av Magnhild Folkvord

Kva er det som får ein gjeng vaksne damer til å utstyra seg med badeballar og campingstolar for å avvikla «NM i kasteball» på Eidsvolds plass – utafor Stortinget – ikkje berre ein gong, men gong på gong – både sommar og vinter?

Dei som er samla for å seia noko om det og meir til, er Inger, Solveig og Live – tilsaman ein vesentleg del av den harde kjerna i «Arbeidsgruppa for rettferdighetsombud» (som intervjuaren også er med i). Arbeidsgruppa kom i stand etter at Grünerløkka AKP våren 1994 arrangerte eit ope møte med tema «Trenger vi et trygdeombud?». Arbeidsgruppa er fri og sjølvstendig i forhold til politiske parti. Kravet om «rettferdighetsombud» er resultatet av mange diskusjonar med utgangspunkt i «trygdeombud» – «rettferdighetskontor» – og inntil vidare heiter det altså «rettferdighetsombud» – sjølv om visse byråkratar har åtvara mot eit sånt uttrykk – det kan gi inntrykk av at mangelen på rettferd er svært stor …

Løpesetlane som blir delt ut under avviklinga av «NM i kasteball» fortel at gruppa arbeider for å få til ei ordning med eit «rettferdighetsombud som kan gjøre det lettere å finne fram til hvilke rettigheter folk har og synliggjøre hva folk trenger hjelp med i forhold til trygdekontor, sosialkontor og arbeidskontor, og hvordan en skal komme ut av gjeldskriser».

Ein aktivistdraum

Kva har fått dei til å engasjera seg på akkurat denne måten?

– Dette er noko eg har tenkt på iallfall sia 1989, seier Inger. – Da hadde eg slåst med «systemet» i fem år alt, mellom anna for å få trygdevesenet til å ta helseplagene mine på alvor. Eg såg for meg ein kjempeaksjon der vi fibromyalgipasientane skulle blokkera alle bomstasjonane kring Oslo slik at det vart kilometerlange køar, og når politiet kom, skulle vi ta dei og! Kanskje vi med det kunne få dei som bestemmer til å sjå oss og ta oss på alvor?

Både Inger og Solveig har fått innvilga uføretrygd etter at kroppen sa stopp for yrkesaktiviteten.

– Dei kreftene eg skulle brukt til omskolering og attføring gjekk med til å overleva, oppsummerer Inger. – Eg opplevde at både trygdekontor og arbeidskontor svikta, hadde vi hatt ein klageinstans som det «rettferdighetsombudet» vi no arbeider for, ville det kanskje hjelpt meg.

Solveig synest ho for eigen del har komme relativt lett igjennom trygdesystemet, sjølv om ho vart sjokkert over at ein lege kunne tillata seg å seia at dei smertene som tvinga henne ut av arbeidslivet var «bare nerver».

I tillegg til eigne erfaringar har begge to møtt mange nok i tilsvarande situasjonar til at dei veit at dette ikkje handlar om nokre få som har vore «uheldige med saksbehandlaren».

I mars 95 arrangerte Arbeidsgruppa ei stor høring i Ingeniørenes hus der ei rekke folk fortalde om sine erfaringar som «kasteballar» – somme hadde vore utsette for direkte feil tolking av lover og reglar, andre hadde erfart at sjølv om reglane i og for seg er rett tolka, kan resultatet bli blodig urettferdig. På høringa låg hovudvekta på trygdesaker i forhold til sjukdom, attføring og uføretrygd, men også folk som har blitt arbeidslause har fått merka at ein lett ender som kasteball – og når den faste inntekta blir borte, kan vegen vera kort til alvorlege gjeldsproblem.

Urettferd og makt

Det er ei viktig målsetting for Arbeidsgruppa å få synleggjort urettferda for å kunna gjera noko med den.

– Medan eg var yrkesaktiv som hjelpepleiar, såg eg mange pasientar som vart utsette for urettferd – utan at eg i min jobb hadde makt til å gjera noko med det. Som sjuk har eg sjølv kjent den same urettferda på kroppen, seier Inger.

– Det har vore sjokkerande å sjå kor gjennomført urettferda er. Eg har gjennom 10-12 år vore sjuk, under attføring, har vore sosialklient og har opplevd at dei ulike etatane som burde samarbeidd i staden har fungert til å bryta meg ned. Men eg trur enno på rettferd, sjølv om eg synest eg har opplevd maktkamp og urettferd gjennom heile livet.

Live har gjennom ulike jobbar i helse- og sosialsektoren sett nok av urettferda på nært hald til å engasjera seg i Arbeidsgruppa.

– Dette er ei viktig sak som ingen andre har gjort noko med. Det gjer det også lettare å prioritera å jobba med akkurat dette, seier ho. – Ein kjem ikkje unna å prøva å gjera noko politisk – gjennom eit parti eller ei gruppe som dette.

– Det er eit tankekors at dei som har meir makt i jobben sin ikkje er meir opptekne av urettferda, seier Solveig. – Når det handlar om deira eiga lønn, ser vi at legane kan aksjonera, og den gongen vi slost for abortlova, hadde somme av dei fælt mykje samvit – kvifor har dei ikkje like mykje samvit for dei som blir kasteballar fordi dei t.d. har «feil diagnose»?

«Ombud» til å lita på?

Vil eit offentleg finansiert ombud kunna vera ein påliteleg klageinstans for»kasteballar»? Det spørsmålet har Arbeidsgruppa diskutert i fleire rundar, og innvendingar av typen»bukken og havresekken» har meldt seg. Eit eksempel ein har sett på, er Helse- og sosialombudet i Oslo som fungerer som klageinstans i saker som har med helse- og sosialsaker i kommunen, men som ikkje har noko mandat til å handtera trygdesaker. Arbeidsgruppa har komme fram til at det ville vera verd å prøva ei ordning som t.d. å utvida dette ombudet sitt mandat til å gjelda både trygdesaker, yrkesskadesaker og gjeldsspørsmål. Eit godt samarbeid med Gjeldsofferaksjonen har tydeleggjort at slike saker ofte heng ihop.

Men sjølvsagt må det understrekast at om ei slik ordning skal kunna fungera, trengst det både retningsliner som gir mandat til å seia ifrå om det som er gale, og det trengst personar som har mot til å seia ifrå.

– Det er viktig å synleggjera dei reglane som fungerer urettferdig, men også at mange blir knekt av den måten dei blir møtt på når dei oppsøker offentlege kontor, seier Solveig. – Det skulle ikkje vera nødvendig å ha med seg vitne for å oppsøka sosial- eller trygdekontor i vårt land, men eg har sjølv sett st det gjer stor skilnad. Sjølv om folk kan mista helsa, skal dei ikkje bli møtt slik at dei misser menneskeverdet!

– Det å få støtte i ein vanskeleg situasjon kan gjera at folk får att livsgneisten, føyer Inger til, og fortel om korleis ho sjølv har erfart at arbeidet i Arbeidsgruppa har gjort henne i stand til å stilla opp for folk ho kjenner – og slik gjera ein bit av det arbeidet»rettferdighetsombudet» burde gjera.

Aktivistar i og utanfor Stortinget

Arbeidsgruppa er ingen stor medlemsorganisasjon, og har heller ikkje planar om å bli det, men det er rom for fleire aktivistar.

Dei viktigaste arbeidsmåtane siste året har vore aktivitet utanfor Stortinget for å få «folk flest» til å bli meir klar over kva det kan bety å bli «kasteball», og aktivitet inne i Stortinget for å få politikarane til å skjønna kva det handlar om.

– Vi ville ikkje hatt noko inne på Stortinget å gjera om vi ikkje også markerte oss utanfor, seier Live, og understrekar at det er viktig at dei same aktivistane deltar i begge typar aktivitet.

«NM i kasteball» har gått føre seg i mange rundar frå 7. juni 1995 og fram til 14. mai i år som var den dagen Stortinget handsama Velferdsmeldinga, medan samtalane med politikarane var konsentrert om innspurten i handsaminga av Velferdsmeldinga.

På Eidsvolds plass har det vore mykje positiv respons frå folk, men det var med ein viss skepsis gruppa begynte å kontakta politikarane. – Ville dei ta seg tid? Ville dei høyra?

I løpet av eit par veker gjennomførte ein delegasjon på fire-fem representantar frå Arbeidsgruppa møte med representantar for alle partia i Sosialkomiteen i Stortinget – med unntak av SV, som det av ein eller annan grunn ikkje var råd å få kontakt med.

– Eg stilte utan forvetningar, og eg vart gledeleg overraska. Dei tok seg tid, og dei viste interesse, seier Solveig.

– Eg trur dei tok oss alvorleg, dei stilte spørsmål, og dei var undrande til dei kasteball-erfaringane vi kunne fortelja om, seier Inger.

Fleire av politikarmøta varte lenger enn oppsett timeplan, kanskje var det – iallfall for somme av dei folkevalde – møte med sider av velferdsstaten som dei kjenner for lite til?

Ein liten siger

Når framlegga i Velferdsmeldinga kom til avstemning i Stortinget, gjekk sjølvsagt det meste av det regjeringa hadde planlagt glatt i gjennom. Arbeidsgruppa kan likevel notera ein liten siger – eit framlegg frå Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti og SV om forsøk med såkalla «brukerkontor» var heilt i tråd med det Arbeidsgruppa ønsker at eit «rettferdighetsombud» skal vera. Framlegget fekk ikkje nok røyster til å bli vedteke, men saka har iallfall komme så langt at eit framlegg er formulert og tatt opp i Stortinget.

Det store spørsmålet er sjølvsagt korleis ein skal komma vidare – frå eit mindretalsframlegg i Stortinget til at det verkeleg blir oppretta»rettferdighetsombud».

Kva er oppskrifta for å komma vidare?

Aktivistane er samde om at dei ikkje vil laga ein ny stor medlemsorganisasjon som det krev arbeid å administrera. Viktigare er det å dytta på store organisasjonar som alt finst, og som burde ha interesse av å få til eit «rettferdighetsombud», som t.d. fagrørsla og organisasjonar for ulike pasientgrupper.

– Når Hågensen kritiserer Velferdsmeldinga og seier at den ikkje er djerv nok – slik han gjorde i radioen no i vår, burde han også støtta det arbeidet vi driv med, seier Inger. Arbeidsgruppa har gjort nokre freistnader på å få delar av fagrørsla i tale, men har også erfart at det er mange som ikkje skjønner alvoret så lenge dei ikkje sjølve har fått merka kva det kan bety å bli kasteball i velferds-Noreg. Folk vil helst tru at dei får den hjelpa dei treng den dagen det røyner på – og ser ikkje at det er ei gigantisk nedbygging av velferdsstaten som er i gang. Og dei fleste av dei som har kjent på kroppen at «rettferdighetsombudet» trengst, er for slitne til å vera aktivistar.

Men den harde kjerna har ikkje tenkt å gi seg – aktiviteten utafor Stortinget vil halda fram, medan Arbeidsgruppa jobbar vidare med kva meir som skal til for å snu på dei på innsida.

Velferdsmeldinga –
eit steg mot avviklinga av velferdsstaten

Arbeidsgruppa for rettferdighetsombud kom i gang før vi kjente innhaldet i «Velferdsmeldinga». Folk som hadde opplevd å bli «kasteballar» kunne fortelja at det var langt frå myten om velferdsstaten til dei harde realitetane.

Med Stortinget si handtering av «Velferdsmeldinga» har avstanden blitt enda større, og det er ikkje tilfeldig at det regjeringspartiet som ein gong var eit arbeidarparti har slutta å snakka om «velferdsstaten» og konsekvent brukar «velferdssamfunnet» i staden.

Regjeringa sine talskvinner og -menn seier at «de aller, aller fleste i Norge i dag har det veldig bra, ihvertfall økonomisk,» slik Sylvia Brustad, leiaren for Stortinget sin sosialkomite, sa det på Kvinner på tvers-konferansen hausten 1996. Det som gir seg ut for å handla om å gjera velferdsordningane meir «målretta», er i realiteten ei oppskrift på nedbygging av velferdsstaten som vil føra til at fleire og fleire vil få det verre og verre.

Det at det blir sagt omatt og omatt at dei fleste har det så bra, har stort sett to følgjer: For det første vil dei som sjølve har det greitt, lett tru at alle har det. For det andre vil den som ikkje har det «veldig bra» få ei kjensle av at det må vera ein «personleg feil» hos ein sjølv, og sånt skal ein helst ikkje snakka høgt om. Eit ledd i privatiseringa av «velferdspolitikken» er også at dei som har pengar skal kunne kjøpa seg eigne forsikringar (tilpassa eiga lommebok), dermed vil det bli politisk enklare å redusera dei ordningane som skal vera felles for alle. Alt dette tener til å gjera det vanskeleg å laga breie aksjonar til forsvar for dei velferdsordningane vi har – og dei vi burde hatt.

Hjelper det at små aktivistgrupper som Arbeidsgruppa for rettferdighetsombud deler ut løpesetlar og snakkar med politikarar? Ingen i Arbeidsgruppa trur at «det ordnar seg, berre vi får snakka med dei rette folka». Men vi har merka gong på gong at folk blir sjokkerte over kor lett det er bli «kasteball» i velferds-Noreg. Det betyr at det er eit folkeopplysningsarbeid som må gjerast – kanskje er det også ein del av politikarane som treng folkeopplysninga. Men viktigast er sjølvsagt at dei som skal velja politikarane ser kva dette handlar om, tar på alvor det dei måtte få vita om folks dårlege erfaringar med offentlege kontor av ymse slag – sannsynlegvis er det – dessverre – «heilt normalt», og ikkje eit utslag av ekstrem uflaks.

Summen av det dei einskilde «kasteballane» blir utsette for er ei svær politisk utfordring – korleis skal kampen førast for at ein liten del av kjempeoverskotta i eit av verdas rikaste land skal bli brukt til å sikra folk eit verdig liv?

av Raymond Williams

I 1960-årene trodde vi at vi så en ny form for korporativ statvokse fram. Det å legge vekt på kulturen var ofte blitt tatt for enidentifisering av vår posisjon, og det betød også ålegge vekt på, i det minste i mitt eget tilfelle, prosessen med sosial ogkulturell inkorporering; og i overensstemmelse med dette er det noe mer ennganske enkelt formue eller makt som opprettholder strukturene i detkapitalistiske samfunnet. I virkeligheten var det slik at når man forsøkteå definere dette, var det igjen mulig å se på visse viktigedeler av den marxistiske tradisjonen, spesielt arbeidene av Gramsci, og hansframheving av hegemoni. Vi kunne da si at det vesentlige av en bestemt klassesdominering i samfunnet blir opprettholdt ikke bare med makt, selv om det skjer nårdet blir nødvendig; og ikke bare gjennom eiendom, sjøl om denalltid er der. Denne domineringen ved en bestemt klasse blir også, oguunngåelig holdt ved like av en tilstedeværende kultur: Dennemetning av individet gjennom dets sedvaner, dets erfaring, dets livssyn, fra ensvært tidlig alder og kontinuerlig fornyet gjennom så mange stadierav livet, under bestemte påvirkninger og innen bestemte rammer, slik atdet som folk ender med å tenke og føle i stor grad er enreproduksjon av en dypt rotfestet samfunnsmessig orden, som de til og med i noenhenseender tror de er i opposisjon til, og som de faktisk kan være iopposisjon til. Og hvis dette er slik, da er stalinismens og fabianismenstradisjoner begge like irrelevante. Det er bare ganske enkelt å gripestatsmakta og sette i gang med å forandre dette hegemoniet med detsautoritære omdirigeringer og manipulasjoner som medfører entenuakseptabel tvang, og i alle tilfelle er en radikal undervurdering av devirkelige prosessene i de forandringene av mennesket som er nødt til åfinne sted. Og fabianismen, med dens administrative tiltak, dens institusjonellerekonstruksjoner, ser ikke ut til i det hele tatt å være oppmerksompå dette problemet, og hvis den er det, betrakter den det som et problem på»bevissthetens lave nivå», i det som de kaller «udannet»eller «uvitende», eller som i stalinismen kalles «massene».Men dette er den mest avgjørende undervurdering av fienden.

Jegkom til erkjennelse om inkorporeringen i samfunnet, jeg kom til kunnskap omhegemoniets realiteter og om den mettende kraft i disse strukturer av følelseri et gitt samfunn, like mye fra mitt eget sinn og min egne erfaringer, som fraiakttakelser av andres liv. Hvis vi anstrenger oss etter det, avdekker vi lag pålag av denne arten fremmede formasjoner i oss sjøl, og dypt inne i oss.Derfor er denne erkjennelsen en erkjennelse av at det finnes store elementer i våreegne erfaringer, som – skal vi si det slik? – må overvinnes. Men åtilintetgjøre noe slikt som dette i oss selv, i våre familier, hosvåre naboer, hos våre venner, innebærer noe meget forskjellig,synes det for meg, fra de tradisjonelle politiske strategier.

Derforkom jeg fram til et standpunkt som på det stadium syntes for meg sværtforskjellig fra marxisme, eller i det minste fra det de fleste sa var marxisme,deriblant mange ortodokse marxister. Mens jeg utviklet denne oppfatningen, safolk at jeg ikke var marxist. Men det betyr ikke så mye hva slagsmerkelapp som blir brukt. Men ved å forstå det kulturelle hegemoni,og ved å se på det som den avgjørende dimensjonen i den typesamfunn som har vokst fram under den avanserte kapitalismen etter sisteverdenskrig, følte jeg bruddet med både den marxistiske hovedstrømmenog enda mer med sosialdemokratiets tradisjoner, liberalismen og fabianismen, somhadde vært mitt umiddelbare arvegods.

Hvis jeg derfor blir spurt om hvordan jeg til syvende og sist vil definere min oppfatning, ville jeg si det slik: Jeg tror på den organiserte arbeiderklassens nødvendige økonomiske kamp, for jeg tror at dette fremdeles er den mest kreative aktiviteten i vårt samfunn, noe jeg ga til kjenne for mange år siden ved å kalle de store arbeiderklasse-institusjonene for kreative, kulturelle storverk, på samme tid som de er uunnværlige i den politiske kampen. Jeg tror ikke det i prinsippet er nødvendig å gi avkall på et parlamentarisk perspektiv, men i praksis er jeg helt sikker på at vi må begynne å se ut over det. Av grunner som jeg har beskrevet i The Long Revolution og på nytt i The May Day Manifesto, kan jeg ikke se for meg noen parlamentarisk majoritet innføre sosialismen med mindre det er en ganske ny slags politisk aktivitet som støtter det, en aktivitet som er temmelig hinsides formålet med eller perspektivet i det britiske Labour Party, eller i noen annen sannsynlig kandidat for den slags funksjon i samfunnet. En slik aktivitet involverer de mest aktive elementene innen lokale politiske kamper og spesielle interessers politiske kamper, av alle de tingene som var de virkelige resultatene av politikken i sekstiårene og som fremdeles er noe særlig aktive. Men til syvende og sist vet jeg – for det er på det området jeg er mest implisert – at det finnes en dyptgående nødvendig jobb å gjøre i forhold til prosessen med det kulturelle hegemoni i seg sjøl. Jeg tror at det system av meninger og verdier som et kapitalistisk samfunn har utvikla, må overvinnes i all sin bredde og i detalj gjennom det mest omfattende intellektuelle og pedagogiske arbeid. Dette er den kulturelle prosessen som jeg kalte «den lange revolusjonen», og ved å kalle den for den lange revolusjonen mente jeg at det var en virkelig kamp, som var en del av de nødvendige kampene i demokratiet, og for en økonomisk seier for den organiserte arbeiderklassen. Folk forandrer seg, det er sant, i kamp og gjennom handling. Noe så dypt som en dominant struktur av følelser forandres bare av aktiv, ny erfaring. Men dette betyr ikke at forandring ikke kan skje ved andre typer handlinger. Tvert imot er det slik at oppgaven for en framgangsrik sosialistisk bevegelse vil bli å arbeide like mye med følelser og fantasi som med fakta og organisasjon. Da snakker jeg ikke om fantasi og følelse i den matte og holdningsløse forstand, – «forestille seg framtida» – (som er ei misbruk av tid) eller den følelsesmessige sida av saka. Tvert imot er det slik at vi må være bevisste om sammenhengen mellom en politisk og en økonomisk formasjon, en kulturell og pedagogisk formasjon, og, kanskje det vanskeligste av alt, om de formasjoner av følelser og relasjoner som er våre nærmeste ressurser i enhver kamp. Hvis den moderne marxismen i samtida utvider sin synsvidde til dette bredere område, og igjen erkjenner den virkelige betydning av totaliteten, blir den en bevegelse som jeg vil finne at jeg hører til og som jeg vil være glad over å tilhøre.

av Siri Jensen

Stein Stugu skriver i Røde Fane nummer 2, 1996 om faglig strategi. Artikkelen reiser mange viktige problemstillinger og gir et godt utgangspunkt for diskusjon. Mange kjenner seg nok igjen i spørsmåla han reiser og de vanskelige valga en ofte står oppe i som faglig tillitsvalgt. Jeg skal ikke gå inn på de konkrete spørsmåla. Istedet vil jeg prøve å ta opp noen momenter til en delvis alternativ måte å oppfatte/definere situasjonen som et utgangspunkt for videre diskusjon.

Aller først, en grunnstein i AKPs faglige politikk hele tida har vært å ta utgangspunkt i og støtte folk som vil ta opp kampen mot ulike former for utbytting og undertrykking. Prioritere områder der det er virkelig bevegelse på grasrota. Støtte rettferdige kamper på folks egne premisser, selv om de ikke går fram etter LO-systemets oppskrift eller slåss på det aller lureste tidspunktet. Dette er en bra tradisjon å holde fast ved, og viktig å minne om på et tidspunkt da flere faglige tillitsvalgte fra RV/AKP-miljøer er kommet i en situasjon der de har anbefalt tarifforslag som medlemmene deretter stemmer ned.

Gunstig situasjon

For det andre oppfatter jeg det slik at situasjonen i dag er gunstig for opposisjonen i fagbevegelsen. Langt flere deler kritikken først og fremst av Arbeiderpartiets politikk, men også av LO-toppen og dens manglende vilje til å organisere aktiv motstand mot markedsliberalisme, privatisering, nedbygging av velferdsstaten. Større deler av fagbevegelsen opptrer mer sjølstendig i forhold til regjeringa, og det er langt større frihet til ulike former for samarbeid på tvers. Avstemninga i Fellesforbundet viste også at det er større forbannelse over utviklinga i retning større klasseskiller enn det mange, også faglige tillitsvalgte, hadde trodd. Det er dermed grunnlag for en brei opposisjon, langt utover dem som sjøl definerer seg som «opposisjon». Denne utviklinga har også ført med seg at har mange fra opposisjonen etterhvert har fått mer sentrale posisjoner. Dette medfører at en daglig må gå inn i og ta standpunkt til masse konkrete spørsmål og «bli skitten på henda».

Opposisjon i posisjon

Jeg synes Stein Stugus artikkel reiser spørsmålet om en i denne situasjonen skal slutte og definere seg som opposisjon og istedet begynne å operere som om fagbevegelsen var enhetlig, med felles klasseinteresser fra topp til bånn. Der problemet er at LO-ledelsen er svak og at hele fagbevegelsen, inkludert ledelsen, mangler svar. Eller om revolusjonære skal holde fast ved at oppgaven fortsatt er å utvikle opposisjonen og slåss for en alternativ politisk og faglig linje. Alternativ til EØS- og EU-tilpasning, til moderasjonslinje, til snikprivatisering, til innskrekning av streikeretten, til linja med at toppene skal ordne opp og medlemmene holde seg i ro. (En slik alternativlinje vil også på mange områder innebære forsvar av dagens ordninger. Stein nevner for eksempel betydningen av landsomfattende tariffavtaler.) Dette innebærer heller ikke at en i dag har alle svara, men det har konsekvenser for måten å tenke og jobbe på.

Et slikt syn innebærer å holde fast ved opposisjonsperspektivet også når man er i posisjon, se seg selv som representanter for en brei opposisjon med utgangspunkt i vanlige folks interesser. (Som for eksempel Boye Ullman gjør når han oppfordrer til å stemme nei i Fellesforbundet, både i første og annen runde.) Dette står ikke i motsetning til å være representanter for dem som har valgt en. Det er jo ofte nettopp derfor en er blitt valgt. I kvinnesammenheng har vi oppsummert at kvinner i ledende verv, selv i folkelige organisasjoner og revolusjonære partier, fortsatt er i opposisjon til det systemet de da inngår i. Dette gjør slike posisjoner svært vanskelig. På samme måte er det for faglige tillitsvalgte, de har posisjon innafor et system der de ikke har makta. En viktig side ved slike posisjoner må derfor være å finne ut hvordan de kan brukes til å gi større rom for opposisjonen og for vanlige medlemmers aktivitet og styrke. Og unngå å komme dit at medlemmene blir et problem.

Et slikt syn på opposisjon og posisjoner krever at tyngdepunktet i opposisjonen ligger på grunnplanet, på arbeidsplass, klubb og foreningsnivå. Og i på tvers samarbeid på dette nivået. De årlige Trondheimskonferansene kan sees som en del av arbeidet med å bygge opp en slik opposisjon med en alternativ virkelighetsforståelse, på en måte som er åpen og «uorganisert». Alle som er med på dette, vil ikke definere seg som opposisjon. Det er heller ikke viktig. Men revolusjonære må etter mitt syn holde fast ved at dette er innrettinga. Alternativet kan fort bli at det er de daglige utfordringene til dem som sitter i posisjoner, som får definere problemstillingene og den politiske linja.

Mens vi venter?

Mitt tredje utgangspunkt er at faglig strategi for revolusjonære ikke kan begrense seg til å gjøre det beste ut av kapitalismen idag, «mens vi venter på sosialismen». Selv om det sosialistiske alternativet i dag står svakt. Vi ser daglig at kapitalismen driver stadig større rovdrift på menneskene, utviklinga går den gale veien. Hensynet til folks nære daglige interesser tilsier at det er nødvendig å stille målsettinga at arbeiderklassen og folket må ta makta og gjøre slutt på kapitalismen. Problemet er sjølsagt hva dette betyr for det konkrete faglige arbeidet. Det er ikke mulig å reformere seg inn i sosialismen, og i det daglige arbeidet er en tvunget til å operere innafor kapitalismen og styrkeforholdet mellom arbeid og kapital. Samtidig er det et stort behov blant mange radikale fagforeningsfolk for å diskutere strategi, blant annet fordi de ser disse begrensningene.

I denne diskusjonen må revolusjonære og kommunister være tydeligere. Det er helt nødvendig å diskutere med mange hvordan arbeiderklassen kan styrke seg politisk som klasse med sikte på å ta makta. Det betyr blant annet å utvikle og utdype motsetningene til borgerskapet som klasse og vise i praksis at de er uforenlige motsetninger. Det innebærer å sette enheten med andre arbeidere, og med allierte som for eksempel bønder, både i Norge og internasjonalt over enhet med egen bedriftsledelse.

Dette er ikke en linje mot kompromisser. De er nødvendige hele tiden, men det understreker nødvendigheten av å klargjøre at det en inngår er kompromisser, ofte til og med dårlige slike, av hensyn til styrkeforholda. Slik også med diskusjonen om konserntillitsvalgte og imperialismen. Det er etter mitt syn både mulig og nødvendig å kombinere et offensivt, prinsipielt syn mot norsk imperialisme med konkret støtte til enkelteprosjekter – dersom en gjør det klart for både medlemmer og offentlighet at dette er nødvendige – og dårlige – kompromisser i en hard verden. Støtte til norsk imperialisme skjer utfra svakhet, ikke utfra styrke.

Betydningen av å styrke arbeiderklassens oppfatning av seg sjøl som egen klasse atskilt fra og med grunnleggende andre interesser enn borgerskapet er også en grunn til at diskusjonen om klasseanalyse av LO-toppen på ingen måte er uviktig.

Å styrke arbeiderklassen som klasse betyr også å utvikle fellesinteressene på tvers av arbeidsplass, bransje og forbundsområde og på tvers av fagbevegelsen og andre organisasjoner som tar utgangspunkt i arbeiderklassens interesser, med utgangspunkt i respekt for ulikt ståsted. Det betyr å utvikle folks egenaktivitet og tillit til egne krefter, mot en inngrodd kultur med at det er de tillitsvalgte som skal ordne opp. Det betyr å styrke kvinnebevisstheten og kvinnenes plass innafor alle typer arbeiderorganisering og folkelig organisering. Det betyr å bekjempe rasismen og organisere enheten med innvandrere. Det betyr å styrke alliansen med bøndene. Alt dette sier noe om måten en organiserer og slåss på, når en slåss også i den daglige kampen.

Revolusjonær bevissthet

Til slutt, det er ingen grunn til å moralisere over revolusjonære og progressive tillitsvalgte som har fått mer sentrale posisjoner. De fleste har oppnådd dem utfra tillit hos arbeidskameratene og langvarig, godt og hardt arbeid. De gjør en viktig jobb for medlemmene sine og blir daglig stilt overfor vanskelige dilemmaer som er lett å ta stilling til på lang avstand. Den daglige kampen for arbeidsplasser, lønns- og arbeidsforhold sluker kreftene og kan lett ta all plassen. De revolusjonære perspektivene kan virke langt vekk og prinsipielle standpunkter korrekte, men fruktesløse. Vitsen ved stadig å ta dissenser – og ubehaget som følger med det – kan oppleves som liten, når det allikevel ikke fører til noe.

Hovedårsaken til dette er etter mitt syn ikke den enkeltes moralske forfall, men fraværet av et sterkt, godt organisert, revolusjonært, kommunistisk parti og en sterk revolusjonær bevegelse. Årsaken til at dette trengs, er nettopp at revolusjonær bevissthet ikke «vokser opp av fabrikkgulvet» eller i den daglige kampen mot arbeidsgiverne. Den faglige kampen føres innafor kapitalismens rammer og må i stor grad nettopp gjøre det. Et revolusjonært kommunistisk parti og en aktiv diskusjon om revolusjon, sosialisme og kommunisme er nødvendig for å legge andre premisser. Og det er nødvendig for å holde oppe trua på at det nytter å gå mot strømmen, selv om en er alene, fordi en vet at det er andre som jobber for det samme mange andre steder.

Diskusjonen om nødvendigheten av et revolusjonært, kommunistisk parti er derfor en del av diskusjonen om faglig strategi.

av Solveig Aamdal

Reform 94, den store reformen i videregående skole som framstilles som den reformen som skal gi alle rett til tre års videregående opplæring, samt at de tre åra skal føre fram til enten studie-, yrkes- eller delkompetanse, har virka i to år.

En kan nå slå fast at reformen ikke klarer å oppfylle de antall lærlingeplasser som ligger i intensjonene, at økonomiske midler blir overført fra det offentlige skoleverket til næringslivet, og det åpnes for privatisering. Denne privatiseringa skjer både utafor og innafor den offentlige skolen. Vi ser nedskjæring i antall elevplasser og oppsigelser av lærere.

Lærlingeplasser

Sommeren 1996 kan en slå fast at det er for få lærlingeplasser.Som følge av reformen blir de videregående kursa på tredje årstrinn lagt ned. Tidligere skulle de elevene som ønska seg en yrkesfaglig utdanning, gå et år på grunnkurs, deretter to år på videregående kurs. Dette er nå forandra. De elevene som skal ha en yrkesfaglig kompetanse skal, i følge Reform 94, gå to år på skole og være to år som lærlinger i bedrift. Nå viser det seg at det er umulig å skaffe alle elevene to år i bedrift. Til tross for at næringslivet får overført penger for å ha lærlinger, er det ikke nok bedrifter som vil ta ansvaret for denne opplæringa.

De elevene som har begynt i videregående skole etter høsten 1994, og som er innafor den aldersgruppa reformen gjelder for,har rett til tre års utdanning. De som ikke får lærlingeplass, har derfor rett til et ekstra år i videregående skole.

Overføring av penger fra den offentlige skolen til næringslivet

Bedrifter som tar inn lærlinger, får overført penger som tidligere blei brukt i skolen. Bedriftene får overført en sum på i gjennomsnitt 55.000 kroner pr. lærling de tar inn. I tillegg får de et tilskudd når lærlingen har avlagt fagprøva. Dette tilskuddet er på mellom 7.500 og 15.000 kroner. En skulle tru at det offentlige skoleverket ville ha et ord med i laget når det gjaldt inntak av lærlinger. Men bedriftene står helt fritt når det gjelder hvilke elever de tar inn som lærlinger. De kan velge på øverste hylle blant alle de som ønsker lærlingkontrakt.

I mange år har det vært slik at elever med ulike problemer har hatt rett til ei utdanning på linje med de andre elevene. De har hatt en såkalt «fortrinnsrett» til inntak. Denne retten er fjerna med Reform 94. Når alle elever har rett til plass, vil alle komme inn. Det er igjen ei gruppe, nemlig de som har behov for stor grad av tilrettelegging som fremdeles kan tas inn på primært valgt grunnkurs. Men når denne gruppa skal søke etter lærlingeplass, er det den enkelte bedrift som sier ja eller nei. I og med at tilskuddet på mellom 7.500 og 15.000 kroner er knytta til om lærlingen består læreprøva, kan en regne med at bedriftene velger seg de elevene som har best karakterer fra videregående skole.

Privatisering

Reform 94 gir rett til skoleplass for de som er mellom 16 og 19 år. Retten til tre års utdanning må en bruke i løpet av de første fire åra etter avslutta grunnskole. Mange elever som tidligere gikk i videregående skole har nå store problemer med å komme inn. De som er såkalt «overårige», det vil si at de er over 19 år, kommer bare inn på de plassene som er ledige etter at de som har rett, har kommet inn. Det vil, i de fleste tilfellene, si at de kommer inn på kurs som ikke er populære. Og om de kommer inn på et grunnkurs, har de ingen sikkerhet for å komme videre i systemet. For hvert år må de søke på nytt, og usikkerheten er like stor hver gang.

Dette fører til at det startes mange tilbud utafor det offentlige skoleverket. Dette er i stor grad tilbud som elevene sjøl må betale, eller de betales av offentlige instanser, f.eks. arbeidskontor. Det er etter hvert mange som selger kurs på den videregående skolens nivå til de som ønsker ei utdanning, men som i følge reformen er «overårige».

Privatisering av den offentlige videregående skolen

Også den offentlige videregående skolen selger ulike kurs. Dette har vært ei utvikling som vi har sett lenge, men som har tatt av etter at reformen blei satt ut i livet. En god ting med reformen er at flere fag, og da særlig «jentefag», har kommet inn under lov om fagopplæring. For eksempel har omsorgsarbeider blitt et fag på linje med murere og snekkere. Dette kunne naturligvis vært innført uten Reform 94, men kom med reformen. Mange som har jobba i omsorgsyrker ei årrekke, ønsker nå å bli fagarbeidere. Og for å bli det, går de på kurs i videregående skole. Disse kursa ligger utafor det ordinære tilbudet.

Det er mye penger å tjene på ulike kurs for voksne. Den videregående skolen kaster seg på kurskarusellen, og selger kurs som aldri før. En kan knapt bebreide skolene at de gjør dette. De har både kompetanse, lærere, klasserom og behov for penger. Men dette fører til at deler av den offentlige videregående skolen blir privatisert.

I tillegg til denne formen for privatisering, skjer det også en mer direkte privatisering. Som følge av Reform 94 er en delkurs lagt ned. Fylkene står fritt til å opprettholde disse kursa, men de legges ned for å spare penger. Dette er i stor grad kurs som førte fram til en spesiell form for kompetanse. I hele Norge var det for eksempel to steder en kunne få opplæring i bildende kunst. Det ene av disse kursa var ved Verdal videregående skole. Denne linja har stor prestisje, det er mange som etter å ha gått denne linja kom inn på kunstakademier både i Norge og i utlandet. Disse linjene er nå lagt ned som en del av det ordinære, offentlige skoleverket. Men ved Verdal videregående skole er det fremdeles mulig å få denne utdanninga. Den eneste forskjeller er at elevene må betale skolepenger for å gå på kurset, i 1996/97 20.000 pr år pr elev.

Denne utviklinga innafor den videregående skolen er med på å undergrave hele systemet med en offentlig, gratis skole. For viss en må betale for et kurs innafor skolen, kan en like gjerne velge en skole som er helt og holdent privat.

Nedskjæring av antall elevplasser

Vi ser også ei nedskjæring i antall elevplasser. I følge reformen skal alle fylker har tilbud til alle som går ut av grunnskolen. Ett årskull settes til 100%, tre årskull er 300%. I tillegg skal fylkene ha noen ekstra plasser, slik at de skal ha plasser til 375% av ett årskull. For de fleste fylker i Norge betyr det færre elevplasser enn de hadde tidligere. Og nedskjæringene er i full gang.

Oppsigelse av lærere

I følge reformen skal nå de elevene som velger yrkesfag ha to år i bedrift. Det fører til at kursa på videregående nivå 2 blir lagt ned. Av det følger at det er behov for færre lærere i den videregående skolen. Disse lærerne blir nå sagt opp, de er, som det kalles innafor reformterminologien, «overtallige». Det må være et tankekors for det gamle faglærerlaget, som støtta reformen fullt ut, at medlemmene deres nå er de som blir sagt opp.

Rett til tre års utdanning

Reform 94 gir elevene rett til tre års utdanning. For de som ikke får lærlingeplass, må det derfor lages kurs på det gamle videregående kurs 2-nivået. Disse tilbuda blir ikke satt igang før man veit hvor mange elever som ikke har fått lærlingeplass ved skolestart. Fylkene skal altså, etter at skolen har begynt, lage kurs for elever som mangler skoleplass. Og det vil bli fullt kaos. Elevene skal gå på kurs som mangler fagplaner, de skal ha lærere som er oppsagt, de skal være i verksteder som er bortleid til AMO-kurs. At departementet nå sier at skolestarten kan utsettes til oktober for disse elevene, løser ingen problemer.

Sum = en billigere skole

Den videregående skolen skal ha færre ordinære elevplasser, færre lærere, flere kurstilbud som elevene sjøl må betale. Pengene skal overføres til næringslivet, som også får full kontroll med fagopplæringa. Vi ser at Reform 94 betyr flere enn en spiker i likkista til den offentlige videregående skolen i Norge.

av Svein Lund

Samepolitikken til kommunistane i Noreg (AKP/RV) har gått ut på å vere dei som stilte dei mest yttarliggåande samisk-nasjonalistiske krava. Ein var for alt som var særeigent samisk og gjerne ein samisk stat, så stor som råd. Men er ein politikk for «mest mogleg samisk» det som trengs i dag?

Denne artikkelen er eit forsøk på å sette søkelys på nokre av dei sentrale spørsmåla i samerettsdiskusjonen og sette dei i samanhang med marxistisk teori og praksis i det nasjonale spørsmålet. Meininga er først og fremst å rive ned nokre myter, stille nokre spørreteikn og gi eit grunnlag for å bygge opp ein politikk på ruinane av disse mytane.

Etnisitet

Etnisitet har blitt eit av dei store moteorda på 90-talet. I Jugoslavia driv dei med etnisk reinsking, mens norske finnmarkingar ifølge media er livredde for at samane skal få rettar til fiske, jakt, bærplukking osv. på «etnisk grunnlag». Det er etnisk krig og anna uro i Rwanda og Nord-Irland, Sri Lanka og Kazakstan.

Ka er så denne etnisiteten som alle snakkar om men ingen synas riktig å vite ka er?

For å vere eit eg må ein vere ein del av eit vi. Oppfatninga av etnisitet er noko av det mest grunnleggande i vår eiga oppfatning av kem vi er, og kordan vi blir oppfatta av folk innafor og utafor vår eiga etniske gruppe.

Er så etnisitet eit objektivt eller subjektivt omgrep? Både – og. Det finst alltid ei objektiv kjerne, visse felles trekk som gjennom lang tid har gitt ei gruppe visse kjenneteikn. Det kan vere språk, religion og andre trusforestillingar, næringar, hudfarge og andre fysiske kjenneteikn, felles landområde osv. Problemet med dei objektive kriteria er at ingen av dei er absolutte. Ein sør-same og ein Kola-same kjenner seg som eit folk sjølv om dei om dei skulle møtas begge må snakke andrespråket sitt og enno ha tolk.

Hudfarge kan nokre stader vere heilt avgjørande, men i Palestina finst det både svarte jødar og svarte palestinarar. Det finst samar med trekk frå dei fleste verdsdelar. Reindrifta er ein fellesfaktor som finst i alle samiske område, men som aldri har sysselsett meir enn eit lite mindretal av samane. Den opphavelige samiske religionen er knust for så lenge sidan at han er vanskelig for historikarane å rekonstruere. Den materielle kulturen skil seg i større eller mindre grad ut frå grannefolka, men sjølv her er det vanskelig å finne overlevde fellestrekk.

Ingen av dei objektive kriteria omfattar alle, men for å oppfatte seg som del av ei etnisk gruppe må ein gjerne ha tilknytning til eit eller fleire av disse objektive kjenneteikna. Etnisitet er til sjuande og sist eit spørsmål om

• kordan ein oppfattar seg sjølv
• kordan ein blir oppfatta av andre i gruppa
• kordan ein blir oppfatta av folk utafor gruppa

Etnisitet er ein form for identitet. Vi har mange slags identitet, bl.a:

• kjønn
• klasse
• politisk oppfatning
• yrke
• religion
• etnisitet

Identitet og etnisitet gir bare meining i ein kontrast. Vi vil markere identiteten vår i forholdet mellom to grupper som står i motsetning til kvarandre (dette kan vere såkalla antagonistiske eller ikkje-antagonistiske motsetningar). Først i møte med menneske med ein anna identitet gir det meining å definere sin eigen. For å ta meg sjølv som eksempel blei eg søring da eg flytta nordover, men først da eg flytta til Guovdageaidnu blei eg dáçça. Da eg så flytta til Tromsø, blei eg «reserve-same». Tilbake i Guovdageaidnu blei eg rein dáçça igjen.

Det er lenge sidan det var samsvar mellom objektive og subjektive kriterier for samisk etnisitet. Skillet mellom same og ikkje-same var nok ofte skarpare før, men i alle fall frå Harald Hårfagre si tid veit vi at møtet mellom ein samisk mann og ei rivgu eller mellom ein dáçça og ei samejente kunne ende under reinfellen, med to-kulturelle etterkommarar som resultat. Ein skal som kjent ikkje leite lenge i slekta før komagtuppen stikk fram, men så skal heller ikkje den mest samiske ofte leite lenge før det stikk fram ein svenskeprest eller ein vestlandsfiskar.

Den sterkaste subjektive etniske identiteten finn vi ofte blant bysamar i Oslo, Trondheim eller Tromsø. Ein norsktalande same busett i Kárásjohka sa at der er det dei norsktalande samane som er bevisste identiteten sin, for dei må markere han for å bli anerkjent som samar. Samisktalande treng ikkje ta standpunkt til han.

Eit velkjent resultat av fornorskingspolitikken er at mange har fråkjent seg det samiske. Men det er ikkje bare snakk om den medvitne fornorskingspolitikken, men heile moderniserings- og globaliseringspolitikken som gjør at ungsommen i dag kjenner seg meir knytt til engelskspråklig vestlig kultur enn til både samisk og norsk. Ei undersøking blant elevar med samisk bakgrunn i vidaregåande skole i Finnmark viste at eit mindretal av dei definerte seg klart som samar. Ein del definerte seg som norske, mens ein svært stor del sa både-og. Men dette både-og har ikkje vore anerkjent av nokon. Foreldra har kjempa for å bli enten heilt norsk eller heilt samisk og vil ikkje godta at ungdommen ikkje kan velge. Men trulig er einaste måten dei kan få ein trygg identitet på er at dei får aksept for sitt både – og. Det er langt bedre enn alternativet; verken – eller.

Hendingane i Jugoslavia syner det tragiske i å måtte vere enten – eller.

Etnisitet er ei grunnleggande del av vår oppfatning av kem vi er og kor vi hører til. Den lar seg ikkje fjerne verken med kjemikalier, skolegang eller nasjonalstatar. Etnisitet og nasjonalitet kan falle saman, men treng ikkje gjøre det. Ein av leiarane i Norske kveners forbund sa at dei har norsk nasjonalitet og kvensk etnisitet. Dette gjorde han som ein reaksjon mot KUF sin bruk av uttrykket «finsk-etniske elevar». Vi går så over til å sjå på nasjonaliteten.

Nasjon, nasjonal frigjøring og nasjonalisme

Eg vil starte med å spørre lesaren:

• Er du for eller mot nasjonal sjølvråderett? (plass for svar: _______)
• Ka meiner du så med nasjonal sjølvråderett? (svar: _________________)
• Ka er ein nasjon? (svar: __________________)

Så kan vi byrje å rive ned byggverket.

Nasjonen – fins han?

Eg skal komme med nokre eksempel på bruk av ordet nasjon og avleia ord:

• Dei sameinte nasjonane / De forenede nasjoner – SN / FN
• Vi ere en nation vi med, vi små en alen lange.
• Nasjonalisme – serbiske, tyske, norske, russiske, samiske, tamilske og tsjetsjenske nasjonalistar
• Indian Nations
• Den samiske nasjon (1970), Den Lappiske Nations Conservation (1751)
• Nasjonaldag
• Nasjonalstat
• Nasjonalisering
• Nasjonal frigjøringsfront

Det var nokre ord med nasjon. Eg trur vi alle får heilt forskjellige assosiasjonar når vi hører dei. Vi støttar generelt alle nasjonale frigjøringsfrontar og vil gjerne ha utanlandsk kapital nasjonalisert, men frys på ryggen av tyske nasjonalistar, som vi oppfattar som eit dekkord for nynazistar.

Ei oppfatninga er at: Nasjon = stat

Omgrepet «De forente nasjoner» er uttrykk for ein amerikansk tankegang. Ein kunne ikkje bruke «de forente stater» da dette alt var opptatt. For USA er det svært viktig å stå fram som ein nasjon, noko som heng klart saman med undertrykkinga av både innfødde, innførte og innvandra folkegrupper, som på si side ofte omtalar seg som nasjonar, dei indianske nasjonane, den afro-amerikanske nasjonen.

Ordet nasjon har hatt og har forskjellig tyding i forskjellige land til forskjellige tider.

• 1. Opphavelig var det latinske ordet natio brukt om grupper av folk med felles fødestad, oftast busett utafor denne. Det blei brukt om grupper av framande, men romarane brukte det aldri om seg sjølv. Natio var ei mindre gruppe enn eit folk eller ein klan.
• 2. Ein nasjon var ei gruppe av utanlandske studentar ved eit universitet, f.eks. den germanske nasjon ved universitetet i Paris. F.eks. ville vi ha snakka om den samiske eller afrikanske nasjon ved Universitetet i Tromsø.
• 3. Nasjon fikk så tydinga ei gruppe ved kyrkjemøtene i mellomalderen og etterkvart det folket som valde slike grupper, dvs. den overklassen som hadde stemmerett.
• 4. Med den franske revolusjon blei nasjonen eit revolusjonært omgrep, nasjonen skulle omfatte alle borgarar i landet eller folkegruppa.

I det føydale Europa var det ingen naturlige nasjonar. Bøndene var lokalt rotfaste og ofte liveigne, snakka bare sin eigen lokale dialekt og kunne oftast ikkje lese og skrive. Den føydale overklassen var derimot kosmopolitisk og snakka fransk eller latin både i Berlin og St. Petersburg. Det var borgarskapet som bar fram tanken om nasjonalstaten.

Nasjonalstaten er ei vest-europeisk oppfinning frå tida rundt år 1800. Denne hadde eit materielt grunnlag, ein basis; den framveksande kapitalismen som i første omgong trong nasjonale marknadar. Han hadde ei ideologisk overbygning av nasjonalromantikk, som skulle sveise nasjonen saman gjennom å framheve felles symbol; disse blei gjerne framstilt som meir særeigent nasjonale enn dei eigentlig var: det kunne vere f.eks. rosemaling, musikk, folkedrakter osv. Noko av dette var i røynda svært lokalt, anna var heller internasjonalt. No skulle det ha nasjonal status. Mye av denne «nasjonale kulturarven» var i allereie i ferd med å gå ut av bruk i den grad han nokon gong hadde eksistert.

Nasjonalromantikken blei brukt som ideologisk grunnlag for å samle land som var kløyvd i småstatar som Tyskland og Italia, for å lausrive land som var under framandt styre som Norge, Finland, Ungarn, Polen, Albania, eller til å samle land som var statlig samla men språklig og kulturelt kløyvd som Frankrike og Russland.

Kjerna i den borgarlige nasjonalismen er at det nasjonale er viktigare enn alt anna, enn klasse, kjønn, næring osv. Arbeidaren og bonden skal stå opp og sloss for sitt eige borgarskap mot borgarskapet og arbeidarklassen og bøndene i andre land. I nasjonalismen låg det ikkje noko sperre mot å gå ut over eigne landegrenser når forholda låg til rette for det. Rasisme og herrefolkstenking var her eit eigna virkemiddel. Dette ser vi i f.eks. anglo-saksisk (England, USA), fransk, tysk og russisk nasjonalisme. Folkeslag som sjølv har vore undertrykt har ofte sjølv blitt herrefolk når dei har kome seg opp, jødane i Israel er det klåraste eksemplet.

I den borgarlige nasjonalismen var prinsippet om nasjonal sjølvråderett bare brukt så lenge det tjente eigne interesser, det hadde aldri noko prinsippielt gjennomslag. Det var lite av den kristelige tankegangen at du skal gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Nasjonal frigjøring og konsolidering av nasjonalstatar har i dei fleste tilfelle betydd forverra forhold for nasjonale minoritetar.

Finland: Den finske nasjonalismen frå midten av 1800-talet gikk ut på politisk lausriveing frå Russland og språklig / kulturell frå Sverige. Da oppsto det finske skriftspråket og samtidig det finske nasjonale talespråket, «yleiskieli». Russiske styresmakter ga i 1850 ut eit kart som viste at finsk blei tala i under halve Finland. Dei finske nasjonalistane og seinare den finske staten har aldri villa godkjenne disse fakta, bl.a. at kvensk hadde geografisk nesten like stor utbreiing som finsk, samt at store delar av noverande Finland snakka samisk, karelsk eller svensk. Denne undertrykkinga var så sterk at dei kvenske dialektane overlevde opp til i dag bare i Sverige og Noreg.

Noreg: Mange av talsmennene for norsk lausriving frå Danmark, seinare Sverige var av dei ivrigaste talsmenn for fornorsking av samar og kvenar, bl.a. «parlamentarismens far», Johan Sverdrup. Målrørsla stødde heller ikkje samane, men krangla med riksmålsfolka om nynorsk eller bokmål var det best eigna middelet i fornorskinga av samar og kvenar.

Frå ei bevisstgjøring om at vi er like gode som andre, slo nasjonalismen lett over i at vi er bedre enn alle andre. Nasjonalismen dyrka konkurransen, det var om å gjøre å vere bedre enn andre land, i produksjon og handel, kunst og ikkje minst idrett. Det er typisk norsk å vere god, seier Gro, samtidig som ho arbeider hardt for å fjerne dei siste restene av nasjonal sjølvråderett for Norge.

Aust-Europa har no fått ei forsinka nasjonalisme i samband med oppløysinga av Sovjet og Warszawapakta. Oppløysinga av Jugoslavia er eit kjent og tragisk eksempel, men det er mange andre som ikkje er så kjente, Ein kan ikkje nemne alle, eksempel kan vere behandlinga av ungararane i Slovakia og Romania, grekarane i Albania osv. Behandlinga av etniske russarar i dei baltiske statane er eit anna døme på baksida av den nasjonale frigjøringa.

Nasjonalstaten er ein fiksjon som oppsto da borgarskapet trong han for å styrke makta si. I den grad det eksisterer eller har eksistert nasjonalstatar har dei oppstått gjennom undertrykking og einsretting av nasjonale minoritetar og lokale kulturtrekk og dialektar. Bare i Europa og nokre øystatar finst det statar som har eit visst samsvar mellom språk / nasjonalitet og landegrenser. I eit fleirtal av statane i Europa i dag talar fleirtalet staten sitt offisielle språk, men alle land med unnatak for Island og Portugal har betydelige nasjonale minoritetar.

I dei fleste land utafor Europa gir nasjonsomgrepet lita meining. Landegrensene er i stor grad skapt av kolonimaktene og det er minimalt samsvar mellom språk, etnisitet og landegrenser. I Ghana er det 48 språk, i Nigeria fire hundre. AKP(m-l) stødde ein gong ibo-folket sin nasjonale sjølvråderett til å opprette staten Biafra, men ka med dei 400 andre folkegruppene?

Etter 1. verdskrigen forsøkte den amerikanske presidenten Woodrow Wilson som leia fredsforhandlingane i Europa å hevde nasjonal sjølvråderett som prinsippielt grunnlag for nyordninga av grensene. Men prinsippet blei så uthula at det tilslutt var lite igjen av det, og ved opprettinga av Folkeforbundet blei ikkje den nasjonal sjølvråderetten, men derimot den territoriale integriteten det grunnleggande prinsippet.

Ved danninga av FN blei derimot sjølvråderettsprinsippet fastsatt, samtidig som ein beholdt prinsippet om territoriell integritet. Resultatet blei at ein i resolusjonen om koloniavvikling i 1960 gikk inn for sjølvstende for «ikkje-sjølvstyrte område», definert som «territorium som er geografisk atskilt og som er etnisk og / eller kulturelt forskjellig fra det landet som administrere det». Dette såkalla saltvasskriteriet kom under hard skyts frå kolonimakter som ville beholde koloniane sine og som heilt rett peika på at eit slikt ålment sjølvråderettsprinsipp med like stor rett måtte omfatte ei kvar diskriminert folkegruppe: indianarar i Amerika, nasjonale minoritetar i Sovjetunionen, kurdarar osv. Men eit slikt prinsipp ville kunne føre til full oppløysing av ein stor del av medlemsstatane og det blei saltvasskriteriet som blei ståande i FN sitt arbeid med å avskaffe koloniveldet.

Prinsippet om nasjonal sjølvråderett kjem gong etter gong i strid med seg sjølv, og så langt finst det svært få tilfelle der ei statsmakt frivillig har godtatt at ein nasjonalitet har reve seg laus.

I dag er ikkje nasjonalstaten lenger nok for monopolkapitalen, han har lenge arbeida for å fjerne dei stengslene borgarskapet sjølv bygde opp i førre hundreåret. Nasjonalistisk ideologi blir bytta ut med «europeisk identitet». I Noreg frå 60-talet har EU-motstandarane blitt forsvararar av nasjonen, på godt og vondt, med Senterpartiet og AKP som dei mest nasjonalistiske i fronten.

Ofte blir nasjonalitet og etnisitet brukt om kvarandre. Ein kort definisjon seier at nasjonalitet er etnisitet kopla med ambisjonar om eigen stat.

Urfolk og urfolksrettar

Omgrepet urfolk eller urbefolkning var ikkje inne i biletet da AKP(m-l) i 1973 vedtok det første sameprogrammet. Det var i 1976 at representantar for samar, innfødde amerikanarar, australiarar og newzealandarar for første gong møttes og gjorde urfolk til ein felles faktor i internasjonal politikk. Ei internasjonal anerkjenning av urfolksomgrepet kom først med ILO-konvensjonen som blei utarbeida på 80-talet og ratifisert av Noreg i 1991.

Dei definerte urfolk som folkeslag som budde i landområda sine før dei noverande makthavarane kom dit. Samtidig ligg det i urfolksomgrepet at det er folkeslag som opp til vår tid har bevart større eller mindre del av sine opprinnelige næringar og har ein nærare kontakt med naturen enn det dei erobrande folkeslaga har.

Urfolksomgrepet er liksom nasjonsomgrepet alt anna enn uproblematisk. Nokre av dei høyrer i dag til dei fattigaste i verda, mens samane i stor grad har ein levestandard og kjøpekraft langt over det vanlige i den tredje verda. Indianarane i USA er direkte undertrykte av verdas mektigaste stat, mens andre, som San-folket i det sørlige Afrika og Naga-folket i Thailand / Burma held til i land der fleirtalet av majoritetsbefolkninga sjølve er svært fattige.

Liksom nasjonalistisk ideologi forstørra nasjonale fellestrekk har urfolksideologien forsøkt å forstørre fellestrekka for urfolka, både innafor kvart folkeslag og dei i mellom. Det er i dag urfolkstankegangen som har blitt det dominerande ideologiske grunngivinga for krav om samiske rettar, mens meir ålmenne prinsipp om nasjonal sjølvråderett, minoritetsrettar og global rettferd har kome i bakgrunnen.

Dette har ført til at undertrykte folkegrupper som ikkje kjem inn under urfolksomgrepet har mista interesse i den rådande samiske og samepolitiske debatten.

Den fjerde verda er viktig, men kordan det går med det store fleirtalet i den tredje verda synast mindre vesentlig. Her er det eit stort skille mellom samane og f.eks. sør- og mellomamerikanske indianarar som i tillegg til undertrykkinga frå dei nasjonale regima er hardt ramma av den internasjonale kapitalen sine herjingar, det imperialistiske handelssystemet, GATT og Verdsbanken.

Marxismen og det nasjonale spørsmålet

Det nasjonale spørsmålet har alltid vore eit stridsspørsmål innafor den kommunistiske rørsla.

Marx har blitt kjent for slagordet om at eit folk som undertrykker eit anna folk ikkje kan vere fritt og for støtta si til den irske frigjøringskampen, men verken han eller Engels utvikla nokon gong noko meir grunnleggande analyse av det nasjonale spørsmålet. I røynda sprika dei så i forskjellige retningar at både tilhengarar og motstandarar av nasjonal sjølvråderett kunne plukke argument hos Marx.

I ettertida har marxistane blitt ståande som dei mest konsekvente motstandarar av kolonialisme og imperialisme, og da passar det dårlig å bli minna på at Marx forsvarte Frankrikes erobring av Algerie, Englands erobring av India og Tysklands av Schlesvig. I Det kommunistiske manifest avviste han nasjonalismen med å seie at arbeiderklassen ikkje har noko fedreland og han hadde seinare og ein tendens til å hevde at meir utvikla land hadde forrett framfor mindre utvikla, bl.a. skilte han mellom historiske nasjonar og ikkje-historiske nasjonar, der bare dei første hadde rett til å styre seg sjølve.

Dette viser kor djupt kolonialistisk tankegang stakk i heile den europeiske tankegang i denne tida. Samtidig er her ein samanhang med Marx si materialistiske historieoppfatning, der utviklinga frå urkommunismen via slavesamfunnet, føydalsamfunnet og kapitalismen til sosialismen og kommunismen blir oppfatta som ein historisk lov der kapitalismens siger over føydalismen og utvikling av produktivkreftene blir oppfatta som progressivt. Etter 150 år er det på tide å stille spørreteikn ved denne tesen.

Etter Marx delte sosialistane seg i fleire sterkt motstridande linjer i det nasjonale spørsmålet:

• 1. Internasjonalistane. Dei forkasta den nasjonale sjølvråderetten som allment prinsipp og meinte at nasjonal samling bare knytta arbeidarklassen til borgarskapet i staden for å gjøre revolusjon (Rosa Luxemburg, Pannekoek, Radek, Bukharin).
• 2. Nasjonalsjåvinistane. Dei sette dei nasjonale interessene i høgsetet og la klassekampen til side, for godt eller inntil dei nasjonale spørsmåla var løst (Bernstein, Kautsky, Pilsudski). På grunn av denne retninga sprakk den 2. internasjonale i samband med utbrotet av 1. verdskrigen.
• 3. Austromarxistane. Dei gikk inn for kulturell autonomi som alternativ til lausriving av nasjonalstaten.
• 4. Leninistane. Dei hevda prinsippet om alle nasjonar sin sjølvråderett. Dette var grunnlaget for oppbygginga av Sovjetunionen med republikkar og autonome område. Prinsippet blei etter kvart grundig undergravd, bl.a. av at partiet skulle vere heilheitlig utan nasjonale seksjonar.

Mens Marx snakka om historiske og ikkje-historiske nasjonar sette Lenin opp eit heilt anna skille: mellom undertrykkarnasjonar og undertrykte nasjonar. Ut i frå dette fikk kommunistane i undertrykkarnasjonar og undertrykte nasjonar forskjellige oppgåver: kommunistane i undertrykkarnasjonane skulle kjempe for dei undertrykte nasjonane sin rett til lausriving, mens kommunistane i undertrykte nasjonar skulle legge hovudvekta på einskapen og å forene arbeidarklassen i disse nasjonane med arbeidarklassen i undertrykkarnasjonane. Han såg altså det ikkje som ei oppgåve for arbeidarklassen i undertrykte nasjonar å leie nokon nasjonal frigjøringskamp.

Lenin såg det slik at forutsatt at nasjonal undertrykking blei avskaffa, var store statar i arbeidarklassen sin interesse. Han såg det som eit skritt på vegen til oppheving av staten og nasjonane under kommunismen. Lenin definerte nasjonen bare i økonomiske og politiske termer og såg bort frå den kulturelle dimensjonen. Nasjonar var knytta til kapitalismen og ville forsvinne under sosialismen.

Lenin gikk dei sterkt imot kulturell autonomi som var alternative til bl.a. den østerrikske og jødiske arbeidarrørsla.

I 1916 sa Lenin: «Gjennom overgangen frå kapitalisme til sosialisme skaper proletariatet mogligheita for å fjerne masjonal undertrykking, denne mogligheita blir ein realitet bare – bare ved etablering av fullt demokrati på alle område …»

Etter revolusjonen blei Finland, Polen og Ukraina gitt sjølvstende ut i frå prinsippet om nasjonal sjølvråderett, men da alle dei nyetablerte statane rundt Sovjet vende seg mot dei og støtta dei kontrarevolusjonære, blei det stramma inn og ikkje meir snakk om nasjonalt sjølvstende for dei over hundre nasjonalitetane i Sovjetunionen.

Stalin

Stalin var den marxistiske teoretikaren som skreiv mest om det nasjonale spørsmål og verket hans Marxismen og det nasjonale spørsmål frå 1913 har hatt stor autoritet, også blant folk som ellers har fordømt det meste Stalin gjorde. Der definerer han ein nasjon som: «eit stabilt fellesskap av menneske som har oppstått historisk og som er danna med grunnlag i sams språk, territorium, økonomisk liv og psykisk eigenart som kjem til uttrykk i ein sams kultur». (Denne dognatiske formelen har seinare blitt brukt til å «bevise» eller «motbevise» at eit folk er eller ikkje er ein nasjon, slik i 70-åra AKP beviste at samane er ein nasjon, mens SKP avviste det samme, begge grunngitt med det samme Stalin-sitatet.)

Kordan kunne så praksis i Sovjet bli så langt frå teorien? Var teorien bare eit skalkeskjul eller kan vi finne ein samanhang? Trass i denne firkanta definisjonen som tyder på at nasjonen er noko stabilt og varig, knyter han nasjonen til ei viss historisk epoke, den framveksande kapitalismen. Under sosialismen derimot skal nasjonane dø bort, noko som gjør at kommunistane under sosialismen naturlig må bekjempe forsøk på å framheve nasjonale særmerke. Stalin såg det som ei viktig oppgåve å bekjempe nasjonalisme, og han trakk ikkje det samme klare skillet som Lenin mellom undertrykte nasjonar og undertrykkarnasjonar. Kommunistpartiet utvikla seg etterkvart til det heilt sentrale maktapparatet som holdt Sovjetunionen saman, og innafor dette var det ikkje grunnlag for noko organisering på nasjonalt grunnlag. F.eks. blei ofte russarar påsette som partisekretærar i område der andre nasjonalitetar dominerte. Kommunistpartiet sitt maktmonopol saman med fraksjonsforbodet underminerte i praksis all form for sjølvstyre for dei ikkje-russiske nasjonane.

Blant dei første som fikk kjenne Stalin sine utrenskingar og prosessar var kommunistleiarar i dei ikkje-russiske nasjonalitetane. Ein av dei var tataren Sultan Galiev som hadde kome fram til denne konklusjonen: «Formelen om å erstatte den verdsomfattande diktaturet til ein klasse i det europeiske samfunnet (borgarskapet ) med motsatsen (proletariatet) vil ikkje føre til nokon grunnleggande endring i det sosiale livet til dei undertrykte delane av menneksheita … I motsetning til dette fremmar vi ei anna tese: Ideen om at det materielle grunnlaget for ei sosial omforming av menneskeheita bare kan bli skapt ved opprettinga av koloniane og halvkoloniane sitt diktatur over kolonimaktene.»

Sovjetunionen og seinare Russland gikk tilbake til Tsar-Russland si rolle som «nasjonane sitt fengsel».

Mao Zedong

Mao Zedong utvikla teorien om dei tre verdene og om samanhangen mellom nasjonal frigjøring mot imperialismen og kampen for sosialismen. I lite industrialiserte land under imperialistisk åk skilde han mellom nasjonalt borgarskap og kompradorborgarskap og sa at arbeidarklassen måtte ta leiinga i kampen mot imperialismen. Han hevda og at revolusjonen ville ha to fasar, den nasjonal-demokratiske og den sosialistiske. I Maos Kina var prinsippet om nasjonane sin sjølvråderett grunnlaget for organisering etter prinsippet om autonome område for nasjonale minoritetar. Dette ga eit visst vern om språk og kultur, men sjølvråderetten gjaldt bare så lenge ingen gjorde krav på å få praktisere han på alvor.

Historia etter 2. verdskrigen viser ei mengde tilfelle der kommunistar og sosialistar har hatt ei leiande rolle i nasjonale frigjøringsrørsler; Vietnam, Kambodsja, Kuba, Sør-Afrika, Kurdistan. Hos kommunistparti i undertrykkarstatar har det derimot vore både – og. Dei tyrkiske kommunistane har ikkje støtta kurdarane sin frigjøringskamp, NKP hadde aldri nokon samepolitikk. Det amerikanske kommunistpartiet CP(M-L) hevda den afroamerikanske nasjonen sin rett til eigen stat, men hadde mindre å fare med i indianarspørsmål.

AKP / RV og det nasjonale spørsmål

Frå starten av ml-rørsla sist på 60-talet har nasjonal sjølvråderett vore eit av hovudprinsippa. Det var på 70-talet rekna som eit vasskille mellom ml-arar og trotskistar, som på si side hevda at ml-arane la seg flate for borgarlig eller småborgarlig nasjonalisme. AKP-arane svarte at i imperialismens tidsalder er det arbeidarklassen som er forsvarar av nasjonen. I dag er disse motsetningane delvis innafor RV, samt mellom RV og gruppe som Internasjonale sosialister. Dette må ha store konsekvensar for det standpunktet ein tar i samiske rettigheitsspørsmål.

Mitt syn er at begge sider har forenkla grovt og forsøkt å redusere ei svært komplisert virkeligheit til enkle politiske slagord. Så enkelt er det ikkje og eg skal ikkje gjøre det enklare, tvert om.

Frå no av vil eg ikkje snakke om RV, men om AKP. Dette fordi det som sagt er usemje om ein del prinsippielle spørsmål i RV. Det er AKP som har utvikla ein samepolitikk, RV har stort sett vedtatt bleikare kopiar av denne, ingen andre grupper i RV har utvikla nokon sjølvstendig samepolitikk.

AKP og samiske rettar

AKP(m-l) var i 1973 den første politiske organisasjon i nyare tid som kravde «fulle nasjonale rettar til det samiske folket». Vi bygde bl.a. på Per Otnes si bok Den samiske nasjon frå 1970. Han var ein progressiv samfunnsvitar som analyserte det samiske samfunnet ut i frå ei marxistisk forståing av kolonialisme og imperialisme. Han seier: «En nasjon er ikke noe rase- eller avstamningsfelleskap. … Nasjonalitet er derfor ikke et biologisk, men et historisk oppstått langvarig og holdbart felleskap mellom mennesker, som opprinnelig kan ha hatt svært forskjellig opphav. Et nasjonalt felleskap utmerker seg med felles språk for gruppa, felles territorium, et visst økonomisk fellesskap og indre samband, og endelig et kulturelt fellesskap.»

I fotnotene kjem det fram at han bygger på Stalin. Det var også Stalin si bok Marxismen og det nasjonale spørsmål som saman med Lenin sine Imperialismen og Nasjonal politikk og proletarisk internasjonalisme var det ideologiske grunnlaget da AKP i det første sameprogrammet sa:

AKP(m-l) er mot å kløyva opp ein sosialistisk stat i fleire og mindre statar. Vi meiner det er til bate for det samiske folket å verta verande innanfor den norske nasjonalstaten. Vi trur fullt og fast at motseiingar mellom dei to folka kan løysast innanfor den norske sosialistiske staten. Men like fast vil AKP(m-l) halda på at det samiske folket har rett til sjølv å avgjera si eiga framtid om det samiske folket ynskjer nasjonal sjølvråderett (dvs. å skipa sin eigen samiske stat), skal ikkje den norske sosialistiske staten stilla seg i vegen for dette rettkomne kravet med makt.

I arbeidsprogrammet tok vi seks år før Alta-kampen standpunkt som går rett inn i dagens debatt:

• Sjølvråderett over hevdvunne og urgamle samiske område. Dette vil seia:
  • Særrettar til utnytting av naturrikdomane, jakt- og beiteområde, fiskevatn og moltemyrar.
  • Juridisk og politisk godkjenning av eigedomsretten til desse områda.

Dette ser jo klart og greitt ut, heilt til vi ser nærare etter og spør ka ein ikkje svarar på:

• 1. Kem skal ha disse særrettane? f.eks.
  • a) samar som har utmarka som levebrød,
  • b) etniske samar uavhengig av bustad, bygdelag
  • c) lokalbefolkning uavhengig av etnisitet.
• 2. Kor går grensa for dei «hevdvunne og urgamle samiske områda»?

AKP sitt samepolitiske program har sidan blitt endra ein gong, i 1989. I programmet av 1989 blir samane omtalte både som urbefolkning og som nasjon, med ei ganske tvilsam historisk forklaring på kordan den samiske nasjonen oppsto:

Den samiske nasjonen oppsto ved at de halvnomadiske jakt- og fangstfolkene som fra gammelt av levde fra Kola og Nord-Skandinavia til Hedmark, utvikla et fellesskap i økonomi, språk og kultur. De var organisert i siidaer med kollektiv eiendomsrett til naturressursene.

Her seier ein om retten til land og vatn:

Sápmi er de land- og vann-strekninger som har vært i samisk bruk gjennom uminnelige tider, som fortsatt brukes av samer, sjøl om de kankje lenge har vært i mindretall. De tilhører det samiske folket som må ha bruks- og råderett over dem. …

Ingen inngrep i samisk land skal skje mot samisk vilje uttrykt gjennom institusjoner de sjøl oppretter. Disse overtar full råde- og styringsrett over alt som skjer i samisk land. De har vetorett i forhold til statene, og kan sikre ekspropriasjon.

Vi har no bare i to AKP-program vore innom heile seks omgrep når det gjeld rett til land og vatn:

• eigedomsrett
• bruksrett
• råderett
• styringsrett
• særrett til utnytting
• vetorett

AKP har reservasjonslaust gått inn for alle seks. Det er greitt å vere stor i kjeften, men sei meg no kordan skal dette praktiseras i Kvænangen, Målselv og Sør-Varanger!

AKP og Samerettsutvalet

AKP stødde fullt ut kampen for oppretting av Samerettsutvalet, som var ein integrert del av Alta-kampen. Men til forskjell frå andre organisasjonar og parti har vi ikkje godtatt at opprettinga av utvalet skulle brukas til å legge lokk på kampen og diskusjonen om samiske rettar. Vi har stått på prinsippa om samisk eigedomsrett til land og vatn uavhengig av ka utvalet måtte meine. Vi har hevda det viktige prinsippet om samisk vetorett mot naturinngrep. Men når det gjeld konkrete løysingar på forvaltningsspørsmål og på avgrensing av samisk område, har vi ikkje hatt meir å fare med enn andre.

No er vi tilbake i avisdebatten om rettar på etnisk grunnlag. Ordninga med eit folkevald parlament for ei minoritetsbefolkning som bygger på etnisk manntall og ikkje på eit geografisk område er så vidt eg veit eineståande i verda. Denne er innført for den samiske befolkninga i Noreg, Sverige og Finland, og alle sametinga er i all hovudsak rådgivande.

Til samanlikning har inuitane på Grønland fått heimestyre som gjeld heile Grønland og fast busette danskar kan røyste og bli vald. Rettar som urfolk i Kanada har fått gjeld og for visse definerte område.

Spørsmålet om samiske rettar må etter mitt syn delas i fem:

• 1. Rett til veto mot inngrep
• 2. Forvaltning av område der samane er einerådande eller klart dominerande
• 3. Forvaltning av område som brukas av både samar og andre
• 4. Individuell rett
• 5. Kulturell autonomi

1. Rett til veto mot inngrep

Når det gjeld vetorett mot inngrep, har vi alltid støtta det, og det vil bli ei av hovudsakene i kampen om innstillinga frå Samerettsutvalet.

2. Forvaltning av område der samane er einerådande eller klart dominerande

I si mindretalsinnstilling i Samerettsutvalet si Rettsgruppe syner Otto Jebens klart at i Indre Finnmark har samane vore einerådande om å utnytte naturressursane opp til etter krigen. Her er framleis eit klart fleirtal av samar. I disse områda vil det vere rett og mogleg med ei rein samisk forvaltning. Disse områda bør skiljas ut som eit eige forvaltningsområde der Sametinget står for forvaltninga i lag med kommunane.

3. Forvaltning av område som brukas av både samar og andre

Når det gjeld forvaltning av land og vatn er det klart at Sametinget må ha ei viktig rolle. Eg vil likevel ikkje gå god for kravet frå NSR om at Sametinget skal styre forvaltninga av heile Finnmark. Den norske og kvenske befolkninga har slått rot i Finnmark gjennom fleire hundre år, og har utvilsomt kome for å bli. I mange lokalsamfunn har forskjellen i næringsliv, levemåte og kultur mellom folkegruppene i stor grad blitt utviska. Det er i dag ikkje mogleg å komme utanom disse når det gjeld styringa av disse områda. For disse områda vil eg derfor støtte forslaget frå Samerettsutvalet om eit forvaltningsorgan vald av Sametinget og Fylkestinget i fellesskap. Ein liknande modell kan vere aktuell for forvaltninga av statsgrunn i Troms og Nordland.

Det er og rimelig at reindriftsadministrasjonen blir lagt under Sametinget.

4. Individuell rett

Samiske rettar har alltid vore kollektive rettar. Det finst bare eit tilfelle der eins personlige etnisitet er avgjørande for kas rett ein har, det er retten til reindrift. Eg ser ingen grunn til å avskaffe denne, men heller ikkje til å utvide rettane på individuelt etnisk grunnlag. Nokre samepolitikarar har vore klare i å understreke at rettane må gjelde for bygdelag, befolkninga i ein kommune, i Finnmark osv. ikkje ut i frå etnisitet. Det gjeld særlig Steinar Pedersen og Ole Henrik Magga. Andre har ikkje vore like klare, og eg mistenker f.eks. delar av NSR for å ønske nettopp slike individuelle rettar.

5. Kulturell autonomi

Samerettsutvalet går på retten til land og vatn. Likevel må vi ikkje glømme den kampen som pågår kvar dag om styringa med undervisning, media og kultur. Her må vi fullt ut støtte kampen om at Sametinget skal få styring over alle samiske organ, som Sámi Radio, Samisk utdanningsråd og øvrige samiske skoleverk.

Samerettsutvalet er «samane si Oslo-avtale». Begge er snakk om eit kompromiss, eit framsteg i forhold til den totale undertrykkinga og umyndiggjøringa, men enno langt frå det dei mest radikale samiske og palestinske politikarane har kjempa for og meiner dei har historisk krav på. Kolonimakta si statsmakt og militærmakt blir ikkje borte, men det blir sett visse grenser for ka for overgrep dei kan gjøre.

Mye av avisdiskusjonen frå begge sider virkar som om vi står ikkje overfor ein situasjon der befolkninga i Finnmark skal velge mellom to alternativ: Alle finnmarkingar styrer eller samane styrer alt. I staden står vi i ein situasjon der det meste i dag styreas frå Oslo, og gjennom EØS-avtalen i stigande grad frå Brussel. Folket i Finnmark fører i hovudsak ein forsvarskamp mot inngrep utafrå, anten det er i form av EØS, RTZ eller snurparar frå Møre. Trass i dei etniske motsetningane har fleirtalet felles interesser i å forsvare områda våre. Da må vi finne fram til alternativ som kan ivareta både samiske og andre interesser i fylket. Vi må vise at det internasjonale rettsvernet for urfolk og kan brukas for å verne resten av befolkninga, f.eks. gjennom oppretting av samisk fiskerisone.

Nord-Norge som koloni

Det skulle ikkje her vere naudsynt å legge fram historiske argument for at Sápmi og Nord- Norge har vore kolonisert og framleis tildels fungerer som ein råvareleverande koloni under Sør-Norge. Nord-Sverige og Nord-Finland har historisk hatt samme rolla og er no koloniar under Brussel i tillegg. Koloniar bør som kjent avkoloniseras og under EU-kampen blei det blåst nytt liv i tanken på ei lausriving av Nordkalotten. I første omgang blei denne lagt på is ettersom Noreg holdt seg utafor EU mens dei andre to landa gikk inn.

Dersom ein anerkjenner nasjonal sjølvråderett som eit universelt prinsipp, ka seier så at bare nasjonar skal ha denne retten. Korfor ikkje og provinsar, fylke, kommunar og bygdelag?

(plass for lesaren si meining: ______________________)

Fleirnasjonale statar

Så langt har eg vist veikskapane med prinsippet om nasjonal sjølvråderett. Det har vore lett å støtte kampen for eit fritt Vietnam, Eritrea, Palestina, Kurdistan og Litauen. Det har vore lett fordi den nasjonale undertrykkinga har vore så hard, og det har ikkje stått andre alternativ mellom underkuing og frigjøring.

Like lett er det ikkje å ta standpunkt til lausriving for Quebec, dei jugoslaviske statane, Slovakia eller Somaliland. Men finst det ikkje andre alternativ enn større og større oppsplitting i statar? Treng det vere samsvar mellom nasjon og stat?

Om ein definerer nasjon som etnisk gruppe, vil vi komme i ein håplaus situasjon med eit lappeteppe av eit verdskart med stadig mindre lappar, der kartet ser ut som eit kart over gardane før jordskiftinga i førre hundreåret. Seier vi at statsgrensene skal følge nasjonane eller dei etniske gruppene seier vi og at dei ikkje kan leve saman. Vi opnar for etnisk reinsking etter jugoslavisk modell.

Dei aller fleste statar i verda i dag er fleirnasjonale eller fleiretniske (bare eit knapt titall er etnisk einsarta). Men svært mange av disse statane vil ikkje innrømme dette, eller ta konsekvensen av det. Dei har ein nasjonalstatlig ideologi som seier at i Noreg skal alle vere norske, er dei ikkje det skal dei snarast bli det, osv. Eksempel på slike land er Tyskland, Frankrike, Polen, Romania. Ein stat – eit språk har f.eks. vore eit slagord i Polen etter krigen.

Fleirnasjonale statar må akseptere at dei er det og gi indre sjølvstyre til minoritetsgrupper på det språklige og kulturelle område. Nokre gonger er det og naudsynt å verne ei minoritetsgruppe sitt næringsliv mot konkurranse, slik som samane si einerett til reindrift, samisk fiskerisone eller finnmarkingane sin einerett til moltebærplukking. For urfolksgrupper må dette vernet vere særlig sterkt.

Nokre gonger vil eit slikt minoritetsvern ta form av individuelle rettar (retten til eige språk som fag i skolen, vern av kulturelle ytringar som duodji), andre gonger regionale / lokale særordningar (minoritetsspråket som fag for alle, jakt- og fiskerett).

Fleirnasjonale statar med anerkjente minoritetsrettar er einaste måten å unngå nasjonalsjåvinisme, rasisme og stadige krigar om oppdeling av landområde. På dette grunnlaget vil eg prinsippielt avvise ideen om ein samisk stat som strategi for å oppheve undertrykkinga av det samiske folket. Strategien må vi finne innafor ein fleirnasjonal stat med sterkt samarbeid over landegrensene, slik at ein kan oppfylle programerklæringa frå den nordiske samekonferansen: «Vi samer er et folk og landegrensene skal ikke få hindre vårt fellesskap.»

Noter

Note 1: Dáçça (dáþat) er eit samisk ord for ein ikkje-samisk skandinavisk mann. [Tilbake]

Note 2: Rivgu er eit samisk ord for ei ikkje-samisk kvinne. [Tilbake]

Note 3: Komag = samisk fottøy. «Ein skal ikkje leite lenge i slekta før komagtuppen stikk fram» – nord-norsk ordtak som seier at svært mange «norske» er av meir eller mindre samisk avstamming. [Tilbake]

Note 4: Norske Kveners Forbund er interesseorganisasjon for etterkommarar av finsktalande folk som på 17-1800-talet kom til Kvenland (Tornedalen, noverande Nord-Sverige / Nord-Finland) og slo seg ned i Finnmark og Troms. [Tilbake]

Note 5: KUF: Det kongelige kyrkje, utdannings- og forskningsdepartement. Departement i Oslo med stor makt over saker dei ikkje har peiling på, spesielt samiske og kvenske skolespørsmål. [Tilbake]

Note 6: Indian Nations = Dei amerikanske urfolka sitt eige omgrep om dei indianske folkeslaga. [Tilbake]

Note 7: Den samiske nasjon, bok av Per Otnes (Den samiske nasjon: interesseorganisasjoner i samenes politiske historie, Pax 1970). [Tilbake]

Note 8: Den Lappiske Nations Conservation. Uttrykket er brukt i Lappecondisillen, vedlegg til grensetraktaten av 1751 mellom Noreg (Danmark) og Sverige. [Tilbake]

Note 9: ILO-konvensjonen. ILO – Den internasjonale arbeidsorganisasjonen. ILO-konvensjon 169 om urbefolkningar og stammefolk i sjølvstendige statar er til no ratifisert av vel 10 statar. Denne blir flittig sitert av samiske organisasjonar og organ som hevdar at Noreg ikkje har oppfylt konvensjonen sjølv om han er ratifisert. [Tilbake]

Note 10: Sameutvalet si Rettsgruppe. NOU 1994:43 Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark. [Tilbake]

Note 11: NSR = Norske samers rRiksforbund – samisk organisasjon som har fleirtal på Sametinget. [Tilbake]

Note 12: Steinar Pedersen er historikar og leiar for Arbeiderparti-gruppa på Sametinget. [Tilbake]

Note 13: RTZ = Rio Tinto Zink – multinasjonalt gruveselskap som har fått leite etter gull og diamantar på Finnmarksvidda. [Tilbake]

av Erik Ness

«En utopi er en forestilling om noe som en gang kan bli virkelighet, men en forestilling som innskrenker seg til sosiale forhold, til det mennesker faktisk ville kunne virkeliggjøre med de naturlige og menneskelige ressurser, som åpenbart kunne stå til deres disposisjon. En utopi er en projisering av tidligere tradisjoner fokusert på tida idag.» (Jan Myrdal i Den onødiga samtiden, side 57-58).

Kommunistpartier er utopiske partier. AKP er et parti som jobber med utopiske spørsmål – for å realisere dem. Dette i sterk motsetning til den negative betydninga av ordet utopi: illusjon og uvirkelighet.

AKP, Rød Ungdom og Rød Valgallianse har programfestet kommunismen som mål for sitt politiske arbeid. Til tross for alle spådommer om at det etter murens fall i 1989 ville bli umulig å kalle seg kommunist.

Utopien – eller visjonen – om kommunismen er ikke drømmersk, men noe «mennesker faktisk ville kunne virkeliggjøre med de naturlige og menneskelige ressurser, som kunne stå til deres disposisjon». Kommunismen er en mulighet, men ikke en nødvendighet.

Hadde det vært en nødvendighet, hadde vi ikke trengt kommunister. Da kunne vi sittet og ventet på den sosialistiske revolusjonen. Fordi det er mulig å vinne, kan arbeiderklassen ta makta og styrte borgerskapet. Da er det meningsfullt å organisere seg i et kommunistisk parti.

«… alt jeg vet, er at jeg ikke er marxist,» skrev Karl Marx i en polemikk mot franske «marxister» på slutten av syttitallet i forrige århundre. De studerte ikke historia, men brukte Marx’ skrifter som oppslagsbøker, som teologi, som «kokebøker» for å lage revolusjon.

Samfunnets utvikling etter at Marx skrev Kapitalen, har vist at hovedtrekka i hans kritiske teori var riktig:

• Analysa av at produksjonen av varer, dvs. produkter beregna på salg blir mer og mer dominerende. Til og med arbeidskrafta er en vare.
• Påvisninga av at målet og motivet for den kapitalistiske produksjonsmåten er produksjon for profitt, og ikke tilfredsstillelsen av behov.
• At kapitalismen ikke er historias siste fase, men at det er mulig og nødvendig at arbeiderklassen styrter borgerskapet, griper den politiske, økonomiske – og dermed den kulturelle – makta. Dvs. en gammel samfunnstype blir vraket til fordel for den nye: kommunismen.

Derfor må revolusjonære idag, også kalt marxister, studere Karl Marx, og slik Marx sjøl forholdt seg til forståelsen av verden: på en kritisk måte.

«Filosofene har bare tolket verden på forskjellig vis, men det gjelder å forandre den.» (Marx’ 11.tese om Feuerbach.) Og: «Hvert steg med virkelig bevegelse er viktigere enn et dusin program.» (Til kritikken av Gotha-programmet.)

Karl Marx kan ikke beskyldes for å ha nedprioritert teori og analyser. Men sitatene ovenfor er hans. Han ble farligere ved at han tok stilling – for arbeiderklassen og mot kapitalismen – og ved at han deltok i klassekampen på sin tid. Teorien ble farligere fordi praksis gjorde den mer riktig, mer vitenskapelig. Marxismen ble bevisst utviklet som et redskap for handling, men ikke ei «kokebok».

Diskusjonen om forholdet mellom AKP, Rød Valgallianse og Rød Ungdom blir ufruktbar når den med en gang blir gjort til et spørsmål om organisasjoner – og ikke blir en diskusjon om hvorfor kommunister går sammen og organiserer seg. Debatten blir perspektivløs hvis man ikke ser begge sidene:

• at det er mulig å gjøre det nødvendige: nemlig gjennom klassekamp å knuse kapitalismen.
• at den revolusjonære bevegelsen trenger en revolusjonær, kritisk teori bygd på studier av historia og erfaringer i klassekampen.

Først med en stor grad av enighet om innholdet i den positive utopien om kommunismen – utviklet samtidig med aktiv deltaking i klassekampen – er det realistisk med samling i ett kommunistisk parti.

Det er klassekampen som avgjør – altså praksis. Ikke minst fordi det er praksisen som gjør teorien forståelig. Til og med åssen det kommunistiske partiet ser ut – eller kommer til å se ut – avhenger av den konkrete klassekampen.

av Frode Bygdnes

Ved å svekke kystbefolkningas hevd på fisken, svekke allmenningsretten til fisket og regulere sjarkfiskeren bort, tjener regjeringa storkapitalen i næringa.

Kombinasjonen den varme Golfstrømmen, blanda med kaldt næringsrikt saltvann fra polområdet, gjør vårt havområde til et av verdens beste fiskehav. At disse havstrømmene kommer innover vår store kontinentalsokkel, gir grunnlaget for våre enorme naturressurser

Ressursrik landsdel

Befolkninga i Nord-Norge har vokst med og levd av havets ressurser. Fra sagatida til i dag har disse fornybare ressursene gjort denne landsdelen til en rik og velstående landsdel. Riktignok har det vært svingninger i sesongfiskeriene og noen ganger svart hav. Da har styrken vært at befolkninga ikke har hatt ensidig næringsgrunnlag, men har utnytta den rike naturens mangfold.

Helgeland og Hålogaland hadde sterke småkonger i sagatida på grunn av fisken. Det var tørrfiskpenger herfra som muliggjorde bygginga av Nidarosdomen. Det var fisken nordfra som var grunnlaget for Hansabyen Bergen. Fisken var hovedgrunnen for kolonialiseringa av Nord-Norge. Silda skapte muligheten for industrialiseringa av landsdelen. Sildefisket i Eidsfjorden var av slike dimensjoner at det merktes på børsen i Hamburg i siste del av forrige århundre. Vi fikk både damskipsflåte og sildoljeindustri den gang.

I dag fremstår fiskeriene og fiskerinæringa som nasjonens viktigste næring etter olja. Det dreier seg om den nest største eksportnæringa med en eksportverdi på omkring 20 milliarder kroner i året. I tillegg kommer innenlands omsetting. Det er store verdier kapitalen ønsker å få grep om. Næringa er viktig ikke bare for eksportverdien, men også for verdiskapning, sysselsetting og bosetting langs kysten vår.

I de seinere år har denne rike landsdelen blitt fremstilt som problemlandsdel. En underslår den verdiskapinga som foregår langs kysten, men har i rein FrP-stil fokusert på prissubsidier og statlige overføringer. En fiskeriminister fra landsdelen og fra næringa veit bedre, allikevel fremstår han som EU-tilpasseren med budskapet at markedskreftene skal få råde. Landsdelen skal urbaniseres og fisket skal industrialiseres. Dette er landsdelens største trussel noen sinne. Fordelen og styrken til landsdelen har vært mangfold og allsidighet med helt marginale avkastninger ut fra naturens evne. En fiskeripolitikk basert på kapitalens premisser fører til oppkjøp av fiskerirettigheter fra lokalbefolkninga og til fjernkapital. En naturlig konsekvens er ressursødende fiske etter den mest lønnsomme fisken, ødelegging av markedet og utarming av landsdelen.

Kapitalskapte kriser

Vi ser dette tydelig i dag. Vi har minst to typer kapitalskapte kriser. Ei ressurskrise pga. overfiske i Barentshavet av en økende trålerflåte. Og vi har ei markedskrise hvor den marginale utkantproduksjonen rammes av et verdensmarked med overpøsing av hvitfisk (dvs. fisk med hvitt kjøtt som torsk, hyse og lange) fra alle verdenshavene. Det er ikke bare oppdrettslaksen som dumpes på markedet. Vi ser den samme systemkrisa i saltfisknæringa, i filetproduksjonen og i ferskfiskleveringene.

Kapitalens ønske om størst mulig avkastning, fortest mulig verdirealisering sammen med perspektivet om konkurranse med likesinnede i markedet, gjør at hensynet til naturressursene og til befolkninga må vike. I dette kappløpet inngår det at fiskeressursene ikke lenger skal tjene bosettinga, befolkninga og kystfiskerne. Om kystbefolkninga urbaniseres til noen få byer, er det lettere å frata kystfolket sine gamle fiskerirettigheter. Ved å svekke kystbefolkningas hevd på fisken, svekke allmenningsretten til fiske og regulere sjarkfiskeren bort, tjener regjeringa storkapitalen i næringa.

Kystbefolkninga mot havimperialister

Å forsvare kystbefolkningas hevd på ressursene, er en miljøkamp. Det er med på å begrense rovdriften på de mest lønnsomme fiskeslagene. Kystbefolkninga er naturressursenes beste vokter sjøl om vi har eksempler på ødsling her og. Det er nemlig ikke kystflåten som har ressurser til å tømme havene, det er den kapitalkrevende havgående flåte. Og det gjør de hvis ikke kyststatene tar ansvar for kystbefolkningas næringsgrunnlag. Canada våget å gå utover 200 mils økonomisk sone i konfrontasjon med EU for å forsvare blåkveita for sin kystbefolkning. Norsk fiskeripolitikk er ikke bare unnvikende ovenfor EU, Island og andre piratfiskere i Barentshavet, de er direkte aktive i å stimulere verdens største piratfisker; Kjell Inge Røkke.

Verdens største smutthullfisker …

Røkke har slått seg opp på smutthullfiske rundt om på verdenshavene. Røkke eier våren 1996 22 fabrikkskip og fisker 10% av verdens hvitfisk. Dette fiske foregår utenfor Alaska, Russland og Sør-Amerika. Han har også avtaler med kystnasjoner til å ta 1,3 millioner tonn fisk. Det er tre og en halv gang så mye som den samlede norske torskekvoten i år. Førstehåndsverdien av fangsten er regnet til 7 milliarder kroner, like mye som hele den norske førstehåndsverdien av fisk i 1995. (Kilde: Dag Erlandsen i bladet Vesterålen 11. april 1996.)

Røkkes båter opererer hovedsaklig på et fiske som ikke er regulert, derfor har heller ikke Røkke trengt noen kvoter. I et radiointervju i vår ble kompanjongen i RGI, Gjelsten spurt om ressursansvar. Han svarte klart og tydelig at det ikke var deres ansvar, deres oppgave var å fiske opp mest mulig. Røkke driver en innhøsting som prioriterer kortsiktig økonomisk gevinst fremfor langsiktig forvaltning. Slik spekulerer Røkke fra Norge i uavklarte og uregulerte havområder med støtte fra norske myndigheter. Dermed blir det norske engasjementet i FN-avtaler om å regulere fisket i internasjonale farvann halvhjerta. Og bønnen til Island og andre om å slutte å fiske i smutthullet og i smutthavet, blir bare flaut. Når anledninga byr seg, er norsk fiskeripolitikk like imperialistisk som noen.

… satser på å kjøpe nasjonale kvoter

Røkke har kapital og ønsker å satse på Barentshavet. I dagens fiskeripolitikk kan en kjøpe seg til kvoter. RGI satser på to måter. Den ene er å bygge trålere som leies ut til russerne med sannsynlige leveringsavtaler i Norge. 16 til 18 nye trålere skal registreres i Luxemburg, fiske på russisk kvote under russisk flagg i Barentshavet. Det forutsettes at det gis norsk statlig hjelp på de 12 siste. Satsinga vil kreve mellom 200 og 300 millioner statlige norske kroner i subsidier. Nærings- og energidepartementet har tidligere i vår klarert utbetaling av verftsstøtte i forbindelse med at RGI skal bygge 8 fabrikktrålere og 10 ferskfisktrålere. (Kilde: Nordlys18. juni 1996.) I første omgang er selskapet med på å bygge 4 nye trålere som skal gi leveringsforpliktelser til Norway Seafoods på rundt 17.500 tonn. Denne avtalen vil når den er gjennomført, gi RGI hånd om 70.000 tonn råstoff. Russiske fiskerimyndigheter er bekymret for den avhengigheten som er skapt til utenlandske samarbeidspartnere på flåtesiden. Havforskerne er engstelige for at torskebestanden står foran en ny nedtur. Og markedet er engstelig for ytterligere prispress på hvitfisk.

Den andre måten RGI satser på, er å kjøpe opp norske fiskebruk som har trålerkonsensjon. Oppkjøp av Melbu-fiskeindustri er Røkkes brohode mot Nord-Norge. Det er et av Nord-Norges største fiskerikonsern. Konsernet består av bl.a. fiskebruk i Lofoten og Vesterålen som Stamsund, Melbu, Hovden, Nykvåg og for ikke å glemme er de den største aksjonæren i Vesterålens Hermetikkfabrikk på Sortland. Allikevel er nok den største enheten trålerrederiet med sine seks trålerkonsesjoner. I 1996 har rederiet kvoter på nesten 11.000 tonn torsk og hyse. Via Stamsund Skipsselskap er konsernet betydelig eier av Lofoten Trålerrederi a/s med sine sju konsesjoner. Dermed kommer Norway Seafood opp i kvoter på 20.000 tonn torsk og hyse. Sammen med sei og andre fiskearter, kan denne trålerflåten gi en årlig fangst på mellom 30.000 og 40.000 tonn hvitfisk og reker. For RGI er det kvotene og konsesjonen som er interessant. Verdien av fiskebrukene og flåten er uvesentlig.

Fiskeriministeren på lag med Røkke

Dagens Næringsliv meldte bl.a. 2. april 1996 at SND presset på for Melbu-oppkjøpet, med å true å selge seg ut om ikke duoen gjorde noe på fiskerisektoren. SND investerte 50 millioner i Røkkes nystiftede selskap Norway Seafoods. Dette var ingen distriktstøtte, men en investering. I dag kan SND selge aksjene for 70 millioner. RGI hadde neppe kjøpt opp Melbu-konsernet om ikke de hadde klare løfter fra myndighetene om å få konsesjonene. DN sin melding er forsøkt imøtegått, men muligheten til å kontrollere konsesjon, er et taust og pålitelig vitne om myndighetenes velsignelse.

Tidligere fiskeriminister Eivind Bolle hevdet at det som er betenkelig i dagens utvikling, er den sentralisering av fiskerinæringen som pågår. En havgående flåte på noen få hender, vil kunne fiske opp og levere de nødvendige kvanta fisk til noen få store fiskeindustrianlegg langs kysten. Kystflåten vil da bli presset ut av konkurransen. (Ifølge lederen i bladet Vesterålen 19. mars 1996)

Eiendomsretten

På 1960- og 1970-tallet ble en flåte på 70 ferskfisktrålere bygd opp av lokal fiskeindustri, kommuner og andre lokale eiere. Disse skulle sikre at råstoffet ble landet og produsert der eierne bodde. Halvparten av dagens ferskfisk-trålere i Nord-Norge er nå på sør-norske hender. Av flåten på vel 40 båter er ca. 20 trålere kontrollert av tre tunge fiskerikonsern som styres av kapitalinteresser utenfor landsdelen. Det multinasjonale selskapet Nestle Findus med base i Sveits, er det ene selskapet med kontroll over 5 trålere, Røkke den andre og West Fish i Ålesund den tredje.

West Fish eier fabrikktråleren Kongsfjord og seks ferskfisktrålere. Dette selskapet har overtatt restene fra det familie-eide selskapet Aarsæther. Med offentlig kapitalinnsprøyting på over 40 millioner kroner i gunstige lån og tilskudd, overtok West Fish selskapet i 1991. Med de trålerkvotene som er tildelt de siste årene, kan denne flåten fiske 13.000 tonn torsk og hyse. Landanleggene har også vært av de mest aktive i å kjøpe råvarer fra russiske trålere. Selskapet planlegger med støtte fra SND å bygge et svært saltfiskanlegg på Svartnes ved Vardø. Dette har skapt uro i saltfisknæringa som i vinter har slitt med stor overproduksjon og prisras.

Lokomotivene

RGI og West Fish er begge vertikalt integrerte konsern med stor trålerflåte, industrianlegg og en organisasjon som driver salg og markedsføring. De har full kontroll over hva de gjør fra ressursuttaket til markedet. Dette er i samsvar med SND-rapporten som Nærings- og energidepartementet la frem høsten 1994. Det var en rapport som hevdet at fiskeri-Norge trenger noen få integrerte og store bedrifter som skal være såkalte lokomotiv i fiskerinæringa. (Fra bladet Vesterålen 13. april 1996.) Den norske strategien går altså ut på å støtte opp om noen få aktører som konkurrerer på verdensmarkedet. Da er det nærliggende å tro at skrittet over til fabrikkproduksjon er lite. En god del av den hvitfisken som utkonkurrerer norsk torsk og hyse, er fabrikkproduksjon fra Island og fra Røkkes RGI. Det er all grunn til å frykte at den strategien Russland med hjelp av bl.a. Røkke vil satse på, er fabrikkskip som kan skaffe landet mest mulig valuta. Vi registrerer at Røkke kommer til Nord-Norge både under norsk, russisk, luxenburgs og kypriotisk flagg og med DNA-regjeringas støtte.

SNDs strategi med å styrke store fiskeribedrifters egenkapital, gir skjev konkurranse. De mindre fiskerimottakene står enten i fare for å bli kjøpt opp eller utkonkurrert. Det er spesielt tragisk fordi det er de mindre bedriftene som er mest fleksible til å takle sesongsvingningene og svingningene i markedet. Og det er de mindre mottakene som muliggjør en spredt sjarkflåte langs kysten.

Omorganisering av det tidligere DUF

SND (Statens nærings- og distriktsutviklingsfond) omorganiseres. Den totale rammen på SND-midler har vært på vel fem milliarder kroner. Fylkeskommunene har hatt hånd om ca 1,5 milliarder. Det har foregått en viss tautrekking om forvaltninga av disse pengene. Skal fylkeskommunen ha ansvaret for de distriktspolitiske virkemidlene i SND eller skal næringsministeren med SND-ledelsen disponere disse midlene. Det dreier seg om en lokal folkevalgt styring eller en SND-ledelse som tar mer og mer form av bankvirksomhet. Næringsministeren arbeider for omlegging som sikrer SND langt større makt over disse offentlige støttemidlene. Ministeren omorganiserer for å svekke lokalpolitikernes bremsing på denne utviklinga og for å tilpasse omorganiseringa denne «Røkke»-satsinga.

Også innenfor fiskebåtfinansieringa ser vi en betydelig omlegging. Her arbeides det med å slå sammen Statens Fiskarbank, Kreditkassen og SND. (Tidligere Fiskernes Bank gikk inn i Kreditkassen for noen år siden.) En slik sammenslåing er med på å fjerne alt som dreier seg om distriktspolitiske virkemidler. Spesielt er denne omlegginga helt etter privatbankenes forretningsid. Denne integreringa vil være med på å se snevert bedriftsøkonomisk på båtkjøp. De som taper, er kystflåten. Dagens kvoter og fiskepriser gjør det umulig for kystfiskerne å skaffe seg ny båt. Forslaget om å legge ned Statens Fiskarbank er et nytt signal om at Regjeringa ønsker en ensretting av norsk fiskerinæring i retning av større enheter på sjø og land. Med hjelp av SND er storkapitalen på full marsj inn i både den tradisjonelle fiskeriindustrien, i oppdrettsnæringa og i flåtestrukturen.

Manglende styring eller bevisst privatisering

Årsmøtet i Troms Fiskarfylking beklaget på det sterkeste den manglende styring av fiskeripolitikken. Fiskarfylkingen sier videre: «Resultatet av dette har blitt at Næringsdepartementet ved SND og Utenriksdepartementet har blitt de viktigste aktørene for å styre rammebetingelsene for næringa, ofte på tvers av næringas egne ønsker og vedtatte fiskeripolitiske målsettinger.»

Derfor er det ikke riktig å beskylde myndighetene for manglende styring. De øver en styring på kapitalens premisser.Det er en politisk kurs for å avfolke kysten for å sentralisere i noen få byer. Under Gro H. Brundtlands regjeringstid, har alle styringsredskaper blitt svekket eller tatt helt bort. Vi ser det på flere og flere felter. Også på hvordan nedleggelse av postkontor rammer distrikts-Norge. Dermed blir bosettingsstrukturen forandret og kystkulturen står for fall. Vi er vitne til en norsk imperialistisk fiskeripolitikk under ledelse av sosialdemokratene.

Forsvar kyst-Norge

Det er kystfiskekulturen som best kan utnytte naturens mangfold og variasjoner. Det er kystflåten som best kan tilpasse seg naturens yteevne. Og det må være reproduksjonen i havet som må få bestemme uttaket av havets ressurser til enhver tid. Det må ikke være kravet til profittavkastning som skal bestemme fangstmengden, heller ikke markedets etterspørsel. Som kystnasjon må vi ta et globalt ansvar. Vi har ansvar for en av verdens viktigste biologiske ressurser.Denne ressursen må ikke privatiseres på det internasjonale marked. Vannforsyninga kan stå som et skrekkeksempel. Ni multinasjonale selskaper med sete i Europa har total kontroll på denne. Kampen i dag går på at internasjonal kapitalisme ønsker å privatisere naturressursene.

Vi må få en nasjonal fiskeripolitikk som sikrer kystbefolkninga retten til fiskeressursene. Fiskeripolitikken skal være et redskap for å opprettholde dagens bosetting.Fiskerettighetene må knyttes til lokalsamfunn og aktive fiskere. Fiske med passive redskaper som garn, line og juksa kan fiske fritt. Reguleringstiltakene må ikke diskriminere kystfiskerne som ønsker å ta fisken når den er ved land i sesongene. Reguleringstiltakene må forfordele kystflåten og diskriminere fiske i oppvekstområder i Barentshavet. Helårsdrift ved fiskemottakene på land må baseres på varierte fiskeressurser og på forskjellige videreforedlingsformer. Landbasert virksomhet må basere seg på fleksibelt driftsopplegg. Gjennom lagring og frysekapasitet kan en motta fisken når det er mye fisk. Med hurtig nedfrysing av helt fersk fisk kan sjarkfiskere rundt om i distriktene sende frossen filet til videreforedling når som helst. Ved å bygge på fjordfiskeren kan en og nyttiggjøre seg av de mange forskjellige fiskearter og vekster som forekommer på kysten. Disse både eksklusive arter, u-fisker, kråkeboller m.m. er lite egna til kommersiell fangst, men vil kunne gi sjarkfiskeren et verdifullt bidrag til sitt eksistensgrunnlag. Slik kan en sikre mest mulig stabil sysselsetting på årsbasis.

Mulighetene er mange, teknologien har skapt nye muligheter og vi har en rik kystkultur å bygge på. Disse løsningene velges ikke. Den sosialdemokratiske regjeringa sammen med kapitalen har en helt annen strategi med næringa. Tida er moden for en ny Aksjon Kyst-Norge.

– om streiken i hotell- og restaurantbransjen våren 1996

av Jens Hoel

Klokka 0600 onsdag den 17. april stilte streikevaktene på plass i Oslo, Tromsø, Bergen, Stavanger og Haugesund. Hotell- og restaurantarbeiderforbundet (HRAF) var i streik for første gang på 60 år. Var det tålmodigheten som tok slutt, var det en spontan aksjon fra lavtlønte kvinner – eller var det et uttrykk for en økende forbannelse i LO-forbundene?

Klokka 0630 gikk diskusjonen høyt på Frokost-TV og blant reporterne: Hvem var det som, hadde «dumma seg ut»? Var det HRAF, som brøyt seg inn hos riksmeklingsmannen og forkynte at det ble streik, mens arbeidsgiverne, NHRF, satt med tilbud klart? Eller var det NHRF, som allerede hadde brukt nitten dager gjennom forhandlinger, brudd, mekling, nytt brudd, tvungen mekling, og nå fem timer og femti minutter på overtid – uten å ha lagt fram noe svar på kravene fra HRAF?

Uansett, som flere journalister har pekt på, HRAF har reddet meklingssituasjonens «ansikt». Staten, gjennom meklingsinstitusjonen, har påtatt seg en rolle i forhold til tariffoppgjørene. Denne rollen er, mildt sagt, misbrukt og har fått et komisk skjær over seg. Det hører til sjeldenhetene at tilbud blir fremlagt før meklingsmannen har kommet inn i bildet. Klokka har blitt mer og mer for hvert tariffoppgjør, nå er det helt vanlig å mekle på «overtid». Det var en lek med medlemmene i Hotell- og restaurantarbeiderforbundet da NHRF ti minutter før streiken ikke hadde lagt frem et eneste tilbud på hovedkravene.

Dårlig organisasjonstilhørighet, svakt kvinneforbund, splittelse mellom nasjonaliteter – er ord vi har hørt om oss. Og arbeidsgiverne trodde nok på det, og mer til – de trodde ikke at vi turte!

To utspill

HRAF «vant» opinionen. Under hele streiken hadde arbeidsgiverne to utspill. Det første var det «sutrete»: Vi hadde jo tenkt å komme med et tilbud, vi var nesten klar til å legge det frem. Dette var ikke interessant for pressa i mer enn to timer.

Det neste utspillet deres var at HRAF «brøyt kjørereglene for streiken» under streiken. Først i ettertid oppsummerer NHRF at HRAFs holdning var at kjørereglene våre i en streik er vår egen moral, vi har ingen «avtaler» med arbeidsgiverne (Hotell, Restaurant og Reiseliv nr. 5, 1996). NHRF hadde sett for seg at streikevaktene skulle la alt gå som normalt, bare ingen utførte jobben til de streikende. De hadde ikke forutsett at den viktigste kampen under streiken sto om å stenge de streikeuttatte hotellene og restaurantene. De hadde ikke forutsett at streikende kvinner, fremmedarbeidere og menn i en servicenæring ville gå til kamp mot sine egne direktører og mobilisere samorganisasjoner for å få sine egne arbeidsplasser stengt under streiken. NHRF forsøkte å få opinionen med på at det var dårlig gjort av de streikende å hindre uorganiserte, gjester og vareleveranser å komme inn på bedriftene. NHRF lyktes ikke med dette heller. De fikk noen oppslag et par dager, men pressa var mer opptatt av om bedriftene ble ble stengt eller ikke.

Kan man lære noe av streiken i hotell- og restaurantbransjen? Ja, som forbund lærte vi selvsagt nye, men om jeg skal trekke frem noe i Røde Fane, må det bli seks ting.

1. Forbundsvist oppgjør

For det første, dette var jo et forbundsvist oppgjør, og man skal lete lenge etter et krav ved et oppgjør som ligger tettere opp til den kjente maoistiske læresetningen «fra massene til massene» enn HRAFs i år. Jeg skal ikke trøtte leserne med detaljer her, men peke på at vi gikk runde på runde med avdelingene, forbundsstyret og landsstyret før kravene ble fastlagt. Det er også verdt å nevne at de ble vedtatt før LOs representantskap fattet de endelige vedtak om oppgjøret.

Resultatet var at medlemmene, klubbene og avdelingene så på kravene under oppgjøret som sine egne, og det kom tydelig til uttrykk da vi måtte streike for å komme noen vei. Dette var helt entydig medlemmenes «egen streik». Man var selvsagt redd for at forbundet skulle gi seg, men da forbundet ikke gjorde det, var det en oppslutning som man bare kan drømme om. Ikke ett medlem var noen gang i nærheten av å uttale seg til pressa eller andre om at man håpet på lønnsnemd e.l. Enigheten var ganske så enorm – ikke én gang fikk vi melding om antydning til splittelse eller tvil. Tvert imot, forbundskontoret ble nedringt av klubber som varslet om at de var klar, om at de var utålmodige etter at det ble «deres tur» til å bli tatt ut i streik.

2. Forberedelsene

For det andre, vil det kanskje være av interesse for Røde Fanes lesere å vite at også de andre forberedelsene til dette tariffoppgjøret var ganske grundige. Vi tok informasjonsplikten på alvor, og avholdt tariffkonferanser rundt om i landet i god tid på forhånd. Det ble utgitt et eget hefte som i tekst og tegning gikk gjennom alle faser fra forhandlingsstart til alle sider ved gjennomføringen av en eventuell streik, de lokale streikekomiteenes ansvar m.m.

Det ble forberedt et beredskapsopplegg sentralt og lokalt, og dette ble gjennomgått på tariffkonferansene sammen med ny gjennomgang av de endelige kravene.

Under forhandlingene og streiken fikk alle daglig tilsendt fax om forhandlingenes gang og senere om streikens forløp. I tillegg kjøpte vi fem sider daglig på tekst-TV.

3. Oppfinnsomhet og lojalitet

For det tredje lærte vi det alle Røde Fanes lesere vet: de lokale streikekomiteenes mot, oppfinnsomhet og lojalitet var enorm. Det var det jeg skulle fortalt mest om, for det er dette hjertet er fullest av. Men jeg får nøye meg med å oppfordre de spesielt interesserte om å ta kontakt med deres avdeling av Hotell- og restaurantarbeiderforbundet.

4. LO-ledelsen

For det fjerde lærte vi om allianser. Allianser på den enkelte arbeidsplass, innenfor det enkelte Samorg, innenfor LO og med forbund utafor LO, så som Lærerlaget.

Det jeg har lyst til å påpeke ovenfor Røde Fanes lesere, er alliansen med LO. LO-ledelsen var med oss hele veien. På den ene siden er det jo det minste man kan forlange, men på den andre siden er det mange som tror at man ikke kan forlange det – og ihvertfall ikke tro på det.

Når jeg sier at LO-ledelsen var med oss hele veien, er det fordi jeg i ettertid har skjønt at dette var viktig. LO representerer de alliansepartnerne vi bør kunne kjenne oss trygge på, men som man aldri vet om er interessert. Sammenlign det med de ulike foreningene innen Samorg. Noen er aktive, noen er passive, noen kan finne på å gå imot deg. Sånn er det innafor LO også, og det finnes «kjøreregler» for å holde hverandre orientert, noen ganger trenger du vedta. For å holde på enheten innenfor LO kan du ikke kjøre i ditt eget tempo og kreve full oppbacking når du har havna i grøfta. Derfor var det lurt å invitere LO til møter, med beskjeden: «Hold kjeft, lytt, tenk, lær.» LOs ledelse kjente holdningen, situasjonen, kravene og innbittheten i forbundet. Vi kunne være trygge på LOs aktive støtte, om det ble nødvendig.

Det er viktig med allianser på bredest mulig plan, like viktig er det med splittelse blant motparten. Dette lyktes vi med i stor grad, men erfaringene fra det kan jeg ikke sette på trykk, det bli en «forretningshemmelighet».

5: Åpenhet

Den femte erfaringen jeg vil legge vekt på, er åpenhet. Utenom i ovennevnte sak, hadde vi ingen hemmeligheter – for noen. Lista over de stedene vi hadde hatt tariffkonferanser, og de arbeidsplassene som var ekstra forberedt på konflikt, den fikk arbeidsgiverne. Lenge før noen var tatt ut til plassfratredelse. Heftet som de aller fleste arbeidsplassene hadde brukt til forberedelse i tilfelle konflikt, fikk arbeidsgiverne. Telefaxene og rundskrivene vi sendte ut, ble ikke holdt hemmelig. Også pressa fikk alt de spurte om.

6: Forholdet til pressa

Den sjette erfaringen er nettopp forholdet til pressa. Hver eneste journalist som dekket streiken fikk særbehandling på den måten at det ikke var grenser for hva vi brukte av tid. De fikk forklaring på ting de ikke hadde forutsetning for å forstå om vår bransje. Det er nok ingen overdrivelse å si at hver enkelt journalist fikk seks timer av knapt tilmålt tid til å diskutere med oss saker de ikke skrev et ord om. Men som resulterte i at vi hadde pressa på vår side og journalistenes sympati.

«Arbeidsgiverne forsto ikke solidaritetsviljen – kampviljen – streikeviljen – ståpåviljen, eller det samholdet som utviklet seg og forente oss. Så blind, så manglende var forståelsen, at de i sin arroganse ikke en gang klarte å gi et seriøst svar på de krav vi stilte ved forhandlingenes begynnelse.

At arbeidsfolka i denne bransjen var kvinner – var kanskje den egentlige årsaken til den lønnskampen vi var gjennom. Det oser kvinneforakt av den unnlatelsen og arrogansen vi ble møtt med fra våre arbeidsgivere.»

Dette sitatet er hentet fra forbundsleder Svein Fjæstad sin førstemaitale på Gjøvik etter streiken.

Før streiken var avsluttet hadde HRAF passert 1.000 nye medlemmer, og det fortsetter. For ei uke siden var jeg i en bygd i Gudbrandsdalen, der 23 hotellansatte meldte seg inn hos oss. Det viktigste for HRAF nå, er å ta vare på medlemmene, skolere tillitsvalgte og styrke oss som organisasjon og dermed vår posisjon i bransjen.

Vi må aldri tro at det vi oppnådde i dette tariffoppgjøret var mer enn en seier. Tariffoppgjøret 1996 var bare viktig dersom det blir fulgt opp ved neste korsvei.

1. Morten Falck: Rasismen, Valen og Marx
2. Marte Ryste: Hvorfor rasisme?
3. Pål Steigan: Plan for hvem?
4. Arnljot Ask: Tredje verden – kapitalismens bane eller redning
5. Olav Randen: Døyr nasjonane?
6. Jan R. Steinholt: Våre felles utfordringer
7. Paul Brosché: Ballongteorien

---

Denne høsten stilte klart rasistiske og nynazistiske organisasjoner til valg i Norge, samme år som vi feirer 50-års jubileet for frigjøring fra Hitler-Tyskland og slutten på 2. verdenskrig. Rasismen er altså ikke en tilfeldig foreteelse som dukker opp uten sammenheng med samfunnet rundt, og som forsvinner «av seg selv» etter å være slått.

Sven Lindqvist har påvist at rasismen er et bærende tema i den vestlige måten å tenke på, en del av den allmenne tenkninga som vi lett faller tilbake til. Det har sine historiske årsaker, og sine politiske grunner i det imperialistiske systemet. Rasismen er uløselig forbundet med imperialismen.

Det betyr ikke at det ikke fins rasisme og rasistiske holdninger andre steder i verden. Se på de japanske fascistenes holdning til kineserne under krigen. Det finnes rasistiske tradisjoner mange steder i verden, f. eks. i India, hvor rasismen gjerne får en religiøs form. Men den vestlige tenkningas rasisme er vår tradisjon.

Rasismens viktigste effekt er at den splitter arbeiderklassen og de folkelige gruppene som kan bety en trussel mot herskerklassens makt, og gjør dem til herskerklassens nyttige våpen mot hverandre. Derfor er det ikke merkelig at rasismen viser seg under den pågående krisa og borgerskapets hardhendte omfordelingspolitikk. Det er noen som trenger den! Allerede for de romerske herskerne var «Divide et impera» (splitt og hersk) en grunnleggende politikk, en politikk som det britiske imperiet tok så glimrende vare på, og som ingen i Norge forvalter mer bevisst enn Brundtland & co, med den erfarne bondehetseren Yngve Hågensen som et viktig eksempel.

At rasismen i det norske statsapparatet er tydelig, er i og for seg ikke det samme som at regjeringa fører en rasistisk politikk. Men det gjør den, og det er liten tvil om at dette langt på vei er bevisst, for å tekkes innvandrerfiendtlige velgergrupper. Brundtlands regjering sender hjem tamiler i en spent situasjon, den overfaller den pakistanske familien Aftab midt på natta og kaster dem ut av landet med dødssjuke unger og mentalt sjuk mor. Den norske staten holder seg med en svarteliste over visse nasjoner som ikke skal gis besøksvisum engang, og gjett hvor mange av dem som finnes i Europa eller Nord-Amerika! Den slipper inn så godt som ingen flyktninger og asylsøkere, og presterer tilmed å framstille det som generøst at man vil åpne grensene for ynkelige 500 flyktninger fra krigen i det tidligere Jugoslavia. Rødmer regjeringa av skam? Nei, i stedet for å ta opp kampen mot rasismen, presterer Brundtland å si at hun er stolt av norsk innvandringspolitikk!

Den norske regjeringa er tjent med rasismen. Derfor fører den ikke kamp mot rasismen i det norske samfunnet, men sprer den og underbygger den, og fører en politikk overfor innvandrere, flyktninger og asyslsøkere som er klart rasistisk. Dermed skaper den også et klima hvor Carl I Hagen og alt det brune grumset til høyre for ham kan trives. Men et virkelig arbeiderparti må ta kampen mot rasismen på alvor. Det kan i denne situasjonen være interessant å se på Marx’ og Engels’ omfattende analyser av Irlandsspørsmålet og forholdet mellom engelsk og irsk arbeiderklasse.

9. april 1870 skriver Marx som leder av Internasjonalen til sine medarbeidere Sigfrid Meyer og August Vogt i New York:

«Og viktigst av alt! Alle industrielle og kommersielle sentra i England har nå en arbeiderklasse som er delt i to fiendtlige leire, engelske proletarer og irske proletarer. Den vanlige engelske arbeideren hater den irske arbeideren som en konkurrent som presser levestandarden ned. I forhold til den irske arbeideren føler han seg som et medlem av den herskende nasjonen og gjør derfor seg selv til et redskap for sine aristokrater og kapitalister mot Irland, og slik styrker han deres herredømme over ham selv. Han bærer på religiøse, sosiale og nasjonale fordommer mot ham. Hans holdning overfor ham er grovt sett den samme som de fattige hvite inntar overfor niggerne i de tidligere slavestatene i Den amerikanske unionen. Iren betaler ham tilbake med renter med hans egne midler. Han ser i den engelske arbeideren både den medskyldige og det tåpelige redskapet for engelsk herredømme i Irland.

Denne antagonismen blir holdt kunstig i live og forsterket av pressa, kirken og vittighetsbladene, kort sagt med alle de midler som står til den herskende klassens rådighet. Denne antagonismen er hemmeligheten ved den engelske arbeiderklassens maktesløshet, trass i dens organisering. Det er hemmeligheten ved at kapitalistklassen kan beholde makta. Og sistnevnte er fullt klar over dette.»

Han går videre med å si at dette forholdet også lammer ethvert forsøk på samarbeid mellom engelsk og amerikansk arbeiderklasse. Og ettersom England er det viktigste kapitalistiske landet, er Internasjonalens viktigste oppgave å påskynde revolusjonen i England: «Den spesielle oppgaven til sentralrådet i London er å vekke den engelske arbeiderklassens bevissthet om at for dem er Irlands nasjonale frigjøring ikke et spørsmål om abstrakt rettferdighet eller humanistiske følelser, men den første betingelsen for deres egen sosiale frigjøring.» (note 1)

Altså: Dersom AKP tar mål av seg til å lede arbeiderklassen i dens frigjøring, må partiet sette alle krefter inn mot rasismen. Skal det være mulig, må det ha en klar analyse av rasismen og ikke tale i tunger eller rote til begrepene. Før rasismen er beseiret vil det aldri bli mulig for det norske folket å nå frihet. Som Marx så treffende uttrykte det: «Enhver nasjon som undertrykker en annen smir sine egne lenker.» (note 2)

---

«Sammanfattningsvis kan man konstatera att följande sägenmotiv är högfrekventa i samband med invandrare och zigenare i moderna bostäder: de bryter upp parketten och odlar potatis – bryter upp parketten och går en sandlåda åt barnen – borrar hål i parkettgolvet för julgranen – gör hål i väggen mellan två lägenheter och delar på telefon – badar bastu i köket – säger till om tömning av wc – har en saltad gris i badkaret – har höns, getter eller grisar inomhus eller på balkongen – slaktar husdjur på balkongen – gör upp eld på golvet. Det finns en tendens bland berättarna att sammanföra flera motiv i en berättelse; man skulle kunna tala om ett slags konglomeratsägner. När berättelsen bara innehåller ett motiv, framförs den å andra sidan mera detaljerat och för på så sätt ökad trovärdighet.»Fra Bengt av Klintberg: Etnosentriska sägner En bok og en debatt

Terje Valens bok Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv tar opp spørsmålet om rasismen. Han er ikke klar, etter mitt syn greier han ikke engang å finne kjerna i rasismen, og han aksepterer rasebegrepet.

Nå sier han innledningsvis i boka at den ikke representerer noe endelig syn, men at han er åpen for debatt. Denne invitten tok jeg på alvor da boka var forholdsvis ny, med en artikkel i Klassekampen ved juletider 1992. Ut av det kom det en debatt gjennom et par måneder av 1993. Terje Valen svarte som om det var mer om å gjøre å ta livet av en vederstyggelig kjetter enn å komme til klarhet i spørsmålet om rasismen – for såvidt i pakt med de «beste» tyske og russiske tradisjoner, en diskusjonsform vi forhåpentligvis prøver å kvitte oss med.

Mitt svar ble levert Klassekampen, men på trykk kom det aldri. Høsten 1994 oppdaget jeg at Terje Valen har inkorporert sitt innlegg i denne debatten i et hefte med artikler han har gitt ut som supplement til boka. Etter en samtale med Sigurd Allern skrev jeg en kronikk til KK, men på trykk kom aldri den heller. Jeg lurer fortsatt på om en diskusjon om marxismen og rasismen er uinteressant for Klassekampen.

Men spørsmålet er viktig, og diskusjonen trengs. Derfor formulerer jeg nå for tredje gang mitt syn. Det er nødvendig å gå inn på tre emner: Biologien, rasismens opprinnelse og innhold, og marxismen.

l: Hva er en rase?

Rasismen gir seg ut for å ha dekning i naturvitenskapen. Teorien om menneskerasene er liksom en del av den biologiske systematikken. Derfor er det nødvendig å se på biologien.

Verden omkring oss er fylt med et myldrende antall levende organismer, som vi må kunne skille fra hverandre dersom vi skal kunne vite noe om dem og deres sammenheng med hverandre og verden for øvrig. Da er det nødvendig å gi dem navn. Den enheten vi gir navn, kaller vi art. Noen vitenskapsmenn regner med at det kanskje finnes 150 millioner av dem.

System

For å holde orden på så mange arter, må de få navn og ordnes etter et system. Etter den svenske naturforskeren Carl von Linné gir vi alle artene et dobbelt navn på latin: Slektsnavn og artsnavn, som for mennesker: Hans Olsen er personen Hans av slekta Olsen. De latinske artsnavnene snur på flisa, som telefonkatalogen: Vaccinium uliginosum er arten uliginosum av slekta Vaccinium. Det latinske navnet er alltid det samme, uansett språk, så dersom du ikke skjønner hva svenskene mener når de snakker om odon, kan du gå til det latinske navnet Vaccinium uliginosum og tilbake til norsk, da får du vite at det dreier seg om blokkebær (også kalt skinntryte) – som likner fælt på blåbær, men smaker mye mer vassent.

Vi ordner alle artene i slekt, alle slektene i familie, og så stigende i orden, klasse, rekke og rike. Etter darwinismens gjennombrudd har vitenskapen forsøkt å bygge opp et system basert på likheter i vesentlige strukturer, som gjenspeiler livsformenes historiske utvikling og slektskap. Slik blir systemet bærer av kunnskap i seg sjøl.

Men alle enhetene i dette systemet er bare enheter vi lager i vår tankeverden for å holde orden på mangfoldet. Om vi gjør om på systemet f.eks for plantene, endrer det våre ideer, men ikke så mye som et klorofyllkorn på plantene selv. En planteslekt er bare en måte å organisere kunnskapene på, den finnes ikke ute i naturen.

Arten

Slekta Vaccinium med sine tre norske arter blåbær, blokkebær og tyttebær utgjør ingen enhet i naturen. Vi grupperer disse artene sammen fordi de har mange strukturelle likheter og fordi vi mener de er nær beslektet.

Men de tre artene finnes. Blåbær og blokkebær (skinntryte) vokser side om side, slik de har gjort i Norge gjennom tusener av år, men de blander seg ikke med hverandre, går ikke i oppløsning, men forblir separate enheter med klare forskjeller.

Å definere art er ikke helt enkelt, dersom vi skal finne en definisjon som dekker alle levende organismer. Det er vanlig å si at en art er en gruppe individer som kan parre seg med hverandre og få fruktbart avkom. Det er en definisjon som holder for våre formål (selv om alle kan se at den f.eks bare dekker flercellede organismer med kjønnet formering.

Dette faller Terje Valen tungt for brystet, han kaller det idealisme «eller nykantianisme i filosofisk forstand». «For viss vi vel eit anna utgangspunkt enn parringa og resultata av den, så oppløyser også arten seg som omgrep,» sier han.

Jasså? Kanskje våre begreper lar seg rote til. Men for en Terje Valen på bærtur vil blåbær og blokkebær være forskjellige arter uavhengig av hvilke begreper han gjør seg. De vil ha de samme distinkte forskjellene som steinalderfolkene i Europa fant da isen trakk seg tilbake for 10.000 år siden, uten å ha begreper om vitenskapelig systematikk, Kant eller idealisme. Smaken var «beviset på puddingen».

Mennesket er også en biologisk art. Det er ikke våre definisjoner som gjør at vi skiller mellom mennesket og så nærstående arter som sjimpanse og dvergsjimpanse, men reelle forskjeller som gjør at mennesket faktisk utgjør en særegen enhet i naturen, en enhet som er stabil og avgrenset gjennom tid og rom.

Enheter på lavere nivå: Rasen

At arten er en reell enhet, forhindrer ikke at artene ofte kan variere ganske mye. Det finnes individuelle variasjoner, og mer eller mindre faste variasjoner av mange slag. Sjiraffen har forskjellige typer mønstre, og de har tilmed navn. Humleblomsterflua Volucella bombylans har to forskjellige fargeformer, som lurte en norsk flueforsker til å beskrive dem som separate arter i forrige århundre. Men det er bare fargevariasjoner ettersom hvilken humleart flua parasitterer. Det fins sommerfugler som har forskjellig farge fra vårgenerasjonen til høstgenerasjonen. Orkideen søstermarihånd opptrer i en rød og en gul form. Mange slike variasjoner er svært utbredt, og volder ofte ekspertene mye hodebry. Men de utgjør ingen fornuftige enheter, og å gi dem systematisk rang gir ingen kunnskap.

Noen former er relativt isolert geografisk eller økologisk, og forholdsvis konstante over tid. Det er former som kan utvikle seg til nye arter. Vitenskapen klassifiserer ofte disse formene som rase, men foretrekker i våre dager betegnelsen underart. Dersom en underart beskrives, får den eget navn på latin, og det føyes til som tredje ledd i det vanlige, to-leddete navnet. Tidligere var det svært vanlig å beskrive avvikende former som rase, men moderne systematikk er svært varsom med dette, av den enkle grunn at det ofte lager mer forvirring enn det gir kunnskap. Man er også blitt strengere med forutsetningene. Store norske leksikon definerer rase slik: «En gruppe innenfor en art som har flere felles arvelige egenskaper (min kursiv, M.F.) som gjør at den kan skilles fra andre grupper …»

Rasene/underartene er ikke stabile. Der de møtes, kan de parre seg med hverandre og få fruktbart avkom, det vil si at grensene ikke er klare. Tenk deg hva som skjer hvis de forskjellige hunderasene overlates til sitt eget initiativ. Etter ikke altfor mange generasjoner ville vi verken ha papillon eller pitbullterrier, men en allmennhund som var en blanding av alle raser.

Rasene er enheter som vi lager for å ordne våre kunnskaper, de er ikke klart avgrensete, stabile enheter i naturen. Derfor sier også leksikonet at «det kan være et rent skjønnsmessig spørsmål om hvor mange raser man vil inndele en art i».

Et navn gir ingen eksistens

Terje Valen sier at dersom det fins arvelige, fysiske forskjeller mellom grupper av «arten moderne menneske (homo sapiens sapiens)», som bor på forskjellige steder, og som gjør at vi ut fra utseende kan se hvor folk kommer fra, «då er dette eit materielt grunnlag for ei klassifisering av arten menneske i undergrupper av arten, eller i rasar». Men biologien krever at hvis vi skal dele en art inn i underarter, skal den være under oppsplitting fordi forskjellige populasjoner lever adskilt. Vi har arvet et sant kaos fra vitenskapsfolk som ikke tok så alvorlig på dette spørsmålet. Om de 11 beskrevne underartene av brunbjørn skriver Verdens dyr: «Det ser ut til at de forskjellige underartenes særtrekk skyldes mer næringsforholdene enn geografisk isolasjon.» Ingen biolog ville drømme om å klassifisere dyreformer etter næringstilgangen.

Rase kan være en nyttig enhet for oss, når vi skal skille ut former og håndtere variasjonen i naturen. Men rasene oppstår ikke som enheter i naturen fordi om vi gir dem et navn. Det er ikke navnet som skaper det virkelige. Det er en vanlig feil å tro at alt vi gir et navn må ha en reell eksistens, og Terje Valen er ikke den første som gjør den. Men den er idealistisk.

Mennesket

Geologisk sett er vi, Homo sapiens, en helt ny art, ennå ikke en halv million år gammel. Mennesket lever spredt over hele jordkloden, i mange slags miljøer, og varierer iøynefallende. Noen av disse variasjonene ser ut til å være geografisk betinget. Det ser altså ut til å være et klart grunnlag for å dele menneskearten inn i underarter?

Den første innvendingen mot dette er åpenbar: Mennesket er en mobil art, som forflytter seg over store avstander – i våre dager mer enn noensinne. Og med en permanent seksuell lyst som er karakteristisk for vår art parrer den seg hvor som helst, når som helst og aller helst. Det finnes altså ikke grupper av mennesker som kan sies å være genetisk isolert, verken geografisk eller økologisk. Derfor er mennesket under stadig «oppblanding», og slett ikke under oppsplitting i nye arter. Ingenting tyder på at mennesket som art noen gang har vært det heller. Derfor er underartsbegrepet meningsløst.

Den biologiske systematikken deler ikke mennesket inn i forskjellige raser – noe som framgår av den latinske betegnelsen Terje Valen bruker: Homo sapiens sapiens. Første delen av navnet er slektsnavn. Andre delen er artsnavn. Tredje ledd er navn på underart. Når det bare finnes ett, nemlig det samme som artsnavnet, betyr det at det ikke fins noen navngitte raser.

Det har ikke hindret en tradisjonell oppdeling av mennesket i «raser». Men det har ikke vært lett for rasebiologene å finne kriterier som kan rettferdiggjøre en slik inndeling. Ett av de virkelig alvorlige problemene har vært at forskjellige ytre trekk man har brukt til å definere rasene, har vært spredt etter forskjellige geografiske mønstre. Utbredningen av hudfarge, hårtype, øyenform, skalleform, lemmenes proporsjoner, formen på nesa, gir forskjellige mønstre. Og som det står i leksikon: rasen må ha flere felles arvelige egenskaper. Når alle de forskjellige egenskapene er ulikt fordelt geografisk, hva blir igjen av rasene da?

Etterhvert som rnetodene for måling og veiing har blitt mer avanserte, har rasebiologene fulgt med og trodd de kunne komme fram til mer «objektive» kriterier for inndeling av menneskerasene. (note 3)

Fram til slutten av 2. verdenskrig var det vanlig å måle menneskene for å kartlegge «raser». Men nazismens fall og de undertrykte folkenes frigjøring etter krigen har mildest talt brakt metodene i vanry. Etter krigen har noen forskere prøvd å finne mer «objektive» kriterier, uten å forstå at hele prosjektet er grunnleggende feil. Blodtyper var en stund veldig in, men løste ikke problemet. Siste krampetrekning har vært kartlegging av genene som det endelige og uimotsigelig objektive kriterium. Men genene er jo bare «programvaren» som fører til de ytre forskjellene, det er ikke noe magisk med proteinene i arvestoffet.

Genetikerne slår kontra

Det viser seg da også at når man begynner å undersøke arvestoffet systematisk, strander ethvert forsøk på å dele mennesket inn i raser. I boka Not in Our Genes fra 1984 referer Rose, Lewontin og Kamin tre forskjellige, uavhengige undersøkelser. Alle de tre undersøkelsene ga samme resultat.

For det første, viser det seg at 75 prosent av de menneskelige proteinene er identiske fra individ til individ. De øvrige 25 prosent står for alle variasjoner. Av disse 25 prosentene viste det seg at hele 85 prosent av variasjonene var forskjeller mellom individer i samme populasjon, stamme eller nasjon. Ytterligere åtte prosent utgjør forskjeller mellom forskjellige stammer eller nasjoner. Da har vi igjen sju prosent (av den fjerdedelen som varierer) som står for forskjeller mellom de viktigste såkalte «rasene». Det vil si at de forskjellene rasismen vil dele mennesket inn etter, skyldes 1,75 prosent av arvestoffet. Eller for å si det på en annen måte: Forskjellene innad i gruppene er større enn forskjellene gruppene imellom.

Cavalli-Sforza, Menozzi og Piazza har undersøkt og sammenliknet genmaterialet hos forskjellige folk ut fra blodprøver samlet inn gjennom 50 år. Deres enorme og enestående materiale fører til en like klar konklusjon: Alle folkegrupper er bemerkelsesverdig like, variasjonene mellom individene er større enn mellom folkegruppene. «De individuelle forskjellene er så enorme at alle raseteorier blir meningsløse sett fra et genetisk ståsted.» (note 4)

Rasismen kan altså ikke begrunnes i biologien. Likevel er det en bærebjelke i vestlig tenkning. Hvor kommer den fra, hva er det for slags teori?

II: Rasismens opprinnelse

Terje Valen skriver i boka si at en analyse av rasismen krever «at vi finn ut når og korleis rasismen oppstod historisk». Men underlig nok er hans egen analyse av rasismen helt utilstrekkelig. «Den første forma for rasisme sprang ut av slaveriet,» sier Terje Valen.

«På dette grunnlaget (slaveriet) skapte menneska ein ideologi som sa at einskilde folk var overlegne og andre underlegne av biologiske grunnar og ikkje av historisk-kulturelle tilfelle knytte til utviklinga av produktivkreftene.

Då dei kvite europearane erobra verda fra 1400-talet og frametter, og drap eller la under seg svært mange av folkeslaga i verda, breidde denne typen ideologi seg svært mykje. Og med framveksten av den moderne kapitalistiske imperialismen fekk den rasistiske ideologien enda større utbreiing.» (note 5)

Terje Valen vil få problemer om noen ber ham om å vise fram de rasistiske ideologiene fra oldtida og middelalderen. Det kommer av at rasismen er en nyere oppfinnelse. Forskjellige slags sjåvinisme og stigmatisering av grupper på religiøs, nasjonal eller annen bakgrunn er ikke det samme som rasisme. De gamle grekere med sin forakt for barbarene var ikke rasister, og Pizarro og Cortez slaktet ikke indianere under påvirkning av en rasistisk ideologi. For conquistadorene var det nok at indianerne ikke var kristne.

Da den franske historikeren grev Henri de Boulainvilliers døde i 1722, etterlot han seg manuskriptet til sitt hovedverk Histoire de l’ancien gouvernement de la France. Boka ble gitt ut i 1727 og fikk stor innflytelse. Boulainvilliers var motstander av det eneveldige kongedømmet som den ennå umyndige Ludvig XV hadde arvet etter sin oldefar Solkongen, og han ønsket å konstruere et teoretisk forsvar for adelsveldet. For ham var Frankrike bebodd av to skilte raser. Adelen var etterkommere etter frankerne og hersket med erobrernes rett over gallerne, det franske folket. Det er første gang rasismen formuleres teoretisk, rett før den franske adelens dødskamp.

Boulainvilliers formulerte en rasistisk teori for å legitimere den franske adelens herredømme. Men det var allerede på fallrepet, under revolusjonen i 1789 tok tredjestanden makta og Boulainvilliers’ teorier fikk motsatt innhold. For hvis det var gallerne som var det franske folket og adelen egentlig var noen utenlandske røvere og erobrere av fremmed rase, så forlangte gallerne nå sin rett. Sidene bytta plass, men rasebegrepet var like nyttig for tredjestanden som det hadde vært for adelen.

Rasismen formuleres i historievitenskapen ut fra politiske formål. Og den kan ikke skilles fra de politiske målene, den har alltid vært et redskap for å legitimere undertrykkelse og for å splitte de undertrykte. Da Philadelphia-legen Samuel George Morton i første halvpart av forrige århundre samlet og målte skaller fra forskjellige «raser», var det for å skape et holdbart ideologisk forsvar for slaveriet i de amerikanske sørstatene. Rasismen har stått sterkt i USA i mer enn to hundre år, og grunnen til det er det sterke behovet for å begrunne utryddelsen av indianerne og undertrykkinga av de fargede.

Sammenliknet med de politiske raseteoriene er biologenes forsøk på klassifisering av mennesket temmelig famlende. Det tar sågar lang tid før biologien blir endelig klar over at mennesket er en art og ikke flere. Linné bygger f.eks sin beskrivelse på rykter og beretninger fra oppdagelsesreisende, og beskriver flere arter.

Det er derimot tydelig at biologien blir påvirket av de politiske raseteoriene som gjør seg sterkt gjeldende i den allmenne tenkemåten. Ikke fordi det er noe vitenskapelig hold i teoriene, men fordi det fantes et tvingende politisk behov for å rettferdiggjøre den pågående oppdelinga av verden mellom kolonimaktene. Den regelrette nedslaktinga av hele folk i koloniene gjorde det nødvendig med et ideologisk forsvar. Hva kunne passe bedre enn teorier om at det dreide seg om raser som var mindre verdt? Den herskende klassens tenkning preger også vitenskapen. Darwinismens gjennombrudd etter 1859 skapte en krysning mellom den politiske rasismen og en biologisk teori som viste at arter kunne gå under og forsvinne akkurat som nye oppsto. Dermed kunne det framstilles som en naturlov at «mindreverdige raser» døde ut og den «høytstående hvite rase» overtok – det var et ledd i den naturlige «kampen for tilværelsen». Denne krysningen mellom politikk og biologi ble livsfarlig.

Det finnes en tendens til å fokusere på nazismens jødeutryddelser når man skal studere rasismen, som om den var en nazistisk oppfinnelse. Terje Valen gjør også denne feilen. Skal man skjønne noe av rasismen, er det viktig å være klar over at den var allmenn. Den regjerte tenkninga i alle kolonimaktene. England, Frankrike, Belgia, Nederland, Spania, Portugal, Italia, USA, Russland osv har alle hatt behov for rasismen for å forsvare sine erobringer og sin brutale framferd mot folkene i landene de erobret. Sven Lindqvist peker med etsende ironi på at feilen Hitler gjorde, var å foreta seg i Europa det de andre imperialistmaktene gjorde i koloniene. Det er ingen forskjell i følelseskald systematikk mellom tyskernes utryddelse av hereroene i Sørvest-Afrika i 1904 og jødeutryddelsene. Men hereroene er beleilig fortrengt, for engelskmennene gjorde det samme i Afrika og India, franskmennene i Sentral-Afrika, belgierne i Zaire, og så videre og så videre.

Det livsfarlige innholdet i rasismen er en biologisk determinisme. Du er mindre intelligent fordi huden din er mørk, det er ingenting du kan gjøre med det. Du er fattig fordi nesa di er flat, det ligger i genene og kan ikke rettes opp. Rasismen måler menneskenes verdi ut fra utseende, den har ingenting med vitenskap eller logikk å gjøre. Du kan like gjerne gå til astrolog eller spå i fuglenes innvoller.

Men om rasismen ikke er logisk, ikke er vitenskapelig, ikke er sann, så er den nyttig. Derfor blir vi ikke kvitt den. Det viser striden i USA rundt den rasistiske boka til Herrnstein & Murray om The Bell Curve, så seint som i fjor. Og det er ikke mange år siden veterinærprofessor Weiert Velles tilsvarende utspill i Norge med boka Arv Miljø Atferd, som riktignok gikk mer på kjønn enn rase.

III: Terje Valen og marxismen

I 1845-46 jobbet Karl Marx og Friedrich Engels med et manuskript om sin materialistiske historieoppfatning. Utgivelsen blei forhindra, og Marx skriver seinere: «Vi overlot manuskriptet til musenes gnagende kritikk, og det så mye heller som vi hadde nådd vårt viktigste mål – klargjøring for egen del.» (note 6) Men manuskriptet har overlevd i form av en bunke gulnet papir som bærer sterkt preg av sine sultne kritikere. I 1932 blei det gitt ut med tittelen Den tyske ideologien.

I boka si fester Terje Valen mye oppmerksomhet ved denne boka, og det har han all ære av. Hvordan skal vi kunne få et fornuftig forhold til Marx og Engels hvis vi ikke leser skriftene deres, og skrifter fra forskjellige perioder som også gjør det mulig å se hvordan de utvikla teoriene sine?

I hele manuskriptet – som i trykk er på over 500 sider – bruker Marx og Engels ordet «rase» på to steder. Det ene er en setning som Valen kaller «svært viktige formuleringar som gir oss gode utgangspunkt for mange historiske analyser». I Valens oversettelse lyder den slik:

«Ikkje berre den opprinnelege, spontane organiseringa av menneska, spesielt raseskilnader, avheng av desse skilnadene, men også heile den vidare utviklinga, eller mangel på utviklinga av menneska fram til notida.» (note 7)

Men vi støter på flere problemer hvis vi skal bygge noe som helst på denne setninga. Det umiddelbart første er at forfatterne har strøket den. Hvor mye kan vi da tillate oss å bygge på denne ene formuleringa? Etter mitt syn svært lite. Vi veit jo ikke engang hvorfor de strøk den. Var det av politiske eller stilistiske grunner? En slik bruk av et manuskript krenker forfatternes rett til å kontrollere sine egne ord.

Marx var ingen guddom som åpenbarte sannheter bare han lot pennen løpe over papiret, men et menneske av kjøtt og blod som skapte sine verker blant annet i kamp med et gjenstridig språk for å få uttrykt det han ønsket.

Særlig når det gjelder begrepet «rase» er det viktig å se at Marx var en historisk person som levde i en periode da dette begrepet var mye mer utbredt og allment akseptert enn i dag. Det påfallende er ikke at Marx og Engels bruker ordet rase, men at de bare gjør det to ganger på 500 trykksider – ja, strengt tatt altså bare én gang.

Men hva sier Marx – og hva sier Valen?

Men det viktigste problemet består i at Valens sitat ikke stemmer med teksten i Marx/Engels Collected Works, bind 5, hvor den strøkne setninga lyder: «These conditions determine not only the original, spontaneous organisation of men, especially racial differences, but also the entire further development, or lack of developinent, of men up to the present time.» (note 8)

Conditions betyr ikke skilnader, men forhold eller vilkår. Det viser direkte tilbake til «the natural conditions in which man finds himself» = de naturvilkår mennesket befinner seg under.

Marx og Engels sier altså at menneskenes opprinnelige, spontane organisering og videre utvikling er bestemt av naturvilkåra. Og de regner raseforskjeller som en form for opprinnelig, spontan organisering av mennesket.

I Terje Valens oversettelse får denne setninga et helt annet innhold. (Hvis den overhodet får noe innhold! Det skal en del godvilje til å unngå å betrakte den som meningsløs.). Han trekker vidtgående konklusjoner: «Ut frå dette seier eg at noen skilnader mellom menneska som framleis finst, oppstod før den materielle framandgjøringa (…) Desse skilnadene var fysisk/kroppslige og «geografiske». (…) [Vi må] ta omsyn til dei i analysa av samfunnet. Det gjeld kanskje særlig for analysa av rasisme og sexisme.»

Terje Valen bruker altså en feilaktig oversettelse av en strøket setning i et manuskript Marx og Engels aldri ga ut til å slå fast at mennesket er delt inn i raser, og at dette er noe vi må ta hensyn til når vi skal analysere samfunnet!

Jeg tror de to ville synes dårlig om en slik måte å bruke ordene deres på. Det var ikke uten grunn at Engels skrev til Conrad Schmidt den 5. august 1890: «Men vår historieuppfattning skall fremst tjäna som en vägvisare för ytterligare studier – inte som någon grundval för hypotesbyggande i Hegel-skolans anda.» (note 9)

Det er til og med fullt mulig å stille sammen alle de avsnittene hvor Marx og Engels bruker ordet rase eller skriver om menneskeraser, og utgi det for «marxismens raseteori». Men da er man skolastiker, ikke marxist, og teorien forvandles til sin motsetning, den blir religion, bånd for tanken. (Det har faktisk skjedd. I Tyskland, to knappe år før Hitler kom til makta. Jan Myrdal skriver lærerikt om denne historien, og om rasismens historie, i boka Den onödiga samtiden.)

Sånn som kapitlet er etterlatt oss fra forfatterne, dreier det seg overhodet ikke om fysiske forskjeller mellom menneskene. Tvert imot handler det om hva som er felles for alle mennesker, nemlig at produksjonen er det som skiller dem fra dyra, og at den er avhengig av de gitte naturvilkåra. Dermed bortfaller Valens ideologiske/teoretiske grunnlag for å insistere på at det fins raser. Men da blir det kanskje endelig mulig å se rasismens ideologiske innhold.

En deterministisk ideologi

Kjerna i alle rasistiske teorier er den determinismen som allerede grev de Boulainvilliers baserte sin teori om den frankiske rasens overlegenhet på: Den plassen du har i samfunnet er bestemt av den rasen du tilhører, og det er nytteløst (naturstridig) å kjempe for noe annet. Arven bestemmer livet. Din plass i samfunnet, din situasjon som behersket eller herskende, undertrykt eller undertrykker, er bestemt av blodet, genene, rasen. Denne determinismen er en variant av den gamle skjebnetroen, og står i motstrid til ideen om at mennesket har en fri vilje.

Dette er jo den virkelige grunnen til at rasismen er i strid med marxismen, viktigere enn «Marx sine antirasistiske kommentarar i margen på bøker han las» (note 10). Marx og Engels mente jo nettopp at verden ikke var styrt av skjebne eller arv. Den kan endres! Marx’ 11. tese om Feuerbach er virkelig et sentralt punkt i hele marxismen: «Filosofene har bare tolket verden forskjellig; men det det kommer an på, er å forandre den.»

Mennesket har en fri vilje. Marx og Engels var hegelianere på dette punktet, og Engels sier i Anti-Dühring: «Hegel var den første som riktig beskrev forholdet mellom frihet og nødvendighet. For ham var friheten innsikten i nødvendigheten (die Einsicht in die Notwendigkeit). ‘Nødvendigheten er blind bare i den utstrekning den ikke er forstått (begriffen).’ Friheten består ikke av noen drømt uavhengighet av naturlovene, men i kjennskapen til disse lovene, og den muligheten dette gir til systematisk å få dem til å virke mot bestemte mål. (…) Viljens frihet betyr derfor ingenting annet enn evnen til å fatte beslutninger med sakkunnskap.» (note 11) Derfor er det nødvendig å komme til klarhet om de lovene som gjelder naturen og samfunnet, og handle på grunnlag av kjennskap til dem. I brev til den senere opportunisten Joseph Bloch skriver Engels den 21.-22. september 1890: «Det är vi själva som skapar vårt historia, men vi bör inte glömma bort att detta (…) sker under mycket bestämda villkor och förutsättningar, av vilka de ekonomiska ytterst blir avgörande.» (note 12) Han gjentar dette standpunktet, for eksempel i brev til Heinz Starkenburg 25. januar 1894.

Denne motsetningen er grunnleggende. Marxismen går inn for å endre verden. Det fins ingen skjebne som er forutbestemt, det fins ingen stor bok der alt som skal skje står skrevet. Rasismen er en deterministisk teori, der framtida er bestemt og mulighetene låst.

Det er to ting som gjør at denne kjerna i rasismen ikke kommer til syne i Terje Valens framstilling. Den ene er at han aksepterer myten om at rasismen har et biologisk grunnlag, og deler mennesket inn i raser. Men når man ikke ser at rasismen er en politisk teori, blir det også vanskeligere å se det deterministiske innholdet.

Den andre tingen er den sterke fokuseringa på Nazi-Tyskland og Hitlers jødeforfølgelser. Framstillinga inneholder mye bra, men det blir allikevel for spesielt. Det sier lite om rasismens generelle karakter, og forklarer f.eks ikke hvordan rasismen kunne være så allmenn. Det påfallende med den sterke fokuseringa på Hitler-Tyskland (og Terje Valen er ikke aleine om den!), er at den engelske rasismen forsvinner, den amerikanske rasismen glir ut av bildet, enda USA har vært et arnested for rasismen både praktisk og teoretisk, fransk og belgisk rasisme fordunster. Rasismen har hatt sitt største og blodigste virkefelt i koloniene – hele folk er blitt utryddet under rasismens banner. Bare prøv å finne en tasmaner i dag! I dette bildet hører nazistenes jødeforfølgelser selvfølgelig hjemme men de er bare en del av bildet, en del med mange særegne trekk.

Alt det særegne ved Hitlers antisemittisme sperrer lett for de generelle sidene ved rasismen. Jødeforfølgelsene har vært vanlige gjennom historien, men ikke på bakgrunn av rase. Jødene har vært forfulgt gjennom mange århundrer, som religiøs gruppe, som minoritet, som folk. Men rase ble de først gjort til i Tyskland ved slutten av forrige århundre. Fram til da kunne en jøde konvertere til kristendommen, og ble dermed «rein», dvs. kristen, «en av oss», medlem av samfunnet. Som f.eks Heinrich Marx, rabbinersønnen, som konverterte til kristendommen i 1824 og var embetsmann i Trier, der sønnen Karl vokste opp. Men i det øyeblikk jødedommen blir gjort til en rase, kan ingen jøde slippe unna – det er genene som bestemmer hans mindreverdige karakter, og genene kan ingen kvitte seg med eller endre. Determinismen har ingen utgang, verken i biologisk eller annen form. Dette er rasismens karakter. Men det er også dens svake punkt. På dette punktet er rasismen sårbar, her kan den latterliggjøres, isoleres og knuses, for her skiller den seg fra alle menneskers konkrete erfaringer, fra all kunnskap, fra alt vitenskapen lærer oss om biologi, om samfunn og historie.

Som seg hør og bør for et av de viktigste symboler i nasjonens liv, omtales Grunnloven av 1814 som en av de mest liberale og frisinnede i hele Europa. At den også inneholdt bestemmelser om at jøder og jesuitter ikke hadde adgang til riket, er forlengst glemt, også at jødene først fikk adgang i 1851, og jesuittene så sent som i 1956. Men la gå, den norske grunnloven var inspirert av den franske revolusjonens menneskerettighetserklæring og av den amerikanske uavhengighetserklæring. Den norske nasjonen ble følgelig født i den liberale og frigjørende nasjonalismens ånd.Likevel skader det ikke å huske at eidsvollsmennene var barn av sin tid. De norske fedre var ikke nødvendigvis moderne humanister, selv om nordmenn er stolte av grunnlov og uavhengighet. Ifølge en av guidene i Eidsvollsbygningen forløp kveldene under forhandlingene på følgende måte: Man samlet seg i et røkeværelse der det i tillegg til bord og stoler også fantes et lite hjørneskap med en lav dør. Hver gang en av de forsamlede embetsmenn ringte i en liten bjelle, kom en negergutt ut fra skapet med et brett røkesaker i hendene. Han serverte sigarer, piper og hva det var vedkommende måtte ønske seg, tente sigaren, og fortrakk deretter stille tilbake til sin plass i skapet. I time etter time sto han der i mørket, hver dag inntil forhandlingene var over. Hva som da skjedde med ham, er uklart, men noen år senere begikk han selvmord ved å kaste seg i elven. Da hadde han lenge lidd av angst og dype depresjoner.» Fra boka Jeg, vi og de andre av Peter Normann Waage, Cappelen 1993

 

---

Noter

1. Understrekningene er på engelsk i originalen. Marx/Engels: Collected works, bind 43, side 474-475. [Tilbake]
2. Sitert etter Sandegren: Arbetarklassen och de förtryckta folken, Uddevalla 1974, side 22. [Tilbake]
3. Om måling og veiing av menneskene for å gi en vitenskapelig begrunnelse for den hvite rasens overhøyhet, og de intellektuelle krumspring idretten krever, har Stephen Jay Gouid skrevet glimrende i boka The Mismeasure of Man. Det er ei bok som alle antirasister burde lese. (Den er gitt ut på svensk.) [Tilbake]
4. Aftenposten, 2. mars 1995, side 13. [Tilbake]
5. Terje Valen: Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, Vestanbok 1992, side 58-59. [Tilbake]
6. Marx: Forord til «Til kritikken av den politiske økonomien». Collected Works, bind 29, side 264. [Tilbake]
7. Valen, side 57. [Tilbake]
8. Manuskriptet er på tysk. Jeg har kontrollert at den engelske oversettelsen stemmer med originalen. [Tilbake]
9. Sitert etter Karl Marx/Friedrich Engels: Brev i urval, Gidlunds 1972. [Tilbake]
10. Valen, side 58. [Tilbake]
11. Marx/Engels: Collected Works, bind 25, side 105. [Tilbake]
12. Brev i urval, side 190. [Tilbake]

---

Det kapitalistiske systemet er grunnleggende imperialistisk og rasistisk. Det interessante for kapitalistene er ikke hvilken farge folk har, men om man kan tjene penger på dem.

Ideen om raser og at enkelte raser er underlegne folkeslag har gjennom historia blitt brukt for å rettferdiggjøre undertrykking og plyndring av folk. Dette har vært viktig for Norge som en del av et imperialistisk Europa, men også for å rettferdiggjøre Norges egne imperialistiske interesser. For å unngå opprør hos egen arbeiderklasse har vestens borgerskap laget forestillinger som «godkjenner» undertrykkinga av andre folk. Tredje verden framstilles som «tilbakestående», og folk i den tredje verden vises som en grå masse, som «nesten»-mennesker. Vestens folk er derimot enkeltindivider som lever i høyt utvikla demokratiske stater. På samme måte kan man se den norske statens rovdrift på samisk land og naturressurser. Med kolonialismen kom ting som latterliggjøringa av den samiske kulturen og det samiske språket. Målet var å undergrave den samiske nasjonen.

Folk skaper ikke rasismen

Det kapitalistiske systemet er grunnleggende imperialistisk og rasistisk. Det handler om å undertrykke folk og få kontroll over andres råvarer, produksjon og markeder. Det interessante for kapitalistene er ikke hvilken farge folk har, men om man kan tjene penger på dem. Har de råvarer, har de kjøpekraft, kan de brukes i produksjonen eller er de rett og slett uinteressante? Imperialismen handler om dette; kampen om herredømme over viktige områder. Denne verdensordenen skaper rasismen, og må nødvendigvis føre til rasistiske holdninger blant folk.

Dette er en analyse det er viktig å holde på. I det borgelige demokratiet lærer vi om hvordan staten presses på fra to ekstreme sider, og velger en gylden middelvei. Med andre ord; rasistene presser partiene til å føre en mer «restriktiv» politikk overfor flyktninger og innvandrere. Men det er ikke rasistene som skaper den rasistiske staten. Den nye flyktningemeldinga er ikke et produkt av gale tanker hos det norske folk. Folk blir rasister av den virkeligheten de blir presentert. Hvis vi ikke ser dette, kommer vi fort på et blindspor i den anti-rasistiske kampen. Da gjør vi folk til hovedfienden, istedet for å rette søkelyset mot et pilråttent system.

«Ja til et fargerikt fellesskap», «Sirkus Midgard» og «Ungdom mot rasisme (UMR)» er typiske eksempler på anti-rasistiske kampanjer hvor fokuset blei retta mot vanlige folk og deres holdninger. Hovedproblemet blei fremmedfrykta blant folk. Men hva er fremmedfrykt? Fremmedfrykt framstilles som noe udefinerbart, muligens medfødt, som ligger latent i alle mennesker og gjør oss redde for alle ting som er ukjente og uvanlige. Det ligger og lurer en rasist i oss alle sammen. Derfor må staten ha holdningskampanjer og spre saklig informasjon.

Folk har fordommer

Mener vi med dette at det ikke er sant at folk har fremmedfrykt og fordommer? Jo, folk har fordommer. Mange er skeptiske til innvandrere. Mange tror at gambiere er narkolangere. Mange er overbevist om at de fleste flyktninger egentlig ikke trenger hjelp, men kommer for å snylte på våre goder. Og mange tror at innvandrerne er årsaken til arbeidsløshet, mangel på boliger og sjukehuskøer. Men hvorfor tror folk dette? Daglig blir vi matet med argumenter som skal underbygge den rasistiske innvandringspolitikken regjeringa fører. Våre ideer om andre folk faller ikke ned fra himmelen, de ligger ikke latent i alle mennesker. Skepsisen og mistenkeliggjøringa har blitt skapt. Den gjør det lettere å forsvare dagens politikk og sette folk opp mot hverandre. Istedenfor å stå sammen mot systemet slåss folk mot hverandre.

Det er ikke befolkninga i Norge som har funnet ut at alle gambiere er narkolangere, og at Oslo er full av illegale innvandrere. Det er politiet som lærte oss hvem som var narkolangere, hvem man helst ikke burde ha boende i blokka. Denne gangen var det folk fra Gambia. Og det var en tidligere justisminister som lærte oss at 80 % av alle asylsøkere som kommer til Norge er falske flyktninger. Og samtidig som staten forteller oss om hvordan flyktninger er, holdes de atskilt fra vanlige folk. De blir stua sammen på dyre sentre og høyfjellshotell. Der kan vi se hvor mye penger de koster oss!

Noen tjener på rasismen

Når vi skylder på enkeltmennesker og deres fordommer overser vi glatt at rasismen som ideologi tjener en hensikt. Samtidig som myndighetene finansierer holdningskampanjer for toleranse bygger de offensivt opp under rasismen. Kampen mot rasisme er ikke en kamp for toleranse, det er en kamp for like rettigheter. Og det er det norske lovverket som forskjellsbehandler og fratar flyktninger og innvandrere politiske rettigheter. Staten utøver rasisme. Dette skjer gjennom lovverket, politiske signaler, politisk praksis og politiske uttalelser. Det norske lovverket fratar innvandrere grunnleggende demokratiske rettigheter som rettssikkerhet og likhet for loven.

En humanistisk historie?

Norge er et av de landa i verden med strengest flyktningepolitikk. Når Faremo kaster ut dødssyke barn bryter hun ikke med gamle humanistiske prinsipper. Den norske staten har ikke en humanistisk historie. Norge har en lang historie på statlig rasisme. I tur og orden har myndighetene erklært jøder, katolikker, sigøynere og andre folkeslag uønska, og stengt grensene for dem.

Norsk flyktningepolitikk har forandra seg i ulike perioder. Hvem, og hvor mange som har fått slippe inn, har veksla etter behova til det norske borgerskapet. Det er ikke sånn at det var de hjertevarme og snille som styrte da mange slapp inn, mens det er de slemme som styrer når få slipper inn. Når vi trengte arbeidskraft fikk folk komme inn, når det ble mangel på arbeid satt staten lås på døra. Selvsagt har ytre press og kamp også virka inn på politikken. Men basisen har hele tiden vært maktas vurderinger rundt hva som vil tjene seg for dem. Det er derfor Norge og EU nå lager en strengere og strengere asyl- og flyktningepolitikk, samtidig som antallet mennesker på flukt i verden bare øker.

Som under krigen

Norsk flyktningepolitikk i dag ligner på mange måter den politikken myndighetene førte overfor jødene under krigen. Akkurat som i dag ble jøder nekta innreise fordi de ikke ble betrakta som politiske flyktninger. Det hjelper ikke å være voldtatt, torturert eller alvorlig syk. Du får ikke politisk asyl hvis du ikke kan bevise at du er forfulgt av politiske årsaker på individuelt grunnlag. Noen som har hørt om en torturist som gir kvittering etter «behandling»; «Vi har utført denne torturen av politiske årsaker. NN er forfulgt på et individuelt grunnlag»?

Et mye brukt argument mot å ta inn jøder under krigen var også at vi ville få et «spirende jødeproblem». Særlig var det skepsis mot å hjelpe barn. Myndighetene mente det var en fare for at barn ble i landet lenger. Dette er ikke ukjente toner i dag. Vi vet jo hvor rasistiske folk blir hvis det kommer mange mørkhuda innvandrere. For å regulere «strømmene» av flyktninger under krigen innførte myndighetene visumtvang for jøder. Det var i realiteten Sveits og Sverige som tvang Tyskland til å merke jødiske pass spesielt med en J fra og med 1938. På den måten ble det lettere å sortere ut jødiske flyktninger og nekte dem innreise. Er det noen som kjenner seg igjen?

Festung Europa

Vi kan ikke snakke om statlig rasisme og flyktningepolitikk uten å se på hva som skjer i Europa. Det europeiske borgerskapet bygger union. En union med solide murer. Skal de indre grensene fjernes til fordel for fri flyt, må man være nøye med hva man slipper inn i området. Eller som Margareth Thatcher så fint sa det: «I did not join Europe ta have free movement of terrorist, criminals, drugs, plant- and animal diseases and rabies and illegal immigrants.»

Europeisk flyktninge- og asylpolitikk handler hovedsaklig om hvordan man skal hindre mennesker på flukt fra å komme inn i et europeisk land for å søke om asyl eller oppholdstillatelse. Gjennom visumplikt, transportøransvar og styrking og militarisering av ytre grenser er det blitt nærmest umulig for flyktninger fra en rekke land å søke om beskyttelse. I tillegg har førsteasylandsprinsippet gjort retten til å søke om asyl til et slags lottospill, der det gjelder å komme til det rette landet, og møte de riktige menneskene.

Ordnung muss sein

Men det er ikke bare de ytre grensene som skal styrkes. For samtidig som EU stenger grensene utad, styrkes også kontrollen innad i EU-området. EUs løsning er intensivert politisamarbeid, økt bruk av elektronisk overvåking og utvidete fullmakter til politiet. Det er ikke en tilfeldighet at politiet og kontrollpolitikken styrkes i EU-landa. Borgerskapet fører en politikk som skaper økte forskjeller mellom fattige og rike. Det er beinhard konkurranse mellom kapitalistene, det er ikke råd til ekstra goder nå. Gjennom unionen skal det europeiske borgerskapet styrke seg i kampen. Det handler om å overleve.

EUs politikk fører til arbeidsløshet og nød. Velferdstaten og «den sosialdemokratiske modellen» er et tilbakelagt kapittel. Det er flere mennesker som faller utenfor systemet. Men dette gjør også at det blir lettere for folk å få øye på urettferdigheten. Disse folka ønsker borgerskapet i EU-landa å kontrollere gjennom blant annet opprustning av politiet. Alle grupper og handlinger som går imot borgerskapets interesser er truende, samfunnsnedbrytende og kriminelle. I takt med den økonomiske og sosiale krisa i verden ruster statene opp politiet for å slå ned sosial uro, og økt klassekamp i samfunnet. Med «Ordnung muss sein» skal profitten sikres.

Schengen-avtalen

Det er ikke noen overraskelse at Brundtland og co tilsynelatende er så opptatte av nordisk passfrihet. At regjeringa mener vi må tilslutte oss Schengen for å få til dette (og bare derfor) er ikke mer enn vi venta. Men hvorfor er det så viktig for det norske borgerskapet å tilslutte seg Schengen-avtalen? Hvis vi ser på asyl- og flyktningepolitikken som tegnes opp i avtalen er den ikke ulik politikken den norske staten fører. Vi kan heller si at Norge er et «foregangsland» når det gjelder å stenge flyktninger ute. Men Schengen-avtalen er mer enn asyl- og visumregler. Grovt sett kan vi si at Schengen, og samarbeidet der, tegner opp kontrollapparatet i den nye europeiske superstaten.

Redslen for hordene

Det er krise i tredje verden og folk blir fattigere og fattigere, i et stadig mer utplyndra sør. Nå er det ikke redselen for flere flyktninger i land med stor arbeidsløshet som bestemmer politikken. Nå er det redselen for horder av folk fra sør som ikke har noe annet valg enn å flytte nordover, som styrer. I tillegg til visumplikt, transportøransvar og andre ordninger som hindrer flyktninger i å komme til et europeisk land, styrkes grensene militært. I de første månedene i 1993 ble 77.000 flyktninger uten gyldige papirer stoppa av militæret på grensa til Østerrike. I Tyskland sank antallet flyktninger som fikk søke om asyl med 60 prosent mellom 1993 og 1994 blant annet på grunn av økt grensekontroll.

Borgerskapet i Norge vil være med i Europas nye superstat. De trenger kontrollapparatet EU bygger opp. De trenger Schengen å skylde på når de politiske avgjørelsene blir upopulære. De trenger Schengen for å kunne avvise flyktninger mer effektivt og kategorisk. De trenger Schengen for å styrke politiet og bygge opp et mer effektivt overvåkingsorgan.

Må EU være rasistisk?

Unionen beskytter de hvite priviligerte mot «hordene av mørkhuda innvandrere». Det kan ikke gjøres humant. Man kan ikke stoppe desperate mennesker som flykter for å overleve uten å føre en menneskefiendtlig politikk. Det handler om å nekte folk retten til å flykte fra landet sitt. Du må ha visum, få reise med et transportselskap, komme gjennom passkontrollen og være «nok» flyktninger etter lovens bokstav. Alle andre er falske flyktninger. Det finnes ikke tall på antallet mennesker drept av den europeiske superstaten.

Det trengs en overbygning for å føre dagens menneskefiendtlige flyktningepolitikk, for å få folk til å godta at dødssyke barn må sendes ut av landet. Staten trenger et folk med «fordommer». I lys av dette blir økt oppslutning om høyreekstremistiske grupperinger og partier klarere. De høyreekstreme miljøene kan vokse fordi staten trenger dem.

Hvordan må vi jobbe?

Vår analyse av rasismen; både den statlige og den organiserte, må få konsekvenser for hvordan vi legger opp kampen vår. Det er ikke en enkel jobb. Historia er full av eksempler på feilslått strategi, og den sprikende anti-rasistiske bevegelsen vi har i dag viser at vi langt på vei går i samme retning.

Det er viktig å jobbe for å knuse brunskjortene. Hver gang nazistene styrker seg blir arbeidet vårt vanskeligere. Nazistene må knuses fordi de driver terror. Klarer vi ikke det blir det farlig å være kommunist, farlig å være anti-rasist, farlig å være mørkhuda og farlig å være homofil. Men samtidig må vi se at det er staten som er hovedfienden vår. Nazi-grupper som Viking har ikke makta i Norge. Det er ikke de som presser regjeringa til å tilslutte seg Schengen-avtalen. De presser ikke Norge i retning av en superstat med fascistiske trekk. Det klarer makta helt fint sjølv.

Når vi undervurderer eller glemmer statens rolle, gjør vi feil. Det er hårreisende at regjeringa fikk igjennom flyktningemeldinga og en ny og strengere praksis, uten at det blei mer bråk. Folk over hele landet skrev rasende innlegg, demonstrerte og viste avsky mot myndighetene, men ingen så viktigheten av, eller evnet å samle folk til felles protest. Det er farlig å være anti-rasist noen steder i Norge, men det er mye farligere å være flyktning i Europa. Er det et tegn på at vi er en del av en litt eurosentrisk anti-rasistisk bevegelse når vi ikke prioriterer å bygge nettverk for å skjule flyktninger? Det handler om å prøve å redde livet på tusenvis av mennesker hvert år, folk som blir sendt hjem til tortur, voldtekt og drap. Er flyktninger også blitt en grå masse for oss, tall og statistikker som vi ikke forholder oss til?

Vi trenger noen som kan samle folk i opposisjon mot regjeringas politikk. Noen som ser den statlige rasismen og viktigheten av å kjempe mot den. Men først og fremst trenger vi en samla anti-rasistisk bevegelse. I dag jobber folk på forskjellige fronter med liten kontakt. Helheten forsvinner og vi gjør feil. Rasismen er et dyr med mange hoder. Vi kan ikke vinne ved å sikte etter hver vår hals. Vi må samarbeide og treffe dyret rett i hjertet.

---

«Man har full rätt att hysa den fasta övertygelsen, att de folk, som i tid lära sig inse arvets och rasens betydelse och därjämte äro villiga att lydigt underkasta sig de naturlagar, som råda över oss människor kommer att gå segrande fram i världen, ej med krigets förödelse, hunger, undernäring och sjukdom i spåren, utan tvärtom röjande väg får en högre kultur, en vidgad och fördjupad moral samt ett sundare och lyckligare människosläkte.»(Degenerationsfaran, side 26.)»Zar-Rusland Jøderne er udsugere af en helt særlig art … Jøden er ikke som vores gridske russiske kulak, der handler isoleret og på eget ansvar. Bag jøden står det jødiske samfund: hver jøde er en hel forsamling.» (Neznachny i Den jødiske kahal, Kiev 1881, side 150.) «Nazister Der er to slags kapital og disse to er så vidtforskellige, at man må omtale dem på helt forskellig måde. Vi nationalsocialister sondrer mellem produktiv national- og statskapital og den rovbegærlige internationale (dvs. jødiske) lånekapital.» (Goebbels, sitert i Revolution og nationalisme, 1933-1, side 87.) «Sovjetunionen (Zionismen) … omfatter idag et internationalt konglomerat af finanskapital i stor målestok. Det er derfor helt legitimt at benytte udtrykket .. ‘Zionistisk kapital’ når der henvises til ‘Finansmændenes internationale’. (V. Bolshakov i Zionismen i antikommunismens tjeneste, Moskva 1972, side 58.) (Disse tre sitata er fra boka Som sort – så rød av Judith Vogt, 1990.) «Sedan vi nu i korthet redogjort för de viktigaste rasegenskapernas förekomst i Sveriges olika delar, övergå vi till att betrakta dessa egenskapers fördelning inom olika sociala grupper. Medelkroppslängden i dessa grupper skiljer sig ganska avsevärt från varandra. Gruppen «allmän tjänst och fria yrken» uppvisar den största medelkroppslängden (173,6 cm), industribefolkningen den lägsta (172,0 cm) / … / Dessa skilinader i kroppslängd kunna säkerligen ej endast förklaras genom de sociala gruppernas olika yttre levnadsförhållanden (näring, hygien o. dyl.), utan måste anses delvis bero på djupare liggande orsamansättning. /… / I de högre samhällslagren är procenten brunögda lägst, nämligeln 4,2%, därnäst kommer mellanlagret med 4,9%, och störst är det relativa antalet brunögda i det lägre samhällslagret, 5,3%.» (Svensk Raskunskap, side 23-24.)

---

I stedet for å forkaste sosialismens muligheter på grunnlag av gårsdagens sosialistiske løsninger, burde vi drøfte hva slags sosialistiske svar det må gis på grunnlag av dagens kapitalistiske kriser, sier Pål Steigan som følger Tore Sivertsen innlegg i Klassekampen i sommer.

Tore Sivertsen reist en meget viktig debatt, nemlig debatten om hvilke lærdommer vi skal trekke av sosialismens midlertidige nederlag. Det viktige med måten han reiser denne debatten på, er at han reiser den som revolusjonær og marxist. Han ønsker å komme fram til ny revolusjonær erkjennelse gjennom større innsikt i samfunnets økonomiske lover. På dette grunnlaget vil han utvikle en ny revolusjonær strategi. Dermed skiller Sivertsen seg fra dem som bruker sosialismens tilbakeslag til å fordømme sosialismen.

Sivertsen skal også ha ros for å være dristig og udogmatisk i måten å drøfte problemet på. Han konkluderer med at Marx og Engels tok feil i at en sosialistisk planøkonomi fører til en varig frigjøring av produktivkreftene. Sivertsen mener derfor at hypotesen om kapitalismens nødvendige sammenbrudd og sosialismens uunngåelige seier er feil. Vi må derfor leve med kapitalismen på ubestemt tid og fortsette kampen mot den ut fra en slik erkjennelse.

Etter ett århundre med forsøk på å skape sosialistiske samfunn, er det opplagt nødvendig å stille slike spørsmål som dem Sivertsen stiller, men er det dermed nødvendig å komme til en slik konklusjon? Jeg mener nei, ikke fordi jeg mener logikken i Sivertsens argumentasjon er så gæern, men først og fremst fordi jeg mener han gjør alvorlige forenklinger av Marx’ teorier og av sosialismens historiske erfaringer.

Er sosialisme lik planøkonomi?

Flere generasjoner sosialister vil sikkert svare ja på spørsmålet om sosialisme er identisk med planøkonomi. Sivertsen fortsetter den tradisjonen, og ikke uten grunn. Et slikt svar ville sikkert skåra bra på en m-l-studiesirkel på 1970-tallet. Stalin ville sikkert ha godkjent det, kanskje også Lenin i et høystemt øyeblikk, men det er ikke nødvendigvis riktig av den grunn?

Marx avleder kommunismens nødvendighet av kapitalismens iboende motsetninger. Motsetninga mellom vareproduksjonens anarki og behovet for planlagt styring av samfunnets ressurser for å dekke folks behov, er uten tvil en av disse motsetningene. Men vel så viktig er motsetninga mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den private tilegnelsen, eller fremmedgjøringa av produsentene i forhold til produksjonen. Vel så viktig er kapitalismens destruktive jakt på maksimal profitt, som i sin ytterste konsekvens undergraver sjølve fundamentet for kapitalismen.

Det vi må få klarhet i er ikke i første omgang hvorvidt den formen for planøkonomi som har vært prøvd ut til nå, er et levedyktig alternativ til kapitalismen, men om kapitalismen sjøl har overvunnet sine indre motsetninger og vil kunne fortsette å leve med dem uten å rive seg sjøl og verden i filler. Blant seirene til verdenskapitalismen er to verdenskriger og hundrevis av lokale kriger så blodige at sjøl ikke trettiårskrigens barbari kommer opp mot det i blodighet og ødeleggelser. En annen seier er ei miljøkrise så galopperende hurtig at klimatiske og andre endringer som ellers skjer i geologisk tempo, nå utvikler seg på tiårsbasis.

Ut fra det som har skjedd siden Marx’ tid, er det ikke noe grunnlag for å si at kapitalismen er blitt mindre destruktiv eller at den på noen måter har løst sine viktigste indre motsetninger. Sivertsen blir udialektisk når han bare drøfter den ene sida i motsigelsen, sosialismen, og ikke den andre. Sosialismen oppstår som en negasjon av kapitalismen, som et svar på kapitalismens motsetninger, og ikke som et skrivebordsplanlagt samfunn. I stedet for å forkaste sosialismens muligheter på grunnlag av gårsdagens sosialistiske løsninger, burde vi drøfte hva slags sosialistiske svar det må gis på grunnlag av dagens kapitalistiske kriser.

Fokuseringa på sosialismens planside var helt naturlig i et samfunn som i høyeste grad var dominert av den tidlige kapitalismens anarki. Men det blir utilstrekkelig etter et århundre der monopolkapitalen har utvikla statsmonopolkapitalismen og avansert kapitalistisk planlegging. Faktisk er det sånn at den mest vellykte kapitalismene i dag har oppstått på grunnlag av steinhard planlegging kombinert med markedskapitalisme og privat tilegnelse. Japan, Sør-Korea og Singapore viser vellykte eksempler på kapitalens bruk av staten og statlige planleggingsmekanismer for å skape en utvida reproduksjon og en rask kapitalakkumulasjon. Innføringa av kapitalistiske produksjonsforhold i Kina viser det samme, kanskje i enda høyere grad. Kombinasjonen av statlig styring, en konfuciansk enhetskultur, rå kapitalakkumulasjon og politisk diktatur har så langt vist seg å kunne oppnå store resultater på kort sikt. Det er ikke kapitalismens liberalistiske side som har gitt den de mest oppsiktsvekkende resultatene i vårt århundre. Reagan roste liberalismen og det frie markedet, men det han lyktes med, var det statlige militariseringstiltaket SDI og en raskere monopolisering av kapitalen enn det forgjengerne hadde stått for. Statsintervensjon i økonomien var et tabuord i Reagans og Thatchers taler, men et sentralt element i deres praksis, med den viktige modifikasjonen at statlige tvangsmidler ble brukt til å sikre det lille mindretallet en stadig større andel av samfunnets ressurser enn noen gang tidligere. I norsk økonomi er det samme tilfelle. Staten brukes aktivt til å overføre en større del av samfunnets reveny til de rike og til å skape store, delvis statlige monopoler som kan delta i den imperialistiske utbyttinga på verdensbasis. Et godt eksempel er oljemeldinga som tar sikte på å bruke kapitalakkumulasjonen fra Nordsjøen til å komme ut på banen i kampen om superprofitten under fjerne himmelstrøk.

Plan for hvem?

Dette århundret har ikke brakt planlegging i miskreditt, men såvel sosialismens som kapitalismens erfaringer reiser spørsmålet om plan for hvem og for hva med full tyngde. Kapitalismens bruk av plan viser dessuten at det er helt utilstrekkelig å definere sosialismen som planøkonomi. Hvis vi går tilbake til Marx, så stilte han opp, ikke sosialismen, men kommunismen, som kapitalismens motsetning. Mens kapitalismens vesen ble beskrevet som produksjon for profitt, ble kommunismens vesen beskrevet som produksjon for behov, altså motsetninga mellom bytteverdisamfunnet og bruksverdisamfunnet.

Den sosialismen som ble skapt på tsarismens og det kinesiske keiserdømmets ruiner, hadde aldri et materielt fundament som var sterkt nok til å mestre overgangen til bruksverdisamfunnet. Og her ser jeg en betydelig svakhet hos vårt århundres marxister. Vi har vært voluntarister og idealister på dette området. Vi har, i pakt med Lenin og Mao, trodd at det politiske grunnlaget var nok til å omdanne materien så voldsomt at disse problemene kunne overvinnes. Vi har trodd på tesen om å sykle på vannet, bygge 10.000 tonnere på 3.000 tonneres bedding eller sosialisme på føydalismens grunnmur. Det gjorde ikke Marx. I noen skarpe observasjoner i ungdomsskriftene kom han med profetiske ord om dette.

«På et hvert trinn (i den historiske utviklingsprosessen, min anm, PS) forefinnes det et materielt resultat, en sum av produktivkrefter, et historisk skapt forhold til naturen og mellom individene innbyrdes, som enhver generasjon arver fra sin forgjenger (…). Disse livsbetingelser (…) avgjør også om den revolusjonære rystelse, som gjentar seg periodisk i historien, vil være sterk nok til å omstyrte grunnlaget for alt bestående eller ei. Når disse materielle elementer for en total omveltning, nemlig på den ene sida de eksisterende produktivkrefter, på den andre sida dannelsen av en revolusjonær masse (som ikke bare gjør opprør mot enkelte betingelser i det tidligere samfunn, men mot selve den tidligere «livsproduksjon», mot «totalvirksomheten» den bygger på), ikke er til stede, så er det ganske likegyldig for den praktiske utviklinga om denne omveltningas ide alt er blitt forkynt hundrevis av ganger, slik kommunismens historie beviser.» (Karl Marx: Den tyske ideologien, oversatt etter den danske utgaven.)

Det Marx sier her er at den kommunistiske revolusjonen ikke kan lykkes dersom ikke to betingelser er innfridd:

1. et tilstrekkelig høyt nivå på produktivkreftene, og
2. en revolusjonær masse som politisk er i stand til å representere et helhetlig alternativ til det gamle samfunnet.

Var disse vilkåra til stede ved dette århundrets sosialistiske revolusjoner, eller var det ikke nettopp slik at fordi de manglet i veldig stor grad, måtte kommunistpartiet inn og spille den rollen som den bevisste delen av proletariatet var forutsatt å spille? Var det ikke slik at fordi produktivkreftene mangla, så måtte staten inn med ekstraordinære tvangstiltak for i etterskudd å prøve å stampe disse produksjonsmidlene opp av bakken (Stakhanov-kampanjen, Det store spranget osv). Lest i ettertid er sosialismens historie i hele vårt århundre en endeløs kamp for å kompensere for mangelen på de forutsetningene som Marx åpenbart mente var ufravikelige. Dette er ikke ment som moralisme. De revolusjonære hadde ikke annet valg enn å forsøke da de først fikk sjansen. De gjorde en heroisk innsats som vi skal være dem meget takknemlige for. De brakte også sine egne folk og menneskeheten framover. Men likevel må vi kunne gjøre en nøktern vurdering av hvilke sjanser de faktisk hadde til å lykkes. Vurdert etter målestokken til Marx skulle de omtrent ha hatt den berømte snøballens sjanse i helvete for å kunne skape et kommunistisk samfunn på ruinene av halvføydale samfunn.

Dette skyldtes ikke planøkonomiens elendighet, slik Sivertsen sier. Uten planøkonomi, enda så primitiv den ofte var, hadde de ikke lykkes med noe, ikke med skoleverk, ikke med elektrifisering, ikke med å slå nazi-Tyskland, ikke med å mette Kinas hundretalls millioner. Det at de ikke lyktes kom av skjebnesvangre svakheter i det materielle og politisk-materielle grunnlaget for revolusjonen. Det var også disse svakhetene som gjorde at deres planøkonomi bare ble en meget grov skisse av en planøkonomi. Maos kommunister trodde at de hadde hundre millioner tonn ris mer til rådighet enn de faktisk hadde, på grunn av svakheter i rapportsystemet. Hvordan går det an å drive planøkonomi på et sånt grunnlag? I 1980 viste det seg at det bodde 80 millioner flere mennesker i Kina enn myndighetene hadde trodd. Det fantes altså et Tyskland mer enn antatt. Hvordan skulle så planøkonomien kunne fungere? Det manglet statistikk, det manglet metode, det manglet infrastruktur til å behandle informasjonen, det manglet en vitenskapelig tradisjon, det manglet systemer for behandling, bearbeiding og tolkning av informasjonen. Med slike forutsetninger, hvordan kan man si at forsøkene på allikevel å praktisere planøkonomi kan si noe om planøkonomien som sådan?

Baron von Münchhausen

Hvor langt kunne våre heroiske forgjengere komme i sine enorme anstrengelser for å skape kommunistiske samfunn? De var, lik baron von Münchhausen, overbevist om sin egen evne til å heise seg sjøl og hesten (les: samfunnet) opp av myra ved å trekke seg opp etter parykken. De trodde på politikkens allmakt. Du kan gjøre alt du bestemmer deg for å gjøre. Hvis du vil avskaffe føydale forhold, så vedta det, utsted en forordning. Vil du fjerne kapitalistiske utbyttingsforhold, så forby dem. Denne klokkertrua på politikkens og forordningenes guddommelige makt har vi arvet fra dem. Marx hadde sin egen forståelse av dette spørsmålet:

«Hvis man innbiller seg at det bare trengs forordninger for å komme ut av konkurransen, vil man aldri bli fri for den. Og hvis man driver tingene så vidt som til å foreslå at man avskaffer konkurransen, mens man opprettholder lønnen, så foreslår man å forordne det rene nonsens. Men nasjonene utvikler seg ikke ifølge kongens befaling. Før de fabrikerer den slags forordninger må de i det minste forandre sine industrielle og politiske eksistensbetingelser, følgelig forandre hele sin eksistensmåte grunnleggende.» (Karl Marx: Filosofiens elendighet, oversatt etter den danske utgaven.)

Ved siden av at dette var en kritikk av Proudhons tro på at det skulle være mulig å forby konkurransen, leser jeg dette som en kritikk fra Marx mot all form for sosialisme som baserer seg på at politiske tiltak står fritt i forhold til den materielle situasjonen i samfunnet. Dermed blir den veldig relevant for vår egen sosialismediskusjon. Alle vi i kulturrevolusjonsgenerasjonen har vært svært fokusert på radikaliseringa av overbygninga. Vi har hatt en klokkers tro på radikal lovgivning, politiske kampanjer og ideologisk strid. Derfor har vi lett for å bli mismodige når forventningene til slike tiltak ikke innfrir. Dette ser vi både i dagskampen og i den strategiske kampen.

I det daglige fører vi kamp for likelønn, noe som er både rettferdig og nødvendig. Men jeg er helt overbevist om at en del folk som deltar i den kampen faktisk tror at det er mulig å innføre likelønn under kapitalismen, dersom den politiske viljen hadde vært til stede. En slik tenkning bryter grunnleggende med Marx’ måte å analysere samfunnet på. For ham blir noe sånt å forordne «det rene nonsens». Går vi videre til sosialismen, ser vi at det ofte har blitt lagt opp en politikk som har opprettholdt det vesentlige av lønnsarbeidssystemet og vareproduksjonen, samtidig med at konkurransen og markedet har blitt forbudt. Behandlinga av forholdet mellom plan og marked og mellom formelle og reelle markeder har under sosialismen blitt behandla mer i tråd med Proudhon enn med Marx. I en knapphetssituasjon har man gått ekstremt langt i retning av å forby markedet, bare for å oppleve at markedsrelasjonene gjenoppstår i perverterte former, for eksempel gjennom trefninger i byråkratiet eller gjennom en skjult verdioverføring fra en del av samfunnet til en annen.

Mye av det Sivertsen kaller svakheter ved planøkonomien har vært feil av denne typen. Det er klart at den politiske makta som ligger i planøkonomien har vært ei forutsetning for denne typen feil. Men ved å gjøre det til en feil ved planøkonomien i seg sjøl, unndrar man seg en mye vanskeligere diskusjon om produktivkrefter og produksjonsforhold, mellom plan og marked. Dermed får man heller ikke belyst hva som er de materielle forutsetningene for å ta det historiske skrittet ut av lønnsarbeidssystemet og over i et bruksverdisystem.

Jeg vil forsøke meg med en påstand om at våre kamerater som til nå har vært i posisjon til å prøve å skape sosialismen, i sin entusiasme og iver har gjort store idealistiske feil. De har undervurdert likhetene mellom sosialismen og kapitalismen og de har overvurdert de mulighetene som ligger i radikal lovgivning og politisk kamp så lenge ikke de materielle forholda i samfunnet er vesentlig forandra. Dette har fått dem til å vedta forordninger som i beste fall har vært gæerne og som i verste fall har ført til katastrofer. I beste fall har dette bare gitt seg utslag i produksjon av tunge spiker eller kjøleskap som ingen vil ha. I verste fall har det gitt seg utslag i hungerkatastrofer, vilkårlige overgrep og død. Når urealistiske forordninger ikke har virka, har det ikke blitt oppsummert som det, men ofte blitt et grunnlag for en eller annen type jakt på syndebukker eller forrædere. Dessuten har de ikke hatt de redskapene, de rapport- og kvalitetssystemene som en vitenskapelig planøkonomi forutsetter. Dessuten har de gitt etter for sitt eget samfunns udemokratiske tradisjoner og undertrykt erfaringer om svakheter i planen og politikken. De har ikke skjønt at demokrati og lidenskapsløs oppsummering av både positive og negative erfaringer med planen er ei grunnforutsetning for at en planøkonomi i det hele tatt kan fungere. Slik jeg ser det har våre forgjengere verken vært materielt eller teknisk forberedt på planøkonomiens krav, men heller ikke kulturelt eller mentalt. De har dessuten trodd at så lenge de hadde plan, så hadde de sosialistiske relasjoner i samfunnet. Men som jeg var inne på innledningsvis er ikke planen noe enestående for sosialismen. Enda viktigere enn planen er spørsmålet om for hvem. Det er fullt mulig å drive utbytting og umyndiggjøring gjennom en økonomisk plan, noe både sosialismen og kapitalismen har gitt oss tallrike eksempler på.

---

Globaliseringa fører ikke til at verden nå blir likere, mer homogen og en utjevning mellom nord og sør. Vi ser, tvertimot, en skarpere polarisering.

Etablerte teorier om den tredje verdens rolle på verdensarenaen settes nå under press, både fra venstre og høyre. Den tradisjonelle, underbetalte råvareleverandørrollen byttes tilsynelatende ut med avansert ferdigproduksjon i flere tredjeverdenland. Industrialiseringa i disse landa framstilles som framtidshåpet for det imperialistiske verdenssystemet; nye enorme profittmuligheter åpner seg når flertallet av verdens befolkning etter sigende nå dras inn som konsumenter. Det er en myte at den tredje verden er dømt til underutvikling under kapitalismen, hevdes det. Også fra marxister hevdes det at vi nå ser en industrialisering i denne delen av verden a la den vi hadde i de kapitalistiske pionerlanda tidligere. Med andre ord skal vi være vitne til en «ny giv» for kapitalismen. Riktig nok med tilhørende produksjon av en ny arbeiderklasse, som på lengre sikt vil forandre styrkeforholdet mellom klassene. Sentrale elementer i imperialismeteori og utbyttingsteori ser ut til å forsvinne ut i det blå.

Denne analysen av den økonomiske utviklinga får også politiske konsekvenser. Det er trange kår for oppfatninga om at tredje verden er den viktigste anti-imperialistiske krafta i vår tid, og også hovedkrafta for den sosialistiske revolusjonen. Riktignok blei ikke dette radert ut av RVs program ved siste korsvei, men forsøkene på «nyorientering» mangla ikke. Og det kommer sikkert nye innspill i samme retning. At vi drøfter disse spørsmåla, er ingen dårlig ting i seg sjøl. Det har skjedd viktige ting både på det økonomiske og politiske planet som gjør det fornuftig å gå nærmere inn på analysen av dagens imperialisme også på dette området.

Hvis ikke, blir vi sårbare for den lettbente argumentasjonen som bruker det dramatiske spranget i endringa av styrkeforholdet mellom imperialistmaktene som bakteppe for at vi nå må snu opp ned på det meste.

Materie og politikk

Når vi skal drøfte den tredje verdens rolle i dagens imperialistiske system, er det viktig å ha klart for seg at virkelighetsbeskrivelsene som dominerer, er sterkt ideologisk farga. Sjølsagt har borgerskapet utnytta sammenbrudda for den første bølga med sosialistiske eksperiment til det ytterste i sin offensiv mot alt som smaker av sosialisme og kommunisme. Det har også gått ut over omdømmet til den tredje verden, siden det er et faktum at den sosialistiske utfordringa har hatt sitt tyngdepunkt nettopp i denne delen av verden de siste tiåra. (Og, som jeg kommer inn på seinere, er det et objektivt grunnlag for at denne trusselen i ennå større grad vil komme fra det holdet i åra som kommer.)

Det brukes som en nedvurdering av disse landa at de er «tilbake» i forhold til den kapitalistiske utviklinga i de imperialistiske sentraene. Problemene de har møtt som følge av utbytting og imperialistisk press, snus på snedig vis til argumenter for at det de egentlig trenger, er å fjerne alle stengsler for verdenskapitalismen. Denne propagandaen får en sjølforsterkende kraft i at det jo er nettopp dette som i stor målestokk har skjedd den siste tida, akkompagnert av oppgivelsen av den sosialistiske veien i Kina og sammenbruddet for den statskapitalistiske Sovjet-leiren. For første gang siden 1917 er hele verden tumleplass for markedskreftene, uten nevneverdig politiske eller militære stengsler. Og samtidig er det slik at det er riktig at det er en rivende kapitalistiske utvikling i deler av det som har vært den tredje verden.

Deler av den tradisjonelle venstresida har reagert mer moralistisk og ideologisk på de politiske omveltningene vi har bak oss, enn de mest bevisste delene av borgerskapet. Vi har sett en ensidig fokusering på de indre forholda i egne organisasjoner og i den politiske overbygninga i tidligere sosialistiske samfunn som ikke bare fører til «sjølpisking», men, langt verre, en utdriting av «tilbakestående» revolusjonære millionmasser som egentlig lot seg lure av despotiske herskere, istedet for å gi disse pionersamfunna ekstra slingringsmonn for vanskelige føreforhold, ender en opp med, som i RVs prinsipprogram, å bruke handikappa mot dem.

Om det er slik at det idag er borgerskapet som har klart å utnytte de objektive endringene til sin fordel, også på det politisk-ideologiske planet, vil ikke det nødvendigvis vare så lenge. Tredje verdens styrke bestemmes ikke av hva vi her i Vesten mener om dem, hva slags stempel vi setter i panna på dem. Det vil være befolknings-og ressursgrunnlaget, sammen med den plasseringa det har innenfor det økonomiske verdenssystemet, som vil være utslagsgivende i lengden. Det er også borgerskapets strateger fullt klar over. Deres vyer bygger på at de fortsatt skal klare å utnytte tredje verdens enorme potensiale til sin fordel. De håper at den nye politiske situasjonen skal gjøre det mulig å høste rikelig av den økonomiske og teknologiske utviklinga. Som når Business Week 12. desember 1994 tegner opp perspektivene for kapitalismen i det 21. århundret, ved å peke på at «kraftige datanettverkene sprer seg vil også utviklingslandene bli dratt inn i den grenseløse informasjonsøkonomien. I denne verden vil en tidligere kinesisk bonde lage bildeler som er designert av cadcam-ingeniører i Hong Kong som igjen holder videokonferanser med sine kunder i Detroit.» Ikke bare i bilproduksjonen, men på alle områder i det økonomiske livet vil denne utviklinga slå til. Det hevdes at dette vil skape muligheter for profitt – og at kapital allerede er i full sving med å jakte på den. Hundrevis av milliarder dollar strømmer fra Vesten inn i de nye markedene, påpekes det riktig. Ikke siden blomstringstida i slutten av forrige århundre har kapital flommet så rikelig rundt kloden.

Men er det slik at denne utviklinga vil gavne den imperialistiske økonomien som helhet, når vi også ser hvilke ødeleggelser av produksjons-og samfunnsstrukturer det fører med seg? Kan vi, stikk i strid med klassisk marxistisk teori, få en jevn økonomisk utvikling som både tjener nord og sør? Hvis ikke, og hvis det nå er slik at de økonomiske tyngdepunkta nå flyttes inn der hvor det store flertallet av verdens befolkning befinner seg, hvordan vil dette slå ut for de imperialistiske «kjernelanda» i nord? Hvordan vil klassekampen og andre sosiale konflikter arte seg under disse materielle rammebetingelsene? Det er slike spørsmål vi må stille, for å få et fast grep om hva slags rolle den tredje verden kommer til å spille i tida framover, og hva slags konjunkturer det vil være for sosialistiske revolusjoner.

Formålet med denne artikkelen er først og fremst å få fram dette perspektivet, siden det alltid er snakk om hva slags premisser en analyse eller debatt skal bygge på. Det som følger videre her, er relativt «grovkorna» innspill. Plassen tillater ikke utfyllende analyser og dokumentasjon når det gjelder den mer detaljerte gjennomgangen av materien.

Globaliseringa

Det har flomma over med analyser og statistikk som slår fast at verdensøkonomien har blitt ennå mer sammenvevd de siste årtiene. De politisk betinga faktorene, som sammenbruddet av Sovjet-imperiet og «gå på kapitalismens vei», er ubestridte pådrivere på denne utviklinga. Det er også et faktum at den teknologiske utviklinga og monopoliseringa innenfor den imperialistiske økonomien har akselerert den. Ifølge FN-statistikk var det en femdobling av såkalte transnasjonale storselskaper fra 1970 til utpå 90-tallet. De 500 største av disse sto i 1992 for 80 % av alle utenlandsinvesteringene i verden. Volumet på utenlandsinvesteringene tredobla seg nesten i løpet av 80-åra. Et viktig kjennetegn var imidlertid at en stadig større del av utenlandskapital gikk til områder som finans, eiendom, forsikring, reklame og media (Globalisation – To What End? av H Magdoff, Monthly Review Press 1992).

Dette er imidlertid bare ei side av virkeligheten, og vi kommer skeivt ut ved å trekke omfattende slutninger bare på dette grunnlaget. Samtidig som vi har denne økende globale diffusjonen av kapital, har vi en konsentrasjon av kapital til de imperialistiske kjernelanda. Dette er en langtidstrend som starta da vekstraten i den imperialistiske økonomien dabba av på slutten av 60-tallet. Fra å være 69 % av totalen i 1968 steg andelen av utenlandsinvesteringene som er retta mot den industrialiserte verden til 83 % i 1993. (På 90-tallet har vi sett et brudd i denne trenden, som jeg kommer tilbake til i neste bolk.) Samtidig tappa gjeldskrise og utflagging av superprofitter fra tredjeverden-investeringer denne delen av verden for verdier. Både på det nasjonale og regionale planet, som sosialt og klassemessig innad i samfunna både i nord og sør. Globaliseringa fører heller ikke, som noen hovedtrend, til en overnasjonalisering av borgerskapets statsmakter, som noen forledes til å hevde også på grunnlag av de prosessene vi har sett på nært hold ble satt igang i daværende EF fra midten av 80-tallet. Overenskomster og avtaler, både økonomiske og politiske, skjer fortsatt på grunnlag av den sterkestes rett. USA trumfer gjennom sitt innenfor Nafta, mens Tyskland gradvis «krever sin rett» innenfor EU. Samtidig trenger alle som evner det inn på hverandres «områder». Når de gjennom Golf-krig til Verdensbank/Pengefond og WTO-avtaler fortsetter sin samstemte plyndring av den tredje verden, henger det sammen med de spesielle maktpolitiske vilkåra vi har. Kald-krig-fasen tok slutt mens den USA-dominerte økonomiske verdensordninga ennå hangler videre. Det er bare et tidsspørsmål hvor lenge den «siviliserte» rivaliseringa varer. Hovedsida ved globaliseringa er mer krig og sterkere nasjonal undertrykking både i nord og sør.

Det er også en feiltolkning å tro at den sterkere økonomiske globaliseringa betyr at de toneangivende imperialistmaktene nå baserer sitt maktgrunnlag på utenlandsk økonomisk virksomhet. Det er den hjemmebaserte økonomiske aktiviteten som er hovedbasen. Utenlandsaktiviteten er en – riktignok livsnødvendig – tilleggsnæring. Det er hvordan hjula snurrer i USA som på sikt avgjør USAs skjebne som supermakt. Sjøl om handelens andel av BNP er dobla de siste tredve åra, så forrykker ikke det styrkeforholdet når utgangspunktet i 1965 var på skarve 6 %. Forgjeldinga av USA-økonomien (verdens desidert største utenlandsgjeld og underskudd på statsbudsjett) er også et uttrykk for dette. USA var nødt til, og hadde evne til, å trekke kapital hjem for å prøve å holde standarden i egen husholdning. Når nå USA-basert kapital flommer til deler av tredje verden, er det også forankra i hjemlige forhold. Også når 20 % av Illinois-lærernes pensjonsfond søker utenlands for å oppnå størst mulig avkastning!

Det hører med å peke på at mange mindre imperialistland har en større andel av sin økonomiske virksomhet knytta til utenlandsvirksomhet, noe som gir seg utslag i en økende kompradorisering av borgerskapene der. Norge er blant de landa som ligger høyt på skalaen her!

Tredje-verden-kapitalisme

I et spesialbilag om Asia 30. oktober 1993 tegner The Economist et svært så optimistisk bilde av det «nykapitalistiske» Asia. Både på vegne av befolkningen der (sjøl om de antar at «bare» 1 av de 3,5 milliarder som bor der, kan forventes å komme opp på et nivå med «noe kjøpekraft» innen år 2000) og, ikke minst, for «vestlige firmaer og deres arbeidere som evner å se fram i tiden» og kan benytte seg av «noen av de største forretnings- og finansielle mulighetene historien har sett».

Det er et faktum at deler av denne verden, som vi har klassifisert som del av den tredje verden, vil ha avgjørende betydning for utviklinga av verdensøkonomien framover. Pengefondet antar at halvparten av verdens BNP-økning i 1990-åra vil komme fra Øst-Asia. Verdensbanken anslår det samme når det gjelder bidrag til veksten i verdenshandelen fram mot år 2000.

At tredje verden og utbyttinga av dens folk og naturressurser har vært en nødvendig forutsetning for kapitalismen fram til nå, er anerkjent i vide kretser. Slik sett vil det ikke være noe kvalitativt nytt om økonomisk utvikling i denne delen av verden, tilpassa dagens produksjonsvilkår, også vil spille en tilsvarende rolle. Men betyr dette at store deler av tredje verden nå står overfor spranget ut av sin underordning under imperialistmaktene i nord og muligheter for et bedre liv for majoriteten av befolkninga der? Og vil det gi nytt liv til en stagnerende kapitalisme i de imperialistiske «moderlanda»?

Til det siste: Det er de enorme infrastrukturprosjektene i deler av tredje verden og konsumbehova til en økende lønnsarbeiderklasse som gir de store vyene. Når det gjelder Asia, så anslås det (Business Week 28. november 1994) at Kina, Sør Korea, Taiwan, Hong Kong og de fem største landa i Sørøst-Asia vil trenge 1.900 milliarder US-dollar innen år 2000 på infrastrukturutbygging. Vestlige og japanske selskaper spiller en dominerende rolle i disse prosjekta. De «hjemlige» selskapa av betydning er også sterkt integrert i den imperialistiske økonomien, som f.eks det Hong Kong-baserte Hopewell Holdings som er sterkt involvert i energiprosjekter på Filippinene og i Indonesia som i motorveiprosjekter i Kina.

Det er klart at dette vil gi svære profitter for de selskapa som er innblanda. Men hvordan det vil slå ut helhetlig for verdensøkonomien må undersøkes grundigere. Den andre siden av medaljen er jo at flere av de transnasjonale selskapene bygger ned virksomheten i «moderlanda» eller andre deler av verden de flytter fra. Verken de tidligere arbeiderne eller samfunnsøkonomien i hovedkontorlandet får heller se særlig til profitten de håver inn. Dette er noe av bakgrunnen til stagnasjon og degenerering vi ser i nord.

Det som er trukket fram om de transnasjonale selskapenes rolle i utviklinga av tredjeverden-kapitalismen, sier sjølsagt også noe om hva denne utviklinga betyr for frigjøringsstrevet i den tredje verden. I Asia er det strengt tatt bare Kina av tredjeverdenlanda som har et nasjonalt økonomisk fundament som gjør at det kan sette seg opp imot stormaktene. Og det bygger på kapitalakkumulasjonen fra den sosialistiske fortida. Sør-Korea og Taiwan må sies å ha en status på linje med kapitalistiske land i Europa, sjøl om de er bygd opp under USAs beskyttende vinger og deres økonomi er sterkt avhengig av eksportoverskudd med den kapitalistiske omverdenen. Singapore og Hong Kong er også spesialtilfeller, integrert i den vestlige økonomien.

Sjøl om vi nå har en sterkt voksende arbeiderklasse i tredjeverdenland, spesielt i Asia og Latin-Amerika, er det fortsatt slik at over 60 % av verdens folk er bundet opp i tilbakeliggende jordbruksøkonomi. Det er også en kortslutning å anta at industrialiseringa vil føre til en lignende overgang av arbeidsstokken fra primærnæringer til industri som vi så under industrialiseringa i Vesten. Utviklinga i India er en indikasjon på dette. Mens primærnæringenes andel av BNP has sunket fra 52 % i 1960-62 til 35 % i 1988-89, sank andelen som var sysselsatt i primærsektoren bare fra 73 % i 1971 til 67 % i 1991. (Liberation, september 1995.)

Den kapitalistiske utviklinga i tredjeverdenlanda har, med unntak av Sør-Korea og Taiwan (ifølge Samir Amin: Empire of Chaos), ført til økte ulikheter og større fattigdom for store deler av befolkninga. Den eksploderende urbaniseringa skaper enorm arbeidsløshet og sosiale spenninger.

Det er innvendt at den industrielle revolusjonen i Vesten også skapte enorme skiller og stor arbeidsløshet og at vi nå ser en parallell til dette i tredjeverdenland. En slik analyse blir ahistorisk. Kapitalismen idag er verdensomspennende og industrialiseringa i tredjeverdenland skjer under helt andre rammebetingelser, hvor borgerskapa i stor grad er kompradorisert (med unntak av Kina). Vilkåra for arbeiderklassens kamp i tredjeverdenlanda er mye trangere, både politisk og økonomisk. Det er ingen tredje verden å utbytte og borgerlig demokratiske rettigheter er mangelvare i stater som for det meste er styrt av unasjonale borgerskap på ryggen til en eller annen imperialistmakt.

Mot denne bakgrunnen er det ikke rart at vi fortsatt finner de voldsomste samfunnsmessige motsigelsene i tredjeverdenland (og tidligere sovjetblokkland). Nyindustrialiseringa har ikke endra på dette. Tvert imot. Dagens imperialisme er avhengig av å holde på kontrollen over 4/5 av jordens befolkning, som en vital reservearbeidskraft og konsumentpotensiale, og på de uvurderlige naturressursene. For å oppnå dette, ser vi idag både imperialistiske aggresjonskriger som Golfkrigen, borgerkriger mellom rivaliserende korrupte klikker som ofte er påskynda av splitt-og-hersk-politikk fra imperialistmaktenes side, til væpna frigjøringskamper mot de nykolonialistiske regimer. De mest militante og omfattende streikekamper og lignende interessekamper finner vi også her. Mens arbeiderbevegelse og folkelige bevegelser i nord har et materielt grunnlag som har framelska sosialdemokrati og reformisme, bygger virkeligheten i sør opp under militant kamp og revolusjonære løsninger. Den tredje verden forandrer ham, men den mister ikke sitt opprørspotensiale og frontposisjon i den antiimperialistiske kampen.

---

General Electrics Nye Verden General Electric, USAs største selskap målt etter markedsverdi i 1995 og nr 3 i verden, bygde seg i sin tid opp på å elektrifisere USA. Fram til tampen på 1980-tallet var selskapet fortsatt i hovedsak basert på virksomhet i USA, og i en viss grad i Europa og Japan. De siste åra har vi sett en betydelig omlegging av virksomheten, med sterk satsing på visse områder i tredje verden. Bakgrunnen for dette var en stadig krympende avkastning på investeringene i gamlelandet. I 1992 tok sjefen, John F Welch jr, beslutningen om å skifte tyngdepunktet for nyinvesteringer fra «den gamle verden» til noen av de raskt voksende kapitalistiske sonene i den tredje verden. Opptrappingen hadde da allerede skjedd noen år, men fra nå av ble «loddet kastet». Det ble planlagt utifra at innen år 2000 skulle disse nye markedene bidra med mer enn 20 milliarder dollar i inntekter, det dobbelte av 1992-nivået – og mer enn 2 5% av GEs totale salg. GEs satsing er konsentrert om Kina, India og Mexico, med Sørøst-Asia på hjul. Allerede i 1993 var GE det USA-firmaet som var desidert størst i India, med 100 millioner dollar plassert i fabrikker som laga medisinsk utstyr, plastikkprodukter, kjøkkenutstyr og lamper – hovedsakelig retta inn mot den betydelige indiske middelklassen. Salget i India gikk opp fra nesten ingenting til 400 millioner dollar og målet er 1 milliard dollar innen årtusenskiftet. I Kina eksploderer salget av jetmaskiner og servicesentre for disse. Markedskontoret for denne virksomheten flyttet fra Cincinnati, USA, til Beijing, Kina, samme år. Også i Indonesia satses det på denne sektoren. Mens hovedtyngden av GEs selskaper i Asia er retta inn mot lokal etterspørsel, er det noe annerledes med Mexico-satsingen. Allerede før Nafta var på plass var Mexico integrert i selskapets helhetlige Nord-Amerika-strategi. I 1990 ble det inngått en samarbeidsavtale med meksikanske Mabe retta inn på bl.a produsere gassovner for det amerikanske markedet. Ved å utnytte det lavere lønnsnivået (30 % under USAs) klarte de å tilrive seg nærmere 30 % av markedet i USA på kort tid, og planene er å ekspandere videre. Samarbeidet med Mabe omfatter også andre prosjekter, som også er retta inn på det meksikanske markedet, som produksjon av kjøleskap og vaskemaskiner. For GE har denne satsinga vært lukrativ og bidratt til at selskapet har avansert fra å være USAs tredje mest profittable i 1992 til helt på toppen i 1995. Selskapet hevder også at denne omlegginga også er «bra for USA», og peker på at det nå eksporterer mer fra USA enn tidligere, og mer enn det importerer; at dette eksportoverskuddet støtter opp under flere arbeidsplasser i USA enn de sjøl raderer ut i egne rekker. Arbeiderne er derimot av en annen oppfatning. GE, sammen med andre transnasjonale USA-selskaper, har sparka hundretusener gjennom rasjonaliseringer og utflagginger det siste tiåret, og bidratt til kronisk høy arbeidsledighet og nedbygging av lokalsamfunn. Eksportoverskuddets påståtte ringvirkning for sysselsettingen er også teoretisk. Viseformann Paolo Freco, den andre av de to drivkreftene bak denne satsinga, summerer kanskje greit opp hvem denne utviklinga tjener når han slår fast: «Å være nasjo [videre tekst mangler i bladet] (Kilde: Business Week 8. november 1993)

---

«Verdi er ei. Det veit me. Men det er ikkje hyggjeleg å tenkja seg henne som ein einsarta masse, ho må bestå av cellor, einingar. Og då er nasjonalstaten, som Malraux hevdar, den naturlege einingi. Det er ikkje småstatane, men dei store maktblokkene som er ein fåre for verdsfreden.» (Olav H Hauge 1972)

Ein nasjon er eit fellesskap tufta på sams tradisjonar, historie og åtferd, slik at innbyggjarane i nasjonen på mange område kjenner større samhøyrsle seg imellom enn med folk utanfor.

Ofte når eg har prøvt å drøfte matvaretryggleik, grensevern, nasjonal sjølvråderett og liknande spørsmål med folk som kallar seg kommunistar eller sosialistar, føler eg at eg steinhøgg. Rettnok kan nasjonsinndeling og grenser vere på sin plass under kapitalismen, meiner dei, men det framtidige, klasselause verdssamfunnet skal vere utan nasjonar og utan grenser. For det har Marx og Lenin sagt.

La oss altså sjå på spørsmålet på nytt.

Den marxistiske filosofien rommar omgrep og tenkjemåtar som gjer folk i stand til å skjøne vesentlege delar av røyndommen. Men for det om både Marx og seinare marxistar gong på gong presiserer at røyndommen er konkret og kompleks, passar på eitt vis ikkje nasjonsomgrepet inn. Eller dei har ikkje arbeidd det fullgodt inn. Marx og Engels hadde eit instrumentelt meir enn eit grunnleggjande forhold til nasjonsinndelinga. Deira hovudtanke var at det nasjonale spørsmålet er underordna arbeidarklassen sine interesser.

Hos Marx har eg ikkje funne teorien om at nasjonane døyr, klart uttrykt. Tvert om bruker han nasjonsomgrepet om det klasselause samfunnet. Marx skreiv til dømes at «i motsetning til det gamle samfunnet med dets økonomiske armod og politiske vanvidd oppstår det et nytt samfunn hvis internasjonale prinsipp vil være freden, fordi hver enkelt nasjon domineres av det samme prinsipp – arbeidet» (Karl Marx: Borgerkrigen i Frankrike).

Lenin skreiv mykje om det nasjonale spørsmålet. For han var nasjonsinndelinga ein fase i menneskesoga. Under sosialismen går fasen over, og nasjonane skal smelte saman. I 1916 formulerte han det slik: «Sosialismen har som mål, ikke bare å gjøre slutt på at menneskeheten er delt opp i små stater og at nasjonene er isolert fra hverandre, ikke bare å bringe nasjonene nærmere hverandre, men også få dem til å smelte sammen.» (mi understreking – Lenin: Den sosialistiske revolusjonen og nasjonenes selvbestemmelsesrett, teser 1916.) I ein annan samanheng skreiv han: «Vi krever … frihet for undertrykte nasjoner til å løsrive seg, ikke fordi vi drømmer om økonomisk oppstykking eller om småstatsidealet, men tvert imot fordi vi ønsker storstater eller tilnærming – ja,sammensmelting av nasjonene, men på virkelig demokratisk, virkelig internasjonalistisk grunnlag.» (Lenin: Det revolusjonære proletariat og nasjonenes selvbestemmelsesrett.)

I mange samanhengar hevda Lenin også at i det klasselause samfunnet vil nasjonale skilnader og såleis nasjonalspråka døy ut, og menneska vil snakke same språket.

Altså har dei rett, dei som hevdar at det ikkje er fasittru marxisme, iallfall ikkje leninisme, å snakke om nasjonar som ei varig inndeling. Men i staden for å bruke fasit bør dei vere med på ein debatt om korvidt nasjonar er ei fornuftig inndeling.

Nasjonen, språket og det opplevde

Nasjon og stat eller land blir ofte oppfatta som det same, til dømes i omgrepet «Dei sameinte nasjonane» (United Nations). Men mange statar er fleirnasjonale og mange nasjonar tøyer seg over fleire statar. Den kurdiske og den samiske og den baskiske nasjonen er døme.

Stalin definerte nasjonen slik: «Ein nasjon er eit stabilt fellesskap av menneske som har oppstått historisk og som er danna med grunnlag i sams språk, territorium, økonomisk liv og psykisk eigenart som kjem til uttrykk i ein sams kultur.» (Stalin: Marxismen og det nasjonale og koloniale spørsmålet, Forlaget Oktober 1978.) Om ein av desse faktorane vantar, er det ingen nasjon, hevda Stalin.

Men kva då med Sveits, som har fire språk, tysk, fransk, italiensk og retoromansk? Få vil meine at Sveits har i seg fire nasjonar. Og kva med Tyskland før rivinga av muren? Då hadde vest-tyskarane eit territorium og eit økonomisk liv og tyskarane i aust eit anna. Men tyskarar var dei like fullt. Og kva med palestinarane, som er fråtekne sitt landområde?

Organiseringsformene for verdas 5,5 milliardar menneske er kompliserte og let seg ikkje femne av Stalins enkle skjema. Kriteria språk, territorium, økonomisk liv og psykisk eigenart eller karakter er rettnok viktige, men ikkje tilstrekkelege og ikkje absolutte.

Andre har lagt vekt på den kollektive identiteten. Den danske teologen Nikolai Frederik Severin Grundtvig definerte eit folk slik:

Til et folk de alle høre
som sig regne selv dertil
har for modersmålet øre
har for fædrelandet ild;

resten selv som dragedukker
sig fra folket udelukker,
lyse selv sig ut af næt
nægte selv sig indfødsret!

Og den franske historikaren Ernest Renan sa i tråd med dette at ein nasjon er ei dagleg folkerøysting, «une plebiscite de tous des jours».

Vi nordmenn kan kanskje etter tjue år i Danmark eller Sverige føle oss meir som danskar eller svenskar, men vi kan aldri føle oss som indarar eller tunisiarar. For vårt erfaringsgrunnlag, vår tenkjemåte, vårt grunnspråk, våre skikkar, vil alltid langt på veg vere norske. Berre ungar og folk som har levd i skjeringspunktet mellom to nasjonar, kan skifte nasjon.

Døme på det siste er folk som vel om dei vil høyre til den samiske eller den norske nasjonen.

Vi kan, når vi ikkje gir oss ut på meir enn ein omtrentleg arbeidsdefinisjon, skrive det slik: Ein nasjon er eit fellesskap tufta på sams tradisjonar, historie og åtferd, slik at innbyggjarane i nasjonen på mange område kjenner større samhøyrsle seg imellom enn med folk utanfor.

Heller ikkje språk er enkelt å definere. Seier vi at eit språk er gjensidig forståelege uttrykk, blir norsk, svensk og dansk eitt språk. Og sørsamisk og austsamisk må truleg sjåast på som to ulike språk. Snur vi på flisa og seier at språk som ikkje blir forståtte seg imellom, er ulike språk, kjem vi til at svensktalande dialektbrukarar i Helsinki-området og i Österbotten snakkar ulike språk. For dei har store vanskar med å forstå kvarandre. Ser vi på dei skånske målføra, var dei rekna som danske så lenge Skåne var ein del av Danmark. Då Skåne vart svensk, vart også målføra svenske. Men folk snakka like eins.

Vi må altså kombinere mange faktorar for å skilje språk frå kvarandre. Den viktigaste er også her oppfatninga, at om brukarane oppfattar språket som eitt språk, er det det.

Økologiske system, tre døme og ein konklusjon

La oss starte med poteten. Rundt 1560 tok sjøfararar med seg dei første potetene frå Sør-Amerika til Europa. Potetimporten endra kosthaldet mykje og gav grunnlag for større folkesetnad. På nokre hundre år hadde desse rotknollane nest etter kornet vorte viktigaste planta i kosthaldet dei fleste stader i verdsdelen. Poteten endra også samfunnsforholda. For medan krøtterhald og korndyrking kravde store areal, fjøs, reiskapar og arbeidsorganisering, kravde potetdyrking ein jordflekk, eit grev, litt gjødsel og manuell arbeidsinnsats. Spreiinga av poteten er av dei store framstega i menneskesoga. I Sør-Amerika fanst turrote på poteter. Men endå poteter vart frakta gong på gong til ulike europeiske land, kom ikkje soppen som fører til turrote, med. Den lange overfartstida og høge temperaturen på seglskutene tok knekken på han. Først då dampbåtane kom, kunne soppen klare transporten gjennom tropebeltet. Han spreidde seg snøgt til alle land der det var poteter. Mest dramatisk var raseringa av potethausten i Irland i 1845, som førte til at ein million menneske svalt i hel og like mange utvandra.

Newzealandsk flatorm, artioposthia triangulata, er fem centimeter lang og ein centimeter brei. Når han kryp i jorda, kan han smalnast og bli 20 cm lang. På oversida er han mørkebrun med skjer av fiolett, under er han lysare og brunflekka. Han er tilpassa økosystemet på New Zealand. I 1963 vart flatormen for første gong oppdaga utanfor New Zealand, og då i ein forstad til Belfast. Truleg har han kome dit med importerte planter. Dei siste åra har han spreidd seg på dei britiske øyane, til Orknøyane og til Færøyane, der han første gong vart funnen i takrennene til den torvtekte lagtingsbygningen i Torshavn. Flatormen drep byttedyr ved å vikle seg rundt dei, for deretter å gi frå seg enzym og slim, slik at dyra blir oppløyste. Så sluker han i seg sekretet. Yndlingsretten er europeisk meitemakk. Det finst meitemakk på New Zealand òg, som han ikkje et, kanskje fordi makken gjennom tusenåra har utvikla eit forsvar. Meitemakken gjer jorda porøs og opnar for at mikroorganismar og anna liv skal finne seg til rette. Flatormen har ikkje slike eigenskapar, jorda dett saman og blir på 10-15 år hard som betong og ufruktbar. Flatormen kan utryddast med gift. Men gifta utrydder meitemakken òg. Den krypande faren kan berre haldast unna med mindre handel og mindre reising.

Gulfeber er ein av den verste sjukdomane menneske kan bli råka av. Sjukdomen herja i sentraleuropeiske hamnebyar og på austkysten av Nord-Amerika i førre hundreåret. Viruset blir overført med mygg og andre insekt. Gjennom handel har to nye myggartar spreidd seg i det nordlege Sør-Amerika. Den eine kom såleis som egg i ei skipslast med brukte bildekk frå Japan til USA. Desse myggartane har utvikla resistens mot myggdrepande middel. Ein forskar hos Verdas helseorganisasjon (WHO) seier:

– Mygg med evnen til å overføre viruset er nå spredd i mange land utenom Afrika og Latin-Amerika, inkludert USA og Australia. Hva vil skje om viruset tok en gratistur med flypassasjerer fra Sør-Amerika til disse landene, hvor de riktige myggene står klar til å ta imot dem? … Dersom vi ikke får gjort noe med disse, kan vi havne i en verdensomspennende katastrofe. (Sitert frå Sigmund Kvaløy Setreng: Naturens nei, Norsk Bonde- og småbrukarlag 1994.)

Desse tre døma, potetsopp, flatorm og gulfeber, gjeld same fenomenet, nye biologiske prosessar i fungerande økologiske system. Døma kunne forfleirast nærast i det endelause, med aids, ebola, malaria, tuberkulose osv. som menneskesjukdomar. Når ein organisme kjem inn i eit anna økosystem, kan han skiple jamvekta i systemet. Organismen er utan naturlege fiendar og kan difor spreie seg svært snøgt og stundom setje heile systemet i ulage. Dei nye biologiske prosessane kan vere langt meir dramatiske enn den kjemiske ureininga miljøvernarar så langt har vore mest engasjert i. For oljesøl til dømes kan vanlegvis fjernast. Men når nye biologiske prosessar først er komne i gang, er dei irreversible.

Døma viser òg tempoendringane når verda har vorte opnare. Med seglskipa kom poteten, men turròte-soppen kom først med dampskipa. Med snøgtgåande lastebåtar kjem flatormen og nye myggslag. Og med jetflyet kjem gulfeberviruset. Til meir omfattande den globale transporten er, til meir ope ligg verda for flytting av organismar.

Dersom vi trur at i framtidssamfunnet vil mennesket meistre og styre naturen som menneske meistrar og styrer maskinar, følgjer at innbyggjarane også vil vere i stand til å meistre slike problem, kunstgjødsel mot avlingsnedgang, gift mot ugras, DDT mot malariamygg, antibiotika mot bakteriar osv. Eit slikt, utviklingsoptimistisk syn kan vi finne belegg for hos marxistiske teoretikarar. Engels skreiv om tida etter den proletariske revolusjonen: «Menneskene som nå endelig er blitt herrer over sine egne samfunnsmessige forhold, blir dermed også herrer over naturen, de blir herrer over seg selv, – de blir frie.» (Friedrich Engels: Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap.)

Og sovjetsamfunnets lærebok i marxisme-leninisme frå 1962 blir avslutta med ein artikkel frå vitskapsmann og medlem av Sovjetunionens vitskapsakademi V. A. Obrutsjev, der han meiner at under kommunismen vil levealderen bli 150-200 år, at infeksjonssjukdomar blir utrydda, at menneska kan ale opp dyrerasar og avle planteslag som veks raskare og gir meir mat, at folk greier å meistre klimaet «og å regulere vind og varme slik som en i dag greier å regulere elveløp, drive bort skydekket og etter eget forgodtbefinnende framkalle regn eller godvær, sne eller hete».

Denne utviklingsoptimismen er likevel ikkje spesifikt marxistisk. Liknande idear møter vi hos nordamerikanske og vesteuropeiske etterkrigspolitikarar og -filosofar milelangt frå marxismen.

Men stadig fleire signal tyder på at menneske ikkje er og ikkje er i stand til å bli herrar over naturen. Rettnok påverkar menneskeleg aktivitet til dømes vind og varme, men på måtar som er skadelege og tek frå oss kontroll, drivhuseffekten fører til global oppvarming og meir uroleg ver. Vi må i staden sjå oss som delar av naturen. Eit slikt syn inneber også at einaste måten vi kan unngå eller kontrollere flytting av organismar til nye økosystem på, er med å redusere flytting, reising og varetransport gjennom å oppretthalde grenser og grensekontrollar.

Om transport av folk og varer

Vi kan sjå på nokre døme:

• Nederlandske eggprodusentar fôrar hønene sine med kraftfôr frå Thailand og Indonesia. Frå EUs felles landbrukspolitikk får desse produsentane 42 millionar ECU eller 330 millionar kroner for å eksportere egga til Asia. Dei sender såleis årleg 30 millionar egg med fly til Hongkong.
• Fordi arbeidslønene er lågare og miljøkrava veikare i Spania enn i Tyskland og fordi transporten blir subsidiert, sender tyske bønder krøtter i bil til Spania til slakting. Kjøtet blir sendt attende.
• Når ein supertankar har lossa i Singapore og må gå tom derifrå og til Mongstad etter ny last, fyller han opp tankane med 200.000 tonn vatn til ballast. Med det tek han med seg eit jafs av eit rikt og mangsidig økosystem, som han tømer ut att i Fensfjorden.
• Etter andre verdskrigen har flytrafikken vorte syttidobla. For laste- og personbiltransport har auken vore nesten like stor, men statistikk manglar.
• Eller vi kan sjå på folkeflyttingar. Tida med dei største folkevandringane er ikkje 500-talet eller 1800-talet, men 1990-åra. I 1994 flytte minst 30 millionar menneske frå eit land til eit anna. Det er like mange som på 1700- eller 1800-talet flytte på eit heilt hundreår.

Dette kan ikkje vare. I framtidssamfunnet må transporten av folk og varer reduserast. Produksjonen må skje meir lokalt og nasjonalt, og internasjonal kontakt må reduserast til det nødvendige. Reisinga må byggjast ned og prioriterast etter behov og ikkje etter pengebok. Økologiske flyktningar, som ikkje har nokon stad å vende attende, må prioriterast framfor politiske flyktningar, politiske flyktningar framfor internasjonal møteverksemd og internasjonal møteverksemd framfor turisme.

Ei ressursknapp verd

«Med kornavlinger som er i ferd med å flate ut i mange land, med nasjonale fiskefangster som antagelig ikke kommer til å øke særlig, hvis vi i det hele tatt skal få oppleve noen økning, og med beitemark som er grovt overbeitet i de fleste land, er det nå tvingende nødvendig å få en vurdering av hvert lands bæeevne. Hvis ikke er det en reell fare for at den del land blindt vil fortsette med å overskride bæreevnen når det gjelder mat,» skriv Lester R. Brown i 1994-rapporten frå Worldwatch Institute.

La oss sjå på nokre tal: Vi er 5,5 milliardar menneske på kloten. Truleg vil folketalet flate ut på rundt 10 milliardar om 40-50 år. Verdas matproduksjon skjer i hovudsak frå tre kjelder, hava, beitemarkene og kornåkrane. Fiskefangstane i verda gir 19 kilo pr. person. Taket er truleg nådd. Marinbiologar frå FAO meiner hava ikkje kan gi ei større avkastning dersom dei skal halde bestandane ved like. Om dette er rett, betyr det med venta folkeauke at vi om 40 år vil ha 11 kilo fisk pr. person. Overbeiting, forørkning, nedbygging og dyrking gjer at det ikkje lenger er grunnlag for å vente auka matproduksjon frå beite. Frå 1950 til 1984 voks kornproduksjonen i gjennomsnitt med tre prosent. Meir dyrka jord, betre produksjonsmetodar og meir kunstgjødselbruk er forklaringane. Men når jorda har fått ei viss mengd kunstgjødsel, veks ikkje avlingane lenger. Folk og vegar og verksemder og kjøpesentra og flyplassar og menneskeskapte ørkenar krev stadig meir av den dyrka jorda. Frå 1985 til 1990 voks kornproduksjonen med rundt en prosent årleg. Når innbyggjartalet voks med 1,7 prosent, minka korntilgangen pr. innbyggjar frå 344 kilo i 1984 til litt over 300 dei siste åra.

Om vi skal vere i stand til å brødfø verdas 10 milliardar i år 2040, vil vi ha bruk for alle dei matressursane kloten har. Det er ikkje industrisamfunnas standard-agronomi i stand til. Det er vi berre i stand til om vi nyttar heile mangfaldet av driftsmåtar og tilpassingar og kunnskapar som finst.

Folk har røter

Det er tre og ikkje folk som har røter, er ei ofte nytta spissformulering som Salman Rushdie visstnok er opphavsmann til. Mange norske radikalarar kallar seg sjølve verdsborgarar og bruker den negativt lada nemninga nasjonalistar om folk som vil oppretthalde nasjonane og er opptekne av identitet og røter.

Men alle andre dyr enn menneske er tilpassa visse økosystem og ikkje alle økosystem. Dei har altså røter. Er så dyrearten homo sapiens eit unntak, som er tilpassa livet overalt på kloten?

Det finst skilnader. Inuiten har trongare naseborer og augneopningar enn søreuropearen. Nordafrikanaren har sterkare pigmentproduksjon enn skandinaven og ei hudfarge som toler meir sol. Tropesjukdommar råka kolonisatorane og ikkje dei innfødde. Problem kan vinnast over, anorakk med ulveskinnshette – til dess ulven er utrydda – mot grønlandsvind, vaksinar i hopetal mot sjukdommar – til dess bakteriane utviklar resistens, og hudkrem med solfaktor 30 mot ørkensola. Men problem står att. Ingen stad i verda er hudkreft så hyppig som i Australia. Ikkje blant urinnbyggjarane, dei toler sola, men blant fleirtalet, innflyttarane frå Europa som er tilpassa livet i eit anna klima og under ei veikare sol.

Menneske er altså liksom andre organismar tilpassa livet på ein del av kloten. Tilpassinga har skjedd gjennom titals og hundretals generasjonars «survival of the fittest». Inuitane overlevde på Grønland, medan dei norske innvandrarane i vikingtida ikkje greidde seg i klimaet, slik at innvandrarkolonien gjekk under, truleg på 1300-talet.

Viktigare enn fysisk ulikskap er likevel kulturelle skilje. Nokre år attende var eg med ei gruppe innvandrarar frå byar i ulike tredje verda-land på arbeidstrening i heimbygda mi. Smør niste, sa vi, og dei kom med ei cola-flaske og ein pose potetgull. Og heldt ut halve dagen. Altså måtte vi forklare at norsk natur og difor norske arbeidsskikkar er slik at vi ikkje kan gå heim eller på kantinen til lunsj, at nistepakka, termosen og ryggsekken er viktig arbeidsutstyr, og at ryggsekkmeisen og ostehøvelen er norske oppfinningar som er til nytte.

Vi med fysiske og kulturelle røter i dette landet er altså best tilpassa liv her. Blir ikkje konsekvensen eit Noreg for nordmenn? Ja, på det viset at vi nordbuar har rett til dette landet framfor andre. Liksom mongolar har ein heimstadrett framfor oss til Mongolia og har ein fysikk og ein kultur som gjer dei betre i stand til å tole ørkensola. Ja, også på det viset at vi bør ha ei styrt innvandring framfor ei ukontrollert innvandring. For berre den styrte innvandringa kan bli økologisk forsvarleg. Difor bør vi i staden for å setje vidopne grenser opp mot stengde grenser diskutere prioritering og omfang. Hovudtankar i den debatten bør vere at omfanget kan fleirdoblast i høve til i dag fordi dette landet har velstand og apparat til å ta imot fleire og at vi ut frå det eg tidlegare har nemnt, bør prioritere etter behov.

Demokrati i ei grenselaus verd?

Demokrati krev oversynlege einingar. Vi kan i Noreg diskutere kristen etikk eller konfirmasjon av femtenåringar eller Hamsuns nasisme eller EU-medlemskap, og diskusjonen vil gå landet over.

For vi har eit felles offentleg rom. Difor kan vi òg lage felles styringsreglar for nasjonen Noreg, og vi kan ha eit demokrati.

Det er råd i eit land med 400.000 eller 4 millionar eller kanskje 40 millionar innbyggjarar. Men det går ikkje i eit land med 400 millionar innbyggjarar. Skilnadene mellom folk blir for store. Avstandane til styringsorgana blir til kløfter.

Demokratiet vil uunngåeleg bli erstatta av elitestyre i einingar som USA, EU, India og Kina. Mykje talar for at desse landa bør delast og at til dømes den sør-amerikanske løysinga med mange land er meir framtidsretta enn den nord-amerikanske med USA som det store.

La oss tenkje oss at nasjonane ikkje hadde eksistert, og at vi, lesaren og skrivaren, hadde teke på oss å lage eit framlegg til inndeling av verdas 5,5 milliardar innbyggjarar for å få ei fornuftig hausting av naturen, høvelege arbeidsfellesskap, område folk er tilpassa og i stand til å utnytte, sosialt gode samfunn og eit godt grunnlag for samarbeid mellom samfunn i verdsdelar og globalt.

Korleis hadde vi då gjort det? Ei inndeling av globusen i ruter, ti tusen kvadratmil pr. eining, hadde gjort Nederland til ein brøkdel av ein stat og Grønland til fleire statar. Ei inndeling etter innbyggjartal, tretti millionar pr. stat og 180 statar på kloden, hadde vorte like firkanta, splitta folk som høyrer saman og ført saman folk med lite grunnlag for fellesskap.

Nei, vi måtte kombinere ei rekkje faktorar, geografi, historie, oppfatningar, språk, levesett. Vi måtte foreslå små og store statar. Framlegget hadde ikkje vorte så ulikt dagens inndeling. Island hadde vorte ein stat endå øya har berre ein kvart million innbyggjarar. Kanskje hadde Østfold vorte svensk eller Bohuslän norsk, eller grensa langs Kjølen hadde vorte udregen. Men grensa mot Finland ville bli omtrent som no av omsyn til språkskilnader, og Skagerak hadde vore ei naturleg geografisk grense. Kanskje eit eige Sabmi, Sameland. Heile Irland hadde vi foreslått som ein stat, men kanskje hadde vi gått inn for Wales og Skottland som eigne statar. Slik kan vi halde fram kloten rundt.

Tankeeksperimentet viser at hovudtrekka i den statsinndelinga vi har i dag, ikkje er så dumme. Trass alle grense- og borgarkrigar lever fleirtalet av verdas folk innanfor fornuftige statsgrenser.

Det globale språket

---

Ein gong prøvde menneska å byggje eit tårn som nådde til himmels, fortel første Mosebok. Dette skjedde i byen Babel. Då sa Vårherre stopp, gjorde det slik at menneska fekk kvart tungemål og sende dei til alle verdas kantar. Blar vi noko lenger utover i Bibelen, møter vi følgjene av Vårherres avgjerd. Kong Ahasverus rådde over eit storrike frå India til Etiopia, og han gifte seg med jødekvinna Ester. Ein av dei fremste hovdingane hjå kongen, Haman, ville drepe alt jødefolket og sende melding om det i kongens namn, men dronning Ester og slektningen hennar, Mordekai, fekk Ahasverus på betre tankar. Dei fekk fullmakt til å skrive brev i kongens namn «til jødane og til jarlane og landshovdingane og fylkesstyrarane frå India og til Etiopia – hundrad og sju og tjuge land – til kvart land i den skrifti dei bruka der, og til kvart folk på det tungemålet dei tala, og til jødane òg i deira eigi skrift og i deira eige mål.» (Det gamle testamentet, Esters bok, kapittel 8, vers 9.)

Heile verda hadde eitt språk og same tungemålet. Då folk tok ut frå aust, fann dei ein brei dal i Sinear-landet, og der slo dei seg ned. Dei sa til kvarandre: «Kom, lat oss laga teglstein og brenna han velk!» Dei bruka tegl til murstein og jordbek til kalk. Så sa dei: «Kom, lat oss byggja ein by med eit tårn som når opp til himmelen, og gjera oss namngjetne, så vi ikkje vert spreidde ut over heile jorda!»Då steig Herren ned og ville sjå på byen og tårnet som menneska bygde. Og Herren sa: «Sjå, dei er eitt folk, og alle har dei same tungemålet. Dette er det fyrste dei tek seg føre. No vert ikkje noko umogeleg for dei, kva dei så finn på å gjera. Lat oss stiga ned og vidra tungemålet deira, så den eine ikkje skjønar kva den andre seier!» Så spreidde Herren dei derifrå ut over heile jorda, og dei heldt opp med å byggja på byen. Difor kalla dei han Babel. For der vildra Herren tungemålet for heile verda, og derifrå spredde han dei ut over all jorda. Første mosebok, kapittel 11

Eit språkleksikon hevdar at det finst 4.774 språk. Eit anna bruker talet 6.000. Altså har gjennomsnittsspråket rundt ein million brukarar. Men det er vanskeleg å snakke om gjennomsnitt når det gjeld språk. Mange av småspråka på Papua Ny Guinea og i Indonesia har nokre titals brukarar, medan 12 språk har over 100 millionar brukarar, mandarin eller kinesisk såleis vel 900 og engelsk nesten 500, men attåt svært mange som har språket som andrespråk.

Av europeiske land er truleg Portugal det einaste eittspråklege. Berre i EU er rundt 50 språk i dagleg bruk. I Frankrike til dømes er fransk offisielt mål, men katalansk, baskisk, korsikansk, oksitansk, tysk, letzeburgersh og nederlandsk blir også brukte. I Spania er katalansk på veg til å få offisiell status jamsides det kastiljanske språket. Attåt blir baskisk, galisisk og asturisk nytta. Noreg sør for Sameland er eittspråkleg, men på Nordkalotten finst frå gammalt mange som meistrar både samisk, finsk og norsk.

Det største språkmangfaldet finn vi blant urfolk i eit fåtal land. Ni land, Papua Ny Guinea, Indonesia, Nigeria, India, Kamerun, Australia, Mecico, Zaire og Brasil har til saman 60 prosent av verdas språk. Dei 3 millionane øybuarar i det sørlege Stillehavet snakkar 500 språk.

Hadde det ikkje vore enklare å gå attende til stoda før Babels forvirring med same språket i radiokanalar verda over, i aviser, i litteraturen og folk imellom? Somt tyder på at det går den vegen, eller iallfall at det blir færre språk. Språkforskaren Michael Krauss hevdar såleis at halvdelen av verdas språk vil bli borte dei neste hundre åra. Berre 300 språk har den tryggleiken at dei blir snakka av minst ein halv million menneske.

Gjer det noko? Eg vil svare omveges med å gå attende til biologi og matforsyning. Dei siste åra har naturforskarar fokusert mykje på at industrisamfunnet riv grunnen unna det biologiske og økologiske mangfaldet, planter, dyr, mikroorganismar, variasjonar innanfor desse og heile økosystem blir borte. Vi har ingen rett til og ikkje grunnlag for å avgjere i dag at framtidssamfunnet skal vere utan dette, sa til dømes FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro våren 1992.

Slik også med språk. Kvart av dei 4.774 språka kan innehalde kunnskapar og innsyn som kan vere av uvurderleg verdi for framtidssamfunnet. Språka er det viktigaste kulturelle uttrykket og eit skattkammer for overlevert tenking. Kvart av språka kan gi grunnlag for kulturell skaping og vekst på måtar som hadde vore utenkjelege med eit globalt standardspråk. Og vi veit ikkje i dag kva framtidssamfunnet vil spørje etter. Urfolk «besitter en samlet økologisk kunnskap – preget i språk, skikker og overlevelsesteknikker – som er fullt på høyde med den samlede kunnskapen i moderne vitenskaplige biblioteker», seier forskar Alan B. Durning ved Worldwatch-instituttet.

Eit språk er meir enn ei samling ord. Orda, uttrykksmåtane og melodien i språket reflekterer ein felles tenkjemåte. Difor kan ikkje språket skiftast ut på same måten som ein skifter skjorte eller bil, det opplever språkomsetjarar kvar einaste dag.

Raknar språket, raknar eit folks kultur

Spørsmålet er sosialt. Hadde vi hatt patentløysinga på korleis framtidssamfunnet skal organiserast, slik kanskje Marx og truleg Lenin meinte dei hadde, kunne vi ha gått inn for å støype alle samfunn om i den forma. Men vi har ikkje nokon slik støypeform.

Framtidssamfunna må formast gjennom eksperiment, prøving og feiling, gjennom å hente noko frå ein kultur og noko frå ein annan. Då lyt vi ta vare på dei kulturane og dei språka vi har.

Konklusjonar

1. Det er ikkje grunnlag for den utviklingsoptimismen som finst hos dei marxistiske klassikarane. Mennesket er og blir verande berre ein del av naturen og må finne seg i å dele ressursane med andre skapningar.
2. Liksom det finst og må finnast grenser mellom økologiske system, er det også i framtida bruk for grenser mellom menneskesamfunn og ein moderat og regulert og ikkje ein fri kontakt på tvers av samfunna. Tanken om ei grenselaus framtid er økologisk uansvarleg.
3. Menneske har røter. Menneske i ulike delar av verda er tilpassa lokale naturvilkår og fungerer best innanfor desse.
4. Demokrati krev relativt små og oversynlege einingar. Nasjonalitetsprinsippet og nasjonalstatane kombinert med eit sterkare internasjonalt samarbeid er den beste organiseringsmåten i framtida. Eit grenselaust verdssamfunn vil ikkje kunne bli demokratisk.
5. Ei ressursknapp verd treng heile mangfaldet, alle kunnskapane og alle språka menneska har utvikla. Tanken om at språka skal erstattast av eit framtidig verdsspråk må avvisast.
6. Vi har ikkje grunnlag for å hevde at nasjonane vil døy og nasjonsgrensene bli viska ut i framtida. Og vi bør ikkje arbeide for at det skal skje.

På desse områda må marxismen og endå meir leninismen bytast ut med økologisk betre fundert tenking.

---

– Sovjets fall har lagt grunnlaget for en revitalisering av den internasjonale kommunistiske bevegelsen, når vi overvinner virkningene av den første likvidatoriske bølgen som slo inn flere steder på tampen av 1980-tallet, skriver Arnljot Ask i Røde Fane nr 2, 1995.

Etter mitt syn har han helt rett. Men en logisk bestanddel av dette bør også være at grunnlaget er bedre enn på lenge for en revitalisering av den kommunistiske bevegelsen i Norge. Det var ikke emnet for artikkelen til Ask, men jeg vil gjerne følge opp tråden. Vi kan ikke betrakte de nasjonale og de internasjonale prosessene isolert fra hverandre.

Ask gjennomgår en del utviklingstrekk som gjør seg gjeldende på internasjonalt plan mellom forskjellige kommunistiske og revolusjonære strømninger. AKP (dels også NKP) har deltatt på forskjellige fellesmøter på internasjonalt og regionalt nivå de seinere åra. Imidlertid har AKP reservert seg mot å underskrive deklarasjoner og erklæringer sorn i dagens situasjon kan fungere splittende. Og man er på vakt mot tendenser til at enkelte partier kan komme til å oppkaste seg til nye «moderpartier». Det vitner om en moden holdning.

Ask beskriver en del av de hovedgrupperingene som finnes, noen basert på ulike retninger fra den «Moskva-revisjonistiske» stammen, andre fra «m-l-familiens» forskjellige greiner.

Gjennomgangen er preget av nøktern analyse; som både ser mulighetene for høyere grad av internasjonal samordning, samtidig om man er på vakt mot faren for ny revisjonisme og opportunisme i «den samlende enhetstanken» sitt navn. Innafor dette spekteret oppfatter jeg at Ask ser på de sosialdemokratisk-revisjonistiske strømningene som farlige. Det kan jeg slutte meg til. Men det er også en annen internasjonal strørnning som virker «utafra», og som vi må skjerpe årvåkenheten overfor. Ask peker avslutningsvis på hvordan en av dens retninger systematisk forsøker å sirkle inn RV. Denne strømninga er også farlig for den kommunistiske bevegelsen, om enn mer indirekte.

På vakt mot trotskismen

Trotskismens oppblomstring er alltid et tegn på at den kommunistiske bevegelsen er i vanskeligheter. Den er borgerskapets ideologiske redskap for splittelse og angrep «fra venstre». Trotskismen har over tid vært på offensiven på internasjonalt plan, der den har fråtset i frustrasjonen og oppløsningstendensene i hele spekteret av erklærte kommunistiske partier: Både marxist-leninistiske, maoistiske og «moskva-revisjonistiske».

Det som er sikkert, er at trotskismen de siste 5-6 åra har infiltrert og ødelagt flere gamle m-l-partier. Det skjer alltid under dekke av at «sosialistisk nytenkning» er nødvendig. Hovedinnholdet i denne «nytenkinga» er innføring av åpne fraksjoner («tendenser») og anti-leninisme kamuflert som anti-stalinisme. Partier i Tyskland, USA og New Zealand har blitt likvidert og omgjort til trotskistreir, for å nevne noen. Noen steder har angrepa foregått i navnet til Fjerde Internasjonalen, andre steder i IS-variant, men som oftest under falskt flagg som «oppgjør med gamle sannheter». For eksempel har kommunistpartiet i New Zealand blitt en rein filial av det engelske SWP (IS sitt «moderparti»). CPNZ var for øvrig et av de få gamle kommunistpartiene som aldri bøyde av for Kreml-revisjonistene og sloss standhaftig mot revisjonismen i flere årtier. Men etter det albanske havariet ble det – tross sin rike erfaring – underminert og overtatt av trotskistene i løpet av få år.

Splittelsen og kaoset på internasjonalt plan har gitt trotskistene manøvreringsrom. Det samme gjelder sjølsagt i de enkelte land, blant annet i Norge. Trotskistene opptrer med forskjellige fløyer, både i og utafor de eksisterende venstrepartiene. De har hatt sine følere ute og forsøkt seg på å infiltrere flere partier og organisasjoner på den revolusjonære venstrefløyen her hjemme, foreløpig med vekslende hell. Størst framgang har de uten tvil hatt i forhold til RV. Hvis RV reelt var en samlende front for venstrefløyen, tufta på et minste felles kampgrunnlag, ville dette kanskje ikke ha spilt noen større rolle. Problemet er at eks-AKPere og andre lenge har gått trotskistenes ærend i anstrengelsene for å gjøre RV til et «egentlig parti» eller et «nytt arbeiderparti». Hvis utviklinga får fortsette, risikerer vi at RV kan bli omgjort til en trotskistisk partibutikk, slik de danske trotskistene er i ferd med å kuppe Enhedslisten. Også overfor AKP ser trotskistene ut til å høste indirekte seire.

For eksempel ved at de gjennom sin fornektelse av det nasjonale spørsmålets betydning, har framprovosert en skummel nasjonalistisk høyredreining i deler av AKP (sjølsagt også i RV), som i neste omgang kan lette trotskistenes framstøt og deres forsøk på å framstå som «de sanne marxistene» og «internasjonalistene».

Enhet på marxismen-leninismens grunn?

For å møte denne trotskistiske offensiven, er det helt nødvendig at vi som holder fast ved grunnleggende marxist-leninistiske prinsipper, søker sammen med samling av de kommunistiske kreftene som et felles mål. Vi skal slett ikke undervurdere de ideologiske uoverensstemmelsene som finnes. Men vi må sørge for å skille mellom prinsipielle uenigheter og hva som sorterer under taktisk uenighet, historisk betinga motsetninger og personlige uoverensstemmelser. Når vi er kommet så langt gjennom en avklaringsprosess, får vi se om motsetningene i prinsipielle spørsmål er av antagonistisk karakter, eller om det er muligheter for å diskutere seg fram til enighet.

En ny erkjennelse er langsomt under utvikling i de ulike marxist-leninistiske miljøene. Fortsatt er det sånn at motviljen vis a vis NKP er følbar i AKP-kretser. Og den er gjensidig på NKP-hold. Men, som Arnljot Ask sjøl sier, det er «i seg sjøl en oppgave å trekke de som står på en kommunistisk plattform med i samlingsprosessen samtidig som vi svekker potensialet for regruppering av revisjonist-familien». Arnljot Ask snakker, riktignok om oppgavene på den internasjonale arenaen, ettersom, dette var emnet for hans artikkel. Men det er rimelig logisk at vi må anvende samme analyse vårt eget land.

Jo lenger vi drøyer med å etablere samarbeid i en eller annen form, jo mer sinker vi en nødvendig kommunistisk reorganisering, og jo mer gir vi spillerom for trotskistenes ødeleggende virksomhet. Det er og blir en absurditet at det skal eksistere flere «kommunistiske partier», i ett og samme land. Marxist-leninister som mener alvor, må slåss for at alle kommunister i Norge samler seg i ett kommunistisk parti. Om dette partiet kommer til å hete AKP, NKP eller noe helt annet, bør være knekkende likegyldig.

Bare det er kommunistisk og marxist-leninistisk. Og da mener jeg sjølsagt ikke kommunistisk bare i navnet.

P.S. Hva med å opprette et felles kommunistisk diskusjonsblad, med en redaksjon sammensatt av folk fra forskjellige partier og miljøer? (Dessverre er virkeligheten inntil videre sånn at AKPere ikke leser Friheten, og NKPere leser ikke Røde Fane.)

Oversatt av Johan Petter Andresen

---

Det nye i Sweezy/Magdoffs analyser i tidskriftet Monthly Review er måten de viser hvordan stagnasjonen i verdensøkonomien slår inn i 1973, og hvordan dette fører til en omfattende aktivitet i verdipapirhandelen. De tilbakevendende valutakrisene er således et uttrykk for at veksten i vareøkonomien er betydelig lavere enn under gullåra 1948-73. Susan George gir i boka Gjeldsbumerangen fra 1992, på side 132, følgende tall for avkastningen for direkteinvesteringer i utlandet gjort fra USA:

	1979	1984
Vareproduksjon	16,1 %	7,8 %
Bankvesenet	27,7 %	18,4 %

Ett år var avkastninga i bankvesenet i Latin-Amerika oppe i 43,5 %. Samme år var avkastninga innen vareproduksjonen utenlands 8,9 %.

De talla som Susan George legger fram gir således støtte til Sweezy/Magdoffs tese om et trendbrudd (eller nytt stadium) i økonomien etter 1973.

1. Morten Falck: Rasismen, Valen og Marx
2. Marte Ryste: Hvorfor rasisme?
3. Pål Steigan: Plan for hvem?
4.  Arnljot Ask: Tredje verden – kapitalismens bane eller redning
5. Olav Randen: Døyr nasjonane?
6. Jan R. Steinholt: Våre felles utfordringer
7. Paul Brosché: Ballongteorien

Redaksjon for dette nummeret: Erik Ness (redaktør)

Tor Otto Tollefsen, Eva-Lill BekkevadMagnus Bernhardsen, Kjersti Røhme, Taran Sæther, Birger Thurn-Paulsen, Johan Petter Andresen og Ola-Jacob Sønsthagen.

av Arnljot Ask

Globaliseringa fører ikke til at verden nå blir likere, mer homogen og en utjevning mellom nord og sør. Vi ser, tvertimot, en skarpere polarisering.

Etablerte teorier om den tredje verdens rolle på verdensarenaen settes nå under press, både fra venstre og høyre. Den tradisjonelle, underbetalte råvareleverandørrollen byttes tilsynelatende ut med avansert ferdigproduksjon i flere tredjeverdenland. Industrialiseringa i disse landa framstilles som framtidshåpet for det imperialistiske verdenssystemet; nye enorme profittmuligheter åpner seg når flertallet av verdens befolkning etter sigende nå dras inn som konsumenter. Det er en myte at den tredje verden er dømt til underutvikling under kapitalismen, hevdes det. Også fra marxister hevdes det at vi nå ser en industrialisering i denne delen av verden a la den vi hadde i de kapitalistiske pionerlanda tidligere. Med andre ord skal vi være vitne til en «ny giv» for kapitalismen. Riktig nok med tilhørende produksjon av en ny arbeiderklasse, som på lengre sikt vil forandre styrkeforholdet mellom klassene. Sentrale elementer i imperialismeteori og utbyttingsteori ser ut til å forsvinne ut i det blå.

Denne analysen av den økonomiske utviklinga får også politiske konsekvenser. Det er trange kår for oppfatninga om at tredje verden er den viktigste anti-imperialistiske krafta i vår tid, og også hovedkrafta for den sosialistiske revolusjonen. Riktignok blei ikke dette radert ut av RVs program ved siste korsvei, men forsøkene på «nyorientering» mangla ikke. Og det kommer sikkert nye innspill i samme retning. At vi drøfter disse spørsmåla, er ingen dårlig ting i seg sjøl. Det har skjedd viktige ting både på det økonomiske og politiske planet som gjør det fornuftig å gå nærmere inn på analysen av dagens imperialisme også på dette området.

Hvis ikke, blir vi sårbare for den lettbente argumentasjonen som bruker det dramatiske spranget i endringa av styrkeforholdet mellom imperialistmaktene som bakteppe for at vi nå må snu opp ned på det meste.

Materie og politikk

Når vi skal drøfte den tredje verdens rolle i dagens imperialistiske system, er det viktig å ha klart for seg at virkelighetsbeskrivelsene som dominerer, er sterkt ideologisk farga. Sjølsagt har borgerskapet utnytta sammenbrudda for den første bølga med sosialistiske eksperiment til det ytterste i sin offensiv mot alt som smaker av sosialisme og kommunisme. Det har også gått ut over omdømmet til den tredje verden, siden det er et faktum at den sosialistiske utfordringa har hatt sitt tyngdepunkt nettopp i denne delen av verden de siste tiåra. (Og, som jeg kommer inn på seinere, er det et objektivt grunnlag for at denne trusselen i ennå større grad vil komme fra det holdet i åra som kommer.)

Det brukes som en nedvurdering av disse landa at de er «tilbake» i forhold til den kapitalistiske utviklinga i de imperialistiske sentraene. Problemene de har møtt som følge av utbytting og imperialistisk press, snus på snedig vis til argumenter for at det de egentlig trenger, er å fjerne alle stengsler for verdenskapitalismen. Denne propagandaen får en sjølforsterkende kraft i at det jo er nettopp dette som i stor målestokk har skjedd den siste tida, akkompagnert av oppgivelsen av den sosialistiske veien i Kina og sammenbruddet for den statskapitalistiske Sovjet-leiren. For første gang siden 1917 er hele verden tumleplass for markedskreftene, uten nevneverdig politiske eller militære stengsler. Og samtidig er det slik at det er riktig at det er en rivende kapitalistiske utvikling i deler av det som har vært den tredje verden.

Deler av den tradisjonelle venstresida har reagert mer moralistisk og ideologisk på de politiske omveltningene vi har bak oss, enn de mest bevisste delene av borgerskapet. Vi har sett en ensidig fokusering på de indre forholda i egne organisasjoner og i den politiske overbygninga i tidligere sosialistiske samfunn som ikke bare fører til «sjølpisking», men, langt verre, en utdriting av «tilbakestående» revolusjonære millionmasser som egentlig lot seg lure av despotiske herskere, istedet for å gi disse pionersamfunna ekstra slingringsmonn for vanskelige føreforhold, ender en opp med, som i RVs prinsipprogram, å bruke handikappa mot dem.

Om det er slik at det idag er borgerskapet som har klart å utnytte de objektive endringene til sin fordel, også på det politisk-ideologiske planet, vil ikke det nødvendigvis vare så lenge. Tredje verdens styrke bestemmes ikke av hva vi her i Vesten mener om dem, hva slags stempel vi setter i panna på dem. Det vil være befolknings-og ressursgrunnlaget, sammen med den plasseringa det har innenfor det økonomiske verdenssystemet, som vil være utslagsgivende i lengden. Det er også borgerskapets strateger fullt klar over. Deres vyer bygger på at de fortsatt skal klare å utnytte tredje verdens enorme potensiale til sin fordel. De håper at den nye politiske situasjonen skal gjøre det mulig å høste rikelig av den økonomiske og teknologiske utviklinga. Som når Business Week 12. desember 1994 tegner opp perspektivene for kapitalismen i det 21. århundret, ved å peke på at «kraftige datanettverkene sprer seg vil også utviklingslandene bli dratt inn i den grenseløse informasjonsøkonomien. I denne verden vil en tidligere kinesisk bonde lage bildeler som er designert av cadcam-ingeniører i Hong Kong som igjen holder videokonferanser med sine kunder i Detroit.» Ikke bare i bilproduksjonen, men på alle områder i det økonomiske livet vil denne utviklinga slå til. Det hevdes at dette vil skape muligheter for profitt – og at kapital allerede er i full sving med å jakte på den. Hundrevis av milliarder dollar strømmer fra Vesten inn i de nye markedene, påpekes det riktig. Ikke siden blomstringstida i slutten av forrige århundre har kapital flommet så rikelig rundt kloden.

Men er det slik at denne utviklinga vil gavne den imperialistiske økonomien som helhet, når vi også ser hvilke ødeleggelser av produksjons-og samfunnsstrukturer det fører med seg? Kan vi, stikk i strid med klassisk marxistisk teori, få en jevn økonomisk utvikling som både tjener nord og sør? Hvis ikke, og hvis det nå er slik at de økonomiske tyngdepunkta nå flyttes inn der hvor det store flertallet av verdens befolkning befinner seg, hvordan vil dette slå ut for de imperialistiske «kjernelanda» i nord? Hvordan vil klassekampen og andre sosiale konflikter arte seg under disse materielle rammebetingelsene? Det er slike spørsmål vi må stille, for å få et fast grep om hva slags rolle den tredje verden kommer til å spille i tida framover, og hva slags konjunkturer det vil være for sosialistiske revolusjoner.

Formålet med denne artikkelen er først og fremst å få fram dette perspektivet, siden det alltid er snakk om hva slags premisser en analyse eller debatt skal bygge på. Det som følger videre her, er relativt «grovkorna» innspill. Plassen tillater ikke utfyllende analyser og dokumentasjon når det gjelder den mer detaljerte gjennomgangen av materien.

Globaliseringa

Det har flomma over med analyser og statistikk som slår fast at verdensøkonomien har blitt ennå mer sammenvevd de siste årtiene. De politisk betinga faktorene, som sammenbruddet av Sovjet-imperiet og «gå på kapitalismens vei», er ubestridte pådrivere på denne utviklinga. Det er også et faktum at den teknologiske utviklinga og monopoliseringa innenfor den imperialistiske økonomien har akselerert den. Ifølge FN-statistikk var det en femdobling av såkalte transnasjonale storselskaper fra 1970 til utpå 90-tallet. De 500 største av disse sto i 1992 for 80 % av alle utenlandsinvesteringene i verden. Volumet på utenlandsinvesteringene tredobla seg nesten i løpet av 80-åra. Et viktig kjennetegn var imidlertid at en stadig større del av utenlandskapital gikk til områder som finans, eiendom, forsikring, reklame og media (Globalisation – To What End? av H Magdoff, Monthly Review Press 1992).

Dette er imidlertid bare ei side av virkeligheten, og vi kommer skeivt ut ved å trekke omfattende slutninger bare på dette grunnlaget. Samtidig som vi har denne økende globale diffusjonen av kapital, har vi en konsentrasjon av kapital til de imperialistiske kjernelanda. Dette er en langtidstrend som starta da vekstraten i den imperialistiske økonomien dabba av på slutten av 60-tallet. Fra å være 69 % av totalen i 1968 steg andelen av utenlandsinvesteringene som er retta mot den industrialiserte verden til 83 % i 1993. (På 90-tallet har vi sett et brudd i denne trenden, som jeg kommer tilbake til i neste bolk.) Samtidig tappa gjeldskrise og utflagging av superprofitter fra tredjeverden-investeringer denne delen av verden for verdier. Både på det nasjonale og regionale planet, som sosialt og klassemessig innad i samfunna både i nord og sør. Globaliseringa fører heller ikke, som noen hovedtrend, til en overnasjonalisering av borgerskapets statsmakter, som noen forledes til å hevde også på grunnlag av de prosessene vi har sett på nært hold ble satt igang i daværende EF fra midten av 80-tallet. Overenskomster og avtaler, både økonomiske og politiske, skjer fortsatt på grunnlag av den sterkestes rett. USA trumfer gjennom sitt innenfor Nafta, mens Tyskland gradvis «krever sin rett» innenfor EU. Samtidig trenger alle som evner det inn på hverandres «områder». Når de gjennom Golf-krig til Verdensbank/Pengefond og WTO-avtaler fortsetter sin samstemte plyndring av den tredje verden, henger det sammen med de spesielle maktpolitiske vilkåra vi har. Kald-krig-fasen tok slutt mens den USA-dominerte økonomiske verdensordninga ennå hangler videre. Det er bare et tidsspørsmål hvor lenge den «siviliserte» rivaliseringa varer. Hovedsida ved globaliseringa er mer krig og sterkere nasjonal undertrykking både i nord og sør.

Det er også en feiltolkning å tro at den sterkere økonomiske globaliseringa betyr at de toneangivende imperialistmaktene nå baserer sitt maktgrunnlag på utenlandsk økonomisk virksomhet. Det er den hjemmebaserte økonomiske aktiviteten som er hovedbasen. Utenlandsaktiviteten er en – riktignok livsnødvendig – tilleggsnæring. Det er hvordan hjula snurrer i USA som på sikt avgjør USAs skjebne som supermakt. Sjøl om handelens andel av BNP er dobla de siste tredve åra, så forrykker ikke det styrkeforholdet når utgangspunktet i 1965 var på skarve 6 %. Forgjeldinga av USA-økonomien (verdens desidert største utenlandsgjeld og underskudd på statsbudsjett) er også et uttrykk for dette. USA var nødt til, og hadde evne til, å trekke kapital hjem for å prøve å holde standarden i egen husholdning. Når nå USA-basert kapital flommer til deler av tredje verden, er det også forankra i hjemlige forhold. Også når 20 % av Illinois-lærernes pensjonsfond søker utenlands for å oppnå størst mulig avkastning!

Det hører med å peke på at mange mindre imperialistland har en større andel av sin økonomiske virksomhet knytta til utenlandsvirksomhet, noe som gir seg utslag i en økende kompradorisering av borgerskapene der. Norge er blant de landa som ligger høyt på skalaen her!

Tredje-verden-kapitalisme

I et spesialbilag om Asia 30. oktober 1993 tegner The Economist et svært så optimistisk bilde av det «nykapitalistiske» Asia. Både på vegne av befolkningen der (sjøl om de antar at «bare» 1 av de 3,5 milliarder som bor der, kan forventes å komme opp på et nivå med «noe kjøpekraft» innen år 2000) og, ikke minst, for «vestlige firmaer og deres arbeidere som evner å se fram i tiden» og kan benytte seg av «noen av de største forretnings- og finansielle mulighetene historien har sett».

Det er et faktum at deler av denne verden, som vi har klassifisert som del av den tredje verden, vil ha avgjørende betydning for utviklinga av verdensøkonomien framover. Pengefondet antar at halvparten av verdens BNP-økning i 1990-åra vil komme fra Øst-Asia. Verdensbanken anslår det samme når det gjelder bidrag til veksten i verdenshandelen fram mot år 2000.

At tredje verden og utbyttinga av dens folk og naturressurser har vært en nødvendig forutsetning for kapitalismen fram til nå, er anerkjent i vide kretser. Slik sett vil det ikke være noe kvalitativt nytt om økonomisk utvikling i denne delen av verden, tilpassa dagens produksjonsvilkår, også vil spille en tilsvarende rolle. Men betyr dette at store deler av tredje verden nå står overfor spranget ut av sin underordning under imperialistmaktene i nord og muligheter for et bedre liv for majoriteten av befolkninga der? Og vil det gi nytt liv til en stagnerende kapitalisme i de imperialistiske «moderlanda»?

Til det siste: Det er de enorme infrastrukturprosjektene i deler av tredje verden og konsumbehova til en økende lønnsarbeiderklasse som gir de store vyene. Når det gjelder Asia, så anslås det (Business Week 28. november 1994) at Kina, Sør Korea, Taiwan, Hong Kong og de fem største landa i Sørøst-Asia vil trenge 1.900 milliarder US-dollar innen år 2000 på infrastrukturutbygging. Vestlige og japanske selskaper spiller en dominerende rolle i disse prosjekta. De «hjemlige» selskapa av betydning er også sterkt integrert i den imperialistiske økonomien, som f.eks det Hong Kong-baserte Hopewell Holdings som er sterkt involvert i energiprosjekter på Filippinene og i Indonesia som i motorveiprosjekter i Kina.

Det er klart at dette vil gi svære profitter for de selskapa som er innblanda. Men hvordan det vil slå ut helhetlig for verdensøkonomien må undersøkes grundigere. Den andre siden av medaljen er jo at flere av de transnasjonale selskapene bygger ned virksomheten i «moderlanda» eller andre deler av verden de flytter fra. Verken de tidligere arbeiderne eller samfunnsøkonomien i hovedkontorlandet får heller se særlig til profitten de håver inn. Dette er noe av bakgrunnen til stagnasjon og degenerering vi ser i nord.

Det som er trukket fram om de transnasjonale selskapenes rolle i utviklinga av tredjeverden-kapitalismen, sier sjølsagt også noe om hva denne utviklinga betyr for frigjøringsstrevet i den tredje verden. I Asia er det strengt tatt bare Kina av tredjeverdenlanda som har et nasjonalt økonomisk fundament som gjør at det kan sette seg opp imot stormaktene. Og det bygger på kapitalakkumulasjonen fra den sosialistiske fortida. Sør-Korea og Taiwan må sies å ha en status på linje med kapitalistiske land i Europa, sjøl om de er bygd opp under USAs beskyttende vinger og deres økonomi er sterkt avhengig av eksportoverskudd med den kapitalistiske omverdenen. Singapore og Hong Kong er også spesialtilfeller, integrert i den vestlige økonomien.

Sjøl om vi nå har en sterkt voksende arbeiderklasse i tredjeverdenland, spesielt i Asia og Latin-Amerika, er det fortsatt slik at over 60 % av verdens folk er bundet opp i tilbakeliggende jordbruksøkonomi. Det er også en kortslutning å anta at industrialiseringa vil føre til en lignende overgang av arbeidsstokken fra primærnæringer til industri som vi så under industrialiseringa i Vesten. Utviklinga i India er en indikasjon på dette. Mens primærnæringenes andel av BNP has sunket fra 52 % i 1960-62 til 35 % i 1988-89, sank andelen som var sysselsatt i primærsektoren bare fra 73 % i 1971 til 67 % i 1991. (Liberation, september 1995.)

Den kapitalistiske utviklinga i tredjeverdenlanda har, med unntak av Sør-Korea og Taiwan (ifølge Samir Amin: Empire of Chaos), ført til økte ulikheter og større fattigdom for store deler av befolkninga. Den eksploderende urbaniseringa skaper enorm arbeidsløshet og sosiale spenninger.

Det er innvendt at den industrielle revolusjonen i Vesten også skapte enorme skiller og stor arbeidsløshet og at vi nå ser en parallell til dette i tredjeverdenland. En slik analyse blir ahistorisk. Kapitalismen idag er verdensomspennende og industrialiseringa i tredjeverdenland skjer under helt andre rammebetingelser, hvor borgerskapa i stor grad er kompradorisert (med unntak av Kina). Vilkåra for arbeiderklassens kamp i tredjeverdenlanda er mye trangere, både politisk og økonomisk. Det er ingen tredje verden å utbytte og borgerlig demokratiske rettigheter er mangelvare i stater som for det meste er styrt av unasjonale borgerskap på ryggen til en eller annen imperialistmakt.

Mot denne bakgrunnen er det ikke rart at vi fortsatt finner de voldsomste samfunnsmessige motsigelsene i tredjeverdenland (og tidligere sovjetblokkland). Nyindustrialiseringa har ikke endra på dette. Tvert imot. Dagens imperialisme er avhengig av å holde på kontrollen over 4/5 av jordens befolkning, som en vital reservearbeidskraft og konsumentpotensiale, og på de uvurderlige naturressursene. For å oppnå dette, ser vi idag både imperialistiske aggresjonskriger som Golfkrigen, borgerkriger mellom rivaliserende korrupte klikker som ofte er påskynda av splitt-og-hersk-politikk fra imperialistmaktenes side, til væpna frigjøringskamper mot de nykolonialistiske regimer. De mest militante og omfattende streikekamper og lignende interessekamper finner vi også her. Mens arbeiderbevegelse og folkelige bevegelser i nord har et materielt grunnlag som har framelska sosialdemokrati og reformisme, bygger virkeligheten i sør opp under militant kamp og revolusjonære løsninger. Den tredje verden forandrer ham, men den mister ikke sitt opprørspotensiale og frontposisjon i den antiimperialistiske kampen.

av Jan R Steinholt

– Sovjets fall har lagt grunnlaget for en revitalisering av den internasjonale kommunistiske bevegelsen, når vi overvinner virkningene av den første likvidatoriske bølgen som slo inn flere steder på tampen av 1980-tallet, skriver Arnljot Ask i Røde Fane nr 2, 1995.

Etter mitt syn har han helt rett. Men en logisk bestanddel av dette bør også være at grunnlaget er bedre enn på lenge for en revitalisering av den kommunistiske bevegelsen i Norge. Det var ikke emnet for artikkelen til Ask, men jeg vil gjerne følge opp tråden. Vi kan ikke betrakte de nasjonale og de internasjonale prosessene isolert fra hverandre.

Ask gjennomgår en del utviklingstrekk som gjør seg gjeldende på internasjonalt plan mellom forskjellige kommunistiske og revolusjonære strømninger. AKP (dels også NKP) har deltatt på forskjellige fellesmøter på internasjonalt og regionalt nivå de seinere åra. Imidlertid har AKP reservert seg mot å underskrive deklarasjoner og erklæringer sorn i dagens situasjon kan fungere splittende. Og man er på vakt mot tendenser til at enkelte partier kan komme til å oppkaste seg til nye «moderpartier». Det vitner om en moden holdning.

Ask beskriver en del av de hovedgrupperingene som finnes, noen basert på ulike retninger fra den «Moskva-revisjonistiske» stammen, andre fra «m-l-familiens» forskjellige greiner.

Gjennomgangen er preget av nøktern analyse; som både ser mulighetene for høyere grad av internasjonal samordning, samtidig om man er på vakt mot faren for ny revisjonisme og opportunisme i «den samlende enhetstanken» sitt navn. Innafor dette spekteret oppfatter jeg at Ask ser på de sosialdemokratisk-revisjonistiske strømningene som farlige. Det kan jeg slutte meg til. Men det er også en annen internasjonal strørnning som virker «utafra», og som vi må skjerpe årvåkenheten overfor. Ask peker avslutningsvis på hvordan en av dens retninger systematisk forsøker å sirkle inn RV. Denne strømninga er også farlig for den kommunistiske bevegelsen, om enn mer indirekte.

På vakt mot trotskismen

Trotskismens oppblomstring er alltid et tegn på at den kommunistiske bevegelsen er i vanskeligheter. Den er borgerskapets ideologiske redskap for splittelse og angrep «fra venstre». Trotskismen har over tid vært på offensiven på internasjonalt plan, der den har fråtset i frustrasjonen og oppløsningstendensene i hele spekteret av erklærte kommunistiske partier: Både marxist-leninistiske, maoistiske og «moskva-revisjonistiske».

Det som er sikkert, er at trotskismen de siste 5-6 åra har infiltrert og ødelagt flere gamle m-l-partier. Det skjer alltid under dekke av at «sosialistisk nytenkning» er nødvendig. Hovedinnholdet i denne «nytenkinga» er innføring av åpne fraksjoner («tendenser») og anti-leninisme kamuflert som anti-stalinisme. Partier i Tyskland, USA og New Zealand har blitt likvidert og omgjort til trotskistreir, for å nevne noen. Noen steder har angrepa foregått i navnet til Fjerde Internasjonalen, andre steder i IS-variant, men som oftest under falskt flagg som «oppgjør med gamle sannheter». For eksempel har kommunistpartiet i New Zealand blitt en rein filial av det engelske SWP (IS sitt «moderparti»). CPNZ var for øvrig et av de få gamle kommunistpartiene som aldri bøyde av for Kreml-revisjonistene og sloss standhaftig mot revisjonismen i flere årtier. Men etter det albanske havariet ble det – tross sin rike erfaring – underminert og overtatt av trotskistene i løpet av få år.

Splittelsen og kaoset på internasjonalt plan har gitt trotskistene manøvreringsrom. Det samme gjelder sjølsagt i de enkelte land, blant annet i Norge. Trotskistene opptrer med forskjellige fløyer, både i og utafor de eksisterende venstrepartiene. De har hatt sine følere ute og forsøkt seg på å infiltrere flere partier og organisasjoner på den revolusjonære venstrefløyen her hjemme, foreløpig med vekslende hell. Størst framgang har de uten tvil hatt i forhold til RV. Hvis RV reelt var en samlende front for venstrefløyen, tufta på et minste felles kampgrunnlag, ville dette kanskje ikke ha spilt noen større rolle. Problemet er at eks-AKPere og andre lenge har gått trotskistenes ærend i anstrengelsene for å gjøre RV til et «egentlig parti» eller et «nytt arbeiderparti». Hvis utviklinga får fortsette, risikerer vi at RV kan bli omgjort til en trotskistisk partibutikk, slik de danske trotskistene er i ferd med å kuppe Enhedslisten. Også overfor AKP ser trotskistene ut til å høste indirekte seire.

For eksempel ved at de gjennom sin fornektelse av det nasjonale spørsmålets betydning, har framprovosert en skummel nasjonalistisk høyredreining i deler av AKP (sjølsagt også i RV), som i neste omgang kan lette trotskistenes framstøt og deres forsøk på å framstå som «de sanne marxistene» og «internasjonalistene».

Enhet på marxismen-leninismens grunn?

For å møte denne trotskistiske offensiven, er det helt nødvendig at vi som holder fast ved grunnleggende marxist-leninistiske prinsipper, søker sammen med samling av de kommunistiske kreftene som et felles mål. Vi skal slett ikke undervurdere de ideologiske uoverensstemmelsene som finnes. Men vi må sørge for å skille mellom prinsipielle uenigheter og hva som sorterer under taktisk uenighet, historisk betinga motsetninger og personlige uoverensstemmelser. Når vi er kommet så langt gjennom en avklaringsprosess, får vi se om motsetningene i prinsipielle spørsmål er av antagonistisk karakter, eller om det er muligheter for å diskutere seg fram til enighet.

En ny erkjennelse er langsomt under utvikling i de ulike marxist-leninistiske miljøene. Fortsatt er det sånn at motviljen vis a vis NKP er følbar i AKP-kretser. Og den er gjensidig på NKP-hold. Men, som Arnljot Ask sjøl sier, det er «i seg sjøl en oppgave å trekke de som står på en kommunistisk plattform med i samlingsprosessen samtidig som vi svekker potensialet for regruppering av revisjonist-familien». Arnljot Ask snakker, riktignok om oppgavene på den internasjonale arenaen, ettersom, dette var emnet for hans artikkel. Men det er rimelig logisk at vi må anvende samme analyse vårt eget land.

Jo lenger vi drøyer med å etablere samarbeid i en eller annen form, jo mer sinker vi en nødvendig kommunistisk reorganisering, og jo mer gir vi spillerom for trotskistenes ødeleggende virksomhet. Det er og blir en absurditet at det skal eksistere flere «kommunistiske partier», i ett og samme land. Marxist-leninister som mener alvor, må slåss for at alle kommunister i Norge samler seg i ett kommunistisk parti. Om dette partiet kommer til å hete AKP, NKP eller noe helt annet, bør være knekkende likegyldig.

Bare det er kommunistisk og marxist-leninistisk. Og da mener jeg sjølsagt ikke kommunistisk bare i navnet.

P.S. Hva med å opprette et felles kommunistisk diskusjonsblad, med en redaksjon sammensatt av folk fra forskjellige partier og miljøer? (Dessverre er virkeligheten inntil videre sånn at AKPere ikke leser Friheten, og NKPere leser ikke Røde Fane.)

av Marte Ryste

Det kapitalistiske systemet er grunnleggende imperialistisk og rasistisk. Det interessante for kapitalistene er ikke hvilken farge folk har, men om man kan tjene penger på dem.

Ideen om raser og at enkelte raser er underlegne folkeslag har gjennom historia blitt brukt for å rettferdiggjøre undertrykking og plyndring av folk. Dette har vært viktig for Norge som en del av et imperialistisk Europa, men også for å rettferdiggjøre Norges egne imperialistiske interesser. For å unngå opprør hos egen arbeiderklasse har vestens borgerskap laget forestillinger som «godkjenner» undertrykkinga av andre folk. Tredje verden framstilles som «tilbakestående», og folk i den tredje verden vises som en grå masse, som «nesten»-mennesker. Vestens folk er derimot enkeltindivider som lever i høyt utvikla demokratiske stater. På samme måte kan man se den norske statens rovdrift på samisk land og naturressurser. Med kolonialismen kom ting som latterliggjøringa av den samiske kulturen og det samiske språket. Målet var å undergrave den samiske nasjonen.

Folk skaper ikke rasismen

Det kapitalistiske systemet er grunnleggende imperialistisk og rasistisk. Det handler om å undertrykke folk og få kontroll over andres råvarer, produksjon og markeder. Det interessante for kapitalistene er ikke hvilken farge folk har, men om man kan tjene penger på dem. Har de råvarer, har de kjøpekraft, kan de brukes i produksjonen eller er de rett og slett uinteressante? Imperialismen handler om dette; kampen om herredømme over viktige områder. Denne verdensordenen skaper rasismen, og må nødvendigvis føre til rasistiske holdninger blant folk.

Dette er en analyse det er viktig å holde på. I det borgelige demokratiet lærer vi om hvordan staten presses på fra to ekstreme sider, og velger en gylden middelvei. Med andre ord; rasistene presser partiene til å føre en mer «restriktiv» politikk overfor flyktninger og innvandrere. Men det er ikke rasistene som skaper den rasistiske staten. Den nye flyktningemeldinga er ikke et produkt av gale tanker hos det norske folk. Folk blir rasister av den virkeligheten de blir presentert. Hvis vi ikke ser dette, kommer vi fort på et blindspor i den anti-rasistiske kampen. Da gjør vi folk til hovedfienden, istedet for å rette søkelyset mot et pilråttent system.

«Ja til et fargerikt fellesskap», «Sirkus Midgard» og «Ungdom mot rasisme (UMR)» er typiske eksempler på anti-rasistiske kampanjer hvor fokuset blei retta mot vanlige folk og deres holdninger. Hovedproblemet blei fremmedfrykta blant folk. Men hva er fremmedfrykt? Fremmedfrykt framstilles som noe udefinerbart, muligens medfødt, som ligger latent i alle mennesker og gjør oss redde for alle ting som er ukjente og uvanlige. Det ligger og lurer en rasist i oss alle sammen. Derfor må staten ha holdningskampanjer og spre saklig informasjon.

Folk har fordommer

Mener vi med dette at det ikke er sant at folk har fremmedfrykt og fordommer? Jo, folk har fordommer. Mange er skeptiske til innvandrere. Mange tror at gambiere er narkolangere. Mange er overbevist om at de fleste flyktninger egentlig ikke trenger hjelp, men kommer for å snylte på våre goder. Og mange tror at innvandrerne er årsaken til arbeidsløshet, mangel på boliger og sjukehuskøer. Men hvorfor tror folk dette? Daglig blir vi matet med argumenter som skal underbygge den rasistiske innvandringspolitikken regjeringa fører. Våre ideer om andre folk faller ikke ned fra himmelen, de ligger ikke latent i alle mennesker. Skepsisen og mistenkeliggjøringa har blitt skapt. Den gjør det lettere å forsvare dagens politikk og sette folk opp mot hverandre. Istedenfor å stå sammen mot systemet slåss folk mot hverandre.

Det er ikke befolkninga i Norge som har funnet ut at alle gambiere er narkolangere, og at Oslo er full av illegale innvandrere. Det er politiet som lærte oss hvem som var narkolangere, hvem man helst ikke burde ha boende i blokka. Denne gangen var det folk fra Gambia. Og det var en tidligere justisminister som lærte oss at 80 % av alle asylsøkere som kommer til Norge er falske flyktninger. Og samtidig som staten forteller oss om hvordan flyktninger er, holdes de atskilt fra vanlige folk. De blir stua sammen på dyre sentre og høyfjellshotell. Der kan vi se hvor mye penger de koster oss!

Noen tjener på rasismen

Når vi skylder på enkeltmennesker og deres fordommer overser vi glatt at rasismen som ideologi tjener en hensikt. Samtidig som myndighetene finansierer holdningskampanjer for toleranse bygger de offensivt opp under rasismen. Kampen mot rasisme er ikke en kamp for toleranse, det er en kamp for like rettigheter. Og det er det norske lovverket som forskjellsbehandler og fratar flyktninger og innvandrere politiske rettigheter. Staten utøver rasisme. Dette skjer gjennom lovverket, politiske signaler, politisk praksis og politiske uttalelser. Det norske lovverket fratar innvandrere grunnleggende demokratiske rettigheter som rettssikkerhet og likhet for loven.

En humanistisk historie?

Norge er et av de landa i verden med strengest flyktningepolitikk. Når Faremo kaster ut dødssyke barn bryter hun ikke med gamle humanistiske prinsipper. Den norske staten har ikke en humanistisk historie. Norge har en lang historie på statlig rasisme. I tur og orden har myndighetene erklært jøder, katolikker, sigøynere og andre folkeslag uønska, og stengt grensene for dem.

Norsk flyktningepolitikk har forandra seg i ulike perioder. Hvem, og hvor mange som har fått slippe inn, har veksla etter behova til det norske borgerskapet. Det er ikke sånn at det var de hjertevarme og snille som styrte da mange slapp inn, mens det er de slemme som styrer når få slipper inn. Når vi trengte arbeidskraft fikk folk komme inn, når det ble mangel på arbeid satt staten lås på døra. Selvsagt har ytre press og kamp også virka inn på politikken. Men basisen har hele tiden vært maktas vurderinger rundt hva som vil tjene seg for dem. Det er derfor Norge og EU nå lager en strengere og strengere asyl- og flyktningepolitikk, samtidig som antallet mennesker på flukt i verden bare øker.

Som under krigen

Norsk flyktningepolitikk i dag ligner på mange måter den politikken myndighetene førte overfor jødene under krigen. Akkurat som i dag ble jøder nekta innreise fordi de ikke ble betrakta som politiske flyktninger. Det hjelper ikke å være voldtatt, torturert eller alvorlig syk. Du får ikke politisk asyl hvis du ikke kan bevise at du er forfulgt av politiske årsaker på individuelt grunnlag. Noen som har hørt om en torturist som gir kvittering etter «behandling»; «Vi har utført denne torturen av politiske årsaker. NN er forfulgt på et individuelt grunnlag»?

Et mye brukt argument mot å ta inn jøder under krigen var også at vi ville få et «spirende jødeproblem». Særlig var det skepsis mot å hjelpe barn. Myndighetene mente det var en fare for at barn ble i landet lenger. Dette er ikke ukjente toner i dag. Vi vet jo hvor rasistiske folk blir hvis det kommer mange mørkhuda innvandrere. For å regulere «strømmene» av flyktninger under krigen innførte myndighetene visumtvang for jøder. Det var i realiteten Sveits og Sverige som tvang Tyskland til å merke jødiske pass spesielt med en J fra og med 1938. På den måten ble det lettere å sortere ut jødiske flyktninger og nekte dem innreise. Er det noen som kjenner seg igjen?

Festung Europa

Vi kan ikke snakke om statlig rasisme og flyktningepolitikk uten å se på hva som skjer i Europa. Det europeiske borgerskapet bygger union. En union med solide murer. Skal de indre grensene fjernes til fordel for fri flyt, må man være nøye med hva man slipper inn i området. Eller som Margareth Thatcher så fint sa det: «I did not join Europe ta have free movement of terrorist, criminals, drugs, plant- and animal diseases and rabies and illegal immigrants.»

Europeisk flyktninge- og asylpolitikk handler hovedsaklig om hvordan man skal hindre mennesker på flukt fra å komme inn i et europeisk land for å søke om asyl eller oppholdstillatelse. Gjennom visumplikt, transportøransvar og styrking og militarisering av ytre grenser er det blitt nærmest umulig for flyktninger fra en rekke land å søke om beskyttelse. I tillegg har førsteasylandsprinsippet gjort retten til å søke om asyl til et slags lottospill, der det gjelder å komme til det rette landet, og møte de riktige menneskene.

Ordnung muss sein

Men det er ikke bare de ytre grensene som skal styrkes. For samtidig som EU stenger grensene utad, styrkes også kontrollen innad i EU-området. EUs løsning er intensivert politisamarbeid, økt bruk av elektronisk overvåking og utvidete fullmakter til politiet. Det er ikke en tilfeldighet at politiet og kontrollpolitikken styrkes i EU-landa. Borgerskapet fører en politikk som skaper økte forskjeller mellom fattige og rike. Det er beinhard konkurranse mellom kapitalistene, det er ikke råd til ekstra goder nå. Gjennom unionen skal det europeiske borgerskapet styrke seg i kampen. Det handler om å overleve.

EUs politikk fører til arbeidsløshet og nød. Velferdstaten og «den sosialdemokratiske modellen» er et tilbakelagt kapittel. Det er flere mennesker som faller utenfor systemet. Men dette gjør også at det blir lettere for folk å få øye på urettferdigheten. Disse folka ønsker borgerskapet i EU-landa å kontrollere gjennom blant annet opprustning av politiet. Alle grupper og handlinger som går imot borgerskapets interesser er truende, samfunnsnedbrytende og kriminelle. I takt med den økonomiske og sosiale krisa i verden ruster statene opp politiet for å slå ned sosial uro, og økt klassekamp i samfunnet. Med «Ordnung muss sein» skal profitten sikres.

Schengen-avtalen

Det er ikke noen overraskelse at Brundtland og co tilsynelatende er så opptatte av nordisk passfrihet. At regjeringa mener vi må tilslutte oss Schengen for å få til dette (og bare derfor) er ikke mer enn vi venta. Men hvorfor er det så viktig for det norske borgerskapet å tilslutte seg Schengen-avtalen? Hvis vi ser på asyl- og flyktningepolitikken som tegnes opp i avtalen er den ikke ulik politikken den norske staten fører. Vi kan heller si at Norge er et «foregangsland» når det gjelder å stenge flyktninger ute. Men Schengen-avtalen er mer enn asyl- og visumregler. Grovt sett kan vi si at Schengen, og samarbeidet der, tegner opp kontrollapparatet i den nye europeiske superstaten.

Redslen for hordene

Det er krise i tredje verden og folk blir fattigere og fattigere, i et stadig mer utplyndra sør. Nå er det ikke redselen for flere flyktninger i land med stor arbeidsløshet som bestemmer politikken. Nå er det redselen for horder av folk fra sør som ikke har noe annet valg enn å flytte nordover, som styrer. I tillegg til visumplikt, transportøransvar og andre ordninger som hindrer flyktninger i å komme til et europeisk land, styrkes grensene militært. I de første månedene i 1993 ble 77.000 flyktninger uten gyldige papirer stoppa av militæret på grensa til Østerrike. I Tyskland sank antallet flyktninger som fikk søke om asyl med 60 prosent mellom 1993 og 1994 blant annet på grunn av økt grensekontroll.

Borgerskapet i Norge vil være med i Europas nye superstat. De trenger kontrollapparatet EU bygger opp. De trenger Schengen å skylde på når de politiske avgjørelsene blir upopulære. De trenger Schengen for å kunne avvise flyktninger mer effektivt og kategorisk. De trenger Schengen for å styrke politiet og bygge opp et mer effektivt overvåkingsorgan.

Må EU være rasistisk?

Unionen beskytter de hvite priviligerte mot «hordene av mørkhuda innvandrere». Det kan ikke gjøres humant. Man kan ikke stoppe desperate mennesker som flykter for å overleve uten å føre en menneskefiendtlig politikk. Det handler om å nekte folk retten til å flykte fra landet sitt. Du må ha visum, få reise med et transportselskap, komme gjennom passkontrollen og være «nok» flyktninger etter lovens bokstav. Alle andre er falske flyktninger. Det finnes ikke tall på antallet mennesker drept av den europeiske superstaten.

Det trengs en overbygning for å føre dagens menneskefiendtlige flyktningepolitikk, for å få folk til å godta at dødssyke barn må sendes ut av landet. Staten trenger et folk med «fordommer». I lys av dette blir økt oppslutning om høyreekstremistiske grupperinger og partier klarere. De høyreekstreme miljøene kan vokse fordi staten trenger dem.

Hvordan må vi jobbe?

Vår analyse av rasismen; både den statlige og den organiserte, må få konsekvenser for hvordan vi legger opp kampen vår. Det er ikke en enkel jobb. Historia er full av eksempler på feilslått strategi, og den sprikende anti-rasistiske bevegelsen vi har i dag viser at vi langt på vei går i samme retning.

Det er viktig å jobbe for å knuse brunskjortene. Hver gang nazistene styrker seg blir arbeidet vårt vanskeligere. Nazistene må knuses fordi de driver terror. Klarer vi ikke det blir det farlig å være kommunist, farlig å være anti-rasist, farlig å være mørkhuda og farlig å være homofil. Men samtidig må vi se at det er staten som er hovedfienden vår. Nazi-grupper som Viking har ikke makta i Norge. Det er ikke de som presser regjeringa til å tilslutte seg Schengen-avtalen. De presser ikke Norge i retning av en superstat med fascistiske trekk. Det klarer makta helt fint sjølv.

Når vi undervurderer eller glemmer statens rolle, gjør vi feil. Det er hårreisende at regjeringa fikk igjennom flyktningemeldinga og en ny og strengere praksis, uten at det blei mer bråk. Folk over hele landet skrev rasende innlegg, demonstrerte og viste avsky mot myndighetene, men ingen så viktigheten av, eller evnet å samle folk til felles protest. Det er farlig å være anti-rasist noen steder i Norge, men det er mye farligere å være flyktning i Europa. Er det et tegn på at vi er en del av en litt eurosentrisk anti-rasistisk bevegelse når vi ikke prioriterer å bygge nettverk for å skjule flyktninger? Det handler om å prøve å redde livet på tusenvis av mennesker hvert år, folk som blir sendt hjem til tortur, voldtekt og drap. Er flyktninger også blitt en grå masse for oss, tall og statistikker som vi ikke forholder oss til?

Vi trenger noen som kan samle folk i opposisjon mot regjeringas politikk. Noen som ser den statlige rasismen og viktigheten av å kjempe mot den. Men først og fremst trenger vi en samla anti-rasistisk bevegelse. I dag jobber folk på forskjellige fronter med liten kontakt. Helheten forsvinner og vi gjør feil. Rasismen er et dyr med mange hoder. Vi kan ikke vinne ved å sikte etter hver vår hals. Vi må samarbeide og treffe dyret rett i hjertet.

av Morten Falck

Denne høsten stilte klart rasistiske og nynazistiske organisasjoner til valg i Norge, samme år som vi feirer 50-års jubileet for frigjøring fra Hitler-Tyskland og slutten på 2. verdenskrig. Rasismen er altså ikke en tilfeldig foreteelse som dukker opp uten sammenheng med samfunnet rundt, og som forsvinner «av seg selv» etter å være slått.

Sven Lindqvist har påvist at rasismen er et bærende tema i den vestlige måten å tenke på, en del av den allmenne tenkninga som vi lett faller tilbake til. Det har sine historiske årsaker, og sine politiske grunner i det imperialistiske systemet. Rasismen er uløselig forbundet med imperialismen.

Det betyr ikke at det ikke fins rasisme og rasistiske holdninger andre steder i verden. Se på de japanske fascistenes holdning til kineserne under krigen. Det finnes rasistiske tradisjoner mange steder i verden, f. eks. i India, hvor rasismen gjerne får en religiøs form. Men den vestlige tenkningas rasisme er vår tradisjon.

Rasismens viktigste effekt er at den splitter arbeiderklassen og de folkelige gruppene som kan bety en trussel mot herskerklassens makt, og gjør dem til herskerklassens nyttige våpen mot hverandre. Derfor er det ikke merkelig at rasismen viser seg under den pågående krisa og borgerskapets hardhendte omfordelingspolitikk. Det er noen som trenger den! Allerede for de romerske herskerne var «Divide et impera» (splitt og hersk) en grunnleggende politikk, en politikk som det britiske imperiet tok så glimrende vare på, og som ingen i Norge forvalter mer bevisst enn Brundtland & co, med den erfarne bondehetseren Yngve Hågensen som et viktig eksempel.

At rasismen i det norske statsapparatet er tydelig, er i og for seg ikke det samme som at regjeringa fører en rasistisk politikk. Men det gjør den, og det er liten tvil om at dette langt på vei er bevisst, for å tekkes innvandrerfiendtlige velgergrupper. Brundtlands regjering sender hjem tamiler i en spent situasjon, den overfaller den pakistanske familien Aftab midt på natta og kaster dem ut av landet med dødssjuke unger og mentalt sjuk mor. Den norske staten holder seg med en svarteliste over visse nasjoner som ikke skal gis besøksvisum engang, og gjett hvor mange av dem som finnes i Europa eller Nord-Amerika! Den slipper inn så godt som ingen flyktninger og asylsøkere, og presterer tilmed å framstille det som generøst at man vil åpne grensene for ynkelige 500 flyktninger fra krigen i det tidligere Jugoslavia. Rødmer regjeringa av skam? Nei, i stedet for å ta opp kampen mot rasismen, presterer Brundtland å si at hun er stolt av norsk innvandringspolitikk!

Den norske regjeringa er tjent med rasismen. Derfor fører den ikke kamp mot rasismen i det norske samfunnet, men sprer den og underbygger den, og fører en politikk overfor innvandrere, flyktninger og asyslsøkere som er klart rasistisk. Dermed skaper den også et klima hvor Carl I Hagen og alt det brune grumset til høyre for ham kan trives. Men et virkelig arbeiderparti må ta kampen mot rasismen på alvor. Det kan i denne situasjonen være interessant å se på Marx’ og Engels’ omfattende analyser av Irlandsspørsmålet og forholdet mellom engelsk og irsk arbeiderklasse.

9. april 1870 skriver Marx som leder av Internasjonalen til sine medarbeidere Sigfrid Meyer og August Vogt i New York:

«Og viktigst av alt! Alle industrielle og kommersielle sentra i England har nå en arbeiderklasse som er delt i to fiendtlige leire, engelske proletarer og irske proletarer. Den vanlige engelske arbeideren hater den irske arbeideren som en konkurrent som presser levestandarden ned. I forhold til den irske arbeideren føler han seg som et medlem av den herskende nasjonen og gjør derfor seg selv til et redskap for sine aristokrater og kapitalister mot Irland, og slik styrker han deres herredømme over ham selv. Han bærer på religiøse, sosiale og nasjonale fordommer mot ham. Hans holdning overfor ham er grovt sett den samme som de fattige hvite inntar overfor niggerne i de tidligere slavestatene i Den amerikanske unionen. Iren betaler ham tilbake med renter med hans egne midler. Han ser i den engelske arbeideren både den medskyldige og det tåpelige redskapet for engelsk herredømme i Irland.

Denne antagonismen blir holdt kunstig i live og forsterket av pressa, kirken og vittighetsbladene, kort sagt med alle de midler som står til den herskende klassens rådighet. Denne antagonismen er hemmeligheten ved den engelske arbeiderklassens maktesløshet, trass i dens organisering. Det er hemmeligheten ved at kapitalistklassen kan beholde makta. Og sistnevnte er fullt klar over dette.»

Han går videre med å si at dette forholdet også lammer ethvert forsøk på samarbeid mellom engelsk og amerikansk arbeiderklasse. Og ettersom England er det viktigste kapitalistiske landet, er Internasjonalens viktigste oppgave å påskynde revolusjonen i England: «Den spesielle oppgaven til sentralrådet i London er å vekke den engelske arbeiderklassens bevissthet om at for dem er Irlands nasjonale frigjøring ikke et spørsmål om abstrakt rettferdighet eller humanistiske følelser, men den første betingelsen for deres egen sosiale frigjøring.» (note 1)

Altså: Dersom AKP tar mål av seg til å lede arbeiderklassen i dens frigjøring, må partiet sette alle krefter inn mot rasismen. Skal det være mulig, må det ha en klar analyse av rasismen og ikke tale i tunger eller rote til begrepene. Før rasismen er beseiret vil det aldri bli mulig for det norske folket å nå frihet. Som Marx så treffende uttrykte det: «Enhver nasjon som undertrykker en annen smir sine egne lenker.» (note 2)

En bok og en debatt

Terje Valens bok Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv tar opp spørsmålet om rasismen. Han er ikke klar, etter mitt syn greier han ikke engang å finne kjerna i rasismen, og han aksepterer rasebegrepet.

Nå sier han innledningsvis i boka at den ikke representerer noe endelig syn, men at han er åpen for debatt. Denne invitten tok jeg på alvor da boka var forholdsvis ny, med en artikkel i Klassekampen ved juletider 1992. Ut av det kom det en debatt gjennom et par måneder av 1993. Terje Valen svarte som om det var mer om å gjøre å ta livet av en vederstyggelig kjetter enn å komme til klarhet i spørsmålet om rasismen – for såvidt i pakt med de «beste» tyske og russiske tradisjoner, en diskusjonsform vi forhåpentligvis prøver å kvitte oss med.

Mitt svar ble levert Klassekampen, men på trykk kom det aldri. Høsten 1994 oppdaget jeg at Terje Valen har inkorporert sitt innlegg i denne debatten i et hefte med artikler han har gitt ut som supplement til boka. Etter en samtale med Sigurd Allern skrev jeg en kronikk til KK, men på trykk kom aldri den heller. Jeg lurer fortsatt på om en diskusjon om marxismen og rasismen er uinteressant for Klassekampen.

Men spørsmålet er viktig, og diskusjonen trengs. Derfor formulerer jeg nå for tredje gang mitt syn. Det er nødvendig å gå inn på tre emner: Biologien, rasismens opprinnelse og innhold, og marxismen.

l: Hva er en rase?

Rasismen gir seg ut for å ha dekning i naturvitenskapen. Teorien om menneskerasene er liksom en del av den biologiske systematikken. Derfor er det nødvendig å se på biologien.

Verden omkring oss er fylt med et myldrende antall levende organismer, som vi må kunne skille fra hverandre dersom vi skal kunne vite noe om dem og deres sammenheng med hverandre og verden for øvrig. Da er det nødvendig å gi dem navn. Den enheten vi gir navn, kaller vi art. Noen vitenskapsmenn regner med at det kanskje finnes 150 millioner av dem.

System

For å holde orden på så mange arter, må de få navn og ordnes etter et system. Etter den svenske naturforskeren Carl von Linné gir vi alle artene et dobbelt navn på latin: Slektsnavn og artsnavn, som for mennesker: Hans Olsen er personen Hans av slekta Olsen. De latinske artsnavnene snur på flisa, som telefonkatalogen: Vaccinium uliginosum er arten uliginosum av slekta Vaccinium. Det latinske navnet er alltid det samme, uansett språk, så dersom du ikke skjønner hva svenskene mener når de snakker om odon, kan du gå til det latinske navnet Vaccinium uliginosum og tilbake til norsk, da får du vite at det dreier seg om blokkebær (også kalt skinntryte) – som likner fælt på blåbær, men smaker mye mer vassent.

Vi ordner alle artene i slekt, alle slektene i familie, og så stigende i orden, klasse, rekke og rike. Etter darwinismens gjennombrudd har vitenskapen forsøkt å bygge opp et system basert på likheter i vesentlige strukturer, som gjenspeiler livsformenes historiske utvikling og slektskap. Slik blir systemet bærer av kunnskap i seg sjøl.

Men alle enhetene i dette systemet er bare enheter vi lager i vår tankeverden for å holde orden på mangfoldet. Om vi gjør om på systemet f.eks for plantene, endrer det våre ideer, men ikke så mye som et klorofyllkorn på plantene selv. En planteslekt er bare en måte å organisere kunnskapene på, den finnes ikke ute i naturen.

Arten

Slekta Vaccinium med sine tre norske arter blåbær, blokkebær og tyttebær utgjør ingen enhet i naturen. Vi grupperer disse artene sammen fordi de har mange strukturelle likheter og fordi vi mener de er nær beslektet.

Men de tre artene finnes. Blåbær og blokkebær (skinntryte) vokser side om side, slik de har gjort i Norge gjennom tusener av år, men de blander seg ikke med hverandre, går ikke i oppløsning, men forblir separate enheter med klare forskjeller.

Å definere art er ikke helt enkelt, dersom vi skal finne en definisjon som dekker alle levende organismer. Det er vanlig å si at en art er en gruppe individer som kan parre seg med hverandre og få fruktbart avkom. Det er en definisjon som holder for våre formål (selv om alle kan se at den f.eks bare dekker flercellede organismer med kjønnet formering.

Dette faller Terje Valen tungt for brystet, han kaller det idealisme «eller nykantianisme i filosofisk forstand». «For viss vi vel eit anna utgangspunkt enn parringa og resultata av den, så oppløyser også arten seg som omgrep,» sier han.

Jasså? Kanskje våre begreper lar seg rote til. Men for en Terje Valen på bærtur vil blåbær og blokkebær være forskjellige arter uavhengig av hvilke begreper han gjør seg. De vil ha de samme distinkte forskjellene som steinalderfolkene i Europa fant da isen trakk seg tilbake for 10.000 år siden, uten å ha begreper om vitenskapelig systematikk, Kant eller idealisme. Smaken var «beviset på puddingen».

Mennesket er også en biologisk art. Det er ikke våre definisjoner som gjør at vi skiller mellom mennesket og så nærstående arter som sjimpanse og dvergsjimpanse, men reelle forskjeller som gjør at mennesket faktisk utgjør en særegen enhet i naturen, en enhet som er stabil og avgrenset gjennom tid og rom.

Enheter på lavere nivå: Rasen

At arten er en reell enhet, forhindrer ikke at artene ofte kan variere ganske mye. Det finnes individuelle variasjoner, og mer eller mindre faste variasjoner av mange slag. Sjiraffen har forskjellige typer mønstre, og de har tilmed navn. Humleblomsterflua Volucella bombylans har to forskjellige fargeformer, som lurte en norsk flueforsker til å beskrive dem som separate arter i forrige århundre. Men det er bare fargevariasjoner ettersom hvilken humleart flua parasitterer. Det fins sommerfugler som har forskjellig farge fra vårgenerasjonen til høstgenerasjonen. Orkideen søstermarihånd opptrer i en rød og en gul form. Mange slike variasjoner er svært utbredt, og volder ofte ekspertene mye hodebry. Men de utgjør ingen fornuftige enheter, og å gi dem systematisk rang gir ingen kunnskap.

Noen former er relativt isolert geografisk eller økologisk, og forholdsvis konstante over tid. Det er former som kan utvikle seg til nye arter. Vitenskapen klassifiserer ofte disse formene som rase, men foretrekker i våre dager betegnelsen underart. Dersom en underart beskrives, får den eget navn på latin, og det føyes til som tredje ledd i det vanlige, to-leddete navnet. Tidligere var det svært vanlig å beskrive avvikende former som rase, men moderne systematikk er svært varsom med dette, av den enkle grunn at det ofte lager mer forvirring enn det gir kunnskap. Man er også blitt strengere med forutsetningene. Store norske leksikon definerer rase slik: «En gruppe innenfor en art som har flere felles arvelige egenskaper (min kursiv, M.F.) som gjør at den kan skilles fra andre grupper …»

Rasene/underartene er ikke stabile. Der de møtes, kan de parre seg med hverandre og få fruktbart avkom, det vil si at grensene ikke er klare. Tenk deg hva som skjer hvis de forskjellige hunderasene overlates til sitt eget initiativ. Etter ikke altfor mange generasjoner ville vi verken ha papillon eller pitbullterrier, men en allmennhund som var en blanding av alle raser.

Rasene er enheter som vi lager for å ordne våre kunnskaper, de er ikke klart avgrensete, stabile enheter i naturen. Derfor sier også leksikonet at «det kan være et rent skjønnsmessig spørsmål om hvor mange raser man vil inndele en art i».

Et navn gir ingen eksistens

Terje Valen sier at dersom det fins arvelige, fysiske forskjeller mellom grupper av «arten moderne menneske (homo sapiens sapiens)», som bor på forskjellige steder, og som gjør at vi ut fra utseende kan se hvor folk kommer fra, «då er dette eit materielt grunnlag for ei klassifisering av arten menneske i undergrupper av arten, eller i rasar». Men biologien krever at hvis vi skal dele en art inn i underarter, skal den være under oppsplitting fordi forskjellige populasjoner lever adskilt. Vi har arvet et sant kaos fra vitenskapsfolk som ikke tok så alvorlig på dette spørsmålet. Om de 11 beskrevne underartene av brunbjørn skriver Verdens dyr: «Det ser ut til at de forskjellige underartenes særtrekk skyldes mer næringsforholdene enn geografisk isolasjon.» Ingen biolog ville drømme om å klassifisere dyreformer etter næringstilgangen.

Rase kan være en nyttig enhet for oss, når vi skal skille ut former og håndtere variasjonen i naturen. Men rasene oppstår ikke som enheter i naturen fordi om vi gir dem et navn. Det er ikke navnet som skaper det virkelige. Det er en vanlig feil å tro at alt vi gir et navn må ha en reell eksistens, og Terje Valen er ikke den første som gjør den. Men den er idealistisk.

Mennesket

Geologisk sett er vi, Homo sapiens, en helt ny art, ennå ikke en halv million år gammel. Mennesket lever spredt over hele jordkloden, i mange slags miljøer, og varierer iøynefallende. Noen av disse variasjonene ser ut til å være geografisk betinget. Det ser altså ut til å være et klart grunnlag for å dele menneskearten inn i underarter?

Den første innvendingen mot dette er åpenbar: Mennesket er en mobil art, som forflytter seg over store avstander – i våre dager mer enn noensinne. Og med en permanent seksuell lyst som er karakteristisk for vår art parrer den seg hvor som helst, når som helst og aller helst. Det finnes altså ikke grupper av mennesker som kan sies å være genetisk isolert, verken geografisk eller økologisk. Derfor er mennesket under stadig «oppblanding», og slett ikke under oppsplitting i nye arter. Ingenting tyder på at mennesket som art noen gang har vært det heller. Derfor er underartsbegrepet meningsløst.

Den biologiske systematikken deler ikke mennesket inn i forskjellige raser – noe som framgår av den latinske betegnelsen Terje Valen bruker: Homo sapiens sapiens. Første delen av navnet er slektsnavn. Andre delen er artsnavn. Tredje ledd er navn på underart. Når det bare finnes ett, nemlig det samme som artsnavnet, betyr det at det ikke fins noen navngitte raser.

Det har ikke hindret en tradisjonell oppdeling av mennesket i «raser». Men det har ikke vært lett for rasebiologene å finne kriterier som kan rettferdiggjøre en slik inndeling. Ett av de virkelig alvorlige problemene har vært at forskjellige ytre trekk man har brukt til å definere rasene, har vært spredt etter forskjellige geografiske mønstre. Utbredningen av hudfarge, hårtype, øyenform, skalleform, lemmenes proporsjoner, formen på nesa, gir forskjellige mønstre. Og som det står i leksikon: rasen må ha flere felles arvelige egenskaper. Når alle de forskjellige egenskapene er ulikt fordelt geografisk, hva blir igjen av rasene da?

Etterhvert som rnetodene for måling og veiing har blitt mer avanserte, har rasebiologene fulgt med og trodd de kunne komme fram til mer «objektive» kriterier for inndeling av menneskerasene. (note 3)

Fram til slutten av 2. verdenskrig var det vanlig å måle menneskene for å kartlegge «raser». Men nazismens fall og de undertrykte folkenes frigjøring etter krigen har mildest talt brakt metodene i vanry. Etter krigen har noen forskere prøvd å finne mer «objektive» kriterier, uten å forstå at hele prosjektet er grunnleggende feil. Blodtyper var en stund veldig in, men løste ikke problemet. Siste krampetrekning har vært kartlegging av genene som det endelige og uimotsigelig objektive kriterium. Men genene er jo bare «programvaren» som fører til de ytre forskjellene, det er ikke noe magisk med proteinene i arvestoffet.

Genetikerne slår kontra

Det viser seg da også at når man begynner å undersøke arvestoffet systematisk, strander ethvert forsøk på å dele mennesket inn i raser. I boka Not in Our Genes fra 1984 referer Rose, Lewontin og Kamin tre forskjellige, uavhengige undersøkelser. Alle de tre undersøkelsene ga samme resultat.

For det første, viser det seg at 75 prosent av de menneskelige proteinene er identiske fra individ til individ. De øvrige 25 prosent står for alle variasjoner. Av disse 25 prosentene viste det seg at hele 85 prosent av variasjonene var forskjeller mellom individer i samme populasjon, stamme eller nasjon. Ytterligere åtte prosent utgjør forskjeller mellom forskjellige stammer eller nasjoner. Da har vi igjen sju prosent (av den fjerdedelen som varierer) som står for forskjeller mellom de viktigste såkalte «rasene». Det vil si at de forskjellene rasismen vil dele mennesket inn etter, skyldes 1,75 prosent av arvestoffet. Eller for å si det på en annen måte: Forskjellene innad i gruppene er større enn forskjellene gruppene imellom.

Cavalli-Sforza, Menozzi og Piazza har undersøkt og sammenliknet genmaterialet hos forskjellige folk ut fra blodprøver samlet inn gjennom 50 år. Deres enorme og enestående materiale fører til en like klar konklusjon: Alle folkegrupper er bemerkelsesverdig like, variasjonene mellom individene er større enn mellom folkegruppene. «De individuelle forskjellene er så enorme at alle raseteorier blir meningsløse sett fra et genetisk ståsted.» (note 4)

Rasismen kan altså ikke begrunnes i biologien. Likevel er det en bærebjelke i vestlig tenkning. Hvor kommer den fra, hva er det for slags teori?

II: Rasismens opprinnelse

Terje Valen skriver i boka si at en analyse av rasismen krever «at vi finn ut når og korleis rasismen oppstod historisk». Men underlig nok er hans egen analyse av rasismen helt utilstrekkelig. «Den første forma for rasisme sprang ut av slaveriet,» sier Terje Valen.

«På dette grunnlaget (slaveriet) skapte menneska ein ideologi som sa at einskilde folk var overlegne og andre underlegne av biologiske grunnar og ikkje av historisk-kulturelle tilfelle knytte til utviklinga av produktivkreftene.

Då dei kvite europearane erobra verda fra 1400-talet og frametter, og drap eller la under seg svært mange av folkeslaga i verda, breidde denne typen ideologi seg svært mykje. Og med framveksten av den moderne kapitalistiske imperialismen fekk den rasistiske ideologien enda større utbreiing.» (note 5)

Terje Valen vil få problemer om noen ber ham om å vise fram de rasistiske ideologiene fra oldtida og middelalderen. Det kommer av at rasismen er en nyere oppfinnelse. Forskjellige slags sjåvinisme og stigmatisering av grupper på religiøs, nasjonal eller annen bakgrunn er ikke det samme som rasisme. De gamle grekere med sin forakt for barbarene var ikke rasister, og Pizarro og Cortez slaktet ikke indianere under påvirkning av en rasistisk ideologi. For conquistadorene var det nok at indianerne ikke var kristne.

Da den franske historikeren grev Henri de Boulainvilliers døde i 1722, etterlot han seg manuskriptet til sitt hovedverk Histoire de l’ancien gouvernement de la France. Boka ble gitt ut i 1727 og fikk stor innflytelse. Boulainvilliers var motstander av det eneveldige kongedømmet som den ennå umyndige Ludvig XV hadde arvet etter sin oldefar Solkongen, og han ønsket å konstruere et teoretisk forsvar for adelsveldet. For ham var Frankrike bebodd av to skilte raser. Adelen var etterkommere etter frankerne og hersket med erobrernes rett over gallerne, det franske folket. Det er første gang rasismen formuleres teoretisk, rett før den franske adelens dødskamp.

Boulainvilliers formulerte en rasistisk teori for å legitimere den franske adelens herredømme. Men det var allerede på fallrepet, under revolusjonen i 1789 tok tredjestanden makta og Boulainvilliers’ teorier fikk motsatt innhold. For hvis det var gallerne som var det franske folket og adelen egentlig var noen utenlandske røvere og erobrere av fremmed rase, så forlangte gallerne nå sin rett. Sidene bytta plass, men rasebegrepet var like nyttig for tredjestanden som det hadde vært for adelen.

Rasismen formuleres i historievitenskapen ut fra politiske formål. Og den kan ikke skilles fra de politiske målene, den har alltid vært et redskap for å legitimere undertrykkelse og for å splitte de undertrykte. Da Philadelphia-legen Samuel George Morton i første halvpart av forrige århundre samlet og målte skaller fra forskjellige «raser», var det for å skape et holdbart ideologisk forsvar for slaveriet i de amerikanske sørstatene. Rasismen har stått sterkt i USA i mer enn to hundre år, og grunnen til det er det sterke behovet for å begrunne utryddelsen av indianerne og undertrykkinga av de fargede.

Sammenliknet med de politiske raseteoriene er biologenes forsøk på klassifisering av mennesket temmelig famlende. Det tar sågar lang tid før biologien blir endelig klar over at mennesket er en art og ikke flere. Linné bygger f.eks sin beskrivelse på rykter og beretninger fra oppdagelsesreisende, og beskriver flere arter.

Det er derimot tydelig at biologien blir påvirket av de politiske raseteoriene som gjør seg sterkt gjeldende i den allmenne tenkemåten. Ikke fordi det er noe vitenskapelig hold i teoriene, men fordi det fantes et tvingende politisk behov for å rettferdiggjøre den pågående oppdelinga av verden mellom kolonimaktene. Den regelrette nedslaktinga av hele folk i koloniene gjorde det nødvendig med et ideologisk forsvar. Hva kunne passe bedre enn teorier om at det dreide seg om raser som var mindre verdt? Den herskende klassens tenkning preger også vitenskapen. Darwinismens gjennombrudd etter 1859 skapte en krysning mellom den politiske rasismen og en biologisk teori som viste at arter kunne gå under og forsvinne akkurat som nye oppsto. Dermed kunne det framstilles som en naturlov at «mindreverdige raser» døde ut og den «høytstående hvite rase» overtok – det var et ledd i den naturlige «kampen for tilværelsen». Denne krysningen mellom politikk og biologi ble livsfarlig.

Det finnes en tendens til å fokusere på nazismens jødeutryddelser når man skal studere rasismen, som om den var en nazistisk oppfinnelse. Terje Valen gjør også denne feilen. Skal man skjønne noe av rasismen, er det viktig å være klar over at den var allmenn. Den regjerte tenkninga i alle kolonimaktene. England, Frankrike, Belgia, Nederland, Spania, Portugal, Italia, USA, Russland osv har alle hatt behov for rasismen for å forsvare sine erobringer og sin brutale framferd mot folkene i landene de erobret. Sven Lindqvist peker med etsende ironi på at feilen Hitler gjorde, var å foreta seg i Europa det de andre imperialistmaktene gjorde i koloniene. Det er ingen forskjell i følelseskald systematikk mellom tyskernes utryddelse av hereroene i Sørvest-Afrika i 1904 og jødeutryddelsene. Men hereroene er beleilig fortrengt, for engelskmennene gjorde det samme i Afrika og India, franskmennene i Sentral-Afrika, belgierne i Zaire, og så videre og så videre.

Det livsfarlige innholdet i rasismen er en biologisk determinisme. Du er mindre intelligent fordi huden din er mørk, det er ingenting du kan gjøre med det. Du er fattig fordi nesa di er flat, det ligger i genene og kan ikke rettes opp. Rasismen måler menneskenes verdi ut fra utseende, den har ingenting med vitenskap eller logikk å gjøre. Du kan like gjerne gå til astrolog eller spå i fuglenes innvoller.

Men om rasismen ikke er logisk, ikke er vitenskapelig, ikke er sann, så er den nyttig. Derfor blir vi ikke kvitt den. Det viser striden i USA rundt den rasistiske boka til Herrnstein & Murray om The Bell Curve, så seint som i fjor. Og det er ikke mange år siden veterinærprofessor Weiert Velles tilsvarende utspill i Norge med boka Arv Miljø Atferd, som riktignok gikk mer på kjønn enn rase.

III: Terje Valen og marxismen

I 1845-46 jobbet Karl Marx og Friedrich Engels med et manuskript om sin materialistiske historieoppfatning. Utgivelsen blei forhindra, og Marx skriver seinere: «Vi overlot manuskriptet til musenes gnagende kritikk, og det så mye heller som vi hadde nådd vårt viktigste mål – klargjøring for egen del.» (note 6) Men manuskriptet har overlevd i form av en bunke gulnet papir som bærer sterkt preg av sine sultne kritikere. I 1932 blei det gitt ut med tittelen Den tyske ideologien.

I boka si fester Terje Valen mye oppmerksomhet ved denne boka, og det har han all ære av. Hvordan skal vi kunne få et fornuftig forhold til Marx og Engels hvis vi ikke leser skriftene deres, og skrifter fra forskjellige perioder som også gjør det mulig å se hvordan de utvikla teoriene sine?

I hele manuskriptet – som i trykk er på over 500 sider – bruker Marx og Engels ordet «rase» på to steder. Det ene er en setning som Valen kaller «svært viktige formuleringar som gir oss gode utgangspunkt for mange historiske analyser». I Valens oversettelse lyder den slik:

«Ikkje berre den opprinnelege, spontane organiseringa av menneska, spesielt raseskilnader, avheng av desse skilnadene, men også heile den vidare utviklinga, eller mangel på utviklinga av menneska fram til notida.» (note 7)

Men vi støter på flere problemer hvis vi skal bygge noe som helst på denne setninga. Det umiddelbart første er at forfatterne har strøket den. Hvor mye kan vi da tillate oss å bygge på denne ene formuleringa? Etter mitt syn svært lite. Vi veit jo ikke engang hvorfor de strøk den. Var det av politiske eller stilistiske grunner? En slik bruk av et manuskript krenker forfatternes rett til å kontrollere sine egne ord.

Marx var ingen guddom som åpenbarte sannheter bare han lot pennen løpe over papiret, men et menneske av kjøtt og blod som skapte sine verker blant annet i kamp med et gjenstridig språk for å få uttrykt det han ønsket.

Særlig når det gjelder begrepet «rase» er det viktig å se at Marx var en historisk person som levde i en periode da dette begrepet var mye mer utbredt og allment akseptert enn i dag. Det påfallende er ikke at Marx og Engels bruker ordet rase, men at de bare gjør det to ganger på 500 trykksider – ja, strengt tatt altså bare én gang.

Men hva sier Marx – og hva sier Valen?

Men det viktigste problemet består i at Valens sitat ikke stemmer med teksten i Marx/Engels Collected Works, bind 5, hvor den strøkne setninga lyder: «These conditions determine not only the original, spontaneous organisation of men, especially racial differences, but also the entire further development, or lack of developinent, of men up to the present time.» (note 8)

Conditions betyr ikke skilnader, men forhold eller vilkår. Det viser direkte tilbake til «the natural conditions in which man finds himself» = de naturvilkår mennesket befinner seg under.

Marx og Engels sier altså at menneskenes opprinnelige, spontane organisering og videre utvikling er bestemt av naturvilkåra. Og de regner raseforskjeller som en form for opprinnelig, spontan organisering av mennesket.

I Terje Valens oversettelse får denne setninga et helt annet innhold. (Hvis den overhodet får noe innhold! Det skal en del godvilje til å unngå å betrakte den som meningsløs.). Han trekker vidtgående konklusjoner: «Ut frå dette seier eg at noen skilnader mellom menneska som framleis finst, oppstod før den materielle framandgjøringa (…) Desse skilnadene var fysisk/kroppslige og «geografiske». (…) [Vi må] ta omsyn til dei i analysa av samfunnet. Det gjeld kanskje særlig for analysa av rasisme og sexisme.»

Terje Valen bruker altså en feilaktig oversettelse av en strøket setning i et manuskript Marx og Engels aldri ga ut til å slå fast at mennesket er delt inn i raser, og at dette er noe vi må ta hensyn til når vi skal analysere samfunnet!

Jeg tror de to ville synes dårlig om en slik måte å bruke ordene deres på. Det var ikke uten grunn at Engels skrev til Conrad Schmidt den 5. august 1890: «Men vår historieuppfattning skall fremst tjäna som en vägvisare för ytterligare studier – inte som någon grundval för hypotesbyggande i Hegel-skolans anda.» (note 9)

Det er til og med fullt mulig å stille sammen alle de avsnittene hvor Marx og Engels bruker ordet rase eller skriver om menneskeraser, og utgi det for «marxismens raseteori». Men da er man skolastiker, ikke marxist, og teorien forvandles til sin motsetning, den blir religion, bånd for tanken. (Det har faktisk skjedd. I Tyskland, to knappe år før Hitler kom til makta. Jan Myrdal skriver lærerikt om denne historien, og om rasismens historie, i boka Den onödiga samtiden.)

Sånn som kapitlet er etterlatt oss fra forfatterne, dreier det seg overhodet ikke om fysiske forskjeller mellom menneskene. Tvert imot handler det om hva som er felles for alle mennesker, nemlig at produksjonen er det som skiller dem fra dyra, og at den er avhengig av de gitte naturvilkåra. Dermed bortfaller Valens ideologiske/teoretiske grunnlag for å insistere på at det fins raser. Men da blir det kanskje endelig mulig å se rasismens ideologiske innhold.

En deterministisk ideologi

Kjerna i alle rasistiske teorier er den determinismen som allerede grev de Boulainvilliers baserte sin teori om den frankiske rasens overlegenhet på: Den plassen du har i samfunnet er bestemt av den rasen du tilhører, og det er nytteløst (naturstridig) å kjempe for noe annet. Arven bestemmer livet. Din plass i samfunnet, din situasjon som behersket eller herskende, undertrykt eller undertrykker, er bestemt av blodet, genene, rasen. Denne determinismen er en variant av den gamle skjebnetroen, og står i motstrid til ideen om at mennesket har en fri vilje.

Dette er jo den virkelige grunnen til at rasismen er i strid med marxismen, viktigere enn «Marx sine antirasistiske kommentarar i margen på bøker han las» (note 10). Marx og Engels mente jo nettopp at verden ikke var styrt av skjebne eller arv. Den kan endres! Marx’ 11. tese om Feuerbach er virkelig et sentralt punkt i hele marxismen: «Filosofene har bare tolket verden forskjellig; men det det kommer an på, er å forandre den.»

Mennesket har en fri vilje. Marx og Engels var hegelianere på dette punktet, og Engels sier i Anti-Dühring: «Hegel var den første som riktig beskrev forholdet mellom frihet og nødvendighet. For ham var friheten innsikten i nødvendigheten (die Einsicht in die Notwendigkeit). ‘Nødvendigheten er blind bare i den utstrekning den ikke er forstått (begriffen).’ Friheten består ikke av noen drømt uavhengighet av naturlovene, men i kjennskapen til disse lovene, og den muligheten dette gir til systematisk å få dem til å virke mot bestemte mål. (…) Viljens frihet betyr derfor ingenting annet enn evnen til å fatte beslutninger med sakkunnskap.» (note 11) Derfor er det nødvendig å komme til klarhet om de lovene som gjelder naturen og samfunnet, og handle på grunnlag av kjennskap til dem. I brev til den senere opportunisten Joseph Bloch skriver Engels den 21.-22. september 1890: «Det är vi själva som skapar vårt historia, men vi bör inte glömma bort att detta (…) sker under mycket bestämda villkor och förutsättningar, av vilka de ekonomiska ytterst blir avgörande.» (note 12) Han gjentar dette standpunktet, for eksempel i brev til Heinz Starkenburg 25. januar 1894.

Denne motsetningen er grunnleggende. Marxismen går inn for å endre verden. Det fins ingen skjebne som er forutbestemt, det fins ingen stor bok der alt som skal skje står skrevet. Rasismen er en deterministisk teori, der framtida er bestemt og mulighetene låst.

Det er to ting som gjør at denne kjerna i rasismen ikke kommer til syne i Terje Valens framstilling. Den ene er at han aksepterer myten om at rasismen har et biologisk grunnlag, og deler mennesket inn i raser. Men når man ikke ser at rasismen er en politisk teori, blir det også vanskeligere å se det deterministiske innholdet.

Den andre tingen er den sterke fokuseringa på Nazi-Tyskland og Hitlers jødeforfølgelser. Framstillinga inneholder mye bra, men det blir allikevel for spesielt. Det sier lite om rasismens generelle karakter, og forklarer f.eks ikke hvordan rasismen kunne være så allmenn. Det påfallende med den sterke fokuseringa på Hitler-Tyskland (og Terje Valen er ikke aleine om den!), er at den engelske rasismen forsvinner, den amerikanske rasismen glir ut av bildet, enda USA har vært et arnested for rasismen både praktisk og teoretisk, fransk og belgisk rasisme fordunster. Rasismen har hatt sitt største og blodigste virkefelt i koloniene – hele folk er blitt utryddet under rasismens banner. Bare prøv å finne en tasmaner i dag! I dette bildet hører nazistenes jødeforfølgelser selvfølgelig hjemme men de er bare en del av bildet, en del med mange særegne trekk.

Alt det særegne ved Hitlers antisemittisme sperrer lett for de generelle sidene ved rasismen. Jødeforfølgelsene har vært vanlige gjennom historien, men ikke på bakgrunn av rase. Jødene har vært forfulgt gjennom mange århundrer, som religiøs gruppe, som minoritet, som folk. Men rase ble de først gjort til i Tyskland ved slutten av forrige århundre. Fram til da kunne en jøde konvertere til kristendommen, og ble dermed «rein», dvs. kristen, «en av oss», medlem av samfunnet. Som f.eks Heinrich Marx, rabbinersønnen, som konverterte til kristendommen i 1824 og var embetsmann i Trier, der sønnen Karl vokste opp. Men i det øyeblikk jødedommen blir gjort til en rase, kan ingen jøde slippe unna – det er genene som bestemmer hans mindreverdige karakter, og genene kan ingen kvitte seg med eller endre. Determinismen har ingen utgang, verken i biologisk eller annen form. Dette er rasismens karakter. Men det er også dens svake punkt. På dette punktet er rasismen sårbar, her kan den latterliggjøres, isoleres og knuses, for her skiller den seg fra alle menneskers konkrete erfaringer, fra all kunnskap, fra alt vitenskapen lærer oss om biologi, om samfunn og historie.

Noter

1. Understrekningene er på engelsk i originalen. Marx/Engels: Collected works, bind 43, side 474-475. [Tilbake]
2. Sitert etter Sandegren: Arbetarklassen och de förtryckta folken, Uddevalla 1974, side 22. [Tilbake]
3. Om måling og veiing av menneskene for å gi en vitenskapelig begrunnelse for den hvite rasens overhøyhet, og de intellektuelle krumspring idretten krever, har Stephen Jay Gouid skrevet glimrende i boka The Mismeasure of Man. Det er ei bok som alle antirasister burde lese. (Den er gitt ut på svensk.) [Tilbake]
4. Aftenposten, 2. mars 1995, side 13. [Tilbake]
5. Terje Valen: Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, Vestanbok 1992, side 58-59. [Tilbake]
6. Marx: Forord til «Til kritikken av den politiske økonomien». Collected Works, bind 29, side 264. [Tilbake]
7. Valen, side 57. [Tilbake]
8. Manuskriptet er på tysk. Jeg har kontrollert at den engelske oversettelsen stemmer med originalen. [Tilbake]
9. Sitert etter Karl Marx/Friedrich Engels: Brev i urval, Gidlunds 1972. [Tilbake]
10. Valen, side 58. [Tilbake]
11. Marx/Engels: Collected Works, bind 25, side 105. [Tilbake]
12. Brev i urval, side 190. [Tilbake]

av Olav Randen

«Verdi er ei. Det veit me. Men det er ikkje hyggjeleg å tenkja seg henne som ein einsarta masse, ho må bestå av cellor, einingar. Og då er nasjonalstaten, som Malraux hevdar, den naturlege einingi. Det er ikkje småstatane, men dei store maktblokkene som er ein fåre for verdsfreden.» (Olav H Hauge 1972)

Ein nasjon er eit fellesskap tufta på sams tradisjonar, historie og åtferd, slik at innbyggjarane i nasjonen på mange område kjenner større samhøyrsle seg imellom enn med folk utanfor.

Ofte når eg har prøvt å drøfte matvaretryggleik, grensevern, nasjonal sjølvråderett og liknande spørsmål med folk som kallar seg kommunistar eller sosialistar, føler eg at eg steinhøgg. Rettnok kan nasjonsinndeling og grenser vere på sin plass under kapitalismen, meiner dei, men det framtidige, klasselause verdssamfunnet skal vere utan nasjonar og utan grenser. For det har Marx og Lenin sagt.

La oss altså sjå på spørsmålet på nytt.

Den marxistiske filosofien rommar omgrep og tenkjemåtar som gjer folk i stand til å skjøne vesentlege delar av røyndommen. Men for det om både Marx og seinare marxistar gong på gong presiserer at røyndommen er konkret og kompleks, passar på eitt vis ikkje nasjonsomgrepet inn. Eller dei har ikkje arbeidd det fullgodt inn. Marx og Engels hadde eit instrumentelt meir enn eit grunnleggjande forhold til nasjonsinndelinga. Deira hovudtanke var at det nasjonale spørsmålet er underordna arbeidarklassen sine interesser.

Hos Marx har eg ikkje funne teorien om at nasjonane døyr, klart uttrykt. Tvert om bruker han nasjonsomgrepet om det klasselause samfunnet. Marx skreiv til dømes at «i motsetning til det gamle samfunnet med dets økonomiske armod og politiske vanvidd oppstår det et nytt samfunn hvis internasjonale prinsipp vil være freden, fordi hver enkelt nasjon domineres av det samme prinsipp – arbeidet» (Karl Marx: Borgerkrigen i Frankrike).

Lenin skreiv mykje om det nasjonale spørsmålet. For han var nasjonsinndelinga ein fase i menneskesoga. Under sosialismen går fasen over, og nasjonane skal smelte saman. I 1916 formulerte han det slik: «Sosialismen har som mål, ikke bare å gjøre slutt på at menneskeheten er delt opp i små stater og at nasjonene er isolert fra hverandre, ikke bare å bringe nasjonene nærmere hverandre, men også få dem til å smelte sammen.» (mi understreking – Lenin: Den sosialistiske revolusjonen og nasjonenes selvbestemmelsesrett, teser 1916.) I ein annan samanheng skreiv han: «Vi krever … frihet for undertrykte nasjoner til å løsrive seg, ikke fordi vi drømmer om økonomisk oppstykking eller om småstatsidealet, men tvert imot fordi vi ønsker storstater eller tilnærming – ja,sammensmelting av nasjonene, men på virkelig demokratisk, virkelig internasjonalistisk grunnlag.» (Lenin: Det revolusjonære proletariat og nasjonenes selvbestemmelsesrett.)

I mange samanhengar hevda Lenin også at i det klasselause samfunnet vil nasjonale skilnader og såleis nasjonalspråka døy ut, og menneska vil snakke same språket.

Altså har dei rett, dei som hevdar at det ikkje er fasittru marxisme, iallfall ikkje leninisme, å snakke om nasjonar som ei varig inndeling. Men i staden for å bruke fasit bør dei vere med på ein debatt om korvidt nasjonar er ei fornuftig inndeling.

Nasjonen, språket og det opplevde

Nasjon og stat eller land blir ofte oppfatta som det same, til dømes i omgrepet «Dei sameinte nasjonane» (United Nations). Men mange statar er fleirnasjonale og mange nasjonar tøyer seg over fleire statar. Den kurdiske og den samiske og den baskiske nasjonen er døme.

Stalin definerte nasjonen slik: «Ein nasjon er eit stabilt fellesskap av menneske som har oppstått historisk og som er danna med grunnlag i sams språk, territorium, økonomisk liv og psykisk eigenart som kjem til uttrykk i ein sams kultur.» (Stalin: Marxismen og det nasjonale og koloniale spørsmålet, Forlaget Oktober 1978.) Om ein av desse faktorane vantar, er det ingen nasjon, hevda Stalin.

Men kva då med Sveits, som har fire språk, tysk, fransk, italiensk og retoromansk? Få vil meine at Sveits har i seg fire nasjonar. Og kva med Tyskland før rivinga av muren? Då hadde vest-tyskarane eit territorium og eit økonomisk liv og tyskarane i aust eit anna. Men tyskarar var dei like fullt. Og kva med palestinarane, som er fråtekne sitt landområde?

Organiseringsformene for verdas 5,5 milliardar menneske er kompliserte og let seg ikkje femne av Stalins enkle skjema. Kriteria språk, territorium, økonomisk liv og psykisk eigenart eller karakter er rettnok viktige, men ikkje tilstrekkelege og ikkje absolutte.

Andre har lagt vekt på den kollektive identiteten. Den danske teologen Nikolai Frederik Severin Grundtvig definerte eit folk slik:

Til et folk de alle høre
som sig regne selv dertil
har for modersmålet øre
har for fædrelandet ild;

resten selv som dragedukker
sig fra folket udelukker,
lyse selv sig ut af næt
nægte selv sig indfødsret!

Og den franske historikaren Ernest Renan sa i tråd med dette at ein nasjon er ei dagleg folkerøysting, «une plebiscite de tous des jours».

Vi nordmenn kan kanskje etter tjue år i Danmark eller Sverige føle oss meir som danskar eller svenskar, men vi kan aldri føle oss som indarar eller tunisiarar. For vårt erfaringsgrunnlag, vår tenkjemåte, vårt grunnspråk, våre skikkar, vil alltid langt på veg vere norske. Berre ungar og folk som har levd i skjeringspunktet mellom to nasjonar, kan skifte nasjon.

Døme på det siste er folk som vel om dei vil høyre til den samiske eller den norske nasjonen.

Vi kan, når vi ikkje gir oss ut på meir enn ein omtrentleg arbeidsdefinisjon, skrive det slik: Ein nasjon er eit fellesskap tufta på sams tradisjonar, historie og åtferd, slik at innbyggjarane i nasjonen på mange område kjenner større samhøyrsle seg imellom enn med folk utanfor.

Heller ikkje språk er enkelt å definere. Seier vi at eit språk er gjensidig forståelege uttrykk, blir norsk, svensk og dansk eitt språk. Og sørsamisk og austsamisk må truleg sjåast på som to ulike språk. Snur vi på flisa og seier at språk som ikkje blir forståtte seg imellom, er ulike språk, kjem vi til at svensktalande dialektbrukarar i Helsinki-området og i Österbotten snakkar ulike språk. For dei har store vanskar med å forstå kvarandre. Ser vi på dei skånske målføra, var dei rekna som danske så lenge Skåne var ein del av Danmark. Då Skåne vart svensk, vart også målføra svenske. Men folk snakka like eins.

Vi må altså kombinere mange faktorar for å skilje språk frå kvarandre. Den viktigaste er også her oppfatninga, at om brukarane oppfattar språket som eitt språk, er det det.

Økologiske system, tre døme og ein konklusjon

La oss starte med poteten. Rundt 1560 tok sjøfararar med seg dei første potetene frå Sør-Amerika til Europa. Potetimporten endra kosthaldet mykje og gav grunnlag for større folkesetnad. På nokre hundre år hadde desse rotknollane nest etter kornet vorte viktigaste planta i kosthaldet dei fleste stader i verdsdelen. Poteten endra også samfunnsforholda. For medan krøtterhald og korndyrking kravde store areal, fjøs, reiskapar og arbeidsorganisering, kravde potetdyrking ein jordflekk, eit grev, litt gjødsel og manuell arbeidsinnsats. Spreiinga av poteten er av dei store framstega i menneskesoga. I Sør-Amerika fanst turrote på poteter. Men endå poteter vart frakta gong på gong til ulike europeiske land, kom ikkje soppen som fører til turrote, med. Den lange overfartstida og høge temperaturen på seglskutene tok knekken på han. Først då dampbåtane kom, kunne soppen klare transporten gjennom tropebeltet. Han spreidde seg snøgt til alle land der det var poteter. Mest dramatisk var raseringa av potethausten i Irland i 1845, som førte til at ein million menneske svalt i hel og like mange utvandra.

Newzealandsk flatorm, artioposthia triangulata, er fem centimeter lang og ein centimeter brei. Når han kryp i jorda, kan han smalnast og bli 20 cm lang. På oversida er han mørkebrun med skjer av fiolett, under er han lysare og brunflekka. Han er tilpassa økosystemet på New Zealand. I 1963 vart flatormen for første gong oppdaga utanfor New Zealand, og då i ein forstad til Belfast. Truleg har han kome dit med importerte planter. Dei siste åra har han spreidd seg på dei britiske øyane, til Orknøyane og til Færøyane, der han første gong vart funnen i takrennene til den torvtekte lagtingsbygningen i Torshavn. Flatormen drep byttedyr ved å vikle seg rundt dei, for deretter å gi frå seg enzym og slim, slik at dyra blir oppløyste. Så sluker han i seg sekretet. Yndlingsretten er europeisk meitemakk. Det finst meitemakk på New Zealand òg, som han ikkje et, kanskje fordi makken gjennom tusenåra har utvikla eit forsvar. Meitemakken gjer jorda porøs og opnar for at mikroorganismar og anna liv skal finne seg til rette. Flatormen har ikkje slike eigenskapar, jorda dett saman og blir på 10-15 år hard som betong og ufruktbar. Flatormen kan utryddast med gift. Men gifta utrydder meitemakken òg. Den krypande faren kan berre haldast unna med mindre handel og mindre reising.

Gulfeber er ein av den verste sjukdomane menneske kan bli råka av. Sjukdomen herja i sentraleuropeiske hamnebyar og på austkysten av Nord-Amerika i førre hundreåret. Viruset blir overført med mygg og andre insekt. Gjennom handel har to nye myggartar spreidd seg i det nordlege Sør-Amerika. Den eine kom såleis som egg i ei skipslast med brukte bildekk frå Japan til USA. Desse myggartane har utvikla resistens mot myggdrepande middel. Ein forskar hos Verdas helseorganisasjon (WHO) seier:

– Mygg med evnen til å overføre viruset er nå spredd i mange land utenom Afrika og Latin-Amerika, inkludert USA og Australia. Hva vil skje om viruset tok en gratistur med flypassasjerer fra Sør-Amerika til disse landene, hvor de riktige myggene står klar til å ta imot dem? … Dersom vi ikke får gjort noe med disse, kan vi havne i en verdensomspennende katastrofe. (Sitert frå Sigmund Kvaløy Setreng: Naturens nei, Norsk Bonde- og småbrukarlag 1994.)

Desse tre døma, potetsopp, flatorm og gulfeber, gjeld same fenomenet, nye biologiske prosessar i fungerande økologiske system. Døma kunne forfleirast nærast i det endelause, med aids, ebola, malaria, tuberkulose osv. som menneskesjukdomar. Når ein organisme kjem inn i eit anna økosystem, kan han skiple jamvekta i systemet. Organismen er utan naturlege fiendar og kan difor spreie seg svært snøgt og stundom setje heile systemet i ulage. Dei nye biologiske prosessane kan vere langt meir dramatiske enn den kjemiske ureininga miljøvernarar så langt har vore mest engasjert i. For oljesøl til dømes kan vanlegvis fjernast. Men når nye biologiske prosessar først er komne i gang, er dei irreversible.

Døma viser òg tempoendringane når verda har vorte opnare. Med seglskipa kom poteten, men turròte-soppen kom først med dampskipa. Med snøgtgåande lastebåtar kjem flatormen og nye myggslag. Og med jetflyet kjem gulfeberviruset. Til meir omfattande den globale transporten er, til meir ope ligg verda for flytting av organismar.

Dersom vi trur at i framtidssamfunnet vil mennesket meistre og styre naturen som menneske meistrar og styrer maskinar, følgjer at innbyggjarane også vil vere i stand til å meistre slike problem, kunstgjødsel mot avlingsnedgang, gift mot ugras, DDT mot malariamygg, antibiotika mot bakteriar osv. Eit slikt, utviklingsoptimistisk syn kan vi finne belegg for hos marxistiske teoretikarar. Engels skreiv om tida etter den proletariske revolusjonen: «Menneskene som nå endelig er blitt herrer over sine egne samfunnsmessige forhold, blir dermed også herrer over naturen, de blir herrer over seg selv, – de blir frie.» (Friedrich Engels: Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap.)

Og sovjetsamfunnets lærebok i marxisme-leninisme frå 1962 blir avslutta med ein artikkel frå vitskapsmann og medlem av Sovjetunionens vitskapsakademi V. A. Obrutsjev, der han meiner at under kommunismen vil levealderen bli 150-200 år, at infeksjonssjukdomar blir utrydda, at menneska kan ale opp dyrerasar og avle planteslag som veks raskare og gir meir mat, at folk greier å meistre klimaet «og å regulere vind og varme slik som en i dag greier å regulere elveløp, drive bort skydekket og etter eget forgodtbefinnende framkalle regn eller godvær, sne eller hete».

Denne utviklingsoptimismen er likevel ikkje spesifikt marxistisk. Liknande idear møter vi hos nordamerikanske og vesteuropeiske etterkrigspolitikarar og -filosofar milelangt frå marxismen.

Men stadig fleire signal tyder på at menneske ikkje er og ikkje er i stand til å bli herrar over naturen. Rettnok påverkar menneskeleg aktivitet til dømes vind og varme, men på måtar som er skadelege og tek frå oss kontroll, drivhuseffekten fører til global oppvarming og meir uroleg ver. Vi må i staden sjå oss som delar av naturen. Eit slikt syn inneber også at einaste måten vi kan unngå eller kontrollere flytting av organismar til nye økosystem på, er med å redusere flytting, reising og varetransport gjennom å oppretthalde grenser og grensekontrollar.

Om transport av folk og varer

Vi kan sjå på nokre døme:

• Nederlandske eggprodusentar fôrar hønene sine med kraftfôr frå Thailand og Indonesia. Frå EUs felles landbrukspolitikk får desse produsentane 42 millionar ECU eller 330 millionar kroner for å eksportere egga til Asia. Dei sender såleis årleg 30 millionar egg med fly til Hongkong.
• Fordi arbeidslønene er lågare og miljøkrava veikare i Spania enn i Tyskland og fordi transporten blir subsidiert, sender tyske bønder krøtter i bil til Spania til slakting. Kjøtet blir sendt attende.
• Når ein supertankar har lossa i Singapore og må gå tom derifrå og til Mongstad etter ny last, fyller han opp tankane med 200.000 tonn vatn til ballast. Med det tek han med seg eit jafs av eit rikt og mangsidig økosystem, som han tømer ut att i Fensfjorden.
• Etter andre verdskrigen har flytrafikken vorte syttidobla. For laste- og personbiltransport har auken vore nesten like stor, men statistikk manglar.
• Eller vi kan sjå på folkeflyttingar. Tida med dei største folkevandringane er ikkje 500-talet eller 1800-talet, men 1990-åra. I 1994 flytte minst 30 millionar menneske frå eit land til eit anna. Det er like mange som på 1700- eller 1800-talet flytte på eit heilt hundreår.

Dette kan ikkje vare. I framtidssamfunnet må transporten av folk og varer reduserast. Produksjonen må skje meir lokalt og nasjonalt, og internasjonal kontakt må reduserast til det nødvendige. Reisinga må byggjast ned og prioriterast etter behov og ikkje etter pengebok. Økologiske flyktningar, som ikkje har nokon stad å vende attende, må prioriterast framfor politiske flyktningar, politiske flyktningar framfor internasjonal møteverksemd og internasjonal møteverksemd framfor turisme.

Ei ressursknapp verd

«Med kornavlinger som er i ferd med å flate ut i mange land, med nasjonale fiskefangster som antagelig ikke kommer til å øke særlig, hvis vi i det hele tatt skal få oppleve noen økning, og med beitemark som er grovt overbeitet i de fleste land, er det nå tvingende nødvendig å få en vurdering av hvert lands bæeevne. Hvis ikke er det en reell fare for at den del land blindt vil fortsette med å overskride bæreevnen når det gjelder mat,» skriv Lester R. Brown i 1994-rapporten frå Worldwatch Institute.

La oss sjå på nokre tal: Vi er 5,5 milliardar menneske på kloten. Truleg vil folketalet flate ut på rundt 10 milliardar om 40-50 år. Verdas matproduksjon skjer i hovudsak frå tre kjelder, hava, beitemarkene og kornåkrane. Fiskefangstane i verda gir 19 kilo pr. person. Taket er truleg nådd. Marinbiologar frå FAO meiner hava ikkje kan gi ei større avkastning dersom dei skal halde bestandane ved like. Om dette er rett, betyr det med venta folkeauke at vi om 40 år vil ha 11 kilo fisk pr. person. Overbeiting, forørkning, nedbygging og dyrking gjer at det ikkje lenger er grunnlag for å vente auka matproduksjon frå beite. Frå 1950 til 1984 voks kornproduksjonen i gjennomsnitt med tre prosent. Meir dyrka jord, betre produksjonsmetodar og meir kunstgjødselbruk er forklaringane. Men når jorda har fått ei viss mengd kunstgjødsel, veks ikkje avlingane lenger. Folk og vegar og verksemder og kjøpesentra og flyplassar og menneskeskapte ørkenar krev stadig meir av den dyrka jorda. Frå 1985 til 1990 voks kornproduksjonen med rundt en prosent årleg. Når innbyggjartalet voks med 1,7 prosent, minka korntilgangen pr. innbyggjar frå 344 kilo i 1984 til litt over 300 dei siste åra.

Om vi skal vere i stand til å brødfø verdas 10 milliardar i år 2040, vil vi ha bruk for alle dei matressursane kloten har. Det er ikkje industrisamfunnas standard-agronomi i stand til. Det er vi berre i stand til om vi nyttar heile mangfaldet av driftsmåtar og tilpassingar og kunnskapar som finst.

Folk har røter

Det er tre og ikkje folk som har røter, er ei ofte nytta spissformulering som Salman Rushdie visstnok er opphavsmann til. Mange norske radikalarar kallar seg sjølve verdsborgarar og bruker den negativt lada nemninga nasjonalistar om folk som vil oppretthalde nasjonane og er opptekne av identitet og røter.

Men alle andre dyr enn menneske er tilpassa visse økosystem og ikkje alle økosystem. Dei har altså røter. Er så dyrearten homo sapiens eit unntak, som er tilpassa livet overalt på kloten?

Det finst skilnader. Inuiten har trongare naseborer og augneopningar enn søreuropearen. Nordafrikanaren har sterkare pigmentproduksjon enn skandinaven og ei hudfarge som toler meir sol. Tropesjukdommar råka kolonisatorane og ikkje dei innfødde. Problem kan vinnast over, anorakk med ulveskinnshette – til dess ulven er utrydda – mot grønlandsvind, vaksinar i hopetal mot sjukdommar – til dess bakteriane utviklar resistens, og hudkrem med solfaktor 30 mot ørkensola. Men problem står att. Ingen stad i verda er hudkreft så hyppig som i Australia. Ikkje blant urinnbyggjarane, dei toler sola, men blant fleirtalet, innflyttarane frå Europa som er tilpassa livet i eit anna klima og under ei veikare sol.

Menneske er altså liksom andre organismar tilpassa livet på ein del av kloten. Tilpassinga har skjedd gjennom titals og hundretals generasjonars «survival of the fittest». Inuitane overlevde på Grønland, medan dei norske innvandrarane i vikingtida ikkje greidde seg i klimaet, slik at innvandrarkolonien gjekk under, truleg på 1300-talet.

Viktigare enn fysisk ulikskap er likevel kulturelle skilje. Nokre år attende var eg med ei gruppe innvandrarar frå byar i ulike tredje verda-land på arbeidstrening i heimbygda mi. Smør niste, sa vi, og dei kom med ei cola-flaske og ein pose potetgull. Og heldt ut halve dagen. Altså måtte vi forklare at norsk natur og difor norske arbeidsskikkar er slik at vi ikkje kan gå heim eller på kantinen til lunsj, at nistepakka, termosen og ryggsekken er viktig arbeidsutstyr, og at ryggsekkmeisen og ostehøvelen er norske oppfinningar som er til nytte.

Vi med fysiske og kulturelle røter i dette landet er altså best tilpassa liv her. Blir ikkje konsekvensen eit Noreg for nordmenn? Ja, på det viset at vi nordbuar har rett til dette landet framfor andre. Liksom mongolar har ein heimstadrett framfor oss til Mongolia og har ein fysikk og ein kultur som gjer dei betre i stand til å tole ørkensola. Ja, også på det viset at vi bør ha ei styrt innvandring framfor ei ukontrollert innvandring. For berre den styrte innvandringa kan bli økologisk forsvarleg. Difor bør vi i staden for å setje vidopne grenser opp mot stengde grenser diskutere prioritering og omfang. Hovudtankar i den debatten bør vere at omfanget kan fleirdoblast i høve til i dag fordi dette landet har velstand og apparat til å ta imot fleire og at vi ut frå det eg tidlegare har nemnt, bør prioritere etter behov.

Demokrati i ei grenselaus verd?

Demokrati krev oversynlege einingar. Vi kan i Noreg diskutere kristen etikk eller konfirmasjon av femtenåringar eller Hamsuns nasisme eller EU-medlemskap, og diskusjonen vil gå landet over.

For vi har eit felles offentleg rom. Difor kan vi òg lage felles styringsreglar for nasjonen Noreg, og vi kan ha eit demokrati.

Det er råd i eit land med 400.000 eller 4 millionar eller kanskje 40 millionar innbyggjarar. Men det går ikkje i eit land med 400 millionar innbyggjarar. Skilnadene mellom folk blir for store. Avstandane til styringsorgana blir til kløfter.

Demokratiet vil uunngåeleg bli erstatta av elitestyre i einingar som USA, EU, India og Kina. Mykje talar for at desse landa bør delast og at til dømes den sør-amerikanske løysinga med mange land er meir framtidsretta enn den nord-amerikanske med USA som det store.

La oss tenkje oss at nasjonane ikkje hadde eksistert, og at vi, lesaren og skrivaren, hadde teke på oss å lage eit framlegg til inndeling av verdas 5,5 milliardar innbyggjarar for å få ei fornuftig hausting av naturen, høvelege arbeidsfellesskap, område folk er tilpassa og i stand til å utnytte, sosialt gode samfunn og eit godt grunnlag for samarbeid mellom samfunn i verdsdelar og globalt.

Korleis hadde vi då gjort det? Ei inndeling av globusen i ruter, ti tusen kvadratmil pr. eining, hadde gjort Nederland til ein brøkdel av ein stat og Grønland til fleire statar. Ei inndeling etter innbyggjartal, tretti millionar pr. stat og 180 statar på kloden, hadde vorte like firkanta, splitta folk som høyrer saman og ført saman folk med lite grunnlag for fellesskap.

Nei, vi måtte kombinere ei rekkje faktorar, geografi, historie, oppfatningar, språk, levesett. Vi måtte foreslå små og store statar. Framlegget hadde ikkje vorte så ulikt dagens inndeling. Island hadde vorte ein stat endå øya har berre ein kvart million innbyggjarar. Kanskje hadde Østfold vorte svensk eller Bohuslän norsk, eller grensa langs Kjølen hadde vorte udregen. Men grensa mot Finland ville bli omtrent som no av omsyn til språkskilnader, og Skagerak hadde vore ei naturleg geografisk grense. Kanskje eit eige Sabmi, Sameland. Heile Irland hadde vi foreslått som ein stat, men kanskje hadde vi gått inn for Wales og Skottland som eigne statar. Slik kan vi halde fram kloten rundt.

Tankeeksperimentet viser at hovudtrekka i den statsinndelinga vi har i dag, ikkje er så dumme. Trass alle grense- og borgarkrigar lever fleirtalet av verdas folk innanfor fornuftige statsgrenser.

Det globale språket

Ein gong prøvde menneska å byggje eit tårn som nådde til himmels, fortel første Mosebok. Dette skjedde i byen Babel. Då sa Vårherre stopp, gjorde det slik at menneska fekk kvart tungemål og sende dei til alle verdas kantar. Blar vi noko lenger utover i Bibelen, møter vi følgjene av Vårherres avgjerd. Kong Ahasverus rådde over eit storrike frå India til Etiopia, og han gifte seg med jødekvinna Ester. Ein av dei fremste hovdingane hjå kongen, Haman, ville drepe alt jødefolket og sende melding om det i kongens namn, men dronning Ester og slektningen hennar, Mordekai, fekk Ahasverus på betre tankar. Dei fekk fullmakt til å skrive brev i kongens namn «til jødane og til jarlane og landshovdingane og fylkesstyrarane frå India og til Etiopia – hundrad og sju og tjuge land – til kvart land i den skrifti dei bruka der, og til kvart folk på det tungemålet dei tala, og til jødane òg i deira eigi skrift og i deira eige mål.» (Det gamle testamentet, Esters bok, kapittel 8, vers 9.)

Eit språkleksikon hevdar at det finst 4.774 språk. Eit anna bruker talet 6.000. Altså har gjennomsnittsspråket rundt ein million brukarar. Men det er vanskeleg å snakke om gjennomsnitt når det gjeld språk. Mange av småspråka på Papua Ny Guinea og i Indonesia har nokre titals brukarar, medan 12 språk har over 100 millionar brukarar, mandarin eller kinesisk såleis vel 900 og engelsk nesten 500, men attåt svært mange som har språket som andrespråk.

Av europeiske land er truleg Portugal det einaste eittspråklege. Berre i EU er rundt 50 språk i dagleg bruk. I Frankrike til dømes er fransk offisielt mål, men katalansk, baskisk, korsikansk, oksitansk, tysk, letzeburgersh og nederlandsk blir også brukte. I Spania er katalansk på veg til å få offisiell status jamsides det kastiljanske språket. Attåt blir baskisk, galisisk og asturisk nytta. Noreg sør for Sameland er eittspråkleg, men på Nordkalotten finst frå gammalt mange som meistrar både samisk, finsk og norsk.

Det største språkmangfaldet finn vi blant urfolk i eit fåtal land. Ni land, Papua Ny Guinea, Indonesia, Nigeria, India, Kamerun, Australia, Mecico, Zaire og Brasil har til saman 60 prosent av verdas språk. Dei 3 millionane øybuarar i det sørlege Stillehavet snakkar 500 språk.

Hadde det ikkje vore enklare å gå attende til stoda før Babels forvirring med same språket i radiokanalar verda over, i aviser, i litteraturen og folk imellom? Somt tyder på at det går den vegen, eller iallfall at det blir færre språk. Språkforskaren Michael Krauss hevdar såleis at halvdelen av verdas språk vil bli borte dei neste hundre åra. Berre 300 språk har den tryggleiken at dei blir snakka av minst ein halv million menneske.

Gjer det noko? Eg vil svare omveges med å gå attende til biologi og matforsyning. Dei siste åra har naturforskarar fokusert mykje på at industrisamfunnet riv grunnen unna det biologiske og økologiske mangfaldet, planter, dyr, mikroorganismar, variasjonar innanfor desse og heile økosystem blir borte. Vi har ingen rett til og ikkje grunnlag for å avgjere i dag at framtidssamfunnet skal vere utan dette, sa til dømes FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro våren 1992.

Slik også med språk. Kvart av dei 4.774 språka kan innehalde kunnskapar og innsyn som kan vere av uvurderleg verdi for framtidssamfunnet. Språka er det viktigaste kulturelle uttrykket og eit skattkammer for overlevert tenking. Kvart av språka kan gi grunnlag for kulturell skaping og vekst på måtar som hadde vore utenkjelege med eit globalt standardspråk. Og vi veit ikkje i dag kva framtidssamfunnet vil spørje etter. Urfolk «besitter en samlet økologisk kunnskap – preget i språk, skikker og overlevelsesteknikker – som er fullt på høyde med den samlede kunnskapen i moderne vitenskaplige biblioteker», seier forskar Alan B. Durning ved Worldwatch-instituttet.

Eit språk er meir enn ei samling ord. Orda, uttrykksmåtane og melodien i språket reflekterer ein felles tenkjemåte. Difor kan ikkje språket skiftast ut på same måten som ein skifter skjorte eller bil, det opplever språkomsetjarar kvar einaste dag.

Raknar språket, raknar eit folks kultur

Spørsmålet er sosialt. Hadde vi hatt patentløysinga på korleis framtidssamfunnet skal organiserast, slik kanskje Marx og truleg Lenin meinte dei hadde, kunne vi ha gått inn for å støype alle samfunn om i den forma. Men vi har ikkje nokon slik støypeform.

Framtidssamfunna må formast gjennom eksperiment, prøving og feiling, gjennom å hente noko frå ein kultur og noko frå ein annan. Då lyt vi ta vare på dei kulturane og dei språka vi har.

Konklusjonar

1. Det er ikkje grunnlag for den utviklingsoptimismen som finst hos dei marxistiske klassikarane. Mennesket er og blir verande berre ein del av naturen og må finne seg i å dele ressursane med andre skapningar.
2. Liksom det finst og må finnast grenser mellom økologiske system, er det også i framtida bruk for grenser mellom menneskesamfunn og ein moderat og regulert og ikkje ein fri kontakt på tvers av samfunna. Tanken om ei grenselaus framtid er økologisk uansvarleg.
3. Menneske har røter. Menneske i ulike delar av verda er tilpassa lokale naturvilkår og fungerer best innanfor desse.
4. Demokrati krev relativt små og oversynlege einingar. Nasjonalitetsprinsippet og nasjonalstatane kombinert med eit sterkare internasjonalt samarbeid er den beste organiseringsmåten i framtida. Eit grenselaust verdssamfunn vil ikkje kunne bli demokratisk.
5. Ei ressursknapp verd treng heile mangfaldet, alle kunnskapane og alle språka menneska har utvikla. Tanken om at språka skal erstattast av eit framtidig verdsspråk må avvisast.
6. Vi har ikkje grunnlag for å hevde at nasjonane vil døy og nasjonsgrensene bli viska ut i framtida. Og vi bør ikkje arbeide for at det skal skje.

På desse områda må marxismen og endå meir leninismen bytast ut med økologisk betre fundert tenking.

av Pål Steigan

I stedet for å forkaste sosialismens muligheter på grunnlag av gårsdagens sosialistiske løsninger, burde vi drøfte hva slags sosialistiske svar det må gis på grunnlag av dagens kapitalistiske kriser, sier Pål Steigan som følger Tore Sivertsen innlegg i Klassekampen i sommer.

Tore Sivertsen reist en meget viktig debatt, nemlig debatten om hvilke lærdommer vi skal trekke av sosialismens midlertidige nederlag. Det viktige med måten han reiser denne debatten på, er at han reiser den som revolusjonær og marxist. Han ønsker å komme fram til ny revolusjonær erkjennelse gjennom større innsikt i samfunnets økonomiske lover. På dette grunnlaget vil han utvikle en ny revolusjonær strategi. Dermed skiller Sivertsen seg fra dem som bruker sosialismens tilbakeslag til å fordømme sosialismen.

Sivertsen skal også ha ros for å være dristig og udogmatisk i måten å drøfte problemet på. Han konkluderer med at Marx og Engels tok feil i at en sosialistisk planøkonomi fører til en varig frigjøring av produktivkreftene. Sivertsen mener derfor at hypotesen om kapitalismens nødvendige sammenbrudd og sosialismens uunngåelige seier er feil. Vi må derfor leve med kapitalismen på ubestemt tid og fortsette kampen mot den ut fra en slik erkjennelse.

Etter ett århundre med forsøk på å skape sosialistiske samfunn, er det opplagt nødvendig å stille slike spørsmål som dem Sivertsen stiller, men er det dermed nødvendig å komme til en slik konklusjon? Jeg mener nei, ikke fordi jeg mener logikken i Sivertsens argumentasjon er så gæern, men først og fremst fordi jeg mener han gjør alvorlige forenklinger av Marx’ teorier og av sosialismens historiske erfaringer.

Er sosialisme lik planøkonomi?

Flere generasjoner sosialister vil sikkert svare ja på spørsmålet om sosialisme er identisk med planøkonomi. Sivertsen fortsetter den tradisjonen, og ikke uten grunn. Et slikt svar ville sikkert skåra bra på en m-l-studiesirkel på 1970-tallet. Stalin ville sikkert ha godkjent det, kanskje også Lenin i et høystemt øyeblikk, men det er ikke nødvendigvis riktig av den grunn?

Marx avleder kommunismens nødvendighet av kapitalismens iboende motsetninger. Motsetninga mellom vareproduksjonens anarki og behovet for planlagt styring av samfunnets ressurser for å dekke folks behov, er uten tvil en av disse motsetningene. Men vel så viktig er motsetninga mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den private tilegnelsen, eller fremmedgjøringa av produsentene i forhold til produksjonen. Vel så viktig er kapitalismens destruktive jakt på maksimal profitt, som i sin ytterste konsekvens undergraver sjølve fundamentet for kapitalismen.

Det vi må få klarhet i er ikke i første omgang hvorvidt den formen for planøkonomi som har vært prøvd ut til nå, er et levedyktig alternativ til kapitalismen, men om kapitalismen sjøl har overvunnet sine indre motsetninger og vil kunne fortsette å leve med dem uten å rive seg sjøl og verden i filler. Blant seirene til verdenskapitalismen er to verdenskriger og hundrevis av lokale kriger så blodige at sjøl ikke trettiårskrigens barbari kommer opp mot det i blodighet og ødeleggelser. En annen seier er ei miljøkrise så galopperende hurtig at klimatiske og andre endringer som ellers skjer i geologisk tempo, nå utvikler seg på tiårsbasis.

Ut fra det som har skjedd siden Marx’ tid, er det ikke noe grunnlag for å si at kapitalismen er blitt mindre destruktiv eller at den på noen måter har løst sine viktigste indre motsetninger. Sivertsen blir udialektisk når han bare drøfter den ene sida i motsigelsen, sosialismen, og ikke den andre. Sosialismen oppstår som en negasjon av kapitalismen, som et svar på kapitalismens motsetninger, og ikke som et skrivebordsplanlagt samfunn. I stedet for å forkaste sosialismens muligheter på grunnlag av gårsdagens sosialistiske løsninger, burde vi drøfte hva slags sosialistiske svar det må gis på grunnlag av dagens kapitalistiske kriser.

Fokuseringa på sosialismens planside var helt naturlig i et samfunn som i høyeste grad var dominert av den tidlige kapitalismens anarki. Men det blir utilstrekkelig etter et århundre der monopolkapitalen har utvikla statsmonopolkapitalismen og avansert kapitalistisk planlegging. Faktisk er det sånn at den mest vellykte kapitalismene i dag har oppstått på grunnlag av steinhard planlegging kombinert med markedskapitalisme og privat tilegnelse. Japan, Sør-Korea og Singapore viser vellykte eksempler på kapitalens bruk av staten og statlige planleggingsmekanismer for å skape en utvida reproduksjon og en rask kapitalakkumulasjon. Innføringa av kapitalistiske produksjonsforhold i Kina viser det samme, kanskje i enda høyere grad. Kombinasjonen av statlig styring, en konfuciansk enhetskultur, rå kapitalakkumulasjon og politisk diktatur har så langt vist seg å kunne oppnå store resultater på kort sikt. Det er ikke kapitalismens liberalistiske side som har gitt den de mest oppsiktsvekkende resultatene i vårt århundre. Reagan roste liberalismen og det frie markedet, men det han lyktes med, var det statlige militariseringstiltaket SDI og en raskere monopolisering av kapitalen enn det forgjengerne hadde stått for. Statsintervensjon i økonomien var et tabuord i Reagans og Thatchers taler, men et sentralt element i deres praksis, med den viktige modifikasjonen at statlige tvangsmidler ble brukt til å sikre det lille mindretallet en stadig større andel av samfunnets ressurser enn noen gang tidligere. I norsk økonomi er det samme tilfelle. Staten brukes aktivt til å overføre en større del av samfunnets reveny til de rike og til å skape store, delvis statlige monopoler som kan delta i den imperialistiske utbyttinga på verdensbasis. Et godt eksempel er oljemeldinga som tar sikte på å bruke kapitalakkumulasjonen fra Nordsjøen til å komme ut på banen i kampen om superprofitten under fjerne himmelstrøk.

Plan for hvem?

Dette århundret har ikke brakt planlegging i miskreditt, men såvel sosialismens som kapitalismens erfaringer reiser spørsmålet om plan for hvem og for hva med full tyngde. Kapitalismens bruk av plan viser dessuten at det er helt utilstrekkelig å definere sosialismen som planøkonomi. Hvis vi går tilbake til Marx, så stilte han opp, ikke sosialismen, men kommunismen, som kapitalismens motsetning. Mens kapitalismens vesen ble beskrevet som produksjon for profitt, ble kommunismens vesen beskrevet som produksjon for behov, altså motsetninga mellom bytteverdisamfunnet og bruksverdisamfunnet.

Den sosialismen som ble skapt på tsarismens og det kinesiske keiserdømmets ruiner, hadde aldri et materielt fundament som var sterkt nok til å mestre overgangen til bruksverdisamfunnet. Og her ser jeg en betydelig svakhet hos vårt århundres marxister. Vi har vært voluntarister og idealister på dette området. Vi har, i pakt med Lenin og Mao, trodd at det politiske grunnlaget var nok til å omdanne materien så voldsomt at disse problemene kunne overvinnes. Vi har trodd på tesen om å sykle på vannet, bygge 10.000 tonnere på 3.000 tonneres bedding eller sosialisme på føydalismens grunnmur. Det gjorde ikke Marx. I noen skarpe observasjoner i ungdomsskriftene kom han med profetiske ord om dette.

«På et hvert trinn (i den historiske utviklingsprosessen, min anm, PS) forefinnes det et materielt resultat, en sum av produktivkrefter, et historisk skapt forhold til naturen og mellom individene innbyrdes, som enhver generasjon arver fra sin forgjenger (…). Disse livsbetingelser (…) avgjør også om den revolusjonære rystelse, som gjentar seg periodisk i historien, vil være sterk nok til å omstyrte grunnlaget for alt bestående eller ei. Når disse materielle elementer for en total omveltning, nemlig på den ene sida de eksisterende produktivkrefter, på den andre sida dannelsen av en revolusjonær masse (som ikke bare gjør opprør mot enkelte betingelser i det tidligere samfunn, men mot selve den tidligere «livsproduksjon», mot «totalvirksomheten» den bygger på), ikke er til stede, så er det ganske likegyldig for den praktiske utviklinga om denne omveltningas ide alt er blitt forkynt hundrevis av ganger, slik kommunismens historie beviser.» (Karl Marx: Den tyske ideologien, oversatt etter den danske utgaven.)

Det Marx sier her er at den kommunistiske revolusjonen ikke kan lykkes dersom ikke to betingelser er innfridd:

1. et tilstrekkelig høyt nivå på produktivkreftene, og
2. en revolusjonær masse som politisk er i stand til å representere et helhetlig alternativ til det gamle samfunnet.

Var disse vilkåra til stede ved dette århundrets sosialistiske revolusjoner, eller var det ikke nettopp slik at fordi de manglet i veldig stor grad, måtte kommunistpartiet inn og spille den rollen som den bevisste delen av proletariatet var forutsatt å spille? Var det ikke slik at fordi produktivkreftene mangla, så måtte staten inn med ekstraordinære tvangstiltak for i etterskudd å prøve å stampe disse produksjonsmidlene opp av bakken (Stakhanov-kampanjen, Det store spranget osv). Lest i ettertid er sosialismens historie i hele vårt århundre en endeløs kamp for å kompensere for mangelen på de forutsetningene som Marx åpenbart mente var ufravikelige. Dette er ikke ment som moralisme. De revolusjonære hadde ikke annet valg enn å forsøke da de først fikk sjansen. De gjorde en heroisk innsats som vi skal være dem meget takknemlige for. De brakte også sine egne folk og menneskeheten framover. Men likevel må vi kunne gjøre en nøktern vurdering av hvilke sjanser de faktisk hadde til å lykkes. Vurdert etter målestokken til Marx skulle de omtrent ha hatt den berømte snøballens sjanse i helvete for å kunne skape et kommunistisk samfunn på ruinene av halvføydale samfunn.

Dette skyldtes ikke planøkonomiens elendighet, slik Sivertsen sier. Uten planøkonomi, enda så primitiv den ofte var, hadde de ikke lykkes med noe, ikke med skoleverk, ikke med elektrifisering, ikke med å slå nazi-Tyskland, ikke med å mette Kinas hundretalls millioner. Det at de ikke lyktes kom av skjebnesvangre svakheter i det materielle og politisk-materielle grunnlaget for revolusjonen. Det var også disse svakhetene som gjorde at deres planøkonomi bare ble en meget grov skisse av en planøkonomi. Maos kommunister trodde at de hadde hundre millioner tonn ris mer til rådighet enn de faktisk hadde, på grunn av svakheter i rapportsystemet. Hvordan går det an å drive planøkonomi på et sånt grunnlag? I 1980 viste det seg at det bodde 80 millioner flere mennesker i Kina enn myndighetene hadde trodd. Det fantes altså et Tyskland mer enn antatt. Hvordan skulle så planøkonomien kunne fungere? Det manglet statistikk, det manglet metode, det manglet infrastruktur til å behandle informasjonen, det manglet en vitenskapelig tradisjon, det manglet systemer for behandling, bearbeiding og tolkning av informasjonen. Med slike forutsetninger, hvordan kan man si at forsøkene på allikevel å praktisere planøkonomi kan si noe om planøkonomien som sådan?

Baron von Münchhausen

Hvor langt kunne våre heroiske forgjengere komme i sine enorme anstrengelser for å skape kommunistiske samfunn? De var, lik baron von Münchhausen, overbevist om sin egen evne til å heise seg sjøl og hesten (les: samfunnet) opp av myra ved å trekke seg opp etter parykken. De trodde på politikkens allmakt. Du kan gjøre alt du bestemmer deg for å gjøre. Hvis du vil avskaffe føydale forhold, så vedta det, utsted en forordning. Vil du fjerne kapitalistiske utbyttingsforhold, så forby dem. Denne klokkertrua på politikkens og forordningenes guddommelige makt har vi arvet fra dem. Marx hadde sin egen forståelse av dette spørsmålet:

«Hvis man innbiller seg at det bare trengs forordninger for å komme ut av konkurransen, vil man aldri bli fri for den. Og hvis man driver tingene så vidt som til å foreslå at man avskaffer konkurransen, mens man opprettholder lønnen, så foreslår man å forordne det rene nonsens. Men nasjonene utvikler seg ikke ifølge kongens befaling. Før de fabrikerer den slags forordninger må de i det minste forandre sine industrielle og politiske eksistensbetingelser, følgelig forandre hele sin eksistensmåte grunnleggende.» (Karl Marx: Filosofiens elendighet, oversatt etter den danske utgaven.)

Ved siden av at dette var en kritikk av Proudhons tro på at det skulle være mulig å forby konkurransen, leser jeg dette som en kritikk fra Marx mot all form for sosialisme som baserer seg på at politiske tiltak står fritt i forhold til den materielle situasjonen i samfunnet. Dermed blir den veldig relevant for vår egen sosialismediskusjon. Alle vi i kulturrevolusjonsgenerasjonen har vært svært fokusert på radikaliseringa av overbygninga. Vi har hatt en klokkers tro på radikal lovgivning, politiske kampanjer og ideologisk strid. Derfor har vi lett for å bli mismodige når forventningene til slike tiltak ikke innfrir. Dette ser vi både i dagskampen og i den strategiske kampen.

I det daglige fører vi kamp for likelønn, noe som er både rettferdig og nødvendig. Men jeg er helt overbevist om at en del folk som deltar i den kampen faktisk tror at det er mulig å innføre likelønn under kapitalismen, dersom den politiske viljen hadde vært til stede. En slik tenkning bryter grunnleggende med Marx’ måte å analysere samfunnet på. For ham blir noe sånt å forordne «det rene nonsens». Går vi videre til sosialismen, ser vi at det ofte har blitt lagt opp en politikk som har opprettholdt det vesentlige av lønnsarbeidssystemet og vareproduksjonen, samtidig med at konkurransen og markedet har blitt forbudt. Behandlinga av forholdet mellom plan og marked og mellom formelle og reelle markeder har under sosialismen blitt behandla mer i tråd med Proudhon enn med Marx. I en knapphetssituasjon har man gått ekstremt langt i retning av å forby markedet, bare for å oppleve at markedsrelasjonene gjenoppstår i perverterte former, for eksempel gjennom trefninger i byråkratiet eller gjennom en skjult verdioverføring fra en del av samfunnet til en annen.

Mye av det Sivertsen kaller svakheter ved planøkonomien har vært feil av denne typen. Det er klart at den politiske makta som ligger i planøkonomien har vært ei forutsetning for denne typen feil. Men ved å gjøre det til en feil ved planøkonomien i seg sjøl, unndrar man seg en mye vanskeligere diskusjon om produktivkrefter og produksjonsforhold, mellom plan og marked. Dermed får man heller ikke belyst hva som er de materielle forutsetningene for å ta det historiske skrittet ut av lønnsarbeidssystemet og over i et bruksverdisystem.

Jeg vil forsøke meg med en påstand om at våre kamerater som til nå har vært i posisjon til å prøve å skape sosialismen, i sin entusiasme og iver har gjort store idealistiske feil. De har undervurdert likhetene mellom sosialismen og kapitalismen og de har overvurdert de mulighetene som ligger i radikal lovgivning og politisk kamp så lenge ikke de materielle forholda i samfunnet er vesentlig forandra. Dette har fått dem til å vedta forordninger som i beste fall har vært gæerne og som i verste fall har ført til katastrofer. I beste fall har dette bare gitt seg utslag i produksjon av tunge spiker eller kjøleskap som ingen vil ha. I verste fall har det gitt seg utslag i hungerkatastrofer, vilkårlige overgrep og død. Når urealistiske forordninger ikke har virka, har det ikke blitt oppsummert som det, men ofte blitt et grunnlag for en eller annen type jakt på syndebukker eller forrædere. Dessuten har de ikke hatt de redskapene, de rapport- og kvalitetssystemene som en vitenskapelig planøkonomi forutsetter. Dessuten har de gitt etter for sitt eget samfunns udemokratiske tradisjoner og undertrykt erfaringer om svakheter i planen og politikken. De har ikke skjønt at demokrati og lidenskapsløs oppsummering av både positive og negative erfaringer med planen er ei grunnforutsetning for at en planøkonomi i det hele tatt kan fungere. Slik jeg ser det har våre forgjengere verken vært materielt eller teknisk forberedt på planøkonomiens krav, men heller ikke kulturelt eller mentalt. De har dessuten trodd at så lenge de hadde plan, så hadde de sosialistiske relasjoner i samfunnet. Men som jeg var inne på innledningsvis er ikke planen noe enestående for sosialismen. Enda viktigere enn planen er spørsmålet om for hvem. Det er fullt mulig å drive utbytting og umyndiggjøring gjennom en økonomisk plan, noe både sosialismen og kapitalismen har gitt oss tallrike eksempler på.

av Paul Brosché

Det nye i Sweezy/Magdoffs analyser i tidskriftet Monthly Review er måten de viser hvordan stagnasjonen i verdensøkonomien slår inn i 1973, og hvordan dette fører til en omfattende aktivitet i verdipapirhandelen. De tilbakevendende valutakrisene er således et uttrykk for at veksten i vareøkonomien er betydelig lavere enn under gullåra 1948-73. Susan George gir i boka Gjeldsbumerangen fra 1992, på side 132, følgende tall for avkastningen for direkteinvesteringer i utlandet gjort fra USA:

Ett år var avkastninga i bankvesenet i Latin-Amerika oppe i 43,5 %. Samme år var avkastninga innen vareproduksjonen utenlands 8,9 %.

De talla som Susan George legger fram gir således støtte til Sweezy/Magdoffs tese om et trendbrudd (eller nytt stadium) i økonomien etter 1973.

1. Erik Ness: Fri flyt (leder)
2. Tor Bach: Skal vi banke nazisvina?
3. Arne Byrkjeflot: EU, marxisme og det nasjonale spørsmål
4. Jan Hårstad: Storebror Tyskland
5. Birger Thurn-Paulsen: Revolusjonære internasjonalister mot EU
6. Magnhild Folkvord: 15.000 ekspertar på kvinneliv
7. Kjersti Ericsson: Sameflagget var ikke verdig
8. Jan Fjeldstad: Mot vedtatte sannheter
9. Samir Amin: Framtidas verdensorden
10. Pål Steigan: Sosialisme i ett land?
11. Birger Thurn-Paulsen: Ut av varmestua?
12. Johan Petter Andresen: Jøtul og verdensøkonomien
13. Viktor Brevik: Teorier om imperialisme (bokomtale)

---

– Fri flyt dreier seg om de grunnleggende prinsippene for økonomien i demokratiske land, sa statsminister Gro Harlem Brundtland i en polemikk mot Anne Enger Lahnstein i Stortinget 27. april. Et «omdefinert demokratibegrep» kalte AKPs nestleder, Erling Folkvord, dette på AKPs store EU-samling i slutten av august.

– Jo friere spillerom for kapitalen, – jo mer demokrati! er nå parola fra statsministeren.

DNAs utilslørte hyllest til liberalismen er samtidig en grunnleggende tilslutning til FrPs politikk:

• – Kassalappen skal være folks viktigste stemmeseddel.
• – Ta sterk avstand fra det politiske demokrati og styring gjennom politiske vedtak. La oss slippe politikerne!

Uenigheten om Gros demokratibegrep går dypt ned i Arbeiderpartiets medlemsmasse og velgergrunnlag. Det dreier seg om «hvem er våre venner – hvem er våre fiender», et spørsmål om klasser.

– Det som skiller oss fra Høyre-folka, er at vi vil styre kapitalen, presse dem til å gjøre sånn som vi vil, kan en hvilken som helst klubbleder eller sekretær med partiboka i orden si.

Vår statsminister er kredittkassemennenes forlengede arm i hverdagens politikk.

Fra første januar i år ble det fri flyt av flyruter i Norge. Flyselskapene slipper å søke om konsesjon. Det var en metode for å få selskapene til å trafikkere ruter som det var mindre profitt på, og som det hadde vært samfunnsmessig fornuftig at ble opprettholdt.

Brundtlands gjennomføring av «demokratiet» sitt førte til flere avganger på de mest trafikkerte rutene og dumping av prisene på flybillettene. Folk tar mer fly og færre bruker tog. Underskuddene på NSBs budsjetter blir hundrevis av millioner. De minst profitable rutene og avgangene – både på tog og fly – legges ned.

«Fri flyt»-demokratiet står i motsetning til konsesjonslovgivning, reguleringer, politisk fattede vedtak for å tvinge gjennom en samfunnsmessig utvikling som av og til står i motsetning til sterke kapitalistgruppers profittbehov. Det flytende triangel Høyre, DNA og monopolkapitalen prøver å sørge for at resultatene av «fri flyt»-demokratiet ikke blir diskutert.

Mediemessig blir disse resultatene ikke drøftet som et spørsmål om hva slags samfunnsstruktur vi ønsker oss, bosetting, arbeidsplasser osv. Hvorfor ikke? Medias «10 på gata» har svaret: Spør folk hva de liker best tog eller fly, og svaret er klart: Fly.

Ikke alle blir lurt. Derfor er EU-motstanden så stor. Ola og Kari har fatta et viktig poeng: Friere spillerom for kapitalen er alltid det samme som større mulighet til å bli trakka på.

Brundtland kler seg med argumenter om fred, bedre miljø, nye arbeidsplasser i fiskeindustrien. De siste ukene fram til 28. november må vi bruke metoden til barnet i H C Andersens eventyr om Keiserens nye klær. Vi må peke og rope: «Se hun har jo ingen klær på!»

---

Det er farlig å få en debatt mellom de «snille» som er mot vold og for massemobilisering og de «slemme» som bare vil slå.

I forrige nummer av Røde Fane tar lederartikkelen opp spørsmålet om å banke opp nazister. Argumentasjonen bygger på et forsvar av den maoistiske masselinjen. Det fremheves at forskjellen på partier av AKPs type og organisasjoner av typen RAF og Røde Brigader er synet på folk. Det vises videre til viktigheten av massemobilisering i den antirasistiske kampen. I artikkelen heter det:

«Vi er redde for en sekterisk antirasisme som vil «hive ut», «denge opp» og «kjeppjage» nazisvina på vegne av folk …» Det hevdes at det finnes tendenser til oppbygging av eliteorganisasjoner blant unge radikale antirasister, opp mot dette oppfordres folk til å slutte opp om SOS Rasisme.

La meg si med en gang at dette ikke er et innlegg mot massemobilisering i den antirasistiske kampen eller mot at SOS får økt oppslutning. Undertegnede er så absolutt tilhenger av begge deler.

Det er imidlertid en del ting i lederartikkelen som bør kommenteres:

For det første: En kan lett få det inntrykk at det settes likhetstegn mellom militante antifascister og tyske terrorister på 1970-tallet. Jeg håper og tror at dette ikke er lederskribentens hensikt. Imidlertid kan det synes som om dette kunne vært uttrykt noe klarere.

For det andre: virkeligheten er ikke fullt så enkel som det som beskrives. Jeg skal ikke stikke under en stol at en del antirasister har gjort uoverveide ting. Jeg mener imidlertid at debatten ikke handler om massemobilisering kontra vold og eliteorganisering. Alle er enige om at det er flott når tusenvis av mennesker vender rasistene ryggen. Det som imidlertid også er et faktum er at rasister og fascister er aktive hele tiden, ikke bare når Myrdal og hans begersvingende neandertalere kommer til byen.

I Oslo har fascistene jobbet planmessig for å erobre gatene. Dette har foregått på den maten at de har samlet seg på bestemte puber, for så å gå ut på byen for å banke folk de ikke liker, enten det nå er blitzere, homofile eller svarte.

Det har faktisk ikke vært mulig å massemobilisere når dette har skjedd, av den enkle grunn at en ikke har visst om det, før folk har blitt slått ned. I disse tilfellene har en mobilisert de en kunne få fatt i og ja, kjeppjaget nazisvina. En kan gjerne beklage at det er sånn, at det ikke er mulig å lynmobilisere tusen mennesker i Oslo sentrum en lørdags kveld. Det er imidlertid sånn at disse «slå tilbake»-aksjonene har vært vellykket i den forstand at nynazistene ikke har fått fotfeste i Oslos gater – nettopp fordi de er blitt kjeppjaget.

Når «Bootboys», «Ariske brødre» og hva de nå kaller seg, forsøker å erobre gatene, føyer dette seg pent inn i nazistisk tradisjon, parallellen til 20-tallets «Sturmabteilung» er klar. De vil alltid forsøke å gjennomføre mest mulig av den fascistiske politikken i dag, uavhengig av om de kontrollerer maktapparatet.

Der hvor fascistene kan etablere makt, vil de også forsøke å gjøre det. Den eneste makten de er i stand til å etablere i dag, er voldsmakt i gatene. Fra januar til mars i år ble rundt 20 mennesker overfalt av nynazister i gatene. Jeg mener det ville være galskap om ikke de som kunne mobiliseres til å stoppe det, aksjonerte. Det er faktisk et spørsmål om betimelig nødverge.

På en kveld ble 5 forskjellige mennesker slått ned av herjende nazibander, politiet holdt øye med dem uten å gripe inn. Til sist stormet rundt 30 antifascister utestedet «Trappa» og slo tilbake. Jeg mener dette var riktig. Det var hverken heroisk eller ønskelig, men et resultat av at nazistene terroriserte folk på byen. Denne typen aksjoner har ført til at nazistene er redde for å marsjere åpent i gatene. Det har hindret dem i å rekruttere av den enkle grunn at de har framstått som en gjeng fordrukne tapere som alltid får bank. Det er faktisk det verste som kan skje en bande folk som skal markedsføre seg som den militante, ariske eliten.

Nå er det sånn at hvis de kreftene som har stått for disse motaksjonene, bare hadde stått for en linje med å løpe rundt og banke nazister, ville vi hatt et problem. Det var imidlertid de samme kreftene som stod for å storme «Trappa», som to uker senere stilte seg i spissen for å lage en stor demonstrasjon utenfor det samme stedet, i protest mot at det var et fristed for nynazister.

Det er de samme folkene som trofast har mobilisert til kjempedemonstrasjonen mot radio Nite rocket, mot Italias fascistiske miljøminister og et utall andre massemønstringer mot fascisme og rasisme. Jeg kjenner meg ikke igjen i en virkelighetsbeskrivelse som omhandler eliteorganisering. Det er snakk om at en, i hvert fall i Oslo, har etablert en antirasitisk front som består av mange miljøer og organisasjoner. Det har vært snakk om at folk har evnet å samarbeide og få til bra ting sammen, på tvers av uenigheter og forskjellige måter å jobbe på. Det er dette samarbeidet, det at folk utfyller hverandre, som har gjort at det ikke løper glattrakede støvlepussere rundt i byen og banker folk.

Vi er nødt til å innse at voldsbruk kan være riktig. Vi er også nødt til å innse at voldsbruk aldri kan være den eneste måten å jobbe på, at folk og mobilisering av folk, det å få dem til å ta stilling er den viktigste måten å jobbe på. Dette har imidlertid antirasister i Oslo forstått og tatt konsekvensen av. Jeg kan gå med på at det etter aksjoner av typen storme «Trappa» kan være ønskelig med agitasjon omkring hvorfor det skjedde, at en går ut blant folk og diskuterer og deler ut løpesedler og prøver ut meningene sine. Det er også ønskelig at antirasister i langt større grad diskuterer mål og virkemidler og hvordan en vinner folks hoder og hjerter.

Det jeg imidlertid tror er farlig, er å få en debatt mellom de «snille» som er mot vold og for massemobilisering og de «slemme» som bare vil slå. Det er ikke der skillelinjene står i praksis. Jeg tror at en sånn debatt bare vil føre til overkjøring av verdifulle aktivister og til å bryte ned en antirasistisk front som hittil har vist seg slagkraftig.

---

I forrige EU-kamp stilte Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid parolen «Nei til salg av Norge». Denne parolen ble sluttkampens viktigste. Alle plakater inneholdt de norske farger.

Nå blir vi møtt med ei kampanje der vi blir kalt nasjonalister og fortalt hvem våre forbundsfeller er.

Nå er jo uttrykket nasjonalister på rasister svært lite dekkende. Rasismen er jo en overnasjonal ideologi. Hitler ville bygge et imperium, ikke en nasjonalstat. Når norske rasister feirer Karl XII som falt i kamp for å underlegge seg Norge, så er det ikke nasjonalisme som er drivkrafta.

Denne kampanja har da også tilsynelatende vært særs lite vellykka. Men vi ser hvordan det norske flagget ikke blir brukt. Vi ser hvordan Nei til EU med ett har tre kjernesaker: Folkestyre, miljø og solidaritet. Plutselig er sjølråderetten ikke lenger det saken dreier seg om. Slik hindres vi i å utløse hovedkrafta i motstandsarbeidet, for det er jo nasjonalstaten Norges eksistens det hele dreier seg om. Hva er det som skjer?

Nasjonalstaten Norge

Historisk har Norge en tradisjon der nasjonale bevegelser og det politiske venstre har vært nært knytta sammen. I 1814 var bevegelsen for folkesuverenitet og unionsmotstand en bevegelse. Vi fikk Wergeland, Aasen, Sivle, Fjørtoft. I vårt århundre hadde vi enheten mellom Mot Dag og Studentmållaget, Halvdan Koht og Nygårdsvolds «By og land, hand i hand». AKP holdt fast ved denne tradisjonen og var drivkrafta bak «Nei til salg av Norge».

Men denne tradisjonen har hele tiden stått mot en annen tradisjon, også i Norge. Arbeiderbevegelsen var ikke drivkrafta i kampen for konsesjonslovene. Første mai var arbeiderbevegelsens dag, 17. mai bøndenes. Nasjonen var for de borgerlige, arbeiderbevegelsen var internasjonal. I dagens EU-kamp ser vi det klarest med SME og AUF som ikke tar ordet nasjon eller selvråderett i sin munn.

Dag Seierstad beskriver SVs forhold til forrige EF-kamp slik: Det var det kapitalistiske i EF, ikke det overnasjonale som var kjernen i SVs avvisning av EF-medlemskapet. RVs ledelse går ut og sier at RVs nisje i EU-kampen skal være det internasjonale perspektivet. RV lar ei anti-nasjonal utgruppe som Arbeidermaktgruppa (AMG) spille ei stor rolle i partiets ledelse og lar dem legge mye av premissene.

På den andre siden ser vi at når Senterpartiet tar ledelsen i den nasjonale kampen, så fører dette uvegerlig til at partiet radikaliseres.

Nasjonale bevegelser

I ei tid da de nasjonale bevegelser igjen rir Europa og både den internasjonale storkapitalen og det internasjonale sosialdemokratiet erklærer nasjonalstatens tid for omme, da er det kanskje på tide å gjenoppfriske både marxismen og vår egen historie. AKP-tradisjonen i Norge er annerledes enn i nesten alle andre «venstre»-bevegelser i den vestlige verden på noen spørsmål. De to viktigste er nok det nasjonale spørsmål og kvinnespørsmålet. Disse to spørsmål har noen likhetstrekk.

Det dreier seg om at klassespørsmålet ikke alltid er det viktigste og om identitet. Og framfor alt, det dreier seg om virkelige bevegelser. Nasjonale bevegelser preger ikke bare den tredje verden, men også vår egen verdensdel og vårt eget land. Når venstre overlater disse bevegelsene til høyre, gjør de en historisk feil.

Hva er nasjon og nasjonalisme?

La oss begynne med Stalins definisjon: Historisk oppstått fellesskap mellom mennesker basert på fire grunnleggende felles kjennetegn: Felles språk, felles trekk i økonomisk utvikling og psykisk egenart som kommer til uttrykk i de spesifikke særegenheter hos den nasjonale kulturen, felles territorium.

I sin bok Nasjon eller union siterer Kåre Lunden den ledende språkforskeren A D Smiths definisjon: «et historisk territorium, visse felles mytar og historiske minne, en felles, offentlig massekultur, en sams økonomi, med territorial mobilitet».

Som dere ser så er det ikke mye som skiller disse to definisjonene. Begge er definisjoner på en etnisk nasjon. Omlag 10 prosent av nasjonalstatene er etniske, men de andre er nesten uten unntak bygd på en dominerende nasjon.

A D Smith definerer nasjonalisme som «ei ideologisk rørsle med sikte på å oppnå sjølstyre, einskap og identitet på vegne av en befolkning som noen av medlemmene meiner utgjer ein nasjon».

I debatten om en er for eller mot nasjonalisme, er det uansett slik at disse rørslene er faktisk eksisterende. Trolig er det vel slik at ikke noe annet har samme betydning for den kollektive identitet. Personene er formet av nasjonale strukturer.

Fra nasjonal bevegelse til statsdanning

De nasjonale bevegelsers tid i Vest-Europa er fra 1760 til noe over 1800. I tid falt dette sammen med ideen om folkesuverenitet og eneveldets fall. Historisk er derfor nasjonalisme og demokrati helt sammenfallende bevegelser.

Kåre Lunden har i sin bok en svært interessant merknad om forskjellen mellom Øst- og Vest-Europa. Mens de vest-europeiske grunnlover fra 1789 og utover hevder folkesuverenitet og menneskerettigheter, hevder de østeuropeiske adelens privilegier. Han sier at Øst-Europa ikke hadde nådd stadiet med enevelde. Økonomien var ikke moden for det. Eneveldet var en nødvendig form for å megle mellom de føydale jordeieres interesser og den framvoksende handelskapitalen. Økonomien var ikke modnet før Lenin og Stalins tid. Derfor får Øst-Europa først nå sin nasjonale og demokratiske vår – 200 år etter. Innholdet er det samme: Den nasjonale bevegelsen faller sammen med den demokratiske.

Kapitalismens framvekst

Kapitalismen vokser fram og former nasjonalstaten i sitt bilde. Lenin sier i artikkelen Nasjonenes rett til selvbestemmelse: «Over hele verden har perioden med kapitalismens seier over føydalismen vært knytta til nasjonale rørsler. For at vareproduksjonen skal seire fullstendig, må borgerskapet erobre hjemmemarkedet og det må finnes politisk samla områder der befolkningen snakker ett språk og der alle hindringer for å utvikle det språket og befeste det i litteraturen er fjernet. I det ligger det økonomiske grunnlaget for nasjonale rørsler.»

Han siterer Kautskys merknad om at nasjonalstater med blanda nasjonal sammensetning (kjent som flernasjonale stater) alltid er stater der den indre strukturen har forblitt unormal eller underutvikla.

Men kapitalismen gikk lenger enn det. Den formet nasjoner. Frankrike med alle sine språk, USA med alle sine nasjoner, Tyskland med alle sine små tyske stater.

Drivkrafta er økonomi, men grunnlaget er en allerede eksisterende norsk nasjon Kapitalismen skapte ikke den norske nasjonen. Den hadde en tusenårig historie.

Imperialismens tidsalder

Lenin sier: «Kapitalismen i utvikling kjenner to historiske tendensar i det nasjonale spørsmål. For det første: Nasjonalt liv og nasjonal rørsle vaknar, strid mot all nasjonal underkuing, nasjonalstatar vert skapte. For det andre, all slags samkvem mellom nasjonane utviklar seg og går fortare, dei nasjonale grensane bryt sammen det vert skapt en internasjonal sameining av kapitalen, av det økonomiske livet i det heile, av politikken, vitskapen osb. Båe tendensane er ein verdsomfemnande lov i kapitalismen. Den fyrste dominerer i byrjinga av utviklinga hans, den andre kjennemerker den mogne kapitalismen som går mot omskiping til et sosialistisk samfunn.»

Sitat fra DNAs programforslag, «Et solidaritetsalternativ for Europa»: «Den tette sammenvevning av den europeiske økonomien, som Norge for lengst er en del av, gjør det vanskelig å føre en politikk som er vesensforskjellig fra det ene land til det andre. En sterkt avvikende politikk kan føre til kapitalflukt, tap av investeringer og arbeidsplasser. Storselskapene flytter produksjonen dit vilkårene er gunstigst og spekulantene flytter fra usikre valutaer. Presset mot de nordiske valutaene og devalueringene i 1992, vår avhengighet av den tyske rentepolitikken og sosial dumping er eksempler på at nasjonalstaten kommer til kort. Slik kan vi si at det grunnleggende problem i vår tid er mangelen på samsvar mellom økonomisk og politisk organisering.»

Den samme utvikling beskrives, men DNA påstår riktignok at dette har skjedd det siste tiåret. Dersom denne utviklinga gjør at nasjonalstaten ikke lenger kan styre, hvorfor kan da EU styre? Valutaspekulasjon og flernasjonale selskap holder seg ikke innenfor EUs grenser.

Europas forente stater

Statsgrensene er altså blitt et hinder for kapitalen. Dersom nå nasjonalstatene skal på historiens skraphaug, hva vil da komme isteden? Er EU ikke bare et enkeltstående prosjekt, men den moderne kapitalens alternativ til folkesuverenitet og nasjonalstat?

Lenin sier i artikkelen Om parolen om et Europas forente stater, en artikkel som gjerne kunne vært skrevet i dag:

«En jamn økonomisk vekst i enkeltforetak eller enkeltstater er umulig under kapitalismen. Under kapitalismen fins det ingen andre midler til å gjenopprette likevekta som blir forstyrret med jevne mellomrom enn kriser i industrien og kriger i politikken.

Sjølsagt er det mulig med midlertidige overenskomster mellom kapitalister og mellom stater. I denne betydninga er et Europas forente stater mulig som en overenskomst mellom de europeiske kapitalistene … men hva er formålet? Bare å undertrykke sosialismen i Europa med samla krefter og å forsvare kolonibyttet mot Japan og USA med samla krefter.»

Lenger ut:

«Et Verdens forente stater (ikke bare for Europa) er en statsform for samling av og frihet for nasjonene som vi forbinder med sosialismen – inntil den fullstendige seier for kommunismen avskaffer staten fullt ut, medregna den demokratiske staten. Men som en enkelt parole, ville neppe parolen om et Verdens forente stater være riktig. For det første fordi den betyr det samme som sosialisme. For det andre fordi den kan bli tolka feilaktig til å bety at sosialisme i et enkelt land er umulig og den kan skape feilaktige oppfatninger når det gjelder forbindelsene mellom et slikt land og de andre landa.»

Blir det en union?

Nasjonalstaten bygde på kulturell og språklig enhet, gikk via politisk samling til økonomisk samling. Tidligere forsøk på Europas forente stater har vært å få politisk styring, gjennom militær styrke.

Det nye forsøket starter med økonomien. Logikken er, gjennom det frie markedet å frata nasjonalstaten sin viktigste oppgave, nemlig styring av økonomien og begrensning av den ødeleggelseskraft en utemmet kapitalisme har. Da vil unionen presse seg fram, all styring er bedre enn ingen styring.

Det starta med vedtaket om det indre marked. Fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital over landegrensene er umulig uten både et helt likt regelverk og praksis og dermed overnasjonal kontroll. Fritt marked forutsetter en felles valuta og pengepolitikk, og denne unionen er nå vedtatt som neste skritt. Med en økonomisk og monetær union fryses alle valutaer og vi må få en felles sentralbank og pengepolitikk. EU får fellesbank i 1996 og felles valuta fra 1999. Vi kan nok få forsinkelser, men løpet er lagt.

Felles pengepolitikk?

Hvorfor må vi det? La oss tenke oss at høy sysselsetting og høyere inflasjon i Norge enn i Tyskland betyr at en for 1.000 DM får færre norske varer. Tyskland vil sjølsagt ikke finne seg i det og krever en annen økonomisk politikk i Norge. Sagt med andre ord, en valutaunion må ha kontroll over finanspolitikken i de enkelte land. Det er allerede akseptert restriksjoner på underskudd i de enkelte lands budsjett. Per Kleppe sier det samme slik: «Har en sagt a, må en si b og så følger med nødvendighet resten av alfabetet.» Eller tidligere leder for det økonomiske råd i Danmark, Christian Sørensen: «Av en valutaunion følger med nødvendighet en full politisk union.»

Dette krever igjen en kontroll med statsbudsjett og nasjonal økonomisk politikk. Dette er nå vedtatt som tredje skritt. Kravene i den økonomiske og monetære union blir: Inflasjon ikke mer enn 1,5 prosent over de tre beste, fast valuta, rente ikke mer enn 2 prosent over de tre beste, statsbudsjettunderskudd ikke over 3 prosent og offentlig gjeld mindre enn 60 prosent av BNP. Alt dette uten at et enkelt land kan stoppe det med et veto.

Det blir union. Fordi konkurransen med USA og Japan er avhengig av et stort indre marked. Dette indre marked vil bryte sammen uten en union. De har ikke noe valg. Derfor har vi som Lenin skriver: «En midlertidig overenskomst som på et eller annet tidspunkt vil sprekke opp.» Og unioner sprekker sjelden uten at det blir mye ondt ut av det.

Diktaturet venter

Så unionen er der, men hva med demokratiet? Ikke bare ligger den reelle makta i EU-kommisjonen, EU-domstolen og ministerrådet i dag. Det er ingenting som tyder på at dette vil endres. Riktignok skal EU-parlamentet kunne stoppe nye lover med veto og være med å peke ut kommisjonens medlemmer, men innflytelsen er som i det engelske overhuset.

Men det er ikke der problemet ligger. Problemet ligger i at det ikke fins europeere, slik det fins amerikanere eller franskmenn. Det er totalt umulig å omforme 12 nasjonalstater til en demokratisk fellesstat med et vedtak. EU har ingenting annet felles enn økonomien. Ikke er det felles språk, ikke kultur, det er ikke en gang særlig stor interesse i landene for EU. Når en i tillegg vet at det indre marked vil føre til omveltninger og sosiale katastrofer i EU-landa, så er det da heller ikke særlig lurt av herskerne å bygge opp et formelt demokrati.

Denne staten er bygd på en grunnlov som er totalt forskjellig fra alle de grunnlover vi kjenner til. Andre grunnlover skal verne det enkelte menneskes rettigheter i mot de verste utslag av kapitalmakta. Romatraktaten verner kapitalmakta fra alle forsøk på å styre den, det vi til vanlig har kalt politikk. Det er en grunnlov som verden aldri har sett tidligere. Jeg tror faktisk ingen politiker i EU, har full oversikt over hva slags stat dette vil bli. Det er dette monsteret som nå slippes løs.

Det er kanskje på tide at vi slutter å snakke om «underskudd på demokrati» eller forvaltningsdiktatur. Det vi står overfor er et diktatur. Det spesielle med dette diktaturet er at jo mer demokratisk det blir i formen ved at Europaparlamentet får mer makt, jo mer diktatur blir det i praksis. Rett og slett fordi EU er en konstruksjon som mangler alle de grunnleggende trekk en nasjonalstat har.

Nå er det riktignok slik at EU bruker mye tid på å forsøke å skape en europeisk identitet med Beethovens niende symfoni som nasjonalsang og skolevesenet som middel. Men nasjonsbygging er ingen enkel sak, de er skapt gjennom svært mye blod.

Kan vi vinne denne kampen?

Er det tilfeldig at Norge og Sveits er de mest gjenstridige land i Vest-Europa? Det er jo samtidig de to eneste land som har hatt en fri bondestand. Bøndene gjorde sjøl militærtjeneste på ei tid da leiehærene ellers slåss i Europa.

Norge har også historiske erfaringer med unioner. Fra 1319 hadde Norge sams konge med Sverige. I 1450 ble unionsavtalen med Danmark inngått. I 1536 ble det særnorske riksrådet avskaffet. I 1807 ble Norge avstått til Sverige. Som følge av 1814 fikk Norge en svært fri stilling innenfor unionen med Sverige.

Også omkring år 1500 var Norge det mest ressursrike landet i Europa. De store skogene som da la langt ut i fjordene, de gode havnene. Landet ble tappet for ressurser og ble liggende etter i både økonomisk og kulturell utvikling.

Dette skapte nasjonal samling i 1814. Vi fikk en grunnlov som ikke bare bygde på de franske idealer om folkesuverenitet, men som samtidig var en sjølstendighetserklæring. Som et av de siste land i Europa vant vi vår sjølstendighet i 1905. Og den nasjonale kampen fortsatte, vi fikk konsesjonslovene, vi ville rå over våre egne ressurser. Landet skulle ikke lenger tappes. Vi fikk et næringsliv som er bygd på nasjonale ressurser. Vi fikk en velferdsstat bygd opp etter nasjonale tradisjoner, der alle statsborgere hadde samme rettigheter.

Det er denne historiske tradisjonen som ligger til grunn for unionsmotstanden, som gjør den så hardnakka, seigliva og utrolig vanskelig å manipulere.

I tillegg er det slik at en stor del av det norske næringsliv er bygd på bruk av norske ressurser. Derfor har vi et nasjonalt borgerskap, med jordbruksmonopolet som kjerna. En annen del av borgerskapet er splittet og dermed lunkent i sin EU-iver. Nettopp EU-spørsmålets nasjonale karakter gjør klassealliansen mulig og nødvendig.

Nasjon og kommunisme

Lenin er skeptisk til å stille parolen Verdens forente stater. Vi har sagt at staten vil gå i oppløsning under kommunismen. Men nasjonene vil ikke gå i oppløsning, ikke på tusen år. Og om en kaller det stat eller ikke, samfunnet vårt vil være norsk og bygd på norsk tradisjon og egenart.

EU-kampen gjør at vi finner mer ut av hvordan dette samfunnet fungerer enn noen gang før. For eksempel er den norske råfiskloven en genial oppfinnelse, der pris og tilgang på fisk reguleres på en fantastisk måte. I det hele tatt er det vel på tide at våre visjoner om et kommunistisk samfunn tar mer direkte utgangspunkt i det særegne norske samfunnet med sin historie.

Konklusjoner

1. EU-kampen er en nasjonal kamp. En fortsettelse av 1814, 1905, 1940-45 og 1972.

2. Den nasjonale kampen er i dag den viktigste kampen. Innenfor det indre marked vil styrkeforholdet med nødvendighet utvikle seg i mot oss. Skal klassekampen vinne fram, må vi stille nasjonale krav. Problemet er at dette skjer i for liten grad.

3. EØS vil dersom den får virke over mange år, undergrave nasjonalstaten og gjøre at færre får direkte interesse av å bevare den. Den vil ramme mye av de strukturene som over lang tid har formet den norske identitet, den nordiske velferdsstaten, bosettinga og arbeidsplassene bygd på kontrollen med de norske ressursene.

4. Men verken EU eller EØS vil oppheve nasjonene. Tvert om vil EU være et nasjonenes fengsel, slik Sovjetunionen ble det. Den nasjonale bevegelsen vil bare tilta i styrke. I tillegg vil EU før eller siden sprekke opp i kampen mellom Tyskland, Frankrike og England.

5. Men Unionen kommer. Enten blir det som DNA og Høyre sier: Et Europas forente stater der nasjonalstatene overlever med sterkt begrenset suverenitet og der folks hverdag avgjøres av en utpekt kommisjon og flertallsvedtak i ministerråd med et lissomparlament. RV kaller det et forvaltningsdiktatur.

Eller så blir det en statsdannelse uten nasjonalstater, med et EU-parlament med makt, men totalt uten forankring blant folk. I teorien et parlamentarisk demokrati, som i praksis må bli et rent diktatur bygd på maktinstrument. Vedtak herfra vil rett og slett ikke bli respektert uten et maktapparat.

6. Den bevegelse eller parti som ikke har en klar og riktig analyse av nasjon, nasjonalstat og EU i det Europa vi nå går inn i, vil bli en parentes i historia uansett hvor store de virker i dag.

Denne artikkelen er opprinnelig en innledning Hårstad holdt på AKPs sommerleir i Sandefjord i sommer. Jorun Gulbrandsen har skrevet den av fra lydbånd og siden er den redaksjonelt blitt bearbeidet.
Artikkelen er lest og godkjent av J.H.

---

Det norske borgerskapet velger tysk ledelse i dag, på samme måte som det valgte amerikansk ledelse for 30 år siden og engelsk for 60 år siden.

Europas historie er den europeiske imperialismens historie. De ulike imperialistmaktene hadde delt opp verden i ulike interessesfærer fra 17-18-hundretallet. England hadde Det indiske hav, Middelhavet, Asia med India og Pakistan som sine imperialistiske ekspansjonsonmåder, hvor de hadde sine kolonier Frankrike kontrollerte blant annet det nordlige Afrika. Italia hadde Somalia og litt på Balkan, mens Tysklands ekspansjonsområder var knyttet til koloniene i Afrika og Øst-Europa helt fram til Ural.

Skandinavia – Tysklands område

Alle disse landene hair framlagt – gjennom de siste hundre årene – veldig klare definisjoner av sine imperialistiske målsettinger i konfliktsituasjoner og i kriger. Men i disse kalkylene er Norge og Skandinavia med bare fra Tysklands side.

Tyskland har ut fra kulturelle, økonomiske, etniske og språklige grunner betraktet Norge og Skandinavia som sitt hegemoniale område når det gjaldt å utvide sin sfære. Det gjøres gjeldende veldig skrullete oppfatninger om Hitler som en enestående foreteelse i tysk politikk, som en avvikelse. Faktum var at Hitler sto for en politikk som – når det gjelder innholdet av den, ekspansjonsmålene og orienteringen – allerede var definert i 1870-årene ved Tysklands samling. Der ble det bestemt hvor de tyske ekspansjonslinjene skulle gå: Et europeisk «Grosswirtschaftsraum» under tysk hegemoni, Midt-Afrika som et tilleggsareal, pluss opprustning som et middel i konjunkturpolitikken.

Da Tyskland var i krig i 1914, fastslo man ganske nøyaktig hva som var krigsmålsprogrammene. Der heter det blant annet i punkt 4 (september 1914): «Målsettingen er å oppnå dannelsen av et midt-europeisk økonomiforbund gjennorn felles tollavtaler under tysk likeverdighet, men i realiteten under tysk ledelse, med Tyskland som stabiliserer sitt økonomiske herredømme over Midt-Europa.» (Fra Deutsche Kriegziele 1914-18, Ullstein 1964.)

I disse samme dokumentene finnes også Norge nevnt som en helt naturlig ekspansjonssone for den tyske økonomien. Det er viktig å forstå at av alle de tre-fire klassiske imperialiststatene, er det bare Tyskland som har gjort hegemonialt krav på Norge.

Det norske borgerskapet og Tyskland

Etter at USA tapte sin dynamikk i verdensøkonomien, får man en omstilling av den norske økonomien. Det at den var en olje- og gassøkonomi, passet veldig godt til de tyske interessene. I vårt miljø på venstresida i Norge klarte vi ikke å oppfatte dette fordi vi var dårlig skolerte i politisk økonomi og marxisme.

Jørgen Sandemose gjorde noen gode analyser av hva slags strategi det norske borgerskapet har. I en førstemai-tale i 1979 sier han: -Staten satser på å stimulere kapitaleksport og utenlandske investeringer av teknologi i Norge … først og fremst fra vest-tyske selskaper. Det sentrale er at det norske borgerskapet underordner seg det tyske i stadig høyere grad. Det norske borgerskapet velger tysk ledelse i dag, på samme måte som det valgte amerikansk ledelse for 30 år siden, og engelsk for 60 år siden.»

Dette en korrekt beskrivelse av den økonomiske prosessen og den norske kapitalklassens målsettinger. I 1992 framstår Tyskland som den største handelspartner for Norge. Når man leser langtidsplanene for utviklingen av gass og olje, er det slik at dette hovedsaklig går til de tyske selskapene.

Olje og gass gjør Norge til en helt sentral strategisk makt i Europa. Det har vært hevdet i avisene i forbindelse med EU-kampen at Norge var i ferd med å gli ut av den sentraleuropeiske sikkerheten, og bli en randstat som ingen ville ha noe med eller som var militært overlatt til seg selv osv. Dette en ren dekkoperasjon. En ren forfalskning av de reelle forholdene. Det militære samarbeidet med den nye alliansepartneren til Norge – altså Tyskland – har skutt fart når det gjelder materielt utstyr. Om skulle føre krig, kan man nesten ikke gjøre det uten å ha fageksperter og militæreksperter fra tysk rustningsindustri, for eksempel når det gjelder panser, tanks, Leopard 11, etc.

Norsk-tysk militært samarbeid

Det politiske alliansepartnerskapet utvikler seg på det militære området svært fort. 23. februar 1988 sto det i Aftenposten: «Tysk kampstyrke klar for Norge. Vest-tyskerne stiller gjerne en bataljon på 800-1.000 mann til rådighet for en multinasjonal Nato-styrke, til erstatning for den kanadiske brigaden som har vært øremerket for innsats i Nord-Norge.»

3. mars 1988: «For første gang i etterkrigstid deltar en hel avdeling vest-tyske jagerbombere i Norge på øvelse. Seks Alfa jet jagerbombere fra Oldenburg.»

28. april 1988: «Tyske styrker øremerkes for Norge.»

Februar 1990: «1.400 mann fra fallskjermjegerbataljon 253, kampsoldater øver vinterkrig i Indre Troms. Første gang tyske soldater øver i Norge.»

Sommeren 1991: «Tyske alpejegere klar for Norge. Aktuelt med øvelser i Nord-Norge. Det blir en formidabel kamporganisasjon, den kraftigste og kanskje mest eliteorienterte som finnes i den tyske hær. En sterkt pansret og offensiv kampstyrke med den mest moderne tank i den tyske hær. Brigaden legger stor vekt på sine historiske tradisjoner. I luen bæres merke med blomsten Edelweiss-divisjonen.»

Denne Edelweiss-divisjonen er den samme divisjonen sont angrep Narvik 9. april 1940. I offisersmessa deres i Mittelwald henger bildet av Edward Dietl, generalen som ledet felttoget i Narvik, en av Hitlers favorittgeneraler. I 1991 undertegnet Tyskland og Norge en avtale hvor Norge får anledning til å modernisere hele panservåpenet ved kjøp av 92 brukte, men moderniserte tyske stridsvogner av typen Leopard. Overtakelsen skjer til en generøs pris.

General Stoltenberg som var den tidligere tyske forsvarsministeren, var med Johan Jørgen Holst på to dagers rundtur til forsvarsinstallasjonene i Nord-Norge i 1991. Pressekonferanse: «Begge forsvarsministrene var opptatt av å avdramatisere inntrykket av Norge som en isolert utpost i Nordishavet. Stoltenberg (den tyske) minnet om at den tyske marine har påtatt seg viktige oppgaver i Norskehavet, og Tyskland står ved sine forpliktelser i Natos mobile utrykningsstyrker. Dessuten har den tyske marines flyvåpen viktige oppgaver i området.»

Stormakt – uten olje

Tyskland, Japan og USA er rivaliserende stormakter. Uvitenheten er stor om Tysklands posisjon i verdensøkonomien, selv blant venstreorienterte.

Etter sammenslåingen raste Tyskland fram på verdensstatistikken over industrielle stormakter. Landet er nummer tre! Når det gjelder kapitalinnehav, kapitalakkumulasjon, rangerer Tyskland som nummer to! De lærde strides om Tyskland nå er nummer to eller tre som våpeneksportør i verden. Ifølge tallene fra SIPRI står nå Tyskland for 41 % av alt våpensalg fra EU. (Se Jürgen Grässlin: Den Tod bringen Waffen aus Deutschland.)

Tyskland og Japan har en fryktelig akilleshæl til felles: De har ikke olje og gass. Dette poenget er noe av nøkkelen til forståelsen av de krigene som både Japan og Tyskland har ført. Det er gjort analyser av militære faghistorikere på hva som foregikk i generalstaben i alle de krigene som Tyskland førte. Alle viktige beslutninger i alle kriger Tyskland har ført, ikke bare i 1. og 2. verdenskrig, men i alle andre småkriger, har vært diktert av følgende: Hvor befinner oljen seg? Det er typisk for situasjonen ved århundreskiftet at når Tyskland skal bygge seg opp, finne seg en alliansepartner, så bygger man opp Tyrkia som ligger strategisk plassert i området langs oljekildene. Tyrkia blir da Tysklands fremste allierte under 1. verdenskrig. Den helt klassiske ekspansjonslinja for den tyske imperialismen går i det som kalles Donaurommet, over Balkan, med ett øye til Ukraina, ett til Tyrkia i retning Bagdad. Det er hovedveien.

Clinton omfavner Tyskland

Da Tyskland og Japan var allierte og skulle dele opp verden under den 2. verdenskrig, var man enig om at Tysklands innflytelsesområde skulle gå fram til Ural. Japan skulle få Sibir. Situasjonen er nå at Clinton har utropt Tyskland til sin nærmeste venn og alliansepartner. Hvordan skal man forstå dette, og hvilke konsekvenser får det for Norge?

Første gang Tyskland i etterkrigstiden satte seg kraftig imot USAs hegemoniale innflytelse, var under Balkankrigen da de sommeren 1991 gikk inn for en anerkjennelse av Kroatia og Slovenia. Det var for å markere at de var på rett spor igjen på sin «autobahn» i retning sine klassiske ekspansjonsområder. De viste flagg på Balkan, og de ønsker å bygge opp et Stor-Kroatia under tysk hegemoni. Et Kroatia som for øvrig er fylt opp av tyske fascister, militære rådgivere og alle mulige tyske selskaper. I forhold til flertallet er Kroatia en militær supermakt. Sommeren 1991 framla Pentagon analyser hvor man sier ordrett at hovedtrusselen mot USAs framtidige sikkerhet var om Tyskland og Japan rev seg løs fra multilaterale sikkerhets- og økonomiske arrangementer, og la ut på en uavhengig kurs.

Det er enormt viktig å analysere og forstå hvordan Clinton og USA plutselig kan gå inn i en slik kjærlig omfavning av Tyskland.

Sommeren 1994 fikk dollaren en ytterligere smekk Det hadde vært panikk i dollarverdenen. I forhold til den japanske yen har USA sakket akterut. Tanken på to framtidige fiender, Japan og Tyskland, får USA større og større vanskeligheter med. Den mest kranglete situasjonen mellom de såkalt allierte har vært regelrette handelskriger mellom Japan og USA. USA har et handelsunderskudd på 115 milliarder dollar. Det er alvorlig. Handelsunderskuddet med Japan er på 60 milliarder dollar. USA er verdens største gjeldsland. Den økonomiske muskelen til USA er fryktelig svekket. Det andre som skjer, er at Japan er et av de land i verden som ruster mest. Det går på så provokative ting for USA som at Japan i sitt kjernefysiske anlegg Takemora nå driver og forbereder bygging av atombomber. De har allerede en fantastisk rakett, og ytterste høyre i Japan har tatt til orde for å oppheve de sikkerhetspolitiske relasjonene med USA. Det er i en slik situasjon man må forstå USAs kolossale romstering i Asia. Et uttrykk for USAs vilje til å ta en kamp med Japan om hvem som skal ha det vietnamesiske, det kinesiske markedet, etc. Jeg ser det sånn at USA har funnet ut at de ikke klarer å ta oppgjøret med Japan uten å ha Tysklands velvillige nøytralitet eller som en slags alliansepartner. Hovedfienden for USA ser for meg ut til å være Japan. Det slaget utkjempes nå først og fremst i Asia.

Utflagging og klassekrig

Der hvor Tyskland har investert mest kapital i de siste årene, har vært i Kina. En enorm utflagging av den tyske industrien. Den flyttes ut av Tyskland til Tsjekkoslovakia, Polen, hele Øst-Europa, hvor lønningene er en brøkdel av hva den er i Tyskland. Så får man en kolossal arbeidsledighet. Mange mener det er 6,5 eller 4,5 millioner arbeidsløse. Det pågår nå en åpen klassekrig fra det tyske borgerskapets side mot den tyske arbeiderklassen. For å knekke arbeiderklassen, får man også en politimessig og sikkerhetsmessig opprustning av den tyske staten som skjer med utspekulert taktikk. Under dekke av å skulle bekjempe høyreekstremismen, lages en rekke lover og tiltak. Disse lovene blir ikke anvendt til nytte mot høyreekstremismen. Men de brukes for å knuse PKK.

Krig mot PKK

Den krigen som nå pågår i Tyrkia, mot PKK, må etter min mening defineres som en tyrkisk-tysk krig. PKK, kurderne, hadde hele sin infrastruktur når det gjaldt informasjon, kultursenter, alle sine viktigste politiske organisasjoner og den økonomiske ryggraden sin i Tyskland. Minst en halv million kurdere. Disse institusjonene ble på en eller to netter razziaoverfalt over hele Tyskland, alt ble ødelagt, lederne ble satt i fengsel eller utvist, og kurdere satte fyr på seg på Autobahn i Tyskland i desperasjon. Når de gjorde det, ble undertrykkelsen ytterligere øket, for det var liksom en provokasjon å sette fyr på seg.

Politiet i EU

Under dekke av å bekjempe narkokriminalitet, er politiet i Europa under arbeid. Man har blåst opp en veldig affære om narkokriminalitet, som nå gir politiet følgende muligheter: – Man kan når som helst gå inn i et rom uten på forhånd å ha noen papirer. – Man kan avlytte en hvilken som helst telefon uten å ha noe som helst juridisk mandat til det.

Tyskland er ledende i det som kalles Trevi og Schengen-politisamarbeidet i Europa. Det ser ut til å bli kolossale computerstyrte systemer, hvor alle mennesker som har noen som helst farligheter ved seg, blir booket inn på kjempestore computere som er bygget av Siemens. Denne er nå stasjonert i Strasbourg og skal settes i funksjon fra november 1994. Det finnes andre i England, som igjen er bundet sammen i lenker slik at hvilket som helst menneske, hvor som helst i EU, kan tas inn og kontrolleres. Man kan si det sånn at Stasi i Øst-Tyskland er en slags middelalderovervåking.

Tysklands atomvåpen

En annen sentral myte man kan lese om i norsk presse er at Tyskland ikke har atomvåpen og ikke vil ha det, og heller ikke skal få det. Men det er faktisk veldig få stater som har arbeidet så mye for å få skaffet seg atomvåpen som Tyskland. Situasjonen umiddelbart etter krigen var at Tyskland ble en frontstat for USA. De sørget for at Tyskland kom på fote igjen i et rasende tempo. Tyskland fikk det fineste utstyret som fantes når det gjaldt ny teknologi, masse penger, og de gamle nazistene kom inn i sine gamle stillinger utrolig fort. De ledende rakettfysikerne – Penemünde-fysikerne, Werner von Braun etc – fikk komme i gang med å produsere nye typer våpen. Richard Gehlen, sorn var Hitlers ledende etterretningssjef for Øst-Europa, ble umiddelbart satt inn til å bygge opp den tyske etterretningstjenesten i samarbeid med CIA. Innen militæret, politiet og etterretningen ble den nye tyske staten bygget på den gamle nazistiske stammen. Det var ikke et brudd med nazismen. De tyske selskapene hadde hatt en stor produksjonsøkning under krigen – slike som Siemens, Thyssen, Mannesmann og Daimler-Benz – fordi de hadde mellom fem og seks millioner slavearbeidere i arbeid. De tyske selskapene sto klare til å foreta en stor utvidelse allerede i 50-årene ved hjelp av amerikanerne. Da er det viktig å forstå hvorfor Tyskland idag er så mektig. Fordi den tyske industrien, de tyske industriarbeidsplassene ligger vel så mye utenfor Tyskland som i Tyskland. I dag har Tyskland omkring tre millioner industriarbeidsplasser utenfor Tyskland. Den største tyske industribyen er ikke i Tyskland, men Sao Paolo i Brasil.

Disse rakettfolkene, atomfysikerne osv lyktes faktisk å få den erkereaksjonære Franz Josef Strauss som atomminister i Tyskland. Hans oppdrag var på kortest mulig tid å ta igjen 10-15 års stillstand for å gjøre tysk atomteknologi internasjonalt konkurransedyktig. De brukte enorme summer på å bygge opp en kjernefysisk kompetanse. Man bygget universitet og akademier i Karlsruhe, Julich, München, og brukte fra 1955 til 1980 tjuefem milliarder D-mark på kjerneenergi og atomindustri. Den store krigsforbryteren Flick, dvs. firmaet Flick, fikk faktisk forskudd for å drive uranutvinning. Tyskland utvikler sin atomteknologi utenfor landet. Man inngår avtaler med Zaire i Afrika, kjøper enorme områder hvor man kan eksperimentere med mellomdistanseraketter, man inngår avtaler med Egypt, Libya og flere land for å utvikle sine raketter og sin atomteknologi. Tyskerne og israelerne bygget i fellesskap Sør-Afrikas atombombe. Atombombene i Pakistan, India, Brasil, Argentina og Nord-Korea er bygget ved hjelp av tysk teknologi. Hele denne oppbyggingen av en atomteknologisk supermakt som Tyskland faktisk er, gjorde at Tyskland kunne få veldig gunstige innpassvilkår i en rekke land i den tredje verden, og derved også bli en økonomisk supermakt. Det som nå står på den tyske dagsorden, er å kjøre Vestunionen foran sine egne imperialistiske ambisjoner. Det som er den aktuelle saken i EU nå, er hvordan Tyskland gjennom Vestunionen kan skaffe seg «legale» atomvåpen så fort som overhode mulig!

Alliansen vil sprekke

I avisene står det om en annen myte: USA trekker seg ut av Europa, hvilket er det rene vås. De beholder mange, mange baser. På de basene har de 1.400 amerikanske bomber, taktiske luft-til-bakke-raketter osv. Land som Israel, Italia og England betraktes som sentrale medspillere for USA. Så kan man stille spørsmålet: Hva er scenarioet? Hva vil skje med Norge? Hvem av stormaktene, USA eller Tyskland, skal ha makten over Norge? Nå har USA og Tyskland gått i en midlertidig allianse, og min prognose er at den alliansen, som nå feires av den norske borgerligheten som den endelige fredens store inntog, er av en høyst midlertidig karakter. Den vil sprekke fort. Fordi:

1) Iran. Tyskland har gjort mye for å holde Iran i live. Det er de tyske bankene som har reddet Iran fra det totale sammenbruddet. Det er store oljeressurser og geopolitiske interesser på spill her. USA har vært meget forbitret på den tyske politikken.

2) Russland. USA satset veldig på å få i stand en militær og økonomisk allianse med Russland. Denne alliansen halter. Kanskje ikke på det militære området hvor det i sommer var planlagt at Russland og USA skulle ha felles manøvrer. Dette har blitt forvansket, men det er tross alt et samarbeid. Men Jeltsin trodde at USA hadde økonomiske muskler til å hjelpe Russland. Det var en feilvurdering. De investeringene som USA har gjort i Russland, svarer overhode ikke til de målsettingene som Russland hadde. Da kommer Tyskland og Japan inn som motspillere. Situasjonen er den at Russland har en utenriksgjeld på 80 milliarder dollar. 50 milliarder dollar av den gjelda er til tyske banker. Det betyr at på det økonomiske området er det Tyskland som kan ekspandere og øve trykk på Russland på Balkan og i Sibir og mange andre steder. De setter inn det politiske trykket via bankene sine. USA kan sette inn trykk på militære områder. Da kommer et veldig interessant spørsmål: Tyskland er veldig interessert i å komme inn i Ukraina og bruker masse penger der. Hvorfor? Ukraina er verdens tredje største kjernefysiske supermakt. Det land – om det nå er USA eller Tyskland – som klarer å få en allianse med Ukraina, har skaffet seg en veldig sterk militær posisjon globalt.

---

Hvordan arter kampen mot EU seg fra innsida? Revolusjonære fra EU-land var invitert til konferanse i Athen i juni.

I juni ble det holdt en anti-EU-konferanse i Athen, praktisk talt samtidig som EU-ministrene hadde sitt treff på Korfu. Fru Harlem Brundtland var på Korfu, Røde Fane var i Athen. En gresk nyskapning stod for arrangementet. På norsk vil det hete «Det kjempende venstre», og er en nokså ny paraplyorganisasjon som tar sikte på å samle mest mulig av den greske venstresida i et aksjonsfellesskap, på tvers av ideologiske skillelinjer. Følgende temaer var satt opp:

• Hvitboka, privatisering og sosiale kontrakter, kapitalens krisepolitikk og dens innvirkning på arbeids- og leveforhold, kamp og solidaritet.
• Festning Europa, maktapparatet, media, menneskerettigheter, rasisme og innvandringslover, fascisme og kampen mot dette.
• EU og imperialismens utvikling, motsetninger, Europas rolle i spenningsfeltet Balkan og tidligere Jugoslavia. Kampen mot imperialisme og krig.
• Den europeiske union imperialismens krise. Internasjonal solidaritet, sosialisme og kommunisme.

I tillegg til en rekke greske organisasjoner var det representanter fra Danmark, England, Tyskland, Belgia, Luxembourg, Frankrike og Tyrkia.

Spørsmål og svar

Spørsmålene er nok flere enn svarene etter denne konferansen. En god grunn for å reise dit var muligheten for å undersøke om det er i ferd med å reise seg en virkelig opposisjon mot EU-systemet fra venstresida innafor EU. Noe entydig svar er det vanskelig å gi. Inntrykket er at grupperingene rundt omkring i Europa er ganske små og preget av ideologisk oppsplitting og famling for å finne politisk ståsted i dagens Europa. En viktig faktor, sammenliknet med Norge, er forholdet til Sovjet og østblokken før og etter sammenbruddet. Mange land har hatt store, innflytelsesrike revisjonistpartier, som i sin tur også har falt sammen eller endret karakter etter omveltningene i øst. Hellas hadde for eksempel rett etter krigen et parti med 400.000 medlemmer. Kampene mellom revolusjonære og revisjonister har helt opplagt hatt en annen karakter enn det vi kjenner til her, og som gjest fra Norge i dette miljøet fikk vi inntrykk av at de ideologiske kampene var mer opphengt i historiske spørsmål enn hva det vil si å være revolusjonær og marxist i forhold til dagens utfordringer.

Etter vårt syn satte dette et visst preg på selve konferansen. Innafor de forskjellige temaene presenterte en rekke organisasjoner sine bidrag, med sterke islett av ideologiske proklamasjoner. Det var ingen diskusjon etter disse presentasjonene, hverken i grupper eller plenum, man gikk bare videre til neste terna. Konferansen kom da heller aldri fram til noen konstruktive vedtak eller konklusjoner. I forhold til å utdype og utvikle en felles kamp mot EU-systemet hadde konferansen sine klare svakheter.

På tross av svakheter, det greske Kjempende venstre skal ha stor takk for initiativet og arrangementet. Det var første gang det ble holdt en konferanse av en slik type i Hellas. Det eksisterer en levende opposisjon rundt omkring i Europa, selv om de fleste gruppene er ganske små, og det er nyttig å treffe folk, høre hva de står for og opprette kontakter.

EU-systemet

Opposisjonen mot EU som system er ikke veldig utviklet. Bare DKP(m-l) og den greske arrangøren, muligens også belgierne, hadde en uttrykt målsetning om å få landet ut av EU. De andre så foreløpig på dette som et illusorisk mål, dels ut fra situasjonen i landet og dels ut fra egen størrelse og innflytelse. Ut av de forskjellige innledningene kom det for øvrig en rekke opplysninger som bare bekrefter det vi sier om EU; ingen sensasjonelle nyheter, men mange bekreftelser.

Noen tall som den engelske representanten kom med ga et visst perspektiv. Tallet på arbeidsløse i Europa tilsvarer til sammen Europas sjette største nasjon. Den engelske kapitalens fortjenestemargin er i England på 7 % og i den tredje verden på 29 %. Når det gjelder arbeidsløsheten begynner den å treffe høyere lag av befolkninga, og en gruvearbeiderdemonstrasjon gjennom relativt rike strøk høstet applaus. Regjeringas politikk er å velte stadig mer av byrdene over på de arbeidsløse, siden arbeidsløshetstrygden belaster mer og mer av de offentlige budsjettene. Eksempelvis har 60.000 til 70.000 mennesker mista hjemmet sitt fordi de ikke klarer å nedbetale lån.

EUs såkalte Hvitbok drar opp et perspektiv som bare ble bekreftet av de forskjellige representantene. Den slår fast at tallet på offentlig ansatte innafor EU på sikt skal reduseres med 800.000. Den anbefaler investeringer der arbeidskrafta er billigst, nemlig Øst-Europa og den tredje verden. «Hvitbokpolitikken» betyr i praksis at arbeidskrafta deles inn i stabile og reserver, økt fleksibilitet når det gjelder arbeidstid og ansettelsesbetingelser, bruk av samfunnstjeneste som virkemiddel og privatisering av velferden. Det foregår en utvikling mot korporative løsninger som fungerer kontrollerende og passiviserende. Det meste av dette er allerede å finne i nei-sidas argumentasjon, men det å høre det fra innsida av EU skjerper kanskje lysten på å få til et nei-flertall i november?

Tyskland

En samtale med en kamerat fra Tyskland bare utfyller og bekrefter Hårstads synspunkter som står et annet sted i dette nummeret. Han representerte «Forbundet for fremme av studiene av arbeiderbevegelsen». Han karakteriserte forholdene slik: Borgerskapet er sterkt, den revisjonistiske innflytelsen er betydelig, omveltningene i øst har hatt sin virkning, og ikke minst har fascist-frammarsjen bidratt til å knuse revolusjonære bevegelser. De revolusjonære gruppene er for tida mange, små og spredt. Forbundet deres er et forsøk på å bringe de forskjellige bevegelsene sammen. På den ene sida understreket han at dette måtte bygges opp gradvis fra innsida og med en løs form for organisering, på den andre sida opererer de med følgende stramme minimumsplattform: Proletariatets diktatur, demokratisk sentralisme, partiet som fortropp, den 20. kongressen i SUKP som vendepunktet for sosialismen, viktigheten av Stalins rolle og proletarisk internasjonalisme. Det er uenigheter om Mao, kulturrevolusjonen og treverden-teorien. Han sa videre at det er viktig for en tysk revolusjonær bevegelse å føre kamp mot tysk imperialisme og hegemonisme. Han nevnte oppslukinga av Øst-Tyskland som et nærliggende eksempel: I utgangspunktet fantes det en sterk bevegelse for et selvstendig DDR. Tysk kapital dominerer allerede Den tsjekkiske republikken og er, i konkurranse med Frankrike, på god fart inn i Romania. I Polen og Tsjekkia det aktiv propaganda for å gi tyske pass til polakker og tsjekkere og gatenavn endres til tysk. Tyskland har spilt en viktig rolle i tidligere Jugoslavia med splitt-og-hersk-metoder. Tyske leiesoldater opererer blant kroatiske fascister. Hans konklusjon er viktig for oss. Tyskland bruker EU for egne hegemonistiske formål. Å melde seg inn i EU er å akseptere tysk dominans, politisk, økonomisk og militært.

Hellas

Gresk historie, også i moderne tid, er dramatisk og fylt av kamp. Etter siste verdenskrig var kommunistpartiet som nevnt stort. Men krigen var ikke over for dem. Nå var det kamp for å bli kvitt britene fram til 1949. I denne perioden ble 100.000 fengslet og 50.000 måtte flykte. Fra 1967 til 1974 hadde juntaen makta i Hellas. Etter juntaens fall vokste venstreopposisjonen og den antiimperialistiske bevegelsen. Demonstrasjoner med flere hundre tusen folk fant sted.

Regjeringsmakta er nå hos det sosialdemokratiske Pasok ledet av Andreas Papandreou. Revisjonistpartiet er splittet opp og nærmest brutt sammen som en følge av utstrakt samarbeid både med Pasok og de konservative og Østblokkens sammenbrudd. Seinest nå i vinter har det vært store kamper og demonstrasjoner mot et skatteforslag fra Pasok. Reaksjonene har kommet fra den militante delen av fagbevegelsen, ikke minst offentlig sektor.

Det kjempende venstre, som altså arrangerte konferansen, ble dannet for et år siden, ut fra et behov for å samle organisasjonene og bygge opp opposisjonen. De to mest sentrale grupperingene er EKKE og KKE(m-l). EKKE står for Det greske revolusjonære kommunistpartiet, og er det som står nærmest AKP. Samtaler med begge disse to viste at noen av de mest sentrale uenighetene mellom dem dreide seg om treverden-teorien og spørsmålet om å delta parlamentarisk eller ikke i EU. KKE(m-l) mener det er å legitimere makta å delta i EU-valg, og de forkaster treverden-teorien som kontrarevolusjonær ut fra at den fører til samarbeid med borgerskapet mot supermaktene. Det er motsigelser også på et annet viktig spørsmål, nemlig den revolusjonære strategien for Hellas. EKKE ser Hellas som et avhengig land innafor EU og mener at revolusjonen i første omgang må ha en nasjonal, antiimperialistisk karakter. Andre mener det må være en sosialistisk revolusjon i utgangspunktet.

Hellas har lite industri, primært skipsverft, som også står i fare for å bli kjøpt opp fra utlandet. Jordbruket står for 25 prosent av produksjonen, mens det i EU ellers ligger på 36 prosent. Hellas har fra 1981 til 1992 fått støtte som underutviklet område, men til liten nytte for landet. Før medlemskapet hadde de en positiv eksport/import-balanse i jordbruket. Nå er balansen negativ, og EU-subsidiene ligger nå på under halvparten av underskuddet på jordbrukseksporten. EUs uttrykte mål er å kutte ned jordbruket til en tredjedel av nåværende nivå. Utenlandsgjelda tilsvarer 150 % av BNP. EU-politikken forutsetter at utenlandsgjeld maksimalt skal tilsvare 60 %. Med Hellas geografiske posisjon på Balkan i tillegg og med Tyrkia som nabo, kan vi se at Det kjempende venstre står foran store utfordringer og kamper. Hvordan vi utvikler solidaritet i praksis og den felles kampen mot EU-systemet må være et viktig spørsmål framover.