fortsatt kvinnekamp er en forutsetning for at sosialismen utvikler seg mot det kommunistiske samfunnet. Under sosialismen trengs det en sterk, uavhengig kvinneorganisasjon og særegen kvinneorganisering på alle områder. Kvinnene må ha makt både innafor staten, partier, masseorganisasjoner og samfunnsliv.

Målet med kvinnefrigjøring må være ett av grunnpremissene for planer og tiltak på alle samfunnsområder. Økonomisk og teknologisk utvikling fungerer ikke kjønnsnøytralt. Planene må se det betalte og ubetalte arbeidet i sammenheng, og finne samfunnsmessige løsninger som avskaffer kvinnenes slit og styrker deres kontrollen over egne liv.

Den kjønnsbestemte arbeidsdelinga må brytes ned. Alle tiltak må ta utgangspunkt i kvinner som sjølstendige personer, ikke som medlemmer av familier eller hushold. Økonomi og styring må ikke være basert på at en svær del av arbeidet i samfunnet settes bort som kvinnens private ansvar innafor familiens rammer. Det er et mål at mannen tar halvparten av hus- og omsorgsarbeidet, både så lenge det er organisert som et privat ansvar, og når dette arbeidet blir ledd i en større samfunnsmessig helhet.

Samfunnets ressurser må fordeles likeverdig på alle, slik at kvinner og barn ikke lenger blir avhengige av forsørging fra menn. Slik vil folk få frihet til sjøl å velge ulike bo- og samlivsformer basert på likeverd.

6.3.10. Rettigheter til alle minoriteter må sikres og all form for rasistisk virksomhet må bekjempes. Heterofilt og homofilt samliv må være likestilt.

6.3.11. Den sosialistiske planøkonomien gjør det mulig å ta økologiske hensyn, da produksjonen ikke lenger er basert på mest mulig profitt. Men det vil også under sosialismen oppstå motsigelser mellom økonomisk gevinst og hensynet til miljøet. Prioritering av å skaffe fram innsikt i naturens behov og stimulering av en aktiv, statsuavhengig miljøbevegelse vil derfor være blant tiltak som det sosialistiske samfunnet må sikre.

6.3.12. Økt produktivitet og omlegging av produksjonen må så fort som råd bidra til ytterligere forkorting av normalarbeidsdagen, og det er viktig raskt å få trukket sektorer som for eksempel bolig, helse, utdanning og kommunikasjon ut av markedsøkonomien. De mulighetene som den nye teknologien gir til å trekke sektorer ut av vareproduksjonen og over til en rein distribusjon av produkter og tjenester ut ifra behov, må utnyttes til fulle. I stedet for kapitalismens formel om enkeltmenneskets eiendomsrett over andres arbeid, setter sosialismen det kommunistiske om alles utnyttelsesrett til andres arbeidskraft.

6.3.13. Sosialismen vil ha en dominerende offentlig sektor og nye former for samvirke, men samtidig rom for sjølsysselsetting og begrensete former for privat virksomhet.

Den sosialistiske staten må kontrollere kommandohøyedene i økonomien. Forholdet mellom plan og marked må avgjøres konkret, slik at markedsmekanismer både utnyttes og tøyles. Den sosialistiske planøkonomien må være overordna. Den teknologiske utviklinga har gjort at denne prosessen kan bli både mer effektiv og fleksibel enn den var i tidligere sosialistiske samfunn. I landbruk og fiske, der sjølsysselsetting dominerer, må samvirketiltak støttes og oppmuntres. –

6.3.14. Det sosialistiske Norge må løsrive seg fra alle imperialistiske allianser og forpliktelser, oppgi norsk kapitalvirksomhet i utlandet som bygger på tilbakeføring av overskudd til Norge og oppgivelse av alle krav i Antarktis. Samisk sjølråderett i samiske områder må garanteres.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 7:

7. 1. Hvorfor kommunistparti

7.1.1. Arbeidernes kommunistparti kjemper for å avskaffe alle former for utbytting, undertrykking og klasseskiller. Partiet har ingen interesser som er skilt fra den internasjonale arbeiderklassens interesser.

7.1.2. For å styrte kapitalismen trengs en enhetsfront som består av alle revolusjonære og progressive krefter på venstresida, arbeiderklassens allierte: småbønder og fiskere, intellektuelle og ulike undertrykte grupper. Men i tillegg trengs kommunistpartiet for at kampen for samfunnsendring ikke skal nøye seg bare med reformer av kapitalismen, men også kunne føre fram til en sosialistisk revolusjon og utvikling av sosialismen fram mot kommunismen.

7.2. Partiets oppgaver og oppbygning

7.2.1. Målene som kommunistpartiet stiller seg krever at medlemmene jobber aktivt på mange områder.

7.2.2. Vi jobber i fagforeninger, interesseorganisasjoner og solidaritetsorganisasjoner, for å bedre folks levekår her og nå. Gjennom at folk deltar i kampen mot det kapitalistisk systemet, utvikler de også en bevissthet om at det er behov for et alternativ. Dette legger grunnlaget for videre kamp for sosialisme.

7.2.3. Kapitalens profittjag innebærer alltid diktatur og undertrykkelse, enda om dette kan variere i styrke og framtredelsesform. AKP deltar i og støtter all kamp mot kapitalismen både i og utenfor Norge. Vi søker allianser og kontakt med andre partier og bevegelser som slåss mot imperialismen, og vi deltar sammen med andre i større fronter på enkeltsaker. Men vi holder fast ved at kommunistpartiet alltid må være sjølstendig og uavhengig, både nasjonalt og internasjonalt.

7.2.4. AKP ser det som spesielt viktig å synliggjøre og styrke kvinners deltagelse i kampen mot utbytting og for rettferdighet. Vi slåss for en sosialisme fri for kvinneundertrykking, men vi slåss også mot alle former for kvinneundertrykking i det kapitalistiske samfunnet.

AKP er et parti som legger vekt på både teoretisk skolering og politisk massearbeid. Medlemmene må være godt skolerte i politisk teori for å kunne se sammenhengen mellom den daglige politiske kampen og det langsiktige arbeidet for sosialisme. Medlemmene må delta i politiske massebevegelser, for bare gjennom å jobbe sammen med og diskutere med andre, kan man vinne flere for tanken om sosialisme og kommunisme.

7.2.5. AKP er et parti som tar mål av seg til å være en del av ledelsen i den sosialistiske revolusjonen. Det betyr at AKPs medlemmer må bygges opp som ledere. Gode ledere bidrar til at andre utvikler seg og blir ledere, og bidrar til at folk ser at de har en viktig rolle å spille i kampen for rettferdighet og et sosialistisk samfunn. Gode ledere får folk til at se at de har en viktig plass både i partiet og i andre organisasjoner som slåss mot det bestående systemet.

7.2.6. AKP jobber hele tiden for et best mulig utviklet demokrati innad i partiet, og i de organisasjonene vi jobber. Innad i AKP bygger vi på den demokratiske sentralismen, som vi mener gir best utgangspunkt for demokratisk behandling og deretter felles handling. Det stiller også krav til deltakelse i partikollektivet til det enkelte partimedlem.

7.2.7. AKP søker ingen privilegier. I et klasseløst, kommunistisk samfunn vil partiet ha fullført sin oppgave og derfor oppløses.

[Til innholdsfortegnelsen]

7.3. Arbeiderklassen er den ledende krafta

7.3.1. Kommunistpartiet springer ut av arbeiderklassen. Partiets oppgave er å mobilisere arbeiderklassen til handling, gjennom å være et ledende element i klassen. Partiet skal ikke lede «på vegne av» arbeiderne. Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Partiet må dermed strebe etter at flertallet av medlemmene kommer fra arbeiderklassen.

7.4. Partiets teoretiske fundament

7.4.1. AKP bruker den marxistiske teorien som rettesnor for handling. Det teoretiske pionerarbeidet ble gjort av Marx og Engels gjennom analyse av kapitalismens utvikling og kritikken av ulike utopiske, reformistiske og anarkistiske retninger i samtida. Et annet oppgjør ble innledet gjennom Lenins og andre marxisters kritikk av og brudd med den 2. internasjonalens sosialdemokratiske klassesamarbeidspolitikk og nasjonale sjåvinisme. Mao Zedong forente marxismen med den revolusjonære massebevegelsen i Kina og dette satte han i stand til å lede den største politiske revolusjonen i menneskehetens historie. Han var også pioner i å innse farene for at sosialistiske land omdannes til en ny type byråkratiske undertrykkelsesregimer. Utviklinga av kvinnebevegelsen og kampen for full kvinnefrigjøring var viktig for det teoretisk utviklingsarbeidet som ble gjort i AKP på 80-tallet. Utviklinga av den nye kvinnepolitiske teorien har betydd endringer av den helhetlige analysen av både kapitalistiske samfunnet og kampen for sosialismen.

7.4.2. Den historiske utviklinga gjør det nødvendig heile tida og vurdere teoriene vi bygger på og utvikle nye. Den marxistiske teorien består ikke av absolutte sannheter, men må hele tida kritiseres og bygges ut i tråd med hvordan samfunnet endrer seg.

7.5. Hva betyr det å være revolusjonær?

7.5.1. Marxismen er et verktøy for å kunne analysere verden, men og å forstå verden kan aldri være et mål i seg sjøl. Målet vil alltid være å forandre verden. Å være revolusjonær betyr å bruke de redskapene en har tilgjengelig for å forstå verden, og å bruke denne kunnskapen for å slåss for en forandring.

7.5.2. Kunnskapen om verden vil aldri være endelig, den vil alltid være i utvikling. For å utvikle gode analyser og for å kunne ta de riktige avgjørelsene trenger vi stadige studier og diskusjon, både i og utenfor partiet. Uenigheter er ikke et problem, men en kilde til utvikling og ny kunnskap.

7.5.3. Å slåss aleine vil aldri gi seier, derfor er vi organisert sammen i et parti, og derfor søker vi allianser med andre. Verden forandres heller ikke med uttalelser og proklamasjoner, derfor krever vi aktiv deltagelse i kampen fra alle våre medlemmer. Bare ved å stå sammen i aktiv kamp vil vi klare å bygge en sosialisme som kan legge grunnen for det klasseløse samfunnet – kommunismen.

[Til innholdsfortegnelsen]

Til gjeldende program | Til programdebatt | Til AKP si heimeside

av Øyvin Aamodt og Reidun Hansen

Det er lenge siden det har vært diskusjon om rus og ruspolitikk på venstresida. På åttitallet hadde AKP og RV en klar og restriktiv holdning både til bruk og salg. Den norske arbeiderbevegelsen har tradisjoner sammen med avholdsbevegelsen, hvor alkoholbruk ble sett på som et hinder i klassekampen.

I RV er det visstnok strømninger i dag som ønsker å liberalisere og legalisere hasj, mens andre vil fastholde den restriktive linja. At samme uenighet finnes i andre deler av den norske venstresida er sannsynlig.

Internasjonalt er det ofte høyrepartiene som står for en restriktiv linje i narkotikapolitikken, mens venstresosialdemokrater og sosialister ofte støtter de liberale, legaliserende bevegelsene. I dette farvannet bør vi ha noe av rusens historie og politiske funksjon før og nå i tankene for ikke å bli ahistoriske, eventuelt apolitiske, i vurderinga og konklusjonene.

I det følgende vil vi kort vise til noen historiske eksempler på rusens funksjon, for deretter å diskutere dagens situasjon, forsøksvis ut fra et klasseperspektiv, et perspektiv som tar utgangspunkt i en holdning om at rusen, bevisst eller ubevisst, har en politisk funksjon i samfunnet.

I oldtidens Hellas skildrer Homer rusbruk som en sosial handling mellom venner – et middel som ble brukt i sosialt lag for å løsne på tungebåndet, løse opp stemningen mellom folk, og øke det sosiale utbyttet. Men det er viktig å ta med at dette selvfølgelig ikke gjaldt alle – ikke kvinner og ikke slaver, som heller ikke ble sett på som fullverdige borgere. Det var altså i hovedsak brukt som et middel innad i herskerklassen, et redskap og hjelpemiddel blant likeverdige.

Vikingenes bruk ser ut til å ha vært liknende, selv om det nordiske samfunnet rundt 1100-tallet var mindre fysisk klassedelt enn i det klassiske Hellas. Det nordiske bondesamfunnet hadde mindre overflod, mindre luksus, færre byer og mer bygdepreg, som igjen ga de rike færre muligheter til kun å omgås sine egne klassefrender. Skildringene om vikingenes forhold til rus innebærer blot og gilder hvor mjød var en sentral del av festen, hvor svir og hor, overdreven fyll var sentralt.

I tillegg ble alkohol brukt som et middel i forhandlinger mellom folk i konflikt hvor alkoholens virkning kunne ha en meklerfunksjon, at uenighetene ble visket ut når man drakk ved samme bord. Sannsynligvis var virkningen i tilfeller også motsatt, at konfliktene ble forstørret.

Å stille med nok mjød for en vert var viktig og lovregulert. Det var lite gjestmildt og direkte straffbart å være knipen på slik drikke. Bruken av fluesopp i forbindelse med berserkenes kamper på skjær og ellers blir beskrevet i Snorre, men om dette var særtilfeller eller ikke er vel vanskelig å si.

Det kan se ut til at drikkemønsteret i Nordeuropa kontra Søreuropa allerede da var forskjellig, at flat- og grøftefyll var mer akseptert her i nord. Om dette kan forklare noe av forskjellene i dagens overdosetall mellom Norge og andre land kan man jo bare spekulere i.

I nærere fortid er rusens funksjon beskrevet mye i samfunnsmessig perspektiv.

Det engelske imperiets bruk av opium for politisk og sosial avsporing av kampviljen er kjent fra Opiumskrigen i Kina. Engelskmennene introduserte opium fra India til kineserne, noe som førte til store sosiale vanskeligheter i Kinas storbyer, hvor opiumsbulene trakk til seg folk. Ideen om å kunne passivisere potensielle motstandere med rus viste seg å slå feil, men på vegen skaptes det passivitet, nød og elendighet.

Den samme utviklinga så vi i Sameland, hvor det norske herrefolket brakte med seg alkohol og skapte store sosiale problemer blant samene.

Blant Nordamerikas urbefolkning, Grønlands inuitter og Australias aboriginere gjelder det samme. Alkohol introduseres inn i kulturer som ikke i utgangspunktet har et slikt rusmiddel. Dette, sammen med brutal undertrykking og diskriminering, ser ut til å føre til en fremmedgjøring hvor alkohol svært lett får ødeleggende fotfeste i store befolkningsgrupper, og kampen mot undertrykkerne avspores, gjerne inn i individuelle konflikter innad og utad. Resultatet har blitt en nedadgående spiral hvor rusen forsterker problemene individuelt, og herrefolket og den undertrykte sjøl får nye forklaringer på hvorfor undertrykkinga må fortsette og at den er rimelig: Hvordan kan et alkoholisert folk ta grep om seg sjøl og sin kultur?

Ved å ha disse historiske eksemplene med oss i dagens diskusjon om rusens funksjon og hva slags prinsipielle holdninger vi skal kjempe for, mener vi det blir enklere å se helheten i et samfunnsperspektiv. Det er i vår tid populært å lete etter individuelle forklaringer og løsninger. For individet kan det isolert sett være hjelpsomt, men for samfunnet blir det å individualisere samfunnsspørsmål, å avpolitisere dem. Dette er nyttig for herskerklassen men svært unyttig og ugunstig for folkets kamp.

Kortfattet kan dagens situasjon på rusmiddelområdet i Norge beskrives med følgende statistikk fra Rusmiddeldirektoratet og Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning (SIFA):

Norge (sammen med Island og Sverige) har det laveste forbruket av alkohol pr innbygger i Europa. Omsetningen i Norge har de siste 8 år økt med omkring 5%. Siden 1960 har den økt med omkring 60%. I tillegg kommer da smugling, hjemmebrent og svenskehandel som er vanskelig å måle. Antall salgssteder for øl er redusert i Norge siden 1980 fra 4.637 til 4.411 i 1998, stort sett på grunn av sentralisering av matvarehandelen. Antall skjenkesteder har i samme tidsrom økt fra 2.439 til 6.252, dvs med 156%.

Andelen av ungdom i Norge som sier de har drukket alkohol det siste året var i 1986 87%, mens tallet i 2000 var 79%. Debutalder har ikke forandret seg nevneverdig i samme tidsrom, men totalkonsumet pr år ser ut til å ha økt med 45% i gjennomsnitt pr person i samme aldersgruppe. Det ser også ut til at jentene nå drikker mer og oftere enn før, da de konsumerte betydelig mindre enn jevnaldrende gutter.

På narkotikaområdet har 18,8% av ungdom i Norge mellom 15 og 20 år en eller flere ganger røyka hasj (mot 7,8% i 1986). Tilsvarende tall for bruk av amfetamin er 3,9% (1,0% i 1986), for heroin 0,6% (0,5% i 1986). Norge ligger her blant de med lavest forbruk i Europa. Høyest ligger England og Irland. I Oslo ligger tallene over resten av landet i 2000: Hasj: 28,6%, amfetamin: 7,1%, heroin: 0,9%, og ecstasy: 5,7%. Antall heroinmisbrukere i Norge ser ut til å ha økt fra 4-5.000 i 1989 til 9-12.000 i 1999.

I 1986 mente 2,1% av norsk ungdom at hasj burde kunne selges fritt. I dag er tallet 9,9%, noe ned de siste par åra. Tilsvarende tall for Oslo er 4,0% i 1986 og 13,9% i 2000.

Tallene over forteller at selv om rusmiddelbruk er et viktig problem for mange, inkludert både de som rammes direkte og indirekte, i arbeidsliv og samfunnsliv ellers, er fremdeles Norge et av landene i Europa med minst forbruk. Dette gjelder både for alkohol og de illegale narkotiske stoffene.

Årsakene strides de lærde om, men forskning viser, kanskje som noe av det eneste vi kan være bortimot sikre på, at jo større tilgjengelighet det er til rusmidler i et samfunn, jo større blir forbruket. Og jo større forbruk, jo større problemer.

Det eneste området hvor Norge ligger helt i spiss i den gale enden av statistikken er når det gjelder narkotikadødsfall i forhold til innbyggertall. Her ligger Norge høyest på lista med en økning fra 53 i 1985 til 327 i 2000 (iflg. Kriminalpolitisentralen). Ingen har kommet med spesielt gode forklaringer på dette. Noen nevner den restriktive narkotikapolitikken. Noen nevner den store andelen av sprøytebrukende opiatmisbrukere i Norge sammenliknet med andre land (hvor det røykes i større grad). Andre trekker fram mer kulturbetingete årsaksmuligheter, som for eksempel ruskulturen i Norge som ser ut til å være mer ekstrem enn i andre land. Vi kjenner vel alle igjen ideen om at festen ikke er over før alt er drukket opp. Dette kan også gjelde på narkotikaområdet. Uansett er overdosedødeligheten svært høy.

I Vesteuropa har Norge, sammen med i første rekke Sverige, tradisjonelt stått i spissen for en restriktiv alkohol- og narkotikapolitikk hvor de frie markedskrefter ikke har fått virke på alkoholområdet, og hvor strafferammene har vært svært høye når det gjelder narkotikakriminalitet, både for bruk, salg og smugling.

Utviklingen de siste årene har imidlertid endret seg slik at antallet skjenkesteder for alkohol er mer enn doblet, at straffene for mindre narkotikaforbrytelser (som bruk eller oppbevaring til eget bruk) i praksis har blitt mildere, at tilhengerne av legalisering av hasj har blitt flere. Vi ser at antallet anmeldte narkotikalovbrudd har økt fra litt over 11.000 i 1990 til over 40.000 i 1999.

På tross av disse endringene i politikk og holdninger de siste åra, kan vi ikke se noen form for eksplosjon i bruk og misbruk av rusmidler. En fordobling av forbruket av alkohol blant ungdom i perioden 1971 til 2000 er mye, men plasserer likevel Norge blant de landene hvor forbruket er lavest. Det samme gjelder for illegalt bruk av narkotika, selv om det har vært en betydelig økning av andelen som røyker hasj, andelen heroinmisbrukere og antall narkotikadødsfall. For de andre stoffene er det relativt små endringer i negativ retning de siste åra.

Det som er hovedspørsmålet for en politisk analyse, bør være hvordan vi skal finne fram til en holdning som tjener de folkelige interessene i motsetning til hva som tjener kapitalen, og hvordan dette skal konkretiseres i hverdagens politikk. Vi må også ta for oss forholdet til filleproletariatet, de som er utslått og nederst i samfunnet – de kroniske alkoholikerne og narkomane, de som ikke lenger har noen kontroll over rusen, men som har et rusmiddelmisbruk som styrer livet på de fleste områder.

Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning gjorde i 1990 en gjennomgang av data som belyser omfanget av sprøytemisbruk. Det viser at rusmisbrukerne som inngår i undersøkelsen har stor grad av problembelastning. Rundt halvparten hadde rusmisbrukende foreldre, en eller begge. Rundt halvparten hadde som barn hatt tilsyn av barnevernet. 20% hadde vært til behandling for psykiske problemer. 10% hadde som barn vært utsatt for seksuelle overgrep. 43% hadde hatt en eller flere livstruende overdoser og en tredjedel hadde forsøkt å ta sitt eget liv.

Vårt hovedpoeng er at en restriktiv rusmiddelpolitikk også er en solidarisk rusmiddelpolitikk. Samfunnet i dag utvikler seg også på dette området stadig mer i retninga til den liberalistiske kapitalismen. Markedskreftene framstilles som det eneste riktige, og det er svært liten opposisjon til dette synet. Alternativene blir miskredittert og sosialdemokratiet får stadig et tynnere og tynnere sosialt skall som flere og flere ser gjennom. Det reelle alternativet til det blå sosialdemokratiet oppfattes kun som den åpne og utilslørte markedsstyringa (som jo slett ikke er noen styring i ordets rette forstand).

Dette samfunnet blir i realiteten mer og mer individualistisk, mer og mer «Robinson» (vinn eller forsvinn) hvor målet ikke er å få til ting sammen, men kun å skvise de andre ut og sikre seg sjøl. Et slikt samfunn må med nødvendighet skape fremmedgjøring og oppgitthet, håpløshet og mangel på tru på egne samla krefter. Det undergraver fellesskapet som mulighet, ressurs og nødvendighet for å skape det gode samfunnet, frihetens rike. I denne sammenhengen blir rusmidler lett til et redskap for å slippe å forholde seg til samfunnet og verden. Det er i situasjoner av for eksempel håpløshet og oppgitthet at rusen kommer som et alternativ, bevisst eller ubevisst.

Den kollektive aggresjonen og raseriet mot «verden» som mange av oss bærer med oss daglig, kan enkelt og greit føres ut på avveie ved rusbruk. Vi individualiserer problemene, og dermed også løsningene. Redskapene blir mer å døyve enn å sloss, mer å bedøve enn å kjempe. Denne holdningen sammen med en ideologisk overbygging som slår fast at enhver er sin egen lykkes smed (eller bane) støtter opp under den rådende herskerklasses interesser, nemlig at motstand er umulig og unyttig. Hvis alternativet ikke finnes, eventuelt er umulig å komme til, kan vi like godt fortsette vår ensomme og egosentriske tilværelse.

Kampen mot rusmidler har historisk vært en STOR sak for arbeiderbevegelsen. Det er kanskje symptomatisk at denne kampen i stor grad er borte fra arbeidsklassens organisasjoner og liv. Fagbevegelsen jobber noe med rusproblematikk, blant annet gjennom AKAN, men vi ser også her at dette gjøres til en individuell sak, uten politisk betydning.

En kronisk rusmisbrukers liv er etter vårt syn en karikatur på den kapitalistiske verdens konsekvens: «Det eneste som er viktig er at jeg får det jeg trenger, og jeg trenger det nå! Til resten av verden sier vi bare: Go fuck yourselves.» Dette er filleproletariatets politiske funksjon, en apolitisk apati og individualisme som vi ikke må se på som sjølvalgt, men som et utslag av samfunnets utstøtings- og fremmedgjøringsmekanismer.

To teorier

Det finnes flere teorier om årsak til rusmisbruk. I en politisk sammenheng er det to som peker seg ut for oss:

Symptomteorien som kort referert sier at rusmisbruk må letes fram i menneskets oppvekst og tidligere liv. Stoffmisbruk ses på som et symptom på dype, grunnfestede problemer. Rusen gjør da smerten i livet mindre. Rusen demper, roer og gjør det vanskelige lettere.

Tilgjengelighetsteorien sier at mennesket er styrt av lyst/ulyst, og at det å bruke rusmidler gir en lystfølelse. Misbruk blir derfor en innlært tilstand, og avhengighet utvikles på grunn av bruken i seg selv.

I politisk sammenheng gir disse teoriene forskjellige konsekvenser for handling. Symptomteorien setter misbruket inn i en samfunnsmessig sammenheng og kan føre til en viktig systemkritikk, mens tilgjengelighetsteorien ofte legger mer vekt på løsningsforslag basert på strafferettslige betraktninger.

Vi mener at begge teoriene har mye for seg ut fra ulikt perspektiv. Forskjellene av løsninger på individnivå og samfunnsnivå må ikke utelukke hverandre, tvert imot. Vår kamp mot rusmidlenes ødeleggende virkninger for samfunnet må ikke i konsekvens medføre at vi ignorerer de individuelle mulighetene.

Smerten i livet, mangel på omsorg, dårlige oppvekstvilkår osv. gjør individet mottakelig for rusmiljøene. Når man får hjelp til å bli kvitt et rusproblem, ser vi at rusen er et symptom som når den forsvinner, åpner opp for en lang og møysommelig prosess for å lære å leve igjen, og for å ta en ny plass i samfunnet.

De rusgiftpolitiske liberalerne som er for alle friheter som øker rusmiddelbruk og argumenterer ut fra individets frihet til å velge, er politisk reaksjonære, som ser bort fra det samfunnsmessige perspektivet, de politiske konsekvensene og glemmer at arbeiderklassen trenger alle de kreftene de kan finne for å gå fram i kampen mot kapitalen, for sosialismen. Friheten til å sove under broene, ofte bokstavelig talt, er og blir ufrihet, grunnlagt på fornedring og undertrykking.

De glemmer at arbeiderklassens kamp må være basert på solidaritet, fellesskap og en bevisst klassetilhørighet. Vi trenger felles kamp mot felles mål. Individuelle løsninger på samfunnets problemer kan aldri bli annet enn «den amerikanske drømmen» om å slå seg opp sjøl og individuelt, i kontinuerlig kamp mot alle andre individer.

I et slikt perspektiv blir en restriktiv alkohol- og narkotikapolitikk det eneste rette, samtidig som forholda legges best mulig til rette for at de kroniske rusmissbrukerne (som stort sett er arbeiderklassens sønner og døtre) får en best mulig sjanse til å komme seg ut av det nedverdigende misbruket. Frihetens rike kan aldri komme ut av bedøvende passivitet, men kun ut fra bevisst og aktiv kamp.

Vårt syn er at de kollektive løsningene igjen må i fokus for diskusjonene omkring kapitalisme og sosialisme. Det finnes ingen klasse som er så godt organisert som borgerskapet. Skal vi vinne fram må vi utvikle kollektive løsninger, og vi må bekjempe redskapene kapitalen bruker for å svekke kampkrafta vår.

av Bjørn Egil Johansen

I enkelte kretser på venstresiden har analyser som sier at Norge er en halvkoloni og at Nord-Norge er et slags halvkoloni vært populære. Sist dukket disse analysene opp var i et tidlig utkast til prinsipprogram for AKP. Jeg tror en slik analyse er feil.

En koloni er et territorium som en annen stat har tilegnet seg, og åpent utbytter på forskjellige måter. Begrepet halvkoloni er en beskrivelse av et slikt territorium som formelt sett har fått sin uavhengighet, men som i realiteten fortsatt er underlagt en slik stat. Halvkolonier blir på forskjellige måter holdt nede og forhindret fra å gjennomgå en økonomisk utvikling lik den vesten har gjennomgått.

Nasjonal kontroll med naturresursene

Industri-kapitalismen kom sent til Norge sammenlignet med mange andre vest-europeiske land. Da den kom, var den i stor grad knyttet til utnytting av enkelte naturresurser, som vannkraft, skog og gruvedrift. I starten dominerte utenlandsk kapital fullstendig, men den ble underlagt streng konsesjonslovgiving slik at den nasjonale kontrollen ble opprettholdt. Etter hvert kom staten stadig sterkere inn som kapitalist. Eksempler som Norsk Hydro viser hvordan staten skjøt inn kapital i norsk næringsliv. At oljeressursene er under så sterk nasjonal kontroll, er utslag av en politikk som har røtter helt tilbake til begynnelsen av forrige århundre. I kapitalismens epoke har Norge skilt seg ut ved å ha særlig sterk nasjonal kontroll med naturresursene.

Er en råvareøkonomi nødvendigvis en halvkoloni?

I mange sammenhenger blir det satt likhetstrekk mellom det å være en råvareøkonomi og det å være en halvkoloni. Ett slikt syn springer ut av en konkret analyse av økonomien i mange av de tidligere koloniene, som produserer råvarer som blir solgt til spottpris på det internasjonale markedet. Typiske eksempler på slike produkter er kaffe, kakao, sukker og bananer. Det er imidlertid ikke råvare-produsent merkelappen som er viktig i denne sammenhengen, men at disse landene har blitt forhindret fra å utvikle sin økonomi til produksjon av varer som har et høyere prisnivå. Det finnes flere mekanismer for å holde nede halvkoloniene, blant de mest vanlige er at (1) de blir forhindret fra å eksportere ferdigprodukter ved hjelp av høye tollbarrierer, at (2) de utenlandske eierne ikke reinvesterer for å utvikle produksjonene, og ved at (3) de blir tvunget til å eksportorientere produksjonen sin istedenfor å utvikle egne innenlands markeder.

Norge er i stor grad en råvareprodusent, det betyr ikke at Norge er en halvkoloni. Norge produserer råvarer som blir solgt til svært høy pris på det internasjonale markedet. Når Norge i dag har en råvareøkonomi er det fordi det ikke lønner seg for borgerskapet å videreforedle råvarene, profitten deres blir høyest ved å eksportere råvarer. Det er derfor galt å si at Norge har halvkoloniale trekk på grunn av at Norge er en råvareeksportør.

Likhetstegnet mellom halvkoloni og råvareeksportør er ikke riktig i den 3. verden heller. Mange detaljproduserende land (som Taiwan og Filippinene) er typiske halvkolonier selv om de ikke er råvareeksportører.

Halvkolonien Nord-Norge?

Nord-Norge har blitt styrt fra sør i vel 1.000 år, og i alle disse årene har Nord-Norge på forskjellige måter blitt utarma og utbytta. Helt fra ladejarlenes tid har strømmen av ressurser gått mest en vei. Lenge var tørrfisk-eksport Norges viktigste eksportprodukt, og tørrfisken har brakt mye rikdom til Norge. Fiskerne langs kysten av Nord-Norge har imidlertid ikke sett mye til denne rikdommen. De tingene som er nevnt ovenfor og mange andre ting gjør at en fort kan komme til å tenke seg Nord-Norge som en slags halvkoloni. Dette er likevel galt.

Hvis en ser på Nord-Norge som en halvkoloni hopper en også bukk over årsaksforholdene til at Nord-Norge blir utarma. Hvis en løfter blikket et øyeblikk og ser ut i verden vil en se at nær sagt alle land har lignende problemstillinger omkring forholdet mellom sentrum og periferi. Dette skyldes ikke at Sør-Italia eller Nord-England er å regne som halvkolonier, men at akkumulasjonsprosessene i kapitalismen konsentrerer kapital i sentrene. I Norge har det ført til at svært lite kapital hører «hjemme» i Nord-Norge. Av de litt over 200 selskapene som er registrert på Oslo Børs har bare ett (Nordlandsbanken) hovedkontor i Nord-Norge, og det er stort sett eid sørfra.

Markedsdreining i Nord-Norge

Når stadig større deler av det som tidligere har vært regnet som statlig felleseie, nå blir omgjort til foretak (bedrifter) og blir introdusert på børsen, vil kapitalens sentraliserende «logikk» gjelde også disse områdene. De siste årene har vi sett «posthusdøden», avviklingen av allmenningsretten, store oppsigelsesbølger i det gamle televerket og at SND (Statens nærings- og distriktutbyggingsfond) investerer mesteparten av sine penger i det sentrale Østlandet. Privatiseringsprosessen vil fortsette, og stadig flere virksomheter ser ut til å havne i markedet. Neste område er trolig sykehussektoren. Den motstanden som skjer mot denne utviklingen, får mer og mer form av et opprør mot selve kapitalismen og dens logikk. Vi så at Finnmarksopprøret ikke var enda et rop om mer subsidier for kapitalistene, men et krav fra de som skaper verdiene om at mer av dem må bli værende igjen blant de som har skapt dem.

Nord Norge eller Sápmi?

I Nord-Norge blir bildet noe mer komplisert ved at det samiske spørsmålet, i motsetning til det nord-norske spørsmålet, er et nasjonalt spørsmål. Når det gjelder den samiske nasjon er det langt mer på sin plass å snakke om halvkoloniale trekk.

Utenlandsk eierskap

Figur 1: Utenlandsk eierandel ved ulike børser i 1997

Utenlandsk eierandel ved en del utvalgte børser i Europa. (de nyeste sammenlignbare tallene vi fant var fra 1997. For Norge sin del er andelen noenlunde lik i dag, men for en del andre land har utenlandsk eierandel gått noe opp siden 1997.)

Graden av utenlandsk eierskap kan ofte gi en pekepinn på i hvilken grad stater er dominert utenfra. Det er vanskelig å skaffe til veie statistikk som er egnet til å si noe om i hvilken grad norsk næringsliv er eid utenfra. De beste oversiktene fant vi i tall fra Oslo børs. I en rapport har Oslo børs forsøkt å samle sammenlignbare tall fra forskjellige land i Europa. Disse tallene inkluderer bare børsnoterte selskaper (altså ikke ikke-børsnoterte virksomheter og verdier som sykehusene og SDØE). Disse statistikkene viser at Norge ligger omtrent midt på treet når det gjelder graden av utenlandsk eierskap. Det utenlandske eierskapet på Oslo børs var i 1999 på 31,5%, det er omtrent hva som er vanlig på de små børsene i Europa.

Tallene lyver trolig en god del. Graden av utenlandsk eierskap er trolig lavere i Norge enn for de andre landene som kommer omtrent likt ut i statistikken. Den viktigste grunnen til dette er at borgerskapet i Norge fortsatt ikke har kommet veldig langt i «a/s-ifiseringen» av de offentlige virksomhet som i mange andre land. Det betyr blant annet at sykehusene, skolene, universitetene og høyskolene, sykehjem, og en hel del andre tjenestetilbud fortsatt er en del av den offentlige forvaltningen, og ikke notert på børsen (i alle fall i skrivende stund). Dette bidrar til å skape et inntrykk av at graden av utenlandsk eierandel i Norge er høyere enn den egentlig er.

Figur 2 viser hvor stor prosentandel av foretakene som er registrert på Oslo børs som ligger i hvilke utenlandsk eierskaps-intervaller.

Det er bare få selskaper som kan ses på som kontrollert av utenlandske aksjonærer. Av 252 børsnoterte selskaper er det bare 20 selskaper hvor utenlandske eierinteresser eier mer enn 60% av selskapet. Noen av disse er eid av norske «skatteflyktninger», for eksempel er den utenlandske eierandelen i Aker RGI på rundt 75%, først og fremst fordi Kjell Inge Røkke er bosatt i Storbritannia. Det er også noen borgere på Bermuda (trolig skatteflyktninger) som er storaksjonærer i norske shipping-aksjer. I de fleste selskapene på Oslo børs er den utenlandske eierandelen under 20% (fig 2). De viktigste naturressursene er kontrollert av selskaper med høy nasjonal eierandel.

Den utenlandske eierandelen i Norge har holdt seg noenlunde stabil i mange år, mens den har rast oppover i en del andre land som det kan være aktuelt å sammenligne seg med som Finland og Portugal.

Motsatt grøft

Det kan late som om vi er i ferd med å gå i motsatt grøft av trotskistene. Ved å holde frem at Norge er en halvkoloni, og sette Norge sammen med de fleste landa i den 3. verden, undergraver en halvkolonibegrepet. Med et utarmet halvkolonibegrep til disposisjon blir det vanskeligere å skape forståelse for nasjonal frigjøringskamp i den tredje verden og anti-imperialistisk kamp i Norge mot det norske imperialistiske borgerskapet.

Kilder

• Facts & Figures 2000, fra Oslo Børs, 2001
• International Stock Ownership, Hege Sjo, Oslo Børs, 1998
• Utenlandsk eierskap fordelt etter nasjonalitet og sektor, Oslo Børs,1999
• Mellomstor imperialistmakt eller halvkoloni?, Arnljot Ask, Røde Fane,
• Utkast til prinsipprogram for AKP, høsten 2000

av Ebba Wergeland

Den arabiske verden kjenner «krigen mot terrorisme». Israel har i femti år rettferdiggjort krigshandlingene sine som gjengjeldelser for palestinske «terroraksjoner». I virkeligheten har de selvsagt vært ledd i langsiktige strategier, iverksatt når anledningen bød seg.

USAs angrep på Afghanistan kan heller ikke forklares som svar på aksjonene 11. september. Krig krever langvarig planlegging, etterretning og risikovurdering. Da USA for flere år siden plasserte bin Laden i skurkerollen, la de propagandamessig grunnlag for angrep mot Afghanistan ved passende anledning. Når de nå setter planene i verk, varsler det en revidert strategi for fortsatt verdensherredømme. Fokus rettes mot Sentral-Asia og mot Russlands og Kinas nærområder. Olje er stadig et stikkord. USA stoler på at militær styrke skal garantere «the American Way of Life». Arabiske analytikere har lenge advart mot fascistisk utvikling i USA på grunn av den stadige bruken av militærmakt som problemløser. «Krigen mot terror» der alle middel er tillatt, inkludert såkalte anti-terroristlover som gir FBI og CIA vide fullmakter på bekostning av rettsikkerhet, bekrefter at det er grunn til bekymring.

I kjølvannet av angrepene mot Afghanistan har USA fått hastverk med å opprette en palestinsk stat (etter 54 års tenkepause). De trenger ro og orden i Palestina. Alliansen med araberstatene kommer ikke gratis. Derfor snakker Bush, Blair, Jagland, Petersen og til og med Sharon plutselig om en palestinsk stat. Ikke et fritt og demokratisk Palestina, men et Palestina som likner USAs arabiske favoritter: fattig på demokrati og menneskerettigheter.

Israel vil tjene på hastverks-Palestina. Det blir en formalisering av dagens bantustansystem, ekstremt sårbart for israelsk press gjennom blokkering av veier, vann og elektrisitetsforsyning. Palestinerne trenger ingen rask løsning, men forhandlinger. Kall det gjerne en videreføring av Oslo-prosessen. Mange av Oslo-avtalens kritikere måtte tenke seg om en gang til da Sharon erklærte den død og maktesløs. Sharon forstår Palestina-konflikten som Arafat, men fra motsatt side. Han avviste Oslo-avtalen av samme grunn som Arafat aksepterte den. Fordi den representerte en historisk innrømmelse fra Israel: anerkjennelse av PLO og palestinernes nasjonale rettigheter, og dermed dypest sett en innrømmelse av sioniststatens tvilsomme legitimitet. Siden 1993 har palestinerne i denne prosessen gradvis fått internasjonal aksept (sabotert av USA og Israel) for at sentrale FN-resolusjoner skal legges til grunn for en avtale om Palestina, og for at FN har et overordnet ansvar for palestinernes situasjon.

Fordrivelse av palestinerne har alltid eksistert som mulig løsning for sionistene. Ikke som en dramatisk operasjon, men gradvis, i alle sammenhenger der det er mulig. Det gir mening til det siste årets konsentrerte angrep mot kristne byer i Palestina: Bethlehem, Beit Jala, Beit Sahour. Mange kristne palestinere har familie i USA og dermed mulighet for å flykte. Parallelt satser sionistene på innvandring av jøder. Dagens sikkerhetsproblemer og dårlige PR ødelegger for dem.

Palestinernes mulighet ligger i evnen til å bevare enheten, og til å klore seg fast på palestinsk jord. Befolkningsutviklingen arbeider for dem. Et viktig element i den andre intifadaen er den økte oppslutningen den får fra etterkommerne etter den opprinnelige palestinske befolkningen inne i Israel. De utgjør omlag en seksdel av Israels folketall.

Det finnes alternativ til krigen om folketall og opprettelsen av bantustans. Opprinnelig vurderte PLO sameksistens med jødene i Palestina som den eneste realistiske løsningen. De godtok to-stats løsningen fordi sameksistens ble avvist. Også blant jøder i Israel finnes det nå noen som tør snakke om to folk, en stat, som den mest realistiske løsningen. Det vil bety slutten for den politiske sionismen, og dermed endelig en mulighet til varig fred i Palestina.

av Erik Ness

Mia Finrud di Tota har skrevet en liten bok å bli klok av. Den handler om hvordan Italia ble til, men er ikke en vanlig historiebok.

Formålet er å forstå for å bekjempe ekstreme høyregrupper som La Lega Nord, som historieløst reviderer italiensk historie for å passe inn i deres rasistiske og separatistiske budskap. Derfor trengs kunnskap, og boka er full av det.

Den er også et angrep på forsøkene på å bagatellisere fascismen under Mussolini. Tota skriver:

«.. den historiske revisjonismen i 1990-årene satte grunnloven og dens antifascistiske karakter under diskusjon. Den hevdet at storparten av italienerne mellom 1943 og 1945 verken var fascister eller antifascister som støttet motstandsbevegelsen, (…) Denne holdningen bagatelliserer anstrengelsene for å overleve krigen (…) som førte til fordømmelse av den regjerende klassen som hadde ført Italia ut i krigen.»

Siste del av boka er en gjennomgang av mafiaens historiske grunnlag. Veldig konkret og veldig pedagogisk.

Innhold 2000 nr 4

1. Erling Folkvord: Privatisering – kapitalens vidundermedisin
2. Torill Nustad: Kvinnekampen er systemoverskridende
3. Arne Byrkjeflot: Grønne avgifter
4. Pål Steigan: Fra bytteverdisamfunn til bruksverdisamfunn
5. Geir Christensen: Fra en menneskerett å bo – til en kapitalistrett å flå
6. Are Saastad: «Pasienten først» – historien om planlagt slakt av Aker Sykehus
7. Torstein Dahle: Produksjon og økonomi i et sosialistisk Norge
8. Torstein Dahle: Markedet – en gift for sosialismen
9. John Bellamy Foster: Monopolkapitalen ved årtusenskiftet
10. Hans Isaksson: Chomsky
11. Collette Guillaumin: «Rase»begrepets skiftende ansikt
12. Ingrid Baltzersen: «Families we choose» (bokomtale)

---

Du leiter forgjeves viss du venter å finne ein lettfatteleg og samordna privatiseringsplan i statsbudsjettet. Jens Stoltenberg offentleggjer ikkje slike planer. Og slett ikkje etter at tidlegare statsrådkollega Gerd Liv Valla som vil bli ny LO-sjef, har kunngjort at regjeringa må slutte med «surret om privatisering» (Klassekampen 9.9.2000). Den korte og begripelege privatiseringsplanen blir ikkje tatt med i dei pressemeldingane som regjeringa legg ut på nettet når dei 4. oktober slepper statsbudsjettframlegget. Like fullt er summen av Stoltenberg-regjeringas økonomiske tiltak overfor fylka og kommunane slik at rådmenn og ordførarar kjenner seg tvinga til å leite etter nye måtar å privatisere på.

Enkelte prøver å framstille privatisering som eit spørsmål utan klasseinnhald. Ein av dei som har gått lengst i så måte, er sosialminister Guri Ingebrigtsen, psykiateren som tidlegare var med i AKP og RV. Dagsavisen konfronterte henne i sommar med at forgjengaren hennar, Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) «advarte kommunene mot å konkurranseutsette pleie- og omsorgstjenester». Avisa fekk klart svar da journalisten spurde:

– Vil du også gjøre det?
– Jeg vil advare mot at man går så langt at man ikke har kompetanse til å vurdere hva man driver med. Men erfaringene har jo vist at vi ikke har løst problemene så godt fra den offentlige siden heller.
– Så du vil ikke advare mot at man setter bestemor ut på anbud?
– Jeg er opptatt av at bestemor får de beste tjenestene. Ikke av hvem som yter dem, sier Ingebrigtsen. – Det vi aldri må gi fra oss, er at det offentlige har ansvaret, presiserer sosialministeren.
(Dagsavisen 24.07.00)

Ingebrigtsen har hausta mykje storm for dette. Mange klassebevisste medlemmar og tillitsvalde i fagrørsla vart oppriktig og inderleg sjokkert over at sosialministeren i Arbeidarparti-regjeringa kan seie rett ut at det er likegyldig om omsorgstenester blir utført i offentleg regi eller av private selskap der profitten til eigarane er det overordna målet.

Ein tilfeldig AP-statsråd i ei forvirra regjering styrt av ein marknadsliberal sosialøkonom, er ikkje ei drivkraft i privatiseringssamanheng. I borgarskapets samfunnsmaskineri er Ingebrigtsen knapt meire enn eit lite, meir eller mindre velsmurt tannhjul med begrensa brukstid.

Privatiseringspolitikken er ein del av ei nødvendig internasjonal kampanje for å forsvare kapitalistklassen og forlenge kapitalismens levetid. Om ein samanliknar dei argumenta for å kutte offentlege budsjett og for å privatisere som i si tid vart framført av president Reagans stab i USA og statsminister Thatcher i England, med det som har vorti ført til torgs i Danmark, Tyskland, Frankrike eller Norge, så kan ein ikkje unngå å sjå at det meste er snørr som er snytt ut av same nasen.

Djupast sett handlar det om trøbbel i det kapitalistiske systemet. Dei av borgarskapets kvinner og menn som tenkjer så stort at dei prøver å ta vare på kapitalistane sine fellesinteresser, er på kvilelaus jakt etter nye tiltak for å oppretthalde, eller sjølvsagt helst auke profitten. Historisk sett og på lang sikt er dette ei mildt sagt vanskeleg oppgåve. Den dagen dei ikkje klarer å løyse den oppgåva lenger, ligg kapitalistane dårleg an. Utan at profitten er høg nok, går kapitalismen i stå.

Det er i denne samanhengen at åpninga av offentleg sektor, har vorti ein felles vidundermedisin for ein profittsjuk kapitalisme i heile OECD-delen av verda. Vår tids kapitalistar ser på dette slik forgjengarane såg på erobringa eller åpninga av nye koloniar.

I den perioden da omfattande helsevesen og velferdstenester vart bygd ut i Norge, sto arbeidarrørsla sitt verdigrunnlag så sterkt at det vart vanleg oppfatning at ingen skal ha privat profitt av å drive sjukehus, barneomsorg eller slike hjelpeordningar som sjuke eller funksjonshemma folk treng heime. Frå før var vassverk, elektrisitetsforsyning, post, tele og jernbane bygd opp på tilsvarande grunnlag. Og i heile den offentlege sektoren var det jamnt over forhandla fram nokså gode tariffavtalar. Lønningane var ikkje høge, men arbeidsvilkåra for underordna tilsette sett under eitt var noko heilt anna enn det som i dag er rådande for eksempel i hamburgerkjedene og andre «nye» private bransjer.

Viss alt dette blir åpna og innlemma i den profittstyrte marknaden, vil mye vere gjort for dei som er opptatt av å sikre kapitalen nye jaktmarker.

Privatiseringsstrevet er derfor ikkje først og fremst den kampen vi ser at kvar enkelt kapitalist (ISS, Partena Care osv.) fører for å overleve eller få større profitt. Djupast sett er dette uttrykk for kapitalistane sin felles kamp for at kapitalismen skal overleve som system. Dei drivkreftene vi har mot oss, er så sterke, at det berre er svært brei massemobilisering som nytter. Viss vi ikkje går djupare i diskusjonen enn å ta avstand frå Ingebrigtsen, er massemobilisering umuleg. Demonstrasjonane i regi av Aksjon For velferdsstaten 19. oktober, må følgjast opp med kraftige lokale aksjonar. Vi har ikkje makt utan at vi er mange som står saman fordi vi har diskutert og forstått kva som er hovudspørsmålet: Profitt for dei få eller fellesnytte for mange.

Torill Nustad er medlem av AKP i Tromsø

---

Har kvinner alltid vært det undertrykte kjønn? Hva er grunnlaget for kvinneundertrykkinga i det «likestilte» kapitalistiske Norge? Er det borgerskapets verdsetting av kvinners arbeidskraft i merverdiproduksjonen, er det sexismens menneskesyn? Hvilken rolle spiller kjernefamilien? Er familien en forbruksenhet som egentlig er unødvendig eller er den et viktig middel i borgerskapets jakt på maksimal profitt?

For å finne veien til framtida, er det avgjørende at vi forstår kvinneundertrykkingas historie. Derfor et lite tilbakeblikk. Mennesker har levd på jorda i hundretusener av år. kvinneundertrykkinga er mange tusen år gammel, men den har ikke alltid eksistert.

Rundt 2.300 år før vår tidsregning skrev øverstepresten i Sumaria en lovprisning til gud. Det er det første diktet vi kjenner til i verdenshistoria. Og både den første guden og den første presten og poeten vi kjenner til var kvinner. Kvinnegudene blei dyrket som den store mor, for sine sterke erotiske følelser og som krigere. Sexlivet var viktig og det var noe hun nøyt. Gudinnen hadde mange elskere, var alltid ugift og alltid seksuelt aktiv. Blant inuitene på Grønland var hennes tittel «Hun som ikke vil ha en ektemann».

Geografisk var dyrkinga av kvinnegudene spredd over store deler av verden; fra Afrika, gjennom Asia og Indusdalen til Kina, de russiske stepper, Middelhavsområdet og nordover til Grønland. Kvinneguder var ikke et midlertidig fenomen. Den hellige statusen til det kvinnelige varte antagelig i minst 25.000 år.

Gudinnedyrkinga gjenspeilte kvinnenes rolle og makt i samfunnet. Kvinnene hadde makt og de utøvde makt. Det var kvinnelig arverett. Det var samfunn hvor både kvinner og menn hadde rettigheter og muligheter til å akkumulere rikdom. Makta til dronningene i det gamle Egypt er mest kjent. I tusener av år var hun hersker, gudinne og øversteprest – slik som Hatshepsut. Hun leda sine soldater i kamp og hadde bestemmende myndighet i alle statssaker.

Kvinnene levde i en tid hvor ingen hadde fortalt dem eller oppdratt dem til at kvinner er fysisk svake, følelsesmessig ustabile eller intellektuelt dårligere utrusta enn menn. Tvert imot – kvinnene hadde høy status og mennene var underordna. Den mannlige delen av overklassen ønska mer makt og innflytelse og de tok opp kampen. De utfordra blant annet den kvinnelige arveretten og kvinners rett til barna.

Overføring av makt fra gudinne til gud, fra dronning til konge, fra mor til far fant sted i stadier. Alle mytologier gjenspeiler maktkampen for å frata kvinneguden makta. Men maktkampen var også verdslig. Menn hadde kontroll over hæren og brukte sin makt til å erobre makta i samfunnet. For å legitimere og styrke sin stilling i samfunnet blei kvinner fratatt sitt menneskeverd. Menn definerte hva som var menneskelige egenskaper og evner. Kvinnen blei hans motsetning. Utviklinga av de 5 store verdensreligionene var viktige redskap for å knuse kvinners makt og frata kvinner menneskeverdet.

Gud var ikke bare i himmelen, men var representert på jorda av menn. Guds representant var prest, dommer og konge, han var kvinnens far, bror og onkel, han var hennes ektemann. Sist, men ikke minst, han tok bolig i kvinnens hode. Kvinnene blei etterhvert overbevist til å tro på sin egen rolle som mindreverdig. Familien – i ulike former – blei den institusjonen som ga menn makt over både eiendom, kvinner og barn.

Familiens rolle

Fram til og med føydalismen var familien en produksjonsenhet. Menn, kvinner og barn deltok i arbeidet og de var avhengig av hverandre. Matlaging, sy og strikke klær og klesvask var like nødvendig arbeid som å passe sauer og hogge ved. Små- og fattigbønder trengte mange arbeidshender og kvinnene deltok i alt arbeid. Adelen med sine store gods hadde mange mennesker i arbeid og var sjølforsynt med det meste. Her var det ofte frua som var arbeidsleder og som drev bedriften når husherren var på reise eller i krigen. Kvinner gjorde «mannfolkarbeid», men menn gjorde ikke «kvinnfolkarbeid». Det var mannen i huset som var sjefen og samfunnet verdsatte den gang som idag kvinners arbeid lavere enn menns.

Utviklinga av kapitalismen endra mønsteret med familien som produksjonsenhet. Produksjon og reproduksjon blei fysisk skilt. Husarbeid var ikke lenger produktivt arbeid siden det ikke skapte merverdi. En viktig del av kvinners arbeid blei ubetalt og usynlig arbeid. Kvinnenes gratisarbeid var lønnsomt for kapitalen. Hvis kvinnene skulle fått lønn for hus- og omsorgsarbeid måtte lønningene i den kapitalistiske produksjonen vært høyere. Det ville betydd lavere profitt for kapitalistene.

Kapitalistene viderførte en gammel tradisjon da de ga menn som kjønn makt over kvinner både i lønnsslaveriet og på hjemmebane. Menn i arbeiderklassen fikk befestet sin stilling som familieforsørger. De hadde høyere lønn enn kvinner uansett hvor dårlig de tjente. Kvinner skulle ikke være økonomisk sjølstendige. Industrien trengte kvinners arbeidskraft, men det var viktig at ikke lønnsarbeidet undergravde familiens rolle. Kvinners lønn blei fastsatt til 50% av mannens, slik det også var under feudalismen. Lønna befesta kvinner og menns plass og rolle i familien og i samfunnet. Mannen var hovedforsørger og familiens overhode. Kvinnen var hus- og omsorgsarbeider uansett om hun også hadde lønnsarbeid. Mannelønn og kvinnelønn var et viktig virkemiddel for å disiplinere arbeiderklassen.

Borgerskapets ideal og ideologi utelukka kvinnene i overklassen fra den økonomiske sfæren. De blei redusert til pyntegjenstander i store dukkehus.

Arbeiderklassens menn og den gryende fagbevegelsen tok opp i seg borgerskapets idealer og ideologi. De så på kvinner i arbeidslivet som en trussel mot sin egen lønn og sin rett til å være familieforsørger. Kvinnens plass var i hjemmet. Kvinnen var mannens eiendom og vold mot kvinner innafor ekteskapet og familien var en privatsak. Dette blei den rådende ideologi også innafor arbeiderklassen. Mange fagforeninger motarbeida kvinners rett til arbeid og nekta å organisere kvinner.

Marxismen og kvinnefrigjøring

Arbeiderklassen må frigjøre seg fra lønnsslaveriet for å kunne utvikle seg som hele mennesker. Dette gjelder også kvinnene. Men hvilken rolle spiller den borgerlige familien? Ifølge tradisjonell marxisme eksisterer den borgerlige familien kun som et eiendomsforhold. Marx trodde at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet ville eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien. Mange marxister har tolka Marx dit hen at kampen mot kjønnsundertrykkinga derfor ikke er viktig og må underordnes kampen mellom arbeid og kapital. Familien i arbeiderklassen har blir sett på som et kampfellesskap og kvinner og kvinnebevegelsen har blitt oppfordret til ikke å fremme krav som «splitter arbeiderklassen».

Medlemmer i Internasjonale Sosialister har av den grunn kritisert kvinnebevegelsens kamp mot kvinnelønna. Siden mange menn også er lavtlønte hevder de at kvinnebevegelsen bør fokusere på de lavtlønte for ikke å splitte arbeiderklassen.

Terje Valen, studieleder i AKP, plasserer seg også innafor denne tradisjonen. I Røde Fane nr 2 i år hevder Valen at siden verken mann eller kvinne i en arbeiderklassefamilie eier produksjonsmidler, utbyttes heller ingen inne i familien. «Derfor springer diskrimineringen i arbeiderklassefamilien under kapitalismen, ut fra konkurransen mellom kjønnene om arbeidet. Og derfor er det kapitalen og dens representant borgerskapet som skaper kvinneundertrykkingen i arbeiderklassen, i den grad kvinner blir forfordelt når det gjelder arbeid, lønn og arbeidsforhold, altså i den grad kapitalen oppfatter kvinnen som funksjonshemmet arbeidskraft i forhold til merverdiproduksjonen.» (…) «Individene i arbeiderklassen konkurrerer om arbeidet. Dette skaper motsetninger mellom dem. Hvis kapitalen foretrekker ett kjønn framfor et annet ved å gi det mer arbeid og bedre lønn og arbeidsbetingelser, vil det skape et materielt grunnlag for en motsigelse som kan utvikle seg til antagonisme dersom andre vilkår ligger til rette for det. På dette grunnlaget utspiller det seg en fysisk og psykisk kamp mellom kjønnene i arbeiderfamiliene.»

På 70-tallet var det også AKPs politikk at kvinnekampen måtte underordnes arbeiderklassens felles interesser. Fienden var kapitalismen. Arbeidet i Kvinnefronten og kvinnekampen ga oss ny kunnskap, erfaringer og analyser om kvinners situasjon både nasjonalt og internasjonalt. Dette kombinert med egne studier og diskusjoner i AKP kom vi fram til at AKPs politikk og analyser var overflatiske og feilaktige. Familien i arbeiderklassen er ikke et kampfellesskap, men et redskap til undertrykking. Kvinner tjener ikke mindre enn menn fordi vi velger feil yrke, men fordi vi lønnes som kjønn. Kvinner splitter ikke arbeiderklassen ved å reise kampen mot kjønnsundertrykkinga. Det er menns kjønnsundertrykking som splitter og svekker arbeiderklassen.

Grunnlaget for kvinneundertrykkinga idag

Familien er fremdeles den sosiale og økonomiske grunnenheten samfunnet baserer seg på. Til tross for høyere utdanning og yrkeserfaring innretter kvinner fremdeles sine liv og lønnsarbeid etter familiens omsorgsbehov. Menn gjør det i liten grad. Det er kvinner som jobber deltid, enten frivillig eller ufrivillig. Mange velger å jobbe deltid fordi det lønner seg økonomisk eller for å få mer tid og overskudd til barn og egen fritid. Kvinner har tatt 6-timersdagen og betaler kostnadene sjøl. Menn jobber overtid og står for mesteparten av familiens inntekter. Slik sementeres den tradisjonelle arbeidsdelinga og tradisjonelle kjønnsrollemønstre.

Den lave kvinnelønna gjør det økonomisk lønnsomt for mange familier at kvinnen tar imot kontantstøtte, jobber som dagmamma i tillegg til å passe egne barn eller jobber deltid, mens mannen jobber overtid. Mange kvinner, spesielt i helse- og sosialsektoren og varehandelen får bare deltidsarbeid. I offentlig sektor er det ikke uvanlig med 15-30% stillinger i mange kvinneyrker. Mange kvinner ønsker høyere stillingsbrøk, men får det ikke. De får isteden tilbud om å ta ekstravakter. De er prisgitt arbeidsgiver og kan vanskelig planlegge eget liv og framtid.

Arbeidstagere som ufrivillig jobber deltid eller har kortere arbeidstid enn ønskelig, kalles undersysselsatte. 90% av de undersysselsatte i Norge er kvinner, veldig mange jobber i offentlig sektor.

Kvinners deltidsarbeid er en viktig grunn til at kvinners inntekt fortsatt bare er 50% av mannens. Kvinners deltidsarbeid er også en viktig grunn til at yrkesaktive kvinner ender opp som minstepensjonister.

Kvinners lønn er ingen forsørgerlønn. Derfor blir mange kvinner som er enestående forsørgere, fattige. Den lave kvinnelønna undergraver vår rett til å være økonomisk sjølstendige og den begrenser vår handlefrihet. For mange er økonomien viktig når de velger samboerskap eller velger å bli i et utilfredsstillende forhold.

Kvinners valg og prioriteringer mellom yrkesliv og familie bestemmes også av samfunnets evne til å organisere det offentlige omsorgstilbudet. Barnehagetilbudet er mangelfullt og det er dyrt. For mange familier «lønner» det seg faktisk ikke at mor jobber.

Omsorgen for psykisk utviklingshemmede er i stor grad basert på familiebasert omsorg med begrensa muligheter til avlastning. Mer enn 50% av eldreomsorgen utføres av slektninger. Den familiebaserte eldreomsorgen fungerer så bra, ifølge helseministeren, at eldreplanens målsettinger om utbygging kan nedjusteres.

I det norske samfunnet produseres det enorme verdier. Borgerskapet ønsker maksimal profitt og regjeringa legger forholda til rette. Den familiebaserte omsorgen er billig og derfor viktig å forsvare. De færreste vil forsvare at kvinner skal tjene mindre enn menn fordi de er kvinner. Samtidig er det virkeligheten i dagens Norge. Kvinners krav om likelønn og ei lønn å leve av utfordrer maktfordelinga og vil bety en radikal omfordeling av merverdien i arbeidsfolks favør. Derfor er kvinnelønnskampen og kampen for 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon så vanskelig å vinne.

Splitt og hersk?

Kan det tenkes at borgerskapet kan innfri kvinners krav om likelønn uten at det går ut over deres profitt? Hypotetisk kan borgerskapet heve kvinnelønna og redusere menns lønn tilsvarende. Mange borgere har sikkert stor forståelse for kravet om likelønn. Hvorfor er dette allikevel så vanskelig eller utenkelig?

For det første vil et forslag om lønnsnedslag være umulig for LO-ledelsen å selge til sine medlemmer. Det vil bli møtt med streiker og protester, lovlige eller ulovlige. De politiske og økonomiske konsekvensene av en slik streikebevegelse er ikke borgerskapet tjent med. For det andre vil likelønn mellom kvinner og menn forrykke maktbalansen mellom kjønna og undergrave familien som forsørgelsessystem. Det vil bli vanskeligere å begrunne hvorfor kvinnen bør være hjemme og ta i mot kontantstøtte eller jobbe deltid for å ta ansvar for hus og hjem hvis lønna er lik. Kvinner vil kreve reell likestilling også i hjemmet. Lik arbeidsdeling vil begrense menns muligheter til egen fritid. Jeg tror mange menn vil forsvare denne retten. En slik situasjon vil antagelig føre til at menn i mye sterkere grad engasjerer seg både i kampen for kortere daglig arbeidstid og for et godt og billig offentlig omsorgstilbud, både til barn og eldre.

Herskerklassen som jobber for å rasere de kollektive godene i offentlig sektor, vil ha interesse av å begrense motstanden. Utviklinga med å omdanne offentlig sektor til et marked hvor private kapitalister kan håve inn profitt, har til nå gått relativt sakte i Norge. Motstanden mot privatisering har vært stor, spesielt fra fagforeningene i offentlig sektor. Borgerskapet vil derfor ikke støtte en likelønnsreform som gjør at de kan få en samla fagbevegelse mot seg. «I verste fall» kan jo dette utvikle seg til en folkebevegelse til forsvar for kollektive løsninger og for 6-timers arbeidsdag.

Ideologisk motoffensiv

På 70-tallet gikk jenter og kvinner ut for å erobre verden. Vi ville ikke være sexobjekter i reklamen og vi ville ikke tvinges inn i den tradisjonelle kvinne- og morsrolla. Vi ville ha både samme rettigheter og muligheter som gutta. Kvinnebevegelsen var stor og den vant mange seire. Kvinnebevegelsen var en trussel mot de som levde av å selge kvinneideal og den utfordra borgerskapets ideologiske makt over både kvinner og menn.

Den økonomiske og ideologiske motoffensiven kom etter noen år. Skjønnhetsindustriens reklamekampanjer pornofiserte det offentlige rommet. Mediaindustrien masseproduserte ungdomsserier som reduserte jentene til yndige og søte sexobjekter. Skjønnhetsidealenes uoppnåelige krav til kropp og utseende har tyrannisert og ødelagt mange jenters liv. Pornoen blomstra og blei råere til tross for pornokampen. Rasering av folks livsgrunnlag og økt fattigdom gjorde det mulig for sexindustrien å bygge seg opp over hele verden. Denne utviklinga forsterker det tradisjonelle maktforholdet mellom kjønna hvor jentene skal være yndige og søte sexsymboler, uansett utdanning og yrke, og gutta skal være tøffe, sterke, ha kontroll og rett til å få tilfredsstilt sine behov. Sexismen er profitabel for enkeltkapitalisten og et viktig makt- og disiplineringsmiddel for kapitalismen som system.

Videreutvikling av marxismen

Studier og analyser av verden førte til at AKP endra sitt kvinnepolitiske program. Idag sier AKP blant annet følgende om grunnlaget for kvinneundertrykkinga: «Kvinner utbyttes også særegent som lønnsarbeidere i den kapitalistiske produksjonen. Fordi samfunnet er organisert i familier, blir kvinner i arbeidsmarkedets øyne «tilleggsarbeidskraft», mens «hovedarbeidskrafta» er den mannlige «familieforsørgeren». Kvinners arbeidskraft blir dermed mindre verdt enn menns.»

«Familien som institusjon er en del av det systemet som sikrer den kapitalistiske utbyttinga. Her skjer det ubetalte arbeidet som kapitalistene indirekte profitterer på. Bindinga til familien gjør kvinner til ekstrautbytta arbeidskraft i produksjonen. Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Og den gjenskaper stadig djupe psykologiske strukturer som støttepunkter for dette maktforholdet og denne arbeidsdelinga. Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet.»

«Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei djuptgripende innvirking på deres verdensbilde. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot sin posisjon som undertrykkende kjønn for å fri seg sjøl fra posisjon som undertrykt klasse. Mannssjåvinisme er klassesamarbeid.»

AKPs kvinnepolitiske analyse representerer etter mitt syn en videreutvikling av marxismen. Ikke alle er enig i det. Spesielt omstridt er analysen av familien som en del av det systemet som sikrer den kapitalistiske utbyttinga. (Jfr. Terje Valen, Røde Fane nr 2, 2000.) Skal AKP klare å utvikle en politikk for revolusjon og arbeiderklassens frigjøring, må vi utvikle politikk og krav som fremmer alle gruppers frihet, både kvinner og menn, lesbiske/homofile og heterofile, svarte og hvite. Det betyr å reise krav og utvikle visjoner som peker framover mot et klasseløst samfunn. AKPs kvinnepolitiske program er et godt utgangspunkt.

Kvinnebevegelsen og borgerlig ideologi

Kvinneundertrykking og sexisme rammer alle kvinner uavhengig av klasse og nasjonalitet.

Kvinnekampen engasjerer og mobiliserer derfor kvinner fra ulike klasser og sosiale grupper. Enkelte mannlige marxister finner det nødvendig å advare kvinner i arbeiderklassen mot den borgerlige ideologien de blir utsatt for i kvinnebevegelsen. Dette finner jeg litt merkelig i og med at vi blir bombardert med borgerlig ideologi uansett hvor vi ferdes. I tillegg er kvinnebevegelsen en av de få arenaene hvor kvinner møtes og diskuterer alternative samfunnsløsninger. I virkelighetens verden er det ikke slik at kvinner i arbeiderklassen kommer med et antikapitalistisk perspektiv de må forsvare mot den borgerlige ideologien til kvinner i småborgerskapet. Vi er alle påvirket av de herskendes tanker. Vi er forskjellige og har mange felles interesser. Kvinnebevegelsens styrke ligger nettopp i at den hever kvinnekampen fra det personlige til det strukturelle og systemkritiske. Fellesskapet gjør det lettere å se at den enkeltes situasjon ikke er unik, men tvert i mot ganske vanlig. Vi blir synlige for hverandre og utvikler allianser og kampfellesskap.

Krava vi stiller, utfordrer kapitalismen som system. Kvinnebevegelsen representerer derfor ikke en trussel, men er en viktig og nødvendig del av kampen for et anna samfunn.

---

Store deler av miljøbevegelsen støtter grønne avgifter. Ideen er at markedet skal løse miljøproblemene. Markedet må bare korrigeres ved å legge avgifter på utslipp. Da vil vi få et riktig marked. Forbruk og produksjon vil da kun foregå når nytteverdien for den enkelte er større enn kostnadene inkludert miljøavgift.

Nå bør en være klar over at bare de færreste grønne avgifter har som formål å bedre miljøet. Grønn skattekommisjon hadde ikke som mandat å bedre miljøet. Den hadde som mandat å finne alternativ til skattlegging arbeidskraft. Den frie kapitalbevegelsen gjør det vanskelig å skattlegge kapital og formue. Da flagger de ut. Resultatet er nullskatt på rederne og nullskatt på aksjeutbytte. Den hellige konkurranseevnen gjør det vanskelig å opprettholde eller øke skattetrykket på arbeidskraft. Staten har to strategier for å løse dette problemet:

1. Senke utgiftene ved å svekke velferdsstaten.
2. Øke skattene på det som ikke er så lett å flytte: eiendomsskatt, moms på tjenester og miljøavgifter.

Men vi som slåss for arbeidsplassene våre i industrien, møter en ny virkelighet. Ikke bare skal arbeidsplassene våre legges ned, men vi skal legges ned til det beste for miljøet. Tilsvarende vil veiprising legge tunge byrder på de minst velstående blant oss, men det er tilsynelatende nødvendig for miljøet.

Eksemplet SO₂-avgift

For 2 år siden fikk vi ganske overraskende ei avgift på svoveldioksid på 3 kr/kg, men bare på svovel i koks og kull. I årets reviderte nasjonalbudsjett ble denne doblet til 6 kr/kg. Miljøbakgrunnen her er at Norge har underskrevet Gøteborgprotokollen og forpliktet seg til å få ned svovelutslippet i Norge fra dagens 29.000 tonn til 22.000 tonn i år 2010. Norge må oppfylle sin del av avtalen for å ha håp om å bli kvitt en del av den sure nedbøren fra kontinentet og England som forsurer norsk skog, vann og elver. Slik sett kan SO₂-avgiften ses på som en forsmak på en CO₂-avgift som vil følge av Kyotoavtalen.

		Utslipp i tonn	Ansatte	Avgift i millioner kroner (6 kr/kg)	Avgift pr ansatt
1	ELKEM Salten	1.387	196	8,3	42.459
2	Finnfjord smelteverk	1.200	104	7,2	69.231
3	FESIL Rana Metall	1.110	100	6,7	66.600
4	ELKEM Meråker	737	105	4,4	42.114
5	FESIL Lilleby	190	76	1,1	15.000
6	Elkem Thamshavn	616	121	3,7	30.545
7	Orkla Exolon	475	102	2,9	27.941
8	FESIL Holla	630	178	3,8	21.236
9	ELKEM Bremanger	695	295	4,2	14.136
10	Bjølvefossen	623	262	3,7	14.267
11	GLOBE Hafslund	916	135	5,5	40.711
12	Norton Arendal	904	232	5,4	23.379
13	Norton Lillesand	523	167	3,1	18.790
14	ELKEM Fiskaa	610	121	3,7	30.248
	Bransjen totalt	10.616	1492	63,7	42.692

Har så denne avgiften hatt noen miljøvirkning? Joda, bedriftene har lett etter det minst svovelholdige kull og koks på verdensmarkedet og svovelutslippet har gått litt ned. Men denne effekten er nå tatt ut. Skal en komme videre, må det rensing til. Å bygge renseanlegg for svovel er i utgangspunktet enkelt teknisk. På grunn av røkrensing er allerede avgassene samlet. Denne avgassen bobles gjennom enorme mengder sjøvann, svovelet felles ut som salter og kan enkelt skylles ut i havet uten skadevirkning. Det logiske er derfor å starte med de verkene som ligger nærmest havet og har riktig type filter (minst mulig falskluft) og rense et tilstrekkelig antall verk inntil målet på 20.000 tonn er nådd. Men dette kan ikke oppnås med SO₂-avgift. Avgiften måtte iallfall tredobles før det ville vært mer lønnsomt å rense for de som lå gunstigst til enn å betale avgift. Ikke mange ville overlevd et slikt avgiftsnivå. Iallfall ville nok bedrifter dødd til at de andre slapp å tenke på å rense seg ned til 20.000 tonn.

Den eneste logiske veien ut av dette er å la avgiften gå inn på et fond, bruke pengene til å rense der det er mest hensiktsmessig og fjerne avgiften når målet er nådd. Dette er faktisk et felles forslag fra industri og fagbevegelse. Men den har intet gjennomslag i regjering og Storting, fordi den bryter mot et grunnleggende prinsipp: Miljøavgiftene skal ikke øremerkes. De skal ikke forsvinne om miljøproblemet er løst. Det er et skattesystem, ikke et virkemiddel for å bedre miljøet.

Veiprising

Veiprising er basert på å prise veibruk forskjellig etter når en kjører og hvor en kjører. Kjøring vil deretter kun foregå når den enkeltes nytteverdi er større enn den ulempen en påfører samfunnet fastsatt i pris.

Køfrisystemet i Trondheim er som skapt til dette formålet. Det er bare å montere sendere overalt og påby alle biler montering av en Køfribrikke. Bomveien i Trondheim har allerede elementer av veiprising i seg. I begynnelsen så vi da også at folk tilpasset kjøremønsteret etter når det var gratis å passere. Men 12 kroner pr. passering er ikke nok til at denne effekten holdt seg. Avgiften måtte nok skrus opp betydelig, på 30 kroner hadde vi kanskje skviset ut tilstrekkelig lavtlønte aleneforeldre til at køene forsvant og trafikken fløt perfekt for oss gjenværende. Tankegangen er så at disse midlene skal overføres til å subsidiere kollektivtrafikken, slik at de som er presset ut har et alternativ. Her oppstår raskt en rekke problemer innenfor et kapitalistisk markedssystem. For det første er det sannsynlig at vi får vedtatt veiprising, men deretter blir forslaget om å øremerke pengene til kollektivtransport nedstemt. Det er et helt overordnet prinsipp for staten at ingen avgifter skal øremerkes. For det andre er det logisk at dersom veiprising faktisk minsker trafikken slik at inntektene går ned, så justeres satsene – ikke for å få minimal transport, men for å få maksimal inntjening. For det tredje er ikke kollektivtransportselskapene interessert i å få flere reisende i rushtida, det er rett og slett ikke lønnsomt å ha busser som bare brukes tre timer daglig. De ønsker flere passasjerer midt på dagen og på kveldstid. Markedet er rett og slett i strid med den fornuft som skal til for å løse miljøproblemer.

CO₂-avgift

Jeg jobber i kraftkrevende industri og er sjølsagt forutinntatt når det gjelder CO₂-avgift. Vi lager ferrosilisium. Dette er en kjemisk prosess der du tar bort oksygenet i kvarts (SiO₂) ved å bruke karbon. Ut kommer silisium og karbondioksid. Ved å lage et kilo ferrosilisium eller silisiummetall får du 4 kg CO₂. Når en regner med at en såkalt markedspris på CO₂ vil bli mellom 100 og 200 kroner pr. tonn, så vil dette gi vår industri en ekstrautgift på 400 kroner til 800 kroner pr. tonn, eller fra 10 til 20% av salgspris. Så lenge konkurrentene våre i all hovedsak ligger i land som ikke omfattes av Kyotoavtalen, så er dette kroken på døra for vår industri. Men fortsatt må alt stål i verden ha sine 2% ferrosilisium og all aluminium sine 2% silisiummetall. CO₂-utslippet fra industrien på verdensbasis vil derfor være uendret. I virkeligheten vil den øke, siden de fleste verk i tillegg også må få elektrisitet produsert med kullkraft. Så langt har vi faktisk støtte fra miljøbevegelsen, de mener det er mest fornuftig for miljøet å beholde denne industrien i Norge.

Men dersom slike konsekvenser er nødvendig for å få en fungerende CO₂-avgift på banen og denne CO₂-avgiften er det som må til for å få ned utslippet av klimagasser på verdensbasis og redde vår jord, så blir jo skjebnen til noen tusen industriarbeidere og et titalls lokalsamfunn tross alt for blåbær å regne.

Tankegangen er at det skal etableres et marked for kjøp og salg av CO₂-kvoter, så skal markedet fastsette en pris på CO₂-utslipp. Dette kvotesalget skal også foregå internasjonalt, slik at miljøtiltak blir foretatt der det er mest lønnsomt.

Vinteren 2001 skal det norske kvotesystemet behandles. Hva er så et kvotesystem? Kyotoavtalen forplikter Norge til kun å øke utslippet med 1% i forhold til utslippet i år 1990. Det er da mulig å tenke seg et system der det blir gitt frikvote for utslippet i 1990, men at en må sørge for å kjøpe kvoter for alt forbruk utover det. Dersom et smelteverk har øket utslippet med 20% fra da, får smelteverket utstedt kvotebevis for 80%. Ved årets slutt må da smelteverket enten rense 20% eller kjøpe kvoter for de resterende 20%. Logikken bak er at det da vil danne seg et marked der prisen på kvotebevis for 1 tonn CO₂ vil tilsvare kostnaden for å rense et tonn. Dersom det da stilles krav om at minst 50% må skaffes innenlands, vil det danne seg to markedspriser, en innenlands og en internasjonalt.

Allerede nå ser vi en del bisarre utslag av dette systemet, siden en del bedrifter som Naturkraft er føre var og kjøper opp kvoter. Vi opplever at bønder i den tredje verden betales for å plante trær. De får så betaling for å ikke høste trærne, slik at CO₂ bindes og ikke frigjøres. Et system der den tredje verden subsidieres for ikke å utnytte sine ressurser blir en følge. En rekke østblokkland har lagt ned så mye forurensende industri at de har kvoter til gode, som de kan selge. Papirkvoter uten miljøvirkning blir følge nummer to. I det hele tatt er internasjonal kvotehandel et opplegg for svindel som vil gå EUs problemer med å kontrollere subsidiene over landegrensene en høy gang. Den nasjonale kvotehandelen er sjølsagt mye mer oversiktlig. Men allerede utgangspunktet i 1990 vil skape en rekke problemer. Skal bedrifter som har minsket sine utslipp få kvoter som de kan selge? Og dersom dette blir avvist, vil ikke da alle bedrifter vente til Kyotoavtalen trer i kraft tidligst i 2008 før de gjør noe som helst?

Lilleby Metall produserer om lag 120.000 tonn CO₂ årlig. Med en markedspris på CO₂-utslipp på 150 kr/tonn er dette 18 millioner årlig. Dersom 80% av dette er frikvote, så kan FESIL legge ned Lilleby, spare 3,6 millioner i avgift og selge frikvoten for 14,4 millioner årlig. Eller de kan stanse verket i 2,4 måneder og slippe å betale avgift. For oss som arbeider der og allerede er vant med regnestykker der permittering veies opp mot konjunktur og strømpris, så blir miljøavgifter en ny og avgjørende faktor når det ikke går helt på topp. Ved nedlegging vil utslippet bli flyttet til fabrikker utenfor Kyotoområdet. Miljømessig er en like langt. Skal en løse dette problemet, må også Kyotoland inn i Kyotoavtalen. Men da bindes de opp til å ikke utvikle seg. Det er USAs strategi for Kyotoavtalen.

Konklusjon

Dette er tre løsrevne eksempler på miljøavgifter som system. De norske miljøorganisasjonene har ikke gått på denne avgiftsstrategien til nå, men de har heller ikke avvist den. RV går så vidt jeg forstår inn for veiprising.

Jeg mener det haster med å avvise miljøavgiftene som en måte å løse miljøproblemene på. Det eneste vi oppnår er en dyp kløft mellom miljøbevegelse og arbeidstakere i industrien og andre som rammes hardt og urettferdig. Dette uten at de grunnleggende problemer kommer et skritt nærmere sin løsning, snarere tvert imot.

Det betyr ikke at vi nødvendigvis er mot alle miljøavgifter. Jeg er som sagt for en øremerket SO₂-avgift som forsvinner når målet er nådd. Jeg kan være med på å diskutere en piggdekkavgift der alt går til å subsidiere innkjøp av piggfrie dekk og avgiften forsvinner når et forhåndsbestemt mål er nådd. I det hele tatt kunne vi starte med en enighet om å gå mot alle nye miljøavgifter som ikke er øremerket og som ikke forsvinner når målet er nådd. Deretter at vi tar oss tid til å diskutere konkrete forslag for å løse hver enkelt sak. Det er noe med å ha skoen på. Sammen med noen skylapper, så er det også mye kunnskap blant oss som hver dag slites mellom kampen for arbeidsplasser og hensynet til miljøet og som samtidig prøver å beholde en viss integritet.

---

Slik jeg opplever sosialisme-debatten sånn delvis fra utsida, har den noe uvirkelig og tilbakeskuende over seg. Dels arter den seg som en omkamp om første halvdel av det tjuende århundre og dels som en opphopning av ønsker om det gode samfunn. Det virker som om mange er mer opptatt av å diskutere et sosialistisk drømmesamfunn, som aldri kommer til å oppstå, enn av å skape en virkelig sosialisme som kan fungere på dagens og morgendagens vilkår. Et annet problem i denne debatten er at det nesten ikke forekommer klare definisjoner på hva som i det minste må til for å kunne karakterisere et samfunn som sosialistisk. Dette har vært en svakhet fra 1970-tallet, men det er ikke noe forsvar for å opprettholde denne svakheten i dag.

Monty Python

I sommer, mens høyrepopulismen begynte å rase som verst, pågikk det en sosialismedebatt i Klassekampen som kunne vært tatt rett ut av Monty Python-klassikeren Life of Brian. Dette er dessverre ikke atypisk. Enkelte skriver om sosialismen, for det er stort sett skriving det dreier seg om, som om produktivkreftene i samfunnet sto på 1905-nivå. Arbeiderråd på fabrikkene! Og vi ser for oss 10.000 mennesker i kjeledress som strømmer ut fra Putilov-verkene. Hvor relevant er arbeiderrådet på den helautomatiske fabrikken? Det jobber flere folk på Aker Brygge i dag enn den gangen det lå et skipsverft der. Men hvor kommer arbeiderrådet inn? Dessuten ligger jo ikke makta på den enkelte fabrikk lenger, den ligger i finansinstitusjonene og de sentrale maktorganene på nasjonalt, og ikke minst internasjonalt plan.

Frustrert av dette, gikk jeg til et par aktuelle sosialismeprogrammer. Jeg leste Rød Ungdoms nye program og Rød Valgallianses program, og til min store overraskelse var ingen av dem i nærheten av å kunne definere sosialismen. Man får høre en masse om hva sosialismen ikke skal bli, og det er mye om politiske tiltak som skal hindre byråkratisering, maktmisbruk osv.

Vel og bra alt sammen, men det er ikke mulig å finne en klar og grei definisjon på hva som skiller sosialismen fra kapitalismen. Det er fullt mulig å definere kapitalismen uten å gå i detalj om de ulike styringsformene og politiske framtredelsesformene som finnes i ulike kapitalistiske land til ulike tider. Det burde i prinsippet være like lett å definere sosialismen. Men nei, etter å ha brukt titusenvis av arbeidstimer på programdiskusjoner later det til at venstresida fortsatt ikke klarer å gi en klar, enkel og forståelig definisjon av sosialismen. Samtidig mangler det ikke på forventninger om hva sosialismen skal innfri av forhåpninger og ønsker.

Det er en rekke problemer med dette. Det viktigste er kanskje at når målene er så uklare, så lar de seg vanskelig omforme til praktisk politikk. Når man ikke er i stand til å slå fast enkelt og greit hvilke forandringer som skal til for å avskaffe kapitalismen og opprette et sosialistisk samfunn, er det umulig å legge opp en politikk for dagen i dag som peker framover mot avskaffelsen av kapitalismen. Denne uklarheten i sjølve fundamentet kompenseres med desto mer omfattende lister over hvilke politiske endringer man ønsker å oppnå. Dette utgjør et annet, og potensielt meget farlig problem, nemlig troen på politikkens allmakt.

Forgjengerne

Den som har satt seg litt inn i sosialismens historie og har vært borti paroler som «kommunisme på sju år» og «avskaffe klassene med ett slag» og liknende, kjenner også litt til hvilke tragiske følger slik idealistisk ønsketenkning fikk. Jeg vil hevde at det er gjort større overgrep på menneskeretter og demokrati på grunnlag av idealistiske og urealistiske mål enn på grunnlag av ondskap og vond vilje. Derfor blir jeg ikke beroliget av mennesker som fordømmer sine forgjengeres misgjerninger og forsikrer om at med dem ved makta skal det gå så mye bedre, fordi de har vilje til å gjøre enda større politiske forandringer, samtidig som de er fullstendig utydelige på hva som er det politisk-økonomiske fundamentet for disse ønskedrømmene.

Ikke sånn å forstå at jeg har noe imot drømmer. Drømmen om det gode samfunn er så gammel som mennesket. Drømmen om det klasseløse samfunn er så gammel som klassene. De undertrykte drømte om å gjeninnføre en paradisisk urtilstand der løven gresset sammen med lammene og landet fløt av melk og honning. I den tyske bondekrigen sang fattigbøndene: Da Adam høstet kornet og Eva spant garnet, hvor var adelsmannen da? Dette er en vakker og fornuftig drøm, men den forblir en drøm så lenge de materielle forutsetningene for en radikal forandring ikke er til stede.

Så lenge vi snakker om drømmer og ikke om praktiske endringer av et virkelig samfunn, er det opp til enhver å lese sine innerste ønsker inn i programmet. Summen av alt dette blir en utopi i ordets egentlige og opprinnelige mening: ingen steder, landet som ikke er, og som heller ikke blir.

Sosialismen er …

Sosialismen er ikke noe av dette. Beklager folkens. Sosialismen er ikke noe annet enn en sosialisering av (den store) privateiendommen til kapital og avskaffelsen av profitten som styringskriterium i samfunnet. Sosialismen er ikke avskaffelsen av klassene, kvinneundertrykkinga, homofobien, bokmålet eller dårlig sommervær. Sosialismen betyr bare å fjerne kapitalens makt over produksjonsmidlene og stille dem under samfunnets kommando. Sosialismen er derfor ikke noen stabil samfunnsformasjon, den er i ordets rette betydning et overgangssamfunn. Jeg har kalt sosialismen for kapitalisme uten kapitalister for å demonstrere at sosialismen inneholder svært mange av de motsetningene som er arvet etter kapitalismen.

Sosialismen er dessuten et produkt av industrikapitalismen. Den svarer på masseproduksjonens utfordringer, men har lite å tilby nettverksøkonomien eller en-til-en-produksjonen.

Det er vanlig å framstille kapitalismen som en pyramide. På toppen sitter de få og mektige. På bunnen de mange og avmektige.

Hva skjer så med sosialismen? En populær framstilling har svart med å stille pyramiden på hodet. Knallgod agitasjon – uklart tenkt. Skal vi gå fra et samfunn der de få styrer og de mange produserer til et samfunn der de mange styrer og de få produserer? Dette er, hvis dere unnskylder fransken min, bullshit!

Heller ikke et sosialistisk samfunn vil unngå at det er de få som styrer og de mange som produserer. Den viktigste forskjellen er at de som styrer ikke gjør det på grunnlag av arv og kapital, men på grunnlag av et mandat fra flertallet. Så fortsatt får vi en pyramide. Den kapitalistiske eieren erstattes av den valgte lederen. Ledelsesfunksjonen avskaffes ikke. På grunn av produksjonens karakter vil den bestå. Her snakker jeg om det tradisjonelle industrisamfunnet.

Det man bør ta sikte på er sjølsagt en større folkelig kontroll med toppen av pyramiden. Man kan med andre ord gjøre den litt lavere og breiere. Men den forblir en pyramide. Framtidige samfunnsmodeller oppstår ikke på tegnebrettet. De gror ut av sine forgjengere, oppstår på grunnlag av motsetningene i tidligere samfunnsformer.

Monopolkapitalismen skaper forutsetningene for en planlagt, vitenskapelig styrt produksjon. Planøkonomien er der allerede i dag, men den opptrer først og fremst innad i de store selskapene. Når de går ut på markedet oppstår anarkiet og ødeleggelsen av produktivkrefter. Dette er gammelt nytt. Det som ikke er gammelt nytt er hvordan dagens kapitalisme produserer forutsetninger for en langt mer spennende utvikling.

Copyright

La oss bruke diskusjonen om copyright og intellektuell eiendomsrett som eksempel. Problemet for de store rettighetseierne, som ikke er kunstnere, musikere eller forfattere, men store mediekonsern, er at den digitale kopien er en perfekt klon av den digitale originalen, OG at kopien nesten ikke koster noe å framstille. Det har oppstått en måte å produsere på der nesten all investering legges inn forut for den fysiske produksjonen. Når masteren er laget, er framstilling av eksemplarene helt trivielt, nesten uten kostnader. Det betyr at det blir nesten umulig å bruke tradisjonell kalkyle eller tradisjonelle kapitalistiske modeller på produksjonen.

Hvordan definere bytteverdien på et produkt som det isolert sett er nesten gratis å framstille? Etter arbeidsverditeorien er verdien (bytteverdien) på en vare lik den mengden (gjennomsnittlig samfunnsmessig) arbeid som skal til for å framstille den.

«Det er altså bare den samfunnsmessig nødvendige arbeidsmengden eller den samfunnsmessig nødvendige arbeidstiden som skal til for å produsere en bruksverdi som bestemmer dens verdi.» Karl Marx, Kapitalen, bok 1, første kapittel.

Å framstille en kopi av ei CD-plate krever nesten ikke noe arbeid, og koster derfor bare noen få kroner. Å lage en million kopier av en mp3-fil koster krever praktisk talt ikke noe arbeid. Hva blir så bytteverdien? Bytteverdien til den digitale kopien faller mot null.

Gratis distribusjon av goder til samfunnsmedlemmene var tidligere en kommunistisk utopi. Med internett og den digitale produksjonen er det blitt en dagsaktuell sak. Den helautomatiske produksjonen er ikke science-fiction, og jo mer den gjør seg gjeldende, jo mer beveger vi oss fra en bytteverdiøkonomi til en bruksverdiøkonomi. Mediemonopolenes desperate (og nytteløse) kamp mot hackere og mot folk flest for å prise produktene sine vilkårlig med henvisning til deres intellektuelle rettigheter forutsetter en prisfastsetting som bæres oppe av forbud, razziaer og vanvittig høye bøter. Man forbereder seg på bruke av rå politistatmetoder for å hindre at verdiloven får sin naturlige konsekvens. All historisk erfaring tilsier at å forsøke å hindre produktivkreftenes utvikling på denne måten er og blir dødsdømt. En klasse som opptrer på denne måten er en klasse på slutten av sin karriere.

Det vi ser er fødselsveene til en produksjonsmåte der bruksverdien og ikke bytteverdien står i sentrum. De mange små jordmødrene og jordfedrene som hjelper fram denne fødselen er alle de millionene som legger produktene sine gratis ut på nettet for å dele med andre. Stormsvalene som varsler væromslaget er Linux-folkene som gjennom å dele resultatet av arbeidet sitt med andre har klart å lage noe som til og med truer posisjonen til et av verdens rikeste selskaper, nemlig Microsoft.

Internettøkonomi

Industrikapitalismen skapte de materielle forutsetningene for arbeiderrådet, den sosialistiske plankommisjonen, den sentralstyrte femårsplanen osv. Dette er sosialismens muligheter anno ca. 1950.

Internettøkonomien skaper forutsetningene for bytteverdisamfunnets død og bruksverdisamfunnets fødsel. Det skaper vilkår for globalt samarbeid mellom mennesker på tvers av nasjonale grenser. Det skaper vilkår for å dele ressurser slik at det blir mer til alle. Det skaper vilkår for å rive maktpyramidene og deres monopoliserte makt og erstatte dem med distribuert nettverksmakt der deltakerne i nettverket blir sterkere ikke ved å monopolisere kunnskap, men ved å dele med flest mulig.

Det sies om visse typer generaler at de planlegger med sikte på å vinne fortidas kriger. Skal venstresida få noen politisk betydning, må den slutte å likne på slike generaler og i stedet gripe fatt i de enorme mulighetene som skapes her og nå og som bærer bud om langt mer radikale og langt mer grensesprengende endringer av samfunnet enn noen gang før i historien.

I november 1998 deltok jeg på et seminar arrangert av EU i Wien. Seminaret var en del av EUs IT-konferanse. Som hovedinnledere hadde man invitert Alvin Toffler, kjent for bl.a. boka Den tredje bølgen, og Ilja Prigogine, nobelprisvinner i fysikk, kjent for sine bidrag til kaosteorien og til forståelsen av termodynamikkens annen lov.

Toffler sa blant annet:

«Alltid tidligere i historien har store endringer i produktivkreftene ført til tilsvarende revolusjonære endringer av klasseforhold, økonomiske forhold, politikk og samfunn. Det er ingen grunn til at den største revolusjonen i produktivkreftene noensinne skal være noe unntak.»

Han gjorde en kunstpause, så ut over forsamlinga og fortsatte: «Are you ready for it?» Da den fremste representanten for EU-kommisjonen, M. Verrue, skulle oppsummere seminaret, kunne han ikke unngå å ta med innledernes viktigste konklusjon, nemlig at den formen for organisasjon som er minst egnet til å takle de nye produktivkreftene er den store, hierarkiske organisasjonen. En del av oss klappet energisk for denne innrømmelsen fra en av verdens største hierarkiske organisasjoner, mens andre så ned og formelig skrapte med føttene

Are you ready for IT?

Jeg er likevel glad han ikke spurte venstresida, for den er heller ikke «ready for it». Den lever fortsatt tidlig i det 20. århundre. I stedet burde den løfte hodet og snu det framover. De rystelsene Toffler snakket om, burde jo være som vårluft for venstresida. Her ligger løsninga på pyramidens problem. Grunnen til at sosialismen blir en pyramide den også, er jo at den produksjonsmåten den skal styre ikke på noen måter skiller seg fra måten det produseres på under kapitalismen. Masseproduksjonen krever sine store Putilov-verker, enten de nå er privateid eller statseid. Derimot er det ikke slik med den nye teknologien. I pyramiden får du større makt gjennom å monopolisere (og dermed ikke dele på) kunnskap. Stilt overfor de nye produktivkreftene blir en slik organisasjonsform antiproduktiv og destruktiv. I nettverksøkonomien får du større makt gjennom å dele.

I denne figuren er det ikke personen øverst til høyre som har mest nettverksmakt, det er personen nederst til venstre, for hun har direkte kontakt til de aller fleste i nettverket. I en kunnskapsøkonomi går det absolutt an å tenke på organisasjon på denne måten. Og kunnskapsinnholdet i produksjonen øker. Den proletaren som Marx beskrev, som bare er et tilbehør til maskinen, finnes knapt nok lenger i den rike delen av verden. Selv industriarbeidere har mer enn 12 års utdanning.

Fordelinga av de digitale godene

I de innledende fasene av sosialismen vil bytteverdiproduksjonen fortsatt være den dominerende formen. Lønnsarbeidssystemet og belønning til enhver etter arbeid vil prege økonomien. Det vil finnes et marked, både for varer og arbeidskraft, klasseskiller og skiller mellom ulike sjikt i de enkelte klassene, blant annet mellom lavlønte og høytlønte. Men på noen områder vil det være meget enkelt å oppheve markedet, nemlig i fordelinga av de digitale godene. Fordelen ved dette er at det deretter på disse områdene vil bli ekstremt vanskelig å gjenopprette kapitalistiske forhold. Dette vil også skape et materielt, i motsetning til et idealistisk, grunnlag for å erstatte pyramideorganisering med nettverksorganisering.

Og da begynner man å ane de organisatoriske trekkene i et nytt samfunn, ikke slik de er utpønsket på et studerkammer, men slik de har utviklet seg i praksis i tilknytning til de nye produktivkreftene.

Geir Christensen er elektromontør i Jernbaneverket, medlem av AKP, leder i Akershus Rød valgallianse og tillitsvalgt i Norsk jernbaneforbund

---

Arbeiderbevegelsen har i over 100 år hatt et boligpolitisk program. Diktet «Kvar skal vi bu» viser noe av den aggressive krafta i boligkampen. De seirene arbeiderbevegelsen vant ble totalrasert på 80-tallet. Bolignøden og ågervirksomheten er i full blomstring. Det krever at den revolusjonære bevegelsen på nytt lanserer en offensiv for sosial boligbygging. Her skal jeg gå gjennom hovedtrekkene i den sosiale boligbyggingen i Oslo og hva som er boligpolitikken i dag. Til slutt skal jeg prøve å forme ut noen krav til ny sosial boligbygging.

Jeg skriver om boligproblemer i pressområder og bruker hjemkommunen min, Nesodden, som eksempel. Nesodden grenser til Oslo og har litt over 15 tusen innbyggere. I store deler av Norge er boligprisene relativt lave. Fordi det er plass nok og liten etterspørsel. Det finnes folk med adskillig mer kunnskap om dette emnet enn meg i den revolusjonære bevegelsen. Jeg skriver dette for at vi skal komme i gang med arbeidet. Så får de med bedre kunnskap rette opp svakheter etter hvert.

Sentraliseringsbølgene

Med industrialiseringen langs Akerselva kom bolignøden til Oslo. Den storstilte industrialiseringen kostet arbeiderklassen dyrt og satte boligspørsmål høyt på dagsorden for den nye arbeiderbevegelsen. Men kostnadene tjente en hensikt. Masseproduksjonen ble utviklet.

Andre runde med sentralisering kom med oppbygging av de store byråkratiene etter krigen. Oslo ble fylt opp med institutter, departementer og organisasjoner. Denne gangen var det en viss plan over sentraliseringen. OBOS og USBL bygde ut storstilt. Til tross for stor tilflytting økte boligstandarden dramatisk etter krigen. For kunnskapsutviklingen var det nødvendig å samle folk. (Da jeg i min barndom flyttet fra Nordfjord til Oslo med foreldrene mine, opplevde vi fireroms OBOS og innlagt vann som framskritt.)

Tredje sentraliseringsrunde startet tilfeldigvis samtidig med at datarevolusjonen slo igjennom. På slutten av 90-tallet vokste tilflyttingen til Oslo-Akershus igjen dramatisk samtidig med at mulighetene for desentralisert bosetting igjen har blitt teknologisk mulig og samfunnsmessig lønnsomt. (Når min jobb med å overvåke Jernbanens kraftproduksjon ble gjort uavhengig av å være tilstede på anleggene i Ski og overført til ren datakontroll, ble jobben ikke flyttet til Otta, men til Oslo S. Hvorfor?)

Hvorfor fortsetter sentraliseringen?

Hvis det ikke finnes teknologiske eller samfunnsmessige årsaker til nåværende sentralisering. Hvorfor kommer den da? Jeg kan tre årsaker.

1. Avviklingen av de tendensene som AP stod for til planøkonomisk tenking. Det som ble kalt distriktspolitikk blir fjernet.
2. Gamle kapitalistiske maktstrukturer. Sjefen skal ha kontroll med nøkkelleddene. Derfor bygges hovedkontorene i passe avstand fra de selebre boligområdene i Holmenkollen og Bærum. Innenfor rimelig avstand til Golfbanen og Operaen. På hovedkontoret skal han kunne inspisere alle viktige ledd i bedriften. Så hoper de administrative avdelingene og småsjefene seg opp. Derfor legges hovedkontorer til Aker Brygge og Fornebu, med påfølgende boligpress.
3. Profitthensyn. IT-Fornebu kan stå som eksempel. Utbygging gir helt sikkert Fred Olsen enorme fortjenester. Å skape pressområder gir enorme ekstraprofitter til de som kan planlegge utviklingen og sikre seg monopol på begrensa ressurser. Først får de kjempefortjeneste på utbyggingen av IT-Fornebu. I neste omgang kan de samme interessene bygge akkurat så mye boliger at prisene holder seg oppe og gir kjempefortjeneste.

Den sosiale boligbyggingen

Nøden i gråbeingårdene gjorde boligpolitikk til et sentralt spørsmål for arbeiderbevegelsen. NKP gjorde en stor pionerinnsats. Arbeiderpartiet iverksatte en planøkonomisk utbygging i Oslo som et samarbeid mellom regjering og kommune. Toppen ble nådd på 60-tallet. Opplysningene om hva denne bestod i har jeg hentet fra Thorbjørn Hansen og Jon Guttu («Fra storskalabygging til frislepp», Byggforsk, 1998). Planstyringtanken blir uttrykt på side 38: «Både boligbyggingen og boligomsetningen skulle styres og reguleres stramt. Den store boligmangelen ville, mente en, ellers drive boligprisene sterkt i været.»

Styringstiltakene

Tiltakene som ble satt i verk kan deles i fire:

• Mulighetene for privat profitt ble sterkt begrenset
  Flest mulig arealer i kommunens eie var uttalt målsetting. Ekspropriasjonsloven av 1946 ga kommunen det nødvendige maktmiddelet. De fleste store utbyggingsområdene ble sikret gjennom ekspropriasjonsvedtak. OBOS og Ungdommens Selvbyggerlag stod for tyngden av utbygging. De var i prinsippet non-profitt-organisasjoner styrt av boende og boligsøkere i samarbeid med myndighetene. De bygget så billig som mulig og hindret at private i stor målestokk kunne presse prisene opp.
• Statlige subsidier
  Boligbygging var fritatt for omsetningsavgift (forløperen for moms). Husbanken skulle sikre finansiering av boligbyggingen. Lang nedbetalingstid og lave renter holdt prisen nede. I tillegg ble det ytt stønadslån til familier med inntekter under visse grenser. Familier med to eller flere barn fikk dessuten husleietilskott/renterabatt. Offentlig regulering av kredittmarkedet sikret også tilgang på kapital til boligbygging.
• Kommunale subsidier
  Kommunens utgifter til boligformål var på 50-tallet ca. 25 millioner kroner året, hvilket var 4-5% av samlede drifts- og kapitalutgifter. (Hansen og Guttu, side 19) I tillegg kommer kjøp (ekspropriasjon) av tomter som siden ble festet bort til utbygger. Kommunens største utgift var bidrag til stønadslånene (1/3). Opparbeidelse av tomter var nest største utgift. Vann og kloakk ble subsidiert med ca 50%. I tillegg kom fritak fra eiendomsskatt og forskudd på innskudd i leiligheter.
• Boligregulering
  Det ble gjennomført en omfattende regulering av husleier og romnormer. For leiegården gjaldt lov om husleiekontroll. Lov om boligbyggelag og borettslag kom i 1960 og prisregulerte disse. Dessuten var boligformidling lovregulert og kontrollert av boligformidlingsnemnda. Det ble kontrollert at antall personer i husholdningen var tilstrekkelig i forhold til boligens størrelse i følge vedtatte romnorm.

Kortsiktig virkning: en menneskerett å bo

Fordelingspolitikken bidro til sosial fordeling av boliger. Barnefamilier var først i køen og det som var av boliger ble fordelt slik at «alle» fikk. Mangelen ble fordelt etter køprinsippet (ansiennitet). Du skulle ikke kunne kjøpe deg forbi de mest trengende. (Nå var det også et stort privat marked hvor de med penger kunne utfolde seg.)

Prisnivået var til å leve med. På 70-tallet var innskuddet på en treroms OBOS-leilighet gjennomsnittlig 83% av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn og byggekostnadene 2,43 årslønn. Med dagens industriarbeiderlønn (kr.248.400 i 1999) ville det tilsvare 200 tusen i innskudd og 600 tusen i totalpris. I tillegg til dette kommer at det var «lønnsomt» å ha lån. Rentene var lave og inflasjonen høy slik at realrenta var negativ. Gjelda forsvant raskt.

Langsiktig ble boligstandarden dramatisk øket. Kvaliteten dramatisk forbedret i perioden 1960 til 1990. De er bedre isolert og antall boliger med bad og WC økte fra 65% til 94%. Gjennomsnitsstørrelsen økte fra 60 til 90 kvadratmeter. Antall boliger økte fra 169 tusen til 244 tusen. Det blir en økning på 2.500 pr. år (nybygging minus sanering).

Dagens boligpolitikk

Dagens boligpolitikk tar utgangspunkt i å skape mest mulig profitt. Det er blitt fullt akseptabelt å utnytte sosial nød.

• Tomteprisene er «frie» , d.v.s at eier kan utnytte tomtemangelen til å skaffe seg store ekstraprofitter(grunnrente). Staten og kommunene er hushaier gode som noen. Fornebu er ett eksempel. Statsbygg presser prisene maksimalt. På Nesodden går AP-ordføreren i spissen for å opptre som spekulant i prosjektene på Tangen brygge og Tangen senter. Kjøperne av leiligheter skal betale for kommunale oppgaver gjennom prisen.
• Uregulerte priser.
• Ingen subsidier, verken statlig eller kommunalt, unntatt «sosialen».

I tillegg er det laget viktige sperrer mot å få til sosial boligbygging. Kommuneøkonomien er kjørt ned så boligsubsidiering nærmest er utenkelig. «Alle» lover er opphevet. «Husbanken» er tilnærmet en vanlig bank. Internasjonale avtaler binder Norge til «fritt marked». For eksempel forbyr EU gjennom EØS-avtalen konkurransevridende tiltak, eksempelvis statlige tiltak som motvirker «fri konkurranse» i bankmarkedet. (Bankforeningen har ført rettssak mot Husbanken i EØS-domstolen. Skal drives i fri konkurranse med andre banker.)

Bolignød og gjeldsslaveri

Resultat av «frislippet» på boligmarkedet betyr kortsiktig at retten til å bo er fjernet, og at svært mange av oss er gjort til gjeldsslaver – nesten på livstid. Har du ikke penger, kan du ikke bo. Med høykonjunktur rammer dette i dag få. De som ikke er «fullverdige» på arbeidsmarkedet kan ikke klare prisene på markedet. Det øker presset på sosialkontorene slik at de ikke klarer å skaffe boliger nok. I det ekstreme fører det til at mange sosialkontorer hjelper halliker og narkolangere å rekruttere mennesker med alvorlige problemer. Jeg tenker på henvisningen til en del private hospits i Oslo. Erling Folkvord m.fl. har påvist hvordan disse virker, uten at det affiserer makta noe særlig. Ved neste lavkonjunktur med arbeidsløshetsøkning og svekkede sosiale ordninger vill dette ramme mange.

Prisene har gått til himmels. Av OBOS-bladet fra 1999 anslår jeg gjennomsnittlig innskudd for en treroms leilighet til ca. kr 400.000 og totalprisen til ca. 1.400.000. (OBOS ønsker ikke å lage statistikk som tidligere, så tallene bygger på få nybygde leiligheter) Gjennomsnittlig industriarbeiderlønn var i 1999 248.400 kroner. Dette gir en innskuddspris på 1,61 industriarbeiderlønn og totalpris på 5,64 industriarbeiderlønner.

Dereguleringen av boligmarkedet er vellykket for oss beboere dersom prisene synker i forhold til prisene før dereguleringen. Må du betale mer for boligen er det penger Høyre, FrP, AP og Venstre, som er de partiene som driver fram markedsliberalismen i Norge, tvinger deg til å betale til boligkapitalistene. Det er penger til Olaf Thon, Selvaag, tomteeiere og stat og kommune m.m. På en treroms OBOS-leilighet er denne ekstraprofitten altså gjennomsnittlig kr. 200.000 i innskudd og kr. 800.000 totalt i 1999 sammenlignet med 70-tallet.

I tillegg kommer den liberaliserte kredittpolitikken. Med realrente menes bankrenten minus prisstigning regnet etter konsumprisindeksen. På 70-tallet var gjennomsnittlig realrente -0,1%. (Det var kort og godt lønnsomt å ha lån. Inflasjonen spiste da opp gjelda mer enn du betalte i renter.) I 1999 var den 5,3% På nittitallet har den svingt mellom 12% og 3,4% (tall fra Statistisk årbok 2000 tabell 624). En renteøkning på 5,4% på(det du må låne av) 1,4 millioner på gir finansvesenet også en ekstraprofitt på flere hundre tusen kroner for at du skal kunne bo. Samtidig har skattereglene blitt endret slik at mulighetene til å trekke fra gjeld på skatten har blitt mindre.

På lang sikt skaffes ikke de boligene som trengs heller.

• Boligbyggingen har falt dramatisk. I 1979 ble det bygget 39 863 boliger. 1 1998 ble det bygget 19 646, altså om lag halvparten.
• Det bygges helt annen type boliger. Gjennomsnitsstørrelsen på boliger har økt fra 92 m2 i 79 til 153 m2 i 98. (3014 000 m2 i 98 mot 3 696 000 m2 i 79) Når gjennomsnittet er 153 m2 må det bygges mye digert. Vi ser altså opphoping av luksus i den ene enden og nød i den andre. (Tall fra Statistisk Årbok 1999.)

Tallene fra boliganalysen på Nesodden viser dette tydelig. Nesten alt som bygges er tomillionersvillaer og oppover. (2-millionersvillaer er nøkterne eneboliger.) Ettersom skilsmissestatistikken vokser har to- og treroms leiligheter blitt ekstrem mangelvare. Vi trenger flere tusen små boliger, men markedet skaffer dem ikke. Få planlegger skillsmisseboligen.

Det «frie markedet»

Sett fra boligbrukernes synsvinkel har altså frislippet vært dramatisk negativt. Sett fra kapitaleierne dramatisk hyggelig. Årsaken er selvfølgelig at det «frie» markedet er en løgn. I begrepet «pressområder» ligger ufrihet. Det er begrenset tilgang på tomter. Og for de med mye kapital og langtidsplanlegging betyr det utbyttingsrett. For oss boligbruker betyr det gjeldsslaveri og utbytting. Boligmarkedet er ufritt – det er et utbyttingsmarked hvor du er tvunget til å la deg flå av kapitalen.

Gjenreising av sosial boligbygging

Frislipp av markedsstyrt boligbygging har ikke i noe pressområde medført bedring av situasjonen for oss boligbrukere. Å få bygget noen titusener tomillionersboliger til i Akershus vil ikke bedre boligmarkedet noe særlig. Derimot vil det omforme store deler av Akershus til by, skape ekstreme sosiale problemer og knekke «velferdskommunene».

En gjenskaping av retten til å bo med en rimelig standard innen en rimelig pris for alle betinger:

• En statlig utviklingsplan som flytter næringsutvikling fra pressområdene til områder som er bedre egnet. IT-Fornebu deles opp i mange IT-sentra i Trysil, Rukan, på Nesbyen osv. Oslo/Akershus utgjør 1,6% av landarealet i Norge og huser 22% av Norges befolkning (975.000 innbyggere).
• En planstyrt boligbygging hvor det brukes store offentlige midler til å sikre alle en rimelig boligstandard og hvor det (gjenn-)innføres lover som hindrer at det kan spekuleres i nød. Metodene er velprøvde.
• Prisregulering av utleieboliger.

Dette er tiltak som krever andre partier til makta, enn de som i dag regjerer. Det må bli ett hett tema i Stortingsvalgkampen.

Kommunen sine muligheter

For oss er det også viktig å sette spørsmålet på dagsorden i kommunestyrene. Kommunen kan bidra noe:

• Ikke opptre som boligprofittør (finansiere kommunaler oppgaver via tomtesalg).
• Byggestopp for markedsstyrt boligbygging (ikke legge ut eneboligfelt). Skal vi hindre omgjøring av Nesodden til by, må byggingen begrenses dramatisk. Jeg har i og for seg ikke noe i mot å få noen nye hus i hagen til foreldre og lignende. Men presset på for eksempel Nesodden kommer til å være enormt, og hvert smutthull kommer til å bli presset til det utrolige. (Kommunene i Follo og Akershus fylkeskommune har fått konsulentfirmaet Asplan til å vurdere alternative utbyggingsmuligheter i Follo. Utgangspunktet er en dobling av folketallet, 100.000 nye innbyggere. Sterkere vekst er regnet med på Romerike)
• Tilrettelegge maksimalt for boligbygging utenfor «markedet» Sosialboliger, kommunale utleieboliger, kommunal forkjøpsrett som betingelser for bygging, borettslagsordninger som låser prisene lave og som gir sosial styring av tildelingen. Her har jeg for små kunnskaper, og trenger innspill med ideer og metoder. I et fritt marked vil boligene i andre hånd gå til markedspris igjen. Bestemmelser om prisregulering ved salg og kommunal forkjøpsrett/tildelingsrett er mulig. Kan vi få til utbygging/borettslag etter dette prinsippet?
• Presse staten i forhold til sitt ansvar for kommuneøkonomi og boliger. Fornebu er Stoltenbergs ansvar. Hvis han vil legge åtte tusen nye arbeidsplasser på Fornebu, så får han skaffe boligene også. En høyblokk i Nordbergveien 34 er OK. Hvis han vil ha boligbygging i Akershus, får han betale for utbygging av infrastruktur (skoler, barnehager, institusjonsplasser osv. samt lage ordninger for boligbygging utenfor markedet.)

Et sosialistisk boligprogram

I motsetning til tidligere sosialistiske forsøk vil vi i Norge lett kunne avskaffe bolignød. Vi har stor boligflate. En bedre sosial fordeling vil kortsiktig løse mye, og vi har erfaring med tiltak som raskt kan skaffe alle et verdig botilbud. Jeg utfordrer RV til å lage et boligpolitisk program som utfordrer makta. Det er enkelt å ta knekken på boligkrisa, men det krever at markedet begrenses og at planøkonomiske tiltak brukes, samt at staten bruker penger.

Kommunistiske boformer – utfordringen

Et kommunistisk samfunn vil kreve andre boformer enn dagens som bygger på «kjernefamilien». Boligmassen vi har i dag, ligger ikke spesielt til rette for det. Her har vi en større utfordring. Her må vi finne opp og eksperimentere.

	1951-60	1961-70	1971-80	1981-86	1987-89	1999*
Byggekostnader	46.080	60.800	155.900	324.000	605.520	1.400.000
Innskudd	6.000	14.722	53.000	188.000	483.000	400.000
Gj.industriarb.	11.315	22.262	64.614	105.258	150.000	248.400
Byggekostn./inntekt	4,07	2,73	2,43	3,07	4,03	5,64
Innskudd/inntekt	0,53	0,66	0,82	1,78	3,22	1,61

* Statistikk fra Elster, T. m.fl. (1989) – OBOS 1929 – 1989, 60 års erfaring. Tallene fra 1999 er lagt til av meg og er omtrentlige, bygget på tall fra OBOS-bladet. OBOS ønsket ikke å gi tallopplysninger om dette.

Are Saastad er leder i Gaustadklubben i Aker og Gaustad personalforening (NKF)

---

Norske myndigheter arbeider for tida iherdig for å modernisere det norske sykehusvesenet, og dette forbindes gjerne med positivt ladde begreper som fristilling og effektivisering. Det dette dreier seg om er allikevel to sentrale politiske strategier: Fortsatt nedbygging av det offentlige helsetilbudet til befolkningen, privatisering av den store offentlige sykehussektoren. For å lose dette igjennom kreves kløkt for å unngå for mye intern motstand mot råkjøret. «Pasienten først»-prosjektet på Aker sykehus i Oslo er et godt eksempel på et forsøk på å forberede et sykehusmiljø på myndighetenes modernisering.

Aker sykehus er Norges tredje største. Det omfatter vanlige, somatiske helsetjenester og, etter at Aker og Gaustad sykehus ble slått sammen til en etat i 1996, også psykiatri for den delen av Oslo som kalles Aker sektor, og som i hovedsak består av de østlige bydelene i den store Groruddalen. Sykehuset har rundt 3.000 ansatte og samlet ca. 2 milliarder i årlig budsjett.

Sparing og effektivisering

Aker har ikke hatt den samme økonomiske og organisatoriske uro som Ullevål sykehus de siste åra, og har derved vært forskånet fra det skarpeste medialyset. Men ekstreme krav til sparing og effektivisering fra byens politiske lederskap er i ferd med å ødelegge viktige faglige kvaliteter på Aker sykehus. Sykehuset har svære vedlikeholdsetterslep på gammel bygningsmasse, mange klinikker og avdelinger sliter med bemanningsproblemer og enkelte avdelinger er vedtatt nedlagt for å få budsjettet til å gå i hop. I den siste tida har det vært ført bitre kamper for fødeavdelingen på Aker og rehabiliteringsavdelingen Kastanjebakken på Gaustad.

Men den største trusselen kommer ikke fra økonomiske nedskjæringer. Det som virkelig utfordrer kvaliteten og framtida er angrep på de offentlige sykehusenes organisasjon. Omorganiseringsprosjektet «Pasienten først» på Aker legger til rette for et slikt angrep. Det er mye som tyder på at dette prosjektet, og sentrale folk knyttet til det, har arbeidet etter en overordnet strategi om å destabilisere sykehusstrukturen, og slik legge Aker åpent for betydelige politiske og rammemessige forverringer.

Det var tidligere Aker-direktør Maj-Len Sundin som offisielt framsto som det hun kalte fødselshjelper for prosjekt «Pasienten først», men i realiteten kom det til etter en avtale mellom henne, tidligere helseminister Gudmund Hernes og tidligere helsebyråd i Oslo, Anne Herseth. Foranledningen var Steineutvalgets innstilling (NOU 1997:2, Ledelse og organisering i sykehus), som opererte under samme tittel – «Pasienten først». Som følge av utredningen ble det avsatt statlige midler til et pilotprosjekt for å utvikle det som ble kalt et mønstersykehus.

Årsaken til at Aker fikk oppgaven var i følge sykehusdirektør Sundin at hun «snappet» det foran nesa på flere andre interesserte sykehusdirektører. Hennes versjon av hva som skjedde var at statsråden, helsebyråden og hun sjøl – på hva som kunne høres ut til å være et litt lystig lag i forbindelse med et seminar en gang i 1997 – hadde gjort en avtale seg imellom om å la Sundins sykehus få sjansen. Hvis dette ikke bare er skryt, tyder mye på at andre kvalifiserte sykehus kan ha blitt utelukket fra konkurransen om noen millioner prosjektkroner. Kanskje Aker var det mest interessante nettopp fordi det hadde en offensiv direktør – og en sårbar organisasjon?

Den utydelige måten Aker sykehus kom til prosjekt «Pasienten først» på, preget også starten av det på sykehuset. Prosjektets forprosjekt, som alene kostet 1,9 millioner kroner, ble ikke gjort allment kjent blant de ansatte. Verken igangsettelsen av prosjektet, som betød store interne omdisponeringer, eller valg av konsulentfirma til å stå for forprosjektfasen, var noen gang tema i de vanlige partssammensatte beslutningsorganene på sykehuset. Sykehusledelsen, muligens direktøren alene, valgte det USA-baserte konsulentselskapet Boston Consulting Group (BCG). BCG hadde på det tidspunktet de kom inn i forprosjektet ikke vært inne i norsk sykehusvesen tidligere. Hvorfor de ble valgt, er derfor en gåte. I en rapport fra Oslo kommunes internrevisjon fra mars i år slås det dessuten fast at valget av BCG til forprosjektet brøt med blant annet anbudsreglementet både i kommunen og i EØS.

BCG

Da hovedentreprisen på prosjektet seinere ble lagt ut på anbud, gikk også denne jobben til BCG. Internrevisjonsrapporten konkluderer med at anbudsrunden var i strid med en rekke regler, fordi BCG var med på å utforme anbudsgrunnlaget de sjøl søkte på. Boston Consulting Group er for øvrig kjent i tre norske avishus, deriblant Aftenposten, der de har skaffet seg et rykte for nådeløst å arbeide for målet de ble hyret for å nå: Å kutte kostnader ved oppsigelser av lavtlønnete. BCG har internasjonalt en profil med å destabilisere bedriftsorganisasjoner for deretter å foreta nedbemanninger. En viktig del av jobben er å kanalisere sinne og frustrasjon fra de ansatte mot konsulentene, slik at bestillerne, bedriftsledelsen, unngår dette sinnet etter at BCG har trukket seg ut. Hit and run.

BCG igangsatte to ting i forprosjektet til «Pasienten først», som startet høsten1997: Et pilotprosjekt på karkirurgisk avdeling, og ett hundre såkalte dybdeintervjuer med sykehusansatte. De produserte også en prosjektbeskrivelse og en framdriftsplan, og de introduserte en terminologi som sykehusorganisasjonen etter hvert måtte bli familiær med. Sentralt i denne var de såkalte tre P-er: Økt Pasienttilfredshet, økt Personaltilfredshet og økt Produksjon, formulert som mål i prosjekt «Pasienten først».

Da pressa seinere stilte spørsmål om hva slags forsvar man hadde for at «Pasienten først», kunne bruke tiltalls millioner på konsulenter mens sykehuset kuttet i tilbudene til pasientene, svarte direktøren at det var konsulentenes metodikk man var nødt til skaffe seg. Sykehusets egne erfaringer var ikke gode nok, særlig ikke på det hun stadig omtalte som logistikk, og som på norsk betyr materialadministrasjon. Det er interessant at Sundin ikke fikk jobben på Aker sykehus først og fremst fordi hun er utdannet sykepleier, men fordi hun hadde vist en imponerende evne til å bedre innkjøpsrutinene på Ullevål Sykehus, der hun kom fra. Sundin hevder stadig at det alltid er mulig å kutte mer i en sykehusorganisasjon, uansett budsjett. Men Sundins innsparingsfilosofi gjaldt åpenbart ikke konsulentselskapene på Aker. Hun lot tvert om BCG brukte store deler av de Aker-ansattes tid på å lære dem BCG-terminologi. Resultatet er at vi sitter igjen med en egen gruppe ansatte som har fått tittelen facilitatorer, og som har lært seg å snakke et konsulentspråk med ord og vendinger få andre enn de sjøl forstår, mens BCG, til de ble kastet ut fra sykehuset rundt årsskiftet i år, hadde tjent omlag 22,5 millioner på sin deltakelse i «Pasienten først»-prosjektet på Aker.

I februar 1998 var tiden kommet for å introdusere de ansatte for «Pasienten først». Omlag 50 psykiatriansatte var samlet – mange av dem sentrale fagfolk. De ble utsatt for en forvirrende forestilling. Presentatøren av prosjektet, en dansk konsulent fra BCG, som altså er et amerikansk firma, projiserte et utall lysark der teksten var på svensk – BCG har sin regionale base i Stockholm. Lysarkene tok sitt utgangspunkt i pilotprosjektet med de røykebeinopererte, og var full av somatisk fagterminologi. Konsulenten forklarte at røykebein er en alvorlig ting, og karkirurgisk avdelings ventetid og behandlingstid derfor var blitt forkortet som følge av grep fra prosjektet. Dette var jo tilsynelatende utmerket. Men for de psykiatriske pasientene verken var eller er det avdelingenes mangel på effektivitet som er problemet, men derimot mangelen på tid for de ansatte til å ta seg av dem. Akuttpasienter skrives rekordfort ut etter innleggelse, ofte nesten like sjuke som da de kom inn, fordi kravet til ledige plasser gjør at sengene må ryddes. I allmøtesalen satt psykologer, overleger, sykepleiere og andre fagfolk. De hadde forlatt avdelingene og pasientene fordi de hadde et håp om at prosjekt «Pasienten først» kunne være en måte å bedre behandlingstilbudet på. De hadde nok ikke trodd at arbeidstida deres skulle brukes til å lære dem effektiv behandling av røykebein.

Mønstersykehuset

Mønstersykehusvisjonen ble understreket av konsulenten: Ikke bare skulle Aker bli et mønstersykehus i Norge. Målet måtte være å bli best i Skandinavia, i Norden. Og: Hvorfor ikke bli et forbilde for resten av verden? Til noe slikt kreves vilje til å tenke nytt. Som skihopperen Boklöv gjorde da han innførte v-stilen i skihopp. Altså plansje med bilde av Jan Boklöv, i svevet. Det ble stille i salen. Folk flyttet bare litt urolig på seg. Sjefslegen brøt av konsulentens foredrag da han trakk fram bruken av internett som en god mulighet for informasjon til akuttinnlagte psykiatriske pasienter. Etter dette allmøtet har de psykiatriansatte aldri helt omfavnet «Pasienten først»-prosjektet.

Et sentralt poeng har vært å framstille prosjekt «Pasienten først» som det direktøren og BCG har kalt et bottom-up-prosjekt. Dette skulle bety at bare de som har skoene på kan si hvordan det føles. Prosjektet skulle baseres på de vanlige ansatte, og det var grunnplanet som skulle «eie» prosjektet. Men de hundre dybdeintervjuene som la grunnlaget for prosjektbeskrivelsen viste seg i høy grad å være intervjuer med ledere. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at innen psykiatrien var det ikke én av de dybdeintervjuete som var ansatt i pasientpleien! Lederne kom, som vanlig, til orde, og de underslo viktige konfliktlinjer i organisasjonen. En av disse er de levende motsetningene mellom somatikk og psykiatri, mellom Aker og Gaustad. Denne konflikten ble derfor heller aldri tema i det videre prosjektet, som svært få andre kontroversielle tema ble det. Det viste seg at også mange av delprosjektgruppene som etter hvert ble nedsatt – til sammen ca. 30 – i hovedsak besto av ledere.

Maj-Len Sundin

Men i en av gruppene var det allikevel bare en eneste leder med. Denne lederen var til gjengjeld direktør Maj-Len Sundin. De øvrige gruppedeltakerne var de hovedtillitsvalgte i de største forbundene på sykehuset, samt hovedverneombudet. Denne gruppa møttes ofte, og hadde som mål å utforme et ideal for hva slags ledere sykehuset trenger. Etter to års arbeid ble dette formulert i en enkelt setning: «Ledere skal være prosess- og resultatorienterte, ta ansvar og være handlekraftige i et forpliktende samarbeid.» Ikke imponerende kanskje. Men et viktig annet resultat av de hovedtillitsvalgtes gruppedeltakelse er at de i hele prosjektperioden har opptrådt lojalt overfor prosjektet – og Sundin. De har ikke på noe tidspunkt kritisert «Pasienten først», heller ikke da kommunens internrevisjon gjorde det kjent at direktøren har misbrukt prosjektmidler og at prosjektet var uten reell økonomistyring. Betydningen av at den seks personers store prosjektledelsen ble plassert i lokaler vegg i vegg med de største organisasjonene på sykehuset skal heller ikke undervurderes. De fagorganisertes hovedtillitsvalgte på Aker har gulpet opp BCGs terminologi i de fleste sammenhenger. Da Maj-Len Sundin annonserte sin avgang som direktør i fjor høst forfattet nesten alle organisasjonene i fellesskap en pressemelding der de takket henne for innsatsen og der de uttrykte sin sympati med direktøren, som på dette tidspunktet ble utsatt for et skarpt søkelys fra media for prosjektets pengebruk – og for de fraværende faglige resultatene av det.

Det har også til tider har vært forbundet med en klar risiko for ubehag å kritisere «Pasienten først». For sykehusets mellomledere og ansatte i direktørens stab har påpekninger av uryddige og tvilsomme forhold i prosjektet ført til så sterke sosiale sanksjoner at enkelte har følt seg presset ut av jobben. Kravet om å gå i takt har sørget for at kritikere i svært liten grad har kommet aktivt til orde i det sentrale sykehusmiljøet.

Men har ikke «Pasienten først» også ført til positive resultater etter tre års drift? Dette kan ikke utelukkes, men problemet er at det ikke har vært foretatt noen seriøs sammenfattende evaluering på dette feltet. Enkelte delprosjekter har sannsynligvis bedret rutinene innen deler av administrasjonen, på interntransporten osv. Andre resultater som prosjektledelsen tar æren for, er mer tvilsomme. Effektiviseringen av liggetid på karkirurgisk avdeling kan for eksempel like gjerne skyldes forbedret teknikk som prosjektets arbeid. Etableringen av det flotte lærings- og mestringssenteret for rehabilitering av pasientene, som er et resultat «Pasienten først» skriver på sin konto, var planlagt lenge før prosjektet startet, og pasientorganisasjonen Norsk Revmatisk Forening har en stor del av æren for dette. Fullstendig spekulativt og useriøst blir det når sykehusledelsen stadig gjentar at prosjekt «Pasienten først» har redusert sykefraværet på Aker med 10% i prosjektperioden. Tallmaterialet for dette er ikke framvist, og det er som kjent også alltid sammensatte årsaker til oppgang og nedgang i sykefraværet.

Pasientbehandlingen lider

Åpenbare negative resultater er derimot ikke vanskelig å finne, og det viktigste blant disse er en enormt økt møtehyppighet for sentrale fagfolk og ledere, som pasientbehandlingen lider under. Det er også påfallende at prosjektet har bundet flere av de ansatte fra en yrkesgruppe det er skrikende mangel på, sykepleierne, til heldags kontorarbeid som facilitatorer i prosjektets tjeneste. Fra vår del av virksomheten har Gaustadklubben påvist at det viktigste prosjektarbeidet i psykiatrien har lagt til rette og gjennomført en betydelig reduksjon i liggetid på akuttavdelingen, der man nå arbeider etter en strategi for å skrive alle pasienter ut etter bare fem dager. Flere høringsuttalelser og innvendinger mot de faglige konsekvensene av dette er suverent satt til side. Kostnaden er at pasienter med så ulike lidelser som schizofreni, overgrepsproblematikk og ecstasymisbruk risikerer å bli diagnostisert likt, fordi symptomene deres faktisk kan være relativt like i den første akuttfasen. En ny 24-timers evalueringstid på akuttpasientene vil derfor måtte føre til feilbehandlinger. Men gevinsten er selvfølgelig at akuttpsykiatrien kan vise til en imponerende effektivisering av det byrådet kaller produksjonen.

Hvis vi vender tilbake til hva som i dag utgjør truslene mot den norske velferdsstaten, er forsøke på å privatisere de offentlige sykehusene mest åpenbart. I Oslo har kampen om dette foregått siden Høyre-byrådet høsten 1998 åpent erklærte at deres mål er å lage aksjeselskaper av Ullevål og Aker Sykehus. Dette er et halsbrekkende eksperiment. Sykehusdrift der økonomisk balanse, helst overskudd, pr. lov har forrang har aldri tidligere har vært forsøkt i fullt monn i Norge. Høyres AS-framstøt framstår derfor som et reint ideologisk stormløp, der pasientenes beste ikke er målet, men derimot byrådspartiets behov for å skaffe sine næringslivsvenner nye markeder. Men når det nå også parallelt fra regjeringen Stoltenberg arbeides for å gjøre de fylkeskommunale sykehusene i landet til statlige foretak – en organisasjonsmodell som gjør alle større norske sykehus til sjølstendige rettssubjekter i ett slag! – er det åpenbart at det man kaller fristilling, men som betyr et langt skritt på vei mot privatisering av sykehusvesenet, er blitt en overordnet politisk strategi i Norge. Det er også naturlig å se denne politikken i sammenheng med det vi vet er Verdensbankens og IMFs politikk for å åpne det hittil relativt jomfruelige offentlige norske helsevesenet for markedskreftenes frie spill, og på lengre sikt la sykehusene bli tumleplass for norske og utenlandske profitører.

Steineutvalget

«Pasienten først» er ikke bare et prosjekt ved Aker sykehus. Det er som nevnt også navnet på Steineutvalgets rapport. Og det er ikke minst navnet på Høyres byrådsmelding om fristilling av Oslo-sykehusene fra 1997. Sammenfallet er neppe tilfeldig. I dokumenter Aker sykehus har utarbeidet som del av AS-forberedelsene de er pålagt, uttrykkes det eksplisitt at «Pasienten først»-prosjektet er gunstig fordi det er en egnet måte å klargjøre sykehuset for selskapsformen. Det pekes på at prosjektet blant annet har gjort det enklere å kostnadsføre og prisberegne alle sider av sykehusets drift, slik et AS er avhengig av. Med andre ord: Målet med «Pasienten først» har ikke primært vært å bedre en fra før av relativt godt fungerende sykehusorganisasjon, der pasienten i hovedsak alltid har kommet først. Mye tyder i stedet på at prosjektet har lettet gjennomføringen av myndighetenes fristillingspolitikk.

Historien om prosjekt «Pasienten først» dreier seg ikke om en direktør med et stort ego og godt utviklete evner som vekselvis folkeforfører og tyrann. Den dreier seg om et system som lar en slik leder få operere fritt. Når direktøren avsløres som en sjarlatan kvitter man seg med henne. Men hun stilles ikke til ansvar for den skandaløse pengeforvaltningen i prosjektet, der direktøren personlig er involvert i det som må kunne karakteriseres som korrupsjonsliknende tilstander. Tvert om lar Oslos byråd direktøren slippe av gårde for, som Sundin framstiller det, å bli «headhuntet» som direktør for Karolinska sjukhuset i Stockholm (og der sannheten var at man i åtte måneder hadde hatt vedvarende lederkrise som følge av store underskudd og mistrivsel). Det reageres heller ikke på at en konsulent som direktøren er blitt avslørt å ha gitt urettmessige oppdrag for 1,25 millioner til, Sundins personlige venn Henrik C. Borchgrevink, får følge med til nye oppdrag i Sundins stab i Sverige. I stedet legitimeres Sundin som etterrettelig ved at en samlet helse- og sosialkomite i mars i år, en måned etter at internrevisjonens rapport var blitt kjent, besøkte Karolinska for å motta en leksjon av sykehusets direktør om – av alle ting – økonomistyring!

Å stille en leder som Maj-Len Sundin til reelt ansvar for skandalen «Pasienten først», med dets pengebruk, dets manglende faglige resultater og skadene det har påført sykehusorganisasjonen, ville gjøre det tydelig at direktøren ikke har handlet uten sentral godkjenning. Fra politisk hold i Oslo gjør man derfor minst mulig med saken, og man ønsker seg ingen ny offentlighet om den. I mens fortsetter «Pasienten først» på Aker sykehus, med en prislapp på årets budsjett på 5-6 millioner. Totalt har prosjektet kostet sykehuset ca. 40 millioner kroner til nå – de statlige midlene forsvant for lenge siden. Ingen stiller krav til ytterligere økonomisk gransking av prosjektet. Ingen krever en holdbar gjennomgang av de faglige resultatene. Og på Nordens største sykehus, Karolinska sjukhuset i Stockholm, er Maj-Len Sundin godt i gang med jobben de svenske Moderaterna har satt henne til å gjøre der: Å lage bolag – aksjeselskap – av broderfolkets gigantsykehus.

Torstein Dahle er bystyrerepresentant for RV i Bergen og er utdannet siviløkonom.
Arbeider nå i De Facto kunnskapssenter for fagorganiserte

---

Det er en tragedie at hver gang vi skal presentere vårt alternativ til kapitalismen, så starter vi med Paris-kommunen og ender opp med å fortelle hva vi mener gikk galt i Sovjet og i Kina. Vi diskuterer sosialismen og kommunismen – menneskehetens framtidssamfunn – med ansiktet vendt mot fortiden og med ryggen mot framtiden. Dette gjør vi når vi har verdenshistoriens mest spennende utfordring liggende foran oss.

For all del: Vi skal ha respekt for den innsatsen og de erfaringene som tidligere revolusjonære har gjort. Men oppriktig talt: Hver gang vi lar sosialismediskusjoner dreie seg hovedsakelig om bolsjevikpartiets indre liv i 1920-årene, innebærer det at vi nekter å se vår tids kamp for revolusjon og sosialisme i øynene.

Denne artikkelen er et forsøk på å si noe konkret om hvordan et sosialistisk Norge vil måtte arte seg. Selv om jeg prøver å være vitenskapelig og ikke bare hengi meg til fri fantasering, er det selvsagt en hel del diskutable og sikkert også gale synspunkter i artikkelen. Men den sjansen må vi ta. Hovedsaken er at mange av oss nå må kaste oss ut i å drive fram en prosess der vi utvikler vår felles forståelse om framtidssamfunnet.

La meg begynne med å peke på noen store svakheter med artikkelen. Jeg tar utgangspunkt i et Norge der arbeidsfolk har tatt makten fra kapitalen og kapitalistene. Jeg tar utgangspunkt i et samfunn som er uskadet og i full drift. Det er selvsagt urealistisk å anta at dagens makthavere vil gi fra seg makten uten å påføre produksjonsapparatet og andre deler av samfunnet skader. Men min hensikt er å få oss til å drøfte hva slags samfunn vi kjemper for – og det er ikke skadene fra selve revolusjonskampen vi arbeider for. Vi vil i det lengste håpe og streve for at folkets maktovertakelse skal skje mest mulig fredelig. (I sin viktige artikkel «Planøkonomi de første åra etter revolusjonen» (Røde Fane nr 4 og nr 5/1999) tar Harald Minken særlig for seg den aller første tiden etter revolusjonen. I motsetning til ham forutsetter altså jeg at vi allerede er kommet godt i gang.)

En annen stor svakhet er at jeg stort sett bare ser på Norge, uten å ta opp Norges forhold til andre land i verden. I virkeligheten kan vi vanskelig tenke oss en sosialistisk revolusjon i Norge uten en tilsvarende revolusjon i andre skandinaviske land og i betydelige deler av verden for øvrig. Og en svært viktig del av utfordringene vil ligge i å utvikle de internasjonale forbindelsene og den internasjonale styringen av verdensomspennende problemer som for eksempel miljø- og ressursspørsmål. Jeg er svært skeptisk til en verdensregjering, fordi jeg tror den blir så fjern at det vil være svært vanskelig for verdens folk å styre den. Jeg tror det må satses på regionalt selvstyrte enheter som løser verdensomfattende spørsmål gjennom forhandlinger og avtaler. Men slike problemstillinger lar jeg altså stort sett ligge.

Mitt poeng er å få fram en så håndfast og nær framstilling som mulig av hvordan den sosialistiske økonomien vil arte seg i Norge. Og da tar jeg meg altså den utillatelige frihet å begrense meg til Norge som en økonomisk enhet, som selvsagt også har eksport og import.

Jeg vil også påpeke at jeg stort sett skriver om «folket «, og at jeg da har som underforstått og svært viktig forutsetning at arbeiderklassen er i ledelsen. Det er utenkelig å forestille seg et sosialistisk samfunn med arbeiderklassen på tilskuerplass. Helt avgjørende for de enorme mulighetene som sosialismen innebærer, er jo nettopp at arbeiderklassens aktive styring av samfunnet også betyr at store skapende krefter frigjøres. I en sosialistisk økonomi er det utenkelig at man satser på å modernisere NSB ved å overkjøre alle som har erfaring med å drive tog, og i stedet setter økonomer og ingeniører og markedsførere i ledelsen. Tvert imot vil det være helt avgjørende å gi spillerom og utfoldelsesmuligheter for de erfaringene og den innsikten som arbeidsfolk av begge kjønn har.

Den grunnleggende forskjell mellom sosialistisk og kapitalistisk produksjon

I diskusjonen om hva som skiller en sosialistisk økonomi fra en kapitalistisk økonomi, synes jeg det er fruktbart å ta utgangspunkt i Marx sin analyse av varen og varens dobbeltkarakter (Marx definerte en vare som noe som produseres med sikte på salg i et marked, dvs. at han brukte et varebegrep som også omfattet det som vi i dag kaller tjenester. Varebegrepet omfattet ikke produksjon for eget forbruk: Det å lage syltetøy hjemme på kjøkkenet med sikte på eget forbruk utover vinteren, er ikke vareproduksjon).

 

Produksjon av en vare
Abstrakt arbeid (anvendelse av noe av kapitalistenes innkjøpte arbeidstid)	Konkret arbeid (for eksempel snekkerarbeid)
Verdi/Bytteverdi/Pris	Bruksverdi
Skape merverdi/profitt	Dekke behov

Figur 1 – Varens dobbeltkarakter

La oss starte med å se på den høyre delen av figur 1. Der ser vi at produksjonen av en vare skjer gjennom en viss arbeidsinnsats av en særegen art – konkret arbeid. Skal det lages en stol, er det snakk om snekkerarbeid, som er et helt annet slags arbeid enn for eksempel skomakerarbeid. Med denne arbeidsinnsatsen lages det et helt bestemt produkt, for eksempel en stol, som har en helt bestemt bruksverdi: Den kan brukes til å sitte på. Slik skiller stolen seg fra andre produkter, som brukes til helt andre ting. Ulike varer har altså ulike bruksverdier, som ikke kan sammenlignes. Når vi kjøper en vare, er det bruksverdien vi er interessert i. Vi trenger den bestemte varen for å dekke et behov.

Kapitalistene blåser i varens bruksverdi. De er opptatt av den venstre delen av figur 1. De er opptatt av at produksjonen av denne varen legger beslag på en del av den arbeidstiden som de har innkjøpt for å skaffe seg profitt. Hva slags arbeid denne arbeidstiden brukes til, er knekkende likegyldig for dem. Om det produseres stoler eller sko eller såpe eller PC-er spiller ingen rolle, hvis de bare kan tjene penger på den innkjøpte arbeidstiden som medgår. De ser på arbeidet som abstrakt arbeid – forbruk av noe av den arbeidstiden de har kjøpt for å drive utbytting. De er opptatt av hvor mye av denne arbeidstiden som denne bestemte varen har lagt beslag på. Varens verdi for dem bestemmes av den mengden av samfunnsmessig nødvendig arbeidstid som nedlegges i produksjonen av den bestemte varen. De er ikke opptatt av varens bruksverdi men av dens bytteverdi. De er opptatt av hva de kan få for varen, når de selger den i et marked. I varebyttet med andre kapitalister vil de prøve å bytte slik at de minst får samme mengde abstrakt arbeid tilbake. Det er mengden av abstrakt arbeid som bestemmer varens verdi (I virkeligheten selges ikke varene til sin verdi, men til priser som – gjennom kompliserte sammenhenger – tar utgangspunkt i varenes verdi). Og spesielt er kapitalistene opptatt av merverdien: Den delen av vareverdien som overstiger verdien av det som settes inn av arbeidskraft og råvarer og maskinslitasje m.m. Kapitalistene er opptatt av merverdien – av profitten som får kapitalen til å vokse.

Under kapitalismen er det den venstre delen av figur 1 – jakten på profitt og merverdi – som styrer produksjonen av varer og tjenester i samfunnet. For å få solgt varene må riktignok noen mene at varene har en bruksverdi for dem, slik at de blir interessert i å kjøpe dem. Men det kan godt være manipulerte behov – oppstått gjennom reklame og motepress. Samtidig vil mange mennesker være helt ute av stand til å uttrykke sine behov i markedet, fordi de ikke har kjøpekraft. Det er altså ikke behovene men profittjakten som styrer produksjonen under kapitalismen.

Et helt sentralt mål for den sosialistiske økonomien er å flytte produksjonsstyringen fra den venstre til den høyre siden av figur 1. Det skal være menneskenes behov – ikke profittjakt – som skal styre produksjonen. Dette er en helt grunnleggende, kvalitativ forskjell mellom kapitalistisk og sosialistisk økonomi.

Eller riktigere sagt: Det er ikke snakk om å befinne seg ensidig på enten den venstre eller den høyre delen av figuren. Det er snakk om at samfunnet mer og mer beveger seg i retning av den ene delen av figuren. Under kapitalismen prøver man å få den venstre siden av figur 1 til å dominere mest mulig av styringen av de produktive ressursene i samfunnet. Under sosialismen strever man etter å komme lengst mulig i retning av at den høyre siden av figuren skal styre. Utviklingsretningen er stikk motsatt av hva den er under kapitalismen. Utviklingen går bort fra det tidligere kapitalistiske samfunnet (venstre del av figur 1 styrer) og i retning av Marx sin visjon det framtidige, klasseløse kommunistiske samfunnet (der høyre del av figur 1 styrer).

Mer om den økonomiske utviklingen under sosialismen

Vet vi noe om hvordan økonomien må være innrettet under sosialismen? Ja, siden utviklingsretningen under sosialismen er å gå fra den venstre til den høyre delen av figur 1, så vet vi en del om ha vi må gå bort fra, og hva vi må bevege oss over til. For å komme tettere inn på hvordan den sosialistiske økonomien må se ut, prøver jeg å sette opp noen slike «fra-til-sammenhenger» i figur 2. Rekkefølgen på punktene i figuren er litt tilfeldig (selv om jeg prøver å få med noen svært grunnleggende trekk først), og det er sikkert viktige forhold som jeg ikke har fått med.

Jeg starter med å peke på at utfordringen under sosialismen er å styre produksjonen slik at arbeidskraft og materielle ressurser utnyttes til best mulig å tilfredsstille folks prioriterte behov. Jeg bruker uttrykket «prioriterte behov» for å få fram at det er folk selv som må ta stilling til hva som er viktig å produsere. Det er folks egen oppfatning av sine behov som må styre produksjonen, og det er bare folk selv som kan avgjøre hva som er viktig og hva som er mindre viktig. Derfor er det en absolutt forutsetning for en velfungerende sosialistisk økonomi at det er folk selv som aktivt styrer i samfunnet. Kravet om at sosialisme må bety aktivt folkestyre er altså ikke bare noe som vi ønsker fordi det er hyggelig og populært. Det er en økonomisk nødvendighet for å innrette produksjonen av varer og tjenester mot folks prioriterte behov. Det er nettopp folks bevisste, aktive standpunkter som er den avgjørende ingrediensen i den planøkonomien som skal erstatte markedets anonyme «usynlige hånd «.

Den kvalitative forskjellen på kapitalismens og sosialismens syn på folks aktive styring, er markert særskilt i det tredje punktet i figur 2. Jeg kaller det «aktivt folkestyre» for å markere at jeg ikke tenker på et representativt «demokrati» der folks «styring» begrenser seg til å putte en stemmeseddel i urnen hvert annet år. Poenget er at folk på ulike måter (som jeg delvis skal komme tilbake til) faktisk styrer aktivt – helt konkret. Under kapitalismen betraktes aktivt folkestyre som et hinder for økonomisk effektivitet. Det ser vi veldig godt i dag: Når noen prøver å stille opp bestemte politiske målsettinger og på den måten vil «styre» eller sette rammer for markedet, kommer det et hyl fra dem som har den økonomiske makten. «Vi må la markedet fungere «, sier de, «det er det mest effektive «. Å si at markedet skal forholde seg sånn eller sånn bare roter til og ødelegger markedets effektivitet. Forsøk på aktiv politisk styring av økonomien blir under kapitalismen kalt for en «imperfeksjon» i markedet, det ødelegger markedets funksjonsdyktighet.

 

	FRA:	TIL:
1	Profittmaksimering og kapitalakkumulasjon	Å utnytte arbeidskraft/materielle ressurser til best mulig å tilfredsstille folks prioriterte behov
2	Privatisering	Samfunnsmessig eie av produksjonsmidlene
3	Aktivt folkestyre av økonomien oppfattes som et hinder for økonomisk effektivitet	Aktivt folkestyre av økonomien er en forutsetning for økonomisk effektivitet
4	Mer og mer globalisering/imperialisme/ «internasjonal arbeidsdeling»	Mer og mer av ulike varer og tjenester produseres lokalt, for å sikre folkelig kontroll og ivareta miljøhensyn
5	Konkurranse mot andre	Konkurranse om å styrke hverandre
6	Stadig større monopolisering av kunnskaper/patenter	Stadig større utveksling av idéer ogkunnskaper på global basis
7	Et stadig kortere og mer intensivt yrkesaktivt liv	En skapende arbeidsinnsats i en stadig større del av livet – og tempoet avpasset etter det
8	Arbeidsfolks erfaringer, skaperkraft og kreative evner undertrykkes	Arbeidsfolks erfaringer, skaperkraft og kreative evner er den avgjørende ressursen i samfunnet, og må gis maksimale utfoldelsesmuligheter – også for dem som er fysisk eller psykisk funksjonshemmet
9	Stadig skarpere skille mellom arbeid, fritid og politikk	Utfoldelse innenfor arbeid, fritid og politikk veves stadig tettere sammen
10	Ensretting av menneskene (massemedia bestående av såpeserier, actionfilmer, dustete konkurranser ispedd ensidige nyhetssendinger)	Mangfold, utfoldelse av egenart til gjensidig glede og nytte (allsidige massemedia prøver å engasjere folk i verdens spennende virkelighet i stedet for virkelighetsflukt, og formidler inntrykk som kan gi personlig vekst i stedet for forflatning)
11	Skjønnhetstyranni, anerkjennelse gjennom å bruke de rette merkeklærne	Være stolt over å være seg selv, få anerkjennelse fordi man gir av seg selv
12	Utviklingen tar mer og mer kontroll over menneskene (utviklingen er for dynamisk og den er feilaktig/livstruende dynamisk)	Menneskene tar mer og mer kontroll over utviklingen

Figur 2 – Viktige utviklingstrekk som blir snudd under sosialismen

 

Det er helt sentralt å forstå at synet på virkelig demokrati – aktivt folkestyre – blir kvalitativt forskjellig under kapitalismen og sosialismen ut fra økonomisk nødvendighet. Det er av og til noen som mener at den beste økonomiske styringen under sosialismen ville vi få hvis det satt noen mennesker sentralt plassert og styrte produksjonen fordi de var spesielt kloke eller dyktige eller hadde veldig stor innsikt i økologi. Å overlate den økonomiske styringen til noen spesielt storartede mennesker er dømt til å mislykkes – ikke bare fordi all erfaring tilsier at de ikke kommer til å forbli storartede. Poenget er at det bare er folk selv som effektivt er i stand til å la sine bevisst prioriterte behov styre produksjonen.

Den overordnede problemstillingen i den sosialistiske produksjonen av varer og tjenester er hvordan folks arbeidskraft skal brukes. Det er bruken av det levende arbeidet som er det aller viktigste, ikke bruken av det døde arbeidet – den oppsamlede kapitalen («størknet svette»), slik det er under kapitalismen. Utfordringen er å få brukt det tilgjengelige levende arbeidet til å tilfredsstille de prioriterte behovene best mulig; det er ikke aktuelt å bruke krav om avkastning av det døde arbeidet som styringsredskap.

I en verden som blant annet står overfor økologiske utfordringer så alvorlige som menneskeheten aldri tidligere har sett, trenger man alle menneskers skapende evner. Det betyr blant annet at et sosialistisk samfunn ikke kan tillate seg det kapitalistiske samfunns arbeidsordning som innebærer å slite ut folk gjennom en overintensiv arbeidsinnsats i noen år, for deretter å lempe dem ut av arbeidslivet. Når det bedriftsøkonomiske profittkravet styrer, framstår det som mest lønnsomt å utnytte arbeidskraften med maksimal intensitet så lenge den orker det, og så vippe den ut. Både av hensyn til folk selv og av hensyn til samfunnet er det viktig å sørge for at arbeidet innrettes jevnere og i et omfang som ikke sliter den ut før tiden. 6-timersdagen er et krav som viser veien å gå, og med en bevisst utnyttelse av teknologi og arbeidskraft bør det i vår tid være mulig å redusere selve arbeidsdagen atskillig mer. Husk hvor avgjørende det er at folk aktivt deltar i styringen av samfunnet. Det krever tid og overskudd.

Samtidig vil det nødvendigvis skje en sammenveving av innsats på jobben og engasjement i samfunnsstyringen som etter hvert vil gjøre skillet mellom arbeid, politikk og fritid mer flytende. Flere og flere vil også oppleve det som så spennende å delta at de vil bruke mye av fritiden sin til det. Under sosialismen vil utviklingen på det punktet måtte gå i motsatt retning av kapitalismen, der stadig flere kommer hjem så slitne at de bare orker å slenge seg ned i sofaen og slå på en såpeserie eller en fotballkamp. Under kapitalismen har jo folk flest heller ikke noe de skulle ha sagt, så de opplever det også som ganske bortkastet å prøve å engasjere seg.

I et sosialistisk samfunn vil det bli oppfattet som helt uakseptabelt å henvise alle eldre mennesker til passivitet. Tvert imot vil det være svært viktig å nyttiggjøre seg deres erfaringer og innsikt i en skapende arbeidsinnsats – for dem som har lyst til det (og det vil mange helt sikkert ha). Problemstillingen med å slite ut folk før tiden og deretter plassere dem på lager til de dør, tilhører kapitalismen. Det er umenneskelig at folk de siste 20-30 årene av sine liv skal passiviseres og i beste fall stelle med hobbyer og turisme (for de bedre stilte). Når «eldrebølgen» nå er som en tikkende bombe under den kapitalistiske samfunnsøkonomien, er det viktig å innse at i et sosialistisk samfunn vil vi ikke betrakte eldrebølgen som et stadig voksende berg av gamle mennesker som knuger ned den arbeidsdyktige delen av befolkningen.

Siden nettopp bruken av menneskenes skapende evner er en helt overordnet problemstilling under sosialismen, vil det være viktig å gi alle mulighet til å bidra med sitt. Å definere fysisk eller psykisk funksjonshemmede som «uføre» som må stå utenfor arbeidslivet, vil derfor bli oppfattet som helt galt. Menneskenes skaperkraft vil nå ikke bli begrenset av hva som gir bedriftsøkonomisk profitt. Tvert imot er det både et mål for samfunnsstyringen og en viktig samfunnsressurs at «de uføres» krafter kan bli brukt til skapende virksomhet.

I et sosialistisk samfunn vil det også bli oppfattet som helt uakseptabelt å la folk bli teknologisk utdatert når de er 35-40 år gamle. Tvert imot er det viktig å holde folk mest mulig teknologisk oppdatert hele livet, slik at de kan gi bidrag til løsning av samfunnsoppgavene hele livet. Dette vil også bli lettere når dynamikken i den teknologiske utviklingen kommer under samfunnsmessig, menneskelig kontroll, slik at den teknologiske utviklingen ikke lenger framstår som en selvstendig drivkraft som feier menneskene til side.

Under kapitalismen har vi mer og mer globalisering, imperialisme, eller penere sagt «internasjonal arbeidsdeling «. Det vil si at hver enkelt blir et mindre og mindre hjul i et stadig større internasjonalt maskineri. Under sosialismen blir det derimot nødvendig at mer og mer av varer og tjenester produseres lokalt. Først og fremst er dette en forutsetning for at folk aktivt skal kunne styre og kontrollere økonomien. Da må man kunne ha en viss oversikt, man må kunne skjønne hva som skjer. De økonomiske beslutningene må i størst mulig grad dyttes nedover mot grunnplanet. Også av miljø- og ressursmessige grunner er det viktig å produsere så mye som mulig lokalt. Under sosialismen vil det utvilsomt bli oppfattet som viktig å minimere transportarbeidet. Kapitalismens raskt økende verdenshandel innebærer tvert imot en voldsom økning i transportarbeidet.

Det sier seg selv at det likevel blir mye igjen som må løses gjennom en reell internasjonal arbeidsdeling. For eksempel kommer sikkert Norge til å eksportere mye fisk. Vi kommer til å importere kaffe og appelsiner. Og det vil neppe bli oppfattet som tilstrekkelig rasjonelt at hver eneste region skal ha sitt eget aluminiumssmelteverk eller sin egen bilfabrikk. Poenget er også her utviklingsretningen: Å hente stadig mer av de økonomiske handlingene ned fra det uoversiktlige og ustyrlige høyt der oppe, og ned til et så lokalt nivå at det går an å ha oversikt over det og styre det.

Den teknologiske utviklingen gjør det faktisk mulig å hente stadig nye produksjonsoppgaver ned fra den internasjonale stordrift og utføre dem som lokal produksjon.

Under RV-sommerleiren 2000 var det en som tok oppspørsmålet om slik lokalt basert produksjon under sosialismen ville kunne frambringe det ønskede utvalget av produkter: «Hva med den som har lyst på et par grønne sko?» Det førte til en omfattende og fruktbar diskusjon om muligheten til å sørge for at vedkommende fikk seg et par grønne sko av ønsket utseende og størrelse. Vi vet at informasjons- og kommunikasjonsteknologi etter hvert åpner mulighet for allsidig lokal produksjon. Man kan for eksempel tenke seg at hver region har en høyautomatisert skofabrikk, der maskinene kan mates med de ønskede spesifikasjoner med hensyn til utseende, kvalitet og farge. Man kan slå opp på nettet og finne en oversikt over ulike modeller, velge den man har lyst på, slå opp i et standardisert fargekart og velge den fargen man ønsker, og så sende en bestilling per e-post til regionens skofabrikk, med angivelse av modell, størrelse og farge. Etter hvert er det blitt mulig å innrette produksjonsmaskiner slik at de bearbeider råstoffene på akkurat den måten som de blir programmert til gjennom en slik IT-basert oppskrift. En slik høyautomatisert og fleksibel skoproduksjon skulle derfor ikke være så umulig å tenke seg.

Men under kapitalismen utvikler bedriftene produkter og mønstre som de er opptatt av å holde for seg selv, slik at de lettere kan klare seg i konkurransen mot de andre. Klarer man å konstruere en spesielt god sko-modell, vil bedriften prøve å bruke den til å sikre sin egen framtid, kanskje ved å ta patent på spesielt lure eller vellykkede løsninger. Under kapitalismen er en forutsetning for produktutvikling at andre hindres i å lage produktet på egen hånd, for da får jo ikke produktutvikleren noe igjen for innsatsen. Under sosialismen er det ikke den enkelte bedriftens profitt som er målet, og sosialismen kan ikke basere seg på bedriftenes konkurranse mot hverandre. Tvert imot er det fellesskapets beste som er målet. Det er den samfunnsøkonomiske lønnsomheten som er viktig, ikke den bedriftsøkonomiske. Da blir det nettopp viktig å gi alle andre muligheten til å dra fordel av lure ting som man måtte finne på.

I vårt skoeksempel kunne man derfor gjerne tenke seg at folk som jobber med skoproduksjon kan legge oppskriften på gode sko-modeller inn på et bestemt nettsted, slik at skoprodusenter over hele verden kan dra nytte av det. Når det er det å være nyttig for fellesskapet som gir anerkjennelse, er det utvilsomt mange som gjerne vil bidra med sine gode idéer. Se bare på alt det som IT-interessert ungdom utvikler av programvare for gratis nedlasting fra nettet. De gjør det fordi det er gøy, og fordi det gir tilfredsstillelse å klare det. Og det er anerkjennelsen fra de andre «data-freakene» som teller, ikke hva Microsoft er villig til å betale dem. Under kapitalismen har vi tvert imot en rekke eksempler på at gode idéer blir hindret i å slippe fram, fordi de ikke lar seg realisere på en måte som er bedriftsøkonomisk lønnsom for en enkelt bedrift. Selvsagt vil det likevel være en del forsknings- og utviklingsoppgaver som krever så store ressurser at det ikke kan skje på hobbyloftet. Slike prosjekter må det være statens oppgave å finansiere under sosialismen.

De som tror at det blir slutt på det teknologiske framskrittet i et sosialistisk samfunn, og at det bare kommer til å bli sentraldirigert og tregt, tar katastrofalt feil. Et moderne sosialistisk samfunn vil tvert imot måtte preges av masse frigjort skaperkraft, og det vil kunne dra virkelig nytte av de teknologiske mulighetene, i stedet for å dreie teknologiske framskritt over i perverse retninger for å skape maksimal profitt for kapitalen.

Tenk bare på hvordan fjernsynet i dag brukes til å tømme hjernene på folk og til å putte inn ensrettet «informasjon «. Tenk på hvordan pornoindustrien fråtser på nettet. Sett det opp mot de fantastiske mulighetene fjernsynet og nettet gir for å engasjere folk i den virkelige verdens utfordringer. I stedet for å være redskaper til passivisering og ensretting kan de gi spennende utfordringer og muligheter til å være med å bestemme. Mens man nå svært ofte bruker TV til å zappe mellom ulike kanaler som alle er fulle av det samme sølet (såpeserier, actionfilmer og konkurranser), kan TV under sosialismen brukes til å velge mellom helt forskjellige slags programmer. Man kan presentere folk for virkelighetens spennende spill, i stedet for flukt fra virkeligheten.

La meg til slutt peke på det siste punktet i oppstillingen i figur 2. Den sosialistiske økonomien, der folk flest aktivt styrer, gir menneskene muligheten til å få kontroll over utviklingen, i stedet for at utviklingen tar kontrollen over dem. Kapitalismens konkurransekappløp og press for profitt og akkumulasjon gjør at samfunnet forandrer seg altfor fort for folk, og det forandrer seg på en fremmedgjørende måte. Aldri tidligere i menneskehetens historie har det vært slik at summen av menneskenes handlinger kan komme til å ødelegge menneskehetens livsmuligheter i løpet av de kommende 50-100 år. Utviklingen presses fram av kapitalismens dynamikk, og beslutningene blir mer og mer kortsiktige. Hvis tidsperspektivet på viktige beslutninger er 10-20 år, regner man det som langsiktig planlegging. Trekker man inn hensynet til neste generasjon, er det svært langsiktig tenkt. Det at menneskene har levd på kloden i tusener på tusener av år og fortrinnsvis bør kunne leve tusener på tusener av år heretter også, er ikke i det hele tatt til stede som moment i beslutningene. I og med at den sosialistiske økonomien er avhengig av at menneskene selv aktivt styrer, er det også nødvendig for sosialismens funksjonsdyktighet at menneskene mer og mer tar kontroll over utviklingen. Det er ikke bare fordi det er viktig og bra; det er en økonomisk nødvendighet at det skjer.

Hvordan skal menneskene aktivt styre økonomien?

Den sosialistiske økonomien er avhengig av at folk flest aktivt styrer, slik at deres behov kan bli koblet sammen med produksjonsbeslutningene og styre dem. I en separat artikkel i dette nummeret av Røde Fane har jeg tatt for meg spørsmålet om markedet kan brukes som redskap i et sosialistisk samfunn. Jeg påstår der at markedet fungerer som gift for utviklingen av en sosialistisk bevissthet, og at det er avgjørende viktig at markedet holdes i sjakk og presses mer og mer på retur (Jeg snakker da ikke om et landsbymarked, der noen selvstendige småprodusenter stiller fram varene sine slik at folk kan kjøpe dem. Jeg snakker om et marked i moderne forstand, der kjøperne og selgerne ikke møtes til diskusjon men tvert imot er helt anonyme overfor hverandre – et marked der «innkjøpslisten er din stemmeseddel» og du som en av mange etterspørrere på den måten liksom styrer produksjonen).

Den sosialistiske økonomien må være en planøkonomi, styrt av bevisste, gjennomdiskuterte planer. Men hvordan kan det skje? Hvordan skal samfunnet kunne sette opp planer for ressursbruk, produksjon og anvendelse av produksjon, og hvordan kan disse planene iverksettes og endres? Kort sagt: Hvordan skal folk aktivt kunne styre en sosialistisk planøkonomi?

Først og fremst vil folks aktive styring skje gjennom de beslutningene som tas av lokale beslutningsenheter (organisert rundt arbeidsplass og bosted). Derfor er det viktig at en stadig større del av den økonomiske virksomheten skjer lokalt. Den teknologiske utviklingen styres mot å muliggjøre en mest mulig allsidig produksjon lokalt, slik at den produksjonen som retter seg mot nasjonale eller internasjonale behov, utgjør en begrenset del av økonomien (som i hvert fall i en lengre periode også skal være en synkende andel av økonomien).

Den delen av produksjonen som retter seg mot nasjonale eller internasjonale behov, må styres på et høyere nivå. Også rammene for ressursbruken og en del felles prinsipper for hvordan ressursbruken skal skje, må fastsettes på et høyere nivå (kanskje på en nasjonalt nivå – jeg vil for enkelhets skyld forutsette det i fortsettelsen).

På de nivåene der det skal tas økonomiske beslutninger, må det settes opp økonomiske planer. På områder der markedet brukes som virkemiddel, må det fastsettes rammer som markedet skal fungere innenfor. Den sosialistiske økonomien er en planøkonomi. I vår tid kalles slike planer for «budsjetter «. Budsjettering på bedrifts- og nasjonsnivå har utviklet seg kraftig som fagområde de siste 50 årene. Det er helt på jordet å tro at planøkonomi er noe veldig mystisk som innebærer at en skokk av sovjetbyråkrater lager ubrukelige planer i dyp isolasjon. I vår tid er økonomiske planer – altså budsjetter – et sterkt utviklet fagområde på bedriftsnivå, konsernnivå, kommunenivå, fylkesnivå, statsnivå og nasjonalnivå. Dagens norske økonomi er gjennomsyret av planer.

Men det er tre store forskjeller på budsjettering under kapitalismen og under sosialismen:

1. Bedriftsbudsjetter og konsernbudsjetter m.m. er profittstyrt under kapitalismen. Det vil de ikke være under sosialismen (bedrifter som opererer i markeder vil nok likevel ha økonomisk resultatstyring i en eller annen form under sosialismen).
2. Budsjettene blir ikke tredd ned over hodene på folk under sosialismen. Tvert imot skal de som berøres av budsjettene, ha vært aktivt med på å lage dem – på alle nivåer. (Helt direkte deltakelse på lokalnivå, mens det på høyere nivå nødvendigvis må bli snakk om delinnflytelse).
3. Nasjonalbudsjettene vil ikke bare være gjettverk om hva markedskreftene og kapitalens spill vil føre til. Nasjonalbudsjettene vil være faktiske styringsredskaper som bestemmer utviklingen på en helt annen måte enn i dag. Derfor vil også bedrifts- og konsernbudsjetter m.m. bli mer presise styringsredskaper enn i dag (også det at arbeiderne selv er aktivt med på å lage dem, bidrar i seg selv til å øke treffsikkerheten).

I den sosialistiske planøkonomien er det menneskene som skal styre utviklingen, ikke utviklingen som skal styre menneskene.

Den sosialistiske planøkonomien kan utvilsomt overta en god del av den kunnskap og de teknikker som er utviklet om budsjettering og budsjettoppfølging under kapitalismen. Men (OG MEGET VIKTIG) sosialismen kan ikke ukritisk overta hele budsjetterings- og styringsopplegget fra kapitalismen. Den rollen som profittkrav spiller som styringsredskap, må fjernes. Andre økonomiske resultatkrav må nøye gjennomdiskuteres før de gis rolle som styringsredskap. Ikke desto mindre: En sosialistisk planøkonomi anno 2000 vil straks ha i sine hender plan- og budsjetteringsverktøy på et nivå og med muligheter som ingen revolusjonære sosialister tidligere har kunnet drømme om.

Alle planer på lokalnivå og opp til nasjonalnivå må straks de er fastsatt, bli tastet inn på e-post til en sentral nasjonalregnskapsenhet for Norge. Denne sentralen er allerede i full drift. Den drives av Statistisk Sentralbyrå, og den finnes dels på Kongsvinger og dels i Oslo. Det nye blir at den får mer omfattende og viktigere oppgaver. Alle lokalbudsjetter summeres sammen for eksempel på Kongsvinger, og den samlede effekten sammenlignes med nasjonalbudsjettutkastet. Så går man en eller flere runder der lokalbudsjetter og nasjonalbudsjett samkjøres, med justeringer både på lokalt og nasjonalt nivå – basert på diskusjoner der folk flest deltar.

Etter at planene på denne måten er fastlagt, må det løpende registreres hvordan utviklingen faktisk viser seg å bli. Alle økonomiske handlinger registreres i lokalregnskap og videresendes til den sentrale nasjonalregnskapsenheten samtidig via nettet. I dag registreres bedriftsregnskapene lang tid på etterskudd, og bare en gang per år. I en moderne sosialistisk planøkonomi skjer registreringen løpende (slik bankene gjør i dag for sine forskjellige kontorers meget omfattende transaksjonsmengde). Straks det går mot avvik av betydning, slås det alarm, og signaler om nødvendig justering sendes til de aktuelle beslutningsnivåene. Dette er ikke blitt teknologisk mulig før nå – med det nivået vi nå begynner å komme opp på med informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

Hva må den nasjonale økonomiplanen inneholde?

Jeg tror at den i hvert fall må inneholde følgende elementer:

• Oversikt over tilgjengelig arbeidskraft/materielle ressurser og resurser/varer som skal importeres.
• Rammer for hva som kan brukes av ressurser lokalt, og fastsettelse av noen felles prinsipper for den lokale ressursbruken.
• Plan for hva som skal produseres for nasjonale behov og for eksport (dvs. at planen ikke omfatter hva som konkret skal produseres lokalt med sikte på lokale behov. Det bestemmes nemlig lokalt. På nasjonalplanet er det ressursbruken som det er viktig å ha oversikt over, jf. forrige punkt).
• Plan for hva som skal foretas av investeringer på høyere nivå enn det lokale.
• Statsbudsjett, dvs. plan for hvor mye arbeidskraft/materielle ressurser som skal brukes på statsoppgaver/fellesoppgaver. Dette omfatter blant annet det vi i dag kaller for velferdsstaten, en eller annen form for makt- og ordensapparat (vi vil ikke at frustrerte ex-kapitalister eller kapitalismetilhengere skal begå statskupp), en form for militært forsvar m.m..
• Også statens inntekter må budsjetteres (deler av overskuddet i alle de statseide bedriftene, og kanskje noen skatter og avgifter).

En slik økonomisk plan må være konklusjonen på en omfattende demokratisk prosess der alle deltar aktivt på ulike måter. Mange av de spennende og viktige delproblemene som planen skal ta stilling til, presenteres i TV-programmer og på ulike nettsteder. Det legges stor vekt på å presentere ulike synspunkter og alternativer. På TV vil du altså ikke lenger finne et hav av ulike spørrekonkurranser, actionfilmer og såpeserier. Disse gis den begrensede plassen de fortjener, og i stedet presenteres og drøftes spennende samfunnsmessige problemstillinger. Diskusjonsopplegg, innringingsprogrammer, møter rundt arbeidsplass og bolig, nettdiskusjoner, konferanser av folk som med ulik bakgrunn har interesser knyttet samme emneområde. Kort sagt: Et allsidig sett av metoder tas i bruk for å gi folk best mulig grunnlag for selvstendige standpunkter i en omfattende beslutningsprosess.

På grunnlag av det materialet som framkommer i en slik prosess, fattes det endelige vedtaket av en representativ, folkevalgt forsamling.

Folk synes det er spennende å delta i videospill og andre former for fantasispill og fiksjoner. Virkelighetens spill er minst like spennende, når det legges til rette for aktiv deltakelse.

Hvordan kan knappe goder fordeles uten et marked?

Jeg har gjort et stort nummer av at markedet er en skadelig måte å fordele knappe ressurser på. Men finnes det metoder som kan tre i stedet for markedet, og som planøkonomien kan benytte seg av?

Ja, det gjør det. Ta bensin som eksempel. Det er miljømessig uforsvarlig å bruke så mye bensin som i dag. Vi kan rett og slett ikke tillate det, av hensyn til folks helse i dag og av hensyn til miljøtruslene mot jordklodens framtidsmuligheter. Samtidig vet vi at bevegelseshemmede trenger bil. Folk som bor ute i distriktene trenger bil. Barnefamilier trenger bil bedre enn enslige.

Skal markedet brukes til å rasjonere, gjøres det ved å legge høye avgifter på prisen. Det innebærer at folk med mye penger kan fortsette å bruke bensin akkurat like mye som før. Det skiller ikke mellom de som faktisk har behov og de som ikke har berettiget behov for bil.

En ordning med kvoter er mye bedre. Jeg pleier å bruke bankkortene våre som eksempel. I vår tid er det enkelt å få et komplisert kvotesystem til å fungere. Det er faktisk vanskelig å tenke seg et mer komplisert kvotetildelingssystem enn det som bankkortene tar seg av. Hver enkelt av oss får i dag individuelle kvoter (kalt «lønn», «trygd», «renteinntekter», «lån» osv.) inn på kontoen vår. Vi bruker disse kvotene helt individuelt, på tusenvis av forskjellige måter, og vi bruker dem på utallige steder. Hvorfor skal det liksom være så lett å fastsette individuelle økonomiske kvoter under kapitalismen, mens det blåses opp som et vanvittig uoverkommelig problem å for eksempel tildele bensinkvoter etter faktiske, prioriterte behov under sosialismen?

Selvsagt er det mulig å bruke den teknologien som allerede finnes, til å utvikle smidige systemer som kan overta mange av de oppgavene som i dag er tildelt markedet. Det er enda en god grunn til å legge oss i selen for å innsnevre markedets virkefelt og etter hvert kvitte seg med det under sosialismen.

En utfordring – Kast deg inn i debatten!

Jeg har prøvd å komme med noen tanker for å konkretisere hva en sosialistisk økonomi vil være for noe. Mine tanker er ikke bedre enn dine tanker. Vi trenger en levende diskusjon. Vi trenger det fordi vi nå må se framover og stille folk overfor utfordringen: Menneskeheten trenger et annet slags samfunn, der arbeidsfolk styrer selv. Og dessuten er det jo veldig gøy! Kast deg inn i de

Torstein Dahle er bystyrerepresentant for RV i Bergen og er utdannet siviløkonom.
Arbeider nå i De Facto kunnskapssenter for fagorganiserte

---

Uansett hva man måtte mene om markedet, vil det finnes markedsstyrt økonomisk virksomhet i den første tiden under sosialismen. Spørsmålet er: Hvordan skal vi forholde oss til det? For å kunne svare på det, må vi ta stilling til: Er markedet et hensiktsmessig virkemiddel som kan brukes på en konstruktiv måte under sosialismen, eller er markedet en innretning som etter sin natur står i konflikt med sosialismens mål, og som man dermed må prøve å fjerne så raskt som det er politisk og økonomisk mulig?

Min påstand er: Markedet er en skadelig gift for samfunnet etter revolusjonen. Den kan sees på som amfetamin, som i en tid kan øke prestasjonsnivået, men som over tid ødelegger kroppen. Eller for å velge et mindre dramatisk bilde: Som sigarettrøyking, som nok fungerer stimulerende på sin måte, men som på forskjellig vis påfører organismen helseskade som etter hvert kan bli livstruende.

For å kunne ta stilling til en slik påstand, må vi studere hva markedet er og hvilke egenskaper det har. Den framstillingen jeg nå kommer til å gi av markedet, innebærer på mange måter en skjønnmaling. Men poenget er jo å finne ut om markedet kan være et velegnet redskap i en sosialistisk økonomi, og da er det de mulige positive egenskapene ved markedet vi er på jakt etter. Derfor starter jeg med å se på disse mulige positive trekkene – og hvilke forutsetninger disse mulige positive trekkene hviler på.

Prismekanismen som informasjonsbærer og styringsverktøy

Det perfekte marked er kjennetegnet av fri konkurranse (fullkommen konkurranse). Det er mange små tilbydere og mange små etterspørrere, og alle har full informasjon og full oversikt over markedet. Hver enkelt er så liten i forhold til totalmarkedet at vedkommende er uten makt. For den enkelte framstår markedsprisen som en gitt størrelse. Hvis en tilbyder prøver å sette prisen på sine varer høyere enn markedsprisen, får vedkommende ikke solgt noe. Hvis en tilbyder setter prisen lavere enn markedsprisen, blir absolutt alt revet bort til unødvendig lav pris, og så må resten av etterspørselen dekkes til markedsprisen. Dermed vil lavpris-tilbyderen bare framstå som dum, som går glipp av inntekter helt unødvendig. Kanskje vil vedkommende til og med oppleve at den som har kjøpt lavpris-varene, bare snur seg rundt og videreselger varene til den høyere markedsprisen. Det er altså én bestemt markedspris som skaper balanse mellom tilbudt og etterspurt mengde av en bestemt vare.

Hvis det skjer en økning i etterspørselen etter en vare, vil det slå ut i høyere markedspris. Det er et signal til tilbyderne, som dermed ser bedre fortjenestemuligheter og derfor øker sin produksjon og sitt tilbud av varen. Omvendt: Hvis etterspørselen går ned, vil markedsprisen også gå ned, og dermed vil tilbyderne redusere sin produksjon inntil det oppstår en ny markedsbalanse og en ny markedspris tilpasset den reduserte etterspørselen.

Det at etterspørselen på denne måten styrer produksjonen, er selve kronargumentet for at markedet er en hensiktsmessig innretning. Det fungerer automatisk, ingen behøver å ta noen bevisst beslutning, det går av seg selv. Det er «den usynlige hånd» som styrer.

Nå vil alle – selv de ivrigste tilhengerne av markedsøkonomi – måtte innrømme at de færreste markeder fungerer som et perfekt marked. Blant annet vil deltakerne i markedet ofte ikke ha full oversikt (tenk på markedet for elektrisk kraft, der forvirringen er stor og der de færreste i praksis har mulighet til å finne ut av hva som er billigste tilbud). I mange markeder er det noen få store tilbydere som dominerer, og de er i stand til å sette en form for monopolpris (som ikke desto mindre settes ut fra en vurdering av etterspørselen og betalingsvilligheten i markedet).

Likevel: I de fleste markeder vil markedsmekanismene og forholdet mellom priser og omsatt mengde fortelle tilbyderne noe om etterspørselen og utviklingen av den. Markedet er altså en mekanisme for automatisk overføring av informasjon fra etterspørrerne til tilbyderne. I en verden med millioner av ulike varer og tjenester er det en enorm informasjonsmengde som på denne måten automatisk tilflyter produsentene – og gir dem økonomisk oppfordring til å øke eller minske produksjonen sin. Og så sant det eksisterer konkurranse på tilbudssiden, vil en eller annen form for tilpasning til etterspørrernes signaler tvinge seg fram.

Ønske om økt profitt – en forutsetning for at markedet skal virke

Markedet vil slutte å virke hvis ikke tilbyder-bedriftene har som mål å øke sin profitt (eller økonomiske resultat i en eller annen forstand). Hele poenget med at etterspørrerne via prisene styrer innrettingen av produksjonen, bryter sammen hvis beslutningstakerne i tilbyder-bedriftene tvert imot tenker: «Vi har det så hyggelig og bra slik vi nå har det i vår bedrift, så selv om prisene stiger, ønsker vi ikke å produsere mer». Aller verst blir det hvis de tenker: «For dem som jobber i vår bedrift er det viktigste å ha et godt liv der de er mest mulig sammen med sine venner og sin familie. Når prisene nå stiger, kan vi redusere produksjonen vår og likevel tjene nok. Dermed kan de ansatte få mer fritid».

Markedets funksjonsevne er altså uløselig knyttet til at bedriftene driver profittmaksimering (eller i alle fall er opptatt av å øke det økonomiske resultat).

Økonomisk konkurranse – en forutsetning for at markedet skal virke

Det er konkurransen på tilbudssiden som sørger for dynamikken i markedet. Og med det mener vi at bedriftene konkurrerer mot hverandre.

Hvis en bedrift møter økende etterspørsel med et «nei, nå vil ikke vi øke produksjonen her hos oss, vi ringer heller til bedrift X, for de har strevd sånn med å få utnyttet kapasiteten sin, så vi synes litt synd på dem» – da fungerer ikke markedet.

Hvis det dukker opp en ny og mer effektiv produksjonsteknologi og alle tilbyderne er enige om at de ikke skal konkurrere med hverandre, vil den nye teknologien bare føre til høyere profitt for dem som innfører den, dvs. at den ikke fører til lavere priser. Dermed kan de som produserer med gammel teknologi, klare seg fint i alle fall, og de kan vente med å investere i den nye teknologien. Det er bedriftenes konkurranse mot hverandre som sørger for dynamikken i markedet.

Men en slik forståelse mellom de eksisterende produsentene kan bli brutt opp, hvis det ikke er altfor kostbart å etablere seg som ny bedrift i denne bransjen. I så fall vil nemlig utsiktene til uvanlig høy profitt for dem som produserer med ny teknologi, trekke til seg nye investorer. Deres profittjakt får dem til å gå inn i denne bransjen og utnytte profittmulighetene der. Dermed øker tilbudet, prisen presses ned, og gammel teknologi presses ut. Kombinasjonen av profittjakt og konkurranse mot hverandre tvinger fram innføring av den nye teknologien.

Det er av sentral betydning for markedets funksjonsevne at bedriftene konkurrerer mot hverandre.

Den enkelte må tenke på seg selv og sitt – en forutsetning for at markedet skal virke

Den ettertraktede egenskapen ved markedet er altså at det automatisk fører til at signaler fra etterspørrerne får gjennomslagskraft inn på tilbudssiden. Vi har nå sett at dette forutsetter jakt på et bedre økonomisk resultat (profitt i en eller annen forstand) og konkurranse mellom bedriftene. På produsentsiden er markedets funksjonsevne avhengig av at den enkelte bedrift styres ut fra sine egne økonomiske interesser. Hvis bedriftene begynner å bli mer opptatt av å sikre de andres økonomiske resultater, er det ikke lenger konkurranse. Hvis bedriftene er mest opptatt av de ansattes generelle livskvalitet eller av samfunnsmessige mål som for eksempel at de først og fremst skal sørge for den miljømessig beste ressursutnyttelse, vil de ikke gi den «riktige» reaksjon på signalene fra markedet. Poenget med markedsmekanismen er at bedriftene nettopp ved å jobbe mest mulig konsekvent for å maksimere sin profitt – og bare det, gir de riktigste og mest effektive svarene på signalene fra markedet.

Tilsvarende gjelder på etterspørselssiden. Hvis noen etterspørrere begynner å diskutere med hverandre og legger opp en felles politikk ut fra en felles forståelse av hva som er best, roter de til markedet og svekker markedsmekanismens funksjonsdyktighet. Da vil de gjennom en felles organisering få makt i markedet, noe som blir en «imperfeksjon» i markedets funksjonsmåte. De etterspørrerne som samlet fremmer en felles forståelse gjennom en felles opptreden på etterspørselssiden, skaffer seg uforholdsmessig stor gjennomslagskraft på bekostning av tilbyderne og de andre etterspørrerne. Hvis alle etterspørrerne diskuterer seg imellom og blir enige om en felles opptreden, skaffer de seg markedsmakt på bekostning av tilbyderne. Det framheves ofte som noe av det geniale ved markedet at det baserer seg på en realistisk virkelighetsoppfatning: Egentlig er vi alle bare egoister som tenker på oss selv. Og markedet fungerer nettopp best når den enkelte bare handler ut fra seg selv og sine egne interesser.

Markedets funksjonsevne er basert på at den enkelte tenker på seg selv – og bare det. Samarbeid og felles opptreden ut fra en felles forståelse er en «imperfeksjon» som undergraver markedets funksjonsdyktighet.

Markedet – en stadig kilde til forgiftning av det sosialistiske samfunnet

De tre forholdene som jeg har påpekt ovenfor, vil være en stadig kilde til forgiftning av menneskenes bevissthet og hele tiden gi impulser til å gjeninnføre kapitalismen:

• Jakten på maksimalt økonomisk resultat for egen bedrift
• Den økonomiske konkurransen mot andre
• Den enkelte skal tenke på seg selv – ikke på fellesskapet

At markedsmekanismen fører til individualistisk egoisme opplever vi for fullt i dag. Vi ser hvordan den stadig mer dominerende markedstenkningen fremmer individualisme og egoisme i samfunnet. Dette er kanskje den aller giftigste egenskapen til markedet. De tre forholdene fører også til vettløs kapitalakkumulasjon – de er faktisk selve motoren bak kapitalakkumulasjonen. Kapital er definert som et kapitalistisk forhold. Men også under sosialismen vil de tre faktorene bidra til å bringe bedriftene inn i et investeringskappløp, der det er om å gjøre å bringe sin egen bedrift i teten med hensyn til effektivitet og bedriftsøkonomisk lønnsomhet. Investeringene vil være motivert ut fra bedriftens egeninteresse mot omverdenen. Veien til gjeninnføring av kapitalistiske produksjonsforhold kan bli kortere enn man hadde trodd.

Motkreftene må være sterke

Når folk tar makten gjennom en sosialistisk revolusjon, vil de overta et samfunn gjennomsyret av markedstenkning. Det aller meste av den private sektor og store deler av den offentlige sektor vil være markedsstyrt (blant annet gjennom kunstige markedsmekanismer som «innsatsstyrt finansiering», «pengene følger pasienten», «bestiller-leverandør-modellen» osv.). Derfor vil det være galmannsverk å skulle fjerne markedet over natten. Uansett hva man måtte mene om markedet, vil man den aller første tiden måtte bruke mye av den økonomistyringen som folk i utgangspunktet kan, dvs. at det vil være viktig å få markedene til å fungere som før. Arbeidsfolks maktovertakelse vil først og fremst ytre seg ved å ta makten over de viktigste økonomiske kommandopostene (finansinstitusjonene, stenge børsene osv.) – ikke ved å fjerne alle markedene.

Men jeg mener at det er livsfarlig å ikke forstå markedskreftenes giftige karakter, slik at man hele tiden kan bevisstgjøre folk på den faren som ligger der. Markedet er ikke et hendig og nyttig hjelpemiddel under sosialismen. Markedet er en livsfarlig følgesvenn, som man dessverre er nødt til å ha der en god stund, men som alle må advares mot som farlig. Siden den sosialistiske økonomien må være kjennetegnet ved at det er folk selv som aktivt styrer den, er det selvsagt også folk selv som må avgjøre når og hvordan markedets virkefelt skritt for skritt kan innsnevres og til slutt fjernes helt.

Men å dulle folk inn i en forestilling om den positive og nyttige markedsmekanismen, er etter min mening en dødslinje for et sosialistisk samfunn.

Noen andre problemer med markedet

La meg til slutt nevne at markedet også har noen skadelige sider som man i hvert fall i teorien kan bøte på ved bruk av overføringsordninger, avgifter og subsidier, og lovgivning. Det dreier seg om følgende punkter:

• De som har behovene må også ha kjøpekraft, dersom markedet skal kunne møte behovene.
• Produksjon og forbruk har ofte ringvirkninger for andre enn produsenten og forbrukeren.
• De framtidige generasjonene finnes ikke i markedet.
• Produsentene påvirker aktivt behov og etterspørsel.

En viktig grunn til at den markedsstyrte verdensøkonomien fungerer helt grotesk dårlig, er at store deler av menneskeheten mangler kjøpekraft til å kunne gjøre sine behov gjeldende i form av etterspørsel i markedet. Mange mennesker faller helt utenfor, og i det andre ytterpunktet finner vi noen få mennesker med stor kjøpekraft som har muligheten til å få de mest selsomme og luksuriøse behov tilfredsstilt i markedet. I teorien kan dette problemet løses gjennom overføring via staten fra de rike til de fattige. Problemet er bare at det er vanskelig å få gjennomført slike overføringer når de samme markedskreftene er basert på at kapitalen skal grabbe til seg så mye som mulig så fort som mulig, og at den individualistiske egoismen er noe av fundamentet for markedet.

Produksjon og forbruk har store ringvirkninger som ikke automatisk tas hensyn til i forholdet mellom selger og kjøper. Privatbilismen er et klassisk eksempel. Den krever veibygging, vedlikehold, parkeringshus m.m., og den fører til miljøtrusler av forskjellig art. Slike virkninger kan man i prinsippet få inn i markedet ved å ilegge avgifter, slik at folk får mindre lyst til å kjøpe og bruke bil. Men nettopp bileksemplet illustrerer at det er vanskelig å få markedet til å ta nødvendig hensyn til slike forhold bare gjennom avgifts- og subsidiepolitikk.

De framtidige generasjoner finnes ikke i markedet, og derfor kan de ikke gjøre gjeldende for eksempel at de har god bruk for oljeressursene på jorden. De finnes jo ikke i en sosialistisk planøkonomi heller. Men i en slik planøkonomi kan man ta hensyn til det man tror er framtidige generasjoners interesser. Igjen vil markedstilhengerne si at man gjennom avgifter og subsidier kan få samme virkning lagt inn i markedet. Og igjen vil jeg si at maktforholdene under kapitalismen gjør dette umulig. Men i en sosialistisk økonomi kan man selvsagt tenke seg at markedet kan modifiseres på en slik måte.

Problemet med reklame og annen form for behovspåvirkning er velkjent i det kapitalistiske markedet. Igjen er dette et fenomen som man kan tenke seg å tøyle i et sosialistisk samfunn, for eksempel gjennom lovgivning.

Disse siste egenskapene ved markedet under kapitalismen er det viktig å være våken for, men de er ikke i samme grad avgjørende motargumenter for markedet som virkemiddel under sosialismen.

John Bellamy Foster er en av redaktørene i Monthly Review, og hovedredaktør for det nummeret der denne artikkelen sto trykt, april 2000
Artikkelen er oversatt av Kjell Johansen

---

Denne artikkelen er dedisert til Paul Sweezy på 90-års dagen. Den er også ment som et personlig uttrykk for min overbevisning om at Monopolkapitalen (1966) av Paul Baran og Paul Sweezy fortsatt er det beste utgangspunkt for å forstå den historiske utviklingen til USA og andre avanserte kapitalistiske økonomier. Monopolkapitalen gir en omfattende analyse av kapitalakkumulasjon og krise rotfestet i teorier fra Marx, Keynes, Kalecki og Schumpeter. I denne artikkelen vil jeg ta utgangspunkt i denne analysen for å kommentere noen av de sentrale utviklingstrekkene i vår tids økonomi – i et nytt millennium preget av monopolkapitalens globalisering.

Økonomer har som alle vet, svært ulike syn på hvordan økonomien fungerer. Det viktigste skillet går mellom venstre og høyre – et skille med grunnlag i klasse. Men også på venstresida er det områder der det er skarpe uenigheter. En av disse er om hvor sentral den keynesianske revolusjonen er for utviklinga av den økonomiske teorien. Ga den revolusjonen i økonomisk tenkning som er forbundet med tenkere som Keynes og Kalecki, lærdommer som marxistiske økonomer bør betrakte som essensielle? En annen uenighet er om rolla til monopol og konkurranse. Hvor sentral er konsentrasjon og sentralisering av kapital for vår forståelse av hvordan kapitalismen fungerer i våre dager – ett århundre etter at marxister og andre radikale først reiste spørsmålet om monopolkapitalisme? Uansett hvilke abstrakte teorier en har – og alle teorier bygger pr. definisjon på en hvis grad av abstraksjon – ligger deres anvendbarhet i evnen til å forklare hverdagens virkelighet, samtidig som den gir den strategiske analysen som er nødvendig for praktiske revolusjonære løsninger.

Gjennom hele Monthly Reviews historie har bladet fremmet en teori som er kjent som monopolkapital- eller stagnasjonsteorien. Dette perspektivet, trukket opp i Baran og Sweezys Monopolkapitalen, argumenterer med at teorien til Marx om «loven om profittratens fallende tendens» ikke lenger var direkte anvendbar i den monopol-kapitalistiske økonomien som utviklet seg i begynnelsen av det tjuende århundret. Den måtte erstattes av en «lov om overskuddets tendens til å øke» – hvor overskuddet (surplus) var definert som forskjellen mellom lønna til produksjonsarbeiderne og den totalt tilførte verdien (value added). En avgjørende motsigelse i kapitalismen i dens monopolistiske stadium er derfor det økende overskuddet og de tilhørende problemene med å absorbere overskuddet. [1]

Det økende overskuddet og akkumuleringen av dette enorme overskuddet betyr at kapitalistiske selskap står overfor problemet med hvordan de skal anvende alt sammen, dvs. hvordan bruke oppsamlede kontanter til å skape mer profitt. Kapitalistene kan riktig nok bruke eller kaste bort noe av dette overskuddet til personlig forbruk. Men dette blir småtteri sammenlignet med størrelsen på det økende overskuddet. Så problemet blir fortsatt hvordan absorbere det virkelige og potensielt tilgjengelige overskuddet. Generelt blir svaret søkt i nye investeringer, men den slags ekspansjon av kapitalen blir møtt av forbruksbegrensninger som kommer av fordelingen av inntekt: hvem vil kjøpe den økte produksjonen? Nye epokegjørende oppfinnelser — som påvirker akkumulasjonen på linje med dampmaskinen, jernbanen og bilen – kunne muligens gi tilstrekkelig profitable investeringsmuligheter. Slike epokegjørende oppfinnelser er imidlertid historiske mer enn økonomiske faktorer som en ikke kan regne med vil opptre når de trengs og i den skala som er nødvendig for å absorbere overskudd. Til og med det overveldende nye området, datamaskiner/digital teknologi, har hittil bare absorbert en liten del av det massive økonomiske overskuddet som henger over økonomien. Utenlandske investeringer, som en gang ga utløp for overskuddet, har blitt en effektiv metode for å overføre overskudd fra periferien til senteret av det kapitalistiske systemet og forverrer problemet. Alt dette betyr at systemet har en sterk tendens i retning stagnasjon, som stammer fra dets manglende evne til å finne anvendelser for alt overskudd som virkelig og potensielt skapes i produksjonen. Dette blir delvis (men bare delvis) kompensert av forskjellige motvirkende faktorer, som kraftanstrengelser for å øke salget, utgifter til militæret og den finansielle ekspansjonen.

Som alle teoretiske perspektiv må dette testes mot virkeligheten, og modifiseres der det er nødvendig for å forklare endrede historiske betingelser. I det som følger, vil jeg prøve å vise konkret ved å fokusere på nåværende historiske utviklingstrekk, hvorfor jeg mener at denne generelle tilnærmingen er avgjørende for å forklare de økonomiske forholdene i våre dager – i begynnelsen av det nye millennium.

Festen

Det første en merker seg når en ser på det som rører seg i dagens økonominyheter, er at storselskapene flommer over av økende profitt. De siste månedene av 1999 var pressen euforisk da det ble klart at «festen» – med referanse til den nåværende perioden med ekstraordinært høye profitter – ville fortsette inn i det nye årtusen. I sin kvartalsvise resultattavle midt i august erklærte Business Week at «Amerikanske selskapers profitt cruiser i høy fart (….) Profitten for de 900 firmaene på Business Week resultattavle steg gledelige 28% i løpet av årets andre kvartal, det beste resultatet siden siste periode av 1996.» Hva var drivkrafta til ekspansjonen i denne seine fasen i oppgangskonjunkturen? Det hadde det samme magasinet oppgitt to uker tidligere til å være det faktum at selskapene flommet over av kontanter, med 851 millioner dollar i inntekter som blei pløyd tilbake i bedriften. I desember 1999 blei det sagt i forretningsverdenen at USAs økonomi gikk ut av årtusenet med en suksess som savner sidestykke. [2]

Det er vel unødvendig å si, men den store festen på den økonomiske tinden av samfunnet er en eksklusiv affære. Veksten i rikdom på toppen som Business Week fortalte sine næringslivslesere om, har blitt akkompagnert av en relativ nedgang i inntekt og andel av rikdommen på bunnen – med svært lite økning i realinntekta blant lønnsarbeidere. En meningsmåling av Harris på slutten av 1999 viste at mesteparten av USAs befolkning mente at de ikke hadde nytt godt av det som nå, i følge National Bureau of Economic Research, er det lengste konjunkturoppsvinget i nasjonens historie. Det har vart siden mars 1991. Resultatet er neppe overraskende med lønninger som knapt har rikket seg og når det bare er en femtedel av befolkningen som har eiendeler på aksjemarkedet utover pensjonsfond. «Det viktigste skillet,» erklærte Business Week i 27. desember utgaven 1999:

«… ser ut til å gå mellom amerikanere som får en ekstra inntektsøkning fra aksjemarkedet eller av en dot.com-arbeidsgiver, og alle andre. Faktisk har den mest slående utviklingen i den nye økonomien for mange vært slutten på 40-timers uka: amerikanerne tilbringer nå flere timer på jobb enn arbeidere i noe annet industrialisert land. Men veksten i reallønn pr. time har sunket fra 4,3% årlig rate i 3. kvartal 1998 til 2,3% i år (…) Dette kan forklare hvorfor 51% av amerikanerne føler seg snytt av arbeidsgiveren, i følge en ny studie fra Opinion Research Corp. International.»

Business Week advarte faktisk sine næringslivslesere om at de 52% av befolkningen som i følge den samme meningsmålingen fra Harris’ viste sympati med de som protesterte i Seattle, reagerer på virkelige økonomiske problemer og at protestene raskt kan flytte seg i stor skala fra gatene til arbeidsplassene.

Monopolkapitalen og overskuddets tendens til å øke

Men motsigelsene i økonomien er mye mer akutte enn en gjennomlesing av næringslivspressen skulle få en til å tro. De har med hele utviklingen av akkumulasjonen under monopolkapitalismen å gjøre. En måte å begynne og forstå de forholdene som økonomien i USA nå blir stilt overfor, er å se mer konkret på det økonomiske overskuddet som blir skapt av samfunnet.

En punktvis oppstilling av det totale økonomiske overskuddet, som tar med alle relevante komponenter fra offisielle regjeringsoverslag over nasjonale inntekter og utgifter, er en vanskelig oppgave som vi sjølsagt ikke kan prøve på her. Likevel, i en ekstremt forenklet utgave av en slik analyse, kan selskapenes profitt pluss avskrivninger pluss netto renter taes som en første tilnærming til det virkelige økonomiske overskuddet. Denne utelukker imidlertid mange element som egentlig inngår i overskuddet, som utgifter til markedsføring. Dette beløper seg nå til mer enn en billion (en million millioner) dollar i året. [3] Når vi ser på utviklinga av det økonomiske overskuddet, målt på denne begrensede måten, oppdager vi at den andelen overskuddet utgjør av hele verdiskapningen er økende. Den gjennomsnittlige årlige prosenten som profitt pluss avskrivninger pluss netto rente for næringslivet utgjør av bruttonasjonalproduktet, økte fra 14,2% i perioden mellom 1946 og 1973 til 14,7% mellom 1974 og 1998. Videre, selskapenes profitt pluss avskrivninger pluss netto rente regnet som prosent av BNP steg til sitt høyeste nivå noensinne, 16,6% i 1997. Dette er for første gang etter den andre verdenskrig over 16,1% som var nivået som blei oppnådd i 1929 (året for det store krakket) og over toppnivået fra verdenskrigen, som var 16,5% i 1942. [4] Dette gir en sterk antydning om at problemet med økende overskudd på ingen måte har blitt mindre de seineste tiårene, og er uløselig knyttet til monopolkapitalismen når den går inn i det nye millennium.

Styrken i tendensen til økende overskudd kan spores historisk, som vi har sett, til endringer som inntraff da systemet utviklet seg fra fri konkurranse til sin monopolistiske fase – dvs. forandringen fra en økonomi som i hovedsak besto av små familiebaserte firma til en økonomi som er dominert av store monopolistiske (eller oligarkiske) selskap. Konkurranse avler monopol og monopol avler konkurranse – men i et historisk utviklende mønster. Konkurransen, heller enn å forsvinne under monopolkapitalismen, blei på noen måter mer intens. Konkurransen om produktivitet og innovasjon – jaget etter å oppnå de laveste kostnadene – bare økte. Nye dominerende former for konkurranse oppsto også, spesielt de som er forbundet med markedsføring – målretting, produktutvikling, annonsering og salgsframstøt.

Men på områder som pris, produserte goder og investeringer blei konkurransens natur endret som et resultat av konsentrasjon og sentralisering av kapital. Dette skilte klart monopol-kapitalismen fra frikonkurranseperioden som gikk forut for den. Med framveksten av storselskapene var det ikke lenger priskonkurranse i virkelig forstand innafor modne monopolistiske industrier. Dette i motsetning til innen nye industrier, der en utskillingsprosess oppstår (som innen datamaskiner og digital teknologi generelt), og innafor industrielle sektorer som ligner på firmaene fra det tidligere konkurransestadiet.[5] Megaselskap har en tendens til prissamarbeid som Joseph Schumpeter sa, i en prosess med indirekte hemmelig forståelse/samarbeid, der de opptrer som prismakere mer enn pristakere. Prisene på ferdigvarer på modne monopolistiske markeder tenderer mot å gå bare en vei: oppover. Derfor har inflasjon (om den er 2-siffret eller på mer moderat nivå) blitt karakteristisk for monopolistisk kapitalisme. Prisdeflasjon (nedgang), som en gang var ganske normalt under kapitalismen, har i stor grad forsvunnet i «modne» industrier og i gjennomsnitt i systemet som helhet etter framveksten av «Big business».[6] Og dette gjelder på tross av det faktum at prisene på råvarer, spesielt fra den tredje verden, har en tendens til å bli presset nedover (ja, til å bli tatt av en deflasjonsspiral) – en konsekvens av hvordan det imperialistiske systemet fungerer.

Det at det blir mindre priskonkurranse i systemet som helhet, har sitt motstykke i måten produksjon og investeringer blir fastsatt på. Et stort firma vil ikke senke prisene når de blir stilt overfor en nedgang i etterspørselen, slik som i frikonkurranseøkonomien. De vil heller tendere til å senke produksjonen og øke mengden uutnyttet produksjonskapasitet for å forsvare fortjenestemarginen. Som et resultat vil investeringer, som er styrt av forventninger, tendere mot å bli regulert mer enn noe annet av nivået på uutnyttet produksjonskapasitet – og av forventet profitt på nye investeringer i fabrikker og maskiner om denne kapasiteten skulle bli øket. Empiriske studier har konsekvent vist at det bare er når kapasitetsutnyttelsen stiger over 85% i økonomien som helhet, at det ansporer til nasjonale investeringer; men dette er en prosess som begrenser seg selv, siden nye investeringer betyr vekst av ekstra produksjonskapasitet, som må finne et marked – investeringer tenderer slik på sikt til å føre til ledig kapasitet.

I denne merkelige delvis regulerte monopolkapitalens verden er det ikke lenger noen konkurranse på liv og død som truer overlevelsen for modne kapitalistiske selskap (selv om fusjoner og sammenslåinger for å oppnå større monopolmakt er vanlig). De gigantiske selskapene som dominerer våre dagers økonomi, er heller engasjert i kamp om relative markedsandeler. Sjøl om konvensjonelle lærebøker i økonomi fortsatt sier at eksistensen av perfekt konkurranse garanterer at økonomisk profitt er kortlivet eller ikke-eksisterende, får store firmaer i den virkelige verden av seinkapitalisme ikke bare vedvarende profitt, men det er et hierarki av profittrater mellom firmaene. Det er på mange måter fortsatt en konkurransepreget verden for selskapene, men målet er alltid å skape eller beholde monopolmakt – dvs. makt til å skape høy, vedvarende profitt gjennom et påslag på de primære produksjons-kostnadene. [7]

Produksjon og absorpsjon av overskudd

Formålet her er å forklare hvordan monopolkapitalens vekst er forbundet med slike fundamentale tendenser som økende overskudd og økonomisk stagnasjon, og hvordan dette skaper ulike forvrengninger i måten den kapitalistiske økonomien er antatt å fungere på (- i følge sine egne ideelle forestillinger). Det er da nyttig å se på verker av den post-keynesianistiske økonomen Myron Gordon. Hun har utviklet en empirisk analyse av akkumulasjonens underliggende mønster, med fokus på nivået av verdiøkningen i forhold til lønningene til produksjonsarbeiderne.[8] Gordon viser at, mens forholdet mellom verdiøkningen og lønna til produksjonsarbeidere i årene 1899 til 1949 svingte rundt 2,50, steg det ganske jevnt til 5,25 mellom 1949 og 1994, altså til mer enn det dobbelte av 1949-verdien. [9] Dette betyr at det er en vekst i forholdet mellom overskudd og produksjonsarbeiderlønn slik det fastlegges på produksjonsnivået.

Forandringene i ansettelsesstruktur i produksjonsbedriftene, fra å være primært innretta på ansettelse av produksjonsarbeidere til en struktur der det er mange flere arbeidere utafor produksjonen enn produksjonsarbeidere, er nært knyttet til dette økende overskuddet innafor produksjonen og til søking etter monopolmakt og -profitter. Gordon bemerker at ved begynnelsen av det tjuende århundre: «var produksjonsbedrifter (…) primært hvis ikke fullstendig, engasjert i produksjon. Ved slutten av århundret var deres primære aktivitet søken etter monopolmakt. Det store moderne firma pådrar seg utgiftene ved et vidt spekter av aktiviteter utafor produksjonen med den hensikt å opprettholde eller øke sin monopolmakt. Disse kan følgelig kalles monopolaktiviteter. Hensikten med monopolmakten er å øke marginene for firmaets produkter og å øke salget av produktene til disse prisene. Aktivitetene inkluderer forskning og utvikling for å forbedre eksisterende produkter, oppdage nye produkter og redusere produksjonskostnadene. De inkluderer salg og annonsering for å øke salget og påslaget på produksjonskostnadene. De inkluderer et forhold til arbeiderne der de skal overtales eller skremmes til å produsere mer eller akseptere lavere lønn. De inkluderer bidrag til politiske partier, lobbyvirksomhet og korrupsjon av regjerings/statstjenestemenn for å få tilgang til naturressurser på gunstige vilkår og andre fordeler fra regjeringen. De inkluderer ansettelse av advokater, bokholdere og finansmenn for å unngå skatt og omgå skatteregler og for å påvirke skattelovgivinga. Jeg kunne fortsatt. Disse handlingene kan være harmløse utover kostnadene og konsekvensene med hensyn til fordeling av inntekt. De kan være gunstige i den grad produktiviteten økes, eller ondartet i sine konsekvenser for samfunnet. Uansett, det de har til felles er søking etter den profitt som kan oppnås ved monopolmakt. [10]

I tillegg til utgifter i jakta på monopolmakt som sådan, er det også utgifter som kan sees på som skjult profitt – som de enorme inntektene (inkludert reserver for fallskjermer og pensjon) som settes av til topplederne. Selv om de behandles som «kostnads fratrekk» før profitten beregnes, er dette opplagt en del av det økonomiske overskuddet. De overdådige belønningene til firmaenes toppledere og deres snyltegjester kan i stor grad være betaling for vellykket jakt på monopolmakt, det umiddelbare målet for dagens «strategiske ledelse».

«Monopolarbeidere» definerer Gordon som alle ansatte arbeidere minus produksjonsarbeidere, altså er det ekvivalent med arbeidere utafor produksjonen. [11] Mellom 1899 og 1949 økte antall «monopolarbeidere» mer enn dobbelt så raskt som produksjonsarbeidere. Fra 1949 til 1994 stagnerte veksten av produksjonsarbeidere (fallende mot slutten av perioden), mens den gjennomsnittlige årlige veksten i «monopolarbeidere» var ca. 2%.

Et konkret eksempel på den radikale endringen som finner sted i dette henseendet i store selskaper, kan sees i tilfellet Microsoft. I regnskapsåret 1997 hadde Microsoft totale salgsinntekter på 11,4 milliarder dollar, mens arbeids- og materialkostnader i produksjonen bare var 1,1 milliard dollar. (Forskning og utvikling var på 1,9 milliarder dollar, salg og markedsføring 2,9 milliarder dollar, generell administrasjon 362 millioner dollar og brutto profitt/ bruttofortjeneste før skatt 5,3 milliarder dollar.) Direkte produksjonskostnader (arbeid og materiellkostnader i produksjonen) sto altså for mindre enn 10% av salgsinntektene, mens profitt utgjorde 47% av salgsinntektene. Resten var kostnadene ved å søke monopolmakt. De 5,3 milliardene dollar i profitt blei tjent med en total investering i utstyr, inventar og bygninger på mindre enn 2 milliarder dollar. [12]

Microsoft kan virke som et ekstremt eksempel – men som det ledende høyteknologifirmaet i verden, reflekterer det også den ekstreme retningen som kapitalen generelt tar. Dessuten er fenomenet ikke begrenset til programvarefirmaer eller dot.com-selskaper. Nike, for å ta ett eksempel til, har satt ut nesten all produksjon på underkontrakter til eiere av fabrikker i Kina, Indonesia og Vietnam. Titusenvis av arbeidere i Asia ansatt av disse underkontraktørene produserer sko som selges av Nike, som slik er fri til å vie nesten alle sine ansatte til å søke monopolmakt. I 1992 inkluderte Nikes lønningsliste åtte tusen folk på verdensbasis, og nesten alle i ledelse, salgsfremmende tiltak eller annonsering for Nikes «kuule» merkevareprodukter.

Det økonomiske overskuddet som skapes på dette viset, er enormt i likhet med kostnadene ved Nikes jakt på monopolmakt. I 1992 fikk Michael Jordan 20 millioner dollar av Nike for å promotere Nike sko. Dette var like mye som hele lønnsbudsjettet for de fire indonesiske fabrikkene som er involvert i produksjon for Nike. De i hovedsak kvinnelige arbeiderne tjener noen ganger så lite som 15 cent i timen, mens de jobber elleve timers dag. Fram til 1996 hadde forholdene for disse arbeiderne bare forbedret seg lite; tjuefem tusen arbeidere produserte sytti millioner par sko årlig (hvert av disse blei solgt for mellom $45 og $100 i Nord-Amerika) og fikk gjennomsnittlig 2,23 dollar dagen, ofte med 6 timer tvungen overtid. I Vietnam, dit Nike hadde satt ut mye av produksjonen sin på underkontrakter i slutten av 1990-åra, var forholdene ennå verre. I 1997 var de fleste av de 35000 arbeiderne som produserte Nike sko i Vietnam, kvinner som arbeidet 12 timers dag for en lønn på 2 dollar pr. par sko. Når Nike blir kritisert for arbeidsforholdene i fabrikkene som produserer skoene, har de svart at de bare er et markedsføringsfirma, ikke involvert i produksjon. Med ordene til Nikes visepresidenten for Asia: «Vi kan ingenting om fabrikasjon. Vi er markedsførere og designere». [13]

Nike er et ekstremt eksempel, hovedsakelig på grunn av i hvor stor grad de har gått til outsourcing og kontraktsutsetting av produksjonen. Vanligvis er direkte investeringer i produksjon sett på som avgjørende ved fabrikasjon, siden muligheten til å produsere økonomisk overskudd ligger i produksjonen og i nyutvikling/innovasjoner som oppstår på dette nivået. Likevel har et generelt skifte av fokus fra produksjon til markedsføring og finans, vært et sentralt element i utviklingen av store firma gjennom det siste århundret. Så tidlig som i 1939, i en sak for det føderale konkurransetilsynet (Federal Trade Commission Inquiry), avslørte General Motors at en Chevrolet som blei solgt for 950 dollar, hadde produksjonskostnader på rundt 150 dollar, mens resten gikk til markedsføring, distribusjon og profitt. [14]

Fusjoner og finansiell spekulasjon

Det økonomiske overskuddet som skapes av foretakene, ifølge den forangående analysen, blir økt av jakten på monopolmakt. Og jakten på monopolmakt skaper sine egne kostnader, som i økende grad dominerer foretakenes balanse. Utgiftene knyttet til jakten på monopolmakt omfatter ikke bare markedsføring, de inkluderer også absorpsjon av overskudd gjennom metoder som fusjoner, sammenslåinger og finansspekulasjon. Når det økonomiske overskuddet øker, øker fusjonene hvis mål er jakten på en økende grad av monopolmakt gjennom konsentrasjon og sentralisering av kapital. Kapital som kunne blitt brukt til investeringer, brukes i stedet opp til å kjøpe og selge bedrifter – et konkurransejag som blir mer og mer desperat ettersom det blir mer globalt. De to største fusjonsbølgene i historia er de som forbindes med begynnelsen og slutten av det tjuende århundret. «Målt i forhold til størrelsen på økonomien,» i følge Økonomisk rapport til presidenten, 1999, «kommer bare bølgen av trustdannelser ved århundreskiftet i nærheten av det nåværende nivået på fusjonsaktivitet.» Verdien av fusjoner og oppkjøp bare i USA i 1998 oversteg 1,6 billioner dollar. Selskapsfusjoner og oppkjøp økte med en rate på nesten 50% pr år hvert år utenom ett mellom 1992 og 1998. Globalt blei fusjoner verdt mer enn 2 billioner dollar annonsert i løpet av de 3 første kvartalene av 1999. [15] De ledende sektorene i denne fusjonsbølgen har vært høyteknologi, media, telekommunikasjoner og finans, men megafusjoner har også forekommet innafor grunnleggende produksjon.

Det er ikke bare den kvantitative størrelsen på fusjonene og oppkjøpene som teller, men også typen og formålet. Mange av disse fusjonene er, som det blir bemerket i Økonomisk rapport til presidenten, «synergisøkende fusjoner», der store foretak søker stordriftsfordeler ved å gå inn i nært beslektede markeder. Videre, mens den store fusjonsbølgen ved begynnelsen av det tjuende århundret først og fremst var innrettet på kontroll med en overveldende del av det hjemlige markedet for 3 til 4 selskap, har våre dagers fusjonsstrategi dreid seg mot å konsolidere en betydelig andel av internasjonale markeder gjennom: (a) etablering av produksjonsmuligheter i andre industrialiserte land (der de største markedene finnes), og (b) oppkjøp og fusjoner på tvers av grensene.

Fusjonen i 1998 mellom Daimler Benz og Chrysler som skapte et selskap på 130 milliarder dollar, DaimlerChrysler, som Business Week kalte «den første globale bilkolossen», er et illustrerende eksempel. Det var et forsøk på å konsolidere en global markedsposisjon i en industri der det er «produksjonskapasitet til å bygge minst 15 millioner biler mer enn det kan selges hvert år». I følge markedsanalytikere fra McGraw-Hill er en slik konsolidering innafor bilindustrien på verdensbasis uunngåelig. Antallet ledende bilfirma i verden er ventet å synke til halvparten, fra 40 til 20 i løpet av de første 10-åra i dette århundre. [16]

Daimler-Chrysler-fusjonen blei fulgt opp forrige år av Fords overtakelse av Volvo. Dessuten øker takten på globaliseringen innafor monopolkapitalen i bilindustrien. I følge The Wall Street Journal 4. februar i år:

«Verdens to største bilselskaper er i ferd med å gå inn i en budkrig om en insolvent sørkoreansk bilprodusent – og resultatet av dette kan avgjøre hvilken som blir Nummer 1.

Ford Motor Co. har til hensikt å ta kampen opp mot General Motors Corp. I auksjonen om Daewoo Motor Co. bekreftet styreformannen i Ford, W. Wayne Booker, etter weekenden forrige ukes spekulasjoner om Fords planer. GM startet auksjonen da de tilbød rundt 6 milliarder dollar for mesteparten av Daewoos aktiva. Informerte kilder sier DaimlerChrysler AG også seriøst vurderer å delta i kampen. En talsperson for DaimlerChrysler ville ikke kommentere dette.»

Hvorfor er verdens største bilprodusenter så sterkt interessert? Ved første blikk er Daewoo Motor knapt verdt en slik oppmerksomhet. De skylder 16 milliarder dollar som det ikke kan betale, har bilfabrikker i noen av de merkeligste utposter, og deres amerikanske markedsførere har gitt ut en brosjyre som åpner med spørsmålet: «Dae-who?»

Men striden dreier seg om verdensdominanse. Fords rekke av overtakelser i 90-åra – kronet med kjøpet av Volvo for et år siden – har satt det i en posisjon til å kunne ta igjen GM som verdens ledende bilprodusent. Det firmaet som får Deawoo Motors årlige kapasitet på verdensbasis på omtrent 2 millioner biler har potensial til å bli størst. Til tross for at den nåværende fusjonsbølgen, som foranstående eksempel klart viser er innrettet på det globale snarere enn nasjonale marked, så er det underliggende målet velkjent. Som Michael Mandel, økonomiredaktør i Business Week, erklærte i oktober 1999, «De gamle markedssannhetene består: Når konsentrasjonen øker, er det lettere for de gjenværende spillerne å øke prisene. Innafor kopperindustrien har utsiktene til konsolidering bidratt til en prisøkning siden midten av juni på over 20% for kontrakter med levering i framtida (futures)».[17]

Det som nå er den største fusjonsbølgen i den kapitalistiske historia, forandrer raskt det globale konkurransemiljøet. Allerede i midten av 1990-åra sto de 300 største selskapene i verden for 70% av direkte utenlandsinvesteringer og 25% av verdens kapital. De 10 største telekommunikasjonsfirmaene kontrollerer nå 86% av et verdensmarked på 262 milliarder dollar – og analytikere forventer at antall gigantiske telekommunikasjons-firma som kontrollerer dette verdensmarkedet, blir halvert tidlig i dette århundret. Rivaliseringa mellom de gigantiske selskapene blir intensivert på det transnasjonale nivået ettersom selskapene prøver å karre til seg større og større deler av verdensmarkedet. [18]

Grunnlaget for den nåværende voldsomme fusjonsbølgen kan forståes bedre ved å undersøke måten selskapene finansieres på. Til tross for at det fortsatt ofte hevdes i lærebøker i økonomi at hovedhensikten både med å utstede nye aksjer og obligasjoner er å finansiere investeringer i produksjonskapasitet, så er dette langt fra tilfelle. I 1980-åra lånte selskaper i USA mye, ikke for å finansiere realinvesteringer (som de fortsetter å finansiere av bruttoprofitten), men i den hensikt å kjøpe tilbake egne aksjer (for å drive opp verdien av aksjene) og finansiere overtakelser. Denne opplåningen var altså innrettet på spekulative oppkjøp av eksisterende verdier med forventning om kursgevinster, og når det gjelder overtakelser, å skape nye monopolsituasjoner gjennom «synergi».

Wall Street

I 1990-åra har det skjedd en intensivert «avledning» av selskapenes fonds til Wall Street, men firmaene har i økende grad brukt egen profitt til disse formål heller enn lån. (Men de fortsatte også å låne som en defensiv taktikk mot fiendtlige oppkjøp). Den spekulative bobla som er forbundet med Internett og spesielt Nasdaq (se forklaring helt bak) har skapt en situasjon så fjernt fra virkeligheten ved den første måneden av år 2000 at den digitale giganten American Online (AOL) var i stand til å kjøpe Time Warner i en 183 milliarder dollar handel. Dette var den største (når dette skrives ennå ikke aksepterte) fusjonen i historia. Og AOL var i stand til å gjøre dette til tross for det faktum at de bare har 20% av de årlige salgsinntektene og 15% av arbeidsstokken til Time Warner. [19]

Vi er i økende grad stilt overfor en verdensøkonomi som styres av finansiell spekulasjon og forsøk på å skape global monopol– (eller oligopol- ) makt. Dette ledes an av media og telekommunikasjon og det sprer seg ut over alle sektorer av produksjonen. I denne forskyvinga mot en mer global arena, er det en sannsynlighet for økende valuta- og handelskriger mellom kapitalblokkene, til tross for at kjernekapitalen prøver å forebygge trøbbel ved å etablere nye organer som skal lage regler på det internasjonale nivået, slik som Verdens handelsorganisasjon (WTO). Men virkelig makt finns ikke i slike overnasjonale regelskapende organer (som aldri kan bli en «kapitalens internasjonale»), men hos virkelige stater og selskaper.

USA og verdenskonkurranse

I denne tidsalderen med kapitalens globalt ekspanderende kretsløp har USA i hovedsak vært i stand til å bestemme farten. Årsaken til denne fordelen for USA ligger ikke bare i dollarens spesielle rolle; dets militære makt; de amerikanske selskapenes evne til å posisjonere seg strategisk i globale markeder og oppnå oppsiktsvekkende prispåslag (bevis på monopolmakt); eller dets posisjon som tilfluktsted for utenlandsk kapital. Den ligger også i den lave økningen i lønnskostnader pr. produsert enhet i produksjonen i USA i forhold til i produksjon i andre kapitalistiske land. Dette kan sees av tabellen nedenfor. Med unntak av USA og Canada, har alle G-7 landene tosifret prosentvis lønnskostnadsvekst fra 1985 til 1990, justert for valutakurs. Dessuten beholdt USA en lavere økning i lønnskostnader pr. produsert enhet i perioden 1990 til 1998, justert for valutakurs, enn de to største konkurrentene: Japan og Tyskland.

Gjennomsnittlig årlig endring av lønnskostnader pr. produsert enhet i industrien.
G-7 landene: Basis US Dollar.

	1985-1990	1990-1998
USA	1,6	0,2
Japan	10,8	1,3
(Vest) Tyskland	15,9	0,3
Frankrike	11,6	-2
Storbritannia	11,4	1,8
Italia	14,4	-2,3
Canada	7,1	-2,3

Kilde til tabellen: United States Department of Labor, Bureau of Labor Statistics: «Internasjonal sammenlikning av utviklingen i produktivitet og lønnskostnader pr produsert enhet i industrien 1998», News, 27. august 1991, tabell D, side 11. Lønnskostnader pr produsert enhet inkluderer både direkte og indirekte betaling til ansatte. Direkte betaling inkluderer lønn og gasje (omfatter også betaling til ledelsen i selskapet), feriepenger, tips, bonuser etc. Indirekte betalinger inkluderer arbeidsgivers andel av lovpålagt forsikring og bedriftsinterne eller private trygdeordninger, inkludert sosialtrygd, privat pensjon og helse- og velferdsordninger og kompensasjon til arbeidere for ulykker.

Lønnskostnader pr. produsert enhet er en mer omfattende indikator for internasjonal konkurranseevne enn vekst i arbeidsproduktivitet, som den delvis gjenspeiler. Herav følger, sier analytikerne fra Byrået for Arbeidslivsstatistikk (Bureau of Labor Statistics), at det er den relativt langsomme veksten i lønnskostnader pr produsert enhet i USA som viser den avgjørende konkurransefordelen som er oppnådd av USA i forhold til dets viktigste konkurrenter i perioden etter 1985.[20] Det kan ikke være tvil om hva den grunnleggende kilden til denne fordelen er: i effektiviteten i klassekampen mot arbeiderne i USA. I følge en forskningsstudie har realverdien etter skatt av timelønn for produksjonsarbeidere i USAs økonomi sunket med nesten 14% mellom 1977 og 1995. [21] Den nåværende ekspansjonen har blitt ledsaget av økende angrep på fagforeningene; vekst i «ikke standard ansettelse» (der deltid og andre usikre ansettelsesformer utgjør en større og større andel av den totale sysselsettinga); lengre arbeidsdag; og nedskjæringer i statens utgifter til menneskelig velferd. I denne kampen for å senke gulvet har kapitalen i USA spilt en ledende rolle og dens viktigste konkurrenter beveger seg i økende grad i samme retning.

Den samme generelle prosessen som finner sted i økonomien i USA, skjer også globalt på en mye større og mer polarisert skala. Det Harry Magdoff nevnte i Imperialismens tidsalder allerede i 1969 er enda mer åpenbart i dag (selv om det nå gjelder for de gigantiske selskapene i mange stater): «Det er det erklærte målet til disse internasjonale firmaene (USAs multinasjonale) å oppnå den laveste produksjonskostnaden pr. enhet på verdensbasis. Det er også målet deres, sjøl om det kanskje ikke sies åpent, å komme ut som vinneren i fusjonsbevegelsen i det europeiske fellesmarkedet, og å kontrollere like stor andel av verdensmarkedet som de gjør i markedet i USA.» I virkeligheten er det en «grunnleggende enhet» mellom USAs økonomi og dens utenriksøkonomiske politikk. I følge konsensus mellom de dominerende selskapene går kamp mot hjemlig arbeiderklasse hånd i hånd med kamp mot andre kapitalistiske blokker og med kamp mot den allerede superutbyttede arbeiderklassen i tredje verden. I hvert enkelt tilfelle er målet snever søken etter lave produksjonskostnader, økende profittmarginer, kapitalverdiøkning og global monopolmakt – på bekostning av alle andre interesser og verdier. [22]

Denne «grunnleggende enhet» i systemets akkumulasjonsjag på alle nivåer på begynnelsen av det tjueførste århundre skjuler dets egne indre antagonismer. Anti-WTO protestene i Seattle kan signalisere det fakta at festen for kapitalen ved dette historiske tidspunkt nesten er over – på mer enn en måte.

---

Ordforklaring:

Nasdaq er et system for notering av aksjekurser for National Association of Securities Dealers (NASD), som gir sanntids børsnoteringer for aksjer til meglere over hele verden. Det er et salgssystem for aksjer som ikke er notert ved New York Stock Exchange (NYSE), men ved NASD og som selges OTC (over-the-counter – over desk, i realiteten via data). Kravene til selskaper for å bli notert her er ikke så strenge som ved NYSE. Aksjer her inkluderer Microsoft og Intel. Navnet kommer av at det er et automatisert børsnoteringssystem (automated quotationsystem), altså NASDaq = Nasdaq. (Min anmerkning, Kjell Johansen)

Fotnoter:

[1] Paul A. Baran og Paul M. Sweezy, Monopoly Capital (New York: Monthly Review Press, 1966 – norsk utg. Pax 1971), s. 125. Det må understrekes at når de refererer til «tendensen til stigende overskudd», så har Baran og Sweezy på ingen måte ment å presentere dette som en streng lov (iron law), dvs en som ikke er utsatt for motvirkende faktorer som modifiserer og lindrer dens effekt. Tvert imot legger de hele tida vekt på at dette bare er en tendens (eller tendensiell lov) som ikke kan studeres uavhengig av slike motvirkende faktorer.

[2]Business Week, August 16, 1999, s. 88-90, August 2, 1999, s. 28-31 og Desember 27, 1999, s. 52-55.

[3]Kevin J. Clancy og Robert S. Shulman, Across the Board (Oktober 1993), s. 38, og Marketing Myths that are Killing Business (New York: McGraw Hill, 1994), s. 140, 171.

[4]National Income and Product Accounts of the United States, vol. 1, Tables 1.1 and 1.16; and U.S. Commerce Department, Survey of Current Business, vol. 79, no. 8 (August 1999), s. D2 and D5. Jeg vil takke kollega og venn Michael Dawson for den opprinnelige analysen av disse dataene. Det må bemerkes at avskrivning av og til blir sett på som en kostnad som skal trekkes fra før en kommer til netto profitt, men i praksis er avskrivninger (hvis mengde har økt voldsomt pga økende skattemessige avskrivninger) del av det sosialt akkumulerte fond (eller totale økonomiske overskudd) som er tilgjengelig for kapitalen og derfor må inkluderes i overskuddet. Med andre ord de passende kategoriene for å analysere akkumulasjonen er brutto profitt, brutto sparing/ overskudd og brutto nasjonalprodukt (som alle inkluderer avskrivinger) heller enn netto profitt, netto sparing og netto nasjonalprodukt. For en mer detaljert diskusjon av disse spørsmålene og en mye mer omfattende empirisk behandling av overskuddets tendens til å øke, se Michael Dawson and John Bellamy Foster, «The Tendency of Surplus to Rise, 1963-1988,» i John B. Davis, ed., The Economic Surplus in Advanced Economies (Brookfield, Vermont: Edward Elgar, 1992), s. 42-70. En sterkt forkortet versjon av denne undersøkelsen blei publisert med samme tittel i Monthly Review, vol 43, nr. 4 (September 1991),s. 37-50. For en grafisk framstilling som viser overskuddets tendens til å øke, se Michael Dawson and John Bellamy Foster, «Is There an Allocation Problem?: Accounting for Unproductive Labor,» Science & Society, vol. 58, nr. 3 (Fall 1994), s. 323

[5]Både monopolistiske og konkurranseutsatte sektorer av økonomien fortsetter å eksistere side om side, men de gigantiske selskapene, som i stor grad er i stand til å kontrollere nivået på priser, produksjon og investeringer er det typiske firma på en dynamisk måte innafor monopolkapitalistisk økonomi. Natural Resources Committee, ledet av Gardiner Means, merket seg forskjellen i prisstruktur mellom monopolistiske og konkurranseutsatte industrier , i sin rapport «The Structure of the American Economy»(1939) skrev de at uttrykket «monopol» kunne brukes «for å referere til situasjoner der en individuell produsent eller en gruppe produsenter i samforstand har nok kontroll over prisene til å gjøre monopol profitter mulig, dvs profitter over det nivå som er nødvendig for å få til nye investeringer i andre industrier som ikke er underlagt monopolkontroll.» Tilsvarende, «en situasjon blei generelt sett klassifisert som konkurranseutsatt hvis det er for lite kontroll over prisene til å gjøre monopolprofitt mulig.»

[6]Se Harry Magdoff, «A Note on Inflation,» i John Bellamy Foster og Henryk Szlajfer, ed. The Faltering Economy: The Problem of Accumulation Under Monopoly Capitalism (New York: Monthly Review Press, 1984), s. 118-23. Det store krakket var sjølsagt et unntak fra inflasjonstendensen under monopolkapitalismen.

[7]Konkurranse som har som primært mål utvikling av monopolmakt (oppnåelse av overskuddsprofitt eller monopol renter) gjennom monopolisering av visse teknologier og markeder, er noen ganger kjent som «Schumpetersk konkurranse» og korresponderer tett med slik begrepet konkurranse blir brukt innenfor næringslivet i våre dager. Se James Galbraith, Created Unequal: The Crisis in American Pay (New York: The Free Press, 1998), s. 40-42.

[8]Myron Gordon, «Monopoly Power in the United States Manufacturing Sector, 1899 to 1994», Journal of Post Keynesian Economics, vol. 20, nr. 3 (Spring 1998), s. 323-25. Gordons analyse er inspirert av Michal Kaleckis begrep; «grad av monopol», definert som (pris) påslaget ut over gjennomsnittlige direkte produksjonskostnader. Om forholdet mellom Kaleckis analyse og den til Baran og Sweezy se John Bellamy Foster, The Theory of Monopoly Capitalism (New York: Monthly Review Press, 1986).

[9]Gordon, «Monopoly Power»,s. 323-25. Kategorien produksjonsarbeider, som mye av Gordons analyse avhenger av, beskrives i Census of Manufactures som: «Denne kategori innbefatter arbeidere (opp til og med formanns (line-supervisor) nivå) innen fabrikasjon, prosessering, sammensetting, inspeksjon, mottak, lagring, behandling, pakking, sending (men ikke levering), vedlikehold, reparering, vaktmester- og vakttjenester, produktutvikling, annen produksjon for bedriftens eget bruk (for eksempel kraftstasjon), protokollføring og andre tjenester som er nært knyttet til produksjonsoperasjoner i etablissementene som er dekket av rapporten. Ansatte over arbeidende formannsnivået er ikke inkludert.» General Summary, Census of Manufactures, 1992 s.A-1. Som i de fleste økonomiske statistikker er det noen spørsmål med begrepene kategorien produksjonsarbeider som må taes med i beregningen når en bruker statistikken, som det faktum at den ekskluderer alle ledere som overvåker produksjonen over formanns nivå (blant disse er mange ikkeproduksjons arbeidere) Likevel drar den et viktig skille mellom de produksjonsarbeiderne som er direkte involvert i prosessen med å produserer bruksverdier og arbeiderne utafor produksjonen som i hovedsak er innretta på ledelse, markedsføring og finans etc.

[10]Gordon, «Monopoly Power», s. 326-27.

[11]Det er noen teoretiske problemer med å sette kategorien » arbeidere utafor produksjonen» lik med begrepet «monopolarbeidere». En ting er at monopolmakt normalt sett er dypt forankret i produksjonen, slik at produksjonsarbeidere på et vis er «monopolarbeidere». Men Gordons mål er tydeligvis å framheve at produksjonsarbeidere er bundet opp i en stringent kapitalistisk logikk med å øke produktiviteten samtidig som kostnadene pr arbeidsenhet holdes nede – med andre ord øke utbyttingsraten – i motsetning til arbeidere utafor produksjonen (eller «monopolarbeidere») som har som hovedoppgave å øke påslaget (mark-up).

[12]Ibid, s.327-28.

[13]Richard J. Barnet and John Cavanagh, Global Dreams (New York: Simon and Schuster, 1994), s. 325-28; Walter LaFeber, Michael Jordan and the New Global Capitalism (New York: W.W. Norton, 1999),s. 106-07, 147-48; Davis Korten, The Post-Corporate World: Life After Capitalism, 1999),s. 77-78.

[14]Om General Motors, se Douglas Dowd, The Waste of Nations (Boulder: Westview Press, 1989),s. 65-66. Dette eksempelet tar sjølsagt ikke hensyn til det faktum at salgsbestrebelsene i virkeligheten hadde trengt inn i produksjonsprosessen i slike store selskap, som Veblen og seinere Baran og Sweezy argumenterte for, slik at innbefattet i produksjonskostnadene var kostnader knyttet til hyppige modellskifter – noe som sto for kanskje en tredjedel av produksjonskostnadene ved bilproduksjon ved midten av det forrige århundre. Se Baran og Sweezy, Monopoly Capital, s. 131-38.

[15]Economic Report of the President, 1999, p. 39; Korten, The Post-Corporate World, p.42; New York Times, January 19, 1998, p. A1; Michael J. Mandel, «All These Mergers are Great But …,» Business Week, October 18, 1999, p. 48.

[16]«The First Global Car Colossus,» Business Week, May 18, 1998, s. 40-41.

[17]Mandel, «All These Mergers,» p. 48.

[18]Michael Dawson and John Bellamy Foster, «Virtual Capitalism,» i Robert W. McChesney, Ellen Meiosis Wood and John Bellamy Foster, ed., Capitalism in the Information Age (New York: Monthly Review Press, 1998), pp. 53-54; United Nations, Human Development Report (New York: Oxford University Press, 1999), p. 3.

[19]Doug Henwood, Wall Street (New York: Verso, 1997), pp. 72-75; Business Week, January 24, 2000, p. 37.

[20]U.S. Department of Labor, Bureau of Labor Statistics, A BLS Reader on Productivity, Bulletin 2474 (April 1996), p. 12.

[21]Eric A. Nilsson, «Trends in Compensation for Production Workers, 1948-1995», Review of Radical Political Economics, vol. 31, nr. 4 (December 1999), pp. 133-63.

[22]Harry Magdoff, The Age of Imperialism (New York: Monthly Review Press, 1969), p. 200. Om begrepet «grunnleggende enhet» om US-amerikansk akkumulasjon, se Harry Magdoff, Imperialism: From the Colonial Age to the Present (New York: Monthly Revie

 

Hans Isaksson er en av redaktørene i det svenske tidsskriftet Clarté. 
Artikkelen er oversatt av Arne Hedemann

---

Noam Chomsky er uten tvil en av det forrige århundrets mest betydelige intellektuelle. Få har mer iherdig kritisert den moderne kapitalismen og imperialismen. Ofte har han gitt sin støtte, åndelig og materielt, til dem som bekjemper dem. Men som politisk tenker er Chomsky mindre betydningsfull.

Chomskys oppskrift for politisk handling er lite konkret og overbevisende. Det skyldes nok for en stor del hans liberale grunnsyn (han kaller det anarkisme eller «frihetlig»), hans vegring mot på alvor å ha noe å gjøre med marxismen og hans overfladiske og dogmatiske antikommunisme. Ut fra biografiske data er det ikke vanskelig å forstå Chomskys stengsler psykologisk.

«Jeg ble trukket mot anarkismen i tidlige tenår, straks jeg begynte å fundere over verden utenfor de aller nærmeste omgivelser, og jeg har ikke sett noen grunn til å omprøve disse tidlige meningene siden den gang!» (1)

Anarkisten Chomsky

Han vokste opp i et jødisk arbeider- og middelklassemiljø på trettitallet og var politisk bevisst allerede i en alder da de fleste på samme alder bygde sandslott. Sin første politiske artikkel skreiv han i tiårsalderen. Den handla om da Barcelona falt i fascistenes hender under borgerkrigen i 1938. Den spanske borgerkrigen skulle i mangt og mye forme ham politisk. Mange i den anarkis-tiske bevegelsen utvikla den gang et hat mot Den tredje internasjonalens Moskva-tro kommunister, og seinere, under Molotov-Ribbentrop-pakten i 1939 blei dette ytterligere forsterka og kom til å prege deres tenkning livet ut. Ikke sjelden førte det til at en betrakta denne kommunismen som en større fiende enn imperialismen – tilfellet Orwell er i så henseende typisk.

Men, det må sies til Chomskys ære , at han verken da eller seinere har tuta med ulvene. Han har alltid vært mot bolsjevismen og dens arvtakere, inklusive trotskismen som ofte er radikale gumanisters tilflukt. (Jfr. Nordahl Grieg: en person som dyrker skjønnheten og heller lukker øynene for det stygge som hender i verden, som heller forblir passiv enn å få skitne hender.) Også i tider da det har vært á la mode for de intellektuelle i vesten å flørte med kommunismen – samme mennesker som året etter på kapitalistenes forlag trykker bekjennelsesskrifter om guder som svikta. Også når dette raske førte til økt isolasjon:

«Jeg har alltid vært på tapernes side – hos de spanske anarkistene, for eksempel,» skreiv han seinere. «Helt sida jeg fikk politisk bevissthet har jeg enten kjent meg ensom eller å tilhøre en bitteliten minoritet.»

Delvis vinner han respekt ved sin ikke-opportunisme. Men ikke bare respekt.

Stillingen som den ensomme ulven kan være en bra, men også makelig posisjon for en intellektuell kritiker av det bestående. Den legger ikke grunnlag for brysomme bånd eller lojalitet som lager skygge for et kritiske blikk. Om dette pågår i seksti år, kan en begynne å mistenke at posisjonen er sjølvalgt. Den er definitivt en svakhet hos en kritiker, om en krever noe mer enn en opphopning av en mengde avslørende og fascinerende innsikt i det kapitalistiske USA sin politikk. Framfor alt dersom en blant kritikkens våpen høyst av alt setter kritikken av våpnene, eller den organiserte politiske handlingen. Også dersom dette inni-mellom fører til store feil og møkkete hender. For politikk skiller seg fra sjakkspill ved at en her aldri kan vinne kun ved aldri å gjøre noen feil.

Utaforskapet

Den grunnlengde årsaka til Chomkys fattigdom på konstruktive ideer, som så åpenbart står i kontrant til hans store innsikt i og dype hat mot systemet, ligger nok nettopp i hans utaforskap. Utaforskap i forhold til den revolusjonære bevegelsen og dens historie bunner vel nettopp i at det i Chomskys livstid nettopp er den forhatte Tredje Internasjonale og dens etterfølgere som ikke bare har begått de fleste feila og overgrepa, men i tillegg har utretta det meste av det som har vært positivt, frigjørende og progressivt i kampen mot kapitalismen og imperialismen over hele verden. Denne bevegelsen var i flere tiår en menighet hvor det utafor denne nærmest var umulig å finne noen frelse.

Sjøl om anarkismen sin historie ser reinere og mindre blodig ut enn kommunismen sin, så skyldes det sannsynligvis delvis at anarkismen overhodet ikke er i stand til å skape historie. Men det skyldes også at den anarkistiske bevegelsen på grunn av sitt uoversiktlige mangfold neppe har en enhetlig historie eller felles ideologi – og at bevegelsens eventuelle lik i skapet aldri har vært like givende å grave fram for kapitalens medier.

Det ufruktbare hos Chomsky blir ganske åpenbart dersom man sammenlikner hans forfatterskap med en annen for Norden aktuell amerikansk historiker – Howard Zinn (2). Zinn er i motsetning til Chomsky en ikke-kommunist, men ikke en antibolsjevik. Det gjør han i stand til å skildre fem århundrers – inkludert 1900-tallets – amerikanske historie som en vedvarende motstandskamp fra befolkningsmajoritetens side. Hos Chomsky derimot, lyser arbeiderklassens og småfolkets kamp i mangt og mye med sitt fravær, tross hans åpenbare sympatier. De venstrefolk som leser Howard Zinn kommer sjøl om det også her mangler konkrete oppskrifter og strategier ikke til å være i tvil om at han tilhører en folkemajoritet som før eller siden igjen kommer til å utfordre kapitalens makt.

Den som leser Chomsky blir riktig nok forbanna, men kan også lett føle seg oppgitt, frustrert og handlingslamma.

Eller for å tale gjennom den ytterst vennligsinnede biografien skrevet av Milan Rai: «Leseren av Chomskys politiske skrifter må bli tilgitt dersom hun ikke for følelsen av at det dominerende budskapet i hans skrifter ikke er at «det finnes en masse ting å gjøre». (3)

Strukturer

Chomskys uklarhet når det gjelder strategi svarer til en uklarhet i ideologiske posisjoner: «Jeg tror at det er fornuftig kun å lete fram og klarlegge strukturer av autoritet, hierarkier og dominans i alle aspekt av livet og å stille spørsmål ved dem. Dersom en ikke kan begrunne dem, er de illegitime og skal vekk for å øke menneskets frihet. Dette omfatter politisk makt, eierskap og ledelse, forholdet mellom menn og kvinner, foreldre og barn, vår kontroll over framtida til kommende generasjoner (det grunnlegende moralske imperativet bak miljøbevegelsen i følge min oppfatning) og mye annet.»

Den som så ønsker kan nok fylle utallige sider med liknende eksempler på «strukturer av autoritet, hierarkier og dominans» i samfunnet. Den som vil bringe hver enkelt av dem på banen, kommer aldri til å mangle beskjeftigelse. I praksis innser selvsagt Chomsky, i likhet med ethvert politisk tenkende menneske, uavhengig av anskuelse, at disse strukturene sjøl er «hierarkisk» ordna. Øverst i hierarkiet troner slike relasjoner som direkte knytter seg til kontrollen over produksjonsmidlene og av samfunnets voldsapparat – dvs. klasseforholdene. Den som behandler relasjoner mellom foreldre og barn, mellom menn og kvinner, mellom hetero- og homoseksuelle som om de var analoge, sideordna og likeverdige med forholdet mellom arbeid og kapital tar ikke bare feil – han hjelper til med å konservere kapitalens makt gjennom å lede kampen på avveier.

Selvsagt må hver herskende klasse kunne begrunne sin besittelse av makta – og få andre til å tro på den. De som har makta, arbeider hver dag med dette og for å vise at nettopp de maktstrukturer, hierarkier og mønster av dominans som eksisterer er de eneste som er legitime og at de alle er nødvendige. De eneste unntaka er enkelte gammeldagse strukturer som kan stå i veien for ytterligere øking av makta til dem som har makta eller som rett ut sagt er av perifer betydning for samfunnsmakta. Dette mente Hume med at makta hviler på «opinionen». Og det er dette, «hvordan samtykke skapes» som Chomsky sjøl briljant gjennomført gir praktiske eksempler på i sine arbeider.

For ikke så lenge sida hadde kongen makt fordi han allment ble ansett å regjere av Guds nåde. Dette erkjennes i dag som regel ikke som en legitim forklaring – selv om myten om at kongen eller lederen har gudenes sanksjon fungerer fortsatt samfunnskonserverende. Hitler regjerte ved at han kroppsliggjorde den overlegne ariske rasens herredømme over mindreverdige folkelement. I dag oppfatter de fleste av oss ikke lenger at dette er en legitim grunn til å utøve autoritet. I begge tilfeller har det en gang blitt ansett å være slik av tilstrekkelig mange mennesker.

Alle og enhver har alltid hatt muligheten til privat og i tankene å underkjenne legitimiteten hos makta. Det kan kanskje gi oss en viss indre frihet – men de fleste mennesker er av ulike grunner ikke tilfredse med dette og velger som regel, når de har muligheten, i stedet å akseptere maktas legitimitet. På det måten vinner de sin sjelefred og velvilje fra maktas side.

De mektige har makta fordi vi velger å tro på dem- det har Chomsky og Hume så visst rett i. Men det problematiske og det de ikke snakker så mye om, er at den omvendte setningen er enda mer sann: vi velger å tro på dem fordi de har makta. Det er Norrmalmstorgs-symdromets logikk (kidnappingsdrama i Stockholm 1973, der ofrene som levde sammen med kidnapperne i ei uke, begynte å identifisere seg med dem, og hjalp dem mot politiet. M.a.o. et ønske om å identifisere seg med en sterk agressor, og for en hver pris finne positive sider hos ham for å få teori og praksis til å stemme.) i samfunnsmessig skala. Her foreligger et status quo-bevarende moment 22 som bare organisert politisk handling kan bryte.

Chomsky innrømmer i en kommentar at Hume nok i altfor høy grad ser bort fra voldens og styrkens betydning, og spørsmålet blir om han i praksis gjør samme feilen sjøl. Den gode sida ved hans fiksering på opinionsbyggingens betydning har vi alle nytte av. Han gir oss stadig nye eksempler på hvordan makta med propaganda og løgner produserer godkjennelse blant undersåttene. Den dårlige sida er at han i sin sære rasjonalitet på en måte synes å tro at dette er nok. Han innser ikke at folk aldri kommer til å overgi en bygning bare fordi den brenner, dersom man ikke viser en enkel vei ut og helst til og med en troverdig alternativ bolig.

Men – om igjen – denne feilen er han ikke aleine om.

Parlamentarismen

Den vanligste måten å legitimere makta på i dag er å vise til parlamentarisk vedtatte lover og vedtatte beslutninger. Hva har Chomsky å si til det?

Kritikken mot demokratiet har blant anarkistene ofte vært en kritikk av det parlamentariske demokratiet slik det har oppstått i samfunn med dype repressive trekk. Ta for eksempel USA, som har vært så fritt som noe alt siden begynnelsen. Det amerikanske demokratiet er grunnlagt på prinsippene, som James Madison understrekte ved forfatningskonventet i 1787; regjeringas viktigste oppgave er å beskytte den vel forsørga minoriteten mot majoriteten.(…). En parlamentarisk demokrati innafor disse grensene fortjener skarp kritikk av genuint frihetlige mennesker …»

I den grad kritikken av det borgerlige demokratiet også er Chomskys egen, så har den egentlig verken styrke eller er prinsippiell. Den er like svak som hans anarkistiske ideologi og betydelig svakere enn den de klassiske anarkistene presterte.

I den amerikanske forfatningen fins det så vidt jeg veit, ingen bestemmelse om at USA skal være kapitalistisk. Når det gjelder den svenske, veit jeg i hvert fall bestemt at det ikke engang finnes noen uttalt beskyttelse av privateiendom, sjøl om vår integrering i EU kompenserer for denne mangelen. Storbritannia har fortsatt ikke en skrevet forfatning, men er like kapitalistisk for det. Ser en på eiendomsretten til produksjonsmidlene, den grunnlegende forutsetningen for de mektiges makt, så fins det altså som regel verken forfatningsbeskyttelse eller parlamentsbeslutninger.

Venstreliberal kritikk

Det er en vanlig venstreliberal kritikk av det parlamentariske demokrati at det begynte å tilpasses i land som allerede hadde en fast klasse- og undertrykkerstruktur og at det derfor ikke makta å virkeliggjøre demokratiet i en mer bokstavelig forstand. Men det er en kritikk med svakheter. For det første har det parlamentariske demokratiet aldri i historisk tid blitt gjennomført og tillempa i andre samfunn enn klassesamfunn. Og intet system er bedre enn dettes praktisk tilpasning. Dersom parlamentarisk demokrati med allmenne og hemmelige valg ikke varig greier å forandre maktforholdene i slike samfunn til fordel for majoriteten av befolkninga, så er det på grunn av en mangel av ganske alvorlig type. For en seriøs sosialist er den en avgjørende mangel. Sett fra de herskenes ståsted er det derimot en fordel ved det parlamentariske demokratiet.

Dersom en etter 100 års forsøk på å bryte pengenes velde langs denne veien innser at kapitalens makt står sterkere enn noen sinne, så bør en av gode grunner begynne å mistenke at det parlamentariske demokratiet ganske enkelt ikke er skapt for å oppheve klassesamfunnet, tvert i mot for å bevare det. En bør forsøke å tenke seg at de parlamentariske institusjonene, inklusivt parti-vesenet, som i vår forestilling fungerer som kanaler for folkevilja til makta, i stedet for i hovedsak fungerer som maktas kanaler for å påvirke folkevilja.

Men denne konklusjon presenterer aldri Chomsky eksplisitt, like lite som en gjen-nomsnitts sosialdemokrat. I stedet stopper hans kritikk ved en liberal kritikk av den reelt eksisterende liberalismen. Hvorfor?

I stedet velger han å rette sin mest voldsomme vrede mot den eneste retningen innafor det sosialistiske venstre som noensinne i praksis og over lang tid faktisk har brutt kapitalens velde på en stor del av jordas overflate:

Fascismen og bolsjevismen

Chomsky snakker på kjent 90-tallsvis om «fascismen og bolsjevismen som 1900-tallets to store totalitære systemer»:

«Dersom en med venstre mener noe som omfatter ‘bolsjevismen’ så skulle jeg promte forlate venstre. Lenin var en av sosialismens største fiender, det er min mening av grunner jeg alt har diskutert.»

Han sammenlikner Lenin med John F. Kennedy – noe som sannsynligvis opprører borgerlige lederskribenter like mye som det opprører oss:

«Jeg har ikke satt likhetstegn mellom læren hos de liberale intellektuelle i Kennedy-regimet med leninistene, men jeg har pekt på slående likheter – som Bakunin nærmest forutså for ett hundre år siden i sin skarpe kommentar om den nye klassen. Jeg siterer for eksempel fra McNamara om behovet for å øke næringslivsledelsens kontroll dersom vi virkelig skal kunne bli frie. … bytt ut noe ord i disse meningene og vi har en standardversjon av leninismen.»

Kennedy og Lenin

Han bebreider altså Kennedy for å likne Lenin, ikke tverimot! En kan kalle dette å gå over til motstanderens side, om en ikke visste bedre.

«Bakunins advarsel mot det Røde byråkratiet som kunne komme til å innføre det værste av alle despotier kom lenge før Lenin og retta seg mot Marx sine etterfølgere. Men der var det etterfølgere av mange slag: Pannekoek, Luxemburg, Mattick og andre som sto meget langt fra Lenin og som hadde meninger som ofte delvis sammenfalt med anarkosyndikalismen.

Bolsjevik-kuppet i oktober 1917 la statsmakta i henda på Lenin og Trotsky, som snart satte i gang med å eliminere de spirende sosialistiske institusjonene som hadde vokste fram i løpet av de foregående månedene – fabrikkråd, sovjeter, ja alle organ for folkelig kontroll. Hva en enn kan mene med sosialisme så handla straks bolsjevikene for å ødelegge dens eksiterende elementer.»

Folk dumme?

I følge Chomsky bygger Lenins partiteori på at «folket, spesielt arbeiderklassen, er for dumme til å vite hva som er bra for dem».

Fordi Chomsky sjøl ikke kan tilskrives dumhet, kan en slik oppfatning kun tilskrives en livslang ideologisk blokkering omsorgsfullt dyrka ukunnskap om Lenins partiteori. Og Chomsky innrømmer sjøl at hans kunnskaper om Lenins lære og den russiske revolusjonen i det hele tatt er begrensa. En er, som vanlig, klar til å tro ham. Men hva har hindra han i å sette seg inn i dette? Neppe manglende lesekyndighet.

I en, delvis berettiga venstrekritikk av det sosialistiske samfunnet som blei bygd av Lenin og hans etterfølgere skulle Chomsky, dersom han ikke hadde sugd til seg et glødende hat mot bolsjevismen med morsmelka, i det minste kunne være like generøs som mot det borgerlige demokratiet. Han kunne ha sett de ugunstige historiske betingelsene som forelå nettopp i de landa der den skulle realiseres. Særlig fordi han i eksempelet med det parlamentariske demokrati tydelig godtar å overse at et slikt hinder eventuelt foreligger i alle eksisterende land.

De venstre- og rådskommunistene som Chomsky refererer til som forbilder, ikke minst Luxemburg (mellom henne og Lenin rådde det altid den største gjensidige respekt, sjøl da de var uenige), hadde soleklart en helt annen vurdering av Lenin og hans verk. Det dreide seg på det meste om en kritikk innafor familien. Luxemburg la alltid vekt på, sjøl i sin skarpeste kritikk, de spesielt vanskelige omstendighetene bolsjevikene måtte ta sine beslutninger i de første revolusjonsåra. Men Chomsky anser for sin del helt å kunne se bort fra nettopp disse omstendighetene – borgerkrig, imperialistmaktenes intervensjon, nederlag for revolusjonene i Tyskland og andre steder, og fra den dype økonomiske krisa og materielle nøden som ramma arbeiderne og bøndene i Russland.

Seriøse forskere har lagt vekt på at Lenin ved revolusjonens start aldri mente noe annet enn at sovjetene skulle bli det revolusjonære diktaturets – eller demokratiets – organ og aldri å bygge en monopolistisk stat. Partidiktaturet var den form som blei utvikla under presset fra omstendigheter partiet neppe hadde kontroll med. Chomskys tolkning av partiet linje er vanskelig å forene med lesing av for eksempel Lenins Staten og revolusjonen. Å framstille bolsjevik revolusjonen som et kupp ovenfra er å øve vold mot fakta på en måte som ellers er fremmed for Chomsky.

Hvorfor denne blokkering? Viss en ser bort fra tidlig innflytelse i barndommen – vi har alle hatt slike – kan en, i følge Chomskys egen oppskrift med å stille spørsmål ved all legitimitet, lure på om ikke nettopp Chomskys rasende kritikk mot den faktisk eksisterende sosialismen har vært hans måte å vinne legitimitet i den amerikanske intellektuelle offentlighet på, som ikke desto mindre er hans referanseramme.

En konstruert marxisme

Chomskys aversjon mot bolsjevismen på-virker hans syn på marxismen – som han for øvrig står i større takknemlighetsgjeld til enn han vil innrømme. Det får han til å konstruere en spesiell Marx:

«Jeg har egentlig aldri vært marx-kritiker. Stort sett ignorerer jeg den. Jeg er rett ut sagt skeptisk til det en kaller ‘teorier’ i studiet av sosiale og politiske spørsmål, eller av hva som virkelig og direkte menneskelig betydning».

«Mitt inntrykk, hva nå det kan være verd, er at den tidlige Marx i mangt og meget tilhørte den siste delen av opplysningstida og den seinere Marx var en sterkt autoritær aktivist og en kritisk analytiker av kapitalismen, som hadde svært lite å si om sosialistiske alternativer. Men dette er inntrykk.»

Cartesianen (tilhenger av den franske 1600-talls filosofen René Descartes, som mente at mennesket er en forprogrammert maskin, der forbindelsen mellom sjel og kropp formidles på ett sted, epifysen). Chomsky pleier å imøtegå dem som beskylder ham for å ha som grunnlag for sin politiske tenkning en fiks teori om den såkalte menneskelige natur med at dette er noe alle politisk tenkende mennesker har. En bør påpeke for han at konsekvensen av dette nok også bør gjelde for teorier ved studiet av sosiale og politiske spørsmål: enten har en en marxistisk teori eller så har en noen annen, om en seinere vil avlegge regnskap for den eller ikke.

Nettopp arva fra opplysningstidas «urliberalisme» er det Chomsky sjøl pleier å framstille seg som beskytter av. Han fortrenger da det problematiske forholdet at marxismen, noe som faktisk er spesielt lett å legge merke til i Marx’ tidlige skrifter, ikke bare vokste fram fra opplysningstidas liberale og individualistiske arv, men også fram av romantikken. I Marx Teser om Feuerbach fra 1845 kommer denne dobbeltheten til syne med ønskelig tydelighet. Men Chomskys ide om at en kan og bør rense ut de hegelianske trekka i Marx lære forener ham med generasjoner av akademiske «marxianer». Det skiller ham fra leninismen, og det skal innrømmes, fra en rekke framstående marxister som ikke desto mindre har bekjent seg til arven fra Marx og Lenin.

Eller har jeg misforstått Chomsky? Kan noen annen enn en født dialektiker i det samme intervju greie å forene påstanden om at:

«Min reaksjon på sovjet-tyranniets fall likna på min reaksjon på Hitlers og Mussolinis nederlag. I alle tilfellene er det en seier for menneskeånden. Det bør spesielt bli hilst velkommen av sosialister, siden en stor fiende av sosialismen til slutt ramla sammen»

med premisset (som følger umiddelbart etter) at:

«(Den kalde krigen) var i bemerkelsesverdig grad et spesial tilfelle av ‘nord-/sør-konflikten’ for å bruke en gangbar skjønnskrift for Europas erobring av resten av verden. Øst-Europa var en gang den opprinnelige ‘tredje verden’ og den kalde krigen fra 1917 likner i bemerkelsesverdig grad reaksjonen mot forsøkene fra andre deler av den tredje verden på å føre en uavhengig kurs (…) derfor var det rimelig å anta at området skulle vende tilbake til mye av sin tidligere status. Enkelte vestlige deler, som Tsjekkia og vestre Polen skulle vende tilbake til Vest mens andre skulle vende tilbake til sin tjenerrolle. Eks-nomenklaturen skulle bli en vanlig tredjeverden-elite (dette foretrekkes av kapitaliststatene i Vest som vanligvis foretrekker disse sammenlikna med alternativene). Det var ingen lysende utsikter og det har ført til veldige lidelser.

Lær av den kalde krigen

Vi kan lære en hel del om den kalde krigen ved å se på hvem som jubler og hvem som er ulykkelige etter dens slutt. Om vi gjør det, er seierherrene i den kalde krigen vest-elitene og eks-nomenklaturen, som nå er mer rike enn det de noen gang hadde drømt om. Taperne er en stor del av befolkninga i Øst sammen med de arbeidende og fattige i Vest, på samme måte som folkelige sektorer i Sør som forsøkte en uavhengig vei.»

Til slutt sammenfatter han sin vurdering med orda:

«Allment – reaksjonene på den kalde krigens slutt hos en hederlig menneske kommer til å være mer sammensatt enn bare å omfatte gleden over at en brutal tyrann er styrta (….).»

Et vakkert eksempel på tese-antitese-syntese om noe.

Uansett om han vil det eller ikke betrakter jeg Chomsky som vår venn. Få mennesker i den vestlige verden har i løpet av 1900-tallets andre halvdel utretta så mye positivt som han i den anti-imperialistiske kampen. Det er et av paradoksene ved Chomsky.

Jeg skulle foreslå at vi gjør ham til hederskommunist, om jeg ikke fryktet at han skulle få hjerneblødning av kuppet. Det ville være synd med et slikt hode.

---

Fotnoter:

1. Dersom ikke annet opplyses er sitatene henta fra det intervjuet Noam Chomsky gav til Kevin Doyle for tidsskriftet Red and Black Revolution i mai 1995 og oversatt av artikkelforfatteren. For den som ønsker en mer utførlig argumentasjon om disse problemstillingene enn det han gir i dette intervjuet, kan jeg anbefale Makt, lögner og motstånd. Intervjuer og essay 1987 – 1997. Ordfront 1999. [Tilbake]

2. Howard Zinn: Det amerikanska folkets historia, Manifest 1999. [Tilbake]

3. Milan Rai: Noam Chomsky (biografi), Ordfront 1999. [Tilbake]

---

Artikkelen er skrevet i 1981. Oversatt etter den engelske teksten i
Colette Guillaumin: Racism, Sexism, Power and Ideology, London 1995, s. 99-107
Artikkelen er oversatt av Morten Falck

«Rase» er ikke et umiddelbart gitt produkt av sansning og erfaring. Det er en idé som er bygget opp av elementer som like gjerne kan være fysiske trekk som sosiale vaner, språklige særpreg eller juridiske institusjoner.

Idéen om rase er en av de mest motsigelsesfylte og voldelige i vår verden i dag. Etter at den i så mange år, antakelig i mer enn et århundre, har vært en slags primær sannhet, noe så innlysende at ingen noensinne tenkte på å stille spørsmål ved den (langt på vei slik som kjønn i dag), har den i løpet av de siste tiårene blitt et eksplosivt tema. Fra å ha vært noe som var del av, og utnyttet av, en verden som ble mer og mer effektiv teknologisk og mer og mer sentralisert, ble rasebegrepet i midten av vårt århundre (1900-tallet, overs. anm.) til et middel stater brukte for å nå sitt mål: å beherske, utbytte og utrydde. Dette er enkle kjensgjerninger.

Rasebegrepet er ingen nøytral idé

Nei, begrepet «rase» er ikke bare en banal, harmløs beskrivelse blant andre. Det er heller ikke noe «gitt», et ord som i seg selv er nøytralt og kan bli brukt samfunnsmessig på en måte som enten er «god» eller «dårlig», uten betydning eller skadelig, alt etter omstendighetene. Det er en underlig idé å dele menneskeheten inn i lukkede, anatomiske og psykologiske enheter, og det er forbløffende at den ikke ble møtt med mer mistenksomhet ettersom den vokste og ble mer sammensatt. På et tidspunkt da hele begrepet «rase» var i ferd med å bli godtatt sosialt (vesentlig omkring begynnelsen på nittenhundretallet), var de Tocqueville praktisk talt alene om å føle at det lå noe skammelig til grunn for bruken av det. Det samme så utvilsomt andre, mindre berømte personer hvis stemmer ikke ble hørt i like stor utstrekning, men blant datidas framstående intellektuelle og politikere var det sørgelig få som viste noen tilbakeholdenhet.

På den tid da selve rasebegrepet oppnådde en så stor samfunnsmessig betydning, under første halvpart av det nittende århundret, var antropologen Franz Boas allerede klar over at anatomiske mål var upålitelige, ettersom de varierte fra en generasjon til den neste i samsvar med levekårene. Han var oppmerksom på at knoklene i skallene våre ble påvirket av den mest vulgære av alle varer, nemlig maten vi spiste. … I dag er vi fullt klar over (som vi antakelig alltid har vært, men hva vi veit og hva vi er klar til å erkjenne, er ikke alltid det samme. …) at et hvilket som helst fysisk kjennetegn kan gjøres til «distinksjon» i ett eller annet sosialt eller politisk motivert klassifikasjonssystem (i motsetning til et som er upartisk, vitenskapelig). Valget av somatiske kriterier viser klassifikatorenes intensjoner, og ikke noe mer. Hvordan nazistene mer enn én gang bestemte hvem som var (og ikke var) jøde (for eksempel da de tilbød Fritz Lang en viktig rolle i Det tredje rikes filmindustri), eller regjeringa i Republikken Sør-Afrika, som klassifiserte kinesere som tilhørende én rase og japanere som en annen, er tilstrekkelig illustrasjon av at disse tingene dreier seg mer om politikk enn om objektiv virkelighet, og at de som bruker slike distinksjoner er godt klar over det.

«Rase finnes ikke»

Hvor står vi i dag? I omtrent de siste ti åra har vi helt klart vært på et avgjørende stadium i utviklinga av rasebegrepet. En rekke stemmer har hevet seg og erklært at det ikke finnes noe som heter «rase». De er ikke veldig tallrike, men de har en betydelig vekt. Mens begrepets betydning har forandret seg hele tida siden det oppsto, er dette første gang det er blitt gjort noe forsøk på å ødelegge selve begrepet, og det er ytterst viktig. Det er naturligvis avgjørende fordi det markerer et brudd med en av de mest urørlige hellige kuene i vår tid, men det blir enda mer avgjørende når vi ser på den virkelige betydninga dette forsøket på å forkaste begrepet får. Flere forskere arbeider for øyeblikket med å sikre at «rase» blir stuet bort i arkivene sammen med andre begreper, som i vitenskapens (og særlig naturvitenskapens) historie fullt og helt tilhører fortida. Denne tendensen utviklet seg gradvis gjennom perioden 1965-75, etter å ha begynt med at det ble stilt spørsmål ved idéen på teoretisk og begrepsmessig grunnlag. Den fysiske antropologen Jean Hiernaux bemerket den gangen: «Rase er ikke noen kjensgjerning, det er et begrep». [1] Denne øyensynlig enkle observasjonen representerer faktisk et vendepunkt. Den opptrer som en logisk innledning til den erklæringen blodtypeforskeren Jacques Ruffié kom med i sin tiltredelsesforelesning ved Collège de France i desember 1972:

«I vår del av verden, i de fleste latinske land, har den fysiske antropologien gradvis blitt atskilt fra kulturens sosiologi (….). Nå, hos mennesket, finnes det ikke noe sånt som raser. Det er grunnen til at ingen noen sinne har klart å bli enige om hvordan menneskeheten skal deles inn i raser, trass i tallrike og grundige studier.»

Dette standpunktet og varianter av det ligger til grunn for den kritikken av rasebegrepet som blir fremmet av populasjonsgenetikere og fysiske antropologer i snever forstand.

Hvordan har det seg at det vitenskapelige samfunnet kan ha kommet til et standpunkt som står i en så slående motsetning til vår tids allmenne syn?

Stikk i strid med det de fleste tror, var det vi i dag kaller rase ikke noe selvinnlysende for folk i tidligere århundrer. Skjønt det kan være diskusjoner mellom historikere, sosiologer og forskere i alle andre disipliner som befatter seg med rasenes rolle i samfunnet om det nøyaktige historiske tidspunktet da begrepet oppsto i den form vi kjenner det i dag, når både begrepet og idéen ble født, så er det ingen diskusjon om tingen selv.

Ordet «rase» (som kom inn i fransk språk relativt nylig, i det sekstende århundre) hadde opprinnelig en meget presis betydning: Det betydde «familie», eller mer nøyaktig: «familieforhold». Dessuten ble det bare brukt på viktige dynastier (Bourbonernes rase, Davids rase, osv.) Den gangen ble det aldri på noen måte brukt om store folkegrupper uten noe juridisk slektskapsforhold. Fra å handle om juridisk avgrensete adelige familier, gikk det over til å bli anvendt om mye videre grupper, som kunne tilskrives ett eller annet fysisk fellestrekk som påskudd for å beskrive dem som en enhet, som nå ble kalt «rase». Dette skiftet fra etternavn til hudfarge er betydelig: fra trange, juridiske bånd som bandt familiegrupper sammen, til fullstendig geografisk spredning. Men det tok lang tid, og en større forandring i måten vi tenkte på, før «rase» ble brukt på folkegrupper som ble slått sammen på grunnlag av ett eller annet felles fysisk kjennetegn, snarere enn bare et felles etternavn.

Så gjennomgikk utviklinga av begrepet et annet viktig stadium. Under første halvpart av det nittende århundret begynte andre, helt forskjellige kjennetegn å bli sneket inn ved siden av de fysiske (eller presumptivt fysiske) felles kjennetegnene å grupper av mennesker: Det var sosiale, eller kulturelle kjennetegn. Språkforskningen hadde påvist særegne grupperinger blant de språkformene som var kjent den gangen (indoeuropeiske språk, semittiske språk, osv.), og disse ble raskt absorbert i de somatiske klassifikasjonssystemene som den gangen feide alt med seg. Det var et kort steg derfra til å foreslå at det fantes indoeuropeiske og semittiske raser. Vi veit alle hva det førte til hundre år seinere.

Men hva er egentlig «rase»?

Begrepet «rase» ble dannet i en historisk bestemt (eller bestembar) periode, som resultat av en svingning mellom betydninger som sprang ut av forskjellige kilder, og kombineringa av flere forskjellige typer klassifikasjon (juridisk, anatomisk, språklig …. .). Ulike tankeretninger kom til å bli smeltet sammen i den ene påstanden at grupper av mennesker var forskjellige av natur, og at det fantes en naturlig skillelinje mellom dem. Dette er nå blitt den de facto hverdagslige betydningen av begrepet «rase». Men hvor irriterende det enn kan være å fortsette å gjenta det, må vi aldri glemme at «rase» ikke er et umiddelbart gitt produkt av sansning og erfaring. Det er en idé som er bygget opp (og det langsomt) av elementer som like gjerne kan være fysiske trekk som sosiale vaner, språklige særpreg eller juridiske institusjoner. De dynges sammen og homogeniseres under den forutsetning at når det kommer til stykket må de alle være biologiske fenomener. Denne idéen får stor vekt i et samfunn som er besatt av den hellige «Naturvitenskapen», som er blitt gitt makten ikke bare til å avsløre og forstå naturfenomener, men til å fastslå hva selve disse naturfenomenene faktisk består av.

Jacques Ruffiés forsikring om at ingen slik fysisk kategori eksisterer innafor menneskeheten, markerte sannelig et vendepunkt. Den falt samtidig innafor en kritisk tradisjon som ikke var ny, men var blitt uttrykt ganske annerledes ved midten av det nåværende århundre.

Dette var den perioden da begrepet rase, som opprinnelig hadde vært reint beskrivende, ble omdannet til et juridisk begrep. Fra å være en «idé» ble det gjort til en konkret sosial kjensgjerning. Det vitenskapelige samfunnet, og særlig folk som arbeidet innafor samfunnsvitenskapene, gjorde i 1930-åra kraftige anstrengelser for å motarbeide dette og for å uskadeliggjøre den legaliseringa av rasebegrepet som naziregimet gjennomførte. De erklærte at et slikt «reint fysisk» begrep var helt utilstrekkelig for å forklare, beskrive og påvirke de sidene ved menneskelivet som var avhengige av samfunnet og kulturen, sjøl om de ikke utfordret begrepets relevans på det fysiske området. Det ble inntatt mange forskjellige standpunkter den gangen. I desember 1938 erklærte for eksempel Det amerikanske psykologforbundet at:

«I de eksperimentene som psykologer har gjort med forskjellige folkeslag, er det ikke blitt avslørt noen karakteristiske, nedarvede psykologiske forskjeller som grunnleggende skiller såkalte «raser». (…) Det finnes ingen bevis for at det eksisterer en medfødt jødisk eller tysk eller italiensk mentalitet. (…) Nazistenes teori om at folk må være blodsbeslektet for å ta del av den samme kulturelle eller intellektuelle arven, har absolutt ingen støtte i vitenskapelige resultater.»

Men disse advarslene kunne aldri bli mer enn symbolske, siden de juridiske og politiske systemene som utnyttet rasebegrepet allerede var på plass.

Så det ble gjort et kritisk forsøk på å bryte den synkretistiske (synkretistisk = som blander sammen motstridende ting. Overs. anm.) forbindelsen mellom fysiske og sosiokulturelle kjennetegn som var blitt smidd og utviklet gjennom de foregående århundrene. Men det satte ikke spørsmålstegn ved selve begrepet. Det var en prinsipperklæring så vel som en moralsk protest. Begge deler er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Idéen om raser ble latt meget solid i fred, og da det kom til stykket passerte den helt ubestridt som sådan. Det var gjort forsøk på å begrense skaden, det hadde mislykkes, og i 1945 vedtok staten Sør-Afrika i sin tur juridiske rasekategorier.

Disse standpunktene skulle påvirke forskjellige erklæringer fra de internasjonale organisasjonene gjennom 1950-åra. De hadde fortsatt samme målsetting: Å vise at den materielle, fysiske kjensgjerningen «rase» (som fortsatt passerte uimotsagt unntatt av en og annen tilfeldig, isolert forsker) var noe helt annet enn sosiale eller psykologiske kjennetegn. Hensikten var å vise at rase, som fortsatt ble antatt å eksistere i og for seg, ikke hadde noen tilknytning til eller innflytelse på den måten mennesker oppførte seg på.

Unescos «Erklæring om karakteren av rase og raseforskjeller» fra 1951 gir en god illustrasjon av dette standpunktet:

«Siden ordet rase er blitt farget av å være misbrukt i forbindelse med nasjonale, språklige og religiøse forskjeller, og av rasistenes overlagte misbruk, prøvde vi å finne et nytt ord som kunne uttrykke den samme betydningen av en biologisk differensiert gruppe. Vi lyktes ikke i dette, men ble enige om å forbeholde rase som det ordet som brukes for antropologisk klassifisering av grupper som viser bestemte kombinasjoner av fysiske (derunder fysiologiske) kjennetegn i karakteristiske proporsjoner. (…) Nasjonale, religiøse, geografiske, språklige og kulturelle grupper faller ikke nødvendigvis sammen med rasegrupper; og slike gruppers kulturelle særtrekk har ingen påviselig sammenheng med rasekarakterer. Amerikanere er ikke en rase, heller ikke franskmenn eller tyskere; det er ipso facto heller ingen annen nasjonal gruppe. Muslimer og jøder er ikke mer raser enn katolikker og protestanter, og mennesker som bor i Island eller Storbritannia eller India, eller som snakker engelsk eller noe annet språk, eller som kulturelt sett er tyrkere eller kinesere eller liknende, kan heller ikke dermed beskrives som raser. Å bruke begrepet «rase» ved omtalen av slike grupper er riktignok en alvorlig feil, men det er en vanlig feil å gjøre.» [2]

Når vi snakker om «forskjeller»

Når vi ser tilbake på dette fra vår nåværende posisjon, er det slående hvor patetisk en protest virker som er så resolutt og samtidig så fjern fra en virkelighet av undertrykking og vold. Det er også slående å se hva vi glemmer her – og når jeg sier vi, så mener jeg alle oss som arbeider innafor humaniora og blir redusert til utmattelse og desperasjon av dette begrepet som det er så vanskelig å få bånd på – at idéen om rase ikke eksklusivt tilhørte naturvitenskapen, verken historisk eller sosialt eller ideologisk. Trass i det ble idéen imøtegått som om den gjorde det. Endatil som om det var den eneste måten rasebegrepet kunne oppfattes på.

Og likevel, selv om den var blitt en geografisk klassifisering hos Linné, og ble ekstrapolert inn i lingvistikken i første halvpart av det nittende århundret under språkforskningens framgang, var begrepet rase også debatt-tema på gatene, i politiske kretser, i salongene, hvor det kom til å bety det som var «spesielt» for hver enkelt gruppe av mennesker. Det tilsvarte vår bruk av «forskjeller», og det var faktisk slik det ble forstått. Et godt eksempel er Balzac, som var den første romanforfatteren som gjorde utstrakt bruk av begrepet. Det moderne motebegrepet «forskjell» er så tvetydig at det ofte blir forsvart like mye av tradisjonelle rasister som av antirasister, og til og med rasismens ofre sjøl påberoper seg det som noe de ønsker å dyrke. Det er fordi «forskjeller» har arvet alle de konnotasjonene som er knyttet til det særegne ved grupper av mennesker, og som i gamle dager tilhørte begrepet rase. Det er sant at idéen om forskjeller er et forsøk på å komme unna den tvangen fra den fysiske naturen som rasebegrepet pålegger, og i den forstand er hensikten helt klart å bryte ned ubøyeligheten i det rasistiske tankesystemet. Men samtidig appellerer det til dem som turer fram med å tenke i rasistiske termer, men som ikke lenger våger å bruke ordet «rase». Når disse folkene på grunn av sensur, politiske forsiktighetshensyn eller ganske enkelt kynisme velger «forskjeller» i stedet for «rase», veit de at de likevel vil bli forstått som at de sier noe om de «naturlige» særegenhetene ved grupper av mennesker. For det er umulig å ødelegge de dypere lagene i et tankesystem bare ved å fjerne et spesielt element, dets oppbygging må endres ved å føye til et nytt trekk.

Så sosialvitenskapene glemte under hvilke omstendigheter idéen om rase oppsto og utviklet seg og greide ikke å ta hensyn til det faktum at de store raseteoretikerne var fra deres egen leir, snarere enn fra naturvitenskapene. Gobineau var ingen naturforsker, det var heller ikke Vacher de Lapouge, og seinere Chamberlain og Rosenberg, og så videre.

I våre dager er det noen få mennesker innenfor de humanistiske vitenskaper som våkner av denne letargien (letargi = dødssøvn, overs. anm.) og prøver å forkaste et begrep hvis opprinnelse helt tydelig må søkes i sosio-intellektuelle tankemåter som ikke har noe å gjøre med eksperimentell vitenskapelig praksis. Men denne oppvåkningen er kommet som en overraskelse for sosialvitenskapene, som trodde at de på diskret vis hadde kvittet seg med en kategori som i stor grad var deres ansvar, ved å skyve den over til naturvitenskapenes område. Hvis ansvaret virkelig er deres, er det ikke så mye fordi de hadde del i oppfinnelsen av begrepet «rase», som fordi de utgjør akkurat de fagene som studiet av fenomenet avhenger av: Som et sosialt fenomen faller det innafor det feltet de skal forstå og analysere. Samfunnsforskere, historikere og erkjennelsesteoretikere var kanskje ikke villige til å se at denne varme poteten var deres problem, men sånn er det faktisk. Og naturvitenskapene fortsetter å minne dem om det, ved å nekte for at rasebegrepet har noe med dem å gjøre.

Hvilken stilling har begrepet «rase» i dag?

Vi befinner oss nå på et trinn hvor relevansen av begrepet rase i naturvitenskapene om mennesket blir forkastet på grunnlag av vitenskapelig fornuft og intellektuell redelighet (for ikke å snakke om logikk og sunn fornuft). Dette er litt av en begivenhet, noe nytt på disse forskningsfeltene. Men som vi har sett er det ikke noe isolert trekk, for begrepet rase har nå vært analysert og imøtegått av andre disipliner i noen tiår. Men det er ikke sannsynlig at dette standpunktet vil oppnå sitt mål, som er å avskaffe tanken om at mennesker er forskjellige «av naturen», og at de store skillelinjene i samfunnet (nasjonale, religiøse, politiske, osv.) gjenspeiler «naturlige» forskjeller. For våre ubevisste mentale prosesser gjenkjenner ikke negasjoner som det de er. Sett fra denne siden, eksisterer en kjensgjerning som blir bekreftet akkurat like mye som en kjensgjerning som blir benektet, og de forblir begge like sterke i våre følelsesmessige og intellektuelle assosiasjonsnettverk. Bare det å snakke om raser betyr at de alltid vil forbli der som en rest. «Rase» handler om den minst begrepsmessige, kalde og abstrakte av alle forestillinger, så det appellerer fra første øyeblikk til den ubevisste sida ved den mekanismen vi har for å erverve kunnskap om og forholde oss til andre mennesker. Rasismens ideologer har alltid vært fullt klar over dette, og det er grunnen til at de fortsatt markedsfører sine synspunkter i dag.

Å ganske enkelt vise at en kategori av denne typen ikke har noe vitenskapelig grunnlag er med andre ord utilstrekkelig for å fjerne den fra det mentale universet, ikke bare hos flertallet av folket, men til og med hos dem som er intellektuelt overbevist om at den ikke eksisterer som «naturlig» kjensgjerning. Det er en nødvendig handling, men ikke en tilstrekkelig handling.

De humanistiske vitenskapene begynte med å si: Begrepet «rase» er en sak for naturvitenskapene, vi har ikke noe med det å gjøre, det har ingen innflytelse på kulturelle og sosiale fenomener, og så videre. I dag svarer naturvitenskapene: «Rase» eksisterer ikke, det er ikke noe relevant kriterium for klassifisering. Begge disse standpunktene er delvis sanne, men de skjuler et tredje, som mye nærmere svarer til de virkelige kjensgjerningene. Og hvis noensinne en revolusjon eller et forslag kunne skjule et annet, er dette virkelig et talende eksempel. Enten rase er eller ikke er «en naturlig kjensgjerning», enten det er eller ikke er en «mental realitet», er det i dag, i det tjuende århundre, en juridisk, politisk og historisk realitet som spiller en virkelig og knugende rolle i mange samfunn.

 

• A) Det er grunnen til at enhver appell til rasen (selv under påskudd av kjærlighet til forskjellige kulturer, eller søkingen etter «røtter» osv.) er en politisk handling som aldri kan være nøytral, slik kjensgjerningene står. For det er et spørsmål om kjensgjerninger, og ikke om hensikter eller meninger, slik noen mennesker enda en gang vil ha oss til å tro.
• B) Det er grunnen til at ganske enkelt å forkaste rasebegrepet ikke er nok. Hvor riktige hensiktene enn er, kan det å benekte dets eksistens som en empirisk gyldig kategori, slik de humanistiske vitenskapene, samfunnsvitenskapene og endelig naturvitenskapene prøver å gjøre, aldri fjerne kategoriens realitet i samfunnet eller staten, eller endre den kjensgjerning at om kategorien ikke er gyldig empirisk, utøver den ikke desto mindre en empirisk effekt. Å erklære at en forestilling som forekommer i et samfunns ordforråd, det vil si både i dets måte å organisere verden på og i dets samfunnsmessige og menneskelige historie, kan oppheves på denne måten, er et paradoksalt standpunkt, fordi det som oppheves de facto eksisterer. Det er kanskje også et forsøk på å fjerne redselen i den kjensgjerningen, dens uutholdelige brutalitet: Det er ikke mulig at noe slikt kan eksistere. Nettopp fordi det at det eksisterer ikke er til å holde ut.

Men selv om realiteten i rasebegrepet sannelig verken er naturlig eller biologisk, og heller ikke psykologisk (en eller annen medfødt tendens i menneskesinnet til å beskrive de andre som en naturlig enhet), så eksisterer den ikke desto mindre. Det er ikke mulig å argumentere for at en kategori som organiserer hele stater (Det tredje rike, Republikken Sør-Afrika, osv.), og som er formulert i jusen, ikke eksisterer. Det er ikke mulig å hevde at en kategori som er den direkte årsak, det viktigste middelet, til å myrde millioner av mennesker, ikke eksisterer. Men den lange veien til en intellektuell forståelse som markeres av gjentatte og kumulative forsøk på å belyse begrepet, viser at rase er en sosial kategori av utstøting og mord. Gradvis er dens sanne natur blitt avslørt. Prosessen har ikke vært enkel, for det er vanskelig å unnlate å tro at «rase ikke finnes» når idéen om at det er en «naturlig kategori» er blitt motbevist (og det er den), når den idéen samtidig var alt som var igjen etter den tålmodige kritikken samfunnsvitenskapene hadde rettet mot rasebegrepet. Og når den tiljublede «naturlige» definisjonen var akkurat den samme som «legitimerte» at begrepet «rase» ble skrevet inn i lovverket i de rasistiske regimene.

Rasebegrepets innskriving i jusen og den praksisen som følger av det eksisterer faktisk allikevel. Og de er nettopp realiteten i rasebegrepet. Rasene eksisterer ikke. Men rase dreper folk. Rase utgjør også fortsatt ryggraden i noen ville undertrykkersystemer. Og i dagens Frankrike reiser den sitt stygge hode enda en gang. Ikke i de skamfulle utkantene av samfunnet vårt, men bak den aktverdige masken av «mening» og «idéer». La oss være tydelige nå vi snakker om dette. Idéen, forestillinga om rase er en maskin, et teknisk middel til å begå mord. Og det er ingen tvil om at den er effektiv. Det er en måte å rasjonalisere og organisere med morderisk vold mektige samfunnsgruppers herredømme over andre grupper som er redusert til maktesløshet. Med mindre noen er beredt til å hevde at siden rase ikke eksisterer, er det ingen som blir eller noensinne kan ha blitt undertrykt eller drept på grunn av sin rase. Og ingen kan hevde det, for millioner av mennesker har dødd på grunn av sin rase, og millioner av andre blir nå dominert, utstøtt og undertrykt av samme grunn.

Nei, raser finnes ikke. Og likevel finnes de. Ikke på den måten folk tror; men de forblir den mest påtakelige, virkelige og brutale realitet.

---

Fotnoter:

[1] Se J. Hiernaux: «De l’individu à la population: l’anthropologie» i La Science face au racisme (nyutgivelse av førsteutgaven av Le Genre humain), Brussel, Editions Complexe, 1986.

[2] I A. Montagu (red.): Statement on Race, Oxford, Oxford University Press, 1972 (3. utgave), s. 139-147 (s. 141; s. 143).

Oversetterens merknader:

• Alexis de Tocqueville (1805-1859), fransk samfunnsforsker, historiker og politiker.
• Franz Boas (1858-1942), tysk-amerikansk antropolog og anti-rasist. (Guillaumins artikkel er oversatt fra en engelsk utgave. Om det er en glipp hos henne eller oversetteren når Boas plasseres i begynnelsen av det nittende århundre, skal være usagt, men andre steder i samme bok plasserer Guillaumin ham i riktig tid.)
• Fritz Lang (1890-1976), østerriksk filmskaper, antifascist. I USA fra 1930-tallet.
• Joseph-Arthur de Gobineau (1816-1882), fransk greve, diplomat, skribent og etnolog, svært innflytelsesrik raseteoretiker.
• Georges Vacher de Lapouge (1854-1936), fransk antropolog og raseteoretiker.
• Houston Stewart Chamberlain (1855-1927), engelsk-tysk skribent, samfunnsfilosof og raseteoretiker.
• Alfred Rosenberg (1893-1946), framtredende tysk nazistisk politiker og ideolog, elev av Chamberlain.

---

Kath Weston:
Families we choose: lesbians, gays, kinship
New York: Columbia University Press 1991, 1997
ISBN 0-231-11093-6

Denne boka er laga av ein amerikansk professor i antropologi, og handlar om ei undersøking ho gjorde av homofile og lesbiske i området rundt San Francisco, the Bay Area, intervju ho starta midt på 80-talet. Dette burde gjera boka ganske smal, ho handlar om homofile og lesbiske i eit anna land, for nokre år sidan. Det som gjorde meg interessert i boka, var undertittelen: «Lesbians, Gays, Kinship». Undersøkingane ho gjorde handla om korleis lesbiske og homofile såg på slektskap, og kven dei kalla familie. Dei undersøkingane synest eg er ganske aktuelle, både for homorørsla, men òg for alle som vil oppløysa familien, og laga noko nytt. For kva vil det nye bli?

Boka var mykje meir lettlest enn det eg hadde trudd. Ho er ikkje skriven som ei rein antropologioppgåve, men som ei fagbok med mange personlege innspel. Kath Weston har drive med antropologi i sitt eige samfunn, så det er ikkje så merkeleg at ho har ein del personleg å sei om det. Forfattaren har lagt vekt på klasse-, kjønns-, etnisk- og aldersperspektiv i framstillinga av samfunnet, noko som gjer undersøkingane meir fullstendige.

Boka handlar om korleis lesbiske og homofile familiar er organisert i the Bay Area i USA, ideologien rundt det og historia til desse samfunna. Etter 2. verdskrig flytta fleir og fleir homofile og lesbiske til the Bay Area, myke fordi dei var «flyktningar» frå dei landsbyane og byane dei kom frå, dei ville vera homofile og lesbiske i fred. På 50- og 60- talet utvikla homofile menn terminologi på slektskap, dei var alle brør, systre og vener. På den same tida fanst «mentor», eit ikkjeseksuelt forhold mellom to menn, der «mentoren» introduserte ein yngre mann til «livet». Etter kvart vart brør og systre ord heile det homofile og lesbiske samfunnet bruka, og det å sei at ein var lesbisk eller homofil var det same som å sei at ein var i familie med alle homofile og lesbiske. På 80-talet mista dette litt meining, ein fann ut at ein ikkje hadde noko til felles med alle homofile og lesbiske, og ideologien rundt «valgte familiar» vaks sterkare.

«Valgte familiar» er familiar av vener, vener som har eit forpliktande forhold til kvarandre laga av tid og det ein har gjennomgått saman, omtrent som biologiske familiebånd vert laga. Dei homofile og lesbiske som flytta til the Bay Area etter 2. verdskrig flykta ofte frå dei familiebånda dei hadde, eller hadde dårlege familieband på grunn av avstand og manglande nærleik og forståing. I det samfunnet dei laga i the Bay Area fann dei etterkvart nokon dei valgte å kalla familie. Det spanande med dette er ikkje at det hendte, men ideologien som dei bygde rundt det, det at dei tok i bruk ordet familie for venene sine. Det som òg er spanande er at desse familiane ikkje er bygd rundt eit tosomt par, slik som dei heterofile familiebanda ofte er, dei seksuelle banda vert ofte i desse familiane sett på som mindre stabile enn venskapsbanda. Desse familiane passar ikkje i det heile tatt med det amerikanske samfunnet, og krasjer ofte med det heterofile samfunnet i kriser. Til dømes har det vore mange saker i USA der kjærasten eller «den valgte familien» vert utestengd frå sjukeleiet til sine nermaste eller felles born når dei biologiske slektingane trør til. Eit problem med arbeidet for «borgarlege rettar» for homofile og lesbiske i «valgte familier» er at jusen og samfunnet generelt ikkje kan bruka systema sine på dei. Det er enklare å gje homofile og lesbiske rett til å gifta seg enn å gje juridiske rettar til vener foran biologiske slektningar. Dette vil påvirka korleis homofile og lesbiske organiserer familielivet sitt i framtida. Forfattaren skriv at viss ein skal ta vare på potensialet ein har i dei lesbiske og homofile familiane, må ein vera merksam på kulturell kontekst når ein utformer lovverket og praktiseringa av det.

Forfattaren ser på korleis aids, baby-boom osv. påvirkar det homofile samfunnet, og «dei valgte familiane». Ho drøftar ulike utsegn om korleis desse samfunna utviklar seg, til dømes om det at homofile og lesbiske får ungar vil endra desse familiane, om ulik lovgjeving vil påvirka familiane i ein bestemt retning osv.

Desse samfunna oppstod fordi homofile og lesbiske flykta frå der dei budde til San Francisco-området, og laga seg eit samfunn der. Det kan godt vera at dei vil meir eller mindre assimilerast inn i det heterofile familiemønsteret viss det å vera homofil og lesbisk vert godteken med visse avgrensingar. Men det er eit spanande samfunn der dei har praktisert nye familieformer i stor stil, og laga ein ideologi rundt det. Og det burte vera mogleg å læra av dei negative og positive erfaringane dei har fått.

av Arne Byrkjeflot

Store deler av miljøbevegelsen støtter grønne avgifter. Ideen er at markedet skal løse miljøproblemene. Markedet må bare korrigeres ved å legge avgifter på utslipp. Da vil vi få et riktig marked. Forbruk og produksjon vil da kun foregå når nytteverdien for den enkelte er større enn kostnadene inkludert miljøavgift.

Nå bør en være klar over at bare de færreste grønne avgifter har som formål å bedre miljøet. Grønn skattekommisjon hadde ikke som mandat å bedre miljøet. Den hadde som mandat å finne alternativ til skattlegging arbeidskraft. Den frie kapitalbevegelsen gjør det vanskelig å skattlegge kapital og formue. Da flagger de ut. Resultatet er nullskatt på rederne og nullskatt på aksjeutbytte. Den hellige konkurranseevnen gjør det vanskelig å opprettholde eller øke skattetrykket på arbeidskraft. Staten har to strategier for å løse dette problemet:

1. Senke utgiftene ved å svekke velferdsstaten.
2. Øke skattene på det som ikke er så lett å flytte: eiendomsskatt, moms på tjenester og miljøavgifter.

Men vi som slåss for arbeidsplassene våre i industrien, møter en ny virkelighet. Ikke bare skal arbeidsplassene våre legges ned, men vi skal legges ned til det beste for miljøet. Tilsvarende vil veiprising legge tunge byrder på de minst velstående blant oss, men det er tilsynelatende nødvendig for miljøet.

Eksemplet SO₂-avgift

For 2 år siden fikk vi ganske overraskende ei avgift på svoveldioksid på 3 kr/kg, men bare på svovel i koks og kull. I årets reviderte nasjonalbudsjett ble denne doblet til 6 kr/kg. Miljøbakgrunnen her er at Norge har underskrevet Gøteborgprotokollen og forpliktet seg til å få ned svovelutslippet i Norge fra dagens 29.000 tonn til 22.000 tonn i år 2010. Norge må oppfylle sin del av avtalen for å ha håp om å bli kvitt en del av den sure nedbøren fra kontinentet og England som forsurer norsk skog, vann og elver. Slik sett kan SO₂-avgiften ses på som en forsmak på en CO₂-avgift som vil følge av Kyotoavtalen.

Har så denne avgiften hatt noen miljøvirkning? Joda, bedriftene har lett etter det minst svovelholdige kull og koks på verdensmarkedet og svovelutslippet har gått litt ned. Men denne effekten er nå tatt ut. Skal en komme videre, må det rensing til. Å bygge renseanlegg for svovel er i utgangspunktet enkelt teknisk. På grunn av røkrensing er allerede avgassene samlet. Denne avgassen bobles gjennom enorme mengder sjøvann, svovelet felles ut som salter og kan enkelt skylles ut i havet uten skadevirkning. Det logiske er derfor å starte med de verkene som ligger nærmest havet og har riktig type filter (minst mulig falskluft) og rense et tilstrekkelig antall verk inntil målet på 20.000 tonn er nådd. Men dette kan ikke oppnås med SO₂-avgift. Avgiften måtte iallfall tredobles før det ville vært mer lønnsomt å rense for de som lå gunstigst til enn å betale avgift. Ikke mange ville overlevd et slikt avgiftsnivå. Iallfall ville nok bedrifter dødd til at de andre slapp å tenke på å rense seg ned til 20.000 tonn.

Den eneste logiske veien ut av dette er å la avgiften gå inn på et fond, bruke pengene til å rense der det er mest hensiktsmessig og fjerne avgiften når målet er nådd. Dette er faktisk et felles forslag fra industri og fagbevegelse. Men den har intet gjennomslag i regjering og Storting, fordi den bryter mot et grunnleggende prinsipp: Miljøavgiftene skal ikke øremerkes. De skal ikke forsvinne om miljøproblemet er løst. Det er et skattesystem, ikke et virkemiddel for å bedre miljøet.

Veiprising

Veiprising er basert på å prise veibruk forskjellig etter når en kjører og hvor en kjører. Kjøring vil deretter kun foregå når den enkeltes nytteverdi er større enn den ulempen en påfører samfunnet fastsatt i pris.

Køfrisystemet i Trondheim er som skapt til dette formålet. Det er bare å montere sendere overalt og påby alle biler montering av en Køfribrikke. Bomveien i Trondheim har allerede elementer av veiprising i seg. I begynnelsen så vi da også at folk tilpasset kjøremønsteret etter når det var gratis å passere. Men 12 kroner pr. passering er ikke nok til at denne effekten holdt seg. Avgiften måtte nok skrus opp betydelig, på 30 kroner hadde vi kanskje skviset ut tilstrekkelig lavtlønte aleneforeldre til at køene forsvant og trafikken fløt perfekt for oss gjenværende. Tankegangen er så at disse midlene skal overføres til å subsidiere kollektivtrafikken, slik at de som er presset ut har et alternativ. Her oppstår raskt en rekke problemer innenfor et kapitalistisk markedssystem. For det første er det sannsynlig at vi får vedtatt veiprising, men deretter blir forslaget om å øremerke pengene til kollektivtransport nedstemt. Det er et helt overordnet prinsipp for staten at ingen avgifter skal øremerkes. For det andre er det logisk at dersom veiprising faktisk minsker trafikken slik at inntektene går ned, så justeres satsene – ikke for å få minimal transport, men for å få maksimal inntjening. For det tredje er ikke kollektivtransportselskapene interessert i å få flere reisende i rushtida, det er rett og slett ikke lønnsomt å ha busser som bare brukes tre timer daglig. De ønsker flere passasjerer midt på dagen og på kveldstid. Markedet er rett og slett i strid med den fornuft som skal til for å løse miljøproblemer.

CO₂-avgift

Jeg jobber i kraftkrevende industri og er sjølsagt forutinntatt når det gjelder CO₂-avgift. Vi lager ferrosilisium. Dette er en kjemisk prosess der du tar bort oksygenet i kvarts (SiO₂) ved å bruke karbon. Ut kommer silisium og karbondioksid. Ved å lage et kilo ferrosilisium eller silisiummetall får du 4 kg CO₂. Når en regner med at en såkalt markedspris på CO₂ vil bli mellom 100 og 200 kroner pr. tonn, så vil dette gi vår industri en ekstrautgift på 400 kroner til 800 kroner pr. tonn, eller fra 10 til 20% av salgspris. Så lenge konkurrentene våre i all hovedsak ligger i land som ikke omfattes av Kyotoavtalen, så er dette kroken på døra for vår industri. Men fortsatt må alt stål i verden ha sine 2% ferrosilisium og all aluminium sine 2% silisiummetall. CO₂-utslippet fra industrien på verdensbasis vil derfor være uendret. I virkeligheten vil den øke, siden de fleste verk i tillegg også må få elektrisitet produsert med kullkraft. Så langt har vi faktisk støtte fra miljøbevegelsen, de mener det er mest fornuftig for miljøet å beholde denne industrien i Norge.

Men dersom slike konsekvenser er nødvendig for å få en fungerende CO₂-avgift på banen og denne CO₂-avgiften er det som må til for å få ned utslippet av klimagasser på verdensbasis og redde vår jord, så blir jo skjebnen til noen tusen industriarbeidere og et titalls lokalsamfunn tross alt for blåbær å regne.

Tankegangen er at det skal etableres et marked for kjøp og salg av CO₂-kvoter, så skal markedet fastsette en pris på CO₂-utslipp. Dette kvotesalget skal også foregå internasjonalt, slik at miljøtiltak blir foretatt der det er mest lønnsomt.

Vinteren 2001 skal det norske kvotesystemet behandles. Hva er så et kvotesystem? Kyotoavtalen forplikter Norge til kun å øke utslippet med 1% i forhold til utslippet i år 1990. Det er da mulig å tenke seg et system der det blir gitt frikvote for utslippet i 1990, men at en må sørge for å kjøpe kvoter for alt forbruk utover det. Dersom et smelteverk har øket utslippet med 20% fra da, får smelteverket utstedt kvotebevis for 80%. Ved årets slutt må da smelteverket enten rense 20% eller kjøpe kvoter for de resterende 20%. Logikken bak er at det da vil danne seg et marked der prisen på kvotebevis for 1 tonn CO₂ vil tilsvare kostnaden for å rense et tonn. Dersom det da stilles krav om at minst 50% må skaffes innenlands, vil det danne seg to markedspriser, en innenlands og en internasjonalt.

Allerede nå ser vi en del bisarre utslag av dette systemet, siden en del bedrifter som Naturkraft er føre var og kjøper opp kvoter. Vi opplever at bønder i den tredje verden betales for å plante trær. De får så betaling for å ikke høste trærne, slik at CO₂ bindes og ikke frigjøres. Et system der den tredje verden subsidieres for ikke å utnytte sine ressurser blir en følge. En rekke østblokkland har lagt ned så mye forurensende industri at de har kvoter til gode, som de kan selge. Papirkvoter uten miljøvirkning blir følge nummer to. I det hele tatt er internasjonal kvotehandel et opplegg for svindel som vil gå EUs problemer med å kontrollere subsidiene over landegrensene en høy gang. Den nasjonale kvotehandelen er sjølsagt mye mer oversiktlig. Men allerede utgangspunktet i 1990 vil skape en rekke problemer. Skal bedrifter som har minsket sine utslipp få kvoter som de kan selge? Og dersom dette blir avvist, vil ikke da alle bedrifter vente til Kyotoavtalen trer i kraft tidligst i 2008 før de gjør noe som helst?

Lilleby Metall produserer om lag 120.000 tonn CO₂ årlig. Med en markedspris på CO₂-utslipp på 150 kr/tonn er dette 18 millioner årlig. Dersom 80% av dette er frikvote, så kan FESIL legge ned Lilleby, spare 3,6 millioner i avgift og selge frikvoten for 14,4 millioner årlig. Eller de kan stanse verket i 2,4 måneder og slippe å betale avgift. For oss som arbeider der og allerede er vant med regnestykker der permittering veies opp mot konjunktur og strømpris, så blir miljøavgifter en ny og avgjørende faktor når det ikke går helt på topp. Ved nedlegging vil utslippet bli flyttet til fabrikker utenfor Kyotoområdet. Miljømessig er en like langt. Skal en løse dette problemet, må også Kyotoland inn i Kyotoavtalen. Men da bindes de opp til å ikke utvikle seg. Det er USAs strategi for Kyotoavtalen.

Konklusjon

Dette er tre løsrevne eksempler på miljøavgifter som system. De norske miljøorganisasjonene har ikke gått på denne avgiftsstrategien til nå, men de har heller ikke avvist den. RV går så vidt jeg forstår inn for veiprising.

Jeg mener det haster med å avvise miljøavgiftene som en måte å løse miljøproblemene på. Det eneste vi oppnår er en dyp kløft mellom miljøbevegelse og arbeidstakere i industrien og andre som rammes hardt og urettferdig. Dette uten at de grunnleggende problemer kommer et skritt nærmere sin løsning, snarere tvert imot.

Det betyr ikke at vi nødvendigvis er mot alle miljøavgifter. Jeg er som sagt for en øremerket SO₂-avgift som forsvinner når målet er nådd. Jeg kan være med på å diskutere en piggdekkavgift der alt går til å subsidiere innkjøp av piggfrie dekk og avgiften forsvinner når et forhåndsbestemt mål er nådd. I det hele tatt kunne vi starte med en enighet om å gå mot alle nye miljøavgifter som ikke er øremerket og som ikke forsvinner når målet er nådd. Deretter at vi tar oss tid til å diskutere konkrete forslag for å løse hver enkelt sak. Det er noe med å ha skoen på. Sammen med noen skylapper, så er det også mye kunnskap blant oss som hver dag slites mellom kampen for arbeidsplasser og hensynet til miljøet og som samtidig prøver å beholde en viss integritet.

av Colette Guillaumin

«Rase» er ikke et umiddelbart gitt produkt av sansning og erfaring. Det er en idé som er bygget opp av elementer som like gjerne kan være fysiske trekk som sosiale vaner, språklige særpreg eller juridiske institusjoner.

Idéen om rase er en av de mest motsigelsesfylte og voldeligei vår verden i dag. Etter at den i så mange år,antakelig i mer enn et århundre, har vært en slagsprimær sannhet, noe så innlysende at ingen noensinnetenkte på å stille spørsmål ved den (langtpå vei slik som kjønn i dag), har den i løpetav de siste tiårene blitt et eksplosivt tema. Fra åha vært noe som var del av, og utnyttet av, en verden somble mer og mer effektiv teknologisk og mer og mer sentralisert,ble rasebegrepet i midten av vårt århundre (1900-tallet,overs. anm.) til et middel stater brukte for å nåsitt mål: å beherske, utbytte og utrydde. Dette erenkle kjensgjerninger.

Rasebegrepet er ingen nøytral idé

Nei, begrepet «rase» er ikke bare en banal, harmløsbeskrivelse blant andre. Det er heller ikke noe «gitt»,et ord som i seg selv er nøytralt og kan bli brukt samfunnsmessigpå en måte som enten er «god» eller «dårlig»,uten betydning eller skadelig, alt etter omstendighetene. Deter en underlig idé å dele menneskeheten inn i lukkede,anatomiske og psykologiske enheter, og det er forbløffendeat den ikke ble møtt med mer mistenksomhet ettersom denvokste og ble mer sammensatt. På et tidspunkt da hele begrepet»rase» var i ferd med å bli godtatt sosialt (vesentligomkring begynnelsen på nittenhundretallet), var de Tocquevillepraktisk talt alene om å føle at det lå noeskammelig til grunn for bruken av det. Det samme så utvilsomtandre, mindre berømte personer hvis stemmer ikke ble hørti like stor utstrekning, men blant datidas framstående intellektuelleog politikere var det sørgelig få som viste noentilbakeholdenhet.

På den tid da selve rasebegrepet oppnådde en så stor samfunnsmessig betydning, under første halvpart av det nittende århundret, var antropologen Franz Boas allerede klar over at anatomiske mål var upålitelige, ettersom de varierte fra en generasjon til den neste i samsvar med levekårene. Han var oppmerksom på at knoklene i skallene våre ble påvirket av den mest vulgære av alle varer, nemlig maten vi spiste. … I dag er vi fullt klar over (som vi antakelig alltid har vært, men hva vi veit og hva vi er klar til å erkjenne, er ikke alltid det samme. …) at et hvilket som helst fysisk kjennetegn kan gjøres til «distinksjon» i ett eller annet sosialt eller politisk motivert klassifikasjonssystem (i motsetning til et som er upartisk, vitenskapelig). Valget av somatiske kriterier viser klassifikatorenes intensjoner, og ikke noe mer. Hvordan nazistene mer enn én gang bestemte hvem som var (og ikke var) jøde (for eksempel da de tilbød Fritz Lang en viktig rolle i Det tredje rikes filmindustri), eller regjeringa i Republikken Sør-Afrika, som klassifiserte kinesere som tilhørende én rase og japanere som en annen, er tilstrekkelig illustrasjon av at disse tingene dreier seg mer om politikk enn om objektiv virkelighet, og at de som bruker slike distinksjoner er godt klar over det.

«Rase finnes ikke»

Hvor står vi i dag? I omtrent de siste ti åra harvi helt klart vært på et avgjørende stadiumi utviklinga av rasebegrepet. En rekke stemmer har hevet seg ogerklært at det ikke finnes noe som heter «rase».De er ikke veldig tallrike, men de har en betydelig vekt. Mensbegrepets betydning har forandret seg hele tida siden det oppsto,er dette første gang det er blitt gjort noe forsøkpå å ødelegge selve begrepet, og det er ytterstviktig. Det er naturligvis avgjørende fordi det markereret brudd med en av de mest urørlige hellige kuene i vårtid, men det blir enda mer avgjørende når vi serpå den virkelige betydninga dette forsøket påå forkaste begrepet får. Flere forskere arbeider forøyeblikket med å sikre at «rase» blir stuetbort i arkivene sammen med andre begreper, som i vitenskapens(og særlig naturvitenskapens) historie fullt og helt tilhørerfortida. Denne tendensen utviklet seg gradvis gjennom perioden1965-75, etter å ha begynt med at det ble stilt spørsmålved idéen på teoretisk og begrepsmessig grunnlag.Den fysiske antropologen Jean Hiernaux bemerket den gangen: «Raseer ikke noen kjensgjerning, det er et begrep». [1] Denne øyensynlig enkle observasjonenrepresenterer faktisk et vendepunkt. Den opptrer som en logiskinnledning til den erklæringen blodtypeforskeren JacquesRuffié kom med i sin tiltredelsesforelesning ved Collègede France i desember 1972:

«I vår del av verden, i de fleste latinske land, har den fysiske antropologien gradvis blitt atskilt fra kulturens sosiologi (….). Nå, hos mennesket, finnes det ikke noe sånt som raser. Det er grunnen til at ingen noen sinne har klart å bli enige om hvordan menneskeheten skal deles inn i raser, trass i tallrike og grundige studier.»

Dette standpunktet og varianter av det ligger til grunn forden kritikken av rasebegrepet som blir fremmet av populasjonsgenetikereog fysiske antropologer i snever forstand.

Hvordan har det seg at det vitenskapelige samfunnet kan hakommet til et standpunkt som står i en så slåendemotsetning til vår tids allmenne syn?

Stikk i strid med det de fleste tror, var det vi i dag kallerrase ikke noe selvinnlysende for folk i tidligere århundrer.Skjønt det kan være diskusjoner mellom historikere,sosiologer og forskere i alle andre disipliner som befatter segmed rasenes rolle i samfunnet om det nøyaktige historisketidspunktet da begrepet oppsto i den form vi kjenner det i dag,når både begrepet og idéen ble født,så er det ingen diskusjon om tingen selv.

Ordet «rase» (som kom inn i fransk språk relativtnylig, i det sekstende århundre) hadde opprinnelig en megetpresis betydning: Det betydde «familie», eller mer nøyaktig:»familieforhold». Dessuten ble det bare brukt påviktige dynastier (Bourbonernes rase, Davids rase, osv.) Den gangenble det aldri på noen måte brukt om store folkegrupperuten noe juridisk slektskapsforhold. Fra å handle om juridiskavgrensete adelige familier, gikk det over til å bli anvendtom mye videre grupper, som kunne tilskrives ett eller annet fysiskfellestrekk som påskudd for å beskrive dem som enenhet, som nå ble kalt «rase». Dette skiftet fraetternavn til hudfarge er betydelig: fra trange, juridiske båndsom bandt familiegrupper sammen, til fullstendig geografisk spredning.Men det tok lang tid, og en større forandring i måtenvi tenkte på, før «rase» ble brukt påfolkegrupper som ble slått sammen på grunnlag av etteller annet felles fysisk kjennetegn, snarere enn bare et fellesetternavn.

Så gjennomgikk utviklinga av begrepet et annet viktigstadium. Under første halvpart av det nittende århundretbegynte andre, helt forskjellige kjennetegn å bli sneketinn ved siden av de fysiske (eller presumptivt fysiske) felleskjennetegnene å grupper av mennesker: Det var sosiale, ellerkulturelle kjennetegn. Språkforskningen hadde påvistsæregne grupperinger blant de språkformene som varkjent den gangen (indoeuropeiske språk, semittiske språk,osv.), og disse ble raskt absorbert i de somatiske klassifikasjonssystemenesom den gangen feide alt med seg. Det var et kort steg derfratil å foreslå at det fantes indoeuropeiske og semittiskeraser. Vi veit alle hva det førte til hundre år seinere.

Men hva er egentlig «rase»?

Begrepet «rase» ble dannet i en historisk bestemt (ellerbestembar) periode, som resultat av en svingning mellom betydningersom sprang ut av forskjellige kilder, og kombineringa av flereforskjellige typer klassifikasjon (juridisk, anatomisk, språklig…. .). Ulike tankeretninger kom til å bli smeltet sammeni den ene påstanden at grupper av mennesker var forskjelligeav natur, og at det fantes en naturlig skillelinje mellom dem.Dette er nå blitt den de facto hverdagslige betydningenav begrepet «rase». Men hvor irriterende det enn kanvære å fortsette å gjenta det, må vi aldriglemme at «rase» ikke er et umiddelbart gitt produktav sansning og erfaring. Det er en idé som er bygget opp(og det langsomt) av elementer som like gjerne kan værefysiske trekk som sosiale vaner, språklige særpregeller juridiske institusjoner. De dynges sammen og homogeniseresunder den forutsetning at når det kommer til stykket måde alle være biologiske fenomener. Denne idéen fårstor vekt i et samfunn som er besatt av den hellige «Naturvitenskapen»,som er blitt gitt makten ikke bare til å avsløreog forstå naturfenomener, men til å fastslåhva selve disse naturfenomenene faktisk består av.

Jacques Ruffiés forsikring om at ingen slik fysisk kategorieksisterer innafor menneskeheten, markerte sannelig et vendepunkt.Den falt samtidig innafor en kritisk tradisjon som ikke var ny,men var blitt uttrykt ganske annerledes ved midten av det nåværendeårhundre.

Dette var den perioden da begrepet rase, som opprinnelig haddevært reint beskrivende, ble omdannet til et juridisk begrep.Fra å være en «idé» ble det gjorttil en konkret sosial kjensgjerning. Det vitenskapelige samfunnet,og særlig folk som arbeidet innafor samfunnsvitenskapene,gjorde i 1930-åra kraftige anstrengelser for å motarbeidedette og for å uskadeliggjøre den legaliseringa avrasebegrepet som naziregimet gjennomførte. De erklærteat et slikt «reint fysisk» begrep var helt utilstrekkeligfor å forklare, beskrive og påvirke de sidene vedmenneskelivet som var avhengige av samfunnet og kulturen, sjølom de ikke utfordret begrepets relevans på det fysiske området.Det ble inntatt mange forskjellige standpunkter den gangen. Idesember 1938 erklærte for eksempel Det amerikanske psykologforbundetat:

«I de eksperimentene som psykologer har gjort med forskjellige folkeslag, er det ikke blitt avslørt noen karakteristiske, nedarvede psykologiske forskjeller som grunnleggende skiller såkalte «raser». (…) Det finnes ingen bevis for at det eksisterer en medfødt jødisk eller tysk eller italiensk mentalitet. (…) Nazistenes teori om at folk må være blodsbeslektet for å ta del av den samme kulturelle eller intellektuelle arven, har absolutt ingen støtte i vitenskapelige resultater.»

Men disse advarslene kunne aldri bli mer enn symbolske, sidende juridiske og politiske systemene som utnyttet rasebegrepetallerede var på plass.

Så det ble gjort et kritisk forsøk på åbryte den synkretistiske (synkretistisk = som blander sammen motstridendeting. Overs. anm.) forbindelsen mellom fysiske og sosiokulturellekjennetegn som var blitt smidd og utviklet gjennom de foregåendeårhundrene. Men det satte ikke spørsmålstegnved selve begrepet. Det var en prinsipperklæring såvel som en moralsk protest. Begge deler er nødvendig, menikke tilstrekkelig. Idéen om raser ble latt meget solidi fred, og da det kom til stykket passerte den helt ubestridtsom sådan. Det var gjort forsøk på åbegrense skaden, det hadde mislykkes, og i 1945 vedtok statenSør-Afrika i sin tur juridiske rasekategorier.

Disse standpunktene skulle påvirke forskjellige erklæringerfra de internasjonale organisasjonene gjennom 1950-åra.De hadde fortsatt samme målsetting: Å vise at denmaterielle, fysiske kjensgjerningen «rase» (som fortsattpasserte uimotsagt unntatt av en og annen tilfeldig, isolert forsker)var noe helt annet enn sosiale eller psykologiske kjennetegn.Hensikten var å vise at rase, som fortsatt ble antatt åeksistere i og for seg, ikke hadde noen tilknytning til ellerinnflytelse på den måten mennesker oppførteseg på.

Unescos «Erklæring om karakteren av rase og raseforskjeller» fra 1951 gir en god illustrasjon av dette standpunktet:

«Siden ordet rase er blitt farget av å være misbrukt i forbindelse med nasjonale, språklige og religiøse forskjeller, og av rasistenes overlagte misbruk, prøvde vi å finne et nytt ord som kunne uttrykke den samme betydningen av en biologisk differensiert gruppe. Vi lyktes ikke i dette, men ble enige om å forbeholde rase som det ordet som brukes for antropologisk klassifisering av grupper som viser bestemte kombinasjoner av fysiske (derunder fysiologiske) kjennetegn i karakteristiske proporsjoner. (…) Nasjonale, religiøse, geografiske, språklige og kulturelle grupper faller ikke nødvendigvis sammen med rasegrupper; og slike gruppers kulturelle særtrekk har ingen påviselig sammenheng med rasekarakterer. Amerikanere er ikke en rase, heller ikke franskmenn eller tyskere; det er ipso facto heller ingen annen nasjonal gruppe. Muslimer og jøder er ikke mer raser enn katolikker og protestanter, og mennesker som bor i Island eller Storbritannia eller India, eller som snakker engelsk eller noe annet språk, eller som kulturelt sett er tyrkere eller kinesere eller liknende, kan heller ikke dermed beskrives som raser. Å bruke begrepet «rase» ved omtalen av slike grupper er riktignok en alvorlig feil, men det er en vanlig feil å gjøre.» [2]

Når vi snakker om «forskjeller»

Når vi ser tilbake på dette fra vår nåværendeposisjon, er det slående hvor patetisk en protest virkersom er så resolutt og samtidig så fjern fra en virkelighetav undertrykking og vold. Det er også slående åse hva vi glemmer her – og når jeg sier vi, så menerjeg alle oss som arbeider innafor humaniora og blir redusert tilutmattelse og desperasjon av dette begrepet som det er såvanskelig å få bånd på – at idéenom rase ikke eksklusivt tilhørte naturvitenskapen, verkenhistorisk eller sosialt eller ideologisk. Trass i det ble idéenimøtegått som om den gjorde det. Endatil som om detvar den eneste måten rasebegrepet kunne oppfattes på.

Og likevel, selv om den var blitt en geografisk klassifiseringhos Linné, og ble ekstrapolert inn i lingvistikken i førstehalvpart av det nittende århundret under språkforskningensframgang, var begrepet rase også debatt-tema på gatene,i politiske kretser, i salongene, hvor det kom til å betydet som var «spesielt» for hver enkelt gruppe av mennesker.Det tilsvarte vår bruk av «forskjeller», og detvar faktisk slik det ble forstått. Et godt eksempel er Balzac,som var den første romanforfatteren som gjorde utstraktbruk av begrepet. Det moderne motebegrepet «forskjell»er så tvetydig at det ofte blir forsvart like mye av tradisjonellerasister som av antirasister, og til og med rasismens ofre sjølpåberoper seg det som noe de ønsker å dyrke.Det er fordi «forskjeller» har arvet alle de konnotasjonenesom er knyttet til det særegne ved grupper av mennesker,og som i gamle dager tilhørte begrepet rase. Det er santat idéen om forskjeller er et forsøk på åkomme unna den tvangen fra den fysiske naturen som rasebegrepetpålegger, og i den forstand er hensikten helt klart åbryte ned ubøyeligheten i det rasistiske tankesystemet.Men samtidig appellerer det til dem som turer fram med åtenke i rasistiske termer, men som ikke lenger våger åbruke ordet «rase». Når disse folkene pågrunn av sensur, politiske forsiktighetshensyn eller ganske enkeltkynisme velger «forskjeller» i stedet for «rase»,veit de at de likevel vil bli forstått som at de sier noeom de «naturlige» særegenhetene ved grupper avmennesker. For det er umulig å ødelegge de dyperelagene i et tankesystem bare ved å fjerne et spesielt element,dets oppbygging må endres ved å føye til etnytt trekk.

Så sosialvitenskapene glemte under hvilke omstendigheteridéen om rase oppsto og utviklet seg og greide ikke åta hensyn til det faktum at de store raseteoretikerne var fraderes egen leir, snarere enn fra naturvitenskapene. Gobineau varingen naturforsker, det var heller ikke Vacher de Lapouge, ogseinere Chamberlain og Rosenberg, og så videre.

I våre dager er det noen få mennesker innenfor de humanistiske vitenskaper som våkner av denne letargien (letargi = dødssøvn, overs. anm.) og prøver å forkaste et begrep hvis opprinnelse helt tydelig må søkes i sosio-intellektuelle tankemåter som ikke har noe å gjøre med eksperimentell vitenskapelig praksis. Men denne oppvåkningen er kommet som en overraskelse for sosialvitenskapene, som trodde at de på diskret vis hadde kvittet seg med en kategori som i stor grad var deres ansvar, ved å skyve den over til naturvitenskapenes område. Hvis ansvaret virkelig er deres, er det ikke så mye fordi de hadde del i oppfinnelsen av begrepet «rase», som fordi de utgjør akkurat de fagene som studiet av fenomenet avhenger av: Som et sosialt fenomen faller det innafor det feltet de skal forstå og analysere. Samfunnsforskere, historikere og erkjennelsesteoretikere var kanskje ikke villige til å se at denne varme poteten var deres problem, men sånn er det faktisk. Og naturvitenskapene fortsetter å minne dem om det, ved å nekte for at rasebegrepet har noe med dem å gjøre.

Hvilken stilling har begrepet «rase» i dag?

Vi befinner oss nå på et trinn hvor relevansen avbegrepet rase i naturvitenskapene om mennesket blir forkastetpå grunnlag av vitenskapelig fornuft og intellektuell redelighet(for ikke å snakke om logikk og sunn fornuft). Dette erlitt av en begivenhet, noe nytt på disse forskningsfeltene.Men som vi har sett er det ikke noe isolert trekk, for begrepetrase har nå vært analysert og imøtegåttav andre disipliner i noen tiår. Men det er ikke sannsynligat dette standpunktet vil oppnå sitt mål, som er åavskaffe tanken om at mennesker er forskjellige «av naturen»,og at de store skillelinjene i samfunnet (nasjonale, religiøse,politiske, osv.) gjenspeiler «naturlige» forskjeller.For våre ubevisste mentale prosesser gjenkjenner ikke negasjonersom det de er. Sett fra denne siden, eksisterer en kjensgjerningsom blir bekreftet akkurat like mye som en kjensgjerning som blirbenektet, og de forblir begge like sterke i våre følelsesmessigeog intellektuelle assosiasjonsnettverk. Bare det å snakkeom raser betyr at de alltid vil forbli der som en rest. «Rase»handler om den minst begrepsmessige, kalde og abstrakte av alleforestillinger, så det appellerer fra første øyeblikktil den ubevisste sida ved den mekanismen vi har for å ervervekunnskap om og forholde oss til andre mennesker. Rasismens ideologerhar alltid vært fullt klar over dette, og det er grunnentil at de fortsatt markedsfører sine synspunkter i dag.

Å ganske enkelt vise at en kategori av denne typen ikkehar noe vitenskapelig grunnlag er med andre ord utilstrekkeligfor å fjerne den fra det mentale universet, ikke bare hosflertallet av folket, men til og med hos dem som er intellektueltoverbevist om at den ikke eksisterer som «naturlig»kjensgjerning. Det er en nødvendig handling, men ikke entilstrekkelig handling.

De humanistiske vitenskapene begynte med å si: Begrepet»rase» er en sak for naturvitenskapene, vi har ikkenoe med det å gjøre, det har ingen innflytelse påkulturelle og sosiale fenomener, og så videre. I dag svarernaturvitenskapene: «Rase» eksisterer ikke, det er ikkenoe relevant kriterium for klassifisering. Begge disse standpunkteneer delvis sanne, men de skjuler et tredje, som mye nærmeresvarer til de virkelige kjensgjerningene. Og hvis noensinne enrevolusjon eller et forslag kunne skjule et annet, er dette virkeliget talende eksempel. Enten rase er eller ikke er «en naturligkjensgjerning», enten det er eller ikke er en «mentalrealitet», er det i dag, i det tjuende århundre, enjuridisk, politisk og historisk realitet som spiller en virkeligog knugende rolle i mange samfunn.

 

• A) Det er grunnen til at enhver appell til rasen (selv under påskudd av kjærlighet til forskjellige kulturer, eller søkingen etter «røtter» osv.) er en politisk handling som aldri kan være nøytral, slik kjensgjerningene står. For det er et spørsmål om kjensgjerninger, og ikke om hensikter eller meninger, slik noen mennesker enda en gang vil ha oss til å tro.
• B) Det er grunnen til at ganske enkelt å forkaste rasebegrepet ikke er nok. Hvor riktige hensiktene enn er, kan det å benekte dets eksistens som en empirisk gyldig kategori, slik de humanistiske vitenskapene, samfunnsvitenskapene og endelig naturvitenskapene prøver å gjøre, aldri fjerne kategoriens realitet i samfunnet eller staten, eller endre den kjensgjerning at om kategorien ikke er gyldig empirisk, utøver den ikke desto mindre en empirisk effekt. Å erklære at en forestilling som forekommer i et samfunns ordforråd, det vil si både i dets måte å organisere verden på og i dets samfunnsmessige og menneskelige historie, kan oppheves på denne måten, er et paradoksalt standpunkt, fordi det som oppheves de facto eksisterer. Det er kanskje også et forsøk på å fjerne redselen i den kjensgjerningen, dens uutholdelige brutalitet: Det er ikke mulig at noe slikt kan eksistere. Nettopp fordi det at det eksisterer ikke er til å holde ut.

Men selv om realiteten i rasebegrepet sannelig verken er naturligeller biologisk, og heller ikke psykologisk (en eller annen medfødttendens i menneskesinnet til å beskrive de andre som ennaturlig enhet), så eksisterer den ikke desto mindre. Deter ikke mulig å argumentere for at en kategori som organisererhele stater (Det tredje rike, Republikken Sør-Afrika, osv.),og som er formulert i jusen, ikke eksisterer. Det er ikke muligå hevde at en kategori som er den direkte årsak, detviktigste middelet, til å myrde millioner av mennesker,ikke eksisterer. Men den lange veien til en intellektuell forståelsesom markeres av gjentatte og kumulative forsøk påå belyse begrepet, viser at rase er en sosial kategori avutstøting og mord. Gradvis er dens sanne natur blitt avslørt.Prosessen har ikke vært enkel, for det er vanskelig åunnlate å tro at «rase ikke finnes» nåridéen om at det er en «naturlig kategori» erblitt motbevist (og det er den), når den idéen samtidigvar alt som var igjen etter den tålmodige kritikken samfunnsvitenskapenehadde rettet mot rasebegrepet. Og når den tiljublede «naturlige»definisjonen var akkurat den samme som «legitimerte»at begrepet «rase» ble skrevet inn i lovverket i derasistiske regimene.

Rasebegrepets innskriving i jusen og den praksisen som følgerav det eksisterer faktisk allikevel. Og de er nettopp realiteteni rasebegrepet. Rasene eksisterer ikke. Men rase dreper folk.Rase utgjør også fortsatt ryggraden i noen villeundertrykkersystemer. Og i dagens Frankrike reiser den sitt styggehode enda en gang. Ikke i de skamfulle utkantene av samfunnetvårt, men bak den aktverdige masken av «mening»og «idéer». La oss være tydelige nåvi snakker om dette. Idéen, forestillinga om rase er enmaskin, et teknisk middel til å begå mord. Og deter ingen tvil om at den er effektiv. Det er en måte årasjonalisere og organisere med morderisk vold mektige samfunnsgruppersherredømme over andre grupper som er redusert til maktesløshet.Med mindre noen er beredt til å hevde at siden rase ikkeeksisterer, er det ingen som blir eller noensinne kan ha blittundertrykt eller drept på grunn av sin rase. Og ingen kanhevde det, for millioner av mennesker har dødd pågrunn av sin rase, og millioner av andre blir nå dominert,utstøtt og undertrykt av samme grunn.

Nei, raser finnes ikke. Og likevel finnes de. Ikke påden måten folk tror; men de forblir den mest påtakelige,virkelige og brutale realitet.

Fotnoter:

[1] Se J. Hiernaux: «De l’individu à la population: l’anthropologie» i La Science face au racisme (nyutgivelse av førsteutgaven av Le Genre humain), Brussel, Editions Complexe, 1986.

[2] I A. Montagu (red.): Statement on Race, Oxford, Oxford University Press, 1972 (3. utgave), s. 139-147 (s. 141; s. 143).

Oversetterens merknader:

• Alexis de Tocqueville (1805-1859), fransk samfunnsforsker, historiker og politiker.
• Franz Boas (1858-1942), tysk-amerikansk antropolog og anti-rasist. (Guillaumins artikkel er oversatt fra en engelsk utgave. Om det er en glipp hos henne eller oversetteren når Boas plasseres i begynnelsen av det nittende århundre, skal være usagt, men andre steder i samme bok plasserer Guillaumin ham i riktig tid.)
• Fritz Lang (1890-1976), østerriksk filmskaper, antifascist. I USA fra 1930-tallet.
• Joseph-Arthur de Gobineau (1816-1882), fransk greve, diplomat, skribent og etnolog, svært innflytelsesrik raseteoretiker.
• Georges Vacher de Lapouge (1854-1936), fransk antropolog og raseteoretiker.
• Houston Stewart Chamberlain (1855-1927), engelsk-tysk skribent, samfunnsfilosof og raseteoretiker.
• Alfred Rosenberg (1893-1946), framtredende tysk nazistisk politiker og ideolog, elev av Chamberlain.

av Erling Folkvord

Du leiter forgjeves viss du venter å finne ein lettfatteleg og samordna privatiseringsplan i statsbudsjettet. Jens Stoltenberg offentleggjer ikkje slike planer. Og slett ikkje etter at tidlegare statsrådkollega Gerd Liv Valla som vil bli ny LO-sjef, har kunngjort at regjeringa må slutte med «surret om privatisering» (Klassekampen 9.9.2000). Den korte og begripelege privatiseringsplanen blir ikkje tatt med i dei pressemeldingane som regjeringa legg ut på nettet når dei 4. oktober slepper statsbudsjettframlegget. Like fullt er summen av Stoltenberg-regjeringas økonomiske tiltak overfor fylka og kommunane slik at rådmenn og ordførarar kjenner seg tvinga til å leite etter nye måtar å privatisere på.

Enkelte prøver å framstille privatisering som eit spørsmål utan klasseinnhald. Ein av dei som har gått lengst i så måte, er sosialminister Guri Ingebrigtsen, psykiateren som tidlegare var med i AKP og RV. Dagsavisen konfronterte henne i sommar med at forgjengaren hennar, Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) «advarte kommunene mot å konkurranseutsette pleie- og omsorgstjenester». Avisa fekk klart svar da journalisten spurde:

– Vil du også gjøre det?
– Jeg vil advare mot at man går så langt at man ikke har kompetanse til å vurdere hva man driver med. Men erfaringene har jo vist at vi ikke har løst problemene så godt fra den offentlige siden heller.
– Så du vil ikke advare mot at man setter bestemor ut på anbud?
– Jeg er opptatt av at bestemor får de beste tjenestene. Ikke av hvem som yter dem, sier Ingebrigtsen. – Det vi aldri må gi fra oss, er at det offentlige har ansvaret, presiserer sosialministeren.
(Dagsavisen 24.07.00)

Ingebrigtsen har hausta mykje storm for dette. Mange klassebevisste medlemmar og tillitsvalde i fagrørsla vart oppriktig og inderleg sjokkert over at sosialministeren i Arbeidarparti-regjeringa kan seie rett ut at det er likegyldig om omsorgstenester blir utført i offentleg regi eller av private selskap der profitten til eigarane er det overordna målet.

Ein tilfeldig AP-statsråd i ei forvirra regjering styrt av ein marknadsliberal sosialøkonom, er ikkje ei drivkraft i privatiseringssamanheng. I borgarskapets samfunnsmaskineri er Ingebrigtsen knapt meire enn eit lite, meir eller mindre velsmurt tannhjul med begrensa brukstid.

Privatiseringspolitikken er ein del av ei nødvendig internasjonal kampanje for å forsvare kapitalistklassen og forlenge kapitalismens levetid. Om ein samanliknar dei argumenta for å kutte offentlege budsjett og for å privatisere som i si tid vart framført av president Reagans stab i USA og statsminister Thatcher i England, med det som har vorti ført til torgs i Danmark, Tyskland, Frankrike eller Norge, så kan ein ikkje unngå å sjå at det meste er snørr som er snytt ut av same nasen.

Djupast sett handlar det om trøbbel i det kapitalistiske systemet. Dei av borgarskapets kvinner og menn som tenkjer så stort at dei prøver å ta vare på kapitalistane sine fellesinteresser, er på kvilelaus jakt etter nye tiltak for å oppretthalde, eller sjølvsagt helst auke profitten. Historisk sett og på lang sikt er dette ei mildt sagt vanskeleg oppgåve. Den dagen dei ikkje klarer å løyse den oppgåva lenger, ligg kapitalistane dårleg an. Utan at profitten er høg nok, går kapitalismen i stå.

Det er i denne samanhengen at åpninga av offentleg sektor, har vorti ein felles vidundermedisin for ein profittsjuk kapitalisme i heile OECD-delen av verda. Vår tids kapitalistar ser på dette slik forgjengarane såg på erobringa eller åpninga av nye koloniar.

I den perioden da omfattande helsevesen og velferdstenester vart bygd ut i Norge, sto arbeidarrørsla sitt verdigrunnlag så sterkt at det vart vanleg oppfatning at ingen skal ha privat profitt av å drive sjukehus, barneomsorg eller slike hjelpeordningar som sjuke eller funksjonshemma folk treng heime. Frå før var vassverk, elektrisitetsforsyning, post, tele og jernbane bygd opp på tilsvarande grunnlag. Og i heile den offentlege sektoren var det jamnt over forhandla fram nokså gode tariffavtalar. Lønningane var ikkje høge, men arbeidsvilkåra for underordna tilsette sett under eitt var noko heilt anna enn det som i dag er rådande for eksempel i hamburgerkjedene og andre «nye» private bransjer.

Viss alt dette blir åpna og innlemma i den profittstyrte marknaden, vil mye vere gjort for dei som er opptatt av å sikre kapitalen nye jaktmarker.

Privatiseringsstrevet er derfor ikkje først og fremst den kampen vi ser at kvar enkelt kapitalist (ISS, Partena Care osv.) fører for å overleve eller få større profitt. Djupast sett er dette uttrykk for kapitalistane sin felles kamp for at kapitalismen skal overleve som system. Dei drivkreftene vi har mot oss, er så sterke, at det berre er svært brei massemobilisering som nytter. Viss vi ikkje går djupare i diskusjonen enn å ta avstand frå Ingebrigtsen, er massemobilisering umuleg. Demonstrasjonane i regi av Aksjon For velferdsstaten 19. oktober, må følgjast opp med kraftige lokale aksjonar. Vi har ikkje makt utan at vi er mange som står saman fordi vi har diskutert og forstått kva som er hovudspørsmålet: Profitt for dei få eller fellesnytte for mange.