av Einar Gullord

Den grafiske klubben i Glåmdalen, Kongsvinger, har 34 medlemmer. De har kommet såpass langt i kampen om å bevare arbeidsplassene sine fordi de har brukt utradisjonelle metoder. Først og fremst har de brukt samarbeidspartnere i fagbevegelse og politiske partier lokalt. I hele denne prosessen har tommelfingerregelen vært å stole på egne krefter – og alltid ha reserveveier å gå – uansett lovnader fra andre.

Det startet med at Glåmdalen inntil i høst ikke var tatt med i noen regionalplaner for Sør-Østlandet.

Først da rapporten om Media Mjøs ble lagt fram på et allmøte i de tre avisene Hamar Arbeiderblad, Dagningen, Lillehammer og Oppland Arbeiderblad på Gjøvik den 26. september i fjor, fant noen i konsernledelsen ut hvor Glåmdalen skulle høre til. Arkitekten bak Media Mjøs-modellen, adm.dir. i Hamar Arbeiderblad, Roger Bjurling, ville ikke ha med Glåmdalen for å få trykkinga av Glåmdalen til Lillestrøm.

Behandlinga vakte voldsomme reaksjoner både i avisa og i fagbevegelsen i Kongsvinger. Området er ikke vel beslått med arbeidsplasser, og en nedlegging av 10,5 årsverk i Glåmdalen vil få store konsekvenser for lokalsamfunnet.

Samorganisasjonen ble satt i sving, og en begynte å bearbeide fagforeningene, DNA og SV lokalt for å få til en støttebevegelse. Likeså ble LOs distriktskontor underrettet, distriktslagene i Handel og Kontor (HK), Norsk Grafisk Forbund (NGF) samt fylkespartiene til DNA og SV. Saken ble reist på samarbeidskonferansen til LO i november av Handel og Kontor og NGF, men møteldelsen avviste dette fordi saken ikke var satt opp på dagsorden på forhånd.

Sammen med NGF, distriktslaget og foreningene/klubbene i Østfold hadde vi en rekke møter i Oslo. Vi hadde ett møte med Oxholm og Hågensen, og ett møte med Hågensen, Oxholm og Moe Gustavsen før styremøtet i A-pressa den 17. desember der styret skulle vedta prinsippet om regionalisering og felles trykking av avisene i Lillestrøm. Vi planla en demonstrasjon foran styremøtet denne dagen i Oslo og mobiliserte folk fra de berørte avisene samt fra Gjøvik og Oslo. Men demonstrasjonen ble avblåst like før, fordi en fikk signaler om at LO-ledelsen ville stemme mot forslaget. Dette skjedde dessverre bare delvis. Vedtaket om regionalisering ble fattet. Vedtaket om trykkeristruktur ble utsatt til neste styremøte den 31.januar, mens en gruppe i mellomtida skulle utrede konsekvenser ved slik flytting.

Hågensen var invitert til Kongsvinger og var til stede en hel dag der, uten at det kom noe ut av det.

På styremøtet den 31. januar fattet A-pressen sitt vedtak om trykkeristruktur, mot de ansattes representanters stemmer, der alle avisene på Lillestrøm, i Østfold og Glåmdalen skal trykkes på Lillestrøm.

Klubben i Glåmdalen hevdet at vedtaket var fattet på feil grunnlag. Ut fra deres beregninger ville trykkekostnadene bli større ved å flytte trykking av avisa til Lillestrøm. Forbundet koblet inn LOs beredskapsgruppe for å få en vurdering av påstandene.

I mellomtida hadde faglig/politisk utvalg i Hedmark vedtatt uttalelse mot flytting. Det samme hadde styret i Hedmark Arbeiderparti gjort. Representantskapsmøtet i distriktslaget til NGF vedtok en kraftig fordømmelse av flyttingen, og denne uttalelsen ble delt ut til delegatene på LOs ekstraordinære representantskapsmøte i Oslo. Dessuten stilte klubben på Glåmdalen sammen med Kongsvinger Samorg., faglig/politisk utvalg i Hedmark, Norsk Grafisk Forbund og distriktslaget med en delegasjon til Stortinget der vi møtte Hedmark APs sine stortingsrepresentanter og la fram våre synspunkter.

Hågensen deltok på en samarbeidskonferanse i Hedmark der saken igjen ble reist, og det ble vedtatt en støtteuttalelse til klubben i Glåmdalen fra konferansen til tross for at LOs distriktskontor hadde gått mot en slik uttalelse i utgangspunktet. Hågensen var like unnvikende på denne konferansen som han var seinere på LO-kongressen da han skulle svare for LO-ledelsens ansvar og mangel på troverdighet i denne saken. Årsmøtet i Hedmark Arbeiderparti vedtok også en støtteuttalelse til Glåmdalen.

LOs beredskapsgruppe konkluderte som kjent med at klubben i hovedsak hadde rett i sine påstander, og at konsernet hadde opptrådt arrogant da beredskapsgruppa ba om opplysninger i saken. I den forbindelse krevde NGF ny gjennomgang av trykkeristrukturen, garanti for fortsatt trykking av Glåmdalen på Kongsvinger og manglende tillit til direktør Øivind Taugbøl.

Da Grafisk sine delegater tok opp saken på LO-kongressen, var holdningen fortsatt en støtte til A-presse-konsernets administrasjon fra LO-hold. LO-ledelsen har med dette valgt å kompromittere sin egen beredskapsgruppe til fordel for A-presse-konsernets administrasjon.

Klubben i Kongsvinger, sammen med lokal fagbevegelse, stilte på trappa utafor LO-kongressen med sine krav om at vedtaket om trykking av avisa på Lillestrøm måtte utsettes. Foreløpig har ikke LO-ledelsen vært villig til å bøye av, så fortsatt har ikke klubben på Glåmdalen vunnet. Men en gir ikke opp. Det en har oppnådd, er offentlig løfte fra Hågensen om at ingen vil bli sagt opp. Og forbundet har varslet rettssak mot enhver oppsigelse i bedrifter som går med overskudd, dersom omplasseringer ikke skjer frivillig for dem som blir berørt.

Erfaringene som er gjort hittil, er at det er helt nødvendig å søke støtte alle steder der dette er mulig, og sørge for at denne støtten er mest mulig forpliktende. Støtten søkes i lokalmiljøet, i fagbevegelsen, hos politikere og så langt oppover i systemene som mulig. For en må hele tida bare stole på seg sjøl. Løfter om støtte må følges opp og kontrolleres.

Mediene er viktig å få på banen, sjøl om det ikke ser ut til å være noen fordel å arbeide i en mediebedrift for å få sitt syn fram i mediene. Men i denne saken har vi høstet gode erfaringer med mediene.

Sjøl om en ikke har kommet i mål, har en oppnådd å få sjefene i A-presse-konsernet til å vise sitt sanne ansikt. Direktør Taugbøl i Media Øst skjeller ut LOs beredskapsgruppe og NGF. Konsernsjef Hildrum skjeller ut NGF og Glåmdalens redaksjonelle linje. Han skjeller også ut styreleder Oxholm fordi LO lot NGF få bruke beredskapsgruppa i LO.

Angrepene på arbeidsplasser i distriktene, også på lønnsomme arbeidsplasser med høy kompetanse, fra konsernene vil bli trappet opp. Når det skjer, må en være forberedt på det verste. Som ellers i landet kommer kjøret nå for fullt overfor de resterende avisene i vårt distrikt, og avisene skjæres over en kam. Det er ikke lenger forskjell på borgerlige og a-aviser. Profitten styrer uansett.

Det må derfor hele tida søkes breiest mulig allianser i kampen mot konsernene, først og fremst i lokalsamfunnet, og deretter så høyt opp i systemene som mulig.

Hildrum Blues

Mel: Når en liten mus skal ut og gå.

Når Alf Hildrum han skal ut på by’n
har han lomma full av andres gryn
og han smiler når han tenker på
hvilken typograf som nå skal sparken få
Kanskje blir det deg
kanskje blir det meg
som bli sagt opp i en fei!

Når Alf Hildrum «byner» å bli trett,
og magen hans er langt fra mett
– Jeg vil ikke ha salat,
men en deilig liten typograf
til middagsmat
Kanskje blir det deg
kanskje blir det meg
som blir spist opp i en fei!

Men Alf Hildrum gir seg ei så lett,
det skal mere til før han er mett
no dessert det vil han ikke ha
men en Glåmdalstrykker smaker kanskje like bra
Kanskje blir det deg
kanskje blir det meg
som blir spist opp i en fei!

(Denne sangen ble sendt den grafiske klubben i Glåmdalen, Kongsvinger, fra klubben på Østlands-Posten, Larvik.

Tirsdag den 1. juni kunne man lese i Østlands-Posten (ØP) at representanter for klubben til Grafisk i avisa og forbundsledelsen hadde hatt et møte med LO-formann, Yngve Hågensen. Vi leser: «Norsk Grafisk Forbund gjorde det under møtet klart at man reagerte sterkt på nedbemanningsprosessen i ØP og LOs dobbeltrolle som konsernmedeier og hovedorganisasjon for de fagorganiserte. «Vi synes lite om profittjaget i A-pressen som LO stiller seg bak, og som fører til at arbeidsplasser går tapt, samtidig som LO skal arbeide for å opprettholde og skape nye arbeidsplassetr, ble det hevdet.» (red.)

av Ellen Meiksins Wood

Det historiske øyeblikket vi lever i nå, er det beste – ikke det verste. Det er det mest – ikke det minst riktige – tidspunktet for å trekke fram Marx igjen. Dette er tidspunktet da Marx bør og kan komme til sin egen rett fullt og helt. For første gang – hans egen historiske tid medregna.

Jeg fremmer dette standpunktet av en enkel grunn: Vi lever i ei tid da kapitalismen for første gang er blitt et virkelig altomfattende system. Det er ikke bare fordi den er verdensomspennende at den er altomfattende. Heller ikke fordi så å si hver eneste økonomiske aktør i dagens verden opererer etter kapitalismens logikk. Til og med de som er på den ytterste randen av den kapitalistiske økonomiens periferi, er på ett eller annet vis underlagt dens logikk. Kapitalismen er altomfattende også i den forstand at dens logikk – akkumulasjonslogikken, logikken med at alt blir omgjort til varer, profittmaksimeringas og konkurransens logikk – Denne logikken har trengt inn i så å si hvert eneste område av den menneskelige eksistens og av naturen sjøl. Og på måter som var ukjente for bare to eller tre tiår sida til og med i de såkalt avanserte kapitalistiske landa. Så Marx er mer relevant enn noensinne, fordi han mer effektivt enn noe annet menneske i nåtida eller på sin egen tid, brukte sitt liv til å forklare kapitalismens systembundne logikk.

Manifestet

I Det kommunistiske manifest finner vi et slående profetisk bilde av kapitalismen som sprer seg over hele verden, som velter alle kinesiske murer, slik Marx og Engels uttrykte seg. Men da Marx skrev Kapitalen la han, med rette, vekt på det spesifikke ved kapitalismen som et meget spesielt og den gang lokalt fenomen. Han mente naturligvis at kapitalismen allerede da hadde verdensomfattende innvirkning, gjennom det internasjonale markedet, kolonialismen og så videre. Men sjølve systemet var langt fra å være universelt. Det var uunngåelig at kapitalismen ville spre seg, men for øyeblikket var den svært lokal, ikke bare avgrensa til Europa eller Nord-Amerika, men i dens modnete industrielle form var den lokalisert til spesielt et sted: England. Han følte til og med behov for å forklare for tyskerne at en dag ville også de følge i Englands fotspor: de te fabula narratur, advarte han dem. Du kan tenke at dette er en historie som bare omhandler England, men om du vet det eller ei, handler denne historia også om deg.

Marx’ verk Kapitalen får sin spesielle karakter fra dette enkle faktum: At den handler om et kapitalistisk system som om det var et lukka system, og om dette systemets indre logikk. Jeg kommer tilbake til dette snart, og til hvorfor den lokaliserte kvaliteten til Marx sin analyse gjør den mer, ikke mindre, relevant sett i forhold til vår situasjon nå. Til tross for at, eller fordi kapitalismen er blitt så altomfattende. Men først vil jeg si litt om marxismens utvikling etter Marx, og også om de nye formene til det antimarxistiske venstre.

Ikke-kapitalisme

Mitt hovedpoeng er: Nesten hvert eneste av marxismens større utviklingssprang i det tjuende århundret har ikke først og fremst handla om kapitalismen, men om det som ikke er kapitalistisk. (Jeg skal forklare hva jeg mener om et øyeblikk). Dette gjelder spesielt den første halvdelen av det tjuende århundret, men jeg vil påstå at tendensen som jeg omtaler, har påvirka marxismen siden den gang. Det jeg mener, er at de viktigste marxistiske teoriene i likhet med Marx, tok utgangspunkt i premisset om at kapitalismen var langt fra altomfattende; men der Marx begynte med det mest modne eksemplet og abstraherte ut fra kapitalismens systematiske logikk, begynte hans etterfølgere så å si i den andre enden. De var først og fremst – av veldig konkrete historiske og politiske grunner – opptatt av forhold som sett under ett ikke var kapitalistiske. Og det var en enda mer grunnleggende forskjell: Hva enn Marx måtte ha tenkt om kapitalismens verdensomspennende ekspansjon, eller begrensningene til denne ekspansjonen, så var det ikke dette han var mest opptatt av. Han var først og fremst opptatt av systemets indre logikk og dets evne til å fullstendiggjøre seg sjøl. Dets evne til å trenge inn i alle livets forhold der det fikk slått rot. Ved sida av å være opptatt av mindre modne kapitalismer, hadde seinere marxister generelt som utgangspunkt at kapitalismen ville gå i oppløsning før den modna, eller helt sikkert før den blei altomfattende og total; og deres hovedanliggende var hvordan å navigere i en i hovedsak ikke-kapitalistisk verden.

Tenk bare på de viktigste milepælene i marxismen fra det tjuende århundret. For eksempel, ble de viktigste revolusjonsteoriene lagd under forhold der kapitalismen knapt eksisterte, eller forble uutvikla. Og der det ikke fantes et godt utvikla proletariat, der revolusjonen var avhengig av allianser mellom arbeidere som var i minoritet og spesielt en førkapitalistisk fattigbondemasse. Enda mer slående er de klassiske marxistiske imperialismeteoriene. Det er faktisk slående at imperialismeteorien fra det tidlige tjuende århundret nesten erstatter eller blir kapitalismeteorien. Med andre ord blir interesseområdet for marxismens økonomiske teori det man kan kalle kapitalismens eksterne forhold, kapitalismens gjensidige påvirkning med ikke-kapitalismen og den gjensidige påvirkninga mellom kapitalistiske stater og den ikke-kapitalistiske verden.

Høyeste stadium

På tvers av alle grunnleggende uenigheter mellom imperialismens klassiske teoretikere delte de et fundamentalt premiss: At imperialismen handla om kapitalismens lokalisering i en verden som ikke var – og aldri kunne bli – fullt ut, eller til og med først og fremst kapitalistisk. Ta for eksempel Lenins ide om at imperialismen representerte «kapitalismens høyeste stadium». Bak denne definisjonen lå antakelsen om at kapitalismen hadde nådd et stadium der den viktigste aksen når det gjelder internasjonal konflikt og militær konflikt, ville være den mellom imperialistiske stater. Men denne konkurransen var pr. definisjon konkurranse om deling og nydeling av verden, det vil si en verden som først og fremst var ikke-kapitalistisk. Jo mer kapitalismen (ujamt) spredde seg, jo mer akutt ville rivaliseringa mellom hovedmaktene bli. Samtidig ville de stå overfor økende motstand. Hele poenget – og årsaken til at imperialismen var kapitalismens høyeste stadium – var at den var kapitalismens siste stadium. Dette betydde at kapitalismen ville ende før de ikke-kapitalistiske ofrene til imperialismen ble fullstendig fortært av kapitalismen.

Dette poenget blir fremma mest eksplisitt av Rosa Luxemburg. Essensen i hennes klassiske verk Kapitalakkumulasjonen er å gi et alternativ til Marx’ egen innfallsvinkel. Det er ment å være et alternativ til Marx’ analyse av kapitalismen som et slutta system. Hennes argument er at det kapitalistiske systemet trenger et utløp (outlet) til ikke-kapitalistiske formasjoner – som igjen betyr at kapitalismen uunngåelig betyr militarisme og imperialisme. Kapitalistisk militarisme, som har gått igjennom ulike stadier hvorav det første rett og slett er erobring av land, har nå nådd sitt «siste» stadium som «et våpen i konkurransekampen mellom kapitalistiske land om områder som er ikke-kapitalistiske sivilisasjoner». Men en av kapitalismens grunnleggende motsigelser, foreslår hun, er at «Til tross for at den streber etter å bli altomfattende, og faktisk på grunn av denne tendensen, må den bryte sammen fordi den har egenskaper som gjør den ute av stand til å bli en altomfattende produksjonsform». Den er den første økonomiske formen som tenderer til å sluke opp hele verden, men den er også den første som ikke kan eksistere alene fordi den «trenger andre økonomiske systemer som elementer og jord» (note 1). Så i disse imperialismeteoriene forutsetter kapitalismen per definisjon et ikke-kapitalistisk miljø. For å overleve er faktisk kapitalismen avhengig ikke bare av at disse ikke-kapitalistiske formasjonene eksisterer, men i grunnen av førkapitalistiske instrumenter av «utenom-økonomiske» krefter, militær og geopolitisk tvang og av tradisjonelle former for kolonikrig og territorial ekspansjon.

Trotsky og Gramsci

Og slik fortsetter det, også når det gjelder andre sider ved marxistisk teori. Trotskys idé om kombinert og ujamn utvikling, som med logisk konsekvens fører til idéen om permanent revolusjon, forutsetter antakelig at universaliseringa av det kapitalistiske systemet ikke vil fullføres. Igjen fordi kapitalismens egen bortgang vil komme først. Gramsci skreiv svært bevisst innafor konteksten til en mindre utvikla kapitalisme, med en betydelig førkapitalistisk fattigbondekultur. Og dette hadde sikkert stor betydning for den vekt han la på ideologi, kultur og intellektuelle, fordi det trengtes noe som kunne dra klassekampen lengre enn dens materielle begrensninger. Det trengtes noe som kunne gjøre en sosialistisk revolusjon mulig til og med når man savna de modna, materielle betingelsene til en velutvikla kapitalisme og et avansert proletariat. Det samme gjelder, på en annen måte for Mao. Og så videre.

Det jeg sier er at ikke- eller førkapitalismen trenger gjennom alle disse kapitalismeteoriene. Nå er jo alle disse teoriene fulle av visdom og opplysende på mange måter. Men det ser ut som om de på én måte beviselig er feil. Kapitalismen har blitt altomfattende. Den har gjort seg sjøl total både ekstensivt og intensivt. Den er verdensomspennende i utstrekning, og den trenger inn i hjertet og sjela til det sosiale livet og naturen. Dette betyr forresten ikke at nasjonalstaten forsvinner. Det betyr kanskje at nasjonalstatene bare får nye roller fordi konkurransens logikk tvinger seg på både kapitalistiske firmaer og hele nasjonale økonomier, som ved statens hjelp fremmer sin konkurranse. Noe som gjøres i mindre grad med de gamle «eksternøkonomiske» og militære metodene enn med reint «økonomiske» former. Til og med imperialismen har nå en ny form. Folk kaller den gjerne «globalisering», men dette er bare et kodeord, som dessuten er villedende for et system der kapitalismens logikk har blitt mer eller mindre altomfattende. Et system der imperialismen oppnår sine mål ikke så mye gjennom de gamle formene for militær ekspansjon som ved å slippe løs og manipulere det kapitalistiske markedets destruktive impulser. Til tross for at kapitalismens universalisering helt klart har avdekka en del grunnleggende motsigelser i systemet, må vi erkjenne at det ikke er noen tegn til dets bortgang i den nære framtid.

Frankfurterskolen

Hva slags teoretiske svar har den nye virkeligheten fått? For det første kan man si at vi har fått et virkelig paradoks: jo mer altomfattende kapitalismen er blitt, jo mer har folk bevega seg vekk fra klassisk marxisme og dens teoretiske hovedområder. Dette gjelder særlig for postmarxistiske teorier og deres etterfølgere, men jeg tror man kan si at dette også gjelder for de seinere marxistiske formene. Som for eksempel «Frankfurterskolen» eller den vestlige marxistiske tradisjonen generelt. For eksempel det famøse skiftet fra marxismens tradisjonelle fokus på politisk økonomi til kultur og filosofi, som i noen tilfeller ser ut til å henge sammen med en overbevisning om at kapitalismens altomfattende krefter har trengt gjennom enhver side ved tilværelsen og kulturen – og at arbeiderklassen har blitt sugd opp i den kapitalistiske kulturen. (Forresten så mener jeg at det kan være en annen årsak til dette skifte, som ikke har med det at kapitalismen blir altomfattende, men tvert imot med måtene som de førkapitalistiske formene fortsatt trenger gjennom i bevisstheten til for eksempel Frankfurterskolens tenkere – men jeg har ikke tid til å gå inn på dette her, og uansett er jeg langt fra å lage en sammenhengende begrunnelse for dette synet.) (note 2)

Mitt poeng er: Jeg tror at det er to måter å reagere på kapitalismens universalisering. Den ene er å si at dersom kapitalismen mot alle forventninger likevel har blitt altomfattende, i stedet for å oppløses før den fikk muligheten til å gjøre seg total, så er dette virkelig slutten. Dette kan bare være systemets endelige seier. Jeg skal komme tilbake til den andre reaksjonsmåten etter hvert. Men denne reaksjonsmåten, den defaitistiske, den som representerer baksida av medaljen for den kapitalistiske seiersideologien, er måten som venstresida generelt reagerer på i dag.

Det er her postmarxistiske teorier får sin plass – og for at vi skal forstå dem, tror jeg det er nyttig å vurdere dem i forhold til de marxistiske teoriene som jeg har omtalt her. Dersom du ser på historia til den såkalte postmarxismen, vil du finne at den hadde som premiss at kapitalismen virkelig var blitt altomfattende. Det er faktisk slik for postmarxistene at det er kapitalismens universalisering som er grunnen til å gå fra marxismen. Dette kan virke litt rart, men tankegangen er omtrent som følger: Etterkrigstidas altomfattende kapitalisme er dominert av liberalt demokrati og demokratisk forbrukerideologi. Og begge disse trekka har åpna helt nye områder for demokratisk opposisjon og kamp som er mye mer mangfoldige enn de gamle klassekampene. Den ofte gjemte, men noen ganger uttalte konklusjonen er at disse kampene ikke kan være mot kapitalismen – og at kapitalismen vel er den beste av alle mulige verdener uansett. Derfor kan det innafor kapitalismens universelle system bare være ulike fragmenterte særkamper.

Postpostmarxistiske – eller kanskje postmodernistiske – teorier har gått et skritt videre. Nå er det ikke lenger bare et spørsmål om altomfattende kapitalisme. Nå har kapitalismen blitt så altomfattende at den grunnleggende sett har blitt usynlig. Som luft for mennesker, eller som vann for fisk. Vi kan leike oss i dette mediet og vi kan kanskje skjære ut våre egne små enklaver, små fristeder med privatliv, avsondrethet og frihet. Men vi kan ikke rømme fra – ikke en gang se – sjølve det universelle mediet.

Universalitet

Er dette den riktige konklusjonen å trekke av kapitalismens universalitet? Jeg regner ikke med å overraske noen med å si at jeg er overbevist om at dette er en helt feilaktig konklusjon. Jeg tror at hangen til denne konklusjonen skyldes de historiske røttene til den generasjonen – som jeg erkjenner er min egen – som har produsert disse ulike typene postmarxisme og postmodernisme. Jeg tror det har mye å gjøre med det faktum at de fortsatt sitter fast i den lange etterkrigsboomens gyldne æra. Det har lenge gjort inntrykk på meg hvor sterkt de såkalte 60-talls generasjonens teoretikere og til og med deres studenter er blitt forma av antakelsene fra etterkrigsboomen. Med andre ord har de ennå ikke evna å skjelne mellom kapitalismens universalitet og kapitalistisk vekst, velferd og suksess eller tilsynelatende suksess. Og de tar dens totale hegemoni for gitt.

Men det at disse ideene kan ha kjøpt en del av kapitalismens seiersideologi, kan også ha å gjøre med den intellektuelle bakgrunnen til marxismen i det tjuende århundret. Sett mot denne bakgrunnen og dens antakelser om kapitalismens begrensninger, er det kanskje vanskelig å ha noen annen målestokk for kapitalismens suksess enn dens evne til å spre seg over hele verden. Det er som om kapitalismens begrensninger kun kan måles av ekspansjonens geografiske grenser. Og dersom den viser seg å kunne bryte disse geografiske grensene – som det ser ut til at den har klart – må den helt sikkert vurderes som en uovervinnelig suksess.

Men la oss gå tilbake til Marx og hans internanalyse av kapitalismen som et slutta system – som jeg synes at kapitalismens totalitet virkelig gir oss anledning til. Da kan vi begynne å se på verden, ikke som et forhold mellom det som er i og det som er utafor kapitalismen, men som utviklinga av kapitalismens indre bevegelseslover. Og det kan hende det gjør det enklere å se universaliseringa av kapitalismen ikke bare som en målestokk på suksess, men som en kilde til svakhet. Kapitalismens impuls til å gjøre seg altomfattende er ikke bare et styrketegn. Den er en sjukdom, en kreftsvulst. Den ødelegger det samfunnsmessige vevet på samme måte som den ødelegger naturen. Den er en motsigelsesfull prosess, akkurat slik Marx alltid sa den var. De gamle teoriene om imperialismen hadde kanskje ikke helt rett når de antok at kapitalismen ikke kunne bli altomfattende, men det er helt sikkert at den ikke kan være universelt suksessrik og velstående. Den kan bare gjøre sine motsigelser altomfattende, dens polarisering mellom rik og fattig, utbyttere og utbytta. Dens seire er også dens tap.

Rømningsveier

Nå har ikke kapitalismen flere rømningsveier, ingen flere sikkerhetsventiler eller korrigerende mekanismer på utsida av sin egen interne logikk. Også når den ikke kriger, til og med når den ikke deltar i de gamle formene for rivalisering, er den underlagt de uavbrutte spenningene og den kapitalistiske konkurransens motsigelser. Nå, når den mer eller mindre har nådd sine geografiske grenser og avslutta ekspansjonen i rom som understøtta dens tidligere suksesser, kan den bare livnære seg på seg sjøl; og jo mer framgangsrik den er ut fra sine egne vilkår – med andre ord, jo mer den maksimerer profitt og såkalt vekst – jo mer sluker den opp sitt eget menneskelige og naturgitte grunnlag. Så nå er det kanskje på tide for venstresida å se på kapitalismens universalisering ikke bare som et nederlag for oss, men også som en åpning – og det betyr naturligvis nye åpninger for det ikke-moteriktige fenomenet kalt klassekamp.

Noter:

1. Rosa Luxemburg: The Accumulation of Capital (London: Routledge and Kegan Paul, 1963, side 467) [Tilbake]

2. For de få leserne som kanskje er interessert i dette poenget, la meg bare gi et riss av ideen min. Jeg tror at Frankfurtskolen for eksempel var mer opptatt av det borgerlige samfunn enn av kapitalismen (som for meg ikke er det samme, som jeg påsto i for eksempel artikkelen «Modernitet, Postmodernitet eller Kapitalisme?» Monthly Review 48, nr. 3, juli/august 1996). Så det vidgjetne skiftet av fokus fra politisk økonomi til kultur og filosofi kan ha hatt med en fokusering på en annen del av den materielle virkeligheten og ikke bare med et skifte fra det materielle til det ideologiske. Det hadde i hvert fall noe å gjøre med et syn på samfunnet der den viktigste delingsaksen var ikke-kapitalistisk borgerskap (spesielt den tyske modellens borgerskap av intellektuelle og byråkrater) mot «massene» og ikke aksen kapital mot arbeid. Og problemet blir videre komplisert av det faktum at disse kritikerne av det borgerlige samfunn og kultur sjøl hørte til akkurat dette spesielle borgerskap, var støpt i dets kultur, og (tør jeg si det?) i blant delte dets forakt for massene. Men om man ser bort fra denne komplikasjonen, er poenget at denne typen teori ikke bare ser kapitalismen fra en annen vinkel, men kanskje har et øye fiksert mot en annen førkapitalistisk sosial verden. [Tilbake]

av Espen Løkeland-Stai

Kurdistan er eit oljerikt område. Landet har nokre av dei viktigaste vannressursane i Midt-Austen, med Eufrat og Tigris som har utspring i landet. Kontrollen over vannressursane i Kurdistan vil gje kontroll over store delar av vannforsyninga til resten av Midt-Austen, og dermed mykje av produksjonen i desse landa.

Om du tek bussen gjennom den tyrkisk-okkuperte delen av Kurdistan, vil du sjå milevis med oljerøyrledningar som snor seg gjennom det kurdiske landskapet. Desse oljerøyra er lagt ned utan at det kurdiske folket som bur der, nokon gong er spurt om kva dei tykkjer om å få matjord øydelagt for at Vesten skal få frakta olje ut av Kurdistan og land lenger sør.

Dette er berre eit av uttrykka for imperialismen i Kurdistan i dag, og følgjer ein tusenårgamal tradisjon kor det kurdiske folket har blitt frarøvd ressursane i landet.

Heilt sidan den fyrste store imperialistiske omfordelingskrigen, 1. verdskrigen, har kurdarane systematisk blitt freista splitta og ofra for Vesten sine interessar. Kurdistan har alltid vore eit for viktig strategisk og økonomisk område i kampen om kontrollen med ressursane i Midt-Austen. Kurdarane har difor, gong etter gong blitt snytt for retten til eigen stat.

Kirkuk-oljefelta

For det fyrste er Kurdistan eit oljerikt område, med Kirkuk-oljefelta og andre internasjonalt viktige oljefelt. For det andre har Kurdistan nokre av dei viktigaste vannressursane i Midt-Austen, med Eufrat og Tigris som har utspring i landet. Kontroll over vannressursane i Kurdistan vil gje kontroll over store delar av vannforsyninga til resten av Midt-Austen, og med det mykje av produksjonen.

Når den nye verdsordnen skulle opprettast etter 1. verdskrigen, freista dei allierte frå krigen å skaffa seg kontroll over området mellom anna gjennom Sevrés-avtala med Tyrkia som ikkje gav Tyrkia særleg kontroll over Kurdistan. Tyrkia gjekk til krig og okkuperte store delar av Kurdistan. Starten på det nye Tyrkia som vart oppretta etter verdskrigen, hadde vore vassal for Tyskland under krigen, og England sto istaden i spissen for oppretting av eit protektorat kalla Irak, som skulle innlemma mellom anna Kirkuk-oljefelta i Kurdistan. I 1925 fikk dei som dei ville, Irak vart oppretta. Frankrike fikk sin del av kaka gjennom den franske kolonien Syria som hadde okkupert ein del av Kurdistan. Kurdarane sitt land var no delt millom Iran, Irak, Tyrkia og Syria. Sidan har Tyrkia blitt nytta av vesten som eit bolverk mot Sovjet, gjennom tonnevis med våpen som har gått frå vesten til Tyrkia og gjennom Nato-medlemsskapet.

Strategisk omfordeling

Kurdistan er framleis eit like strategisk og økonomisk viktig område i den nye fasen i den imperialistiske omfordelinga av verda. Midt-Austen, med naboar, står i dag for opp mot halvparten av oljeproduksjonen i verda. Kampen om desse ressursane vil stå sentralt i tida som kjem, og Tyrkia si rolle vera avgjerande for dei vestlege imperialistmaktene.

USA og Tyrkia

Etter at USA har freista skaffa seg kontroll over Midt-Austen med alle middel og fiendar/allierte, har USA etter kvart bygd opp ein maktallianse i området med Israel og Tyrkia. Tyrkia har blitt stadig viktigare i USA sin regionale strategi i landet.

Verkeleg viktig byrja Tyrkia bli for USA etter Khomeini si maktovertaking i Iran i 1979. Då vart Tyrkia viktig ikkje berre som bolverk mot Sovjet men og mot ei islamsk maktovertaking som kunne få store konsekvensar for USA sitt fotfeste i regionen.

Heilt sidan militærkuppet i Tyrkia i 1980 har USA hatt stor kontroll i Tyrkia gjennom generalkorpset som styrer landet. 70-talet var ei kaotisk tid for Tyrkia med militante aksjonar frå opposisjonsgrupper, og ikkje minst var det gigantiske arbeidarmobiliseringar. Mellom januar og september 1980 toppa det seg med streikar som samanlagt utgjorde 7,7 millionar arbeidsdagar.

Ei rekke observatørar gjekk på denne tida ut og sa at dei leiande høgrepolitikarane i landet ikkje var i stand til å tøyla denne oppreisten og dei økonomiske problema landet var i. Dei viktigaste av observatørane var det tyrkiske militæret og USA.

USA og generalane

Med militærkuppet i 1980 var det mulig for USA og generalane i Ankara å gjennomføra reformar som sikra dei makta. Dei tre viktigaste var:

1. Statskontrollert islamisering.
2. Oppretting av eit nasjonalt tryggingsråd som skulle ha veto over alle viktige politiske spørsmål. I rådet skulle militæret vera dominerande.
3. Gjennomføring av strukturtilpassingsprogram under det internasjonale pengefondet.

Tidlegare utanriksminister i USA, Henry Kissinger – mellom anna kjent frå Vietnam-krigen – la i Newsweek tidlegare i år fram sine tankar om framvegar for USA sin politikk på verdsmarknaden, ei slags kokebok i amerikansk imperialisme mot år 2000. Der mana han USA til å dreia blikket meir mot det strategisk viktige Tyrkia. Han skriv:

«Tyrkia (…) er sentral i strategien i Golfen. Ser ein mot Iran og Irak som ein front på den eine sida, og mot Europa som ein front på den andre sida, har Tyrkia vore «anchor of our Mediterranean policy». Men det føler seg svikta av gjentatt press frå USA og Europa mot politikken deira mot Kypros og kurdarane. Det er no ein stor fare for at fundamentalistane vinn eit demokratisk val, sett tilbake reformane frå Kemal og orienterer seg mot den arabiske verda. (…) Det er på høg tid å handsama Tyrkia på grunnlag av kor viktig landet er strategisk før ein fundamentalistisk siger gjer det umogleg.»

Kort sagt ber han USA leggja all kritikk av Tyrkia på is før muslimane vinn eit val demokratisk, og tar makta frå militæret. Og USA må skaffa seg kontroll fort, seier Kissinger. Dei må gjera det før Europa får bygd seg opp som ei økonomisk blokk som vil skjerpa den økonomiske krigen i verda.

Ikkje lenge etter at Kissinger gjekk ut med sin lovtale over Tyrkia, gjekk Tyrkia over grensa til Nord-Irak/Sør-Kurdistan med titusener væpna soldatar. Hjå dei tyrkiske generalane lever framleis draumen om eit Tyrkia med makt og utstrekning som det gamle osmanske riket, og med hjelp frå USA var/er dei klare til å ta makta over nye område. Like før invasjonen var det eit møte i det nasjonale tryggjingsrådet i Tyrkia. Dei tyrkiske generalane var ikkje særleg nøgd med at det muslimsk-retta Refah-partiet, med Erbakan i spissen, byrja gjera ting på eiga hand og køyra fram ein omfattande islamiseringspross. Erbakan vart bede om å stogga islamiseringa og fekk krav som til dømes å trekkja attende alle stipend til tyrkiske muslimar som studerte i utlandet. USA sto heile tida bak generalane og applauderte det heile. Da invasjonen var i gang, applauderte USA han offentleg trass i at Tyrkia gjekk inn i ein FN-beskytta sone, og at heile den arabiske verda fordømte invasjonen, millom andre dei få USA-allierte arabiske landa som er att, som til dømes Saudia Arabia og Jordan.

Flyforbud

Mindre enn eit år før invasjonen, 4. september 1996, gjekk USA til militært åtak på Irak og fulgte på med utviding av «no fly sonen» kor Saddam sine styrker ikkje har lov frå verdspolitiet, USA, til å fly. Tyrkia vart fortørna over at dei ikkje vart konsultert før åtaket. Til gjengjeld krevde Tyrkia å få «lov» til å oppretta ein «tryggjings sone» i Sør-Kurdistan/Nord-Irak. Denne tryggjingssonen var det uttalte målet frå Tyrkia under den siste invasjonen.

Invasjonen vart gjennomført med støtte frå det kurdiske partiet KDP, som har bygd opp styrken sin med støtte frå USA. Gjennom CIA har USA pumpa pengar inn i partiet og bidratt både til ei splitting kurdarane mellom, og sikra seg ein nyttig alliert i området. Samstundes har dei sikra at Irak ikkje får kontrollen over Kirkuk-oljefelta. Pengane KDP sikra seg frå USA, gjorde sitt til at KDP på byrjinga av 90-talet, etter Golf-krigen, fikk okkupert mellom anna Kirkuk-felta og smugla olja ut frå Irak til Tyrkia.

Det viktigaste med samarbeidet med KDP for USA vil likevel vera splittinga av kurdarane. Det største håpet for eit sjølvstendig Kurdistan ligg i dag i at dei klarer å samla seg til ein samla, kjempande nasjon. Dette arbeidet er godt igang, og USA veit det.

EU/Tyskland og Tyrkia

EU, med Tyskland i spissen, satsar og på Tyrkia. Men går ikkje berre vegen om generalane for å få kontroll over landet. Vestunionen og tollunion med EU skal integrera Tyrkia økonomisk med Europa og gjera vegen til Midt-Austen open for dei europeiske selskapa. For å halda orden i Tyrkia har heile Europa, med Tyskland ved roret, pumpa tonnevis med våpen inn i landet. Våpeneksporten til Tyrkia har sendt Tyskland opp frå femte til andre største våpenprodusent i verda. Størstedelen av den gamle øst tyske hæren er millom det som har blitt sendt ned til Tyrkia. Drømmen om eit Stor-Tyskland er ikkje fråverande hjå makta i Tyskland, og på tampen av 1994 vart det vedteke eit investeringsprogram frå Tyskland til Tyrkia som reiser «draumen om eit Euro-middelhavs-ervervrum». Oljerøyr, ein middelhavstunnel og ei jarnbaneline mellom Istanbul og Kairo er mellom innhaldet i draumen.

At det er Tyrkia som no står i søkelyset, er ikkje særs overraskande. For Vesten har Tyrkia tradisjonelt sett vore den viktigaste allierte på veg til Austen. Særs under 1. verdskrigen, men og under 2. synte Tyrkia seg som den viktigaste vassalstaten for Tyskland. I dag er landet alliert, gjennom Nato-medlemsskap, tollunion med EU og som ein av dei tre assosierte medlemslanda i Vestunionen.

Ikkje berre er Tyrkia tradisjonelt sett den viktigaste allierte for vesten sin veg inn til Austen. Krigen mot det opprørske kurdiske folket har kosta Tyrkia mykje. Omlag 50% av brutto nasjanlproduktet i Tyrkia har blitt nytta til militære føremål. Tyrkia sine militærutgifter var eksempelvis i 1984 3,5 milliardar dollar, i 1990 5,5 milliardar dollar. Tyrkia er kasta inn i eit økonomisk kaos som gjer at dei må selja ut det som er. Samstundes har landet funne nye store gassfelt. Privatiseringa skyt fart og heile landet blir opna med ein invitt til vesten om å investera i landet. Dette gjer sitt til at vestleg kapital blir pumpa inn i landet. Tyrkiske selskap blir kjøpt opp og den tyrkisk okkuperte delen av Kurdistan blir lagt ope for nedlegging av oljerøyr som kan frakta olja frå landa lenger sør til vesten.

Noreg er med

Er det noko Noreg kan, er det olje. Dei rike oljeressursane har gjort det mogleg for Noreg å leggja kursen mot tredje verda, og bli ei agressiv imperialistmakt gjennom selskap som Statoil og Hydro. Mykje tyder no på at Tyrkia og Kurdistan vil koma nærare og nærare Noreg framover.

Jo større oljeoverskotet er blitt i Noreg, jo større har trongen blitt til å investera pengane i utlandet for å få større avkastning. Det er ikkje rart at Noreg no har blitt netto kapitaleksportør. Dei norske oljeselskapa står med millionkontraktar i oljesektoren i andre land. Statoil er allerede fullt inne i eit land som Aserbajdsjan, og no står resten av Midt-Austen for tur.

Olje- og energiminister, Ranveig Frøiland, har no lagt fram sine planar som oljeminister, gjennom ei innstilling kalt Intsok. Utvalet som har laga innstillinga, er leda av konserndirektør Johan Nic. Vold. Ein av dei mektigaste næringslivstoppane i Noreg. I innstillinga er det lagt eit mål om å auke omsettinga for oljerelatert industriverksemd i utlandet frå i underkant av 20 milliardar kroner i år til 50 milliardar i år 2005.

Nye muligheter

Under kapittelet «Nye muligheter» i innstillinga lanseres land som Irak, Libya, Nordvest-Russland med fleire. Intsok sitt arbeid skal fyrst og fremst være samarbeid mellom næringsliv og regjering, kor politikarane si rolle er å vera døråpnarar for næringslivet. Ingenting skal stå i vegen for den norske imperialismen. Om tilhøvet til menneskerettar seier utvalet følgande:

«Dersom norsk næringsliv ikke kan få stabile og langsiktige politiske rammebetingelser, vil ikke bare norsk næringsliv miste adgangen til viktige utviklingsområder, men også risikere å bli oppfattet som en ustabil og lite seriøs samarbeidspartner i internasjonalt, industrielt samarbeid. Dette er realiteter som også må vektlegges i den politiske debatt og i bedriftenes egne vurderinger.»

I tillegg til desse landa er Statoil altså fullt inne i Aserbajdsjan og uttalte til næringslivet tidlegare i år at dei ser på Tyrkia som ein særs interessant marknad. Om dei no vil etablera seg i Tyrkia vil dei få god hjelp. I mai etablerte Norsk Eksportråd seg med kontor i Istanbul.

Det mest synlege av norsk kapital i Kurdistan/Tyrkia i dag er ein oljerøyrledning som no skal byggjast. I juni vart det skrivd under ein kontrakt som gjev Noreg høve til å frakta olje frå Aserbajdsjan gjennom Kurdistan til Tyrkia.

Noreg må halda seg på god fot med Tyrkia. Noreg treng, som resten av Vesten, eit alliert Tyrkia. Fram til no har Noreg vore med å bygd opp det tyrkiske militæret gjennom eit omfattande våpensal. Etter den forrige store tyrkiske invasjonen i Sør-Kurdistan i 1995 vart det lagt press på at Noreg skulle stogga det norske våpensalet til Tyrkia så lenge Tyrkia var i krig mot det kurdiske folket. Dette vann igjennom. Men kva skjedde? I 1996 solgte Noreg meir militært materiell til Tyrkia enn nokon gong før. Forklaringa var at det berre var delar til våpen Noreg tidlegare hadde solgt til Tyrkia, og at Noreg ville mista truverd som leverandør om vi ikkje fulgte opp med sal av våpendelar.

Noreg sitt militære samarbeid med Tyrkia stogger ikkje der. Som alle imperialistmakter alltid har gjort, gjer Noreg seg klåre til å nytta det norske militæret om dei norske interessane skulle bli trua. Over heile Europa blir militæret lagt om frå vernepliktshær, til mobile, profesjonelle styrker. Noreg har Telemarksbataljonen. Desse styrkene skal bli brukt – i krise eller krigsområde – som dei sjølve seier. I år var desse styrkene til Nato på øving i byen Erzurum. Byen er kurdisk og er okkupert av Tyrkia. Noreg sendte 150 mann og 12 F16 fly til øvinga. I tida som kjem vil Kurdistan koma nærare og nærare Noreg, men frå staten si side ikkje på fredeleg vis som dei sjølve vil framstille det som.

Vi vil no sjå både den tyrkiske storkapitalen, gjennom arbeidsgjevarorganisasjonen Tüsiad, og vestlege makter reisa krav om menneskerettar og demokratisering i Tyrkia. At den tyrkiske storkapitalen kjem med sånne krav er ikkje så rart. Dei treng ein borgarleg revolusjon i det halvføydale Tyrkia for å få fritt spelerom i profittkappløpet. At Europa stiller seg bak desse krava, er heller ikkje så rart. At ein del folk i Europa faktisk vil reisa det for menneskerettane si skuld, er det ingen tvil om. At ein må stø slike krav, er det heller ingen tvil om. Men når desse krava kjem med full styrke frå dei europeiske styresmaktene, vil det vera andre ting som gjer dei viktige.

Tyrkia – ustabilt

Tyrkia er i dag eit av dei viktigaste, men samstundes veikaste ledda i den imperialistiske kjeda, med borgarkrig, militærkupp, nær total mangel på menneskerettar osb. Det vil vera naudsynt for Vesten å stabilisera Tyrkia. For Europa kan det samstundes vera strategisk å stø opp om den tyrkiske storkapitalen, samstundes som USA har kontroll over generalkorpset. Når krava veks fram på dette grunnlaget, vil det ha ein tyrkisk synsstad, og ikkje gripa det djuptgåande problemet for folka i området: okkupasjonen, og den påfølgande økonomiske, militære og nasjonale undertrykkinga i Kurdistan. Vesten er framleis tent med eit okkupert Kurdistan og er livande redde for at det kurdiske folket skal ta makta over landet sitt. Og aldri før har det vore så nære eit sjølvstendig Kurdistan som i dag. Den kurdiske frigjeringsrørsla med Det Kurdiske Arbeidarpartiet, PKK i spissen har i dag støtte frå omlag 80% av kurdarane i tyrkisk Kurdistan og støtta i resten av Kurdistan veks stadig. Ikkje berre kjempar dei for nasjonalt sjølvstende, dei kjempar for sosialisme i Midt-Austen. Dette kobla med ein stor suksess har gjort sitt til at vesten har satt PKK opp som ein av dei viktigaste fiendane for verdsordnen.

Difor gjennomførast det ei massiv klappjakt på kurdarane, både i Kurdistan og i Vesten. Opp mot ein million kurdarar bur i dag i Europa. Dei er organisert med eksilparlament, TV-kanal på kurdisk, representasjonskontor i omlag alle europeiske land, og eit organisert nettverk av kurdarar på alle plan. PKK er i dag truleg den sterkaste krafta i Europa mot imperialismen. I Tyskland, kor det bur 700.000 kurdarar, har PKK 40.000 medlemmar og mobiliserer 100.000-150.000 sympatisørar.

PKK

Difor er det satt i gang ei klappjakt på kurdarane sine organisasjonar, og PKK særskilt. Kurdisk MED-TV blir stadig freista stengt, PKK er forbode i Tyskland og Frankrike, dansk TV avslørte at dansk overvakingspoliti tok opp det kurdiske eksilparlamentet sitt møte i Danmark på bånd, i Sverige vart PKK beskyldt for å ha stått bak mordet på Olof Palme. Med oppbygginga av det europeiske overvakingssystemet, Schengen, blir kurdarane via ei særskilt rolle. Under oppbygginga av TREVI, samarbeidet mot terrorisme, radikalisme, ekstremisme og vald vart det utarbeida eit eige program for kriminalisering av kurdiske rørsler som stør PKK. Utan at PKK var ulovleg i England, og hadde gjort noko ulovleg der, vart i slutten av 1994 ei rekke kurdarar fengsla, millom dei den europeiske representanten for ERNK, Kani Yilmaz. Alle desse vart framstilt som ein trussel for riket sin tryggleik.

Noreg er med her óg. Det har fleire gongar blitt avslørt overvaking av kurdarar i Noreg. Tidlegare i år vart representanten for den kurdiske frigjeringsfronten ERNK satt i politisk avhøyr av toll-betentar på veg inn i landet med spørsmål som: er du med i PKK? Noreg er klåre for Tyrkia og Kurdistan, og då skal ingenting stå i vegen.

Anti-imperialistar i Noreg må no nok ein gong stilla seg spørsmålet: Korleis stiller vi oss til den norske imperialismen? Så må vi ta stilling for den kurdiske frigjeringskampen, kreva stogging av alt sal av norsk militært materiell til Tyrkia, og kreva at Noreg ikkje skal finansiera den skitne krigen mot kurdarane gjennom etableringar frå norske selskap. For imperialismen er ingenting anna enn ein kolos på leirføtter. Han kan – og vil – bli stogga.

av Geir Hem

Privat profittjag er premisset. Organisasjonsformen er privat eierskap. Sånn fungerer markedet som motor.

Markedstilpasning fører til privatisering! Dette var min påstand i en artikkel i Røde Fane-heftet Veivalg for fagbevegelsen, laget av AKPs faglige utvalg våren 1997. Jeg trekker fram utviklingen i tele- og post-sektoren. En konkret utvikling i retning mere privatisering kan arte seg forskjellig i andre sektorer. For eksempel virker presset på kommuneøkonomien som en drivkraft for ulike private markedsløsninger nedenfra. Denne regionale privatiseringen synes jeg nesten virker som en miniatyr av EØS. Når jeg kommenterer utviklingen for post og tele, er det fordi jeg selv jobber i den statlige sektoren – post.

Det er mange former for privatisering. Mitt utgangspunkt har vært at individuelt (privat) styrt profittjag er premisset, og at organisasjonsformen – privat eierskap – følger etter. Sånn sett fungerer markedet som en motor.

Markedskonkurranse tvinger fram behov for kapitalplasseringer og rop om friere rammebetingelser. Når sjefen i Telenor, Tormod Hermansen, skriker ut og ønsker seg privat kapital, blir han sånn sett et uttrykk for markedets behov. Oppretting av aksjeselskaper bli nærmest framstilt som en nødvendig naturlov – for å klare seg i konkurransen.

Posten på sporet

Postens direktør, Anders Renolen, sa når særlovsselskapsformen ble innført, at organisasjonsformen lå «helt opp til a/s-formen når det gjelder den rene styringen av bedriften og Postens frihetsgrad» (fra bladet Post 1996). Nå følges det opp.

Posten BA har (som alle andre) sin strategiprosess – Strategi-97. I denne inngår en total omstrukturering fra distrikt/region-organisering til forretningsområder. Disse forretningsområdene skal forhandle med hverandre om pris og kvalitet. Postledelsen sjøl kaller det a/s-ifisering med konkret mål om å opprette aksjeselskaper. Formelt sett skal utskilling av aksjeselskaper i særlovsselskapene godkjennes av Stortinget. Posten selv er nå i ferd med å trekke strikken så langt som mulig. (Etter initiativ fra RV med støtte fra SP og SV vil omorganiseringen i posten eventuelt bli behandlet i Stortinget i høst!)

Denne utviklingen har følge med økt fart i nedleggelse av postkontor og utskilling av posttjenester til såkalte kontraktspartnere. En aktuell kontraktspartner er Narvesen. Det har vært fremme som kontraktsvilkår fra Narvesen at det må skje en omfordeling av eierandeler i Posten som vilkår. Dette betinger a/s! Markedsmotoren slår til igjen. En politisk legitimitet for dette følger gjerne i forbindelse med statsbudsjettbehandlinger. Vent å se!

Postbanken som alle andre

Postbanken skummet noe av fløten under forrige bankkrise. Begrensete markedstyrte kapitalplasseringer ga en ekstra trygghet for småsparerne – kundetilgangen vokste. Dagens bank i et åpent konkurransemarked må selvsagt konkurrere på lik linje med de andre. Dette betyr full fart på gebyrer og samtidig ønsket frihet til markedstyrte kapitalplasseringer. Gjett hva? Selvsagt følges dette opp med et ønske om å bli fullverdig a/s. Dette er direkte uttalt av konsernledelsen. Ja, det heter konsernledelse nå siden man alt har fått et eget underselskap som driver med fonds og aksjer. Igjen, vær obs når statsbudsjettet kommer!

Som et resultat av tidligere forvaltning er Postgiro nå blitt fullstendig markedsstyrt og skal ikke lenger subsidiere postkontornettet (staten fjernet 1,2 milliarder kroner nesten over natta som subsidier). Det er det nå harde forhandlinger mellom Postbanken og Posten om betalinger for bruk av postnettet. Begge parter drives av rene lønnsomhetsberegninger. Hvis det blir påvist at Posten gjennom sin lønnsomme brevpost subsidierer et ekspedisjonsnett til bruk for Postbanken, kan man få EØS på nakken – ulovlig kryssubsidiering. Nye selskapsdannelser kan jo være en god løsning? Og selvsagt færre postkontor!

Posten og Postbanken har omsider kommet til enighet om en ny modell for betaling for bruk av postnettet. Modellen går ut på at Postbanken ikke lenger skal betale pr. transaksjon (ekspedisjon), men i forhold til inntektene av tjenestene. Dette vil forsterke presset for å nedlegge såkalte ulønnsomme postkontorer ytterligere.

Markedets velsignelse

Siste skudd på AP-stammen som åpent flytter ideologiske grenselinjer er planleggingsminister Bendik Rugaas. Han uttaler: «Det offentlige skal fortsatt ha ansvaret for å finansiere og tilby tjenester til befolkningen, men hvem som utfører oppgavene er ikke så viktig.» (Kristiansand 2. juni)

I teorien heter det fint at flere (private) kan utføre oppgavene. I praksis betyr dette overføring av oppgaver til markedet. I lovtekster og stortingsmeldinger følger en formell deregulering med slike overføringer. Det er en del av det politiske spillet å dekke over dette med fraser om fortsatt offentlig ansvar og tilbud. En del av det politiske grunnlaget for å bruke markedet som motor, er ikke å si det. Dessverre for Rugaaser og Myrvollere åpenbares det i praksis. Og en skal ikke lese mange sidene hos klassiske markedsøkonomer før en ser at det er den ujevne utviklingen, labiliteten som er dynamikken i markedsøkonomien. Dette står i motsetning til plan og styring.

«Markedet skaper det materielle grunnlaget for økonomisk vekst. En vekst som er nødvendig for at vi skal bære velferdssamfunnet videre.» Slike formuleringer kommer mere og mere som en grammofonplate fra Jagland og Stoltenberg. En tilsvarende ideologi brukes lokalt på arbeidsplassene. «Det er bedriftens konkurranseevne som skaper trygge arbeidsplasser.»

En side ved disse påstandene kan tilbakevises empirisk. Det er relativt lett å vise til statistikk som avkrefter en direkte sammenheng mellom markedsvekst og velferd eller lønnsomhet og antall arbeidsplasser (ofte viser statistikken motsatte tendenser). Det kan også forholdsvis lett stilles spørsmålstegn ved Jaglands og Stoltenbergs vitenskapelighet og syn på verdiskapning. Men på den andre siden er denne politikken uttrykk for kapitalens løsningsforslag/omfordeling i et markedsøkonomisk system. Det blir da et poeng å få fram dette. Og at Jagland & co med disse teoriene og praksis er nettopp kapitalens representanter.

En farlig taktikk

Når jeg trekker fram telesektoren som eksempel på hvordan a/s-ifisering og markedet virker i retning av privatisering, er jeg blitt møtt med svar av typen: Ja, men telesektoren er så spesiell og det må være viktig å få fram nettopp dette for å hindre at løsninger derfra blir brukt i andre sektorer.Dette er farlig. Visst er det spesielle forhold innen teleområdet (sattelittoverføringer), men i denne sammenhengen er det nettopp de felles politisk/økonomiske rammene som er typisk. En taktikk som bygger på å åpne sektor for sektor for mere marked, passer som hånd i hanske til regjeringen/Aps strategi. Det er en sånn taktikk SV har lagt seg på hvor de hele tiden blir tvunget på defensiven av markedsmotorens innpass. Først falt telesektoren med SVs velsignelse. Nå har SVs Inge Myrvolls brukt en tilsvarende begrunnelse i Stortinget for å stemme for særlovsselskapsformer for post og NSB. Kommunestyrerepresentanter følger opp og åpner for private løsninger på skanse etter skanse – eksempelvis private barnehager.

En slik sektorbasert forsvarskamp undergraver både bredden i kampen mot privatisering og svekker muligheten for å få fram en helhetlig politiske plattformen for motstand. Det skaper illusjoner om markedsmotoren innen enkelte sektorer for eksempel tele – det er en «naturlov», teknologien gjør det «nødvendig».

Pragmatisme

En variant av taktikken over er den såkalt politisk pragmatisme. En har ikke noe valg, markedet er der alt. Dette er nettopp det geniale ved å bruke markedet som motor. Noe som i utgangspunktet er politisk betinget og styrt, framstår som upolitisk og lovbestemt.

En parallell kan her også trekkes til privatiseringsforslag i kommuner og bydeler, hvor budsjettekniske rammer om balanse legges til grunn. Det blir «nødvendig» å kutte kommunale driftsutgifter og la private overta driften for å sikre budsjettbalansen. Dette er en pragmatiske som SV i stor grad har tilpasset seg. Dette innsnevrer igjen den politiske plattformen for motstanden mot privatiseringen og tilslører hvordan markedet blir brukt som motor.

Jeg skriver bevisst «blir brukt som motor». Markedsmotoren har flere sider. En sak er hvordan organiseringen tilpasser seg sine (markeds)økonomiske rammer. En annen sak er hvordan regjering/AP bruker dette politisk for å undergrave en folkelig motstand mot rasering av velferdsstaten.

Klassedeling

Kuttene i offentlig sektor og overføring av oppgaver til markedet fører faktisk til en relativ (kortsiktig) funksjonell privatisering. Med funksjonell mener jeg her lønnsom/operativ sett fra eierhold. Det er ikke bare behov, men også reell etterspørsel. Etterspørselen gjenspeiler både privat opphoping av kapital, og at folk blir tvunget til å snu på flisa når det ikke finnes alternativer. Klassedelinga i tilbud, pris og tjenestenivå (kvalitet) er lett å oppdage på den andre sida.

Noen av de funskjonelle operative nyprivate virksomhetene er labile aktører i et svært aggressivt marked. Det får følge av omstrukturering og raske konsentrasjoner – nye selskapsdannelser. Det kan bli litt vel spennende for vanlige folk hvordan et voksende klasseskille vil slå ut i forhold til etterspørsel på sikt, innen sektorer hvor tilbudet har vært preget at universalitet og likhet. Jeg tror det vil endre kvalitetsnivå betraktelig, noe som alt er synlig på flere områder – ikke bare postkontornedleggelser på østkanten/distrikter og samtidig dør til dør henting/bringing for de kjøpekraftige postkundene, men tilsvarende forskjeller innen helse, skole osv.

Individualisering/kollektivisering

Ideologisk kjører borgerskapet en storstilt individualiseringskampanje. En side er løsningsforslag a’ la økt hustrubidrag og individuelle forsikringsordninger. En annen side er fokuseringen på forbrukssida. Vi er alle tilsynelatende bare blitt forbrukere/kunder. Produsentrollen og et potensielt arbeiderkollektiv skal tilsløres. I aviser og media omtales enkeltskjebner som de største nyhetssaker.

Sprengstoffet i å bryte denne individualiseringen og knytte en helhetlig analyse og aksjoner til enheten mellom forbruk- og produsent-rolla er åpenbar. Her ligger også grunnlaget for å utvikle budsjettaksjoner, sykeshusaksjoner, EØS, gasskraft etc. sammen med lønns- og arbeidskamper til et politisk opprør mot borgerskapet.

Gammel medisin

Selv om privatiseringen/markedsmotoren er midlertidig operativ, betyr ikke det at den gamle tradisjonelle medisinen til kapitalen fortsatt virker på samfunnsmessig plan. Noen viser til at de strukturelle endringene i produksjonsprosessene ikke lenger gir rom for (dekning til) økning av arbeidsplasser og velferd. Et annet forhold som trekkes fram (Myrdal) er at med en permanent arbeidsledighet, har ikke lenger kapitalen behov for velferdssatsing for å holde reservearbeidskraften ved like som før.

I dette politiske landskapet lever sosialdemokratiet/AP farlig. En sak er nærheten til Høyre og FrP ideologisk. Et annet forhold er nettopp medisinens manglende virkning i forhold til det tradisjonelle velgergrunnlaget.

Venstresosialdemokratene i fagbevegelsen og SV er i stor grad med på å sikre legitimitet til den politikken regjering/AP fører. Ved delvis å avpolitisere markedstilpasningen og samtidig gjøre kritikken til en avviksdiskusjon i forhold til annen påstått egentlig sosialdemokratisk ideologi, svekkes motstanden. Hvis markedstilpasningen bare blir kritisert som avvik/feil i forhold til «arbeiderbevegelsen» (AP-SV), opprettholdes legitimiteten til regjeringens politikk selv om motstanden på enkeltsaker er stor. Dette har en klar parallell til regjeringens evne til EU-tilpasninger – EØS-Schengen – til tross for folkets nei. Her gjelder altså, som for EU-saken, at en omfattende massebevegelse må til for å presse makta. Slike massebevegelser vil også gi rom for frustrerte venstresosialdemokrater til å markere motstand mot markedsliberalismen mere aktivt.

Demokrati, rettigheter og marxisme

av Hans Isaksson

Sammenhengen mellom den unge Marx sin Feuerbach-avhengighet og den modne Marx sine eventuelle blinde flekker gjenstår å bevise (note 1).

Det er nok heller ikke slik en rekke kritikere, fra Popper, Hayek til Bernhard-Levy og nå Benny Andersson påstår, at det er Marx’ og Hegels feilaktige tanker som bærer ansvaret for Gulag. Det er nok heller ikke slik at en eventuell neglisjering av demokrati-spørsmålet og en nedtoning av spørsmålet om elementære menneskelige rettigheter hos senere tiders marxister eller regimer i tredje verden først og fremst kommer av svakheter hos lærefaderen – man bør vel heller søke svaret i den tida der de levde/vi lever? I f.eks. tilfellet Russland bør ikke dette være så vanskelig. Ikke minst har jo den post-sosialistiske utviklingen i Russland kastet et i mine og i mange russeres øyne – skarpere og forklarende – lys over Stalin-æraen.

Men vi behøver overhodet ikke å dra inn Marx i diskusjonen om menneskelige rettigheter og demokratiets problem – vi er ansvarlige for vår egen politikk.

Når man diskuterer menneskelige rettigheter bør man være konkret: hvilke rettigheter prater man om – rettet mot hvem og for hvem? Skaper rettighetene en motsetningsfri helhet? I hvor stor grad har de klassekarakter? Har vi vært blinde for demokratiets problem? Og, framfor alt, hva er demokratiets problem i verden i dag?

Man pleier å skille mellom tre generasjoner av menneskelige rettigheter:

Første generasjon

Den første generasjonens menneskelige rettigheter – f.eks. tanke og ytringsfrihet, garantier mot tilfeldig fengsling, religionsfrihet, møtefrihet, trykkefrihet, beskyttelse av privat eiendom osv. vokste fram i 16- og 1700-tallets borgerlige revolusjoner som en reaksjon mot de gamle – eller koloniale-regimene. De sto i god samklang med den liberale nasjonaløkonomiske teorien og dens laissèz-faire-ånd på slutten av 1700-tallet (note 2)

Enhver regjering (grunnlagt på god empiri) ble oppfattet som fiendtlig til friheten. Å begrense regimenes maktmuligheter mot den enkelte var bl.a. derfor et legitimt overordnet mål for forfatningsskriverne. Men disse ur- menneskelige rettigheter kjennetegnes også av tredje standens behov for å beskytte seg mot folkeflertallet (dvs. mot fjerde standen) – det oppleves stadig mer nødvendig etter hvert som statsmakten i økende grad, i det minste i teorien, ble grunnlagt på mer eller mindre demokratiske valg. Retten til å delta i slike – egentlig en medborgerlig rettighet – skulle etterhvert sidestilles med de elementære menneskelige rettighetene og bli nedfelt i FN-erklæringen.

At det ikke bare dreide seg om noen dypt demokratisk vekkelse som dro fram over verden framgår f.eks. av det forhold at flertallet av underskriverne på den amerikanske forfatningene Bill of Rights var slaveeiere og fortsatte å være det (Georg Washington slapp først sine slaver i testamentet). Først 13. og 14. tillegg til den amerikanske forfatningen (1865-1870) avskaffet slaveriet i demokratiets foregangsland USA, og utvidet den fulle medborgerretten til alle (lesekyndige og myndige) medborgere uavhengig av rase.

At disse friheter ble enstemmig inkludert i FNs charter i 1948 har på det filosofiske planet blitt oppfattet som en seier for den Hobbes-Lockeske individualismen over den hegelianske ètatismen (gruppe/stand/klasse som viktigste enhet – oversetters anmerkning) – men FN-erklæringen inneholder også andre innslag som innebærer nederlag for samme filosofi.

Det er trolig at denne seier ble gjort lettere gjennom erfaringene som ble vunnet gjennom fascismens og særlig nazismens herjinger under den andre verdenskrig. Fordi de individuelle, negative frihetene, som i begynnelsen var naturrettslig begrunnet, i løpet av forrige århundre hadde tapt noe av sin attraksjonskraft og aktualitet under innflytelsen av bl.a. de ideer som direkte eller indirekte sprang ut av arbeiderbevegelsen (i Sverige f.eks. den hägerströmske rettspositivismen).

Andre generasjon

Den andre generasjon av menneskelige rettigheter som i stedet har vunnet oppmerksomhet, berørte så vidt de folkelige demokratiske bevegelsene fra midten på 1800-tallet og et godt stykke inn i vårt århundre. De ble bebudet i ideene til saintsimonistene på tidlig 1800-tall og utgjør tyngdepunktet i de kommende marxistenes tenkning på området. Disse rettighetene – f.eks. rett til sosial trygghet, rett til arbeid, rett til hvile og fritid, rett til en verdig levestandard, utdanning og beskyttelse for vitenskapelig, litterær og kunstnerisk utfoldelse, er i stor grad såkalte positive rettigheter, dvs. de stiller krav til staten fra medborgernes side til forskjell fra den første generasjonen – som krevde at staten skulle la være å intervenere. De handler i mangt og meget om likhet mellom individer og grupper og retter seg i mangt mot de overgrep som privateiendommen begår mot de mindre bemidlede. Man kan med en halsbrekkende analogi si, at fjerde standen søker beskyttelse hos staten mot tredje standen, nettopp slik tredje standen en gang allierte seg med kongemakten mot adelen. Mye av reformene i de så kalte velferdsstatene (husker dere dem?) ble grunnlagt på disse krav.

Også denne gruppen av menneskelige rettigheter inngår heretter i FN-erklæringen på likestilt basis.

Tredje generasjon

Den tredje generasjon av menneskelige rettigheter som gjennom permanent strid holder på å bli kodifisert i FNs statutter speiler nasjonalstatens oppgang i de første to tredjedeler av 1900-tallet, men også dennes tilbakegang i siste delen av vårt århundre. Artikkel 28 i FN erklæringen hevder derfor, at «vær og en har rett til en samfunnsmessig og internasjonal orden som tillater att de rettigheter som her fastslås kan benyttes». Det dreier seg derfor i mangt og mye om tredje verden-krav som rett til politisk, sosial og kulturelt selvbestemmelse og til utvikling, detten til å delta i og dra nytte av «menneskehetens felles arv» (dvs. vitenskapelige framskritt, kultur, kunstformål, monumenter). Det gjeller retten til fred, et sunt miljø, til internasjonal katastrofehjelp.

Alle disse rettighetene er kollektive rettigheter, som krever internasjonalt samarbeid.

Hvis første generasjon av rettigheter hadde sin brodd både mot det gamle regimet samtidig som den truet folkeflertallet (folkesuvereniteten) og den andre generasjon av rettigheter var rettet mot det uhemma herreveldet til kapitalismen, har den tredje generasjonen i mange tilfeller en klart anti-imperialistisk brodd.

Å snakke om et «tilbakefall» til hegeliansk eller føydalt organisme-tenkning hos de personer og bevegelser som forsøker å se de menneskelige rettighetene i deres sammenheng og som en helhet er derfor å gjøre det vel enkelt for seg sjøl.

Dersom man ser er mer konkret på spørsmålet om demokrati og menneskelige rettigheter kan man observere:

1. Innføringen av individuelle menneskelige rettigheter i tillegg til medborgerlige rettigheter i de demokratiske revolusjonene hadde minst to sider. I en viss forstand utgjør de individuelle menneskelige rettighetene ikke en fordypning, men en begrensning av demokratiet, og var bevislig ment slik. Dette er et problem som skyves under teppet i dag, men som er underliggende i aktuelle konflikter f.eks. i forholdet USA – Kina.

2. Innsikten om det skrøpelige fundamentet (og klassekarakteren) hos den første generasjonens menneskelige rettigheter var ikke begrenset til marxistene blant de progressive gruppene, men har vært allmengods innafor arbeiderbevegelsen – uansett retning – i mer enn et århundre. Det er heller Komintern som befant seg på denne rettsoppfatningens hovedvei enn de liberale, natur-rettslige tenkere, som på nytt har hatt vind i seilene i ett et par årtier – . i en tid med nedgang for arbeiderbevegelse og anti-imperialisme.

3. At arbeiderbevegelsen tradisjonelt har valg å konsentrere seg om den «andre generasjonens» kollektive og «positive» rettigheter, og at Tredje verdens land i dag er talerør for den tredje generasjonenes anti-imperialistiske rettigheter (noe som de facto konsekvent krenkes av vestimperialistene i EU og USA) bygger ikke på noe tilbakefall til hegeliansk tenkning. Det er avhengig av de ulike kravenes forskjellige klassekarakter. Å hevde dette innebærer ikke å fornekte verdien av mesteparten av den første generasjonens rettigheter til og med for arbeiderklassen og folkene i Tredje verden. Men det innebærer å forsøke å se helheten og å innse, at alle disse rettigheter ikke bare samvirker, men i praksis også havner i konflikt. Det er ikke noe merkelig med det.

4. Uten tvil inngår propagandaen som USA i dag bedriver for og om menneskelige rettigheter (og som ble innledet under Carter-regimet etter årtier med aktiv støtte til regimer som konsekvent gjorde vold på nettopp disse rettigheter) somi en ideologisk krig framfor alt mot Tredje verden. Den har til hensikt å gi ammunisjon spesielt til alle ny-kapitalistiske og liberalt-vestligsinnede dissidenter i de enkelte land. For ikke å tro at det er tilfellle, må man se tegn på at USA i større utstrekning skulle sponse andre, og framfor alt tredje generasjonenes rettigheter i disse landa. Men fram for alt når det gjelder det siste tilhører USA og EU i praksis de mest aktive motstanderne.

Også en del propaganda fra vestimperialistene for andre generasjonens rettigheter, f.eks. frihet fra barnearbeid osv. kan nok tilbakeføres til denne krigføring.

5. Det er på denne bakgrunn man som anti-imperialist ikke uten udelt begeistring kan slutte seg til den internasjonale kampanjen for første generasjonens menneskelige rettigheter i f.eks. Kina. Og det er på denne bakgrunn man kan innse, at virksomheter som Amnestys i enkelte betydninger – hvor berettiget den kan være i det enkelte tilfelle – faktisk bevisst eller ubevisst kan være instrumenter for den pågående kampanjen. Det er en risiko som den politisk uskyldige humanismen alltid utsetter seg for.

Til slutt, på denne bakgrunn synes jeg at Benny Anderssons framstilling av demokrati problemet slår feil, hvor givende hans historiske og teoretiske grep om spørsmålet enn kan være for leseren.

Noter:

1) Om Benny Anderssons «marxexegetikk»?: For det første er Marx’ lære ingen «arbeidsverdilære». Som han selv, bl.a. i Sidebemerkninger til Wagner fyldig utvikler, er subjektet i hans analyse av kapitalen (ikke kapitalismen) ikke verdien, men varen, «cellen» i den kapitalistiske økonomiens organisme. I den grad han som et moment i denne utvikling anvender verdibegrepet, og dermed knytter dette til arbeidet så utgjør jo ikke dette kjennetegnene for marxismen – arbeidsverdi-læren tilhørte jo han lånegods. Arbeidskraften analyseres jo deretter som en hvilken som helst vare når det gjelder verdisammensetningen. Denne analysen bygger riktignok, og må gjøre det, på en viss (gjerne provisorisk) oppfatning av menneskelige behov. Disse oppfattes derimot ikke som noen fikserte, overhistoriske storheter men diskuteres ut fra sin historiske utvikling og sine sosiale og kulturelle forutsetninger. Se f.eks. Marx’ resonnement i Innledning til kritikken av den politiske økonomien om behovenes historiske utvikling, og hans polemikk mot Bentham når det gjelder menneskelige behov og menneskelig natur.

Allerede i Feuerbach-tesene 1845 var Marx ferdig med Feuerbachs oppfatning om menneskenes «artsvesen»: «Men menneskenes natur (vesen) er ingen abstraksjon som er innebygd i hvert enkelt individ. Det er i virkeligheten totaliteten av de samfunnsmessige forholdene. …»

Her snakkes det derfor ikke spesifikt om arbeidet som «menneskenes påståtte vesen». Når Marx diskuterer menneskelige behov kan man derfor gå ut fra at han ikke gjør det ut fra en snever idealistisk oppfatning om menneskenes «Gattungswesen», ikke en gang om han dermed kuttet ut et arbeidsvesen. [Tilbake]

2) Marx om første generasjonens menneskelige rettigheter: «Den først punkt som vi bør legge merke til er at de såkalte menneskelige rettighetene til forskjell fra de medborgerlige rettighetene helt enkelt er rettighetene hos medlemmene i det sivile samfunnet, dvs. av den egoistiske mennesket, av menneske skilt fra andre mennesker og fra det samfunnsmessige fellesskapet».

«Men menneskets rett til frihet (i den franske revolusjonens mening bl.a.) ble ikke grunnlagt på menneskenes forening, derimot på hennes avskilling fra andre mennesker. (…) Den praktiske tilpasningen av menneskenes rett til frihet er hennes rett til privateiendom.

Hva innebærer menneskets rett til privateiendom? (Det er) retten til å være i besittelse av og bestemme over sine inntekter som en ønsker, uten hensyn til andre mennesker og uavhengig av samfunnet; retten til egeninteresser. Den individuelle frihet i overstående betydning utgjør med sine tillempninger grunnlaget for det sivile samfunnet. Det medfører at hvert menneske i alle andre mennesker ikke ser en virkeliggjøring, tvert imot en begrensning av ens egen frihet …» (Fra Karl Marx: Om jødespørsmålet) [Tilbake]

av Jan Manseth

Det skjer store endringer innafor både det norske forsvaret og Nato. Dette er endringer som angår oss og vårt forhold til militæret. Hvem Norge allierer seg med, og i hvilken vei utviklinga styres, er et spørsmål som er for viktig til at det skal overlates til generaler og Brussel-lobbyister. Spørsmålene krever at den progressive bevegelsen har både kunnskap om endringene, og driver kamp for å drive utviklinga i en fornuftig retning.

Hva er kjerna i vår analyse av det norske militæret, og hvordan vi skal forholde oss til det? Det er hele tiden viktig å være klar over militærets betydning for borgerskapet. Militæret er den viktigste delen av maktapparatet som sørger for at det er mindretallet, og ikke flertallet som har makta i samfunnet. Militæret har opp gjennom norsk historie gjentatte ganger blitt satt inn mot streiker og opptøyer. De har hatt en funksjon som har gått utover det å sikre landet mot ytre fiender. De indre fiendene har tidvis blitt sett på som vel så viktige for militæret. Det er militæret som settes inn mot folket når klassekampen blir tilstrekkelig skjerpa. Militæret kan og få en rolle som undertrykker av andres lands folk. Sovjets armeer slo ned det tsjekkiske folks ønske om frihet i 1968. USA førte krig mot hele det vietnamesiske folket på 60- og 70-tallet.

Norsk vekst

Den norske økonomiske veksten i utlandet kommer fra et sted, verdiene blir stjælt fra noen. Norge får økonomiske interesser av å fortsette utbyttinga av andre land. Statens, Hydros og Statoils ekspansjon i andre deler av verden har også en militær side. Norge kan bli nødt til å forsvare sine investeringer militært. Norske soldater kan finne seg i en situasjon hvor de forsvarer en norske oljerigger i Nigeria fra en bevegelse som ønsker å nasjonalisere de nigerianske naturrikdommene.

Dette er den ene sida ved det norske militærapparatet. Den reaksjonære sida.

Folkeforsvaret

Det norske forsvaret har også en annen side. Jeg velger å kalle den for en latent progressiv side. Denne sida kom til syne 9. april 1940. Forsvaret i Norge før den tid hadde brukt mesteparten av tida og ressursene på å motvirke en eventuell arbeiderstyrt maktovertagelse. De delene av det norske forsvaret som ytte motstand mot den tyske invasjonen, kjempa likevel enn rettferdig kamp. Det norske folket hadde tjent på om det norske forsvaret i 1940 var innretta på å slå tilbake en ytre fiende.

Hovedsyn

Kort oppsummert mener jeg dette må være hoved innrettinga i en militærpolitikk:

• Gå imot de delene av militærapparatet som retter seg inn mot enten egen eller andres befolkning.
• Gå inn for å styrke de delene som forsvarer folket mot en ytre fiende.

Ut av Nato!

Utfra denne analysa må vi sette opp en politikk for dagens forsvarssituasjon. Hvis vi skal jobbe for et mest mulig uavhengig forsvar må ei hovedparole være «Norge ut av Nato!» Nato binder Norges politikk opp mot politikken til land som USA og Englands forsvarspolitikk. Deres interesser er sjelden i samsvar med interessene til det norske folk.

I dag er to nye forhold som aktualiserer parola om en oppsigelse av Norges Nato-medlemsskap:

• Nato har fått en «out of area»-klausul i sin traktat. Dette gir Nato en åpning for å drive utadretta aggressiv militær politikk.
• Natos nære tilknytning til utviklinga i EU. Fra Nato-hold er det klart at omlegginga av Natos struktur skjer ut fra Europaunionens sikkerhetspolitiske behov. EU knytter seg nærmere til tidligere østblokkland økonomisk. Nato har nettopp tatt inn tre øst-europeiske land i alliansen. I tillegg har Nato den såkalte «Partnership for peace»-avtalen som Nato-tjenestemenn omtaler som Natos svar på EØS-avtalen. I «Partnership for peace» inngår alle de øst-europeiske landene, inkludert Russland. Å knytte seg opp til EUs militærpolitikk så nært, samsvarer ikke med resultatet av folkeavstemninga i 1994.

Telemarks-bataljonen

Telemarksbataljonen inngår i den såkalte brannkorpsstyrken til Nato. I løpet av kun få dager skal bataljonen tjenestegjøre under Nato-kommando hvor som helst i verden. Norge har og satt av F16-fly til denne IRF-styrken. Dette betyr at Norge har økt sannsynligheten for å delta i en offensiv militær operasjon under ledelse av for eksempel USA betraktelig. Å gå imot Telemarksbataljonen vil være en viktig spiss-sak mot både norsk imperialisme, og imot en profesjonalisering av forsvaret.

Styrking av Forsvaret?

Hvilke sider av det norske forsvaret er det viktig å forsvare, og til og med utvide idag? En viktig grunnstein i det norske forsvaret har vært verneplikten. Alle menn har hatt retten til å forsvare landet. Denne retten/plikten er det viktig å forsvare av flere grunner:

1) Sjølstendighet

Forsvaret av Norge kan ikke basere seg på hjelp fra utenlandske styrker. Dagens forsvarsstrategi hviler på at amerikanske tropper skal lande i Trøndelag og Nord-Norge. Det norske forsvarets rolle er å holde disse landingsplassene til hjelpen kommer. Dette er en forsvarsdoktrine som ikke holder vann. Oppgaven til et nasjonalt forsvar må være å forsvare de folka som bor i det landet, ikke depoter for andre allierte. Til det trenger vi et forsvar som er der hvor den norske befolkningen er, og er i stand til å føre krig lenger enn et par døgn. Å svekke verneplikten vil gjøre forsvaret enda mindre egna til å forsvare befolkninga.

2) Mot profesjonalisering

Med en redusering av antallet vernepliktige kommer forsvaret til å bli mer profesjonalisert. En økt profesjonalisering av de som er inne gjør det enklere å bruke forsvaret både mot egen og andres befolkning. Det at forsvaret i dag består av et bredt tverrsnitt av den mannlige befolkninga gjør det vanskeligere å bruke militæret mot egen befolkning. Det er vanlige norske gutter fra Bøler og Vinstra som utgjør den norske vernepliktshæren i dag. Å bruke disse mot en streik i Tromsø kan bli vanskelig. Så lenge forsvaret består av folket, må forsvaret ha et fiendebilde som består av noen andre, en ytre fiende. Har man en gruppe atskilt fra folk, går det lettere å bygge opp et bilde av egen befolkning som fiender. Spørsmålet er om vi skal overlate oppgava med å forsvare landet, til borgerbarna og våpen-idiotene?

3) Kvinnelig verneplikt

Den politiske makta vokser utafra geværet. Det er de som sitter med makta til å utøve vold som dikterer hvilken vei samfunnet skal gå. Å delta i de væpna styrkene er en demokratisk rettighet som alle skal kunne ta del i, uansett kjønn. Det er en rettighet å kunne forsvare landet. Det er flere argumenter for hvorfor vi burde ha en allmenn kvinnelig verneplikt idag:

• Ved at også jenter tok del i Forsvaret ville Forsvaret bli allment styrka. Flere soldater betyr flere folk som skal kunne forsvare landet. Ikke bare vil det styrke forsvaret. Det vil være en spiker i kista for profesjonaliseringen av militæret, misforstå meg rett. Et ekte folkeforsvar må bestå av hele folket, ikke bare det sterkeste kjønnet.
• I kriger blir damer ofte henvist til de bakre linjer i konflikten. De for å ta seg av oppgaver som sanitet, kommunikasjon og med å holde i gang produksjonen i fabrikkene. I en samfunnssituasjon hvor sidene avgjøres med militærmakt, skal altså damene være henvist til å stelle de sårede og koke suppe. Hva vil det bety for hvordan landet skal organiseres i etterkant?

Hvem vil bestemme hvordan utviklinga skal skje. De som har kjempa ved fronten, eller de som har stelt hjemme?

av Kaia Storvik

I dagens Norge har vi ei akutt boligkrise. Det er ikke så forferdelig mange som ikke har bolig, men det er i overkant av seks tusen boligløse. Men det finnes ingen vilje til å skaffe disse menneskene et sted å bo. Derfor vil de stadig bli flere. Og krisa stadig større. Som vanlig lar det rike Norge de fattigste få det verre.

Det finnes så godt som ingen offentlig styring av det norske boligmarkedet. Vi har ikke lenger så mange borettslag, men selveier- og andelsleiligheter, og regulering av husleie er noe du bare trenger å bry deg om dersom du er en spesielt moralsk utleier. Men før 1980 var norsk boligpolitikk en ganske regulert affære.

Hvor mye en leilighet skulle koste og hvem som hadde lov til å kjøpe den, var det stat og kommune som bestemte. Regulering av boligmarkedet omfattet husleier og priser ved omsetting av innskuddsboliger (borettslagboliger), romnormer ved utleie og hvor mye en utleid leilighet skulle koste. I tillegg var det slik at kommunene i stor grad bare solgte eller festet bort tomter til boligkooperasjonene. Dette gjaldt særlig Oslo, der Obos var en ekstremt viktig boligbygger. Boligkooperasjonene hadde andre økonomiske og juridiske rammer enn andre utbyggere.

Sosialdemokrater før og nå

Boligpolitikk ble tidligere ansett som et viktig nasjonalt anliggende, særlig på grunn av den akutte boligmangelen etter krigen. I 1997 har regjeringa for første gang lagt fram et langtidsprogram uten et eget kapittel om boligpolitikk. Dette på tross av at det er 6.000 bostedsløse i Norge (Bostedsløshet i Norge (prosjektrapport 1997 fra Byggforsk av L. M. Ulfrstad)). Det finnes altså ingen «naturlig» årsak til det store frisleppet i det norske boligmarkedet. Det er ikke slik at alle problemer er løst og det ikke lenger er behov for noen offentlig styring. Men de siste 15-20 årene har det vært et politisk mål i Norge med et marked som styrer seg sjøl, altså mest mulig markedsliberalisme på boligfronten.

Uten bolig – intet liv

Årsaken til at boligpolitikk i så stor grad har vært et offentlig anliggende, er selvfølgelig at bolig er veldig viktig. Prøv å forestille deg ditt eget liv uten den ramma boligen din setter for det. Det er veldig vanskelig å følge de reglene samfunnet forutsetter at du skal følge dersom du ikke har noe sted å bo. Det blir vanskelig å ha en jobb, det blir nesten umulig å ha ansvar og omsorg for andre, særlig barn, det er nesten umulig å opprettholde det sosiale kontaktnettet de fleste er helt avhengige av for å fungere. Uten bolig faller du utenfor. 6 tusen bostedsløse er derfor svært mange.

Det er sånn at en god del av de bostedsløse har falt utenfor i utgangspunktet, slik at det er problemene som er årsaken til at de ikke har bolig, i stedet for omvendt. Det er flere med alkohol og rusproblemer, flere med alvorlige psykiske lidelser som ikke har bolig, enn det er andre. Men selv om bostedsløsheten i utgangspunktet ikke er hovedårsaken til problemene, gjør den vellykka rehabilitering så godt som umulig. Ved å la folk først bli bostedsløse og deretter forbli uten noen egna bolig, skaper samfunnet mange uløselige problemer for seg sjøl.

De fattige bostedsløse

For en god del mennesker er bostedsløsheten i seg sjøl problemet. I Bostedsløshet i Norge utgjør ca. 10% av de bostedsløse en gruppe som verken misbruker rusmidler eller har psykiske problemer. Denne gruppa er bostedsløs først og fremst på grunn av fattigdom. Og denne gruppa består av 55% med fødeland utafor Norden og 36% kvinner. Kvinner og mennesker med minoritetsbakgrunn er de som først og fremst er boligløse på grunn av fattigdom, ikke av andre årsaker. Kvinner er også mer bostedsløse i dag enn de var tidligere, og bostedsløse kvinner er yngre enn bostedsløse menn. Det er viktig at flere bostedsløse kvinner i praksis også betyr flere bostedsløse barn. Dette er en del av den generelle trenden vi ser i Norge og i hele Europa. Den nye underklassen er i stor grad enslige kvinner, og mennesker med minoritetsbakgrunn. Typiske såkalt svake grupper, med dårligere mulighet til å slåss for rettighetene sine enn mange andre.

Eie, ikke leie

Jeg mener at en viktig årsak til problemene på det norske boligmarkedet skyldes at alt er lagt opp rundt å eie – ikke å leie. Det er selvfølgelig mange fordeler ved å eie sin egen bolig. Det er mer stabilt, du bestemmer selv over hvordan du vil ha boligen din, alle investeringer tilfaller deg sjøl. Men dersom du har lite penger, eller er i en litt ustabil situasjon, kan eie framfor å leie fort bli et stort problem. Å kjøpe en bolig er en stor investering. For de aller fleste av oss den største vi gjør i vårt liv. I perioder med lav rente har mange muligheten til å fullfinansiere en bolig ved hjelp av lån. Men dersom renta stiger, får mange store problemer med å betjene låna sine. Og dersom boligprisene har sunket, og du av en eller annen runn blir tvunget til å flytte, blir resultatet gjeldskrise. Slik vi så på slutten av 80-tallet.

Derfor vil det for mange være en fordel å leie i kortere eller lengre perioder. Problemet med det er bare at leiemarkedet er veldig lite, uregulert og veldig uoversiktlig. Det gir et ustabilt og urimelig dyrt leiemarked, der de som trenger å leie bolig har vanskelig for å hevde seg.

Kommunale utleieboliger

En løsning på det kunne vært de kommunale utleieboligene. (Alle mine tall og referanser på dette området kommer fra Oslo.) Oslo kommune eier omtrent 15 tusen boliger. Halvparten av dem er personalboliger. Det betyr at omtrent 7.500 boliger leies ut av kommunen til de som trenger det. Problemet med dett er bare at det er altfor få boliger. I realiteten betyr 7.500 boliger at det deles ut mellom 2-300 boliger i året. Og det er forferdelig mange flere søkere til disse boligene, søkere som helt klart har krav på et sted å bo.

Det er en del regler for hvem som har krav på kommunal bolig. Du kan for eksempel være enslig forsørger, ha en psykisk lidelse, være arbeidsløs, være sosialklient, rusmisbruker eller noe annet som setter deg i gruppen vanskeligstilt. I tillegg er det sånn at ungdom generelt sett regnes som en vanskeligstilt gruppe i boligmarkedet fordi de i liten grad har egenkapital eller stabil inntekt. Før i tida var det sånn at du faktisk kunne få kommunal bolig hvis du oppfylte ett av disse kriteriene. I dag er det litt annerledes. Du bør helst være arbeidsledig rusmisbruker med en psykisk lidelse, og i tillegg enslig mor og sosialklient. Da kan du få kommunal bolig.

Ikke fattig nok, ikke flink nok

Men du må også kunne bevise at du har boevne. Det vil si evne til å bo – ta vare på leiligheten din, betale husleie også videre. Slik kutter kommunen inn på alle sider. Hvis du ikke har det vondt nok, er det ikke snakk om kommunal bolig. Men har du alvorlige problemer som hindrer deg i å fungere normalt, får du det heller ikke. Dette er en effektiv måte å kutte køene av godkjente søkere til de kommunale boligene på, men det er veldig lite egna til å løse boligproblemene.

Hospits

Løsninga for de som ikke får kommunal bolig, blir i mange tilfeller hospits eller såkalt hybelhus. Det er nemlig sånn at sosialkontoret bare vil betale opp til en viss sum for leie av leiligheter på det private markedet, fordi de ikke vil skyve markedsprisene oppover. I tillegg er det sånn at mange ikke vil leie ut til sosialklienter. Noen fordi de er forstokka, men i alle fall er Oslos sosialkontorer kjent som notorisk dårlige betalere.

Men hvis du noen gang har vært på et hospits, veit du at det ikke er boliger som er egna for mennesker. Dette er et av de områdene man trygt kan feste sin lit til skandalepressa i Akersgata. Oppslag om møkk og vold og 5 mennesker på 20 kvadratmeter er stort sett sanne. Hit sender altså Oslo kommune enslige mødre, arbeidsledige med minoritetsbakgrunn og folk med alvorlige psykiske lidelser. I tillegg er hospits og hybelhus rådyrt. Man betaler mange tusen kroner i måneden for 10-15 kvadratmeter. Oslo kommune bruker mellom 40-120 millioner i året på dette tilbudet, og noen få bakmenn tjener penger som gress.

RVs ideelle løsning

RV har lenge sloss for at kommunen skal kjøpe inn flere kommunale boliger. Vi mener at det kunne løse mange av de største problemene på boligmarkedet. Men realiteten er at kommunen selger unna kommunal boligmasse for omkring 40 millioner hvert år. Dersom kommunen valgte å kjøpe inn og leie ut flere boliger ville det for det første løst de akutte boligproblemene for dem som ikke har noe sted å bo. I tillegg kunne en forsvarlig prispolitikk fra kommunen hindre private utleiere i å ta blodpris for sine krypinn, og slik skape et leiemarked der prisene ikke var altfor urimelige. Kommunen ville ha spart penger over sosialhjelpsbudsjettet, for med en rimelig leie vil folk i mye større grad klare seg på egen inntekt. Dermed ville vi også sluppet å klientifiserer folk som egentlig ikke trenger noe annet enn et rimelig sted å bo. Man ville i stor grad slippe utbetalingene til hospits. Og dessuten ville vi antakelig hatt en høyere rehabiliteringsgrad blant psykisk sjuke og avvent narkomane som kommer ut fra institusjon. De som bor på hospits, går det veldig sjelden bra med i så måte.

De kommunale boligene

Det er ikke dermed sagt at det ikke har vært problemer i forhold til de kommunale boligene i Norge. Kommunen har ofte vært en dårlig eiendomsforvalter. I tillegg er det sånn at bystyret har pålagt Oslo Kommunale Boligbedrift som driver de kommunale boligene, å gå med overskudd. Dette innebærer å selge unna boliger, og det har også ført til at OKB tar urimelig høye priser for en del av sine egne boliger. Kommunen og staten er unntatt fra det lille vi har igjen av husleieregulering, så de kan fritt ta den husleia de vil. OKB har også drevet byfornyelse på en slik måte at folk har blitt tvunget til å flytte. Men dette er ikke et argument mot at kommunen skal eie boliger, bare mot måten det organiseres på. I det siste har vi også sett en del eksempler på at leietakere i kommunale boliger har satt seg i mot urettferdig behandling og vunnet fram. Dette er verdifulle erfaringer, og tvinger kommunen til å holde seg mer innafor rammene av hva som er akseptabelt og ikke. Slike aksjoner som de vi har sett blant annet i Søren Jaabæks gate i Oslo er utvilsomt viktige skritt på veien for å tvinge kommunene til en bedre eiendomsforvaltning.

Hvorfor fornuft ikke vinner fram

Det er ikke sånn at de løsningene som skisseres opp her, er utopiske og ikke kan realiseres før under sosialismen. Disse løsningene er ikke revolusjonære, de er fornuftige. Men så lenge Arbeiderpartiet vil investere alle oljepengene i utlandet, og Høyre og Fremskrittspartiet i Oslo er mer opptatt av hvor viktig det er å ikke blande sammen sosialpolitikk og boligpolitikk, enn av å løse folks problemer kommer vi ingen vei. Dessuten mener de alle sammen at det er viktig at markedet får utvikle seg helt naturlig. Selv om det betyr at en del folk må klare seg uten et sted å bo.

av Kristine Mollø-Christensen

Da regjeringssjefene i EU hadde sitt toppmøte i Amsterdam 16. og 17. juni i år, markerte ble det foreløpige «høydepunktet» markert i den prosessen som har foregått det siste året. Amsterdam-traktaten innebærer en klar dreining i retning av mer integrasjon.

De forskjellige regjeringskonferansene har alle hatt som mål å rydde unna forskjellige vanskeligheter på veien mot en traktat som peker fram mot en tett Union, en forbundsstat, et Europas Forente Stater.

Ideen om Europas Forente Stater er ikke ny – heller ikke kampen mot den. Allerede ved begynnelsen på dette århundret, i 1915, skrev Lenin: «… sjøl om slagordet om et republikansk Europas Forente Stater er uangripelig som politisk slagord, gjenstår likevel det uhyre viktige spørsmålet om dets økonomiske innhold og betydning. Ut fra imperialismens økonomiske forutsetninger – dvs. kapitaleksporten og de «avanserte» og «siviliserte» kolonimaktenes oppdeling av verden – er Europas Forente Stater under kapitalismen enten umulig eller reaksjonært.» Og Lenin fortsetter: «Selvsagt er det mulig med midlertidige overenskomster mellom kapitalister og mellom stater. I denne forstand er Europas Forente Stater mulig som en overenskomst mellom de europeiske kapitalistene – men for hvilket formål? Bare i den hensikt å få til en felles undertrykkelse av sosialismen i Europa, og en felles beskyttelse av det koloniale byttet mot Japan og USA «. (Fra artikkelen «Om parolen Europas Forente Stater»)

Hvem sa at verden har forandret seg.

Overnasjonalitet

Maastricht-traktaten opererer med tre søyler som relaterer seg til måten beslutningene tas på. I den første søylen er beslutningene overnasjonale, dvs. at de tas ved flertallsavgjørelser. I søyle to og tre er beslutningene mellomstatlige, dvs. at de tas ved enstemmighet.

Hvis ett av landene er mot et direktiv, kan det altså nedlegge veto og dermed unnlate å binde opp seg selv eller andre. Tidligere har følgende saksområder vært under første søyle: Det indre marked, jordbruks- og fiskeripolitikken, handelspolitikk, regionalpolitikk, den sosiale dimensjon, miljøpolitikk, forskning og utdanning og Den økonomiske og monetære union (ØMU). Søyle to har inneholdt den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken og forsvarspolitikken. Søyle tre har stort sett bestått av felles justis- og politisamarbeid med blant annet asyl- og flyktningepolitikken.

Amsterdam-toppmøtet vedtok at asyl- og flyktningedelen og derigjennom mesteparten av Schengen-avtalen skulle flyttes fra søyle tre og til søyle en. Prosessen skal ta 5 år. Schengen-avtalen er dermed blitt en del av unionstraktaten. På rettsområdet er det også et uttalt mål om harmonisering av lovverket. I flere år har det vært en trend å legge nye områder (for eksempel spørsmål om faglige rettigheter/arbeidsspørsmål) til Det indre marked og dermed blir disse spørsmålene gjenstand for overnasjonale beslutningsformer.

Enda viktigere er spørsmålet om fleksibilitet. Dette har lenge vært diskutert i EU og har med Amsterdam-traktaten kommet ordentlig ned på papiret. Det gir i første rekke Tyskland og Frankrike (og andre integrasjonsvillige) muligheter til «et tettere samarbeid» enn det flertallet av EU-landene går inn for. Dermed har en også slått beina inn under medlemslandenes muligheter til å stoppe en videre integrasjonslinje. Veto-retten er i ferd med å bli EU-historie.

For en riktig union er det viktig også å ha en felles politikk utad. Amsterdam-traktaten er et skritt i retning av dette. EU får en utenrikspolitisk talsmann, sjef for en utenriksavdeling som ligner et utenriksdepartement. Det ligger en reservasjon i traktaten om at hvis «viktige nasjonale interesser er involvert «, så vil disse gå foran flertallsbeslutningene.

Mer makt til institusjonene

Den nye traktaten overfører mer makt til EUs ministerråd som på stadig flere områder vil fatte flertallsbeslutninger. Lederen av Kommisjonen får mer makt og innflytelse og kan også flytte rundt på kommisjonærene á la regjeringsutskiftninger. Europaparlamentet, tidligere også kalt Mikke Mus-parlamentet, får mer beslutningsrett og forslagsmuligheter. Et nytt toppmøte i forkant av opptakelsen av nye medlemsland skal diskutere fordelingen mellom de enkelte land i forhold til størrelsen. Alt i alt går EUs institusjoner også mer i retning av å være instrumenter for en EU-stat.

Militærpolitikken og Vestunionen

Det eneste området hvor EU ikke fikk full klaff på integrasjonslinja, var på spørsmålet rundt militærspørsmålet. Her er det motsetninger i det europeiske borgerskapet som kommer til overflaten. Noen ønsker et tettere forhold til USA, mens andre mener at EU-Europa i høy grad er sterkt nok nå til også å stå på militære egne bein. Likevel har en i Amsterdam-traktaten fått med et større militærpolitisk spillerom for Vestunionen i og med passusen om såkalte humane krigsaksjoner. Det er også et mål om «gradvis utforming av en felles forsvarspolitikk, som vil kunne føre til et felles forsvar». Vestunionen som en naturlig del av EU, kommer også klart fram i bestemmelsene om at når EU bruker Vestunionen har alle EU-land rett til å delta i beslutningen – altså også EU-land som ikke er medlemmer av Vestunionen. At imperialistblokken EU kommer til å trenge sitt eget militærapparat, er opplagt. Derfor vil også Vestunionen bli en del av EU-traktaten, selv om USA ikke vil. Tyskland går på sokkelesten for ikke å provosere USA. I overgangsfasen forsøker Tyskland å framstå som USAs fremste «partner» i Nato, men det er tegn som tyder på at rivaliseringa øker. Var Bill Clintons Danmark-besøk i juli også en advarsel til den tysk/franske overivrigheten med hensyn til integrasjonsprosessen? Danmark har hittil vært en «bremsekloss» i EU.

Utvidelse østover

Også i forholdet til Øst-Europa anes rivaliseringa mellom i første rekke USA (gjennom Nato) og Tyskland. Av de ledende EU-landene er det først og fremst Tyskland som på kort sikt vil tjene på en øst-utvidelse. Tyskland vil få et adskillig større hjemmemarked.

Lokket av muligheten av å sitte ved de rikes bord skal Øst-Europa endres. De øst-europeiske finansministrene møter krav fra EU om å liberalisere kapitalmarkedet, privatisere statsbankene, gjøre det lettere for utenlandske investeringer og i det hele tatt vise en betingelsesløs tilpasning til Det indre marked. Men Amsterdam-toppmøtet slo fast at det ikke blir noen utvidelse før en del institusjonelle saker er ordnet opp i. Kjernen av EU-land ønsker å sikre sin egen innflytelse over EUs utvikling først. Eller som Luxembourgs utenriksminister uttalte i redegjørelsen for Europaparlamentet: «Ingen utvidelse av EU – ikke en eneste – vil være mulig før en har fått en løsning på størrelsen av EU-kommisjonen og vektfordelingen av stemmer i Rådet.»

ØMU på skinner?

Tidlig i juni var det mye sabelsrasling vedrørende Den økonomiske og monetære union og den såkalte stabilitetspaktens krav (fra toppmøtet i Dublin 1996) til lave offentlig utgifter og budsjettdisiplin. I den europeiske pressa ble det framstilt som om Frankrike og Tyskland sto steilt imot hverandre og at det gjennom harde forhandlinger og innspill om krav til å få ned arbeidsløsheten endelig lyktes å komme til enighet. «Kampen mot arbeidsløsheten» består stort sett av gamle «tradisjonelle» tiltak som:

• senking av arbeidsgiveravgiften
• mindre reguleringer på arbeidsmarkedet
• mer fleksibel arbeidskraft
• begrensete muligheter for sosialstøtte
• og krav om flere muligheter vedrørende utdanning.

Når EU har en arbeidsløshet på 11%, sier det seg selv at dette er et brennbart tema. I noen regioner (for eksempel i Belgia og Luxembourg) er den oppe i 30%.

Men dette var spill for galleriet. Er det noe Frankrike og Tyskland er enige om, så er det nødvendigheten av ØMU.

Den økonomiske og Monetære Union er et politisk prosjekt i den forstand at den skal sikre EU-staten økonomisk handlefrihet og styrke. Tenk bare på hvor viktig det er at alle EU-landenes gullreserver blir samlet i en sentralbank. Tenk på hvilken enorm makt det vil gi de europeiske kapitalistene – og kanskje først og fremst den tyske storkapitalen? Tenk på hvordan nasjonal råderett over økonomien – selv om den under kapitalismen er svært begrenset – blir overflyttet til overnasjonal kontroll blant annet gjennom innføringen av en valuta – euroen. Og at ØMU og euro blir en realitet – det stadfestet i hvertfall Amsterdam-toppmøtet.

Uten folkelig støtte

Folket i EU kommer i året som kommer virkelig til å føle på kroppen den nedskjæringspolitikken som følger av konvergenskravene. Eller som EU-kommissæren for utenrikshandel, Leon Brittan har sagt: «ØMU vil tvinge EU-landene til å måtte vedta Thatcher-politikk» (The Economist 15.03.97).

Folk i EU har liten tro på at en felles mynt og en økonomisk union vil kunne føre til noen forbedring for dem. I 1990 mente 72% av EUs befolkning at unionen var en «god ting» for dem. Nå er tallet nede på 48%. Hele 77% av alle velgere i EU mener at de har fått for lite informasjon om valutaunionen. I Tyskland er faktisk 52% av befolkningen mot innføringen av EUROEN. Ikke bare for folket men også for bankene vil overgangen til en valuta kjennes. Et rådgivningsfirma i London mener at overgangen til en myntenhet vil koste bankene mellom 280 millioner og 3,5 milliarder.

Hva med Norge?

EØS og Schengen-avtalen er begge sklibrett inn i EU. Nå i enda større grad enn før. Etter at Schengen-avtalen ble en del av unionstraktaten må den norske avtalen reforhandles. Dessverre er det liten grunn til å tro at regjeringa eller EU vil synes dette er problematisk. Begge er eksperter på konstruksjoner av avtaler som skal unnslippe konstitusjonelle problemer. Men Nei-sida har fått flere kort på hånden og vil aktualisere spørsmålet i valgkampen og resten av høsten.

EØS-avtalen er for alvor igang med å få gjennomslag i Norge. Den slår beina under «nasjonal styring» og gjennom konkurranseutsetting og anbudsdirektiv driver den fram a.s.-ifisering og privatisering. Statlige selskaper divisjoneres og markedstilpasses. Det indre marked har en religion, og det er prinsippet om «fri konkurranse». Samfunnshensyn og alle andre hensyn må vike for dette. Derfor ser en nå en aldeles sinnsyk politikk i når det gjelder post, telefon og strøm.

Krysssubsidiering innenfor statlige foretak er forbudt i EØS. Derfor må alle enheter/divisjoner være økonomisk selvbærende. Hva det har å si for den norske bosettingsstrukturen, trengs det liten fantasi for å se. Nå står «lik pris»-prinsippet for posttjenester for fall sammen med gjennomføringen av en rekke andre distriktfiendtlige omorganiseringer.

Telenor planlegger å fjerne de fleste telefonkioskene utenfor byene. Det diskuteres seriøst å kutte strømmen i områder hvor ledningsnettet ikke gir ønsket inntjening. Nesten all samfunnsmessig endring som skjer om dagen kan relateres til EØS-avtalen.

Sammen med utviklingen i Det indre marked blir stadig flere områder underlagt EØS-avtalen. Til høsten står den endelige kampen om Norge også skal komme inn under EUs veterinærregime. Gjennom Den utvidede EØS-avtalen vil da grensekontrollen for kjøtt og levende dyr falle bort med fare for kraftig økning av smitterisikoen i Norge som resultat. Etterhvert som EØS-avtalen endrer Norge er det muligheter for å reise en ny EØS-motstand, ikke minst i fagbevegelsen. LO må utfordres på sine krav til EØS og grunnlaget for Nei-vedtaket fra 1994.

Militært er Norge knyttet til Vestunionen. Siden det formelt skjedde lite med dette på toppmøtet i Amsterdam, vil det fortsatt være enkelt for regjeringa å opprettholde det assosierte medlemskapet. Når det gjelder Vestunionen har Nei-sida ligget nede. For at denne viktige sida ved Nei-kampen skal få mer vind i seilene, er det viktig at den knyttes både til anti-atomvåpenkampen og den fredsbevegelsen som finnes i EU-landene.

ØMU og Norge

Norge er faktisk med i ØMUs første fase gjennom EØS-avtalen/Det indre marked. Og administrerende direktør i Den norske Bankforening, Trond Reinertsen, mener norsk tilknytning til ØMU er en logisk konsekvens av EØS-avtalen. «Ut fra at vi har EØS-avtalen og er en del av det indre marked, følger behovet for valutastabilitet som en nødvendig del. Felles valuta er dermed det eneste logiske». Han fortsetter: «Hele det private næringsliv og også offentlig sektor har glede av en stabilitetslinje. » Reinertsen sa dette på et seminar hvor boka om Flerhastighets-Europa – konsekvenser for Norge ble presentert. En annen av artikkelforfatterne, Arne Jon Isachsen, sa i samme anledning at det ikke ville være noen tekniske hindringer for Norges deltakelse i ØMU. Det var bare å bestemme vekslingsforholdet mellom kroner og euro og ikke tillate noen avvik. Norge fører allerede en politikk for stabil valutakurs, og hele det inntektspolitiske samarbeidet er basert på dette, mente Isachsen.

Disse herrene er nok ikke alene om å mene at norsk tilknytning til ØMU er uproblematisk og nødvendig. Uansett vil ØMU påvirke den norske økonomien og samfunnet. For den norske Nei-sida vil Den økonomiske og monetære union bli den store utfordringen framover.

Etter som EUs utvikling som imperialistmakt blir tydeligere vil også EU-motstanden måtte ta mer stilling til kapitalismen og være mer systemoverskridende. Dette er en klar utfordring til oss på venstresida.

Protester og nettverk

Samtidig med EU-toppenes møte ble det avholdt et «annerledes toppmøte». Den nederlandske komiteen av Initiativet for et annet Europa hadde lagt opp en rekke seminarer og debatter om alt fra ØMU, kvinnepolitikk, faglige spørsmål, anti-rasisme, freds- og militærspørsmål til miljøspørsmål. Debattanter fra TEAM, grasrotorganisasjoner og fagforeninger satte hverandre i stevne. Det var deltakere fra alle EU-land og en del ikke-EU-land som Norge og Øst-Europa. På disse møtene kom det fram mye enighet – men også store uenigheter. Den største uenigheten går på hvorvidt EU kan reformeres eller må oppløses. Her har den nordiske EU-motstanden en stor oppgave å fylle. Den gjorde jo også en markant jobb i Amsterdam ved å reise spørsmålet i alle sammenhenger. Det var også tydelig at synet på nasjonalstaten som utelukkende en politisk sak for ultrahøyre har fått gjennomslag. I det hele tatt er det betenkelig og tildels overraskende at så mye av unionens tankegods har slått inn i folkelige protestorganisasjoner i EU.

Det en var enige om, var betydningen av nettverk. Spesielt kom dette til uttrykk på kvinnemøter og faglige møter. Det ble diskutert hvilke typer av nettverk en trenger. Mens det på kvinnesiden nærmest er tale om for mange nettverk uten kontakt seg imellom, har det på den faglige siden vært svært lite. Behovet for et slikt nettverk ble blant annet synligjort på et faglig møte hvor Cloe Morris fra Women of the Waterfront (havnearbeiderkoner fra Liverpool) poengterte at havnearbeiderstreiken umulig kunne ha fortsatt uten den store støtten den har mottatt fra foreninger utenfor Englands grenser. På det samme møte skrev folk seg på liste for deltakelse i nettverk. Den nederlandske komiteen har ansvar for videreutvikling av dette nettverket.

Trass i motsetninger og tildels store meningsforskjeller er bygging av nettverk viktig. Det er den eneste måten den folkelige motstanden mot EU kan utvikle seg.

Amsterdam var ikke bare et skritt på unionsveien, men også starten på noe helt nytt i den europeiske EU- og Maastricht-motstanden. Den 50.000 store internasjonale og fargerike demonstrasjonen lørdag 14. juni viste det allsidige opprøret som er mot kapitalens EU. Oppgaven både i EU og Norge blir å bygge ut og videreutvikle denne motstanden.

av Kurt Nilsen

Slik arbeidet organiseres under kapitalismen skaper dette en fremmedgjort tilværelse for arbeideren. Men denne form for fremmedgjøring er ikke den eneste. Det fremmedgjorte arbeidet opptrer innenfor et system hvor en allmenn fremmedgjøring grunnet det kapitalistiske samfunnets særegne måte å «se» verden dominerer.

I Røde Fane nr 2, 1997 har Jon Egil Brekke skrevet en interessant artikkel om fremmedgjøring. Brekke tar utgangspunkt i Marx’ Økonomisk-filosofiske manuskripter, og søker som Marx å vise hvordan fremmedgjøringa oppstår som resultat av arbeidets varekarakter under kapitalismen. Spørsmålet Brekke stiller og som han selv utfra flere eksempler svarer ja på, er om nåtidas samfunnsforhold fortsatt skaper fremmedgjorte mennesker.

Tilleggseffekt

I det kapitalistiske samfunnet består arbeidets fremste mening i dets merverdiskapende rolle. Noen egenverdi utover dette siktemålet er mer en bisak, en «heldig» tilleggseffekt som bidrar til at utøveren av arbeidet finner en mening i det han gjør. Produktet av arbeidet har arbeideren ingen eiendomsrett til, det framstår på markedet som en uavhengig makt, – som kapital. Marx analyse av det fremmedgjorte arbeidet, tar for seg den fremmedgjøringa som oppstår som følge av de vilkår produksjonen foregår under.

Brekkes artikkel er bygd på Marx, og kommer bare innledningsvis inn på andre forhold enn arbeidets organisering som årsak til fremmedgjøring. Ikke noe merkverdig i seg selv.

Fordi, og som Brekke nevner, ser Marx nettopp arbeidet, og de forhold arbeidet foregår under som de helt sentrale ved den menneskelige aktiviteten. Det som gjør mennesket til hva det er, har sitt utgangspunkt eller basis om en vil i nettopp arbeidet. Gjennom arbeidet forandrer mennesket de fysiske betingelsene for sitt liv, samtidig som det og forandrer seg selv. Mennesket skaper med andre ord seg selv som menneske. Årsaken til fremmedgjøringa knyttes derfor naturlig til kapitalismens særegne organisering av arbeidet, hvor mennesket frarøves eiendoms- og råderetten til sitt eget arbeidsprodukt, og derfor fremmedgjøres. Spørsmålet er allikevel om det ikke nå hvor arbeidets fremmedgjøring nærmest kan sies å ha nådd sin absolutte form, er tid for å se problemet ut fra mer enn denne ene synsvinkelen.

Produktets skaper

Produktivkreftenes utvikling, har ført til at identiteten mellom produktet og dets skaper for alltid er brutt, i tillegg faller stadig større grupper direkte utenfor i den kapitalistiske produksjonen. Dette gjør det nødvendig å se fremmedgjøringa ut fra et annet perspektiv enn bare ut fra de forhold som er betinget av denne.

Mens fremmedgjøringa som skapes i produksjonsprosessen er den umiddelbare virkningen av dette forholdet, så foregår den kapitalistiske produksjonen innenfor en ramme av en allmenn fremmedgjøring, ikke direkte knyttet til vareproduksjonen, – men med røtter i denne. Den allmenn fremmedgjøringas årsak, er den grunnet i at kapitalismens fremvekst førte til at en helt ny måte å «se» verden på ble dannet. Denne måte å «se» verden på er en kollektiv bevissthet, og ikke betinget ut fra den enkeltes plassering i produksjonen, og har ikke sammenheng med de ulike teorier som søker å legitimere utbyttingsforholdet.

Herredømmet

For selv om herredømmet og herredømmets form varierer over tid, er det allikevel ikke vanskelig å avsløre dets tilstedeværelse der det mer eller mindre åpent kommer til uttrykk. Problemet består mer i å kartlegge de betingelser som mer enn den direkte maktutøvelse er med på å skape grunnlag for, og fortsatt opprettholdelse av et hvert samfunn. Samfunnskritikken, blir derfor å søke å etablere et ståsted hvorfra ens samtid kan betraktes i et større perspektiv, mer enn det rent umiddelbare. I hvilken grad det er mulig er høyst diskutabelt. Det er som regel først i ettertid «forklarelsens lys» skinner.

Fordi våre forestillinger angående virkelighetens innhold i hovedsak er skapt ut fra det samfunn vi lever i, endres disse samtidig som samfunnet forandres. På den annen side vil enhver samfunnsform ha en grunnstruktur som gjerne vedvarer over flere århundrer. Den føydale samfunnsstrukturen i europeisk middelalder varte i nærmere 1.000 år, og selv om menneskenes forestillinger endret seg mellom år 500 og 1500 er det temmelig sikkert at visse «sannheter» ble bevart omtrent uendret gjennom store deler av dette tidsrommet. Det er kanskje riktig å hevde at forestillingenes verden viste en større stabilitet, enn eiendoms og maktforholda. Det «moderne» synet på verden, det som i hovedsak er rådende også i våre dager, ble dannet ut fra de ideer som fikk sitt gjennombrudd på 1600-tallet. Sola, ikke jorda, ble omsider anerkjent som himmelrommets senter, og den nye tids naturforskere fra Galilei til Newton snudde opp ned på hva man hittil hadde hevdet var sant om den fysiske verden. Denne tida blir med rette kalt for banebrytende i menneskets evne til å skaffe seg forståelse om naturen og de prosesser som virker i den. Ved hjelp av eksperiment, og metodiske undersøkelser ble mye av den rådende aristoteliske naturlæren tilbakevist. Denne hadde i århundrer vært ansett som den riktige lære om naturens organisering og oppbygging. Aristotelismen, særlig i den form som den katolske munken Thomas Aquinas utviklet den til, ble en svært viktig del av føydalsamfunnets idemessige legitimering. Men for oss virker påstander som for eksempel at alle ting egentlig består av fire element – jord, ild, luft og vann – og at disse har en iboende streben etter å søke til sin naturlige plassering i verdenssaltet, besynderlige. Men dette synet var på samme vis som trua på at jorda var det faste urørlige omdreiningspunkt i kosmos, ikke så merkverdig, dersom verden var slik som den umiddelbart framtrer.

Bacon

Så skulle man forvente at tidsalderen som ble innledet med en stadig økende viten om naturens hemmeligheter, også førte til at menneskene ved hjelp av denne kunnskapen fikk et mindre fremmedgjort forhold til tilværelsen. At iverksettelsen av Francis Bacons program om å tvinge naturen inn under menneskenes vilje, for å erobre den kom til menneskets nytte. Samt at fjerningen av alle mystiske forhold knyttet til naturen, skulle føre til at menneskets forhold til verden ble mindre fremmedgjort. 1600-tallet varslet derimot innledningen på perioden i den europeiske sivilisasjon hvor menneskes forhold til naturen, og seg selv som menneske ble stadig mer problemfylt. Klarest kommer dette til uttrykk i de nye tankeretninger som lanseres i denne tida. Det er nå det for alvor reises tvil om menneskets muligheter til å erkjenne virkelighetens innhold. Om det er fornuften eller sanseerfaringene som skal være retningsgivende. Konflikten mellom «rasjonalister» og «empirikere» virker kanskje noe søkt i dag. Men dersom man ser denne ut fra en samfunnsmessig synsvinkel, kan man vanskelig unngå å legge merke til sammenfallet mellom de filosofiske problemstillingene og fremveksten av det borgerlige samfunn. Og det er en ny form for fremmedgjøring som skapes samtidig med – og som en nødvendig følge av – at et nytt samfunn er i emning.

Rene Descartes

Den franske filosofen Rene Descartes tanker kan gjøre nytte som en god framstilling av den fremmedgjøring det her dreier seg om. Selv om det neppe var dette som var hensikten med det han skrev. Rene Descartes (1596-1650) ble berømt i sin samtid for den filosofiske metoden han utvikla, og i ettertid for virkningene av denne. Descartes har gått over i historia som skaperen av det dualistiske skillet mellom ånd og materie. Slik blir han framstilt i borgerlig historieskriving, som typisk nok kun evner å fokusere enkeltmennesket, geniets innsats. Som om enerens tanker i seg selv skulle være tilstrekkelig til å forandre hele befolkningens syn på omverden. Det som imidlertid må sees som Descartes’ store innsats er hans evne til å sette ord til de endringene i tankene som følger av at en ny samfunnsklasse, borgerskapet, er i ferd med å vinne fram. Og fordi borgerskapets framvekst etter hvert brøt ned de samfunnsmessige bånd som middelalderens føydale samfunn hadde utvikla, skjer endringene i tenkningen.

Det særegne med Descartes’ filosofi er at han ut fra ønsket om å skaffe seg sann og sikker viten, ser det som en tvingende nødvendighet å kaste vrak på alt det han tidligere hadde lært. Metoden blir derfor å stille all tidligere «sannhet» under «tvilens» lys. Fordi både sanser og tidligere erfaringer kan vise seg å være utsatt for bedrag og falske forestillinger, betyr det at Descartes ender opp med kun en sikker påstand. Vissheten om et «jeg» som tenker denne tvilens tanker, kan ikke betviles. Descartes’ berømte setning «Cogito ergo sum» – «jeg tenker, altså er jeg» – virker umiddelbart som en nokså platt og selvfølgelig konklusjon på det hele, men faktisk rommer disse orda veldig mye som ikke var selvfølgelig den gang.

Tvilende «jeg»

For Descartes’ tenkende og tvilende «jeg», er et «jeg» som reflekterer de særskilte historiske og samfunnsmessige omstendighetene det er dannet ut fra. Det er resultatet av disse som har skapt det verdensbildet vi tar for gitt. Men på 1600-tallet var dette en ny måte å tenke på. Det er ut fra denne sammenhengen man må se Descartes’ «jeg». Ved å skille menneskets ånd eller bevissthet fra resten av naturen, ja ved å betrakte menneskets bevissthet «jeget» som en særskilt substans, fremmedgjøres mennesket fra den helheten det inngår i. Det enkelte individ blir det sentrale i en verden som oppfattes som spill mellom enheter uten direkte forbindelse seg i mellom. Naturen er kun en materiell substans, med en primær egenskap utstrekning. Farger, lukt og smak er ikke egenskaper som tilhører materien, men «sekundære» egenskaper knyttet til menneskets sinn. «Naturen er menneskets uorganiske legeme» sier Marx. For det fremmedgjorte mennesket har naturen ingen annen verdi enn som objekt for instrumentell utnyttelse.

Det «opplyste» mennesket

Så man kan selvsagt innvende med å si at denne form for fremmedgjøring egentlig er den nødvendige pris menneskeheten må betale for framskritt og sivilisasjon. At det «opplyste» mennesket som med sin vitenskap har fralurt naturen de fleste hemmeligheter, dermed har stilt seg selv over og utenfor en «naturlig» sammenheng.

Dessuten er menneskets beherskelse av sine omgivelser et helt nødvendig steg mot et «frihetens rike», hvor mennesket kan virkeliggjøre seg fullt ut.

Poenget må imidlertid ikke være å avkreve den historiske utviklinga noe svar, eller ansvar for den saks skyld, men derimot forsøke å vise hvordan framveksten av et særskilt samfunnssystem, kapitalismen, medførte avgjørende endringer i menneskets oppfatning av verden omkring seg. At utviklinga av en ny naturvitenskap og en ny måte å «se» verden på, var en del av den samme bevegelse som førte til at borgerskapet ble den herskende klasse. Uten kapitalismen ingen Newton, men heller ingen kapitalisme uten Newton.

Det fremmedgjorte i middelaldersamfunnets måte å «se» verden på virker enkelt for oss å påpeke. Verre er det å tenke seg at et annet samfunn, et kommunistisk samfunn nødvendigvis må føre til at store deler av vårt «syn» på verden kommer til å endre karakter. Ikke slik å forstå at jeg tror at tyngdekraften kommer til å bli opphevet derav, men allikevel at deler av det som ansees som vitenskapelig sant i dag ikke kommer til å være det for bestandig.

Sagt på en annen måte, vil et nytt samfunn bygd på et annet grunnlag enn dagens bety mer enn en ren videreføring av det vi nå anser for det mest objektive og vitenskapelige syn på verden.

av Torill Nustad

Asta Håland/Leikny Øgrim vil diskutere erfaringene fra kvinneopprøret i AKP, men reduserer det til et spørsmål om metoder for ledelse. Dette blir for snevert, for kvinneopprøret i AKP var så mye mer.

Det viktigste vi gjorde var å utvikle en feministisk marxisme, en teori og et analyseredskap for kvinnekampen og klassekampen i Norge. En teori for å forandre verden. Derfor er det hårreisende at to tilsynelatende oppegående damer kan hevde at kvinneopprøret var teoriløst og henfalt til spontanisme. Dette tok jeg opp i Røde Fane (nr 1, 1997) i artikkelen «Kampen om historia – lærdommer fra et kvinneopprør». Siden de ikke kommenterer dette spørsmålet i Røde Fane nr 2, 1997 i artikkelen «Egenutvikling – alle kampers mål?», vil jeg utdype det litt mer. Deretter vil jeg ta for meg forholdet mellom individ og kollektiv.

Ny feministisk marxisme

Kvinnekampens oppsving i Norge på 1970- og 80-tallet førte til masse spennende diskusjoner om familiens rolle og den særegne kvinneundertrykkinga, både i samfunnet og i AKP. Diskusjonene avslørte at både AKPs program og marxistisk teori hadde klare mangler i analysen av kvinners posisjon og rolle i samfunnet, familiens rolle som en bærebjelke i den kapitalistiske produksjonsmåten og kvinnekampens revolusjonære potensiale. Kvinnene i AKP stilte seg som målsetting å utvikle en revolusjonær marxistisk kvinnepolitikk. En politisk rettesnor i kampen for et kommunistisk samfunn uten kvinneundertrykking.

Kvinnene i AKP organiserte studiegrupper for kvinner på Kapitalen av Marx, vi undersøkte og analyserte kvinners situasjon i det norske samfunnet, vi arrangerte seminarer om kvinner og arbeidsliv, om familiens rolle, om den kjønnsbestemte arbeidsdelinga, den seksualiserte undertrykkinga osv. Vi arrangerte bøllekurs for tusenvis av kvinner. Vi deltok aktivt i kvinnebevegelsen og fagbevegelsen og tok med oss diskusjoner og lærdommer derfra tilbake til partiet. Dette arbeidet ble oppsummert på interne kvinnekonferanser, konkretisert av Kjersti Ericsson i boka Søstre, kamerater og ble AKPs program. AKPs kvinnepolitikk har vært en viktig premissleverandør for debatter i kvinne- og fagbevegelsen. «Oppløs familien som økonomisk enhet», begrepet kvinnelønn, arbeiderklassens kvinner som en revolusjonær spydspiss og at menns undertrykking av kvinner er klassesamarbeid med borgerskapet, for å nevne noe.

Håland/Øgrim kjenner til dette arbeidet. Allikevel hevder de at kvinneopprøret i AKP var teoriløst og henfalt til spontanisme. Dette er tull.

Forholdet mellom individ og kollektiv

Kvinneopprøret førte også til store forandringer i AKP. Kvinnepolitikken fikk en sentral plass i partiets arbeid og kvinnene fikk stor innflytelse i partiet. Vi fikk kvinnelig leder, og 50% av sentralstyret var kvinner. Partiet ble mer tolerant. Forståelsen for at vi gjør ulike erfaringer og dermed utvikler ulike oppfatninger, og respekten for den enkeltes meninger ble større. Uenighet var ikke lenger farlig, men ble sett på som en kilde til ny kunnskap. Det enkelte medlem fikk større spillerom. Det ble vanskeligere for partiet å kommandere og dirigere medlemmene. Dette kan oppfattes som en undergraving av kollektivet. Men skolerte medlemmer med stor grad av sjølstendighet og sjøltillit, kan også være en viktig måte å styrke kollektivet på. Det stiller krav til ledelsen om å være lydhøre, og de trenger ikke lenger være allvitere.

Personlig lykke og kollektiv kamp

Håland/Øgrim mener det å slåss for egne rettigheter og utvide sitt eget rom står i veien for innsatsen i den kollektive kampen. «Problemet for de gamle revolusjonære er ikke først og fremst at de ofrer sin personlige lykke for den kollektive kampen. Snarere tvert imot.» (RF nr 2, 1997, side 43.) Det må vel bety at vi ofrer den kollektive kampen for vår personlige lykke. Hvem er så de gamle revolusjonære? Er det vi over 40 år som enda er aktive, er det de som har meldt seg ut av den revolusjonære bevegelsen og satsa på karriere i yrkeslivet, er det medlemmer av den revolusjonære bevegelsen som ikke er så aktive fordi de skriver akademiske avhandlinger, er det de som er utslitt etter 20 år i yrkeslivet og har fått seg en lettere og bedre betalt jobb, eller er det de som sliter med to betalte jobber for å kunne betale alle regningene?

Kollektiver består av enkeltpersoner og enkeltpersoner danner kollektiver. Politiske kollektiver dannes for å stå sammen om noe, et sted du henter mot og kraft til å forandre på tingenes tilstand, slik at vi som enkeltpersoner får det bedre. Den politiske massebevegelsen i Norge siden 70-tallet har reist kampsaker på en rekke områder som har fått store konsekvenser for mange mennesker. Mitt liv er blitt bedre og lettere å leve takket være disse kampene.

Når jeg deltar i arbeidet for 6-timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon, i kampen mot kvinnelønna, mot porno, mot usynliggjøring av lesbiske, for sjølstendig status for innvandrerkvinner osv., gjør jeg det sjølsagt også for min egen del.

Noen er viktigere enn andre

Ifølge Håland/Øgrim har kvinnebevegelsen en «misforstått sosialdemokratisk ideologi av Kardemommetype» om at «alle er like viktige og skal ha like mye å si for kvinnekampen, enten de er superaktivister eller baker ei kake til jul. Menneskeverdet blir forveksla med organisasjonsmessig betydning.»

Jeg skjønner ikke helt hva dere mener. I alle demokratiske organisasjoner har alle medlemmer 1 stemme. Medlemmene diskuterer og vedtar det politiske programmet og velger ledelse. Det er ledelsens oppgave og ansvar å følge opp vedtak og sette flertallets linjer ut i livet. Ledelsen er alltid viktigere i betydning av at de har større makt enn andre, også eventuelle «superaktivister». Etter mitt syn må det være et større problem at for eksempel en organisasjon som Ottar ikke avholder landsmøter og velger ledelse. I slike organisasjoner er det ofte «superaktivistene» som bestemmer, og resten blir med på lasset. Blir ikke dette en sjølbestalta ledelse? Hvor blir det av demokratiet, de politiske diskusjonene og skolering av medlemmene her?

«Et kommunistparti har dessuten det kollektive som ide,» skriver Håland/Øgrim. Og ut ifra tanken om å opptre kollektivt i klassekampen praktiserer et kommunistparti den demokratiske sentralismen. Det som er viktig i denne sammenhengen er at ifølge den demokratiske sentralismen skal individet underlegge seg kollektivet, og medlemmene underlegge seg ledelsen. Dette skjer i for liten grad i dag, skriver Håland/Øgrim. I min forrige artikkel Røde Fane (nr 1, 1997), tok jeg opp det paradoksale i at Håland, som fremstiller seg som kollektivets og disiplinens forsvarer, var den som nekta å underlegge seg kollektivet og den demokratiske sentralismen i forbindelse med splittelsen i Kvinnefronten. Jeg er ikke interessert i å diskutere hvem sa hva, hvem hadde rett/feil osv. Men det er jo et uomtvistelig faktum at Håland var i mindretall i AKP på dette spørsmålet og nekta å bøye seg for flertallet. Betyr din vektlegging av at individet må underlegge seg kollektivet, en erkjenning av du handla feil i 1989? Hvis ikke, etterlyser jeg en vurdering av når dere mener det er legitimt av individet å trosse kollektivet og trosse den demokratiske sentralismen.

Forholdet mellom grupper og kollektivet

I de aller fleste organisasjoner og kollektiver fins det undergrupper. Mennesker med ulik klasseposisjon, kvinner og menn, samer og nordmenn, svarte og hvite, homser/lesber og heterofile, religiøse og ateister osv. Hvilke holdninger og standpunkter en organisasjon har til spørsmål som berører for eksempel disse gruppene, er det i utgangspunktet landsmøter og ledelsen som vedtar. Det er imidlertid viktig at de berørte parter trekkes med i arbeidet og blir hørt. Ofte er disse gruppene i mindretall, og de er ikke alltid organisert. Flertallet bør derfor vokte seg for å fatte vedtak som undertrykker mindretallets rettigheter. Det kan lett føre til maktmisbruk. Den berømmelige «Fråsegna om homofili» fra AKPs ledelse i 1977(?) er et slikt eksempel. Homser og lesber i AKP følte seg tråkka på av partiet, og de ble møtt med stor skepsis og til dels hets i homsebevegelsen pga «fråsegna».

Det er viktig med særorganisering for å utvikle politikk og arbeid på ulike områder. Den kvinnepolitiske organiseringa i AKP er et godt eksempel på dette. Ved at vi organiserte oss, ble vi synlige for hverandre, vi diskuterte politikk og stilte målsettinger for arbeidet. Vi ble en pressgruppe innafor partiet.

Dette resulterte i at AKPs analyser, politikk og arbeidsmetoder blei videreutvikla slik jeg tidligere har beskrevet. Dette var mulig fordi vi fikk politisk og organisatorisk spillerom i partiet. Det har ikke kvinner alltid fått innafor kommunistiske partier. Hovedregelen har vært at kvinnene har vært underlagt en mannlig ledelse både i partiet og fagbevegelsen som har fokusert på den mannlige delen av arbeiderklassen. Kvinnearbeid ble akseptert så lenge det lojalt fulgte partilinja og partiets politikk. Særegne kvinnekrav som brøyt med partilinja ble ofte stempla som borgerlig feminisme.

Ifølge Håland/Øgrim er «hele vitsen med å organisere seg (…) nettopp å slutte individene sammen og underlegge dem kollektivets vilje og mål». Hvem som definerer kollektivets vilje og mål er gjenstand for diskusjoner og kamp og gjenspeiler rådende maktforhold og ideologi. Kvinnekamp og kvinnepolitisk arbeid har alltid vært en opposisjonsbevegelse og en mindretallsbevegelse. Hvis kvinner opp gjennom historia hadde underlagt seg «kollektivets vilje og mål», hadde vi ikke kommet langt. Vitsen med å organisere seg må vel heller være å sloss for å forandre verden slik at vi en dag kan leve som frigjorte mennesker. Når kvinner kommer sammen slik som i «Kvinner-på-tvers», blir vi synlige for hverandre, vi blir synlige innafor fagbevegelsen og vi utfordrer den rådende ideologien.

Er alle midler tillatt i kampen for det gode?

I debatten om kvinneopprøret i AKP skrev jeg (RF nr 1, 1997): «Det er også riktig at vi ønsker å være et mål i oss sjøl, ikke et middel. Etter mitt syn betyr det at alle mennesker har rett til å verne om sine grenser og vi må ikke tråkke på oss sjøl eller andre for å oppnå personlig vinning eller politiske mål.» Dette kommenterer Håland/Øgrim slik: «Alle mennesker – nei vi bryr oss ikke om alle mennesker. Vi snakker om klasser, undertrykkere og undertrykte. Vi må faktisk rett som det er «tråkke på» noen! Grete Faremo! Lasse Qvigstad! Håkon Lie! Carl I. Hagen! Arne Myrdal! Får vi sjansen, så tråkker vi som best vi kan!»

For det første har ingen av disse personene noen gang vært medlemmer i den revolusjonære bevegelsen, og var derfor ikke i mine tanker. Men dette er en viktig debatt.

Hvordan behandle våre motstandere?

Skal vi ta i bruk våre motstanderes metoder i kampen for et bedre samfunn? Jeg mener nei! Opp gjennom årene har streikebrytere blitt utsatt for rå behandling. De er blitt banka opp, de og deres familie er blitt utstøtt fra det sosiale fellesskapet. Noen ganger har dette vært nødvendig. Men det er etter mitt syn blitt utøvd for mye vold også fra undertrykte grupper. Streikebrytere er sjelden ei ensarta gruppe. Derfor bør vi ha som linje å splitte dem opp og gjøre det mulig for dem å forandre praksis. Dette betyr ikke at jeg er uenig i at arbeidsfolk må forsvare seg mot streikebryteri. Men jeg mener at det er kommunisters oppgave og plikt å innrømme også våre fiender menneskerettigheter.

Vi har vokst opp i en sosialdemokratisk tradisjon hvor alle skulle være like, og avvikere og mindretall er blitt undertrykt med hard hand. Et grotesk eksempel på dette er behandlinga av de såkalte «tyskertøsene» etter krigen. Norske jenter som hadde hatt et seksuelt forhold til tyske soldater, ble skamklipt og måtte gå kanossagang gjennom folkemassene. De ble behandlet som streikebrytere.

Nei, jeg vil ikke ha som rettesnor for kampen: «Får vi sjansen, så tråkker vi som best vi kan!» Dette er en farlig parole, som kan redusere oss til kriminelle overgripere.

Individets underordning og egenutvikling

«Under aksjoner og mer skjerpa klassekamp i større grad, og i krig er underordninga mer eller mindre total. Tror du norske motstandsfolk under krigen tenkte på egen utvikling?» (Håland/Øgrim) Mitt poeng er at det ikke er snakk om enten underordning eller egenutvikling, men at begge deler er viktig. Enhetlig opptreden forutsetter at individet må underlegge seg kollektivet, og et sterkt kollektiv er avhengig av at ledelsen er lydhør og tar ansvar for å skolere sine medlemmer og tilhengere. Dette gjelder både i krig og fredstid.

Revolusjonære frigjøringsbevegelser som for eksempel den kinesiske under ledelse av Mao og den eritreiske frigjøringsbevegelsen EPLF, er gode eksempler på dette. Både i Kina og Eritrea ble folk fratatt elementære menneskerettigheter, utsatt for grove overgrep og store deler av befolkninga var analfabeter. Disse frigjøringsbevegelsene la stor vekt på å skolere soldatene og sivilbefolkningen under krigen. Frigjøringssoldatene ble satt på skolebenken for å lære å lese og skrive, de fikk lære om landets historie og kultur, viktigheten av å utvikle allianser også med folk som samarbeidet med fienden, og viktigheten av å behandle soldater som ble tatt til fange, skikkelig. Mao sa ikke til sine soldater: «Får vi sjansen, så tråkker vi som best vi kan!» Det var det japanerne og de reaksjonære føydalherrene som sa. Mao vektla respekt for sivilbefolkninga og enhetsfrontpolitikk. Dette gjorde også EPLF i Eritrea.

Både KKP og EPLF hadde nasjonal uavhengighet og kampen for et demokratisk samfunn som mål. De frigjorte områdene ble baser for sosiale eksperimenter og forandring. Dette hadde ikke vært mulig uten diskusjoner, skolering og egenutvikling av både soldater og sivilbefolkning. Slik sett er egenutvikling alle kampers mål.

av Aslak Sira Myhre

RV går inn i en valgkamp som av offisielt autoriserte valgkommentatorer blir karakterisert som spennende. Jeg tror ikke det er riktig. Denne valgkampen ser etter alle solemerker ut til å bli av de kjedeligste vi har sett. Valgkampen vil bli prega av kjendispolitikernes interne krangling om ministerposter, sentrumalternativer og statsmannskunst. Eksistensen av et regjeringsalternativ er en kjærkommen anledning for Jagland og Petersen til å kaste seg rundt og snakke om alt annet en den politikken som de sammen gjennomfører på Stortinget.

I de siste 20 åra har rommet for politisk styring i Norge blitt stadig snevrere. Endringene i konjunkturen etter oljekrisa, og nye krav og behov for kapitalen har gitt ei det norske stortinget andre rammer enn i etterkrigstida. I tillegg har norske politikere bundet Norge opp til internasjonale avtaler som i enda større grad begrenser handlingsrommet. EØS-avtalen, WTO og en rekke enkeltavtaler binder Norge opp til en markedsliberalistisk politikk som ikke gir rom for kapitalstyring. Stortingets flertall viser i første omgang ingen vilje til å styre samfunnsutviklinga på avgjørende områder, men er i andre instans også ute av stand til å gjøre radikale endringer på grunn av de avtalene vi har bundet oss opp til. Det politiske rommet innen det borgerlige demokratiet er blitt snevra inn.

Politikersjiktet sitt svar på denne utviklinga er todelt. På den ene sida ser særlig Arbeiderpartiet ut til å lage seg merkesaker som står fjernt fra de sentrale samfunnsspørsmåla og de økonomiske rammene arbeidsfolk lever under. Vår nåværende statsminister har gjennom sin karriere hatt mobbelover, antirøykekampanjer og anti-voldskampanjer som sentrale saker. Disse sakene er kjennetegna av at det er allmenn enighet rundt at vold, mobbing og røyking er ille, at det ikke er grunnleggende problemer i vanlige folk sine liv og at det er lite eller ingenting man kan gjøre med det gjennom de «holdningsskapende» tiltaka stortinget har satt igang. Politikerne som ikke kan eller vil sette igang effektive tiltak mot arbeidsledigheten eller studentfattigdommen setter opp kamp mot vold som en samlende merkesak de kan mobilisere velgere bak.

Det andre trikset politikeren setter igang er det velkjente «politikersnakket». Dette er ikke bare kjennetegna av tilfeldig ullent prat, men er systematisk karakterisert av to ting. Tall og ordmagi, hvor budsjettbalansen, rentefoten og inndekninga, eller oversendelse, NOU og evaluering blir trylleord som arbeiderklassen skal forstå minst mulig av og tro mest mulig på. Politikere og sosialøkonomer er yrkesgrupper som lever av å gjøre de enkleste ting vanskelige. Utenom tallmagien er det Løvebakken interne den viktigste delen av politikersnakkets innhold, og her kommer regjeringsalternativer inn med full tyngde. Gjennom å fokusere på hvem sa hva i Syseregjeringa, hva mener egentlig Sponheim om Lahnstein i korridorene på tinget og hvem egner seg best til å ivareta landets interesser i Nordisk Råd, konstruerer politikerne konfliktlinjer som i liten grad har materiell basis, og som bare de som sjøl er på Stortinget, eller lever av å skrive om det, forstår. Etableringa av sentrumsalternativet, som i utgangspunktet kan være en sunn opposisjon til Aps maktarroganse, ser mer og mer ut til å være et resultat av og årsak til en sånn prosess.

Arbeidsfolk, det politikerne kaller velgere, sitt svar på politikernes bortforklaringer og konstruerte virkelighet er å holde seg hjemme. 1 million mennesker vurderer å la være å stemme ved høstens stortingsvalg. Dette er noe partiledere oppriktig frykter, og kanskje med god grunn. Politikerforakten er ikke bare et uttrykk for apati og overgivelse, men også for en grunnleggende mistillit til det politiske systemet. Dette er en innsikt som over tid kan fjerne det borgerlige demokratiets legitimitet, og er etter mitt syn ikke en ensidig dårlig ting. Sett utifra det jeg skriver ovenfor er det slettes ikke vanskelig å forstå at folk ikke stemmer. Politikerne har ingen vilje eller evne og mulighet til å drive politikk på områder som faktisk betyr noe for arbeidsfolk, og bruker valgkampen til å skjule dette.

Det er i hovedsak AP som taper på lav valgdeltagelse i Norge. Det er sosialdemokratiets tradisjonelle velgere, arbeiderklassen, som føler seg svikta og holder seg hjemme. Folks marsj hjem er et bevis på at oppbruddet fra sosialdemokratiet ikke er en fremtidig handling, men en pågående prosess. Men oppbruddet går ikke til andre etablerte partier, det går til sofaen eller til proteststemming. Det eneste partiet i norsk politikk som har reine hender i forhold til disse problemstillingene er ikke overraskende RV. Mer enn noensinne står vi fram som det eneste partiet i den norske partifloraen som skiller seg ut. I form av arbeidsstil, saker vi jobber med og ikke minst i kraft av at vi vil ut av kapitalsimen og inn i sosialismen. Vår oppgave er å vinne troverdighet hos den millionen som ikke tror på politikerne, og vise at det reelle opprøret mot resten av partiene er å putte en RV-seddel i urna og å s låss sjøl. Det er nemlig en ting som er spennende med dette valget. Det er ikke gitt hvilket utfall det vil få. Om vi gjør jobben kan vi få stortingsmandat i såvel Oslo som Hordaland, men oppnår vi noe av effekten som det reelle opprøret vil mulighetene åpne seg flere steder.

Demokrati, rettigheter og marxisme

av Benny Andersson

Den pågående debatten om Kina og de menneskelige rettighetene inneholder i det minste to typer spørsmål. Det første gjelder hva som faktisk har hendt og hender. Truet demonstrantene på Den himmelske freds plass Kinas samhold som stat? Er hensikten med den amerikanske kinapolitikken en ny krig? Eller er Clinton-regimet klare til å selge sin egen bestemor for å få innpass på det kinesiske markedet, mens hensikten med kritikken mot mangelen på fri- og rettigheter er å roe ned opinionen hjemme? Den typen spørsmål skal jeg ikke ta opp i denne artikkelen.

Den andre typen spørsmål handler om prinsipper. Hvordan skal venstresiden forholde seg til fri- og rettighetene? Fordi det her råder stor uklarhet og siden uklarhetene, delvis, har sine røtter i tradisjonen fra Marx skal jeg diskutere disse prinsipielle spørsmål ut fra et marxistisk perspektiv.

Jan Myrdal

I en artikkel på Aftonbladets kulturside (10. april) forsøker Jan Myrdal å avlede kritikken mot Kina for brudd på de menneskelige fri- og rettighetene ved å påpeke kritikernes taushet når det gjelder mangelen på sosiale rettigheter (rett til arbeid, helse, velferd) i USA og andre kapitalistiske land. Argumentet er klassisk. I det ligger en del av arven fra sovjetkommunismen og det den sovjetisk dominerte kommunistiske verdensbevegelsen skjulte. Men er det riktig? Er det ikke samme tanken som når noen innvender mot kritikken av Pettersen som slår kona si, at han er en djevel til å arbeide og slite for familien og nettopp der har jo kritikeren sjøl store svakheter?

I likhet med andre samfunnstenkere som virket på samme tid beskrev Marx overgangen fra det tradisjonelle føydalsamfunnet til kapitalismen som en prosess der det moderne individ ble skapt. I det tradisjonelle samfunnet var menneskene innpakket i forutbestemte sosiale grupper og relasjoner. De oppfattet seg sjøl mer som representanter for disse enn som sjølstendige individer i den mening vi legger i orda. Markedets oppløsning av bånda fra det tradisjonelle samfunnet ble både av liberale tenkere og av Marx sett på som et stort framskritt. For de tenkere som representerte den konservative reaksjonen på den franske revolusjon, utgjorde derimot individenes frigjøring fra det tradisjonelle samfunnets bånd og autoriteter en trussel. De konservative forsøkte å gjenopprette det føydal samfunnets underordning av individene under kollektive interesser.

Marx og frigjøring

Marx kritiserte, som kjent, kapitalismens frigjøring av individene som utilstrekkelig. Problemet er at hans kritikk av liberalismen ofte har blitt oppfattet som sammenfallende med den konservative reaksjonens kritikk. Dvs. begge oppfattes som forsøk på å gjenopprette autoritetenes og de kollektive «helhetsinteressenes» dominans gjennom å kvele den spirende individuelle frigjøringen. Forskjellen mellom marxisme og konservativ reaksjon reduseres til et spørsmål om hvilke kollektive interesser som skal bestemme. En slik konservativ Marx-tolkning ligger bak sovjetkommunismens syn på individenes fri- og rettigheter. Villen støtte har denne tolkningen?

Den kritikken som Marx framførte i sine ungdomsskrifter (f.eks. i Om jødespørsmålet) og senere gjentar (bl.a. i Grundriss) kan forenklet sammenfattes i en enkel tese: De vilkår det enkelte menneske virker under bestemmes for det meste av samfunnets organisering, derfor er individuelle fri- og rettigheter ikke tilstrekkelig for å gjøre mennesket til herre over sine vilkår. På markedet er alle formelt frie til å inngå de kontrakter de ønsker. Selv om den virkelige friheten er bestemt av individenes rikdom og alle er underkastet markedets upersonlige lover. Virkelig frihet kan derfor bare oppnådd ved at de samfunnsmessige omstendighetene endres; slike forandringer krever at mennesker oppdager sine samfunnsmessige interesser og organiserer seg til kollektiv, politisk handling.

Utilstrekkelig

Denne kritikken, at de individuelle fri- og rettighetene er utilstrekkelige, må skilles fra en annen type kritikk som Marx også rettet mot liberale økonomer og samfunnskritikere. Adam Smith, David Ricardo, m.fl. resonnerte iblant som om individer og deres fri- og rettigheter var gitt for et hvert tenkelig samfunn, isteden for, som vi har sett, et resultat av et bestemt stadium av samfunnsutviklingen. Det er det Marx anser når han kritiserer de som tror at individenes fri- og rettigheter er «ahistoriske», eller «overhistoriske». Ikke under noen omstendigheter kan en av denne kritikken dra konklusjonen at fri- og rettighetene bare har sin historiske plass i det borgerlige samfunnet. Det eneste som følger er tesen at menneske er et sosialt vesen og at samfunnet, ontologisk* sett, ikke kommer etter individene.

For å klargjøre den historiske plassen til spørsmålet om fri- og rettighetene må vi stille et helt annet spørsmål: Gitt at mennesket er et sosialt vesen og at fri- og rettighetenes tilblivelse og måte å fungere på bestemmes sosialt, hvordan fungerer de sosialt? Hvordan forholder de seg til den overordnede oppgaven å oppnå sosial befrielse? Dermed er vi tilbake i den typen kritikk mot liberalismen som jeg beskrev først, nemlig i tesen om fri- og rettighetenes utilstrekkelige karakter.

Følger det også av denne typen kritikk at individuelle fri- og rettigheter er unødvendig, eller at de kommer i konflikt med målet om å oppnå sosial frigjøring og bør underordnes dette (i den mening at de må begrenses, eller undertrykkes, i den sosiale frigjøringens navn)?

Når det gjelder den individuelle rett som etter vært ble viktigst i den borgerlige revolusjonen, retten til privat eiendom, er svaret på det spørsmålet ja. Men når det gjelder de rettigheter som forsøker å gi garanti for individenes stilling som frie beslutningstaker i politikken bør svaret, etter min mening , være et klart nei. Individuelle fri- og rettigheter bør betraktes som nødvendige, men ikke tilstrekkelige for den sosiale frigjøringen.

Marx

Marx’ syn på saken er ikke så lett å framlegge. På den ene siden virker det – i alle fall når han uttaler seg generelt og programmatiske – som om han delte dette synspunkt. På den andre siden forsømmer Marx ofte spørsmålet om de individuelle fri- og rettighetenes rolle under sosialismen, på samme måte som han, med enkelte unntak, forsømmer spørsmålet om demokratiets utseende under sosialismen. Jeg skal straks gå inn på årsakene til dette. Viktigere er imidlertid det faktum at den synsmåte jeg hevder følger av Marx grunnleggende syn på den sosiale frigjøringen som en demokratisk prosess. Det er her den dype skillelinjen i forhold til den konservative reaksjonens syn på individuelle frigjøring går.

Marx beskriver overgangen fra individuell til sosial frigjøring som en utvikling av individenes politiske bevissthet, hvor de lærer å betrakte seg sjøl i et mer helhetlig samfunnsmessig perspektiv og dermed bli politiske vesen. Det vil si som en demokratisk prosess der sosial innlæring, rasjonelle samtaler og formelle fri- og rettigheter gjensidig forutsetter hverandre. Den konservative tradisjonen ser derimot på individenes frihet og sjølstendige tenkning som noe som undergraver de «høyer» kollektive interessene og som derfor må kues. Med makt, eller med indoktrinering og mobilisering av «tradisjonenes bånd». Oppgaven er derfor ikke å utvikle individenes politiske bevissthet, men heller å dempe eller å avvikle den.

Det vil si: en demokratisk prosess med alle dens problemer og motsetninger, eller folkeoppdragelse gjennom staten, slik står det på skiltene som peker i den sosiale frigjøringens, respektive i den konservative reaksjonens motsatte retning.

Problemet er at Marx’ syn på demokratiet aldri ble mer enn nettopp programmatisk og at han derfor kan tolkes på forskjellig måte. Årsaken ligger, etter min mening, i Marx’, ungdomsfilosofi.

Hegel

Hegel så også overvinnelsen av svakheter i det borgerlige sivile samfunnet som en innlæringsprosess der individene bevissthet skulle utvikles. I sin ungdom betraktet han dette som en demokratisk prosess. Men av forskjellige årsaker byttet han ut de enkelte mennesker med et overindividuelt subjekt – verdensånden – og en historieteleologi** der resultatet av prosessen så å si er garantert fra begynnelsen. Dermed forsvant behovet for å fordype seg i demokratiets problem. Istedenfor fikk staten, i egenskap av verdensåndens instrument, innta rollen som den som så til at massenes tanker tilpasset seg den historiske «nødvendigheten».

Inspirert av Feuerbach byttet den unge Marx ut Hegels verdensånd med et annet kollektivt subjekt: menneskene som artsvesen. Dette vesen ble tilskrevet en mengde egenskaper – et «vesen» – som det ble utledet en historisk rasjonalitet og en historieteleologi fra.. Kjernen består av en teori om det menneskelige arbeidets spesielle egenskaper og behov. Det er gjennom å omforme samfunnet i samsvar med disse vesen-egenskaper at mennesket oppnår sosial frigjøring. Derfor skriver Marx så sent som i Grundriss som om det skulle være relativt enkelt å la menneskenes kollektive interesser gjøre seg gjeldende og å få menneskene til å betrakte sin virksomhet i et samfunnsmessig perspektiv. Interessene kunne jo enkelt utledes av de påståtte vesensegenskaper ved den menneskelige arten og ved dennes arbeid. Den stadig mer komplekse karakteren til det kapitalistiske samfunnet (arbeidsdeling, byråkrati, osv.) reduseres til et «skinn» hvor dette «vesen» fremmedgjøres. Avskaff «skinnet» og kompleksiteten kan erstattes av et enkelt samfunn hvor det kollektive menneskelige vesen frilegges og trer fram i historien.

Sett fra et slikt perspektiv var det mulig å se bort fra demokratiets og de formelle rettighetenes problem. Innenfor planøkonomi og proletariatets politiske makt, hvordan den nå skulle defineres – kommer den nakne tyngden av det menneskelige vesenets egenskaper spontant til å virkeliggjøre den sosiale frigjøringen.

For den som ikke tror at samfunnets kompleksitet kan ønskes bort og at virkeliggjøring av kollektive interesser må bygge på interesser og kunnskaper hos virkelige enkelt mennesker – framstår, omvendt, demokratiets og det rasjonelle samtalets problem som virkelige og i stor grad neglisjert av den marxistiske tradisjonen.

Marx brøt med sin ungdoms forenklede og idealistiske historieteori i sin detaljerte utforskning av den kapitalistiske økonomien. Men både i historiesynet og i synet på demokratiet (neglisjeringen av dets detaljproblem) går ungdomsfilosofien igjen. Hvor mye av den som sleper med i Marx økonomiske teori lar jeg stå åpent.

Noter:

• * ontologisk – ontologi = læren om tingenes egenskaper og vesen, f.eks. rom, tid, årsak, virkning osv. – vesenslære.
• ** teleologi = filosofisk retning som hevder at alt i naturen og menneskelivet er formålsbestemt og hensiktsmessig

Heftet er utgitt av studieutvalget i AKP med støtte fra Studieforbundet Ny verden. Det var et bilag til Røde Fane 3/1996

---

• Forord
• Marxistisk filosofi – som verktøy i klassekampen
• A. Filosofisk materialisme
  • Vitenskap og religion
• B. Historisk materialisme
  • Produksjon
  • Samfunnstyper
    • Menneskesamfunn før klassedelingen
    • Slaveholdersamfunnet
    • Føydalsamfunnet
    • Kapitalismen
      • Fremmedgjøring
      • Økologi, utvikling og profitt
  • Revolusjon
    • Sosialisme/kommunisme
    • Klassekrefter
    • Perspektiv
• C. Marx og metode
  • Kunnskapsteori
  • Språk
  • Kultur
  • Dialektikk

---

Forord

Dette heftet gir en innføring i noen utvalgte trekk i marxismens grunnleggende tenkemåter, sett i 1996-perspektiv.

Heftet er en bearbeidet utgave av første versjon fra høsten 1995. Det er skrevet på oppdrag fra studieutvalget i Oslo AKP, men utvalg, synsmåter og formuleringer står for forfatterens regning. (Teksten i denne internettversjonen er i all hovedsak lik teksten i heftet som ble utgitt som bilag til Røde Fane nr 3, 1996, men noen små tilføyelser og språklige forbedringer er gjort.)

Forfatteren er ikke fagfilosof – fagfilosofene må gjerne komme med et bedre hefte. Til så lenge foreligger altså dette – et produkt av

1. interessert, men ufullstendig, lesning av Marx, andre revolusjonære teoretikere, filosofi og vitenskapsteori forøvrig,
2. spor etter et par tiårs diskusjon i og rundt den nye kommunistiske bevegelsen i Norge, og
3. egne kjepphester basert på studia av arbeiderkultur og musikktradisjoner i arbeiderbevegelsen.

For å ha det sagt: Teksten skal ikke leses som en fasit eller en samling trossetninger, men som forsøk på anvendelig beskrivelse av grunnleggende trekk ved en sammensatt virkelighet. Du må selv etterprøve hva som duger som grunnlag for tanke og handling, selv om det er krevende. Kritisk vurdering er en vesentlig forutsetning for levende marxisme – marxisme som religion har verden sett nok av.

Den som strekker seg for å gripe de sammenhengene heftet tar for seg, har trolig en og annen aha-opplevelse i vente. Avsnittene som følger kan åpne for mange slags diskusjoner – velg ut noen få av dem til et evt. studiemøte.

Målet har ikke vært å si noe «siste ord» om marxistisk filosofi, men å vise innfallsporter, gi noen tråder å nøste i. Gå til kildene – til Marx, til den materielle virkeligheten osv. – og framstillinga nedenfor vil bli utfylt, nyansert og korrigert på mangt et punkt.

Oslo, 30.9.96
Jon Egil Brekke

P.S. Send gjerne kommentarer!

---

Marxistisk filosofi – som verktøy i klassekampen

Det første en skal legge merke til ved marxistisk filosofi, er forholdet til – og kravet om – praksis:

«Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, det det kommer an på er å forandre den.» (*1) skrev Marx tidlig. Formålet med å studere marxistisk filosofi, er dermed å ordne tankene for lettere å finne ut hvordan verden kan forandres.

Da Marx skrev sine Teser om Feuerbach var han i ferd med å legge filosofien som fag til side, til fordel for økonomistudiene som la grunnlaget for hovedverket hans, Kapitalen. Den som vil studere Marx’ egne filosofiske betraktninger må derfor enten gå til det han skrev før, eller lete i innskutte betraktninger, bisetninger, og mellom linjene i det han skrev senere. Mange av de framstillingene ettertida har brukt som kilde til marxistisk filosofi, er ført i pennen av hans medsammensvorne, Friedrich Engels.

I den kommunistiske bevegelsen har Marx og Engels vært oppfattet som etslags «siamesiske tvillinger» innafor vitenskap og revolusjonær teori. Noen har i ettertid innvendt at på den tida Marx – sammen med Feuerbach og andre – forlot Hegels idealistiske filosofi til fordel for filosofisk materialisme, var Engels fortsatt blant de ivrige unghegelianerne som mente at Hegels reaksjonære standpunkt til spørsmål i samtida bare var et «personlig kompromiss» med den prøyssiske staten, og at Hegels filosofi forøvrig var revolusjonær. Kritikerne (*2) mener at Engels heller ikke 40 år senere, da han framsto som den avdøde Marx’ fremste talerør og tolk, var konsekvent materialist – og at den ufullstendige forståelsen av Marx er en del av forklaringen på den kommunistiske bevegelsens feiltrinn i ettertid. Vi lar dette spørsmålet stå åpent her.

På lignende vis har det (i AKP og ellers) vært diskutert hvilket ansvar Marx’ egne teorier og menneskesyn har for utviklinga i land som har gjennomført revolusjon med kommunisme som erklært mål – og hvor mye av forklaringa som skal tilskrives vilkårene dette skjedde under, de nye lederne, og menneskene som bar de nye lederne fram. Skal diskusjonen bli konstruktiv, er det bl.a. nødvendig å sette seg inn i hva Marx’ (og Engels’) teorier var, og ikke ta risken på å «slå ut barnet med badevannet».

I denne framstillinga skal vi trekke inn både Engels, Plekhanov, Lenin, Mao og andre der vi mener de har bidratt med treffende oppsummeringer av viktige spørsmål, men med Marx sjøl i sentrum.

Karl Marx (Trier 1818 – London 1883) er anerkjent for sitt avgjørende bidrag til å løfte revolusjonær teori opp fra et plan preget av gode ønsker og prosjektmakeri til å gi den et vitenskapelig grunnlag. Marx bidro vesentlig til samfunnsvitenskap og økonomisk analyse og til retningslinjene for den kommunistiske bevegelsen han selv sto midt oppe i. Han rakk ikke å fullføre det vitenskapelige livsverket han hadde planlagt, og var som mennesker flest begrenset av tida han levde i. Likevel er bidragene hans til forståelse av vitenskapens og den sosialistiske revolusjonens oppgaver grunnleggende den dag i dag.

Å ta makta fra kapitalismen og imperialismen, beholde den, og etablere et nytt samfunn som ikke blir et utbyttersamfunn (der overklassen bare har fått nye masker og gallionsfigurer) – forutsetter at makta overtas av en bred bevegelse som vet hva den gjør, som har innsikt både i kapitalismens hersketeknikker og i forutsetningene for det nye samfunnet. Folket må beherske ledelse og lederne. Uten vitenskapelig revolusjonær kritisk teori vet bevegelsen ikke fram og bak på samfunnet, og mister retningssansen. En sosialistisk forfatning må trolig garantere retten til kunnskap og til innsyn i maktsentra framfor retten til næringsfrihet.

Revolusjonær teori koster kamp. Å tilegne seg – og dele med seg – revolusjonær kritisk teori, er en kostbar prosess som motarbeides av sosiale og økonomiske skranker og ideologiske motstrømmer. De som har den økonomiske makta har med den også et ideologisk overtak. Ytringsfrihet er ikke det samme som ytringsmakt.

Revolusjonær teori har også blitt behandlet som dogmer som stenger for undersøkelse og virkelig innsikt. Undertrykking, fremmedgjøring, de kulturelle skjevhetene i samfunnet preger handlingene våre, hemmer oss i forsøkene på å se virkeligheten, følger oss som «blinde flekker» det koster kamp å oppdage og bli kvitt.

La oss ta den utfordringen.

I teksten som følger skal vi ta for oss følgende hovedfelt:

• A. Filosofisk materialisme
• B. Historisk materialisme
• C. Marx’ metode – og dialektikk

Noter

*1: For de som er interessert i hvor sitatene er hentet fra, kommer vi til å bruke fotnoter som denne. Sitatet her er siste tese i Marx’ Teser om Feuerbach, hentet fra Karl Marx: Verker i utvalg 2 – Skrifter om den materialistiske historieoppfatning, Pax forlag 217, Oslo 1970, ISBN 82 530 0259 9; side 55.

*2: Se f.eks. Lucio Collettis forord i Marx: Early Writings, Penguin, Harmondsworth 1975, ISBN 0 14 021668 5.

---

A. Filosofisk materialisme

Marxismen inntar – bygger på – et bestemt filosofisk standpunkt: Filosofisk dialektisk materialisme.

Når vi i filosofisk sammenheng snakker om «materialisme» bruker vi ikke ordet i den gjengse betydningen av «å jage etter materielle goder». Materialisme er et standpunkt til hva som eksisterer, hva som er virkelig. En filosofisk materialist tar som utgangspunkt at materien – naturen – eksisterer uavhengig av vår egen og andres bevissthet, og som forutsetning for denne.

Ifølge marxismen finnes ikke noe annet enn materie i bevegelse. Den «døde» natur, den levende natur og menneskesamfunnet er bare forskjellige organisasjonsformer av materien (*3). For marxismen er en todeling av virkeligheten i ånd og materie meningsløs – også bevissthet er blant materiens bevegelsesformer.

Her må vi skyte inn: En vanlig innvending mot materialismen er at den er reduksjonistisk, at den forsøker å late som om bevissthet bare er et spørsmål om nevroner og synapser i hjernen, om en prosess der glukose reagerer med surstoff osv., og det hevdes at det ikke er mulig å forstå bevissthet som materie i bevegelse. Det er riktig at bevissthet ikke er fullt ut forklart med vår nåværende kunnskap om materiens egenskaper, selv om det eksisterer langt rikere kunnskap om hjernens virkemåte nå enn på Marx’ tid. Men et materialistisk standpunkt forutsetter ikke at alt lar seg forklare med vår eksisterende kjennskap til materien. Derimot hevder materialisten at å skille et område som bevissthet fra materien – å erklære det som uforklarlig eller «overnaturlig» – er til fånyttes. Materialismen godtar at noe er uforklart, kanskje også at det kan ligge utenfor menneskets muligheter å finne svar på bestemte spørsmål, men da får man nettopp la dem stå åpne, ikke foregripe grenser som fortsatt kan vise seg å være flyttbare.

Materialistens syn er at bevisstheten tilhører materien, og at mennesket tilhører naturen selv om det idag stiller seg i motsetning til den. Dette betyr ikke at bevissthetens og individets rolle i historien er uten betydning.

Mennesker kan oppvise rikholdige fantasier. Hjernen kan sjonglere med inntrykk og erfaringer og komme opp med originale ideer og ønsker. Å snakke om «frihet» eller om «fri vilje» som noe absolutt er likevel meningsløst: For det første er det vi vil nært knyttet sammen med det vi har kunnet tilegne oss av erfaringer og kunnskap. Og hvor mye av denne viljen som lar seg virkeliggjøre avhenger av samsvaret mellom hva vi vil, hvordan vi går til verks, og hvilke grenser som i handlingens øyeblikk er gitt av de fysiske og sosiale forholdene vi lever under. Frihet er alltid begrenset av betingelser og hensyn, spørsmålet er hvilke hensyn som gjelder og skal gjelde.

Noen hevder at det eneste som er virkelig for den enkelte av oss, er vår egen bevissthet. Hva som gjemmer seg bak sanseinntrykk, og spesielt hva som gjemmer seg i andres bevissthet (hvis den finnes) er bare gjetninger. Og slik kan det se ut, rent teoretisk. Men hva vi kan vite om virkeligheten utenfor oss er ikke et teoretisk, men et praktisk spørsmål: At mennesket har overlevd som art, henger sammen med at vi i økende grad har greid å mestre omgivelsene våre i praksis, såpass at vi har greidd å skaffe oss mat, klær, ly, greidd å forsvare oss mot angripere osv. Den som vil klare seg uten denne typen innsikt i «virkeligheten utenfor oss» lever sjelden lenge (hvis da ingen passer på vedkommende…).

Det motsatte standpunktet kalles filosofisk idealisme. Og med det mener vi heller ikke «idealisme» i den gjengse betydninga av «forsakelse av materielle goder for å nå høyverdige mål». Vi snakker om en grunnoppfatning som hevder at idéene, ånden, bevisstheten, gjerne en eller flere allestedsnærværende Gud(er), er det som egentlig finnes, som egentlig er forutsetningen for opplevelsene våre og for de sanseinntrykkene vi tilskriver «materielle» objekter. Fra denne synsvinkelen er mat, klær, hus, kunnskap osv. da gjerne uttrykk for disse guders gode vilje, og menneskene er bare henvist til ydmyk respekt, og til å undre seg – over gudenes uransakelige veier, over hvem eller hva som skapte disse gudene igjen osv. Selv om ikke all idealisme er uttrykkelig religiøs, åpner den konsekvent for at de vesentlige sammenhengene i virkeligheten er unndratt vitenskapelig undersøkelse, overlatt til enkelte personers åpenbaringer e.l.

Både materialistisk og idealistisk tankegods finnes side om side i all tilgjengelig filosofihistorie. Innenfor vitenskapsteoretiske overlegninger er det lett å bruke teoretisk usikkerhet som påskudd til å fremme et idealistisk standpunkt. Men som vist ovenfor: I hverdagens praksis er de fleste av oss materialister.

Marx kom til at holdbar vitenskap og revolusjonær teori måtte bygge på et materialistisk standpunkt. Med dette følger også at menneskenes ytre vilkår og praktiske handlingsmønstre er det viktigste å kartlegge for den som vil forstå samfunnet og bli i stand til å forandre det. Disse vilkårene og mønstrene setter betingelser som ikke kan fjernes ved tankens kraft aleine. Våre idéer om hva vi gjør og hvorfor er derimot tvert om både ufullstendige og fordreide.

Personer eller tidsepoker kan derfor, ifølge Marx, ikke bedømmes bare ut fra hva de mener om seg selv: Se ikke på hva de sier, men på hva de gjør. (Sosialdemokratiets, reformismens, historiske oppgave synes f.eks. være å bevare klassefreden under kapitalismen, framfor alt ved å bruke talemåter fra arbeiderbevegelsen til å rettferdiggjøre kapitalistvennlige tiltak.)

Tilværelsen, det livet hver av oss lever, gir hovedretning for tankene våre, bevisstheten, preger begrepene vi ordner inntrykkene våre etter, og også de ubevisste vanene vi legger oss til. Disse er med å styre handlingene våre, altså hvordan vi forsøker å påvirke tilværelsen.

Likevel – det er mulig å strekke seg ut over disse rammene og tilegne seg forståelse bygd også på andre menneskers erfaringer (indirekte kunnskap). Og det vi greier å oppnå av innsikt om menneskenes ytre vilkår, handlingsmønstre og tankeverdener (selvinnsikt inkludert) er avgjørende: Bare med innsikt i skrankene og betingelsene for menneskenes handlinger kan vi planmessig utnytte de mulighetene som finnes til å endre samfunnet.

Her følger noen eksempler som kan illustrere materialisme og materielle grenser:

• Fra et rent teoretisk filosofisk synspunkt kan vi si at vi ikke vet om steinene vil falle oppover eller nedover i morgen. Det er heller ikke uvanlig å drømme at en kan fly. Men svært få av oss tar sjansen på at vi kan fly på ordentlig bare vi hopper ut av vinduet.
• Enhver arbeider vet at han/hun må ha en betalt jobb for å ha noe å leve av. Mange har også erfart at grunnen til arbeidsledighet ikke trenger være at du ikke kan jobben din: Det er forhold utenfor deg som virker inn, uavhengig av hvor mye du vet om dem.
• Leonardo da Vinci laget allerede tidlig på 1500-tallet arbeidstegninger til fly og helikopter. Men samfunnet han levde i hadde ingen mulighet for å sette slike innretninger i produksjon, langt mindre å etablere flytrafikk av vår tids dimensjoner. Idéen falt på steingrunn. Kapitalismen i dette århundret har til gjengjeld ikke bare muliggjort flyruter, den har basert viktige sider av sin eksistens (internasjonal arbeidsdeling, just-in-time-prinsippet osv.) på denne formen for transport.
• Etablering av de facto-standarder under kapitalismen: Tilsynelatende tilfeldigheter kan føre til at halvgode produkt (f.eks. VHS-standarden innen video, MS DOS som operativsystem for datamaskiner) trenger unna bedre produkter: Når først en «kritisk» omsetningsmengde er passert, opplever nye kunder at de må følge samme standard for å kunne utveksle opptak eller data med de som allerede har kjøpt.
• For å ta noe mer hverdagslig: Tenk over hvor mange ganger du har valgt å se en film eller et TV-program bare fordi du vet at mange andre ser det: Menneskers handlingsmønstre setter betingelser for de bevisste valgene hvert enkelt menneske tar.

Noter

*3: Les f.eks. Arbeidernes leksikon (Pax Forlag 1974, ISBN 82-530-0541-5), bind 3, stikkord «Samfundet».

Vitenskap og religion

Vi skal drøye litt ved et viktig område der filosofisk idealisme dominerer: Religion.

Mennesker har jevnlig tumlet med spørsmål det ikke har foreligget vitenskapelige svar på, og søkt å danne seg helhetlige bilder av tilværelsen. Ethvert menneskesamfunn har også hatt behov for å håndheve regler for samhandling og livsførsel. Flere faktorer kunne nevnes, men allerede ut fra disse to forholdene er det mulig å ane hvorfor religion fortsatt står sterkt i de fleste menneskesamfunn, uansett om noen retning er opphøyd til statsreligion eller ikke.

Marxismen oppfatter religion som filosofisk idealisme (*4): Mennesker har fylt ut med rene tankeprodukt der vår kunnskap om den eksisterende materiens egenskaper kom til kort – men også som sperre mot ny kunnskap, jfr. pavekirken overfor Galileo Galileis observasjoner. Sagt med andre ord: Vi har skapt oss system av mystiske krefter – skapt oss én gud eller flere i vårt bilde.

Religion er på samme tid både hjemmelaga trøst og hersketeknikk. Ikke å undres over at religion og maktapparat i de fleste klassesamfunn er tett sammenvevd, kanskje med pavekirken som det historisk mest påfallende eksempel? Selv i land der religion er erklært som privatsak overfor staten (som i USA) framstår statsledere gjerne som om de har Gud som sponsor.

Religion tilbyr en ytre autoritet som erstatning for håndgripelige svar, og som begrunnelse for regler, med «belønning» hvis reglene følges («du kommer til himmelen»). Dette godtar vi – ifølge Marx – for å orke å leve i klassedelte, fremmedgjorte samfunn (derav oppfatningen av religion som «opium for folket»). En sosialistisk revolusjon med en påfølgende samfunnsutvikling som fjerner klassedeling og fremmedgjøring og gjør vitenskap til felleseie skulle sterkt kunne redusere, om ikke fjerne, behovet for religion.

Men selv om religionen har sine begrensninger, gjenstår det å overkomme vitenskapens og menneskesamfunnets begrensninger. De «spørsmålene» religionen utgjør «svar» på vil bare gradvis finne andre løsninger. Det nye samfunnet skapes av mennesker der et stort flertall i utgangspunktet er mer eller mindre religiøse. Som marxister gjør vi derfor klokt i å velge en sammensatt tilnærming som sorterer mellom ulike særegne motsetningsforhold innenfor feltet:

• Arbeide for å redusere grunnlaget for konflikt mellom mennesker som har vokst opp i ulike religioner.
• Arbeide for å skille makt og religion, skille stat og kirke, fjerne kristne formålsparagrafer, erstatte tvungen kristendomsundervisning med konfesjonsløs livssynsundervisning osv.
• Ikke idyllisere noen religion, men betrakte enhver religion som diskutabel i spørsmål innenfor vitenskapens rekkevidde (utenfor denne er enhver henvist til å tro det en vil).
• Arbeide for økt oppslutning om materialisme og sosialisme, og for en omgangstone der enhver overbevisning er mottakelig for argument.
• Unngå å gjøre marxisme til religion.

Noter

*4: Les f.eks. Karl Marx: Til jødespørsmålet (Verker i utvalg 1 – Filosofiske skrifter, Pax Forlag 216, Oslo 1972 [1970], ISBN 82 530 0258 0; side 55-.) Artikkelen er en kommentar til synspunkter fremmet av Bruno Bauer 1843.

---

B. Historisk materialisme

Historisk materialisme vil si å se (og framstille) historien fra en filosofisk-materialistisk synsvinkel. Dette temaet vil ta en vesentlig del av plassen i dette heftet, og likevel er det bare en flik vi kommer til å lette på – for å antyde det vesentlige ved denne synsvinkelen.

Å skrive historien er en form for hersketeknikk. Den som har materielle muligheter til å gi ut sin versjon av historien, vil kunne dominere gjengs oppfatning av hva som har skjedd. Historie- bøker langt inn i dette århundret har vært dominert av fortellinger om statsdannelser, konger, kriger og hærførere. (Den tyske dikteren Bertolt Brecht skrev i sin tid diktet «En lesende arbeiders spørsmål»: Hvem hjalp kongene og hærførerne historiebøkene forteller om? Bygget faraoene pyramidene helt aleine?)

Den virkelige, materielt passerte, menneskehistorien er det vi kan kalle en resultant (*5)av menneskemengders handlinger (i samspill med naturen ellers). Det betyr ikke at historien er en endeløs rekke av tilfeldigheter, like lite som at alt er forutbestemt. Mennesker har – innen visse grenser – gode evner til å legge planer, organisere seg, arbeide i fellesskap og nå bevisst valgte mål. Det gjenstår likevel et vesentlig monn av «tilfeldighet» i historien, i form av krysningspunkt mellom uavhengige årsakskjeder, f.eks. mellom planmessig handlende mennesker som ikke vet om hverandre.

Betingelsene som ligger til grunn for menneskemengdenes valg kan være svært forskjellige, men likevel ha viktige fellestrekk. Dessuten gjenstår det et spørsmål om betydningen av ledelse og ledere.

Er det f.eks. Carl I Hagen, partier som Stopp Innvandringen o.l. som skaper norsk fremmedhat med sine uttalelser? Var det individet Stalin som «reddet Sovjet og likviderte sosialismen»? Ja – og nei. Deres handlinger har fått betydning ut fra bestemte spesielle omstendigheter, som også må tas med.

Georgij Plekhanov (som av mange regnes som grunnlegger av den russiske marxistiske bevegelsen) drøfta i sin tid hva som må til for at en personlighet får betydning for historien (*6). En vesentlig betingelse er at de forslag personen kommer med vinner gjenklang i og blir godtatt av en massebevegelse og bygger på materielle forhold og muligheter som allerede er innafor rekkevidde. Plekhanov sammenlignet ledere med skumtopper på historiske bølger: Det er i første rekke bevegelsene som skaper lederne, ikke omvendt. Selv om ledere kan ha stor innflytelse på menneskemengders valg blant tilgjengelige muligheter, må vi også forstå hva som gjør mulighetene tilgjengelige, og hva som avgjør hvilke muligheter den enkelte ser.

Noen spør da: I hvilken grad er da enkeltmennesket (ifølge marxismen – eller herskende revolusjonær teori) ansvarlig for sine handlinger, og for følgene av dem? Dette spørsmålet er ikke så liketil som det ser ut. Hva og hvem er den enkelte ansvarlig overfor? Hvor går grensa mellom det en person burde visst, og det personen ikke kunne ane? På hvilke måter er det aktuelt å stille en person til ansvar i praksis? Svarene på dette skifter fra klasse til klasse og fra kultur til kultur.

Fra et filosofisk materialistisk utgangspunkt kan en likevel gjøre følgende generelle betraktning: Mennesker er – direkte og/eller indirekte – avhengige av de fellesskap de inngår i og de ressurser livet deres er basert på. Mennesker har evnen til å tenke og til å velge mellom kjente alternativ, og kan derfor også stilles til ansvar for det de faktisk gjør. De har samtidig begrensede muligheter til å skaffe seg kunnskap på høyde med de valg de er tvunget til å ta, noe måten å stille en person til ansvar på bør ta hensyn til.

Men det er ikke den filosofiske materialismen som leverer verdiforutsetninger som at «fortsatt liv på jorda er et gode» og at handlinger som truer fortsatt liv derfor er et onde. Det er det mennesker som gjør. Marxismen er utarbeidet av mennesker med et ønske om at menneskeheten som helhet skal nå fram til et bedre liv enn kapitalismen kan by på. Marxismen inneholder derfor til en viss grad verdiforutsetninger av type «solidaritet med arbeiderklassen», og stiller også individ til ansvar for handlinger som strider mot arbeiderklassens interesser. Marxismens hovedærend er likevel ikke å levere et sett moralske leveregler, men å være en innfallsport til vitenskapelig forståelse av samfunnet.

Noter

*5: Resultant: Ved f.eks. tautrekking, der flere mennesker drar i tauet i hver sin retning, er resultanten den retninga tauet da faktisk beveger seg i.

*6: Se Georgij Plekhanov: Om individets rolle i historia (på svensk: Om personlighetens roll i historien). Her henta fra engelsk utgave The role of the individual in history, Lawrence & Wishart, London 1976.

Produksjon

Historien handler om mer enn menneskemengder og ledere. For å overleve må menneskene skaffe mat, klær, ly m.m. – kort sagt: produsere. For å produsere trenger menneskene produksjonsmidler: Råvarer, redskaper og teknologi, energikilder, transportmidler osv. Produksjonsmidlene kombinert med menneskers arbeids- og organisasjonsevne i bruken av dem kaller vi for produktivkrefter.

Menneskene utmerker seg ved sin mulighet til å lære. Mennesker har ikke bare lært seg å lage redskaper, men har over tid gjort dem stadig mer effektive og raffinerte, og blitt i stand til å mestre stadig nye omgivelser. Fra å være sankere og åtselplyndrere har menneskene utviklet fiske og jakt, jordbruk, håndverk og industri. Vi har gått fra enkle slag- og skraperedskaper og oppdagelsen av ild, via pil og bue, pottemakeri, temming av husdyr, dyrking av korn og andre vekster, til konstruksjon av dampkraft, eksplosjonsmotorer, elektronikk og mikrochips. Dette har samtidig stilt stadig nye krav til organiseringa av produksjonen som kreves for å kunne nyttiggjøre seg de foreliggende produksjonsmidlene. Med organisering av produksjonen sikter vi til arbeidsdeling, spesialisering, standardisering, arbeidsledelse m.m..

Avanserte arbeidsmåter tar tid å utvikle, innarbeide, lære videre. En noenlunde vellykket organisering av produksjonen vil derfor snart festne seg som et mønster. Organiseringa av produksjonen skaper samtidig maktforhold mellom mennesker ut fra hvilken rolle de spiller i produksjonen – dette kaller vi produksjonsforhold: Hvem har til sjuende og sist makta over produksjonsmidlene, og dermed over produksjonen og fordelinga av produktet av arbeidet? Sagt på en annen måte: Å ta produktivkrefter på et bestemt nivå effektivt i bruk forutsetter bestemte arbeidsmetoder og tilhørende organisasjonsformer som åpner for bestemte maktkonsentrasjoner som (over tid – især når produksjonen frambringer et noenlunde stabilt overskudd, et merprodukt ut over det som går med til å dekke forbruk av råvarer, vedlikehold av redskaper, reproduksjon av menneskene) kan produsere bestemte klassekrefter.

Da Marx la ut på jakten etter det moderne samfunnets økonomiske bevegelseslov, satte han i «Innledning til Kritikk av den politiske økonomien» fram følgende arbeidshypotese: Det alminnelige resultat som jeg kom til og som, da det først var vunnet, tjente som ledetråd i mine studier, kan kort formuleres slik: I den samfunnsmessige produksjon av livet sitt går menneskene inn i bestemte, nødvendige, av deres vilje uavhengige forhold, produksjonsforhold, som svarer til et bestemt utviklingstrinn av deres materielle produktivkrefter. Til sammen danner disse produksjonsforholdene samfunnets økonomiske struktur, den reelle basis/grunnmur, som det hever seg en juridisk og politisk overbygning på, og som det svarer bestemte samfunnsmessige bevissthetsformer til. Den måten det materielle livet produseres på legger rammene for den sosiale, politiske og åndelige livsprosess overhodet. Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men tvert imot deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet. På et visst trinn i utviklingen kommer samfunnets materielle produktivkrefter i strid med de gjeldende produksjonsforhold, eller, noe som bare er et juridisk uttrykk for det samme, med de eiendomsforholdene de hittil har beveget seg innenfor. Fra å være produktivkreftenes utviklingsformer slår disse forholdene over i å bli lenker for dem. Det inntrer da en epoke med sosiale revolusjoner. Med forandringen av det økonomiske grunnlaget skjer det en langsommere eller hurtigere omveltning av hele den veldige overbygningen. (*7)

Noter

*7: Til kritikken av den politiske økonomi, forord. Til norsk fra Karl Marx og Friedrich Engels: Udvalgte skrifter i to bind, Forlaget Tiden, København 1973; bind I, side 355-356.

Samfunnstyper

Det kommunistiske manifestet (*8) åpner med å erklære at all skreven historie om samfunn som har eksistert opp til nå er historie om klassekamper. Men klassebegrepet har i vår tid lenge vært trengt til side i samfunnsvitenskap og media. Den engelske historikeren E. P. Thompson (*9) beskriver den herskende oppfatningen av klasse slik:

Sosiologer som har stoppet tidsmaskinen og som, med en god del begrepsmessig fiksfakseri, er gått ned til maskinrommet for å se, forteller oss at de ingen steder har vært i stand til å lokalisere og klassifisere en klasse. Det eneste de finner er en hop mennesker med forskjellige yrke, inntekter, statushierarki og det øvrige. Selvsagt har de rett, siden klasse ikke er den ene eller andre maskindelen, men måten maskinen virker på så snart den er satt i bevegelse – ikke den ene eller andre interessen, men friksjonen mellom interesser – bevegelsen selv, heten, det øredøvende bråket. Klasse er en sosial og kulturell formasjon (som gjerne finner institusjonelle uttrykksformer), og kan ikke bli definert abstrakt eller isolert, men bare i forhold til andre klasser. Og sist, men ikke minst: Klasse kan bare defineres i tid – dvs. ved aksjon og reaksjon, forandring og konflikt. Når vi snakker om en klasse mener vi en svært løst definert menneskemengde som deler de samme knippe av interesser, sosiale erfaringer, tradisjoner og verdisystem, som er disponert for å oppføre seg som en klasse, definere seg klassemessig i sine handlinger og i sin bevissthet i forhold til andre menneskegrupper. Men klasse som sådan er ikke en ting, men et hendelsesforløp.

Riktignok er det vanskelig å finne en renskåren definisjon av klasse hos Marx. (Merk: I dagens herskende vitenskap er man til tider besatt av behovet for å definere, som om virkeligheten frivillig skulle stå stille og respektere de grenser den slik blir pålagt…) I Kapitalen, Tredje bok, Femtiandre kapittel: «Klassene» (*10) hadde Marx tydelig planlagt å rette opp denne mangelen, men så langt kom han ikke (kapittelmanuskriptet gjør noen innledende manøvrer, men stanser brått etter én side). Både Marx og Engels er mer opptatt av å beskrive og analysere klassekamp enn av å definere klasse. I artikkelen «En stor begynnelse» gir Lenin riktignok følgende definisjon av klasse:

Klasser er store grupper av mennesker som skiller seg fra hverandre gjennom den plasseringen de har i et historisk fastlagt system for samfunnsmessig produksjon. De skiller seg gjennom forholdet deres til produksjonsmidlene (som i de fleste tilfelle er fastlagt eller formulert i lovene), gjennom den rollen de har i den samfunnsmessige organiseringen av arbeidet, og følgelig gjennom hvor stor del av den samfunnsmessige rikdommen de rår over og hvilken måte de skaffer seg denne delen på. Klasser er grupper av mennesker der en gruppe kan tilegne seg arbeidet til en annen, som følge av den ulike plasseringen de har i et fastlagt samfunnsøkonomisk system. (*11)

Lenins tilnærmingsmåte har ofte vært lagt til grunn i arbeid med klasseanalyse av det norske samfunnet. Her skal vi ikke gå inn på det. Vi skal istedet ta et grovt snitt gjennom den historiske utviklinga, og samtidig prøve å forstå mer av hvordan klassekrefter produseres.

Marx og Engels mente å kunne identifisere et antall hovedtyper menneskesamfunn, med utgangspunkt i hvilke produktivkrefter, produksjonsforhold og klasser som har vært dominerende (sjelden enerådende). Av klassesamfunn skilte de mellom slaveholdersamfunnet, føydalsamfunnet og det kapitalistiske samfunnet. Som forløper til disse fantes samfunn der produksjonen ikke ga et overskudd stort nok til å fø på en overklasse. Som eneste mulige etterfølger til kapitalismen skisserte Marx og Engels den sosialistiske revolusjonen, som start på en utvikling fram til et kommunistisk, klasseløst samfunn.

Vi skal forbigående ta for oss noen kjennetegn ved de nevnte hovedtypene samfunn, og noen av faktorene som bidro til at de europeiske variantene av disse oppsto.

Noter

*8: Skrevet av Karl Marx og Friedrich Engels på oppdrag fra «Kommunistenes Forbund», den første internasjonale arbeidersammenslutning, og utgitt første gang i 1848.

*9: E. P. Thompson: The Making of the English Working Class, Penguin Books, Harmondsworth 1982, ISBN 0 14 021000 8, side 939.

*10: Se f.eks. den svenske utgaven, Karl Marx: Kapitalet. Tredje boken, Bo Cavefors Bokförlag/Clarté 1973. ISBN 91 504 0054 1; side 784-.

*11: Se f.eks. Oktoberutgaven av Lenin: Utvalgte verker i 12 bind, bind 10, side 241.

– Menneskesamfunn før klassedelingen

Menneskesamfunn før klassedeling oppsto ser over alt ut til å ha vært slektsbaserte fellesskap. Det har vært vanlig blant antropologer å sortere slike «førsiviliserte» samfunn i ulike utviklingstrinn, alt etter hva slags redskaper som er tatt i bruk (fra enkle steinredskaper og ild, via pil og bue og pottemakeri til husdyrdrift og dyrking av nyttevekster m.m.). Mennesker i slike samfunn representerer diverse trinn i produktivkreftenes utvikling – fram til faktorer som bl.a. penger og bedre matkonservering la grunnlaget for et vedvarende merprodukt og en overklasse. Slike fellesskap uten klassedeling er også blitt omtalt som «urkommunisme», uten at det er noen grunn til å idyllisere disse samfunnene.

Samfunn før klassedelinga oppsto organiserte seg etter slektsbånd i «gens» («klan», «ætt»), der slektskap gjerne ble regnet etter mors- eller farslinja, bakover til en kjent eller mytisk felles stammor eller -far. Den enkeltes plass og rettigheter avhang av slektskapet. Angrep på et gensmedlem ble oppfattet som angrep på hele gensen, og gensen garanterte sikkerheten for den enkelte. Arv ble fordelt innen gensen, mens ektefelle fra en annen gens var arveløs. Gensen hadde valgte ledere, som kunne skiftes ut. To eller flere gens kunne være knyttet sammen, via større enheter som «fratrier» (brorskap) eller direkte, i stammer og i noen tilfelle flere stammer i stammeforbund, med valgte ledere på alle plan. Kvinner kunne være ledere, og samfunn der kvinnene generelt hadde lederskapet har også funnes.

Det samme mønsteret er funnet på de fleste kontinent, med lokale variasjoner. (Det norske ættesamfunnet synes ha regnet avstamning både etter fars- og morslinje, men slik at farssiden hadde forrett ved arv. (*12)) Gens, fratrier og stammer ble i tillegg holdt sammen ved felles språk og felles religiøse ritualer. Religionen var oftest dominert av animisme, dvs. en tro på at alt i naturen har sjel og hører sammen – noe som også gjerne innebar forsiktighet i ressursuttaket.

På jakt etter kunnskap om slike menneskesamfunn fattet Marx og Engels spesiell interesse for forskningsresultatene til den amerikanske antropologen og etnografen Lewis H. Morgan (*13). Senere forskningsresultater innenfor antropologi og andre fag har nok både nyansert og korrigert Morgans resultater, men uten å rokke grunnleggende ved den materialistiske tilnærmingsmåten Morgan ga eksempel på.

Engels (*14) tok særlig for seg gens hos grekere, romere og germanere, og skisserte overgangen fra gensordning til Europas første klassesamfunn og statsdannelser ut fra datidas kunnskap. Den greske antikken viser slaveholdersamfunnets framvekst, mens romerriket illustrerer slaveholdets høydepunkt og nedtur som samfunnsdominerende produksjonsmåte og hvordan det føydale samfunnet vokste fram. (At slavehold blomstret opp igjen da europeerne koloniserte Amerika er en annen sak. Her ble slaveholdet iscenesatt i en føydal ramme og fungerte til dels som fødselshjelper for kapitalismens framvekst!)

Noter:

*12: Jfr. Store norske leksikon, stikkord «Ætt» (Axel Sommerfeldt).

*13: Lewis H. Morgan: Ancient Society, or Researches in the Lines of Human Progress from Savagery through Barbarism to Civilization (London, MacMillan & Co, 1877).

*14: Friedrich Engels: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, Elan-bøkene Studie Plus ESP 2, Forlaget Ny Dag, Oslo 1970 [1952]. Boka bygger vesentlig på Morgans bok (nevnt ovenfor) og på Marx’ skrevne kommentarer til denne.

– Slaveholdersamfunnet

Slaven er et annet menneskes eiendom, kan kjøpes og selges, fôres, innkvarteres, settes til arbeid til alle døgnets tider, straffes, mishandles og avlives, alt etter eierens forgodtbefinnende. Slaveri oppsto allerede i genssamfunnet, men var aleine ikke et tilstrekkelig vilkår for å snakke om klassesamfunn allerede da, ifølge Marx og Engels. Muligheten for sysselsetting i stort antall innen jordbruk og fedrift, håndverk og sjøfart m.m., gjorde det lønnsomt å gjøre krigsfanger til slaver, istedenfor å drepe, jage bort eller adoptere.

Med overskudd kunne befolkningen øke, og med det kravene til organisasjon og ledelse. Produksjonen kunne utvides, og større grad av arbeidsdeling utvikles.

Framveksten av vedvarende produksjonsoverskudd i form av f.eks. fe eller jernredskaper la grunnlag for byttehandel, og samtidig for privateiendom (hjorder som familieoverhodets separate eiendom finnes lenge før klassesamfunnet oppstår). Handel og privateiendom, som ble enklere med oppkomsten av pengevesenet, gjorde det stadig vanskeligere å opprettholde en samfunnsordning basert på gens.

For å sitere Engels:

Vi ser altså at den gamle gensordningen enda var en levende kraft i den greske forfatningen i heltetiden, men at den allerede er i ferd med å undergraves: farsrett, hvorved barna arver formuen, begunstiger opphoping av rikdom i familien og gjør at familien blir en makt overfor gensen. Rikdomsforskjell som virker tilbake på forfatningen ved at den skaper de første tilløp til en arvelig adel og kongedømme; slaveri – til å begynne med bare omfattende krigsfanger, men allerede med utsikt til også å gjøre ens egne stamme- og selv gensfrender til slaver; den gamle krigen stammene imellom utarter allerede til systematiske røvertokter til lands og til sjøs for å erobre fe, slaver og skatter – blir en regelrett ervervskilde, kort sagt: rikdommen lovprises og aktes som høyeste gode, og de gamle gensordningene misbrukes til å rettferdiggjøre at man raner til seg rikdommer med makt.Det manglet enda bare en eneste ting: en institusjon som ikke alene sikret den enkeltes nyervervede rikdommer mot gensordningens kommunistiske tradisjoner, som ikke alene helliggjorde den tidligere så foraktede privateiendommen og erklærte denne helging som det høyeste mål for alt menneskelig fellesskap, men som også stemplet de nye former for eiendomservervelse som utviklet seg på hverandre, altså den stadig økende tilveksten av rikdom, med samfunnets allmenne anerkjennelse -; en institusjon som ikke bare foreviget samfunnets oppkommende spaltning i klasser, men også den besittende klasses rett til å utbytte den ikke-besittende, og den første klasses herrevelde over den siste.

Og denne institusjon kom. Staten ble oppfunnet. (*15)

I stedet for en samfunnsordning basert på slekt og personlige blodsbånd kom en statsforfatning, som tildelte rettigheter og innflytelse uavhengig av slektskap, men basert på forhold som territoriell inndeling og forskjell i formue. Retten til å bære våpen ble et privilegium: Det fantes dermed en våpenmakt som kunne vendes mot deler av folket som var utelukket fra denne makta.

Slavehold kom ikke til å spille samme omfattende samfunnsøkonomiske rolle i nord-Europa som i Hellas og framfor alt i romerriket. At slavehold («treller») har forekommet i Norge fra Harald Hårfagre samlet riket og fram på 1200-tallet er en kjent sak. Mer diskutabelt er det om slavehold har vært samfunnsdominerende produksjonsmåte her i noen del av denne perioden.

Noter

*15: Engels: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, side 108-109.

Føydalsamfunnet

Romerriket viste en enorm evne til militær erobring av områder, men «møtte veggen»: Krigstjenesten ruinerte bøndene, som måtte overlate jorda til store jord- og pengeeiere. De enorme godsene, «villaene», som oppsto på denne måten ble dyrket ved hjelp av slaver. Fysisk arbeid ble pga. slaveriet ansett som under frie menneskers verdighet. Også byene ble ruinert av krigsutgifter, åger og sviktende handel. Da erobringene stoppet opp, stagnerte tilførselen av slaver, og prisen på slaver steg. Bunnen falt til sist ut av markedet for manufakturen i byene og stordriften innenfor jordbruket. Engels forteller videre:

Den ene villa etter den annen ble delt opp i små parseller og leid ut i arvelig forpaktning til folk som betalte en bestemt sum eller til partiarii, som snarere var forvaltere enn forpaktere og for sitt arbeid fikk bare en seksdel eller helt ned til en nidel av årsutbyttet. Men i første rekke ble disse små åkerparsellene distribuert til koloner, som betalte en bestemt årlig sum for dem, som var bundet til torven og kunne selges sammen med sin parsell. De var riktignok ikke slaver, men heller ikke frie, de kunne ikke gifte seg med frie, og ekteskapene mellom dem innbyrdes ble ikke betraktet som fullgyldige ekteskap, men som tilfeldige samliv (…) likesom tilfellet var for slavenes vedkommende. De var forløperne for middelalderens livegne. (…)I provinsene så det ikke bedre ut. De fleste beretninger vi har er fra Gallia. Ved siden av kolonene fantes det her enda frie småbønder. For å kunne være trygget mot overgrep fra embetsmenn, dommere og ågrere, ga de seg ofte inn under en mektig herres vern – hans patronat, og det var ikke bare enkelte som gjorde dette, men hele kommuner, slik at keiserne i det fjerde århundre flere ganger utstedte forbud mot det. Men hva hjalp det dem som søkte vern? Patronen stilte dem det vilkår at de overdro eiendomsretten til sine jordstykker til ham. Til gjengjeld garanterte han dem bruksretten på livstid – et knep som den hellige kirke merket seg og som den i det 9. og 10. århundre tok etter til gagns for å øke Guds rike og sin egen jordeiendom. (*16)

Det var ikke lenger mulig å returnere til samfunn bygd på gensordningen, selv om rester av skikkene som hørte til kunne leve videre i lokal kultur, innafor rammene klassesamfunnet satte. Økning av befolkningen ga økt etterspørsel etter jord, og dermed økt jordpris og jordrente. Dette gjorde det mulig, dvs. lønnsomt, å erstatte slaveri med en «mildere form», livegenskapet. Den livegne var ikke rettsløs som slaven, men var bundet til et gods eller til en jordherre med sin person, gjerne for livstid, betalte avgifter, utførte pliktarbeid («hoveri»), kunne ikke gifte seg uten jordherrens tillatelse m.m. Livegenskap er typisk for føydalsamfunnet, og har eksistert i Europa, Asia (f.eks. i Kina og Japan), i Afrika og ellers – hovedsakelig i tilknytning til storgods. Avvikling av livegenskap startet i Italia allerede rundt 1000-tallet, og i sør- og vest-Europa på 1300-tallet. I Tyskland og Russland varte livegenskap satt i system helt inn i forrige århundre. Livegenskap ble derimot ikke innført i Norge, Sverige og Island.

Det vi kaller føydalsamfunnet tok for alvor form i Frankerriket på 700-tallet: En sammensmelting av personlig troskap (vasallitet, en herres håndgangne menn) og militær organisasjon med utlån av jord eller embete (len/feudum) slik at vasallen levde av avkastning av jorda eller embetet, dvs. av skatter og avgifter fra de menneskene som drev jorda eller var underlagt embetet. I praksis kunne denne disposisjonsretten gjerne gå i arv innen vasallens/lensinnehaverens familie. Både keiserhoff og pavekirke ga seg ut på denne praksisen. Mest konsekvent utformet var føydalismen der den ble etablert av erobrere (England bærer den dag i dag merker av den adelsstrukturen Vilhelm Erobreren etablerte fra 1066 av!).

Blant bøndene dominerte fortsatt naturalhusholdet. Det de trengte, måtte de lage sjøl. Skatter og avgifter, tiende til kirken osv. ble oftest betalt med naturalia, dvs. av gårdens produkter – korn, kjøtt, egg o.a. I byer – handelssentra – der det var marked for spesialisering, kunne håndverk vokse fram, men da med laugenes strenge egenkontroll av virksomheten: Hvem fikk drive hvilket håndverk der, regler for kvalitet, arbeidsvilkår for svenner og lærlinger, opplærings- og avansementsvilkår osv. Enerett til å drive en viss type virksomhet kunne være gitt en person av kongen, med gyldighet for et bestemt geografisk område. (Et interessant utslag er stadsmusikant-embetet, som fantes i flere norske byer, der stadsmusikanten hadde enerett på spilleoppdrag innen stadens område, men selvsagt kunne leie denne retten ut til andre mot betaling.)

Norge var ikke et rendyrket føydalsamfunn, men samfunnet hadde både før og under kolonitida (under Danmark, senere Sverige) mange føydale trekk, tilstrekkelig til at man i Norges grunnlov av 1814 fant grunn til å presisere at næringsprivilegier ikke måtte tildeles noen for framtida.

Kirken vokste i pavens Europa fram til å bli dominerende grunneier, men reformasjonen på 1500-tallet bidro bl.a. til oppløsning av kirkegodsene og la også på andre vis forhold til rette for borgerskapets senere gjennombrudd.

Erobring var fortsatt måten å vinne større rikdom på under føydalismen, men sperrene mot ny teknologi var ikke like bastante som under slavesamfunnet. Krigene gjorde etter hvert kongene stadig mer økonomisk avhengige av det framvoksende handelsborgerskapet, som på sin side presset på for fjerning av de føydale skrankene for handel og transport.

Noter

*16: Engels: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, side 148-.

– Kapitalismen

I Italia ble livegenskapet oppløst uten at de livegne hadde noe rettskrav på hevd til jorda. Av disse oppsto et eiendomsløst proletariat, som etterhvert fant arbeid i de første tilløpene til kapitalistisk produksjon i de norditalienske byene. Italia dominerte handelen ved Middelhavet, og dro etterhvert nytte av handelsveiene østover til India, men disse ble sperret da det osmanske (tyrkiske) riket vokste fram på 1300- og 1400-tallet.

Dermed kom forsøkene på å finne sjøveien til India, som førte med seg en rekke nyvinninger både vitenskapelig og økonomisk.

Koloniseringa, framfor alt av Amerika, fra 1500-tallet av resulterte i det Marx kaller en revolusjon på verdensmarkedet: Nye varer, plantasjedrift, store mengder edelmetall til betalingsmidler la grunnlaget for en enorm vekst i handel. Dette bidro til økt rivalisering mellom sjømaktene, der England trakk det lengste strået, mens Nord-Italias handelshegemoni ble brutt ned. Handelen skiftet tyngdepunkt fra Middelhavet til Atlanterhavet, og byer som Antwerpen, som erklærte seg som frihandelssone, fikk en enorm betydning for utviklingen av internasjonal handel.

Parallelt med dette foregår i England den såkalte «opprinnelige akkumulasjonen» (*17): Oppsving i manufakturproduksjonen i Flandern økte etterspørselen etter ull, og de engelske føydalherrene svarte på dette med å fordrive både livegne og selvstendige bønder (deres eiendomsrett var på ingen måter «hellig» i dette tilfellet) og legge ut åkerjord og allmenning til sauebeite i stor stil. Reformasjonen og avhending av kirkejord ga samme virkning: Jord ble samlet på, riktignok få, men nå verdslige, hender og klostrenes beboere ble mange steder kastet ut i proletariatet.

Fordrivelsen oppfylte en vesentlig betingelse for utvikling av kapitalismen: Produsentene ble skilt fra produksjonsmidlene. I England framkom slik store mengder fattige som bare kunne overleve ved tigging, offentlig understøttelse, eller ved å selge det de hadde igjen: Sin egen arbeidskraft. På den andre siden fantes en adel av relativt fersk årgang (de store føydalkrigene i England hadde utslettet den gamle føydaladelen), som mer enn gjerne lot penger og adgang til voksende markeder utenlands bestemme kursen videre. Protestantene gikk heller ikke av veien for å gi de fattige valget mellom lønnsarbeid og tvangsarbeid. Grunneiere og kapitalister, jordaristokrati, storfinans og de store manufakturdrivende (som den gang støttet seg til beskyttelsestoll) fant hverandre i etablering av de nye økonomiske spillereglene. Mens franskmennene fra slutten av 1700-tallet gikk linja ut i spørsmålet om borgerskapets politiske revolusjon (*18), startet England den industrielle revolusjonen som seinere la grunnlaget for kapitalismens internasjonale herredømme – en historie vi ikke skal følge i detalj her (*19).

Norges historie er nært beslektet med Englands, men endringene kom seinere til Norge, som fram til 1814 var lydrike og råvareleverandør under Danmark, og deretter underlagt Sverige fram til 1905. Flertallet av befolkningen har likevel vært selvstendige «bønder», dvs. levd av jordbruk kombinert med fiske, skogbruk, jakt, sanking eller andre hoved/attåtnæringer. Uselvstendigheta kjenner vi kanskje best fra husmannsvesenet, som skjøt fart med befolkningsøkningen fra utpå 1700-tallet. Husmannsvesenet nådde toppen rundt 1850, antallet husmenn avtok deretter dels ved emigrasjon til Nord-Amerika, dels ved industrialisering, men varte langt inn i dette århundret (*20).

Sjøfart, fisk, tømmer, mineraler osv. har dominert Norges samrøre med utlandet. «Det store hamskiftet» – der naturalhushold viker for pengehushold – grep om seg for alvor i forrige århundre, og må i vår tid sies å være sluttført – selv om dugnad, produksjon til eget forbruk, og direkte bytte av varer og tjenester ennå forekommer i en viss målestokk.

Norge på 1990-tallet er et kapitalistisk og (etter Lenins kriterier) imperialistisk land. Næringsfriheten hylles i høye ordelag. Et flertall av den voksne befolkningen er avhengige av å selge arbeidskrafta si for å overleve. De rike blir stadig rikere, mens det offentlige sikkerhetsnettet for vanlige folk rakner mer for hver dag. Norske investeringer skjer i økende grad i utlandet (*21).

Likevel kan du ofte støte på folk som hevder at det ikke finnes klasser i Norge i dag. På 1930-tallet fantes det klasser, ja, men ikke nå. Som eksempel trekkes fram enhetsskolen og den midlertidige utjevninga i retten til utdanning, at du ikke ser den samme systematiske forskjellen i klesvei eller bolig mellom fattig og rik, at trygdeordninger fanger opp de uheldige m.m. Vareutvalget har for noen tilsynelatende glattet over klasseforskjellene, og markedsføringsekspertene jobber hardt for å lede oppmerksomheten hen til andre identiteter enn klassebevissthet.

Men eiendomsretten og styringsretten i næringslivet lever i beste velgående. Børsen og profitten likeså. Det finnes småkapitalister og monopolsammenslutninger, produksjonskapital og finanskapital, og kapitalismen sitter med den reelle makta: Med et pennestrøk kan kapitalens organer vedta hundre- og tusentalls arbeidsplasser nedlagt i Norge for så f.eks. å opprette dem et annet sted i verden der de gir større avkastning pr. investert krone – uten at statlige, «demokratisk valgte», organ ser noen grunn til å legge praktiske hindre i veien for det. (Langt viktigere er det da for de statlige organ å dempe lønnsveksten, holde arbeidsfolk i ro, strømlinjeforme utdanninga etter næringslivets behov, bidra til kapitalens organisering i EU, kontrollere innvandring fra fattige deler av verden etc.) (*22)

Så langt om marxismens «idealtyper» av samfunn opp til vår tid. Vi skal supplere denne korte og summariske gjennomgangen med å se nærmere på etpar viktige aspekt ved kapitalismen: Marx’ begrep om fremmedgjøring, og menneskets forhold til balansen i naturen.

Noter

*17: Marx: Kapitalen, Bok 1/Del 4, kap. 24: «Den såkalte opprinnelige akkumulasjonen», Forlaget Oktober, Oslo 1983; side 181-.

*18: Les f.eks. Tom Paine: Rights of Man, Pelican Classics, Penguin Books, 1971 [1791/2]. ISBN 0-14-040011-7.

*19: En interessant framstilling av kapitalismens framvekst finnes hos Leo Huberman: Människans rikedomar, Rabén & Sjögren, Ystad 1983. ISBN 91 29 41769 4. Også utgitt på Pax Forlag.

*20: Les f.eks. Alf Prøysen: Trost i taklampa.

*21: Se f.eks. heftet I østen stiger Norge opp … , bilag til Røde Fane nr 2, 1996.

*22: Kapitalismen i Norge behandles mer utførlig i andre studiehefter fra AKP.

– – Fremmedgjøring

Karl Marx gikk tidlig i gang med å beskrive så presist som mulig hva som karakteriserer det kapitalistiske samfunnet. Han tok for seg rådende sosialøkonomisk teori og påviste hvordan den kom til kort. Vi skal gjengi et lengre avsnitt fra hans Økonomisk-filosofiske manuskripter, der han går inn på hvordan privateiendom i form av kapital gir seg uttrykk i at det arbeideren lager samtidig er fremmed for ham, noe som ikke angår ham. (Faktisk er arbeideren på sett og vis fremmed for seg selv den tida kapitalisten disponerer over arbeidskrafta hans/hennes.) Dette er et sentralt punkt i marxistisk filosofi, og et vesentlig bidrag til forståelsen av marxismens politiske økonomi:

Sosialøkonomien går ut fra privateiendommen som en kjensgjerning. Den gir oss ingen forklaring på den. Den uttrykker privateiendommens materielle prosess, som den i virkeligheten gjennomgår, i almene, abstrakte formler som den så oppfatter som lover. Sosialøkonomien forstår ikke disse lovene, den påviser med andre ord ikke hvordan de fremgår av privateiendommens vesen. Sosialøkonomien gir oss ingen opplysninger om grunnen til adskillelsen av arbeid og kapital, av kapital og jord. Når den f.eks. skal bestemme arbeidslønnens forhold til kapitalens profitt, er det kapitalistenes interesse som i siste instans legges til grunn; man forutsetter altså det som skal utledes. På samme måte kommer overalt konkurransen inn i bildet. Den forklares ut fra ytre forhold. Hvorvidt disse ytre, tilsynelatende tilfeldige forhold bare er et uttrykk for en nødvendig utvikling, sier ikke sosialøkonomien noe om. Vi har sett hvordan den ser på selve varebyttet som en tilfeldig kjensgjerning. De eneste hjul som sosialøkonomien setter i bevegelse, er griskheten og krigen mellom de griske, konkurransen.Nettopp fordi sosialøkonomien ikke begriper sammenhengen i bevegelsen, kunne f.eks. læren om konkurransen settes opp mot læren om monopolet, læren om næringsfriheten opp mot læren om korporasjonen, læren om grunneiendommens oppdeling opp mot læren om den store jordeiendom; for konkurranse, næringsfrihet, deling av grunneiendom var bare blitt utviklet og forstått som tilfeldige, vilkårlige, voldelige, ikke som nødvendige, uunngåelige og naturlige konsekvenser av monopolet, korporasjonen og føydaleiendommen.

Vi må altså nå forstå den vesentlige sammenheng mellom privateiendommen, griskheten, adskillelsen av arbeid, kapital og jordeiendom, av varebytte og konkurranse, av menneskers verdi og nedverdigelse, av monopol og konkurranse osv., mellom hele denne fremmedgjøringen og pengesystemet.

La oss ikke hensette oss i en oppdiktet urtilstand, slik sosialøkonomen gjør når han vil forklare noe. En slik urtilstand forklarer ikke noe som helst. Den skyver bare spørsmålet ut i en grå og tåket fjernhet. I kjensgjerningens og begivenhetens form godtar den som gitt det som skal reduseres, nemlig det nødvendige forhold mellom to ting, f.eks. mellom arbeidsdeling og varebytte. Således forklarer teologien det ondes opprinnelse med syndefallet, dvs. den forutsetter i historiens form som kjensgjerning nettopp det den skal forklare.

Vi tar vårt utgangspunkt i en sosialøkonomisk nåværende kjensgjerning.

Jo mer rikdom arbeideren produserer, jo mer hans produksjon øker i makt og omfang, desto fattigere blir han. Jo mer varer arbeideren produserer, desto billigere blir han selv som vare. Direkte proporsjonalt med at tingenes verden får verdi, mister menneskenes verden sin verdi. Arbeidet produserer ikke bare varer; det produserer seg selv og arbeideren som vare i samme forhold som det overhodet produserer varer.

Denne kjensgjerning gir ikke uttrykk for annet enn dette: Den gjenstand som arbeidet produserer, dets produkt, trer arbeidet imøte som et fremmed vesen, som en av produsenten uavhengig makt. Arbeidets produkt er arbeidet som har fiksert seg i en gjenstand, som er blitt en ting, det er arbeidets objektivisering. Arbeidets virkeliggjøring er dets objektivisering. Denne arbeidets virkeliggjøring framtrer i den sosialøkonomiske tilstand som arbeiderens tap av virkelighet, objektiviseringen som tap av og trelldom under gjenstanden, tilegnelsen som fremmedgjøring, som «utvendiggjøring».

Arbeidets virkeliggjøring framstår i den grad som tap av virkelighet at arbeideren mister sin virkelighet helt inn i sultedøden. Objektiviseringen framstår i den grad som tap av gjenstanden at arbeideren er blitt frarøvet de mest nødvendige gjenstander, ikke bare til livets opphold, men også arbeidsgjenstandene. Til og med selve arbeidet blir til en gjenstand som han bare kan få tak i med de største anstrengelser og med uregelmessige avbrytelser. Tilegnelsen av gjenstanden framtrer i den grad som fremmedgjøring at jo flere gjenstander arbeideren produserer, desto mindre kan han eie og desto mer kommer han under sitt produkts, kapitalens, herredømme.

I selve det at arbeideren forholder seg overfor sitt arbeidsprodukt som overfor en fremmed gjenstand, ligger alle disse konsekvensene. For ett er klart etter denne forutsetningen: Jo mer arbeideren sliter seg ut, desto mektigere blir den fremmede, objektive verden han skaper som motstykke til seg selv og desto fattigere blir han selv, blir hans indre verden, desto mindre tilhører ham som hans eget. Det er det samme i religionen. Jo mer mennesket flytter over på Gud, desto mindre beholder det for seg selv. Arbeideren legger sitt liv i gjenstanden; men nå tilhører det ikke ham lenger, men gjenstanden. Jo større altså denne virksomheten blir, desto mindre virkelig er arbeideren. Det produktet av hans arbeid er, det er han ikke selv. Jo større produktet blir, desto mindre er han selv. Arbeiderens fremmedgjøring i sitt eget produkt betyr ikke bare at hans arbeid blir til en gjenstand, til en ytre eksistens, men at det eksisterer utenfor ham, uavhengig og fremmed for ham og at det blir til en selvstendig makt overfor ham, at det liv han har gitt gjenstanden, trer ham fiendtlig og fremmed i møte. (*23)

(Vi skal ikke her forsøke å gjenta med andre ord det Marx nettopp sa. Les det heller om igjen, og noter deg spørsmålene som dukker opp undervegs – det er et godt utgangspunkt for diskusjon.)

Selv om Marx her ikke omtaler slike unntaksforhold som har begrensa den fullstendige monopoliseringa (det er gjerne småbedrifter som avdekker nye markeder) og utarminga (oppkjøp av deler av den globale arbeiderklassen), er avsnittet ovenfor en presis beskrivelse av viktige hovedtrekk ved kapitalismen. En overklasse eksisterer på det vilkåret at produktet ikke tilhører den som faktisk produserer det. (Kapitalismen kamuflerer dette klasseforholdet som et «likeverdig» bytte.) Selv om kapitalistiske bedrifter har glidende overgang mellom eierfunksjoner og lederfunksjoner (som kan sies å være nødvendige organisatoriske forutsetninger for produksjon med denne typen produktivkrefter), er hovedmønsteret det samme: Arbeideren er underlagt eierens makt og styringsrett, og produktet tilhører eieren, like «naturlig» som produktet i sin tid tilhørte bonden som eide gården eller håndverkeren som eide arbeidsmidlene.

Noter

*23: Hentet fra Karl Marx: Verker i utvalg 1 – Filosofiske skrifter, Pax Forlag 216, Oslo 1972 [1970], ISBN 82 530 0258 0; side 102-104.

– – Økologi, utvikling og profitt

I en mindre kjent artikkel, Arbeidets andel i apens forvandling til menneske (*24), ga Friedrich Engels en konsentrert skisse av hvordan mennesket etter alt å dømme hadde skilt lag med de andre apene og utviklet det vi i dag forbinder med «menneskelige egenskaper»:

Arbeidet er kilden til all rikdom, sier nasjonaløkonomene. Det er arbeidet som sammen med naturen framskaffer de materialer som arbeidet i neste omgang forvandler til rikdom. Men det er dessuten uendelig mye mer. Det er den første grunnbetingelsen for alt menneskelig liv, og det i så høy grad at vi på sett og vis må si: Det har skapt mennesket selv.

Engels resonnerer videre: Ved at menneskelignende aper for mange hundretusen år siden gikk over til å gå oppreist, ble hendene frigjort til andre oppgaver. Arbeidsdelingen mellom fot og hånd gjorde det mulig å ta redskaper i bruk, og tilegne seg stadig nye ferdigheter og former for målretta virksomhet – arbeid. Med arbeid mener vi her den slags målretta virksomhet som gjorde det mulig for mennesket å framskaffe f.eks. annen mat enn den som kunne plukkes ferdig i naturen, virksomhet som framskaffet og forbedret de redskapene mennesket gjorde bruk av m.m. Nye former for næring (andre vekster, fisk, kjøtt) og vern (klær, ly, våpen mot angripere) ble tilgjengelig, og mennesket kunne innta territorier som før var for ugjestmilde. Nye måter å leve på virket tilbake på resten av kroppen, og endringene ble etterhvert overført nye generasjoner både i gener og kultur.

Sammen med arbeidet – produksjonen – kom også et økende behov for samarbeid, og med det behovet for språk. Utviklingen av produksjon og språk hadde – sammen med bl.a. kjøttkost, mente Engels – avgjørende betydning for utviklingen av menneskets hjerne (klarere bevissthet, evne til abstraksjon og til å trekke slutninger i arbeid og språk), og dermed for den videre utviklingen av menneskesamfunnet. Med utgangspunkt i å utnytte naturen beveget menneskesamfunnet seg over tid langt i retning av å beherske den, gjennom å avdekke og mestre stadig flere grunnleggende lovmessigheter i naturen. Og, for å sitere Engels direkte,

(..) hodet, hjernens utvikling og evner, kom til å bli tilskrevet all ære for den raskt fremadskridende sivilisasjonen. Menneskene vente seg til å forklare sine handlinger ut fra sitt tenkende, og ikke ut fra sine behov (som uvilkårlig avspeiles i hodet og blir bevissthet). Slik oppsto i sin tid den idealistiske verdensoppfatningen. (…)

Men grensene for menneskenes innsikt og beherskelse av naturen har alltid vært der, og er der fortsatt. Engels viser til hvordan dyr kan ødelegge sine egne livsvilkår f.eks. ved overbeiting, og går så over til mennesket:

(..) jo lengre menneskene fjerner seg fra dyrene, desto mer antar deres innvirkning på naturen karakteren av gjennomtenkte, planmessige handlinger innrettet på forutbestemte mål. Dyret ødelegger vegetasjonen i sine omgivelser uten å vite hva det gjør. Mennesket ødelegger den for å kunne så jordbruksavlinger eller plante trær og vinranker på den marken som slik blir tilgjengelig, noe hun vet kommer til å gi en avkastning som er mange ganger større enn innsatsen. Hun flytter nyttevekster og husdyr fra et land til et annet og forandrer på det viset vegetasjon og dyreliv i hele verdensdeler. Og mer enn det. Gjennom kunstig avl forandres vekster og dyr under menneskets hender til det ugjenkjennelige. (…) La oss imidlertid ikke smigre oss altfor mye med vår menneskelige seier over naturen. For hver slik seier hevner seg på oss. Visst er det sant at hver seier i første omgang gir de resultater som var tiltenkt, men i andre og tredje omgang har de andre og uforutsette virkninger som altfor ofte opphever de første.

Verst er det at selv der vi kjenner de langsiktige konsekvensene av f.eks. flatehogst, monokultur og cash crops, hindrer et samfunnsmessig forhold – profittjakten under kapitalismen – oss i å ta konsekvensene av denne innsikten og unngå å ødelegge naturen. (Et kjent eksempel er hvordan planting av trær som kunne motvirke ørkenspredning i f.eks. Egypt ikke blir iverksatt, fordi det koster penger som gir større avkastning for den private eieren ved å stå på konto i en bank.) Marx og Engels var slik tidlig ute med å peke på kapitalens ansvar for naturødeleggelser. I dag er den internasjonale kapitalismen – trass i all svada om «bærekraftig utvikling» – i full gang med å rasere livsgrunnlaget over store deler av kloden.

Men heller ikke en sosialistisk revolusjon garanterer noen umiddelbar stopp for denne utviklingen. På bakgrunn av dokumenterte naturødeleggelser i Øst-Europa og Kina, noen steder grundigere og mer omfattende enn mye av det kapitalismen har å oppvise, må vi si: Så enkelt er det ikke.

Noter

*24: Artikkelen antas være skrevet 1876. Utdragene er oversatt fra Friedrich Engels: Arbetets andel i apans förvandling till människa, i antologien Friedrich Engels: Naturens dialektik, Gidlunds förlag 1975. ISBN 91-7021-008-X; side 107-120.

Revolusjon

Vi er dermed kommet til framtidsperspektivet, til spørsmålet om veien ut av kapitalismen, og hva marxistisk filosofi og historisk materialisme har å si om dette. Også her vil vi bare gå inn på noen utvalgte punkter.

Marx og Engels var overbevist om at konsentrasjonen av kapital og proletariseringen av det store flertallet, kort sagt polariseringen av samfunnet, ville fortsette til et ytterpunkt der det var umulig for borgerskapet å gå videre, og der arbeiderklassen ville gripe makta og starte omdanning av samfunnet fra kapitalisme til en kommunisme basert på høy produktivitet. Om en revolusjon ville rive med seg ett eller flere statsapparat (omfatte ett eller flere land), var umulig å spå, men revolusjonen ville ikke være trygg før de sosialistiske land sammen utgjorde en overmakt overfor de gjenværende kapitalistiske land.

I praksis har historien tatt atskillige omveier. Revolusjoner har ikke kommet i de lengst utviklede kapitalistiske landene, men i «svake ledd» i det imperialistiske systemet som tok form mot slutten av 1800-tallet og fram mot første verdenskrig (*25). De revolusjonære kreftene som kom til makta i Sovjetsamveldet 1917 og i Kina 1949 startet derfor med dårlige sjanser økonomisk sett, noe ettertida har bekreftet (trass heroisk industrialisering i begge land). I de imperialistiske landene – Norge inkludert – har borgerskapet lykkes i å kjøpe seg fred med arbeiderbevegelsen og vinne den over på sine premisser (i Norge i den grad at Det Norske Arbeiderparti er monopolborgerskapets foretrukne regjeringsalternativ).

Kapitalen nyter fortsatt godt av at arbeiderklassen lar seg splitte etter kjønn, nasjon, «rase» m.m. samtidig som store deler av klassen fortsatt mener at risikoen ved en revolusjon er for stor i forhold til det de forventer å vinne. (Riktignok er produktiviteten i Norge høy, men økonomien er samtidig såpass avhengig av leveranser utenfra at en revolusjon også i Norge ville være sårbar på økonomifronten.) Så lenge dette er situasjonen, er sjansen for en revolusjon i Norge forsvinnende liten. Dette er den stående utfordringen for revolusjonære i Norge og i mange imperialistiske land.

Hva innebærer revolusjon i marxistisk sammenheng? La oss i første omgang se bort fra de ytre formene, spørsmålene om vold og overgrep m.m., og starte med å gripe tak i en formulering fra Engels:

Alle revolusjoner hittil har vært revolusjoner til vern om én slags eiendom mot en annen slags eiendom. De kan ikke verne den ene uten å krenke den annen. Under den store franske revolusjon ble den føydale eiendom ofret for å redde den borgerlige. I den solonske revolusjonen måtte kreditorenes eiendom ta støyten til fordel for debitorenes eiendom. Gjeldsforpliktelsene ble ganske enkelt erklært ugyldige. (*26)

Marx forestilte seg at kapitalistisk eiendom ville bli fratatt eierne og omgjort til samfunnsmessig felleseiendom, der det ville være forbudt å anvende produksjonsmidler til å tilegne seg merverdi av andres arbeid.

En revolusjonær situasjon er av Lenin beskrevet som en situasjon der de undertrykte klassene ikke lenger godtar å bli styrt på samme måten, og der den herskende klassen befinner seg i en politisk krise og ikke lenger er i stand til å styre på samme måten (*27). En slik situasjon gir arbeiderklassen og dens allierte en objektiv sjanse til å gripe makta – selv om borgerskapet erfaringsvis ikke skyr noen midler for å beholde den, og derfor må avvæpnes. (Diskusjon om revolusjon kontra statskupp, revolusjon kontra invasjon, revolusjon kontra reformisme, sosialdemokratiets rolle m.m. lar vi ligge her.)

Hvordan en revolusjon forløper i praksis avhenger bl.a. av de revolusjonære kreftenes evne til å organisere seg, forutse mulige utviklingsretninger og beholde oversikt og allianser, men også av hvordan overklassen som styrtes har oppført seg og oppfører seg før og under revolusjonen, og hvor effektivt krefter i andre land kommer revolusjonen eller overklassen til unnsetning.

Noter

*25: Se Lenin: Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen. Lenin – Utvalgte verker i 12 bind, bind 6. Forlaget Oktober A/S, Oslo 1976. ISBN 82-7094-124-7.

*26: Se Engels: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, side 115-.

*27: Lenin: «Venstre»-kommunismen – en barnesjukdom. Lenin, Utvalgte verker i 12 bind, bind 11. Forlaget Oktober A/S, Oslo 1976; ISBN 82-7094-120-4, side 162-.

– Sosialisme/kommunisme

Marx ordla seg bl.a. slik om den samfunnsendringa som skulle følge maktovertakinga:

Mellom det kapitalistiske og det kommunistiske samfunn ligger perioden med det enes revolusjonære omdannelse til det andre. Til den svarer også en politisk overgangsperiode, hvis stat ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur. (*28)

I dagligtale kaller vi denne overgangsperioden sosialisme. Marx omtalte den også som kommunismens lavere stadium.

Ordet diktatur er flertydig: Det viser både til at noen har makta (dikterer), til hvordan makta opprettholdes (alle metoder tillatt), men også som her, hvor betydningen først og fremst er: Hva brukes makta til (hva dikteres)? Hvilken klasses interesser ligger til grunn for den politikken som blir gjennomført? Hvordan kan og skal samfunnet omdannes, fra et sammenbrutt kapitalistisk system til et samfunn som er kommunistisk både i navnet og i gavnet? Hvordan skal produksjonsmidlene i praksis gå over i samfunnsmessig felleseie? Hvordan bygge ut produktivkrefter som oppfyller Marx’ visjon – uttrykt bl.a. slik:

I en høyere fase av det kommunistiske samfunn, etter at individenes slavebundne underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid er forsvunnet, etter at arbeidet ikke bare er et middel til livets opphold, men selv er blitt det fremste livsbehov, etter at også produktivkreftene har vokst samtidig med individenes allsidige utvikling og alle kildene til fellesskapets rikdom flyter mer rikelig – først da kan den snevre borgerlige retts horisont helt overskrides og samfunnet skrive på sine faner: Fra enhver etter hans evne, til enhver etter hans behov! (*29)

Det er dårlig med ajourførte kart over veien til kommunismen. Alle borgerlige krefter er samstemmige om at det slett ikke går noen vei dit. Kinas massakre på den Himmelske Freds Plass, Berlinmurens fall, Sovjetsamveldets sammenbrudd, og markedsliberalismens overtakelse av det «kommunistiske» (*30) øst er forlengst notert som «kommunismens endelige nederlag» og bevis på kommunismens umulighet.

Men historiske tilbakeslag opplevde også kapitalismen, selv om den bare var ute for å erstatte en overklasse med en annen. De verdensproblemer kapitalismen skaper står fortsatt uløste. Etterhvert som grensene for naturens bæreevne blir mer synlige, minker også antallet tenkelige alternativ for hvordan problemene kan løses. «Bærekraftig vekst» framstår i stigende grad som en selvmotsigelse, iallfall på kapitalismens premisser, der vekst i noen sentrale områder gjerne forutsetter utarming, sultedød og naturødeleggelser i andre, eller svekking av mulighetene for senere generasjoner. Dagens produktivitet er også basert på et transportomfang og et energiforbruk som vanskelig kan fortsette som nå.

Revolusjonære har derfor større grunn til å være opptatt av spørsmål som: Hvilke materielle vilkår vil kommende revolusjoner skje under, hvilke alternative utviklingsveier vil dette by på, og: Hva vil den kursen som velges bety – for produksjon eller avvikling av klassekrefter, for muligheten til at revolusjonen videreføres, over hele verden og fram til en samfunnstype verden kan leve med?

Noter

*28: Karl Marx: Kritikk av Gotha-programmet. Dette og etterfølgende utdrag er hentet fra en utgave utgitt av forlaget Ny Dag, Oslo 1951.

*29: Marx: Kritikk av Gotha-programmet.

*30: Hermetegn er brukt fordi disse samfunnene aldri har vært kommunistiske i Marx’ fulle betydning av ordet, selv om ledelsen i de enkelte land har erklært kommunismen som mål for samfunnsutviklingen. Felles for mange av dem har vært et opprør mot føydalisme og mer eller mindre kolonistatus, og forsøk på å «springe forbi» kapitalismen ved intens industrialisering med medlemmer av kommunistpartiet i sentrale posisjoner. I tillegg kommer de landene i øst-Europa som ble «frigjort» av den Røde (sovjetiske) Armé ved slutten av andre verdenskrig, der ledelsen som ble satt inn hadde lojalitet til Sovjetunionen som vesentlig kjennetegn. Fellesbetegnelse for disse landene var lenge sosialistiske, men AKP har også adoptert den kinesiske betegnelsen nydemokratiske om land der revolusjonen i første omgang skjedde i allianse med nasjonalt borgerskap mot utenlandsk imperialisme. Skismaet Kina/Sovjet tidlig på 1960-tallet og Sovjets senere aggressive utenrikspolitikk ga også opphav til omtale av Sovjet (og Warszawapakt-landene) som sosialimperialistiske – sosialistiske i offisiell ideologi, imperialistiske i praksis.

– Klassekrefter

For å forstå mulighetene for tilbakefall under sosialismen, må vi undersøke hvilke faktorer som bidrar til å produsere bestemte klassekrefter. Historien går ikke på skinner, den er en resultant av vedvarende kamp mellom ulike interesser og klasser. Marxister – og Marx selv – har til tider gitt inntrykk av at alt skulle være forutbestemt, at alt bare var et spørsmål om tid. Så er ikke tilfelle. Også her er historien åpen for tilfeldigheter, opp til kosmisk nivå, for den del: Større klimaendringer kan f.eks. forverre menneskenes livsbetingelser drastisk, og sette produktiviteten langt tilbake. Meteorer flyr forbi, og sola varer ikke evig. Atomkatastrofe eller økologisk havari på annet vis er teknisk mulig. Den utviklinga Marx «spådde» bygger på bestemte forutsetninger, og Marx tok selv forbehold – noe vi skal komme tilbake til under kapitlet om metode. Vi skal derfor nøye oss med å ta i betraktning forhold menneskene kan ha innvirkning på.

Hvis produktivkreftene etter revolusjonen ikke er (eller i tide blir) i stand til å «bære» de nye maktforholdene, vil tradisjoner av arbeidsdeling og organisasjon fra tidligere samfunn spontant kunne trenge seg fram i praksis, fra lokale overlevelsesstrategier til sentral praktisk politikk. Slik vil overklassen som falt, kunne vende tilbake – kanskje med nye ansikter, og kanskje en tid på kant med rådende lovverk, men i gamle produksjonsforhold. Når vi diskuterer erfaringene fra de første sosialistiske revolusjonene, bør vi derfor først undersøke de materielle betingelsene, hvilke valg de revolusjonære der og da var begrenset til, og dernest hvilke klassekrefter som ble satt i bevegelse av kursen som ble valgt.

Et paradoks for mange marxister har vært: Når arbeiderklassen griper statsmakta og tar produksjonsmidlene fra borgerskapet, hvor blir det da av klassene? Hvor er borgerskapet når det ikke formelt eier produksjonsmidlene? Er borgerskapet da de som i praksis beslutter om bruken av produksjonsmidlene? Avhenger det av hvilken politikk som styrer bruken av produksjonsoverskudd eller merverdi? Under kulturrevolusjonen i Kina ble fienden definert som de som «vandret på den kapitalistiske veien», ofte konkretisert til hvilket standpunkt den enkelte person hadde til bestemte politiske kampsaker. Men fra et filosofisk materialistisk standpunkt er dette å spenne vogna foran hesten: En persons politiske standpunkt kan være et symptom på vedkommendes stilling i samfunnet, men behøver ikke å være det. (I Norge finnes kapitalister med progressive standpunkt til enkeltsaker, for den del.) Også etter revolusjonen er menneskenes ytre vilkår og objektive samhandlingsmønstre det vi først må studere, uansett hvilke tanker den enkelte har om disse. Først i lyset av denne kunnskapen kan vi vurdere politiske alternativer.

Spørsmålet er: Hvor konsentreres den reelle makta i samfunnet, hvilke produksjonsforhold oppstår og reproduseres? Vi kan f.eks. vanskelig tenke oss et moderne samfunn uten ledelse og valgt representasjon. Men da må vi ha i mente det tvetydige, hvordan mandat og lederposisjon gir en makt som i sin tur lett kan slå over i «de facto» eiendom. Marx’ teorier om fremmedgjøring kan sette oss på sporet: Hvilke mekanismer gjør det mulig for oss å miste makten over produktene av vårt eget arbeid og over selve arbeidet, over våre egne organisasjoner og representanter osv., slik at de står overfor oss som fremmede, «private»? Og hvordan kan dette skje når produksjonsmidlene er gjort statlige eller kollektive, når offisielt lovverk og uttalt ideologi ikke tillater personer og grupper å behandle produksjonsmidler eller organisasjoner som sine, private? Hva må til for å gi det motsatte resultatet? (Husk alltid at materiell praksis ofte springer foran prinsipper, teori og kontroll.)

– Perspektiv

En styrke som samtidig viste seg også å være en svakhet ved sosialismen bl.a. i Sovjet og Kina var den sentrale planlegginga. Den satte store krefter i sving for å dekke grunnleggende behov i befolkninga. Men den kunne også bomme grovt på hva disse behovene var, og feile i håndtering av forholdet mellom ulike ledd i det samfunnsmessige produksjonsapparatet. Det finnes mange historier om hvordan lokale overlevelsesstrategier forvrengte planleggingsprosessen: Feilrapportering for å unngå forhøyde planmål, produktkvaliteten tilpassa lettvint planoppfylling (tynne spiker hvis målet var i antall, tjukke hvis målet var i vekt), osv. Det sosialistiske samfunnet ser ikke likedan ut fra alle kanter. Den sosialistiske staten er på samme tid både «venn» og «fiende». Dette må revolusjonære forstå og ta følgene av.

Det trengs bl.a. forbedrede metoder for å «ta temperaturen» på samfunnsutviklinga. Valg av perspektiv er ett viktig spørsmål: Sektorinndelt statistikk, brutto nasjonalprodukt (BNP), eller skriftlige rapporter fra demoraliserte ledere er tvilsomme redskaper for den som vil styre en kvalitativ endring av samfunnet. Et kommunistparti med alle dyktige medlemmer opphengt i statlige verv er også et tvilsomt revolusjonært instrument.

Kjersti Ericsson, som er opptatt av å forene Marx’ innsikter og kvinnebevegelsens erfaringer, trekker fram hvordan f.eks. sult og sykdom under kapitalismen er et spørsmål om makt-mangel, og skriver videre (*31):

Hvordan kan det skapes en sosialisme der premissene for samfunnsutviklinga ikke legges på toppen, der dagliglivet er med på å definere «de store spørsmåla», der det er plass til mangfold, der motsetninger og undertrykkingsforhold ikke usynliggjøres, men tas opp, bearbeides og løses? Her vil jeg prøve ut noe jeg kaller «hverdagslivs- perspektivet», som ett bidrag til diskusjonen om hvordan et slikt samfunn kan skapes.Hva ligger i begrepet «hverdagslivsperspektiv»? Slik jeg bruker det, innebærer det et perspektiv på virkeligheten som 1) ser verden nedafra, ikke fra toppen, 2) prøver å fange helheten, slik den leves i dagliglivet.

Når jeg sier «se verden nedafra», så ligger det både et klasseperspektiv og et kjønns-perspektiv i dette. Å «se nedafra» handler om å se fra arbeiderklassens og det arbeidende folkets utsiktspunkt. Og det handler om å se fra det underordna kjønnets, dvs. kvinnenes utsiktspunkt.Å se noe «helhetlig» er et nokså upresist utsagn. Hva er en «helhet»? Det kommer an på hvilken referanseramme en velger. Jeg ønsker å rette søkelyset mot de makt- og utbyttingsforholdene som er innebygd i det vi ser på som en naturlig og selvfølgelig oppdeling i sektorer. Men sektorinndelinga i samfunnet springer ikke spontant fram – den skapes på et bestemt grunnlag. I vårt samfunn er dette grunnlaget den kapitalistiske profittjakta. Det er ingen selvfølge at vi skal ha en egen «helse- og sosialsektor», som om folks helse og sosiale velvære ikke hadde noen sammenheng med måten vi arbeider og bor på, med hvordan samfunnets kommunikasjonsproblemer løses og hvordan kultur og utdanning er organisert. (…)

Å skape et samfunn der det ikke finnes noen «helse- og sosial»-sektor i den forstand som vi er vant til å tenke på det, krever at de sektorene som er utformet rundt kapitalismens makt- og utbyttingsforhold, brytes opp. Helt nye forhold må komme i stedet. Men hvordan skal vi komme på sporet av disse nye forholdene, i et samfunn som er formet av de gamle? Her kommer betydninga av hverdagslivets «helhet» inn. «Hverdagslivet» – det arbeidende folkets umiddelbare og allsidige livssammenheng, er sjølsagt også et resultat av makt- og utbyttingsforholda i samfunnet vårt. Her leves resultatene av at «arbeidslivet» er en sektor, «helse» en annen og «kultur» en tredje. Her leves resultatene av alle beslutninger og tiltak ovenfra. Her skal folk knytte dette i hop og lage seg et sammenhengende og levelig liv. Og nettopp derfor er kanskje problemene og smerten folk strir med i hverdagslivet, signaler om hvilke nye forhold som må skapes. Når kvinnene forskrever seg i en tilværelse der de har «ett bein i hver leir», kan det tas som et signal om at de to leirene må bli én. Å velge hverdagens livssammenheng eller «helhet» som perspektiv på samfunnet og samfunnsutviklinga, gir en mulighet til å se samfunnets «store» strukturer som noe annet enn «selvfølgelige» og «naturlige». Dermed blir det kanskje lettere å få øye på hva som må forandres. Å velge hverdagens livssammenheng som perspektiv betyr også at en må gå inn i folks egen måte å møte virkeligheten på, og forstå valgene de gjør i lys av det. Dette er en helt nødvendig del av en politikk som ser folk sjøl som den viktigste drivkrafta i å forandre verden.

Terje Valen (*32) advarer mot en ukritisk satsing på «hverdagsliv» og «hverdagslivsperspektiv» som analytiske begrep i marxistisk sammenheng: Disse ordene er allerede rotfesta i andre teoretiske tradisjoner der Marx’ innsikt i fremmedgjøringa under kapitalismen ikke hører med. Det er likevel et sprang fra å velge hverdagslivet som et materielt knutepunkt å studere, til å akseptere hverdags-bevisstheten som høyeste sannhet om tingenes tilstand. Innafor rammen av de fleste menneskers hverdagsliv er en rekke avgjørende sammenhenger ikke synlige, de blir først synlige ved systematisk sammenfatning av innsikt og opplysninger fra mange hold. Det jeg oppfatter som Ericssons poeng, er at hverdagens helhetlige materielle virkelighet for vanlige folk (og dernest deres forståelse av denne) som hovedtendens er blitt behandlet med harelabb og inkonsekvens når politikken fastlegges.

Samtidig poengterer hun også her og annensteds nedenfraperspektivet, slik det er framstilt både hos Marx og Hegel: De virkelige maktforholdene, sannheten om samfunnet, kan bare gjennomskues fra de undertryktes standpunkt og perspektiv: Tjeneren produserer det herren ønsker, og arbeidet hans blir på den måten en virkeliggjøring av herrens tanker. For herren er tjeneren sjøl ikke noe sjølstendig subjekt med egne tanker, han er bare et middel som reflekterer herrens bevissthet, og forøvrig usynlig sett fra herrens standpunkt. Tjeneren derimot, kan se både herrens ønsker, sitt eget arbeid, og forholdet mellom herre og tjener.

Men å få dette perspektivet inn i planprosessen og dit makta finnes, er heller ingen enkel sak, skriver Kjersti:

Lenin ville forlange at «hver eneste sliter» stilte opp etter en 8 timers arbeidsdag og deltok, gratis, i administreringa av staten. Det er for det første et ganske tøft krav å stille. Under slike forhold blir det dessuten lett snakk om å «delta» i litt begrenset forstand: En er med på noe andre (de som har styring og administrering som heldagsjobb) har definert og lagt premissene for. Lenins «slitere» som skulle ofre seg for statsoppgaver etter arbeidstid, kunne for det andre ikke ha hus- og omsorgsoppgaver å ta seg av. Kokkepiken må styre staten, sa Lenin. Men når skulle hun få tid til det? (…)Når svært mye av tida til vanlige folk går med til å produsere materielle nødvendigheter og ta seg av de mest grunnleggende oppgavene for at livet skal kunne gå videre, må det skille seg ut et eget sosialt sjikt som styrer og administrerer. Dette sjiktet kan etterhvert befeste seg som en ny, herskende klasse. (…) Mulighetene til å bygge ned staten, og få til et aktivt demokrati der hele arbeiderklassen og det arbeidende folket deltar, avhenger av materielle forhold. Men ikke bare. Det handler også om politisk linje. (…) Kampen for å få hverdagslivsperspektivet inn i planprosess og kunnskapsproduksjon må nødvendigvis bli en kamp for vidtgående, medvirkende demokrati, for et samfunn med lav maktbasis. Denne kampen kan ikke oppheve de grensene de materielle forholda setter. Men innafor disse grensene avgjør den politiske linja hvordan mulighetene utnyttes. (*33)

– og, kunne vi legge til: Om, og hvordan, disse grensene flyttes, hvordan «nødvendighetens rike» systematisk innskrenkes til fordel for «frihetens rike». Og også hvordan endringene etter hvert gjenspegles f.eks. i reviderte forfatninger for den sosialistiske staten – til den siste revisjonen avskaffer staten som sådan.

Noter

*31: Se Kjersti Ericsson: Den flerstemmige revolusjonen, Oktober forlag 1991, side 102-.

*32: Terje Valen: Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, Vestanbok forlag, Voss 1992. ISBN 82-90451-43-1; side 138-. Boka er et viktig debattinnlegg om bl.a. AKPs forhold til det teoretiske grunnlaget Marx skapte.

*33: Kjersti Ericsson: Den flerstemmige revolusjonen, side 166-.

---

C. Marx og metode

I denne tredje delen skal vi ta for oss noen viktige områder som kunnskapsteori og vitenskapelig metode, språk og kultur, samt dialektikk, uten å støtte oss på noen direkte sammenfatning fra Marx’ side (annet enn i noen enkeltspørsmål). Tvert om er det følgende forfatterens forsøk på å skissere en materialistisk tilnærming til disse feltene, som det er nødvendig for revolusjonære å mestre.

Marxisme er som før nevnt ingen religion, den inneholder ingen gud å tilbe. Derimot gir den en nøktern skisse av kapitalismens egenskaper, og av menneskehetens muligheter i store trekk. Studerer vi Marx, er det for å bli i stand til å ta fatt på de oppgavene Marx og hans likesinnede ikke har rukket å fullføre. Vi må selv sortere ut oppgavene. Derfor må vi også sette oss inn i vitenskapelig metode. Vitenskapelig metode bygger på kunnskapsteori (hva er mulig å vite, og hvordan), som igjen bygger på det filosofiske utgangspunkt vi velger – materialisme eller idealisme.

Kunnskapsteori

I første del presenterte vi det filosofisk materialistiske standpunktet, som forutsetter at det eksisterer en virkelighet utenfor oss og uavhengig av oss, men som også vi er en del av, og som vi kan vinne kunnskap om. «Hvor kommer de riktige tankene fra», spurte Mao Zedong (*34), og svarte slik: «De kommer fra den samfunnsmessige praksis og fra den alene. De kommer fra tre slags samfunnsmessig praksis, nemlig kampen for produksjon, klassekampen og vitenskapelige eksperimenter.» Ved å bite i eplet erfarer vi smak og konsistens. Ved å produsere ting beviser vi at vi (sammen) har forstått hvordan de er laget. Trefninger i klassekampen gir oss sosiale og politiske lærdommer. «Livet er som en støpejernsbit av dårlig kvalitet: Det er først når man slår til den at man ser hvor sprekkene er», som Fria Proteatern sa det i sangen Min bror och jag.

Godt – men alt dette avhenger av vår evne til å ordne sanseinntrykk. Mennesket er på mange vis prisgitt hjernen (- også kalt «den eneste datamaskin som nesten enhver kan betjene»…). Bedre forståelse av hvordan hjernen fungerer kan også være et viktig bidrag til en mer treffsikker revolusjonær politikk. Synapser og nevroner, hormonproduksjon, hjernens sammensetning av ulike deler med ulike oppgaver og historie bakover til dyrenes ulike utviklingstrinn osv. legger uten tvil bestemte fysiologiske betingelser for hvordan mennesker fungerer (*35). Hvordan selve tankevirksomheten foregår, hvordan vi gjenkjenner, husker, assosierer, danner begrep og formulerer, har vi foreløpig mindre «objektiv» kunnskap om, selv om vi likevel «vet» mye om det på det som kalles et intersubjektivt plan, dvs. vi kjenner oss igjen i det vi tolker ut av andres formuleringer om sine subjektive erfaringer. I hverdagslivets mange valgsituasjoner gjør vi som regel bruk av også denne intersubjektive kunnskapen, sammen med rent individuelle observasjoner og rene anelser. (Det paradoksale er at også den «objektive» naturvitenskapen, med mål og vekt etc., avhenger av det intersubjektive – at mennesker kan bli enige om at de faktisk ser det samme. Styrken ligger der observasjonen kan gjentas og kontrolleres av flere.)

Hjernen mottar, ordner, bearbeider inntrykk – og produserer begreper og ideer: Begreper å ordne inntrykkene etter, ideer om hva som kan gjøres, og forventninger om hva resultatet kan bli. Men også ideer som bare er mulige i tanken: Drømmer, fantasier. Hvordan sorterer vi mellom fantasi og virkelighet? Vi sammenligner med tidligere erfaring, eller skaffer oss ny. Resultatet av praksis virker tilbake på ideene.

Sansene våre er begrenset. Mennesket har lært seg å ta i bruk «tolker» (f.eks. måleinstrumenter) som gir oss begrep om og tilgang til fenomen vi ikke kan observere direkte (f.eks. elektromagnetisme, radioaktiv stråling, svarte hull). En materialist må ta som utgangspunkt at det kan finnes en rekke fenomen vi ennå ikke har observert, og også fenomen vi foreløpig ikke kan observere eller gi noen vettug forklaring på ut fra det vi nå vet. Det betyr ikke at vi behøver å ta f.eks. Erich von Dänikens teorier eller astrologi for god fisk. Et vesentlig poeng med vitenskap er å kunne sortere mellom holdbare og ikke holdbare oppfatninger.

«Vitenskapelig metode» forbindes gjerne med framgangsmåter for å prøve ut om en oppfatning, en hypotese, duger – eventuelt hvilket gyldighetsområde den har. (Newtons teorier om mekanisk bevegelse, treghet osv. ble ikke motbevist av Einstein, men grensene for det antatte gyldighetsområdet ble innsnevret.) Siden vi er på jakt etter kunnskap med overføringsverdi, kunnskap som gjør oss i stand til å planlegge det som skjer videre, vil hypotesene gjerne legge vekt på likhetstrekk mellom hendelser, egenskaper som er felles, abstraherte («abstrahere»: Å trekke ut noen felles egenskaper og velge å se bort fra andre, individuelle eller antatt underordnete egenskaper). Hypotesene søker vi å formulere slik at det er mulig å se følger av at hypotesen stemmer, og deretter å undersøke om disse følgene lar seg påvise i praksis.

Produksjon av hypoteser er et kapittel for seg. Å komme opp med en idé om en mulig sammenheng krever en spesiell type tankeinnsats eller innlevingsevne som er lettere å oppleve enn å forklare. Hvis ordet intuisjon har noen plass i en materialistisk virkelighetsoppfatning, så er det her, som navn på evnen eller prosessen der vi ut fra mengden av enkeltinntrykk danner oss en helhetlig oppfatning eller oppdager en mulig sammenheng. (Vi gjør også bruk av denne evnen i mindre målestokk i hverdagens valgsituasjoner, der valget ikke allerede er gjort og ligger som refleks i ryggmargen …)

I fysikk og kjemi er det mulig å teste en hypotese ved eksperiment. I hypoteser om samfunnet (økonomi, sosialvitenskap, teori om revolusjon osv.) er fysikkens kontrollerte eksperiment ikke mulig. Marx valgte en annen tilnærmingsmåte: Abstraksjon basert på mengden av tilgjengelige opplysninger om historien og samtida. Først stille opp forholdet som skal undersøkes, i rendyrket form, for deretter trinnvis å innføre – og studere – de faktorene som bidrar til unntak fra regelen.

Om Marx’ bruk av abstraksjon når han skriver om samfunnsøkonomi skriver Paul Sweezy: Når vi sier at vi opererer på et høyt abstraksjonsnivå mener vi at vi tar for oss et relativt lite antall sider av virkeligheten; vi mener avgjort ikke at de sidene vi tar for oss ikke kan undersøkes historisk og illustreres med fakta. (*36) Første bind av Kapitalen er preget nettopp av dette, med studiet av vareaspektet (abstrahert fra mylderet av handelstransaksjoner) i sentrum, men med en mengde bakgrunnsstoff. Marx formulerer økonomiske lover på et abstrakt plan, og understreker sjøl at «som alle andre lover blir effekten av dem i praksis endret av en rekke forhold vi ikke tar opp her» – en liten advarsel til dem som vil spå utviklinga på grunnlag av én eller flere av disse abstrakte lovene. Virkeligheten er som oftest mer sammensatt. Elva når havet, men gjør mange svinger undervegs.

Spørsmålet om «fakta» og «tilgjengelige opplysninger» er også et spørsmål om kildekritikk: Hva snakkes det om, hvem snakker, og med hvilke forutsetninger?

Noter

*34: Mao Zedong: Hvor kommer de riktige tanker fra? Essay, mai 1963. Fra: Skrifter i utvalg, Forlaget Oktober a/s, Oslo 1972; side 368-.

*35: Les f.eks. Carl Sagan: Paradisets drager. Om utviklingen av menneskets intelligens, Aschehoug, Oslo 1980. ISBN 82-03-10345-6.

*36: Paul Sweezy: Capitalist Development.

Språk

Vår bevissthet er knyttet til alle sanser, men særlig til den (mellom-)menneskelige ferdigheten vi kaller språk. Uten språk ingen komplisert arbeidsorganisasjon, ikke noe utviklet menneskesamfunn, ingen teori, ingen Marx. Vi har lett for å ta språket for gitt (*37), enda vi daglig kjemper både med språket som våpen, kjemper for å sette ord på det vi tenker og kjenner, kjemper for å forstå hva andre sier, og kjemper om hva ordene skal bety.

Som eksempel tar vi med et kort utdrag fra Marx’ kritikk av forslaget til program for det tyske forente arbeiderpartiet 1875 (Gotha-programmet, referert tidligere):

… Hva er «arbeidsutbytte»? Produktet av arbeidet eller dets verdi? Og i siste tilfelle – menes det produktets totalverdi eller bare den verdidel arbeidet har tilført som ny til verdien av de oppbrukte produksjonsmidler?»Arbeidsutbytte» er en løs forestilling som Lassalle har satt i stedet for bestemte økonomiske begreper.

Hva er «rettferdig fordeling»?

Hevder ikke bursjoaene at den nåværende fordeling er «rettferdig»? Og er den ikke i virkeligheten den eneste «rettferdige» fordeling på grunnlag av den nåværende produksjonsmåten? Blir de økonomiske forholdene bestemt av rettsbegreper, eller er det ikke omvendt rettsforholdene som utspringer av de økonomiske forhold? Har ikke også de sosialistiske sekterister de forskjelligste forestillinger om «rettferdig» fordeling? …

Språket brukes av venn og fiende for å påvirke hva vi oppfatter av virkeligheten, og hvordan vi oppfatter det vi oppfatter. Det kan være vanskelig å legge merke til hvordan vi påvirkes. Og det er vanskelig for den som snakker å balansere på den smale stripa mellom tullprat og flisespikkeri, mellom omtrentlig hverdagsprat og presist men uforståelig fagspråk. Norge har mange dialekter, kloden har mange språk, og ordet «solidaritet» betyr noe annet for Gunnar Berge enn for oppsagt betjening på SAS-hotellet. Revolusjonære må skjønne mest mulig av hvordan språk virker, og hvordan det kan brukes.

En viktig «regel for begynnere» er å huske forskjellen på begrep og ord. Begrepet har vi inni hodet vårt (*38), mens det som kommer ut er ord. Vi kan bruke forskjellige ord om ett og samme begrep (ett eller flere ord som merkelapp, andre ord for å forklare). Det ligger også mange budskap «mellom» ordene, i form av tonefall, vektlegging, rytme, stemmeklang osv. Men det som skjer med ord som solidaritet, kaller vi begrepsforskyvning: Ordet brukes i en annen betydning, representerer et annet begrep, ikke totalt forskjellig, men vesentlig forskjellig.

Begrepsforskyvning eller det at vi legger forskjellige ting i ord og uttrykk utnyttes i politisk taktikk (studér f.eks. Carl I Hagen eller DNA-toppene), men blant folk flest er oftere grunnen så enkel som at vi har ulik erfaringsbakgrunn: Vi har hørt ordene, men knytter dem til ulike utsnitt av virkeligheten vi kjenner til. Følgende fabel er da en viktig påminning for den som måtte ha hastverk med å sortere venner og fiender:

I et land for lenge lenge siden, kom det en dag en budbringer til kongen med beskjed: «Deres Høyhet, det er kommet et skip til havnen, som har et helt ukjent og merkverdig dyr om bord. Det kalles en elefant!» Kongen syntes dette var interessant, og sendte sine vismenn ned til skipet for å finne ut hva slags dyr dette kunne være. Nå hadde disse vismennene myst så lenge i vanskelige bøker at de var blitt helt blinde. Men de stavret seg ned til havnen, gikk bort til dyret og undersøkte det. Den ene vismannen kjente på sida til elefanten, den neste kjente på det ene beinet. Den tredje vismannen kjente på øret, den fjerde på snabelen og den femte dro dyret i halen. Tilbake på slottet gikk de til kongen for å avlegge rapport. «Nå hva slags dyr er dette, da?» spurte kongen. Den første vismannen sa: «Deres Høyhet, dette dyret er som en stor vegg, flat og høy.» «Du tar fullstendig feil», sa den neste, «det er som en solid trestamme!» «Dere tar begge feil» sa den tredje, «det er som et stort blad!» «Nei, nei!» sa den fjerde, «det er som en slange som henger ned fra oven!» Den siste vismannen vendte fjeset mot kongen og sa: «Deres Høyhet, De vet at jeg har rett – dette dyret er som et stort tau som henger ned fra himmelen, og når du drar i tauet åpner det himmelens avfallsporter!»

Skal den revolusjonære bevegelsen oppnå samordnet handling, trenger den felles språk. Det kan vi bare oppnå ved vedvarende kontakt, felles praksis, og ved å bry oss om hverandres erfaringer, språk og språkbruk. Det går en smal sti mellom manglende avsløring av fiender og mishandling av venner.

Noter

*37: Jfr. Marx i brev til Engels 20. juni 1866 etter et møte dagen før i det internasjonale rådet: «…Engelskmennene lo svært godt da jeg begynte talen min med å si at vår venn Lafargue og de andre, som hadde oppheva nasjonalitetene, hadde snakka «fransk» til oss, dvs. et språk som ni tideler av tilhørerne ikke forsto. …» Her sitert fra Lenin: Om nasjonenes rett til sjølbestemmelse. Lenin: Utvalgte verker i 12 bind. Bind 5. Forlaget Oktober, Oslo 1977. ISBN 82-7094-165-4. Side 193.

*38: Samtidig går det et skille mellom indre forestilling (konkret) og begrep (abstrakt, gjelder trekk felles for flere forekomster).

Kultur

Ordet kultur er omtrent fraværende i Marx’ skrifter, og en smule misbrukt også av revolusjonære. Samtidig viser det til viktige sider av virkeligheten som revolusjonære må mestre langt bedre. Derfor en omtale her.

Det meste av det vi daglig gjør, tenker vi sjelden over. Gjennom oppveksten har hver og en av oss lært måter å håndtere livets og hverdagens rutiner på. Skulle vi hele tida tenke over hver minste bevegelse, ville vi ikke kunne lære oss å gå, sykle, spille et musikkinstrument e.l. Vanene er livsviktige for oss. Uten dem ingen produksjon, ingen kunst, ingen idrettsoppvisning osv. Kreativiteten danser på et underlag av møysommelig innarbeidede vaner.

Tradisjon, overføring av kunnskap og vaner fra generasjon til generasjon, er også livsviktig for oss. Uten den måtte neste generasjon stadig finne opp hjulet på nytt, starte på bar bakke. Mang en revolusjonær organisasjon har tatt for lett på dette.

Mennesker som omgås hverandre jevnlig har en tendens til å utvikle felles særegenheter: Fordi vi støtt er avhengige av hverandre, jenker vi oss til hverandre og blir – bevisst eller ubevisst – enige om felles måter å gjøre en rekke ting på. Disse vanene, disse fellesforrådene av måter å tenke og handle på, måter å leve på, er materielle og objektive fenomen. Først og fremst betyr dette at de for den enkelte er gitte vilkår å forholde seg til, selv om de også kan påvirkes og endres. Antropologene har en etikett for slike fellesforråd eller måter å leve på: Kultur.

Kultur er en hodepine for de definisjonskåte. Kultur er et «stort dyr» man kan nærme seg fra mange vinkler. (Etpar antropologer i USA som på 1950-tallet tok en oversikt over forekomsten av begrepet «kultur» innafor vitenskapen fant over 200 ulike definisjoner i bruk (*39).) Kulturen er som et isfjell: Det meste ligger under overflata, og er tungt å flytte på.

La oss ta et tilbakeblikk til Marx’ arbeidshypotese, der han skiller mellom basis og overbygning. En utbredt språkbruk – også blant revolusjonære – behandler kultur som en del av overbygninga, som ideologi, menneskenes forestillinger om hva de gjør og hvorfor. En slik oppfatning av kultur er snever, og gjør det vanskelig å forstå hvorfor kulturer og kulturtrekk er så seiglivede. Avisenes «kultursider» konsentrerer seg helst om et utvalg greiner av kunstnerisk virksomhet. For å videreføre isfjell-metaforen ovenfor, så er dette omtrent jevngodt med å «late som om isøksa er isfjellet»: Kunst er blant våre redskaper for å synliggjøre, holde vedlike eller endre kulturen (som sådan også del av kulturen – men langtfra hele).

Denne innsnevringen av begrepet har forøvrig en klassebakgrunn. Overklassen har svært gjerne benyttet sitt økonomiske overtak til å skape et kulturelt overtak, skape distanse til andre klasser, og samtidig begrunne sin posisjon med denne distansen: «De undertrykte tilhører ikke overklassen – de er jo ikke tilstrekkelig kultiverte.» Overklassen kunne kle seg fint og variert, importere utsøkt mat og møblement, holde tjenere og etablere omstendelige manerer og etikette, kjøpe opp håndverkere og kunstnere til å skape monument for ettertida. Underklassens kultur og kunst ble og blir enten kjøpt opp, polert og utnyttet, eller stemplet som mindreverdig og usynliggjort.

Kultur spiller en sentral rolle i klassekampen. For de som kjemper er kultur ikke bare et spørsmål om hva som er mulig å gjøre, men også et spørsmål om hva som er mulig å tenke. Den kulturen – eller rettere sagt: den veven av kulturer – vi er vokst opp i, har utstyrt oss med bestemte sett av ferdigheter, reaksjonsmåter, prinsipper og verdier. For mange vil en streik ikke bare være en økonomisk belastning, men også noe vi ikke vet hvordan vi skal håndtere, og kanskje noe det er fullstendig imot våre prinsipper å delta i.

Spesielt viktig er det å forstå hvordan én og samme person på samme tid tilhører flere ulike grupper med delvis forskjellige kulturer: Arbeideren er f.eks. ikke bare arbeider, men tilhører også familie/slekt, kjønn, alder, livsfase, yrkesgruppe, fagforening, bedrift, lokalsamfunn og dialekt, nasjon, parti, trossamfunn, kameratgjeng, fellesskap rundt fritidsaktiviteter/ vareslag/ moter, diverse «skjebnefellesskap» osv. Disse ulike gruppene – som også er materielle fenomen, med samhandlingsmønstre, avtaler, gjensidige avhengigheter mellom mennesker osv. – har slett ikke alltid sammenfallende interesser, og det foregår en vedvarende kamp om hvilken gruppetilhørighet, hvilken identitet, som skal veie tyngst for den enkelte. Klassebevisstheten har mange konkurrenter, og vinnes aldri for godt.

Revolusjonære må kjenne denne veven av kulturer, og kunne håndtere kulturene som ressurser, ikke som «humper i vegen».

Noter

*39: A. L. Kroeber og C. Kluckhohn: Culture. A Critical Review of Concepts and Definitions (1963 [1952]).

Dialektikk

Virkeligheten har som før nevnt liten respekt for definisjoner. Den som vil definere må tvert om ha respekt for virkeligheten.

Marx understreket behovet for et materialistisk utgangspunkt, og rettet samtidig oppmerksomheten mot de innbyrdes stridende tendenser og foranderligheten i alle ting/prosesser/vesener – hvordan det vi kaller en dialektisk oppfatning av virkeligheten er nødvendig for å forstå materiens bevegelse, forstå forandring og mulighetene for forandring.

Ordet dialektikk har samme opphav som dialog, samtale, og kan vise til hvordan menneskers oppfatning endres ved gjensidig påvirkning. Slår du opp i leksikon på ordet, blir du gjerne vist til Sokrates, Platon og andre greske filosofer, der dialektikk dreide seg om kritisk analyse og logikk. Går vi istedet til filosofen Heraklit (kjent for uttrykk som at «alt flyter», er i bevegelse, at du ikke kan gå to ganger ned i samme elv – neste gang er den ikke lenger den samme), kommer vi nærmere Marx’ tankegang.

Hos Marx er ordet dialektikk tatt i bruk i utvidet betydning, for å vise til grunnleggende egenskaper ved materien og materiens bevegelsesformer. Marx fant det nødvendig å skille «dialektisk materialisme» fra «dialektisk idealisme» (som han fant hos den tyske 1800-tallsfilosofen Hegel) og fra «mekanisk materialisme» som han fant i mye tidligere filosofi og vitenskap. Lenin snakket om dialektikk som «studiet av motsigelsen i selve tingenes vesen». Å formulere «dialektikkens lover» er ingen enkel sak. Engels (*40) og Mao (*41) har gjort viktige forsøk, men med begrenset hell. Innsikten i virkelighetens dialektikk forblir hos folk flest på et intuitivt plan, som et blikk for mulige sammenhenger i det vi ser og hører om. Det Marx gjør, er framfor alt å overøse oss med eksempler på hvordan dialektikken ytrer seg i samfunnets materielle historie.

Dialektikk er et samlebegrep, en felles «hatt» for å henvise til forhold som såvel vitenskapen som revolusjonære må ha i tankene når virkeligheten og spesielt klassekampen analyseres. Fordi disse «bevegelsesegenskapene» ennå må sies å være ufullstendig beskrevet, er dialektikk heller ikke klart og presist definert – noe som for mange er et påskudd til å avvise hele begrepet. Vi skal heller ikke framstille dialektikk som en ferdig oppbygd, systematisk analysemetode, men som en retningsviser for tanken – en påminning om forhold vi bør vie oppmerksomhet i studiet av samfunnet.

Vi har med vilje skjøvet presentasjonen av dialektikk som teori sist i framstillinga. Grunnen er at dialektikk som teori lett kan fortone seg som et sett med formler man skal presse virkeligheten inn i. (Slik får man gjerne «den dialektiske halen til å logre med den materialistiske bikkja», som en amerikansk antropolog (*42) sa det.) Prøv ikke å presse en bevegelsesegenskap på et fenomen uten å avdekke egenskapen i konkrete studia av fenomenet – det kan gi resultater fra det latterlige til det katastrofale.

Marxismens kjerne er sagt å være konkret analyse av konkrete forhold, samtidig som marxismen ønsker å gjøre synlig hvilke allmenne egenskaper ved virkeligheten/materien som styrer forandringen vi studerer. Dialektikk som teori er et forsøk på å beskrive grunnleggende bevegelsesegenskaper ved materien – et forsøk der språket lett kommer til kort. Vi har derfor ønsket å la konkret beskrivelse av virkeligheten komme før vi forsiktig begir oss inn på å gi virkelighetens dialektikk en teoretisk framstilling.

Det som følger er noen eksempler på dialektikk, en liste som uten tvil både kan utvides og diskuteres (legg bl.a. merke til tidvis bruk av ordet «kan»: Egenskapen vi beskriver opptrår ikke hvor som helst; vi er også klar over at ikke alle eksemplene er like treffende, men vi håper likevel å sette dere på sporet):

– Hvordan det som er styrke i én situasjon under endrede forhold kan bli en svakhet:

Eika som kan bære mange ganger mer enn et grasstrå, men som knekker under stormen – mens grasstrået bare bøyer seg. Det riktige standpunktet som blir feil når virkeligheten har endret seg. Hvordan A-vitamin styrker kroppen i små doser, men er giftig i store doser.

– Hvordan gradvis endring kan resultere i kvalitative sprang:

Vannet som blir damp ved 100°C og is ved 0°C. Irritasjon og desperasjon som slår over i opprør. Økende trøtthet som senker immunforsvaret og gir forkjølelsesvirus fritt leide. Utvanning av saltinnholdet som får leira til å bli kvikkleire. Hvordan gradvise sjakktrekk kan ende med sjakk matt. (NB. Kvalitative sprang kan også skje indirekte, på andre plan: Forskjellen mellom en sandhaug og en ørken ligger ikke nødvendigvis i sandkornene, men f.eks. i mulighetene for organisk liv til å krysse dem…)

– Hvordan ytre forhold virker gjennom indre forhold:

Hammeren knuser ei glassrute, men slår spikeren inn i veggen. En god vits på urdu kan være fullstendig bortkastet på en som bare forstår swahili. Hvor godt en organisasjon takler en oppgave eller en påkjenning avhenger av hvor godt organisasjonen er forberedt, hvilke ressurser den har osv.

– Hvordan én tendens kan dekke over en annen:

F.eks. hvordan økningen i Norges oljerikdom dekket over forfall i landbasert industri. Hvordan magikerens fakter trekker oppmerksomheten din vekk fra hvordan tricket utføres. Hvordan Hitler kunne bli valgt demokratisk, for deretter å avskaffe demokratiet.

– Hvordan de to sidene i en motsigelse påvirker hverandre gjensidig:

Hvordan vi forandrer gjenstander, og denne erfaringen forandrer oss – arbeidet skaper mennesket. Hvordan en kvinnes roller som f.eks. mor og arbeider påvirker hverandre. Hvordan barn og foreldre oppdrar hverandre. Hvordan klassekreftene slåss om å «sette dagsorden» for klassekampen, og uansett påvirkes av motpartens handlinger.

– Hvordan ett og samme fenomen samtidig kan spille motsatte/paradoksale roller:

Hvordan kapitalistisk produksjon på samme tid både er samfunnsmessig og privat. Hvordan interesseorganisasjoner også fungerer som et middel for lederne og (gjennom dem) motparten til å kontrollere medlemmene. Hvordan lys kan framstå både som bølger og som partikler. Hvordan en kommunist kan være aksjonær i Klassekampen eller direktør i en partibedrift.

– Hvordan det på samme tid kan være identitet og kamp mellom to sider i en motsigelse:

Hvordan nasjonen omfatter både borgerskap og proletariat, og klassekampen fortsetter selv om nasjonale interesser står i fokus. Hvordan det internt i Nei til EU var strid om standpunktet til EØS. Diverse motsigelser i arbeiderklassen.

– «Ett deler seg i to» – «Alt henger sammen»:

Dialektikken kombinerer blikket for indre motsigelser i alle prosesser og fenomen (Mao snakker om motsigelsens allmenngyldighet) med blikket for vedvarende avhengighet og gjensidig påvirkning mellom alt eksisterende.

– Hvordan det allmenne finnes i det særegne (dette er det elementære grunnlaget for all begrepsdanning):

Alle mennesker er forskjellige, likevel er de alle mennesker. Historien gjentar seg ikke, likevel nikker vi gjenkjennende til det som skjer. Naturlovene er formulert på grunnlag av fellestrekkene i en rekke enkelttilfeller. Klassekampen er bare summen av alle enkeltgnisninger mellom klasseinteresser. Kunnskap avhenger av menneskets evne til å abstrahere, se fellestrekkene i den eksisterende virkeligheten. Begrepet dialektikk er abstrahering av egenskaper ved materiens bevegelsesformer.

– Negasjon (fornektelse/endring til sin motsetning) og negasjonens negasjon:

Hvordan kapitalismen oppstår ved at småprodusentene blir fratatt eiendommen, blir ekspropriert – og videreutvikles ved at noen kapitalister eksproprierer mange andre kapitalister – for så å ende med at kapitalistene selv blir ekspropriert i og med den sosialistiske revolusjonen, til fordel for demokratisk samfunnseie av produksjonsmidlene.

Hovedmotsigelse og hovedside i motsigelsen.

Hvordan f.eks. hele samfunnet preges av motsigelsen mellom arbeiderklassen og borgerskapet, eller mellom en okkupant og undertrykte nasjoner, og i hvilken retning kampen utvikler seg.

(En misforstått oppfatning av hovedmotsigelse er at de underordna motsigelsene kan oversees eller undertrykkes. Tvert om vil håndteringen av de underordna motsigelsene påvirke utviklingen av hovedmotsigelsen. Mao uttrykte seg en gang omtrent slik: «Vil du ha hesten til å løpe fort og langt, må du sørge for at den får nok havre». Eksempelvis finnes det idéer som tilsier at hvis hovedmotsigelsen i det kapitalistiske samfunnet går mellom arbeiderklassen og borgerskapet, må de som ikke er «typiske» arbeidere (tilhører sjablongen, gutta med hjelm) gi tål med sine «særtilfelle»: Kvinner og barn, samer og andre nasjonale minoriteter, utsatte for rasisme, homofile osv. Dette er, om ikke annet, en enkel og grei måte å innsnevre arbeiderklassen på – som om det skulle gi større slagkraft. Erfaring tyder på at viljen til å endre samfunnet er større hos de som øyner utsikt til – gjennom sin innsats – å få leve som hele mennesker og få oppleve respekt for slike forskjelligheter som ikke skader andre.)

Dette utvalget av dialektiske «lover» med eksempler skulle i det minste gi en aning om hva tenkemåten går ut på, men på dette feltet er mye ugjort både i teori og praksis.

Slik sjåføren «leser» trafikken, slik en styrmann «leser» hav og vær, må revolusjonære «lese» verdenssamfunnet og samfunnsutviklinga for å kunne «navigere» sikkert. Marx’ skrifter gir fortsatt et godt og nødvendig bidrag til grunnforståelsen en slik «leseevne» forutsetter.

Sjøl om revolusjonære i dag synes ha dårlige odds, er det fortsatt mulig og nødvendig å si som Bertolt Brecht i sangen Lovord til dialektikken (*43):

Den som ennå lever, sier ikke «Aldri!»

Noter

*40: Friedrich Engels: Anti-Dühring, eller Herr Eugen Dührings omvälvning av vetenskapen, Arbetarkulturs Förlag, Stockholm 1970. Kapittel XII og XIII om «Dialektik».

*41: Mao Zedong: Om motsigelsen. Skrifter i utvalg, Forlaget Oktober, Oslo 1972, side 63-99.

*42: Marvin Harris: Cultural Materialism. The Struggle for a Science of Culture, Random House, New York 1980. ISBN 0-394-74426-8. Preface – xi.

*43: Lob der Dialektik, sluttsang i teaterstykket Die Mutter (Moren) av Bertolt Brecht, basert på romanen med samme navn av Maxim Gorki. Originalmusikk av Hanns Eisler, senere tonesatt av Stefan Ringbom i Fria Proteatern.

---

Siri Jensen er faglig leder i AKP

Artikkelen er en kommentar til Stein Stugu: Arbeiderklassen og faglig strategi (RF nr 2, 1996)

---

Stein Stugu skriver i Røde Fane nummer 2, 1996 om faglig strategi. Artikkelen reiser mange viktige problemstillinger og gir et godt utgangspunkt for diskusjon. Mange kjenner seg nok igjen i spørsmåla han reiser og de vanskelige valga en ofte står oppe i som faglig tillitsvalgt. Jeg skal ikke gå inn på de konkrete spørsmåla. Istedet vil jeg prøve å ta opp noen momenter til en delvis alternativ måte å oppfatte/definere situasjonen som et utgangspunkt for videre diskusjon.

Aller først, en grunnstein i AKPs faglige politikk hele tida har vært å ta utgangspunkt i og støtte folk som vil ta opp kampen mot ulike former for utbytting og undertrykking. Prioritere områder der det er virkelig bevegelse på grasrota. Støtte rettferdige kamper på folks egne premisser, selv om de ikke går fram etter LO-systemets oppskrift eller slåss på det aller lureste tidspunktet. Dette er en bra tradisjon å holde fast ved, og viktig å minne om på et tidspunkt da flere faglige tillitsvalgte fra RV/AKP-miljøer er kommet i en situasjon der de har anbefalt tarifforslag som medlemmene deretter stemmer ned.

Gunstig situasjon

For det andre oppfatter jeg det slik at situasjonen i dag er gunstig for opposisjonen i fagbevegelsen. Langt flere deler kritikken først og fremst av Arbeiderpartiets politikk, men også av LO-toppen og dens manglende vilje til å organisere aktiv motstand mot markedsliberalisme, privatisering, nedbygging av velferdsstaten. Større deler av fagbevegelsen opptrer mer sjølstendig i forhold til regjeringa, og det er langt større frihet til ulike former for samarbeid på tvers. Avstemninga i Fellesforbundet viste også at det er større forbannelse over utviklinga i retning større klasseskiller enn det mange, også faglige tillitsvalgte, hadde trodd. Det er dermed grunnlag for en brei opposisjon, langt utover dem som sjøl definerer seg som «opposisjon». Denne utviklinga har også ført med seg at har mange fra opposisjonen etterhvert har fått mer sentrale posisjoner. Dette medfører at en daglig må gå inn i og ta standpunkt til masse konkrete spørsmål og «bli skitten på henda».

Opposisjon i posisjon

Jeg synes Stein Stugus artikkel reiser spørsmålet om en i denne situasjonen skal slutte og definere seg som opposisjon og istedet begynne å operere som om fagbevegelsen var enhetlig, med felles klasseinteresser fra topp til bånn. Der problemet er at LO-ledelsen er svak og at hele fagbevegelsen, inkludert ledelsen, mangler svar. Eller om revolusjonære skal holde fast ved at oppgaven fortsatt er å utvikle opposisjonen og slåss for en alternativ politisk og faglig linje. Alternativ til EØS- og EU-tilpasning, til moderasjonslinje, til snikprivatisering, til innskrekning av streikeretten, til linja med at toppene skal ordne opp og medlemmene holde seg i ro. (En slik alternativlinje vil også på mange områder innebære forsvar av dagens ordninger. Stein nevner for eksempel betydningen av landsomfattende tariffavtaler.) Dette innebærer heller ikke at en i dag har alle svara, men det har konsekvenser for måten å tenke og jobbe på.

Et slikt syn innebærer å holde fast ved opposisjonsperspektivet også når man er i posisjon, se seg selv som representanter for en brei opposisjon med utgangspunkt i vanlige folks interesser. (Som for eksempel Boye Ullman gjør når han oppfordrer til å stemme nei i Fellesforbundet, både i første og annen runde.) Dette står ikke i motsetning til å være representanter for dem som har valgt en. Det er jo ofte nettopp derfor en er blitt valgt. I kvinnesammenheng har vi oppsummert at kvinner i ledende verv, selv i folkelige organisasjoner og revolusjonære partier, fortsatt er i opposisjon til det systemet de da inngår i. Dette gjør slike posisjoner svært vanskelig. På samme måte er det for faglige tillitsvalgte, de har posisjon innafor et system der de ikke har makta. En viktig side ved slike posisjoner må derfor være å finne ut hvordan de kan brukes til å gi større rom for opposisjonen og for vanlige medlemmers aktivitet og styrke. Og unngå å komme dit at medlemmene blir et problem.

Et slikt syn på opposisjon og posisjoner krever at tyngdepunktet i opposisjonen ligger på grunnplanet, på arbeidsplass, klubb og foreningsnivå. Og i på tvers samarbeid på dette nivået. De årlige Trondheimskonferansene kan sees som en del av arbeidet med å bygge opp en slik opposisjon med en alternativ virkelighetsforståelse, på en måte som er åpen og «uorganisert». Alle som er med på dette, vil ikke definere seg som opposisjon. Det er heller ikke viktig. Men revolusjonære må etter mitt syn holde fast ved at dette er innrettinga. Alternativet kan fort bli at det er de daglige utfordringene til dem som sitter i posisjoner, som får definere problemstillingene og den politiske linja.

Mens vi venter?

Mitt tredje utgangspunkt er at faglig strategi for revolusjonære ikke kan begrense seg til å gjøre det beste ut av kapitalismen idag, «mens vi venter på sosialismen». Selv om det sosialistiske alternativet i dag står svakt. Vi ser daglig at kapitalismen driver stadig større rovdrift på menneskene, utviklinga går den gale veien. Hensynet til folks nære daglige interesser tilsier at det er nødvendig å stille målsettinga at arbeiderklassen og folket må ta makta og gjøre slutt på kapitalismen. Problemet er sjølsagt hva dette betyr for det konkrete faglige arbeidet. Det er ikke mulig å reformere seg inn i sosialismen, og i det daglige arbeidet er en tvunget til å operere innafor kapitalismen og styrkeforholdet mellom arbeid og kapital. Samtidig er det et stort behov blant mange radikale fagforeningsfolk for å diskutere strategi, blant annet fordi de ser disse begrensningene.

I denne diskusjonen må revolusjonære og kommunister være tydeligere. Det er helt nødvendig å diskutere med mange hvordan arbeiderklassen kan styrke seg politisk som klasse med sikte på å ta makta. Det betyr blant annet å utvikle og utdype motsetningene til borgerskapet som klasse og vise i praksis at de er uforenlige motsetninger. Det innebærer å sette enheten med andre arbeidere, og med allierte som for eksempel bønder, både i Norge og internasjonalt over enhet med egen bedriftsledelse.

Dette er ikke en linje mot kompromisser. De er nødvendige hele tiden, men det understreker nødvendigheten av å klargjøre at det en inngår er kompromisser, ofte til og med dårlige slike, av hensyn til styrkeforholda. Slik også med diskusjonen om konserntillitsvalgte og imperialismen. Det er etter mitt syn både mulig og nødvendig å kombinere et offensivt, prinsipielt syn mot norsk imperialisme med konkret støtte til enkelteprosjekter – dersom en gjør det klart for både medlemmer og offentlighet at dette er nødvendige – og dårlige – kompromisser i en hard verden. Støtte til norsk imperialisme skjer utfra svakhet, ikke utfra styrke.

Betydningen av å styrke arbeiderklassens oppfatning av seg sjøl som egen klasse atskilt fra og med grunnleggende andre interesser enn borgerskapet er også en grunn til at diskusjonen om klasseanalyse av LO-toppen på ingen måte er uviktig.

Å styrke arbeiderklassen som klasse betyr også å utvikle fellesinteressene på tvers av arbeidsplass, bransje og forbundsområde og på tvers av fagbevegelsen og andre organisasjoner som tar utgangspunkt i arbeiderklassens interesser, med utgangspunkt i respekt for ulikt ståsted. Det betyr å utvikle folks egenaktivitet og tillit til egne krefter, mot en inngrodd kultur med at det er de tillitsvalgte som skal ordne opp. Det betyr å styrke kvinnebevisstheten og kvinnenes plass innafor alle typer arbeiderorganisering og folkelig organisering. Det betyr å bekjempe rasismen og organisere enheten med innvandrere. Det betyr å styrke alliansen med bøndene. Alt dette sier noe om måten en organiserer og slåss på, når en slåss også i den daglige kampen.

Revolusjonær bevissthet

Til slutt, det er ingen grunn til å moralisere over revolusjonære og progressive tillitsvalgte som har fått mer sentrale posisjoner. De fleste har oppnådd dem utfra tillit hos arbeidskameratene og langvarig, godt og hardt arbeid. De gjør en viktig jobb for medlemmene sine og blir daglig stilt overfor vanskelige dilemmaer som er lett å ta stilling til på lang avstand. Den daglige kampen for arbeidsplasser, lønns- og arbeidsforhold sluker kreftene og kan lett ta all plassen. De revolusjonære perspektivene kan virke langt vekk og prinsipielle standpunkter korrekte, men fruktesløse. Vitsen ved stadig å ta dissenser – og ubehaget som følger med det – kan oppleves som liten, når det allikevel ikke fører til noe.

Hovedårsaken til dette er etter mitt syn ikke den enkeltes moralske forfall, men fraværet av et sterkt, godt organisert, revolusjonært, kommunistisk parti og en sterk revolusjonær bevegelse. Årsaken til at dette trengs, er nettopp at revolusjonær bevissthet ikke «vokser opp av fabrikkgulvet» eller i den daglige kampen mot arbeidsgiverne. Den faglige kampen føres innafor kapitalismens rammer og må i stor grad nettopp gjøre det. Et revolusjonært kommunistisk parti og en aktiv diskusjon om revolusjon, sosialisme og kommunisme er nødvendig for å legge andre premisser. Og det er nødvendig for å holde oppe trua på at det nytter å gå mot strømmen, selv om en er alene, fordi en vet at det er andre som jobber for det samme mange andre steder.

Diskusjonen om nødvendigheten av et revolusjonært, kommunistisk parti er derfor en del av diskusjonen om faglig strategi.

---

Har betegnelsen «vestmarxismen» noen ganger forekommet på norsk? Undertegnede kan i alle fall ikke huske å ha sett ordet én eneste gang på dette språket. Det er i så fall påfallende, fordi jo visse personer innen en kjent krets, i det minste ei tid, påsto at «marxismen» – i alle fall en variant av den – sto særlig sterkt i Norge. Men det var nok en snever, kanskje sterkt dogmatisk utgave av den, og ikke den vide, åpne vestmarxismen.

Omkring 1970 kom jeg i en bokhandel i København tilfeldigvis over den da nye Mytologier av Roland Barthes. Det var ei bok med en form og et innhold av et slag jeg tidligere ikke hadde møtt. Noen år seinere fant jeg – også ved en tilfeldighet – i en bokhandel i London tittelen Art and Society av den meksikanske filosofen Adolfo Sanchez Vazquez, der han pilla i stykker alle dogmene om kunst og kultur i det han kalte den «sklerotiske marxismen».

Ved funnet av særlig disse to bøkene var jeg kommet på sporet av en holdning overfor tilværelsen, et verktøy til bearbeiding av kunnskap og erfaring, og en følelsesmessig holdning overfor livet som samsvarte med mine egne personlige og kulturelle forutsetninger.

Dermed var jeg i gang med å nøste meg langs ny tråd gjennom livet. Men så langt som utpå 1980-tallet hadde jeg fremdeles ingen presise begreper om emnet jeg var på sporet av. Den første gangen jeg fikk ord for dette, var det formulert i en boktittel, Considerations on Western Marxism (Perry Anderson, London, 1976). Da begynte jeg å lage en «marxistisk bibliografi», som etter ei tid fikk endra tittelen til «marxistisk estetikk», og som nå i mange år har hatt betegnelsen «verk om kunst og kultur i den marxistiske tradisjonen», og der mange hundre titler er innført.

I arbeidet med denne bibliografien har det vært et spesielt problem. Svært mange av verkene i denne tradisjonen som jeg etter hvert så nevnt, i utenlandske kilder, fantes ikke på norske bibliotek. Da måtte jeg bestille bøkene fra utlandet, og bestillingskortene måtte via skranken for utenlandslån på Universitetsbiblioteket i Oslo. Der satt det en bibliotekar som stadig stilte spørsmål om dette mennesket langt oppe i Finnmark virkelig hadde behov for disse «sjeldne» bøkene som han bestilte. Og hvis jeg insisterte på likevel å få låne bøkene, måtte jeg betale et drygt, ekstra gebyr for dem, såpass høyt at jeg like godt sjøl kunne kjøpe mange av bøkene. Etter mange års søking har jeg etter hvert i arbeidsrommet sju hyllemetre med litteratur om «kunst og kultur i den vestmarxistiske tradisjonen».

Nettopp denne betegnelsen på bibliografien er det viktig å være seg bevisst. Disse verkene beskriver ikke et tett kompleks av dogmer, som de vel etter gjeldende, allmenne fordommer om «marxismen» skulle gjøre. Jeg vil med betegnelsen ha fram den åpnere kategoriseringen som ligger i begrepet «tradisjon». Ved bruken av den geografiske bestemmelsen «vest» vil jeg markere en innbefatning av tanker, erfaringer, verker og forfattere med rot i «Vesten». Men ordet brukes ikke her bare om det tradisjonelle «Vesten», fordi noen forfattere og filosofer fra det som tidligere hette «Østblokken» har ytt markante bidrag til «vestmarxismen». Etter hvert er det også kommet til sterke, fornyende tenkere til tradisjonen fra det som kalles «Den 3. verden». Derfor burde kanskje betegnelsen «marxismen» i all omtale av emnet avløses av «den marxistiske tradisjonen». (Og fordi det innen denne tradisjonen kontinuerlig kommer til nye forfattere og nye verk, burde ved det vel etter hvert bli umulig med den bevisstløse påstanden om at «marxismen er død».)

Et av de store navn inn den nyere delen av den marxistiske tradisjonen var engelskmannen Raymond Williams. Av ham har jeg valgt å presentere «Du er marxist, er du ikke?«. Hegemoni er ett av grunntermene i den moderne del av marxisme-tradisjonen, og kanskje det viktigste tankeverktøyet til forståelse av forholdet makt/avmakt i det allmenne livet i de avanserte kapitalistiske samfunn.

---

Raymond Williams, 1921-1988, professor i drama ved Oxford 1974-83

Et verk om ham er Jan Goraks The Alien Mind of Raymond Williams, Columbia, University of Missouri Press 1988.

Williams skrev et stort antall bøker, essays og artikler om samfunnspørsmål, kultur, drama – og noen romaner.

Noe av fagprosaen hans er:

• The long revolution. London. Chatto and Windus. 1961
• Television. Technology and Cultural Form. Introduction by Lynn Spigel. London, Hanover Wesleyan University Press. Ny utgave i 1992
• Marxism and litterature. New York. Oxford University Press, 1977.
• «Kulturelle motsetninger, mediesamfunnet, en ny livsstil.» Samtaler i Samtiden, kapitlet «Raymond Williams i samtale med Helge Rønning». Oslo, Aschehoug. 1989.
• Politics of modernism. Edited and with an introduction by Tony Pinkney. London. Verso. 1989.
• When was modernism? London. New Left Review 175. 1989.
• Resources of hope. Culture, Democracy, Socialism. Edited by Robin Gable. With an Introduction by Robin Blackburn. London, New York. Verso.
• Writing in society. London. Verso. 1991, 1983.
• Region and class in the novel. London. Verso. 1991, 1983.
• Drama from Ibsen to Brecht. London. The Hogarth Press. 1993, 1952.

Artikkelen er henta fra boka Resources of Hope (Verso, London 1989) og er oversatt av Magnar Mikkelsen

---

I 1960-årene trodde vi at vi så en ny form for korporativ stat vokse fram. Det å legge vekt på kulturen var ofte blitt tatt for en identifisering av vår posisjon, og det betød også å legge vekt på, i det minste i mitt eget tilfelle, prosessen med sosial og kulturell inkorporering; og i overensstemmelse med dette er det noe mer enn ganske enkelt formue eller makt som opprettholder strukturene i det kapitalistiske samfunnet. I virkeligheten var det slik at når man forsøkte å definere dette, var det igjen mulig å se på visse viktige deler av den marxistiske tradisjonen, spesielt arbeidene av Gramsci, og hans framheving av hegemoni. Vi kunne da si at det vesentlige av en bestemt klasses dominering i samfunnet blir opprettholdt ikke bare med makt, selv om det skjer når det blir nødvendig; og ikke bare gjennom eiendom, sjøl om den alltid er der. Denne domineringen ved en bestemt klasse blir også, og uunngåelig holdt ved like av en tilstedeværende kultur: Denne metning av individet gjennom dets sedvaner, dets erfaring, dets livssyn, fra en svært tidlig alder og kontinuerlig fornyet gjennom så mange stadier av livet, under bestemte påvirkninger og innen bestemte rammer, slik at det som folk ender med å tenke og føle i stor grad er en reproduksjon av en dypt rotfestet samfunnsmessig orden, som de til og med i noen henseender tror de er i opposisjon til, og som de faktisk kan være i opposisjon til. Og hvis dette er slik, da er stalinismens og fabianismens tradisjoner begge like irrelevante. Det er bare ganske enkelt å gripe statsmakta og sette i gang med å forandre dette hegemoniet med dets autoritære omdirigeringer og manipulasjoner som medfører enten uakseptabel tvang, og i alle tilfelle er en radikal undervurdering av de virkelige prosessene i de forandringene av mennesket som er nødt til å finne sted. Og fabianismen, med dens administrative tiltak, dens institusjonelle rekonstruksjoner, ser ikke ut til i det hele tatt å være oppmerksom på dette problemet, og hvis den er det, betrakter den det som et problem på «bevissthetens lave nivå», i det som de kaller «udannet» eller «uvitende», eller som i stalinismen kalles «massene». Men dette er den mest avgjørende undervurdering av fienden.

Jeg kom til erkjennelse om inkorporeringen i samfunnet, jeg kom til kunnskap om hegemoniets realiteter og om den mettende kraft i disse strukturer av følelser i et gitt samfunn, like mye fra mitt eget sinn og min egne erfaringer, som fra iakttakelser av andres liv. Hvis vi anstrenger oss etter det, avdekker vi lag på lag av denne arten fremmede formasjoner i oss sjøl, og dypt inne i oss. Derfor er denne erkjennelsen en erkjennelse av at det finnes store elementer i våre egne erfaringer, som – skal vi si det slik? – må overvinnes. Men å tilintetgjøre noe slikt som dette i oss selv, i våre familier, hos våre naboer, hos våre venner, innebærer noe meget forskjellig, synes det for meg, fra de tradisjonelle politiske strategier.

Derfor kom jeg fram til et standpunkt som på det stadium syntes for meg svært forskjellig fra marxisme, eller i det minste fra det de fleste sa var marxisme, deriblant mange ortodokse marxister. Mens jeg utviklet denne oppfatningen, sa folk at jeg ikke var marxist. Men det betyr ikke så mye hva slags merkelapp som blir brukt. Men ved å forstå det kulturelle hegemoni, og ved å se på det som den avgjørende dimensjonen i den type samfunn som har vokst fram under den avanserte kapitalismen etter siste verdenskrig, følte jeg bruddet med både den marxistiske hovedstrømmen og enda mer med sosialdemokratiets tradisjoner, liberalismen og fabianismen, som hadde vært mitt umiddelbare arvegods.

Hvis jeg derfor blir spurt om hvordan jeg til syvende og sist vil definere min oppfatning, ville jeg si det slik: Jeg tror på den organiserte arbeiderklassens nødvendige økonomiske kamp, for jeg tror at dette fremdeles er den mest kreative aktiviteten i vårt samfunn, noe jeg ga til kjenne for mange år siden ved å kalle de store arbeiderklasse-institusjonene for kreative, kulturelle storverk, på samme tid som de er uunnværlige i den politiske kampen. Jeg tror ikke det i prinsippet er nødvendig å gi avkall på et parlamentarisk perspektiv, men i praksis er jeg helt sikker på at vi må begynne å se ut over det. Av grunner som jeg har beskrevet i The Long Revolution og på nytt i The May Day Manifesto, kan jeg ikke se for meg noen parlamentarisk majoritet innføre sosialismen med mindre det er en ganske ny slags politisk aktivitet som støtter det, en aktivitet som er temmelig hinsides formålet med eller perspektivet i det britiske Labour Party, eller i noen annen sannsynlig kandidat for den slags funksjon i samfunnet. En slik aktivitet involverer de mest aktive elementene innen lokale politiske kamper og spesielle interessers politiske kamper, av alle de tingene som var de virkelige resultatene av politikken i sekstiårene og som fremdeles er noe særlig aktive. Men til syvende og sist vet jeg – for det er på det området jeg er mest implisert – at det finnes en dyptgående nødvendig jobb å gjøre i forhold til prosessen med det kulturelle hegemoni i seg sjøl. Jeg tror at det system av meninger og verdier som et kapitalistisk samfunn har utvikla, må overvinnes i all sin bredde og i detalj gjennom det mest omfattende intellektuelle og pedagogiske arbeid. Dette er den kulturelle prosessen som jeg kalte «den lange revolusjonen», og ved å kalle den for den lange revolusjonen mente jeg at det var en virkelig kamp, som var en del av de nødvendige kampene i demokratiet, og for en økonomisk seier for den organiserte arbeiderklassen. Folk forandrer seg, det er sant, i kamp og gjennom handling. Noe så dypt som en dominant struktur av følelser forandres bare av aktiv, ny erfaring. Men dette betyr ikke at forandring ikke kan skje ved andre typer handlinger. Tvert imot er det slik at oppgaven for en framgangsrik sosialistisk bevegelse vil bli å arbeide like mye med følelser og fantasi som med fakta og organisasjon. Da snakker jeg ikke om fantasi og følelse i den matte og holdningsløse forstand, – «forestille seg framtida» – (som er ei misbruk av tid) eller den følelsesmessige sida av saka. Tvert imot er det slik at vi må være bevisste om sammenhengen mellom en politisk og en økonomisk formasjon, en kulturell og pedagogisk formasjon, og, kanskje det vanskeligste av alt, om de formasjoner av følelser og relasjoner som er våre nærmeste ressurser i enhver kamp. Hvis den moderne marxismen i samtida utvider sin synsvidde til dette bredere område, og igjen erkjenner den virkelige betydning av totaliteten, blir den en bevegelse som jeg vil finne at jeg hører til og som jeg vil være glad over å tilhøre.

Dette er ei noko omarbeida utgåve av ei innleiing skreve for eit møte for RVarar i Troms og Finnmark våren 1996.
I Røde Fane stod eit utdrag av denne teksten.

---

Samepolitikken til kommunistane i Noreg (AKP/RV) har gått ut på å vere dei som stilte dei mest yttarliggåande samisk-nasjonalistiske krava. Ein var for alt som var særeigent samisk og gjerne ein samisk stat, så stor som råd. Men er ein politikk for «mest mogleg samisk» det som trengs i dag?

Denne artikkelen er eit forsøk på å sette søkelys på nokre av dei sentrale spørsmåla i samerettsdiskusjonen og sette dei i samanhang med marxistisk teori og praksis i det nasjonale spørsmålet. Meininga er først og fremst å rive ned nokre myter, stille nokre spørreteikn og gi eit grunnlag for å bygge opp ein politikk på ruinane av disse mytane.

Etnisitet

Etnisitet har blitt eit av dei store moteorda på 90-talet. I Jugoslavia driv dei med etnisk reinsking, mens norske finnmarkingar ifølge media er livredde for at samane skal få rettar til fiske, jakt, bærplukking osv. på «etnisk grunnlag». Det er etnisk krig og anna uro i Rwanda og Nord-Irland, Sri Lanka og Kazakstan.

Ka er så denne etnisiteten som alle snakkar om men ingen synas riktig å vite ka er?

For å vere eit eg må ein vere ein del av eit vi. Oppfatninga av etnisitet er noko av det mest grunnleggande i vår eiga oppfatning av kem vi er, og kordan vi blir oppfatta av folk innafor og utafor vår eiga etniske gruppe.

Er så etnisitet eit objektivt eller subjektivt omgrep? Både – og. Det finst alltid ei objektiv kjerne, visse felles trekk som gjennom lang tid har gitt ei gruppe visse kjenneteikn. Det kan vere språk, religion og andre trusforestillingar, næringar, hudfarge og andre fysiske kjenneteikn, felles landområde osv. Problemet med dei objektive kriteria er at ingen av dei er absolutte. Ein sør-same og ein Kola-same kjenner seg som eit folk sjølv om dei om dei skulle møtas begge må snakke andrespråket sitt og enno ha tolk.

Hudfarge kan nokre stader vere heilt avgjørande, men i Palestina finst det både svarte jødar og svarte palestinarar. Det finst samar med trekk frå dei fleste verdsdelar. Reindrifta er ein fellesfaktor som finst i alle samiske område, men som aldri har sysselsett meir enn eit lite mindretal av samane. Den opphavelige samiske religionen er knust for så lenge sidan at han er vanskelig for historikarane å rekonstruere. Den materielle kulturen skil seg i større eller mindre grad ut frå grannefolka, men sjølv her er det vanskelig å finne overlevde fellestrekk.

Ingen av dei objektive kriteria omfattar alle, men for å oppfatte seg som del av ei etnisk gruppe må ein gjerne ha tilknytning til eit eller fleire av disse objektive kjenneteikna. Etnisitet er til sjuande og sist eit spørsmål om

• kordan ein oppfattar seg sjølv
• kordan ein blir oppfatta av andre i gruppa
• kordan ein blir oppfatta av folk utafor gruppa

Etnisitet er ein form for identitet. Vi har mange slags identitet, bl.a:

• kjønn
• klasse
• politisk oppfatning
• yrke
• religion
• etnisitet

Identitet og etnisitet gir bare meining i ein kontrast. Vi vil markere identiteten vår i forholdet mellom to grupper som står i motsetning til kvarandre (dette kan vere såkalla antagonistiske eller ikkje-antagonistiske motsetningar). Først i møte med menneske med ein anna identitet gir det meining å definere sin eigen. For å ta meg sjølv som eksempel blei eg søring da eg flytta nordover, men først da eg flytta til Guovdageaidnu blei eg dáçça. Da eg så flytta til Tromsø, blei eg «reserve-same». Tilbake i Guovdageaidnu blei eg rein dáçça igjen.

Det er lenge sidan det var samsvar mellom objektive og subjektive kriterier for samisk etnisitet. Skillet mellom same og ikkje-same var nok ofte skarpare før, men i alle fall frå Harald Hårfagre si tid veit vi at møtet mellom ein samisk mann og ei rivgu eller mellom ein dáçça og ei samejente kunne ende under reinfellen, med to-kulturelle etterkommarar som resultat. Ein skal som kjent ikkje leite lenge i slekta før komagtuppen stikk fram, men så skal heller ikkje den mest samiske ofte leite lenge før det stikk fram ein svenskeprest eller ein vestlandsfiskar.

Den sterkaste subjektive etniske identiteten finn vi ofte blant bysamar i Oslo, Trondheim eller Tromsø. Ein norsktalande same busett i Kárásjohka sa at der er det dei norsktalande samane som er bevisste identiteten sin, for dei må markere han for å bli anerkjent som samar. Samisktalande treng ikkje ta standpunkt til han.

Eit velkjent resultat av fornorskingspolitikken er at mange har fråkjent seg det samiske. Men det er ikkje bare snakk om den medvitne fornorskingspolitikken, men heile moderniserings- og globaliseringspolitikken som gjør at ungsommen i dag kjenner seg meir knytt til engelskspråklig vestlig kultur enn til både samisk og norsk. Ei undersøking blant elevar med samisk bakgrunn i vidaregåande skole i Finnmark viste at eit mindretal av dei definerte seg klart som samar. Ein del definerte seg som norske, mens ein svært stor del sa både-og. Men dette både-og har ikkje vore anerkjent av nokon. Foreldra har kjempa for å bli enten heilt norsk eller heilt samisk og vil ikkje godta at ungdommen ikkje kan velge. Men trulig er einaste måten dei kan få ein trygg identitet på er at dei får aksept for sitt både – og. Det er langt bedre enn alternativet; verken – eller.

Hendingane i Jugoslavia syner det tragiske i å måtte vere enten – eller.

Etnisitet er ei grunnleggande del av vår oppfatning av kem vi er og kor vi hører til. Den lar seg ikkje fjerne verken med kjemikalier, skolegang eller nasjonalstatar. Etnisitet og nasjonalitet kan falle saman, men treng ikkje gjøre det. Ein av leiarane i Norske kveners forbund sa at dei har norsk nasjonalitet og kvensk etnisitet. Dette gjorde han som ein reaksjon mot KUF sin bruk av uttrykket «finsk-etniske elevar». Vi går så over til å sjå på nasjonaliteten.

Nasjon, nasjonal frigjøring og nasjonalisme

Eg vil starte med å spørre lesaren:

• Er du for eller mot nasjonal sjølvråderett? (plass for svar: _______)
• Ka meiner du så med nasjonal sjølvråderett? (svar: _________________)
• Ka er ein nasjon? (svar: __________________)

Så kan vi byrje å rive ned byggverket.

Nasjonen – fins han?

Eg skal komme med nokre eksempel på bruk av ordet nasjon og avleia ord:

• Dei sameinte nasjonane / De forenede nasjoner – SN / FN
• Vi ere en nation vi med, vi små en alen lange.
• Nasjonalisme – serbiske, tyske, norske, russiske, samiske, tamilske og tsjetsjenske nasjonalistar
• Indian Nations
• Den samiske nasjon (1970), Den Lappiske Nations Conservation (1751)
• Nasjonaldag
• Nasjonalstat
• Nasjonalisering
• Nasjonal frigjøringsfront

Det var nokre ord med nasjon. Eg trur vi alle får heilt forskjellige assosiasjonar når vi hører dei. Vi støttar generelt alle nasjonale frigjøringsfrontar og vil gjerne ha utanlandsk kapital nasjonalisert, men frys på ryggen av tyske nasjonalistar, som vi oppfattar som eit dekkord for nynazistar.

Ei oppfatninga er at: Nasjon = stat

Omgrepet «De forente nasjoner» er uttrykk for ein amerikansk tankegang. Ein kunne ikkje bruke «de forente stater» da dette alt var opptatt. For USA er det svært viktig å stå fram som ein nasjon, noko som heng klart saman med undertrykkinga av både innfødde, innførte og innvandra folkegrupper, som på si side ofte omtalar seg som nasjonar, dei indianske nasjonane, den afro-amerikanske nasjonen.

Ordet nasjon har hatt og har forskjellig tyding i forskjellige land til forskjellige tider.

• 1. Opphavelig var det latinske ordet natio brukt om grupper av folk med felles fødestad, oftast busett utafor denne. Det blei brukt om grupper av framande, men romarane brukte det aldri om seg sjølv. Natio var ei mindre gruppe enn eit folk eller ein klan.
• 2. Ein nasjon var ei gruppe av utanlandske studentar ved eit universitet, f.eks. den germanske nasjon ved universitetet i Paris. F.eks. ville vi ha snakka om den samiske eller afrikanske nasjon ved Universitetet i Tromsø.
• 3. Nasjon fikk så tydinga ei gruppe ved kyrkjemøtene i mellomalderen og etterkvart det folket som valde slike grupper, dvs. den overklassen som hadde stemmerett.
• 4. Med den franske revolusjon blei nasjonen eit revolusjonært omgrep, nasjonen skulle omfatte alle borgarar i landet eller folkegruppa.

I det føydale Europa var det ingen naturlige nasjonar. Bøndene var lokalt rotfaste og ofte liveigne, snakka bare sin eigen lokale dialekt og kunne oftast ikkje lese og skrive. Den føydale overklassen var derimot kosmopolitisk og snakka fransk eller latin både i Berlin og St. Petersburg. Det var borgarskapet som bar fram tanken om nasjonalstaten.

Nasjonalstaten er ei vest-europeisk oppfinning frå tida rundt år 1800. Denne hadde eit materielt grunnlag, ein basis; den framveksande kapitalismen som i første omgong trong nasjonale marknadar. Han hadde ei ideologisk overbygning av nasjonalromantikk, som skulle sveise nasjonen saman gjennom å framheve felles symbol; disse blei gjerne framstilt som meir særeigent nasjonale enn dei eigentlig var: det kunne vere f.eks. rosemaling, musikk, folkedrakter osv. Noko av dette var i røynda svært lokalt, anna var heller internasjonalt. No skulle det ha nasjonal status. Mye av denne «nasjonale kulturarven» var i allereie i ferd med å gå ut av bruk i den grad han nokon gong hadde eksistert.

Nasjonalromantikken blei brukt som ideologisk grunnlag for å samle land som var kløyvd i småstatar som Tyskland og Italia, for å lausrive land som var under framandt styre som Norge, Finland, Ungarn, Polen, Albania, eller til å samle land som var statlig samla men språklig og kulturelt kløyvd som Frankrike og Russland.

Kjerna i den borgarlige nasjonalismen er at det nasjonale er viktigare enn alt anna, enn klasse, kjønn, næring osv. Arbeidaren og bonden skal stå opp og sloss for sitt eige borgarskap mot borgarskapet og arbeidarklassen og bøndene i andre land. I nasjonalismen låg det ikkje noko sperre mot å gå ut over eigne landegrenser når forholda låg til rette for det. Rasisme og herrefolkstenking var her eit eigna virkemiddel. Dette ser vi i f.eks. anglo-saksisk (England, USA), fransk, tysk og russisk nasjonalisme. Folkeslag som sjølv har vore undertrykt har ofte sjølv blitt herrefolk når dei har kome seg opp, jødane i Israel er det klåraste eksemplet.

I den borgarlige nasjonalismen var prinsippet om nasjonal sjølvråderett bare brukt så lenge det tjente eigne interesser, det hadde aldri noko prinsippielt gjennomslag. Det var lite av den kristelige tankegangen at du skal gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Nasjonal frigjøring og konsolidering av nasjonalstatar har i dei fleste tilfelle betydd forverra forhold for nasjonale minoritetar.

Finland: Den finske nasjonalismen frå midten av 1800-talet gikk ut på politisk lausriveing frå Russland og språklig / kulturell frå Sverige. Da oppsto det finske skriftspråket og samtidig det finske nasjonale talespråket, «yleiskieli». Russiske styresmakter ga i 1850 ut eit kart som viste at finsk blei tala i under halve Finland. Dei finske nasjonalistane og seinare den finske staten har aldri villa godkjenne disse fakta, bl.a. at kvensk hadde geografisk nesten like stor utbreiing som finsk, samt at store delar av noverande Finland snakka samisk, karelsk eller svensk. Denne undertrykkinga var så sterk at dei kvenske dialektane overlevde opp til i dag bare i Sverige og Noreg.

Noreg: Mange av talsmennene for norsk lausriving frå Danmark, seinare Sverige var av dei ivrigaste talsmenn for fornorsking av samar og kvenar, bl.a. «parlamentarismens far», Johan Sverdrup. Målrørsla stødde heller ikkje samane, men krangla med riksmålsfolka om nynorsk eller bokmål var det best eigna middelet i fornorskinga av samar og kvenar.

Frå ei bevisstgjøring om at vi er like gode som andre, slo nasjonalismen lett over i at vi er bedre enn alle andre. Nasjonalismen dyrka konkurransen, det var om å gjøre å vere bedre enn andre land, i produksjon og handel, kunst og ikkje minst idrett. Det er typisk norsk å vere god, seier Gro, samtidig som ho arbeider hardt for å fjerne dei siste restene av nasjonal sjølvråderett for Norge.

Aust-Europa har no fått ei forsinka nasjonalisme i samband med oppløysinga av Sovjet og Warszawapakta. Oppløysinga av Jugoslavia er eit kjent og tragisk eksempel, men det er mange andre som ikkje er så kjente, Ein kan ikkje nemne alle, eksempel kan vere behandlinga av ungararane i Slovakia og Romania, grekarane i Albania osv. Behandlinga av etniske russarar i dei baltiske statane er eit anna døme på baksida av den nasjonale frigjøringa.

Nasjonalstaten er ein fiksjon som oppsto da borgarskapet trong han for å styrke makta si. I den grad det eksisterer eller har eksistert nasjonalstatar har dei oppstått gjennom undertrykking og einsretting av nasjonale minoritetar og lokale kulturtrekk og dialektar. Bare i Europa og nokre øystatar finst det statar som har eit visst samsvar mellom språk / nasjonalitet og landegrenser. I eit fleirtal av statane i Europa i dag talar fleirtalet staten sitt offisielle språk, men alle land med unnatak for Island og Portugal har betydelige nasjonale minoritetar.

I dei fleste land utafor Europa gir nasjonsomgrepet lita meining. Landegrensene er i stor grad skapt av kolonimaktene og det er minimalt samsvar mellom språk, etnisitet og landegrenser. I Ghana er det 48 språk, i Nigeria fire hundre. AKP(m-l) stødde ein gong ibo-folket sin nasjonale sjølvråderett til å opprette staten Biafra, men ka med dei 400 andre folkegruppene?

Etter 1. verdskrigen forsøkte den amerikanske presidenten Woodrow Wilson som leia fredsforhandlingane i Europa å hevde nasjonal sjølvråderett som prinsippielt grunnlag for nyordninga av grensene. Men prinsippet blei så uthula at det tilslutt var lite igjen av det, og ved opprettinga av Folkeforbundet blei ikkje den nasjonal sjølvråderetten, men derimot den territoriale integriteten det grunnleggande prinsippet.

Ved danninga av FN blei derimot sjølvråderettsprinsippet fastsatt, samtidig som ein beholdt prinsippet om territoriell integritet. Resultatet blei at ein i resolusjonen om koloniavvikling i 1960 gikk inn for sjølvstende for «ikkje-sjølvstyrte område», definert som «territorium som er geografisk atskilt og som er etnisk og / eller kulturelt forskjellig fra det landet som administrere det». Dette såkalla saltvasskriteriet kom under hard skyts frå kolonimakter som ville beholde koloniane sine og som heilt rett peika på at eit slikt ålment sjølvråderettsprinsipp med like stor rett måtte omfatte ei kvar diskriminert folkegruppe: indianarar i Amerika, nasjonale minoritetar i Sovjetunionen, kurdarar osv. Men eit slikt prinsipp ville kunne føre til full oppløysing av ein stor del av medlemsstatane og det blei saltvasskriteriet som blei ståande i FN sitt arbeid med å avskaffe koloniveldet.

Prinsippet om nasjonal sjølvråderett kjem gong etter gong i strid med seg sjølv, og så langt finst det svært få tilfelle der ei statsmakt frivillig har godtatt at ein nasjonalitet har reve seg laus.

I dag er ikkje nasjonalstaten lenger nok for monopolkapitalen, han har lenge arbeida for å fjerne dei stengslene borgarskapet sjølv bygde opp i førre hundreåret. Nasjonalistisk ideologi blir bytta ut med «europeisk identitet». I Noreg frå 60-talet har EU-motstandarane blitt forsvararar av nasjonen, på godt og vondt, med Senterpartiet og AKP som dei mest nasjonalistiske i fronten.

Ofte blir nasjonalitet og etnisitet brukt om kvarandre. Ein kort definisjon seier at nasjonalitet er etnisitet kopla med ambisjonar om eigen stat.

Urfolk og urfolksrettar

Omgrepet urfolk eller urbefolkning var ikkje inne i biletet da AKP(m-l) i 1973 vedtok det første sameprogrammet. Det var i 1976 at representantar for samar, innfødde amerikanarar, australiarar og newzealandarar for første gong møttes og gjorde urfolk til ein felles faktor i internasjonal politikk. Ei internasjonal anerkjenning av urfolksomgrepet kom først med ILO-konvensjonen som blei utarbeida på 80-talet og ratifisert av Noreg i 1991.

Dei definerte urfolk som folkeslag som budde i landområda sine før dei noverande makthavarane kom dit. Samtidig ligg det i urfolksomgrepet at det er folkeslag som opp til vår tid har bevart større eller mindre del av sine opprinnelige næringar og har ein nærare kontakt med naturen enn det dei erobrande folkeslaga har.

Urfolksomgrepet er liksom nasjonsomgrepet alt anna enn uproblematisk. Nokre av dei høyrer i dag til dei fattigaste i verda, mens samane i stor grad har ein levestandard og kjøpekraft langt over det vanlige i den tredje verda. Indianarane i USA er direkte undertrykte av verdas mektigaste stat, mens andre, som San-folket i det sørlige Afrika og Naga-folket i Thailand / Burma held til i land der fleirtalet av majoritetsbefolkninga sjølve er svært fattige.

Liksom nasjonalistisk ideologi forstørra nasjonale fellestrekk har urfolksideologien forsøkt å forstørre fellestrekka for urfolka, både innafor kvart folkeslag og dei i mellom. Det er i dag urfolkstankegangen som har blitt det dominerande ideologiske grunngivinga for krav om samiske rettar, mens meir ålmenne prinsipp om nasjonal sjølvråderett, minoritetsrettar og global rettferd har kome i bakgrunnen.

Dette har ført til at undertrykte folkegrupper som ikkje kjem inn under urfolksomgrepet har mista interesse i den rådande samiske og samepolitiske debatten.

Den fjerde verda er viktig, men kordan det går med det store fleirtalet i den tredje verda synast mindre vesentlig. Her er det eit stort skille mellom samane og f.eks. sør- og mellomamerikanske indianarar som i tillegg til undertrykkinga frå dei nasjonale regima er hardt ramma av den internasjonale kapitalen sine herjingar, det imperialistiske handelssystemet, GATT og Verdsbanken.

Marxismen og det nasjonale spørsmålet

Det nasjonale spørsmålet har alltid vore eit stridsspørsmål innafor den kommunistiske rørsla.

Marx har blitt kjent for slagordet om at eit folk som undertrykker eit anna folk ikkje kan vere fritt og for støtta si til den irske frigjøringskampen, men verken han eller Engels utvikla nokon gong noko meir grunnleggande analyse av det nasjonale spørsmålet. I røynda sprika dei så i forskjellige retningar at både tilhengarar og motstandarar av nasjonal sjølvråderett kunne plukke argument hos Marx.

I ettertida har marxistane blitt ståande som dei mest konsekvente motstandarar av kolonialisme og imperialisme, og da passar det dårlig å bli minna på at Marx forsvarte Frankrikes erobring av Algerie, Englands erobring av India og Tysklands av Schlesvig. I Det kommunistiske manifest avviste han nasjonalismen med å seie at arbeiderklassen ikkje har noko fedreland og han hadde seinare og ein tendens til å hevde at meir utvikla land hadde forrett framfor mindre utvikla, bl.a. skilte han mellom historiske nasjonar og ikkje-historiske nasjonar, der bare dei første hadde rett til å styre seg sjølve.

Dette viser kor djupt kolonialistisk tankegang stakk i heile den europeiske tankegang i denne tida. Samtidig er her ein samanhang med Marx si materialistiske historieoppfatning, der utviklinga frå urkommunismen via slavesamfunnet, føydalsamfunnet og kapitalismen til sosialismen og kommunismen blir oppfatta som ein historisk lov der kapitalismens siger over føydalismen og utvikling av produktivkreftene blir oppfatta som progressivt. Etter 150 år er det på tide å stille spørreteikn ved denne tesen.

Etter Marx delte sosialistane seg i fleire sterkt motstridande linjer i det nasjonale spørsmålet:

• 1. Internasjonalistane. Dei forkasta den nasjonale sjølvråderetten som allment prinsipp og meinte at nasjonal samling bare knytta arbeidarklassen til borgarskapet i staden for å gjøre revolusjon (Rosa Luxemburg, Pannekoek, Radek, Bukharin).
• 2. Nasjonalsjåvinistane. Dei sette dei nasjonale interessene i høgsetet og la klassekampen til side, for godt eller inntil dei nasjonale spørsmåla var løst (Bernstein, Kautsky, Pilsudski). På grunn av denne retninga sprakk den 2. internasjonale i samband med utbrotet av 1. verdskrigen.
• 3. Austromarxistane. Dei gikk inn for kulturell autonomi som alternativ til lausriving av nasjonalstaten.
• 4. Leninistane. Dei hevda prinsippet om alle nasjonar sin sjølvråderett. Dette var grunnlaget for oppbygginga av Sovjetunionen med republikkar og autonome område. Prinsippet blei etter kvart grundig undergravd, bl.a. av at partiet skulle vere heilheitlig utan nasjonale seksjonar.

Mens Marx snakka om historiske og ikkje-historiske nasjonar sette Lenin opp eit heilt anna skille: mellom undertrykkarnasjonar og undertrykte nasjonar. Ut i frå dette fikk kommunistane i undertrykkarnasjonar og undertrykte nasjonar forskjellige oppgåver: kommunistane i undertrykkarnasjonane skulle kjempe for dei undertrykte nasjonane sin rett til lausriving, mens kommunistane i undertrykte nasjonar skulle legge hovudvekta på einskapen og å forene arbeidarklassen i disse nasjonane med arbeidarklassen i undertrykkarnasjonane. Han såg altså det ikkje som ei oppgåve for arbeidarklassen i undertrykte nasjonar å leie nokon nasjonal frigjøringskamp.

Lenin såg det slik at forutsatt at nasjonal undertrykking blei avskaffa, var store statar i arbeidarklassen sin interesse. Han såg det som eit skritt på vegen til oppheving av staten og nasjonane under kommunismen. Lenin definerte nasjonen bare i økonomiske og politiske termer og såg bort frå den kulturelle dimensjonen. Nasjonar var knytta til kapitalismen og ville forsvinne under sosialismen.

Lenin gikk dei sterkt imot kulturell autonomi som var alternative til bl.a. den østerrikske og jødiske arbeidarrørsla.

I 1916 sa Lenin: «Gjennom overgangen frå kapitalisme til sosialisme skaper proletariatet mogligheita for å fjerne masjonal undertrykking, denne mogligheita blir ein realitet bare – bare ved etablering av fullt demokrati på alle område …»

Etter revolusjonen blei Finland, Polen og Ukraina gitt sjølvstende ut i frå prinsippet om nasjonal sjølvråderett, men da alle dei nyetablerte statane rundt Sovjet vende seg mot dei og støtta dei kontrarevolusjonære, blei det stramma inn og ikkje meir snakk om nasjonalt sjølvstende for dei over hundre nasjonalitetane i Sovjetunionen.

Stalin

Stalin var den marxistiske teoretikaren som skreiv mest om det nasjonale spørsmål og verket hans Marxismen og det nasjonale spørsmål frå 1913 har hatt stor autoritet, også blant folk som ellers har fordømt det meste Stalin gjorde. Der definerer han ein nasjon som: «eit stabilt fellesskap av menneske som har oppstått historisk og som er danna med grunnlag i sams språk, territorium, økonomisk liv og psykisk eigenart som kjem til uttrykk i ein sams kultur». (Denne dognatiske formelen har seinare blitt brukt til å «bevise» eller «motbevise» at eit folk er eller ikkje er ein nasjon, slik i 70-åra AKP beviste at samane er ein nasjon, mens SKP avviste det samme, begge grunngitt med det samme Stalin-sitatet.)

Kordan kunne så praksis i Sovjet bli så langt frå teorien? Var teorien bare eit skalkeskjul eller kan vi finne ein samanhang? Trass i denne firkanta definisjonen som tyder på at nasjonen er noko stabilt og varig, knyter han nasjonen til ei viss historisk epoke, den framveksande kapitalismen. Under sosialismen derimot skal nasjonane dø bort, noko som gjør at kommunistane under sosialismen naturlig må bekjempe forsøk på å framheve nasjonale særmerke. Stalin såg det som ei viktig oppgåve å bekjempe nasjonalisme, og han trakk ikkje det samme klare skillet som Lenin mellom undertrykte nasjonar og undertrykkarnasjonar. Kommunistpartiet utvikla seg etterkvart til det heilt sentrale maktapparatet som holdt Sovjetunionen saman, og innafor dette var det ikkje grunnlag for noko organisering på nasjonalt grunnlag. F.eks. blei ofte russarar påsette som partisekretærar i område der andre nasjonalitetar dominerte. Kommunistpartiet sitt maktmonopol saman med fraksjonsforbodet underminerte i praksis all form for sjølvstyre for dei ikkje-russiske nasjonane.

Blant dei første som fikk kjenne Stalin sine utrenskingar og prosessar var kommunistleiarar i dei ikkje-russiske nasjonalitetane. Ein av dei var tataren Sultan Galiev som hadde kome fram til denne konklusjonen: «Formelen om å erstatte den verdsomfattande diktaturet til ein klasse i det europeiske samfunnet (borgarskapet ) med motsatsen (proletariatet) vil ikkje føre til nokon grunnleggande endring i det sosiale livet til dei undertrykte delane av menneksheita … I motsetning til dette fremmar vi ei anna tese: Ideen om at det materielle grunnlaget for ei sosial omforming av menneskeheita bare kan bli skapt ved opprettinga av koloniane og halvkoloniane sitt diktatur over kolonimaktene.»

Sovjetunionen og seinare Russland gikk tilbake til Tsar-Russland si rolle som «nasjonane sitt fengsel».

Mao Zedong

Mao Zedong utvikla teorien om dei tre verdene og om samanhangen mellom nasjonal frigjøring mot imperialismen og kampen for sosialismen. I lite industrialiserte land under imperialistisk åk skilde han mellom nasjonalt borgarskap og kompradorborgarskap og sa at arbeidarklassen måtte ta leiinga i kampen mot imperialismen. Han hevda og at revolusjonen ville ha to fasar, den nasjonal-demokratiske og den sosialistiske. I Maos Kina var prinsippet om nasjonane sin sjølvråderett grunnlaget for organisering etter prinsippet om autonome område for nasjonale minoritetar. Dette ga eit visst vern om språk og kultur, men sjølvråderetten gjaldt bare så lenge ingen gjorde krav på å få praktisere han på alvor.

Historia etter 2. verdskrigen viser ei mengde tilfelle der kommunistar og sosialistar har hatt ei leiande rolle i nasjonale frigjøringsrørsler; Vietnam, Kambodsja, Kuba, Sør-Afrika, Kurdistan. Hos kommunistparti i undertrykkarstatar har det derimot vore både – og. Dei tyrkiske kommunistane har ikkje støtta kurdarane sin frigjøringskamp, NKP hadde aldri nokon samepolitikk. Det amerikanske kommunistpartiet CP(M-L) hevda den afroamerikanske nasjonen sin rett til eigen stat, men hadde mindre å fare med i indianarspørsmål.

AKP / RV og det nasjonale spørsmål

Frå starten av ml-rørsla sist på 60-talet har nasjonal sjølvråderett vore eit av hovudprinsippa. Det var på 70-talet rekna som eit vasskille mellom ml-arar og trotskistar, som på si side hevda at ml-arane la seg flate for borgarlig eller småborgarlig nasjonalisme. AKP-arane svarte at i imperialismens tidsalder er det arbeidarklassen som er forsvarar av nasjonen. I dag er disse motsetningane delvis innafor RV, samt mellom RV og gruppe som Internasjonale sosialister. Dette må ha store konsekvensar for det standpunktet ein tar i samiske rettigheitsspørsmål.

Mitt syn er at begge sider har forenkla grovt og forsøkt å redusere ei svært komplisert virkeligheit til enkle politiske slagord. Så enkelt er det ikkje og eg skal ikkje gjøre det enklare, tvert om.

Frå no av vil eg ikkje snakke om RV, men om AKP. Dette fordi det som sagt er usemje om ein del prinsippielle spørsmål i RV. Det er AKP som har utvikla ein samepolitikk, RV har stort sett vedtatt bleikare kopiar av denne, ingen andre grupper i RV har utvikla nokon sjølvstendig samepolitikk.

AKP og samiske rettar

AKP(m-l) var i 1973 den første politiske organisasjon i nyare tid som kravde «fulle nasjonale rettar til det samiske folket». Vi bygde bl.a. på Per Otnes si bok Den samiske nasjon frå 1970. Han var ein progressiv samfunnsvitar som analyserte det samiske samfunnet ut i frå ei marxistisk forståing av kolonialisme og imperialisme. Han seier: «En nasjon er ikke noe rase- eller avstamningsfelleskap. … Nasjonalitet er derfor ikke et biologisk, men et historisk oppstått langvarig og holdbart felleskap mellom mennesker, som opprinnelig kan ha hatt svært forskjellig opphav. Et nasjonalt felleskap utmerker seg med felles språk for gruppa, felles territorium, et visst økonomisk fellesskap og indre samband, og endelig et kulturelt fellesskap.»

I fotnotene kjem det fram at han bygger på Stalin. Det var også Stalin si bok Marxismen og det nasjonale spørsmål som saman med Lenin sine Imperialismen og Nasjonal politikk og proletarisk internasjonalisme var det ideologiske grunnlaget da AKP i det første sameprogrammet sa:

AKP(m-l) er mot å kløyva opp ein sosialistisk stat i fleire og mindre statar. Vi meiner det er til bate for det samiske folket å verta verande innanfor den norske nasjonalstaten. Vi trur fullt og fast at motseiingar mellom dei to folka kan løysast innanfor den norske sosialistiske staten. Men like fast vil AKP(m-l) halda på at det samiske folket har rett til sjølv å avgjera si eiga framtid om det samiske folket ynskjer nasjonal sjølvråderett (dvs. å skipa sin eigen samiske stat), skal ikkje den norske sosialistiske staten stilla seg i vegen for dette rettkomne kravet med makt.

I arbeidsprogrammet tok vi seks år før Alta-kampen standpunkt som går rett inn i dagens debatt:

• Sjølvråderett over hevdvunne og urgamle samiske område. Dette vil seia:
  • Særrettar til utnytting av naturrikdomane, jakt- og beiteområde, fiskevatn og moltemyrar.
  • Juridisk og politisk godkjenning av eigedomsretten til desse områda.

Dette ser jo klart og greitt ut, heilt til vi ser nærare etter og spør ka ein ikkje svarar på:

• 1. Kem skal ha disse særrettane? f.eks.
  • a) samar som har utmarka som levebrød,
  • b) etniske samar uavhengig av bustad, bygdelag
  • c) lokalbefolkning uavhengig av etnisitet.
• 2. Kor går grensa for dei «hevdvunne og urgamle samiske områda»?

AKP sitt samepolitiske program har sidan blitt endra ein gong, i 1989. I programmet av 1989 blir samane omtalte både som urbefolkning og som nasjon, med ei ganske tvilsam historisk forklaring på kordan den samiske nasjonen oppsto:

Den samiske nasjonen oppsto ved at de halvnomadiske jakt- og fangstfolkene som fra gammelt av levde fra Kola og Nord-Skandinavia til Hedmark, utvikla et fellesskap i økonomi, språk og kultur. De var organisert i siidaer med kollektiv eiendomsrett til naturressursene.

Her seier ein om retten til land og vatn:

Sápmi er de land- og vann-strekninger som har vært i samisk bruk gjennom uminnelige tider, som fortsatt brukes av samer, sjøl om de kankje lenge har vært i mindretall. De tilhører det samiske folket som må ha bruks- og råderett over dem. …

Ingen inngrep i samisk land skal skje mot samisk vilje uttrykt gjennom institusjoner de sjøl oppretter. Disse overtar full råde- og styringsrett over alt som skjer i samisk land. De har vetorett i forhold til statene, og kan sikre ekspropriasjon.

Vi har no bare i to AKP-program vore innom heile seks omgrep når det gjeld rett til land og vatn:

• eigedomsrett
• bruksrett
• råderett
• styringsrett
• særrett til utnytting
• vetorett

AKP har reservasjonslaust gått inn for alle seks. Det er greitt å vere stor i kjeften, men sei meg no kordan skal dette praktiseras i Kvænangen, Målselv og Sør-Varanger!

AKP og Samerettsutvalet

AKP stødde fullt ut kampen for oppretting av Samerettsutvalet, som var ein integrert del av Alta-kampen. Men til forskjell frå andre organisasjonar og parti har vi ikkje godtatt at opprettinga av utvalet skulle brukas til å legge lokk på kampen og diskusjonen om samiske rettar. Vi har stått på prinsippa om samisk eigedomsrett til land og vatn uavhengig av ka utvalet måtte meine. Vi har hevda det viktige prinsippet om samisk vetorett mot naturinngrep. Men når det gjeld konkrete løysingar på forvaltningsspørsmål og på avgrensing av samisk område, har vi ikkje hatt meir å fare med enn andre.

No er vi tilbake i avisdebatten om rettar på etnisk grunnlag. Ordninga med eit folkevald parlament for ei minoritetsbefolkning som bygger på etnisk manntall og ikkje på eit geografisk område er så vidt eg veit eineståande i verda. Denne er innført for den samiske befolkninga i Noreg, Sverige og Finland, og alle sametinga er i all hovudsak rådgivande.

Til samanlikning har inuitane på Grønland fått heimestyre som gjeld heile Grønland og fast busette danskar kan røyste og bli vald. Rettar som urfolk i Kanada har fått gjeld og for visse definerte område.

Spørsmålet om samiske rettar må etter mitt syn delas i fem:

• 1. Rett til veto mot inngrep
• 2. Forvaltning av område der samane er einerådande eller klart dominerande
• 3. Forvaltning av område som brukas av både samar og andre
• 4. Individuell rett
• 5. Kulturell autonomi

1. Rett til veto mot inngrep

Når det gjeld vetorett mot inngrep, har vi alltid støtta det, og det vil bli ei av hovudsakene i kampen om innstillinga frå Samerettsutvalet.

2. Forvaltning av område der samane er einerådande eller klart dominerande

I si mindretalsinnstilling i Samerettsutvalet si Rettsgruppe syner Otto Jebens klart at i Indre Finnmark har samane vore einerådande om å utnytte naturressursane opp til etter krigen. Her er framleis eit klart fleirtal av samar. I disse områda vil det vere rett og mogleg med ei rein samisk forvaltning. Disse områda bør skiljas ut som eit eige forvaltningsområde der Sametinget står for forvaltninga i lag med kommunane.

3. Forvaltning av område som brukas av både samar og andre

Når det gjeld forvaltning av land og vatn er det klart at Sametinget må ha ei viktig rolle. Eg vil likevel ikkje gå god for kravet frå NSR om at Sametinget skal styre forvaltninga av heile Finnmark. Den norske og kvenske befolkninga har slått rot i Finnmark gjennom fleire hundre år, og har utvilsomt kome for å bli. I mange lokalsamfunn har forskjellen i næringsliv, levemåte og kultur mellom folkegruppene i stor grad blitt utviska. Det er i dag ikkje mogleg å komme utanom disse når det gjeld styringa av disse områda. For disse områda vil eg derfor støtte forslaget frå Samerettsutvalet om eit forvaltningsorgan vald av Sametinget og Fylkestinget i fellesskap. Ein liknande modell kan vere aktuell for forvaltninga av statsgrunn i Troms og Nordland.

Det er og rimelig at reindriftsadministrasjonen blir lagt under Sametinget.

4. Individuell rett

Samiske rettar har alltid vore kollektive rettar. Det finst bare eit tilfelle der eins personlige etnisitet er avgjørande for kas rett ein har, det er retten til reindrift. Eg ser ingen grunn til å avskaffe denne, men heller ikkje til å utvide rettane på individuelt etnisk grunnlag. Nokre samepolitikarar har vore klare i å understreke at rettane må gjelde for bygdelag, befolkninga i ein kommune, i Finnmark osv. ikkje ut i frå etnisitet. Det gjeld særlig Steinar Pedersen og Ole Henrik Magga. Andre har ikkje vore like klare, og eg mistenker f.eks. delar av NSR for å ønske nettopp slike individuelle rettar.

5. Kulturell autonomi

Samerettsutvalet går på retten til land og vatn. Likevel må vi ikkje glømme den kampen som pågår kvar dag om styringa med undervisning, media og kultur. Her må vi fullt ut støtte kampen om at Sametinget skal få styring over alle samiske organ, som Sámi Radio, Samisk utdanningsråd og øvrige samiske skoleverk.

Samerettsutvalet er «samane si Oslo-avtale». Begge er snakk om eit kompromiss, eit framsteg i forhold til den totale undertrykkinga og umyndiggjøringa, men enno langt frå det dei mest radikale samiske og palestinske politikarane har kjempa for og meiner dei har historisk krav på. Kolonimakta si statsmakt og militærmakt blir ikkje borte, men det blir sett visse grenser for ka for overgrep dei kan gjøre.

Mye av avisdiskusjonen frå begge sider virkar som om vi står ikkje overfor ein situasjon der befolkninga i Finnmark skal velge mellom to alternativ: Alle finnmarkingar styrer eller samane styrer alt. I staden står vi i ein situasjon der det meste i dag styreas frå Oslo, og gjennom EØS-avtalen i stigande grad frå Brussel. Folket i Finnmark fører i hovudsak ein forsvarskamp mot inngrep utafrå, anten det er i form av EØS, RTZ eller snurparar frå Møre. Trass i dei etniske motsetningane har fleirtalet felles interesser i å forsvare områda våre. Da må vi finne fram til alternativ som kan ivareta både samiske og andre interesser i fylket. Vi må vise at det internasjonale rettsvernet for urfolk og kan brukas for å verne resten av befolkninga, f.eks. gjennom oppretting av samisk fiskerisone.

Nord-Norge som koloni

Det skulle ikkje her vere naudsynt å legge fram historiske argument for at Sápmi og Nord- Norge har vore kolonisert og framleis tildels fungerer som ein råvareleverande koloni under Sør-Norge. Nord-Sverige og Nord-Finland har historisk hatt samme rolla og er no koloniar under Brussel i tillegg. Koloniar bør som kjent avkoloniseras og under EU-kampen blei det blåst nytt liv i tanken på ei lausriving av Nordkalotten. I første omgang blei denne lagt på is ettersom Noreg holdt seg utafor EU mens dei andre to landa gikk inn.

Dersom ein anerkjenner nasjonal sjølvråderett som eit universelt prinsipp, ka seier så at bare nasjonar skal ha denne retten. Korfor ikkje og provinsar, fylke, kommunar og bygdelag?

(plass for lesaren si meining: ______________________)

Fleirnasjonale statar

Så langt har eg vist veikskapane med prinsippet om nasjonal sjølvråderett. Det har vore lett å støtte kampen for eit fritt Vietnam, Eritrea, Palestina, Kurdistan og Litauen. Det har vore lett fordi den nasjonale undertrykkinga har vore så hard, og det har ikkje stått andre alternativ mellom underkuing og frigjøring.

Like lett er det ikkje å ta standpunkt til lausriving for Quebec, dei jugoslaviske statane, Slovakia eller Somaliland. Men finst det ikkje andre alternativ enn større og større oppsplitting i statar? Treng det vere samsvar mellom nasjon og stat?

Om ein definerer nasjon som etnisk gruppe, vil vi komme i ein håplaus situasjon med eit lappeteppe av eit verdskart med stadig mindre lappar, der kartet ser ut som eit kart over gardane før jordskiftinga i førre hundreåret. Seier vi at statsgrensene skal følge nasjonane eller dei etniske gruppene seier vi og at dei ikkje kan leve saman. Vi opnar for etnisk reinsking etter jugoslavisk modell.

Dei aller fleste statar i verda i dag er fleirnasjonale eller fleiretniske (bare eit knapt titall er etnisk einsarta). Men svært mange av disse statane vil ikkje innrømme dette, eller ta konsekvensen av det. Dei har ein nasjonalstatlig ideologi som seier at i Noreg skal alle vere norske, er dei ikkje det skal dei snarast bli det, osv. Eksempel på slike land er Tyskland, Frankrike, Polen, Romania. Ein stat – eit språk har f.eks. vore eit slagord i Polen etter krigen.

Fleirnasjonale statar må akseptere at dei er det og gi indre sjølvstyre til minoritetsgrupper på det språklige og kulturelle område. Nokre gonger er det og naudsynt å verne ei minoritetsgruppe sitt næringsliv mot konkurranse, slik som samane si einerett til reindrift, samisk fiskerisone eller finnmarkingane sin einerett til moltebærplukking. For urfolksgrupper må dette vernet vere særlig sterkt.

Nokre gonger vil eit slikt minoritetsvern ta form av individuelle rettar (retten til eige språk som fag i skolen, vern av kulturelle ytringar som duodji), andre gonger regionale / lokale særordningar (minoritetsspråket som fag for alle, jakt- og fiskerett).

Fleirnasjonale statar med anerkjente minoritetsrettar er einaste måten å unngå nasjonalsjåvinisme, rasisme og stadige krigar om oppdeling av landområde. På dette grunnlaget vil eg prinsippielt avvise ideen om ein samisk stat som strategi for å oppheve undertrykkinga av det samiske folket. Strategien må vi finne innafor ein fleirnasjonal stat med sterkt samarbeid over landegrensene, slik at ein kan oppfylle programerklæringa frå den nordiske samekonferansen: «Vi samer er et folk og landegrensene skal ikke få hindre vårt fellesskap.»

---

Noter

Note 1: Dáçça (dáþat) er eit samisk ord for ein ikkje-samisk skandinavisk mann. [Tilbake]

Note 2: Rivgu er eit samisk ord for ei ikkje-samisk kvinne. [Tilbake]

Note 3: Komag = samisk fottøy. «Ein skal ikkje leite lenge i slekta før komagtuppen stikk fram» – nord-norsk ordtak som seier at svært mange «norske» er av meir eller mindre samisk avstamming. [Tilbake]

Note 4: Norske Kveners Forbund er interesseorganisasjon for etterkommarar av finsktalande folk som på 17-1800-talet kom til Kvenland (Tornedalen, noverande Nord-Sverige / Nord-Finland) og slo seg ned i Finnmark og Troms. [Tilbake]

Note 5: KUF: Det kongelige kyrkje, utdannings- og forskningsdepartement. Departement i Oslo med stor makt over saker dei ikkje har peiling på, spesielt samiske og kvenske skolespørsmål. [Tilbake]

Note 6: Indian Nations = Dei amerikanske urfolka sitt eige omgrep om dei indianske folkeslaga. [Tilbake]

Note 7: Den samiske nasjon, bok av Per Otnes (Den samiske nasjon: interesseorganisasjoner i samenes politiske historie, Pax 1970). [Tilbake]

Note 8: Den Lappiske Nations Conservation. Uttrykket er brukt i Lappecondisillen, vedlegg til grensetraktaten av 1751 mellom Noreg (Danmark) og Sverige. [Tilbake]

Note 9: ILO-konvensjonen. ILO – Den internasjonale arbeidsorganisasjonen. ILO-konvensjon 169 om urbefolkningar og stammefolk i sjølvstendige statar er til no ratifisert av vel 10 statar. Denne blir flittig sitert av samiske organisasjonar og organ som hevdar at Noreg ikkje har oppfylt konvensjonen sjølv om han er ratifisert. [Tilbake]

Note 10: Sameutvalet si Rettsgruppe. NOU 1994:43 Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark. [Tilbake]

Note 11: NSR = Norske samers rRiksforbund – samisk organisasjon som har fleirtal på Sametinget. [Tilbake]

Note 12: Steinar Pedersen er historikar og leiar for Arbeiderparti-gruppa på Sametinget. [Tilbake]

Note 13: RTZ = Rio Tinto Zink – multinasjonalt gruveselskap som har fått leite etter gull og diamantar på Finnmarksvidda. [Tilbake]

---

Ved å svekke kystbefolkningas hevd på fisken, svekke allmenningsretten til fisket og regulere sjarkfiskeren bort, tjener regjeringa storkapitalen i næringa.

Kombinasjonen den varme Golfstrømmen, blanda med kaldt næringsrikt saltvann fra polområdet, gjør vårt havområde til et av verdens beste fiskehav. At disse havstrømmene kommer innover vår store kontinentalsokkel, gir grunnlaget for våre enorme naturressurser

Ressursrik landsdel

Befolkninga i Nord-Norge har vokst med og levd av havets ressurser. Fra sagatida til i dag har disse fornybare ressursene gjort denne landsdelen til en rik og velstående landsdel. Riktignok har det vært svingninger i sesongfiskeriene og noen ganger svart hav. Da har styrken vært at befolkninga ikke har hatt ensidig næringsgrunnlag, men har utnytta den rike naturens mangfold.

Helgeland og Hålogaland hadde sterke småkonger i sagatida på grunn av fisken. Det var tørrfiskpenger herfra som muliggjorde bygginga av Nidarosdomen. Det var fisken nordfra som var grunnlaget for Hansabyen Bergen. Fisken var hovedgrunnen for kolonialiseringa av Nord-Norge. Silda skapte muligheten for industrialiseringa av landsdelen. Sildefisket i Eidsfjorden var av slike dimensjoner at det merktes på børsen i Hamburg i siste del av forrige århundre. Vi fikk både damskipsflåte og sildoljeindustri den gang.

I dag fremstår fiskeriene og fiskerinæringa som nasjonens viktigste næring etter olja. Det dreier seg om den nest største eksportnæringa med en eksportverdi på omkring 20 milliarder kroner i året. I tillegg kommer innenlands omsetting. Det er store verdier kapitalen ønsker å få grep om. Næringa er viktig ikke bare for eksportverdien, men også for verdiskapning, sysselsetting og bosetting langs kysten vår.

I de seinere år har denne rike landsdelen blitt fremstilt som problemlandsdel. En underslår den verdiskapinga som foregår langs kysten, men har i rein FrP-stil fokusert på prissubsidier og statlige overføringer. En fiskeriminister fra landsdelen og fra næringa veit bedre, allikevel fremstår han som EU-tilpasseren med budskapet at markedskreftene skal få råde. Landsdelen skal urbaniseres og fisket skal industrialiseres. Dette er landsdelens største trussel noen sinne. Fordelen og styrken til landsdelen har vært mangfold og allsidighet med helt marginale avkastninger ut fra naturens evne. En fiskeripolitikk basert på kapitalens premisser fører til oppkjøp av fiskerirettigheter fra lokalbefolkninga og til fjernkapital. En naturlig konsekvens er ressursødende fiske etter den mest lønnsomme fisken, ødelegging av markedet og utarming av landsdelen.

Kapitalskapte kriser

Vi ser dette tydelig i dag. Vi har minst to typer kapitalskapte kriser. Ei ressurskrise pga. overfiske i Barentshavet av en økende trålerflåte. Og vi har ei markedskrise hvor den marginale utkantproduksjonen rammes av et verdensmarked med overpøsing av hvitfisk (dvs. fisk med hvitt kjøtt som torsk, hyse og lange) fra alle verdenshavene. Det er ikke bare oppdrettslaksen som dumpes på markedet. Vi ser den samme systemkrisa i saltfisknæringa, i filetproduksjonen og i ferskfiskleveringene.

Kapitalens ønske om størst mulig avkastning, fortest mulig verdirealisering sammen med perspektivet om konkurranse med likesinnede i markedet, gjør at hensynet til naturressursene og til befolkninga må vike. I dette kappløpet inngår det at fiskeressursene ikke lenger skal tjene bosettinga, befolkninga og kystfiskerne. Om kystbefolkninga urbaniseres til noen få byer, er det lettere å frata kystfolket sine gamle fiskerirettigheter. Ved å svekke kystbefolkningas hevd på fisken, svekke allmenningsretten til fiske og regulere sjarkfiskeren bort, tjener regjeringa storkapitalen i næringa.

Kystbefolkninga mot havimperialister

Å forsvare kystbefolkningas hevd på ressursene, er en miljøkamp. Det er med på å begrense rovdriften på de mest lønnsomme fiskeslagene. Kystbefolkninga er naturressursenes beste vokter sjøl om vi har eksempler på ødsling her og. Det er nemlig ikke kystflåten som har ressurser til å tømme havene, det er den kapitalkrevende havgående flåte. Og det gjør de hvis ikke kyststatene tar ansvar for kystbefolkningas næringsgrunnlag. Canada våget å gå utover 200 mils økonomisk sone i konfrontasjon med EU for å forsvare blåkveita for sin kystbefolkning. Norsk fiskeripolitikk er ikke bare unnvikende ovenfor EU, Island og andre piratfiskere i Barentshavet, de er direkte aktive i å stimulere verdens største piratfisker; Kjell Inge Røkke.

Verdens største smutthullfisker …

Røkke har slått seg opp på smutthullfiske rundt om på verdenshavene. Røkke eier våren 1996 22 fabrikkskip og fisker 10% av verdens hvitfisk. Dette fiske foregår utenfor Alaska, Russland og Sør-Amerika. Han har også avtaler med kystnasjoner til å ta 1,3 millioner tonn fisk. Det er tre og en halv gang så mye som den samlede norske torskekvoten i år. Førstehåndsverdien av fangsten er regnet til 7 milliarder kroner, like mye som hele den norske førstehåndsverdien av fisk i 1995. (Kilde: Dag Erlandsen i bladet Vesterålen 11. april 1996.)

Røkkes båter opererer hovedsaklig på et fiske som ikke er regulert, derfor har heller ikke Røkke trengt noen kvoter. I et radiointervju i vår ble kompanjongen i RGI, Gjelsten spurt om ressursansvar. Han svarte klart og tydelig at det ikke var deres ansvar, deres oppgave var å fiske opp mest mulig. Røkke driver en innhøsting som prioriterer kortsiktig økonomisk gevinst fremfor langsiktig forvaltning. Slik spekulerer Røkke fra Norge i uavklarte og uregulerte havområder med støtte fra norske myndigheter. Dermed blir det norske engasjementet i FN-avtaler om å regulere fisket i internasjonale farvann halvhjerta. Og bønnen til Island og andre om å slutte å fiske i smutthullet og i smutthavet, blir bare flaut. Når anledninga byr seg, er norsk fiskeripolitikk like imperialistisk som noen.

… satser på å kjøpe nasjonale kvoter

Røkke har kapital og ønsker å satse på Barentshavet. I dagens fiskeripolitikk kan en kjøpe seg til kvoter. RGI satser på to måter. Den ene er å bygge trålere som leies ut til russerne med sannsynlige leveringsavtaler i Norge. 16 til 18 nye trålere skal registreres i Luxemburg, fiske på russisk kvote under russisk flagg i Barentshavet. Det forutsettes at det gis norsk statlig hjelp på de 12 siste. Satsinga vil kreve mellom 200 og 300 millioner statlige norske kroner i subsidier. Nærings- og energidepartementet har tidligere i vår klarert utbetaling av verftsstøtte i forbindelse med at RGI skal bygge 8 fabrikktrålere og 10 ferskfisktrålere. (Kilde: Nordlys18. juni 1996.) I første omgang er selskapet med på å bygge 4 nye trålere som skal gi leveringsforpliktelser til Norway Seafoods på rundt 17.500 tonn. Denne avtalen vil når den er gjennomført, gi RGI hånd om 70.000 tonn råstoff. Russiske fiskerimyndigheter er bekymret for den avhengigheten som er skapt til utenlandske samarbeidspartnere på flåtesiden. Havforskerne er engstelige for at torskebestanden står foran en ny nedtur. Og markedet er engstelig for ytterligere prispress på hvitfisk.

Den andre måten RGI satser på, er å kjøpe opp norske fiskebruk som har trålerkonsensjon. Oppkjøp av Melbu-fiskeindustri er Røkkes brohode mot Nord-Norge. Det er et av Nord-Norges største fiskerikonsern. Konsernet består av bl.a. fiskebruk i Lofoten og Vesterålen som Stamsund, Melbu, Hovden, Nykvåg og for ikke å glemme er de den største aksjonæren i Vesterålens Hermetikkfabrikk på Sortland. Allikevel er nok den største enheten trålerrederiet med sine seks trålerkonsesjoner. I 1996 har rederiet kvoter på nesten 11.000 tonn torsk og hyse. Via Stamsund Skipsselskap er konsernet betydelig eier av Lofoten Trålerrederi a/s med sine sju konsesjoner. Dermed kommer Norway Seafood opp i kvoter på 20.000 tonn torsk og hyse. Sammen med sei og andre fiskearter, kan denne trålerflåten gi en årlig fangst på mellom 30.000 og 40.000 tonn hvitfisk og reker. For RGI er det kvotene og konsesjonen som er interessant. Verdien av fiskebrukene og flåten er uvesentlig.

Fiskeriministeren på lag med Røkke

Dagens Næringsliv meldte bl.a. 2. april 1996 at SND presset på for Melbu-oppkjøpet, med å true å selge seg ut om ikke duoen gjorde noe på fiskerisektoren. SND investerte 50 millioner i Røkkes nystiftede selskap Norway Seafoods. Dette var ingen distriktstøtte, men en investering. I dag kan SND selge aksjene for 70 millioner. RGI hadde neppe kjøpt opp Melbu-konsernet om ikke de hadde klare løfter fra myndighetene om å få konsesjonene. DN sin melding er forsøkt imøtegått, men muligheten til å kontrollere konsesjon, er et taust og pålitelig vitne om myndighetenes velsignelse.

Tidligere fiskeriminister Eivind Bolle hevdet at det som er betenkelig i dagens utvikling, er den sentralisering av fiskerinæringen som pågår. En havgående flåte på noen få hender, vil kunne fiske opp og levere de nødvendige kvanta fisk til noen få store fiskeindustrianlegg langs kysten. Kystflåten vil da bli presset ut av konkurransen. (Ifølge lederen i bladet Vesterålen 19. mars 1996)

Eiendomsretten

På 1960- og 1970-tallet ble en flåte på 70 ferskfisktrålere bygd opp av lokal fiskeindustri, kommuner og andre lokale eiere. Disse skulle sikre at råstoffet ble landet og produsert der eierne bodde. Halvparten av dagens ferskfisk-trålere i Nord-Norge er nå på sør-norske hender. Av flåten på vel 40 båter er ca. 20 trålere kontrollert av tre tunge fiskerikonsern som styres av kapitalinteresser utenfor landsdelen. Det multinasjonale selskapet Nestle Findus med base i Sveits, er det ene selskapet med kontroll over 5 trålere, Røkke den andre og West Fish i Ålesund den tredje.

West Fish eier fabrikktråleren Kongsfjord og seks ferskfisktrålere. Dette selskapet har overtatt restene fra det familie-eide selskapet Aarsæther. Med offentlig kapitalinnsprøyting på over 40 millioner kroner i gunstige lån og tilskudd, overtok West Fish selskapet i 1991. Med de trålerkvotene som er tildelt de siste årene, kan denne flåten fiske 13.000 tonn torsk og hyse. Landanleggene har også vært av de mest aktive i å kjøpe råvarer fra russiske trålere. Selskapet planlegger med støtte fra SND å bygge et svært saltfiskanlegg på Svartnes ved Vardø. Dette har skapt uro i saltfisknæringa som i vinter har slitt med stor overproduksjon og prisras.

Lokomotivene

RGI og West Fish er begge vertikalt integrerte konsern med stor trålerflåte, industrianlegg og en organisasjon som driver salg og markedsføring. De har full kontroll over hva de gjør fra ressursuttaket til markedet. Dette er i samsvar med SND-rapporten som Nærings- og energidepartementet la frem høsten 1994. Det var en rapport som hevdet at fiskeri-Norge trenger noen få integrerte og store bedrifter som skal være såkalte lokomotiv i fiskerinæringa. (Fra bladet Vesterålen 13. april 1996.) Den norske strategien går altså ut på å støtte opp om noen få aktører som konkurrerer på verdensmarkedet. Da er det nærliggende å tro at skrittet over til fabrikkproduksjon er lite. En god del av den hvitfisken som utkonkurrerer norsk torsk og hyse, er fabrikkproduksjon fra Island og fra Røkkes RGI. Det er all grunn til å frykte at den strategien Russland med hjelp av bl.a. Røkke vil satse på, er fabrikkskip som kan skaffe landet mest mulig valuta. Vi registrerer at Røkke kommer til Nord-Norge både under norsk, russisk, luxenburgs og kypriotisk flagg og med DNA-regjeringas støtte.

SNDs strategi med å styrke store fiskeribedrifters egenkapital, gir skjev konkurranse. De mindre fiskerimottakene står enten i fare for å bli kjøpt opp eller utkonkurrert. Det er spesielt tragisk fordi det er de mindre bedriftene som er mest fleksible til å takle sesongsvingningene og svingningene i markedet. Og det er de mindre mottakene som muliggjør en spredt sjarkflåte langs kysten.

Omorganisering av det tidligere DUF

SND (Statens nærings- og distriktsutviklingsfond) omorganiseres. Den totale rammen på SND-midler har vært på vel fem milliarder kroner. Fylkeskommunene har hatt hånd om ca 1,5 milliarder. Det har foregått en viss tautrekking om forvaltninga av disse pengene. Skal fylkeskommunen ha ansvaret for de distriktspolitiske virkemidlene i SND eller skal næringsministeren med SND-ledelsen disponere disse midlene. Det dreier seg om en lokal folkevalgt styring eller en SND-ledelse som tar mer og mer form av bankvirksomhet. Næringsministeren arbeider for omlegging som sikrer SND langt større makt over disse offentlige støttemidlene. Ministeren omorganiserer for å svekke lokalpolitikernes bremsing på denne utviklinga og for å tilpasse omorganiseringa denne «Røkke»-satsinga.

Også innenfor fiskebåtfinansieringa ser vi en betydelig omlegging. Her arbeides det med å slå sammen Statens Fiskarbank, Kreditkassen og SND. (Tidligere Fiskernes Bank gikk inn i Kreditkassen for noen år siden.) En slik sammenslåing er med på å fjerne alt som dreier seg om distriktspolitiske virkemidler. Spesielt er denne omlegginga helt etter privatbankenes forretningsid. Denne integreringa vil være med på å se snevert bedriftsøkonomisk på båtkjøp. De som taper, er kystflåten. Dagens kvoter og fiskepriser gjør det umulig for kystfiskerne å skaffe seg ny båt. Forslaget om å legge ned Statens Fiskarbank er et nytt signal om at Regjeringa ønsker en ensretting av norsk fiskerinæring i retning av større enheter på sjø og land. Med hjelp av SND er storkapitalen på full marsj inn i både den tradisjonelle fiskeriindustrien, i oppdrettsnæringa og i flåtestrukturen.

Manglende styring eller bevisst privatisering

Årsmøtet i Troms Fiskarfylking beklaget på det sterkeste den manglende styring av fiskeripolitikken. Fiskarfylkingen sier videre: «Resultatet av dette har blitt at Næringsdepartementet ved SND og Utenriksdepartementet har blitt de viktigste aktørene for å styre rammebetingelsene for næringa, ofte på tvers av næringas egne ønsker og vedtatte fiskeripolitiske målsettinger.»

Derfor er det ikke riktig å beskylde myndighetene for manglende styring. De øver en styring på kapitalens premisser.Det er en politisk kurs for å avfolke kysten for å sentralisere i noen få byer. Under Gro H. Brundtlands regjeringstid, har alle styringsredskaper blitt svekket eller tatt helt bort. Vi ser det på flere og flere felter. Også på hvordan nedleggelse av postkontor rammer distrikts-Norge. Dermed blir bosettingsstrukturen forandret og kystkulturen står for fall. Vi er vitne til en norsk imperialistisk fiskeripolitikk under ledelse av sosialdemokratene.

Forsvar kyst-Norge

Det er kystfiskekulturen som best kan utnytte naturens mangfold og variasjoner. Det er kystflåten som best kan tilpasse seg naturens yteevne. Og det må være reproduksjonen i havet som må få bestemme uttaket av havets ressurser til enhver tid. Det må ikke være kravet til profittavkastning som skal bestemme fangstmengden, heller ikke markedets etterspørsel. Som kystnasjon må vi ta et globalt ansvar. Vi har ansvar for en av verdens viktigste biologiske ressurser.Denne ressursen må ikke privatiseres på det internasjonale marked. Vannforsyninga kan stå som et skrekkeksempel. Ni multinasjonale selskaper med sete i Europa har total kontroll på denne. Kampen i dag går på at internasjonal kapitalisme ønsker å privatisere naturressursene.

Vi må få en nasjonal fiskeripolitikk som sikrer kystbefolkninga retten til fiskeressursene. Fiskeripolitikken skal være et redskap for å opprettholde dagens bosetting.Fiskerettighetene må knyttes til lokalsamfunn og aktive fiskere. Fiske med passive redskaper som garn, line og juksa kan fiske fritt. Reguleringstiltakene må ikke diskriminere kystfiskerne som ønsker å ta fisken når den er ved land i sesongene. Reguleringstiltakene må forfordele kystflåten og diskriminere fiske i oppvekstområder i Barentshavet. Helårsdrift ved fiskemottakene på land må baseres på varierte fiskeressurser og på forskjellige videreforedlingsformer. Landbasert virksomhet må basere seg på fleksibelt driftsopplegg. Gjennom lagring og frysekapasitet kan en motta fisken når det er mye fisk. Med hurtig nedfrysing av helt fersk fisk kan sjarkfiskere rundt om i distriktene sende frossen filet til videreforedling når som helst. Ved å bygge på fjordfiskeren kan en og nyttiggjøre seg av de mange forskjellige fiskearter og vekster som forekommer på kysten. Disse både eksklusive arter, u-fisker, kråkeboller m.m. er lite egna til kommersiell fangst, men vil kunne gi sjarkfiskeren et verdifullt bidrag til sitt eksistensgrunnlag. Slik kan en sikre mest mulig stabil sysselsetting på årsbasis.

Mulighetene er mange, teknologien har skapt nye muligheter og vi har en rik kystkultur å bygge på. Disse løsningene velges ikke. Den sosialdemokratiske regjeringa sammen med kapitalen har en helt annen strategi med næringa. Tida er moden for en ny Aksjon Kyst-Norge.

Dette er ein noko meir omfattande versjon av artikkelen enn det som vart trykt i bladet

---

Nord-Noreg (såvel som Nord-Russland, Nord-Finland og Nord-Sverige) er spesiell på mange måtar, og vi må aldri gløyme at landsdelen har sterke islett av andre nasjonar, kulturar og ei særeigen historie oppetter århundra.

Sett utifrå hovudstadssynspunkt har alt dette alltid vore sett på med stor mistru. I mellomkrigstida blei det frå militært hald snakka om den nord-norske «dobbelt-lojaliteta». Då tenkte ein på det sterke samiske og kvenske folkeelementet og også på det lille islettet av russisk på norsk grunn. Det blei insinuert at i ein krigssituasjon var desse menneska suspekte. Krigen viste kva folk her oppe var gode for, men det er først dei siste åra at delar av motstandsfolka i nord (dei som samarbeida med og dels fekk opplæring i Sovet under krigen) har fått (ikvertfall delvis) oppreistnad etter den forfølgjinga og mistenkeleggjeringa dei blei utsatt for etter krigen (heilt fram til idag)

Framleis, med siste EU-kampen i friskt minne, blir det frå den øvste politiske leiinga i landet stilt spørsmålsteikn ved folkementaliteten i nord. Det er ikkje for ingenting at folk heri nord har lufta tanken om å skilje seg ut som eigen stat gong på gong opp igjennom tida. Det er litt meir enn kuriøse tankar, for hendingar i fortida og i notida gjer det svært så forståeleg at sånne tankar oppstår. Også spørsmålet om Sápmi/Sameland må sjåast i dette perspektivet.

Med opprettinga av Den euro-arktiske Barentsregionen, gjorde den norske herskarklassen – saman med sine imperialistiske storebrødre USA og EU – førebuingar til ei tvangsbinding av nordområda til den omforminga som går føre seg i Europa. Trass i at NEI-et ved folkerøystinga om EU blei eit forsinkande historisk element, maktar herskarklassen å nytte EØS-avtalen til stendig nye undergravingstiltak for å sikre betre kontroll i nord. Dei undergrev det borgarlege demokratiet både lokalt og nasjonalt og legg tilhøva tilrette for at økonomisk aktivitet på alle områda skal kunne bindast opp til det byråkratiet som er i ferd med å bli bygd opp etter etableringa av Barentsregionen i 1993.

Etableringa av regionen som ein signat-traktat (kor alle som underteiknar traktaten kan delta på lik line i det økonomiske livet i regionen) saman med EØS-avtalen og EU-tilpassinga, gjer at det er grunnlag for å kalle politikken for ei «svalbardisering av nord-områda».

I Nord-Noreg blei Barentssamarbeidet aktivt og offensivt brukt av JA-sida i EU-kampen. For borgarskapet trudde at denne imperialistiske framstøyten skulle gje god drahjelp i arbeidet med å overtyde dei mistruiske «nordlendingane». Det gjekk ikkje, men i stor grad har dei makta å hindre ein kritisk debatt om dette Barentsprosjektet. I intelligensian i nord har borgarskapet om ikkje skaffa seg aktive allierte, så i kvert fall nyttige medløparar som stort sett ukritisk kolporterer det ideologiske glansbilete om grenseoverskridande samarbeid som eit klasselaust og udelt positivt trekk ved Barentssamarbeidet.

Foran etableringa av Barentsregionen

11. januar 1993 blei Den euro-arktiske Barentsregionen formelt etablert på eit møte i Kirkenes. Initiativet kom frå Utanriksdepartementet i Noreg. EU-kommisjonen og den amerikanske ambassaden var tidleg inne i planlegginga.

Den 16. november 1992 blei det halde eit møte i Oslo der: «deltakerne fra de nordiske land, Russland, USA og EF-kommisjonen drøftet et norsk utkast til erklæring fra Kirkenes-møtet. Det syntes å være enighet om skissen til organisatorisk oppsett og samarbeidets retning» (Thorvald Stoltenberg sin tale til Landsdelsutvalget for Nord-Norge 17.11.1992).

I den norske regjeringa sin retorikk i tida fram mot Kirkenesmøtet i januar 1993 var pomorhandelen og den kalde krigen viktige hendingar i argumentasjonen.

La oss sjå på nokre glimt av historia i denne samanhangen.

Pomorhandel

At pomorhandelen av den dansk-norske og seinare den svensk-norske regjeringa blei oppfatta som eit problem som måtte avgrensast og kontrollerast, trekkest ikkje fram. Historia om pomorhandelen er neppe ferdigdebattert enno på lang tid.

Røtene til denne handelen er håløygane sine handelsferder austover i sagatida. På 1200-talet stogga desse rutene, men i seinmiddelalderen blei nye ruter etablert knytta til lappemarknadene. Nokre av desse låg ved kysten mellom Noreg og Russland, som Karlebotn i Varanger, Kjørvåg (Aiddegoppe, Vaidaguba) på Fiskarhalvøya og Kildin litt aust for Kolafjorden. Etter at engelskmennene hadde nyåpna sjøvegen til Dvina-munninga i 1550-åra, og især etter grunnlegginga av Arkangelsk i 1584, blei handelskontakten mellom Vest-Europa og Russland sterkt utvikla. Dei lokale norske handelsaktørane syntest ikkje på denne tida å ha reist lengre enn til dei næraste marknadene på russisk side (på denne tida utan statspolitiske grenser og befolka av samar i hovudsak).

Det var først på 1700-talet at utviklinga skaut fart og fekk styresmaktene si merksemnd. På 1600- og 1700-talet var handelen sterkt regulert. Frå 1681 blei all handel monopolisert, først under Bergen seinare København. Russe-(pomor-)handelen var i prinsippet ulovleg, men behovet og etterkvert sterkare og sterkare krav frå lokale embetsmenn og andre samfunnstoppar gjorde at denne handelen blei legalisert på slutten av 1700-talet, men etterkvert med mange restriksjonar for å hindre uønska konkurranse. I ufredsår blei restriksjonane endå strengare. Handelssamkvemet hadde sannsynlegvis ein topp kring 1850, sank litt og varierte litt opp og ned til 1928. Frå krigsutbrotet i 1914 til då var omfanget synkande – i 1928 berre nokre få skipsanløp.

Den folkelege delen av russe-(pomor-)handelen var tuskhandel, bytte av vare mot vare, og gjorde at folk i nord kunne halde på ein hushaldsøkonomi og den uavhengigheta og fleksibiliteta denne økonomien kunne gi. Tapet av denne typen handel og overgang til meir pengeøkonomi fekk særleg mykje å seie for sjøsamane og deira næringstilpassing.

Russehandelen har alltid vore politisert og russefrykten har vore brukt lenge før revolusjonen i 1917. Og den folkelege kontakten over grensane har vore sett på med mistru både frå vestleg (inklusive norske) og austleg side i like lang tid. Som kuriositet kan nemnast at hetsen mot «russehandelen» idag – især frå handelsstanden i nord, er merkverdig lik det som var av reaksjonar frå handelsstanden under pomortida.

Grenser og konfliktar

I regjeringa sin argumentasjon foran stiftinga av Barentsregionen nemnast heller ikkje grensestridane i nord; ein strid om kven som skulle kontrollere noverande Troms og Finnmark og som stendig skapte konfliktar mellom Danmark-Noreg, Sverige og Russland (Sverige-Noreg og Russland seinare).

Det gjaldt både sjølve grensedraginga og retten til å skattelegge samane. Inntil grensereguleringa med Sverige i 1751 høyrte dei noverande samedistrikta Kautokeino og Karasjok under svensk geistlig og verdslig «øvrighet», sjølv om samane skatta både til Sverige og Noreg. I den austlege delen av Varanger blei grensa mellom Noreg og Russland først regulert i 1821.

Før grensereguleringa hadde samane rett til å ferdast fritt i heile området. Også etter grensereguleringa med Sverige hadde samane framleis denne retten. Samstundes som dei «svenske» samane kunne ha sommarbeitet sitt i Troms og Nordland, hadde dei «norske» rett til vinterbeite på svensk-finsk område.

Etter at Finland i 1809 kom under Russland i staden for Sverige blei det ingen endringar før Russland i 1852 sperra grensa mellom Finland og Noreg.

Denne konflikten om landområda i nord blei ikkje endeleg «løyst» før den siste grensesettinga for vel 50 år sia. «Løyst», av di dei ulike grensereguleringane skapte problema og til dels katastrofa for folk i området, nemleg samane.

Rivaliseringa mellom dei inntrengande maktane i nord for å etablere statleg kontroll, skjedde gjennom militære ekspedisjonar, men ikkje minst gjenom bruk av kirka. Svenske, dansk-norske og russiske kirker var spreid utover om kverandre. Det sameinte tiltaket som la grunnlaget for statsmaktene sin kontroll med «sine» nordområde, var bruk av kirka kombinert med kolonisering i etterhand – så først politi- og militæroppbod i området.

Denne politikken og grensedraging/grensesperring blei ein katastrofe for dei samiske samfunna i heile området.

Grensesperringa i 1852 og Kautokeino-opprøret

Framstillinga av Kautokeino-opprøret i 1852 har i stor grad vore farga av dei «kvite» sine ønskemål om å ufarleggjere oppstanden. Det skjer ved å avgrense analysa geografisk og gjere opprøret til ei sosiokulturell hending basert på samisk reaksjon på ålmen audmjuking og nyvakt religiøsitet. Innebygd ligg ei haldning om at samane var eit primitivt, underutvikla folk som ikkje kunne reagere på anna enn den personlege direkte audmjukinga misleia av fanatiske religiøse leiarar.

Det faktum at opprøret bygde seg opp frå 1840-talet, at grensetvisten mellom Noreg, Russland og Sverige spissa seg til frå rundt 1830 og opebert ville ha store konsekvensar for den samiske nasjonen, at det i heile Europa var opprør og opprørstendensar (mellom anna thranitter-rørsla i Sør- Noreg), og at mange av dei som tok del i opprøret alt frå 1840-talet var svært aktive med å freiste å organisere protestar mot «øvrigheten»; det blir dempa ned eller i det store utelatt.

Med knusinga av Kautokeino-opprøret og grensestenginga mot Finland (Russland) i 1852, blei samane splitta. Og som amtmannen i Finnmarken skreiv i 1874, hadde «fjellsamenes stilling blitt et liv i trengsel og tilbakegang».

Statsmaktene greide å knuse grunnlaget for ein samla opptreden frå folk i Sápmi, og enno slit ein med å reise ein felles kamp.

Det europeiske perspektivet

Heller ikkje nemnast hanseatane si utplyndring av Nord-Noreg gjenom sin kontroll med fiskeeksport og tildels monopol på importsal av varer som korn. Dette passar sjølvsagt ikkje inn når det europeiske perspektivet skal gjevast eit ubetinga positivt innhald idag.

(Hansa-dagane i Bergen må vel seiast å vere noko av det mest pro-imperialistiske og reaksjonære forsøket på å skrive om historia.)

Kvalros- og kvalslakteriet til dei store sjømaktane på 1600-talet og utover (England, Nederland, Spania og Portugal) blir heller ikkje nemnt i regjeringa sine historiske utgreiingar foran etableringa av Barentsregionen.

Heller ikkje dei utanlandske (særleg engelske) konserna som skaffa seg kontroll over mesteparten av gruveindustrien i nord (inkludert Svalbard) blir nemnt, naturlegvis.

Det var nettopp i strid mot desse selskapa sin koloniale stil i utplyndringa og utbyttinga, at den nordlege arbeidar- og fagrørsla blei skapt. Rørsla blei internasjonal og henta sine inspirasjonar meir frå dei revolusjonære tendensane i aust (politisk, for geografisk ligg jo til dømes Kirkenes like langt aust som Aleksandria i Egypt, lengre aust enn Istanbul og omtrent like langt aust som St. Petersburg i Russland) enn frå den meir byråkratpåverka tyske rørsla som i sør.

Den kalde krigen

Regjeringa ser no på den kalde krigen som ein parantes i historia, som starta ved revolusjonen i Russland i 1917, same året som arbeidarane på Svalbard blei frakta til Tromsø med militær eskorte etter ein streik mot det engelske selskapet som dreiv gruvane då.

Etter revolusjonen i Russland og ikkje minst på grunn av borgarkrigen og den utanlandske intervensjonen på dei kvite (dei kontrarevolusjonære) si side, blei Sovjetunionen forsøkt isolert, gjenom handelsboikott og andre hindringer. Den unge rebellstaten skulle knusast for å hindre smitte. Men trass i dette var Sovjetunionen eit populært førdøme for arbeidsfolk verda over. I Noreg, Sverige og Finland sto dei «raude» særleg sterkt nord i landa. Krigen frå 1940 til 1945 og Sovjetunionen sin krigsinnsats (og ikkje minst deira frigjering av Finnmark i 1944) gjorde at landet hadde ei svært høg stjerne i Nord-Noreg.

Det er ikkje unaturleg at det er DNA-bossane som no utbasunerar lovord om endringane i Russland og kva Barentssamarbeidet kan føre til. Deira innsats for å legge alle moglege hinder i vegen for samarbeid mellom folk på Nordkalotten har vore stor. Deira innsats for å ta frå folk i nord kontrollen over sin eigen landsdel og eigne liv har vore stor. Og deira innsats for å innynde seg til dei førande imperialistmaktene har alltid vore upåklageleg.

Dømet Svalbard

Noreg fekk i 1920 suvereniteten over Svalbard. Svalbardtraktaten var nok først og fremst eit utrykk forendringar i dei internasjonale makttilhøva. Russland, som før 1914 konsekvent hadde satt seg imot norsk suverenitet, var satt utafor. Tyskland likeeins. Dei sigrande vestlege stormaktene hadde ingen ønsker om sjølve å overta Spitsbergen. Dei var likevel samde om at det kunne vere ønskeleg å nytte den store fredskonferansen til å rydde av vegen eit brysomt diplomatisk spørsmål. Ei praktisk løysing var å la Noreg overta øygruppa på vilkår at konsesjonslovane ikkje skulle gjelde der, men at øyene skulle vere «terra cummunis».

Heilt fram til idag har øygruppa vore i ei politisk særstilling. Det har vore den til einkver tid eigar av gruvedrifta som har rådd. Styresmaktene har hatt sine embetsmenn(-kvinner) med politimyndigheit, medan arbeidsfolk i gruvesamfunna har mangla noko som helst politisk demokrati. Dei siste åra har dei fått velje representantar til eit rådgjevande organ, Svalbardrådet. Området har vore styrt som staten sin eigedom for norske og utanlandske kapitaleigarar utan påtrengande lokalpoilitisk innblanding.

Tilhøvet til Russland/Sovjet, som har hatt større busetting og aktivitet på øygruppa enn Noreg, har variert. I februar 1924 leverte Aleksandra Kollontai (sovjetisk handelsrepresentant i Kristiania) ei note til utanriksministar Michelet om at «Unionens Regjering fra nå av vil anerkjenne Norges suverenitet over Spitsbergen, inkludert Bjørnøya».

Dette var del av ein bytehandel kor den norske regjeringa formelt anerkjente den sovjetiske regjeringa mot at sovjetregjeringa utan atterhald godtok Svalbardtraktaten. Av dette fulgte at Sovjetunionen ikkje ville vere i ei anna og meir priviligert stilling enn dei andre signatmaktene til traktaten.

Sovjetunionen hadde imidlertid i praksis ei særstilling avdi det var det einaste landet ved sia av Noreg som hadde fast busetting på øygruppa. Gnisningar fantes og dei gamle russiske krava skulle dukke opp att.

Dagfin Juel, tidlegare sentral Arbeidarparti-byråkrat, seinare tilsett i Verdensbanken, skriv i boka Folkestyre og byåkrati (1984):

«Sovjetunionen gjorde forsøk på ytterligere ervervelser både i sør og i nord. Stalin ønsket et felles sovjetisk-tyrkisk forsvar av stredene mellom Svartehavet og Middelhavet. Planen ble stanset av den amerikanske president, Harry S. Truman, som kort og godt erklærte at Amerika ikke ville godta trusler eller angrep mot Tyrkia.

Da Trygve Lie som utanriksministar besøkte Moskva i november 1944, ble han en natt anmodet om å komme til et møte i Kreml. Molotov krevde da Bjørnøya og felles norsk-russisk styre på Svalbard. Molotov gjentok og forsterket disse ønskemål i 1946 overfor Halvard Lange som da var blitt utenriksminister. Men Norge avviste kravene.»

I følge historikaren Sven G. Holtsmark (Ottar nr 2, 1996) førte presset frå Sovjetunionen til at den norske ambasadøren i Moskva, i samråd med Trygve Lie, signaliserte at den norske regjeringa var viljuge til å slutte ein overeinskomst om felles forsvarsordningar på Svalbard. 9. april 1945 leverte ambasadøren eit utkast til ei norsk-sovjetisk felleserklæring om Svalbard. I utkastet heitte det mellom anna at dei to landa var samde i at nøytraliseringa av Svalbard «har vist seg å være ugjennomførlig» og at det å halde fast ved dette prinsippet ville være «i åpenbar strid med de to lands interesser». Då saka blei tatt oppatt av Molotov sommaren/hausten 1946, var «imidlertid den internasjonale situasjonen blitt slik at de mulige omkostninger for Moskva, i form av bl.a. anna de vestlige stormakters sannsynlige reaksjon, var blitt for høye i forhold til den temmelig begrensede betydning av et sovjetisk militært nærvær på Svalbard. I februar 1947 informerte utenriksminister Halvard Lange Molotov om at Stortinget avviste videre forhandlinger basert på opplegget fra april 1945. Til den norske regjerings store lettelse lot russerne saken ligg.»

Viseutanriksminister Pusjkin skreiv i eit internnotat at «opplysningene (som ble offentliggjort i januar/februar 1947) om våre forslag angående Spitsbergen og Bjørnøya, ble sterkt utnyttet i norsk og anglo-amerikansk presse til å styrke … anti-sovjetiske holdninger i Norge. Kampanjen som fulgte saken bidro til en viss grad til å forberede den offentlige mening i Norge for medlemsskap i den nord-atlantiske alliansen.» (SGH, Ottar nr 2, 1996)

Heilt fram til slutten av 1980-talet førte ulik tolking av Svalbardtraktaten til ei latent spenning mellom norske og sovjetiske styresmakter. Sovjetunionen si faktiske særstilling på Spitsbergen med stor aktivitet på øya og stor russisk busetting, gjorde sitt til å synleggjere og halde oppe gnisningane.

Oppløysinga av Sovjetunionen

No etter Sovjetunionen si oppløysing synest russerne å trappe ned aktiviteten. Om dette vil føre med seg rolegare tilhøve mellom Noreg og Russland om Svalbard eller om etableringa av Barentsregionen, og dei vestlege imperialistmaktene si auka interesse for nordområda, vil auke uroa, det står att å sjå. Til no har den politiske uroa i Russland gjort at leiarane i Moskva i stort har hatt ein svært så låg profil i høve til ulike stridssørsmål i nordområda. Dette gjeld både i striden om delelina i Barentshavet og 200-mils-sona rundt Svalbard.

I tida som kjem vil nok leiarane i Russland måtte ta for seg «problema» i nord, både på grunn av militærstragiske omsyn og økonomiske. Dei svoltne vestlege imperialistmaktene står i kø for å sikre seg fotfeste og utgangspunkt for vidare ekspansjon i dette enormt ressursrike området. Reaksjonane blant folk (ikkje berre i Nordvest-Russland) på marknadsliberalismen sine velsignelser», gjer også at behovet veks for å legge opp ein politikk for sikring av kontrollen i nord.

Den kalde krigen er over

No er Russland «opna» att og marknadsliberalismen introdusert i heile Barentsregionen som styrande prinsipp. På ny står arbeidsfolk her i nord i same situasjon som i 1917 – i ein bitter kamp for å kontrollere sine eigne liv mot den vestleg imperialisme (inkludert den norske) som tar meir og meir over kontrollen med ressursane.

No som før er ressursrikedomen og strategiske vurderingar som er grunnlaget for imperialistmaktane si interesse. «… en kanal mellom det ressursrike Nordvest-Russland og det ressurshungrige Vest-Europa» (Thorvald Stoltenberg: Tale til Landsdelsutvalget 17.11.1992).

Den 3. november 1993 haldt tidlegare utanriksministar Johan Jørgen Holst eit foredrag i Det norske Vitenskaps-Akademiet sine lokale i Oslo. I løpet av dei første 30 sekunda sa han nøyaktig kva slags dimensjon denne saka har, som denne artikkelen handlar om:

«Barentssamarbeidet er en del av den nye europeiske arkitektur etter den kalde krigen. Det dreier seg om et regionalt samarbeid med et europeisk perspektiv, og en europeisk forankring. Det dreier seg om en utviklingsprosess, og ikke et ferdig produkt. Det dreier seg om en møteplass, ikke om et fasttømret samarbeide.»

Johan Jørgen Holst var presis i si gjentaking om ei sak i talen sin. Det europeiske «Barentssamarbeidet … er et politisk rammeverk som gir regjeringene bedre mulighet til å håndtere en ny situasjon i det nordlige Europa. … Vi ønsker å … knytte Barentsregionen til den bredere europeiske omformingen som foregår. … (Vi kan) slå fast at Barentssamarbeidet faller inn i et europeisk mønster. … For Norge er det viktig å få EU til å betrakte utfordringene i nord som sine påtrengende problemer. … Det regionale samarbeidet … kan bli sementen som holder det europeiske huset sammen. … Opprettelsen av EUs regionale komite bidrar til å gi regionene en sterkere posisjon. … EU-kommisjonen har satt av betydelige midler til regionalt samarbeid og da særlig til det grenseoverskridende regionale samarbeid innad i EU. Men også regionale prosjekter som krysser EUs ytre grenser kan få støtte … Jeg legger vekt på at Barentssamarbeidet er et europeisk prosjekt. … Vi kan si at vi gjennom Barentssamarbeidet forsøker å utvikle en modell for øst-vest samarbeid på regionalt nivå. … vi kan bidra til å trekke Russland inn i Europa. … Her ligger Nordens største europeiske oppgave. … EU synes rede til å møte disse utfordringene, og EU-kommisjonen deltar i Barentsrådet. … Viser denne interessen som et uttrykk for at EU … også ønsker å bidra til sammenføyingen i det høye nord. … En av utfordringene for EU i årene framover, er å utvikle også en euro-arktisk strategi, … en helhetlig politikk som et ledd i omformingen av Europa.»

Område	Folketal	Areal km2
Lappland	202.000	93.000
Norrbotten	266.000	99.000
Nordland	240.000	36.000
Troms	149.000	25.000
Finnmark	76.000	46.000
Murmansk	1.135.000	145.000
Arkangelsk	1.561.000	587.000
Karelen	798.000	172.000

Den geografiske Barentsregionen

Den euro-arktiske Barentsregionen omfattar dei tre nordnorske fylka Nordland, Troms og Finnmark, Norrbotten län i Sverige, Lapplands län i Finland og Murmansk og Arkangelsk oblasti og republikken Karelen i Russland.

Regionen dekker omlag 1,2 millioner kvadratkilometer, og er eit av dei mest ressursrike områda i Europa med store utnyttbare forekomstar av tømmer, fisk, mineral, olje og gass. Busettinga er i hovudsak knytta til utnyttinga av desse ressursane og næringslivet har stort sett vore handel og eksport av desse råvarane.

I området bur det omlag 4,4 millionar folk. Det som er spesielt for nordområdet er at fleire urfolk og minoritetar bur her.

Strategisk viktig område

Den såkalla Barentsregionen er strategisk viktig, både av kommersielle og militære grunnar.

Kolahalvøya har hatt ein sterk konsentrasjon av militær verksemd. Det russiske militærapparatet er inne i ein omfattande omstillingsprosess etter oppløysinga av Sovjetunionen. Etter oppløysinga har imidlertid Kola blitt endå viktigare for den russiske militæroppbygnaden då østersjøstatane Estland, Litauen og Latvia blei sjølvstendige statar. Dei vestlege stormaktene har difor interesse av å sikre seg sterkare fotfeste i nord og treffe tiltak som kan trekke det nordvestlege Russland tettare til seg både økonomisk og politisk

Regionen skil seg ut frå dei andre perifere regionane i Europa pga sin ressursrikedom og store potensiale for næringsutvikling. Området er ein tradisjonell råvareleverandør til Europa og andre kontinent. Samstundes er importbehovet for industri- og forbrukarvarer stort. Difor er området svært interessant for «internasjonale partnarar».

Regionen er Europa sin innfallsport til den nordlege sjøruta. Ei eventuell opning av Nordostpassasjen vil føre til ei enorm endring av det internasjonale transportmønsteret. Reiseruta frå Europa til Japan vil bli opptil 10.000 km kortare enn via Suezkanalen. Det vil gje nordområdet ei stor transportøkonomisk rolle.

Striden mellom stormaktene

Med rivaliseringa mellom USA, EU og Japan i minnet, er det ikkje vanskeleg å skjøne USA sin frykt for ei ny transportrute utafor deira direkte militære kontroll. Difor er dei svært så aktive i arbeidet med førebuinga til opning av Nordøstpassasjen for kommersiell drift. Denne ruta vil opne nye område i Nord-Russland kor det idag er liten eller ingen utnytting av enorme naturressursar. Teknologisk er det idag berre Russland og USA som har kapasitet til å sikre opninga av desse områda.

Framleis er det USA som legg premissa for den politisk-økonomiske utviklinga i verda, i hovudsak basert på si overlegne militære makt. Danninga av EU (med siktemål også å utvikle Vest-Unionen til EU si militære grein) må sjåast i samanhang med den innbitte konkurransen som utvikler seg mellom dei 3 leiande imperialistsentra i verda no – USA, Japan og EU.

Då tidlegare utanriksministar Torvald Stoltenberg lanserte Barentsregion-prosjektet, låg styrkinga av Vest-Europa si stilling klårt i premissa. Det er difor verdt å leggje merke til at sjølv om både USA og Japan stiller som deltakarar i stiftinga av Barentsregionen, så er det berre EU som er representert i Barentsrådet (og det med vetorett!). Med både Finland og Sverige som medlemmar i EU idag, står EU formelt meget sterkt i arbeidet med utforminga av det vidare arbeidet. Noreg sitt medlemsskap i EØS og utviklinga av dette, gjer at det er vedtak i EU som legg dei avgjerande ramene for korleis Barentssamarbeidet skal utviklast. Den norske regjeringa sine konsesjonar til EU i fiskeri- og energiavtalane, regjeringa si tilslutning til å inkorporere retningslinene for utviklinga av den økonomiske og monetære unionen i EU i EØS-avtalen, gjer at utviklinga i Nord-Noreg sannsynlegvis vil bli dramatisk. Krisa som Finnmark opplever no, er ikkje tilfeldig, men resultat av ei styrt omlegging av politikken for tilpassing til dei overordna europeiske retningslinene.

Kva er hovuddraga i utviklinga?

Omlegginga går i retning av å avskaffe alle restar av folkeleg innverknad på utviklinga.

Allmenningsretten, som før koloniseringa av Nordkalotten gjaldt både land og vatn, fjernast no også for kystfolket. Den gamleretten til fritt å ta del i haustinga av havet sine ressursar blir freista erstatta av reguleringer som introduserer eigedomsrett til ressursane; omsettelege kvoter.

Resultat: Ein konsentrasjon av eigedom og makt på færre hender og avfolking av småplassane og sentralisering til nokre få byar/tettstader.

Innafor reindrifta ser ein same tendens. Dei unge og dei små reineigarane blir anten tvungen ut av reindrifta av nye lovar/reglar eller kjøpt opp gjenom statlege «kondemneringsordninger» for å legge ned, samstundes som dei største reineigarane samlar enorme formuer på sine hender.

Innafor jordbruket skjer nedlegginger i stor grad også som følge av omlegginga av vilkåra for fiskeri- og reindriftspolitikken. Sjansane for å kunne drive med kombinasjonsdrift (jordbruk, fiske og reindrift) minskast avdi styresmaktene ønsker avvikling av denne formen for økonomisk livberging. Igjen er det dei sjøsamiske områda som blir ramma hardast.

I debatten kring Samerettsutvalet sitt arbeid er det i ferd med å oppstå ei avmaktskjensle. Denne kjensla grunnar seg på at dei overordna politiske og økonomiske ramene som trumfast gjennom, let etter seg dei ulike rettslege konsesjonane regjeringa har gjort ovafor det samiske folket, som tome ramer utan anna praktisk innhald enn å la samane administrere sin eigen undergang på staten og den internasjonale kapitalen sine vegne.

EU si deltaking i oppbygging av regionar (Østersjøregionen og Barentsregionen) og deira opplegg for kanalisering av økonomiske støtteordninger gjennom dei oppretta organa knytta til desse regionane, har som siktemål å gjere utviklinga i desse områda avhengig av EU og knytte utviklinga til den «bredere europeiske omforminga» som går føre seg.

Apparatet som er bygd opp for å administrere Barentsregionen er lik EU-apparatet toppstyrt og utanfor direkte kontroll av folkevalte organ. Dei lokale politikarane (i fylka og Sametinget) sit i Regionrådet som er underlagt Barentsrådet (kor representantane for statsmaktene sit) med rett til innspel, men utan styringsrett.

Dette er ei anna sida av utviklinga – sentralisering av makta til regjerings- og statsapparatet. Dette vil sjølvsagt kunne effektivisere den politiske prosessen – unngå det parlamentariske demokratiet sin forsinkande rolle og lettare hindre sjansane for direkte folkeleg påverknad.

Dei politiske partia i Noreg (unntatt RV) har ingen kritikk/prinsippiell motstand mot etableringa av Barentsregionen.

Sametinget krevde at alle sametinga (Noreg, Sverige, Finland) skulle få kver sine plassar i Regionrådet. Utfallet blei at dei fekk oppnemne ein representant som skulle gå på omgang mellom dei tre sametinga.

Nordkalott-samarbeidet

Samarbeidet/utvekslinga over landegrensene var tidlegare drive gjennom Nordkalottkomiteane, for det meste støtta av venstresida og sett på med lite blide augo av styresmaktene her i landet. Økonomien avgrensa i stor denne meir folkelege kontakten over landegrensane. Det er dyrt å reise mellom dei ulike landa, og det er nettopp dette det blir lokka med – billige, sponsa reiser, planar om betre vegar og eventuell jernbaneutbygging – for at folk skal sjå positivt på Barentsregionssamarbeidet.

Særleg på kulturområdet blir det satsa for å trekke med intellektuelle av alle slag for å knytte deira aktivitet til regionsbygginga. Det er viktig at kulturpolitikken i nordområda blir diskutert. Idag blir kulturarbeidarar sendt i skytteltrafikk mellom landa og det blir snakka fint og flott om kulturutveksling. Men kven legg premissa for dette arbeidet? Og korleis blir det utnytta?

Eit val

Arbeidarar, bønder og fiskarar av alle folkeslag i området, står ovafor ei utfordring – skal dei godta ei endå sterkare utviklinga i retning stordrift på kapitalen og statsmaktene sine premissa, eller ta opp kampen for å hindre dette. Skal dei godta ei innsnevring av det borgarlege demokratiet til å bli val mellom ulike variasjonar av Fremskrittpartiet sin politikk.

Det er sterke reaksjonar blant folk. Det har vore aksjonar både blant bønder (skattestreik) og fiskarar (havneblokade). Også blant arbeidarar er forbanninga i ferd med å bygge seg opp. Men fienden er mektig og til no har motstanden mot den «europeiske» tilpassinga blitt feidd av banen.

Manglane for å kunne føre ein sigerrik kamp er opeberre:

• Kampen er splitta opp, kver for seg kan ingen av gruppene vinne.
• Det manglar ei felles analyse av stoda og utviklinga, kva og kvifor skjer utviklinga.
• Og det manglar ein felles plattform for kampen.

I arbeidet med å rette på desse manglane kan AKP spele ei viktig rolle. Det trengst ein politisk organisasjon som kan drive fram diskusjonen, samanfatte og spreie debatten vidare. Og det trengst eit politisk parti som ikkje lar seg fange inn av den moderne kapitalismen si ufattelege evne til å absorbere og ufårleggjere opprørstendensar.

Det finst idag mange som har mykje å bidra med, både i, rundt den revolusjonære rørsla og langt utafor.

Men det har mangla ei politisk koordinering og prioritering av dette arbeidet.

Utviklinga går fort og kanskje hastar det meir enn vi ønsker å tru med å setje oss sjølve og andre i rørsle.

---

Bak Reservatets skranker stiger vi inn i byråkratenes paradis, mens euro-rocke-joiken spiller i stuen. Hva skal vi med reindrift og fiske når vi snart alle kan sitte på kontor?

Siden en kjetter gjerne er en person som inntar et avvikende standpunkt i kirkedogmatiske spørsmål, kan det se ut som om det her er lagt opp til en teologisk debatt. Jeg er faktisk mer opptatt av teleologi – det vil si at alt som skjer, har et bestemt formål.

Denne hendelsen håper jeg skal føre til en debatt om hva vi vil med vår eiga framtid. Men for å kunne si noe om det, må vi både se på fortida og samtida, selv om den passerer gjennom Dagsrevyen hele tiden. Det foregår en mikroskopering av utviklingen i Sápmi ved at det enten er de samme personer som dukker opp i media eller det er de samme spørsmål som går igjen på konferanser. Når jeg er opptatt av media er det både ut fra eget ståsted, og fordi det er journalistikken og ikke politikken som setter dagsorden for samfunnsutviklinga. Under Nordisk råds møte var det lett å se hvordan noen av våre dagsrevyjournalister lå klistret innpå for eksempel Arbeiderpartiets ledelse. Man må derfor spørre om det er Gro og Jagland som er redaktører av for eksempel Dagsrevyen eller VG?

Vi har sjølsagt også selvstendige journalister i norsk presse. Men hva med samisk presse vs. norsk presse? Her spiller ikke pressen den samme dirigerende rollen, og politikerne står sterkere til å føre dagens orden. Hva jeg likevel skulle ønsket sterkere, er en mer markant og kritisk dekning av hva som hender. Hvis pressen skal vare den fjerde statsmakt, må den øve både kritikk, inklusive sjølkritikk. Vi burde under Nordisk råd ha kommet bak fasaden og fått fatt i hva det er som gjør at samene ikke gis plass i Nordisk råd. Vi burde sett på budsjettposter til samiske formål som krympes, og spurt: hvilke tegn er dette?

Derfor passer det godt å si litt om toleranse. Vi har hatt Nordisk råds møte her i Tromsø. Utafor vaiet det samiske flagget ved siden av de åtte andre nordiske flagg. For bare et par-tre år siden ville dette ført til en massse spetakkel. Da vi i 1982 sydde et forenkla samisk flagg i Torshavn og heiste det foran nasjonalbiblioteket, ble det et svare styr. Saka vakte oppsikt helt til Finnmark Dagblad fikk tak i den. En rekke innsendere tok avstand fra disse ekstremistene som heiste den nasjonale fane. Intoleransen er på dette planet snudd til toleranse.

Det tolerante Norden

Nå får vi lett det inntrykk at vi lever i et tolerant Norden der vi vil integrasjon av gud og hvermann. Jeg vil dvele ved denne nordiske formen for toleranse, ikke minst fordi de nordiske statene gjerne vil inn i EU, for å få plass i det europeiske hus. Vi bor i Europa, og står slett ikke utafor slik Gro vil ha det til. Hvis Gro var så åpen for integrasjon, hvorfor vil hun og hennes meningsfeller ikke ha med samene i Nordisk råd? Ved at samene får heist flagget foran Kulturhuset, gir man inntrykk av toleranse. Men saken er den motsatte. Da de tre sameparlamentspresidenter møtte presidiet i Nordisk råd, ble de til dels bryskt mottatt. Det blåser en kaldere vind imot den samiske nasjon innover vidde og fjærsteiner, og den vi i realiteten er vitne er en repressiv toleranse.

På europeisk plan er vi vitne til en nasjonalistisk opptrapping. Nasjonalismen kommer til uttrykk i det halvfascistiske Italia, i Østerrike der den gamle nazisten Waldheim har fatt en farlig etterfølger. Utafor Europa ser vi hvordan muslimsk fundamentalisme bygger seg opp i de arabiske land, og hvordan man i de ortodokse og slaviske landene nå forsøker å fylle et tomrom etter kommunistenes fall. I dette tomrommet opererer en panslavisme som i Russland føres av parhestene Solchenitsyn og Sjirinovskij, den ene med sofistikerte argumenter, den andre med vulgær-nasjonalistiske. Sjirinovskij har erklært å ville skape en enhetlig russisk stat der alle andre språklige og kulturelle trekk skal bannlyses.

Vi har derfor hatt en 15-årsperiode med nordisk åpenhet i samiske spørsmål. Vi ser alt klare tegn til at vinden har snudd i de nordiske landene. Det at man avviste å ta opp representasjonstanken midt i sameland, bør være et tankekors. På den annen side kan man spørre om det er så viktig å være med i dette rådet? Kanskje er det viktigere å ha denne saken å mobilisere på?

En minioritets dilemma

Göran Palm skreiv for ca. 25 år siden at en minioritets dilemma vil være at den alltid må opptre slik majoriteten forventer at den skal opptre.

Styrken i det samiske menneskets atferd har vært dets anarkistiske tenke- og handlingsmåte. Med anarki mener jeg slett ikke kaos og uorden; anarkiet er derimot det statsløse samfunnet uten skrevne lover. Det dreier seg om et desentralisert samfunn der mennesket under en stor grad av frihet gikk gjennom hverdagen.

Fra å være anarkister er vi på vei til å bli borgere, og vi har til og med fått etablert egne Sameting slik at statsmaktene vet og kan kontrollere hva som foregår. Systemets indre logikk fører til at de innfødtes behov blir ofret for nordmennenes ønske om å kontrollere og beherske rikdommen i Sameland. Kolonimakta kan dessuten rose seg av å omgå samer som opptrer disiplinert i sine kofter, som ikke engang spyr på borddamen under festen.

Mange vil hevde at det har gått framover etter Altasaken. Vi har fått opprettet Sametinget, en egen paragraf (110A) i Grunnloven, egen samelov og språklov, og da må vi vel være fornøyd. Myndighetene har vært dyktige i å kaste oss blår i øynene, mens rettssikkerheten blir trampet på og uthult.

Sentralmyndighetene har lagt en nøyaktig strategi for hvordan styre samene uten for mye støy, ikke minst ute i verden. Vi har et Sameting som synes å fungere, en president som kan hamle opp med hvem som helst i hva som helst og derfor legitimere at Norge er best urbefolkningsklassen. Mens Ashton Mining og Rio Tinto marsjerer inn i Sameland til fargerik protest, sitter Nemesis (hevngudinnen i gresk mytologi) og ler i et eller annet departement. Sametinget er et overflatefenomen, mens bak de lukkede rom sitter godt lønnede norske embetsmenn og utreder hvem som skal ha rett til land og vann. Hvis land ?

Hvis hukommelsen rekker ca. 28 år tilbake i tiden, minnes jeg den indianske advokaten Vine Deloria som sa at ingen er mer effektive i amerikaniseringens kunst enn indianerne selv, bare staten forstår å sleppe de rette til.

Samerettsutvalget

Etter at Samerettsutvalget ble opprettet for snart en halv mannsalder siden, har uthulingen av de samiske rettighetene til land og vann fortsatt. Operasjonene til Ashton Mining og Rio Tinto Zink er talende eksempler. Utfiskingen og raseringen av fjordsamfunnene har fått fortsette. Reindriftas ledelse har «kjøpt» økonomimodellen fra Norges handelshøgskole som gjør at reindrifta mer og mer dreier seg om kjøttproduksjon, (jamfør Johan Kl. Kalstad). Vi har til og med på det idrettslige området gått forbi nordmennene i motorisering, ved at samene som kanskje var det første folket til å gå på ski, er blitt det første folket som slutta å gå på ski. Dessuten er ikke fotball noe for oss!

Det går i det hele tatt framover på de fleste områdene. Vi har fått eget Sameting med et altfor lite antall byråkrater, vi har i over 20 år hatt samisk institutt med trygge arbeidsplasser, vi har fått egen høyskole, det blir opprettet samiske kultursentre med fine stillinger. Dette er bra, og det gir rom for å møtes. Men vi må også spørre hva vi skal fylle disse rommene med? Hvilke kvalifikasjoner trenger vi?

Naturligvis vil staten klare å skape flere kontorarbeidsplasser, særlig innenfor det samiske forvaltningsmrådet, RESERVATET, som jeg velger å kalle det. I reservatet, som kan sammenliknes med et drivhus, skinner sola året rundt i form av pengeoverføringer fra den norske stat, mens grunnen under oss blir tømt av Rio og Ashton. Borti Finland har Ashton Mining, i følge Australian Financial Times (31.8.1994), operert i statlig hemmelighet i jakten på diamantene som kan representere milliardverdier. Ingen må tro at det samme ikke pågår på vår side, og mange vil etterhvert forstå at Mor Gro gjerne bruker noen millioner på tilpasningsdyktige byråkrater når det dreier seg om verdier i milliardklassen årlig. Mens noen av våre aktivister, som deltok under Alta-striden, forsvarte slagordet «Land – ikke penger», er det nå noen som er villige til å omskrive dette til «Land – for stillinger»!

Gjennom reservatideologien med et norsk Sameland av seks kommuner holder man 437(?) andre utenfor slik at det for eksempel ikke blir mulig for samiske barn å lære samisk i grunnskolen. Tross de fine lovene, paragrafene, eget samisk barneombud på statslønn. For den norske stat er det sjølsagt utmerket at en del foreldre går rundt om i Tromsø og er frustrert over at ungene deres ikke får opplæring etter lovens bokstav. For den norske stat vil det være enda bedre om noen av foreldrene viste seg så ressurssterke at de sjøl ordnet med undervisningen til ungene. Så kan noen samer få demonstrert hvor flinke de er i konkurransesamfunnets kunst. Samtidig får storsamfunnet demonstrert for seg sjøl hvor effektiv statsforvaltningen fungerer ved at man ikke engang i universitetsbyen Tromsø klarer å sprenge Reservatets skranker.

Reservatet

Innenfor Reservatet går det sjølsagt framover. Reservatet utdanner sine egne lærere mens Odd Mattis Hætta sitter tilbake på høyskolen i Alta med bortimot ingenting. Eller som han sa det til Skolefokus nr 1, 1994: «Ved opprettelsen av Samisk høgskole … var det meningen å gi samene et fullverdig skoletilbud. Denne skolen som først og fremst er en lærerskole, gir da også de som behersker samisk, en mulighet for lærerutdanning. De som ikke kan samisk, vil oppleve at samisk mer og mindre er falt ut. … Sametinget har ikke tatt dette opp i løpet av den første perioden, det er også meget beklagelig. Det er også påfallende at Samisk utdanningsråd som både er statens og Sametingets rådgivende organ, ikke har slått alarm … Jeg vil ikke nøle med å hevde at vi er på vei tilbake mot tilstandene på 1920-tallet for denne gruppen.»

Som avdanka lærer, men med en fot innafor skolen fortsatt, skal jeg likevel dvele litt lengre ved virkeligheta. Vi var som kjent inne i det store Hernes-året 1994, med R94 som den store gavepakke fra statsråden som skrev loven om hvorfor det meste må gå galt. R94 har ført til at det samiske innholdet i skolen står i fare for å bli visket ut.

Statsmaktas strategi

Dette viser strategien fra statsmaktas side:

• 1: Vi oppretter Reservatet, R6 heretter.
• 2: Innafor R6 foretar vi så en systematisk uthuling av det samiske innholdet.
• 3: Vi starter med å angripe det viktigste leddet, framtida; ungdommen, det vil si skolen.

Faktum er: R94 går ut på å omskape samisk kultur til en kultur på linje med «dølakulturen» i Bardu, slik John Meløy påviser i et notat. De samisk-identitetsskapende elementer som reindrift, duodji går over til å bli vanlig naturfag og handarbeid, eller som det heter fra Samisk videregående skole i Guovdageiadnu: «Moderniseringsprosessen … skjer i dag på norske premisser og har en sterk fornorskende effekt.» Om R94 skriver skolen at «fagplanene er i liten grad basert på det faktum at i henhold til Grunnloven (§110A) så fins det to kulturer som skal styrkes og videreutvikles.» R94 er et sabotasjeframstøt mot det samiske, og jeg gjør rett i å referere at sametingspresidenten har protestert kraftig på dette.

Utviklingen synes sett med statlige øyne lystig. Samene er manøvrert opp i en kontrollerbar posisjon hvor de får prate sammen i Sametinget helt til de blir blå. Innenfor R6 er det bygd opp et parkinsonsk byråkrati der flinke gutter og jenter med både Høgskole og Universitet langt bedre enn gode nordmenn kan gjennomføre postkolonialismen. Denne er nå i en sjette fase, Barents-fasen, der det gamle Sameland omsider er innmeldt ved at de russiske samene på ny utsettes for koloniserende overgrep. Noen av de maskuline har valgt en suididal løsning på sine eksistensielle problem.

Det er i alt dette opprettet gode råd:

• Barentsrådet
• Regionrådet

Innenfor Regionrådet er det 10 regionale utvalg som hver på sitt område kan nedsette underutvalg, for eksempel urfolksutvalg. Det gir muligheter også for samiske kontorplasser, mens Ashton Mining muter i Finland og Gary Lumes m.fl. okkuperer samenes elver på Kola.

I sjuende fase, EU-fasen, er samene fullt integrert som europeere. R6 opprettes som scenario for intereuroturist, med store muligheter for enhver med språk- og økonomikunnskaper. Selv vil jeg etablere meg med nedstøvede dikt fra ungdommens lentende permer mot berømmelsen, mens jeg lytter til europeisk joikerock. Jeg har forresten alt merket at noen av våre fremstående globetrottere var begeistret for fase sju, og stemte ja den 28. november. Jeg forstår dem: Utsiktene til et spennende liv blant lobbyistene i Brussel er til stede, og i konfliktens fase åtte, når EU står foran trusselen fra den desperate verden, vil våre egne kunne få en framtredende rolle.

Dessverre vil jeg være for gammel da til å delta i dansen, men jeg lover fra mitt gamlehjem å applaudere så godt jeg kan. Hvis jeg ikke ender på gamlehjemmet for nettopp kjettere som ikke skjønner sitt eget beste.

PS

Etter som Norden ikke vil slippe samene inn i sitt hus, får vi inntil videre holde oss for oss sjøl, noe vi har god trening i. Men ved å stå sammen med Grønland kan vi forstå framtida bedre. Ole Korneliussen som er en futurist, har derfor sett framover og foreslått opprettelse av kulturambassadørstillinger mellom Grønland og Sameland, og at disse ikke knyttes til de danske og norske ambassader i Oslo og København, men legges til den grønlandske hovedstad Nuuk og den samiske som ikke er klar for meg. Ole har beskrevet betingelser ved slike stillinger, og lagt vekt på at de ikke kan bekles verken av tidligere eller nåværende politikere. Han har tatt opp saken med kulturministeren og fått god tilbakemelding. Her har jeg tatt opp saken med APs gruppe i Sametinget som på sin side har fått den fram til rådet og drøftet den med UDs rådgiver Tore Gundersen. Forslaget er positivt mottatt, men hva mer? Jeg vet ikke om saken har samme virkning som virus på en datamaskin, og har ført til at maskinen spytter ut gale signaler. I dag frykter jeg at viruset bare raser rundt i kroppen.

---

Reform 94, den store reformen i videregående skole som framstilles som den reformen som skal gi alle rett til tre års videregående opplæring, samt at de tre åra skal føre fram til enten studie-, yrkes- eller delkompetanse, har virka i to år.

En kan nå slå fast at reformen ikke klarer å oppfylle de antall lærlingeplasser som ligger i intensjonene, at økonomiske midler blir overført fra det offentlige skoleverket til næringslivet, og det åpnes for privatisering. Denne privatiseringa skjer både utafor og innafor den offentlige skolen. Vi ser nedskjæring i antall elevplasser og oppsigelser av lærere.

Lærlingeplasser

Sommeren 1996 kan en slå fast at det er for få lærlingeplasser.Som følge av reformen blir de videregående kursa på tredje årstrinn lagt ned. Tidligere skulle de elevene som ønska seg en yrkesfaglig utdanning, gå et år på grunnkurs, deretter to år på videregående kurs. Dette er nå forandra. De elevene som skal ha en yrkesfaglig kompetanse skal, i følge Reform 94, gå to år på skole og være to år som lærlinger i bedrift. Nå viser det seg at det er umulig å skaffe alle elevene to år i bedrift. Til tross for at næringslivet får overført penger for å ha lærlinger, er det ikke nok bedrifter som vil ta ansvaret for denne opplæringa.

De elevene som har begynt i videregående skole etter høsten 1994, og som er innafor den aldersgruppa reformen gjelder for,har rett til tre års utdanning. De som ikke får lærlingeplass, har derfor rett til et ekstra år i videregående skole.

Overføring av penger fra den offentlige skolen til næringslivet

Bedrifter som tar inn lærlinger, får overført penger som tidligere blei brukt i skolen. Bedriftene får overført en sum på i gjennomsnitt 55.000 kroner pr. lærling de tar inn. I tillegg får de et tilskudd når lærlingen har avlagt fagprøva. Dette tilskuddet er på mellom 7.500 og 15.000 kroner. En skulle tru at det offentlige skoleverket ville ha et ord med i laget når det gjaldt inntak av lærlinger. Men bedriftene står helt fritt når det gjelder hvilke elever de tar inn som lærlinger. De kan velge på øverste hylle blant alle de som ønsker lærlingkontrakt.

I mange år har det vært slik at elever med ulike problemer har hatt rett til ei utdanning på linje med de andre elevene. De har hatt en såkalt «fortrinnsrett» til inntak. Denne retten er fjerna med Reform 94. Når alle elever har rett til plass, vil alle komme inn. Det er igjen ei gruppe, nemlig de som har behov for stor grad av tilrettelegging som fremdeles kan tas inn på primært valgt grunnkurs. Men når denne gruppa skal søke etter lærlingeplass, er det den enkelte bedrift som sier ja eller nei. I og med at tilskuddet på mellom 7.500 og 15.000 kroner er knytta til om lærlingen består læreprøva, kan en regne med at bedriftene velger seg de elevene som har best karakterer fra videregående skole.

Privatisering

Reform 94 gir rett til skoleplass for de som er mellom 16 og 19 år. Retten til tre års utdanning må en bruke i løpet av de første fire åra etter avslutta grunnskole. Mange elever som tidligere gikk i videregående skole har nå store problemer med å komme inn. De som er såkalt «overårige», det vil si at de er over 19 år, kommer bare inn på de plassene som er ledige etter at de som har rett, har kommet inn. Det vil, i de fleste tilfellene, si at de kommer inn på kurs som ikke er populære. Og om de kommer inn på et grunnkurs, har de ingen sikkerhet for å komme videre i systemet. For hvert år må de søke på nytt, og usikkerheten er like stor hver gang.

Dette fører til at det startes mange tilbud utafor det offentlige skoleverket. Dette er i stor grad tilbud som elevene sjøl må betale, eller de betales av offentlige instanser, f.eks. arbeidskontor. Det er etter hvert mange som selger kurs på den videregående skolens nivå til de som ønsker ei utdanning, men som i følge reformen er «overårige».

Privatisering av den offentlige videregående skolen

Også den offentlige videregående skolen selger ulike kurs. Dette har vært ei utvikling som vi har sett lenge, men som har tatt av etter at reformen blei satt ut i livet. En god ting med reformen er at flere fag, og da særlig «jentefag», har kommet inn under lov om fagopplæring. For eksempel har omsorgsarbeider blitt et fag på linje med murere og snekkere. Dette kunne naturligvis vært innført uten Reform 94, men kom med reformen. Mange som har jobba i omsorgsyrker ei årrekke, ønsker nå å bli fagarbeidere. Og for å bli det, går de på kurs i videregående skole. Disse kursa ligger utafor det ordinære tilbudet.

Det er mye penger å tjene på ulike kurs for voksne. Den videregående skolen kaster seg på kurskarusellen, og selger kurs som aldri før. En kan knapt bebreide skolene at de gjør dette. De har både kompetanse, lærere, klasserom og behov for penger. Men dette fører til at deler av den offentlige videregående skolen blir privatisert.

I tillegg til denne formen for privatisering, skjer det også en mer direkte privatisering. Som følge av Reform 94 er en delkurs lagt ned. Fylkene står fritt til å opprettholde disse kursa, men de legges ned for å spare penger. Dette er i stor grad kurs som førte fram til en spesiell form for kompetanse. I hele Norge var det for eksempel to steder en kunne få opplæring i bildende kunst. Det ene av disse kursa var ved Verdal videregående skole. Denne linja har stor prestisje, det er mange som etter å ha gått denne linja kom inn på kunstakademier både i Norge og i utlandet. Disse linjene er nå lagt ned som en del av det ordinære, offentlige skoleverket. Men ved Verdal videregående skole er det fremdeles mulig å få denne utdanninga. Den eneste forskjeller er at elevene må betale skolepenger for å gå på kurset, i 1996/97 20.000 pr år pr elev.

Denne utviklinga innafor den videregående skolen er med på å undergrave hele systemet med en offentlig, gratis skole. For viss en må betale for et kurs innafor skolen, kan en like gjerne velge en skole som er helt og holdent privat.

Nedskjæring av antall elevplasser

Vi ser også ei nedskjæring i antall elevplasser. I følge reformen skal alle fylker har tilbud til alle som går ut av grunnskolen. Ett årskull settes til 100%, tre årskull er 300%. I tillegg skal fylkene ha noen ekstra plasser, slik at de skal ha plasser til 375% av ett årskull. For de fleste fylker i Norge betyr det færre elevplasser enn de hadde tidligere. Og nedskjæringene er i full gang.

Oppsigelse av lærere

I følge reformen skal nå de elevene som velger yrkesfag ha to år i bedrift. Det fører til at kursa på videregående nivå 2 blir lagt ned. Av det følger at det er behov for færre lærere i den videregående skolen. Disse lærerne blir nå sagt opp, de er, som det kalles innafor reformterminologien, «overtallige». Det må være et tankekors for det gamle faglærerlaget, som støtta reformen fullt ut, at medlemmene deres nå er de som blir sagt opp.

Rett til tre års utdanning

Reform 94 gir elevene rett til tre års utdanning. For de som ikke får lærlingeplass, må det derfor lages kurs på det gamle videregående kurs 2-nivået. Disse tilbuda blir ikke satt igang før man veit hvor mange elever som ikke har fått lærlingeplass ved skolestart. Fylkene skal altså, etter at skolen har begynt, lage kurs for elever som mangler skoleplass. Og det vil bli fullt kaos. Elevene skal gå på kurs som mangler fagplaner, de skal ha lærere som er oppsagt, de skal være i verksteder som er bortleid til AMO-kurs. At departementet nå sier at skolestarten kan utsettes til oktober for disse elevene, løser ingen problemer.

Sum = en billigere skole

Den videregående skolen skal ha færre ordinære elevplasser, færre lærere, flere kurstilbud som elevene sjøl må betale. Pengene skal overføres til næringslivet, som også får full kontroll med fagopplæringa. Vi ser at Reform 94 betyr flere enn en spiker i likkista til den offentlige videregående skolen i Norge.

Jens Hoel er forbundssekretær i Hotell- og restaurantarbeiderforbundet.

---

Klokka 0600 onsdag den 17. april stilte streikevaktene på plass i Oslo, Tromsø, Bergen, Stavanger og Haugesund. Hotell- og restaurantarbeiderforbundet (HRAF) var i streik for første gang på 60 år. Var det tålmodigheten som tok slutt, var det en spontan aksjon fra lavtlønte kvinner – eller var det et uttrykk for en økende forbannelse i LO-forbundene?

Klokka 0630 gikk diskusjonen høyt på Frokost-TV og blant reporterne: Hvem var det som, hadde «dumma seg ut»? Var det HRAF, som brøyt seg inn hos riksmeklingsmannen og forkynte at det ble streik, mens arbeidsgiverne, NHRF, satt med tilbud klart? Eller var det NHRF, som allerede hadde brukt nitten dager gjennom forhandlinger, brudd, mekling, nytt brudd, tvungen mekling, og nå fem timer og femti minutter på overtid – uten å ha lagt fram noe svar på kravene fra HRAF?

Uansett, som flere journalister har pekt på, HRAF har reddet meklingssituasjonens «ansikt». Staten, gjennom meklingsinstitusjonen, har påtatt seg en rolle i forhold til tariffoppgjørene. Denne rollen er, mildt sagt, misbrukt og har fått et komisk skjær over seg. Det hører til sjeldenhetene at tilbud blir fremlagt før meklingsmannen har kommet inn i bildet. Klokka har blitt mer og mer for hvert tariffoppgjør, nå er det helt vanlig å mekle på «overtid». Det var en lek med medlemmene i Hotell- og restaurantarbeiderforbundet da NHRF ti minutter før streiken ikke hadde lagt frem et eneste tilbud på hovedkravene.

Dårlig organisasjonstilhørighet, svakt kvinneforbund, splittelse mellom nasjonaliteter – er ord vi har hørt om oss. Og arbeidsgiverne trodde nok på det, og mer til – de trodde ikke at vi turte!

To utspill

HRAF «vant» opinionen. Under hele streiken hadde arbeidsgiverne to utspill. Det første var det «sutrete»: Vi hadde jo tenkt å komme med et tilbud, vi var nesten klar til å legge det frem. Dette var ikke interessant for pressa i mer enn to timer.

Det neste utspillet deres var at HRAF «brøyt kjørereglene for streiken» under streiken. Først i ettertid oppsummerer NHRF at HRAFs holdning var at kjørereglene våre i en streik er vår egen moral, vi har ingen «avtaler» med arbeidsgiverne (Hotell, Restaurant og Reiseliv nr. 5, 1996). NHRF hadde sett for seg at streikevaktene skulle la alt gå som normalt, bare ingen utførte jobben til de streikende. De hadde ikke forutsett at den viktigste kampen under streiken sto om å stenge de streikeuttatte hotellene og restaurantene. De hadde ikke forutsett at streikende kvinner, fremmedarbeidere og menn i en servicenæring ville gå til kamp mot sine egne direktører og mobilisere samorganisasjoner for å få sine egne arbeidsplasser stengt under streiken. NHRF forsøkte å få opinionen med på at det var dårlig gjort av de streikende å hindre uorganiserte, gjester og vareleveranser å komme inn på bedriftene. NHRF lyktes ikke med dette heller. De fikk noen oppslag et par dager, men pressa var mer opptatt av om bedriftene ble ble stengt eller ikke.

Kan man lære noe av streiken i hotell- og restaurantbransjen? Ja, som forbund lærte vi selvsagt nye, men om jeg skal trekke frem noe i Røde Fane, må det bli seks ting.

1. Forbundsvist oppgjør

For det første, dette var jo et forbundsvist oppgjør, og man skal lete lenge etter et krav ved et oppgjør som ligger tettere opp til den kjente maoistiske læresetningen «fra massene til massene» enn HRAFs i år. Jeg skal ikke trøtte leserne med detaljer her, men peke på at vi gikk runde på runde med avdelingene, forbundsstyret og landsstyret før kravene ble fastlagt. Det er også verdt å nevne at de ble vedtatt før LOs representantskap fattet de endelige vedtak om oppgjøret.

Resultatet var at medlemmene, klubbene og avdelingene så på kravene under oppgjøret som sine egne, og det kom tydelig til uttrykk da vi måtte streike for å komme noen vei. Dette var helt entydig medlemmenes «egen streik». Man var selvsagt redd for at forbundet skulle gi seg, men da forbundet ikke gjorde det, var det en oppslutning som man bare kan drømme om. Ikke ett medlem var noen gang i nærheten av å uttale seg til pressa eller andre om at man håpet på lønnsnemd e.l. Enigheten var ganske så enorm – ikke én gang fikk vi melding om antydning til splittelse eller tvil. Tvert imot, forbundskontoret ble nedringt av klubber som varslet om at de var klar, om at de var utålmodige etter at det ble «deres tur» til å bli tatt ut i streik.

2. Forberedelsene

For det andre, vil det kanskje være av interesse for Røde Fanes lesere å vite at også de andre forberedelsene til dette tariffoppgjøret var ganske grundige. Vi tok informasjonsplikten på alvor, og avholdt tariffkonferanser rundt om i landet i god tid på forhånd. Det ble utgitt et eget hefte som i tekst og tegning gikk gjennom alle faser fra forhandlingsstart til alle sider ved gjennomføringen av en eventuell streik, de lokale streikekomiteenes ansvar m.m.

Det ble forberedt et beredskapsopplegg sentralt og lokalt, og dette ble gjennomgått på tariffkonferansene sammen med ny gjennomgang av de endelige kravene.

Under forhandlingene og streiken fikk alle daglig tilsendt fax om forhandlingenes gang og senere om streikens forløp. I tillegg kjøpte vi fem sider daglig på tekst-TV.

3. Oppfinnsomhet og lojalitet

For det tredje lærte vi det alle Røde Fanes lesere vet: de lokale streikekomiteenes mot, oppfinnsomhet og lojalitet var enorm. Det var det jeg skulle fortalt mest om, for det er dette hjertet er fullest av. Men jeg får nøye meg med å oppfordre de spesielt interesserte om å ta kontakt med deres avdeling av Hotell- og restaurantarbeiderforbundet.

4. LO-ledelsen

For det fjerde lærte vi om allianser. Allianser på den enkelte arbeidsplass, innenfor det enkelte Samorg, innenfor LO og med forbund utafor LO, så som Lærerlaget.

Det jeg har lyst til å påpeke ovenfor Røde Fanes lesere, er alliansen med LO. LO-ledelsen var med oss hele veien. På den ene siden er det jo det minste man kan forlange, men på den andre siden er det mange som tror at man ikke kan forlange det – og ihvertfall ikke tro på det.

Når jeg sier at LO-ledelsen var med oss hele veien, er det fordi jeg i ettertid har skjønt at dette var viktig. LO representerer de alliansepartnerne vi bør kunne kjenne oss trygge på, men som man aldri vet om er interessert. Sammenlign det med de ulike foreningene innen Samorg. Noen er aktive, noen er passive, noen kan finne på å gå imot deg. Sånn er det innafor LO også, og det finnes «kjøreregler» for å holde hverandre orientert, noen ganger trenger du vedta. For å holde på enheten innenfor LO kan du ikke kjøre i ditt eget tempo og kreve full oppbacking når du har havna i grøfta. Derfor var det lurt å invitere LO til møter, med beskjeden: «Hold kjeft, lytt, tenk, lær.» LOs ledelse kjente holdningen, situasjonen, kravene og innbittheten i forbundet. Vi kunne være trygge på LOs aktive støtte, om det ble nødvendig.

Det er viktig med allianser på bredest mulig plan, like viktig er det med splittelse blant motparten. Dette lyktes vi med i stor grad, men erfaringene fra det kan jeg ikke sette på trykk, det bli en «forretningshemmelighet».

5: Åpenhet

Den femte erfaringen jeg vil legge vekt på, er åpenhet. Utenom i ovennevnte sak, hadde vi ingen hemmeligheter – for noen. Lista over de stedene vi hadde hatt tariffkonferanser, og de arbeidsplassene som var ekstra forberedt på konflikt, den fikk arbeidsgiverne. Lenge før noen var tatt ut til plassfratredelse. Heftet som de aller fleste arbeidsplassene hadde brukt til forberedelse i tilfelle konflikt, fikk arbeidsgiverne. Telefaxene og rundskrivene vi sendte ut, ble ikke holdt hemmelig. Også pressa fikk alt de spurte om.

6: Forholdet til pressa

Den sjette erfaringen er nettopp forholdet til pressa. Hver eneste journalist som dekket streiken fikk særbehandling på den måten at det ikke var grenser for hva vi brukte av tid. De fikk forklaring på ting de ikke hadde forutsetning for å forstå om vår bransje. Det er nok ingen overdrivelse å si at hver enkelt journalist fikk seks timer av knapt tilmålt tid til å diskutere med oss saker de ikke skrev et ord om. Men som resulterte i at vi hadde pressa på vår side og journalistenes sympati.

«Arbeidsgiverne forsto ikke solidaritetsviljen – kampviljen – streikeviljen – ståpåviljen, eller det samholdet som utviklet seg og forente oss. Så blind, så manglende var forståelsen, at de i sin arroganse ikke en gang klarte å gi et seriøst svar på de krav vi stilte ved forhandlingenes begynnelse.

At arbeidsfolka i denne bransjen var kvinner – var kanskje den egentlige årsaken til den lønnskampen vi var gjennom. Det oser kvinneforakt av den unnlatelsen og arrogansen vi ble møtt med fra våre arbeidsgivere.»

Dette sitatet er hentet fra forbundsleder Svein Fjæstad sin førstemaitale på Gjøvik etter streiken.

Før streiken var avsluttet hadde HRAF passert 1.000 nye medlemmer, og det fortsetter. For ei uke siden var jeg i en bygd i Gudbrandsdalen, der 23 hotellansatte meldte seg inn hos oss. Det viktigste for HRAF nå, er å ta vare på medlemmene, skolere tillitsvalgte og styrke oss som organisasjon og dermed vår posisjon i bransjen.

Vi må aldri tro at det vi oppnådde i dette tariffoppgjøret var mer enn en seier. Tariffoppgjøret 1996 var bare viktig dersom det blir fulgt opp ved neste korsvei.

---

Kva er det som får ein gjeng vaksne damer til å utstyra seg med badeballar og campingstolar for å avvikla «NM i kasteball» på Eidsvolds plass – utafor Stortinget – ikkje berre ein gong, men gong på gong – både sommar og vinter?

Dei som er samla for å seia noko om det og meir til, er Inger, Solveig og Live – tilsaman ein vesentleg del av den harde kjerna i «Arbeidsgruppa for rettferdighetsombud» (som intervjuaren også er med i). Arbeidsgruppa kom i stand etter at Grünerløkka AKP våren 1994 arrangerte eit ope møte med tema «Trenger vi et trygdeombud?». Arbeidsgruppa er fri og sjølvstendig i forhold til politiske parti. Kravet om «rettferdighetsombud» er resultatet av mange diskusjonar med utgangspunkt i «trygdeombud» – «rettferdighetskontor» – og inntil vidare heiter det altså «rettferdighetsombud» – sjølv om visse byråkratar har åtvara mot eit sånt uttrykk – det kan gi inntrykk av at mangelen på rettferd er svært stor …

Løpesetlane som blir delt ut under avviklinga av «NM i kasteball» fortel at gruppa arbeider for å få til ei ordning med eit «rettferdighetsombud som kan gjøre det lettere å finne fram til hvilke rettigheter folk har og synliggjøre hva folk trenger hjelp med i forhold til trygdekontor, sosialkontor og arbeidskontor, og hvordan en skal komme ut av gjeldskriser».

Om Arbeidsgruppa for rettferdighetsombud Gruppa er ei aktivistgruppe som ikkje er bunden til noko politisk parti, starta hausten 1994, samarbeider med andre organisasjonar som JURK, Gjeldsofferaksjonen og Norges Fibromyalgiforbund. Aktivitet: Løpesetelutdeling, avvikling av «NM i kasteball» på Eidsvolds plass ca ein gong i månaden, prøver å påverka aktuelle organisasjonar – og politikarar – til å engasjera seg for rettferdighetsombud. Nye aktivitetar blir diskutert. Kontaktadresse: c/o Gjeldsofferaksjonen, Osterhausgt 29, 0183 Oslo. Tlf 22 20 64 10, faks 22 20 64 12.

Ein aktivistdraum

Kva har fått dei til å engasjera seg på akkurat denne måten?

– Dette er noko eg har tenkt på iallfall sia 1989, seier Inger. – Da hadde eg slåst med «systemet» i fem år alt, mellom anna for å få trygdevesenet til å ta helseplagene mine på alvor. Eg såg for meg ein kjempeaksjon der vi fibromyalgipasientane skulle blokkera alle bomstasjonane kring Oslo slik at det vart kilometerlange køar, og når politiet kom, skulle vi ta dei og! Kanskje vi med det kunne få dei som bestemmer til å sjå oss og ta oss på alvor?

Både Inger og Solveig har fått innvilga uføretrygd etter at kroppen sa stopp for yrkesaktiviteten.

– Dei kreftene eg skulle brukt til omskolering og attføring gjekk med til å overleva, oppsummerer Inger. – Eg opplevde at både trygdekontor og arbeidskontor svikta, hadde vi hatt ein klageinstans som det «rettferdighetsombudet» vi no arbeider for, ville det kanskje hjelpt meg.

Solveig synest ho for eigen del har komme relativt lett igjennom trygdesystemet, sjølv om ho vart sjokkert over at ein lege kunne tillata seg å seia at dei smertene som tvinga henne ut av arbeidslivet var «bare nerver».

I tillegg til eigne erfaringar har begge to møtt mange nok i tilsvarande situasjonar til at dei veit at dette ikkje handlar om nokre få som har vore «uheldige med saksbehandlaren».

I mars 95 arrangerte Arbeidsgruppa ei stor høring i Ingeniørenes hus der ei rekke folk fortalde om sine erfaringar som «kasteballar» – somme hadde vore utsette for direkte feil tolking av lover og reglar, andre hadde erfart at sjølv om reglane i og for seg er rett tolka, kan resultatet bli blodig urettferdig. På høringa låg hovudvekta på trygdesaker i forhold til sjukdom, attføring og uføretrygd, men også folk som har blitt arbeidslause har fått merka at ein lett ender som kasteball – og når den faste inntekta blir borte, kan vegen vera kort til alvorlege gjeldsproblem.

Urettferd og makt

Det er ei viktig målsetting for Arbeidsgruppa å få synleggjort urettferda for å kunna gjera noko med den.

– Medan eg var yrkesaktiv som hjelpepleiar, såg eg mange pasientar som vart utsette for urettferd – utan at eg i min jobb hadde makt til å gjera noko med det. Som sjuk har eg sjølv kjent den same urettferda på kroppen, seier Inger.

– Det har vore sjokkerande å sjå kor gjennomført urettferda er. Eg har gjennom 10-12 år vore sjuk, under attføring, har vore sosialklient og har opplevd at dei ulike etatane som burde samarbeidd i staden har fungert til å bryta meg ned. Men eg trur enno på rettferd, sjølv om eg synest eg har opplevd maktkamp og urettferd gjennom heile livet.

Live har gjennom ulike jobbar i helse- og sosialsektoren sett nok av urettferda på nært hald til å engasjera seg i Arbeidsgruppa.

– Dette er ei viktig sak som ingen andre har gjort noko med. Det gjer det også lettare å prioritera å jobba med akkurat dette, seier ho. – Ein kjem ikkje unna å prøva å gjera noko politisk – gjennom eit parti eller ei gruppe som dette.

– Det er eit tankekors at dei som har meir makt i jobben sin ikkje er meir opptekne av urettferda, seier Solveig. – Når det handlar om deira eiga lønn, ser vi at legane kan aksjonera, og den gongen vi slost for abortlova, hadde somme av dei fælt mykje samvit – kvifor har dei ikkje like mykje samvit for dei som blir kasteballar fordi dei t.d. har «feil diagnose»?

«Ombud» til å lita på?

Vil eit offentleg finansiert ombud kunna vera ein påliteleg klageinstans for»kasteballar»? Det spørsmålet har Arbeidsgruppa diskutert i fleire rundar, og innvendingar av typen»bukken og havresekken» har meldt seg. Eit eksempel ein har sett på, er Helse- og sosialombudet i Oslo som fungerer som klageinstans i saker som har med helse- og sosialsaker i kommunen, men som ikkje har noko mandat til å handtera trygdesaker. Arbeidsgruppa har komme fram til at det ville vera verd å prøva ei ordning som t.d. å utvida dette ombudet sitt mandat til å gjelda både trygdesaker, yrkesskadesaker og gjeldsspørsmål. Eit godt samarbeid med Gjeldsofferaksjonen har tydeleggjort at slike saker ofte heng ihop.

Men sjølvsagt må det understrekast at om ei slik ordning skal kunna fungera, trengst det både retningsliner som gir mandat til å seia ifrå om det som er gale, og det trengst personar som har mot til å seia ifrå.

– Det er viktig å synleggjera dei reglane som fungerer urettferdig, men også at mange blir knekt av den måten dei blir møtt på når dei oppsøker offentlege kontor, seier Solveig. – Det skulle ikkje vera nødvendig å ha med seg vitne for å oppsøka sosial- eller trygdekontor i vårt land, men eg har sjølv sett st det gjer stor skilnad. Sjølv om folk kan mista helsa, skal dei ikkje bli møtt slik at dei misser menneskeverdet!

– Det å få støtte i ein vanskeleg situasjon kan gjera at folk får att livsgneisten, føyer Inger til, og fortel om korleis ho sjølv har erfart at arbeidet i Arbeidsgruppa har gjort henne i stand til å stilla opp for folk ho kjenner – og slik gjera ein bit av det arbeidet»rettferdighetsombudet» burde gjera.

Aktivistar i og utanfor Stortinget

Arbeidsgruppa er ingen stor medlemsorganisasjon, og har heller ikkje planar om å bli det, men det er rom for fleire aktivistar.

Dei viktigaste arbeidsmåtane siste året har vore aktivitet utanfor Stortinget for å få «folk flest» til å bli meir klar over kva det kan bety å bli «kasteball», og aktivitet inne i Stortinget for å få politikarane til å skjønna kva det handlar om.

– Vi ville ikkje hatt noko inne på Stortinget å gjera om vi ikkje også markerte oss utanfor, seier Live, og understrekar at det er viktig at dei same aktivistane deltar i begge typar aktivitet.

«NM i kasteball» har gått føre seg i mange rundar frå 7. juni 1995 og fram til 14. mai i år som var den dagen Stortinget handsama Velferdsmeldinga, medan samtalane med politikarane var konsentrert om innspurten i handsaminga av Velferdsmeldinga.

På Eidsvolds plass har det vore mykje positiv respons frå folk, men det var med ein viss skepsis gruppa begynte å kontakta politikarane. – Ville dei ta seg tid? Ville dei høyra?

I løpet av eit par veker gjennomførte ein delegasjon på fire-fem representantar frå Arbeidsgruppa møte med representantar for alle partia i Sosialkomiteen i Stortinget – med unntak av SV, som det av ein eller annan grunn ikkje var råd å få kontakt med.

– Eg stilte utan forvetningar, og eg vart gledeleg overraska. Dei tok seg tid, og dei viste interesse, seier Solveig.

– Eg trur dei tok oss alvorleg, dei stilte spørsmål, og dei var undrande til dei kasteball-erfaringane vi kunne fortelja om, seier Inger.

Fleire av politikarmøta varte lenger enn oppsett timeplan, kanskje var det – iallfall for somme av dei folkevalde – møte med sider av velferdsstaten som dei kjenner for lite til?

Ein liten siger

Når framlegga i Velferdsmeldinga kom til avstemning i Stortinget, gjekk sjølvsagt det meste av det regjeringa hadde planlagt glatt i gjennom. Arbeidsgruppa kan likevel notera ein liten siger – eit framlegg frå Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti og SV om forsøk med såkalla «brukerkontor» var heilt i tråd med det Arbeidsgruppa ønsker at eit «rettferdighetsombud» skal vera. Framlegget fekk ikkje nok røyster til å bli vedteke, men saka har iallfall komme så langt at eit framlegg er formulert og tatt opp i Stortinget.

Det store spørsmålet er sjølvsagt korleis ein skal komma vidare – frå eit mindretalsframlegg i Stortinget til at det verkeleg blir oppretta»rettferdighetsombud».

Kva er oppskrifta for å komma vidare?

Aktivistane er samde om at dei ikkje vil laga ein ny stor medlemsorganisasjon som det krev arbeid å administrera. Viktigare er det å dytta på store organisasjonar som alt finst, og som burde ha interesse av å få til eit «rettferdighetsombud», som t.d. fagrørsla og organisasjonar for ulike pasientgrupper.

– Når Hågensen kritiserer Velferdsmeldinga og seier at den ikkje er djerv nok – slik han gjorde i radioen no i vår, burde han også støtta det arbeidet vi driv med, seier Inger. Arbeidsgruppa har gjort nokre freistnader på å få delar av fagrørsla i tale, men har også erfart at det er mange som ikkje skjønner alvoret så lenge dei ikkje sjølve har fått merka kva det kan bety å bli kasteball i velferds-Noreg. Folk vil helst tru at dei får den hjelpa dei treng den dagen det røyner på – og ser ikkje at det er ei gigantisk nedbygging av velferdsstaten som er i gang. Og dei fleste av dei som har kjent på kroppen at «rettferdighetsombudet» trengst, er for slitne til å vera aktivistar.

Men den harde kjerna har ikkje tenkt å gi seg – aktiviteten utafor Stortinget vil halda fram, medan Arbeidsgruppa jobbar vidare med kva meir som skal til for å snu på dei på innsida.

---

Velferdsmeldinga – eit steg mot avviklinga av velferdsstaten

Arbeidsgruppa for rettferdighetsombud kom i gang før vi kjente innhaldet i «Velferdsmeldinga». Folk som hadde opplevd å bli «kasteballar» kunne fortelja at det var langt frå myten om velferdsstaten til dei harde realitetane.

Med Stortinget si handtering av «Velferdsmeldinga» har avstanden blitt enda større, og det er ikkje tilfeldig at det regjeringspartiet som ein gong var eit arbeidarparti har slutta å snakka om «velferdsstaten» og konsekvent brukar «velferdssamfunnet» i staden.

Regjeringa sine talskvinner og -menn seier at «de aller, aller fleste i Norge i dag har det veldig bra, ihvertfall økonomisk,» slik Sylvia Brustad, leiaren for Stortinget sin sosialkomite, sa det på Kvinner på tvers-konferansen hausten 1996. Det som gir seg ut for å handla om å gjera velferdsordningane meir «målretta», er i realiteten ei oppskrift på nedbygging av velferdsstaten som vil føra til at fleire og fleire vil få det verre og verre.

Det at det blir sagt omatt og omatt at dei fleste har det så bra, har stort sett to følgjer: For det første vil dei som sjølve har det greitt, lett tru at alle har det. For det andre vil den som ikkje har det «veldig bra» få ei kjensle av at det må vera ein «personleg feil» hos ein sjølv, og sånt skal ein helst ikkje snakka høgt om. Eit ledd i privatiseringa av «velferdspolitikken» er også at dei som har pengar skal kunne kjøpa seg eigne forsikringar (tilpassa eiga lommebok), dermed vil det bli politisk enklare å redusera dei ordningane som skal vera felles for alle. Alt dette tener til å gjera det vanskeleg å laga breie aksjonar til forsvar for dei velferdsordningane vi har – og dei vi burde hatt.

Hjelper det at små aktivistgrupper som Arbeidsgruppa for rettferdighetsombud deler ut løpesetlar og snakkar med politikarar? Ingen i Arbeidsgruppa trur at «det ordnar seg, berre vi får snakka med dei rette folka». Men vi har merka gong på gong at folk blir sjokkerte over kor lett det er bli «kasteball» i velferds-Noreg. Det betyr at det er eit folkeopplysningsarbeid som må gjerast – kanskje er det også ein del av politikarane som treng folkeopplysninga. Men viktigast er sjølvsagt at dei som skal velja politikarane ser kva dette handlar om, tar på alvor det dei måtte få vita om folks dårlege erfaringar med offentlege kontor av ymse slag – sannsynlegvis er det – dessverre – «heilt normalt», og ikkje eit utslag av ekstrem uflaks.

Summen av det dei einskilde «kasteballane» blir utsette for er ei svær politisk utfordring – korleis skal kampen førast for at ein liten del av kjempeoverskotta i eit av verdas rikaste land skal bli brukt til å sikra folk eit verdig liv?

---

Attføring og uføretrygd Ikkje alle veit at attføringspengar (og uføretrygd) blir rekna ut på grunnlag av opptente pensjonspoeng, noko som fører til at t.d. godt vaksne damer som har vore deltidsarbeidande i mange år kan få attføringspengar etter ein dagsats på under 150 kroner – eller i underkant av 4.000 kroner brutto i månaden. Dersom skaden eller sjukdommen er av ein slik karakter at neste stopp blir uføre, blir ytinga omtrent den same. Det hjelper ikkje om den vaksne dama har blitt skild og skal vera økonomisk sjølvberga på attføringspengane eller uføretrygda. Sannsynlegvis vil ho ha rett til «suplerande sosialhjelp» – dersom ho orkar å risikera den nedverdigande handsaminga ho kan bli utsett for på sosialkontoret. Vi veit det er mange som prøver å leva på havregryn i månadsvis for å sleppa .Det er lov å undrast kvifor det var berre RV sin representant som røysta for RV sitt framlegg om ein minstesats for attføringspengar tilsvarande det som «unge uføre» får (pr i dag vel 300 kr pr dag).

Artikkelen knytter seg til fotografier i bladet.

---

Ordet «fotografere» er på norsk et fremmedord, og direkte oversatt fra gresk betyr det «å skrive med lys».

Å fotografere er en ny, men likevel elementær menneskelig uttrykksmåte, en radikalt anna ytringsmodus enn å snakke, å musisere, å synge. Det går ikke an å si at fotografi er en anna slags «skrift» eller «et anna språk».

Denne skribenten er ingen «fotograf», men bærer ofte et enkelt minikamera, og sikter inn og trykker av på impulser som aldri kan forutsies. Så blir bildene liggende og modne opptil tretti år. Hvert tredje eller femte år så rigger jeg badstua om til mørkerom og lager kopier på utstyr fra Tsjekkoslovakia fra 1950 tallet.

Til dette nummeret av Røde Fane plukka jeg ut noen bilder som skal stå for seg sjøl, og slett ikke kommentere noen tekster. De er bare seg sjøl og sine egne ytringer.

1: En vårdag ser jeg opp fra tastaturet og gløtter ut vinduet: Det ligger en svær grønlandssel like utafor huset. Sånn er det enkelte ganger; det er som maten bare dratter ned fra himmelen (side 3).

2: Et nyfødt lam – det første breket. Mora slikker lammet, og den våte hinna henger fremdeles ned fra hodet på lammet (side 5).

3: Fra Alta City, omkring 1990. Ingen mennesker bor der, og ingen mennesker sees der etter at butikkene er stengt (side13).

4: Inger Lise og Gudmund leker på Veidnes skole, en gang på 1980-tallet. Nå er skolen stengt, men den åpner igjen høsten 1997, for da kommer det en 7-åring til bygda (side 14).

5: Rognkjekse – kanskje den styggeste fisken i Barentshavet, men den rognrikeste, og derfor ettertrakta. Allverden vet at fisket etter arten er ukontrollert, og fisket bare fortsetter (side 17).

6: Bergkunsten i Alta («helleristningene» fra steinalderen) med mange tusen figurer er den største og rikeste kunstsamlinga og det største galleriet nordpå. En flere tusen år gammel skikkelse derfra kunne man si er hypermoderne i formen (side 21).

7: Ikke et av de sorte hull i kosmos – men et torskeøye (side 31).

8: For snart 100 år siden reiste landmålerne rundt (med samer som sherpaer til å ta de tyngste børene) og satte opp steinvarder på alle fjella. «Skletta» kaller vi den våte snøen som klamrer seg om de vardene som fremdeles står (side 25).

9: Månens signatur over Hjelmsøybanken. (Teknikken bak bildet: Kamera fastmontert i styrhusvinduet, mens fartøyet ruller og stamper i sjøgangen – side 33)

Erik Ness er redaktør for Røde Fane

---

«En utopi er en forestilling om noe som en gang kan bli virkelighet, men en forestilling som innskrenker seg til sosiale forhold, til det mennesker faktisk ville kunne virkeliggjøre med de naturlige og menneskelige ressurser, som åpenbart kunne stå til deres disposisjon. En utopi er en projisering av tidligere tradisjoner fokusert på tida idag.» (Jan Myrdal i Den onødiga samtiden, side 57-58).

Kommunistpartier er utopiske partier. AKP er et parti som jobber med utopiske spørsmål – for å realisere dem. Dette i sterk motsetning til den negative betydninga av ordet utopi: illusjon og uvirkelighet.

AKP, Rød Ungdom og Rød Valgallianse har programfestet kommunismen som mål for sitt politiske arbeid. Til tross for alle spådommer om at det etter murens fall i 1989 ville bli umulig å kalle seg kommunist.

Utopien – eller visjonen – om kommunismen er ikke drømmersk, men noe «mennesker faktisk ville kunne virkeliggjøre med de naturlige og menneskelige ressurser, som kunne stå til deres disposisjon». Kommunismen er en mulighet, men ikke en nødvendighet.

Hadde det vært en nødvendighet, hadde vi ikke trengt kommunister. Da kunne vi sittet og ventet på den sosialistiske revolusjonen. Fordi det er mulig å vinne, kan arbeiderklassen ta makta og styrte borgerskapet. Da er det meningsfullt å organisere seg i et kommunistisk parti.

«… alt jeg vet, er at jeg ikke er marxist,» skrev Karl Marx i en polemikk mot franske «marxister» på slutten av syttitallet i forrige århundre. De studerte ikke historia, men brukte Marx’ skrifter som oppslagsbøker, som teologi, som «kokebøker» for å lage revolusjon.

Samfunnets utvikling etter at Marx skrev Kapitalen, har vist at hovedtrekka i hans kritiske teori var riktig:

• Analysa av at produksjonen av varer, dvs. produkter beregna på salg blir mer og mer dominerende. Til og med arbeidskrafta er en vare.
• Påvisninga av at målet og motivet for den kapitalistiske produksjonsmåten er produksjon for profitt, og ikke tilfredsstillelsen av behov.
• At kapitalismen ikke er historias siste fase, men at det er mulig og nødvendig at arbeiderklassen styrter borgerskapet, griper den politiske, økonomiske – og dermed den kulturelle – makta. Dvs. en gammel samfunnstype blir vraket til fordel for den nye: kommunismen.

Derfor må revolusjonære idag, også kalt marxister, studere Karl Marx, og slik Marx sjøl forholdt seg til forståelsen av verden: på en kritisk måte.

«Filosofene har bare tolket verden på forskjellig vis, men det gjelder å forandre den.» (Marx’ 11.tese om Feuerbach.) Og: «Hvert steg med virkelig bevegelse er viktigere enn et dusin program.» (Til kritikken av Gotha-programmet.)

Karl Marx kan ikke beskyldes for å ha nedprioritert teori og analyser. Men sitatene ovenfor er hans. Han ble farligere ved at han tok stilling – for arbeiderklassen og mot kapitalismen – og ved at han deltok i klassekampen på sin tid. Teorien ble farligere fordi praksis gjorde den mer riktig, mer vitenskapelig. Marxismen ble bevisst utviklet som et redskap for handling, men ikke ei «kokebok».

Diskusjonen om forholdet mellom AKP, Rød Valgallianse og Rød Ungdom blir ufruktbar når den med en gang blir gjort til et spørsmål om organisasjoner – og ikke blir en diskusjon om hvorfor kommunister går sammen og organiserer seg. Debatten blir perspektivløs hvis man ikke ser begge sidene:

• at det er mulig å gjøre det nødvendige: nemlig gjennom klassekamp å knuse kapitalismen.
• at den revolusjonære bevegelsen trenger en revolusjonær, kritisk teori bygd på studier av historia og erfaringer i klassekampen.

Først med en stor grad av enighet om innholdet i den positive utopien om kommunismen – utviklet samtidig med aktiv deltaking i klassekampen – er det realistisk med samling i ett kommunistisk parti.

Det er klassekampen som avgjør – altså praksis. Ikke minst fordi det er praksisen som gjør teorien forståelig. Til og med åssen det kommunistiske partiet ser ut – eller kommer til å se ut – avhenger av den konkrete klassekampen.

---

Erik Ness: En utopi

Magnar Mikkelsen: Skrift av lys

Magnhild Folkvord: Velferdsstaten og kasteballane

Jens Hoel: De trodde ikke vi turte

Solveig Aamdal: Reform 94 – to år etter

John Gustavsen: Noen kjetterske meninger om utviklingen i Sápmi

Jon Arne Jørstad: Svalbardisering av nordområdet

Frode Bygdnes: Fiskeressursene privatiseres – kysten avfolkes

Svein Lund: Det nasjonale spørsmålet og samerett

Raymond Williams: Du er marxist, er du ikke?

Magnar Mikkelsen: Raymond Williams – én i den marxistiske tradisjonen

Debatt: Siri Jensen: Et innspill om faglig strateg

Vedlegg: Jon Egil Brekke: Marxistisk filosofi – en kort innføring

av Erik Ness

«En utopi er en forestilling om noe som en gang kan bli virkelighet, men en forestilling som innskrenker seg til sosiale forhold, til det mennesker faktisk ville kunne virkeliggjøre med de naturlige og menneskelige ressurser, som åpenbart kunne stå til deres disposisjon. En utopi er en projisering av tidligere tradisjoner fokusert på tida idag.» (Jan Myrdal i Den onødiga samtiden, side 57-58).

Kommunistpartier er utopiske partier. AKP er et parti som jobber med utopiske spørsmål – for å realisere dem. Dette i sterk motsetning til den negative betydninga av ordet utopi: illusjon og uvirkelighet.

AKP, Rød Ungdom og Rød Valgallianse har programfestet kommunismen som mål for sitt politiske arbeid. Til tross for alle spådommer om at det etter murens fall i 1989 ville bli umulig å kalle seg kommunist.

Utopien – eller visjonen – om kommunismen er ikke drømmersk, men noe «mennesker faktisk ville kunne virkeliggjøre med de naturlige og menneskelige ressurser, som kunne stå til deres disposisjon». Kommunismen er en mulighet, men ikke en nødvendighet.

Hadde det vært en nødvendighet, hadde vi ikke trengt kommunister. Da kunne vi sittet og ventet på den sosialistiske revolusjonen. Fordi det er mulig å vinne, kan arbeiderklassen ta makta og styrte borgerskapet. Da er det meningsfullt å organisere seg i et kommunistisk parti.

«… alt jeg vet, er at jeg ikke er marxist,» skrev Karl Marx i en polemikk mot franske «marxister» på slutten av syttitallet i forrige århundre. De studerte ikke historia, men brukte Marx’ skrifter som oppslagsbøker, som teologi, som «kokebøker» for å lage revolusjon.

Samfunnets utvikling etter at Marx skrev Kapitalen, har vist at hovedtrekka i hans kritiske teori var riktig:

• Analysa av at produksjonen av varer, dvs. produkter beregna på salg blir mer og mer dominerende. Til og med arbeidskrafta er en vare.
• Påvisninga av at målet og motivet for den kapitalistiske produksjonsmåten er produksjon for profitt, og ikke tilfredsstillelsen av behov.
• At kapitalismen ikke er historias siste fase, men at det er mulig og nødvendig at arbeiderklassen styrter borgerskapet, griper den politiske, økonomiske – og dermed den kulturelle – makta. Dvs. en gammel samfunnstype blir vraket til fordel for den nye: kommunismen.

Derfor må revolusjonære idag, også kalt marxister, studere Karl Marx, og slik Marx sjøl forholdt seg til forståelsen av verden: på en kritisk måte.

«Filosofene har bare tolket verden på forskjellig vis, men det gjelder å forandre den.» (Marx’ 11.tese om Feuerbach.) Og: «Hvert steg med virkelig bevegelse er viktigere enn et dusin program.» (Til kritikken av Gotha-programmet.)

Karl Marx kan ikke beskyldes for å ha nedprioritert teori og analyser. Men sitatene ovenfor er hans. Han ble farligere ved at han tok stilling – for arbeiderklassen og mot kapitalismen – og ved at han deltok i klassekampen på sin tid. Teorien ble farligere fordi praksis gjorde den mer riktig, mer vitenskapelig. Marxismen ble bevisst utviklet som et redskap for handling, men ikke ei «kokebok».

Diskusjonen om forholdet mellom AKP, Rød Valgallianse og Rød Ungdom blir ufruktbar når den med en gang blir gjort til et spørsmål om organisasjoner – og ikke blir en diskusjon om hvorfor kommunister går sammen og organiserer seg. Debatten blir perspektivløs hvis man ikke ser begge sidene:

• at det er mulig å gjøre det nødvendige: nemlig gjennom klassekamp å knuse kapitalismen.
• at den revolusjonære bevegelsen trenger en revolusjonær, kritisk teori bygd på studier av historia og erfaringer i klassekampen.

Først med en stor grad av enighet om innholdet i den positive utopien om kommunismen – utviklet samtidig med aktiv deltaking i klassekampen – er det realistisk med samling i ett kommunistisk parti.

Det er klassekampen som avgjør – altså praksis. Ikke minst fordi det er praksisen som gjør teorien forståelig. Til og med åssen det kommunistiske partiet ser ut – eller kommer til å se ut – avhenger av den konkrete klassekampen.

av Frode Bygdnes

Ved å svekke kystbefolkningas hevd på fisken, svekke allmenningsretten til fisket og regulere sjarkfiskeren bort, tjener regjeringa storkapitalen i næringa.

Kombinasjonen den varme Golfstrømmen, blanda med kaldt næringsrikt saltvann fra polområdet, gjør vårt havområde til et av verdens beste fiskehav. At disse havstrømmene kommer innover vår store kontinentalsokkel, gir grunnlaget for våre enorme naturressurser

Ressursrik landsdel

Befolkninga i Nord-Norge har vokst med og levd av havets ressurser. Fra sagatida til i dag har disse fornybare ressursene gjort denne landsdelen til en rik og velstående landsdel. Riktignok har det vært svingninger i sesongfiskeriene og noen ganger svart hav. Da har styrken vært at befolkninga ikke har hatt ensidig næringsgrunnlag, men har utnytta den rike naturens mangfold.

Helgeland og Hålogaland hadde sterke småkonger i sagatida på grunn av fisken. Det var tørrfiskpenger herfra som muliggjorde bygginga av Nidarosdomen. Det var fisken nordfra som var grunnlaget for Hansabyen Bergen. Fisken var hovedgrunnen for kolonialiseringa av Nord-Norge. Silda skapte muligheten for industrialiseringa av landsdelen. Sildefisket i Eidsfjorden var av slike dimensjoner at det merktes på børsen i Hamburg i siste del av forrige århundre. Vi fikk både damskipsflåte og sildoljeindustri den gang.

I dag fremstår fiskeriene og fiskerinæringa som nasjonens viktigste næring etter olja. Det dreier seg om den nest største eksportnæringa med en eksportverdi på omkring 20 milliarder kroner i året. I tillegg kommer innenlands omsetting. Det er store verdier kapitalen ønsker å få grep om. Næringa er viktig ikke bare for eksportverdien, men også for verdiskapning, sysselsetting og bosetting langs kysten vår.

I de seinere år har denne rike landsdelen blitt fremstilt som problemlandsdel. En underslår den verdiskapinga som foregår langs kysten, men har i rein FrP-stil fokusert på prissubsidier og statlige overføringer. En fiskeriminister fra landsdelen og fra næringa veit bedre, allikevel fremstår han som EU-tilpasseren med budskapet at markedskreftene skal få råde. Landsdelen skal urbaniseres og fisket skal industrialiseres. Dette er landsdelens største trussel noen sinne. Fordelen og styrken til landsdelen har vært mangfold og allsidighet med helt marginale avkastninger ut fra naturens evne. En fiskeripolitikk basert på kapitalens premisser fører til oppkjøp av fiskerirettigheter fra lokalbefolkninga og til fjernkapital. En naturlig konsekvens er ressursødende fiske etter den mest lønnsomme fisken, ødelegging av markedet og utarming av landsdelen.

Kapitalskapte kriser

Vi ser dette tydelig i dag. Vi har minst to typer kapitalskapte kriser. Ei ressurskrise pga. overfiske i Barentshavet av en økende trålerflåte. Og vi har ei markedskrise hvor den marginale utkantproduksjonen rammes av et verdensmarked med overpøsing av hvitfisk (dvs. fisk med hvitt kjøtt som torsk, hyse og lange) fra alle verdenshavene. Det er ikke bare oppdrettslaksen som dumpes på markedet. Vi ser den samme systemkrisa i saltfisknæringa, i filetproduksjonen og i ferskfiskleveringene.

Kapitalens ønske om størst mulig avkastning, fortest mulig verdirealisering sammen med perspektivet om konkurranse med likesinnede i markedet, gjør at hensynet til naturressursene og til befolkninga må vike. I dette kappløpet inngår det at fiskeressursene ikke lenger skal tjene bosettinga, befolkninga og kystfiskerne. Om kystbefolkninga urbaniseres til noen få byer, er det lettere å frata kystfolket sine gamle fiskerirettigheter. Ved å svekke kystbefolkningas hevd på fisken, svekke allmenningsretten til fiske og regulere sjarkfiskeren bort, tjener regjeringa storkapitalen i næringa.

Kystbefolkninga mot havimperialister

Å forsvare kystbefolkningas hevd på ressursene, er en miljøkamp. Det er med på å begrense rovdriften på de mest lønnsomme fiskeslagene. Kystbefolkninga er naturressursenes beste vokter sjøl om vi har eksempler på ødsling her og. Det er nemlig ikke kystflåten som har ressurser til å tømme havene, det er den kapitalkrevende havgående flåte. Og det gjør de hvis ikke kyststatene tar ansvar for kystbefolkningas næringsgrunnlag. Canada våget å gå utover 200 mils økonomisk sone i konfrontasjon med EU for å forsvare blåkveita for sin kystbefolkning. Norsk fiskeripolitikk er ikke bare unnvikende ovenfor EU, Island og andre piratfiskere i Barentshavet, de er direkte aktive i å stimulere verdens største piratfisker; Kjell Inge Røkke.

Verdens største smutthullfisker …

Røkke har slått seg opp på smutthullfiske rundt om på verdenshavene. Røkke eier våren 1996 22 fabrikkskip og fisker 10% av verdens hvitfisk. Dette fiske foregår utenfor Alaska, Russland og Sør-Amerika. Han har også avtaler med kystnasjoner til å ta 1,3 millioner tonn fisk. Det er tre og en halv gang så mye som den samlede norske torskekvoten i år. Førstehåndsverdien av fangsten er regnet til 7 milliarder kroner, like mye som hele den norske førstehåndsverdien av fisk i 1995. (Kilde: Dag Erlandsen i bladet Vesterålen 11. april 1996.)

Røkkes båter opererer hovedsaklig på et fiske som ikke er regulert, derfor har heller ikke Røkke trengt noen kvoter. I et radiointervju i vår ble kompanjongen i RGI, Gjelsten spurt om ressursansvar. Han svarte klart og tydelig at det ikke var deres ansvar, deres oppgave var å fiske opp mest mulig. Røkke driver en innhøsting som prioriterer kortsiktig økonomisk gevinst fremfor langsiktig forvaltning. Slik spekulerer Røkke fra Norge i uavklarte og uregulerte havområder med støtte fra norske myndigheter. Dermed blir det norske engasjementet i FN-avtaler om å regulere fisket i internasjonale farvann halvhjerta. Og bønnen til Island og andre om å slutte å fiske i smutthullet og i smutthavet, blir bare flaut. Når anledninga byr seg, er norsk fiskeripolitikk like imperialistisk som noen.

… satser på å kjøpe nasjonale kvoter

Røkke har kapital og ønsker å satse på Barentshavet. I dagens fiskeripolitikk kan en kjøpe seg til kvoter. RGI satser på to måter. Den ene er å bygge trålere som leies ut til russerne med sannsynlige leveringsavtaler i Norge. 16 til 18 nye trålere skal registreres i Luxemburg, fiske på russisk kvote under russisk flagg i Barentshavet. Det forutsettes at det gis norsk statlig hjelp på de 12 siste. Satsinga vil kreve mellom 200 og 300 millioner statlige norske kroner i subsidier. Nærings- og energidepartementet har tidligere i vår klarert utbetaling av verftsstøtte i forbindelse med at RGI skal bygge 8 fabrikktrålere og 10 ferskfisktrålere. (Kilde: Nordlys18. juni 1996.) I første omgang er selskapet med på å bygge 4 nye trålere som skal gi leveringsforpliktelser til Norway Seafoods på rundt 17.500 tonn. Denne avtalen vil når den er gjennomført, gi RGI hånd om 70.000 tonn råstoff. Russiske fiskerimyndigheter er bekymret for den avhengigheten som er skapt til utenlandske samarbeidspartnere på flåtesiden. Havforskerne er engstelige for at torskebestanden står foran en ny nedtur. Og markedet er engstelig for ytterligere prispress på hvitfisk.

Den andre måten RGI satser på, er å kjøpe opp norske fiskebruk som har trålerkonsensjon. Oppkjøp av Melbu-fiskeindustri er Røkkes brohode mot Nord-Norge. Det er et av Nord-Norges største fiskerikonsern. Konsernet består av bl.a. fiskebruk i Lofoten og Vesterålen som Stamsund, Melbu, Hovden, Nykvåg og for ikke å glemme er de den største aksjonæren i Vesterålens Hermetikkfabrikk på Sortland. Allikevel er nok den største enheten trålerrederiet med sine seks trålerkonsesjoner. I 1996 har rederiet kvoter på nesten 11.000 tonn torsk og hyse. Via Stamsund Skipsselskap er konsernet betydelig eier av Lofoten Trålerrederi a/s med sine sju konsesjoner. Dermed kommer Norway Seafood opp i kvoter på 20.000 tonn torsk og hyse. Sammen med sei og andre fiskearter, kan denne trålerflåten gi en årlig fangst på mellom 30.000 og 40.000 tonn hvitfisk og reker. For RGI er det kvotene og konsesjonen som er interessant. Verdien av fiskebrukene og flåten er uvesentlig.

Fiskeriministeren på lag med Røkke

Dagens Næringsliv meldte bl.a. 2. april 1996 at SND presset på for Melbu-oppkjøpet, med å true å selge seg ut om ikke duoen gjorde noe på fiskerisektoren. SND investerte 50 millioner i Røkkes nystiftede selskap Norway Seafoods. Dette var ingen distriktstøtte, men en investering. I dag kan SND selge aksjene for 70 millioner. RGI hadde neppe kjøpt opp Melbu-konsernet om ikke de hadde klare løfter fra myndighetene om å få konsesjonene. DN sin melding er forsøkt imøtegått, men muligheten til å kontrollere konsesjon, er et taust og pålitelig vitne om myndighetenes velsignelse.

Tidligere fiskeriminister Eivind Bolle hevdet at det som er betenkelig i dagens utvikling, er den sentralisering av fiskerinæringen som pågår. En havgående flåte på noen få hender, vil kunne fiske opp og levere de nødvendige kvanta fisk til noen få store fiskeindustrianlegg langs kysten. Kystflåten vil da bli presset ut av konkurransen. (Ifølge lederen i bladet Vesterålen 19. mars 1996)

Eiendomsretten

På 1960- og 1970-tallet ble en flåte på 70 ferskfisktrålere bygd opp av lokal fiskeindustri, kommuner og andre lokale eiere. Disse skulle sikre at råstoffet ble landet og produsert der eierne bodde. Halvparten av dagens ferskfisk-trålere i Nord-Norge er nå på sør-norske hender. Av flåten på vel 40 båter er ca. 20 trålere kontrollert av tre tunge fiskerikonsern som styres av kapitalinteresser utenfor landsdelen. Det multinasjonale selskapet Nestle Findus med base i Sveits, er det ene selskapet med kontroll over 5 trålere, Røkke den andre og West Fish i Ålesund den tredje.

West Fish eier fabrikktråleren Kongsfjord og seks ferskfisktrålere. Dette selskapet har overtatt restene fra det familie-eide selskapet Aarsæther. Med offentlig kapitalinnsprøyting på over 40 millioner kroner i gunstige lån og tilskudd, overtok West Fish selskapet i 1991. Med de trålerkvotene som er tildelt de siste årene, kan denne flåten fiske 13.000 tonn torsk og hyse. Landanleggene har også vært av de mest aktive i å kjøpe råvarer fra russiske trålere. Selskapet planlegger med støtte fra SND å bygge et svært saltfiskanlegg på Svartnes ved Vardø. Dette har skapt uro i saltfisknæringa som i vinter har slitt med stor overproduksjon og prisras.

Lokomotivene

RGI og West Fish er begge vertikalt integrerte konsern med stor trålerflåte, industrianlegg og en organisasjon som driver salg og markedsføring. De har full kontroll over hva de gjør fra ressursuttaket til markedet. Dette er i samsvar med SND-rapporten som Nærings- og energidepartementet la frem høsten 1994. Det var en rapport som hevdet at fiskeri-Norge trenger noen få integrerte og store bedrifter som skal være såkalte lokomotiv i fiskerinæringa. (Fra bladet Vesterålen 13. april 1996.) Den norske strategien går altså ut på å støtte opp om noen få aktører som konkurrerer på verdensmarkedet. Da er det nærliggende å tro at skrittet over til fabrikkproduksjon er lite. En god del av den hvitfisken som utkonkurrerer norsk torsk og hyse, er fabrikkproduksjon fra Island og fra Røkkes RGI. Det er all grunn til å frykte at den strategien Russland med hjelp av bl.a. Røkke vil satse på, er fabrikkskip som kan skaffe landet mest mulig valuta. Vi registrerer at Røkke kommer til Nord-Norge både under norsk, russisk, luxenburgs og kypriotisk flagg og med DNA-regjeringas støtte.

SNDs strategi med å styrke store fiskeribedrifters egenkapital, gir skjev konkurranse. De mindre fiskerimottakene står enten i fare for å bli kjøpt opp eller utkonkurrert. Det er spesielt tragisk fordi det er de mindre bedriftene som er mest fleksible til å takle sesongsvingningene og svingningene i markedet. Og det er de mindre mottakene som muliggjør en spredt sjarkflåte langs kysten.

Omorganisering av det tidligere DUF

SND (Statens nærings- og distriktsutviklingsfond) omorganiseres. Den totale rammen på SND-midler har vært på vel fem milliarder kroner. Fylkeskommunene har hatt hånd om ca 1,5 milliarder. Det har foregått en viss tautrekking om forvaltninga av disse pengene. Skal fylkeskommunen ha ansvaret for de distriktspolitiske virkemidlene i SND eller skal næringsministeren med SND-ledelsen disponere disse midlene. Det dreier seg om en lokal folkevalgt styring eller en SND-ledelse som tar mer og mer form av bankvirksomhet. Næringsministeren arbeider for omlegging som sikrer SND langt større makt over disse offentlige støttemidlene. Ministeren omorganiserer for å svekke lokalpolitikernes bremsing på denne utviklinga og for å tilpasse omorganiseringa denne «Røkke»-satsinga.

Også innenfor fiskebåtfinansieringa ser vi en betydelig omlegging. Her arbeides det med å slå sammen Statens Fiskarbank, Kreditkassen og SND. (Tidligere Fiskernes Bank gikk inn i Kreditkassen for noen år siden.) En slik sammenslåing er med på å fjerne alt som dreier seg om distriktspolitiske virkemidler. Spesielt er denne omlegginga helt etter privatbankenes forretningsid. Denne integreringa vil være med på å se snevert bedriftsøkonomisk på båtkjøp. De som taper, er kystflåten. Dagens kvoter og fiskepriser gjør det umulig for kystfiskerne å skaffe seg ny båt. Forslaget om å legge ned Statens Fiskarbank er et nytt signal om at Regjeringa ønsker en ensretting av norsk fiskerinæring i retning av større enheter på sjø og land. Med hjelp av SND er storkapitalen på full marsj inn i både den tradisjonelle fiskeriindustrien, i oppdrettsnæringa og i flåtestrukturen.

Manglende styring eller bevisst privatisering

Årsmøtet i Troms Fiskarfylking beklaget på det sterkeste den manglende styring av fiskeripolitikken. Fiskarfylkingen sier videre: «Resultatet av dette har blitt at Næringsdepartementet ved SND og Utenriksdepartementet har blitt de viktigste aktørene for å styre rammebetingelsene for næringa, ofte på tvers av næringas egne ønsker og vedtatte fiskeripolitiske målsettinger.»

Derfor er det ikke riktig å beskylde myndighetene for manglende styring. De øver en styring på kapitalens premisser.Det er en politisk kurs for å avfolke kysten for å sentralisere i noen få byer. Under Gro H. Brundtlands regjeringstid, har alle styringsredskaper blitt svekket eller tatt helt bort. Vi ser det på flere og flere felter. Også på hvordan nedleggelse av postkontor rammer distrikts-Norge. Dermed blir bosettingsstrukturen forandret og kystkulturen står for fall. Vi er vitne til en norsk imperialistisk fiskeripolitikk under ledelse av sosialdemokratene.

Forsvar kyst-Norge

Det er kystfiskekulturen som best kan utnytte naturens mangfold og variasjoner. Det er kystflåten som best kan tilpasse seg naturens yteevne. Og det må være reproduksjonen i havet som må få bestemme uttaket av havets ressurser til enhver tid. Det må ikke være kravet til profittavkastning som skal bestemme fangstmengden, heller ikke markedets etterspørsel. Som kystnasjon må vi ta et globalt ansvar. Vi har ansvar for en av verdens viktigste biologiske ressurser.Denne ressursen må ikke privatiseres på det internasjonale marked. Vannforsyninga kan stå som et skrekkeksempel. Ni multinasjonale selskaper med sete i Europa har total kontroll på denne. Kampen i dag går på at internasjonal kapitalisme ønsker å privatisere naturressursene.

Vi må få en nasjonal fiskeripolitikk som sikrer kystbefolkninga retten til fiskeressursene. Fiskeripolitikken skal være et redskap for å opprettholde dagens bosetting.Fiskerettighetene må knyttes til lokalsamfunn og aktive fiskere. Fiske med passive redskaper som garn, line og juksa kan fiske fritt. Reguleringstiltakene må ikke diskriminere kystfiskerne som ønsker å ta fisken når den er ved land i sesongene. Reguleringstiltakene må forfordele kystflåten og diskriminere fiske i oppvekstområder i Barentshavet. Helårsdrift ved fiskemottakene på land må baseres på varierte fiskeressurser og på forskjellige videreforedlingsformer. Landbasert virksomhet må basere seg på fleksibelt driftsopplegg. Gjennom lagring og frysekapasitet kan en motta fisken når det er mye fisk. Med hurtig nedfrysing av helt fersk fisk kan sjarkfiskere rundt om i distriktene sende frossen filet til videreforedling når som helst. Ved å bygge på fjordfiskeren kan en og nyttiggjøre seg av de mange forskjellige fiskearter og vekster som forekommer på kysten. Disse både eksklusive arter, u-fisker, kråkeboller m.m. er lite egna til kommersiell fangst, men vil kunne gi sjarkfiskeren et verdifullt bidrag til sitt eksistensgrunnlag. Slik kan en sikre mest mulig stabil sysselsetting på årsbasis.

Mulighetene er mange, teknologien har skapt nye muligheter og vi har en rik kystkultur å bygge på. Disse løsningene velges ikke. Den sosialdemokratiske regjeringa sammen med kapitalen har en helt annen strategi med næringa. Tida er moden for en ny Aksjon Kyst-Norge.

– om streiken i hotell- og restaurantbransjen våren 1996

av Jens Hoel

Klokka 0600 onsdag den 17. april stilte streikevaktene på plass i Oslo, Tromsø, Bergen, Stavanger og Haugesund. Hotell- og restaurantarbeiderforbundet (HRAF) var i streik for første gang på 60 år. Var det tålmodigheten som tok slutt, var det en spontan aksjon fra lavtlønte kvinner – eller var det et uttrykk for en økende forbannelse i LO-forbundene?

Klokka 0630 gikk diskusjonen høyt på Frokost-TV og blant reporterne: Hvem var det som, hadde «dumma seg ut»? Var det HRAF, som brøyt seg inn hos riksmeklingsmannen og forkynte at det ble streik, mens arbeidsgiverne, NHRF, satt med tilbud klart? Eller var det NHRF, som allerede hadde brukt nitten dager gjennom forhandlinger, brudd, mekling, nytt brudd, tvungen mekling, og nå fem timer og femti minutter på overtid – uten å ha lagt fram noe svar på kravene fra HRAF?

Uansett, som flere journalister har pekt på, HRAF har reddet meklingssituasjonens «ansikt». Staten, gjennom meklingsinstitusjonen, har påtatt seg en rolle i forhold til tariffoppgjørene. Denne rollen er, mildt sagt, misbrukt og har fått et komisk skjær over seg. Det hører til sjeldenhetene at tilbud blir fremlagt før meklingsmannen har kommet inn i bildet. Klokka har blitt mer og mer for hvert tariffoppgjør, nå er det helt vanlig å mekle på «overtid». Det var en lek med medlemmene i Hotell- og restaurantarbeiderforbundet da NHRF ti minutter før streiken ikke hadde lagt frem et eneste tilbud på hovedkravene.

Dårlig organisasjonstilhørighet, svakt kvinneforbund, splittelse mellom nasjonaliteter – er ord vi har hørt om oss. Og arbeidsgiverne trodde nok på det, og mer til – de trodde ikke at vi turte!

To utspill

HRAF «vant» opinionen. Under hele streiken hadde arbeidsgiverne to utspill. Det første var det «sutrete»: Vi hadde jo tenkt å komme med et tilbud, vi var nesten klar til å legge det frem. Dette var ikke interessant for pressa i mer enn to timer.

Det neste utspillet deres var at HRAF «brøyt kjørereglene for streiken» under streiken. Først i ettertid oppsummerer NHRF at HRAFs holdning var at kjørereglene våre i en streik er vår egen moral, vi har ingen «avtaler» med arbeidsgiverne (Hotell, Restaurant og Reiseliv nr. 5, 1996). NHRF hadde sett for seg at streikevaktene skulle la alt gå som normalt, bare ingen utførte jobben til de streikende. De hadde ikke forutsett at den viktigste kampen under streiken sto om å stenge de streikeuttatte hotellene og restaurantene. De hadde ikke forutsett at streikende kvinner, fremmedarbeidere og menn i en servicenæring ville gå til kamp mot sine egne direktører og mobilisere samorganisasjoner for å få sine egne arbeidsplasser stengt under streiken. NHRF forsøkte å få opinionen med på at det var dårlig gjort av de streikende å hindre uorganiserte, gjester og vareleveranser å komme inn på bedriftene. NHRF lyktes ikke med dette heller. De fikk noen oppslag et par dager, men pressa var mer opptatt av om bedriftene ble ble stengt eller ikke.

Kan man lære noe av streiken i hotell- og restaurantbransjen? Ja, som forbund lærte vi selvsagt nye, men om jeg skal trekke frem noe i Røde Fane, må det bli seks ting.

1. Forbundsvist oppgjør

For det første, dette var jo et forbundsvist oppgjør, og man skal lete lenge etter et krav ved et oppgjør som ligger tettere opp til den kjente maoistiske læresetningen «fra massene til massene» enn HRAFs i år. Jeg skal ikke trøtte leserne med detaljer her, men peke på at vi gikk runde på runde med avdelingene, forbundsstyret og landsstyret før kravene ble fastlagt. Det er også verdt å nevne at de ble vedtatt før LOs representantskap fattet de endelige vedtak om oppgjøret.

Resultatet var at medlemmene, klubbene og avdelingene så på kravene under oppgjøret som sine egne, og det kom tydelig til uttrykk da vi måtte streike for å komme noen vei. Dette var helt entydig medlemmenes «egen streik». Man var selvsagt redd for at forbundet skulle gi seg, men da forbundet ikke gjorde det, var det en oppslutning som man bare kan drømme om. Ikke ett medlem var noen gang i nærheten av å uttale seg til pressa eller andre om at man håpet på lønnsnemd e.l. Enigheten var ganske så enorm – ikke én gang fikk vi melding om antydning til splittelse eller tvil. Tvert imot, forbundskontoret ble nedringt av klubber som varslet om at de var klar, om at de var utålmodige etter at det ble «deres tur» til å bli tatt ut i streik.

2. Forberedelsene

For det andre, vil det kanskje være av interesse for Røde Fanes lesere å vite at også de andre forberedelsene til dette tariffoppgjøret var ganske grundige. Vi tok informasjonsplikten på alvor, og avholdt tariffkonferanser rundt om i landet i god tid på forhånd. Det ble utgitt et eget hefte som i tekst og tegning gikk gjennom alle faser fra forhandlingsstart til alle sider ved gjennomføringen av en eventuell streik, de lokale streikekomiteenes ansvar m.m.

Det ble forberedt et beredskapsopplegg sentralt og lokalt, og dette ble gjennomgått på tariffkonferansene sammen med ny gjennomgang av de endelige kravene.

Under forhandlingene og streiken fikk alle daglig tilsendt fax om forhandlingenes gang og senere om streikens forløp. I tillegg kjøpte vi fem sider daglig på tekst-TV.

3. Oppfinnsomhet og lojalitet

For det tredje lærte vi det alle Røde Fanes lesere vet: de lokale streikekomiteenes mot, oppfinnsomhet og lojalitet var enorm. Det var det jeg skulle fortalt mest om, for det er dette hjertet er fullest av. Men jeg får nøye meg med å oppfordre de spesielt interesserte om å ta kontakt med deres avdeling av Hotell- og restaurantarbeiderforbundet.

4. LO-ledelsen

For det fjerde lærte vi om allianser. Allianser på den enkelte arbeidsplass, innenfor det enkelte Samorg, innenfor LO og med forbund utafor LO, så som Lærerlaget.

Det jeg har lyst til å påpeke ovenfor Røde Fanes lesere, er alliansen med LO. LO-ledelsen var med oss hele veien. På den ene siden er det jo det minste man kan forlange, men på den andre siden er det mange som tror at man ikke kan forlange det – og ihvertfall ikke tro på det.

Når jeg sier at LO-ledelsen var med oss hele veien, er det fordi jeg i ettertid har skjønt at dette var viktig. LO representerer de alliansepartnerne vi bør kunne kjenne oss trygge på, men som man aldri vet om er interessert. Sammenlign det med de ulike foreningene innen Samorg. Noen er aktive, noen er passive, noen kan finne på å gå imot deg. Sånn er det innafor LO også, og det finnes «kjøreregler» for å holde hverandre orientert, noen ganger trenger du vedta. For å holde på enheten innenfor LO kan du ikke kjøre i ditt eget tempo og kreve full oppbacking når du har havna i grøfta. Derfor var det lurt å invitere LO til møter, med beskjeden: «Hold kjeft, lytt, tenk, lær.» LOs ledelse kjente holdningen, situasjonen, kravene og innbittheten i forbundet. Vi kunne være trygge på LOs aktive støtte, om det ble nødvendig.

Det er viktig med allianser på bredest mulig plan, like viktig er det med splittelse blant motparten. Dette lyktes vi med i stor grad, men erfaringene fra det kan jeg ikke sette på trykk, det bli en «forretningshemmelighet».

5: Åpenhet

Den femte erfaringen jeg vil legge vekt på, er åpenhet. Utenom i ovennevnte sak, hadde vi ingen hemmeligheter – for noen. Lista over de stedene vi hadde hatt tariffkonferanser, og de arbeidsplassene som var ekstra forberedt på konflikt, den fikk arbeidsgiverne. Lenge før noen var tatt ut til plassfratredelse. Heftet som de aller fleste arbeidsplassene hadde brukt til forberedelse i tilfelle konflikt, fikk arbeidsgiverne. Telefaxene og rundskrivene vi sendte ut, ble ikke holdt hemmelig. Også pressa fikk alt de spurte om.

6: Forholdet til pressa

Den sjette erfaringen er nettopp forholdet til pressa. Hver eneste journalist som dekket streiken fikk særbehandling på den måten at det ikke var grenser for hva vi brukte av tid. De fikk forklaring på ting de ikke hadde forutsetning for å forstå om vår bransje. Det er nok ingen overdrivelse å si at hver enkelt journalist fikk seks timer av knapt tilmålt tid til å diskutere med oss saker de ikke skrev et ord om. Men som resulterte i at vi hadde pressa på vår side og journalistenes sympati.

«Arbeidsgiverne forsto ikke solidaritetsviljen – kampviljen – streikeviljen – ståpåviljen, eller det samholdet som utviklet seg og forente oss. Så blind, så manglende var forståelsen, at de i sin arroganse ikke en gang klarte å gi et seriøst svar på de krav vi stilte ved forhandlingenes begynnelse.

At arbeidsfolka i denne bransjen var kvinner – var kanskje den egentlige årsaken til den lønnskampen vi var gjennom. Det oser kvinneforakt av den unnlatelsen og arrogansen vi ble møtt med fra våre arbeidsgivere.»

Dette sitatet er hentet fra forbundsleder Svein Fjæstad sin førstemaitale på Gjøvik etter streiken.

Før streiken var avsluttet hadde HRAF passert 1.000 nye medlemmer, og det fortsetter. For ei uke siden var jeg i en bygd i Gudbrandsdalen, der 23 hotellansatte meldte seg inn hos oss. Det viktigste for HRAF nå, er å ta vare på medlemmene, skolere tillitsvalgte og styrke oss som organisasjon og dermed vår posisjon i bransjen.

Vi må aldri tro at det vi oppnådde i dette tariffoppgjøret var mer enn en seier. Tariffoppgjøret 1996 var bare viktig dersom det blir fulgt opp ved neste korsvei.

av John Gustavsen

Bak Reservatets skranker stiger vi inn i byråkratenes paradis, mens euro-rocke-joiken spiller i stuen. Hva skal vi med reindrift og fiske når vi snart alle kan sitte på kontor?

Siden en kjetter gjerne er en person som inntar et avvikende standpunkt i kirkedogmatiske spørsmål, kan det se ut som om det her er lagt opp til en teologisk debatt. Jeg er faktisk mer opptatt av teleologi – det vil si at alt som skjer, har et bestemt formål.

Denne hendelsen håper jeg skal føre til en debatt om hva vi vil med vår eiga framtid. Men for å kunne si noe om det, må vi både se på fortida og samtida, selv om den passerer gjennom Dagsrevyen hele tiden. Det foregår en mikroskopering av utviklingen i Sápmi ved at det enten er de samme personer som dukker opp i media eller det er de samme spørsmål som går igjen på konferanser. Når jeg er opptatt av media er det både ut fra eget ståsted, og fordi det er journalistikken og ikke politikken som setter dagsorden for samfunnsutviklinga. Under Nordisk råds møte var det lett å se hvordan noen av våre dagsrevyjournalister lå klistret innpå for eksempel Arbeiderpartiets ledelse. Man må derfor spørre om det er Gro og Jagland som er redaktører av for eksempel Dagsrevyen eller VG?

Vi har sjølsagt også selvstendige journalister i norsk presse. Men hva med samisk presse vs. norsk presse? Her spiller ikke pressen den samme dirigerende rollen, og politikerne står sterkere til å føre dagens orden. Hva jeg likevel skulle ønsket sterkere, er en mer markant og kritisk dekning av hva som hender. Hvis pressen skal vare den fjerde statsmakt, må den øve både kritikk, inklusive sjølkritikk. Vi burde under Nordisk råd ha kommet bak fasaden og fått fatt i hva det er som gjør at samene ikke gis plass i Nordisk råd. Vi burde sett på budsjettposter til samiske formål som krympes, og spurt: hvilke tegn er dette?

Derfor passer det godt å si litt om toleranse. Vi har hatt Nordisk råds møte her i Tromsø. Utafor vaiet det samiske flagget ved siden av de åtte andre nordiske flagg. For bare et par-tre år siden ville dette ført til en massse spetakkel. Da vi i 1982 sydde et forenkla samisk flagg i Torshavn og heiste det foran nasjonalbiblioteket, ble det et svare styr. Saka vakte oppsikt helt til Finnmark Dagblad fikk tak i den. En rekke innsendere tok avstand fra disse ekstremistene som heiste den nasjonale fane. Intoleransen er på dette planet snudd til toleranse.

Det tolerante Norden

Nå får vi lett det inntrykk at vi lever i et tolerant Norden der vi vil integrasjon av gud og hvermann. Jeg vil dvele ved denne nordiske formen for toleranse, ikke minst fordi de nordiske statene gjerne vil inn i EU, for å få plass i det europeiske hus. Vi bor i Europa, og står slett ikke utafor slik Gro vil ha det til. Hvis Gro var så åpen for integrasjon, hvorfor vil hun og hennes meningsfeller ikke ha med samene i Nordisk råd? Ved at samene får heist flagget foran Kulturhuset, gir man inntrykk av toleranse. Men saken er den motsatte. Da de tre sameparlamentspresidenter møtte presidiet i Nordisk råd, ble de til dels bryskt mottatt. Det blåser en kaldere vind imot den samiske nasjon innover vidde og fjærsteiner, og den vi i realiteten er vitne er en repressiv toleranse.

På europeisk plan er vi vitne til en nasjonalistisk opptrapping. Nasjonalismen kommer til uttrykk i det halvfascistiske Italia, i Østerrike der den gamle nazisten Waldheim har fatt en farlig etterfølger. Utafor Europa ser vi hvordan muslimsk fundamentalisme bygger seg opp i de arabiske land, og hvordan man i de ortodokse og slaviske landene nå forsøker å fylle et tomrom etter kommunistenes fall. I dette tomrommet opererer en panslavisme som i Russland føres av parhestene Solchenitsyn og Sjirinovskij, den ene med sofistikerte argumenter, den andre med vulgær-nasjonalistiske. Sjirinovskij har erklært å ville skape en enhetlig russisk stat der alle andre språklige og kulturelle trekk skal bannlyses.

Vi har derfor hatt en 15-årsperiode med nordisk åpenhet i samiske spørsmål. Vi ser alt klare tegn til at vinden har snudd i de nordiske landene. Det at man avviste å ta opp representasjonstanken midt i sameland, bør være et tankekors. På den annen side kan man spørre om det er så viktig å være med i dette rådet? Kanskje er det viktigere å ha denne saken å mobilisere på?

En minioritets dilemma

Göran Palm skreiv for ca. 25 år siden at en minioritets dilemma vil være at den alltid må opptre slik majoriteten forventer at den skal opptre.

Styrken i det samiske menneskets atferd har vært dets anarkistiske tenke- og handlingsmåte. Med anarki mener jeg slett ikke kaos og uorden; anarkiet er derimot det statsløse samfunnet uten skrevne lover. Det dreier seg om et desentralisert samfunn der mennesket under en stor grad av frihet gikk gjennom hverdagen.

Fra å være anarkister er vi på vei til å bli borgere, og vi har til og med fått etablert egne Sameting slik at statsmaktene vet og kan kontrollere hva som foregår. Systemets indre logikk fører til at de innfødtes behov blir ofret for nordmennenes ønske om å kontrollere og beherske rikdommen i Sameland. Kolonimakta kan dessuten rose seg av å omgå samer som opptrer disiplinert i sine kofter, som ikke engang spyr på borddamen under festen.

Mange vil hevde at det har gått framover etter Altasaken. Vi har fått opprettet Sametinget, en egen paragraf (110A) i Grunnloven, egen samelov og språklov, og da må vi vel være fornøyd. Myndighetene har vært dyktige i å kaste oss blår i øynene, mens rettssikkerheten blir trampet på og uthult.

Sentralmyndighetene har lagt en nøyaktig strategi for hvordan styre samene uten for mye støy, ikke minst ute i verden. Vi har et Sameting som synes å fungere, en president som kan hamle opp med hvem som helst i hva som helst og derfor legitimere at Norge er best urbefolkningsklassen. Mens Ashton Mining og Rio Tinto marsjerer inn i Sameland til fargerik protest, sitter Nemesis (hevngudinnen i gresk mytologi) og ler i et eller annet departement. Sametinget er et overflatefenomen, mens bak de lukkede rom sitter godt lønnede norske embetsmenn og utreder hvem som skal ha rett til land og vann. Hvis land ?

Hvis hukommelsen rekker ca. 28 år tilbake i tiden, minnes jeg den indianske advokaten Vine Deloria som sa at ingen er mer effektive i amerikaniseringens kunst enn indianerne selv, bare staten forstår å sleppe de rette til.

Samerettsutvalget

Etter at Samerettsutvalget ble opprettet for snart en halv mannsalder siden, har uthulingen av de samiske rettighetene til land og vann fortsatt. Operasjonene til Ashton Mining og Rio Tinto Zink er talende eksempler. Utfiskingen og raseringen av fjordsamfunnene har fått fortsette. Reindriftas ledelse har «kjøpt» økonomimodellen fra Norges handelshøgskole som gjør at reindrifta mer og mer dreier seg om kjøttproduksjon, (jamfør Johan Kl. Kalstad). Vi har til og med på det idrettslige området gått forbi nordmennene i motorisering, ved at samene som kanskje var det første folket til å gå på ski, er blitt det første folket som slutta å gå på ski. Dessuten er ikke fotball noe for oss!

Det går i det hele tatt framover på de fleste områdene. Vi har fått eget Sameting med et altfor lite antall byråkrater, vi har i over 20 år hatt samisk institutt med trygge arbeidsplasser, vi har fått egen høyskole, det blir opprettet samiske kultursentre med fine stillinger. Dette er bra, og det gir rom for å møtes. Men vi må også spørre hva vi skal fylle disse rommene med? Hvilke kvalifikasjoner trenger vi?

Naturligvis vil staten klare å skape flere kontorarbeidsplasser, særlig innenfor det samiske forvaltningsmrådet, RESERVATET, som jeg velger å kalle det. I reservatet, som kan sammenliknes med et drivhus, skinner sola året rundt i form av pengeoverføringer fra den norske stat, mens grunnen under oss blir tømt av Rio og Ashton. Borti Finland har Ashton Mining, i følge Australian Financial Times (31.8.1994), operert i statlig hemmelighet i jakten på diamantene som kan representere milliardverdier. Ingen må tro at det samme ikke pågår på vår side, og mange vil etterhvert forstå at Mor Gro gjerne bruker noen millioner på tilpasningsdyktige byråkrater når det dreier seg om verdier i milliardklassen årlig. Mens noen av våre aktivister, som deltok under Alta-striden, forsvarte slagordet «Land – ikke penger», er det nå noen som er villige til å omskrive dette til «Land – for stillinger»!

Gjennom reservatideologien med et norsk Sameland av seks kommuner holder man 437(?) andre utenfor slik at det for eksempel ikke blir mulig for samiske barn å lære samisk i grunnskolen. Tross de fine lovene, paragrafene, eget samisk barneombud på statslønn. For den norske stat er det sjølsagt utmerket at en del foreldre går rundt om i Tromsø og er frustrert over at ungene deres ikke får opplæring etter lovens bokstav. For den norske stat vil det være enda bedre om noen av foreldrene viste seg så ressurssterke at de sjøl ordnet med undervisningen til ungene. Så kan noen samer få demonstrert hvor flinke de er i konkurransesamfunnets kunst. Samtidig får storsamfunnet demonstrert for seg sjøl hvor effektiv statsforvaltningen fungerer ved at man ikke engang i universitetsbyen Tromsø klarer å sprenge Reservatets skranker.

Reservatet

Innenfor Reservatet går det sjølsagt framover. Reservatet utdanner sine egne lærere mens Odd Mattis Hætta sitter tilbake på høyskolen i Alta med bortimot ingenting. Eller som han sa det til Skolefokus nr 1, 1994: «Ved opprettelsen av Samisk høgskole … var det meningen å gi samene et fullverdig skoletilbud. Denne skolen som først og fremst er en lærerskole, gir da også de som behersker samisk, en mulighet for lærerutdanning. De som ikke kan samisk, vil oppleve at samisk mer og mindre er falt ut. … Sametinget har ikke tatt dette opp i løpet av den første perioden, det er også meget beklagelig. Det er også påfallende at Samisk utdanningsråd som både er statens og Sametingets rådgivende organ, ikke har slått alarm … Jeg vil ikke nøle med å hevde at vi er på vei tilbake mot tilstandene på 1920-tallet for denne gruppen.»

Som avdanka lærer, men med en fot innafor skolen fortsatt, skal jeg likevel dvele litt lengre ved virkeligheta. Vi var som kjent inne i det store Hernes-året 1994, med R94 som den store gavepakke fra statsråden som skrev loven om hvorfor det meste må gå galt. R94 har ført til at det samiske innholdet i skolen står i fare for å bli visket ut.

Statsmaktas strategi

Dette viser strategien fra statsmaktas side:

• 1: Vi oppretter Reservatet, R6 heretter.
• 2: Innafor R6 foretar vi så en systematisk uthuling av det samiske innholdet.
• 3: Vi starter med å angripe det viktigste leddet, framtida; ungdommen, det vil si skolen.

Faktum er: R94 går ut på å omskape samisk kultur til en kultur på linje med «dølakulturen» i Bardu, slik John Meløy påviser i et notat. De samisk-identitetsskapende elementer som reindrift, duodji går over til å bli vanlig naturfag og handarbeid, eller som det heter fra Samisk videregående skole i Guovdageiadnu: «Moderniseringsprosessen … skjer i dag på norske premisser og har en sterk fornorskende effekt.» Om R94 skriver skolen at «fagplanene er i liten grad basert på det faktum at i henhold til Grunnloven (§110A) så fins det to kulturer som skal styrkes og videreutvikles.» R94 er et sabotasjeframstøt mot det samiske, og jeg gjør rett i å referere at sametingspresidenten har protestert kraftig på dette.

Utviklingen synes sett med statlige øyne lystig. Samene er manøvrert opp i en kontrollerbar posisjon hvor de får prate sammen i Sametinget helt til de blir blå. Innenfor R6 er det bygd opp et parkinsonsk byråkrati der flinke gutter og jenter med både Høgskole og Universitet langt bedre enn gode nordmenn kan gjennomføre postkolonialismen. Denne er nå i en sjette fase, Barents-fasen, der det gamle Sameland omsider er innmeldt ved at de russiske samene på ny utsettes for koloniserende overgrep. Noen av de maskuline har valgt en suididal løsning på sine eksistensielle problem.

Det er i alt dette opprettet gode råd:

• Barentsrådet
• Regionrådet

Innenfor Regionrådet er det 10 regionale utvalg som hver på sitt område kan nedsette underutvalg, for eksempel urfolksutvalg. Det gir muligheter også for samiske kontorplasser, mens Ashton Mining muter i Finland og Gary Lumes m.fl. okkuperer samenes elver på Kola.

I sjuende fase, EU-fasen, er samene fullt integrert som europeere. R6 opprettes som scenario for intereuroturist, med store muligheter for enhver med språk- og økonomikunnskaper. Selv vil jeg etablere meg med nedstøvede dikt fra ungdommens lentende permer mot berømmelsen, mens jeg lytter til europeisk joikerock. Jeg har forresten alt merket at noen av våre fremstående globetrottere var begeistret for fase sju, og stemte ja den 28. november. Jeg forstår dem: Utsiktene til et spennende liv blant lobbyistene i Brussel er til stede, og i konfliktens fase åtte, når EU står foran trusselen fra den desperate verden, vil våre egne kunne få en framtredende rolle.

Dessverre vil jeg være for gammel da til å delta i dansen, men jeg lover fra mitt gamlehjem å applaudere så godt jeg kan. Hvis jeg ikke ender på gamlehjemmet for nettopp kjettere som ikke skjønner sitt eget beste.

PS

Etter som Norden ikke vil slippe samene inn i sitt hus, får vi inntil videre holde oss for oss sjøl, noe vi har god trening i. Men ved å stå sammen med Grønland kan vi forstå framtida bedre. Ole Korneliussen som er en futurist, har derfor sett framover og foreslått opprettelse av kulturambassadørstillinger mellom Grønland og Sameland, og at disse ikke knyttes til de danske og norske ambassader i Oslo og København, men legges til den grønlandske hovedstad Nuuk og den samiske som ikke er klar for meg. Ole har beskrevet betingelser ved slike stillinger, og lagt vekt på at de ikke kan bekles verken av tidligere eller nåværende politikere. Han har tatt opp saken med kulturministeren og fått god tilbakemelding. Her har jeg tatt opp saken med APs gruppe i Sametinget som på sin side har fått den fram til rådet og drøftet den med UDs rådgiver Tore Gundersen. Forslaget er positivt mottatt, men hva mer? Jeg vet ikke om saken har samme virkning som virus på en datamaskin, og har ført til at maskinen spytter ut gale signaler. I dag frykter jeg at viruset bare raser rundt i kroppen.