Bokomtale

ved Thomas Vermes

Mens Ole, Dole og Doffen fant svar på alt mellom himmel og jord i sin hakkespettbok, har EU-interesserte den årvisse årboka fra Nei til EU å ty til.

«Hvis vi må melde oss inn i virkeligheten, så har vi alle en plikt til å undersøke hvordan denne virkeligheten ser ut,» sa Tore Linné Eriksen på Nei til EUs årsmøte i fjor. I år bidrar han til slike undersøkelser, som en av mange bidragsytere i artikkelsamlinga med den underlige tittelen Motvekt til solidaritet.

«Årbok» er ikke en altfor pirrende genrebetegnelse, men de årvisse utgivelsene fra Nei til EU har blitt litt av et bibliotek for folk som trenger å oppdatere seg på hva som skjer i EU, EUs forhold til verden og ikke minst til Norge. Så også med årets utgave, den første med organisasjonens nye utredningssjef Harriet Rudd som redaktør.

Boka inneholder en kavalkade av årets begivenheter som gir effektiv påminnelse om viktige ting som har skjedd, tabeller og andre fakta som er til nytte for så vel EU-motstandere som -tilhengere, bare man altså er interessert i å henge med i svingene på dette feltet. Men her er også meningsytringer og analyser som er egnet til å gi motstanderne ammunisjon og tilhengerne noe å bryne seg på.

At Linné Eriksen leverer en solid pakke om EUs forhold til verdens fattige, der han drøfter om EU fungerer som motvekt eller pådriver for den globaliserte kapitalismen, er ikke overraskende for dem som kjenner hans forskning og forfatterskap.

Usedvanlig heftige forskertanker presenterer imidlertid historieprofessor Øystein Rian ved Universitetet i Oslo om det lokale, norske demokratiet i historisk perspektiv. Kanskje slår han inn åpne dører ved å påstå at EU er dannet av elitene på toppen. Men hva med påstanden om at de to viktigste politiske drivkreftene for prosjektet, sosialdemokratene og kristeligdemokratene, begge er preget av idealisme, og at baksida av idealismens medalje er fanatismen? En fanatisme som ifølge Rian slår ut i at de reagerer stadig mer angstbitersk på kritikk av EU.

Verdt å tygge på er også Rians ståsted om at EU var et fredsprosjekt, men nå har gått så langt i integrering på topplanet, at faren for uro og europeiske kriger kanskje er mer nærliggende på grunn av EU.

Årboka er denne gang delt i fire bolker: EU og verden, der blant annet handels- og forsvars- (angreps-)politikken er tatt opp, EU og forholdet til Norge, en serie intervjuer med interessante personer og endelig en årskavalkade om EUs turbulente år, det siste skrevet av den høyt respekterte EU-eksperten Dag Seierstad.

Tonje Merete Viken gir en god innføring i EUs såkalte naboskapspolitikk og ambisjoner om å gjøre seg gjeldende på verdensplan, blant annet med militære midler. Her hadde det vært nyttig å få enda klarere dokumentert om EU-toppene har argumentert for militær slagkraft kun til bruk mot trusler, eller om sitatene også dreier seg om ønsker om å bruke fysisk makt til å oppnå innflytelse globalt.

Avsnittet avsluttes med en omfattende oversikt over EUs tallrike internasjonale avtaler og engasjement.

Utviklinga i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og EUs opptreden der blir belyst av Attac-leder Steinar Alsos, men dessverre bare fram til Cancún-toppmøtet i fjor. Årboka burde vært oppdatert fram til det viktige toppmøtet i Geneve i sommer, også denne gang med EU i en rolle som fortjener belysning.

Blant de mange artiklene heftet jeg meg særlig ved tallmateriale som statsviter Elisabeth Bakke legger fram om EUs handel med sine åtte nye medlemsland, i tida fram til de ble medlemmer. Hun redegjør for handelsavtaler og eksportkvoter som førte til et gigantisk eksportoverskudd for EU. Bare tre av landene utenfor EU maktet å få handelssamkvemmet til å gå i pluss for seg.

Fagforbundets første nestleder Tove Stangnes gjennomgår bekymringspunktene for fagbevegelsen, med en rekke av EUs direktiver og direktivutkast som truer lønns- og arbeidsvilkår. I omtalen hennes av EUs grønnbok om «tjenester i allmenhetens interesse» savner jeg opplysning om at Bondevik-regjeringen i sin høringsuttalelse oppsiktsvekkende nok advarer EU-kommisjonen mot å reversere liberaliseringen.

Plassen tillater ikke å yte alle forfatterne rettferdighet. Men får du tak i boka, så se på Harriet Rudds tankevekkende spørsmål om EU gjør norske nei-folk rangen stridig som nasjonalister, og tenk over hva det betyr når sosialøkonom Peder Martin Lysestøl kan opplyse at EUs fire største økonomier står for 68 prosent av EUs samla BNP, mens de åtte landene fra eks-østblokken til sammen presterer 4,3.

av Daniel Ducrocq

Det finnes tre likhetstrekk mellom Norge og Algerie. Begge landene er unge nasjoner, de har store olje- og gassressurser, de har sterke bånd til EU – men USA passer på.

Utover dette er Norge og Algerie stort sett forskjellige – enten det dreier seg om økonomiske, sosiale, geografiske, klimatiske eller kulturelle og religiøse forhold. Dessuten er Algerie en voksende makt med ambisjoner om å bli hørt i verden. Algerie er i dag medlem av FNs sikkerhetsråd, har stor innflytelse i Afrika og kan på sikt bli Nato-medlem. Siden 2000 har den algirske presidenten blitt invitert som gjest på hvert møte i G8-gruppen.

Også på den diplomatiske arenaen spiller landet en voksende rolle. Det er for eksempel den tidligere algirske utenriksministeren, Lakhdar Brahimi, som ble håndplukket for å være FNs representant i Kabul fra 2001 til 2003 og i Baghdad i 2004.

En sterk oljenasjon

Det er selvfølgelig olje og gass som gir landet en betydelig posisjon i verden. Den daglige produksjonen har steget fra 850.000 fat i 2000 til 1,25 millioner i år. Med olje- og gassinntekter på 24 milliarder dollar i fjor, og en valutareserve på 33 milliarder dollar på slutten av 2003, er algirske finanser sterke og sunne. Høye oljepriser som følge av krigen i Irak gjøre situasjonen enda bedre. Men, som de fleste oljenasjoner, er Algerie sårbar økonomisk. Olje og gass står for 90 % av eksporten, og et betydelig fall i oljeprisene på verdensmarkedet vil få katastrofale konsekvenser.

Algerie er for eksempel Afrikas største importør av matvarer: 80 % av kornet, 33 % av melken, 95 % av matoljen og nærmest 100 % av sukkeret som trengs, er importert. Landbruksproduksjonen i landet dekker kun 20 % av den totale etterspørselen. Da landet ble selvstendig i 1962, var den katolske kirken den største eieren av landbrukseiendommer. Disse ble nasjonaliserte, og paven fikk økonomisk kompensasjon av den unge staten. Seinere har landets myndigheter gjort hederlige forsøk på å øke landbruksproduksjonen, også ved hjelp av privatisering av jordeiendommer. Og produksjonen har økt med 4 % årlig mellom 1990 og 2000, og med 7 % i 2001 og i 2002. Men produksjonskapasiteten har flere begrensninger: tilgang på vann og avfolking av distriktet. Som overalt i verden flytter algirere til de store byene, som konsekvens av industrialisering og som konsekvens av borgekrigen som har rammet først og fremst folk på landsbygda.

Borgerkrigen

Borgekrigen er mer eller mindre det vi hører om når det ved en sjeldenhet skrives om Algerie i norske media. Men hva er bakgrunnen for konflikten?

Da landet ble selvstendig i 1962, gjaldt det for den unge staten å kvitte seg med 130 år kolonistyring. En måte å gjøre det på, var å dyrke frem en sterk arabisk identitet. På skolen skulle en ikke lære fransk lenger, men arabisk. Siden de fleste lærere hadde fransk bakgrunn og hadde forlatt landet, ble det mangel på lærere. Derfor så en seg nødt til å importere arbeidskraft fra andre arabiske land og det var spesielt egyptiske lærere som etablerte seg i Algerie. De var mer eller mindre uønsket i landet sitt på grunn av deres religiøs overbevisning gjennom medlemskap i organisasjon Muslimske brødre. De var politisk brysomme, og Nasser ønsket å kvitte seg med dem. De fikk stillinger i det algirske skolesystemet, og selvfølgelig var undervisningen deres sterk religiøst preget. På denne måten ble det skapte religiøse strømninger som forklarer oppslutningen til de muslimske partiene ved valget i 1991.

Men dette er ikke hele forklaringen. Allerede på 1980-tallet ble moskeer samlingssteder hvor den sosiale misnøyen kom til uttrykk. For selv om det pumpes opp mye olje, er det ikke mye som drypper på folket. Arbeidsledigheten er sannsynligvis 10 % høyere enn de offisielle 30 %. (80 % av de arbeidsledige er under 30 år.)

Gjennomsnittsinntekt per innbygger sank fra 3.524 dollar i 1990 til 1.600 dollar i 2000. Boligsituasjonen er heller ikke god: Det bor i gjennomsnitt syv mennesker per rom i dagens Algerie.

Det har oppstått et gap mellom en mer og mer frustrert befolkning og Front National de Libération (FLN). FLN er det partiet som alene har regjert i Algerie fra 1962 omtrent til våre dager. Den første presidenten, Ahmed Ben Bella, ble fjernet fra første stund av et militær kupp ledet av Houari Boumedienne. Boumedienne regjerte fra 1965 til 1979. Det var han som skapte en sterk og sammensveiset algirsk stat. Grunnpilarer for denne staten har vært det nasjonale oljeselskapet, Sonatrach, med en stivbeint administrasjon og et mektig militært apparat. Som de fleste unge stater, nylig frigjorte fra kolonimakten, søkte Algerie støtte i Sovjetunionen. Det er verdt å merke seg at den sosiale uroen, kanalisert av muslimske partier og organisasjoner, vokste frem på det tidspunktet hvor Sovjetunionen gikk mot slutten. FLN mistet sin støttespiller utad, samtidig som protester innad ble mer og mer høylytte. Rammet av indre generasjonsmotsetninger, klarte ikke FLN å foreta de nødvendige tiltak for å rette opp situasjonen (som for eksempel bekjempe korrupsjon i administrasjonen). Valget i 1991 ble en seier for Front Islamique de Salut (FIS) som fikk oppslutning fra alle som ønsket en forandring, enten de var fattige troende muslimer eller middelklassens liberaler. Regjeringen stanset valgprosessen, muslimske ledere ble arrestert, og en borgekrig som skulle ta livet av over 100.000 mennesker på 10 år begynte.

Etter borgerkrigen

I terrenget vant de militære. I dag er muslimske geriljagrupper mer eller mindre utradert. Men krisen i det algirske samfunnet er ikke løst av den grunn, og det er ingen som lenger fanger opp og kanaliserer misnøyen. Den kommende generasjonen (50 % av befolkning er under 30 år) klamrer seg til håpet om et bedre liv ved å emigrere. Vi har sett nok en reportasje om overfulle båter som forsøker å nå den spanske eller den italienske kysten. Spanske myndigheter antar at så mange som 8.000 mennesker kan ha druknet mellom 1999 og 2003 utenfor Spania. De som velger å ikke emigrere klarer seg, takket være den voksende uformelle økonomien, det vil si svart arbeid, privatkopiering av data- og videoprodukter og trabendo (privat import og salg av varer på det uformelle markedet). Man antar at trabendo står for 60 til 70 % av den private sektorens handelsaktiviteter og ansetter 100.000 personer. Regjeringen lukker øyene velvitende at det ulmer under overflaten. Ethvert forsøk på å kvele den uformelle økonomien ville fort føre til sosialt opprør.

FLN er ikke kommet styrket ut av borgekrigen. I forkant av presidentvalget 19. april i år, så splittelsen dagslyset. Den sittende presidenten Abdelaziz Boutlefika klarte ikke å få flertall i FLN for sitt kandidatur. Det var en annen kandidat som fikk flertall i partiet, den tidligere statsministeren Ali Benflis. Som alle konflikter internt i partier gikk striden mellom Boutlefika og Benflis hardt for seg. Bouteflika gikk rettens vei: Høyesteretten bestemte at flertallet i FLN ikke fikk lov til å bruke FLNs navn, apparat og penger for å drive kampanje for Benflis. Med støtte fra mindretallet i FLN og fra RND (Rassemblement national démocratique) vant Bouteflika presidentvalget.

Mens Benflis er kjent for å være mannen som ønsker å modernisere FLN og landet, anses Bouteflika for å være konservativ i ordets rette forstand. Dette illustreres godt med at Bouteflika i sin forrige presidentperiode valgte Abdelaziz Belkhadem som utenriksminister. Belkhadem ønsker ikke sterke bånd til Frankrike og EU og er tilhenger av en aktiv arabisering av det algirske samfunnet.

Fremtiden

Abdelaziz Bouteflika er gjenvalgt som president. Hva innebærer dette for fremtiden?

I forhold til islamistiske bevegelser, kommer Bouteflika til å satse på forsoning. Har han ikke allerede i september 1999 sørget for å få vedtatt en lov som ga amnesti til geriljasoldatene som la ned våpnene? Denne loven ble svært kritisert av borgerkrigens ofre som krever et skikkelig oppgjør med fortiden. Men et slik oppgjør vil også ramme de militære. En konfrontasjon med generalene er for risikabelt for Bouteflika og hans regjering.

I forhold til kvinners rettigheter forsøker Bouteflika å reformere noe. Men kvinnenes rettigheter er en meget følsom sak i Algerie. Ethvert reformforsøk på dette området krever en ekstrem forsiktighet fra presidenten, og han har små politiske marginer å gå på. For det er slik at kvinnenes kår i Algerie reguleres av to sett lovverk: Selve grunnloven som regulerer kvinnenes rettigheter i den offentlige sfæren, og Familiekodeksen som regulerer kvinnenes rettigheter i den private sfæren. Grunnloven sikrer kvinnene de samme formelle rettighetene som menn: stemmeretten, retten til å bli politisk valgt, retten til utdanning (56 % av de som tok artium i 2002 og 52 % av dagens studenter er kvinner), retten til høyere administrative eller juridiske stillinger, osv. Familiekodeksen som ble satt ut i livet av FLN i 1984 med sjariaen som utgangspunkt, begrenser sterkt kvinnenes rettigheter. En algirsk kvinne kan ikke gifte seg uten verge, kan ikke gifte seg med en mann som ikke er muslim, og kan bli skilt (bli bortstøtt) fra sin mann på stedet (en fraskilt kvinne er mer eller mindre rettsløs). Polygamiet er ubetinget mannens rettighet.

Sterke reaksjonære krefter krever at Familiekodeksen ikke skal røres, mens kvinnebevegelser krever at denne oppheves, enkelt og greit. I oktober 2003 utnevnte Bouteflika en kommisjon på 52 medlemmer (parlamentarikere, jurister, teologer, sosiologer osv) som hadde som oppgave å fremlegge et reformforslag av kodeksen. Forslaget ble vedtatt i regjeringsrådet 19. august 2004 og står på den parlamentariske dagsorden denne høsten. Blir det vedtatt, vil algirske kvinner kunne gifte seg uten verge, polygamiet vil kunne tillates kun med samtykke fra de involverte kvinnene, en skillsmisse vil kunne bli en juridisk prosedyre. Det er langt fra kravet om monogami, like rettigheter for begge parter ved skillsmisse, ubetinget rett til arbeid for kvinner, osv.

Reformen av Familiekodeksen er ikke den eneste saken hvor Bouteflika balanserer på en line. Også i forhold til EU og USA utfordres de diplomatiske evnene til presidenten og hans regjering. EU er fortsatt den viktigste handelspartneren, med Frankrike som hovedleverandør (23 % av importmarkedet) og Italia som hovedkunde. Sistenevnte er uten atomkraft og derfor avhengig av olje- og gass fra Algerie. Men bildet kan være på vei til å endre seg. Importen fra Frankrike har sunket fra 3,5 milliarder dollar i 2001 til 2,5 milliarder dollar i 2002. Alt tyder på at algirere forsøker å importere fra forskjellige kanter av verden: fra USA (1 milliard dollar i 2002), fra Russland (1,2 milliard dollar for innkjøp av femti Mig-29 i år) og fra Kina som forsyner Algerie med det meste innen basis infrastruktur.

Eksporten går fortsatt hovedsakelig til EU-land, mens eksporten til USA nå er på samme nivået til Frankrike (2,5 milliarder dollar i 2002). Skeptisismen til EU har vokst i Algerie. Utvidelsen østover har tatt Brussels oppmerksomhet (og de økonomiske midlene som hører til) fra Middelhavsbassenget til de nye medlemslandene. Dessuten gir den voksende motstanden i EU mot å innlemme Tyrkia i Unionen, av religiøse og kulturelle grunner, dårlige signal til Nord-Afrika.

Derfor er forholdet til USA på sitt beste. To ganger har Bouteflika gjestet Bush i Det hvite hus. Han gjentok han ikke den diplomatiske feilen som den første algirske presidenten Ben Bella gjorde i 1962: å besøke Cuba på veien hjem fra et offentlig besøk i USA!

Ellevte september har bidratt til enda tettere forhold mellom Alger og Washington. Både CIA og FBI har nå kontor i flere store byer. I desember 2002 leverte amerikanere helikopter og annet militært utstyr. Amerikanske og algirske anti-terrorpoliti samarbeider nært. Slikt skaper politiske bånd. Derfor ser algirere gjennom fingrene med den amerikanske støtten til rivalen Marokko i Vest-Sahara-konflikten. Og derfor velger USA å ikke blande seg i algireres planer om å bli en atommakt: Det finnes uran i landet og det finnes atomteknikere. Algerie har ikke ratifisert den internasjonale avtalen om ikke-spredning av atomvåpen.

Etter å ha vært en del av det franske imperiet fra 1830 til 1962 er Algerie dratt med i rivaliseringen mellom stormaktene. De enorme naturressursene gjør landet attraktivt for den internasjonale kapitalen. Går algirere en ny kolonitid i møte uten sterke progressive og mobiliserende politiske krefter?

Kilder:

• Jean Jolly: L’Algérie de Bouteflika, 2004
• Tidsskriftet Jeune Afrique

av Tina Wikstrøm Moen

Det er jævlig at media ikke kan si en eneste positiv ting om ungdom, når det er 5 % som står for 99 % av de dårlige overskriftene.

Jeg jobber til daglig med narkotika som arbeidsfelt. Da under kategorien «forebygging» og narkotikapolitikk i en ungdomsorganisasjon. Når hverdagen min består i å ha på Ungdom Mot Narkotika-briller, er det lett å ta som en selvfølge at de aller fleste skjønner tankemåten og prinsippene bak en god og human narkotikapolitikk.

Men dette stemmer kanskje ikke helt. Jeg oppdager at alle ryggmargsreflekser jeg har, ikke er allmenne. UMN, organisasjonen jeg har vokst opp i, har en politikk som ikke alle har hørt om. Jeg trodde, i mitt møte med politisk venstreside, at UMN hadde arva tankegangen sin fra venstresida? Jeg ser nå at politikken vi fører i UMN er unik. Det er slettes ikke noe folk på venstresida tar selvfølgelig, og den narkotikapolitikken som føres på norsk venstreside er dessverre nesten like tilfeldig som i resten av landet. Jeg skal derfor skrive litt om ungdom og narkotika, sett med UMN-aktivist-øyne.

«Vi er de typene våre foreldre advarte oss mot, og vi har grunner til å gråte uten tåregass. Hver stein dere river ned kaster vi tilbake, for hva er vel en knust rute mot et knust liv? Uansett er det mer realitet i en times handling enn år med snakk, og dessuten må vi lære oss å drømme fremover!» (Slå tilbake, 2/86)

Ungdomspolitikk

UMNs politikk hviler på to bein: ungdomspolitikk og narkotikapolitikk.

Skal man tro avisene, er det slik at snart alle ungdommer i Norge har prøvd dop. Slik er det heldigvis ikke. Faktum er at det er over 80 % av norsk ungdom som aldri har prøvd dop!

Motkraft til liberalisering og stempling av unge

I utgangspunktet er narkotikaproblemet i Norge lite, om vi sammenligner oss med andre land som oss. Likevel får liberaliseringstanken og narkotikabruken stor plass i offentligheten. Til tross for at bare i overkant av 12-14 prosent av ungdom i Norge en eller annen gang prøver narkotika (Statens institutt for rusmiddelforsking, SIRUS), er det lett å sitte igjen med inntrykket av at det er langt flere. Mediene har særlig en tendens til ikke å avspeile den sosiale virkeligheten, men konstruerer en virkelighet som er tilpasset deres økonomiske situasjon. Slik manipulerer de det virkelige livet i stykker. Dette kan ha en lite heldig effekt på utviklingen av bruk. Ungdom kan lett føle at det er bare de selv som ikke prøver.

9 av 10 er mot dop

Problemet som vi ønsker å komme til livs, er det generelle inntrykket av at narkotika er en vanlig og naturlig del av ungdomskulturen. Dette må vi gjøre noe med ved å la ungdom selv danne stammen av narkotikamotstand i sine egne miljøer, og ved å skolere ungdom slik at de får rede på hvordan virkeligheten faktisk ser ut.

Det er jævlig at media ikke kan si en eneste positiv ting om ungdom når det er 5 % som står for 99 % av de dårlige overskriftene. Når avisene skriver at ungdommene i byen knuser ruter, doper seg på fester, raner gamle damer og drikker og slåss, og ingen sier avisa i mot, så blir folk redde for at all ungdom gjør disse tingene.

Kriminalisering av ungdom

Ungdom og ungdomstiden har til alltid vært betraktet med skepsis. Sokrates talte om forfallet i sin tid som begynte med ungdommen. Ungdommer var late og hadde beina på bordet. De svarte voksne frekt og hadde liten respekt. I dag kan vi lese og høre det samme fra aviser og politikere. Kriminalitet og vold. Narkotika og ulykker. Enhver ungdom kjenner at dette blir feil. Man kjenner seg ikke igjen, men tror at det bare er en selv som er annerledes fra «normen».

Tidligere sjefsredaktør i Dagbladet og nå talsmann for Pressens faglige utvalg (PFU) sa i et radiointervju i forbindelse med Aksjonsuka mot narkotika, at etter hans mening er pressen objektiv i beskrivelsen av ungdom og narkotika. Han forsikret at han var klar over at ikke alle ungdommer bruker narkotika, men la til at i HANS område, Bærum, var det helt normalt at ungdommer bruker narkotika, det kunne han selv se i gatebildet.

Dette er beskrivende for snøblindheten til voksensamfunnet når det gjelder ungdom.

Men hva skjer videre med disse ungdomma som hører om sin egen gruppe og deres ugagn hver dag? At de slåss, bruker dop og stjeler. Det klinger meg i øret et lite begrep: «selvoppfyllende profeti». Er det ikke sånn, at når du får høre ti tusener av ganger at du er dum, så tror du at du er det? Det er som når det står i avisa «ti måter å sjekke om ungdommen bruker dop», og dette resulterer i at øya blir sjekka av foreldra hver gang en kommer hjem fra fest. Hvis en aldri har prøvd dop før, er dette kanskje måten å provosere frem lyst! Hvis det forventes av ungdom at de er kriminelle og at de bruker dop, hvor lenge skal de være nødt til å motbevise? Hva skal de leve opp til? Det er som med å ta på seg russedress, det forventes en viss oppførsel med den drakta. Eller når du setter foten om bord i danskebåten. Hva med det sekundet du konfirmeres?

Ungdom forebygges i hjel

For å motvirke ungdoms tilsynelatende naturlige utvikling, er det satt sammen mange forebyggingsprogrammer som formidles gjennom skole og fritidstilbud. Vi snakker om at ungdom forebygges i hjel. Ethvert tiltak som settes i gang for innbyggere mellom 13 og 20 år blir budsjettert som forebyggende tiltak. Tiltak som gis for å unngå at de blir narkomane, prostituerte, kriminelle.

Likevel er de eneste tiltakene for ungdom som ikke har annen hensikt enn å være et fritidstilbud, idrett. Store ressurser fra frivillige foreldre, lokale klubber, og kommuner legges til dem som spiller fotball. De som ikke spiller fotball, får ikke slike midler.

Kampen for fritidsklubber var en stor sak på 1980-tallet. Da man brukte begrunnelsen «forbygging», ble mange klubber opprettet. De fleste av disse klubbene har i løpet av siste halvdel av 90-tallet forsvunnet. Bare nå, høsten 2004, har 5 klubber blitt lagt ned i Oslo, og langt flere står for tur.

Jeg leser på Ungdom og fritids hjemmeside: «Nå er det kommunene som bestemmer selv, og det stilles ingen krav. Ikke om innhold. Ikke om de ansatte. Ikke om lokaler. Ikke om hva tilbudet skal være. Ikke om hva det bør være av tilgjengelige midler. Klubbene sloss om den slunkne pengesekken i hver kommune. Sammen med de eldre, skolene, barnehagene, og alt det andre det stilles krav til at kommunene har som tilbud. Krav som staten stiller. Barn og ungdom er da det første som strykes fra budsjettene.»

Siden ungdom er sosiale, er det naturlig å møtes. Når tilbud nedlegges, finner ungdom andre møtesteder. Når oppholdsstedet flyttes utendørs, blir de et naturlig mål for kartlegging fra politiet. Gjengkriminalitet er en selvfølgelig slutning når ungdom sees i flokk. Nok en gang kan dette virke selvoppfyllende. Vil all ungdoms samvær uten voksne til stede ende med kriminalitet og vold? Hvor er tilliten til ungdom?

Det er viktig at ungdom får tilbud om kulturelle aktiviteter, men det er galt at alt ungdom skal få gjøre, skal gjøres i forebyggende ånd. Ungdomstiden er en tid som er preget av mye konflikter. Det er en viktig periode i livet mot voksentilværelsen og den har sin verdi i seg selv. Hva om voksne fikk opera for å holde seg unna puben, slik ungdom får fritidsklubb for å holde seg unna narkotikaen? Hva med dilemmaet det ofte kan være når gruppen på fem skatere ønsker seg et skateanlegg, og må bruke forebyggingsargumentet om seg selv? Ungdomstiden er verdifull. Ungdommer er ressurser for samfunnet, seg selv og sine omgivelser. Ungdom som får ansvar blir ansvarlige. Ungdom er ressurser – ikke klienter.

Ung til ung

Ung-til-ung-formidlingen er den viktigste kommunikasjonsformen i arbeidet mot narkotika.

«Vi tror at vi fortsatt kan forandre på verden, og at vi gjør mye mer ved å faktisk prøve enn å snakke om hva som gjøres. Vi har en drøm om hvordan verden bør være, og vi tror den kan gjennomføres. Vi drømmer om et samfunn der rusgifter ikke brukes til å flykte fra virkeligheten, der alle har et ålreit liv, der du slipper å følge strømmen for å bli godtatt.» (Slå tilbake, 2004)

Det er brukerne selv som vet best hva slags tilbud de vil ha. Medbestemmelsesrett eller brukerdemokrati betyr innflytelse over egen fritid. Det er i det hele tatt min mening at ungdom ikke alltid trenger voksne til stede i sine tilbud. Selvstyrte ungdomshus som for eksempel Blitz, har overlevd 20 år med suksess. Ungdom Mot Narkotika er også en organisasjon som bare styres av ungdom, og har gjort det i over 23 år.

Narkotikapolitikk

Det er jo slik at det er lovverket som regulerer hva som er lov og ikke lov. I Norge er det ikke lov å besitte, bruke eller omsette narkotika. Dette er det pågående diskusjoner om, fordi man i enkelte andre land liberaliserer og avkriminaliserer bruk av narkotika. Det er mange som jobber for at dette skal skje også i Norge, men det er heldigvis ikke flertall for dette, og det skal vi sørge for at det heller ikke skal bli! England har nå avkriminalisert bruk, og i Nederland har man jo hatt såkalte coffee shops lenge. Det er ingen ting som tyder på at dette gir mindre bruk, snarer tvert imot. Bruken av narkotika ligger der på det tredobbelte av hva vi har i Norge, samtidig som alkoholkonsumet ikke har sunket. Det er en del land som ser opp til Norden og den restriktive narkotikapolitikken vi har drevet, og for eksempel Italia har nå gått fra å ha en liberal holdning til å stramme inn regelverket og jobbe for en mer restriktiv narkotikapolitikk.

Norge har, gjennom FN, forpliktet seg til å jobbe mot narkotika. FN har narkotikakonvensjoner fra 1961, 1971 og 1988 som sier at narkotika ikke skal være lov, og at landene må jobbe mot narkotikaindustrien og mot tiltak som legitimerer bruk av narkotika. Samtidig slås det fast i FN-konvensjonen om barns rettigheter at barn har rett på trygge oppvekstmiljøer uten narkotika.

På bakgrunn av dette har det vært diskusjoner om tiltak som sprøyterom og coffee shops er i strid med de internasjonale reglene.

Legaliseringsbevegelsen

Det er viktig å være klar over at det står mange store og mektige mennesker bak i kulissene og jobber for å få liberalisert holdningene til narkotika og for å få legalisert bruken av dette. Dette er en kynisk industri det ligger enorme penger i, og de vil gjerne tjene enda mer penger. Det er faktisk sånn at enkelte tobakksfirmaer har tatt patent på maskiner som kan produsere ferdige hasj-sigaretter. Dette for å kunne masseprodusere i det øyeblikket cannabis eventuelt blir lovlig.

Vi må være klar over at narkotika er avkriminalisert i de fleste EU-land. Det vil si at man ikke får straff for å bruke eller bære narkotika opp til en viss mengde som varierer fra land til land. I Frankfurt og Amsterdam opp til 15 gram hasj til daglig(!) bruk. Lovene mot narkotika blir stadig mildere og mildere i EU. I et område der narkotika får flyte fritt, setter det landet med den mest liberale lovgivningen standarden for hva du finner av narkotika i resten av EU.

Harm reduction

Legaliseringsbevegelsen jobber også for narkotikapolitiske tiltak som kalles harm reduction eller skadebegrensende på norsk. Harm reduction dreier seg om hvordan vi skal lære å leve med narkotika, ikke om begrensing av bruk og etterspørsel. Det dreier seg ikke om å bli kvitt narkotikaen, men å begrense skadene narkotika gjør. «Narkotika er kommet for å bli – og nå er det på vår jobb å gjøre det beste ut av det.» Her kan vi nevne sprøyterom (som ikke har vist entydig nedgang i antall overdoser), sprøyteutdeling, medisinsk bruk av marihuana, vann og pilletesting på disco osv. I Sveits kan heroinmisbrukere også få heroin over disk. En slik tilnærming har fått et stadig større fotfeste i flere vestlige land (også Norge, her har Stortinget gått inn for en prøveordning med sprøyterom). Dette er en tilnærming hvor man har gått bort fra å jobbe for et narkotikafritt samfunn, man innfinner seg med at dette er et problem som alltid vil være der, og vil heller prøve å «begrense skadene». Dette er mot prinsippet om å tro på handling og forandring, og i mot grunntanken om at vi skal jobbe for det samfunnet vi ønsker å ta del i – et samfunn fritt for narkotika.

Handel og utnytting

Narkotikaindustrien er verdens tredje største industri, etter våpen og menneskehandel/prostitusjon. Dette betyr at det er mer penger involvert i handel med narkotika enn det er med de fleste andre varer. Klær og mat kommer langt ned på lista. Hvem er det så som tjener på dette?

En ting er sikkert: det er ikke de som produserer det! Narkotika dyrkes i fattige land preget av krig og konflikter. Tar man marihuana som eksempel er noen av de viktigste dyrkeområdene for dette land som Afghanistan og Marokko, land som tydelig sliter med uro. Kokainens påvirkning på Colombia er et annet eksempel på at narkotikaproduksjon er ødeleggende for samfunnstrukturene. Fordi det ligger så enorme penger i disse varene blir fattige bønder utnyttet til å produsere for krigsherrer og geriljagrupper, som igjen bruker pengene på våpen og krigføring. Bøndene som burde produsere mat, ender derfor heller opp som slaver for folk i vestlige land sine luksusbehov. Det at det produseres store mengder narkotika i disse landene gjør at problemene med avhengighet eksploderer også i produksjonslandet.

Vi må rette søkelyset mot industrien rundt narkotikahandelen. Det er en industri som må tas på alvor. Det er et apparat som får konsekvenser både for oss i vestlige land som forbrukere og for land i sør som uten spesiell stor egeninntjening produserer og opplever konsekvenser av dårlige arbeidskår, fattigdom og stort misbruk. I følge FN mangedobles misbruket av for eksempel heroin i India i takt med omsetningen her i vesten. Samtidig vet vi at misbrukere i India har langt mindre mulighet til å få hjelp enn vi tross alt har her i nord.

Industrien får ofte også fotfeste der de sosiale ressursene er minst. Det er en industri som utnytter de økonomiske og samfunnsmessige svakhetene i sør, og som samtidig utnytter mennesker med rusbehov i nord.

Norsk narkotikapolitikk

Norge har, i forhold til sørligere europeiske land, en veldig helhetlig narkotikapolitikk. Likevel må det påpekes at ikke alle delene i kjeden nedenfor prioriteres i like stor grad.

Vi må ha gode tiltak når det gjelder:

• Forebygging
• Lavterskeltiltak til rusgiftsmisbrukere
• Behandling
• Lovhåndhevelse
• Forskning og dokumentasjon

Dette innebærer at man må ha gode tiltak og satse offensivt på alle sider som berøres av narkotikaproblemet. Det må legges til rette for at ungdom har gode steder å være, hvor de kan drive med spennende ting slik at man skaper reelle alternativer til rusgifter. Man må også støtte opp organisasjoner som UMN slik at vi kan nå ut til ungdom i alle landets hjørner, og fortelle hvem vi er og hva vi mener. UMN mener at vi er forebyggende bare ved å være til! Om vi kommer til en skole og holder foredrag, og klarer å starte opp et lokallag på denne skolen, vil dette ha ringvirkninger ut i mange miljøer på en helt annen måte enn offentlige kampanjer klarer. Det er mer forebyggende å få den tøffeste jenta på skolen til å gå med antinarkotikabudskap på genseren sin i skolegården, enn at en helsesøster holder foredrag for hele skolen om farene ved narkotikabruk.

Lenger sør i Europa sees problemet med helt andre briller. En trend er å ikke se sammenheng mellom alkohol og narkotika, ungdomstilbud og narkotika, mediapåvirking og narkotika. Da blir vi stående med et helt annet utgangspunkt, og med helt andre løsninger på problemer. Her kommer vi tilbake til for eksempel harm reduction.

Ungdom er ressurser, ikke klienter!

UMN mener at man ikke kan være for ungdom, uten å være mot narkotika. Noen mener at narkotika er en naturlig del av ungdomskulturen, men det er like lite saklig som å si at alle voksne liker å høre på Elvis.

Ungdom Mot Narkotika syns det er på tide at ungdom blir respektert som nettopp: UNGDOM! Ungdom skal bli sett, hørt og få aksept for akkurat det de er! Ungdom må få lov til å være ungdommer på egen premisser. Det får være slutt på at voksensamfunnet alltid skal vite hva som er best «for ungdommen nå til dags».

UMN mener ungdom skal brukes som ressurs i samfunnet, for det er jo nettopp ungdom som er fremtiden! Hør på ungdom, se på ungdom, ta med ungdommer i beslutninger! Ungdom er ikke potensielle kriminelle eller mindreverdige!

Ungdom må være en del av ryggraden i arbeidet mot narkotika. Derfor må ungdom være med i ekspertpanelet og i arbeidet mot narkotika. Ungdom er ressurser!

Årsrapporten om narkotikasituasjonen i Norge 2003 er utarbeidet for Det europeiske overvåkingssenteret for narkotika og narkotikamisbruk – EMCDDA. IRUS er norsk kontaktpunkt for EMCDDA-samarbeidet. De grafiske framstillingene som illustrerer denne artikkelen, er hentet fra denne rapporten og bekrefter ellers tendensen vi har sett i de senere år om at andelen som uttrykker en positiv holdning til narkotika, ikke lenger øker. De siste to-tre år har omkring 10 prosent av 15-20 åringer på landsbasis og 13 prosent i Oslo gitt uttrykk for at de synes at cannabis bør kunne selges fritt her i landet.

(Artikkelforfatteren takker for god hjelp til denne artikkelen fra Ungdom Mot Narkotika.)

Oppdaterte grafer fra årsrapporten 2004

http://www.sirus.no/scripts/cgiip.exe/WService=forebygging/d_emneside.html?hPKey=8605&hParent=75&hDKey=8

(1) Prosentandel av ungdom i alderen 15-20 år i Norge som oppgir at de har brukt cannabis henholdsvis noen gang og i løpet av siste seks måneder 1986-2004.

(2) Prosentandel av ungdom i alderen 15-20 år i Oslo som oppgir at de har brukt cannabis henholdsvis noen gang og i løpet av siste seks måneder, 1968-2004 (treårig glidende gjennomsnitt).

(3) Prosentandel av ungdom i alderen 15-20 år i Norge som noen gang har brukt forskjellige narkotiske stoffer, 1986-2004.

(4) Prosentandel av ungdom i alderen 15-20 år i Oslo som noen gang har brukt forskjellige narkotiske stoffer 1970-2004 (treårig glidende gjennomsnitt).

av Eli Aaby

15 år etter murens fall eter EU seg østover, og folk i «østblokken» må slåss nye kamper.

Utgangspunktet mitt er at det jo allerede er noen som har erfaring med «østutvidelse», nemlig folk i tidligere Øst-Tyskland. Mange føler seg som annenrangs borgere, i en spørreundersøkelse fra i sommer svarte hver fjerde at de ønska muren tilbake!! Arbeidsledigheten er dobbelt så høy og lønningene lavere enn i «vest», og en av tre sier de ikke er bedre økonomisk stilt enn før muren falt.

Da lovgivinga skulle samordnes i de to landene, var det mest kamp om abortloven. I vest var abort regulert i straffeloven, og det er tvungen rådgiving før abortbegjæring fremmes. Sånn er det i hele Tyskland nå. De fleste rådgivingskontorene drives av katolske organisasjoner. Det er erfaringer med at rådgiving til etnisk tyske kvinner legger vekt på å beskytte det ufødte livet, mens kvinner med ikke-vestlig bakgrunn får innvilga abort med et pennestrøk. Muren falt, og kvinnene i øst mista retten til sjølbestemt abort.

Det er store ulikheter når det gjelder abortlovgiving i EU. Estland, Latvia og Litauen, Hellas, Finland, Sverige og Danmark er de eneste EU landa med sjølbestemt abort, uten tvungen rådgiving. Til og med i liberale Nederland må kvinnene til en lege som attesterer på at hun veit hva hun velger. I Portugal, Irland og Polen er abort forbudt under alle omstendigheter, også hvis den gravides liv er i fare. For oss som ser på sjølbestemt abort som en grunnleggende rettighet og viktig for kvinnehelse, er det all grunn til å følge med hvis det kommer forslag om å samordne abortlovgivinga i EU. Vi har sett hvordan valgresultatet i USA er en oppmuntring for abortmotstandere i Norge, det brukes for alt det er verdt i resten av Europa også.

Det er mest fokus rundt østutvidelsen er arbeidsvandring og sosial dumping. Enkelte forskere snakker om «care drain», dvs at når kvinnene forsvinner, forsvinner omsorgen ut av landsbyene i øst. Kvinner beskrives som «mødre, koner og tanter». Når kvinnene med utdanning arbeidsvandrer, er det «brain drain». Jeg mener at disse begrepene hindrer kvinnebevegelsen og fagbevegelsen i å se at det er problemene med sosial dumping vi står overfor, som når fagarbeidere og håndverkere arbeidsvandrer. Arbeidsvandring i seg sjøl er ikke problemet, men hvordan arbeiderne blir utnyttet.

Den kvinnelige arbeiderklassen får jobber som hushjelp, vaskehjelp og au-pair. Hvordan ser vi på hushjelparbeid? Er det arbeid som er helt ok bare de som gjør det, har ordentlige arbeidsvilkår? Jeg er helt uenig med dem som sier «alle skal ta sin egen møkk og sitt eget rot». Jeg mener dette er en form for moralisme som hindrer en kampanje for bedre arbeidsforhold for vaskehjelpene som jobber svart, uten rettigheter av noe slag.

Vi trenger en holdningskampanje for at de som får vaska huset sitt, ser på seg sjøl som arbeidsgivere, som har ansvar for arbeidsforholda til hun som vasker.

Kvinnene som arbeider som hus- og vaskehjelper, au-pair har krav på ordna lønns- og arbeidsforhold. Sentralt er: Lønn, definert arbeidstid og fritid, avgrensa oppgaver og kontrakter som gir oppsigelsesvern og sosiale rettigheter. Vi er «heldige» her i landet, fordi reglene for «hvitt arbeid» er relativt enkle pga det som er gjort før for å få bort det «svarte» dagmammamarkedet.

Sannsynligvis vil det bedre arbeidsforholdene dersom vaske- og hushjelpene tar arbeid i firmaer, istedenfor å inngå avtaler med en og en familie.

Det finnes organisasjoner som jobber for å organisere hushjelper, au-pairer og lignende som jobber i andre land enn sitt eget opprinnelsesland. En av dem er filippinske Migrante (www.migrante.org) Vi har mye å hente på å lære av og å samarbeide med dem. En særegen utfordring er at det ikke er tradisjon for organisering av hushjelper i Norge.

I Kvinnefrontens handlingsprogram om familiepolitikk ønsker vi oss reingjøringspatruljer, billige kantiner, døgnåpne barnehager og boligbygging som åpner for mer kollektive løsninger enn boenheter for kjernefamilier. Vi ser på det å tømme familien for sånne oppgaver som en vei for frigjøring av kvinner (og menn og barn), ikke som et problem i videre likestillingsarbeid.

En enda større trussel mot kvinners rettssikkerhet, liv og helse er den økende handelen med kvinner til prostitusjon. Større trussel fordi det er brutal utnyttelse og svært skadelig med utsatthet for dødelige sykdommer og vold.

Det er allerede oppretta et Nettverk mot prostitusjon av norske kvinneorganisasjoner, og etablert et eget nordisk-baltisk samarbeid mot kvinnehandel. (Se www.kvinnefronten.no.)

av Erling Folkvord

Mange kurdarar ventar spent på vedtaket som Det europeiske rådet skal gjere 17. desember. Då skal EU-toppane seie JA eller NEI til å godta Tyrkia som søkjarland. Denne avgjerda er viktig sjølv om eventuelt tyrkisk medlemskap i Europaunionen kan liggje 10 år eller lenger inn i framtida.

I slutten av november vil mange kurdarar markere 26-årsdagen for stiftinga av PKK – Kurdistans arbeidarparti. PKK finst ikkje lenger, men frigjeringskampen går vidare innafor Kongra Gel – Kurdistans folkekongress – som vart oppretta i november 2003. Kongra Gel har ikkje deltatt i aksjonar mot den amerikanske okkupasjonshæren i Irak.

20 år sia den første væpna PKK-aksjonen

I august var det 20 år sia det framleis uerfarne PKK gjennomførte den første militære aksjonen sin. Aksjonen hadde størst verdi symbolsk og politisk: Den kurdiske rørsla tok i 1984 opp igjen den kampen som vart knust gjennom massakreringa av titusenar i Dersim i 1938. Då sa den tyrkiske innanriksministeren: «Det finst ingen kurdarar i Tyrkia, berre tyrkarar som bur oppe i fjella. Desse røvarane må siviliserast med vald.»

Kurdayetî – kurdisk sjølbevissthet – er det viktigaste resultatet av 20 års kamp, ei sjølbevissthet som ikkje er nasjonalistisk og ikkje ser ned på dei som ikkje er kurdarar.

Splitting i Kongra Gel

Ved siste årsskiftet vart det kjend at ei gruppe rundt Osman Öcalan hadde bryti med Kongra Gel. Dei reiste frå dei kurdiske fjella og ned til Mosul i grenseområdet mellom arabisk og kurdisk del av Irak. Tyrkisk presse boltra seg i meldingar om splitting i Kongra Gel. Etter ei sterk oppfordring frå Abdullah Öcalan – den tidlegare PKK-leiaren som sit med livstidsdom på fengselsøya Imrali – reiste gruppa rundt Osman i mars tilbake til fjella for å diskutere dei politiske stridsspørsmåla med leiinga i Kongra Gel. Då eg besøkte Kongra Gel i april, var desse diskusjonane så vidt komi i gang. Som vi no veit, vart ikkje usemja løyst. Osman Öcalan har no bryti endeleg med Kongra Gel, og gjer ein del for å sverte organisasjonen. Dei satsar på å byggje eit legalt parti innafor dei USA-dikterte rammene som gjeld i den kurdiske delen av Irak.

Kurdisk opprør i Syria

I den syriske delen av Kurdistan vart mars månad prega av eit omfattande opprør som var annsleis enn tidlegare. Like etter opprøret var knust, møtte eg Shilan Baghi som er med i styret i PYD (Demokratisk unionsparti) i Syria. Ho oppsummerte slik:

«Det var ein reaksjon på Syrias langvarige politikk mot kurdarane. Men det som utløyste det heile, var at nokre arabiske ungdomar på ein fotballkamp i Qamishlo ropte slagord mot kurdarane og skulda dei for å vere medhjelparar for USA. Dette utvikla seg til slagsmål. Tre unggutar mista livet i dette slagsmålet. Så reagerte folk på dette og det utvikla seg nærmast til krig mellom kurdarar og arabarar. Det spreidde seg til andre stader i byen og. Og politiet gjekk til åtak på demonstrantane mange stader. I fleire tilfelle klarte sivilbefolkninga å avvæpne nokre av politifolka. Dei tok våpna frå dei, men brukte dei ikkje til å skyte tilbake.

Politiet støtta òg paramilitære arabiske ekstremistar som gjekk til åtak på kurdiske bygningar og privathus. Nokre av dei køyrde rundt på motorsykkel og kasta brannbomber inn i butikkar og private heimar. Ved fleire gravferder vart det ropt slagord og det utvikla seg til nye trefningar. Trefningane i Qamishlo vara i tre dagar, men spreidde seg og til andre byar. I sjølve Qamishlo har omlag 50 vorti drepne.

I byen Amud vart oppstanden så kraftig at staten stort sett trekte seg frå dei offentlege bygningane i byen. Dette vara ved i eit par dagar. Så sende staten militære styrker og andre forsterkningar for å ta kontrollen tilbake, både i Amud, i Qamishlo og i dei andre kurdiske områda.»

– Var det eit organisert opprør?

«Det starta jo heilt spontant. Men etter kvart som det utvikla seg, såg vi at den organisasjonen og strukturen som har vorti etablert, betydde mykje. Utan den styrken den organiserte strukturen har oppnådd, hadde det ikkje vorti slik.»

Tyrkisk militær opptrapping

Ei tid etter at CIA i februar 1999 kidnappa Abdullah Öcalan utafor den greske ambassaden i Kenya og utleverte han til Tyrkia, kunngjorde PKK at dei ville trekke alle geriljastyrkene sine vekk frå tyrkisk landområde. Dette vart gjennomført hausten 1999. Håper var å oppnå resultat gjennom legalt politisk arbeid i Tyrkia. Etter fleire år utan vesentlege politiske endringar, starta ei forsiktig gjenoppbyggjing av geriljastyrker i den kurdiske delen av Tyrkia.

Innafor Kongra Gel er dei militære styrkene organisert i HPG – Folkets forsvarsstyrker. HPG har eit visst sjølvstende i forhold til leiinga i Kongra Gel. Ei geriljagruppe kan forsvare seg mot åtak utan godkjenning frå øvste hald. Men eventuelle større aksjonar krev godkjenning frå den valde politiske leiinga i Kongra Gel. Tidleg på våren 2004 var om lag ein tredjedel av HPG-geriljaen spreidd i den tyrkiske delen av Kurdistan. Storparten av dei andre var i dei kurdiske fjella lengst nord i Irak. Sannsynlegvis var det og mindre grupper i kurdisk del av Iran. Geriljaen som igjen var på plass i Tyrkia, følgte ei defensiv linje. Dei var pålagt å halde fast på våpenkvila frå 1999 og kunne berre forsvare seg mot direkte åtak.

Utover seinvinteren og våren trappa den tyrkiske regjeringa opp dei militære åtaka på kurdisk gerilja og på kurdarar som dei meinte var gerilja. 1. juni kom svaret frå Kongra Gel: Dei oppheva den einsidige våpenkvila dei hadde handheva i nesten fem år. Samtidig understreka talsmenn for organisasjonen at dei ikkje ønskjer ny krig.

Irak – skjerpa kurdisk-arabisk konflikt

Sett frå amerikansk synsvinkel er den kurdiske delen av Irak (Sør-Kurdistan) ein suksess. Samanlikna med resten av Irak er det ordna samfunnsforhold der. USA får inn til vidare utteljing for den økonomiske og politiske støtta som sia 1991 er gitt til dei kurdiske leiarane Mesûd Barzanî (KDP – Kurdistans demokratiske parti) og Celal Talebanî (PUK – Kurdistans patriotiske union).

Men fordi Barzanî og Talebanî har gått så heilt og fullt i amerikansk teneste, har konflikten mellom kurdarar og arabarar vorti skjerpa. Det historiske skiljet mellom arabisk og kurdisk busetjing er Dei raude fjella, ei fjellkjede på tvers av Irak litt sør for Mosul. Sett med arabiske augo har Barzanî og Talebanîs tedd seg som quislingar. Det har gitt ny næring til arabisk sjåvinisme. «Alle kurdarar» blir likestilt med det USA-lojale leiarsjiktet. Enkelte arabiske motstandsfolk i Irak ser bort frå at Baath-regimet i Irak gjennom tiår tedde seg som eit brutalt okkupasjonsregime i den kurdiske delen av staten Irak.

Den verste enkelthendinga i Sør-Kurdistan hittil i 2004 var dei samordna sjølvmordsattentata i februar mot hovudkvartera til PUK og KDP i Hewler (Erbil på arabisk). Mange av leiarsjiktet i dei to partia og mange andre vart drepne. Aksjonane hadde eit omfang og vart utført med slik presisjon at førebuinga må ha kravt store ressursar, høg kompetanse og god organisasjon. Mistanken vart derfor retta mot dei hemmelege tenestene i Tyrkia som er dyktige og har lang erfaring i organisering av attentat utanlands, gjerne med innleigde drapsmenn.

Aust-Kurdistan

Dette året har det vori færre nyhetsmeldingar frå den kurdiske delen av Iran. Men det betyr ikkje at presteregimet i Teheran har letta på undertrykkjinga. Dei kurdiske partia er framleis ulovlege. Dei som arbeider politisk for KDP-I (Kurdistans demokratiske parti – Iran) eller for Komala blir forfølgt, fengsla og mishandla med ein brutalitet som likner på det som er vanleg i Tyrkia.

I april møtte eg 60 år gamle Haci Ahmadi, ein av veteranane i den politiske frigjeringskampen i kurdisk del av Iran. Han vaks opp i ein landsby ikkje langt frå Mehabad, men har ikkje vori i Iran sia 1979. Han var tidlegare Europarepresentant for KDP-I, men var no med i leiinga av eit nystifta parti som har slutta seg til Kongra Gel. Førebuinga til partistiftinga starta i 1998/99, og den første kongressen vart avvikla tidleg i 2004.

Ahmadi meiner det trengst ei einhetleg, allkurdisk rørsle og seier at demokratisk føderalisme er den beste løysinga for folka i Kurdistan og Midtausten. Han legg vekt på arbeidet for felles forståing mellom dei ulike kurdiske partia.

Han meiner at tida med nasjonalstatar av europeisk type er forbi. Det er bruk for å skape ei samfunnsordning bygd på demokratisk føderalisme. Dette tar utgangspunkt i dei historiske erfaringane i Midtausten. Ahmadi seier det ikkje er ei vidareføring av politisk teori frå Europa, men dei vil bruke erfaringar frå Europa og.

Eg veit ikkje kor stor oppslutning desse ideane har på grasrota i heimlandet.

Det nye amerikanske hundreåret

Det er nok å kaste eit blikk på kartet. Når du ser korleis Kurdistan er plassert, forstår du at eit fritt og samla kurdisk folk vil vere eit hinder for dei amerikanske strategane som fører krig for å skape det dei kallar det nye amerikanske hundreåret.

Vi bør heller ikkje gløyme at dei norske regjeringane og Stortinget har støtta desse amerikanske krigane – med unntak for dei 4-5 første månadene av den krigen mot Irak som enno ikkje er slutt. Det starta med eit nærmast symbolsk norsk kystvaktskip som sjukehus under Golfkrigen i 1990. Den første norske offiseren som fall i kamp på amerikansk side, kom heim frå Afghanistan i mai 2004.

Fordi Kurdistan er plassert der det er, fører USA ein dobbel politikk. Amerikanske politikarar – og i endå større grad diplomatar og agentar – uttrykker sympati med kurdarane sin sak. Samtidig var USA gjennom 1980- og 90-åra støttespelar og våpenleverandør for dei regima som førte krig mot kurdarane.

Saddam Hussein hadde USA i ryggen då han øydela den kurdiske byen Halabja i 1988, og då han systematisk utsletta tusentals kurdiske landsbyar.

Generalene i Ankara hadde full støtte frå USA i krigen mot PKK og den kurdiske befolkninga. CIAs kidnapping av Abdullah Öcalan utafor den greske ambassaden i Kenya i februar 1999, var så viktig for USA at president Bill Clinton vart orientert om utviklinga frå minutt til minutt. Presidentrådgiver Antony Blinken fortalde dette i et intervju på tyrkisk CNN to år etterpå.

Tyrkisk CNN omtalte ein annan USA-inspirert plan sommaren 2003. Viss den kurdiske geriljaen var villig til å gi opp all væpna kamp, skulle dei fleste få vende tilbake til sivilt liv. Mens dei fremste leiarane skulle få politisk asyl utanlands. 100 av dei skulle få opphald i Norge. Erna Solberg eller Jan Petersen har aldri kommentert den planen som tyrkisk CNN hevda å ha frå pålitelege kjelder. Men sjefen for tyrkisk CNN er kjend for å ha svært gode kontaktar i dei innerste miljøa i den politiske eliten i Tyrkia. Ettersom ingen på tyrkisk eller amerikansk regjeringshald har stadfesta opplysningane offisielt, kan vi ikkje vite sikkert om ein slik plan verkeleg var utarbeidd eller om lanseringa gjennom tyrkisk CNN berre var eit ledd i det psykologiske og diplomatiske arbeidet for å splitte den kurdiske frigjeringsrørsla.

Om vi ser litt stort på korleis USA og EU agerer overfor kurdarane, synst eg situasjonen no i 2004 liknar på situasjonen rundt 1920. Frankrike og England kunngjorde då at målet dei hadde hatt med den første verdskrigen, for Midtausten sin del, var «den fulle og hele frigjøring av de folkene som så lenge har vært undertrykt av tyrkerne, og å bygge opp nasjonale regjeringer og administrasjoner som skal hente sin makt fra den innfødte befolknings frie utøvelse av initiativ og valg.» (1)

Norge var og med på sin måte. USA-president Woodrow Wilson fekk i 1919 Nobels fredspris, fordi han tok så sterkt til orde for nasjonane sin sjølvråderett. Han sa at alle folka som hadde vori under tyrkisk styre, skulle ha rett til å avgjere si eiga utvikling.

Men den retten skulle ikkje gjelde for kurdarane. For Kurdistan låg slik til, da som no, at imperialiststatane ikkje kunne godta eit fritt og samla Kurdistan.

Ein britisk offiser som underviste troppar som skulle til Irak og sørlege Kurdistan, var ærlegare da han i 1923 forklarte sakas kjerne:

«For det første er vi alle sammen imperialister, og vi ønsker å se imperiet forsvart så sikkert som mulig. For det andre er vi alle skattebetalere, og vi ønsker derfor at forsvaret skal være så sparsommelig som mulig.» (2)

Han forklarte korfor koloniminister Churchill og fleire andre hadde utvikla den nye metoden med å kontrollere befolkninga i Irak med flybombing istadenfor med kostbare infanteristyrkar.

I dag ser både George Bush og John Kerry at eit samla og sjølvstyrt kurdisk folk er eit trugsmål mot planane om det presidentens menn kallar «eit nytt amerikansk århundre». Derfor prøver USA på ulike måtar å skape splid i det kurdiske folket. Dei legg særleg stor vekt på å splitte eller nedkjempe Kongra Gel, som dei ikkje utan grunn, ser på som ei fortsetjinga av den kampen PKK stod i spissen for. «Tilbodet» som vart lansert på tyrkisk CNN, og Osman Öcalans brot med Kongra Gel må vurderast mot denne bakgrunnen.

USA har samtidig satsa mykje på å kjøpe seg lojalitet frå Mesûd Barzani (i KDP-Irak) og Celal Talebanî (i PUK).

EU – alliert med kurdarane eller med kurdarane sine fiendar?

To vener av meg besøkte i mars i år ein av dei øydelagte landsbyene i Cewlik-provinsen (på tyrkisk: Bingöl). Dei reiste sammen med Necla, ein kurdisk arbeidskamerat som vaks opp i denne landsbyen som hæren øydela for drygt 10 år sia. Der Necla og familien hadde budd, var det ikkje anna igjen enn stein på stein.

Framfor 17. desember er det mange kurdarar som spør seg om leiarane i EU har gløymt at EU-toppmøtet i København i 1993 – det året landsbyen til Necla vart øydelagt – vedtok politiske krav som ein stat må oppfylle for å bli godkjend som søkjarland: Eitt av desse såkalla Københavnkriteria for nye søkjarland er:

«Kandidatlandet må ha utviklet stabile institusjoner som garanterer demokrati, rettsstatsprinsipper, menneskerettigheter samt respekt for og beskyttelse av minoriteter.»

Derfor har Tyrkia gjort fleire lovendringar dei siste to åra. Unntakstilstanden er oppheva og dødsstraffen er avskaffa. Ei lov om totalt forbod mot kurdisk språk i radio og fjernsyn er oppheva.

Men sjølv EU-kommisær Verheugen som i fleire år hadde styringa av arbeidet med EU-utvidinga, seier at dette først og fremst er endringar på papiret. Både årsrapportane frå Amnesty og IHD (Menneskerettsføderasjonen i Tyrkia) og samtalar med aktivistar og lokalpolitikarar i tyrkisk del av Kurdistan, fortel at tortur framleis er vanleg. Politiet og dei militære utviklar nye torturformer som ikkje gir synlege spor. Kvardagen er framleis prega av undertrykkjing av alt som er kurdisk.

EU har ikkje stilt seg bak kravet om at den tyrkiske staten skal betale erstatning til dei som budde i dei 4.000 øydelagte landsbyane og la dei som vil, få flytte tilbake.

Eg forstår at mange kurdarar likevel håper på eit JA frå EU-toppmøtet 17. desember. Dei reknar med at det skal blir lettare å slåst for kurdiske rettar i eit Tyrkia som forhandlar om medlemsskap i EU, enn i eit Tyrkia som endå ein gong har fått NEI frå Brussel. Og dei tar lett på at Tyrkia som EU-medlem betyr at Schengen-grensa vil dele Kurdistan på midten.

Sakleg sett er det liten grunn til å forvente anna enn at EU framleis vil alliere seg med Ankara-regimet mot kurdarane. Da EU 3. april i år førte opp Kongra Gel på lista over terrororganisasjonar, var det ei godkjenning av den linja Ankara-regimet har stått for og står for.

«EUs terrorstempling av Kongra Gel (Kurdistans folkekongress) er rettsleg like uhaldbar som ein dødsdom avsagt utan rettargang,» sa partileiar Zubeyr Aydar (43) da eg møtte han eit par veker etter EU-vedtaket.

«EU si grunngiving for å setje meg og Kongra Gel på terrorlista er tatt ut av tomme lufta. Det finst jo inga vurdering bygd på lov eller på eit rettsleg grunnlag. Det har ikkje vori reist ei einaste rettssak mot Kongra Gel nokon stad i verda. Kongra Gel har ikkje ein gang knust ei vindusrute.»

– Korleis vurderer du EUs vedtak om å likestille deg og Kongra Gel med Osama bin Laden i forhold til folkeretten?

«Folkeretten har ingen eintydig definisjon av terror. Alle definerer terror på sin eigen måte. Likevel: Det er det som går ut over sivile som bør reknast som terror. Viss slike åtak på sivile er systematisk utført av ein organisasjon, er det ein terrororganisasjon. Om åtak på sivile er utført ein gong eller to, er det snakk om terrorhandlingar. Er det ein stat som systematisk utfører åtak på sivile, er det og terrorisme. Det er statsterrorisme.

Ein må vurdere heilt konkret om den kurdiske frigjeringsrørsla er ein terroristorganisasjon eller ikkje. Tidlegare – da rørsla vart styrt av PKK – var det 15 år med krig i full skala i tyrkisk del av Kurdistan. PKK hadde aldri åtak på sivile som eit mål. Måla var alltid militære. Men trass dette vart målet nokre gonger krenka, og sivile mista livet. Slikt hender i alle krigar. Vi ser det og i dei pågående krigane i Irak og Afghanistan. For eksempel vart gjestene i eit bryllup i Afghanistan drepne.

Den kurdiske frigjeringsrørsla har eitt mål: Språk og kulturelle rettar, folket sine behov. Det at du tar våpen i handa for å kunne forsvare deg mot undertrykkjing, betyr ikkje at du er terrorist.»

Aydar meiner kurdarane er det folket som har vori mest utsett for terror, og at dette er årsaka til at dei så sterkt avviser terrorisme som kampmetode:

«Om vi ser på Irak, Syria, Tyrkia og Iran, har kurdarane i alle desse statene vori utsett for statsterrorisme. Eg har sjølv opplevd det i Tyrkia. Ein av venene mine, Vedet Aydin, var leiar for eit lovleg parti i Diyarbakir. Han gjekk heim etter å ha følgt meg til bussen då eg 4. juli 1991 skulle reise til Ankara. Ved midnatt banka politiet på døra hans og tok han med til stasjonen. Seinare fann vi liket hans i ei veggrøft langs vegen mot Elazig. Det er tusentals slike tilfelle i Tyrkia.»

I kampen om kontroll i Midtausten og i Kurdistan vil dei nærmaste åra bli prega av både rivalisering og samarbeid mellom USA og EU. Begge vil vite at ideen om at demokratisk føderalisme er den beste løysinga for folka i Kurdistan og Midtausten, står i vegen for framtidig imperialistisk kontroll og utnytting. Å splitte Kongra Gel og liknande organisasjonar vil derfor vere eit høgt prioritert mål for leiarane både i Washington og Brussel.

Noter:

1) Felleserklæring i oktober 1918 like etter våpenkvileavtalen med Det osmanske riket. [Tilbake]

2) Forelesning av Wing-Commander C. Edmonds 12. desember 1923 ved The Royal United Services Institution. [Tilbake]

Noen fakta om Kurdistan

Kurderne utgjør folkeflertallet i et område som siden 1. verdenskrig er blitt delt mellom Tyrkia, Iran, Irak og Syria. Dette området – Kurdistan – er litt større enn Spania. Folketelling av kurdere er forbudt, men antallet anslås å være mellom 30 og 40 millioner. Halvparten bor i Tyrkia. I Irak bor det trolig ca 5 millioner kurdere, de aller fleste i den nordlige landsdelen. Antall kurdere i Iran er anslagsvis 8-9 millioner. I Syria bor det rundt 1,5 millioner kurdere.

Mange kurdiske organisasjoner har i løpet av de siste 40 årene ført væpnet frigjøringskamp mot statene Irak, Iran og Tyrkia. Tapene av menneskeliv har vært størst i Irak. I årene 1984-99 drev PKK (Det kurdiske arbeiderpartiet) geriljakrig mot den tyrkiske staten. PKK oppløste seg selv i april 2002. En flerleddet omdanningsprosess la grunnlaget for danning av det allkurdiske Kongra Gel (Kurdistans folkekongress) høsten 2003. Flere av lederne har bakgrunn fra andre partier.

I det sørlige Kurdistan – som er en del av Irak – har de kurdiske partiene PUK (Patriotisk union Kurdistan) og KDP (Kurdistans demokratiske parti) – med støtte fra USA – hatt et slags selvstyre siden et regionalt parlamentsvalg i mai 1992. Lederne i disse to partiene var med i det USA-opprettede administrasjonsrådet i Irak fram til den nåværende regjeringen ble utpekt av USA. Sammenlignet med det øvrige Irak er det i dag stabile forhold i det kurdiske området lengst nord i Irak, men mange konflikter ulmer under overflata.

Kurdistans folkekongress (Kongra Gel) har sitt hovedkvarter i Candilfjellene i kurdisk del av Irak. Kongra Gel kan beskrives som en paraplyorganisasjon hvor partier, kvinne- og ungdomsorganisasjoner i hver av de fire statene er tilsluttet. Den militære greina av bevegelsen er Folkets forsvarsstyrker (HPG), en geriljahær som er bygd opp av små enheter og som har en stor grad av uavhengighet, samtidig som den godtar politisk ledelse fra Kongra Gel. Geriljahæren kan ikke iverksette større aksjoner uten at det er politisk vedtatt av Kongra Gel. Geriljagruppene er i dag i det vesentlige fordelt mellom irakisk og tyrkisk område.

I dag er Kongra Gel trolig den sterkeste politiske bevegelsen i regionen som ikke er alliert med USA eller andre utenforstående makter. Kongra Gel deltar ikke i motstanden mot den amerikanske okkupasjonen av Irak, men har heller ikke støttet USAs krigføring slik PUK og KDP har gjort.

Fra militærdommer i Tyrkia
til kurdisk frigjøringsleder

Zubeyr Aydar

ble født i 1961 i landsbyen Dêrawat, i Siirt-provinsen lengst øst i Tyrkia, og noen få mil fra grensa mot Irak. Uteksaminert fra juridisk fakultet ved Istanbul universitet i 1983. Utførte militærtjeneste i årene 1985/86 og var da også militær dommer i ett år. Etter militærtjenesten i 1986, reiste han til Siirt og åpnet advokatpraksis. Som advokat ble han snart engasjert i menneskerettsspørsmål og ble også med i SHP (Sosialdemokratisk folkeparti). Først som sekretær i Siirt-avdelinga.

På grunn av menneskerettsarbeidet han drev, ble den unge advokaten i 1989 forvist av spesialguvernøren som administrerte unntakstilstanden for 11 kurdiske provinser. Han ble tvinga til å oppholde seg utenfor området med unntakstilstand. Etter 3 måneder i Ankara og Istanbul var det reist så sterke protester at vedtaket ble omgjort. Han husker enda dagen da han kom tilbake til Siirt: 10. desember 1989, dvs den internasjonale menneskerettsdagen. Siden har han arbeidet med menneskerettsspørsmål og var i en periode president i Siirt-avdelinga av Menneskerettsføderasjonen i Tyrkia (IHD). I 1990 ble han valgt til visepresident i IHD.

På denne tida engasjert han seg og i det kurdiskvennlige partiet HEP (Folkepartiet) og ble valgt inn i det nye partiets ledelse. I 1991 ble han valgt inn i nasjonalforsamlinga fra Siirt. HEP ble forbudt 13. juli 1993. Omtrent samtidig ble landsbyen hvor Aydars familie bodde, helt ødelagt. De militære kom flere ganger i tida før den fullstendige ødelegginga ble gjennomført sommeren 1993.

Da var Demokratipartiet (DEP) allerede stiftet og Zubeyr Aydar var med i DEPs første sentralstyre. Staten åpnet sak også mot DEP for at partiet skulle forbys.

DEP ble forbudt med en rettslig kjennelse 16. juni 1994. Leyla Zana og halvparten av parlamentsgruppa ble arrestert samme dag. Zubeyr Aydar klarte sammen med noen andre fra parlamentsmedlemmene å komme seg ut av Tyrkia. Han fikk politisk asyl i Sveits. Leyla Zana og de andre som ble arrestert, ble i desember 1994 idømt fengselsstraffer opp til 15 år. De fire siste av dem ble løslatt i juni 2004.

Siden han kom til Europa for 10 år siden har Zubeyr Aydar vært engasjert i politisk og diplomatisk arbeid for kurdernes sak. I sitt diplomatiske arbeid har han besøkt samtlige parlamenter i Europa for å legge fram kurdernes sak. Da Det kurdiske eksilparlamentet ble åpna 12. april 1995, ble han valgt til president i arbeidsutvalget. Men han var ikke med da Eksilparlamentet hadde en av sine sesjoner i Oslo høsten 1996. Da deltok Aydar i meklingsarbeide i den irakiske delen av Kurdistan, for å prøve å få slutt på innbyrdeskrigen mellom de to kurdiske partiene der. KDP hentet da militær støtte fra Saddam Hussein, mens PUK fikk våpenhjelp fra Iran til en blodig kurdisk innbyrdeskrig.

Seinere var han med i det forberedende arbeidet som førte fram til opprettinga av Kurdistans nasjonalkongress 24. april 1999. Denne institusjonens arbeid kan sammenlignes med den rollen PLOs nasjonalråd hadde i perioden før PLO kunne vende tilbake til Vestbredden og Gaza.

Den kurdiske bevegelsen i Kurdistan har gjennomgått store endringer de siste årene. Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK) oppløste seg selv våren 2002. En ny organisasjon, Kadek, ble oppretta. Den eksisterte bare i drøyt halvannet år og ble nedlagt i oktober 2003. Dette la grunnlaget for oppretting av en flere nye organisasjoner, der Kongra Gel, Den kurdiske folkekongressen, er den viktigste.

Høsten 2003 tok Zubeyr Aydar en ny beslutning. Den tidligere militærdommeren og eksparlamentariken sa seg villig til å bli øverste leder av Kurdistans folkekongress som hadde sitt stiftelsesmøte med 300 delegater i sørlige del av Kurdistan fra 27. oktober til 6. november.

av Frode Bygdnes

Jeg tror utviklingen i fagbevegelsen blant annet skyldes intellektuell latskap fra fagbevegelsens fremste representanter.

Denne artikkelen holdt jeg opprinnelig som et foredrag på Hålogaland Journalistlags medlemsmøte 16. oktober 2004. Det var nødvendig først å si litt om meg selv:

• På 1970-tallet:
  • proletarisering og kamp mot yrkesforbud.
• På 1980-tallet:
  • sekretær, kasserer og leder i Harstad Jern & Metall.
  • aktiv i å bygge MMV-klubben (Mathiassen Mek Verksted, Harstad) på 1990-tallet.
  • faglig leder i AKP, og RV-politiker.
• I 2004:
  • frustrert, desillusjonert, mimre tilbake – og medlem av sentralstyret i AKP.

Så det er helt naturlig for meg å gå i gang med å skrive Harstad Jern & Metall sin 100-årige ærerike historie siden 1. april 1906.

Frustrert fordi jeg har i 30 år arbeidet med å bygge opp fagbevegelsen, men resultatet er at fagbevegelsen står svakere enn noen gang. Samtidig har det aldri vært større behov for en fagbevegelse. Kanskje skulle jeg ha tatt det dilemmaet personlig, men det gjør jeg ikke. Så betydningsfull er jeg nemlig ikke.

Men hva har skjedd? Vi kan konstatere at kapitalen er på offensiven, mens arbeidsfolk er på defensiven. Vi lever i liberalismens tidsalder. Filosofer som Adam Smith m.fl sin tenkning om enkeltindividenes fulle økonomiske handlefrihet er først blitt gjeldende i vår tid. Kollektivet og samfunnsmessig planlegging er kastet på båten til fordel for kapitalens fire friheter. Vi skal spare, og all virksomhet skal gi avkastning.

Men penger er ikke mål, penger er middel for å oppnå noe. Penger er et byttemiddel, det er et måleverktøy, det er ikke målet. Målet bør ikke være å få noen få megarike personer og selskaper, men få bort nød og elendighet i samfunnet. Menneskeverdet skades fordi vi ikke innrømmer alle enkeltindividers likeverd. Faktum er at de gamle liberalistfilosofene la stor vekt på enkeltindividets egenverdi. Disse verdiene er ikke ivaretatt av ny-liberalistene. Derfor tegner klassesamfunnet seg tydeligere nå enn da jeg begynte min faglig/politiske aktivitet.

Det er et paradoks. Jeg er revolusjonær, men arbeider mest med å bremse utviklinga. Få er så mot omstilling og modernisering som oss på ytterste venstre side i politikken. Det kan virke som ting er snudd på hodet. De konservative er for endring, mens de radikale er mot. Men dette paradokset er bare tilsynelatende. En må definere endring, modernisering og omstilling til hva. Hvem tjener på endringa? Det er et klassespørsmål.

I markedsliberalismens tidsalder hører vi bare om fortjeneste og sparing. Kapitalens misjonærer har klart å vri debatten over på sine premisser. Jakta på maksimalprofitt underslåes, våre kollektive samfunnsmessige interesser underslåes. Og dette skjer på våre nære områder som skolebudsjett, eldreomsorg eller sykehustilbud. Dette er områder hvor vanlige folk skulle kunne melde seg på med å stille konkrete krav ut fra egne behov. Og så møtes vi med at det er ikke mer penger, «kaka er oppspist». Det er jo tøv. Vi har aldri vært rikere enn hva vi er nå. Oljefond, omsetting på børs, privat avkastning. Det viser seg til og med i nærmiljøet. Aldri har småbåthavna hatt flere luksusbåter, bilomsettinga vært større eller Harstad hatt flere millionærer. Samtidig har vi aldri hatt så mange fattige, så mye sykdom særlig av psykiske lidelser, omsorgsvikt m.m.

Allikevel blir denne avstanden i velferd liten i forhold til de store ranene. Et av de større ranene er at våre fellesverdier som fisken i havet, vannet i elvene og de opparbeidede verdier gjennom generasjoner som har sikra oss velferdsgoder, privatiseres slik at noen kan gjøre seg rike. Klassekampen skjerpes.

Vi har to måter å organisere oss mot en slik utvikling. Det er politisk og det er gjennom fagbevegelse. Disse to linjene har stått sentralt så lenge vi har hatt en arbeiderklasse. Marcus Thrane for eksempel ville ha arbeiderne i en arbeiderforening. Han tenkte først og fremst på politikk, på statsmakt, ikke så mye på innflytelse på den enkelte arbeidsplass. Han ville unngå oppstykking av arbeidere i forskjellige yrker, det kunne svekke den politiske samlinga.

Relativt tidlig ble det fra min bransje argumentert med at en smedsvenn kan ikke forhandle med en skomakermester om lønn og arbeidsforhold for bakerne. Fagforeningenes kamp var først og fremst en profesjonskamp innenfor et fag for lønn, egne arbeidsbetingelser og beskyttelse.

Den første fagforeninga i Harstad sto maskinistene for, da de organiserte seg under navnet Nordland Maskinistforening i 1902, samme år som forbundet deres ble stiftet. De organiserte seg fordi rederiene, særlig Hålogaland Dampskipsselskap, brukte fyrbøtere som maskinister fordi de var billigere. Fagforeninga skulle regulere tilgangen på arbeidskraft for slik å kunne presse opp lønnsvilkårene. Det samme skjedde i Jern & Metall. Fagbladet var fullt av meldinger om hvor mange ledige det nå var på Kirkenes, i Harstad, i Sulis osv. Dette for at medlemmene ikke skulle reise til det området det var ledighet, for det ville styrke kjøpers marked på varen arbeidskraft.

Tilgangen på arbeidskraft er igjen blitt helt sentralt i norsk fagforeningspolitikk.

Den politiske bevisstheta kom ved fagopposisjonen av 1911. Martin Tranmæl er den mest kjente. Men Halvard Olsen fra Tennvassåsen sammen med Sigurd Simensen som bosatte seg her i Harstad, var de som skal ha æra av at Fagopposisjonen av 1911 vant frem i fagbevegelsen. Seieren ble konfirmert ved landsmøtet i Norsk Jern- og Metallarbeiderforund i 1918. Og det er i kjølvannet av denne kampen at fagbevegelsen begynner å bygge opp egen avis, egen kooperasjon og egne lokalpartier. Fagopposisjon ideologiserte fagbevegelsen og fikk den på offensiven, også i Harstad. Fortsatt er det Harstad-folk som husker plakatene, blant annet de to brolagte stiene som går sammen i en veg fram mot sola. Det var foreninger og parti som forente seg i en bevegelse. Og det er en del av historia at arbeidsvernlovene kom i denne tida – som skulle være en oppdemning mot revolusjon. Å stille offensive krav, komme på offensiven, er en måte å vinne faglige innrømmelser i klassekampen.

I dag preges fagbevegelsen av mangel på ideologi, mangel på bevisstgjøring, og den preges av frustrasjon. Jeg tror dette er en utvikling som blant annet skyldes intellektuell latskap fra fagbevegelsens fremste representanter og objektiv interesse i å glemme gamle mål fordi fagbevegelsen i dag er styrt av AP-politikere.

Tilbake til latskapen. En gikk over til prosent-kontingenttrekk med trekk over lønna gjennomført av arbeidsgiver. Dermed ser vi ikke så direkte lenger hva vi betaler og med det forsvant argumentasjonen, diskusjonen og motiveringa for kontingent. Og kontingentforhøyelse blir uproblematisk når en har prosenttrekk. Debatt om hvorfor en skulle være fagorganisert, forsvant. Automatikk gikk ut over bevisstgjøringa.

Annet eksempel. Vi har hatt en frigjøring av avisene fra partiene. Frigjøringa har vært argumentert med hensynet til det frie ord. Avisene skulle være formidlere som ikke var bundet opp i partiske prosjekt. Resultatet har vært en avideologisering til fordel for salgbare nyheter. Og fagbevegelsens pilarer med oppbygging av avis, parti og kooperasjon forsvant til fordel for kapitalens kommersielle ideologi. Vi har fått overflatiske nyheter på bekostning av bakgrunnsstoff, vi har fått tabloid(idiot)isering av meninger.

La oss stille et kontrollspørsmål: Hvem tjener på denne avideologiseringa? Er det dere som frittstående kulturarbeidere, likestilt med blant annet andre skribenter? Joda, det er nok betydelig verre både for journalister og meg som fagforeningsmann og opposisjonspolitiker om vi hadde levd i et diktatur. Men både for dere og for meg har rammebetingelsene aldri vært så snevre de siste 30 årene som de er nå. Smith sin usynlige hånd, regjerer mer enn noen gang. Hvis en ikke skriver en salgbar artikkel, må en bare finne seg en annen arbeidsplass. Da tror jeg det var større rom for kreativitet i de gamle ideologiske redaksjonene. Men det er bare gjetning fra min side, ut fra at slik er det nå ellers i arbeidslivet. Yrkesfaglige normer lider under effektiviseringskrav.

Vårt samfunn har sluttet å se på helheten, vi ser på fristilling av delene. Enkeltindividet kan tjene på denne utviklinga, men bare fåtallet av enkeltindivider. Kollektivet taper i hvert fall.

Hva er situasjonen nå?

Vi fikk en arbeidsmiljølov på 1970-tallet som var bedre enn arbeidsvernlovene. Det hadde vært en enorm vekst, vi hadde en konsensustanke om likhet og menneskeverd, og ikke minst vi hadde en voksende radikalisering i samfunnet. Den gang var det viktig å fremstille arbeidslivet som en vinn-vinn-situasjon bare vi samarbeidet. Da var det (arbeids-)miljø som sto i fokus, ikke (arbeids-)vern.

Nå får vi arbeidslivslovene. De er tilpasset markedskreftene, ikke verken helse, miljø eller sikkerheten på arbeidsplassene. Tvert om. Navnet passer de nyliberale visjonene der vern må vike for den fleksible arbeidskraft.

Arbeiderklassen er på defensiven, derfor er vi i ferd med å få en lov som ikke verner oss lenger, men som bare verner produksjonen og kapitaleierne. Lengre arbeidstid, mer fleksibilitet og mindre grenser. Den store striden står ikke om giftige stoffer o.l. men om bruksretten til arbeidskraft. Derfor er striden først og fremst om oppsigelsevern og normalarbeidsdagen. Regjeringa fikk igjennom endring av overtidsbestemmelsene. «Den enkelte arbeidstaker skal ha frihet til å avtale egen overtid.» Dette er ikke frihet, men økt tvang. Til og med partisekretæren til SV snakket om forskjellige behov som må åpne for et mangfold av løsninger. Liberalistene hyller individets frihet, dette er tidas herskende tanker. Husk at valgfrihet for ulven er ufrihet for lammet. Dette er frihet for de få. Den friheten de skaper seg ved å rasere vernelovene og fagforeningene, blir i virkeligheten en frihet for de få og større ufrihet for arbeiderne. Vi er ikke like aktører på lik linje i markedet. Regjeringens visjon om å gjøre arbeidsmarkedet mest mulig selvregulerende, er ødeleggende for alt offentlig vern.

Det er ikke snakk om å velge frihet fremfor fellesløsninger. Tvert om, det er snakk om å vinne frihet gjennom fellesløsninger.

Fysak (kampanjen som står for fysisk aktivitet) og antirøykekampanjer er bra. Den enkelte har ansvar for egen helse, men den viktigste forutsetningen for helse ligger utenfor individets kontroll og må derfor være et samfunnsansvar. Det viktigste tiltaket for folkehelsa, er sosial rettferdighet. Helse for alle har med likhet å gjøre. Fjern ulikhetene. Større sosial rettferdighet gir bedre folkehelse. Det ville være oppgaven til en medmenneskelig regjering.

Høybråten som helseminister sa at han ville vektlegge mestring mer enn sykelighet. Og så strammer han inn sykemeldingene. Restarbeidskraften skal frem. Dette minner mer om moralisering, ta deg sammen. For et inkluderende arbeidsliv der en kan få ta ut restarbeidskrafta, må tilrettelegges med lettere arbeid, lavere tempo og kortere arbeidsdag slik at folk kan leve med jobben, leve med sine skavanker på arbeid. I stedet preges arbeidslivet med omstilling, fleksibilitet og midlertidige ansettelser. Presset fører til at blant annet jeg tier om slitasjeskader. Det er skadelig.

Kapitalen respekterer ikke menneskets rammebetingelser. Kapitalen spør ikke etter arbeidskraftas levetid. Det den interesserer seg for, er utelukkende i det maksimum av arbeidskraft som kan aktiviseres når det er arbeid. Det oppnår den på samme måte som trålerne rovfisker i Barentshavet. En ødelegger gjerne havets fruktbarhet for kortsiktig profitt.

Lovverket må tilpasses et arbeidsliv i endring sier NHO. Det er som å høre en spritsmugler som krever at loven må tilpasses praksis.

Vi må fremtvinge en statslov som kan hindre arbeiderne gjennom frivillige kontrakter med kapitalen å selge seg og sin slekt til død og slaveri, sa Marx for 150 år siden. Arbeidsmiljøloven er et slikt vern. Arbeidslivsloven er rasering av dette vernet.

Fremtidsscenarioet for kapitalen er en løs jobbtilknytting, stadig jobbskifte, nye arbeidstider, kjernearbeidskraft og periferiarbeidskraft, sosial dumping med slavekontrakter, slik det var på 1800-tallet i Europa.

Vi har arbeidere som går kontinuerlig i en permitteringssituasjon. De sendes hjem når det er lite arbeid, og kalles inn når det er noe å gjøre. Det er begrensninger hvor lenge bedriften kan gjøre det med hver enkel, men da skifter bedriften bare arbeider. Og signalene er at bedriftene skal få større fleksibilitetsrammer.

I fjor på denne tida skulle vi på MMV få Bulk Viking. Det ville sikre oss arbeid vinteren igjennom slik at vi unngikk permitteringer. Vi skulle bare godta at båten stilte med arbeidskraft fra Litauen. Klubben godtok betingelsene, men krevde at norsk lov skulle følges, og håpet at myndighetene ville stille en del betingelser som at norske lønninger skulle gjelde, at de skulle arbeide på like vilkår som vi m.m. Og Forbundet svarte oss at vi ville ikke ha noen muligheter til å kontrollere lønna deres. For det kunne være slike avtaler at de fikk norske lønninger i Norge, men for å komme til Norge, så måtte de jobbe gratis ei plikttid hjemme i Litauen.

Rederiet og bedriften var et halvt år for tidlig. For først 1. mai i år kunne en slik ordning ha blitt godkjent. I dag kunne de fått det igjennom. Og vi har dessverre en elendig oppdemning for å hindre at våre utenlandske kollegaer ikke blir underbetalt. Det er bare å la et utenlandsk firma stå for ansettelsen.

Erfaringene fra MMV

Vi har et minstelønnssystem. Det betyr at vi må forhandle på den enkelte bedrift for å få lokale tillegg. Vi må derfor også ha en klubb som er oppegående, vi må ha en kollektiv strategi, og vi må ha klubbmøter, en organisasjon som fungerer. Ellers vil vi sakke akterut i lokale lønnsforhandlinger.

Vårt lønnssystem er med på å skape en kontinuerlig klubb som sloss kollektivt. Og dette sveiser oss arbeidere sammen. At vår overenskomst, Verkstedsoverenskomsten, også har rutiner på å gjøre reelle streikeforberedelser ved hvert sentralt oppgjør, gjør og at vi beholder en kontinuitet og skolerer oss.

Vi har sett at ved hver konflikt så har det vist seg at det er kampkraft i Harstad Jern & Metall sjøl om det har bare vært så som så med oppslutning på møter. Men jeg tror allikevel at vi står ovenfor en svekkelse nå.

Klubbene er på defensiven i de lokale forhandlingene. Det er lite grunnlag for å stille krav. Verkstedene har knapt til å overleve. De som opponerer som meg, blir først permittert. Men permitteringsreglene gjør det heller slik at den enkelte mer frykter oppsigelser enn permitteringer. Problemene blir da individualisert. Den enkelte tenker ikke kollektiv i en slik situasjon, men på seg sjøl. De beste arbeiderne får seg annet arbeid. Forbundet er ineffektivt i å hjelpe den enkelte. Det blir da fort de som er tryggest og kanskje mest medgjørlige som vil påta seg verv.

Slik er det blitt på MMV. Hadde jeg valgt i denne innledningen å gi et referat fra Verkstedklubben MMV, så hadde jeg fått kritikk for å henge ut klubben. Jeg har ikke mye positivt å melde fra en av byens sterkeste klubber. Da måtte jeg ha sett bare bakover. For nå glir det ut, normer forfaller, moralen er mest akking og vegring. Møter om permitteringer holdes på tomta, ikke lenger reelle forhandlinger med protokoll osv. Den skrives i ettertid. Det holdes ikke klubbmøter. Og vi er ikke den verste klubben. Vi stiller da på informasjonsmøtene til Harstad Jern & Metall, det er det mange klubber som heller ikke gjør. Men jeg kjenner dette miljøet så godt at jeg veit at det er styrke, det er potensialet til å føre kamp når det trengs.

De første fagforeningene sloss for lønn. Og som tilleggsoppgave tok de for seg kollektiv ansvar for de som falt fra, sykekasse, ledighetskasse m.m. Men forhandling for lønn var det primære.

Nå er vi ikke trygge på de lokale lønnsforhandlingene heller. LO arbeider for forbundsløst LO. Det er måten å møte organisasjonsstrid mellom forbundene på arbeidsplassene. Den kan svekke vår lokale forhandlingsrett, derfor er det et faremoment, men ikke nødvendigvis. For vi MÅ beholde overenskomstene. I Fellesforbundet har de gamle forbundene bevart sine overenskomstområder også der det var mange overenskomstområder. Derfor er forbundssammenslåing betenkelig, men ikke nødvendigvis ødeleggende for forhandlingsretten innenfor de enkelte fag. Det viktigste er overenskomstområdet, det er den som gir identitet. Vær på vakt mot forenkling av avtaleverket og sammenslåing av overenskomstområdene.

Arbeidslivet brutaliseres. Arbeidsmiljøloven svekkes

Myndighetene åpner for 78 timers arbeidsuke. Dette er en lissepasning til de useriøse arbeidsgiverne som ønsker sosial dumping. Vi skal konkurrere med en lønn på 27 kroner per time og 14 timers arbeidsdag.

Folketrygden er under angrep og velferdsstaten skal rigges ned. Det er på tide at vi arbeidstakere sier stopp. Fagbevegelsen må sette ned foten og forlange en annen utvikling, en utvikling som gir et arbeidsliv med plass til alle. Livskvalitet må settes i fokus fremfor større og større fortjeneste til eierne.

Norsk lønn for alle som arbeider i Norge og tiltak mot sosial dumping, er de to mest sentrale krav nå. Dommen i arbeidsretten i denne uka gikk vår veg. Denne kampen vinnes allikevel ikke der. Den vinnes med mobilisering. OFS og Heismontørene med El & IT-Forbundet har begynt denne kampen mot sosial dumping. Det er oppsiktsvekkende at NHO ikke vil forsvare de seriøse firmaer i Norge som presses ut. Og det er avslørende at NHO ikke tar arbeidsrettsdommen til etterretning.

Den grunnplansmobiliseringa som jeg etterlyser, kan ha begynt 12. oktober 2004, faktisk uten at LO-lederen er klar over det. Mobiliseres grunnplanet foran LO-kongressen, så er det ikke først og fremst et partivalg, men et grunnplanskrav for å vinne tilbake sosiale rettigheter på arbeidsplassene. LO sitt brudd med samarbeidet med regjeringa i ALLU (arbeidslivslovutvalget) er både en forutsetting og en nødvendighet for at fagbevegelsen skal kunne forsvare våre rettigheter. Jeg tror Markedsliberalistenes iver i å skvise fagbevegelsen har gått for langt og for fort, derfor må det komme en reaksjon. En reaksjon fra arbeidsfolk er det som vi trenger nå. Og denne protestbevegelsen vil ikke gi seg med stemmeprotest.

LO i Trondheim definerte fagbevegelsens egen kamp ved siste valg. En fikk med alle deler av fagbevegelsen og en stilte konkrete krav som en ville sloss for. Det ble Trondheimsmanifestet. Mot konkrete privatiseringsfremstøt, konkret vern og konkrete offensive reverseringskrav mot as-ifiseringa i kommunen. Fagorganiserte ble mobilisert på at faglige krav kunne vinnes ikke bare gjennom fagforeningskamp, men også på den politiske arenaen. Trondheim opplevde den mest politiserte valgkamp noen gang. Og LO sin grunnplanskampanje har hentet sin modell fra denne vellykkede aksjonen. Vi kan merke enkelte ivrige AP-ledere er blitt engstelig for at de mister grepet om denne kampanja. Grunnplanet kan mobiliseres.

Det spørres etter alternativer

Sosialistiske tanker kan fort komme på moten igjen, sjøl om mange av de som opplever trøkket hardest, bare ser fortvilelse.

Sosialistiske tanker har aldri vært mer etterspurt og passet bedre inn i den tida vi har nå. Og da snakker jeg om de siste 50 årene jeg har vært aktiv. Og det er slike kollektive tanker som kan bringe fagforeninger og klubber på offensiven igjen.

Bokomtale

ved Gunnar Rutle

Kunnskapssenteret De Facto har i mange år forsynt interesserte med argumenter mot nyliberalismen. Boka Privatisering – en kritikk er nylig kommet ut. Boka kan på mange måter ses på som en oppfølger av Den nyliberale revolusjonen – om angrepet på velferdsstaten som Peder Martin Lysestøl og Roar Eilertsen skrev for fire år siden.

Eilertsen og Bjerke sin bok har dessverre ikke vakt samme interesse i pressen som Tredje venstre-boka til Marsdal og Wold. Særlig syns jeg det er trist at Klassekampen ikke bryr seg, for etter min mening er De Factos nye bok – og forløperen – viktigere for de som ønsker å bidra til å snu utviklinga i Norge.

Boka gir også en mer materialistisk analyse av de økonomiske drivkreftene bak utviklinga enn det vi finner i Marsdal/Wolds bok.

Moderne – eller tilbake til forrige århundreskifte?

Boka starter med litt historikk i kapitlet «Markedet slår tilbake». Hvis du er blant dem som ikke tror på Erna Solberg og hennes venners prat om at dette er modernisering, så finner du argumenter her.

Noen tiår med ekstrem markedsøkonomi rundt forrige århundreskifte var en medvirkende årsak til at sosial(istisk)e bevegelser vokste seg sterke. De ble i stand til dels å trekke noen områder ut av markedet og over på offentlige (og demokratisk kontrollerte) hender, og dels å vinne oppslutning om at det offentlige bygde ut fellesområder som privat kapital ikke hadde økonomiske muskler nok til å klare.

Fra 70-tallet av har en fallende veksttakt i de kapitalistiske landene presset fram dagens utvikling med privatisering. Kapitalen er på desperat jakt etter nye markeder og nye felt der de kan gjøre profitable investeringer.

Men kampen mellom plan og marked er ikke ny. Den pågikk gjennom hele nittenhundretallet. Ingen av dagens argumenter er nye eller moderne. Ingen av resultatene heller. Tvert imot: Det vi ser nå, er en tilbakevending til den ekstreme markedsøkonomien vi hadde for omtrent 100 år siden.

Eneste dokumenterte resultat: ekstrem forskjell mellom rik og fattig

Fellesoppgaver som post, tele, kraft, samferdsel m.m krevde store fellesløft fra samfunnet – staten – for å kunne bygges ut. Det offentlige tok ansvaret i oppbyggingsfasen. Nå er vi over i høstingsfasen. Ikke rart at Erna Solbergs moderne venner ønsker å overta nå. Og hvorfor skal det ikke være mulig å gjøre profitt på skole og helse?

Boka dokumenterer grundig at privatisering og skatteletter ikke er noe vidundermiddel for vekst. Undersøkelser viser at verdiskapningen ikke er større i land med liten offentlig sektor enn i land med stor. FrPs og Høyres yndlingsargument for skattelette – at det skulle føre til at folk jobber mer – kan heller ikke dokumenteres. Det eneste åpenbare resultat av ekstrem markedsorientering er grotesk polarisering mellom rik og fattig – i USA tjener for eksempel lederne i de største selskapene 1.000 ganger gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Og vi er på god vei også her til lands.

Ansgar Gabrielsen tappet statskassen for hundrevis av millioner uten å bli straffet for det. Historien om det finner du i slutten av kapittel 1. Der, og i kapittel 2: «Kunsten å selge arvesølv», finner du en omfattende gjennomgang av hvordan skiftende norske regjeringer har gått fram for å privatisere de viktigste statsforetakene, og hvem som tjener på det. Du får også beskrivelsen av hvordan boligsektoren ble snudd fra å være offentlig styrt og subsidiert til å bli et lukrativt område for profitt og spekulasjon.

Anbud og konkurranseutsetting funker ikke – la pengene følge pasienten.

I kapittel 3, 4 og 5 går forfatterne inn på metodene som brukes for å slippe profittinteressene inn på de områdene vi tradisjonelt har forbundet med velferdsstaten. Visste du at det meste av konkurranseutsetting i Norge hittil har vært temmelig mislykket, også sett fra kapitalistenes synsvinkel? Problemet har vært at skal du gjøre profitt på skole og helse, må du enten få folk til å arbeide mer eller tjene mindre.

I England klarte Thatcher og etterfølgere å få til det: svake fagforeningene og stor arbeidsledighet gjorde det mulig å presse arbeiderne over på dårligere avtaler. I Norge står fagbevegelsen fortsatt sterkt, og arbeidsledigheten er ganske liten. Dermed har det til nå vært lite å hente.

Gjennom 1990-tallet argumenterte privatiseringstilhengerne helst som voktere av den offentlige pengesekken: Ved å sette offentlige oppgaver ut på anbud skulle de offentlige utgiftene reduseres. Slagordene var av typen «mer helse for pengene». Men siden resultatene har vært dårlige, ser det ut til at privatiseringstilhengerne nå mer og mer satser på en annen vei: «pengene følger brukerne». (Se også artikkelen til Rolv Rynning Hanssen i dette nummeret av Røde Fane, red.) Dette har også den fordelen at de kan bruke argumentet «større frihet for den enkelte», et argument som har stor gjennomslagskraft.

Forfatterne argumenterer godt for hvordan systemet med «pengene følger brukeren» vil drive fram et todelt velferdssystem: Et dårlig – og stadig dårligere – offentlig tilbud for de fattige som ikke har råd til å betale ekstra for tilleggsgoder, og et langt bedre profittbasert tilbud for dem som kan betale ekstra.

Hvordan Oslo kommune tapte 10 millioner på konkurranseutsetting

Kapitlet «Bestemor på anbud» gjennomgår det som har vært prøvd av anbud og konkurranseutsetting av sjukehjem. Dette kapitlet burde være obligatorisk lesestoff for alle kommunestyrerepresentanter som skal ta stilling til slike saker. Ikke minst bør historien om hvordan det svenske (men Orkla-eide) omsorgskonsernet Carema stakk av fra en tapskontrakt på Vinderen sjukehjem i Oslo, være en tankevekker. Kontraktsbruddet påførte Oslo kommune 10 millioner i ekstrautgifter (her snakker vi altså virkelig om å spare penger på konkurranseutsetting). Likevel har Carema gjennom dyktige finansmanipulasjoner (et datterselskap uten verdier og egenkapital) gjort det umulig for Oslo kommune å få erstatning, sjøl om kommunen etter all sannsynlighet vil vinne i en rettssak.

I de neste kapitlene tar forfatterne for seg utviklinga på ytterligere tre områder:

• Privatisering av renovasjonen og de dramatiske følgene av den siste endringen av forurensingsloven.
• Kvalitetsreformen i høyere utdanning, der de blant annet ser på konsekvensene av at universitetene får betalt etter hvor mange studenter de får gjennom studiene uten stryk.
• Og sist, men ikke minst: de gjennomgår og kritiserer forslaget til pensjonsreform.

Det vil føre for langt å gå inn på alle disse feltene i denne anmeldelsen. Les sjøl, og bli vis!

Boka avslutter med et oppsummerende kapittel, som blant annet går inn på konsekvensene for fagbevegelsen.

Jeg syns ikke boka er helt klar i strukturen. Boka skjemmes litt av at enkelte ting gjentas i flere kapitler. Men slike feil er likevel underordnet. Det viktigste nå er å få argumentene og analysene ut til folket. Og det er ikke tvil om at Roar Eilertsen og Paul Bjerke har laget en bruksbok med masse ammunisjon for privatiseringsmotstanderne. Løp og kjøp!

Hva jeg savner – eller en oppfordring til forfatterne

Jeg savner behandling av to saker:

Det ene er en kritikk og analyse av nyorganiseringa av kommune-Norge, der KPMG (og andre konsulentselskap?) gjør seg dobbelt rike:

• Først ved å selge blåkopier av konsulentutredninger om to-nivå-kommuner til et utall kommuner – en kommunemodell som legger til rette for anbud og konkurranseutsetting.
• Deretter på selge konsulenttjenester til de private selskapene skal inn i det nyåpnete kommunemarkedet.

Det andre området jeg savner er en analyse av Clemets stille revolusjon i skolen.

Men det er kanskje emne for en eller flere nye bøker? Ikke vent fire år med dem!

Bokomtale

ved Ingrid Baltzersen

Magnus E Marsdal og Bendik Wold har skrive eit manifest for «det tredje venstre», ei bok dei ynskjer at skal påverka korleis venstresida skal sjå ut framover.

Boka er hovudsakleg ei grundig analyse og kritikk av den borgarlege individualismen, og dei tre formene denne har: nyliberalismen, «postmodernismen» og underhaldningsindustrien. Andre del av boka handlar om individualismen, om kven dei nye rørslene er, og til slutt forfattarane sitt ynskje om det tredje venstre, og ynskja deira (ti bod) for korleis denne rørsla skal vera.

Den første delen er svært grundig og godt dokumentert. Tredelinga av den borgarlege individualismen fungerer bra, og forfattarane viser korleis nyliberalismen, postmodernismen og underhaldningsindustrien legitimerer kvarandre, sjølv om bodskapen ikkje er den same på dei tre områda. Som dei skriv:

«Man møter det samme verdensbildet overalt. Holdninger hos økonomer, politikere, reklameguruer, kultursynsere og mannen i gata bekrefter hverandre gjensidig. Klassedelingen, klasseinteressene og alt det som fulgte med hører fortiden til. Arbeiderklassen finnes ikke mer.» (Side 15.)

Boka analyserer utviklinga først og fremst idehistorisk, ikkje historisk-materialistisk. Dette er eit problem i kapittelet om nyliberalisme, fordi forfattarane ikkje viser det økonomiske grunnlaget for framveksten av nyliberalismen. Dette er til gjengjeld godt dokumentert i boka Privatisering – en kritikk av Eilertsen og Bjerke, som også er omtala i dette nummeret av Røde Fane. Det økonomiske grunnlaget for nyliberalismen er at profitten har sunke, og det manglar profitable stader i privat sektor å investera i, difor hiv kapitalistane seg over offentleg sektor. Sidan Marsdal og Wold ikkje har ei økonomisk forklaring på utviklinga, manglar dei også en imperialismeteori. Kapitla om postmodernismen og underhaldningsindustrien fungerer betre, nettopp fordi dei knyter ideologi saman med den økonomiske utviklinga.

Det siste kapittelet i boka, «Det tredje venstre», handlar om kor forfattarane vil vidare. Dei presenterer 10 bod om korleis dei vil at venstresida skal sjå ut i framtida. Dei meiner at den nye venstresida ikkje har kome enno, men at me ser kimane til det i det dei kallar det tredje venstre. Boda dei har laga, er ynskja dei har for den nye venstresida.

Manglar klasseperspektiv

Eit gjennomgåande problem i boka er at forfattarane ikkje ser på klasse som viktig. Marsdal og Wold forhold seg til eit fragmentert samfunn der dei som er i den utdanna middelklassa ikkje får auge på klare frontar eller klasseskilje, mens arbeiderklassa og storborgarskapen framleis er homogene grupper (side 65). Forfattarane ser bort frå arbeiderklassa, og ser på den utdanna middelklassa som den revolusjonære krafta. Det tredje venstre har som oppgåve å byggja allianse mellom den moderne middelklassa og den organiserte arbeiderklassa. Forfattarane identifiserer seg sjølv som middelklasse, og skriv i ein kronikk i Dagbladet 9. november 2004: «Selvsagt er livsnytersosialismen forlokkende for oss i Oslos skrivende middelklasse. Men den er noe mye større. Den er for dem som vasker kontorene våre.» Det å laga ein sosialisme på vegne av «dem som vasker kontorene våre» smakar for meg av sosialisme ovanfrå, som dei sjølv kritiserer gjennom heile boka.

Marsdal og Wold skriv om møtet sitt med venstresida, at dei møtte ein «arbeiderisme som dyrker forestillingen om 1930-tallets sixpencekledte arbeidskar som om han hadde Sosialismens hellige gral gjemt under sin loslitte lue» (side 223). Eg meiner ikkje at arbeidarmenn er dei einaste som kan definera sosialismen. Mange har skrive før meg om at kvinner er størstedelen av arbeidarklassa. Men eg meiner at grunnen til at arbeidarklassa er den viktigaste revolusjonære krafta er fordi dei har umiddelbare økonomiske og praktiske interesser av ein revolusjon. Store deler av middelklassa kan også vera revolusjonære, fordi dei også blir proletariserte og har interesse av eit anna samfunn slik som Marsdal og Wold også skriv om. Viss arbeidarklassa ikkje er viktig, så er det sikkert greitt å skriva slik som Marsdal og Wold om «dem som vasker kontorene våre», eller «Vi ler av en arbeiderklasse som gir sin egen LO-leder 800.000 kroner i årslønn» (side 229).

Kor er feminismen?

Det er bra at Marsdal og Wold set i gang ein diskusjon om korleis venstresida skal bli sterk og viktig. Men me hadde kanskje kome litt vidare viss dei også hadde bruka tidlegare norske teoretikarar som har skive om mykje av det dei stiller krav om, demokrati og fokus på behova til individet. Dei har over 300 henvisningar i boka, men ikkje ei henvisning til Kjersti Ericsson.

Det er spesielt å laga ei bok som først og fremst skal handla om demokrati, der ein ikkje nemner teoriutviklinga fleire damer i AKP starta på 1980-talet. Kjersti Ericsson sine to bøker Søstre, kamerater! og Den flerstemmige revolusjonen er vel dei mest kjente bidraga. For meg blir det tomt prat om demokrati og individuelle rettar når det einaste konkrete forslaget dei har er at økonomien må inngå i demokratiet. Feministiske sosialistar har vist at viss ikkje kvinner er ein viktig del av den revolusjonære rørsla og den revolusjonære teoriutviklinga, så kjem dei i alle fall ikkje til å bli viktige under og etter revolusjonen. Kjønns- og minoritetsundertrykkjing vil ikkje forsvinna berre ein får kollektivisert økonomien. Her meiner eg faktisk me kan læra noko også av akademisk forsking under postmodernismen, i å sjå minoritetar og forskjellar, ikkje berre kollektive fellestrekk og interesser. Eller som Kjersti Ericsson skriv i Den flerstemmige revolusjonen (side 14-15): «En felles kamp kan ikke bygge på at alle er like. Den må bygge på en allianse der ulike utgangspunkt blir respektert, der motsetninger og undertrykkingsforhold tas opp og bearbeides.»

Dei nye rørslene

Marsdal og Wold har stor tru på dei nye rørslene. Men dei skriv ikkje noko om korleis dei skal organisera seg for å fungera som ei revolusjonær kraft, det tredje venstre. Eg meiner noko av problemet med antiglobaliseringsrørsla og antikrigsrørsla er at det er mange folk og veldig mange retningar. Dei fleste som møter opp i demonstrasjonar og konferansar har ikkje nødvendigvis noko ynskje om å endra dei grunnleggjande maktforholda i verda. Det bør førast ein offensiv diskusjon om revolusjon og reform i desse foruma, men boka Tredje venstre fungerer meir som ei avgrensing mot den organiserte venstresida.

av Jan Myrdal

Nu meddelar BBC att förhandlingar om vapenvila pågår mellan minister K. Jana Reddy i Andhra Pradesh och sekreteraren i delstatens maoistiska Folkets Krig Grupp, Ramakrishna. Jag har ingenting hört och sett om den nyheten i svenska medier.

Den tystnaden är kanske inte så märklig. Det gäller visserligen ett krig som pågått i trettiofem år (eller i femtiosex om man räknar från Telenganaupproret 1948), ett som pågår i fjorton indiska delstater; ett blodigt ett som skördar tusentals offer. Men de områden det gäller heter officiellt disturbed areas, är av den hårt beväpnade polisen omringade och helt stängda. Fast de är stora som svenska landskap och de indiska bonderevolutionärerna kallar dem befriade områden. Men tystnaden har också en annan förklaring: det är ett fattigbondekrig och om sådana tiger man numera i huvudstäder och i-landsmedier. Marknaden sägs ju ha segrat. Fast trots denna medietystnad har kriget i Indien spritt sig. Det pågår nu särskilt i Andhra Pradesh, Bihar, Chhattisgarh, Jharkhand, Maharashtra och Orissa.

Att jag vet allt detta, beror på att jag för tjugofyra år sedan var med guerillan, «de väpnade plutonerna» i ett deras basläger i bambuskogarna i Östra randbergen väster om Godavarifloden i Polavaram taluk och dessförinnan hade varit i de stora befriade områdena i Warangal och Khammam; sett deras skolor och bevattningsanläggningar och monument över stupade hjältar, talat med såväl de unga krigarna som med ledarna. Men också med poeterna; bandat sånger och dikter (gjorde en grammofonskiva med materialet).

Ensam var jag inte. Gun Kessle, min dotter Eva och jag hade från Bombay av organisationen förts – underjordiskt som det heter – till Hyderabad och sedan av de lokala organisatörerna smugglats förbi poliskontrollerna och in i de stängda områdena i Andhra Pradesh. Reportaget publicerades sedan framförallt i indisk press. Men även i Förenta staterna, Japan och Sverige. Såvitt jag vet har inga andra besökare sedan kunnat rapportera från det kriget och förklara dess orsaker och revolutionärernas politik i de befriade områdena. De bilder Gun Kessle då tog är de enda jag sett dessa – under vidare tjugofem år – pågående krig.

Varför vill jag nu ha detta sagt? Materialet finns ju i en bok som kommit på många språk – senast på telugu – Indien väntar. Jo, det är viktigt att påpeka att det alls inte är så att historien tagit slut och de folkliga resningarna upphört även om de segrande revolutionerna nu liksom förr stabiliseras och byter yttre färg när revolutionärerna segrat och fått egna klassintressen. Också det tillhör historiens lagbundenhet; den franska revolutionen segrar i restaurationen; den kinesiska i den extremt marknadsliberala fas som kallas socialism med kinesiska förtecken. Också äldre bror Subba – Subanna – och äldre syster Nirmala – Nirmalakka – skulle kanske byta skepnad när den fattigbonderevolution de nu leder fyllt sin historiska uppgift och gåt till seger.

av Jarl Hellesvik

I boka Statsforfatningen i Norge som kom ut i 1962 skriver jussprofessor Johs Andenæs, som nylig døde, at av de alminnelige ideer som den norske grunnloven bygger på, vil han nevne tre: Det er folkesuverenitetsideen, maktfordelingsprinsippet og læren om de ukrenkelige menneskerettigheter (individuelle rettigheter).

Andenæs skriver at «folkesuvereniteten går ut på at folket har rett til å rå selv. Det gjelder både med hensyn til det indre styre og det gjelder utad i forhold til andre stater. Folkeviljen er den øverste norm for statens styre …» Han skriver videre at: «Folkesuvereniteten, folkets selvbestemmelsesrett, det er selve kjernepunktet i den demokratiske ideologi.»

Maktfordelingsprinsippet

Maktfordelingsprinsippet skriver seg fra den franske statsrettfilosofen Montesquieu. I hans verk Lovens ånd, som kom ut i 1748, hevder Montesquieu at «den som har makt har en tilbøyelighet til å misbruke den». For å hindre maktmisbruk, må det skapes en ordning slik at «makt stanser makt». Ut fra dette ble det utledet at statens organer måtte bestå av en lovgivende makt utgått av folket i valg, en utøvende makt og en dømmende makt.

Disse to elementer, sammen med læren om de ukrenkelige menneskerettigheter, er det nok først og fremst det siktes til, når det i § 112 i Grunnloven, som bestemmer hvordan grunnlovsendringer skal skje, heter at grunnlovsendringer ikke må bryte med Grunnlovens ånd og prinsipper.

Den norske Grunnloven var en av de første grunnlover som ble skrevet ut fra denne ånd og disse prinsipper. De andre grunnlover som ble skrevet over samme lest på denne tiden, ble etter hvert styrtet. Den norske var den eneste som ble stående.

Gustav Sieg Sørensen i Folkebevægelsen mod EU i Danmark skriver i sitt notat «De europeiske folks kamp for folkestyre» at:

«I modsætning til den franske revolutions blodige årti har Norge været et fredeligt og stabilt samfund nu i næsten 200 år. Derfor har den norske grundlov – direkte eller indirekte præget alle de grundlove, der siden er skrevet i Europa.»

Hver og en kan jo tenke igjennom følgende spørsmål: Hvilke stater i Europa har hatt og har en grunnlov og et styresett tuftet på disse ideer og hvor lenge har de hatt det? Jeg tror jo at de fleste som gjør en slik gjennomgang, vil innse at det ikke er noen selvfølge at Europa skal være demokratisk styrt.

Hva er en grunnlov?

Konventet (som laget forslaget til EU-grunnlov) har valgt å kalle forslaget for forfatning. Tidligere har alle avtaler som har lagt grunnlaget for utviklingen av EU, blitt kalt for traktater: Roma-traktaten osv. Hva er så en forfatning eller grunnlov for noe?

Ifølge Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon (1999) er en grunnlov: «det sett av bestemmelser som konstituerer et lands politiske system og regulerer særlig viktige sider ved dets funksjonsmåte. Disse bestemmelser kalles også forfatning eller konstitusjon». I Damms store leksikon (1986) heter det at en grunnlov er: «en statsforfatning eller en konstitusjon. Inneholder de grunnleggende regler om forfatningen, dvs om statens organisasjon og om forholdet mellom stat og individ».

EU-grunnloven

Litt om forslaget til EU-grunnlov (heretter omtalt som «EU-grunnloven, grunnloven eller forfatningen») som er blitt utarbeidet. Forslagstillerne gir det sjøl betegnelsen EU-forfatningen. Det heter i grunnlovsforslaget at EU-grunnloven kun kan endres ved enstemmighet.

For ikke lenge siden ble det avviklet en debatt i EU-parlamentet om dette forslaget. Der argumenterte føderalistene (de som vil ha en forbundsstat; dette betyr at medlemslandene blir delstater) at det ikke var noen grunn til å være imot forslaget, fordi det jo stort sett er en formalisering av de gjeldende traktater og ordninger som allerede finnes i EU. Det er jo mye sant i det, men der er en del sentrale elementer som gå ut over dagens ordninger. Bare det at de velger å omtale forslaget som en forfatning, viser at de mener at dersom dette blir vedtatt, må EU være for en stat å betrakte. I det minste uttrykker dette at det er det som er ambisjonen.

La oss så kikke litt på innholdet i dette grunnlovsforslaget. Grunnloven bestemmer at de sentrale institusjonene i EU vil være: Det europeiske råd, Ministerrådet/Rådet, Kommisjonen, Parlamentet, Domstolen og Sentralbanken

Det europeiske råd

Det europeiske råd består av statslederne/regjeringssjefene i medlemslandene/delstatene. Det europeiske råd fastlegger overordnete politiske retningslinjer og de viktigste politiske prioriteringer. Det har ingen lovgivende funksjon. Det heter i grunnloven at beslutninger vedtas med konsensus, dersom ikke annet er fastsatt i forfatningen. Om ordet konsensus betyr det samme som enstemmighet, er uklart, fordi ordet enstemmighet er brukt andre steder i forfatningen. Om forslaget til EU-forfatning, heter det at Konventet (gruppen som laget forslaget) vedtok alle beslutninger med konsensus. I det tilfellet betydde det i hvert fall ikke enstemmighet, men derimot overveiende enighet, da det var et mindretall i opposisjon til alle konsensusbeslutningene. Det står ikke noe i bestemmelsene om Det europeiske råd at møtene og forhandlingene skal være åpne, i motsetning til om Rådet, hvor det uttrykkelig står at forhandlingene og avstemningene skal være åpne. Jeg tolker dette slik at forhandlingene og eventuelle avstemninger i Det europeiske råd vil være lukket. Dette innebærer i så tilfelle at det blir helt håpløst for befolkningen i de enkelte delstatene å få vite hva vedkommende statsleder har forfektet og eventuelt stemt på møtene i Det europeiske råd.

Det europeiske råd skal ledes av en formann som velges for to og et halvt år av gangen.

Ministerrådet/Rådet

Ministerrådet består av fagministrene fra delstatene for gjeldende område, for eksempel landbruksministrene, som behandler saker som gjelder landbruket. Det er i Ministerrådet den sektorpolitiske lovgivningen endelig vedtas med kvalifisert flertall, dersom ikke annet er bestemt i grunnloven (artikkel I-22, avsnitt 2 og 3).

Europakommisjonen

Kommisjonen består av en rekke generaldirektorater, som kan sammenlignes med de norske departementer. Kommisjonens formann foreslås av Det europeiske råd og godkjennes av Parlamentet. Delstatenes regjeringer foreslår tre kandidater fra hver delstat som kommisjonærer/kommissærer. Kommisjonens formann plukker da ut blant disse, en fra hver delstat og fremmer forslag til kommisjonærer (en fra hvert land). Forslaget fra Kommisjonens formann forkastes eller godkjennes i sin helhet av EU-parlamentet. Kommisjonen sitter i en periode på 5 år.

Forfatningen slår fast at Kommisjonen skal ha initiativretten til ny lovgivning. Det fastslås også at dersom ikke annet er fastsatt i forfatningen, er det kun Kommisjonen som kan komme med forslag til EU-lover (artikkel I-25 avsnitt 2). I tillegg skal Kommisjonen kontrollere gjennomføringen av lovene og holde øye med at forfatningen overholdes. Ifølge forfatningen er det forbudt for kommisjonærene å ta nasjonale hensyn i sitt virke. Kommisjonen har også ansvaret for EU-budsjettene.

Kommisjonen er regnet for å være EUs mektigste organ. Den betraktes som EUs regjering og representerer derfor den utøvende makt i EU.

Europaparlamentet

Nå er det 732 medlemmer i Parlamentet. 14 av dem er valgt fra Danmark. Valgperioden er på 5 år. Hver delstat gis anledning til å velge et visst antall representanter. Parlamentet godkjenner eller forkaster lovforslagene fra Kommisjonen, sammen med Ministerrådet. Ut over dette har Parlamentet noen politiske kontrollfunksjoner og rådgivende funksjoner.

Den europeiske unions domstol

Domstolen består av en dommer fra hver av delstatene. Dommerne utpekes av delstatenes regjeringer. De sitter for 6 år av gangen.

I EU-grunnloven heter det om domstolen (blant annet i artikkel III-274) at «Såfremt et slikt spørsmål (fortolkningen av forfatningen/grunnloven og rettsakter utstedt av unionens institusjoner, organer, kontorer og agenturer) reises i en rettssak ved en nasjonal rett, hvis avgjørelse ifølge nasjonale rettsregler ikke kan påankes, har retten plikt til å bringe saken inn for Domstolen». Dette betyr at på alle områder hvor EU har tildelt seg selv kompetanse eller bestemmende myndighet, er det EU-domstolen som skal dømme i siste instans.

Lovgivningen i EU

Kort forklart foregår lovgivningen i EU ved at Kommisjonen fremmer lovforslag. Kommisjonen er forpliktet til å fremme lovforslag i tråd med grunnloven og de politiske prioriteringer som er gitt av Det europeiske råd. Forslagene går så til Parlamentet som kan vedta eller forkaste forslagene ved simpelt flertall. Deretter går forslagene til Ministerrådet som vedtar eller forkaster lovforslagene med dobbelt kvalifisert flertall.

Statsoppbyggingen i EU bryter med maktfordelingsprinsippet og folkesuverenitetsideen.

Som vi ser, bryter oppbyggingen av EU med maktfordelingsprinsippet. Skillet mellom den lovgivende og utøvende makt brytes ned, ved at den utøvende makt i EU (Kommisjonen) får enerett til å fremme lovforslag. Ministerrådet, som består av representanter for den utøvende makten i delstatene, blir en del av den lovgivende makten. Alt dette betyr igjen at på alle områder hvor EU har tildelt seg selv lovgivende myndighet, er de folkevalgte lovgivende myndigheter i delstatene fratatt lovgivningsmyndighet. Det samme gjelder den utøvende myndighet. På alle områder hvor EU har tildelt seg selv denne myndighet, mister delstaten denne utøvende myndighet.

Dermed er befolkningen i EU fratatt nærmest all innflytelse på lovgivningen i EU. Den har så godt som ingen mulighet til å kaste de lovgivende organer. Dermed foretas et brudd med folkesuverenitetsideen. Denne går som tidligere nevnt ut på at det er folket i allmenne valg som skal bestemme hvem som vedtar lovene i staten og hvem som utøver lovene. Befolkningen i EU kan heller ikke ved allmenne valg få Kommisjonen/EU-regjeringen kastet.

Det er direkte skremmende å se hvor lett de dominerende politiske kreftene i Europa (Norge medregnet her) tar på at disse sentrale ideer i statsrettsfilosofien avskaffes gjennom utviklingen av EU. Det er direkte skremmende å registrere hvor villige EU-tilhengerne i Norge er til å avgi disse grunnleggende prinsipper og ideer som ble nedfelt i den norske grunnloven av 1814 og som vi har forfektet siden da. Derfor har jeg da også over lang tid hevdet at EU-tilhengerne er lørvete i kantene når det gjelder grunnleggende demokratiske prinsipper – eller det som verre er.

Hva er demokrati?

Ordet demokrati eller folkestyre er blitt brukt og misbrukt og brukes og misbrukes fortsatt, som et honnørord for mange slags regimer som jeg langt fra vil karakterisere som demokratiske. Det virker i dag som om nesten alle er for «demokrati». Men ordet er også nøyaktig definert. En av dem som har gjort det er professor Philippe Schmitter ved EUs tenketank i Firenze som sammen med Terry Karl har foreslått følgende definisjon som burde utelukke misbruk: «Et demokrati er et styringssystem der borgerne – gjennom sine valgte representanter, gjennom konkurranse og samarbeide om velgerne – gjør makthaverne ansvarlige for sine handlinger i den offentlige sfære.»

EU er grunnleggende udemokratisk

Fra EU-tilhengernes side innrømmes det motvillig at EU har et demokratisk underskudd. Dette er en sterk underdrivelse. Det som er selve prøvesteinen på om en stat er demokratisk eller ikke, er om befolkningen har muligheter til å stille sine makthavere til ansvar gjennom demokratiske prosesser. EU-borgerne har ingen mulighet til å få avsatt verken den utøvende makt (Kommisjonen) eller den lovgivende makt, sjøl om et flertall av befolkningen skulle være sterkt misfornøyd med den politikk som føres. Altså er EUs statsoppbygging grunnleggende udemokratisk. Den tidligere nevnte professor Phillippe Schmitter, som for øvrig er tilhenger av EU-prosjektet, skriver i sin bok Hvordan demokratisere EU og hvorfor at statsvitere som både er eksperter på og tilhengere av unionene, er enige om at dersom EU søkte om å bli medlem av unionen, måtte svaret bli nei, for det er bare demokratier som kan bli medlemmer!

Det jeg har beskrevet ovenfor, betyr at i samme grad som EU er blitt utviklet, i samme grad har folkestyrene rundt omkring i EU-landene blitt avviklet. Dersom forslaget til EU-forfatning blir vedtatt, betyr dette et endelig farvel til opp til 150 års demokrati i enkelte av medlemslandene. Dersom forslaget til EU-forfatning blir vedtatt, vil dette medføre at det vil være omtrent likeså få demokratier igjen i Europa som det var i perioden 1940-45. Sammenlignet med EU-grunnloven er den norske grunnloven for et lysende demokratisk fyrtårn å regne.

Allikevel ser vi at for eksempel representanter for partiet Høyre uten forbehold hyller forslaget til EU-grunnlov som et demokratisk framskritt. Jeg synes at det er tankevekkende på en nifs måte.

EU-grunnloven er av en kvalitativt ny type

I EU-grunnloven er det nedfelt at det skal føres en bestemt økonomisk politikk. Denne økonomiske politikken blir omtalt som markedsliberalistisk eller nyliberalistisk. I artikkel I-4,2 heter det: «Unionene sikrer at det i EU er fri bevegelighet for personer, tjenesteytelser, varer og kapital, samt etableringsfrihet i overensstemmelse med denne forfatnings bestemmelser.» Dette gjør den til en grunnlov av kvalitativ ny type. Slikt er aldri før blitt nedfelt i noen grunnlov. Også dette er med på å gjøre EU til et udemokratisk prosjekt. Befolkningen vil ikke lenger kunne være med å bestemme hvilken økonomisk politikk som staten fører, når de avgir sin stemme ved allmenne valg.

Den norske Grunnloven og EU

Jeg har tidligere laget et notat hvor jeg påviser at en rekke paragrafer i den norske Grunnloven som regulerer de mest sentrale funksjoner i den norske staten, må fjernes eller endres før Norge kan bli medlem i EU. Dette notatet er tidligere blitt trykket i avisa Klassekampen. Dette gjelder minst 10 grunnlovsparagrafer. Jeg skal ta et eksempel på dette.

I § 49 i den norske Grunnloven heter det at: «Folket utøver den lovgivende Magt ved Stortinget …». I § 75 i Grunnloven heter et at «Det tilkommer Stortinget: a) at give og ophæve Love, …»

I EU-grunnloven står det i artikkel I-5a at: «Forfatningen og de lover som er vedtatt av Unionens institusjoner under utøvelsen av de bestemmelser, som er tildelt denne, går foran medlemsstatenes lover.»

Dette betyr at den norske Grunnloven, alle norske lover, forskrifter, vedtekter og vedtak, er underordnet EU sine rettsakter på alle de områder hvor EU har tildelt seg selv lovgivningskompetanse eller bestemmende myndighet. Og det er på de aller fleste områder.

Ser man litt grovt på EU-grunnloven, ser man at den tildeler EU enekompetanse (bestemmende myndighet) på en rekke områder som for eksempel i fiskeriforvaltningen. Den tildeler EU «delt kompetanse» på en rekke andre områder. For eksempel tekniske bestemmelser knyttet til fiskeriene. Men bestemmelsen her gir ikke delstatene rett til å bestemme, dersom EU allerede har vedtatt lover eller når EU vedtar lover på disse områder. Da må delstatenes lover vike dersom de kolliderer med EUs lovgivning. Man skal lete lenge etter i EU-grunnloven for å finne områder hvor det eksplisitt står at EU ikke har noen kompetanse eller myndighet.

Kort oppsummert så fører et norsk EU-medlemskap til at den utøvende myndighet overgis til EU, den lovgivende myndighet overgis til EU og den dømmende myndighet overgis til EU. Alt dette er soleklare brudd med den norske Grunnloven.

Meget sentrale paragrafer som regulerer den norske statens virke, må altså fjernes eller endres før Norge kan bli EU-medlem. Dersom man ikke fjerner § 75 i Grunnloven, kan den jo endres til for eksempel: «Det tilkommer Storthinget at gi og oppheve lover på de områder hvor Den europeiske Union ikke er tildelt lovgivningskompetanse.» Jo – EU-tilhengerne får noe å bale med.

§ 93 kan ikke benyttes

Fristen for å levere inn grunnlovsforslag gikk ut for det nåværende valgte storting 30. september i år. Der ble det fremmet tre grunnlovsforslag som det blir hevdet er relevant for EU-saken. Alle gjelder § 93 i den norske Grunnloven. Steinar Bastesen foreslår at § 93 fjernes. Marit Arnstad forslår at § 93 ikke skal kunne brukes før det er avholdt rådgivende folkeavstemning, og Inge Lønning foreslår at man etter en rådgivende folkeavstemning skal kunne avgi suverenitet med 2/3 flertall.

Etter min mening er det soleklart at § 93 ikke kan brukes til å melde Norge inn i EU.

For det første fordi et medlemskap ikke innebærer avgivelse av suverenitet på et saklig begrenset område. For det andre fordi EU ikke kan betraktes som en internasjonal sammenslutning, men en union eller statsdannelse. For det tredje fordi det slås utrykkelig fast i § 93 at slik suverenitetsavståelse ikke gis rett til å forandre Grunnloven. Et medlemskap i EU medfører jo at den norske Grunnloven blir forandret eller opphevet, helt eller delvis.

Nå er det ikke bare amatøren Hellesvik (som Høyres stortingsrepresentant Raymond Robertsen så treffende kalte meg for i avisa Finnmarken, da han forsøkte å bagatellisere mitt lille notat om den norske grunnloven og EU) som mener at § 93 i Grunnloven ikke kan benyttes til å melde Norge inn i EU. Professor og EU-tilhenger Hans Petter Graver, som ifølge Aftenposten er en av Norges fremste eksperter i statsrett og EU-rett, mener det samme.

Aftenposten skriver 29. mai i år at Graver «mener de omfattende endringene som har skjedd i EU, gjør Grunnlovens paragraf 93 uegnet til å melde Norge inn i EU. Paragraf 93 tillater overføring av suverenitet på et saklig begrenset område. Ifølge Graver kan ikke EU-samarbeidet lenger defineres som et saklig begrenset område. Innføringen av ØMU er et av flere områder der dagens EU er langt mer omfattende enn gårsdagens EU. En innmeldelse på et saklig begrenset område vil være i strid med de forpliktelser som Norge inngår med EU om et medlemskap.»

Nødvendige grunnlovsforslag er ikke blitt fremmet

Hvorfor har så ikke de nødvendige forslag til grunnlovsendringer, som kreves for å kunne melde Norge inn i EU, blitt fremmet av EU-tilhengere på Stortinget i inneværende periode? Ja, det kan man jo kun spekulere i. Har de gitt opp? Neppe.

En mulighet er at en del av EU-tilhengerne ikke vil ta inn over seg realitetene i saken. De er rett og slett ikke villige til å innrømme ovenfor seg selv at et norsk EU-medlemskap vil medføre omfattende grunnlovsbrudd og brudd med de demokratiske idealer og prinsipper vår konstitusjon bygger på.

En annen mulighet er at andre EU-tilhengere, har forstått alt det jeg her har snakket om, men allikevel satser på at § 93 skal kunne brukes, fordi de håper at befolkningen ikke vil fatte hva som skjer. To av disse er nok Høyres stortingsrepresentanter Inge Lønning og Julie Christiansen som har et debattinnlegg i Aftenposten 29. oktober 2004, hvor det tydelig går fram av innholdet at de mener at § 93 kan benyttes til å melde Norge inn i EU.

Et argument de da kanskje vil benytte seg av, er det som jussprofessor og EU-tilhenger Eivind Smith så arrogant foreslo: At vi kan velge å ha en sovende grunnlov. Men den som sover, våkner vanligvis opp igjen. Den som ikke våkner opp igjen, dør. Smith burde heller sagt at vi kan velge å ha en dau grunnlov!

Dersom EU-tilhengerne kommer til å prøve seg å på å melde Norge inn i EU ved hjelp av § 93. Hva skal vi da kalle det for? Det kan jo hver og en selv gjøre seg opp en mening om.

Nominasjoner og valg

Vi er nå inne i en nominasjonsprosess i partiene i forbindelse med kommende stortingsvalg, snart er det valgkamp og stortingsvalg. Min oppfordring til alle de partimedlemmer som er EU-motstandere er: Bring disse spørsmålene inn i nominasjonsprosessene. Det vil styrke vårt folkestyre. De som ønsker å sitte på Stortinget, er etter min mening forpliktet til å ha oppfatninger om disse grunnleggende problemstillinger knyttet til vår statsforfatning. Ellers har de intet på Stortinget å gjøre!

I nominasjonsprosessene som nå pågår i alle partier, er det to spørsmål som det er naturlig og nødvendig å stille de som ønsker å være kandidater:

• 1. Mener du at Norge bør/må bli medlem i EU?
• 2. Mener du at § 93 gir juridisk hjemmel til å melde Norge inn i EU?

Jeg oppfordrer i tillegg alle EU-motstandere til å reise disse problemstillingene i valgkampen. Konfrontere EU-tilhengerne med dette. Dere har allerede sikkert lagt merke til at akkurat disse spørsmålene skyr de som pesten. Og det er ikke uten grunn. Øker forståelsen i befolkningen og blant de folkevalgte, omkring disse kjernespørsmålene knyttet til folkestyret, slik at befolkningen forstår bedre hva som står på spill også på dette området, vil dette gjøre det svært vanskelig for EU-tilhengerne å få Norge innmeldt i EU.

av Joseph Ferraro

Nødvendighet og frihet

Mennesker lager sin egen historie, men under forhold som ikke er bestemt av dem selv, skriver Joseph Ferraro i dette forordet.

En av de kanskje største manglene innen marxismen er mangelen på en klar presentasjon av den dialektiske metoden fra enten Karl Marx eller Friedrich Engels. Selv om det er en beskrivelse av dette i Den Europeiske Budbringeren, som er sitert av Marx i etterordet til den andre tyske utgaven av Kapitalen, er denne langt fra komplett. Det virker som om Marx selv merket et behov for å klargjøre metoden sin, siden han i et brev til Joseph Dietzgen 9. mai 1868 skrev at han skulle skrive et arbeid om dialektikken så snart han fikk tid. Dessverre døde han uten en gang å ha ferdigstilt andre og tredje bok av Kapitalen for utgivelse.

I etterordet forteller Den Europeiske Budbringeren oss at «Marx betrakter samfunnsutviklingen som en naturhistorisk prosess, styrt av lover som ikke bare er uavhengige av viljen, bevisstheten og intellektet, men tvert om, snarere bestemmer deres vilje, bevissthet og intellekt». Det virker som om dette innebærer en streng historisk determinisme, men den samme beskrivelsen sier også at «de gamle økonomene misforsto de økonomiske lovenes natur når de sammenlignet dem med fysiske og kjemiske lover». Ikke bare betyr dette at «økonomene» ikke anerkjente den kjensgjerningen at lover som gjør seg gjeldende innen den økonomiske sfæren er historisk betinget og gjelder bare i forhold til tilsvarende økonomiske former, men det betyr også at økonomene ikke skiller mellom dialektisk og mekanisk nødvendighet. Dersom en mekanisk determinisme virker i historien er det ikke plass til menneskelig frihet. På den annen side, dersom en dialektisk determinisme virker slik, da er historien nødvendigvis frihetens grunnlag.

Denne forståelsen, at kapitalens historiske lover eksisterer uavhengig av viljen og er bestemmende for den, ble formulert tidligere i forordet til Kritikken av den politiske økonomi (1859), og den mekaniske fortolkningen hos mange markante marxister er, i stor grad, ansvarlig for Den Annen Internasjonales fallitt. For eksempel forsøkte Georgi V Plekhanov og, etter Den Annen Internasjonale, Nikolai Bukharin, å forme den historiske materialismen i henhold til forståelsen sin av sin tids naturvitenskap – de gikk i den fella Den Europeiske Budbringeren hadde advart mot. Dersom historisk materialisme skal være en sann vitenskap, mente de, må den forklare utviklingen av samfunnsforhold i henhold til faktiske årsaker, årsaker som i stedet for å være utledet på en dialektisk måte var utledet på en tradisjonell materialistisk måte. Med utgangspunkt i at forordet fra 1859 representerte et greit uttrykk for Marx’ tenking mente de at Marx i dette verket formet vitenskapen sin i henhold til naturlovene. Plekhanov, som verken skjønte hva Marx forsøkte å gjøre eller den generelle metodologien hans, mente at Marx reduserte «hele spørsmålet om utviklingen av økonomien til spørsmålet om bestemmende årsaker for utviklingen av de produktivkreftene som er tilgjengelige for samfunnet». (1) For Plekhanov finnes disse årsakene i de geografiske omgivelsenes natur. Disse bestemmer utviklingen av produktivkreftene, som i sin tur bestemmer alle samfunnsforholdene.

Med andre ord utvikler, i følge Plekhanov, det økonomiske livet seg med utviklingen av produktivkreftene. Dette forklarer hvorfor forhold mellom mennesker endres og, med dem, vår psyke. Kvantitative endringer i produktivkreftene fører etter hvert til en kvalitativ transformasjon, den gamle produksjonsmåten, eller samfunnsformen, erstattes av en ny produksjonsmåte. I følge Plekhanov og Bukharin skaper menneskene historien sin for å stille behovene sine. Resultatet er at samtlige historiske kjensgjerninger er betinget av samfunnets økonomi eller utviklingen av produktivkreftene.

Derfor nektet Plekhanov og Bukharin for at det eksisterte fri vilje. De mente at selv om menneskelig streben er en faktor i samfunnsutviklingen, må vi innse at menneskene nødvendigvis skaper historien sin på en heller enn en annen måte. (2)

I stedet for å ta disse begrepene fra Marx og Engels, som «uunngåelig», «jernnødvendighet» etc i sin dialektiske kontekst, tolker disse mennene dem på en mekanisk måte, der den økonomiske faktoren spiller den dominerende rollen. Vi kan faktisk gå et steg videre; disse to mennene har konstruert en marxistisk inspirert doktrine, der Hegels idealistiske historiske determinisme er erstattet av en materialistisk determinisme. Eller, for å si det samme på en annen måte, læren til marxismens grunnleggere er blitt tolket slik at Hegels idealistiske ontologi i praksis er erstattet av en materialistisk ontologi.

Karl Kautsky, Engels’ etterfølger som leder for det tyske sosialdemokratiet, misforsto likedan hva Marx og Engels ville si og gjøre, med det samme resultatet – den frie viljens negasjon. Kautsky forteller oss med bakgrunn i sin oppfatning av hvordan utviklingen av produktivkreftene bestemmer menneskets vilje at menneskets vilje tar en annen form enn hos dyrene. Hos dyrene eksisterer kun viljen til å leve, men hos menneskene finnes det, takket være utviklingen av teknologien, en vilje til å leve bedre. Under kapitalismen antar kapitalistenes vilje til å leve bedre form av en ustoppelig søken etter profitt, en konstant jakt på kapital å akkumulere. For proletaren, som lever under andre forhold enn kapitalisten, fører viljen til å leve bedre til en søken etter en bedre pris for arbeidskraften. På den ene siden har vi altså kapitalistenes ønske om å berike seg selv, som tvinger dem til å underlegge andre sin vilje, til å få andre til å arbeide for sin fortjeneste. På den andre siden har vi arbeidernes vilje, som presser dem til å slåss mot kapitalistenes vilje. Klassekamp er dermed et resultat av de motsetningene som nødvendigvis oppstår av motsatte viljer, og siden det, mer eller mindre åpenbart, ikke finnes noen viljesfrihet, kan det ikke være tvil om proletarenes uunngåelige seier over kapitalistene som et resultat av de økonomiske lovenes jernhånd.

Alt dette har viktige følger, ikke bare i forhold til Den Annen Internasjonales fallitt, men også i forhold til den offisielle teorien under det stalinistiske diktaturet. For Stalin finnes også Marx’ forståelse av historisk materialisme i forordet fra 1859, og den består av å benytte seg av disse dialektisk materialistiske lovene. Som ventet forstås disse lovene, så vel som lovene for samfunnsutviklingen på samme måte som hos Plekhanov og Bukharin, med samme bestemthet og nødvendighet som innen naturvitenskapene.

På motsatt side finnes imidlertid de som har gjort opprør mot den deterministiske fortolkningen av Marx’ doktrine og som legger vekt på humanismen hans heller enn den økonomiske vitenskapen. Blant disse er Frederick L Bender, George Lichtheim, Shlomo Avineri, Z A Jordan, Robert C Tucker, Jean-Paul Sartre osv, hvorav noen vil bli behandlet i denne boka. For Bender, Lichtheim og Avineri kommer de deterministiske fortolkningene av Marx i stor grad av den eldre Engels og hans interesse i sin tids vitenskap, særlig etter Marx’ død i 1883. I følge disse havnet Engels på en eller annen måte på den tradisjonelle materialismens standpunkt, og hans forståelse av naturdialektikken reduserte alt til et deterministisk forstyrret positivistisk speilbilde av den hegelianske dialektikken.

Selv om Engels’ interesser på ingen måte innebar en deterministisk doktrine i ordets vanlige betydning, det vil si en lære som benekter eksistensen av fri vilje, har hans senere arbeider (hovedsakelig Anti-Dühring og Naturdialektikken) blitt fortolket slik. I følge disse forfatterne avvek den eldre Engels fra Marx’ autentiske doktriner i forhold til viktigheten av «materialisme» og dialektikken, og i forhold til eksistensen av determinisme og frihet i historien. Dette opprøret mot determinisme innebærer også at «den unge Marx» settes opp mot den eldre.

Som jeg imidlertid skal vise er historien, selv om en viss «determinisme» (hvis vi kan benytte oss av det begrepet) visst eksisterte i historien for Marx og Engels, i like stor grad en arena for frihet, og den historiske utviklingen av mennesket er et bevis på dette. Virkelige, konkrete mennesker har ikke en biogenetisk, forutbestemt arbeidsaktivitet slik bier, maur osv er det. De har heller ikke en oppførsel som er fullstendig forutbestemt av omgivelsene de lever i eller av utviklingsnivået for produktivkreftene. De kan betinge oppførselen, men de bestemmer bare et begrenset område for valg, ikke selve valget. Mennesker lager sin egen historie, men under forhold som ikke er bestemt av dem selv. Aktivitetene deres er betinget av fortiden. Resultatet av tidligere generasjoner av individers valg, særlig på det økonomiske området, fremstår for senere generasjoner som nødvendighet, som «determinisme», som noe som dominerer dem, særlig når medlemmene av den nye generasjonen befinner seg blant de utbyttede klassene. Men, som det er skrevet i Teser om Feuerbach, skaper ikke bare mennesker omgivelsene, mennesker forandrer også sine omgivelser. I den moderne epoken betyr dette at proletariatet er slavebundet på grunn av en tidligere historisk prosess, slavebundet av en «determinisme», hvis vi skal benytte oss av det begrepet, påtvunget det av kapitalismen. Det er imidlertid ikke, som det hevdes i de mekaniske fortolkningene av den marxistiske doktrinen, slik at den sosialistiske revolusjonen er det «nødvendige» resultatet av utviklingen av objektive økonomiske og politiske forhold, den har å gjøre med en frihetshandling som knuser kapitalismens «determinisme». Og, i motsetning til rent humanistiske fortolkninger av Marx, frigjør ikke proletariatet seg fra kapitalistisk «determinisme» i det abstrakte, men i samsvar med objektivt eksisterende lover.

I de følgende kapitlene vil jeg, etter å ha presentert posisjonene til samtidige forfattere som fornekter determinisme hos Marx og til G A Choen, som går tilbake til Plekhanovs klassiske historiske materialisme, vise at, i stedet for at historien styres av en jernhard nødvendighet og i stedet for at den sosialistiske revolusjonen finner sted på den samme måten, består nødvendigheten i at man forutsetter menneskelig frihet. Det er en betinget nødvendighet. Dersom kapitalistene velger å holde seg til rollen som kapitalist, som består i å akkumulere, vil de bli tvunget av de samme samfunnskreftene de har satt i gang, til brutalt å utbytte arbeiderne sine. Dersom proletariatet ønsker å frigjøre seg fra degraderingen og armodet kapitalistene og det økonomiske systemet deres påfører det, må det gjennomføre en revolusjon. Valget av premisset – dersom kapitalistene velger osv osv, dersom proletariatet vil være fritt osv – avhenger av menneskelig frihet. Men med en gang premisset er lagt må både kapitalistene og proletariatet velge det tilsvarende – må drive brutal utbytting for å overleve eller må gjennomføre en revolusjon.

Men det er også en annen ting som må tas med i betraktning. Som vi vil se i det følgende, mente både Marx og Engels at dersom omstendighetene endres, endres også lovene. Dette gjelder ikke bare muligheten for revolusjon, men også til den kjensgjerningen at den eneste veien til sosialismen ikke går gjennom vold. Både Marx og Engels så muligheten av å ende opp med sosialisme gjennom demokratiske metoder. I denne boka vil vi se at Marx og Engels verken holdt seg ensidig til determinisme eller frihet (vitenskap eller humanisme), men så en dialektisk forening av disse elementene i selve den historiske prosessen.

Noter

1) The Development of the Monist View of History, hevder Plekhanov at Marx og Engels «så samfunnsutviklingen som en nødvendig prosess, bestemt av lover, og her hadde de rett». [Tilbake]

2) Likt Plekhanov slår Bukharin fast at «sosialismen vil uunngåelig bli realisert fordi det er uunngåelig at menneskene, bestemte klasser av mennesker, slåss for å realisere den og at de gjør det under forhold som vil sikre dem seier. Marxismen fornekter ikke viljen, marxismen forklarer den. Når marxister organiserer seg og leder kommunistpartiet i kamp er dette også et uttrykk for historisk nødvendighet, som realiseres nettopp gjennom menneskenes vilje og handlinger.» Verken hos Bukharin eller Plekhanov må samfunnsdeterminisme forveksles med passiv fatalisme eller nihilisme. Der determinismen ser mennesket som aktivt, ser fatalismen, ikke i den forstand Plekhanov bruker begrepet, menneskets rolle som passivt og «benekter den menneskelige viljes betydning som faktor» i den historiske utviklingen. [Tilbake]

To definisjoner

Arne Næss definerer ontologi som «læren om det som eksisterer/er». Vi kan også kalle det naturfilosofi – læren om hvordan naturen er og utvikler seg. Her kan vi ha underavdelinger som biologi og psykologi. Dette i motsetning til epistemologi som er «læren om hvordan menneskene oppfatter det som eksisterer/er».

Bokomtale

ved Lars Akerhaug

Nirmal Brachmachari begynte å skrive tidlig. Allerede som ti-tolv-åring ble han oppmuntret til å skrive av lærerne, og han ga ut sin første bok i 1967 i India.

Men Nirmal er ikke en tilfeldig forfatter, som vi skriver om uten noen spesiell grunn. Som han skriver selv: «Jeg skriver slik en revolusjonær dikter skal. Å skrive er å kjempe på linje med andre frihetsforkjempere.»

Nirmal var en del av den revolusjonære bevegelsens oppvåkning i India ved slutten av 1960-tallet. Den første boka hans var en av mange populære litterære stemmer for naxalittbevegelsen som reiste seg på landsbygda i landet. Og som en av mange fikk han og oppleve den indiske statens undertrykking og kuing av frihetsstemmene, og satt blant annet til sammen tre år i fengsel før han kom til Norge i 1974.

For Nirmal er ikke den litterære situasjonen i landet han kom til, altfor mye å skryte av. Selv sier han at «det kapitalistiske Norge ser ut til å ha glemt sin egen fortid. Jeg ble skuffet da jeg oppdaget at selv ikke progressive folk skriver revolusjonær litteratur. Mens du i Bengal finner en sterk revolusjonær litterær situasjon, finner du ikke noe slikt i Norge. Ifølge Nirmal henger det og sammen med styrken til den revolusjonære bevegelsen i Norge. «Det er ikke mulig å skrive revolusjonær litteratur, som noe annet enn understrømninger og motrøster.»

Med dette som bakteppe kan det være godt å oppleve Nirmals nye dikt i boka Dikt fra eksil, trykt i engelsk-norsk utgave. Nirmals dikt forteller om en stolt revolusjonær tradisjon som fortsatt lever i store deler av verden, og ikke minst hans eget India. Han forklarer hvordan volden, som gjerne blir framstilt som irrasjonell, og ikke minst volden i tredje verden, som preges av «kaos» og «hat». Slik skriver også Nirmal tilbake, mot et vestlig mediebilde og konstrukt av India som bare ser fattigdom, kaos og hat. Han viser fram det motsatte, men tar og med de personlige pennestrøkene fra den militære kampen, som moren som fortviler over at sønnen har reist av gårde med geriljaen.

Og boka er også en motvekt til dette: «Jeg tror at selv om det dreier seg om et land mange ikke har kunnskap om, vil de kunne forstå,» sier Nirmal. «Jeg skriver ikke abstrakt, men med et enkelt språk alle kan lese.» Og selv om Nirmal i det store og hele ikke har noe godt inntrykk av norsk presse, er det ikke bare svart: «Både artikler i Klassekampen og Røde Fane forteller godt og riktig om situasjonen i India, og utgjør en god motvekt til vestlig-borgerlig media.»

Men diktene bærer også med seg en annen bruddlinje, situasjonen for en revolusjonær forfatter som samtidig er avskåret fra kampen. Spenningen eksilet skaper går gjennom i flere av diktene. «Jeg ønsker å fortelle om denne motsetningen,» sier Nirmal. «På den ene siden har jeg en sterk kjærlighet til mitt hjemland, på den andre siden er jeg preget av livssituasjonen her. I boka skriver jeg om hvordan vi er sperret inne, i et bur av gull. Og gull gir meg ikke fred,» sier Nirmal i boka:

jeg vil ut
til en virkelig frihet
jeg kan glede meg over

Men det er også en annen spenning, mottakelsen i Norge og rasismen, eller «forurenset luft» som forfatteren også kaller det. Nirmal utdyper at «Selv om jeg altså er en respektert forfatter som har gitt ut mange bøker i mitt eget hjemland, er det ingen som ville gi ut boken her i Norge. De sier vi alle blir behandlet likt, men faktisk får vi ikke muligheten til å være med å konkurrere, på grunn av språklige og andre segresjoner.»

Derfor valgte Nirmal også å gi ut bøkene på eget forlag. Diktene hans er slik et brudd med kontinuiteten av det kulturelle hegemoniet i Norge, der innvandrerstemmer og andre som ikke sklir inn i det medieskapte bildet av hva som er ‘god kultur’ passer inn. Men ifølge Nirmal er alt her heller ikke svart, og han legger vekt på at uten AKP og RV og støtten derfra ville det vært vanskelig å få publisert boka.

Men takken bør kanskje og gjengjeldes. Nirmal gir oss i boka en sjelden inngangsport til virkeligheten. Kanskje vi bør følge oppfordringen hans, og høre etter:

Du, du en av de rikeste
får lov il å snakke
når han ikke lenger er sulten!

Bokomtale

ved Mathias Bismo

Joseph Ferraros bok Freedom and Determination in History According to Marx & Engels, som vi trykker innledningen fra i dette nummeret av Røde Fane, er en bok med potensielt stor sprengkraft for venstresida.

Ferraro er langt fra den eneste som har tatt for seg «marxismens krise» i kjølvannet av omveltningene i Øst-Europa og Sovjetunionen, men ulikt mange av disse henfaller han ikke til anti-marxisme – han går tvert imot Marx og Engels’ marxisme etter i sømmene med henblikk på å se denne i forhold til senere fortolkninger av denne.

Som tittelen antyder er det først og fremst spørsmålet om handlefrihet og historisk nødvendighet. Det meste av boka er viet en gjennomgang av Marx og Engels sine sentrale verker og deres behandling av dette spørsmålet – fra deres respektive ungdomsskrifter fra før de ble kjent til Engels’ siste artikler. Ferraro argumenterer overbevisende for at det er den samme grunntanken som ligger til grunn for arbeidene deres gjennom hele denne perioden, en grunntanke som på den ene siden er i strid med den deterministiske virkelighetsforståelsen han mener både revolusjonære og reformister allerede før Engels’ død tilla deres arbeider, og på den andre siden nyere «humanistisk marxisme» som stripper marxismen for all vitenskapelighet og retning.

Det som er felles for alle Marx’ og Engels’ skrifter er i følge Ferraro at de er fundamentert på en politisk stillingtaken for arbeiderklassen. Arbeiderklassens nød og armod er utgangspunktet, og marxismen er utviklet som teori med henblikk på å avskaffe dette. Marxismens vitenskapelighet består i at det er den konkrete virkeligheten som analyseres, ikke abstrakte idealer eller visjoner. På den annen side er det ingenting som tilsier at arbeiderklassen med nødvendighet vil seire – når Marx og Engels kommer med sine politiske anbefalinger, er det ikke ut fra at kapitalismen med nødvendighet fører over i sosialismen, men at kapitalismen skaper muligheten for en sosialistisk utvikling og en påfølgende avskaffelse av hele klassesamfunnet.

Det tok ikke lang tid fra Engels’ død til denne samfunnsforståelsen ble forkludret av lederne i den andre internasjonalen. Muligheten ble erstattet av nødvendighet. Denne måten å tenke på ble fullbyrdet med Bernstein og den rene reformismen som etter hvert skulle vinne hegemoniet i de europeiske arbeiderpartiene. Heller ikke den revolusjonære opposisjonen, ledet av de russiske bolsjevikene, maktet å overvinne denne svakheten. Selv om de avviste ideen om at kapitalismen ville vokse inn i sosialismen av seg selv forkastet de en hver annen utviklingsmulighet enn nettopp en sosialistisk utvikling.

Påpekingen av dette gjør imidlertid ikke at Ferraro overser utviklingstendensene innen kapitalismen, «kapitalismens lover». Tvert imot, det er nettopp erkjennelsen av disse som gjør det nødvendig å ta stilling for arbeiderklassen og sosialismen. Kritikken mot de ulike politiske retningene som i større eller mindre grad hevder å basere seg på Marx og Engels’ arbeider, består i at de har en tendens til å undervurdere klassekampen som historiens drivkraft og erstatte den med utviklingen i den materielle «basis». Mot dette hevder Ferraro at den materielle «basisens» viktighet kun består i at det er den som fremmer klassekampen. Den avgjør på ingen måte resultatet av denne.

Forståelsen av dette har på den andre siden fått andre til å forkaste hele det revolusjonære potensialet som ligger i marxistisk teori. «Humanistiske marxister» fjerner hele Marx’ og Engels’ samfunnsanalyse og blir stående igjen med en samfunnskritikk uten retning. Og for Ferraro er ikke dette det hakk bedre.

For revolusjonære marxister blir dermed oppgaven Ferraro stiller oss overfor, å klare å kombinere disse elementene. På den ene siden er marxismen et vitenskapelig redskap idet den peker på en vei ut av uføret kapitalismen har satt oss i. Men på den andre siden kan dette bare bli en realitet dersom man opptrer bevisst i klassekampen – uten noen illusjoner om automatikk og «sosialismens historiske nødvendighet».

av Peter M Johansen

Yasser Arafat var Palestinas ansikt; hans kaffiyeh, hodeplagget, ble frigjøringssymbolet og den palestinske identiteten. Hans livslange rettesnor var å lede frigjøringsbevegelsen, holde den mest mulig samlet og ikke tape synet av al-Quds, Jerusalem. Arafat ga aldri fra seg det palestinske kortet til andre arabiske ledere. Han var dermed den ubestridte palestinske lederen som samlet på seg kritikk fra mange hold.

Portrettene av Arafat er mange. Vi har fulgt ham fra Jerusalem til Kairo, til Kuwait og geriljabasen Karameh, fra Amman til Beirut og via Tripoli til Tunisia, før han kunne vende tilbake til de fortsatt okkuperte områdene på Vestbredden og Gaza i den landflyktiges triumf, men med en forræderisk avtale i bagasjen. Men sviket var ikke Arafats.

Den samme Oslo-avtalen som førte til en de facto anerkjenning av Arafat, PLO og selvstyremyndigheten som det palestinske folkets legitime politiske uttrykk, inneholdt samtidig USAs, Vestens og den norske regjeringas fortsatte svik overfor det samme palestinske folkets rettmessige krav nedfelt i FN-resolusjon 242 og 338 om de okkuperte områdene og FN-resolusjon 194 om flyktningenes folkerett til å vende tilbake.

Oslo-avtalen illustrerer Arafats dilemma som leder for en frigjøringskamp med politiske, militære og ikke-voldelige midler og som statssjef for en palestinsk «stat» som ble utropt av Palestinas nasjonalkongress i Tunis i 1988 i et forsøk på å bygge bro mellom PLOs utefront og intifadaen på hjemmefronten. Oslo-avtalen ble fordømt av den sekulære opposisjonen, Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) og Den demokratiske fronten for Palestinas frigjøring (DFLP), av den islamistiske opposisjonen, Hamas og Islamsk Jihad, og av palestinske intellektuelle og politikere som Edward Said.

Etter Golfkrigen i 1991 var USA nødt til å gripe fatt i den nye situasjonen i Midtøsten etter Murens fall og USAs nye strategi for en ny verdensorden som ble utformet under president George H Bush. USA benyttet anledningen at PLO lå nede, avsagd fra finansielle støtte fra Kuwait og Saudi-Arabia fordi Arafat angivelig gikk i allianse med Iraks Saddam Hussein.

Arafat var ute i Palestinas ærend. Han ville koble Iraks invasjon av Kuwait til andre uløste spørsmål i Midtøsten, ikke ulikt det franske forslaget som kom opp et døgn før USAs tidsfrist løp ut 17. januar 1991. Arafat svarte på kritikken mot å ha omfavnet Saddam Hussein med at han aldri ville slutte å lytte til de palestinske stemmene på Vestbredden og i Gaza. For det fikk han svi mer enn Jordans kong Hussein som ble brent av USA fordi han hevdet å ha en «arabisk løsning» på Kuwait-konflikten på plass inntil Washington presset og lokket Egypt inn i «alliansen» ved blant annet å halvere landets gjeld.

Oslo-avtalen, som var Midtøstens utgave av García Márquez-romanen Beretningen om et varslet mord, danner derfor rammene for Arafats politiske testament. Avtalen var en kynisk kalkulert undergraving av FN-resolusjonen og åpnet for en politisk prosess på Israels premisser, styrt ut fra kravet om at ethvert palestinsk kompromiss blir møtt med kravet om et nytt – uten reaksjoner eller sanksjoner overfor Israels systematiske utbygging av bosettingene på okkupert område og smygende innhegning av det palestinske folket.

Arafat ble aldri det redskapet mot det palestinske folket som USA og Israel la opp til i tillempningen av Oslo-avtalen. Han fortsatte å styre som en frigjøringsleder i krigssonen, med sitt sikkerhetsapparat og korrupsjonen som det nasjonale borgerskapet og eksilledelsen plantet i de palestinske institusjonene. Men Arafat legger etter seg en kamp om legitimitet som ikke utelukkende handler om arverekkefølger og valgprosedyrer i de ulike palestinske organene, men som står forankret på de bærebjelkene som frigjøringskampen er tuftet på.

Arafat var i Camp David i juli 2000 villig til å ta neste skritt for så å kreve mer. Men hans nei til å selge ut grunnprinsippene i kampen, er hans siste politiske ettermæle som kommer til å stå i sentrum for etableringen av en palestinsk ledelse, nå uten Arafat til å håndtere en ruinert Oslo-avtale og et uoversiktlig «Veikart for fred». I kanskje det siste intervjuet sier Arafat til den engelskspråklige Kairo-avisa:

«Vi har gjort Palestina-saken til det største problemet i verden. Se på Haag-domstolens kjennelse om muren. 130 land støttet oss i FNs hovedforsamling. 107 år etter Basel-konferansen, 90 år etter Sykes/Picot-avtalen, har Israel ikke lykkes med å utslette oss. Vi er her, i Palestina, ansikt til ansikt med dem.»

av Arne Byrkjeflot

EØS-avtalen er en husmannskontrakt og et sklibrett inn i EU.

Mens vi var alene om å si at EØS- avtalen er en husmannskontrakt og et sklibrett inn i EU, så opplever vi nå at både Europabevegelsen og sentrale EU-tilhengere som Olav Akselsen bruker samme språk. Fra Europabevegelsen er dette rein taktikk, de har jo alltid vært for statsdannelsen EU på prinsipielt grunnlag og ikke brydd seg så mye om økonomien. Men jeg tror faktisk mange av de mer pragmatiske EU-tilhengerne ser at EØS-avtalen egentlig ikke har noen framtid, den er ydmykende og ivaretar ikke norske interesser og den har virkninger som ingen så da den ble innført.

Innenfor Nei-bevegelsen er det sjølsagt den absolutt vanskeligste saken. Noen, som Hallvard Bakke, er redde for at Nei til EU ved å tviholde på at EØS-avtalen ikke er et alternativ vil miste sin samlende posisjon. Jeg og mange med meg er redde for at folk blir tvunget til å velge mellom EØS-avtale og fullt medlemskap og at mange vil si at dette er et valg mellom pest og kolera. Begge er scenarier for splittelse og tap

EØS er ikke et økonomisk medlemskap i EU

Jeg er enig i at hovedproblemet er at både ja-sida og vi EØS-motstandere undervurderer forskjellene. EU-kampen er i sin basis en kamp for å opprettholde Norge som sjølstendig stat med en reell mulighet for et folkestyre. Grunnleggende for dette er råderetten over våre rike naturressurser, både som økonomisk grunnlag og som et grunnlag for bosetting. Det handler om olje-, gass, vannkraft og landbruk. EØS-avtalen har ikke med landbruk og fisk. Det danner mye av grunnlaget for bosetting og næringsliv, det vi lever av. Det er også en stor forskjell på å stjele nasjonalformuen vår indirekte gjennom gassmarkedsdirektiv og ved å ta bort hjemfallsretten til fossefallene, og bli en del av en stat som etter hvert rett og slett overtar. Alt hav blir EU-hav og forvaltes av EU. Det er ingen grunn til å tro at ikke de norske ressursene på havbunnen etter hvert også blir EUs eiendom, iallfall etter hvert som Englands ressurser brukes opp.

Vi blir automatisk medlem av ØMU ved et EU-medlemskap. På grunn av Norges olje- og gassinntekter vil norsk økonomi rett og slett står i motfase til EU. Den europeiske sentralbankens politikk vil bli en livsfarlig feilmedisinering, når både medisin og mengde skal gis likt til alle pasienter uavhengig av økonomisk tilstand. Som kjent har EU et ufravikelig krav om at inflasjonen skal være under 2 % og er nå tvunget til å sette ned renta til under 2 % for å unngå full stans i økonomien. EU kan nemlig ikke bruke finanspolitikken ved å øke det offentlige forbruk og investeringer, de kan ikke føre en motkonjunkturpolitikk. Det er rett og slett forbudt i følge stabilitetspakten.

Hvis vi tenker oss en situasjon i fjor vår, før sentralbanksjef Gjedrem hadde rukket å ødelegge norsk økonomi. Trolig kunne vi greidd oss bra med en rente på 6 % (Gjedrem økte til 7), mens EU hadde 2,75 %. Men vi ville vært tvunget til å sette ned til 2,75 %. Det fins ikke en økonom i Norge, uansett hvor mye de er for EU, som synes det ville vært riktig. Det presset vi da hadde fått i norsk økonomi ville de tatt inn ved nedskjæringer på statsbudsjettet, trolig måtte det til 30 til 50 milliarder, en ren katastrofe.

Bare det at Norge fortsatt tviholder på EUs prinsipp om inflasjonsmål er jo skadelig nok i seg sjøl. Mens det logiske både ved årets reviderte budsjett og høstens budsjett vill jo vært å øke offentlige investeringer. Men da setter Gjedrem opp renta, for hans instrukser er uendret, det er bare at nå har han fått til lavkonjunktur i Norge også. Jeg tror at den viktigste grunnen til at Arbeiderpartiet har stått og sett på at 20.000 industriarbeidsplasser ble rasert, totalt unødvendig, er at å endre det operative målet bort fra inflasjonsmål hadde vært et altfor tydelig tegn på at dette er skadelig for Norge.

Underlegge seg

Det er også en voldsom forskjell på å bli påvirket av EUs skatte- og avgiftspolitikk gjennom problemer med grensehandel, kapitalflyt og fritt arbeidsmarked og underlegge seg den. Det er en kvalitativ forskjell på å villig stille opp i EUs militærplaner og det å underlegge seg deres kommando. Norges rolle i utenrikspolitikken forsvinner rett og slett med EU-medlemskap.

Torstein Dahle sa på et seminar i Trondheim 18. juli i år at 17 % av direktivene i EU i 2001 gjaldt det indre markedet. Nå er jo ikke dette hele sannheten, siden mer og mer skjer gjennom nytolking av den opprinnelige avtalen og de fire friheter og gjennom at EF-domstolen innfører ny praksis. Men det sier likevel noe om at EUs fokus nå er å gå videre, fra økonomisk ensretting til politisk ensretting.

EUs nye grunnlov skal vedtas i desember, mer makt til de store, EU-president og flertallsvedtak på det meste blir vedtatt. Ja-sida kan ikke lenger si at det ikke er snakk om union, men samarbeid mellom likeverdige. Det er en ren uforfalsket statsdannelse med hele pakka, og de er stolte over den.

Men selv om det aller, aller meste ikke blir bestemt av EØS-avtalen, så er problemet at svært mye av det som angår folks hverdag kommer fra EØS-avtalen. Alt som skjer i post, tele, jernbane, anbudsdirektivene, utrygg mat gjennom veterinæravtale, matsminke og patent på liv, 1000 uforståelige og byråkratiske vedtak som gjør livet surt for folk flest.

Alle våre distriktsordninger settes ut av kraft, først tok de SND (Statens nærings- og distriktsutviklingsfond), nå tar de den differensierte arbeidsgiveravgiften. Tidligere har de tatt forskjellen i flyplassavgift, utjamninga på bensinpriser. Det står rett og slett ikke igjen et eneste økonomisk argument for å etablere seg i distriktene i stedet for i storbyene. Tvert i mot, i sentra vil vi få billigere telefon og post. Det er bare her konkurransen kan fungere.

Industripolitikken ødelegges, stortingsbestemte kraftkontrakter for å trygge kraftkrevende industri forbys, oljeselskapene kan ikke lenger presses til å gi en større del av kontraktene til norsk industri, de vil ha bort hjemfallsretten på fossefall slik at utlandet kan kjøpe opp Norges viktigste naturressurs, de nekter oss å sikre norske fiskemottak og fabrikker før fisken kjøpes opp som råstoff til europeisk og kinesisk industri. De nekter oss å bruke våre rike naturressurser til å utvikle landet vårt. Og Norge er kaldt, langstrakt, grisgrendt, har lite jord og ligger langt fra markedene. Dersom vi ikke skal kunne utnytte våre fortrinn, så taper vi rett og slett i den internasjonale konkurransen.

Det er og blir umulig å vinne EU-kampen uten å snakke om folks hverdag.

Hele ordningen er ydmykende og i strid med all demokratisk tradisjon. At EU helt på egen hånd kan komme med nye regler og nytolking av gamle uten muligheter for Norge til å si nei, er rett og slett ikke til å leve med i en suveren stat. At det i tillegg skal sitte en gjeng byråkrater i Brussel som overvåker avtalen og kan irettesette selve kongens råd, er heller ikke spesielt innbydende.

Hun visste hva hun gjorde Gro Harlem Brundtland i 1989.

Det er slik at også EU-tilhengerne nå oppgir EØS-avtalen. Det finns ingen annen forklaring på den direkte ydmykende forhandlingen om EØS-avtalen der Norge betaler 1,8 milliarder for å unngå en mulig toll på maksimalt 150 millioner. En toll som EU var forpliktet til å gi uansett i følge WTO-avtalen. Det har i tillegg dukket opp et alternativ: Sveits sa nei til både EU og EØS og har forhandlet fram en normal frihandelsavtale. Ja, EU har jo faktisk frihandelsavtaler med svært mange land.

Så min konklusjon er: Vi må fortsatt gå mot EØS-avtalen, men må bli mye flinkere til å understreke at EU-medlemskap er noe helt annet, både i omfang og ved at Norge opphører som sjølstendig stat.

I en EU-kamp så gjør vi som sist: vi skiller ikke, vi snakker om EUs politikk. Vi ser jo hver dag hvordan EUs politikk fungerer. Er det denne staten som tar fra oss muligheten til å bestemme de enkleste ting, som noen kvinneprofessorat, hvilken vei skliene i barnehager skal være orientert, muligheten til å foretrekke lokale firma ved anbud, hvem som skal kunne fiske i Finnmark og få konsesjoner på oppdrett? Er det dette systemet som nå skal være demokratiets fyrtårn? Jeg synes det er en svært merkelig ide at det i en EU-kamp skal være et argument for EU-medlemskap at EU allerede tramper på oss og at norske politikere opptrer som hunder, som bjeffer litt mot sin herre, men utfordrer ordre og logrer takknemlig når de får ros for å være flinke.

Vi må få fram at det verken er en katastrofe for norsk handel å stå utenfor EU eller EØS. Det er EU som trenger våre naturressurser, ikke omvendt. Vi hadde full tollfrihet på alle industrivarer før EØS-avtalen og vi vil ha det etter.

Hva må gjøre?

Vi må tenke større. Nei til EU har nå levd i snart ni år som en opplysningsorganisasjon. Dermed har vi 22.000 medlemmer, vi har spredd mye kunnskap og vi har oppegående fylkeslag. Men i motsetning til sist, da organisasjonen hele tiden var i utvikling, så er den nå tilstivnet og det trengs en liten revolusjon skal vi få en organisasjon som tåler en ny kamp. Det handler om å tenke stort, det handler om å ta noen modige skritt, det handler om å se hva som må til.

Kontakten med nei-bevegelsen må gjenopprettes. Nei til EUs autoritet må gjenopprettes. Det er avgjørende at Nei til EU er såpass sterk at det setter begrensninger på hva nei-partiene kan gjøre av partitaktiske hensyn. Det må ikke bli legitimt og allment godtatt at det er greitt å være mot markedsliberalismen, men for EU. Det må ikke være mulig å inngå regjeringssamarbeid med en regjering som søker om EU-medlemskap. Tapet må rett og slett bli for stort til at slike tanker overlever annet enn i tenkeboksen.

Og den viktigste måten å gjenerobre denne posisjonen, denne enestående blandingen av behovet for å stå sammen og det umulige i å bryte samarbeidet, er Nei til EUs styrke som medlemsorganisasjon.

Vi må ruste opp fylkeslaga, der nøkkelen er fylkessekretærer og nær kontakt med nei-bevegelsen forøvrig.

Hele nei-bevegelsen må stå sammen om å lage fungerende lokallag. Dette møysommelige organisasjonsbyggende arbeidet med oppstartmøter og skolering.

Og vi må ha penger

Bondebevegelsen vil også denne gang dra lasset og har sagt seg villig til dette. Men i motsetning til sist har vi nå muligheten for å bygge opp en støttekontingent, bygd på automatisk trekk. Jeg tror året 2004 er det året startskuddet går for forberedelsene til stortingsvalget i 2005 og denne støtteringen.

Det må lages en egen plan for arbeidet i fagbevegelsen. Her har vi dårlig tid. Fra nå og utover velges delegatene på den ekstraordinære LO-kongressen, nå oppsummeres EØS, nå bestilles ja-strategiene, nå starter løpet fram til LO-kongressen i mai 2005. Det er kanskje her vi er mest på etterskudd. I tillegg må vi jo ta oppgjøret med LOs helt uforståelige strategi om å gå inn for full innføring av det frie arbeidsmarked allerede fra 1. mai 2004.

Bokomtale ved Erik Kruse

«… en burner, en masterpiece, en top-to-bottom whole train malt på den vanskeligste yarden. Oi oi!»

I 1984 sto det i VG at Oslo Sporveier ønsket et konstruktivt samarbeid med de som lagde graffiti på deres tog og eiendommer. Dette skulle blant annet gjennomføres ved at taggerne skulle spørre Sporveien om lov før de gikk løs med sprayboksene sine. Mindre enn ti år seinere uttaler en seksjonsleder i Sporveien følgende om graffitimiljøet i Oslo: «Vi kjemper mot en mafia på over 500 medlemmer. Mafiaen er godt organisert med eget kommunikasjonsutstyr, egen radiostasjon og tidsskrift. Jeg vil kalle det en krig det som pågår mellom Oslo Sporveier og graffitimafiaen.»

I løpet av 90-tallet endret Oslo Sporveier, Oslo kommune og politiets holdninger til graffiti seg drastisk. Fra å ha blitt sett på som litt uskyldige pøbelstreker, blei graffitimiljøet snart beskrevet som et farlig kriminelt miljø som var en trussel mot samfunnets trivsel og felles verdier.

Det er denne overgangen som går som en rød tråd gjennom boka Gategallerier, skrevet av kriminologen Cecilie Høigård. Hva utløste endringen i synet på graffitien? Og hva styrer samfunnets og maktas reaksjoner på «uakseptabel oppførsel»?

I 1994 kjørte byrådet i Oslo en kampanje som satte standarden for de neste ti årene med graffitibekjempelse. Første trinn i kampanjen var å stemple graffitimiljøet som voldelig og destruktivt. Kampanjen blei kalt en innsats mot «hærverk, vold og tilgrising av byen», og byrådet fikk et reklamebyrå til å ramponere en buss med spraymaling, samt skjære opp setene med kniv – for å vise hva taggerne «dreiv med». I tillegg brukte byrådet omtrent 250.000 kroner på en forfilm som blei vist på Oslo-kinoene. Den viste ungdommer som tagget i byen, samtidig som de knuste gatelykter, slo ned en mann på stige og banket opp en gammel dame. Forfilmen inneholdt så mye om grov vold at den blei nektet vist på kinoene som reklame.

Neste skritt var å stemple taggerne som hjernedøde idioter. Det blei produsert plakater med bilde av en tagger, der hjernen var fjernet og erstattet med en kule av samme type som finnes inne i spraybokser. Disse plakatene blei distribuert på alle busser, t-baner og trikker i Oslo-området, samt presentert i kinoreklamer. Denne delen av kampanjen hadde som uttalt mål å degradere graffitiungdommen, og kostet Oslo kommune 800.000 kroner.

Maktas reaksjoner på graffiti og tagging har ikke alltid vært som i dag, med høye straffer, omfattende fordømming og tallrike kampanjer mot fenomenet. Og økt oppmerksomhet rundt fenomenet, har gjort at «alle» har en mening om det. Mange har også spurt seg hvorfor disse taggerne bruker flere timer hver dag med tusj eller sprayboks på andres eiendom. Hva er det som driver dem? Og hva skal man mene om statens og kommunens reaksjoner på taggernes tusjbruk? De fleste har meninger om tagging og graffiti, og debattene har rast både i medier og i politiske miljøer siden begynnelsen av 1990-tallet. Men debattene har vært preget av lite kunnskap, mye synsing og politikere som vil bruke graffitien som politisk virkemiddel til å skape en ytre fiende og å kriminalisere uønskede ungdomskulturer.

Men miljøet i Norge har også overraskende nok vært lite beskrevet av forskere. Inntil kriminologen Cecilie Høigård seint på åttitallet flyttet sammen med en tagger på tolv år. Hun traff hans kamerater som delte den samme interessen og blei gradvis interessert i denne litt utilgjengelige subkulturen, for ikke å snakke om maktas reaksjoner på graffiti og tagging. I løpet av de siste femten årene har hun studert graffitimiljøer i Norge og internasjonalt, kriminalitetsstatistikken i forhold til tagging og graffiti, straffereaksjoner og utstøtingsmekanismer. Hun har intervjuet tallrike taggere, politifolk, ansatte i Oslo Sporveier og vektere. Resultatet er en murstein av en bok, på mer enn 500 sider. Boka omhandler en hel rekke temaer, blant annet viktig basisinformasjon for folk som ikke har så mye kjennskap til problematikken; gjennomgang av graffitiens historie, beskrivelser av miljøets utvikling i Norge, og mange intervjuer med taggere som forklarer forskjellige aspekter ved kulturen.

I tillegg får vi en grundig kriminologisk analyse av maktas reaksjoner på graffiti og tagging. Høigård beskriver hvordan graffitien i begynnelsen blei sett på som ikke særlig alvorlige forseelser med lave straffereaksjoner, til i dag hvor graffiti/tagging blir presentert som en relativt alvorlig forbrytelse med strenge straffereaksjoner. Hun viser utviklingen i mengden graffiti og tagging, hvordan politiet og Sporveien har organisert seg for å jobbe mot fenomenet, hvordan media har omtalt graffitimiljøet og hvordan kontrollpolitikken har vært i Sverige og Danmark.

Det som først og fremst kjennetegner boka er at den presenterer forskning for alle. Sjøl for oss som ikke har studert kriminologi og som har et litt anstrengt forhold til forskningsrapporter med mer enn to tabeller med statistikk, er denne boka interessant og lett tilgjengelig. Og det er befriende deilig med forskere som klarer å ha en mening samtidig som de driver etterrettelig arbeid. Det er ikke på noe tidspunkt tvil om hvor Høigårds sympati ligger, heller ikke at hun er sterkt kritisk til maktas forsøk på å kvele ungdomskulturen. Men det betyr også at hun kommer et skritt lenger enn «nøytrale» forskere hadde klart. Fordi hun tar standpunkt, er boka et godt utgangspunkt for konfrontasjon av egne holdninger og oppfatninger.

Høigård har intervjuet et uhorvelig antall taggere, og deres kommentarer er tatt med gjennom hele boka, noe som gjør den lettlest og morsom. I tillegg er det en omfattende billedseksjon på nesten 80 sider i midten av boka som viser norsk og utenlandsk graffiti fra sin beste side.

Det er mange fallgruver når man skal skrive en slik bok, men Gategallerier og Cecilie Høigård hopper elegant over alle sammen. Gategallerier er et mesterverk og en bok som bør lede an i en diskusjon om vårt forhold til de som reker rundt med sprayboks og tusj i lomma, og maktas reaksjoner på deres streker.

Graffitimaleren Coderock skriver i sin omtale av Gategallerier at boka «er en burner, en masterpiece, en top-to-bottom whole train malt på den vanskeligste yarden. Oi oi! Boka er en massiv øyeåpner, jeg ser graffitiens og storsamfunnets kultur i dens egentlige, fortidde og forvridde perspektiv.»

av Erling Folkvord

Når SV omtalar seg som «sosialistisk parti med en visjon om et samfunn uten klasseskiller» kan partiet samanliknast med ein Meny-butikk som sel harskt kvalfett med innpakning og pris som om det var Tine meierismør.

Det er drygt 42 år sia leiinga i Arbeidarpartiet ekskluderte Finn Gustavsen og fem andre rett etter at daverande Orientering i februar 1961 hadde åpna spaltane for å drøfte ideen om eit nytt parti. Når enkelte meiningsmålingar no viser at Ap og SV har om lag like stor oppslutning, er det grunn til å stille spørsmålet om kva slags parti dagens SV er.

Mangt har endra seg. Vekeavisa Orientering, som vart grunnlagt i 1953, har vorti til Ny Tid. Sosialistisk Folkeparti, som vart danna på ein landskonferanse 15. april 1961, vart i 1975 til Sosialistisk Venstreparti, etter ein mellomperiode som Sosialistisk Valforbund i etterkant av den første EU-kampen tidleg på 1970-talet.

Denne artikkelen er ikkje på noko vis meint som historieskriving. Eg skal prøve å samanlikne SV sine ord og SV sine handlingar i dag, utan å bruke mange adjektiv. Om handlingane er annsleis enn orda, meiner eg at handlingane uttrykker det verkelege grunnsynet eller verdigrunnlaget til eit parti, anten partiet er SV, Høgre, RV eller AKP. Eg tok med dei innleiande årstala berre for å minne om at vi som berre ser dagens SV, og bør hugse at dei som grunnla partiet var modige personar som i slutten av McCarthy-tida utfordra den servile underdanigheta under amerikansk imperialisme som var rådande i Arbeidarpartiet.

Eg har delt opp artikkelen slik:

• Del 1: Kort om programdokumenta
• Del 2: Kort blikk på SV sin politiske praksis i nokre store spørsmål
• Del 3: Eit forsøk på konklusjon

Eg nemner få eksempel, men har prøvd å finne fram til slikt som er representativt for det SV som no midtsommars 2003 er på veg mot høgare valoppslutning enn partiet har fått nokon gong før.

Del 1: Kort om programdokumenta

SV sitt politiske arbeid er tufta på Prinsipprogrammet, Arbeidsprogrammet 2002-2005 og Valgmanifest 2003.

Prinsipprogrammet

Prinsipprogrammet seier at:

Sosialistisk Venstreparti vil forandre verden. Vi ønsker et sosialistisk samfunn bygget på andre interesser og verdier og andre behov enn de kapitalismen fremmer: (…)

SVs visjon er at kapitalisme og uhemma markedskrefter erstattes av solidaritet, rettferdig fordeling, miljøhensyn og utvida økonomisk og politisk demokrati.» (…)

«Tenk deg et Norge og en verden i utvikling – i retning disse målene. Om du tenker deg et samfunn med økologisk balanse, med en økonomi som ikke vokser utover naturens grenser, med menneskelig mangfold og samhold, med rettferdig fordeling, med arbeid for alle, med utvida demokrati, – da ser du framtidsvisjonene for den sosialisme SV vil utvikle.»

Ordet revolusjon finst to gonger i prinsipprogrammet, under avsnittet «Teknologi og ressursbruk»:

«Kapitalismen har fremmet en sammenhengende kjede av teknologiske revolusjoner fra dampmaskinen på 1700-tallet til data- og bioteknologien i dag. De teknologiske revolusjonene og den vitenskapelige utviklinga, som er grunnlaget for disse, skjer stadig raskere.»

I strategikapitlet, «Veien fram», slår programmet fast at «Endring vil ikke skje brått, men ved et bevisst valg av utviklingsretning». I beskrivinga av dei mange eksempla historia har sett på at kapitalistklassen har drukna sosialistiske forsøk i blod, blir det ikkje brukt store ord:

«Sosialismen nås bare om den støttes av flertallet, på demokratisk vis. Men samtidig viser erfaringer at de som mister sine privilegier ofte yter motstand. En metode er kapitalflukt og trusler om å legge ned arbeidsplasser. I noen land har vi sett kaos skapt med overlegg og voldsbruk. Sosialister må møte slik sabotasje med å spre bevissthet om denne faren, ved god organisering og ved å bruke de nødvendige demokratiske midlene til å forsvare de skansene som er vunnet.»

Ut over dette finst det inga beskriving eller drøfting av dei problema som er knytt til å omdanne eit kapitalistisk samfunn til eit sosialistisk samfunn.

Arbeidsprogrammet 2002-2005

Innleiinga til Arbeidsprogrammet nøyer seg ikkje med sosialisme. Her blir det klasselause samfunnet lansert:

«SV er et sosialistisk parti med en visjon om et samfunn uten klasseskiller og sosial urettferdighet. Vi tar derfor sikte på en grunnleggende endring av samfunnet.

Vi legger vekt på økologisk helhetssyn, desentralisering og forsvar av enkeltmenneskenes rettigheter. Vi vil ta tilbake politisk styring som markedspolitikerne har gitt fra seg, og arbeide for at flere mennesker deltar i viktige beslutninger. (…)

SV vil bygge allianser med folk som kjemper for et bedre samfunn utenfor det parlamentariske systemet, som fag-, miljø-, student- og kvinnebevegelsen. Vi vil erstatte pengemakt med folkemakt.

Dagens markedsliberalistiske systemet må erstattes av et sosialistisk samfunn der råderetten over ressursene er underlagt demokratisk styring. Et slikt samfunn, bygget på folkestyre på alle plan, er SVs mål og retningsgivende for alt vårt arbeid.»

Det er naturleg at eit arbeidsprogram for ein fireårsperiode ikkje drøfter dei uløyste problema som er knytt til det å avskaffe kapitalismen og innføre sosialisme. Men når dette heller ikkje er drøfta i prinsipprogrammet, blir jo første og siste del av dette sitatet, ei samling vakre, men luftige ord utan fundament. Når innleiinga til arbeidsprogrammet tar «sikte på en grunnleggende endring av samfunnet», så betyr nok ikkje dette ei revolusjonær omveltning der kapitalistklassen mister kontrollen med statsapparatet. Å tolke noko slikt inn i programmet er urimeleg, anten ein Høgre-politikar gjer det for å svarte SV eller ein SU-ar gjer det i beste meining for å fiffe opp den raude profilen.

Valmanifestet 2003

Valmanifestet er det kortaste programdokumentet. Det er eit moderne dokument. Verken ordet arbeidar eller sosialisme er nemnt. Ordet «frihet» er til gjengjeld nemnt 21 gonger og «moderne» og «moderne kommune» er andre språklege gjengangarar.

«Vi vil ha en jevnere fordeling mellom samfunnsklassene, kjønnene og geografiske områder. Rettferdig fordeling kan kun skapes av at det er penger i felleskassa. Rettferdig skatt er derfor helt nødvendig for å skape et godt samfunn.»

At ordet frihet går igjen, betyr ikkje nødvendigvis at arbeidarar, fiskarar, småbrukarar og funskjonærar skal bli friare. Eit eksempel: «Større frihet for kommunene til selv å bestemme nivået på kommuneskatten.» Så vidt eg kan skjøne, betyr dette at SV har tenkt ut og lansert ein Høgre-parole før Høgre rakk å gjere det sjøl.

Manifestet er prega av det som er trendy språk- og begrepsbruk i den marknadstilpassa politiske eliten i dag. Eit eksempel: «Kvalitetsutvikling i kommunene skal sikres. Fokus på kvalitet og sammenligning av kvalitet i og mellom kommunene skal gi bedre tjenester.» Dette siste er så langt eg kjenner det, rein Høgre-retorikk som Høgre lanserte først. Det finst ikkje utvikla måleverkty som gjer det muleg å samanlikne kvaliteten på omsorgstenester mellom ulike tenestestader eller mellom kommuner. Men mange såkalla kvalitetsmålingsverkty gir inntrykk av at dette er muleg. Høgre-ordførarar bruker den slags for alt det er verdt i alskens privatiserings- og konkurranseutsetjingssamanhengar.

Ei oppsummering

Ordbruken i desse programma spriker. Programma inneheld nokså lausrivne enkeltord og enkeltbegrep som er dei same som blir brukt i for eksempel RV og AKP sine program. SV sine programdokument er for sosialisme og for mange viktige enkeltkrav som står i absolutt motsetning til den rådande marknadsliberale politikken. Men programma seier ingenting om korleis dagens klassedelte samfunn skal kunne bli omdanna til det framtidssamfunnet «uten klasseskiller og sosial urettferdighet» som er SVs visjon. Det nyaste dokumentet, Valmanifest 2003, er prega av trendy mediaspråk og inneheld enkeltstandpunkt, som høver godt i hop med A- og H-regjeringane sin politikk for å strupe kommuneøkonomien.

Del 2: Kort blikk på SV sin politiske praksis
i nokre store spørsmål

SV har hatt eller har utøvande makt i fleire kommunar. Og partileiinga satsar på regjeringsmakt om to år, samtidig som SV ifølgje programmet:

«… vil bygge allianser med folk som kjemper for et bedre samfunn utenfor det parlamentariske systemet, som fag-, miljø-, student- og kvinnebevegelsen.»

Men eit utsagn frå Kristin Halvorsen like etter valet i 1993 tyder på at ikkje alle synst dette arbeidsfeltet er like viktig. Før utjamningsmandata var fordelt, stod Halvorsen utan plass i Stortinget. I eit intervju i NRK snakka ho slik om framtida:

«Jeg må tenke gjennom livet mitt, og må innrømme at jeg vurderer å trekke meg fra politikken. Grasrotpolitikk frister lite etter fire år i finanskomiteen». (1)

2.1: Med USA og Nato i krig for imperialistiske interesser

30 år etter at SF vart stifta, ga SV full støtte til USA som brukte Golfkrigen i 1991 til omfattande øydeleggjing av innlandsk infrastruktur i Irak, som vassforsyning, vassrenseanlegg osv. Den amerikanske militæretterretninga oppsummerte i februar 1991 at «forholda er nå gunstige for utbrudd av smittsomme sjukdommer, særlig i større byområder som omfattes av koalisjonens bombing». (2) Denne rapporten var ikkje offentleg kjend da, men det var lett å sjå at krigen var ein del av USAs langsiktige, imperialistiske strategi.

Det har no gått nesten åtte år sia daverande partileiar Solheim i desember 1995 markerte eit nytt SV-syn på Nato. I ei innstilling frå utanrikskomiteen i Stortinget slo SV fast at:

«… Nato-samarbeidet forblir ankeret i norsk sikkerhetspolitikk. (…) Gjennom nye og bedre virkemidler kan Nato bidra til framveksten av et stabilt og tillitskapende sikkerhetssystem for hele Europa. (…) Alliansen må fortsatt være det sentrale forum for konsultasjoner om sikkerhetspolitiske spørsmål av interesse for de allierte …»

SV var og med på understrekinga av at «Norge støtter Natos arbeid med utvidelsesspørsmålet». (3)

Drygt tre år seinare vart mykje av skytset retta mot Erik Solheim personleg da store delar av grunnplanet i SV i mars 1999 protesterte mot SVs ja til Nato-krigen mot Jugoslavia. Den personlege innrettinga av kritikken illustrerte etter mitt syn at kritikarane ikkje gjekk djupt nok inn i den omleggjinga som var på gang i SV si internasjonale orientering. Berre 3 stortingsrepresentantar frå SV var mot at Noreg skulle delta i krigen. Men den nye partileiaren var glitrande presis da ho konfronterte landsmøtet:

«Problemet for dere er ikke at Erik (Solheim) er for krigen. Problemet for dere er at jeg er enig med Erik.»

Kristin Halvorsen kunne ikkje ha formulert SV sitt dilemma stort klårare enn ho gjorde da. Det fanst ingen krigsmotstandar i SV som kunne utfordre Halvorsen i kampen om leiarvervet.

Fire år etter landsmøtet som var så delt i synet på krigen mot Jugoslavia, har SV eit program som uttrykker eit tvetydig syn på Nato:

«SV går imot oppbygging av nye maktblokker, Natos atomstrategi, og går inn for at Nato avvikles til fordel for et alleuropeisk sikkerhetssystem. Dersom det viser seg at dette ikke er mulig, må Norge gå ut av Nato.» (Utheva av E.F.)

Etter utvidinga er vel Nato nokså nær å vere det som blir kalla eit alleuropeisk sikkerhetssystem. Samtidig vil eg tru at dei fleste av verdas folk og statar ser på Nato som eit imperialistisk militærapparat som blir styrt frå USA.

Etter at SV støtta Nato-krigen mot Jugoslavia gjekk det drygt to år før vi opplevde 11. september 2001. Dagen etter vart den utvida utanriksomiteen i Stortinget innkalla for å drøfte terroråtaket på Pentagon og World Trade Center. Mang ein sjokkert antiimperialist i SV måtte konstatere at partileiar Kristin Halvorsen stod saman med A og H og FrP om at aksjonen skulle utløyse mottiltak etter artikkel 5 i Nato-pakta, den såkalla «alle for ein»-paragrafen. Denne paragrafen hadde aldri vori brukt før. Men Nato-tilhengjarar hadde alltid sagt at den var tenkt brukt dersom eit Nato-land vart utsett frå militært åtak frå ein annan stat.

Halvorsens ja til å bruke artikkel 5 skapte strid i eit SV som i valet eit par dagar før hadde fått ei kraftig utviding av stortingsgruppa si. Striden førte til at SV skilde lag med dei andre stortingspartia da USA starta krigen mot Afghanistan i oktober. SV støtta ikkje det amerikanske åtaket.

Men i april 2002 var tida komen for at Stortinget skulle godkjenne finansieringa av norsk krigsinnsats i Afghanistan. Eg synst SVs tvetydige standpunkt da er verdt eit nøye studium, særleg sett i lys av striden i SV i september 2001.

Innstillinga frå Forsvarskomiteen viser kva standpunkt partia tok. SVs mann i Forsvarskomiteen, Bjørklund, var enig med dei andre partia, unntatt i spørsmålet om å løyve 272 millionar til den delen av dei norske styrkane som skulle stå direkte under amerikansk kommando i aksjon «Enduring freedom».

SV og resten av forsvarskomiteen var «enig i at norske allianseforpliktelser gjør det nødvendig at Norge bidrar til kampen mot internasjonal terrorisme. Komiteen støtter Regjeringens syn på at merutgifter knyttet til Forsvarets terrorberedskap og internasjonal deltakelse som det redegjøres for i proposisjonen, må dekkes ved økning av statsbudsjettet for 2002.»

Ein mindretalsmerknad frå Bjørklund kan oppfattast som eit lite spark til partileiar Kristin Halvorsen, utan at eg veit om det var meint slik:

«Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Nato erklærte angrepet på USA som en artikkel 5-situasjon, uten at medlemslandene hadde mulighet til å drøfte dette mer inngående. Dette medlem viser til at dette var første gang i alliansens historie at artikkel 5 har kommet til anvendelse, og mener det er grunn til å stille spørsmål ved måten beslutningen ble tatt på.»

Bjørklund meinte vidare «at det er problematisk om norske styrker deltar i kamphandlinger hvor målet er likvidasjon av flest mulig, eller å pågripe fanger i henhold til amerikansk praksis som innebærer en lav forpliktelse i forhold til Genèvekonvensjonen, eller utlevering til strafferegimer som innebærer bruk av tortur og/eller dødsstraff.»

Konklusjonen hans vart dermed å seie JA til dei nødvendige tilleggsløyvingane unntatt dei 272 millionane til «de norske styrkene som deltar i Enduring Freedom». Men SV sin motstand mot denne innsatsen var ikkje djupare enn at Bjørklund samtidig oppfordra regjeringa til «å legge fram forslag til inndekning av utgiftene til det norske bidraget til Enduring Freedom innenfor forsvarsbudsjettet for 2002». (4)

Dette gir inntrykk av at SV kunne sett annleis på norske styrker under amerikansk kommando, om det hadde vorti finansiert ved kutt i det innanlandske forsvarsbudsjettet. Kva grunn skulle SV elles ha for å rette ei slik oppfordring til regjeringa?

SVs konklusjon vart altså eit hårfint nei til den delen av den norske krigsstyrken i Afghanistan som står under direkte amerikansk kommando. Det er neppe like lett for afghanarane å sjå skilnad på dei ulike framande styrkene som okkuperer landet. Dei to frå den norske okkupasjonsstyrken i Afghanistan som hittil har komi heim med alvorlege skader, tilhøyrde så vidt eg har forstått, den delen av styrken som var finansiert med SV-støtte.

Konklusjonen er altså at SV har sagt ja til all norsk deltaking i angrepskrig utanlands etter 1990, unntatt den delen av dei norske styrkene i Afghanistan som vart stilt under amerikansk kommando. Mens eg har arbeidd med denne artikkelen, sende regjeringa Bondevik ein norsk okkupasjonsstyrke til Irak. Eg har ikkje funni ut om SV har eit offisielt syn på denne norske okkupasjonsstyrken. Eg har leita forgjeves etter offentlege politiske protestar frå SV.

Trass dette oppfattar mange SV anno 2003 som eit krigsmotstandarparti. Ettersom modig motstand mot Arbeidarpartiet si servile underordning under USA var ein sentral del av sjølve grunnlaget den gongen SF vart danna i 1961, synst eg det er stussleg å sjå at enkeltpersonar på venstrefløya i dagens SV argumenterer for at partiet ikkje må la Nato-spørsmålet stå i vegen for regjeringssamarbeid med Ap om to år.

2.2: WTO og Gats

Kritikk og negativ omtale at WTO (Verdas handelsorganisasjon) og Gats (Den allmenne avtalen om handel med tenester) finst fleire stader i SV-programma. Men den einaste gongen WTO-avtala har vori til brei behandling i Stortinget, sa SV eit rungande JA til WTO. Både blant SV-arar og folk flest er dette lite kjend.

Det skjedde i Stortinget 30. november 1994, to dagar etter folkerøystinga om medlemsskap i Europaunionen. Dette må vere eitt av dei største svika SV har begått. Den parlamentariske leiaren, Kjellbjørg Lunde var den som aller mest tydeleg varsla at det var på tide å leggje den aktive EU-kampen bak seg. Ho sa det slik:

«… og vi i SV er svært nøgde med resultatet av folkeavstemninga på måndag. Men no er vi tilbake i den politiske kvardagen, og nye krav blir stilte til oss alle. Det er no vi skal utnytte det beste i det nei som ble gitt på måndag.» (5)

Det var lett å sjå på andleta i stortingssalen at både regjeringa og stortingsfleirtalet som var for å lage eit marknadsliberalt internasjonalt handelsregime, men som hadde tapt folkerøystinga, gledde seg stort over at SV så lynraskt kom tilbake til den «politiske kvardagen». 36 timar etter at oppteljinga frå folkerøystinga var ferdig, viste SV seg som eit parti borgarskapet kan stole på. Berre to utbrytarar i SV si stortingsgruppe, Jorun Hageler og Magnar Sortåsløkken, røysta for RV-forslaget om å avvise WTO og tre andre internasjonale avtalar av same slag.

Denne stortingsbehandlinga er grunnlaget for seinare arbeid med Gats (Den almenne avtalen om handel med tenester). Hadde SV, og helst Sp og, sagt NEI, ville Gats-motstanden frå starten fått eit breiare grunnlag.

Eg har dei siste par åra møtt fleire dyktige Gats-motstandarar i SV som har trøbbel med å forstå den ullne og lite konkrete likegyldigheta dei møter i SV-leiinga når dei vil gjere NEI til WTO og Gats til ei politisk toppsak.

2.3: På veg mot eit diskre tja til EU/EØS?

Vi veit jo at SV framleis er mot både EU og EØS, og det er viktig for den komande EU-kampen at partiet ikkje går vekk frå desse standpunkta. Men det er få som hugser at SV heilt frå starten av varsla eit ja til det parlamentarisk leiar Kjellbjørg Lunde i 1989 kalla «ei kritisk tilpasning til EFs indre marknad». (6)

Eit par år etter EØS-avtalen vart vedtatt, behandla Stortinget 3. februar 1995 som ei prinsippsak. Regjeringa la fram ei lov om å avskaffe grensekontroll og samtidige innføre straffereglar for transportfirma som tar ulike transportpriser «alt etter godsets opprinnelses- eller bestemmelsesland». I tillegg ville regjeringa ha eit prinsippvedtak om at regjeringa for framtida kunne innføre nye EU-forordningar og EU-direktiv utan å gå vegen om Stortinget. Regjeringa sa som sant var at dette «vil også senere lette arbeidet med å gjennomføre eventuelle nye EØS-rettsakter på dette området i norsk lov». (7)

Dette stemte SV for, utan ein einaste kommentar. Og dette var lenge før SV stod åpent fram med ambisjonen om å bli regjeringsparti.

NEI-partia Sp og KrF har vist at det ikkje går an å vere regjeringsparti utan å vere villig til å administrere innføring av stadig nye lover som følgjer med EØS-avtalen. SP måtte i praksis leggje ned kampen mot EØS da dei vart regjeringsparti.

Når SV-leiinga vil i regjering med Ap, betyr det at dei og synst det er riktig å skrinleggje kampen for å få Norge ut av EØS. For ei norsk regjering finst det berre ein utgang frå EØS-avtalen, og det er innmelding i Europas Forente Stater.

2.4: Må kommunestyret vere lydig mot staten?

Dei norske regjeringane har siste tiåret hatt ein todelt politikk for å gi betre vekstvilkår for dei største kapitalistane: Den eine delen er tilrettelegging for imperialistisk ekspansjon utanlands og utanlandskrig i den grad det trengs for å verne «norske» eller allierte imperialistinteresser.

Den andre delen er struping av kommuneøkonomien og privatisering av mest muleg av offentleg sektor innanlands. Dei kallar det gjerne «å åpne offentleg sektor».

For å vurdere SV er det viktig å sjå på korleis partiet stiller seg til den innlandske delen av regjeringas politikk.

Frå valmanifestet har eg alt nemnt eit skatteeksempel som lover dårleg: «Større frihet for kommunene til selv å bestemme nivået på kommuneskatten.» Dette er ei linje for splitt og hersk mellom kommunane og står i 180 graders motsetning til krava frå Folkeaksjonen Velferd. Når denne SV-linja fram, blir dette enda vanskelegare å få til samhandling mellom kommunar som har såkalla «godt skattegrunnlag» og kommunar som ikkje har det.

I dag er kommunelova med juridisk tilbehør så snedig utvikla at det alltid vil vere «ulovleg» viss eit kommunestyre nektar å kutte budsjettet sitt så mykje som staten krev. Men SV sitt arbeidsprogram er jo klinkande klart:

«SV vil bygge allianser med folk som kjemper for et bedre samfunn utenfor det parlamentariske systemet, som fag-, miljø-, student- og kvinnebevegelsen. Vi vil erstatte pengemakt med folkemakt.»

Korleis praktiserer så SV dette? I all hovudsak er det sånn at SV sine kommunestyregrupper held seg innafor dei stadig trongare rammene som den statlege strupinga fører til.

Oslo bystyre behandla 18. juni i år eit forslag frå byrådet om å kutte budsjetta for 16 av dei 25 bydelane. Etter brei omtale i Aftenposten nokre dagar før, visste alle i bystyret at 14 av dei 16 bydelane var kraftig underbudsjettert før byrådet ba om nye kutt.

I denne situasjonen gjorde Oslo SV felles sak med FrP, Ap og byrådspartia og røysta for kutt i 16 bydelar med i alt ca. 81 millionar kroner. Dette er uttrykk for ein 110 prosents legalisme. Det er nemleg ikkje «ulovleg» å stemme i mot slike kutt. Såkalla «ulovleg» etter borgarskapet sine lover blir det først dersom det blir fleirtal i kommunestyret for å ha meir omfattande tenesteyting enn det dei statlege rammene tillet.

Men eit parti som stemmer mot slike kutt, og dermed stemmer for å oppretthalde fritidsklubbar, eldresenter og barnehagar, som berre kan oppretthaldast viss kommunestyret går på tvers av spareordrane frå staten, blir upopulært i den kommunale politikareliten.

Du finn dusinvis med slike SV-eksempel berre frå dei siste to åra: Fredrikstad, Tromsø, Alta, Odda, osv. osv. Om SV sine kommunestyregrupper i slike saker istaden hadde stemt saman med RV, ville det funka som ei oppmuntring til den folkelege forsvarskampen. No svekker dei istaden denne kampen, stikk i strid med ordlyden i sitt eige program.

2.5: Offentleg eigarskap til kraftverka og kraftnettet.

I SVs prinsipprogram kan vi lese at:

«Det offentlige skal stå for nødvendig infrastruktur – post, telekommunikasjoner, jernbaner, energi- og kraftforsyning o.l.»

Men da Fylkestinget i Østfold behandla forslag om å selje den delen av denne infrastrukturen som tilhøyrde Østfold Energi, ut av landet, stemte SV mot sitt eige program og saman med Ap, H, FrP og dei andre. Anne Steinsland frå RV vart einaste opposisjon. Det er tilsvarande eksempel rundt i landet, men det finst sjølvsagt og eksempel på at SV sine kommunestyregrupper har følgt programmet i spørsmålet om sal av kraftverk eller kraftnett.

2.6: Modernisering …

I SV sitt valmanifest står det at:

«Vi vil føre an når velferdssamfunnet skal moderniseres.

Politikere, innbyggere og ansatte i kommunene må sammen ta ansvar for samfunnsutviklingen. Kommunene må gis økonomisk handlingsrom til fornyelse. Privatisering og konkurranseutsetting er ikke svaret på utfordringene.»

Innhaldsmessig er dette avsnittet eit salig oppkok. Ordkombinasjonen «moderne kommune» som går igjen i manifestet, kan bety kva som helst.

For høgresida er opprettinga av nye, marknadsstyrte foretak eit viktig ledd i den moderniseringsprosessen som skal åpne kommunal sektor for privatisering. Ei ny foretaksform heiter KF. Det betyr Kommunalt foretak (8). Dette er 98 % likt eit AS. Kommunelovas § 68 pkt. 5, som SV røysta i mot i Stortinget, krev at alle styremøte i eit KF går for stengte dører viss ikkje kommunestyret har vedtatt noko anna. Neste steg, som er svært enkelt, er å omdanne KF-et til eit AS.

I Oslo bystyre kan det sjå ut som SV har vorti «meir moderne» i løpet av dei siste tre åra. Da Høgre-byrådet i desember 2000 foreslo å samle alle skolebygningane i Undervisningsbygg Oslo KF, sa SV nei. Dette foretaket skal drivast på kommersielt grunnlag, dvs. på same vis som eit eigedomselskap organisert som AS.

Men da byrådet sommaren 2002 gjekk vidare og foreslo ei tilsvarande oppretting av Omsorgsbygg Oslo KF, sa SV ja-takk. Alle barnehagebygga, sjukeheimsbygga osv. skal samlast i dette eigedomsforetaket som så skal leige ut lokala til kvar enkelt institusjon. Knut Even Lindsjørn formulerte SV sitt syn på dette i bystyret 11. juni 2002: «SV vil at Oslo kommune skal føre en aktiv og offensiv eiendomspolitikk. (…) Da tror SV at organisering i kommunale foretak kan være fornuftig. Kommunale foretak kan gi både en mer effektiv og selvstendig styring, samtidig som den ansvarsbegrensing som følger av den driftsformen sikrer nødvendig offentlig styring.»

2.7: Morsmålsundervisning

Det er no 12 år sia at SV for første gong vart med i byråd i Oslo. Den gongen stilte Oslo Ap under leiing av Rune Gerhardsen blant anna krav om at SV måtte gå med på å avvikle morsmålsundervisninga i grunnskolen. Hausten 1991 var det skarp usemje om dette i Oslo SV. Kari Pahle, som i 2003 er Oslo SV sin byrådsleiarkandidat, har fortald meg at ho den gongen var usamd i avviklinga av morsmålsundervisninga. Men Gerhardsen og Ap stod på sitt. Og SV bøygde av. Eit drygt år etterpå la A/SV-byrådet fram ein ny modell for undervisninga der morsmål for minoritetselevane vart redusert til å vere såkalla «redskapsspråk», altså berre eit hjelpemiddel for å lære norsk. Etter den tid har titusentals minoritetselevar i Oslo betalt stadig nye avdrag på denne delen av SVs inngangsbillett til byrådsmakt.

Del 3: Forsøk på ein konklusjon

Når dagens SV omtalar seg som «sosialistisk parti med en visjon om et samfunn uten klasseskiller» kan partiet samanliknast med ein Meny-butikk som sel harskt kvalfett med innpakning og pris som om det var Tine meierismør. Næringsmiddeltilsynet er for tida såpass oppegåande at verken Rimi, Rema eller Meny prøver seg på den slags, i alle fall ikkje i stor stil.

I politikken finst det ikkje noko næringsmiddeltilsyn. Det er tvert om slik at det å lyge og bløffe er ein kunst. Herskarklassen sine politikarar bruker store ressursar på å utvikle kunsten til stadig høgare nivå.

Det er i denne samanhengen at SV er mest skadeleg. Styringssystemet i Norge er slik at kvart einaste kommunestyre er tiltenkt rolla som «Erna Solbergs skrankepersonale», for å låne ei sjølbeskriving frå Ap-ordførarar Ola Svaet i Sel kommune. For folkeleg forsvarskamp gjer det ikkje så stor skade om FrP og H går inn i den rolla. Skaden blir større når det populære, sosialistiske SV slår lag med høgre-partia i kommunestyret. Mange blir desillusjonert. Ideen om at det likevel ikkje nyttar å slåst får ny næring kvar gong ei kommunestyregruppe i SV oppfører seg som «Erna Solbergs skrankepersonale».

Eg synst det i den komande valkampanja blir viktig å plukke sund den sosialistiske salsinnpakninga som leiinga i SV skjuler dei politiske handlingane sine bak. Denne sundplukkinga er ikkje enkel. Det har blant anna å gjere med at mange medlemmar og tillitsvalde i SV er i det vi kan kalle «god tru». Det er ikkje dei som skal plukkast sund. Dei er sosialistar og mange av dei deltar både i antiimperialistisk solidaritetsarbeid og i ulike folkelege forsvarsaksjonar. Men dei har ofte liten kunnskap om kva partiet verkeleg gjer i det Kjellbjørg Lunde så presist kalla «den politiske kvardagen».

Eg trur det blir særleg viktig å få til ein jovial og kameratsleg diskusjon med SU-aktivistar som er revolujonære både i tankar og ord og som og ønskjer å utvikle ein revolusjonær praksis og. Men for meg ser det til å vere nok av konkrete eksempel på at dei spenner bein både under sin eigen argumentasjon og det verdigrunnlaget dei sjølve står for, viss dei oppfordrar folk til å stemme SV eller organisere seg i SV.

Noter:

1) Intervju i NRK 15. september 1993, gjengitt i Verdens Gang 16. september 1993. [Tilbake]

2) Rapport fra US Defence Intelligence Agency i februar 1991, gjengitt på side 43 i Krigen mot Irak – motivene bak, utgitt av AKP og Røde Fane i 2003. [Tilbake]

3) Innst. S. nr. 88 (1995-96) om Samarbeidet i Atlanterhavspakta i 1994, side 2 og 3. [Tilbake]

4) Alle sitat er frå Forsvarskomiteens Innst. S. nr.119 (2001-2002) som handla om finansiering av tiltak mot terrorisme og norske styrker i Afghanistan. [Tilbake]

5) Forhandlinger i Stortinget 30. november 1994, side 1500. [Tilbake]

6) Stortingsreferat 20. november 1989. [Tilbake]

7) Sitatene i dette og i foregående avsnitt er fra Odelstingsproposisjon nr. 26 (1994-95). [Tilbake]

8) Reglane for denne nyskapinga finst i det nye kapitel 11 i Kommunelova som Stortinget vedtok 23. november 1998. SV gjorde framlegg om at styremøta skulle vere åpne. [Tilbake]

av Gavan McCormack

Bortføringer og raketter i Pyongyang; planer og posisjoner i Washington og Tokyo, mens Den demokratiske folkerepublikken Korea (DPRK) søker å overleve. Utsiktene i Nordøst-Asia mot den kalde krigens siste front og den neste kampen mot Ondskapens Akse.

Washington har valgt DPRK som sin fiende av folket nummer to, den gamle «geriljastaten», hvis grunnleggende myter og nasjonale identitet ble smidd i tredveårene, gjennom væpnet motstand mot brutal japansk kolonialisme – seinere herdet gjennom et halvt århundre Kald Krig, etter at den sto i mot USA i 1953. Gjennomsyret av monolittisme, fremmedfiendtlighet og lederdyrking, har DPRK aldri demobilisert. Det opprettholder en stående hær på nærmere en million, spredd langs den demilitariserte sonen, som ligger drøye fem mil nord for Seoul. Bare blant konvensjonelle våpen teller den over 3.000 tanks, 11.000 artillerienheter, 850 kampfly og en krigsflåte på 430 skip.(1) Velkjent som den høyest industrialiserte regionen på halvøya før USAs teppebombing under Korea-krigen, og mens den overgikk den sør-koreanske republikken i vekst gjennom femti- og sekstitallet, har DPRKs manglende investeringer i kapitalverdier de siste årtiene ført til at industrien bryter sammen, i beste fall har den blitt gammelmodig. Energisektoren og produksjonen av kjemisk gjødsel har blitt særlig hardt rammet. Sistnevnte er avgjørende for matproduksjonen i dette landet som i hovedsak er et fjelland. Fra midten av nittiårene har flommer og matmangel ført til sosial og økonomisk nød.

Likevel, som når våren åpner en frossen elv, kan forandring skje med et lenge innmurt system; plutselig, voldsomt og på uforutsigbare måter. Valget av Kim Dae Jung som president i Sør Korea i 1997 – hans «solskinnspolitikk» som brøt med tiårs fiendtlighet i forhold til Nord – ga det beleirede DPRK en anledning til å gi åpning for hardt tiltrengte kapitalinvesteringer. Pyongyang gikk inn i forhandlinger, stolte, men nervøst sårbare, samtidig som de var svært bevisste på at deres militære styrke kunne være et forhandlingskort. I juni 2000 reiste Kim Dae Jung nordover, til et historisk møte med Kim Jong Il. Begge forpliktet seg til sosialt, økonomisk og kulturelt samarbeid, og i en atmosfære av euforiske forventninger, la de et grunnlag for en gjensidig prosess mot gjenforening.

Hyundai begynte oppbyggingen av en spesiell økonomisk sone ved Kaesong, like nord for den demilitariserte sonen. Et felles turistprosjekt ble åpnet ved Kumgang-fjellet, et hellig sted i koreansk kultur. Det ble startet minerydding langs den demilitariserte sonen, og jernbanespor ble reparert. DPRK normaliserte forholdet til en rekke land, deriblant mesteparten av landene i Vest-Europa og Australia. Nordkoreanske tjenestemenn ble sendt rundt i verden på jakt etter utviklingsmodeller og teknisk assistanse. Kim reiste selv til Shanghai i januar 2001, til Beijing i mai samme år, og deretter til Russland i august. Et nytt økonomisk sone-prosjekt ble satt i gang i Sinuiju, ved Yalu-elva på grensen til Kina. Meningen var å opprette en lukket kapitalistisk sone, åpen for internasjonal finans, handel, industri, avansert teknologi, turisme og ferie, med US dollar som valuta og med egen uavhengig lovgivning og eget juridisk og administrativt apparat. Den eksisterende befolkningen på en halv million mennesker skulle omplasseres. (2) I juli 2002 gikk startskuddet for et økonomisk reformprogram etter kinesisk modell. Rasjoneringen ble opphevet, priser og lønninger gikk opp, ganget med atten, mens prisen som bøndene fikk for ris ble ganget med fem hundre. Husleie og betaling for tjenester ble for første gang tatt i bruk. Valutaen ble devaluert til en sjuendedel av tidligere nominell verdi. Fra det fastsatte forholdet på 2,20 won til en dollar gikk det på svartebørsmarkedet opp til nærmere 150 won. (3)

Men det stadig tettere nettet av forbindelser mellom de to Korea-statene – en viss gjenforening av atskilte familier hadde også funnet sted – utviklet seg samtidig med stadig mer anspente tilstander i internasjonale forhold: En verdensøkonomi på vei nedover, hardere konkurranse mellom Kina og Japan, og en ny amerikansk administrasjon på vei inn, som allerede avslørte en målsetting om mer direkte overhøyhet innenfor regionen. Med skjerpingen av USAs politikk etter 11. september, kom erklæringen om at Nord-Korea ble betraktet som én av tre innen Ondskapens akse, offentliggjort ved Bush sin tale om nasjonens tilstand i januar 2002. Og, sammen med Irak, fikk det stemplet «røverstater» i september 2002, i dokumentet kalt Strategi for nasjonal sikkerhet. Imens gikk Kim Dae Jungs femårige presidenttid mot slutten, i en myr av korrupsjon, ved valget i desember 2002. Blant kandidatene som lå an til å erstatte ham, fantes særlig den konservative Lee Hoi Chang fra «Det store nasjonale partiet», som sto for en langt hardere retorikk i forhold til Nord-Korea.

I dette mer fiendtlige landskapet, virket det som Pyongyang-ledelsen konkluderte med at det viktigste målet nå måtte være normalisering av forholdet til Tokyo og Washington – dets tidligere okkupanter, og de som hadde ødelagt deres sivile infrastruktur. I oktober 2001 ble det sendt ut følere mot Japan, med forslag om forhandlinger. Forsiktige diplomatiske utvekslinger kom i gang. Minst tretti møter mellom nord-koreanske og japanske diplomater fulgte i løpet av det påfølgende året, hvor de nærmet seg temmelig følsomme spørsmål: Fra Pyongyangs side spørsmålet om beklagelse og erstatning for uhyrlighetene utført av Japan i løpet av den førti år lange okkupasjonen av halvøya, fra 1905 til 1945, fra Tokyos side spørsmålet om nord-koreanske spionskips krenkelser av japansk territorialfarvann, og mistanken om at omtrent et dusin japanere var blitt bortført av DPRK. I løpet av sommeren 2002 ble det oppnådd enighet om de viktigste prinsippene, og regien ble lagt for Koizumis besøk i Pyongyang i september.

Beklagelsenes toppmøte

Det var et anspent møte. Det er blitt sagt at Koizumi tok med seg sin egen bento matboks. Samme kveld, på flyet tilbake til Tokyo, var den fortsatt uåpnet. Kim Jong Il og hans gjest kom sammen for å snakke, ikke for å spise. De hadde tydeligvis heller ikke utført de dype rituelle bukkene.(4) I stedet var møtet preget av utveksling av beklagelser, som ikke var likeverdige. Koizumi formulerte seg nokså oppskriftsmessig ved å si:

«Fra japansk side anerkjenner vi, i ydmykhet, de historiske fakta, at Japan forårsaket enorme ødeleggelser og lidelser for det koreanske folket, gjennom sitt tidligere kolonistyre, og gir uttrykk for dyp anger og unnskyldning fra vårt hjerte.» (5)

Formuleringen – praktisk talt identisk med den som ble framsatt i samtalene mellom Japan og Sør-Korea i 1998 – var akseptabel for Tokyo-byråkratiet, nettopp fordi den ikke inneholdt juridiske implikasjoner, og kunne sees som mer eller mindre overflatisk. Japan hadde i lang tid motsatt seg krav om erstatninger som normalt kunne følge etter et utrykk som «unnskyldning fra vårt hjerte», og kom til forhandlingsbordet i Pyongyang utelukkende etter forsikringer om at det ikke ville komme noen erstatningskrav. Kim Jong Il la vekk det synet som Nord-Korea lenge hadde stått på, at koloniregimet var et ulovlig overgrep, opprettholdt gjennom militærmakt, og gikk inn på det japanske synet at det lå innenfor internasjonal rett. Det er allerede mange, selv i Sør-Korea, som ser dette som at en mulighet for Korea som helhet ble kastet bort .(6)

For egen del kastet imidlertid Kim Jong Il seg ut i en ganske usedvanlig serie unnskyldninger, ved å innrømme bortføring av rundt et dusin japanske sivile i løpet av sytti- og åttiårene, deriblant en kvinnelig skoleelev, en skjønnhetsekspert, en kokk, tre kjærlighetspar (plukket opp på avsidesliggende strender) og flere studenter på tur i Europa. Alle var blitt ført til Pyongyang, enten for å undervise nord-koreanske sikkerhetsagenter i japansk, eller for at identiteten deres kunne brukes ved operasjoner i Sør-Korea, Japan eller andre steder. Enkelte elementer innenfor en spesiell del av statsapparatet hadde hengitt seg til fanatisme og tørst etter heder og ære, forklarte Kim Jong Il. I følge japanske regjeringskilder var det sannsynligvis «Rom 35» som var ansvarlig for bortføringene – tidligere «Koreas arbeiderpartis oversjøiske sikkerhetsdepartement». En annen enhet, kalt Seksjon 56, styrt av Koreas arbeiderpartis departement for eksterne forbindelser, antas å stå bak bortføringene fra Europa. Men, i en stat hvor lederen utøver full og ubestridt autoritet, er det liten tvil om hvor ansvaret i siste instans ligger. (7)

Innrømmelsene hadde derfor historisk betydning. En russisk observatør kommenterte det slik: «I en totalitær stat rører en unnskyldning ved selve basisen i statssystemet. Følelsen av krise er så sterk i Nord-Korea at de ikke hadde noen annen mulighet enn å ta denne sjansen.» (8) Men etter å ha innrømmet disse tilfellene, blir Kim Jong Il uunngåelig mistenkt for flere. De japanske myndighetene har lenge knyttet Rom 35 og dets forgjengere til geriljaangrepet i 1968 på det Blå Huset – presidentresidensen til ROK (Sør-Korea), til et bombeangrep i Rangoon i 1983 som drepte flere medlemmer av en sør-koreansk delegasjon til Myanmar, og til eksplosjonen ombord i Korean Airlines rute 859 over Andamanhavet i 1987, hvor 115 mennesker omkom. Til sjuende og sist vil innrømmelsen også ha betydning for Kim Jong Ils problemer med å opprettholde autoriteten i sitt eget rike. Det er unødvendig å fortelle at verken bortføringene, spionskipene eller Kims beklagelse ble omtalt i nord-koreanske media. Samtalene ble framstilt som en triumf. Den japanske statsministeren hadde kommet til Pyongyang for endelig å beklage grusomhetene seksti år tidligere, og takket være Kims usedvanlige intellekt og ressursstyrke, kunne det nå ventes at normale forbindelser ville bli gjenopptatt.

Før eller seinere vil imidlertid andre versjoner av det som foregikk 17. september komme i omløp. Japansk pågang for å få åpen tilgang til undersøkelser rundt skjebnen til de bortførte, vil skape fortgang i en slik prosess. Det vil vise seg om et regime som er så knyttet til bildet av dets hersker, kan overleve et slikt tap av ansikt: Omdanningen fra å være en halvgud ved navn «Kjære leder», til å bli en hardt presset politiker, befengt med feil, som innrømmer slike kriminelle handlinger – og attpåtil overfor japanerne.

Det har lenge vært tegn som tyder på interne konflikter innen DPRK-eliten. Kim Jong Ils første proklamasjon om «nytenking» og økonomisk nystrukturering, framført ved hans Shanghai-besøk i januar 2001, ble snart sopt vekk fra nyhetene, og tradisjonelle slagord dominerte pressen med ny styrke. I desember 2001, ikke lenge etter at forhandlingene med Tokyo var i gang, ble et tungt bevæpnet nord-koreansk spionskip sendt inn i japanske farvann. Skipet ble senket av den japanske kystvakten i Sørkinahavet og hentet opp igjen i september 2002. Det ble sagt å være utstyrt med «to antiluftskytsraketter, to rakettramper, en rekylfri kanon, tolv raketter, en antiluftskytskanon, to lette maskingevær, tre automatiske rifler og seks granater», såvel som en «undervannsscooter med et svært sjeldent design». (9) Under møtet 17. september var Kims reaksjon på de japanske protestene angående det «mystiske skipet» slik: «En enhet fra spesialstyrkene var involvert i en egen øvelse. Jeg hadde ingen anelse om at de ville gå til slike ytterligheter, og gjøre slike ting. Spesialstyrkene hører fortiden til. De har overlevd sin tid, og jeg kommer til å gå inn for at de oppløses.» (10)

Kim kan faktisk ha feilkalkulert ved å gjøre så store innrømmelser overfor Tokyo. Han satset sannsynligvis på at det ville være den raskeste veien til løsning, og følgelig til normalisering, uten å forutse det massive protestutbruddet spørsmålet om bortføringene skulle komme til å utløse i Japan. Ved å oppgi alle krav om offisiell erstatning for den japanske kolonialismens forbrytelser, regnet han muligens med å kunne motta rundt 12 milliarder dollar i «hjelpefond» – omtrent tilsvarende de 500 millionene dollar Sør-Korea fikk i 1965. Det ville være en betydelig sum for det økonomisk utarmede Nord. (11) En slik sum vil imidlertid utelukkende komme i form av øremerkede, prosjektrelaterte midler og gi minst like stor uttelling for den japanske bygningsindustrien som for Nord-Korea. Det vil heller ikke bli lett å vri den ut av den for tiden svært anstrengte japanske statskassen – samtidig som det rådende klimaet preges av sterk folkelig antipati mot Nord-Korea, godt fyrt opp under av media.

Japansk tilbakeslag

Som i DPRK har det også i Japan – og internasjonalt – blitt fokusert temmelig ensidig på den ene siden av historien. I følge Koizumis pressefolk, eller snarere reklamefolk, hadde statsministeren tvunget fram en tilståelse fra en skamløs (keshikaran) stat. (12) Spørsmålet om hvorvidt Japan burde ha betalt erstatning ble knapt berørt, og det faktum at deres egen beklagelse kom først etter femtisju år, ble tillagt, i den grad det ble nevnt, det nord-koreanske regimets stahet og ufornuft – og ikke noen form for «stahet» eller «ufornuft» i Tokyo. En japansk kommentator forsøkte å sette dette i sin sammenheng, i det han stilte spørsmålet om det var et helt normalt Japan som «invaderte et naboland og gjorde det til en koloni, eksproprierte folks jord, navn, språk, byer og landsbyer, drepte de som gjorde motstand, bortførte, tvangsrekrutterte og forflyttet unge menn som arbeidere eller soldater for Imperiets armé, og kvinner «til behag», med talløse tapte liv som resultat, og så, lar det gå femtisju år uten å beklage eller tilby erstatning».

Den respekterte Japan-bosatte koreanske forfatteren Kim Sok Pon fordømte både Nord-Korea for bortføringene og for å ha gitt opp kravet om erstatning, noe han kalte en forræderisk og skammelig handling – og Japan, for å ha «glemt» historien sin. (14)

Slike stemmer druknet, imidlertid, i det japanske koret som uttrykte smertelig sinne og selvrettferdig harme. Avsløringene som kom 17. september forårsaket en stemning blant folk, som mange sammenliknet med USA etter 11. september. Masseopinionen svingte gjennom en storm av følelser: Empati med lidelsene til de bortførtes familier, kombinert med frykt og sinne over at slikt i det hele tatt kunne skje, raseri mot Pyongyang, rop om hevn, sinne rettet mot den japanske regjeringen, og utenriksdepartementet i særdeleshet, for dens vakling, inkompetanse og hemmeligholdelse. Det fantes en overbevisning om at Japan måtte lære Nord-Korea å bli en «normal stat».

Da de fem som nå var i live blant de bortførte, fortalte japanske etterforskere i september 2002 at de var usikre på om de ønsket å reise tilbake til Japan, ble dette nærmest enstemmig betraktet som resultatet av hjernevask. Etter kraftig press fra Tokyo, ble de bortførte – bortsett fra de seks barna deres – fraktet til Japan 15. oktober. At de nektet å snakke vondt om Nord-Korea til den japanske pressen, ble sett på som bevis for at det ikke var mulig for dem å snakke fritt. En uttalelse fra dem som sa at de ville gjøre besøket i Japan kort, for deretter å reise tilbake til Pyongyang, ble avfeid som noe man ikke kunne tro på, og det ble satt i gang en frenetisk kampanje for å få dem til å bli. 24. oktober kunngjorde regjeringens førstesekretær, Fukuda Yasuo, at de ulykkelige fem ikke ville få reise tilbake, uansett hvilke hensikter de selv måtte ha og på tross av en avtale om at oppholdet i Japan skulle vare i to uker. Som Japan Times forklarte det, så var det avgjørende at de ble i Japan for godt, «slik at de kunne uttrykke sin frie vilje». Nå ville Tokyo også ha utlevert barna til de bortførte. De levde sitt liv i Pyongyang uten å ane, noe avisa Asahi trakk fram, at foreldrene deres var japanske, langt mindre at de opprinnelig var bortførte japanere, eller at foreldrene var blitt tatt fra dem og ikke ville bli sluppet hjem igjen. (15)

Da japanske og nord-koreanske utsendinger møttes i Kuala Lumpur i slutten av oktober 2002, var det japanske kravet om «hjemsendelse» – det vil si utlevering – av barna, en hovedsak i forhandlingene. For Tokyo var barna ubestridelig «japanske», enten de visste det eller ikke, og tilhørte derfor Japan. Nord-koreanerne pekte på at Tokyo allerede hadde brutt avtalen som gikk ut på de fem bortførte, i første omgang, skulle være i Japan inntil to uker. Barna kunne ikke bare «utleveres» (eller bli tatt med makt, som den japanske siden antydet). Pyongyang hadde klart rett når de hevdet at familiene selv måtte få bestemme hvor de ville bo – og da var det avgjørende at de først måtte bli gjenforent i hjemmene sine i Nord-Korea. Selv om Pyongyang knapt gjorde noe nummer av det, var Tokyos standpunkt om å beholde de fem i Japan for godt, sannsynligvis et brudd på paragraf 22 i den japanske grunnloven, som sier at «Alle skal ha frihet til å velge eller forandre valget av bosted. Friheten for alle til å flytte til et annet land, og frasi seg sin nasjonalitet, er ukrenkelig.» Ikke desto mindre var det de nord-koreanske representantene som ble forelest om å vise mer «oppriktighet», og de ble fortalt at Japan og Nord-Korea tydeligvis la forskjellig vekt på verdien av menneskeliv.

Snaut en måned etter 17. september møtet var Japans beklagelse allerede glemt. (16)

De bortførtes tragedie

Den følelsesmessig sterkeste historien er kanskje den til 15-årige Kim Hye Gyong. Kims mor, Yokota Megumi, ble tatt på veien hjem fra en badmintonkonkurranse i 1977, og ført til Nord-Korea. Da var hun bare tretten år gammel. I 1986 giftet hun seg med en nord-koreaner, Kim Chol Ju, og året etter fødte hun en datter. I følge Pyongyang led Yokota av depresjoner og tok livet sitt i 1993. Datteren var da fem år. All Salomos visdom ville knapt vært tilstrekkelig for å avgjøre denne saken: Yokatas foreldre, som fikk livene sine splintret av bortføringen, krever nå at barnebarnet deres, som har vokst opp i Nord-Korea, skal «hjemsendes», og krever følgelig omsorgsretten overfor hennes koreanske far. Fra Japan ble det gjort en hel rekke forsøk på å overtale den unge jenta til å reise hjemmefra og «besøke» besteforeldrene. I et intervju på japansk fjernsyn, spurte hun, med tårer i øynene, hvorfor besteforeldrene nå insisterte på at hun skulle komme til dem, når de tidligere hadde lovt å komme og besøke henne. Besteforeldrene svarte med å lokke med en tur til Disneyland. Japanske regjeringsuttalelser gjorde det klart, skjønt ikke overfor Kim, at et besøk i Japan ville bli uten returbillett, slik det var blitt for de fem «hjemvendte». Tragedien til de bortførte ser bare ut til å fortsette. Rettighetene og ønskene deres blir imøtekommet med abstrakt tale, men er i praksis underlagt den rettferdige harmen fra en opprørt japansk masseopinion.

I ukene som fulgte det dramatiske septembermøtet, presenterte Nord-Korea ytterligere informasjon om skjebnen til de bortførte. De åtte som var døde, lot til å ha mistet livet under ganske underlige omstendigheter: To var blitt forgiftet av en defekt kullovn, to var drept i trafikkuhell (i et land med svært lite trafikk), to døde av hjertesvikt (en av dem under en svømmetur), én av leversykdom, og én hadde tatt livet sitt. Dessuten var levningene etter praktisk talt alle blitt borte i «flommer». I Japan forkastet de sinte og vantro familiene til ofrene denne dokumentasjonen fra Pyongyang, kalte det en uhyrlig dekkhistorie, og forlangte at de overlevende ble brakt til Japan, om nødvendig «med makt» (muriyari ni). (17) Sør-koreanske kilder har antydet at de som døde kan ha blitt sendt til arbeidsleire i fjellene, for å ha nektet å utføre det som koreanerne kaller «chonhyang», og japanerne «tenko», det underkastende bukket til støtte for «Juche», eller «Selvforsyning», den offisielle ideologien i DPRK. I Japan spekulerte man på om de rett og slett visste for mye. Det japanske politiet tror nå at det kan være langt flere bortføringer enn først antatt – kanskje førti. Det blir sagt at det er blitt bortført folk, også fra andre nasjoner – europeere, arabere, kinesere – og i følge Seoul over fire hundre sør-koreanere siden 1953. (18)

Bortføring er imidlertid et merkelig fenomen. At det i utgangspunktet dreier seg om tvang er klart, men i mange tilfeller later det til at de bortførte med stort hell har tilpasset seg det nord-koreanske systemet. De fem japanerne som kom til Tokyo i oktober 2002, etter mer enn tjue år i DPRK, kom tydeligvis som lojale, nord-koreanske tilhengere av Kim Jong Il. Det kanskje mest uvanlige tilfellet dreier seg om to sør-koreanere, filmregissøren Shin Sang-Ok og den kvinnelige skuespilleren Ch’oe Hyun-hi. Paret ble bortført i 1978 og lagde flere filmer sammen i Pyongyang-studioene før de flyktet i 1986. Begge insisterer på at Kim Jong Il var direkte involvert i bortføringen av dem, besatt av et ønske om å heve kvaliteten på filmproduksjonen i Nord-Korea. I november 2001 ledet Shin juryen ved den internasjonale filmfestivalen i Pusan i Sør-Korea. Gjennom et tilbakeblikk på en karriere i Seoul, Pyongyang og Hollywood, bemerket han at han mente hans beste film var Flukten – som han hadde laget for Kim Jong Il. Ironisk nok ble Flukten trukket fra all visning etter ordre fra statsadvokaten i Sør-Korea. (19)

Historie preget av terror

Det trenger knapt sies at de fremste ofrene under DPR-staten er, og har alltid vært, folket i Nord-Korea. Det er alminnelig enighet om de grunnleggende fakta. Omtrent 200.000 mennesker – såvidt under 1 % av befolkningen på 23 millioner – antas å være i arbeidsleire. Beregninger tilsier at mellom 1 og 2 millioner – 5 til 10 % – har dødd av sult, og hundretusener har flyktet, for det meste til Kina. Selv om DPRKs særegne blanding av terror, mobilisering og avsondrethet sakte men sikkert har gått opp i limingen siden slutten på den kalde krigen, så holdes systemet fortsatt sammen gjennom den absolutte autoriteten til «Kjære leder» Kim Jong Il.

Men sett i historisk sammenheng blekner disse forholdene målt mot summen av lidelser, påført det koreanske folket av Japan og supermaktene – ikke minst USA. Washingtons merkelapp «terrorstat» byr ikke på noen form for forståelse av fortiden, og heller ingen oppskrift, verken for nåtid eller framtid. «Normalitet» har vært et ukjent begrep i Nordøst-Asia, i alle fall de siste hundre år. Et aldri så lite blikk på historien understreker det dobbeltsidige ved begrepet. Den høyest respekterte og ærede nasjonalhelten på hele den koreanske halvøya er An Chong Gun som i 1909 myrdet den japanske overhøyhet i området, Ito Hirobumi. For Tokyo, og utvilsomt også for resten av verden, er han rett og slett en «terrorist». Koizumi har, på sin side, gjort et stort nummer av å gjøre ære på de godt bevarte gravstedene til de japanske terroristene som, i Keiserens navn og med hans velsignelse, la Asia øde i tredve- og førtiårene, og framfor alt på kamikazene, de japanske selvmordsbomberne. En kjerne i all terroren i disse årene er Det keiserlige Japans bortføring av hundretusener av koreanske menn, satt til tvangsarbeid eller i militærtjeneste og kvinner som ble tvunget til prostitusjon. Den japanske staten har knapt nærmet seg spørsmålet om å ta ansvar for disse forbrytelsene.

For Korea, ble terroren fra Det keiserlige Japan fra 1945 av etterfulgt av fortsatt fremmed okkupasjon og de facto deling, da amerikanerne trengte inn over den sørlige delen av halvøya og Sovjet i den nordlige. Korea-krigen fra 1950 til 1953 begynte som en borgerkrig for å gjenforene et land som var delt av fremmede makter. Internasjonal intervensjon, først og fremst av USA og deretter av Kina, forvandlet den til en storbrann. Det har, over tid, blitt lagt ned mye krefter i å formidle bildet av Nord-Korea i denne perioden som et særdeles inhumant regime, ansvarlig for massakrer og brutal terrorisme. Selv om dets oppførsel slett ikke er uten skampletter, er det nå klart at de verste ugjerningene i løpet av krigen ble begått, først av Sør-Korea, ved Nogunri, Taejon og andre steder, og deretter av USA, hvis forsettlige ødeleggelser av damanlegg, kraftstasjoner og infrastrukturen over hele den nordlige regionen, helt klart var i strid med internasjonal folkerett. Den amerikanske militærstrategien på den tida var å ikke «etterlate stein på stein», i den hensikt å spre frykt med alle tilgjengelige midler. (20)

I Republikken Sør-Korea, proklamert i 1948, gikk prosessen med å rense seg etter krigens grusomheter svært langsomt. Mord, tortur og kidnappinger utført av statlige organer var vanlig helt fram til den demokratiske revolusjonen i 1987. Mellom 1967 og 1969 ble over hundre studenter, kunstnere og intellektuelle, som studerte eller oppholdt seg i Europa eller Nord-Amerika, hentet og ført til Seoul. Der ble de anklaget for spionasje, torturert, ført for retten, og i mange tilfeller dømt til døden eller til lange fengselsstraffer. Blant dem var Yun I-Sang, nå regnet som en av de største blant koreanske og tyske komponister i det tyvende århundret. Hans dødsdom ble etter hvert omstøtt, men torturen etterlot skader han aldri helt ble kvitt. Yun døde i 1995. Andre, som Park No Su (Francis Park), student ved Oxford, ble simpelthen henrettet. I 1973 ble Kim Dae Jung, nåværende president, tatt på et hotellværelse i Tokyo av sør-koreanske CIA-agenter. Han også reddet bare såvidt livet. De to regjeringene begravde denne saken i all stillhet, og den har aldri blitt ordentlig etterforsket, langt mindre gjenstand for unnskyldninger eller erstatning. Statsterrorismen til det sør-koreanske militærregimet – med full ryggdekning fra USA og Japan – nådde sitt klimaks i 1980 da hundreder, hvis ikke tusener, ble slaktet i Kwangju-massakren. Det er imidlertid verdt å merke seg at det var framgangen til massebevegelsen, under ledelse av arbeidere og studenter som førte til dette terrorregimets endelikt. Nå, som da, er det det koreanske folket selv og ingen andre, ingen utenfra, som best kan løse problemene i nord. (21).

Å leve under atomskyer

Nord-Korea har få kort i stokken sin. Atomkortet har vært dets joker i minst et tiår. Man skal huske på at landet kjenner atomterroren godt etter å ha befunnet seg på mottakersiden i over et halvt århundre. Vinteren 1950 ønsket general MacArthur å slippe mellom tredve og femti atombomber, og dermed legge et radioaktivt belte tvers over halsen på den koreanske halvøya. Under Korea-krigen overveide stabsledelsen i USA å bruke bomben, og var nær ved å gjære det flere ganger. Under Operasjon Hudson Harbour seint i 1951 ble et enslig B52-fly sendt mot Pyongyang, som om det var på atomtokt, beregnet på å skape frykt – noe det utvilsomt også gjorde. Fra 1957 av har amerikanerne opprettholdt et lager av atomvåpen nær den demilitariserte sonen, myntet på å ydmyke Nord-Korea, som da var helt uten slike våpen. De ble trukket tilbake i 1991, etter press fra den sør-koreanske fredsbevegelsen, men USA fortsatte med prøver på et langdistanse-atomangrep på Nord-Korea, i alle fall fram til 1998. Sannsynligvis gjør de det fortsatt. (22) DPRK etterlyser ingen unnskyldning, men det ønsker virkelig en slutt på trusselen om atomutslettelse, som det har levd under lenger enn noen annen nasjon.

Nord-Korea vet at verden er full av hykleri når det gjelder atomvåpen. Nasjoner uten atomvåpen bøyer seg for overmakten til stormaktene som har dem, samtidig som de tar avstand fra monopolet deres. De erkjenner at det å komme inn i «atomklubben», paradoksalt nok, fører til respekt fra de andre i klubben – samtidig som det fører til frykt for utryddelse hos de som er utenfor. Samtidig som USA krever at alle andre skal avstå fra alle planer om å skaffe atomvåpen, har de nektet å undertegne avtalen mot prøvesprengninger, og signalisert at de er klar til å militarisere rommet. I tillegg til sitt antatte arsenal på 9.000 atomstridshoder har USA ved flere anledninger tatt i bruk utarmet uran, både i Golf-krigen og på Balkan. Kongressen blir presset for å godkjenne produksjon av spesielle atomstridshoder som kan trenge gjennom jord, ment til bruk mot underjordiske anlegg og bunkere.

I 1993 førte rapporter fra amerikansk etterretning om at Nord-Korea utviklet et plutoniumbasert atomprogram, til krigstrusler. Omkostningene ved å sette ut i livet Pentagons Operasjonsplan 5027 ble, imidlertid, beregnet til å bli for høye. Det ble anslått at «så mange som én million mennesker ville bli drept ved gjenopptakelse av full krig på halvøya, deriblant 80.000 til 100.000 amerikanere, at omkostningene for statskassa til USA ville bli på 100 milliarder dollar, og at ødeleggelsene på eiendom og bruddet i økonomisk aktivitet, i sin tur, minst ville komme opp i tusen ganger dette beløpet». (23) Selv om de er veldig for å tvinge fram et «regimeskifte» i Pyongyang, som i Bagdad, ble USA nødt til å forhandle. Carter ble sendt til Pyongyang i juni 1994, og det ble inngått en avtale som ble kjent under navnet «Geneve-rammeavtalen»: Under overoppsyn av «Den koreanske organisasjonen for energiutvikling», skulle Nord-Korea avslutte programmet sitt mot å få to elektrisitetsproduserende tungtvannsreaktorer, som skulle komme på plass innen utgangen av 2003, og et foreløpig årlig kjøp av 3,3 millioner oljefat. Mens USA lovte å arbeide for «full normalisering av politiske og økonomiske forbindelser», konkluderer en studie av disse forhandlingene at Pyongyang spilte sitt atomkort «på briljant vis, i det det tvang et av verdens rikeste og mektigste nasjoner til å gå i forhandlinger og gjøre innrømmelser til et av verdens minst framgangsrike». (24)

USA var helt fra starten nølende i forhold til denne rammeavtalen. Det finnes indikasjoner på at Washington regnet med at Nord-Korea ville bryte sammen innen reaktorene var klare. «2003-løftet» ble aldri tatt alvorlig. Utsettelser var kronisk, og de aller første forberedelsene til bygging kom først i gang i 2002. Produksjonen av elektrisitet ville tidligst kunne begynne mot slutten av tiåret. Arbeidet mot full «normalisering av forbindelsene» – en avgjørende del av avtalen for Pyongyang – gikk like langsomt. Farten økte bare litt mot slutten av Clintons presidentperiode, da det ble utvekslet besøk mellom Kim Jong Ils høyre hånd, marskalk Jo Myong Rok, og USAs utenriksminister Madeleine Albright.

Fra 1998 omtrent later det til at amerikanske etterretningsagenter har oppdaget at DPRK drev med å berike uran. Det er uklart om dette kom av en større termisk utladning fra prosessen, som lekket ut i atmosfæren slik at det kunne observeres av infrarøde sensorer fra satellitter eller fly, eller ved å spore kjøp av utstyr (muligens fra Pakistan), eller begge deler. Beriking av uran var faktisk ikke dekket av rammeavtalen. Det er heller ikke klart hvilke prosesser DPRK har satt i gang. Det er utelukkende høyt utviklet, beriket uran som kan brukes til å produsere atomvåpen. Ved lavere nivå kan det brukes i reaktorer – riktignok ikke til de reaktorene Nord-Korea bygde tidlig på nittitallet. (25)

Koizumi var blitt underrettet om dette i Washington 12. september 2002, like før møtet med Kim Jong Il. Men selv om begge parter forpliktet seg til å overholde alle internasjonale avtaler om atomspørsmål, mente Washington at Koizumi ikke hadde presset hardt nok.

3. oktober ble viseutenriksminister James Kelly sendt til Nord-Korea på spesialoppdrag. Han skulle sørge for at «atomspørsmålet ble kjørt hardere». Det ble forventet at Pyongyang ville benekte anklagene, noe som i sin tur ville tjene som unnskyldning for å hive rammeavtalen på skraphaugen. I bryske ordelag forlangte Kelly at Nord-Korea «måtte endre sin holdning dramatisk på en rekke områder, inkludert dets WMD-programmer, produksjon og eksport av raketter, trusler mot naboer», og så videre. (26) I stedet for å benekte noe, innrømmet første viseminister Kang Song Ju – i følge Kelly – at de hadde et utviklingsprogram for uran, og «andre våpen som var enda kraftigere».

Spørsmålene er mange rundt hva som virkelig hendte. Nøyaktig hva var det Kang – en av Pyongyangs mest erfarne forhandlere og en sentral figur fra 1994-forhandlingene – hadde innrømmet, og i hvilken hensikt? En offisiell uttalelse gjennom Koreas sentrale pressebyrå, slo bare fast at DPRK hadde gjort det helt klart for spesialutsendingen fra Washington at DPRK hadde all rett til å ha ikke bare atomvåpen, men også hvilke som helst andre og kraftigere våpen, for å beskytte sin uavhengighet og rett til å eksistere, mot den stadig økende atomtrusselen fra USA». Overfor FN erklærte Nord-Korea at de faktisk hadde kjøpt utstyrsdeler til bruk for å kunne berike uran, men ikke tatt dem i bruk. (27) Om besittelse av deler dermed utgjør et «program», er i seg selv et spørsmål, men Nord-Korea har faktisk ikke utført noen tester av det slag som skal til for å utvikle atomvåpen. DPRK var etter rammeavtalen forpliktet til å tillate inspeksjoner fra IAEA, men bare hvis «en betydelig del» av reaktorene var ferdig, og før «atomnøkkelkomponenter» ble levert. Siden det ikke hadde vært noen framgang ut fra rammeavtalen om energiutvikling på lang tid, kan det hende at Pyongyang har sett det slik at forpliktelsene, i likhet med reaktorene, var satt på vent.

I Seoul spekulerte man på om ikke Washington hadde «misforstått» eller til og med bevisst forkludret Kangs ord. Kim Dae Jungs seniorrådgiver satte også spørsmålstegn ved timingen til de amerikanske avsløringene, rett i kjølvannet etter Koizumis besøk, og det økonomiske samarbeidet mellom Nord og Sør var begynt å skyte fart. Ikke desto mindre uttalte Sean McCormack, talsmann for Det hvite hus, 16. oktober 2002 at Pyongyang hadde gjort avgjørende brudd på avtalene de hadde inngått. Washington hadde utstyrt seg selv med en unnskyldning for å kunne detaljstyre alle regionale forbindelser med Nord-Korea, og insisterte på at dets «allierte i Nordøst-Asia» marsjerte i takt fra nå av når det gjaldt politiske og økonomiske sanksjoner. 14. november annonserte en representant for «Den koreanske organisasjonen for energiutvikling» at levering av brenselsolje ville bli stanset inntil videre, fra og med desember.

Når det gjelder Pyongyangs målsettinger, er tolkningen til Seouls gjenforeningsminister den mest sannsynlige: «Det virkelige målet deres er ikke å fortsette utviklingen av atomprogrammet, men å få til et gjennombrudd i forholdet til USA.» Alexandre Mansourov har argumentert i liknende baner: «DPRK har fulgt et hemmelig, alternativt atomprogram, som en sikkerhet mot et mulig sammenbrudd i rammeavtalen, helt siden slutten av nittitallet. På den ene siden har Kim Jong Il svart på det han har oppfattet som trusler fra Kelly, med en kamuflert atomtrussel. På den andre siden kom han med tilbud om omfattende felles engasjement.» Sett i dette lyset var ikke Kims handlinger «irrasjonelt på kanten», men «forhåndskalkulerte diplomatiske pressmetoder». Pyongyangs framgangsmåte kan sees som kaldblodig rasjonell, basert på kunnskapen om at et atomprogram var noe USA helt sikkert ville ta svært alvorlig. (28)

Øst-Asias «Storbritannia»

I Japan økte støtten til Koizumi umiddelbart etter Pyongyang-besøket, og nådde omtrent det samme nivået som da han inntok regjeringskontorene tidlig i 2001, med galluper i ryggen som tilsa sterk støtte til initiativer i retning normalisering. (29) Men sinne og fiendlighet mot DPRK steg derimot raskt, da skjebnene til de bortførte ble kjent. Det særegne japanske fenomenet med en form for vold via omveier – hvor skolebarn som bar koreanske klær ble utsatt for fornærmelser og overgrep eller rispet opp på undergrunnsbanen eller på gaten i Tokyo, Osaka og andre byer – blomstret opp igjen. Rop om oppreisning kom fra høyt hold, koreanske institusjoner måtte få vakter, og det ble rapportert om mordtrusler. (30) Opposisjonen mot normalisering vokste. 19. september skrev Asahi, pressestemmen til den liberale hovedstrømmen: «Kan det være nødvendig å opprette diplomatiske forbindelser med en slik lovløs nasjon?»

Det finnes en innbyrdes politisk sammenheng her. Det spekuleres friskt i om det ikke foregår en bevegelse for å erstatte Koizumi, dele opp og omorganisere de største eksisterende politiske partiene og innsette en ny regjering under ledelse av Ishihara Shintaro, ordføreren i Tokyo. Ishihara kommenterte nylig i Newsweek at hans måte å løse problemet med Nord-Korea ville være å gå til krig. (31) I forkant av dette er han best kjent for å benekte Nanking-massakren, for å ville kalle inn Japans selvforsvarsstyrker for å være klar til å knuse Kina og Nord-Korea (Sangokujin), for å forkaste grunnloven som en amerikansk import, og erklære for en budsjettkomite at den tredje verdenskrig var i ferd med å starte for å frigjøre Asia fra det hvite overherredømmet. På grunn av dette er Ishihara udiskutabelt Japans mest populære politiker og med styrke tippet å bli den neste statsministeren. Et viktig punkt på Koizumis dagsorden har vært et forsøk på å begrense fallet i popularitet – ved blant annet å presse fram unnskyldninger fra tidligere kolonier. Etter 17. september har Ishihara blitt satt noe på sidelinjen, men det er helt klart ikke slutten på historien.

Dessuten ligger utsiktene der, uansett hvilken fraksjon av LDP som får kontroll over normaliseringsprosessen – og følgelig «Hjelpe- og utviklingsprogrammene» – til å få hånd om lukrative forretningsavtaler om å bygge veier, broer, demninger, kraftstasjoner, jernbaner og andre deler av Nord-Koreas infrastruktur, til stor glede for den kriserammede bygnings- og entreprenørsektoren. På sekstitallet klarte den da herskende delen å skumme fløten av slike avtaler og sikre seg betydelige summer da forbindelsene til Sør-Korea ble normalisert. Slike utsikter tiltrekker seg ganske sikkert interessen til kjempene blant Japans entreprenører: For disse, «doken kokka», betyr Nord-Korea jomfruterreng med nesten ubegrensede muligheter, fri fra ubekvemmelighetene med protester fra det sivile samfunnet. (32)

Det har blitt spekulert på om ikke en slik åpning kunne friste Tokyo til å skape en uavhengig utenrikspolitikk, det marerittet Washington lenge har fryktet. For Pentagon er det helt grunnleggende at Japan «fortsetter å være avhengig av beskyttelse fra USA». Et hvert forsøk på å erstatte dette med en allianse med Kina, ville «rette et dødbringende slag mot USAs politiske og militære innflytelse i Øst-Asia». (33) Hvis spenningene ble redusert i forbindelsene mellom Japan og Nord-Korea, og i forholdet mellom Nord- og Sør-Korea, vil det kunne bli stilt spørsmål ved hensikten med de amerikanske basene der – særlig Okinawa – og den omfattende integreringen av Japan i USAs globale hegemoni prosjekt.

Japansk uavhengighet?

Den nåværende økonomiske, politiske og sosiale krisen i Japan blir ofte sett som rotfestet i den strukturelle avhengigheten som fulgte med den amerikanske okkupasjonen etter krigen (og omfavnet av japansk elite). Nasjonalismen blir derfor forstått som en form for forstyrret «neo-nasjonalisme», enten komprador- eller parasittaktig, i den forstand at den kombinerer overdrevet trykk på det retoriske og symbolske ved nasjonen, samtidig som den etter hvert nesten har grodd fast i militær og politisk underordning under USA.(34) Sett i lys av dette kan Japans problemer bare løses når de står på egne bein og prioriterer sine egne nasjonale, regionale og globale interesser, framfor Washingtons. Interessant nok har en rekke tidligere høyt plasserte statsfunksjonærer nylig gitt uttrykk for liknende tanker.

Taniguchi Makoto, tidligere japansk FN-ambassadør og tidligere vise-generalsekretær i OECD, har da også krevd en gjennomgripende nytenkning i Utenriksdepartementet i forhold til «følg USA»-tankegangen, og gått inn for å utvikle en Asia-sentrert, multilateral utenrikspolitikk. Taniguchi sammenlikner den rådende avhengigheen av USA med et tilfelle av ubesvart kjærlighet. Takeoka Katsumi, tidligere generalsekretær i Forsvarsdirektoratet, har argumentert med at det ikke finnes noen makt i Asia som er i stand til å invadere Japan, og at mange av de tiltakene som er satt ut i livet som svar på 11. september, etter press fra USA, er «ren militær galskap». Iccho Ito, borgermesteren i Nagasaki, sa i august 2002 under sin årlige tale på årsdagen for atombomben over byen at han var forferdet over USAs seineste handlinger. Ved samme anledning sa borgermesteren i Hiroshima at «regjeringen i USA ikke har noen rett til å tvinge Pax Americana på alle oss andre, eller på ensidig vis bestemme verdens skjebne».(35)

Fra privatsektoren mener også Terashima Jitsuro, leder for «Mitsui forskningsinstitutt for globale problemer», at Japans nåværende problemer har sin rot i at det i femti år har sett verden gjennom en amerikansk kikkert. Terashima forutser en periode med stor forvirring for Japan under den nye utenriksdoktrinen til USA, og han tror at tiden er inne for Tokyo til å svare med å utvikle sin egen selvstendige doktrine, som etter hvert vil gjøre en slutt på fremmed militær tilstedeværelse på japansk jord.(36) I tillegg er det et økende gap mellom de to landene når det gjelder følelsene blant folk. I september 2002 var det bare 14 % av japanerne som støttet et angrep mot Irak. 77 % var mot. I USA var de tilsvarende tallene 57 % for, og 32 % mot. Femti prosent av japanerne mente at USA hadde en dårlig innflytelse når det gjaldt sikkerheten i verden. Bare 23 % mente at innflytelsen var positiv.(37)

Mye avhenger av hvordan den politiske kampen i Japan utvikler seg. Mens mange venstre og liberale kommentatorer har støttet åpningen mot Pyongyang, har den neo-nasjonalistiske høyrefløyen – som alltid har sett på Nord-Korea med utilslørt antipati og bare har en tynn ferniss over sin forakt for alle koreanere – fått anledning til å si: Hva var det vi sa? Etter 17. september har innføringen av regjeringens lover om «nødtilstand» langt større mulighet. De ble lagt på hylla sommeren 2002. Grunnlovsendringer som berører Japans militære rolle og spørsmålet om atomvåpen, er igjen kommet på dagsordenen. I denne sammenhengen fører presset fra Washington om at Japan må utvide sin forsvarshorisont – og bli «Asias Storbritannia», en fullblods Nato-typisk støttespiller for koalisjonsoperasjoner – med seg et stort potensiale for friksjon. (38)

Enkelte har argumentert med at Koizumis besøk 17. september er en forløper for et dramatisk brudd med femti års tett koordinering av utenrikspolitikken mellom USA og Japan. (39) Noe slikt har nå ikke skjedd ennå. Men et økende antall japanere later til å mene at tida er moden etter noe over 120 år for å «normalisere» forholdet til kontinentet, og bli Japan framfor å være Øst-Asias Storbritannia. I den visjonen ligger det imidlertid en tendens til å fornekte den katastrofale karakteren til det tidligere «Stor-Japan». Ikke desto mindre, mens USA omdefinerer sin militære rolle etter den kalde krigen, vil spenningene i Japan uunngåelig bli mer intense.

Det er de som ønsker dette presset velkommen, selv om deres dagsorden ikke er Washingtons. Norota Hosei, sjef for Forsvarsdirektoratet, argumenterte i mars 1999 for at Japan under visse omstendigheter hadde rett til, i selvforsvars øyemed, å ty til forebyggende angrep. Sammenhengen gjorde det klart at han tenkte på Nord-Korea. Krav om at Japan bør skaffe seg atomvåpen, har skutt seg inn i den politiske debatten de seinere åra. Nishimura Shingo, Forsvarsdirektoratets parlamentariske viseminister, tok opp spørsmålet i oktober 1999. I 2002 argumenterte Fukuda Yasuo, regjeringssekretær, og Abe Shinzo, assistentsekretær, for at det var på tide å gjennomgå Japans tre «ikke-atomvåpen-prinsipper» og at atomvåpen ikke ville være i strid med grunnloven. I juni 2002 skrev Ozawa Ichiro, lederen i Det liberale partiet, at Kina burde være forsiktig med å presse Japan, «for hvis det blir nøret opp under dets nasjonalisme, kan det komme krav om å innføre atomvåpen». (40) Dette er bare strå i vinden, men det klimaet som oppsto etter avsløringene 17. september, med sinnet, frykten og frustrasjonen, gjør at det blir vanskelig å spå om Japans kurs videre. Om kvelden den dagen normaliseringsforhandlingene hadde startet, kom atomspørsmålet fram, på toppen av dagsordenen, noe som i september hadde vært av underordnet interesse for Japan. De famlende skrittene mot et selvstendig japansk diplomatisk initiativ var blitt smadret, og Koizumi var igjen i takt med sine «allierte».

Koreanske forbindelser

Sør-Koreas reaksjon på 17. september var naturligvis en ganske annen. Det var sinne over at Kim Jong Il hadde framført sine beklagelser for bortføringene utelukkende for Japan, når Sør-Korea hadde så mye større grunn til klage. Kim Dae Jungs popularitet, allerede langt nede på grunn av korrupsjonsanklager mot ham og familien hans, dalte ytterligere. Hans «solskinnspolitikk» som hadde ført med seg så mye håp, lot til å bære få frukter. Men det har samtidig vært stor skepsis til Kellys atomavsløringer, ledsaget av vaktsomhet overfor USA. Retorikken fra Washington går bare inn som en del av de hindringene Sør-Korea står overfor, i forsøkene på å forhandle med Pyongyang på mange områder. Beskrivelsen av begrepet «Ondskapens akse», som «diplomatisk sett på ville veier, strategisk uklokt og historisk umoralsk», framført av en tidligere representant for Utenriksdepartementet, uttrykker en utbredt følelse i Sør. (41)

Mens Tokyo og Washington har kastet seg ut i stormer av raseri, henholdsvis i forhold til bortføringene og uranspørsmålet, har reaksjonen fra Seoul vært langt roligere. De har gitt uttrykk for at det ikke kom på tale med makt og sanksjoner: Dialog var den eneste fornuftige tilnærmingen. Mens USA og Japan øvde inn ultimatumet de hadde tenkt å presentere for Nord-Korea under Kuala Lumpur-møtet som skulle finne sted 29. oktober 2002, fortsatte utvekslingen mellom Nord og Sør med uforminsket styrke. En delegasjon på topplanet fra Nord som inkluderte lederen for Statens planleggingskomite og Kim Jong Ils svoger med en mektig posisjon i Koreas arbeiderparti, fløy til Seoul 26. oktober til et ni-dagers opphold med besøk på en rekke industriområder. (42) Sør uttrykker økende tillit i forhold til Pyongyang, etter hvert som forbindelsene blir dypere.

Representanter for «ikke gi ved dørene»-holdningen som hittil har sittet dypt i ROKs militære styrker, har fortsatt stor innflytelse. Etablissementsorganet Wolgan Chosun, for eksempel, en månedlig utgivelse fra Sør-Koreas eldste og største dagsavis Chosun Ilbo, hevdet at Kim Il Sung og Kim Jong Il sto bak «massakrer på minimum seks millioner mennesker, ondskap som kunne sammenliknes med Holocaust, masseutryddelsene under Stalin og drapsmarkene til Pol Pot». (43) Slike tanker vil temmelig sikkert bli sterkere representert i regjeringen til Kim Dae Jungs etterfølger. På den andre siden vil sannsynligvis hvilken som helst regjering i Seoul i praksis fortsette politikken basert på «positivt engasjement». Alternativene for Sør er simpelthen altfor katastrofale til å bli tatt i betraktning. Å ty til makt ville føre til det samme tapsomfang som fikk USA til å besinne seg i 1994, som også førte til at den daværende ROK-presidenten, Kim Young Sam, la ned veto mot amerikanske militære tiltak. Et provosert sammenbrudd gjennom bruken av sanksjoner ville kunne skape et sosialt og økonomisk mareritt for Sør-Korea, med 22 millioner sultende mennesker langs grensene og en hær på hundretusener soldater som kunne gå i spinn, uten kontroll. Omkostningene ved en slik «sjokk-gjenforening» – anslått til å kunne komme opp i 3,2 milliarder dollar – ville sende økonomien i Sør rett i krise. Det ville i sin tur true hele den nordøst-asiatiske regionen. (44)

Kolonialisme, okkupasjon, krig og den skyttergravspregede delingen har etterlatt dype sår på halvøya, og fått de «vanlige» nasjonale forhåpningene til folket der til å bli gjennomsyret av bitre frustrasjoner – dette eldgamle kongedømmet Korea, med sine unike språklige og kulturelle tradisjoner, som hadde vært forent siden år 668 e.Kr. Ironisk nok, delt som de er, så finnes det strukturelle likheter mellom de to Korea-statene, slik de har utviklet seg gjennom de siste femti årene. Begge har vært, noe Paik Nak Chung har pekt på, underlagt regimer som har vært «vertikalt sterke» (mot egen befolkning), men «horisontalt svake» (i forhold til press fra andre makter) – for Kim Il Sungs selvforsørging var i praksis en myte. Nord-Korea var sterkt avhengig av hjelp fra Sovjet. (45) Begge stater har også lidd, ikke bare under japansk, men også under amerikansk imperialisme, som i årtier støttet opp under et brutalt militærdiktatur i Sør. Kan USA og Japan vente annet enn skånselløs håndheving av egne interesser fra disse to maktene – eller fra Kina?

Oppgaven med å forhandle med DPRK, Nord-Korea – som er desperat fattig, men heftig stolt – er ingen enkel sak. Ingen stat og intet folk i moderne tid kan ha færre forhåpninger. Samtidig som de kan være villige til å gi seg når det gjelder nesten alt annet, så er stolthet og ansikt to psykologiske faktorer som er enormt viktige for Nord-Korea. En viss grad av forståelse for smerten og rettferdighetsfølelsen som ligger under dette, uansett om det virker perverst, må ligge i bunnen, skal en demokratisering og økonomisk utvikling i DPRK bli vellykket. Jo større press USA og Japan pisker opp for å tvinge fram underkastelse fra Pyongyangs side, jo mindre er sjansene for at det skal komme noe positivt ut av det hele. Det er folkene på halvøya, i Nord og Sør, som best kan bestemme sin egen framtid.

Noter

1. Centre for Nonproliferation Studies, www.globalsecurity.org. Begrepet «geriljastat» (yugekitai kokka) ble første gang lansert av Wada Haruki: Kin Nissei til Manshu konichi senso, Tokyo 1992. [Tilbake]

2. Framtida til prosjektet er i skrivende stund usikker, etter at den påtenkte direktøren for denne sonen, en hollandsk-kinesisk forretningsmann, ble arrestert i Kina. [Tilbake]

3. Pyongyang Report vol 4, nr 3, august 2002, side 3-4. [Tilbake]

4. Hvis noe slikt skjedde, var det i alle fall ikke fanget opp av den tv-reportasjen jeg så. [Tilbake]

5. Pyongyang Declaration 17. september 2002: www.mofa.go.jp. [Tilbake]

6. Se Hankyoreh Sinmoon 18. og 24. september 2002, sitert i Yoon Kooncha 18. oktober 2002, side 10. [Tilbake]

7. I følge Hwang Jang Yop, sekretær i Koreas arbeiderparti, med ansvar for internasjonale forhold, som flyktet til Sør i 1997: «Hvert eneste oppdrag til hver eneste agent skal godkjennes av ham. De større terrorhandlingene hadde definitivt hans merke. Denne mannen er et terrorismegeni.» Kim Yong Hui, dømt for KAL-bomben i 1987, sa også at ordren for dette kom direkte fra Kim Yong Il, og at meningen var å skape frykt, i den hensikt å stoppe det kommende OL i Seoul: Far Eastern Economic Review 15. oktober 1998. [Tilbake]

8. Alexander Fedorovsky, sitert i Asahi shimbun 18. september 2002. [Tilbake]

9. Daily Yomiuri Online 30. september 2002. [Tilbake]

10. Wada Haruki; «Can North Korea’s Perestroika Succeed?» Sekai november 2002. [Tilbake]

11. 8 milliarder dollar var den summen som ble diskutert da Kanemaru Shin ledet en parlamentarisk delegasjon sammensatt av flere partier til Pyongyang i 1990: Asahi 16. september 2002. Richard Armitage, viseutenriksminister i USA, skal ha sagt til Koizumi da de to møttes i Tokyo 27. august 2002, at et mer sannsynlig beløp ville være 12 milliarder dollar: Weekly Post 9.-15. september 2002. [Tilbake]

12. På et valgmøte, se Mainichi simbun 14. oktober 2002. [Tilbake]

13. Shukan kinyobi 27. september 2002. [Tilbake]

14. www.asahi.com 27. oktober 2002. Yomiuri 25. oktober 2002, Japan Times 25. oktober 2002, Asahi 25. oktober 2002. [Tilbake]

15. Yomiuri 25. oktober 2002, Japan Times 25. oktober 2002, Asahi 25.oktober 2002. [Tilbake]

16. www.asahi.com 30. oktober 2002: «Talks on hold until Pyongyang affirms family reunion», Japan Times 1. november 2002, Daily Yomiuri Online 1. november 2002. Japanerne annonserte at de ville kreve erstatning for de bortførte, på tross av at de selv aldri hadde vurdert å gi noen erstatning til tidligere koreanske tvangsprostituerte, slavearbeidere og andre ofre for koloniregimet. [Tilbake]

17. Uttalt av en representant for familiene, NHK News 3. oktober 2002. [Tilbake]

18. Fra et brev fra organisasjonen for familiene til de bortførte japanerne til statsministeren 19. mars 2002, www.geocities.co.jp. Om at det i følge Sør-Korea skulle være 442 bortførte som fortsatt ble holdt igjen i Nord-Korea, se «A Draft Bill of Indictment of Kim Jong Il», forfattet i april 1999 av «National Conference For Freedom and Democracy» som holder til i Seoul. [Tilbake]

19. Film guru Shin Sang Ok forteller om Kim Jong Il, Seoul Times november 2002. [Tilbake]

20. Jon Halliday og Bruce Cumings, Korea – The Unknown War, London 1988; Stewart Lone og Gavan McCormack, Korea since 1850, New York 1993; Bruce Cumings, «Occurrence at Nogun-ri Bridge», Critical Asian Studies vol 33, nr 4, desember 2001. [Tilbake]

21. Beretning fra en overlevende, Suh Sung, Unbroken Spirit: Nineteen Years in the South-Korean Gulag, Lanham, MD 2001. [Tilbake]

22. Halliday and Cumings, Unknown War, side 128, 163. Hans Kristensen, «Preemptive posturing», Bulletin of Atomic Scientists vol 58, nr 5, september-oktober 2002, side 54-59. [Tilbake]

23. Don Oberdorfer, The Two Koreas: A Contemporary History, London 1998, side 324. [Tilbake]

24. «Agreed Framework between the United States of America and the Democratic People’s Republic of Korea», Geneve 21. oktober 1994; Oberdorfer, The Two Koreas, side 336. Brenselsoljen utgjør bare 15 % av Nord-Koreas årlige forbruk. [Tilbake]

25. Se Peter Hayes, The Agreed Framework is Dead, Long Live the Agreed Framework, Nautilus Institute oktober 2002. [Tilbake]

26. Kellys motparter i Pyongyang beskrev ham som «særdeles overlegen og arrogant», Alexandre Mansourov, «The Kelly Process», Napsnet 22. oktober 2002. [Tilbake]

27. «North Korea Floats Non-Aggression Pact with US to End Nuclear Crisis», Agence France-Presse 25. oktober 2002; «North: Uranium Device Not Used», Asahi 29. oktober 2002. [Tilbake]

28. Asahi 19.oktober 2002; Mansourov, The Kelly Process, side 3; Andrew Mack, «North Korea´s Latest Nuclear Gambit», [Tilbake] Napsnet, Special Report 21. oktober 2002. [Tilbake]

29. I september viste en Asahi meningsmåling at 81 % støttet forhandlingene og 58 % var tilhengere av å bevege seg mot normalisering. 7. oktober var det bare 44 % som støttet gjenopptakelse av forhandlingene, men det var fortsatt 58 % som støttet normalisering «i det lange løp». «Poll: 88 % Don´t Trust North Korea», www.asahi.com. [Tilbake]

30. Slike handlinger har en tendens til å inntreffe når det er «krise» i Korea, slik som atomspenningen i 1994 og DPRKs Taepodong-rakettutskytning i 1998. [Tilbake]

31. Newsweek, International Edition 10. juni 2002. [Tilbake]

32. Interessante spekulasjoner rundt dette i «Struggle for control of development project», Weekly Post 23.-29. september 2002. [Tilbake]

33. Zalmay Khalilzad o.a: «The United States and Asia: toward a New US Strategy and Force Posture» («The Rand Report»), Washington 2001, side 15. [Tilbake]

34. Se min «Introduction» to 2nd Revised Edition, The Emptiness of Japanese Affluence, New York, 2001; Ishida Hidenari, Ukai Satoshi, Komori Yoichi, Takahashi Tetsuya, «21 seikino manifesuto – datsu parasaito nashonarizumu», Sekai august 2000; Ishikawa Masumi, Tanaka Shusei og Yamaguchi Jiro, «Do suru, Nikon no seiji», Iwanami bukkuretto nr 519, oktober 2000, side 52. [Tilbake]

35. For Taniguchi og Takeoka: Sekai, juli 2002, og Nihon no shinro, mars 2002; for Iccho: www.citynagasaki.nagasaki.jp. [Tilbake]

36. Terashima Jitsuro, «Nazo no sakushin 1938 nen no tame ni», Sekai august 2002; og «Miete kita shin gaiko dokutorin», Sekai juni 2002. [Tilbake]

37. «Ayaui seigi ni keikaishin», Asahi shimbun 4. september 2002. [Tilbake]

38. «The US and Japan: Advancing toward a Mature Partnership» («The Armitage «), Institute for National Strategic Studies, Washington 11. oktober 2000. [Tilbake]

39. Bruce Cumings, «Pyongyang visit a challenge to the US», www.asahi.com/english/english.html. [Tilbake]

40. Om Norota og Nishimura, se min «Nationalism and Identity in post-Cold War Japan», Pacifica Review vol 12, nr 3, oktober 2003, side 256; om Fukuda og Abe: Sekai august 2002, side 53-54; om Osawa: Shukan Kinyobi 7. juni 2002, side 8. [Tilbake]

41. Haksoon Paik, «What to do with the ominous cloud over the Korean peace process?», Napsnet Special Report 19. februar 2002. [Tilbake]

42. «North Korean Economic Survey Team to visit South Korea», AP, Seoul 24. oktober 2002. [Tilbake]

43. Cho Kapche: «Tallene taler for seg selv», Wolgan chosun, september 1999; takk til Kim Hyung-A for denne henvisningen. Helt klart et mer retorisk enn historisk tall når de «seks millionene» brukes slik at Kim Il Sung gjøres ansvarlig for samtlige ofre under Korea-krigen. [Tilbake]

44. Financial Times 8. november 2002. [Tilbake]

45. Paik Nak Chung, «Habermas on National Unification in Germany and Korea», NLR 1/219, september-oktober 1996, side 18. [Tilbake]

av Jan Erik Skretteberg

Korleis skal ein forstå SSSR og samanbrotet av unionen? Det var sogelaust i 1991 å seie at Russland har teke opp att demokratiet for første gongen sidan 1917.

Tsarveldet før revolusjonen var verre enn det styresettet Russland har no, og ikkje minst verre enn det som var under tida frå 1917 til 1991. Denne tida sytte for den raskaste auken i velstand for eit så stort tal menneske nokon sinne. Det vart òg gjort store feil i denne tida, både under Lenin, Stalin og alle dei andre leiarane. Men framstøytet på å skape eit kommunistisk samfunn leia til forbetra kår for folk flest. Etter SSSRs oppløysing har fallet i levestandard att ein gong vore kraftig, og det spesielt i dei åtte åra Boris Jeltsin var president. Levestandarden har teke seg litt opp att under Vladimir Putin, men ikkje nok til å rette på lengselen etter SSSR-tida i folket. I samband med tiårsmarkeringa for unionens oppløysing var det ei spørjeundersøkjing (1) om dette. Undersøkjinga syner at nesten fire av fem russarar vil ha unionen attende. Det er ei stigning på 10 % sidan 1992, då 69 % av russarane gjekk inn for å gjenopprette SSSR. Motstandarane av SSSR har falle frå 32 % i 1992 til 15 % i 2001. Lat oss kikke på dei siste åra medan SSSR framleis eksisterte.

Dei økonomiske reformene

Med starten på perestrojka og glasnost kom også reformer i det sovjetiske samfunnet. Frå midten av 1970-talet hadde den sovjetiske økonomien gått i stå. Det var bustadskrise og fødselsratene var låge, samstundes som levealderen sank takka vera eit høgt gjennomsnittleg alkoholforbruk, og dette sytte for at veksten i tilgangen på arbeidskraft sank. Etter Brezjnevs død vart denne tida i sovjetisk politikk kalla «stagnasjonstida». Gorbatsjov grunngav sin reformpolitikk på den 27. partikongressen i 1985 med at det å få i gong att den økonomiske veksten var nøkjelen til alle problema i SSSR.

Desse reformene delar til dømes Åsmund Egge (2) inn i tre typar:

• 1. Tiltak innafor råma av det gamle systemet.
• 2. Modifikasjonar av systemet (endringar i organiseringa av plansystemet og verksemdene sin funksjonsmåte).
• 3. Reformer som hadde mål å utvikle økonomien utanfor den statlege sektoren. Noko heilt nytt i SSSR.

Som døme på den første typen reformer, er alkoholpolitikken under Gorbatsjov viktig (også for å forstå korleis russarane ikkje kasta Boris Jeltsin før han gjekk av friviljug). Levealderen byrja stige etter at styresmaktene innførte restriksjonar både på produksjon og omsetnad av alkohol. Men samstundes opna dette også for ein marknad på sida av planøkonomien, ein mafia som tente seg rike på omsetnad av ulovleg alkohol. Dessutan gjorde den frigjorte kjøpekrafta at inflasjonspresset auka, statens innkomer på alkoholavgifter falt bort, noko styresmaktene freista løyse med seddelpressa. Kampanjen mot alkohol svekka også Gorbatsjovs autoritet og popularitet.

Ein annan viktig reform av type ein var innføringa av ein statleg kvalitetskontroll. Vitsane og mytene om kvaliteten på Lada og andre sovjetiske produkt er mange. At nær 20 % av produksjonen i industrien vart forkasta etter kontrollen, var ikkje berre eit nederlag for funksjonærar og byråkratar i partiapparatet, men det sytte òg for at målsetnadene ikkje vart nådde, noko som i sin tur sytte for at arbeidarane mista bonusane sine. Dette opplevde dei som urettvist, då dette faktisk i dei fleste tilfella skuldast dårleg reiskap som forelda maskinpark osb. Til slutt vart det sagt om reformen at han var systemfiendtleg. Dette bidrog også til å gjera Gorbatsjov mindre populær.

Jamvel om ein òg hadde ei reform som i namnet heit «Lov om individuelt arbeid» – som i vestleg terminologi blir «privat verksemd» – så var nok den viktigaste reforma utvidinga av den kooperative verksemda i 1988. I praksis vart no kooperativa private foretak. Dette var eit ledd i Gorbatsjovs perestrojka-politikk, og sytte for misnøye mellom vanlege folk. Denne politikken sytte for at produksjonen vart auka mellom dei mest populære varene, medan ein nærast kutta ut produksjon av mindre lønsame varer og sytte for at folks oppslutnad om partisjefen vart mindre. Berre i Moskva og Leningrad var varetilbodet i stand til å dekkje etterspurdnaden. I motsetnad til måla, vart det framleis krise i sovjetøkonomien ved utgongen av 1980-talet. Grunna dårlege kornhaustar fleire år på rad auka utanlandsgjelda, auka kjøpekraft sytte i sin tur for inflasjon som ikkje vart kompensert med ytterlegare lønsauke. Folk måtte stå i kø for å kjøpe brød, noko som aldri hadde skjedd i SSSRs historie før. Andre varer vart rasjonerte og levestandarden sank kraftig. Særleg råma det pensjonistar, funksjonshemma og store familiar. På toppen av dette kom kostnadene etter Tsjernobyl-ulukka og jordskjelvet i Armenia desember 1988.

Det var ulike syn på korleis ein skulle takle denne krisa. Somme økonomar meinte det skuldast at reformene var for få og for lite omfattande og ville ha heilt overgang til marknadsøkonomien. Innanfor partiet var det naturleg nok stor skepsis til dette framlegget. Men i 1990-91 gjekk ein inn for kriseplanar i økonomien. Den russiske republikken vedtok i september 1990 å gå over til marknadsøkonomi innan 500 dagar var gått, medan ein i Det øvste sovjet gjekk inn for eit kompromiss for dei andre republikkane månaden etter. Våren 1991 gjekk ein inn for eit kriseprogram kor ein auka dei statlege prisane på forbruksvarer og gav fri 30 % av detaljhandelen. Om sommaren vedtok Det øvste sovjet ei kontraktlov, ei antimonopollov, ei konkurslov og ei privatiseringslov. I løpet av 1993 skulle 20 % av russisk økonomi vera privatisert. Sovjet vedtok å søkje fullt medlemskap i IMF, og i Leningrad opna ein børsen att.

Nye organisasjonar veks òg fram. Grunna glasnost-politikken kunne mange organisasjonar som før hadde operert under bakkenivå, stå fram i det offentlege rommet. Som i resten av Warszawapakt-landa, oppstod det mellom anna miljøorganisasjonar (til dømes Molodezj i Priroda), Natur og Ungdoms «syster»-organisasjon), spesielt kring Kola-halvøya. I dei baltiske statane oppstod det sjølvstendeorganisasjonar, og i Russland oppstod rørsla Pamjat’, som i byrjinga var ei rørsle som skulle halde russiske minnesmerke og kulturarven i hevd, men som sidan utvikla seg i sterk sjåvinistisk og ikkje minst antisemittisk retning. Men misnøya med Gorbatsjovs politikk var i alle høve manifestert.

Som nemnd oppstod det i Baltikum nye nasjonalitetsrørsler. I januar 1991 kom det til svære opptøyer i Riga og Vilnius. Bakgrunnen for dette var at i Litauen hadde den litauiske folkefronten Sajudis eit fleirtall av plassane i republikkparlamentet. Veka etter vart Litauen erklært sjølvstendig og tok opp grunnlova føre krigen. I Latvia og Estland hadde ein òg vedteke liknande erklæringar, om enn av ein mildare art. Men i januar 1991 satte Moskva inn militære troppar mot sjølvstendeforkjemparane i Litauen. Dette bidrog til å:

1. Syte for større avsky mot regimet innafor SSSR.
2. Syte for internasjonal merksemd på dei stadig aukande problema i SSSR.
3. Syte for at andre ikkje-russarar/slavarar også sette fokus på undertrykkinga dei hadde opplevd/opplevde, mellom anna i Stalins Georgia, Kaukasus og andre område der strider mellom ulike nasjonalitetar framleis er eit problem.
4. Satelittane i Sentral- og Aust-Europa (så nær som Bulgaria og Tsjekkoslovakia) turte setja seg opp mot Moskva, noko som gjorde at regima fell føre SSSR vart oppløyst.

Dette vart toppa av at mange russarar tok opp nasjonalsjåvinismen frå tsartida, jamfør punktet om Pamjat’ ovanfor. Opprinneleg inneheldt ikkje Gorbatsjovs reformprogram noko om nasjonalitetsspørsmålet. Han stod fullt og heilt på den offisielle lina om at alle nasjonalitetar har dei same rettane og pliktane i eit samfunn som etterkvart skulle bli utgjort av det sovjetiske folket. Men slikt kjente ein det ikkje i utkantane av imperiet, og mange forskarar peiker på dette som årsak til at SSSR etterkvart gjekk i oppløysing.

Unionen løysast opp

Grunna Gorbatsjovs perestrojka-program hadde det oppstått to fløyer i partiet; dei reformvensame, sjølvsagt med Gorbatsjov i spissen, og ei meir konservativ fløy (Jan P. Syse reagerte forresten sterkt på bruken av konservativ i denne samanhengen …) med mellom anna KGB-leiinga i front. Dette splitta partiet, og grunna glasnost-politikken kunne kven som helst sjå at partiet var splitta, noko som aldri hadde vore tilgjengeleg for vanlege folk før. Gorbatsjovs utgangspunkt for reformpolitikken var å forbetre det som ein allereie hadde oppnådd (3). Men reformene levde sitt eige liv og Gorbatsjov måtte la seg rive med. Visjonane hans vart etter kvart å konstruere eit heilt nytt «sosialistisk» samfunn i eit nytt bilete. Endå var det folk i partiet som ville gå endå fortare fram. Folk som den seinare velkjende Boris Jeltsin, Moskvas komande borgarmeister Gavril Popov og leiar av byadministrasjonen i Leningrad, Anatolij Sobtsjak meldte seg ut av partiet i 1990 i protest mot det «låge» tempoet i reformene. Seint på hausten same år gjekk også Eduard Zjevarnadze, utanriksministaren, av i protest mot Gorbatsjovs innstramming av glasnost-lina. Medlemstalet i både partiet og KomSoMol (4) gjekk sterkt ned i perioden 1989-91, og heile rørsla byrja rett og slett å få økonomiske problem. Heile partiapparatet hadde dessutan fått ei enorm mistillit folket. Medan det i 1987 var overveldande oppslutnad om perestrojkaen, synte ei meiningsmåling i 1991 at berre 23 % ville ha støtta politikken i 1985 om dei hadde visst kva han hadde leia til. I lesarbrev klaga folk på tomme butikkhyller, arbeidsløyse, prisauking og voksande kriminalitet. (I slutten av 1970-åra synte internasjonale undersøkjingar at Moskva var den tryggaste hovudstaden i verda.) Boris Jeltsins popularitet auka. Den tidlegare førstesekretæren i kommunistpartiet i Sverdlovsk lova mellom anna studentane ved polyteknisk institutt i Leningrad i 1990 at KGB skulle nedleggjast om han nokon gong vart president. Denne fråsegna skulle Jeltsin bli hugsa lenge for. Jeltsin vart vald inn i Folkekongressen frå Moskva med overveldande fleirtal (89,4 % av røystene) ved det første valet i 1989, altså før han gjekk ut or partiet. Fleire av medlemene i Folkekongressen vart sterkt kritiske til politikken som vart ført. Mellom anna reiste ein kritikk mot miljøpolitikken (slik som i fleire andre Warszawapakt-land), kvinnepolitikken, matvaresituasjonen og det nasjonale spørsmålet.

Krinsen rundt Gorbatsjov fekk innført presidentstyre på den ekstraordinære folkekongressen i mars 1990. Gorbatsjov fekk utvida fullmakter, men i praksis var posisjonen hans sterkt svekkja. Alle republikkane innanfor SSSR erklærte i 1990 republikklovene framfor Unionens lover. Jeltsin vart vald til president i Russland av folket, noko som manifesterte hans posisjon framfor Gorbatsjovs. Gorbatsjov vart nemleg vald av den berre delvis representative Folkekongressen.

August-kuppet

20. august skulle ein ny unionstraktat basert på friviljug tilslutnad til SSSR skrivast under. Initiativet til dette vart teke av Gorbatsjov. Men 19. august 1991 annonserte Tass (5) og Radio Moskva at Gorbatsjov av helsemessige grunnar vart forhindra frå å utøve pliktene sine og at visepresidenten Gennadij Janaev hadde teke over som fungerande president i spissen for «Statskomiteen for unntakstilstand i SSSR». Mellom desse menna var mellom anna forsvarsministaren og KGB-sjefen. Egge beskriv denne komiteen som «representanter for det politiske militær-industrielle komplekset» (side 288). I røynda var det et kupp mot Gorbatsjovs reformpolitikk som var i gong, og presidenten vart halden i husarrest på Krim. Trass i at breie lag av folket ville ha attende ro, orden og den stabiliteten som råda før perestrojkaen, fekk kuppet lite støtte innanfor hæren og KGB. Den støtta dei fekk frå folket, klarte dei ikkje å utnytte i særleg grad. Kuppet var dessutan dårleg førebudd og ikkje gjennomført på ein slik måte at kuppmakarane sette seg i respekt. Makta vart ikkje befesta. Etter to dramatiske dagar, 21. august (same dag som sovjetiske stridsvognar rulla inn i Praha 1968) gav kuppmakarane opp, freista flykte frå Kreml, men vart arresterte. Gorbatsjov vendte attende frå Krim.

Men kuppforsøket vart gjennomført av menn som var handplukka av Gorbatsjov. Gorbatsjovs truverd vart svekka. Partiets truverd vart svekka. Unionens sentralmakt vart svekka. Kort sagt var ingenting som før. Heile kommunistpartiet vart suspendert frå makta, partipressa stansa og partiets eigedom vart nasjonalisert. Gorbatsjov gjekk av som leiar (men heldt fram som president), unionsregjeringa avsett og RSFSRs (6) regjering tok over. I praksis ville dette seie at Boris Jeltsin fekk meir å seie i SSSR enn Mikhail Gorbatsjov. Jeltsin gjekk inn for eit fullstendig økonomisk systemskifte i Russland – (merk Russland, ikkje SSSR) – frå byrjinga av 1992.

Dei baltiske statane erklærte seg uavhengige av unionen i kuppdagane. Ein ekstraordinær folkekongress vedtok rett etter kuppet å oppløyse unionen. All makt vart overført frå sentralstyresmaktene til republikkane i ein overgangsperiode inntil ny traktat og ein ny grunnlov vart vedteke. I Ukraina vart det folkerøysting om sjølvstende 1. desember 1991. Resultatet vart at Ukraina ikkje kom til å skrive under på ein ny unionstraktat. Og 8. desember underteikna Russland, Kviterussland og Ukraina eit dokument kor det vart erklært at SSSR hadde opphøyrt å eksistere som juridisk og geopolitisk realitet. Samstundes oppretta ein Samveldet av uavhengige statar (SUS) som var ein lausare konføderasjon av tidlegare sovjetrepublikkar. Etter mykje om og men stod til slutt berre Georgia og dei baltiske republikkane utanfor SUS. Den 25. desember tok Gorbatsjov konsekvensen av at partiet og unionen hadde vorte politisk makteslause og trakk seg. Gorbatsjov sa:

«Kjære landsmenn! Medborgarar!

Grunna den situasjonen som har oppstått med danninga av SUS, vil eg innstille mitt arbeid som president for SSSR. Eg tek denne avgjerda på prinsipielt grunnlag.

Eg gå frå posten min med uro. Men òg med von og tru på Dykk, på Dykkar klokskap og åndskraft. Vi er arvingar av ein stor sivilisasjon og no avhenger av at alle slik at denne sivilisasjonen at ein gong blir fødde til eit nytt, moderne og verdig liv.» (7)

Kva har skjedd vidare?

På dei drøye ti åra som er gått sidan SSSR vart oppløyst, har levestandarden falt ytterlegare. Rett aust for Kirkenes kjem menneske over grensa til Noreg for å søkje asyl. Det skjedde ikkje tidlegare, og det var ikkje berre på grunn av dei harde grensetiltaka ein sette i gong for å unngå avhopparar at russarar ikkje kom strøymande over grensa under SSSR-tida. Stalin løyste matmangelen på 1920-talet på sin måte (kollektivisering, krig mot kulakkane og konfiskering av matvarelagra), medan Jeltsin ynskja løyse problema Russland stod ovanfor med marknadsliberalisme. Og det var fullt frislepp. Resultatet var ein galloperande inflasjon og ei arbeidsløyse som auka frå omtrent 0 til 20 millionar på nokre få månader. Russlands folkesetnad er redusert med 6 % sidan 1991. I reine tal vil det seie at det finst 9 millionar færre russarar enn ved SSSRs samanbrot. Årsaka til dette er lav fødselshyppigheit, lågare snittalder, særleg for menn, grunna eit stadig aukande alkoholforbruk, auke i sjukdomar som tuberkulose og difteri, færre sjukehusplassar osb. Den rå marknadsliberalismen har ført til dyrare bustadar, lågare løner, dyrare mat og dårlegare vedlikehald av det meste. Lat oss kike litt på Russland (8) etter SSSRs fall:

Boris Jeltsin og tida under honom

Boris Jeltsin (fødd 1. februar 1931) vart vald til president i Russland medan SSSR enno eksisterte (sjå ovanfor). Mannen heldt kva han lova, det skulle verkeleg bli systemskifte frå 1992. Store delar av industri og varehandel vart privatisert, berre samferdsel, skule og helse vart spart. Dei som hadde høve til å grabbe til seg mest mogleg, gjorde det, og desse menneska var gjerne identiske med lokale toppar i partiet/fagforeiningane. Dette sytte for at den gamle elita heldt på posisjonane sine, og at dei i tillegg vart mangemillionærar, ikkje i rubel, men i dollar. Dei mektigaste mellom dei mektige, er dei sju såkalla oligarkane, sju forretningsmenn som sannsynlegvis er Russlands rikaste.

Jeltsins første (av mange) statsministar, Jegor Gajdar, kalla overgangen til marknadsøkonomi for «sjokkterapi». Kortfatta vil denne «sjokkterapien» seie dette: Frå nyttår 1992 rådde monopolistiske eigarstrukturar i russisk økonomi. Gajdar sleppte prisane fri for å få varene ut på marknaden. Prisane skaut i vèret. Folk hadde nemleg pengar å nytte i Russland etter SSSRs samanbrot. Det var som i Noreg rett etter krigen. Folk hadde pengar av di dei hadde fått løn, men ikkje hadde hatt varer å kjøpe. Dei nye reformatorane sa at målet var å skape ein ny middelklasse. Fordelingspolitikk vart tillagd lite tyding. Unge partibyråkratar med utdaning den vegen hadde søkt tilflukt som leiarar i næringslivet då SSSR fell. Dei køyrde produksjonsnivået til botn og kjøpte produksjonsmidla til spottpris. Enkelt, men urettvist. Frå nyttår 1992 og ut 1993 vart volumet for industriproduksjon redusert med 44 %. For å ta ei samanlikning; det var meir drastisk enn ved det tyske åtaket i 1941. Illegal utførdnad av kapital til Vesten dette året går økonomar ut frå var på kring 40 milliardar USD (40.000.000.000 USD var den gongen 360.000.000.000 NOK). Skattenivået på formueskatt vart nemleg halda i hevd etter unionens fall. Folk vart sparka en masse. Rørslene i levestandard må nærast bli beskrive som filleproletarisering (russisk lumpenizatsija). Dette ignorerte styresmaktene. Folk vendte seg mot helten frå tida føre unionens fall. Raseriet over politikken vendte seg mot sigøynarar, kaukasarar og jødar. I dette kjølvannet oppstod Vladimir Zjirinovskijs fascistrørsle Det liberal-demokratiske partiet. Dei nye styresmaktene krangla helst med gamal-«kommunistane», og Zjirinovskij fekk ture fram som han ville. Med fråsegner som at han helst vil at russiske soldatar att ein gong skal vaske støvlane sine i Det indiske havet fekk han 25 % oppslutnad i dumavalet i desember 1993. Før dette hadde Jeltsin gjeve ordre om at stridsvogner skulle skyte mot Det øvste sovjet 4. oktober 1993. Grunnen til dette var Jeltsins totale ignoranse av korrupsjonen som hadde vekse fram dei to siste åra og tempoet i «sjokkterapien». Jeltsin merka motstanden vokse, og tolererte det ikkje då politikarar i protest forskansa seg der inne, derimellom Ruslan Khazbulatov (formann i Det øvste sovjet), Aleksandr Rutskoj (general og visepresident) og Viktor Barannikov (Jeltsins tryggleiksministar), og Jeltsin skulda desse for å ville attreise det gamle styresettet. Det var altså ikkje smågutar som var inne i huset. Ein av dei som var inne i huset, heitte Vladimir Putin.

I etterkant av dette lot Jeltsin den populære St. Petersburg-borgarmeistaren Anatolij Sobtsjak redigere ei ny utgåve av grunnlova. Denne grunnlova tryggja nesten all makt hjå presidenten, og kom i stand føre dumavalet (det første etter oppløysinga) i desember 1993. Dumaen vart nemleg prega av Zjirinovskijs fascistar og Zjuganovs levningar av det tidlegare kommunistpartiet, som båe var svært kritiske til Jeltsin-regjeringa sin politikk. Dette var også årsaka til den nye grunnlova. Parlamentet freista ta frå Jeltsin denne makta, noko som enda med beleiringa av Det kvite huset. Jeltsin gav ordre om at parlamentet skulle bli oppløyst innan 4. oktober, noko fleire gjorde klårt at dei var heilt usamde i, for å seie det mildt. Mot dette sette Jeltsin inn stridsvognene. Nasjonal Redningsfront, ei politisk merkeleg, men temmeleg militant gruppe, freista omringe troppane og åtaka Ostankino (eit fjernsynstårn, som forresten vart sett opp i høve 50-årsjubileet til oktoberrevolusjonen i 1967, og som brann opp 28. august 2000) kor 62 menneske fall i kampane. Jamvel om Jeltsin ikkje hadde stor respekt frå det militære, oppførte dei seg lojalt og storma Det kvite hus 4. oktober. 70 menneske døydde i denne aksjonen. Jeltsin vann ikkje mange vener på denne manøveren.

Valet i 1993

Jeltsin lukkast i å oppløyse parlamentet, og det vart val til «det nye parlamentet» i desember same året. Dette parlamentet vart kalla Duma (9) etter namnet på parlamentet på slutten av tsar-regimet. Zjirinovskijs neo-fascistar i Det liberal-demokratiske partiet vann mange sete i parlamentet, men ikkje nok til å dominere. Dumaen vart nemleg splitta mellom neo-fascistane og reformkommunistane, medan «demokratane», som dei oftast vart kalla i norske media, hamna meir eller mindre på vippen. Det var eigentleg ikkje så farleg for Jeltsin at tilhøva vart sånn. Den nye grunnlova, som folket hadde stilt seg bak i folkerøysting samstundes som parlamentsvalet, gav som nemnd presidenten meir makt og parlamentet mindre. Men parlamentet kunne plukke ut statsministaren, og det vart Viktor Tsjernomyrdin. Sjølv sette han saman regjeringa si utan utpreiga økonomiske reformatorar, men han synte seg å vera ein dugeleg mann på dette området sjølv. Spesielt var Tsjernomyrdin oppteken av å stø dei store byane, noko som gjekk hardt utover Russlands landbruk. Men regjeringa tok kontroll over sentralbanken, og innan 1995 hadde ein fått inflasjonen ned frå 2.500 % i 1992 til 300 % i 1995. Regjeringa måtte lansere planar for å kontrollere budsjettunderskotet og utanlandsgjelda. For å finansiere dette, sette ein i gong eit offentleg pyramidespel. Konsekvensane vart at den attverande industrien vart privatisert og kom på henda til økonomiske spekulantar. Kraftverk og råvarebransjen vart lagde ut som pant mot lån til staten. Når lånetida hadde gått ut, klarte ikkje staten betale, og private hadde teke over heilt gratis. Ut frå dette trådde dei kjende oligarkane fram. Dei slo seg opp på privatiseringsbølgja. Oligarkane var i byrjinga sju: Boris Berezovskij (Sibneft, bilar og media), Vladimir Gusinskij (Mostbank, massemedia), Vladimir Potanin (Oneksim-bank, Norilsk nikkel, massemedia), Mikhail Fridman (Alfa), Mikhail Khodorkovskij (Yukosoil), Aleksandr Smoljanskij (Agrobank), Vladimir Vinogradov (Inkombank). Som ein ser, finst det ikkje nokon uavhengig, objektiv media i Russland per i dag.

Mafiaen

Mafiaen voks heile tida i røvarkapitalens Russland. I 1994 synte ein statistikk at ein av fem tusen russarar vart skotne, dobbelt så mykje som i Sambandsstatane og ti gonger så mykje som i Storbritannia. Mellom dei drepne var rockestjernar, politikarar, skodespelarar og fjernsynskjendisar. Ingen var i stand til eigentleg å gjera noko mot dette, ikkje Jeltsin heller, trass i høgtidelege løfte i (fest)talar.

Krig i Tsjetsjenia

Samstundes ville den kaukasiske delrepublikken Tsjetsjenia bryte laus og danne sin eigen stat. Dette var uakseptabelt for Jeltsin, og 11. desember 1994 marsjerte russiske troppar inn. Men separatistgruppene let seg ikkje knekke. Ein kort, vellukka krig var det Kreml trengte for å attreise respekten for styresmaktene. Men krigen vart ikkje kortvarig. Frå 1994 til fredsavtalen vart underskrive sommaren 1996 missa neste 130.000 menneske livet. Dessutan vart like mange flyktningar i eige land. For årsakene til denne krigen, les artikkelen «Den første krigen mot «terror»» i NKS blad Kva må gjerast? (Bladet kan fåast ved å henvende seg til NKS, postboks 21 Haugerud, 0616 Oslo eller send eit e-brev til ksanks krøllalfa online.no). Men her kan ein jo seie at olje står sentralt.

Presidentval. Økonomiske problem

Opposisjonen mot Jeltsin og hans politikk vart styrka i parlamentsvalet 1995. Reformkommunistane styrka sin posisjon kraftig og fekk 22 %. Jegor Gajdars nyliberale parti rauk heilt ut av parlamentet av di dei ikkje kom over sperregrensa på 5 %. Zjirinovskijs parti gjekk attende, men rauk ikkje ut. Det så stygt ut for Jeltsin føre presidentvalet juli 1996. Hans stadige skandaler på grunn av høyt alkoholforbruk døgnet rundt anten på fjernsynet eller i utlandet gjorde at russarar skamma seg over honom. I tillegg byrja dei bli lei av den økonomiske liberalismen og konsekvensane etter fem år med stadig lægre levestandard, inflasjon og så bortetter. Dessutan var Jeltsin svekka helsemessig. Han trengte ein bypass-operasjon for å koma til hektane att, noko han gjekk gjennom i november same år. Men før det var det altså val. I januar hadde Jeltsin berre 8 % oppslutnad, leiaren av kommunistpartiet, Gennadij Zjuganov fekk 21 %, medan Aleksandr Lebed (10), tidlegare general og motstandar av krigen i Tsjetsjenia, fekk 10 %. Men Jeltsin har mektige vener. Berezovskij bidrog med tre milliardar USD i presidentkampanjen. Media stengte nærast døra for andre enn Jeltsin, og Jeltsin klarte å vinne valet, av di opposisjonen vart splitta av dei to store utfordrarane. Dessutan hadde Jeltsin i mellomtida overtala IMF til å gje drøye 10 milliardar USD til Russland, pengar ein nytta til å betale ut dei alltid forseinka pensjonane og lønene. (Dette er som kjend framleis eit problem i Russland i dag.) I alle høve fekk Jeltsin 35 % i første valomgangen, Zjuganov 32 % og Lebed 14 %. Det vil seie at Jeltsin og Zjuganov gjekk vidare til 2. valomgangen. Her lova Lebed å oppmode veljarane sine om å røyste på Jeltsin mot at Lebed vart sekretær i Det nasjonale tryggleiksrådet. Tsjernomyrdin heldt fram som statsministar.

Etter valet vart semja kring Jeltsin frå finansfyrstene og «demokratar» til usemje. Dette dreide seg om den vesle statlege eigedomen som var att. Børsen i Moskva tredobla verdien sin i åra 1996-97, men i realiteten var dette berre ei boble, som så ofte tidlegare andre stadar. Lønene og pensjonane vart igjen ikkje utbetalt, noko som i sin tur sytte for at staten ikkje hadde skatteinnkomer. Resten av kapitalen strøyma ut or landet. I 1998 vart Russland råma av den same krisa som råma Asia (og land i Vesten, for den saka si skuld, men krisa starta i Asia). Børsen fall dramatisk, heftig inflasjon råka økonomien, og i Sibir streika gruvearbeidarane og okkuperte den kjende transsibirske jarnvegen av di dei ikkje fekk lønene sine.

I byrjinga av 1998 byrja Jeltsin med det mange nok kjem til å hugse honom for, sparkinga av sine eigne statsministrar. Tsjernomyrdin måtte gje plass for Sergej Kirienko. Kirienko var liberal teknokrat. Men Kirienko-regjeringa klarte ikkje, trass i internasjonal hjelp, å ordne opp i økonomirotet. I august gav dei opp, og devaluerte rubelen. Bankane kollapsa, og folk fekk ikkje utbetalt pengane sine. Staten rett og slett stengte sine konti.

Venstreopposisjonen i Dumaen freista stille Jeltsin for riksrett. For å unngå dette, sparka Jeltsin Kirienko og ville ha att Tsjernomyrdin som statsministar. Dette nekta Dumaen, og i staden vart det eit kompromiss med Jevgenij Primakov. Primakov synte seg som ein senterpolitikar og taktikar, og fekk i stand eit kompromiss med reformkommunistane. I byte mot nokre ministarpostar gjekk dei med på eit kraftig nedskjæringsbudsjett. Det vart sett i gong gransking av fleire finanstransaksjonar i samband med siste rest av privatisering og agustkrisa, som enda med Kirienkos avgang.

Gamle vener vart fiendar under den økonomiske krisa. Berezovskij, mest sannsynleg Russlands rikaste (og mektigaste?) mann, vart sett under etterforsking på grunn av skuldingar om korrupsjon. Resultatet var at Primakov vart sparka i mai, som den tredje på 14 månader. Sergej Stepasjin, ein «Kirienko-kopi» (ung byråkrat) tok over. Denne farsen vart avslutta med at den tidlegare KGB-offiseren Vladimir Putin tok over roret etter berre 82 dagar.

Vladimir Putin

Vladimir Putin, vekse opp i Leningrad, jurist av utdaning, hadde tenestegjort som KGB-offiser i Dresden (tidlegare DDR) i fem år. Her hadde han gjort seg lite bemerka, eller vore ein særs dyktig agent. (Det er vanskeleg å seie, KGB-arkivet har berre ein artikkel om mannen og tenesteperioden der. Men ein god agent legg ikkje att spor.) Etter det hadde han vendt attende til Sovjet og gått gradane i systemet. Mellom anna var han etter SSSRs oppløysing «kaffiskjenkar» for Anatolij Sobtsjak i Leningrad/St. Petersburg.

Putin fekk ein «god» start som statsministar. Tsjetsjenske opprørarar gjekk inn i grannerepublikken Dagestan, og russiske soldatar sette i gong ein suksessfull offensiv. Dette gjorde Putin svært populær mellom folket, og han heldt fram med den harde lina i Tsjetsjenia då bustadsblokkar plutseleg vart sprengde i lufta i Moskva. Putin-regjeringa skulda tsjetsjenske opprørarar for dette, men i ettertid har det kome fram opplysingar (11) som gjer at ein kan mistenkje FSB (12) for sjølv å stå bak desse operasjonane. Slik fekk i alle høve Putin ein grunn til med ein gong å syne seg som ein sterk leiar. Elles vil eg nok ein gong syne til Kva må gjerast? for å lesa meir om Tsjetsjenia og konflikten der. Krigen vart også eit middel for å dekkje over dei sosiale problema Russland slit med.

I desember 1999 var det på nytt val i Dumaen. «Einskap», eit nytt parti utan program, vann valet. Partiet stod last og brast attom Jeltsin og Putins line i Tsjetsjenia, og vart slik populære. Å trekkje inn Vladimir Putin må absolutt reknast som ein politisk genistrek frå Boris Jeltsins side. Folket stod igjen bak presidenten. Samstundes var det klart at Jeltsin av helsemessige årsaker snart måtte gje roret til nokon andre. Endeleg hadde han funne ein som verkeleg kunne styre etter gamal russisk oppskrift. Nyttårsaftan kunngjorde Jeltsin sin avgang, og Putin tok over fram mot presidentvalet i mars. Dette var overkomeleg for Putin, og han vann allereie i 1. omgangen av di han fekk klårt fleirtal. Som takk for Jeltsins tillit gav Putin honom immunitet, noko som gjer at Jeltsin aldri kan trekkjast inn for ein russisk domstol for overgrepa som skjedde mot den russiske folkesetnaden i sine drøye åtte år som sjef i verdas største land.

Putin gjekk inn for å styrke det nasjonale medvitet. Dette har naturlegvis samanheng med krigen i Tsjetsjenia. Slik vart mellom anna sovjethymna teke attende som nasjonalsong, om enn med ny tekst (legg merke til at alle syng den gamle teksten!), hæren har teke attende dei gamle gradsnemningane og SSSR-fanene og det blir ikkje fjerna fleire monument frå Sovjet-tida, jamvel om kampanjen for å endre namnet på Volgograd attende til Stalingrad er stogga.

Men Putin fekk snart problem og kritikk. Då atomubåten Kursk søkk i Nordishavet 12. august 2000, med over 160 offer som følgje, fekk regjeringa og det militære kritikk frå dei pårørande for å ha vore for ubesluttsome. Ikkje bad dei om hjelp frå utanlandske farty i området eller den norske kystvakta. Det er i ettertid dessutan diskutert om det var ein eksplosjon om bord som gjorde at Kursk søkk, eller om ubåten vart truffe av eit anna farty/torpedo. Gode argument peiker i båe retningar. Det endelege svaret vil ein neppe få. Uavhengige ekspertar seier at det som kan vera mest sannsynleg, er ein kulloslekkasje om bord på båten.

Krigen i Tsjetsjenia gjekk stadig vidare, og Russland vart stadig skulda for brot på menneskerettane av Amnesty International. Samstundes køyrde dei russiske troppane seg fast i vintersøla i Kaukasus. Folket har ikkje akkurat vendt seg mot styresmaktene i spørsmålet om krig eller ikkje, men mange stilte spørsmål ved at så mange unge gutar kom heim i kister. For levningane av den ein gong så mektige Raude hær er skrale saker. Dårleg utstyrte geriljagrupper klarer halde stand mot soldatane, som er stadig yngre når dei blir skrivne ut. Per i dag har Russland ein vervehær, men mange ungdomar «på skråplanet» blir innrullert i hæren. Desse får ei mager opptrening før dei blir sendt ut for å bli drepne eller å drepe.

Det som verkeleg fekk mange til å stille spørsmål om krigen i Tsjetsjenia, var gisselaksjonen på Dubrovka-teateret i Moskva i slutten av oktober i 2002. Som aksjon heilt genial; korleis overmanne gisseltakarane utan å drepe gissel samstundes? Detaljer vil eg ikkje gå i her, då denne hendinga sikkert sit friskt i minne hjå dei fleste. Men kort gjekk det ut på at opprørarane ville ha russiske troppar ut or Tsjetsjenia – umiddelbart. Putin kunne ikkje etterkoma desse krava, og heile Russland følgte situasjonen spent ei par dagar. På fjernsyn over heile verda kunne ein sjå pårørande og andre krevje stans i russarane si krigføring i Kaukasus. Krigen blir heile tida stadig meir meiningslaus for folk flest. Til slutt fekk det heile si ende ved at russiske styresmaktar grytidleg om morgonen 26. oktober sendte gass inn i lokala, med resultat at alle gisseltakarane og 117 gissel døydde. Frå tsjetsjensk side kan denne aksjonen seiast å vera både vellukka og ikkje vellukka. For det første fekk ein satt fokus på ein krig som held på å bli gløymd grunna alt som har hendt etter 11. september 2001, og ein klarte å syne delar av den russiske opinionen kor ille denne krigen er (hugs «Stockholmssyndromet» (13)). Men samstundes likna denne aksjonen på noko som like gjerne kunne ha skjedd i Al Qu’aida-regi, meinte mange. Dei same meinte så klart at dette berre stadfesta banda mellom Al Qu’aida og den tsjetsjenske frigjeringsrørsla.

Frå Putin si side, kan aksjonen reknast som vellukka politisk, trass i dei 117 uskuldige som måtte bøte med livet. Putin måtte syne seg fram som ein handlingas mann for framleis å ha legitimitet for å halde fram krigen i Tsjetsjenia. Raidet mot teateret kan òg seiast å vera eit prov på Putins vilje og handlekraft, og ikkje minst viljestyrke. No rasar krigen som før, jamvel om opinionen er noko endra.

Kva er eigentleg oppnådd?

Vladimir Putin er framleis landets mest populære politikar, men har han eigentleg oppnådd noko? Det er parlamentsval i haust og presidentval i 2004. Det synast å vera sikkert at Putin blir attvald. I ei spørjeundersøkjing etter Dubrovka-hendinga, sa 83 % at dei var nøgde med Putin, medan berre 40 % var nøgde med utviklinga av levestandarden. I følge opplysingar frå russiske styresmakter, veks BNP med kring 4 % i 2002, inflasjonen var på kring 15 % og arbeidsløysa på 7,1 %. Reallønna veks med 8,5 %. Sett vekk frå inflasjonsraten, er dette imponerande samanlikna med fleire EU-land (til dømes Tyskland, EUs lokomotiv), men ein må ha i mente at Russland har eit mykje lågare utgangspunkt. BNP fell til under 50 % av 1990-nivå det siste året Jeltsin var president. Dessutan trengst auken i løner; 27 % lever under eksistensminimum, fleire av dei pensjonistar, 4 millionar er heimlause, 3,5 millionar er stoffavhengige og eit ukjend tal er alkoholikarar. Ser ein på dette, er det kan hende vanskeleg å skjøne Putins popularitet. Det er mogleg det kan løne seg å sjå på Russland soge; lengselen etter ein sterk mann er kan hende det som er avgjerande. Dessutan vedgår Putin av og til at folk hadde betre levekår under SSSR-tida, noko Jeltsin aldri gjorde offentleg. Og Putin har, som forgjengaren, full kontroll over media.

At Putin vil bli attvald som president, er nærast uomtvisteleg. Det er i så måte meir spanande med parlamentsvalet i haust. Det er her folks misnøye med den sosiale utviklinga syner seg. Eg tør i alle høve ikkje å koma med spekulasjonar. Men det er ikkje overveiande sannsynleg at den jamne russar vil klare å skape seg ei betre framtid. Russland er i større grad turbokapitalistisk enn fleire vestlege land, trass i somme fornuftige løysingar frå SSSR-tida som gratis lokaltelefon, billege husleige og ein bra og billeg kollektivtransport over heile landet. Men arbeidsløyse, fattigdom og sosiale problem er uunngåelege under kapitalismen. Og korleis skal Russland bli rikare enn det er i dag? Landet har ein del olje, særleg i Sibir, men det er dyrt å utvinne ho på grunn av klimatiske tilhøve, permafrost, osb. Industrien er liten, militæret kjøper ikkje opp alt lenger (dei har ikkje pengar å kjøpe for heller), mafiaen kontrollerer det som er av annan næringsverksemd. Det døyr fleire enn det blir født, noko som er typisk for sentral- og austeuropeiske land etter Berlinmurens fall. Dette seier litt om korleis folk trivst. Har du ikkje noko von for framtida, er det i alle høve ikkje noko vits i å setja fleire til verda for å oppleve den same misèren. Russland treng ein moderne, økologisk og demokratisk sosialisme, ikkje den perverse versjonen vi såg der føre 1991. Men det var betre då … I alle høve for breide lag av folket.

Noter

• 1. Undersøkjinga vart utført av Russlands statlege opinionssenter, og eg har henta ho frå Proletarskaja Gazeta sine internettsider http://pgazeta.narod.ru/. [Tilbake]
• 2. I boka si Fra Aleksander II til Boris Jeltsin, Universitetsforlaget 1993. [Tilbake]
• 3. Egge, side 286. [Tilbake]
• 4. KomSoMol (Kommunistitsjeskij Sojuz Molodjozji), «kommunistisk ungdomsunion» var partiets ungdomsorganisasjon. På slutten av 1980-talet var medlemsskap ikkje lenger obligatorisk. [Tilbake]
• 5. Tass (Telegrafnoe Agenstvo Sovetskovo Sojuza) – Sovjetunionens telegrambyrå. [Tilbake]
• 6. RSFSR = Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk. I praksis tyder dette den russiske delen av SSSR. [Tilbake]
• 7. Pravda 26. desember 1991. Mi omsetjing. Seinare har eg funne ut at Hans Wilhelm Steinfeld nyttar den same teksten i si eige omsetjing til bokmål i boka si Frihetens bitre tiår, Cappelen 2001. Merk dessutan at Gorbatsjov her ikkje nytta tiltaleforma «Kamerat». [Tilbake]
• 8. For dei andre republikkane er situasjonen stort sett den same, om enn ikkje verre, enn det han er i Russland. Dei baltiske republikkane kan det hende blir EU-medlem innan kort tid, men levekåra har likevel vortne verre her dei siste åra. Fleire av dei sentralasiatiske republikkane er vortne statar sterkt påverka av styringssetta i landa dei grensar til i sør, og land som Ukraina (president Leonid Kutsjma) og Kviterussland (president Aleksandr Lukatsjenko) kan i ingen grad seiast ein gong å vera borgarlege demokrati. [Tilbake]
• 9. «Duma» er (gamal-/noko arkaisk)russisk for «ord». [Tilbake]
• 10. «Lebed» tyder forresten «svane» på russisk. [Tilbake]
• 11. I august 2001 kom boka FST sprænger Rusland i luften ut. Boka var skrive av Aleksandr Litvinenko (tidlegare etterrettingsoffiser i FSB) og Jurij Felsjtinskij (Historikar). Her beskriv dei korleis FSB planla og gjennomførde attentata. Attentata vart nytta som eit påskot for å gå til krig mot tsjetsjenarane. FST er forresten den danske nemninga på FSB. [Tilbake]
• 12. FSB (Federal’naja Sluzjba Bezopasnosti) – «Den føderale tryggleikstenesten». [Tilbake]
• 13. «Stockholmssyndromet» er ei nemning på det som skjer når gissel set seg inn i situasjonen til gisseltakaren og får sterk sympati for saka. Det kom appellar frå gislane inne i teateret om stans i krigen. Gisla argumenterte på sakleg vis, med stor kunne, ikkje berre med bøn om å få leva. Syndromet er kalla opp etter det som skjedde då den kjende svenske bankranaren Clark Olofsson tok to kvinnelege gissel. Det heile endte med ekteskap mellom det eine gisselet og Olofsson! [Tilbake]

Andre kjelder

• Egge, Åsmund: Fra Aleksander II til Boris Jeltsin, Universitetsforlaget, 4. opplag 2002
• Nogee, Joseph L. & R. Judson Mitchell: Russian Politics, The Struggle For A New Order, Allyn & Bacon 1997
• Kenez, Peter: A History Of The Soviet Union From The Beginning To The End, Cambridge University Press 1999
• Steinfeld, Hans-Wilhelm: Frihetens bitre tiår, Cappelen 2001
• Moynahan, Brian: The Russian Century, A History Of The Last Hundred Years, Random House 1994
• Nordisk Øst-Forum 4-1995, 1-1996, 1-1997, 1-1999, 4-1999, 2-2001

av Karen Sunds

EU udvider mod øst og det har betydning for EUs økonomi. Hvordan påvirker det igjen styrkeforholdet mellem verdens to imperialistiske poler, EU og USA?

Styrkeforholdet, modsætningerne og de kommende intense kampe mellem USA og EU, vil efter min opfattelse være dét, der i de kommende år sætter den politiske dagsorden i verden.

Året 2003 vil på flere måder sætte skel i historien:

• Bush har for alvor demonstreret, hvordan USAs nye sikkerhedsdoktrin skal forstås: først med besættelsen af Irak, og nu med den hæmningsløse optrapning mod Iran.
• Modsætningen mellem EU og USA som imperialistiske modpoler er slået ud i lys lue.
• EUs udvidelse mod øst bliver en realitet. (Selvom vi stadig kan håbe på, at Estland stemmer nej i september.)

Begivenheder, der tilsammen har givet store overskrifter i aviserne: «EU er handlingslammet af uenigheder om holdningen til USA.» «EUs ambitioner om at blive en politisk og militær magt er strandet for evigt.» «EUs handlingslammelse vil blive total, når de USA-begejstrede østlande kommer med.»

Sådan er billedet af de to imperialistiske poler blevet tegnet. Men det er efter min opfattelse en helt overfladisk betragtning, og slet ikke noget korrekt billede. Vi må grave et spadestik dybere. Vi må se på de to magters økonomiske interesser og magtforhold. Og vi må se på den bevægelse, der er i udviklingen.

Sandheden er, at USA er en supermagt med et kolossalt militært og politisk-diplomatisk potentiale, men med en økonomi, der hærges af dybe indre modsætninger og strukturelle problemer. USA er en såret supermagt, og derfor meget aggressiv.

EU er derimod en imperialistisk magt, der er på vej frem. En supermagt i svøb. Et imperialistisk center, som endnu mangler de afgørende elementer i den politiske struktur, og ikke mindst i den militære. Men som ikke mindst i lyset af USAs seneste provokationer, har sat kurs mod at løse disse mangler med den nye unionsforfatning.

Og frem for alt har EU taget nogle vigtige skridt for at vinde den økonomiske kamp mod USA. Den allervigtigste sejr for EU, er netop udvidelsen mod øst. En begivenhed, som vi næppe forstår den fulde betydning af i øjeblikket.

Da markedet åbnede sig mod øst

I 1989 ændrede de politiske strukturer sig på verdensplan, på ganske kort tid. Årsagen var murens fald, Sovjetunionens og dermed østlandenes sammenbrud som politisk system. Med denne begivenhed var hele fundamentet for en alliance mellem EU-landene og USA mod den fælles fjende, Sovjetunionen, ikke længere til stede.

Det strategiske samarbejde blev afløst af imperialistisk konkurrence. Siden da er modsætningerne mellem USA og EU bestandigt øget. De er akkumuleret kvantitativt. Og med Irak-krigen er kvantitet for alvor slået over i kvalitet: modsætningerne mellem verdens to imperialistiske poler er slået ud i lys lue.

Sovjetunionens fald markerede den største tilgang af nye ekspansionsmuligheder for imperialismen, i årtier. Spørgsmålet om, hvem der vinder kontrollen med disse nye markeder, er vigtig for det langsigtede styrkeforhold.

De europæiske monopoler vejrede straks morgenluft. Ikke mindst de tyske monopoler tog den gamle «Drang nach Osten»-ånd fra 30erne frem igen, og de var særdeles hurtige på aftrækkeren.

Godbidderne var lige til at tage. Produktionsapparatet i de tidligere planøkonomier var billigt til salg. I en sand privatiseringsrus, blev store vigtige statsejede industrier nærmest foræret væk. Som den polske kommunist, Adam Marcin, beskrev det for mig: «I de sidste ti år, har vesteuropæiske monopoler haft frie hænder til at etablere sin dominerende position på det polske marked og overtage polske virksomheder. Privatiseringsprocessen, som allerede er gennemført, har haft en virkelig ødelæggende, røveragtig karakter. De fleste store statslige virksomheder er blevet splittet op til mindre dele. Dets produktion er blevet tømt for teknologi og reduceret til montering af komponenter færdige varer. En del virksomheder blev likvideret umiddelbart efter privatiseringen.»

Polske økonomer har beregnet, at de store statslige virksomheder i gennemsnit er solgt til mellem 5 og 15 procent af deres reelle værdi.

Der er to vigtige grunde til, at Østeuropa er en guldgrube for de europæiske monopoler. Den ene er det enorme markedspotentiale. Den anden er den billige og veluddannede arbejdskraft, som Østeuropa er rig af. Siden murens fald har processen med såkaldt vertikal arbejdsdeling i det enkelte monopol været udtalt:

Indenfor bilindustri, televirksomhed er det en klar tendens, at europæiske monopoler placerer selve den ufaglærte samleproduktion i øst, for at udnytte den billige arbejdskraft, mens administration, forskning og udvikling forbliver i vest.

På den måde er Østeuropa i hastigt tempo ved at udvikle sig til en lavtløns-produktionszone. Det er nøjagtig ligesom USA, efter indgåelsen af den såkaldte Nafta-aftale, bruger Mexico.

EU bakker de europæiske monopoler op

De europæiske monopoler havde ikke kunnet ekspandere så hurtigt i Østeuropa, hvis de ikke var blevet bakket op af EU.

EU har fra første dag forstået den nye dagsorden. Via EU er der blevet stillet de krav til økonomiske reformer, herunder privatiseringer, som banede vejen for den vest-europæiske kapital.

Det politiske trick bestod i at tvinge de østeuropæiske lande til at vende sig til EU og gøre sig klar til EU-medlemsskab.

I dag kan vi synes, at «de havde jo ikke andre muligheder». Men det var i starten af 90erne langt fra givet, at EU-medlemsskab var vejen frem. I mange af landene så man ganske vist EU som et område «med mælk og honning». Men frem for alt ville man gerne handle med EU. Det havde sandsynligvis været optimalt for landene, at forsøge at fastholde deres eget handelssamarbejde, som havde fungeret via Comecon, som et vigtigt fundament for den økonomiske udvikling i landene.

Men den dagsorden skulle EU hurtigt få lavet om på. Fuldstændig kynisk udnyttede EU, at de østeuroæiske lande var i en desperat situation. I flere af landene sank bruttonationalproduktet med 30-50 procent, og massearbejdsløsheden holdt sit indtog.

I denne situation havde østlandene forhåbninger om, at de kunne bygge sig op igen, ved at producere og eksportere til det store marked i EU.

Men fra EUs side var meldingen klar: hvis I vil handle med os, skal I gøre jer klar til at blive EU-medlemmer. I skal gennemføre de politiske, økonomisk og retslige harmoniseringer til EU-regler, som vi opstiller, – eller I får ikke adgang til vores marked. For at illustrere, at det var alvorligt ment, etablerede EU den såkaldte «sølvmur»: EU pålagde handelsrestriktioner på alle de varer, som de østeuropæiske lande kunne konkurrere på. Det drejede sig for eksempel om landbrugsprodukter, tekstil og stål. Arbejderbevægelsens Erhvervsråd i Danmark, der er et forskningsinstitut tilknyttet LO, har beregnet, at disse handelsrestriktioner svarede til at belægge varerne med en told på 100 procent.

Herefter varede det ikke lang tid, før de østeuropæiske lande faldt til patten. Et af de største kolonialiseringsprojekter i nyere tid, tog sin begyndelse.

Også i dag spiller EU de europæiske monopolers spil. Systematisk stilles de østeuropæiske lande overfor miljøkrav og andre krav, der betyder, at deres egen traditionelle industri bliver diskrimineret, og markedet kan overtages af vestlig kapital. Blot et eksempel: Under optagelsesforhandlingerne i København i december sloges EU og østlandene bravt om landbrugsaftalerne: en række af de fødevarer, som har været basale i de østeruopæiske lande, vil EU ikke anerkende. «De lever ikke op til vores høje standard,» forlyder det. For eksempel ville EU ikke godkende, at en stor del af mælkeproduktionen i Polen sælges fra stalddøren, og altså udenom de store mejerier. Det er ikke svært at se, at det er i de store multinationale mejeriers interesse at få lukket for denne handel, for at de ikke skal gå glip af markedet. Det gælder for eksempel den store danske mejerigigant, Arla, der står på spring til at indtage Østeuropa. Det endte med et kompromis på den aktuelle sag om stalddørssalg af mælk. Men eksemplet illustrerer EUs metode.

I Østeuropa er der voksende frygt for, at dette kun er starten. At den østeuropæiske industri, landbrug og andre erhverv vil blive udkonkurreret, når det indre marked for alvor slippes løs. Vestlige firmaer har langt højere produktivitet og konkurrencekraft. Den gamle industri og de gamle virksomheder vil blive slået i konkurrencen, og i stedet vil der komme industri, der er underleverandører til vestlige monopoler. Ikke noget godt bytte for østeuropærerne, hvis man skal se på den nationale selvbestemmelse. Som de polske kommunister udtrykker det: Den nationale kontrol med den industrielle basis i et land, er helt afgørende, også i kampen for socialisme.

EU-monopoler fører an

Her godt ti år efter er der ikke tvivl om, at det er EU, der er rendt med godbidderne i Østeuropa. I dag står EU for næsten 70 procent af handlen med de østeuropæiske lande. Og også de udenlandske investeringer er totalt domineret af EU. Knap 80 procent af den samlede stock af udenlandske investeringer i østlandene, er ejet af EU-kapital.

Her kan USA slet ikke være med. Men det betyder ikke, at den amerikanske kapital har opgivet. Tværtimod rykker USA flere og flere af sine investeringer mod øst. I 2002 faldt de ikke-europæiske investeringer i EU-området med 11 procent, mens de steg 21 procent i Østeuropa. Kampen om de østeuropæiske markeder er mere intens end nogensinde. Men første halvleg blev vundet af EU.

Det er derfor, at vi ser USA spille det militære og det politisk-taktiske kort overfor de østeuropæiske lande. USA har arbejdet intenst for at få landene ind i Nato, før de blev medlemmer af EU. Ligesom USA taler om at flytte amerikanske baser fra det gamle Europa til det nye Europa. Men på sigt vil der ikke være tvivl om, at de østeuropæiske lande i stigende grad er politisk styret af EU, og EUs store lande. Dette forhold bestemmes af de økonomiske bånd i kapitalen.

EU ser mod øst og syd

Knapt er blækket tør på de østeuropæiske landes optagelse i EU, før EU udpeger de nye områder, som skal indlemmes i Unionen. Det skete allerede her i foråret under topmøderne i Athen og Thessaloniki.

EU har her formuleret en såkaldt «naboskabs-politik»: Målsætningen er, at den næste række af randstater rundt om det udvidede EU, skal inddrages i EUs indre marked over en årrække. Det drejer sig om lande som Ukraine, Moldavien, Hviderusland, der skal åbnes for de europæiske monopoler. Årsagen er, at kapitalen i EU allerede er begyndt at trænge ind i disse nye områder. Ikke mindst Ukraine er i virksomhedernes søgelys. Her er lønnen kun en tiendedel af, hvad den er i Danmark.

Også Vest-Balkan skal nu sikres for den europæiske kapital. Vest-Balkan har ikke blot økonomisk interesse. Vigtig er også Vest-Balkans strategiske placering, rent geografisk, i forhold til leverancer af råstoffer og olie til EU. På Thessaloni-topmødet har EU besluttet, at landene på Vest-Balkan skal tages hurtigt ind i EU. Det drejer sig om: Serbien-Montenegro, Kroatien, Albanien, Makedonien og Bosnien-Herzegovinia. De fem lande skal tages ind i EU, «også selvom spørgsmålet om Kosova ikke er løst», som det blev udtrykt efter topmødet af EU-Kommissionens formand, Prodi. Det er et klart forsøg på at presse USA ud af området. USA opererer også på Balkan, og forsøger at udnytte bevægelsen for et selvstændigt Kosova, som spydspids for amerikanske interesser. Men hvis landene først er blevet medlemmer af EU, har USA ingen muligheder for at intervenere. For så er der tale om «interne EU-problemer».

Igen ser vi, at kapløbet mellem EU og USA er i centrum i begivenhederne.

Østudvidelsen og arbejderklassens rettigheder

Efter min opfattelse er det svært at overvurdere betydningen af østudvidelsen for den europæiske kapital. Og det drejer sig ikke kun om kapitalens profitmuligheder i Østeuropa selv. Det handler også om, hvordan de europæiske monopoler planlægger at udnytte østudvidelsen til at få gennemført et dybtgående opgør med arbejderklassens sociale og faglige landvindinger i de gamle EU-lande, selv. Dette aspekt er meget overset i den aktuelle debat.

EU har gennem mange år set misundeligt over til USA. Den amerikanske økonomi har tilsyneladende et større vækstpotentiale end den europæiske. I USA ligger produktiviteten generelt 20 procent højere end i EU. Og i runde tal er vækstraten i den amerikanske økonomi omkring et procentpoint højere end i EU-området. Det er i øvrigt nogle nøgletal for den amerikanske økonomi, som dækker over et langt mere skrøbeligt fundament, for den amerikanske økonomi er alt andet end sund. Men det vil jeg ikke grave dybere i lige nu.

I 1997 vedtog EU den såkaldte Lissabon-strategi. Her formulerer EU den målsætning, at blive verdens mest konkurrencedygtige økonomi i 2010. Det er med andre ord en åben udfordring til USA. Men USA er netop et forbillede for EU. Ikke mindst det amerikanske arbejdsmarked ønsker EU at kopiere. Et meget opsplittet arbejdsmarked, hvor folk rejser tusindvis af mil for at få job, – hvor millioner af amerikanere er så lavtlønnet, at de er fattige, selv med indtil flere deltidsjobs. Fænomenet kaldes the working poor. På det amerikanske arbejdsmarked er der en kolossal lønspredning, og kun meget få minimumsregler. Det er med andre ord «det fleksible arbejdsmarked», som EU drømmer om at få gennemført.

EUs Lissabon-strategi går netop ud på at skabe et helt dereguleret arbejdsmarked med fri løndannelse, og hvad deraf følger i lønspredning og lav mindsteløn. Samme formål har sænkningerne i de sociale sikringer, pensionsreformer m.v., som skal gøre folk mere sultne og dermed villige til at arbejde, selv til en lav løn. Alt dette er opstillet i Lissabon-strategien. Men EU har problemer med at gå gennemført de nødvendige strukturreformer. Modstanden er stor i arbejderklassen, og de nationale politikere viger tilbage for at lave så dramatiske ændringer, som EU ønsker.

I EU er der stor frustration over, at Unionen endnu har for lidt indflydelse på social- og arbejdsmarkedspolitikken ude i landene. Det vil dog blive ændret, med den nye unionsforfatning, hvor social- og arbejdsmarkedspolitikken kommer ind under den såkaldte «delte kompetence». Det vil betyde, at medlemslandene kun kan tage lovgivningsinitiativer på området, hvis EU har afstået fra at gøre det. Hvis den nye unionsforfatning bliver en realitet, vil der således komme mere skub i harmoniseringen fra 2009. Men jeg er ikke i tvivl om, at EU håber, at østudvidelsen kan gøre en stor del af arbejdet, alene med markedskræfterne, inden 2009.

Østudvidelsen giver en indvandring af meget billig arbejdskraft. Den vil dermed være med til at lægge et massivt pres på fagbevægelsen i EU-landene. Dette ser vi allerede i dag, hvor for eksempel brancheorganisationen «Dansk Byggeri» varsler, at de vil bruge billig østeuropæisk arbejdskraft, selvom der danske bygningsarbejdere går ledige. De skal gå til overenskomstens mindsteløn – hvilket svarer til omkring 60 procent af en dansk bygningsarbejders faktiske løn, siger Dansk Byggeri. Der planlægges altså systematisk løntrykkeri.

I brancher som landbrug, gartneri, byggeri, service og rengøring, er der allerede i dag store problemer med billig illegal arbejdskraft fra Østeuropa, der arbejder på slavelignende vilkår i Danmark.

Men østudvidelsen har også andre negative konsekvenser for arbejderklassen, end de lønmæssige. Den lægger samtidig et massivt pres på velfærdsordningerne i de eksisterende EU-lande. Et solidarisk velfærdssystem, som vi kender i de nordiske lande er baseret på, at alle i et samfund betaler til de sociale goder via skatten, og at alle har lige adgang til de sociale ordninger, hvis man har behov for det. Men systemet kræver, at der er overensstemmelse mellem de, der betaler skat, og de, der har adgang til velfærdsgoderne. Denne overensstemmelse forsvinder, når arbejdskraften begynder at vandre. Arbejdskraftens frie bevægelighed lægger en bombe under de solidariske velfærdssystemer. Den fremtvinger et pres for sociale ordninger, som er baseret på individuelle forsikringsordninger. For derigennem har den vandrende arbejdskraft billedligt talt sin pension med i rygsækken, når han vandrer rundt i EU, på jagt efter job.

Arbejdskraftens frie bevægelighed har altså flere klare gevinster for kapitalen. Der er for mig ikke tvivl om, at kapitalen planlægger at lade østudvidelsen og truslen om massiv indvandring fra øst, være en rambuk for nedbrydningen af det solidariske velfærdssamfund.

Problemer for euroen

Mens østudvidelsen således er slaraffenland for de europæiske monopoler, har den til gengæld indbyggede problemer, når det gælder EUs økonomiske og monetære union, ØMUen og den fælles mønt, euroen. For østudvidelsen vil forstærke de sociale og økonomiske uligheder i euro-zonen markant. Disse centrifugalkræfter kan på sigt blive en trussel for selve den fælles mønt.

Derfor ser vi også, at EU bestemt ikke har det travlt med at få de nye østeuropæiske lande ind i euroen. De vil gerne have dem med i den såkaldte ERMII-mekanisme, hvor landene spænder deres valuta fast til euroen. Men EU tøver med at lade dem komme med i selve euroen, hvor der ikke er nogen vej tilbage. Det er således et problem for EU, at Polen og Ungarn arbejder på at være med i euroen allerede fra 2007.

Ligeledes taler EU-Kommissionen om, at EU skal have en permanent struktur, hvor EU er delt i to: euro-zonen og de lande, der står udenfor euroen.

Euro-medlemskab vil helt sikkert også være et problem for østlandene selv, og ikke mindst for arbejderklassen i landene. Med en fastspændt rente og valutakurs, og en finanspolitik i spændetrøje, er der kun arbejdsmarkedet til at tage imod alle stødene, når de kapitalistiske kriser sætter ind. Det betyder stærk øget lønfald, arbejdsløshed og fattigdom.

Dertil kommer de sociale omkostninger ved at skulle indordne sig ØMUens Stabilitetspagt, der stiller strenge krav til landenes statslige budgetter. Det statslige budgetunderskud må maximalt udgøre tre procent af bruttonationalproduktet. Allerede i dag ser vi, hvordan Polens forsøg på at sænke de offentlige budgetunderskud, med fastfrysning af lønningerne i den offentlige sektor, og hårde sociale nedskæringer, har betydet, at efterspørgslen i det polske samfund er gået helt i stå, med efterfølgende nulvækst. Det sker vel at mærke i en situation, hvor den polske arbejdsløshed officielt er på 20 procent, og reelt ligger på godt 40 procent.

Foruden de sociale og økonomiske konsekvenser, kan euroen i høj grad også give stærke politiske reaktioner. Det er før set, at højrepopulistiske og fascistiske kræfter har forstået at udnytte en sådan situation. Og disse kræfter er absolut til stede i Østeuropa i dag, og arbejder intenst.

Denne situation lægger et fornyet stærkt pres på EU for at få etableret en direkte statsdannelse på EU-niveau, en forbundsstat, som kan udligne noget af denne ulighed. En forbundsstat ville kunne kompensere for nogle af de uligheder, som euroen forårsager. Det kræver, at EU-staten får adgang til direkte skatteopkrævning hos den enkelte EU-borger, og at EU får etableret fælleseuropæiske socialordninger. Lykkes det, vil de såkaldte automatiske stabilisatorer begynde at virke i EU. Det vil sige, at uligheder udlignes «automatisk» via statens økonomi: en region, der rammes af arbejdsløshed, vil automatisk modtage flere penge fra statskassen, i form af dagpengeudbetalinger. Tilsvarende vil den indbetale færre penge, i form af skattekroner.

Denne mekanisme findes ikke i EU i dag. Euroen mangler simpelthen den europæiske forbundsstat, som er så vigtig for at sikre dens fremtid. Men den nye unionsforfatning, som skal forhandles færdig i år, går et langt stykke af vejen. Den giver EU mulighed for at udvikle sig til en forbundsstat, uden nye ratificeringer og folkeafstemninger. Den giver nemlig EUs ministerråd ret til selv at afskaffe vetoretten på nye områder, og trække dem ind under flertalsafgørelser. Det gælder således også skattepolitikken. Ligesom tales der i forfatningen om, at EU kan etablere «nye indtægtskilder».

Det er ikke sikkert, at disse formuleringer overlever den kommende regeringskonference. Især Storbritannien holder hårdt på, at de ikke vil afgive vetoretten på skattepolitikken. Det må tiden vise.

Der er altså stadigvæk usikkerhedsfaktorer i forhold til euroens fremtid og overlevelsesevne, som skal tages med i billedet. Vi skal dog ikke tage fejl af, at euroen i sin korte levetid har formået at give den amerikanske dollar betydelig konkurrence på valutamarkederne. I dag ligger omkring 35 procent af verdens valutareserver i euro. Og vigtige lande som Kina og Rusland har for nylig besluttet at rykke dele af deres reserver over i euro. Tidligere har dollaren været enedominerende i verden, når det gjaldt lagring af kapitalreserver og handel med valuta.

Den dybereliggende årsag til, at euroen allerede efter to år kan fremstå som en potentiel trussel for dollarens placering som verdens «parallel-valuta», er de alvorlige strukturelle problemer i den amerikanske økonomi. Jeg vil ikke gå dybere ned i dette emne. Men i korthed kan man sige, at det amerikanske vækstmirakel i 90erne, den såkaldte «new economy», er skabt, ved at stifte gæld. Den amerikanske økonomi hviler i dag på kviksand. Blot for at illustrere det med et par tal:

• Den amerikanske udenlandsgæld er i øjeblikket på omkring 30 procent af bruttonationalproduktet. Med den nuværende udvikling vil den være på 64 procent i 2010. Det er en tikkende bombe.
• Udenlandsgælden skabes i høj grad, fordi USA hvert år genererer et enormt handelsunderskud overfor omverdenen. I øjeblikket er handelsunderskuddet på 5 procent af bruttonationalproduktet, hvert år.
• For at dække dette hul på betalingsbalancen strømmer der hver dag 1000 milliarder dollars ind i USA fra andre lande.
• Hele den amerikanske økonomi er forgældet. Den private sektors forbrug er hvert år seks procent større end dens indkomst. Gabet dækkes af gældsoptagelse.

USA holder sig alene oppe, på grund af dollarens dominerende stilling i verden. Det er dette, der gør at USA får den nødvendige kapitalindstrømning. Men hvis dollarens kurs fortsætter med at falde, vil kapitalen ikke længere opfatte USA, som «den trygge havn», og den vil vende sig mod euroen i stedet. Det er præcist, hvad der er sket de seneste måneder. Kapitalen er begyndt at strømme ind i EU, fra USA. Dette er en selvforstærkende effekt: jo mere kapitalen strømmer ud af USA, jo mere falder dollaren i værdi, som så igen bidrager til kapitalens flugt. Derfor er situationen overordentlig farlig for USA. For går bunden først ud af markedet, vil USA få samme rystetur, som de asiatiske lande fik i 1997-98.

Kampen mellem verdens to imperialistiske centre, EU og USA, er gået ind i en periode, som vil blive dramatisk og barbarisk. De imperialistiske modsætninger og sværdslag vil uundgåeligt føre til nye krige.

Kun en stærk anti-imperialistisk bevægelse kan forhindre dette ragnarok. En bevægelse, der ikke lader sig fange ind af propagandaen om, at «EU er et nødvendigt modstykke til USA», men som i stedet afdækker det spil om profitinteresser, der forårsager krigene.

Som en brasiliansk kommunist for nylig udtrykte det på et 1.maj-møde i Danmark: «Det er valget mellem barbari eller socialisme.» Der er ingen tredje vej.

av Rolv Rynning Hanssen

Utfordringsretten vil tvinge den politiske tenkningen fra å bestyre en velferdsinstitusjon, til å bestyre virksomheten AS Kommune.

Det er et problem for servicekapitalen i Norge at så liten del av offentlig sektor er konkurranseutsatt, og at man dermed bremser på de privates mulighet for å hente ut fortjeneste fra velferdstjenester.

Servicebedriftenes Landsforening (SBL) skriver 19.09.02 på sin hjemmeside:

Tall fra EUs statistikkbyrå, Eurostat, viser at Norge ligger på jumboplass i Europa. Bare 2,2 prosent av offentlig virksomhet utsettes for konkurranse. I våre naboland Danmark og Sverige utsettes henholdsvis 6,5 og 6,7 prosent av offentlig sektor for konkurranse. Storbritannia er «flinkest» med hele 9,5 prosent. Gjennomsnittet i EU/EØS-området er 5,2 prosent.

SBL er representanter for det vi kan kalle servicekapitalen i Norge, de store kommersielle bedriftene som lever av å levere servicetjenester til private foretak. Disse servicekonsernene har etter hvert kastet sine øyne på offentlig sektor, og ønsker seg inn for å ta ut fortjeneste innen det som er tradisjonelle velferdsoppgaver som helse, omsorg, undervisning, infrastruktur m.v. Eksempel på medlemmer er ISS, Norlandia, Capio, Eurest, Falken. Alle firma som har vært sterkt engasjert i å fremme privatisering og konkurranseutsetting.

Regjeringa lystrer kapitalen

På en rekke områder er Bondevik-regjeringa i gang med å endre vesentlige deler av norske lover og regler for å fremme konkurranseutsetting. Dessuten strammes kommuneøkonomien sterkt inn, slik at lokalpolitikerne fristes til å spare penger uansett kvalitet. Eksempel på tiltak for å tilrettelegge for konkurranse er sterk satsing på «kundevalg», hvor det etableres et marked slik at kunden kan velge skole, barnehage, hjemmehjelp, sykehjem og få med seg sin «offentlige» finansieringsbit inn til den nye leverandøren.

Et annet område er den kommende momsreformen hvor kommuner skal få refundert moms på innkjøpte tjenester, det vil på flere områder forrykke konkurranseforholdet med 25 % i fordel av private leverandører som tidligere hadde momsplikt.

I tillegg kommer resultatet av budsjettavtalen 2003 mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet hvor regjeringen forplikter seg til i kommuneproposisjonen for 2004 å drøfte tiltak for økt bruk av konkurranseutsetting i kommunesektoren, og at den danske modellen med utfordringsrett er et virkemiddel.

Beskjeden er klar, kommunepolitikere har vært for ivrige til å styre og bekymre seg for tjenesten som de gir innbyggerne, nå skal de gjennom økonomiske virkemidler tvinges til å ta i bruk konkurransen og blir mer forretningsførere i kommunen.

Hva er utfordringsrett?

Det danske Folketinget vedtok 31. mai 2002 en lov som gir private leverandører rett til å utfordre den kommunale oppgaveutførelsen. Loven trådte i kraft fra 1. januar 2003.

Det sentrale med loven er at den først og fremst legger føringer på de rutinene kommunen skal bruke i forhold til effektivisering. Disse rutinene «tvinger» samtidig kommunene til å vurdere konkurranseutsetting som et virkemiddel. Men beslutningen om valg av virkemiddel (konkurranseutsetting eller ikke) overlater loven til lokal avgjørelse. Loven pålegger samtidig kommunen en plikt til å utarbeide en redegjørelse ved valgperiodens slutt for at innbyggerne gis mulighet til å reagere på de beslutninger kommunen har fattet.

Det er også et sentralt element i loven at det er kommunestyret som skal fatte beslutningene, ikke administrasjonen eller politiske utvalg. At det er kommunestyret som skal fatte beslutningene, innebærer at det er de valgte politikerne som direkte skal ansvarliggjøres.

Et utfordringstilbud må realitetsbehandles, og saksutredningen vil måtte gjøre en beregning av de kostnadene kommunen har med å løse den aktuelle oppgaven sammenlignet med tilbudet fra privat utfordrer. Det kreves i utgangspunktet ikke noen detaljert beregning og sammenligning med den private utfordrer på enkeltutgiftsposter. Kommunen kan velge å trekke inn andre momenter enn de kostnadene som er direkte knyttet til den aktuelle tjenesten. Det er ingen innskrenkninger i de saklige hensyn som kommunen kan ta med i kostnadsberegningene.

På bakgrunn av en slik omkostningssammenligning og vurdering for øvrig, kan kommunen velge tre beslutninger:

• a) Avvise tilbudet, men med en begrunnelse.
• b) Sette oppgaven ut på et åpent anbud (et krav dersom oppgavens verdi er høyere enn EUs terskelverdier).
• c) Inngå nærmere forhandlinger med den aktuelle tilbyder (bare dersom oppgavens verdi er under EUs terskelverdier).

Kommunestyret skal i utgangspunktet enten ta imot utfordringen fra privat tilbyder eller avvise den. Dersom kommunen velger å avvise tilbudet, skal dette begrunnes. Det stilles ingen krav til begrunnelsen, bortsett fra at beslutningen er underlagt alminnelig forvaltningsmessige prinsipper om saklig forvaltning. Kommunestyret kan imidlertid ikke treffe en prinsippbeslutning om at den ikke ønsker å ta imot private leverandørers tilbud. Det betyr at loven forplikter kommunestyret til å treffe beslutninger i hvert enkelt tilfelle den mottar en kvalifisert utfordring. Begrunnelsen for å avvise tilbudet skal, foruten at den formidles til utfordrer, også offentliggjøres til innbyggerne.

En forutsetning fra budsjettforliket var at dette ikke skulle føre til mer byråkrati. Det er generelt akseptert at kommunene må skille sin administrasjon i bestiller- og utførerrolle i en prosess hvor dette skal regnes på med jamne mellomrom, slik at man slipper habilitetsproblem. Dette fører til økte kostnader, jfr. for eksempel DeFactos undersøkelse fra Bergen kommune: http://www.nkf.no/nkf/omstilling/prosjekter/bestutfbergen.htm

Konsekvenser av utfordringsretten

En åpenbar konsekvens er at de ansattes lønns- og arbeidsvilkår blir satt under press. SBL sier på sin hjemmeside 9. mai 2002 i en jublende kommentar til det danske vedtaket om å innføre utfordringsretten: «Tusener av statsansatte skal til å løpe raskere for å konkurrere med private firmaer om oppgavene.»

Kommunikasjonssjef i ISS, Steen Otterstrøm sier: «Vi har det ikke godt med udfordringsretten, sådan den er formulered, hvor det nærmest drejer sig om at bryde døre ned. Vi skal mere bevæge os mod partnerskabslignedne forhold, hvor begge parter tager et ansvar for at oppgaven løses. Det nytter ikke noget at presse udlicitering igjennem, hvis et byråd ikke ønsker det.»

De store på markedet ønsker i Danmark ikke utfordringsretten velkommen (men gjør det i Norge). Formodentlig er det på grunn av at mange små selskap skal kunne utfordre biter av kommunal sektor som er mye mindre enn det som normalt går ut på anbud. De store kapitalistene ser ingen grunn til å slippe de små inn.

De ansatte vet at i de små virksomhetene som ønsker å ta en del av velferdskaka, er ikke bare tariffavtalene dårligere enn i det offentlige. De mangler helt.

Forbud mot en bestemt politikk

Det er viktig å merke seg at loven faktisk setter forbud mot bestemte politiske vedtak. Det vil ikke være mulig å gjøre prinsippvedtak som at kommunestyret ikke ønsker å overlate deler av kommunal virksomhet til private. Loven forplikter kommunestyret til å treffe beslutning i hvert enkelt tilfelle man mottar en kvalifisert utfordring. Dette betyr at en del programformuleringer i flere partier mot privatisering ikke vil være lovlig å praktisere. Og kommunestyret må behandle hvert enkelt tilfelle, i henhold til dansk modell er det forbudt å delegere disse sakene til administrasjonen.

Selskapsdannelser

Dersom den danske loven blir kopiert, vil ikke utfordringsretten omfatte tjenester som allerede er ute på anbud, eller heleide kommunale selskap (aksjeselskap). Dette vil kunne føre til dannelsen av flere kommunale aksjeselskap for å unngå det uforutsigbare som utfordringsretten fører med seg. Og for regjeringen vil dette være en ønsket bieffekt. Dannelsen av aksjeselskap er ofte springbrettet for full privatisering med salg av aksjer til private investorer.

Helhet – del

En stor del av kommunal virksomhet, særlig i små kommuner, er preget av et nøye planlagt system for bakdekning. Dvs. at om man på vannverket normalt har en bemanning på to personer, kan man rekvirere inn det dobbelte fra andre steder på teknisk sektor dersom det oppstår ei krise. Slik sett kan man opprettholde en lav grunnbemanning og allikevel ha høy beredskap for uforutsette situasjoner. Hele dette nettet av kryssorganisering vil rives opp av at små biter blir lagt ut som private entrepriser. Effektiviteten totalt vil ofte blir dårligere, selv om den for den enkelte delen blir bedre.

Fremmer ensporet tenkning

Det er mye som kan, bør og må gjøres i kommunesektoren. Befolkningssammensetningen endrer seg, samtidig som man stadig vekk står overfor større krav fra innbyggerne og ny teknologi gir nye muligheter. Kommunesektoren som velferdsprodusent er nødt til å fornye seg, endre seg og utvikle seg. Til det kreves et samarbeid mellom ansatte og innbyggere, det kreves mange ulike løsninger og ideer. Men regjeringens planer nå går bare i en retning. Tenk (bedrifts-)økonomisk, mest mulig konkurranse. Andre virkemiddel vil få lite fokus lokalt når man uansett blir oppmuntret til å ta i bruk konkurranse som hovedvei.

Konklusjon

Utfordringsretten er ikke mye brukt i Danmark. Hovedhensikten er å tvinge den politiske tenkningen fra å bestyre en velferdsinstitusjon, til å bestyre virksomheten AS Kommune. Det er ikke det enkelte tiltak som blir dramatisk, men summen av alle de små tiltak.

Derfor er det riktig å si at vi i dag har en stor offensiv for å privatisere offentlig sektor. At SBL legger fram tall som viser at vi til nå er de som har kommet kortest, kan fra venstresida bare oppsummeres som at motstanden har vært vellykka. I Norge har fagbevegelsen i offentlig sektor sagt et prinsipielt nei til konkurranseutsetting og privatisering. Lokalt i fagforeningene har også dette vært slagordene. Det har gjort det forferdelig tungt å privatisere. Derfor tas det nå i bruk andre slagord, fritt brukervalg, utfordringsrett, likebehandling med hensyn til moms. Dette er positive ordvalg, her ligger ingen tvang og styring. Men samla sett er landets lokalpolitikere under sterkt press for å privatisere, bare under andre og penere ord og betegnelser.

Aktuelle linker å søke mer informasjon på

Den danske veileder for kommunene når man skal behandle utfordringsretten:
http://www.im.dk/publikationer/vejludf/vejl_udf.pdf

Den danske regjerings moderniseringsprogram – særlig om utfordringsretten:
http://www.moderniseringsprogram.dk/visArtikel.asp?artikelID=5264

Om loven om utfordringsrett og servicestrategi:
http://www.udbudsportalen.dk/240392

Utfordringsrett sett fra de ansattes side:
http://www.medarbejderportalen.dk/index.asp?dok_id=166

Lovens bokstav:
http://www.folketinget.dk/Samling/20012/lovforslag_som_vedtaget/L159.htm

av Samir Amin

Hvis europeerne hadde reagert i 1935 eller 1937 kunne de ha stoppet den nazistiske galskapen. Det er vårt ansvar å reagere nå, slik at den nynazistiske trusselen fra Washington kan stagges og tilintetgjøres.

USA hevder å være et demokrati, men den religiøse retorikken tyder på totalitære ambisjoner.

I dag styres USA av en junta bestående av krigsforbrytere som kom til makten gjennom et slags kupp. Kuppet skjedde riktignok etter et (tvilsomt) valg, men vi må heller ikke glemme at også Hitler var en folkevalgt politiker. I denne parallellen fungerer 11. september som «riksdagsbrannen» på den måten at det har blitt mulig for juntaen å gi politiet en makt tilsvarende Gestapos. De har sin egen Mein Kampf – National Security Strategy – sine egne masseorganisasjoner – patriotorganisasjonene – og sine egne misjonærer. Det er viktig at vi har mot til å innse dette, og at vi slutter å skjule det bak fraser som «våre amerikanske venner», noe som i dag har blitt ganske meningsløst.

Politisk kultur er et resultat av lange historiske tradisjoner. Som sådan er den selvsagt ulik fra land til land. Amerikansk politisk kultur er klart annerledes enn den som historisk har oppstått på det europeiske kontinentet. Den er formet av ekstremistiske protestantiske sekter i New England, folkemordet på kontinentets urbefolkning, slavebindingen av afrikanere og fremveksten av atskilte etniske samfunn som en følge av stadig nye bølger av innvandring gjennom hele 1800-tallet.

Religion og kapitalisme

Modernitet, sekularisme og demokrati er ikke resultatet av en utvikling, eller ikke en gang en revolusjon, i de religiøse ideene. Tvert imot er det troen som må justere seg for å møte de nye kravene. Denne tilpasningen var ikke særegen for protestantismen, den hadde en lignende virkning på den katolske verden. En ny religiøs ånd, fri fra alle dogmer, ble født. Sånn sett var det ikke reformasjonen som var forutsetningen for den kapitalistiske utviklingen, selv om Webers påstand har god gjenklang i Europas protestantiske samfunn, som er stolte av den sentrale rollen de ble gitt. Reformasjonen representerte heller ikke det mest radikale bruddet med Europas ideologiske fortid og «føydale» system, inkludert tidligere fortolkninger av kristendommen. Tvert imot var reformasjonen en forvirret og primitiv endring.

En side ved reformasjonen var innsatsen fra de herskende klassene, som førte til opprettelsen av nasjonale kirker (anglikanske eller lutherske) som var kontrollert av disse klassene. Som sådan representerte disse kirkene et kompromiss mellom det fremvoksende borgerskapet, monarkiet og de store landeierne som kunne brukes til å holde de fattige og bøndene i sjakk.

Effektiv marginalisering av den katolske universelle ideen ved opprettelse av nasjonale kirker tjente i særlig grad til å styrke monarkiets makt, gjennom at dets rolle som mekler mellom det gamle regimet og det fremvoksende borgerskapet ble styrket og gjennom å bygge opp under disse klassenes nasjonalisme og dermed forsinke fremveksten en ny universalisme, som sosialismen senere ville stå for.

Andre sider av reformasjonen, derimot, ble drevet frem av de lavere klassene – hovedofrene for den sosiale transformasjonen som kapitalismens fødsel førte med seg. Disse bevegelsene holdt seg til tradisjonelle kampformer de hadde lært av middelalderens «tusenårsrike»-bevegelser. Følgelig ble deres skjebne heller enn å lede an, å bli hengende etter tidens krav. De undertrykte klassene måtte vente til den franske revolusjonen – med sin sekulære folkelige og radikale mobilisering – og den kommende sosialismen for å finne måter å effektivt uttrykke sine krav i forhold til de nye forholdene de levde under på. De tidlige moderne protestantiske gruppene, derimot, holdt seg til fundamentalistiske illusjoner, noe som i sin tur styrket den stadige reproduksjonen av sekter med lignende dommedagsvisjoner som dem som i dag brer seg ut over hele USA.

De protestantiske sektene som ble tvunget til å forlate 1600-tallets England hadde utviklet en særegen form for kristendom som skilte seg både fra katolske og ortodokse dogmer. For den saks skyld ble deres tolkning av kristendommen heller ikke støttet av flertallet europeiske protestanter, inkludert anglikanerne som utgjorde flertallet av den britiske herskerklassen. Generelt kan vi si at den grunnleggende siden ved reformasjonen var at den tok tilbake det gamle testamentet, som katolisismen og den ortodokse kirken hadde marginalisert da de definerte kristendommen som et brudd med jødedommen. Protestantismen førte kristendommen tilbake inn i rollen som jødedommens rettmessige arvtaker.

Den særlige varianten av protestantisme som fant veien til New England er fortsatt med på utforme den amerikanske ideologien. Først la den grunnlaget for erobringen av det nye kontinentet ved å basere sin legitimitet på bibelreferanser (det bibelske Israels brutale erobring av det lovede landet er et bilde som stadig gjentas i den nordamerikanske offentlige debatten). Senere har USA utvidet sin gudegitte oppgave til hele kloden. Slik har nordamerikanere fått et syn på seg selv om det «utvalgte folket» – som i praksis er et det samme som det nazistiske begrepet om herrefolket. Dette er trusselen vi står overfor i dag. Og det er derfor den amerikanske imperialismen (ikke «imperiet») vil være mer brutal enn sine forgjengere, hvorav nesten ingen hevdet å utføre en hellig oppgave.

Folkemordet

Jeg er ikke blant dem som tror at fortiden gjentar seg. Historien forandrer menneskene. Det var dette som skjedde i Europa. Dessverre har den amerikanske historien i stedet for å viske ut grusomhetene rundt etableringen av landet, reprodusert styrken i disse grusomhetene og ført videre deres konsekvenser. Dette gjelder både den amerikanske «revolusjonen» og etableringen av bosettinger over hele landet gjennom stadige innvandringsbølger.

På tross av forsøk på å hevde det motsatte var den «amerikanske revolusjonen» aldri noe annet enn en begrenset uavhengighetskrig, ganske så tom for enhver sosial dimensjon. Ikke på noe tidspunkt under opprøret mot det britiske monarkiet forsøkte de amerikanske bosetterne å endre økonomiske og sosiale forhold. De nektet bare ganske enkelt fortsatt å dele profitten sin med herskerklassen i moderlandet. De ville ha makten selv, ikke for å forandre ting, men for å fortsette å gjøre det samme, bare i en mer bestemt og rendyrket form. Det sentrale motivet deres var å fortsette erobringen mot vest, noe som blant annet innebar folkemord på den amerikanske urbefolkningen. Tilsvarende gikk de revolusjonære aldri mot slaveriet. De fleste av de viktigste revolusjonslederne var tvert imot slaveeiere selv, og holdningene deres til spørsmålet lot seg ikke endre.

Folkemordet på den amerikanske urbefolkningen var implisitt i det nye utvalgte folkets hellige oppgave. Ansvaret for massakrene kan ikke bare tillegges moralen i en fjern, forgangen fortid. Helt opp til 1960-tallet snakket man åpent og stolt om folkemordet. Hollywood satte den «gode» cowboyen opp mot den «onde» innfødte, og denne gjengivelsen av fortiden var viktig i oppdragelsen av påfølgende generasjoner.

Det samme gjelder slaveriet. Etter løsrivelsen måtte det gå nesten hundre år før slaveriet ble avskaffet. Og på tross av motsatte erfaringer med den franske revolusjonen hadde avskaffelsen når den først kom, ikke noe å gjøre med moral – det skjedde bare fordi slaveri ikke lenger tjente den kapitalistiske ekspansjonen. Dermed måtte afroamerikanerne vente nok et århundre for å oppnå selv grunnleggende sivile rettigheter. Og selv etter dette var den dypt rotfestede rasismen i herskerklassen knapt utfordret. Helt opp mot 1960-tallet var lynsjinger vanlige og aksepterte. Lynsjingen pågår fortsatt, men mer skjult og indirekte, på den måten at «retts»systemet sender flere tusen mennesker inn i døden, hvorav de fleste er afroamerikanere, selv om det er allment kjent at i hvert fall halvparten av de dømte er uskyldige.

Stadige bølger med innvandring har også bidratt til å styrke den amerikanske ideologien. Innvandrerne er på ingen måte ansvarlige for armoden og undertrykkingen som i første omgang førte til at de utvandret. De forlot landene sine som ofre. Imidlertid betydde utvandringen også at de oppga den kollektive kampen for å endre forholdene i sitt opprinnelsesland. De byttet sin egen lidelse mot mottakerlandets individualistiske ideologi om å «trekke seg selv opp etter håret». Denne ideologiske forandringen bidrar også til å forsinke utviklingen av klassebevisstheten, som ikke en gang har tid til å utvikle seg før en ny bølge av innvandrere kommer for å bidra til å ødelegge deres politiske uttrykk. Selvsagt bidrar innvandringen også til «etnisk berikelse» av det amerikanske samfunnet. Den «individuelle suksessen» utelukker ikke en utvikling av sterke og støttende etniske fellesskap (for eksempel irske eller italienske); uten disse ville den individuelle isolasjonen bli uutholdbar. Men igjen: Styrkingen av etniske identiteter er en prosess det amerikanske systemet dyrker bare for å styrke seg, for det bidrar uunngåelig til å svekke klassebevisstheten og aktiv deltakelse i samfunnet.

Mens folket i Paris gjorde seg klare til å «angripe himmelen» (som kommunardene uttrykte det i 1871), utgjorde amerikanske byer skueplassen for en rekke morderiske kriger mellom gjenger bestående av stadig nye generasjoner fattige innvandrere (irske, italienske osv.), kynisk manipulert av herskerklassen.

Fagbevegelsen

I dagens USA er det ikke noe arbeiderparti, og det har aldri vært noe. De mektige fagforeningene er på alle måter upolitiske. De har ingen forbindelser med noe parti som deler og uttrykker deres sak; de har heller ikke vært i stand til å uttrykke noen egen sosialistisk visjon. I stedet støtter de, sammen med alle andre, opp om den dominerende liberale ideologien som dermed blir stående uutfordret. Når de kjemper, er det med utgangspunkt i en begrenset og klart definert agenda som på ingen måte setter spørsmålstegn ved liberalismen. På denne måten har de vært og er fortsatt «postmodernistiske».

For arbeiderklassen kan imidlertid ikke kommunarisme (1) være noen erstatning for sosialistisk ideologi. Dette gjelder også afroamerikanerne, det mest radikale samfunnet i USA, fordi kamp med en kommunitaristisk ideologi per definisjon er begrenset til kampen med den institusjonaliserte rasismen.

Opplysningstida

Et av de mest undervurderte aspektene ved ulikhetene mellom «europeiske» ideologier (med deres forskjeller) og den amerikanske ideologien er betydningen opplysningsfilosofien har hatt på utviklingen.

Vi vet at opplysningsfilosofien var et veiskille som satte i gang utviklingen av moderne, europeisk kultur og ideologi. Betydningen er fortsatt stor, og ikke bare i den kapitalistiske utviklingens tidlige sentra, enten de er katolske (Frankrike) eller protestantiske (England og Nederland), men også i Tyskland og til og med Russland.

Sammenlign dette med USA, der opplysningsfilosofien bare hadde marginal innflytelse og bare omfattet et «aristokratisk» mindretall (som var for slaveri). For ettertiden er Jefferson (2), Madison (3) og noen få andre kjent fra dette sjiktet. I det store og det hele var sektene i New England uberørt av opplysningstidens kritiske ånd, og kulturen deres forble nærmere heksejakten i Salem (4) enn Lumièrenes gudløse rasjonalitet.

Følgene av denne avvisningen kom da yankeeborgerskapet ble eldre. I New England utviklet det seg en enkel og feilslått tro som mente at «vitenskap» (dvs. de harde vitenskapene som medisin) skulle bestemme samfunnsutviklingen – en holdning som har dominert USA i over hundre år, og ikke bare blant herskerklassen, men blant hele folket.

En slik erstatning av religion med vitenskap kan forklare en del av den amerikanske ideologiens mest fremtredende trekk. Det forklarer at filosofien er så lite viktig fordi den er blitt redusert til den fattigste empirisme. Det forklarer også de frenetiske anstrengelsene for å redusere de humanistiske vitenskapene og samfunnsvitenskapene til «rene» (dvs. «harde») vitenskaper: «ren» økonomi erstatter den politiske økonomien og vitenskapen om «gener» erstatter antropologi og sosiologi. Dette siste punktet har dagens amerikanske ideologi felles med nazismen og har utvilsomt fått større gjennomslagskraft ved hjelp av den markerte rasismen som finnes i hele USAs historie. En annen villfarelse som har å gjøre med denne spesielle forståelsen av vitenskap er svakheten for kosmologisk spekulasjon (hvorav teoriene om «The Big Bang» er det mest kjente).

En annen ting opplysningsfilosofien har lært oss, er at fysikken er en vitenskap som bare gjelder visse begrensede deler av universet, ikke vitenskapen om universet i sin helhet (som er et metafysisk heller enn et fysisk begrep). På dette punktet står det amerikanske tankesettet nærmere før-moderne forsøk på å forene tro og fornuft enn den moderne vitenskaplige tradisjonen. Denne regressive (5) visjonen passet perfekt til New Englands protestantiske sekter og det gjennomgående religiøse samfunnet de skapte.

Som vi vet truer denne regresjonen nå Europa.

Kapitalens parti

Disse to faktorene som historisk har formet det amerikanske samfunnet – en dominerende bibelsk ideologi og fravær av et arbeiderparti – har sammen skapt en helt ny situasjon – et system som i virkeligheten er styrt av ett parti; kapitalens parti.

De to delene som utgjør dette partiet, deler de samme grunnleggende liberalistiske ideene. Begge henvender seg til det mindretallet som deltar i dette begrensede og impotente demokratiet (noen og førti prosent av de stemmeberettigede). Siden arbeiderklassen i hovedsak ikke stemmer, har de to delene av partiet tilpasset retorikken sin til hver sin del av middelklassen. Begge har definert velgergrunnlaget til en del kapitalistiske segmenter (lobbyister) og ulike ressurssterke pressgrupper.

Dagens amerikanske demokrati er den utviklete versjonen av det jeg velger å kalle et «lavintensivt demokrati». Det er basert på fullstendig atskillelse mellom det politiske livet, gjennom representativt demokrati, og det økonomiske livet, som styres av kapitalakkumulasjonens lover. Videre blir ikke grunnlaget for denne atskillelsen utfordret på noen som helst måte; det er en del av det som kan kalles den generelle konsensusen. Likevel er det denne atskillelsen som effektivt ødelegger hele det kreative potensialet som finnes i et politisk demokrati. Den kastrerer de representative institusjonene (parlamentet osv.), som blir impotente ved å underlegge seg «markedet» og dets diktat. Slik sett er valget mellom Demokratene og Republikanerne meningsløst. Det som avgjør fremtiden til det amerikanske folket, er ikke resultatet av valgene de gjør, men av situasjonen i finansmarkedet og andre markeder.

Følgelig eksisterer den amerikanske staten utelukkende for å tjene økonomien (dvs. kapitalen som den adlyder samtidig som den neglisjerer sosiale spørsmål). Staten kan fungere slik av en grunn: fordi den historiske prosessen som skapte den amerikanske samfunnet blokkerte utviklingen av arbeiderklassens politiske bevissthet.

Sammenlign dette med staten i Europa som har vært (og lett igjen kan bli) det grunnleggende forumet der konfrontasjonene mellom samfunnsmessige interesser utspiller seg. Det er derfor de europeiske statene velger sosiale kompromisser som legger en virkelig mening i demokratiske handlinger. Når klassekampen, og andre kamper, ikke tvinger staten til å fungere slik, når de ikke kan forbli uavhengige stilt overfor kapitalakkumulasjonens særlige logikk, da blir demokratiet en fullstendig meningsløs praksis – som i USA.

Kombinasjonen av en dominerende religiøs praksis – og dens fundamentalistiske utnyttelse – og fravær av politisk bevissthet blant de undertrykte klassene gir det amerikanske politiske systemet et enestående stort bevegelsesrom, som kan brukes til å ødelegge den potensielle påvirkningen demokratiske handlinger har og redusere dem til ritualer (politikk som underholdning, politiske heiagjenger osv.).

Men vi må ikke la oss lure. Det er ikke den fundamentalistiske ideologien som definerer logikken overfor de virkelige makthaverne – kapitalen og dens tjenere i regjeringen. Det er kapitalen alene som tar alle avgjørelsene, og bare da kan den mobilisere den amerikanske ideologien til å tjene sin sak. Midlene som benyttes – den enestående bruken av desinformasjon – kan da tjene sin hensikt ved å isolere kritikere og utsette dem for en varig og motbydelig form for utpressing. Etablissementet kan slik lett manipulere den «offentlige holdningen» ved å dyrke dens dumhet.

Takket være dette har den amerikanske herskerklassen utviklet en form for fullstendig kynisme som gir seg uttrykk i et hykleri som er åpenbart for utenlandske iakttakere, men som blir usynlig for det amerikanske folket. Regimet benytter seg gjerne av vold, også de mest ekstreme formene, når det trengs. Alle radikale amerikanske aktivister vet dette alt for godt; deres eneste mulighet er å selge seg eller en dag å bli drept.

Imperialisme, ikke imperium

Som alle andre ideologier er den amerikanske ideologien «stadig eldre og mer slitt». I rolige perioder, karakterisert med sterk økonomisk vekst og det som regnes som et akseptabelt sosialt sikkerhetsnett, dempes naturligvis herkserklassens press mot folket. Men fra tid til annen må etablissementet revitalisere ideologien ved hjelp av klassiske midler: en fiende (alltid utenlandsk, siden det amerikanske samfunnet per definisjon er godt) som kan legitimere mobilisering av alle mulige redskaper for å tilintetgjøre ham, blir utpekt (ondskapens rike, ondskapens akse). Tidligere var dette kommunismen. Mcchartyismen (et fenomen som har blitt glemt av dagens «pro-amerikanere») gjorde det mulig å starte den kalde krigen og å marginalisere Europa. I dag er det «terrorismen», helt tydelig bare en forsmak, som brukes til å tjene herkserklassens egentlige mål – militær kontroll over planeten.

Den uttrykte hensikten med USAs nye hegemoniske strategi er å forhindre fremveksten av en ny makt som kan være i stand til å stå imot påleggene fra Washington. Derfor er det nødvendig å oppløse land som er blitt for «store» for så å skape så mange satellitter som er klare og villige til å godta amerikanske baser for «sikkerheten» sin som mulig. Alle de tre siste presidentene (Bush senior, Clinton og Bush junior) er enige om at det bare er ett land som har rett til å være «stort» – og det er USA.

I denne forstand avhenger amerikansk hegemoni i siste instans av landets uforholdsmessige militære styrke heller enn av noen særskilte «egenskaper» ved sitt økonomiske system. Takket være denne makten kan USA være den ubestridte lederen i den globale mafiaen, og med sin «synlige knyttneve» vil landet være i stand til å påtvinge den nye imperialistiske ordenen på dem som ellers kanskje ville nøle med å innordne seg.

Takket være den siste tidens suksess har det ytre høyre et kraftig grep om makten i Washington. Valget de tilbyr er klart: aksepter amerikansk hegemoni, sammen med den ekstreme «liberalismen» USA fremmer, som betyr lite annet enn at det å tjene penger er det eneste som betyr noe – eller forkast begge deler. I det første tilfellet gir vi Washington frie hender til å tegne opp verden på nytt i Texas’ bilde. Bare ved å velge det andre alternativet kan vi være i stand til å gjøre noe for å bidra til å gjenoppbygge en grunnleggende pluralistisk, demokratisk og fredelig verden.

Hvis europeerne hadde reagert i 1935 eller 1937 ville de ha vært i stand til å stoppe den nazistiske galskapen før den voldte mer skade. Ved å vente til 1939 bidro de til titalls millioner flere ofre. Det er vårt ansvar å reagere nå, slik at den nynazistiske trusselen fra Washington kan stagges og tilintetgjøres.

Noter

Oversetterens merknader:

1. Kommunarisme – en ideologi der det sosiale ansvaret ligger hos individet og ulike sammenslutninger, ikke hos staten eller offentlige institusjoner. [Tilbake]

2. Jefferson, Thomas – USAs 3. president, 1801-09. [Tilbake]

3. Madison, James – USAs 4. president, 1809-17. [Tilbake]

4. Heksejakten i Salem – en hysterisk og brutal heksejakt i Salem, Massachusetts på 1690-tallet. [Tilbake]

5. Regressiv – tilbakeskuende, gammeldags, det motsatte av progressiv. [Tilbake]

av Ståle Bergslykkja

EU er ei økonomisk stormakt, men framleis ein militærpolitisk dverg. Dette faktumet har vorte sanna fleire gonger det siste tiåret.

Krigane i Gulfen, i Jugoslavia, i Afghanistan og Irak har vist at USA er totalt overlegen og kan gjennomføra alle dei militæraksjonane det sjølv vil utan støtte frå serleg mange andre.

Det er liten tvil om at EU-landa ser med misunning på USAs evne til å intervenera og gripa inn i konfliktar kringom i verda. Dei leiande EU-landa er alle gamle kolonimakter, ja, Frankrike har framleis koloniar i Sør-Amerika og i Stillehavet. Dei ynskjer å taka vare på interessene sine i både nærområde og u-land, og skal dei koma på høgd med USA i dette stykket, må dei samordna aktiviteten sin på dette området òg. EU-hæren som vart lansert i 2000, skal telja 60.000 mann (altso 15 brigadar), framimot 250.000 reservistar (styrken på rundgang), opptil 400 bombefly og 100 krigsskip. Innkallingstid er 60 dagar, og soldatane kan verta ståande i utlandet i om lag eitt år.

Frå bolverk mot Sovjet til …

Det er ein gamal draum dei no blæs liv i. Den vest-europeiske unionen (forkorta Vestunionen) vart grunnlagd få år etter andre verdskrigen. Det var ein lekk i oppdemmingsarbeidet mot dei sosialistiske landa i sovjetblokka, jamvel om det i namnet mest heitte seg at unionen (Brusseltraktaten) retta seg mot framtidig aggresjon frå Tyskland. Etter ei revidering i 1954 kom Italia og Tyskland med, og det medførde at avmilitariseringa av Vest-Tyskland stogga. Vestunionen fekk eit amputert og løynleg liv sidan den franske nasjonalforsamlinga nekta å godkjenna han. Gaullistar og kommunistar hindra dette.

Seinare har Vestunionen eksistert på papiret og gjennom ei viss smålåten møteverksemd, men det er Nato som har hatt den militære leiartrøya i Vest-Europa. Gjennom Nato har Vest-Europa vorte tett knytt opp til USAs militærstrategi. Artikkel 5 i Nato-pakta gav kvart av medlemslanda ein garanti på hjelp frå andre land dersom ei fiendsleg makt (les: Sovjet) skulle gjera åtak. Sidan Sovjetunionen vart oppløyst i 1991, har det som innanfor leiande Nato-krinsar vart rekna for trugsmålet frå aust, minka monaleg. Det nye fiendebiletet er no islamsk fundamentalisme, terrorisme og andre krefter som trugar fridom, demokrati og frihandel, som USA seier seg verna. Nato byggjer ned territorialforsvaret og satsar på mobile intervensjonsstyrkar samansette av profesjonelle leigesoldatar. Folkerett og nasjonal suverenitet vert trengde til sides til fordel for talemåtar om menneskerettar, humanitære prinsipp og demokrati. Jungellova om den sterkastes rett skal gjelda på tvers av landegrensene no. Sume land oppkastar seg sjølve til verdspoliti og tilriv seg retten til å innsetja og avsetja styremakter i andre land. Denne utviklinga spår om utrygge tider i verda, og sume varslar at ein ny verdskrig, den fjerde om me reknar den kalde krigen som den tredje, er i emning.

Nato er altso ikkje ein rein og skir forsvarsallianse lenger, men eit nytt Nato der utanlandsoperasjonar er det sentrale. Det er sagt at Nato er omgjort til USAs verktykasse, til bruk stykkevis og delt når det trengst.

No held EU på å byggja opp ein hær som byggjer på dei same prinsippa som det nye Nato.

Norske bidrag til EU-hæren

Noreg har lova EU-hæren 3.500 mann, F-16 fly og marinefarty. Strider det med den norske Grunnlova å senda norske styrkar til den komande EU-hæren? Stortingsrepresentant Hallgeir Langeland reiste spørsmålet hausten 2000 og viste til § 25 i Grunnlova, der det står: «Kongen (dvs. regjeringa) har høieste Befaling over Rigets Land- og Sømagt. Den maa ikke overlades i fremmede Magters Tjeneste.» Når Noreg ikkje er EU-medlem, skulle det difor ikkje vera lov å senda norske soldatar. Javier Solana, EUs utanriks- og tryggingspolitiske koordinator, har streka under at berre EU skal styra EUs militære operasjonar. Noreg er viljug til å gå lenger enn grannelanda våre. Sverige krev SN-mandat for å delta i ein EU-aksjon, medan Finland seier det vil prioritera innsats på eiga jord. Danmark har so langt reservert seg på det militærpolitiske området i EU. Norsk diplomati heng i frakkeskøytane til Tyskland når det gjeld å bidra til EUs utanriks-og tryggjingspolitikk. Eit seminar i den norske Berlinambassaden oktober 2002 viste at den norske regjeringa meir enn gjerne vil gå i tospann med EU og helst med den tyske førarhunden. Kim Traavik, statssekretær i det norske utanriksdepartementet, lova å senda norsk kontingent til EUs fyrste politioperasjon i Bosnia, der EU gjennom sin spesielle høgkommissær Paddy Ashdawn har vel so mykje kontroll som det skøyre bosniske statsapparatet. Traavik sa vidare at både Tyskland og dei nordiske EU-landa var viktige aktørar i unionen når det galdt å utforma retningsliner på dette området. Den norske representanten gløymde vel ei stund i rusen over å kunna eta kirsebær med dei store, at Noreg ikkje er eit nordisk EU-land, men Efta-land utan medlemskap i EU. Det vart litt vel husvarmt og hyggjeleg når det frå tysk militæranalytisk hald vart sagt at: Tyskland treng Noregs og Nordens røynsler i krisehandtering.

Frontkjemparane Tyskland og Frankrike

Det er vekselvis Frankrike og Tyskland som har vore pådrivarane for militariseringa av EU. Frankrike prøvde i samband med Nice-toppmøtet i desember 2000 å få slege fast at EU-styrken skulle vera uavhengig av Nato både i planleggjing og utføring av operasjonar. Då måtte den franske presidenten Jacques Chirac bøya seg for press frå USA og Storbritannia. Hittil skulle EU-styrken berre brukast når Nato og USA ikkje ville gripa inn. Nato skulle framleis ha fyrsteretten. Men målet om å taka over Natos oppgåver i EUs nærområde, vart ståande ved lag. Likevel fekk ikkje europeiske Nato-land utanfor EU nokon innverknad på EUs militærpolitikk. Tyrkia sette seg hardt imot å gjeva EU tilgjenge til Natos styringseining i Europa, Shape – Supreme Headquarters Allied Powers Europe. Tyrkia er redd for at EU-styrkar skal kunna brukast i Egeerhavet og på Kypros, der landet har lege i strid med Hellas. Både Noreg og Tyrkia hadde vore medlemer av Vestunionen til han vart bytt ut med Det europeiske tryggings- og forsvarsprogrammet ESDP. Men under EU-toppmøtet i København i desember 2002 vart Tyrkia overtala til å godta at EU-land kan disponera over Nato-materiell. Tyrkia har fått ei meir EU-venleg regjering, og nedkjempinga av den kurdiske geriljaen har no kome so langt at dei kan slå bremsane på og syngja nokre vers på menneskerettssongen som EU likar å høyra.

Kva med dei andre skandinaviske landa?

Den danske rolla i det militærpolitiske samarbeidet står i ei serstode. Offisielt er dette området eit av dei danske atterhalda i EU, men i røynda vert reservasjonen undergraven av den danske regjeringa. Den danske forsvarsministeren er med på drøftingane til liks med dei andre medlemslanda. Ingen danske soldatar vert melde inn til EU-styrken, men danskane er med i alle militærkomiteane. Dette er ei grov krenkjing av folkeviljen som manifesterte seg då danskane røysta ja til Edinburgh-forliket (ei justering av Maastricht-traktaten) i 1993.

Sveriges hundreårlange nøytralitet vert uthola av EU-medlemskapen. Göran Persson har orda frampå om å stryka nøytraliteten av den svenske grunnlova. Han har òg sytt for å få dette prinsippet ut or det sosialdemokratiske programmet. Ein rapport frå EU-parlamentet, La Lumiere-rapporten, går inn for at einskildland i EU ikkje kan stansa militæraksjonar frå EU si side. I Nice sette Storbritannia, Irland og Sverige foten ned for å lata ei mindre gruppe EU-land gå lenger i militærpolitikken. Alle, so nær som Danmark, må slutta opp dersom EU skal gå til aksjon, dvs. krig. Felles samordning av innkjøp av materiell er derimot i orden. Det heitte seg at EU skal avgrensa seg til fredsbevarande og humanitære aksjonar. Det svenske bidraget til EU-hæren ser ut til å verta 1.300 mann (av dei 900 infanterisoldatar), 4 Viggen-fly, 5 Hercules transportfly og to minesveiparar. Taktikken for å få det svenske folket til å godtaka brotet med nøytralitetspolitikken er å gjeva han ei meir tiltalande innpakning i form av mineryddingspersonell og 5.000 politifolk. Sverige er dessutan eit av seks land som står bak samarbeidsprosjektet European Aerospace and Defence Company EADC.

Gjennom EADC er Sverige bunde opp til EUs militær-industrielle kompleks. Her finn me elles dei fem største EU-landa; Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia og Spania. Målet er å oppretta ein indre marknad for våpenproduksjon ved hjelp av fusjonering av selskap og samkøyring med felles standardar. Våpeneksporten skal òg samordnast, og EU-kommisjonen under Jacques Santer byrja arbeidet med eit felles våpenagentur. Den tidlegare franske statsministeren Edith Cresson og den tyske industrimannen Martin Bangemann var førande i dette arbeidet. EADC brøyter veg for Saab på nye marknader. Saab-fabrikken utviklar no ein ny rakett verd 600 millionar kroner, Meteor, som skal vera ferdig innan 2008. Meteor-raketten skal kunna plasserast på Jas 39 Gripen og det felleseuropeiske jagerflyget Eurofighter. I 1999 auka svensk våpeneksport med 4 %. Eurofighter vart ferdig utvikla i 2002, men er tinga i 620 eksemplar av Tyskland, Italia, Spania og Storbritannia. Hellas har tinga 60 fly.

Meir om militærindustrien i EU

Medan Frankrike har vore mest oppteken av å gjera ein klår grenseoppgang mot USA og tryggja ei sjølvstendig militærrolle for EU, har Tyskland teke initiativ når det gjeld å byggja opp EU militært. I brodden for åtte land (sju EU-land og Tyrkia) fekk den tyske forsvarsministeren Rudolf Scharping i hamn ei avtale om å kjøpa 225 transportfly av typen Airbus A400M. Flya skal leverast frå 2008 av. Det er ein gullkanta kontrakt me talar om: Flya kostar 134 milliardar kroner! Airbus er ein europeisk konkurrent til amerikanske Lockheed Martin og Boeing. 80 % av Airbus er i eiga til European Aeronautic Defence and Space Company (EADC), 20 % av britiske BAE Systemets. Airbus-flya kan med rette kallast ein hjørnestein i EU-militæret. Med dei kan unionen flytta store mengder troppar kringom i verda. Dei kan setjast inn mot styresmakter i andre land som ikkje bøyer seg for EUs diktat, frigjeringsrørsler som andre land bed om hjelp til å nedkjempa, trygging av oljeinstallasjonar, slik som norske Forsvarets Spesialkommando er trena til, med meir. Kontrakten mellom Airbus og dei åtte landa er det fyrste resultatet av arbeidet til EUs felles våpenagentur, Occar, som òg underskreiv kontrakten på vegner av regjeringane. Avtala innebar m.a. at Nederland betalar 750 millionar kroner, som svarar til kostnaden for eitt fly, utan å gjera krav på råderett over flyet. Det er Tyskland som skal disponera det. Denne modellen vert kalla for grenseoverskridande forsvarssubsidiar. Fleire EU-land har òg mål om å skaffa seg helikopterhangarskip. Men militærbudsjetta har enno ikkje auka slik ein føreset for å få til felles slagkraft: Berre Luxembourg og Finland har plussa på budsjetta.

EU med musketereid – ein for alle, alle for ein

Då Romano Prodi gjesta Latvia i februar 2000, slo han til lyd for at EU skulle ta i bruk det same kollektive forsvaret som Nato i artikkel 5: Eit åtak på eitt medlemsland er å oppfatta som åtak på alle, og alle Nato-land er forplikta til å koma det overfalne medlemslandet til unnsetning. Prodi fekk mange skyljebytter for dette utspelet den gongen, men berre lanseringa av ideen har nok gjort sitt til at fleire og fleire har vant seg til med eit slikt opplegg. Det kollektive forsvaret har mogna som ide, og i konventet som arbeider ut ny EU-grunnlov, er felles forsvar med som eit av mange framlegg. Tyskland og Frankrike er nok viljuge til å setja mykje inn på å få oppretta ein Europeisk forsvars- og tryggjingsunion, utgjord av i minsto eit utval av EU-land, som den fyrste spede byrjinga på eit meir altomfattande militærsamarbeid. Modellen med å lata ei gruppe EU-land samarbeida tettare utan å ha med alle har vore prøvd og er i bruk i dag, jfr. Schengen-systemet, som fyrst starta uavhengig av EU og sidan vart innlema, og Økonomisk monetær union (ØMU) der tre land står utanfor. Aprilmøtet (2003) mellom Belgia, Luxembourg, Tyskland og Frankrike er utan tvil opptakta til ein felles militærunion. Desse fire EU-landa, fleirtalet av landa som skipa EU, vil ha eit mini-Pentagon utanfor Brussel, felles øvingar, felles overkommando m.m.

St. Malo-møtet

Militærsamarbeidet har utvikla seg stegvis, men eit viktig sprang skjedde i St. Malo i Frankrike i desember 1998 då franske og britiske styresmakter møttest og oppbyggjing av ein felles utrykkjingsstyrke på 60.000 mann fyrste gongen vart lagd fram offentleg. Motivasjonen til Frankrike og Storbritannia var derimot ulik. Medan Frankrike vil riva laus EU frå USAs militære overherredøme gjennom Nato, ynskjer Storbritannia å halda fast på dei sterke banda på tvers av Atlanterhavet. Dei franske og tyske utanriksministrane, som båe er medlemer av grunnlovskonventet, har lagt ein kløktig plan for å sukra den bitre pilla for britane som eit felles territorielt forsvar er. Draghjelp får dei frå det nye trugselbiletet, med småe terrorgrupper som kvar som helst kan dukka opp og truga «rikets sikkerhet». Frå konventet heiter det at EU-landa skal hjelpa kvarandre militært innanfor territoriet til eit land andsynes trugsmål frå ikkje-statlege einingar, dvs. terroristar. Denne formuleringa skal gjera det lettare for britane å svelgja utviding av den felles utanriks- og tryggjingspolitikken til EU. Det var i Laeken i Belgia i desember 2001 at det vart kunngjort at EU-hæren var gjord til røyndom – i alle høve på papiret. I fyrste omgang var EU ikkje i stand til å mønstra personell anna enn til reine politioppgåver.

Den fransk-tyske aksen

Det fornya, tette samarbeidet mellom Frankrike og Tyskland er eit uttrykk for at striden kring den felles landbrukspolitikken vart førebels løyst i oktober. Tyskland gjekk med på å bera mykje av byrdene for agroindustrien til Frankrike fram til 2006, då neste landbruksavtale skal avgjerast. Frankrike er utanom Storbritannia det einaste EU-landet med eigne atomvåpen. Tyskland har lenge hatt stasjonert atomvåpen på tysk jord, men desse våpna tilhøyrer USA. Ålvoret i det franske ynskjet om å realisera ein uavhengig europeisk militærallianse vert illustrert av at Frankrike tilbyd seg å stella atomvåpna sine til rådvelde for EU-styrken. Tysk og fransk formannskap i EU var òg avgjerande ved viktige milepålar i EUs militære frammarsj. Köln-toppmøtet i juni 1999 tok den endelege avgjerda om å oppretta EU-militære, og Nice-toppmøtet skreiv EUs militærpolitiske line inn i traktatgrunnlaget. I tillegg var Tyskland og Frankrike pionerar med å skipa felles hærstyrkar i Eurokorps so tidleg som i 1991, lansert av kanslar Helmut Kohl og president Francois Mitterand to månader før Maastrict-traktaten vart inngått. Alt då gjorde dei det kjent som «kjernen i den komande EU-hæren». Eurokorps har fått tilslutnad frå Belgia (12.000 mann, svært mange etter det belgiske folketalet) og Spania.

Det nye sameinte Tyskland

Tysklands motstand mot USAs og Storbritannias krigføring i Irak har sine klåre avgrensingar. Han grunnar seg slett ikkje mot ein prinsippfast motvilje mot å godkjenna krigar som vert førde utan mandat frå SN. Tyskland støtta til dømes bombekrigen mot Jugoslavia i 1999, der overfallsmaktene med USA i brodden mangla SN-mandat. Tyskland slutta seg òg til det sokalla krosstoget mot terrorisme, som mellom anna førde til bombetokt mot afghanske fjellandsbyar. Saman med Tyskland har Noreg i dag politioppgåver i Kabul. Under Irak-krigen denne våren fekk USA bruka både militærbasane sine i og luftromet over Tyskland. Vest-Tyskland, den mektigaste halvdelen av dagens Tyskland, vart bygt opp av USA etter krigen, tyske industriherrar vart rehabiliterte og fekk svært mild medfart i krigsoppgjeret. Det gjekk ikkje lange tida etter fredsslutninga før kommunistar og fagforeiningar framstod som fårlegare fiendar enn nazistane. Trass i krise og stigande arbeidsløyse er tysk industri utan samanlikning den sterkaste i Europa, og etter at Sovjet kollapsa, DDR vart annektert til Forbundsrepublikken og USA har krympa basane sine, har Tyskland byrja få nye ambisjonar, på tvers av storebror i Washington. Tysklands strategi har vore langsiktig langsam oppbyggjing til verdsmakt innanfor EU-systemet, å gjera seg sjølve små og EU stort. Joschka Fischer, den tyske utanriksministeren, gjekk i mars i 2003 ut med innspel om å væpna opp EU: «Me europearar må styrkja den militære krafta vår for å verta tekne på ålvor i verdspolitikken.» Han kravde òg ny disiplin og solidaritet i ljos av Irak-krisa, der visse land gav stønad til USA og andre var imot krigen.Rivaliseringa om hegemoniet i søkjarlanda og Jugoslavia viser at USA på eine sida og eit tyskdominert EU er på kollisjonskurs rett som det er. På same vis som USA med Monroe-doktrinen på 1800-talet gjorde krav på einerett som stormakt til inngrep i Latin-Amerika, vil EU vera eineveldig i Aust-Europa og delar av Afrika. I Iran og fram til nyleg Irak låg EU føre USA i løypa med å sikra seg kontraktar. Tyskland er òg nøgjen med å halda på ein god partnarskap med Russland, medan USA har skaffa seg basar i dei sentralasiatiske republikkane, som Usbekistan og Kirgisistan. Hittil har Tyskland og EU valt ei meir fredeleg imperiebyggjing som framgangsmåte gjennom kapitaleksport og kjøpt seg godvilje hjå eliten i gamle koloniland. Slik har dei slege kloa i rike fiskebankar utanfor fattige afrikanske land. I desse farvatna sopar EU-trålarane hava tome og røvar livsgrunnlaget frå dei lokale kystfiskarane. Etter kvart som interessesfærane buttar imot kvarandre og tomromet etter Sovjets samanbrot er fylt, vil det trengast hardare verkemiddel for å handheva krava til EU. Ein direkte krig mellom USA og EU er ikkje ventande på ei stund. Under den kalde krigen kunne det vera tilsynelatande gode samband på toppleiarnivå mellom USA og Sovjet – dei hadde òg for ein stor del kome fram til ei minneleg oppdeling av område der kvar av dei hadde fyrsteretten. Stundom kom det til varme krigar, ofte sokalla stadfortredarkrigar, som Angola, Eritrea, eller krigar der berre den eine supermakta var innblanda i kamp mot ein mindre stat som ofte fekk støtte frå den andre supermakta, som Vietnam og Afghanistan. Ein byrjande konflikt mellom EU og USA treng ikkje resultera i væpna konflikt direkte mellom dei to på ei stund, til det har dei enno for mange samanfallande interesser mot tredjeverda-landa, som tingingane i WTO viser godt.

Ei lita gruppe EU-land kan gå lenger enn resten

Avgrensa forsterka samarbeid for utvalde EU-land og prinsippet om konstruktiv avståing, eit medlemsland røystar korkje for eller imot, men avstår frå å røysta og steller seg soleis ikkje i vegen for andre EU-land som vil gå lenger i integrasjon. Nice-traktaten krev at minst ti land må slutta seg til det forsterka samarbeidet for at det skal vera gyldig. Tyskland og Frankrike vil jenka på dette kravet og regulera det ned. For å gå i gang med dette militære samarbeidet skal det etter dei same landa ikkje vera naudsynt med samrøystes vedtak – kvalifisert fleirtal skal vera tilstrekkjeleg.

Rapid Reaction Force

EUs utrykkingsstyrke vert på fagspråket kalla Rapid Reaction Force, rask reaksjonsstyrke. Dei skal ta hand om dei sokalla Petersberg-oppgåvene, fredsbevaring, humanitær hjelp, sokalla krisestyring, som i praksis handlar om militære inngrep. Fredsoppretting er ei vakker omskriving av krig. Dei fleste krigane etter andre verdskrigen fell lett innanfor definisjonen av Petersberg-oppgåvene. Dei raske innsatsstyrkane skal kunna setjast inn snøgt, konsentrert med overlegen slagkraft og soleis utan fåre for nemneverdige tap for dei vestlege elitesoldatane si side, ofte arbeidarklassesøner verva på kontrakt. Amerikanske Seals- og britiske SAS-soldatar har hatt liknande framgangsmåte i stridar mot geriljarørsler i Latin-Amerika og Afrika. Det er verdt å merka seg at det norske forsvaret, som me heretter likso greidt kan kalla militærvesenet, vert lagt om drastisk til fordel for utanlandskrig og internasjonale oppdrag som i Kosovo. Det norske invasjonsforsvaret vert kraftig nedbygt. Store rikdomar ligg i utlandet og ventar på å koma under norske vernande hender. Då olje- og energiminister Jens Stoltenberg gjesta oljebyen Baku ved Kaspihavet i 1996, stod han og peika utover boretårna i innlandshavet og sa: «Her skal me henta innkomene som i framtida skal dekkja helsestellet og pensjonane våre.» Det var eit minneverdig Dagsrevy-innslag. Nordmenn er ikkje berre uskuldige lam som er verdsmeistrar i u-hjelp. Den norske regjeringa vil vera juniorpartnar med både USA og EU, samfunnseliten er kløyvd i dette spørsmålet. I 1940 var òg eliten kløyvd; nokre sympatiserte med britane, andre med tyskarane. Nordmenn flest var reiuge til å kjempa for sjølvstendet og strøymde til mobiliseringssentralane, men mange stader var våpna dei fann, ubrukelege. Børsene var ufårleggjorde av otte for indre opprør i landet. Soga tek seg ikkje opp att, men me bør læra av fordums naivitet.

Den greske formannskapen våren 2003 vart spesielt pålagd å setja opp dampen når det galdt å utforma ein felles militærpolitikk for EU. Heilt sidan Jugoslavia-krigen då USAs overlegne flyvåpen sette EU på sidelina, har EU prioritert opp styrkjing av militærsamarbeidet. I november 2002 vedtok EU òg å dra inn National Armaments Directors, altso direktørane for dei nasjonale rustingsindustriane, meir aktivt i arbeidet. Javier Solana, utanriks- og tryggingsrepresentanten til EU, har lagt vekt på at EUs Rapid Reaction Force og USAs Respone Force ikkje skal stå i motstrid til kvarandre, men utfylla kvarandre. Det har òg vore diskutert ei andsvarsdeling mellom styrkane, der Nato (men i gagnet USA) går inn i ein væpna konflikt og avgjer utfallet, medan EUs RRF-styrke står for den sokalla «oppryddinga». Under den spanske formannskapen målbar den spanske krigsministeren tydeleg det mange EU-leiarar i dag tenkjer: «Me europearar har ei plikt til å gjera alt som me kan for ikkje å sakka akterut i høve til USA.» Gapet mellom den amerikanske og den europeiske militære slagkrafta må tettast, jamvel om det er ein tid- og ressurskrevjande prosess. Stabilitetspakta står likevel i vegen for å auka opp løyvingane på militærbudsjetta i medlemslanda. Spania kravde alt våren 2002, og seinare har fleire slutta seg til, at militærløyvingar skal få unnatak for reglementet i ØMU. Då Frankrike vinteren 2003 gjorde framlegg om det same når det galdt investeringar til nye våpensystem, gjekk EU-kommisjonen imot, men i konventet som no utarbeider grunnlov for EU, har det kome opp framlegg om ei slags stabilitetspakt for militærutgifter. Det handlar då ikkje om eit tak, men eit golv for kostnader for kvart EU-land.

Den tyske militærdoktrinen

Det er interessant å merka seg omleggjinga av den tyske militærdoktrinen. Medan Bundeswehr under den kalde krigen hadde 36 ståande brigadar til territorielt forsvar i tilfelle invasjon frå aust, skal den tyske heren krympast til to brigadar. Oppgåva er det som tøyeleg vert kalla for krisehandtering. Slik skal Bundeswehr vera meir førebudd på å operera utanfor landegrensene enn tidlegare. Styrkane skal vera samansette av yrkessoldatar som har verva seg for eit visst tidsrom. I konvensjonelle styrkar skal Tyskland vera fullt på høgd med Storbritannia og Frankrike, faktisk litt fleire, 70.000 fleire soldatar enn Storbritannia og 30.000 fleire enn Frankrike. Førebels ligg militærutgiftene til Tyskland på eit relativt lågt nivå.

Ambisjonane til det nye sterke og sameinte Tyskland er ikkje små. Alt i 1979 la det tyske utanriksministeriet planar for okkupasjon av Serbia. Det var òg Tyskland som ved å trumfa gjennom godkjenning av dei slovenske og kroatiske statane frå EU, la grunnlaget for den opprivande jugoslaviske borgarkrigen. Då Kosovo vart Nato-protektorat etter bombekrigen, Natos fyrste out of area-operasjon, var det tyske mark som kom i omlaup, og tyske kanalar kom på fjernsynet. Til no har me sett ei viss arbeidsdeling mellom amerikansk militær aggresjon i fremste rekkje, etterfylgd av tysk kapital som «ryddar opp» og legg til rettes for atterreising etter vestleg modell. Tyske interesser gjer seg på nytt gjeldande i Sudetenland, det området av Tsjekkia som vart Nazi-Tysklands påskot til å invadera og knusa det einaste borgarlege demokratiet i Aust-Europa i mellomkrigstida. Ein som ope har lufta ei meir aggressiv militærline frå EU er sjefen for Tysklands utanriks- og forsvarspolitisk insitutt, Michael Stürmer. 28. februar 1995 skreiv han i Financial Times om to viktige strategiske oppgåver for EU: Den eine var å fylla vakuumet i aust som hadde oppstått etter at Sovjet hadde ramla saman. I sør måtte politisk oppløysing, rakettfaren frå Libya og «den breide konflikten mellom nordlege og sørlege kulturar» taklast. Han er prisverdig klår og utvitydig i språkbruken sin: «Desse ulike utfordringane steller Europa andsynes oppgåver med å på lang sikt taka på seg andsvaret for ei forvandling av politiske og økonomiske strukturar både i aust og sør.» EUs utanriks- og tryggingspolitikk skal leidast av ei fast hand, meiner Stürmer. «Europa må finna ei global politisk rolle som svarar til den økonomiske styrken sin.» Det føreset at unionen «skaffar seg militære maktmiddel for innsats utanfor eigne grenser». Tyskland har for lengst stroke den gamle passusen i den vesttyske grunnlova om å ikkje nytta militærstyrkar utanlands. Oppbyggjinga av ein spesialstyrke starta i 1992 som etter det general Klaus Dieter Naumann sa i Der Spiegel, skulle kunna brukast i «kriseområde mellom Marokko og Pakistan». Den tyske ekspansjonismen får godt fylgje av Frankrikes president Jacques Chirac som 7. desember 2000 uttala til Financial Times at «dersom Europa skulle finna ut at det er ynskjeleg å intervenera i tilfelle der USA ikkje ynskjer dette, må dei naudsynte midla for å gjera dette vera tilgjengelege». Som Johan Galtung har sagt det: Om Tyskland og Frankrike ikkje lenger tenkjer på å kriga mot kvarandre, er det fullt mogeleg at dei saman vil gå til krig der interessene deira er truga.

Det er mektige krefter som pressar på for militarisering av unionen. Over 100 milliardar kroner skal setjast av til å utvikla eigne satellittsystem so EU kan driva overvaking frå verdsromet uavhengig av USA. Om dette samarbeider Tyskland og Frankrike tett. European Roundtable of Industrialists, den topptunge direktørklubben som ikkje berre påverkar i korridorane, men like ofte er med inn bak dei attlatne dørene, har gjort det kjent at det ikkje vil finna seg i at EU vert forvist til marginane i den internasjonale politikken. Avgjerdsprosessen er enno for mellomstatleg i EU, og dei militære arsenala er for små. Tyskland og Frankrike, den fransk-tyske aksen, er radarparet som fører det Mikael Nyberg har kalla det europeiske sverdet. Frankrike vender seg sørover mot det gamle koloniimperiet sitt og serleg Algerie, som sel 70 % av all gassen og olja si til EU. Tyskland ser mot aust, mot Polen, Tsjekkia, Slovakia,Ungarn, Slovenia, Kroatia, Kaliningrad. Det Bismarck, Wilhelm og Hitler ikkje oppnådde med militærmakt, vil det nye Tyskland oppnå med frihandel og kjøp av råvarer. Men skulle europeiske verdiar koma i fåre, kan det europeiske sverdet hevast til hogg.

Ei hjartesak

Dei føderalistiske kreftene i EU har EU-hær som ei hjartesak. Unionen har etter kvart skaffa seg dei fleste kjenneteikna som me assosierer med ein stat: EU-kommisjonen som ei regjering, EF-domstolen som ei dømande makt, Ministerrådet som lovgjevande organ, EU-parlamentet som prateklubb (meir maktlaust enn noka anna nasjonalforsamling); felles grensekontroll og komande grensepoliti, Europol driv med etterretning og overvaking, EU-statsborgarskap er i kjømda, EU-flagget vert vist fram når høvet byd seg. Med EU-hæren vil EU ha komplettert valdsapparatet sitt. Europas sameinte statar kan ikkje vera dårlegare enn United States of America på dette feltet.

Me lever i dag i ei etter måten ustabil verd der store endringar kan koma på kort tid. Dersom nokon i 1988 hadde sagt at om 15 år ville Sovjetunionen for lengst ha vore ein saga blott, EU og Nato ha ekspandert inn i Aust-Europa, amerikanske basar i Sentralasia, Jugoslavia delt opp og dels omgjort til protektorat, ville folk teke det for oppspinn og eventyr. Det hadde lydd altfor usannsynleg. Noreg er framleis eit ressursrikt land med råvarer som fisk og energikjelder, og me er omgjevne av stormakter som Storbritannia, Tyskland og Russland. I 1930 var det ingen som spådde ein tysk invasjon av Noreg. No er det slett ingen akutt fåre for å verta invadert – til det er styresmaktene våre altfor underdanige og ettergjevande for stormaktene. Både olje- og gassmarknadsdirektiva og EØS-forhandlingane viser at den norske eliten gladeleg avskriv og sel det meste av ervesylvet utan å blunka. Kor mykje er den nasjonale sjølvråderetten verd for dei som drøymer om å setja seg på morgonflyet til Brussel og leggja bak seg folkeopinion, og dei som faktisk produserar verdiane i dette samfunnet? Det finst visseleg nordmenn som tener på EU-medlemskap, om det so berre er eit lite mektig mindretal. Dette mindretalet må pressast til å draga attende det norske bidraget til EU-hæren. Noreg bør ha ein nasjonal forsvarspolitikk, ikkje ein aggressiv overfallspolitikk saman med EU-landa.

Netstader

• Den svenske EU-motstandaren Mikael Nyberg: www.mikaelnyberg.nu
• Britiske Campaign against Euro-federalism: www.caef.org.uk
• EU-kritikk på dansk: www.euobserver.dk
• Meir EU-kritikk på dansk: www.arbejderen.dk
• EU-kritikk på norsk: www.neitileu.no
• Meir EU-kritikk på norsk: www.klassekampen.no
• Røde Fanes EU-arkiv

av Susan Rakhsh

I begynnelsen ble innvandrerkvinner og deres kamp ignorert av den norske kvinnebevegelsen. Senere ble den kapret av norske kvinneaktivister.

I begynnelsen av tjuende århundre kom antropolog Franz Boas med en interessant teori som ble kalt kulturrelativisme. Kort sagt går teorien ut på at kulturer og samfunn må forstås ut fra sin egen logikk, og derfor er det ikke mulig å rangere dem på en evolusjonsmessig stige.

Boas prøvde å argumentere mot evolusjonismen som mente at menneskelige samfunn utviklet seg i en bestemt retning, og at de europiske samfunnene stod på toppen av en utviklingskjede. Denne teorien var og er grunnlaget for rasismen. Den delte verden i to deler. Et mindretall hvite som har makt, og et stort flertall ikke-hvite som er avmaktet og blir kalt usiviliserte og uutviklede mennesker.

Evolusjonismen mener at ikke-hvite ikke kan overleve uten overvåking og kontroll av siviliserte samfunn. De trenger noen til å bestemme for dem og vise dem veien til et sivilisert liv. De trenger med andre ord en «godfather», og ingen er mer kvalifisert for denne rollen enn de vestlige intelligente supermaktene. For å klare å kontrollere de usiviliserte er det noen ganger nødvendig å fengsle dem, drepe dem, lage krig mellom dem, okkupere deres hjem og bruke dem som billige arbeidskrafter osv.

Denne holdningen eksisterer også i den europeiske kvinnebevegelsen. De ser på asiatiske og afrikanske kvinner som uutviklede og usiviliserte kvinner, kvinner som kommer fra patriarkalske samfunn og godtar patriarkalismen uten å sette spørsmålstegn. De trenger noen for å fortelle dem hva er best for dem og bestemme for dem. Denne oppgaven er et ansvar for intelligente og siviliserte, vestlige kvinner. Det som er ironisk, er at det er stor forskjell mellom det som er best for østlige kvinner og det som er best for vestlige kvinner.

For ikke-vestlige kvinner bosatt i Europa (immigranter), særlig i Norge (som har veldig lite erfaring og kunnskap om et flerkulturelt samfunn i forhold til rest av Europa), er situasjonen verre fordi vi er et lite mindretall som lever blant det siviliserte flertallet. Vi bor i deres territorium, og må godta deres normer og regler. Hvis vi nekter å godta de reglene og normene som de skaper for oss, blir vi kalt ressurssvake og undertrykte og kompetanseløse kvinner som ikke forstår noenting.

I de siste årene har vi sett hvordan våre problemer og vår livssituasjon er blitt et marked for norske journalister, forskere og politikere. En del norske kvinner har fått «gudmor»-rollen. Når vi innvandrerkvinner tar opp saker og problemer som berører oss og krever hjelp og støtte, stiller ingen reiser. Det finnes ikke ører som kan høre på oss. Men hvis en norsk kvinne eller norske media tar den saken opp, er alle på banen dagen etter med løsninger, lovforslag, handlingsplaner og søknad om økonomisk støtte, uten å spørre oss hva vi synes og hva vi ønsker. Igjen blir selve innvandrerkvinners kompetanse og ressurs neglisjert. Så lenge våre «gudmødre» er på banen, finnes ingen plass for oss. Det eneste ting de krever fra oss, er å være de stakkars kompetanseløse som trenger hjelp. Innvandrerkvinner blir ikke hørt, hvis de ikke har en tragisk historie å fortelle, eller hvis det ikke står en norsk kvinne bak. I dag ser vi hvordan media og en del norske politikere bruker unge, uskyldige innvandrerjenter for å skape seg posisjon og marked. De bruker alle midler uten å tenke på etikk. De er, som sagt, våre «gudmødre» og vi kan ikke overleve uten deres ledelse og overvåkning.

Asiatiske og afrikanske kvinnebevegelser har mye lenger historie enn den vestlige kvinnebevegelsen. Men deres kamp for frihet og likestilling blir bestandig besvart med fengsel, tortur og henrettelser. Deres grunnleggende rettigheter blir nektet fordi religion og patriarkalske tradisjoner har fortsatt stor makt i disse delene av verden. Deres kamp er en blodlig kamp. Hittil har mange mistet livet i denne kampen

Boas sier kulturer og samfunn må forstås ut fra sin egen logikk. Denne teorien gjelder for kvinnebevegelsen i på samme måte som for andre bevegelser og hendelser i ethvert samfunn. Den betyr at når europeiske kvinner kjemper for lovliggjøring av homoseksualitet, kjemper afrikanske kvinner mot omkjæring og asiatiske kvinner mot tvangekteskap. Det betyr at vår kamp har ulike egenskaper, strategier. Men den har felles mål. Vi kjemper for frihet og våre grunnlegende rettigheter. Ingen av oss har lavere verdi enn den andre og ingen av oss kan lede den andre gruppen i sin kamp.

Blant oss innvandrerkvinner i Norge finnes også mange ressurssterke og målrettete kvinner som kjemper mot tradisjoner og verdier som er grunnlaget for undertrykkelse og forskjellsbehandling. Samtidig som de kjemper mot den offentlige forskjellsbehandlingen, slåss de for synliggjøring av sin egen virkelige identitet. Innvandrerkvinners kamp går tilbake til 1970-tallet. I begynnelsen ble innvandrerkvinner og deres kamp ignorert av den norske kvinnebevegelsen. Senere ble den kapret av norske kvinneaktivister. Vi ble betraktet som objekter. Og i dag er den et marked for mange i Norge. Vi blir fortsatt objektivert og marginalisert.

Det er ingen tvil om at kampen har vært og skal være hard. Ikke-vestlige kvinner trenger ikke «gudmødre». De trenger medsøstre som støtter dem i deres kamp for frihet og likestilling. Kamp for likestilling, ikke bare med motsatt kjønn, men også med hvite kvinner. Det er på tide at den feministiske bevegelsen utvides tvers over geografiske og kulturelle grenser.

av Tone Buberg

I januar 2004 skal den store internasjonale kongressen for World Social Forum, «Another world is possible», være i Mumbai, India. Forrige gang var den i Porto Alegre, Brasil. Ved årsskiftet 2002-2003 var jeg i India og Sri Lanka på et fire måneders studieopphold. I håp om å inspirere mange til å reise på konferansen i januar 2004 vil jeg fortelle litt fra Communist Party of India (ML) Liberations 7. kongress som jeg gjestet.

Jeg fikk en strålende velkomst da jeg kom ut av toget fra Varanasi i Patna i staten Bihar. 5-6 kamerater og en kvinnelig leder møtte meg med røde flagg og et banner hvor det sto «Welcome, Norwegian guest», enda toget var over to timer forsinka og klokka var 2330.Utenfor stasjonsbygningen krydde det av folk, mange lå og sov på bakken, på fortauene og på perrongene, hele byen var full av røde flagg og bannere.

Patna i staten Bihar har en spesiell plass i Indias revolusjonære bevegelse. Det var her det store bondeopprøret startet på 1960-tallet (naxalitt-bevegelsen), og det var også her CPI (ML) Liberation omorganiserte partiet i 1974. I Bihar er fattigdommen stor og de har den mest folkerike staten i hele India. Staten Bihar har 100 millioner mennesker, bare i Patna bor det 2 millioner. Bihar er også den mest korrupte delstaten i India. Mine indiske venner og kollegaer i Varanasi i staten Uttar Pradesh, nabostaten til Bihar sa: ikke vi en gang tør reise til Bihar og advarte meg sterkt fra å reise.

I Bihar lever føydalismen fortsatt, trass i regjeringas jordreformer på 1950-tallet. Reformene kom aldri lenger enn til papiret, jordeierne motarbeida dem fra første stund. Innbyggertallet er tre ganger så høyt som på 50-tallet. I de store byene møtte jeg alltid folk fra Bihar som jobba blant annet som taxisjåfører og hotellarbeidere. I Chennai (tidligere Madras) møtte jeg 12-åringer fra Bihar som jobba på hotellet.

Nesten halvparten av Indias mineralressurser ligger i Bihar. Likevel balanserer staten på avgrunnens rand – økonomisk. «Å granske delstatens finanser er som å stirre ned i et bunnløst avløpsrør,» skriver økonomen Subir Roy. (Thorbjørn Færøvik: India. Stevnemøte med skjebnen.) Asias største kullfelt ligger her. Folk fra ulike stammer og urfolk bor her. Kullgruvene er svære dagbrudd som stadig eter seg videre og innebærer en katastrofe for urfolk og de fattige. Arbeiderne får helseskader av forurensing og manglende sikkerhet. Ofte får gruvearbeiderne utbetalt brennevin istedenfor lønn, bokstavelig talt «opium for folket».Alkoholisme og oppløsing av stammekulturen er følger av dette.

Det eneste jeg hadde hørt om Bihar på forhånd var dette: 3. desember 1997 kl. 2130 krysser i ly av tropenatta vel 200 væpnede menn Son elva i Bihar. De lander i en landsby som heter Laxmanpur. De 315 innbyggerne lå og sov. Dagen før hadde noen av de kasteløse, sultne som de var, forsøkt å høste avlingen på et omstridt jordstykke utenfor landsbyen. Høykastene svarte med raseri og løfte om blodig hevn, og før mørket hadde senket seg var det bestemt: De sultne overgriperne måtte straffes! For ikke å vekke folk i landsbyen blir ferjemennenes struper skåret over. Etter en to timers blodig voldsorgie ble 61 mennesker, for det meste kvinner og barn, massakrert. De fleste av landsbyens menn klarte å flykte til skogs. Morderne var en privat hærstyrke organisert av Ranbir Sena, en sammenslutning av storgodseiere av høykaste som nylig hadde «annektert» dette jordstykket fra fattigbønder av lavkaste og stammefolk. De siste hadde søkt støtte fra kommunistpartiet for å forsvare sine rettigheter. Hensikten med massakren var åpenbart å gi de bøndene som organiserte seg for å kreve sin rett, en skikkelig lærepenge. Bare en norsk avis omtalte denne «episoden» på to linjer, enda bilder fra Laxmanpur fløy over hele verden.

Jordeiernes anfører Rabindra Chowdhary sto fram, som ikke angrende synder: «De kasteløse må aldri få inntrykk av at vi er svake. Hvis vi ikke dreper, dreper de oss. Så enkelt er det.»

I Bihar knytter de nevene. For første gang har de kasteløse begynt å organisere seg, de lar seg ikke skremme.Derfor var det naturlig at CPI (ML) Liberation valgte Patna, Bihar som sted for den 7. kongressen deres. Her traff jeg folk som sa: «Vi er en kjempende generasjon. Urettferdigheten skal stoppes nå. Nå har vi gjort det klart for kastefolket at vi ikke lenger gidder å kremere deres døde. La dem gjøre det sjøl. Hvis du tømmer vann lenge nok i et rottehull vil rottene før eller seinere flykte opp i dagen.»

Thorbjørn Færøvik skriver i India-boka si at i Bihar gjorde politiet seg berykta på 80-tallet ved å stikke øynene ut på flere arresterte.

CPI (ML) starta kongressen ved å minnes kamerater som hadde dødd de siste fem åra. Også 15 veteraner ble æret med hedersbevis av lederen Dipankar Bhattacharaya. (lederen kalles Panka). 800 delegater fra hele India var til stede pluss utenlandske gjester fra Australia, Bangladesh, Nepal, Burma, Pakistan, Sri Lanka og Norge. Sistnevnte var den eneste fra Europa og jeg blei intervjuet av flere aviser og TV-kanaler. Solidaritetshilsen blei holdt fra AKP flere ganger under kongressen, og høydepunktet var ikke i bystyresalen i Patna, men for 5.000 folk på stadionen siste dagen. Det jeg framheva i appellen min var at til tross for svært ulike vilkår for den revolusjonære kampen, har revolusjonære partier i hele verden nå mange felles oppgaver: gjøre antikrigsbevegelsen sterk mot den ledende imperialistmakta USA, støtte frigjøringsbevegelser og kvinners kamp. Borgerskapet i Norge bidro i Afghanistan sammen med USA og vil nok gjøre det i den kommende krigen i Irak, men majoriteten av det norske folk protesterer mot denne reaksjonære linja, og det er vårt partis plikt å ta del i denne mobiliseringa for å hindre norsk deltakelse i en sånn krig. Indias stilling i denne kampen er svært viktig, ettersom de er en stormakt i regionen. Jeg uttrykte glede over at partier som CPI (ML) finnes slik at folkelig motstand mot krigsforberedelser kan organiseres. Sjøl om jeg ikke forsto så mye av det som blei sagt under de pakistanske hilsningstalene var det en sterk opplevelse med tanke på det spente forholdet som har vært mellom de to landene siste året, Pakistan og India.

Ellers la jeg vekt på at til tross for at Norge er et rikt land, kutter borgerskapet velferdsgoder og gjør levekåra for arbeidsfolk vanskeligere, og at dette er tegn på den dype krisa kapitalismen befinner seg i i verden i dag. Klassekampen i India er sjølsagt mye tøffere ettersom de kjemper mot borgerskapet og de føydale klassene, samt blir utbytta av nykolonialismen. Ettersom India har ca. 1/6 del av jordas befolkning er det av stor betydning hva som kommer ut av klassekampen der. Jeg uttrykte også glede over å se en del kvinner som aktive delegater og at kvinner var med å organiserte kongressen.

Jeg hadde med noen eksemplarer av Kjersti Erikssons: Sisters, Comrades! som jeg fikk høre de kjente fra før av, men svært gjerne ville ha til de forskjellige statene. Kameraten fra Sri Lanka (New Democratic Party) ville få det oversatt til tamilsk og trykke det opp til 8. mars der. Paraplyorganisasjonen til progressive kvinner i India AIPWA (All India Progressive Women’s Association) fikk et eksemplar og ville bruke det.

Hovedtema på kongressen var: Stopp den imperialistiske krigen i verden. Stopp den fascistiske konspirasjonen i India. Intensiver den kommunistiske bevegelsen.

For å illustrere hva den fascistiske sammensvergelsen blant annet går ut på. vil jeg fortelle om en dokumentarfilm vi fikk se under kongressen. Den het Nothing Official og er laga av Alternative Media, ei gruppe som holder til i Calcutta.

Nothing Official

27. februar 2002 blei ei vogn på toget i Godhora, en liten by i Gujarat (en av de nordlige statene norsk UD frarådet turister og reise til) brent ned. Om bord blei 58 karsawaks (hinduer) drept. I følge regjeringa i India samt ledelsen i Gujarat var det lokale muslimer som sto bak nedbrenningen. (Muslimene er en minoritet i Gujarat. Ellers fikk jeg høre at det er flere muslimer i India enn det er muslimer i Pakistan.) Derfor beslutta de fanatiske hindupartiene BJP, RSS, VHP, Bajrang Dal, Siv Sena og andre at muslimene skulle få seg en lærepenge. Hva besto lærepengen av? Tusener av muslimske hjem ble ødelagt med bulldosere og brent ned. Tusener av muslimske kvinner ble voldtatt og drept. Hundrevis av ufødte barn ble tatt ut av mødrene og kastet på bålet. Blodbadet varte i tre måneder.

Filmen forteller om disse groteske gjerninger. Ruiner av hus, og gater er filmet og de overlevende ofrene er intervjuet om massakrene.

På kongressen fikk jeg også november/desember-nummeret av Women’s Voice som er bladet til AIPWA. Dette nummeret er også fylt av dokumentasjon av massakrene i Gujarat. Ingen er til nå blitt straffet eller saksøkt. Politiet var aktivt med på massakrene, sier øyenvitner.

Kunne dette ha skjedd før 11. september 2001?

En kvinnelig kamerat jeg intervjuet under kongressen fortalte om en nylig undersøkelse som var foretatt på flere universitet i India. Undersøkelsen viser at 60 % av studentene beundrer Hitler. Hun og et par kamerater arbeidet for å drive studiesirkler på universitet, men det var svært tungt arbeid sa hun. Noen grupper hadde de allikevel kommet i gang med.

Hun fortalte videre at det var veldig mange kvinner fra det reaksjonære, fascistiske miljøet som var aktive under massakrene i Gujerat. De kvinnene som satte seg i mot ble ofret av sine hindu-menn og måtte bøte med livet. Ei av dem var 19 år gamle Manjula Maganlal Patel, gravid i 7. måned. Hun ble brent levende av sin manns familie. (The Indian Express 9. mars 2002) Kvinner som ikke lystrer patriarkatet, er det ikke plass til. Antallet kvinner som blir brent ihjel eller forgiftet har vært økende siden 1987. Selvmord er også økende, også blant kvinner og Gujerat ligger høyest her.

Temaer som ellers blei diskutert på kongressen var hvordan styrke partiet, organisasjonssaker, strategier for framtida, den væpna kampen, jordreformer og ikke minst behovet for enhet på venstresida. Partiets tidligere leder Vinod Mishra døde i 1998. I 1999 ga partiet ut hans samlede verk. Nåværende leder, «Panka», viste til tidligere lederes ønsker og spesielt til Vinod Mishras ønske om enhet på venstresida i kampen mot fascifiseringa av India. «Vi må få til et felles minimumsprogram i kampen om demokratiske rettigheter og gå framover mot en brei front som kan forene hele venstresida og til slutt lage et felles parti for alle kommunister i India,» sa Panka. Han la vekt på de mange felles oppgaver kommunistpartiene har og felles ideologi. Han tok også sterk avstand fra ultravenstre: «ML har aldri sympatisert med anarkistenes agenda for ultravenstre. Å drepe politiske ledere eller gjennomføre barbariske handlinger med landminer og eksplosjoner, dette kan ikke lede folkets kamp. Sjølsagt krever vi retten til sjølforsvar, men vi tror ikke på politiske drap. For oss er revolusjonen et storslått epos, den er en genuin og langvarig krig rettet mot de mest brutale og reaksjonære fiender av folket. Den er massenes festival, en hyllest og triumf til livet mot den massakre dødskulturen.»

For meg var det mye å lære av disse kameratene, ikke minst om livsmot og trua på framtida. Det var under et tre ved Patna Buddha så «lyset» for flere tusen år siden. Vi var mange som hentet nytt «lys» (les: mot, inspirasjon) under denne uka i Patna, Bihar.

av Mathias Bismo

Debatten om sosialisme og demokrati er ingen ny debatt. Paul M. Sweezy, redaktør i det uavhengige marxistiske tidsskriftet Monthly Review, uttalte i sin tid at et premiss for sosialismen er «et samfunn der de virkelige produsentene dominerer produksjonsforholdene og sin produktive aktivitet».

Uttalelsen, fra 1970, falt i sammenheng med en kritikk av Sovjetunionen, og er på mange måter en viktig uttalelse. Ved første øyekast skulle man tro at dette er det samme som å si at bedriftene, og samfunnet for øvrig, må være demokratisk styrt. Dette er imidlertid ikke nødvendigvis sant. Jugoslavia er trolig det landet der arbeiderstyret i bedriftene har vært størst. Men i stedet for å gi arbeiderne reell kontroll over produksjonen, bidro dette til å gjenskape de forholdene som hadde eksistert tidligere der det fortsatt var stor avstand mellom arbeiderne og bedriftslederne. Dette hadde å gjøre med mer enn jugoslavenes spesielle psyke, som de siste årene har vært så sterkt debattert i vestlig media. Fremfor alt hadde det å gjøre med samfunnsmessig kultur.

Da Titos partisaner knuste det jugoslaviske kongedømmet og den tyske okkupasjonsmakten i 1944 var det en stor bragd. Men her stopper også Titos heroisme. Som en hver revolusjon var den jugoslaviske revolusjonen sammensatt, av alt fra kommunister til borgerlige antimonarkister. At de sammen oppnådde noe stort, betydde ikke at de samtidig rev seg løs fra den kulturen de selv var oppvokst under. Revolusjoner gjennomføres av folk som er oppvokst under en borgerlig kultur, og å tro at denne vil avskaffes med ett slag er dagdrømmeri. Den vil overleve, og siden den er samfunnsmessig, vil den også overføres til nye generasjoner dersom det ikke blir gjort ting for å endre den. En sosialistisk revolusjon er en premiss for å oppheve den, men langt fra nok. Dette skjønte aldri Tito og hans folk, og dette var katastrofen for det sosialistiske forsøket i Jugoslavia.

Man vil kunne innvende at selv om bedriftene var demokratisk styrt, så var ikke staten det. Men hva så? Folks kulturelle tilhørighet er ikke annerledes på bedrifts- og statsnivå. Det er den samme arven – de samme kapitalismens spøkelser – som vil fortsette å eksistere etter en revolusjon. Fremfor å eksperimentere med nye former har folk, når ting roer seg, en tendens til å holde seg til det kjente. Selv om sosialismen gir et nytt grunnlag for å bekjempe undertrykkende kultur, skjer det ikke av seg selv.

Kapitalismens spøkelser

Hva er så disse kapitalismens spøkelser? Når mennesker vokser opp, blir de sosialisert inn i en kultur. Det betyr med andre ord at de blir en del av en kultur som dominerer hele samfunnet. Det betyr ikke at alle mener det samme, men at det er ting der vi blir utsatt for så stor påvirkning at vi har en tendens til å gå i samme retning.

Kvinneundertrykkingen er ett av mange eksempler på et kapitalistisk spøkelse under kapitalismen. At kvinnene er undertrykt som kjønn i dag er det liten tvil om. Men dette er ikke bare mannlige individers undertrykking av kvinnelige individer; det er en undertrykking som hele samfunnet, kvinnene inkludert, står bak. Når det for eksempel er så få kvinner som det er i bedriftsforsamlinger har ikke bare dette å gjøre med menns motvilje, men også kvinners forståelse av sin egen rolle. Disse to faktorene til sammen gjør at hele samfunnet er med på å viderebringe denne undertrykkingen. Spørsmålet er ikke da bare hvordan man skal kunne få til et sosialistisk demokrati, men et sosialistisk demokrati som bidrar til å svekke kvinneundertrykkingen.

En annen form for undertrykking under kapitalismen som man ikke kan vente at blir løst ved hjelp av revolusjonen er sentrums undertrykking av periferien, både kulturelt og rent materielt. Veistandarden kan stå som et eksempel. Mens det de siste årene har vært gigantutbygginger i det sentrale østlandsområdet og rundt de største byene, er fortsatt rasfaren stor i Hardanger, og det er lite som tyder på at dette skal endres med det første. Eller i forhold til utbygging av bredbånd; den statlige offensiven for bredbånd gjelder ikke perifere strøk. Forhold av denne typen bidrar i sin tur til en kulturell kløft mellom sentrum og periferi, der det er sentrum som definerer den politiske, kulturelle og ideologiske agendaen. Igjen må spørsmålet reises om hvordan de undertrykte i denne gruppen kan oppnå en reell innflytelse.

Hvilket demokrati?

Når man snakker om demokrati mener man ofte prinsippet om at hver og en skal ha like mye å si, «all makt til alle». Under kapitalismen har Røkke mer å si enn en verftsarbeider, og en universitetsprofessor mer enn en hjelpepleier. Det første tilfellet dreier seg i hovedsak om rent økonomiske forhold, det andre tilfellet har imidlertid også kulturelle implikasjoner. Universitetsprofessoren står ikke nødvendigvis i en mer dominerende økonomisk posisjon enn hjelpepleieren, selv om han selvsagt tjener mer. Hovedsaken er imidlertid at mens den typiske universitetsprofessoren er en mann med en posisjon som opinionsdanner, er den typiske hjelpepleieren en kvinne uten noen slik posisjon. For i det hele tatt å kunne snakke om demokratiske rettigheter under sosialismen må man spørre seg hvordan hjelpepleieren reelt sett kan få like rettigheter som universitetsprofessoren.

Da kan prinsippet om «all makt til alle» måtte vike. Siden for eksempel kvinnen er samfunnsmessig undertrykt må man tenke tiltak for å gi henne like store muligheter som menn. En mulighet er å øremerke stillinger for kvinner. En annen mulighet er å sette opp et kvotesystem innen folkevalgte organer. Det er ikke sikkert at det her vil holde med 40% eller 50%, det er kanskje nødvendig med 60% eller 70% kvinneandel for at kvinner som kjønn skal få samme representasjon som menn, siden menn i sammenhenger der de har samme vekt som kvinner likevel har en tendens til å dominere.

I forhold til den materielle undertrykkingen av distriktene vil det bli nødvendig med en omprioritering av midlene. Midler til veiutbygging må vekk fra østlandsområdet og sentrale strøk og overføres til distriktene. Med andre ord må flere midler overføres fra flertallet til mindretallet, og det er det ikke sikkert at dette flertallet vil akseptere. Også i dette bør det finnes mekanismer for å endre forholdet mellom flertall og mindretall.

Sweezys påstand er viktig, men det er samtidig viktig å ha med seg at dette ikke automatisk betyr at et demokrati i den forstand at et enkelt flertall skal bestemme. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke er demokrati – det betyr at demokratiet tilstreber å inkludere alle gjennom å svekke ulike former for undertrykking. Hvis det er slik at produsentene virkelig skal styre produksjonen, må det også være den kvinnelige produsenten i Rørvik i like stor grad som den mannlige produsenten i Oslo.

Uten å ta dette i betraktning har man to muligheter. Den første ble forsøkt gjennomført i Sovjetunionen med katastrofalt resultat. Der ville ikke folk være med på dette, og det ble gjennomført mot folks vilje, med det resultatet at skillet mellom styrende og styrte ikke ble svekket og at følgelig sosialismen raknet. Den andre muligheten, å la flertallet bestemme uansett kan, som tilfellet Jugoslavia viser, føre til at de gamle forholdene gjenskapes. I begge tilfellene betyr det at sosialismen taper.

Hvordan dette skal kunne gjennomføres i praksis er et annet spørsmål. Trolig er det lite vi kan si om dette før vi lever under nettopp sosialismen. Men det er like fullt viktige problemstillinger som også gjelder mange andre felter enn de nevnte. Hvis man ikke går inn og diskuterer hva demokratiet er og skisserer ulike muligheter for at ulike demokratiske aspekter kan havne i motsetning til hverandre, vil man stå hjelpeløs når dette faktisk skjer, med de følger det kan ha.

Bokomtale ved Morten Falck

«Det er farlig å tro at man kan restaurere historisk blodbefengte begreper som ‘den nordiske rasen’ ved å tilbakestille deres historie og plassere dem i en form for steril språklig-politisk vakuumtilstand,» sier Torgeir Skorgen mot slutten av den spennende og viktige boka Rasenes oppfinnelse. Han påpeker at vi aldri har tatt noe ordentlig oppgjør med rasetenkningen, og oppfordrer oss til å ta det en gang for alle. Det er overmodent. Boka hans er det mest omfattende angrepet mot rasismen på norsk hittil.

«Med fornuften som målestokk kan vi gjerne kalle dem barbarer, men sammenligner vi dem med oss selv, vil vi se at vi langt overgår dem i barbari,» skrev den franske essayisten Michel de Montaigne (1533-92) om kannibalene i den nye verden. Det var ikke uvanlig at indianerne spiste menneskekjøtt. Den slags barbariske skikker sørget spanskekongen for å forby, og den siviliserte conquistadoren Hernan Cortéz ga ordre til at en indianer som ble tatt på fersk gjerning, skulle brennes levende. Han begrunner det slik: «Derfor lot jeg ham brenne for å ha spist og drept noen, fordi jeg ville at man ikke skulle drepe noen.» Men verken Montaigne eller Cortéz brukte begrepet rase for å skjelne mellom forskjellige folkeslag. Når franskmannen forsvarte de edle ville, eller Cortéz slaktet for fote, brente og torturerte, var det ikke ut fra at et syn på andre «raser». Det vesentlige skillet mellom ulike folkeferd gikk mellom kristne og hedninger.

De såkalte menneskerasene er en ny oppfinnelse i historien, knyttet uløselig til det europeiske borgerskapets oversjøiske slavehandel og erobringer (ikke så uventet, kanskje) og – paradoksalt nok – til opplysningstida. Merkelig nok finnes det fortsatt folk som har vanskelig for å godta dette. Det er ganske vanlig å tro at mennesker fra fremmede strøk har vært betraktet som rase i tusenvis av år, og det er ikke spesielt knyttet til den politiske høyresida. Ellers fornuftige og vitenskapelig innstilte folk langt ut på venstresida kan komme med påstander som: «Det er lett å se på et menneske hvor i verden det kommer fra, og disse tydelige, ytre forskjellene velger jeg å kalle rase.»

Da er det en sann og dennesidig velsignelse at noen går grundig inn i temaet. Ja, boka Rasenes oppfinnelse må være det nærmeste vi kommer til en sensasjon i norsk bokverden denne høsten. Torgeir Skorgen påviser hvordan rasebegrepet strider mot antikkens og middelalderens, ja til og med renessansens grunnleggende syn på verden og menneskenes tilhørighet. Han viser hvordan ordet gradvis oppsto på slutten av middelalderen, og hvordan det fikk sitt innhold under 1700-tallets forsøk på å bryte med overleverte oppfatninger fra antikken og katalogisere og forstå den fysiske verden. Forfatteren har et klart blikk for hvordan begrepet utformes nettopp med røtter i antikkens forestillinger om menneskets temperamenter og de fire grunnleggende fysiske elementene, akkurat de teoriene man prøvde å frigjøre seg fra.

Skorgens bakgrunn som litteraturhistoriker gir boka noen av dens sterkeste sider. Han går grundig inn i et materiale som blir oversett av de fleste som skriver om dette emnet, men som er viktig. I vår tid er kunnskapene så overveldende at ingen enkeltforfatter kan beherske alle felter. De som skriver om rasebegrepet er vanligvis orientert mot biologien. Men menneskene, de levende kvinner og menn som befolker verden og beveger historien, er hele mennesker, de blir påvirket av kunst, litteratur, musikk og andre kulturelle ytringer, og ikke minst av skjønnhetsidealer. Det er ikke naturhistorikerne, men folk som den sveitsiske forfatteren (og presten) Lavater og den tyske kunsthistorikeren Winckelmann som har formet våre ofte ubevisste oppfatninger om «rasenes» karakteristiske utseende. De ga jødene krumme neser og påførte oss skjønnhetsidealer som fortsetter å ødelegge våre liv, og som ble normgivende for å vurdere «verdien» av forskjellige mennesker. Uten at vi ser denne påvirkningen og hvor disse ideene kommer fra, blir det umulig å ta oppgjør med dem, umulig å bli kvitt dem.

En av de sterkeste sidene ved Skorgens bok er at den tar for seg den norske tradisjonen, helt fra Bergensbispen Erik Pontoppidans forsvar for slavehandelen midt på 1700-tallet, via Det Norske Selskab og historikere som Keyser, til maurflittige rasehygienikere som den trønderske militærlegen Halfdan Bryn og Oslo-apotekeren Jon Alfred Mjøen. Denne tradisjonen har vært godt skjult siden 2. verdenskrig, men den er viktig å forstå. For den sier noe om hvor utbredt rasetenkningen var, og den viser oss den norske intellektuelle orienteringen mot Tyskland i hele denne perioden. Verken Bryn eller Mjøen var angstbitere fra det ytterste høyre, de var liberale venstremenn. Tanken om å «forbedre» menneskene ved å gi det naturlige utvalget en hjelpende hånd, var så utbredt og så akseptert at ikke engang en aktiv anti-rasist som Karl Evang greier å fri seg helt fra den, selv ikke i kampskriftet Rasepolitikk og reaksjon.

Meget tydelig dokumenterer Skorgen at begrepet «rase» ikke har noe klart innhold, at det er vilkårlig og kan defineres etter behov til enhver tid – og at det ikke kan rives løs fra sin blodige historie. Den som etter å ha lest denne boka fortsetter å dele menneskene inn i «raser», må ha politiske eller økonomiske interesser av å gjøre det. Skorgen er krystallklar. Han oppfordrer som sagt til et skikkelig oppgjør. Vi må slutte å bruke dette begrepet, slutte å dele inn menneskene etter uvesentlige ytre kjennetegn, og møte dem som individer på like fot.

Som Røde Fanes lesere vil forstå, er boka ikke skrevet ut fra et klasseperspektiv. Det er en svakhet i forhold til å forstå rasismen. For rasebegrepet slik vi kjenner det i vår tid, er oppstått som et ideologisk redskap i klassekampen. Det er først når vi ser det, at det blir mulig å forstå hva dette begrepet virkelig er. Dersom vi skal få tatt det oppgjøret Skorgen går inn for, må vi se hele bildet.

Derfor er det en svakhet at Skorgen «går glipp av» Boulainvilliers. Det skjer fordi han i sin framstilling følger den naturhistoriske tråden på 1700-tallet, og legger vekt på Linné, Kant, Herder, Blumenbach osv. Grev Henri de Boulainvilliers som utformet rasebegrepet i sin Histoire de l’Ancien Gouvernement de la France (utgitt posthumt i 1727), var historiker. Skorgen nevner ham, men ser ikke den politiske betydningen av det han kaller grevens «tofolksteori». Derfor nevner han ham bare som en tematisk innledning til skildringen av Gobineau og 1800-tallets forsvar for imperialismen, i kapittelet «Herskerrasens oppfinnelse». Kronologien burde vært en varselklokke. Boulainvilliers kom før Linné, som ga ut den 10. og endelige utgaven av sitt Systema Naturae i 1758. Og det er først når vi ser at rasebegrepet er utformet for å rettferdiggjøre undertrykking det blir mulig å forstå hvorfor det er så vanskelig å gi det en klar biologisk definisjon – og hvorfor det er nødvendig å slutte å bruke det. Begrepet oppstår i historievitenskapen som legitimering for klasseherredømme, det smitter fra den intellektuelle diskusjonen rundt Boulainvilliers’ bok til biologien, og etter hvert som vitenskapen får en mer og mer sentral rolle for å forklare verden, blir det viktigere og viktigere å begrunne rasebegrepet i biologi og antropologi.

Skorgen er ikke biolog, og det gjør at framstillinga av biologien også har sine svakheter. Diskusjonen om rasebegrepet blir ikke fullstendig uten at man ser klart hvordan biologiens definisjoner blir klarere, hvordan systematikken blir mer og mer basert på regler som utelukker rasismens gamle blodsmystikk og bindes opp i et internasjonalt vedtatt regelverk. Biologene har forlatt begrepet «rase». Zoologene snakker om underart, botanikerne om varietet (det finnes flere begreper også). Ordet rase blir nå bare brukt i sammenhenger hvor det er et ønske å nå et større publikum, og derfor unngå fagterminologien. Vi er tilbake der hvor rasebegrepet tyter inn i biologien utenfra – og det store oppgjøret med rasebegrepet har god støtte i biologien.

Dersom Skorgen hadde vært helt oppdatert på genetikernes utforskning av menneskets arvestoff, ville han fått med seg sterke argumenter. En av konklusjonene fra forskerne som kartlegger menneskets gener, er at ideen om menneskeraser ikke finner støtte i genetikken. Og de genetikerne som på grunnlag av tusener på tusener av genetiske analyser kartlegger menneskets vandringer fra Afrika og vår historiske spredning over resten av kloden, er helt klare og samstemt: Det finnes ikke menneskeraser. Den som tror det er mulig å se på et menneske hvor det har sine røtter, er i beste fall naiv.

Men disse innvendingene er underordnet. Skorgens bok er et storartet bidrag til å legge rasebegrepet under torva, en enestående kilde til kunnskap og forståelse, en inspirasjon til å tenke selv. Den bør leses og studeres av alle anti-rasister, og den bør bli en spore til spennende diskusjoner.

av Adam Hanieh

For store delar av venstresida er Israels politikk ganske enkelt forstått som eit tilhøve mellom Likud på høgresida og det meir fredsvennlege Arbeidarpartiet. Eg har som mål å vise at eit slikt syn skuldast ei feil tilnærming til klassedanninga i Israel. Om me ikkje set klasse i sentrum for analysane våre, vil det vere vanskeleg å utvikle tilstrekkeleg forståing av det som faktisk går føre seg ute i det verkelege livet.

Den nåverande palestinske intifadaen og Israels brutale svar har ført til tallause artiklar dei siste to åra. Men det er ein skuffande mangel i analysar frå venstresida, der mykje av skrivinga freistar forklare innhaldet i den israelske politikken med Ariel Sharons høgrestandpunkt. Innanfor denna ramma blir den israelske strategien presentert som ein rasistisk variant av ein koloniseringsplan for dei okkuperte områda, som innimellom fører til fordriving av palestinarane frå Vestbreidda og Gaza-stripa.

Drøfting av klasse og politisk økonomi både i Israel og i dei okkuperte områda er påfallande borte frå så godt som all analyse frå venstresida. Det kan sjå ut som ei merkeleg skulding mot venstre-skribentar, men eg trur fråveret av analyse basert på klasse i seg sjølv peikar på det uklare synet mange venstreorienterte har på den israelske staten. For store delar av venstresida er Israels politikk ganske enkelt forstått som eit tilhøve mellom Likud på høgresida og det meir fredsvennlege Arbeidarpartiet. Eg har som mål å vise at eit slikt syn skuldast ei feil tilnærming til klassedanninga i Israel, og at om me ikkje set klasse i sentrum for analysane våre, vil det vere vanskeleg å utvikle tilstrekkeleg forståing av det som faktisk går føre seg ute i det verkelege livet.

I hovudsak vil eg argumentere for at den israelske kapitalismen vart skapt av den sionistiske arbeidarrørsla (i dag representert av Arbeidarpartiet), og at Oslo-prosessen var eit nøkkelsteg i utviklinga (note 1). Israels krig mot det palestinske folket i dag er det logiske framhaldet av prosessen, retta mot å skape ein palestinsk kantonstat. På grunn av den sentrale rolla den sionistiske arbeidarrørsla har i bygginga av den israelske kapitalismen, er begrepa «venstre» og «høgre» ofte forvirrande når det gjeld Israel.

Dei siste ti åra har Israel i tillegg i aukande grad gjort seg mindre avhengige av billeg palestinsk arbeidskraft, samtidig som dei okkuperte områda er gjort meir avhengige av israelsk økonomi. Resultatet er eit palestinsk samfunn med ein klassestruktur ute av lage – ein kapitalistklasse som er avhengig av privilegerte samband med israelsk kapital, og ein arbeidarklasse utan særleg tyngde i den nasjonale kampen.

Klasse og stat i det israelske samfunnet

Mange kommentarar frå akademikarar og andre ser den dominerande stillinga til den israelske staten dei første fire tiåra etter at landet vart oppretta i 1948 som prov på at Israel var ein sosialistisk økonomi. Denna trua fann næring i dei politiske skriftene frå den sionistiske arbeidarrørsla sjølv, i rolla til busettingskollektiva – særleg kibbutz-rørsla – og styrken til fagrørsla, Histadrut, som den største enkeltarbeidsgivaren gjennom det meste av Israels historie (note 2). Sidan midten av 1980-tallet, og i aukande grad på 1990-tallet, har den politiske økonomien i Israel vorte dramatisk endra. I dei siste femten åra har den økonomiske strukturen i landet endra seg markant, og Israel har omfamna ein tilsynelatande seirande global kapitalisme. Basert i hovudsak på oppskriftar frå Det internasjonale pengefondet og Verdsbanken har den israelske regjeringa privatisert statlege selskap, letta på kontrollen over kapitalmarknadene, og redusert reallønna.

Tradisjonell tilnærming til Israels politiske økonomi har freista forklare desse endringane som resultat av eit ideologisk skifte i den israelske eliten. I samsvar med detta synet brukte dei israelske leiarane å halde seg til ein slags sosialistisk ideologi, og midt på 1980-tallet omfamna dei raskt ein nyliberal kapitalistisk resept som løysninga på sine økonomiske problem.

Opp mot det synet har ein ny generasjon israelske intellektuelle det siste tiåret hevda i skrivinga si at ein må nærme seg den israelske makta på ny måte for å forstå ho (note 3). Dei seier utviklinga i sionistrørsla best blir forstått om ein ser på busettarrørsla som ein freistnad på å vinne kontroll over landområda og arbeidsmarknaden. Den private kapitalistklassen frå den opphavlege busettarrørsla var veik og oppsplitta, og ei kollektivistisk tilnærming til busettinga, leia av den sionistiske arbeidarrørsla, var den meste effektive måten å okkupere landet på, og fordrive dei opphavlege bebuarane. Styrken til Histadrut og den leiande rolla til den sionistiske arbeidarrørsla kan ein best forklare ved den veike jødiske kapitalistklassen som eksisterte før 1948, og behovet for å skaffe arbeid til jødiske immigrantar, og likeins stenge ute den opphavlege palestinske arbeidarklassen frå arbeidsmarknaden, som eit forspel til utdriving.

Fordi både kapitalist- og arbeidarklassen var på eit uutvikla stadium i busettarperioden, var den israelske staten etter 1948 ikkje bare opptatt av busetting, men au i å bygge klassar i seg sjølv. Denna klassedanninga gjekk gjennom to nøkkelfasar i perioden mellom 1948 og 1985.

1) 1948-1973

Perioden var prega av høg vekstrate finansiert av tyske erstatningar og utanlandske jødiske fond. Det var ein oppstartsfase for stat og klasse. Derfor overførte staten så godt som alle kapitaloverføringane til utvalte grupper som vart sett på som allierte i det «nasjonale prosjektet». Desse gruppene endte opp som nøkkelkonglomerata som skulle dominere israelsk økonomi dei følgjande åra. Den israelske arbeidarklassen vart danna gjennom den store innvandringa av arabiske, afrikanske og asiatiske jødar som skulle bli etnisk definerte som «Mizrahim».

Etter den israelske okkupasjonen av Vestbreidda og Gaza-stripa i 1967, gjekk den israelske økonomien gjennom den såkalla palestinske boomen. Okkupasjonen auka den israelske heimemarknaden kraftig og skaffa ei ny kjelde til billeg arbeidskraft. Denna arbeidsstyrken var billeg og høgutbytteleg, og midt på 1980-tallet utgjorde palestinarar frå Vestbreidda og Gaza-stripa rundt 7 % av den israelske arbeidsstyrken (note 4). Rundt 1/3 av arbeidsstyrken på Vestbreidda og Gaza-stripa arbeidde i Israel i 1985, 47 % av desse i byggeindustrien. Den billege arbeidskrafta gav den israelske økonomien eit løft ved å fylle dei lågaste trinna i arbeidsmarknaden og dekke noen av manglane den lange israelske militærtenesta skapte. Det sette au noen Mizrahim i stand til å klatre opp til å bli formenn eller oppsynsmenn, og slik lette noe på dei etniske spenningane som hadde grodd fram mellom Mizrahim og europeiske jødar på 1970-tallet.

2) 1974-1985

Seint på 1960-tallet hadde dei store kjernekonglomerata vakse saman til fem nøkkelforretningsgrupper: Koor, Hapoalim, Leumi, Clal, og Israel Discount Bank Holdings (IDB). Dei første fire var kontrollert av staten, Histadrut og den sionistiske arbeidarrørsla, mens IDB var privateigd. Frå ein start med den israelske okkupasjonen av Vestbreidda og Gaza-stripa i 1967, og i aukande grad i 1973-krigen, vart den militære produksjonen det sentrale i den politiske økonomien i Israel. Dei militære utgiftene vart fordelte til nøkkelkonglomerata av staten, og førte til enorme vekstratar i nøkkelgruppene mens økonomien som eit heile leid av stagflasjon (note 5).

Midt på 1980-tallet byrja systemet bryte saman på grunn av mange ulike faktorar. Ein verdsomspennande nedgang og eit fall i etterspørselen etter våpen på grunn av politisk omgruppering sette grenser for profitten til konglomerata. Innanlands tok hyperinflasjonen kvelartak på økonomien som eit heile, og gjorde finansiell planlegging vanskeleg.

Som svar på endringane gjorde staten, leia av Arbeidarparti-delen av sionistrørsla, markante steg i ny retning med den økonomiske stabiliseringsplanen frå 1985 (ESP). Endringa besto av fire prosessar:

1. Ei endring i tilhøvet mellom staten og nøkkelkonglomerata.

ESP var den offisielle starten på nye tilhøve mellom staten og kapitalistklassen. Nøkkelkonglomerata vart skilte frå statsapparatet og lagt i hendene på den nye kapitalistklassen. Staten skulle ikkje lenger verne konglomerata, men dei blei nøkkelområda for kapitalakkumulasjon for ein verkeleg privat kapitalistklasse. Det oppnådde ein gjennom å bryte opp Histadrut-imperiet, og gi lemningane over til private, og ved privatisering av statlege og halv-statlege selskap.

2. Framveksten av ein ny kapitalistklasse.

Kapitalistklassen oppsto gjennom ei samansmelting frå tri ulike kjelder:

• Internasjonal kapital, ofte med band til sionistrørsla, som til dømes USA-forretningsmannen Ted Arison og den kanadiske milliardæren Charles Bronfman
• Innanlands privat kapital som tidlegare hadde vore statsstøtta, som Recanati og Ofer-familiane
• For det tredje delar av statsbyråkratiet som hadde leia ESP og privatiseringa.

3. Israels inntog i verdsøkonomien.

Då det starta midt på 1980-tallet, vart Israels økonomi åpna mot verdsøkonomien ved lette i lovverket som regulerte utanlandsk eigarskap og investeringar, og felles notering av israelske selskap på børsar verda rundt. Kapitalistklassen gjort greie for i punkt to ovanfor var ikkje einsarta. Tredje delen av klassen, tidlegare statsbyråkratar, vart ofte leiarar av dei nye private selskapa. Som følgje av forhandlingane som starta med palestinarane tidleg på 1990-tallet, vart store israelske selskap integrerte i verdsøkonomien ved store investeringar og knyttingar på eigarsida til utanlandsk kapital, særleg i USA og Asia. For det tredje byrja internasjonal kapital, då særleg frå USA, å investere tungt i Israel, og Israels økonomi vart integrert i den verdsomspennande kapitalistismen.

4. Omstrukturering av tilhøvet arbeidar – kapitalist.

Nedbrytinga av konglomerata og Histadrut-imperiet hadde stor verknad på tilhøvet mellom arbeidaren og den kapitalistiske eigaren. Det gamle systemet hadde eit lag av privilegerte arbeidarar ved sida ein tungt utbytta sektor, og vart brote ned ved å kutte lenka mellom Histadrut og økonomien. Det vart ein stor auke i utbyttingsgraden av arbeidarklassen som synte att i produktivitetsauken som oversteig veksten i reallønna. Mange statlege tiltak låg til grunn for det, særleg devalueringa av shekelen og lågare priskompensasjon. I tillegg bidrog den statlege tollpolitikken til å ta frå dei fattige og gi til den nye kapitalistklassen, mellom anna ved lågare subsidiar på enkelte varar.

Desse endringane pregar den «nye» israelske politiske økonomien, og syner att på politisk og kulturelt plan. Noen teikn på endringane: (1) veksten i borgarretts- og utanomparlamentariske rørsler i takt med at staten har trekt seg attende frå det offentlege rommet, (2) aukande «McDonaldisering» av den israelske kulturen i takt med at USA-kapital har auka investeringane i landet, og (3) politiske utviklingsprosessar som Oslo-avtalen var eit nøkkelsteg som gjorde at israelsk kapital kunne gå over til eit globalt og regionalt stadium.

Det må strekast under at Arbeidarpartiet var den leiande krafta i denna omforminga til nyliberal kapitalisme. Den sosiale basisen hadde vore rike jødar frå Europa og Amerika, mens rivalen Likud byrja vinne tillit frå dei fattigare laga av jødar frå Afrika og Midt-Austen (Mizrahim) på 1970-tallet. Likud vann sitt første val i 1977, i hovudsak på grunn av støtte frå fattige og underprivilegerte Mizrahim, og det synet at Arbeidarpartiet representerte den europeiske jødiske eliten. I dag er det svært lite skilje i den økonomiske politikken til Arbeidarpartiet og Likud. Begge har heilhjerta omfamna ein USA-lik nyliberalisme. På politisk plan er det au merkverdig samsvar mellom hovudstrømningane i Arbeidarpartiet og Likud i synet på den israelsk-palestinske konflikten. I dag overser leiaren i Arbeidarpartiet, Benyamin Ben Eliezer, den brutale undertrykkjinga av palestinarane i dei okkuperte områda der han sit som forsvarsminister. Det er samansmeltinga av Arbeidarpartiet og Likud som forklarer kollapsen til Arbeidarpartiet som politisk kraft i Israel (note 6).

Oslo-avtalen og israelsk kapitalisme

Ved starten av Oslo-prosessen var den framveksande kapitalistklassen ein uttalt støttespelar for forhandlingane. Eit typisk eksempel på støtta var Benny Gaon. Gaon vart administrerande direktør i flaggskipet til Histadrut, Koor, i 1987, og leia omdanninga av Koor til eit privateigd selskap. For Gaon og den nye kapitalistklassen var Oslo-avtalen svært viktig for å åpne Israel for verdsøkonomien. Etter deira syn ville det vere uråd å trekkje utanlandske investeringar i stor grad til Israel så lenge konflikten sto ved lag. Det ville au vere vanskeleg for israelske selskap å investere i USA, Europa og dei såkalla framveksande marknadene utan ei politisk løysning på den israelsk-palestinske konflikten. Koor la fram sitt Fredsprosjekt kort etter underteikninga av Prinsipperklæringa i 1993 der israelsk, palestinsk, arabisk og europeisk næringsliv samla seg om investeringar i regionen. Selskapet var ein hovudsamarbeidspartnar for PA (Palestinian Authority – dei palestinske sjølvstyresmaktene) på infrastrukturprosjekt, og i vareeksport til Vestbreidda og Gaza-stripa.

Årsaka til støtta var i hovudsak behovet for å få slutt på den arabiske boikotten av israelsk økonomi, og sikre stabile rammevilkår for næringslivet i Israel. Israel sikta mot at lågteknologiske produkt, som tekstil, skulle produserast i fabrikkar i Egypt og Jordan til langt lågare lønner enn i Israel. I stor grad har det vore ein suksess. Israelske selskap produserer nå varene sine i industrisonar i Jordan, Egypt, og i dei okkuperte områda.

Frå 1993 har Israel medvite arbeidd for å bytte ut dei palestinske dagarbeidarane som har arbeidd inne i Israel frå 1967, med fremmendarbeidarar frå Asia og Aust-Europa. Mens utanlandsk arbeidskraft var litt dyrare ettersom dei måtte få tak over hovudet og bli transportert til landet, gav dei høgt utbytte og blei ofte brakt til landet «illegalt» (men den israelske regjeringa var fullt informert). Dei vart leverte av innleigefirma oppretta i Thailand, Fillippinenene, og Romania med arbeidsgivarar som tok passa frå dei ved framkomsten, tilsette dei på svært dårlege vilkår og ofte heldt tilbake lønna. Dei utgjorde ein ideell reservearbeidskraftstyrke, ettersom dei lett kunne bli deporterte til heimlandet fordi dei var «ulovleg» i Israel.

Derfor førte dei hundretusentals fremmendarbeidarane som kom etter Oslo-avtalen til at israelsk økonomi ikkje lenger var avhengig av palestinsk arbeidskraft. Palestinsk arbeidskraft vart i staden for ei «kran» som kunne skruast opp og igjen avhengig av den økonomiske og politiske stoda. Mellom 1992 og 1996 sank palestinsk sysselsetting i Israel frå 116.000 arbeidarar (33 % av den palestinske arbeidsstyrken) til 28.100 (6 % av den palestinske arbeidsstyrken). Lønn frå arbeid i Israel fall frå 25 % av palestinsk BNP i 1992 til 6 % i 1996 (note 7). Mellom 1997 og 1999 fekk ein oppgang i israelsk økonomi tallet på palestinske arbeidarar omlag opp til nivået før 1993. Men som ein følgje av starten på den nåverande intifadaen fall tallet drastisk på grunn av grensestengingar og nekting av tilgangsløyve. Sidan september 2000 har rundt 75-80.000 palestinarar mista jobbane inne i Israel eller i busetjingane. Talla tyder på at palestinsk arbeidskraft har blitt annanrangs reservearbeidskraft ved sida dei utanlandske arbeidarane.

Tilhøvet mellom dei palestinske styresmaktene og Israel

Hovudpunktet i den israelske strategien ovafor Vestbreidda og Gaza-stripa er kontroll over palestinarane utan direkte militærstyre over palestinske byar og landsbyar. Oslo-avtalen hadde som mål at den palestinske kampen, eigedommen og grensene skulle under israelsk kontroll, mens den palestinske befolkninga skulle styrast av PA, der maktgrunnlaget heilt kvilte på velsigning frå regjeringane i Israel og USA. Viktigaste oppgava til PA var å garantere «tryggleiken» til Israel, dvs. å opptre som politistyrke for okkupasjonsmakta. På klassisk kolonialistisk vis fekk dei innfødde «sjølvstyre», nøye innpassa under vedvarande israelsk kontroll og dominans.

Palestinsk økonomi er fullstendig integrert i og avhengig av israelsk økonomi. Om lag 75 % av all import til Vestbreidda og Gaza-stripa kjem frå Israel, mens 95 % av all eksport frå Vestbreidda/Gaza-stripa har Israel som mål. Israels fullstendige kontroll over alle ytre grenser betyr at det er uråd for palestinsk økonomi å utvikle meiningsfulle tilhøve til eit tredje land. Vestbreidda og Gaza-stripa er i stor grad avhengig av vareimportert, totalt utgjør han 80 % av bruttonasjonalinntekten. Med svak eigenproduksjon og stor import kjem ikkje den økonomiske makta til den palestinske kapitalistklassen frå eigen industri eller produksjon, men er av kompradortypen. Profitten kjem frå eksklusive importrettar på israelske varer, og kontroll over store monopol gitt til dei som var lojale til Arafat. Det privilegerte tilhøvet til israelsk kapital er kjenneteiknet på det palestinske borgarskapet. Sidan 1993 har detta borgarskapet fusjonert med delar av PA-byråkratiet og utgjør ein hovudpillar i styret til Arafat.

Heilt frå starten av Oslo-prosessen har den vidare eksistensen til PA vore fullstendig avhengig av Israel, USA og Europa. Mellom 1995 og 2000 kom 60 % av alle inntektene til PA frå indirekte skattar på utanlandske varer importert til dei okkuperte områda, samla inn av den israelske regjeringa. Desse pengane blir samla inn av den israelske regjeringa og så overført til PA kvar månad, etter reglar utforma i den økonomiske Paris-avtalen mellom PA og Israel frå 1995 (note 8). Det betyr at om Israel vel å halde tilbake desse pengane, slik dei har gjort sidan desember 2000, så er PA i alvorleg pengekrise.

Den andre hovudkjelda til inntekter for PA er utanlandske midlar frå USA, Europa, og arabiske regjeringar. I 2001 dekka desse midla rundt 75 % av lønnsutgiftene til PA. Utan desse pengane ville 122.000 offentleg tilsette i PA-området vore utan lønn. I tillegg fekk dei utanlandsk støtte til matvareprogram, jobbskapingsplanar og oppbygging av øydelagt infrastruktur. Heile Vestbreidda og Gaza-stripa har eit handelsunderskott på 45-50 % av bruttonasjonalinntekten, og det blir i prinsipp finansiert av utanlandsk hjelp.

Tilhøvet mellom palestinske område og israelsk økonomi, og det at den palestinske kapitalistklassen er kompradorar, har gitt den palestinske arbeidarklassen eit særpreg. Arbeidsstyrken er delt i tri store område:

• Arbeidarar i Israel og busettingane som er alvorleg ramma av den nåverande politiske stoda
• Eit stort antall PA-tilsette i offentleg sektor
• Ein privat sektor dominert av små selskap.

Det er så godt som ingen industriarbeidarklasse å snakke om på Vestbreidda og Gaza-stripa.

Mens palestinske arbeidarar i Israel har blitt mindre viktig for israelsk økonomi, utgjør dei framleis ein stor del av den totale palestinske arbeidsstyrken. I månadene før intifadaen starta i 2000, arbeidde drygt 20 % av den palestinske arbeidsstyrken på Vestbreidda og Gaza-stripa (med unnatak av Jerusalem) i Israel eller i busettingane.

Under det første opprøret i dei okkuperte områda i 1988 arbeidde over 50 % av den palestinske arbeidsstyrken i Israel. Delen av den palestinske arbeidsstyrken som jobbar for israelske arbeidsgivarar har slik falle med 60 % på 12 år. Kor har desse arbeidarane blitt av?

Den sterke veksten i sysselsetting etter Oslo-prosessen kom i offentleg sektor innafor PA, som utgjør rundt 25 % av sysselsettinga i palestinske område. Delen av arbeidsstyrken sysselsett i offentleg sektor er nesten dobla sidan midten av 1996. Meir enn halvparten av utgiftene til PA går til lønningar i offentleg sektor.

Den tredje hovudsektoren er privat næringsliv, særleg tjenesteytande næringar. Det som skil denna sektoren ut, er at han totalt er dominert av små familieeigde selskap. Dei palestinske områda manglar markant storindustri på grunn av tretti år med israelsk utviklingshindrande politikk. Over 90 % av private palestinske selskap sysselset mindre enn 10 tilsette.

Politiske implikasjonar

På det økonomiske området pressa Oslo-avtalen fram utviklinga av ein parasittisk palestinsk kapitalistklasse, heilt avhengig av tilhøvet sitt til israelsk kapital for å skaffe seg profitt. I mellomtida gjorde Israel slutt på avhengigheita si av billeg palestinsk arbeidskraft, ved ein massiv flom av høgutbyttelege fremmendarbeidarar. I staden vart dei palestinske arbeidarane ein reservearbeidshær som kunne slåast av og på. Tiår med utviklingshindrande politikk og fullstendig israelsk kontroll av det palestinske baklandet betyr at den innanlandske palestinske arbeidarklassen enten er avhengig av offentleg sektor betalt av utanlandske hjelpetiltak, eller konsentrert i små, privateigde familieselskap.

Samansetjinga av den palestinske arbeidarklassen er svært merkbar på det politiske området. Jamvel om den palestinske arbeidarklassen er stor, finst det ingen organisert sektor sterk nok til å utforme ein klassestrategi for den palestinske nasjonale rørsla. Det skil seg, kanskje, frå dømet til antiapartheid-rørsla i Sør-Afrika, der den organiserte arbeidarklassen, særleg gruvearbeidarane, var i stand til å spele ei sentral rolle i kampen.

Det reelle innhaldet i denna klassestrukturen er klart synleg i det verkelege livet i dag. Sidan april i år har rundt 700.000 menneske levd med portforbud mest heile tida. Portforbud, særleg husarrest, betyr at ingen som bur i ein større palestinsk by, kan bevege seg utanfor heimen utan risiko for å bli skote og drepne av den israelske hæren. Dei dagane portforbudet blir lempa noen få timar gir innbyggjarane i desse byane nok tid til å kjøpe mat eller treffe venner, ikkje til å utføre meiningsfullt produktivt arbeid. I ein slik samanheng blir det uråd å planleggje dei grunnleggjande behova i livet. Frå ein dag til den neste er det uråd å vite om du vil vere i stand til å gå på jobb, skole, eller universitet, eller om du blir stengt inne heime. Resultatet er eit heilt folk som går og ventar.

Realitetane bak portforbudet syner på ein framifrå måte endringane i både palestinsk og israelsk klassestruktur etter Oslo-avtalen. I eit vanleg kapitalistisk samfunn ville eit slikt portforbud vere umauleg fordi arbeidsliv og industri stoppar opp månadsvis om gongen. Under den første intifadaen som starta i 1988, innførte Israel allment portforbud i noen landsbyar, men aldri så lenge og så omfattande som nå. Desse tiltaka, saman med fråver på grunn av generalstreik under den første intifadaen, fekk leiinga i det israelske arbeidsdepartementet til å kalle stoda «traumatisk» for den israelske økonomien. I dag stør alle politiske leiarar i Israel permanent portforbud og stengingar, og dei slåst for økonomisk delte område.

Strukturen i den palestinske arbeidarklassen påverkar den nåverande intifadaen i sterk grad. Ideen om streik eller andre arbeidaraksjonar er ikkje-eksisterande, ettersom dei har så godt som ingen verknad på israelsk økonomi og bare er til skade for dei palestinske arbeidarane og familiane deira. Boikott av israelske varer er eit anna framlegg til politisk handling som har vore reist med jamne mellomrom under intifadaen. Trass i noen symbolske forsøk gjør dei økonomiske banda mellom Israel og palestinsk økonomi det så godt som umauleg, ettersom mesteparten av varene blir importert frå Israel. Det finst ikkje lokale kjelder til meieriprodukt, kjøtt, sement, eller mesteparten av frukt og grønnsaker eller elektriske produkt. Elektrisitet, telefonlinjer, vatn og jamvel det palestinske internettet er til sjuande og sist kontrollert av den israelske regjeringa.

Er Oslo-avtalen død?

Eit vanleg omkved i dominerande media så vel som frå delar av PA og den israelske regjeringa, er at den nåverande intifadaen betyr slutten på Oslo-prosessen. Noen palestinske kommentatorar skuldar Israel for å ville øydeleggje PA og vende tilbake til den såkalla israelske sivile administrasjonen som styrte Vestbreidda og Gaza-stripa til 1993.

Problemet med desse påstandane er at dei stemmer dårleg med det som verkeleg går føre seg når ein undersøkjer grundig. Det er viktig her å skilje mellom det påståtte innhaldet i Oslo-avtalen, og det prosessen skulle oppnå.

Om Oslo-prosessen blir forstått som ein strategi for å kantonisere (dele opp eit land i sektorar eller distrikt) Palestina, uavhengig av handtrykka på plenen framfor Det Kvite Huset, så er det klart at Oslo-avtalen er langt frå død. Dei siste månadene har den israelske regjeringa gjennomført ein plan med mål å slå under seg land på Vestbreidda og tvinge palestinarane inn i desse kantonane. Planen liknar reservata som vart sett opp av regjeringa i Sør-Afrika for dei svarte i apartheid-tida. Ein ni meter høg mur som strekk seg hundrevis av kilometer, blir nå sluttført rundt byar på den nordlege delane av Vestbreidda, som Nablus, Jenin, Qalqilya og Tulkarem. Ein liknande mur blir bygd rundt Jerusalem. Knytt til byggverket er det sett i verk eit nytt pass-system som krev at alle palestinarar som ønskar å reise mellom palestinske byar, må skaffe seg spesielle løyve som blir gitt veke for veke av den israelske miltærkommandanten på Vestbreidda. Alle varer som skal inn i palestinske område må gjennom eitt av tri transittpunkt kontrollerte av israelske militære. I røynda er Vestbreidda oppdelt i tri kantonar – den nordlege, midtre og sørlege Vestbreidda – med all transport av varer og folk mellom desse kontrollert av det israelske militæret.

Desse tri kantonane på Vestbreidda er skilte av store israelske busettingsblokkar og sprikande motorvegar som palestinarane er nekta tilgang til. Spesielle bilskilt skil mellom palestinske og israelske bilar, og utgjør ein grunnpilar i det framveksande apartheidsystemet på Vestbreidda.

Den palestinske folkesetnaden i Gaza-stripa er effektivt stengt ute frå alt samband med Vestbreidda i over eit tiår, og utgjør den fjerde kantonen i den israelske planen. Gaza-stripa har vore omgitt av eit gjerde i mange år, og er nå eit av dei mest tettbefolka områda på jorda med 1 million menneske bokstavleg talt stengt inne på noen få kvadratkilometer. Jamvel palestinske fiskarar som skal på sjøen for å tjene til livets brød må søkje løyve frå det israelske militæret.

Bak denna prosessen ligg dei økonomiske endringane som er skissert ovanfor: Ein freistnad frå israelsk kapitalisme på å tvinge fram ei løysning på konflikten som vil tjene Israels deltaking i den globale marknaden, tillate israelsk økonomi å liberalisere og redusere miltærutgiftene og åpne både arbeids- og forbrukarmarknaden i Midt-Austen.

Hovudhindringa i prosessen er dei palestinske massane, ikkje PA. Målet i den nåverande israelske strategien er ikkje øydeleggjinga av PA men nettopp det motsette, styrke han for at han betre kan undertrykkje befolkninga. Noen medlemmer av PA vil gå med på det, men det er ikkje individ som er viktige, men heller strukturen som eit heile og rolla han speler.

Det er vanskeleg i dag å snakke om ein «intifada» i meininga ei stor folkeleg rørsle. Av grunnar skissert ovanfor er det lite massedeltaking i det nåverande opprøret. Men det er ein sterk vilje til motstand uttrykt med det arabiske «samideen», eller den trufaste. Det er grunnen til straffetiltaka frå den israelske regjeringa får form av kollektive straffetiltak mot folket, tiltak retta mot å demoralisere og svelte ut folket til gi opp.

Notar

1) Prinsipperklæringa, til vanleg kalla Oslo-avtalen, vart underteikna av den israelske regjeringa og den palestinske frigjøringsorganisasjonen 13. september 1993. Avtalen var produkt av hemmelege forhandlingar mellom den israelske regjeringa og palestinske forhandlarar. Trass i den utbreidde oppfatninga at Oslo-avtalen hadde som mål å oppnå fred og ein palestinsk stat på Vestbreidda og Gaza-stripa, var det ein høgst defekt avtale som gav inntrykk av palestinsk suverenitet men heldt ved like israelsk dominans på alle område slik eg skal vise seinare i artikkelen. [Attende]

2) Histadrut (Landsorganisasjonen for arbeidarar i Eretz Israel) var den administrative ryggrada i busettingane før Israel vart skipa, med kontroll over koloniseringsarbeidet, økonomi, produksjon og marknad, arbeidsmarknad og forsvar. Histadrut var ikkje fagforeining i vanleg forstand, men prioriteringane vart fastsette av nasjonale mål, og ikkje arbeidarinteresser. I 1960 karakteriserte generalsekretæren i Histadrut, Pinhas Lavon, organisasjonen slik: «Landsorganisasjonen for arbeidarar vart grunnlagt for førti år sidan av fleire tusen ungdommar som ville arbeide i eit underutvikla land der arbeidskrafta var billeg, eit land som snudde ryggen til innbyggjarane sine og avviste nykommarar. Under slike tilhøve var grunnlegginga av Histadrut ein sentral del av gjenfødinga av det hebraiske folket i fedrelandet deira. Vårt Histadrut er ein verkeleg landsorganisasjon. Det er ikkje ein fagforeining for arbeidarar.» Sitert i Haim Hanegbi, Moshe Machover og Akiva Orr: «The Class Nature of Israel», i New Left Review 65 (januar / februar 1971). [Attende]

3) For å sjå eksempel på denna analysen, les: Gershon Shafir: Land, Labor and the Origins of the Israeli-Palestinian Conflict, 1882-1914 (Cambridge: Cambridge University Press, 1989). Zeev Sternhell: The Founding Myths of Israel: Nationalism, Socialism and the Making of the Jewish State (Princeton University Press, 1998). Ilan Pappe (red): The Israel / Palestine Question: Rewriting Histories (London: Routledge, 1999). [Attende]

4) Lewin-Epstein, Noah og Moshe Semyonov, «Occupational Change in Israel: Bringing the Labor Market Back», Israel Social Science Research 2, nr 2 (1984): 3-18. [Attende]

5) Ei meir detaljert drøfting av spørsmålet finn du i skrifter av Jonathan Nitzan og Shimson Bichler, særleg «From War Profits to Peace Dividends: The New Political Economy of Israel», Capital and Class, vol. 60 (hausten 1996). [Attende]

6) Det er teikn til at storselskapa i Israel vil prøve å byggje opp att Arbeidarpartiet som ei politisk kraft med betydeleg støtte frå næringslivet, ved å bytte til Arbeidarpartiordføraren Amram Mitzna i Haifa som leiarkandidat i Arbeidarpartiet mot Ben Eliezer nå nyleg. [Attende]

7) World Bank: Trade Options for the Palestinian Economy (Working Paper No. 21) (English), mars 2001. [Attende]

8) Parisprotokollen var ein økonomisk avtale underteikna i 1995 som ein del av Oslo-prosessen. Han gav presise overslag over kva for varer palestinarane fekk lov å importere og eksportere, likeins skattereglar og andre økonomiske spørsmål. [Attende]

av Per-Gunnar Skotåm

USA jager på for å virkelig etablere sin verdensdominans. Drivkraften i dette er som nevnt, jakten på strategiske råvarer hovedsakelig olje og gass.

1. oktober i år hadde Dagens Næringsliv og Finansavisen hovedoppslag rundt det samme temaet: «Det voldsomme fallet på børsene i hele verden.» Børsverdiene var tilbake til nivået høsten 1996. Nyhetene nærmere to måneder seinere preges av at Irak betingelsesløst har tillatt våpeninspektører til å gjennomsøke landet etter at USA i hele høst har lett etter påskuddet for å gå til krig mot landet.

Det skjer mye i Norge og verden nå. Mye av dette dreier seg om krig og fred:

• I Norge nekter kommunepolitikere fra mange partier å ta gjenvalg i frustrasjon over den statlige nedskjæringspolitikken som kun gir rammer for hvor nedskjæringene skal gjennomføres, og ikke gir rom for å bedre befolkningas velferdstilbud. Samtidig øker Norge sitt økonomiske og militære bidrag til USAs krigføring i Afghanistan. USA posisjonerer seg sterkere militært for en mulig invasjon i Irak.
• Utarminga av kommuneøkonomien øker presset for å kutte i tilbud, utskille og privatisere deler av den kommunale virksomheten. For å saldere budsjettene presses kommunene til å selge ut eierinteressene i lokale e-verk og kraftselskap.

Dette mangfold av tilsynelatende uavhengige hendelser drives fram av en hovedfaktor: kapitalens jag for å finne investeringsområder som kan opprettholde profittraten. Som vi skal se etter hvert, henger økonomi og krig sammen. Krig er økonomi med militære midler.

Når pyramidespillet rakner

De daglige finanstransaksjonene ligger nå nærmere 50-100 ganger over det verdenshandelen knyttet til varer og tjenester skulle tilsi. Det finnes enorme mengder ledig kapital som ikke finner plassering som opprettholder profittraten, som kreves for ikke å tape for andre kapitaler.

Desimalforskjeller i valutaverdi eller aksjeverdi kan utnyttes av den som kan flytte enorme beløp daglig, og kan gi 30 % avkastning årlig. Dette er en profittrate som det ikke er mulig å få gjennom ordinær vare- og tjenesteproduksjon. Hver dag skifter 18.000 milliarder dollar hender bare i valutaspekulasjon. Bakgrunnen for den enorme veksten i aksjeverdiene siden 1996 skyldtes tilgangen av ny kapital. Finanskapitalen lyktes i å lokke folk over hele kloden som hadde noen kroner oppspart, til å flytte disse fra ordinære bankinnskudd til aksjer. Tilgangen av kapital ga alle aksjer en stigning som ethvert pyramidespill. Stigningen var så sterk at folk særlig i USA tok opp store banklån til ordinær lav rente for å investere i aksjer. Samtidig ga verdistigningen folk følelsen av rikdom. Dette initierte stor forbruksvekst. Denne opprettholdt og økte industriproduksjonen med høyt tempo i produksjon og sysselsetting som igjen virket tilbake på investeringslysten – lånefinansiert eller ikke. Da boblen til slutt sprakk, hadde finanskapitalen med sin førstehandsinformasjon allerede trukket ut sine midler med enorm fortjeneste for å søke nye investeringsområder.

Som stabiliseringstiltak og for å opprettholde den psykologiske forventninga om framtidig gevinst, har den amerikanske sentralbanken gjentatte ganger senket renta. Den er nå nede på under 1 %, noe som resulterte i en økning i amerikansk utlånsvekst og forbruk til og med i oktober i år. I Europa tvang overgangen til euro folk til å bruke store mengder med svarte penger i løpet av kort tid ved innledninga av 2002. Overgangstida for bruk var så kort at for mange var den eneste muligheten for å få realisert midlene, å kjøpe dyre forbruksgjenstander som kunne handles i kontanter.

Denne handelen har for en periode stimulert forbruk og produksjon av dyr forbrukerelektronikk, møbler, hvitevarer og biler. Nå vil dette slå tilbake til lavere etterspørsel enn vanlig med påfølgende stagnasjon i produksjonen av de samme varene.

Det samstemte koret fra den norske politiske og økonomiske eliten helt ned til lokalplanet i kommunene har vært at det er forsvarlig for private og det offentlige å investere i aksjer og aksjefond. Dette har medført at folk privat, pensjonsfond, deler av fagbevegelsens kampfond, frie kommunale midler etter salg av kraftverk og lignende ble plassert i aksjefond. I realiteten en enorm overføring fra det private og offentlige til finanskapitalen.

Kurven for stigningen og fallet i aksjeverdien siden 1996 er omtrent identisk med tilsvarende kurve forut for og etter krakket i 1929. Sånn sett finnes det indikasjoner på at verden allerede er inne i en økonomisk depresjon. Samtidig er det sterke indikasjoner på at den nedgangen i aksjeverdi som særlig vesten har opplevd de siste to åra, bare er begynnelsen på et betraktelig større ras. En mye større del av økonomien er nå knyttet til børsverdier enn for 70 år siden. De psykologiske mekanismene henger fortsatt etter realitetene i økonomien siden økning i privatforbruket opprettholdes med låneopptak og tru på framtida. Konsekvensene ved et økonomisk sammenbrudd vil også bli betraktelig sterkere siden færre enn for 70 år sida kan få tilskudd til privatøkonomien ved inntekt fra primærnæringer.

Militære tiltak, egen vekst og ekspansjon

Den voksende antiglobaliseringsbevegelsen lover godt for framtida når det gjelder å bygge opp motkrefter til markedsliberalismen til Verdensbanken og WTO. Strukturtilpasningsprogrammene fra disse institusjonene legger grunnlaget for økt innflytelse og utplyndring fra de transnasjonale/multinasjonale selskapene.

En teoretisk svakhet fra deler av antiglobaliseringsbevegelsen er at de sprer en oppfatning om at disse selskapene opererer på tvers av alle landegrenser og ikke er knyttet til noen stat. Tvert om er det en forutsetning i disse tider for å forstå og handle korrekt å se at de hendelser som nå preger verden, er knyttet til rivalisering mellom flere kapitalistiske sentra som bak ideologien om allmenn økonomisk liberalisering i verdenssammenheng, fremmer interessene til sine selskaper, sin kapital og sine kapitalister.

EUs begrunnelse for sin eksistens – sitt prosjekt er kort sagt følgende:

For ikke å gå under i konkurranse med de to andre kapitalistiske sentra USA og Japan, var det en forutsetning å etablere et indre marked av en størrelse som gir egne kapitalgrupperinger et beskyttet marked. Dette kan gi grunnlag for å utvikle en økonomisk styrke som kan ta opp konkurransen med andre i verdenssammenheng. Utviklinga av unionen med felles myntenhet, felles lovgivning, utenrikspolitikk, militærvesen osv. er naturlige følger av dette.

Sammenbruddet av Sovjetunionen og Østblokken gav all internasjonal kapital ekspansjonsmuligheter. Samtidig var det en sterk underliggende tendens av rivalisering mellom EU og USA i denne ekspansjonen.

EU ekspanderer nå østover gjennom innlemmelse av stadig flere stater i EU med etablering av beskyttet markedstilgang for EU-kapital. USA øker sin innflytelse og kontroll gjennom utvidelsen av Nato. USAs dominerende stilling i Nato gjør alle andre i alliansen underordna og sjøl om de fleste EU-land er med fungerer alliansen i hovedsak som kontrollorgan militært overfor EU.

Natos «out of area»-vedtak må derfor i hovedsak tolkes som tjenlig for USA i å etablere militær, politisk og økonomisk ryggdekning i områder de ikke er geografisk i nærheten av, men med «støtte» og «legitimitet» fra EU som del av alliansen. Dette er et favntak som EU ikke er i nærheten av å kunne utfordre politisk, siden USA er så enormt overlegent militært.Sannhetens øyeblikk for EU når det gjelder dette, var Kosovo-krigen i 1999 hvor USAs fullstendige monopol på luftetterretning og overvåking overhodet ikke ga rom for EUs militære redskap – VEU. Den observante leser har kanskje registrert at VEU knapt har vært nevnt av EU siden da, og er for tida helt død.

Det nylig avslutta Nato-toppmøtet i Praha demonstrerte dette fullstendig. Nato-land utenom USA opptrer som hyener i forhold til løva. Redd for å bli utelatt i den varsla krigen mot Irak av frykt for å gå glipp av byttet. Servil underdanighet for å være med på rovet, men samtidig klar over at løva kan knekke ryggen på dem med ett bitt i neste øyeblikk.

USA forbruker aleine mer enn 25 % av verdens årlige oljeforbruk. USAs produksjon, kapitalakkumulasjon og livsstil er som ingen annen økonomi drevet og opprettholdt av tilgang på rimelig energi i form av olje. USA er i dag avhengig av import av mer enn halvparten av sitt oljeforbruk. Egne oljekilder har for 20 år siden nådd toppunktet og er nå på hell. Om 10-20 år vil USA være avhengig av å importere 3/4 av sitt oljebehov.

Olje er en strategisk forutsetning for opprettholdelse av USAs kapitalakkumulasjon og dominans i verden. Når størsteparten av olja i framtida skal hentes utenfor det amerikanske kontinent, vil det gjøre USA ekstremt sårbar økonomisk og militært.

Når USA den 10. mars 1999 vedtok The Silk Road Strategy Act som lov i den amerikanske kongressen, var det i erkjennelse av behovet for i framtida å sikre seg tilgang til de rike og til dels uutnyttede oljetilgangene i og rundt Kaspihavet. Loven slår fast at det er av avgjørende betydning for USAs framtid, å sikre seg økonomisk og politisk hegemoni i de tidligere sovjetrepublikkene: Armenia, Aserbajdsjan, Georgia, Kirgisistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan. Hovedformålet er å sikre USA framtidige leveranser av olje og gass for å bli mindre avhengig av det ustabile Midtøsten-området.

Denne loven slo punkt for punkt fast hva som skulle være hovedlinjene i USAs satsing i dette området. USA har som et resultat av sine tiltak etter 11. september 2001 etablert seg militært i alle de 8 nevnte republikkene og har på punkt etter punkt oppfylt målsettinger som var nedfelt i loven vedtatt to og et halvt år før 11. september. Denne militære etableringen gir ikke bare militærstrategiske støttepunkter i hvert land som en del av den eurasiske korridor fra Svartehavet til Kina. Den blir samlet sett også militærstrategiske støttepunkt mot Russland fra sør og mot Midtøsten fra nord.

USAs sanksjoner mot Iran satt USAs oljeselskap på sidelinja i forhold til å oppnå avtaler med Iran angående utnyttelse av oljeforekomstene i deres område av Kaspihavet. Enda verre: Oljeselskap i EU var i ferd med å inngå slike avtaler med muligheter for å utvide samarbeidet med andre land rundt Kaspihavet. USAs siste forsøk på å få kontroll over oljeressursene var en avtale med Taliban-regimet for å bygge en oljeledning gjennom Afghanistan til dette området. Den havarerte ca. et halvår før 11. september.

Terrorangrepet gav USA en mulighet til å snu hele situasjonen til sin fordel med begrunnelsen: jakten på terroristene. I løpet av drøyt ett år har USA etablert seg militært i hele området. De har innsatt en marionettregjering i Afghanistan, og fått en avtale med denne om å legge en oljeledning gjennom landet. For en periode greidde USA å dempe vestlig opposisjon mot sin egen utenrikspolitikk, og fått vesten til å bidra militært og økonomisk til en ekspansjon som i hovedsak tjener USAs interesser.

Militær og politisk geostrategi

Et krigstiltak er: Å påtvinge en motstander sin vilje gjennom voldelige maktmidler. Et militært tiltak derimot er ikke nødvendigvis voldelig i øyeblikket. Tvert om vil den ypperste militære strategi være å få motstanderen til å gi seg/underkaste seg uten at det er nødvendig å gå til krig. Årsaken vil være at det er opplagt hva resultatet vil bli ved en eventuell krig, sånn at en like gjerne kan gi seg i utgangspunktet.

I dagens verdenssituasjon må man derfor studere den militære situasjon for å forstå politikken, samt studere det økonomiske fundament for politikken for å forstå det militærstrategiske elementet.

I globalt perspektiv har USA posisjonert seg med militære baser på en rekke geostrategiske punkter som er nødvendig for en rekke potensielle konflikter. Basene i Sør-Korea hvor USA har 35.000 soldater, er sammen med deres sjømilitære base i Japan kontrollerende for området og er på den ene sida av Kina. Basene som er opprettet i Afghanistan og i de tidligere sovjetrepublikkene nord for Afghanistan, er på den andre sida av Kina og India. Sør for Maldivene har USA sin enorme flybase på Diego Garcia som i disse dager rustes opp og klargjøres, som utgangspunkt for bombing av Irak. Også i denne krigen mot Irak vil den være utgangspunkt for B52-bombeflya og B2 Stealth, og er det strategiske festepunkt for USA i det indiske hav.

Kina vil i løpet av 10 år være avhengig av å importere 75 % av sitt behov for naturgass og 85 % av sitt oljebehov, og inngikk allerede i 2000 et nært samarbeid med Kazakstan med henblikk på utnyttelse av de store olje og gassreservene der. Disse interessene kolliderer direkte med USAs behov i samme område.

Afghanistan er militærstrategisk sett et pivoteringspunkt (svingpunkt, sentrum i en sirkel) for dominans over hele Sentralasia. Et passivisert Afghanistan gir sammen med et alliert Pakistan den desidert korteste transportveien til havet for råvarer fra Sentralasia. Det var denne muligheten USA så, da de sammen med Pakistan bygde opp og hjalp Taliban til makta i Afghanistan. Nå har de skiftet strategi.

Den tilsynelatende raske seieren over Taliban-regimet er ideologisk sett en stor seier for USA. De afghanske mujahedin lot seg ikke beseire av Sovjetunionen gjennom 10 års krig. USA knakk Taliban-regimet forholdsvis raskt.

Seieren reetablerte USAs hegemoni politisk og militært i verden for en periode, og har gitt Bush-regimet blod på tann. Administrasjonen til Bush er på mange måter olje- og militærkapitalens regjering, med direkte sammenfall mellom ledende kapitalister og regjeringsmedlemmer.

USA har bestemt seg for krig mot Irak. Hovedproblemet er å finne en grunn som gir ryggdekning for å rykke inn og endre regjeringa. Den raske seieren over Taliban var et uttrykk for den forholdsvis svake forankringa Taliban-regimet hadde. USA kalkulerer med noe av det samme i Irak. De gambler på at det tyranniske styret til Saddam Hussein, har antagonisert så store deler av befolkninga at det ikke vil bli sterk militær motstand over tid ved en invasjon.

Samtidig er erfaringa fra 1991 hos det irakiske militæret at USA har en voldsom militær slagkraft, slik at moralen for å stå imot et amerikansk angrep er forholdsvis svak.

Irak

Kuwait har avsatt store områder hvor USA nå har startet styrkeoppbygging. CIA er inne i Nord-Irak for å integrere den kurdiske opposisjonen mot Saddam Hussein inn i sine krigsplaner. Utfra at det er varmt i den irakiske ørkenen om sommeren, vil med all sannsynlighet et amerikansk angrep måtte komme og være avgjort før utgangen av mars. USA vil derfor gjøre hva de kan for at prosjektet med våpeninspektørene skal havarere, for å få det påskuddet de ønsker. Analogien til OSSE sine observatører i Kosovo i 1999 er tydelig.

En militær amerikansk seier i Irak, med etablering av kontroll og tilgang til utvikling av ca 10 % av Midtøstens oljekilder, vil gi oljekapitalen i USA et enormt fortrinn. Iraks oljekilder er de som raskest og med minst utlegg kan utvikles til å gi en radikal økning av produksjonen. Oljetilgangene rundt Kaspihavet vil trenge lenger tid på å utvikles, og vil sannsynligvis også bli dyrere å produsere på. Det finnes regnestykker som viser, at det er god økonomi i en forholdsvis kostbar, men effektiv krig mot Irak hvor resultatet er en langsiktig gevinst i en billigere oljetilgang. Samtidig vil en militær seier for USA i Irak og med etablering av et nytt marionettregime ha etablert USA militært midt i smørøyet på hver sin side av Iran med Afghanistan på den andre sida.

Etableringa av OPEC og den systematiske hevinga av oljeprisen som ble gjennomført fra 1973, sendte sjokkbølger gjennom den kapitalistiske økonomien. I en situasjon hvor USA blir stadig sterkere avhengig av import, vil de ha behov for å skape en motvekt mot sterke prishevinger. Saudiarabia som er verdens største oljeeksportør, er en ustabil alliert for USA. Ved å ta kontroll over Irak legges grunnlag for også å etablere sitt militære nærvær på ei side av Saudiarabia. Noe som sjølsagt blir registrert i Riyadh.

På den andre sida av Rødehavet, i Djibouti, er USA etablert og driver øvelser i ørkenkrigføring. Eritrea og USA har nylig drøfta etablering i havnebyen Assab med en sjømilitær base. Samtidig er for øyeblikket USA etablert med militære styrker i Saudiarabia noe som nødvendigvis ikke vil vedvare hvis de anti-amerikanske strømningene fortsetter å styrke seg der.

USA har aldri vært sterkere etablert geostrategisk sett på det euro-asiatiske kontinentet. Hver av basene er å regne som støttepunkter som ut fra en gitt situasjon, kan bygges opp til en brohode-funksjon for militært angrep.

USA har i Kosovo som et resultat av krigen i 1999 bygd opp sin største base utafor amerikansk territorium, Camp Steel. På samme vis som Afghanistan er pivoteringspunkt for å dominere Sentralasia, blir denne basen pivoteringspunkt for å dominere Europa og Lilleasia.

USAs overlegne geostrategiske posisjonering militært gjør at mulig opposisjon i vest nøytraliseres. Kravet om underordning i betydninga underkastelse fra George W. Bush er så overveldende at det meste av vestlig opposisjon på statsplan kommer til uttrykk som understrømmer. Å få USA mot seg for tida kan faktisk bety økonomisk ruin, for ikke å si det som verre er.

USA jager på for å virkelig etablere sin verdensdominans. Drivkraften i dette er som nevnt, jakten på strategiske råvarer, hovedsakelig olje og gass. I forlengelsen av dette ligger også mulighetene til å tilrane seg økt markedstilgang knytta til befolkninga i de aktuelle områdene. Mer vesentlig er i første omgang at etablering av hegemoni gjennom militære tiltak gir økt tilgang for bygging og levering av infrastrukturtiltak knytta til oljeproduksjon, rørledninger teknologiske løsninger osv.

I annen omgang vil tilgangen til framtidig tilførsel av rimelig olje gi et konkurransefortrinn for egen kapital i konkurranse med andre kapitaler som de som er knyttet til EU, Japan, Kina osv. I tillegg bidrar militariseringa til økt oppdrag for egne kapitalgrupperinger på et marked i hovedsak skjermet for konkurranse fra de andre kapitalene. I tillegg har produksjonen av våpen og militærutrustning den egenskapen at de etter å ha bidratt til opprettholdelse av kapitalens fortsatte profitt, ikke produserer noen varer som skal finne avsetning på et marked. Tvert om forbrukes de i stort omfang og gjennom bruken ødelegger de eksisterende infrastruktur, bygninger og produksjonsutrustning som etter USAs seier gir grunnlag for gjenoppbygging og nye markeder for USAs kapitalgrupperinger.

Militariseringa blir derfor både i seg sjøl en løsning for å opprettholde profittraten i en økonomi med stagnasjonstendenser og samtidig løsninga gjennom militære felttog for å få et fortrinn i forhold til konkurrerende kapitaler gjennom bruken.

Får man samtidig sine økonomiske rivaler, men militære allierte, til å plukke opp deler av regninga, så har man virkelig lykkes. Det er noe av dette USA nå er i ferd med å prøve å få til i verdenssammenheng.

Samtidig er det et meget høyt spill økonomisk. En langvarig krig med ødeleggelse av irakisk oljeinfrastruktur som følge vil kunne mer en doble oljeprisen internasjonalt. I tillegg til at krigsregninga blir større, blir oljeimporten dyrere og de psykologiske faktorene hos forbrukerne i USA og vesten vil kunne kaste vesten inn i en betraktelig dypere økonomisk depresjon.

USA, som er verdens mest forgjelda land, vil måtte fordele regninga ved nedskrivning av dollaren, noe som vil stanse den tilstrømminga av utenlandsk kapital som USA er fullt avhengig av. Det norske oljefondet og andre krav som er notert i dollar, vil kunne bli redusert med en tredel til nærmere halvparten i løpet av uker. Dette vil slå inn som en enorm økonomisk krise over hele verden, og regninga vil bli presentert for vanlig arbeidende mennesker.

av Albert Einstein

Er det tilrådelig for en som ikke er ekspert i økonomi og samfunnsspørsmål å uttrykke synspunkter på emnet sosialismen? Jeg tror at det er det av mange grunner.

La oss først vurdere spørsmålet ut fra den vitenskapelige kunnskapens synsvinkel. Det kan se ut som om det ikke er noen avgjørende metodologiske forskjeller mellom astronomi og økonomi: vitenskapsfolk på begge områder prøver å oppdage lover som kan brukes generelt på en definert gruppe fenomener slik at man kan gjøre de gjensidige sammenhengene mellom disse fenomenene så forståelige som mulig. Men i virkeligheten finnes slike metodeforskjeller. Oppdagelsen av generelle lovmessigheter på det økonomiske området vanskeliggjøres av den omstendighet at observerte økonomiske fenomener ofte blir påvirket av mange faktorer som er svært vanskelige å granske hver for seg. I tillegg, erfaringene som er akkumulert siden begynnelsen på den såkalte siviliserte perioden i menneskehetens historie har – som kjent – blitt sterkt påvirka og begrensa av årsaker som på ingen måte kun er økonomiske av natur. For eksempel var de fleste av de store statene gjennom tidene avhengige av erobringer for sin eksistens. Det erobrende folket etablerte seg, gjennom lovverk og økonomi, som den privilegerte klassen i det erobrete landet. De etablerte et monopol over landeiendom og utpekte et presteskap fra sine egne rekker. Prestene som kontrollerte utdanningen, gjorde klassedelinga i samfunnet til en permanent institusjon og lagde et verdisystem som folket deretter, stort sett ubevisst, ble ledet av i sin sosiale adferd.

Men den historiske tradisjon er så å si fra i går; intet sted har vi i realiteten kommet forbi det som Thorstein Veblen kalte «plyndringsfasen» i menneskelig utvikling. De observerbare økonomiske kjensgjerningene og de lovene som vi kan utlede fra dem, hører til denne fasen og er ikke anvendbare på andre faser. Siden den virkelige misjonen til sosialismen er å komme videre forbi plyndringsfasen i menneskehetens utvikling, kan økonomisk vitenskap i sin nåværende tilstand kaste lite lys over det framtidige sosialistiske samfunnet.

For det andre, sosialismen har en sosialetisk mål. Mens vitenskap ikke kan lage mål og i enda mindre grad gi disse til menneskene. Vitenskap kan i beste fall gi midlene som kan tas i bruk for å oppnå bestemte mål. Men sjølve målsettingene lages av personligheter med høye etiske idealer og – forutsatt at disse ideene ikke er dødfødte, men sentrale og levende – målsettingene blir adoptert og realisert av de mange menneskene som, dels uten å vite det, avgjør samfunnets langsomme evolusjon.

Av disse grunner må vi være forsiktige med å overvurdere vitenskap og vitenskaplige metoder når det gjelder menneskelige problemer; og vi må ikke anta at det bare er ekspertene som har rett til å uttale seg i spørsmål om samfunnets organisering.

Utallige er stemmene som i den siste tida har hevdet at menneskesamfunnet nå gjennomgår en krise, at dets stabilitet har blitt sterkt ødelagt. Det er typisk for en slik situasjon at individer føler likegyldighet overfor eller til og med motvilje mot gruppen, om den er stor eller liten, som de hører til. For å billedliggjøre det jeg mener, la meg fortelle om en personlig erfaring. Her forleden diskuterte jeg med en intelligent og hyggelig mann trusselen fra nok en krig som slik jeg ser det, ville sette menneskehetens eksistens alvorlig i fare, og jeg bemerket at kun en overnasjonal organisasjon kunne gi beskyttelse fra en slik fare. Hvorpå min besøkende, meget rolig og kjølig sa til meg: «Hvorfor er du så veldig mot at menneskerasen skal forsvinne?»

Jeg er sikker på at for så kort tid siden som et århundre ville ingen med så lett sinn ha uttalt noe sånt. Dette er en uttalelse fra en mann som forgjeves har strevd etter å oppnå innvendig likevekt og som mer eller mindre har gitt opp håpet om å lykkes. Dette er en uttalelse fra en vond ensomhet og isolasjon som så mange mennesker lider under i disse dager. Hva skyldes dette? Finnes det en utvei?

Det er lett å reise slike spørsmål, men vanskelig å besvare noenlunde sikkert. Jeg må likevel prøve så godt jeg kan, til tross for at jeg er meget bevisst det faktum at våre følelser og vår streben ofte er motsigelsesfulle og obskure og at de ikke kan uttrykkes i enkle formler.

Mennesket er samtidig både et enkeltstående vesen og et sosialt vesen. Som et enkeltstående vesen prøver det å beskytte sin egen eksistens og eksistensen til sine nærmeste, å tilfredsstille sine personlige ønsker og å utvikle sine medfødte evner. Som et sosialt menneske søker det etter å oppnå anerkjennelse og medfølelse fra sine medmennesker, å dele deres gleder, å gi dem trøst i sorgen og å forbedre deres livsbetingelser. Bare eksistensen av disse ulike, ofte motsigende, bestrebelser, forklarer menneskets spesielle karakter, og deres spesifikke kombinasjon bestemmer i hvilken utstrekning et individ kan oppnå indre likevekt og kan bidra til samfunnets vel. Det er klart mulig at den relative styrken til disse to drivkreftene i hovedsak er bestemt gjennom arv. Men personligheten som til slutt oppstår blir i det store og hele formet av miljøet som enkeltmennesket tilfeldigvis befinner seg i under sin utvikling, av samfunnsstrukturen det vokser opp i, av det bestemte samfunnets tradisjoner, og av dets holdninger til bestemte typer adferd. Det abstrakte begrepet «samfunn» betyr for det enkelte mennesket summen av dets direkte og indirekte forhold til sine medmennesker og til alle mennesker i tidligere generasjoner. Individet evner å tenke, føle, streve og arbeide sjølstendig; men det er så avhengig av samfunnet – i sin fysiske, intellektuelle og følelsesmessige eksistens – at det er umulig å tenke seg det, eller forstå det utenfor samfunnets rammeverk. Det er «samfunnet» som skaffer mennesket mat, klær, et hjem, arbeidsredskaper, språk, tankesett, og mesteparten av tankene; dets liv er gjort mulig gjennom arbeidet og det som er oppnådd av de mange millioner fra fortid og nåtid som alle gjemmes i det lille ordet «samfunn».

Det er derfor åpenbart at individets avhengighet av samfunnet er et naturbestemt faktum som ikke kan fjernes – akkurat slik det er for bier og maur. Men mens hele livsprosessen til maur og bier er bestemt til minste detalj av rigide, arvebestemte instinkter, er de sosiale mønstrene og mellommenneskelige relasjoner veldig variable og åpne for endring. Hukommelsen, evnen til å lage nye kombinasjoner, den muntlige kommunikasjonens gave har muliggjort en utvikling mellom mennesker som ikke er diktert av biologiske nødvendigheter. Denne utviklingen manifesterer seg i tradisjoner, institusjoner og organisasjoner; i litteratur, i det som er oppnådd i vitenskap og teknologi; i kunstverk. Dette forklarer hvordan det har seg at mennesket på et vis kan påvirke sitt liv gjennom sin egen adferd og at i denne prosessen spiller bevisst tenking og ønskemål en rolle.

Mennesket får ved fødselen, gjennom arv, en biologisk sammensetning som vi må regne med er fast og uforanderlig, inklusive de naturlige drifter som er karakteristiske for menneskearten. I tillegg til dette får mennesket i løpet av sin levetid, en kulturell sammensetning som det adopterer fra samfunnet gjennom kommunikasjon og gjennom mange andre typer krefter.

Det er den kulturelle oppbyggingen som, etter hvert som tida går, blir underlagt endring og som i veldig stor grad bestemmer forholdet mellom individet og samfunnet. Gjennom sammenlignende undersøkelser av såkalte primitive samfunn har moderne antropologi lært oss at menneskets sosiale adferd kan variere svært mye, alt avhengig av de dominerende kulturelle mønstre og hva slags type organisering som dominerer samfunnet. Det er på dette de som strever etter å forbedre menneskets lodd kan basere sine forhåpninger: menneskene er ikke dømt av sin biologiske oppbygging til å utrydde hverandre eller å måtte leve under den stadige trusselen om en grusom sjølpåført skjebne.

Dersom vi stiller oss spørsmålet hvordan samfunnets struktur og menneskets kulturelle holdninger burde endres for å gjøre livet til menneskeheten så tilfredsstillende som mulig, må vi hele tida være bevisst det faktum at det er bestemte forhold som vi ikke kan endre. Som tidligere nevnt er menneskets biologiske natur praktisk talt ikke foranderlig. Dessuten har teknologisk utvikling og befolkningsmessige endringer fra de siste århundrene skapt betingelser som er her for å bli. I relativt tettboende befolkninger, som er avhengig av produkter for sin fortsatte eksistens, er en ekstrem arbeidsdeling og et høyt sentralisert produksjonsapparat helt nødvendige. Den tida som i ettertid virker svært idyllisk, da individer eller relativt små grupper kunne være helt sjølberga, er borte for alltid. Det er kun en liten overdrivelse å si at menneskeheten allerede i dag utgjør et globalt produksjons- og forbrukssamfunn.

Jeg har nå nådd fram til det punktet der jeg kort kan indikere det som for meg utgjør essensen i vår tids krise. Det gjelder forholdet mellom individet og samfunnet. Individet har blitt mer bevisst enn noensinne om sin avhengighet av samfunnet. Men det opplever ikke denne avhengigheten som en positiv verdi, som en organisk forbindelse, som en beskyttende kraft, men heller som en trussel mot dets naturgitte rettigheter eller til og med mot dets økonomiske eksistens. Dessuten blir dets posisjon i samfunnet slik at de egoistiske driftene i dets konstitusjon kontinuerlig framheves, mens dets sosiale drifter, som av naturen er svakere, svekkes stadig mer. Alle mennesker, uansett posisjon i samfunnet lider under denne forringelsesprosessen. Uten å vite det er de fanger av sin egen egoisme og føler seg usikre, ensomme og snytt for den naive, enkle og usofistikerte nytelsen av livet. Mennesket kan kun finne mening i livet, så kort og utsatt som det er, gjennom å ofre seg for samfunnet.

Det økonomiske anarkiet til dagens kapitalistiske samfunn er, i mine øyne, det ondes virkelige kilde. Foran oss ser vi et digert samfunn av produsenter hvis medlemmer uavlatelig strever etter å ta fra hverandre fruktene av deres felles arbeid – ikke ved hjelp av makt, men stort sett i samsvar med lovbestemte regler. I denne forstand er det svært viktig å forstå at produksjonsmidlene – det vil si den totale produktive kapasiteten som trengs for å produsere forbruksvarer så vel som nye kapitalvarer – helt lovlig kan være, og for det meste er, den private eiendommen til enkeltindivider.

For enkelhetens skyld vil jeg i det følgende kalle alle som ikke er med på å eie produksjonsmidler for «arbeidere» – til tross for at dette ikke samsvarer helt med den vanlige bruken av begrepet. Eieren av produksjonsmidlene er vanligvis i en posisjon der han kan kjøpe arbeidskrafta til arbeideren. Gjennom å bruke produksjonsmidlene produserer arbeideren nye produkter som blir kapitalistens eiendom. Det essensielle poenget i denne prosessen er forholdet mellom det arbeideren produserer og det han betales, begge målt i virkelige verdier. Så fremt som arbeidskontrakten er «frivillig», er det arbeideren mottar ikke avgjort av den virkelige verdien til produktene han produserer, men av hans minimumsbehov og av kapitalistenes behov for arbeidskraft i forhold til antall arbeidere som konkurrerer om jobbene. Det er viktig å forstå at til og med i teorien blir ikke arbeiderens lønn bestemt av verdien til hans produkt.

Privat kapital tenderer mot å bli konsentrert på få hender, delvis på grunn av konkurranse mellom kapitalistene og delvis fordi teknologisk utvikling og den økende arbeidsdelinga fremmer dannelsen av større produksjonsenheter på bekostning av de mindre. Konsekvensen av disse utviklingstrekka er et oligarki av privat kapital hvis enorme makt ikke kan kontrolleres effektivt av et demokratisk organisert politisk samfunn. Dette er sant siden medlemmene av de lovgivende forsamlingene blir utvalgt av partier som stort sett er finansiert eller på annen måte er under innflytelsen av private kapitalister som praktisk sett skiller velgermassen fra lovgivningen. Konsekvensen er at folkets representanter faktisk ikke i tilstrekkelig grad beskytter interessene til de underprivilegerte deler av befolkningen. Under de rådende forholda, kontrollerer dessuten private kapitalister uunngåelig, direkte eller indirekte de viktigste informasjonskildene (presse, radio, undervisning). Det er derfor uhyre vanskelig, og i de fleste tilfeller ganske umulig, for det enkelte samfunnsmedlem å finne fram til objektive svar og til å bruke sine politiske rettigheter på en fornuftig måte.

Forholdene som råder i en økonomi basert på privat eiendom av kapital er derved karakterisert med to hovedprinsipper. For det første: produksjonsmidler er i privat eie og eierne disponerer dem etter eget ønske; for det andre arbeidsavtalen er frivillig. Naturligvis finnes det ikke et rent kapitalistisk samfunn i denne forstand. Særlig bør det noteres at arbeiderne har, gjennom lange og bitre politiske kamper oppnådd forbedringer av «den frivillige arbeidskontrakten» for visse kategorier arbeidere. Men sett under ett er det ikke stor forskjell mellom «ren» kapitalisme og dagens kapitalisme.

Produksjonen er for profitt, ikke for bruk. Det er ingen sikring av at alle de som kan og ønsker å arbeide alltid vil være i en posisjon der de vil finne sysselsetting; en «hær av arbeidsløse» eksisterer nesten alltid. Arbeideren er alltid redd for å miste jobben. Ettersom arbeidsløse og lavtbetalte arbeidere ikke gir et profitabelt marked, blir produksjonen av forbruksvarer holdt tilbake og stor nød blir konsekvensen. Teknologisk framgang fører ofte til mer arbeidsløshet heller enn mindre arbeidsbyrde for alle. Profittmotivet, sammen med konkurransekampen mellom kapitalistene er ansvarlig for en ustabilitet i akkumulasjonen og bruken av kapital som fører til depresjoner som blir stadig mer alvorlige. Ubegrensa konkurranse fører til omfattende ødsling med arbeidskraft og til forkrøpling av enkeltindividenes sosiale samvittighet, som tidligere nevnt.

Denne forkrøplingen av enkeltindividene synes jeg er kapitalismens verste onde. Hele vårt utdanningssystem lider under dette ondet. En overdreven konkurranseholdning blir innprentet i studenten, som blir trent opp til å dyrke havesyke som forberedelse av hans framtidige karriere.

Jeg er overbevist om at det kun er en måte å eliminere disse alvorlige ondene på, nemlig ved å etablere en sosialistisk økonomi sammen med et undervisningssystem som er orientert mot samfunnsmessige målsettinger. I en slik økonomi er produksjonsmidlene eid av samfunnet sjøl og blir brukt på en planmessig måte. En planlagt økonomi som justerer produksjonen etter samfunnets behov, vil fordele arbeidet som må utføres blant alle dem som kan arbeide og vil garantere et utkomme til hver enkelt mann, kvinne og barn. Utdanninga av individet ville, foruten å utvikle den enkeltes indre evner, prøve å utvikle ham til å ha en ansvarsfølelse for sine medmennesker, i stedet for glorifiseringen av makt og vellykkethet som i vårt nåværende samfunn.

Det er likevel nødvendig å huske på at en planlagt økonomi ennå ikke er sosialisme. En planlagt økonomi som sådan kan skje samtidig med trellbinding av individet. For at sosialismen skal lykkes, må noen svært vanskelige sosiopolitiske problemer løses: hvordan er det mulig, med tanke på den omfattende sentralisering av politisk og økonomisk makt, å hindre byråkratiet fra å bli for stort og allmektig. Hvordan kan man beskytte individets rettigheter og dermed sikre en demokratisk motvekt til byråkratiets makt?

Klarhet når det gjelder våre mål og sosialismens problemer er av største viktighet i vår overgangsperiode. Ettersom en fri diskusjon av disse problemene, uten hindringer, under de nåværende forhold er kraftig tabubelagt, synes jeg at etableringen av dette tidsskriftet (Monthly Review, oversetters merknad) er et viktig bidrag til offentligheten.