Dette er vevutgaven av et hefte utgitt som ekstranummer av Røde Fane – tidsskrift for marxistisk teori og debatt.
Ansvarlig redaktør: Erik Ness, eness@online.no

[Til Røde Fanes nettsted] [Til AKPs nettsted]

Røde Fane nr 3, 2000 (nr 151, årgang 29)

Heftet er en del av et prosjekt gjennomført av Internasjonalt utvalg i AKP, med støtte fra Norad og Studieforbundet for folkeopplysning.

Det trykte heftet kan bestilles direkte fra AKP, Osterhausgt 27, 0183 Oslo, tlf 22 98 90 60, faks 22 98 90 55, e-post akp@akp.no. Prisen er 20 kroner + porto. Dersom du foretrekker å lese heftet her, vil vi sette pris på om du sender oss et bidrag, sånn at vi kan fortsette å produsere viktige og aktuelle hefter. Kontonummeret er 0530.1189356. Du finner informasjon om flere av AKPs hefter her.

Innhold:

• Forord
• Eritrea: Frigjøringsstrategien fram til 1991
  • Den koloniale arven
  • Frigjøringskamp og sosial revolusjon
  • Den internasjonale situasjonen
  • Hjelpeorganisasjonene
  • Sjølbergingsideologien
• Landfakta om Eritrea og Etiopia
• Noen historiske røtter bak grensekonflikten mellom Etiopia og Eritrea
  • De eldste røttene: Axum, Abyssinia og Rødehavet
  • Mønstrene formes: Den italienske kolonitida
  • Det nasjonale spørsmålet og andre ideologiske motsetninger
  • Grensestriden
  • TPLFs nye rolle
• Hva nå? – ufordringene framover

I flere tiår sto den eritreiske frigjøringskampen fram som et eksempel på en frigjøringsstrategi som stolte på sjølberging og på mobilisering av hele folket i frigjøringsprosessen. De sto opp i mot begge de to supermaktene og ble motarbeida i de fleste internasjonale statlige foraene. Norge var blant de landa som i 1952 gikk i mot at Eritrea skulle bli en sjølstendig stat og stemte for innlemmelse i Etiopia i FN-kommisjonen som behandla avkoloniseringa.

Nå er det frigjorte Eritrea i krig med det nye Etiopia, som var forbundsfelle under krigen med Mengistu-regimet. Flere kritiserer Issayas Afeworki og hans regjering i Asmara for å ha oppgitt sjølbergingspolitikken.

Hvorfor kriger Eritrea og Etiopia nå om et lite landområde – og hva er grunnlaget for politikken som føres innad i landet og på det utenrikspolitiske planet? Er det snakk om brudd med gamle prinsipper og politiske linjer, eller er det nye internasjonale rammevilkår og nye faser i samfunnsbygginga som er utslagsgivende?

Dette heftet tar ikke mål av seg til å gi velfunderte svar på de spørsmåla som stilles. Vi prøver å samle noen historiske «tråder» og få oversikt over noen aktuelle premisser for dagens utfordringer, og prøve å starte en debatt. På samme måte som i tida fram til frigjøringa i 1991, vil det å ta opp disse spørsmåla favne videre enn Eritrea/Afrikas Horn. Flere av problemstillingene er allmenne.

Heftet er en del av et prosjekt som Internasjonalt utvalg i AKP har gjennomført i 1999, med støtte fra Studieforbundet for Folkeopplysning og NORAD.

Oslo, desember 1999
Internasjonalt utvalg i AKP

 Sjølbergingspolitikken gikk som en ledertråd gjennom EPLFs (Eritrean People’s Liberation Front) nasjonaldemokratiske program, mer som en konkret politikk for den eritreiske revolusjonen enn som nedfelt ideologi. Men ved sitt eksempel, ga den også en viss gyldighet til ideologien.

Frigjøringskrigen ble ført under den kalde krigens rammevilkår, hvor de klarte å holde på en uavhengighetslinje til begge de to supermaktene. Da uavhengigheten kom var det nye ytre rammer å forholde seg til; med USAs «Nye verdensorden» på den geopolitiske arenaen og et nytt regime i Addis Abeba som også sto overfor oppgaven å bygge opp landet igjen. Issayas Afeworki og hans regjering i Asmara kritiseres nå for å ha oppgitt sjølbergingspolitikken, og vi som støttet både eritreere og etiopere i kampen mot Mengistu-regimet spør hvorfor de nå slåss mot hverandre.

For å skjønne dagens politikk er det en fordel å kjenne de historiske røttene. Denne artikkelen er en lett redigert utgave av noe som ble skrevet på tampen av frigjøringskrigen. Den går inn på den koloniale utplyndringa, i sær under britene og fra Etiopia, som førte til ei forkrøpling av Eritreas økonomi og ressurser, videre den internasjonale situasjonen som avskar Eritrea fra åpne politiske kanaler og økonomisk og militær bistand, og forholdet til internasjonale hjelpeorganisasjoner i denne perioden.

1. Den koloniale arven

Vel 50 år med italiensk kolonistyre (1889-1941) førte til utbytting av Eritreas ressurser og billige arbeidskraft, slik som i de øvrige koloniene i Afrika. Men til forskjell fra i mange andre kolonier, investerte Italia relativt mye i utbygginga av infrastrukturen i Eritrea, blant annet jernbane, veier og byplanlegging. Det skyldtes i første rekke Eritreas gunstige beliggenhet mot Rødehavet og landets lett tilgjengelige ressurser.

Italienerne anla store jordbruksplantasjer med sitrusfrukter, kaffe og grønnsaker i Barka-lavlandet og industri i hovedstaden Asmara, blant annet tekstilfabrikker og det berømte brandy-destilleriet Melotti. Dessuten slo flere hundre tusen italienske kolonisatorer seg ned i «landet ved havet», Medri Bahri, som Eritrea het på et portugisisk sjøkart fra 1500-tallet. Eritreerne ble tvangsflyttet fra de fruktbare landområdene.

Likevel sto Eritrea med en flersidig økonomisk struktur da landet ble underlagt britisk militær administrasjon 1941-49 og utenriksdepartementet i London 1949-52. Britene opphevet de fascistiske raselovene som italienerne hadde innført i Eritrea, bl.a. med atskilte bydeler og forbud mot svarte i administrative stillinger. Men løftet om uavhengighet for Eritrea, som de eritreiske styrkene ble lovet i kampene for de allierte mot Italia, ble ikke overholdt. I stedet endret britene den administrative og til dels den økonomiske strukturen i landet.

Industrialiseringa fortsatte under den britiske perioden fordi «både italienerne og britene brukte Eritrea som base for sine militære aktiviteter under krigen og for å bygge ut nøkkelindustrier. Det fikk som følger at mange eritreere fikk faglig opplæring og nærmest enestående for det svarte Afrika utviklet det seg en faglært arbeiderklasse under hele denne perioden. Det var den positive siden. På den negative siden ble svært mange fabrikker og utstyr flyttet av britene på slutten av den britiske perioden i Eritrea. Dette ble behørig dokumentert av Sylvia Pankhurst på den tiden».

Britene tok med seg utstyr for minst 86 millioner pund og havneanleggene i Massawa og Assab ble demontert. Videre tok britene med seg en sementfabrikk, en potteaskefabrikk, et saltraffineri og mengder av jernbaneutstyr, samt varer for 900.000 dollar bare få dager før Union Jack ble firt i Asmara i september 1952.

Føderasjonen med Etiopia i 1952 ga grunnstøtet til Eritreas nasjonale økonomi fordi «etiopierne, viss kolonialisering tok til i begynnelsen av 50-årene da de begynte å ta over økonomien og kontrollen over landet, gjorde intet for å bedre jordbrukssektoren eller hadde noen interesser i å endre samfunnet» som med sine klasse- og etniske skiller var til fordel for kolonistyret.

Administrasjonen ble amharisk, som i Addis Abeba, og industri og småforetak ble hardt skattlagt med mindre virksomheten ble flyttet til Etiopia, hvor bedriftene i stedet slapp investerings- og eiendomsskatt i fem år, samt løfter om statssubsidier i trange tider. De utenlandske, for det meste italienske, bedriftene dro sørover. Resten av industrien pakket Etiopia sammen da Eritrea ble innlemmet som etiopisk provins i 1962, med den følge at mange eritreiske industriarbeidere ble arbeidsløse og dro til Etiopia, Sudan eller Midt-Østen.

Forkrøplinga av den eritreiske industrien og raseringa av jordbruket under de ulike kolonistyrene gjorde Eritrea til et knapphetssamfunn. Eritrea sto ribbet tilbake, uten noen nasjonaløkonomisk struktur og enhet. De økonomiske, klassemessige, etniske og religiøse skillene ble større, utnyttet av etiopierne og satte sitt preg på den eritreiske kampen, både før og etter at den væpnede frigjøringskampen ble innledet 1. september 1961 under ledelse av ELF.

2. Frigjøringskamp og sosial revolusjon

Ved siden av den økonomiske knappheten var det i første rekke spørsmålet om hvem som sto i ledelsen for frigjøringskampen, hvilke interesser de tjente og hvilken linje frigjøringskampen skulle føres etter, som dannet grunnlaget for opprettelsen av EPLF i 1970. Bruddet gjenspeiler både framveksten av en eritreisk arbeiderklasse og intelligensia og spenninga mellom det tradisjonelle føydalsamfunnet og det kapitalistiske bysamfunnet.

For ledelsen i EPLF var fattigdommen og underutviklinga et hinder for frigjøringskampen og «de foretok en systematisk analyse av produksjonsforholdene og distribusjonen, helseproblemene på landsbygda og den sosiale strukturen i byer og landsbyer. De begynte også å diskutere sine undersøkelser med folk i jordbruksområdene og i byene hvor medlemmene av EPLF-avdelinger gjennomførte politisk skolering. De innså at bare revolusjon – en fullstendig forandring av alle aspekter av det eritreiske samfunnslivet – kunne frigjøre folket fra utbytting. For å oppnå dette måtte de ha folkets forståelse og tilslutning. På bemerkelsesverdig kort tid – mindre enn fem år- var de i stand til å politisere folket i områdene under deres kontroll». (note 4)

Det innebar omfordeling av land og at frigjøringsbevegelsen tok hånd om fordelinga av jordbruksproduktene, og som en naturlig følge av det, ei omlegging av selve den politiske og økonomiske landsbystrukturen med ansvaret for administrasjon, helse og skole og organisering av kvinnene. Ved siden av det krevde krigen sin egen økonomiske og administrative struktur for ikke å ligge det utarmede folket til byrde. Frigjøringsbevegelsen var som organisasjon avhengig av en høy grad av sjølberging og uavhengighet, samtidig som dens ansvar overfor de frigjorte områdene ble mer og mer åpenbar etterhvert som frigjøringskrigen vant oppslutning og framgang.

3. Den internasjonale situasjonen

FN-kommisjonen av 1950, med Guatemala, Sør-Afrika, Pakistan, Burma og Norge, gikk inn for føderasjon mellom Etiopia og Eritrea – mot det eritreiske folkets vilje. Føderasjonen ble vedtatt av FN i 1952 som følge av kommisjonens anbefaling og de vestlige landenes interesser, i sær USA og Storbritannia, som begge understøttet keiser Haile Selassie, noe som i første rekke skyldes Eritreas kyststripe mot Rødehavet og med Suez-kanalen. Samtidig med Etiopias ekspansjon i Eritrea fikk USA tilgang til å bygge ut den strategisk viktige Kagnew-basen ved Asmara, og Norge spilte en betydelig rolle i utbygginga av den etiopiske marinen i Assab og Massawa. Kong Olav 5. og den eneveldige og tyranniske keiser Haile Selassie sluttet personlig vennskap.

Som eneste land i FN-kommisjonen gikk Norge inn for at Eritrea skulle innlemmes i Etiopia, noe som ble virkelighet i 1962, året før Organisasjonen for Afrikansk Enhet (OAU) ble opprettet i Addis Abeba. I OAU-statuttene het det at grensene som var satt av kolonimaktene skulle gjelde som grenser mellom de afrikanske statene som nettopp hadde fått sin formelle uavhengighet. Derimot gjaldt det ikke for land som fremdeles var underlagt koloniåket. Men Eritrea ble ikke sett på som kolonisert land på linje med de portugisiske koloniene Angola, Mosambik, Guinea-Bíssau, det spanske Rio Oro, det sør-afrikanske Namibia, eller Azania og Zimbabwe, ettersom både italienere og briter hadde forlatt landet og fordi OAU ville styre unna å stemple Etiopia som kolonimakt.

Uten internasjonal anerkjennelse var den eritreiske frigjøringskampen avskåret fra internasjonal støtte fra verdenssamfunnet. Selv Sovjet, som i 1952 i FN gikk mot føderasjonen med Etiopia, og Kina, uansett hvilken supermakt som har vært rådende i Etiopia, har fulgt linja til OAU.

Den eritreiske revolusjonen var dermed fra første stund overlatt til seg selv – til å stå på egen bein, stole på egne krefter. Og uten internasjonal anerkjennelse var Eritreas frigjøringskamp sårbar på to fronter: Enten fordi den ikke mottok den nødvendige økonomiske og militære hjelpen som raskere ville brakt frigjøringskrigen til et avgjørende stadium eller fordi alle mangler på økonomisk og militær støtte lett ville gjøre den eritreiske frigjøringskampen avhengig av ytre krefter. Det ene betinger det andre.

Et av de mest ironiske – og illustrerende – kjennetegnene ved den eritreiske frigjøringskampen var samstemmigheten mellom de to imperialistiske supermaktene, USA og Sovjet, mot Eritreas rett til nasjonal sjølbestemmelse. Etiopias rett over Eritrea ble støttet av begge supermakter, og uansett Mengistu-regimets nære tilknytting til Sovjet og Etiopias strategiske plassering på aksen Afghanistan – Sør-Jemen – Etiopia over Gulfen og Rødehavet, var det under krigen ingen antydning til at USA ville endre sitt tidligere standpunkt med hensyn til Eritreas innlemmelse i Etiopia. I stedet satset USA og Vesten på en stadig svekket og landflyktig opposisjon fra den tidligere borgerlig-demokratiske opposisjonen mot keiser Haile Selassie eller hans tidligere tilhengere.

I første rekke var det Saudi-Arabia som forsøkte å vinne innpass i den eritreiske frigjøringskampen, bl.a. ved å framstille frigjøringskampen som «arabisk nasjonalisme» og ved å spille på de religiøse motsetningene mellom kristne og muslimer. Muslimene har tradisjonelt tilhørt nomadefolket og blitt plassert i de lavere sosiale gruppene i det eritreiske samfunnet.

Med fraksjonsstriden som blusset opp i ELF etter kuppet til Abdella Idris i mars 1982, fikk Saudi-Arabia en fot innenfor. I januar 1983 sto Saudi-Arabia bak den såkalte Jeddah-avtalen mellom tre av fraksjonene innen ELF. Avtalen brøyt sammen i løpet av ett år, og i stedet innledet EPLF forhandlinger med gruppene innen ELF som hadde avvist Saudi-Arabias forsøk på å diktere frigjøringskampen i Eritrea. Saudi-Arabia underholdt dessuten to ubetydelige muslimske eksilgrupper med sete i Jeddah; Muslim Peoples Organization (MPO) og Islamic Liberation Front of Eritrea (ILFE).

På EPLFs 2. Nasjonale kongress i mars 1987, ble Saudi-Arabia viet spesiell oppmerksomhet i sluttdokumentet fra kongressen, i det EPLF og ELF (Central Leadership) «oppfordrer Kongedømmet Saudi-Arabia, som generelt støtter Eritreas sak, til å revurdere sin politikk overfor Eritrea og gi hjelp til det eritreiske folket og dets kjempende organisasjoner. Den nåværende innblandingen i Eritreas indre anliggender fra Saudis sikkerhetsdepartement, i motstrid til Saudis uttrykte målsettinger, blokkerer opprettelsen av en brei, nasjonaldemokratisk front og forsinker seieren. Dets hjelp går til grupper som ikke har noen innflytelse i det eritreiske folket og ingen rolle i frigjøringskampen».

På en pressekonferanse etter kongressen utdypet generalsekretær Issayas Afeworki Saudi-Arabias innblanding i den eritreiske frigjøringskampen, gjennom sine interesser i Sudan: «Saudi-Arabias politikk skader oss på en måte, men på lang sikt tror vi den er i motstrid også til Saudi. De ser saken fra sin egen vinkel og overser andre folks interesser. De prøver å få innflytelse i Sudan, men det sudanesiske folket på sin side mener at det må ha kontroll over og mestre sine egne politiske og økonomiske saker.»

Nettopp den sjølstendige posisjonen til den eritreiske frigjøringskampen har gjort at Sudan ikke har kunnet utnytte Eritrea i sitt motsetningsfylte forhold til Etiopia. Derimot har Etiopia atskillig større grep om og innflytelse i borgerkrigen i Sudan, bl.a. gjennom SPLA, som har sin radiostasjon og sitt hovedkvarter i Addis Abeba.

I sluttdokumentet blir Sudan behørig hyllet for støtten til frigjøringskampen: «De har tatt i mot hundretusener eritreere som har blitt tvunget til å flykte fra sine hjem, og forsvart dem mot trakasseringer fra regimer som har hatt et ugunstig standpunkt overfor Eritrea.»

Likevel går det fram av samtaler med ledende personer innen EPLF at forholdet til Sudan til tider har vært vanskelig og anstrengt, bl.a. under Nimeirys periode. En del av vanskelighetene ligger i den tidligere nevnte nære forbindelsen mellom Sudan og Saudi-Arabia, både på det økonomiske og det religiøse området.

Ved et tilfelle så Sudan seg nødt til å stenge grensa til Eritrea og kontorene til de eritreiske organisasjonene i forbindelse med interne strider mellom ELF-fraksjoner i flyktningeleirene i Kassala i oktober 1986. Men tiltaket fra de sudanesiske myndighetenes side var ikke ment som noe forsøk på å diktere organisasjonene, sjøl om det kom påstander om dette i kjølvannet av fraksjonsstriden.

4. Hjelpeorganisasjonene

Det internasjonale samfunnets svik overfor Eritrea fikk følger for internasjonal bistand, enten fra regjeringshold eller fra ikke-statlige hjelpeorganisasjoner (NGO). I de fleste tilfellene ble de statlige og ikke-statlige hjelpeorganisasjonene involvert i hjelpe- og prosjektarbeid i Etiopia. Det gjaldt bl.a. Røde Kors, som konsekvent skjøv truslen om å bli kastet ut av Etiopia foran seg for ikke å komme Eritrea nevneverdig til hjelp. EPLF hadde 9.000-11.000 etiopiske krigsfanger i sine frigjorte områder, som ikke kunne vende hjem fordi de vil bli stilt for krigsrett som desertører, men som heller ikke Røde Kors tok hånd om i et tredjeland pga sine forbindelser med Addis Abeba. Dermed ble de etiopiske krigsfangene overlatt til EPLF, som sjøl hadde knappe ressurser.

Virksomheten til Røde Kors er illustrerende for hvordan utenlandsk hjelp faktisk satte politiske betingelser og innebar å ta politisk stilling, noe som vil få følger om mottakerorganisasjonene ikke står på egen bein. Det er Geneve-konvensjonen av 1949 som regulerer adgangen Røde Kors har til krigsfanger. Men frigjøringsbevegelsene i den tredje verden har gjort det nødvendig med en tilleggsprotokoll fra 1977 for borgerkriger og frigjøringskriger. Men politikken til Røde Kors er samtidig slik at organisasjonen bare griper inn om landet det gjelder har tiltrådt protokollen. Dermed har Røde Kors avskåret seg fra folk som nettopp kjemper for retten til sitt eget hjemland, slik som i Eritrea. Det var Etiopias manglende signatur på tilleggsprotokollen som ble det avgjørende. Røde Kors var redd for å diktere av frykt for at den humanitære hjelpen til Etiopia skulle bli stoppet: I stedet lot det seg diktere. Men Røde Kors trenger ikke diktere, det kan handle.

Under den katastrofale tørken tilfalt lite av den internasjonale hjelpen Eritrea. I stedet ble hjelpen ved flere tilfeller brukt politisk av Etiopia for å vinne kontroll over lokalbefolkningen.

PLFs hjelpeorganisasjon, Eritrean Relief Association (ERA), hadde meget god anseelse i bistandskretser. Hjelpeapparatet fungerte, og det kommer befolkningen til gode. Dessuten var ERA preget av sjølbergingsideologien, dvs at hjelpen og prosjektene skal kunne videreutvikles til sjølhjelp. Men ERAs posisjon er nøye knyttet til EPLF, fordi «en hjelpeorganisasjon kan ikke alene være effektiv i å fremme utviklingsprosjekter. Det har vært mange misforståelser blant givere og venner på dette området. Det har skapt noen tekniske og organisatoriske problemer i noen av våre departementer. Det har ødelagt noen av våre utviklingsprosjekter pga av misforståelsen at ERA skulle være en uavhengig organisasjon uavhengig av EPLF.» (note 9)

Problemene med avhengigheten av internasjonal bistand og hjelpeorganisasjonene, både på nasjonalt og lokalt nivå, er gjenstand for diskusjon, i progressive kretser og blant frigjøringsbevegelser. Det gjelder både den politiske styringa med prosjektene, faren for å bruke prosjektene til å skaffe seg posisjoner, uavhengig av massearbeidet, fra frigjøringsorganisasjonenes side, samt den åpenbare risikoen av å bli avhengig av hjelp utenfra. Dette var problemer som også EPLF og ERA fikk kjenne til.

5. Sjølbergingsideologien

Sjølbergingsideologien i EPLF var som nevnt nøye forbundet til oppbygginga av de frigjorte områdene og hadde få teoretiske utlegninger. Snarere var det en bevisst linje i EPLF ikke å diskutere utad og ta stilling til andre modeller og sosialistiske eksperimenter utover den eritreiske revolusjonen.

Verden har sett revolusjoner og nasjonal frigjøring med mange framsteg og sosiale resultater, for deretter å synke tilbake til ny avhengighet og tilbakeskritt for folket. Det uttrykte målet for den eritreiske revolusjonen var å opprette en folkedemokratisk stat med «en uavhengig, sjølberget og nasjonal planøkonomi», i følge EPLFs nasjonaldemokratiske program. (0)

I sjølbergingsideologien ligger det uløste problemer. Er sjølberging bare mulig i isolasjon fra det imperialistiske verdenssystemet? Er slik isolasjon i det hele tatt mulig? Problemstillingene er mange, og de representerer ulike skoler innen utviklingsstudiet. Men i mange tilfeller overser de teoretiske utlegningene en konkret klasseanalyse og studier av den ofte særegne produksjonsmåten i det enkelte landet. Derfor er ikke sjølbergingsideologien en ferdigtømret analyse klar til å anvende i et hvilket som helst land, ei frikopling fra imperialismen, for å bruke den egyptiske økonomen Samir Amins uttrykk, for «i beste fall representerer frikoplinga ei pustepause. Frikopling i seg sjøl løser ikke problemet med hvordan en skal øke levestandarden, høyne utdanningsnivået, utvikle moderne teknologi og dermed en basis for et samfunn uten klasseundertrykking»

Sjølbergingsideologien er derfor mer en politisk rettesnor for en anti-imperialistisk frigjøringspolitikk enn en ideologi, slik det også kommer til uttrykk i svaret som Issayas Afeworki ga i 1987 på spørsmålet om EPLF/ERA ser «hele spørsmålet om utenlandsk hjelp og bistand som et potensiell faretruende forhold som vil gjøre det eritreiske folket mer avhengig av hjelp utenfra?»

«Vi har vært klar over fra første stund at hjelp fra utlandet ikke er løsningen på vårt folks rådende problemer. Den kan være til hjelp med å løse problemer på kort sikt. Vi har ikke fullt ut støttet oss på utenlandsk bistand. Vi har hele tiden lagt vekt på to forhold: Folk må bidra i større grad for å oppnå en løsning på konflikten, fordi vi tror at dette er kjernen i problemene som folket står overfor. For det andre har vi lagt vekt på utviklingsprosjekter som kan settes i verk av folk sjøl. Og det er på dette området at ERA og andre ikke-statlige organisasjoner har bidratt mye de siste to-tre årene. Selvfølgelig er katastorfehjelp viktig, men den kan bare løse problemene midlertidig.»

Fotnoter:

1. «Eritrea – The Way Forward»: «The British Responsibility Towards Eritrea and the Moral Responsibilty of the International Community» av James Firebrace, side 47-48
2. Ibid, side 48.
3. «The Eritrean Case», Folkets Permanente Tribunal, Milano mai 1980: «The Social Transformation of the Eritrean Society under the EPLF» av Mary Dines, side 269
4. Ibid, side 272
5. Eritrea-information nr 3, 1987, side 6-7.
6. Eritrea-information nr 4, 1987, side 5.
7. Eritrea-information nr 3, 1987, side 7.
8. Klassekampen 8. oktober 1983. [Tilbake til teksten]
9. Issayas Afeworki, Eritrea-information nr 3, 1987, side 9.
10. EPLFs nasjonaldemokratiske program, 31. januar 1977 og 19. mars 1987.
11. Røde Fane nr 3, 1987: «Modeller for frigjøring» av Pål Steigan, side 10.
12. Eritrea-information nr 3, 1987, side 11.

Krigen som nå pågår mellom Etiopia og Eritrea har blitt omtalt som uforståelig, som en meningsløs krig mellom brødre.

Tragisk er denne krigen, og dypt meningsløs, men uforståelig er den ikke. Etter mitt syn har konflikten røtter nokså langt tilbake i historien, og bildet av «broderkrig» forvirrer mer enn det opplyser.

Ved første blikk synes riktignok broderkrigs-bildet svært treffende. Etiopias regjering er dominert av folk fra TPLF (Tigray People’s Liberation Front), Eritreas regjering er sprunget ut av EPLF (Eritrean People’s Liberation Front). De to bevegelsene har mange fellestrekk. TPLF ble startet i 1975, med inspirasjon og støtte fra EPLF, som var dannet fem år tidligere. Tigray og Eritrea er naboområder, med nære forbindelser historisk og kulturelt. Etiopias president Meles Senawi og Eritreas president Issayas Afeworki har samme morsmål, Tigrinia. Tigrinia er det helt dominerende språk i Tigray. Det er også det største språket i Eritrea; det snakkes av femti prosent av befolkningen og er hovedspråk i hovedstaden Asmara. Meles har visstnok til og med eritreisk mor, og de to presidentene skal være gamle bekjente. TPLF og EPLF samarbeidet nært både politisk og militært i sluttkampen mot Mengistu, EPLFs tropper var med i marsjen mot Addis Abeba i 1991. Og i de sju årene fra Mengistu falt til grensekrigen brøt ut hadde de to regjeringene tilsynelatende et godt og tillitsfullt samarbeid. For veldig mange, også i landene selv, kom krigsutbruddet som et sjokk. Hvordan kan jeg da hevde at dette er en gammel konflikt ?

De eldste røttene: Axum, Abyssinia og Rødehavet

Både den eritreiske befolkningen, tigrayanerne og Etiopias klassiske herskerfolk amharene har historisk og kulturelt røtter i oldtidens Axum-rike, som blomstret omtrent samtidig med romerriket. Rikets kjerneområde lå i dagens Eritrea og Tigray. Hovedstaden Axum er fortsatt en viktig by i Tigray; religiøst er den et senter for hele den etiopiske ortodokse kirke. Axum-rikets viktige havneby Adulis lå i Zula-bukta i Eritrea, ikke langt fra dagens Massawa. I de mange hundreårene etter Axum-rikets fall, da det klassiske, føydale Abyssinia ble utviklet, hadde de to områdene som i dag er Tigray og Eritrea litt forskjellig utvikling.

Tigray forble i sin helhet et homogent, ortodokst-kristent abyssinsk område. Befolkningen beholdt sin levemåte, sin religion og sitt språk. Tigrinia er utviklet direkte fra Axum-rikets geez, som fortsatt er liturgispråk i den etiopiske kirke. Selv om kongene i Tigray fra 1200-tallet av som oftest måtte finne seg i å være vasaller under en keiser («kongenes konge») fra de amharisk-talende oppkomlingrikene lenger sør, så var og ble Tigray en selvfølgelig del, ja en kjernedel av det abyssinske (etiopiske) riket. På slutten av 1800-tallet, på den tida Italia begynte sin erobringer i området, var det faktisk en konge av Tigray, Johannes den 4., som var «kongenes konge» i Etiopia.

I det som nå er Eritrea var utviklingen mer sammensatt. Kysten og lavlandet mot Sudan ble raskt erobret av arabere, og seinere overtatt av tyrkerne. Lavlands-Eritreas største språk tigré ligger lingvistisk ganske nær geez og tigrinia, faktisk mye nærmere enn amharisk gjør. Men lavlandet er også bebodd av andre, kushittiske og nilotiske folkegrupper, og religiøst og politisk har det vært en del av Rødehavets muslimske verden i mange århundrer. Høylandet midt i Eritrea forble kristent og tigrinia-talende. De lokale føydalherrene der anerkjente både kongen i Tigray og «kongenes konge»; de var «vasallens vasaller». Men til daglig levde de med handel og kontakt med Rødehavet og med muslimene rundt seg. Eritreas høyland var en utkant i Abyssinia, et multietnisk grenseland. Jeg tror forskjellen mellom Eritreas og Tigrays seinere historie, mellom dagens EPLF og TPLF, begynner allerede der.

Mønstrene formes: Den italienske kolonitida

Da Italia begynte erobringen av Eritrea, overtok de raskt lavlandet, ved kjøp og erobring fra Egypt og lokale muslimske herskere. I høylandet møtte de skarp motstand fra Johannes’ tropper, men da han falt i en krig mot sudanesiske fiender, fikk Italia sjansen. Den nye «kongenes konge», den amhariske kong Menelik fra det sentraletiopiske kongedømmet Shoa (rundt dagens Addis), kjøpte seg fred med Italia ved å ofre det eritreiske høylandet. At han dermed også svekket eventuelle nye rivaler fra Tigray, kan ha vært med i bildet. Tapet av de eritreiske provinsene smertet trolig dypere i Tigray enn blant amharene. Men da Italia prøvde å gå videre for å ta hele Etiopia, møtte Menelik dem med en effektiv hær ved Aduwa i Tigray. Å ofre Axum og det sentrale Tigray var uaktuelt. Meneliks seier ved Aduwa i 1896 er grunnen til at Etiopia som det eneste land sør for Sahara aldri ble europeisk koloni.

Eritrea forble italiensk koloni. Tida under Italia omformet det eritreiske samfunnet, og skapte det moderne Eritrea. Asmara ble etter forholdene en stor og blomstrende by, med skarpe skiller mellom italienere og «innfødte», men også med utvikling av industri og handel, et lokalt småborgerskap, og en arbeiderklasse av folk fra hele Eritrea. Mens Tigray forble en gammel og kulturrik, men samtidig fattig landsens utkant i det uavhengige, fortsatt føydale Etiopia.

Mønstrene som etablerte seg i denne tida, ble utnyttet av italienerne. Mussolini hadde mange eritreiske soldater i hæren da han erobret Etiopia i 1935. Etter erobringen lagde italienerne en stund en «stor-Tigray»-provins av Eritrea og Tigray, trolig for å splitte og dempe motstanden.

Italia ble imidlertid slått av britene i 1941, etter en krig som først og fremst sto i Eritrea.

Det første opprøret mot Haile Selassie i området, Woyane-opprøret i 1943, startet i Tigray. Opprøret, som hadde et uavhengig «stor-Tigray» som mål, ble slått ned av Storbritannia og etiopiske tropper i fellesskap. I Eritrea ble slutten av 40-årene preget av striden mellom Unionistene fra høylandet, som ønsket union med Etiopia, og Uavhengighetsbevegelsen som hadde basis både i lavlandet og deler av høylandsbefolkningen. Begge parter var likevel enige om én ting: Uavhengighet eller union, Eritreas enhet skulle bevares. England ønsket en deling av Eritrea, men dette hadde bare støtte fra et lite fåtall i lavlandet. Og da Haile Selassie utover i 50-åra økte undertrykkelsen og kjørte over alle avtaler om Eritreas indre autonomi, da gikk også mange av høylandets unionister over til den nasjonale motstanden.

Eritreernes kamp mot herskerne i Addis var dermed fra første stunde en kamp for Eritreas uavhengighet som Eritrea, ikke på etnisk grunnlag. Det ulmet også stadig i Tigray, men der hadde det preg av en folkelig, etnisk kamp mot politisk, kulturell og økonomisk undertrykkelse fra den amhariske overklassen i Addis Abeba.

Det nasjonale spørsmålet og andre ideologiske motsetninger

EPLF ble som sagt dannet i 1970, etter en splittelse i Eritreas første motstandsbevegelse ELF. Utbruddet hadde flere røtter: EPLF var mer radikale enn ELF, inspirert blant annet av de kinesiske kommunistene. EPLF sto for en strammere, mer samlet politisk og militær organisering, og de hadde i mindre grad enn ELF sin hovedstøtte i det muslimske lavlandet. EPLF ble mer all-eritreisk, og flere sentrale ledere, som Issayas, var fra høylandet. Da TPLF ble dannet 5 år seinere, kom de på sin side raskt i motsetning til ELF-troppene, som hadde sine sterkeste baser i søndre Eritrea, rett nord for grensa mellom Eritrea og Tigray. I det militære sluttoppgjøret mellom EPLF og ELF i 1981–82 kom ELF under dobbelt ild: EPLF i nord og TPLF i sør.

Ideologisk utviklet det seg imidlertid etter hvert uenigheter også mellom EPLF og TPLF. Disse uenighetene dreide seg blant annet, ikke overraskende, om det nasjonale spørsmålet. EPLF holdt på at Eritrea gjennom kolonitida og den politiske kampen mot Italia, England og Etiopia var etablert som et eget land og et eget folk, med historisk rett til uavhengighet. De nasjonale frigjøringsbevegelsene i Etiopia (Tigrays TPLF, Oromias OLF, Ogadens WSLF m.fl.), representerte derimot etter EPLFs syn ulike folkeslag eller nasjonaliteter i det etiopiske folk. De fortjente støtte i sin kamp mot fattigdom, utplyndring og amharisk undertrykkelse, men burde kjempe for et samlet, fritt Etiopia med like nasjonale rettigheter for alle, heller enn løsrivelse. Denne linja var fra EPLFs side ikke bare basert på åpenbare, taktiske hensyn i deres egen kamp. Den reflekterte også eritreernes erfaringer og deres syn på sitt eget, multietniske land. TPLF derimot, sto på at alle folkeslag i Etiopia var nasjoner, med rett til løsrivelse om de ønsket det. De støttet også primært linja om like rettigheter i et felles Etiopia (uten Eritrea), men forbeholdt seg retten til å velge løsrivelse for Tigray, om nødvendig.

Etter hvert dukket det også opp andre ideologiske forskjeller. EPLF tonet utover i 80-åra etter hvert ned den radikale profilen og vedtok et ganske kompromisspreget, blandingsøkonomisk program. TPLF, derimot, holdt mer og mer fast på en erklært marxist-leninistisk linje, med hyllest av Albania som det siste sosialistiske fyrtårn. Også denne forskjellen bunnet trolig delvis i reelle sosiale forskjeller. EPLFs utvikling gjenspeilte frontens økende rolle som den samlende nasjonale bevegelse i et etnisk, politisk og religiøst sammensatt land. Mens TPLF forble en bevegelse med direkte røtter i den enhetlige tigrayanske bondebefolkningens sosiale opprør. Det er for eksempel slående at EPLF i religiøse spørsmål som bevegelse har holdt på et sekulært, «moderne», religiøst nøytralt preg; mens TPLF, tross sine albanske forbilder, hele tida har hatt et godt lokalt samarbeid med den ortodokse kirken i Tigray.

I 1986 brøt de ideologiske og politiske motsetningene mellom EPLF og TPLF ut i åpen polemikk, blokade av grensetransporten fra Tigray gjennom Eritrea til Sudan, og enkelte militære trefninger. Fra Addis gjorde Mengistu sitt beste for å spille på disse motsetningene, og ble kanskje overmodig i tro på at det skulle lykkes. Da EPLF og TPLF, etter stor militær framgang på hver sin kant, helt overraskende begrov stridsøksen og gikk inn i militært samarbeid i 1989, var Mengistu-regimets skjebne beseglet. Men de dypere motsetningene mellom bevegelsene var neppe forsvunnet. De ble bare tonet ned fra begge sider av hensyn til den felles kampen, og siden av det felles behovet for fred og økonomisk samarbeid.

Grensestriden

Selv grensestriden, som framstår så uforståelig for utenforstående, har trolig både ideologisk og konkret historisk bakgrunn.

For EPLF og eritreerne er spørsmålet om grensa grunnleggende enkelt. Ettersom de definerer den eritreiske nasjonens framvekst ut fra kolonitida, er grensa for dem klart definert av avtalene mellom Italia og Etiopia etter Italias nederlag ved Aduwa i 1896. De formelle, detaljerte grenseavtalene ble inngått i begynnelsen av 1900-tallet, og er vel bevart i historiske dokumenter. Spørsmålet om grensa er derfor for eritreerne bare et spørsmål om å tolke disse gamle dokumentene, og gå detaljene opp i terrenget. Naturligvis kan også dette innebære uenigheter, når de originale avtalene og kartene er gamle. Men prinsippet er enkelt.

For TPLF kan saka se litt annerledes ut. Deres oppfatning av Tigray er egentlig det området der flertallet av befolkningen er tigrayanere. Dette etniske grunnlaget er basis for grensetrekningen mellom de nye provinsene i Etiopia, og definerer derfor Tigray i alle andre retninger. De famøse «nye kartene», som etter eritreernes mening forsøker å endre de anerkjente grensene, synes først å ha dukket opp i Tigray, ikke i Addis Abeba.

Mye tyder på at også grenseuenigheten i praksis går atskillig lenger tilbake. I skrifter TPLF utga under polemikken i 1986 hevdes det at TPLFs konflikt med ELF i tida før ELF ble slått i 1981-82 ikke dreide seg om at de tok stilling for EPLF i det interne eritreiske oppgjøret. TPLF påpeker i dette materialet at de hadde sine egne uenigheter med ELF. Og ulike oppfatninger om grensen mellom Tigray og Eritrea blir nevnt som en av disse uenighetene. Disse «ulike oppfatningene» dreide seg nettopp om hvor grensen egentlig gikk i Badme-området, det største området kampen har stått om i grensekrigen nå.

PLFs nye rolle

For mange har det sterkt nasjonalistiske og radikale TPLFs evne til å tilpasse seg lederrollen i Etiopia overrasket mange. Egentlig er det ikke så overraskende. Tigrayanerne er nok «nordlendinger», men de er også svært «ekte» etiopere. Den linja de har valgt, med å nyinndele Etiopia i provinser etter etniske grenser, er i tråd med deres syn på det nasjonale spørsmålet. I Tigray synes TPLF å ha beholdt sin folkelige karakter og basis. Utviklingsprogrammene til deres hjelpeorganisasjon REST imponerer bistandsorganisasjoner og andre observatører. Til en viss grad synes de også å ha blitt akseptert blant mange av amharene i Addis.

Men de ikke-abyssinske oromerne i sentral-Etiopia har åpenbart hatt vanskeligere for å akseptere TPLFs herredømme. Det ser ut til at TPLF-ledelsen ikke har maktet forholdet til den oromiske befolkningen (som er Etiopias største folkegruppe) noe bedre enn Haile Selassie og Mengistu klarte. På noen måter har de kanskje klart det dårligere. Dette er forståelig, men sørgelig nok. Grensekrigen med Eritrea er også forståelig. Den har både politiske og økonomiske årsaker, og etter at den brøt ut har den utviklet seg med sin egen triste logikk. Jeg har prøvd å vise at den i tillegg har ganske gamle, historiske røtter.

Verken de dagsaktuelle årsakene eller de historiske røttene kan imidlertid rettferdiggjøre denne krigen, som tapper både den etiopiske og den eritreiske befolkningen for unge menneskers liv og store økonomiske ressurser. Alle venner av folket i disse to landene må håpe at fornuft og kompromissvilje vil seire, og gjøre slutt på denne krigen, som bare internasjonale våpenselgere tjener på

Etiopias diplomatiske tverrvending i forhold til rammeavtalen til Organisasjonen for Afrikansk Enhet (OAU) for å kunne avgjøre grensespørsmålet mellom Eritrea og Etiopia, tyder på at årsakene og motivene bak konflikten ligger i Etiopia, og nærmere bestemt i Tigray-regionen. Tigray er helt og holdent styrt av Tigrayfolkets frigjøringsbevegelse (TPLF) som startet sin væpna kamp i 1975, året etter at keiser Haile Selassie ble styrtet (12. september 1974). En sterk drivkraft var den enorme sultkatastrofen som rammet området i 1974-75 og som keiseren hadde gjort alt for å forsøke å skjule for verden og i Etiopia.

TPLF satte seg som oppgave å være med på å befri Etiopia fra undertrykkinga som var igjen etter keiserdømmet, og som fortsatte under militærregimet som tok over i kjølvannet av omveltningene. Det viste seg raskt ikke å oppfylle de forhåpningene som de revolusjonære kreftene i Etiopia og frigjøringsbevegelsene i Eritrea hadde hatt. Slagordet i Addis Abeba ble raskt «Ett Etiopia».

Det brøt med tanken om en etnisk likeverdig stat og formet raskt TPLFs nye mål: Et uavhengig i Tigray som strakt seg utover inndelinga av Tigray som gjalt under keiserdømmet og det nye regimet som også var dominert av folkegruppa amhara, det andre «krigerfolket» i det gamle Abyssinia. På slutten av 70-tallet ga TPLF ut kart over det historiske Tigray.

Det motsetningsfylte målet for kampen – enten å være med om å slåss om makta i Addis Abeba eller uavhengighet – fulgte TPLF gjennom 80-tallet Frigjøringskampen i Eritrea og motsetningsforholdene mellom EPLF og ELF smittet over på Tigray, og i 1981 gjorde EPLF og TPLF felles sak med å fordrive ELF fra Eritrea etter det militære tilbakeslaget i 1978 da Sovjet gikk inn i krigen på Etiopias side og sendte den eritreiske frigjøringskampen tilbake til grensa mot Sudan.

Fellesaksjonen mot ELF førte til at organisasjonen ble sprengt i mange fraksjoner under et internt kupp. Flere av organisasjonene står i dag bak opposisjonen mot regjeringa i Asmara og har sete i Mekelle, hovedstaden i Tigray.

EPLFs militære frammarsj fra midten av 80-tallet satte igjen presse på TPLFs strategi. I 1988 utløste det skarp polemikk mellom de to organisasjonene. EPLF satt spørsmål ved Tigrays fortolkning av det nasjonale spørsmålet og strategi. EPLF planla sluttkampen mot Etiopia etter å ha rent over Nakfa-fronten i 1989 og slått ut etiopiernes nordkommando. Synet var at EPLF ville vinne krigen, men ikke oppnå fred uten å knuse slangens hode, det vil si Addis Abeba.

TPLF skiftet taktikk, og Meles Zenawi som nå er statsminister, ble valgt som kompromisskandidat i det pro-albanske Marxist-Leninist League of Tigray (MLLT) og selve fronten. TPLF gikk inn for å opprette en enhetsfront blant andre nasjonaliteter i de frigjorte områdene og blant krigsfangene i Eritrea. Etiopiske folkets revolusjonære demokratiske front (EPRDF) ble organisert langs etniske skillelinjer. Amharaene gikk inn i Etiopias folkelige demokratiske bevegelse (EPDM), og oromoene organiserte seg i Oromofolkets demokratiske organisasjon (OPDO).

Etter at EPLF erobret havnebyen Massawa og trengte etiopierne tilbake deres siste frontlinje utenfor Dekamhare rullet EPRDF raskt sørover. Med hjelp av EPLF satte den eldste frigjøringsbevegelsen blant oromoene, Oromofolkets frigjøringshær (OLF) i gang en offensiv i vest, fra grensa mot Sudan og inn mot Addis Abeba. Den ble imidlertid trykt tilbake da OLF ikke hadde militær styrke til å holde fronten. EPRDF rykket dermed inn i OLFs tradisjonelle kampsoner i sluttoffensiven mot Addis Abeba i mai 1991. EPLF rykket inn i Asmara og frigjorde de siste områdene av Eritrea.

TPLF befant seg plutselig ved makta i Addis Abeba, en fiendtlig innstilt by så snart gleden over Mengistu Hailemariams fall hadde lagt seg. Hovedstaden var amharaenes maktbastion både under keiserdømmet og den såkalte Dergen, militærregimet til Etiopias Arbeiderparti (WPE). Sørover i landet hadde EPRDF og TPLF liten innflytelse og få alliansepartnere. Samtidig rykket EPRDF inn i Addis Abeba med en rekke motsetninger i lasten.

Opprettelsen av etniske organisasjoner i EPRDF kom i konflikt med de organisasjonene som allerede eksisterte, for eksempel mellom OLF og OPDO. Det gjalt både spørsmålet om innflytelse i egen folkegruppe, der det dessuten raskt vokste fram flere islamske oromogrupper i sørvest. Men motsetningene var også strategiske: OLF hadde i sitt program å løsrive Oromia fra Etiopia, et land for et av de mest undertrykte folkene som av amharaer ble kalt galla (slaver).

Likevel ble OLF med i den første overgangsregjeringa og deltok i arbeidet med å utforme ny grunnlov og føderasjon for Etiopia. Den ble ratifisert 8. desember 1994, med en helt ny etnisk inndeling av regionene og desentralisering av makta i elleve delstater eller regioner, inkludert byene Addis Abeba og Dire Dawa. De øvrige ni sonene var bygd rundt folkegruppene tigray, afar, amhara, oromia, somali, benishangul-gumaz, gambela, harari og de sørlige nasjonalitetene (region 5). To distrikt som Tigray hadde mistet etter det såkalte Woyane-opprøret i 1943, ble innlemmet i det nye Tigray.

Men demokratiseringsprosessen som lå i opprettelsen av en nasjonalitetsbasert føderasjon med rett til løsrivelse, var et tveegget sverd. TPLF kom kort tid etter på kant med en rekke organisasjoner, som gikk i opposisjon. OLF boikottet valgene og erklærte regimet krig, og amharaene som satt på byråkratiet i Addis Abeba, var kraftig imot at Eritrea ble erklært uavhengig etter en overveldende folkeavstemning i mai 1993, med støtte fra TPLF.

Fra 1994 spisset motsetningene seg. Regjeringa i Addis Abeba ble anklaget for maktmisbruk og overgrep, og Tigray ble sett på som en alliert av Eritrea som tappet Etiopia for ressurser. Det er derfor med største sannsynlighet at de gamle motsetningene som ble «gravlagt» med kompromisset i 1988, igjen ble vakt til live. Den politiske og økonomiske utviklinga i Etiopia var langt fra i tråd med de revolusjonære målene som TPLF hadde satt seg på 70- og 80-tallet. Bortsett fra i Tigray, hvor TPLF fortsatte å organisere massebevegelsene fra frigjøringskampen på en måte som mange eritreiske fightere kjenner igjen fra de målene de selv hadde under frigjøringskampen.

Kontrastene mellom Addis Abeba og Mekelle i Tigray har derfor trolig brakt tilbake den opprinnelige målsettinga hos den militante gruppa som styrer i Tigray: Et uavhengig Stor-Tigray. Vurderingene varierer med hensyn til i hvilken grad Meles Zenawi og utenriksminister Seyoum Mesfin selv er med i «den harde kjernen».

Motivet står å lese på et nytt kart som ble utgitt i Mekelle i oktober 1997. Her er de omstridte områdene hvor grensekrigen har rast, tegnet inn som en del av Stor-Tigray. Eritrea hevder at grensekonflikten tok til i juli 1997, i Adi Murug. Etiopiske styrker skal ha rykket inn og ryddet flere landsbyer. I en brevveksling mellom Eritreas president Issayas Afeworki og Zenawi går det fram at den etiopiske statsminister hevder at det var en beklagelig episode, hvor etiopiske styrker forfulgte noen opprørske afar-grupper over grensa.

I Badme ble derimot flere landsbyer ryddet, og det ble opprettet en etiopisk administrasjon sommeren 1997, ifølge offisielle eritreiske kilder. Konflikten ble forsøkt løst på «kammerset», mellom to regjeringer som i utgangspunktet var vennligsinnet overfor hverandre, men med gryende motsetninger, blant annet på det økonomiske området. Forhandlingene strandet før de rakk å bli seriøse. Eritrea hevder dermed at grensekonflikten startet i juli-august 1997, ikke i mai 1998, slik det nå står nedfelt i OAUs rammeavtale. Det er denne rammeavtalen som regulerer demarkasjonslinjer og tilbaketrekkinger for at en internasjonal styrke skal overvåke området, mens grensa blir gått opp ut fra de gjeldende grenseavtalen som daterer seg tilbake til 1902.

Konflikten eksploderte for alvor i mai 1998 da Eritrea, ut fra eget utsagn, slo de etiopiske framrykkingene tilbake etter flere nye grenseinsidenter. Ifølge Etiopia rykket de eritreiske styrkene inn på etiopisk territorium. Afrikas Horn var igjen åsted for en av de blodigste krigene i Afrika. Den kan nå se ut til å ha dødd ut etter en serie mislykte offensiver fra Etiopias side. Det kan ha satt et foreløpig punktum for de store slagene, og bli avløst av mindre trefninger og angrep mens diplomatiet leter etter en åpning.

Etiopia ga umiddelbart sin støtte til OAU-planen, mens Eritrea derimot krevde betenkning og forlangte å få avklarte en rekke spørsmål. Det skjedde mens Burkina Faso fremdeles hadde formannsskapet i OAU og Rwanda og USA drevet det mest intensive diplomatiet. Det gjorde at Etiopia kom på offensiven internasjonalt som den positive og angrepete parten.

Etter avklaringen ga Eritrea sitt samtykke til OAU-planens tre deler overfor det nye formannskapet i OAU, Algerie. Etiopia trakk derimot sin støtte til planen og reserverer seg mot den tekniske delen av avtalen, det vil si hvordan konflikten skal ordnes med hensyn til administrasjon, tilbaketrekking og demilitarisering før den internasjonale styrken og observatørene kommer på plass. Der står diplomatiet i skrivende stund.

Den etiopiske motviljen har reist spørsmål om hvorvidt Addis Abeba har bakenforliggende motiver, at målet slett ikke er de omstridte grenseområdene, men langt mer omfattende. Myndighetene har lenge oppfordret eritreerne til å fjerne den sittende regjeringa i Asmara og gir selv støtte til en sammensatt eritreisk opposisjon med utspring i ELF-grupper og islamistiske organisasjoner som ble trent og rustet opp i Sudan (bl.a. Islamsk Jihad).

Det har blitt spekulert i om målet er havnebyen Assab mot grensa til Djibouti for å gi Etiopia tilgang til Rødehavet igjen. Den forsvant med Eritreas uavhengighet. Det ble derimot skrevet omfattende avtaler om Etiopias tilgang til havna i Assab. Den uklare økonomiske situasjonen mellom de to landene de siste åra før konflikten ble væpnet skjerpet motsetningene. Det gjelder blant annet spørsmålet om valuta og kurser etter at Eritrea innførte sin egen valuta, nakfa, til erstatning for etiopiske birr, og hard valuta i handelsforbindelsene.

At Etiopia har mistet tilgangen til Rødehavet (Assab og Massawa) stikker dypt inn i de politiske motsetningene i Addis Abeba etter at regjeringa og TPLF lot Eritrea gå. Dersom målsetting til TPLF er å beholde makta over hele Etiopia, inntil eventuell en løsrivelse av Tigray blir alternativet, kan mobiliseringa om et altomfattende oppgjør med Eritrea, med militære framstøt på Burie-fronten mot Assab, være en nødvendig del av alliansepolitikken til TPLF for å kunne holde den hjemlige opposisjonen stangen.

Militært sett ville derimot et nytt felttog mot Eritrea være ødeleggende for Etiopia, politisk, økonomisk og humanitært. Etiopia har i dag mindre militær slagkraft enn under keiser Haile Selassie og Mengistu Hailemariam og står uten militær, politisk og økonomisk ryggdekking – i motsetning til tidligere hvor USA (fram til 1974) og Sovjet (fra 1978) sto bak. Eritrea står dessuten i dag sterkere i og med at landet er internasjonalt anerkjent og medlem av FN,med gode forbindelser til både USA og Israel.

En slik politikk og et påfølgende nederlag for Etiopia vil true med å sprenge landet.

For oss som er venner av både Eritrea og Etiopia, får vi bidra med å skape en opinion mot den ødeleggende krigen. Både her i Norge og overfor eritreiske og etiopiske venner. Krigen bidrar til å skjerpe motsetningene og undertrykking innad og stjeler hardt tiltrengte ressurser til gjennoppbygging og videreutvikling av landene. Mange av elementene fra frigjøringsstrategien er fortsatt levende i den sosiale politikken de to landene fører, men hemmes av krigføringen.