I Røde Fane 1/74 tok vi opp klassekarakteren til det norske forsvaret, grunngav kvifor partiet fremjer parolen: «Ingen løyvingar til det borgarlege militærstellet» og vende oss mot tanken om at det lar seg gjere å kjempe fram eit nasjonalt forsvar under diktaturet til det imperialistiske monopolborgarskapet.

Her prentar vi eit innlegg frå ein soldat som har innvendingar mot dette synet, med eit svar frå ein kamerat i Raud Ungdom. Soldaten har før hatt innlegg om dette i Klassekampen.

Vi oppmodar folk til å ta del i denne debatten, og å skaffe seg studieheftet «En revolusjonær militærpolitikk», som kjem ut på Oktober i næraste framtid.

Om militæret og Norge

I Klassekampen nr. 4/74 la eg fram argument mot AKP(m-l)s parole «Ingen løyvingar til militærstellet». I same nummeret og nummeret etter kom det to innlegg med innvendingar mot synspunkta mine. Usemja gjeld i sær to ting:

1) Kan staten og forsvaret i Norge blinasjonalt?

2) Kva for militærpolitikk når vi lengst med?

Her skal eg grunngje standpunktet mitt grundigare enn det er plass til i ein avisartikkel. Eg ser gjerne at det kan kome i gang debatt om desse spørsmåla frametter.

Staten og offiserskorpset

Dei to skriv at staten er monopolkapitalen sin stat, og han kan difor ikkje pressas til å tene folket. I staden vil eg ordleggje meg slik: Staten tener i hovudsaka borgarskapet (som kan delas i ei mektig, ikkje-nasjonal gruppe og ei veikare, nasjonal gruppe). Røynslene t. d. frå Syria, Egypt og Island syner at ein borgarstat i vår tid kan ha interesse av eller pressas til å fungere nasjonalt i konfliktar der landa er truga.

AKP går inn for å presse staten slik, med utmelding av NATO, utviding av fiskerigrensa og nasjonalisering av utanlandsk eige i Norge. I den mon krava vinn fram, handlar staten i strid med imperialistinteressene. Dette er viktig i ei verd som er kløyvt mellom imperialismen på eine sida og undertrykte land og folk på hi.

I offisersleiinga sit folk som er knytte til norske storfolk elles, til NATO og Pentagon. Det norske folket er ikkje deira vener. Regjeringa er deira ven så lenge ho fører ein politikk dei syns om. Viss ikkje, kan offiserane prøve å rive styringa frå Storting og regjering om dei trur dei maktar det. Offiserane kan vi aldri ha full tiltru til.

To dilemma for borgarskapet

Men offiserane er ikkje åleine i militær-apparatet. Det er og lågare befal og soldatar der, og dei er mange gonger fleire i tal. Lågare befal har stort sett tronge kår og manglar politiske rettar. Dei har eigentleg interesse av å gå saman med andre småkårsfolk i samfunnet mot dei store og i forsvaret av landet. Politisk er stordelen av dei lite medvitne. Soldatar flest er bra folk. For å forsvare seg og sitt må såleis borgarane nytte folk som soknar til andre klasser enn dei og har andre interesser. Desse må dei gje militær opplæring og våpen. For at våpna skal bli nytta slik borgarane vil, prøver dei å dressere og styre soldatar og lågare befal og leggje all styringsmakt til Forsvarets Overkommando og NATO-nord, der pålitelige folkefiendar sit. Men dei ottas alltid at våpna skal snuas rette vegen.

Dette — at dei må nytte befal og soldatar frå folket – er eit dilemma for borgarane.

Koss får dei folk til å godta militærapparatet? Dei gjer det med å gje «forsvaret» eit skin av å vera eit nasjonalt forsvar. Såleis skriv Morgenbladet varmt om å forsvara Norge, sjølv om dette majororganet har gått inn for å selja landet i over 100 år. Den patriotiske grunngjevinga og presset frå folket inneber og at «forsvaret» må ha visse element som især kan tene eit forsvar av Norge mot åtak utanfrå. Heimevernet vart innført med press nedan frå etter Milorg-røynslene frå krigen. Fordi det vil vekkje motstand og fordi klassekarakteren til militæret då vil bli klårare, kan ikkje HVfjernas. Oslo-soldat meiner eg tek i miss når eg skriv at HV vanskeleg kan nyttas mot folket. Men HV-soldatane er inne til tenest ei eller to veker i året, og svært få arbeidarar og bønder i Norge let seg hente rett frå arbeidsplassane for å slåst mot arbeidskameratane sine.

Dette – at «forsvaret» må ha eit skin, men og eit islett, av nasjonalt forsvar – er eit anna dilemma for (den ikkje-nasjonale delen av) borgarskapet.

Eit døme

I 1882 planla statsminister Selmer, Oscar II og ein del storborgarar og høgare offiserar statskupp i Norge for å hindre at parlamentarismen vart innført og for å gjera landet til eit svensk lydrike. Underoffiserar og befal elles stilte seg derimot i hovudsaka på det norske folket si side. Bl. a. brukte mange av dei kunnskapane sine som instruktørar i dei friviljuge skyttarlaga. Folkemakta voks, slik at kuppplanane laut leggjas vekk.

Kva for politikk fører fram?

Eg meiner vi veikjer kontrollen dei reaksjonære offiserane har over militærstellet best om vi krev norsk militærpolitikk endra etter desse retningslinene:

1. Militæret må vera eit forsvar av Norge mot framande krigsmakter.
2. Militæret må aldri brukas mot det norskefolket.
3. Militæret må ikkje kunne brukas i åtak på andre land og folk.

Kvifor når vi lenger då enn med kravet om at løyvingane skal vekk? For det fyrste fordi vi kan krevja strukturen i militæret endra på eit vis som veikjer offiserskontrollen og styrkjer dei bra sidene ved militæret. Eit døme på det er kravet om omlegging til folkeforsvar der våpna høyrer folket til (i 1882 fjerna offiserane sluttstykka på våpna i mange militære depot). Eit anna er om vi krev at alt militært personell i Nord-Norge skal arbeide ein månad med å forlengje Nordlandsbanen i staden for det sprøytet vi må gjennom i dag. Arbeidet vil gje viktige militære røynsler til eit landforsvar, og det vil styrkje banda til folket i området.

AKPs militærpolitikk overlet derimot i hovudsaka den indre utviklinga i «forsvaret» til reaksjonen. For ein kan ikkje både seia nei til militæret og krevja ei omlegging av militæret.

For det andre vil fleire stø krava. Liberalarar og sosialdemokratar flest er og redde militærkupp. Og dei vil forsvara Norge. Likeeins vil eindel lågare befal stø krava. Militærpolitikken til AKP no støyter derimot unna alt befal og gjer med det militæret til ein meir pålitleg reiskap for borgarane mot folket. Såleis er mange redde SV fordi dei i Stortinget kravde ein løyvingsnedgang til militæret som i hovudsaka ville gjera lågare befal arbeidslause.

Eit døme på at krav om endringar av militæret i den lei eg nemner, kan ha slagkraft, er at ein svensk generalmajor, Nils Skiild, nyleg har gjeve ut ei bok om at landet må lære av Vietnam og Midt-Austen og tufte forsvaret på folkevæpning.

Men kravet om at løyvingane skal vekk er ein lekk i revolusjonær strategi, der vi må avsløre militæret, skriv Oslo-soldat. Vi må avsløre militæret, men det gjer vi også med krav om endringar grunngjevne nettopp med ei slik avsløring (sjå innlegget mitt i Klassekampen 4/74). I tillegg viser vi med det at det er vi på venstresida og ikkje «forsvarsvenene» på høgresida som er norske patriotar. Eg meiner at SKP går inn for eit nasjonalt forsvar, og svensk ekommunistar og sosialistar har siste tida avslørtmilitæret godt bl. a. gjennom IB-saka.

For at ingen skal misforstå meg: Arbeid for eit nasjonalt forsvar inneber ikkje at vi og kan få eit militærstell som står på folket si side i klassekampen og revolusjonen. Men alt vi kan oppnå som veikjer NATO- og offiserskontrollen og som styrkjer soldatinnverknaden, øving i våpenbruk og folkevæpning, vil og gjera det verre for offiserane å få styrkane med seg mot folket når dei vil prøve på det. For det vil dei.

Sverre Knutsens artikler om «venstre»-opportunismen i Røde Fane 5 og 6 1973 og i dette nummeret bygger på foredrag han har holdt for Marx-Engels-skolen. De er et godt utgangspunkt for å studere «venstre»-opportunistenes standpunkter og deres angrep på oss, om at vi lurer arbeiderklassen til å tro på falske allierte, om at vi sprer illusjoner om at forbedringer kan oppnås under kapitalismen, om at vi går småborgerskapets ærend i forsvaret av nasjonen osv. Diskusjonen om disse og andre spørsmål tvinger oss både til å lære de kommunistiske klassikerne og den norske virkeligheten bedre å kjenne, for å kunne ta stilling til deres anklager.

AKP(m-I) har klare standpunkter til de sakene «venstre»-opportunistene kjører fram. Det foreligger likevel muligheter for at vi ikke har trengt tilstrekkelig inn i problemene og at ikke alt er like riktig. Ønsker vi å stille oss i spissen for gjennomføringa av den norske revolusjonen, kan vi ikke ta feil når det gjelder slike spørsmål som er nevnt ovenfor.

«Venstre»-opportunistene sier at de kjemper for arbeiderklassen. De utgir seg for å være revolusjonære, men deres praksis er reaksjonær. Under revolusjonære fraser angriper trotskistene Vietnams folk for å ha inngått fredsavtale med USA, og støtter dermed USA-imperialismen. Norske «venstre»-opportunister syntes kampen mot EEC enten var uinteressant eller de la opp til ei dødslinje for kampen, og støttet dermed den svarteste reaksjon her. Slike eksempler er det snesevis av. «Venstre»-opportunismen er ingen del av den revolusjonære bevegelsen, men en trojansk hest for reaksjonen. Sjøl om de ikke er mange, sjøl om de er isolert og innbyrdes splittet, er det vårplikt å avsløre dem overfor arbeiderklassen og hindre dem i å gjøre skade.

Vi oppfordrer alle til å studere Sverre Knutsens artikler grundig, og kommer her med noen kommentarer som vi håper kan være til hjelp i et slikt studium.

Bruk forskjelligestudieformer

De spørsmåla vi har samlet er ikke de eneste som kan stilles. Vi tror likevel det er viktige problemstillinger og at de kan være brukbare i arbeidet med å trenge inn i problemet.

Folk må finne seg en studieform som passer for forholda. Hvis en velger å gjennomføre diskusjonene i en studiesirkel, kan en jo ta så mange møter en vil, og få diskutert alle de tingene en mener er viktige.

For partiavdelinger og Rød Ungdom-lag kan det være aktuelt å legge fram stoffet som foredrag på et åpent møte. Da må en sørge for en innleder som på forhånd setter seg grundig inn i polemikken med de ulike «venstre»-opportunistiske gruppene og de verkene av klassikerne som er aktuelle. Da kan dere bruke noen av de spørsmåla vi har stilt opp til å stimulere diskusjonen.

Det går også an å arrangere helgekurs. Har dere bare en kveld til rådighet, foreslår vi at dere velger ut to problemstillinger til diskusjon. Den ene bør dreie seg om vår holdning til «venstre»-grupperingene. Den andre kan velges utfra hva for problemer dere ser som viktigst utfra de lokale forholda.

Problemstillinger

– Er det riktig som AKP(m-l) hevder, at hovedmotsigelsen i Norge går mellom monopolkapitalen og dens allierte på den ene sida og arbeiderklassen og dens allierte på den andre? Er det ikke riktigere å si at hovedmotsigelsen går mellom arbeidere og kapitalister?

– Er de norske bøndene for revolusjonen? Er de ikke interessert i å beholde jorda si?

– Sprer det eller sprer det ikke illusjoner å føre fram paroler som «Legg arbeidsplassene der folk bor», slik det blei gjort i valgkampen?

– «Venstre»-opportunistene angriper AKP(m-1)for å neglisjere den revolusjonære propagandaen. Hvordan bør forholdet mellom agitasjon og propaganda være? Ta for dere dette spørsmålet ved å diskutere en aksjon som nylig er gjennomført, f. eks. støtten til Narve Trædal eller til Holmenkolbanestreiken. Er det riktig å hevde at «venstre»-opportunistene ikke hører til den progressive bevegelsen, men er en trojansk hest for reaksjonen? Hvordan skal en kunne avgjøre dette spørsmålet? Hva slags taktikk skal vi ha overfor dissegruppene? Skal vi samarbeide med dem eller bekjempe dem? Hvordan skal vi stille oss til de enkelte medlemmene? Vurder dette siste ut fra «venstre»-opportunister dere eventuelt sjøl kjenner.

Les mer om disse spørsmåla

Sverre Knutsens artikler i Røde Fane er bare en innfallsport til arbeidet med å sette seg inn i disse problemene. Vi anbefaler folk å sette seg inn i annen litteratur. Tidsskriftet Materialisten kom med et nummer i fjor som er aktuelt ennå, denne våren kommer det to utgivelser i Materialistens skriftserie – ett om «KAG» og et om «KUL». Røde Fane vil også bringe mer stoff om disse sakene i tida framover.

Det lønner seg videre å lese det klassikerne sjøl har skrevet om disse tingene, f. eks.:

Mao Tsetung «Om motsigelsen», «Om praksis»,» Hvor kommer de riktige tankene fra», «Sørg for massenes velferd», «Tjen folket», «Aktuelle problemer om taktikken i den anti-japanske enhetfronten», «Om den riktige behandlinga av motsigelser i folket» (Skrifter i utvalg).

Marx/Engels: Manifestet, Marx: Kritikk av Gotha-programmet, Engels: Ludwig Feuerbach …. og Anti-Duhring.

Lenin: Radikalismen, Nasjonal politikk … , Materialisme og empirio-kritisisme.

Stalin: Marxismen og det nasjonale spørsmål, Leninismens grunnlag, Dimitrov: Om enhetsfronten.

I tillegg anbefaler vi SUKP(b)s historie og Arbeidets parti, Albanias historie (fins på svensk).

Dette er den siste av tre artiklar om «venstre»-opportunismen i Norge. Med «venstre»-opportunisme meiner vi dei ideologiske og politiske tendensane som framstår som «superrevolusjonære» i ord, men like fullt spelar ein reaksjonær rolle i politikken.

Vi skal i denne siste artikkelen om «venstre»-opportunismen ta opp spørsmål som det klassemessige grunnlaget for «venstre»-opportunismen, hvordan de stiller seg i klassekampen og spesielt deres forhold til enhetsfrontarbeid og arbeid i fagforeningene.

De tidligere artiklene har tatt for seg de ulike ultra-«venstre»-gruppene i Norge, deres viktigste synspunkter og deres forhold til marxismen-leninismen (Se Røde Fane 5 og 6 1973).

Tre hovedtendenser

Vi har pekt på at ultra-«venstre» i Norge består av tre hovedtendenser.

– Trotskistene. For det første har vi ei bitte lita gruppe på under 10 personer, som er organisert i noe de kaller «Oktober»-gruppa ved universitetet i Oslo. Dette er de norske tilhengerne av den såkalte «4. Internasjonalen». Disse representerer de erklærte trotskistene i Norge. Vi har pekt på at trotskistene har en ytterst lite ærerik historie. Helt siden Trotski startet den «4. Internasjonalen» i mellomkrigstida, har de trotskistiske gruppene stått for åpent reaksjonære linjer og standpunkter. I hele denne tida har trotskistene fungert som borgerskapets forlengede arm i bestrebelsene på å sverte det tidligere sosialistiske Sovjetunionen under Stalins ledelse, på å sverte Komintern, revolusjonen i Kina og Albania osv. De har likeledes drevet systematisk splittelses virksomhet der d ehar hatt anledning til det. De mest kjente eksemplene er deres opptreden i den spanske borgerkrigen, der de angrep den spanske folkefronten mens kampene mot Francos fascister var på det bitreste, og iVietnam i 40-åra der de drev åpen undergravingsvirksomhet overfor den nasjonale, revolusjonære bevegelsen som under kommunistenes ledelse sloss for å frigjøre Vietnam fra den franske imperialismens åk.

I årevis har trotskistene stått fram med en rekke av de reaksjonære linjene som i dag erf elles standpunkter for ultra-«venstre»: De har utvikla teorien om at bøndene er «reaksjonære». De har propagandert mot alt enhetsfrontsarbeid som ikke er «sosialistisk», de har stått fremst i borgerskapets hets mot kommunismen og «stalinismen».

Trotskistene i dagens Norge er ei ytterstubetydelig gruppe .Den politiske og «teoretiske» virksomhet de bedriver er ytterst amatørmessig. Grunnen til at vi har trukket fram en del av de synspunktene de representerer, er for å vise hvordan disse sammenfaller med de andre «venstre»-opportunistiske gruppenes synspunkter på viktige spørsmål.

– «KAF». For det andre har vi gitt ei vurdering av det såkalte «KAF», eller Hovden-gruppa. Denne gruppa kaller seg «marxist-leninistisk», og framstiller seg som de «virkelige kommunistene». Vi har vist at deres sekteriske og frase «revolusjonære» standpunkter slett ikke har noe med marxismen-leninismen å gjøre. Tvert om er «KAF» ei trotskistisk gruppe som under dekke av å være «marxist-leninistisk» fører ut åpent reaksjonære og trotskistiske standpunkter.

Hovden-gruppa pleier gjerne å framstille seg som en «arbeiderorganisasjon». Til det er å si at gruppa er en liten og isolert sirkel, uten noen organisasjon på arbeidsplassene. Ettersom Hovdengruppa i landsmålestokk maksimalt utgjør 30 personer, skal det lite til å gjøre krav på å være en «arbeiderorganisasjon». Rett nok fins det noen arbeidere i «KAF». Men først og fremst er gruppa, og ikke minst dens ledelse og kjerne, prega av småborgerlige og borgerlige elementer: en høyere likningsfunksjonær, enkelte akademikere, sjølstendig næringsdrivende, høyere funksjonær i statens kornmonopol osv. Og siden det ikke er så mange å velge blant, sier det seg sjøl at dette utprega småborgerlige skiktet utgjør det viktigste sosiale grunnlaget for gruppa.

Vi har tidligere pekt på at gruppa formelt fungerer som en sjølstendig organisasjon, men reelt framstår som ei norsk celle av den større og mer betydelige svenske trotskistorganisasjonen «KFML(r)». I de fleste politiske spørsmål har «KAF» ført ut linjer den har fra «KFML(r)», og har også intime forbindelser med denne organisasjonen, noe «KAF» sjøl ofte gjør et nummer av i sin egen propaganda.

Hovden-gruppa har inngått en prinsippløs, taktisk allianse med ei nystarta studentgruppe ved universitetet i Oslo, som kaller seg «Kommunistisk universitetslag), «KUL». Denne gruppa inneholder elementer som over lang tid har propagandert at Stalin var en «borgerlig kontrarevolusjonær», som aktivt har tatt avstand fra Kinas utenrikspolitikk osv. Likeledes har lederen for denne gruppa, Harald Berntsen, aktivt gått mot den marxistiske filosofien ved bl. a. å hevde at Engels la grunnlaget for framveksten av revisjonismen i forrige århundre.²

«KAG». For det tredje har vi vært inne på studentgruppa «KAG) i Bergen, som deler en rekke av de andre «venstre»-opportunistiske gruppenes synspunkter, men som i praksis mer og mer har drevet i retning av SV. I flere konkrete saker har denne gruppa, tross sine super-revolusjonære fraser, alliert seg med høyrekreftene i SV. Et eksempel på dette er 1. mai i Bergen i fjor da gruppa slutta opp om det partisjåvinistiske «sosialistisk. valgfront»-toget som SV sto bak, og aktivt gikk mot «Enhet-Solidaritet» der AKP(m-1) deltok. I valget slutta de nærmest vilkårsløst opp om SV. Gruppa har konsentrert mesteparten av sin aktivitet til angrep på kommunismen og på AKP(m-1), og er spesielt opptatt av å propagandere mot Stalin.

Sekterismen som prinsipp

Vi har vist hvordan «venstre»-opportunistene, uten unntak, deler en virkelighetsfjern og umarxistisk klasseanalyse. De hevder at bøndene i Norge er «reaksjonære» og «utbyttere»²³, og hopper lettvint over det faktum at det overveldende flertall av norske bønder lever av eget arbeid, og ikke har ansatte lønnsarbeidere de kan utbytte.

Felles for «venstre»-opportunistene er også at de i praksis stiller seg mot alt progressivt enhetsfrontsarbeid. «KAF», f. eks., har så lenge gruppa har eksistert gått til angrep på anti-imperialistiske frontorganisasjoner som Solidaritets-komiteen for Vietnam. De har likeledes prøvd å pådytte Vennskapssambandet Norge–Kina ei sekterisk linje om at «bare den som i Norge støtter kampen for sosialisme og proletariatets diktatur kan være medlemmer av Vennskaps-sambandet». Etter at denne linja resolutt ble avvist av sambandets medlemmer, har «KAF» konsekvent sabotert det organiserte vennskapsarbeidet med Kina i Norge.⁴ Og dette er en organisasjon som påstår at den støtter Kina!

Vi har ut fra slike saker og andre spørsmål som har blitt behandla vist at de «venstre»-opportunistiske gruppene har opphevet sekterismen til et politisk prinsipp, noe som har ført til at de i praksis har sabotert og gått mot det anti-imperialistiske arbeidet i Norge, og har dermed motsatt seg all kamp somarbeiderklassen har ført for dagskrav osv. Vi skal i denne artikkelen se litt nærmere på «venstre»-opportunistenes forhold til enhetsfronten og klassekampen i Norge i dag.

«Venstre»-opportunistene og fagforeningsarbeidet

«KAF» har utvikla den teorien at «fagbevegelsen er en del av statsapparatet». I offentlige diskusjoner har «KAF» og deres allierte i «KUL» hevda at dette gjelder helt ned til «klubber og fagforeningen.⁵ Ut fra dette tar de avstand fra at kommunister skal ta tillitsverv i fagforeninger, de går mot arbeidet for å nedkjempe høyre-sosialdemokratiet i fagbevegelsen og gjenreise fagorganisasjonene som kamporganisasjoner for arbeiderklassens interesser.

I samband med streiken ved Holmenkolbanen i Oslo har «KUL»-talsmenn hevda at «bare ville streiker fører fram, mens arbeidet forå gjenreise fagforeningene og klubbene som kamporganisasjoner nok en gang har vist seg å være en illusjon».

Som kommunister må vi slå fast at sånn snakker bare dårer uten kjennskap til fagforeningsarbeidet og uten røtter i arbeiderklassen. En vesentlig forutsetning for streiken har vært det støttearbeidet som klubber og foreninger, der kommunister og andre progressive klassekjempere har sittet i ledelsen, har stått for. Trur for eksempel tåkefyrstene i Hovden-gruppa med studentvedheng at den sympatiaksjonen som ble gjennomført i Oslo Sporveier hadde vært mulig uten det langvarige og seige arbeidet som har foregått for å gjøre denne fagforeninga til en kjempende fagforening?»

Revolusjonær fagopposisjon»

«KAF» påstår at de vil arbeide i faglige grunnorganisasjoner som «fora for propaganda, agitasjon og forberedelse til andre viktige politiske kampformer og aksjoner». Og de sier at «Gjennom å kjempe fram det kommunistiske forbundets enhetsfrontslinje vil kampen innen de faglige grunnorganisasjoner etter hvert ta form av en revolusjonær fagopposisjon hvor de kommunistiske cellene må utvikles til å bli den viktigste politiske og organiserende kraft under det kommunistiske forbundets ledelse». ⁶

I det faglige «programmet» til «KAF», hvor disse sitatene er hentet fra, er det ikke nevnt et eneste ord om fagbevegelsens karakter av masseorganisasjon og klasseorganisasjon for hele arbeiderklassen. Ikke et eneste ord er nevnt om nødvendigheten av å nedkjempe høyre-sosialdemokratiets posisjoner i fagbevegelsen gjennom å erobre de faglige grunnorganisasjoner på klassekampens grunn og gjøre dem til kamporganisasjoner.

Tvert om vrøvles det om å utvikle en «revolusjonær fagopposisjon under ledelse av det kommunistiske forbundets celler». «KAF» ønsker med andre ord i dagens situasjon å stille hovedmotsigelsen i fagforeningene mellom revolusjonære arbeidere og arbeidere som i dag ikke står på et revolusjonært grunnlag (og det er faktisk flertallet! ), i stedet for å samle flertallet av de fagorganiserte på klassekampens grunn mot høyresosialdemokratiet og monopolkapitalen.

En slik politikk er så fjern fra virkeligheten som det går an å bli. Likeledes er den så fjern fra kommunistisk taktikk forfagbevegelsen som det overhodet går an å bli, nettopp fordi en slik politikk vil splitte arbeiderklassen i den nåværende situasjon og gjøre det uhyre enkelt for sosialdemokratiet å befeste sine posisjoner. Det sekteriske vrangbildet av en faglig politikk «KAF» har formulert er altså ikke noen kommunistisk politikk. Tvert om er det en reaksjonær politikk, fordi den ville gi Brattelis sosialdemokrati lett spill, om den hadde fått noen oppslutning.

I tillegg er det viktig å nevne at «KAF»s «faglige linje» ikke bare er virkelighetsfjern sekterisme. Den er også en skrivebordskonstruksjon. Til dags dato, etter at Hovden-gruppa har fungert i nærmere tre år som egen organisasjon, har ingen sett noe til de «kommunistiske cellene» deres.

Sosialdemokratiet må isoleres!

Mot dette sekteriske, virkelighetsfjerne og fraseradikalistiske pratet står det en virkelig kommunistisk politikk, og den er det AKP(m-1) som står for.

For det første innser vi kommunister sjølsagt nødvendigheten av kommunistiskarbeid og organisering på arbeidsplassene. I motsetning til «KAF» driver også¹, kommunistene et utstrakt, revolusjonært arbeid i arbeiderklassen, gjennom utstrakt skolering i marxismen-leninismen, spredning av kommunistisk propaganda, rekruttering osv. Men vi står også for noe mer. Vi arbeider målbevisst for å isolere sosialdemokratiet, få oppslutning og enhet blant de fagorganiserte på nødvendigheten av å samle flest mulig på klassekampens grunn, mot høyresosialdemokratiets klassesamarbeid med arbeidskjøperne. På dette grunnlaget jobber vi også for å forene flest muligarbeidere i å slåss fram progressive tillitsmenn, for dermed å fravriste sosialdemokratiet deres faglige posisjoner.

«KAG» i Bergen har stort sett vært mer opptatte a vå produsere kvasiteoretiske stensiler, enn å forme ute i linje for arbeidet i fagforeningene. Men i den utstrekning de har prøvd seg, har det falt lite heldig ut. En «KAG»-leder ved navn Arne Overein har uttalt seg om spørsmålet, og kommet til følgende: De revolusjonære må overveie «å gå innfor å bygge opp nye, revolusjonære fagforeninger».⁷

Stikk i strid med Lenins og Stalins analyse av nødvendigheten for kommunistene av å jobbe i de eksisterende fagforeningene, stikk i strid med kommunistenes erfaringer over hele verden gjennom årtier om viktigheten av å gå inn i fagforeningene og kjempe, formulerer «KAG»-lederen Overrein at «de revolusjonære må bygge nye, revolusjonære fagforeninger». En ting kan sies om slikt skvalder som Lenin kalte «barneaktig radikalisme»: «KAG» kan være viss på at mektige krefter ville slutte opp om ei slik linje; spesielt trur vi Aspengren og Selvig ville gjøre det!

«Venstre»-opportunistene og de anti-imperialistiske frontene

Siden slutten av 60-åra har det vært et betydelig oppsving for det anti-imperialistiske arbeidet i Norge. Særlig har støtten til de indokinesiske folkene vært stor. Sentralt i dette arbeidet har Solidaritetskomiteen for Vietnam stått. Denne organisasjonen har hele tida stått på prinsipper som å støtte det vietnamesiske folkets kamp på dets egne vilkår, nødvendigheten av å forene folk av ulik politisk oppfatning i Norge til å støtte og drive solidaritetsarbeid osv. Så lenge den har eksistert har Hovden-klikken, og dermed det nåværende «KAF», propagandert mot Solidaritetskomiteen. Som grunnlag for denne linja har «venstre»-opportunistene hevda at all støtte til Indokinas folk og andre folk som slåss mot imperialismen bare har noe for seg «dersom den er knytta til den proletariske internasjonalismen».

På samme vis har «KAF» og andre «venstre»-opportunisiske grupper tatt avstand fra og sverta progressive frontorganisasjoner som f. eks. Kvinnefronten, og de har slutta seg til den samme linja som «KFML(r)»-gruppa og uttrykt at de ønsker å «knuse de småborgerlige frontene».⁸

Mange andre sider ved «venstre»-opportunistenes standpunkter og politiske linjer kunne vært trukket fram. Men utfra de saker som vi har tatt opp til nå, må vi slå fast at de «venstre»-opportunistiske gruppene spiller en entydig reaksjonær rolle i klassekampen:

– De står for en sekterisk og virkelighetsfjern politikk i forhold til fagforeningsarbeidet.

– De saboterer vennskapsarbeidet med de sosialistiske landa, og «ønsker å knuse» frontorganisasjonene.

– De deltar ikke i noen form for interessekamp, og avviser å ta opp og støtte arbeiderklassens kamp for dagskrava.

«Venstre»-opportunismens klassemessige grunnlag

De «venstre»-opportunistiske gruppene er totalt dominert av småborgerlige intellektuelle. Samtlige, med unntak av «KAF» er utelukkende knytta til universitetsmiljø. De siste åra har det utvikla seg en stadig breiere venstre-bevegelse blant studentene. I denne har kommunistene stått sentralt, stadig flere tenderer i retning marxismen og ønsker å knytte studentenes kamp til arbeiderklassens kamp.

Den åpne reaksjonen har vært ute avstand til å framstå som noe alternativ kraft til den voksende progressive og revolusjonære bevegelsen blant studentene. I tråd med dette har det helt siden slutten av 60-åra dukket opp ulike typer småborgerlige retninger i «venstre»-form innafor den progressive studentbevegelsen. På slutten av 60-tallet antok slike småborgerlige, opportunistiske strømninger en åpent anti-kommunistisk karakter samtidig som den prøvde å framstille seg som «revolusjonær». Ikke minst den amerikanske ideologen Herbert Marcuse ble ideologisk fanebærer for disse strømningene, og hans ideer om «at arbeiderklassen i vesten var blitt borgerliggjort» og at «studentene nå var den viktigste revolusjonære krafta» ble grepet begjærlig av en del småborgerlige intellektuelle. Men etter at den kommunistiske bevegelsen vokste fram, konsoliderte seg og ble den ledende i studentbevegelsen, fikk slike åpent reaksjonære ideer stadig mindre gjennomslagskraft.

Denne utviklinga har ført til at småborgerlige, opportunistiske strømninger som vil forene opportunisme med radikalisme, har vært nødt til å framstå som «marxistisk».

For den småborgerlige radikalismen står kampen for å løse kompliserte kampoppgaver i klassekampen, behovet for å utvikle en kommunistisk taktikk, perspektivene for at kampen for sosialismen blir lang og hard osv., i direkte motsetning til slike småborgerlige ideer som drømmen om «raske framganger».

En annen ide som står sterkt blant «venstre»-opportunistene og som har klar sammenheng med deres atskillelse fra arbeiderklassen og massene, er ideen om at «intellektuelle helter» kan erstatte arbeiderklassen som den ledende krafta i revolusjonen. I formen kjører «venstre»-opportunistene svært mye på at arbeiderklassen er den eneste revolusjonære krafta. Men både deres teori og praksis viser at de i realiteten står for det motsatte.

Klassestandpunktet

For det første går samtlige av de «venstre»-opportunistiske studentgruppene mot den marxist-leninistiske teorien om klassestandpunktet. I likhet med Mao Tsetung står vi kommunister her i Norge på det standpunktet at det viktigste kriteriet for om en person er revolusjonær er knytta til om han eller hun fullt og helt ønsker å tjene proletariatets interesser, og i praksis er villig til å forene seg med arbeiderklassens og massenes kamp. Dette betyr f. eks. at en arbeider, som kanskje ikke har lest så mange bøker, men som står fast i klassekampen og ønsker revolusjon, utvilsomt er en proletarisk revolusjonær. På den andre sida betyr det også at en intellektuell, uansett om vedkommende har lest aldri så mye bøker, men som i praksis nekter å forene seg med arbeiderklassen og ikke deltar i klassekampen på ingen måte kan kalles en proletarisk revolusjonær og kommunist.

«KUL» har f. eks. flere ganger påstått følgende: «Å innta et riktig klassestandpunkt har (i ml-bevegelsen) aldri vært oppfattet som å tilegne seg teorien om nødvendigheten av den sosialistiske revolusjonen i sin fulle bredde og dybde, men å erklære en subjektiv og moralsk rettet vilje til ‘å tjene folket’».⁹

Et slikt standpunkt kan ikke oppfattes på annen måte enn at bare den er revolusjonær som har en omfattende teoretisk skolering, ved siden av en omfattende revolusjonær praksis. Noe annet kan ikke presiseringa «fulle bredde og dybde» bety.

Vi kommunister er sjølsagt av den oppfatning at det er et viktig mål å skolere flest mulig revolusjonære mest mulig i marxismen-leninismen. Men å

kreve at kommunist er bare den som har oppnådd dette, er i realiteten å overordne formell skolering i høve til klassestandpunktet. For det andre har «venstre»-opportunistene ved sin praksis med aldri å ta del i klassekampen og ved sin oppblåste overvurdering av «sitt teoretiske arbeid», vist at de fornekter proletariatets ledende rolle i klassekampen og revolusjonen.

Den dialektiske materialismen

Et viktig område, som klart viser «venstre»-opportunistenes småborgerlige karakter, er deres stilling på filosofiens område. Vi har ikke her anledning til å gå inn på en omfattende diskusjon av «venstre»-opportunistenes stilling til den dialektiske materialismen. Det er en polemikk vi skal ta opp i andre sammenhenger. Men noen saker er interessante å nevne.

Jeg har i en tidligere artikkel påpekt at «venstre»-opportunistene har en feilaktig klasseanalyse, og dermed en feilaktig politikk, fordi de konsekvent unnlater å undersøke virkeligheten. Når de kommer til at «bøndene er reaksjonære», er ikke dette etter en analyse der marxismen-leninismen tas i bruk for å analysere hvordan den norske virkeligheten ser ut. Tvert om, de stiller seg på idealismens grunn ved å ta utgangspunkt i sine egne småborgerlige forestillinger om bøndenes stilling, ved å ta utgangspunkt i løsrevne sitater fra marxismens klassikere osv.

Denne småborgerlige idealismen er ikke en ubevisst konsekvens av «venstre»-opportunistenes manglende kunnskap om marxismen-leninismen og virkeligheten. Den er et resultat av et bevisst forhold – nemlig det forhold at de på sentrale områder går mot marxismen-leninismens filosofi, den dialektiske materialismen.

«KUL»-lederen Harald Berntsen har gang på gang åpent tatt avstand fra den grunnleggende marxist-leninistiske tesen om at våre tanker ideer osv. er en mer eller mindre bra refleksjon av materie i bevegelse, av en objektivt eksisterende, virkelig verden. I skrift og tale har den samme Berntsen tatt avstand fra sentrale marxist-leninistiske verker på filosofiens områdesom Engels’ «Anti-Dühring» Lenins «Materialisme og empiriokritisisme», Stalins «Den dialektiske og historiske materialismen» osv. I stedet har han og hans tilhengere holdt fram åpent borgerlige og revisjonistiske ideologer som Lukacs, Habermas, Adorno osv.

I forordet til en bok av revisjonisten Bernstein,¹⁰ hevder Berntsen bl. a. at det filosofiske grunnlaget for utvikling av revisjonisme ligger i forestillingen om at dialektikken virker både i naturen og i samfunnet. Dette fører til at en utvikler ideen om at «revolusjonen kommer med nødvendighet». En slik forestilling fører med seg at en mister det revolusjonære perspektivet, og gir seg i kast med utelukkende å arbeide for sosiale reformer i påvente av at «revolusjonen kommer av seg sjøl».

For det første er å si til dette at Berntsen ikke har forstått naturdialektikken. Han hevder nemlig at Engels hadde det synspunkt at «foreteelsene i samfunnet er en refleks av lovene i naturen». Det Engels og alle andre marxister har hevda er at både foreteelser i naturen og foreteelser i samfunnet reflekteres i menneskenes bevissthet, og at både naturen og samfunnet utvikler seg etter dialektikkens lover. Dette betyr at all korrekt kunnskap må søkes i en dialektisk og helhetlig analyse av faktiske forhold i naturen og av praksis i samfunnet. Bare et slikt materialistisk utgangspunkt gjør det mulig for oss kommunister å gå i spissen for å forandre verden gjennom revolusjon. Mao sier om dette:

«Ifølge den marxistiske filosofi er loven om motsetningenes enhet universets fundamentale lov. Denne loven virker universelt, såvel i naturens verden, i menneskesamfunnet som i menneskets tenkning.»¹¹

Mot dette grunnleggende marxist-leninistiske standpunktet som her formuleres, stiller Berntsen en småborgerlige, intellektuell idealistisk teori. Det har alltid vært et framtredende trekk ved opportunisme og revisjonisme at den først søker å oppløse grunnleggende sannheter i marxismen-leninismens filosofi. Det er dette «venstre»-opportunistene har prøvd på i Norge også.

Kamp mot «venstre»-opportunismen!

Vi har i denne artikkelserien slått fast at samtlige av de «venstre»-opportunistiske gruppene er små, sekteriske sirkler nesten utelukkende knytta til universitetsmiljø.

Vi har vist at de i sin analyse av klassene i Norge forlater et dialektisk materialistisk standpunkt, og setter i stedet småborgerlig idealisme og metafysikk. Resultatet blir at de stempler de arbeidende bøndene som reaksjonære, i motsetning til kommunistene som holder fram den leninistiske politikken om at klasseforbundet mellom proletariat og de arbeidende bøndene er en viktig sosialkraft i kampen mot monopolkapitalen og for sosialismen.

Vi har vist at «venstre»-opportunistene erstatter behovet for å utforme en kommunistisk taktikk og ta del i klassekampen og kampen for dagskrava, med en fraseradikal og sekterisk politikk. De krever at kommunistene bare skal ha en strategi, noe som fører til at kampen for dagskrava overlates til sosialdemokratiske demagoger og klassesamarbeidere.

De oppfordrer i all sin sjøltilfredse sekterisme til å bekjempe enhetsfronten og progressive frontorganisasjoner og stiller seg således direkte i motsetning til de progressive kreftene i klassekampen.

Vi har sett hvordan «venstre»-opportunistene åpent går til angrep på den marxist-leninistiske filosofien – på den dialektiske materialismen – og vil erstatte denne med en småborgerlig idealisme som ikke har noe annet felles med marxismen-leninismen enn navnet. Tvertom henter den sitt materiale og tankegods fra erklærte anti-marxister og revisjonister som Lukacs, Habermas o.l.

Vi har også påpekt at det klassemessige grunnlaget for «venstre»-opportunismen er klart småborgerlig og at slike saker som småborgerlig vakling, manglende røtter til arbeiderklassen, småborgerlig idealisme, teorien om at intellektuelle «helter» kan erstatte arbeiderklassen som ledende kraft i politikken osv. ligger til grunn for den opportunismen de står for i klassekampen og ideologien.

På dette grunnlaget må vi trekke den konklusjon at ultra-«venstre»-gruppene ikke er noen «fraksjon innafor kommunismen», men tvertom representerer den svarteste reaksjon.

«Venstre»-opportunismen i Norge utgjør maksimalt 150 personer i organisert forstand. Vi kommunister må innse at sjøl om de således på mange vis utgjør en ubetydelig strømning, er det ingen grunn til ikke å slåss aktivt mot dem og slå hardt til. De står for linjer som har gjort skade, og som kan gjøre større skade om de ikke bekjempes resolutt.

Splittelse, usikkerhet, vakling

En viktig sak vi skal være klar over, er at «venstre»-opportunistene seg i mellom preges av store motsigelser. Dette henger sammen med at siden de subjektivt knytter an til marxismen og kommunismen, finnes det ærlige kamerater i deres rekker som ønsker å tjene revolusjonen. Når deres påståtte kommunisme stadig kommer i konflikt med de krav klassekampen i Norge stiller til en kommunistisk bevegelse, når de «venstre»-opportunistiske ideene stadig kommer i konflikt med marxismen-leninismens klassikere og stadig kommer i konflikt med prinsipper som deles av en samla, internasjonal kommunistisk bevegelse, så fører dette til splittelse, usikkerhet og vakling.

Et viktig eksempel er den svenske Baude-gruppa, det såkalte «KFML(r)».Denne gruppa har relativt sett vært en sterk gruppe, og har således gjort en god del skade for kommunismen og for klassekampen i Sverige.

Nå har det vist seg at denne gruppa har begynt å gå i oppløsning, og preges av store politiske og ideologiske motsigelser. Blant annet har de vært nødt til å ta åpent avstand fra mye av de groveste sekteriske feila de har stått for i politikken, de har vært nødt til å innrømme at de har stått på trotskistiske standpunkter, og de har måttet innrømme at de direkte og indirekte har angrepet de sosialistiske landa. De har likeledes måttet innrømme det vi kommunister gang pågang har påvist, nemlig at de bevisst har forfalsket de marxistiske klassikerne for å få disse til å stemme med sin egen forkvaklede sekterisme.¹²

Dette betyr ikke at de har blitt kommunister. Men det betyr at kommunistenes politikk for klassekampen i Sverige, SKPs ideologiske kritikk, av dem osv. har ført til at de har måttet strekke våpen. Men fortsatt er de en splittelsesorganisasjon som kjemper mot det kommunistiske partiet i Sverige.

I Norge deler «venstre»-opportunistiske organisasjoner som «KAF» og «KUL» slike synspunkter som Baude-gruppa i Sverige har spilt fullstendig fallitt på. Dette vil antagelig føre til motsigelser og splittelser i disse gruppene. Men som

Mao sier: «råtne trær faller ikke uten at en slår til dem!» Derfor er det nødvendig for enhver revolusjonær å gå resolutt til kamp mot «venstre»-opportunismen, og avsløre dens reaksjonære karakter punkt for punkt.

 

Noter.

1. Jfr. Oktoberhefte: Kominterns linje i Spania.
   2. Jfr. bl.a. Forord til E. Bernsteins «Sosialismens Forutsetninger», Pax 1973.
   3. Jfr. «Dokumenter fra KAFs 1. landsmøte». Diverse numre av KAFs organ, «Den røde arbeideren» og diverse numre av trotskistenes blad, «Oktober».
   4. Hovden-gruppa, nå «KAF», brøyt kollektivt med Vennskapssambandet Norge-Kina på årsmøtet høsten 1972. Jfr. referat fra årsmøtet i sambandets blad, «Kina og Vi».
   5. Et synspunkt som gjentatte ganger har blitt ført fram i offentlige debatter, bl.a. i DNS i Oslo.
2. Jfr. «Dokumenter fra KAFs 1. landsmøte», s.25.
   7. Jfr. A. Overein: «Ved en skillevei».
   8. Jfr. intervju i «Den røde arbeideren» med representant for KFML(r).
   9. «KUL»-stensil, «Mot revisjonismen og den småborgerlige sosialismen».
3. Jfr. note 2.
4. Mao, «Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket».
5. Jfr. «Resolusjon fra CK-møte i KFML(r)», januar 1974.

 

Bresjnev opnar dørene for amerikansk monopolkapital

I fjor sommar vitja generalsekretær Bresjnev USA. Reisa hadde to formål. For det første skulle det verdspolitiske samarbeidet mellom dei to supermaktene styrkast. Resultatet har vi sett mellom anna under og etter krigen i Mellomausten i fjor haust. På møtet vart Bresjnev og Nixon samde om ei «avtale om å unngå atomvåpenkrig». Dei lova kvarandre dessutan å møtest kvart år for å samrå om felles problem.

For det andre vart det slutta omfattande økonomiske avtalar mellom dei to landa. Handelen skulle utvidast, og USA skulle få høve til å hjelpe Sovjet med utvinninga av rikdomane i Sibir. Mellom anna vart dei samde om at amerikanske konsern skulle få byggje ein rørleidning for olje i området.

I den sovjet-vennlege pressa vart dette framstilt som ein siger for fredens krefter i verda. Dette kunne ikkje /vore galnare. Avtalen om å unngå atomvåpenkrig skal først og fremst tene til å dele verda opp i sfærar som dei to maktane fritt skal få ha kontrollen over. Dernest går den ut på å garantere ro og orden i desse sfærane. Her skal anten Sovjet eller USA få gripe inn som dei lystar, utan at den andre parten vil blande seg inn i det som hender. For å unngå mistydingar, gjeld det at dei held kvarandre informerte. Derfor så hyppige møte.

Dei økonomiske avtalene vart hylla som ein siger for den fredelege økonomiske kappestriden mellom dei to landa. Når USA no er viljug til å utvide handelen med Sovjet, og tilmed hjelpe dei med oppbygginga av Sibir, skulle det vere teikn på kor stort og sterkt Sovjet hadde vorte som økonomisk makt.

Zeri i Popullit, avisa til sentralkomiteen i det albanske kommunistpartiet, kommenterte møtet mellom Bresjnev og Nixon i to leiarartiklar i sommar. Vi prentar her den første av dei. Den tar opp dei økonomiske resultata av møtet, og syner kva dei har å seie om styrke tilhøvet mellom USA og Sovjet. Den fortel også korleis ein kan vente at avtalene blir mottekne i det sovjetiske folket.

Artikkelen er omsett frå tidsskriftet Albania today. Det kjem kvar annan månad, og inneheld eit vell av interessante artiklar om marxistisk teori og kommunistisk politikk. Det nummeret vi har henta desse artiklane frå, har t.d. stoff om kuppet i Chile og ansvaret som ligg på revisjonistane for det som skjedde der, om arbeidarklassen i Sovjetsamveldet som er blitt frarøva retten til produksjonsmidla, og om kjerna i den ny-freudianske læra som er så populær i mange krinsar i vest.

Det kan tingast frå Drejtoria e perhapjesse librit, Tirana.

 

Avtalen USA/Sovjet

Zeri i Popullit, juli 1973

«Da generalsekretæren i Sovjetunionens kommunistiske parti kom til USA, vart han motteken med seremoniar som elles berre blir kongar og keisarar til del. Korkje etiketten i USA eller i andre kapitalistiske land tillet at partileiarar blir mottekne med slike seremoniar – i sær ikkje når dei kallar seg kommunistar. Men som dei forretningsmennene amerikanarane er, tek dei det ikkje så tungt om dei bryt etiketten, så sant det er forretningsinteresser det går om.

Såleis var det 21 skot frå kanonar i hagen ved Det kvite hus som gav tilkjenne for Washington og resten av USA at no hadde herskaren for heile Russland kome for å gjeste presidenten i USA.

Den overdådige seremonien fekk likevel ikkje gjesten til å føle seg ille ved. Han godtok gjerne dette keisarlege ritualet, nett som han gjorde da han var i Paris og Bonn. Han vil gjerne få fortalt den vanlege amerikanaren – og McCarthys etterfølgjarar med – at dei ikkje treng bli redde for tittelen hans, for han står da ikkje for noko slag kommunisme. Nixon, det anti-kommunistiske USA og all reaksjon verda over må ikkje reddast for «sovjetkommunismen». Den er ikkje lenger leninistisk. Den er berre eit slag surrogat som fullt ut og i alle ting går i lag med USA.

Bresjnev for til USA som ein kjøpmann som har lyst alle dei viktigaste rikdommane i landet sitt ut til auksjon på den imperialistiske marknaden. Tilbodet var større enn jamvel dei sløgaste bankmennene i Wall Street hadde tenkt seg. Og kven kunne eigentleg ha trudd at Sovjetsamveldet ville falle så lågt at dei opna dørene for ein så stor og snøgg flod av amerikansk kapital, tilmed ein som overgår det som blir tillete i dei landa som er venlegast stemde mot dollaren? Men det som no skjer, det er rett og slett at revisjonistklikken som no herskar i Sovjetsamveldet held på å godta ein Marshall-plan for landet sitt. Dei sel landet, stykke for stykke, til amerikanske monopol. Dei legg dei underjordiske ressursane til Sovjet under kontroll frå trustane i Texas, Chicago og California.

Ein tvifeltring kring Kina

Det er folk som seier at Sovjetsamveldet er ein stor stat, derfor kan dei ta imot kreditt frå kven dei sjølv måtte ønskje, utan å frykte nokon ting. Dette er grunnlause og truskyldige påstander. USA-imperialismens historie skulle være prov nok på at den ikkje gir frå seg ein cent til nokon utan å vere heilt trygg på å få det att med renter. Det går også klart fram av alt det dei gjer til dagleg.

Det er dette som no vil hende med Sibir og. No strøymer det ei svær mengd med yankee-kapital inn i dette området. Det er laga omfattande planar for å nytte ut mineralførekomstane der ved hjelp av transatlantiske trustar. Dermed er alt duka for å gjere området til eit protektorat under USA. Men Bresjnev-klikken er villig til å godta dette. Dei siktar på å legge ein tvifelt ring omkring Kina, dels med sin eigen hær, som dei for lengst har konsentrert langs grensa mellom Sovjet og Kina, og dels ved å lite på amerikanarane etter kvart som dei får eit fast grep om Sibir.

Kvarhelst USA-imperialismen auser inn kapital, byggjer dei også opp militærbasar for å forsvare rikdommane sine. Det gjorde dei i Thailand, i Vietnam og i andre land i Asia. Det gjer dei i mange land i Europa. Der har dei ikkje berre hand om dei økonomiske nøkkelposisjonane. Dei har også hærstyrkar der for å forsvare desse posisjonane om det skulle bli turvande. Dei skal både tene som press overfor desse landa og som basar for åtak på andre land. –Kan ikkje dette kome til å hende med Sovjetsamveldet også?

Hauk over hauk

Bresjnev-klikken har late landet sitt bli hengande etter i utviklinga. No vil dei gje omfattande konsesjonar til USA og dei andre imperialistmaktene. Dei vil la dei få fullt spelerom til å investere milliardar av dollar i landet. Dermed vonar dei at Sovjetunionen skal greie å løyse dei teknologiske utviklingsproblema og kunne tevle på like fot med dei andre på den kapitalistiske verdsmarknaden. Medan utanlandsk kapital investerar på den «sivile» sektoren av økonomien, tenkjer så Bresjnev at han kan få investert nasjonalkapital på dei sektorane som først og fremst har med utviklinga av hæren og opprustninga å gjere. I første omgang kan det sjå ut til at planen til sovjet-revisjonistane er svært så sløg. Det kan sjå ut som om USA held på å gå i fella, som om USA med sine eigne hender no hjelper den staten som konkurrerer med dei om verdsherredømmet til å kome på fote økonomisk og militært. Enden på visa kan synest å vere at Sovjetsamveldet blir overlegen på område som avgjer kappløpet mellom dei.

Men i røynda er det helt annleis. USA-imperialismen reknar grundig etter og veit svært godt korleis dei skal bruke pengane sine og kvar dei skal bruke dei. USA har fullt oversyn over kva Sovjethæren er god for no og i framtida, og veit også kva deira eigen hær er god for. Det ville sjølvsagt vere gale å tru at dei ikkje har tanke for at investeringane i Sovjet-unionen vil verke inn på makt balansenmellom dei to landa. Dei bur seg utan tvil på at dette kan skape ein situasjon som kan gjere det lettare for Sovjet å utvikle våpen. Dei er merksame på desse ulempene. Men dei tar og med i rekninga kor viktig det er for dei å infiltrere Sovjet-unionen – både økonomien og livet elles der i landet. Dei svære kapitalinvesteringane vil føre til oppløysing på mange felt, og dette vil truleg også føre til at forsvarsevna vil bli svekka og øydelagd.

Magnatane kjem attende

Sovjethæren har lange revolusjonære o gpatriotiske tradisjonar, heilt frå Oktober-revolusjonen til Lenins og Stalins tider. Vil dei gå med på at ein degenerert klikk sel landet til USA-imperialismen? Vil det russiske folket og andre folk i Sovjet-unionen sitje med hendene i fanget når dei ser kva som no skjer? No kjem dei attende, dei utanlandske konsesjonshavarene og ågerkarane som vart hivne ut saman med tsarveldet i 1917. No kjem dei, magnatane frå New York, London, Tokyo, Berlin og Paris, som vart slegne ned saman med den utanlandske intervensjonen, – dei umettelege bankierane frå vestlege monopol, som organiserte hungerblokaden andsynes Sovjetrussland og freista å hindre hjelp til sjuke menneske i landet. No ser dei dei kome spaserande attende med stokken i handa, inn på dei fabrikkane og anlegga som dei vart drivne ut frå for 56 år sidan. Det hatet sovjethæren og sovjetfolket nører mot desse iglene og umettelege ulvane som har suge blodet av det russiske proletariatet i årtider, det vil aldri kunne sløkkast. Dei vil heller aldri gløyme den vanærande kapitulasjonspolitikken til dei gamle tsarane, når dei nye tsarane i Kreml no nyar den oppatt. Det er umogeleg å hindre at dei blir medvetne om kva for fårer som truar dei nasjonale interessane deira og deira framtid som eit stort land og ein stor stat.

Bresjnev sterk mann i sovjet?

USA-imperialistane trur dei kan gjere kva handel dei vil med Bresjnev, fordi dei ser han som den sterke mannen i Sovjetunionen. Dei trur at Bresjnev no har styrkt si stilling mykje og at makta hans ikkje er til å rokke, især no når han har fått Gretsjko, Gromyko og Antropov med i politbyrået. Dei sit i toppen av militærapparatet, i leiinga for utanrikspolitikken og politiet. Men dei som kjenner Sovjet-samveldet og sovjetfolket kan ikkje slå seg til ro med slike tankar. Korkje hæren eller folket vil nokon gong godta Bresjnevs eventyrlege planar, og dei vil i alle høve aldri stø dei. Ikkje nokon stat og ikkje nokon hær som er blitt gjennomtrengd av imperialismen sin ideologi og imperialismen sin kapital kan unngå å bli gnegen av den kapitalistiske ormen og ta til å forfalle og degenerere.

Bresjnevs maktstilling er veik. Det skuldest ikkje berre at det er motstand frå sovjetfolket mot politikken hans og at han ikkje får nokon stønad frå dei arbeidande massane for den opportunistiske og ufolkelege politikken sin. Det er velkjend nok at det også er valdsame motsetningar i den øvste sovjetiske leiinga og at det finst opposisjon der, sjølv om dei strever for å løyne det. Motsetningane grunnar seg på anti-marxisme og utviklar seg på grunnlag av kamp om makta. Derfor har dei og ein hang til å bli stadig djupare.

Etter at Khrustsjov vart kasta var det mykje snakk om den kollektive ånda som skulle rå blant sovjetleiarane. Dei tala og om Bresjnev som «ein likeman mellom likemenn». Men perioden da Khrustsjovs «subjektivisme» vart kritisert enda svært så snøgt. Bresjnev ende opp som leiar for alt. Han greip kontrollen over alle ting, frå økonomi til utanrikspolitikk. No syner det seg at han ikkje satte pris på Kosygins møte med Johnson i Glassboro.Før var Kosygin statsminister. Som regjeringssjef styrte han med utanrikssakene. No har Bresjnev pressa han ut. Det ser ut som om den populariteten han heldt på å vinne, la seg som ein skugge over den stråleglansen Bresjnev prøvde å omgje seg sjølv med, som eine innehavar av makta i Kreml. Bresjnev har tatt seletyet i sine eigne hender, men kollegane hans i den revisjonistiske leiinga er ikkje betre sjølve. Dei ville ha gått fram på same måten som han om dei hadde kunna.

Det som har hendt, syner at maktovertakinga til Khrustsjov-mennene var ei katastrofe for Sovjetsamveldet. Under deira styre har landet blitt så usselt at det må tigge om brød, maskinar og tekniske

«Magnatane kjem attende»

Hva går de økonomiske avtalene mellom Sovjet og USA ut på? Fra det sovjetiske pressebyrået Novosty i Oslo har vi fått en artikkel om toppmøtet mellom Bresjnev og Nixon i Moskva i mai som bl.a. nevner følgende resultat av forhandlingene de siste par åra:

– Avtale med Occidental Petroleum Corporation om gjensidige vareleveranser på 8 milliarder dollar over en 20-års-periode («den største kontrakt som er inngått i den internasjonale handelshistorie»). Avtalen omfatter levering av utstyr og materialer, utvinning og raffinering av olje og gass, produksjon av kunstgjødsel og landbrukskjemikalier, hjelp til reising av en kjemisk storbedrift for produksjon av 4 millioner tonn amoniakk og 1 million tonn urea i året, kreditt til utstyr til denne fabrikken, utarbeidelse av nye prosesser for bearbeidingav metall.

– Planer om levering av komprimert gass fra Sovjet til USA til en verdi av titalls milliarder dollar på lang sikt.

– Avtale med Swindell-Dreissler og andre firmaer om levering av utstyr til bygging av Kama bilfabrikk.

– Avtale med Joy Manufacturing for utstyr til utvinning av kull, med Arthur Andersen & Co. om informasjonssystemer for industri, forskning, handel.

– Tilbud til Westinghouse Electric Corp., Union Carbide og andre om konstruksjon av generatorer, transformatorer, gassturbiner osv.

– Amerikansk interesse for sovjetisk del-produksjon til utstyr som produseres i USA, og kjøp av sovjetiske verktøymaskiner, tankskip, tørrlasteskip og kulelagre.

– Representasjon i Moskva for Pullman, Occidental Petroleum Corp., General Electric, International Harvester, Caterpillar, Hewlett-Packard, Engelhart Minerals, Pan-American, American Express –og Chase Manhatten Bank, Bank of America, First National City Bank.

Det som har hendt, syner at maktovertakinga til Khrustsjov-mennene var ei katastrofe for Sovjetsamveldet. Under deira styre har landet blitt så usselt at det må tigge om brød, maskinar og tekniske patentar frå USA-imperialismen, frå verdsens folk sin svorne fiende. Det revisjonistiske Sovjetsamveldet har kome så langt ut på tiggarstigen at det ikkje eingong kan forsyne dei såkalla «sosialistiske» partnarane sine med råmateriale, enda dei har plikta seg til å gjere dette og jamvel bygd opp særlege mellomstatlege organ til å syte for slikt. Dette må Ungarn, Tsjekkoslovakia, Polen og ikkje minst DDR no li for økonomisk. Deire visjonistiske klikkane i desse landa har utvikla seg til reine leikedokker for sovjet-revisjonistane. No godtek dei på den mest servile måten den vanskelege stillinga Moskva har stilt dei i. Dei følgjer føredømet til sjefane sine og ønskjer no å finne seg utvegar ved å gå saman med USA-imperialismen og andre imperialistar sjølve.

Bresjnev kjem USA til hjelp

Den pseudo-revolusjonære klikken som herskar i Sovjetsamveldet i dag, kjem USA til hjelp på ei tid da USA-imperialismen går gjennom den mest alvorlege krisa i si historie. Dei hjelper USA-imperialismen til å kome over krisa i Vietnam og i NATO, Watergatekrisa og valutakrisene, ved å gje dei marknader, det vil seie dei reine energitilførslene når det gjeld kapitalinvesteringar. Samstundes hjelper dei USA politisk, ved å vere med på å løyne nederlaga i Vietnam, Indokina og andre stader og å kalke over dei nederlaga landet har lide i alle verdsdelar.

Det er ikkje noko slumpehøve at Bresjnev ikkje ønsker å tale med Nixon om Watergateskandalen. Sovjetpressa har og vore tyst om den. Kva skulle han seie når det kom for dagen at partnaren hans er ein førsteklasses gangstar? Men det er ein annan grunn også til at han ikkje kan seia noko: Bresjnev sjølv og klikken hans har ikkje berre sett nokre få personar, men heile folket, under oppsyn frå det hemmelege politiet.

Bresjnev si reise til USA og den foraktelege kjøpslåinga hans med Nixon og dei andre leiarane for USA-imperialismen, er ei fornærming mot alle bolsjevikane i Sovjetsamveldet. Desse hendingane har gjort dei rasande. Det er ikkje tvil om at dei vil reise seg og knuse Sovjets nye Krustsjov.

Sovjetfolket føler eit stort ansvar overfor seg sjølve og alle andre folk i verda. Dei vil ganske sikkert reise seg for å stogge handa til politiske eventyrarar som Bresjnev og kompani. Og Sovjetfolket er i rørsle. Ikkje sjeldan finn det stad demonstrasjonar og andre markeringar av motstanden. Meir enn ein gong har hæren blitt tilkalla for å slå dei ned. Herskarklikken prøver å brennemerke dei som tek del i slike demonstrasjonar som psykopatar og halvkriminelle. Dei prøver å sverte dei på alle måtar og set alle slag merkelappar på dei for å få opinionen i og utanfor landet til å tru at aksjonane deira er små og få og ikler betyr nokon ting politisk. Men sanninga er ei heilt anna. Det er stor motstand i Sovjetsamveldet mot Bresjnev- og Kosygin-klikken. Ein merkar lett misnøyen med den revisjonistiske politikken. Det dei gjer blir møtt med uttala hat, særleg det nære samarbeidet med USA-imperialismen. I spissen for denne motstanden står dei unge og eldre bolsjevikane.  Sovjetfolket blandar ikkje dei saman med slikt skrot som Solsjenitsyn og kompani.

Dei revolusjonære i Sovjet er heile tida i ein vanskeleg situasjon. Kampen dei må føre kjem ikkje til å bli av dei lettaste. Men dei vil utan tvil greie å overvinne hindringane. Dei har framifrå tradisjonar og ein rikdom av erfaringar frå revolusjonær kamp å sto seg på. Dei veit korleis dei skal kome gjennom dei offera som blir nødvendige.

 

Våre krav – fiendens taktikk

Denne artikkelen byggjer på eit foredrag som vart halde på eit møte om lønnsoppgjeret arrangert av AKP(m-l) i Trondheim i midten av mars, før avtalen mellom Jern og Metall og Mekaniske Verksteders Landsforbund vart oppsagd og før det vart kjend kva slags pakkeløysing staten sat med i bakhanda.

Mens norsk monopolkapital de siste åra har stått i en situasjon med stadig voksende problemer med å øke profitten, går norsk økonomi nå inn i en veldig høykonjunktur. Oljevirksomheten gjør at vi står foran en mer omfattende strukturrasjonalisering av norsk industri enn kanskje noen gang tidligere. Makta vil bli enda mer konsentrert i statsapparatet og i de største kapitalgrupperingene i landet. Norge blir trukket enda nærmere imperialismens maktsenter. Det kan komme angrep på fagbevegelsen i framtida som vi skal være godt rustet til å stå imot. Årets tariffoppgjør blir en smakebit på hva vi har i vente.

Samtidig er det lenge siden to linjer har stått skarpere mot hverandre enn ved dette lønnsoppgjøret. Skritt for skritt har arbeidskjøperne oppnådd økt kontroll over fagbevegelsen, samordning og statlig innblanding i oppgjørene. De har økt sin andel av verdiskapinga og redusert våre inntekter. Deres krav foran den «oljealderen» de nå går inni er: hardere kontroll, utbyttingsfred. De har et enormt behov for kapital til investeringer, som arbeidsfolk i Norge skal få betale.

Til nå er det først og fremst utenlandsk kapital som har kastet seg over olja. Di tmå staten og monopolene fortsatt vende seg for å få dekket kapitalbehovet sitt fullt ut. Vi vet av erfaring at de internasjonale kreditorene setter harde betingelser. At den norske staten må være villig til å slå hardt nedpå eventuelle «ekstremister» som streiker, er kanskje en slik betingelse?

På den andre sida har vi fått en styrket politisk arbeiderbevegelse i Norge. De fagorganiserte i klubber og foreninger på grunnplanet har også varslet kamp.

Skånlandutvalgets innstilling er foreløpig slått tilbake, forbundsvise oppgjør er knesatt. Tallrike klubber og foreninger har reist krav om kraftig forbedring av lønna.

Men hvordan er utsiktene til at kampen skal lykkes? Hvordan står klassekreftene? Det er dette jeg skal ta opp i denne artikkelen.

Lønnskampen 1974 – hvor bra er krava som er stilt?

Vi går til tariffoppgjøret i en situasjon hvor kapitalen ønsker arbeidsfred mer enn noen gang. Og, – det betyr igjen at vi skulle stå i en taktisk sterk utgangsposisjon. Ingenting ville være verre enn langvarig streik i industrier som har med olje å gjøre. Det er ut fra en slik taktisk vurdering av klassekreftene vi må se på de krava som er stilt.

Omlag alle forbund har i skrivende stund lagt fram sine krav. De viser at de fleste har vært svært så lydige overfor den «generallinja» LO-sekretariatet har trukket opp. Vi kan uten videre slå fast at ingen krav som er stilt er prega av offensiv kamp.

Dette er krava fire sentrale forbund har stilt:

Forbund     Medlemmer     Generelt krav     Totalt lønnskrav     Indekskrav

Kartellet       100.000         11–12 %              15,5 %                En indeksreguler.
Jern & Met.  92.000           7,5 %                   11 %                   Svingetall på 4. Kommuneforb.90.000        11–12 %              17 %                   Svingetall på 2. Grafisk         14.000           8 %                                                  To indeksreguler.

 

Alle krever ettårig tariffperiode. Jern & Met krever også i likhet med de fleste andre forbund tariffestet avgift for uorganiserte.

AKP (m-1) har under hele tarifforberedelsen gått inn for forbundsvise oppgjør og ettårig tariffperiode. Vi har like klart gått mot tariffestet avgift for uorganiserte. Vårt standpunkt her blir det ikke plass til å begrunne nærmere i denne sammenheng.

Jeg vil gå over til å se på to sentrale krav– indekskravet og det totale pengekravet.

Indekskravet

Den enestående dyrtida vi er inne i har tvunget forbundene til å kreve spesielle garantier mot prisstigninga i perioden. AKP har gått inn for et lavt svingetall, 2 eller 3 er lansert av Klassekampen. Hva betyr dette i forhold til de krava som forbundene har stilt? For det første må vi slå fast at indekskravet ikke er et krav om økt lønn. Det er bare et krav om sikrest mulige garantier mot reallønnsnedgang, garantier mot at lønnsøkninga blir spist opp av prisene i løpet av året.

Men hvilke garantier gir indekskrava som er stilt. Ett regneeksempel kan illustrere hva kravet betyr: Utgangspunktet er gjennomsnittslønna for industriarbeidere, ca. 3200 på månedsbasis.

Vi antar videre at prisene stiger med 12 % fra mai -74 til mai -75. Da vil en arbeider med:

Kartellets indekskrav tape omlag              kr.2400 i tariffperioden

Jern & Mets indekskrav tape om lag         kr.1200 i tariffperioden

Kommuneforb. indekskrav tape om lag    kr. 600 i tariffperioden

Grafisk indekskrav tape om lag                 kr.2000 i tariffperioden

Uten justering for prisstigning i perioden, men med såkalt «full kompensasjon for prisstigninga» ved periodens slutt, taper han omlag 5 000 i kjøpekraft i årets løp.

Slik er situasjonen for norske arbeidere i dag. Selv om vi krever «full» kompensasjon for prisstigninga må vi regne med at verdien av lønna går tilbake måned for måned.

Indekskravet har derfor to funksjoner. For det første skal det sikre oss størst mulig kompensasjon for den prisstigninga vi får i perioden. For det andre skal det gjøre det langt mindre lønnsomt for arbeidskjøperne å øke prisene. Derfor mener vi at indekskravet er et viktig krav i årets oppgjør. Men et hvilket som helst indekskrav, er, som vi har vist ingen garanti nok. AKP har reist krav om svingetall på 3 poeng. Det betyr regulering av lønnene hver andre måned. Jern og Metall, og trolig også SV har lansert et svingetall på 4.

Som vi har sett betyr begge kravene at vi aksepterer et visst tap. Det skal vi selvsagt ha kompensasjon for ved neste tariffoppgjør.

Vi står ikke lenger fra hverandre på indekskravet enn at enhet her må være mulig. Med den offensiven arbeidsgiverforeningen og staten legger opp til, trenger vi enhet på så mange saker som mulig. Med en slik enhet vil vi også kunne sikre et bedre indekskrav for kameratene i Kartellet og andre forbund som ikke har reist skikkelige krav på dette feltet.

Pengekravet

Under kapitalismen eksisterer det ikke noe som heter «rettferdige krav». Tariff-oppgjøret er en kamp mellom to klasser. Begge har som mål å sikre seg størst mulig del av de verdiene folket har skapt. Seier i tariffoppgjøret for arbeiderklassen, det må bety at vi sikrer oss en betydelig større andel av verdiskapinga enn tidligere. Tilbakegang betyr at kapitalens (inklusive statens) andel har økt. La oss med enkle tall se hvordan stillingen er.

Gjennom hele 60-årsperioden og de første70-åra har nettonasjonal-produktet i faste priser steget kraftigere enn lønningene. Grovt anslått er gjennomsnittstallene h.h.v. 4,5 % og 3 %. Det betyr at hvert år har lønnsmottakerne beholdt en mindre andel av verdiskapinga enn kapitalen og staten.

Et annet eksempel:

I NAF-brosjyren: «Tall og fakta fra NAF» har de beregnet lønnsutviklinga for industriarbeidere. Her viser de at den disponible realinntekten for industriarbeidere i gjennomsnitt fra 1960 til 1972 har steget med 2,5 %. Samtidig har de direkte skattene økt med 23 % pr. år! Med økende skattepress og prisstigning har industriarbeideren beholdt betydelig mindre enn den årlige produktiviteten i industrien. Med en anslått årlig produktivitetsøking på 3,5 % ser vi at lønningene hvert år har fått en betydelig mindre andel enn de skulle ha.

Særlig ekstremt blir det etter 1970. Da viser NAFs tall at industriarbeidernes lønninger har blitt redusert når en ser på kjøpekraften. Mens en industriarbeider i 1970 fikk utbetalt kr. 15 513 (1960-kroner), fikk han i 1972 kr.15 481.

Året 1973 har vært et spesielt godt år for arbeidskjøperne. Selv borgerskapets eget nasjonalregnskap greier ikke å skjule det.

Økonomisk Utsyn fra Statistisk Sentralbyrå forteller bl.a. at inntektene i de viktigste eksportindustriene økte med over 20 % og at eiernes andel av verdiskapinga økte langt sterkere enn lønnsmottakernes andel.1973 var uten tvil det året hvor kapitalen sikret seg et kraftig innhogg i folkets verdiskapning. Og hva sier statens såkalte «objektive» upartiske økonomi-ekspert», Aukrust, om det? Han konstaterer at 1973 var bra for arbeidskjøperne og at 1974 blir kanskje enda bedre, og han slår fast:

«I så fall vil 1974 bli et enestående godt år for næringslivet, som vi må unne bedriftene.»! (FraDagbladet2/3 -74. Min utheving.)

Vi tror nok gjerne at Aukrust og andre såkalte eksperter for det borgerlige statsapparatet «unner» bedriftene store fortjenester. Men hva unner de arbeidsfolk?

Norsk Tjenestemannslags gruppe på Statistisk Sentralbyrå har regnet ut lønnsutviklinga for statsansatte. De slår fast at den realdisponible månedslønna for de fleste var på topp i 1968. For 6 år siden! Til tross for at det har vært to lønnsoppgjør siden da har verdien avlønningsposen gått tilbake. La oss her nøye oss med å se på situasjonen for to statsstillinger som i dag ligger nokså «midt i laget».

En statsansatt lønnstaker med 36 000 på våren 1973, som er enslig, har foran vårens oppgjør ei realdisponibel månedslønn som ligger 60 kr. lavere enn lønna i1968/69!

Det andre eksemplet er en statsansatt lønnsmottaker med 44 000 våren 1973. Her er det også beregnet hva en enslig person har tilbake i forhold til 1968. Han har kr. 176 mindre realdisponibel inntekt i måneden.

Minst 18 – 20 %

AKP vil oppfordre alle lønnsmottakere til i det minste å stå på et lønnskrav som sikrer oss samme andel av verdiskapinga som vi hadde da vi lå best an, dvs. før1970. Og vi slår igjen fast at dette er et defensivt krav. Det innebærer kompensasjon for 4–5 års etterslep med 3,5 % pr .år, og vår andel av produktivitetsøkinga i kommende periode, ei produktivitetsøking som trolig blir betydelig høyere enn de tradisjonelle 3–4 %.

Dette betyr pengekrav på 18–20 %. Bare et slikt krav hindrer oss i å overlate enda mer av vårt eget arbeid til kapitalen. Forbundsledelsene har reist krav som ligger under dette.

SV oppfordrer folket til å være tilfreds med lønnsøkinger som gir oss bare en «liten» tilbakegang. Men når skal arbeidsfolk kreve tilbakebetalt det de har tapt av posisjoner tidligere om ikke nå, – i en situasjon hvor storkapitalen regner med kjempegevinster? Eller mener SV at fagbevegelsen som kamporganisasjon er for svak til å vinne et krav det kan bli kamp om? Da svarer vi at dersom venstre i fagbevegelsen støttet av folk på grunnplanet nå står sammen, har muligheten til seier kanskje aldri tidligere vært større! SV har til nå nøyd seg med å henge på lasset til forbundspampene. Men det kreves langt mer av et parti om det skal ha krav på tillit fra arbeidsfolk som vil ha en forandring på dagens tilstand!

Fiendens strategi og taktikk

Gjennom kravet om forbundsvise oppgjør, ettårig avtale og indeksavtale som skal gi størst mulig kompensasjon for prisstigninga, har fagbevegelsen til nå reist krav som kapitalen uten tvil frykter. Derfor ser vi at de kjører ut med hele sin skyts, fra en samlet presse til økonomiske «autoriteter».

De har 95 % av pressa, TV og radio på sin side. De har hele det statistiske apparatet til borgerskapet. De har tallrike eksperter, direktører, forskere, professorer, som selvsagt vet hva som er «best for folket». Til sist og farligst har de en rekke klassesamarbeidsorganer hvor det såkalte Kontaktutvalget er det ledende. Her møtes ledelsen i fagbevegelsen, arbeidsgiverforeninga, næringsorganisasjoner og staten før og under tariffoppgjøret for å holde hverandre «orientert», som det heter.

Med andre ord: her dikterer stat og kapital hvilken linje LO-pampene skal legge fram for medlemmene. Under årets oppgjør skal Kontaktutvalget spille en nøkkelrolle i forsøkene på å «samordne» oppgjøret i siste liten eller lage «pakkeløsninger».Det er disse våpene arbeiderklassens fiender nå setter inn for å vinne lønnskampen. Og hva bruker de sine «våpen» til? Jo, å spre myter og å lansere lure lønnstilbud

 

1. Kapitalens myter.

Arbeidskjøperne og deres økonomiske ideologer har gjennom historia utviklet et sett av myter som de sprøyter inn i folket, fra ungene i skolen til fagorganiserte i klubbene. Det er myter som:

– kaketeorien, at det finnes ei gitt lønnskake slik at hele tariffoppgjøret blir et spørsmål hvor arbeidsfolk skal dele ei kake mest mulig likt. Underforstått er det da at kapitalens andel er det ikke noe å gjøre med. Av denne myten gir det seg også glimrende muligheter for å splitte folket: å gå inn for lavtlønnte som igjen betyr at en må gå mot middels og høyt lønnte.

– å gå inn for de ikke-yrkesaktive (bl.a. trygdede) som igjen da må bety å gå mot yrkesaktive. å gå inn for skatteletter, som betyr at arbeidere i stat og kommune må holde tilbake lønnskrav.

– myten om pris- og lønnsspiralen. Det er denne myten som mer enn noen annen er kjørt fram foran årets oppgjør. Den skal jeg gå grundigere inn på nedenfor.

– myten om at høyere lønnskrav vil tvinge dårlig stilte bedrifter til å innskrenke, dvs. at arbeidsfolk gjør seg sjøl arbeidsløse ved å stille krav. Til denne kan vi svare: Bedrifter som er så dårligstilt at de ikke kan betale folk ei stabillønn har en ingen garanti for vil greie seg uansett lønnskrav eller ikke. Dessuten:

De som først og fremst har lagt ned bedrifter i Norge er staten og industrien sjøl. Gjennom planlagt strukturasjonalisering (f.eks. treforedling i Drammensvassdraget) har de lagt ned tusener av arbeidsplasser.

Som nevnt har prismyten naturlig nokfått en spesiell plass foran årets oppgjør. Derfor er det nødvendig å gå grundigere inn på den, slik at en kan se klart at den er blank løgn.

Myten om pris- og lønnsspiralen

La oss starte med noen fakta. Gjennom hele 50- og 60-åra lå prisstigningen gjennomsnittlig på 3–4 %. Så skjer det noe: Fra en prisstigning på 3,1 % i 1969 hopper prisene til:

10,6 % i 1970

6,2 % i 1971

7,2 % i 1972

8,0 % i 1973

9,6 % til 13,3 % anslått for 1974.

 

Med andre ord – prisene er i 70-åra på et nivå som er 3 ganger høyere enn nivået i 50- og 60-åra. Og hva kan vi gjøre for å rette på dette? Jo svarer ekspertene. De fagorganiserte må dempe sine krav foran tariffoppgjøret. Holder vi altså kravene tilbake skal prisstigningen dempes. Men vi har hørt denne melodien før. Sist vi hørte den var under forhandlingene om priskompensasjon i fjor. Da ble vi lovet lavere prisstigning dersom vi godtok en kompensasjon for prisstigningen på bare 45 %. Hva har vi sett? At prisene bare har økt i aksellererende tempo, at ikke ett av løftene er innfridd. Det kapitalistiske systemet har overbevist oss om at de mangler kontroll med prisene. Hvordan kan de da kreve moderasjon fra oss når de ikke kan gi oss garantier?

Men hvem er det som er årsak til prisstigninga?

Jo, i følge Statsråd Sagør sjøl skyldes 60 % importprisene, dvs. priser som bestemmes helt uavhengig av det norske lønnsnivået. For det andre bestemmer regjeringa en rekke priser: Offentlige kommunikasjoner og andre offentlige tjenester i tillegg alle varer som det offentlige bestemmer prisen på gjennom sin avgiftspolitikk. Og som vi veit har regjeringa monopol på disse sektorene og trenger ikke øke prisene «av konkurransehensyn». For det tredje har en rekke norske kapitalister nærmest monopol for sine produkter, dvs. de kan bestemme prisene helt uavhengig av om kostnadene øker eller blir redusert.

Til sist står vi tilbake med ei gruppe bedrifter som kan, og alltid vil overvelte lønnsøkinger på økte priser.

Av dette skulle to ting være helt klart: For det første bestemmes prisen på kanskje 80 % av varene på det norske marked nærmest uavhengig av lønnsnivået. For det andre ser vi at dersom arbeidsfolk holder lønnskravet tilbake vil allikevel prisene stige kraftig pga. utenlandsprisene og de norske bedriftenes stilling.

Stemmer konklusjonen med de historiske erfaringene? Ja fullstendig. Bare en gang i løpet av 50- og 60-åra hadde vi kraftigere prisstigning. Det var i1952 og 1953. Årsaken var heller ikke da svære lønnstillegg, men Koreakrigen og den voldsomme vareetterspørselen som fulgte krigen. Den sterkeste prisstigninga i7 0-åra til nå hadde vi i 1970. Skyldtes den ekstraordinære stigningen da svær elønnstillegg? Nei, det var økningen av momsen fra 13,64 % til 20 % som gjorde utslaget.

Og i dag er årsaken lønningene? Nei!

I 1973 var det ikke tariffoppgjør og derfor også ubetydelige lønnsøkinger. Men prisene steig «bare verre enn før». Hovedårsaken er: At mulighetene for internasjonale konserner pga. monopolisering til å øke prisene uten fare for konkurranse, har økt kraftig, at det har oppstått knapphet på en rekke råvarer og at disse har kommet under større kontroll av landa hvor varene finnes, og til sist for Norges vedkommende, at kapitalen gjennom sin investeringsiver har økt etterspørselen etter varer kraftig. Dette er de virkelige årsakene til at prisene har steget.

1. «Lure» lønnstilbud.

«Lure» lønnstilbud for kapitalen er selvsagt tilbud som godtas av fagbevegelsen, men som i realiteten betyr lave lønnsøkinger. La oss se på noen slike «lure» former for tilbud som arbeidskjøperne alt har lansert.

Samordning av lønnsoppgjøret.

Erfaringene fra tidligere oppgjør har lært arbeidskjøperne at dersom de greier å samordne oppgjøret er halve seieren vunnet. Staten og arbeidsgiverforeningen sammen med LO-toppen har siden begynnelsen av 60-tallet innsett betydningen av samordnede oppgjør. Kontaktutvalget blei 1963 oppnevnt med hovedoppgave å samordne oppgjøret den gangen. Siden har kontaktutvalget vært et viktig redskap for samordning.

Hva betyr samordning? Jo, at det skal forhandles samlet for hele fagbevegelsen under ett. At LO-ledelsen (som Selvig og Bratteli stoler på) skal lede hele tarifforhandlingen. Og viktigst, at uravstemningen skal gjøres for hele fagbevegelsen samlet. Vi har sett hva det har betydd: For det første elendige krav og ettergivenhet i forhandlingene fra LO-ledelsen. For det andre at forbund som har stemt ned det samla generelle tilbudet har blitt nedstemt av mer «lydige» eller «tilfredse» forbund.

Fagbevegelsen har i år avvist samordning og presset fram forbundsvise forhandlinger og forbundsvis avstemning over forhandlingsresultatet. Men det betyr enda ikke at arbeidskjøperne har oppgitt muligheten på samordning. Allerede på sentralstyremøtet i NAF i januar understreket de «nødvendigheten av en samordning av oppgjørene». Og selvsagt er det hensynet til «rikets økonomi» NAF er opptatt av. I dag bruker de som argument for samordning at forbundene har reist indekskrav som er generelle og som derfor krever samordning av gjennomføringa. Også Aspengren har vært inne på tanken om nødvendig samordning av oppgjøret i siste fase. Fagbevegelsen må derfor med alle midler forsvare de forbundsvise forhandlingene mot alle forsøk på samordning i siste fase.

Pakkeløsning

Dette er det siste skuddet på stammen av arbeidskjøpernes knep. Argumentasjonen er som følger: Pga. den sterke pris- og skatteøkningen blir lønnstilleggene lett oppspist om de ikke koordineres med prisdempende tiltak og skattelette. Selvsagt går vi inn for prisdempende tiltak og skatteletter. Men hva er prisen?

De fagorganiserte skal moderere sine krav, så vil regjeringa garantere prisdemping og skatteletter. Som tidligere nevnt var den kompensasjonen for prisstigninga i fjor et resultat av at vi gikk med på en pakkeløsning. –Ideologen for pakkeløsningen er direktør Skånland i Norges Bank. Han foreslår opprettet et «Råd for pris- og inntektspolitikk» som skal trekke opp «retningslinjene» hvor lønninger, trygdesatser, skattesatser etc. inngår i et integrert system.

Erfaringa fra fjoråret har ført til at fagbevegelsen på grunnplanet massivt har avvist Skånlandutvalget. Men faren for en snikinnføring av pakkeløsninga er fortsatt til stede. Arbeiderpartiets landsstyremøte 28/2 har vurdert om «skatte- og avgiftslettelser kan komme inn som en del av vårens inntektsoppgjør.» Eller sagt med rene ord: Arbeiderpartiet har vurdert muligheten for å narre de fagorganiserte til å fremme lave lønnskrav med løfter om skatteletter og prissubsidier. Dette ble understreket av det foredraget en av Aps finanseksperter, Ragnar Christiansen, holdt den 11. mars. Her sa han i følge pressereferater: Folketrygdavgiften kan reduseres. Arbeidsgiveravgiften kan eventuelt økes mot at lønnstillegget reduseres tilsvarende!

AP bedyrer sitt ønske om å «hjelpe lønnsmottakerne til å oppnå reelle reallønnsforbedringer». Men hvorfor da ikke støtte fagbevegelsen i kampen? En pakkeløsning betyr at det blir forhandlet over hodet på oss, at vi stilles i utsikt garantier om prisstabilitet som ingen regjering i et borgerlig statsapparat kan gi, at vi må oppgi den frie forhandlingsretten. En pakkeløsning vil bety «gavepakke» for arbeidskjøperne.

Arbeidskjøperne vil kjempe for samordning, pakkeløsning eller for lønnsøkninger som er så ubetydelige at de fortsatt kan høste hele overskuddet av produksjonen. De vil kjøre offensivt fram. Truslene vil bli mange og de fagorganiserte kan ikke lite på at forbunds- og LO-ledelsen vil stå mot presset. Det er bare årvåkenhet fra oss, resolusjoner, vedtak, tariffdiskusjoner og propaganda mann til mann om hva vi må kreve som kan holde våre forhandlere på rett spor. Arbeidskjøperne står ikke sterkt. Sine våpen, lock-outen og det borgerlige voldsapparatet er begge ubrukelige for dem i denne omgang.

Vår linje. Streik eller nytt nederlag?

La oss oppsummere: Fagbevegelsen står politisk sterkere enn på lenge. Angrepene på leveforholda har vært noen av de hardeste i vår historie. Folk krever derfor forbedringer. Dette har også ført til at vi i dag står nærmest samlet om forbundsvise oppgjør, ettårig tariffavtale og såkalt «fullkompensasjon for prisstigninga». Men dette er ikke nok til å forsvare de fagorganisertes lønninger.

For det første må vi stå på en indeksavtale som gir oss minst mulig tap og som samtidig rent teknisk lar seg gjennomføre. Vi mener en indeksavtale som den Jern og Met. har krevd er et minimum. Det vi taper pga. prisstigninger i perioden vil her bli ca. 1200 kr. – en hundrelapp i måneden.

For det andre må vi stå på et rimelig pengekrav. Vi mener et krav på 18–20 % skulle være et minimum. Det sikrer oss om lag den andel av verdiskapinga som vi hadde i 1968/69. Kan noen si at det er særlig offensivt?

Hva gjør vi så når arbeidskjøperne kommer med tilbud som f.eks. tilbudet fra Mekaniske Verksteders Landsforbund, tilbud på 5 % lønnsøkinger, dvs. tilbud om fortsatt nedsatt levestandard!

Jeg tror svaret vårt må bli det samme som gruvearbeiderne i England eller de tyske funksjonærene: Dersom ikke de viktigste kravene innfris går vi til streik. Vi har fortsatt streikevåpenet, det eneste våpenet vi i realiteten har. Bruker den norske fagbevegelsen dette fornuftig, f.eks. trusler om streik i verkstedindustrien, er mitt tips at arbeidskjøperne temmelig raskt vil komme med pengene på bordet.

Regjeringa har lagt fram sin oljemelding. AP-propagandaen begynner å avtegne seg: Olja skal være en nasjonal ressurs, oljeutvinningen skal foregå i en moderat takt, av et overskudd på 12 kan bare 6 milliarder brukes i Norge, resten skal sikre norsk industri et liv etter oljeeventyret, ved at de investeres i utlandet osv.

Dette er frasene, sannheten er: 150 000 til 200 000 skal tvinges til å skifte arbeid,¹ utvinningstakten legger opp til et oljeeventyr for USA-imperialismens banker og oljeselskaper. Norsk økonomi vil bli enda mer avhengig av import av nødvendige varer, gjennom årlige utenlandsinvesteringer på 6 milliarder vil den norske stat få omfattende imperialistiske interesser å forsvare.

I nummer 3 vil Røde Fane ta opp den norske monopolkapitalens overgang til oljeøkonomi. Her vil vi bare kort kommentere en del av de planene oljemeldinga åpner for.

 

En utvinningstakt tilpasset USA-imperialismens behov.

AP kaller en utvinning på 50 millioner tonn årlig for moderat. Dette er 5 til 6 ganger det norske oljeforbruket. Takten kan bare være moderat for de kreftene som ønsker å tømme Nordsjøen for olje før århundreskifte. Et høyt anslag over forekomstene er 2 milliarder tonn. Olja vil ta slutt omtrent i 2015. Med en slik takt vil hovedtyngden av finansieringen gå til de amerikanske storbankene til Rockefeller og Mellon. De samme interessene står bak Esso, Phillips, Standard Oil osv. . Disse selskapene står for hovedtyngden av de allerede tildelte blokkene, og vil da også rimeligvis være de første til å profittere på den høye utvinningstakten.

 

Oljemeldinga en raseringsplan.

De fleste av de arbeidsplassene som skal vekk ligger i jordbruk, tekstil og nærings/nytelsesmiddelbransjen. a3, oljebransjen stoppe opp og det vil da ikke være dekning for import. Dette åpner for muligheten: Sterk rasering av disse næringene når det er høye oljepriser. Hvis oljeprisen faller vil ekspansjonen i oljebransjen stoppe opp og det vil da ikke være dekning for import av dyre matvarer, tekstiler osv.

APs Reidar Carlsen har sagt: «Før var det slik at kvinnene sprang etter arbeid, men nå skal det bli slik at en hær av arbeidsgivere vil løpe etter kvinnelig arbeidskraft.» Dette var hans kommentar til overgangen til oljeøkonomien. Hykleriet kan vel neppe bli klarere: Som Røde Fane legger fram i hovedtemaet, er det nettopp industriene kvinnene jobber i AP vil sanere.

Investeringsplanen viser: Legg Norge ned.

Industriens investeringsplaner viser hvem AP planlegger for her hjemme. For 1974 har Statistisk Sentralbyrå registrert ønsker om ca. 10 milliarder i investeringer i industri, bergverk og kraftforsyning².

Halvparten av dette skal gå til dansen rundt det svarte gullet.³ Blir dette fordelingen også i årene framover vil næring etter næring saneres. Selv APs plan om150 000 til 200 000 «overganger» vil vise seg å være for lave. I følge Statistisk Sentralbyrå var investeringen i 1973 21 % høyere enn i 1972. 16 % er den antatte stigningen fra 1973 til 1974.

Uansett hvor mye av dette som finansieres ved lån; tallene viser klart at den norske monopolkapital er ute etter å berike seg. Bare et skikkelig lønnsoppgjør kan svekke denne viljen til å tømme oljeressursene i Nordsjøen.

Skånlandutvalget og deprivatisering: Hjelpemidler for APs linje.

AP har lagt opp til oljeeventyr med norsk og utenlandsk monopolkapital i hovedrollene. For dette trenger de kontroll med kreditten og lønnsoppgjørene. Tallene viser en enorm vekst i investeringene. For at norsk monopolkapital skal kunne fortsette å vokse trengs det kontroll med rammen for lønnsoppgjøret (realistisk ramme) og det er nødvendig å hindre arbeiderklassens kamp mot prisstigningen mellom oppgjørene. Skånlands forslag er ikke glemt. De vil sikkert dukke opp under nye navn.

Men investeringene skal ikke bare taes fra lønningene. For AP er det viktig å sikre at investeringene skjer i oljeindustrien. En sentralisering av kreditten vil etter vår mening nettopp være det middel som raskt vil sikre at Aps raseringsplan kan gjennomføres. Når Høyre kan kalle dette for sosialisme, desto bedre for monopolkapitalen.

Brei motstand mot APs politikk.

Senterpartiet, Venstre, SV og AKP(m-1)har gått mot den politikken AP har lagt opp til. Særlig har kravene rettet seg mot den takten AP legger opp til. Mot denne motstanden står AP-ledelsen og Høyre, de gamle EEC-partiene. I Klassekampen er det blitt lagt fram konkrete forslag til parolen for kampen mot tvillingpartiene Høyre og AP. Her skal vi ikke utdype dette nærmere.

Kortsiktig vil det imidlertid bli viktig å sikre et lønnsoppgjør langt bedre enn kravet på 7,5 % i Jern og Metall. Også jordbruksoppgjøret vil bli et viktig om-råde for folkets motstand.

Noter

1.Oljemeldinga legger opp til en struktur-rasjonalisering på ca. 100 000 mellomnæringene.
2. I tillegg kommer overganger innen næringene. Statistisk Ukehefte nr. 51152. 1973(3)
3. Klassekampen nr. 9–74

 

Kvinnefronten heldt sitt andre landsmøte i Bergen 2. og 3. mars i år. Det møtte 165 delegater frå 59 stader i landet. Dei representerte 3 500 medlemmer – ei dobling frå i fjor. Landsmøtet vedtok å prioritere desse sakene i dette året: særeigne kvinnekrav i samband med lønsoppgjeret, rett til arbeid for kvinnene, utbygging av dagheimsplassar, rett til sjølvbestemt abort.

Møtet vedtok ei politisk plattform, med 146 mot 19 stemmer. Vi prentar den her, saman med den prologen Johanna Schwarz innleidde landsmøtet med.

Red.

 

Kära Systrar!

Vestlandet hälsar er alla!

Men det självsäkra Bergen, som arrangerar kongressen,

har tvingats beställa prolog av en Stockholms-stril från distriktet.

 

Jag ska beråtta en sann episod ur livet:

«Pappa», sa dottern, «kom och beråtta en saga!

«Och pappa beråttade sagan om Pål og Per

och Espen Askeladd som drog ut i världen

för att befria prinsessan som rövats av trollet

och vinna henne og halva kungariket.

Plötsligt frågade barnet: «Pappa, vad heter prinsessan?

«Pappan blev svaret skyldig. Sedan sa han:

«Prinsessan har inget namn. Hon år ju prinsessa.

Hon behöver inget namn. Därför år hon namnlös.»

«Precis som trollet», konstanterade barnet.

 

Det år inte fullt så illa i människans saga.

Där står det berättat om kvinnor med namn, och många står skrivna

med så kallad guldskrift på historiens blad.

Helgon: Maria, Sunniva och Birgitta.

Diktarinnor: Camilla Collett,

Amalie Skram och Ingeborg Refling Hagen.

Forskare, läkare, lärare,

skådespelerskor, operastjärnor –

kvinnor som varken rövats eller befriats,

men som befriat sig själva och oförfärat

vandrat sin egen väg och format sitt eget öde.

 

Men prinsessan som låter sig räddas, år lika namnlös

så i sagan som också i verkligheten.

Ty kvinnor har skrivit sitt namn som individer

– som grupp bor vi antingen kvar i berget hos trollet,

eller i prinsens berg också kallat slottet:

Låt prinsen få hela riket! Vi åger ju prinsen – tror vi.

 

Ska det fortsätta så? Är det inget vi kan och vill ändra?

 

I år kan Norges kvinnor fira ett jubileum –

inte så lysande stort, men ändå viktigt:

Den tjugofjärde oktober i år är det jämnt åttifem år sedan

en grupp av tändstickarbeterskor gick till strejk.

Kampen var dåligt planlagd – den sprang ut av den nakne nöden.

De vann kanske inte så mycket –men de fick sina stickor att lysa.

Detta var första gången här i landet

kvinnor som grupp gick till kamp för sin egen sak.

Den tjugofjärde oktober år också FN-dagen.

Jag vill föreslå den som de norska kvinnornas kampdag.

 

Vad ska vi kåmpa för? Hår kunde vi nämna mycket.

Rätt till vårt eget liv, rött till vårt eget namn.

Rätt att själva råda över vår egen kropp.

Rätt till en skapande, trygg miljö för de barn vi vill föda.

Rått till kunskap, rätt till ett meningsfullt yrke.

Rätt till att också vår insikt beaktas,

når folkets framtid blir formad.

 

Kraven är många. Hindren är många och hårda som trollets huvud.

Men vill vi fälla ett troll, så behöver vi styrka.

Det finns inte i sagans magiska flaska.

Vi är många. Vi har varandra. Det är vår styrka.

Låt oss med styrka hävda vår rätt att befria oss själva,

och vår rätt, vår solklara rätt, till halva riket!

 

Kvinnefrontens politiske plattform

Vedtatt på landsmøtet i Bergen 2. og 3. februar 1974

Kvinnefronten er en partipolitisk uavhengig organisasjon som samler ulike grupper av kvinner i arbeidet mot økonomisk, politisk, kulturell og seksuell undertrykking og utbytting. Kvinnefronten ønsker å samle flest mulig kvinner på grunnlaget: KAMP MOT ALLKVINNEUNDERTRYKKING.

Mange av de kravene Kvinnefronten i dag kjemper for ble for første gang til for 30–50 eller endog 100 år siden, men likevel blir vi ennå ikke anerkjent som fullverdige samfunnsmedlemmer. Vi defineres og vurderes utfra ansvaret for familien. Vi regnes ikke med når det gjelder arbeidsplasser, reelt har kvinner i dagens samfunn ikke rett til lønnet arbeid. En vanlig oppfatning er fremdeles at kvinners eneste oppgave er å føde barn og å oppdra dem.

I forhold til arbeidslivet har kvinner ikke full status som yrkesaktive. Dette viser seg i:

En skrikende mangel på arbeidsplasser.

Arbeidsvilkårene er ofte usikre. Kvinner arbeider ofte deltid og er ikke fast ansatt. Når tilbudet på arbeid blir dårligere er kvinnene de første det går utover.

Økonomisk vurderes kvinnelig arbeidskraft lavt. 80 % av kvinner i industrien tilhører lavtlønnsgrupper, mot 13 % av menn.

Fremdeles hviler ansvaret for hjem og barn i stor utstrekning på kvinnene alene og fører til at utearbeidende kvinner ofte får dobbeltarbeid. Skyhøye boligutgifter og økende priser på dagligvarer skal ikke tvinge oss til et eller annet arbeid under hvilke som helst betingelser.

Forholdene er ikke på noen måte lagt til rette for at kvinnene i praksis skal få samme rettigheter i arbeidslivet, eller samme muligheter til deltakelse som menn har. Vi krever at arbeidslivet blir innrettet slik at det blir mulig for begge foreldre å ha et yrke utenfor hjemmet, og å ta seg skikkelig av hjem og barn. Dette innebærer også at vi slåss for å få forholdene lagt til rette for oss som kvinner f.eks. ved å bedre vilkår under svanger-kap og gyldig sykefravær når barna våre blir syke.

Hundretusener av norske kvinner er i dag isolert i hjemmene og bundet til sin mann i økonomisk avhengighet. Denne avhengigheten fører til at forholdet mellom mann og kvinne ikke blir likeverdig. En stor del av hjemmearbeidende kvinner ønsker arbeid og utdanning utenfor hjemmet dersom forholdene er tilrettelagt.

Hjemmearbeidende kvinner har få eller ingen virkemidler til å få gjennomført selv de enkleste og mest rettferdige krav. Isolasjon fører ofte til at problemene oppleves individuelle. De hjemmearbeidende kvinnene kan slåss for sine krav, men de har ikke samme mulighet til å organisere seg som kvinner på en arbeidsplass.

Det rådende kvinnesyn er et viktig redskap for å holde kvinnen borte fra samfunnslivet og ta brodden av våre krav. Vi skal være hjemmets xsentrum og ikke noe annet. Det hevdes at vi har spesielle anlegg for husstell og barnepass. Enslige kvinner og kvinner som ikke vil ha barn, blir ikke akseptert på samme måte som kvinner som gifter seg og får barn. Fra vi er små lærer vi at kvinner er svake, passive og tilbakeholdende. Dette synet er herskende i samfunnet i dag, og det preger både kvinner og menn.

Kvinnefronten vil overalt i alle sammenhenger motarbeide et slikt syn og avsløre hvilke områder i samfunnet som sterkest fremmer det (som reklame, ukeblad, skolebøker osv.).

Vi vil gjennom diskusjoner, studiearbeid og praksis arbeide for at kvinner selv blir bevisste hvilken plass vi ønsker i samfunnet. Vi tror ikke kvinnekampen er tjent meden splittelse mellom kvinner og menn, men samtidig er vi sikre på at det vil kreve langvarig, hardt arbeid å nedkjempe alle gamle fordommer og forestillinger som i dag virker kvinneundertrykkende.

I familien, i arbeidslivet og i samfunnslivet for øvrig ønsker Kvinnefronten full likestilling og likeverd mellom kjønnene, at menn og kvinner deler ansvaret. Men vi ønsker ikke å konkurrere med mennene på deres premisser. Vi vil ikke nøye oss med å erobre de posisjoner menn har i dag. Vi vil ha full kvinnefrigjøring, ikke en mekanisk «likestilling» med menn utenhensyn til våre spesielle forhold: at vi føder barn.

Kvinnefronten arbeider for full kvinnefrigjøring. For å nå dette målet må vi arbeide for at flest mulig kvinner står samlet. Vi vil arbeide for at kvinneorganisasjonene skal samarbeide i flest mulig saker. Kvinnefronten vil samarbeide med andre grupperinger som fremmer de samme krav som vi gjør. Vi vil arbeide forsolidaritet med kvinnene i alle deler av verden.

 

ENHET I KAMPEN FOR FRIGJØRINGAV KVINNENE

 

Glæd jer af hjærtet, I, som vil vinde,

glæd jer, nu gryer den, frihedens dag,

Toget, I ser, er den nordiske kvinde,

vaagnet til kampen for arbejdets sag.

Flokket om fanen, modige, stærke,

bærer de frem mange tuseners krav.

Daarerne smiler, dog snart skal de mærke:

kræfter laa skjult i det blikstille hav.

 

Før man kun haandende talte om hende,

«kjønnet det svake», kun lidenskabslyst.

Længe nok lot hun sig haane og binde,

selv nu hun vover for likhed en dyst.

Og hun vil vinde; troen hun eier,

troen saa stærk paa sin ret og sit værd.

Intet i verden kan hindre den sejer,seiren,

som følger paa kvindernes færd.

 

Bleke er kinderne, troet det er kroppen,

øjet dog funkler, ej viljen er brudt;

glimtet af friheden frem kaldte troppen,

haabet er gjenfødt, tvilen er slut.

Frem nu mod maalet: velstand og lykke;

fremad til sejer, saa vækkede kjækt

ser vi nu tusinde kvinder fremrykke,

det varsler stort for den kommende slækt.

(Social-demokraten, 21/11 18891.)

Siden kvinnebevegelsen oppstod har det eksistert ulike kvinnepolitiske linjer i kamp med hverandre. De har sitt utspring i de forskjellige kvinnenes klassetilhørighet. Vi må lære disse linjene å kjenne innenfra, om vi skal kunne skjelne mellom en proletær og en borgerlig kvinnepolitikk.

 

1. Kvinnebevegelsen – et produkt av kapitalismen

Den moderne kvinnebevegelsen er et produkt av kapitalismen og det borgerlige samfunns gjennombrudd. Når en framstilling av kvinnebevegelsens historie ikke strekker seg lengre tilbake enn noen hundre år, så er det derfor ikke for enkelthets skyld, men fordi historien om kvinnenes politiske organisering faktisk ikke strekker seg lengre tilbake. Kvinner har også tidligere spilt en rolle innenfor visse folkelige reisninger, f.eks. var sannsynligvis enkelte kjetterbevegelser dominert av kvinner. I forhold til dette er det noe helt nytt som skjer i de mest framskredne kapitalistiske landene fra slutten av 1700-tallet av: nemlig at en hel bølge av motstand mot den særegne kvinneundertrykkinga oppstår, og at organisasjoner av kvinner og forkvinnenes rettigheter skyter opp som paddehatter.

Kvinnebevegelsen og klassene

Bakgrunnen for denne kvinnebølgen ligger dels i de rent materielle endringer kapitalismen førte med seg i produksjonsforholdene og i klassestrukturen. Og dels ligger den i den ideologien som de nye klassene førte fram.

De materielle forholdene som oppsto etter kapitalismens gjennombrudd var sjølsagt ikke de samme for alle klasser, – for borgerskapet som banet seg vei som herskende klasse, for den gamle føydalklassen av adelsmenn og privilegert borgerskap som krampaktig holdt på sine gamle posisjoner, men som uvegerlig gikk sin egen undergang i møte, og for det nye industriproletariatet som skapte grunnlaget for borgerskapets rikdom, men som selv ikke fikk nyte fruktene av arbeidet sitt. Det er da like sjølsagt at hver klasse utviklet sin ideologi utfra sin materielle stilling.

På samme måte med kvinnene. Det er ikke mulig å snakke om kvinnebevegelsen historisk som en kvinnebevegelse fordi kvinnene foruten å være kvinner også var knyttet til ulike klasser som bestemte deres materielle kår, og som bestemte det ideologiske utgangspunkt for den kvinnepolitikk de kom til å utvikle.

Clara Zetkin skiller mellom tre ulike utspring for kvinnebevegelsen: overklassekvinnenes, middelklassekvinnenes og intelligentsiaens bevegelse, og den proletære kvinnebevegelse. Overklassekvinnenes krav som særeie over formue er nok en del av kvinnebevegelsens krav også i Norge, men for kvinnebevegelsen som helhet har likevel overklassekvinnene spilt en relativt underordnet rolle. Jeg vil derfor holde dem utenfor denne gjennomgåelsen.

Det er tre retninger innenfor kvinnebevegelsen jeg vil ta nærmere for meg. Alle retningene gir seg dels organisatoriske uttrykk, dels er det snakk om en ideologi som går på tvers av organisatoriske skillelinjer. De tre retningene er:

– Kvinnesaksbevegelsen eller den feministiske bevegelsen.

– Den proletære kvinnebevegelsen.

– Kvinnereaksjonen.

 

Kvinnebevegelsen i middelklassen

Kvinnesaksbevegelsen eller den feministiske bevegelsen har sin klassemessige basis i middelklassens kvinner, og den sprang ut fra de endringene den kapitalistiske produksjonsmåten førte med seg for kvinner av middelklassen. Disse endringene var i stor utstrekning knyttet til familien. Jeg vil raskt nevne endel punkter for å belyse dette:

– Den industrielle utviklingen førte til en utvikling av familien fra produksjonsenhet i egentlig forstand, til en institusjon med få og begrensete arbeidsoppgaver. Mannens produksjon flyttes ut av hjemmet.

– Utviklingen av produksjonsmidlene gjorde også at flere og flere av kvinnenes oppgaver i hjemmet kunne overtas av samfunnet: klesproduksjon, lysstøpning, brygging, baking, for å nevne noe av det mest sentrale. Produksjonen flyttes ut, men kvinnene blir igjen i hjemmet. Industriproduksjonen skapte nye arbeidsplasser for mennene og dels for kvinner under middelklassekvinnenes stand.

– Kvinnenes mangesidige huslige virksomhet brytes ned, behovet for kvinnelig arbeidskraft i hjemmet blir sterkt innskrenket. Yngre kvinner, ugifte kvinner og gamle kvinner blir i stadig større grad overflødige i familieproduksjonen.

– For kvinnene blir familien i større grad enn før eneste akseptable livsvei. Formennene og for samfunnet derimot, blir familien en mindre viktig institusjon enn tidligere. Barn er ikke lenger en nødvendig arbeidskraft i samme grad, lettelser i husarbeidet gjør at heller ikke kvinnene er så uunnværlige. Det blir mulig å leve som ungkar.

Frihet, likhet, brorskap

Disse endringene skaper det materielle grunnlaget for et kvinnespørsmål blant middelklassens kvinner. Men den feministiske bevegelsen har også et ideologisk grunnlag som jeg skal si noen ord om.

Ideologisk henger kvinnesaksbevegelsen fra første stund av uløselig sammen med de borgerligdemokratiske ideene og de borgerlige revolusjonene som preger europeisk historie fra den franske revolusjonen i 1789. (Utenomeuropeisk historie holdes her utenfor, så også den amerikanske kvinnesaksbevegelsen.) Den progressive borgerlige bevegelsen krevet frihet, likhet og brorskap, og gikk til kamp mot føydalsamfunnets stavnsbånd, privilegier og nedarvede rettigheter. De krevet fri konkurranse for alle, uansett stand og arv, de krevde rett til politisk innflytelse gjennom frie, parlamentariske valg.

Feministenes krav gikk i samme retning. De krevde at de borgerlig demokratiske rettighetene også skulle gjelde for kvinner, de krevde rett til å delta i den frie konkurransen også for kvinnene, de ville bekjempe det rettslige og sosiale herredømme mannen hadde i kraft av sitt kjønn. Kvinner skulle i samme utstrekning som menn få høve til å være sine egne lykkers smeder.

Det første feministiske manifest ble da også forfattet under den franske revolusjonen av Marie Gouge. I sin erklæring om kvinners rettigheter fra den store borgerlige revolusjonen i Frankrike krever hun at borgerinnen i ett og alt skal likestilles med borgeren. Hun skal ikke nektes noen rettigheter, men heller ikke innrømmes noen privilegier fordi hun er kvinne.

I Norgevar det Norsk Kvinnesaksforening som ble de progressive feministenes organisasjon. Kvinnesaksforeningen vokste fram i nær kontakt med og som en del av hele den borgerlignasjonale og borgerlig-demokratiske venstrebevegelsen. Det er mer enn tilfeldige sammentreff når vår første kvinnesakskvinne, Camilla Collett, også var Eidsvolls datter og søster til Henrik Wergeland, og når Kvinnesaksforeningen ble til i årene 1880–84, samtidig med at kampen for parlamentarismen var på sitt høydepunkt. Kvinnesaksforeningen ble stiftet i 1884, og foreningen hadde fra starten en nær forbindelse med partiet Venstre, og har hatt det hele tiden.

Krav: rett til lik utdanning, rett til arbeid i de borgerlige yrkene, like politiske rettigheter, likestilling av kvinnene i ekteskapet.

Bevegelsen blant arbeiderkvinnene

Den proletære kvinnebevegelsen vokste både materielt og ideologisk fram som en del av arbeiderbevegelsen. For de proletære kvinnene er det kapitalens behov for å utbytte arbeiderne, for ustanselig å holde utkikk etter den billigste arbeidskraften, som har skapt kvinnespørsmålet. Det vil si: Allerede i utgangspunktet er det en fundamental forskjell mellom middelklassekvinnene og de proletære kvinnene. For de førstnevnte har kvinnespørsmålet i stor utstrekning basis i familien, for de sistnevnte i klasseforhold. Kapitalismens gjennombrudd førte for kvinnene fra de utbyttede klassene til at formen for utbytting endret seg. Men selve det at fruktene av arbeidet deres ble høstet av andre, var ikke nytt. For ei tjenestejente eller ei husmannskone var tvertimot arbeid i industrien tross alt en forbedring, selv om arbeidet i seg selv var både hardt, underbetalt og helsemessig nedbrytende. Det gjorde i det minst slutt på mye av det individualiserende utbytterforholdet, og det skapte grunnlaget for en politisk bevegelse basert på kollektiv kamp.

Organisering, disiplin, solidaritet

Fordi proletærkvinnenes undertrykking både som kvinner og som arbeidere primært var av klassemessig art, måtte den proletære kvinnebevegelsen vokse fram som en del av arbeidernes klasseorganisering. Denne organiseringen brøt på sentrale punkter med borgerskapets ideologi. Frihet, likhet og brorskap kunne aldri bli grunnelementet i arbeiderklassens politiske bevegelse. Fordi forholdet mellom arbeiderklassen og deres undertrykkere alt i utgangspunktet var basert på utbytting og ikke på likhet, kunne frikonkurranse for arbeiderne ikke føre til større grad av utfoldelse, men til splittelse og økt utbytting. Grunnelementet i den ideologien arbeiderklassen etter hvert baserte sin politiske bevegelse på var derfor organisering, disiplin og solidaritet. Den frie, individuelle utfoldelsen og karrierisme ble i konsekvens farlige egenskaper som skapte streikebrytere og overløpere.

Den proletære kvinnebevegelsen i Norge besto på den ene siden av kvinnelige fagorganiserte, på den andre siden av Arbeiderpartiets kvinneforbund og andre kvinneforeninger som sto tilsluttet DNA. Den førstefagorganisasjonen blant kvinnene var fyrstikkarbeiderskenes forening fra 1889, og i tiårene deretter

var den faglige delen av den proletære kvinnebevegelsen i rask vekst. Den første politiske arbeiderkvinneforeningen ble stiftet i 1895, og Arbeiderpartiets kvinneforbund ble stiftet i 1901. De kampkravene som sto sentralt for den proletære kvinnebevegelsen kan grovt sett inndeles i tre grupper:

1. De rene klassekravene. Krav om normalarbeidsdag, lønnskrav, krav om forbud mot barnearbeid, krav om forsvarlige arbeidsvilkår.
2. Krav om særbeskyttelse av kvinnene i industrien. Beskyttelse av svangre kvinner og kvinner med små barn, forbud mot kvinnearbeid i gruvene, forbud mot nattarbeid for kvinner.
3. Krav som berører kvinnenes rolle som mødre: Beskyttelse av ugifte mødre, oppheve de strenge straffene mot fosterdrap i dølgsmål og mot illegal abort, kamp for prevensjon.

Kvinnereaksjonen

Kvinnereaksjonen er en litt upresis sekkebetegnelse på de framstøt som ble satt inn mot den progressive kvinnebevegelsen som vokste fram i Norge i1880-åra. Reaksjonen består dels av en overlevering av føydale standpunkter og i denne formen blir de framført mest iherdig av embetsstanden, især av leger og prester. Kjernen i den reaksjonære føydale ideologien var oppfatningen av kvinnene som noe kvalitativt annerledes enn mennene, kvinnene var mindre fornuft og mer følelser, hun hadde mindre hjerne og manglet sjel, men hun sto på den andre siden nærmere knyttet til de oversanselige makter. Til gud ved sin rolle som mor og sitt slektskap med den hellige jomfru, til djevelen pga sin evne til å lokke fram syndige drifter hos mannen, og sitt slektskap med heksene og med de kloke koner som manet djevelen.

Dels var kvinnereaksjonen også en aktiv motbevegelse mot den progressive kvinnebevegelsen, både kvinnesaksbevegelsen og den proletære kvinnebevegelsen. Den utviklet det reaksjonære kvinnesynet og ga det en tidsmessig form som gjorde at motbevegelsen dels fikk svært brei oppslutning blant kvinnene selv.

«Det særegent kvinnelige»

Reaksjonen tok utgangspunktet i det særegent kvinnelige, og i de verdier som lå i denne kvinneligheten. Den hevdet at hvis kvinnene skulle delta på like linje i samfunnslivet, måtte det skje ved at nettopp de kvinnelige verdiene fikk utfolde seg. Kvinnene var ikke ensidig opptatt av jordisk gods og gull. Derfor var belønningen for arbeidet og lønnen ikke så viktig. Kvinnene hadde derimot en egen trang til å ofre seg, og det nettopp på områder der hennes moderlige egenskaper kom til sin rett.

Egne kvinneyrker er ett av kravene denne reaksjonen stiller. Et eks. sjukepleieryrket: Kall, ikke yrke. Sjukepleierforbundet, ikke faglig organisering, men idealistisk. Et annet resultat av denne ideologien var organiseringen av kvinnene omkring humanitære oppgaver, Norske Kvinners Sanitetsforening, den største masseorganisasjon blant kvinner er det viktigste eksemplet. Tusenvis av kvinner fikk utløp for sin virketrang gjennomgratis humanitært arbeid, og ble en viktig avleder for kravet om rett til lønnetarbeid for kvinnene.

Et tredje utslag av denne reaksjonen var alle forsøkene på å gjenreise og styrke husmoryrket, på tross av at utviklingen av produksjonsmidlene i større og større grad gjorde den livsvarig hjemmearbeidende kvinnen til en fortidslevning. Dette var en av de viktigste trekkene ved Hjemmenes Vel – seinere Husmorforbundet, stiftet i 1896. Opprinnelig ble det stiftet som en klasseorganisering mot hushjelpenes forsøk på å danne fagorganisasjon, som en husmødrenes arbeidsgiverforening.

Ingenting i verden er helt reint

Når det gjelder disse organisasjonene som opprinnelig ble stiftet i en reaksjon mot den progressive kvinnebevegelsen, er det et part ing det er nødvendig å understreke.

For det første: Disse organisasjonene ble svært raskt masseorganisasjoner i en helt annen utstrekning enn både den feministiske og den proletære kvinnebevegelsens organisasjoner. Det betyr at det bare i liten grad har vært samsvar mellom den ideologien som har preget organisasjonene og den materielle, klassemessige stillingen til storparten av medlemmene. Både Sanitetsforeningene og Husmorforbundet har i stor utstrekning rekruttert kvinner fra proletariatet, særlig Sanitetsforeningen. Det er derfor ikke merkelig at det innenfor disse organisasjonene har skjedd – og skjer – progressive enkelttiltak, og at det til dels er opposisjon mot ledelsen og mot den bærende ideologien i organisasjonen.

For det andre: Den ideologien som kvinnereaksjonen førte fram finnes ikke bare innenfor de «upolitiske» kvinneorganisasjonene. Ideologien finnes i rikt monn også i den progressive kvinnebevegelsen, og til tider har den vært sterkt fremme i den kvinnepolitiske debatten allment. For eksempel er det en tilbakevendende ide som går ut på at kvinner ved makten ville bringe fred i verden, at kvinnenes oppgave i samfunnslivet er å bringe inn mer menneskelighet, osv.

2. Den feministiske og den proletære kvinnebevegelsen

De to kvinnebevegelsene hadde både materielt og ideologisk forskjellig utgangspunkt. Dette kom til å prege forholdet mellom dem, både det samarbeidet som oppsto på konkrete kampsaker, og de motsigelser og stridsspørsmål som kom opp.

Dette ga seg uttrykk på to måter:

1.Premissene for kampen forskjellige

Den ulike ideologiske bakgrunnen førte til at premissene for kvinnekamp for feminister og for de proletære kvinnene alltid var høyst forskjellig. Særlig kom det til å prege feministenes holdning til arbeiderkvinnene, ikke minst fordi feministene fra starten av hadde stort ønske om og gjorde mange forsøk på å hjelpe arbeiderklassens kvinner.

Et eksempel: Under fyrstikkarbeiderskenes streik i 1889 ville kvinnesakskvinnene hjelpe sine streikende søstre. Men hjelpen kom ikke på den måten som de streikende selv og deres streikekomite ønsket den – nemlig som en støtte til fyrstikkpikenes kamp slik de selv førte den. Kvinnesakskvinnene tok i stedet kontakt med fabrikkeieren på Bryn-Grønvold og ba ham vise barmhjertighet med de stakkars pikene. Dette ble ikke tatt nådig opp av de streikende arbeiderne og av sosialdemokratene, og det ble et uttrykk for feministenes overklassetilhørighet.

Et annet eksempel: Striden om særbeskyttelse av kvinner i industrien. Krav om særbeskyttelse var sentralt for arbeiderkvinnene, og for arbeiderbevegelsen ble det en del av kampen for arbeidervern og normalarbeidsdag. For kvinnesakskvinnene brøt dette med prinsippet om frihet og likhet mellom kvinner og menn, og etter deres syn bidro det bare til å stille kvinnene dårligere i konkurransen med mennene. Kvinnesakskvinnene motarbeidet derfor forsøk på særbeskyttelse både intenst og effektivt, de fikk forhindret at beskyttelseslover ble vedtatt både i 1909 og i 1915. Den striden som utviklet seg om disse spørsmålene med resolusjoner og motresolusjoner og åpne møter bidro til å gjøre forholdet bittert mellom kvinnebevegelsene i begynnelsen av hundreåret.

2. Kvinnekampen knyttet til klassekampen

Både samarbeid og strid mellom kvinnebevegelsene var preget av at de samtidig tilhørte hver sin klassebevegelse. Feministene hadde til dels en uttalt brodd mot arbeiderbevegelsen og sosialismen, og de ønsket med sin kvinnesak blant annet å være med på å dempe klassekampen. Altså samme målsetning som de mest radikale i Venstre hadde med sin sosial-politikk (f. eks. Castberg). Sosialdemokratene på sin side lå i sterk konkurranse med Venstre om arbeidernes tillit, og de hadde sterkt behov for å markere sin egen politikk og sin egen profil i sentrale saker. Dette preget også arbeiderkvinnenes forhold til feministene, og førte til at holdningen deres etter våre mål ofte var vel dogmatisk og firkantet.

At kvinnekamp og klassekamp var vevet nøye sammen er stemmerettskampen et godt eksempel på. Arbeiderkvinnene tok initiativet til samarbeid med feministene i stemmerettskampen ved å arrangere felles stemmerettstog 17. mai fra og med 1899. Samarbeid med arbeiderkvinnene fikk den borgerlige fronten til å slå sprekker. Stemmerett for arbeiderkvinner var et for vidtgående krav, i og med at arbeiderklassens menn ennå ikke hadde stemmerett. Da alminnelig stemmerett for menn ble innført i 1901, oppsto nye motsigelser. Arbeiderkvinnene innkasserte begivenheten som en seier, for en del feminister var det en provokasjon, fordi kvinnene fra de bedrestilte lag var blitt forbigått. Da kvinnene fikk begrenset stemmerett i 1907, kjølnet de borgerliges interesse for kvinnestemmeretten betraktelig, og det var stor stemning for å nedlegge stemmerettsforeningene. For mange var klasseinteressene tydelig sterkere enn kvinnesakens prinsipper, og arbeiderkvinnene måtte gå den siste biten nokså alene, selv om de mest konsekvente feministene, som Gina Krog i Nylænde, fremdeles ga dem uforbeholden støtte.

De eksemplene en finner på samarbeid mellom feminister og arbeiderkvinner før annen verdenskrig, er så å si alle fra før århundreskiftet. Seinere ble forholdet mellom dem stadig mer preget av strid, og av stor avstand. I arbeiderkvinnenes blad, Arbeiderkvinnen, blir ordet «kvinnesakskvinne» etterhvert et skjellsord, og interessen for arbeiderkvinnenes sak kjølner i Nylænde.

Den proletære kvinnebevegelsen

Den proletære kvinnebevegelsen i Norge besto på den ene siden av de kvinnelige fagorganiserte, på den andre siden av en politisk kvinnebevegelse.

Fagorganisering

Den første kvinnelige fagorganisasjonen var fyrstikkarbeiderskenes forening, stiftet etter streiken i 1889. I tiårene som fulgte var denne delen av arbeiderkvinnenes bevegelse i rask vekst, og en rekke ulike fagforeninger ble stiftet blant kvinnene. Likevel ble fagbevegelsen en politisk massebevegelse blant kvinnene mye seinere enn blant de mannlige arbeiderne. 24 år etter at den første foreningen var stiftet, var det ennå bare 12 % av de kvinnelige arbeiderne som var fagorganisert. Dårligst stilt var de industriene der kvinnene var i flertall, nemlig de tre velkjente kvinneindustriene tekstil, næring-nytelse og bekledning.  I bekledning var organisasjonsprosenten helt nede i 6,6.

Politisk organisering

Den politiske delen av den proletære kvinnebevegelsen besto først og fremst av Arbeiderpartiets kvinneforbund og andre kvinneforeninger tilknyttet DNA. Kvinneforbundet ble stiftet i 1901 som et Osloforbund, i 1909 ble det utvidet til et landsforbund og i 1923 ble det oppløst som selvstendig kvinneforbund og har siden fortsatt som Arbeiderpartiets kvinnesekretariat. For å gi et lite inntrykk av hvilket masseomfang Kvinneforbundet hadde, kan jeg nevne at det i 1914 var 60 kvinneavdelinger tilsluttet forbundet, derav 17 i Oslo som i alt besto av 700–800 medlemmer.

Etter at Kvinneforbundet var oppløst og DNA splittet, tok NKP i 1924 initiativet til å opprette Norsk Husmorlagsforbund i 1924. Dette var ment som en fagorganisasjon for husmødre, men ble likevel aldri noen virkelig massebevegelse. Husmorlagsforbundet var en av forløperne til Norsk Kvinneforbund, som ble stiftet etter krigen.

Positive og negative erfaringer

Den proletære kvinnebevegelsen kan se tilbake på en rekke positive kamperfaringer. Kampen for kvinnestemmerett og for særbeskyttelse av kvinnene i begynnelsen av århundret er allerede nevnt. En rekke faglige aksjoner har etterfulgt fyrstikkstreiken i 1889. For eksempel gikk kvinnene i postetaten i 1908 til resolutt aksjon mot forsøk på å senke kvinnelønningene ved å opprette særregulativer. Og de seiret. I 1914 gjennomførte rengjøringskvinnene en boikottaksjon mot forsøk på å la et entreprenørfirma overta rengjøring ved «Blaatrikken» i Oslo. I kampen mot dyrtida omkring første verdenskrig var kvinnene også aktive. De gikk i spissen for lokale aksjoner mange steder i landet, og i Odda gjennomførte husmødrene i 1915 en vellykket kjøpeboikott mot stigende melkepriser. I de lokale foreningene i Oslo gikk også kvinnene i spissen for å gjennomføre mange viktige reformer, for eksempel mot prylstraff av ungene i skolen.

Eksemplene kunne mangedobles, og de som er plukket ut er relativt tilfeldige. Det som er viktig er å understreke når dette er sagt, er imidlertid at selv om de lokale initiativene var mange, var det bare sjelden at disse ble utviklet til noe mer enn spredte initiativer og enkelteaksjoner.

Verken partiets eller kvinneforbundets ledelse gir heller inntrykk av at de har klare ønsker om at det skal utvikles en bred kampbevegelse blant kvinnene. Kvinnene ble snarere oppfattet som en ressurs som kunne skrus på og av etter de allmennpolitiske oppgavene Arbeiderpartiet til enhver tid stilte seg. Ved valgene var kvinnene viktige, ved 1. mai-markeringer var de viktige, og også i andre sammenhenger der DNA skulle markere sin tallmessige oppslutning. Men kvinnene var aldri viktige for å kjempe igjennom seirer utfra de premissene de selv stilte.

Parlamentarisme og prinsippløshet

Jeg vil trekke inn et par momenter som kan forklare denne holdningen fra DNAs side, og fra ledelsen i Kvinneforbundet:

– Allerede fra starten var Arbeiderpartiet sterkt preget av parlamentarisme. De viktigste slagene sto ved valgene, de viktigste seirene kunne telles i antallet mandater på Tinget. Ved valgene ble følgelig alle partiets krefter mobilisert for fullt, og også kvinnene. På den andresiden ble det som skjedde mellom valgene mindre viktig. De lokale kvinneavdelingene ble i stor grad preget av sosiale tomgangsaktiviteter for å holde hjulene i gang mellom slagene, istedenfor at de ble utviklet til kampenheter. Framskredne kvinner beskyldte allerede tidlig kvinneavdelingene for å fungere mer som syklubber enn som politiske foreninger.

– DNA har aldri vært preget av noe høyt ideologisk nivå allment, fordi det aldri har vært lagt særlig stor vekt på politiske og teoretiske studier og skolering. Dette avspeiles i utpreget grad i forholdet til kvinnepolitikken. Verken partiet eller de ledende kvinnene i Kvinneforbundet var noen gang i stand til å utvikle en helhetlig politikk på kvinnespørsmålet, og ikke bare en rekke med progressive delstandpunkter.

Arbeiderpartiet hadde derfor fra starten av en tosidig holdning til kvinnearbeidet. På den ene siden har DNA tidlig stått bak vedtak om kvinnenes rett til samfunnsmessig, lønnet arbeid, og understreket dette som en forutsetning for frigjøring. På den andre siden har ledende DNA-folk, også i Kvinneforbundet, understreket at den gifte kvinnens stilling er i hjemmet hos mann og barn. Videre har partiet hele tiden også hatt en tosidig holdning til den særegne kvinneundertrykkingen. På den ene siden er opprettholdelsen av Kvinneforbundet og kvinneavdelingene uttrykk for at kvinnene hadde en særegen stilling også i arbeiderklassen. På den andre siden blir det regelmessig hevdet at særegne kvinnespørsmål ikke eksisterer i arbeiderklassen, og at alle spesielle kvinnekrav tilhører borgerlig kvinnesak.

Kvinnepolitikken skiftet med konjunkturene

Prinsippløsheten og parlamentarismen er viktige momenter for å forklare den opportunismen som preget Arbeiderpartiets holdning til kvinnespørsmålet. Kvinnenes krav fikk partiets støtte når det åpenbart tjente partiets allmenne politiske mål. Kvinnenes krav ble avvist som «kvinnesak» når det tilsynelatende var en lettere vei å la være å ta hensyn til dem. I praksis ble resultatet at Aps kvinnepolitikk skiftet etter konjunkturene, både de politiske og de økonomiske.

Det mest avslørende eksempel på dette, er den politikken som arbeiderpartifolk førte overfor de gifte kvinnene i tredveåra. I mange år var det en del av Arbeiderpartiets krisesamarbeidspolitikk mot arbeidsløsheten å drive klappjakt på de gifte kvinnene som hadde arbeid, fordi de var forsørget og burde vike plassen for mannlige arbeidere. Takket være aktiv motstand fra kvinner i fagbevegelsen, innenfor partiet og i NKP, ble denne politikken til slutt endret.

To linjer blant arbeiderkvinnene

Dette at det aldri ble utviklet noen særegen proletær kvinnepolitikk i Norge, førte også til at det oppsto en splittelse blant arbeiderklassens kvinner i synet på kvinnekampen. Det store flertallet av de organiserte kvinnene har stått i nær tilknytning til arbeiderbevegelsen forøvrig, og har oppfattet de allmenne klassekravene som mer sentrale enn særegne kvinnekrav. Men en liten del av arbeiderkvinnene valgte en annen vei, og knyttet seg til feministbevegelsen. Dette har vært aktuelt for kvinner i arbeid der enten den borgerlige rekrutteringen har vært sterk, eller der de spesielle kvinneproblemene har vært spesielt framtredende. Hard konkurranse fra mennene på arbeidsplassen og forsøk på å presse kvinnene ut av arbeidet eller over i mindre gunstige stillinger måtte føre til at mannen på kort sikt ble oppfattet som en hovedfiende.

Vi har flere eksempler på at kvinner med slike erfaringer har meldt seg ut og dannet egne fagforeninger, og at de har tilsluttet seg Norske Kvinners Nasjonalråd istedenfor LO. Kvinnelige Telegraf- og Telefonfunksjonærers forbund er ennå tilknyttet Nasjonalrådet.

At det eksisterte to linjer på kvinnekampen blant arbeiderkvinnene ga seg ikke bare uttrykk i ulik organisatorisk tilknytning. Det kom også fram i ulik holdning til konkrete kampsaker. For eksempel førte de kvinnelige typografene i 1902 en aksjon mot Typografforbundets krav om lik lønn for menn og kvinner i typografyrket, fordi det ville forskyve konkurranseforholdet mellom dem. De godtok frikonkurransen som premiss i kvinnekampen, og godtok dermed åpent at kvinnene måtte finne seg i å bli hardere utbyttet om de skulle få beholde jobbene sine. Typografkvinnene gikk også sterkt imot enhver særbeskyttelse av kvinnene utfra samme premisser, arbeidskjøpernes egne premisser! Eksemplet viser hvorfor feministisk strategi er en borgerlig strategi for kvinnekampen. Dersom kvinnene baserer seg på fri konkurranse og individualisme istedenfor å sette sin lit til kollektiv kamp, organisering og disiplin, fører det til både en svekkelse av hele arbeiderklassens kampkraft og en forverring av kvinnenes kår.

3. Gjør bruk av kvinnebevegelsens erfaringer

I dag står vi overfor en ny, eksplosiv massebevegelse blant kvinnene i hele den vestlige verden, og også i Norge. Hos oss har bevegelsen først og fremst gitt seg uttrykk i en veldig diskusjonsbevegelse, ikke først og fremst i en aksjonsrettet kampbevegelse ennå. Aviser, massemedia, kultur bringer fullt opp av kvinnepolitisk stoff, diskusjonen går vidt mann og mann og kvinne imellom. Kvinnenes gamle kampkrav har fått ny vind i seilene, og den verbale velviljen fra stat og partier er til å ta og føle på.

Men vi aner også konturene av en kvinnereaksjon: I valgkampen ble det gjort flere forsøk på å mobilisere kvinnene for reaksjonære ideer, f. eks. i abortsaka. Kristen Kvinnefront er dannet som et klart forsøk på å demme opp for alle de rettferdige og progressive kravene som kvinnene nå stiller. De gamle ideene om moderskapets hellighet og kvinnenes uunnværlighet i hjemmet dukker også opp i moderne form: Anne-Marit Sletten Duve og Dag Østerberg er de mest typiske talsmennene for det.

Den nye kvinnebevegelsen er en brei, uensartet bevegelse med mange ulike og motstridende tendenser i seg. Den er også båret oppe av gunstige konjunkturer, der behovet for kvinnelig arbeidskraft er stort i pressområder som Oslo. På mange måter er det veldig fristende å trekke sammenligninger med situasjonen i 1880-åra, da også diskusjonsbevegelsen var brei og konjunkturene på kvinnenes side. Bare tenk på all 80-års-diktningen.

Den nye bevegelsen står inne i en avgjørende fase i dag: I hvilken retning skal den utvikle seg, hvilke tendenser og linjer skal vinne fram, i hvilken grad skal vi bli i stand til å overleve et konjunkturomslag og et nytt og kraftig framstøt av kvinnereaksjon som vi med sikkerhet vet vil komme før eller seinere?

Det kvinnebevegelsen i dag trenger, er en retning. Spørsmålet er hva slags retning. Det er i dette spørsmålet jeg tror at vi faktisk kan ha praktisk nytte av våregen historie.

Kvinnebevegelsen har kjørt seg fast tidligere, det er opp til oss å trekke de riktige lærdommer av de erfaringene som kvinnene den gang har høstet for oss. Vi må trekke ut alle de gode erfaringer som er gjort og bygge videre på dem. Men samtidig må vi også samvittighetsfullt analysere alle feil og forsøke å unngå dem og aktivt bekjempe dem.

Ta lærdom av gamle feil!

Historien har lært oss at vi trenger en kvinnebevegelse, og at det er en del umiddelbare farer vi må sette alt inn på å styre klar av:

– Vi trenger en kvinnebevegelse som står på egne bein, som er sjølstendig og har sin egen strategi, og som ikke kan skrus av og på etter konjunkturene.

– Vi trenger en kvinnebevegelse som aktivt satser på kvinnenes egen kampkraft, og ikke stoler på de store menns og kvinners innsats for oss i parlamentet og komiteene. Kvinnebevegelsen må ikke bli en valgreserve for de politiske partiene.

– Vi trenger en kvinnebevegelse som avviser feminismen som en borgerlig strategi for kvinnekampen, og som bygger videre på den proletære kvinnebevegelsens mest framskredne erfaringer.

Analysen av erfaringene må gå til kjerna

Likevel nytter det lite å avvise feminismen ved proklamasjoner, og det nytter like lite å proklamere at en bygger videre på arbeiderkvinnenes erfaringer. Utviklingen av en riktig strategi for kvinnekampen krever en grundig analyse av de historiske erfaringene. Det har vært betydelige innslag av feministisk ideologi i arbeiderkvinnenes egne organisasjoner, og det har vært andre feil ved dem som vi må unngå. Den feministiske ideologien har nok rådd grunnen i middelklassekvinnenes organisasjoner, men den har ikke rådd grunnen aleine, og det finnes også lærdommer å trekke av den kampende har ført.

Vi skal heller ikke glemme den motsetningen som eksisterer mellom den reaksjonære kvinneideologien i de kvinneorganisasjonene som ble skapt for å demme opp mot den progressive kvinnebevegelsen, og den materielle, klassemessige stillingen til massen av medlemmer i disse organisasjonene.

Verken i historien eller i dag er det så enkelt at feministisk eller proletær kvinnestrategi er organisatorisk bestemt. Det er et spørsmål om to ideologier, som eksisterer på tvers av organisatoriske skillelinjer. Vi må ikke stirre oss blinde på ytre kjennetegn, men lære både den feministiske og den proletære strategien å kjenne innenfra.

Dette krever grundigere studier – både av historia og av den teorien som de forskjellige retningene innen kvinnebevegelsen – enn det jeg har lagt fram her, men jeg tror likevel det er grunnlag for å stille opp de viktigste kjennetegnene ved de to ideologiene allerede nå:

 

Feminismen:

– Individuell aksjon, stor vekt på enkeltkvinners bevissthet om egen undertrykking, stor vekt på enkeltkvinners muligheter til å gjøre karriere. Kvinnenes frigjøring er den enkelte kvinnes verk.

– Kvinnekampen rettes mot mannen. Mannen oppfattes som hovedfienden i kvinnekampen, den som av egeninteresse og av redsel for plagsom konkurranse ønsker å holde kvinnene nede. Stor vekt legges på holdningsendringer og på det private forholdet mellom mann og kvinne.

– Kvinnekampens mål er likestilling i betydning full likhet mellom menn og kvinner på alle livsområder. Kvinner skal ikke diskrimineres, men de skal heller ikke ha særrettigheter på noe felt, fordi det forrykker konkurranseforholdet (f. eks. frivillig barselpermisjon).

 

Den proletære kvinnebevegelsen:

– Kollektiv kamp er kvinnekampens viktigste middel. Enkeltkvinners karriere mindre viktig enn resultater som betyr noe for majoriteten. Kvinnenes frigjøringer kvinnenes felles verk.

– Kvinnekampen må rettes inn mot klassefienden, i dag monopolkapitalen og

staten. De materielle forhold, ikke ideologien, basis i undertrykking av kvinnene. Den ideologiske undertrykking er et middel til å opprettholde den materielle, og også den rettes mot oss fra klassefienden.

– Kvinnekampens mål er frigjøring av kvinnene på kvinnenes egne premisser, det vil si vi skal ha like rettigheter, men også hensyntagen til våre særegenheter som kvinner. Vi godtar ingen frikonkurranse der de svakeste – bl. a. det store flertallet av kvinnene blir de tapende.

Bare dersom denne siste ideologien vinner fram og blir den sterkeste i den nye kvinnebevegelsen, kan den bli sterk nok til å tåle skiftende forhold og skarpmotstand – og sikre resultater av kampen for det store flertallet av kvinnene.

Spørsmål til diskusjon

For dei som vil bruke artiklane i dette nummeret som utgangspunkt for studiediskusjonar, vil vi foreslå nokre problemstillingar:

1. I den første artikkelen blir det lagt fram to syn på kva den doble undertrykkinga av kvinnene inneber. Kva har det å seie for kvinnekampen om ein legg det eine eller det andre synet til grunn?

Kva er grunnlaget for at også menn i arbeidarklassen stundom vender seg mot kvinnene sine krav om sjølvstende og frigjering?

2. Er de samde i at rett til arbeid er det viktigaste kravet kvinnene kan reise? Kva om monopolkapitalen og staten set i gang ei kampanje for å få kvinnene ut i arbeidslivet?
3. I klasseanalysen er det lagt vekt på at det er objektive klasseskilje mellom kvinnene, og at den særeigne undertrykkinga av dei som kvinner har ulikt innhald for dei ulike klassane sine kvinner. Meiner du dette er rett? Finst det ikkje former for kvinneundertrykking som er sams for alle kvinner, som meir er knytt til kjønn enn til klasse?
4. Prøv å gå nærmere inn på særtrekka til kvinnene i ein klasse eller ei gruppe de sjølve kjenner godt, – t.d. sjukepleiarar, arbeidarhusmødre, lærarar. Kva er situasjonen deira? Kva tenkjer dei om seg sjølve som kvinner
5. Diskuter kjenneteikna på ei proletær linje i kvinnekampen opp mot det som pregar det feministiske synet. Bruk døme de kjenner til og finn ut korleis desse linjene står i dei ulike kvinnelaga og mellom kameratane der de er.
6. Kva skilnad gjer det om ein vel eit sosialistisk grunnlag for ein masseorganisasjon for kvinner eller ikkje idag? Kva vil det seie at dette ikkje er eit prinsippspørsmål?

Kvinneundertrykkinga har som all annen undertrykking en materiell basis. Det er på grunnlag av analysen av dette vi må komme fram til hva som er kvinnenes fremste krav i imperialismens og monopolkapitalens epoke.

Denne artikkelen er et utkast til en analyse av hvordan og hvorfor kvinnene er særegent undertrykt i dagens Norge – et Norge i monopolkapitalismens og imperialismens epoke. Analysen gjøres for hovedgruppen: det arbeidende folkets kvinner.

Hvorfor gjøre en slik analyse? Av to grunner:

1. Svaret vi får peker ut den strategiske veien – hvem som i dag setter i verk og opprettholder undertrykkelsen og som vi derfor må bekjempe.
2. Fordi vi trenger en rettesnor for kampen i dag – hva er viktigst å slåss for, hva er mindre viktig?

Artikkelen er også ment som et debattinnlegg på «venstresida» om kvinneundertrykkinga. De ulike partiene og gruppene har i dag en mangelfull og til dels ulik analyse av hovedformene for undertrykking. For å komme videre, må vi gjennom åpen debatt klarlegge hva vi er enige i, og hva som skiller.

Påstandene som behandles er somfølger:

1. I hele privateiendommens periode er kvinneundertrykkinga knyttet til privateiendommen, og hovedformen for undertrykking vil endres når produksjonsforholdene endres.
2. I dag er hovedformen at kvinnene materielt og ideologisk holdes som en stabil ikke-yrkesaktiv gruppe, fordi monopolkapitalen aldri kan skaffe arbeidsplasser til alle, bare innafor områder der det til enhver tid kan høstes maksimal profitt.
3. Det viktigste ideologiske våpenet er opprettholding av myten om kvinnen som familiens kjerne og «den gode mor».

Vi mener hovedlinja i denne analysa er holdbar, men merk dere at dette er et utkast som er grovt i formen og kantete i konklusjonene. Med andre ord: det er et debattinnlegg som tåler harde reaksjoner og som ønsker utdyping og konkretisering.

1. Hva var kvinnenes «verdenshistoriske nederlag»

«En av de største vitenskapelige slutninger i marxismen er den som sier at undertrykkelsen av kvinnen er knyttet sammen med oppkomsten av den private eiendomsretten.»
Enver Hoxha

I boka «Familien, privateiendommen og statens opprinnelse» påviser Engels i meget korte trekk følgende: I de primitive urkommunistiske samfunn, var produksjonsmidlene felles eie. Menneskene livnærte seg med frukt og nøtter, og seinere med jakt og fiske. I ursamfunnet var det ingen utsuging, heller ingen klasser eller stat. Kvinnenes hyppige fødsler, førte til at det oppsto en arbeidsdeling mellom mann og kvinne: mennene jaget etter vilt, kvinnene samlet inn de øvrige livsmidler. Denne arbeidsdelingen la ikke grunnlag for undertrykking: begge kjønn bidro til å livnære samfunnet på likeverdig vis, og kvinnen var likestilt med mannen. Produksjonsforholda endret seg, jordbruket ble utviklet. Kvinnene fikk større økonomisk betydning enn mennene, ettersom utviklinga av jordbruket skjedde i hennes regi. Den tradisjonelle sysselsettinga til mannen, jakten, avtok i verdi.

Men så kommer det Engels kaller «kvinnekjønnets verdenshistoriske nederlag». Produksjonsutviklingas neste gjennombrudd kom med utviklinga av husdyrhold. Dette var mannens område innafor arbeidsdelinga. Husdyrhold var en produksjonsmåte som ga mer stabilt livsgrunnlag enn jordbruket og som i tillegg ga mulighet for en større overproduksjon. Dette overskuddet ga grunnlag for oppsamling av privat rikdom på mannens hender. Dette ga behov for å sikre privat arverett til eiendommen, dvs. å sikre eiendommen for mannens etterkommere. I denne tida eksisterte allerede parekteskapet som en del av kvinnens fortjeneste, men den nye produksjonsmåten med mannens rett til eiendom førte til den monogame ekteskapsform. Med monogamiet forsvant kvinnenes økonomiske innflytelse. Hun ble økonomisk rettsløs og seksuelt undertrykt.

Oppsummeringsvis: oppkomsten av privateiendom fører til undertrykking av kvinnene. Hovedformen i den periode som her er beskrevet er kvinnenes rettsløse stilling i familien, den «patriarkalske» familien der mannen som eiendomsbesitter er den direkte undertrykker. Og så lenge privateiendommen i hovedsak er på den enkelte families hender, vil dette være hovedformen for kvinnenes undertrykkelse.

Hvorfor gjenta dette så mange ganger? Fordi Engels’ konklusjon for den tidlige privateiendommens periode er blitt fordreiet til å skulle være allmengyldig for alle former for privateiendom, dvs. at kvinnens undertrykte stilling i familien alltid er hovedformen for hennes undertrykkelse. Når vi i dag har et samfunn der flertallet av familiene er eiendomsløse – er det da i familien at kjerna for undertrykkinga ligger, eller må vi lete andre steder?

2. Hva observerer vi i dag?

Formelt og legalt har kvinner de samme rettigheter som menn i vårt samfunn. Men ser vi på kvinnens stilling i forhold til arbeidsmarkedet i vårt århundre, observerer vi følgende: Når konjunkturene blomstrer og det investeres i mange nye arbeidsplasser, er kvinnens yrkesdeltakelse høy. Når arbeidsmarkedet strammes, forsvinner kvinnene. Nivået for yrkesdeltakelsen er ustabil – og kvinners arbeid er alltid betraktet som hennes bi-yrke. Dette forsvarer dårlige lønner, manglende sikkerhet i arbeidet og manglende hjelpetiltak i forhold til ungene. Det er denne observasjonen som har fått alle venstregrupperinger til å slå fast at kvinnene er kapitalens reservearbeidskraft.

Samtidig kan vi observere et annet interessantfaktum: Uansett hvor blomstrende arbeidsmarkedet er, er det bare en del av kvinnene som kommer i arbeid, dvs. at bare en del av kvinnene er reservearbeidere, mens det store flertall av kvinner er en stabil ikke-arbeidende gruppe under monopolkapitalismen.

Men å observere disse to kjennetegnene er ikke det samme som å finne svaret på hvorfor kvinnene utgjør en reservearbeidende og ikke-arbeidende gruppe – vi må et trinn djupere.

3. Bryr kapitalen seg om våre familier?

Ett forsøk på å forklare hvorfor kvinnene holdes utenfor arbeidet, finner vi i 8-gruppas forslag til plattform på Kvinnefrontens annet landsmøte, slik som det er trykket i forberedelsespapirene:

«Kvinnens historie er en historie om utbytting og undertrykking, For samfunnet og for mennene har det vært praktisk at de som føder deres barn også påtar seg ansvaret for dem. I dag er det mulig å få rettet den kjønnsmessige arbeidsdelingen. Men holdninger som går ut på at det er selvfølgelig og naturlig for kvinnen at hun fortsatt skal ha ansvaret for barn og familie blir brukt til å rettferdiggjøre kvinneundertrykkinga. Disse holdningene er en forutsetning for at man kan opprettholde kvinneundertrykkinga i arbeidslivet. Kvinnens stilling er på mange måter bestemt av næringslivets behov for billig arbeidskraft og en arbeidskraftreserve. Vi skyves inn og ut av arbeidslivet i takt med gode og dårlige tider. Produksjonslivet i samfunnet vårt er så psykisk og fysisk anstrengende at det kreves at familien må bli et sted for avreagering og rekreasjon. Slik kan næringslivet fortsette å høste fruktene av begges arbeid.» (Vår utheving)

Det som står her, er at kapitalen tjener mest på å suge ut den mannlige arbeider til det ytterste, og at kvinnenes oppgave derfor blir å få ham på beina igjen neste dag.

Men dette er en analyse som reiser mange spørsmål:

– hvorfor har kapitalen endret linje fra den tidlig-kapitalistiske fasen der menn, kvinner og barn alle ble trukket ut i arbeid uten tanke på rekreasjon eller hvile?

–  hvorfor tjener ikke kapitalen mer på også å utbytte kvinnene i arbeid som skaper merverdi og dermed profitt?

– hva har skaptbehovet for en stabil ikke-yrkesaktiv gruppe?

4. Kapitalen strever etter maksimal profitt

Spørsmålene kan ikke besvares uten å se hva som er kapitalismens kjerne: streving etter maksimal profitt. Det betyr at kapitalismens utvikling aldri kommer til å føre til arbeidsplasser for alle. Kapitalen investeres ikke utfra å skape mange stabile arbeidsplasser – men utfra at det på enkelte områder er mer profitt å hente enn på andre. De arbeidsintensive næringene er utsatt i dag –rasjonalisering foregår i stor skala – arbeidsplasser legges ned der profitten er liten (se tekstil og bekledning) og oppstår der profitten er stor (se på oljeinvesteringene), m.a.o. strukturrasjonalisering.

Gjennom kapitalens monopolisering er det oppstått et behov for å holde arbeidere utenfor produksjonen. Monopolkapitalen i Norge i dag har behov for en stabil gruppe ikke-arbeidende som bare delvis mobiliseres dersom det oppstår arbeidsområder som ikke kan dekkes gjennom den «vanlige» arbeidermasse.

Og hvem er denne stabile gruppa? Jo, kvinnene. Tradisjon, type arbeid og ideologi gjorde det lett å endre den situasjonen de tidlige marxistene beskrev under frihandelskapitalismen – nemlig at flere og flere kvinner kom i stabilt arbeid. Kapitalen høster mer profitt ved bare å ha arbeidsplasser der den maksimale profitter å hente, enn ved å ha «hele folket i arbeid».

5. Kvinnene er dobbelt undertrykt.

Dermed undertrykker monopolkapitalen det arbeidende folkets kvinner i dobbel forstand. De er undertrykt sommedlemmer av sin klasse, og i tillegg utnyttes de spesielt som kvinner: de får ikke arbeid og det arbeid som gis er underbetalt og usikkert.

Dette er basis for kvinnenes særegne undertrykking, og det følges av en overbygning  – en ideologi – om kvinnen som hjemmets sentrum og mindreverdig i for-hold til arbeidsmarkedet.

En kan også se den dobbelte undertrykking av kvinnene beskrevet på en annen måte:

«Kvinnenes undertrykkelse er en dobbelundertrykkelse: De lider under et samfunnssystem og en produksjonsformsom er innrettet på profitt for de få, ved undertrykkelsen av de mange. Men kvinnene har også vært underkastet mennenes dominans og makt på de fleste områder.» (Vår uthevning) (Fra SFs arbeidsplan for kvinnepolitikk. Vedtatt på SFs 8. landsmøte 2–4 mars 1973).

«I tillegg til denne undertrykkinga (kapitalens undertrykking av arbeiderklassen. vår anmerkning) blir kvinnene undertrykt p.g.a. den mannsdominerte, autoritære strukturen i samfunnet (patriarkatet).» (Fra et forslag til plattform på Kvinnefrontens annet landsmøte, laget av medlemmer av Claragruppa i Bergen.)

Til denne forklaringsmåten er det to ting å si:
– det er farlig å operere med begrepet «patriarkat» eller «mennene» som utøveren av den særegne undertrykkelsen av kvinnene, fordi begrepet ikke skiller mellom kapitalens særegne undertrykking av kvinnene og arbeiderklassens menns undertrykking av sin egen klasses kvinner.

– bruken av ordene kan føre til at kampen føres med like stor kraft mot mannen som mot kapitalen – og dermed ikke prioriterer kreftene mot den i egentligste forstand hovedfienden. Det betyr at det er nødvendig å diskutere bruken av begrepet «dobbeltundertrykking», også for å prioritere og gi retning på kampen –i samfunnet og i familien.

6. Myten om den gode mor

Kapitalens viktigste ideologiske våpen har vært myten om kvinnen som hjemmets sentrum: kvinnens plass er hos barna og støvkluten. Myten har hatt en fryktelig gjennomslagskraft og tvunget kvinner i passivitet i forhold til å stille krav til arbeidslivet.

Myten stammer fra den tid familien var en produksjonsenhet, men har ingen dekning i dagens by-Norges familie. Det eneste som eksisterer av reelt arbeid utover den «personlige hygiene» (vask og stell av leilighet og klær, matlaging) er stell og pass av barn. Dermed virker myten til å dekke over at barna er samfunnets ressurs og derfor samfunnets ansvar – et felles produkt og derfor fellesoppgave i familien.

Hva blir da arbeiderklassens menns rolle? Jo, de slipper i dag utfra den kunstige arbeidsdelingen vekk fra å delta i stellet av seg sjøl og sine omgivelser –og det gir privilegier som få er villig til å gi slipp på. Situasjonen er skapt gjennom kapitalens undertrykking av kvinnen, og kampen mot mannens privilegier må settes i sammenheng med de fellesinteresser: arbeid for begge, skikkelig lønn og arbeidstid, fellesskap med barna.

7. Hva er veien til frigjøring?

Veien går gjennom kvinnens fulle deltakelse i arbeids- og samfunnsliv, der våre eneste særtrekk tilgodeses – barnefødsler og menstruasjon. Vi kan aldri oppnå frigjøring, heller ikke i forhold til klassens menn, uten at dette oppfylles. Og derfor trenger kvinnene sosialismen i dobbelforstand: et samfunn der undertrykkinga av klassen er opphevet og et samfunn med likeverd i samfunnsmessig produksjon, et samfunn hvor den materielle basis for kvinneundertrykking er opphevet og der det er mulig å bekjempe den reaksjonære overbygginga gjennom møysommelig kamp, med samfunnet på kvinnenes side – og kvinnene i spissen.

Ei klasseanalyse må gje svar på spørsmålet: «Kven er våre vener, og kven er våre fiendar» (Mao). Dette spørsmålet må og stillast for kvinnene. Dersom vi ikkje greier å finne dei rette svara på det, vil kampen for frigjeringa av kvinnene berre nå små resultat.

Skal vi kunne gi kvinnebevegelsen en riktig retning, øke og forsterke den, da trenger vi nøyaktig kunnskap om vår egen og våre medsøstres situasjon. Noen vil kanskje mene at det som forener alle kvinner – kjønnsundertrykkinga – er viktigere enn det som skiller – klassetilhørigheten. Det er ikke i pakt med virkeligheten. Kvinnene som helhet utgjør så langt fra noen ensartet gruppe. Deres levevilkår og tankegang er ulik fra klasse til klasse. Innafor hver klasse tar også den særegne kvinneundertrykkinga forskjellig form og har forskjellig innhold. En kvinnelig lege og en kvinnelig industriarbeider lever og tenker temmelig forskjellig, sjøl om de begge skulle være aktivt med i f. eks. Kvinnefronten. De forskjellige problemene de har krever ulike løsninger. Felles for dem er at de begge har interesse av å kjempe mot all kvinneundertrykking, hvordan de enn møter den, av å stå sammen mot dem som har makta i samfunnet vårt – monopolkapitalen. Men de kvinnene som sjøl er knyttet til den herskende klassen, er det mulig å forene dem med det arbeidendefolkets kvinner i kampen for full frigjøring av kvinnene?

Bare en analyse av de økonomiske forholdene til kvinnene fra de forskjellige klassene, av deres tenkemåte og oppfatninger, kan gi svar på slike spørsmål. Den kan bringe klarhet i hvilke kvinner det er mulig å forene i kampen forfrigjøring og sosialisme, hvilke krav som er viktigst for de forskjellige kvinnene, og – særlig viktig – hvor, i hvilken klasse, en finner de kvinnene som må være den viktigste drivkrafta i kvinnekampen.

Den analysen vi legger fram her, sammenfatter det materialet vi har i dag, mens den nye bølgen av kvinneorganisering ennå er ganske ung. Den er ufullstendig, og må brukes med kritikk.

Den største svakheten er at vi konsekvent har tatt utgangspunkt i kvinnenes personlige klassetilhørighet og ikke har greidd å ta hensyn til hvor de hører hjemme når ektemannen tilhører en annen klasse enn dem. En kvinnelig kontorfunksjonær vil bli sterkt preget av om hun er gift med en industriarbeider eller en disponent, så sterkt at det vil være mannens klassetilhørighet som bestemmer hvor hun hører hjemme. (En skilsmisse kan dermed samtidig komme til å bety skifte av klasse.)

På den andre sida har vårt eneste holdepunkt for å klassifisere husmødre uten lønnet arbeid vært ektemannens klasse. Dette er ikke noen nødløsning, men tvert imot det eneste riktige, fordi hun er fullstendig økonomisk avhengig av ham og i høy grad deler hans meninger.

I hovedsak mener vi analysen gir et riktig bilde av norske kvinner og danner et bra utgangspunkt for videre analysearbeid, som vi oppfordrer folk til å sette i gang med. Send gjerne resultatene til Røde Fane!

Underarbeidet med denne klasseanalysen har vi støttet oss på Notat til en klasseanalyse i Røde Fane 1/1972. Vi har også gjort bruk av Folketellinga for 1960 og Statistisk Sentralbyrås lønnsstatistikk for 1969. Den borgerlige statistikken er ikke laget for å gjøre det mulig å skjelne klassene i Norge fra hverandre. Det arbeidet som må til for å gå gjennom talla kritisk og legge fram et tallmateriale som gir et pålitelig bilde av klassene i Norge, har vi valgt å sette ut til seinere. Ut fra notatet i Røde Fane 1/72 går det an å sette opp en tabell som gir et bilde av fordelinga av befolkninga i Norge etter klasser. Den samsvarer med de prinsippene vi har fulgt her.

 

Klasser i Norge:

Klasser                                                    Absolutte tall    Prosent av
(i 1000)             befolkinga

Monopolborgerskapet                                    39                    1
Det ikke monopolistiske borgerskapet      139                   5
Småborgerskapet                                           772                   20
Proletariatet                                                   2 703                70
Halvproletariatet                                           193                    5

(Kilde Røde Fane 1/1972)

Kvinnene i monopolborgerskapet og borgerskapet

Monopolborgerskapet utgjør som helhet under 1 % av befolkninga. Antallet kvinnelige sjølstendige kapitalister blant dem er svært lite. De aller fleste har fått sin posisjon gjennom mannens – altså farens og/eller ektemannens eiendom og status. Vi kan derfor grovt regne med at de utgjør halvparten av hele klassetallet.

Innen klassen oppfattes de i høy grad som en vare. Det settes en verdi på dem på ekteskapsmarkedet, og den bestemmes etter formue, etter ytre utseende og stil. De skal kunne «representere» sine menn. Viktigst blir det om de kan sikre eiendom og økonomisk kontroll gjennom slike egenskaper og gjennom arv, eiendom og formue som de bringer med seg inn i ekteskapet. Derfor blir det svært mye inngifte. Ofte har disse kvinnene en utdannelse som ikke blir brukt, unntatt til å «diskutere kultivert» (Sonja har studert fransk og kunsthistorie).

Denne klassen er den herskende i Norge, og det er fra dem det reaksjonære kvinnesynet stammer: Rota til reklameindustriens bruk av kvinner som salgsvare er lett å se!

Også kvinnene i monopolborgerskapet er altså utsatt for undertrykkelse. Men samtidig har de privilegier i forhold til vanlige kvinner: De kjøper seg fri fra husarbeid og barnestell ved å leie hjelp.

Privilegiene de har i forhold til det store flertallet av kvinnene oppnår de bare når de underkaster seg undertrykkinga og godtar «representasjonsrollen». Gjør disse kvinnene opprør mot oppgavene klassen pålegger dem, vil det ikke være bruk for dem lenger, de vil bli utstøtt og miste sine særretter. På kort sikt har de mer å tape enn å vinne ved å stille seg solidarisk med kvinnekamp i andre klasser. Som kvinner kan de objektivt sett ha interesse av frigjøring, men som en del av sin klasse vil de frykte enhver tanke på revolusjon og sosialisme. En kan neppe vente seg større støtte fra slike kvinner, unntatt i helt spesielle tilfeller.

Kvinnene i det øvrige borgerskapet

Også her er flertallet av kvinnene knyttet til klassen gjennom sine menn. De er gift med redere, toppfunksjonærer i staten, og i større næringsorganisasjoner, høyere offiserer i hæren, storbønder og store skogeiere, større advokater, større fiskebåtredere osv. Likevel er det grunn til å tro at det finnes flere sjølstendige kvinner her enn i monopolborgerskapet.

For svært mange, spesielt i de høyere skiktene av klassen, gjelder det samme som for monopolborgerskapets kvinner: Det er deres verdi som vare på ekteskapsmarkedet som teller.

Disse kvinnene vil alltid være interessert i at ektemannen har suksess, at han klatrer oppover. Det sikrer hennes egenstilling, og sier samtidig mye om hvordan hun ser på seg sjøl, sine oppgaver i livet, hvem hun tilhører.

Likestilling – med borgerskapets menn!

Det er viktig å skille mellom de reaksjonære monopolistene og storborgerskapet på den ene sida – og de lavere skiktene i klassen på den andre sida. Kvinnene i de lavere skiktene kan i alle fall vinnes som vaklende allierte for den progressive kvinnekampen. Deres kamp for stemmerett og for rett til å kunne gå inn i alle yrker omkring århundreskiftet betydde politisk framskritt for alle kvinner. Men det er også nok av eksempler på at de har vendt seg mot arbeiderkvinnenes krav. Også i dag får den borgerlige kvinnesaksbevegelsen stor oppslutning fra slike skikt, spesielt de yrkesaktive i klassen (jfr. tidligere statsråd og advokat Eva Kolstad).

Hovedpunktet for disse kvinnene var og er likestilling, innen ramma av det nåværende samfunnet, med borgerskapets menn. Fordi de ofte har høyere utdanning – også de hjemmeværende, fordi de gjerne har erfaring fra yrkeslivet og har større muligheter til å skaffe leid hjelp til hus og barn, har de borgerlige kvinnene også større valgfrihet enn kvinner i småborgerskapet og arbeiderklassen.

Ofte understreker de at de har fått sukess og makt, ikke som kvinner, men fordi de har vært dyktige og heldige.

Sjøl om denne gruppa som kvinner har interesse av frigjøring, er de i hovedsak støttespillere for herskerklassen. Under visse forhold, når de blir holdt nede av sine mannlige klassefeller, gjør noen av dem opprør, og da kan de spille en progressiv rolle. Ofte har det imidlertid blitt en kamp på klassens premisser: borgerkvinnens likestilling med borgermennene. Det er sjelden kampviljen strekker seg utover det målet. Den klassemessige stillingen fører til at de sjelden verken vil eller kan skjønne at frigjøring og ikke likestilling er det viktigste for kvinnebevegelsen.

Kvinnene i småborgerskapet og de øvrige mellomlaga

Til småborgerskapet regner vi for det første kvinner som i statistikken er oppført som «personlig næringsdrivende i jordbruk, skogbruk og fiske». Også kvinner som eier og driver små handels- og industribedrifter, høyere kontorfunksjonærer med sjølstendig arbeid i private bedrifter, i banker og statlig og kommunal administrasjon tilhører denne klassen, dessuten små advokater, leger, kvinner i høyere lærerstillinger, sjølstendige intellektuelle, kunstnere.

I tillegg kommer de hjemmearbeidende konene til menn i de samme næringer og yrkesgrupper.

Hva med lærere, sjukepleiere?

Det er mye som taler for at vi også bør regne lærere, bibliotekarer og kvinner med tilsvarende utdanning og stilling til mellomlaga. De har ganske lang spesialutdannelse og ofte en livsstil og omgangskrets som skiller dem fra arbeiderklassen. Kvinner i disse yrkene gifter seg ofte klassemessig oppover, og sjelden med menn fra arbeiderklassen. Lønnsmessig har de imidlertid de samme vilkår som arbeidere og arbeidssituasjonen deres blir også mer og mer lik den som gjelder for proletariatet.

Grensa mellom disse gruppene og arbeiderklassen er flytende og det er også forskjeller i stillingen til de samme yrkesgruppene som bør tas i betraktning.
F. eks. er det stor forskjell mellom den anonyme og stressede tilværelsen til lærerne på en mammutskole i en storby og den sjølstendige stillingen som en lærer på bygda oftest står i. Noe tilsvarendegjelder også for bibliotekarer.

Vi tror også det kan være gode grunner til å regne sjukepleiere til de laveste skiktene av den samme gruppa, bl. a. fordi det kan klargjøre skillet mellom dem og hjelpepleiere og avdelingshjelper, som uten tvil hører med til arbeiderklassen. For alle disse yrkene gjelder det at den klassen de er rekruttert fra, betyr mye for deres oppfatning av seg sjøl og sin stilling. Rekrutteringa har tradisjonelt vært sterkest fra småborgerskapet og mellomlaga ellers, men det er nå et økende innslag av kvinner med arbeiderbakgrunn.

Vi skal behandle småborgerskapets kvinner på bygda og i byen hver for seg, fordi bonde- og fiskerkvinnene utgjør en slik stor og forholdsvis ensartet del av klassen.

Bygda: Tungt, men sjølstendig arbeid

Småborgerskapet på landsbygda omfatter først og fremst småbrukere, mellomstore bønder, fiskere, sjarkeiere og lottkarer. (Småbrukere og mellomstore bønder omfatter aleine over halvparten av det totale tallet for småborgerskapet i Norge.) Det er forholdsvis få sjølstendige næringsdrivende kvinner i disse gruppene, især i fisket. Hovedtyngden av kvinnene i denne klassen er hjemmearbeidende.

Den øvre delen og mellomskiktet  idenne klassen er dem som klarer å samle opp et overskudd (riktignok lite) de kan reinvestere i reparasjoner, nye maskiner og leid arbeidskraft (som oftest bare deler av året). Småbrukerne utgjør det laveste skiktet og omfatter samtidig det største antallet. Kvinnene i dette skiktet blir derfor de viktigste å se på.

Den økonomiske og arbeidsmessige situasjonen til dette skiktet er preget av mye gjeld, hard utbytting fra bankene, lange og slitsomme dager, trusel om påtvungen fraflytting og pendling. Lott-karene, sjarkeierne og deres koner står i omtrent samme stilling. Ofte dyrker de litt jord ved siden av fisket, og her må kvinnene ta mye tungarbeid, akkurat som på småbrukene i innlandet. Småborgerskapets kvinner på bygda har en del særtrekk i forhold til den samme klassens kvinner i byen. Det har vært livsnødvendig at de har hatt en mye viktigere og mer sjølstendig rolle i kampen for familiens utkomme. De er vant til hardt slit, – i fjøset med ansvar for krøtter, i stellet inne der de bl. a. lager en god del av familiens klær sjøl, og på jordet i onnene.

I det høyere skiktet har dette betydd en ledende stilling over kjøkkenhjelp og fjøssveiser. Blant småbrukerne har det betydd at konene er nedslitte i 40–50-årsalderen! Men de har altså en viss grad av sjølstendig råderett overeiendom og folk, i motsetning til en reint isolerende husmoroppgave. Samtidig er arbeidsdelinga mellom kjønnene skarp :Mannen har ledelsen ute og over gardsdrifta totalt; kvinnene er mer somarbeidskraft å regne, er underordnet mannen og støtter opp om hans virksomhet, garden eller båten.

Disse forholda avspeiles i de organisasjonene som har oppslutning fra bygdekvinnene. De ensidig humanitære og delvis kristelige hjelpeforeningene har svært mange medlemmer, f. eks. sanitetsforeningene. (totalt 240 000 medlemmer i 1972! ) Mange søker også til misjonsforeninger. Bondekvinnelaget får særlig medlemmene sine fra de to høyere skiktene i klassen, og har ca. 30 000 medlemmer.

Bondekvinnelaget gikk inn for «en annen tilknytningsform til EF enn fullt medlemskap» (frihandelsavtale). Det er ikke kvinnenes kamporganisasjon på bygda, – en slik organisasjon eksisterer ikke. Det var f. eks. flertall i laget mot odels- og åserett for kvinner.

Også kvinner tilknyttet fisket har sine egne organisasjoner. Disse synes å drive mer med tradisjonelle kvinnesysler sånn som og matstell og er i mindre grad direkte knyttet til mannens yrke.

Proletariseringa rammer kvinnene hardt

Kvinner i det laveste skiktet på bygda får føle den økende proletariseringa hardt, og stadig flere havner i halvproletariatet eller proletariatet. Ei bygdejente har i dag små sjanser til å gifte seg til en gard, fordi gardstallet går så kraftig ned, og det er stor arbeidsløshet blant unge kvinner på landsbygda. For de voksne kvinnene finnes det nesten ikke jobber som kan kombineres med husmorarbeid, og det finnes så å si ikke barneinstitusjoner.

Som regel betyr proletariseringa derfor flytting. Høyere utdannelse som gymnas osv. er sjelden vare, og disse kvinnene rekrutteres derfor oftest til «kvinnelig» industri med lav lønn og status, eller til butikk, vaskejobb, hotell/restaurant. I verste fall kan det bety arbeidsløshet og nød.

Det samme gjelder for småbruker- og fiskerkoner som må flytte sammen med familien. Svært ofte klarer ikke familien de høye bo- og reiseutgiftene uten at kona tar seg jobb. De fleste går da inn i industrien som ufaglært arbeidskraft eller blir reingjøringshjelp eller kjøkkenhjelp. I periferien av de større byene finnes det også grupper av småbruker- og fiskerkoner som pendler til liknende arbeid. Mange kvinner fra Hadeland reiser f. eks. til Oslo-gryta for å vaske tog.

Pendlerkonene

De som har menn som pendler blir spesielt sterkt utsatt. De får mer arbeid på bruket, dersom driften av det lar seg opprettholde. De blir aleine med ansvaret for barna og hjemmets økonomi, fellesskapet med ektemannen forsvinner mer eller mindre, hele familien brytes opp. De blir ekstra sterkt isolerte. –På den andresida kan disse forholda bli en utfordring til ny sjølstendighet, og det kan skape en ny form for samhold mellom kvinnene: De yngre søker råd hos de eldre, de hjelper hverandre med barne- og fjøsstell osv. De aller fleste vil imidlertid oppleve år med usikkerhet, uvant eneansvar og ensomhet.

Felles for disse kvinnene er at de ikke entydig hører til småborgerskapet. Svært ofte har enten de eller ektemannen i flere generasjoner kombinert småbruket med arbeidet på fabrikk og anlegg i bygda, eller på hoteller, hos skogeieren osv. De har alltid stått i fare for å miste eiendommen, nå mer enn noensinne. Framtida for disse kvinnene er det dårligst betalte proletære arbeidet. De representerer et stort revolusjonært potensial. Det er et godt grunnlag for å mobilisere dem til kamp i dag, og de vil ha lett for å forstå og støtte kampen blant arbeiderkvinnene i byene.

Klassemotsetningene mellom disse gruppene og de høyere og midlere skiktene av det egentlige småborgerskapet på bygdene oppleves ofte ganske sterkt. Den sjølstendige stillingen kvinnene i de høyere skiktene har i gardsdrifta gjør dem ofte skeptiske til revolusjonære tanker. Den stillingen de har i forhold til mannen og hans virksomhet ser også ut til å hindre dem i å fremme sine egne interesser som kvinner. Like fullt er det eneste håpet for dem og deres menn en revolusjonær omveltning som kan trygge deres kår. Svært mange av alle disse gruppene bor i tynt befolkede områder som ikke kan blir øde uten dem (Nord-Norge, Vestlandet).

Byen: Ulike grupper, ulik situasjon

I byen er det færre kvinner av denne klassen, og de står i en markert annen situasjon enn sine klassefeller på landsbygda. (Hos kvinner i små familie-bedrifter i handel og håndverk kan en kanskje finne en del likhetspunkter med småborgerskapets kvinner på bygda.) Samtidig er det store forskjeller dem imellom, f. eks. mellom en kvinnelig lektor, en hjemmeværende legefrue, en kvinnelig skuespiller eller en eier av en moteforretning. Vi skal ikke gå inn på de enkelte gruppene, men konsentrere oss om noen enkeltheter vi mener er viktigst for vår holdning til denne klassen i den nåværende situasjonen.

Den viktigste delen av det øverste skiktet og mellomskiktet blant dem er kvinnene med yrker som krever høyere utdanning, og de hjemmeværende konene til ektemenn i liknende arbeid. Et viktig og typisk trekk ved yrkeskvinnene blant dem er en gryende forståelse for kvinneundertrykkinga. Dette gjelder særskilt for de av småborgerskapets intellektuelle som har skilt seg ut på venstresida.

Holdninga til disse kvinnene har riktignok sine begrensninger: Spesielt tidligere har det vært sterke innslag av likestillingstanker blant dem, ikke minst i form av krav om å få konkurrere om en karriere på like linje med sin klasses menn. Kampen for likestilling har likevel utvilsomt fremmet mange progressive paroler og krav og ført til resultater som har vært til fordel for alle kvinner. Kampen for flere og bedre barnehager er viktig her. Et av de siste kravene gjelder gifte kvinners rett til lån og stipend. Forståelsen for at frigjøring, ikke likestilling er nødvendig øker.

Samtidig har feminismen god grobunn hos disse kvinnene. De står ikke direkte overfor kvinnenes hovedfiende, monopolkapitalen. Når de strever for å få brukt sin utdannelse og å komme i kvalifiserte stillinger, er det først og fremst hos sin egen og høyere klassers menn de møter motstand. Ideer om at kjønnskampen er grunnleggende kan derfor lett utvikle seg.

Husmødrene

Flertallet av kvinnene i småborgerskapet i byen er likevel hjemmeværende husmødre. Det er en ganske utbredt oppfatning i disse familiene at det er en god ting å ha kvinnene hjemme for å ta seg av stellet av hus og barn. I undersøkelser og omtaler av yrkesaktiviteten blant kvinnene er det vanlig å hevde at den lave sysselsettingsgraden skyldes familienes frie valg. Familiene foretrekker å ha kvinnene hjemme, fordi dette gir status, heter det. I den grad dette har grunnlag i virkeligheten, stammer nok slike forestillinger først og fremst fra innstillinga hos disse gruppene. En undersøkelse av virksomheten i husmorlaga ville sannsynligvis også vise et sterkt innslag av småborgerskapets kvinner blant de mest aktive.

Proletarisering

For alle skiktene i denne klassen gjelder det at de presses nedover både når det gjelder lønn, anseelse og arbeidssituasjon. Småhandlende og håndverkere raderes ut som gruppe og proletariseres. Særlig de lavere skiktene nærmer seg arbeiderklassen mer og mer, og rammes som den av de økende leveomkostningene og bo-utgiftene.

Dette fører med seg at svært mange av kvinnene tvinges til å se seg om etter arbeid utafor hjemmet, uansett om de og ektemannen helst vil at de skal være hjemme eller ikke. Også blant disse kvinnene er det derfor en høy prosent arbeidsledige. Husmorarbeidet gir ingen kvalifikasjoner, sjøl de som har en viss utdanning (yrkesutdanning er ikke særlig vanlig) har vanskelig for å finne seg passende arbeid, og mange fra denne klassen kvier seg for å ta arbeid i industrien. Dagmamma-virksomhet er ofte eneste løsningen for mange av dissekvinnene (og for arbeiderkvinner), men den er med på å skjule mangel på både arbeidsplasser og daghjemsplasser. Dets om møter dem som får arbeid, er dårlig betalte og ofte temmelig harde jobber. En slik ny situasjon fører til at disse kvinnene ikke lenger kan beholde det bildet de har hatt av sin egen rolle i samfunnet som husmødre og oppdragere, og at det er en økende bevissthet om kvinnenes situasjon blant dem.

Hovedtendensen blant småborgerskapets kvinner i byen som på bygda er proletarisering. De nye livsvilkårene fører til at de ser sin situasjon klarere – og da spesielt sin stilling som kvinner under kapitalismen. Disse kvinnene blir viktige allierte både fordi de vil kjempe for å beholde sitt livsgrunnlag og fordi de vil slåss for å bedre kvinners situasjon generelt. Men mange, spesielt de høyere skiktene som ennå er mindre truet, har eiendom eller posisjon å beskytte som vil gjøre dem vaklende og til dels mistenksomme overfor hard kamp fra arbeiderklassen og overfor revolusjonen.

Kvinnene i arbeiderklassen

Kvinnene i arbeiderklassen utgjør det største antallet kvinner i landet. Tallet er økende på grunn av proletariseringa av småborgerskapet og halvproletariatet.
Arbeiderklassen må stå i ledelsen for den sosialistiske revolusjonen. De står i den skarpeste motsetning til monopolkapitalen. Men en revolusjon av arbeiderklassens menn aleine er en umulighet! Den mislykkes hvis ikke også kvinnene blir mobilisert. Kvinnene i proletariatet er uunnværlige for å sikre sosialismen, samtidig som bare de kan gi kampen for kvinnenes frigjøring en riktig og konsekvent ledelse alt i dag.

Hvem er arbeiderkvinnene?

Arbeiderkvinnene er delvis kvinner som sjøl står i produksjonen, dels hjemmeværende husmødre gift med arbeidere.

Det er få kvinner med arbeid i kjerneindustrien sett i forhold til andre industrier. Med kjerneindustri mener vi jern og metall, treforedling, grafisk og kjemisk. Dette er industri av livsviktig betydning for monopolborgerskapet og staten, og her finner vi den sterkeste konsentrasjonen av arbeidere og maskiner. Tyngden av kvinnelige arbeidere på fabrikk finner en i tekstil,bekledning,nærings-og nytelsesindustrien. Også innen transport og kommunikasjon er antallet kvinner forholdsvis stort. De finnes så å si bare i lavere stillinger i telegraf og telefon og i kontorjobber f. eks. i televerket, ved jernbanen osv. (I postverket var det ingen kvinner i fullmektig- og formannsstillinger i 1969! )

I tillegg kommer kvinner med biyrker i disse industriene –o g hjemmearbeidende koner til de mannlige arbeiderne både her og i kjerneindustrien.

På service-sektoren finner vi i dag den største veksten i antall arbeidsplasser (forretninger, kiosker, hotell, restaurant osv.) En stor del av det kvinnelige proletariatet jobber her, og det vil bli flere i framtida. I varehandel utgjør kvinnene en økende andel av arbeidstakerne, og de er hardt utbyttet. På mange steder er dette det eneste tilbudet på arbeidsplasser for kvinnene, og konkurransen om jobbene er hard. Typisk for disse arbeidsplassene er at det jobber få sammen på ett sted. Dette er en viktigårsak til at de kan holdes på sultelønner.

I tillegg kommer kvinnene som arbeidersom hjelpepleiere og avdelingshjelper på sjukehus og gamlehjem, kvinner på daghjem og i barnehager, lavere kontorpersonale i det private næringsliv, stat og kommune, som også entydig hører til arbeiderklassen (i motsetning til de nærliggende gruppene vi nevnte under småborgerskapet).

Endelig finnes det ennå kvinnelige arbeidere i jordbruk og fiske, men de er svært få, og tallet minker med fraflyttinga.

Arbeiderkvinnene er hardt utbyttet

En ser med andre ord at de kvinnelige arbeiderne stort sett befinner seg i industrigreiner som er svært utsatt for konjunktursvingninger og strukturrasjonalisering, og i yrker hvor det blir ventet at de skal «yte noe for sine medmennesker». (Kvinnelig kontorpersonale skal opptre som tjenende ånder overfor mannlige kolleger og sjefer. Arbeid på sjukehus og gamlehjem er et kall.)

Begge deler fører til at lønnskrav og andre faglige krav blir sett på som uhørte eller umulige, og det er også ofte et hinder for solidaritet kvinnene imellom. Bildet er likevel i ferd med å bli endret: Gjennom sjukepleierstreiken, kampen blant reingjøringskvinnene i Kongsberg og Trondheim, streiken blant de hjemmearbeidende kvinnene i Brattvåg er det blitt høstet viktige erfaringer om hva det vil si å være kvinner i kamp! Dette peker framover og viser betydninga av at det blir lagt vekt på fagforeningsarbeid for kvinner.

I en god del typiske kvinneyrker er det tale om en kamp for å få kvinnene til å organisere seg. Handel og kontor regner med om lag 100 000 organisasjonsmulige menn og kvinner på landsbasis. Av dem er bare 40 000 organisert, av dem 23 000 kvinner (1973). I andre forbund er organisasjonsprosenten betraktelig høyere. I bekledning er den om lag 80 (på de bedriftene der forbundet har avtaler med arbeidskjøperne), av dem igjen er 60 % kvinner (ca. 20 000 i 1973).

I produksjonen utgjør de en langt større prosent enn mannlige arbeidere lavest på lønnsstigen. Noen eksempler: I tekstil-industrien var det i 1965 40,1 % av alle mannlige og 91 % av alle kvinnelige lønnstakere som hadde en timefortjeneste under kr. 7,50. I skofabrikkene var det 28,3 % av mennene og 88,4 % av kvinnene som hadde den samme timelønna. I grafisk industri var de tilsvarende tallene 4,1 % for menn og 70,5 % for kvinner! (Kilde: Lønnstellinger 1965, gjengitt hos Rødseth: «Utredning om lavtlønnsproblemer i Norge.»)

De kvinnene som er i arbeid er ofte tynget av dobbeltarbeid med jobb både ute og hus og barn hjemme.

Det store flertallet av de gifte kvinnene er uten arbeid, og befinner seg politisk og sosialt isolert som husmødre, økonomisk fullt og helt avhengig av mannen.

Enorm arbeidsløshet

Siste kvartal 1973 viser arbeidsmarkedsoversikten at 37,6 % av de voksne kvinnene var i lønnet arbeid (kvinner over 16 år). Her er all yrkesaktivitet regnet med, deltidsarbeid, korttidsarbeid osv. ved siden av dem som er i fast arbeid på heltid.

En undersøkelse som Likestillingsrådet foretok i 1968, viste at hele 58 % av de ikke yrkesaktive gifte kvinnene som ble spurt kunne tenke seg lønnet arbeid utafor hjemmet. Riktignok var 83 % av dem mest interessert i deltidsarbeid, men vi vil tru at det først og fremst har sammenheng med vanskene med å skaffe plass for barna i arbeidstida. (82 % av alle de spurte kvinnene mente det ikke var mulig å få barna passet på daghjem, og 82 % mente at barn under 11 år har godt av å bli passet i barnehage!)

Ønsket om lønnet arbeid varierer lite etter hva slags inntekt ektemannen har og hva slags yrkesgruppe han tilhører. De fleste kvinnene oppgir kontaktbehov og ønske om å ha egne penger som grunn for at de vil ha seg arbeid ute. Bare i de laveste inntektsgruppene (husholdningsinntekt, dvs. i hovedsak mannens inntekt) er det mange kvinner som oppgir at de vil ha arbeid fordi de må ha større inntekt i husholdningen. Tallmessig er hovedtyngden av de arbeidsløse kvinnene arbeiderkvinner og kvinner fra det lavere skiktet av småborgerskapet. (Undersøkelsene er offentliggjort i «Ønsker og behov forsysselsetting blant gifte kvinner», Statistisk sentralbyrå 1969, med kommentar fra Likestillingsrådet fra 1970.)

Arbeidsløsheten blant kvinnene rammer altså alle klasser, men slår hardest ut for arbeiderkvinnene og det laveste skiktet i småborgerskapet. For disse gruppene er inntektsutviklinga i dag slik at det ikke lenger er mulig å forsørge en familie med bare en inntekt. (Det er f. eks. beregnet at det trengs en inntekt på 55 000 kroner for å dekke leveomkostningene for en vanlig familie i de nye drabantbyene i Oslo i dag).

Kjønnssplitting skader hele arbeiderklassen

Det finnes mange eksempler på at kvinner er blitt brukt av arbeidskjøpere som en trusel mot mennenes lønninger. Fra 1870-åra og fram til ca. 1910 spilte eierne av typografiske bedrifter bevisst p åat mannlige typografer følte kvinnelige arbeidere som en fare for arbeidsplassene sine. Det har også hendt at kjønnssplitting i enkelte tilfeller har ført til at arbeidernes koner har hemmet streikekamp fordi de har vært redde for familiens ruin i en langvarig konflikt.

Også blant arbeiderklassens menn finnes det undervurdering av kvinnen og kvinneundertrykking. Kvinnene får oftelite sjølstendig råderett over familiens økonomi, de får alt arbeid med hus og barn overlatt til seg, sjøl om de også har arbeid ute. Disse forholda kan uten tvil gi opphav til forbitrelse mot mannen hos dem som begynner å se sin stilling som kvinne klarere.

Som del av arbeiderklassen står de likevel i en slik situasjon at det er lett for dem å se hva som er de grunnleggende årsakene til vanskelighetene deres. Det er monopolkapitalen som klasse (og ikke som menn), som byr dem lave lønninger og dårlig arbeid. Det er ikke mannen som har skylda for at familien får vansker med å greie seg med en arbeidsinntekt når husleier og matpriser farer i været. Mennene har de samme dårlige mulighetene som dem når det gjelder mulighet for utdanning. Det er staten og ikke arbeiderklassens menn som lite eller ingenting gjør for at det skal finnes daghjem for barna.

At de ser det slik, gjør ikke dobbeltarbeidet lettere, og fjerner ikke virkningene av de tilbakeliggende ideene mennene måtte ha om kvinnenes stilling. Men det gjør at dette ikke blir det overordnede for disse kvinnene, og at det dermed er lite grobunn for feministiske ideer blant arbeiderkvinnene. Menn og kvinner i arbeiderklassen har felles interesser. Arbeiderkvinnene har en enormt viktig oppgave i å gjøre sine mannlige klassebrødre bevisste om hvem som tjener på kvinneundertrykking – og nedvurdering av kvinnen.

Arbeiderkvinnene i ledelsen for kvinnekampen!

Arbeiderkvinnene er de hardest undertrykte av alle norske kvinner. Sammen med sin klasses menn står de i den mest direkte motsetning til monopolborgerskapet. Til forskjell fra småborgerskapet har de ingen sjølstendig stilling eller kapitaleiendom å miste. De har alt å vinne, ingenting å tape på en revolusjon. De utgjør det store flertallet av norske kvinner.

I tillegg til den undertrykkinga og utbyttinga de er gjenstand for som del av arbeiderklassen, er de også undertrykt som kjønn. De holdes som en arme av reservearbeidskraft, en arme som kan tas inn i fabrikkene i gode tider når produksjonen går for fullt, og sparkes i dårlige tider. Siden tilbudet på slike arbeidsplasser alltid er lavere enn etterspørselen, kan kvinnene holdes på lav lønn og dårlige arbeidsforhold.

Arbeiderkvinnene er en overmåte viktig ressurs for den faglige og politiske kampen mot monopolkapitalen og for gjennomføringa og oppbygginga av sosialismen. Deres stilling i samfunnet gjør dem til de mest konsekvente forkjemperne for full kvinnefrigjøring. Arbeiderkvinnene må være ledende i kvinnekampen i dag.

Kvinnene i filleproletariatet

Det finnes lite statistikk om dette laveste skiktet i samfunnet. Om kvinnene blant dem veit vi at det er færre kvinner enn menn blant «veteranene» av uteliggere i de største byene, at tallet på unge jenter blant sniffere og stoffmisbrukere øker, og at tallet på de mest ruinerte prostituerte også øker.

Filleproletariatet består av folk fra alle samfunnslag som av ulike grunner er ødelagt og har havnet der. Det er viktig å undersøke to ting: Er det et riktig inntrykk at mange jenter fra bygda havner her? Er arbeidsløsheten blant proletariatets kvinner en årsak til at tallet på prostituerte øker?

Slike undersøkelser vil være viktige for å kunne utforme en politikk som kan være med på å stanse økningen. Samtidig er det viktig å være klar over at filleproletariatet er upålitelige allierte for revolusjonen. Solidaritetsfølelsen er liten blant dem, de er i ferd med eller er allerede fysisk og moralsk ødelagte.

 

Kvinnene i Norge treng sjølvstendige masseorganisasjonar for sine interesser og krav. Det trengst ein debatt om vegar og mål for å nå fram til dette. Vi må vite kva som er kvinnene sine fremste krav – og kva forkvinner som må vere grunnstammen i organisasjonane.

Etter det andre landsmøtet i Kvinnefronten har det blussa opp ein diskusjon i ein del blad om kva som må til for at ein organisasjon for kvinnene sine interesser skal kunne reknast som progressiv. Diskusjonen er først og fremst sett i gong av dei som kom i mindretal på landsmøtet. Dei er usamde i at det strekk til med ei plattform som peikar ut dei viktigaste områda der kvinnene er undertrykte, det som samlar det store fleirtalet av norske kvinner, og peikar på kampoppgåvene utfrå det. Dei meiner ei slik kvinnerørsle må erklære seg som ein kamporganisasjon mot det kapitalistiske samfunnet og kalle seg sosialistisk, om den skal kunne skilje seg frå den borgarlege kvinnerørsla og peike på den rette vegen å gå i kvinnefrigjeringa. Elles vil den spreie illusjonar om det kapitalistiske samfunnet og forfalle til perspektivlaus reformisme. Når dette synet ikkje vann fram på landsmøtet, har dei tilmed funne det for godt å hevde at fronten har vorte anti-sosialistisk – og anti-feministisk.

Kva slag plattform Kvinnefronten har vedteke, kan de lese ute i dette bladet. Vi har prenta plattforma som dokument, saman med den prologen Johanna Schwarz skreiv og las opp for landsmøtet. Plattforma vart vedteken med 156 mot12 stemmer av møtet. Vi må vel tru at delegatane var representative for dei 4 000 medlemmene i fronten. Vedtaket tyder dermed på at plattforma vart sett på som ei dekkande oppsummering av dei røynslene medlemmene har gjort seg den tida organisasjonen har vore til.

Det trengst ein diskusjon om vegar og mål!

Kvinnefronten er ein ung organisasjon og den treng sikkert meir røynsler før den har treft det rette på alle område og utvikla ein politikk og ein praksis som gjer den i stand til å bli ein verkeleg masseorganisasjon.

Likevel må det vere lov å seie at dei resultata som er nådd er betydelige. Utviklinga i organisasjonen har hatt svært mykje å seie for heile kvinnerørsla i Norge. Så vidt vi kan sjå, har den nyfeministiske rørsla lagt av seg dei mest anarkistiske slagorda sine mot manns-samfunnet», og byrja å bli meir opptekne av kvinnene sine rettar og interesser andsynes samfunnet som heilskap. Eldreorganisasjonar som dei demokratiske kvinnelaga har fått mod på seg til å styrkeaktiviteten sin.

Desse organisasjonane og den borgarlege kvinnesaksforeninga har slått kreftene sine saman om aksjonar og demonstrasjonar. Eit resultat av dette er at 8. mars, som for berre eit par år sidan for så godt som alle berre var ein dato som andre datoar, no er blitt ein kampdag for kvinnene som vert følgd opp i presse, radio og fjernsyn og som allereide samlar meir folk i demonstrasjonar enn det DNA greier å samle i sine tog når dei skal feire klassesamarbeidet 1. mai.

Både Kvinnefronten og dei andre kvinneorganisasjona er derfor tente med at det kjem i gang ein diskusjon som mange kan bli kjende med om vegar og mål for kvinnerørsla. Nå står det ikkje i vår makt å setje vilkår for ein slik diskusjon, sjølv om det kunne vere freistande å seie at resultata av den ville bli mest til bate for kvinnerørsla om den vart førd ut frå dei kommunistiske prinsippa om einskap – kritikk – einskap. Best hadde det vore om den fekk former som strekar under det ein ers amde om og ikkje sår tvil om den gode meininga til korkje fleirtal eller mindretal.

Dei ville åtaka som ein del av kritikarane har retta mot AKP(m-1) etter landsmøtet i Kvinnefrontet, har i alle høve ikkje noko med sakleg debatt å gjere. Open anti-kommunisme av dette slaget tener korkje Kvinnefronten eller den allmenne kvinnerørsla. Det styrkje rheller ikkje politikken til dei som kjem med slike åtak. Ein fremjer ikkje si eiga sak ved å mistenkleggjere motstandaren.

Det er sikkert dei som er usamde i den politikken Kvinnefronten legg fram i plattforma si. Vi skal ikkje seie for visst kva dette gjeld. Kan hende kan nokon meine at den tek opp saker som ikkj ebeint fram rører ved kvinnene si stilling som kjønn, eller at mannen sitt ansvar for kvinneundertrykkinga og dei føremonene han måtte hauste av den, blir for mykje tona ned? Er det slikt som ligg i skuldinga om anti-feminisme?

I så fall trengst det utan tvil ein diskusjon om kva feminisme er. Det finst dei som freistar å smi i hop marxistisk-feministiske strategier for kvinnekampen. Dei vil ta «det beste» frå tradisjonellmarxisme og smi det saman med «detbeste» frå den feministiske verdsåskodinga. Dette er ei vonlaus oppgåve. Det let seg ikkje gjere å få antagonistiske motseiingar til å gå saman til eitt. Den proletære linja for kvinnekamp står i motsetnad til ei borgarleg linje som feminismen. Den er i strid med marxismen å hevde at overbygnaden, ideologien, er like grunnleggjande som basis, at kamp for haldningsendringar har same forrang som kampen mot monopolkapitalen.

Men til no har det kunna sjå ut som om kritikarane har vore samde i mest alt, unnateke dette at fronten ikkje erklærer seg for sosialistisk. Når dei gjer så mykje ståk om dette siste, men legg så lite vekt på å få fram det det er semje om, då er ein freista til å mistenkje dei for å vere i simplare ærend. Dei må skulde seg sjølve om nokon vil tru dei er ute og veiftar med «raude» flagg mot raude flagg av omsyn til sine eigne parti. Det ville ikkje vere så underleg om partia i SV kunne trenge eit raudt forheng framfor seg, no når dei så openlyst er på skli til høgre for å kome på talefot med høgresosialdemokratiet til Bratteli, Steen og Aspengren, desse som Rolf Dahl i SV sitt faglege utval har vore ublyg nok til å kalle den eine av «hovedgruppene i arbeiderbevegelsen».

Kva meiner AKP(m-1)?

Det er kjent nok at AKP(m-1) arbeider for ein sosialistisk revolusjon og ser på seg sjølve som eit redskap i kampen for proletariatet sitt diktatur. Da vi tok opp kvinnespørsmålet i Røde Fane sist gong – i nr. 2/1972 – slo vi og fast at det berre er sosialismen som kan frigjere kvinna og gjere slutt på produksjonstilhøva som held fleirtalet av kvinnene utanfor samfunnsmessig arbeid og gjer dei sosialt og økonomisk bundne til mannen. Vi slo og fast at vi ser på kvinna som ei sjølvstendig kraft for revolusjonen og at ingen revolusjon kan vinne fram utan at kvinnene i det arbeidande folket er mobilisert. Dette synet finn ein og i AKP(m-l)s program frå 1. landsmøte, som er tilgjengeleg for alle.

Det skulle og vere kjent at det ikkje er noko prinsippspørsmål for oss om kvinnene sine masseorganisasjonar stiller seg på sosialismens grunn eller ikkje. Etter vårt syn er dette noko som må avgjerast ut frå situasjonen – og av kvinnene sjølve.Vi ser stoda i kvinnerørsla i Norge slik at det ikkje vil hjelpe henne framover om det byggast opp ein organisasjon for dei sosialistiske kvinnene særskilt. Situasjonen i dag er den at dei norske kvinnene står utan ein organisasjon som organiserer verkeleg store massar av kvinner, tek opp deira interesser underkapitalismen og kjemper for dei.

Kvinnefronten – og dei andre organisasjonane – har enno svært få kvinner med. Det er ein veldig kampoppgåve å vinne fram med sjølve den tanken at kvinnene som gruppe treng sin organisasjon. Det krev mykje arbeid å fostre fram ideen om at det trengst organisert kamp frå det arbeidande folket sine kvinner for å få sine rettar igjennom og at det nyttar å slåst.

Skal Kvinnefronten og dei andre organisasjonane vinne fram med dette, da trengst det først og fremst at dei står fram som talerør for kvinnemassane sine krav og interesser, og som organisasjonar der jamne kvinner sjølve kan ha eit ord med i laget. Dersom ein når fram med dette, vil dette føre til stor framgang for kvinnene. Først da kan dei bli ei kraft som monopolkapitalen og staten må ta omsyn til. Eierklæring for sosialisme hjelper lite til å løyse dei oppgåvene dette stiller oss framfor.

«Sosialisme» – garanterer ingenting

Ei parole som «Kvinnenes frigjøring – arbeiderbevegelsens sak», som nokre vil fremje, går det kan hende an å tolke i mange leiar. Men den tener i alle høve ikkje målet med å fremje ideen om at kvinnefrigjering først og fremst er dei store kvinnemassane si sak. Og vi ser den som svært så ubrukbar, så lenge stoda er slik at, nokon kunne tru det var klasseforrædrane og monopolkapitalens eigne politikarar i arbeidarane sine organisasjonar som kan hjelpe kvinnene fram til frigjering.

Det er liten grunn til å nære noko redsle for at ein slik organisasjon vil kunne bli kuppa frå høgre fordi om den ikkje set sosialistmerket på seg. Dei som er fiendar av kvinnene sin kamp for frigjering, dei vil døme rørsla etter dei krava og den kampen som fremjast –i alle fall.

Sosialistmerket vil heller ikkje gje nokon garanti for at rørsla vel den rette vegen i denne kampen. Det finst menn og kvinner som kallar seg for sosialistar som meiner at kvinnene ikkje vinn på å føre fram sine eigne krav eller organiserer seg særskilt, av di dette er å akseptere kvinneundertrykkinga. Det finst dei som meiner at kvinnene sin kamp for eit nytt, sosialistisk samfunn er ein annan enn den arbeidarklassen står for – og at kvinnekampen må ha front også med den. Det er dei som kallar seg sosialistar somm einer at kvinnene sitt arbeid med oppseding av borna og arbeid i heimen er det mest verdfulle som finst for dei, og vender seg mot kvinnenes kamp for rett til arbeid. Der er kort sagt slik at sosialistar, kvinner som menn, også treng å sjå røynsler frå kvinnekamp og kvinneorganisering for å få avklare sitt syn på vegen til kvinnefrigjering.

Ein bør også merke seg at mellom dei som går til åtak på Kvinnefronten frå «venstre» og krev å få «dei sosialistiske perspektiva» med, finst og dei same som ivrar mest for å dra Kvinnefronten til høgre ved å få fronten til å leggje ein feministisk politikk til grunn.

Interessene til arbeiderklassen sine kvinner – grunnlaget for kvinnefrigjeringa.

Den oppgåva Kvinnefronten har teke på seg, er å organisere kvinnene på grunnlag av deira objektive interesser, forme ut ein politikk som samsvarar med krava til det store fleirtalet av kvinnene, og arbeide for einskap mellom kvinnene og kvinnene sine organisasjonar så langt dette er mogeleg på dette grunnlaget.

Korleis dette skal gjerast, og kva for problem som må løysast på vegen, det er det ingen som kan gje noko fullgodt svar på i dag. Vi kommunistar vil delta aktivt i dette arbeidet, stø det med dei kreftene vi har og kjempe for stønad til det frå andre grupper og parti.

I dette nummeret av Røde Fane legg vi fram tre artiklar som summerar opprøynsler AKP(m-l) har gjort seg i kvinnearbeidet dei siste par åra. Vi legg framsynet vårt på kva som er rota til kvinneundertrykkinga i dag ,korleis klassemotsetnadene kjem fram mellomkvinnene, og kva som er viktig å merke seg i historia til den norske kvinnerørsla, særleg kampen mellom den feministiskeo g den proletære linja. Vi trur desse røynslene er overmåte viktige når det gjeld dei nye kvinneorganisasjonane si evne til å gjere problemene og interessene til arbeidarkvinnene og kvinnene i andrelag av det arbeidande folket til grunnlaget for frigjeringskampen, og å fri kvinnekampen for borgerleg ideologi og politikk.

– Det skal ikkje gå to år til vi tar opp kvinnespørsmål i bladet på ny denne gongen. Det er viktige emne som ikkje er tekne opp her, som vi kjem attende til i nummera frametter. Vi har under arbeid artiklar om kvinna sin stilling i familien og kampen mot vanvørdnad av kvinnene frå arbeidarklassen sine menn. Vi kjem seinare til å ta opp kva perspektiv «oljealderen» kjem til å gje for kvinnekampen, og vil og fremje ein debatt om husmora sin stilling. Det kjem meir stoff om feminismen. Og – ikkje minst – vi oppmodar de som les dette nummeret til å la oss få høyre meininga dykkar om dei synspunkta vi legg fram denne gongen.

Tema: For ei riktig linje i kvinnekampen

– Reis kampen blant arbeider kvinnene s. 1

– Retten til arbeid – kvinnenes fremste krav s. 6

– Fram for en klasseanalyse av de norske kvinnene s. 12

– Gjør bruk av kvinnebevegelsens historiske erfaringer s. 24

 Dokument Kvinnefronten

– Johanna Schwarz: Prolog s. 37

– Kvinnefrontens politiske plattform s. 39

Tema: «Venstre»-opportunismen

– «Venstre»-opportunismen i Norge (3) s. 61

– Studieopplegg s. 68.

Tema Norge og olja

Oljeeventyr for imperialismen  s. 41.

Debatt

– Kva slags forsvar duger for folket? s. 70

Bøker og tidsskrifter

– Arbeidernes leksikon s. 76

Tema Lønnsoppgjøret 1974

Våre krav – fiendens taktikk  s. 44

Internasjonalt

Bresjnev opnar dørene for amerikansk monopolkapital s. 53

1. Solveig Aamdal: Nei til EU (leder)
2. Gun Kessle og Jan Myrdal: Himlen rämnade – då hamnade kvinnor åter i skiten
3. Gro Lindstad: Seksualitet på dagsorden!
4. Solveig Aamdal: Å regjere med Mao som rettesnor
5. Jorunn Folkvord: Slutta med politikk
6. Arnljot Ask: Ny internasjonale?
7. Bøker:, Magnus Bernhardsen: Teori for begynnere Biji Kurdistan!
8. Debatt:, Harry Magdoff: Om den finansielle eksplosjonen
9. Jan R Steinholt: Kommunistisk nyorientering?
10. Pål Steigan: Data og makt
11. Harald Minken: Kommentar til Solbakken

Artiklene er lagt ut uten illustrasjoner. De kan du finne i pdf-utgava her: http://www.akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1972/index.html

Innholdsfortegnelse:

Tema: Frigjøring av kvinnene

Ansvarlige for seksjonen om kvinnenes frigjøring: Gro Hagemann og Kitty Strand.

Om kvinnespørsmålet s. 4
Kvinnens materielle kår i Norge s. 7
Monopolkapitalen truer FAMILIEN s. 17
Kvinner kan kjempe!
Noen trekk fra den norske kvinnebevegelsens historie s. 32
Kvinnens frigjøring under sosialismen s. 38
«Sullerot–rapporten» s. 48
 

Tema: Debatt: Klasseanalyse

Fram for en marxistisk klasseanalyse av det norske samfunnet s. 58
Noen teser om klasseforholda og klassekampen i Hordaland s. 59
Til spørsmålet om landbruksmonopolet s. 65
Anarkismens fallitt i spørsmålet om eiendommen s. 67
 

Tema: Aktuell debatt
Enhet og massemobilisering er EEC–motstandens magiske våpen s. 70
Lønnsoppgjøret – resultatet blir nedgang i disponibel realinntekt! s. 74
Kapitalen og naturen s. 77
Storindustri og jordbruk s. 79

Redaktør og ansvarlig utgiver: Pål Steigan

«… så lenge det ikke fins noen virkelig samfunnsmessig frihet for kvinnen i et land, fins det heller ingen virkelig frihet i landet.» Enver Hoxha

OM KVINNESPØRSMÅLET

1. Arbeiderkvinnenes interesser må være grunnlaget for frigjøringskampen! Undertrykkelsen av kvinnene i Norge går på tvers av klassene. Det betyr ikke at kvinneundertrykkelsen er «klasseløs». For det første er arbeiderklassens kvinner hardest undertrykt. Kvinnelige arbeidere og funksjonærer er ekstra utbyttet fordi de er kvinner. I tillegg er de undertrykt i hjemmet – med hovedansvar for husarbeid og barn. Arbeiderklassens husmødre er helt avhengig av mannens inntekt, står ofte uten barnehage til ungene, har lang og ubeskyttet arbeidsdag og er sosialt, kulturelt og politisk isolert. Også i det arbeidende småborgerskapet vil kvinnenes sosiale og økonomiske situasjon være omlag den samme. Borgerskapets kvinner er også undertrykt. Med unntak av et lite antall kvinnelige kapitalister er deres klasseposisjon ofte basert på mannens inntekt og eiendom. Samtidig er de økonomisk og sosialt privilegerte, de kan kjøpe annen kvinnelig arbeidskraft for å lette sin egen situasjon, og vil stort sett alliere seg med den herskende klassen. Det er derfor objektive klassemotsigelser blant kvinnene. Enhver kamp for å frigjøre kvinnene må derfor ta sitt utgangspunkt i problemene og interessene til kvinnene i arbeiderklassen og andre lag av det arbeidende folket.

2. Monopolkapitalen – ikke mannen – er hovedfienden!

Undertrykkelsen av de norske kvinnene er basert på ekstra–utbytting og økonomisk avhengighet av mannen. Politisk blir denne undertrykkelsen holdt oppe av reaksjonær ideologi, av vaner og fordommer som i vårt samfunn blir propagandert fra barnsben av.

Dette grunnlaget for undertrykkelsen av kvinnene er opprettholdt av monopolkapitalen og dens stat. Underbetaling av kvinnene øker profitten. Barnehager blir bare bygd i den utstrekning de er helt avgjørende i oppgangstider. Ideologisk blir de reaksjonære mytene om kvinnenes underlegenhet propagandert i monopolkapitalens presse, i statens lærebøker. De siste hundre års utvikling viser at kapitalismen aldri har klart og aldri vil klare å avskaffe undertrykkelsen av kvinnene.

Mennene – også i arbeiderklassen og småborgerskapet – er privilegerte i

forhold til det arbeidende folkets kvinner. De er påvirket av borgerskapets ideologi – og utnytter i stor grad kvinnenes økonomiske avhengighet av dem til undertrykkelse i hjemmet. Derfor må kvinnene føre kamp mot mannens undertrykkelse; kreve større rettigheter, kjempe for egen inntekt, kjempe for lik innsats i hjemmet osv. Men motsigelsen mellom menn og kvinner i det arbeidende folket er ikke uforsonlig. På lang sikt betyr også mannens

herskerrolle fornedring og ufrihet. Det er ikke arbeiderklassens menn, det er monopolkapitalen og staten som befester og opprettholder det økonomiske og sosiale grunnlaget for undertrykkelsen av kvinnene.

Hovedfienden er monopolkapitalen. Derfor er det i de arbeidende kvinnenes interesse å bekjempe mennenes reaksjonære ideer og praksis ut i fra ønsket om enhet, for å vinne mannen som en alliert i kampen mot en felles fiende.

3. Kvinnene – en sjølstendig kraft og en reserve for revolusjonen.

Splittelsen mellom mann og kvinne er i lang tid brukt av reaksjonen for å svekke arbeidsfolks kamp. Kvinnenes tradisjonelle sosiale og politiske isolasjon blir forsøkt utnyttet for å splitte dem fra arbeiderklassens kamp.

Husmødre har blitt forsøkt brukt som «streikebrytere» innafor familien.

Håkon Lies husmorpropaganda i EEC–kampen er et ferskt eksempel. I slike situasjoner kan kvinnene brukes som en politisk reserve for monopolkapitalen og dens politikk.

Når denne tradisjonelle splittelsen blir overvunnet, blir bildet vendt. Mobiliseres kvinnene mot sin virkelige fiende, monopolkapitalen, blir de en reserve for revolusjonen. Og evner kvinnene å føre en sjølstendig kamp for sine interesser, med egne masseorganisasjoner og ledere, vil de kunne bli en viktig kraft i den sosialistiske revolusjonen.

4. Bare sosialismen kan frigjøre kvinnene – og frigjøre mennene fra undertrykkelsen av kvinnene.

Uten at monopolkapitalens herredømme styrtes – og et proletarisk diktatur opprettes – vil ikke grunnlaget for en virkelig frigjøring av kvinnene være tilstede. Bare sosialismen kan garantere alle kvinner produktivt arbeid, økonomisk uavhengighet av mannen og frigjøring fra den private husholdnings trange grenser.

Men kampen mot reaksjonære ideer, undertrykking i hjemmet, vil foregå i årtier også etter en revolusjon. Den proletariske statsmakta vil imidlertid kunne sikre at føydale og borgerlige ideer om kvinnen blir effektivt og systematisk bekjempet.

Men fortsatt må kvinnene sjøl ta opp kampen mot de restene av undertrykkelse mot sitt eget kjønn som finnes. Målet for denne kampen vil være å realisere prinsippet om likeverd mellom mann og kvinne på alle områder og å innføre et virkelig demokrati i familien.

5. De norske kvinnene trenger en sjølstendig organisering for kamp.

I kampen mot undertrykkelse, i kampen for frigjøring trenger kvinnene egne organisasjoner, de må fostre egne ledere. Det er kvinnene som utsettes for kjønnsundertrykking og som skal frigjøres fra kjønnsundertrykking. Å skape egne organisasjoner og aksjonsenheter der mannen ikke kan dominere og lede er derfor en helt nødvendig forutsetning for og del av frigjøringskampen. Dette gjelder uansett hvor progressive mennene måtte være. Et nytt, kommunistisk parti er nødvendig i Norge for å skape politisk ledelse for arbeiderklassens kamp, for revolusjonen. Dette er i de norske kvinnenes interesse – og en forutsetning for kvinnenes fullstendige frigjøring fra undertrykkelse. Men et kommunistisk parti – sjøl med det mest «fullkomne» kvinneprogram – kan ikke erstatte kvinnenes egne, sjølstendige kampkraft. De som rammes av undertrykking må sjøl – på sine egne vilkår og med egne krefter – ta opp kampen mot den.

6. Marxist–leninistene må gå i spissen for kvinnenes frigjøringskamp!

De norske marxist–leninistene har som sin målsetting å arbeide for en sosialistisk revolusjon og opprettelsen av proletariatets diktatur i Norge. En viktig del av det nye marxist–leninistiske partiets program må bli kampen for å frigjøre kvinnene under bygginga av sosialismen. På samme måte må MLG konsekvent forsvare kvinnenes interesser i dag – i alle kamper som blir reist mot undertrykkelse og utbytting.

Vi vil reise to viktige arbeidsområder for marxist–leninistenes kamp mot kvinneundertrykking i dag:

– Marxist–leninistene må sjøl i sine egne organisasjoner og familier ta opp kamp mot kvinneundertrykking. I alle vurderinger av kadrenes arbeid og livssyn må spørsmålet om kvinneundertrykking i og utafor familien vurderes. Og marxist–leninistene må få en politikk for å utvikle et stort antall ledende kvinnelige kommunister. I denne kampen må kvinnelige marxist–leninister sjøl kritisere all hang til monopolisering av arbeid og sjølhevding hos mannlige kadre, og samtidig rette søkelyset mot kvinnelige kadres mulige passivitet og underkastelse.

– Marxist–leninistiske kvinner må arbeide i kvinnenes masseorganisasjoner, forsøke å utvikle en størst mulig kampberedskap mot monopolkapitalen og dens stat, og kritisere borgerlig ideologi i kvinnenes egne rekker. De må gå i spissen for å trekke fram de sosialistiske erfaringene på kvinnekamp og kvinnefrigjøring, peke på kvinnenes langsiktige revolusjonære oppgaver og aktivt delta i kampen for kvinnenes rettigheter i dag.

 

 

 

 

 

 

 

I et klassesamfunn som vårt er kvinnene i den undertrykte klassen dobbelt undertrykt, som klasse og som kjønn. Hensikten med denne artikkelen er å bidra til å gi et bilde av hvilket omfang den doble undertrykking har, hvilke grupper som er hardest rammet av den, og hvem som utøver, opprettholder og tjener på den. For å kunne få et fullstendig bilde er det nødvendig å gjøre en grundig analyse av kvinnenes stilling i dag. Dette er et første bidrag til en slikanalyse.

Kvinner i yrkesarbeid

Alt i alt er det omlag 2 millioner kvinner i Norge, og 1 1/2 millioner kvinner over 15 år. Folketellingen i 1960 viste at 23 % av disse kvinnene var ute i arbeidslivet (1), men dette tallet har steget sterkt. Unge kvinner får stadig mer utdanning, og ønsker i større grad å fortsette å arbeide også etterat de er blitt gift. Sammenhengende høykonjunktur har i tillegg gjort at mulighetene for kvinner som ønsker arbeid har økt, spesielt i de store byene.

Langt størsteparten av kvinnene er å finne innafor yrker med liten eller ingen spesialutdanning. 20 % arbeider i industrien, 20 % i varehandel, 20 % i lavere kontorarbeid innafor offentlig administrasjon, finans/bank–vesen, forretningsmessig og privat tjenesteyting. 13 % er innafor helsestellet, det betyr at kvinnene utgjør hovedtyngden av helsearbeiderproletariatet. Endelig er10 % (2) i undervisning, især innafor undervisning på lavere trinn.

Alle disse yrkene er såkalte «tradisjonelle kvinneyrker», og de tilhører stort sett lavtlønnsyrkene, det vil si yrker der over 1/3 av arbeiderne har en årslønn på under 15 000 kroner. Men også innafor disse yrkene er kvinnene ofte lavere betalt og har lavere stillinger enn mennene.

En undersøkelse fra 1969 (3) viser at 80 % av de kvinnelige industriarbeiderne har en årslønn på under 15 000 kroner, mot 12 % av mennene. Årsaken til den grove underbetalingen er dels mangel på fagutdanning. I grafisk har for eksempel 76 % av de mannlige arbeiderne fagutdanning, mens bare 4 % av kvinnene har det. Men også når det ikke kreves fagutdanning settes kvinner og menn ofte i forskjellige jobber som lønnes ulikt. I tillegg er kvinnene konsentrert innafor lavtlønnsbransjer, omlag halvparten arbeider i næringsmiddelindustrien, tekstil og bekledningsindustrien, som alle er typiske lavtlønnsindustrier.

I varehandelen er kvinnene konsentrert som proletariat i detaljhandel. Det er nesten dobbelt så mange kvinnelige som mannlige butikkfunksjonærer. Av butikkfunksjonærer i høyere stillinger, er det derimot fire ganger så mange menn som kvinner. I tillegg tjener kvinnelige butikkekspeditører gjennomsnittlig 75 % (4) av det den mannlige ekspeditøren tjener.

Blant kontorfunksjonærer er bildet det samme: I de laveste stillingene er kvinnene i majoritet, mens det i de selvstendige og kvalifiserte stillingene er få kvinner sammenliknet med menn. Innafor kontorarbeidet ligger kvinnelønningene gjennomsnittlig 10 % (4) under mannens. Årsaken til forskjellene er dels forskjell i utdanning, men undersøkelser viser at selv kvinner med høy allmennutdanning har langt mindre sjanser til å avansere, og at de avanserer i en mye høyere alder, enn menn med lav utdanning. Og selv når menn og kvinner har lik utdanning, betales kvinnene mindre.

Disse tallene skulle vise at hovedtyngden av de yrkesarbeidende kvinnene tilhører en særlig hardt utbytta del av proletariatet i Norge. Og ikke nok med det. I tillegg til det harde og dårlig betalte arbeidet som yrkeskvinnen utfører, har hun på toppen ennå et yrke som binder henne sammen med alle sinekjønnsfeller: oppgaven som barneoppdrager og husmor. Omkring 4/5 av alle kvinner over 30 år er gift, en svært stor del av disse igjen, har også barn.

Av de gifte kvinnene er det langt færre som er i arbeid. Folketellingen i1960 viser at mens 56 % av de ugifte kvinnene hadde yrkesarbeid, var det bare 9,5 % av de gifte kvinnene som hadde arbeid utenfor hjemmet. Blant kvinner med barn, var dette tallet ennå lavere, mellom 6 og 8 % (5). Også tallet på gifte kvinner med yrkesarbeid har imidlertid økt kraftig i åra siden1960. En undersøkelse fra 1968 (6) viser at yrkesaktiviteten blant de gifte kvinnene var økt til 23 %, i Oslo var den kommet helt opp i 43 %.

Foruten de kvinnene som har fullt arbeid utenfor hjemmet, er det en hel rekke kvinner som har lønnet arbeid av mer tilfeldig art, sesongarbeide eller fast arbeid med relativt kortere arbeidstid. Disse kvinnene er å finne innafor ulike former for tjenesteyting, innafor industrien som hjemmearbeidere og sesongarbeidere, og innafor varehandel som deltidsarbeide og rush-arbeide.

For de gifte kvinnene i arbeidslivet kommer dobbeltarbeidet inn med full tyngde. Bare mellom fem og femten prosent av barna til de yrkesaktive kvinnene har plass i noen form for institusjon (6). For yngre skolebarn finnes det praktisk talt ingen form for tilsynsordning. Halvparten av kvinnene oppgir i en intervjuundersøkelse at enten hun selv, eller i noen få tilfeller mannen, må være hjemme fra arbeidet og passe barna når de blir sjuke. Utbyggingen av daginstitusjoner og andre former for hjelpetiltak er ikke engang tilstrekkelig til å dekke de enslige mødrenes behov.

Den doble arbeidsbyrden er en viktig årsak til at ikke flere kvinner ønsker å gå ut i arbeidslivet. Mellom 1/3 og 1/4 (6) av de kvinnene som ikke kunne tenke seg å ta arbeid utenfor hjemmet, begrunner det med at det vil bli for stor arbeidsbyrde med dobbeltarbeid. Mangel på alle kollektive ordninger som kan avlaste arbeidsbyrdene i hjemmet, må nødvendigvis gjøre husmoryrket til en belastning for yrkeskvinnene. I tillegg kommer at kvinnenes yrke er både hardt, ensformig og dårlig lønnet. Det gjør situasjonen med dobbeltarbeide ennå mindre fristende. Andelen av gifte kvinner som er negative til yrkesarbeid er for eksempel relativt høy blant kvinner som har rengjørings–arbeide eller husarbeide som tidligere yrker. Blant sykepleierne er det også forholdsvis få som fortsetter å arbeide etterat de gifter seg, når en sammenlikner med andre yrker med tilsvarende utdanning. Og det er nettopp et yrke som er hardt, samtidig med at arbeidstiden er vanskelig og lang og lønna dårlig.

Det er også en hel del andre forhold som spiller inn når det gjelder om kvinner fortsetter å arbeide ute etterat hun gifter seg eller ikke.

Ideologien spiller inn. Fra en svært tidlig alder av, læres jentene opp til å se på hjemmet som sin framtidige arbeidsplass. De læres opp til å utvikle evner og anlegg på huslige sysler, og for å gi opp interessen for andre ting enn gutter.

Dette er en viktig årsak til at så mange kvinner ikke skaffer seg høyere utdanning og fagopplæring, og det preger også de utdanningsveiene de velger. De velger stort sett kortere utdanning enn guttene, og innafor et mye mersnevert område. En stor del av de jentene som tar spesialutdanning finner vi på handelsskoler, skoler for husstell og skoler for søm og håndarbeida. Det vil si at de velger spesialutdanning som ofte enten sikter direkte mot husmoroppgaven, eller som er beregnet på kort tid før ekteskapet. Selv om utdanningsnivået er økende for unge jenter, er det fremdeles atskillig færre jenter enn gutter som sikrer seg en fullstendig yrkesutdanning med sikte på å kunne forsørge seg selv.

Ideologien preger jentenes holdning til utdanning, men det later til at den ikke i så stor grad preger kvinnenes holdning til yrkesarbeide når de først er blitt gift. Bare en forsvinnende del av de gifte kvinnene selv mener at gifte kvinners plass er i hjemmet (7 % av de hjemmeværende kvinnene, 3 % av de yrkesaktive). Langt flere mener at kvinner med småbarn bør holde seg hjemme (omkring 1/3) (6). Trolig er mangel på utdanning en viktigere årsak til at ikke flere gifte kvinner tar arbeid utafor hjemmet. De kvinnene som har en spesialutdanning beholder jobben sin i mye større grad selv om de gifter seg. Av de gifte kvinnene som ikke hadde arbeid utafor hjemmet, var det over 4/5 som ikke hadde noen form for utdanning over folkeskolen. (5)

Arbeidsløshet blant kvinner spiller inn. Høykonjunkturen har skaffet rikelig med arbeidsplasser for kvinner i de største byene. På disse stedene er det også en stor del av kvinnene – både gifte og ugifte – som er ute i arbeidslivet. Utafor tettstedene er situasjonen derimot en helt annen. Mens 43 % av de gifte kvinnene i Oslo hadde arbeid utafor hjemmet i 1968, var det bare 15 % av de gifte kvinnene i spredtbygde herreder som hadde det. (6) Av de kvinnene som ønsker å gå ut i arbeidslivet i disse herredene, mener bortimot halvparten at de ikke kan få passende arbeid på hjemstedet sitt. De ugifte kvinnene må flytte i massevis inn til tettstedene for å få arbeid: omkring hver10. kvinne i alderen 15–20 år, og omlag hver femte kvinne i alderen 20–25 år flytter ut av det fylket hun hører til i. (7) En viktig årsak til det er arbeidsløshet på hjemstedet. De gifte kvinnene blir gående arbeidsløse i heimbygda, fordi de ikke er så «mobile» som de unge kvinnene. Men arbeidsløsheten blant gifte kvinner er en «skjult» arbeidsløshet fordi de registreres som arbeidsløse. Og de har heller ikke de rettighetene som vanlige arbeidsløse har.

Arbeidsløshet finnes også blant kvinner i byene, selv om den ikke er så utbredt som på småsteder. I byene er det eldre kvinner og kvinner uten utdanning som stort sett rammes. Likelønnsrådet konkluderer undersøkelsen om kvinnenes muligheter til å få arbeid med:

«Det er grunn til å regne med (…) at manglende muligheter for arbeider en av hovedgrunnene til at gifte kvinner som ønsker det, ikke kan gå ut i yrkeslivet.» (6)

For arbeidende bondekvinner får denne arbeidsløsheten endel særegne konsekvenser. På flere og flere av de mindre brukene i landet blir det nødvendig å ta arbeid utafor gården for å skaffe biinntekter. For kvinnene er det vanskelig å finne jobb. Derfor blir følgen ofte at mannen må ta arbeid vedsiden av, enten fast arbeid eller sesongarbeid, mens kona blir alene om å styregården.

Kvinnene som reservearme av arbeidskraft

Halvparten av de norske kvinnene over 15 år er registrert som husmødre. Endel av disse kvinnene er arbeidende bondekvinner, som har en mer selvstendig posisjon enn vanlige husmødre fordi hun deltar i produktivt arbeid på gården sammen med mannen. Endel av disse kvinnene er også borgerskapets fruer, som står i en annen situasjon enn vanlige husmødre fordi de kan slippe å arbeide i det hele tatt, og i stedet ansette andre kvinner til å ta seg av arbeidet i hjemmet.
Men størsteparten av gruppen husmødre er gift med menn fra arbeiderklassen og andre grupper innafor det arbeidende folket. De går hjemme stort sett enten fordi de ikke har noe valg – det finnes ikke arbeid for dem, eller fordi arbeid ville bety en kraftig forverring i form av dobbelt arbeidsbyrde. Disse husmødrene utgjør en reservearme av arbeidskraft for monopolkapitalen. Den økende yrkesaktiviteten blant kvinner de siste ti åra betyr at en del av denne reserven er blitt trukket ut av hjemmene. Siden høykonjunkturen satte inn med 60–åra, har behovet for arbeidskraft vært stadig økende. Og forholdene er i stadig større grad blitt lagt til rette for å få flere kvinner ut av hjemmene og inn i produksjonen:

– økende tilbud om voksenopplæring og omskoleringskurser for kvinner med liten utdanning og lite yrkeserfaring.
– offentlige tiltak for å øke utbygginga av daginstitusjoner og andre hjelpetilbud
– staten har grepet aktivt inn: Likelønnsrådet ble opprettet i 1959 fordi den kvinnelige arbeidskraftreserven trenger særskilt administrering for å kunne utnyttes til fulle. Arbeidsdirektoratet har utarbeidet brosjyrer om alle de mulighetene som finnes til å kombinere husmorarbeidet med yrkesopplæring og arbeid utafor hjemmet. Statlige organer har arrangert seminarer om «Kvinnenes muligheter og behov for arbeid utafor hjemmet»,
– næringsliv, LO–byråkrati og stat samarbeider systematisk for å få kvinnene ut i arbeidslivet. De eksperimenterer med deltidsarbeide og med nye yrker for kvinner. Det halvstatlige Norges familieråd har satt i gang en forsøksordning med 30 familier der både mann og kone har deltidsarbeid. Tilsammen skal de to tjene det samme som en tjente før. Det byr på mange fordeler for kapitalen: mer effektiv utnyttelse av arbeidskraften, mindre sykdomsfravær, betydelig innsparing på daghjemssektoren.
– ideologien endres: Den selvstendig, yrkesaktive, frigjorte kvinnen blir mer og mer vanlig i monopolkapitalens kultur. Den oppofrende hjemmehusmoren som lever hele sitt liv gjennom mann og barn forsvinner.

I tillegg gjør stadig verre levevilkår det stadig vanligere at både mann og kone er nødt til å jobbe for å få endene til å møtes. Dette er naturligvis den aller billigste måten å få trukket reservene ut av hjemmene på, det krever verken fristende brosjyrer, tilbud om etterutdanning med lønn eller barnehageplasser.

Ønske og behov fra kvinnene om å komme ut i arbeid på den ene siden, høykonjuntur og økt behov for kvinnelig arbeidskraft på den andre siden, har ført til at antallet kvinner i yrkesarbeid er økende. At kvinner kommer ut i arbeidslivet er ubetinget en god ting. For frigjøringa av kvinnene er det viktig at hun nettopp kommer ut i den samfunnsmessige produksjonen og frigjøres fra det private arbeidet i hjemmet. Men for monopolkapitalen er kvinnene fortsatt en reserve. Når høykonjunkturen er over og lavkonjunktur og nedgangstider setter inn, da vil monopolkapitalen som så ofte før sette kreftene inn på å få kvinnene til å vende tilbake til hjemmet. Et grotesk eksempel fra forrige krig viser hvordan det fungerer: I England – som i alle andre krigførende land – oppsto en voldsom mangel på arbeidskraft da de fleste unge menn dro ut i krigen. I voldsom fart skjedde da det som engelske kvinner lenge hadde kjempet for: daghjem og barnehager skjøt i været, kurser for rask utdanning florerte, arbeidskraftsreserven ble tatt i bruk. Da de overlevende vendte tilbake ved krigens slutt, ble det grepet til drastiske midler for å løse de problemene som da oppsto: barnehager og daghjem ble revet, kvinnene skulle tilbake på plass. Og i etterkrigstiden ble den moderlige og huslige kvinnen idealet framfor noen.

Kvinnene er de som ansettes sist og som ryker først. De har mange fordeler framfor andre typer av arbeidskraftreserver: de har et sted å bo i motsetning til menn fra utkantstrøk. De skaper ikke sosiale problemer av voksende omfang som fremmedarbeidere. De er raskere og friskere enn eldre og utslitte mennesker. Og de raskt permitteres uten at det byr på sosiale problemer, økteutgifter og skjemmende statistikker.

Husmora

Det som særkjenner husmødrenes stilling i samfunnet, er at de står helt utafor den samfunnsmessige produksjonen. Det arbeidet en husmor utfører er av helt privat karakter. Hun tar hånd om eget hus og egne barn. Hun har ingen lønn, ingen sykepenger, ingen lovfestet rett til fire ukers ferie. Arbeidsplassen hennes kommer ikke inn under arbeidervernlovgivningen, arbeidstida er overhodet ikke regulert. Den kan i de hardeste tilfellene overskride arbeidslivets 42,5 timers uke med 150 %. I tillegg er det et arbeid som utføres i isolasjon, dag ut og dag inn.

Det private ansvaret for barn og den økonomiske avhengigheten av mannen er grunnlaget for undertrykkinga av kvinnene i familien. Både i samfunnssammenheng og innafor familien utgjør husmødrene en spesielt undertryktgruppe.

– Økonomisk undertrykkes hun av monopolkapitalen fordi hun utfører samfunnsnødvendig arbeid gratis. I lovverket heter det at en gift kvinne forsørger seg selv ved det arbeidet hun gjør i hjemmet. Ifølge loven er forskjellen på en gift og en ugift kvinne blant annet, at mens en ugift kvinne trenger et lønnet arbeid for å forsørge seg selv og eventuelle barn, forsørger en gift kvinne seg selv ved husarbeide. Denne fortolkningen av hva det vil si å være selvforsørget, gir seg blant annet også følgende groteske utslag: Uføre kvinner som blir arbeidsudyktige og mister jobben får ikke utbetalt fullt trygd dersom de fremdeles kan stelle i huset. Hvis hun er i stand til å gjøre noe husarbeid, bidrar hun nemlig til å forsørge seg selv!

I virkeligheten er sjølsagt ingen husmødre økonomisk selvstendige på grunnlag av det arbeidet hun gjør hjemme. Mens en ugift mor har rett til å bli forsørget av staten, er en gift husmor økonomisk avhengig av ham hun er gift med. Den stormen som ble reist da den borgerlige regjeringa ville frata kvinnene barnetrygden og i stedet trekke den fra mannens skatt, viser til fulle at dette ikke bare er objektivt riktig, men at det også føles slik for massevis av husmødre.
– Sosialt og politisk undertrykkes husmora ved at arbeidsplassen hennes er fullstendig isolert fra samfunnet omkring. Hennes viktigste kontakter med omverdenen er mannen, og barna hvis de er store nok. Hun er mer eller mindre avhengig av impulser fra dem. Hun er bundet til hjemmet. Især hvis barna er små, er de mulighetene hun har til politisk aktivitet, til utdanning og arbeid i stor grad avhengig av mannens stilling.

I et av de siste numrene av Orientering (8) legger SF–ideologen Dag Østerberg fram et annet syn på husmoras stilling: Om underhold og stell av småbarn sier han:

«Vi kan ikke uten videre ta det for gitt at det er en tvangstrøye og slå fast at kvinner er undertrykte i forhold til menn. I dag er husmoryrket et veldig

underutviklet område. Vi må tilegne oss større ferdigheter. Dersom vi legger større vekt på barnestellet, vil dette styrke kvinnebevegelsen. Norsk kvinners kunnskap om småbarnstell står ikke i noe rimelig forhold til kunnskapsnivået på andre områder i samfunnet. Før man får til forbedringer her, skal man være varsom med å snakke om undertrykkelse. For øyeblikket er det et skinnproblem.»
Dag Østerberg går inn for å styrke det private grepet om husstell og barnepass. Han går imot at begge foreldre skal ut i arbeidslivet fordi det blir mindre tid og overskudd til barnestell. «Og de fleste er enige om at barnehager og daghjem ikke dekker barnas behov for omsorg og stell.»

Han mener også at det ikke er så bra for kvinnen å komme ut i arbeidslivet, for da: « … får de i første omgang dobbeltarbeide og gjør det dårligere enn menn. (…) Det er et faktum at kvinner i høye stillinger er oversykelige. Det er en følge av rollekonflikten som skjerpes i denne overgangsfasen. (…) Kanskje er det en like god strategi å studere hvilke verdier som ligger i barnestellet og få målt hva dette arbeidet egentlig betyr for nasjonalproduktet.»

Østerberg går inn for det hellige moderskapet. Barnet kan bare få den kjærlighet og omsorg det trenger av sin egen mor – eller eventuelt far –innenfor hjemmets fire vegger. Han går inn for å gi kvinnene en «utdanning» som ytterligere vil binde dem til hjemmet og oppgavene der, mens han på den andre siden avviser at kvinnene blir sosialt og politisk isolert og undertrykt i hjemmet.

«Husarbeid og barnestell er ikke så idiotiserende som det gjerne blir fremstilt (…) Mye av det er i seg selv politikk.»

Det som særkjenner Østerbergs filosofering om kvinnenes og husmødrenes stilling, er at den mangler enhver forankring i marxismen. Han foretar overhodet ingen analyse av hvilken samfunnsmessig stilling kvinnene står i, og ingen analyse av hvordan kvinnene har kommet i en slik stilling. Videre har han ikke undersøkt hvordan det private husarbeidet har oppstått, og hva husarbeid er i dag, sett i en samfunnsmessig sammenheng.

Derfor presterer han å si følgende om kvinnenes krav om rett til arbeid:

«Men arbeiderklassens kvinner har ikke fremmet noe krav om fritt yrkesvalg. De har heller ingen interesse av det.»

Østerberg hevder at kvinnene ikke skal ut i produksjonen fordi det vil skjerpe rollekonflikten. Men han analyserer overhodet ikke kvinnenes stilling i samfunnet, og ser overhodet ikke at kvinnen er undertrykt blant annet på grunn av bindingen til hus og barn. Konsekvensen av det synet Østerberg hevder blir da at det er på grunn av at kvinnene er mindreverdige at de ikke klarer yrkeslivets belastninger. Og at det er på grunn av særlig anlegg at de bør holde seg hjemme.

En analyse av husmoras situasjon viser: frigjøring av kvinnene krever at kvinnene kommer ut i den samfunnsmessige produksjonen. Dette er den eneste farbare vei, fordi selve husmorsituasjonen – privat ansvar for barn og hus, økonomisk avhengighet av mannen – fører til undertrykking. Å gå innfor å bevare husmoryrket også på lengre sikt, er en reaksjonær strategi fordi den vil bevare og styrke en viktig del av det materielle grunnlaget for kvinneundertrykkinga. Vi må kjempe for å forbedre husmødrenes situasjon i dag og lette den grove undertrykkinga hun utsettes for som husmor. Men på lengre sikt må målet være å frigjøre henne fra selve det slitsomme og undertrykkende husslaveriet. For så lenge oppgavene i huset er overlatt ene og alene til kvinnenes egen, private innsats, vil kvinnene fortsatt være undertrykt.

Et par eksempler kan belyse dette ytterligere:

Kvinner med barn har vanskeligere for å få arbeid, fordi det blir antatt at barn vil hemme innsatsen i jobben. Hvilket sjølsagt også vil være tilfelle så lenge barnet er hennes private ansvar. I Belgia kan gravide kvinner sies opp fra arbeidet, fordi de ikke lenger vil være fullt effektiv arbeidskraft når de får barn å forsørge. Her til lands er det mange eksempler på at kvinner ikke er blitt ansatt av samme grunn.

Kvinner med barn har vanskeligere for å fullføre en utdanning. Kravene om effektivitet, om studieprogresjon og frammøte er de samme for studenter og elever med og uten barn. Det betyr at kvinner i utdanning som samtidig har husmorplikter å slite med, har mye vanskeligere for å følge med. Følgelig må de gi opp i en hel rekke tilfeller. Dette er en viktig grunn til at så få kvinner fullfører universitets og høyskoleutdanning.

Å opprettholde slike forhold vil bli konsekvensen av Østerbergs politikk. Dette kaller han «strategi» for et sosialistisk parti! I virkeligheten er det en helt annet ideologi som er ute og går. Og det er ikke nye toner: Det er «Kinder, Küche, Kirche» på ny, denne gang i variasjonen «Barn, kjøkken og sosialisme», dvs. tysk reaksjon i «sosialistisk» frakk.

Oppsummering

I denne artikkelen er det trukket fram endel trekk ved kvinnenes stilling under monopolkapitalismen. I arbeidslivet er hun ekstra utbyttet på grunn av kjønn, hun har de dårligste jobbene, den laveste lønna, og de mest usikre arbeidsplassene. I tillegg utsettes hun for et sterkt press i familien på grunn av kjønnsrollemønsteret: enten blir hun gjort økonomisk avhengig av mannen, eller hun må slite med dobbelt arbeidsbyrde. Men som husmor er hun spesielt undertrykt fordi hun er fullstendig utenfor den samfunnsmessige produksjonen, derfor er det likevel et skritt i riktig retning at hun kommer ut av isolasjonen i hjemmet og får lønnet arbeid.

Det som er kommet fram om kvinnenes stilling under monopolkapitalismens system, viser at monopolkapitalen ikke kan løse kvinnenesproblemer, men at den derimot skaper stadig nye. Undertrykkinga av kvinnene er ikke i ferd med å forsvinne, den blir hardere når kapitalens angrep på folket blir hardere. Derfor er det også monopolkapitalen og dens stat som er kvinnens fiende. En frigjøring av kvinnene kan vi ikke oppnå før monopolkapitalen styrtes som herskende klasse gjennom en sosialistiskrevolusjon.

Noter

1) Statistisk årbok 1971, tabell 9 og 13

2)Statistisk årbok 1971, tabell 13 (prosentuering av meg)

3) Fakta om forskjeller i kvinners og menns utdanning og yrkesroller, utgitt av likelønnsrådet 1971. s. 8.

4) Wenche Hjellum: Kvinnen som reservearme for kapitalen og arbeidsmarkedet, utgitt av Rød Front i DNS 1972.

5) De gifte kvinners yrkesaktivitet sett i sammenheng med familiestruktur og utdanning, utgitt av Likelønnsrådet 1965.

6) Ønsker om og behov for sysselsetting blant gifte kvinner, melding fra Likelønnsrådet om hovedresultatene fra intervjuundersøkelse 1968 fra Statistisk Sentralbyrå. Likelønnsrådet, Oslo 1970.

7) Statistisk årbok 1971, tabell 3

8.Orientering nr. 21 1972. «Kinder, Küche, Kirche» er et gammelt slagord fra tysk, autoritær familietradisjon. Det ble tatt opp igjen i den nazistiske ideologien i 30–åra. Nazistene mente at kvinnene ifølge sin natur ikke skulle delta i den samfunnsmessige produksjonen.

 

 

 

 

 

Ingen analyse av kvinnens stilling under monopolkapitalismen kan bli fullstendig uten en analyse av hennes stilling i familien. For innafor familien har kvinnene tradisjonelt blitt undertrykt både økonomisk og sosialt, politisk og seksuelt. Hensikten med denne artikkelen er å vise hvorfor familien kan virke som et slikt redskap, og samtidig vise at det ikke er familieformen i seg selv – varig forhold mellom mann og kvinne og felles barn – som bidrar til å undertrykke kvinnene.

Hvis familien som sådan hadde vært en hindring for frigjøring av kvinnene, måtte det bety at kvinnene i dag måtte stille paroler om å oppløse familien og finne andre familieformer, og at en sosialistisk revolusjon måtte ta sikte på å tilintetgjøre familien sammen med den private eiendommen. Derfor er spørsmålet om familien et spørsmål som ikke bare har betydning for kvinnekampen, men også for revolusjonen.

Denne artikkelen er ment som en opptakt til en diskusjon blant revolusjonære og progressive om familiespørsmål. En viktig begrensning må imidlertid straks understrekes. Vi har her ikke tatt opp noen virkelig analyse av forholdet mellom foreldre og barn.

Grunnlaget for den borgerlige familien er den private eiendomsretten. Engels beskriver det han kaller det klassiske monogamiet (1) slik:

«Monogamiet oppsto ved at større rikdommer ble konsentrert på en hånd, nemlig mannens – og av trang til å la disse rikdommene gå i arv til mannens barn og ingen andres. For å oppnå dette var det nødvendig med monogami fra kvinnenes side, ikke fra mannens, slik at dette kvinnenes monogami ikke på noen måte sto i veien for mannens åpenlyse eller tilslørte polygami.» (2)

Dette impliserer to ting:

For det første at den borgerlige familien er et middel til å undertrykke kvinnene.

For det andre at det materielle grunnlaget for den borgerlige familien ikke er til stede i samfunnssystem eller klasser der den private eiendommen ikke eksisterer, eller der det ikke finnes eiendom.

I et klassesamfunn som vårt er derfor en familie noe annet i den herskende klassen enn i de undertrykte klassene, fordi utgangspunktet for familiene er forskjellig.

Penger og ekteskap

Storborgerskapets og monopolborgerskapets familie er basert på å bevare og styrke den private eiendommen. Selv om kjøp og salg og økonomiske transaksjoner i forbindelse med ekteskap ikke er like åpenlyse i dag som tidligere, så taler oversikten over hvem som gifter seg med hvem i storborgerlige rekker likevel et språk som er tydelig nok. Storborgerskapets sønner og døtre treffer riktignok stort sett hverandre, og det spiller naturligvis inn på hvem de gifter seg med. Men bak ekteskapene ligger i aller høyeste grad også storborgerskapets økonomiske, strategiske perspektiver: sikre mest mulig eiendom og mest mulig økonomisk kontroll i egne hender, i egen familie. Så får eventuelle andre behov heller tilfredsstilles på andre måter – ved elskerinner og konebytte.

I arbeiderklassen og det arbeidende folket finnes det ikke noe grunnlag for en familie basert på storborgerskapets premisser: vern om egen eiendom gjennom undertrykking av kvinnene. Hva slags familie er det så grunnlag for i de utbyttede klassene? Engels diskuterer om hele grunnlaget for monogamiet vil falle bort når de økonomiske årsakene som det opprinnelig var basert på, forsvinner:

«Siden monogamiet oppsto av økonomiske årsaker, kommer det så til å forsvinne når disse årsaker forsvinner? En kunne med rette svare: så langt fra å forsvinne, kommer det da først snarere til å bli virkeliggjort fullt ut (…) Prostitusjonen forsvinner. Monogamiet, i stedet for å gå under, blir endelig en virkelighet – også for mennene. (…) Her trer et nytt moment i virksomhet, et moment som i den tiden da monogamiet utformet seg, i høyden eksisterte som en kime: den individuelle kjønnskjærligheten.» (3)

Framveksten av den individuelle kjønnskjærligheten beskriver Engels som det største moralske framskrittet i monogamiets utvikling. Samtidig viser han at så lenge denne kjærligheten har eksistert i historien, har den alltid eksistert som en motsetning til det opprinnelige monogamiet, alltid i strid med ekteskap som har vært basert på å bevare eiendom. Individuell kjønnskjærlighet finner han enten som illegale forhold i overklassen, eller som forhold mellom menn og kvinner i undertrykte klasser. Derfor er det bare en endring i eiendomsforholdene som kan gi kjærligheten muligheter til å utfolde seg fritt:

«Faller nå også de økonomiske hensynene vekk, de som har gjort at kvinnene fant seg i mennenes vanemessige utroskap – altså bekymringer for sin egen eksistens og enda mer for barnas framtid – så vil den likestilling som kvinnene dermed har oppnådd, etter all erfaring hittil å dømme i uendelig mye sterkere grad virke slik at mennene virkelig blir monogame, enn slik at kvinnene skulle bli polyandriske. (4)» (5)

Utfra dette blir utgangspunktet for familier i arbeiderklassen og i det arbeidende folket et helt annet enn for storborgerskapets familier. Grunnen til at unge fra de utbyttete klassene gifter seg, er stort sett at de er glade i hverandre og ønsker å ha barn sammen. Engels sier da også om ekteskapet i arbeiderklassen:

«Virkelig regel i forholdet til kvinne blir kjønnskjærligheten og kan den bare bli hos de undertrykte klasser, altså i vår tid blant proletariatet.»

Kvinnens økonomiske avhengighet

Samtidig er det viktig å være klar over to faktorer som legger et viktig grunnlag for undertrykkelse av kvinnen innafor proletariatets ekteskap under monopolkapitalismen.

For det første hennes sedvanlig avhengighet av mannens inntekt for å fø familien. Som regel er mannen enten «hovedforsørger» eller «eneforsørger» økonomisk sett. De kraftige lønnsforskjellene mellom menn og kvinner i yrkeslivet bidrar til å opprettholde dette. I storbyene går det rett og slett ikke an å leve av en arbeiderkvinnes lønn som eneste familieinntekt. Selv med et sjølstendig yrke blir kvinnens inntekt bare et «supplement» til mannens. Hundretusener av norske kvinner har bittert fått erfare hvor ydmykende denne økonomiske avhengigheten føles i de mange tilfeller der mannen også benytter sin posisjon til å ta alle viktige økonomiske avgjørelser sjøl, mens kona velvilligst får husholdnings– og lommepenger!

At dette skjer – og at mange kvinner til og med aksepterer sin underkuete rolle – skyldes den andre faktoren vi vil trekke fram: Storborgerskapets reaksjonære ideologiske innflytelse på arbeidsfolkets syn på ekteskap, familieliv og kjønnsroller.

Storborgerskapets ideologiske innflytelse

Jeg vil trekke fram endel typiske trekk ved denne ideologien:
– forholdet mellom mann og kvinne er basert på kjøp/salg–relasjoner. Man har visse kvaliteter, bra utseende, vakker kropp, godt humør, god utdannelse, høy stilling, god inntekt, som kan gi et visst utbytte på ekteskapsmarkedet. Særlig er dette tydelig når det gjelder kvinnen, fordi hun samtidig er gjort til gjenstand for masseproduksjon av monopolkapitalen gjennom reklame, film og pornografi. Men det gjelder også mennene.

– især for kvinnene blir ekteskapet og familien satt opp som det enestemålet som det virkelig er verdt å satse noe på. Uansett hva en når gjennomutdannelse, yrke, politikk, så er man ikke en virkelig KVINNE før man har giftet seg. Ugifte kvinner har et litt tragisk og litt komisk skjær over seg. Gammel jomfru og peppermø er grusomme ord for de fleste kvinner. En gammel ungkar kan på den annen side være ganske tiltrekkende. Kvinner blir gift, mens menn gifter seg.

– for å gjøre et godt kjøp på ekteskapsmarkedet, kan det nok være nødvendig med en viss grad av kamp for å øke eget utbytte. Det kan kreve både dristighet, fantasi og utholdenhet å få tak i nettopp den en er ute etter. Men når så målet er nådd og ekteskap inngått, så er det slutt på all kamp. Familien er den havnen som skal gi lunhet og trygghet og kjærlighet for resten av livet. Denne havnen er en fredet plett, en idyll. Alle former for kamp som oppstår innafor familiens rammer, mellom ektefeller og mellom barn og foreldre, er tegn på nederlag. Kamp betyr krangel, intriger, sjalusi, skilsmisse. En lykkelig familie er idyllisk og problemfri.

– den borgerlige familien skiller også skarpt mellom menn og kvinners funksjon innafor familien. Undertrykkinga av kvinnene i familien har sin ideologiske overbygging.

Kvinnen er den som holder hjemmet sammen følelsesmessig. Hun står for de viktigste oppgavene i hjemmet og har hovedansvaret for barneoppdragelse på grunn av «naturlige» anlegg og interesser. Hun elsker mann og barn passivt og betingelsesløst fordi de er avhengige av henne. Hun stiller ingen krav og ofrer seg mer enn gjerne, men er likevel den som – litt karikert – har makten i familien på grunn av intuisjon og kvinnelist.

Mannen er den som sørger for det materielle grunnlaget for familien, også på grunn av «naturlige» anlegg og interesser. Han er den som representerer familien utad, den som tar ansvar og stiller krav til barneoppdragelsen. Han er den som skiller mellom rett og galt i alle viktige saker, han er den som straffer og tar politiske avgjørelser.

Hensikten

I den storborgerlige familie er denne ideologien nødvendig for a undertrykke kvinnen og verne om den private eiendommen. Men borgerskapet har også interesser av at familiene i arbeiderklassen og det arbeidende folket er bygget opp etter borgerlig mønster og preget av borgerlige ideer.

For borgerskapet har en «borgerliggjort» familie i det arbeidende folket en rekke viktige funksjoner:

– Den fungerer som en bærer av reaksjonær ideologi, især gjennomkvinnene som er spesielt undertrykt og i tillegg er satt utafor den samfunnsmessige produksjonen.
– Den fungerer som en hensiktsmessig enhet for å sikre mobil arbeidskraft. Jo mere båndene med slekt og lokalmiljø løses opp, jo lettere er det – både økonomisk og ideologisk – å få folk til å flytte dit kapitalen trenger dem.

– Den fungerer som en hensiktsmessig konsumeringsenhet. Når en familie på tre eller fire utgjør en enhet som er strengt avgrenset fra alle mennesker som bor omkring, må det kjøpes inn egen vaskemaskin, eget TV, egen komfyr og støvsuger, selv om de 3–4 ikke er i stand til å utnytte alle disse tingene fullt ut. Hvis flere familier gikk sammen om slike kapitalinvesteringer, ville det gå ut over kapitalistenes marked og true profitten.

– Den sikrer at en hel masse samfunnsnødvendig arbeid utføres uten at herskerklassen må betale lønn for det. Alt det arbeidet som kvinnene utfører i hjemmet er gratis.

– Den sikrer at monopolkapitalen kan ha en reservearme av arbeidskraft i de hjemmeværende kvinnene. Kvinner trekkes ut av hjemmet når de trengs i produksjonen, og de kan uten omkostninger og ubehagelige statistikker sendes tilbake til kjøkkenet når det ikke er bruk for dem mer.

– Og endelig: den svekker proletariatets politiske kampkraft. Monopolkapitalen håper på kvinnene som en reserve for reaksjonen, fiendtlig innstilt overfor mannens faglige og politiske kamp, likegyldig og passiv overfor sin egen undertrykte situasjon. I streiker har kapitalistene av og til klart å få mobilisert kvinnene til anti–streikeagitasjon gjennom å utnytte en kortsiktig vanskelig situasjon for husholdningsøkonomien. Kvinner som sjøl tar opp kampen for egne krav – og som i klassekampen står sammen med sine mannlige kamerater – er en strategisk trussel for monopolkapitalens klassediktatur.

Kjærlighetens materielle kår

Utgangspunktet for ekteskap i arbeiderklassen og det arbeidende folket, er oftest kjærlighet. Men vilkårene for en familie bygget på kjærlighet er heller dårlige i det monopolkapitalistiske samfunnet. Den stadig økende skilsmisseprosenten taler et tydelig nok språk om det. Selv om det er mange ulikeforhold som teller inn ved en skilsmisse, og selv som mange skilsmissene kan være både riktige og nødvendige, så er de utvilsomt også et resultat av at de ytre vilkårene for familien blir stadig verre. Monopolkapitalens økonomiske politikk betyr økt utbytting av folket, men det truer også folkets familier med oppløsning.
Strukturrasjonaliseringa betyr at stadig flere får lengre og lengre reiser til arbeidsplassen. I 1968 var det 67 000 pendlere i Oslo, det vil si arbeidere som må krysse kommunegrensen for å komme fra hjemmet til arbeidsplassen. Dette tallet tilsvarer hver fjerde arbeider i Oslo. Fra Nord–Odalen alene kommer omlag 1000 pendlere, ca. 800 av dem er ukependlere, resten dagpendlere. De fleste bortearbeiderne i Nord–Odal må opp før klokka fire for å nå fram til jobben i tide. Bussen går klokka 4.30 og er tilbake klokka 18.30.

At 67 000 pendlere plutselig skulle ta med seg familien sin og flytte inn til Oslo, er en umulighet. Det ville bety at Oslo måtte skaffe 67 000 nye boliger, skoler for ca. 100 000 nye barn, osv. På den andre siden er arbeidsløsheten i distriktene stor, og stadig flere arbeidsplasser raderes ut av strukturrasjonaliseringa. Dette betyr at for et økende antall arbeidsfolk er det ikke mulig å leve et normalt familieliv i vårt samfunn.

For familier i tettsteder og drabantbyer er situasjonen ofte ikke stort bedre. Selv om en arbeider kan ha arbeidsplassen sin innafor Oslos grenser, kan han ha en reisetid på flere timer. I tillegg kommer at leveomkostningene i tettstedene er så store, at det for flere og flere familier blir nødvendig med dobbeltarbeid for å få endene til møtes. Allment er det selvsagt bra at kvinner kommer ut i produksjonen. Men når det ikke finnes noen mulighet for forsvarlig barnepass, betyr det samtidig en trussel mot familien fordi mann og kone blir tvunget til å arbeide og passe barn på skift. Monopolkapitalen tjener selvsagt mye på å slippe å bygge barnehager, men alle de familiene som bare får sjanse til å være sammen ved ukeslutt, er ikke tjent med dette. De slites ut av dobbeltarbeid, som i tillegg til stadig hardere tempo på arbeidsplassen langsomt tapper dem for alt overskudd. Kjærlighet, kontakt med ungene, krever mentale og fysiske ressurser som lett blir borte når arbeidspresset blir for hardt.

Dyrtida er i dag en trussel mot alle arbeiderfamiliers økonomi. Økende priser på dagligvarer og især på boliger har ført til at en stor del av lønnstakerne med gjennomsnittsinntekt må ta ekstrajobb eller søke offentlig stønad for å klare utgiftene. Denne dyrtida skjerper naturlig nok lett motsigelsene innafor familiene: «når krybba er tom bites hestene». Daglige diskusjoner om hvordan pengene skal holde til neste lønningsdag, krangler om kroner og øre, tærer på det mest «harmoniske» forhold. Ofte er det kvinnene som opplever dette mest direkte. De kjøper ofte inn dagligvarene – og opplever det ofte som sitt eget personlige nederlag når behovene er store og pungen tom.

Reaksjonær kultur

Monopolkapitalens kultur framstiller kvinnene som mindreverdige avlsdyr. De mest groteske utslagene av dette finner vi i pornografien, men slikt gjennomsyrer også all den øvrige kommersielle kulturen: popmusikk, reklame, ukeblader, dagsaviser, tegneserier, film. Resultatet av dette reaksjonære kvinnesynet er at respekten for kvinnene systematisk blir undergravet. Det fører til at familier som i utgangspunktet bygget på at en gutt og ei jente varglade i hverandre, undermineres av borgerskapets stadige pukking på kvinnensom mindreverdig og underlegen. Kvinner som ikke lenger er «unge og faste i kjøttet», har i kapitalistenes reklame ingen verdi. Massevis av menn, også innafor arbeiderklassen og det arbeidende folket, har et avstumpet syn på kvinner, også på de kvinnene de selv er gift med. I mange familier blir kvinnene grovt undertrykket, ikke først og fremst fordi mennene har utbytte av det, men fordi de har et føydalt syn på kvinner.

En slik ideologi har på lengre sikt som konsekvens av enheten i familien undermineres og at opprinnelig kjærlighet vendes om til fiendtlighet.

Kommunistenes mål

Kommunistenes strategiske mål må være en familie bygget på kjærlighet og likeverd mellom kvinne og mann og mellom foreldre og barn. Det betyr at vi må slåss for en demokratisk familie der det både finnes materielle muligheter og ideologisk grunnlag for kjærlighet og likeverd. Kamp for en slik familie er i siste omgang en kamp for en sosialistisk revolusjon. Revolusjonen vil sikre det økonomiske grunnlaget for likestilling mellom mann og kvinne, og den vil sikre en statsmakt – proletariatets diktatur – som kan fremme familiedemokratiet gjennom opplysning og undervisning.

På den andre siden vil den borgerlige ideologien ikke automatisk knekkes av en sosialistisk revolusjon. Enver Hoxha sier om den albanske familien etter revolusjonen:

«Kvinnene har i vårt samfunn alle rettigheter … Men hva skjer i det daglige liv? …hun tåler mer av sin mann enn han av henne. Vi kan komme med all verdens forklaringer på det, men vil glemmer en, vane, tradisjon. Nemlig den at kvinnen er redd for skilsmisse, og at hun om hun blir skilt, automatiskhavner blant de kvinner som ikke finner noen mann å gifte seg med. Oftestforetrekker han yngre kvinner. Dette er en av de mange grunnene – en viktiggrunn – til at kvinner uten å være klar over det, ubevisst, uten å tenke over det, underkaster seg sin skjebne. Det står ikke skrevet noe sted, men det er vanskelig å avskaffe. Vi har mye arbeid foran oss.»

Den borgerlige ideologien gjør også familiene i det arbeidende folket til bærere av reaksjonær ideologi både før og etter revolusjonen. Og kampen mot de borgerlige ideene er lang og seig og vil vare i mange årtier også i det sosialistiske samfunnet.

Kampen for familiedemokrati i dag

Under monopolkapitalismen er det ikke mulig å skape noen varig økonomisk og politisk basis for et virkelig familiedemokrati. Så lenge minsten i arbeiderfamiliene må selge arbeidskrafta si på kapitalens egne premisser, så lenge kvinnene i det arbeidende folket er en reservearme av arbeidskraft, vil familiens økonomiske og sosiale kår være truet.

Sjølsagt finnes det familier blant ulike grupper av sjølstendige, høyere lønnstakere osv. som har en trygg økonomisk stilling, gunstig arbeidssituasjon og som derfor kan oppnå mye med hensyn til likestilling alt nå. Men dette vil være unntak. Marxist–leninistenes politikk må ta sitt utgangspunkt i den situasjonen de fleste arbeiderfamilier i dag står i; med deres økonomiske og sosiale problemer, med deres kjønnsroller og påvirkning fra borgerlig ideologi.

Monopolkapitalens system truer arbeidsfolks familier på en rekke felter. En kamp for å forsvare familien må derfor rette seg mot monopolkapitalen. Krav

om flere barnehager, om arbeidsplasser i distriktene, om bedre bomiljøer, mot dyrtida, er også krav som det er riktig å stille for å forhindre at familiene oppløses. I tillegg må vi stille offensive krav om servicetilbud som gjør det mulig å kombinere deltakelse i produksjonen med å ha familie både for mann og kvinne. Vi må kreve at 8 timers dagen blir en realitet! Vi må kreve at det ikke skal betales noen form for moms på dagligvarer, fordi moms er en form for skattelegging som særlig rammer familier.

Samtidig er kamp for å forsvare familien også en kamp mot den borgerlige ideologien. Ved siden av den materielle forverringa er denne ideologien den største trusselen mot familien, fordi den systematisk undergraver kjærligheten mellom mann og kvinne. Dette krever at den reaksjonære ideologien blir avslørt i alle sine utslag, men det krever også en ny proletær ideologi om familien. Vi må diskutere oss fram til nye teser om hva som skal væregrunnlaget og hva som skal være drivkraften i de familiene vi ønsker å bygge opp. Det følgende er bare endel foreløpige punkter i en slik ideologi:

Kjærlighet: enhet og kamp

Det å være glad i et menneske kan spaltes opp i en rekke ulike elementer, det betyr at man i hovedsak samstemmer både seksuelt, sosialt, politisk, kulturelt. Det betyr at man har noenlunde samme holdning til hva man vil med livet, til de praktiske funksjonene som en familie skal ivareta, til unger som man har eller ønsker å ha sammen.

Selve grunnpilaren i forholdet mellom mann og kvinne er enhet, det som binder dem sammen må være sterkere enn det som skiller og splitter dem.

Samtidig er det klart at enheten i en familie ikke kan opprettholdes for enhver pris. En enhet som baserer seg på at viktige problemer ikke tas opp eller på at den sterkeste i en familie undertrykker den svakeste, er en enhet på borgerskapets premisser.

Kamp innafor familien er ikke et uttrykk for at familien er i ferd med å sprekke. Derimot er det både riktig og nødvendig at det ved siden av en grunnleggende enhet også er en stadig kamp, mellom mann og kvinne, mellomforeldre og barn. Kjærlighet er ikke en størrelse som detter ned fra himmelen og siden er der. Kjærlighet er ikke noe som holder seg uforandret i lang tid uten at vi behøver å bekymre oss om det. Dette er den borgerlige ideologiens oppfatning av kjærlighet. Det å være glad i et annet menneske baserer seg dels på en grunnleggende enhet, men det er også noe som utvikler seg gjennom kamp.

Lenin har uttrykt denne sammenhengen mellom enhet og kamp på følgende allmenne vis: «Motsigelsens enhet (sammenfall, identitet, likeverdighet) er betinget, temporær, forgjengelig, relativ. Kampen mellom motsigelser som, gjensidig utelukker hverandre er absolutt, akkurat som utviklingen, bevegelsen er absolutt».

– «Det finnes motsigelser i alle ting.» Dette er den dialektiske materialismens grunnlov. Det finnes også motsigelser i enhver familie til enhver tid. Der det ikke er motsigelser, er det heller ingen utvikling. Blir motsigelsene ikke løst, betyr det ikke stillstand, men tilbakegang for familien. Hvis en derimot er i stand til å ta opp motsigelsene og løse dem, vil familien og også kjærligheten komme opp på et høyere nivå. Målet i forholdet mellom mann og kvinne er ikke å bevare bekymringsløs nyforelskelse hele livet. Målet er ål øse stadig nye motsigelser og gjennom det kjempe seg fram til enhet og kjærlighet på et mye dypere, mer personlig og forpliktende nivå.

Uten en grunnleggende sympati mellom mann og kvinne, er det ikke mulig å holde familien sammen annet enn på et borgerlig grunnlag. Dersom den enheten som familien bygger på er så spinkel at den ikke tåler at motsigelsene trekkes fram i lyset, er det ikke lenger noe grunnlag å opprettholde familien på. En skilsmisse er ikke i og for seg noen katastrofe, det kan være både riktig og nødvendig at et forhold oppløses når en ikke er i stand til å løse de motsigelsene som er der, og oppnå ny enhet på et høyere nivå.

Likeverd

Familien må bygge på likverd mellom mann og kvinne. All undertrykking av kvinnene i familien undergraver og uthuler kjærligheten som er mellom dem. Monopolkapitalens kultur lærer både menn og kvinner opp til å fungere i forhold som er basert på at mannen undertrykker kvinnen, økonomisk, politisk, sosialt og seksuelt. Det kommer åpenlyst fram for eksempel gjennom arbeidsdelingen i huset, men det kommer også fram gjennom en rekke vaner og holdninger og reaksjoner som er ytterst vanskelige å avdekke.

For å bygge opp en familie på arbeiderklassen og det arbeidende folkets grunnlag, er det nødvendig å bekjempe alle utslag hos mannen som får ham til å undertrykke kvinnen, og alle utslag hos henne som får henne til å underkaste seg og finne seg i mannens undertrykking.

Familien – en revolusjonær kampenhet!

Å fremme kampen for demokrati, kjærlighet og likeverd innafor det arbeidende folkets familier bor være et mål for oss kommunister. Samtidig er det viktig å forstå at familien – hvis den enhetlig kjemper for å nå et slikt mål – sjøl vil kunne utvikles og styrkes som kampenhet for revolusjonen.

Hvis begge ektefeller har som sitt utgangspunkt å tjene arbeiderklassens kamp for sosialismen, vil de gjensidig kunne lette den andre ektefellens og barnas politiske arbeid. Politisk kamp krever tid og krefter. Hvis ikke slike ting skal splitte familien, føre til misnøye og skjerpete motsigelser, må familien som kollektiv ha som sitt strategiske mål å tjene folkets revolusjonære kamp. På ny vil det eneste holdbare grunnlaget være demokrati og likeverd.

En politisk aktiv mann – med ei kone som «tjener» den politiske kampen ved å «ta seg av hjemmet» – er bare føydal undertrykkelse i en «marxistisk» frakk. Like muligheter til politisk arbeid, enhet gjennom diskusjon om politiske oppgaver og familiearbeid, vil være grunnleggende trekk ved en familie som er gjennomsyret av en proletær, kommunistisk verdensanskuelse.

Forsvar familien

Hele monopolkapitalens system er familiefiendtlig. Derfor må strategien for en demokratisk familie være den sosialistiske revolusjonen. En strategi som går ut på å oppløse familien og i stedet bygge på såkalt «fri kjærlighet», må avvises av kommunister. Kvinnene skal ikke frigjøres fra familien, men innafor og i forholdet til den klassen som utbytter både henne og mannen. Så lengefrigjøringa av kvinnene ikke er fullført, vil familien også være en beskyttelse av kvinnene, både før og etter revolusjonen. I et samfunn der kvinner som er over den første ungdommen vrakes fordi hun ikke er «fast nok i kjøttet», vil oppløsning av familien også bety at den borgerlige kjøp/salg–innstillingen får florere ennå friere. I Albania, der kampen for frigjøring av kvinnene har foregått med statens hjelp i mange år, er situasjonen fremdeles den at mange kvinner er redde for å stå alene, som sitatet av Enver Hoxha tidligere i denne artikkelen viser. Både for disse kvinnene – og i ennå større grad for kvinnene i Norge i dag, ville oppløsning av familien bety en forverring. «Fri kjærlighet» i et samfunn der borgerskapets ideologi råder, vil bety den sterkestes rett til å undertrykke den svakere.

I dag vil en strategi som går ut på å oppløse familien i konsekvens fungere som en overbygging for monopolkapitalens familiefiendtlige politikk. Kamp for frigjøringa av kvinnene må også være en kamp for frigjøringa av familien. Vårt langsiktige mål må være å kjempe fram et nytt menneske som er i stand til å bygge opp et forhold som er basert på kjærlighet og likeverd, på virkelig familiedemokrati.

Henvisninger

1.Monogami: engifte, ekteskap mellom en mann og en kvinne.
2. Engels: «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse», Ny Dag, Oslo 1970 s. 78.
3. Engels, s. 78

4. Polyandri: mangegifte, ekteskap mellom en kvinne og mange menn

5. Engels, s. 84–85.

Denne artikkelen er et forsøk på å trekke fram og analysere endel trekk ved kvinnekampens historie. Det er ikke ment a være noen fullstendig framstilling, antakelig er det viktige ting som ikke er kommet med, og som må trekkes fram i lyset i seinere artikler. Målsettingen for artikkelen er for det første å foreta en foreløpig analyse av hvilke tradisjoner vi bygger på, når vi nå står oppe i et nytt og viktig oppsving innafor kvinnekampens historie. For det andre ønsker jeg å trekke fram endel mer konkrete erfaringer fra arbeiderkvinnenes kamptradisjon, som er en ihjeltiet del av historien. Både borgerlige kvinnesakskvinner og historikere som har skrevet ned arbeiderklassens historie, har oversett at også arbeiderkvinnene i Norge har sine rike historiske tradisjoner.

Allment er studier av historien viktig for all politisk bevegelse. Motsetninger i dagens Norge og oppsving i klassekampen og kampen mot imperialismen, kan ikke ses løsrevet fra nordmennenes århundrelange kamptradisjoner mot den herskende klassen og for den nasjonale sjølråderetten. Et ahistorisk syn på nåtida er uvitenskapelig, fordi det ikke har noe materielt forhold til hva vi bygger på, hvilke riktige ideer vi skal føre videre og hvilke uriktige ideer vi skal bekjempe.

Studier av historien er spesielt viktig når det gjelder kvinnene. En av borgerskapets viktigste myter om kvinnene går ut på at kvinner ikke kan slåss, at vi er passive, at vi alltid har ofret oss. I virkeligheten har de norske kvinnene en lang kamptradisjon. En hel del av de rettighetene vi har i dag, har vi selv kjempet oss til.

Den borgerlige kvinnesaken

Borgerskapet vokste fram til å bli den ledende klassen både økonomisk og politisk i løpet av 1800–tallet. Ideologisk betydde det gjennombrudd for de borgerlige parolene fra den franske revolusjonen, «Frihet, likhet og brorskap». Borgerskapets kvinneforkjempere stilte krav som samsvarte med denne frihetsideologien: rett til arbeid og utdanning, fulle borgerligdemokratiske rettigheter.

De fleste arbeiderkvinner var tvunget til å delta i produksjonen fordi det var en forutsetning for å holde familien i live, enten de var gift eller ugift. Men for borgerkvinnene var ekteskap, husstell og barnestell den eneste akseptable levevei. For ugifte kvinner av borgerskapet fantes det ikke annen mulighet enn å ligge familien til byrde eller bli guvernante. Arbeid i fabrikkene var det nok av, men det var et arbeid som lå langt under de borgerlige kvinnenes stand. Derfor måtte kravet om rett til arbeid og utdanning bli et sentralt krav for de borgerlige kvinneforkjemperne. Og de nådde resultater: de har oppnådd adgang til middelskoleeksamen (1875), til eksamen artium (1882), til embetseksamen (1883), til å bli sakfører (1904), til de fleste av statens embeter (1913), til å bli statsråd (1916), rett til alle statlige embeter (1938), til presteembete (1956).

Et annet sentralt krav for kvinnesaken var fulle borgerligdemokratiske rettigheter for kvinner, både i samfunnet og i familien. Den norske grunnloven av 1814 som var laget i den franske revolusjonens ånd, ga ikke kvinnene stemmerett, hverken i kommunevalg eller stortingsvalg. Den ga ikke sønner og døtre lik arverett, den aksepterte ingen kvinner som myndige, hverken gifte eller ugifte. Den relative likestilling som norske kvinner har idag, er et resultat av den borgerlige kvinnesaken. Kvinnene er ikke lenger umyndige i forholdet til mannen i ekteskapet, gifte kvinner ble myndige i ekteskapsloven av 1888. Kvinnene har samme arverettigheter som menn siden1854, og full stemmerett siden 1913. Det siste resultatet i kampen for de borgerlig–demokratiske rettighetene, er den nye navneloven som gir kvinner rett til å beholde sitt eget navn i ekteskapet.

Den borgerlige kvinnesakens sterke side har alltid vært vilje til resoluttkamp for de kravene som er stilt, en kamp som også har ført til en hel rekke progressive resultater. Men denne kvinnesaken hadde også en sterk brodd mot arbeiderklassen og mot sosialismen. De borgerlige kvinnene har forsvart sine klasseinteresser også i kvinnesaken. For eksempel ble den første husmorforeningen, Oslo Hjemmenes Vel, opprettet som et direkte mottrekk mot hushjelpenes forsøk på organisering. I den grad arbeiderkvinnene har opptatt kvinnesakskvinnene og andre borgerlige kvinnebevegelser, har det alltid gått ut på at de borgerlige kvinnene skulle drive veldedighet i arbeiderklassen.

Det klare borgerlige klassestandpunktet i kvinnesaken har naturligvis utviklet trekk ved den borgerlige kvinnebevegelsen som en kvinnefront bygget på arbeiderklassens interesser må avvise. Dette er trekk som en kan finne spor av i mange kvinneorganisasjoner, også i de som arbeiderklassens kvinner har fylket seg om, men som allikevel har mye av sitt ideologiske utspring i den borgerlige kvinnesaken. Jeg vil nevne to typiske borgerlige trekk fra kvinnesaken, veldedighetstanken og individualismen.

Veldedighet og individualisme

Veldedighetstanken er en av de aller mest utbredte ideer i kvinnebevegelsen. Innholdet i denne ideen er at kvinner ikke skal organisere seg og slåss mot den undertrykking som rammer dem selv, men at de skal slåss for andre som er mer vanskeligstilt. Det er gode sider ved en slik tanke, solidaritet og offervilje. På den andre siden blir den en stor hindring for kvinnekampen fordi den ikke retter seg mot dem som undertrykker kvinnene, de som har makta, den herskende klassen. Solidaritet med andre vanskeligstilte kvinner og vilje til å ofre egne interesser for helhetens interesser er egenskaper vil skal bygge på .Men troen på at kvinner kan hjelpe hverandre fram til frigjøring uten å peke ut fienden, må vi bekjempe.

Individualismen i kvinnekampen betyr først og fremst at kvinnefrigjøring er den enkelte kvinnes rett til å komme seg fram. Kimen til en slik individualisme kan spores allerede i kvinnesakskvinnenes krav om rett til arbeid og utdanning. På den ene siden er det selvsagt en god ting at kvinner får høye stillinger, det er et ledd i kampen mot myten om at kvinner ikke kan, at kvinner er mindreverdige i forhold til menn. Men på den andre siden kan enkelte kvinners karriere aldri frigjøre kvinnene, det blir alltid spørsmål om frigjøring av enkelte kvinner. For at folkets kvinner skal oppnå frigjøring, må disse kvinnene ta saken i sine egne hender og slå ned den klassen somundertrykker dem. Uansett hvor høye stillinger noen av dem når, så vil ikke det bety frigjøring for alle de andre.

De eksemplene vi har på kvinner som har nådd opp til høye stillinger, skulle vel ytterligere bekrefte at dette er riktig: Indira Ghandi og Golda Meir styrer to av verdens mest aggressive stater. Elisabeth Schweigaard Selmer er vel en av de mest reaksjonære justisministre vi har hatt.

 

Trekk fra arbeiderkvinnenes historie

I 1889 brøt det ut streik i fyrstikkindustrien i Oslo, da 445 arbeidersker ved Bryn og Grønvold fyrstikkfabrikker la ned arbeidet. Det var en spontanprotest mot grov utbytting av kvinnelige arbeidere, og aksjonen vant sympati langt utenfor arbeidsfolks egne rekker.

Dette var første gang arbeiderkvinnene trådte fram offentlig. Streiken varte i to måneder. Arbeiderskene sto fast på kravene sine, de var kampvillige og arrangerte demonstrasjoner og innsamling av penger for å holde liv i seg understreiken. Men organiseringa var for svak, fyrstikkjentene måtte gå tilbake til arbeidet uten å ha nådd fram til seier.

Men under streiken stiftet fyrstikkarbeiderskene den første fagforeninga av kvinner i Norge. Behovet for organisering hadde presset seg fram, og jentene var fast besluttet på å få sin egen forening. Men ingen av dem torde ta på seg ledelsen, derfor ble Fernanda Nissen valgt til formann.

Andre fagforeninger fulgte i kjølvannet på fyrstikkarbeiderskenes forening. En av de mest dramatiske var den første hushjelpenes forening, som ble stiftet i 1890. Den ble møtt av en storm fra borgerskapet, og «fruenes» voldsomme agitasjon førte til at foreningen med omlag 300 medlemmer ble oppløst. Hushjelpene fortsatte imidlertid å slåss, de forsøkte å danne ny forening og de utga sin egen avis, «Tjenestepigen». Borgerskapets kvinner stiftet da sin egen forening, Hjemmenes Vel, i 1898 for å hindre hushjelpene i å organisere seg for å ivareta sine interesser. Hjemmenes Vel, som var den første husmorforeninga i Norge, ga foreløpig dødsstøtet til hushjelpenes fagforening, slik at det først i 1910 lyktes for dem å få i stand en forening.

 

Sosialistisk kvinneforening

I 1898 ble den første sosialistiske kvinneforening stiftet, og året etter ble foreningen innmeldt i Arbeiderpartiet. Foreningens formål var: «å støtte de mannlige partifeller i deres kamp for socialismens fremme. Denne støtte skal bestå i tilvirkning av håndarbeider, som skal omsettes i penger til anvendelse i partiøiemed.»

Denne formålsparagrafen til tross, ble den sosialdemokratiske kvinneforeningen en drivkraft i mange aktuelle, politiske saker, deriblant i kampen for kvinnestemmeretten. Foreningen tok initiativ overfor de borgerlige kvinneforeningene for å få istand felles demonstrasjon for stemmeretten 17. mai. Resultatet ble at 2000 kvinner deltok i stemmerettstog i Oslo17. mai 1899, og at slike tog ble tradisjon i mange år rundt om i hele landet.

Men klasseskillet kom også klart fram i stemmerettskampen. I 1901protesterte de borgerlige kvinnene da mennenes stemmerett ble utvidet før overklassekvinnene fikk lov til å stemme. For arbeiderkvinnene var det imidlertid helt klart at arbeiderklassens menn var kvinnenes sikre allierte i kampen for alminnelig stemmerett. Arbeiderkvinnene protesterte derfor voldsomt mot de borgerlige kvinnenes beslutning.

Året etter fikk overklassens kvinner stemmerett ved kommunevalgene. Stemmerettskampen var dermed slutt fra deres side. Men arbeiderklassens kvinner fortsatte å slåss for sine rettigheter, med god støtte fra Arbeiderpartiets mannlige medlemmer. Arbeiderkvinnenes organisasjoner arrangerte store demonstrasjoner og protestmøter i alle årene framover, inntil kravene endelig ble innvilget og stemmerett innført for alle ved kommunevalg i 1910 og ved stortingsvalg i 1913. Arbeiderkvinnene hadde dermed vunnet en storseier. Bortsett fra Finland var Norge det første europeiske landet der kvinnene fikk alminnelig stemmerett.

I 1901 tok den sosialdemokratiske kvinneforeningen sammen med fem fagforeninger initiativet til å opprette Arbeiderpartiets kvinneforbund. Det var et godt skritt framover i organiseringa av arbeiderkvinnene i Norge. Fra å ha hatt spredte foreninger på arbeidsplassene og innafor Det norske Arbeiderparti, fikk kvinnene nå sitt eget forbund som skulle ta seg av spørsmål som var av særlig interesse for kvinnene, og som skulle stifte nye lokalforeninger av kvinner på arbeidsplasser og i lokalsamfunn. Kvinneforbundet eksisterte fram til 1923, da det ble oppløst og gikk inn i Det norske Arbeiderparti som kvinnesekretariatet.

Tida fra 1901 til 1923 er den rikeste tida i organiserte norske arbeiderkvinners historie. Det er også den eneste tida i vår historie da det mest framskredne partiet innafor arbeiderklassen har hatt sitt eget kvinneforbund. Derfor må det være en periode som er av spesiell betydning for oss som i dag skal bygge opp en kvinnefront.

 

Dyrtid og boligsak

I den tida Kvinneforbundet eksisterte, markerte kvinnene sitt standpunkt til en rekke viktige politiske saker. I 1905 samlet kvinnesaksforeningen inn 300 000 underskrifter av kvinner som krevde unionen oppløst, og de sosialdemokratiske kvinnene avholdt et stort protestmøte der de gikk imot at kongedømmet skulle innføres. Under første verdenskrig demonstrerte kvinnene mot krigen, og de holdt fast på sosialistenes parole fra før krigen om å sabotere imperialistenes krig. Da Norske Kvinners Nasjonalråd mot slutten av krigen sendte ut oppfordring til norske kvinner om å melde seg til arbeid i tilfelle mobilisering, svarte Kvinneforbundet med å oppfordre til boikott av mobiliseringsordren. Dyrtid og boligsak sto hele tiden sentralt på kvinnenes program, og under dyrtidsaksjonene i 1917 hadde kvinnene over hele landet egne massemøter og demonstrasjoner. Arbeiderkvinnene krevde beskyttelse av kvinnene i industrien, og de krevde forbud mot nattarbeide for kvinnene. Kvinnesakskvinnene krevde likestilling på dette området også, og gikk imot særskilt beskyttelse av kvinnene. Videre kjempet arbeiderklassens kvinner også for de viktigste sakene for hele arbeiderklassen, for 8–timersdagen, mot klassesamarbeid og tvungen voldgift.

I 1907 ble den første lokalforeningen i Oslo opprettet, nemlig Sagene kvinneforening. Kort etter kom en rekke lokale foreninger i bydelene, Vålerenga, Kampen, Grünerløkka, Grønland, Uranienborg, Hegdehaugen. Disse foreningene fikk stor oppslutning, og var levende i mange år. De tok opp en rekke lokale krav, og slåss igjennom resultater på en hel del av dem. Østkanten Folkets Hus er et resultat av kvinners kamp. Det ble videre ført vellykte aksjoner mot prylstraff i skolen, for skolebespisning, for lekeplasser for ungene, for feriekolonier, for kvinnerepresentasjon i skolestyrene. Videre ble kampen for mødrehygienekontorer, for helsestasjoner for mor og barn, for morspensjon og barnetrygd først tatt opp i disse lokalforeningene.

Rundt om i landet ble det også startet en rekke levedyktige lokalforeninger. I Drammen satte kvinnene i gang en aksjon for å støtte sosialistenes avis, Fremtiden. Det oppfordret til og gjennomførte boikott av alle de butikkene som ikke ville avertere i avisa. Ellers arrangerte lokalforeningene mange steder stemmeretts tog på 17. mai, i Sarpsborg var stemmerettstoget i 1908 dobbelt så stort som det årlige borgertoget. I Østfold fremmet kvinnene også krav om skolefri på 1. mai, slik at barna også kunne få gå i tog. De arrangerte deretter et av de aller første barnetog på 1. mai, og ble møtt med en voldsom hets fra borgerskapet over hele landet. I det hele tatt sto ungene sentralt, og også arbeidet med å opprette sosialistiske barnelag.

Kampen mot dyrtida ble også ført av lokalforeningene over hele landet. I Horten ble det arrangert flere store protestdemonstrasjoner blant annet mot forhøyelse av melkeprisen under parolen «Enig og tro til melkeprisen faller». I Odda gikk husmødrene til melkestreik i 1915 for å hindre at melkeprisene ble satt opp, og de seiret.

 

Oppløsning

Kvinneforbundets oppløsning i 1923 betydde et tilbakeskritt for arbeiderkvinnenes organisering. Fra å ha fungert som et selvstendig forbund med selvstendig ledelse og selvstendig politikk, ble arbeiderkvinnenes forbund et sekretariat innafor Arbeiderpartiet med sine representanter i DNAs styrer og utvalg. NKP tok på sin side ikke noe spesielt grep om kvinnepolitikken. Dette tilbakeskrittet var imidlertid ikke noen naturkatastrofe, men et resultat av tendenser som hadde utviklet seg gjennom lang tid. Først og fremst skyldtes det mangler ved den måten Arbeiderpartiet og de fremste kvinnene innafor Kvinneforbundet tok ledelsen blant kvinnene på.

Selv om Arbeiderpartiet på et visst nivå hele tida forsto viktigheten av å mobilisere kvinnene, og selv om de i hovedsak støttet kvinnene i de aksjonene de satte i gang, så var det hele tida tendenser innafor partiet til å se på Kvinneforbundet som en konkurrent. De lokale kvinneforeningene som var stiftet innafor Arbeiderpartiet før Kvinneforbundet ble landsomfattende i1909, ble ikke oppmuntret til å slutte seg til Kvinneforbundet, og noen av dem nektet å gjøre det fordi «socialdemokratiske kvinder ikke behøver å skille seg fra mennene og danne sitt eget» (uttalelse fra Trondheim Arbeiderpartis kvinneforening i 1910).

Denne holdningen avspeiler seg også helt klart i Kvinneforbundets ledelse. De forsto ikke fullt ut kvinnenes særegne problemer og den doble undertrykking som rammer arbeiderklassens kvinner. Derfor var det hele tiden en tendens til stede til å se på Kvinneforbundet som en agitasjonsavdeling under Arbeiderpartiet. Dette viser at dersom de kommunistiske kvinnene skal ha et selvstendig og ledende grep om den særegne kvinnepolitikken, så må også partiet være ledene på det spørsmålet. Uselvstendighet og manglende politisk støtte fra partiet førte også til at ledelsen i kvinneforbundet manglet dristighet i den politiske virksomheten de drev. Arbeidet deres hadde helt fra første stund preg av sparsomhet i økonomi og politikk. Forsiktigheten ble satt foran kamp og mobilisering av breie kvinnemasser. Byråkratiet ble satt foran politikken.

De byråkratiske tendensene ble ikke svekket etterhvert. De fikk derimot utvikle seg fritt. Det førte til at kvinneforbundet som i starten var preget av initiativ og kampvilje på grunnplanet og i ledelsen, under partikampene etter verdenskrigen ble støttespillere for høyrekreftene i arbeiderbevegelsen. Da DNA sluttet seg til Komintern i 1920, fulgte nok Kvinneforbundet med partiet etter endel harde kamper. Men avskallingen til høyre var mye større i Kvinneforbundet enn innafor partiet. Og under den nye splittelsen i 1923, da Norges Kommunistiske Parti ble stiftet, var Kvinneforbundet, i sterk motsetning til Ungdomsforbundet, en konservativ kraft.

Innafor Kvinneforbundet utviklet de byråkratiske tendensene seg til motsigelser mellom ledelse og medlemsmasse. På forbundets landsmøte i 1918 kom det klart fram kritikk og misnøye med ledelsen. Ledelsen på sin side utviklet tendenser til moralisering både overfor egne medlemmer og overfor kvinnene i sin alminnelighet. Kvinnene var trege og forsto ikke sitt eget beste. Under dyrtidsaksjonene i 1917 var kritikken av alle de som ikke deltok mer framtredende enn støtten til de mange kvinnene som var med. Da kvinnene i Odda gikk til melkestreik i 1915, var beklagelsene over at så få gjorde slike ting mer dominerende i Kvinneforbundets avis enn støtten til de husmødre som slåss og seiret.

Dette ser jeg på som et direkte uttrykk for at de byråkratiske tendensene hadde fjernet ledelsen fra medlemsmassen, og at ledelsen ikke var i stand til å korrigere disse feilene ved igjen å sette hensynet til massene foran.

 

STERKE SIDER

På tross av store feil som førte til at Kvinneforbundet til slutt gikk med på å oppløse seg selv, var det allikevel hele tida sterke sider ved Arbeiderpartiets kvinnebevegelse som det er viktig å holde fast ved. For det første har viljen til å kjempe utfra lokale krav alltid vært til stede. De norske kvinnene er vant til å ta saken i sine egne hender og kjempe fram resultater. Forsåvidt går det en klar linje fra melkestreiken i Odda i 1915 til streiken i Brattvåg og aksjonen på Rikshospitalet i 1972. Videre har de alltid hatt en dyp solidaritet med andre vanskeligstilte grupper, som riktignok også har gitt seg utslag i at den humanitære sida ved kvinnekampen har blitt den framtredende.

Den andre sterke sida ved den proletære kvinnebevegelsen Norge, var de sterke båndene og den sterke solidariteten til arbeiderklassens menn. I sak etter sak tok arbeiderkvinnene arbeiderklassens standpunkt og kjempet for hele klassens interesser, i sak etter sak har de vært klar over hvem som er arbeiderkvinnenes sikreste allierte i kampen for frigjøring. Det er ingen tradisjon blant norske kvinner å betrakte kvinnene som en egen klasse. Da de borgerlige kvinnene under første verdenskrig gikk inn for å stille egne kvinnelister og kumulere kvinnene på alle lister, var arbeiderkvinnenes svar klart:

Vi solidariserer oss ikke med borgerskapets kvinner selv om vi er av samme kjønn. Det tjener heller ikke vår sak å få en kvinne valgt fordi hun er kvinne. Vi støtter de som kan slåss for vår sak, om det er en kvinne eller mann. Kapitalistklassen er hovedfienden.

 

 

 

Denne artikkelen er et forsøk på å trekke fram og analysere endel trekk ved kvinnekampens historie. Det er ikke ment a være noen fullstendig framstilling, antakelig er det viktige ting som ikke er kommet med, og som må trekkes fram i lyset i seinere artikler. Målsettingen for artikkelen er for det første å foreta en foreløpig analyse av hvilke tradisjoner vi bygger på, når vi nå står oppe i et nytt og viktig oppsving innafor kvinnekampens historie. For det andre ønsker jeg å trekke fram endel mer konkrete erfaringer fra arbeiderkvinnenes kamptradisjon, som er en ihjeltiet del av historien. Både borgerlige kvinnesakskvinner og historikere som har skrevet ned arbeiderklassens historie, har oversett at også arbeiderkvinnene i Norge har sine rike historiske tradisjoner.

Allment er studier av historien viktig for all politisk bevegelse. Motsetninger i dagens Norge og oppsving i klassekampen og kampen mot imperialismen, kan ikke ses løsrevet fra nordmennenes århundrelange kamptradisjoner mot den herskende klassen og for den nasjonale sjølråderetten. Et ahistorisk syn på nåtida er uvitenskapelig, fordi det ikke har noe materielt forhold til hva vi bygger på, hvilke riktige ideer vi skal føre videre og hvilke uriktige ideer vi skal bekjempe.

Studier av historien er spesielt viktig når det gjelder kvinnene. En av borgerskapets viktigste myter om kvinnene går ut på at kvinner ikke kan slåss, at vi er passive, at vi alltid har ofret oss. I virkeligheten har de norske kvinnene en lang kamptradisjon. En hel del av de rettighetene vi har i dag, har vi selv kjempet oss til.

Den borgerlige kvinnesaken

Borgerskapet vokste fram til å bli den ledende klassen både økonomisk og politisk i løpet av 1800–tallet. Ideologisk betydde det gjennombrudd for de borgerlige parolene fra den franske revolusjonen, «Frihet, likhet og brorskap». Borgerskapets kvinneforkjempere stilte krav som samsvarte med denne frihetsideologien: rett til arbeid og utdanning, fulle borgerligdemokratiske rettigheter.

De fleste arbeiderkvinner var tvunget til å delta i produksjonen fordi det var en forutsetning for å holde familien i live, enten de var gift eller ugift. Men for borgerkvinnene var ekteskap, husstell og barnestell den eneste akseptable levevei. For ugifte kvinner av borgerskapet fantes det ikke annen mulighet enn å ligge familien til byrde eller bli guvernante. Arbeid i fabrikkene var det nok av, men det var et arbeid som lå langt under de borgerlige kvinnenes stand. Derfor måtte kravet om rett til arbeid og utdanning bli et sentralt krav for de borgerlige kvinneforkjemperne. Og de nådde resultater: de har oppnådd adgang til middelskoleeksamen (1875), til eksamen artium (1882), til embetseksamen (1883), til å bli sakfører (1904), til de fleste av statens embeter (1913), til å bli statsråd (1916), rett til alle statlige embeter (1938), til presteembete (1956).

Et annet sentralt krav for kvinnesaken var fulle borgerligdemokratiske rettigheter for kvinner, både i samfunnet og i familien. Den norske grunnloven av 1814 som var laget i den franske revolusjonens ånd, ga ikke kvinnene stemmerett, hverken i kommunevalg eller stortingsvalg. Den ga ikke sønner og døtre lik arverett, den aksepterte ingen kvinner som myndige, hverken gifte eller ugifte. Den relative likestilling som norske kvinner har idag, er et resultat av den borgerlige kvinnesaken. Kvinnene er ikke lenger umyndige i forholdet til mannen i ekteskapet, gifte kvinner ble myndige i ekteskapsloven av 1888. Kvinnene har samme arverettigheter som menn siden1854, og full stemmerett siden 1913. Det siste resultatet i kampen for de borgerlig–demokratiske rettighetene, er den nye navneloven som gir kvinner rett til å beholde sitt eget navn i ekteskapet.

Den borgerlige kvinnesakens sterke side har alltid vært vilje til resoluttkamp for de kravene som er stilt, en kamp som også har ført til en hel rekke progressive resultater. Men denne kvinnesaken hadde også en sterk brodd mot arbeiderklassen og mot sosialismen. De borgerlige kvinnene har forsvart sine klasseinteresser også i kvinnesaken. For eksempel ble den første husmorforeningen, Oslo Hjemmenes Vel, opprettet som et direkte mottrekk mot hushjelpenes forsøk på organisering. I den grad arbeiderkvinnene har opptatt kvinnesakskvinnene og andre borgerlige kvinnebevegelser, har det alltid gått ut på at de borgerlige kvinnene skulle drive veldedighet i arbeiderklassen.

Det klare borgerlige klassestandpunktet i kvinnesaken har naturligvis utviklet trekk ved den borgerlige kvinnebevegelsen som en kvinnefront bygget på arbeiderklassens interesser må avvise. Dette er trekk som en kan finne spor av i mange kvinneorganisasjoner, også i de som arbeiderklassens kvinner har fylket seg om, men som allikevel har mye av sitt ideologiske utspring i den borgerlige kvinnesaken. Jeg vil nevne to typiske borgerlige trekk fra kvinnesaken, veldedighetstanken og individualismen.

Veldedighet og individualisme

Veldedighetstanken er en av de aller mest utbredte ideer i kvinnebevegelsen. Innholdet i denne ideen er at kvinner ikke skal organisere seg og slåss mot den undertrykking som rammer dem selv, men at de skal slåss for andre som er mer vanskeligstilt. Det er gode sider ved en slik tanke, solidaritet og offervilje. På den andre siden blir den en stor hindring for kvinnekampen fordi den ikke retter seg mot dem som undertrykker kvinnene, de som har makta, den herskende klassen. Solidaritet med andre vanskeligstilte kvinner og vilje til å ofre egne interesser for helhetens interesser er egenskaper vil skal bygge på .Men troen på at kvinner kan hjelpe hverandre fram til frigjøring uten å peke ut fienden, må vi bekjempe.

Individualismen i kvinnekampen betyr først og fremst at kvinnefrigjøring er den enkelte kvinnes rett til å komme seg fram. Kimen til en slik individualisme kan spores allerede i kvinnesakskvinnenes krav om rett til arbeid og utdanning. På den ene siden er det selvsagt en god ting at kvinner får høye stillinger, det er et ledd i kampen mot myten om at kvinner ikke kan, at kvinner er mindreverdige i forhold til menn. Men på den andre siden kan enkelte kvinners karriere aldri frigjøre kvinnene, det blir alltid spørsmål om frigjøring av enkelte kvinner. For at folkets kvinner skal oppnå frigjøring, må disse kvinnene ta saken i sine egne hender og slå ned den klassen somundertrykker dem. Uansett hvor høye stillinger noen av dem når, så vil ikke det bety frigjøring for alle de andre.

De eksemplene vi har på kvinner som har nådd opp til høye stillinger, skulle vel ytterligere bekrefte at dette er riktig: Indira Ghandi og Golda Meir styrer to av verdens mest aggressive stater. Elisabeth Schweigaard Selmer er vel en av de mest reaksjonære justisministre vi har hatt.

Trekk fra arbeiderkvinnenes historie

I 1889 brøt det ut streik i fyrstikkindustrien i Oslo, da 445 arbeidersker ved Bryn og Grønvold fyrstikkfabrikker la ned arbeidet. Det var en spontanprotest mot grov utbytting av kvinnelige arbeidere, og aksjonen vant sympati langt utenfor arbeidsfolks egne rekker.

Dette var første gang arbeiderkvinnene trådte fram offentlig. Streiken varte i to måneder. Arbeiderskene sto fast på kravene sine, de var kampvillige og arrangerte demonstrasjoner og innsamling av penger for å holde liv i seg understreiken. Men organiseringa var for svak, fyrstikkjentene måtte gå tilbake til arbeidet uten å ha nådd fram til seier.

Men under streiken stiftet fyrstikkarbeiderskene den første fagforeninga av kvinner i Norge. Behovet for organisering hadde presset seg fram, og jentene var fast besluttet på å få sin egen forening. Men ingen av dem torde ta på seg ledelsen, derfor ble Fernanda Nissen valgt til formann.

Andre fagforeninger fulgte i kjølvannet på fyrstikkarbeiderskenes forening. En av de mest dramatiske var den første hushjelpenes forening, som ble stiftet i 1890. Den ble møtt av en storm fra borgerskapet, og «fruenes» voldsomme agitasjon førte til at foreningen med omlag 300 medlemmer ble oppløst. Hushjelpene fortsatte imidlertid å slåss, de forsøkte å danne ny forening og de utga sin egen avis, «Tjenestepigen». Borgerskapets kvinner stiftet da sin egen forening, Hjemmenes Vel, i 1898 for å hindre hushjelpene i å organisere seg for å ivareta sine interesser. Hjemmenes Vel, som var den første husmorforeninga i Norge, ga foreløpig dødsstøtet til hushjelpenes fagforening, slik at det først i 1910 lyktes for dem å få i stand en forening.

Sosialistisk kvinneforening

I 1898 ble den første sosialistiske kvinneforening stiftet, og året etter ble foreningen innmeldt i Arbeiderpartiet. Foreningens formål var: «å støtte de mannlige partifeller i deres kamp for socialismens fremme. Denne støtte skal bestå i tilvirkning av håndarbeider, som skal omsettes i penger til anvendelse i partiøiemed.»

Denne formålsparagrafen til tross, ble den sosialdemokratiske kvinneforeningen en drivkraft i mange aktuelle, politiske saker, deriblant i kampen for kvinnestemmeretten. Foreningen tok initiativ overfor de borgerlige kvinneforeningene for å få istand felles demonstrasjon for stemmeretten 17. mai. Resultatet ble at 2000 kvinner deltok i stemmerettstog i Oslo17. mai 1899, og at slike tog ble tradisjon i mange år rundt om i hele landet.

Men klasseskillet kom også klart fram i stemmerettskampen. I 1901protesterte de borgerlige kvinnene da mennenes stemmerett ble utvidet før overklassekvinnene fikk lov til å stemme. For arbeiderkvinnene var det imidlertid helt klart at arbeiderklassens menn var kvinnenes sikre allierte i kampen for alminnelig stemmerett. Arbeiderkvinnene protesterte derfor voldsomt mot de borgerlige kvinnenes beslutning.

Året etter fikk overklassens kvinner stemmerett ved kommunevalgene. Stemmerettskampen var dermed slutt fra deres side. Men arbeiderklassens kvinner fortsatte å slåss for sine rettigheter, med god støtte fra Arbeiderpartiets mannlige medlemmer. Arbeiderkvinnenes organisasjoner arrangerte store demonstrasjoner og protestmøter i alle årene framover, inntil kravene endelig ble innvilget og stemmerett innført for alle ved kommunevalg i 1910 og ved stortingsvalg i 1913. Arbeiderkvinnene hadde dermed vunnet en storseier. Bortsett fra Finland var Norge det første europeiske landet der kvinnene fikk alminnelig stemmerett.

I 1901 tok den sosialdemokratiske kvinneforeningen sammen med fem fagforeninger initiativet til å opprette Arbeiderpartiets kvinneforbund. Det var et godt skritt framover i organiseringa av arbeiderkvinnene i Norge. Fra å ha hatt spredte foreninger på arbeidsplassene og innafor Det norske Arbeiderparti, fikk kvinnene nå sitt eget forbund som skulle ta seg av spørsmål som var av særlig interesse for kvinnene, og som skulle stifte nye lokalforeninger av kvinner på arbeidsplasser og i lokalsamfunn. Kvinneforbundet eksisterte fram til 1923, da det ble oppløst og gikk inn i Det norske Arbeiderparti som kvinnesekretariatet.

Tida fra 1901 til 1923 er den rikeste tida i organiserte norske arbeiderkvinners historie. Det er også den eneste tida i vår historie da det mest framskredne partiet innafor arbeiderklassen har hatt sitt eget kvinneforbund. Derfor må det være en periode som er av spesiell betydning for oss som i dag skal bygge opp en kvinnefront.

Dyrtid og boligsak

I den tida Kvinneforbundet eksisterte, markerte kvinnene sitt standpunkt til en rekke viktige politiske saker. I 1905 samlet kvinnesaksforeningen inn 300 000 underskrifter av kvinner som krevde unionen oppløst, og de sosialdemokratiske kvinnene avholdt et stort protestmøte der de gikk imot at kongedømmet skulle innføres. Under første verdenskrig demonstrerte kvinnene mot krigen, og de holdt fast på sosialistenes parole fra før krigen om å sabotere imperialistenes krig. Da Norske Kvinners Nasjonalråd mot slutten av krigen sendte ut oppfordring til norske kvinner om å melde seg til arbeid i tilfelle mobilisering, svarte Kvinneforbundet med å oppfordre til boikott av mobiliseringsordren. Dyrtid og boligsak sto hele tiden sentralt på kvinnenes program, og under dyrtidsaksjonene i 1917 hadde kvinnene over hele landet egne massemøter og demonstrasjoner. Arbeiderkvinnene krevde beskyttelse av kvinnene i industrien, og de krevde forbud mot nattarbeide for kvinnene. Kvinnesakskvinnene krevde likestilling på dette området også, og gikk imot særskilt beskyttelse av kvinnene. Videre kjempet arbeiderklassens kvinner også for de viktigste sakene for hele arbeiderklassen, for 8–timersdagen, mot klassesamarbeid og tvungen voldgift.

I 1907 ble den første lokalforeningen i Oslo opprettet, nemlig Sagene kvinneforening. Kort etter kom en rekke lokale foreninger i bydelene, Vålerenga, Kampen, Grünerløkka, Grønland, Uranienborg, Hegdehaugen. Disse foreningene fikk stor oppslutning, og var levende i mange år. De tok opp en rekke lokale krav, og slåss igjennom resultater på en hel del av dem. Østkanten Folkets Hus er et resultat av kvinners kamp. Det ble videre ført vellykte aksjoner mot prylstraff i skolen, for skolebespisning, for lekeplasser for ungene, for feriekolonier, for kvinnerepresentasjon i skolestyrene. Videre ble kampen for mødrehygienekontorer, for helsestasjoner for mor og barn, for morspensjon og barnetrygd først tatt opp i disse lokalforeningene.

Rundt om i landet ble det også startet en rekke levedyktige lokalforeninger. I Drammen satte kvinnene i gang en aksjon for å støtte sosialistenes avis, Fremtiden. Det oppfordret til og gjennomførte boikott av alle de butikkene som ikke ville avertere i avisa. Ellers arrangerte lokalforeningene mange steder stemmeretts tog på 17. mai, i Sarpsborg var stemmerettstoget i 1908 dobbelt så stort som det årlige borgertoget. I Østfold fremmet kvinnene også krav om skolefri på 1. mai, slik at barna også kunne få gå i tog. De arrangerte deretter et av de aller første barnetog på 1. mai, og ble møtt med en voldsom hets fra borgerskapet over hele landet. I det hele tatt sto ungene sentralt, og også arbeidet med å opprette sosialistiske barnelag.

Kampen mot dyrtida ble også ført av lokalforeningene over hele landet. I Horten ble det arrangert flere store protestdemonstrasjoner blant annet mot forhøyelse av melkeprisen under parolen «Enig og tro til melkeprisen faller». I Odda gikk husmødrene til melkestreik i 1915 for å hindre at melkeprisene ble satt opp, og de seiret.

Oppløsning

Kvinneforbundets oppløsning i 1923 betydde et tilbakeskritt for arbeiderkvinnenes organisering. Fra å ha fungert som et selvstendig forbund med selvstendig ledelse og selvstendig politikk, ble arbeiderkvinnenes forbund et sekretariat innafor Arbeiderpartiet med sine representanter i DNAs styrer og utvalg. NKP tok på sin side ikke noe spesielt grep om kvinnepolitikken. Dette tilbakeskrittet var imidlertid ikke noen naturkatastrofe, men et resultat av tendenser som hadde utviklet seg gjennom lang tid. Først og fremst skyldtes det mangler ved den måten Arbeiderpartiet og de fremste kvinnene innafor Kvinneforbundet tok ledelsen blant kvinnene på.

Selv om Arbeiderpartiet på et visst nivå hele tida forsto viktigheten av å mobilisere kvinnene, og selv om de i hovedsak støttet kvinnene i de aksjonene de satte i gang, så var det hele tida tendenser innafor partiet til å se på Kvinneforbundet som en konkurrent. De lokale kvinneforeningene som var stiftet innafor Arbeiderpartiet før Kvinneforbundet ble landsomfattende i1909, ble ikke oppmuntret til å slutte seg til Kvinneforbundet, og noen av dem nektet å gjøre det fordi «socialdemokratiske kvinder ikke behøver å skille seg fra mennene og danne sitt eget» (uttalelse fra Trondheim Arbeiderpartis kvinneforening i 1910).

Denne holdningen avspeiler seg også helt klart i Kvinneforbundets ledelse. De forsto ikke fullt ut kvinnenes særegne problemer og den doble undertrykking som rammer arbeiderklassens kvinner. Derfor var det hele tiden en tendens til stede til å se på Kvinneforbundet som en agitasjonsavdeling under Arbeiderpartiet. Dette viser at dersom de kommunistiske kvinnene skal ha et selvstendig og ledende grep om den særegne kvinnepolitikken, så må også partiet være ledene på det spørsmålet. Uselvstendighet og manglende politisk støtte fra partiet førte også til at ledelsen i kvinneforbundet manglet dristighet i den politiske virksomheten de drev. Arbeidet deres hadde helt fra første stund preg av sparsomhet i økonomi og politikk. Forsiktigheten ble satt foran kamp og mobilisering av breie kvinnemasser. Byråkratiet ble satt foran politikken.

De byråkratiske tendensene ble ikke svekket etterhvert. De fikk derimot utvikle seg fritt. Det førte til at kvinneforbundet som i starten var preget av initiativ og kampvilje på grunnplanet og i ledelsen, under partikampene etter verdenskrigen ble støttespillere for høyrekreftene i arbeiderbevegelsen. Da DNA sluttet seg til Komintern i 1920, fulgte nok Kvinneforbundet med partiet etter endel harde kamper. Men avskallingen til høyre var mye større i Kvinneforbundet enn innafor partiet. Og under den nye splittelsen i 1923, da Norges Kommunistiske Parti ble stiftet, var Kvinneforbundet, i sterk motsetning til Ungdomsforbundet, en konservativ kraft.

Innafor Kvinneforbundet utviklet de byråkratiske tendensene seg til motsigelser mellom ledelse og medlemsmasse. På forbundets landsmøte i 1918 kom det klart fram kritikk og misnøye med ledelsen. Ledelsen på sin side utviklet tendenser til moralisering både overfor egne medlemmer og overfor kvinnene i sin alminnelighet. Kvinnene var trege og forsto ikke sitt eget beste. Under dyrtidsaksjonene i 1917 var kritikken av alle de som ikke deltok mer framtredende enn støtten til de mange kvinnene som var med. Da kvinnene i Odda gikk til melkestreik i 1915, var beklagelsene over at så få gjorde slike ting mer dominerende i Kvinneforbundets avis enn støtten til de husmødre som slåss og seiret.

Dette ser jeg på som et direkte uttrykk for at de byråkratiske tendensene hadde fjernet ledelsen fra medlemsmassen, og at ledelsen ikke var i stand til å korrigere disse feilene ved igjen å sette hensynet til massene foran.

Sterke sider

På tross av store feil som førte til at Kvinneforbundet til slutt gikk med på å oppløse seg selv, var det allikevel hele tida sterke sider ved Arbeiderpartiets kvinnebevegelse som det er viktig å holde fast ved. For det første har viljen til å kjempe utfra lokale krav alltid vært til stede. De norske kvinnene er vant til å ta saken i sine egne hender og kjempe fram resultater. Forsåvidt går det en klar linje fra melkestreiken i Odda i 1915 til streiken i Brattvåg og aksjonen på Rikshospitalet i 1972. Videre har de alltid hatt en dyp solidaritet med andre vanskeligstilte grupper, som riktignok også har gitt seg utslag i at den humanitære sida ved kvinnekampen har blitt den framtredende.

Den andre sterke sida ved den proletære kvinnebevegelsen Norge, var de sterke båndene og den sterke solidariteten til arbeiderklassens menn. I sak etter sak tok arbeiderkvinnene arbeiderklassens standpunkt og kjempet for hele klassens interesser, i sak etter sak har de vært klar over hvem som er arbeiderkvinnenes sikreste allierte i kampen for frigjøring. Det er ingen tradisjon blant norske kvinner å betrakte kvinnene som en egen klasse. Da de borgerlige kvinnene under første verdenskrig gikk inn for å stille egne kvinnelister og kumulere kvinnene på alle lister, var arbeiderkvinnenes svar klart:

Vi solidariserer oss ikke med borgerskapets kvinner selv om vi er av samme kjønn. Det tjener heller ikke vår sak å få en kvinne valgt fordi hun er kvinne. Vi støtter de som kan slåss for vår sak, om det er en kvinne eller mann. Kapitalistklassen er hovedfienden.

 

 

 

Den sosialistiske revolusjonen skaper en økonomisk, sosial og politisk basis for frigjøringa av kvinnene fra undertrykkelse og husslaveri. Men historia viser også at revolusjonen bare legger grunnlaget for en fullstendig frigjøring. Fortsatt vil det i mange år finnes sosiale og økonomiske ulikheter som må ryddes av veien skritt for skritt. Og ikke minst vil det nye samfunnet arve en god del av det gamle samfunnets reaksjonære ideologi, dets feudale og borgerlige vaner og tradisjoner. Hvis ikke proletariatets statsmakt — og kvinnene sjøl — etter revolusjonens seier fortsetter kampen mot all undertrykkelse av kvinnene, vil ikke denne frigjøringskampen kunne seire.

Kina og Albania er i dag to sosialistiske land der kvinnens frigjøringskamp alt har nadd store resultater. Samtidig er begge land levende eksempler på at kampen mot kvinneundertrykkelsen også må fortsette i tiår etter revolusjonen og opprettelsen av proletariatets diktatur. For å øke forståelsen for dette, bringer Røde Fane to ulike bidrag.

Det første bidraget er hentet fra «Historien til Arbeidets Parti i Albania» (History of the party of Labour of Albania, Tirana 1971, s. 627–634). Det oppsummerer kampanjen for å fullføre frigjøringa av kvinnene, som ble innledet i 1967. Denne kampanjen var en del av Arbeidets Partis kamp for å revolusjonere seg selv og hele samfunnslivet på slutten av sekstitallet.

Det andre bidraget er sentrale utdrag av en artikkel skrevet av den kvinnelige kinesiske kommunisten Lu Yu–lan. Hun er 32 år, og deltok på Kinas kommunistiske partis 9. nasjonale kongress i 1969, der hun ble valgt inn i Sentralkomiteen. Artikkelen er hentet fra Peking Review, nr. 10 1972

Jeg har vokst opp i det nye samfunnet. Min landsby – Tungliu–shanku i Linhsi-området, Hopei-provinsen – ble frigjort i 1945 da jeg var 5 år gammel. Vi jenter begynte, da – i likhet med guttene – på skolen. Etter at jeg fullførte folkeskolen, jobbet jeg i landbruket og sluttet meg til revolusjonært arbeid. Jeg delte idealet med å bygge sosialismen på landsbygda.

Mange vanlige arbeiderkvinner i Linhsi-området har utviklet seg til å bli ledende kadre, og mange av dem har ledende formannsjobber på ulike nivåer. Dette viser kvinnenes stilling idet sosialistiske Kina. Akkurat som mennene deltar kvinnene i ledelsen av statens affærer. De har blitt politisk frigjort.

Omforming av samfunn og familie

Veien til kvinnens frigjøring, som jeg husker den, var på ingen måte glatt. 1 begynnelsen var det noen som ikke skjønte sammenhengen mellom å forbedre kvinnens stilling i hjemmet og kvinnenes deltakelse i klassekampen. De trodde at så lenge somkvinnene fikk makt i familien, så var frigjøringen av kvinnene fullført. For å sikre sine rettigheter kranglet kvinnene ofte med svigerforeldre og ektefeller. Men dette skapte dårlige forhold i familien og vant ingen støtte blant folk flest.

Senere ledet partiets organisasjoner kvinnen i å studere formann Maos skrifter om kvinnens frigjøring. I1950 pekte han på følgende: «Virkelig frigjøring av kvinnen kan bare bli virkeliggjort i løpet av den sosialistiske omdanninga av samfunnet somhelhet.» Dette hjalp kvinnene til å få et videre perspektiv. De forsto at for å oppnå en virkelig frigjøring av kvinnene måtte en se tingene ut i fra hele samfunnets synsvinkel. Familien er en celle i samfunnet og bare ved å endre samfunnet kan familien endre sin karakter. Etter at Kvinnene har hevet sin stilling i samfunnet vil forandringer i familieforholdene følge. Likhet mellom mann og kvinne vil bli realisert i praksis.

Jeg ble engasjert i kvinnearbeid i min egen landsby i 1955. Etter å ha diskutert med fattige og lavere middelstore bønder startet vi et kooperativ for jordbruksprodusenter. Jeg fikk også overtalt kvinner til å gå ut for å ta del i kollektivt, produktivt arbeid. På den tida var det ennå noen som hadde den gamle ideen om at «mannen går til byen, men kona forblir hjemme». De var derfor uvillige til å la kvinnene ta del i slike gjøremål. I en familie var det en nygift pike. Hennes svigerforeldre var strenge og ville ikke la henne gå ut. Jeg pleide å gå hjem til dem om kvelden for å lære søm av henne. Jeg tok dette som en anledning til å prate med dem og forklare dem meningen med kvinnens frigjøringskamp. Jeg sa til dem: «Vil det ikke bli vidunderlig hvis kvinnene tok del i kollektivt, produktivt arbeid, slik at både menn og kvinner ble kooperativmedlemmer?» Min venninne ble fornøyd over å høre dette og begynte etterpå å ta del i gårdsarbeidet. Hun arbeidet bra og fikk sin inntekt akkurat som mennene. Mannen hennes og hans slektninger var ikke lenger imot det hun nå gjorde. Etter hvert tok flere og flere kvinner i vårt kooperativ del i det kollektive arbeidet og jobbet med økende iver.

Endring i kvinnenes økonomiske stilling

Dag ut og dag inn var kvinner med barn bundet til kjøkkenkroken. Kollektivisering av jorda endret de gamle produksjonsforholda. Etter hvert som folkekommunene har blitt utviklet og konsolidert, har stadig flere velferdstiltak, som mor–barnstasjoner, blitt organisert, og deres service har stadig blitt forbedret. Slike helsestasjoner, korttidsbarnehager i den travle innhøstingssesongen, maskindrevne møller for mel og risproduksjon, samt skreddere somkommunens medlemmer kan benytte, har risproduksjon, samt skred–dere som kommunens medlemmer kan benytte, har sosialisert mye husholdningsarbeid og dermed lagtgrunnlaget for kvinnenes deltakelse i kollektiv produksjon.

Kvinner som gjør kollektivt arbeid, får samme lønn for likt arbeid. Ved å få egen inntekt har kvinnenes økonomiske stilling blitt helt endret. Familieforholdene har også tilsvarende endret karakter. I Sunchuang-brigaden i Lipochai-kommunen bor Lin-familien som består av 13 personer. De tilhører fire generasjoner. Lin Chin-lan, hennes eldre svigersøster og hennes mor utgjør en viktig del av familiens arbeidsstyrke. Det de får for sitt arbeid utgjør en viktig del av familieinntekten. Dette har endret det gamle samfunnets vaner. Da måtte kvinnene spørre sine menn om å få de pengene de trengte.

Alle viktige utgifter i familien blir avgjort gjennom demokratisk diskusjon. Både mat og klær har blitt av bedre standard i de siste årene. Chin-lan og hennes svigersøster foreslo å bygge noen nye rom, noe samtlige familiemedlemmer sa seg enige i. Slik skaffet Lin-familien seg 8 nye mursteinsrom. Ved å respektere de gamle, ha omsorg for de yngste og hjelpe hverandre, har familien blitt istand til å leve lykkelig og vennskapelig sammen.

Kvinnene har etter hvert lært seg å mestre ulike produksjonsmetoder og blitt en viktig kraft i produksjonen. Overalt på landsbygda deltar kvinner som traktorkjørere, pumpevoktere og arbeidere i møllene. Kvinnene har også ytt sine bidrag til vitenskapelige landbrukseksperimenter.

Vokst gjennom kamp

Det viktigste for kvinnene i kampen for frigjøring er å bli bevisst og ta del i den politiske kampen. På grunn av innflytelsen fra gamle ideer og tradisjoner var få kvinner politisk aktive. Gjennom å kaste seg inn i den politiske kampen, møte stormene og oppdage verden, har kvinnene fått en bedre forståelse for revolusjonære prinsipper, hevet sin politiske bevissthet og fått erfaring gjennom kamp.

Mange kvinneaktivister og kadre i vårt område har vokst gjennompolitisk kamp. Se f. eks. på de fem kvinnelige kadrene i partikomiteen.

Hei Yueh-Ching, en 37 år gammel kvinne av Hui-nasjonaliteten, ledet Hui'enes fattige og lavere mellomstore bønder i kampen for å opprette folkekommuner i 1958, som et varmt svar på formann Maos opprop. Dette startet den allsidige utviklingen av jordbruk, skogbruk, dyrerøkt og … (side occupations). Hun har vokst til en fin kvinnekader.

Hsia Hsiu-mei, Yang Ai-lien og Yang Hsiu-chih er bare 21 og 22 år gamle. I den store kulturrevolusjonen tok de opp en resolutt kamp mot Liu Shao-chis agenter og dårlige folk som ikke hadde forbedret seg, avslørte og kritiserte deres forbryterske forsøk på å gjenopprette kapitalismen pålandsbygda. På den måten forsvarte de formann Maos revolusjonære linje.

Jeg har også sjøl fått erfaring fra tallrike politiske kamper gjennom mitt arbeid. I 1959 inngikk en rik bonde i vår brigade en hemmelig avtale med folk som representerte den kapitalistiske veien innafor partiet om å felle og selge mer enn100 000 trær som var plantet av treplantingslaget «8. mars». (Et treplantingslag av kvinner som Liu Yu-lan hadde ledet, red. anm.) De slaktet også kollektivets griser og sauer. Dette underminerte kollektivets økonomi. Sammen med fattige og lavere mellomstore bønder slåss jeg mot dem.

Etter at brigadens partiavdeling var reorganisert, ble jeg valgt til formann. Snart etter var det noen som begynte å spre løgner og slengord, slik som «hvis en kvinne er i ledelsen, vil ikke trærne gro» og «når en kvinne tar ledelsen, vil alt gå dårlig». De laget også en liste over mine «forbrytelser» i et forgjeves forsøk på å få meg kastet vekk fra min stilling. På den tida studerte jeg formann Maos lærdom »Hva er arbeid? Arbeid er kamp! » og jeg følte at jeg virkelig forstod hva d e t betydde! Jeg visste at disse ryktemakerne ikke hatet meg personlig. De hatet den sosialistiske veien som jeg og de fattige og lavere mellomstore bøndene fulgte så stødig. Jeg besluttet meg for å kjempe resolutt mot dem, og med de fattige og lavere mellomstore bøndenes støtte, seiret vi.

Å oppleve en storm var en god stålsetting. Siden den kampen har brigadens arbeid blitt utført bedre og jeg sjøl gjort nye framskritt.

 

 

 

 

FRA HISTORIA TIL ARBEIDETS PARTI I ALBANIA (APA)BEVEGELSEN FOR Å FULLFØRE FRIGJØRINGA AV KVINNENE

Vi gjengir nedenfor et utdrag fra APAs historie med denne tittelen. Det albanske folkets erfaringer i kampen mot kvinneundertrykking har hatt enorme resultater sett på bakgrunn av at landet for 30 år siden var et tilbakeliggende land hvor muhammedanske og middelalderske skikker satt i høysetet. I dag har Albanias kvinner nådd en stilling i samfunnet og produksjonen som gjør dem til framskredne, ikke bare i forhold til sin egenfortid, men også i verdensmålestokk. Samtidig er APA, den albanske arbeiderklassen og folket klar over at kvinneundertrykking fortsatt finnes og fullt besluttet på å føre en langvarig kamp for å få slutt på den. Etter våroppfatning har vi mye å lære av de albanske erfaringene.

red.

---

Kampen mot de tilbakestående og reaksjonære ideene og vanene som ydmyker kvinnene, bevegelsen for å frigjøre dem, som skulle gjøre det mulig for kvinner å nyte de samme rettigheter som menn i vårt sosialistiske samfunn, ble ført med stor iver over hele landet. Kamerat Enver Hoxha innledet denne store kampanjen 6. februar 1967:

«Hele Partiet og hele landet må reise seg og prinsippfast slå ned og tilintetgjøre alle som saboterer partiets lov som forsvarer kvinners og jenters rettigheter.»

Partiet sendte ut et direktiv om å fullføre frigjøringa av kvinnene. Kampen ble ført i alle partiorganisasjonene og under partiets ledelse i kvinneforbundet,

i Demokratisk Front, i fagforeningene og i ungdomsforbundet. Det var den yngre generasjonen som gikk i spissen, men bevegelsen som ble satt i gang var så mektig at den rev med seg også sosiale lag som tidligere hadde vært indifferent eller inntatt en konservativ holdning til frigjøringa av kvinnene. Det ble organisert åpne møter av brede masser utover landet, der unge og gamle, menn og kvinner, dristig fordømte konservative, patriarkalske, feudale og borgerlige vaner og ideer, religiøs tro og middelalderske læresetninger, som hadde trellbundet Albanias kvinner i fortida. Offentlige møter og diskusjoner mann og mann imellom sluttet samstemmig opp om Partiets ord om å nedkjempe alle rester av slike barbariske skikker og læresetninger for alltid. Det var livlige diskusjoner om hvordan man skulle kvitte seg med alt som plasserte kvinnen i en lavere posisjon enn mannen, om hvordan man skulle sikre en mer aktiv deltakelse av kvinner i hele landets politiske og sosiale liv. Man diskuterte hvordan man skulle sikre en bredere deltakelse og aktivitet av kvinner i produksjonen, og hvordan dette krevde en hevning av kvinnenes kulturelle, tekniske og faglige nivå. Videre ble det lagt stor vekt på hvordan kvinnene skulle befris fra slaveriet i huset, osv. Spesielt viktig var det at kvinnene selv deltok i kampen for å fullføre sin egen frigjøring i en grad som de aldri hadde gjort tidligere. Det var første gang at kvinner og jenter i høylandet og i de delene av landet der skikker, læresetninger og religiøse fordommer hadde vært mest knugende, hadde deltatt i kampen med så storstyrke. Spesielt viktig var det også at det var første gangen at bevegelsen forlike rettigheter mellom mann og kvinne, mellom gutt og jente, hadde begynt å utvikle seg også innenfor familiene.

Utbruddet av bevegelsen for fullstendig frigjøring av kvinnene var en direkte og naturlig følge av det arbeid og de kamper som partiet hadde ført like siden det ble stiftet. Partiet hadde vist de albanske kvinnene at det bare var eneneste vei til fullstendig frigjøring, nemlig brei og mest mulig aktiv deltakelse i hele folkets kamp for nasjonal og sosial frigjøring, og kampen for å oppheve all undertrykking og utbytting en gang for alle. Kvinnene måtte selv ta del i det politiske og sosiale liv, og i arbeidet for en sosialistisk oppbygging av landet.

De albanske kvinnene hadde lært av partiet. De hadde tatt aktiv del i den nasjonale frigjøringskrigen og ofret sitt eget blod, og de hadde oppnådd like rettigheter som menn. Disse rettighetene var slått fast gjennom borgerrettighetserklæringen til Det anti-fascistiske Råd i oktober 1944, og seinere i konstitusjonen og andre lover i folkerepublikken Albania.

Under partiets ledelse ble de albanske kvinnene en mektig kraft på alle områder i oppbygginga av det sosialistiske samfunnet, etter at de var frigjort fra klasseundertrykking og utbytting sammen med hele det arbeidende folket. Framskrittene som er gjort på veien til en fullstendig likestilling av de albanske kvinnene har vært kolossale i løpet av litt mer enn to tiår, når en tar i betraktning at det overveldende flertallet av kvinner før dette var slaver. Atten prosent av de deputerte til folkeforsamlingen er kvinner, mens hele 36 % av medlemmene i folkerådene og folkedomstolene er kvinner. Noen titusener av Albanias kvinner og jenter sitter i ledende organer i masseorganisasjonene. En radikal endring har funnet sted i kvinnenes deltaking i Demokratisk Front, i fagforeningene og i ungdomsforbundet. Det var den yngre generasjonen som gikk i spissen, men bevegelsen som ble satt igang var så mektig at den rev med seg også sosiale lag som tidligere hadde vært indifferent eller inntatt en konservativ holdning til frigjøringa av kvinnene. Det ble organisert åpne møter av brede masser utover landet, der unge og gamle, menn og kvinner, dristig fordømte konservative, patriarkalske, feudale og borgerlige vaner og ideer, religiøs tro og middelalderske læresetninger, som hadde trellbundet Albanias kvinner i fortida. Offentlige møter og diskusjoner mann og mann imellom sluttet samstemmig opp om Partiets ord om å nedkjempe alle rester av slike barbariske skikker og læresetninger for alltid. Det var livlige diskusjoner om hvordan man skulle kvitte seg med alt somplasserte kvinnen i en lavere posisjon enn mannen, om hvordan man skullesikre en mer aktiv deltakelse av kvinner i hele landets politiske og sosiale liv. Man diskuterte hvordan man skulle sikre en bredere deltakelse og aktivitet av kvinner i produksjonen, og hvordan dette krevde en hevning av kvinneneskulturelle, tekniske og faglige nivå. Videre ble det lagt stor vekt på hvordan kvinnene skulle befris fra slaveriet i huset, osv. Spesielt viktig var det at kvinnene selv deltok i kampen for å fullføre sin egen frigjøring i en grad som de aldri hadde gjort tidligere. Det var første gang at kvinner og jenter i høylandet og i de delene av landet der skikker, læresetninger og religiøse fordommer hadde vært mest knugende, hadde deltatt i kampen med så storstyrke. Spesielt viktig var det også at det var første gangen at bevegelsen forlike rettigheter mellom mann og kvinne, mellom gutt og jente, hadde begynt å utvikle seg også innenfor familiene.

Utbruddet av bevegelsen for fullstendig frigjøring av kvinnene var en direkte og naturlig følge av det arbeid og de kamper som partiet hadde ført like siden det ble stiftet. Partiet hadde vist de albanske kvinnene at det bare var eneneste vei til fullstendig frigjøring, nemlig brei og mest mulig aktiv deltakelse i hele folkets kamp for nasjonal og sosial frigjøring, og kampen for å oppheve all undertrykking og utbytting en gang for alle. Kvinnene måtte selv ta del i det politiske og sosiale liv, og i arbeidet for en sosialistisk oppbygging av landet.

De albanske kvinnene hadde lært av partiet. De hadde tatt aktiv del i den nasjonale frigjøringskrigen og ofret sitt eget blod, og de hadde oppnådd likerettigheter som menn. Disse rettighetene var slått fast gjennom borgerrettighetserklæringen til Det anti-fascistiske Råd i oktober 1944, og seinere i konstitusjonen og andre lover i folkerepublikken Albania.

Under partiets ledelse ble de albanske kvinnene en mektig kraft på alle områder i oppbygginga av det sosialistiske samfunnet, etter at de var frigjort fra klasseundertrykking og utbytting sammen med hele det arbeidende folket. Framskrittene som er gjort på veien til en fullstendig likestilling av de albanske kvinnene har vært kolossale i løpet av litt mer enn to tiår, når en tar i betraktning at det overveldende flertallet av kvinner før dette var slaver. Atten prosent av de deputerte til folkeforsamlingen er kvinner, mens hele 36 % av medlemmene i folkerådene og folkedomstolene er kvinner. Noen titusener av Albanias kvinner og jenter sitter i ledende organer i masseorganisasjonene. En radikal endring har funnet sted i kvinnenes deltaking i produksjonen. I 1967 utgjorde kvinnene 42 % av det totale antall arbeidere i byene og på landsbygda. I tekstil, matvareindustri, i helseinstitusjonene og innafor endel andre sektorer, utgjorde de over halvparten. Innafor kultur- og utdanningssektoren, og innafor den tekniske og yrkesmessige opplæring, er det innført 8–årig grunnskole for alle jenter, samtidig er antallet av kvinner innafor de videregående skolene nesten like høyt som antallet menn. Dette er i skarp kontrast til den alvorlige førkrigssituasjonen, da mer enn 90% av kvinnene var analfabeter. Tusenvis av kvinner har gått ut av de videregåendeskolene og de høyere utdanningsinstitusjonene, og arbeider nå innafor og leder ulike økonomiske og kulturelle sektorer. Antallet kvinnelige ingeniører var fem ganger så stort og antallet kvinnelige leger 2,5 ganger så stort som det totale antall av leger og ingeniører for krigen.

På tross av disse store framskrittene, var partiet klar over at mye ennå måtte gjøres for at de albanske kvinnene skulle bli fullstendig frigjort. En fullstendig og aktiv deltakelse av kvinnene i det politiske og sosiale liv, møter fremdeles på endel motstand fra mennene og nøling fra kvinnene. Den rollen kvinnene skulle spille i produksjonen, har ennå ikke nådd det nivået den burde. Kvinnenes kulturelle og utdanningsmessige nivå er allment fremdeles for lavt. Kvinnene, især landsbykvinnene, har ennå ikke oppnådd likestilling med mannen i familien. Tilbakeliggende skikker og ideer som hører fortida til, spesielt religiøse fordommer i høylandet, fortsatte å utøve en sterk innflytelse og var den viktigste hindringen for virkelig likestilling mellom mann og kone. Den store bevegelsen for fullstendig frigjøring av kvinnene som var blitt ført fra landsende til landsende, var nettopp rettet mot en endring av denne situasjonen.

Partiet så på den fullstendige frigjøringa av kvinnene som et sosialt problem av ekstraordinær betydning, og de innså at hvis ikke dette problemet ble løst, ville «folkets frihet, landets fortsatte framskritt og oppnåelsen av våre mål være utenkelig». Sentralkomiteens plenum analyserte dette problemet på et spesielt møte i juni 1967.

Møtet trakk opp retningslinjene for videreføringen av bevegelsen forfullstendig frigjøring av kvinnene, og for å styrke deres rolle i vårt sosialistiske samfunn. Partiets sentralkomite la nok engang vekt på at den viktigste måten å sikrefullstendig frigjøring av kvinnene, er å trekke dem med i produktivt arbeid og med i landets sosiale, politiske og kulturelle liv i så bredt omfang som mulig.

Det ble slått fast retningslinjer for å fjerne alle hindringer og restriksjonersom står tilbake, for å trekke kvinnene med i alle sektorer av økonomien og kulturen, i alle politiske, sosiale og kulturelle aktiviteter, i Partiets arbeid og statsadministrasjonen. Det ble understreket spesielt at det måtte gjøres et gjennombrudd når det gjaldt å utpeke kvinner til tillitsverv for å sikre en større og mer merkbar deltakelse av kvinnene i organiseringa og ledelsen av produksjonen og av politiske, sosiale og kulturelle virksomheter.

Det ble sett på som en viktig oppgave å øke Partiets rekker av kvinnelige kamerater for å stimulere livet i partiorganisasjonene og heve deres kampkraft.

For å oppnå disse målsetningene, anså Sentralkomiteen det i første rekke som uomgjengelig nødvendig å bekjempe alle feilaktige ideer om kvinnene mer konsekvent, hardere og mer systematisk. Slike ideer har djupe røtter i folks bevissthet, og sjøl om de er kraftigere blant menn, så finnes de også blant kvinnene.

Parallelt med denne kampen var det nødvendig å gjøre mer for å sikre at kvinnene økte sin dyktighet på det kulturelle, utdanningsmessige teknisk og faglige området. For å oppnå dette påla Sentralkomiteen Partiets og statens organer å sikre at alle jenter fullfører 8-års obligatorisk skolegang og at unge kvinner har førsteretten ved opptak til fagskoler og høyere skoler. Den påpekte at det måtte arbeides for samtidig å sikre en bedre og breiere deltakelse fra kvinner i kveldskurser og at det skulle organiseres flere videreutdanningskurser for dem.

Plenum understreket at kvinnenes fulle deltakelse i produksjonen og i det politiske og sosiale liv, for en stor del avhenger av utviklinga av sosialistiske forhold i familien, så vel som av at kvinnene befris fra husarbeidets tunge plikter.

Frigjøringa av arbeiderne fra klasseundertrykkelse og utbytting, opp–hevelsen av den private eiendomsretten og opprettelsen av samfunnsmessig eie av produksjonsmidlene, så vel som de spesielle rettighetene som de albanske kvinnene har vunnet under Partiets ledelse, har vært de hardeste slag som noen gang er blitt rettet mot de gamle familieforholda som gjorde kvinnen til

en slave. Dette har tilrettelagt betingelsene for å skape en ny sosialistiskfamilie. Likevel har ikke følelsen av privateiendom blitt utryddet og mange skikker og tilbakeliggende vaner eksisterer fortsatt, og hindrer opprettelsen av nye familieforhold.

«Derfor,» påpekte Sentralkomiteen, «krever forandringer i familieforholda, opprettelsen av nye sosialistiske forhold, en lang, utholdende og altomfattende kamp på et innfløkt og vanskelig område, mot ideologien, psykologien, moralen og vanene som er tatt i arv fra det gamle samfunnet.»

For å skape og konsolidere en ny sosialistisk familie anviste Sentralkomiteen som hovedretninga å rykke opp med røttene de gamle forholda i inngåelsen av ekteskap og i det ekteskapelige livet. Samtidig må det skapes nye ekteskapelige forhold, riktige forhold mellom mann og kone og mellom henne og andre familiemedlemmer, forhold som er frigjort fra følelsen av privateiendom, fra religiøse fordommer og tilbakeliggende vaner og synspunkter. For å bidra til å styrke de sosialistiske familieforholda, ble det gittanvisninger for å undersøke noen av de gamle juridiske reglene som hersker i familieforholda og erstatte dem med nye regler, regler som svarer til det nye stadiet i utviklinga av den sosialistiske revolusjonen.

En annen og meget viktig måte å sikre den fullstendige likheten mellommann og kone i hverdagslivet er å kjempe for å frigjøre kvinnene fra slaveriet i huset. Som det ble forutsett av de marxist–leninistiske klassikerne så kan dette først bli oppnådd fullstendig gjennom sosialisering av husholdningsøkonomien, gjennom å gjøre denne økonomien til en del av den sosialistiske produksjonen. Men denne kompliserte oppgaven krever en meget høyt utviklet teknisk/materiell sosialistisk basis og så store materielle og finansielle midler at den sosialistiske staten ennå i lang tid ikke er i stand til å mestre alt sammen. Uten å vente på en full sosialisering av husholdningsøkonomien måtte det gjøres mer utholdende arbeid på to områder for å frita kvinnen for hennes tunge byrder i huset.

For det første ble enhver ektemann oppfordret til å ta del i husarbeidet sammen med sin kone, for å avlaste henne for den byrden som ellers bare ville falt på hennes skuldre. Det var nødvendig at ideen om at husarbeidet ikke bare er kvinnens arbeid, men også mannens og alle de andre familie–medlemmenes, ble gjort klart for enhver ektemann og djupt rotfesta i tenkninga til barn i tidligst mulig alder. I familien og på skolen skulle det gjøres noen forskjell mellom gutter og jenter når det gjaldt å trekke dem med i husholdningsøkonomien. For det andre slo Partiet fast oppgaven med å bygge ut nettverket av sosial service fortere og sørge for at det ble utnyttet bedre. Det ble gitt ordre om å øke kapasiteten til barnekrybbene og barnehagene ut over de opprinnelige målsetningene, opprette offentlige kantiner, vaskerier og så videre, og produsere og bringe ut på markedet hjelpemidler til å forenkle husarbeidet.

De oppgavene som Sentralkomiteen hadde stilt for å utvide ytterligerebevegelsen for kvinnenes fulle frigjøring, sørget for at bevegelsen ikke stoppet halvveis. Problemet med kvinnenes frigjøring ble forstått grundigere som en oppgave av avgjørende betydning for bygginga av det sosialistiske samfunnet; dette viktige problemet for Partiet ble en oppgave for hele vårt samfunn.

 

 

«Ambassaden har gjerne villet gjøre oppmerksom på saken, da det jo kan tenkes at den vil bli reist i den norske debatt.»

«Saken» er kvinnesak. Og ambassaden er den norske i København, som i et brev til Utenriksdepartementet har varslet Bratteli-regjeringa på storm fra norske kvinner, hvis innholdet i Sullerot-rapporten blir kjent.

Bakgrunnen for dette varselropet er følgende: Den franske sosiologen Evelyne Sullerot leverte i juli 1970 et «foreløpig» utkast til en rapport om kvinnene i fellesmarkedslandene. Rapporten ble utarbeidet på bestilling fra EEC-kommisjonen i Brussel. Hovedsiktemålet har vært å legge fram oversiktlige opplysninger om kvinnens dobbeltrolle som yrkesaktiv og som mor. Kommisjonsmedlem F. Vinck understreker i et eget forord til rapporten at alle vurderinger står for Evelyne Sullerots egen regning!

I Brussel ble rapporten tilgjengelig, men i Danmark fikk regjeringa panikk ved tanken på at slike opplysninger skulle spres blant danske kvinner. Rapporten ble derfor forsøkt hemmeligholdt. Danske kvinneaktivister i Århus fikk imidlertid tak i den, laget en egen oversettelse og trykte Sullerot-rapporten som piratutgave. I danske avisoverskrifter ble rapportens konklusjoner beskrevet slik: «Et helvede at være kvinne i EF».

Da fikk også den norske ambassaden kuldegysninger, og varselropet gikk raskt over Nordsjøen: «Ambassaden har gjerne villet gjøre oppmerksom på saken, da det jo kan tenkes at den også vil bli reist i den norske debatt.»

Røde Fane offentliggjør med dette en rekke viktige dokumentasjoner og opplysninger som Sullerot-rapporten bringer. Plassen tillater dessverre bare et utvalg.

I dette referatet fra Sullerotrapporten har vi i størst mulig grad søkt å gjengi både fakta og vurderinger slik de forekommer i rapporten. Selve språkbruken i referatet avspeiler derfor i stor grad den byråkratiske tenkemåten og den manglende klasseanalysen som kjennetegner originalen.

Vi tror imidlertid at det stoffet som presenteres egner seg bra for en marxist-leninistisk analyse av motsetningsforholdet mellom kvinner av folket og monopolkapitalen. Og selv uten at stoffet er bearbeidet ut fra den vitenskapelige sosialismens prinsipper, avslører den klart en rekke myter om hvem De Europeiske Fellesskaper tjener og hvem de ikke tjener.

Fellesmarkedstilhengerne her i Norge framstiller EEC som et frivillig og likestilt samarbeid mellom ulike nasjoner, og gir inntrykk av at markedssamarbeidet både i intensjon og i praksis gir vanlige folk bedre livsvilkår, økt velstand og flere og bedre arbeidsplasser. Kvinnene er en av de store gruppene i samfunnet som blir lovet bedre forhold hvis Norge blir medlem, særlig i form av flere og sikrere arbeidsplasser og høyere standard i sosialpolitikken. Sullerotrapporten viser at fellesmarkedet ikke har tjent de vest–europeiske kvinnenes interesser i den perioden det har bestått. Kvinner har hverken som arbeidere eller som hustruer og mødre fått bedre stilling. På bestemte områder er kvinnenes kår tvert imot vanskeligere i dag enn de var før fellesmarkedet ble opprettet. Både når det gjelder arbeidsmuligheter og lønnsforhold viser Sullerotrapporten til klar forverring for store grupper av kvinner. Hvis Norge blir presset inn i EEC vil norske kvinner bli underlagt det samme politiske og økonomiske system som det som skaper problemer for kvinnene i fellesmarkedslandene. Kvinner som ønsker større grad av likestilling med menn, og kvinner som sammen med mennene kjemper for bedre arbeids– og levevilkår her i landet, må derfor se norsk EEC–medlemskap som en trussel.

Etter vårt syn er kampen mot norsk medlemskap i EEC den viktigste dagskampen også for kvinnene i månedene framover.

Sitatene er – som de øvrige opplysninger – hentet fra den danskeoversettelsen. Sidetall er angitt i parentes der direkte sitat forekommer.

I fellesmarkedslandene bodde det i 1970 94 millioner kvinner, og de utgjorde 52 % av befolkningen. E. Sullerot innledet sin rapport med å slå fast at disse kvinnene nesten ikke er blitt ofret oppmerksomhet tidligere. Hun understreker at hun må begynne utredningsarbeidet nesten på bar bakke.» Man kunne tro at det var nok å henvende seg til hvert enkelt land eller til forskjellige grener av forvaltningen for å få opplysninger om 'kvinnenesandel', 'kvinnenes rolle', eller 'kvinneaspektet' ved det ene eller andre økonomiske, sosiale eller politiske spørsmål. På ingen måte! Intet finnes! Sløseriet med informasjonskildene angående kvinnene, feilaktigheten i angivelsene og de uhyggelige hullene er et bedre bevis enn noe annet på den ubekymrethet problemene om kvinnenes sysselsetting er blitt behandlet med». (s. 4)

Resultatene er den bevisste og ubevisste politikk fellesmarkedslandene praktiserer overfor kvinnene vil med tiden kunne få de alvorligste konsekvenser, hevder Evelyne Sullerot. På den ene siden får tradisjonelle oppfatninger om at «kvinnens plass er i hjemmet» overleve, selv om mange kvinner faktisk går arbeidsløse i hjemmene. Manglende mobilisering av kvinnelig arbeidskraft får blant annet som konsekvens at myndighetene i stedet satser på systematisk import av fremmedarbeidere.

På den annen side blir et stort antall yrkesaktive kvinner bundet til arbeid utenfor hjemmet, uten at det sørges for passende arbeidstid og hjelpetiltak i husholdning og familie. Resultatet er at kvinnene blir overbelastet og overanstrengte, og at fødselstallet synker. Før vi går videre i rapporten, hvor både undersysselsettingsproblemene og overbelastningsproblemene blir drøftet nærmere, skal vi sitere E. Sullerots sammenfattende dom over fellesmarkedslandene i denne saken: «Vi må fastslå at landene innenfor det europeiske fellesskap den dag i dag overhodet ikke gjør noe for å utarbeide en felles politikk omkring kvinnenes stilling.» (s. 3)

Yrkesaktiviteten blant kvinnene

Kvinnenes andel av yrkesbefolkningen ligger høyest i Frankrike (37 %),deretter følger Vest-Tyskland (34 %), Belgia (28,2 %), Italia (26,6 %) og sist Nederland (23 %). (Tallene er fra 1968).

Dette billedet kompliseres av en rekke forhold. F. eks. er det særegent for Nederland at det er uvanlig for gifte kvinner å ta lønnet arbeid. Dette er også en viktig opplysning i tilknytning til at arbeidsløshet blant kvinner ikke er noe åpenbart problem i Nederland. I Frankrike derimot, hvor en stor del av kvinnene er yrkesaktive, spiller kvinnelig arbeidsløshet en stor rolle.

Kvinnenes yrkesaktivitet og arbeidsmuligheter varierer like sterkt fra region til region innen de enkelte landene. Det har lenge vært vanlig å anta at tett urbanisering med tallrike arbeidsmuligheter i servicesektoren fremmer yrkesmuligheter for kvinner. En slik slutning har støttet seg på at visse pressområder, som f. eks Parisregionen, har en stor andel av kvinner i yrkesbefolkningen. Men eksemplene på sterkt urbaniserte områder hvor kvinnene har dårlige arbeidsmuligheter er like framtredende. F. eks. er det svært lave tall på kvinnelige arbeidere i Nederlands tettbygde områder. Provinsen Latium, med Roma som sentrum, er enda et eksempel blant flere på urbaniserte regioner med lave satser for kvinner i lønnet arbeid. E. Sullerot avsanner også den vanlige oppfatningen blant eksperter om at holdningen til kvinner i yrkeslivet er den avgjørende faktoren. Hun viser til at Vest-Tyskland, hvor «Kinder, Küche, und Kirche» ideologien står sterkt, har relativt mange kvinnelige arbeidere. Det er dessuten flere yrkesaktive kvinner idet katolske Flandern, hvor flertallet er fiendtlig innstilt overfor kvinners yrkesarbeid, enn i den mer »tolerante» provins Luttich. De kvinnelige sysselsettingskvoter er heller ikke særlig forskjellige blant katolikker og protestanter, f. eks. i Nederland.

Kvinnelige arbeidere i de tre hovednæringsgrenene

Antallet kvinner beskjeftiget i jordbruket er overalt lavere enn tallet på menn, bortsett fra i Vest-Tyskland. Kvinnens stilling i jordbruket er, i følge E. Sullerot, i større grad betinget av tradisjon og kulturforskjeller enn av økonomi. Når det gjelder den store andelen kvinner i vest–tysk jordbruk, tilføyer hun imidlertid at en mer generell økonomisk–politisk tendens gjør seg gjeldende: «Et høyt industrialisert land lar kvinnene bli igjen i en ervervsgren som nesten ikke er rentabel lenger». (s. 30) Kvinnene driver små gårder som tidligere har vært familiebruk, mens mennene har måttet ta arbeid i nærliggende fabrikker, kontorer og forretninger.

Også i Italia er det relativt mange kvinner igjen i jordbruket, på tross av kvinnenes tradisjonelt svake stilling i italienske bondefamilier. De har fortsatt en utilfredsstillende livs- og arbeidssituasjon, ifølge E. Sullerot. « . . . dagene er lange, oppgavene er mangeartede, deres sosiale stilling i arbeidet er uklar.» (s. 32)

I Frankrike har kvinnene i større grad enn menn forlatt jordbruket i den perioden hvor nedleggelser har florert.

Andelen av kvinner sysselsatt i industri ligger i alle EEC–landene rundt 20 %. Det at et område er industrialisert, er ikke tilstrekkelig for å skaffe kvinnene arbeidsmuligheter i industrien. Det er samtidig nødvendig at området har industrier som i praksis er åpne for kvinner. Sammen med arten av industri spiller arbeidsmulighetene for menn på stedet en rolle for om industrien åpnes for kvinner. For eksempel er det tendens til at et sted med veverier åpner opp for kvinnene, mens et sted med skipsverfter ikke gjør det. I områder som f. eks. Syd-Italia, hvor det er stor arbeidsløshet blant menn, blir arbeidsplassene i første rekke tilbudt mennene.

I alle fellesmarkedslandene, bortsett fra Italia, er flertallet av de yrkesaktive kvinnene sysselsatt i servicesektoren. Av det samlede antall arbeidere som er sysselsatt i denne sektoren utgjør kvinnene 48,1% i Frankrike, 41,0 % i Vest–Tyskland, 38,7 % i Belgia, 32,8 % i Nederland og 30,9 % i Italia. Erfaringer fra Italia viser helt klart at kvinnene heller ikke får lett adgang til serviceyrkene der hvor det generelt er dårlig med arbeidsplasser for menn.

Mannlige og kvinnelige yrker

I svært stor grad er situasjonen den at kvinnene beslaglegger noen forholdsvis få yrker, mens de nesten systematisk er fraværende i de fleste andre yrker og yrkesgrener. De kunstige skillene mellom «kvinneyrker» og «mannsyrker» trer klart fram når en ser variasjonene i definisjoner fra et land til et annet, og i takt med konjunkturene i økonomien. Det er særlig innen servicefagene at de forskjellige landene tildeler kvinner og menn sine plasser på ulik måte. F. eks. er restaurant- og hotellbransjen dominert av kvinner i Vest-Tyskland, mens det i all hovedsak er et fag for menn i Italia.

Men det som er felles for alle fellesmarkedslandene er at kvinnene i yrkeslivet blir veldig sårbare ved at de samles i stort antall innen noen få ervervsgrener.

De følgende serviceyrkene er gjennomgående mest vanlige blant kvinner i EEC–landene: Husarbeid og rengjøring, sykepleie og annen pleie, ekspeditrisearbeid i forretninger og alle former for underordnet kontorarbeid. Forøvrig er serviceyrkene mangfoldige. Det er her en finner hoveddelen av de høyest lønnede og kvalifiserte kvinnene i yrkeslivet, slik som lærere, leger, advokater osv. Men også underproletariatet av kvinner i arbeidslivet hører hjemme i servicesektoren.

Innen industri er kvinnene i første rekke å finne i beklednings- og tekstilindustrien hvor de har lange tradisjoner. Viktig dernest er nærings- og nytelsesmiddelindustri, tobakk-, skotøy-, og lærindustri. Fordi kvinner påstås å vise større fingerferdighet enn menn, og fordi de har vist seg å være stabile  i tempopregede rutinejobber, finner vi mange kvinner i nyere industrigrener som elektroteknikk, finmekanisk montering, apparatbygging, vikling osv. Selv om arbeidsgiverne foretrekker kvinner for menn i disse industriene, vurderes ikke kvinnenes tempo og deres taleevne for stressarbeid særlig høyt når det kommer til lønnsfastsettelser.

Kvinnenes dårlige faglige kvalifikasjoner blir i alminnelighet brukt som forklaring på at kvinner sjelden ansettes i industri hvor det kreves teknisk innsikt eller opplæring. Selv innen kvinnebransjene er det oftest menn som utfører det arbeidet som krever spesielle kvalifikasjoner.

Diskriminering av kvinner

Enkelte EEC-land har også diskriminerende bestemmelser mot kvinnene:

I Belgia må en gift kvinne ha mannens tillatelse for å ta arbeid. I samme land er forskjellige arbeidsplasser i staten ikke åpne for kvinner, bl. a. i Finansdepartementet! Både i Belgia og Nederland kan en yrkesaktiv kvinne risikere oppsigelse hvis hun gifter seg! Denne situasjonen medfører store vansker både for ugifte kvinner i arbeid, og gifte kvinner som ønsker å ta arbeid. I Luxemburg har den arbeidsløse kvinnen ikke rett til sosialstønad hvis hun er gift og mannen har arbeid.

I Belgia og Italia er pensjonsalderen 60 år for kvinner og 65 for menn. Men fordi pensjonen blir beregnet i forhold til den tid det har blitt innbetalt avgift, får kvinnene også lavere alderspensjon enn mennene.

Skattene blir også ofte brukt diskriminerende: «Når en gift kvinne arbeider og får egen inntekt for sin innsats, skal hun oppgi dette til skattevesenet, og som enhver annen betale skatt. Det forekommer imidlertid ofte at skattelovgivningen, som er forskjellig i EEC-landa, er svært diskriminerende for den gifte kvinnen. Når hun lever sammen med sin mann skal hun oppgi sin egeninntekt sammen med ektemannens inntekt – som en luksusinntekt – og på grunn av progressiv beskatning blir hun kraftig trukket. Den gifte kvinnen vet altså at hun må betale en større andel av sin inntekt i skatt enn det er tilfelle med mannen.» (s. 109)

Arbeidsløshet blant kvinner

De aller alvorligste problemene kvinnene møter i forhold til arbeidslivet angår manglende arbeidsplasser, snevre valgområder og usikkerhet mot oppsigelser. Kvinnenes arbeidsmuligheter fortoner seg enda vanskeligere i dag enn da fellesmarkedet ble opprettet. Det er svært vanskelig for kvinner som må forlate jordbruket å få nytt arbeid. Frankrike har tidligere hatt en stor gruppe kvinner i jordbruket, og de er i dag med til å skape konkurranse om «kvinnejobbene» både i industri og servicenæringene.

I løpet av de siste 10 årene har en rekke mindre håndverksbedrifter og «tradisjonelle kvinneindustrier» innskrenket eller nedlagt virksomheten. Bare i Italia har antallet sysselsatte kvinner i tekstilindustrien gått tilbake med 200 000. I alle fellesmarkedslandene opplever man at antallet ufaglærte industriarbeidere synker, og at det er menn som går inn som «ny» faglærtarbeidskraft. I rapporten siteres ekspertuttalelser som går ut på at de tradisjonelle kvinneindustriene og annen småindustri «uunngåelig» vil måtte foreta større personaloppsigelser i årene framover. (s. 176)

Kjemisk industri, elektroteknikk og elektroteknisk industri, stål- og lettmetallindustrien vil ifølge prognosene heller ikke kunne sysselsette et så stort antall kvinner som de som vil bli avskjediget i tekstilindustrien.

«Utviklingen i den mest framskredne industri, den tyske, viser at disse industriene ikke er i stand til å beskjeftige avgangen fra de øvrige industrier særlig langt fram i tiden. Antallet kvinner sysselsatt i industrien i Tyskland er synkende og vil fortsatt synke.» (s. 177)

I Vest-Tyskland har også antallet kvinner sysselsatt i servicesektoren stagnert på tross av at antallet kvinner her ligger «så lavt at man kunne tenke seg en fordobling».

Antallet kvinner i arbeidslivet viser tilbakegang i 4 av 5 EEC–land fra1960–1968. (Tall fra Luxemburg er ikke oppgitt). I denne perioden er det bare i Frankrike sysselsettingen av kvinner har vært i svak vekst. Forholdene i Italia karakteriseres som direkte foruroligende. I løpet av 10 år har antallet yrkesaktive kvinner sunket med 1 218 000. Men også i Frankrike betegnes arbeidsløsheten blant kvinner som alvorlig. I Frankrike er det særlig unge kvinner med lav utdanning som rammes, mens det i Italia også er store grupper kvinner med utdanning over gjennomsnittet som går arbeidsløse.

Kvinnearbeid, ekteskapelig status og morsrolle

Hovedtendensen i alle EEC–land er at det er unge, ugifte kvinner som utgjør hovedparten av den kvinnelige yrkesbefolkningen. Kvinner med mindreårige barn arbeider i regelen bare hvis de tvinges til det på grunn av dårlig økonomi, eller hvis de har godt betalt og høyt kvalifisert arbeid.

Antallet daghjem, førskoler og fritidshjem for barn varierer sterkt fra det ene landet til det andre. Tilbudet er bedre i Frankrike og Belgia enn i de øvrige landene, men i Frankrike er det et problem at bare svært få av institusjonene for barn finnes utenfor Paris–regionen. I Vest-Tyskland er forholdstallet mellom yrkesaktive kvinner og institusjoner for barn svært dårlig. E. Sullerot understreker at det er felles for alle EEC-landene at spørsmålet om forsvarlige barnepassordninger for yrkesaktive mødre er grovt neglisjert. Der hvor det er daginstitusjoner, er standarden ofte ikke tilfredsstillende.

Konklusjon: « …. de fleste yrkesaktive mødre ser seg derfor stilt overfor den umulige situasjon at de på grunn av mangel på sosiale institusjoner ikke kan finne en tilfredsstillende løsning. De stiller seg tilfreds med tilfeldig løsninger: De setter sine barn i pleie, og belaster dermed sin private økonom i så sterkt for i det minste å ha barna sine hos seg om kvelden; eller de lar barna bli passet på av slektninger eller naboer alt etter mulighetene, men lever så til stadighet i angst for at denne nødutveien skal falle bort p.g.a. en eller annenhendelse.» (s. 86)

Lønnsdiskriminering

Artikkel 119 i Romatraktaten fastslår prinsippet om lik lønn for likt arbeid. Allerede i 1961 vedtok medlemslandene at de ville forplikte seg til å garantere respekt for likelønnsprinsippet ved å underlegge seg domstolenes myndighet. Men fortsatt er det bare den italienske forfatning som uttrykkelig formulerer prinsippet om likelønn. Kvinnene har fortsatt ikke engang rettslig støtte i sitt krav om likelønn. De kan ikke, i noe EEC–land, innlede en rettsak når de føler seg forfordelt lønnsmessig, f. eks. når det gjelder en tariffkontrakt som inneholder direkte eller indirekte diskriminerende bestemmelser. Enda er det slik at tallrike tariffkontrakter i de forskjellige landene inneholder direktediskriminerende bestemmelser overfor kvinner. Dessuten er det tallrike kvinnelige arbeidere som overhodet ikke omfattes av noen tariffkontrakt. Selv der hvor tariffkontrakter som garanterer likelønn finnes, «ser man faktisk en tendens til undervurdering med hensyn til kvalifikasjoner, som i mange tilfeller undervurderer det arbeidet som utføres av kvinner». (Det demokratiske franske arbeidsforbund). (s. 161)

Bakgrunnen for at lønnsdiskriminering av kvinner ble tatt opp innen fellesmarkedet, var at medlemslandene ikke praktiserte samme grad av diskriminering. Mens forskjellen mellom manns- og kvinnelønner i Frankrike lå i underkant av 7 %, ble det i Italia og Nederland dengang betalt lønninger til kvinnene som lå 20–40 % under mennenes. Disse forskjellene ble betraktet som konkurranseforvridende faktorer som ikke var forenlige med en innbyrdes avstemt økonomi. Det ble bestemt at anvendelsen av likelønnsprinsippet skulle gå ut på at kvinnelønnene i alle landene skulle heves til mennenes nivå. Men så snart en forlater diskusjonen om prinsippene og ser på de økonomiske realitetene, viser det seg at likelønnsparagrafen har fungert helt annerledes. Lønnsdiskriminering har ikke blitt avskaffet, tvertimot har en slags gjennomsnittlig grad av diskriminering forplantet seg fra det ene landet til det andre. Kvinnelønnene er ikke lenger noe alvorlig konkurranseforstyrrende element. Lønnsforskjellene mellom menn og kvinner har økt i de landene som opprinnelig praktiserte lav grad av diskriminering, menskvinnenes lønner har økt noe raskere enn mennenes i de landene hvor sammenligningen var mindre gunstig på forhånd.

På tross av regelmessige rapporter til Kommisjonen om kvinnenes lønninger, betales kvinnene fortsatt betydelig dårligere enn menn i alle EEC-landene. De største lønnsforskjellene finner vi i Luxemburg og Nederland. I Nederland oppnådde kvinnene i 1968 bare i en av ni industrigrener en lønnsandel på 70 % av mennenes. I Luxemburg oppnår kvinnene ikke engang halvparten av mennenes gjennomsnittlige bruttolønn i trykkeribransjen og i metallindustrien. Disse tallene er basert på timelønn. Forskjellene i faktiske lønninger blir enda større hvis en regner i uke- eller månedslønn, fordi kvinner arbeider mindre overtid og ofte ikke engang har fast ansettelse på full tid.

Mens regjeringene hevder at de har innført likelønn, viser statistikkene innen de yrker hvor det er foretatt beregninger at kvinnelønnene ligger under mennenes med 24,8 % i Italia, 27,5 % i Frankrike, 30,3 % i Vest-Tyskland, 31,9 % i Belgia, 39,3 % i Nederland og 45,5 % i Luxemburg.

Det er en hel rekke omstendigheter som faller sammen og bidrar til at flertallet av kvinner i yrkeslivet er å finne i de aller laveste inntektsgruppene, og at de i tillegg ofte får lavere lønn enn menn for likt eller helt likeverdigarbeid. I industrien er kvinnene stort sett å finne i små bedrifter og i bransjer hvor lønnsnivået generelt er lavt. Flere menn enn kvinner er faglærte, og der hvor kvinnene er faglærte, oppnår de likevel bare ubetydelige lønnstillegg. Ofte har kvinnene kvalifikasjoner fra et annet fag enn det de blir ansatt i, slik at de overhodet ikke får betalt etter kvalifikasjoner. I industrier hvor kvinnene er i flertall, når lønnene for faglærte kvinner ofte ikke engang opptil samme nivå som det menn får i «mannlige» industrier. Direkte diskriminerende praksis er heller ikke uvanlig. En faglært kvinne får f. eks. ikke engang prøvetid som faglært, men blir automatisk plassert i laveste lønnsgruppe.

Kvinner arbeider oftere enn menn på akkordlønn, mens det er betaling etter timelønn eller blandet system som gir de høyeste lønningene. Gratialer og premieutbetalinger til de ansatte forekommer sjelden i små bedrifter og i industrier med overvekt av kvinner. Vanligvis stiger en arbeiders lønn i takt med den tid han har vært ansatt i en bedrift. Kvinnene skifter jobb oftere enn menn, både på grunn av barnefødsler, og fordi kvinner må følge ektemann enn år han flytter til et nytt sted. Som vi tidligere har vært inne på, vurderes ikke de fortrinn kvinnene viser i forhold til menn i flere grener av industrien. Muskelstyrke betales mye bedre enn fingerferdighet og hurtighet, og mensmennene får smusstillegg, får kvinnene sjelden kompensasjon for nervebelastende rutinearbeid.

I servicesektoren er lønnsforskjellene aller mest utpregete på det høyere nivå. Kvinner får sjelden toppstillinger, selv om de har den aller beste utdanning. I Frankrike oppnår kvinner i høyere administrasjonsstillinger bare 64 % av de gjennomsnittlige mannslønnene for denne gruppen. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn er mindre i statlig tjeneste enn i det private næringsliv. Men også kvinner i lavere funksjonærstillinger blir utsatt for grov forskjellsbehandling. For ekspeditriser og kvinnelige ansatte i mindre forretninger beløper gjennomsnittslønnen seg ikke engang til 60 % av gjennomsnittslønnen for menn i samme gruppe. (Frankrike) Også i Vest–Tyskland har rundspørringer vist at kvinner bare oppnår ca. 60 % av gjennomsnittslønnen for mannlige ansatte. Grunnen til disse store forskjellene i manns– og kvinnelønner er også i servicesektoren den at kvinner hovedsakelig ansettes i noen få typer jobber som er særlig lavt betalt. Kvinnenes dårlige utdanningsnivå er også en faktor, men E. Sullerot synes ikke å tro at løsningen kan komme gjennom høyere utdannelse alene.

Hovedårsaken til at lønnsdiskrimineringen bare fortsetter, synes å være det manglende arbeidstilbudet for kvinner. Selv med utgangspunkt i registrerte arbeidsløse er kvoten høyere for kvinner enn for menn både i Italia og i Frankrike. I tillegg kommer det store antall kvinner som ikke lar seg registrere, og den store gruppen kvinner med «skjult» hjemmearbeid. De italienske fagforeninger anslår antallet av kvinnelige hjemmearbeidere til å være over 200 000. Så lenge «kvinneindustrier» som tekstil, bekledning og lærindustrien disponerer over så store arbeidskraftreserver, er det vanskelig å tenke seg at kvinnelønnene skal stige.

Kort oppsummert viser altså Sullerot–rapporten bl. a.:

– Undertrykkelsen av kvinnene har så lenge EEC har eksistert nesten ikke blitt ofret oppmerksomhet i medlemslandene.

– De yrkesaktive kvinnene er samlet i noen få bransjer og næringer, og er derfor svært sårbare for konjunktursvingninger.

– Kvinner som forlater jordbruket får svært vanskelig nytt arbeid.

– I Italia gikk antallet sysselsatte kvinner i tekstilindustrien tilbake med 200 000 fra 1960–1970.

– Antallet kvinner sysselsatt i industrien i Vest-Tyskland er synkende!

– I perioden 1960–68 var det bare Frankrike som kunne påvise en svakvekst i antallet sysselsatte kvinner.

– I Belgia må en gift kvinne ha mannens tillatelse for å kunne ta lønnet arbeid.

– I EEC–landene er forsvarlige barnepassordninger for yrkesaktive mødre grovt neglisjert.

– Likelønnsprinsippet har i EECs praksis blitt lik diskriminering av kvinnene.

I stedet for å tilby kvinnene arbeid, satser EEC-landene på import av fremmedarbeidere.

– Så lenge den store åpne og »skjulte» arbeidsløsheten blant kvinnene fortsetter er det utenkelig at lønnsdiskrimineringen vil opphøre.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

FRAM FOREN MARXISTISK KLASSEANALYSEAV DET NORSKE SAMFUNNET

I arbeidet med å skape et kommunistisk parti i Norge har vi slått fast at vi blant annet vil arbeide med en klasseanalyse av det norske samfunnet. Vi ønsker å komme fram til et så nøyaktig svar som mulig på spørsmålet: Hvem er våre venner og hvem er våre fiender?, for å bli i stand til å legge opp en riktig taktikk og en riktig strategi for den sosialistiske revolusjonen i Norge. I forrige nummer brakte vi en god del materiale til diskusjonen av klasseanalysen, og vi følger opp med et par innlegg denne gangen. En av artiklene er et forsøk på en tese forma klasseanalyse av Bergen/Hordaland-distriktet. Det er materiale som er meget verdifullt og som vi håper å få mer av fra andre kanter av landet. Vi regner også med kommentarer og kritikk til de analysene som er gjort.

To slike korte kommentarer har vi med denne gangen. Ellers er det jo grunn til å understreke at hele dette nummeret er viet analyse av et meget viktig spørsmål for en klasseanalyse og en revolusjonær strategi og taktikk i Norge, nemlig kvinnespørsmålet.

red.

---

1. Viktige motsigelser

1.0. De halvkoloniale trekk ved norsk økonomi er spesielt framherskende i Hordaland og Midt-Vestlandet. En rekke viktige motsigelser i det norskesamfunnet er sterkt skjerpa i dette området.

1.1. Klassekampen har i de siste par åra utviklet seg svært raskt. Industriarbeiderne og utdanningssøkende har gått i spissen og satt mønster for aksjoner i andre deler av landet under streikebevegelsen i 1970, i lanseringa av streik som våpen i EEC-motstanden vinteren 1972, i dyrtidsstreiken sommeren 1972, i kampen for språklig jamstilling høsten 1971 og i førskolelærernes aksjoner våren 1972.

1.2. Fremmed, imperialistisk kapital dominerer industrien i fylket utafor Bergen. De større befolkningssentrene som Odda, Ålvik, Husnes, Høyanger, Årdal, Sauda er bygd opp omkring bedrifter dominert av utenlandsk monopolkapital. Den kjemiske industrien framstiller metaller og legeringer som har stor betydning for storindustri og rustningsindustri i imperialismens hovedland. De amerikanske, britiske, sveitsiske, belgiske og svenske moderselskapene kontrollerer råvarekilder, foredlingsanlegg og omsetning på verdensmarkedet. (Eks. ALCAN, Det svenske Boliden som er kontrollert av et belgisk gruveselskap.) Arbeidsplassene er usikre. Bare så lenge kraftpriser, konjunkturene og arbeidskraftas pris og kvalitet gjør det lønnsomt, vil monopolkonsernene opprettholde denne industrien. Nedlegging vil bety katastrofe for disse lokalsamfunnene. Utbyttinga av arbeidskrafta særpreges av skiftarbeid og helsefarlig rovdrift og forurensing. (silikose) Kvinnene har små muligheter for arbeid i industribyene. Olje- og gassutnytting åpner et nyttbruhode for imperialistisk kontroll og utbytting.

1.3. Den norske industrikapitalen i Hordaland har rederkapital somgrunnlag. (Se Røde Fane tese 2.3.) Nesten halvparten av arbeidsplassene i Aker-konsernet ligger her. Bergens Mek. Verksted (BMV) og Stord Verft er hjørnesteinsbedrifter i norsk tungindustri. Hydros anlegg på Mongstad gir denne norske (og utenlandske) giganten innpass i Hordaland for alvor.

1.4. Bergensk reder- og industrikapital er dels avhengig av store imperialistmakter (særlig tankrederne, som også har store interesser i industri.), dels driver de sjøl imperialistisk utbytting av halvkoloniale land (Munck).

1.5.Bankkapitalen i Bergen danner et hovedsentrum for norsk finanskapital. Bergens Privatbank spiller en ledende og kynisk rolle i monopoliseringa og saneringa av mindre lønnsom industri både i Bergensområdet. (Jørgen S. Lien, Arne fabrikker, Dale fabrikker) og i andre deler av landet (treforedling i Drammensvassdraget og Greaker).

1.6. Også i Bergen er industristrukturen ensidig. 42 % av industriarbeiderne er sysselsatt i bekledning og skipsbygging (24,5 % og 17,5 %). Arbeidsplassene er svært følsomme for konjunktursvingninger, og utenlandsk konkurranse. På15 år, mellom 1954 og 1969, gikk 1/4 av arbeidsplassene i bekledning tapt. Fremdeles er 1/4 av industriarbeiderne i Hordaland sysselsatt i denne industrien, mot 11 % i gjennomsnitt for landet. Trusselen mot disse arbeidsplassene vil skjerpes drastisk dersom landet legges enda mer åpent for utenlandske monopolers ekspansjon.

1.7. 16,4 % av de yrkesaktive er i tjenesteyting, mot 21 % i Oslo. Andelen i handel er også mindre enn i Oslo. Oslo-forretningene har gjennomsnittlig dobbelt så stor omsetning. Finanskapitalen satser på såkalte lavprisbutikker. Bare i 1967/68 gikk 70 kolonialbutikker nedenom i Bergen sentrum (17%).Forbrukerkooperasjonen står svakt.

4 % av alle sysselsatte i Bergen arbeider i finansinstitusjoner. Ut fra deres viktige stilling og faren for at de kan danne massestøtte for reaksjonære bevegelser, bør vi undersøke deres innstilling og utvikling.

1.8. Konsentrasjonen av kapital og arbeidskraft skjerper motsigelsen mellom by og land. Mer enn 3/4 av folkeøkinga i Sogn og Fjordane og Hordaland finner sted i Bergens-området. Fra 1959 til 1966 ble 15 % av gårdene, eller 2 bruk om dagen, lagt ned i de to fylkene. Skoler og båtruter til mindre steder legges ned. Veibevilgningene prioriteres ut fra monopolenesbehov for transport. (Mongstad-autostradaen) I fiske skjer det ei økendekapitalisering i forbindelse med utviklinga av bankfisket. Klassedelinga i jordbruk og fiske må undersøkes.

1.9. Den ujamne utviklinga av by og land under monopolkapitalismen rammer også tettstedene i fylket, spesielt Bergen. I 1966 lå 75 % av arbeidsplassene innafor en omkrets på 5 km fra sentrum, mens bare 50 % av arbeiderne bodde i samme område (i 1957 beregnet til 35 %) 3 km fra sentrum halveres folketallet på 10 år, mens det femdobles 11 km fra sentrum. Følgen er lange reiser til arbeidsplassene mens bussprisene øker og sentrum korkes til og forurenses av privatbilene. I drabantbyene tar husleiene ofte 1/3av lønna mens boliger i sentrum raseres istedenfor å fornyes.

De topografiske forholda i en by med fjell på alle kanter skjerper disse motsigelsene. Byen må bygges ut etter folkets behov eller den vil kveles i monopolenes favntak.

1.10. Monopolenes rovdrift på ressursene har alvorlige konsekvenser ut fra de naturgitte forholda i fylket. Uten hensyn til mangelen på dyrkbar jord legges de beste jordbruksarealene ut til industri og boliger. (Mongstad, Midtbygda i Åsane.) Mellom 1959 og 1966 ble 100 km2 av det sparsomme jordsmonnet i fylket ødelagt. Ressursødelegginga er ikke av ny dato på Vestlandet. Tyskere, hollendere og briter forsynte seg alt i middelalderen og fikk snauhogd skogene. Trykket på ressursene vil tilta kraftig dersom arvingene deres for alvor får innpass gjennom EEC.1.11. Monopolkapitalens kulturelle og ideologiske herredømme har avismonopolet som viktig redskap. Bergens Tidende har 2/3 av opplagstallet for aviser i Bergen og når ut til nesten 4/5 av husstandene i Bergen. Den ene avisen i Bergen som er skeptisk til EEC, den kristelige og kulturkonservative Dagen, dekker 4 % av husstandene.

1.12. Monopolkapitalens lokale statsapparat har vist sin folkefiendtlige og udugelige karakter i forbindelse med saneringsspørsmål, trafikkproblem og ungdomsproblem. Til og med for å løse kortsiktige problemer ser byråkratiet bare tre metoder – å velte økonomiske byrder på folket (økte billett- og strømpriser), å gå i økonomisk kompaniskap med monopolkapitalen gjennom å opprette »samarbeidsforetak» som Saneringsinstituttet og Bro- og Tunnel-selskapet (Rieber m.fl.), å be politiet bruke fysisk makt (overfor ungdoms-problemet i sentrum, kravet om et sted å være, Gyldenpris Daghjem).

Det lokale statsapparat er ute av stand til å styre Bergen og løyse folks brennende behov. Det administrative byråkratiet mangler sterke toppfigurer (Juell Morgen og Ole Myrvoll) og stoler i økende grad på politiets halvfascistiske ledelse (Asbjørn Bryhn, Rynning Tønnesen)

Spesialutdanna politistyrker settes inn mot folkelige aksjoner. Blant de menige politifolka er det motvilje mot å bruke vold mot politiske aksjoner. (Uttalelser i rettsaka om Gyldenpris, enkelte forholdt seg passive under Rådhusaksjonen.)

I storborgerskapet i Bergen har vi sett ei viss vakling overfor voldslinja, som kompromitterer for sterkt. (Bergens Tidende reagerte sterkt da avisens fotograf fikk samme behandling som ungdommen.)

Det er viktig å undersøke hvordan basen på Håkonsvern fungerer for å opprettholde det norske klassediktaturet og som bru hode for vest-tysk og amerikansk militær kontroll over Norge.

2. Revolusjonens muligheter

2.0 Proletariatet i Hordaland har viktige forutsetninger for å fylle sin historiske oppgave i kampen for den sosialistiske revolusjonen. Det har en forholdsvis sterk kjerne i kjemisk industri og skipsbygging som er sterkt konsentrert geografisk (industribyene) og produksjonsmessig (overveiende i bedrifter med mer enn 200 ansatte).

På eldre arbeidsplasser er revolusjonære kamptradisjoner ennå levende. NKP fikk 40 % av stemmene i Odda i 1945. (DNA 30 %). I Laksevåg (skipsbygging) fikk NKP 36%. (DNA 30 %).

På Husnes som ble reist i 60-åra, utvikles klassebevisstheten langt raskere enn i Årdal som blei reist under den anti-kommunistiske bølgen i 40- og50-åra.

2.1 En større del av arbeiderklassen er industriarbeidere i Bergen enn i Oslo. (Knapt 39 % av alle yrkesaktive). Bergen med sitt lågere folketall har flere sysselsatte i skipsbygging og bekledning enn Oslo, det vil si i industrigreiner som har en nøkkelrolle ut fra klassekampsynspunkt.

Bergens ensidige industristruktur gjorde at den økonomiske krisa i mellomkrigstida slo hardt ut. Det bidro til å gi store deler av arbeiderklassene i revolusjonær innstilling. I 1945 fikk NKP 25 % av stemmene. I 20-åra var andelen enda høgere.

2.2 Proletariatet i lavtlønnsindustrien i bekledning og næringsmiddelindustri er mindre klassebevisst enn proletariatet i tungindustrien. 2/3 av proletariatet i bekledning er kvinner, i næringsmiddel 1/3. Dersom kampen for å bevare arbeidsplassene i kriseindustrien og for bedre kår for lavtlønte smelter sammen med kvinnebevegelsen, kan proletariatet i bekledning og næringsmiddel bli ei virkelig revolusjonær kraft.

2.3 Arbeideraristokratiet er svakt i Bergen. Det disponerer over langt færre lukrative byråkratstillinger enn i Oslo. NKPs dominans på viktige arbeidsplasser i mellomkrigstida og partiets seinere forfall har skapt et politisk tomrom i fagforeningene og på arbeidsplassene. Høyresosialdemokratiet mangler tradisjoner og ledere, mens de revisjonistiske kadrene enten er kjøpt opp, har forfalt politisk eller er desillusjonert. Også SFs feste på arbeidsplassene er svakt. Siste valg viste at dette ikke betyr at reformistene er avslørt politisk for massene. Men de byr ikke på store hindringer for å utvikle en kommunistisk ledelse for de venstreinnstilte på arbeidsplassene.

2.4 Arbeiderstrøka og boligområdene i Bergen deler seg mer og mer i to typer: A. Eldre områder der de unge flytter ut og mange eldre med NKP-tradisjoner blir igjen. (Sandviken, Nordnes, Laksevåg, Solheimslien). B. Drabantbyer med mange unge folk og uten lokale politiske tradisjoner.(Fyllingsdalen, Prestestien, Slettebakken). I Sandviken er 13 % over 70 år, i Fyllingsdalen er tallet knapt 2 %. I de gamle strøka står miljøødelegging med åpen eller skjult sanering i forgrunnen, i de nye strøka høge husleier og mangel på sosiale institusjoner. Politikk for de eldre er nødvendig i de gamlebydelene. I de nye områdene er det spesielt viktig å organisere ungdommen og kvinnene.

Oppløysing av sosiale miljø og sosial organisasjon i de gamle strøka og mangelen på sosial organisasjon i de nye, gjør det både mulig og nødvendig at

kommunistene stiller seg i spissen for kampen for å løyse de økonomiske og sosiale problema i boligområdene.

2.5 Motstanden mot EEC, politiseringa av bygdefolkets kamp mot tvangsflytting og skolesentralisering, massekampen for nynorsk, revolusjonære tendenser blant landsungdommen i målrørsla, i ungdomslag og på folkehøgskolene gir løfterike perspektiver for revolusjonens muligheter på landsbygda.

De militante tradisjonene fra den nasjonale og sosiale reisinga på landsbygda før og etter århundreskiftet (og i krigstida) blei ført inn i et blindspor (Venstre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti). I dag står vi overfor muligheten for at den borgerlig-nasjonale bevegelsen på bygdene kan vokse over i og smelte sammen med den sosialistiske revolusjonen. Dersom bygdefolket på det «mørke Vestlandet» for alvor står fram som en reserve for arbeiderklassen og ikke for storborgerskapet, betyr det et radikalt bedre utgangspunkt for den sosialistiske revolusjonen enn f. eks. i mellomkrigstida.

2.6 De særegne forholda i økonomien som gir grunnlag for et revolusjonært oppsving kan snus til sin motsetning. Krisesamarbeid i sosialdemokratiskregi er en annen mulighet. Men først og fremst er det kampen om EEC-medlemskap som vil avgjøre den videre utviklinga av folkets og fiendens krefter.

3. EEC-kampen i Hordaland

3.0. Norsk EEC-medlemskap åpner for total og uhemmet økonomiskutbytting og politisk undertrykkelse av Vestlandet.

3.1 Norge vil bli en halvkoloni under Sentral-Europa. Den koloniale utplyndringa vil bli særlig kraftig på Vestlandet. For imperialistisk monopolkapital har Vestlandet vital interesse. Ressursene er fossekraft, gass og olje, fiskeriene og en industriell reservearme på bygdene. Vestlandet vil bli råvareprodusent for de store industrilandene i EEC.

3.2 Bare produksjon som passer inn i EECs imperialistiske produksjonsmønster vil kunne overleve. Behovene for arbeidskraft og konkurranse fra intensiv EEC-produksjon vil rasere arbeidsplassene i bygdenæringene. Konkurranse utsatte næringer som skipsbygging og tekstilindustri vil gå langt. vanskeligere og usikrere tider i møte. EEC vil skjerpe trusselen mot arbeidsplassene på en katastrofal måte.

3.3 Monopolborgerskapets politiske undertrykking får en kvalitativ ny og alvorligere karakter hvis det norske monopolborgerskapet fritt får smelte sammen med europeisk monopolkapital i EEC. De norske direktørene får friere spillerom til å gamble med arbeidsplassene. Oddadirektørenes trusler i en tilspisset klassekampsituasjon vil vanskelig kunne avvises. Trusler om nedleggelser og flytting vil være reelle og kunne skremme den norske arbeiderklassen til underkastelse.

3.4 Som råvareprodusent får Vestlandet avgjørende strategisk militærbetydning for de imperialistiske stormaktene i Europa. Frigjøringskamp i Norge vil bli en kamp mot Europa-hæren ledet av tyske generaler.

3.5 De mørke utsiktene for en revolusjon i Norge hvis vi kommer med i EEC, gjør det nå tvingende nødvendig å knytte til oss alle anti-imperialistiske

klasser og grupper i folket med målet å bygge folkets enhetsfront. Bare da kan vi sikre at kampen mot EEC lykkes. Bare slik har vi muligheter for å fore en seierrik kamp mot imperialismen innenfor EEC, dersom vi taper i første omgang.

3.6 1 dag er motsigelsene mellom klassene skjerpet. Kommunister må systematisk studere utviklingen av disse motsigelsene ut fra målsettingen å vinne varige allierte. Store grupper av funksjonærer utsettes i dag for beinhardrasjonalisering. Fruktdyrkerne i Hardanger står like mann jamnt mot EEC som arbeiderne i Odda. Kommunister må gripe dagen og timen.

3.7 Massene revolusjoneres, men bare kommunistene kan utvikle de revolusjonære stormene og lede dem til seier. I dag er den småborgerlige utopismen, populismen, og den småborgerlige sosialismen i SF ideologiske retninger som har vind i seilene. De må tas ytterst alvorlig. All tillit til dem må ryddes ut i arbeiderklassen. Disse gruppenes vakling på kamplinja i EEC-fronten bærer bud om at de vil spille rollen som kapitulanter, sabotører eller kronisk vaklende medløpere i kampen for den sosialistiske revolusjonen.

3.8 Oppslutningen om RAF 1. mai fra AUF-lag og SF-folk mange steder i Hordaland viser at mange som i dag er organisert i eller støtter de reformistiske grupperingene, kan vinnes for kommunismen. Det er opp til kommunistene å skape det subjektive grunnlaget for at det skjer.

4. Sammenfatning

4.0. De objektive forholda i økonomi, politikk og ideologi tilsier at Hordaland kan bli en rød base i utviklinga av den norske revolusjonen.

4.1 A. I industribyene og i kriseindustrien er kampen for nasjonaluavhengighet og for å bevare arbeidsplassene et påtrengende livsbehov. EEC-medlemskap og/eller skjerping av kapitalismens allmenne krise vil slå hardt ut.

B. De lokale politiske makthaverne har liten prestisje i folket. Voldsmennene i politiet skjerper med sin framferd motsigelsene mellomfolket og myndighetene.

C. Undertrykkinga av den folkelige kulturen og truslene mot bygde-folkets materielle grunnlag trekker i økende grad Vestlandsbygdene inn i politikken.

D. Motkreftene i arbeiderbevegelsen står svakt (arbeideraristokratiet).

E. De rike tradisjonene fra arbeiderbevegelsens kamp i Bergen og industrihyene og fra bygdefolkets reising vil gi kraft og perspektiv for den felles kampen.

F. EEC-spørsmålet skjerper de tallrike motsigelsene, styrker enheten i folket og utpeiker felles fiende og felles mål for de ulike kampene.

4.3 Om Hordaland skal bli et baseområde i den norske revolusjonen avhenger først og fremst av en riktig ledelse og en riktig politisk linje for kampen. Og dette har en forutsetning: At vi bygger det kommunistiske partiet raskt ut også lokalt. Det må bli et parti av ledere, med slagkraftige røde baser i kjerneindustrien på Vestlandet, i helsestellet, i undervisningsvesenet, blant funksjonærene, på landsbygda og i de store boligområdene.

 

 

 

 

 

 

Redaksjonen har mottatt et brev fra en leser som kommenterer et par av tesene til klasseanalysen i nr. 1. Han nevner et par viktige områder for en videre undersøkelse, som skogbruket, sparebankene osv. Han kommer også med et par tilleggsopplysninger og en kritikk av ensidighet ved ett punkt i analysen. Vi bringer dette som utdrag.

Landbruksmonopolet

Det framheves at Bøndernes Bank har stor makt over landbruksmonopolet. For så vidt et påstanden riktig. Men landbruksmonopolene er for en dels vedkommende integrert som en del av staten. Dette gjelder i første rekke Statens Kornforretning og Norske Melkeprodusenters Landsforbund (som står som fordeler og distributør av subsidiene fra staten). For disse gjelder sterke korporative trekk. Blant de ikke–statlige landbruksmonopolene er Felles–kjøpet det desidert største og mest dominerende. Felleskjøpet har monopol på landbruksredskaper, kunstgjødsel, såvarer osv. og med hovedkontor i Oslo dirigerer de salg av disse varene gjennom en rekke distriktskontorer.

Norske Meieriers Salgssentral har monopol på smør-, ost-, osv. framstilling. NMS har blant landbruksmonopolene den absolutt største eksporten av varer.

Fellesmeieriet (Bergensmeieriet, Trøndermeieriet) har monopol på melkesalg osv. Til FM og de respektive andre står de lokale meieriene i distriktene tilsluttet.

Fellesslakteriet har monopol på slakt.

Norske Eggcentraler har eggmonopol.

Gartnerhallen div. hageprodukter, omsetning 308 mill.

Disse, de største landbruksmonopolene, har alle Bøndernes Bank som finanskilde. Felleskjøpet og Gartnerhallen har forøvrig et så stort driftslån at det må «deles» på flere banker:

Felleskjøpet har delt lån ca. 1/3 på DnC, Kreditkassen og Bøndernes Bank, mens Gartnerhallen bruker Oslo Sparebank som hovedbank og BB som underordna bank.

– – –

Motsigelsen by/land er sjølsagt skjerpet i forbindelse med landbruksmonopolene. Men for den enkelte bonde/skogeier/småbruker betyr den lokale sparebanken mye for både driften og for langsiktige lån til driftsbygninger, maskiner etc. Delvis skjer slike lån gjennom Statens landbruksbank, gjennom Samtrygd (forsikringsselskap), Landkreditt og Landhypotek. Men det skjer også ved at de lokale sparebankene blir subsidiert av to storbanker, Bøndernes Bank og Fellesbanken (Utlån til sparebankene skjer for øvrig også fra DnC, Kreditkassen osv.).

Aksjonærene i Bøndernes Bank var tidligere. fordelt mellom 1. landbruksmonopolet, 2. sparebankene, 3. private. Aksjene hadde fast fordeling inntil for ca. 8 år siden da alle ble fritatt for bindingen og nå kan selges på det frie marked.

Når det gjelder fusjonering er Bøndernes Bank svært interessert i dette. Her er det tydeligvis en motsigelse ute og går. Fusjonering vil skje mellom Bøndernes Bank og DnC (evt. Kreditkassen), eller mellom Bøndernes Bank og Fellesbanken. Skjer det første vil de store landbruksmonopolene bli fullstendig innlemmet i monopolkapitalismens høyborg. Skjer det andre, vil dette bli utsatt.

Fellesbanken er nemlig ingen vanlig forretningsbank. Alle aksjonærene (i hvert fall har det vært slik til nå) er sparebanker omkring i landet. Fellesbankens aksjer kan ikke selges på børsen, bare til sparebanken.

I klasseanalysen for øvrig savner jeg ei analyse av finanskapitalen som ikke bare fastslår at storbankene er de eneste i denne monopolistgruppa. Sjølsagt er forretningsbankene den viktigste kollaboratøren til den ekspansive industrikapitalen. Dette fordi forretningsbankene stort sett bare kan gi lån til driftskreditt.

Når det gjelder bygging av driftslokaler, investeringer i større maskiner i industrien, er det først og fremst forsikringsselskapene som kommer inn i bildet. Det er disse som gir de langsiktige kredittene 1. og 2. prioritetspantelån på 10 – 20 – 100 år.

Skulle sjarkfiskeren eller småbrukeren klare å holde ulvene i bankene på avstand har de svært ofte denne fienden å måtte slåss mot.

Til styrking av arbeideraristokratenes monopolistiske interesser, bør Samvirke granskes nøye. Det skulle ikke forundre meg om dette blir Norges største forsikringsselskap etter at «kollektivforsikringa» er gjennomført?

Når det gjelder Samtrygd (og filialen Samkreditt) er dette en fellesnevner for alle lokale brannkasser rundt om i landet. Med andre ord, nok en monopolistorganisajon som dirigerer mye av det økonomiske livet i distriktene.

Red.s kommentar:

Vi takker for brevet. Vi planlegger å utgi et nummer om landbruket seinere og er interessert i alt stoff som leserne måtte sitte inn med. Når det gjelder kritikken av mangler i analysen av finanskapitalen, så er den til dels riktig. Det er riktig at forsikringsselskapene spiller en bestemt sjølstendig rolle innafor finanskapitalen, og at vi trenger å utrede den spesielt. Men samtidig er de kapitalmessig og gjennom personalunion stort sett knyttet til hver sin av de store bankene. Det gjør at bestemte forsikringsselskaper har en tendens til å fungere sammen med bestemte banker som ei gruppe i ulike sammenhenger. Derfor kan det være formålstjenlig å forenkle bildet litt i enkelte sammen–henger ved å ta utgangspunkt i bankene.

 

I Røde Fane nr. 1 sto det en interessant artikkel som var en punktvis skisse av klassene i Norge. Det blir der framsatt en påstand, som jeg mener er riktig, men som kanskje for mange henger litt i løse lufta. Jeg tenker på siste del av 2.16 hvor det står at

«Anarkismen duger ikke på noe punkt. Foruten at den ikke løser spørsmålet om å undertrykke de reaksjonære, så er den absurd overfor hva som gjøres med monopolistisk eiendom.»

Jeg mener at anarkismens kardinalfeil her ligger i at de fornekter nødvendigheten av en revolusjonær stat som kan undertrykke monopolistene og deres håndfull leiesvenner på den ene sida og trygge demokrati og frihet for mer enn 90 % av befolkninga på den andre sida.

Men jeg tror denne hovedfeilen blir enda tydeligere i all sin tåpelighet når vi ser på spørsmålet om monopolistisk eiendom. Ta et eksempel: I Norge finnes en bedrift som har bransjemonopol i sementindustrien, nemlig Norcem. Den er en sammenslutning av Christiania Portland, Dalen Portland og Nordland Portland som i tur og orden har slukt mindre bedrifter i samme bransje, og opprettet datterselskaper. Eksempelvis er Norsk Eternit, Siporex, Ytong og Leca deler i konsernet. Norcem er også imperialist med sementfabrikk i Ghana og en under opprettelse i Brasil. Forbindelsen med Den norske Creditbank er intim. I 1969 hadde selskapet 2600 ansatte og 3842 aksjonærer.

Spørsmålet er så: Hva bør revolusjonen gjøre med Norcem? For marxist-leninistene er svaret enkelt. Vi mener at monopolene og dermed også Norcem, umiddelbart må konfiskeres og gjøres til sosialistisk statseiendom. Arbeidernes revolusjonære komiteer vil ha den daglige kommandoen over bedriften, men for å sikre en samfunnsmessig planlegging og produksjon må den knyttes direkte inn under den sosialistiske statens myndighet. (Norcems eiendommer i utlandet tilhører ikke det norske folket, men folkene i disse landa.)

For anarkistene må dette bli en hodepine. De ønsker ingen stat etter revolusjonen, så linja med å gjøre et monopol som Norcem til sosialistisk statseiendom har de utelukket seg fra. Hvilke muligheter står da igjen?

Anarkistene kan svare: Vi gjør dem til Norcem-arbeidernes eiendom. Velbekomme. Etter de tallene som er referert ovenfor vil Norcem ved en slik omvandling få færre eiere etter anarkistenes modell enn hva den har idag. 2600 sementarbeidere vil da eie en hel bransje i norsk næringsliv av meget sentral strategisk betydning. Vil ikke disse arbeiderne da simpelt-hen bli en ny elite, et nyttarbeideraristokrati med en privilegert stilling i samfunnet?

Eller anarkistene kan svare: Vi gjør den til eiendommen til arbeiderne på hver enkelt Norcem-bedrift, vi oppløser monopolet. De vil ikke komme bedre ut av det med et slikt svar. Monopolene tilstreber samfunnsmessig produksjon uten samfunnsmessigeiendom. Norcem representerer en høy grad av samfunnsmessig produksjon. For å bli istand til det, har monopolet for lengst opphevd de enkelte av selskapets bedrifter sine muligheter til å fungere som enkeltstående bedrifter. De er tvert om blitt spesialiserte innafor en større enhet. De leverer varer og halvfabrikata til hverandre, benytter fellesdatasystemer etc.

Skrittet tilbake til enkeltstående bedrifter er blitt umuliggjort. Så en modell som gikk ut på å gjøre hver enkelt bedrift til arbeidernes eiendom på den bedriften vil produksjonsmessig være håpløst.  Dessuten vil man fortsatt oppnå at arbeiderne ved en stor avdeling av et slikt konsern ville bli privilegert i forhold til arbeidere i mindre næringer.

Anarkistene er sjølsagt truendes til å hevde at deres alternativ er at ingen skal eie Norcem. Men hvem skal i så fall stå for planlegginga av norsk sementproduksjon? Hvem skal stå for distribusjonen? Hvem skal stå forregnskapsføringa? Hvem skal forvalte overskuddet?

Om det ikke finnes en sosialistiskstat som kan gjøre Norcem til sin eiendom, vil det i et samfunn sombare uker tidligere hadde privateiendommen som sin trosbekjennelse, være nok av dem som vil inn i eiernes plass.

Anarkismen har eksistert i hundreår uten å kunne løse spørsmålet om eiendommen. Sannheten er at den anarkistiske modellen vil føre lukt tilbake til kapitalismen etter en revolusjon. Det er derfor ingen tilfeldighet når anarkismen ikke har oppnådd noe som helst gjennom hele sin eksistens, mens den vitenskapelige sosialismen, marxismen-leninismen har stått i spissen for store revolusjoner og grunnleggende forandringer av tilbakeliggende samfunn.

 

 

 

 

«Vi er marxister, og marxismen lærer oss at samme hvilket spørsmål som skal undersøkes så må vi ikke ta utgangspunkt i abstrakte definisjoner, men i de kjensgjerninger som er objektivt tilstede—for så å utarbeide våre retningslinjer, vår politikk, våre praktiske tiltak, på grunnlag av en analyse av disse kjensgjerningene.»
— Mao Tse-tung i Maos lille røde.

Den siste tida har vært preget av en klar tendens til utvikling av streikekampen og en aktivisering av arbeiderklassen over hele Norden.

At den gnist som tentes i Kiruna blusset opp slik den gjorde, var ikke tilfeldig. Kapitalismens seinere års utvikling har skjerpet klassemotsetningene og den har derved skapt grunnlaget for økt bevissgjøring av såvel industriarbeiderne som andre lag av folket, som i dag presses av monopolenes statsmakt—en statsmakt som har utviklet sitt organisatoriske nett til et snart sagt totalt byråkratisk diktatur. Det formelle politiske demokrati og det formelle organisasjonsdemokrati som av folk flest tidligere blei oppfattet som grunnlaget i samfunnet, framtrer i dag mer og mer som et skalkeskjul for det egentlige samfunnsgrunnlag, de faktisk bestående produksjonsforhold under kapitalismen.

Dette er hovedtendensen i utviklinga av den nye klassebevissthet og økte uro og kamp i industrien og samfunnet forøvrig.

---

Interessekampen for enkle, rettferdige og begrensede sosiale og økonomiske krav er den form kampen har i dag. Typisk er den reising som i dag skjer i forbindelse med årets tariffoppgjør her hjemme. Men i det øyeblikk kampen reises av arbeiderne (helt på grunnplanet—det er også det typiske i situasjonen) trer straks det politiske innhold klart fram. Strukturen i dagens klassesamfunn avdekkes klart ved den motreaksjon som iverksettes av kapitaleierne, og spesielt når man erfarer hvem og hvilke organer som er de utøvende for denne reaksjon!

To ting skjer. For det første: Klassestaten konsoliderer seg—foretar små ommøbleringer og innstramninger—for å styrke sin front, for eksempel den delen av pressa som vanligvis tillates litt liberal, «objektiv» reportasje om rørelser i samfunnslivet, skremmes til taushet eller inn i et opplegg for ensrettet, steril propaganda mot arbeidernes kamp—og til å bagatellisere eller forvrenge årsakene til at arbeiderne krever endringer i sine arbeidsforhold. Kringkastinga søkes også lagt under total kontroll av «det ansvarsbevisste» næringslivs interesser. LO-byråkratiet, for eksempel, som i realiteten lenge har vært underlagt klassestatens politiske grep, tvinges til direkte å stå i bresjen for presset mot arbeidernes rettferdige kamp!

For det andre: arbeiderne tvinges, på grunn av sine umiddelbare erfaringer, allerede i første fase av sin kamp til ny erkjennelse av sakens egentlige innhold, til politisk innsikt i forholdet arbeider—borgerskap og til å forstå det grunnleggende spørsmålet; samfunnsmakt.

Det neste de da gjør er å vurdere på nytt organiseringa av sin videre kamp og—i neste omgang—å utvide sine paroler i samsvar med den motstander de møter. Lønnskampen får politisk innhold. Slik når man etterhvert fram til kjernen: Kampen mellom arbeid og kapital.

For kommunister som forliter seg på marxismen-leninismen og den materialistiske dialektikken, er det en grunnleggende vitenskapelig lov: «at ytre årsaker er et vilkår for forandringene, men at det er de indre årsaker som danner grunnlaget for forandringene slik at de ytre årsakene virker gjennom de indre».[ref]Mao Tse-tung i Om motsigelsen.[/ref]

Bevisst eller ubevisst uttrykker også arbeidernes holdning en slik erkjennelse, ut fra sitt klassegrunnlag, når de for eksempel reiser krav om å bruke streikevåpenet for et økonomisk eller sosialt krav på sin arbeidsplass.

Streikene som ble utløst av gruvearbeiderne i Kiruna viser nettopp dette at kampen for alminnelig forbedring i lønns- og arbeidsvilkår reises. Arbeidsgiverne, staten og deres sosialdemokratiske organisasjonsapparat med LO i spissen blei mobilisert mot arbeiderne. Det etablerte tillitsmanns-system blei avslørt grundig som enten ubrukelig for arbeiderne eller direkte som eksponent for det kapitalistiske utbyttersamfunn. Mot dette reiste det seg etterhvert i det svenske folk støtteaksjoner for Kiruna-arbeidernes kamp fordi man innså at streiken var et slag mot en undertrykking rettet mot hele det arbeidende folk.

Også i arbeidet med å danne støtteaksjoner møtte man de samme fiender: LO-byråkrater og borgermakt.

Her i Norge blei erfaringene de samme. Arbeiderne så sine interesser forsvart i Kiruna, og de har økt sin aktivitet for kamp mot hensynsløs utbytting fra kapitaleiernes side i Norge.

---

De krever kraftige lønnsforhøyninger med bakgrunn i prisstigning, produksjonsvekst og økt skatteutsuging. Arbeiderne vil sjøl organisere denne kampen. De vil velge forhandlere og eventuelle streikekomiteer, men arbeidernes massemøter vil til enhver tid ha den fulle kontroll. Bare på den måten vil arbeiderne kunne skape en organisasjonsform som er deres og som kan sikre seiren.

Arbeiderne har intet positivt å vente av det nåværende system. Det har vist seg at når arbeiderne vil få belyst sine problemer offentlig, da opptrer for eksempel Tor Aspengren (LO) og Kaare Norman Selvig (NAF) hånd i hånd som organiserte talsmenn for penge- og statsmakt, slik de gjorde overfor NRK der de faktisk krevde slutt på reportasjer om sosiale konflikter i arbeidslivet.

Den forbauselse og påfølgende indignasjon som dette vakte vil nødvendigvis vende seg til økt innsikt i vårt borgerlige diktaturs egentlige vesen.

Det er i de fagorganisertes interesse at det blir reist en brei front med politisk innhold og karakter for å støtte opp og verne om arbeidernes krav i forbindelse med tariffoppgjøret. LO-NAF-fronten må sprenges, slik at de fagorganisertes krav—de som er reist på arbeidsplassen—kan bli realisert. Det er full økonomisk dekning for disse krav. Men det må demonstreres en klar politisk vilje til folkemakt for en annen økonomisk målsetting for produksjon og statsøkonomi. Profittgrunnlaget må angripes direkte. Bare arbeiderklassen kan lede en slik folkefront—og den må bli rød!

Ikke bare er det nødvendig å skape valgte aksjonskomiteer av og for de fagorganiserte—innen organisasjonsgrunnlagets ramme—men utenfor det korrumperte foreningsbyråkrati som ledes av LO-sekretariatet—men også en brei front med den oppgave å bakke opp de fagorganisertes lønnskamp må nå organiseres på samme vis. I dette arbeidet vil alle marxist-leninister gi sitt bidrag. Revolusjonære studenter, intellektuelle og skoleungdom som er besjelet av vilje til å tjene arbeiderklassens kamp, vil støtte og berike fronten ut fra sine spesielle forutsetninger.

---

Ikke minst vil 1. Mai være en dag da denne Røde Fronten demonstrerer sin styrke.

Arbeiderklassen må skape en ledelse for sin Rød Front 1. mai som ut fra dagens tilspissede kampsituasjon virkelig vil evne å utferdige et klart og konsist punktprogram som ikke gir rom for utglidning eller frafall fra kamplinja og masselinja, eller utfra småborgerlig liberalisme gir konsesjoner til sossepamper, revisjonister eller anarkisters intrigespill!

Dette program bygget på den proletariske internasjonalismens grunn må i god tid utformes på grunnlag av en sammenfatta analyse av dagens klassekamp, og det må tjene den revolusjonære strategi for arbeiderklassens langsiktige mål.

Den vil ikke benytte seg av opportunistisk «mobiliserings taktikk» for å samle folk, men gå inn for sin hovedoppgave: Å markere vern om arbeidernes kamp mot klassestaten og for arbeiderklassens grunnleggende interesser.

FRAM FOR EN RØD FRONT SOM DEMONSTRERER SIN HOLDNING!
For arbeidernes lønnskamp.
For solidaritet med verdens folks kamp mot undertrykking.
For folkemakt og nasjonal økonomisk og politisk sjølstendighet.
Bekjemp kapitalmakten og den internasjonale imperialismen!
Nei til klassesamarbeidets forræderiske linje!
Bekjemp LO-byråkratiet!
TIL KAMP MOT KAPITALISMEN, FOR SOSIALISMEN!

STØTT ARBEIDERKLASSENS OG UNGDOMMENS KAMPKRAV!
STØTT KAMPEN MOT IMPERIALISMEN!

Vi oppfordrer til dannelsen av enhetlige 1. mai-komiteer og andre felles framstøt på grunnlag av disse punktene:

1. Støtt arbeidernes krav ved årets tariffoppgjør! Kjemp mot LO-byråkratenes forræderiske linje om «samordnet» oppgjør! Støtt arbeidernes kamp mot «utsvetting» gjennom rasjonalisering, tidsstudier og «nye lønnssystemer» og for bedre forhold på farlige og usunne arbeidsplasser!
2. Opprett felles støttekomiteer for politisk og økonomisk støtte til arbeidere som er i streik, uten hensyn til om monopolkapitalen, staten og LO-pampene kaller streiken «ulovlig». Nei til tvangslovene i arbeidslivet! Fram for uinnskrenket streikerett!
3. Støtt utkantbefolkingas interesser mot strukturrasjonaliseringa. Avslør og bekjemp klassestatens landsdelsplaner. Støtt småbrukernes og fiskernes kamp mot monopolkapitalen.
4. Støtt kravet om kraftig økning av grunnpensjonen og lavere pensjonsalder! Nei til folketrygdens nåværende fattigpensjoner!
5. Kjemp mot alle arbeiderfiendtlige skattesystemer! Fortsatt kamp mot MOMSEN!
6. Støtt skoleelevenes og lærernes kamp mot nye karaktersystemer og hardere arbeidspress. Støtt alle som arbeider på skoler og læresteder mot statens rasjonaliseringsframstøt, som for eksempel ligger i planene om 5-dagers uke. Full frihet til politisk og organisatorisk virksomhet i skolen.
7. Støtt rekruttenes kamp for bedre kår. Full frihet til politisk og organisatorisk kamp. Avslør og bekjemp borgerskapets folkefiendtlige og militaristiske indoktrinering av rekruttene.
8. Støtt studentenes kamp for skikkelige lån, mot Ottosenkomiteen og alle andre rasjonaliseringsframstøt som rammer studentene, universitetslærerne og de andre ansatte. Støtt Rød Front-samarbeid i studentersamfunnene for å gjøre dem til sikre støtter for arbeidernes, skoleelevenes og studentenes kamp. Støtt studentenes faglige organisasjon—Faglig Studentfront.
9. Kjemp mot at Norge går opp i økonomiske sammenslutninger som Nordøk og EØS som vil legge utkantstrøka øde, øke utbyttinga av alle som arbeider og gi fritt spillerom til utenlandsk kapital! Nei til Nordøk—innfallsporten til EØS!
10. Kjemp mot NATO, USA-imperialismens framste redskap i Norge. Avslør og bekjemp USA- og Sovjet-ledernes samarbeid for å undertrykke verdens folk! Nei til planene om å skape et nytt og værre NATO—en «all-europeisk sikkerhetsavtale». Skap enhet i kampen gjennom Kampanjen Norge ut av NATO!
11. Støtt det vietnamesiske folkets kamp mot USA-imperialismen i nord og sør. USA ut NÅ! Anerkjenn Dene demokratiske republikken Vietnam (DRV) og Den Provisoriske Revolusjonære Regjeringa i sør! Støtt Solidaritetskomiteen for Vietnam—det beste redskapet for samordning av Vietnam-arbeidet i Norge!
12. Støtt alle folk som er undertrykt av USA-imperialismen og den sovjetiske sosial-imperialismen! Støtt folkenes væpnede frigjøringskamp i Asia, Afrika og Latin-Amerika! Støtt det greske og det tsjekkoslovakiske folket!
13. Reis en folkeopinion mot USA-imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismens trusler om atomkrig mot folkets Kina!

Vi har en verden å vinne
og ikke en time å miste.
Så skulle vi famle i blinde
og spikre oss selv en kiste?

Husk, vi er folket som murer
et vern med den venstre hånden,
mens fienden ligger og lurer
og venter vi oppgir ånden.

Så skulle vår høire hånds verge
være en rusten klinge? Nei, tro flytter ingen bjerge
og kan ikke seiren bringe.

Muren, vårt vern er partiet.
Men sverdet er: Lenins lære!
Og er du til kampen viet
da skal du sverdet bære.

Opportunismen utstrekker ikke anerkjennelsen av klassekampen til det som er hovedsaken, til overgangsperioden fra kapitalismen til kommunismen, til perioden da borgerskapet blir styrtet og fullstendig tilintetgjort, men stanser opp foran den. I virkeligheten er denne perioden uunngåelig en periode av makeløst voldsom klassekamp i makeløst skjerpete former, og følgelig må også staten i denne perioden uunngåelig være en stat som er demokratisk på en ny måte (for proletariatet og de eiendomsløse i det hele tatt) og diktatorisk på en ny måte (for borgerskapet).

Videre. Kjernen i Marxs lære om staten er bare blitt mestret av dem som forstår at en enkelt klasses diktatur er nødvendig ikke bare for ethvert klassesamfunn i sin alminnelighet, ikke bare for proletariatet som har styrtet borgerskapet, men også for hele den historiske periode som skiller kapitalismen fra «det klasseløse samfunn», fra kommunismen. Formene for den borgerlige stat er uhyre forskjelligartet, men deres vesen er det samme: alle disse statene, uansett hvilken form de har, er på det ene eller andre vis, i siste instans ubetinget borgerskapets diktatur. Overgangen fra kapitalismen til kommunismen må selvsagt frembringe en veldig rikdom og mangfoldighet av politiske former, men kjernen i saken er og blir ubetinget det samme: proletariatets diktatur.