Den sosialistiske revolusjonen skaper en økonomisk, sosial og politisk basis for frigjøringa av kvinnene fra undertrykkelse og husslaveri. Men historia viser også at revolusjonen bare legger grunnlaget for en fullstendig frigjøring. Fortsatt vil det i mange år finnes sosiale og økonomiske ulikheter som må ryddes av veien skritt for skritt. Og ikke minst vil det nye samfunnet arve en god del av det gamle samfunnets reaksjonære ideologi, dets feudale og borgerlige vaner og tradisjoner. Hvis ikke proletariatets statsmakt — og kvinnene sjøl — etter revolusjonens seier fortsetter kampen mot all undertrykkelse av kvinnene, vil ikke denne frigjøringskampen kunne seire.

Kina og Albania er i dag to sosialistiske land der kvinnens frigjøringskamp alt har nadd store resultater. Samtidig er begge land levende eksempler på at kampen mot kvinneundertrykkelsen også må fortsette i tiår etter revolusjonen og opprettelsen av proletariatets diktatur. For å øke forståelsen for dette, bringer Røde Fane to ulike bidrag.

Det første bidraget er hentet fra «Historien til Arbeidets Parti i Albania» (History of the party of Labour of Albania, Tirana 1971, s. 627–634). Det oppsummerer kampanjen for å fullføre frigjøringa av kvinnene, som ble innledet i 1967. Denne kampanjen var en del av Arbeidets Partis kamp for å revolusjonere seg selv og hele samfunnslivet på slutten av sekstitallet.

Det andre bidraget er sentrale utdrag av en artikkel skrevet av den kvinnelige kinesiske kommunisten Lu Yu–lan. Hun er 32 år, og deltok på Kinas kommunistiske partis 9. nasjonale kongress i 1969, der hun ble valgt inn i Sentralkomiteen. Artikkelen er hentet fra Peking Review, nr. 10 1972

Jeg har vokst opp i det nye samfunnet. Min landsby – Tungliu–shanku i Linhsi-området, Hopei-provinsen – ble frigjort i 1945 da jeg var 5 år gammel. Vi jenter begynte, da – i likhet med guttene – på skolen. Etter at jeg fullførte folkeskolen, jobbet jeg i landbruket og sluttet meg til revolusjonært arbeid. Jeg delte idealet med å bygge sosialismen på landsbygda.

Mange vanlige arbeiderkvinner i Linhsi-området har utviklet seg til å bli ledende kadre, og mange av dem har ledende formannsjobber på ulike nivåer. Dette viser kvinnenes stilling idet sosialistiske Kina. Akkurat som mennene deltar kvinnene i ledelsen av statens affærer. De har blitt politisk frigjort.

Omforming av samfunn og familie

Veien til kvinnens frigjøring, som jeg husker den, var på ingen måte glatt. 1 begynnelsen var det noen som ikke skjønte sammenhengen mellom å forbedre kvinnens stilling i hjemmet og kvinnenes deltakelse i klassekampen. De trodde at så lenge somkvinnene fikk makt i familien, så var frigjøringen av kvinnene fullført. For å sikre sine rettigheter kranglet kvinnene ofte med svigerforeldre og ektefeller. Men dette skapte dårlige forhold i familien og vant ingen støtte blant folk flest.

Senere ledet partiets organisasjoner kvinnen i å studere formann Maos skrifter om kvinnens frigjøring. I1950 pekte han på følgende: «Virkelig frigjøring av kvinnen kan bare bli virkeliggjort i løpet av den sosialistiske omdanninga av samfunnet somhelhet.» Dette hjalp kvinnene til å få et videre perspektiv. De forsto at for å oppnå en virkelig frigjøring av kvinnene måtte en se tingene ut i fra hele samfunnets synsvinkel. Familien er en celle i samfunnet og bare ved å endre samfunnet kan familien endre sin karakter. Etter at Kvinnene har hevet sin stilling i samfunnet vil forandringer i familieforholdene følge. Likhet mellom mann og kvinne vil bli realisert i praksis.

Jeg ble engasjert i kvinnearbeid i min egen landsby i 1955. Etter å ha diskutert med fattige og lavere middelstore bønder startet vi et kooperativ for jordbruksprodusenter. Jeg fikk også overtalt kvinner til å gå ut for å ta del i kollektivt, produktivt arbeid. På den tida var det ennå noen som hadde den gamle ideen om at «mannen går til byen, men kona forblir hjemme». De var derfor uvillige til å la kvinnene ta del i slike gjøremål. I en familie var det en nygift pike. Hennes svigerforeldre var strenge og ville ikke la henne gå ut. Jeg pleide å gå hjem til dem om kvelden for å lære søm av henne. Jeg tok dette som en anledning til å prate med dem og forklare dem meningen med kvinnens frigjøringskamp. Jeg sa til dem: «Vil det ikke bli vidunderlig hvis kvinnene tok del i kollektivt, produktivt arbeid, slik at både menn og kvinner ble kooperativmedlemmer?» Min venninne ble fornøyd over å høre dette og begynte etterpå å ta del i gårdsarbeidet. Hun arbeidet bra og fikk sin inntekt akkurat som mennene. Mannen hennes og hans slektninger var ikke lenger imot det hun nå gjorde. Etter hvert tok flere og flere kvinner i vårt kooperativ del i det kollektive arbeidet og jobbet med økende iver.

Endring i kvinnenes økonomiske stilling

Dag ut og dag inn var kvinner med barn bundet til kjøkkenkroken. Kollektivisering av jorda endret de gamle produksjonsforholda. Etter hvert som folkekommunene har blitt utviklet og konsolidert, har stadig flere velferdstiltak, som mor–barnstasjoner, blitt organisert, og deres service har stadig blitt forbedret. Slike helsestasjoner, korttidsbarnehager i den travle innhøstingssesongen, maskindrevne møller for mel og risproduksjon, samt skreddere somkommunens medlemmer kan benytte, har risproduksjon, samt skred–dere som kommunens medlemmer kan benytte, har sosialisert mye husholdningsarbeid og dermed lagtgrunnlaget for kvinnenes deltakelse i kollektiv produksjon.

Kvinner som gjør kollektivt arbeid, får samme lønn for likt arbeid. Ved å få egen inntekt har kvinnenes økonomiske stilling blitt helt endret. Familieforholdene har også tilsvarende endret karakter. I Sunchuang-brigaden i Lipochai-kommunen bor Lin-familien som består av 13 personer. De tilhører fire generasjoner. Lin Chin-lan, hennes eldre svigersøster og hennes mor utgjør en viktig del av familiens arbeidsstyrke. Det de får for sitt arbeid utgjør en viktig del av familieinntekten. Dette har endret det gamle samfunnets vaner. Da måtte kvinnene spørre sine menn om å få de pengene de trengte.

Alle viktige utgifter i familien blir avgjort gjennom demokratisk diskusjon. Både mat og klær har blitt av bedre standard i de siste årene. Chin-lan og hennes svigersøster foreslo å bygge noen nye rom, noe samtlige familiemedlemmer sa seg enige i. Slik skaffet Lin-familien seg 8 nye mursteinsrom. Ved å respektere de gamle, ha omsorg for de yngste og hjelpe hverandre, har familien blitt istand til å leve lykkelig og vennskapelig sammen.

Kvinnene har etter hvert lært seg å mestre ulike produksjonsmetoder og blitt en viktig kraft i produksjonen. Overalt på landsbygda deltar kvinner som traktorkjørere, pumpevoktere og arbeidere i møllene. Kvinnene har også ytt sine bidrag til vitenskapelige landbrukseksperimenter.

Vokst gjennom kamp

Det viktigste for kvinnene i kampen for frigjøring er å bli bevisst og ta del i den politiske kampen. På grunn av innflytelsen fra gamle ideer og tradisjoner var få kvinner politisk aktive. Gjennom å kaste seg inn i den politiske kampen, møte stormene og oppdage verden, har kvinnene fått en bedre forståelse for revolusjonære prinsipper, hevet sin politiske bevissthet og fått erfaring gjennom kamp.

Mange kvinneaktivister og kadre i vårt område har vokst gjennompolitisk kamp. Se f. eks. på de fem kvinnelige kadrene i partikomiteen.

Hei Yueh-Ching, en 37 år gammel kvinne av Hui-nasjonaliteten, ledet Hui'enes fattige og lavere mellomstore bønder i kampen for å opprette folkekommuner i 1958, som et varmt svar på formann Maos opprop. Dette startet den allsidige utviklingen av jordbruk, skogbruk, dyrerøkt og … (side occupations). Hun har vokst til en fin kvinnekader.

Hsia Hsiu-mei, Yang Ai-lien og Yang Hsiu-chih er bare 21 og 22 år gamle. I den store kulturrevolusjonen tok de opp en resolutt kamp mot Liu Shao-chis agenter og dårlige folk som ikke hadde forbedret seg, avslørte og kritiserte deres forbryterske forsøk på å gjenopprette kapitalismen pålandsbygda. På den måten forsvarte de formann Maos revolusjonære linje.

Jeg har også sjøl fått erfaring fra tallrike politiske kamper gjennom mitt arbeid. I 1959 inngikk en rik bonde i vår brigade en hemmelig avtale med folk som representerte den kapitalistiske veien innafor partiet om å felle og selge mer enn100 000 trær som var plantet av treplantingslaget «8. mars». (Et treplantingslag av kvinner som Liu Yu-lan hadde ledet, red. anm.) De slaktet også kollektivets griser og sauer. Dette underminerte kollektivets økonomi. Sammen med fattige og lavere mellomstore bønder slåss jeg mot dem.

Etter at brigadens partiavdeling var reorganisert, ble jeg valgt til formann. Snart etter var det noen som begynte å spre løgner og slengord, slik som «hvis en kvinne er i ledelsen, vil ikke trærne gro» og «når en kvinne tar ledelsen, vil alt gå dårlig». De laget også en liste over mine «forbrytelser» i et forgjeves forsøk på å få meg kastet vekk fra min stilling. På den tida studerte jeg formann Maos lærdom »Hva er arbeid? Arbeid er kamp! » og jeg følte at jeg virkelig forstod hva d e t betydde! Jeg visste at disse ryktemakerne ikke hatet meg personlig. De hatet den sosialistiske veien som jeg og de fattige og lavere mellomstore bøndene fulgte så stødig. Jeg besluttet meg for å kjempe resolutt mot dem, og med de fattige og lavere mellomstore bøndenes støtte, seiret vi.

Å oppleve en storm var en god stålsetting. Siden den kampen har brigadens arbeid blitt utført bedre og jeg sjøl gjort nye framskritt.

 

 

 

 

FRA HISTORIA TIL ARBEIDETS PARTI I ALBANIA (APA)BEVEGELSEN FOR Å FULLFØRE FRIGJØRINGA AV KVINNENE

Vi gjengir nedenfor et utdrag fra APAs historie med denne tittelen. Det albanske folkets erfaringer i kampen mot kvinneundertrykking har hatt enorme resultater sett på bakgrunn av at landet for 30 år siden var et tilbakeliggende land hvor muhammedanske og middelalderske skikker satt i høysetet. I dag har Albanias kvinner nådd en stilling i samfunnet og produksjonen som gjør dem til framskredne, ikke bare i forhold til sin egenfortid, men også i verdensmålestokk. Samtidig er APA, den albanske arbeiderklassen og folket klar over at kvinneundertrykking fortsatt finnes og fullt besluttet på å føre en langvarig kamp for å få slutt på den. Etter våroppfatning har vi mye å lære av de albanske erfaringene.

red.

---

Kampen mot de tilbakestående og reaksjonære ideene og vanene som ydmyker kvinnene, bevegelsen for å frigjøre dem, som skulle gjøre det mulig for kvinner å nyte de samme rettigheter som menn i vårt sosialistiske samfunn, ble ført med stor iver over hele landet. Kamerat Enver Hoxha innledet denne store kampanjen 6. februar 1967:

«Hele Partiet og hele landet må reise seg og prinsippfast slå ned og tilintetgjøre alle som saboterer partiets lov som forsvarer kvinners og jenters rettigheter.»

Partiet sendte ut et direktiv om å fullføre frigjøringa av kvinnene. Kampen ble ført i alle partiorganisasjonene og under partiets ledelse i kvinneforbundet,

i Demokratisk Front, i fagforeningene og i ungdomsforbundet. Det var den yngre generasjonen som gikk i spissen, men bevegelsen som ble satt i gang var så mektig at den rev med seg også sosiale lag som tidligere hadde vært indifferent eller inntatt en konservativ holdning til frigjøringa av kvinnene. Det ble organisert åpne møter av brede masser utover landet, der unge og gamle, menn og kvinner, dristig fordømte konservative, patriarkalske, feudale og borgerlige vaner og ideer, religiøs tro og middelalderske læresetninger, som hadde trellbundet Albanias kvinner i fortida. Offentlige møter og diskusjoner mann og mann imellom sluttet samstemmig opp om Partiets ord om å nedkjempe alle rester av slike barbariske skikker og læresetninger for alltid. Det var livlige diskusjoner om hvordan man skulle kvitte seg med alt som plasserte kvinnen i en lavere posisjon enn mannen, om hvordan man skulle sikre en mer aktiv deltakelse av kvinner i hele landets politiske og sosiale liv. Man diskuterte hvordan man skulle sikre en bredere deltakelse og aktivitet av kvinner i produksjonen, og hvordan dette krevde en hevning av kvinnenes kulturelle, tekniske og faglige nivå. Videre ble det lagt stor vekt på hvordan kvinnene skulle befris fra slaveriet i huset, osv. Spesielt viktig var det at kvinnene selv deltok i kampen for å fullføre sin egen frigjøring i en grad som de aldri hadde gjort tidligere. Det var første gang at kvinner og jenter i høylandet og i de delene av landet der skikker, læresetninger og religiøse fordommer hadde vært mest knugende, hadde deltatt i kampen med så storstyrke. Spesielt viktig var det også at det var første gangen at bevegelsen forlike rettigheter mellom mann og kvinne, mellom gutt og jente, hadde begynt å utvikle seg også innenfor familiene.

Utbruddet av bevegelsen for fullstendig frigjøring av kvinnene var en direkte og naturlig følge av det arbeid og de kamper som partiet hadde ført like siden det ble stiftet. Partiet hadde vist de albanske kvinnene at det bare var eneneste vei til fullstendig frigjøring, nemlig brei og mest mulig aktiv deltakelse i hele folkets kamp for nasjonal og sosial frigjøring, og kampen for å oppheve all undertrykking og utbytting en gang for alle. Kvinnene måtte selv ta del i det politiske og sosiale liv, og i arbeidet for en sosialistisk oppbygging av landet.

De albanske kvinnene hadde lært av partiet. De hadde tatt aktiv del i den nasjonale frigjøringskrigen og ofret sitt eget blod, og de hadde oppnådd like rettigheter som menn. Disse rettighetene var slått fast gjennom borgerrettighetserklæringen til Det anti-fascistiske Råd i oktober 1944, og seinere i konstitusjonen og andre lover i folkerepublikken Albania.

Under partiets ledelse ble de albanske kvinnene en mektig kraft på alle områder i oppbygginga av det sosialistiske samfunnet, etter at de var frigjort fra klasseundertrykking og utbytting sammen med hele det arbeidende folket. Framskrittene som er gjort på veien til en fullstendig likestilling av de albanske kvinnene har vært kolossale i løpet av litt mer enn to tiår, når en tar i betraktning at det overveldende flertallet av kvinner før dette var slaver. Atten prosent av de deputerte til folkeforsamlingen er kvinner, mens hele 36 % av medlemmene i folkerådene og folkedomstolene er kvinner. Noen titusener av Albanias kvinner og jenter sitter i ledende organer i masseorganisasjonene. En radikal endring har funnet sted i kvinnenes deltaking i Demokratisk Front, i fagforeningene og i ungdomsforbundet. Det var den yngre generasjonen som gikk i spissen, men bevegelsen som ble satt igang var så mektig at den rev med seg også sosiale lag som tidligere hadde vært indifferent eller inntatt en konservativ holdning til frigjøringa av kvinnene. Det ble organisert åpne møter av brede masser utover landet, der unge og gamle, menn og kvinner, dristig fordømte konservative, patriarkalske, feudale og borgerlige vaner og ideer, religiøs tro og middelalderske læresetninger, som hadde trellbundet Albanias kvinner i fortida. Offentlige møter og diskusjoner mann og mann imellom sluttet samstemmig opp om Partiets ord om å nedkjempe alle rester av slike barbariske skikker og læresetninger for alltid. Det var livlige diskusjoner om hvordan man skulle kvitte seg med alt somplasserte kvinnen i en lavere posisjon enn mannen, om hvordan man skullesikre en mer aktiv deltakelse av kvinner i hele landets politiske og sosiale liv. Man diskuterte hvordan man skulle sikre en bredere deltakelse og aktivitet av kvinner i produksjonen, og hvordan dette krevde en hevning av kvinneneskulturelle, tekniske og faglige nivå. Videre ble det lagt stor vekt på hvordan kvinnene skulle befris fra slaveriet i huset, osv. Spesielt viktig var det at kvinnene selv deltok i kampen for å fullføre sin egen frigjøring i en grad som de aldri hadde gjort tidligere. Det var første gang at kvinner og jenter i høylandet og i de delene av landet der skikker, læresetninger og religiøse fordommer hadde vært mest knugende, hadde deltatt i kampen med så storstyrke. Spesielt viktig var det også at det var første gangen at bevegelsen forlike rettigheter mellom mann og kvinne, mellom gutt og jente, hadde begynt å utvikle seg også innenfor familiene.

Utbruddet av bevegelsen for fullstendig frigjøring av kvinnene var en direkte og naturlig følge av det arbeid og de kamper som partiet hadde ført like siden det ble stiftet. Partiet hadde vist de albanske kvinnene at det bare var eneneste vei til fullstendig frigjøring, nemlig brei og mest mulig aktiv deltakelse i hele folkets kamp for nasjonal og sosial frigjøring, og kampen for å oppheve all undertrykking og utbytting en gang for alle. Kvinnene måtte selv ta del i det politiske og sosiale liv, og i arbeidet for en sosialistisk oppbygging av landet.

De albanske kvinnene hadde lært av partiet. De hadde tatt aktiv del i den nasjonale frigjøringskrigen og ofret sitt eget blod, og de hadde oppnådd likerettigheter som menn. Disse rettighetene var slått fast gjennom borgerrettighetserklæringen til Det anti-fascistiske Råd i oktober 1944, og seinere i konstitusjonen og andre lover i folkerepublikken Albania.

Under partiets ledelse ble de albanske kvinnene en mektig kraft på alle områder i oppbygginga av det sosialistiske samfunnet, etter at de var frigjort fra klasseundertrykking og utbytting sammen med hele det arbeidende folket. Framskrittene som er gjort på veien til en fullstendig likestilling av de albanske kvinnene har vært kolossale i løpet av litt mer enn to tiår, når en tar i betraktning at det overveldende flertallet av kvinner før dette var slaver. Atten prosent av de deputerte til folkeforsamlingen er kvinner, mens hele 36 % av medlemmene i folkerådene og folkedomstolene er kvinner. Noen titusener av Albanias kvinner og jenter sitter i ledende organer i masseorganisasjonene. En radikal endring har funnet sted i kvinnenes deltaking i produksjonen. I 1967 utgjorde kvinnene 42 % av det totale antall arbeidere i byene og på landsbygda. I tekstil, matvareindustri, i helseinstitusjonene og innafor endel andre sektorer, utgjorde de over halvparten. Innafor kultur- og utdanningssektoren, og innafor den tekniske og yrkesmessige opplæring, er det innført 8–årig grunnskole for alle jenter, samtidig er antallet av kvinner innafor de videregående skolene nesten like høyt som antallet menn. Dette er i skarp kontrast til den alvorlige førkrigssituasjonen, da mer enn 90% av kvinnene var analfabeter. Tusenvis av kvinner har gått ut av de videregåendeskolene og de høyere utdanningsinstitusjonene, og arbeider nå innafor og leder ulike økonomiske og kulturelle sektorer. Antallet kvinnelige ingeniører var fem ganger så stort og antallet kvinnelige leger 2,5 ganger så stort som det totale antall av leger og ingeniører for krigen.

På tross av disse store framskrittene, var partiet klar over at mye ennå måtte gjøres for at de albanske kvinnene skulle bli fullstendig frigjort. En fullstendig og aktiv deltakelse av kvinnene i det politiske og sosiale liv, møter fremdeles på endel motstand fra mennene og nøling fra kvinnene. Den rollen kvinnene skulle spille i produksjonen, har ennå ikke nådd det nivået den burde. Kvinnenes kulturelle og utdanningsmessige nivå er allment fremdeles for lavt. Kvinnene, især landsbykvinnene, har ennå ikke oppnådd likestilling med mannen i familien. Tilbakeliggende skikker og ideer som hører fortida til, spesielt religiøse fordommer i høylandet, fortsatte å utøve en sterk innflytelse og var den viktigste hindringen for virkelig likestilling mellom mann og kone. Den store bevegelsen for fullstendig frigjøring av kvinnene som var blitt ført fra landsende til landsende, var nettopp rettet mot en endring av denne situasjonen.

Partiet så på den fullstendige frigjøringa av kvinnene som et sosialt problem av ekstraordinær betydning, og de innså at hvis ikke dette problemet ble løst, ville «folkets frihet, landets fortsatte framskritt og oppnåelsen av våre mål være utenkelig». Sentralkomiteens plenum analyserte dette problemet på et spesielt møte i juni 1967.

Møtet trakk opp retningslinjene for videreføringen av bevegelsen forfullstendig frigjøring av kvinnene, og for å styrke deres rolle i vårt sosialistiske samfunn. Partiets sentralkomite la nok engang vekt på at den viktigste måten å sikrefullstendig frigjøring av kvinnene, er å trekke dem med i produktivt arbeid og med i landets sosiale, politiske og kulturelle liv i så bredt omfang som mulig.

Det ble slått fast retningslinjer for å fjerne alle hindringer og restriksjonersom står tilbake, for å trekke kvinnene med i alle sektorer av økonomien og kulturen, i alle politiske, sosiale og kulturelle aktiviteter, i Partiets arbeid og statsadministrasjonen. Det ble understreket spesielt at det måtte gjøres et gjennombrudd når det gjaldt å utpeke kvinner til tillitsverv for å sikre en større og mer merkbar deltakelse av kvinnene i organiseringa og ledelsen av produksjonen og av politiske, sosiale og kulturelle virksomheter.

Det ble sett på som en viktig oppgave å øke Partiets rekker av kvinnelige kamerater for å stimulere livet i partiorganisasjonene og heve deres kampkraft.

For å oppnå disse målsetningene, anså Sentralkomiteen det i første rekke som uomgjengelig nødvendig å bekjempe alle feilaktige ideer om kvinnene mer konsekvent, hardere og mer systematisk. Slike ideer har djupe røtter i folks bevissthet, og sjøl om de er kraftigere blant menn, så finnes de også blant kvinnene.

Parallelt med denne kampen var det nødvendig å gjøre mer for å sikre at kvinnene økte sin dyktighet på det kulturelle, utdanningsmessige teknisk og faglige området. For å oppnå dette påla Sentralkomiteen Partiets og statens organer å sikre at alle jenter fullfører 8-års obligatorisk skolegang og at unge kvinner har førsteretten ved opptak til fagskoler og høyere skoler. Den påpekte at det måtte arbeides for samtidig å sikre en bedre og breiere deltakelse fra kvinner i kveldskurser og at det skulle organiseres flere videreutdanningskurser for dem.

Plenum understreket at kvinnenes fulle deltakelse i produksjonen og i det politiske og sosiale liv, for en stor del avhenger av utviklinga av sosialistiske forhold i familien, så vel som av at kvinnene befris fra husarbeidets tunge plikter.

Frigjøringa av arbeiderne fra klasseundertrykkelse og utbytting, opp–hevelsen av den private eiendomsretten og opprettelsen av samfunnsmessig eie av produksjonsmidlene, så vel som de spesielle rettighetene som de albanske kvinnene har vunnet under Partiets ledelse, har vært de hardeste slag som noen gang er blitt rettet mot de gamle familieforholda som gjorde kvinnen til

en slave. Dette har tilrettelagt betingelsene for å skape en ny sosialistiskfamilie. Likevel har ikke følelsen av privateiendom blitt utryddet og mange skikker og tilbakeliggende vaner eksisterer fortsatt, og hindrer opprettelsen av nye familieforhold.

«Derfor,» påpekte Sentralkomiteen, «krever forandringer i familieforholda, opprettelsen av nye sosialistiske forhold, en lang, utholdende og altomfattende kamp på et innfløkt og vanskelig område, mot ideologien, psykologien, moralen og vanene som er tatt i arv fra det gamle samfunnet.»

For å skape og konsolidere en ny sosialistisk familie anviste Sentralkomiteen som hovedretninga å rykke opp med røttene de gamle forholda i inngåelsen av ekteskap og i det ekteskapelige livet. Samtidig må det skapes nye ekteskapelige forhold, riktige forhold mellom mann og kone og mellom henne og andre familiemedlemmer, forhold som er frigjort fra følelsen av privateiendom, fra religiøse fordommer og tilbakeliggende vaner og synspunkter. For å bidra til å styrke de sosialistiske familieforholda, ble det gittanvisninger for å undersøke noen av de gamle juridiske reglene som hersker i familieforholda og erstatte dem med nye regler, regler som svarer til det nye stadiet i utviklinga av den sosialistiske revolusjonen.

En annen og meget viktig måte å sikre den fullstendige likheten mellommann og kone i hverdagslivet er å kjempe for å frigjøre kvinnene fra slaveriet i huset. Som det ble forutsett av de marxist–leninistiske klassikerne så kan dette først bli oppnådd fullstendig gjennom sosialisering av husholdningsøkonomien, gjennom å gjøre denne økonomien til en del av den sosialistiske produksjonen. Men denne kompliserte oppgaven krever en meget høyt utviklet teknisk/materiell sosialistisk basis og så store materielle og finansielle midler at den sosialistiske staten ennå i lang tid ikke er i stand til å mestre alt sammen. Uten å vente på en full sosialisering av husholdningsøkonomien måtte det gjøres mer utholdende arbeid på to områder for å frita kvinnen for hennes tunge byrder i huset.

For det første ble enhver ektemann oppfordret til å ta del i husarbeidet sammen med sin kone, for å avlaste henne for den byrden som ellers bare ville falt på hennes skuldre. Det var nødvendig at ideen om at husarbeidet ikke bare er kvinnens arbeid, men også mannens og alle de andre familie–medlemmenes, ble gjort klart for enhver ektemann og djupt rotfesta i tenkninga til barn i tidligst mulig alder. I familien og på skolen skulle det gjøres noen forskjell mellom gutter og jenter når det gjaldt å trekke dem med i husholdningsøkonomien. For det andre slo Partiet fast oppgaven med å bygge ut nettverket av sosial service fortere og sørge for at det ble utnyttet bedre. Det ble gitt ordre om å øke kapasiteten til barnekrybbene og barnehagene ut over de opprinnelige målsetningene, opprette offentlige kantiner, vaskerier og så videre, og produsere og bringe ut på markedet hjelpemidler til å forenkle husarbeidet.

De oppgavene som Sentralkomiteen hadde stilt for å utvide ytterligerebevegelsen for kvinnenes fulle frigjøring, sørget for at bevegelsen ikke stoppet halvveis. Problemet med kvinnenes frigjøring ble forstått grundigere som en oppgave av avgjørende betydning for bygginga av det sosialistiske samfunnet; dette viktige problemet for Partiet ble en oppgave for hele vårt samfunn.

 

 

«Ambassaden har gjerne villet gjøre oppmerksom på saken, da det jo kan tenkes at den vil bli reist i den norske debatt.»

«Saken» er kvinnesak. Og ambassaden er den norske i København, som i et brev til Utenriksdepartementet har varslet Bratteli-regjeringa på storm fra norske kvinner, hvis innholdet i Sullerot-rapporten blir kjent.

Bakgrunnen for dette varselropet er følgende: Den franske sosiologen Evelyne Sullerot leverte i juli 1970 et «foreløpig» utkast til en rapport om kvinnene i fellesmarkedslandene. Rapporten ble utarbeidet på bestilling fra EEC-kommisjonen i Brussel. Hovedsiktemålet har vært å legge fram oversiktlige opplysninger om kvinnens dobbeltrolle som yrkesaktiv og som mor. Kommisjonsmedlem F. Vinck understreker i et eget forord til rapporten at alle vurderinger står for Evelyne Sullerots egen regning!

I Brussel ble rapporten tilgjengelig, men i Danmark fikk regjeringa panikk ved tanken på at slike opplysninger skulle spres blant danske kvinner. Rapporten ble derfor forsøkt hemmeligholdt. Danske kvinneaktivister i Århus fikk imidlertid tak i den, laget en egen oversettelse og trykte Sullerot-rapporten som piratutgave. I danske avisoverskrifter ble rapportens konklusjoner beskrevet slik: «Et helvede at være kvinne i EF».

Da fikk også den norske ambassaden kuldegysninger, og varselropet gikk raskt over Nordsjøen: «Ambassaden har gjerne villet gjøre oppmerksom på saken, da det jo kan tenkes at den også vil bli reist i den norske debatt.»

Røde Fane offentliggjør med dette en rekke viktige dokumentasjoner og opplysninger som Sullerot-rapporten bringer. Plassen tillater dessverre bare et utvalg.

I dette referatet fra Sullerotrapporten har vi i størst mulig grad søkt å gjengi både fakta og vurderinger slik de forekommer i rapporten. Selve språkbruken i referatet avspeiler derfor i stor grad den byråkratiske tenkemåten og den manglende klasseanalysen som kjennetegner originalen.

Vi tror imidlertid at det stoffet som presenteres egner seg bra for en marxist-leninistisk analyse av motsetningsforholdet mellom kvinner av folket og monopolkapitalen. Og selv uten at stoffet er bearbeidet ut fra den vitenskapelige sosialismens prinsipper, avslører den klart en rekke myter om hvem De Europeiske Fellesskaper tjener og hvem de ikke tjener.

Fellesmarkedstilhengerne her i Norge framstiller EEC som et frivillig og likestilt samarbeid mellom ulike nasjoner, og gir inntrykk av at markedssamarbeidet både i intensjon og i praksis gir vanlige folk bedre livsvilkår, økt velstand og flere og bedre arbeidsplasser. Kvinnene er en av de store gruppene i samfunnet som blir lovet bedre forhold hvis Norge blir medlem, særlig i form av flere og sikrere arbeidsplasser og høyere standard i sosialpolitikken. Sullerotrapporten viser at fellesmarkedet ikke har tjent de vest–europeiske kvinnenes interesser i den perioden det har bestått. Kvinner har hverken som arbeidere eller som hustruer og mødre fått bedre stilling. På bestemte områder er kvinnenes kår tvert imot vanskeligere i dag enn de var før fellesmarkedet ble opprettet. Både når det gjelder arbeidsmuligheter og lønnsforhold viser Sullerotrapporten til klar forverring for store grupper av kvinner. Hvis Norge blir presset inn i EEC vil norske kvinner bli underlagt det samme politiske og økonomiske system som det som skaper problemer for kvinnene i fellesmarkedslandene. Kvinner som ønsker større grad av likestilling med menn, og kvinner som sammen med mennene kjemper for bedre arbeids– og levevilkår her i landet, må derfor se norsk EEC–medlemskap som en trussel.

Etter vårt syn er kampen mot norsk medlemskap i EEC den viktigste dagskampen også for kvinnene i månedene framover.

Sitatene er – som de øvrige opplysninger – hentet fra den danskeoversettelsen. Sidetall er angitt i parentes der direkte sitat forekommer.

I fellesmarkedslandene bodde det i 1970 94 millioner kvinner, og de utgjorde 52 % av befolkningen. E. Sullerot innledet sin rapport med å slå fast at disse kvinnene nesten ikke er blitt ofret oppmerksomhet tidligere. Hun understreker at hun må begynne utredningsarbeidet nesten på bar bakke.» Man kunne tro at det var nok å henvende seg til hvert enkelt land eller til forskjellige grener av forvaltningen for å få opplysninger om 'kvinnenesandel', 'kvinnenes rolle', eller 'kvinneaspektet' ved det ene eller andre økonomiske, sosiale eller politiske spørsmål. På ingen måte! Intet finnes! Sløseriet med informasjonskildene angående kvinnene, feilaktigheten i angivelsene og de uhyggelige hullene er et bedre bevis enn noe annet på den ubekymrethet problemene om kvinnenes sysselsetting er blitt behandlet med». (s. 4)

Resultatene er den bevisste og ubevisste politikk fellesmarkedslandene praktiserer overfor kvinnene vil med tiden kunne få de alvorligste konsekvenser, hevder Evelyne Sullerot. På den ene siden får tradisjonelle oppfatninger om at «kvinnens plass er i hjemmet» overleve, selv om mange kvinner faktisk går arbeidsløse i hjemmene. Manglende mobilisering av kvinnelig arbeidskraft får blant annet som konsekvens at myndighetene i stedet satser på systematisk import av fremmedarbeidere.

På den annen side blir et stort antall yrkesaktive kvinner bundet til arbeid utenfor hjemmet, uten at det sørges for passende arbeidstid og hjelpetiltak i husholdning og familie. Resultatet er at kvinnene blir overbelastet og overanstrengte, og at fødselstallet synker. Før vi går videre i rapporten, hvor både undersysselsettingsproblemene og overbelastningsproblemene blir drøftet nærmere, skal vi sitere E. Sullerots sammenfattende dom over fellesmarkedslandene i denne saken: «Vi må fastslå at landene innenfor det europeiske fellesskap den dag i dag overhodet ikke gjør noe for å utarbeide en felles politikk omkring kvinnenes stilling.» (s. 3)

Yrkesaktiviteten blant kvinnene

Kvinnenes andel av yrkesbefolkningen ligger høyest i Frankrike (37 %),deretter følger Vest-Tyskland (34 %), Belgia (28,2 %), Italia (26,6 %) og sist Nederland (23 %). (Tallene er fra 1968).

Dette billedet kompliseres av en rekke forhold. F. eks. er det særegent for Nederland at det er uvanlig for gifte kvinner å ta lønnet arbeid. Dette er også en viktig opplysning i tilknytning til at arbeidsløshet blant kvinner ikke er noe åpenbart problem i Nederland. I Frankrike derimot, hvor en stor del av kvinnene er yrkesaktive, spiller kvinnelig arbeidsløshet en stor rolle.

Kvinnenes yrkesaktivitet og arbeidsmuligheter varierer like sterkt fra region til region innen de enkelte landene. Det har lenge vært vanlig å anta at tett urbanisering med tallrike arbeidsmuligheter i servicesektoren fremmer yrkesmuligheter for kvinner. En slik slutning har støttet seg på at visse pressområder, som f. eks Parisregionen, har en stor andel av kvinner i yrkesbefolkningen. Men eksemplene på sterkt urbaniserte områder hvor kvinnene har dårlige arbeidsmuligheter er like framtredende. F. eks. er det svært lave tall på kvinnelige arbeidere i Nederlands tettbygde områder. Provinsen Latium, med Roma som sentrum, er enda et eksempel blant flere på urbaniserte regioner med lave satser for kvinner i lønnet arbeid. E. Sullerot avsanner også den vanlige oppfatningen blant eksperter om at holdningen til kvinner i yrkeslivet er den avgjørende faktoren. Hun viser til at Vest-Tyskland, hvor «Kinder, Küche, und Kirche» ideologien står sterkt, har relativt mange kvinnelige arbeidere. Det er dessuten flere yrkesaktive kvinner idet katolske Flandern, hvor flertallet er fiendtlig innstilt overfor kvinners yrkesarbeid, enn i den mer »tolerante» provins Luttich. De kvinnelige sysselsettingskvoter er heller ikke særlig forskjellige blant katolikker og protestanter, f. eks. i Nederland.

Kvinnelige arbeidere i de tre hovednæringsgrenene

Antallet kvinner beskjeftiget i jordbruket er overalt lavere enn tallet på menn, bortsett fra i Vest-Tyskland. Kvinnens stilling i jordbruket er, i følge E. Sullerot, i større grad betinget av tradisjon og kulturforskjeller enn av økonomi. Når det gjelder den store andelen kvinner i vest–tysk jordbruk, tilføyer hun imidlertid at en mer generell økonomisk–politisk tendens gjør seg gjeldende: «Et høyt industrialisert land lar kvinnene bli igjen i en ervervsgren som nesten ikke er rentabel lenger». (s. 30) Kvinnene driver små gårder som tidligere har vært familiebruk, mens mennene har måttet ta arbeid i nærliggende fabrikker, kontorer og forretninger.

Også i Italia er det relativt mange kvinner igjen i jordbruket, på tross av kvinnenes tradisjonelt svake stilling i italienske bondefamilier. De har fortsatt en utilfredsstillende livs- og arbeidssituasjon, ifølge E. Sullerot. « . . . dagene er lange, oppgavene er mangeartede, deres sosiale stilling i arbeidet er uklar.» (s. 32)

I Frankrike har kvinnene i større grad enn menn forlatt jordbruket i den perioden hvor nedleggelser har florert.

Andelen av kvinner sysselsatt i industri ligger i alle EEC–landene rundt 20 %. Det at et område er industrialisert, er ikke tilstrekkelig for å skaffe kvinnene arbeidsmuligheter i industrien. Det er samtidig nødvendig at området har industrier som i praksis er åpne for kvinner. Sammen med arten av industri spiller arbeidsmulighetene for menn på stedet en rolle for om industrien åpnes for kvinner. For eksempel er det tendens til at et sted med veverier åpner opp for kvinnene, mens et sted med skipsverfter ikke gjør det. I områder som f. eks. Syd-Italia, hvor det er stor arbeidsløshet blant menn, blir arbeidsplassene i første rekke tilbudt mennene.

I alle fellesmarkedslandene, bortsett fra Italia, er flertallet av de yrkesaktive kvinnene sysselsatt i servicesektoren. Av det samlede antall arbeidere som er sysselsatt i denne sektoren utgjør kvinnene 48,1% i Frankrike, 41,0 % i Vest–Tyskland, 38,7 % i Belgia, 32,8 % i Nederland og 30,9 % i Italia. Erfaringer fra Italia viser helt klart at kvinnene heller ikke får lett adgang til serviceyrkene der hvor det generelt er dårlig med arbeidsplasser for menn.

Mannlige og kvinnelige yrker

I svært stor grad er situasjonen den at kvinnene beslaglegger noen forholdsvis få yrker, mens de nesten systematisk er fraværende i de fleste andre yrker og yrkesgrener. De kunstige skillene mellom «kvinneyrker» og «mannsyrker» trer klart fram når en ser variasjonene i definisjoner fra et land til et annet, og i takt med konjunkturene i økonomien. Det er særlig innen servicefagene at de forskjellige landene tildeler kvinner og menn sine plasser på ulik måte. F. eks. er restaurant- og hotellbransjen dominert av kvinner i Vest-Tyskland, mens det i all hovedsak er et fag for menn i Italia.

Men det som er felles for alle fellesmarkedslandene er at kvinnene i yrkeslivet blir veldig sårbare ved at de samles i stort antall innen noen få ervervsgrener.

De følgende serviceyrkene er gjennomgående mest vanlige blant kvinner i EEC–landene: Husarbeid og rengjøring, sykepleie og annen pleie, ekspeditrisearbeid i forretninger og alle former for underordnet kontorarbeid. Forøvrig er serviceyrkene mangfoldige. Det er her en finner hoveddelen av de høyest lønnede og kvalifiserte kvinnene i yrkeslivet, slik som lærere, leger, advokater osv. Men også underproletariatet av kvinner i arbeidslivet hører hjemme i servicesektoren.

Innen industri er kvinnene i første rekke å finne i beklednings- og tekstilindustrien hvor de har lange tradisjoner. Viktig dernest er nærings- og nytelsesmiddelindustri, tobakk-, skotøy-, og lærindustri. Fordi kvinner påstås å vise større fingerferdighet enn menn, og fordi de har vist seg å være stabile  i tempopregede rutinejobber, finner vi mange kvinner i nyere industrigrener som elektroteknikk, finmekanisk montering, apparatbygging, vikling osv. Selv om arbeidsgiverne foretrekker kvinner for menn i disse industriene, vurderes ikke kvinnenes tempo og deres taleevne for stressarbeid særlig høyt når det kommer til lønnsfastsettelser.

Kvinnenes dårlige faglige kvalifikasjoner blir i alminnelighet brukt som forklaring på at kvinner sjelden ansettes i industri hvor det kreves teknisk innsikt eller opplæring. Selv innen kvinnebransjene er det oftest menn som utfører det arbeidet som krever spesielle kvalifikasjoner.

Diskriminering av kvinner

Enkelte EEC-land har også diskriminerende bestemmelser mot kvinnene:

I Belgia må en gift kvinne ha mannens tillatelse for å ta arbeid. I samme land er forskjellige arbeidsplasser i staten ikke åpne for kvinner, bl. a. i Finansdepartementet! Både i Belgia og Nederland kan en yrkesaktiv kvinne risikere oppsigelse hvis hun gifter seg! Denne situasjonen medfører store vansker både for ugifte kvinner i arbeid, og gifte kvinner som ønsker å ta arbeid. I Luxemburg har den arbeidsløse kvinnen ikke rett til sosialstønad hvis hun er gift og mannen har arbeid.

I Belgia og Italia er pensjonsalderen 60 år for kvinner og 65 for menn. Men fordi pensjonen blir beregnet i forhold til den tid det har blitt innbetalt avgift, får kvinnene også lavere alderspensjon enn mennene.

Skattene blir også ofte brukt diskriminerende: «Når en gift kvinne arbeider og får egen inntekt for sin innsats, skal hun oppgi dette til skattevesenet, og som enhver annen betale skatt. Det forekommer imidlertid ofte at skattelovgivningen, som er forskjellig i EEC-landa, er svært diskriminerende for den gifte kvinnen. Når hun lever sammen med sin mann skal hun oppgi sin egeninntekt sammen med ektemannens inntekt – som en luksusinntekt – og på grunn av progressiv beskatning blir hun kraftig trukket. Den gifte kvinnen vet altså at hun må betale en større andel av sin inntekt i skatt enn det er tilfelle med mannen.» (s. 109)

Arbeidsløshet blant kvinner

De aller alvorligste problemene kvinnene møter i forhold til arbeidslivet angår manglende arbeidsplasser, snevre valgområder og usikkerhet mot oppsigelser. Kvinnenes arbeidsmuligheter fortoner seg enda vanskeligere i dag enn da fellesmarkedet ble opprettet. Det er svært vanskelig for kvinner som må forlate jordbruket å få nytt arbeid. Frankrike har tidligere hatt en stor gruppe kvinner i jordbruket, og de er i dag med til å skape konkurranse om «kvinnejobbene» både i industri og servicenæringene.

I løpet av de siste 10 årene har en rekke mindre håndverksbedrifter og «tradisjonelle kvinneindustrier» innskrenket eller nedlagt virksomheten. Bare i Italia har antallet sysselsatte kvinner i tekstilindustrien gått tilbake med 200 000. I alle fellesmarkedslandene opplever man at antallet ufaglærte industriarbeidere synker, og at det er menn som går inn som «ny» faglærtarbeidskraft. I rapporten siteres ekspertuttalelser som går ut på at de tradisjonelle kvinneindustriene og annen småindustri «uunngåelig» vil måtte foreta større personaloppsigelser i årene framover. (s. 176)

Kjemisk industri, elektroteknikk og elektroteknisk industri, stål- og lettmetallindustrien vil ifølge prognosene heller ikke kunne sysselsette et så stort antall kvinner som de som vil bli avskjediget i tekstilindustrien.

«Utviklingen i den mest framskredne industri, den tyske, viser at disse industriene ikke er i stand til å beskjeftige avgangen fra de øvrige industrier særlig langt fram i tiden. Antallet kvinner sysselsatt i industrien i Tyskland er synkende og vil fortsatt synke.» (s. 177)

I Vest-Tyskland har også antallet kvinner sysselsatt i servicesektoren stagnert på tross av at antallet kvinner her ligger «så lavt at man kunne tenke seg en fordobling».

Antallet kvinner i arbeidslivet viser tilbakegang i 4 av 5 EEC–land fra1960–1968. (Tall fra Luxemburg er ikke oppgitt). I denne perioden er det bare i Frankrike sysselsettingen av kvinner har vært i svak vekst. Forholdene i Italia karakteriseres som direkte foruroligende. I løpet av 10 år har antallet yrkesaktive kvinner sunket med 1 218 000. Men også i Frankrike betegnes arbeidsløsheten blant kvinner som alvorlig. I Frankrike er det særlig unge kvinner med lav utdanning som rammes, mens det i Italia også er store grupper kvinner med utdanning over gjennomsnittet som går arbeidsløse.

Kvinnearbeid, ekteskapelig status og morsrolle

Hovedtendensen i alle EEC–land er at det er unge, ugifte kvinner som utgjør hovedparten av den kvinnelige yrkesbefolkningen. Kvinner med mindreårige barn arbeider i regelen bare hvis de tvinges til det på grunn av dårlig økonomi, eller hvis de har godt betalt og høyt kvalifisert arbeid.

Antallet daghjem, førskoler og fritidshjem for barn varierer sterkt fra det ene landet til det andre. Tilbudet er bedre i Frankrike og Belgia enn i de øvrige landene, men i Frankrike er det et problem at bare svært få av institusjonene for barn finnes utenfor Paris–regionen. I Vest-Tyskland er forholdstallet mellom yrkesaktive kvinner og institusjoner for barn svært dårlig. E. Sullerot understreker at det er felles for alle EEC-landene at spørsmålet om forsvarlige barnepassordninger for yrkesaktive mødre er grovt neglisjert. Der hvor det er daginstitusjoner, er standarden ofte ikke tilfredsstillende.

Konklusjon: « …. de fleste yrkesaktive mødre ser seg derfor stilt overfor den umulige situasjon at de på grunn av mangel på sosiale institusjoner ikke kan finne en tilfredsstillende løsning. De stiller seg tilfreds med tilfeldig løsninger: De setter sine barn i pleie, og belaster dermed sin private økonom i så sterkt for i det minste å ha barna sine hos seg om kvelden; eller de lar barna bli passet på av slektninger eller naboer alt etter mulighetene, men lever så til stadighet i angst for at denne nødutveien skal falle bort p.g.a. en eller annenhendelse.» (s. 86)

Lønnsdiskriminering

Artikkel 119 i Romatraktaten fastslår prinsippet om lik lønn for likt arbeid. Allerede i 1961 vedtok medlemslandene at de ville forplikte seg til å garantere respekt for likelønnsprinsippet ved å underlegge seg domstolenes myndighet. Men fortsatt er det bare den italienske forfatning som uttrykkelig formulerer prinsippet om likelønn. Kvinnene har fortsatt ikke engang rettslig støtte i sitt krav om likelønn. De kan ikke, i noe EEC–land, innlede en rettsak når de føler seg forfordelt lønnsmessig, f. eks. når det gjelder en tariffkontrakt som inneholder direkte eller indirekte diskriminerende bestemmelser. Enda er det slik at tallrike tariffkontrakter i de forskjellige landene inneholder direktediskriminerende bestemmelser overfor kvinner. Dessuten er det tallrike kvinnelige arbeidere som overhodet ikke omfattes av noen tariffkontrakt. Selv der hvor tariffkontrakter som garanterer likelønn finnes, «ser man faktisk en tendens til undervurdering med hensyn til kvalifikasjoner, som i mange tilfeller undervurderer det arbeidet som utføres av kvinner». (Det demokratiske franske arbeidsforbund). (s. 161)

Bakgrunnen for at lønnsdiskriminering av kvinner ble tatt opp innen fellesmarkedet, var at medlemslandene ikke praktiserte samme grad av diskriminering. Mens forskjellen mellom manns- og kvinnelønner i Frankrike lå i underkant av 7 %, ble det i Italia og Nederland dengang betalt lønninger til kvinnene som lå 20–40 % under mennenes. Disse forskjellene ble betraktet som konkurranseforvridende faktorer som ikke var forenlige med en innbyrdes avstemt økonomi. Det ble bestemt at anvendelsen av likelønnsprinsippet skulle gå ut på at kvinnelønnene i alle landene skulle heves til mennenes nivå. Men så snart en forlater diskusjonen om prinsippene og ser på de økonomiske realitetene, viser det seg at likelønnsparagrafen har fungert helt annerledes. Lønnsdiskriminering har ikke blitt avskaffet, tvertimot har en slags gjennomsnittlig grad av diskriminering forplantet seg fra det ene landet til det andre. Kvinnelønnene er ikke lenger noe alvorlig konkurranseforstyrrende element. Lønnsforskjellene mellom menn og kvinner har økt i de landene som opprinnelig praktiserte lav grad av diskriminering, menskvinnenes lønner har økt noe raskere enn mennenes i de landene hvor sammenligningen var mindre gunstig på forhånd.

På tross av regelmessige rapporter til Kommisjonen om kvinnenes lønninger, betales kvinnene fortsatt betydelig dårligere enn menn i alle EEC-landene. De største lønnsforskjellene finner vi i Luxemburg og Nederland. I Nederland oppnådde kvinnene i 1968 bare i en av ni industrigrener en lønnsandel på 70 % av mennenes. I Luxemburg oppnår kvinnene ikke engang halvparten av mennenes gjennomsnittlige bruttolønn i trykkeribransjen og i metallindustrien. Disse tallene er basert på timelønn. Forskjellene i faktiske lønninger blir enda større hvis en regner i uke- eller månedslønn, fordi kvinner arbeider mindre overtid og ofte ikke engang har fast ansettelse på full tid.

Mens regjeringene hevder at de har innført likelønn, viser statistikkene innen de yrker hvor det er foretatt beregninger at kvinnelønnene ligger under mennenes med 24,8 % i Italia, 27,5 % i Frankrike, 30,3 % i Vest-Tyskland, 31,9 % i Belgia, 39,3 % i Nederland og 45,5 % i Luxemburg.

Det er en hel rekke omstendigheter som faller sammen og bidrar til at flertallet av kvinner i yrkeslivet er å finne i de aller laveste inntektsgruppene, og at de i tillegg ofte får lavere lønn enn menn for likt eller helt likeverdigarbeid. I industrien er kvinnene stort sett å finne i små bedrifter og i bransjer hvor lønnsnivået generelt er lavt. Flere menn enn kvinner er faglærte, og der hvor kvinnene er faglærte, oppnår de likevel bare ubetydelige lønnstillegg. Ofte har kvinnene kvalifikasjoner fra et annet fag enn det de blir ansatt i, slik at de overhodet ikke får betalt etter kvalifikasjoner. I industrier hvor kvinnene er i flertall, når lønnene for faglærte kvinner ofte ikke engang opptil samme nivå som det menn får i «mannlige» industrier. Direkte diskriminerende praksis er heller ikke uvanlig. En faglært kvinne får f. eks. ikke engang prøvetid som faglært, men blir automatisk plassert i laveste lønnsgruppe.

Kvinner arbeider oftere enn menn på akkordlønn, mens det er betaling etter timelønn eller blandet system som gir de høyeste lønningene. Gratialer og premieutbetalinger til de ansatte forekommer sjelden i små bedrifter og i industrier med overvekt av kvinner. Vanligvis stiger en arbeiders lønn i takt med den tid han har vært ansatt i en bedrift. Kvinnene skifter jobb oftere enn menn, både på grunn av barnefødsler, og fordi kvinner må følge ektemann enn år han flytter til et nytt sted. Som vi tidligere har vært inne på, vurderes ikke de fortrinn kvinnene viser i forhold til menn i flere grener av industrien. Muskelstyrke betales mye bedre enn fingerferdighet og hurtighet, og mensmennene får smusstillegg, får kvinnene sjelden kompensasjon for nervebelastende rutinearbeid.

I servicesektoren er lønnsforskjellene aller mest utpregete på det høyere nivå. Kvinner får sjelden toppstillinger, selv om de har den aller beste utdanning. I Frankrike oppnår kvinner i høyere administrasjonsstillinger bare 64 % av de gjennomsnittlige mannslønnene for denne gruppen. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn er mindre i statlig tjeneste enn i det private næringsliv. Men også kvinner i lavere funksjonærstillinger blir utsatt for grov forskjellsbehandling. For ekspeditriser og kvinnelige ansatte i mindre forretninger beløper gjennomsnittslønnen seg ikke engang til 60 % av gjennomsnittslønnen for menn i samme gruppe. (Frankrike) Også i Vest–Tyskland har rundspørringer vist at kvinner bare oppnår ca. 60 % av gjennomsnittslønnen for mannlige ansatte. Grunnen til disse store forskjellene i manns– og kvinnelønner er også i servicesektoren den at kvinner hovedsakelig ansettes i noen få typer jobber som er særlig lavt betalt. Kvinnenes dårlige utdanningsnivå er også en faktor, men E. Sullerot synes ikke å tro at løsningen kan komme gjennom høyere utdannelse alene.

Hovedårsaken til at lønnsdiskrimineringen bare fortsetter, synes å være det manglende arbeidstilbudet for kvinner. Selv med utgangspunkt i registrerte arbeidsløse er kvoten høyere for kvinner enn for menn både i Italia og i Frankrike. I tillegg kommer det store antall kvinner som ikke lar seg registrere, og den store gruppen kvinner med «skjult» hjemmearbeid. De italienske fagforeninger anslår antallet av kvinnelige hjemmearbeidere til å være over 200 000. Så lenge «kvinneindustrier» som tekstil, bekledning og lærindustrien disponerer over så store arbeidskraftreserver, er det vanskelig å tenke seg at kvinnelønnene skal stige.

Kort oppsummert viser altså Sullerot–rapporten bl. a.:

– Undertrykkelsen av kvinnene har så lenge EEC har eksistert nesten ikke blitt ofret oppmerksomhet i medlemslandene.

– De yrkesaktive kvinnene er samlet i noen få bransjer og næringer, og er derfor svært sårbare for konjunktursvingninger.

– Kvinner som forlater jordbruket får svært vanskelig nytt arbeid.

– I Italia gikk antallet sysselsatte kvinner i tekstilindustrien tilbake med 200 000 fra 1960–1970.

– Antallet kvinner sysselsatt i industrien i Vest-Tyskland er synkende!

– I perioden 1960–68 var det bare Frankrike som kunne påvise en svakvekst i antallet sysselsatte kvinner.

– I Belgia må en gift kvinne ha mannens tillatelse for å kunne ta lønnet arbeid.

– I EEC–landene er forsvarlige barnepassordninger for yrkesaktive mødre grovt neglisjert.

– Likelønnsprinsippet har i EECs praksis blitt lik diskriminering av kvinnene.

I stedet for å tilby kvinnene arbeid, satser EEC-landene på import av fremmedarbeidere.

– Så lenge den store åpne og »skjulte» arbeidsløsheten blant kvinnene fortsetter er det utenkelig at lønnsdiskrimineringen vil opphøre.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

FRAM FOREN MARXISTISK KLASSEANALYSEAV DET NORSKE SAMFUNNET

I arbeidet med å skape et kommunistisk parti i Norge har vi slått fast at vi blant annet vil arbeide med en klasseanalyse av det norske samfunnet. Vi ønsker å komme fram til et så nøyaktig svar som mulig på spørsmålet: Hvem er våre venner og hvem er våre fiender?, for å bli i stand til å legge opp en riktig taktikk og en riktig strategi for den sosialistiske revolusjonen i Norge. I forrige nummer brakte vi en god del materiale til diskusjonen av klasseanalysen, og vi følger opp med et par innlegg denne gangen. En av artiklene er et forsøk på en tese forma klasseanalyse av Bergen/Hordaland-distriktet. Det er materiale som er meget verdifullt og som vi håper å få mer av fra andre kanter av landet. Vi regner også med kommentarer og kritikk til de analysene som er gjort.

To slike korte kommentarer har vi med denne gangen. Ellers er det jo grunn til å understreke at hele dette nummeret er viet analyse av et meget viktig spørsmål for en klasseanalyse og en revolusjonær strategi og taktikk i Norge, nemlig kvinnespørsmålet.

red.

---

1. Viktige motsigelser

1.0. De halvkoloniale trekk ved norsk økonomi er spesielt framherskende i Hordaland og Midt-Vestlandet. En rekke viktige motsigelser i det norskesamfunnet er sterkt skjerpa i dette området.

1.1. Klassekampen har i de siste par åra utviklet seg svært raskt. Industriarbeiderne og utdanningssøkende har gått i spissen og satt mønster for aksjoner i andre deler av landet under streikebevegelsen i 1970, i lanseringa av streik som våpen i EEC-motstanden vinteren 1972, i dyrtidsstreiken sommeren 1972, i kampen for språklig jamstilling høsten 1971 og i førskolelærernes aksjoner våren 1972.

1.2. Fremmed, imperialistisk kapital dominerer industrien i fylket utafor Bergen. De større befolkningssentrene som Odda, Ålvik, Husnes, Høyanger, Årdal, Sauda er bygd opp omkring bedrifter dominert av utenlandsk monopolkapital. Den kjemiske industrien framstiller metaller og legeringer som har stor betydning for storindustri og rustningsindustri i imperialismens hovedland. De amerikanske, britiske, sveitsiske, belgiske og svenske moderselskapene kontrollerer råvarekilder, foredlingsanlegg og omsetning på verdensmarkedet. (Eks. ALCAN, Det svenske Boliden som er kontrollert av et belgisk gruveselskap.) Arbeidsplassene er usikre. Bare så lenge kraftpriser, konjunkturene og arbeidskraftas pris og kvalitet gjør det lønnsomt, vil monopolkonsernene opprettholde denne industrien. Nedlegging vil bety katastrofe for disse lokalsamfunnene. Utbyttinga av arbeidskrafta særpreges av skiftarbeid og helsefarlig rovdrift og forurensing. (silikose) Kvinnene har små muligheter for arbeid i industribyene. Olje- og gassutnytting åpner et nyttbruhode for imperialistisk kontroll og utbytting.

1.3. Den norske industrikapitalen i Hordaland har rederkapital somgrunnlag. (Se Røde Fane tese 2.3.) Nesten halvparten av arbeidsplassene i Aker-konsernet ligger her. Bergens Mek. Verksted (BMV) og Stord Verft er hjørnesteinsbedrifter i norsk tungindustri. Hydros anlegg på Mongstad gir denne norske (og utenlandske) giganten innpass i Hordaland for alvor.

1.4. Bergensk reder- og industrikapital er dels avhengig av store imperialistmakter (særlig tankrederne, som også har store interesser i industri.), dels driver de sjøl imperialistisk utbytting av halvkoloniale land (Munck).

1.5.Bankkapitalen i Bergen danner et hovedsentrum for norsk finanskapital. Bergens Privatbank spiller en ledende og kynisk rolle i monopoliseringa og saneringa av mindre lønnsom industri både i Bergensområdet. (Jørgen S. Lien, Arne fabrikker, Dale fabrikker) og i andre deler av landet (treforedling i Drammensvassdraget og Greaker).

1.6. Også i Bergen er industristrukturen ensidig. 42 % av industriarbeiderne er sysselsatt i bekledning og skipsbygging (24,5 % og 17,5 %). Arbeidsplassene er svært følsomme for konjunktursvingninger, og utenlandsk konkurranse. På15 år, mellom 1954 og 1969, gikk 1/4 av arbeidsplassene i bekledning tapt. Fremdeles er 1/4 av industriarbeiderne i Hordaland sysselsatt i denne industrien, mot 11 % i gjennomsnitt for landet. Trusselen mot disse arbeidsplassene vil skjerpes drastisk dersom landet legges enda mer åpent for utenlandske monopolers ekspansjon.

1.7. 16,4 % av de yrkesaktive er i tjenesteyting, mot 21 % i Oslo. Andelen i handel er også mindre enn i Oslo. Oslo-forretningene har gjennomsnittlig dobbelt så stor omsetning. Finanskapitalen satser på såkalte lavprisbutikker. Bare i 1967/68 gikk 70 kolonialbutikker nedenom i Bergen sentrum (17%).Forbrukerkooperasjonen står svakt.

4 % av alle sysselsatte i Bergen arbeider i finansinstitusjoner. Ut fra deres viktige stilling og faren for at de kan danne massestøtte for reaksjonære bevegelser, bør vi undersøke deres innstilling og utvikling.

1.8. Konsentrasjonen av kapital og arbeidskraft skjerper motsigelsen mellom by og land. Mer enn 3/4 av folkeøkinga i Sogn og Fjordane og Hordaland finner sted i Bergens-området. Fra 1959 til 1966 ble 15 % av gårdene, eller 2 bruk om dagen, lagt ned i de to fylkene. Skoler og båtruter til mindre steder legges ned. Veibevilgningene prioriteres ut fra monopolenesbehov for transport. (Mongstad-autostradaen) I fiske skjer det ei økendekapitalisering i forbindelse med utviklinga av bankfisket. Klassedelinga i jordbruk og fiske må undersøkes.

1.9. Den ujamne utviklinga av by og land under monopolkapitalismen rammer også tettstedene i fylket, spesielt Bergen. I 1966 lå 75 % av arbeidsplassene innafor en omkrets på 5 km fra sentrum, mens bare 50 % av arbeiderne bodde i samme område (i 1957 beregnet til 35 %) 3 km fra sentrum halveres folketallet på 10 år, mens det femdobles 11 km fra sentrum. Følgen er lange reiser til arbeidsplassene mens bussprisene øker og sentrum korkes til og forurenses av privatbilene. I drabantbyene tar husleiene ofte 1/3av lønna mens boliger i sentrum raseres istedenfor å fornyes.

De topografiske forholda i en by med fjell på alle kanter skjerper disse motsigelsene. Byen må bygges ut etter folkets behov eller den vil kveles i monopolenes favntak.

1.10. Monopolenes rovdrift på ressursene har alvorlige konsekvenser ut fra de naturgitte forholda i fylket. Uten hensyn til mangelen på dyrkbar jord legges de beste jordbruksarealene ut til industri og boliger. (Mongstad, Midtbygda i Åsane.) Mellom 1959 og 1966 ble 100 km2 av det sparsomme jordsmonnet i fylket ødelagt. Ressursødelegginga er ikke av ny dato på Vestlandet. Tyskere, hollendere og briter forsynte seg alt i middelalderen og fikk snauhogd skogene. Trykket på ressursene vil tilta kraftig dersom arvingene deres for alvor får innpass gjennom EEC.1.11. Monopolkapitalens kulturelle og ideologiske herredømme har avismonopolet som viktig redskap. Bergens Tidende har 2/3 av opplagstallet for aviser i Bergen og når ut til nesten 4/5 av husstandene i Bergen. Den ene avisen i Bergen som er skeptisk til EEC, den kristelige og kulturkonservative Dagen, dekker 4 % av husstandene.

1.12. Monopolkapitalens lokale statsapparat har vist sin folkefiendtlige og udugelige karakter i forbindelse med saneringsspørsmål, trafikkproblem og ungdomsproblem. Til og med for å løse kortsiktige problemer ser byråkratiet bare tre metoder – å velte økonomiske byrder på folket (økte billett- og strømpriser), å gå i økonomisk kompaniskap med monopolkapitalen gjennom å opprette »samarbeidsforetak» som Saneringsinstituttet og Bro- og Tunnel-selskapet (Rieber m.fl.), å be politiet bruke fysisk makt (overfor ungdoms-problemet i sentrum, kravet om et sted å være, Gyldenpris Daghjem).

Det lokale statsapparat er ute av stand til å styre Bergen og løyse folks brennende behov. Det administrative byråkratiet mangler sterke toppfigurer (Juell Morgen og Ole Myrvoll) og stoler i økende grad på politiets halvfascistiske ledelse (Asbjørn Bryhn, Rynning Tønnesen)

Spesialutdanna politistyrker settes inn mot folkelige aksjoner. Blant de menige politifolka er det motvilje mot å bruke vold mot politiske aksjoner. (Uttalelser i rettsaka om Gyldenpris, enkelte forholdt seg passive under Rådhusaksjonen.)

I storborgerskapet i Bergen har vi sett ei viss vakling overfor voldslinja, som kompromitterer for sterkt. (Bergens Tidende reagerte sterkt da avisens fotograf fikk samme behandling som ungdommen.)

Det er viktig å undersøke hvordan basen på Håkonsvern fungerer for å opprettholde det norske klassediktaturet og som bru hode for vest-tysk og amerikansk militær kontroll over Norge.

2. Revolusjonens muligheter

2.0 Proletariatet i Hordaland har viktige forutsetninger for å fylle sin historiske oppgave i kampen for den sosialistiske revolusjonen. Det har en forholdsvis sterk kjerne i kjemisk industri og skipsbygging som er sterkt konsentrert geografisk (industribyene) og produksjonsmessig (overveiende i bedrifter med mer enn 200 ansatte).

På eldre arbeidsplasser er revolusjonære kamptradisjoner ennå levende. NKP fikk 40 % av stemmene i Odda i 1945. (DNA 30 %). I Laksevåg (skipsbygging) fikk NKP 36%. (DNA 30 %).

På Husnes som ble reist i 60-åra, utvikles klassebevisstheten langt raskere enn i Årdal som blei reist under den anti-kommunistiske bølgen i 40- og50-åra.

2.1 En større del av arbeiderklassen er industriarbeidere i Bergen enn i Oslo. (Knapt 39 % av alle yrkesaktive). Bergen med sitt lågere folketall har flere sysselsatte i skipsbygging og bekledning enn Oslo, det vil si i industrigreiner som har en nøkkelrolle ut fra klassekampsynspunkt.

Bergens ensidige industristruktur gjorde at den økonomiske krisa i mellomkrigstida slo hardt ut. Det bidro til å gi store deler av arbeiderklassene i revolusjonær innstilling. I 1945 fikk NKP 25 % av stemmene. I 20-åra var andelen enda høgere.

2.2 Proletariatet i lavtlønnsindustrien i bekledning og næringsmiddelindustri er mindre klassebevisst enn proletariatet i tungindustrien. 2/3 av proletariatet i bekledning er kvinner, i næringsmiddel 1/3. Dersom kampen for å bevare arbeidsplassene i kriseindustrien og for bedre kår for lavtlønte smelter sammen med kvinnebevegelsen, kan proletariatet i bekledning og næringsmiddel bli ei virkelig revolusjonær kraft.

2.3 Arbeideraristokratiet er svakt i Bergen. Det disponerer over langt færre lukrative byråkratstillinger enn i Oslo. NKPs dominans på viktige arbeidsplasser i mellomkrigstida og partiets seinere forfall har skapt et politisk tomrom i fagforeningene og på arbeidsplassene. Høyresosialdemokratiet mangler tradisjoner og ledere, mens de revisjonistiske kadrene enten er kjøpt opp, har forfalt politisk eller er desillusjonert. Også SFs feste på arbeidsplassene er svakt. Siste valg viste at dette ikke betyr at reformistene er avslørt politisk for massene. Men de byr ikke på store hindringer for å utvikle en kommunistisk ledelse for de venstreinnstilte på arbeidsplassene.

2.4 Arbeiderstrøka og boligområdene i Bergen deler seg mer og mer i to typer: A. Eldre områder der de unge flytter ut og mange eldre med NKP-tradisjoner blir igjen. (Sandviken, Nordnes, Laksevåg, Solheimslien). B. Drabantbyer med mange unge folk og uten lokale politiske tradisjoner.(Fyllingsdalen, Prestestien, Slettebakken). I Sandviken er 13 % over 70 år, i Fyllingsdalen er tallet knapt 2 %. I de gamle strøka står miljøødelegging med åpen eller skjult sanering i forgrunnen, i de nye strøka høge husleier og mangel på sosiale institusjoner. Politikk for de eldre er nødvendig i de gamlebydelene. I de nye områdene er det spesielt viktig å organisere ungdommen og kvinnene.

Oppløysing av sosiale miljø og sosial organisasjon i de gamle strøka og mangelen på sosial organisasjon i de nye, gjør det både mulig og nødvendig at

kommunistene stiller seg i spissen for kampen for å løyse de økonomiske og sosiale problema i boligområdene.

2.5 Motstanden mot EEC, politiseringa av bygdefolkets kamp mot tvangsflytting og skolesentralisering, massekampen for nynorsk, revolusjonære tendenser blant landsungdommen i målrørsla, i ungdomslag og på folkehøgskolene gir løfterike perspektiver for revolusjonens muligheter på landsbygda.

De militante tradisjonene fra den nasjonale og sosiale reisinga på landsbygda før og etter århundreskiftet (og i krigstida) blei ført inn i et blindspor (Venstre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti). I dag står vi overfor muligheten for at den borgerlig-nasjonale bevegelsen på bygdene kan vokse over i og smelte sammen med den sosialistiske revolusjonen. Dersom bygdefolket på det «mørke Vestlandet» for alvor står fram som en reserve for arbeiderklassen og ikke for storborgerskapet, betyr det et radikalt bedre utgangspunkt for den sosialistiske revolusjonen enn f. eks. i mellomkrigstida.

2.6 De særegne forholda i økonomien som gir grunnlag for et revolusjonært oppsving kan snus til sin motsetning. Krisesamarbeid i sosialdemokratiskregi er en annen mulighet. Men først og fremst er det kampen om EEC-medlemskap som vil avgjøre den videre utviklinga av folkets og fiendens krefter.

3. EEC-kampen i Hordaland

3.0. Norsk EEC-medlemskap åpner for total og uhemmet økonomiskutbytting og politisk undertrykkelse av Vestlandet.

3.1 Norge vil bli en halvkoloni under Sentral-Europa. Den koloniale utplyndringa vil bli særlig kraftig på Vestlandet. For imperialistisk monopolkapital har Vestlandet vital interesse. Ressursene er fossekraft, gass og olje, fiskeriene og en industriell reservearme på bygdene. Vestlandet vil bli råvareprodusent for de store industrilandene i EEC.

3.2 Bare produksjon som passer inn i EECs imperialistiske produksjonsmønster vil kunne overleve. Behovene for arbeidskraft og konkurranse fra intensiv EEC-produksjon vil rasere arbeidsplassene i bygdenæringene. Konkurranse utsatte næringer som skipsbygging og tekstilindustri vil gå langt. vanskeligere og usikrere tider i møte. EEC vil skjerpe trusselen mot arbeidsplassene på en katastrofal måte.

3.3 Monopolborgerskapets politiske undertrykking får en kvalitativ ny og alvorligere karakter hvis det norske monopolborgerskapet fritt får smelte sammen med europeisk monopolkapital i EEC. De norske direktørene får friere spillerom til å gamble med arbeidsplassene. Oddadirektørenes trusler i en tilspisset klassekampsituasjon vil vanskelig kunne avvises. Trusler om nedleggelser og flytting vil være reelle og kunne skremme den norske arbeiderklassen til underkastelse.

3.4 Som råvareprodusent får Vestlandet avgjørende strategisk militærbetydning for de imperialistiske stormaktene i Europa. Frigjøringskamp i Norge vil bli en kamp mot Europa-hæren ledet av tyske generaler.

3.5 De mørke utsiktene for en revolusjon i Norge hvis vi kommer med i EEC, gjør det nå tvingende nødvendig å knytte til oss alle anti-imperialistiske

klasser og grupper i folket med målet å bygge folkets enhetsfront. Bare da kan vi sikre at kampen mot EEC lykkes. Bare slik har vi muligheter for å fore en seierrik kamp mot imperialismen innenfor EEC, dersom vi taper i første omgang.

3.6 1 dag er motsigelsene mellom klassene skjerpet. Kommunister må systematisk studere utviklingen av disse motsigelsene ut fra målsettingen å vinne varige allierte. Store grupper av funksjonærer utsettes i dag for beinhardrasjonalisering. Fruktdyrkerne i Hardanger står like mann jamnt mot EEC som arbeiderne i Odda. Kommunister må gripe dagen og timen.

3.7 Massene revolusjoneres, men bare kommunistene kan utvikle de revolusjonære stormene og lede dem til seier. I dag er den småborgerlige utopismen, populismen, og den småborgerlige sosialismen i SF ideologiske retninger som har vind i seilene. De må tas ytterst alvorlig. All tillit til dem må ryddes ut i arbeiderklassen. Disse gruppenes vakling på kamplinja i EEC-fronten bærer bud om at de vil spille rollen som kapitulanter, sabotører eller kronisk vaklende medløpere i kampen for den sosialistiske revolusjonen.

3.8 Oppslutningen om RAF 1. mai fra AUF-lag og SF-folk mange steder i Hordaland viser at mange som i dag er organisert i eller støtter de reformistiske grupperingene, kan vinnes for kommunismen. Det er opp til kommunistene å skape det subjektive grunnlaget for at det skjer.

4. Sammenfatning

4.0. De objektive forholda i økonomi, politikk og ideologi tilsier at Hordaland kan bli en rød base i utviklinga av den norske revolusjonen.

4.1 A. I industribyene og i kriseindustrien er kampen for nasjonaluavhengighet og for å bevare arbeidsplassene et påtrengende livsbehov. EEC-medlemskap og/eller skjerping av kapitalismens allmenne krise vil slå hardt ut.

B. De lokale politiske makthaverne har liten prestisje i folket. Voldsmennene i politiet skjerper med sin framferd motsigelsene mellomfolket og myndighetene.

C. Undertrykkinga av den folkelige kulturen og truslene mot bygde-folkets materielle grunnlag trekker i økende grad Vestlandsbygdene inn i politikken.

D. Motkreftene i arbeiderbevegelsen står svakt (arbeideraristokratiet).

E. De rike tradisjonene fra arbeiderbevegelsens kamp i Bergen og industrihyene og fra bygdefolkets reising vil gi kraft og perspektiv for den felles kampen.

F. EEC-spørsmålet skjerper de tallrike motsigelsene, styrker enheten i folket og utpeiker felles fiende og felles mål for de ulike kampene.

4.3 Om Hordaland skal bli et baseområde i den norske revolusjonen avhenger først og fremst av en riktig ledelse og en riktig politisk linje for kampen. Og dette har en forutsetning: At vi bygger det kommunistiske partiet raskt ut også lokalt. Det må bli et parti av ledere, med slagkraftige røde baser i kjerneindustrien på Vestlandet, i helsestellet, i undervisningsvesenet, blant funksjonærene, på landsbygda og i de store boligområdene.

 

 

 

 

 

 

Redaksjonen har mottatt et brev fra en leser som kommenterer et par av tesene til klasseanalysen i nr. 1. Han nevner et par viktige områder for en videre undersøkelse, som skogbruket, sparebankene osv. Han kommer også med et par tilleggsopplysninger og en kritikk av ensidighet ved ett punkt i analysen. Vi bringer dette som utdrag.

Landbruksmonopolet

Det framheves at Bøndernes Bank har stor makt over landbruksmonopolet. For så vidt et påstanden riktig. Men landbruksmonopolene er for en dels vedkommende integrert som en del av staten. Dette gjelder i første rekke Statens Kornforretning og Norske Melkeprodusenters Landsforbund (som står som fordeler og distributør av subsidiene fra staten). For disse gjelder sterke korporative trekk. Blant de ikke–statlige landbruksmonopolene er Felles–kjøpet det desidert største og mest dominerende. Felleskjøpet har monopol på landbruksredskaper, kunstgjødsel, såvarer osv. og med hovedkontor i Oslo dirigerer de salg av disse varene gjennom en rekke distriktskontorer.

Norske Meieriers Salgssentral har monopol på smør-, ost-, osv. framstilling. NMS har blant landbruksmonopolene den absolutt største eksporten av varer.

Fellesmeieriet (Bergensmeieriet, Trøndermeieriet) har monopol på melkesalg osv. Til FM og de respektive andre står de lokale meieriene i distriktene tilsluttet.

Fellesslakteriet har monopol på slakt.

Norske Eggcentraler har eggmonopol.

Gartnerhallen div. hageprodukter, omsetning 308 mill.

Disse, de største landbruksmonopolene, har alle Bøndernes Bank som finanskilde. Felleskjøpet og Gartnerhallen har forøvrig et så stort driftslån at det må «deles» på flere banker:

Felleskjøpet har delt lån ca. 1/3 på DnC, Kreditkassen og Bøndernes Bank, mens Gartnerhallen bruker Oslo Sparebank som hovedbank og BB som underordna bank.

– – –

Motsigelsen by/land er sjølsagt skjerpet i forbindelse med landbruksmonopolene. Men for den enkelte bonde/skogeier/småbruker betyr den lokale sparebanken mye for både driften og for langsiktige lån til driftsbygninger, maskiner etc. Delvis skjer slike lån gjennom Statens landbruksbank, gjennom Samtrygd (forsikringsselskap), Landkreditt og Landhypotek. Men det skjer også ved at de lokale sparebankene blir subsidiert av to storbanker, Bøndernes Bank og Fellesbanken (Utlån til sparebankene skjer for øvrig også fra DnC, Kreditkassen osv.).

Aksjonærene i Bøndernes Bank var tidligere. fordelt mellom 1. landbruksmonopolet, 2. sparebankene, 3. private. Aksjene hadde fast fordeling inntil for ca. 8 år siden da alle ble fritatt for bindingen og nå kan selges på det frie marked.

Når det gjelder fusjonering er Bøndernes Bank svært interessert i dette. Her er det tydeligvis en motsigelse ute og går. Fusjonering vil skje mellom Bøndernes Bank og DnC (evt. Kreditkassen), eller mellom Bøndernes Bank og Fellesbanken. Skjer det første vil de store landbruksmonopolene bli fullstendig innlemmet i monopolkapitalismens høyborg. Skjer det andre, vil dette bli utsatt.

Fellesbanken er nemlig ingen vanlig forretningsbank. Alle aksjonærene (i hvert fall har det vært slik til nå) er sparebanker omkring i landet. Fellesbankens aksjer kan ikke selges på børsen, bare til sparebanken.

I klasseanalysen for øvrig savner jeg ei analyse av finanskapitalen som ikke bare fastslår at storbankene er de eneste i denne monopolistgruppa. Sjølsagt er forretningsbankene den viktigste kollaboratøren til den ekspansive industrikapitalen. Dette fordi forretningsbankene stort sett bare kan gi lån til driftskreditt.

Når det gjelder bygging av driftslokaler, investeringer i større maskiner i industrien, er det først og fremst forsikringsselskapene som kommer inn i bildet. Det er disse som gir de langsiktige kredittene 1. og 2. prioritetspantelån på 10 – 20 – 100 år.

Skulle sjarkfiskeren eller småbrukeren klare å holde ulvene i bankene på avstand har de svært ofte denne fienden å måtte slåss mot.

Til styrking av arbeideraristokratenes monopolistiske interesser, bør Samvirke granskes nøye. Det skulle ikke forundre meg om dette blir Norges største forsikringsselskap etter at «kollektivforsikringa» er gjennomført?

Når det gjelder Samtrygd (og filialen Samkreditt) er dette en fellesnevner for alle lokale brannkasser rundt om i landet. Med andre ord, nok en monopolistorganisajon som dirigerer mye av det økonomiske livet i distriktene.

Red.s kommentar:

Vi takker for brevet. Vi planlegger å utgi et nummer om landbruket seinere og er interessert i alt stoff som leserne måtte sitte inn med. Når det gjelder kritikken av mangler i analysen av finanskapitalen, så er den til dels riktig. Det er riktig at forsikringsselskapene spiller en bestemt sjølstendig rolle innafor finanskapitalen, og at vi trenger å utrede den spesielt. Men samtidig er de kapitalmessig og gjennom personalunion stort sett knyttet til hver sin av de store bankene. Det gjør at bestemte forsikringsselskaper har en tendens til å fungere sammen med bestemte banker som ei gruppe i ulike sammenhenger. Derfor kan det være formålstjenlig å forenkle bildet litt i enkelte sammen–henger ved å ta utgangspunkt i bankene.

 

I Røde Fane nr. 1 sto det en interessant artikkel som var en punktvis skisse av klassene i Norge. Det blir der framsatt en påstand, som jeg mener er riktig, men som kanskje for mange henger litt i løse lufta. Jeg tenker på siste del av 2.16 hvor det står at

«Anarkismen duger ikke på noe punkt. Foruten at den ikke løser spørsmålet om å undertrykke de reaksjonære, så er den absurd overfor hva som gjøres med monopolistisk eiendom.»

Jeg mener at anarkismens kardinalfeil her ligger i at de fornekter nødvendigheten av en revolusjonær stat som kan undertrykke monopolistene og deres håndfull leiesvenner på den ene sida og trygge demokrati og frihet for mer enn 90 % av befolkninga på den andre sida.

Men jeg tror denne hovedfeilen blir enda tydeligere i all sin tåpelighet når vi ser på spørsmålet om monopolistisk eiendom. Ta et eksempel: I Norge finnes en bedrift som har bransjemonopol i sementindustrien, nemlig Norcem. Den er en sammenslutning av Christiania Portland, Dalen Portland og Nordland Portland som i tur og orden har slukt mindre bedrifter i samme bransje, og opprettet datterselskaper. Eksempelvis er Norsk Eternit, Siporex, Ytong og Leca deler i konsernet. Norcem er også imperialist med sementfabrikk i Ghana og en under opprettelse i Brasil. Forbindelsen med Den norske Creditbank er intim. I 1969 hadde selskapet 2600 ansatte og 3842 aksjonærer.

Spørsmålet er så: Hva bør revolusjonen gjøre med Norcem? For marxist-leninistene er svaret enkelt. Vi mener at monopolene og dermed også Norcem, umiddelbart må konfiskeres og gjøres til sosialistisk statseiendom. Arbeidernes revolusjonære komiteer vil ha den daglige kommandoen over bedriften, men for å sikre en samfunnsmessig planlegging og produksjon må den knyttes direkte inn under den sosialistiske statens myndighet. (Norcems eiendommer i utlandet tilhører ikke det norske folket, men folkene i disse landa.)

For anarkistene må dette bli en hodepine. De ønsker ingen stat etter revolusjonen, så linja med å gjøre et monopol som Norcem til sosialistisk statseiendom har de utelukket seg fra. Hvilke muligheter står da igjen?

Anarkistene kan svare: Vi gjør dem til Norcem-arbeidernes eiendom. Velbekomme. Etter de tallene som er referert ovenfor vil Norcem ved en slik omvandling få færre eiere etter anarkistenes modell enn hva den har idag. 2600 sementarbeidere vil da eie en hel bransje i norsk næringsliv av meget sentral strategisk betydning. Vil ikke disse arbeiderne da simpelt-hen bli en ny elite, et nyttarbeideraristokrati med en privilegert stilling i samfunnet?

Eller anarkistene kan svare: Vi gjør den til eiendommen til arbeiderne på hver enkelt Norcem-bedrift, vi oppløser monopolet. De vil ikke komme bedre ut av det med et slikt svar. Monopolene tilstreber samfunnsmessig produksjon uten samfunnsmessigeiendom. Norcem representerer en høy grad av samfunnsmessig produksjon. For å bli istand til det, har monopolet for lengst opphevd de enkelte av selskapets bedrifter sine muligheter til å fungere som enkeltstående bedrifter. De er tvert om blitt spesialiserte innafor en større enhet. De leverer varer og halvfabrikata til hverandre, benytter fellesdatasystemer etc.

Skrittet tilbake til enkeltstående bedrifter er blitt umuliggjort. Så en modell som gikk ut på å gjøre hver enkelt bedrift til arbeidernes eiendom på den bedriften vil produksjonsmessig være håpløst.  Dessuten vil man fortsatt oppnå at arbeiderne ved en stor avdeling av et slikt konsern ville bli privilegert i forhold til arbeidere i mindre næringer.

Anarkistene er sjølsagt truendes til å hevde at deres alternativ er at ingen skal eie Norcem. Men hvem skal i så fall stå for planlegginga av norsk sementproduksjon? Hvem skal stå for distribusjonen? Hvem skal stå forregnskapsføringa? Hvem skal forvalte overskuddet?

Om det ikke finnes en sosialistiskstat som kan gjøre Norcem til sin eiendom, vil det i et samfunn sombare uker tidligere hadde privateiendommen som sin trosbekjennelse, være nok av dem som vil inn i eiernes plass.

Anarkismen har eksistert i hundreår uten å kunne løse spørsmålet om eiendommen. Sannheten er at den anarkistiske modellen vil føre lukt tilbake til kapitalismen etter en revolusjon. Det er derfor ingen tilfeldighet når anarkismen ikke har oppnådd noe som helst gjennom hele sin eksistens, mens den vitenskapelige sosialismen, marxismen-leninismen har stått i spissen for store revolusjoner og grunnleggende forandringer av tilbakeliggende samfunn.

 

 

 

 

«Vi er marxister, og marxismen lærer oss at samme hvilket spørsmål som skal undersøkes så må vi ikke ta utgangspunkt i abstrakte definisjoner, men i de kjensgjerninger som er objektivt tilstede—for så å utarbeide våre retningslinjer, vår politikk, våre praktiske tiltak, på grunnlag av en analyse av disse kjensgjerningene.»
— Mao Tse-tung i Maos lille røde.

Den siste tida har vært preget av en klar tendens til utvikling av streikekampen og en aktivisering av arbeiderklassen over hele Norden.

At den gnist som tentes i Kiruna blusset opp slik den gjorde, var ikke tilfeldig. Kapitalismens seinere års utvikling har skjerpet klassemotsetningene og den har derved skapt grunnlaget for økt bevissgjøring av såvel industriarbeiderne som andre lag av folket, som i dag presses av monopolenes statsmakt—en statsmakt som har utviklet sitt organisatoriske nett til et snart sagt totalt byråkratisk diktatur. Det formelle politiske demokrati og det formelle organisasjonsdemokrati som av folk flest tidligere blei oppfattet som grunnlaget i samfunnet, framtrer i dag mer og mer som et skalkeskjul for det egentlige samfunnsgrunnlag, de faktisk bestående produksjonsforhold under kapitalismen.

Dette er hovedtendensen i utviklinga av den nye klassebevissthet og økte uro og kamp i industrien og samfunnet forøvrig.

---

Interessekampen for enkle, rettferdige og begrensede sosiale og økonomiske krav er den form kampen har i dag. Typisk er den reising som i dag skjer i forbindelse med årets tariffoppgjør her hjemme. Men i det øyeblikk kampen reises av arbeiderne (helt på grunnplanet—det er også det typiske i situasjonen) trer straks det politiske innhold klart fram. Strukturen i dagens klassesamfunn avdekkes klart ved den motreaksjon som iverksettes av kapitaleierne, og spesielt når man erfarer hvem og hvilke organer som er de utøvende for denne reaksjon!

To ting skjer. For det første: Klassestaten konsoliderer seg—foretar små ommøbleringer og innstramninger—for å styrke sin front, for eksempel den delen av pressa som vanligvis tillates litt liberal, «objektiv» reportasje om rørelser i samfunnslivet, skremmes til taushet eller inn i et opplegg for ensrettet, steril propaganda mot arbeidernes kamp—og til å bagatellisere eller forvrenge årsakene til at arbeiderne krever endringer i sine arbeidsforhold. Kringkastinga søkes også lagt under total kontroll av «det ansvarsbevisste» næringslivs interesser. LO-byråkratiet, for eksempel, som i realiteten lenge har vært underlagt klassestatens politiske grep, tvinges til direkte å stå i bresjen for presset mot arbeidernes rettferdige kamp!

For det andre: arbeiderne tvinges, på grunn av sine umiddelbare erfaringer, allerede i første fase av sin kamp til ny erkjennelse av sakens egentlige innhold, til politisk innsikt i forholdet arbeider—borgerskap og til å forstå det grunnleggende spørsmålet; samfunnsmakt.

Det neste de da gjør er å vurdere på nytt organiseringa av sin videre kamp og—i neste omgang—å utvide sine paroler i samsvar med den motstander de møter. Lønnskampen får politisk innhold. Slik når man etterhvert fram til kjernen: Kampen mellom arbeid og kapital.

For kommunister som forliter seg på marxismen-leninismen og den materialistiske dialektikken, er det en grunnleggende vitenskapelig lov: «at ytre årsaker er et vilkår for forandringene, men at det er de indre årsaker som danner grunnlaget for forandringene slik at de ytre årsakene virker gjennom de indre».[ref]Mao Tse-tung i Om motsigelsen.[/ref]

Bevisst eller ubevisst uttrykker også arbeidernes holdning en slik erkjennelse, ut fra sitt klassegrunnlag, når de for eksempel reiser krav om å bruke streikevåpenet for et økonomisk eller sosialt krav på sin arbeidsplass.

Streikene som ble utløst av gruvearbeiderne i Kiruna viser nettopp dette at kampen for alminnelig forbedring i lønns- og arbeidsvilkår reises. Arbeidsgiverne, staten og deres sosialdemokratiske organisasjonsapparat med LO i spissen blei mobilisert mot arbeiderne. Det etablerte tillitsmanns-system blei avslørt grundig som enten ubrukelig for arbeiderne eller direkte som eksponent for det kapitalistiske utbyttersamfunn. Mot dette reiste det seg etterhvert i det svenske folk støtteaksjoner for Kiruna-arbeidernes kamp fordi man innså at streiken var et slag mot en undertrykking rettet mot hele det arbeidende folk.

Også i arbeidet med å danne støtteaksjoner møtte man de samme fiender: LO-byråkrater og borgermakt.

Her i Norge blei erfaringene de samme. Arbeiderne så sine interesser forsvart i Kiruna, og de har økt sin aktivitet for kamp mot hensynsløs utbytting fra kapitaleiernes side i Norge.

---

De krever kraftige lønnsforhøyninger med bakgrunn i prisstigning, produksjonsvekst og økt skatteutsuging. Arbeiderne vil sjøl organisere denne kampen. De vil velge forhandlere og eventuelle streikekomiteer, men arbeidernes massemøter vil til enhver tid ha den fulle kontroll. Bare på den måten vil arbeiderne kunne skape en organisasjonsform som er deres og som kan sikre seiren.

Arbeiderne har intet positivt å vente av det nåværende system. Det har vist seg at når arbeiderne vil få belyst sine problemer offentlig, da opptrer for eksempel Tor Aspengren (LO) og Kaare Norman Selvig (NAF) hånd i hånd som organiserte talsmenn for penge- og statsmakt, slik de gjorde overfor NRK der de faktisk krevde slutt på reportasjer om sosiale konflikter i arbeidslivet.

Den forbauselse og påfølgende indignasjon som dette vakte vil nødvendigvis vende seg til økt innsikt i vårt borgerlige diktaturs egentlige vesen.

Det er i de fagorganisertes interesse at det blir reist en brei front med politisk innhold og karakter for å støtte opp og verne om arbeidernes krav i forbindelse med tariffoppgjøret. LO-NAF-fronten må sprenges, slik at de fagorganisertes krav—de som er reist på arbeidsplassen—kan bli realisert. Det er full økonomisk dekning for disse krav. Men det må demonstreres en klar politisk vilje til folkemakt for en annen økonomisk målsetting for produksjon og statsøkonomi. Profittgrunnlaget må angripes direkte. Bare arbeiderklassen kan lede en slik folkefront—og den må bli rød!

Ikke bare er det nødvendig å skape valgte aksjonskomiteer av og for de fagorganiserte—innen organisasjonsgrunnlagets ramme—men utenfor det korrumperte foreningsbyråkrati som ledes av LO-sekretariatet—men også en brei front med den oppgave å bakke opp de fagorganisertes lønnskamp må nå organiseres på samme vis. I dette arbeidet vil alle marxist-leninister gi sitt bidrag. Revolusjonære studenter, intellektuelle og skoleungdom som er besjelet av vilje til å tjene arbeiderklassens kamp, vil støtte og berike fronten ut fra sine spesielle forutsetninger.

---

Ikke minst vil 1. Mai være en dag da denne Røde Fronten demonstrerer sin styrke.

Arbeiderklassen må skape en ledelse for sin Rød Front 1. mai som ut fra dagens tilspissede kampsituasjon virkelig vil evne å utferdige et klart og konsist punktprogram som ikke gir rom for utglidning eller frafall fra kamplinja og masselinja, eller utfra småborgerlig liberalisme gir konsesjoner til sossepamper, revisjonister eller anarkisters intrigespill!

Dette program bygget på den proletariske internasjonalismens grunn må i god tid utformes på grunnlag av en sammenfatta analyse av dagens klassekamp, og det må tjene den revolusjonære strategi for arbeiderklassens langsiktige mål.

Den vil ikke benytte seg av opportunistisk «mobiliserings taktikk» for å samle folk, men gå inn for sin hovedoppgave: Å markere vern om arbeidernes kamp mot klassestaten og for arbeiderklassens grunnleggende interesser.

FRAM FOR EN RØD FRONT SOM DEMONSTRERER SIN HOLDNING!
For arbeidernes lønnskamp.
For solidaritet med verdens folks kamp mot undertrykking.
For folkemakt og nasjonal økonomisk og politisk sjølstendighet.
Bekjemp kapitalmakten og den internasjonale imperialismen!
Nei til klassesamarbeidets forræderiske linje!
Bekjemp LO-byråkratiet!
TIL KAMP MOT KAPITALISMEN, FOR SOSIALISMEN!

STØTT ARBEIDERKLASSENS OG UNGDOMMENS KAMPKRAV!
STØTT KAMPEN MOT IMPERIALISMEN!

Vi oppfordrer til dannelsen av enhetlige 1. mai-komiteer og andre felles framstøt på grunnlag av disse punktene:

1. Støtt arbeidernes krav ved årets tariffoppgjør! Kjemp mot LO-byråkratenes forræderiske linje om «samordnet» oppgjør! Støtt arbeidernes kamp mot «utsvetting» gjennom rasjonalisering, tidsstudier og «nye lønnssystemer» og for bedre forhold på farlige og usunne arbeidsplasser!
2. Opprett felles støttekomiteer for politisk og økonomisk støtte til arbeidere som er i streik, uten hensyn til om monopolkapitalen, staten og LO-pampene kaller streiken «ulovlig». Nei til tvangslovene i arbeidslivet! Fram for uinnskrenket streikerett!
3. Støtt utkantbefolkingas interesser mot strukturrasjonaliseringa. Avslør og bekjemp klassestatens landsdelsplaner. Støtt småbrukernes og fiskernes kamp mot monopolkapitalen.
4. Støtt kravet om kraftig økning av grunnpensjonen og lavere pensjonsalder! Nei til folketrygdens nåværende fattigpensjoner!
5. Kjemp mot alle arbeiderfiendtlige skattesystemer! Fortsatt kamp mot MOMSEN!
6. Støtt skoleelevenes og lærernes kamp mot nye karaktersystemer og hardere arbeidspress. Støtt alle som arbeider på skoler og læresteder mot statens rasjonaliseringsframstøt, som for eksempel ligger i planene om 5-dagers uke. Full frihet til politisk og organisatorisk virksomhet i skolen.
7. Støtt rekruttenes kamp for bedre kår. Full frihet til politisk og organisatorisk kamp. Avslør og bekjemp borgerskapets folkefiendtlige og militaristiske indoktrinering av rekruttene.
8. Støtt studentenes kamp for skikkelige lån, mot Ottosenkomiteen og alle andre rasjonaliseringsframstøt som rammer studentene, universitetslærerne og de andre ansatte. Støtt Rød Front-samarbeid i studentersamfunnene for å gjøre dem til sikre støtter for arbeidernes, skoleelevenes og studentenes kamp. Støtt studentenes faglige organisasjon—Faglig Studentfront.
9. Kjemp mot at Norge går opp i økonomiske sammenslutninger som Nordøk og EØS som vil legge utkantstrøka øde, øke utbyttinga av alle som arbeider og gi fritt spillerom til utenlandsk kapital! Nei til Nordøk—innfallsporten til EØS!
10. Kjemp mot NATO, USA-imperialismens framste redskap i Norge. Avslør og bekjemp USA- og Sovjet-ledernes samarbeid for å undertrykke verdens folk! Nei til planene om å skape et nytt og værre NATO—en «all-europeisk sikkerhetsavtale». Skap enhet i kampen gjennom Kampanjen Norge ut av NATO!
11. Støtt det vietnamesiske folkets kamp mot USA-imperialismen i nord og sør. USA ut NÅ! Anerkjenn Dene demokratiske republikken Vietnam (DRV) og Den Provisoriske Revolusjonære Regjeringa i sør! Støtt Solidaritetskomiteen for Vietnam—det beste redskapet for samordning av Vietnam-arbeidet i Norge!
12. Støtt alle folk som er undertrykt av USA-imperialismen og den sovjetiske sosial-imperialismen! Støtt folkenes væpnede frigjøringskamp i Asia, Afrika og Latin-Amerika! Støtt det greske og det tsjekkoslovakiske folket!
13. Reis en folkeopinion mot USA-imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismens trusler om atomkrig mot folkets Kina!

Vi har en verden å vinne
og ikke en time å miste.
Så skulle vi famle i blinde
og spikre oss selv en kiste?

Husk, vi er folket som murer
et vern med den venstre hånden,
mens fienden ligger og lurer
og venter vi oppgir ånden.

Så skulle vår høire hånds verge
være en rusten klinge? Nei, tro flytter ingen bjerge
og kan ikke seiren bringe.

Muren, vårt vern er partiet.
Men sverdet er: Lenins lære!
Og er du til kampen viet
da skal du sverdet bære.

Opportunismen utstrekker ikke anerkjennelsen av klassekampen til det som er hovedsaken, til overgangsperioden fra kapitalismen til kommunismen, til perioden da borgerskapet blir styrtet og fullstendig tilintetgjort, men stanser opp foran den. I virkeligheten er denne perioden uunngåelig en periode av makeløst voldsom klassekamp i makeløst skjerpete former, og følgelig må også staten i denne perioden uunngåelig være en stat som er demokratisk på en ny måte (for proletariatet og de eiendomsløse i det hele tatt) og diktatorisk på en ny måte (for borgerskapet).

Videre. Kjernen i Marxs lære om staten er bare blitt mestret av dem som forstår at en enkelt klasses diktatur er nødvendig ikke bare for ethvert klassesamfunn i sin alminnelighet, ikke bare for proletariatet som har styrtet borgerskapet, men også for hele den historiske periode som skiller kapitalismen fra «det klasseløse samfunn», fra kommunismen. Formene for den borgerlige stat er uhyre forskjelligartet, men deres vesen er det samme: alle disse statene, uansett hvilken form de har, er på det ene eller andre vis, i siste instans ubetinget borgerskapets diktatur. Overgangen fra kapitalismen til kommunismen må selvsagt frembringe en veldig rikdom og mangfoldighet av politiske former, men kjernen i saken er og blir ubetinget det samme: proletariatets diktatur.

Den 22. april er det 100 år siden Lenin ble født, og som innledning til feiringen av den store minnedagen bringer vi her Lenins hilsen til de ungarske arbeidere etter den proletariske ungarske rådsrepublikk var blitt opprettet 21. mars 1919. Samtidig som brevet er et solidarisk håndslag og gir uttrykk for Lenins beundring for det ungarske proletariatets revolusjonære verk, er det også en leksjon i revolusjonens lærdommer, om de teoretiske prinsipper som aldri må brytes om kampen skal føres fram til seier.

I den harde krig med ententen (England, Frankrike og USA) holdt likevel ikke den ungarske rådsrepublikk for presset og ble knust allerede i august 1919. Men i øst led både de kontrarevolusjonære generaler og de imperialistiske invasjonshærer ynkelige nederlag for Den røde arme. Og virkningen av Oktoberrevolusjonens seier, det største tidsskifte i menneskehetene historie, var ikke noe som kunne stanses hverken med blokade eller reaksjonær hets og løgnpropaganda. Fra Sovjetunionen spredde den revolusjonære bevegelsen seg som ringer i vannet. Ikke noe land på kloden ble uberørt. Knapt tretti år etter kom den neste store revolusjonære stormen i Europa, som frigjorde de andre øst-europeiske land og lille Albania fra kapitalismens åk. Og den sosialistiske revolusjon som først hadde seiret i verdens største land ble i 1949 brakt fram til seier i Kina, landet med verdens største folk. I dag, med over en tredjedel av verdens befolkning innen den sosialistiske leir, ser i Lenins ord fra 1919 om at den proletariske verdensrevolusjonen rykker nærmere, bekreftet som en historisk sannhet.

---

Kamerater. De nyhetene vi har mottatt fra lederne for den ungarske rådsbevegelsen, fyller oss med fryd og glede. Rådsmakten i Ungarn har bare bestått i litt over to måneder, men når det gjelder organisasjon, synes det ungarske proletariat alt å ha overgått oss. Dette er forståelig, for i Ungarn er befolkningens allmenne kulturnivå høyere, dessuten er industriarbeidernes andel i den samlete befolkning uten sammenlikning større[ref]Budapest med sine tre millioner av en befolkning på åtte millioner i det nåværende Ungarn.[/ref], og endelig var overgangen til sovjetsystemet, til proletariatets diktatur, uten sammenlikning lettere og fredeligere i Ungarn.

Denne omstendighet er særlig viktig. De fleste av de europeiske sosialistlederne, både sosialsjåvinistene og Kautsky-retningen, har i den grad bukket under for rent filisteraktige fordommer, oppelsket gjennom årtier av relativt «fredelig» kapitalisme og borgerlig parlamentarisme, at de ikke er i stand til å forstå hva sovjetmakt og proletariatets diktatur betyr. Proletariatet kan ikke gjennomføre sin verdenshistoriske befrierrolle uten å fjerne disse lederne fra sin vei. Disse folkene trodde helt eller halvt de borgerlige løgnene om sovjetstyret i Russland og var ute av stand til å skjelne mellom kjernen i det nye, proletariske demokratiet—demokratiet for det arbeidende folk, det sosialistiske demokrati, legemliggjort i sovjetregjeringen—og det borgerlige demokrati som de slavisk tilber og kaller «rent demokrati» eller «demokrati» i sin alminnelighet.

Disse stokkblinde folkene som er fylt av borgerlige fordommer, forsto ikke den verdenshistoriske vendingen fra det borgerlige til det proletariske demokrati, fra det borgerlige til det proletariske diktatur. De blandet sammen visse særegenheter ved den russiske sovjetmakten, ved den russiske historien og dens utvikling, med sovjetmakten som en internasjonal kategori.

Den proletariske revolusjon i Ungarn hjelper til og med de blinde til å se. Formen for overgangen til proletariatets diktatur i Ungarn er helt forskjellig fra formen i Russland: den borgerlige regjeringens frivillige tilbaketreden og den øyeblikkelige opprettelsen av arbeiderklassens enhet, samlingen av den sosialistiske bevegelsen om et kommunistisk program. Innholdet i sovjetmakten viser seg nå enda klarere: ingen annen form for statsmakt, støttet av det arbeidende folk og av proletariatet i spissen for det, er mulig noen steder i verden i dag enn sovjetmakten, proletariatets diktatur.

Dette diktaturet forutsetter hensynsløs, streng, rask og resolutt bruk av makt for å knekke motstanden fra utbytterne, kapitalistene, godseierne og deres håndlangere. Den som ikke skjønner det er ingen revolusjonær og må fjernes fra posten som leder eller rådgiver for proletariatet.

Men det proletariske diktaturs vesen ligger ikke i makt alene, og ikke engang hovedsakelig i makt. Kjernen i det er organisasjonen og disiplinen hos arbeidsfolkets fremskredne avdeling, hos dets fortropp, dets eneste leder, proletariatet, hvis mål er å bygge sosialismen, å avskaffe samfunnets deling i klasser, å gjøre alle medlemmer av samfunnet til arbeidende mennesker. Dette målet kan ikke nås med ett slag. Det krever en temmelig lang overgangsperiode fra kapitalismen til sosialismen, fordi omorganiseringen av produksjonen er en vanskelig sak, fordi radikale forandringer på alle livets områder trenger sin tid, og fordi den veldige styrken i vanen med en borgerlig eller småborgerlig livsførsel bare kan overvinnes gjennom langvarig og hardnakket kamp. Derfor omtaler Marx hele perioden med proletariatets diktatur som overgangsperioden fra kapitalismen til sosialismen.

Gjennom hele denne overgangsperioden vil det bli gjort motstand mot revolusjonen både av kapitalistene og deres tallrike håndlangere blant de borgerlige intellektuelle, som vil gjøre motstand bevisst, og av en stor masse av arbeidsfolket, deriblant også bønder, den massen som ligger altfor sterkt under for småborgerlige vaner og tradisjoner og som for det meste vil gjøre motstand ubevisst. Vakling i disse lagene er uunngåelig. Som arbeidsmann heller bonden til sosialismen og foretrekker arbeidernes diktatur for borgerskapets diktatur. Som selger av korn heller bonden til borgerskapet, til handelsfrihet, det vil si tilbake til den «tilvante», gamle, «hevdvunne» kapitalismen.

Det som er nødvendig for å sette proletariatet i stand til å lede bøndene og de småborgerlige lag i det hele, er proletariatets diktatur, en klasses herredømme, styrken i dens organisasjon og disiplin, dens sentraliserte makt som bygger på alle resultater av kapitalismens kultur, vitenskap og teknikk, dens proletariske slektskap med mentaliteten hos ethvert arbeidende menneske, dens autoritet overfor de spredte, mindre utviklede arbeidsfolkene på landsbygda eller i småproduksjonen, som er mindre stabile i politikken. Her er frasemakeri om «demokratiet» i sin alminneli ghet, om «enhet» eller «enhet i det arbeidende demokrati» osv. osv.—et frasemakeri som de småborgerliggjorte sosialsjåvinistene og kautskyanerne har slik forkjærlighet for—ikke til noen som helst nytte. Frasemakeri kaster bare blår i øynene, forblinder bevisstheten og styrker den gamle dumheten, konservatismen og rutinen i kapitalismen, parlamentarismen og det borgerlige demokrati.

Avskaffelsen av klassene krever en langvarig, vanskelig og hardnakket klassekamp som ikke forsvinner (som de vulgære representantene for den gamle sosialismen og det gamle sosialdemokratiet innbiller seg) etter omstyrtingen av den borgerlige stat, etter opprettelsen av proletariatets diktatur, men bare forandrer sine former og på mange måter blir enda mer forbitret.

Gjennom klassekamp mot borgerskapets motstand, mot konservatismen, rutinen, ubesluttsomheten og vaklingen hos småborgerskapet må proletariatet opprettholde sin makt, styrke sin organiserende innflytelse, «nøytralisere» de lagene som er redde for å forlate borgerskapet og som følger proletariatet altfor nølende, og grunnfeste den nye disiplinen, arbeidsfolkets kameratslige disiplin, dets faste samband med proletariatet, dets samling omkring proletariatet, denne nye disiplinen, dette nye grunnlaget for de samfunnsmessige bånd som erstatter livegenskapsdisiplinen fra middelalderen og sultedisiplinen, disiplinen i det «frie» lønnsslaveriet under kapitalismen.

For å avskaffe klassene trengs det en periode med en klasses diktatur, diktaturet til nettopp den undertrykte klassen som ikke bare er i stand til å styrte utbytterne, ikke bare til hensynsløst å knuse deres motstand-, men også til å foreta et åndelig brudd med hele den borgerlig-demokratiske ideologien, med hele det filisteraktige frasemakeriet om frihet og likhet i sin alminnelighet ( i virkeligheten betyr dette frasemakeriet, som Marx har påvist for lenge siden «frihet og likhet» for vareeierne, «frihet og likhet» for kapitalisten og ikke arbeideren).

Ikke bare det. I stand til å avskaffe klassene gjennom sitt diktatur er bare den undertrykte klassen som er blitt skolert, samlet, oppdratt og stålsatt av årtiers streikekamp og politisk kamp mot kapitalen—bare den klassen som har tilegnet seg hele den industrielle, storkapitalistiske bykulturen og som eier besluttsomhet og evne til å verne den, bevare og utvikle videre alle dens landevinninger og gjøre dem tilgjengelige for hele folket, alle arbeidende—bare den klassen som vil være i stand til å holde ut alle byrder, påkjenninger, sakn og store offer som historien uunngåelig legger på dem som bryter med fortiden og uredd brøyter seg vei til en ny framtid—bare den klassen hvis beste folk er fylt av hat og forakt for alt som er småborgerlig og filisteraktig, for disse egenskapene som blomstrer så rikt blant småfunksjonærene og «intelligensen»—bare den klassen som «har gjennomgått arbeidets herdende skole» og er i stand til å inngi ethvert arbeidende menneske, alle hederlige mennesker respekt for sin arbeidsdyktighet.

Kamerater, ungarske arbeidere. Dere har gitt verden et enda bedre eksempel enn Sovjet-Russland ved at dere straks greide å samle alle sosialister omkring det ekte proletariske diktatura program. Dere står nå overfor den takknemligste og vanskeligste oppgaven å hevde dere i en hard krig mot Ententen. Stå fast! Hvis vakling skulle gjøre seg gjeldende blant de sosialistene som først i går sluttet seg til dere, når det gjelder proletariatets diktatur, eller blant småborgerskapet, så undertrykk vaklingen hensynsløst. I krig er en kule kujonens lovlige skjebne.

Dere fører den eneste rettkomne, rettferdige og sant revolusjonære krig, de undertryktes krig mot undertrykkerne, arbeidsfolkets krig mot utbytterne, en krig for sosialismens seier. Alle ærlige medlemmer av arbeiderklassen i hele verden står på deres side. Hver måned bringer den proletariske verdensrevolusjon nærmere.

Stå fast! Seieren vil bli deres!

27. mai 1919.
Offentliggjort i Pravda nr. 115, 29. mai 1919.

 

I anledning Lenin-jubileet 22. april 1970 arrangerer Oslo Filmklubb en Lenin-uke i samarbeid med Rød Front-styret i Det Norske Studentersamfund. Det vil bli kjørt tre Lenin-filmer, to av M. Romm fra 30-åra og en etterkrigsskildring, for å vise omslaget i sovjetisk filmproduksjon.

• Mandag 20/4 kl. 19 i Folkets Hus, Lille sal: 
  • Lenin i oktober.
• Torsdag 23/4 kl. 19 i Kroa
  • Lenin i Polen.
• Søndag 26/4 kl. 18 i Folkets Hus, Lille sal:
  • Lenin i 1918.  Debattmøte. Innledning ved studiegruppa.

I tillegg til denne serien gjør vi oppmerksom på at Nils Holmberg fra Kommunistiska Förbundet Marxist-Leninisterna (KFML) i Sverige kommer til Kroa onsdag 22. april for å snakke om Lenin. Adgang for alle.

 

Klasseforræderi er det mest dekkende uttrykk for revisjonistenes NORDØK-iver. I et vedtak som Norges Kommunistiske Partis (NKP) sekretariatet nylig fattet heter det: «Norges Kommunistiske Parti hilser med tilfredshet framgangen i arbeidet med å etablere NORDØK. NORDØK er ikke en form for økonomisk intergrasjon som svarer til en politikk med sosialistiske mål, men vil likevel uten tvil kunne innebære økonomiske fordeler for folkene i de deltakende land.» 

I dag burde det være mindre interessant for kommunister hva NORDØK «kunne innebære» (dersom, hvis, såframt (! )) mot hva vi vet denne nordiske monopolsammenslutningen vil innebære. Og det er noe helt annet enn «økonomiske fordeler for folkene i de deltakende land», slik NKP-sekretariatet hevder. NKP-ledelsen må tydligvis ha stor tiltro til monopolkapitalens edle motiver. Er det i den nordiske monopolkapitalens interesse å snekre sammen økonomiske blokker som svekker dens egen stilling? Såvisst ikke! Og bare renegater og klassesamarbeidere vil påstå at NORDØK kommer til å styrke både monopolkapitalen og folket.

---

Hva er så de konkrete økonomiske vilkår for NORDØK-tilslutningen? Det er en politikk som på alle punkter tjener monopolkapitalen, slik vi kjenner den fra Det europeiske økonomiske samarbeid (EØS), bare i mindre målestokk. Som EØS innebærer NORDØK rasering av småbruk og mindre fiskebruk. NORDØK innebærer økt strukturrasjonalisering, som vil koste nye titusener av avbeidsfolk jobben. I NORDØK-rapporten fra juni-møtet i København 1969, het det således: «Samarbeidet maste alltså undvika inslag som konserverar inte långre konkurrensekraftiga produktionsformer och produktionsstrukturer.»[ref]NORDØK rapprt jun 1969 side 5.[/ref] 

En kunne på bakgrunn av det materialet som foreligger om NORDØK, rekne opp utallige andre eksempler på NORDOK's reaksjonære og folkefiendtlige karakter.

Her er ytterligere noen av NKP-sekretariatets NORDØK-illusjoner: «Enda viktigere er det imidlertid at NORDØK vil kunne bidra til at Norden bevarer sin selvstendighet overfor det europeiske økonomiske fellesmarked EØS.» 

Her—som i så mange andre saker—er revisjonistene blinde for realiteter og lik strutser stikker de hodet i sanden for å unngå kjensgjerningene. La oss derfor slå dem fast: helt fra starten har betingelsene for NORDØK vært en tilslutning til EØS! Da de nordiske statsministrene behandlet NORDØK i april 1968 kom man til enighet om at «samarbeidet skal utformes slik at det letter de fire lands deltakelse i eller samarbeid med et utvidet europeisk marked». [ref]Sitert etter «embedsmannsrapporten» Kbh juli 1969..[/ref]

Heller ikke her er det spørsmål om hva NORDØK «vil kunne bli», men at veien til EØS går gjennom NORDØK.

Til Røde Fane Redaktionen
Gøteborg 4/3 70
 

Redaktionen for M-L-GNISTAN, organ for Kommunistiska forbundet marxist-leninisterna (KFML) i Sverige, sånder hårmed sina varma kamratliga hålsningar till tidskriften Røde Fane och dess redaktion. Vi önskar er all framgång i er kamp mot revisionismen och for att samla största möjliga antal av Norges Kommunistiske Partis (NKP) medlemmar på marxismen-leninismens Mao Tse-tungs tånkandes grund. 

Kommunistiska forbundet arbetar for att bygga upp ett revolutionårt marxist-leninistiskt parti i Sverige och kan redan sågas ha hunnit ett stycke på vågen. Det år vår förhoppning att gruppen kring Røde Fane i intimt samarbete med den revolutionåra ungdomen i Sosialistisk ungdomsforbund (SUF), som länge förtjänstfullt propagerat marxismen-leninismen Mao Tse-tungs tånkande ska ha framgång i sitt arbete for att skapa ett parti av samma slag, och att de bägge partierna och de bägge låndernas arbetarklass därefter ska kunna gå framåt sida vid sida till seger i kampen för den socialistiska revolutionen. Vi översänder separat 210 sv. kr. till fonden för de kamrater som avskedades från Friheten och passar samtidigt på att betala for ett abonnemang på Røde Fane.
 

Nils Holmberg
M-L-GNISTAN
L. Grevegårdsv. 37, c/o J. Andersson
421 55 VISTRA FR6LUNDA

---

Røde Fanes redaksjon gjør oppmerksom på at streikekassa for Frihetens journalister falt bort da journalistene fikk sparken i avisa p. g. a. streiken. Og i overensstemmelse med deres ønske vil de bidrag som ennå måtte komme til streikekassa bli overført til Røde Fane.

Helt siden marxismen ble den dominerende retning innenfor den revolusjonære arbeiderbevegelsen har det funnet sted kamper mellom marxister og revisjonister. Dette gjelder nasjonalt, innenfor de enkelte partier, som internasjonalt. Vi er i dag inne i den tredje av disse store kampene. Den første var kampen som Lenin førte mot Eduard Bernstein, Karl Kautsky og andre renegater innafor den annen Internasjonale. Den andre store diskusjonen var kampen som alle verdens kommunister, ledet av Stalin, førte mot Lev Trotskij, Nikolaj Bukharin og andre «venstre»-eventyrere og høyreopportunister. Felles for disse to debattene var at de beriket og utviklet marxismen og brakte den opp på et nytt trinn. Leninismen fødtes i kampen mot den annen internasjonale. Stalin forsvarte leninismen og utviklet marxismen-leninismens teori og taktikk under den proletariske revolusjon og proletariatets diktaturs epoke. Ingen av disse debattene svekket marxismen, slik revisjonistene hevdet.

Den pågående kamp som den internasjonale revisjonistiske bevegelsen, med ledelsen i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) i spissen, har påtvunget marxist-leninistene vil også bringe den revolusjonære klassekamp-teorien et langt stykke framover. Til sjuende og sist vil det nemlig vise seg at den ene ideologiske strømningen, marxismen-leninismen, er den ekte proletariske ideologi, og at revisjonismen er en reaksjonær borgerlig ideologi som har infiltrert seg i arbeiderbevegelsen.

Vårt parti, Norges Kommunistiske Parti (NKP), virket lenge ganske uberørt av denne store debatten som utviklet seg mellom Kinas kommunistiske parti (KKP) og SUKP. Men i virkeligheten var ledelsens «nasjonalkommunistiske maske» bare et skalkeskjul for revisjonismen. Alle erklæringer om «uavhengighet» og «enhet» mellom marxismen og revisjonismen, var bare påskudd fra den revisjonistiske ledelsen til å operere fritt. I dag tar mange kamerater opp kampen mot revisjonistenes undergravingsarbeid og likvidatorlinje. Ikke engang revisjonistenes represalier (konfr. eksklusjonen av kamerat Egil Engeland) kan stoppe denne kampen.

I sentrum for denne kampen står spørsmålet—nå som før—om å forsvare og utvikle marxismen-leninismen. Forsvaret består i å gjenreise de grunnleggende klassekamperfaringer i partiet. Å utvikle marxismen-leninismen betyr å forklare sannheten i Lin Piaos tese: «Mao Tse-tungs tenkning er marxismen-leninismen i den epoke da imperialismen går mot sitt fullstendige sammenbrudd, og da sosialismen går fram til en verdensomspennende seier.» 

Det revisjonistiske prinsipp-programmet «For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» fra 1963 utgjør det ideologiske utgangspunkt for moldvarparbeidet innenfor NKP. La oss sammenholde prinsipprogrammet med marxismen-leninismen.

---

Demokrati under kapitalismen.

Revisjonistene skjønnmaler det borgerlige demokrati. Demokratiet «(…) går ikke lengre enn til de politiske, sosiale og kulturelle områder, og selv her er det begrenset og bare formelt.»[ref]«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» side 39.[/ref] 

Denne beskrivelsen av dagens «demokrati» utmerker sosialdemokratene like mye som revisjonistene—det er bare det økonomiske demokrati som står tilbake og dette vinnes ved «nasjonalisering», «demokratisk kontroll» fra «Stortinget, kommunestyrer, fagbevegelsen og andre folkeorganisasjoner».[ref]«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» side 43.[/ref] 

Disse «demokratiske tiltak som begrenser monopolkapitalens makt er mer enn vanlige reformer»[ref]«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» side 44.[/ref]

Leninismen rykker fullstendig beina unna all denne revisjonistiske illusjonstenkninga. I Staten og revolusjonen skrev Lenin om det «demokrati» som revisjonistene lovpriser: «Formene for den borgerlige stat er uhyre forskjellige, men deres vesen er det samme: alle disse statene uansett hvilken form de har, er på det ene eller andre vis, men i siste instans ubetinget, borgerskapets diktatur.»

Alle arbeidere forstår rent instinktivt dette. De vet at borgerskapets diktatur hersker på alle områder. På jobben hersker bedriftseiernes diktatur, det lages svartelister over revolusjonære arbeidere. I fagbevegelsen utover LO-ledelsen borgerskapets diktatur. Monopolkapitalen utøver sitt diktatur og øker prisene, rasjonaliserer, øker tempoet på arbeidsplassen. Hjemme hersker boligeiernes diktatur, som øker husleiene og lager terroristiske husleiereglementer. Arbeideren sies opp når monopolkapitalen ikke trenger hans arbeidskraft. I lønnsoppgjørene trer Norges arbeidsgiverforbund (NAF), LO og staten inn og utøver borgerskapets diktatur i spørsmålet om lønn og arbeidsforhold. Streikeretten er opphevet, som en følge av at monopolkapitalen har skjerpet sitt diktatur og skulle han bli oppsagt virker borgerskapets diktatur gjennom arbeidsmyndighetene som kan dirigere ham dit monopolkapitalen trenger ham og til det yrke monopolkapitalen trenger ham. 

Dette er proletariatets erfaringer fra det demokrati revisjonistene lovpriser og vil «utvikle». 

Selvsagt er det en forskjell på de land hvor det ersker fascisme og land med en borgerlig-demokratisk styreform, men styrets klasseinnhold er det samme. Og dessuten ligger spiren til åpen fascisme allerede i dagens norske lovverk, blant annet i unntakslovene.

---

Statens klassekarakter.

Kravet om nasjonalisering kan heller ikke, som revisjonistene gjør, stilles generelt. En sak er at nasjonalisering under kapitalismen ikke har noe med sosialisme å gjøre, det subsidierer monopolkapitalen med arbeidsfolks penger. Generelt er ikke nasjonalisering og statsinngrep annet enn en historisk naturlig følge av utviklinga mot et statsmonopolistisk og korporativt samfunn. Staten er som Engels skriver i Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap: «Den moderne staten i den form den har antatt, er en rent kapitalistisk maskin, kapitaleiernes stat, den ideelle totalkapitalisten. Jo flere produktivkrefter den gjør til sin eiendom, desto mer blir den en virkelig totalkapitalist, desto flere arbeidere utsuger den». 

I prinsipp-programmet hevdes det imidlertid at staten står over klassene, det tar ikke opp kamp mot staten, men om staten. Se bare: «I det norske samfunn i dag står kampen om hvilke interesser de offentlige foretak, statstiltakene og statsinngrepene skal tjene.»[ref]«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» side 38.[/ref]

Historien viser oss imidlertid noe annet. At staten er et verktøy i hendene på den herskende klassen og aldri kan være noe annet. Hvilken arbeider tror for eksempel at det nytter med henstillinger til riksmeklingsmannen om å kjempe for arbeiderne i lønnsoppgjøret? 

Alle disse fordreiningene og flertydige påstander om statsapparatet som ellers forekommer i programmet, skal jeg ikke komme nærmere inn på, men hele det borgerlige synet på staten dukker opp igjen når det gjelder overgangen til sosialismen.

---

«Fredelig overgang» til sosialismen.

Kan arbeiderklassen vinne statsmakten på fredelig vis? Spørsmålet er like gammelt som arbeiderklassen selv. Revisjonistene svarer ja, marxist-leninistene svarer nei. Hva viser de historiske erfaringene? At overgangen til sosialismen er et spørsmål om maktforholdet mellom de to klassene. Dernest at borgerskapet aldri vil forlate historiens arena frivillig, men vil tvert imot bruke sin makt. Derfor har den herskende klassen også bygd opp sin voldsmakt, hær, politi, opprørspoliti osv. 

Denne voldsmakta er en del av den borgerlige statsmakt som arbeiderklassen må knuse for å vinne sin egen makt, proletariatets diktatur. Lenin skrev om statens voldskarakter: «Det finnes ikke en eneste stat, ikke en gang den mest demokratiske, der det ikke finnes smutthull og forbehold i forfatningen, som trygger borgerskapets mulighet til å anvende militære mot arbeiderne, innføre unntaktstilstand osv. i fall systemet trues, dvs. dersom den utbyttede klassen forbryter seg mot sitt slaveri og forsøker å opptre på en annen måte enn som slave.»[ref]Lenin i Den proletariske revolusjonen og renegaten Kautsky.[/ref] 

Imot dette vil revisjonistene snakke om »Norges demokratiske tradisjoner» og at «De internasjonale forhold er vesentlig gunstigere for arbeiderbevegelsen enn tidligere, da borgerskapet fikk hjelp utenfra når arbeiderklassen reiste seg for å kreve sin rett». Men hva viser kuppet i Hellas? Var det ikke NATOs og USAs middelhavsflåte som sikret resultatet? Hva viser aggresjonen i Vietnam? Hva viser NATOs utallige kupp-planer om ikke nettopp å tre støttende til dersom borgerskapets makt skulle valde. Hva forteller det ikke om NKPs revisjonistiske ledere når det programfester følgende: «Imperialistene vil derfor betenke seg på militær innblanding for å knuse en folkereisning».[ref]«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» side 46.[/ref] Det er tydelig at virkeligheten kolliderer med revisjonistenes prinsipper! Og endelig: er ikke NKP-ledelsens prinsipp-program med på å avvæpne arbeiderklassen foran den endelige styrkeprøven? Hvis svaret er nei, må Lenin være krigshisser, når han skrev: 

«Om vi behersker alle kampmidler seirer vi sikkert, da vi representerer den virkelige revolusjonære klassens interesser, selv om omstendighetene ikke tillater oss å føre i felten det våpen som er farligst for fienden, det våpen som hurtigst gir ham dødsstøtet».[ref]Lenin i Radikalismen, kommunismens barnesykdom.[/ref] 

I dette sitatet viser Lenin nødvendigheten av å beherske alle kampmidler, også det våpen som er farligst for fienden, det våpen som hurtigst gir ham dødsstøtet, det vil si væpnet oppstand. Spørsmålet er ikke, slik revisjonistene stiller det, om hvordan situasjonen er i dag, men hvilke situasjoner borgerskapet forbereder i framtida. Derfor er dogmet om en «fredelig vei» reaksjonær for den bidrar til å avvæpne arbeiderklassen både bokstavelig talt og ideologisk.

---

Parlamentarisk flertall eller proletariatets diktatur.

Ledende revisjonister sier det bare er et pedagogisk spørsmål om man skal bruke uttrykket proletariatets diktatur (folk forstår ikke, er ikke aktuelt i dag). Men er det så enkelt? Lenin sa at «kommunist er bare den som anerkjenner proletariatets diktatur». «For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» anerkjenner ikke proletariatets diktatur, følgelig heller ikke de som støtter seg på prinsipp-programmet. Ta eksemplene under:

«NKP ser en parlamentarisk sosialistisk republikk som en historisk naturlig statsform for vårt land.»[ref]«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» side 48.[/ref]
«En rekke organier i statsapparatet vil bestå, som Storting, departementer, kommunale organer og andre institusjoner som er oppstått under den kapitalistiske utvikling.»[ref]«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» side 48.[/ref]
«Arbeiderbevegelsen må føre videre den gamle demokratiske rettstradisjonen (!)»[ref]«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» side 48.[/ref]

Disse sitatene viser at det slett ikke er en proletarisk, men en borgerlig revolusjon NKP-ledelsen ser fram til. For som Lenin så treffende skrev: «Bare skurker og dumskaller kan tro at proletariatet må vinne majoriteten i valg, som gjennomføres under borgerskapets åk, lønnsslaveriets åk, og at det bare deretter kan vinne makten. Dette er toppen av dumhet og hykleri. Det er å erstatte klassekampen og revolusjonen med valg under det gamle systemet og med den gamle makten».[ref]Lenin i «Hilsen til de italienske, franske og tyske kommunister».[/ref]

I denne artikkelen har vi bare tatt for oss de mest åpenbart anti-marxistiske prinsipper som programmet går inn for. Når framstillingen er blitt såpass konsentrert skyldes det ikke mangel på angrepspunkter, men at en fullstendig kritikk ville ta ei hel bok. 

«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» ble i sin tid forfattet av folk fra den såkalte Jørgen Vogt-gruppa. Ved å forsvare programmet, utgi det på nytt og ved å sabotere landsmøtevedtaket om programrevisjon, har Reidar T. Larsen og hans likesinnete i parti-sekretariatet og revisjonistflertallet i sentralstyret vist at de solidariserer seg med den anti-kommunistiske og forræderiske linje som programmet representerer.

Kamerat Bjarne Rolstad er død.
Før sykdommen satte en stopper for hans aktive kamp innen arbeiderbevegelsen var han blant annet med på å legge grunnen for Røde Fane—og den marxist-leninistiske linje som er tidsskriftets grunnlag, er også den Rolstad kjempet for. Han så det falske og forræderiske i den revisjonistiske politikk som etter hvert også gjorde seg sterkt gjeldende innenfor Norges Kommunistske Parti (NKP)—det parti han sto som medlem av siden 1938—og han tok kampen opp mot den.

Rolstad valgte tidlig sin plass i arbeiderklassens rekker. Som ungdom i 20-årene opplevet han reaksjonens hets og vold da streikekampene bølget over landet. I 1923 ble han organisert i Norsk Treindustriarbeiderforbund, hvor han gjennom årene hadde en rekke tillitsverv. Fra 1946 til 1954 satt han som forbundets hovedkasserer. Kompromissløst sto han som alltid på arbeidernes side, bøyde ikke av for press fra toppen og lot seg ikke kjøpe, men kjempet hardt for at organisasjonen ikke skulle vike fra sitt selvsagte kampgrunnlag. Det resulterte imidlertid i at han måtte gå som hovedkasserer. Parolen fra arbeiderborgerskapet var dengang som nå: «Ingen venstre-avvikere (det vil si kommunister) i forbundsledelsen.»

Under krigen kom Rolstad aktivt med i kampen mot nazismen og var gjennom en hard og vanskelig tid med på å forsvare folkets interesser. Etter krigen satt han i mange år som arbeiderklassens representant i Oslo kommunestyre og skolestyre, og han hadde også en rekke tillitsverv innen NKP, blant annet som medlem av sentralstyret.

Bjarne Rolstad hatet all utbytting og undertrykking, og han evnet også å ta konsekvensen av sin holdning. Det var ingen hulhet, halvhjertethet og falskhet i hans fotsvar av og kamp for arbeidsfolks interesser. Ut fra denne holdning næret han også en dyp forakt overfor den revisjonisme og opportunisme som gjorde seg gjeldende i arbeiderbevegelsens rekker. 

I senere år ble Folkerepublikken Kina, som Rolstad besøkte under den store proletariske kulturrevolusjonen, en mektig inspirasjonskilde. Det kinesiske folks stadige framgang og befesting av sosialismen under Mao Tse-tungs ledelse, opptok ham sterkt. Erfaringene fra folkets revolusjonære kamp i Kina måtte studeres. 

Rolstad gledet seg oppriktig over den revolusjonære bevegelsens oppsving her hjemme. Han var overbevist om at folket ville seire i sin kamp, og livet gjennom i kamp for folkets interesser, ga han også sitt bidrag til den kommende seier.

Først etter at vi har styrtet borgerskapet i hele verden, definitivt beseiret og ekspropiert det, ikke bare i ett land, men i hele verden, først da vil kriger bli umulige. Og vitenskapelig sett er det slett ikke riktig og slett ikke revolusjonært når vi går utenom eller tilslører det viktigste, nemlig nedkjempingen av borgerskapets motstand—det vanskeligste, det som krever den hardeste kamp i overgangstiden til sosialismen. De «sosiale» prestemenn og opportunistene er alltid villige til å drømme om den framtidige fredelige sosialisme, men forskjellen mellom dem og de revolusjonære sosialdemokrater er nettopp den at de ikke vil tenke på eller innlate seg på de forbitrede klassekamper og klassekriger for å virkeliggjøre denne skjønne framtid.

«Partiet kan ikke lede klassen om det ikke er forbundet med de partiløse massene, om det ikke fins noen kontakt mellom partiet og de partiløse massene, om disse massene ikke godkjenner dets ledelse, om partiet ikke nyter moralsk og politisk fortrolighet blant massene.»
— Josef Stalin.

Borgerpressa har ofret stor spalteplass på splittelsen i det finske revisjonistpartiet, Finlands kommunistiske parti (FKP). Blant annet er den såkalte opposisjonen blitt omtalt som «stalinister». Dette kan ha forledet enkelte til å tro at man hadde med marxist-leninister å gjøre, noe som langtifra er tilfelle. I virkeligheten går kampen mellom to revisjonistiske fraksjoner som konkurrerer med hverandre om å hylde lederne i Kreml. Dette viser ikke minst grunnlaget de nå forsøker å samle seg på. I Folktidningen Ny Tid, organ for den revisjonistdominerte valgalliansen Demokratiska Förbundet för Finlands Folk (DFFF), ble nylig forslaget om en finsk «kriselov» (parallell til unntakslovene) omtalt. Om faktorene som øker «spenningen» i verden, skriver Folktidningen Ny Tid: «(…) man [får] ikke se bort fra at det som hender i Midt-Østen, Vietnamkrigen og Kinas aggressive holdning også påvirker sikkerheten i Europa.» 

FKP-ledelsen har lenge deltatt i det anti-kinesiske hylekoret som dirigeres av ledelsen i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP). Dette gjelder også den såkalte opposisjonen. Derfor er det viktig å avsløre borgerpressas framstilling av motsetningene i FKP. Mens revisjonistene slåss bør vi heller støtte marxist-leninistene i og utenfor FKP, som nå har organisert seg i Helsingfors marxist-leninistiske forening. Flere foreninger er under forberedelse. De finske m-l-erne utgir sin egen avis Røde Garde som er i stor framgang. Abonnement kan formidles gjennom Røde Fane.

Utgivelsen av Røde Fane er dømt som fraksjonsvirksomhet!
Uttalelsen om dette ble etter siste sentralstyremøte i Norges Kommunistiske Parti (NKP) lagt fram av distriktsstyret i Oslo/Akershus på et felles medlemsmøte den 27. januar 1970. Vedtaket fikk imidlertid langt fra den tilslutning som partiledelsen hadde håpet. Fra Røde Fanes redaksjonskollektiv ble det satt fram et motforslag hvor det blant annet. het at ethvert angrep på Røde Fane er angrep på kommunistene i partiet—og ved avstemningen sluttet 35 partimedlemmer opp om Røde Fanes forslag, 54 opp om distriktsstyrets, mens endel av møtedeltagerne avholdt seg fra å stemme.

Partiledelsen er imidlertid gått litt lengre enn alene å fordømme utgivelsen av Røde Fane. Sentralstyret vedtok—mot 3 stemmer—å suspendere Esther Bergerud (medlem både av sentralstyret og sekretariatet) fra sekretariatet, og dette ble begrunnet med at hun deltar i partifiendtlig arbeid. Med andre ord: Støtter opp om Røde Fane.

Omtrent samtidig ble også formannen i Kristiansand Kommunistisk Ungdomslag (KUL), Egil Engeland, ekskludert fra partiet, og nestformannen Jan Norberg ble suspendert. Begrunnelsen var selvsagt også her deltagelse i Røde Fanes fraksjonsvirksomhet. Kristiansand KUL, som enhetlig står på marxismen-leninismen-Mao Tse-tungs tenkning, har fullt og helt støttet opp om utgivelsen av Røde Fane, og fortsetter selvsagt kampen mot revisjonistene. Dette har nå ført til at det fra sentralt hold blir gjort forsøk på å stable på beina noe som kalles «det legale KU» i Kristiansand, og dette «legale KU» har to medlemmer—og er i overskuelig framtid uten muligheter til å få flere.

Den siste tids hendelser later imidlertid til å bekrefte at partiledelsens taktikkeri går ut på å «rydde opp» litt etter litt. Det vil si: Først fjerne de partimedlemmer utover landet som har tatt kampen opp mot den falske kommunisme, i håp om at dette vekker minst mulig oppsikt—og fordi revisjonistene mener seg å stå sterkest utenfor Oslo-området.

Men revisjonismen skal også styrkes i Oslo. Tilsiget av furubotniker er merkbart. Flere av «Gubbens» gamle folk, som i sin tid ble kastet ut av partiet, er vendt tilbake—og partiledelsen har selvsagt åpnet dørene og mottar dem med glede.

Det later til at når Reidar T. Larsen (RTL) klikken forbereder et nytt slag mot venstre, masjerer furubotnikene, som ligger klar i startgropa, inn i partiet. Selvsagt nærer disse folkene intet ønske og har heller ingen planer om å støtte den nåværende partiledelsen. Men de vet å benytte seg av situasjonen, og når RTL og hans håndtlangere har gjort hva de kan for å kvitte seg med revolusjonære partimedlemmer, er tiden kommet for «Gubbens» menn. Da skal nok gjengjeldelsens time slå: ved et kupp i toppledelsen.

Men kampen mot revisjonismen i partiet, som først og fremst er kommet til uttrykk gjennom Røde Fane, har ikke bare avslørt ubrukeligheten i den politikk som har slått igjennom i hele partiets løpende utvikling siden 1945, men er nå kommet så langt at virkemidlene ledelsen nødvendigvis må ty til for å forsvare sin posisjon og sitt eksistensgrunnlag, også vil bryte den sløvende og falske «enhet», som på alle måter har vært nødvendig for partiledelsens eksistens. Partimedlemmene vil i stadig sterkere grad tvinges til å ta standpunkt. Og det kraftige oppsvinget i den revolusjonære bevegelsen, som fra sentralt hold i partiet er møtt med påkallelse av «venstrekrefter» til samling, eksklusjon, suspensjon og fordømmelse av revolusjonære partimedlemmer, avslører klart at historiens sikre drivkrefter ubønnhørlig skyver revisjonistene mot den store skraphaugen.

---

Som endel kamerater kjenner til besluttet revisjonistledelsen i partiet å ikke godkjenne årsmøtet som ble avholdt i Østkanten lag av NKP. Dette skjedde ut fra den begrunnelse at medlemmer, som ikke var godkjent overført til Østkantenlaget av distriktsstyret, hadde deltatt på årsmøtet med stemmerett.

Distriktsstyret i partiet innkalte så til nytt årsmøte i Østkanten-laget, og møtet ble nå ledet av distriktsstyrets formann, Leif K. Hammerstad. Ingen av de medlemmer som ikke hadde fått godkjent sin overføring til laget, var tilstede på møtet, men oppslutningen var ellers meget god—og det ble framsatt forslag om at det opprinnelige årsmøtet i Østkanten-laget (hvor det blant annet. ble vedtatt å fortsatt støtte Røde Fane) ble godkjent. Ved avstemningen stemte 17 medlemmer for dette forslaget, 12 imot.

De som stemte for anså dermed saken for avgjort og forlot møtet, men distriktsstyrets formann, Hammerstad, var ikke fornøyd med et slikt utfall og oppfordret derfor mindretallet til å bli igjen, for så å diskutere hva som nå måtte gjøres.

Under debatten på møtet kom det nemlig fram at revisjonistledelsen i partiet frykter sterkt den revolusjonære linje som kjøres fram av Østkantenlaget, og det ble også sagt rett ut at det nå gjaldt å redde Østkanten-laget for NKP. Altså erobre laget for revisjonismen! 

Hva overføringen av medlemmer til Østkanten-laget angår kan nevnes at 40 prosent av lagets medlemmer bor utenfor lagets naturlige tilslutningsområdet, men for mange blir likevel laget—som har sine møter på sentrale steder i byen—det naturlige sted å arbeide, fordi de lett kan komme til møtene fra sine arbeidsplasser.

Proletariatets revolusjonære diktatur er en makt som er vunnet og holdes ved like av proletariatets vold mot borgerskapet, en makt som ikke er bundet av noen lover.

Og denne enkle sannheten, en sannhet som er soleklar for enhver klassebevisst arbeider (representant for massen og ikke for det øvre lag av spissborgerlig pakk bestukket av kapitalistene, som sosial-imperialistene i alle land), denne sannheten som er innlysende for enhver representant for de utbyttede som kjemper for sin frigjøring, denne for enhver marxist ubestridelige sannhet må en bruke et «svare strev» for å få ut av den høylærde Kautsky. Hva er forklaringen på dette?—Det er den lakeiånd som preger Den 2. internasjonales førere, som er blitt foraktelige sykofanter i borgerskapets tjeneste.

«Under normale, fredlige forhold utfører arbeideren sitt arbeid uten å kny, motsier ikke arbeidsgiveren og diskuterer sine vilkår. Under en streik setter han fram sine krav med høy røst, han minner arbeidsgiverne om deres overgrep, han krever sin rett, han tenker ikke bare på seg selv og sin lønn, han tenker på alle sine kamerater som har lagt ned arbeidet sammen med ham og som reiser seg for arbeidernes sak uten å frykte hva det kan koste. (…) Det er ofte slik, at når det bryter ut en streik på en bedrift, følger det streiker på et stort antall andre fabrikker. Hvor stor moralsk betydning streiker har, ser man av den virkning de har på arbeiderne, når de ser at deres kamerater har opphørt å være slaver og—om enn bare for en kort tid—blitt mennesker på samme vis som de rike. Hver streik fører i sitt kjølvann tanker om sosialisme blant arbeiderne, tanker om hele arbeiderklassens kamp for å frigjøre seg fra kapitalens undertrykkelse.»
— Vladimir Lenin.[ref]Sitert i Collected Works, bind 4, Moskva 1950. Side 315.[/ref]

En av de viktigste erfaringene fra LKAB-streiken i Nord-Sverige summeres opp i sitatet av Lenin ovenfor. Ingen annen streik etter den annen verdenskrig i Skandinavia har hatt så stor betydning som da 5000 gruvearbeidere la ned arbeidet mellom den 12. desember 1969 til 3. februar 1970. Når dette skrives, er det ennå ikke mulig å foreta en endelig oppsummering av streikens resultater, da det fortsatt pågår forhandlinger om lønns- og arbeidsforholdene mellom LKAB-konsernet og arbeiderne, men årsakene og virkningene av kampen kan sammenfattes.

En slik sammenfatning kan dessverre ikke foretas på bakgrunn av det materialet som har kommet fram i Norge; både borgernes, sosialdemokratenes og revisjonistenes aviser brakte riktignok mye stoff om streiken, men den reformistiske gjennomgangstonen gjør det nærmest ubrukelig for kommunistene.

Til denne artiklen har derfor Røde Fane anvendt de svenske kommunistenes blader, Gnistan og Marxistisk Forum (MF), som utgis av Kommunistiska forbundet marxist-leninistene (KFML). KFML-medlemmene sto sentralt både i streikeaksjonen og i solidaritets- og innsamlingsarbeidet som gruvestreiken førte med seg og skulle ha de beste forutsetninger for å vurdere gruvestreiken

---

Bakgrunnen: økt utsugning og undertrykkelse av arbeiderne.

Den viktigste årsaken til LKAB-streiken og alle de lønnskampaksjoner som fulgte i dens kjølvann både i Sverige, Danmark og Norge, er den økte utsugningen og undertrykkelsen av arbeiderne i de seinere åra. I MF (1/70) gjengis en tabell som viser forholdet i Sverige.

	1952	1965	i %
Industriarbeidernes lønnssum i milliarder kr.	5,1	12,5	+147
Kapitalistenes merverdi i milliarder kr.	7,9	22,4	+184

Forutsetningen for at denne utviklingen har kunnet skje finner man i klassesamarbeidet mellom ledelsen i sosialdemokratiet og monopolkapitalen. Fagbevegelsens kampkraft er brutt ned gjennom ødeleggelsen av demokratiet i fagbevegelsen, arbeiderne er blitt avvæpnet og blitt ute av stand til å føre lønnskamp. Å berike monopolkapitalen har vært den svenske LO-ledelsens offisielle politikk. Derfor var det en lønnsavtale i Svappavarra-gruvene som medførte lønnsreduksjon på 40 øre i timen, som utløste gruvearbeiderstreiken.

LO og de lokale faglige pampene inngikk denne avtalen over hodet på arbeiderne. Et annet bevis på at LO-ledelsen i Sverige (og i Norge for den saks skyld) utøver borgerskapets diktatur over de fagorganiserte arbeiderne er at den har tatt bort streikeretten og illegalisert lønnskampaksjonene. Dette viser det faktum at det i perioden 1950 til 1954 var 140 «lovlige» streiker i Sverige, mens det var 52 «ulovlige». Perioden 1960-64 var dette forholdet endret til 88 «lovlige» og 107 «ulovlige».

Om den økte utsugningen og undertrykkelsen av LKAB-arbeiderne skriver MF: «Gjennom umenneskelig oppdrevet arbeidstempo, støy, støv, vibrerende maskiner, gass osv. har arbeiderne blitt rammet av ulykker, hørselsskader, karlkramp, lungesykdommer, for tidlig død osv. Produksjonen pr. arbeider ved LKAB er presset opp fra knapt 2000 tonn 1957/58 til 4000 tonn 1967/68, samtidig som 1800 mann er rasjonalisert bort.»

MF refererer videre de beryktede 31 teser for arbeidsledelsen i LKAB: 

«Tese 13: Hver forandring i en ansatts arbeidsoppgaver og plassering innen organisasjonen må aksepteres som vedtatt i firmaets interesse.»
«Tese 20: En sjef må være forberedt på å bytte standpunkt for å støtte en høyere sjef.»
«Tese 29: En sjef skal utøve sitt lederskap slik at en ikke-sjef bare behøver å følge gitte ordrer.»

Dette er et reglement som kunne vært hentet fra en militærforlegning. Slik ser det altså ut i den såkalte «arbeider»-regjeringens egen bedrift, som ledes av en framtredende sosialdemokrat, Arne Lundberg, som har en annen framtredende sosialdemokrat, Nils Landel, i styret og som den «radikale» Olof Palme i siste rekke er ansvarlig for

Ansvarlig for utviklingen er imidlertid ikke bare monopolkapitalen og sosialdemokratiet, men også den ledelse i Sveriges Kommunistiske Parti (SKP), nå Vänsterpartiet Kommunisterna (VPK), som på grunn av sin revisjonistiske utarting har blitt et haleheng til sosialdemokratiet i stedet for et alternativ.

---

Sosialistisk bedrift i velferdsstaten Sverige?

Reformistenes og revisjonistenes myte om det statseide LKAB som en sosialistisk bedrift i velferdsstaten (eller «folkhemmet») Sverige, har fått seg en kraftig knekk. Både virkeligheten og den marxist-leninistiske teorien viser at dette ikke er tilfelle. På et visst stadium i kapitalismens utvikling blir det nødvendig for staten i kapitalistenes interesse å gripe inn i næringslivet. De statlige inngrep kommer som en følge av motsetningen mellom produktivkreftenes samfunnsmessige karakter og produksjonsforholdenes private karakter: Engels kalte den kapitalistiske staten for «den ideelle totalkapitalisten». Følgelig er ikke LKAB eller andre statsbedrifter noe med «progressive» enn en hvilken som helst annen kapitalistisk bedrift. Lønnsslaveriet og produksjonens profittformål er det samme. I Frankrike og Italia har staten overtatt langt flere produksjonsmidler enn for eksempel Sverige og Norge uten at disse landene er mer sosialistiske for det.

Likeledes er det ikke stort igjen av myten om «velferdssamfunnet» etter gruvearbeiderstreiken. Tross lønninger som så relativt høye ut, viste forholdene som ble rullet opp blant annet i borgerpressa at utbyttingen i dag er hardere enn noensinne. I et intervju med en gruvearbeiderfamilie som ble gjengitt i flere aviser, gikk det fram at dersom mannen ikke jobbet overtid, måtte de gå til sosialkontoret. Gruvearbeideren lå på middels lønn. Det ble henvist til at mange gruvearbeidere både hadde bil og sommerhytte, men er dette et bevis på velferd eller høy levestandard? Nei, slike bruksgjenstander er et resultat av en teknisk utvikling som arbeiderne gjennom økt press selv har lagt grunnlag for. Følgelig gjelder fortsatt marxismens lov om proletariatets absolutte og relative utarming, det vil si den relative utarmingen består i at arbeiderklassens andel av nasjonalinntekten synker, og den absolutte utarmingen består i at levestandarden direkte synker. Typisk for den absolutte utarming er den fryktelige økningen av arbeidsintensiteten og forverringen av arbeidsvilkårene. Som en følge av disse faktorer blir arbeiderne tidlig gamle og mister sin arbeidsdyktighet, ifølge kapitalistenes krav.

---

Reformist-byråkratene og arbeiderne.

Det var allerede fra streikens første dag klart at reformist-byråkratiet ville velge arbeidskjopernes (den kapitalistiske statens side) og kjempe mot gruvearbeiderne. LO-organet Aftonbladet ga et konsentrert uttrykk for deres linje den 9. januar 1970: «Men streikekomiteen har også oppvist total utilstrekkelighet og total uvilje når det gjelder forhandlinger som kan lede til meningsfulle resultater. (…) Men det er alldeles åpenbart at den såkalte streikekomiteen ikke er kapabel for å forhandle i det hele tatt. (…) På de stormøter som i går kveld ble holdt i Kiruna og Malmberget talte man ikke om slike saker. I stedet flammet man i vekkelsesmøteånd, og det ble stormende applauser for de mest befengte påstander.»

«Linjen er altså å frakjenne arbeiderne selv all ledelse i den faglige og politiske kampen», skriver MF, «og i stedet ubetinget kreve ledelsen. Det ville nemlig være livsfarlig for kapitalistene om arbeiderne skulle erstatte de reformistiske lederes klassesamarbeid med virkelig interessekamp og klassekamp. For å beholde grepet over arbeiderne er reformistene tvunget til å gjøre visse innrømmelser for arbeidernes krav. I årets reinissdebatt ble Palme tvunget til å si: Det var allerede tidlig klart at når konflikten på malmfeltene er over kommer gruvearbeiderne til å få bedre lønninger. Det kommer også til å skje et hurtiggående reformarbeid som leder til forbedringer i arbeidsmiljøet og på andre områder».

Foruten å forsøke selv å overta streikeledelsen i Kiruna, gjorde også reformist-byråkratene store anstrengelser for på alle mater å splitte streikefronten i LKAB, uten særlig hell. På den andre sida var deres enhet med arbeidsgiverforeningen Svenska Arbetsgivareföreningen (SAF) mer utpreget; LKAB er medlem av SAF. Den viktigste motsigelsen mellom svenske LO og SAF, skriver MF, består i de «metodene for å undertrykke arbeiderne og holde tilbake deres kamp». For eksempel gikk LO-sjefen Arne Geijer imot «ville streiker», men støttet heller ikke SAFs resept for å undertrykke disse, nemlig at «hver bedrift som rammes av ville streiker skal økonomisk holdes skadesløse». LO-sjefen mente dette var «å tenke og handle som for ti år siden».

---

Revisjonistene og arbeiderne.

Revisjonistene i Vänsterpartiet «Kommunisterna» forsøkte under streiken systematisk å skjule motsetningene mellom arbeiderne og det faglige byråkrati. Denne stillingtaken må ses på bakgrunn av at partiets linje i det faglige arbeidet har gått ut på å samarbeide med det lavere skikt av reformistbyråkratene. I 1964 sa SKPs daværende formann til Dagens Nyheter den 31. desember 1964: «Egentlig hersker ingen større meningsskilnader mellom oss og sosialdemokratene. Vi tenker temmelig likt utenom når det gjelder den økonomiske og militære politikken».

VPKs stilling under gruvestreiken var også sterkt influert av at framtredende VPK-ere selv tilhører det lavere byråkratsjikt i LKAB og der tillempet klassesamarbeid. MF skriver: «Ta Carl-Ivar Hermansson som eksempel, formann for fagforeningen i Malmberget og medlem av VPKs sentralstyre. I begynnelsen gjorde han felles sak med alle andre fagbyråkrater. Han arbeidet som streikebryter og oppfordret arbeiderne til å gå tilbake til arbeidet. Etterhvert våknet instinktet hos ham at han ikke åpent kunne stille seg mot streikebevegelsen, om han skulle kunne befordre klassesamarbeidslinjen blant arbeiderne. Blant de streikende virket han imidlertid som den klassesamarbeidsmann han er, nemlig gjennom på stormøtene å stadig argumentere for linjen at arbeiderne snarest mulig skulle gå tilbake til arbeidet.»

MF kritiserer likeledes VPK for et av deres propagandanumre nemlig at LKAB skal gå ut av SAF, hvor de forsøker å skjule de grunnleggende klassespørsmål. «For skulle LKABs formelle uttredelse av SAF påvirke arbeidernes situasjon?», spør MF. Tvilsom er også de lokale revisjonistenes rolle under streikens siste fase

I Gnistan nr. 2/69 tas opp spørsmålet om streikens avslutning og avisa skriver:

«Ved stormøtet den 2. februar i Malmberget gjorde VPK»-erne sitt beste for å undergrave arbeidernes vilje til fortsatt kamp. Den ene etter den andre gikk opp og manet til retrett. «Nei-majoriteten var for liten for fortsatt streik», «kampfronten er brutt, man kommer til å knuse oss», osv. De forsvarte energisk de svake og vaklende (for ikke å si forræderiske) elementer innen Kirunas streikekomite. (…) Men de militante kreftene innen streikekomiteen og andre arbeidere lyktes å slå tilbake VPK-ernes kapitulasjonslinje.
Men dette var bare en delseier. I Kiruna hadde kampviljen sunket og den prinsippfaste Elof Luspa fikk ikke majoritetens støtte for sitt forslag om at de som hadde brutt kampfronten, skulle byttes ut med nye dugende krefter.
Den VPK-er som nå er hele borgerpressens kjælegris har i Kiruna spilt samme rolle som Grub-4-es formann (C. I. Hermannson), men effektivere. Han har sittet i streikekomiteen og nytt en enorm tillit blant arbeiderne. Det ble hans stemme som ble avgjørende ved avstemningen innen 27-mannsdelegasjonen, for en tilbakegang til arbeidet mot arbeidermajoritetons vilje. Dermed var hele streikens skjebne beseglet. En fortsatt kamp med forræderiske, svake og vaklende elementer i spissen var umulig. Streikekomiteene hadde plassert seg i en posisjon der avblåsing av streiken framsto som det eneste mulige.»

---

Konklusjoner.

Tross svikt i streikens ledelse har gruvearbeiderne i Nord-Sverige gitt støtet til det som i dag bare er en begynnelse på den omfattende streikebevegelsen som vil komme. Det begynte med oppsvinget i den anti-imperialistiske og studentenes kamp. I tida som kommer vil hele folkets kamp utvikles. Men denne kampen vil skje ikke med, men mot, reformister og revisjonister—det er en erfaring en kan trekke allerede fra kampens begynnelse.

LKAB-arbeidernes kamp er heller ikke slutt, det viser deres nye taktikk med punktstreiker på LKAB's særlig følsomme punkter.

Den store solidaritetskamp som vokste ut av gruvestreiken i Nord-Sverige, viste at arbeiderklassen fortsatt kjenner den proletariske internasjonalismen.

Kampen må gis riktig ledelse, revisjonistene må avsløres og holdes utenfor kommando-posisjonen i streikeledelsen.

Virkningen i Norge av de svenske gruvearbeidernes streik ga lærdommer som kunne opptatt en hel artikkel alene, men vi skal kort oppsummere de viktigste erfaringer:

Den massive oppslutningen fra norske arbeidere om innsamlingsaksjonen og de utallige sympati-resolusjoner fra fagforeninger og organisasjoner viser at den norske arbeiderklasse selv er kampklar. Dette lover godt for kampen i forbindelse med lønnsoppgjøret.
Den reformist-byråkratiske LO-ledelsen fikk avslørt sitt sanne ansikt, da LOs Tor Aspengren advarte mot «Kiruna-psykose». I sin konsekvens var dette et angrep både på de svenske gruvearbeidernes kamp og på den norske arbeiderklassen. Typisk var også at LO-ledelsen rykket ut sammen med Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) mot NRK for dens dekning av gruvearbeiderstreiken og den kampvilje som fulgte i dens kjølvann her i Norge.

---

«Det som hittil har vært kalt for likeberettigelse og demokrati: parlament, nasjonalforsamling, like stemmesedler, har vært løgn og bedrag! Hele makten i den arbeidende masses hånd, som et revolusjonært våpen for å knuse kapitalismen — bare det er sann likeberettigelse, bare det er sant demokrati.»
— Rosa Luxemburg.

---

 

Punkter om det sosiale og politiske grunnlaget for de høyreorienterte EEC-motstandernes angrep på venstresida i enhetsfronten, og hvordan det skal møtes.

1. Fiendens taktikk

Høyres uttrykte politikk er å sette de ulike politiske gruppene i EEC-motstanden opp mot hverandre og kriminalisere enhver form for massemobilisering. Dette gjør de fordi, dersom det lykkes vil de langt på vei ha vunnet slaget om EEC-medlemskap, men også strategisk er det nødvendig for dem, fordi en bred enhetsfront mot monopolkapitalen og en virkelig mobilisering av massene på lang sikt vil sette deres makt i fare.

Utformet i praksis går taktikken ut på å sette Haugestad opp mot marxist-leninistene, identifisere EEC-motstanden med SF og NKP osv. På massekampens område består taktikken i å kalle politiske streiker for «vold», kreve at høyrefløyen i enhetsfronten tar avstand fra aktivistene o.l.

Denne taktikken er gjennomført klassepolitikk –  monopolborgerskapets klassepolitikk.

2. Høyre i enhetsfronten

2.1. Sosialt består høyre i enhetsfronten av landbruksmonopolet og de midlere arbeideraristokratene. Landbrukets sentralforbund, som dirigerer en stor økonomisk konsentrasjon i Norge, representerer klassemessig et tynt sjikt av byråkratkapitalister og kapitalistiske bønder. Kapitalstyrke har gitt denne gruppa et sikkert grep om en del av enhetsfronten. De har tvunget gjennom politiske avgjørelser ved å antyde at den økonomiske støtten til FB kan minke. Det er de som har plassert Haugestad der han sitter. Det midlere arbeideraristokratiet oppsto i samband med monopolkapitalens framvekst som et sjikt av privilegerte arbeidere, bestukket av imperialistenes superprofitter. De er bundet til monopolkapitalen, men de er ikke fullt så reaksjonære som topparistokratene av Aspengren-typen, noe EEC-saka aviser. Ove Larsens rabiate angrep på politiske streiker mot EEC stammer fra dette sjiktets lojalitet mot den klassen som holder dem oppe.

Det sier seg sjøl at disse to gruppene i enhetsfrontens høyre har et sterkt sosialt grunnlag til å gå til angrep på venstre i enhetsfronten.

2.2. Politisk. Høyre i enhetsfronten hater kommunismen, og går til angrep på kommunistene og de progressive hver gang de har mulighet til det. De føler sterk tilknytning til den klassen som de inntil EEC-spørsmålet blei et brennende spørsmål, sto sammen med i tykt og tynt. De nærer ønske om å demonstrere sin lojalitet «tross alt». Men deres anti-kommunisme utløses bare under bestemte forhold. 1 mai var det særlig tre forhold som motiverte dem til å gå til angrep på enhetsfrontens venstre:

1. Folkebevegelsen hadde for første gang på lenge vist sin styrke gjennom demonstrasjoner 1. mai. Høyrefløyen, som betrakter FB som sin private eiendom, tok dette som en framgang for seg.

2. Aftenposten og dens sosialdemagogiske medløper Arbeiderbladet hadde blitt skremt av Rød Arbeiderfronts bredde og styrke og ba og truet om at enhetsfrontens høyre måtte ta avstand fra de »uansvarlige elementene».

3. Venstresida i enhetsfronten, i og omkring Arbeiderkomiteen, hadde ikke markert seg spesielt på en stund. Rød Front tapte i to studentersamfunn mot populister.

Disse tre forholda, og ikke minst det siste gjorde at høyrefløyen i enhetsfronten besluttet seg for å innlede en anti-kommunistisk offensiv.

3. Kort om sentrum i enhetsfronten

Sentrum består av ulike grupper på vei mot venstre, men med en viss lojalitet overfor enhetsfrontens høyre som de har vært under en viss innflytelse av. De ønsker enhet og massemobilisering, men lar seg lett skremme av enhetsfrontens høyre. De er redde for kommunistene. Fra mai ifjor, men særlig fra oktober, da Arbeiderkomiteen og marxist-leninistene innledet en flere måneder lang offensiv var det helt tydelig at sentrum var på kraftig gli mot venstre.

Det var tydelig at sentrum var ille berørt over Haugestads og Ove Larsens anti-kommunisme. Men det ble med at de knytta nevene i lomma og tidde.

4. Venstre i enhetsfronten

4.1. Firepunktsprogrammet og fempunktsprogrammet markerte venstres initiativ i enhetsfronten med prøveavstemninger, massekonferanser, 19. januar demonstrasjon osv. Det var en periode hvor vi hadde en politikk, ikke bare for de mest framskredne, men for hele enhetsfronten, og vi demonstrerte at vi var i stand til å sette den kraftfullt ut i livet sjøl. Organisatorisk ga dette seg utslag i flerdobling av Arbeiderkomiteen, både i lokale grupper og i medlemstall. Det var en periode med få angrep fra enhetsfrontens høyre.

4.2. Venstre i enhetsfronten er den sikreste garantien i kampen mot EEC. Mens de mest høyreorienterte har et anti-EEC-standpunkt som i stor grad er presset fram av den sterke opinionen i folket er venstre i enhetsfronten mot EEC under alle forhold, og imot enhver form for kapitulasjon. Om vi skal få en varig front mot EEC ut over folkeavstemninga, avhenger av venstrefløyen.

4.3. Om venstre skal unngå angrep fra høyrefløyen avhenger av flere forhold.

1. At de angrep som kommer fra høyre blir resolutt slått tilbake, uten at en får stillingskrig.

2. At kommunistene har en politikk, ikke bare for venstre, men for hele enhetsfronten. Paroler som lar seg gjennomføre selv av den mest tilbakeliggende EEC-motstander. Prøveavstemninger var og er en slik parole. Parolen om å «vise Bratteli og Willoch hvor arbeiderklassen står», gjennom alt fra protester, prøveavstemninger, avvisning av «korttidsekretærer» til politiske streiker er en slik politikk. Så lenge kommunistene har en slik politikk vil høyrefløyen lett kunne isoleres om den skulle komme med utfall mot venstre.

3. Venstre i fronten må sjøl gå i spissen for å gjennomføre denne politikken. Ved å ta initiativet til den første rekken av små prøveavstemninger utviklet denne kampanjen seg etter hvert til en »massebevegelse». Bare ved at venstre i fronten viste at det gikk an å gjennomføre suksessfulle politiske streiker mot EEC, slik som i Odda og Sauda, begynte høyre- og sentrumspolitikerne i enhetsfronten a fundere på om de sjøl skulle ta initiativet til politiske streiker. Men da det så ut som om venstre ikke hadde noe konkret initiativ i denne saka, snudde de samme folkene på femøringen og gikk til angrep på politiske streiker. Arbeiderkomiteen må utbygges kraftig. Nettopp fordi venstre i fronten har hatt en sjølstendig organisatorisk plattform, har det vært mulig med initiativ og propaganda utover det de mest høyreorienterte i FBs topp-ledelse finner passende. All opposisjon innafor FB møtes med hets og forfølgelser fra sekretariatets side. Uten Arbeiderkomiteen ville venstre i enhetsfronten i mange spørsmål måtte velge mellom munnkurv eller en opprivendeorganisatorisk splittelse. Det ville svekket EEC-motstanden. Derfor er også en sterk Arbeiderkomite en forutsetning for at hele enhetsfronten – også Folkebevegelsens ledelse – fører en politikk som retter seg ene og alene mot EEC og ikke mot andre motstandere. Siden Haugestad gang på gang har lovt borgerskapet at FB skal oppløses etter stortingsbehandlinga i oktober, er det bare gjennom Arbeiderkomiteen EEC-motstanderne har en sikker garanti foren varig front mot EEC.

5. Hvordan hele enhetsfronten bør stille seg til fiendens angrep

5.1. Når fienden, i Aftenpostens, eller andres skikkelse, befaler oss å splitte oss, er det fordi det er i EEC-tilhengernes interesse at vi splitter oss. Da bør vi nettopp holde enda bedre sammen og styrke enheten.

Noe en del folk i enhetsfrontens sentrum ikke skjønner er at dersom taktikken med å splitte ut enhetsfrontens venstre lykkes, så vil turen høyst sannsynlig komme til dem. Historien er full av slike eksempler.

5.2. Når fienden krever at vi skal avstå fra massemobilisering, at vi skal nekte massene noen annen form for deltakelse i EEC-kampen enn å legge en seddel i ei valgurne til høsten, bør vi nettopp gå enda sterkere inn for massemobilisering. Fienden vil gjøre EEC-spørsmålet til et samvittighetsspørsmål for den enkelte med «tillit til Trygve» som tungen på vektskåla. Vi må gjennom massemobilisering vise at det er et klassespørsmål, at det er i samsvar med arbeiderklassens tradisjoner at det mindretallet i arbeiderklassen som tviler slutter seg til flertallet som er imot. Gjennom massemobilisering vil tvilerne se hvem det er de må gå sammen med og hvem de må gå imot.

ENHET OG MASSSEMOBILISERING ER VÅRE «MAGISKE VÅPEN». HOLDER VI FAST PÅ DEM, VIL VI VINNE EEC-KAMPEN

 

Tariffrevisjonen for de kommende to år er avsluttet. I oppgjøret mellom LO og NAF fikk lønnstakerne et «rammetillegg» på 5,6 %. I forhandlingene mellom staten og Statstjenestemannskartellet ble den totale rammen for tilleggene 9,6 %.

Røde Fane vil seinere komme med en analyse av dyrtida og inntektsutviklinga for norske arbeidere og funksjonærer. I dette nummer trykker vi utdrag fra en resolusjon som Norsk Tjenestemannslags gruppe i Statistisk Sentralbyrå la fram på et møte for medlemmer av Statstjenestemannskartellet i Oslo 18. mai. Resolusjonen, som ble nektet tatt opp til avstemning, konkluderte med et nei til det framlagte tariffresultatet. Utdraget vi bringer er de avsnittene som begrunner dette standpunktet. Analysen som er gjort viser klart at omlag 85 % av de statsansatte vil få en nedgang i realdisponibel lønnsinntekt i den kommende perioden.

Den konklusjonen bør være en tankevekker for Dag Østerberg og andre SF-ideologer som i lengre tid har forsøkt å framstille marxist-leninistenes dyrtidsparole som en vits i all velferden!

Vurdering av det anbefalte forslag til ny avtale om statstjenestemennenes lønnsforhold for tidsrommet 1/5-1972 til 30/4-1974.

1. For å kunne vurdere om et  forslag til tariffavtale er tilfredsstillende eller ikke er det nødvendig å gjøre seg opp en mening om hva forslaget vil innebære når det gjelder utviklingen av reallønna og av realdisponibel lønnsinntekt i den perioden avtalen gjelder omfatter.
Begrepet reallønn gir et mål på hvor mye varer og tjenester et nominelt lønnsbeløp tilsvarer. Reallønna beregnes ved å dividere nominelle lønnsbeløp med konsumprisindeksen. Disponibel lønnsinntekt er den del av lønna som er igjen når skatten er betalt og eventuelle som er igjen etter at skatten er betalt og eventuelle trygde er mottatt, altså den delen av lønna en arbeidstaker kan disponere til privat forbruk. Realdisponibel lønnsinntekt gir uttrykk for hvor mye varer og tjenester en arbeidstaker kan kjøpe for den del av lønna som er igjen etter at skatten er betalt. For å kunne si noe om reallønna og realdisponibel lønnsinntekt på et framtidig tidspunkt må en lage anslag eller prognoser over hvordan konsumprisindeksen og skattereglene utvikler seg. Slike prognoser er naturligvis beheftet usikkerhet, og vurderinger som bygger på slike prognoser  blir dermed også usikre. På den annen side er vurderinger av et forslag til tariffavtale som ikke bygger på slike prognoser over utviklingen  av reallønn og realdisponibel lønnsinntekt mer eller mindre intetsigende.

2. NTLs gruppe i Statistisk Sentralbyrå har utarbeidet en oversikt lønnsutviklingen for enkelte lønnsklasser i lønnsregulativet, beregninger for perioden 1966 – april 1972 og prognoser for tidsrommet mai 1972 – april 1974. I et vedlegg til denne resolusjonen er en del av disse beregninger og prognoser lagt fram og nyttet som grunnlag for å vurdere det anbefalte forslaget til tariffavtale for statsansatte. I resolusjonen er enkelte hovedpunkter tatt med.  Prognosene bygger på forutsetninger som at prisene vil stige med 12,1 % i kommende 2-årsperiode, at statsansatte får et priskompensasjonstillegg på 3,7 % 1/5-1973 og at den gjennomsnittlige skatteprosent for en inntekt tilsvarende 1kl 10⁴ vil stige med 2,8%. Forutsetningen om prisstigningen  må karakteriseres som meget realistisk og anslagene på skatteendringene må sies å være med forsiktige.    

3. En indeks over utviklingen av reallønn og realdisponibel inntekt for enslige for lkl. 10 i gjennomsnitt for de 3 siste avtaleperioder og prognoser etter forslaget til ny avtale viser: 

 

                                1.5.1966        1.5.1968        1.5.1970               1.5.1972

                                30.4.1968      30.4.1970      30.4.1972             30.4.1974

Reallønn                    100.0             103,5             102,5                    103,5

Realdisponibel

lønnsinntekt enslig     100.0             101,8             101,0                     97,0

 

Disse indekser er i hovedtrekkene representative for de fleste grupper statsansatte som i denne perioden ikke har fått ekstra klasseopprykk f. eks. i form av justeringer, normeringer, bedrede opprykksregler e.l. Det er stagnasjon i reallønnsutviklingen, og forslaget til ny avtale vil gi 1 % auke i reallønna. Utviklingen av realdisponibel inntekt er også stagnert og forslaget til ny avtale vil etter disse prognoser bety en nedgang på 4 % i forhold til forrige periode og en nedgang på 3 % i forhold til avtaleperioden 1966-68.

4. Prognoser for lønnsutviklingen for alle lønnsklasser for avtaleperioden forslaget gjelder er sammenfattet i følgende tabell:

(Denne tabellen finner du i pdf-utgava her: http://www.akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1972/rf_1972_02_del2.pdf)

 

Etter denne prognose vil bare den gruppen som får 2 ekstra 1kl. opprykk få en lønnsutvikling som kan sies å være tilfredsstillende. Den gruppen som får 1 ekstra 1kl. opprykk får en moderat forbedring. Resten av de statsansatte som omfatter 85 % vil få en kraftig nedgang i realdisponibel lønnsinntekt.

 

 

 

 

 

 

 

Utdrag fra Engels: Arbeidets rolle i overgangen fra ape til menneske.

Alle hittil eksisterende produksjonsformer har utelukkende tatt sikte på å oppnå de mest umiddelbare og direkte nyttige resultatene av arbeidet. De videre konsekvensene, som først viser seg seinere og begynner å virke gjennom gradvis gjentakelse og akkumulering, har vært totalt neglisjert. Det opprinnelige felleseie til jord, samsvarte på den ene sida til et nivå i menneskets utvikling hvor dets horisont allment var begrenset til det som lå umiddelbart for hånden. Det forutsatte på den andre sida en viss overflod av jord som kunne tillate et visst spillerom for å rette opp eventuelle dårlige resultater av denne forhistoriske økonomien. Da dette jordoverskuddet var utpint, gikk også felleseiendommen tilbake. Alle høyere former for produksjon førte imidlertid til inndeling av befolkninga i forskjellige klasser og derigjennom til den antagonistiske motsigelsen mellom herskende og undertrykte klasser. Slik ble den herskende klassens interesser den avgjørende faktoren for produksjonen, siden produksjonen ikke lenger innskrenker seg til å skaffe til veie de aller nødtørftigste livsfornødenhetene til det undertrykte folket. Dette har blitt realisert i høyeste grad i den kapitalistiske produksjonsformen som er framherskende i Vest-Europa i dag. De enkelte kapitalistene, som dominerer produksjon og handel, er bare i stand til å beskjeftige seg med de umiddelbart nyttige resultatene av sine handlinger. I virkeligheten trer selv disse nyttige resultatene – iden grad det er snakk om nytten av det produktet som blir produsert eller handlet med – langt i bakgrunnen, og den eneste målsettinga blir den profitten som kan gjøres ved salget.

Klassisk politisk økonomi, borgerskapets samfunnsvitenskap, betrakter hovedsakelig bare de samfunnsmessige resultatene av menneskelige handlinger på produksjonens og handelens område som det var hensikten å frambringe. Dette samsvarer fullstendig med den samfunnsmessige organisasjonen som den er et teoretiskuttrykk for. Siden individuelle kapitalister er engasjert i produksjon og handel for den umiddelbare profittens skyld, tas bare de nærmeste, de aller mest umiddelbare resultatene i betraktning i første omgang. Så lenge den enkelte bedriftsherre eller handelskapitalist selger en produsert eller innkjøpt vare med den vanlige ettertraktede profitten, er han tilfreds og bryr seg ikke om hva som etterpå blir av varen eller dens kjøpere. Det samme gjelder resultater i naturen av de samme handlingene. Hva brydde de spanske plantasjeeierne på Kuba, som brant ned skogene på fjellsidene og fikk tilstrekkelig gjødsel for en generasjon av asken til veldig profitable kaffetrær — hva brydde de seg om at det kraftige troperegnet etterpå skyllet vekk det øvre, ubeskyttede laget av jorda, og etterlot seg bare klipper! I forholdet til naturen, som til samfunnet, er den nåværende produksjonsformen hovedsakelig beskjeftiget bare med de umiddelbare, påtakelige resultater; og så blir man veldig overrasket over at fjerne resultatene av slike handlinger, viser seg å bli helt annerledes, nærmest motsatt i karakter; at harmonien mellom forsyninger og etterspørsel blir omformet til direkte motsetning, slik som det viser seg i løpet av industriens tiårsperioder – selv Tyskland har fått merke en forsmak på dette i «krakket»; at privat eiendom basert på ens eget arbeid med nødvendighet må utvikle seg til ekspropriasjon av arbeiderne, mens all rikdom blir mer og mer konsentrert i hendene på de ikke-arbeidende; at .. .

Utdrag fra Marx: Kapitalen, første bok.

På landsbygda virker storindustrien mest revolusjonerende på det viset at den eliminerer det gamle samfunnets bolverk, «bonden», og erstatter ham med lønnsarbeideren. Dermed oppstår de samme motsetninger og de samme sosiale behov for omdanning på landet som i byene. Bevisst teknisk utnytting av vitenskapen trer i stedet for gamle irrasjonelle slendrianmetoder. De gamle familiebåndene, som forente jordbruk og manufaktur i de tidlige utviklingsstadiene, bli slitt fullstendig i stykker av den kapitalistiske produksjonsmåten. Men samtidig skaper storindustrien de materielle forutsetningene for en ny og høyere syntese: forening av jordbruk og industri på grunnlag av den karakteren de har utviklet i motsetning til hverandre. Samtidig som bybefolkninga presses sammen i store befolkningssentra, konsentrerer den kapitalistiske produksjonen på den ene sida samfunnets historiske utviklings-kraft, men forstyrrer på den andre sida materialutskiftning mellom mennesket og jorda gjennom å forhindre at det materialet som mennesket har forbrukt i form av næringsmidler og klær, går tilbake til jorda, ødelegger altså de naturlige betingelsene for jordas varige fruktbarhet. Den skader samtidig bybefolkningas fysiske helse og landarbeidernes åndelige liv. Men i det den ødelegger de umiddelbare, naturlige betingelsene for denne utvekslinga av materiale, forårsaker den at den systematisk gjenopprettes som en herskende lov for den samfunnsmessige produksjonen, og i en form som tilsvarer den høyeste menneskelige utviklinga. I jordbruket, såvel som i manufakturen, virker den kapitalistiske omvandlinga som en lidelse for produsentene. Arbeidsmidlene blir midler til undertrykking, utbytting og utarming av arbeiderne, og den samfunnsmessige organiseringa av arbeidsprosessen fungerer som ei organisert undertrykking av arbeidernes individuelle liv, frihet og sjølstendighet. Det at landarbeiderne blir spredd over større områder svekker deres motstandskraft, mens konsentrasjonen styrker arbeiderne i byene. Akkurat som i byindustrien utvinner man i det moderne jordbruket en større bevegelighet og økt produktivkraft i arbeidet gjennom at sjølve arbeidskrafta ødelegges og tynes. Og ethvert framskritt i det kapitalistiske jordbruket er ikke bare et framskritt i kunsten å utsuge arbeiderne, men også i kunsten å utsuge jorda, for ethvert framskritt som øker dens fruktbarhet for en begrenset periode, er samtidig et framskritt som ødelegger kildene til dens fruktbarhet. Jo mer et land, slik som f. eks. De Forente Stater, går ut fra storindustrien som grunnvollen for sin utvikling, desto fortere går denne ødeleggelsesprosessen. Den kapitalistiske produksjonen kan bare utvikle produksjonsteknikken og den samfunnsmessige organisasjonen gjennom samtidig å ødelegge rikdommens urkilder: jorda og arbeideren.

 

 

 

 

Da Norges kommunistiske Parti ble stiftet i 1923, var det etter Lenins prinsipper, som et parti av en «ny type». Et parti med jernhard disiplin, men med demokratisk sentralisme, det vil si indre partidiskusjon, er en forutsetning–sa Lenin–for et levende parti. Lenin utviklet disse prinsipper i kamp mot de gamle revisjonistiske og reformistiske partier.

Etterhvert og spesielt etter krigen, har disse prinsipper blitt utvannet i vårt parti. Partiet har vært ledet etter prinsippet «De få vise menn» som vet alt, forstår alt og dermed må ha avgjørelsen i alt. Metoden med kritikk og selvkritikk er blitt avvist, kommunikasjonen har vært enveis, ovenfra og nede medlemmenes deltakelse i partilivet er blitt innskrenket til pengeinnsamling, avissalg og valgarbeid.

Ideologisk diskusjon blant medlemmene har vært uønsket. Den demokratiske sentralisme er blitt avløst av den byråkratiske sentralisme. Kritikk fra medlemmene blir tatt ille opp, viktige avgjørelser for partiet blir tatt uten medlemmenes medvirkning. Slik tvinges medlemmene ut i ideologisk sløvhet og passivitet.

Det er for å bryte denne utviklinfen at vi gir ut Røde Fane.

Det riktige ville naturligvis vært at en slik diskusjon ble satt i gang av sentralstyret. La oss se hvilke muligheter som foreligger for dette. I 1958 vedtok landsmøtet at partiets prinsipielle program skulle revideres. Sentralstyret vedtok og overlate oppgaven til det sentrale opplysningsutvalg. Siden da er det gått 11 år. Sentralstyret har ennå ikke etterlyst resultatet av behandlingen.

I dag har vi en sterk revolusjonær bevegelse utenfor partiet. Partiformannen har bestemt at partiet skal støte denne bevegelse fra seg. Resultat: Istedet for at partiet skulle være den ledende kraft i denne bevegelsen, så er det blitt et bremsende haleheng. Sentralstyret har stilletiende godtatt at partiformannens affektbetonte avgjørelse skal være retningsgivende for partiets arbeid i massebevegelsen.

Landskonferansen i 1969 kritiserte at leninismen var utelatt i vårt arbeidsprogram. I det ferdige programmet som nå er vedtatt er leninismen fremdeles borte. Dette viser at partiledelsen ønsker å forvandle partiet til et venstresosialdemokratisk parti istedet for et parti av Lenins type.

Disse eksemplene viser at noe initiativ fra «oven» til å sette i gang en partidiskusjon, kan en neppe vente så lenge som revolusjonær årvåkenhet og kampmot glimrer med sitt fravær.

Ærlige arbeidere i og utenfor partiet som innser nødvendigheten av det kommunistiske partis ledende rolle i klassekampen, står nå overfor oppgaven å gjenreise NKP som et revolusjonært parti. Dette kan bare skje ved at klassekampens universielle erfaringer–slik de er sammenfattet og utviklet av Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao Tse-tung–igjen blir retningsgivende for og gjennomsyrer hele partiets virksomhet.

Vi oppfordrer med dette partilag, Kommunistisk ungdomslag (KU) og distrikter til å sette i gang en diskusjon om partiets prinsipielle linje. Røde Fane er åpen for innlegg om partiets prinsipielle program og partiets holdning til aktuelle saker.

Mao Tse-tung sier: «Å løfte på en stor stein bare for å slippe den på sine føtter, sier man i et kinesisk ordtak, når man vil beskrive hvordan visse tosker oppfører seg. De reaksjonære i alle land er slike tosker».

Den 28. mai 1969 innledet Bo Gustafsson til debatt om det kommunistiske partis rolle. Over 300 mennesker deltok på møtet på Universitetet i Oslo. Møtet var arrangert av: Sosialistisk Ungdomsforbunds (SUF) studentlag, Oslo/Akershus SUF, sosialistiske studie- og arbeidsgrupper i Oslo og Akershus, redaksjonskollektivet i Klassekampen og Røde Fane. På møtet 1. juni vedtok Norges kommunistiske partis (NKP) sentralstyre–etter henstilling fra Reidar Larsen–å fordømme Røde Fanes deltakelse som medarrangør.

Da sentralstyret ikke kjente innholdet i talen, bringer vi Bo Gustafssons foredrag her i sin helhet.

---

Kamerater. Det var veldig vennlige ord som den som åpna møtet hadde å si om Kommunistske Förbundet marxist-leninisterne (KFml) i Sverige. Jeg vil imidlertid understreke at vårt forbund ennå ikke er noe parti, men et forbund. Når vi diskuterer spørsmålet om det kommunistiske parti, da bør vi ha det klart for oss at det for tida ikke fins noe kommunististisk parti verken i Sverige, Norge eller i noe nordisk land. Jeg tror at det er ganske nyttig å ha det som utgangspunkt og ha det i minnet. Det innebærer også at det vi snakker om er noe vi vil skape, ikke noe som eksisterer. Og av det følger at mye av det vi sier kommer til å være grunnet dels på den revolusjonære arbeiderbevegelsens allmenne erfaringer pluss på de få erfaringer som vi hittil har skaffet oss i kampen i de nordiske landene i Norge og Sverige og også i Danmark.

Hvorfor stiller nå marxist-leninistene seg som hovedoppgave å forberede dannelsen av et marxist-leninistisk parti? Hvilken rolle spiller et sånt parti. Hvorfor er det behov for det? Oppstår ikke et sånt parti automatisk når tiden er moden? Og om nå et slikt parti trengs, hvorfor da ikke danne det med en gang? Det er sikkert mange som har stilt seg disse og liknende spørsmål, og jeg tror det er nødvendig å undersøke dem og diskutere dem. For å få en riktig form på diskusjonen om det kommunistiske partiet, så tror jeg det er nødvendig å gå ut fra den revolusjonære arbeiderbevegelsens målsetning. Det bør være utgangspunktet for bedømmelsen av hva partiet er til for, hvordan det skal se ut, hvordan det skal bygges opp, og så videre. Det marxist-leninistiske partiet er nemlig et middel for arbeiderklassens og folkets frigjøring. Spørsmålet om hvorfor partiet er til, må derfor besvares med utgangspunktet i vår ytterste målsetning. Vårt mål er nå å skape et klasseløst, kommunistisk samfunn. Vi vet gjennom den historiske erfaringa, og sånn som den spesielt er sammenfattet i den vitenskaplige sosialismens teori, at det klasseløse kommunistiske samfunn før eller seinere kommer til å opprettes i deres land, i vårt land og over hele verden. Det er et nødvendig resultat av samfunnsutviklinga. Men et sånt kommunistisk samfunn oppstår ikke av seg sjøl, det kan bare oppstå gjennom arbeiderklassens kamp. For å nå målet må folket, under arbeiderklassens ledelse, for det første utvikle klassekampen mot kapitalistene innenfor rammen av det kapitalistiske samfunn steg for steg. For det andre gjennomføre en sosialistisk revolusjon, som innebærer avskaffelsen av kapitalistenes klassediktatur og opprettelsen av arbeiderklassens klassediktatur. Og for det tredje: å føre klassekampen videre til alle klasser og klasseforskjeller er utvisket. Da spør man seg: kan dette mål oppnås uten et marxist-leninistisk parti? Finnes det noe eksempel på at arbeiderklassen har kunnet styrte kapitalistenes diktatur og opprette proletariatets diktatur uten hjelp av et ekte marxist-leninistisk parti?

Finnes det til slutt noe eksempel på at arbeiderklassen har kunnet befeste og videreutvikle proletariatets diktatur uten hjelp av et ekte marxist-leninistisk parti? Jeg ser litt på de historiske erfaringene. La oss bare drøye ved ei avgjørende hending i arbeiderklassens utvikling, nemlig årene 1914–18/19. Da gjennomførte den russiske arbeiderklassen og de russiske bondemassene, under ledelse av det bolsjevikiske parti, en framgangsik sosialistisk revolusjon i Russland. Arbeiderklassen reiste seg også i mange andre land, i Tyskland, i Ungarn, i Finland og så videre. Men ingen steder lyktes man med det bolsjevikene hadde lyktes med i Russland. Hva var årsaka? Jo, årsaka var dels naturligvis at betingelsene for revolusjonen var svært gunstige i Russland. Men det er ikke en tilstrekkelig forklaring: betingelsene var også svært gunstige i Tyskland for en sosialistisk revolusjon. Men den avgjørende forskjellen var at i Russland fantes et virkelig marxist-leninistisk part, som var sammensveiset rundt en felles teori, en felles ideologi, og var oppbygd i samsvar med den demokratiske sentralismens prinsipper, som gjennomførte masselinja og kunne tillempe kritikk og selvkritikk. Noe slikt parti fantes ikke i de andre landene, for eksempel i Tyskland. Der hyllet de revolusjonære en feilaktig teori. De undervurderte partiets rolle og sa som Rosa Luxenburg at revolusjonen ville lykkes mer eller mindre av seg selv, bare igjenom massenes spontane kamp. Men erfaringene viser at massenes spontane kamp ikke er tilstrekkelig. Det trengs også en ledelse for kampen. Videre undervurderte de betydningen av å reise arbeiderklassens allierte i by og fram for alt på landet. Følgen ble at bondemassene i Tyskland var stort sett uberørt av de revolusjonærer agitasjon og organisasjon, og følgen ble at reaksjonen, militaristene og kapitalistene og deres håndlangere innenfor sosialdemokratiet kunne slå ned arbeiderklassens revolt med blod og påføre arbeiderklassen store skader. Det var følgen av at det manglet et virkelig kommunistisk parti.

På dette punktet kan det også være verdt, om enn i all korthet, å minne om at et kommunistisk parti også trengs etter at arbeiderklassen har erobret makten. Lenin skrev om partiet etter maktovertakelsen i Radikalismen, kommunismens barnesjukdom: «Proletariatets diktatur er en hårdnakket kamp, blodig og ublodig, militær og økonomisk, pedagogisk og administrativ kamp mot det gamle samfunns krefter og tradisjoner. Makten i millioners og titalls millioners vaner, er en overordentlig fryktelig makt. Uten et jernhårdt og kampherdet parti, uten et parti som nyter tiltro hos det hederlige i den gitte klassen, uten et parti som forstår å gi akt på massenes stemning, og øver innflytelse på den, er det umulig å føre en slik kamp med framgang. Å beseire det sentraliserte stor-borgerskapet er tusen ganger letter enn å beseire millioner og atter millioner av små næringsdrivende». Man må si at denne uttalelsen av Lenin har fått den mest lysende bekreftelse i og av den kinesiske kulturrevolusjonen, veiledet av Mao Tse-tungs tenkning. Den har på samme vis også blitt negativt bekreftet av de kommunistiske partienes utarting i Sovjet og de andre revisjonist-ledete landa.

Men det som for oss er viktig og aktuelt akkurat nå, er klassekampen før og fram til proletariatets diktatur. I hvert samfunn, bygd på klasser og antagonistiske interesser, finnes det alltid klassekamp. Det er uungåelig. Klassekampen oppstår følgelig alltid spontant. For eksempel i Sverige så er vår historie fulltegnet av klassestrider gjennom århundrer. De utallige bondereisningene medførte visse samfunnsmessige framsteg; produksjonsforholdene ble forandra noe, slik at produktivkreftene kunne utvikles ytterligere. Men bondeklassen lyktes ikke i å styrte den føydale herskerklassen og overta makten. Hvorfor? Dels fordi de objektive betingelsene ikke forelå. Produksjonsforholdene var ikke tilstrekkelig utviklet, det fantes ingen arbeiderklasse. Men det kom også av, i sammenheng med produksjonsforholdene, at det ikke fantes noe revolusjonært parti som kunne lede kampen. Da de nye kapitalistiske produksjonsforholdene ble grunnlagt i Sverige rundt midten av attenhundretallet, og industriarbeiderklassen oppsto, oppsto også arbeidernes klassekamp mot kapitalistene. Men den oppsto spontant, det vil si uten bevisst sammenslutning, organisasjon og ledelse. Først ble enkle forsvarsorganisasjoner som sjuke- og begravelseskasser skapt. På 1860-tallet ble de første fagforeninger grunnlagt. Disse ble imidlertid fra begynnelsen ledet av borgerlige liberalere. Men fra 1880-åra vendte arbeiderne seg fra de borgerlige liberalerne og fikk nye sosialistiske ledere. I 1889 ble det første sosialistiske arbeiderpartiet i Sverige skapt. Hvordan skal man forklare denne utviklingen? Jo, ganske enkelt slik at arbeiderklassen gjennom sine egne kamperfaringer nådde fram til slutningen at for at de framgangsrikt skulle ivareta sine interesser mot kapitalistene, måtte de skape en politisk organisasjon, et politisk parti som ledelse for alle dens klasseorganisasjoners kamp. Når så det sosialdemokratiske partiet utartet og solidariserte seg med kapitalistene i Sverige og andre land, brøt store deler av den svenske arbeiderklassen med det sosialdemokratiske partiet og dannet det partiet, som i 1921 ble Sveriges Kommunistiske Parti. Hvorfor? Ganske enkelt fordi arbeiderne gjennom sine egne erfaringer så at det sosialdemokratiske partiet ikke var arbeiderklassens politiske parti. Det måtte altså skapes et nytt parti. Og hvorfor har nå revolusjonære arbeidere og intellektuelle besluttet å danne et virkelig marxist-leninistisk parti i Sverige og i mange andre land? Det spørsmålet kan man best studere med utgangspunkt i arbeiderklassens og arbeiderbevegelsens langsiktige målsetning. Men også med utgangspunkt i den nåværende klassekampen, i de resultater, som de svenske arbeiderne oppnår i kampen på arbeidsplasser, i boligområdene og i de såkalte masseorganisasjonene. Er det for tiden arbeiderne eller kapitalistene som trekker det korteste strået i den faglige politikken, i skattepolitikken, husleiepolitikken og så videre? Ja, å stille spørsmålet er å besvare det. Et aktuelt eksempel. For ca. et år siden pågikk det igjen sentrale lønnsoppgjør i Sverige mellom sosialdemokratiet og kapitalistenes topporganisasjoner; Landsorganisationen i Sverige (LO) og Svenska Arbetsgivareföreningen (SAF). Og det begynte allerede forrige sommer med at den såkalte arbeiderrepresentanten, Arne Geijer, forklarte at det ikke fantes plass for lønnsforhøyelser. Dette til tross for at såvel den offentlige statistikken som sosialdemokratiets egne utregninger viste at kapitalistene i de seneste årene hadde beriket seg på en enestående måte. I dag har den svenske arbeiderklassen fortsatt ingen avtale, så smått om senn kommer det vel til å krype en mus ut av dette berget, som for tida holder på å føde en avtale. Men det kommer til å bli snakk om en eller to prosent i lønnsforhøyelser. Arbeiderne og andre lønnstakere knytter hendene i bukselomma, men de kan ikke gjøre noe med det. Hvorfor? Fordi det ikke finnes et arbeiderklassens kommunistiske parti, som kan ta opp deres krav, organisere kamp på kravene mot kapitalistene og reformistene. Og slik kommer det til å fortsette til det finnes et revolusjonært parti. «Uten et revolusjonært parti, uten et parti bygd på marxismen-leninismens revolusjonære teori, og som er av marxist-leninistisk revolusjonær type, er det umulig å lede arbeiderklassen og folkets brede masser til seier over imperialismen og dens lakeier», for å si det med Mao Tse-tung.

Her kan man spørre seg: Hvordan skal så dette partiet se ut? Hvordan skal det fungere, og hvordan skal det være oppbygd? På dette punktet kan vi vende oss til to store marxist-leninister, som uttømmende har behandlet spørsmålet om det marxist-leninistiske partiet, nemlig Stalin og Mao Tse-tung. Stalin skriver i Leninismens grunnlag om partiet. Hvori, spør han, består det særegne hos det marxist-leninistiske partiet? Og han sier for det første at det består i at partiet er arbeiderklassens fortropp. «Partiet må framfor alt være arbeiderklassens fortropp, partiet må ta opp i seg alle de beste elementene i arbeiderklassen, tilgodegjøre seg deres erfaringer, deres revolusjonære ånd, deres grenseløse hengivenhet for arbeiderklassens sak. Partiet må stå i spissen for arbeiderklassen. Det må dra proletariatet med seg, og ikke slepe etter i spontanitetens kjølvann. Ikke en eneste arme kan i krig unnvære en slik stab, om den ikke vil dømme seg sjøl til nederlag. Er det ikke klart at arbeiderklassen så mye mindre kan unnvære en slik stab, om den ikke vil utlevere seg med hud og hår til fienden.»

«Men partiet kan ikke bare være en fortropp, det må dessuten være en tropp av klassen, en del av klassen, nært forbundet med den gjennom sin tilværelses røtter. Partiet kan ikke lede klassen om det ikke er forbundet med de partiløse massene, om disse massene ikke godkjenner dets ledelse, om partiet ikke nyter moralsk og politisk fortrolighet blant massene.» Hvor betydningsfull denne funksjonen hos partiet er, nemlig den å være arbeiderklassens fortropp; den kjenner vi selv til–dere likevel som meg–fra den siste tida, de siste årenes erfaringer, framfor alt i den anti-imperialistiske kampen, for eksempel i Vietnamrørsla. Er det slik at de kommunistiske partier, jeg mener revisjonistiske partier, har gått i spissen for den anti-imperialistiske solidaritetsbevegelsen i noe europeisk land? Nei, det er det ikke. De har tvert om, som Stalin sier, slept etter i massenes kjølvann. Følgelig har heller ikke partiene fått arbeiderklassens og folkets fortrolighet i denne saka. Og slik er det i spørsmål etter spørsmål.

For det andre understreker Stalin at partiet også er arbeiderklassens organiserte fortropp. Partiet er ikke bare arbeiderklassens fortropp. Dersom partiet virkelig skal lede klassens kamp, må det dessuten være sin klasses organiserte fortropp. «Under kapitalismen er nemlig partiets oppgaver svært store og mangesidige. Partiet må lede proletariatets kamp under vanskelige indre og ytre utviklingsbetingelser. Det må lede arbeiderklassen til angrep der situasjonen krever et angrep, det må føre arbeiderklassen vekk fra fiendens slag når situasjonen krever et tilbaketog. Det må hos de organiserte partiløse arbeideres millionmasser inngyte en ånd av disiplin og planmessighet i kampen, en ånd av organisering og utholdenhet. Men disse oppgavene kan partiet fylle bare dersom det selv er en personifisering av disiplin og organisasjon, dersom det selv er proletariatets organiserte fortropp. Ideen om partiet som et organisert hele, er fiksert i Lenins kjente formulering der partiet betraktes som summen av organisasjonene og partiets medlemmer som medlemmer i en av partiets organisasjoner, men partiet er ikke bare summen av partiets organisasjoner, partiet er dessuten et enhetlig system av disse organisasjoner. Deres formelle sammenslutning til et enhetlig hele med høyere og lavere ledende organer, med minoritetenes underordning under majoriteten, med praktiske beslutninger som er bindende for alle partimedlemmer. Uten disse betingelsene er ikke partiet i stand til å være et enhetlig hele, som formår å realisere en planmessig og organisert ledelse av arbeiderklassens kamp. Prinsippet at minoriteten underordner seg majoriteten, at partiarbeidet ledes fra et sentrum, framkaller ikke sjelden angrep fra vaklende elementer, beskyldninger om byråkratisme, formalisme osv.» «Det behøver knapt bevises,» sier Stalin, «at et planmessig arbeide i partiet sett som en helhet, ledelsen av arbeiderklassens kamp skulle være umulig om disse prinsipper ikke blir gjennomgått. Leninismen innebærer i organisasjonsspørsmålet ei urokkelig gjennomføring av disse prinsippene. Kampen mot disse prinsippene kaller Lenin russisk nihilisme og herskapsanarkisme, hvilke bør latterliggjøres og forkastes.»

I sin bok Et steg fram sa Lenin følgende om disse vaklende elementer: «Det burde være klart at skrikene om den beryktede byråkratismen helt enkelt er et skalkesjul for misnøye med partisentralens personlige sammensetting, et fikenblad. Du er en byråkrat, for du ble utsett av partikongressen ikke i samsvar med min vilje, men stikk i strid med den. Du er formalist for du støtter deg til kongressens formelle beslutninger og ikke på mitt samtykke. Du handler grovt mekanisk fordi du henviser til partikongressens mekaniske majoritet og ikke tar hensyn til min mening. Du er en despot fordi du ikke vil avstå makten til det gamle nette selskapet Axelrod, Martov, Potretsov [med flere], som ikke underkaster seg den 2. partikongressens beslutninger og anklaget Lenin for byråkratisme.»

Når det gjelder eksempler på nødvendigheten av partiet som arbeiderklassens organiserte fortropp, har vi et fra vår egen historie: Under krigen var lønningene frosset fast og kapitalistene hadde hovet inn store profitter. Ved fredsslutningen i 1945 var metallarbeiderne rede til kamp mot kapitalistene og det var gunstige muligheter for streik. Men de reformistiske fagforeningslederne ønsket ikke streik; de ville fortsette klassesamarbeidet med kapitalistene som de hadde innledet i stor skala under krigen. Nåvel, de kunne ikke motsette seg streiken direkte, men reformistene sørget for å beholde ledelsen. Hva gjorde så kommunistpartiet? Jo, i denne situasjonen nøyde de seg bare med å mane arbeiderne til kamp, til kamp uten å stille spørsmålet om hvem som hadde ledelsen for streiken. Og så lenge reformistene kunne beholde ledelsen av streiken, kunne de føre den til nederlaget, hvilket de også var fast besluttet på å gjøre. Det gjorde de også. I denne situasjonen skulle kommunistene ha tatt ledelsen i streiken, og om det ikke hadde lyktes, blåst til retrett. Nå førte metallstreiken til nederlag og misstemning innen arbeiderklassen i mange år, og reformistene kunne legge ansvaret over på kommunistene.

Men det er ikke nok med disse oppgavene for partiet. Partiet er arbeiderklassens organiserte fortropp. Men partiet er ikke arbeiderklassens eneste organisasjon. Arbeiderklassen har dessuten en hel rekke andre organisasjoner som er en forutsetning for at de skal føre en framgangsrik kamp mot kapitalen. Det gjelder fagforeninger, kooperativer, fabrikk- og verkstedorganisasjoner, parlamentsfraksjoner, partiløse kvinneforeninger, pressen, kultur og undervisningsorganisasjoner, ungdomsforeninger og så videre. Den veldige majoriteten av disse organisasjonene er partiløse og bare en viss del av dem er direkte tilsluttet eller utgjør en fagforening av partiet. Alle disse organisasjoner er absolutt nødvendige for arbeiderklassen. Uten dem er det umulig å styrke arbeiderklassens posisjoner på kampens ulike områder. Og uten dem er det umulig å stålsette arbeiderklassen, gjøre den til den kraft som er nødvendig for å erstatte kapitalismen med en sosialistisk samfunnsordning. Men da oppstår et spørsmål. Hvordan skal man få i stand en enhetlig ledelse når det finnes en slik rikdom av organisasjoner? Hvor fins garantien for at ikke disse mangfoldige organisasjoner bringer uenighet og splittelse i ledelsen? Man kan si at hver og en av disse organisasjonene driver arbeid på sitt spesielle område og derfor ikke kan forstyrre hverandre. Det er naturligvis riktig, men det er også sant at alle disse organisasjoner må drive arbeidet i en og samme retning, som er til for å gagne en klasse, nemlig arbeiderklassen. Nå spørres det: hvem bestemmer den linja, den almenne retning som disse organisasjoner må drive sitt arbeid etter? Hvor er den sentrale organisasjon som har mulighet til å lede alle disse organisasjoner, til i praksis å følge denne linja for å oppnå enhet i ledelsen og forhindre splittelse? En sånn organisasjon er nettopp arbeiderklassens kommunistiske parti. Partiet har alle forutsetninger for å ta ledelsen i alle disse organisasjonene. For det første fordi partiet er sentrum for arbeiderklassens beste elementer som står i nær kontakt med arbeiderklassens partiløse organisasjoner og svært ofte leder dem. For det andre fordi partiet i sin egenskap av samlingsplass for arbeiderklassens beste elementer også er den beste skolen for å utdanne kadre for arbeiderklassen, som er i stand til å lede alle dens organisasjoner.

For det tredje fordi partiet i egenskap av å være den beste skole for å utdanne arbeiderklassens ledere og takket være sin erfaring og autoritet, er den eneste organisasjon som kan sentralisere ledelsen for arbeiderklassens kamp og på det viset forvandle alle mulige partiløse organisasjoner til hjelpeorganer, til forbindelsesreimer som forener partiet med klassen. Derfor kan man si at partiet er den høyeste form for organisasjon for arbeiderklassen. Det betyr naturligvis ikke at de partiløse organisasjonene, fagforeningene, kooperativene og så videre formelt må underlegges partiets ledelse. Det er bare spørsmålet om at de partimedlemmer som tilhører disse organisasjoner og har innflytelse der, med alle overbevisningsmidler skal virke sånn at de partiløse organisasjonene i sitt arbeid nærmer seg arbeiderklassens parti og frivillig stiller seg under dets politiske ledelse. Derfor sier Lenin at partiet er den høyeste formen for arbeidernes klassesammenslutning, hvis politiske ledelse bør omfatte alle de øvrige former for arbeiderklassens organisasjon. Derfor er også den opportunistiske teori om de partiløse organisasjonenes uavhengighet og nøytralitet som grunner seg på uavhengige parlamentarikere og avismenn, som er løsrevet fra partiet, trangsynte fagforeningsfunksjonærer og borgerliggjorte kooperatører, fullkomment uforenlig med leninismens teori og praksis.

Også på dette punktet fins det visse erfaringer som bekrefter riktigheten av den. I Vänsterpartiet Kommunisterna (VPK), det gamle kommunistpartiet i Sverige, var det i praksis ikke partiet og partiledelsen, som ledet partiets virksomhet, men det var riksdagsgruppen. Det var de som samlet seg i første og annet kammer og der drøftet politikken, som ble de egentlige lederne. Og de inntok mange ganger en helt annen linje enn partiet gjorde i ulike spørsmål. Det var riksdagsgruppen som drev gjennom tilslutningen til den indirekte beskatningen. Det gjorde forøvrig også Axel Larsens Socialistisk Folkeparti (SF) i Danmark. Etterhvert førte dette til oppløsning, til og med innen riksdagsgruppen slik at den til sine tider fulgte 2 eller 3 linjer i for eksempel militærspørsmålet. Noen riksdagsmenn innenfor partiet stemte for total avrustning, noen stemte for et billigere alternativ enn sosialdemokratenes opprustning, en tredje gruppe har gått inn for noe de kaller folkeforsvar. Til og med innen KFml har vi negative erfaringer med at de som arbeider innenfor ulike klasseorganisasjoner ikke stiller seg under forbundets ledelse. Det har først og fremst vært tilfellet med de faglige aktive i Gøteborg, noe de som har lest avisen GNISTAN[ref]Papiravisa til KFml.[/ref] sikkert vet. Det viste seg at de slett ikke var interessert i å utvikle en revolusjonær politikk i fagforeningene. Det de ville var å traske videre i de gamle hjulsporene og utdanne tillitsmenn, det vil si funksjonærer som var dyktige til å regne akkord, mens de ikke var dyktige til å gjennomføre revolusjon.

I sin lære om partiet understreker også Stalin at partiet som en enhet er uforenlig med forekomsten av fraksjoner. «Det er umulig», sier han, «å erobre og opprettholde arbeiderklassens diktatur uten et parti som er sterkt gjennom sin sammensveising og jernharde disiplin. Men en jernhard disiplin er utenkelig uten viljenes enhet, uten fullkommen og betingelsesløs enhet i samtlige partimedlemmers handlinger. Det betyr naturligvis ikke, sier han, at muligheten for meningsdivergenser i partiet dermed skulle være utelukket. Tvert om, den jernharde disiplinen utelukker ikke, men den tvert imot forutsetter kritikk og meningsstrider innen partiet. Enn mindre betyr det at disiplinen må være blind. Tvertimot, den jernharde disiplinen utelukker ikke, men forutsetter en bevisst og frivillig underordning, for bare en bevisst disiplin kan være en virkelig jernhard disiplin.»

På dette punktet tror jeg, at såvel den norske arbeiderbevegelsen som den svenske har viktige negative erfaringer å studere og dra lærdom av, slik at de ikke blir gjentatt. I hvert fall var det slik og er det fortsatt i VPK i Sverige, at underordningen av det enkelte medlem, og den enkelte organisasjonen under partiledelsen ikke hadde en frivillig karakter, ikke bygde på kritikk og sjølkritikk og åpen diskusjon, men på ordregivning. Dette førte til at det ikke fantes sterke, sjølstendig tenkende kommunister i partiet, men folk som automatisk og uten omtanke fulgte ledelsen. Når en tillitsmann kom ut til en grunnorganisasjon og forklarte partiets linje, så forekom det ytterst sjelden diskusjon. Han bare satt der som en fuglemamma og matet fugleungene, og fugleungene svelget, gapte og svelget og tygde, men sa ingenting. Dette var, litt tilspisset uttrykt situasjonen i det revisjonistiske partiet, og slik er det i alle borgerlige og småborgerlige partier. Men det er klart at et slikt parti kan ikke gjennomføre en sosialistisk revolusjon. Ja, det kan heller ikke framgangsrikt lede klassekampen i det kapitalistiske samfunnet.

Stalin understreker til slutt i sin lære om partiet, at partiet styrker seg ved at det renser ut opportunistiske elementer. Han sier at «det er de opportunistiske elementene som utgjør kilden til fraksjonsvesen i vårt parti. Arbeiderklassen er ikke en klasse avskilt fra omgivelsene. Til partiet strømmer stadig elementer fra bøndene, småborgerne og de intellektuelle som proletariseres gjennom kapitalismens utvikling. Samtidig foregår en oppløsningsprosess i arbeiderklassens toppsjikt som i hovedsak består av fagforeningsfunksjonærer og parlamentarikere som beskyttes av borgerskapet. Alle disse småborgerlige gruppene trenger på en eller annen måte inn i partiet, og trekker med seg en ånd av vaklende usikkerhet, en ånd av opportunisme og oppløsning. Det er disse som framfor alt er kilden til fraksjonsvesen og oppløsning, kilden til desorganisasjon og partiets splittelse innenfra. Partiet styrker seg ved å rense ut de opportunistiske elementene.»

«Om man har reformister, mensjeviker i sine ledd,» sier Lenin, «er det umulig å seire i den proletariske revolusjonen og umulig å forsvare den. Dette er prinsippielt fastslått. Når revolusjonen står for døren og kampen for dens seier raser som heitest, kan den minste vakling innen partiet være i stand til å ødelegge alt. Den kan tilintetgjøre revolusjonen og rykke makten ut av arbeiderklassens hender, for denne makt er ennå ikke stabil og angrepet mot den kommer ennå meget sterkt. Om de vaklende lederne i en sånn situasjon går sin vei, så svekker det ikke, men styrker partiet såvel som arbeiderbevegelsen og revolusjonen.»

På dette punktet skal man naturligvis understreke at de opportunistiske elementene ikke skal renskes ut hovedsaklig gjennom en organisatorisk beslutning, i hvert fall ikke bare med en organisatorisk beslutning, for da har ofte utrenskingen ingen verdi. Man må undersøke årsaken til opportunismen, og man finner da ofte at årsakene finnes i selve samfunnet. Det er derfor noe som stadig vil trenge seg inn i partiet. Måten å gjøre opp med opportunismen på i et kommunistisk parti, det må være å anvende den metode som Mao Tse-tung og Kinas Kommunistiske Parti (KKP) har utviklet, nemlig gjennom i første rekke å utvikle den politiske diskusjonen. Se bare på den måten KKP isolerte Liu Shao-chi og den gjengen som omga ham. Gjorde man det ved å utelukke han fra partiet fra begynnelsen? Nei, man begynte med å mobilisere de gode partimedlemmene og massene. Liu Shao-chi og de andre borgerlige elementene ble avslørt, fordømt og isolert fra folket. Man gjorde det gjennom denne kampen klart for arbeiderklassen og folket, hva kampen dreide seg om, slik at medlemmene, arbeiderne, bøndene, kunne lære av denne kampen, lære å forstå hva kampen handlet om, slik at de kunne ta avstand fra de opportunistiske elementene, isolere dem og beseire dem og slippe å gjøre samme feilen om igjen, og det vil si lettere kunne oppdage dem når de atter en viste seg i partiet, og derfor kunne den organisatoriske beslutningen, ved den siste kongressen komme lik som på samme måte som man klipper av et råttent eple som henger i et tre.

Til denne lære om partiet som Stalin utviklet, må man naturligvis legge noen ord om at den har blitt ytterligere videreutviklet, framfor alt gjennom Mao Tse-tung. Og jeg tror at kjernepunktet i Mao Tse-tungs lære om partiet ligger i følgende sitat: «Et veldisiplinert parti som er væpna med marxismen-leninismens teori, anvender sjølkritikkens metoder og er forbundet med folkets masser.» Der ser vi utpekt hvordan et kommunistisk parti må se ut i vår tid, se ut i dag. Det må bygge på marxismen-leninismens teori som må gjøres til alle medlemmers–ikke bare partiledelsens–eiendom. Det må være et parti som i virkeligheten, ikke bare i ord, har gjennomført kritikkens og sjølkritikkens metode, der kritikken ikke bare går fra partiledelsen til medlemmene, men kritikken skal gå i begge retninger og framfor alt nedenfra, og der kritikken også skal komme fra de partiløse utenfor partiet–mot partiet, for å holde partiet så og si under oppsikt. For det tredje at dette parti i sin politikk gjennomfører masselinja, bygger på politikken fra massene til massene. Det tror jeg man nødvendigvis må legge til i dag, når man diskuterer hvordan et kommunistisk parti skal være oppbygd. Om vi sammenfatter i en definisjon kan vi derfor si at det kommunistiske parti er arbeiderklassens organiserte fortropp, og den høyeste form for arbeiderklassens klasseorganisasjon.

Nå hvor og hvordan finner vi denne gode sigar? Hvordan oppstår og dannes dette partiet? Det er dette spørsmålet som er meget brennende for oss. Historien viser at det marxist-leninistiske partiet oppstår først under imperialismen; det vil si den døende kapitalismens tidsalder, da den proletære revolusjonen føres opp på dagsordenen som et praktisk anliggende. Et sånt parti kunne ikke oppstå før den tidsalder vi lever i, for først den tidsalderen har stilt slike spørsmål på dagsordenen som gjør et slikt parti nødvendig. Men da kan man spørre seg–er denne historiske forutsetning tilstrekkelig? Fordres det ikke en bevisst politisk handling for at det marxist-leninistiske parti kan komme i stand? Jo, jeg tror at man må svare ja på dette spørsmålet. Lenin skrev følgende i Hva bør gjøres: «Alle lands historie vitner om at arbeiderklassen med bare sine egne krefter kan utforme en faglig bevissthet, det vil si overbevises om nødvendigheten av å sammenslutte seg i forbund–å føre kampen mot arbeidskjøperne, å kreve av regjeringen at den utferdiger en eller annen lov som er nødvendig for arbeiderne (…) Sosialismens lære vokser derimot fram av de filosofiske, historiske og økonomiske teorier som ble utarbeidet av utdannete representanter for de herskende klassene, av intelektulle. Den moderne vitenskapelige sosialismens grunnleggere Marx og Engels tilhørte også selv, på grunn av sin sosiale stilling den borgerlige intelligensiaen.»

Av det dro Lenin slutningen at den vitenskapelige sosialismen fram for alt gjennom de intellektuelle som har gått over fra borgerklassens posisjoner til arbeiderklassen, måtte forene seg med arbeiderklassen.

Hvordan skal vi skape et slikt parti? Det kan naturligvis ikke stampes fram fra marken. Som alt annet vokser det fram skrittvis. De historiske erfaringene viser at revolusjonære partier vanligvis gjennomgår en rekke etapper i sin politiske og organisatoriske utvikling innen de blir en virkelig fortropp. De framtrer i begynnelsen vanligvis som studie- og propagandaorganisasjoner, hvis arbeide i hovedsak drives innen deres egne rekker. Det er nødvendig for å sikre den teoretiske enheten og for å fostre en kader og organisere seg på beste måte. Så kommer en tid da partiet går ut til massene for å lede streikekamper og arbeiderklassens ulike manifestasjoner. Dette er en meget viktig periode. Dens begynnelse betyr at den spontane arbeiderbevegelsen forenes med sosialismens ideer og forvandles til en klassebevisst og organisert bevegelse. I denne følgende etappen blir partiet en reell politisk kraft som klarer å dra med seg ikke bare arbeiderklassens majoritet, men også en betydelig del av de øvrige folkemassene. Det finnes en rekke historiske eksempler på det. I Russland tok det 20 år fra gruppa «arbeidets frigjøring» ble dannet i 1883, som la den teoretiske grunnen for den revolusjonære arbeiderbevegelsen, fram til 1903 da Russlands Sosialdemokratiske Parti ble grunnlagt. I Sverige tok det omtrent 10 år fra og med det at August Palm holdt sin første tale i 1881 om «Hva vil sosialdemokratiet?» til 1889, da det sosialdemokratiske partiet ble dannet. KKP ble starta i 1921 av 12 kommunister som bak seg bare hadde drøyt 50 medlemmer, men partiet ble likevel ikke skapt av tomme intet. Det begynte allerede i 1918. Da spredde Kinas første marxist Li Ta Shao marxistiske ideer i tidsskriftet Ny Ungdom. I 1918 ble det også startet en marxistisk studiesirkel i Shanghai, og i 1919 en i Peking. På det grunnlaget ble det dannet kommunistiske ungdomsgrupper over hele landet. I 1920 ble det dannet kommunistiske grupper i Shanghai, i Peking og i Kanton. Andre kommunistiske grupper ble dannet i Hopei og i Shanton. Mao Tsetung dannet i Hunan i 1920 en marxistisk studiesirkel og et sosialistisk ungdomsforbund. Tidsskriftet Ny Ungdom ble offisielt organ for den kommunistiske gruppen i Shanghai, kort etter også et teoretisk månedstidsskrift: Det Kommunistiske Partiet. Samtidig påbegynte de kinesiske kommunistene propagandistisk og organisatorisk arbeid blant kinesiske arbeidere. På grunnlag av denne utviklingen blei så KKP skapt 1. juli 1921.

Om vi sammenfatter de historiske erfaringer at de kommunistiske partiene framfor alt begynner som studieorganisasjoner for å sveise sammen den teoretiske, ideologiske enheten innen partiene, innen forbundene. Parallelt med, men som en annen oppgave går det inn for propagandistisk arbeid for å skape et gunstig miljø for partiet, for å vinne gjenklang for sine ideer og standpunkter blant massene, og påbegynne den ideologiske kamp mot kapitalistene, mot revisjonistene og reformistene. Og først i det andre og framfor alt det tredje stadiet begynner partiet å bli i stand til å lede, utløse og organisere store aksjoner. Jeg tror det er en ganske allmenn erfaring at store, vellykkede aksjoner forutsetter, ikke bare et enhetlig parti, men også et skikkelig grundig propagandistisk forarbeid for at aksjonene virkelig skal lede noe sted.

Ja, kamerater. Det er omtrent hvor vi står i dag. Og det gjelder tror jeg, så vel vårt forbund, som SUF i Norge. For å gi et avsluttende konkret eksempel på hvordan vi har tenkt oss partidannelsen, så kan jeg si at vi har begynt med å gjennomføre marxistiske grunnstudier i hele forbundet der alle medlemmer skal delta. Det er nettopp for å skape den teoretiske enheten, og jeg tror at man ikke sterkt nok kan peke på nødvendigheten av studier som et første grunnleggende steg i arbeidet for å skape et riktig kommunistisk parti. Jeg tror at all historisk erfaring beviser det såvel positivt som negativt. Vi har alt gjort meget positive erfaringer ut av det grunnleggende studiearbeidet. Ja, faktisk mener vi å ha hevet vårt forbund opp på et nytt nivå jamført med hvordan det var det første året. Det har faktisk også gitt seg praktiske resultater. Medlemmene har fått en større bevissthet om oppgavene, og hva forbundets linje er, og likeså en bedre bevissthet om hvordan den politiske kampen bør føres på forskjellige områder. Jeg tror også at.man kan slå fast at den andre oppgaven nest etter studieoppgaven er nettopp det propagandistiske arbeidet, og at det kommer til å være betydningsfullt under en svært lang periode.

Men når skal man da danne partiet? Ja, her kan vel forholdene skille seg mye i de ulike landene, det beror på omstendighetene. Det er ikke alltid slik at man kan danne et parti akkurat når man vil. Men vi arbeider for tida etter følgende plan. Etter dette grunnleggende marxist-leninistiske kurset som alle har tilegnet seg og som også sympatisørene naturligvis studerer, så går vi inn for å foreta en klasseanalyse av det svenske samfunnet i form av et antall studiebrev som peker ut arbeiderklassens situasjon, kapitalistenes situasjon, maktforholdet mellom arbeidere og kapitalister, hvilke klasser og partier som finnes, den svenske statens oppkomst og nåværende karakter og så videre. Det er arbeid som så mange medlemmer som mulig er dratt med i. Formålet med dette arbeidet er at det skal skille ut hva som er de grunnleggende og viktigste motsetningene i det svenske samfunnet. For først på grunnlag av det er det mulig å utarbeide en riktig politisk linje. Vi regner med at det arbeidet kommer vi til å kunne kjøre i gang med fra og med nå til høsten, men at det sikkert vil komme til å ta et helt år å gjennomføre det. Med da bør alle medlemmer i forbundet ha en riktig grundig skolering i det svenske klassesamfunnets karakter og utviklingslover. Og først da er vi i stand til å formulere et program for det pariet som skal dannes. Det er klart at man ikke bare kan raske sammen en partikongress på det vis som revisjonistene og reformistene gjør. Men man må virkelig utarbeide et program som holder for den politiske kampen.

Først når det er gjort og det er blitt diskutert grundig, kan vi, tror jeg–det er vår nåværende oppfatning–gå til en partidannelse. Derfor kamerater vil jeg sammenfatte dette foredraget i to setninger på bakgrunn av våre egne erfaringer. For det første: dere skal skape et kommunistisk parti. For det andre; forsøm ikke studiearbeidet, arbeid heller for mye enn for lite med studiene i marxismen-leninismen å foren dere på grunnlag av Mao Tse-tungs tenkning. Det vil dere få igjen siden. Og for det tredje: ta dere god tid med partidannelsen også det vil dere få igjen for, tror jeg.

«Den som bare anerkjenner klassekampen, han er ennå ikke marxist, han kan fremdeles befinne seg innenfor rammen for den borgerlige tenkning og den borgerlige politikk, å innskrenke marxismen til læren om klassekampen betyr å beskjære marxismen, forvrenge den, redusere den til noe som er akseptabelt for borgerskapet. Bare den er marxist som utstrekker anerkjennelsen av klassekampen til anerkjennelsen av proletariatets diktatur.»
— Vladimir Lenin i Staten og revolusjonen, side 70.

For å erobre verden må man erobre Asia,og for å erobre Asia må man erobre Kina. Denne læresetning har idag utvilsomt både større og mer omfattende betydning enn på den japanske imperialismens tid, og dagens to supermakter har da også bestrebet seg på å øke sin virksomhet i Asia. Toppfigurer fra begge land har stadig vært på reisefot i denne verdensdelen, og ofte har det slumpet til at man møttes underveis. Sovjetunionens statsminister Aleksej Kosygin besøkte for eksempel India samtidig med høye amerikanske embetsmenn, til Afghanistan ankom han samtidig med den amerikanske utenriksminister William Rogers. En høytstående tjenestemann i det sovjetiske utenriksdepartement ankom Bangkok samtidig med Rogers.

Disse seneste eksemplene på samtidige amerikansk-sovjetiske framstøt mot felles mål, kan, foruten å ha tjent som konferansearrangementer mellom de to lands representanter' og tiltak for ytterligere Innflytelse i besøkslandene, også vært ledd i deres nødvendige samarbeid mot en felles fare og fiende–Kina. En ytterligere bekreftelse på dette samarbeidet kom fram i Kosygins forslag på Moskva-konferansen om opprettelse av en asiatisk sikkerhetspakt, hvor stater som tilhører både Southeast Asia Treaty Organization (SEATO) og Central Treaty Organization (CENTO) skulle innlemmes. Og som framtidige åpenlyst allierte har de to stormakter utvilsomt ting å drøfte.

Interessant i så måte er også president Richard Nixon's Romania besøk,som først nærmest enstemmig ble utropt som rumensk ulydighet overfor Sovjetunionen. I den senere tid har imidlertid litt andre kommentarer dukket opp. Det utelukkes ikke at den amerikanske statsvisitt i realiteten ikke er uttrykk for rumensk opprør, men snarere lydighet–og det henvises til at da Nixon meddelte sine planer om Asia–og under Romania-besøket kom Sovjetunionens utenriksminister Andrej Gromyko med antydninger om muligheten av forsoning, hvis reelle innhold var en appell om vestlig støtte mot faren fra Peking. Nixons reise kunne vel være et ledd i denne nye gjensidighet, en henvendelse så og si ved Sovjetunionens bakdør, antydes det forsiktig.

En av bakdørene når det gjeldder Kina er Taiwan, hvis bakdørsrolle også består i at det etter sigende har verdens best utbygde etterretningsvesen innen Folkerepublikken. Sovjetunionens tilnærmelser overfor Taiwan har pågått siden 1965, da de første registrerte innledende manøvrer ble foretatt av sovjets Tokyo-ambassade. Senere har Taiwan i sterke ordelag gitt sin støtte til Sovjet i grensetvisten, og har naturlig nok også gitt avkall på sin tidligere påstand om at russerne besitter store områder av Kina som ble okkupert på 1800 tallet.

En mindre iaktatt «tilnærmelse» har lenge pågått mellom Taiwan, Indonesia og Sør-Korea. Ifølge The Sunday Times-korrespondenten Richard Hughes er Indonesia og Taiwan blitt enige om å utveksle «handelsdelegasjoner», hvilket i realiteten er konsulater og et første skritt på veien til en overføring av Indonesias diplomatiske anerkjennelse fra Peking til Taipei.

Hva Sovjetunionen angår har dens forbindelser med Indonesia under Suharto-regimet vært velkjent lenge. Betegnende for dens innstilling er en Komsomolskaya Pravda artikkel, hvor det heter at «det er for tidlig å bedømme den nye indonesiske regjerings innstilling, men om de nåværende lederne hindrer landet i å komme under imperialistisk innflytelse fortjener Indonesia og få en ledende plass i den moderne verden». Dette ble skrevet i mars 1967, da Suharto-regimet hadde en million liv på samvittigheten og bedrev en politikk som passet USA-imperialismen som hånd i hanske.

Illustrerende for den praktiske politikk er at hele tiden etter oktober 1965 (mens nedslaktingen av indonesiske kommunister pågikk for fullt) har Sovjet fortsatt med sine våpenleveranser til Suharto-regimet. I leveransen har inngått alt fra forskjellige reservedeler, avansert utstyr til flyvåpnet og bygging av en kraftstasjon for en ubåt-havn i Surabaya.

Hva Sør-Korea og Taiwan angår legges grunnlaget for en ny og utvidet militær allianse–Pacific and Asian Treaty Organisation (PATO). I følge Richard Hughes disponerer disse to statene over en vel opplært hær på 1.250.000 mann med moderne våpen, og et meget avansert flyvåpen. Taiwans agenter og froskemannsabotører bruker også i stadig større grad Sør-Koreas øyer som baser for sine aksjoner mot Kina.

Utsendinger fra Taiwan har for øvrig i 1969 foretatt sin første reise til et øst-europeisk land. Anledningen var noe så uskyldig som deltakelse i den Internasjonale konferansen på regjeringsplanet om turisttrafikken, som ble åpnet i Bulgarias hovedstad Sofia den 15. mai. Tar man så i betraktning Taiwans betydning for Sovjet når det gjelder Kina, og det bulgarske herskerskiktets avhengighet av og lydighet overfor Sovjet, taler alt for at delegasjonen også har tjent andre formål enn turisttrafikken.

At Bulgaria ikke først og fremst er opptatt av turismen når det gjelder Asia, viser en uttalelse som den bulgarske utenriksminister Ivan Basjev ga overfor en gruppe østerrikske journalister i Sofia: «De kommunistiske landene i øst-Europa kan tenke seg å gripe militært inn mot Kina dersom den sino-sovjetiske konflikten utvikler seg til en trussel mot den sosialistiske leir. Hvis en utvikling tilsvarende den i Tsjekkoslovakia skulle finne sted i et annet medlemsland innen Warzava-pakten, vil organisasjonen reagere på lignende måte. Lignende samordnede aksjoner er også mulige hvis grensetvisten mellom Sovjetunionen og Kina viser seg å utgjøre en trussel mot den sosialistiske leir.»

Asiatisk sikkerhetspakt, Nixon-besøk og Chiang Kai-shek delegasjonen, Sovjets tiltagende forbindelser med USA-dominerte militærjuntaer i Asia–alt tyder på et stadig mer utviklet amerikansk-sovjetisk samarbeid med å ringe inn og treffe de nødvendige forberedelser for å uskadeliggjøre sin felles fiende. USAs syn på og stillingstaken til Folkerepublikken Kina har alltid vært velkjent og uomtvistelig. Sovjetunionens har også lenge vært klar og blir for hver konferanse, for hvert diplomatisk taskenspilleri, for hver uttalelse ytterligere klarlagt.

Et forholdsvis ferskt eksempel er følgende sitat fra Sovjetunionens partisjef Leonid Bresjnevs tale på Moskvakonferansen 7. juni 1969:

«Vi kommer til å føre en besluttsom kamp mot Pekings splittelsespolitikk, mot dens utenrikspolitiske stormaktskurs. Vi kommer selvsagt til å gjøre alt for å værne sovjetfolkets interesser, det folk som bygger komunismen, mot et hvilket som helst anslag. Vi setter ikke likhetstegn mellom den nåværende kinesiske ledelsens opptreden og Kinas Kommunistiske Partis og hele det kinesiske folkets håp, bestrebelser og virkelige interesser.»[ref]Uthevet av forfatter.[/ref]

Enda tydeligere er en uttalelse fra en sovjetisk militærattasje, triumferende sitert i vestlig presse: «Det er riktignok forskjell mellom USA og oss, men USA må innse at alle vi med europeisk kultur og sivilisasjon som bakgrunn må stå sammen overfor den gule fare.»

Det det gjelder er altså å holde stand mot den gule fare, demme opp for Kinas formodede ekspansjons- og eventyrpolitikk, og derved forhindre at de asiatiske hordene oversvømmer Russland og hindrer byggingen av sosialismen eller setter sameksistensen og verdensfreden i fare. Det vil si: offisielt dreier det seg om dette. I tillegg til sovjetledernes mer eller mindre oppriktige angst for kinesisk ekspansjonspolitikk i tradisjonell betydning av ordet, representerer det nåværende Kinas blotte eksistens noe som for Kreml må fortone seg minst like urovekkende som alle antatte ekspansjonsplaner og 'militære trusler, og som utgjør det egentlige ved «den gule fare».

Gjennom sin utvikling står Kina i dag som et lysende eksempel for alle undertrykte, og utøver en innflytelse som langt overgår den økonomiske og militære makt landet rår over. Og for undertrykkere av alle størrelser og politiske avskygninger er dette en høyst reell fare. For imperialismen betyr den en økende trussel, og den truer også tryggheten og den videre maktutfoldelse for sovjetrevisjonismen med støttespillere. Den splitter korrupte og udugelige–og for arbeiderklassen forlengst kompromitterte–«kommunist»-partier i den erklært kapitalistiske verden, og den avslører hevdvunne og misvisende forestillinger om nødvendigheten av en samling av alskens «venstrekrefter» på bekostning av en klar politikk. For undertrykte og utbyttede representerer den håp, egger til aktivitet, til kamp. For revolusjonære verden over er den en mektig inspirasjonskilde, og ettersom resultatene av taktikk og strategi begynner å gjøre seg gjeldene styrkes vissheten om at revolusjonen vil lykkes.

Derfor må Kina knekkes.
Fordi «den gule fare» først og fremst er en rød fare.

Allerede tidlig i 50-åra begynte USAs senere så vel utbygde innsirkling av Kina. Et omfattende nett av baser utrustet med atomvåpen, havner for atom-ubåter el cetra er blitt opprettet i Japan, fra Hokkaio i nord til Okinava i sør. Nettet utvides og styrkes betraktelig av Sør-Korea, Fillipinene, Thailand og Laos–og selvfølgelig Taiwan, hvor utallige provokasjoner, spionasje- og sabotasjeaksjoner er utgått fra. I det japanske parlament er det også kommet for dagen at USA sammen med Japan har utarbeidet to invasjonsplaner med vanlig poetisk og mytologisk inspirerte navn, «Den flygende drage» og «Tre piler», beregnet på invasjon av Nord-Korea og Kina.

 

Trass i alle baser og vel utarbeidets invasjonsplaner, all militærteknisk slagkraft og tvangsutskreven troppestyrke fra lydrikene, er det likevel en tvilsom sak for USA å begynne en storkrig på det asiatike fastland. Erfaringene fra Vietnam skulle også bekrefte dette. En krig mot Kina, som uten noen innledende fase ville bli en folkekrig i ordets sterkeste betydning, ville i tillegg til tapslister, ytterligere økonomisk anstrengthet for den amerikanske stat og så videre, også forsterke om verdenens avsky og hat mot USA, og i løpet av kort tid forverre forholdene ytterligere for den bestående orden hjemme, ved at stadig flere ikke ville avfinne seg med lojal resignasjon under kapitalismen.

Men kapitalismen har alltid visst å skaffe seg forbundsfeller når det har røynet på. I årene like etter krigen satset USA-imperialismen på sosialdemokratiet, som takket være sin i flertallets øyne ennå ikke så kompromitterte stilling var til stor hjelp med å redde og konsolidere den bestående orden i et krigssvekket Europa. Derfor er det bare naturlig at tilbudet om kompaniskap i dag også omfatter Sovjetunionen, som i tillegg til sin tilnærmelsesvilje og utståtte bestrebelser for å komme med i det gode selskap av anerkjent respektable nasjoner, også har den fordel at den ennå i «verdens» øyne er en «sosialistisk» stat. Begge nærer en reell frykt for det Kina representerer. Frykten er kanskje størst blant revisjonistene i Kreml, som på grunn av sin stats sosialistiske fortid tross alt må ha lært seg til å trekke mere langsiktige slutninger enn de mer rendyrkede imperialistene i Washington er i stand til eller kan tillate seg. Grunnlaget for samarbeidet–den felles frykt for Kina–veier nok for begges vedkommende tyngre enn de ennå eksisterende «motsetningene» og faren for gjensidig påvirkning. At begge på det nåværende tidspunkt sikkert tror seg å lure hverandre på forskjellig vis og stå tilbake med størst gevinst når faren er over og Kina er ute av dansen, er i dag mindre interessant. Det det først og fremst gjelder er å uskadeliggjøre truselen fra Kina. Og det haster. Av to grunner–foruten selvfølgelig den farlige innflytelse Kina utøver på revolusjonære verden over. For det første har kulturrevolusjonen ført til at det kinesiske folket er i ferd med å bli et folk av bevisste og revolusjonære sosialister, noe som i dag vanskeliggjør både invasjons-, kupp-planer eller mer fredelige påvirkningsmetoder. For det annet er det bare et tidsspørsmål når Kina har utviklet sitt rakettforsvar, og dermed også blir et kjernefysisk umulig angrepsobjekt.

Målt med gangbart strategisk og politisk mål kan det i dag se ut som Sovjetunionen har størst sjanse til å lykkes i et eventuelt anslag mot Kina. Tross alt er den ikke så belastet som USA, og vil på grunn av sitt åpent tilkjennegitte og vel utbygde byråkrat- og pampediktatur greie å undertrykke den følgende misnøye og motstand hjemme langt mer effektivt enn USA, som nok ennå en tid vil være belemret med nødvendigheten av å opprettholde sitt skinndemokrati. Den våknende «verdensopinionen» i Europa og Amerika–bestående av alt mulig fra indignerte liberalere, uppsalakristne, venstregrupperinger av sosialdemokratiet og så videre, til de ennå fåtallige mer bevisste revolusjonære–har hittil for det meste vært rettet mot–og vekket av–USAs forskjellige overgrep, og det vil ta en tid før den får orientert seg tilstrekkelig i en «ny» situasjon. En for kapitalismen kjærkommen og fruktbar forvirring vil altså oppstå: væpnet konflikt mellom to «sosialistiske» stater, oppstått av noe i dag så avlegs som en grensetvist.

Også når det gjelder selve målet kan det synes som om Sovjet har fordel framfor USA. Selv ikke de mest optimistiske blant imperialistene drømmer vel om muligheten av å gjøre Kina om til en rendyrket kapitalistisk stat, eller innlemme det i den vestlige innflytelsesfære med det første. Det meste de kan håpe på er å uskadeliggjøre det som eksempel og kilde til motstandskamp og sosialisme, slik at de får bedre arbeidsvilkår i sin videre utsigning av verden. Derimot kan Sovjet–igjen målt med gangbart militært og politisk mål–makte å legge det under sin innflytelsesfære. Og dermed ville det meste være vunnet–sett både fra Moskva og Washington. Den pågående grensekonflikten kan være det innledende leddet i en slik plan, USAs mangfoldighet av baser et annet og senere. Indre uro, kupp og innsetttelse av en Liu Shao-chi, når de forventede resultater av krigen har gjort sitt, det siste og avgjørende leddet.

Det er bare ikke så sikkert at tidligere velprøvde militærpoiitiske mål er pålitelig i dagens situasjon også i det henseende er Vietnam et godt eksempel. En kjernefysisk trussel utøver ikke lenger samme lammende virkning som i 50- og første halvdel av 60-årene. Samtidig går verden ubønnhørlig framover, motsetningene mellom de utbyttede og utbyttende land og motsetningene mellom proletariatet og borgerskapet i såvel de utbyttede som utbyttende land vokser stadig og forverrer situasjonen for både revisjonismen og imperialismen.

Dette igjen tvinger begge til ytterligere tilnærming, til i stadig større grad å godta hverandres premisser–noe som foruten å minske motsetningene mellom de to systemene og dermed på kortere sikt befeste deres felles «verdensherredømme», også vil flerfoldige og forsterke de eksisterende motsetningene innen de tos respektive systemer og interessesfærer .

Utfallet er derfor gitt. Et Mao-sitat belyser også hvorfor:«Når det gjelder spørsmålet om verdenskrig, finns det bare to muligheter: den ene består i at krigen vil føre til revolusjon, og den andre i at revolusjonen vil forhindre krigen.»

«Forholdene endres hele tiden, og for å kunne tilpasse tenkningen til de nye forhold må en studere. Selv de som har et bedre tak på marxismen og står forholdsvis fast på sitt proletariske standpunkt, må fortsette å studere, de må tilegne seg det som er nytt og studere de nye problemene.»
— Mao Tse-tung i Om motsigelsen.

---

Studiekurs.

Starter tirsdag den 7. oktober 1969 i Tøyen Samfunnshus. Følgende emner vil bli behandlet:

1. Hvorfor må vi studere v/ Tron Øgrim Staten v/ Georg Vågen onsdag 15. oktober
2. Arbeiderklassens økonomiske stilling i Norge v/ Henry Stokmo onsdag 22. oktober
3. Partiets rolle under kapitalismen v/ Esther Bergerud onsdag 29. oktober
4. Marxist-Leninister og folkefronten v/ Svein Johnsen onsdag 5. november
5. Partiets rolle under proletariatets diktatur v/ Sigmund Harold Grønmo onsdag 12. november
6. Kulturrevolusjonen v/ Tore Birkeland 19. november
7. Kommunismen v/ Kjell Hovden onsdag 26. november

Kursavgift kr. 10.00. Påmelding skjer til Normann Gulbrandsen, Etterstadsletta 75B, Oslo 6. Arrangør: Østkanten lag av Norges kommunistiske parti, Oslo/Akershus Sosialistisk Ungomsforbund, Sosialistiske studie- og arbeidsgrupper.