Eg veit ikkje kven som først tok i bruk ordet «FrP-koden». I dagsavisene synst eg det går inflasjon i bruken av uttrykket. Men den vesle boka Folkepartiet? inneheld heldigvis artiklar som går litt djupare enn berre å gruble over dette mystiske eller mytiske ordet.

Folkepartiet?
Av Håvard Nilsen, Bernt Bull, Magnus Marsdal, Ottar Brox, Øystein Rian, Chr. Anton Smedshaug, Marte Nilsen.
Utgitt av Res publica/Forlaget Aktuell, 2007. 136 sider.

---

Bernt Bull, som vaks opp på vestkanten i Oslo og som i mange år var gruppeleiar for Arbeidarpartiet i Oslo bystyre, peiker på ein årsakssamanheng som partisekretær Martin Kolberg sjeldan snakkar om.

«I en e-post til Arbeiderpartimedlemmer i desember 2006 avviser Kolberg fullstendig og totalt de sosiologiske dimensjoner når det gjelder FrP,» skriv Bull og meiner det er grunn til å få med seg sosiologiske dimensjonar i vurderinga av Arbeidarpartiet og. Bull, som har arbeidd med samferdselspolitikk for Ap i Oslo i over 30 år, er lågmælt i kritikken av sitt eige parti, men det går an å lese litt mellom linjene og. Han skriv at Ap har «fått en politisk elite, som i stor grad har røtter i lavere middelklasse, med en sterk ’medfødt’ drive for sosial mobilitet, og som oppfatter seg selv som likeberettiget med det klassiske arbeiderpartimedlem. Samtidig flagger den uhemmet sin sosiale vellykkethet. Dette til forskjell fra den gamle overklasse/øvre middelklasseeliten i Arbeiderpartiet, som var seg bevisst sin manglende representativitet og så seg selv mer som folkets tjenere enn som dets ledere.»

Bull er diskré og nemner korkje Trond Giske eller andre med namn. Han meiner «problemet er at dette inntrykket av en sosialt dynamisk gruppe som nå dominerer Arbeiderpartiet, blir forsterket hver dag av Noveau Riche-takter (fransk ord for ny-rike) som spektakulære fødselsdager og moteshow.» Bull avsluttar slik: «Et viktig svar på koden ligger derfor dessverre i Arbeiderpartiet selv.»

Magnus Marsdal går djupare inn på det som Bull peikar ut som medverkande årsak til auka oppslutning om FrP. Han gir oss eksempel frå utviklinga i USA, Danmark og Norge, og oppsummerer: «Som i resten av Vesten, vender arbeiderne i Norge venstrpartiene ryggen fordi venstrepartiene har vendt ryggen til arbeiderne. Som i resten av Vesten, er det ytre høyre som raker inn gevinstene når den såkalte venstresida skyver alle ord som kapitalisme, klassekamp og arbeidermakt under teppet for å få plass til å fylle det politiske rommet med ’globalisering’, ’individualisering’ og ’nettverk’. Ingen bruker disse ordene oftere enn det urbane verdivenstre, som forlenger tradisjonen etter Bygdøys store datter Gro Harlem Brundtland: Knefall for Høyre i økonomisk politikk, kompensert med kraftfull verdimobilisering,»

Marsdal gir oss konkrete eksempel frå valkampen 2005 som viser korleis både Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen har gjort sitt for å leggje vegen åpen for FrP.

Eg trur dei eksempla Marsdal trekker fram, kan vere nyttig for nokon kvar. Eitt av dei mest ekstreme utsagna han trekker fram er frå ein leiarartikkel redaktør Steinar Hansson (1947–2004) skreiv i Dagsavisen i 2000: «Ved neste valg burde vi få anledning til å velge et nytt folk. Det vi har, er blitt pinlig å skilte med.»

«Lær av Australia» er titelen på bidraget frå Ottar Brox. Men han og er innom dei same heimlege forholda som Bull og Marsdal skriv om. Brox hevdar at: «Hagens politiske motstandere, enten de er høyre- eller venstreorienterte, konfronterer ham aldri med konsekvensene av hans prinsipielle arbeidsmarkedspolitikk, kanskje fordi de i praksis er lite uenige med ham?» Sjølv hugsar eg korleis RV i åra 1993–1997 var einaste opposisjon i Stortinget mot den såkalla «arbeidslinja» og mot den Thatcher-inspirerte linja med såkalla målretta tiltak (targeting) istadenfor ålmenne velferdsordningar.

Forfattarane i denne boka skriv som om RV ikkje har eksistert i norsk politikk, bortsett frå at Bull nemner at RV og Anders Langes parti første gongen vart vald inn i Oslo bystyre i 1975. Eg trur likevel det nystifta partiet Raudt har ein del å lære av kritikken fleire av forfattarane rettar mot Ap og SV. Det er ei dødslinje å leggje seg tett opp til desse to partia. Eit arbeidarparti kan ikkje vinne oppslutning utan sjølv å ha ein politikk som gir svar på dei viktigaste spørsmåla arbeidsfolk slit med. Overflatisk kritikk av FrP vil i seg sjølv ikkje gi oppslutning til andre enn nettopp FrP.

Elles er det bra å bli minna om at apartheidregimet i Sør-Afrika i dei første åra var ein viktig bidragsytar til det som i dag er partiet til formann Siv Jensen. Partistiftar Anders Lange skreiv i 1963 at «alle som går inn for sort flertallsstyre i Syd-Afrika er forrædere av den hvite rase». Som svar fekk han pengar frå apartheidregimet. Håvard Nilsen minnar oss om at Echel Rhoodie, som arbeidde i det sør-afrikanske informasjonsdepartementet, i 1983 fortalde korleis forløparen til Fremskrittspartiet vart finansiert: «Vi finansierte Langes parti slik at de kunne lansere en ukeavis. Deretter gav vi dem mer penger slik at han var i stand til å kjøre en brukbar kampanje i valget samme år. (…) Til vår store forbauselse – noe vi delte med resten av Norge – endte vi opp med et politisk parti med fire representanter i Nasjonalforsamlingen. (…) Det var en operasjon som virkelig gledet (statsminister) Vorster.» Denne informasjonen om finansieringa av startfasen til det som er Norges nest største parti, er henta frå sjølvbiografien til Echel Rhoodie. I Norge vart opplysningane om finansieringa av 1973-valkampen publisert i Verdensmagasinet X i 2003. Men det skader så visst ikkje at dette blir gjentatt.

 

Av Erling Folkvord

Jeg vil starte denne analysen av det jeg kaller «ødeleggelsens økologi» med å referere til Gillo Pontecorvos film Brenn Queimada Fra 1969. [1] Pontecorvos episke film kan sees som en politisk og økonomisk allegori for vår tid. Den er lagt til en fiktiv karibisk øy som kalles for «Queimada», tidlig på 1800-tallet. Queimada er en portugisisk slavekoloni med en monokultur basert på sukkerproduksjon, og dermed avhengig av eksport av sukker som råvare i verdensøkonomien. I åpningsscenen får vi vite at øya fikk navnet sitt fra det faktum at den eneste måten de opprinnelige portugisiske kolonial-istene klarte å utrydde urbefolkningen på, var å sette fyr på hele øya og drepe alle der, og etter dette ble slaver importert fra Afrika for å høste inn de nylig plantede sukkerrørene.

John Bellamy Foster er redaktør av Monthly Review

---

Sir William Walker (spilt av Marlon Brando) er en britisk agent som på 1800-tallet blir sendt for å styrte de portugisiske makthaverne på øya. Han driver fram et opprør blant de tallrike svarte slavene og arrangerer samtidig et opprør blant den lille hvite koloniale plantasjeeierklassen for uavhengighet fra den portugisiske kronen. Målet er å bruke slaveopprøret til å beseire Portugal, for så å gi makta over øya til den hvite plantasjeeierklassen, som i sin tur vil fungere som en servil kompradorklasse overfor britiske imperialister.

Walker lykkes stort med sin oppgave, og overbeviser den seierrike hæren av tidligere slaver, samt deres leder José Dolores, om å legge ned våpnene etter at Portugal har blitt beseiret. Resultatet er en nykoloni dominert av hvite plantasjeeiere – men samtidig en der de virkelige herskerne, i tråd med den internasjonale frihandelens lover, er de britiske sukkerselskapene. Walker drar så for å utføre annet etterretningsarbeid for det britiske admiralitetet – denne gangen til et sted som kalles Indokina.

Når filmen fortsetter i 1848 har det gått ti år. En revolusjon ledet av José Dolores har igjen brutt ut på Queimada. Sir William Walker blir hentet tilbake fra England som en militærrådgiver, men nå som ansatt i Antilles Royal Sugar Company, med autorisasjon fra Hennes Majestets regjering. Oppgaven hans er å slå ned dette nye opprøret fra de tidligere slavene. Det styrende oligarkiet på øya forteller ham at dette ikke vil bli vanskelig, siden bare ti år har gått og situasjonen er den samme. Han svarer at situasjonen godt kan være den samme, men at problemet er annerledes. I en uttalelse som minner om Karl Marx sier han: «Mellom to historisk epoker kan ofte ti år plutselig bli nok til å avsløre et helt århundres motsigelser.»

Britiske styrker hentes for å bekjempe opprørerne, som på sin side fører en ubøyelig geriljakrig. For å beseire dem gir Walker ordre om å brenne ned alle plantasjene på øya. Når lokale representanter for britiske sukkerinteresser protester, forklarer Walker: «Dette er profittens logikk … Man bygger opp for å tjene penger, og for å fortsette å gjøre det eller å tjene mer er det i blant nødvendig å ødelegge.» Dette, minner han dem på, er slik Queimada fikk navnet sitt. Naturen på øya må ødelegges for at arbeidskraften der kan bli utbyttet i nye århundrer.

Det er ikke min hensikt her å gjengi hele Pontecorvos fantastiske film, men å trekke ut enkelte viktige prinsipper fra denne allegorien som kan hjelpe oss å forstå kapitalismens forhold til naturen. Joseph Schumpeter (1) er kjent for å ha skrevet om det kapitalistiske systemets «kreative ødeleggelse». [2] Men her er det snarere snakk om systemets ødeleggende kreativitet. Kapitalens endeløse jakt på nye kilder for klassebasert akkumulasjon fordrer ødeleggelse både av eksisterende naturforhold og tidligere sosiale relasjoner for å kunne fortsette. Klasseutbytting, imperialisme, krig og økologisk ødeleggelse er ikke bare uavhengige historiske tilfeldigheter, det er gjensidig avhengige iboende egenskaper ved den kapitalistiske utviklingen. Videre har det alltid vært en fare for at denne ødeleggende kreativiteten skal gå over i det István Mészáros har kalt den «ødeleggende ukontrollerbarheten» som er kapitalens endelige skjebne. Den ødeleggelsen som er innebygd i profittens logikk, ville da ta over, herske og undergrave ikke bare produksjonsforholdene, men også selve livets eksistensgrunnlag. I dag er det klart at slik kreativ ukontrollerbarhet karakteriserer hele den kapitalistiske verdensøkonomen og omfatter hele planeten. [3]

Miljøtoppmøtene i 1992 og 2002

Det er karakteristisk for vår tidsalder at den globale økologiske ødeleggelsen ser ut til å ha blitt viktigere enn alle andre problemer ved at den truer overlevelsesmuligheten til livet på jorda som vi kjenner det. Hvordan dette forholder seg til samfunnsmessige årsaker og hvilke samfunnsmessige

løsninger som kan være et svar, har derfor blitt det mest presserende spørsmålet for menneskeheten. Verden har så langt kommet sammen til to store miljøtoppmøter: i Rio de Janeiro i Brasil i 1992 og i Johannesburg i Sør-Afrika i 2002. Disse toppmøtene fant sted med bare ti års mellomrom. Likevel kan det se ut til at de fant sted nettopp i brytningspunktet som skiller en historisk periode fra en annen og dermed avslører et helt århundres motsetninger – det 21. århundrets.

1992-toppmøtet i Rio, som var organisert av FN-konferansen om Miljø og Utvikling, representerte håpet om at menneskeheten kunne komme sammen og løse de raskt voksende globale økologiske problemene. Slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet var en periode da den globale økologiske krisen gjennomsyret den offentlige bevisstheten. Plutselig var det alvorlig bekymring over ødeleggelsen av ozonlaget, global oppvarming og den økende utryddelsen av arter som var et direkte resultat av den globale ødeleggelsen av økosystemer. I juni 1988 vitnet James Hansen, direktør for NASAs Goddard institutt for romforskning, for det amerikanske senatets energi- og naturressurskomité, og la fram beviser for at global oppvarming skjer på grunn av utslipp av karbondioksid og andre drivhusgasser i atmosfæren. Samme år opprettet FN en ny internasjonal organisasjon, Klimapanelet (IPCC), for å håndtere den globale oppvarmingen.

En ny ideologi om en enhetlig verden preget Rio-toppmøtet. Golfkrigen i 1991 og Sovjetunionens endelikt senere samme år hadde skapt grunnlag for den på den tiden dominerende retorikken om «ny verdens-ordning» og «historiens slutt». Verden var nå én, ble det hevdet. Den nylig vedtatte Montreal-protokollen, som innførte begrensninger på produksjonen av ozonnedbrytende kjemikalier, så ut til å bekrefte at de økonomiske stormaktene i verden kunne handle samlet for å møte globale miljøtrusler. Åstedet som ble valgt for miljøtoppmøtet, Brasil, Amazonflodens hjemland, var ment å symbolisere det globale målet om å redde verdens artsmangfold. Toppmøtets viktigste dokument, kjent som Agenda 21, var ment å være startskuddet for en ny tidsalder med bærekraftig utvikling for det 21. århundre.

Stemningen på det andre miljøtoppmøtet, Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg, kunne ikke ha vært mer ulik den på det første. Håpet i Rio måtte vike for forferdelsen i Johannesburg.

I stedet for å ha bedret seg gjennom det tiåret som var gått, hadde ødeleggelsen av miljøet økt i hastighet. Planeten nærmet seg en katastrofal situasjon, ikke bare i forhold til global oppvarming, men i forhold til en rekke felter. Bærekraftig utvikling hadde vist seg å handle om å sikre en bærekraftig kapitalakkumulasjon så å si for enhver økologisk pris. For mange av de miljøvernerne som deltok på toppmøtet i Johannesburg var det klart at hele retorikken fra ti år tilbake om «ny verdensordning» og «historiens slutt» rett og slett hadde skjult det faktum at det globale miljøets virkelige fiende var den kapitalistiske verdensøkonomien.

Åstedet for Johannesburg-toppmøtet hadde delvis blitt valgt for å symbolisere slutten på apartheid, og dermed et betydelig samfunnsmessig framskritt for verden. Samtidig reiste kritikere på det miljøtoppmøtet spørsmålet om global økologisk apartheid og la vekt på hvordan den ødeleggelsen de rike statene i nord påfører miljøet i uforholdsmessig stor grad påvirker det globale sør. Den økologiske imperialismen i den kapitalistiske verdensøkonomiens sentrum ble symbolisert av at Washington nektet å ratifisere Kyoto-protokollen om å begrense utslipp av drivhusgasser som skaper global oppvarming. Det betydde også mye at USAs president George W. Bush nektet å delta på toppmøtet. Nettopp på det tidspunktet da debatt om framtiden for verdens økologi fant sted i Johannesburg, erobret i stedet Bush-administrasjonen verdens oppmerksomhet ved å true med en krig mot Irak, offisielt på grunn av masseødeleggelsesvåpen, selv om det var åpenbart for verdens miljøvernere som var samlet i Johannesburg at det i virkeligheten dreide seg om olje. [4]

I virkeligheten hadde en ny historisk epoke oppstått i løpet av de ti årene som var gått siden Rio-toppmøtet. Økonomisk hadde verden opplevd det Paul Sweezy i 1994 omtalte som «finanskapitalens triumf» ved en omdanning av monopolkapitalen til det som kan kalles global monopolfinanskapital. [5] Mot slutten av det 20. århundre hadde kapitalismen utviklet seg til et system som, om noe, var kraftigere innrettet mot røversk akkumulasjon enn noen gang tidligere, relativt uavhengig av sine lokale og nasjonale røtter. Den globale finansekspansjonen foregikk på toppen av en verdensøkonomi som stagnerte på det produktive nivået og skapte en mer ustabil og mer ondskapsfullt ulike-verdig orden, dominert av nyliberalistisk økonomi og finansbobler. Svekket amerikansk hegemoni i verden, blandet med Sovjetunionens endelikt, bidro til gjentatte og stadig mer åpenbare amerikanske forsøk på å gjenopprette sin økonomiske og politiske makt med militære midler.

Samtidig hadde global oppvarming og andre avgjørende miljøproblemer gått over kritiske terskler. Spørsmålet var ikke lenger hvorvidt økologiske og samfunnsmessige katastrofer ventet, men hvor store disse ville bli. For dem (meg selv inkludert) i Johannesburg i 2002 som fulgte med på den amerikanske presidentens forberedelser til krig i den oljerike Persiske Golfen samtidig som planeten ble varmere på grunn av oppbrenning av fossile drivstoffer, så hele verden ut til å stå i flammer.

Ødeleggelsen av planeten

I løpet av de snart fem årene som har gått siden det andre miljøtoppmøtet, har det blitt stadig vanskeligere å skille kapitalismens innebygde krig mellom klasser og imperier fra krig mot selve planeten. På et tidspunkt når USA kjemper for territoriell kontroll over den mest oljerike regionen på jorda, gjennomgår planetens økologi en hurtig svekkelse, som mest dramatisk kommer til syne ved den globale oppvarmingen. Samtidig undergraver ikke bare den nyliberalistiske omstruktureringen med opphav i monopol-finanskapitalens nye regime den økonomiske velferden for store deler av menneskeheten, men i noen regioner fjerner den også grunnleggende økologiske forutsetninger for menneskelig eksistens, som tilgang til ren luft, vann som kan drikkes og tilfredsstillende mat. Økologer som en gang advarte om muligheten for en framtidig apokalypse, insisterer nå på at en global katastrofe står for døra.

Bill McKibben, forfatter av The End of Nature, proklamerte i artikkelen «The Debate is Over» i Rolling Stone Magazine 17. november 2005 at vi nå er på vei over i «Å faen»-tidsalderen i forhold til den globale oppvarmingen. Først, skrev han, hadde vi «Jeg lurer på hva som vil skje»- tidsalderen. Så var det «Kan dette virkelig stemme?»-tidsalderen. Nå er vi over i «Å faen»-tidsalderen. Vi vet nå at det er for seint å avverge en global katastrofe fullstendig. Alt vi kan gjøre er å begrense omfanget og intensiteten av den. Mye av usikkerheten har å gjøre med at «verden har noen fallemmer – mekanismer som ikke har noe direkte synlig resultat, men som i stedet setter i verk en stygg kjedereaksjon.» [6]

I boka Gaias hevn gjør den innflytelsesrike vitenskapsmannen James Lovelock, best kjent som grunnleggeren av Gaiahypotesen, et dystert overslag over jordas muligheter med utgangspunkt i en slik plutselig kjedereaksjon. [7] I tråd med bekymringene hos en rekke vitenskapsfolk, peker Lovelock på en rekke mekanismer som kan – og etter hans mening nesten sikkert vil – forsterke jordas oppvarmingstendens. Den ødeleggende effekten økte temperaturer vil ha på sjøalger og tropisk skog (i tillegg til at denne skogen direkte fjernes) vil, frykter han, redusere havene og skogenes kapasitet til å absorbere karbondioksid, noe som vil føre til ytterligere økning av temperaturen. Når enorme mengder metan (en drivhusgass som er 24 ganger så kraftig som karbondioksid) slippes ut i atmosfæren fordi permafrosten på den arktiske tundraen smelter på grunn av global oppvarming, utgjør dette en annen ond sirkel. Like illevarslende er det at minkende lysrefleksjon fra jorda som en følge av at den hvite isen ved polene erstattes med blått hav, truer med å øke de globale temperaturene. [8]

Lovelocks katastrofale vurdering er at jorda trolig allerede har passert det punktet der det ikke lenger er mulig å snu, og temperaturene er dømt til etter hvert å økemmed så mye som 8° C i tempererte områder. Han forsikrer oss om at menneskearten vil overleve i en eller annen form. Likevel viser han til «en nært forestående endring av miljøet til et klima som lett kan beskrives som Helvete: så varmt og så dødelig at bare en håndfull av dagens myldrende milliarder vil overleve.» [9] Det eneste middelet han ser som en delvis løsning er teknologisk: et globalt program for å utvide kjernekraftanlegg rundt hele kloden som en begrenset erstatning for den økonomien som er basert på fossilt brennstoff og utslipp av karbondioksid.

Tanken om at en slik faustisk (2) handel vil brolegge sin egen vei til helvete, ser ikke ut til å ha slått ham.

Lovelocks frykt er ikke lett å avvise. James Hansen, som gjorde så mye for å gjøre verden oppmerksom på global oppvarming, har nylig kommet med sin egen advarsel. I en artikkel med tittelen «The Threat to the Planet» (New York Review of Books, 13. juli, 2006) viser Hansen at dyre- og plantearter migrerer over hele jorda på grunn av den globale oppvarmingen – selv om det ikke skjer raskt nok i forhold til endringene i miljøet deres – og at alpine arter «skyves ut av planeten». Han hevder at det er fare for masseutryddelser i tilknytningen til den økende globale temperaturen som kan sammenlignes med tidligere epoker i jordas historie der 50–90 prosent av de eksisterende artene forsvant.

Hansen argumenterer for at den største trusselen menneskeheten møter fra klimaendringene har å gjøre med destabiliseringen av isen på Grønland og i Antarktis. Litt mer enn 1° C skiller dagens klima fra de varmeste mellomistidene i de siste 500 000 årene, da havnivået var nesten fem meter høyere. Dersom temperaturen i løpet av dette århundret fortsetter å øke med omkring 2,8° C hvis alt fortsetter som hittil, kan det føre til en langsiktig heving av havnivået med 24 meter, hvis vi skal dømme ut fra hva som skjedde sist temperaturen på jorda økte til dette nivået – for tre millioner år siden. Hansen sier at «vi har maksimalt ti år på oss – ikke ti år på å bestemme oss for å gjøre noe, men ti år på å gjennomføre en grunnleggende endring av mønsteret for utslipp av drivhusgasser» – hvis vi skal forhindre at slike katastrofale følger blir uunngåelige. Dette avgjørende tiåret vi lever i, skiller oss med andre ord fra irreversible endringer som vil kunne skape en meget annerledes verden. Motsetningene i hele holocen-epoken – den geologiske epoken den menneskelige sivilisasjonen har utviklet seg under (3) – avsløres med ett i vår tid. [10]

I «Å faen»- tidsalderen er debatten over, sier McKibben. Det er ikke lenger noen tvil om at global oppvarming representerer en krise av ekstreme dimensjoner. Likevel er det absolutt nødvendig å forstå at dette bare er en del av det vi omtaler som Miljøkrisen. Den globale økologiske trusselen består totalt av et stort antall kriser og problemer som står i et gjensidig forhold til hverandre og som vi møter samtidig. I min bok fra 1994, The Vulnerable Planet, startet jeg med en kort oppsummering av noen av disse, en klagesang som i dag kan utvides:

Overbefolkning, ødeleggelse av ozonlaget, global oppvarming, artsutryddelse, tap av genetisk mangfold, sur nedbør, radioaktiv forurensning, tropisk avskoging, utryddelsen av urskogene, ødeleggelse av våtmark, jorderosjon, ørkenspredning, flom, sult, plyndring av innsjøer, floder og elver, senking av grunnvannstanden og forurensing av grunnvannet, forurensing av kystfarvann og elvemunninger, ødeleggelse av korallrev, oljesøl, overfiske, voksende avfallsberg, giftig avfall, giftvirkningen av insekt- og ugressmidler, eksponering for farer på jobben, overbefolkning i byene og utpining av ikkefornybare ressurser. [11]

Poenget er at ikke bare global oppvarming, men også mange av disse andre problemene, utgjør deler av en global økologisk krise. I dag svekkes alle de viktige økosystemene på jorda. Problemstillinger knyttet til miljømessig rettferdighet blir stadig mer framtredende og presserende hvor enn vi snur oss. Under dette ligger det faktum at den krigen mellom klasser og imperier som definerer kapitalismen som verdenssystem, og som styrer dens akkumulasjonssystem, er en Jagannath-vogn (Jagannath: indisk gud. Når bildet av den ble kjørt fram på en tung vogn, skal tilhengerne ha kastet seg under hjulene. En Jagannath-vogn er en uimotståelig og ødeleggende kraft som fordrer blind lydighet og grusomme offer. O. a.) som ikke kjenner noen grenser. I denne dødelige konflikten vurderes naturen bare som et redskap for samfunnsmessig verdensherredømme. Kapitalen fører altså ved hjelp av sin egen logikk til det som i virkeligheten er den brente jords strategi. Det blir stadig mer tydelig at jordas økologiske krise er altomfattende, et resultat av den ødeleggende ukontrollerbarheten i den raskt mer og mer globaliserte kapitalistiske økonomien som ikke kjenner noen annen lov enn sin egen drift mot eksponentiell ekspansjon.

På tide å bryte mønsteret

De fleste klimaforskerne, inkludert Lovelock og Hansen, følger Klimapanelet når de baserer anslagene sine om global oppvarming på et sosioøkonomisk scenario som beskriver «det vante mønsteret». De forferdelige tendensene som blir beskrevet, forutsies på bakgrunn av at vår grunnleggende økonomiske og teknologiske utvikling og vårt grunnleggende forhold til naturen forblir det samme. Spørsmålet vi må stille oss, er derfor: Hva er dette mønsteret? Hva kan endres og hvor raskt? Når tiden renner ut betyr det at det er nødvendig å endre mønsteret drastisk for å forhindre eller forminske katastrofen.

De framherskende løsningene – de som er knyttet til den herskende ideologien, dvs. den herskende klassens ideologi – legger imidlertid til grunn at minimale endringer av mønsteret på en eller annen måte vil redde oss. Etter å ha blitt gjort oppmerksom på de voksende truslene mot planeten – global oppvarming og artsutryddelse – blir vi fortalt at svaret er å bruke mindre bensin per kilometer og å skjerpe utslippsstandardene, introduksjon av hydrogendrevne biler, rensing og deponering av karbondioksid som slippes ut i atmosfæren, økt vern og frivillig nedgang i forbruk. Miljøstatsvitere spesialiserer seg på å konstruere nye miljøpolitiske regimer som tar vare på staten og markedsreglene. Miljøøkonomer snakker om salg av utslippskvoter og om å inkludere alle miljømessige faktorer i markedet for å sikre effektiv bruk. Enkelte miljøsosiologer (mitt eget felt) snakker om økologisk modernisering: et helt system av grønne skatter, grønne reguleringer og ny grønn teknologi – til og med en grønnmaling av selve kapitalismen. Futurister beskriver en ny teknologisk verden der landenes press på jorda mirakuløst fjernes som en følge av digital «dematerialisering» av økonomien. Alle disse synspunktene har imidlertid ett fellestrekk: det grunnleggende mønsteret utordres omtrent ikke i det hele tatt.

Det alle slike analyser bevisst unngår, er det faktum at det vanlige mønsteret i samfunnet vårt i enhver grunnleggende betydning betyr den kapitalistiske økonomien – en økonomi som drives på grunnlag av profittens og akkumulasjonens logikk. Videre er det liten støtte til, eller knapt noen vurdering av, det faktum at den hobbesianske (4) alles krig mot alle som kjennetegner kapitalismen, er avhengig av en universell krig mot naturen for å lykkes. I denne forstand kan ikke ny teknologi løse problemet siden den uunngåelig vil bli brukt til å fremme klassekrigen og øke økonomiens omfang, og dermed ødelegge miljøet. Når produksjonen bryter sammen eller samfunnsmessig motstand skaper hindre for kapitalens ekspansjon, er svaret alltid å finne nye måter å utbytte/bryte ned naturen mer intensivt på. For å sitere Pontecorvos Brenn Queimada: «Dette er profittens logikk. Man bygger opp for å tjene penger, og for å fortsette å gjøre det eller å tjene mer er det i blant nødvendig å ødelegge.»

Ironisk nok forsto man trolig dette ødeleggende forholdet til naturen bedre på 1800-tallet – på en tid da samfunnsanalytikere var akutt oppmerksomme på de revolusjonære endringene som fant sted i produksjonsmåten og hvordan dette endret menneskets forhold til naturen. Følgelig baserte miljøsosiologer av den mer radikale sorten i USA, der motsetningen mellom økonomi og økologi i dag er særlig akutt, seg på tre innbyrdes beslektede teorier som er avledet fra Marx og kritikken av den kapitalistiske politiske økonomien, og daterer seg tilbake til 1800-tallet: (1) produksjonens tredemølle, (2) kapitalismens andre motsetning og (3) stoffskiftekløften.

Den første av disse teoriene, produksjonens tredemølle, beskriver kapitalismen som en ustoppelig og akselererende tredemølle som konstant øker omfanget av energien og råvarene som settes inn i produksjonen som en del av dens jakt på profitt og akkumulasjon. Dermed presser den på jordas evne til å absorbere. «Akkumuler, akkumuler!» skrev Marx. «Det er Moses og profetene!» for kapitalen. [12]

Den andre av disse teoriene, kapitalismens andre motsetning, er idéen om at kapitalismen, ved siden av den grunnleggende motsetningen som har sitt opphav i ulikhet mellom klassene i produksjonen og distribusjonen, også undergraver de menneskelige og naturlige betingelsene (dvs. de miljømessige betingelsene) for produksjonen som dens økonomiske framskritt i siste instans hviler på. For eksempel: gjennom systematisk å fjerne skog bereder vi grunnen for økt knapphet på dette området – og i stadig større grad ettersom globaliseringen gjør denne motsetningen universell. Dette øker den totale kostnaden for økonomisk utvikling og skaper en økonomisk krise i kapitalismen basert på begrensninger på forsyningssiden innen produksjonen. [13]

Den tredje teorien er stoffskiftekløften, som beskriver hvordan kapitalakkumulasjonens logikk uunngåelig skaper et skille i stoffskiftet (5) mellom samfunnet og naturen ved å avbryte grunnleggende reproduksjonsprosesser i naturen. Dette reiser spørsmålet om den økologisk bærekraften – ikke bare i forhold til økonomiens størrelse, men også og enda viktigere når det gjelder formen på og intensiteten av samspillet mellom naturen og samfunnet under kapitalismen. [14]

Jeg vil konsentrere meg om den tredje av disse idéene, stoffskiftekløften, sidendette er det mest komplekse av disse tre sosioøkologiske konseptene, og siden det er det som har vært hovedfokus for min egen forskning innen feltet, særlig i boka Marx’s Ecology. Marx var sterkt inspirert av arbeidene til sin tids ledende jordbrukskjemiker, Justus von Liebig. Liebig hadde utviklet en analyse av de økologiske motsetningene innen det industrialiserte kapitalistiske jordbruket. Han hevdet at slikt industrielt jordbruk, som det framsto i sin mest utviklede form i 1800-tallets England, var et røversk system som utarmet jorda. Mat og fiber ble fraktet hundrevis, i enkelte tilfeller til og med tusenvis, av kilometer fra landsbygda til byen. Dette betydde også at jordas viktigste næringsstoffer, som nitrogen, fosfor og kalium ble transportert. I stedet for å bli tilbakeført til jorda endte disse næringsstoffene med å forurense byene, for eksempel ved å ødelegge Themsen i London. De naturlige forholdene for reproduksjon av jordsmonnet ble dermed ødelagt.

For å kompensere for svekkelsen i jordas fruktbarhet plyndret britene de napoleonske slagmarkene og Europas katakomber for knokler til å gjødsle jorda på den engelske landsbygda. De begynte også å importere guano (6) i stor skala fra øyene ved kysten av Peru, noe som ble fulgt opp av import av chilensk nitrat (etter Stillehavskrigen da Chile erobret deler av Peru og Bolivia som var rike på guano og nitrater). USA sendte ut skip på havene for å lete etter guano, og endte med å erobre 94 øyer, klipper og rev fra Guano Islands Act ble vedtatt i 1856 til 1903. Sekstiseks av disse ble offisielt anerkjent som tilhørende USA, og ni av disse er fortsatt i amerikansk besittelse. [15] Dette gjenspeilte en enorm krise i 1800-tallets kapitalistiske jordbruk som bare delvis ble løst gjennom utviklingen av nitrogenbasert kunstgjødsel tidlig på 1900-tallet – og som senere skulle føre til overforbruk av kunstgjødsel, som i seg selv utgjør et stort miljøproblem.

Da han reflekterte over denne krisen i det kapitalistiske jordbruket tok Marx i bruk begrepet stoffskifte, som hadde blitt lansert av biologer og kjemikere på 1800-tallet, Liebig inkludert, og overførte det til sosio-økologiske forhold. Alt liv er basert på stoffskifteprosesser mellom organismer og miljøet deres. Organismene driver en utveksling av energi og materie med miljøet, som blir integrert i deres egen interne livsprosess. Det er ikke søkt å tenke på et fuglerede som en del av fuglens stoffskifteprosess. Marx definerte eksplisitt arbeidsprosessen som «stoffskiftet mellom mennesket og naturen». I forhold til miljøproblemer snakket han om «en ureparerbar kløft i den gjensidig avhengige samfunnsmessige stoffskifteprosessen,» der betingelsene for den nødvendige reproduksjonen av jorda stadig ble avskåret, slik at stoffskiftesyklusen ble brutt. «Den kapitalistiske produksjonen», skrev han, «kan derfor bare utvikle teknikken, og kombinasjonen av de samfunnsmessige produksjonsprosessene ved samtidig å undergrave de kildene som all rikdom opprinnelig springer ut av: Jorda og arbeideren.»

Marx så denne kløften ikke bare i nasjonal målestokk, men også i forhold til imperialismen. «England,» skrev han, «har indirekte eksportert Irlands jord, uten å unne dem som dyrker den de nødvendige midler til å erstatte den utpinte jordas bestanddeler.»

Prinsippet om stoffskiftekløften har åpenbart stor anvendelse, og har faktisk blitt brukt av miljøsosiologer de senere årene i forhold til problemer som global oppvarming og den økologiske nedbrytningen av verdenshavene. [16] Men det blir sjelden anerkjent at Marx gikk direkte fra en forståelse av stoffskiftekløften til å hevde nødvendigheten av å gjenopprette stoffskiftet gjennom å argumentere for at «ved å ødelegge betingelsene for dette stoffskiftet som har vokst fram på naturlig og spontant vis, tvinger den (kapitalistiske produksjonen) systematisk gjennom en gjenoppretting av dette stoffskiftet som en regulerende lov for den samfunnsmessige reproduksjonen.» Realiteten i stoffskiftekløften pekte mot nødvendigheten av å gjenopprette naturen gjennom bærekraftig produksjon.

Det er denne dialektiske forståelsen av den sosio-økologiske problemstillingen som førte Marx’ til det som kanskje er den mest radikale oppfatning av sosioøkologisk bærekraftighet som noensinne er uttrykt. Han skrev i Kapitalen

«Fra den høyere sosio-økonomiske formasjonens ståsted vil enkeltindividets privateiendom til jorda framstå som like absurd som et menneskes private eiendomsrett til andre mennesker. Selv et helt samfunn, en nasjon, eller alle samtidig eksisterende samfunn sammenlagt, er ikke jordas eiere. De er bare i besittelse av den, de høster dens frukter og må gi den videre i en bedre tilstand til kommende generasjoner, som boni patres familias [gode familieoverhoder].»

For Marx kan, med andre ord, det nåværende forholdet menneskene har til jorda under privat akkumulasjon sammenlignes med slaveri. Akkurat som «et menneskes private eiendomsrett til andre mennesker» ikke lenger anses som akseptabelt, må menneskets (eller hele lands) private eiendomsrett til jorda/naturen overskrides. Menneskets forhold til naturen må reguleres for å sikre dens eksistens» i en bedre tilstand for kommende generasjoner.» Hans henvisning til tanken om «gode familieoverhoder» viser tilbake til det antikke greske begrepet om husholdningen, eller oikos, fra det har vi fått både «økonomi» (fra oikonomia, eller driften av husholdningen) og «økologi» (fra oikologia, eller studiet av husholdningen). Marx viste til nødvendigheten av et mer gjennomgående, bærekraftig forhold mellom mennesker og produksjon i tråd med det vi nå ville beskrive med økologiske heller enn bare økonomiske termer. «Frihet i denne sfæren,» den naturlige nødvendighetens rike, poengterte han, «kan bare bestå av dette, at det samfunnsmessige mennesket, de sammensluttede produsentene, styrer menneskets stoffskifte med naturen på en rasjonell måte og bringer det under sin kollektive kontroll […] og fullfører det med minste mulige forbruk av energi.» [17]

Kapitalismens ødeleggende ukontrollerbarhet, som stammer fra dens tosidige karakter som et system av klasseutbytting og imperialistisk utbytting på den ene sida og som slavebinder og ødelegger selve jorda på den andre, forsto Marx godt. Når det gjelder filmen Brenn Queimada, så vi hvordan utbyttingen av menneskene var knyttet til ødeleggelse av jorda. Herskerforhold endret seg, men svaret forble det samme: å sette øya i brann for å vinne krigen mellom klasser og imperier. I dag eier noen hundre mennesker mer enn det som utgjør inntekten til flere milliarder av jordas befolkning. For å opprettholde dette systemet av global ulikehet er det blitt utviklet et globalt undertrykkelsessystem, som stadig settes i verk. Og ved siden av dette har det utviklet seg nye enorme systemer for ødeleggende utnytting av jorda, slik som moderne jordbrukshandel.

Sosial revolusjon og gjenoppretting av stoffskiftet

Pontecorvos film Brenn Queimada om revolusjon i Karibia når klimaks i 1848, et revolusjonært år i den virkelige verdenshistorien. I 1848 påpekte Marx som kjent i sin tale om frihandel: «Dere tror kanskje, mine herrer, at produksjon av kaffe og sukker er Vestindias naturlige skjebne. For to hundre år siden hadde naturen, som ikke bryr seg med handel, verken plantet sukkerrør eller kaffetrær der.» [18] Mye av det vi tar for gitt er et produkt av kapitalismen. Vi læres opp til å tro at kapitalistiske markedsforhold er mer naturlige, mer uforanderlige enn noe i naturen. Det er denne tenkemåten vi må bryte med dersom vi skal gjenopprette forholdet vårt til jorda – hvis vi skal reversere stoffskiftekløften. Det eneste svaret på kapitalismens ødeleggelsesøkologi er å revolusjonere produksjonsforholdene slik at en gjenoppretting av stoffskiftet kan finne sted. Men det vil kreve et brudd med kapitalismens eget«sosio-metabolske reproduksjonssystem,» dvs. profittens logikk. [19]

Et slikt revolusjonært brudd med dagens mønster innebærer selvsagt ingen garanti, det betyr bare at det finnes en mulighet for en sosial og økologisk omdanning gjennom opprettelsen av et bærekraftig, egalitært (og sosialistisk) samfunn. Lovelocks «Gaias hevn» – det Friedrich Engels på 1800-tallet kalte naturens «hevn», som nå griner oss i møte i verdensomspennende målestokk – vil ikke automatisk bli overvunnet bare gjennom et brudd med logikken i dagens system. [20] Et slikt brudd er likevel det første, nødvendige steget mot ethvert rasjonelt forsøk på å redde og fremme den menneskelige sivilisasjonen. Queimada er ikke lenger bare en øy; det står for hele verden, som i dag varmes opp foran våre øyne.

Mot slutten av Pontecorvos film blir José Dolores drept, men den revolusjonære ånden hans lever. Vi lærer at strategien med å ødelegge naturen for å slavebinde menneskeheten ikke vil fungere for alltid. I dag våkner Latin-Amerika til Bolivár og Ches revolusjonære ånd – en ånd som aldri har sluknet. Men nå vet vi – og det innså man bare i liten grad tidligere – at en revolusjonær omdanning av samfunnet også må være en revolusjonær gjenoppretting av vårt stoffskifte med naturen: likhet og bærekraft må utvikles parallelt hvis noen av dem skal seire. Og hvis vi skal overleve.

---

Noter:

1. Den avdøde italienske filmskaperen Gillo Pontecorvo (1919–2006) var marxist og anti-imperialist, og er mest kjent som regissøren av den klassiske filmen om revolusjonært opprør, Kampen om Algerie (1966). Brenn Queimada ble laget som respons på Vietnamkrigen og var ment å være en allegori over krigen – men samtidig en som også omfattet kritikk av kapitalismen som sådan.

2. Joseph Schumpeter, Capitalism, Socialism, and Democracy (New York: Harper and Row, 1942), s. 81–86.

3. István Mészáros, Socialism or Barbarism (New York: Monthly Review Press 2001), s. 61.

4. For en mer omfattende analyse av de to miljøtoppmøtene, se John Bellamy Foster, «The Failure of Global Environmental Reform,» i Monthly Review 54, nr. 8 (januar 2003), s. 1–9, www.monthlyreview.org/0103jbf.htm.

5. Paul M. Sweezy, «Finanskapitalens triumf,» Røde Fane 4, 1994, John Bellamy Foster, «Monopoly-Finance Capital,» Monthly Review 58, nr. 7 (desember 2006), s. 14.

6. Bill McKibben, «The Debate is Over,» Rolling Stone, 17. november 2005, s. 79–82.

7. Den kvasi-religiøse Gaiahypotesen, som hevdet at livet på jorda alltid sørger for at forholdene på planetens overflate er gunstige for mangfoldet av organismer, sto i konflikt med darwinistisk evolusjon, og er nå forlatt i sin opprinnelige form av Lovelock selv. Den bidro imidlertid til å inspirere tallrike forskere til å utvikle en mer holistisk vitenskap om jordas systemer, en forskning som forsøker å forstå jorda som et enhetlig selvregulerende system der biosfæren og geosfæren utgjør en dialektisk enhet. Lovelock støtter i dag det han kaller «Gaia-teorien», som er i tråd med de grunnleggende trekkene i jordsystemvitenskapen, men samtidig klynger seg teleologisk til ideen om at «målet» med den konstante reproduksjonen av forhold som legger forholdene til rette for et mangfold av livsformer er en slags «framvoksende» egenskap ved livet på jorda. «Gaias hevn» er en hevn over sivilisasjonen, som trues når Gaia plutselig slår om til en ny likevektstilstand som svar på menneskeskapte klimaendringer. Se James Lovelock, Gaias hevn (Oslo: Spartacus, 2006), s. 49–53, 224–225, 246–247

8. Lovelock, Gaias hevn, s. 65–69; John Atcheson, «Ticking Time Bomb,» Baltimore Sun, December 15, 2004.

9. Lovelock, Gaias hevn, s. 225, s. 147; Bill McKibben, «How Close to Catastrophe?», New York Review of Books, 16. november, 2006, s. 23–25.

10. Jim Hansen, «The Threat to the Planet,» New York Review of Books, 13. juli, 2006, s. 12–16; Goddard Institute for Space Studies, «NASA Study Finds World Warmth Edging Ancient Levels,» 25. september 2006, www.giss.nasa.gov/.

11. John Bellamy Foster, The Vulnerable Planet (New York: Monthly Review Press, 1994), s. 11.

12. Karl Marx, Kapitalen Første Bok (Oslo: Oktober 1983), del 4, s. 42. Teorien om produksjonens tredemølle ble først lansert i arbeidene til Allan Schnaiberg, se Schnaiberg, The Emvironment: From Surplus to Scarcity (New York: Oxford Univesity Press, 1980); John Bellamy Foster, «The Treadmill of Accumulation,» Organization & Environment 18, nr. 1 (mars 2005), s. 7–18.

13. Teorien om kapitalismens andre motsetning ble utviklet av den marxistiske politiske økonomen James O’Connor, se O’Connor, Natural Causes (New York: Guilford, 1998). For enkelte begrensninger rundt dette begrepet, se John Bellamy Foster, «Capitalism and Ecology: The Nature of Contradiction,» Monthly Review 54, nr. 4 (september 2002), s. 6–16.

14. Marx’ teori om stoffskiftekløften er drøftet detaljert i John Bellamy Foster, Marx’s Ecology: Materialism and Nature (New York: Monthly Review Press, 2000). Se også Paul Burkett, Marxism and Ecological Economics (Boston: Brill, 2006), s. 204–207, s. 292–293.

15. Jimmy M. Skaggs, The Great Guano Rush (New York: St. Martin’s Press, 1994).

16. Brett Clark & Richard York, «Carbon Metabolism: Global Capitalism, Climate Change, and the Biospheric Rift,» Theory and Society 34, nr. 4 (2005), s. 391–428; Rebecca Clausen og Brett Clark, «The Metabolic Rift and Marine Ecology: An Analysis of the Oceanic Crisis within Capitalist Production,» Organization & Environment 18, nr. 4 (2005), s. 4 22–44.

17. Marx, Kapitalen Første Bok, del 2, s. 5–6, 13, del 3, s. 194–197, del 4, s. 170, Marx, Capital vol. 3 (London: Penguin, 1981), s. 911, s. 959.

18. Karl Marx, The Poverty of Philosophy (New York: International Publishers, 1973), s. 223.

19. Analysen av kapitalen som et «sosio-metabolsk reproduksjonssystem» er utviklet av István Mészáros i Beyond Capital (New York: Monthly Review Press, 1995), s. 39–71.

20. Karl Marx og Frederick Engels, Collected Works (New York: International Publishers, 1975), vol. 25, s. 460–61.

 

Ordforklaringer:

1. Joseph Alois Schumpeter (1883–1950), østerriksk-amerikansk økonom, forbilde for flere senere nyliberale økonomer.

2. Faustisk, etter den tyske alkymisten Johann Faust (ca. 1480–1550) som i henhold til legenden solgte sjelen sin til djevelen for egen vinning.

3. De siste drøyt 10 000 årene.

4. Etter filosofen Thomas Hobbes (1588–1679). I følge Hobbes var menneskets naturtilstand kjennetegnet av alles krig mot alle.

5. Stoffskifte eller «metabolisme», i denne sammenhengen stoffskiftet mellom samfunnet og naturen.

6. Avføring fra sjøfugler og flaggermus.

 

(Artikkelen sto i Montly Review 2/2007, og trykkes med tidsskriftets tillatelse. Den er oversatt av Mathias Bismo.)

av Arne Byrkjeflot

EUs nye grunnlov skiller seg grunnleggende skiller fra alle grunnlover vi kjenner, fordi den grunnlovfester en bestemt politikk.

Den norske Grunnloven, som de fleste andre grunnlover, vokste fram i ei tid da kapitalismen etablerte seg som rådende. Eiendomsrett og næringsfriheten er behørig fastslått i Grunnloven. Men likevel blander Grunnloven seg i svært liten grad inn i den politikken som utøves.

Jeg kjenner kun til et par tilfeller:

Det viktigste var da Høyesterett i 1918 godkjente en inngripen i den private eiendomsretten, via de norske konsesjonslovene, slik at alle norske vassdrag falt tilbake til staten vederlagsfritt etter 60 år. Siden har vi hatt en gjennomgripende linje i norsk historie fram til den norske petroleumsloven på 1980-tallet. Naturressursene er i prinsippet folkets felles eiendom.

Slik sett er det virkelig et historisk veiskille når EØS-domstolen nå sier at den norske hjemfallsretten er i strid med Roma-traktaten. Det er denne politikken som nå grunnlovfestes, de fire friheter: fri bevegelse av kapital, varer, tjenester og personer samt den frie etableringsretten. Det er grunnlovfesting av markedsliberalismen. Det er disse frihetene som EU-tilhengeren Susan George viser til når hun sier at mye av det Attac vil, nå rett og slett blir forbudt.

Så kan en framholde at dette har stått i alle traktater fra Roma-traktaten til Nice-traktaten. Og det er jo sant. Men nå er de fire friheter grunnlovfestet. Det blir ingen nye runder der en offensiv Jagland (hypotetisk tilfelle) kan sette ned foten og true med et nei dersom han ikke får det som han vil. Denne grunnloven kan bare endres med enstemmighet, det vil si at Jagland måtte få med seg Berlusconi og ytre høyre-regjeringer i de nye medlemslandene. Det er en grunnlovsparagraf som vil bli håndhevet, og som det i praksis er umulig å gjøre noe med.

Er det så en fordel at den sosiale dialogen er kommet inn i Grunnloven og at EU-parlamentet nå har skaffet seg en begrenset form for vetorett? Svaret på dette er sjølsagt avhengig av om en ser en overnasjonal statsdannelse av EUs type som et framskritt. De fleste EU-motstandere og mange EU-tilhengere ønsker jo å begrense EU til et samarbeid mellom suverene stater. Da er det en fordel at minst mulig makt ligger hos overnasjonale organer – Kommisjonen, EU-parlamentet og EF-domstolen – og mest mulig i Ministerrådet, der de enkelte land møter med sine ministere. Men når Grunnloven nå fjerner vetoretten i Ministerrådet på nesten alle områder, er det vanskelig å si hva som er verst.

Når det gjelder den sosiale dialog er jeg livredd for enhver formulering som gir EU muligheten til å gripe inn på områder som velferd, arbeiderrettigheter. Jeg frykter en EU-arbeidsrett. Men hvordan ser problemstillingen ut dersom man er svoren EU-tilhenger og ønsker å utvikle EU til en flernasjonal stat som ligner mest mulig på de gamle demokratier? Og det var jo dette oppdraget Konventet hadde; å minske det demokratiske underskudd og føre beslutningene tilbake til det lavest mulige nivå. Det står faktisk i mandatet. Men det eneste EU-parlamentet har fått, er en mulighet til å si nei. Og et nei er ikke mer nei enn at forslaget da vandrer ut på en endeløs runde mellom Parlament, Kommisjon og Ministerråd. Det er fortsatt bare Kommisjonen som kan fremme lovforslag.

Makta sitter framdeles i Ministerrådet, en forsamling som verken er valgt av eller kan avsettes av EU-parlamentet. Og Ministerrådet har virkelig skaffet seg økt makt i den nye grunnloven – vetoretten er stort sett bare tilbake ved utskriving av skatter. Og innenfor Ministerrådet er det en dramatisk forskyvning av makt fra de små land til de store. Fire land med over 35 prosent av folketallet kan nå blokkere ethvert vedtak. 15 land med 65 prosent av folketallet kan fatte nye vedtak som binder opp medlemslandene på de aller fleste områder.

Dette EU har nå blitt en juridisk person som skriver under internasjonale avtaler på vegne av sine medlemsland uten at de enkelte land skal godkjenne avtalen.

Og dette er altså EUs endelige grunnlov. Å forandre de grunnleggende trekk i denne Grunnloven virker ganske så håpløst. Derimot har de skaffet seg en snedig måte å utvide EUs myndighet på. Områder som i dag ligger utenfor EUs kompetanseområde ifølge Grunnloven, kan bringes inn «passerelle». Ved konsensus kan de bringes inn og da er de der for alltid.

EUs nye grunnlov er virkelig verdt et studium. Men det er ikke til å komme forbi at den grunnleggende skiller seg fra alle grunnlover vi kjenner, fordi den grunnlovfester en bestemt politikk. Og det er uomtvistelig at det formelt folkevalgte organ verken vedtar eller foreslår lover og ikke kan avsette det organ der makta sitter.

av Dag Thoresen

Styret i Fredrikstad RV har anmeldt Borregaard og Novum for å bryte lover og forskrifter for lønns- og arbeidsvilkårene, sosial dumping.

Borregaard er en hjørnesteinsbedrift i Sarpsborg, eid av Orkla. Borregaard produserer grovt sett alt man kan få ut av en tømmerstokk, fra cellulose til sprit og vanilje. Det er en kjemiprosessbedrift med ca 1.100 ansatte, og omsetter for 2,4 milliarder kroner i året.

På Borregaard ble det sist høst påbegynt et nytt våtforbrenningsanlegg. Dette bygges av et østerriksk firma som heter Austrian Energy and Environment AG. For å bygge dette anlegget har de fått Borregaard og et firma som heter Novum Consulting på Hokksund til å søke gruppearbeidstillatelse for henholdsvis 50 kroater og 35 polakker. Grunnen til at de har blitt nødt til å søke er Utlendingslovens paragraf 5 med forskriften. (Se note 1 og 2.) Fra arbeidere inne på Borregaard kommer opplysninger om at de kroatiske arbeiderne har en lønn på 4 euro i timen, at de jobber fra klokka 7 til 17 hver dag, jobber lørdager, og at de bare har fire hjemreiser i året, noen færre, og betaler hjemreisa sjøl. Dietten er noe uklar, men de har kost og losji på Høk motell. Ingen fra Borregaard eller andre firmaer vil si noe om disse tallene. De tillitsvalgte på Borregaard har ikke vist noen interesse for saken, og er oppe i store oppsigelser.

Siden det på dette tidspunktet dreide seg om arbeidere fra land utenfor EØS-området, var de nødt til å forholde seg til utlendingsloven, og det betyr at arbeiderne skulle hatt norsk tarifflønn i henhold til utlendingsloven og utlendingsforskriften. (Se boks.) Den norske tariffen for murere og tømrere er minstelønn ca 125 kroner timen pluss overtids- og smusstillegg, og hjemreiser betalt hver fjerde uke.

Styret i Fredrikstad RV bestemte seg for å anmelde Borregaard og Novum Consulting. Målet var å presse fram en avklaring av lønns- og arbeidsvilkårene. Dersom våre opplysninger stemmer, vil Borregaard gjøres ansvarlig for den sosiale dumpingen de tillater på området. Dette kan legge grunnlag for å kreve en tilbakebetaling til arbeiderne, og kanskje legge en demper på bruken av sosial dumping i Østfold. Dette er i hvert fall en teoretisk mulighet, resten vil historia vise.

Politiet mot borgerskapet?

Jeg hadde en avtale hos politiet om å anmelde et forhold. Og da jeg kom med NRK Østfold på slep, fikk jeg umiddelbart beskjed om at jeg ikke kunne anmelde noen, det var ikke noe ulovlig, og jeg skulle snakke med alle andre enn politiet. LOs juridiske, Arbeidstilsynet, UDI osv. Politidama ringte opp Arbeidstilsynet og ba meg snakke med dem, hun henta inn juristen på utlendingssaker som har godkjent gruppearbeidstillatelsen fra politiets side, og til sist måtte jeg gå. Jeg fikk beskjed om å komme tilbake med en ferdig anmeldelse som jeg kunne få lov til å levere, noe jeg gjorde samme dag. Det er tydelig at noen ikke likte at Borregaard skulle bli anmeldt. Før jeg fikk en bekreftelse i posten på at anmeldelsen var mottatt, uttalte politiet til Sarpsborg Arbeiderblad at de antakeligvis kom til å henlegge saken. Seinere har saken blitt oversendt UDI til orientering og eventuell forføyning/uttalelse, uten at etterforskning er igangsatt. UDI venter på politiets uttalelse etter ferdig etterforskning. I dag tre måneder og en purring seinere har ingenting skjedd. Det betyr at Sarpsborg politikammer ikke vil gjøre jobben sin, eller ikke er i stand til å gjøre den.

Overgangsreglene

Det som har hendt på Borregaard, er ulovlig fordi det har foregått før 1. mai. For EØS-borgere gjelder utlendingslovens paragraf 51: de kan ha opphold for å søke jobb i inntil 6 måneder, og hvis de har minst halv stilling og tjener nok til eget underhold kan de bli i 5 år. Dette gjelder ikke åtte av de ti nye EU landene, der gjelder det overgangsregler som sier at enkeltpersoner må ha oppholdstillatelse. Det kreves heltidsjobb, og lønn tilsvarende norsk tariffavtale for å få det. Dette er overgangsreglene den norske regjeringen har foreslått for å hindre sosial dumping i Norge. Problemet er at dette bare gjelder enkeltpersoner som vil ha jobb. Som ansatt i utenlandsk firma kan du ha de arbeidsvilkår du vil. Og i dette tilfellet er det et utenlandsk firma som kunne brukt de polske arbeiderne med hjemlandets arbeidsvilkår.

Den eneste generelle lovgivingen som gjelder alle EØS borgere, er arbeidsmiljølovens § 73M som sier at de fleste av reglene i arbeidsmiljøloven, ferieloven, sysselsettingsloven og likestillingsloven gjelder alle. For eksempel arbeidstid og arbeidsavtaler skal være i orden uansett. Men lønna reguleres bare dersom tariffavtalen har blitt allmenngjort etter lov av 4. juni 1993 nr. 58. Det er etter denne loven tariffavtaler kan gjelde for et anlegg eller et område på linje med en lov. Dette var gulroten LO fikk for å godta EØS-avtalen. Loven har aldri blitt brukt, men det er en sak oppe nå som er utsatt til høsten 2004 etter over et års behandling. NHO mener det ikke er lov å allmenngjøre tariffer på de store olje- og gassanleggene på Vestlandet.

Når vi angriper EØS-utvidelsen og sosial dumping, er det viktig å ikke henge ut alle østeuropeiske arbeidere som kommer hit. I forbindelse med ulovligheter og svart arbeid i byggebransjen er bakmennene oftere norske enn utenlandske. De arbeiderne som kommer hit, gjør det ofte fordi de opplever fattigdom og arbeidsløshet i hjemlandet, og en jobb i Norge kan være veien ut av uføre. Det er klart at lønna vi kaller dumpinglønn er nok til å klare seg i de tidligere østblokklandene. Derfor er det ikke arbeiderne vi skal angripe, men entreprenørene og de andre som bruker den billige arbeidskrafta for å spare noen kroner. Når vi leser NHO sine høringssvar på regjeringens forslag til tiltak mot sosial dumping, er det tydelig at de ikke er særlig ivrige etter å opprettholde norske lønns- og arbeidsvilkår. (Se note 3.)

De store entreprenørene sitter og vokter på hverandre. Skanska vurderer muligheten for å bruke Skanska Polen til å tilby tjenester, da kan de bruke polske lønninger på arbeiderne. NCC har ikke kommet så langt, men mener de må gå i samme retning som de andre.

Med dette som bakgrunn må vi finne løsninger der vi samarbeider med de nye landene om å bygge en sterk fagbevegelse som krever norsk tariff i Norge, noe finnene og danskene allerede har begynt med. Det er viktig å hindre at noen arbeidere brukes som brekkstang for å svekke andres arbeidsvilkår. Det kan hende planen om å allmenngjøre bygningstariffene rundt Oslofjorden kan hjelpe, fordi det kan være med på å samle bygningsarbeiderne om felles krav. Kampen mot sosial dumping viser bare en av mange problemer vi møter med EUs fire «friheter» og målet om styrket konkurranseevne. Når dette skrives, har forfatteren kjennskap til at enkelte av arbeiderne på Borregaard er på vei til Snøhvit for å jobbe, men denne gangen er det ikke ulovlig å utnytte disse Europas underbetalte nomader.

Noter:

1. Bestemmelser om regulering av innvandringen, jfr. lovens § 5 annet ledd. § 2. Alminnelige innvandringsregulerende vilkår for arbeidstillatelse og oppholdstillatelse.

For at første gangs arbeidstillatelse skal gis til søker som nevnt i § 3 til § 5a, med unntak av § 3 annet ledd bokstav c, § 4a første ledd bokstav f og annet ledd bokstav e og § 5a, må følgende vilkår være oppfylt:

1) Det må foreligge konkret tilbud om arbeid utstedt på fastsatt skjema fra arbeidsgiver eller fremlegges standardisert arbeidskontrakt undertegnet av søker og arbeidsgiver. Arbeidstilbudet må stå åpent til oppgitt dato. Arbeidsgiver med forretningssted i riket må stå ansvarlig overfor utlendingsmyndighetene i henhold til loven og forskriften. Har arbeidsgiver ikke forretningssted i riket, må oppdragsgiver med forretningssted i riket innestå for tilbudet overfor arbeidstaker og være ansvarlig overfor utlendingsmyndighetene.

2) Lønns- og arbeidsvilkår må ikke være dårligere enn etter gjeldende tariffavtale, regulativ eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke. Utlendingsdirektoratet kan gi nærmere retningslinjer i samråd med Arbeidsdirektoratet.

3) Det må som hovedregel dreie seg om heltidsarbeid for én arbeidsgiver.

2. Utlendingsforskriften § 26. Vilkår for gruppearbeidstillatelse. Arbeidsgiver i riket kan søke om tillatelse til å ta i arbeid et bestemt antall utenlandske arbeidstakere for tidsbegrenset oppdrag (gruppearbeidstillatelse), jfr. lovens § 10 første ledd. Arbeidsgiver med forretningssted eller fast representant i riket må stå ansvarlig overfor utlendingsmyndighetene i henhold til loven og forskriften. Har arbeidsgiver ikke dette, må oppdragsgiver med forretningssted i riket stå ansvarlig overfor utlendingsmyndighetene. For øvrig gjelder bestemmelsene i § 2 første ledd nr. 2 og 3 og tredje ledd.

3. NHO sitt høringssvar om overgangsordninger. Enhver arbeidstaker i en bedrift i Norge, norsk eller utenlandsk, vil lønnes etter bedriftens til enhver tid gjeldende lønnssystem. Dette innebærer at det i praksis ikke vil forekomme sosial dumping på arbeidsmarkedet innenfor EØS-området. Mange virksomheter er bundet av tariffavtaler, andre ikke. Bedrifter uten avtale driver like seriøst og skikkelig som dem med tariffavtale, dels på et noe lavere lønnsnivå enn tariffavtalens, dels på et noe høyere. Å gjøre diskusjonen om sosial dumping til et spørsmål om tariffavtale er derfor irrelevant. (…)

Det er et viktig poeng at østeuropeiske arbeidstakere på kortvarig oppdrag i Norge betaler skatt til sine hjemland og har alle sine øvrige utgifter (boligutgifter, lån etc.) knyttet til dette landets lave kostnadsnivå. Det er slik at hundre norske kroner brukt i Polen gir en kjøpekraft som er 2,5 ganger større enn her i landet. På denne bakgrunn kan det vanskelig hevdes at utenlandske arbeidstakere på entrepriseoppdrag i Norge, automatisk innebærer sosial dumping. (…)

Praksis i dag er at spørsmål om bruk av innleie og underentrepriser drøftes med tillitsvalgte i bedriftene. Det er i tillegg fremmet forslag om å gi tillitsvalgte rett til innsyn i lønns- og arbeidsvilkår hos underentreprenører i forbindelse med tjenesteleveranser, anbud og underentrepriser. En slik ordning bryter fundamentalt med prinsippet om arbeidsgivers styringsrett. (D.T.s understrekninger.)

av Daniel Ducrocq

Valg av EU-parlament i juni har vært kommentert i media som om det dreide seg om et stortingsvalg på EU-nivå. Men er EU-parlamentet et parlament i alminnelig forstand?

I Norge, som i andre vestlige parlamentariske demokratier, er parlamenter folkevalgte forsamlinger med lovgivende makt. Også EU-parlamentet er en folkevalgt forsamling, men dog uten lovgivende makt. Den lovgivende makten har Kommisjonen og Ministerrådet, som sammen representerer den utøvende makten (regjeringen).

Å gi regjeringen den lovgivende makten hadde vært utenkelig i Norge og i de andre vestlige parlamentariske demokratier. Men det er dette som skjer i EU.

Dette er en vesentlig forskjell, men ikke den eneste. I Norge og i de andre vestlige parlamentariske demokratier er lover vedtatt av parlamenter etter en offentlig debatt, en debatt som vanlige borgere kan forholde seg til. I EU er lover vedtatt av Kommisjonen og Ministerrådet (regjeringen) uten offentlighet.

Et parlament uten lovgivende makt er ikke et parlament i vanlig tradisjonell forstand. Derfor er selv ordet EU-parlament et misvisende begrep som får opinionen til å tro at demokratiet i EU hviler på de samme prinsippene som i Norge. Egentlig fanger ordet kontrollforsamlingen bedre funksjonen og makten til det som i dag kalles EU-parlamentet.

Allerede i 1993 advarte Torstein Eckhoff mot konsekvenser av et norsk medlemskap i EF: «I tillegg til at det skjer en overføring av myndighet fra norske statsorganer til EF-organer, vil det skje en maktforskyvning fra Storting til regjering.» (Slik styres EF, Nei til EU, mars 1993).

Det som står om forsvars- og sikkerhetspolitikk i den nye grunnloven, er noe av det minst kontroversielle blant EU-landenes ledere.

Det er få og små endringer i det vedtatte forslaget om dette fra det som var forslaget på møtet i Brussel før jul, der det ikke ble oppnådd enighet om ny grunnlov.

Jens Petter Bonde fra den danske Junibevegelsen og medlem av EU-parlamentet var med i Konventet som laget den nye grunnloven. Han har oversatt hele dokumentet til dansk med kommentarer: www.bonde.dk.

Den felles utenriks- og sikkerhedspolitik

Artikel I-15
Den fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik

1. Unionens kompetence inden for den fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik omfatter alle udenrigspolitiske områder samt alle spørgsmål vedrørende Unionens sikkerhed, herunder gradvis udformning af en fælles forsvarspolitik, der kan føre til et fælles forsvar.

2. Medlemsstaterne støtter aktivt og uforbeholdent Unionens fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik i en ånd af loyalitet og gensidig solidaritet og respekterer, Unionens indsats på dette område. De afstår fra enhver handling, der strider mod Unionens interesser eller kan skade dens effektivitet.

Artikel I-39
Særlige bestemmelser vedrørende den fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik

1. Den Europæiske Union fører en fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik, der bygger på udvikling af gensidig politisk solidaritet mellem medlemsstaterne, fastlæggelse af spørgsmål af almen interesse og opnåelse af en stadig stigende konvergens i medlemsstaternes optræden.

2. Det Europæiske Råd definerer Unionens strategiske interesser og fastlægger målene for den fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik. Rådet udformer denne politik inden for rammerne af strategiske retningslinjer fastlagt af Det Europæiske Råd og efter bestemmelserne i forfatningens del III.

3. Det Europæiske Råd og Rådet vedtager de nødvendige afgørelser.

4. Den fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik gennemføres af EU-udenrigsministeren og medlemsstaterne under anvendelse af nationale midler og Unionens midler.

5. Medlemsstaterne rådfører sig med hinanden i Det Europæiske Råd og i Rådet om alle udenrigs- og sikkerhedspolitiske spørgsmål, som er af almen interesse, med henblik på at fastlægge en fælles tilgang. Før der træffes foranstaltninger på den internationale scene eller indgås forpligtelser, der kan berøre Unionens interesser, konsulterer den enkelte medlemsstat de øvrige medlemsstater i Det Europæiske Råd eller Rådet. Medlemsstaterne sikrer gennem en konvergent optræden, at Unionen kan gøre sine interesser og værdier gældende på den internationale scene. Medlemsstaterne er indbyrdes solidariske.

6. Europa-Parlamentet høres regelmæssigt om de vigtigste aspekter og grundlæggende valg i forbindelse med den fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik. Det holdes underrettet om udviklingen heri.

7. Europæiske afgørelser om den fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik vedtages af Det Europæiske Råd og Rådet med enstemmighed, undtagen i de tilfælde, der er omhandlet i del III. De tager stilling på initiativ af en medlemsstat, på forslag af EU-udenrigsministeren eller på forslag af EU-udenrigsministeren med støtte fra Kommissionen. Der kan ikke vedtages europæiske love og europæiske rammelove.

8. Det Europæiske Råd kan med enstemmighed vedtage en europæiske afgørelse om, at Rådet skal træffe afgørelse med kvalificeret flertal i andre tilfælde end dem, der er omhandlet i del III.

Artikel I-40
Særlige bestemmelser i forbindelse med gennemførelsen af den fælles forsvarspolitik

1. Den fælles sikkerheds- og forsvarspolitik udgør en integrerende del af den fælles udenrigs- og sikkerhedspolitik. Den sikrer Unionen en operationel kapacitet, der gør brug af civile og militære midler. Unionen kan anvende disse i forbindelse med opgaver uden for Unionens område med henblik på fredsbevarelse, konfliktforebyggelse og styrkelse af den internationale sikkerhed i overensstemmelse med principperne i De Forenede Nationers pagt. Udførelsen af disse opgaver bygger på kapaciteter tilvejebragt af medlemsstaterne.

2. Den fælles sikkerheds- og forsvarspolitik omfatter gradvis udformning af en fælles EU-forsvarspolitik. Denne vil føre til et fælles forsvar, når Det Europæiske Råd med enstemmighed træffer afgørelse herom. Det henstiller i så fald til medlemsstaterne, at de vedtager en sådan afgørelse i overensstemmelse med deres forfatningsmæssige bestemmelser. Unionens politik i henhold til denne artikel berører ikke den særlige karakter af visse medlemsstaters sikkerheds- og forsvarspolitik; den skal overholde de forpligtelser, der følger af den nordatlantiske traktat for visse medlemsstater, der betragter deres fælles forsvar som omfattet af Den Nordatlantiske Traktats Organisation, og skal være forenelig med den fælles sikkerheds- og forsvarspolitik, der er fastlagt inden for denne ramme.

3. Medlemsstaterne stiller civil og militær kapacitet til rådighed for Unionen til gennemførelse af den fælles sikkerheds- og forsvarspolitik med henblik på at bidrage til opfyldelsen af de mål, Rådet har opstillet. De medlemsstater, der opretter multinationale styrker i fællesskab, kan ligeledes stille disse styrker til rådighed for den fælles sikkerheds- og forsvarspolitik. Medlemsstaterne forpligter sig til gradvis at forbedre deres militære kapacitet. Der oprettes et europæisk agentur for forsvarsmateriel, strategisk forskning og militær kapacitet, der skal klarlægge de operationelle behov, fremme foranstaltninger til opfyldelse heraf, bidrage til at påpege og eventuelt iværksætte alle nyttige foranstaltninger til styrkelse af forsvarssektorens industrielle og teknologiske basis, deltage i udformningen af en europæisk kapacitets- og forsvarsmaterielpolitik samt bistå Rådet med at evaluere forbedringen af den militære kapacitet.

4. Europæiske afgørelser om gennemførelse af den fælles sikkerheds- og forsvarspolitik, herunder afgørelser om iværksættelse af en opgave som omhandlet i denne artikel, vedtages af Rådet, der træffer afgørelse med enstemmighed på forslag af EU-udenrigsministeren eller på initiativ af en medlemsstat. EU-udenrigsministeren kan, eventuelt sammen med Kommissionen, stille forslag om anvendelse af både nationale midler og EU-instrumenter.

5. Rådet kan overdrage gennemførelsen af en opgave på EU-plan til en gruppe af medlemsstater for at bevare Unionens værdier og tjene dens interesser. En sådan opgave gennemføres efter bestemmelserne i artikel III-211.

6. De medlemsstater, der opfylder højere kriterier for militær kapacitet, og som indbyrdes har indgået mere bindende forpligtelser på dette område med henblik på mere krævende opgaver, etablerer et permanent struktureret samarbejde inden for rammerne af Unionen. Dette samarbejde er omfattet af bestemmelserne i forfatningens artikel III-213. Det berører ikke bestemmelserne i artikel III-210.

7. Hvis en medlemsstat udsættes for et væbnet angreb på sit område, skal de øvrige medlemsstater i overensstemmelse med artikel 51 i De Forenede Nationers pagt yde den pågældende medlemsstat al den hjælp og bistand, der ligger inden for deres formåen. Dette berører ikke den særlige karakter af visse medlemsstaters sikkerheds- og forsvarspolitik. Forpligtelserne og samarbejdet på dette område skal være i overensstemmelse med de forpligtelser, der er indgået inden for NATO, som for de stater, der er medlemmer heraf, fortsat udgør grundlaget for deres kollektive forsvar og er organet for iværksættelsen heraf.

8. Europa-Parlamentet høres regelmæssigt om de vigtigste aspekter og grundlæggende valg i forbindelse med den fælles sikkerheds- og forsvarspolitik. Det holdes underrettet om udviklingen heri.

Retlige og Indre anliggender

Artikel I-41:
Særlige bestemmelser vedrørende området med frihed, sikkerhed og retfærdighed

1. Unionen udgør et område med frihed, sikkerhed og retfærdighed

a) ved at vedtage europæiske love og europæiske rammelove, der om nødvendigt, tager sigte på indbyrdes tilnærmelse af de nationale lovgivninger på de områder, der er angivet i forfatningens del III

b) ved at fremme den gensidige tillid mellem medlemsstaternes kompetente myndigheder, især på grundlag af gensidig anerkendelse af retslige og udenretslige afgørelser

c) gennem operationelt samarbejde mellem medlemsstaternes kompetente myndigheder, herunder politi, toldmyndigheder og andre særlige myndigheder vedrørende forebyggelse og afsløring af strafbare handlinger.

2. De nationale parlamenter kan i forbindelse med området med frihed, sikkerhed og retfærdighed deltage i evalueringsmekanismerne i artikel III-161. De inddrages i den politiske kontrol med Europols aktiviteter og evalueringen af Eurojusts aktiviteter i overensstemmelse med artikel III-177 og III-174.

3. Medlemsstaterne har initiativret på området politisamarbejde og retligt samarbejde i kriminalsager i overensstemmelse med artikel III-165.

Terrorisme-bestemmelsen

Artikel I-42
Solidaritetsbestemmelse

1. Unionen og dens medlemsstater handler i fællesskab på et solidarisk grudlag, hvis en medlemsstat udsættes for et terrorangreb, en naturkatastrofe eller en menneskeskabt katastrofe. Unionen tager alle de instrumenter i brug, der står til dens rådighed, herunder de militære midler, medlemsstaterne stiller til dens rådighed, med henblik på:

a)

• at forebygge terrortruslen på medlemsstaternes område
• at beskytte de demokratiske institutioner og civilbefolkningen mod et eventuelt terrorangreb
• at yde bistand til en medlemsstat på dennes område efter anmodning fra dens politiske myndigheder i tilfælde af et terrorangreb.

b)

• at yde bistand til en medlemsstat på dennes område efter anmodning fra dens politiske myndigheder i tilfælde af en naturkatastrofe eller en menneskeskabt katastrofe.

2. Gennemførelsesbestemmelserne artikel III-231.

av Harriet Rudd

Styreformen i EU avviker fra hvordan vestlige demokratier hittil har vært styrt fordi EU ikke skiller mellom utøvende og lovgivende makt, og lovgivende makt ikke har forslagsrett. I Norge vedtar Stortinget lover, men utøver dem ikke.

Den nye Grunnloven skal erstatte alle de tidligere EU-traktatene. Formålet er å gjøre regelverket mer oversiktlig. Dessuten var EUs traktater tilpasset et mindre EU. For å opprettholde et effektivt beslutningssystem også i et EU med 25 – eller flere medlemmer – måtte EU bli mer overnasjonalt og sammensetning og stemmevekt i EUs organer måtte endres. Fordi Grunnloven går så langt i å gi EU lovgivende og lovtolkende myndighet, kan det hevdes at EU-grunnloven er en forfatning mer enn en traktat.

Viktigste endringer

De to kanskje viktigste endringene i forhold til tidligere er at EU får omfattende myndighet til å inngå traktater med andre land, og at EU får så å si selvstendig myndighet til å gi og tolke lover.

Internasjonale traktater

Grunnlovens artikkel 1-12 gir EU enekompetanse til å inngå internasjonale avtaler når inngåelsen er nevnt i en EU-rettsakt, eller når det er nødvendig for å gi unionen mulighet til å utøve sin kompetanse på internt plan, eller for så vidt det kan berøre felles regler eller endre deres rekkevidde. Med andre ord, på alle områder der EU har myndighet. Samtidig oppheves EUs søylesystem. EUs politikkområder har vært delt i tre søyler. Det var overnasjonalitet bare i søyle en, mens søyle to og tre i utgangspunktet var mellomstatlige. Også i søyle to og tre kunne EU gjøre vedtak ved flertallsbeslutninger, men EF-domstolen har ikke hatt myndighet til å dømme på områder innenfor disse to søylene.

Opphevelsen av søylesystemet betyr at EU-samarbeidet i praksis blir overnasjonalt på alle felt. Man skal lete lenge i grunnlovsforslaget for å finne et område hvor det spesifikt står at EU ikke har kompetanse. I tillegg baserer lovtolkning i EU seg utelukkende på selve traktatteksten og avgjørelser i domstolen. Det har i praksis betydd at alle hovedregler har blitt tolket utvidende og alle unntak fra felles regelverk tolket innskrenkende. Summen av alt dette er at det ikke gjenstår noen, eller eventuelt svært få, områder hvor Norge selv vil kunne inngå internasjonale avtaler.

EU og nasjonalstatene

I den nye Grunnloven blir EUs myndighet delt mellom områder hvor EU får enekompetanse, delt kompetanse og områder hvor EU kan vedta understøttende, koordinerende og supplerende handlinger. Dette erstatter det tidligere søylesystemet. EU skal ha enekompetanse på områdene:

• konkurransereglene for det indre marked
• penge- og valutapolitikken til de land som har innført euroen
• handelspolitikken
• tollunionen
• bevaring av fiskeressursene
• internasjonale avtaler

Delt kompetanse

EU har delt kompetanse på de områdene som omfatter det indre marked, politi og justis, landbruk, fiske, transport, energi, sosial- og arbeidsmarkedspolitikk, regionalpolitikk og annen utjevningspolitikk, miljø, forbrukerbeskyttelse og felles folkehelseproblemer.

I tillegg har EU fått delt kompetanse på alle områder hvor Grunnloven ikke spesifikt slår fast at EU har enekompetanse eller kan vedta understøttende handlinger. Uttrykket delt kompetanse er misvisende. Nasjonalstatene kan bare utøve myndighet hvis EU ikke har vedtatt regler på området. Med andre ord kan medlemslandene bare vedta ting som ikke kommer i konflikt med lover og vedtak i EU.

Gummiparagrafen

Allerede i Romatraktaten ble det tatt inn en såkalt gummiparagraf. Paragrafen er videreført i den nye Grunnlovens artikkel 1-17. Hvis forfatningen ikke gir EU hjemmel til å vedta lover på ett område, kan Ministerrådet med enstemmighet likevel innføre rett til å vedta lover.

Men man nøyer seg ikke med det. Etter artikkel IV-7A kan EUs ministerråd på eget initiativ med enstemmighet vedta at Ministerrådet kan gjøre vedtak med kvalifisert flertall på områder hvor de ikke får denne retten etter Grunnloven. De får fullmakt til å gi seg selv større makt enn det som man har blitt enige om i forhandlingene om Grunnloven, og som har blitt ratifisert av de nasjonale parlamentene. Disse artiklene gir EU både myndighet til å utvide områdene der EU kan vedta lover og hvordan lover skal vedtas.

EU-retten styrkes

Grunnlovens artikkel 1-9.2 kan ved første gjennomlesing høres ut som en paragraf som begrenser EUs myndighet, men i virkeligheten kan denne bestemmelsen gi EU mer makt enn tidligere. Artikkelen lyder: «I medfør af princippet om kompetencetildeling handler Unionen inden for rammerne af de beføjelser, som medlemsstaterne har tildelt den i forfatningen, med henblikk på at opfylde de mål, der er fastsat heri. Beføjelser, der ikke er tildelt Unionen i forfatningen, forbliver hos medlemsstaterne.» Poenget er at dette kan gi EU kompetanse til å tolke hvor langt EUs makt strekker seg. Det vil for eksempel gå foran avgjørelsene i dansk og tysk høyesterett som slo fast at det er opp til dem å tolke de internasjonale traktater som henholdsvis Danmark og Tyskland har inngått.

Det er allerede gjeldende rett i EU at EUs lover har forrang framfor nasjonale lover, men det har vært basert på rettspraksis. Nå blir regelen også slått fast i lovform (artikkel 1-5a). EUs rettslige stillinger blir også styrket gjennom å få status som juridisk person (artikkel 1-6).

Institusjonelle endringer

Vi har sett at EUs myndighetsområde blir sterkt utvidet med den nye Grunnloven. Men det blir også vesentlig endringer som berører EU-institusjonene. Det har vært relativt lite diskusjon om økt overnasjonalitet og politikk i forbindelse med grunnlovsarbeidet, men det har vært store uenigheter om sammensetningen av Kommisjonen og medlemslandene stemmevekt i Ministerrådet. Kommisjonen skal fra 2014 bestå av en representant fra 2/3 av medlemslandene. Representasjon skal rotere mellom medlemslandene. De fleste vedtak i EU skal etter den nye Grunnloven vedtas med kvalifisert flertall i Ministerrådet. Kvalifisert flertall betyr i vanlige tilfeller 55 prosent av medlemslandene som utgjør minst 15 land og representerer 65 prosent av unionens befolkningstall. Et blokkerende mindretall må bestå av minst 4 land.

EU skal også få en utenriksminister. Stillingen skal omfatte det som nå er kommisjonæren for eksterne forbindelser og EUs høye representant. Den nye utenriksministeren skal sitte i EU-kommisjonen, men står til ansvar for medlemsstatene. Et annet nytt element er en permanent president for rådet. I dag roterer presidentskapet hver sjette måned. Presidenten vil ha vervet i fem år og ha som mandat å «drive» unionens arbeid og representere EU utad. Dette styrker EU både internt og ekstern som statsdannelse.

Ny konstruksjon

Styreformen i EU avviker fra hvordan vestlige demokratier hittil har vært styrt fordi EU ikke skiller mellom utøvende og lovgivende makt, og lovgivende makt ikke har forslagsrett. I Norge vedtar Stortinget lover, men utøver dem ikke. Regjeringen utøver lover, men kan ikke vedta dem. Det gir et vern mot maktmisbruk. EU har tre utøvende organer: Kommisjonen, Det europeiske råd og Ministerrådet. Det europeiske råd består av statslederne, mens Ministerrådet er sammensatt av nasjonale ministre med samme ansvarsområder. Ministerrådet er viktigste lovgivende organ, mens Kommisjonen har monopol på å foreslå lover. I Norge har regjeringen ansvaret for å styre landet. Men for å gjøre noe som forplikter borgerne, må de ha en lovhjemmel. For å få en lovhjemmel, må de ha flertall i Stortinget. Det vil si at de må ha støtte fra flere for å utøve makt. I EU vedtar statsrådene selv de lovene de skal utføre i sine respektive hjem, slik undergraves prinsippet om at de må søke legitimering fra andre enn seg selv.

Politikken skal ensrettes

Den sterkeste pådriveren for et sterkt og integrert EU er Kommisjonen, som har monopol på å framme lovforslag. De har brukt initiativretten til «gradvis å skape den integrasjonen vi har i dag», heter det på EUs nettsider. Kommisjonen skal ivareta interesser som går på tvers av nasjonalstatene, blant annet næringslivet og hensynet til unionens tyngde som internasjonal aktør. Kommisjonærene skal heve seg over nasjonale interesser.

Noen hevder at Ministerrådet fungerer som motvekt mot Kommisjon. Irak-krigen blir ofte brukt som eksempel på at EU ikke er en monolittisk blokk. Men det er et grunnlovsfestet mål å utjevne de politiske ulikhetene. For eksempel sier Grunnloven at utformingen av forsvarspolitikken skal være «progressiv» og «kan føre til et felles forsvar». Medlemslandene skal støtte unionens felles utenrikspolitikk «aktivt og uforbeholdent» og «i en ånd av lojalitet og gjensidig solidaritet». Videre skal nasjonalstatene «avstå fra handlinger som strider mot Unionens interesse eller som med sannsynlighet vil hemme dens effektivitet». EUs motto «forenet i mangfold» handler i hvert fall ikke om politisk mangfold!

Mange hevder at Grunnloven gjør EU mer demokratisk. Det er en påstand som ikke holder vann. EU-parlamentet får delt lovgivende myndighet på alle områder som krever kvalifisert flertall i Ministerrådet, men har fortsatt ikke forslagsrett og Grunnloven skaper heller ikke tydeligere skiller mellom utøvende og lovgivende makt.

Grunnleggende udemokratisk

I tillegg grunnlovsfestes mye av EUs politikk. Dermed blir det ikke mulig gjennom valg, verken på nasjonalt eller EU-nivå å endre politikken EU skal føre. Artikkel 1-3, som skisserer Unionens mål, lyder: «Unionen gir borgerne et område med frihet, sikkerhet og rettferdighet uten indre grenser og et indre marked med fri og lik konkurranse.» «Unionen arbeider for et Europa med bærekraftig utvikling basert på en balansert økonomisk vekst og prisstabilitet, en sosial markedsøkonomi med høy konkurranseevne, der det tilstrebes full sysselsetting og sosiale framskritt, og et høyt nivå for beskyttelse og forbedring av miljøkvaliteten.» Grunnloven slår altså fast at grunnlaget for velferd er fri og uhemmet konkurranse, prisstabilitet og en konkurransestyrt markedsøkonomi.

Et forsøk på å involvere borgerne

Det har blitt argumentert med at prosessen frem mot en ny EU-grunnlov i hvert fall var et (godt) forsøk på å trekke borgerne med i prosessen. Forslaget ble utarbeidet av et Konvent bestående av 105 representanter fra kommisjonen, EU-parlamentet, regjeringene og de nasjonale parlamentene. Da Giscard, som ledet Konventet la fram forslaget, sa han at Konventet var «praktisk talt enstemmig». I realiteten hadde ikke utkastet vært stemt over én gang. Konventets medlemmer la fram rundt 5.000 endringsforslag som aldri ble stemt over. Den britiske EU-parlamentarikeren Gisela Stuart satt i konventet og i konventets «arbeidsutvalg» og var sterkt kritisk til måten grunnlovsarbeidet foregikk på. I etterkant har hun skrevet pamfletten The Making of Europe’s Constitution om sine erfaringer med grunnlovsarbeidet. «Ikke én gang i løpet av de 16 månedene jeg satt i konventet, ble det stilt spørsmålstegn ved om dypere integrasjon er det folk i Europa ønsker seg,» skriver Stuart.

EUs demokratiske dilemma

I tillegg til de demokratiske problemene skissert ovenfor, sliter EU med et uoverstigelig demokratisk dilemma. Et demokrati slik vi kjenner det, må bety at EU-parlamentet får mer makt. Da må EU gå i mer overnasjonal retning. Et sterkt parlament som forholder seg til problemstillinger som går utover enkeltlandene interesser krever at partier stiller lister i alle land. Det må skapes en europeisk offentlighet, men det finnes ikke noe felles språk eller felles offentlig debatt i EU. Dermed blir avstanden mellom de som styrer og de som styres, større. Et mer overnasjonalt EU betyr samtidig at borgernes vei til makthaverne blir lengre.

Folkeavstemninger om EU-grunnloven

I følge grunnlovsforslaget må alle land ratifisere EU-grunnloven før den trer i kraft. Det betyr at den må godkjennes av EU-landenes nasjonale parlamenter. Diskusjonen om EU-grunnloven skal legges ut til folkeavstemning, går nå høyt i flere EU-land. Til nå har Danmark, Storbritannia, Irland, Frankrike, Luxembourg, Nederland, Portugal, Spania og Tsjekkia varslet at de kommer til å gjennomføre folkeavstemninger. Folkeavstemninger gjør det mer sannsynlig at ett eller flere land vil forkaste EU-grunnloven fordi folk i EU-landene er mer skeptiske til økt integrasjon enn politikerne.

Men selv om Grunnloven skulle bli forkastet vil hovedpunktene sannsynligvis bli iverksatt – enten gradvis, eller ved at Ministerrådet likevel ratifiserer Grunnloven etter to år. Grunnloven gir nemlig Det europeisk råd mandat til å vurdere hva som skal skje videre dersom Grunnloven etter to år ikke er ratifisert i alle medlemslandene (Artikkel IV-7, pkt. 4).

av Mikael Nyberg

Eurovenstre minner om de kommunistene som for noen tiår siden forestilte seg at Sovjetunionen var den eneste tenkbare motvekten til USAs verdensherredømme, skriver forfatteren i denne artikkelen fra september 2003, før ØMU-avstemningen i Sverige.

Direktørklubben European Round Table of Industrialists klaget etter den forrige krigen mot Irak over at den økonomiske kjempen EU opptrådte som en politisk dverg på den internasjonale arenaen. Umberto Agnelli, en av de sentrale personene i kretsen, har siden uttalt at ØMU-prosjektet burde følges av en samordning av medlemslandenes utenriks- og forsvarspolitikk. Innskrenkning av den nasjonale suvereniteten ville være en pris «verdt å betale for å sikre vår stilling i verden de neste 50 årene.» (1)

Eurovenstre argumenterer nå i samme spor. Jürgen Habermas, Jacques Derrida og andre intellektuelle har alle uttrykt sin tro på EU som en redning fra USAs globale hegemoni. Unionen må «hevde seg som en tredje pol mellom De forente stater og Orienten,» skriver Umberto Eco. Den nye valutaen bør følges av en «felles utenrikspolitikk og et eget forsvarsvesen». Å «invadere Kina eller slåss mot De forente stater» er riktignok ikke aktuelt, men Europa må «være klar for intervensjoner» uten Natos deltakelse. (2) Hvor disse militære inngrep skal finne sted og med hvilken hensikt presiseres ikke nærmere.

For Jan Guillou er EU «den eneste tenkbare motvekten til amerikansk verdensherredømme. (3) Lasse Berg (4) er av samme oppfatning: «Det er ikke behov for kapprustning, men kanskje likevel en troverdig europeisk militærstyrke.» (5) Anders Ehnmark (6) etterlyser et «europeisk sverd». Derfor bør venstresida stemme ja til euroen.

Denne støtten til EU og valutaunionen er et typisk uttrykk for den europeiske venstresidas resignasjon.

I følge Bush-doktrinen, som ble proklamert høsten 2002, mener USA å ha en egenmektig rett til å iverksette militært angrep på en hvilken som helst stat landet har utpekt til å være en trussel mot sin sikkerhet. USA evner også med sin overlegne militære styrke å avskrekke potensielle utfordrere blant de mektigste statene fra å lage problemer. FN-traktaten og andre institusjoner som har regulert forholdet mellom stormaktene er skjøvet til side. USA trenger allierte, heter det, men landet skal ikke la seg binde opp av allianser. Til og med Nato settes på sidelinjen.

Bush-doktrinen er en «up yours» mot de vesteuropeiske stormaktene og deres drømmer om å være jevnbyrdig med USA. Det var derfor det ble bråk før krigen mot Irak. Britene valgte det sporet de har fulgt siden Suez-krisen i 1956, å følge trofast etter. De styrende i Frankrike og Tyskland tok kampen i FN.

Det handlet ikke om noe prinsipielt forsvar for Folkeretten og FN-traktaten. Under bombingen av Jugoslavia i 1999 nølte ikke Frankrike og Tyskland før de satte seg over FN sammen med de andre Nato-landene. Nå insisterte de på et vedtak i Sikkerhetsrådet. Ved å jobbe gjennom FN forsøkte de å tvinge et allerede krigsklart USA til samråd.

25.000 franske soldater sto klare til å slutte seg til marsjen mot Bagdad bare vilkårene var de riktige. (7) Kravet fra den franske regjeringen og deres allierte var at USA skulle oppgi sin unilaterale holdning. Krigsministeriet i Washington ble oppfordret til å lytte til «verdenssamfunnet», det vil si de andre stormaktene.

Den tidligere britiske utenriksministeren Douglas Hurd advarte mot amerikanernes visjoner om en omfattende omveltning av Midtøsten. (8) I dag frykter han at en allmenn motstand skal utvikle seg i Irak. «Vi har ikke råd til å mislykkes.» Landet har strategisk betydning for vesten. «Følgelig må også de som var mot krigen støtte anstrengelsene for å vinne freden …» (9)

Igjen foregår det forhandlinger om å gjøre okkupasjonen til en fellesrisikooperasjon. I bytte mot en viss økonomisk ettergivenhet har de øvrige stormaktene gjennom FN gitt Paul Bremers styre en viss legitimitet, men så lenge Washington nekter å gi dem medinnflytelse holder de tilbake de soldatene USA stadig sterkere etterspør.

I Sveriges ØMU-debatt lever eurovenstres drømmer videre. Göran Persson gjentar reglen deres: «Så vidt jeg vet finnes det bare en kraft i min levetid som kan sørge for balanse mot USA, og det er EU.» Men for å presisere: «Ikke en antagonistisk kraft, men en partner som man hører på.» (10)

Bestrebelsene på å gjenopprette forbindelsene over Atlanteren betinger forsiktighet. Innbyggere i sju av EUs 15 medlemsland er fengslet av den amerikanske krigsmakten og plassert hinsides lov og rett på Guantánamobasen på Cuba. EU har ennå ikke gjort noe forsøk på å samle seg bak et felles fremstøt i saken. Den franske regjeringen forteller at man ikke vil «helle olje på bålet» nå etter bråket om Irak. En svensk talsperson sier til Financial Times at det er «alt for følelsesladet siden det handler om 11. september». (11)

Motvekten er taus i slike henseende, men under toppmøtet i Thessaloniki hørtes andre signaler: EU skal bli mer «proaktivt» for sammen med USA å håndtere uregjerlige utkantsstater. Formuleringene vil skjerpes under toppmøtet i Roma, forsikrer diplomater Financial Times. Det skal bli snakk om «regimeskifter» og «forebyggende angrep». Der er ord som krigsministeriet i Washington lytter til. (12)

ØMU og stabilitetspakten presser regjeringene til å minske de offentlige utgiftene. Det har hemmet de militære ambisjonene. I forslaget til ny grunnlov for unionen foreslås det derfor at EU-landene skal oppmuntres til å forsterke sine krigsstyrker. Et særskilt byrå opprettes for å få fart på våpenproduksjonen. (13) Tyskland, Frankrike og Italia krever dessuten at slike utgifter skal unntas valutaunionens budsjettregler. (14) Tak på de sosiale utgiftene, minstekrav for de militære – slik fordypes det europeiske samarbeidet.

De sterkeste statene får i forslaget til grunnlov en særstilling. De får rett til å på egen hånd gå foran i utviklingen av EU til en militærmakt. Småstater som vil delta må overbevise de ledende statene om at de passer inn. (15)

Regjeringen innordner som best den kan det svenske forsvaret i disse planene. Den vil bidra til motvekten. «For første gang på 40 år har Sverige snart en tungt bevæpnet flystyrke som er klar til å sendes til andre land,» melder Dagens Nyheter entusiastisk 8. august. 280 soldater og åtte kampfly står klare: «Vingene er forsterket, speedometrene er endret fra kilometer til knop, flyene er utrustet for lufttanking etter Natos fly og ny kommunikasjonsutrustning som passer Natos kampledelse. Samtidig pågår det for tiden utprøving av bombefester med Nato-standard.»

Det er nok ikke Washington som skal bombes.

Eurovenstre minner om de kommunistene som for noen tiår siden forestilte seg at Sovjetunionen var den eneste tenkbare motvekten til USAs verdensherredømme. Rivaliseringen mellom de to store skapte virkelig rom for svakere stater og fortrykte folk til å manøvrere i, men de bevegelsene som lot seg underordne stormaktsspillet gikk under i svik og harde nederlag.

En selvstendig kraft svekket både USAs og Sovjetunionens styrke. Det var folkenes streben etter frigjøring. Eurovenstre drømmer seg langt vekk fra den.

Noter:

• 1) Financial Times (FT) 19.03.97.
• 2) Dagens Nyheter (DN) 15.06.03.
• 3) Aftonbladet (AB) 04.05.03.
• 4) Svensk venstreorientert forfatter, journalist og filmskaper.
• 5) DN 09.02.03.
• 6) Svensk venstreorientert forfatter og journalist.
• 7) FT 06.08.03.
• 8) FT 03.01.03.
• 9) FT 04.07.03.
• 10) DN 04.08.03.
• 11) FT 17.07.03.
• 12) FT 21.06.03.
• 13) Utkast til beretning om en europeisk grunnlov, vedtatt med konsensus av det Europeiske Konventet 13. juni og 10. juli 2003, artikkel I-40.
• 14) FT 20.05.03.
• 15) Utkast til beretning om en europeisk grunnlov, vedtatt med konsensus av det Europeiske Konventet 13. juni og 10. juli 2003, artikkel III-213.

av Olav Randen

Viss ein ny EU-kamp blir utløyst i neste stortingsperiode, blir det ein kamp utan sidestykke i nyare norsk historie når det gjeld råskap.

Dei har ikkje argumenta på si side, Erna Solberg, Jens Stolbenberg og Thorbjørn Jagland og dei andre EU-tilhengjarane. Det finst nesten ingen som brenn for unionen, det finst nesten ingen som trur at det inntil sjølvutsletting lydige Norge innanfor vil påvirke EU i den eine eller den andre retninga, skremslane frå 1994 ligg så nær i tid at ei gjentaking ikkje vil fungere, og oppegåande menneske i dag vil berre riste på hovudet om politikarane seier det same som Gro Harlem Brundtland gjorde først på 1990-talet, at EU med union meiner noko a la ei fagforeining og langt ifrå ein politisk union. Ikkje vil vi få varige særordningar heller, rett og slett fordi EU er tilfreds med dagens forhold til Norge, at vi lystrar, betaler til EU-kassa og stiller våre natturressursar til disposisjon for fellesskapet.

Det er altså minst like vanskeleg å få fleirtalet av det norske folket til å bli EU-tilhengjarar som det var å få svenskane til å stemme for euro.

Men finst andre metodar? For den som har makta og er villig til å ta i bruk dei metodane som er tilgjengelege for makthavarar, gjer det det. For å skjøne det må vi tenkje gjennom at den norske eliten ikkje legg opp den komande ja-kampanjen åleine. Reklamebyrå og ekspertar som kan dette, som har planlagt presidentval i USA, kampanjar for å selje helseskadeleg tobakk og genmanipulerte matvarer og for å glatte over miljøskandalar, vil få sine rause konsulenthonorar for å hjelpe den norske eliten til eit ja-fleirtal.

Det første er at dei må føre ein kort og hektisk EU-kamp. For ein massiv ja-propaganda kan førebuast i det stille og køyrast ut på veker. Det å byggje opp ei folkerørsle nedanfrå tek derimot månader og år.

Det andre er at debatten må haldast mellom dei profesjonelle politikarane. For der er ja-folka flest og mest rutinerte. I massekampen derimot er nei-sida sterkast. Difor må direkte debatt med vanlege folk unngåast. Konkret betyr dette: Ikkje still på debattmøte anna i politikarpanel, ignorer lesarinnlegg i avisene, slepp aldri til andre enn dei etablerte i eter-media, press grasrota til tagnad. Vanlege folk må lærast opp til å forstå at deira oppgåve ikkje er å meine og argumentere sjølve. Deira oppgåve er å heie på leiarar.

Det tredje er at maktutøvinga og dominansen må vere absolutt. Om lag som i ei amerikansk krigsmobilisering altså, utan rom for tvil, utan å lytte det aller minste på andre synsmåtar og med sluggerar, ikkje minst i pressa, som skal ta opponentane. Det er uråd å tenkje seg føreåt alle enkelttrekka. Men mykje vil liggje svært langt frå demokratiets spelereglar. Det blir ei tid som får førre EU-kamp til å framstå som ein idyll og Gro Harlem Brundtland som ein demokratisk statsleiar. Viss det kan føre fram, blir sentrale EU-motstandararar hengde ut som nasjonalististar, rasistar, stalinistar, intrigemakarar, pedofile, narkomane, karrieristiske og reaksjonære bygderomantikarar. Dei vil spreie falske lekkasjar.

Dei vil infiltrere og splitte. Dei vil kjøpe opp tvilarar og nei-folk. Sjølvsagt vil dei sensurere, og sjølvsagt vil dei bruke nitti prosent av statspengane til å spreie ja-synet.

Det det framom alt gjeld, er å fremje folks avmaktskjensle. Det er ikkje rett, det kommentatorar i alle aviser skreiv i dagane etter parlamentsvalet i EU, at det vart ein blåmåndag fordi berre 45 prosent røysta og berre 28 prosent i dei nye medlemslanda. Sjølvsagt er den regjeringa lykkeleg som har eit engasjert folk bak seg. Men kven har det? Dei reelle alternativa er eit apatisk folk og eit opponerande folk. Og av desse alternativa er eit apatisk folk å føretrekkje. For det gir dei styrande handlerom.

Dette vil ekspertane frå Burson-Marsteller eller liknande firma dvele lenge ved. Problemet med Norge, vil dei seie etter å ha gått det norske samfunnet grundig etter i saumane, er ikkje at Stolten- og Solberg er dårlegare leiarar enn kollegaer i land som har vorte unionsmedlemmer. Deira mindreverdskjensle er eigentleg grunnlaus. Problemet med Norge ligg djupare. Det er at tradisjonen med å tenkje sjølv enno ikkje er rydda ut. Norske kvinner og menn kjenner seg ikkje like avmektige og hjelpelause overfor makthavarar som innbyggjarar i mange land.

Dette er nøkkelpunktet for å snu nei til ja. Ingen er i stand til å få det norske folket til å gløde for EU. Ikkje noko folk gløder for EU. Viss det blir 90 prosent frammøte ved røystinga som sist, blir det nei. Men folk kan gjerast apatiske. Viss den fjerdedelen som er for EU, røystar ja og fleirtalet held seg heime, kan det gå bra. Slik det gjorde i dei ti landa som vart medlemmer 1. mai. 26 prosent ja, 24 prosent nei og 50 prosent heimesitjarar er den realistiske målsetjinga.

For å få til dette må politikken leggjast om. Frå ja-sida må det denne gongen ikkje vere noko nordisk og respektfullt på den eine og på den andre sida eller kanskje og kanskje ikkje eller at det positive veg tyngre enn det negative. Folk må overkøyrast. EU må framstillast som den udiskutable, nådelause Utviklinga. Dette må gjerast med slik tyngde at alternativa for folk ikkje blir ja eller nei. Alternativa må bli om Norge skal bli med no medan samarbeidet i unionen enno går seg til, eller seinare, etter at det har funne si form og Norge er dømt til å få ein plass ved døra. Slik blir det rådet Stolten- og Solberg får på dei hemmelege konferansane med verdas fremste ekspertar på opinionsstyring.

Framleis er sosialdemokratiet mest effektivt når det gjeld å styre folkemassane i upopulær retning. Difor kan den situasjonen vi no kanskje går inn i, med ei samlingsregjering med DNA i topp, vere gunstig for ja-folket. Den første tida kan DNA-delen av regjeringa Stoltenberg førebu offensiven meir i det skjulte, og samarbeidspartnarane i SV og kanskje Sp vil vere så ivrige etter å behalde taburettar at dei ikkje lest gå. Når tida er inne, kanskje hausten 2006, bryt DNA samarbeidet, dannar ei mindretalsregjering med saksstøtte frå Høgre, Venstre og dei EU-vennlege eller styringsivrige i SV, Kr.F og Fr.p og driv gjennom ei folkerøysting med stuttast mogeleg tidsfrist.

Dette siste, regjeringskonstellasjonar, må bli spekulasjonar. Men det som er så sannsynleg at det ikkje er spekulasjonar, er at viss ein ny EU-kamp blir utløyst i neste stortingsperiode, blir det ein kamp utan sidestykke i nyare norsk historie når det gjeld råskap. Ikkje fordi norske unionstilhengjarar eigentleg ønskjer å fare slik fram, men fordi hensikta i deira tenking helgar midlet. Dei må vinne, og brutalitet og umyndiggjering av folk er dei metodane som kan gi dei siger.

av Ole Krarup

EU’s voksende magt over vores arbejdsmarkeder drejer sig om så vigtige spørgsmål som EU’s innflytelse på norsk og europeisk fagbevegelse, EUs arbeidsmarkedsmodell kontra vår forhandlingsmodell, altså direktivenes og lovgivningens innflytelse på våre overenskomster og vårt arbeidsrettslige system, De problemer EU’s direktiver, beslutninger og harmoniseringer gir for norsk og europeisk fagbevegelse og den nordiske arbeidsmarkeds- og samfunnsmodell, og endelig EUs nye grunnlov – hva med arbeidsrettslige forhold og sosial dumping?

Der er (mindst) to politisk vigtige perspektiver i disse spørgsmål. For det første er der tale om problemer, som er afgørende for hele den nordiske fagbevægelse, ja, mere end det: for de nordiske velfærdsdemokratier. For det andet er EU’s mere og mere omfattende regulering af arbejdsmarkedet – og den heri liggende tendens til at uskadeliggøre vore hævdvundne faglige rettigheder – et afgørende udtryk for EU’s samlede magtekspansion. Med andre ord: EU’s gradvise magtudvidelse inden for arbejdsmarkedet er udtryk for en tendens, der afspejler EU’s samlede politiske aktiviteter. Og det er værd at understrege, at arbejdsmarkedspolitikken spiller en central rolle, eftersom rådigheden over arbejdsmarkedet er en af de afgørende politiske nøgler til politisk ensretning (på EU-sprog kaldes «harmonisering») af medlemslandenes retssystemer.

Mit indlæg angår derfor flere politiske niveauer («etager»). Nemlig dels (og mest udførligt) 1. etage, der rummer beskrivelse/diskussion af EU’s aktiviteter inden for arbejdsmarkedspolitikken, dels overetagen, der omhandler EU-systemets voksende herredømme over medlemslandenes almene politiske liv. Herudover er der grund til at sige et par ord om mulighederne for at de nordiske befolkninger kan opbygge et forsvar ved at indrette en slags «loft-etage» gennem et tættere nordisk samvirke over for EU. Herom nærmere i slutningen.

Disse emner er mine hovedtemaer.

1. Præsentation

Men jeg begynder lidt længere nede. I kælderetagen, så at sige. Jeg vil sige lidt om min baggrund og mit syn på EU’s aktiviteter. At præsentere sig selv er ikke blot en del af almindelig høflighed; det er også nødvendigt for at tilhørerne skal kunne forholde sig til og bedømme de mange meninger, der kommer til udtryk. Jeg skal derfor kort nævne min baggrund for de – stærkt EU-kritiske – holdninger jeg fremfører.

Jeg har tre «kasketter» (hatter) (som jeg har lidt svært ved at skelne fra hinanden): Jeg har i mange år fungeret som juridisk lærer ved Københavns Universitet. Jeg har undervist i og studeret offentlig ret, forfatningsret, arbejdsret og samfundsjura (retssociologi). I alle disse sammenhænge har jeg samarbejdet tæt med norske kolleger, særlig Torstein Eckhoff og Thomas Mathiesen.

Desuden er jeg juridisk praktiker. Som advokat har jeg ført en række retssager, herunder et stort antal fagretlige og arbejdsretlige sager for venstrefløjen af dansk fagbevægelse, men også almindelige civile retssager, blandt andet den danske Højesteretssag om Maastricht-traktaten i forhold til den danske grundlov, en 5-årig sag som blev endeligt afgjort af Højesteret i april 1998.

Endelig er jeg medlem af EU-parlamentet. Det har jeg været siden 1994, valgt for Folkebevægelsen mod EU (som oprindelig blev stiftet mod EF) efter norsk forbillede. Dette er mit aktuelle udgangspunkt for deltagelsen i den politiske og faglige kamp der i disse år foregår i Danmark.

Som sagt kan jeg ikke skelne skarpt mellem de tre forskellige kasketter. Min politiske og juridiske praksis udspringer af et engagement – indignation, om man vil – som har fået betydelig næring af min universitetsvirksomhed. Engagementet har to hovedretninger: modstand mod EU og kamp for danske lønarbejderes faglige rettigheder. Det drejer sig i vidt omfang om 2 sider af samme sag.

2. Om EU’s ideologi

Jeg lægger altså ikke skjul på, at jeg har en særdeles kritisk holdning til EU og til det danske medlemskab – og den tilsvarende den norske afhængighed, der har sit grundlag i EØS-aftalen. Jeg hører ikke til dem, der tager EU’s mange pæne ord bogstaveligt. Et langt juridisk og politisk liv har lært mig, at juristers og politikeres ideologiske billeder af virkeligheden stort set alle sammen er forfalskninger. Dette gælder i udpræget grad for EU-ideologerne. Kig for eksempel på EU’s aktuelle udkast til forfatning, som netop nu står foran sin sidste afpudsning. Hvad vil EU med sin arbejdsmarkedspolitik? I forfatningsudkastet Del III artikel 103 får vi at vide, at:

«EU har som mål: fremme af beskæftigelsen, forbedring af leve- og arbejdsvilkårene for herigennem at muliggøre en stadig stigende udjævning af disse vilkår, passende social beskyttelse, dialog på arbejdsmarkedet, udvikling af de menneskelige ressourcer, der skal muliggøre et varigt højt beskæftigelsesniveau, og bekæmpelse af social udstødelse.»

Det er svært at sige Nej til målsætninger der er så almene og socialt afbalancerede. Når nogen alligevel gør det, er det fordi EU’s ideologi netop er en voldsom forfalskning. EU’s afgørende mål – som de fremgår af EU’s praksis – er ikke at skabe social retfærdighed, men at skabe bedst mulige udviklingsbetingelser for den europæiske storkapital.

Et aktuelt eksempel: Den forestående udvidelse af EU med 8 tidligere østlande er blevet hyldet med sprogets mest højstemte gloser. I det dokument, der udgør grundlaget for den danske forberedelse af øst-landenes medlemskab af EU (Aftale af 2. december 2003 mellem 6 politiske partier), udtrykkes sagen på følgende måde:

«EU’s udvidelse udgør en historisk mulighed for at fremme fred, udvikling, velstand og velfærd i Europa (…). Danmark vil åbne arbejdsmarkedet for de nye EU-borgere i forbindelse med EU-udvidelsen på. 1. maj 2004 (…).»

Men hvad betyder denne «åbning» af arbejdsmarkedet? Den barske virkelighed bag de fine ord er, at østeuropæiske arbejdere kun kan komme til Danmark, når de har opholdstilladelse, og det kræver en ansættelseskontrakt. De udenlandske arbejdere kan fyres efter arbejdsgiverens forgodtbefindende. Om fyringen er usaglig, spiller ingen rolle. En fyreseddel betyder øjeblikkelig udvisning. Uden dagpenge. Desuden: Med EU’s udstationeringsdirektiv og den danske implementeringslov fra 1999/2003 i hånden kan smarte entreprenører skaffe frit slag for underbetaling – uden praktiske muligheder for at fagbevægelse eller myndigheder kan skride ind.

Endelig afskærer ordningen enhver form for faglig solidaritet. En dansk fagforenings kampskridt på en arbejdsplads for at kræve overenskomsten overholdt for østeuropæiske arbejde, medfører automatisk udvisning.

Mere alment: De ideologiske forfalskninger af den aktuelle udvidelse («genforening, fred og velstand») fremgår af de klare kendsgerninger, der demonstrerer, (1) at de nuværende rige EU-lande vil opnå enorme økonomiske fordele, mens (2) de sociale og arbejdsmæssige betingelser i de nye medlemslande vil blive afgørende forringet. Det danske økonomiministerium beregnede i 1999, at den danske gevinst ved øst-udvidelsen ville beløbe sig til ca. 30 milliarder kr. over en kort periode. Desuden vil industri- og landbrugsvirksomheder fra de gamle EU-landes overtage væsentlige dele af østlandenes produktionsapparat. Den efterfølgende – tiltrængte – modernisering af landbruget (for eksempel i Polen) vil forøge arbejdsløshedstallene dramatisk (ud over de nuværende ca. 20 %).

Det afgørende budskab er, at EU-ideologernes selvforståelse ikke rummer noget sandfærdigt grundlag for debatten. Det er handlingerne der tæller, ikke ordene.

3. EU’s overtagelse af arbejdsmarkedspolitikken

(I) Hovedpunkter i EU’s regulering

Før vedtagelsen af Maastricht-traktaten havde EF ikke nogen traktatfæstet adgang til at regulere arbejdsmarkedets retsforhold. Ikke des mindre vedtog EF’s ministerråd allerede i 1970-erne forskellige retsakter af betydning for arbejdsmarkedet, herunder direktiverne om ligeløn og ligebehandling, samt regler om kollektive afskedigelser og om lønmodtageres retsstilling i forbindelse med virksomhedsoverdragelser.

Først med Maastricht-traktatens protokol om arbejdsmarkedspolitikken (1993) fik EU et retsgrundlag for at udfærdige regler på en lang række områder, som senere er blevet gentaget og udbygget i Amsterdam-traktaten (1997) og Nice-traktaten (1999). Ud over arbejdsmiljøkrav (som allerede blev indført med Fællesakten, 1986) drejer det sig om arbejdsvilkår, social sikring, afskedigelsesbeskyttelse og en række andre centrale arbejdsretlige emner. Disse bestemmelser udgør hovedgrundlaget for den kommende forfatnings arbejdsmarkedsdel (Afsnit III, 2. afdeling).

I overensstemmelse med de vedtagne handlingsplaner er det lykkedes EU’s institutioner at vedtage en række retsakter, der griber afgørende ind i arbejdslivet; hertil kommer en række vedtagelser på basis af den såkaldte «åbne koordinationsmetode», der sigter på at ensrette medlemslandenes arbejdsmarkeder på grundlag af andre virkemidler end forpligtende direktiver.

Jeg har medbragt et par plancher til illustration af EU’s retsakter.

Som det ses, er der tale om EU-direktiver, altså retsakter, der kræver en særlig gennemførelse i de nationale retssystemer. Selve kravet om at de nationale myndigheder medvirker til at gennemføre («implementere») EU-institutionernes beslutninger udgør et nøgleproblem, som jeg skal anskueliggøre nærmere.

(II) Konflikter mellem EU og de nordiske retssystemer.

Et af hovedproblemerne for det nordiske arbejdsmarked i forhold til EU er, at EU’s system ikke tager højde for den særlige nordiske model. I de nordiske lande er det afgørende retsgrundlag overenskomsten og de hertil knyttede faglige rettigheder. I EU (og de kontinentale EU-lande) bestemmes arbejdsvilkårene derimod gennem lovgivning, der bygger på individuelle rettigheder.

Skematisk kan forholdet mellem den nordiske (danske) model og EU’s reguleringspraksis gengives som følger:

Konflikten mellem systemerne gør sig – stadig stærkere – gældende på alle planer:

Når det drejer sig om skemaets øverste punkt – retsgrundlaget – er det uacceptabelt for os nordboere, at lønarbejder-rettigheder skal kunne bestemmes ved lovgivning frem for overenskomster. Løn og arbejdsvilkår er overenskomsttemaer, ikke emner for lovgivning. Denne modsigelse har senest givet anledning til problemer i forbindelse med EU’s arbejdstidsdirektiv, eftersom spørgsmålet om arbejdstiden hos os er aftale-stof, ikke noget emne, der afgøres ved lovgivning. Dansk LO har forsøgt at fastholde aftalemodellen ved at insistere på, at EU’s direktiv skulle opfyldes gennem overenskomsterne, således som det er muliggjort i den gældende traktat artikel 137 (3) (forfatningsudkastet artikel III-104 (4)). Men det har ikke ført frem. For det første anser EU’s institutioner «overenskomst-implementering» for utilstrækkelig, eftersom EU kræver 100 % opfyldelse, som det bestemmes i slutningen af de nævnte artikler – og det kan hverken regeringen eller LO garantere. Det har derfor vist sig nødvendigt at lovgive – med den virkning at mange LO-medlemmer har sat spørgsmålstegn ved medlemskabet af den faglige organisation, eftersom ikke-medlemmer har samme rettigheder som medlemmer. Desuden er en indskrivning af direktivet i overenskomsten problematisk, eftersom overenskomster skal kunne opsiges; men her drejer det sig om uopsigelige regler: arbejdsmarkedets parter kan ikke opsige et direktiv.

På skemaets næste punkt – de kollektive rettigheder – møder vi et tilsvarende dilemma: EU’s system er baseret på individuelle rettigheder. Efter traditionel kontinental (fransk) retsopfattelse er alle rettigheder knyttet til enkeltpersoner, selv strejkeretten. Modsætningen mellem EU og den nordiske model har særlig vist sig i EF’s såkaldte Sociale Charter («Fællesskabspagten om arbejdstagernes grundlæggende arbejdsmarkedsmæssige og sociale rettigheder», 1989). Charterets artikel 11 bygger på, at individuelle rettigheder fortrænger de kollektive. Hos os er det – i et vist omfang – omvendt, nemlig af den gode grund, at det ikke er muligt at føre faglig kamp uden at prioritere organisationernes ret over den enkelte lønarbejders. Heraf følger blant annet den (omstridte) ret for organisationerne til at kræve at alle, der er beskæftiget inden for overenskomstens område, er medlemmer af fagforeningen. Men charterets artikel 11 benægter den kollektive ret; artikel 11 giver tværtimod den enkelte lønarbejder ret til at være uorganiseret.

Det er svært at sige, hvordan sagen vil stille sig på grundlag af det aktuelle forslag til EU-forfatning. (Grunnloven ble vedtatt etter at denne innledningen ble skrevet. Red.) I forslagets del II artikel 12 fastslås det, at «enhver har ret til sammen med andre at oprette fagforeninger og slutte sig hertil for at beskytte sine interesser». Om det er nok til at beskytte de kollektive (frem for de individuelle) rettigheder, kan man ikke vide, før EF-domstolen har udtalt sig.

Også på det tredje punkt i skemaet er der bevægelse. Der ligger for øjeblikket en række forslag om at ensrette konfliktløsningen, senest fra EF’s kongres i Prag sidste år. Blant annet har dansk LO tilsluttet sig et forslag om etablering af en særlig EU-arbejdsret. Efter min bedømmelse er det nordiske overenskomstsystem – i hvert fald det danske, som jeg kender bedst – et «integreret» retsområde med en nøje sammenhæng mellem den kollektive aftalefrihed og den fagretlige proces, som bygger på en vidtstrakt partsmedvirken. At overføre konfliktløsningen til EU’s institutioner vil skabe langt flere problemer end løsninger.

Endelig finder vi i skemaets bund den afgørende forklaring på de centrale forskelle mellem de nordiske og de kontinentale retsordninger. Forklaringen er simpelthen den faglige organiserings forskellige styrke. Effektive faglige rettigheder er ikke opstået som følge af statsmagtens velvilje; de er blevet til gennem mange årtiers kamp og mobilisering. Ingen faglige rettigheder uden organisering. I de syd-europæiske lande har kampen antaget andre former end hos os, blant annet som følge af betydelig splittelse, politisk såvel som religiøst. Resulatet er en opsplittet fagbevægelse (kommunistiske, socialdemokratiske, katolske fagforeninger, etc.) og en lav organiserings-%. Dette betyder at de kontinentale EU-lande har savnet den motor der har drevet den nordiske fagbevægelse frem.

Dette er en fuldt tilstrækkelig forklaring på, at det ikke er lykkedes – og næppe vil lykkes – for EU’s teknokrater og ideologer at opbygge reguleringen af arbejdsmarkedet på basis af overenskomster. I særdeleshed vil de overenskomstparter, som kaldes «arbejdsmarkedets parter på EU-plan» (forfatningsudkast artikel 106, og den gældende traktat artikel 139) savne såvel repræsentativitet som den styrke, der har gjort de nordiske overenskomster levedygtige.

(III) Det kommende Tjenesteydelses-direktiv

Disse pointer har en aktuel dimension: For ganske nylig har kommissionen fremsat et forslag til direktiv om fri udveksling af tjenesteydelser i det indre marked. Det drejer sig om et forslag, som kan få meget betydelige negative virkninger for vore faglige rettigheder. Direktivforslaget bygger på det såkaldte «oprindelseslandsprincip», som indebærer, at det er hjemlandets – ikke værtslandets – regler der gælder for arbejdsforholdene. Selvom princippet ikke fastholdes fuldt ud i de (mange) tilfælde hvor der er tale om «udstationering» af udenlandske medarbejdere, vil en vedtagelse af forslaget være i dyb konflikt med vores overenskomstsystem.

Den nugældende retsstilling er slem (ille) nok. Den bygger på EU’s udstationeringsdirektiv fra 1996 og den hertil svarende danske udstationeringslov fra 1999 (ændret i 2003). Ifølge den gældende lovgivning er den udenlandske arbejdsgiver ikke bundet af danske overenskomster; i praksis arbejder udenlandske arbejdere under – ofte langt under – den gældende tarif.

Mulighederne for at fagbevægelsen i dag kan kræve overenskomstdækning og sikre overholdelse af de gældende overenskomster er ikke store. Men efter tjenesteydelsesdirektivet vil de helt forsvinde, eftersom direktivet simpelthen forbyder danske myndigheder at kræve de relevante oplysninger. De danske myndigheder må således ikke kræve oplysninger af den udenlandske lønarbejder om «arbejdsretlige dokumenter» om de «betingelser, der gælder på dens område». Den danske stat – og den pågældende fagforening – må heller ikke kræve nogen form for registrering af de udenlandske medarbejdere.

I praksis vil dette medføre en betydelig retsløshed på arbejdsmarkedet. I kombination med de forestående ændringer af udlændingeloven, der er planlagt i aftalen af 2. december 2003 (ovenfor pkt. 2 – bremsen på østeuropæiske arbejdstageres adgang til Danmark) er det kommende direktiv slet og ret en bombe under det danske/nordiske overenskomst-system.

4. EU’s udvikling

På baggrund af de her omtalte trusler mod overenskomsterne og de udfordringer til fagbevægelsen der ligger i EU-systemet vil jeg runde af med det tema, jeg har kaldt «over-etagen», dvs. EU’s overordnede politiske aktiviteter.

Det er velbekendt, at EU’s nuværende traktatgrundlag planlægges afløst af en egentlig forfatning, der umiddelbart binder medlemslandenes borgere («unionsborgerne»). Hvad dette kommer til at betyde, er svært at sige. Et af de afgørende punkter i det aktuelle forfatningsudkast er Del II, der omhandler Unionsborgernes rettigheder. Det nye vil være, at spørgsmålet om borgernes rettigheder – som hidtil har skullet afgøres af de nationale retsinstanser – fremover afgøres af EF-domstolen; og at denne instans får særdeles frie hænder til at udvikle de kommende ordninger, for eksempel begrænse konfliktretten (artikel 28).

Hvor langt EF-domstolen vil gå i retning af at omforme «unionsborgernes» rettigheder, kan vi ikke sige noget sikkert om i dag. Derimod kan der siges noget temmelig præcist om EU’s samlede politiske system, og jeg skal derfor gøre nogle korte tilføjelser til belysning af denne sammenhæng.

Den første pointe er, at hele det indre markeds dynamik på afgørende punkter afhænger af EU’s muligheder for at styre arbejdsmarkedet. Og til denne styring hører først og fremmest en samarbejdsvillig fagbevægelse, der ikke gør alt for ivrig brug af faglige rettigheder. Kravet om central styring af arbejdsmarkedet gælder ikke mindst i lyset af Den Økonomiske og Monetære Union, som bygger på en ambition om at harmonisere den økonomiske politik. At dette EU-projekt i dag er i store vanskeligheder, fremgår af kommissionens aktuelle beslutning om at indbringe Ministerrådets håndtering af de tyske og franske budgetunderskud for EF-domstolen.

En fri og selvstændig fagbevægelse er også en torn i øjet på EU’s magthavere i lyset af den økonomiske politik, der udgør det bærende – traktat- og snart forfatnings-bestemte – grundlag for EU’s virksomhed: den ultra-liberalistiske praksis og den monetaristiske teori. Også af den grund er den nordiske fagbevægelse truet.

Endelig må enhver debat om EU’s fremtid medinddrage den politiske/socialpsykologiske realitet, at EU’s egen praksis afføder et permanent integrationspres. Den bestandige vækst i EU’s magt, som kan aflæses gennem EF’s og EU’s samlede udviklingshistorie, har sin forklaring i at «det ene skridt trækker det næste med sig»: Hvis denne proces går i stå, vil systemet falde sammen, som en cykel der vælter, når fremdriften bremses.

I disse år forstærkes processen af den – militært inspirerede – tvangstanke, at en styrkelse af EU’s centrale institutioner skulle være et middel til at skabe øget sikkerhed, internt såvel som udenrigs. I «kampen mod terrorisme» har EU (efter USA’s forbillede) fundet et alibi for – principielt ubegrænset – politiovervågning og kontrol, der (også) vil ramme den frie og kritiske fagbevægelse.

5. Udveje?

Som afslutning skal jeg sige et par ord om mulige alternativer til fortsat EU-styring, som rummer elementer, der på afgørende punkter undergraver værdifulde elementer i de nordiske velfærdsdemokratier.

Den herskende politiske elite benægter kategorisk, at «vi» kan klare os uden for EU. For Danmarks og Sveriges vedkommende betyder det, at eliten ignorerer de klare folkelige tilkendegivelser fra folkeafstemningerne i 2000 og 2003. Og i Norge fornemmer jeg et permanent pres for at få udskiftet EØS-aftalen med fuldt medlemskab.

Det politiske alternativ, der bygger på et nordisk – i første omgang – politisk samarbejde vil den politiske elite ikke høre tale om. Men jeg er ikke i tvivl om, at et tæt nordisk samarbejde som alternativ til EU-styringen ville opnå bred folkelig opbakning. Som led i den forestående EU-valgkamp har Folkebevægelsen i Danmark i samarbejde med tilsvarende norske og svenske organisationer forberedt en meningsmåling, som vil blive gennemført i løbet af de kommende måneder*. Selv er jeg i færd med at udarbejde en politisk tekst, der nærmere analyserer de politiske muligheder for at realisere et nordisk politisk samarbejde uden for EU. En af pointerne er, at de samarbejdsresultater, man har opnået gennem årtiers nordisk samarbejde – ikke mindst etableringen af et nordisk arbejdsmarked og fri bevægelighed uden noget bureaukrati af EU-typen – peger i retning af et meningsfyldt nordisk samvirke, der blive stadig mere påtrængende som forudsætning for at bevare og videreudvikle den nordiske velfærds- og demokratimodel.**

Det anser jeg for fremtidens vigtigste politiske opgave.

Noter:

* I april måned blev resultaterne offentliggjort i den skandinaviske presse. Undersøgelsen viste – i alle tre lande – et flertal for et nordisk samarbejde uden for EU.

** Skriftet foreligger nu under titlen Et frit Norden?. Det kan hentes på min hjemmeside: www.olekrarup.dk eller erhverves ved henvendelse til Folkebevægelsen i Danmark. Telefon 0045-35821800.

av Reidun Heiene

Europa kan bli tvunget til å godta fritt salg av mat fra genmodifiserte organismer (GMO).

USA har sammen med flere land anlagt sak mot EU i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) for å få åpnet EU-markedet for GMO-mat. Saken blir antakelig avgjort i 2004.

EU har ikke godkjent nye matvarer med GMO etter 1998, ut fra et økologisk føre-var-prinsipp. USAs hovedforhandler Robert Zoellick sa i en pressemelding: «EUs forbud bryter WTOs regelverk. Folk omkring i verden har spist genmat i årevis uten at helseskader er påvist.» Landbrukssekretær Ann M Veneman sa videre: «Med denne saken kjemper vi for interessene til amerikansk jordbruk. Denne saken handler om å følge de reglene vi har forhandlet fram i god tro.»

Spørreundersøkelser viser at europeiske forbrukere ikke ønsker GMO. I et Eurobarometer fra 2001 viser at 70 prosent av europeiske borgere ikke ønsker mat med GMO, mens 94 prosent ønsker å kunne velge om de vil spise det eller ei.

Mange europeiske politikere er positive til handel med GMO-mat, men frivillige organisasjoner og forbrukere i en rekke EU-land har presset hardt for å beholde føre-var-prinsippet. EU-kommisjonen har nettopp gitt tillatelse til import av den første GMO-matvaren siden 1998 (Syngenta Bt 11 GM mais).

Kronologisk bakgrunn

• April 1990: Et EU-direktiv om regulering og godkjenning av GMO ble vedtatt.
• 1994-1998: 18 GMO-produkter ble godkjent i EU på grunnlag av dette direktivet.
• I 1997 begynte noen medlemsstater å nekte å ta inn EU-godkjente produkter på sine markeder.
• 1998: Ingen flere tillatelser til markedsføring av GMO ble gitt. På flere nivåer uttrykte politikere støtte til «føre-var-prinsippet» i disse sakene. 6 land forbød EU-godkjente GM-produkter (Frankrike, Østerrike, Hellas Tyskland, Italia og Luxemburg), og Den europeiske kommisjonen gikk ikke ut med fordømmelse av disse forbudene.
• 1999: Danmark, Frankrike, Hellas, Italia og Luxemburg sa i en fellesuttalelse at de ikke ville gi nye tillatelser før regelverket om merking og sporbarhet var på plass. Østerrike, Belgia, Finland, Tyskland, Nederland og Sverige sa i en fellesuttalelse at det trengs en grundig «føre-var-prinsipp»-basert tilnærming i disse sakene. Disse uttalelsene ligger til grunn for på det som er blitt kalt «de facto» moratorium (i realiteten stans) for godkjenning av GMO-matvarer i EU, selv om det ikke formelt er vedtatt.
• 2002: Regelverket om merking og sporbarhet kom på plass
• Mai 2003: USA, Canada, Argentina og Egypt anklaget EU inn for WTOs tvisteløsningsmekanisme. De ble støttet av Australia, Chile, Colombia, El Salvador, Honduras, Mexico, New Zealand, Peru og Uruguay.
• EU anklages for å ha brutt regler under flere WTO-avtaler, både GATT (General Agreement on Tariffs and Trade), SPS (Sanitary and Phytosanitary Measures) og TBT (Technical Barriers to Trade).
• Våren 2004: Etter at partene ikke ble enige i løpet av de første meklingsforsøk, ble et tvisteløsningspanel ble satt ned i mars 2004.
• I løpet av våren har et GM-produkt (en mais-sort produsert av et sveitsisk firma: Sygenta BT 11GM mais) blitt godkjent for salg på EU-markedet.

Tvilsteløsningspanelet på tre personer tok i mot innspill fram til slutten av mai, men har nå lukkede møter om saken. Krav om offentlig innsikt i prosessen er blitt reist og avvist. En avgjørelse er ventet i løpet av året.

De facto moratorium

En rekke europeiske politikere ønsker å åpne markedet for GMO. Eksempelvis ledes EUs sentrale Food Standards Authority (FSA) av en overbevist GM-forkjemper, John Krebs. EU-kommisjonen ønsker også liberalisering.

I lang tid var det de opprinnelige 6 enkeltland som stadig blokkerte disse sakene. Bildet er blitt mer uoversiktlig med nye medlemsland og endrede konstellasjoner etter for eksempel valget i Spania.

EU-kommisjonen anbefalte å godkjenne Sygentas GM mais i januar i år, og forsøkte deretter å argumentere med at det ikke eksisterer noe «de facto» moratorium. Dette ble avvist av anklagerne, som opprettholdt saken.

At motstanden er stor blant mange medlemsland, er uansett klart.

Aktivisme og lokalt engasjement

Et Eurobarometer fra 2001 viste at 70 prosent av europeiske borgere ikke ønsker mat med GMO, mens 94 prosent ønsker å kunne velge om de vil spise det eller ei. (Kilde: Eurobarometer 55.2.) Dette er en spørreundersøkelse i 15 EU-land med en rekke spørsmål om befolkningens holdning til forholdet mellom vitenskap, biologi, politisk handlingsrom med mer, trykt i en 62 siders rapport.

George Monbiot skrev i Klassekampen våren 2004 at det ville aldri blitt stans i GMO i Europa uten alle de «direkte aksjonene». Aktivister har marsjert i gatene, lobbyert i korridorene, hengt fra vegger, brent avlinger og gått i frankenstein-kostymer. Media fanget opp debatten, som i land etter land har ført til kraftige reaksjoner og lokalpolitisk handling. I Storbritannia måtte Tony Blair gi opp forsøk på å tillate dyrking av GM-avlinger, og i stedet gå inn for miljøtesting av disse for å vurdere miljøeffekter. I Italia nådde aktivister avisenes forsider omkring et «hemmelig» møte hvor EU-politikere møtte næringslivsledere for å drøfte liberalisering. I Frankrike har 1.200 kommuner og i Italia har over 500 byer erklært seg som GMO-frie soner. En email-kampanje med blant annet Friends of the Earth, Public Citizen, Greenpeace og Action Aid har fått mer enn 110.000 underskrifter våren 2004: www.bite-back.org/

Prosedyrer i WTO og i EU

En tvisteløsningssak pågår som regel i ca 18 måneder. Det begynner med 60 dager konsultasjoner hvor partene skal søke å unngå at det blir sak. Videre kommer meklinger over noen måneder, hvor partene og andre («third parties») kan gi innspill. Hvis det da likevel blir sak, går panelet inn i lukkede drøftinger og avgir sin kjennelse. En kjennelse forventes i denne saken mot slutten av året.

Anklagerne regner med å ha tapt enorme summer på manglende tilgang til EU-markedet. Dersom EU taper, vil EU bli idømt straffetoll på andre produkter, som vil bli beregnet slik at det skal svi økonomisk.

En rekke saksdokumenter er lagt inn på internettstedet www.ictsd.org/issarea/environment/biotech_case.htm.

Når disse sakene skal behandler i EU, gir Den europeiske kommisjonen først sin anbefaling, før sakene går ut til medlemslandene til behandling i 90 dager. Dersom de når kvalifisert flertall, går saken gjennom. Hvis ikke, blir kommisjonen den endelige avgjørende myndighet. Det var slik Sygentas mais ble anbefalt i januar 2004 og endelig godkjent i mai 2004. Monsanto har også en maissort (Monsanto NK 603 GM maize) som er underveis i denne prosedyren nå, og forventes å få en liknende avgjørelse.

Sygenta skal ha signalisert at de ikke vil markedsføre produktet i Europa, på grunn av forbrukerreaksjoner.

Liknende saker i WTO

EU har tidligere tapt sakene i tvisteløsningspaneler om «hormonkjøtt» og bananer.

Siden saken dreier seg om retten til å bruke føre-var-prinsippet, kan den derfor bety mye for muligheten for ethvert land å si nei til import på grunnlag av et økologisk føre-var-prinsipp.

av Rigmor Tollan

Hvordan kan en markedsliberalistisk og udemokratisk koloss forandres til å bli et redskap i kampen for en fredeligere, grønnere og mer rettferdig verden? Skriver Rigmor Tollan om EU-tilhengerne i SV. Hun har lest temanummeret om EU i SVs medlemsblad Venstre om.

Bakgrunnen for debatten i SV er ifølge lederartikkelen alt det som har endret seg siden 1994 både innad i EU og angående norsk tilknytning til EU. Men også utspillene om ny folkeavstemming i neste stortingsperiode har vært en viktig årsak. Det er et uttalt hovedmål med utgivelsen å skolere SVs medlemmer i forkant av en ny EU-kamp. Ansvarlig for temanummeret er partisekretær og leder i SVs EU-utvalg, Bård Vegar Solhjell. Sammen med de andre i EU-utvalget har han skrevet en flere sider lang innledning om Norge og EU. For øvrig tar avisas artikler opp følgende temaer:

• demokrati
• innflytelse innenfor/handlefrihet utenfor
• ØMU
• miljø
• motvekt mot USA
• alternativer til medlemskap
• EU som potensiell radikal kraft

Redaksjonen har invitert folk fra SV og venstresida for øvrig til å skrive, og på de fleste temaene balanseres stoffet ved at ja- og nei-sida har bidratt med hver sin artikkel.

Jeg har i denne gjennomgangen valgt å referere innholdet i de ulike artiklene så nøytralt som mulig. Helt til slutt gis det en samlet, kort vurdering av de ulike bidragene. Sitater og noe av innholdsreferatet er utstyrt med henvisning til side og spalte. (5,2) betyr for eksempel at det vises til side 5, spalte 2.

EU-utvalgets innledning

Etter å ha presentert SVs politiske mål om en fredelig verden, rettferdig fordeling og bærekraftig miljø tar artikkelen for seg de utfordringer norsk og internasjonal politikk står overfor:

• Markedskreftenes frie spill gir økt fattigdom og groteske forskjeller mellom nord og sør.
• USAs dominerer på det sikkerhetspolitiske området og overkjører internasjonale avtaler og organisasjoner.
• Vi står overfor enorme globale miljøutfordringer.
• Internasjonalt samarbeid, særlig gjennom FN-systemet, er veien SV staker ut for en bedre framtid. FN sies å være «… det eneste globale samarbeidet som kan ta fatt på disse utfordringene». (3,2)

I kampen for både rettferdig fordeling og et bærekraftig miljø er det et uttalt mål å få has på de destruktive globale kapitalkreftene. Også på nasjonalt nivå utpekes markedskreftene som den store utfordringen. «… politikken (må) våge å ta makta tilbake fra markedet, (og) det er venstresidas ansvar å snu utviklinga til forsvar for velferdsstaten og norsk demokrati.» (3,3)

I den innledende artikkelen gis det videre en kort presentasjon av hovedtrekkene i EUs historie, samt en fyldig oversikt over EUs institusjoner. Deretter behandles temaene EUs grunnlov, ØMU, utenriks-/sikkerhetspolitikk og EØS. Artikkelen avsluttes med en kommentar om at tross de sprikende EU-oppfatningene blant SVs medlemmer, er det en del saker partiet står samlet om. Det bredt sammensatte EU-utvalget, som nok avspeiler de ulike oppfatningene i partiet, er enig i følgende saker (7,3):

• EU har demokratiske svakheter.
• Norge har større handlefrihet som ikke-medlem på områdene pengepolitikk og fiskeripolitikk.
• Norge får mer direkte innflytelse i EU ved å bli medlem.

Demokratispørsmålet

Bent Sofus Tranøy har skrevet artikkelen «EU og demokrati – et ja-perspektiv». Tranøy er statsviter og ansatt ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo. Han vektlegger i sin artikkel behovet for et fast internasjonalt samarbeid i Europa. Særlig er dette viktig for et lite land som Norge, hevder han, og begrunner det slik: «Alternativet vil fort være et mer anarkistisk system hvor den sterkestes rett gjelder.» (8,2) Han innrømmer at også innen EU-systemet har de store landa mer makt enn de små, men «… her må de rettferdiggjøre sine valg, og de er bundet opp til spillereglene de selv har vært med på å forme». (8,2)

EØS-tilknytninga vår til EU er ifølge Tranøy elendig, ikke minst på grunn av avtalens dynamiske karakter. I stedet bør vi bli fullverdig medlem, der «Norge kunne spilt en positiv rolle i EU i allianse med land hvor flertallet har oppfatninger som ligner de norske». (9,2)

Motinnlegget heter «Ja til folkestyre – nei til EU» og er skrevet av Ingrid Fiskaa, leder av SU. Hun vil absolutt ikke overlate den politiske arenaen til konsernmakta og elitepolitikere, og påpeker at konsernmakta tar tilbake område for område på bekostning av demokratisk styring. Dette gjelder ikke minst EU, «ein heilt sentral pådrivar for denne prosessen, både i medlemslanda og overfor resten av verda» (10,1). Grunnlovsfestinga av markedsliberalismen er det aller største demokratiproblemet i EU, mener hun.

Fiskaa tar videre opp problemet med EUs mangel på «ein felles arena for politisk debatt blant folk flest» og sier at i den grad det eksisterer en felles debatt, er det et fåtall som har sjanse til å henge med (10,2). Hun påpeker dessuten at de folkevalgte i EU-parlamentet har minimale påvirkningsmuligheter når det gjelder saker som behandles i EU. Det er de ikke-parlamentariske organene som sitter med makta.

Som et tredje argument mot norsk EU-medlemskap, sett i et demokratiperspektiv, viser Fiskaa til EU-lovens suverenitet over medlemslandanes nasjonale lovverk på nesten alle områder. Dette, kombinert med nye vedtaksprosedyrer som favoriserer de store medlemsstatene, har ført til at de små landa gjerne underlegges overstatlige vedtak mot sin egen vilje (10,3).

Innflytelse innenfor EU eller handlefrihet utenfor?

Ja-artikkelen er skrevet av Wenche Fossen, tidligere leder av Europabevegelsen. Hun sitter i dag i Kontaktutvalget for Radikalt Europa. Fossen har kalt sin artikkel «EU er en kampplass». I likhet med Tranøy viser hun til nødvendigheten av internasjonalt samarbeid: «En liten nasjonalstat som Norge har i dag overhodet ingen mulighet til å styre den internasjonale kapitalismen … Et EU med 500 millioner innbyggere kan om det vil.» (12,2) Nettopp dette, å styre kapitalkreftene, er ifølge Fossen … en av de viktigste kampene i EU, og denne kampen går ikke mellom medlemslandene, men mellom radikale og liberalistiske krefter i alle medlemsland. (12,2)

Det alternative arbeidet som nei-sida bedriver på utsida av EU mener hun er «… illusorisk eller i alle fall uten praktisk betydning» (12,3). Norges innsats under FNs miljøkonferanse i Johannesburg blir av Fossen vurdert på følgende vis: «Nei-sida viser ofte til Johannesburg-konferansen. Der delte altså Norge og EU samme syn på miljøspørsmål, men EU kom etter, blir det sagt. Hvis det var slik at EU hørte på oss der, hvorfor skulle EU da ikke ha hørt på oss i interne dragkamper?» (12,2-12,3)

I den viktige kampen som Fossen og hennes radikale meningsfeller vil drive i EU mot kapitalen og for en rettferdig og solidarisk verden, trekker Fossen fram skatt på all valutahandel som et av de viktigste målene. Hun sier at dette målet kan bli nådd dersom EU går i bresjen (12,2). I tillegg til Tobin-skatten mener Fossen at et styrket FN og et endret WTO, der u-landa får mer makt, er sentrale mål for det radikale påvirkningsarbeidet i EU. Hun sier at det for fattige land er «… helt avgjørende hvilken politikk EU fører» (12,3). Men, legger hun til, det forutsetter at «… venstresida (blir) sterkere i EU og samarbeider med globale organisasjoner som Attac» (12,2).

Aina Bartmann sitter i SVs sentralstyre og var tidligere leder av Norsk bonde- og småbrukarlag. I sin artikkel «EU og internasjonal solidaritet» er hun uenig med Fossen i synet på EU og på det enkelte lands muligheter for å hevde sin stemme internasjonalt. Bartmann ser på EU som en direkte «… motpol til … mange av de avtalene som forhandles fram gjennom FN-systemet» (13,1). Konflikten mellom økonomiske særinteresser og hensynet til mennesker, dyr og miljø blir trukket fram som kjernen i mye av den politiske kampen, og som en konkretisering av SVs slagord «Folkemakt mot kapitalmakt» (13,1).

Også Bartmann trekker fram Johannesburg, men her som et argument for å ha en uavhengig stemme i internasjonale forhandlinger. Hun viser også til andre forhandlingsrunder der Norges bidrag har hatt «betydning for milliarder av menneskers daglige brød» (13,2).

Artikkelforfatteren innrømmer at Norge ikke bestandig opptrer like bra som i de eksemplene hun viser til. Vi har ført det hun kaller «EU-politikk» siden 1994, og vi dilter etter EU og USA i mange internasjonale konflikter. Men Norge har muligheten til å bruke sin stemme, noe som enkeltnasjonene i EU ikke har lenger, etter at Nice-traktaten ble vedtatt og EU-land ble pålagt å fremme «… felles standpunkt i internasjonale organisasjoner og ved internasjonale konferanser» (12,2).

Men tross sterkt divergerende oppfatninger om hvilke arenaer som egner seg best for sosialister og deres internasjonale kamp for en bedre verden, er Bartmann enig med Fossen i synet på FN og WTO. «FN er langt fra perfekt, men … det eneste forum der vi alle er med og der formålet med samarbeidet er fordeling, og ikke akkumulering av rikdom hos oss som har mest fra før. Derfor må FN styrkes på bekostning av WTO.» (13,3)

ØMU

Den første av de to artiklene om ØMU, «Öppet brev till dig som är vänster och röstar nej», ble opprinnelig laget i forkant av svenskenes folkeavstemming i fjor høst. Artikkelen er skrevet av Johan Ehrenberg, redaktør for det uavhengige svenske venstretidsskriftet ETC, i samarbeid med økonomen Sten Ljunggren. Artikkelen er i sin helhet faglig forankret. Etter en kort beskrivelse av situasjonen i dagens Sverige der både venstresida, miljøbevegelsen og den faglige radikale bevegelsen har tapt terreng, fungerer artikkelen i hovedsak som et korstog mot markedsmakt i sin alminnelighet og den svenske riksbanken i særdeleshet: «Varför har inte facket kunnat återta det man förlorade på 90-talets början? Jo, varje försök … har mötts av hot om höjda räntor och sjunkande krona! Riksbanken har agerat mot varje försök från politiken eller facken att vända utvecklingen.» (15,2)

For å bedre situasjonen for det faglige arbeidet ønsker Ehrenberg og Ljunggren at Sverige blir med i ØMU. Det er et klart taktisk valg, for de karakteriserer EU som en udemokratisk konstruksjon styrt av eksperter, og sentralbanken som diktatorisk innretning (15,2).

Ehrenberg og Ljunggren oppgir to grunner for at de velger ØMU framfor Riksbanken og nasjonal styring over økonomien. De mener for det første at EUs sentralbank ikke vil kunne gripe så direkte inn som aktør for å punktere den svenske fagbevegelsens lønnskrav som det riksbanken hittil har gjort: «I motsats till Riksbanken blir ECB därför en svag bank.» (15,2) Den andre grunnen til ønsket om innlemmelse i ØMU er svensk fagbevegelses posisjon i EU-sammenheng. «Det är omöjligt för svenska metall att kämpa tillsammans med tyska metall för höjda löner och arbetsrätt. De tyska löntagarna vet ju att svenska kapitalägare kan smita ut bakvägen genom en sänkt krona. Svenska löntagare blir opålitliga i lönekampen. Tar vi bort den svenske kronan försvinner det här hinderet.» (15,3) Dette siste argumentet er svært viktig for dem, fordi de ser en tydelig sammenhengen mellom faglig samarbeid i Europa og mulighetene for en demokratiseringsprosess i EU: «Vi tror ett av de viktigaste målen (for å gjøre EU mer demokratisk) är att fackföreningar i EU-länderna faktiskt jobbar tillsammans.» (15,2)

Også den andre ØMU-artikkelen er skrevet av en svenske, men med et helt annet utgangspunkt. Jonas Sjöstedt sitter i EU-parlamentets miljøkomite som representant for Vänsterpartiet, SVs søsterparti i Sverige. Artikkelen heter «Ett socialistiskt nej till EMU». Etter å ha brukt litt tid på argumentene som demokratiske svakheter, innskrenket selvbestemmelse m.m., av Sjöstedt karakterisert som «korrekta och hedervärda, even från ett socialistiskt perspektiv … men påfallanda allmängiltiga» (16,1), tar han for seg de spesifikt sosialistiske argumentene. Det ene går på bestemmelsene om prisstabilitet og budsjettbalanse. Fordi disse kravene er overordnet alt annet, kan det ikke i EU brukes en økonomiske politikk som verktøy for å nå politiske mål på områder som sysselsetting, velferd og allmenn økonomisk utvikling. Tvert imot har velferd, sysselsetting m.m. blitt et verktøy i bestrebelsene for å oppfylle dogmene i den høyreinnretta økonomiske politikken (16,2). Det å la sysselsetting og velferd bli bufferen når et land har problemer med konvergenskravene, er ifølge Sjöstedt helt uakseptabelt ut fra et sosialistisk ståsted (17,1). Særlig er han opptatt av politikken for full sysselsetting, et av arbeiderbevegelsens hovedmål, som nå har fått en så alvorlig knekk. Dette skyldes imidlertid ikke bare konvergenskravene som hvert enkelt EU-land har plikt til å overholde, men også høyrekreftenes scoop med å frata EU-politikerne innflytelsen over rente- og valutapolitikken og i stedet plassere den hos et «uavhengig» ekspertvelde (17,1-17,2).

Sjøstedt er også inne på valutahandel i et ØMU-perspektiv: «… att finna modeller som tyglar valutaspekulationen och de våldsamma kapitalrörelser försvåras av EMU.» (17,2) Tobins ide om beskatning av valutatransaksjoner er derfor ikke aktuell i ØMU-området. «En sådan Tobinskatt är oförenlig med EMUs krav på fri rörlighet för valutan.» (17,3) I sin avlutningsreplikk sier Sjöstedt at det finnes mange gode argumenter for å avvise ØMU, uansett politisk grunnsyn, men argumentene er ekstra sterke for en sosialist.

Et tredje innlegg om ØMU består av et intervju med Steinar Holden, økonomiprofessor ved Universitetet i Oslo og rådgiver for forskningsavdelingen til Norges Bank. I likhet med Sjöstedt mener han at ØMUs stabilitetspakt og kontroll over finanspolitikken gjør det vanskelig for det enkelte land å stimulere økonomien i nedgangstider. Men selv om vi får færre verktøy i kassa, tror ikke Holden at stabilitetspakten får noen direkte virkning for norsk finanspolitikk så lenge oljeinntektene sikrer store overskudd på statsbudsjettet (18,2).

På spørsmålet om EUs arbeidsledighet viser Holden til at det ikke bare er ØMU som har skylda for den stramme pengepolitikken og den høye arbeidsledigheten. Samme tendens preget EU også før etableringen av ØMU. Men han innrømmer at ESB har valgt et for lavt mål for inflasjonen, og burde ha tatt høyde for den europeiske realøkonomien (18,2).

Holden er ikke enig i at Norges spesielle situasjon som en olje- og råvarebasert økonomi innebærer behov for en egen valuta- og pengepolitikk. Han synes vi i stedet burde se det som problematisk at kronekursen kan bli for sterkt knyttet opp mot oljeprisen (18,3).

For norsk finanspolitikk ville det være en fordel å bli med i ØMU, forutsatt at finanspolitikken vår er ekspansiv, mener Holden. Det begrunner han med at Norges Bank vil justere renta oppover i en slik situasjon, mens vi som ØMU-medlem kunne ha ført en ekspansiv finanspolitikk uten at renta ble påvirket. Det er disse to alternativene vi har å velge mellom, mener Holden. Alternativet med fortsatt å stå utenfor ØMU og gjeninnføre politisk styring over pengepolitikken her til lands ser han som veldig lite sannsynlig (19,1).

Miljø

Under temaet miljø er det Gunnar Bolstad som slipper til først. Han arbeider i Norges forskningsråd og er tidligere generalsekretær i Europabevegelsen. Han spør i sin tittel: «Er det viktig for verden at EU lykkes?» Bolstad viser til EUs rolle som pådriver for et felles regelverk om miljøstandarder og bruker som eksempler prinsippet om bærekraftighet som for lengst er en innarbeidet målsetting i EUs traktatverk (20), EUs mange standarder som Norge gjennom EØS-avtalen er pliktig til å følge, og som også de nye medlemsstatene må innrette seg etter (21,1), og Kyoto-møtet i 1997. Bolstad hevder at «i den internasjonale klimapolitikken er det ingen tvil om at det er EU som driver arbeidet framover» (21,1). Den store saken nå for EUs miljøkommissær er arbeidet med å skjerpe den europeiske kjemikalielovgivningen (21,2). At det er en kommissær som har satt i gang dette arbeidet, er ikke tilfeldig, for ifølge Bolstad er det innenfor EU-systemet Kommisjonen som er viktigste drivkraft for en ambisiøs miljøpolitikk. På slutten av artikkelen hevder forfatteren at «EU er den eneste politiske organisasjonen i verden som er på vei mot å utvikle et verktøy for virkelig å ta fatt i grenseoverskridende miljøproblemer» (21,2), og i forhold til FN ser han på EU som «… den fremste garantist for at verdensorganisasjonen ikke mister sin betydning» (21,1).

Bolstad har i artikkelen lagt vekt på EUs formaliserte avtaleverk, og innrømmer at også EU sliter med å realisere sine gode forsetter, ikke minst på grunn av kryssende nasjonale interesser. Likevel gjør EU det langt bedre enn annerledeslandet Norge, hevder han, og viser blant annet til vår voldsomme sløsing med energi (21,1) og til norske myndigheter som er helt fraværende i den pågående og viktige debatten om den nye kjemikalielovgivningen (21,2).

Heidi Sørensen, stortingsrepresentant for SV og tidligere leder i både Natur og ungdom og Naturvernforbundet, har skrevet artikkelen «EU og miljø». I motsetning til Bolstad tar ikke Sørensen for seg selve avtaleverket, men velger å se på EUs praksis. Hun starter med Johannesburg-konferansen. Kommisjonen gikk i utgangspunktet inn for forslaget om å la frihandelen ha forrang framfor miljøavtaler, skriver hun. Flere små EU-land var uenige med flertallet i Kommisjonen, men fikk ikke lov til å til å fremme dette standpunktet under konferansen fordi EU skulle tale med én stemme.

For å vise det store spriket mellom miljølovgivning og praksis i EU, tar Sørensen for seg den store trafikkforurensningen som EU sliter med, som følge av Det indre marked. Hun viser til rapporter fra Det europeiske miljøbyrå og fra Verdens helseorganisasjon, som alle viser dystre tall angående naturens bærekraft og menneskers helse (23,2).

Også EU-landbruket blir i Sørensens artikkel trukket fram som en stor miljøsynder. Hun viser til Friends of the Earth som påstår at både forbrukeren, lufta, jorda og vannet blir skadelidende (22,3). Riktignok har EU den senere tid arbeidet med å utforme en ny politikk når det gjelder miljøgifter og kjemikalier, men fortsatt setter EU hensynet til kjemiindustrien høyere enn hensynet til miljøet og til menneskers helse, ifølge miljøbevegelsen (23,2).

Selv om artikkelen i hovedsak tar for seg miljøproblemene som EU sliter med, innrømmer Sørensen at også Norge slett ikke lenger er den miljøforkjemperen som vi fremsto som sist på 1980-tallet og først på 90-tallet. Men dette er ikke for henne et argument for å bli medlem i EU og kjempe for miljøsaken der. Hun avslutter sin artikkel med et sitat fra den enstemmige landsmøteuttalelsen på N&Us landsmøte i januar 2004: «EU har endret seg siden 1994, men miljøbevegelsens argumenter mot norsk medlemskap er styrket.» (23,3)

Utenrikspolitikk

Når det gjelder utenrikspolitikk og forholdet til USA, har Christian Marius Stryken skrevet artikkelen «Er utenrikspolitikk et argument for å norsk EU-medlemskap?» Stryken er forsker ved NUPI. Han innleder med å slå fast at den store globale utfordringen de kommende tiårene blir å organisere motmakt til USA. FN er et viktig organ, men ingen supermakt med muligheter til å ta på seg denne jobben. Heller ikke EU er en global supermakt, særlig ikke militært sett (24,2). Men fordi sikkerhetspolitikk først og fremst handler om å unngå krig og ikke minst bekjempe årsakene til krig, kan vi kalle EU en annerledes supermakt, med en utenrikspolitikk der det er de politiske og økonomiske virkemidlene som står sentralt (24,2).

Stryken innrømmer at EU ennå ikke står samlet i synet på USA. Særlig Irak-krigen har gjort dette helt tydelig. Derfor trengs både et «folkelig opprør mot USA og et samlet, sterkere, globalt EU (og) politisk lederskap for å utforme en langt mer kraftfull og felles EU-holdning» (24,2).

Stryken mener Norge bør delta i en slik utvikling av EU. Når det gjelder Norges nåværende rolle som brobygger og internasjonal megler, mener han at vi kan opprettholde denne rollen også som medlem av EU, selv om det kan bli mer krevende enn i dag, blant annet fordi «et EU-medlemskap vil innebære en informasjonsplikt overfor andre land i fellesskapet» (25,2).

Stein Ørnhøi, tidligere leder av SF, avviser i sin artikkel «EU – en falsk stormakt eller et alternativ til USA?» at EU kan bli en motvekt mot USA. Han viser til historien og sier at det ikke finnes et eneste eksempel på en godlynt supermakt. Tvert imot. «Supermakter ekspanderer, konfronterer og skaper utrygghet. Sovjet-imperiet konfronterte USA, … men terrorbalansen hindret verken Vietnamkrigen eller militær voldtekt av Tsjekkoslovakia.» (26,1) Og når EU-landa Tyskland og Frankrike utfordret USA i forbindelse med Irak-krigen, var årsaken verken høyverdig eller moralsk. Det handlet ganske enkelt om motstridende interesser (26,2).

Det er i stedet FN som kan utfordre USA som militær stormakt. Det gjorde FN i forbindelse med Irak-krigen, og sikkerhetsrådet påførte USA et stort prestisjenederlag, skriver Ørnhøi (26,1-26,2).

I tillegg til spørsmålet om hvilken instans globalt som kan opptre som motvekt mot USA, opererer Ørnhøi med to hovedspørsmål: Finnes det i det hele tatt felles europeiske interesser som gir grunnlag felles utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk? Og bør Norge knytte sin fremtidige sikkerhet til et EU som i alle fall foreløpig ikke har noen felles sikkerhets- og forsvarspolitikk? Et definitiv NEI er svaret på det første spørsmålet. «Noen av de mest grunnleggende interessekonfliktene i verden går tvers gjennom Europa. Generelt sett handler det om markeder. Men først av alt handler det om olje og gass.» (26,2) Også svaret på det andre spørsmålet om norsk sikkerhetspolitisk tilknytning vurderer Ørnhøi opp mot EUs motstridende interesser når det gjelder energireserver og energiforsyning. Hans svar er: «Norges behov for sikkerhet må søkes i et regionalt samarbeid med land vi har felles sikkerhetspolitiske interesser med.» (27)

Seierstad og Leirvoll

De to siste artiklene omhandler ikke særskilte temaer, men er generelle innlegg som argumenterer for henholdsvis ikke-medlemskap (Dag Seierstad, medlem av SVs sentralstyre, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe, medlem av fagrådet til Attac: «Alternativet til EU-medlemskap») og for et «inn for å påvirke»-standpunkt (Turid Leirvoll, tidligere sekretær for SV, nå landssekretær for Socialistisk Folkeparti i Danmark: «Kan EU bli et radikalt Europa?»)

Hovedargumentene i Leirvolls artikkel er allerede presentert i forbindelse med de ulike temaer som ja-skribentene har tatt for seg (USA og sikkerhetspolitikk, behovet for overnasjonalitet i miljøspørsmålet, EU som eneste mulige kamparena i vår verdensdel, den sterke vektleggingen av viljen til å gjøre noe positivt ut av EU), og jeg finner det unødvendig å gjenta dem her.

Seierstads artikkel omhandler EØS og alternativene til denne avtalen. Siden EØS ikke har betydning for vår markedsadgang til EU-markedet, slik ja-sida hevder, og siden det dessuten er bred enighet om at EØS er en svært dårlig avtale for landet, burde den sies opp. Alternativet til EØS på det nasjonale plan er ganske enkelt at Stortinget tar avgjørelsene, og ikke EU. I handelen med EU vil konsekvensen bli at avtalen automatisk blir erstattet handelsavtalen fra 1974 (28,1).

Et Norge utenfor EU og EØS kan utvikle seg i mange retninger. Det kan bli et EU-likt Norge, men med mulighet for en politisk snuoperasjon for kommende velgere. Eller det kan bli et Norge som i ulikegrad legger vekt på kapitalstyring, solidaritet, miljø og regional balanse.

Kommentarer

I sin lederartikkel skriver Solhjell at temanummeret skisserer «.. dei viktigaste problemstillingane vi må ta stilling til i EU-saken …» (2,1). Jeg synes det er underlig at den desidert viktigste problemstillingen ikke blir nevnt i denne forbindelsen, nemlig: Hvordan kan en markedsliberalistisk og udemokratisk koloss forandres til å bli et redskap i kampen for en fredeligere, grønnere og mer rettferdig verden? Sosialister som ikke hele tida har dette for øye når EU debatteres, går lett i fella.

De ser behovet for radikalt engasjement: «… det er et skrikende behov for at EU blir en radikal kraft både i Europa og globalt, en kraft som driver utviklingen i riktig retning …» (30,1)

De har en god begrunnelse for å bruke EU som plattform: «Felles for mange av disse politiske oppgavene er at de ikke løses innenfor rammen av nasjonalstaten» (30,1), og: «Selv med dens mangler kan jeg ikke se andre arenaer der vi kan utkjempe de kampene som er nødvendige på tvers av nasjonalstaten i vår verdensdel.» (31,3)

Og de ser mulighetene: EUs institusjoner og overnasjonale regelverk finnes.

Ut fra dette kan jeg godt se hvorfor radikale ja-folk er frustrert over sosialistene på nei-sida som velger å jobbe innenfor rammen av nasjonalstaten, og frustrert over at det på nei-sida brukes så mye tid og innsats på å samarbeide med krefter som ofte står langt til høyre for det radikale nei-standpunktet. For det radikale ja fremstår dette som både håpløst gammeldags og som feilaktig bruk av tid og krefter. For dem er nasjonalstaten passé. Overnasjonalitet er nødvendig for å drive sosialistisk kamp i vår moderne og globaliserte verden. På vårt kontinent er EU det eneste verktøyet som finnes.

Enkelte av ja-artiklene ser behov for demokratisering av EU, mens andre formidler en mer teknokratisk tilnærming og fokuserer mest på de virkemidlene EU rår over. I et slikt perspektiv blir det naturlig å hevde at ikke bare EU-parlamentet må styrkes, men at også EU-kommisjonen må tilføres mer makt. Styrking av EUs overnasjonalitet later også til å være en utbredt målsetting blant de sosialistiske EU-tilhengerne, begrunnet med at dette vil gjøre EU til en enda sterkere blokk som venstresida kan bruke i kampen for en bedre verden.

Noen av ja-artiklene minner om at EU alene ikke duger som kamparena. FN og nettverk som bekjemper den globale kapitalen nevnes som aktuelle medspillere. Men ingen av ja-innleggene problematiserer for alvor det faktum at EU er kapitalens og markedsliberalismens fremste spydpiss i Europa. Dette bare registreres, liksom i forbifarten, mens det som vektlegges er en uoppslitelig tro på at EU skal kunne omdannes til å bli et sosialistisk redskap, eller i det minste en kamparena der sosialismen har gode muligheter for å nå fram.

Ikke et eneste sted i dette temanummeret antydes en strategi for hvordan EUs institusjoner og politiske målsettinger skal kunne forvandles i sosialistisk retning. Dette virker like håpløst for meg som om en sann palestinavenn skulle melde seg inn i organisasjonen «Israels venner», med mål om å forvandle den til å bli en kamporganisasjon for palestinerne.

av Rolv Rynning Hanssen

Norske tariffavtaler er i stor fare for å bli knust dersom EUs tjenestedirektiv blir vedtatt. Her lovfestes sosial dumping som prinsipp.

Utenlandske firma som tar tjenesteoppdrag i Norge, pålegges å følge lover og regler fra det land firmaet er registrert i.

Nytt tjenestedirektiv

Den 13. januar i år la Europakommisjonen fram et forslag til direktiv til liberalisering av tjenestesektoren i EU/EØS-området. Dagens tjenestedirektiv (92/50/EG) er fra 1992 og har blant annet framtvunget loven om offentlige anskaffelser i Norge, dvs offentlige organs plikt til å anbudsutsette innkjøp av varer og tjenester over visse terskelverdier.

Fra arbeidsgiverhold, blant annet NHO, framholdes at forslaget til nytt tjenestedirektiv ikke representerer særlig mange endringer i selve rettsgrunnlaget, men er snarere en presisering av gjeldende rett, på bakgrunn av rettsavgjørelser i EU-domstolen.

Sikrer sosial dumping

Bakgrunnen for direktivet er nå å lovfeste det som etter hvert har blitt praksis. Når dette skrives, avslører NRK at et polsk firma som har oppdrag i Oslo, betaler sine bygningsarbeidere 27 kroner timen, mens norske arbeidere på samme oppdrag har det sjudobbelte i lønn.

Debatten om fri flyt av arbeidskraft og eventuelle overgangsregler for å hindre en flom av utenlandsk, lavtlønna arbeidskraft dreier seg om enkeltarbeidstakere som søker seg arbeid i norske bedrifter. Nå er det snakk om et annet av EUs grunnprinsipper, fri flyt av tjenester. Arbeidstakere som ansettes i for eksempel Polen for et polsk firma for å utføre tjenester i Norge, vil dermed ikke være omfattet av det regelverket som det har vært diskutert overgangsordninger for. Og det er nettopp slike forhold tjenestedirektivet vil gi lovgivning for.

Hovedprinsipp

Direktivet streker opp to hovedprinsipp:

• Prinsippet om gjensidig godkjenning
• Prinsippet om opphavsland

Gjensidig godkjenning

Dette betyr at tjenester som er godkjent i et EU-land, ikke kan nektes levert til tjenestekjøpere i andre EU-land. Actis (dvs. rusfeltets samarbeidsorgan) påpeker at dette kan påvirke norsk alkoholpolitikk i stor grad. Det kan utfordre selve Vinmonopolet, bevillingsordningene og reklameforbudet. Dette er områder som blir underlagt begrepet tjenester. Et av hovedpunktene i direktivet er å fjerne hindringer for konkurranse på tjenesteområdet, og regulering av antall utsalg, hvem som kan tilby tjenester, eller at krav til autorisasjon, registrering og liknede i utgangspunktet skal fjernes.

Derfor kan det være tvilsomt om det vil være mulig å forhindre alkoholreklame i Norge særlig lenge. NHO er i sin høringsuttalelse opptatt av at reklame vil følge opprinnelseslandets regler. Det kan virke urimelig at utenlandske tjenesteleverandører skal ha andre muligheter for å reklamere enn de nasjonale tjenesteleverandørene har.

Imidlertid finnes det unntaksordninger som muligens kan dekke dette området. Men skal et land få unntak, kan dette for eksempel være autorisasjonsordninger som tillates ut fra et overordnet hensyn til allmennhetens interesse. Det kan også være mulig å få inntak når det gjelder forhold som har med beskyttelse av mindreårige å gjøre.

Mer makt til EU-domstolen

Unntakskriteriene er omfattet av kompliserte prosedyrer der Kommisjonen har en overordnet rolle. Unntakene vil være gjenstand for fortløpende vurdering av Kommisjonen, eller ESA (EFTAs overvåkningsorgan) for norsk vedkommende. Det ligger også en mulighet her for at Kommisjonen vil stramme inn.

I alle høringssvar er det reaksjoner som sier at direktivet er preget av at teksten er uklar, selv om målet er klart. EU-metoden for å klargjøre lovverket er å la EU-domstolen ta saken og tolke i tråd med direktivet, men dessuten i lys av EUs grunnleggende prinsipper. Det er verd å merke seg at domstolen er ytterst lojal til de fire friheter når lover skal tolkes, det er ikke å forvente at den protesterende fagbevegelsen får særlig drahjelp derfra.

Samtidig skal ikke gjensidig godkjenning gjelde tjenester som en medlemsstat har forbudt av hensyn til folkehelsa, sikkerhet og offentlig ro og orden. Det ser derfor ut til at det mye brukte eksemplet med legal nederlandsk prostitusjon- og hallikvirksomhet kan unntas fra direktivet her i Norge.

Prinsippene for tjenester er ellers nærmest identisk med bestemmelsen for varer, kalt Cassis de Dijon-prinsippet etter likøren som banet fri flyt for varer.

Opphavslandsprinsippet

Dette betyr at tjenesteprodusenter utelukkende omfattes av lovgivning i det land der de er etablert, og at medlemslandene ikke får innføre begrensninger for tjenester som anskaffes fra leverandører i en annen medlemsstat.

EPSU – den europeiske fagforeningssammenslutning for forbund i offentlig sektor – er på sin kongress i juni i år svært bekymret for at enkelte kollektivavtaler som i dag er lovlige, kan anses for å være handelshindringer og utfordres av bedrifter som har fordel av billig arbeidskraft i opprinnelseslandet.

Det er ikke bare at det undergraver inngåtte avtaler, men det kommer også å lede til sosial dumping og vil gjøre det mye vanskeligere å opprette kollektivavtaler i land med system som ikke bygger på lovfesting av tariffavtaler.

Norsk LO går i sin høringsuttalelse klart imot bruk av opphavslandsprinsippet. Videre krever LO at det skal være mulig å videreføre den norske arbeidsmarkedsmodellen basert på kollektive avtaler og krever at denne rettigheten eksplisitt må tas inn i direktivet.

Videre påpekes det at direktivet åpner for oppretting av «postkasse»-kontor i land hvor regelverket er mindre belastende, slik at man kan ansette folk der på lokale vilkår for oppdrag i mer belastede land, slik som Norge.

EUs største vekstområde

Som det sies i direktivets følgeskriv, så er tjenestesektoren allestedsnærværende i den moderne økonomien. Sammenlagt skaper tjenester nesten 70 prosent av EUs bruttonasjonalprodukt (BNP) og sysselsetting. Samtidig har sektoren et stort potensial for å skape vekst (les: profitt) og sysselsetting. På EU-toppmøtet i Lisboa i 2000, ble det understreket at det å utløse dette potensialet, er den viktigste faktor for å gjøre EU til verdens mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsøkonomi i 2010. Tjenestesektorens vekstpotensial har ikke kunnet blitt fullt ut utnyttet pga de mange hindringer som hemmer utveksling av tjenestevirksomheten mellom medlemsstatene.

Hva er tjenester?

I direktivet defineres begrepet tjenester som «all næringsvirksomhet som utøves av en næringsdrivende og som består i å skaffe til veie en tjeneste for hvilken det betales en økonomisk godtgjøring». Direktivets følgeskriv konkretiserer tjenester mye videre enn det man til daglig kaller for tjenester. Her ramses det opp for eksempel konsulenttjenester, sertifisering, vedlikehold, drift og sikkerhet ved kontorer, reklame, rekruttering, bedrifter som utfører midlertidig arbeid, handelsreisende, juridisk og skattemessig rådgivning, tjenester som omfatter leiligheter/boliger, boligmekling, byggevirksomhet, arkitektvirksomhet, distribusjon, organisering av messer, bilutleie, sikkerhetstjenester, turisttjenester, reisebyrå, turistguiding, audiovisuelle tjenester, drift av sportsanlegg og fornøyelsesparker, tjenester på fritidsområdet, omsorgs- og pleietjenester, tjenester i hjemmet, for eksempel hjelp til eldre.

Direktivet omfatter tjenester som kjøpes av både bedrifter og enkeltkonsumenter, og det gjelder uansett om tjenesten betales eller er gratis for sluttmottakeren.

Hva med offentlige tjenester

Mange av Europas faglige organisasjoner protesterer mot direktivet ut fra at det er meget uklart hva som skjer med offentlige tjenester. EPSU (Europeiske føderasjonen for offentlig ansatte) og EFS (Europeiske faglige samorganisasjon) mener at tjenester i allmennhetens interesse kommer til å bli handelsvarer som kjøpes og selges utelukkende i profitthensyn. Det er særskilt de forslagene i utkastet til direktiv som omfater helse- og omsorg, sosiale tjenester og omsorg for eldre og funksjonshemmede som EPSU forkaster. Det er ikke mulig å innføre konkurranse i nasjonale tjenester som bygger på solidaritet, uten å undergrave deres funksjon. Forslaget er stikk i strid med traktatens artikkel 152, som slår fast at dette er et ansvarsområde for medlemsstatene, noe som også er fastslått i forslaget til ny grunnlov.

Fagforbundet påpeker at det er vanskelig å forholde seg til den tvetydige definisjonen av tjenester i direktivet. I forbindelse med utarbeidelsen av strategien for det indre marked brukes begrep som «markedstjenester», «forretningsmessige tjenester» og «økonomiske tjenester» om hverandre med «tjenester». Det er heller ingen referanser til «offentlige tjenester eller allmennyttige tjenester». I direktivet gir Kommisjonen eksempler på hva som menes med tjenester. Blant disse er helsetjenester og hjemmehjelpstjenester. Det finnes heller ingen unntak for «ikke-økonomiske» tjenester i allmennhetens interesse. Samtidig sier Kommisjonen i følgeteksten at den ikke har til hensikt å dekke ikke-økonomiske tjenester i allmennhetens interesse. Dette defineres igjen som tjenester levert direkte av offentlige myndigheter uten økonomisk godtgjøring.

Også NHO er her i tvil og ber om en studie av hvilke sektorer som omfattes av direktivforslaget. Imidlertid mener NHO at når det gjelder tjenester av allmenn økonomisk interesse, som kan utføres av både private tjenesteleverandører og det offentlige, omfattes disse tjenestene av direktivet.

Det vil si at tjenester som kommuner, fylker og stat velger å konkurranseutsette, vil være omfattet av prinsippet om opphavsland. Med all denne uklarheten er det sannsynlig at EU-domstolen vil skjære igjennom på mest mulig markedsvennlig måte, og da er det sannsynlig at NHOs syn ligger nærmere enn EPSU og Fagforbundet sitt.

Arbeidsmiljøloven et hinder?

Arbeidsmiljølovens kapittel XII B handler om arbeidstakere utsendte fra utenlandsk arbeidsgiver til Norge i forbindelse med tjenesteyting. Dette kapittelet i arbeidsmiljøloven bygger på det såkalte utstasjoneringsdirektivet fra 1996. Hovedregelen her er at arbeids- og ansettelsesvilkår skal sikres.

Direktivforslaget fra Kommisjonen gjør unntak for områder som utstasjoneringsdirektivet omfatter.

Det er viktig å være klar over at utstasjoneringsdirektivet ikke regulerer lønns- og tarifforhold, med mindre det er lovfestet. Dette kan lovfestes i form av en minstelønn, noe som ikke er gjort i Norge, eventuelt kan en tariffavtale være allmenngjort. For å kunne møte sosial dumping i forbindelse med EØS-avtalen, ble det i 1993 vedtatt en lov om allmenngjøring av tariffavtaler. Denne loven er til nå ikke blitt brukt, men LO har nå krevd en allmenngjøring av tre landsomfattende tariffavtaler på sju petroleumsanlegg på land. Saken er ikke avsluttet i skrivende stund.

Norge har i motsetning til en rekke andre land ingen lovfesta regler om minstelønn. Lønnsbestemmelser er nedfelt i tariffavtaler og individuelle lønnsavtaler. Eventuelle minstelønnsbestemmelser skal omfatte utsendte arbeidstaker.

Dermed er det bare arbeidsmiljølovens bestemmelser som utstasjoneringsdirektivet vil omfatte. Det vil i hovedsak si krav til arbeidsmiljø, ulike vernetiltak, skriftlig arbeidskontrakt og arbeidsgiver plikter ellers. Ferieloven gjelder. Dette er bestemt i arbeidsmiljølovens § 73M.

Mange har påpekt at det her kan bli en kollisjon mellom utstasjoneringsdirektivet, dvs norsk arbeidsmiljølov, og tjenestedirektivet. I så fall er det arbeidsmiljøloven som må vike. Dette ser også ut til å bli resultatet, for i nytt forslag til arbeidsmiljølov tas bestemmelsene om utstasjonerte arbeidstakere i Norge ut av loven, og erstattes eventuelt av ei forskrift.

Det er også spørsmål hvor lenge lov om allmenngjøring av tariffavtaler får lov til å eksistere i konkurranse med tjenestedirektivet. Dersom loven blir brukt, kan det med hjelp av den innføres bestemmelser for utenlandske tjenesteytere.

Konklusjon

Tjenester er en av EUs fire friheter. Nå blir den særlig lovregulert. Opphavslandsprinsippet sørger for en lovfesta sosial dumping og knusing av norske tariffavtaler. Det er ikke lenger snakk om en mindre grad av underbetaling, direktivet sikrer i lovs form at utenlandske firma skal ha lov til å gi sine ansatte på arbeid i Norge en liten brøkdel av norsk lønn.

Konkurransen skal gjøre tjenesten billigere – og metoden er som vanlig: lønnsdumping. Lave lønninger og lave standarder skal kunne sørge for profitten. I og med at tjenesteyting bidrar med det absolutt største antallet sysselsatte i EU, vil dette føre til en omfattende sosial dumping. Og for å møte dette, vil norske og andre kapitalister vri skruen om enda en gang og rasere norske arbeidsforhold. Nedgangsspiralen, eller the race for the bottom, er i full gang.

Det er en viktig del av bakgrunnsbildet at dette skjer i en periode med svært høy arbeidsledighet i EU, omkring 9 prosent før utvidelsen. Mange er av nød villig til å ta underbetalte jobber.

Det er også høyst uklart om offentlige tjenester er unntatt direktivet, eller om det starter en ny bølge med konkurranseutsetting og privatisering.

LO-leder Gerd Liv Valla sa i sin førstemai-tale 2004: «Sosial dumping foregår i dag. Sosial dumping vil forsterkes om ikke myndighetene følger opp med bedre kontrollordninger. Og ikke minst: Vi må hindre det nye forslaget til tjenestedirektiv i å bli vedtatt. Skulle tjenestedirektivet bli vedtatt i EU, da må vi kreve at regjeringen går til Stortinget med forslag om å legge ned veto!»

Det er all grunn til å være enig med alle de faglige organisasjoner som har uttalt seg: Dette direktivet må stoppes!

Mer informasjon:

• Her finner du direktivet: http://europa.eu.int/eur-lex/sv/com/pdf/2004/com2004_0002sv01.pdf
• Her finner du EPSU om direktivet: http://www.epsu.org/spip/IMG/pdf/ADOPTED_SWE_Services_Resolution.pdf
• Svensk LO: http://www.lo.se/home/lo/home.nsf/unidpk/7B56D1BA944E30ECC1256EB900600CE9
• LO sitt høringssvar: http://odin.dep.no/filarkiv/205327/200400519-14.pdf
• KFO uttalelse: http://www.kfo.no/Sider/kfomenertjenester.html

av Tobias Pflüger

EU sin militærstrategi snakkar om at i «ei verd med globale trugsmål, globale marknader og globale media (…) er tryggleiken og velstanden vår stadig meir bunden til eit verksamt multilateralt system (…) Ein aktiv og handlingsdyktig Europeisk union kan utøve påverking globalt. Slik vil EU medverke i eit fungerande multilateralt system, noko som vil leie mot ei verd som er meir rettferdig, meir trygg og meir sameint.» Her er verdsmaktambisjonane til EU formulert. Alt ved framlegginga av EU sin militærstrategi hadde Javier Solana i Berlin den 12.11.2003 framheva: «EU skal bli ein global aktør.» Den gongen slo han likeeins fast at EU og Nato ville spele tett saman: «Innafor rammene til dette nettet er og blir Nato ein grunnleggande garantist for tryggleiken vår, og då ikkje som konkurrent, men som strategisk partnar.» Innafor EU skal det bli innført ei «bistandsplikt». For dei til no (framleis formelt) nøytrale EU-statane Austerrike, Finland, Irland og Sverige ville det innebere den endelege oppgivinga av nøytraliteten.

Militarisering av EU

På fire område er militariseringa av EU kome svært langt:

• For det første ved danninga av ein EU-intervensjonsstyrke på 60.000 soldatar som skal vere operativ dette året.
• For det andre – og det blir ofte oversett i diskusjonen – i form av ulike bi- og multinasjonale korps som alt har eksistert lenge.
• For det tredje gjennom oligopolisering og styrking av den europeiske krigsvåpenindustrien.
• For det fjerde – og det er nytt – gjennom danninga av såkalla «Battle Groups». Tyskland, Storbritannia og Frankrike vil opprette frå sju til ni kampgrupper (Battle Groups), kvar på omtrent 1.500 mann. Desse skal kunne bli mobiliserte på innan 15 dagar til militær innsats i frå 30 til 120 dagar kor som helst i verda. Desse «Battle Groups» skal bli «utvikla i full innpassing med yteevna til Nato».

EU-intervensjonsstyrken

EU-statane har lenge vore einige om å danne ein EU-intervensjonsstyrke. Til saman har EU-regjeringane og EU-kandidatane «meldt inn» ca. 100.000 soldatar. 60.000 av desse skal kor som helst i verda kunne bli sett inn permanent i eitt år. (Einaste unntaket er Danmark som ikkje deltar i EU sin militære «komponent».) Desse intervensjonsstyrkane skal vere innsatsklare innan 60 dagar. Den bindande intervensjonsradiusen på 4.000 km ut frå Brussel vart til og med overskriden i samband med den første «prøveinnsatsen» i Kongo. EU-intervensjonsstyrken er ikkje ein «ståande styrke». Han skal til kvar tid kunne bli sett saman frå ståande troppekontingentar. Denne styrken skal vere innsatsdyktig i løpet av 2004.

Samansettinga av styrken er politisk interessant: Austerrike 3.500, Belgia 1.000, Storbritannia 12.500, Finland 2.000, Frankrike 12.000, Hellas 3.500, Irland 1.000, Italia 6.000, Luxemburg 100, Nederland 5.000, Portugal 1.000, Sverige 1.500. Tyskland stiller med 18.000, klart den største kontingenten – nesten ein tredjedel av heile EU-intervensjonsstyrken.

For å kunne mønstre 18.000 innsatsdyktige soldatar, er det nødvendig å utdanne 32.000 ekstra til dette formålet. Desse har då også forbundsregjeringa gitt lovnad om. I tillegg er det lova 93 kampfly, 35 transportfly og 3 overvakingsfly, fire kamphelikopter og marinestyrkar.

Den tyske hæren sin dugleik gjeld framom alt strategisk oppklaring, leiingsevne og evne til strategisk forflytting. Den tyske generalen Rainer Schuwirth skal vere øvstkommanderande for EU-styrken. Innsatsleiingskommandoen i Potsdam-Geltow er den sannsynlege kjernen i eit «operativt hovudkvarter» for den Europeiske Unionen. Frankfurter Algemeine Zeitung (FAZ) (10.07.2001) skreiv dette om kommandosentralen i Potsdam: «Med innsatsleiingskommandoen rår den tyske hæren over ein operativ leiingsstab på arménivå, ei leiing som i funksjon tar vare på oppgåver som før vart tatt vare på av generalstaben til den tyske armeen.»

EU-planlegginga siktar på å etablere ein intervensjonsstyrke som kan handle med eller utan ryggdekking frå Nato, som kan handle ubunde av Nato og dermed også ubunde av USA. På heimesida til forbundsregjeringa lyder dette slik: «Kreftene i form av ein europeisk inngrepstropp skal stå til rådvelde for felles EU-innsats, ubunde av Nato.» (www.bundesregierung.de) Trass i at Solana ikkje ser Nato «som konkurrent, men som strategisk partnar», kan EU sine militærintervensjonar gjelde forhold som USA-regjeringa ikkje har interesse i eller til og med forhold der USA har andre interesser. Innebygd i dette ligg faren for at det kan kome til tydelege tilspissingar i forholdet mellom EU og USA.

Dei multinasjonale korpsa

Dei ulike multinasjonale korps som alt har eksistert lenge, er sentrale element i EU sin militærpolitikk.

Her finst:

• Europakorpset med tyske, belgiske, spanske, franske og luxemburgske troppar
• Eurofor med troppar frå Spania, Frankrike, Italia og Portugal
• Euromarfor med troppar frå dei same landa
• den europeiske luftfartsgruppa med tyske, belgiske, spanske, franske
• italienske og britiske avdelingar
• den multinasjonale divisjonen under britisk kommando som er lagt til Tyskland med tyske, belgiske og nederlandske troppar
• og det tysk-nederlandske korpset som skal bli sett inn i Afghanistan, og som tidvis skal ha «lead-nation-function» der.

Frå september 2002 er Eurokorpset godkjent av Nato som «Rapid Reaction Corps». EU sin framvisingstropp skal bli overdratt leiinga av Afghanistan-vernetroppen ISAF. «Seinare er siktemålet å overdra den operative leiinga» av den krigen som framleis går føre seg i Afghanistan «til Nato». (FAZ 04.02.2004) I følgje FAZ blir den nødvendige troppeforsterkinga i Nato vurdert til mellom 5.000 og 14.000 mann. Dette er resultatet av ei samanslåing av dei to operasjonane Enduring Freedom og ISAF, operasjonar som av gode grunnar har vore skilde frå kvarandre fram til no. Innafor ramma til Enduring Freedom var og blir krigs- og kampinnsatsen i Afghanistan gjennomført. I desse deltar også tidvis soldatar frå den tyske spesialkommandoen. ISAF var til no «berre» tilgjengeleg for dei såkalla stabilseringstiltaka. Med Forbundsdagen sitt vedtak om å sette inn soldatar i Kundusregionen vart ei første oppmjuking av dette skarpe skiljet utan tvil sett i verk.

EU-troppar i Irak?

Det er innlysande at USA ønskjer at Nato skal ha ei offisiell rolle i okkupasjonen av Irak. Slik det vart uttalt ved samlinga av Nato sine militærministrar i «Tryggleikskonferansen» i München i februar 2004, skal ei Nato-operasjonsplanlegging for Irak bli vedtatt i det neste ministermøtet i Istanbul i juni 2004. Til innsats mot enden av året eller ved starten av neste år blir det diskutert 30.000 til 45.000 soldatar. Som hovudkvarter snakkar ein om Allied Rapid Reaction Corps (ARRC) i Mönchengladbach og det tysk-nederlandske korpset. «I begge leiingsstabane stiller den tyske hæren i følgje FAZ (04.02.2004) med storparten av personellet. Tyske soldatar vil då bli konkret bunde til okkupasjonspolitikken i Irak gjennom å delta i leiingsstabane. Bildet av den tyske regjeringa som motstandar av Irakkrigen vil for godt bryte saman. Dette bildet er elles for lengst svekka gjennom den indirekte støtta til USA sine militæroperasjonar frå tysk jord gjennom hjelp til den amerikanske armeen i nærområdet til krigshandlingane.

Utsyn

For den franske militærministeren, Michele Alliot-Marie, er det militære samarbeidet vorte til nøkkelelementet i den europeiske prosessen mot å bli einige. I eit intervju med FAZ (05.02.2004) slo ho fast: «Irak-krisa har ikkje vore eit tilbakeslag for forsvarssamarbeidet i EU. Det motsette er tilfellet. Forsvaret har vorte eit nøkkelelement i den europeiske prosessen mot semje. Forsvaret kjem raskare på plass enn pengeunionen gjorde i si tid.

I opningstalen sin til Hannovermessa i 2003 påviste forbundskanslar Gerhard Schröder samanhengen mellom opprustingspolitikken og den sosiale innstramminga i landet vårt. Han grunngav det nødvendige ved Agenda 2010 med at «Tyskland må og skal (…) spele si rolle i Europa slik at Europa kan spele si rolle i verda.» Ein må «sette landet økonomisk i stand til både å ha den krafta og stille ho til rådvelde for Europa for å kunne realisere denne rolla.» (www.bundesregierung.de, sett inn 07.04.2003)

Forståinga er gammal: Pengar kan ein berre bruke ein gong, enten til høgrusting eller til utdanning og sosialtenester. Det nye er at ein sosialdemokratisk kanslar går så ope og absolutt inn for å prioritere militariseringa framom behova til befolkninga. I talrike europeiske land er det danna ei rørsle «Mot denne EU-grunnlova – for eit Europa som seier nei til krigen.» Denne rørsla går ikkje berre til angrep på «tvangen til opprusting» i grunnlovsutkastet, ho går også til angrep på grunnlovsutkastet si demokrati- og utviklingspolitiske innretting. Dette er ei rørsle der globaliseringskritikarar av begge kjønn og aktive freds- og utviklingspolitiske grupper samarbeider.

av Tobias Pflüger

På toppmøtet i Brussel (desember 2003, reds. anm.) klarte ikkje regjeringssjefane i Den europeiske unionen (EU) samle seg om det grunnlovsutkastet som låg føre. I etterkant vart det ein forsterka diskusjon om eit Europa med ulik fart, eit Europa der nokre land i samarbeidet «går framom» – og då først og fremst på det militære området. På denne bakgrunnen er det særleg interessant at Den europeiske unionen i Roma la til sides spørsmålet om ein bindande militærstrategi.

Avrøystingsreglane innafor EU var hovudstridspørsmålet i diskusjonen om den nye EU-grunnlova. Etter forslaget frå grunnlovskonventet skulle dei fleste avgjerdene i ministerrådet frå 2009 av bli vedtatt med eit «dobbelt fleirtal»: minst 13 regjeringar som representerte minst 60 prosent av innbyggarane. Polen og Spania var imot å knyte røysteretten til innbyggartalet sidan dei ved ei slik ordning, samanlikna med den som har vore gyldig til no (Nice-avtalen), heilt tydeleg ville miste innverknad. På den andre sida ville Tyskland som det folkerikaste landet like tydeleg vinne maktmessig.

I media vart framfor alt Spania og Polen gitt ansvaret for «havariet til EU-toppmøtet». Iblant vart det sikkert også ytra mistanke om at den tyske og den franske regjeringa kanskje heller ikkje var så leie seg for dette forliset. Slik gjekk Neue Züricher Zeitung (15.12.2003) ut frå at «Chirac og Schröder i Brussel med overlegg let kjerra renne mot veggen for på den måten rydde vegen for ei gjenoppliving av den gamle ideen om eit «Kjerneeuropa»». Klaus Dieter Frankenberger (FAZ 16.12.2003) tolka hastverket med mistru «i og med at tanken om eit Kjerneeuropa vart plukka ut av møllposen. Dermed tok ein ikkje utan baktanke Brussel-forliset» på kjøpet.» (FAZ = Frankfurter Algemeine Zeitung. Oversettaren sin merknad.) Og Wolfgang Münchau snakkar i Financial Times Deutschland (16.12.2003) om at «utan det tyske olbogediplomatiet i debatten om stabilitetspakta og dei stadige trugsmåla om Kjerneeuropa», ville eit kompromiss med Polen og Spania ha vore muleg.

Gjenopplivinga av den tysk-franske aksen

Reelt aukar kravet om eit «kjerne-Europa» etter at EU-grunnlova ikkje vart parkert. Den franske europaministeren Noëlle Lenoir snakkar om at det burde vere muleg for nokre EU-statar «som fortropp» å gå raskare fram enn andre i europeisk integrasjonen.

Den franske utanriksministeren Dominique de Villepin nemner alt konkrete mål: Europa må skaffe seg dei midla som trengst «for i morgon å kunne fylle plassen sin i verda. For denne nye unionen må det bli sett ærgjerrige mål enten dei blir alle sine mål eller om dei berre blir følgd av nokon. Når det gjeld den ærgjerrige integrasjonen, vil han heilt naturleg falle på plass – slik Frankrike, Tyskland og Storbritannia har praktisert eit svært nyttig samarbeid overfor Iran i spørsmålet om ikkjespreiing. Ein slikt presedens kan vi skape på ny i tida som kjem, for eksempel gjennom at vi styrkar partnarskapet mellom konserna våre innafor forsvarsindustrien eller gjennom at vi i Afrika eller ein annan stad grip politisk initiativ eller gjennomfører operasjonar.» (FAZ 19.12.2003.) Og den franske presidenten, Jacques Chirac, tar også fram det tysk-franske kortet. Han er for å danne «pionergrupper» i Den europeiske unionen, der «Tyskland og Frankrike naturleg … hører til kjernen.» (AP 08.01.2004.)

Den tyske forbundsregjeringa gjer det klart at diskusjonen om kjerne-Europa «ikkje er ein rein taktisk debatt» for å auke trykket i retning semje. Ved eit muleg slutthavari i forhandlingane må ein vere i ei stilling der ein kan gje «skisser» til svar. (FAZ 21.12.2003.) Korleis desse skissene kunne sjå ut, forklarte utanriksminister Joseph Fischer i Spiegel (20.12.2003): «Dei som vil gå vidare – i tryggings- og forsvarspolitikken, i samarbeidet om innanrikspolitikk, om justis og rettsvesen – dei vil gå vidare når grunnlova havarerer. Dei vil gjere det meir målretta dess mindre dei trur på at Europa som heile vil få handlingsdyktige strukturar.

Kjerne-Europa blir framfor alt konkretisert på det militære området. Til det seier Sabine Herre: «Prosjektet Kjerneeuropa har forlate teoristadiet. No gjeld det klare reglar for korleis dette «strukturerte samarbeidet» mellom særleg integrasjonsvillige statar skal fungere. Krigen i Irak og EU-utvidinga er årsakene til at Kjerne-Europa blir konkret på det militære området. (taz 01.12.2003.)

EU sin militærstrategi – eit opplegg for preventivkrig?

Mens forhandlingane om ei ny EU-forfatning havarerte, vart ein bindande militærstrategi lagt til sides i Roma. Alt før dette hadde den tyske forbundskanslaren undra seg over at framlegget, som langt på veg gjenspegla synet til den tyske og den franske regjeringa, vart akseptert av alle EU-statane: «I forhold til skilnadene innafor Europa i Irak-spørsmålet er det pussig at Javier Solana sitt utkast til ein europeisk tryggingsstrategi har vorte tatt i mot positivt av alle EU-partnarane.» (Internationale Politik nr 9, 2003.) I realiteten vart framlegga frå Javier Solana i det alt vesentlege lagt til sides uendra. Det peika ut tre strategiske mål:

• for det første kampen mot terrorisme,
• for det andre kampen mot spreiing av masseøydeleggingsvåpen, og
• for det tredje hjelp til «samanbrotne statar» som middel mot organisert kriminalitet.

Strategidokumentet nemner og korleis EU vil handle militært: «Som ein union med 25 medlemsstatar som bruker meir enn 160 milliardar euro på forsvar, skal vi samtidig kunne gjennomføre fleire operasjonar.» Og på ein annan stad: «Det tradisjonelle konseptet vårt for sjølvforsvar, som gjaldt fram til slutten på den kalde krigen, tok utgangspunkt i faren for ein invasjon. Med dei nye trugsmåla vil den første forsvarslinja ofte ligge i utlandet. Dei nye trugsmåla er dynamiske.»

«Forsvarslinjer» som ligg i utlandet minner om det såkalla «Preemptive War Concept» frå USA-regjeringa sin «National Security Strategy». Omgrepa «preemptiv krig» eller «preventiv krig» brukar ein helst ikkje i EU. På heimesida til forbundsregjeringa heiter det: «Det omstridde omgrepet «preemptive engagement» vart bytta ut med «preventive engagement». Offisielle erklæringar gir inntrykk av at ein med det andre omgrepet berre meiner konfliktførebygging eller «prevensjon». Avisa Neue Züricher Zeitung (15.12.03) trur derimot at omgrepet «preemptivt» vart unngått fordi det var eit «oppeldingsord» eller «pirreord». Og for International Herald Tribune (09.12.2003) vart omgrepet bytta ut berre fordi det ikkje finst ord for «preemptivt» i ein del av EU-språka. Men ubunde av dette: Forsvarslinjer i utlandet er ei omskriving for «angrep», og angrep før motparten går til åttak, det er folkerettsstridig aggresjon.

EU og Nato, hand i hand

EU sin militærstrategi snakkar om at i «ei verd med globale trugsmål, globale marknader og globale media (…) er tryggleiken og velstanden vår stadig meir bunden til eit verksamt multilateralt system (…) Ein aktiv og handlingsdyktig Europeisk union kan utøve påverking globalt. Slik vil EU medverke i eit fungerande multilateralt system, noko som vil leie mot ei verd som er meir rettferdig, meir trygg og meir sameint.» Her er verdsmaktambisjonane til EU formulert. Alt ved framlegginga av EU sin militærstrategi hadde Javier Solana i Berlin 12.11.2003 framheva: «EU skal bli ein global aktør.» Den gongen slo han likeeins fast at EU og Nato ville spele tett saman: «Innafor rammene til dette nettet er og blir Nato ein grunnleggande garantist for tryggleiken vår, og då ikkje som konkurrent, men som strategisk partnar.» Innafor EU skal det bli innført ei «bistandsplikt». For dei til no (framleis formelt) nøytrale EU-statane Austerrike, Finland, Irland og Sverige ville det innebere den endelege oppgivinga av nøytraliteten.

Opprustingsplikt også utan EU-grunnlov

EU har vedtatt å opprette ein «Europeisk instans for forsvarsmateriell, forsking og militær dugleik». Arbeidet skal ta til i 2004 og det skal bli forankra i EU-grunnlova. Rettnok vart dette komplekset alt før toppmøtet i Roma kopla frå og skrive inn i EU sin militærstrategi, ubunde av EU-grunnlova: Dei opprustingspliktene som EU-grunnlova føreset – «Medlemsstatane forpliktar seg til skrittvis å betre sin militære dugleik» (Artikkel I-40, avsnitt 3). Dette blir no regulert slik i EU sitt militære strategidokument: «For å gjere stridskreftene våre meir fleksible, for å omdanne mobile innsatskrefter og gjere dei i stand til å møte dei nye trugsmåla, må forsvarsløyvingane både bli auka og brukt meir effektivt.» Dei regjeringane som innafor EU ønskjer ei styrka vidareutvikling av den militære komponenten har gjennom EU sin militærstrategi fått mykje av det som dei ville nå med det eksisterande utkastet til EU-grunnlov. Den avgjerande skilnaden er: Det er meir sannsynleg at utviklinga på det militære området vil skje med «ulik fart». Eit «militært kjerne-Europa» rundt Tyskland og Frankrike rykker nærmare!

Militarisering av EU

På fire område er militariseringa av EU kome svært langt:

• For det første ved danninga av ein EU-intervensjonsstyrke på 60.000 soldatar som skal vere operativ dette året.
• For det andre – og det blir ofte oversett i diskusjonen – i form av ulike bi- og multinasjonale korps som alt har eksistert lenge.
• For det tredje gjennom oligopolisering og styrking av den europeiske krigsvåpenindustrien.
• For det fjerde – og det er nytt – gjennom danninga av såkalla «Battle Groups». Tyskland, Storbritannia og Frankrike vil opprette frå sju til ni kampgrupper (Battle Groups), kvar på omtrent 1.500 mann. Desse skal kunne bli mobiliserte på innan 15 dagar til militær innsats i frå 30 til 120 dagar kor som helst i verda. Desse «Battle Groups» skal bli «utvikla i full innpassing med yteevna til Nato».

EU-intervensjonsstyrken

EU-statane har lenge vore einige om å danne ein EU-intervensjonsstyrke. Til saman har EU-regjeringane og EU-kandidatane «meldt inn» ca. 100.000 soldatar. 60.000 av desse skal kor som helst i verda kunne bli sett inn permanent i eitt år. (Einaste unntaket er Danmark som ikkje deltar i EU sin militære «komponent».) Desse intervensjonsstyrkane skal vere innsatsklare innan 60 dagar. Den bindande intervensjonsradiusen på 4.000 km ut frå Brussel vart til og med overskriden i samband med den første «prøveinnsatsen» i Kongo. EU-intervensjonsstyrken er ikkje ein «ståande styrke». Han skal til kvar tid kunne bli sett saman frå ståande troppekontingentar. Denne styrken skal vere innsatsdyktig i løpet av 2004.

Samansettinga av styrken er politisk interessant: Austerrike 3.500, Belgia 1.000, Storbritannia 12.500, Finland 2.000, Frankrike 12.000, Hellas 3.500, Irland 1.000, Italia 6.000, Luxemburg 100, Nederland 5.000, Portugal 1.000, Sverige 1.500. Tyskland stiller med 18.000, klart den største kontingenten – nesten ein tredjedel av heile EU-intervensjonsstyrken.

For å kunne mønstre 18.000 innsatsdyktige soldatar, er det nødvendig å utdanne 32.000 ekstra til dette formålet. Desse har då også forbundsregjeringa gitt lovnad om. I tillegg er det lova 93 kampfly, 35 transportfly og 3 overvakingsfly, fire kamphelikopter og marinestyrkar.

Den tyske hæren sin dugleik gjeld framom alt strategisk oppklaring, leiingsevne og evne til strategisk forflytting. Den tyske generalen Rainer Schuwirth skal vere øvstkommanderande for EU-styrken. Innsatsleiingskommandoen i Potsdam-Geltow er den sannsynlege kjernen i eit «operativt hovudkvarter» for Den europeiske unionen. Frankfurter Algemeine Zeitung (FAZ) (10.07.2001) skreiv dette om kommandosentralen i Potsdam: «Med innsatsleiingskommandoen rår den tyske hæren over ein operativ leiingsstab på arménivå, ei leiing som i funksjon tar vare på oppgåver som før vart tatt vare på av generalstaben til den tyske armeen.»

EU-planlegginga siktar på å etablere ein intervensjonsstyrke som kan handle med eller utan ryggdekking frå Nato, som kan handle ubunde av Nato og dermed også ubunde av USA. På heimesida til forbundsregjeringa lyder dette slik: «Kreftene i form av ein europeisk inngrepstropp skal stå til rådvelde for felles EU-innsats, ubunde av Nato.» (www.bundesregierung.de) Trass i at Solana ikkje ser Nato «som konkurrent, men som strategisk partnar», kan EU sine militærintervensjonar gjelde forhold som USA-regjeringa ikkje har interesse i eller til og med forhold der USA har andre interesser. Innebygd i dette ligg faren for at det kan kome til tydelege tilspissingar i forholdet mellom EU og USA.

Dei multinasjonale korpsa

Dei ulike multinasjonale korps som alt har eksistert lenge, er sentrale element i EU sin militærpolitikk.

Her finst:

• Europakorpset med tyske, belgiske, spanske, franske og luxemburgske troppar
• Eurofor med troppar frå Spania, Frankrike, Italia og Portugal
• Euromarfor med troppar frå dei same landa
• den europeiske luftfartsgruppa med tyske, belgiske, spanske, franske
• italienske og britiske avdelingar
• den multinasjonale divisjonen under britisk kommando som er lagt til Tyskland med tyske, belgiske og nederlandske troppar
• og det tysk-nederlandske korpset som skal bli sett inn i Afghanistan, og som tidvis skal ha «lead-nation-function» der.

Frå september 2002 er Eurokorpset godkjent av Nato som «Rapid Reaction Corps». EU sin framvisingstropp skal bli overdratt leiinga av Afghanistan-vernetroppen ISAF. «Seinare er siktemålet å overdra den operative leiinga» av den krigen som framleis går føre seg i Afghanistan «til NATO». (FAZ 04.02.2004.) I følgje FAZ blir den nødvendige troppeforsterkinga i Nato vurdert til mellom 5.000 og 14.000 mann. Dette er resultatet av ei samanslåing av dei to operasjonane Enduring Freedom og ISAF, operasjonar som av gode grunnar har vore skilde frå kvarandre fram til no. Innafor ramma til Enduring Freedom var og blir krigs- og kampinnsatsen i Afghanistan gjennomført. I desse deltar også tidvis soldatar frå den tyske spesialkommandoen. ISAF var til no «berre» tilgjengeleg for dei såkalla stabilseringstiltaka. Med Forbundsdagen sitt vedtak om å sette inn soldatar i Kundusregionen vart ei første oppmjuking av dette skarpe skiljet utan tvil sett i verk.

EU-troppar i Irak?

Det er innlysande at USA ønskjer at Nato skal ha ei offisiell rolle i okkupasjonen av Irak. Slik det vart uttalt ved samlinga av Nato sine militærministrar i «Tryggleikskonferansen» i München i februar 2004, skal ei Nato-operasjonsplanlegging for Irak bli vedtatt i det neste ministermøtet i Istanbul i juni 2004. Til innsats mot enden av året eller ved starten av neste år blir det diskutert 30.000 til 45.000 soldatar. Som hovudkvarter snakkar ein om Allied Rapid Reaction Corps (ARRC) i Mönchengladbach og det tysk-nederlandske korpset. «I begge leiingsstabane stiller den tyske hæren i følgje FAZ (04.02.2004) med storparten av personellet. Tyske soldatar vil då bli konkret bunde til okkupasjonspolitikken i Irak gjennom å delta i leiingsstabane. Bildet av den tyske regjeringa som motstandar av Irakkrigen vil for godt bryte saman. Dette bildet er elles for lengst svekka gjennom den indirekte støtta til USA sine militæroperasjonar frå tysk jord gjennom hjelp til den amerikanske armeen i nærområdet til krigshandlingane.

Utsyn

For den franske militærministeren, Michele Alliot-Marie, er det militære samarbeidet vorte til nøkkelelementet i den europeiske prosessen mot å bli einige. I eit intervju med FAZ (05.02.2004) slo ho fast: «Irak-krisa har ikkje vore eit tilbakeslag for forsvarssamarbeidet i EU. Det motsette er tilfellet. Forsvaret har vorte eit nøkkelelement i den europeiske prosessen mot semje. Forsvaret kjem raskare på plass enn pengeunionen gjorde i si tid.

I opningstalen sin til Hannovermessa i 2003 påviste forbundskanslar Gerhard Schröder samanhengen mellom opprustingspolitikken og den sosiale innstramminga i landet vårt. Han grunngav det nødvendige ved Agenda 2010 med at «Tyskland må og skal (…) spele si rolle i Europa slik at Europa kan spele si rolle i verda.» Ein må «sette landet økonomisk i stand til både å ha den krafta og stille ho til rådvelde for Europa for å kunne realisere denne rolla.» (www.bundesregierung.de, sett inn 07.04.2003)

Forståinga er gammal: Pengar kan ein berre bruke ein gong, enten til høgrusting eller til utdanning og sosialtenester. Det nye er at ein sosialdemokratisk kanslar går så ope og absolutt inn for å prioritere militariseringa framom behova til befolkninga. I talrike europeiske land er det danna ei rørsle «Mot denne EU-grunnlova – for eit Europa som seier nei til krigen». Denne rørsla går ikkje berre til angrep på «tvangen til opprusting» i grunnlovsutkastet, ho går også til angrep på grunnlovsutkastet si demokrati- og utviklingspolitiske innretting. Dette er ei rørsle der globaliseringskritikarar av begge kjønn og aktive freds- og utviklingspolitiske grupper samarbeider.

av Unni Hembre

Skal rike, vestlige land som Norge hente sykepleiere og hushjelper fra fattige land slik at begge foreldre kan arbeide utenfor hjemmet?

Sykepleiere er et lærevillig og nysgjerrig slag. Til alle tider har vi reist rundt i verden og lært sykepleie i andre land. Og sykepleiere fra andre land har arbeidet eller gått på skole noen år her for å lære sykepleiemetoder man bruker i Norge. Mange velger også å ta deler av sin grunnutdannelse i andre land. Det er en stor og naturlig utveksling av erfaring og kompetanse som har vært nyttig for enkeltpersoner og landets samlede sykepleiekompetanse. Den utvekslingen av arbeidskraft er vi glad for og håper vil fortsette.

Det jeg vil rette søkelyset mot er hvordan rekruttering nå foregår, og det som skjer i landene sykepleierne reiser fra og hvilke arbeidsbetingelser sykepleierne som kommer hit til landet, tilbys.

Jeg vil først fortelle en historie om Rosalee – en flott filippinsk sykepleier, tillitsvalgt hos oss, en av de første som kom hit til landet i de store rekrutteringssveipene Norge gjorde i 1970-åra. Rosalee, som etter at hun kom hit, strevde med å få anerkjennelse for den jobben hun gjorde som sykepleier, som strevde med å få utdannelsen sin godkjent her. Rosalee som ikke kjente norsk arbeidsliv og som strevde med å beherske et for henne, usedvanlig fremmed språk.

Rosalee lengtet hjem. Rosalee hadde for å avhjelpe familiens økonomi reist til Norge fra mann og to små gutter. Hun skrev brev og ringte så ofte hun syntes hun hadde råd, men hun kunne ikke reise hjem på besøk. Det gikk lang tid før Rosalee så igjen guttene sine, og det tok henne flere år å få mann og barn hit til Norge. Opplevelsene har preget henne, og det har preget familien hennes. Rosalee er et eksempel, men forskere ser nå på konsekvensene det gir at vi, de rike vestlige landene, henter kvinnene fra fattige land hit enten som sykepleiere eller som hushjelper for oss slik at vi skal kunne opprettholde våre hardt tilkjempede arbeidsliv med begge foreldre i arbeid utenfor hjemmet. To-inntektsfamilien har blitt økonomisk nødvendig for oss. Norge har imidlertid ikke spørsmålet om hvordan det skal være mulig å kombinere omsorg for barn med full jobb for begge foreldre.

Det er ikke slik at de oppgavene som kvinnene ivaretar i sitt hjemland, automatisk blir overtatt av menn/fedre eller andre. Omsorgsoppgavene blir ikke gjort. Det rammer barna. Forskere bruker begrepet care-drain.

Det er også slik at vi ikke henter de vanlige ordinære arbeidstakerne, vi henter de flinkeste, de som er initiativrike, arbeidsvillige og modige. De som tør å prøve noe nytt. For modig må du være når du, som Rosalee gjorde i 1976, reiste til et helt fremmed land vekk fra familien, kulturen og språket. Vi henter arbeidskraft som et fattig land har brukt mye ressurser på å utdanne. Forskere bruker begrepet brain-drain.

Begge begrepene, brain-drain og care-drain, er det naturlig å bruke i forbindelse med migrasjon av sykepleiere. De aller fleste av oss er kvinner, også på verdensbasis.

Årsaken til at kvinner – og menn – må flykte fra sine hjemland, henger sammen med de store spørsmålene, som Verdensbanken og WTO, og de betingelsene de rike landene dikterer, det skal ikke jeg gå nærmere inn på.

Sykepleierforbundet har et bredt internasjonalt engasjement i dette spørsmålet. Vi har gjennom mange år vært med på å bygge opp sykepleierorganisasjoner både i Asia, Afrika og Øst-Europa. Det har kommet godt med i de siste årene å ha de gode kontaktene, spesielt i landene Norge har rekruttert fra.

Latvia

I 2000 var vi spesielt glad for våre nære kontakt med den latviske sykepleierorganisasjonen. Helt tilfeldig, under et besøk i Latvia fra oss, fikk organisasjonen informasjon om et ferskt fremstøt for rekruttering av sykepleiere fra Latvia til Norge. Et privat firma i Trondheim kontaktet de seks utdanningsinstitusjonene for sykepleiere i Latvia og helsedepartementet der med en intensjonsavtale om å gi norskundervisning ved sykepleierskolene. Dette med tanke på rekruttering av sykepleiere til Norge – i første omgang ca 200 per år. I Latvia utdannes det ca 700 latviske sykepleiere per år. De hadde en ny treårig utdanning og sykepleiere med denne utdanningen var de eneste som kunne gå direkte ut i det nye primær-helsetjenestetilbudet i landet. (Sykepleiere med tidligere utdanning må først ta tilleggsutdanning. Dette handler altså om oppbygging av en kommunehelsetjeneste i et land som ikke hadde det fra før).

Selvsagt ble styret i fagforeningen sterkt bekymret over dette tiltaket, og organisasjonen tok kontakt med lederne ved alle sykepleierutdanningene, landets helseminister og landets president. Forsøket fra Trondheimsfirmaet endte med en busslast sykepleiere i Norge fra både Latvia, Estland og Litauen. De stod her uten norskkunnskaper og uten jobb. Firmaet hadde ikke gjort jobben sin, og ingenting av det sykepleierne var blitt forespeilet, så som potensielle arbeidsgivere, norsk autorisasjon og bolig var tilstede. Rett og slett en masse problemer for de som kom. Vi hadde et møte med dem. Byrået hadde for de fleste ikke betalt avgiften for å få autorisasjon og dermed ble ikke deres søknad behandlet. De få som ble behandlet, fikk avslag fordi de ikke oppfylte kravene. De manglet både kvalifikasjoner som sykepleiere og språkkunnskaper nok til å kunne ansettes her.

Vi ser at i mange land er det en økende tendens til at sykepleiere formidles gjennom vikarbyråer, det skjer også i Norge. De fleste av disse blir værende kort tid på den enkelte arbeidsplass, med den kontinuitetsbrist det medfører for tilbudet til pasientene. Samme tendens gjør seg gjeldende for sykepleiere som rekrutteres fra utlandet. Begge løsninger er derfor etter vårt syn av kortsiktig karakter.

Regjeringer og de enkelte arbeidsgivere har ofte mangelfull kunnskap om hvilket utdanningsnivå og faglig kompetanse utenlandsk rekrutterte sykepleiere egentlig innehar.

Vi er alle enige om at det faktisk foreligger en del språkproblemer ved utenlandsrekruttering, som ikke må undervurderes. Det er viktig for pasientenes liv og helse at de blir forstått når de snakker med helsepersonell. Vi mener vi må skille mellom den utenlandsrekruttering som finner sted i form av utvekslingsprogrammer og at den individuelle sykepleier søker seg arbeid i andre land – og utenlandsrekruttering i form av mer eller mindre aggressive fremstøt fra regjeringers og de enkelte arbeidsgiveres side som eksemplet med Radmann A/S.

Sykepleierne har samlet seg i Standing Committee of Nurses of the European Union (PCN), hvor også NSF deltar. Vi har i tillegg en internasjonal organisasjon, International Council of Nurses (ICN) hvor de aller fleste av verdens sykepleierorganisasjoner er med. Både gjennom PCN og ICN har vi jobbet med migrasjon av sykepleiere og ikke minst prøver vi å forberede oss på det som skjer med østutvidelsen av EU.

I disse organisasjonene er det diskutert etiske retningslinjer og forsvarlig praksis innen internasjonal rekruttering av sykepleiere og det er arbeidet med å utvikle retningslinjer for akseptabel rekruttering av sykepleiere over landegrensene.

ICN har laget et policydokument på det samme området. Det er mangel på sykepleiere over hele verden, med noen få unntak. Og derfor må rekruttering skje skånsomt.

Ønsker velkommen

Sykepleierforbundet er skeptisk til import av sykepleiere til Norge fra andre land. Dessverre har det gjort at noen av de som kommer, har følt seg motarbeidet og lite velkomne. Men NSF er IKKE skeptisk til utenlandske kolleger. Tvert imot: Vi ønsker dem velkommen, vi ønsker sterkt at de skal være medlemmer av NSF, og vi forsvarer den individuelle sykepleiers rett til å ta seg arbeid hvor hun eller han vil. Vi har også åpnet vedtektene våre slik at de kan være medlemmer hos oss mens de venter på autorisasjonen sin, såkalt jobber på lisens. Vi ser nemlig at de blir tilbudt dårligere arbeidsbetingelser enn sine «urnorske» kolleger. Det bekymrer oss. Ikke minst med den utstrakte bruken av konkurranseutsetting i helsetjenesten i Oslo. Vi ser at der de private overtar, mangler vi tariffavtaler og det er et press på den enkelte arbeidstaker for å redusere lønns- og arbeidsbetingelser.

Vi er imidlertid skeptiske til aktive rekrutteringsfremstøt overfor sykepleiere i andre land, hva enten dette skjer i våre egne myndigheters eller private firmaers regi. Det er vi fordi vi faktisk har en veldig stor reserve av sykepleiere i Norge – mange nok til å fylle alle stillinger, hvis lønns- og arbeidsforholdene ble bedre. Vi mener rett og slett at alle land primært må løse sine egne mangelproblemer før man rekrutterer fra andre land, som ofte ikke bør miste den kompetansen de har. Dette er et prinsipielt syn, som vi deler med våre søsterorganisasjoner både i Europa og i International Council of Nurses. Det dreier seg imidlertid om arbeidsmarkedspolitikk og analyse av egne ressursbehov og muligheter for å løse dem – ikke om motstand mot våre individuelle kolleger, som av en eller annen grunn ønsker å flytte på seg.

Vi vet at det foregår mye uetisk fremferd i forhold til rekruttering av sykepleiere fra andre land, spesielt fra utviklingsland og andre land med svak økonomi til den rike del av verden. Vi protesterer mot utnytting av andre og fattigere lands ressurser, og vi protesterer mot at sykepleiere som rekrutteres derfra, ikke tilbys akseptable bolig- og arbeidsvilkår.

Til tross for vår skepsis har vi valgt å delta i myndighetenes ulike prosjekter for rekruttering av helsepersonell fra andre land. Først og fremst for å sikre at denne rekrutteringen foregår i betryggende former. Den er basert på avtaler med de aktuelle lands myndigheter, tar sikte på å gi best mulig språkopplæring på forhånd, og å sikre akseptable kontrakter med aktuelle arbeidsgivere.

Det siste prosjektet vi i Oslo nå har gått inn i, er en «utveksling» av sykepleiere fra Vilnius kommune til Oslo kommune. Det gjør vi fordi Litauen utdanner sykepleiere til arbeidsledighet. Oslo har sykepleiermangel. Vilnius og Oslo er vennskapsbyer. Prosjektet har også et «humant2 tilsnitt i forhold til å gi erfaring og kompetanse til sykepleiere fra Vilnius.

Det skjer på den måten at Oslo kommune inngår en avtale med Vilnius kommune om å tilby 15-20 sykepleiere fra Vilnius arbeid i Oslo kommune i to år (i tråd med regelverk for arbeids- og oppholdstillatelse) før de så «tilbakeføres» til Vilnius. Disse sykepleierne vil bli spesielt utvalgt, ett kriterie er at de er reelle arbeidssøkere i eget land og de skal få 16 ukers norskopplæring før de kommer til Norge. Oslo kommune vil så samarbeide med Aetat om videre norskopplæring etter at sykepleierne kommer hit. Vi stilte krav blant annet om at bolig måtte skaffes. Det fikk de.

Hva skal vi gjøre videre?

Mange sykepleiere i de landene som nå blir en del av EU har helt urealistiske forventninger til hvordan det er å jobbe som sykepleier i Norge.

Vi må:

• Gi sykepleierne et realistisk bilde av hvordan det er å jobbe her.
• Sørge for like arbeidsbetingelser og andre rettigheter for dem når de kommer.
• Kvalitetssikre faglig forsvarlighet i tjenesten vår så sykepleierne vet hva som forventes av kunnskap.
• Sørge for at arbeidsgiver/myndigheter gir dem mulighet til å forsørge seg mens de tar den tilleggsutdanningen de må ha i vårt helsevesen.
• Sørge for at agenter og byråer ikke gis mulighet for å rekruttere på kommersielt vis.
• Opprettholde kontakten med våre søsterorganisasjoner slik at vi kjenner konsekvensene ved rekrutteringen.

Det er en vanskelig balanse å støtte den enkelte sykepleier som søker arbeid, og å være kritisk til myndighetenes rekrutteringspolitikk.

Norsk Sykepleierforbund (NSF), og kanskje spesielt NSF Oslo, har lang erfaring med rekruttering av sykepleiere fra utlandet. Det er både fra østeuropeiske og asiatiske land.

av Vladimir Lenin

«Et Verdens forente stater (ikke bare for Europa) er en statsform for samling av og frihet for nasjonene som vi forbinder med sosialismen – inntil den fullstendig seieren for kommunismen avskaffer staten fullt og helt, medregna den demokratiske staten. Men som en enkelt parole, ville neppe parolen om et Verdens forente stater være riktig,» skrev Lenin i 1915.

I nr 40 av Sotsial-Demokrat (1) la vi fram at en konferanse for partigruppene våre i utlandet hadde vedtatt å utsette spørsmålet om parolen «Europas forente stater», i påvente av en diskusjon i pressa om den økonomiske sida ved saka. (Lenin, «Konferansen til RSDAP-gruppene i utlandet» (1915) i Samla verk, engelsk utgave, 1974, bind 21, side 158-164.)

På konferansen vår fikk debatten omkring dette spørsmålet en reint politisk karakter. Noe av årsakene til dette var at oppropet fra sentralkomiteen hadde formulert denne parolen som en direkte politisk parole (den «øyeblikkelige politiske parolen …» som det står der). Oppropet satte ikke bare fram parolen om et republikansk Europas forente stater, men understreka uttrykkelig at denne parolen er meningsløs og feilaktig «uten at de tyske, østerrikske og russiske monarkiene blir styrta på revolusjonært vis.»

Det ville være helt feilaktig å polemisere mot ei slik framlegging av spørsmålet innafor grensene for ei politisk vurdering av denne parolen – dvs å hevde at den tilslører eller svekker osv. parolen om en sosialistisk revolusjon. Politiske endringer som er av en ekte demokratisk type, og særlig politiske revolusjoner, kan ikke under noen omstendigheter tilsløre eller svekke parolen om en sosialistisk revolusjon. Tvert om bringer alltid slike endringer den nærmere, utvider grunnlaget for den og trekker nye deler av småborgerskapet og de halvproletariske massene med i den sosialistiske kampen. På den andre sida er politiske revolusjoner uunngåelige i løpet av den sosialistiske revolusjonen, som ikke må bli sett på som ei enkelt handling, men som en periode med stormende politiske og økonomiske omveltninger, med svært skjerpa klassekamp, borgerkrig, revolusjoner og kontrarevolusjoner.

Men mens parolen om et republikansk Europas forente stater er helt uangripelig som en politisk parole – hvis den blir fulgt av at de tre mest reaksjonære monarkiene i Europa med russerne i spissen blir styrta på revolusjonært vis, så gjenstår ennå det svært viktige spørsmålet om det økonomiske innholdet i og betydninga av parolen sett ut fra de økonomiske vilkåra til imperialismen, dvs kapitaleksporten oppdelinga av verden mellom de «framskredne» og «siviliserte» kolonimaktene, så er et Europas forente stater under kapitalismen enten umulig eller reaksjonært.

Kapitalen er blitt internasjonal og monopolistisk. Verden er blitt skåret i biter av en handfull stormakter, dvs makter som har hatt lykken med seg i den store plyndringa og undertrykkinga av nasjonene. De fire stormaktene i Europa – Storbritannia, Frankrike, Russland og Tyskland, med ei samla befolkning på mellom 250 og 300 millioner, og et landområde på omtrent 7 millioner kvadratkilometer – rår over kolonier med ei befolkning på nesten 500 millioner (494.500.000) og et landområde på 64.600.000 kvadratkilometer, dvs nesten halve jordoverflata (133 millioner kvadratkilometer utenom polarområdene). Legg de tre asiatiske statene, Kina, Tyrkia og Persia til dette, de som nå er revet i filler av kjeltringer som fører en «frigjøringskrig», nemlig Japan, Russland, Storbritannia og Frankrike. Disse tre asiatiske statene, som kan bli kalt halvkolonier (nå er de i virkeligheten 90 prosent kolonier), har ei samla befolkning på 360 millioner og et landområde på 14,5 millioner kvadratkilometer (nesten halvannen gang så stort landområde som hele Europa).

Videre har Storbritannia, Frankrike og Tyskland investert kapital i utlandet til en verdi av ikke mindre enn 70 milliarder rubler. Jobben med å sikre «den rettmessige» profitten av denne nette summen, en profitt som overstiger 3 milliarder rubler årlig, blir utført av nasjonalkomiteene til millionærene, kjent som regjeringer. Disse rår over hærer og marineflåter og skaffer sønnene og brødrene til millionærene jobber i koloniene og halvkoloniene som visekonger, konsuler, ambassadører, embetsmenn av alle slag, prester og andre blodsugere.

Slik organiserer ei handfull stormakter plyndringa av nesten en milliard av befolkninga på jorda i epoken med den høyeste utvikla kapitalismen. Noen annen organisering er ikke mulig under kapitalismen. Gi avkall på koloniene, «innflytelsessfærene» og kapitaleksporten? Å tru at det er mulig, er det samme som å ramle ned på nivået til den sutrende prestemannen som hver søndag preker for de rike om de opphøyde prinsippene i kristendommen, og rår over dem til å gi de fattige – nå ja, om ikke millioner, så i hvert fall noen hundre rubler i året.

Et Europas forente stater under kapitalismen er det samme som overenskomster om delinga av koloniene. Men under kapitalismen fins det ikke noe annet grunnlag og ingen andre prinsipper for deling enn makt. En mangemillionær kan ikke dele «nasjonalinntekt» til et kapitalistisk land med noen på annet vis enn «i forhold til den kapitalen som er investert» (med en bonus i tillegg slik at den største kapitalen kan få mer enn sin del). Kapitalisme er privat eiendomsrett til produksjonsmidlene og anarki i produksjonen. Å slå til lyd for ei «rettferdig» fordeling av inntektene på et slikt grunnlag, er rein proudhonisme (2), tåpelig spissborgerlighet. Ingen fordeling kan gjennomføres på annet vis enn «i forhold i styrke», og styrken endrer seg i løpet av den økonomiske utviklinga. Etter 1871 var tempoet i økninga av Tysklands styrke tre eller fire ganger så raskt som Frankrikes og Storbritannias, og styrken til Japan vokste omlag ti ganger så raskt som styrken til Russland. Det fins ikke, og kan ikke finnes, noen annen måte å prøve den virkelige makta til en kapitalistisk stat på, enn ved krig. Krig strir ikke mot grunnlaget for den private eiendomsretten, tvert om så er den et direkte og uunngåelig resultat av dette grunnlaget. En jamn økonomisk vekst i enkelt foretak eller enkeltstater er umulig under kapitalismen. Under kapitalismen fins det ingen andre midler til å gjenopprette likevekta som blir forstyrra med visse mellomrom, enn kriser i industrien og kriger i politikken.

Sjølvsagt er det mulig med midlertidige overenskomster mellom kapitalister og mellom stater. I denne betydninga er et Europas forente stater mulig som en overenskomst mellom de europeiske kapitalistene … men hva er formålet? Bare å undertrykke sosialismen i Europa med samla krefter og å forsvare kolonibyttet mot Japan og USA med samla krefter. USA og Japan er virkelig blitt forfordelt når det gjelder den nåværende oppdelinga av koloniene, og de har vokst voldsomt mye raskere i styrke de siste femti åra enn det tilbakeliggende og monarkistiske Europa som nå er i ferd med å bli senil. Europa som helhet står for økonomisk stillstand sammenlikna med De forente stater i Amerika. På det nåværende økonomiske grunnlaget, dvs. under kapitalismen, ville et Europas forente stater bety at reaksjonen organiserte seg for å hemme utviklinga til Amerika som er raskere. Den tida da demokratiets og sosialismens sak bare blei knytta til Europa, er forbi for alltid.

Et Verdens forente stater (ikke bare for Europa) er en statsform for samling av og frihet for nasjonene som vi forbinder med sosialismen – inntil den fullstendig seieren for kommunismen avskaffer staten fullt og helt, medregna den demokratiske staten. Men som en enkelt parole, ville neppe parolen om et Verdens forente stater være riktig. For det første fordi den betyr det samme som sosialisme. For det andre fordi den kan bli tolka feilaktig til å bety at seier for sosialismen i et enkelt land er umulig, og den kan også skape feilaktige oppfatninger når det gjelder forbindelsene mellom et slikt land og de andre landa.

Ujamn økonomisk og politisk utvikling er en absolutt lov under kapitalismen. Derfor er seier for sosialismen mulig først i noen eller til og med i et enkelt kapitalistisk land. Etter å ha ekspropriert kapitalistene og organisert sin egen sosialistiske produksjon, vil det seierrike proletariatet i det landet reise seg mot resten av verden – den kapitalistiske verden. Det vil trekke de undertrykte klassene i andre land til saka si, oppildne til oppstander mot kapitalistene i de landa, og om det er behov for det til og med nytte væpna makt mot de utbyttende klassene og statene deres. Der proletariatet seierrikt har styrta borgerskapet, vil den politiske samfunnsformen være en demokratisk republikk. Den vil i stadig sterkere grad samle kreftene til proletariatet i en bestemt nasjon eller i bestemte nasjoner, i kampen mot de statene som ennå ikke er gått over til sosialismen. Det er umulig å avskaffe klassene uten at den undertrykte klassen, proletariatet, utøver diktatur. Ei fri samling av nasjoner som har sosialisme er umulig uten en mer eller mindre langvarig og hardnakka kamp fra de sosialistiske republikkene mot de tilbakeliggende statene.

Det er av disse grunnene og etter gjentatte diskusjoner på konferansen til RSDAP-gruppene (3) i utlandet, og etter den konferansen at redaktørene for det sentrale organet har kommet fram til at parolen om et Europas forente stater er en feilaktig parole.

Noter:

1. Sotsial-Demokrat – ei illegal avis som blei utgitt av Sentralkomiteen i RSDAP fra februar 1908 til januar 1917. Alt i alt kom det ut femtiåtte nummer. Avisa trykte omtrent åtti artikler og notiser av Lenin.

Sotsial-Demokrat hadde stor betydning under reaksjonsåra (1907-10), og det etterfølgende revolusjonære oppsvinget, da bolsjevikene kjempa imot likvidatorer, trotskister og oztoviser, for å bevare det illegale marxistiske partiet, for å styrke enheten i det og tilknytninga til massene.

Under første verdenskrigen spilte Sotsial-Demokrat, som var hovedorganet til bolsjevikene ei usedvanlig stor rolle når det gjaldt å propagandere parolene om krig, fred og revolusjon.

2. Proudhonisme – etter Proudhon, Pierre Joseph (1809-1865) – Franskmann. En av grunnleggerne av anarkismen. Hans mest kjente verk er Hva er eiendom? (1840), der han kom til den berømte slutninga: eiendom er tjuveri. Under revolusjonen i 1848 drev Proudhon en omfattende agitasjon for «retten til arbeid», som han mente skulle bli virkeliggjort gjennom å opprette en særskilt bank. De økonomiske, filosofiske og politiske oppfatningene hans ga først og fremst uttrykk for det breie franske småborgerskapets reaksjon mot gjennombruddet av kapitalismen. Marx og Engels kritiserte teoriene hans skarpt, og særlig var kritikken mot de økonomiske avhandlingene hans knusende. Se blant annet Marx: Filosofiens elendighet (1847), Marx: Om Proudhon, brev til J.B. Schweitzer (1865) og Engels: Om boligspørsmålet (1872-73).

Tilhengerne av Proudhon fortsatte som en egen politisk strømning i lang tid etter hans død. Den seinere anarko-syndikalismen har ei svært nær tilknytning til Proudhons ideer.

3. RSDAP-gruppene – Gruppene til Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet.