Harald Dyrkorn

Viss eg skulle reise til månen saman med ein kvinneleg postmodernist, så trur eg at både ho og eg ville stå oss på å få turen gjennomført i tråd Newton sin klassiske fysikk.

Folkeopplysinga er truga; på den eine sida av politiske og byråkratiske vedtak som vil styre det heile i lei av eksamensretta vaksenopplæring – gjerne på ein marknad der folk lyt betale av eigen pung. I bakgrunnsmaterialet for vaksenopplæringspostane på statsbudsjettet for 1997 var ikkje ordet folkeopplysning nemnt. I tillegg er sjølve opplysningsideen under eld frå all slags «postmodernistiske dekonstruktørar» som vil fragmentere og løyse opp alle «store samanhengar» og «store forteljingar». Fleire av desse går ope til åtak på rasjonaliteten, den objektive vitskapen og tanken om framsteget for menneskeslekta. Opplysningsprosjektet er daudt, seier dei, folkeopplysninga er avlegs. Dette høver godt inn i ei samfunnsutvikling der det eigentleg ikkje trengst store mengder folk med god allmenn(ut)danning. Såleis er folkeopplysing i ordet si rette forstand eigentleg uønskjeleg, sett ut frå behova til den noverande kapitalismen. Dette skreiv Terje Valen om i Materialisten alt på 80-talet. Det er all grunn til å lese desse artiklane om att.

Postmodernisme

Kva er postmodernisme? Det er eit omgrep som blir brukt om så mangt. Eg har sett det brukt i filosofisk samanheng, i litteraturteoretisk samanheng og som eit samlenamn på meir eller mindre nye idear som til einkvar tid dukkar opp i intellektuelle krinsar i våre dagar. Somme ser ein samanheng mellom utviklinga av kapitalismen i vår tid og trongen for ein ny teori som er tilpassa nye materielle vilkår. Om postmodernismen då kan seiast å vere den nye måten å forklare forandringar i kapitalismen på, eller om det er det vestlege borgarskapet sin ideologi og filosofi i 90-åra, er eg usikker på. Men den rådande vinden blant mange akademikarar ser ut til å vere ein slags skeptisisme og skrekk for å dra omfattande konklusjonar med vidtgåande konsekvensar. Alle teoriar er «like rette», det er viktig med fleire tolkingar, kriteriet på sanning synest å vere samforståing (intersubjektivitet). Kva ein er samforstått om ser ikkje ut til å vere så viktig.

Dette byrja alt på 70-talet. Eg hugsar eg las ei bok om vitskapsteori innanfor arkeologien som eg er interessert i på amatørbasis. Der skreiv ein kjent norsk arkeolog i fullt alvor at det har ikkje funnest nokon forhistorisk røyndom som det er eit ideal å nærme seg i den arkeologiske forskninga. Unge akademikarar eg har snakka med dei seinare åra, meiner også at omverda er noko som blir konstruert av mennesket sjøl. Som Noam Chomsky skriv (Røde Fane nr 1, 1997), så har vi også fått eit omfattande åtak på vitskapen, fornuften og rasjonaliteten og dei prosjekta som vil leite etter og vedlikehalde samanhengar og system i naturen og samfunnet. I nokre krinsar kjem dette ofte til uttrykk som polemikk mot det som blir kalla maskulin, instrumentell rasjonalitet. I USA snakker dei jamvel om «herstory» i motsetnad til «history»! Somme vil ha det til at det skal finnast ein særskilt feministisk fysikk som skal vere likare enn den såkalla «maskuline». Eg veit ikkje på kva måte det skulle vere, men viss eg skulle reise til månen saman med ein kvinneleg postmodernist, så trur eg at både ho og eg ville stå oss på å få turen gjennomført i tråd Newton sin klassiske fysikk.

Fornuftens tidsalder

Folkeopplysningstanken har bakgrunnen sin i opplysningstida på slutten av 1700-talet. I Frankrike var denne rørsla representart ved filosofar som Diderot, Voltaire, Rousseau og Helvétius. Opplysningsfilosofane ville setje fornuften i høgsetet og gjere denne til rettesnor for det meste. Difor kallar mange opplysningstida for rasjonalismens eller fornuften sin tidsalder. Frå denne perioden kjenner vi det store leksikalske verket Encyklopedie med Diderot i spissen. Opplysningsfilosofane arbeidde ihuga for å gjere nye resultat frå naturvitskapen allmennt tilgjengelege. Dei var liberalistar og individualistar og trudde fullt og fast på at kunnskap og fornuft er vegen til framsteg. Immanuel Kant formulerte seg slik: «Opplysning er menneskets utgang av dets selvforskyldte umyndighet.» I Norden vil mange av dei som har gått på folkehøgskule kjenne att N F S Grundtvig si velkjende formulering av opplysningsideen: «Hvad solskind er for det sorte Muld, er sand Oplysning for Muldets frænde.» Idear frå opplysningsfilosofane kom til å setje sitt merke både på den franske revolusjonen og på den norske grunnlova av 1814.

I Noreg er det dei store folkerørslene som tradisjonelt har vore grunnleggjarane og berarane av folkeopplysninga. Eg tenkjer då på norskdomsrørsla, arbeidarrørsla, fråhaldsrørsla og den kristne lekmannsrørsla. Det var desse meir eller mindre godt organiserte kreftene som sette folks sosiale, økonomiske og kulturelle kår på dagsorden og fekk arbeidarar, husmenn, bønder og fiskarar inn i samfunnslivet og politikken. Det er folkerørslene som har vore berarar av dei store «forteljingane» som postmodernistane no meiner er daude eller «metta» (saturated), som ein finsk sosiolog har sagt. Eg synest elles det er greitt å bruke uttrykket «forteljingar», for det har faktisk vore det, og eg kjenner meg også overtydd om at desse forteljingane har vore svært viktige for det folk flest trass alt har oppnådd av betra kår og innverknad i samfunnet. Kva er så desse forteljingane som det no skal vere slutt på?

Forteljinga om framsteget

Forteljinga om den teknologiske utviklinga og framsteget vart først og best fortalt meg av bestefar min då eg var smågut. Han tok oss med i potetåkeren om våren. Der laut vi gå med bøtter og setje ei og ei potet ned i kvar fore som han spadde opp med ein vanleg spade. Før han grov ned potetene, gjødsla vi – med sauegjødsel og kunstgjødsel. Kvar vil eg no, undrast du? Jau, bestefar var folkeopplysar han og, på sin måte. Han fortalde om kunstgjødsla som kom frå Norsk Hydro og som var laga av luft og elektrisk kraft! Forteljinga var så levande og så dramatisk at vi ungane til slutt tenkte på kunstgjødsla og Norsk Hydro med same andakt som 17. mai og 1814. Dette, som tok seg opp att kvar einaste vår, var bestefar sin versjon av den store forteljinga om vitskapen, teknologien og framsteget.

I tillegg flagga han og nokre andre gamlingar på 1. mai. Han hadde berre eitt atterhald, berre ein einaste dempar på den elles altoppslukande entusiasmen som forteljinga vart boren fram med: Vi måtte berre leggje tre-fire gjødselkorn ved kvar potet, for elles vart gjødsla gift og ville øydeleggje poteta og i verste fall forgifte oss ved middagsbordet. Gamlingen hadde det økologiske perspektivet med seg også, lenge før nokon her til lands sette dei rette moteorda på det.

Forteljinga til bestefar er i dag ute i hardt ver. Bodskapen hans var jo at det var til beste for menneska å skaffe seg kunnskap og innsikt i naturen for å ta han i bruk til eigne føremål. Kritikken mot denne forteljinga kan ha noko for seg om han er meint som eit korrektiv til ei blind og grådig ytnytting av naturen utan å tenkje på konsekvensane. Men å kaste på båten heile forteljinga om den teknologiske utviklinga og framsteget vil vere å forkaste eit viktig grunnlag for sivilisasjonen og kulturen vår.

Forteljinga om helse og velferd for alle

Tuberkulosen var ein politisk sjukdom blir det sagt. Og det er truleg rett i den forstand at han vart nedkjempa meir gjennom opplysning og hygiene enn som ein effekt av TBC-vaksinen. No skal han visstnok vere på frammarsj att fleire stader i verda, også i Noreg. Kva har postmodernistane tenkt å gjere med det? I heimbygda mi gjekk ein eldre kar rundt og sette opp skilt på butikkar, verkstader og andre plassar der folk samlast. På skilta stod det: «Sputta ikkje på golvet!» Om sommaren lærte han oss å symje.

I dag er postmodernistane komne så langt i sin iver etter å gjere om inkjes denne forteljinga om helse, tryggleik og velferd at det finst dei som i ramme alvor diskuterer om det er føremålstenleg med aktiv dødshjelp. Andre att vil legalisere narkotika under ei slags misforstått fridomsfane. Det må i så fall vere den frie marknaden si fane det då er tale om. Narkotika er elles ei stor vekstnæring i Europa. Ulike utrekningsmåtar tyder på at mafiaen omset narkotika til ein gateverdi på om lag 1500 milliardar kroner pr. år i Europa.

Vi ser ut til å trenge både folkeopplysning og folkeleg organisering i ei verd der velmeinande fridomselskande intellektuelle vil gjere oss til offer for dødshjelparar og narkohaiar.

Forteljinga om kulturarven, det nasjonale og nasjonalstaten

Dette er norskdomsrørsla si store forteljing. I fjor var det Ivar Aasen-år, og tallause møte, seminar, utstillingar og festivalar vart tilskipa i namnet hans og til ære for ettermælet hans. Kva er dette uttrykk for? Sjølv om nynorsken og det norske elles er under hardt press frå alle slags anglomane tendensar, amerikansk kulturimperialisme og CNN, så lever det vidare ei forteljing om at vi er nordmenn, at vi har ein felles kulturbakgrunn, eit felles landområde, språk og økonomi. Truleg er mange glade for dette når vi no ser korleis det har gått etter EU-neiet i 1994. Men ei anna side ved dyrkinga av kulturarv og regional og nasjonal identitet er sjåvinismen. Difor er norskdomsforteljinga kan hende den som treng mest av alt å stø seg på kunnskap og innsikt.

Forteljinga om kunnskap og makt

I norsk folkeopplysning har vi hatt forteljinga om det rasjonelle, medvitne, kunnskapsrike og handlande menneske som organiserer seg i verksame kollektiv og forandrar verda med å kaste av seg svolt, naud, krig og undertrykking av alle slag. Dette er framleis visjonen dei deler dei som arbeider aktivt med folkeopplysning i dag, og såleis ved ulike høve fortel denne forteljinga vidare.

I ei lita handbok utgjeven av eit organ i den norske fråhaldsrørsla i 1992 står det:

«I flere andre kapitler har vi understreket betydningen av god dokumentasjon og gode kvalifikasjoner. Slike kvaliteter oppnås ikke på noen enkel måte. Vi må arbeide hardt med dette, og alltid være innstilt på forbedring og fornyelse. … Hvis vi arbeider systematisk med dette, er det egentlig ingen grense for hvilke saker vi kan beskjeftige oss med. … Gjør bruk av egne ressurspersoner og prøv å utveksle erfaringer.»

Her gjer forfattaren av boka det klart at kunnskap, innsikt, oppsummering av erfaring og samarbeid er ein viktig føresetnad for innverknad og utvikling. Sitatet er henta frå eit avsnitt som er om lag ei halv A5-side. Med enkle ord poengterer han verdien av dokumentasjon og skolering. Legg merke til at det står: «ingen grense for hvilke saker vi kan beskjeftige oss med.» Med det meiner han sjølsagt ikkje at vi skal flyte ut over alle grenser og ikkje konsentrere kreftene. Det han vil, er å understreke at vi kan greie svært mykje dersom vi skaffar oss kunnskap og samarbeidspartnarar. Altså: søkje kunnskap og organiserere oss! Med få ord får vi her presentert noko av kjernen i det vi kjenner som folkeleg opplysning og folkeleg organisering. Sjå berre på frigjeringsrørslene ute i den tredje verda. Skule og opplysing driv dei alt frå første stund, om det så er utandørs under ei palme eller eit sedertre! Dette gjer dei same kva nyorienterte akademikarar i Vesten seier eller prøver å lære dei om at oplysningsprosjektet er daudt, rasjonaliteten er farleg, kvit, mannleg og instrumentell og at – dei som Noam Chomsky skriv i RF nr 1, 1997 – helst burde slutte med det for å kome i pakt med dei aller nyaste filosofiske trendar og motar!

Folkerørslene

Attende til folkerørslene, og først ei lita historie frå våre dagar. Eg skulle for ei tid sidan halde eit foredrag på eit ungdomskurs i fråhaldsrørsla. Emnet var alkoholpolitikkens historie. I utgangspunktet tenkte eg at dette måtte vere eit keisamt tema for desse ungdommane, men at eg måtte ta det som eit slags pliktløp likevel. Saka er at dette fenga, og det som fenga mest var bodskapen om at det nyttar å gjere noko, det nyttar å søkje kunnskap og innsikt og organisere seg og kjempe for forandring av samfunnet og at ikkje alt berre har blitt verre med tida. Seinare har eg fått høyre at slike foredrag er med på å skape identitet, sjølforståing og handlingspotensiale. Og det vil alle kurs, seminar og foredrag gjere der vi greier å vise samanhengar, kontinuitet og liner i historia til den folkelege kampen. Vilkåra for dette er ikkje gode i dag. Postmodernistane skrik utan tvil høgast og breier seg over store avis- og tidsskriftsider med ordrikdommen sin om det eine «prosjektet» etter det andre som dei dømmer til undergang.

Men altså folkerørslene. Trass i ulikskapar og ulike måtar å fortelje dei store forteljingane på, så må vi kunne seie at dei folkerørslene eg har nemnt ovanfor, drog lasset same vegen.

Trass i tidvis stor usemje om ulike spørsmål var det til dømes nære band mellom fråhaldsrørsla og den organiserte politiske arbeidarrørsla i Noreg. Det Norske Arbeidarpartiet vart skipa i 1887 på eit losjelokale ved Ormetjern utanfor Arendal. Initiativet til stiftingsmøtet kom frå arbeidarforeninga «Samhold» som året før vart sett i gong av samtalelaget i IOGT-losjen. Kan hende noko å tenkje over for dagens alkoholliberalar i AP-gruppa i Stortinget?

Både fråhaldsrørsla og norskdomsrørsla starta leselag og samtalelag frå midten av 1800-talet og utover. På heimtraktene mine var desse inspirerte dels av Olaus Fjørtoft, Rasmus Steinsvik og Synnøve Riste. Til desse samtalelaga vart det kjøpt inn bøker som gjekk på omgang mellom medlemene. Etter kvart utvikla fleire slik boksamlingar seg til små folkebibliotek.

Fråhaldsrørsla var tidleg ute med å få fram kvinnelege talarar og agitatorar. Ei av dei mest kjende er Elisabeth Edland frå Ryfylke. Ho var ein uredd og fengjande agitator som gjerne steig opp på talarstolen framfor tusentals menneske. Ho samarbeidde nært med Ida Wedel Jarlsberg og Birgitte Esmark frå kvinnesaksrørsla. Diverre døydde ho i 1901 berre 31 år gamal.

Lydia Amundsen

I 1901 gjekk folk i Haugesund saman og laga ei eiga liste ved bystyrevalet der hovudparolen var stenging av brennevinsalet i byen. Lista fekk 23 av dei 44 bystyreplassane. Ei av dei var ei kvinne, Lydia Amundsen, som stod på kumulert plass på lista. Og dette skal vi hugse på var i Haugesund – ein by der Pauli ord om at kvinner skal teie i forsamlinga sikkert var gjeldande teologi. Kva vi skulle gjort med kvinneperspektiv i dag som kan måle seg med å få Lydia Amundsen inn i Haugesund bystyret i 1901, er eg usikker på.

Kvifor dreg eg fram desse spreidde eksempla, og jamvel frå bedehus- og fråhaldsrørsla og ikkje frå dramatiske streikekampar som Menstad eller Austmarka? Fordi det trengst ei vekkjingspreike mot postmodernistane. Dei er altfor høgmælte og har fått lov til vere det altfor lenge! Og kva er då meir naturleg enn å la seg inspirere av bedehusmannen Lars Oftedal som i si tid samla 400 menneske på bedehuset på Rennesøy. Dei laut gå inn i puljer i det vesle huset, for at alle skulle få høyre. Kvifor kom folk dit? Ikkje berre for å å høyre «Ordet», men kanskje like mykje for å samlast, for å oppleve at det er vi som kjem saman her. Hurra for oss! Vi vil ha preika ned på bedehusgolvet, vi vil fram i lyset, vi vil vere med i det offentlege livet.

Syn og Segn fortel om ei dame som blei, spurt kva ho tykte om at Sputnik samla 800 menneske på samfunnshuset på Rennesøy og delte ut truser til fleire av dei. «Det er det største som har hendt på Rennesøy», svara ho. Heilt feil, seier eg. Det største som har hendt på Rennesøy, er utan tvil då Oftedal samla sine 400 tilhøyrarar i og utanfor bedhuset.

Konserna sitt tiår?

Når mange intellektuelle i dag skal beskrive trendar og straumdrag i utviklinga av samfunnet, bruker dei ofte omgrepet «globalisering», og då gjerne i samanheng med økonomi og kultur. Globalisering av økonomien er ikkje noko nytt i 80-90 åra. Det har pågått lenge, men det er først no at kapitalen verkeleg trengjer inn i dei mest bortgøymte avkrokane og områda av verda og av menneskesamfunnet og menneskelivet. Ellen Meisings Wood tek opp dette i Røde Fane nr 1, 1997.

I globaliseringsprosessen er det viktig for storkonserna å øydeleggje eller leggje under seg nasjonalstaten. Direktøren i Nestle sa i fjor ein gong at «Nittiåra er konserna sitt tiår». Han meiner at dette er tiåret då dei store konserna gjer eit gjennombrot i å skaffe seg omfattande innverknad i store delar av verda. Nasjonalstaten står oftast i vegen for dette. Konserna er rett nok ikkje mot regionalisering, men det må vere på deira vilkår.

Opp mot, eller snarare ved sida av, globaliseringa ser vi ei slags rørsle av lokale og regionale initiativ for å gjere noko ut av eigen bakgrunn, historie og kulturarv. Dette synest særleg aktuelt der tradisjonell industriproduksjon og primærnæring har gått i stå, slik at det trengst alternativ. Målet er å levandegjere kulturarven som reiskap for innverknad og sosial, kulturell og økonomisk utvikling. Men også dette regionale og lokale perspektivet kan storkonserna vere med på og freiste å profitere på. Dei vil gjerne skaffe seg eit lokalt andlet, må vite, ha ei lokal tilhøyrsle og ein identitet, dei også. Difor deltek det franske oljeselskapet ELF, som no driv på den nordnorske sokkelen millionsummar i tilskot til bygginga av Trondarnes Historiske senter utanfor Harstad, i eit omfattande kulturprosjekt i Niger-dalen i Vest-Afrika. Ja, i Newcastle vil storkonserna og dei lokale styresmaktene no ha Andy Capp på plass att etter at dei i første omgang ikkje tykte han var fin nok til å profilere den store satsinga på Newcastle som eit av Europas store kjøpesentra! Såleis er monopolkapitalens direktørar og fruene deira dei til stades når det vert tala vakkert om identitet og kultur både under ørkensola i Sahel og i snødrevet på Trondarnes. Kulturelt har dei kan hende skaffa seg mange eksotiske andlet og alibi, men føremålet er alltid eitt og det same: maksimalprofitt!

Nye tider – nye vilkår for organisering

Dei gamle kollektiva vert borte, dei gamle folkelege og medlemskapsbaserte organisasjonane får problem – jamvel om dei held etter måten godt stand. Nærmiljø løysest opp og vert erstatta av nettverk baserte på telekommunikasjon og informasjonsteknologi kjem i staden? Tid, rom og plass opplevast annleis i ei slik verd enn i den mange av oss har vakse opp i. Færre av oss vil delta i produktiv arbeid. Eit stykke inn i neste hundreår vil 20 prosent av den arbeidsføre befolkninga kunne ta seg av produksjon av både varer og avanserte tenester spår ein skribent i Der Spiegel 39, 1996 etter å ha snakka med leiarar i eit asiatisk storkonsern. Det tradisjonelle arbeidarkollektivet slik vi kjenner det raknar i samumane.

Eg registrerer at fagforeningsfolk skriv artiklar i Klassekampen der dei drøftar om såkalla «virtuelle kollektiv» baserte på informasjonsteknologi og datanettverk kan kome i staden for kontakten andlet til andlet og det levande ordet og samtalen menneske i mellom. Ikkje veit eg, men eg likar ikkje omgrepet virtuelt nettverk. Er det eit nettverk som fungerer, som kan materialisere seg i handling og forandring, så er det vel verkeleg nok? Eg trur det er viktig å ikkje konstruere opp ei eiga «virtuell» sfære av omverda. Alt som er skapt av informasjonsteknologien er like verkeleg som andre materielle og samfunnsmessige tilhøve rundt oss.

Databaserte nettverk strekkjer seg i dag frå Berkeley-universitetet og heilt inn i småbrukarheimar i Odalen. Dette har berre så vidt byrja å gje kulturelle utslag som vi må rekne med blir store etter kvart. Utfordringane til oss som driv folkeopplysning, vil bli svære. Er vi budde på dette?

Om kunnskap og læring

Å lære – kva er det? Det er å forandre åtferd, få nytt handlingsrom eller handlingspotensiale. Det er å finne fram til og ta i bruk eigne ressursar, erfaringar, samarbeide med andre, kjempe, stå saman, slå tilbake, endevende, «leggje all urett og lygn i grav» (det motsette av Kardemommelova), «spegle ein himmel av», om du vil bruke orda til salmediktaren Anders Vassbotn!

Skulen: Siling og oppaling

Folkeopplyninga må gje folk høve til å ta til seg og utvikle «teori»! Berre når kunnskapen blir oppsummert, konsentrert og gjort til allmenne omgrep, kan han bli reiskap for handling og forandring. Dette krev at det blir laga teori. Mange kvir seg når dei høyrer ordet teori. Dei tenkjer på skulen og erfaringane sine derifrå. Men skulen er ikkje teoretisk; det er ei mistyding at han er det. Skulen er for ein stor del ein silingsanstalt og elles eit reir for oppaling av medløparar som tygg opp att det som blir sagt i timane og som står i bøkene og knapt nok det. Det å lære seg tysk språk på den eine sida, og det å få god karakter i skulefaget tysk er ofte to ulike ting. Det siste er eit handverk som smarte elevar kan lære seg utan å kunne så mykje tysk språk at det gjer noko.

Dei som har ansvaret for den organiserte folkeopplysninga, bør også interessere seg for kunnskapsteori og stendig drøfte kva vi meiner med kunnskap og kva slags kunnskap som trengst for å nå dei måla dei arbeider mot. I ei teknologiprega tid må vi lære av bedehusfolket som ville ha preika og gudsordet ned på bedehusgolvet. Vi vil ha teknologien ut til folket saman med kunnskapen om korleis vi skal ta han i bruk.

Det kan sjølvsagt rettast kritikk mot folkeopplysninga dersom denne tek mål av seg til å opplyse folk eller lære folk noko i tydinga «å tre det nedover hovudet» på dei.Eit godt foredrag er noko anna. Det kan vere eit høve til å få del i ein person sin kunnskap og innsikt som i neste omgang kan knytast saman med våre eigne røynsler og praksis. Om foredraget i tillegg til å formidle fakta og sakleg informasjon også greier å rive oss med, trollbinde oss, vekke kjenslene våre, så kan det i mange høve vere noko av det mest opplysande vi kan utsetje oss for. Difor er ikkje foredraget i form av eit levande og engasjert innlegg noko avlegs arbeidsmåte i folkeopplysninga.

I denne forstand har det meining i å snakke om det levande ordet. Ei anna form for levande ord menneske imellom er samtalen, enten mellom to eller i ei gruppe. Mange som arbeider med folkeopplysning og skolering ser at samtalen er viktig også i vår tid og tek opp att dei gamle formene med samtalegrupper. Lærarar i vidaregåande skule har byrja med noko dei kallar «kollegabasert vegleiing»; det er berre eit anna namn på eit samtalelag.

Visjonar om samfunnet

Eit skrekkscenario som kan synest fjernt for oss, men som like fullt er mogleg slik kapitalismen utviklar seg i dag, er det vi ser i fleire av bileta kunstmålaren Odd Nerdrum måla på 80-talet. Her ser vi ukultiverte, usiviliserte hjelpelause vesen kledde i katteskinn med US-karabin i reim over skuldra. Ei av desse tomøygde figurane er ei kvinne som står der og knip seg fast i ein messingdørvridar. Problemet er at ho held han oppned! Det ser ut som ho ikkje veit kva ho skal gjere med dørvridaren sin, der ho står. Nerdrums 80-tals bilete viser oss menneske som har mist grepet fullstendig. Dei synest å vere heilt framande både overfor seg sjølve og dei andre figurane på biletet. Alt dei gjer ser ut til å vere blotta for samanheng. Dette er eit postmodernistisk scenario.

Kunsten og litteraturen har ikkje så mange gode og positive samfunnsvisjonar å vise fram i dag. Eg vil likevel nemne boka Hilal av Torgrim Eggen – ikkje som ein visjon – men som eit døme på at litteraturen kan hjelpe oss til å trengje inn i vanskelege spørsmål i samfunnet. I dette høvet handlar det om kulturkollisjonane i dei austlege bydelane i Oslo. Eggen poengterer at han ikkje «tek opp noko spørsmål til drøfting» i boka si, men han får ha meg orsaka; det er få bøker som i same grad vågar og å inn på eitt av dei mest aktuelle og og vanskeleg spørsmåla i dag: Korleis skal vi med ulik geografisk og kulturell og religiøs bakgrunn kunne nærme oss kvarandre utan at fåkunne, fordommar og redsla for Dei Andre tek overhand? Eg trur dette berre kan realiserast i eit samfunn der folkeopplysninga og den folkelege organiseringa har vore med og skapt vilkår for at dei menneske som lever der kan realisere det som er mennesket sitt vesen. Det er å skape livsvilkåra sine på medviten vis og på den måten skape seg sjølv som menneske. Dette er ingen postmodernistisk visjon, men ein kommunistisk.

av Jon Arne Jørstad

Noreg er eit kapitalistisk land. Noreg er eit Nato-land. Noreg er fremst i tilpassinga til den nye europeiske orden. Noreg er eit lite imperialistisk land med ambisjonar om å bli eit større.

Noreg er eit sosialdemokratisk land og dei sosialdemokratiske leiarane er den fremste drivkrafta i forminga av Noreg si framtid. Det finst opposisjon innafor arbeidarrørsla mot sosialdemokratiet sine leiarar.Opposisjonen er mangslungen og marxistane har hatt ei relativ sterk stilling. Men marxismen har dei siste ti-åra hatt nokså magre kår og 70-talet sine framstormande revolusjonære ungdomar er stort sett blitt veletablerte og eldre. Det livnar liksom ikkje i lundane lenger. Marxismen og kommunismen har ikkje vore dei store «in»-sakene og moderne menneske uffar seg (som dei gjorde på 60-talet og byrjinga av 70-talet) over å måtte diskutere med innpåslitne rabulistar som trur dei kan redde verda.

-Stalin, seier dei og endar diskusjonen. «Jau», seier dei, «sett i frå din ståstad så …» og endar diskusjonen. «Vi veit kva vi har», seier dei og er redd revolusjon og sånn. Det er lettare å diskutere aromaterapi, drøymetyding, sex, Vegard Ulvang si rumpe og stjernene sin innverknad på vår personlege framtid. Og ein kan då ikkje ta på seg ansvaret for alt her i verda. Nei, det er ikkje på moten å vera himmelstormar.

Jean-Francais Lyotard var ein av fransk åttitals fremste postmodernistar og hadde «orientert» seg dit via freudianismen frå sin opprinnelege marxistiske ståstad. Dei «store fortellingane», ideen om «den universelle frigjeringa», hadde mista sin legitimitet. Det var eit par av poenga hans i ei lita bok som fekk den sympatiske danske tittelen Det postmoderne forklaret for børn. Eit lite sitat: «Kanskje menneskeheten kun er en meget sofistikeret knude i den generelle interaktion mellom stråler som konstituerer universet.»

Som eit lite fiberfnugg i denne sofistikerte kuten, har eg ofte følt at dei postmoderne vindane, meir enn å vera stormar som røsker opp i fordomar og dogmatisme, har vore kvalmande vindpust frå gravkamra til dei gamle filosofiske anti-materialistane. Historia gjentar seg ikkje, men det er ikkje tilfeldig at likskapen i den filosofiske debatten på starten av 1900-talet og no er slåande. Ved århundreskiftet, då kapitalismen for alvor trådte inn i sin imperialistiske fase, tydde borgarskapet i Europa til skjerpa reaksjon med vekt på sosial demoralisering og demobilisering. «Høgrebølga» den gongen fekk sitt ideologiske utslag i anti-revolusjonære teoriar og oppblomstring av religiøs mystisisme. I filosofien blomstra idealismen. «Moderniteten» då var avvising av objektive lovar for utviklinga i naturen såvel som samfunnet.

Også innfor den revolusjonære rørsla skapte høgrebølga «marxistiske» kritikarar som ville «modernisere» den filosofiske, vitskapelege og politiske tenkinga.

Lenin si bok frå 1908, Materialismen og empiriokritisismen, var eit flengande oppgjer med frontfigurane i denne «ny-marxistiske» oposisjonen og med deira anti-revolusjonære forbilde. Fornøyeleg og lærerik lesing som eg gjerne oppmoder Røde Fane sine lesarar å lese (om så på ny). Det nye gjenombrotet for kapitalismen på 80-/90-talet har ført med seg ei globalisering både geografisk og samfunnsmessig. Alle formar for menneskelege aktivitetar blir prisa for kjøp og sal på verdsmarknaden. Jan Myrdal lanserte på 60-talet uttrykket «dei overflødige» i samband med sine India-studiar. Idag veks talet på overflødige raskt over heile verda med veksande arbeidsløyse og fattigdom også i dei imperialistiske landa. Krisetendensane og konkurransen gjer at borgarskapet vrir om skrustikka for å sikre profitten.

Muren sitt fall og Aust-Europa sin overgang til marknadsøkonomi blir nytta som bakgrunnskulissar for nok ein gong å lansere ei sosial demoraliserings- og demobiliseringskampanje. For sjølvsagt veks motstanden mot «overflødiggjeringa» og trugar med å skape uorden i borgarskapet sitt globale prosjekt.

I kjølvatnet av borgarskapet sin nye offensiv mot marxismen og kommunismen dukkar på ny opp ideologiske og politiske «revisjonistar» og sluttar seg til borgarskapet sin kampanje.

For ein Erik Solheim blir forsvar av marxismen «museums-vaktarar» og historisk politiske sinkar.

For ein Eivind Røssaak blir marxismen og kommunismen umoralsk og forsvararane medskuldige i folkemord. Deira (og mange andre) sin bodskap er at marxismen er dau. Attende står å gjere det beste ut av den globale kapitalismen.

Medan Dubcek i 1968 lanserte uttrykket «sosialisme med eit menneskeleg anlet», blir uttrykket «kapitalisme med eit menneskelg anlet» no lansert (t.d. Ottar Brox). Dei småborgarlege intellektuelle har gått trøytt og gitt opp. Difor må den ideologiske og politiske latskapen gjerast universell: – Marxismen er dau, kapitalismen har sigra. – Legg i årane og nyt livet så godt du kan.

Denne intelligensiaen har aldri «følt seg bekvem» når arbeidsfolk har ytra seg om politikk, kultur og andre «andelege» tema. Ein sånn form for «infiltrasjon» på deira område vil dei gjerne «ha seg frabedt». I sånne tider gjer det godt å sjå AKP si satsing med Røde Fane. Tidsskriftet trengst og langt fleire burte nytte høvet til å gjere ein innsats for å utvikle tidskriftet vidare og vere med på å auke spreiinga av bladet.

av Jon Egil Brekke

Fremmedgjøring er et grunnleggende begrep i Marx’ analyse av samfunnet. Marx ser fremmedgjøring og privateiendom som to sider av samme sak. Hvordan skal vi forstå dette begrepet? Kan vi forstå dagens virkelighet ut fra det? Angår det oss?

En stø kurs ut av kapitalismen forutsetter god kjennskap til hvordan samfunnet er laga og hva som er i veien med det. Marx ga et grundig bidrag til denne kjennskapen, et bidrag det lønner seg å kjenne. Dessverre har de tidligste skriftene hans vært undervurdert blant de som mente å være hans rette arvtakere. Det gjenstår derfor en jobb å gjøre. Denne artikkelen gir ikke en fullstendig presentasjon av Marx’ begrep om fremmedgjøring, men søker å oppmuntre deg til å lese Marx’ egen framstilling og ta den i bruk.

Begrepet fremmedgjøring er ikke nytt med Marx. Det kan spores tilbake til Det gamle testamentet (for eksempel i tilknytning til dansen rundt gullkalven) og før, og kan følges fra gresk filosofi fram til Rousseau, Hegel, Feuerbach og Marx m.fl. (Khan 1995).

At noe er – eller oppleves som – fremmed betyr ikke nødvendigvis at det er gjort fremmed. Uttrykket fremmedgjøring brukes særlig når noe som er laget av mennesker, ikke erkjennes som det (jfr. religion), synes å være havnet utenfor menneskers kontroll (jfr. markedet) osv. Marx beskriver fremmedgjøring på flere plan i det kapitalistiske samfunnet. Leser vi de tidligste skriftene hans, kan vi se hvordan han forflytter oppmerksomheten fra religion til filosofi, fra filosofi til stat og politikk, og derfra til samfunnet og økonomien. Ifølge Marx skjer den grunnleggende fremmedgjøringa i den kapitalistiske produksjonen.

Opplevd og materiell fremmedgjøring

Som barn opplever vi å gjøre nye områder til våre egne, til del av vår indre verden og våre tilgjengelige ressurser, ved å ta dem i bruk. Vi opplever omgivelsene som muligheter for aktivitet, og når vi tar dem i bruk, setter vi vårt eget stempel på dem, innreder dem etter våre egne behov, knytter forventninger til dem, lager oss steder.

Så blir vi gjerne skuffet når andres planer, regler, gjerder, dører stenger oss ute fra disse mulighetene – på godt og vondt. Det kan dreie seg om å ta hensyn til andre og oss selv. Men allerede tidlig lærer dette samfunnet oss at frihet til å gjøre som vi vil, forutsetter at vi eier. Den som eier, bestemmer. Privateiendom kommer tidlig inn i livet vårt, om ennå i begrensa betydning.

Vi fantaserer også om alt vi skal gjøre bare vi blir store nok. Så vokser vi opp – og opplever at skrankene er der fortsatt: «Adgang forbudt»-områder. Saker og forhold vi «ikke har noe med», som er fremmede for oss, der vi er uvedkommende – enda de samme sakene setter betingelser for våre egne liv. Vi lærer at en rekke ting ikke angår oss, og vi erfarer privateiendom i utvida betydning: Som eiendom av produksjonsmidler. Som forutsetning for å ha noe å leve av.

Det Marx setter fingeren på er ikke opplevelsen av fremmedgjøring. Selvsagt utelukker han ikke opplevelsen, men først og fremst viser han fremmedgjøring som et objektivt samfunnsmessig forhold – nedfelt i handlingsmønstre og avhengighetsforhold menneskene imellom. Derfor kaller vi det Marx snakker om også for materiell fremmedgjøring.

Vi lever i et kapitalistisk samfunn, der det å jobbe for andre – eller ha andre til å jobbe for seg – er en hverdagslig sak og virker som et naturlig forhold: Hvordan drive masseproduksjon uten at noen jobber for andre? Er ikke kapital en uomgjengelig forutsetning for industri og all moderne produksjon? Hvor naturlig det enn kan virke, så rører daglige uttrykksmåter som «privat eiendom», «styringsrett», «å være lønnsom», «å bli overflødig», «jeg bare jobber her» alle ved det Marx kaller fremmedgjort arbeid.

Tenk over følgende tre ting:

• Hva er det typiske innholdet i å «jobbe for andre» under kapitalismen?
• I hvilken grad er dette et nødvendig innhold, og i hvilken grad er denne nødvendigheten forbigående?
• Hvilke følger har det for arbeideren, kapitalisten og samfunnet ellers når produksjon normalt foregår på denne måten?

Lønnsarbeidet

Arbeidet er ikke historieløst. Mennesker fødes inn i et bestemt samfunn, i klassesamfunn også inn i en bestemt klasse, og med et – der og da – begrensa utvalg måter å livnære seg på. Under kapitalismen er det store flertallet henvist til lønnsarbeid – så langt det er lønnsarbeid å få tak i. I motsetning til den som eier jord eller kapital av noe omfang, er den som livnærer seg ved å arbeide for lønn avhengig av å arbeide for andre – vedvarende. De som eier jord eller kapital kan leve av sin eiendom ved å la andre arbeide på den, og kan som fysiske individ klare seg lenge – også om dette stopper opp. Dette gir dem et overtak i forhold til lønnsarbeideren. I lønnsarbeiderens avhengighet av andres privateiendom – både i form av arbeidsgjenstander (råmaterialer, redskaper) og livsmidler – ligger fremmedgjøringen innebygd som en arbeidsbetingelse, ufravikelig under kapitalismen.

Fremmedgjort arbeid handler om hvordan et produkt – i det det lages – blir fremmed for den som lager det. Produktet, gjenstanden, blir noe arbeideren ikke lenger bestemmer over, men som tvert om synes å bestemme over arbeideren. Jo fler gjenstander arbeideren lager, og jo mer effektivt han/hun jobber med å lage salgbare gjenstander – jo mer vokser kapitalen, jo mektigere blir arbeidskjøperen, og jo fattigere blir arbeideren, relativt eller også absolutt.

Lønna, det arbeideren mottar i bytte for denne avståelsen av tid og produkt, beregnes ikke i forhold til omfanget eller verdien av produktet (eller den enkelte arbeiderens bidrag til verdien av produktet). Lønna avgjøres av arbeidskraftens markedspris – som svinger rundt det det i snitt koster å produsere varen arbeidskraft. Dette er utførlig behandlet av Marx i Kapitalen.

Kapitalisten, arbeidskjøperen, den som eier arbeidsgjenstandene og produktet, er på sin side henvist til å betrakte produktet bare som et middel til gevinst målt i penger, økt kapital = økonomisk makt, makt til å kommandere arbeid og arbeidsprodukter. Alle andre egenskaper ved produktet blir underordna denne ene. Markedet forutsetter privat eiendom – at du eier det du vil bytte bort. Privat eiendom er (produktet av) fremmedgjort arbeid, ifølge Marx:

«Privateiendommen er altså produktet, resultatet, den nødvendige følge av det fremmedgjorte arbeidet, av arbeiderens ytre forhold til naturen og seg selv. Vi kommer […] fram til privateiendommen ved å analysere begrepet det fremmedgjorte arbeid … Riktignok har vi, med utgangspunkt i nasjonaløkonomien, nådd fram til begrepet fremmedgjort arbeid … som et resultat av privateiendommens bevegelse. Men når vi analyserer dette begrepet, viser det seg at selv om privateiendommen framtrer som grunnen, som årsaken til det fremmedgjorte arbeidet så er den i virkeligheten tvert om en følge av det … Senere slår dette forholdet om i en vekselvirkning.» (Økonomisk-filosofiske manuskripter, Falken, side 204)

Hegels bidrag

Begrepet «fremmedgjort arbeid» henta Marx først og fremst hos filosofen Hegel, som i et tidlig utkast til sitt filosofiske system skriver følgende om arbeid og fremmedgjøring:

«a) Jeg gjør meg umiddelbart til en ting, en form, som eksisterer, i arbeidet.
b) Denne min eksistens gjør jeg likeledes til noe ytre, gjør den til noe for meg fremmed, og forsørger dermed meg selv.» … «Gjennom avhendelse av hele min konkrete arbeidstid og av alt hva jeg skaper gjennom mitt arbeid, ville jeg gjøre det substansielle ved dette, min almene virksomhet og virkelighet, min personlighet, til et annet menneskes eiendom.» (Næss: Filosofiens historie 2, side 185)

Sagt på annet vis: Jeg er det jeg gjør. Det jeg gjør er å forme materialer til en gjenstand, utenfor meg selv. Denne gjenstanden inneholder (resultatet av) mine intensjoner, mine evner og kunnskaper, mine gjerninger – den er meg, gjort til noe ytre. Ved å avhende den, mottar jeg i bytte det jeg trenger for å kunne holde meg i live. Ved å avhende min arbeidstid, er jeg en annen persons eiendom i denne arbeidstida.

Hegel er en mangetydig og tidvis ganske uklar filosof, der tilhengere har trukket politiske konklusjoner i stikk motsatte retninger. Den som orker å lese ham, kan lett la seg fascinere av strevet hans for å sette ord på verdens foranderlighet. Hegel dominerte filosofimiljøet i Tyskland på 1840-tallet da Marx begynte å skrive, og flere av Marx’ artikler har derfor form av et kritisk oppgjør med Hegel. Samtidig har Marx hos Hegel funnet mange tankeredskaper til sin egen analyse – med en vesentlig forskjell: Der Hegel forankrer sine begrep i filosofihistorien og den abstrakte «verdensåndens» egenutvikling, forankrer Marx sine tilsvarende begrep i menneskenes praktiske handlinger. Inspirert av Feuerbach snudde Marx mange av Hegels synsmåter «på hodet», men i motsetning til Feuerbach nøyde Marx seg ikke med kritikk av religionen. Også den samfunnsmessige virkeligheten som ga grobunn for religionen måtte kritiseres, og endres i praksis.

Fremmedgjort arbeid

La oss gå litt nøyere inn på dette begrepet. I kapitlet om Fremmedgjort arbeid (ØFM) tar Marx utgangspunkt i det han kaller «en økonomisk kjensgjerning av i dag:

«Arbeideren blir fattigere jo mer rikdom han produserer, og jo mer produksjonen hans øker i effektivitet og omfang. Arbeideren blir en stadig billigere vare jo mer varer han produserer. Menneskenes verden synker i verdi i samme grad som tingenes verden øker i verdi. Arbeidet produserer ikke bare varer, det produserer også seg selv og arbeiderne som vare og dette i samme grad som det i det hele tatt produserer varer.»

Og han fortsetter:

«Denne kjensgjerningen innebærer ganske enkelt at det objektet arbeidet frambringer, arbeidets produkt, står overfor arbeidet som noe fremmed, som en makt uavhengig av den som har laget det. Arbeidets produkt er legemliggjort, materialisert, i en ting, det er objektivering, tingliggjøring av arbeid. Å virkeliggjøre arbeid er å objektivere det. Fra den politiske økonomiens synsvinkel framstår virkeliggjøringen av arbeid som et tap av virkelighet for arbeideren, objektiveringen framstår som tap av og slaveri under objektet, og tilegnelsen framstår som fremmedgjøring, som avståelse.

I den grad framstår virkeliggjøringen av arbeid som tap av virkelighet at arbeideren mister sin virkelighet helt til det punkt der han dør av sult. I den grad framstår objektiveringen som tap av objektet at arbeideren er fratatt de objektene han trenger mest, ikke bare for å leve, men også for å arbeide. Selve arbeidet blir noe han bare kan skaffe seg ved enorm innsats og med uberegnelige avbrudd. I den grad framstår tilegnelsen av objektet som avståelse at jo flere objekter arbeideren produserer, jo færre kan han eie, og jo mer er han dominert av sine produkter, av kapitalen.» (Oversatt fra Marx: Early Writings, side 323-324.)

Marx viser hvordan fremmedgjøringen som begynner i selve produksjonshandlingen kommer til uttrykk i fire ulike aspekt:

• Arbeideren og arbeidsproduktet er fremmede for hverandre, arbeideren fratas produktet, produktet legges til kapitalen, som står overfor arbeideren som en fiendtlig makt. Menneskets tilegnelse av et objekt (fra naturen) er samtidig arbeiderens avståelse av samme objektet. Arbeidet produserer økende privateiendom på den ene siden og økende fattigdom på den andre.
• Arbeideren er fremmed for seg selv mens arbeidet pågår, arbeidsprosessen tilhører ikke ham selv, men en annen, og han selv tilhører en annen mens han arbeider. Han iverksetter en annens vilje og gir avkall på sin egen. Han arbeider ikke ut fra indre trang, men ut fra ytre tvang.
• Den bevisste forming av omgivelsene, som er menneskets kjerne og artskjennetegn, blir noe fremmed for arbeideren. I stedet for grunnleggende livsutfoldelse blir arbeidet et middel for å overleve rent fysisk. Menneskets frihet blir trengt tilbake til rent dyriske funksjoner, som å spise, drikke, avle barn. I beste fall kan arbeideren utfolde seg hjemme, utenfor arbeidet.
• Som følge av dette står mennesket fremmed overfor seg selv, overfor andre mennesker, og overfor samfunnet generelt.

Marx utbroderer dette i langt rikere detalj i ØFM, øser av de mange paradokser han ser i sin egen samtid, og viser flere konsekvenser enn de som er nevnt. Vi skal ikke følge ham videre her, men runder av denne delen med en av hans mange tankevekkende spissformuleringer:

«Prostitusjon er bare et enkeltstående uttrykk for arbeiderens universelle prostitusjon, og siden prostitusjon er et forhold som inkluderer ikke bare den prostituerte, men også den prostituerende – som er enda mer æreløs – er også kapitalisten inkludert i denne kategorien.» (Oversatt fra Marx: Early Writings, fotnote side 350. Se også Falken side 228.)

Det var da, det …

Så må vi spørre: Angår begrepet fremmedgjort arbeid oss i dag? Kjenner vi det igjen i vår egen samtid?

Det er selvsagt viktige forskjeller mellom europeisk industrialisering på Marx’ tid og dagens norske tilstander, som noen ynder å kalle post-industrielle eller postmoderne. Men vi trenger ikke skrape lenge på overflaten av dagens globale tilstander før paralleller kommer til syne.

La oss likevel titte på noen forhold som idag tilsynelatende opphever, motvirker, eller dekker til den avståelsen av arbeid Marx’ snakker om.

Yrkesstolthet

En lokomotivmekaniker (er det fortalt meg) uttalte i et TV-program at han betraktet alle lokomotivene som hadde forlatt hans hender som «sine», og han var synlig stolt av dem og av arbeidet sitt. Er forekomsten av yrkesstolthet en innvending mot eksistensen av materiell fremmedgjøring?

Marx kan iblant gi inntrykk av at yrkesstolthet er en umulighet for proletariatet. Det er i så fall en regel med viktige unntak. Men det ligger en motsigelse i yrkesstoltheten: Den er både en positiv kraft og en illusjon. Også som lønnsarbeider søker mennesket verdighet. Du er hva du gjør; din identitet er sterkt avhengig av hva du vet du er i stand til å gjøre. Men samtidig er denne verdigheten og identiteten innsirklet av avhengighet til andres eiendom: Du er og blir den dyktige tjener. Og din yrkesstolthet, som i ene øyeblikket kan gi deg høy markedsverdi, kan i neste omgang gjøre deg arbeidsløs – når det ikke lenger er bruk for dine evner og kunnskaper. Intervjuet med lokomotivmekanikeren ovenfor skjedde da verkstedet han jobbet i skulle nedlegges.

Kapitalen drar fordel av yrkesstoltheten. Ta for eksempel såkalte produktivitetsgrupper: Du får lov å gi av din oppfinnsomhet. Du kan legge din ære i produktenes bruks- eller bytteverdi og bedriftens konkurranseevne; til sjuende og sist er du bare en utgiftspost i bedriftens regnskap.

Gyldne håndjern

Hva om du er medeier? Som alternativ eller tillegg til lønninger er det gjort ulike framstøt for å få arbeidere/funksjonærer/teknisk personale til å knytte seg sterkere til kapitalen – ved å bli småkapitalister. Dette kan ta ulike former.

I Norge er det nå sterk markedsføring av aksjefond som alternativ til banksparing. På denne måten blir du knytta til kapitalen på indirekte vis, og du får en personlig interesse av at lønnsomheten, det vil si profitten, er høy.

Langt mer direkte er for eksempel Microsoft Corporation i USA, der viktige grupper ansatte ikke får lønn, men aksjer i Microsoft – noe de ansatte kaller «golden handcuffs», gyldne håndjern.

For å si det kort: Dette opphever ikke fremmedgjøringa. Du får lov å dele risikoen, slik småaksjeeiere stort sett gjør. Du stiller fortsatt arbeidskrafta di til disposisjon, til aksjene evt. kaster nok av seg til å frita deg for dette. Du er fortsatt underlagt markedets anarki, selv med Microsofts relative monopol innafor programvare. Lotteriet går sin gang, framstilt som «fri» konkurranse.

Intellektuelle

Hva med de intellektuelle? Å være intellektuell var opprinnelig et overklasse- og embetsverksfenomen. I siste halvdel av dette århundret har den teknologiske utviklinga tvunget kapitalen til å slippe langt større grupper inn i utdanning og yrker med intellektuelt preg. (Inntekta og anseelsen for flere av disse yrkene har da sunket tilsvarende.)

De intellektuelle av yrke er en svært sammensatt gruppe, og deres situasjon virker ved første blikk også mer sammensatt enn arbeidernes. Her finnes for eksempel alt fra disiplinerte tjenere og helstressa samlebåndsskapere via bestselgende halvguder til rene varespekulanter, her finnes kulturinstitusjoner og hele medie/kulturindustrier. Å omtale dem i noen få avsnitt vil, som for arbeiderklassen, bare kunne gi noen få knagger og omtrentlige perspektiv.

I forhold til industriarbeideren er den intellektuelle oftest friere til å forme, om ikke sin egen virkelighet, så iallfall sitt eget produkt. Men intellektuelle fanges også inn av markedet. De har andre varer å selge, og noen har utsikt til å rykke opp som kapitaleiere, men de vil likevel kunne kjenne igjen trekk fra det fremmedgjorte arbeid i sin egen situasjon.

For noen grupper intellektuelle finnes riktignok en viss beskyttelse av eiendomsretten til det de lager. Skapende kunstnere har lovbeskyttet opphavsrett, oppfinneren skaffer seg om mulig patent på oppfinnelsen, designere kan oppnå mønsterbeskyttelse osv. Åndsverkslov, patentrettigheter, mønsterbeskyttelse er likevel tveeggede sverd. De tar privateiendom og marked som en gitt forutsetning. De innebærer samtidig en viss inngjerding av allmenningen, da «plagiat er grunnlaget for all kultur» (Charles Seeger). Patentrettigheter til plantevarianter og genmateriale er i ferd med å sette privateiendom på spissen, og det er de store selskapene som setter seg på disse rettighetene.

Intellektuelles markedsverdi er i noen grad avhengig av deres troverdighet, som av publikum lett forveksles med personlig integritet. Men hvilken frihet har journalisten, som veit at avisa må selge? Hvilken frihet har forskeren, som veit at forskningsmidler må hentes fra næringslivet eller fra en stat som har næringslivets interesser som første bud? Hvilken frihet har kunstneren, forfatteren, musikeren, som veit at de store inntektene ligger i hennes egen salgbarhet, kombinert med flaks og forbindelser? Også de intellektuelle lever i avhengighetsforhold til kapitalen – og det er stadig noen som gjør penger på dine ideer.

Staten, partier, organisasjoner

Men staten er vel likevel noe annet, hevet over dette? Å forsvare velferdsstaten er en motsetningsfylt sak. Det synes mer rettferdig å fordele goder etter like borgerrettigheter enn etter størrelsen på bankkontoen. I kapitalismens kløft mellom statsborgeren og privatindividet, satser venstreorienterte på statsborgeren. Samtidig er det lett å score poeng på begrensningene i den borgerlige likhet og det offentlige sikkerhetsnettet. Staten framstiller seg selv som forvalter av fellesinteresser og fellesgoder. Marx viser oss derimot staten som et fremmedgjort fellesskap, vokst ut av motsigelsene i ‘det sivile samfunn’, den økonomiske hverdagen.

Fremmedgjør staten? Står staten imot oss som noe fremmed? Det er vel kjent hvordan den allmenne retten til «frimodige ytringer» om rikets styrelse og tilstand i praksis kanaliseres og monopoliseres inn blant et sjikt av yrkespolitikere, som så vurderer sakenes salgbarhet med tanke på taburettplass, i et parlament som alltid logrer for kapitalen (unnskyld: næringslivet). Vi kan observere hersketeknikkene, svadaen om ansvarlighet og pålitelighet, saksforberedelsene og hvem som har siste ordet. Vi ser politikernes redsel for at grasrotorganisasjoner skal overta initiativet, vi ser kampen mot aktivistdemokrati og for politikerdominert representantskap osv. Er du hverken næringslivstopp, yrkespolitiker eller autorisert politisk reporter er politikken ikke for deg, egentlig.

En viktig del av dette bildet er også hvordan arbeiderkulturen temmes: Marcus Thranes opprørske og kunnskapstørste arbeiderforeninger ble erstattet med dannelsesforeninger der arbeiderne skulle læres opp som gode samfunnsborgere; perspektivet måtte dreies. DNA endte opp som statsbærende parti under kapitalismen. Resultat: Arbeiderkulturen fanget og passé. Men også i Sovjet ble arbeiderens rolle endret fra å være leder av samfunnsovergang til å mobiliseres som produsent. Lignende eksempler kan sikkert hentes fra andre land som i perioder er blitt omtalt som sosialistiske. Ser vi hvordan arbeidernes egne organisasjoner og kultur fremmedgjøres?

Det er mer enn nok av områder der sjikt, grupper, klasser høster ære og gevinst av den innsatsen mer «usynlige» mennesker yter. Vi trenger ikke gå til visa «Arbeidslaget hass Johannes Johansen» (Hans Rotmo) eller novellesamlingen Veldedighetens ofre (Solvejg Eriksen) for å studere materiell fremmedgjøring i organisasjonslivet. I alle organisasjoner etableres (i mer eller mindre overført betydning) det vi med Marx kan kalle produksjonsforhold, sett i forhold til organisasjonens formål. En organisasjon vil inneholde motsigelser mellom mobilisering og kontroll, mellom demokrati og sentralisme, mellom å representere og å eie, osv. Enhver organisasjon gjenskaper spontant de sosiale forholdene som rår i samfunnet forøvrig – så langt deltakerne mangler innsikt og ressurser til å hindre dette, til å gå fram på annet vis.

Hva må til?

Hva må til for å oppheve fremmedgjøringa i produksjonen?

«Den politiske frigjøring (fra føydalismen) er reduksjon av mennesket på den ene siden til et medlem av det borgerlige samfunn, det egoistiske, uavhengige individ. På den andre siden er det reduksjon av mennesket til en statsborger, til en moralsk person.

Først når det virkelige individuelle mennesket opptar i seg igjen den abstrakte statsborger og har, som individuelt menneske, blitt et artsvesen i sitt daglige liv, i sitt individuelle arbeid og i sin spesielle situasjon, først når mennesket har erkjent og organisert sine «forces propres» (egne krefter) – som samfunnsmessige krefter, og derfor ikke lenger skiller samfunnsmessig kraft fra seg selv i form av politisk kraft, først da er den menneskelige frigjøring fullbragt.» (Om jødespørsmålet, Falken side 55-.)

I ØFM (kapitlet «Privateiendom og kommunisme») beskriver Marx kommunisme (som teori) på tre ulike utviklingsplan:

1. Den grove og primitive kommunisme, som bare synes å gjøre alle til lønnsarbeidere, og fellesskapet til kapitalist – noe som verken opphever privateiendommen eller fremmedgjøringa.
2. «En kommunisme som a) etter sin politiske natur er enten demokratisk eller despotisk; og b) går inn for opphevelse av staten, men samtidig ennå er ufullbyrdet og fortsatt står under innflytelse av privateiendommen, det vil si fremmedgjøringen av mennesket. …
3. En kommunisme som står for en positiv opphevelse av privateiendommen (som er menneskets fremmedgjøring av seg selv), og følgelig går inn for en virkelig tilegnelse av det menneskelige vesen gjennom og for mennesket; følgelig som en fullstendig bevisst tilbakevending til mennesket som et samfunnsmessig, det vil si menneskelig menneske, der hele den tidligere utviklingens rikdom bevares. Denne kommunismen er som fullendt naturalisme = humanisme, og som fullendt humanisme = naturalisme, den står for den sanne oppløsningen av motsigelsen mellom mennesket og naturen, mellom det ene mennesket og det andre, for den sanne oppløsningen av striden mellom tilvære og vesen, mellom tingliggjøring og selvbekreftelse, mellom frihet og nødvendighet, mellom individ og art. …» (Falken side 230-)

Tekster som dette sier ved første blikk mer om resultatet som ønskes enn om metodene for å oppnå dem. Forutsatt at Marx har rett om målet: Hvordan opphever vi så privateiendommen? Oppskriften blant kommunister har (grovt skissert) til nå vært:

Arbeiderklassen overtar statsmakta, det vil si erstatter den statsmakta som beskytter den kapitalistiske privateiendommen med en statsmakt som skal beskytte arbeiderklassens makt over produksjonsmidlene (det forutsettes at dette er mulig). Produksjonsmidlene fratas borgerskapet. Arbeiderklassens makt over produksjonsmidlene praktiseres gjennom andre former for representativt demokrati enn det vi ser under kapitalismen, for eksempel valgte råd, men med behov for et politisk/juridisk/militært apparat (iallfall innledningsvis) til å beskytte dette demokratiet. Produksjonen legges om, til planmessig å skulle dekke alle menneskers grunnleggende og voksende behov, for systematisk å redusere «nødvendighetens rike» (den arbeidsdeling og arbeidstid som skal til for å dekke grunnleggende behov) til fordel for «frihetens rike» (innsiktsfull frihet til å utvikle og ta i bruk allsidige evner hos individene og fellesskapet, m.m.).

Revolusjonære har lenge diskutert hvor langt de «sosialistiske» landa – det vil si de landa som gjennomførte revolusjon med kommunismen som uttalt mål – kom i å gjennomføre noe slikt i praksis, og hva som hindret dem. Men det er også behov for å se på oppskriftene nok en gang, i lys av Marx’ begrep om fremmedgjøring – for å styrke forståelsen som må ligge til grunn for enhver slik strategi:

Hvilke betingelser må oppfylles for å gi mennesket virkeligheten tilbake? Er masseproduksjon uten fremmedgjøring mulig? Hva er alternativene til å monopolisere produksjonsmidler – alternativene til å eie? Hvilke følger må dette ha for samfunnsorganisasjon, og for menneskene som skal gjennomføre dette i praksis? Hvordan unngå fremmedgjøring av de sammenslutningene vi inngår for å oppheve fremmedgjøringa? Og – hvordan stille disse spørsmåla riktig?

Det kan lønne seg å diskutere dette nå, mens det fortsatt er åpne kanaler og ørens lyd å få.

Litteratur:

Økonomisk-filosofiske manuskripter finner du i:

• Karl Marx: Verker i utvalg 1. Filosofiske skrifter, Pax forlag 1972. ISBN 82 530 0258 0. (Ikke alle eksisterende manuskripter.)
• K Marx / F Engels: Økonomisk-filosofiske manuskript og andre ungdomsverker«, Progress, Moskva/Falken forlag, Oslo 1991. ISBN 82-7009-184-7 og 82-7009-185-5.
• Marx: Early Writings, Penguin Books 1975. ISBN 0 14 02 1668 5.

Annen relevant litteratur:

• Nasir Khan: Development of the Concept and Theory of Alienation in Marx’s Writings (March 1843 to August 1844), Solum forlag 1995. ISBN 82-560-0976-4.
• Karl Marx: Selected Writings in Sociology and Social Philosophy, redigert av Bottomore og Rubel, Penguin Books, Harmondsworth 1979 (1956). ISBN 0 14 020563 2
• Arne Næss: Filosofiens historie 2 – Fra renessansen til vår tid, Universitetsforlaget, 6. utgave, 1980. ISBN 82-00-05417-9.
• Terje Valen: Marxistisk renessanse – Kommunistisk offensiv, Vestanbok forlag, Voss 1992. ISBN 82-90451-43-1.
• Ingrid Åberg: «Folkrörelse – mobilisering eller kontroll», i Studier i historisk metode 13: Magt, normer og sanktioner, Universitetsforlaget 1978. ISBN 82-00-09471-5. Side 83-105.
• Solvejg Eriksen: Veldedighetens ofre – og andre historier om mennesker i livets hverdag. En annerledes novellesamling, Forlaget Oktober 1982. ISBN 82-7094-321-5.
• Jon Egil Brekke: Marxistisk filosofi – en kort innføring, bilag til Røde Fane nr 3, 1996.

av Jorun Gulbrandsen

Sosiobiologien er ikke en vitenskap, men en reaksjonær ideologi eller politikk, laget for å opprettholde urettferdige maktforhold, undertrykking, vold og ulik fordeling av ressurser. I USA er det sosiobiologer som bruker mye tid på å forklare at voldtekt er naturlig.

Nå skal du få høre om ei jente som var født med både mannlige og kvinnelige kjønnsorganer. Hun ble som mange andre operert som liten, og ble oppdratt som jente. Dette forteller en mann som heter Asbjørn Medhus i boka Hvor ulike er vi? Om biologiske kjønnsforskjeller (1996). Poenget med å fortelle historia er at han regner med at jenta hadde en større mengde mannlige kjønnshormoner enn det som er vanlig. Det er da Medhus viser hva han ser som kvinnelig og abnormt ukvinnelig oppførsel:

«Hun oppførte seg hele tiden som en gutt. Hun likte ikke å sitte inne og leke med dukker. I steden deltok hun i tøffe leker sammen med gutter, og hun kom ofte i slagsmål. I tenårene nektet hun å sitte barnevakt, og hun avslo å være brudepike, og hun var heller ikke opptatt av klær. Hun ble senere gift og fikk barn. Hennes hobby var orientering, der man som kjent må ha kroppslig utholdenhet og god retnings- og stedsans. Denne kvinnen hadde klart maskuline tendenser. Hun var helt ulik sin yngre søster, selv om de hadde vokst opp under likeartet forhold. Hva hadde gått galt med denne jenten?»

Sosiobiologien er en ideologi

Jeg har ikke greie på midd, fluer og høner, hvis liv blir brukt av sosiobiologer til å forklare menneskelig oppførsel. Jeg har en viss faglig bakgrunn for å vurdere det som skrives om hvordan jenter og gutter blir oppdratt og om undervisningas betydning. Ut fra en vurdering der jeg sjøl har fagkunnskap, må jeg si at det jeg har lest til nå, viser meg at sosiobiologien ikke er en vitenskap, men en reaksjonær ideologi eller politikk, laget for å opprettholde urettferdige maktforhold, undertrykking, vold og ulik fordeling av ressurser, og at dens propagandister ikke trenger å føre bevis for sine påstander. Medhus har skrevet en sosiobiologisk bok. Det betyr at han ikke behøver å dokumentere sine ville påstander.

Det er vi andre som får den vanskelige jobben å motbevise det vi mener er feil. Og det er det viktig å gjøre! For denne ideologien blir aktivt spredd i samfunnet. Jeg innleder til diskusjon om skolespørsmål, gutt/jente-problemstillinger, utdanningsreformer m.m. på store og små møter gjennomsnittlig en gang i uka, og har i det siste halvannet året stadig oftere fått spørsmål som viser at den som spør, lurer på om ingenting nytter, om alt er nedlagt i vår biologiske arv. Og om både jenter og gutter blir ulykkelige hvis vi forsøker å rokke ved naturen. Gutter er født slik, og jenter er født sånn. Henvendelser jeg får fra ulike miljøer, kan tyde på at sosiobiologien står ganske sterkt på universitetene i Norge.

Sosiobiologiske argumenter kan virke veldig logiske i starten, særlig hvis man ikke er religiøs, fordi de minner om at menneskene er et slags dyr. Vi som er naturvitenskapelig interesserte, kan tenke at sosiobiologien må ha mye for seg. Men problemet er at sosiobiologene ofte overfører den atferden de liker hos dyrene, rett over på menneskene. For eksempel så banalt som at hvis høner sitter på vagle, den ene høyere enn den andre, så viser det at menneskene på en naturlig måte trives i og lager et hierarkisk samfunnssystem. De har en teori eller ideologi om samfunnet, og velger atferd hos dyr eller menneskenes svært fjerne fortid som de liker. Og det er atferd som skal vise at svarte, fattige eller kvinner fortsatt skal holde seg på den plassen de har nå – eller verre steder.

Guttene krabber over prærien

I denne artikkelen rekker jeg bare å komme med noen eksempler som viser det lave nivået i boka til Medhus. Jeg har ikke plukket det dummeste, bare det vanligste. Så skal jeg gå nøyere inn på en påstand om jenter og språk, som det er vanskeligere å forholde seg lettvint til. Husk at her har vi å gjøre med en mann med høy utdanning. Bak på boka står det at Medhus er lege ved Volvat Medisinske Senter i Oslo (nok en grunn til å ikke gå dit), og at han er dr.med. i sosialmedisin og spesialist i psykiatri. Han har vel derfor en forskerutdanning, regner jeg med. Han er et levende eksempel på at for sosiobiologene er ikke fakta viktig, men ideologien.

Har du små barn? Bor du i et hus med to etasjer og ei trapp? Det er ikke sikkert at du trenger å sette på grind øverst og nederst i trappa hvis du har ei jente: «Det viser seg også at gutter som krabber omkring, eller som har begynt å gå, gjerne vil teste ut grensene for sitt område. De har en tendens til å ville begi seg langt bort fra den voksne, til et siderom eller ut en åpen dør. Den lille gutten har tydeligvis arvet litt av de samme egenskapene som menn hadde også for titusener av år siden.» (s. 31)

Kvinner står dyrene veldig nær

Forvekslinger på barselavdelinga? Ikke noe problem: «Det er også verdt å merke seg at kvinner som nettopp har født kan gjenkjenne sine egne barn blant mange andre, utelukkende ved hjelp av luktesansen». (s. 42)

Kvinnenes passe-barn-øyne

«Kvinner ser en aning skarpere enn menn i svak belysning, og det er i den røde delen av spekteret at hun oppfatter mer enn ham. … I godt dagslys er forholdet mellom kjønnene omvendt, da ser mennene best, selv om forskjellen er svært beskjeden.» (Ingen kilde.) Grunn: «For riktig lenge siden var det naturligvis en fordel for kvinnene å kunne ta hånd om barn og annet selv om det var mer eller mindre mørkt. For mennenes del var det nok viktigere å kunne se maksimalt godt i dagslys for å kunne oppdage byttedyr og fiender. Disse egenskapene har vi så fått i vuggegave». (s. 43).

Folk gikk kanskje ikke på jakt om natta når dyrene var ute? Og hva er «en aning» og «svært beskjeden»? Hva er de praktiske konsekvensene av teorien? Å «bevise» at mennene fortsatt er de beste jegerne? At kvinnene passer best til å stå opp om natta når et barn er sykt og gråter – fordi hun har best nattsyn? Spesielt når strømmen har gått? At mennene ikke burde være drosje- og trailersjåfører ettersom de må kjøre så mye om natta? Eller at kvinner egentlig passer best til å stå ved bålet med barna og vente på kjøtt – i tussmørke?

Kvinner er utilregnelige

Medhus forklarer at kvinner er noe utilregnelige i nesten halvparten av livet. Vanligvis varer menstruasjonen ei ukes tid. Men alle veit at vi også har problemer ei uke før. Når ei jente på ti år er sint på skoleveien bare fordi noen kaster ranselen hennes i bekken, roper guttene: «Skal du ha mens, eller!!» På folkemunne, etter at vi har lært om «premenstruelt syndrom», hører vi om «uka før». Altså «uka før» og «uka». Halvparten av måneden i mesteparten av vårt liv. Medhus skriver: «Studier har vist at av de kvinner som blir innlagt på psykiatriske eller medisinske avdelinger, befinner grovt regnet halvparten seg i den premenstruelle fasen eller i selve menstruasjonsperioden. Cirka halvparten av kvinnelige innsatte har begått sine kriminelle handlinger i den samme perioden. Man vet også at kvinner i denne fasen ikke er så gode bilførere og piloter som ellers, med øket risiko for uhell og ulykker.» (s. 64. Ingen kilder.)

Spørsmål: Hvor mange hadde drukket kaffe? Hvem er «Man vet»? Hvilket kjønn koster forsikringsselskapene mest når det gjelder trafikkulykker? Hvor mange kvinnelige flygere finnes det, og hvor er statistikken over deres uhell og ulykker?

Kroppen bestemmer

Det går an å le av dette. Men ikke av det neste: «I en del land oppfatter domstolene dokumentert premenstruell tensjon (dårlig oversettelse fra amerikansk, min anm.) som en formildende omstendighet ved lovovertredelser. Iblant har dette hatt betydning for selve tiltalen og for straffeutmålingen» (s. 64). Medhus drøfter ikke dette. Men det gjør en biologiprofessor som heter Anne Fausto-Sterling. Hun har skrevet boka Myths of Gender. Biological theories about women and men. Den boka kan jeg virkelig anbefale. Her går hun grundig inn på alle sosiobiologenes «bevis» fram til 1992. En av de tingene hun bekymrer seg over, er hvorvidt vi skal få et samfunn der menneskene bare blir sett på som en slags agenter for sine kropper. Hun refererer til en rettssak hvor en kvinne kjørte over og drepte kjæresten sin med bil. Kvinnen fikk betinget fengsel fordi hun hadde lidd av PMS i g jerningsøyeblikket. Sterling sier at dette er et rettsgrunnlag i Frankrike. Hun forteller videre om USA, der en mann ble frikjent for voldtekt, fordi kvinnen hadde anklaget ham mens hun var i en tilstand av «premenstruell irrasjonalitet». Kvinner kan også skade seg selv, – og deretter si at de ble mishandlet av mannen sin, – de tror det, men det er ikke sant, de er bare forvirret av PMS …

Medhus er absolutt inne på «det ustyrlige mennesket» når han beskriver mannen: «Mang en ung jente har nok feilberegnet mannen her. Hun hadde kanskje tenkt seg litt pirrende klining og ikke noe mer. Men hans respons ble kanskje raskt så voldsom at han ikke var til å snu.» Hvis han ikke var til å snu: Hva gjør mannen når han fortsetter? Hva gjør mang ei ung jente da? Går hun til legen med sine skader? Hva skjer hvis legen er sosiobiolog? Hun ba om det, kanskje?

Det er sykt å være kvinne

I hvor stor grad er påstanden om at kvinner er syke eller gale i halvparten av sitt liv, fremma av «big business»? Ingen kvinner kan heller komme unna det faktum at menstruasjonen en gang slutter å komme, – og det er sykdomstegn nok til å få en resept. Kvinnelivet utgjør et stabilt marked som består av halve verdens befolkning. Medhus er nok klar over det. Han forteller først at p-piller kan ha en gunstig effekt «blant annet på den premenstruelle hodepinen». «På samme måte kan kvinner som nærmer seg menopausen med fordel ta hormoner som finnes i …» (Så nevner han tre bestemte preparater) Er det noen som sponser Medhus?

Voldtekt er naturlig

I USA er det sosiobiologer som bruker mye tid på å forklare at voldtekt er naturlig. De beskriver hvordan blomster, stokkender og midd parrer seg, og forklarer at de har observert voldtekt. Dette er også typisk. De forandrer ordenes innhold, slik som voldtekt, og når de har fått en definisjon som de synes passer, sier de at den er naturlig og derfor også menneskelig. Sterling har vært nødt til å gå inn i grunnlagsmaterialet om stokkendene og andre for å avsløre propagandaen.

«Jenter er ikke så intelligente»

Sosiobiologene har strevd i flere år for å «bevise» at jenter er født dårligere i matematikk enn gutter. De synes at matematiske ferdigheter (ikke språk) er det tegnet på virkelig intelligens. Medhus repeterer: «Innen høyere matematikk og fysikk er de suverent dyktigste studentene alltid gutter», «sjakk-eliten er mannlig», «også gutters og menns gjennomsnittlige overlegenhet når det gjelder kartlesing føyer seg inn i dette realfagmønsteret» (s. 35). Som kilde nevner han bare den amerikanske psykologen Benbow, som allerede for mange år siden er møtt med sterk kritikk for måten hun gjorde undersøkelsene sine på, men som sosiobiologer siterer om og om igjen som om ingenting var skjedd. Dagbladet 8. mars: «Sammenliknet med kvinner utmerker menn seg stort sett på områder som matematikk og fysikk». Dagbladets kilde: Medhus.

Men vi kan jo bare gå til Norge: Den siste store internasjonale matematikkundersøkelsen (1996, Universitetet i Oslo) viser at jenter og gutter er like gode i matematikk. Noen ganger er jenter bedre: Handelshøyskolen i Bergen ga i fjor for første gang på seksti år toppkarakteren 9 i matematikk. Tre fikk full pott, og de var kvinner. Den fjerde var rett bak.

Sunni Ese undersøkte i 1996 765 elever fordelt på 25 videregående skoler som hadde valgt faget fysikk. Jentene hadde best karakterer. Det går i hvert fall ikke an å fortsette å prate om at gutter alltid er best fordi de er gutter. Hva er hensikten til Medhus når han ikke går til aktuell kunnskap, og ikke til den rikelige faglitteraturen som finnes på området «matematikk og kjønn», men bruker de gamle amerikanske historiene? Dårlig forlagsarbeid er dette også.

Hjernen er igjen på moten

Det er veldig vanlig for tida å hevde at jenter er språklig mye mer framskredne enn gutter, og at dette kommer av at jenter har en annen hjerne enn gutter. (For hundre år sida var det omvendt, så hjernen forandrer seg nokså fort, antakelig.) Dagbladet 8. mars i år: «Kvinnehjernen har større evne til å oppfatte og lære språk. Kvinnen bruker også begge hjernehalvdelene når hun snakker. Mannen bruker bare en. To områder i hjernen er viktige for talegavene. Kvinnen har flere celler i disse områdene enn mannen, opplyser forskere ved universitetet i Baltimore».

Bladet Illustrert vitenskap nr. 12, 1996: «Kvinner har bedre snakketøy og språklige ferdigheter enn menn.» Og kvinner har «en større konsentrasjon av den attraktive grå hjernemassen i hjernens to språksentre». I følge disse to publikasjonene skulle hjernen til kvinner og menn være temmelig ulike. Og så har vi ikke minst Asbjørn Medhus. Først slår han fast at jentene tilhører det rolige kjønnet, og så fortsetter han (s. 33): «Dessuten vet vi at jenter har klare fortrinn når det gjelder å oppfatte ord og andre lyder. Lesing og skriving har noe med hørsel å gjøre, ikke bare syn. Jenter er noe dyktigere når det gjelder å oppfatte og skille mellom forskjellige lyder. Denne feminine følsomhet for lydinntrykk blir av mange pedagoger oppfattet som grunnleggende for jenters gjennomsnittlige overlegenhet når det gjelder lesing og skriving.»

Jeg kan ikke uttale meg om antallet celler i hjernen, for det er virkelig ikke mitt fag. Jeg kan si noe om leseopplæring og stille noen spørsmål om metode og de praktiske konsekvensene. Jeg er ingen leseforsker heller, og har ikke full oversikt, men jeg har måttet skolere meg i leseopplæring og leseprosesser fordi jeg skriver lærebøker om dette. Det finnes en omfattende faglitteratur. Jeg må si at Medhus sin påstand om lesing og skriving, som han kamuflerer som «mange pedagogers», er ukjent for meg. Det er gjort mye arbeid i Norge for å finne ut hva som fremmer god leseutvikling hos barn. Det er viktig å finne svaret på det, slik at forholdene han legges til rette for at de aller, aller fleste barn kan lære å lese uten for mye strev. Målet er jo at de fortest mulig kan konsentrere kreftene sine om innholdet i det de leser, om lesegleden.

Betydninga av det språklige miljøet

Bente Eriksen Hagtvet undersøkte i sitt doktorarbeid hva tidlige lesere mestret. Kunnskap om hvilken språklig bevissthet tidlige lesere har, kan fortelle noe om hva som skal til. Og da kan de barna som strever, kanskje få hjelp. De tidlige leserne hadde blant annet bedre fortellerevne, snakka mer flytende, fortalte ofte vitser med poeng, kunne analysere lyder i ord, sette sammen lyder til ord, forklare ord som kunne bety ulike ting som hønas kam og hårets kam, kunne syntaktiske regler som «i den ene garasjen sto det en bil. I den andre sto det to … » (barna sa biler), – og mye mer. Dette kalles ofte «språklig bevissthet».

I et nytt leseprosjekt i Stavanger, Jåttenprosjektet, ble den sida av norskundervisninga som handler om trening i språklig bevissthet styrket, med gode resultater for leseferdighetene. Liknende aktiviteter er kjent fra blant annet Bornholmprosjektet og andre. Mange barn med vansker slutter å ha vansker. I sitt doktorgradsarbeid viste Vebjørn Skjelfjord at barna ikke først og fremst «lyttet ut lydene», men at de artikulerte dem for å finne dem (som når barnet skal skrive MOR og sitter og mumler og smaker: mmm…oooo…rrr, mmmmoooo, mmmmor…)

Medhus skriver om «følsomheten for lydinntrykk». Men barn lærer ikke å lese og skrive hvis de ikke er i et skriftspråkstimulerende miljø – uansett hvor gode de til å høre de fineste lyder! Medhus skriver om noe som har virkelig ikke har greie på.

Gutter og lesing

Gutter blir ofte framstilt som om de er nerder når det gjelder språk, av biologiske grunner. Det er sant at gutter leser mindre enn jenter. For eksempel er omtrent tre firedeler av bokklubbmedlemmene jenter og kvinner. Jeg kan ikke skjønne at det finnes holdepunkter som viser at dette kommer av biologi.

Professor Høyen og Lundberg skriver i boka Dysleksi (1992), litt om jenter og gutter. De regner alvorlige dyslektiske forstyrrelser hos 5-10% av befolkninga og drøfter ulike årsaker og definisjoner. Når det gjelder kjønn, sier de at det vanligvis registreres flere gutter enn jenter i forholdet 4:1. Samtidig viser de til forskere som hevder at hyppigere registrering av gutter kan komme av at guttenes problemer får større oppmerksomhet, slik at det finnes en underregistrering av jenter.

Jeg veit ikke svaret. Men hvis det er flere dyslektiske gutter enn jenter, er tallet likevel for lite til at det kan forklare hvorfor så mange gutter ikke leser bøker. Og det er hvor mange som leser bøker, som bruker språket, som er interessant. Hvis så mye som 10% av et årskull (ett årskull i Norge er nå vel 60.000 barn) har dysleksi, tilsvarer det vel 6.000 barn. Hvis 4.000-5.000 av dem er gutter, skulle det være en 25.000 gutter igjen uten spesielle vansker.

Hvorfor leser gutter lite?

Hvorfor leser disse 25.000 guttene så lite bøker (til sammen kanskje 250.000 gutter i grunnskolen)? Det kan antakelig bare skyldes kulturelle forhold og viser hvor stor betydning nettopp kulturen har. Men hva består denne «kulturen» eller læringa i? Blir jenter lest mer for enn gutter? Får jenter oftere bøker som gave? Snakker voksne mer med jenter enn med gutter når barna er små? Han språk liten prestisje i samfunnet, og skjønner gutter derfor at språk er en jenteting? Synes voksne at «gutter er gutter» og sender dem lettere ut og opp i trærne og vekk fra de voksne? Er det mer språk i jenters lek enn i gutters i vår kultur? Ser barna at kvinner oftere tar ansvaret for den sosiale snakkinga? Ser barna at mødre leser mer enn fedre? Summa summarum: Får jenter vanligvis mer trening i og motivasjon til å bruke språket, enn gutter?

Høna eller egget?

Jeg lurer også på: Hvordan kan de som måler språklige ferdigheter, vite om det er høna eller egget, de måler? Hvis de måler taleferdighetene til et to-tre års gammelt barn: Hva er det de måler? Hjernens mulighet (natur) eller barnets trening (miljøet, læringen, kultur)? For det går vel ikke an å måle taleferdighet før barnet har lært å tale … Og da har allerede læring skjedd. Og læring lager spor i hjernen. Så hvis forskere finner mer språklig aktivitet i jenters hjerner: Kommer det av at jenter er blitt utsatt for flere språklige aktiviteter? Og hvis forskjellene er så små at forskerne må krangle om dem: Hva er den praktiske betydninga?

Hva er de praktiske konsekvensene?

Hvis det skulle være forskjeller i språklige evner hos kjønnene, bør det viktigste spørsmålet være hva så? Men de som hevder alt dette med språk og kjønn, kommer aldri med noen forslag til tiltak. En skulle tro at de ville forsterke språkundervisninga til guttene på skolen. Men det kommer ingen slike forslag. Og det er egentlig også i tråd med ideologien: Siden alt er medfødt, er det ingen vits i å gjøre noe! Det nytter jo ikke likevel! Dette er synd. Jeg har sjøl god erfaring med å dele jenter og gutter noen timer i uka på skolen. Jeg har tenkt: Hva kan jeg nå gi gutter, som de får lite av i sin kultur her vi bor? Det har vært språk! Snakke, lese, bli lest for.

Kron og mynt, jenter taper

En skulle kanskje tro at sosiobiologene ville trekke konklusjoner om at gutter ikke burde ha visse jobber som har med språk å gjøre, så dårlige som de framstilles. Det er jo slik de skriver om jenter (jenter er dårlige i matematikk, at de er dårligere bilførere og flygere …). Men de trekker ikke slike konklusjoner når det gjelder gutter. De sier ikke at gutter ikke burde settes til å lese instruksjoner som flygeledere, lede industri, lese analyser om bankutviklinga, være journalister eller forfattere. Det er naturligvis bra. Men det viser at de biologiske forskjellene på forunderlig vis alltid viser hva gutter kan og hva jenter ikke kan. For gutter lager de muligheter. For jenter lager de hindringer.

Den dumme språkhjernen

Hvorfor er det så viktig for sosiobiologene å fortelle at jenter er så gode i språk? Jeg veit ikke. Min teori er: Alt snakket om jenters dyktighet i språk er ikke for å gi jenter jobber der språk er viktig, eller for å gi språkferdigheter status, men for å gi jenter en feminin natur, nettopp fordi språk defineres som det motsatte av den maskuline matematikken. (I tillegg kan en jo mistenke dem for å ville ha ingeniør- og teknikerjobbene sine for seg sjøl.) De lager aksen språk-matematikk som faller sammen med kvinnelig-mannlig som overraskende (!) faller sammen med følsom/sosial-intelligent og kropp-ånd.

Kvinners dyktighet ødelegger guttene

Det skrives mye om de dyktige språkkvinnene. Men det hjelper dem lite. For det første gir det ikke kvinnejobber med høy lønn.

For det andre er for mye av det gode ikke bra. Språket i en kvinnes hånd (munn), har nemlig en ødeleggende virkning på gutter. Grunnen til at gutter leser lite bøker i USA, er at det er så mange kvinnelige bibliotekarer. I Norge har jeg hørt at grunnen er at det er så mange kvinner i forlagene. Og ikke minst: Det er så mange kvinnelige lærere i barneskolen, at guttene får det veldig vanskelig der.

For det tredje får skrivende kvinner likevel dårligere kritikker enn menn, og færre får være med i Forfatterforeninga. Alt dette skulle kanskje vise at biologien (hvis den har noe å si her) ikke greier å slå seg igjennom maktforhold og undertrykking, bare for å nevne det!

Hormonene bestemmer samfunnet

Steven Goldberg er en erkereaksjonær sosiobiolog som mener at patriarkatet, mannsmakta, er hormonelt bestemt og sosialt uunngåelig. Medhus refererer til Goldberg: «Den amerikanske psykologen sier at higen etter makt er et generelt mannlig trekk. … I menneskehetens lange utviklingshistorie var det uten tvil nødvendig for mannen å holde fiender og motstandere borte fra boplassen eller leiren. For kvinnene, som ikke var like sterke fysisk, var det nok mer hensiktsmessig å bruke andre metoder å beskytte seg selv og ungene. Det var barna til disse mennene og kvinnene som klarte seg og som vokste opp. Dagens mennesker har overtatt deres gener.» (s.79)

Her har vi Medhus i en nøtteskall.

Kvinners blide ro

Det er ikke plass her til å gå inn på påstandene om den naturlige mannlige aggressivitet og den naturlige kvinnelige mildhet og følsomhet. Men påstandene blir brukt til å propagandere for at mennene skal lede samfunnet og bestemme, mens kvinnene skal passe barna på sin skjønne måte. Og alle blir glade da.

Ikke rasisme, men natur …

Sosiobiologene er forøvrig kjent for å bruke de samme argumentene mot svarte mennesker. Svarte er mer uintelligente enn hvite. Det er derfor ikke noen vits i å la svarte få høy utdanning, ettersom det er bortkasta penger osv. Steven Jay Gould har like grundig som Sterling gått inn i grunnlagsmaterialet til sosiobiologene i boka The Mismeasure of Man. Han avslører rasismen. Han kritiserer grundig teorien om en genetisk basert, uforanderlig intelligens. Anbefales!

De individuelle forskjellene er viktigst

I følge Dagbladet 8. mars 1997 sier professor i nevrofysiologi ved Universitetet i Oslo, Per Andersen: «Sannheten er at det råder full likestilling mellom kjønnene når det gjelder hjernekapasitet. Mannens og kvinnens hjerne fungerer tilnærmet likt på de viktigste områdene: Intelligens, kreativitet og evnen til medfølelse. … De individuelle forskjellene på oss mennesker gir mye større utslag enn knapt målbare forskjeller mellom menns og kvinners hjerne.»

Det er også mitt poeng: Folk er først og fremst individer. Det er samfunnet som oppdrar gutter til å bli guttete og jenter til å bli jentene, eller som danner kulturer eller mønstre som folk skal presses inn i (eller tilpasse seg, som det penere heter). Det er samfunnets maktforhold som bestemmer at den ene blir en uskolert fattig faen og at den andre kan velte seg i penger eller bøker.

Konklusjoner

Det er mulig at Medhus sin hensikt bare er å gjøre penger på å selge medisiner og på å være familierådgiver som skal få folk til å bli lykkeligere ved å godta «de naturlige forskjellene». Han er uansett i dårlig selskap.

Sosiobiologien er en gunstig ideologi for den oppråtnende kapitalismen. Det er ikke rart at den har et oppsving. Nå for tida blir flere og flere mennesker kasta ut i fortvilelse og fattigdom, også i USA og Europa. Ungdom og kvinner med barn bor under bruene i storbyene. Tiggernes skare vokser. Verden skriker på rettferdighet. «Solskinn og brød og ånd eies av alle,» skreiv Nordahl Grieg. Men for å få til det, må hele det kapitalistiske systemet kastes, styrtes, knuses, jevnes med jorda. For at folk ikke skal bry seg så mye om det, trengs ideologier som baner vei for angrep på fattige og som demper viljen til opprør. Da kommer også sosiobiologene, som i USA ofte er finansiert av de aller mest reaksjonære kreftene, de som vil ha raskere sosiale nedskjæringer, de som mener at fattigdom er medfødt («naturen sørger for at de beste klarer seg»), da kommer de med sine tilforlatelige forklaringer og påstander. Og som blir gjentatt og gjentatt av folk som ikke gidder å stille et eneste kritisk spørsmålstegn. Jeg blir fortvila når jenter som er flinkest i matematikk, tror de er dummest – fordi de hører de voksne til stadighet gjentar den gamle løgnen. Jeg blir fortvila når voksne folk som Medhus forteller gutter og jenter at «gutter ikke er til å snu» og at jenter ofte er utilregnelige når de har mens.

Jeg har gjort små forsøk på å ta opp kampen på møtene jeg er. Se også bladet til Humanetisk Forbund nr 2, 1997, Bedre Skole nr 2, 1997 (Norsk Lærerlag), Likestillingsrådets årsmelding for 1996. Men min tid er knapp. Jeg ønsker kontakt med andre interesserte som kan bidra.

Litteratur:

• Asbjørn Medhus: Hvor ulike er vi? Om biologiske kjønsforskjeller, (1996) Gyldendal
• Anne Fausto-Sterling: Myths of Gender. Biological theories about women and men, (1992) ISBN 0-465-04792-0
• Stephen Jay Gould: The Mismeasure of Man, (1996) ISBN 0-393-31425-1

---

Grobotnen for den folkelige rasismen er komplisert. Det er ikkje lett å overtyde ein arbeidslaus om at anti-rasismen er moralsk betre enn rasismen, når du ikkje kan gi noen løysing på problemet med arbeid, med fattigdommen, eller med den nagande frykta for å havne i den nedgåande spiralen.

Det nyliberale programmet som ligg i EØS-avtalen og Maastricht-traktaten, med kapitalen sine fire fridommar som kjerne, skaper ein økonomisk, sosial og politisk krise i EU. Vi har sett stor vekst av open framandfrykt og rasisme utvikle seg i Vest-Europa dei siste ti åra. Ekstreme høgreparti har hatt stor framgang i val i fleire land. Vi kan nemne Frankrike, Italia, Østerrike og i belgisk Flandern. I andre land har desse partia vunne lite fram i val. Her kan vi nemne Nederland, England, Spania, Portugal og Hellas. Likevel er det slik at den fascistiske frammarsjen i dei førstnevnte landa også kan gi lærdommar for mindre utsette land, som til dømes Norge.

Front National

I 1984 debuterte Front National i Frankrike, under leiing av Le Pen, under valet til Europarådet. Oppslutninga da var ikkje så stor. Men ved første runde i presidentvalet i fjor vår fekk Le Pen 15,07% av stemmene. FPÖ i Østerrike fekk i 1983 4,9% av stemmene i val. 11 år seinare, etter at Jörg Haider hadde tatt over leiinga av partiet, fekk det 22,6%. Vlaams Blok i Belgia, under leiing av Karl Dillen, fekk 1,8% ved val i 1978 og 12,3% ved valet i 1995.

Eg skal no sjå litt nærare på utviklinga i Frankrike. I røynda har ikkje Front National auka oppslutninga si så mykje sidan presidentvalet i 1988, da Le Pen fekk 14,39% av stemmene. Det vil seie ein auke på omlag 200.000 stemmer (frå 4.375.894 i 1988 til 4.570.838 i 1995). Men dette talet skjuler ei svær endring. Frå 1988 til 1995 har klassesamansettinga av Le Pen sine veljarar endra seg drastisk. I 1988 fekk han først og fremst oppslutnad frå dei frie yrka (bønder, handverkarar, handelsmenn og profesjonane). No har dei stor grad forlate han. I staden har han fått auka oppslutnad frå funksjonærar (+5%) og spesielt frå arbeidarar (+11%). Front National (FN) er no det partiet som har størst oppslutnad (27%) frå det tradisjonelle proletariatet i Frankrike. I 1988, seier kommentatorar, var Le Pen leiar for butikken, i 1995 er han leiar for fabrikken.

I tillegg har oppslutninga konsentrert seg aust for ei linje som går mellom Le Havre, Paris og Marseille, der den gamle kjerneindustrien låg. I vest er oppslutninga mindre.

Le Pen

Noen eksempel kan vise kva som har skjedd. I regionen Nord-Pas-de-Calais med mange nedlagte gruver fall arbeidarane si oppslutning om Sosialistpartiet frå 42% til 21% mellom 1988 og 1995. Samstundes auka Le Pen oppslutninga si frå 16% til 27% – meir enn noen av rivalane. Det franske kommunistpartiet si oppslutning var stabil med 17%. Oppslutninga om Front National var særlig stor blant dei unge mannlige arbeidarane. FN fekk stemmene til 32% av dai mannlige arbeidarane under 35 år.

Dessutan må vi merke oss at FN etter dette presidentvalet også har gjort det godt i lokalval, i motsetnad til utviklinga etter forrige presidentvalet for 7 år sidan. Ved lokalvala i 1995 fekk FN meir enn 10% av stemmene i nesten halvparten av byane med over 30.000 innbyggarar og gjorde det godt i visse delar av Paris, Lyon og Marseille. Typiske eksempel er forstadene Vitrolles nær Marseille og Dreux nær Paris.

Lov og orden

Begge desse stadene er såkalla «sovebyar» med omlag 35.000 innbyggarar. Her er ikkje samfunnet organisert rundt arbeidsplassar. I staden er desse bydelane oppsplitta, slik som min bydel, Åsane i Bergen. Vitrolles har ikkje noe senter, men er samansett av grupper langs motorvegen som er fiendtlige til ny innvandring frå Nord-Afrika. I Dreux, som riktignok har ein Renault-fabrikk, bur det pendlarar som ofte er forgjelda og som har ein tendens til å vere mistenksomme mot dei som lurer rundt hagegjerdet. Trongen etter «lov og orden» sikrar FN sin suksess her og i andre byar.

Det er også viktig å vere klar over at rasistisk vald ikkje får folk til å ta avstand frå FN, men styrkar oppslutninga om partiet. I det tidligare kommunistiske Le Havre blei ein tunisar myrda like før valet, og FN fekk 20% av stemmene. Store protestar frå unge immigrantar i Noisy-le-Grand nær Paris, då politiet drap ein av dei, førte til at FN auka oppslutninga si monalig.

Korleis har dette skjedd, og kva kan vi lære av det?

• Den økonomiske krisa har ramma fabrikkarbeidarane hardast. Utviklinga av arbeidsløyse og uvisse, nedgangen i kjøpekraft, nedrigging av velferdsstaten, enda mindre muligheit til å stige opp sosialt, utstøyting til gløymde forstader, ei stilling som blir stadig meir utsett.
• Og under alt dette, dei viktigaste grunnene: krisa i arbeidarrørsla som i Frankrike har blitt særlig skarp, og oppløysinga av det sosiale kompromisset av 1945 under trykket frå den imperialistiske monopolkapitalen si nye runde i erobringa av verda (i tilslørande borgarlig språkbruk kalla globalisering).
• Borgarkrigen i Algerie og frykten for kva det kan føre til.
• Og så kjem frykten for oppløysinga av nasjonen og undecrlegging under Tyskland som eit resultat av EU og Maastricht-avtalcn.

Den eine sida av dette er den spesielle utviklinga av produktivkreftene i verdsmålestokk som kapitalismen no fører til. Dei europeiske fabrikkarbeidarane har blitt angripne frå to kantar. Den heimlige teknologiske utviklinga har gjort det mulig og nødvendig å minske talet på produksjonsarbeidarar. Dessutan har dei fått konkurransen frå ein del land med lågare lønsnivå og dårligare arbeidsvilkår og stadig meir avansert teknologi, som Japan, Korea, osv, og no etter kvart også Kina og India, land i Aust-Europa osb. Det har ført til nedlegging av heile industriar. Dette skjedde først i industriar som sysselsette mange kvinner, som spinne- og veveindustrien. Men for kvinnene opna då (på 70- og 80 talet) seg den offentlige sektoren med alternative arbeidsplassar.

Mannlige arbeidarar ramma

Då kjerneindustrien med hovedsakelig mannlige arbeidarar blei ramma, var det i Frankrike ingen alternativ for arbeidarane der. Og særlig ikkje for dei unge mannlige arbeidarane. Monpolkapitalen svarte dessutan på konkurransen ved å innføre stadig meir arbeidssparande teknologi og å presse lønnene og arbeidsvilkåra i dei rike landa nedover i retning nivået til dei argaste konkurrentane.

I Norge gjekk nedlegginga av den ganske store skipsverftsindustrien og innskrenkinga av byggemarknaden mykje greiare enn i Frankrike, fordi mange av arbeidarane her fekk arbeid i verksemder som produserte for «olja».

Den andre sida er oppløysinga av den sosialdemokratiske arbeidarrørsla og sosialdemokratiseringa av den kommunistiske arbeidarrørsla. Heile den organiserte arbeidarrørsla har vore garantisten for kompromisset frå 1945, som gjorde det mulig for monopolkapitalen å behalde statsmakta i ein situasjon der entusiasmen blant arbeidarane i «Vest» for Sovjet, Stalin og kommunismen var på topp og der borgarskapet frykta for makta si. Prisen dei betalte var ein god del demokratiske og sosiale rettar til arbeidarane. Grunnlaget for kompromisset var relativt høg profittrate i systemet slik at dei smulane som gjekk til velferd for folket ikkje tynga profittmassen noe særlig. Det vart det slutt på opp gjennom 1970-talet.

Arbeidarpartia og fagrørsla blei etter 1945 bygd opp innan rammene for dette kompromisset. Og dei har i toppen vakse tett saman med det borgarskapet og den staten som har styrt systemet. Når så monopolkapitalen ikkje har bruk for dette kompromisset lenger, og når den kommunistiske faren er utradert, kan heller ikkje den organiserte arbeidarrørsla gjøre noe for arbeidarane.

Tannlaust reformparti

Arbeidarane i Frankrike har blitt svikta av leiarane sine. Ingen har klart å utforme eit nytt truverdig radikalt alternativ enno. Det sosialistiske arbeidarpartiet til Mitterand har endra politikken sin etter monopolkapitalen sine nye behov og sett ut i livet dei tiltaka som har ramma arbeidarane. Kommunistpartiet fungerer også som eit tannlaust reformparti.

Vi kan konkretisere dette. Den industrielle «restruktureringa» har treft arbeidarane i privat sektor med full kraft i form av massive kollektive oppseiingar, omkasting av faga, kvalifikasjonane og utdanninga knytt til innføringa av ny teknologi, nye organisasjons- og arbeidsformer (meir deltids-, halvtids-, utids-, kontraktsarbeid, individuell lønsfastsetting osv), meir arbeidsløyse, meir usikkerheit for morgondagen.

Resultatet har blitt veksande ulikskapar mellom kvalifiserte og ikkje-kvalifiserte, unge og vaksne, menn og kvinner og franskmenn og «framande». Det er blitt skjerpa konkurranse mellom dei forskjellige kategoriane og individa og reaksjonar i form av fortviling og raseri som har gitt seg utslag i førartenking, sexisme, rasisme og sjåvinisme.

Medlemstalet i fagforeiningane og arbeidarpartia har minka, arbeidarnettverka er blitt svekka gjennom spreiing av dei beste folka, desorganiserte av nedleggingar, arbeidsløyse og fattigdom. Solidaritetsnettverka, som dei hadde skapt i visse foretak og bydelar, har litt etter litt blitt oppløyst, arbeidarkollektiva har mist identiteten sin (organisatorisk og ideologisk) og dermed har dei opna for at Front National har rykt inn.

FN har klart å røre borti den protesthaldninga og det naget som finst mot heile utviklinga. Det er eit slags passivt opprør utan fastlagt mål og utan middel som ein kan gripe til, eit opprør som naturlig spring ut av ein livssituasjon som blir oppfatta som djupt urettferdig og som det dessutan er umulig å komme ut av. På den eine sida ein uomgjengelig auke i alle dei virkelige plagane (arbeidsløyse og usikkerheit, fattigdomsutvikling, redsle for morgondagen osv) som veg tungt i dagliglivet til det arbeidande folket.

Dette blir blanda med tenkte plagar som det moralske og andelige forfalhlet eller trusselen mot den franske identiteten. Frå venstre blir dette møtt med kalde ord om resignasjon ovafor den kapitalistiske orden, som ein dessutan ikkje kan gjøre noe med. Vi kjenner att Solheim (SV) sine ord om at kapitalismen vil vare lenge enno, og at vi må innrette oss etter det. Det er bare Front National som har målbore i folk sitt eige språk klagen og opprørsskriket frå dei som denne orden knuser meir og meir for kvar dag. På den andre sida har også FN gitt dei syndebukkar i form av immigrantar og i form av politikarar, både frå venstre og høgre, som bare er opptekne med å fremme sine eigne interesser. I tillegg møter FN folk si kjensle av å vere sett utanfor, av ikkje å vere verd noe, med ein ny identitet og ein ny æreskjensle – det å være fransk, eller betre løftet om ei felles redning. FN piskar opp ei stemning som er skildra som «dei tapre folka som går saman om å avsky».

Den folkelige rasismen

Her kan vi sjå litt av kor komplisert grobotnen for den folkelige rasismen er, og kvifor dei fleste midla som blir brukt for å kjempe mot han ikkje kan lukkast. Dei store orda og prinsippa nyttar ikkje her. Sjølvsagt er det rett å kjempe for demokrati, men kva tyder valdemokratiet når du misser jobben og huset og blir fattig? Den humanistiske vrien er heller ikkje til noen nytte. Forsøk å overtyde ein arbeidslaus om at antirasismen er moralsk betre enn rasismen, når du ikkje kan gi noen løysing på problemet med arbeid for han, med fattigdommen hennar, eller med heile den situasjonen som skaper den nagande frykta for å havne i den nedgåande spiralen.

Det du risikerer er at dei humanistiske ideala blir forkasta som tomme frasar, om ikkje beint fram løgner. Elendet er dauv for moralske leksjonar.

Men det er akkurat det samme med den historiske vrien. Påvising av nazistane sine brot osv, er heller ikkje tilstrekkelig. Sjølv om dette er nødvendig for å kjempe mot det ekstreme høgre i dag, så er det ikkje nok til å nøytralisere dei fenomena som uunngåelig fører dei laga av folket som både er ramma av den økonomiske og sosiale krisen og som er ute av stand til å forsvare seg sjølv, i retning fascismen.

Bare ei atterreising / nyskaping av eit heilskapelig alternativ som både fremmer den daglige kampen mot angrepa og som opnar for ein veg ut av heile det systemet som skaper krisene, kan få desse folka til å vende seg i ei anna politisk retning. Men det tyder kamp for å oppheve kapitalismen, samstundes som det krev kollektiv kamp mot å bli lessa på dei daglig større børene som den kapitalistiske «utviklinga» no skaper.

Dei siste hendingane i Frankrike viser at mange folk vil ein slik kamp, og at dei kan sette han i gang og vinne visse delsigrar. Mangelen på det heilskaplige alternativet var ein av grunnane til at opprøret før jul ikkje hadde enda meir kraft. Og det gjorde at borgarskapet eit stykke på veg faktisk kunne nedkjempe motstanden. Ein annan grunn var at det gamle fabrikkproletariatet stort sett var på sidelinja. Det var dei offentlig tilsette som dreiv fram det siste opprøret i Frankrike. Kjerneproletariatet innan transport (den statseigde jernbanen) var eit tyngdepunkt i opprøret. Kvinnene i offentlig sektor utgjorde ei stor kraft også. Og ein av dei splittande og passiviserande faktorane var fascismen sin erobring av ganske store delar av det tradisjonelle proletariatet som er i minsking og oppløysing.

Det som skjer no – ikkje bare i dei fattige – men også i dei rike landa, viser eigentlig så tydelig som råd er, at systemet ikkje lenger er i stand til både å forrente kapitalen og å halde oppe dei breie massane sin levestandard. Det viser i praksis at den fiendtlige motsetninga mellom den kapitalistiske akkumulasjonen og den folkelige velferden, som Marx sa var typisk for kapitalismen, virkelig er til stades også i dei rike landa. Og at ho utviklar seg raskt. Det viser at det ikkje finst noen veg utanom Marx si løysing på problemet heller.

Den fascistiske reformismen

Utviklinga i Frankrike reiser med full tyngde spørsmålet om korleis det gamle kjerneproletariatet, som no i for stor grad vender seg frå den sosialdemokratiske til den fascistiske reformismen, kan bli vunne for eit heilskapelig alternativ til venstre. Viss ikkje dette spørsmålet blir løyst, så minkar sjansene for å vinne dei kampane som no ligg framfor arbeidarklassen og folket.

Utviklinga viser også at det nyare proletariatet i offentlig sektor og i tenesteyting (med eit fleirtal av kvinner), som enno ikkje heilt har skjønt makta si og rolla si, no trer fram på scena med ganske stor kraft. Dette proletariatet er også for tida mindre mottakelig for propagandaen frå Le Pen. Men så har dei heller ikkje enda blitt ramma av krisa med samme brutale kraft som det gamle kjerneproletariatet. Mykje erfaring tyder på at mange av dei også kan søke til ytre høgre dersom det ikkje finst noe truverdig heilskapelig alternativ til venstre. Om noen kan vise til noe anna slikt alternativ enn oppheving av kapitalismen – dvs kommunismen – så vil ikkje det vere truverdig. Og det seier eg med alle dei delte erfaringane frå «dei virkelig eksisterande sosialismane» klårt i minne.

Svært mange stader i verda har monopolkapitalen gått vekk frå den sosialdemokratiske politikken fordi han no er eit umulig alternativ. Den nye forma for monopolkapitalistisk liberalisme vil på si side føre til det som liberalismen har ført til tidligare i historia stadig meir monopolisering med større kriser og krigar. Alternativet, som det imperialistiske monopolborgarskapet da vil sitte igjen med, er fascismen. Det veit dei, og dette alternativet bygger dei derfor opp no rett for augene på oss, som ein siste garanti for makta si. Og dei lurer med seg dei som bare har seg sjølv å drepe dersom dei går på limpinnen.

Det er mellom anna dette som gjør det heilt naudsynt med ein allianse mellom dei som vil avgrense kapitalen sine skadeverknader og dei som vil oppheve han. Og som gjør det nødvendig å ga opp ein grense mellom dei som strever etter reformar fordi dei set dei menneskelige behova framfor kapitalen sine behov og dei som bare vil reformere vekk kapitalen sine verste skadeverknader fordi dei eigentlig set kapitalen sine behov høgast. Til dette treng å utvikle ein vi-bryr-oss-ideologi som kan sameine alle til felles kamp mot den moderne imperialismen, for stetting av rimelige menneskelige behov og for eit medvite samvirke mellom frie individ.

Norge

I Norge er ikkje utviklinga så brutal som i Frankrike, så vi har kanskje litt betre tid på oss til å klare det. Men ventar vi for lenge, kan det bli for seint, og da kan det bli 100 år med rase og fundamentalistisk religion.

Marxistar kan ikkje bruke marxismen nett som han var/er heller, fordi vi ikkje kan følge direkte i spora til dei «virkelige sosialismane» i Sovjet og Kina osv, og fordi vilkåra andre stader i verda har endra seg sidan «klassikarane» skreiv ned sine røynsler. Vi må tvert imot lære alt vi kan av dei positive og negative erfaringane i desse statane. Vi må lære av utviklinga i dei «fattige» landa, pluss ta med i rekneskapen alle dei vilkåra som finst i dei høgt utvikla kapitalistiske landa, for å skape entusiasme for «ein sosialisme som verda enno ikkje har sett» og ein kommunisme i Karl Marx si «ånd». Derfor må marxismen gå gjennom ein renessanse for å få ny kraft, både i arbeidet med politiske alliansar og i det langsiktige arbeidet for ein moderne og sosial kommunisme.

---

Kjelder

Opplysningar frå artiklar i Le Monde Diplomatique, sidene 3-5, for desember 1995 (Rinke Van Den Brink og Alain Bihr: «L’extrème droite à la conquète du prolétariat) og frå New Left Review, sidene 94-100, for juli/august 1995 (Gavin Bowd: «La fracture sociale»).

---

Er vår oppgave er å arbeide for at Ungdom mot EU skal overleve, og på sikt arbeide for at UMEU skal bli en bred front? Er SOS Rasisme en enhetsfront eller en folkefront?

Dimitrovs åpningsforedrag på Kominterns 7. verdenskongress i 1935 skjedde på et avgjørende tidspunkt for den kommunistiske verdensbevegelsen. Arbeiderbevegelsen hadde lidd store nederlag. Fascismen hadde vunnet i Tyskland og Italia, og var i sterk vekst i Spania, Frankrike og Østerrike. Året 1935 var ikke det lyseste for den kommunistiske verdensbevegelsen.

I talen sin tok Dimitrov et oppgjør med sosialfascisme-teorien (som sier at sosialdemokratene er fascister i sosialistiske klær), og la fram en ny strategi, en strategi for enhet i arbeiderklassen – en arbeiderklassens enhetsfront mot fascismen.

Bakgrunnen for linjeskiftet var en erkjennelse av at sosialdemokratene og kommunistene i Tyskland hadde brukt mesteparten av tiden til å bekjempe hverandre i steden for å slåss sammen mot NSDAP. Sosialdemokratene og kommunistene hadde samlet sett større oppslutning i valg, flere aktivister og kunne kanskje ved felles aksjon stoppet en nazistisk maktovertakelse.

Dimitrov

Dimitrovs tale til verdenskongressen og vedtakene som ble gjort, betydde et vendepunkt i kampen mot fascismen. Strategien med å bygge enhetsfront i kampen mot fascisme betydde at kommunistene skulle gå sammen med sosialdemokrater og andre retninger innenfor arbeiderbevegelsen, mot den felles fienden.

Enhetsfrontpolitikken var ikke bare skrivebordspolitikk, og kom til å bety mye for å stoppe fascismen. I Frankrike klarte kommunistene å smi sammen en folkefront som forhindret en fascistisk maktovertakelse. I Spania klarte en folkefrontregjering å gjøre et fascistisk militærkupp om til en tre år lang borgerkrig. Da den 2. verdenskrig kom, var fascismen som politisk bevegelse på tilbakegang, og utgjorde ikke noen umiddelbar trussel i de landa som ikke allerede hadde tapt for fascismen. Mye av dette må tilskrives enhetsfrontpolitikken.

Enhetsfrontens politikk og program var den opprinnelige enhetsfrontens program (slik Dimitrov la det fram):

• 1. Felles kamp for å velte konsekvensene av krisa over på de herskende klassenes skuldre.
• 2. Felles kamp mot alle former for fascistisk offensiv, forsvar for de borgerlig-demokratiske rettighetene.
• 3. Felles kamp mot en ny imperialistisk krig.

Dette var Kominterns minimumsplattform i arbeidet med å bygge opp enhetsfronter i de ulike landene. Måten enhetsfronten skulle arbeides fram, måtte bli forskjellig fra land til land, men det som var felles var at den skulle arbeides fram på grunnplanet, i hvert fall i teorien. Historien har vel vist at det i vel så stor grad var topp-plansforhandlinger som førte fram til avta len mellom sosialdemokratene og kommunistene.

Med basis i en enhetsfront var strategien å utvikle den videre til en folkefront. En front hvor arbeiderklassen trekker med alle de undertrykte og framskrittsvennlige klassene, småbønder, fiskere, radikale byborgere osv.

Enhetsfrontstrategien var et viktig framskritt for den revolusjonære bevegelsen. Da ml bevegelsen ble bygd opp på begynnelsen av 70-tallet i Norge, var Dimitrov noe av det som ble studert mest. Enhetsfronten er en strategi for å samle arbeiderklassen til kamp, ikke ved proklamatoriske paroler å la IS, men ved å arbeide for en kampenhet på enkeltsaker hvor det er mulig. Når Dimitrov kritiserer de tyske kommunistene for å ha vært proklamatoriske og ikke vært opptatt av folks problemer og behov, så er dette en riktig kritikk i dag. Det er en kritikk dagens revolusjonære heller ikke går fri for. Den revolusjonære bevegelsen i Norge har vært lite flinke til å gripe folks problemer og behov for å gjøre noe med dem.

Nei til EU

Den revolusjonære bevegelsen i Norge i dag skiller ikke lenger klart mellom enhetsfront og folkefront. Det fører til problemer.

I seg selv er det ikke så farlig å blande sammen ordene. Det som blir feil, er i praksis å forveksle disse to typene fronter. Fordi enhetsfronten og folkefronten har ulik karakter, krever de ulik taktikk, og kan brukes til å oppnå forskjellige ting.

Det er for eksempel ikke alltid mulig å få folkefronten Nei til EU til å støtte krav om lønnsforhøyelser ved tariffoppgjøret. Nei til EU er først og fremst en nasjonal allianse bestående av grupper fra alle klasser, med innbyrdes motstridende interesser i mange viktige spørsmål. Det som forener, er kampen for å opprettholde Norge som en selvstendig nasjonalstat, og ikke så veldig mye mer.

I Nei til EU står ulike klasser mot hverandre. Fronten er i stor grad ledet av landbruksmonopolet som er en fraksjon innenfor i borgerskapet. Selv om den delen av borgerskapet ønsker å holde Norge utenfor EU, er det andre ting de mener like mye eller mer. For disse er et aktivt grunnplan som ikke står under ledelse av de tradisjonelle borgerlige partiene en trussel, et problem som de forsøker å gjøre noe med.

Når det gjelder EØS kampen i Nei til EU, så gjelder det samme. Store deler av borgerskapet i fronten aksepterer markedets fire friheter. (SP stemte for WTO og Hallvard Bakke er for EØS). I en front hvor det er disse som sitter med makten er det et uavklart spørsmål om det i det hele tatt er mulig å drive en effektiv EØS-kamp uten at fronten sprekker. Når vi arbeider for at NTEU skal arbeide mer aktivt mot EØS – kan vi hvis vi lykkes å gjøre Nei til EU mer aktiv mot EØS oppleve at disse gruppene splitter ut.

Ungdom mot EU

I Ungdom mot EU (UMEU) er frontens karakter et viktig spørsmål. Fram til i dag har UMEU vært en front som har representert bredden blant ungdom. Kampen om UMEU skal legges ned, sammen med kampen om de politiske ungdomsorganisasjonene skal ha veto rett i organisasjonen har ført til en innsnevring, spesielt i ledelsen. Det er viktig å finne ut om det i det hele tatt er mulig med en bred front mot EU blant ungdom nå, eller om vår oppgave er å arbeide for at UMEU skal overleve. Og på sikt arbeide for at UMEU skal bli en bred front igjen. Det vil i så fall bety å føre en bevisst politikk for at UMEU skal få en bredere politisk og organisatorisk basis.

Er SOS Rasisme en enhetsfront eller en folkefront? Problemet i EU-arbeidet er lite i forhold til problemene i de antirasistiske organisasjonene. Spesielt tydelig er dette i SOS Rasisme. SOS Rasisme forsøker å bli minst tre ulike fronter på en gang. De bygger en front hvor alle ulike politiske retninger og sosiale grupper skal høre hjemme. Samtidig bygger de en front som er imot EU, skal legge vekt på klasseagitasjon og være klart anti-imperialistisk. Og noen vil bygge en snevrere mer militant organisasjon.

SOS Rasisme

Jeg tror ikke SOS Rasisme kan være alt dette på en gang. SOS Rasisme trenger å sette seg ned å analysere hva slags front de bør være. Hvis de ønsker å være en folkefront mot rasisme og fascisme er fronten for snever. Både politisk, og i ledelsen på ulike nivåer. Skal SOS Rasisme være en reell folkefront betyr det at fronten må ha en politikk og en ledelse som reflekterer det.

Ønsker SOS Rasisme å bli en enhetsfront, trenger organisasjonen å sette seg ned for å utvikle klarere politikk og klarere paroler i viktige spørsmål som arbeidsløshet, den norske kapitalismens utvikling og statens klassekarakter. I tillegg er det avgjørende at enhetsfronten SOS Rasisme ser at organisasjonen bare er en del av en mye bredere anti-rasistisk og antinazistisk front.

Selv mener jeg at SOS Rasisme kan bli en reell folkefront som omfatter grupper langt utenfor venstresiden, og folk som i dag ikke har noen organisasjon til å slåss mot rasisme og fascisme. Men det krever at SOS Rasisme blir bredere, både politisk og organisatorisk.

Fram med Dimitrov!

Etter mitt syn er det på tide å finne fram Dimitrov igjen. Det er lenge siden han har blitt lest, og det merkes. Etter mitt syn har den revolusjonære bevegelsen to store problemer som vi trenger klarhet i, og få gjort noe med i praksis. Det første og kanskje alvorligste problemet er at bevegelsen ikke lenger arbeider i fronter med en målsetning om å bygge opp en front som kan knuse kapitalismen. Folks arbeid i fagforeninger, rester av solidaritetsorganisasjoner og andre foreninger er preget av at perspektivet om å bygge opp en enhetsfront ikke er tilstede.

Jeg tror også at Kominterns forslag til plattform for enhetsfronten kan tas fram igjen. Det bør gi flere enn meg en følelse «deja vu».

Det er behov for en enhetsfront i Norge. Vest Europa er i økonomisk krise, en krise som kommer til Norge i løpet av et par ar. Fascismen er på framgang, både som bevegelse og i form av en fascisering av styresettet. Det er krig i Europa. Norge deltar som støttetropp. Det er av stor betydning at vi klarer å slåss fram en enhet i forhold til disse spørsmålene. Arbeidet med 1. mai er viktig i dette perspektivet.

Rigmor Tollan er medlem av AKPs landbruksutvalg.

---

Politikere og landbruksekspertise verden over er kapitalens forlengede arm, og både nasjonale lover og internasjonale bestemmelser tar i stadig mindre grad hensyn til at dyr, mennesker og natur blir syke av moderne landbruk.

Det er to hovedgrunner til liberaliseringa av verdenshandelen med mat: Kapitalens jakt på maksimalprofitt og teknologiske nyvinninger. Den siste av de to årsakene er mest konkret og kanskje derfor mest fattbar. Den handler om bioteknologiske oppfinnelser som nå er i ferd med å revolusjonere verdens matvareproduksjon. Det som konkret har skjedd, er at genforskere har klart å isolere enkeltgener. Disse har så blitt innsatt i organismer der de ikke naturlig hører hjemme. Hensikten med disse forsøkene er å produsere nye, kunstige arter som er mer lagringsdyktige, har et bedre forsvar mot sykdommer og gir større avkastning enn de arter som har beholdt sin naturlige arvemasse. Mange kritiske røster hevder at forskningen på dette området er helt ute av kontroll, og at vi ikke aner hvordan konsekvensene kan bli på lang sikt, verken for de gentuklede produktene eller for menneskene som spiser slik mat. Fra forskerhold hevdes det derimot at genmanipulering ikke er en ny forskningsgren. Det nye er bare at man nå direkte går inn og forandrer på organismenes arvemasse i stedet for å drive tradisjonelt avlsarbeid gjennom krysningsforsøk.

I politisk sammenheng er det interessant å registrere hvem som driver fram bio- og genteknologien. Forskerne er bare brikker i et spill. Det er den internasjonale storkapitalen som står bak disse svært kostnadskrevende forskningsprosjektene. Hensikten er å fremstille plante- og dyrearter som på markedet konkurrerer ut de opprinnelige variantene. For å sikre seg eneretten til de nye, konkurransedyktige produktene, krever industriselskapene patentrettigheter på dem. Resultatet blir at bønder verden over som vil ta i bruk genmodifiserte planter eller dyr, vil måtte betale høye avgifter til patentinnehaveren. Det er bare et tidsspørsmål når dette er et faktum, for industrien er i ferd med å presse fram politiske vedtak om retten til å ta patent på liv.

Det som skjer, er ganske enkelt å forklare: Selv store, internasjonale industrikonsern har under seinkapitalismen problemer med å akkumulere nok kapital. Profitten fra hvert enkelt produkt blir mindre. For eksempel tjener rustningsindustrien stadig mindre for hver enkelt panservogn (selv om en plutselig oppblomstring av væpnede konflikter kan endre dette bildet for et kortere tidsrom). Denne synkende profitten pr. produsert enhet kan det enkelte industrikonsern kompensere for ved å produsere og omsette mange flere varer, for eksempel dobbelt så mange panservogner. Da ville den totale profittmengden kanskje bli så stor at den for en tid kunne berge selskapet. Men fordi profitten på hver enhet stadig synker, ville selskapet etter en tid måtte foreta nye krumspring for å overleve i konkurransen med andre. Det som ofte skjer i en slik situasjon, er at kapitalen kaster seg over nye sektorer der den kan suge ut maksimal profitt. Datateknologien har lenge fungert som en slik sektor. Nå er matvaresektoren det store investeringsobjektet. Mat er for alvor i ferd med å bli en kilde til profitt.

Mange vil kanskje stusse over en slik påstand. Har ikke mat lenge blitt produsert for å skape profitt, ihvertfall i vår del av verden? Bøndene produserer ikke lenger for sjølhushold, men for salg. Næringsmiddelindustrien tjener penger på å foredle råvarene. Grossist- og detaljistleddet lever av å selge maten til forbrukeren. Totalt er det altså mange som tjener på at mat selges. Men hvis vi i marxistisk terminologi skiller mellom matvarenes bruksverdi og deres verdi som kilde til profitt, vil jeg påstå at mat i hovedsak har vært produsert for å dekke folks reelle behov. Det er altså nytteverdiaspektet ved matvarene som har vært dominerende, sannsynligvis fordi matvareproduksjonen ikke har vært et interessant nok område for storkapitalen. Mulighetene for å hente ut profitt har vært for små. Moderne teknologisk forskning har totalt endret denne situasjonen. Matvareproduksjonen har ikke bare blitt et interessant satsingsområde. Den har blitt det virkelig store nedslagsfeltet for en svært aggressiv storkapital. Kynisk likvidering av den innflytelsesrike veterinæren som aktivt bekjempet hormonmafiaen, viser hvilke store, økonomiske interesser som nå står på spill.

De to årsakene til liberaliseringa av verdens matvarehandel har altså en klar sammenheng med hverandre: Den genteknologiske forskningen drives på oppdrag av kapitalen og er helt avhengig av dens økonomiske støtte. Kapitalen på sin side er avhengig av forskningens resultater for å kunne skape et tilstrekkelig profitabelt marked.

Bonde og kommunist

Etter GATT-avtalen var det nok en del bønder som stilte følgende spørsmål: Er premissene for et framtidig landbruk nå lagt? Er det kun storskalalandbruk basert på industrielle produksjonsmetoder som vil være i stand til å konkurrere på det internasjonale markedet? Svaret på disse spørsmålene er forsåvidt greit for den som ønsker å drive politisk kamp mot den internasjonale kapitalen ut fra et marxistisk ståsted: Vi kan selvfølgelig ikke gi oss! Spørsmålet blir bare hvordan vi som bønder kan drive politisk kamp. Hittil har vi ikke klart å stake ut noen retning. Dette har nok sammenheng med at vi, politisk sett, er isolert og mangler nødvendig innflytelse. Politisk isolert ikke bare fra andre bønder, men også fra ikke-matvareproduserende kommunister. Riktignok er isolasjonen i forhold til andre bønder i ferd med å bli historie. Vi markerer oss nå sterkt i grendefellesskap og aksjonsarbeid, og også innad i landbruksorganisasjonene ser vi idag en økende interesse for vår kunnskap og arbeidskapasitet. Muligens vil vi få oppleve en forsinket parallell til det som skjer i fagbevegelsen.

Den politiske isolasjonen i forhold til andre bønder er med andre ord til å leve med. Verre er det at en del folk på venstresida oppfatter oss ikke helt som stuereine. For eksempel folk som synes det er idioti å produsere mat i et land der klimatiske og topografiske forhold er så ugunstige. Folk som ikke har noen som helst forståelse for kravet om bærekraftig landbruk basert på små driftsenheter og relativt mye fysisk arbeid. Hvorfor skal landbruket innta en særstilling? Herregud, dere er like gærne som maskinstormerne i England i startfasen av den industrielle revolusjon! Og folk som har et gjennomført instrumentelt forhold til naturen. Det er ikke genteknologien i seg selv som er problemet, men hvilken klasse som har hand om den. For oss som i noen år har jobba med temaet landbruk og miljø i et marxistisk perspektiv, er det viktig å komme i dialog med den fløyen som ukritisk jubler over produktivkreftenes utvikling og som ensidig fokuserer på klassekampen, mens miljøkampen avfeies som grønn, borgerlig og idealistisk. Dialogen er viktig for oss selv, for å hindre at vi trekkes mot idealistiske løsninger på problemene. Og den er viktig for kameratene som ennå ikke har skjønt at problemstillingene rundt landbruk og miljø er høyst relevante – ikke bare relevante, forresten, men påtrengende viktige for en kommunist i dagens samfunn. Hvis vi får etablert en slik dialog, vil det styrke venstresidas kampkraft.

Patent på liv

For å innby til dialog vil jeg trekke fram et eksempel der landbruket har vært en progressiv drivkraft i kampen mot noen av de internasjonale kapitalgigantene. Det gjelder retten til å ta patent på liv. Hvis politikerne lar seg presse av kapitalen i denne saken, vil landbruket bli fullstendig dirigert av de multinasjonale selskapene. For eksempel vil tredhje verdens fattigbønder ikke lenger ha lov til å bruke sitt eget korn- og risoverskudd ved neste års såing. Dette vil bli sett på som tyveri. Bøndene, som i generasjoner har forvaltet kornet og risen, blir tyver i det øyeblikket de bruker såvarer som de selv har dyrket frem og som ligger i deres eget kornlager. Men de egentlige tyvene, de som har stjålet et gen fra naturen selv, og som påstår at de derfor har patentrettighet på det, får lov til å kreve høye patentavgifter av bønder som råker på å ha dette genet i sine såvarer.

Fattigbonden vil selvfølgelig ha et alternativ. Han kan la overskuddet fra fjoråret bli liggende ubrukt og isteden kjøpe såkornet hos patentinnehaveren. Men dette blir neppe billigere enn å bruke av egen avling mot å betale avgift. Og uansett er problemstillingen helt hypotetisk, fordi fattigbonden sannsynligvis neppe vil ha råd til verken det ene eller det andre alternativet. Ikke rart at indiske bønder går ut i massedemonstrasjoner mot en slik utvikling, heller ikke rart at bondeorganisasjonene i Europa kjemper hardt mot EU-kommisjonens forslag til patentdirektiv. Bøndenes kamp her i Europa har foreløpig tvunget industrien og kommisjonen på retrett og fått innbakt et såkalt «farmers privilege» i det nye direktivforslaget.

Mange vil sikkert hevde at når bøndene kjemper en såpass hard kamp mot de multinasjonale selskapene, er det bare for å mele sin egen kake. Selvfølgelig er ikke bøndene interessert i å betale store summer til en industrimafia som tilraner seg patentrettigheter på produkter som bøndene selv produserer. Særlig ikke når dette truer selve eksistensgrunnlaget for bøndene. Det er faktisk snakk om å sikre inntekten og berge arbeidsplassen. Men kampen for egne kår er ikke den eneste drivkraften for bønder som går hardt ut mot de multinasjonale selskapene. Hensynet til naturen og til forbrukernes helse er også viktig faktorer. Uten å være klar over konsekvensene har bønder rundt om i verden i løpet av noen tiår, med god hjelp av finansinstitusjoner og faglig ekspertise, bidratt til å utarme jordsmonnet, forurense vannreservoarene og nærmest forgifte maten de produserer. Idag ser bøndene skadevirkningene, men både effektivitetskravene innen landbruket og internasjonalt regelverk tvinger bøndene til å overmekanisere. Til å intensivere bruken av sprøytemidler, kraftfor og kunstgjødsel. Etterhvert også til å ta i bruk hormoner og genmanipulerte organismer. Bak en slik utvikling står kapitalinteresser som tjener enorme summer på å levere ulike produkter til landbruket. Politikere og landbruksekspertise verden over er kapitalens forlengede arm, og både nasjonale lover og internasjonale bestemmelser tar i stadig mindre grad hensyn til at dyr, mennesker og natur blir syke av moderne landbruk. Det er kapitalen som skal hjelpes slik at den oppnår maksimal profitt.

Bondekannibalisme

Det er ikke bare naturen og helsa til dyr og mennesker som er ofre for utviklingen i landbruket. Også bonden utbyttes i økende grad av kapitalen. Dette har ført til at bruk som for en generasjon siden kunne lønne 4-5 personer og i tillegg akkumulere kapital, i dag kan se slik ut: Ikke noe rom for betalt arbeidskraft, ektefelle tvinges til å ha høy inntekt utenom bruket, drifta tærer på kapitalen slik at bruket slites ned. Det betyr at vi bønder får mindre og mindre betalt for jobben vår, slik at vi stadig må skaffe oss mer jord, større besetning og større driftsbygninger. Strammere effektivitetskrav betyr også at mange har måttet gi seg som bønder, ikke bare på grunn av økonomiske problemer, men også fordi det har blitt satt tak på hvor mye norske bønder totalt har fått lov til å produsere. Når en bonde har økt sin produksjon, har andre innafor systemet måttet redusere eller kutte helt ut. Bondekannibalisme kaller vi dette. Tidligere har staten stort sett bare på indirekte måte styrt denne jordbruksnedleggelsen. Så har det vært opp til bøndene selv å bestemme seg for å leie ut jorda eller bruket, som egen driftsenhet eller som tilleggsjord. Nå ser vi stadig oftere at staten griper direkte inn ved salg av jordbrukseiendom og tvinger selgeren til å la bruket gå som tilleggsjord. Regjeringas politikk er klinkende klar: Mer jord til de robuste gårdene! Tun og bygnings masse skal bli fritidseiendommer. Ikke rart at jordskifteverket er en av de få postene som er tilført økte midler på landbruksbudsjettet for 1996.

Felles kamp mot kapitalen

Til tross for dette stadig økende presset på landbruket, har norske landbruksmyndigheter hatt en uttalt målsetting om å opprettholde et desentralisert småskalalandbruk. Men produksjonsbegrensningene pr. bruk er nå i ferd med å fjernes. Innen eggproduksjon ble nylig grensa hevet fra 2.000 til 5.000 høner. Det er sannsynlig at konsesjonsgrensa i neste omgang ikke bare heves, men oppheves. Den samme utviklinga ser en innen griseproduksjon. Det er forventet at også andre bransjer følger etter.

Faren er altså stor for at markedskreftene går inn og erstatter dagens regelverk. Også import av levende dyr liberaliseres. Hittil har norske myndigheter hatt en svært realistisk linje med blant annet påbud om seks måneders karantene. Slike tiltak er iverksatt for å hindre spredning av smitte.

Idag forhandler myndighetene om handelsordninger der karantenebestemmelser oppheves og der norske veterinærer ikke har rett til å foreta særskilt kontroll av importert kjøtt. Kravet er at vi skal stole på eksportørenes godkjentstempel. Det utrolige er at slike forhandlinger pågår midt under avsløringene av hvor utbredt kugalskap er i engelsk storfe besetning.

Liberaliseringstendensen slår også inn i forhold til landbrukssamvirket. Større investorer, først og fremst de store dagligvarekjedene, får idag etablere seg som private konkurrenter til samvirkebedriftene. Disse nyetableringene markedsføres som de små, lokale alternativene til et tungrodd og kostbart landbrukssamvirke. I virkeligheten dreier det seg om privat kapital som ønsker kontroll over norsk matvareproduksjon og matvarehandel. Ved å etablere seg i sentrale strøk av landet kan nye bedrifter betale bøndene der en høyere pris enn det som landbrukssamvirket kan betale. (Landbrukssamvirket må ta imot varer fra hele landet til en pris som tar med store transportkostnader.) Resultatet av en slik privatisering vil være svært ulikt for bonden avhengig av hvor i landet han bor. Og private monopoler vil sannsynligvis også få betydning prisen forbrukerne må betale for matvarene.

Det kan gå som kapitalen og våre ledende politikere vil. Men ikke nødvendigvis. Det avhenger av hvilke politiske mottiltak som iverksettes. Så raskt som mulig må ulike grupperinger gå sammen, grupperinger som ut fra ulike motiver har en felles interesse, nemlig å hindre kapitalens videre ekspansjon innen området matvareproduksjon/matvarehandel. Det tradisjonelle småskalalandbruket vil ha en sentral plass i en slik bred allianse, med forbrukerinteressene og miljøbevegelsen som viktige medspillere. Men for at alliansen skal bli et slagkraftig våpen mot kapitalen, er det nødvendig at venstresida engasjerer seg i dette arbeidet. Det vil ligge nok av motsigelser og ulme i denne alliansen. Jeg skal her nevne noen:

• Innad i bondebevegelsen er det svært ulik grad av forståelse for hvem som er venn og hvem som er fiende. Ulik organisasjonstilhørighet – i Bondelaget og Småbrukarlaget – hindrer ofte bøndene på grunnplanet å se hovedmotsigelsen i norsk landbruk. Det er derfor viktig med en klasseanalyse av bønder her i landet og av deres tillitsvalgte og ansatte i landbrukets ulike organisasjoner og bedrifter. En slik klasseanalyse vil kunne skille ut de produsentene som har objektiv interesse av dagens norske landbrukspolitikk, til forskjell fra det store flertall av norske bønder.
• Bønder og forbrukere vil lett kunne skape intern strid i et frontsamarbeid på grunn av tilsynelatende motstridende interesser. Her i landet går motsetningen først og fremst på hvilken pris forbrukeren skal betale for matvarene. Bønder påpeker at nordmenn bruker mindre enn 14% av disponibel inntekt til matinnkjøp, og at denne prosenten stadig er på vei nedover. Mat blir billigere og billigere, og bøndene får stadig mindre betalt for sine produkter. Forbrukeren på sin side opplever å ha mindre penger å handle for på grunn av den allmenne forjævliseringa: økende arbeidsledighet, trygderettigheter som pulveriseres, avgifter og egenandeler på offentlige tjenester som stadig fyker i været, osv. Det blir viktig å få bønder og fattige forbrukere til ikke bare å stå sammen mot deres felles fiende, men også til å utarbeide felles krav om sunn mat. Et slikt krav må innebære økonomiske krav: Bedre kjøpekraft for forbrukeren og bedre økonomiske rammer for bonden slik at han kan produsere mat som folk ikke blir syke av, verken på kort eller lang sikt. Det internasjonale symposiet om landbruk og bærekraftig utvikling som ble arrangert på Røros våren 1995, hadde på dagsorden en slik progressiv allianse mellom produsent og forbruker. Norge ligger langt etter andre land i dette arbeidet, men i kjølvannet av symposiet er det laget to solide studieopplegg der ulike aspekter ved temaet Mat blir belyst. Blant annet står såpass ulike organisasjoner som Norsk Husmorforbund, Kvinnefronten, Norges Bondekvinnelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag bak studiesirklene. Mange, særlig kvinner, studerer denne vinteren, og vi håper at dette arbeidet vil styrke kampen som drives her i landet mot den internasjonale kapitalen og dens velvillige medhjelpere i den norske regjeringa.
• Bønder og miljøbevegelse er en skjør allianse som trenger politisk bevisst gjøring for ikke å sprekke. Det er helt nødvendig at de to partene innser hvem som er deres felles fiende. Innser hvem det er som gir pokker i både bønder, dyr og jordas framtid. Innser at Marx har rett: Kapitalen har to bein å stå på: kynisk utbytter den både mennesker og natur for stadig å kunne øke sin profitt.
• Enkelte på venstresida vil ha nok problemer med å arbeide i felles front sammen med miljøbevegelsen her i landet. Mange viktige saker må tas opp og analyseres på nytt. For eksempel om produktivkreftenes utvikling bare er et spørsmål om politisk makt og eierforhold, eller om det også er et spørsmål om jordas yteevne. Det er greit at vi forlanger av miljøbevegelsen at den ser klasseperspektivet i miljøkampen, men vi på vår side må trekke inn miljøperspektivet i klassekampen.

Vi vil altså kunne oppleve både teori- og strategistridigheter. Men den utfordringen er vi nødt til å ta for å kunne utvikle venstresidas alternativ til den borgerlige miljøkampen.

---

Det er nødvendig for kapitalismen at jenter bruker krefter på å miste kiloer – i stedet for å bruke dem mot den seksualiserte undertrykkinga.

Det er ingen hemmelighet at folks levekår forverres. Ei heller at jenter også er folk.

Vi presses inn i et fordummende ideal for lettere å gli inn i den markedsøkonomisk mest lønnsomme kvinnerolla.

Det er ikke lenger framgangsrike karrieresugne kvinner vi skal forholde oss til. Unge jenters ideal er forandra fra røffe «gå-på-jenter» til anorektiske jenter i sølvkjole med apatiske blikk. Når det gjelder oppførsel, sendes jentenes ABC hver dag etter skoletid. Serier som Helene og gutta, Modellskolen, Til ytterste grense osv., forteller oss hvordan vi skal være. Disse seriene handler om silkenattkjoler, kilo og gutter. Dette skal liksom bli vår hverdag også. Det er nødvendig for kapitalismen at jenter bruker krefter på å miste kilo i stedet for å bruke dem mot den seksualiserte undertrykkinga, Reform 94, angrepene på abortlova osv.

Vi kan ikke unngå å bli påvirka av den råtne propagandaen, men vi kan unngå å godta den. Jenter i Norge vokser opp med læresetninga om at vi lever i et likestilt samfunn. Vi tenker på mødrene våre og sender en stille takk for at de klarte brasene. Det er bare det at virkeligheta er altfor dårlig gjemt bak likestillingsombudet og fine ord.

Den virkelige virkeligheta

Resultatet når jenter oppdager den virkelige virkeligheta, er flere. Både skuffelse og oppgitthet, men først og fremst raseri og kampvilje. Vi er mer verdt enn et klaps på rompa og en push-up BH til kr 69,90.

Denne kampvilja har sterkest kommet til uttrykk ved sporadiske aksjoner mot den seksualiserte undertrykkinga. Jenter har dukka opp fra «ingensteds», rivi ned Hennes & Mauritz-plakater og forsvunnet igjen så snart kampanja er over. Eller de har aksjonert mot bordeller i nærmiljøet, mot toppløsbarer og strippeshow.

Disse jentene pluss mange flere går i tog 8. mars. Uten å vite om hverandre, og uten at vi veit om dem. Dvs mange av dem kommer Rød Ungdom i kontakt med gjennom bøllekurs. Alle som har leda kurs, veit at det er noe av det mest oppløftende man kan gjøre – spesielt i de periodene man stanger mot muren og føler at man sliter seg ut til ingen nytte. Da er det ingenting som hjelper bedre enn å se aha-opplevelser og sinne fare over ukjente jenteansikt. Men samtidig kommer en nedtur når helga nærmer seg slutten. Du sitter foran 15 unge jenter som ikke vil annet enn å sprenge hele pornoindustrien i lufta, og så har du ikke annet å tilby dem enn Rød Ungdom. Jeg mener selvfølgelig ikke at det er et lusent tilbud. Tvert i mot – ingenting hadde vært bedre enn om alle bøllekursdeltakerne kasta seg på første studiesirkel, for så å bli medlem. Men sånn er det dessverre ikke. Vi møter alle slags jenter med forskjellig bakgrunn, og grunnene til at de deltar på bøllekurs er mange. Å forlange at alle skal bli revolusjonære i løpet av helga er kanskje å ta litt hardt i … Men kampvilja er der, og Rød Ungdom må ha noe å tilby dem.

Behovet for en egen jenteorganisasjon gjelder også for revolusjonære. Sjøl om Rød Ungdom mener mye klokt om jentekamp og frigjøring, bærer også våre medlemmer preg av å ha gått gjennom samfunnets sosialiseringsprosess. Jenteundertrykking fins hos oss også. Jentekamp er fortsatt et tema som må tilkjempes oppmerksomhet. Som oftest er det andre politiske saker som er enda mer i vinden, som prioriteres. Men vi har ikke råd til å nedprioritere jentekampen. Vi trenger kontinuerlig kamp mot undertrykkinga, og til det trenger vi så mange krefter som mulig.

Kvinnefronten og Ottar

Det har lenge vært behov for jenteorganisering, men konflikten mellom Kvinnefronten og Ottar har stått i veien. Vi har både Kvinnefront- og Ottar-jenter i rørsla, og frontene har forskjellig posisjon i forskjellige byer. Vi har ikke villet ta «det store oppgjøret» i en konflikt som vi aldri har vært en del av. Men den har fått stor betydning for oss på den måten at vi ikke har kunnet satse på jenteorganisering under en av de to frontene. For å komme videre har vi måttet tenke helt nytt. Initiativet vi trengte kom fra det radikale miljøet i Trondheim. De starta AMSAK, «Aksjon mot salg av kropp» i forbindelse med H&M-aksjonene våren 1995, for å samle alle uavhengige som var med på nedrivinga.

AMSAK er en aksjonsgruppe åpen for både gutter og jenter. I tillegg til å koordinere aksjoner, skal AMSAK produsere materiell om den seksualiserte undertrykkinga.

Grunnlaget for et landsdekkende aksjonsnettverk med AMSAK-kontakter i forskjellige deler av landet er danna. Gjennom AMSAK får vi endelig samla uavhengige aksjonister.

Det er helt nødvendig å organisere kampen mot den seksualiserte undertrykkinga, både i følge den kjente lærdommen om at en knyttneve slår hardere enn sprikende fingre, og også fordi et aksjonsnettverk vil holde unge progressive krefter i Norge samla.

AMSAK

AMSAK er et nettverk som konsentrerer seg om en del av kvinneundertrykkinga. Det er å jobbe for å samle flest ungdommer. I dag er det lett å organisere ungdommer til kamp mot den seksualiserte undertrykkinga fordi angrepene er tydelige og berører alle. Men på lang sikt er ikke AMSAK nok. Vi trenger en helhetlig jenteorganisasjon, med et eget program. Men hvordan kommer vi oss så langt? Og hvor detaljert bør programmet være? For at fronten skal bli så brei som mulig, kan den ikke baseres på hvite, radikale jenters premisser. Vi må diskutere hvordan en jenteorganisasjon kan tiltrekke og gi rom for innvandrerjenter. Jeg tror ikke det holder å programfeste organisasjonen som antirasistisk, sjøl om det er en begynnelse.

• Skal fronten være antiimperialistisk?
• Skal den være mot EU og EØS?
• Hvordan skal den være organisert og hva slags aktivitet skal den ha?
• Hvordan skal den forklare kvinneundertrykkinga?

I det hele tatt, hvordan skal en jenteorganisasjon være i 1996 for å bli et redskap for alle de kampene jenter fører og må føre?

Det er det som er det brennende spørsmålet!

---

Det er lett å være EU-motstander i dag. Solen skinner fra skyfri himmel. Aldri har så mange, 66%, vært motstandere av medlemskap. Valgforskerne sier at det var umulig å tape og at det blir umulig å tape. Sånn sett så er det spørsmålet jeg har fått noen ganger det siste året, ganske så forståelig: Holder dere på enda? Er ikke EU-kampen over?

Men dette er ikke hele sannheten. Ikke bare går EØS-avtalen videre med uforminsket styrke. Den utvides også til å gjelde stadig nye områder, Vi er i ferd med å planlegge eller gjennomføre tilslutning til alle hovedstolpene i Den europeiske union. Det indre marked gjennom EØS, politisamarbeidet gjennom Schengen, forsvarssamarbeidet gjennom Vestunionen og Den økonomiske union gjennom Valutaunionen. Dersom denne regjeringsplanen lykkes, og Valutaunionen faller på plass fra 1. januar 1999, hva skiller da Norge fra medlemsskap? I praksis er vi underlagt EUs politikk på nesten alle områder. Vi mangler bare stemmeretten. Dette er EØS-ifiseringa av Norge. Alle disse avtalene er nemlig av EØS-typen. Norge underlegger seg internasjonale organisasjoner der vi ikke selv er medlem, bare B-medlem uten stemmerett. Som i EØS er avtalene glidende. Stadig kommer nye ting der Norge enten må si ja, eller si nei til hele avtalen. Vår sjølråderett selges bit for bit. I dette systemet fins rett og slett ikke noen form for demokrati.

Motoren i det som nå planlegges, er EØS-avtalen i Norge og Det indre marked i EU. Et indre marked med fri flyt av arbeidskraft forutsetter Schengen. Et indre marked mellom så forskjellige land som i EU, kan ikke overleve uten en felles økonomisk politikk med felles styring over statsbudsjett gjennom Den økonomiske union og felles pengepolitikk gjennom Valutaunionen. Til syvende og sist må Det indre marked forsvare sine interesser militært gjennom Vestunionen. Gå videre eller dø, er parolen. Stanser unionen opp, faller også Det indre marked sammen. Da er spesielt Tyskland, men også Frankrike, satt tiår tilbake i sine stormaktsambisjoner.

Hva skjer konkret?

Schengen-avtalen er i dag en avtale mellom 10 EU-land. Irland og Storbritannia er ikke med. Danmark, Finland og Sverige forhandler om medlemskap. Bare EU-medlemmer kan være medlem. Hensikten er å oppheve all personkontroll på de indre grenser, men innføre en streng overvåkning på de ytre grenser. Hva betyr dette?

A. EU har stilt følgende skriftlige spørsmål: Er Norge villig til å fjerne all kontroll av personer på de indre grenser? Norge svarte at ja, de var villige til å fjerne all passkontroll. Men det var ikke det de ble spurt om. «All kontroll» kan vanskelig tolkes til ikke også å omfatte tollkontroll. Det er jo derfor Frankrike ikke vil følge Schengenavtalen overfor Nederland. Da kan de ikke kontrollere narkotikaen. Som EUs yttergrense kan Norge bli satt overfor et dobbelt press: både åpen for den liberale narkotikapolitikken innenfor EU, og som en innfallsport til EU-markedet for smuglere (f.eks. våpen).

B. Det er ikke bare bare å være EUs yttergrense. Gro Harlem Brundtland latterliggjorde dem som ville overvåke ei grense langs Kjølen. Sverige beregnet sine kostnader som EUs yttergrense til 0,56 milliarder. Hva koster det da å overvåke Norges kyststripe, overvåke kysttrafikken? Er det i det hele tatt mulig?

C. Politi over landegrensene. I Schengen må Norge godta at politiet fortsetter forfølgelsen inn på norsk territorium, og fortsetter overvåkningen inn på norsk territorium. Det er totalt i strid med norsk praksis. Det faktum at bare Norge og England har ubevæpnet politi, gjør det ikke enklere.

D. Overvåkning. Det er planer om en gigantisk datasentral, ikke bare over forbrytere, men også over mistenkte og asylsøkere, ikke bare over folks kriminelle løpebane, men også over seksuell legning og oppfatninger. Allerede i dag har 30.000 datamaskiner tilgang til denne sentralen.

F. Felles asyl- og visumpolitikk. Innenfor Schengen blir det fritt. Derfor må det være felles politikk utad. Norge må innføre visumplikt overfor 32 land som vi ikke har visumplikt overfor i dag.

G. Det vil bli innført identifikasjonsplikt. Det betyr at passkontroll på grensa blir erstattet av tilfeldige stikkprøver hvor som helst. Hvem vil dette ramme, tror dere?

E. Beslutningsprosess. I forbindelse med revisjon av Maastricht arbeides det nå med å få Schengen-samarbeidet inn under EU. Da kommer Schengen også formelt i samme gruppe som EØS og medlemsskap vil kreve 3/4 flertall. Da kommer Schengen og Europol inn under EU-domstolen. Hvordan vil dette virke inn på Norge?

Angrepa internasjonale

Det er ikke lett å skille mellom det som skjer pga EØS og det som makta ville gjort uansett. Men det er viktig å være klar over at mens det spor den moderne kapitalismen velger, er mer og mer likt det gamle, gode Marx beskrev, så er formen for omstillinga Det indre marked og grunnlovfesting av kapitalens fire friheter. Mens arenaen for klassekamp er nasjonal, er angrepene forankret utenfor nasjonen.

Et eksempel på dette er bryggeriarbeiderne. De slåss mot å fjerne emballasjeavgiften. Blir den fjernet kommer Coca Cola med sin boks. Da legges 6-7 bryggeri ned og opptil 1.500 bryggeriarbeidere mister jobben sin. Bryggeriarbeiderne mente de kunne beholde avgiften innafor EØS og viste til Danmark og Finland som hadde ei tilsvarende ordning. Nå har tre europeiske industriorganisasjoner og den danske handelsforening (BCME, APEAL, EAA og Dansk handel & service) reist sak for Kommisjonen mot Danmark. Bryggeriarbeiderne må sitte og vente på at en gruppe embetsmenn avgjør deres framtid.

Et annet eksempel er Odda, der kommunestyret krevde at alle som fikk kommunale oppdrag skulle følge norske tariffavtaler. Det ble underkjent av departementet som klart i strid med EØS-avtalen.

Hva med den faglige kampen? Hvordan slåss en egentlig mot EU-domstolen og ESA? Noen sier at vi må føre en internasjonal faglig kamp. Det er lettere sagt enn gjort. I Danmark er dette en stor sak: Når så stor del av fagbevegelsens rettigheter blir avgjort i EU, er det da rett å overlate noe av forhandlingsretten til Euro-LO? Det er ikke så lett, fordi denne er splittet etter nasjonale grenser. For eksempel falt forslaget om å kreve 10 pund i minstelønn, fordi ei så høy lønn kunne true portugisiske arbeidsplasser. Sannheten er at med kapitalens frie flyt som våpen, så presses nå fagbevegelsen i EU på defensiven.

Fire forhold i Norge

1. Privatisering. Privatiseringa i Norge går raskt og på mange områder raskere enn EØS-direktiva. Men EØS-avtalen bestemmer retningen. Det er ikke lov å snu. Konkret skjer dette gjennom oppdeling av nett og drift. Det skilles mellom drift av jernbaneskinnene, telenettet, kraftoverføringsnettet på den ene sida og jernbanedrift, telefoni og kraftsalg på den andre sida. Alle skal i prinsippet ha samme tilgang til nettet uten forskjellsbehandling. Dette innebærer at subsidiering og kryss-subsidiering er bannlyst. I Norge vil dette nådeløst måtte føre til at ruter og service opprettholdt av distriktshensyn måtte få kort levetid. Første eksempel på dette er Ofotbanen (Narvik – Kiruna) der LKAB krever å få overta drifta av banen med EØS-avtalen i lomma. Resultatet er at 50 mister jobben og NSB mister en av sine pengemaskiner. Men vi ser allerede nå at det foreslås å kutte ut nattoget på Rørosbanen og postombæring på lørdager. Foreløpig har Postbanken ene rett på postnettet, men dette er uten tvil i strid med Romatraktaten.

2. Forbud mot statsmonopol og krav om at de deler som kan konkurranseutsettes, skal konkurranseutsettes. Direktiv om fri konkurranse på telefoni fra 1. januar 1998 og fri konkurranse i luftfarten fra 1. april 1997 er eksempel på dette. Fra 1. januar 1996 åpna EU for at også kabelselskapa skal ha lov til å selge teletjenester (foreløpig ikke telefoni). Alle vet at dette kommer på alle de store offentlige områdene. Ledelsen i post, tele og jernbane forbereder seg. De deler opp selskapene, skiller ut, legger ned og sier opp. Snart står frimerkeprinsippet for fall: Det vil ikke koste det samme å sende brev og pakker uansett hvem du er eller hvor du bor. Det blir ikke lenger samme offentlige tilbud til Kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

3. Anbudsdirektivet. Alle anbud over visse minstegrenser skal ut på anbud i hele EØS-området. Stat og kommune har allerede mista muligheten til å ta nasjonale eller samfunnsmessige hensyn ved anbud. Riktignok kan de foreløpig bruke sine egne selskap innenfor kollektivtrafikk, post, tele og jernbane. Dette så lenge disse ikke selger mer enn 20% til andre enn morselskapet. Men det er bare midlertidig. Det vil også komme direktiv som utvider anbudsdirektiv til å omfatte de kommunale grunntjenestene, til syvende og sist også pleiehjem, hjemmehjelp og skolevesen. Legg merke til at innenfor EU er det ikke bare EU-kommisjonen som utvider avtalen med nye direktiv. Oftest er det EU-domstolen som, gjennom sine tolkninger av Romatraktaten, pløyer ny mark.

Statsbankene er delvis privatisert allerede. Husbanken har begynt med markedsrente. At Bankforeningen har varslet sak for ESA mot statsbankene for å hindre konkurranse, viser hvor dan EØS-avtalen rett og slett er forbud mot styring.

4. Distriktspolitikken mat og landbruk. Det viktigste som skjer her er det som kalles Mat-Schengen, men som er en utvidelse av EØS-avtalen til også å omfatte mat og dyr. Grunnen til at det kalles Mat-Schengen, er at dyr ikke lenger kan kontrolleres på grensa eller settes i statlig karantene ved import. De skal utstyres med papirer av eksportør og kontroll som kan hindre fri flyt blir forbudt. Til nå har det vært en betydelig kontroll på grensene av mat. Alt blir kassert om noe blir funnet i et parti. Det har vært karantene på 6 måneder for storfe, 4 for gris og 14 uker for fjørfe. Dette fordi enkelte dyresykdommer bruker så lang til for å slå ut. I Stortingsproposisjon nr 100 (1991-92), om samtykke til ratifikasjon av avtale om EØS, sa regjeringa: All handel med dyr og dyreprodukter mellom Norge og de øvrige EØS-land vil bli underlagt grensekontroll på samme måte som i dag, og muligheten for å sette dyr eller vareparti i karantene forblir uforandret. Dette vurderes som avgjørende for opprettholdelse av vår dyrehelse.»

Matsminke

EU har gitt opp kampen mot enkelte dyresykdommer. Derfor fins ikke de på lista over de sykdommer som eksportøren skal garantere mot. Den enkelte importør kan stille krav om kontroll mot andre sykdommer, men må ikke. Det blir fort et prisspørsmål å stille krav om testing utover det normale. I Norge har vi greidd å få vekk mange sykdommer. Vi må nå regne med at de kommer inn. Norge kan med sine ville dyr risikere smitte det er omlag umulig å bli kvitt. Samtidig kommer EUs matsminkedirektiv der Norge må godta nye E-stoffer i mat, også i barnemat og også nytt direktiv om merking av genmanipulert mat. Alt det Norge gjennom en streng importkontroll har bygd opp, skal nå ofres på EØS sitt alter. I tillegg kommer tre direktiv om nye tilsettingsstoffer i mat, søtningsmidler, fargestoffer og andre. Noen kan danne kreftframkallende stoffer, andre kan skape allergier. Felles for dem alle er at de er unødvendige i Norge. Så kommer direktivet som tillater merking av genprodusert mat bare når dette inngår direkte i maten. Så kommer søknadene om godkjenning av genmodifisert raps som bare tåler et bestemt sprøytemiddel. Norge kan ikke nekte dette så lenge det er godkjent i et annet EØS-land. Til slutt EUs forslag om patentering av naturlig forekommende celler, gener og proteiner.

Rattsø

Men det er mer. Rattsø-utvalget kan bare indirekte kalles EU-tilpasning. Derimot er det neste harde angrepet på distrikts-Norge – bortfall av den graderte arbeidsgiveravgiften – et direkte resultat av EØS. I dag er arbeidsgiveravgifta inndelt i 5 omrader. Det betales 14,1%, 10,6%, 6,4%, 5,1% og 0%. Avgifta er delt inn etter bygd og by og etter hvor store problemene er. Med unntak av Finnmark og fire kommuner i Nord-Troms vil det ikke være mulig å opprettholde ulik arbeidsgiveravgift. Dette vet vi nokså sikkert siden det ble behandlet under EU-forhandlingene, og da bare gitt dispensasjon fram til 1. januar 1997. En ny behandling basert på nøyaktig de samme reglene i EØS vil gi samme resultat. Det er ganske dramatisk når de kommunale lønnsutgifter brått stiger med fra 3,5% til 9%. Bedrifter som vil etablere seg, har faktisk ikke lenger noen grunn til å velge Roan framfor Trondheim. Jeg tror dette vil ha større virkning for kommunene enn Rattsø-utvalget.

Den nye kraftverksbeskatninga er en følge av det frie energimarked og rammer distriktene ganske hardt. Husk at 155 av landets kommuner er vannkraftkommuner. Det frie energimarked kan ikke oppheves med EØS-avtalen. Når bøndene i tillegg skal betale for et marked i ulage fordi regjeringa nå tillater import av kjøtt og kanskje i neste omgang åpner for private meieri utenfor dagens kvotesystem, så er dette sjølsagt DNAs politikk. Men det er også en politikk i tråd med utvidelsesklausulen i EØS-avtalen.

Fiskeriene

Finnmarks fiskeindustri er i krise. Arbeiderne er permittert og bedrift etter bedrift går konkurs. Dette skjer mens det er rekordfiske rett utenfor kysten. Hva er det egentlig som har forandret seg?

EØS-avtalen førte til tre grunnleggende endringer for fiskeriene. Mens det tidligere var ulovlig med utenlandsk transitt å lande fisk i Norge for å frakte dem gjennom landet med trailer, så er dette nå lovlig. Før ble det bare gitt slik tillatelse når norsk fiskeindustri manglet råstoff. Råstoffet ble styrt til fast pris til de som manglet råstoff. Dernest førte EØS-avtalen til at norsk rund fisk ble så godt som tollfri, mens toll på foredla fisk ble opprett holdt. EØS-avtalen var spesiallaga for å gjøre Norge til en råstoffleverandør til EUs fiskeindustri. Norge ga opp kontrollen med fiskeressursene etter at de er oppe av havet. Vi ser nå resultatet.

På samme vis ser vi at det norske felles prissystemet på melk står for fall. I første omgang kan ikke lenger transportkostnadene fordeles likt på kundene, dvs at vi får forskjellig melkepris etter hvor du bor. Det blir enorme forskjeller mellom de store og de små butikkene. ESA har også blandet seg inn i det norske system for fastsetting av tømmerpris. Det skal overlates totalt til markedet. Hensynet til jevn avvirkning og industriens leveringssikkerhet teller ikke.

Kvinnelønn og lavtlønn

I motsetning til resten av EU er den norske kvinnebevegelsen på offensiven. Det ser ut til å bli umulig å stoppe den flodbølgen som krever at norske kvinneyrker nå må få et løft og at minstelønna må opp. I EU er retningen stikk motsatt, det er nettopp de store kvinnegrupper i offentlig sektor og de lavtlønte som må bli mer fleksible både i lønn og arbeidsvilkår for å konkurrere internasjonalt. Etter hvert som Norge blir integrert i det indre marked, etter hvert som de fire friheter også innføres på de offentlige marked, hvordan går det da? Vil det være mulig å opprettholde ei særnorsk kvinnelønn eller lavtlønn? Eller vil vi møte et virkelig backlash som vi ikke er forberedt på?

De norske tariffavtalene

I Danmark er det en stor debatt om virkningen på de danske overenskomster. Spesielt gjelder dette kravet om å innskrive i Maastricht-traktaten de grunnleggende arbeidstakerrettighetene. Dette kan virke uproblematisk. Alle må vel være interessert i å få inn i lovs form rettigheter på arbeidstid, minstelønn, fritid, organisasjonsfrihet osv. Det er imidlertid ikke helt problemfritt. Det første problemet er at i EU er rettighetene individuelle, ikke kollektive. En lovfesting av rettighetene kan føre til at det blir den enkelte arbeidstaker som blir part, ikke fagbevegelsen. Det andre er at ved lovfesting så kommer EU-domstolen inn som part på den del som i dag dekkes opp av overenskomstene. Vil dette føre til at vi får en europeisk arbeidsrett på disse områder? Og hvilken sikkerhet har en for at lovgivningen blir minsterettigheter og ikke vil hindre forbedringer. Det er såpass alvorlig at det i Danmark er en reell debatt om å overføre forhandlingsretten på noen felt til Euro-LO. I et fritt marked er det jo ganske naturlig at også arbeidstakernes rettigheter harmoniseres. Det er vel faktisk det viktigste formålet Det indre markedet har.

Dette vil ta tilsvarende virkning for EØS avtalen. Dette kan gi en helt ny dimensjon over motstanden mot EØS. Her rammer EØS direkte de viktigste argumentene Sosialdemokrater mot EU brukte mot medlemskap.

Norske EU-motstandere i dag står overfor en motstander som slett ikke har gitt opp. Det var beklagelig at Ingvar Carlsson fant å søke om medlemskap før EØS hadde fått virke noen år. Men nå er Gro tilbake på sitt hovedspor. Dette sporet utvides nå til å gjelde alle EUs søyler. Innenfor EU forsøker en å fullføre Unionen ved å få inn politi og forsvar. Samtidig forsøker en å innføre prinsippet om flertallsvedtak fra å omfatte bare Det indre marked til også å omfatte de andre områdene. En måte å gjøre dette på, er rett og slett å utvide området for Det indre marked. Denne metoden får direkte virkning for oss.

Det er viktig å holde fast ved at Det indre marked i EU og EØS er motoren i det som nå skjer. Det er og blir umulig for Danmark å være medlem av EU, men ikke av unionen. Nesten like problematisk blir langvarig EØS-avtale uten medlemskap. Det er på tide at Nei til EU igjen reiser kampen mot EØS. Organisasjonen er nå på fote igjen etter et år i pengekrise sentralt og total pengemangel lokalt. Nå begynner vi å røre på oss igjen. Redselen for å bli en ren kampanjeorganisasjon bare mot EØS er borte. EØS blir et naturlig ledd i en mer helhetlig kamp. I år vil Nei til EU prioritere kampen mot Schengen og utvidelse av EØS-avtalen. Dette vil også tjene kampen mot EØS-avtalen som helhet. Men dette skjer ikke uten videre. Vår oppgave blir å vise sammenhengene. Endringa av Maastricht-avtalen vil også endre EØS-avtalen, direkte og indirekte. Men først og fremst er det nødvendig fordi EØS er rammeverket bak en grunnleggende endring av det norske samfunnsmodellen. Ikke bare er det en viktig oppgave å påvise sammenhengen mellom EU, EØS og privatisering, angrep på velferdsstat, angrepa på distrikta, omlegginga av landbruk og fiske. Det er heller ikke mulig å stanse denne omlegginga uten at kampen mot EØS kommer på et helt annet nivå.

EØS-fiksert

Men denne kampen hindres i dag også av innvendinger på venstresida, også innafor RV. Det ironiseres, vi er EØS-fiksert, den politikken vi sier EØS vil føre til, ville den norske kapitalen ført uansett. Og EØS er vel i grunnen en tapt sak? Nå gjelder det å føre den konkrete klassekampen.

Ja, sjølsagt ønsker norsk kapital å føre EØS-politikken. Men det er en grunnleggende forskjell mellom å ville gjennomføre en politikk og få den samme politikken grunnlovfestet. Det er en grunnleggende forskjell mellom det å forsøke og gjennomføre denne politikken i Norge, og få den importert som et faktum fra Brussel. Det er en forskjell for fagbevegelse og bønder å slåss under de helt nye rammevilkår for kampen som EØS-avtalen skaper. Kan for eksempel postansatte føre kampen for at det fortsatt skal koste kr 3,50 å sende et brev til Senja, når private selskap slipper til i storbyene? Faktum er at forutsetninga for klassekampen nettopp er at det samtidig føres en kamp mot rammebetingelsene, mot EØS-avtalen.

Det er rart å høre folk som er for revolusjon og sosialisme si at EØS er en tapt sak. 12% er mot EØS, 35% vet ikke. Vi som har holdt på med dette, vet at blant de 12% finner du noen av de mest kunnskapsrike organisasjonsfolk i Norge. De er representanter for den klassealliansen mellom arbeidere, akademikere, bønder og fiskere som vi mener skal gjennomføre sosialismen i Norge. De er imot den form for kapitalisme som EØS representerer, det vil si at de er imot den moderne kapitalismen. Dette er spiren til en virkelig antikapitalistisk front i Norge direkte knyttet til en internasjonal bevegelse. For en sosialist kan vel ikke det være den dummeste «tapte kampen» å holde på med.

---

Når jeg har takket ja til å skrive en artikkel om fagligs trategi og taktikk i Røde Fane, er det fordi ikke alle erfaringene jeg har fra mange års faglig arbeid stemmer med AKPs tradisjonelle oppfatninger av hva som er riktig å gjøre, og hva som kan gi resultater.

Det kan derfor være nyttig å prøve å oppsumere noen standpunkter som et ledd i en nødvendig diskusjon for å komme videre. En diskusjon om faglig strategi og taktikk bør ta utgangspunkt i hva som egentlig er situasjonen for norsk fagbevegelse i 1996, og hvilke utfordringer vi står overfor ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt. De endringene som har skjedd i verden de siste åra har også hatt enorme konsekvenser for det norske samfunnet, og det kan derfor være nyttig å begynne med en vurdering av hvordan verden ser ut. Ofte kan det se ut som om det er stor avstand mellom det som er vår almene analyse av verden og den praktiske politiken vi faktisk står for, enten vi nå snakker om RV, AKP eller andre grupper på venstresida. F.eks. kan det hende at det er nyttigere å diskutere hva LO-ledelsen reelt kan gjøre enn om den tilhører borgerskapet. Vårt utgangspunkt må være at hvis ikke vi har fornuftige alternativer til handling slik verden er, så kan vi ikke forvente at andre har det heller.

Utviklinga av kapitalismen

Store endringer både i verdens og Norges økonomi vil føre til store endringer i årene som kommer:

• Norge er knyttet opp til det indre marked i Europa. Selv omkampen mot EU-medlemskap foreløbig er vunnet, er Norge medlem av EØS, og det er vanskelig å se hvordan vi skal få Norge ut av EØSde nærmeste årene.
• Verdenshandelen liberalisereres stadig, konkurransen blir hardere også på verdensbasis. Både framveksten av sterkere kapitalistiske økonomier i Asia og utviklingen av markedsøkonomii Øst-Europa vil få store konsekvenser også for oss.
• Den store oljerikdommen gjør at Norge er i en helt spesiell situasjon med vesentlig bedre statlige finanser enn de fleste andre land.
• De store multinasjonale selskapene akkumulerer kapital i enormt omfang. Kapitalen opererer med avkastningskrav i størrelsesorden 15-20% i året. Dette er en viktig økonomisk basis for at vi vil få store oppkjøpsbølger og derpå følgende strukturrasjonaliseringer. Når Philip Morris kjøper Freia Marabou for 9 milliarder så er det bare ca. 15% av det overskuddet de akkumulerer på et år. Den enorme kapitalakkumulasjonen må nødvendigvis også føre til større og større motsetninger under kapitalismen.

Arbeiderpartiet, borgerskapets ledende parti

Denne situasjonen er ny også for det norske borgerskapet, og det er ingen selvfølge at gårsdagens analyse av norsk politikk er riktig idag. Politisk og økonomisk er det rasjonelt å skille mellom tre hovedlinjer i det norske borgerskapet, alle med basis i reelle økonomiske interesser:

1) Den viktigste retninga, som idag sitter med makta, har som hovedlinje å knytte den norske kapitalen til framveksten av et sterkere Europa. I og med opprettelsen av det indre marked vil det skje en enorm omfordeling av makt i Europa. I denne situasjonen er det viktig å skaffe en selvstendig plass for Norge, først og fremst representert ved de selskapene som er sterke nok til å forsvare en selvstendig plass i et framtidig indre marked. De viktigste selskapene i en slik prosess er Norsk Hydro og Statoil. I tillegg vil det være viktig å skaffe plass også til selskap som Orkla, Kværner, Aker, Bergesen og Norske Skog.

Det viktigste politiske uttrykket for denne retninga er utvilsomt Arbeiderpartiets ledelse. En viktig del av grunnlaget for det er at de største (og viktigste selskapene ) er statseid. Og når Karl Glad til manges forbauselse gir uttrykk for at det er viktig å sikre norsk eierskap, så er ikke det et uttrykk for politisk forvirring, men tvert imot en logisk konsekvens av at det er viktig for det norske borgerskapet å sikre norske selskap en selvstendig plass i et liberalisert og råere marked. Regjeringas manglende vilje til å gripe inn både i forhold til f.eks. Viking dekk og nå Heger kan ses i en slik sammenheng. Forsterke restriksjoner på utenlansk kapital i Norge vil være en boomerang fordi de samme argumentene kan brukes mot norske selskaper i utlandet.

2) Den andre hovedretninga har sin økonomiske base i mindre norske selskap, selskap som allerede er under utenlandsk kontroll og områder av økonomien der konkurransen er liberalisert, f.eks. varehandel. Økonomisk vil de allerede ha tilpasset seg en friere konkurranse, og de vil ha lite eller ingenting å tape hvis norske selskap ikke finner noen selvstendig plass i det indre marked. Fremskrittspartiet er idag antagelig det fremste politiske uttrykket for denne retninga, men Venstre har en klart uttrykt strategi for å bli partiet for dette småborgerskapet. Det er ikke tilfeldig at Venstres nestleder Terje Johansen går av som Orkla-direktør for å jobbe videre med sine politiske ambisjoner. Venstre agiterer bevisst for små selskaper, og Venstres tradisjonelle fagforeningsfiendtlighet passer godt til en slik profil.

Høyres dilemma er at de tradisjonelt har vært det norske storborgerskapets viktigste parti. Den plassen har i praksis Arbeiderpartiets ledelse okkupert. Følelsesmessig vil likevel store deler av makta i Høyre være knyttet til norsk storkapital, men hvis den politikken skal gjennomføres i praksis betyr det i svært mange saker sammenfallende standpunkter med Arbeiderpartiet. For Høyre som parti er det et kjempeproblem, skal de bli et klarere alternativ til Arbeiderpartiet må de ikke bare nærme seg Fremskrittspartiet, men de må også bryte medviktige deler av sin tradisjonelle maktbase. Mange av Høyres fremste tillitsvalgte må også bryte viktige sosiale bånd. I et slikt perspektiv er motsetningene i Oslo Høyre lette å forklare,og det er logisk at Kåre Willoch framstår som en kritiker av Høyre fra venstre.

3) En tredje retning er den delen av kapitalen som er knyttet til bondesamvirket og næringsmiddelindustrien. EU-medlemskapets direkte trussel mot næringsmiddelindustrien var grunnlaget for felles standpunkter mot EU-medlemskap, men Arbeiderpartiet har (og de vil få god hjelp av EØS) en helt bevisst politkk for å fjerne basisen for EU-motstand på et slikt grunnlag. Det vil bli bortkastet å være mot EU-medlemskap fordi Norge er blitt så likt EU likevel. Hvis Arbeiderpartiet makter å gjennomføre denne poltikken vil det også bli spennende å se hva slags konsekvenserdet vil få for Senterpartiet som politisk parti.

Venstresida i taktisk klemme

For venstresida skaper denne situasjonen en lang rekke taktisk vanskelige problemer. Selv om Arbeiderpartiet utvilsomt har flyttet seg langt til høyre, og på svært mange områder førertradisjonell Høyrepolitikk, har i realiteten alternativet flyttet seg enda lenger. Diskusjonen om byråd i Oslo er et reelt uttrykk for det, det er ikke usannsynlig at et eventuelt Høyre/Frp-byråd vil føre en thatcheristisk politikk. Samtidig er det heller ikke tvil om at folk er tjent med at viktige selskap har base i Norge. Ikke fordi norske selskaper er bedre eller mindre kapitalistiske enn andre, men fordi å flytte kontrollen av de store selskapene ut av Norge vil endre styrkeforholdene mellom kapitalen og fagbevegelsen i disse selskapene. Og ut ifra selskapenes størrelse vil det svekke fagbevegelsen generelt. I tillegg vil også norske selskap være opptatt av fortsatt ha en maktbase for sin virksomhet i Norge, noe som sannsynligvis vil gi noe mer innvesteringer i Norge enn det vi ellers ville fått. Taktisk blir problemet for venstresida at svekket makt til Arbeiderpartiet på kort sikt minst likegjerne kan føre til mer makt for Coca Cola, McDonald, Rema 1000 og den lille fagforeningsfiendlige bedriftseier, som mer makt til folk og sterkere kontroll med kapitalen.

De forsterkede angrepene på offenlig sektor i Norge kan også forstås ut ifra ønsket om å fremme de norske storselskapenes interesser. De vil utvilsomt være tjent med en billigere offenlig sektor, både fordi det vil frigjøre kapital til videre vekst og fordi det vil gi mindre direkte (i form av skatt) ogindirekte (i form av prisnivå) utgifter. EØS-avtalen styrker en slik politikk. I tillegg vil den føre til hardere konkurranse på svært mange andre områder i Norge. Store deler av norsk fagbevegelse vil derfor være på defensiven i årene som kommer, en av våre viktigste oppgaver vil være å forsvare mye av det vi har. Og så lenge vi er med i EØS vil det være viktig å arbeide for norsk utmelding.

Hvordan skal vi gjøre det uten at vi samtidig bereder grunnen for at det er Høyresida som høster fruktene av det vi sår?

Det viktigste svaret på det spørsmålet er at vi i sterkere grad må prøve å definere fagbevegelsens egne interesser. Vi må analysere virkeligheten ut ifra hva som er i folkets interesse,og ikke som en negasjon til borgerskapets interesser. En slik innfallsvinkel vil også gjøre det langt mindre interessant å diskutere LO-ledelsens klassekarakter. Oppgaven blir ikke å finne ut hva som slår mot fienden, men hva som er i arbeiderklassens kortsiktige og langsiktige interesse. Med det som utgangspunkt vil det også være mulig, i alle fall på enkeltsaker, å etablere breie allianser.

Sosialisme – bare en vakker drøm?

I forhold til å ha en realistisk visjon om et alternativt samfunn er vi antagelig svakere utrustet enn på lang, lang tid. Ikke bare pga. av sammenbruddet i virkelige og påståtte sosialistiske land, men like mye fordi vi ikke har gode svar på hvordan en sosialistisk økonomi skal fungere. Vi trenger rett og slett å utforme en visjon av hvordan et sosialistisk samfunn kan fungere. Hva slags problemer vil det løse, hva slags liv vil folk få? Hvordan skal vi styre økonomien, og hvordan skal folk få en meningsfyllt tilværelse? I realiteten er det slik, i alle fall ide utviklede vestlige økonomier, at den arbeidskraften som trengs for nødvendig vareproduksjon (mat, bolig, klær) er en forsvinnende liten del av hele den økonomiske aktiviteten. Hvorfor har ikke en slik situasjon utløst et vel av ideer om hva som er det gode liv? Virkeligheten på norsk venstreside er idag slik at hvis vi hadde fått makta imorgen ville vi neppe visst hva den skulle brukes til. Og hvordan skal folk få tillit til partier som ikke har en realistisk visjon av hva de vil bruke makt til? Selv med uavkortet makt, og uten verken indre eller ytre fiender er det sannsynlig at vi har støttet så mange innbyrdes uforenlige krav at det ikke hadde vært mulig å forme en gjennomførbar politikk for et sosialistisk Norge.

Men mens vi venter på revolusjonen vil en lang rekke av de valg vi gjør ha en enorm betydning for folks levevilkår underkapitalismen (og for dens saks skyld hva slags økonomisk struktur vi vil gå inn i sosialismen med).

Fagbevegelsen på defensiven

Hvordan er situasjonen for fagbevegelsen i 1996? Grunnleggende er fagbevegelsen både nasjonalt og internasjonalt på defensiven. På tross av alle svakhetene er likevel den norske fagbevegelsen i internasjonal sammenheng relativt sterk. Men også fagbevegelsen i Norge på defensiven. I hovedsak skyldes dette strukturelle trekk, både i fagbevegelsen sjøl og i utviklinga av markedsøkonomien, og er ikke først og fremst et uttrykk for vond vilje i fagbevegelsens ledelse. Det må derfor være en svært viktig oppgave å jobbe for å styrke fagbevegelsen i seg sjøl, særlig fordi all erfaring tilsier at folk har det bedre selv der fagbevegelsen er svak enn der den ikke finnes i det hele tatt.

En litt karikert framstilling av deler av venstersidas syn på LO er omtrent slik: LO er egentlig en sterk organisasjon, men ledelsen bruker makt til å holde folk nede. Med en subjektiv vilje til å bruke ressursene annerledes finnes det nærmest ingen grenser for hva det er mulig å få til Selvfølgelig finnes det trekk ved fagbevegelsens strukturer som bidrar til å holde folk nede, men i stor grad er problemene mer et uttrykk for ledelsens svakhet, reelle objektive problemer og mangel på klare handlingsalternativer enn for subjektiv vond vilje. I tillegg er det et reelt problem, og et konserverende elemement, at i det øyeblikk man har vært med på en avtale blir det viktig å forsvare avtalens innhold, isteden for å se på avtalen som et kompromiss mellom to parter med til dels sterkt forskjellige målsettinger. Også i fagbevegelsen vil de som har støttet en avtale være mer opptatt av å forsvare den enn å se på den som plattform for videre utvikling. Mens NHO fører omfattende diskusjoner om hva slags avtaleverk de ønsker i år 2010, virker det som om slike diskusjoner er praktisk talt fraværende i fagbevegelsen. Og selvom vi ønsker et annet samfunnssystem, må vi også jobbe innenfor kapitalismen med sikte på å oppnå mest mulig. Kanskje den viktigste forutsetningen for en sterkere fagbevegelse er at vi må ha et reelt svar på hvordan fagbevegelsen skal bli sterkere, hva skal fagbevegelsen gjøre? En kritikk fra fagopposisjonen som baserer seg på at det LOs ledelse gjør er feil, uten at vi har alternative forslag til handling og tar konsekvensene av våre forslag fører ingensteds hen. I verste fall vil kritikken tvertimot være en styrke for den sittende ledelsen, for om den ikke har ferdige svar den heller så har den i alle fall en praksis og en historie og vise til. Og vi trenger politikk for hele fagbevegelsen, ikke bare for et lite antall aktivistiske klubber og fagforeninger.

Propagander fagbevegelsens seire

Svært mye av venstresidas utadrettede faglige politikk har historisk vært konsentrert om motsetningene internt i fagbevegelsen, ikke ved at arbeidet har vært internt innrettet, men de kampsakene som kan bidra til å avsløre LO-ledelsen har fått en langt høyere prioritet enn sakene i seg sjøl har fortjent. Hvis det er riktig at det å styrke fagbevegelsen i seg sjøl er viktig for å forsvare og bedre folks levevilkår, så er dette utrykk for en grunleggende feil prioritering. Vi må utvikle en politikk for hvordan vi skal styrke fagbevegelsen, hva er det som kan motivere folk til å organisere seg. Vi trenger også en oppsumering av hvilke deler av fagbevegelsen som har oppnådd noe, og hvordan de har oppnådd det. Det viktigste hinderet for at folk organiserer seg idag, og hinderet for at man ikke aktiviserer seg faglig, er ikke trua på at den sittende ledelsen vet best, men tvertimot defaitisme; Verden går til helvete og det er ikke noe vi kan gjøre med det likevel. Vår oppgave må derfor være å trekke fram de positive erfaringene. Hvor har man oppnådd noe, hvordan er det gjort? Hvordan hadde egentlig Norge sett ut uten fagbevegelsen? Hva er det som kan forhindre at Norge får samme utvikling som vi har sett i England? Hva er konsekvensene hvis Fremskrittspartiet får gjennomslag for sine linjer om at man skal fjerne alle nasjonale avtaler og overlate all lønnspolitikk til forskjellige former for lokale forhandlinger (og antagelig i siste instans personlige avtaler)? RV og AKP har tradisjonelt vært veldig flinke til å konsentere seg om alt fagbevegelsen ikke har fått til, istedenfor også å trekke fram det som er oppnådd. Og vi har sågar en lang tradisjon for å si at det som er oppnådd er uttrykk for en objektiv utvikling i kapitalismen, mens nederlagene skyldes at fagbevegelsen ikke var sterk nok, ikke sloss hardt nok. En konkret oppsumering hva som er vunnet, og hvordan det er vunnet, (f.eks. er arbeidstida betydelig kortere nå enn for 30 år sida) samt hvilke nederlag vi foreløbig har unngått vil være et betydelig bidrag i kampen for at vi kan oppnå noe også i framtida. I tillegg trenger vi oppsumeringer av hva som gikk feil i kamper som er tapt. Hva kunne vært gjort annerledes, hvor feilet fagbevegelsen. Vi er altfor lite flinke til å oppsumere feil for å lære av dem. Og skal oppsumeringene ha verdi må hensikten være å finne hva som faktisk har skjedd, ikke være et forsøk på å finne bekreftelser på at våre analyser bestandig har vært de riktige.

Fagbevegelsen må utvikle egen styrke og egne vurderinger av hva som er mulig både i den enkelte bedrift, bransje og det norske samfunn. Styrke kombinert med klare oppfatninger av hva som er mulig kan tvinge våre motstandere til å ta stilling til våre forslag. Hvis vår politikk bare blir en slags negasjon av hva vi mener er NHOs (eller enda verre, LO-ledelsens) politikk, har vi på forhånd både definert hvem som bør være uenige med oss, og vi har snevret inn grunnlaget for hvem som kan støtte det vi er for. Med utgangspunkt i hva vi mener er riktig å gjøre, er muligheten for å samle bred støtte rundt hva vi vil, større, folk slipper å ta stilling til om de støtter oss eller noen andre. I beste fall kan det til og med være mulig å hente støtte både fra LO-ledelse og av og til også fra deler av borgerskapet. Hvis vi på forhånd definerer verden slik at det vi er for, det er i motstrid til både LO-ledelsen og i alle fall NHOs objektive interesser, så har vi i hvert fall ikke gjort det enkelt å vinne seire.

Nasjonale tariffavtaler

Vi er inne i en utvikling der lønnsforskjellene i Norge øker betydelig. Ikke bare lønnsgapet mellom arbeidere og direktører øker, men også forskjellen internt i arbeiderklassen blir større. Dette er en utvikling vi risikerer at vi bare har sett begynnelsen av. Store områder er preget av omfattende deltidsarbeid, liten fagorganisering og lav lønn. Dette gjelder f.eks. innenfor varehandel, hotell og restaurant, servicebedrifter generelt og offentlig sektor. Samtidig er forskjellen i faglig styrke enorm, innenfor deler av det som fortsatt finnes av industri står kanskje arbeiderklassen sterkere enn noengang slik f.eks. Rolf Utgård har hevdet i en artikel i Arbeiderbladet. Kombinasjon av store ulikheter i økonomien, en statlig politikk som prioriterer de store, norske multinasjonale konsernene og store forskjeller i faglig styrke kan føre til enorme lønnsforskjeller i årene som kommer. Vi må derfor utvikle en politikk som tar sikte på å forhindre dette. I en slik sammenheng er Kvinner på tvers et svært godt initiativ, nettopp fordi siktemålet er å engasjere fagbevegelsen i en felles kamp. Men det må også være en oppgave å styrke og videreutvikle systemet med nasjonale tariffavtaler. En nasjonal avtale (og ideelt sett kanskje også internasjonale avtaler) er viktig både fordi den kan forhindre ekstrem lønnsdumping, og fordi den tvinger de sterke delene av fagbevegelsen til å ta ansvar for helheten, i alle fall innenor samme bransje. I et slikt perpektiv blir det i beste fall uheldig at f.eks. Winge-jentene velger å organisere seg i fagforening nr 3 i Winge-konsernet. Også for venstresida burde det vært viktigere å dra igang en støttebevegelse for jentene som i praksis fikk sparken fra Video Vest fordi de krevde tariffavtale (Handel og Kontor) enn å bruke krefter på å støtte en streik som i alle fall ikke var noe skritt i riktig retning i forhold til en kamp for å styrke et kollektivt ansvar også for lønnsdannelse. (For ordens skyld, dette er en vurdering av hva som er viktig, ikke over hva man skal ha rett,eller ikke rett til.)

Den grunnleggende kritikken av den organisasjonsform Winge-jentene velger er derfor ikke at de ikke velger LO, men at de velger løsninger som bidrar til en ytterligere oppsplitting av fagbevegelsen. Hvis man får gjennomslag for et prinsipp om at alle grupperinger har rett til å få tariffavtale, uavhengig av organisasjonstilknytning, fjerner man et viktig fundament for kollektiv handling. Styrkeforholdet mellom arbeid og kapital i Norge er neppe slik at fagbevegelsen kan sloss for et prinsipp et sted (Winge) samtidig som man hevder at mindretallet skal underordne seg flertallet andre steder (f.eks. Rosenberg og Oslo Sporveier, begge steder det har vært problemer med folk som har ønsket å danne egne fagforeninger). Balansegangen mellom nødvendigheten av felles organisering opp mot retten til egne avtaler er vanskelig, men svaret er verken fritt fram for alle eller motsatsen, tvangsorganisering slik vi vet at deler av LO ønsker. Men også organisasjonsforholdene internt i LO er med på å splitte folk. En av de viktigste grunnene til at det finnes store lavtlønte funksjonærgrupper også i store industrikonsern, parallelt med relativt sterke arbeiderfagforeninger, er antagelig nettopp at de er organisert i Handel og Kontor og at HK i praksis (med god støtte fra arbeidsgiverne) forhindrer de sterkeste fagforeningene også å ta et strukturelt ansvar også for funksjonærgruppene. Og for all del, også for mange av klubbene i industrien er det ofte behagligst at det er slik.

Reelle motsetninger i arbeiderklassen

Mange av de problemene vi sliter med er uttrykk for reelle motsetninger i arbeiderklassen. For å ta kanskje et nærliggende eksempel; skal arbeidstidforkortelse tas ut som lavere pensjonsalder, 6-timers dag, fire-dagers uke eller lengre ferie. Forskjellige deler av fagbevegelsen vil prioritere disse kravene svært ulikt, og det skyldes i hovedsak at de representerer forskjellige grupper. En tilsvarende situasjon opplever vi i svært mange lokaliseringsdebatter. For bryggeriarbeiderne er kampen for gjenbruksemballasje et godt eksempel, det er opplagt at de som er ansatt i emballasjeindustrien isolert sett er tjent med at det produseres mer emballasje. Slike motsetninger er en av våre største utfordringer. Vi må lære oss å mestre at forskjellige standpunkter ikke må forhindre en felles kamp på andre områder, og vi må ikke falle i fella og lettvint framstille alle problemer som et uttrykk for borgerskapet og kapitalismens råttenskap, samt alle som ikke er enige i den kampen vi fører som moralsk mindreverdige og/eller kjøpt av kapitalen.

Respekt for at ulikt ståsted ofte gir ulike prioriteringer er helt nødvendig for å gjøre det vanskeligere for kapitalen å splitte fagbevegelsen, og helt nødvendig for å utforme konkret taktikk.

Vurder kapitaleksport konkret

Overskuddet av kapital i Norge vil føre til økt kapitaleksport, og derved en styrket norsk imperialisme (Noe det i og for deg er liten grunn til å moralisere over, imperialismen er som kjent en nødvendig del av dagens kapitalistiske økonomi). Hvordan skal vi forholde oss til kapitaleksport og for dens saks skyld også til utenlandske oppkjøp i Norge? Det må gjøres konkrete analyser i hvert enkelt tilfelle, vi må analysere hva som er konsekvensene for arbeidsplasser, arbeidsforhold og industristruktur ikke bare her, men også i utlandet. Helt meningsløst blir det å si at alle norske investeringer i utlandet er feil, like meningsløst som å si at alle utenlandske oppkjøp i Norge er feil. Vi må både analysere konsekvensene og hva som er alternativet. Noen eksempler: Ingen vil vel i dag være uenige om at det var uheldig at Phillip Morris fikk kjøpt Freia Marabou. Men samtidig er det svært sannsynlig at redningen for Christiansands Bryggeri har vært at de ikke ble med inn i Ringnes-konsernet, men er eid av svenske Spendrups.

Tilsvarende; da Orkla kjøpte Procordia og sammen med Volvo etablerte Pripps Ringnes var det et oppkjøp som vil øke presset på strukturen i norsk næringsmiddelindustri, og som således har store negative konsekvenser. Men alternativet var ikke status quo, Volvo ville solgt Procordia uansett, en beslutning det lå utenfor norsk fagbevegelses rekkevidde å påvirke. Hadde ikke Orkla kjøpt, ville salget antagelig gått til en eller fler multinasjonale giganter (Coca Cola, Heineken, Unilever, Nestle e.l.) I praksis dreide valget seg derfor for de ansatte i Orkla om hva slags problemer vi skulle få i åra som kommer. Ville vi stå sterkest hvis Orkla overtok, eller ville et Procordia oppstykket og delt, eller kontrollert av f.eks. Nestle vært å foretrekke? Også for oss måtte det være en viktig del av vurderingen at de svenske fagforeningene var for at Orkla overtok. For de fagorganiserte i Orkla ble derfor konklusjonen at et oppkjøp fra Orkla ble det minste ondet.

Slike konkrete, og vanskelige vurderinger, vil norsk fagbevegelse få i stort omfang i årene som kommer. Ikke bare fordi Norge har store mengder kapital som kommer til å bli brukt til oppkjøp i utlandet, men også fordi norsk kapital svært ofte for de ansatte i den bedriften som blir kjøpt vil fortone seg som et mindre onde enn en del av de andre store internasjonale multinasjonale konsernene. Det finnes to enkle svar på disse problemene, det ene er at alle oppkjøp er vi mot, fordi det er uttrykk for norsk imperialisme. Det andre som er like enkelt og like feil er at norske oppkjøp er vi for fordi norsk kapital er bedre enn annen kapital. Strukturendringene på eiersida vil få enorm betydning for både arbeidsplasser og industristruktur i framtida. Hvis ikke vi tar i skitten i redsel for å gjøre feil, overlater vi i praksis alle valg til kapitalen alene.

Samtidig må vi bruke den relativt sterke stillinga fagbevegelsen har i norske konsern både til å etablere kontakter og om mulig gjensidig styrke fagbevegelsen både i Norge og ute, samt til å sloss mot de verste overgrepene norske selskap står for. Kampanjen for å trekke Statoil ut av Nigeria er et godt eksempel på det siste, og det er all mulig grunn til aktivt å følge med på det norske storkonsern gjør internasjonalt.

Hovedavtalen

Tradisjonelt har venstresida hatt et syn på hovedavtalen, og derved mye av det øvrige avtaleverket, som redskap for å holde folk nede. Er dette en riktig analyse i forhold til norsk virkelighet idag? Hvis vi tenker oss norsk fagbevegelse uten et sentralt avtaleverk, men de enkelte klubber og landssammenslutninger overlatt til seg sjøl, vil sannsynligvis det konkrete styrkeforholdet mellom arbeid og kapital være slik at fagbevegelsen blir vesentlig svekket. Er ikke problemet idag tvert imot at store deler av fagbevegelsen ikke har styrke til å utnytte de mulighetene avtalen tross alt gir? Problemet er at oppfatningen av egen svakhet, og kapitalens makt, mange steder er så grunnfestet at folk ikke engang prøver å ta opp kampen, og mange steder ikke engang tør å organisere seg . Istedenfor å legge hovedvekten i analysen av hovedavtalen på dens negative sider, bør vi utvikle en diskusjon om hvordan avtalen kan bli bedre, både knyttet opp til kampmidler for fagforeningene og sanksjonsmidler overfor arbeidsgivere som overhodet ikke gjør noe for å oppfylle de krav hovedavtalen stiller. Vi trenger en konkret diskusjon om hvilke endringer som det er mulig og nødvendig å sloss for, så kan det hende at styrkeforholdet en gang i framtida blir slik at det er riktig å kaste hovedavtalen overbord.

Hva nå?

LO-ledelsen har idag skiftet taktikk, fra å skjelle utvenstresida er det åpenbart at de nå ønsker å trekke venstresida inn i varmen. Dette kommer til uttrykk både ved Ester Kostøls deltakelse på Trondheimskonferansen og Skytøens sutring over at Yngve Hågensen har gitt venstresida for fritt spillerom. Denne taktiske situasjonen stiller oss overfor langt vanskeligere utfordringer enn det vi har hatt tidligere, fordi vi trenger konkrete svar på hva hele fagbevegelsen skal gjøre. Det er ikke nok å konsentere seg om enkelt områder, vi trenger helhetlige analyser og svar. Vår utfordring er å benytte mulighetene både til å styrke fagbevegelsen og å styrke arbeidet for sosialismen.

---

I ly av Norges høye politiske stjerne i ulike verdensdeler og med fru Brundtland som politisk frontfigur, feier norsk kapital innpå stadig flere markeder. Hvordan stiller norske sosialister seg til norsk imperialisme?

Med en tydelig tilfreds mine kunne Nærings- og CO₂-minister Stoltenberg nylig meddele Stortinget at faktisk øker norsk eierskap i utlandet sterkere enn det utenlandske eierskap gjør i Norge. Sagt på en annen måte: Norge har blitt en netto kapitaleksportør. I den sjåvinistiske pressa mottas slike meldinger med samme stolthet som en norsk gullmedalje i storslalåm. Holdninga er at nå kan vi spise kirsebær med de store. Det er typisk norsk å være god, enten det er på ski eller i konkurransen om oljeprofitten. Det Stoltenberg sa, betydde jo at Norge nå er et imperialistisk land av en viss styrke. Norsk kapital utnytter arbeidskraft og naturressurser i andre land i større grad enn utenlandsk kapital gjør det i Norge. At så godt som ingen journalister eller kommentatorer tar fatt i dette, er det eksemplet Jan Myrdal egentlig burde ha brukt da han anklaget norske intellektuelle for å løpe oljekapitalens ærend. For dessverre er det sånn at Stoltenberg hadde rett da han kunne fortsette med å si:

For det andre er det bred enighet i Norge om behovet for å plassere en del av de økte inntektene fra petroleumsvirksomheten, blant annet i form av sparing i utlandet. Hele Stortinget, inklusive Senterpartiet og hele SV, har gitt full tilslutning til at oljeprofitten skal investeres imperialistisk. Bare RVs ene representant har protestert. Tidligere har det ikke vært vanskelig å få journalister og andre mediefolk til å rette søkelyset mot virksomheten til amerikansk, fransk eller britisk kapital i den tredje verden. Og vel og bra er det, men gehalten i et anti-imperialistisk engasjement viser seg først når du viser hvor du står i forhold til ditt eget lands imperialisme. Allerede i regjeringas oljemelding ble det gjort klart at det høye tempoet i tappinga av de fossile energikildene på norsk sokkel skulle gi grunnlag for å etablere et sterkt fotfeste for norsk kapital i utlandet. Det har vært et sentralt mål for regjeringa å skape nasjonal konsensus om at dette overskuddet ikke skal brukes til å investere i for eksempel helse- og skolevesen innenlands. Det har lykkes. Dermed er det skapt albuerom for neste steg, nemlig å bruke overskuddet til å bygge opp Norge som en betydelig imperialist. I stedet for sjukehjemsplasser og skolemateriell, utbytting av Aserbajdsjan og Vietnam. Kritikken mot dette har vært nærmest totalt fraværende.

DNA er borgerskapets strateg

Mens Høyre har forfalt fra å være et parti til å bli ei populistisk pressgruppe for mer ølskjenking og høyere farts grense i boligområder, er det DNA som trer fram som det strategiske hovedkvarteret for norsk kapital. Ikke overraskende stemmer flertallet av norske storkapitalister for Det Norske Arbeiderparti. Men så får de da også betalt for støtten. Ikke bare har DNA lagt føringer for å bruke oljeprofitten i utlandet, men partiet har også gått i spissen for en raskest mulig modernisering og liberalisering av norsk næringsliv. Sentrale sosialdemokratiske prinsipper for offentlig omsorg slaktes til fordel for nyliberale markedsprinsipper. Skattevesenet legges om til en av de mest kapitalvennlige i Europa. Klasseforskjellen mellom de rikeste og fattigste i landet øker raskere enn noen gang tidligere i nyere tid. Statsbedriftene omdannes til markedsorienterte kapitalistiske bedrifter, norsk økonomi harmoniseres med EU raskere enn noe EU-land klarer. I ly av Norges høye politiske stjerne i ulike verdensdeler og med fru Brundtland som politisk frontfigur, feier norsk kapital inn på stadig flere markeder. I Midtøsten og Afrika kan norsk kapital profittere på Norges høye stjerne blant tidligere frigjøringsbevegelser. I Øst-Asia viser det seg faktisk at Brundtlands nederlag i EU-avstemninga blir et pluss i kampen om lukrative kontrakter. Det er lettere for Indonesia, Vietnam eller Thailand å gjøre avtaler med et Norge som står utafor blokkene, enn om de måtte kalkulere med å få Tyskland på kjøpet. Med betydelig smidighet har Brundtland og norsk diplomati klart å vende nederlag til seier, uten å gi seg på et eneste punkt når det gjelder å gjøre Norge til et EU-land i alt annet enn navnet. Alt dette har man klart uten å møte vesentlig motstand i fagbevegelsen eller øvrig grasrot i Norge.

Oljeformue og kapitaleksport

Det er naturligvis gigantfortjenestene fra olje- og gassutvinninga som har brakt norsk kapital opp i den internasjonale elitedivisjonen. Norge er en av de største eksportørene i verden og fortjenestene er deretter. Dette har gjort statsbedriftene Hydro og Statoil til noen av de mest aggressive investorene innen oljerelatert virksomhet. Med store andeler av bensinomsetninga i Norden, Tyskland, Polen og Baltikum og med en offensiv satsing på konsesjoner i den tredje verden er disse selskapene på rask marsj oppover blant de 500 største selskapene i verden.

Statoil har 433 millioner kroner i aksjer i Statoil Nigeria AS, og investerte mellom 150 og 250 millioner kroner i Nigeria i 1995. Selskapet deltar i fire blokker utenfor kysten av Nigeria. Statoil har 35 prosent andel i blokkene, BP har 35 prosent og Texaco 30 prosent. Høsten 1995 boret Statoil sin første brønn og fant et lovende funn petroleumsforekomster. De neste to årene skal Statoil bore ytterligere 8 brønner i Nigeria.

Statoil har satsa hardt på det tidligere Sovjetunionen. Selskapet har interesser i Sibir og i enda sterkere grad i Kasakhstan og Aserbajdsjan. Satsinga ved Kaspihavet bringer det norske statsoljeselskapet midt opp i et av de heiteste konfliktområdene i verden. Krigen i Tsjetsjenia foregår i ett av de områdene der det er aktuelt å føre en ny oljeledning fra Baku. Lenger sør og vest er det krigstilstand i både Georgia og mellom Armenia og Aserbajdsjan. Tyrkia er sterkt interessert i å være med på ei sørlig rute for oljetransporten. Den vil i så fall gå gjennom kurdiske områder der det også er krig. Statoil er sammen med blant andre BP inne i en konsesjon ved Baku på 8 milliarder dollar.

Ved Sørkinahavet pågår det et rotterace om mulige storfunn under havbunnen. Vietnam, Kina, Malaysia, Indonesia og Filippinene gjør krav på områder som overlapper hverandre. Det pågår en militær styrkeoppbygging i regionen og faren for krigshandlinger er i høy grad til stede. Her går også Statoil inn. I Vietnam har selskapet 15% av ei blokk der også BP er med. Men man satser ikke bare på én hest. Også i Malaysia, Kina og Filippinene er selskapet inne og etter den voldsomme sjarmoffensiven under Brundtlands Indonesia-reise er det grunn til å vente at Statoil også kommer tungt inn her.

Norsk Hydro kjøpte i januar 1996 de resterende 75% av det kanadiske kunstgjødselselskapet Nutrite Inc., etter å ha kjøpt den første firedelen i 1995. Overtakelsen vil styrke Hydros allerede sterke posisjon på det nordamerikanske markedet. 8. mars i år ble det meldt at Hydro Seafood GSP i Skottland hadde overtatt virksomheten til Shetland Salmon Producers (SSP). SSP er en av de ledende lakseprodusentene på Shetland, med en planlagt produksjon på nærmere 3.000 tonn i 1996. Den første prøveproduksjonen av aluminium pressbolt vil om kort tid bli satt i gang ved det nye støperiet til det slovenske selskapet Talum, med Hydro som samarbeidspartner. Norsk Hydro er størst i verden på lettmetall og derunder også magnesium.

Selskapet har over halvparten av sine ansatte i utlandet og er dermed blitt et multinasjonalt selskap. Gjennom etableringen av datterselskaper i Romania og Bulgaria ønsker Hydro å styrke sin posisjon i Sentral- og Øst-Europa. Nye Hydro-kontorer ble nylig åpnet i Bucuresti og Sofia av utenriksminister Bjørn Tore Godal. Pressverkgruppen i Hydro Aluminium skal bygge et nytt pressverk i Chrzanow, vest for Krakow, i Polen. Pressverket skal stå ferdig til sommeren.

Og slik kunne vi fortsette. De eksemplene som er gitt ovenfor, er ikke noe forsøk på å gi et uttømmende bilde av den nye offensive norske imperialismen, og er heller ikke noe resultat av en systematisk overvåking av disse selskapene. Dette er bare et knippe av funn jeg har gjort etter et par timers sørfing på Internettet. Hensikten er bare å vise retninga og tendensen og gi ei antydning av omfanget. Arbeiderpartiets politikk for internasjonalisering og kapitaleksport er altså ingen abstrakt ide. Det er en konkret handlingsplan som har fått sin høyst håndgripelige oppfølging. Anført av Brundtland og Stoltenberg er norsk storkapital på en offensiv som sakner sidestykke i norsk historie. Dette skjer praktisk talt uten hjemlig opposisjon.

Militære eventyr

Når det investeres tungt i politiske risikoområder, har det alltid vært ei militær side. Hvordan har DNA tenkt å sørge for militær ryggdekning for den norske investeringsiveren? Eller sagt på en annen måte: Er det en tilfeldighet at omlegginga av den norske forsvarspolitikken fra landforsvar til out-of-area-operasjoner har kommet samtidig med den nye kapitaloffensiven? Så naiv er det ikke lov å være at man innbiller seg at det ikke finnes noen sammenheng mellom to så avgjørende elementer i et lands politikk. I likhet med kollegene i de andre europeiske hovedstedene, har Brundtlands strateger sett at tida etter Sovjetblokkas sammenbrudd stiller helt andre krav til de væpna styrkene. Alle toneangivende land i Europa legger nå om fra vernepliktshær til verva hær. Alle disse hærene har enheter som er øremerka til å bli satt inn hvor som helst i verden. I Norge er Telemark bataljon det første uttrykket for ei slik satsing. Soldatene i slike enheter har ikke til opp gave å forsvare Norge mot angrep, men å forsvare norsk kapitals interesser i Kaukasus, på Balkan eller i det fjerne Østen. Igjen er det meget alvorlig at det nesten ikke finnes noen opposisjon mot denne utviklinga. Hva verre er, er at denne utviklinga med nødvendighet vil få sine entusiastiske klakører. Om ikke lenge får vi høre at dette er progressivt, i sivilisasjonens og demokratiets tjeneste. Det er på høy tid at den virkelige venstresida skjerper seg. Jeg minner om at Marx pleide å kontrollere sosialisters holdning til den nasjonale frigjøringskampen etter hvordan de stilte seg til den kampen undertrykte folk førte mot deres eget lands undertrykking. Han spurte derfor engelskmenn om hvordan de stilte seg til irenes kamp og russerne om deres holdning til polakkenes kamp. Hvordan stiller norske sosialister seg til norsk imperialisme?

---

Dei parlamentariske organa kan bare inntas for å hente informasjon om borgerskapet si maktutøving, avsløre dei borgarlege arbeidarpartia og gje massekampen ein talarstol.

Kommunistane har store oppgåver å løyse på den teoretiske fronten. Svært mange spørsmål i revolusjonsstrategien ligg innhylla i tåke. Og vi har lite samanfatta kunnskap om vilkåra for kommunisme i Norge og vår del av verden.

Men dei sentrale teoriane i marxismen om revolusjon, kommunisme og imperialismen si historisk avgrensa rolle, ligg nå an til å vinne fram. Det teoretiske arbeidet vårt vil først og framst bestemme kor vidt vi kan løyse ut eit opprør mot den kapitalistiske staten når høvet byr seg. Dinest om teoretiske mangler skal halde attende stabiliseringa av ei sosialistisk statsforfatning. Og vi kunne legge til: Utan grundig teoretisk arbeid vil vi kunne bukke under i ein politisk tilbakegang av typen vi opplevde på 80-tallet. Vi har som kjent ikkje garantier for tempo og utfall i denne striden.

Parlamentarisk arbeid har gjeve kommunistar i Norge mykje hovudbry siste tiåret. Truleg er det enkle grunnar for det. Den eine er mangel på teoretisk arbeid på feltet. Den andre er manglande grep om prinsippa vi skal forsvare i den politiske striden i til dømes RV.

AKP si line ligg ennå i botnen av RV sin plattform – så nær som i organisasjonslina. På det området har AKP teke utviklinga i RV til etterretning. Framtida til RV er uviss. Tendensen no er organisatorisk stagnasjon for partiprosjektet samstundes som stemmepotensialet utvides. Fortsatt kan nokon gå berserk i ein sving og kreve «eit endelig oppgjer» med ein annan part i alliansen. Det kan ende RV sine dagar. Likeeins kan forsøka på å smale inn RV, føra til at RV vert hengjande i baklegsa på eit tidspunkt der fronten kan og må utvidas. Og la det vera klart: Før var RV meir å rekne for eit «parti» i tydinga politisk einskap – og mindre ein allianse. Nå er det programmatisk å rekne for eit parti, men i gavnet ein allianse meir enn nokon gong. For alle som vil noko med RV, kan det vera lurt å legge seg dette på minnet.

Eg legg i denne artikkelen fram til debatt nokre punkter som eg meiner tek utgangspunkt i prinsippa våre for arbeid i parlamentariske organ sidan partiet vart stifta. Det omfatter analysen av dei parlamentariske organa, vårt høve til begrepet demokrati, forholdet til einskapsfronten og vår line for leiinga av dette arbeidet. Sist i artikkelen skal eg ta opp nokre områder vi må studere og utforske for å komme på høyden i det teoretiske arbeidet på dette feltet.

Det borgarleg-parlamentariske systemet

1) Utviklinga av dei parlamentariske maktorgana i Norge, i si form og innhald, er uløyseleg knytta til utviklinga av kapitalistiske produksjonsforhold og forminga av eit økonomisk herskande borgerskap. Følgjeleg må dei parlamentariske organa på den eine sida ivareta demokratiet i den økonomisk herskande klassen og på den andre sida heile tida gjenskape ein plattform som gjev klassen politisk handlekraft ut frå eit minimum av politisk legitimitet i folket.

2) Av desse grunnane følgjer at det parlamentariske systemet uavbrutt må evna å bryte opp arbeidarkulturen og demokratiet og handlekrafta i arbeiderklassen og alt det som kan utvikla kravet om politisk makt over staten for arbeiderklassen.

3) Det parlamentariske systemet framtrer som eit folkestyre, mens det i sitt vesen, dvs. i sin grunnleggjande funksjon, ivaretar borgerskapet si uinnskrenka makt over økonomien. Når denne makta trues, vil anten innebygde sanksjoner mot kreftene som truer, bli sett i verk, eller systemet vert oppheva til fordel for unntakslover eller fascistiske tilstander.

Av denne analysen følgjer at dei parlamentariske organa i Norge må oppløysast og erstattas med ei nasjonalforsamling som utgår frå arbeidarklassen, og som kan gje landet ei sosialistisk forfatning og grunnlov. Den noverande forfatninga gjev ikkje makt til arbeidarklassen. Dei parlamentariske organa kan bare inntas for å hente informasjon om borgerskapet si maktutøving, avsløre dei borgarlege arbeidarpartia og gje massekampen ein talarstol.

Utan partier som frir til den radikale opinionen og arbeidarklassen, og som langt på veg talar deira sak i aktuelle politiske spørsmål, samstundes som dei forsvarer forfatninga og demokratiet, ville maktutøvinga miste eit av sine viktigaste stabiliserande element. Denne analysen er overlag viktig og må ikkje utelatast. Det tillegg dei sosialdemokratiske partia garantistansvaret for borgerskapet sitt diktatur i den borgarleg demokratiske forma. Sjølv revolusjonære parti og allianser vil bli dradd inn i denne rolla og må motvirka den gjennom meir enn å proklamera seg mot forfatninga.

Den parlamentariske institusjonen er ikkje statisk og laga ein gong for alle, den endrar seg heile tida for å gje borgarskapet det apparatet som gjev det mogleg å styre og sikre optimale akkumulasjonsforhold. Endringane tar form av strid mellom fløyer innan borgarskapet. Dette ventilerer systemet – gjev det skin av valfridom. Men først og framst er det ein nødvendig strid for å nedfelle ei line og ei leiing andsynes andre nasjoner og i striden mot dei arbeidande klassane.

Til dømes har det ført til endringer i den parlamentariske situasjonen og forskyving av makt innanfor ulike deler av statsapparatet etter at den leiande gruppa innan borgerskapet ga opp nasjonen og gjekk inn for innlemming i EEC (EU). Det har gjort partioppslutninga meir ustabil og gjeve ei stadig lågara valdeltaking i lokalval utover 80-talet. Og bak desse fenomena ser vi ei mykje sterkare sentralmakt med utvida fullmakter til byråkratiet og deira bånd inn mot borgarskapet. Lokalt er den statlege kontrollen styrka gjennom rådmannstillinga og budsjettdisiplineringa frå eit auka antal heildagspolitikarar.

For å ta opp i seg rørsler som kan utvikle eit revolusjonært program eller vera basis for revolusjonære strømninger, oppstår det anten partier for ei sak eller kampområde – som Pensjonistpartiet – eller så må partia og statsformene opne for rørslene i programma sine og gje dei posisjonar og taburettar. Dette var tilfellet andsynes kvinneeksplosjonen i nærings og samfunnsliv dei siste tiåra. Her vart det ikkje skapt eit kvinnepolitisk parti, mellom anna fordi kvinnekvotering og spissposisjoner som var godt synlege, kom kvinnerørsla midlertidig i møte.

Kampen for nasjonen og vår nasjonale sjølvråderett inneheld forsvaret av grunnlova og retten til å ha ei nasjonal forfatning. Men bare i denne samanhengen kan vi forsvare grunnlova og det gjeld konkret dei artiklane som vernar om suvereniteten. Elles er oppgåva vår å kritisere grunnlova og vise at ho er sjølve forsvarslina for privat eigedomsrett og kapitalens fridom.

Det borgarlege demokratiet og dei demokratiske rettane

4) Demokratiet er knytta til klassesamfunna og definerer styreforma for ein klasse over ein annan. Det vil verta oppheva med kommunismen og erstatta av menneska si direkte leiing og forvaltning av det livsnødvendige arbeidet og fordelinga av produkta.

5) Det borgarlege demokratiet er uløyseleg knytta til borgarleg rett og fridomsbegrep; nemleg kapitalens rett til å utbytte menneskeleg arbeid. Bare andsynes retten til fullt ut åselge arbeidskrafta si på marknaden, gjev det borgarlege demokratiet arbeidaren «demokratisk makt». I alle andre samanhenger gjev denne styreforma arbeidaren demokratiske rettar som kan settas til side. Den eksisterer difor bare når det tjener borgarskapet eller fordi arbeidarane har makt å setja bak forsvaret av dei.

6) Arbeidarklassen si organisasjonsform går utapå det borgarlege demokratiet fordi det bare kan verkeleggjera interessene til arbeidarklassen dersom det dialektiske sambandet mellom sentralisme og åpne diskusjoner (demokrati) vert svært aktivt og har ein praktisk karakter (alle tek del i prosessane). I konsolideringa av ei stabil, proletarisk statsmakt er difor høvet til statleg byråkrati ein tilsynelatande akilleshæl.

Dei reformistiske partia hyllar ofte det borgarlege demokratiet. Særleg når dei angrip revolusjonære og stiller seg i rekka til dei som har funne at sosialismen og kommunismen er avgått ved døden. Det vitner for det første om kor innvevd dei er i statsmakta til kapitalistklassen. Men det inneheld også to andre viktige årsaker: Den borgarlege styreforma framtrer både gjennom posisjonen og opposisjonen og er heilt avhengig av denne splitta framtoninga. Difor kan media vera fulle av kritiske merknader til overgrep i klassesamfunnet. Men kritikken er oppsplitta og gjev ikkje samanhengen til klassediktaturet. Reformistane trur difor langt på veg at dei i opposisjon bekjempar systemet. Realiteten er at dei ventilerer det. Dinest så er det innafor ramma av det borgarlege samfunnet ikkje mogleg å «feste tiltru» til eit revolusjonært program. Det synes heile tida utopisk. Kritikken av den borgarlege økonomien og demokratiet kan difor bare forankras i marxismen si analyse av kapitalismen si historiske og forbigåande rolle med andre ord ein revolusjonær teori.

Kjennetegna for eit fullt utvikla borgarleg parti – eit systemlojalt parti – er strategien med å vinne oppslutning i val, ein partiøkonomi basert på statsstøtte og organisatorisk tyngdepunkt knytta til dei parlamentariske organa. Når desse kjennetegna er til stades, er medlemsdemokrati og fraser om ålegge vekt på utenomparlamentarisk kamp, bare eit skilje mellom opne borgarlege partier og venstresosialdemokratiske partier. Slike parti vert byråkratiske i lengda og treng eigentleg ikkje medlemmar. Dei er ikkje demokratiske i den forstand vi krev for eit parti til arbeidarklassen, men det vil kunne ivareta eit minimum av den borgarlege demokratiske retten.

Valallianser som eit kommunistisk parti deltar i, utviklar seg også spontant i retning kjennetegna til borgerlege partier. Åerstatte fleksibel organisering og begrensa målsettinger for alliansen, fastlagt gjennom avtaler mellom partane i alliansen – og ut fra deira styrkeforhold – med medlemsbasert, demokratisk organisasjon, kan bety at alliansen legg seg åpen for denne utviklinga. Alliansen vert ein arena for å løyse ideologiske konfliktar mellom partane og vil etterkvart misse evna til å få valgt revolusjonære talspersoner inn i storting og kommunestyrer.

Einskapsfronten og oppgåvene for kommunistane i dei parlamentariske organa

7) Vilkåra for ei revolusjonær omveltning er mellom anna knytta til at masseorganisasjonane veks i styrke og at dei knytter seg til en revolusjonær einskapsfront. Det parlamentariske arbeidet til kommunistpartiet må følgjelig bli underlagt heilskapen i partiet sin politikk. I denne motseiinga og bare ved å ta utgangspunkt i denne motseiinga, er det mogleg å analysere den konkrete politikken for det parlamentariske arbeidet.

8) Den nasjonale kampen – forsvaret av nasjonen – samlar ein breiare front med støtte i borgerskapet. Denne fronten sine oppgåver, politiske som organisatoriske, fastset også dagsorden for revolusjonære parlamentarikarar.

9) Allment vil oppgåvene til parlamentarikarane vera:

• Å forbinde og synleggjera dei opprørske og revolusjonære masse og interesseorganisasjonane i arbeidarklassen og folket.
• Å fremja krava til dei fattigaste og mest undertrykte i samfunnet og bidra til at dei organiserer seg. Kommunistane tek ikkje ansvaret for budsjetta i staten sin rekneskap – korkje lokalt eller sentralt.
• Å avsløre rolla til dei borgarlege arbeidarpartia. Dette krev svært ulike metoder ut frå ei konkret vurdering av styrken til dei revolusjonære og opportunistane i masseorganisasjonane.
• Å leggja fram kommunistane sitt maksimalprogram der det er mogleg.

Ofte vert politikken for einskapsfronten blanda med parlamentarisk arbeid. Det rår i det minste forvirring. Særleg kom dette til uttrykk i partikampane seint på 80-tallet.

For det første er einskapsfronten dei samfunnsmessige kreftene som politisk, økonomisk og til sjuande og sist militært, er i stand til å styrta kapitalismen – som kan oppløyse parlamentet og etablere ei forsamling som kan vedta ei sosialistisk forfatning. Dette er ikkje den parlamentariske fronten. Snarare tvert imot. Det er masseorganisasjonene og dei organa som bind dei saman.

For det andre er ikkje einskapsfronten noe som vert laga. Det er ein front som er, og som bare unntaksvis og i enkelte faser har ei særskilt form eller navn. Fronten vil sprenges og gjenoppstå, og vil vera underlagt ulik leiing og linje for kampen.

Teorien om einskapsfronten er veldig skremmande for borgerskapet og særleg for dei sosialdemokratiske partia. Det rokker ved deira stilling. Deira styrke i norsk politikk er kjennetegna ved den makta dei får ved å dreie eitkvart opprør inn i parti, inn i dei parlamentariske organa. Derfor oppstår det tankar om nye partiskipnader ved eitkvart oppsving i klassekampen (og den nasjonale kampen). Denne kampen utspelte seg i organiseringen av kampen mot EU, og vil fortsatt gjera det. Strømninger i RV er i ferd med å innynde seg hos Hågensen eller underlegge seg hans leiing og taktstokk. Det skyldes blant anna at dei ikkje ser for seg at folk kan kaste av seg slike leiarar. Samtidig drømmer dei om masseoppslutning omkring eit nytt RV som har kasta frå seg kommunistane.

Når vi studerer einskapsfrontpolitikken og utvikler den, vil vi også styrke det revolusjonære parlamentariske arbeidet. Rolla blir tydelegare. Både fordi det ut frå sitt formål styrker einskapsfronten – underlegger denne sine oppgåver – og det at det avslører dei andre partiene si systembevarande rolle. For kommunistane kan ikkje spørsmålet om å delta i det parlamentariske arbeidet stillas som eit anten eller. Det er eine sida i ein dialektisk einskap og vert difor bare fastlagt i samband med å analysera oppgåvene i einskapsfronten.

Vilkår for deltaking i val og leiing av det parlamentariske arbeidet

10) Dei tre viktigste vilkåra for å stille til valg (ved eigne lister eller i allianser) er:

• A. At den revolusjonære masseorganiseringa ikkje har nådd eit nivå som gjer den istand til å ta den politiske makta.
• B. At kommunistpartiet har ein styrke som tilsvarar:
  • 1. forankring i arbeidarklassen
  • 2. har eit minimum av programmatisk einskap og
  • 3. har overskrede fasen som studieorganisasjon.
• C. At de parlamentariske organa ikkje er under kontroll av framande makter.

11) Partiet sitt sjølvstende. Partiet kan inngå alle typer valtaktiske alliansar som:

• A. Ivaretar arbeiderklassen sine grunnleggande interesser.
• B. Ivaretar partiet sitt sjølstende innafor alliansen og retten til å legge fram sitt maksimalprogram offentleg.

12) Leiing av det parlamentariske arbeidet. Medlemmar av kommunistpartiet innvalgt på eigne lister eller lister i allianse med andre partier og organisasjoner, er ansvarlege ovafor minimumsplattformen i programmet og elles underlagt partiet si leiing. Dette svarer til partiet sin politikk under sosialismen med å sikre at leiing og organisasjon vert forankra i arbeidarklassen og folket og ikkje i statsapparatet.

Vi kjenner mønsteret godt. Det er bare eit spørsmål om tid før stortingsgruppa «veit best». Eller representanten i kommunestyret. I dei reformistiske partia er det instituert. Dei flyttar gjerne leiinga av partiet til Stortinget fordi det er den viktigste arenaen for deira politiske arbeid. Vi hugsar bikkjeslagsmålet for å få Erik Solheim inn i Stortinget. Og vi har sett unge politikarar ta avgårde til Stortinget med feiande ord og uttrykk – heilt forsvarslause – ettersom dei partia dei representerer, har som line å omforme dei i systemet sitt bilde.

Systemdisiplineringa må aktivt motverkas og i utgangspunktet fastsette kor avgjerda skal ligge når det tårner seg opp til strid mellom partiet og gruppa – eller mellom einskapsfronten sine krav og dei parlamentariske krava. Ein legitim form for åoppkaste seg til leiing over feltet har i våre rekker vore at partiet forsømmer parlamentarikarane. Ergo veit dei best sjølv. Sjølsagt er ikkje dette ein legitim grunn for å flytte leiinga. Det er eit sjukdomstegn i partiet sin heilskaplege politikk. Oftast ikkje som eit «venstreavvik», men rett og slett fordi partiet sine grunnorganisasjoner forsømmer livsinteressene til arbeidsfolk i bydelen og dermed ikkje finn bruk for parlamentarikarane.

Erling Folkvord har gjeve oss ein forbilledleg praksis på kor viktig det er å «gå på tvers inn i galehuset». Utan erfaring med arbeid innafor Stortinget har det truleg vore avgjerande åverne seg mot etiketten for å få tid til å utvikle gruppa sitt arbeid etter ein revolusjonær strategi.

Gjennom åttiåra vart det ofte klaga over det manglande demokratiet i RV. Dette var med å sikre gjennomslag for at AKP måtte gje frå seg dei juridiske rettane i RV. Det tvilsame i denne omlegginga må mest av alt vurderast opp mot analysen av demokratiet som er handsama tidlegare i artikkelen. Men kravet om fristilling vart sett fram i ei tid då AKP handsama RV som ein front med demokrati og utstrakt sjølvstende innafor dei arbeidande delane av RV – kommunestyregruppene. AKP samrådde seg gjennom landsmøterørslene med dei som ville ta aktiv del i valkampen og i dei parlamentariske gruppene. Elles holdt partiet kommandoen over området når det kom til prinsippa. Historia om AKP og RV kunne lett vore annleis: AKP kunne i 1973 vorte godkjend som navn på vallistene. Det er truleg at det rundt valarbeidet ville bli utvikla samarbeid med uorganiserte – nettopp fordi denne lina for parlamentarisk arbeid direkte støtter enkeltpersoner og organisasjoner. Ville kravet om demokratisering eller oppløysing av partiet blitt framsett då? Kanskje ikkje, men merk at korleis vi enn hadde organisert denne typen arbeid, så tenderar det til å ville frigjera seg frå partiet si leiing.

Dersom leiinga av det parlamentariske arbeidet følgjer prinsippa ovafor, vil bruken av dei statlege midlene som staten pøser ut til partia, få ein svært positiv funksjon. Statlege midler betaler eit informasjonsnettverk som arbeider saman med masserørsla som ein trojansk hest innafor borgerskapet sin stat. Det er valuta for skattekronene.

Nokre utfordringar

Erling Folkvord har i mange samanhenger – i skrift og tale – tatt opp problema og utfordringane til dei revolusjonære andsynes Storting og kommunestyrer. Særleg drøfter Erling problema med å mobilisere og organisere folk slik at dei får tiltru til eigne krefter og riv til seg makt over eigen lagnad. Sjå mellom anna innleiinga hans på folkevaldkonferansen gjengjeve i Opprør nr 2, 1995. Samstundes greier Erling å formidle den enorme makta og arrogansen som ligg i aksen mellom det statlege byråkratiet og stortingspartia. Dette er del av ein nyvunnen kunnskap som vil få stor tyding for RV si oppslutning om det vert popularisert og ligg føre i god tid før neste valkamp.

Men desse erfaringane gjev også material til nokre viktige teoretiske floker vi har forsømd. Den eine er maktgrunnlaget for sosialismen. Vi må studera etableringa og utviklinga av Sovjetstaten svært nøye – saman med andre historiske eksempler – for å finne ut kva politikk vi kan legge fram for korleis arbeidarklassen kan skifte ut det borgerlege statsapparatet og kontrollere «sitt eige byråkrati». Dette spørmålet har ei metodisk side. Korleis løyser ein det i praksis?. Dinest har det ei materiell side: Kva utgangspunkt vil arbeiderklassen ha for maktovertakinga? Dette spørsmålet kan vi nærme oss gjennom klasseanalyse og analyse av utviklinga i imperialismen. Men vi kan truleg bare operere med sannsynlege og usannsynlege utfall. Til sist vil vi gjennom klasseanalysen kunne seie noko om kva sannsynlege kortsiktige krav revolusjonen må løyse for folk sine nære livsinteresser. Kven må vi rekne med at i kraft av styrke og konsentrasjon vil føre an i revolusjonen og gje den karakter.

Og vi må ta fatt på kritikken av grunnlova – dette lille skriftet som i teksten mest av alt handsamer høvet mellom kongen og gud(sic!). Det er skreven i eit kansellispråk slik at det bare er embetsmenn og jurister som kan forstå teksten. Vi må bryte koden for å finne dei vesentlege trekka i grunnlova, og halde dei opp mot liknande lover i sosialistiske stater. Ein slik debatt peiker framover og endrar forestillingane våre om kva retter vi faktisk har under dette regimet. Kor mykje av dei som er illusjonar?

---

Lenin om staten

«Det noverande samfunnet» er eit kapitalistisk samfunn som finst i alle kulturland. Det er meir eller mindre fritt frå mellomaldersk tilsetjing, meir eller mindre forma til av den særskilde historiske utviklinga i kvart land, meir eller mindre utvikla. På den andre sida endrar «den noverande staten» seg med landegrensene. Han er ein annan i det prøyssisk-tyske keisarriket enn i Sveits, og ein annan i England enn Sambandsstatane. «Den noverande staten» er difor er difor ein fiksjon.

Trass i den brokute skilnaden mellom dei i form, har dei ulike statane i dei ulike kulturlanda like fullt det sams at dei alle grunnar seg på det moderne borgarlege samfunn. Difor har dei og ein del vesentlege kjenneteikn sams. I denne tydinga går det an å snakka om «den staten som er no» i motsetning til framtida, då den rota han no har – det borgarlege samfunnet – vil ha døydd bort.

Så reiser spørsmålet seg: Kva samfunnsfunksjonar vil verta att som ein kan sidestilla med statsfunskjonar no? Dette spørsmålet kan berre svarast på vitskapleg, og ein kjem ikkje eit høneføt nærare problemet om ein så finn tusenvis av måter å setje ordet folk saman med ordet stat.

(Henta i utdrag frå Lenins Staten og revolusjonen, Oktober forlag, side 105.)

---

Lenin om demokrati

Engels uttrykte dette framifrå i brevet sitt til Bebel då han, som lesaren hugsa, sa at «proletariatet treng staten, ikkje til beste for fridomen, men for å halda motstandarane sine nede. Og så snart det vert mogleg å tala om fridom, sluttar staten som slik å vera til.»

Demokrati for det store fleirtalet av folket, og undertrykking med makt, dvs. utestenging frå demokratiet, av dei som utbyttar og held folket nede det er forandringa som skjer med demokratiet gjennom overgangen frå kapitalisme til kommunisme.

Fyrst i det kommunistiske samfunnet, der motstand frå kapitalistane har vorte fullstendig knust, der kapitalistane har forsvunne, der det ikkje lenger er klassar (dvs. der det ikkje lenger er noko skilje mellom samfunnsmedlemmene når det gjeld tilhøvet dei står i til produksjonsmidla i samfunnet), fyrst då «slutter staten å vera til» og «det vert mogleg å tala om fridom» – Fyrst då vil eit verkeleg fullstendig demokrati ta til å visna bort, som fylgje av den enkle røyndommen at når folk har vorti fri frå kapitalistisk slaveri, frå den uhorveleg mengda redsler, villskap, vanvit og vondskap som fylgjer den kapitalistiske utbyttinga, då vil dei etter kvart verta vane med å halda seg til dei grunnleggjande omgangsreglane i samfunnet som har vorte kjende i hundreår og tekne opp at i tusenår i alle regelverk for skikk og bruk. Dei vil verta vane med å halda seg til dei utan maktbruk, utan tvang, utan underordning, utan det særskilte apparatet for tvangsbruk som vert kalla staten.

Uttrykket «Staten visner bort» er særs godt vald, for det peikar både mot at prosessen går smått om senn, og at han går fram av seg sjølv …

(Frå Lenin: Staten og revolusjonen, side 109, Oktober forlag.)

---

Frå AKP sine program

AKP har handsama dei parlamentariske organa og politikken andsynes dei, ulikt i programma sine frå 1973 og fram til idag. Her er nokre kutt frå fire av programma:

1973

Det parlamentariske systemet som finnes i Norge i dag er et system som i hovedsak er bygd opp på en slik måte at det hindrer det arbeidende folket i å kunne delta i og ha innflytelse på det.

I den nåværende situasjonen deltar likevel kommunistene i valg til storting og kommunestyrer, dels for å benytte de begrensede muligheter til å støtte folkets kamp som finnes der, dels for å avsløre at de parlamentariske organene – særlig Stortinget – ikke kan fungere som noe annet enn en sandpåstrøingsmaskin overfor avgjørelser fattet i monopolkapitalens apparat.

(Utdrag punkt 17, Parlamentariske organer, side 77.)

1976

Dei parlamentariske organa, storting og kommunestyra, har ingen verkeleg makt. Dei er sette til å strø sand på dei avgjerdene kapitalen eller staten tek. Men av di dei er folkevalde og folk har illusjonar om dei, er dei ein viktig lekk i det borgarlege diktaturet – for borgarskapet. Desse organa kan berre nyttast som talarstolar om kommunister vert valde inn i dei. Partiet må aldri gje folk illusjonar om at dei kan oppnå noko gjennom desse borgarlege klasseundertrykkingsorgana.

(Siste avsnitt av punkt 13.)

1984

2.2.5. Parlamentsval kan ikkje føre til sosialisme.

Dersom eit fleirtal røystar for sosialisme ved val, så avskaffar herskarane parlamentet og undertrykkjer fleirtalet med vald. Derfor kan sosialismen aldri sigra så lenge arbeidarklassen trur at «den fredelege og parlamentariske vegen» kan føre til sosialisme.

(Sjå og punkt 4.5.6 på side 43.)

1990

Klassekamp og folkelig organisering må samtidig forbindes med kampen om innflytelse i folkevalgte organer. Valg og representasjon i kommunestyrer, fylkesting og Storting må brukes for å fremme sosiale, økonomiske og politiske krav, øke kunnskapene om offentlig styring og samtidig synliggjøre hvor udugelig det kapitalistiske systemet er når det gjelder å ivareta folks rettigheter og velferd. Korrupsjon og kameraderi i det politiske systemet må avsløres. Folkevalgte organers makt og innflytelse må forsvares mot angrep fra kapital, statsbyråkrati og organisasjonseliter.

Parlamentariske valg er derfor en viktig gradmåler på den politiske strømningene i folket. Men den herskende klassen vil aldri akseptere at folket gjennom valg og parlamentariske vedtak truer kapitalismen eller innfører et sosialistisk samfunnssystem. Det finnes ingen parlamentarisk vei til sosialismen.»

(Dei siste avsnitta i punkt 5.1, side 16.)

Song til Winge-jentene, 26. april 1995

---

Seks jente på ei trapp i vinter-Grønnegata

Varme sæ på termos-te og sydentur-plakata
Styrke sæ på seierstegn fra folk som ser dem stå
streikevakt på trappa tel et vingeklept byrå

Seks jente på ei trapp – slåss førr mange flere
Aldri har dem gådd i tog og brukt å demonstrere
Aldri trudd at demmes lille Winge-slag i fjor
Skulle skape storm i landets mektigste kontor

Seks jente på ei trapp – kofførr e dem farlig?
Høye herra kalle dem førr små og uansvarlig
Som vil velge andre rute enn en pakketur
operert av LO – e det rart han Glad blei sur?

Seks jente på ei trapp og ett prinsipp som telle:
Retten tel å bli i den føreninga man velge!
Hundre daga i konflikt førr sånn en enkel sak
Pampan ruve foran dem, men det står kvinner bak!

«Seks jente på ei trapp», song til Winge-jentene av Ragnar Olsen finn du her.

---

Winge-konflikten har fått fram i lyset motsetningar i synet på kva som er ein rett fagleg strategi og taktikk. Mellom anna synet på LO-leiinga og kva for konsekvensar det har for arbeidet vårt i fagrørsla. Dinest har synet på sosialdemokratiet og denne ideologien/retninga si historiske rolle på ny blitt diskusjonstema. Eg trur dette er eit sunnheitsteikn og eit resultat av at den skjerpa klassekampen no stiller oss ovafor avgjerande vegval, vegval som må gjerast raskt og som vil ha vidtgåande konsekvensar for arbeidet vårt.

Då konflikten braut ut og «oppstod» i media, skapte det raskt klare skiljeliner både i fagrørsla, i og mellom dei politiske partia og i opinionen. Dei som ikkje støtta Winge-jentene, hadde som hovudargument at dei 6 jentene var eit trugsmål mot den «ansvarlege» orden i arbeidslivet. Det gjaldt både lokalt i Tromsø og sentralt. LO-sekretæren for Troms gikk saman med dei lokale NHO-bossane i fordømminga av Winge-jentene. Det same gjorde samorg-leiaren og fleirtalet i samorg-styret. NHO-direktør Karl Glad, med LO-leiar Yngve Hågensen på slep, lanserte til og med ein kampanje mot jentene i deira felles kamp for å samle støtte til krav om nye reglar i arbeidslivet for å sikre moderasjon og ansvarlegheit.

Dei som støtta Winge-jentene, argumenterte for organisasjonsfridomen, imot NHO og KS (Kommunenes sentralforbund) sitt ønske om innskrenking av forhandlings- og streikeretten. Dette er grundig dokumentert i det 28-siders info-hefte som Støttegruppa i Tromsø gav ut i juli 1995, like etter at konflikten blei avslutta med full siger.

Kvifor satsa borgarskapet så beinhardt på å knuse 6 jenter i Tromsø?

I eit intervju på lokal-TV i Tromsø like etter l. mai 1995, sa Karl Glad at NHO køyrde Winge-saka heilt prinsipielt. Som svar på spørsmål om det var LFF (Luftfartens Funksjonærforening) NHO var ute for å vingeklippe, sa Glad at LFF berre var eitt døme på «problemet» norsk arbeidsliv står ovafor. Han nemnde OFS (Oljearbeidernes fellessammenslutning) og heismontørane som eit større trugsmål; det var no naudsynt å samle alle gode krefter for å sikre «orden og ansvarlege tilhøve» i det norske arbeidslivet framføre dei store omstillingane som landet vårt no står ovafor.

NHO-køyret mot dei 6 Winge-jentene er ein lekk i borgarskapet sin kampanje for ei sterkare disiplinering av arbeidarklassen. «Ansvarlege» fagorganisasjonar (les: under kontroll av DNA-leiinga) er eit mål for å sikre kontrollen når uroa breier seg pga dei omleggingane som skjer,og ikkje minst viktig – blir planlagt gjennomført, i tida framover. Dei 6 jentene skulle få seg ein smekk av di dei forstyrra «herrane» sitt arbeid for å sikre «ro og orden».

Bakom syng EU

Noreg si integrering i den europeiske «frie marknaden» skyt fart. Det burde ikkje undre revolusjonære og progressive at borgarskapet har gjort grundige førebuingar for kva som må gjerast for å hindre uro og andre problem i samband med gjennomføring av dette prosjektet. Regjeringa si tilslutning til å inkorporere retningslinene for EU sin økonomiske og monetære politikk i EØS-samarbeidet, støtte til konvergenskrava og deira tilslutning til tidlegare sentralbanksjef Moland sine Oslo-kriterium for ein «sunn» økonomisk politikk (som er endå verre krav til marknadsorientering enn det EU har vore i stand til å bli samde om), byrjar alt å verke. Gigantoverskotet på statsbudsjettet og framlegga frå Rattsø-utvalet, velferdspolitikk-omlegginga, AS-ifisering og privatisering av offentlege verksemder og oppgåver, og presset for større fleksibilitet og mobilitet, for å nemne nokre døme. Og meir vil kome i tida framover. Eit politisk tettare og tettare samarbeid med EU trass i resultatet av folkerøystinga, kan vel også tyde på at ei kupparta innmelding i EU a la innmeldinga i EØS, kan tenkjast.

Borgarskapet stolar på DNA

At borgarskapet først og fremst lit på DNA-leiinga for å sikre kontroll i arbeidslivet, er openbert. DNA sitt leiarsjikt er i dag storborgarskapet sin viktigaste leiarfraksjon. Dei sit med kontroll over store delar av norsk økonomi, både offentleg og privat (gjennom statsstyringa og posisjonar elles). I tillegg kontrollerer dei den største og viktigaste fagorganisasjonen, LO.

Uavhengige fagforeiningar/forbund vil vere eit trugsmål mot målet – å sikre kontroll. Direkte, av di dei har oppstått som reaksjon på DNA-tilknytinga i LO og difor er utafor direkte kontroll. I ein del av desse organisasjonane er det også samla opp så mykje klassehat og kampvilje at borgarskapet fryktar uro og konfliktar og ikkje minst smitte-effekt til resten av samfunnslivet. Dei uavhengige fagforeiningane sin eksistens og agering, gjev også større rom for opposisjon innanfor LO (og AF og YS), også for den revolusjonære opposisjonen.

Dei 6 unge jentene som gjekk til streik ved Winge reisebyrå i Tromsø like før jul i 1994, ante vel lite i starten at deira kamp skulle bringe dei sjølve i frontlina framføre det samla borgarskapet sin kampanje for å innskjerpe «ansvarleggjeringa» av fagrørsla. Dei vann full siger etter 7 månaders streik og gav oss håp om at det framleis kan vere mogleg å leggje hinder i vegen for borgarskapet sine planar om ytterlegare innskrenkingar av arbeidsfolk sine rettar.

Arbeidsrettsrådet: Borgarskapet ønskjer større kontroll

Rådet skal leggje fram forslag til nye og strammare reglar for organisasjonane i norsk arbeidsliv. NHO og KS har tatt til orde for drastiske innskrenkingar i forhandlings- og streikeretten (og LO-leiaren følgjer opp). Dei krev at berre organisasjonar medmeir enn 100.000 medlemmer skal ha forhandlingsrett. NHO ønskjer i tillegg at berre hovudsamanslutningane skal ha rett til streikeavgjerd.

Får borgarskapet gjennom desse krava, vil det dramatisk innskrenke arbeidsfolk sine faglege rettar og stille opposisjonen overfor langt vanskelegare vilkår enn no. For borgarskapet vil det derimot opne seg langt større sjansar til raskare å tvinge gjennom marknadstilpassing av økonomien – med større sentralisering (både økonomisk og geografisk), ei fleksibilisering av arbeidstilhøva og ei generell senking av både dei direkte lønskostnadene og dei indirekte (trygdene og dei offentlege budsjetta).

DNA-leiinga – spydspiss i borgarskapet sine planar

På alle kampavsnitt møter vi DNA-leiinga, ikkje som ein tafatt mogleg alliert som nokon vil ha oss til å tru, men som hovuddrivkrafta for gjennomføring av åtaka på arbeidsfolk sine rettar og tilkjempa gode. Dei siste åra med EU/EØS-kamp, åtaka på velferdsstaten, privatiseringsframstøta og åtaka på dei faglege rettane, framvoksteren av ein stadig meir grotesk statleg rasisme, aukande problem for dei arbeidslause – det skulle vere nok døme på kva side vi møter DNA-leiinga på.

Det synest difor noko underleg at det no, når åtaka intensiverast både i djupne og breidde, reiser seg kritiske røyster mot delar av analysane den revolusjonære rørsla har på nettopp sosialdemokratiet og deira historiske rolle frå folk innafor rørsla, medan vi utafor får stadig lettare forståing for vårt syn. Dei siste åra med avsløringar av overvaking, etterretning osb, har gjort folk meir opne for dei synspunkta vi har forfekta i alle år. Men for den revolusjonære rørsla og for utviklinga i arbeidarklassen, er det nyttig og sunt at denne debatten kjem oppatt på ny.

Analyse av sosialdemokratiet – viktig for å skape ein riktig fagleg strategi og taktikk

Viss det er sånn som eg hevdar, at kontrollen med fagrørsla er avgjerande for borgarskapet, så skulle ein kunne finne døme i fagrørsla si historie på rå overgrep for å sikre dette, og at det er DNA-leiinga som har stått som eksekutør for åtaka.

DNA-bossane sitt hardkøyr mot NKP-dominerte fagforeiningar og tillitsvalde i mellomkrigstida, med eksklusjonar, oppretting av konkurrerande fagforeiningsstyre, – kommunistkampanjen på 50-talet og den vesle smaken vi sjølve har opplevd sidan slutten av 60-åra, alt dette er godt dokumentert og mykje er sikkert enno «uoppdaga».

Forsøk på å endre fagrørsla gjennom å erobre verv og posisjonar, har altså blitt møtt med hard motstand frå DNA/LO-toppen oppgjennom tidene.

Men det viktigaste midlet for å sikre kontrollen, og det vanskelegaste å møte for dei som har slåst og framleis slåst for å gjere fagrørsla til klassekamporganisasjon, er systemet si evnetil å «borgarleg-gjere» tillitsvalde. Det finst artiklar og bøker om dette fenomenet frå dei fleste av dei store arbeidarleiarane heilt frå Marx si tid.

Mange av oss som har jobba i fagrørsla sidan 70-talet, har vore utsette for det meste, også det mest primitive av alle knepa for å kjøpe opp folk – tilbod om «opprykk» og «større makt» viss vi «skikka oss» og melde overgang til Partiet (DNA). Med frustrasjon over liten framgang, å alltid vere i mindretal og med illusjonar om større gjennomslagskraft for «saka» i samarbeid med «ålreite» og til dels militante DNA-pampar, var det nok ein del som beit på agnet.

Vi kan vel i ettertid sjå kven som forma kven. For systemet sluker dei som ikkje maktar presset av å vere i opposisjon og vel personlege «snarvegar» for å «få meir gjort».

Masselinje – ikkje pampepolitikk

Før snakka vi om «masselinja» som eit vern mot revisjonistiske og reformistiske tendensar hos oss sjølve. Dette i motsetning til pampestilen som utviklar forakt for og mistru til vanlege arbeidsfolk.

Vi valte taktikk utifrå organisering og mobilisering av massane og ikkje taktikkeri i pampesjiktet som pasifiserte og gjorde massane til tilskodarar til «heltane» si triksing og miksing. Massane var dei verkelege heltane og berre ei jobbing som tok utgangspunkt i det, kunne hindre pamperi hos oss sjølve og føre fram mot større mål enn det å oppnå å få sole seg i ei pampestilling.

Arbeidararistokratiet

Vi snakka om det sjiktet av heiltids tillitsvalde, som med sin posisjon skilt frå arbeidskameratane sine, med hyppig omgang med borgarskapet og karriere-freistingar både i og utafor fagrørsla, utgjorde rekrutteringskjelda for og garantien til den borgarlege LO- og DNA-leiinga. Vi hevda det skulle meir til enn rak rygg, bein i nasen og sterke band til arbeidskameratane sine, for å makte å stå imot freistinga til å jenke seg for å få sjanse til å klatre i systemet. Vi hevda at berre ved å underordne seg eit kollektiv / eit revolusjonært parti som var medvite om dette kunne ein kanskje stå imot.

Det trengst eit revolusjonært parti

Difor hevda/hevdar vi, at den revolusjonære rørsla har ein avgjerande rolle, både for dagskampen og for kampen for å styrte borgarskapet. At den revolusjonære rørsla ikkje er sterkare enn ho er i dag tar ikkje frå oss ansvaret for å utforme ein fagleg politikk som alternativ til den borgarskapet i DNA-leiinga står for. Ein slik politikk må ta utgangspunkt i ei rett forståing av sosialdemokratiet som ei borgarleg politisk retning kor leiarskapen her i landet høyrer til borgarskapet sitt topp-sjikt.

Winge-jentene sin kamp – eit positivt døme

Med dei store endringane i norsk økonomi og samfunnsliv som borgarskapet no pressar fram, vil kontrollen med fagrørsla, både organisatorisk og politisk, vere avgjerande for kor raskt og kor smertefritt dette skal gå. Ein ventar seg reaksjonar og uro. Ein ser tendensar til at kontrollen nær grasrota glipp. Difor ønskjer dei å innskrenke organisasjonsfridomen og sentralisere kontrollen kor DNA set med makta. Dette våga Winge-jentene å slåst mot. Og dei vann. Det gjev håp.

---

Hva skal arbeiderklassen mene når norsk storkapital kjøper opp selskaper i utlandet? Hva med klassekampen? Hva med imperialismen? Får den faglige jobbinga i dag konsekvenser for en sosialistisk strategi? Var det riktig av den hovedtillitsvalgte i Kværner, Rolf Utgård, å støtte oppkjøpet av Trafalgar House? Med dette økte Kværner sitt antall ansatte fra 23 tusen til 56 tusen.

Som bidrag til debatten om faglig strategi skriver Stein Stugu om faglig strategi, Pål Steigan om norsk imperialisme og Jon Arne Jørstad om erfaringer fra Winge-streiken i dette nummeret av Røde Fane.

Diskusjonen reiser mange prinsipielle spørsmål. Her er noen, og våre forslag til svar:

– Hvilket forhold skal tillitsvalgte ha til ledelsen?

Rolf Utgård uttaler i intervjuer at «vi har diskutert» (dvs styret i Kværner). Etter vår mening er språkbruken en tilsløring av forholdet mellom arbeiderklasse og borgerskap. Han formidler den gamle klassesamarbeidslinja om at «vi er alle i samme båt» (jf. Dagbladet 5. mars).

– Hvordan forholde seg til imperialismen?

«Dette er imperialisme, men sånn er det. (…) Hvis ikke vi biter fra oss, vil vi bli bitt av andre.» (Utgård i Dagbladet 5. mars.) Med andre ord: Vil du være med, så heng på!

Imperialisme er kapitalisme i sin siste, mest aggressive – og døende – fase. Revolusjonære må i denne situasjonen gjøre minst to ting samtidig:

• Delta aktivt i interessekampen. Først når det er siste utvei og det minste ondet, inngå kompromisser. Og først etter at kampen er reist eller forsøkt reist.
• Ha et kommunistisk perspektiv. Samme hvor mye vi er tvunget opp i et hjørne, må vi få fram at vi slåss for et annet samfunn, at revolusjon er nødvendig og at kommunismen er målet.

Hvis man er trygg på strategien, kan man utvikle en dristig taktikk. Da kan man inngå kompromisser som er et kortsiktig nederlag, men som gir mulighet til å samle krefter og komme tilbake.

Av og til kan det være nødvendig – for å få en oversikt – å sette opp noen hovedstolper. Vi mener at en revolusjonær, faglig strategi bør være bygd på disse stolpene:

• Sosialdemokrati er klassesamarbeid.
• For å vinne seire i klassekampen må mange mobiliseres. Klassekamp er ikke noe for klubbledere eller forbundsledere alene, men massenes sak.
• «Organisering på tvers» er en videreutvikling av foregående maoistiske syn på folk som «de virkelige heltene». Det innebærer en måte å tenke allianser på innafor arbeiderklassen som har et klart strategisk perspektiv.
• Borgerskapet er godt organisert – nasjonalt som internasjonalt. De gjør alt for å splitte arbeiderklassen. Spesielt er makta interessert i å få innflytelse blant arbeiderklassens ledere. De jobber hardt for å få slik innflytelse.
• Revolusjonære arbeidere og den revolusjonære bevegelsen må diskutere begrensningene som fagforeningskampen, dvs den faglige interessekampen, fører med seg. Det langsiktige målet til arbeiderklassen er ikke å bli bedre lønnete lønnsarbeidere. Målet er et samfunn som styres etter prinsippet: Fra enhver etter evne til enhver etter behov.

Det er ikke lett å være arbeiderrepresentant. Virkeligheten er ikke så enkel som paroleformete «hovedstolper». På den annen side blir det enda vanskeligere hvis det er uklart hvem som er våre venner og hvem som er våre fiender, og: Hva som er «målet med det hele» (jf Rudolf Nilsen).

Vår påstand er at det er nesten umulig å holde «tunga rett i munnen» – dvs å unngå «råtne kompromisser» – uten at revolusjonære jobber tett sammen. Det er en grunn til at AKP trengs.

---

Erik Ness: Leder

Jon Arne Jørstad: Støtte til Winge-jentene – rett eller gale?

Ragnar Olsen: Seks jente på ei trapp – song til Winge-jentene

Asgeir Bell: Kommunistar og parlamenta

Pål Steigan: Norsk imperialisme

Stein Stugu: Arbeiderklassen og faglig strategi

Arne Byrkjeflot: Aldri norsk medlemskap i EU?

Ingebjørg Lundevall: Jentekamp anno 1996

Rigmor Tollan: Matvarer under seinkapitalismen

Jo Ryste: Om enhetsfronten og folkefrontens problemer

Terje Valen: Utviklinga av fascismen i Frankrike

av Erik Ness

Hva skal arbeiderklassen mene når norsk storkapital kjøper opp selskaper i utlandet? Hva med klassekampen? Hva med imperialismen? Får den faglige jobbinga i dag konsekvenser for en sosialistisk strategi? Var det riktig av den hovedtillitsvalgte i Kværner, Rolf Utgård, å støtte oppkjøpet av Trafalgar House? Med dette økte Kværner sitt antall ansatte fra 23 tusen til 56 tusen.

Som bidrag til debatten om faglig strategi skriver Stein Stugu om faglig strategi, Pål Steigan om norsk imperialisme og Jon Arne Jørstad om erfaringer fra Winge-streiken i dette nummeret av Røde Fane.

Diskusjonen reiser mange prinsipielle spørsmål. Her er noen, og våre forslag til svar:

– Hvilket forhold skal tillitsvalgte ha til ledelsen?

Rolf Utgård uttaler i intervjuer at «vi har diskutert» (dvs styret i Kværner). Etter vår mening er språkbruken en tilsløring av forholdet mellom arbeiderklasse og borgerskap. Han formidler den gamle klassesamarbeidslinja om at «vi er alle i samme båt» (jf. Dagbladet 5. mars).

– Hvordan forholde seg til imperialismen?

«Dette er imperialisme, men sånn er det. (…) Hvis ikke vi biter fra oss, vil vi bli bitt av andre.» (Utgård i Dagbladet 5. mars.) Med andre ord: Vil du være med, så heng på!

Imperialisme er kapitalisme i sin siste, mest aggressive – og døende – fase. Revolusjonære må i denne situasjonen gjøre minst to ting samtidig:

• Delta aktivt i interessekampen. Først når det er siste utvei og det minste ondet, inngå kompromisser. Og først etter at kampen er reist eller forsøkt reist.
• Ha et kommunistisk perspektiv. Samme hvor mye vi er tvunget opp i et hjørne, må vi få fram at vi slåss for et annet samfunn, at revolusjon er nødvendig og at kommunismen er målet.

Hvis man er trygg på strategien, kan man utvikle en dristig taktikk. Da kan man inngå kompromisser som er et kortsiktig nederlag, men som gir mulighet til å samle krefter og komme tilbake.

Av og til kan det være nødvendig – for å få en oversikt – å sette opp noen hovedstolper. Vi mener at en revolusjonær, faglig strategi bør være bygd på disse stolpene:

• Sosialdemokrati er klassesamarbeid.
• For å vinne seire i klassekampen må mange mobiliseres. Klassekamp er ikke noe for klubbledere eller forbundsledere alene, men massenes sak.
• «Organisering på tvers» er en videreutvikling av foregående maoistiske syn på folk som «de virkelige heltene». Det innebærer en måte å tenke allianser på innafor arbeiderklassen som har et klart strategisk perspektiv.
• Borgerskapet er godt organisert – nasjonalt som internasjonalt. De gjør alt for å splitte arbeiderklassen. Spesielt er makta interessert i å få innflytelse blant arbeiderklassens ledere. De jobber hardt for å få slik innflytelse.
• Revolusjonære arbeidere og den revolusjonære bevegelsen må diskutere begrensningene som fagforeningskampen, dvs den faglige interessekampen, fører med seg. Det langsiktige målet til arbeiderklassen er ikke å bli bedre lønnete lønnsarbeidere. Målet er et samfunn som styres etter prinsippet: Fra enhver etter evne til enhver etter behov.

Det er ikke lett å være arbeiderrepresentant. Virkeligheten er ikke så enkel som paroleformete «hovedstolper». På den annen side blir det enda vanskeligere hvis det er uklart hvem som er våre venner og hvem som er våre fiender, og: Hva som er «målet med det hele» (jf Rudolf Nilsen).

Vår påstand er at det er nesten umulig å holde «tunga rett i munnen» – dvs å unngå «råtne kompromisser» – uten at revolusjonære jobber tett sammen. Det er en grunn til at AKP trengs.

av Ingebjørg Lundevall

Det er nødvendig for kapitalismen at jenter bruker krefter på å miste kiloer – i stedet for å bruke dem mot den seksualiserte undertrykkinga.

Det er ingen hemmelighet at folks levekår forverres. Ei heller at jenter også er folk.

Vi presses inn i et fordummende ideal for lettere å gli inn i den markedsøkonomisk mest lønnsomme kvinnerolla.

Det er ikke lenger framgangsrike karrieresugne kvinner vi skal forholde oss til. Unge jenters ideal er forandra fra røffe «gå-på-jenter» til anorektiske jenter i sølvkjole med apatiske blikk. Når det gjelder oppførsel, sendes jentenes ABC hver dag etter skoletid. Serier som Helene og gutta, Modellskolen, Til ytterste grense osv., forteller oss hvordan vi skal være. Disse seriene handler om silkenattkjoler, kilo og gutter. Dette skal liksom bli vår hverdag også. Det er nødvendig for kapitalismen at jenter bruker krefter på å miste kilo i stedet for å bruke dem mot den seksualiserte undertrykkinga, Reform 94, angrepene på abortlova osv.

Vi kan ikke unngå å bli påvirka av den råtne propagandaen, men vi kan unngå å godta den. Jenter i Norge vokser opp med læresetninga om at vi lever i et likestilt samfunn. Vi tenker på mødrene våre og sender en stille takk for at de klarte brasene. Det er bare det at virkeligheta er altfor dårlig gjemt bak likestillingsombudet og fine ord.

Den virkelige virkeligheta

Resultatet når jenter oppdager den virkelige virkeligheta, er flere. Både skuffelse og oppgitthet, men først og fremst raseri og kampvilje. Vi er mer verdt enn et klaps på rompa og en push-up BH til kr 69,90.

Denne kampvilja har sterkest kommet til uttrykk ved sporadiske aksjoner mot den seksualiserte undertrykkinga. Jenter har dukka opp fra «ingensteds», rivi ned Hennes & Mauritz-plakater og forsvunnet igjen så snart kampanja er over. Eller de har aksjonert mot bordeller i nærmiljøet, mot toppløsbarer og strippeshow.

Disse jentene pluss mange flere går i tog 8. mars. Uten å vite om hverandre, og uten at vi veit om dem. Dvs mange av dem kommer Rød Ungdom i kontakt med gjennom bøllekurs. Alle som har leda kurs, veit at det er noe av det mest oppløftende man kan gjøre – spesielt i de periodene man stanger mot muren og føler at man sliter seg ut til ingen nytte. Da er det ingenting som hjelper bedre enn å se aha-opplevelser og sinne fare over ukjente jenteansikt. Men samtidig kommer en nedtur når helga nærmer seg slutten. Du sitter foran 15 unge jenter som ikke vil annet enn å sprenge hele pornoindustrien i lufta, og så har du ikke annet å tilby dem enn Rød Ungdom. Jeg mener selvfølgelig ikke at det er et lusent tilbud. Tvert i mot – ingenting hadde vært bedre enn om alle bøllekursdeltakerne kasta seg på første studiesirkel, for så å bli medlem. Men sånn er det dessverre ikke. Vi møter alle slags jenter med forskjellig bakgrunn, og grunnene til at de deltar på bøllekurs er mange. Å forlange at alle skal bli revolusjonære i løpet av helga er kanskje å ta litt hardt i … Men kampvilja er der, og Rød Ungdom må ha noe å tilby dem.

Behovet for en egen jenteorganisasjon gjelder også for revolusjonære. Sjøl om Rød Ungdom mener mye klokt om jentekamp og frigjøring, bærer også våre medlemmer preg av å ha gått gjennom samfunnets sosialiseringsprosess. Jenteundertrykking fins hos oss også. Jentekamp er fortsatt et tema som må tilkjempes oppmerksomhet. Som oftest er det andre politiske saker som er enda mer i vinden, som prioriteres. Men vi har ikke råd til å nedprioritere jentekampen. Vi trenger kontinuerlig kamp mot undertrykkinga, og til det trenger vi så mange krefter som mulig.

Kvinnefronten og Ottar

Det har lenge vært behov for jenteorganisering, men konflikten mellom Kvinnefronten og Ottar har stått i veien. Vi har både Kvinnefront- og Ottar-jenter i rørsla, og frontene har forskjellig posisjon i forskjellige byer. Vi har ikke villet ta «det store oppgjøret» i en konflikt som vi aldri har vært en del av. Men den har fått stor betydning for oss på den måten at vi ikke har kunnet satse på jenteorganisering under en av de to frontene. For å komme videre har vi måttet tenke helt nytt. Initiativet vi trengte kom fra det radikale miljøet i Trondheim. De starta AMSAK, «Aksjon mot salg av kropp» i forbindelse med H&M-aksjonene våren 1995, for å samle alle uavhengige som var med på nedrivinga.

AMSAK er en aksjonsgruppe åpen for både gutter og jenter. I tillegg til å koordinere aksjoner, skal AMSAK produsere materiell om den seksualiserte undertrykkinga.

Grunnlaget for et landsdekkende aksjonsnettverk med AMSAK-kontakter i forskjellige deler av landet er danna. Gjennom AMSAK får vi endelig samla uavhengige aksjonister.

Det er helt nødvendig å organisere kampen mot den seksualiserte undertrykkinga, både i følge den kjente lærdommen om at en knyttneve slår hardere enn sprikende fingre, og også fordi et aksjonsnettverk vil holde unge progressive krefter i Norge samla.

AMSAK

AMSAK er et nettverk som konsentrerer seg om en del av kvinneundertrykkinga. Det er å jobbe for å samle flest ungdommer. I dag er det lett å organisere ungdommer til kamp mot den seksualiserte undertrykkinga fordi angrepene er tydelige og berører alle. Men på lang sikt er ikke AMSAK nok. Vi trenger en helhetlig jenteorganisasjon, med et eget program. Men hvordan kommer vi oss så langt? Og hvor detaljert bør programmet være? For at fronten skal bli så brei som mulig, kan den ikke baseres på hvite, radikale jenters premisser. Vi må diskutere hvordan en jenteorganisasjon kan tiltrekke og gi rom for innvandrerjenter. Jeg tror ikke det holder å programfeste organisasjonen som antirasistisk, sjøl om det er en begynnelse.

• Skal fronten være antiimperialistisk?
• Skal den være mot EU og EØS?
• Hvordan skal den være organisert og hva slags aktivitet skal den ha?
• Hvordan skal den forklare kvinneundertrykkinga?

I det hele tatt, hvordan skal en jenteorganisasjon være i 1996 for å bli et redskap for alle de kampene jenter fører og må føre?

Det er det som er det brennende spørsmålet!

av Jon Arne Jørstad

Winge-konflikten har fått fram i lyset motsetningar i synet på kva som er ein rett fagleg strategi og taktikk. Mellom anna synet på LO-leiinga og kva for konsekvensar det har for arbeidet vårt i fagrørsla. Dinest har synet på sosialdemokratiet og denne ideologien/retninga si historiske rolle på ny blitt diskusjonstema. Eg trur dette er eit sunnheitsteikn og eit resultat av at den skjerpa klassekampen no stiller oss ovafor avgjerande vegval, vegval som må gjerast raskt og som vil ha vidtgåande konsekvensar for arbeidet vårt.

Då konflikten braut ut og «oppstod» i media, skapte det raskt klare skiljeliner både i fagrørsla, i og mellom dei politiske partia og i opinionen. Dei som ikkje støtta Winge-jentene, hadde som hovudargument at dei 6 jentene var eit trugsmål mot den «ansvarlege» orden i arbeidslivet. Det gjaldt både lokalt i Tromsø og sentralt. LO-sekretæren for Troms gikk saman med dei lokale NHO-bossane i fordømminga av Winge-jentene. Det same gjorde samorg-leiaren og fleirtalet i samorg-styret. NHO-direktør Karl Glad, med LO-leiar Yngve Hågensen på slep, lanserte til og med ein kampanje mot jentene i deira felles kamp for å samle støtte til krav om nye reglar i arbeidslivet for å sikre moderasjon og ansvarlegheit.

Dei som støtta Winge-jentene, argumenterte for organisasjonsfridomen, imot NHO og KS (Kommunenes sentralforbund) sitt ønske om innskrenking av forhandlings- og streikeretten. Dette er grundig dokumentert i det 28-siders info-hefte som Støttegruppa i Tromsø gav ut i juli 1995, like etter at konflikten blei avslutta med full siger.

Kvifor satsa borgarskapet så beinhardt på å knuse 6 jenter i Tromsø?

I eit intervju på lokal-TV i Tromsø like etter l. mai 1995, sa Karl Glad at NHO køyrde Winge-saka heilt prinsipielt. Som svar på spørsmål om det var LFF (Luftfartens Funksjonærforening) NHO var ute for å vingeklippe, sa Glad at LFF berre var eitt døme på «problemet» norsk arbeidsliv står ovafor. Han nemnde OFS (Oljearbeidernes fellessammenslutning) og heismontørane som eit større trugsmål; det var no naudsynt å samle alle gode krefter for å sikre «orden og ansvarlege tilhøve» i det norske arbeidslivet framføre dei store omstillingane som landet vårt no står ovafor.

NHO-køyret mot dei 6 Winge-jentene er ein lekk i borgarskapet sin kampanje for ei sterkare disiplinering av arbeidarklassen. «Ansvarlege» fagorganisasjonar (les: under kontroll av DNA-leiinga) er eit mål for å sikre kontrollen når uroa breier seg pga dei omleggingane som skjer,og ikkje minst viktig – blir planlagt gjennomført, i tida framover. Dei 6 jentene skulle få seg ein smekk av di dei forstyrra «herrane» sitt arbeid for å sikre «ro og orden».

Bakom syng EU

Noreg si integrering i den europeiske «frie marknaden» skyt fart. Det burde ikkje undre revolusjonære og progressive at borgarskapet har gjort grundige førebuingar for kva som må gjerast for å hindre uro og andre problem i samband med gjennomføring av dette prosjektet. Regjeringa si tilslutning til å inkorporere retningslinene for EU sin økonomiske og monetære politikk i EØS-samarbeidet, støtte til konvergenskrava og deira tilslutning til tidlegare sentralbanksjef Moland sine Oslo-kriterium for ein «sunn» økonomisk politikk (som er endå verre krav til marknadsorientering enn det EU har vore i stand til å bli samde om), byrjar alt å verke. Gigantoverskotet på statsbudsjettet og framlegga frå Rattsø-utvalet, velferdspolitikk-omlegginga, AS-ifisering og privatisering av offentlege verksemder og oppgåver, og presset for større fleksibilitet og mobilitet, for å nemne nokre døme. Og meir vil kome i tida framover. Eit politisk tettare og tettare samarbeid med EU trass i resultatet av folkerøystinga, kan vel også tyde på at ei kupparta innmelding i EU a la innmeldinga i EØS, kan tenkjast.

Borgarskapet stolar på DNA

At borgarskapet først og fremst lit på DNA-leiinga for å sikre kontroll i arbeidslivet, er openbert. DNA sitt leiarsjikt er i dag storborgarskapet sin viktigaste leiarfraksjon. Dei sit med kontroll over store delar av norsk økonomi, både offentleg og privat (gjennom statsstyringa og posisjonar elles). I tillegg kontrollerer dei den største og viktigaste fagorganisasjonen, LO.

Uavhengige fagforeiningar/forbund vil vere eit trugsmål mot målet – å sikre kontroll. Direkte, av di dei har oppstått som reaksjon på DNA-tilknytinga i LO og difor er utafor direkte kontroll. I ein del av desse organisasjonane er det også samla opp så mykje klassehat og kampvilje at borgarskapet fryktar uro og konfliktar og ikkje minst smitte-effekt til resten av samfunnslivet. Dei uavhengige fagforeiningane sin eksistens og agering, gjev også større rom for opposisjon innanfor LO (og AF og YS), også for den revolusjonære opposisjonen.

Dei 6 unge jentene som gjekk til streik ved Winge reisebyrå i Tromsø like før jul i 1994, ante vel lite i starten at deira kamp skulle bringe dei sjølve i frontlina framføre det samla borgarskapet sin kampanje for å innskjerpe «ansvarleggjeringa» av fagrørsla. Dei vann full siger etter 7 månaders streik og gav oss håp om at det framleis kan vere mogleg å leggje hinder i vegen for borgarskapet sine planar om ytterlegare innskrenkingar av arbeidsfolk sine rettar.

Arbeidsrettsrådet: Borgarskapet ønskjer større kontroll

Rådet skal leggje fram forslag til nye og strammare reglar for organisasjonane i norsk arbeidsliv. NHO og KS har tatt til orde for drastiske innskrenkingar i forhandlings- og streikeretten (og LO-leiaren følgjer opp). Dei krev at berre organisasjonar medmeir enn 100.000 medlemmer skal ha forhandlingsrett. NHO ønskjer i tillegg at berre hovudsamanslutningane skal ha rett til streikeavgjerd.

Får borgarskapet gjennom desse krava, vil det dramatisk innskrenke arbeidsfolk sine faglege rettar og stille opposisjonen overfor langt vanskelegare vilkår enn no. For borgarskapet vil det derimot opne seg langt større sjansar til raskare å tvinge gjennom marknadstilpassing av økonomien – med større sentralisering (både økonomisk og geografisk), ei fleksibilisering av arbeidstilhøva og ei generell senking av både dei direkte lønskostnadene og dei indirekte (trygdene og dei offentlege budsjetta).

DNA-leiinga – spydspiss i borgarskapet sine planar

På alle kampavsnitt møter vi DNA-leiinga, ikkje som ein tafatt mogleg alliert som nokon vil ha oss til å tru, men som hovuddrivkrafta for gjennomføring av åtaka på arbeidsfolk sine rettar og tilkjempa gode. Dei siste åra med EU/EØS-kamp, åtaka på velferdsstaten, privatiseringsframstøta og åtaka på dei faglege rettane, framvoksteren av ein stadig meir grotesk statleg rasisme, aukande problem for dei arbeidslause – det skulle vere nok døme på kva side vi møter DNA-leiinga på.

Det synest difor noko underleg at det no, når åtaka intensiverast både i djupne og breidde, reiser seg kritiske røyster mot delar av analysane den revolusjonære rørsla har på nettopp sosialdemokratiet og deira historiske rolle frå folk innafor rørsla, medan vi utafor får stadig lettare forståing for vårt syn. Dei siste åra med avsløringar av overvaking, etterretning osb, har gjort folk meir opne for dei synspunkta vi har forfekta i alle år. Men for den revolusjonære rørsla og for utviklinga i arbeidarklassen, er det nyttig og sunt at denne debatten kjem oppatt på ny.

Analyse av sosialdemokratiet – viktig for å skape ein riktig fagleg strategi og taktikk

Viss det er sånn som eg hevdar, at kontrollen med fagrørsla er avgjerande for borgarskapet, så skulle ein kunne finne døme i fagrørsla si historie på rå overgrep for å sikre dette, og at det er DNA-leiinga som har stått som eksekutør for åtaka.

DNA-bossane sitt hardkøyr mot NKP-dominerte fagforeiningar og tillitsvalde i mellomkrigstida, med eksklusjonar, oppretting av konkurrerande fagforeiningsstyre, – kommunistkampanjen på 50-talet og den vesle smaken vi sjølve har opplevd sidan slutten av 60-åra, alt dette er godt dokumentert og mykje er sikkert enno «uoppdaga».

Forsøk på å endre fagrørsla gjennom å erobre verv og posisjonar, har altså blitt møtt med hard motstand frå DNA/LO-toppen oppgjennom tidene.

Men det viktigaste midlet for å sikre kontrollen, og det vanskelegaste å møte for dei som har slåst og framleis slåst for å gjere fagrørsla til klassekamporganisasjon, er systemet si evnetil å «borgarleg-gjere» tillitsvalde. Det finst artiklar og bøker om dette fenomenet frå dei fleste av dei store arbeidarleiarane heilt frå Marx si tid.

Mange av oss som har jobba i fagrørsla sidan 70-talet, har vore utsette for det meste, også det mest primitive av alle knepa for å kjøpe opp folk – tilbod om «opprykk» og «større makt» viss vi «skikka oss» og melde overgang til Partiet (DNA). Med frustrasjon over liten framgang, å alltid vere i mindretal og med illusjonar om større gjennomslagskraft for «saka» i samarbeid med «ålreite» og til dels militante DNA-pampar, var det nok ein del som beit på agnet.

Vi kan vel i ettertid sjå kven som forma kven. For systemet sluker dei som ikkje maktar presset av å vere i opposisjon og vel personlege «snarvegar» for å «få meir gjort».

Masselinje – ikkje pampepolitikk

Før snakka vi om «masselinja» som eit vern mot revisjonistiske og reformistiske tendensar hos oss sjølve. Dette i motsetning til pampestilen som utviklar forakt for og mistru til vanlege arbeidsfolk.

Vi valte taktikk utifrå organisering og mobilisering av massane og ikkje taktikkeri i pampesjiktet som pasifiserte og gjorde massane til tilskodarar til «heltane» si triksing og miksing. Massane var dei verkelege heltane og berre ei jobbing som tok utgangspunkt i det, kunne hindre pamperi hos oss sjølve og føre fram mot større mål enn det å oppnå å få sole seg i ei pampestilling.

Arbeidararistokratiet

Vi snakka om det sjiktet av heiltids tillitsvalde, som med sin posisjon skilt frå arbeidskameratane sine, med hyppig omgang med borgarskapet og karriere-freistingar både i og utafor fagrørsla, utgjorde rekrutteringskjelda for og garantien til den borgarlege LO- og DNA-leiinga. Vi hevda det skulle meir til enn rak rygg, bein i nasen og sterke band til arbeidskameratane sine, for å makte å stå imot freistinga til å jenke seg for å få sjanse til å klatre i systemet. Vi hevda at berre ved å underordne seg eit kollektiv / eit revolusjonært parti som var medvite om dette kunne ein kanskje stå imot.

Det trengst eit revolusjonært parti

Difor hevda/hevdar vi, at den revolusjonære rørsla har ein avgjerande rolle, både for dagskampen og for kampen for å styrte borgarskapet. At den revolusjonære rørsla ikkje er sterkare enn ho er i dag tar ikkje frå oss ansvaret for å utforme ein fagleg politikk som alternativ til den borgarskapet i DNA-leiinga står for. Ein slik politikk må ta utgangspunkt i ei rett forståing av sosialdemokratiet som ei borgarleg politisk retning kor leiarskapen her i landet høyrer til borgarskapet sitt topp-sjikt.

Winge-jentene sin kamp – eit positivt døme

Med dei store endringane i norsk økonomi og samfunnsliv som borgarskapet no pressar fram, vil kontrollen med fagrørsla, både organisatorisk og politisk, vere avgjerande for kor raskt og kor smertefritt dette skal gå. Ein ventar seg reaksjonar og uro. Ein ser tendensar til at kontrollen nær grasrota glipp. Difor ønskjer dei å innskrenke organisasjonsfridomen og sentralisere kontrollen kor DNA set med makta. Dette våga Winge-jentene å slåst mot. Og dei vann. Det gjev håp.

av Jo Ryste

Er vår oppgave er å arbeide for at Ungdom mot EU skal overleve, og på sikt arbeide for at UMEU skal bli en bred front? Er SOS Rasisme en enhetsfront eller en folkefront?

Dimitrovs åpningsforedrag på Kominterns 7. verdenskongress i 1935 skjedde på et avgjørende tidspunkt for den kommunistiske verdensbevegelsen. Arbeiderbevegelsen hadde lidd store nederlag. Fascismen hadde vunnet i Tyskland og Italia, og var i sterk vekst i Spania, Frankrike og Østerrike. Året 1935 var ikke det lyseste for den kommunistiske verdensbevegelsen.

I talen sin tok Dimitrov et oppgjør med sosialfascisme-teorien (som sier at sosialdemokratene er fascister i sosialistiske klær), og la fram en ny strategi, en strategi for enhet i arbeiderklassen – en arbeiderklassens enhetsfront mot fascismen.

Bakgrunnen for linjeskiftet var en erkjennelse av at sosialdemokratene og kommunistene i Tyskland hadde brukt mesteparten av tiden til å bekjempe hverandre i steden for å slåss sammen mot NSDAP. Sosialdemokratene og kommunistene hadde samlet sett større oppslutning i valg, flere aktivister og kunne kanskje ved felles aksjon stoppet en nazistisk maktovertakelse.

Dimitrov

Dimitrovs tale til verdenskongressen og vedtakene som ble gjort, betydde et vendepunkt i kampen mot fascismen. Strategien med å bygge enhetsfront i kampen mot fascisme betydde at kommunistene skulle gå sammen med sosialdemokrater og andre retninger innenfor arbeiderbevegelsen, mot den felles fienden.

Enhetsfrontpolitikken var ikke bare skrivebordspolitikk, og kom til å bety mye for å stoppe fascismen. I Frankrike klarte kommunistene å smi sammen en folkefront som forhindret en fascistisk maktovertakelse. I Spania klarte en folkefrontregjering å gjøre et fascistisk militærkupp om til en tre år lang borgerkrig. Da den 2. verdenskrig kom, var fascismen som politisk bevegelse på tilbakegang, og utgjorde ikke noen umiddelbar trussel i de landa som ikke allerede hadde tapt for fascismen. Mye av dette må tilskrives enhetsfrontpolitikken.

Enhetsfrontens politikk og program var den opprinnelige enhetsfrontens program (slik Dimitrov la det fram):

• 1. Felles kamp for å velte konsekvensene av krisa over på de herskende klassenes skuldre.
• 2. Felles kamp mot alle former for fascistisk offensiv, forsvar for de borgerlig-demokratiske rettighetene.
• 3. Felles kamp mot en ny imperialistisk krig.

Dette var Kominterns minimumsplattform i arbeidet med å bygge opp enhetsfronter i de ulike landene. Måten enhetsfronten skulle arbeides fram, måtte bli forskjellig fra land til land, men det som var felles var at den skulle arbeides fram på grunnplanet, i hvert fall i teorien. Historien har vel vist at det i vel så stor grad var topp-plansforhandlinger som førte fram til avta len mellom sosialdemokratene og kommunistene.

Med basis i en enhetsfront var strategien å utvikle den videre til en folkefront. En front hvor arbeiderklassen trekker med alle de undertrykte og framskrittsvennlige klassene, småbønder, fiskere, radikale byborgere osv.

Enhetsfrontstrategien var et viktig framskritt for den revolusjonære bevegelsen. Da ml bevegelsen ble bygd opp på begynnelsen av 70-tallet i Norge, var Dimitrov noe av det som ble studert mest. Enhetsfronten er en strategi for å samle arbeiderklassen til kamp, ikke ved proklamatoriske paroler å la IS, men ved å arbeide for en kampenhet på enkeltsaker hvor det er mulig. Når Dimitrov kritiserer de tyske kommunistene for å ha vært proklamatoriske og ikke vært opptatt av folks problemer og behov, så er dette en riktig kritikk i dag. Det er en kritikk dagens revolusjonære heller ikke går fri for. Den revolusjonære bevegelsen i Norge har vært lite flinke til å gripe folks problemer og behov for å gjøre noe med dem.

Nei til EU

Den revolusjonære bevegelsen i Norge i dag skiller ikke lenger klart mellom enhetsfront og folkefront. Det fører til problemer.

I seg selv er det ikke så farlig å blande sammen ordene. Det som blir feil, er i praksis å forveksle disse to typene fronter. Fordi enhetsfronten og folkefronten har ulik karakter, krever de ulik taktikk, og kan brukes til å oppnå forskjellige ting.

Det er for eksempel ikke alltid mulig å få folkefronten Nei til EU til å støtte krav om lønnsforhøyelser ved tariffoppgjøret. Nei til EU er først og fremst en nasjonal allianse bestående av grupper fra alle klasser, med innbyrdes motstridende interesser i mange viktige spørsmål. Det som forener, er kampen for å opprettholde Norge som en selvstendig nasjonalstat, og ikke så veldig mye mer.

I Nei til EU står ulike klasser mot hverandre. Fronten er i stor grad ledet av landbruksmonopolet som er en fraksjon innenfor i borgerskapet. Selv om den delen av borgerskapet ønsker å holde Norge utenfor EU, er det andre ting de mener like mye eller mer. For disse er et aktivt grunnplan som ikke står under ledelse av de tradisjonelle borgerlige partiene en trussel, et problem som de forsøker å gjøre noe med.

Når det gjelder EØS kampen i Nei til EU, så gjelder det samme. Store deler av borgerskapet i fronten aksepterer markedets fire friheter. (SP stemte for WTO og Hallvard Bakke er for EØS). I en front hvor det er disse som sitter med makten er det et uavklart spørsmål om det i det hele tatt er mulig å drive en effektiv EØS-kamp uten at fronten sprekker. Når vi arbeider for at NTEU skal arbeide mer aktivt mot EØS – kan vi hvis vi lykkes å gjøre Nei til EU mer aktiv mot EØS oppleve at disse gruppene splitter ut.

Ungdom mot EU

I Ungdom mot EU (UMEU) er frontens karakter et viktig spørsmål. Fram til i dag har UMEU vært en front som har representert bredden blant ungdom. Kampen om UMEU skal legges ned, sammen med kampen om de politiske ungdomsorganisasjonene skal ha veto rett i organisasjonen har ført til en innsnevring, spesielt i ledelsen. Det er viktig å finne ut om det i det hele tatt er mulig med en bred front mot EU blant ungdom nå, eller om vår oppgave er å arbeide for at UMEU skal overleve. Og på sikt arbeide for at UMEU skal bli en bred front igjen. Det vil i så fall bety å føre en bevisst politikk for at UMEU skal få en bredere politisk og organisatorisk basis.

Er SOS Rasisme en enhetsfront eller en folkefront? Problemet i EU-arbeidet er lite i forhold til problemene i de antirasistiske organisasjonene. Spesielt tydelig er dette i SOS Rasisme. SOS Rasisme forsøker å bli minst tre ulike fronter på en gang. De bygger en front hvor alle ulike politiske retninger og sosiale grupper skal høre hjemme. Samtidig bygger de en front som er imot EU, skal legge vekt på klasseagitasjon og være klart anti-imperialistisk. Og noen vil bygge en snevrere mer militant organisasjon.

SOS Rasisme

Jeg tror ikke SOS Rasisme kan være alt dette på en gang. SOS Rasisme trenger å sette seg ned å analysere hva slags front de bør være. Hvis de ønsker å være en folkefront mot rasisme og fascisme er fronten for snever. Både politisk, og i ledelsen på ulike nivåer. Skal SOS Rasisme være en reell folkefront betyr det at fronten må ha en politikk og en ledelse som reflekterer det.

Ønsker SOS Rasisme å bli en enhetsfront, trenger organisasjonen å sette seg ned for å utvikle klarere politikk og klarere paroler i viktige spørsmål som arbeidsløshet, den norske kapitalismens utvikling og statens klassekarakter. I tillegg er det avgjørende at enhetsfronten SOS Rasisme ser at organisasjonen bare er en del av en mye bredere anti-rasistisk og antinazistisk front.

Selv mener jeg at SOS Rasisme kan bli en reell folkefront som omfatter grupper langt utenfor venstresiden, og folk som i dag ikke har noen organisasjon til å slåss mot rasisme og fascisme. Men det krever at SOS Rasisme blir bredere, både politisk og organisatorisk.

Fram med Dimitrov!

Etter mitt syn er det på tide å finne fram Dimitrov igjen. Det er lenge siden han har blitt lest, og det merkes. Etter mitt syn har den revolusjonære bevegelsen to store problemer som vi trenger klarhet i, og få gjort noe med i praksis. Det første og kanskje alvorligste problemet er at bevegelsen ikke lenger arbeider i fronter med en målsetning om å bygge opp en front som kan knuse kapitalismen. Folks arbeid i fagforeninger, rester av solidaritetsorganisasjoner og andre foreninger er preget av at perspektivet om å bygge opp en enhetsfront ikke er tilstede.

Jeg tror også at Kominterns forslag til plattform for enhetsfronten kan tas fram igjen. Det bør gi flere enn meg en følelse «deja vu».

Det er behov for en enhetsfront i Norge. Vest Europa er i økonomisk krise, en krise som kommer til Norge i løpet av et par ar. Fascismen er på framgang, både som bevegelse og i form av en fascisering av styresettet. Det er krig i Europa. Norge deltar som støttetropp. Det er av stor betydning at vi klarer å slåss fram en enhet i forhold til disse spørsmålene. Arbeidet med 1. mai er viktig i dette perspektivet.

av Pål Steigan

I ly av Norges høye politiske stjerne i ulike verdensdeler og med fru Brundtland som politisk frontfigur, feier norsk kapital innpå stadig flere markeder. Hvordan stiller norske sosialister seg til norsk imperialisme?

Med en tydelig tilfreds mine kunne Nærings- og CO₂-minister Stoltenberg nylig meddele Stortinget at faktisk øker norsk eierskap i utlandet sterkere enn det utenlandske eierskap gjør i Norge. Sagt på en annen måte: Norge har blitt en netto kapitaleksportør. I den sjåvinistiske pressa mottas slike meldinger med samme stolthet som en norsk gullmedalje i storslalåm. Holdninga er at nå kan vi spise kirsebær med de store. Det er typisk norsk å være god, enten det er på ski eller i konkurransen om oljeprofitten. Det Stoltenberg sa, betydde jo at Norge nå er et imperialistisk land av en viss styrke. Norsk kapital utnytter arbeidskraft og naturressurser i andre land i større grad enn utenlandsk kapital gjør det i Norge. At så godt som ingen journalister eller kommentatorer tar fatt i dette, er det eksemplet Jan Myrdal egentlig burde ha brukt da han anklaget norske intellektuelle for å løpe oljekapitalens ærend. For dessverre er det sånn at Stoltenberg hadde rett da han kunne fortsette med å si:

For det andre er det bred enighet i Norge om behovet for å plassere en del av de økte inntektene fra petroleumsvirksomheten, blant annet i form av sparing i utlandet. Hele Stortinget, inklusive Senterpartiet og hele SV, har gitt full tilslutning til at oljeprofitten skal investeres imperialistisk. Bare RVs ene representant har protestert. Tidligere har det ikke vært vanskelig å få journalister og andre mediefolk til å rette søkelyset mot virksomheten til amerikansk, fransk eller britisk kapital i den tredje verden. Og vel og bra er det, men gehalten i et anti-imperialistisk engasjement viser seg først når du viser hvor du står i forhold til ditt eget lands imperialisme. Allerede i regjeringas oljemelding ble det gjort klart at det høye tempoet i tappinga av de fossile energikildene på norsk sokkel skulle gi grunnlag for å etablere et sterkt fotfeste for norsk kapital i utlandet. Det har vært et sentralt mål for regjeringa å skape nasjonal konsensus om at dette overskuddet ikke skal brukes til å investere i for eksempel helse- og skolevesen innenlands. Det har lykkes. Dermed er det skapt albuerom for neste steg, nemlig å bruke overskuddet til å bygge opp Norge som en betydelig imperialist. I stedet for sjukehjemsplasser og skolemateriell, utbytting av Aserbajdsjan og Vietnam. Kritikken mot dette har vært nærmest totalt fraværende.

DNA er borgerskapets strateg

Mens Høyre har forfalt fra å være et parti til å bli ei populistisk pressgruppe for mer ølskjenking og høyere farts grense i boligområder, er det DNA som trer fram som det strategiske hovedkvarteret for norsk kapital. Ikke overraskende stemmer flertallet av norske storkapitalister for Det Norske Arbeiderparti. Men så får de da også betalt for støtten. Ikke bare har DNA lagt føringer for å bruke oljeprofitten i utlandet, men partiet har også gått i spissen for en raskest mulig modernisering og liberalisering av norsk næringsliv. Sentrale sosialdemokratiske prinsipper for offentlig omsorg slaktes til fordel for nyliberale markedsprinsipper. Skattevesenet legges om til en av de mest kapitalvennlige i Europa. Klasseforskjellen mellom de rikeste og fattigste i landet øker raskere enn noen gang tidligere i nyere tid. Statsbedriftene omdannes til markedsorienterte kapitalistiske bedrifter, norsk økonomi harmoniseres med EU raskere enn noe EU-land klarer. I ly av Norges høye politiske stjerne i ulike verdensdeler og med fru Brundtland som politisk frontfigur, feier norsk kapital inn på stadig flere markeder. I Midtøsten og Afrika kan norsk kapital profittere på Norges høye stjerne blant tidligere frigjøringsbevegelser. I Øst-Asia viser det seg faktisk at Brundtlands nederlag i EU-avstemninga blir et pluss i kampen om lukrative kontrakter. Det er lettere for Indonesia, Vietnam eller Thailand å gjøre avtaler med et Norge som står utafor blokkene, enn om de måtte kalkulere med å få Tyskland på kjøpet. Med betydelig smidighet har Brundtland og norsk diplomati klart å vende nederlag til seier, uten å gi seg på et eneste punkt når det gjelder å gjøre Norge til et EU-land i alt annet enn navnet. Alt dette har man klart uten å møte vesentlig motstand i fagbevegelsen eller øvrig grasrot i Norge.

Oljeformue og kapitaleksport

Det er naturligvis gigantfortjenestene fra olje- og gassutvinninga som har brakt norsk kapital opp i den internasjonale elitedivisjonen. Norge er en av de største eksportørene i verden og fortjenestene er deretter. Dette har gjort statsbedriftene Hydro og Statoil til noen av de mest aggressive investorene innen oljerelatert virksomhet. Med store andeler av bensinomsetninga i Norden, Tyskland, Polen og Baltikum og med en offensiv satsing på konsesjoner i den tredje verden er disse selskapene på rask marsj oppover blant de 500 største selskapene i verden.

Statoil har 433 millioner kroner i aksjer i Statoil Nigeria AS, og investerte mellom 150 og 250 millioner kroner i Nigeria i 1995. Selskapet deltar i fire blokker utenfor kysten av Nigeria. Statoil har 35 prosent andel i blokkene, BP har 35 prosent og Texaco 30 prosent. Høsten 1995 boret Statoil sin første brønn og fant et lovende funn petroleumsforekomster. De neste to årene skal Statoil bore ytterligere 8 brønner i Nigeria.

Statoil har satsa hardt på det tidligere Sovjetunionen. Selskapet har interesser i Sibir og i enda sterkere grad i Kasakhstan og Aserbajdsjan. Satsinga ved Kaspihavet bringer det norske statsoljeselskapet midt opp i et av de heiteste konfliktområdene i verden. Krigen i Tsjetsjenia foregår i ett av de områdene der det er aktuelt å føre en ny oljeledning fra Baku. Lenger sør og vest er det krigstilstand i både Georgia og mellom Armenia og Aserbajdsjan. Tyrkia er sterkt interessert i å være med på ei sørlig rute for oljetransporten. Den vil i så fall gå gjennom kurdiske områder der det også er krig. Statoil er sammen med blant andre BP inne i en konsesjon ved Baku på 8 milliarder dollar.

Ved Sørkinahavet pågår det et rotterace om mulige storfunn under havbunnen. Vietnam, Kina, Malaysia, Indonesia og Filippinene gjør krav på områder som overlapper hverandre. Det pågår en militær styrkeoppbygging i regionen og faren for krigshandlinger er i høy grad til stede. Her går også Statoil inn. I Vietnam har selskapet 15% av ei blokk der også BP er med. Men man satser ikke bare på én hest. Også i Malaysia, Kina og Filippinene er selskapet inne og etter den voldsomme sjarmoffensiven under Brundtlands Indonesia-reise er det grunn til å vente at Statoil også kommer tungt inn her.

Norsk Hydro kjøpte i januar 1996 de resterende 75% av det kanadiske kunstgjødselselskapet Nutrite Inc., etter å ha kjøpt den første firedelen i 1995. Overtakelsen vil styrke Hydros allerede sterke posisjon på det nordamerikanske markedet. 8. mars i år ble det meldt at Hydro Seafood GSP i Skottland hadde overtatt virksomheten til Shetland Salmon Producers (SSP). SSP er en av de ledende lakseprodusentene på Shetland, med en planlagt produksjon på nærmere 3.000 tonn i 1996. Den første prøveproduksjonen av aluminium pressbolt vil om kort tid bli satt i gang ved det nye støperiet til det slovenske selskapet Talum, med Hydro som samarbeidspartner. Norsk Hydro er størst i verden på lettmetall og derunder også magnesium.

Selskapet har over halvparten av sine ansatte i utlandet og er dermed blitt et multinasjonalt selskap. Gjennom etableringen av datterselskaper i Romania og Bulgaria ønsker Hydro å styrke sin posisjon i Sentral- og Øst-Europa. Nye Hydro-kontorer ble nylig åpnet i Bucuresti og Sofia av utenriksminister Bjørn Tore Godal. Pressverkgruppen i Hydro Aluminium skal bygge et nytt pressverk i Chrzanow, vest for Krakow, i Polen. Pressverket skal stå ferdig til sommeren.

Og slik kunne vi fortsette. De eksemplene som er gitt ovenfor, er ikke noe forsøk på å gi et uttømmende bilde av den nye offensive norske imperialismen, og er heller ikke noe resultat av en systematisk overvåking av disse selskapene. Dette er bare et knippe av funn jeg har gjort etter et par timers sørfing på Internettet. Hensikten er bare å vise retninga og tendensen og gi ei antydning av omfanget. Arbeiderpartiets politikk for internasjonalisering og kapitaleksport er altså ingen abstrakt ide. Det er en konkret handlingsplan som har fått sin høyst håndgripelige oppfølging. Anført av Brundtland og Stoltenberg er norsk storkapital på en offensiv som sakner sidestykke i norsk historie. Dette skjer praktisk talt uten hjemlig opposisjon.

Militære eventyr

Når det investeres tungt i politiske risikoområder, har det alltid vært ei militær side. Hvordan har DNA tenkt å sørge for militær ryggdekning for den norske investeringsiveren? Eller sagt på en annen måte: Er det en tilfeldighet at omlegginga av den norske forsvarspolitikken fra landforsvar til out-of-area-operasjoner har kommet samtidig med den nye kapitaloffensiven? Så naiv er det ikke lov å være at man innbiller seg at det ikke finnes noen sammenheng mellom to så avgjørende elementer i et lands politikk. I likhet med kollegene i de andre europeiske hovedstedene, har Brundtlands strateger sett at tida etter Sovjetblokkas sammenbrudd stiller helt andre krav til de væpna styrkene. Alle toneangivende land i Europa legger nå om fra vernepliktshær til verva hær. Alle disse hærene har enheter som er øremerka til å bli satt inn hvor som helst i verden. I Norge er Telemark bataljon det første uttrykket for ei slik satsing. Soldatene i slike enheter har ikke til opp gave å forsvare Norge mot angrep, men å forsvare norsk kapitals interesser i Kaukasus, på Balkan eller i det fjerne Østen. Igjen er det meget alvorlig at det nesten ikke finnes noen opposisjon mot denne utviklinga. Hva verre er, er at denne utviklinga med nødvendighet vil få sine entusiastiske klakører. Om ikke lenge får vi høre at dette er progressivt, i sivilisasjonens og demokratiets tjeneste. Det er på høy tid at den virkelige venstresida skjerper seg. Jeg minner om at Marx pleide å kontrollere sosialisters holdning til den nasjonale frigjøringskampen etter hvordan de stilte seg til den kampen undertrykte folk førte mot deres eget lands undertrykking. Han spurte derfor engelskmenn om hvordan de stilte seg til irenes kamp og russerne om deres holdning til polakkenes kamp. Hvordan stiller norske sosialister seg til norsk imperialisme?

av Ragnar Olsen

---

av Rigmor Tollan

Politikere og landbruksekspertise verden over er kapitalens forlengede arm, og både nasjonale lover og internasjonale bestemmelser tar i stadig mindre grad hensyn til at dyr, mennesker og natur blir syke av moderne landbruk.

Det er to hovedgrunner til liberaliseringa av verdenshandelen med mat: Kapitalens jakt på maksimalprofitt og teknologiske nyvinninger. Den siste av de to årsakene er mest konkret og kanskje derfor mest fattbar. Den handler om bioteknologiske oppfinnelser som nå er i ferd med å revolusjonere verdens matvareproduksjon. Det som konkret har skjedd, er at genforskere har klart å isolere enkeltgener. Disse har så blitt innsatt i organismer der de ikke naturlig hører hjemme. Hensikten med disse forsøkene er å produsere nye, kunstige arter som er mer lagringsdyktige, har et bedre forsvar mot sykdommer og gir større avkastning enn de arter som har beholdt sin naturlige arvemasse. Mange kritiske røster hevder at forskningen på dette området er helt ute av kontroll, og at vi ikke aner hvordan konsekvensene kan bli på lang sikt, verken for de gentuklede produktene eller for menneskene som spiser slik mat. Fra forskerhold hevdes det derimot at genmanipulering ikke er en ny forskningsgren. Det nye er bare at man nå direkte går inn og forandrer på organismenes arvemasse i stedet for å drive tradisjonelt avlsarbeid gjennom krysningsforsøk.

I politisk sammenheng er det interessant å registrere hvem som driver fram bio- og genteknologien. Forskerne er bare brikker i et spill. Det er den internasjonale storkapitalen som står bak disse svært kostnadskrevende forskningsprosjektene. Hensikten er å fremstille plante- og dyrearter som på markedet konkurrerer ut de opprinnelige variantene. For å sikre seg eneretten til de nye, konkurransedyktige produktene, krever industriselskapene patentrettigheter på dem. Resultatet blir at bønder verden over som vil ta i bruk genmodifiserte planter eller dyr, vil måtte betale høye avgifter til patentinnehaveren. Det er bare et tidsspørsmål når dette er et faktum, for industrien er i ferd med å presse fram politiske vedtak om retten til å ta patent på liv.

Det som skjer, er ganske enkelt å forklare: Selv store, internasjonale industrikonsern har under seinkapitalismen problemer med å akkumulere nok kapital. Profitten fra hvert enkelt produkt blir mindre. For eksempel tjener rustningsindustrien stadig mindre for hver enkelt panservogn (selv om en plutselig oppblomstring av væpnede konflikter kan endre dette bildet for et kortere tidsrom). Denne synkende profitten pr. produsert enhet kan det enkelte industrikonsern kompensere for ved å produsere og omsette mange flere varer, for eksempel dobbelt så mange panservogner. Da ville den totale profittmengden kanskje bli så stor at den for en tid kunne berge selskapet. Men fordi profitten på hver enhet stadig synker, ville selskapet etter en tid måtte foreta nye krumspring for å overleve i konkurransen med andre. Det som ofte skjer i en slik situasjon, er at kapitalen kaster seg over nye sektorer der den kan suge ut maksimal profitt. Datateknologien har lenge fungert som en slik sektor. Nå er matvaresektoren det store investeringsobjektet. Mat er for alvor i ferd med å bli en kilde til profitt.

Mange vil kanskje stusse over en slik påstand. Har ikke mat lenge blitt produsert for å skape profitt, ihvertfall i vår del av verden? Bøndene produserer ikke lenger for sjølhushold, men for salg. Næringsmiddelindustrien tjener penger på å foredle råvarene. Grossist- og detaljistleddet lever av å selge maten til forbrukeren. Totalt er det altså mange som tjener på at mat selges. Men hvis vi i marxistisk terminologi skiller mellom matvarenes bruksverdi og deres verdi som kilde til profitt, vil jeg påstå at mat i hovedsak har vært produsert for å dekke folks reelle behov. Det er altså nytteverdiaspektet ved matvarene som har vært dominerende, sannsynligvis fordi matvareproduksjonen ikke har vært et interessant nok område for storkapitalen. Mulighetene for å hente ut profitt har vært for små. Moderne teknologisk forskning har totalt endret denne situasjonen. Matvareproduksjonen har ikke bare blitt et interessant satsingsområde. Den har blitt det virkelig store nedslagsfeltet for en svært aggressiv storkapital. Kynisk likvidering av den innflytelsesrike veterinæren som aktivt bekjempet hormonmafiaen, viser hvilke store, økonomiske interesser som nå står på spill.

De to årsakene til liberaliseringa av verdens matvarehandel har altså en klar sammenheng med hverandre: Den genteknologiske forskningen drives på oppdrag av kapitalen og er helt avhengig av dens økonomiske støtte. Kapitalen på sin side er avhengig av forskningens resultater for å kunne skape et tilstrekkelig profitabelt marked.

Bonde og kommunist

Etter GATT-avtalen var det nok en del bønder som stilte følgende spørsmål: Er premissene for et framtidig landbruk nå lagt? Er det kun storskalalandbruk basert på industrielle produksjonsmetoder som vil være i stand til å konkurrere på det internasjonale markedet? Svaret på disse spørsmålene er forsåvidt greit for den som ønsker å drive politisk kamp mot den internasjonale kapitalen ut fra et marxistisk ståsted: Vi kan selvfølgelig ikke gi oss! Spørsmålet blir bare hvordan vi som bønder kan drive politisk kamp. Hittil har vi ikke klart å stake ut noen retning. Dette har nok sammenheng med at vi, politisk sett, er isolert og mangler nødvendig innflytelse. Politisk isolert ikke bare fra andre bønder, men også fra ikke-matvareproduserende kommunister. Riktignok er isolasjonen i forhold til andre bønder i ferd med å bli historie. Vi markerer oss nå sterkt i grendefellesskap og aksjonsarbeid, og også innad i landbruksorganisasjonene ser vi idag en økende interesse for vår kunnskap og arbeidskapasitet. Muligens vil vi få oppleve en forsinket parallell til det som skjer i fagbevegelsen.

Den politiske isolasjonen i forhold til andre bønder er med andre ord til å leve med. Verre er det at en del folk på venstresida oppfatter oss ikke helt som stuereine. For eksempel folk som synes det er idioti å produsere mat i et land der klimatiske og topografiske forhold er så ugunstige. Folk som ikke har noen som helst forståelse for kravet om bærekraftig landbruk basert på små driftsenheter og relativt mye fysisk arbeid. Hvorfor skal landbruket innta en særstilling? Herregud, dere er like gærne som maskinstormerne i England i startfasen av den industrielle revolusjon! Og folk som har et gjennomført instrumentelt forhold til naturen. Det er ikke genteknologien i seg selv som er problemet, men hvilken klasse som har hand om den. For oss som i noen år har jobba med temaet landbruk og miljø i et marxistisk perspektiv, er det viktig å komme i dialog med den fløyen som ukritisk jubler over produktivkreftenes utvikling og som ensidig fokuserer på klassekampen, mens miljøkampen avfeies som grønn, borgerlig og idealistisk. Dialogen er viktig for oss selv, for å hindre at vi trekkes mot idealistiske løsninger på problemene. Og den er viktig for kameratene som ennå ikke har skjønt at problemstillingene rundt landbruk og miljø er høyst relevante – ikke bare relevante, forresten, men påtrengende viktige for en kommunist i dagens samfunn. Hvis vi får etablert en slik dialog, vil det styrke venstresidas kampkraft.

Patent på liv

For å innby til dialog vil jeg trekke fram et eksempel der landbruket har vært en progressiv drivkraft i kampen mot noen av de internasjonale kapitalgigantene. Det gjelder retten til å ta patent på liv. Hvis politikerne lar seg presse av kapitalen i denne saken, vil landbruket bli fullstendig dirigert av de multinasjonale selskapene. For eksempel vil tredhje verdens fattigbønder ikke lenger ha lov til å bruke sitt eget korn- og risoverskudd ved neste års såing. Dette vil bli sett på som tyveri. Bøndene, som i generasjoner har forvaltet kornet og risen, blir tyver i det øyeblikket de bruker såvarer som de selv har dyrket frem og som ligger i deres eget kornlager. Men de egentlige tyvene, de som har stjålet et gen fra naturen selv, og som påstår at de derfor har patentrettighet på det, får lov til å kreve høye patentavgifter av bønder som råker på å ha dette genet i sine såvarer.

Fattigbonden vil selvfølgelig ha et alternativ. Han kan la overskuddet fra fjoråret bli liggende ubrukt og isteden kjøpe såkornet hos patentinnehaveren. Men dette blir neppe billigere enn å bruke av egen avling mot å betale avgift. Og uansett er problemstillingen helt hypotetisk, fordi fattigbonden sannsynligvis neppe vil ha råd til verken det ene eller det andre alternativet. Ikke rart at indiske bønder går ut i massedemonstrasjoner mot en slik utvikling, heller ikke rart at bondeorganisasjonene i Europa kjemper hardt mot EU-kommisjonens forslag til patentdirektiv. Bøndenes kamp her i Europa har foreløpig tvunget industrien og kommisjonen på retrett og fått innbakt et såkalt «farmers privilege» i det nye direktivforslaget.

Mange vil sikkert hevde at når bøndene kjemper en såpass hard kamp mot de multinasjonale selskapene, er det bare for å mele sin egen kake. Selvfølgelig er ikke bøndene interessert i å betale store summer til en industrimafia som tilraner seg patentrettigheter på produkter som bøndene selv produserer. Særlig ikke når dette truer selve eksistensgrunnlaget for bøndene. Det er faktisk snakk om å sikre inntekten og berge arbeidsplassen. Men kampen for egne kår er ikke den eneste drivkraften for bønder som går hardt ut mot de multinasjonale selskapene. Hensynet til naturen og til forbrukernes helse er også viktig faktorer. Uten å være klar over konsekvensene har bønder rundt om i verden i løpet av noen tiår, med god hjelp av finansinstitusjoner og faglig ekspertise, bidratt til å utarme jordsmonnet, forurense vannreservoarene og nærmest forgifte maten de produserer. Idag ser bøndene skadevirkningene, men både effektivitetskravene innen landbruket og internasjonalt regelverk tvinger bøndene til å overmekanisere. Til å intensivere bruken av sprøytemidler, kraftfor og kunstgjødsel. Etterhvert også til å ta i bruk hormoner og genmanipulerte organismer. Bak en slik utvikling står kapitalinteresser som tjener enorme summer på å levere ulike produkter til landbruket. Politikere og landbruksekspertise verden over er kapitalens forlengede arm, og både nasjonale lover og internasjonale bestemmelser tar i stadig mindre grad hensyn til at dyr, mennesker og natur blir syke av moderne landbruk. Det er kapitalen som skal hjelpes slik at den oppnår maksimal profitt.

Bondekannibalisme

Det er ikke bare naturen og helsa til dyr og mennesker som er ofre for utviklingen i landbruket. Også bonden utbyttes i økende grad av kapitalen. Dette har ført til at bruk som for en generasjon siden kunne lønne 4-5 personer og i tillegg akkumulere kapital, i dag kan se slik ut: Ikke noe rom for betalt arbeidskraft, ektefelle tvinges til å ha høy inntekt utenom bruket, drifta tærer på kapitalen slik at bruket slites ned. Det betyr at vi bønder får mindre og mindre betalt for jobben vår, slik at vi stadig må skaffe oss mer jord, større besetning og større driftsbygninger. Strammere effektivitetskrav betyr også at mange har måttet gi seg som bønder, ikke bare på grunn av økonomiske problemer, men også fordi det har blitt satt tak på hvor mye norske bønder totalt har fått lov til å produsere. Når en bonde har økt sin produksjon, har andre innafor systemet måttet redusere eller kutte helt ut. Bondekannibalisme kaller vi dette. Tidligere har staten stort sett bare på indirekte måte styrt denne jordbruksnedleggelsen. Så har det vært opp til bøndene selv å bestemme seg for å leie ut jorda eller bruket, som egen driftsenhet eller som tilleggsjord. Nå ser vi stadig oftere at staten griper direkte inn ved salg av jordbrukseiendom og tvinger selgeren til å la bruket gå som tilleggsjord. Regjeringas politikk er klinkende klar: Mer jord til de robuste gårdene! Tun og bygnings masse skal bli fritidseiendommer. Ikke rart at jordskifteverket er en av de få postene som er tilført økte midler på landbruksbudsjettet for 1996.

Felles kamp mot kapitalen

Til tross for dette stadig økende presset på landbruket, har norske landbruksmyndigheter hatt en uttalt målsetting om å opprettholde et desentralisert småskalalandbruk. Men produksjonsbegrensningene pr. bruk er nå i ferd med å fjernes. Innen eggproduksjon ble nylig grensa hevet fra 2.000 til 5.000 høner. Det er sannsynlig at konsesjonsgrensa i neste omgang ikke bare heves, men oppheves. Den samme utviklinga ser en innen griseproduksjon. Det er forventet at også andre bransjer følger etter.

Faren er altså stor for at markedskreftene går inn og erstatter dagens regelverk. Også import av levende dyr liberaliseres. Hittil har norske myndigheter hatt en svært realistisk linje med blant annet påbud om seks måneders karantene. Slike tiltak er iverksatt for å hindre spredning av smitte.

Idag forhandler myndighetene om handelsordninger der karantenebestemmelser oppheves og der norske veterinærer ikke har rett til å foreta særskilt kontroll av importert kjøtt. Kravet er at vi skal stole på eksportørenes godkjentstempel. Det utrolige er at slike forhandlinger pågår midt under avsløringene av hvor utbredt kugalskap er i engelsk storfe besetning.

Liberaliseringstendensen slår også inn i forhold til landbrukssamvirket. Større investorer, først og fremst de store dagligvarekjedene, får idag etablere seg som private konkurrenter til samvirkebedriftene. Disse nyetableringene markedsføres som de små, lokale alternativene til et tungrodd og kostbart landbrukssamvirke. I virkeligheten dreier det seg om privat kapital som ønsker kontroll over norsk matvareproduksjon og matvarehandel. Ved å etablere seg i sentrale strøk av landet kan nye bedrifter betale bøndene der en høyere pris enn det som landbrukssamvirket kan betale. (Landbrukssamvirket må ta imot varer fra hele landet til en pris som tar med store transportkostnader.) Resultatet av en slik privatisering vil være svært ulikt for bonden avhengig av hvor i landet han bor. Og private monopoler vil sannsynligvis også få betydning prisen forbrukerne må betale for matvarene.

Det kan gå som kapitalen og våre ledende politikere vil. Men ikke nødvendigvis. Det avhenger av hvilke politiske mottiltak som iverksettes. Så raskt som mulig må ulike grupperinger gå sammen, grupperinger som ut fra ulike motiver har en felles interesse, nemlig å hindre kapitalens videre ekspansjon innen området matvareproduksjon/matvarehandel. Det tradisjonelle småskalalandbruket vil ha en sentral plass i en slik bred allianse, med forbrukerinteressene og miljøbevegelsen som viktige medspillere. Men for at alliansen skal bli et slagkraftig våpen mot kapitalen, er det nødvendig at venstresida engasjerer seg i dette arbeidet. Det vil ligge nok av motsigelser og ulme i denne alliansen. Jeg skal her nevne noen:

• Innad i bondebevegelsen er det svært ulik grad av forståelse for hvem som er venn og hvem som er fiende. Ulik organisasjonstilhørighet – i Bondelaget og Småbrukarlaget – hindrer ofte bøndene på grunnplanet å se hovedmotsigelsen i norsk landbruk. Det er derfor viktig med en klasseanalyse av bønder her i landet og av deres tillitsvalgte og ansatte i landbrukets ulike organisasjoner og bedrifter. En slik klasseanalyse vil kunne skille ut de produsentene som har objektiv interesse av dagens norske landbrukspolitikk, til forskjell fra det store flertall av norske bønder.
• Bønder og forbrukere vil lett kunne skape intern strid i et frontsamarbeid på grunn av tilsynelatende motstridende interesser. Her i landet går motsetningen først og fremst på hvilken pris forbrukeren skal betale for matvarene. Bønder påpeker at nordmenn bruker mindre enn 14% av disponibel inntekt til matinnkjøp, og at denne prosenten stadig er på vei nedover. Mat blir billigere og billigere, og bøndene får stadig mindre betalt for sine produkter. Forbrukeren på sin side opplever å ha mindre penger å handle for på grunn av den allmenne forjævliseringa: økende arbeidsledighet, trygderettigheter som pulveriseres, avgifter og egenandeler på offentlige tjenester som stadig fyker i været, osv. Det blir viktig å få bønder og fattige forbrukere til ikke bare å stå sammen mot deres felles fiende, men også til å utarbeide felles krav om sunn mat. Et slikt krav må innebære økonomiske krav: Bedre kjøpekraft for forbrukeren og bedre økonomiske rammer for bonden slik at han kan produsere mat som folk ikke blir syke av, verken på kort eller lang sikt. Det internasjonale symposiet om landbruk og bærekraftig utvikling som ble arrangert på Røros våren 1995, hadde på dagsorden en slik progressiv allianse mellom produsent og forbruker. Norge ligger langt etter andre land i dette arbeidet, men i kjølvannet av symposiet er det laget to solide studieopplegg der ulike aspekter ved temaet Mat blir belyst. Blant annet står såpass ulike organisasjoner som Norsk Husmorforbund, Kvinnefronten, Norges Bondekvinnelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag bak studiesirklene. Mange, særlig kvinner, studerer denne vinteren, og vi håper at dette arbeidet vil styrke kampen som drives her i landet mot den internasjonale kapitalen og dens velvillige medhjelpere i den norske regjeringa.
• Bønder og miljøbevegelse er en skjør allianse som trenger politisk bevisst gjøring for ikke å sprekke. Det er helt nødvendig at de to partene innser hvem som er deres felles fiende. Innser hvem det er som gir pokker i både bønder, dyr og jordas framtid. Innser at Marx har rett: Kapitalen har to bein å stå på: kynisk utbytter den både mennesker og natur for stadig å kunne øke sin profitt.
• Enkelte på venstresida vil ha nok problemer med å arbeide i felles front sammen med miljøbevegelsen her i landet. Mange viktige saker må tas opp og analyseres på nytt. For eksempel om produktivkreftenes utvikling bare er et spørsmål om politisk makt og eierforhold, eller om det også er et spørsmål om jordas yteevne. Det er greit at vi forlanger av miljøbevegelsen at den ser klasseperspektivet i miljøkampen, men vi på vår side må trekke inn miljøperspektivet i klassekampen.

Vi vil altså kunne oppleve både teori- og strategistridigheter. Men den utfordringen er vi nødt til å ta for å kunne utvikle venstresidas alternativ til den borgerlige miljøkampen.

av Stein Stugu

Når jeg har takket ja til å skrive en artikkel om fagligs trategi og taktikk i Røde Fane, er det fordi ikke alle erfaringene jeg har fra mange års faglig arbeid stemmer med AKPs tradisjonelle oppfatninger av hva som er riktig å gjøre, og hva som kan gi resultater.

Det kan derfor være nyttig å prøve å oppsumere noen standpunkter som et ledd i en nødvendig diskusjon for å komme videre. En diskusjon om faglig strategi og taktikk bør ta utgangspunkt i hva som egentlig er situasjonen for norsk fagbevegelse i 1996, og hvilke utfordringer vi står overfor ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt. De endringene som har skjedd i verden de siste åra har også hatt enorme konsekvenser for det norske samfunnet, og det kan derfor være nyttig å begynne med en vurdering av hvordan verden ser ut. Ofte kan det se ut som om det er stor avstand mellom det som er vår almene analyse av verden og den praktiske politiken vi faktisk står for, enten vi nå snakker om RV, AKP eller andre grupper på venstresida. F.eks. kan det hende at det er nyttigere å diskutere hva LO-ledelsen reelt kan gjøre enn om den tilhører borgerskapet. Vårt utgangspunkt må være at hvis ikke vi har fornuftige alternativer til handling slik verden er, så kan vi ikke forvente at andre har det heller.

Utviklinga av kapitalismen

Store endringer både i verdens og Norges økonomi vil føre til store endringer i årene som kommer:

• Norge er knyttet opp til det indre marked i Europa. Selv omkampen mot EU-medlemskap foreløbig er vunnet, er Norge medlem av EØS, og det er vanskelig å se hvordan vi skal få Norge ut av EØSde nærmeste årene.
• Verdenshandelen liberalisereres stadig, konkurransen blir hardere også på verdensbasis. Både framveksten av sterkere kapitalistiske økonomier i Asia og utviklingen av markedsøkonomii Øst-Europa vil få store konsekvenser også for oss.
• Den store oljerikdommen gjør at Norge er i en helt spesiell situasjon med vesentlig bedre statlige finanser enn de fleste andre land.
• De store multinasjonale selskapene akkumulerer kapital i enormt omfang. Kapitalen opererer med avkastningskrav i størrelsesorden 15-20% i året. Dette er en viktig økonomisk basis for at vi vil få store oppkjøpsbølger og derpå følgende strukturrasjonaliseringer. Når Philip Morris kjøper Freia Marabou for 9 milliarder så er det bare ca. 15% av det overskuddet de akkumulerer på et år. Den enorme kapitalakkumulasjonen må nødvendigvis også føre til større og større motsetninger under kapitalismen.

Arbeiderpartiet, borgerskapets ledende parti

Denne situasjonen er ny også for det norske borgerskapet, og det er ingen selvfølge at gårsdagens analyse av norsk politikk er riktig idag. Politisk og økonomisk er det rasjonelt å skille mellom tre hovedlinjer i det norske borgerskapet, alle med basis i reelle økonomiske interesser:

1) Den viktigste retninga, som idag sitter med makta, har som hovedlinje å knytte den norske kapitalen til framveksten av et sterkere Europa. I og med opprettelsen av det indre marked vil det skje en enorm omfordeling av makt i Europa. I denne situasjonen er det viktig å skaffe en selvstendig plass for Norge, først og fremst representert ved de selskapene som er sterke nok til å forsvare en selvstendig plass i et framtidig indre marked. De viktigste selskapene i en slik prosess er Norsk Hydro og Statoil. I tillegg vil det være viktig å skaffe plass også til selskap som Orkla, Kværner, Aker, Bergesen og Norske Skog.

Det viktigste politiske uttrykket for denne retninga er utvilsomt Arbeiderpartiets ledelse. En viktig del av grunnlaget for det er at de største (og viktigste selskapene ) er statseid. Og når Karl Glad til manges forbauselse gir uttrykk for at det er viktig å sikre norsk eierskap, så er ikke det et uttrykk for politisk forvirring, men tvert imot en logisk konsekvens av at det er viktig for det norske borgerskapet å sikre norske selskap en selvstendig plass i et liberalisert og råere marked. Regjeringas manglende vilje til å gripe inn både i forhold til f.eks. Viking dekk og nå Heger kan ses i en slik sammenheng. Forsterke restriksjoner på utenlansk kapital i Norge vil være en boomerang fordi de samme argumentene kan brukes mot norske selskaper i utlandet.

2) Den andre hovedretninga har sin økonomiske base i mindre norske selskap, selskap som allerede er under utenlandsk kontroll og områder av økonomien der konkurransen er liberalisert, f.eks. varehandel. Økonomisk vil de allerede ha tilpasset seg en friere konkurranse, og de vil ha lite eller ingenting å tape hvis norske selskap ikke finner noen selvstendig plass i det indre marked. Fremskrittspartiet er idag antagelig det fremste politiske uttrykket for denne retninga, men Venstre har en klart uttrykt strategi for å bli partiet for dette småborgerskapet. Det er ikke tilfeldig at Venstres nestleder Terje Johansen går av som Orkla-direktør for å jobbe videre med sine politiske ambisjoner. Venstre agiterer bevisst for små selskaper, og Venstres tradisjonelle fagforeningsfiendtlighet passer godt til en slik profil.

Høyres dilemma er at de tradisjonelt har vært det norske storborgerskapets viktigste parti. Den plassen har i praksis Arbeiderpartiets ledelse okkupert. Følelsesmessig vil likevel store deler av makta i Høyre være knyttet til norsk storkapital, men hvis den politikken skal gjennomføres i praksis betyr det i svært mange saker sammenfallende standpunkter med Arbeiderpartiet. For Høyre som parti er det et kjempeproblem, skal de bli et klarere alternativ til Arbeiderpartiet må de ikke bare nærme seg Fremskrittspartiet, men de må også bryte medviktige deler av sin tradisjonelle maktbase. Mange av Høyres fremste tillitsvalgte må også bryte viktige sosiale bånd. I et slikt perspektiv er motsetningene i Oslo Høyre lette å forklare,og det er logisk at Kåre Willoch framstår som en kritiker av Høyre fra venstre.

3) En tredje retning er den delen av kapitalen som er knyttet til bondesamvirket og næringsmiddelindustrien. EU-medlemskapets direkte trussel mot næringsmiddelindustrien var grunnlaget for felles standpunkter mot EU-medlemskap, men Arbeiderpartiet har (og de vil få god hjelp av EØS) en helt bevisst politkk for å fjerne basisen for EU-motstand på et slikt grunnlag. Det vil bli bortkastet å være mot EU-medlemskap fordi Norge er blitt så likt EU likevel. Hvis Arbeiderpartiet makter å gjennomføre denne poltikken vil det også bli spennende å se hva slags konsekvenserdet vil få for Senterpartiet som politisk parti.

Venstresida i taktisk klemme

For venstresida skaper denne situasjonen en lang rekke taktisk vanskelige problemer. Selv om Arbeiderpartiet utvilsomt har flyttet seg langt til høyre, og på svært mange områder førertradisjonell Høyrepolitikk, har i realiteten alternativet flyttet seg enda lenger. Diskusjonen om byråd i Oslo er et reelt uttrykk for det, det er ikke usannsynlig at et eventuelt Høyre/Frp-byråd vil føre en thatcheristisk politikk. Samtidig er det heller ikke tvil om at folk er tjent med at viktige selskap har base i Norge. Ikke fordi norske selskaper er bedre eller mindre kapitalistiske enn andre, men fordi å flytte kontrollen av de store selskapene ut av Norge vil endre styrkeforholdene mellom kapitalen og fagbevegelsen i disse selskapene. Og ut ifra selskapenes størrelse vil det svekke fagbevegelsen generelt. I tillegg vil også norske selskap være opptatt av fortsatt ha en maktbase for sin virksomhet i Norge, noe som sannsynligvis vil gi noe mer innvesteringer i Norge enn det vi ellers ville fått. Taktisk blir problemet for venstresida at svekket makt til Arbeiderpartiet på kort sikt minst likegjerne kan føre til mer makt for Coca Cola, McDonald, Rema 1000 og den lille fagforeningsfiendlige bedriftseier, som mer makt til folk og sterkere kontroll med kapitalen.

De forsterkede angrepene på offenlig sektor i Norge kan også forstås ut ifra ønsket om å fremme de norske storselskapenes interesser. De vil utvilsomt være tjent med en billigere offenlig sektor, både fordi det vil frigjøre kapital til videre vekst og fordi det vil gi mindre direkte (i form av skatt) ogindirekte (i form av prisnivå) utgifter. EØS-avtalen styrker en slik politikk. I tillegg vil den føre til hardere konkurranse på svært mange andre områder i Norge. Store deler av norsk fagbevegelse vil derfor være på defensiven i årene som kommer, en av våre viktigste oppgaver vil være å forsvare mye av det vi har. Og så lenge vi er med i EØS vil det være viktig å arbeide for norsk utmelding.

Hvordan skal vi gjøre det uten at vi samtidig bereder grunnen for at det er Høyresida som høster fruktene av det vi sår?

Det viktigste svaret på det spørsmålet er at vi i sterkere grad må prøve å definere fagbevegelsens egne interesser. Vi må analysere virkeligheten ut ifra hva som er i folkets interesse,og ikke som en negasjon til borgerskapets interesser. En slik innfallsvinkel vil også gjøre det langt mindre interessant å diskutere LO-ledelsens klassekarakter. Oppgaven blir ikke å finne ut hva som slår mot fienden, men hva som er i arbeiderklassens kortsiktige og langsiktige interesse. Med det som utgangspunkt vil det også være mulig, i alle fall på enkeltsaker, å etablere breie allianser.

Sosialisme – bare en vakker drøm?

I forhold til å ha en realistisk visjon om et alternativt samfunn er vi antagelig svakere utrustet enn på lang, lang tid. Ikke bare pga. av sammenbruddet i virkelige og påståtte sosialistiske land, men like mye fordi vi ikke har gode svar på hvordan en sosialistisk økonomi skal fungere. Vi trenger rett og slett å utforme en visjon av hvordan et sosialistisk samfunn kan fungere. Hva slags problemer vil det løse, hva slags liv vil folk få? Hvordan skal vi styre økonomien, og hvordan skal folk få en meningsfyllt tilværelse? I realiteten er det slik, i alle fall ide utviklede vestlige økonomier, at den arbeidskraften som trengs for nødvendig vareproduksjon (mat, bolig, klær) er en forsvinnende liten del av hele den økonomiske aktiviteten. Hvorfor har ikke en slik situasjon utløst et vel av ideer om hva som er det gode liv? Virkeligheten på norsk venstreside er idag slik at hvis vi hadde fått makta imorgen ville vi neppe visst hva den skulle brukes til. Og hvordan skal folk få tillit til partier som ikke har en realistisk visjon av hva de vil bruke makt til? Selv med uavkortet makt, og uten verken indre eller ytre fiender er det sannsynlig at vi har støttet så mange innbyrdes uforenlige krav at det ikke hadde vært mulig å forme en gjennomførbar politikk for et sosialistisk Norge.

Men mens vi venter på revolusjonen vil en lang rekke av de valg vi gjør ha en enorm betydning for folks levevilkår underkapitalismen (og for dens saks skyld hva slags økonomisk struktur vi vil gå inn i sosialismen med).

Fagbevegelsen på defensiven

Hvordan er situasjonen for fagbevegelsen i 1996? Grunnleggende er fagbevegelsen både nasjonalt og internasjonalt på defensiven. På tross av alle svakhetene er likevel den norske fagbevegelsen i internasjonal sammenheng relativt sterk. Men også fagbevegelsen i Norge på defensiven. I hovedsak skyldes dette strukturelle trekk, både i fagbevegelsen sjøl og i utviklinga av markedsøkonomien, og er ikke først og fremst et uttrykk for vond vilje i fagbevegelsens ledelse. Det må derfor være en svært viktig oppgave å jobbe for å styrke fagbevegelsen i seg sjøl, særlig fordi all erfaring tilsier at folk har det bedre selv der fagbevegelsen er svak enn der den ikke finnes i det hele tatt.

En litt karikert framstilling av deler av venstersidas syn på LO er omtrent slik: LO er egentlig en sterk organisasjon, men ledelsen bruker makt til å holde folk nede. Med en subjektiv vilje til å bruke ressursene annerledes finnes det nærmest ingen grenser for hva det er mulig å få til Selvfølgelig finnes det trekk ved fagbevegelsens strukturer som bidrar til å holde folk nede, men i stor grad er problemene mer et uttrykk for ledelsens svakhet, reelle objektive problemer og mangel på klare handlingsalternativer enn for subjektiv vond vilje. I tillegg er det et reelt problem, og et konserverende elemement, at i det øyeblikk man har vært med på en avtale blir det viktig å forsvare avtalens innhold, isteden for å se på avtalen som et kompromiss mellom to parter med til dels sterkt forskjellige målsettinger. Også i fagbevegelsen vil de som har støttet en avtale være mer opptatt av å forsvare den enn å se på den som plattform for videre utvikling. Mens NHO fører omfattende diskusjoner om hva slags avtaleverk de ønsker i år 2010, virker det som om slike diskusjoner er praktisk talt fraværende i fagbevegelsen. Og selvom vi ønsker et annet samfunnssystem, må vi også jobbe innenfor kapitalismen med sikte på å oppnå mest mulig. Kanskje den viktigste forutsetningen for en sterkere fagbevegelse er at vi må ha et reelt svar på hvordan fagbevegelsen skal bli sterkere, hva skal fagbevegelsen gjøre? En kritikk fra fagopposisjonen som baserer seg på at det LOs ledelse gjør er feil, uten at vi har alternative forslag til handling og tar konsekvensene av våre forslag fører ingensteds hen. I verste fall vil kritikken tvertimot være en styrke for den sittende ledelsen, for om den ikke har ferdige svar den heller så har den i alle fall en praksis og en historie og vise til. Og vi trenger politikk for hele fagbevegelsen, ikke bare for et lite antall aktivistiske klubber og fagforeninger.

Propagander fagbevegelsens seire

Svært mye av venstresidas utadrettede faglige politikk har historisk vært konsentrert om motsetningene internt i fagbevegelsen, ikke ved at arbeidet har vært internt innrettet, men de kampsakene som kan bidra til å avsløre LO-ledelsen har fått en langt høyere prioritet enn sakene i seg sjøl har fortjent. Hvis det er riktig at det å styrke fagbevegelsen i seg sjøl er viktig for å forsvare og bedre folks levevilkår, så er dette utrykk for en grunleggende feil prioritering. Vi må utvikle en politikk for hvordan vi skal styrke fagbevegelsen, hva er det som kan motivere folk til å organisere seg. Vi trenger også en oppsumering av hvilke deler av fagbevegelsen som har oppnådd noe, og hvordan de har oppnådd det. Det viktigste hinderet for at folk organiserer seg idag, og hinderet for at man ikke aktiviserer seg faglig, er ikke trua på at den sittende ledelsen vet best, men tvertimot defaitisme; Verden går til helvete og det er ikke noe vi kan gjøre med det likevel. Vår oppgave må derfor være å trekke fram de positive erfaringene. Hvor har man oppnådd noe, hvordan er det gjort? Hvordan hadde egentlig Norge sett ut uten fagbevegelsen? Hva er det som kan forhindre at Norge får samme utvikling som vi har sett i England? Hva er konsekvensene hvis Fremskrittspartiet får gjennomslag for sine linjer om at man skal fjerne alle nasjonale avtaler og overlate all lønnspolitikk til forskjellige former for lokale forhandlinger (og antagelig i siste instans personlige avtaler)? RV og AKP har tradisjonelt vært veldig flinke til å konsentere seg om alt fagbevegelsen ikke har fått til, istedenfor også å trekke fram det som er oppnådd. Og vi har sågar en lang tradisjon for å si at det som er oppnådd er uttrykk for en objektiv utvikling i kapitalismen, mens nederlagene skyldes at fagbevegelsen ikke var sterk nok, ikke sloss hardt nok. En konkret oppsumering hva som er vunnet, og hvordan det er vunnet, (f.eks. er arbeidstida betydelig kortere nå enn for 30 år sida) samt hvilke nederlag vi foreløbig har unngått vil være et betydelig bidrag i kampen for at vi kan oppnå noe også i framtida. I tillegg trenger vi oppsumeringer av hva som gikk feil i kamper som er tapt. Hva kunne vært gjort annerledes, hvor feilet fagbevegelsen. Vi er altfor lite flinke til å oppsumere feil for å lære av dem. Og skal oppsumeringene ha verdi må hensikten være å finne hva som faktisk har skjedd, ikke være et forsøk på å finne bekreftelser på at våre analyser bestandig har vært de riktige.

Fagbevegelsen må utvikle egen styrke og egne vurderinger av hva som er mulig både i den enkelte bedrift, bransje og det norske samfunn. Styrke kombinert med klare oppfatninger av hva som er mulig kan tvinge våre motstandere til å ta stilling til våre forslag. Hvis vår politikk bare blir en slags negasjon av hva vi mener er NHOs (eller enda verre, LO-ledelsens) politikk, har vi på forhånd både definert hvem som bør være uenige med oss, og vi har snevret inn grunnlaget for hvem som kan støtte det vi er for. Med utgangspunkt i hva vi mener er riktig å gjøre, er muligheten for å samle bred støtte rundt hva vi vil, større, folk slipper å ta stilling til om de støtter oss eller noen andre. I beste fall kan det til og med være mulig å hente støtte både fra LO-ledelse og av og til også fra deler av borgerskapet. Hvis vi på forhånd definerer verden slik at det vi er for, det er i motstrid til både LO-ledelsen og i alle fall NHOs objektive interesser, så har vi i hvert fall ikke gjort det enkelt å vinne seire.

Nasjonale tariffavtaler

Vi er inne i en utvikling der lønnsforskjellene i Norge øker betydelig. Ikke bare lønnsgapet mellom arbeidere og direktører øker, men også forskjellen internt i arbeiderklassen blir større. Dette er en utvikling vi risikerer at vi bare har sett begynnelsen av. Store områder er preget av omfattende deltidsarbeid, liten fagorganisering og lav lønn. Dette gjelder f.eks. innenfor varehandel, hotell og restaurant, servicebedrifter generelt og offentlig sektor. Samtidig er forskjellen i faglig styrke enorm, innenfor deler av det som fortsatt finnes av industri står kanskje arbeiderklassen sterkere enn noengang slik f.eks. Rolf Utgård har hevdet i en artikel i Arbeiderbladet. Kombinasjon av store ulikheter i økonomien, en statlig politikk som prioriterer de store, norske multinasjonale konsernene og store forskjeller i faglig styrke kan føre til enorme lønnsforskjeller i årene som kommer. Vi må derfor utvikle en politikk som tar sikte på å forhindre dette. I en slik sammenheng er Kvinner på tvers et svært godt initiativ, nettopp fordi siktemålet er å engasjere fagbevegelsen i en felles kamp. Men det må også være en oppgave å styrke og videreutvikle systemet med nasjonale tariffavtaler. En nasjonal avtale (og ideelt sett kanskje også internasjonale avtaler) er viktig både fordi den kan forhindre ekstrem lønnsdumping, og fordi den tvinger de sterke delene av fagbevegelsen til å ta ansvar for helheten, i alle fall innenor samme bransje. I et slikt perpektiv blir det i beste fall uheldig at f.eks. Winge-jentene velger å organisere seg i fagforening nr 3 i Winge-konsernet. Også for venstresida burde det vært viktigere å dra igang en støttebevegelse for jentene som i praksis fikk sparken fra Video Vest fordi de krevde tariffavtale (Handel og Kontor) enn å bruke krefter på å støtte en streik som i alle fall ikke var noe skritt i riktig retning i forhold til en kamp for å styrke et kollektivt ansvar også for lønnsdannelse. (For ordens skyld, dette er en vurdering av hva som er viktig, ikke over hva man skal ha rett,eller ikke rett til.)

Den grunnleggende kritikken av den organisasjonsform Winge-jentene velger er derfor ikke at de ikke velger LO, men at de velger løsninger som bidrar til en ytterligere oppsplitting av fagbevegelsen. Hvis man får gjennomslag for et prinsipp om at alle grupperinger har rett til å få tariffavtale, uavhengig av organisasjonstilknytning, fjerner man et viktig fundament for kollektiv handling. Styrkeforholdet mellom arbeid og kapital i Norge er neppe slik at fagbevegelsen kan sloss for et prinsipp et sted (Winge) samtidig som man hevder at mindretallet skal underordne seg flertallet andre steder (f.eks. Rosenberg og Oslo Sporveier, begge steder det har vært problemer med folk som har ønsket å danne egne fagforeninger). Balansegangen mellom nødvendigheten av felles organisering opp mot retten til egne avtaler er vanskelig, men svaret er verken fritt fram for alle eller motsatsen, tvangsorganisering slik vi vet at deler av LO ønsker. Men også organisasjonsforholdene internt i LO er med på å splitte folk. En av de viktigste grunnene til at det finnes store lavtlønte funksjonærgrupper også i store industrikonsern, parallelt med relativt sterke arbeiderfagforeninger, er antagelig nettopp at de er organisert i Handel og Kontor og at HK i praksis (med god støtte fra arbeidsgiverne) forhindrer de sterkeste fagforeningene også å ta et strukturelt ansvar også for funksjonærgruppene. Og for all del, også for mange av klubbene i industrien er det ofte behagligst at det er slik.

Reelle motsetninger i arbeiderklassen

Mange av de problemene vi sliter med er uttrykk for reelle motsetninger i arbeiderklassen. For å ta kanskje et nærliggende eksempel; skal arbeidstidforkortelse tas ut som lavere pensjonsalder, 6-timers dag, fire-dagers uke eller lengre ferie. Forskjellige deler av fagbevegelsen vil prioritere disse kravene svært ulikt, og det skyldes i hovedsak at de representerer forskjellige grupper. En tilsvarende situasjon opplever vi i svært mange lokaliseringsdebatter. For bryggeriarbeiderne er kampen for gjenbruksemballasje et godt eksempel, det er opplagt at de som er ansatt i emballasjeindustrien isolert sett er tjent med at det produseres mer emballasje. Slike motsetninger er en av våre største utfordringer. Vi må lære oss å mestre at forskjellige standpunkter ikke må forhindre en felles kamp på andre områder, og vi må ikke falle i fella og lettvint framstille alle problemer som et uttrykk for borgerskapet og kapitalismens råttenskap, samt alle som ikke er enige i den kampen vi fører som moralsk mindreverdige og/eller kjøpt av kapitalen.

Respekt for at ulikt ståsted ofte gir ulike prioriteringer er helt nødvendig for å gjøre det vanskeligere for kapitalen å splitte fagbevegelsen, og helt nødvendig for å utforme konkret taktikk.

Vurder kapitaleksport konkret

Overskuddet av kapital i Norge vil føre til økt kapitaleksport, og derved en styrket norsk imperialisme (Noe det i og for deg er liten grunn til å moralisere over, imperialismen er som kjent en nødvendig del av dagens kapitalistiske økonomi). Hvordan skal vi forholde oss til kapitaleksport og for dens saks skyld også til utenlandske oppkjøp i Norge? Det må gjøres konkrete analyser i hvert enkelt tilfelle, vi må analysere hva som er konsekvensene for arbeidsplasser, arbeidsforhold og industristruktur ikke bare her, men også i utlandet. Helt meningsløst blir det å si at alle norske investeringer i utlandet er feil, like meningsløst som å si at alle utenlandske oppkjøp i Norge er feil. Vi må både analysere konsekvensene og hva som er alternativet. Noen eksempler: Ingen vil vel i dag være uenige om at det var uheldig at Phillip Morris fikk kjøpt Freia Marabou. Men samtidig er det svært sannsynlig at redningen for Christiansands Bryggeri har vært at de ikke ble med inn i Ringnes-konsernet, men er eid av svenske Spendrups.

Tilsvarende; da Orkla kjøpte Procordia og sammen med Volvo etablerte Pripps Ringnes var det et oppkjøp som vil øke presset på strukturen i norsk næringsmiddelindustri, og som således har store negative konsekvenser. Men alternativet var ikke status quo, Volvo ville solgt Procordia uansett, en beslutning det lå utenfor norsk fagbevegelses rekkevidde å påvirke. Hadde ikke Orkla kjøpt, ville salget antagelig gått til en eller fler multinasjonale giganter (Coca Cola, Heineken, Unilever, Nestle e.l.) I praksis dreide valget seg derfor for de ansatte i Orkla om hva slags problemer vi skulle få i åra som kommer. Ville vi stå sterkest hvis Orkla overtok, eller ville et Procordia oppstykket og delt, eller kontrollert av f.eks. Nestle vært å foretrekke? Også for oss måtte det være en viktig del av vurderingen at de svenske fagforeningene var for at Orkla overtok. For de fagorganiserte i Orkla ble derfor konklusjonen at et oppkjøp fra Orkla ble det minste ondet.

Slike konkrete, og vanskelige vurderinger, vil norsk fagbevegelse få i stort omfang i årene som kommer. Ikke bare fordi Norge har store mengder kapital som kommer til å bli brukt til oppkjøp i utlandet, men også fordi norsk kapital svært ofte for de ansatte i den bedriften som blir kjøpt vil fortone seg som et mindre onde enn en del av de andre store internasjonale multinasjonale konsernene. Det finnes to enkle svar på disse problemene, det ene er at alle oppkjøp er vi mot, fordi det er uttrykk for norsk imperialisme. Det andre som er like enkelt og like feil er at norske oppkjøp er vi for fordi norsk kapital er bedre enn annen kapital. Strukturendringene på eiersida vil få enorm betydning for både arbeidsplasser og industristruktur i framtida. Hvis ikke vi tar i skitten i redsel for å gjøre feil, overlater vi i praksis alle valg til kapitalen alene.

Samtidig må vi bruke den relativt sterke stillinga fagbevegelsen har i norske konsern både til å etablere kontakter og om mulig gjensidig styrke fagbevegelsen både i Norge og ute, samt til å sloss mot de verste overgrepene norske selskap står for. Kampanjen for å trekke Statoil ut av Nigeria er et godt eksempel på det siste, og det er all mulig grunn til aktivt å følge med på det norske storkonsern gjør internasjonalt.

Hovedavtalen

Tradisjonelt har venstresida hatt et syn på hovedavtalen, og derved mye av det øvrige avtaleverket, som redskap for å holde folk nede. Er dette en riktig analyse i forhold til norsk virkelighet idag? Hvis vi tenker oss norsk fagbevegelse uten et sentralt avtaleverk, men de enkelte klubber og landssammenslutninger overlatt til seg sjøl, vil sannsynligvis det konkrete styrkeforholdet mellom arbeid og kapital være slik at fagbevegelsen blir vesentlig svekket. Er ikke problemet idag tvert imot at store deler av fagbevegelsen ikke har styrke til å utnytte de mulighetene avtalen tross alt gir? Problemet er at oppfatningen av egen svakhet, og kapitalens makt, mange steder er så grunnfestet at folk ikke engang prøver å ta opp kampen, og mange steder ikke engang tør å organisere seg . Istedenfor å legge hovedvekten i analysen av hovedavtalen på dens negative sider, bør vi utvikle en diskusjon om hvordan avtalen kan bli bedre, både knyttet opp til kampmidler for fagforeningene og sanksjonsmidler overfor arbeidsgivere som overhodet ikke gjør noe for å oppfylle de krav hovedavtalen stiller. Vi trenger en konkret diskusjon om hvilke endringer som det er mulig og nødvendig å sloss for, så kan det hende at styrkeforholdet en gang i framtida blir slik at det er riktig å kaste hovedavtalen overbord.

Hva nå?

LO-ledelsen har idag skiftet taktikk, fra å skjelle utvenstresida er det åpenbart at de nå ønsker å trekke venstresida inn i varmen. Dette kommer til uttrykk både ved Ester Kostøls deltakelse på Trondheimskonferansen og Skytøens sutring over at Yngve Hågensen har gitt venstresida for fritt spillerom. Denne taktiske situasjonen stiller oss overfor langt vanskeligere utfordringer enn det vi har hatt tidligere, fordi vi trenger konkrete svar på hva hele fagbevegelsen skal gjøre. Det er ikke nok å konsentere seg om enkelt områder, vi trenger helhetlige analyser og svar. Vår utfordring er å benytte mulighetene både til å styrke fagbevegelsen og å styrke arbeidet for sosialismen.

av Terje Valen

Grobotnen for den folkelige rasismen er komplisert. Det er ikkje lett å overtyde ein arbeidslaus om at anti-rasismen er moralsk betre enn rasismen, når du ikkje kan gi noen løysing på problemet med arbeid, med fattigdommen, eller med den nagande frykta for å havne i den nedgåande spiralen.

Det nyliberale programmet som ligg i EØS-avtalen og Maastricht-traktaten, med kapitalen sine fire fridommar som kjerne, skaper ein økonomisk, sosial og politisk krise i EU. Vi har sett stor vekst av open framandfrykt og rasisme utvikle seg i Vest-Europa dei siste ti åra. Ekstreme høgreparti har hatt stor framgang i val i fleire land. Vi kan nemne Frankrike, Italia, Østerrike og i belgisk Flandern. I andre land har desse partia vunne lite fram i val. Her kan vi nemne Nederland, England, Spania, Portugal og Hellas. Likevel er det slik at den fascistiske frammarsjen i dei førstnevnte landa også kan gi lærdommar for mindre utsette land, som til dømes Norge.

Front National

I 1984 debuterte Front National i Frankrike, under leiing av Le Pen, under valet til Europarådet. Oppslutninga da var ikkje så stor. Men ved første runde i presidentvalet i fjor vår fekk Le Pen 15,07% av stemmene. FPÖ i Østerrike fekk i 1983 4,9% av stemmene i val. 11 år seinare, etter at Jörg Haider hadde tatt over leiinga av partiet, fekk det 22,6%. Vlaams Blok i Belgia, under leiing av Karl Dillen, fekk 1,8% ved val i 1978 og 12,3% ved valet i 1995.

Eg skal no sjå litt nærare på utviklinga i Frankrike. I røynda har ikkje Front National auka oppslutninga si så mykje sidan presidentvalet i 1988, da Le Pen fekk 14,39% av stemmene. Det vil seie ein auke på omlag 200.000 stemmer (frå 4.375.894 i 1988 til 4.570.838 i 1995). Men dette talet skjuler ei svær endring. Frå 1988 til 1995 har klassesamansettinga av Le Pen sine veljarar endra seg drastisk. I 1988 fekk han først og fremst oppslutnad frå dei frie yrka (bønder, handverkarar, handelsmenn og profesjonane). No har dei stor grad forlate han. I staden har han fått auka oppslutnad frå funksjonærar (+5%) og spesielt frå arbeidarar (+11%). Front National (FN) er no det partiet som har størst oppslutnad (27%) frå det tradisjonelle proletariatet i Frankrike. I 1988, seier kommentatorar, var Le Pen leiar for butikken, i 1995 er han leiar for fabrikken.

I tillegg har oppslutninga konsentrert seg aust for ei linje som går mellom Le Havre, Paris og Marseille, der den gamle kjerneindustrien låg. I vest er oppslutninga mindre.

Le Pen

Noen eksempel kan vise kva som har skjedd. I regionen Nord-Pas-de-Calais med mange nedlagte gruver fall arbeidarane si oppslutning om Sosialistpartiet frå 42% til 21% mellom 1988 og 1995. Samstundes auka Le Pen oppslutninga si frå 16% til 27% – meir enn noen av rivalane. Det franske kommunistpartiet si oppslutning var stabil med 17%. Oppslutninga om Front National var særlig stor blant dei unge mannlige arbeidarane. FN fekk stemmene til 32% av dai mannlige arbeidarane under 35 år.

Dessutan må vi merke oss at FN etter dette presidentvalet også har gjort det godt i lokalval, i motsetnad til utviklinga etter forrige presidentvalet for 7 år sidan. Ved lokalvala i 1995 fekk FN meir enn 10% av stemmene i nesten halvparten av byane med over 30.000 innbyggarar og gjorde det godt i visse delar av Paris, Lyon og Marseille. Typiske eksempel er forstadene Vitrolles nær Marseille og Dreux nær Paris.

Lov og orden

Begge desse stadene er såkalla «sovebyar» med omlag 35.000 innbyggarar. Her er ikkje samfunnet organisert rundt arbeidsplassar. I staden er desse bydelane oppsplitta, slik som min bydel, Åsane i Bergen. Vitrolles har ikkje noe senter, men er samansett av grupper langs motorvegen som er fiendtlige til ny innvandring frå Nord-Afrika. I Dreux, som riktignok har ein Renault-fabrikk, bur det pendlarar som ofte er forgjelda og som har ein tendens til å vere mistenksomme mot dei som lurer rundt hagegjerdet. Trongen etter «lov og orden» sikrar FN sin suksess her og i andre byar.

Det er også viktig å vere klar over at rasistisk vald ikkje får folk til å ta avstand frå FN, men styrkar oppslutninga om partiet. I det tidligare kommunistiske Le Havre blei ein tunisar myrda like før valet, og FN fekk 20% av stemmene. Store protestar frå unge immigrantar i Noisy-le-Grand nær Paris, då politiet drap ein av dei, førte til at FN auka oppslutninga si monalig.

Korleis har dette skjedd, og kva kan vi lære av det?

• Den økonomiske krisa har ramma fabrikkarbeidarane hardast. Utviklinga av arbeidsløyse og uvisse, nedgangen i kjøpekraft, nedrigging av velferdsstaten, enda mindre muligheit til å stige opp sosialt, utstøyting til gløymde forstader, ei stilling som blir stadig meir utsett.
• Og under alt dette, dei viktigaste grunnene: krisa i arbeidarrørsla som i Frankrike har blitt særlig skarp, og oppløysinga av det sosiale kompromisset av 1945 under trykket frå den imperialistiske monopolkapitalen si nye runde i erobringa av verda (i tilslørande borgarlig språkbruk kalla globalisering).
• Borgarkrigen i Algerie og frykten for kva det kan føre til.
• Og så kjem frykten for oppløysinga av nasjonen og undecrlegging under Tyskland som eit resultat av EU og Maastricht-avtalcn.

Den eine sida av dette er den spesielle utviklinga av produktivkreftene i verdsmålestokk som kapitalismen no fører til. Dei europeiske fabrikkarbeidarane har blitt angripne frå to kantar. Den heimlige teknologiske utviklinga har gjort det mulig og nødvendig å minske talet på produksjonsarbeidarar. Dessutan har dei fått konkurransen frå ein del land med lågare lønsnivå og dårligare arbeidsvilkår og stadig meir avansert teknologi, som Japan, Korea, osv, og no etter kvart også Kina og India, land i Aust-Europa osb. Det har ført til nedlegging av heile industriar. Dette skjedde først i industriar som sysselsette mange kvinner, som spinne- og veveindustrien. Men for kvinnene opna då (på 70- og 80 talet) seg den offentlige sektoren med alternative arbeidsplassar.

Mannlige arbeidarar ramma

Då kjerneindustrien med hovedsakelig mannlige arbeidarar blei ramma, var det i Frankrike ingen alternativ for arbeidarane der. Og særlig ikkje for dei unge mannlige arbeidarane. Monpolkapitalen svarte dessutan på konkurransen ved å innføre stadig meir arbeidssparande teknologi og å presse lønnene og arbeidsvilkåra i dei rike landa nedover i retning nivået til dei argaste konkurrentane.

I Norge gjekk nedlegginga av den ganske store skipsverftsindustrien og innskrenkinga av byggemarknaden mykje greiare enn i Frankrike, fordi mange av arbeidarane her fekk arbeid i verksemder som produserte for «olja».

Den andre sida er oppløysinga av den sosialdemokratiske arbeidarrørsla og sosialdemokratiseringa av den kommunistiske arbeidarrørsla. Heile den organiserte arbeidarrørsla har vore garantisten for kompromisset frå 1945, som gjorde det mulig for monopolkapitalen å behalde statsmakta i ein situasjon der entusiasmen blant arbeidarane i «Vest» for Sovjet, Stalin og kommunismen var på topp og der borgarskapet frykta for makta si. Prisen dei betalte var ein god del demokratiske og sosiale rettar til arbeidarane. Grunnlaget for kompromisset var relativt høg profittrate i systemet slik at dei smulane som gjekk til velferd for folket ikkje tynga profittmassen noe særlig. Det vart det slutt på opp gjennom 1970-talet.

Arbeidarpartia og fagrørsla blei etter 1945 bygd opp innan rammene for dette kompromisset. Og dei har i toppen vakse tett saman med det borgarskapet og den staten som har styrt systemet. Når så monopolkapitalen ikkje har bruk for dette kompromisset lenger, og når den kommunistiske faren er utradert, kan heller ikkje den organiserte arbeidarrørsla gjøre noe for arbeidarane.

Tannlaust reformparti

Arbeidarane i Frankrike har blitt svikta av leiarane sine. Ingen har klart å utforme eit nytt truverdig radikalt alternativ enno. Det sosialistiske arbeidarpartiet til Mitterand har endra politikken sin etter monopolkapitalen sine nye behov og sett ut i livet dei tiltaka som har ramma arbeidarane. Kommunistpartiet fungerer også som eit tannlaust reformparti.

Vi kan konkretisere dette. Den industrielle «restruktureringa» har treft arbeidarane i privat sektor med full kraft i form av massive kollektive oppseiingar, omkasting av faga, kvalifikasjonane og utdanninga knytt til innføringa av ny teknologi, nye organisasjons- og arbeidsformer (meir deltids-, halvtids-, utids-, kontraktsarbeid, individuell lønsfastsetting osv), meir arbeidsløyse, meir usikkerheit for morgondagen.

Resultatet har blitt veksande ulikskapar mellom kvalifiserte og ikkje-kvalifiserte, unge og vaksne, menn og kvinner og franskmenn og «framande». Det er blitt skjerpa konkurranse mellom dei forskjellige kategoriane og individa og reaksjonar i form av fortviling og raseri som har gitt seg utslag i førartenking, sexisme, rasisme og sjåvinisme.

Medlemstalet i fagforeiningane og arbeidarpartia har minka, arbeidarnettverka er blitt svekka gjennom spreiing av dei beste folka, desorganiserte av nedleggingar, arbeidsløyse og fattigdom. Solidaritetsnettverka, som dei hadde skapt i visse foretak og bydelar, har litt etter litt blitt oppløyst, arbeidarkollektiva har mist identiteten sin (organisatorisk og ideologisk) og dermed har dei opna for at Front National har rykt inn.

FN har klart å røre borti den protesthaldninga og det naget som finst mot heile utviklinga. Det er eit slags passivt opprør utan fastlagt mål og utan middel som ein kan gripe til, eit opprør som naturlig spring ut av ein livssituasjon som blir oppfatta som djupt urettferdig og som det dessutan er umulig å komme ut av. På den eine sida ein uomgjengelig auke i alle dei virkelige plagane (arbeidsløyse og usikkerheit, fattigdomsutvikling, redsle for morgondagen osv) som veg tungt i dagliglivet til det arbeidande folket.

Dette blir blanda med tenkte plagar som det moralske og andelige forfalhlet eller trusselen mot den franske identiteten. Frå venstre blir dette møtt med kalde ord om resignasjon ovafor den kapitalistiske orden, som ein dessutan ikkje kan gjøre noe med. Vi kjenner att Solheim (SV) sine ord om at kapitalismen vil vare lenge enno, og at vi må innrette oss etter det. Det er bare Front National som har målbore i folk sitt eige språk klagen og opprørsskriket frå dei som denne orden knuser meir og meir for kvar dag. På den andre sida har også FN gitt dei syndebukkar i form av immigrantar og i form av politikarar, både frå venstre og høgre, som bare er opptekne med å fremme sine eigne interesser. I tillegg møter FN folk si kjensle av å vere sett utanfor, av ikkje å vere verd noe, med ein ny identitet og ein ny æreskjensle – det å være fransk, eller betre løftet om ei felles redning. FN piskar opp ei stemning som er skildra som «dei tapre folka som går saman om å avsky».

Den folkelige rasismen

Her kan vi sjå litt av kor komplisert grobotnen for den folkelige rasismen er, og kvifor dei fleste midla som blir brukt for å kjempe mot han ikkje kan lukkast. Dei store orda og prinsippa nyttar ikkje her. Sjølvsagt er det rett å kjempe for demokrati, men kva tyder valdemokratiet når du misser jobben og huset og blir fattig? Den humanistiske vrien er heller ikkje til noen nytte. Forsøk å overtyde ein arbeidslaus om at antirasismen er moralsk betre enn rasismen, når du ikkje kan gi noen løysing på problemet med arbeid for han, med fattigdommen hennar, eller med heile den situasjonen som skaper den nagande frykta for å havne i den nedgåande spiralen.

Det du risikerer er at dei humanistiske ideala blir forkasta som tomme frasar, om ikkje beint fram løgner. Elendet er dauv for moralske leksjonar.

Men det er akkurat det samme med den historiske vrien. Påvising av nazistane sine brot osv, er heller ikkje tilstrekkelig. Sjølv om dette er nødvendig for å kjempe mot det ekstreme høgre i dag, så er det ikkje nok til å nøytralisere dei fenomena som uunngåelig fører dei laga av folket som både er ramma av den økonomiske og sosiale krisen og som er ute av stand til å forsvare seg sjølv, i retning fascismen.

Bare ei atterreising / nyskaping av eit heilskapelig alternativ som både fremmer den daglige kampen mot angrepa og som opnar for ein veg ut av heile det systemet som skaper krisene, kan få desse folka til å vende seg i ei anna politisk retning. Men det tyder kamp for å oppheve kapitalismen, samstundes som det krev kollektiv kamp mot å bli lessa på dei daglig større børene som den kapitalistiske «utviklinga» no skaper.

Dei siste hendingane i Frankrike viser at mange folk vil ein slik kamp, og at dei kan sette han i gang og vinne visse delsigrar. Mangelen på det heilskaplige alternativet var ein av grunnane til at opprøret før jul ikkje hadde enda meir kraft. Og det gjorde at borgarskapet eit stykke på veg faktisk kunne nedkjempe motstanden. Ein annan grunn var at det gamle fabrikkproletariatet stort sett var på sidelinja. Det var dei offentlig tilsette som dreiv fram det siste opprøret i Frankrike. Kjerneproletariatet innan transport (den statseigde jernbanen) var eit tyngdepunkt i opprøret. Kvinnene i offentlig sektor utgjorde ei stor kraft også. Og ein av dei splittande og passiviserande faktorane var fascismen sin erobring av ganske store delar av det tradisjonelle proletariatet som er i minsking og oppløysing.

Det som skjer no – ikkje bare i dei fattige – men også i dei rike landa, viser eigentlig så tydelig som råd er, at systemet ikkje lenger er i stand til både å forrente kapitalen og å halde oppe dei breie massane sin levestandard. Det viser i praksis at den fiendtlige motsetninga mellom den kapitalistiske akkumulasjonen og den folkelige velferden, som Marx sa var typisk for kapitalismen, virkelig er til stades også i dei rike landa. Og at ho utviklar seg raskt. Det viser at det ikkje finst noen veg utanom Marx si løysing på problemet heller.

Den fascistiske reformismen

Utviklinga i Frankrike reiser med full tyngde spørsmålet om korleis det gamle kjerneproletariatet, som no i for stor grad vender seg frå den sosialdemokratiske til den fascistiske reformismen, kan bli vunne for eit heilskapelig alternativ til venstre. Viss ikkje dette spørsmålet blir løyst, så minkar sjansene for å vinne dei kampane som no ligg framfor arbeidarklassen og folket.

Utviklinga viser også at det nyare proletariatet i offentlig sektor og i tenesteyting (med eit fleirtal av kvinner), som enno ikkje heilt har skjønt makta si og rolla si, no trer fram på scena med ganske stor kraft. Dette proletariatet er også for tida mindre mottakelig for propagandaen frå Le Pen. Men så har dei heller ikkje enda blitt ramma av krisa med samme brutale kraft som det gamle kjerneproletariatet. Mykje erfaring tyder på at mange av dei også kan søke til ytre høgre dersom det ikkje finst noe truverdig heilskapelig alternativ til venstre. Om noen kan vise til noe anna slikt alternativ enn oppheving av kapitalismen – dvs kommunismen – så vil ikkje det vere truverdig. Og det seier eg med alle dei delte erfaringane frå «dei virkelig eksisterande sosialismane» klårt i minne.

Svært mange stader i verda har monopolkapitalen gått vekk frå den sosialdemokratiske politikken fordi han no er eit umulig alternativ. Den nye forma for monopolkapitalistisk liberalisme vil på si side føre til det som liberalismen har ført til tidligare i historia stadig meir monopolisering med større kriser og krigar. Alternativet, som det imperialistiske monopolborgarskapet da vil sitte igjen med, er fascismen. Det veit dei, og dette alternativet bygger dei derfor opp no rett for augene på oss, som ein siste garanti for makta si. Og dei lurer med seg dei som bare har seg sjølv å drepe dersom dei går på limpinnen.

Det er mellom anna dette som gjør det heilt naudsynt med ein allianse mellom dei som vil avgrense kapitalen sine skadeverknader og dei som vil oppheve han. Og som gjør det nødvendig å ga opp ein grense mellom dei som strever etter reformar fordi dei set dei menneskelige behova framfor kapitalen sine behov og dei som bare vil reformere vekk kapitalen sine verste skadeverknader fordi dei eigentlig set kapitalen sine behov høgast. Til dette treng å utvikle ein vi-bryr-oss-ideologi som kan sameine alle til felles kamp mot den moderne imperialismen, for stetting av rimelige menneskelige behov og for eit medvite samvirke mellom frie individ.

Norge

I Norge er ikkje utviklinga så brutal som i Frankrike, så vi har kanskje litt betre tid på oss til å klare det. Men ventar vi for lenge, kan det bli for seint, og da kan det bli 100 år med rase og fundamentalistisk religion.

Marxistar kan ikkje bruke marxismen nett som han var/er heller, fordi vi ikkje kan følge direkte i spora til dei «virkelige sosialismane» i Sovjet og Kina osv, og fordi vilkåra andre stader i verda har endra seg sidan «klassikarane» skreiv ned sine røynsler. Vi må tvert imot lære alt vi kan av dei positive og negative erfaringane i desse statane. Vi må lære av utviklinga i dei «fattige» landa, pluss ta med i rekneskapen alle dei vilkåra som finst i dei høgt utvikla kapitalistiske landa, for å skape entusiasme for «ein sosialisme som verda enno ikkje har sett» og ein kommunisme i Karl Marx si «ånd». Derfor må marxismen gå gjennom ein renessanse for å få ny kraft, både i arbeidet med politiske alliansar og i det langsiktige arbeidet for ein moderne og sosial kommunisme.

Kjelder

Opplysningar frå artiklar i Le Monde Diplomatique, sidene 3-5, for desember 1995 (Rinke Van Den Brink og Alain Bihr: «L’extrème droite à la conquète du prolétariat) og frå New Left Review, sidene 94-100, for juli/august 1995 (Gavin Bowd: «La fracture sociale»).

av Arne Byrkjeflot

Det er lett å være EU-motstander i dag. Solen skinner fra skyfri himmel. Aldri har så mange, 66%, vært motstandere av medlemskap. Valgforskerne sier at det var umulig å tape og at det blir umulig å tape. Sånn sett så er det spørsmålet jeg har fått noen ganger det siste året, ganske så forståelig: Holder dere på enda? Er ikke EU-kampen over?

Men dette er ikke hele sannheten. Ikke bare går EØS-avtalen videre med uforminsket styrke. Den utvides også til å gjelde stadig nye områder, Vi er i ferd med å planlegge eller gjennomføre tilslutning til alle hovedstolpene i Den europeiske union. Det indre marked gjennom EØS, politisamarbeidet gjennom Schengen, forsvarssamarbeidet gjennom Vestunionen og Den økonomiske union gjennom Valutaunionen. Dersom denne regjeringsplanen lykkes, og Valutaunionen faller på plass fra 1. januar 1999, hva skiller da Norge fra medlemsskap? I praksis er vi underlagt EUs politikk på nesten alle områder. Vi mangler bare stemmeretten. Dette er EØS-ifiseringa av Norge. Alle disse avtalene er nemlig av EØS-typen. Norge underlegger seg internasjonale organisasjoner der vi ikke selv er medlem, bare B-medlem uten stemmerett. Som i EØS er avtalene glidende. Stadig kommer nye ting der Norge enten må si ja, eller si nei til hele avtalen. Vår sjølråderett selges bit for bit. I dette systemet fins rett og slett ikke noen form for demokrati.

Motoren i det som nå planlegges, er EØS-avtalen i Norge og Det indre marked i EU. Et indre marked med fri flyt av arbeidskraft forutsetter Schengen. Et indre marked mellom så forskjellige land som i EU, kan ikke overleve uten en felles økonomisk politikk med felles styring over statsbudsjett gjennom Den økonomiske union og felles pengepolitikk gjennom Valutaunionen. Til syvende og sist må Det indre marked forsvare sine interesser militært gjennom Vestunionen. Gå videre eller dø, er parolen. Stanser unionen opp, faller også Det indre marked sammen. Da er spesielt Tyskland, men også Frankrike, satt tiår tilbake i sine stormaktsambisjoner.

Hva skjer konkret?

Schengen-avtalen er i dag en avtale mellom 10 EU-land. Irland og Storbritannia er ikke med. Danmark, Finland og Sverige forhandler om medlemskap. Bare EU-medlemmer kan være medlem. Hensikten er å oppheve all personkontroll på de indre grenser, men innføre en streng overvåkning på de ytre grenser. Hva betyr dette?

A. EU har stilt følgende skriftlige spørsmål: Er Norge villig til å fjerne all kontroll av personer på de indre grenser? Norge svarte at ja, de var villige til å fjerne all passkontroll. Men det var ikke det de ble spurt om. «All kontroll» kan vanskelig tolkes til ikke også å omfatte tollkontroll. Det er jo derfor Frankrike ikke vil følge Schengenavtalen overfor Nederland. Da kan de ikke kontrollere narkotikaen. Som EUs yttergrense kan Norge bli satt overfor et dobbelt press: både åpen for den liberale narkotikapolitikken innenfor EU, og som en innfallsport til EU-markedet for smuglere (f.eks. våpen).

B. Det er ikke bare bare å være EUs yttergrense. Gro Harlem Brundtland latterliggjorde dem som ville overvåke ei grense langs Kjølen. Sverige beregnet sine kostnader som EUs yttergrense til 0,56 milliarder. Hva koster det da å overvåke Norges kyststripe, overvåke kysttrafikken? Er det i det hele tatt mulig?

C. Politi over landegrensene. I Schengen må Norge godta at politiet fortsetter forfølgelsen inn på norsk territorium, og fortsetter overvåkningen inn på norsk territorium. Det er totalt i strid med norsk praksis. Det faktum at bare Norge og England har ubevæpnet politi, gjør det ikke enklere.

D. Overvåkning. Det er planer om en gigantisk datasentral, ikke bare over forbrytere, men også over mistenkte og asylsøkere, ikke bare over folks kriminelle løpebane, men også over seksuell legning og oppfatninger. Allerede i dag har 30.000 datamaskiner tilgang til denne sentralen.

F. Felles asyl- og visumpolitikk. Innenfor Schengen blir det fritt. Derfor må det være felles politikk utad. Norge må innføre visumplikt overfor 32 land som vi ikke har visumplikt overfor i dag.

G. Det vil bli innført identifikasjonsplikt. Det betyr at passkontroll på grensa blir erstattet av tilfeldige stikkprøver hvor som helst. Hvem vil dette ramme, tror dere?

E. Beslutningsprosess. I forbindelse med revisjon av Maastricht arbeides det nå med å få Schengen-samarbeidet inn under EU. Da kommer Schengen også formelt i samme gruppe som EØS og medlemsskap vil kreve 3/4 flertall. Da kommer Schengen og Europol inn under EU-domstolen. Hvordan vil dette virke inn på Norge?

Angrepa internasjonale

Det er ikke lett å skille mellom det som skjer pga EØS og det som makta ville gjort uansett. Men det er viktig å være klar over at mens det spor den moderne kapitalismen velger, er mer og mer likt det gamle, gode Marx beskrev, så er formen for omstillinga Det indre marked og grunnlovfesting av kapitalens fire friheter. Mens arenaen for klassekamp er nasjonal, er angrepene forankret utenfor nasjonen.

Et eksempel på dette er bryggeriarbeiderne. De slåss mot å fjerne emballasjeavgiften. Blir den fjernet kommer Coca Cola med sin boks. Da legges 6-7 bryggeri ned og opptil 1.500 bryggeriarbeidere mister jobben sin. Bryggeriarbeiderne mente de kunne beholde avgiften innafor EØS og viste til Danmark og Finland som hadde ei tilsvarende ordning. Nå har tre europeiske industriorganisasjoner og den danske handelsforening (BCME, APEAL, EAA og Dansk handel & service) reist sak for Kommisjonen mot Danmark. Bryggeriarbeiderne må sitte og vente på at en gruppe embetsmenn avgjør deres framtid.

Et annet eksempel er Odda, der kommunestyret krevde at alle som fikk kommunale oppdrag skulle følge norske tariffavtaler. Det ble underkjent av departementet som klart i strid med EØS-avtalen.

Hva med den faglige kampen? Hvordan slåss en egentlig mot EU-domstolen og ESA? Noen sier at vi må føre en internasjonal faglig kamp. Det er lettere sagt enn gjort. I Danmark er dette en stor sak: Når så stor del av fagbevegelsens rettigheter blir avgjort i EU, er det da rett å overlate noe av forhandlingsretten til Euro-LO? Det er ikke så lett, fordi denne er splittet etter nasjonale grenser. For eksempel falt forslaget om å kreve 10 pund i minstelønn, fordi ei så høy lønn kunne true portugisiske arbeidsplasser. Sannheten er at med kapitalens frie flyt som våpen, så presses nå fagbevegelsen i EU på defensiven.

Fire forhold i Norge

1. Privatisering. Privatiseringa i Norge går raskt og på mange områder raskere enn EØS-direktiva. Men EØS-avtalen bestemmer retningen. Det er ikke lov å snu. Konkret skjer dette gjennom oppdeling av nett og drift. Det skilles mellom drift av jernbaneskinnene, telenettet, kraftoverføringsnettet på den ene sida og jernbanedrift, telefoni og kraftsalg på den andre sida. Alle skal i prinsippet ha samme tilgang til nettet uten forskjellsbehandling. Dette innebærer at subsidiering og kryss-subsidiering er bannlyst. I Norge vil dette nådeløst måtte føre til at ruter og service opprettholdt av distriktshensyn måtte få kort levetid. Første eksempel på dette er Ofotbanen (Narvik – Kiruna) der LKAB krever å få overta drifta av banen med EØS-avtalen i lomma. Resultatet er at 50 mister jobben og NSB mister en av sine pengemaskiner. Men vi ser allerede nå at det foreslås å kutte ut nattoget på Rørosbanen og postombæring på lørdager. Foreløpig har Postbanken ene rett på postnettet, men dette er uten tvil i strid med Romatraktaten.

2. Forbud mot statsmonopol og krav om at de deler som kan konkurranseutsettes, skal konkurranseutsettes. Direktiv om fri konkurranse på telefoni fra 1. januar 1998 og fri konkurranse i luftfarten fra 1. april 1997 er eksempel på dette. Fra 1. januar 1996 åpna EU for at også kabelselskapa skal ha lov til å selge teletjenester (foreløpig ikke telefoni). Alle vet at dette kommer på alle de store offentlige områdene. Ledelsen i post, tele og jernbane forbereder seg. De deler opp selskapene, skiller ut, legger ned og sier opp. Snart står frimerkeprinsippet for fall: Det vil ikke koste det samme å sende brev og pakker uansett hvem du er eller hvor du bor. Det blir ikke lenger samme offentlige tilbud til Kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

3. Anbudsdirektivet. Alle anbud over visse minstegrenser skal ut på anbud i hele EØS-området. Stat og kommune har allerede mista muligheten til å ta nasjonale eller samfunnsmessige hensyn ved anbud. Riktignok kan de foreløpig bruke sine egne selskap innenfor kollektivtrafikk, post, tele og jernbane. Dette så lenge disse ikke selger mer enn 20% til andre enn morselskapet. Men det er bare midlertidig. Det vil også komme direktiv som utvider anbudsdirektiv til å omfatte de kommunale grunntjenestene, til syvende og sist også pleiehjem, hjemmehjelp og skolevesen. Legg merke til at innenfor EU er det ikke bare EU-kommisjonen som utvider avtalen med nye direktiv. Oftest er det EU-domstolen som, gjennom sine tolkninger av Romatraktaten, pløyer ny mark.

Statsbankene er delvis privatisert allerede. Husbanken har begynt med markedsrente. At Bankforeningen har varslet sak for ESA mot statsbankene for å hindre konkurranse, viser hvor dan EØS-avtalen rett og slett er forbud mot styring.

4. Distriktspolitikken mat og landbruk. Det viktigste som skjer her er det som kalles Mat-Schengen, men som er en utvidelse av EØS-avtalen til også å omfatte mat og dyr. Grunnen til at det kalles Mat-Schengen, er at dyr ikke lenger kan kontrolleres på grensa eller settes i statlig karantene ved import. De skal utstyres med papirer av eksportør og kontroll som kan hindre fri flyt blir forbudt. Til nå har det vært en betydelig kontroll på grensene av mat. Alt blir kassert om noe blir funnet i et parti. Det har vært karantene på 6 måneder for storfe, 4 for gris og 14 uker for fjørfe. Dette fordi enkelte dyresykdommer bruker så lang til for å slå ut. I Stortingsproposisjon nr 100 (1991-92), om samtykke til ratifikasjon av avtale om EØS, sa regjeringa: All handel med dyr og dyreprodukter mellom Norge og de øvrige EØS-land vil bli underlagt grensekontroll på samme måte som i dag, og muligheten for å sette dyr eller vareparti i karantene forblir uforandret. Dette vurderes som avgjørende for opprettholdelse av vår dyrehelse.»

Matsminke

EU har gitt opp kampen mot enkelte dyresykdommer. Derfor fins ikke de på lista over de sykdommer som eksportøren skal garantere mot. Den enkelte importør kan stille krav om kontroll mot andre sykdommer, men må ikke. Det blir fort et prisspørsmål å stille krav om testing utover det normale. I Norge har vi greidd å få vekk mange sykdommer. Vi må nå regne med at de kommer inn. Norge kan med sine ville dyr risikere smitte det er omlag umulig å bli kvitt. Samtidig kommer EUs matsminkedirektiv der Norge må godta nye E-stoffer i mat, også i barnemat og også nytt direktiv om merking av genmanipulert mat. Alt det Norge gjennom en streng importkontroll har bygd opp, skal nå ofres på EØS sitt alter. I tillegg kommer tre direktiv om nye tilsettingsstoffer i mat, søtningsmidler, fargestoffer og andre. Noen kan danne kreftframkallende stoffer, andre kan skape allergier. Felles for dem alle er at de er unødvendige i Norge. Så kommer direktivet som tillater merking av genprodusert mat bare når dette inngår direkte i maten. Så kommer søknadene om godkjenning av genmodifisert raps som bare tåler et bestemt sprøytemiddel. Norge kan ikke nekte dette så lenge det er godkjent i et annet EØS-land. Til slutt EUs forslag om patentering av naturlig forekommende celler, gener og proteiner.

Rattsø

Men det er mer. Rattsø-utvalget kan bare indirekte kalles EU-tilpasning. Derimot er det neste harde angrepet på distrikts-Norge – bortfall av den graderte arbeidsgiveravgiften – et direkte resultat av EØS. I dag er arbeidsgiveravgifta inndelt i 5 omrader. Det betales 14,1%, 10,6%, 6,4%, 5,1% og 0%. Avgifta er delt inn etter bygd og by og etter hvor store problemene er. Med unntak av Finnmark og fire kommuner i Nord-Troms vil det ikke være mulig å opprettholde ulik arbeidsgiveravgift. Dette vet vi nokså sikkert siden det ble behandlet under EU-forhandlingene, og da bare gitt dispensasjon fram til 1. januar 1997. En ny behandling basert på nøyaktig de samme reglene i EØS vil gi samme resultat. Det er ganske dramatisk når de kommunale lønnsutgifter brått stiger med fra 3,5% til 9%. Bedrifter som vil etablere seg, har faktisk ikke lenger noen grunn til å velge Roan framfor Trondheim. Jeg tror dette vil ha større virkning for kommunene enn Rattsø-utvalget.

Den nye kraftverksbeskatninga er en følge av det frie energimarked og rammer distriktene ganske hardt. Husk at 155 av landets kommuner er vannkraftkommuner. Det frie energimarked kan ikke oppheves med EØS-avtalen. Når bøndene i tillegg skal betale for et marked i ulage fordi regjeringa nå tillater import av kjøtt og kanskje i neste omgang åpner for private meieri utenfor dagens kvotesystem, så er dette sjølsagt DNAs politikk. Men det er også en politikk i tråd med utvidelsesklausulen i EØS-avtalen.

Fiskeriene

Finnmarks fiskeindustri er i krise. Arbeiderne er permittert og bedrift etter bedrift går konkurs. Dette skjer mens det er rekordfiske rett utenfor kysten. Hva er det egentlig som har forandret seg?

EØS-avtalen førte til tre grunnleggende endringer for fiskeriene. Mens det tidligere var ulovlig med utenlandsk transitt å lande fisk i Norge for å frakte dem gjennom landet med trailer, så er dette nå lovlig. Før ble det bare gitt slik tillatelse når norsk fiskeindustri manglet råstoff. Råstoffet ble styrt til fast pris til de som manglet råstoff. Dernest førte EØS-avtalen til at norsk rund fisk ble så godt som tollfri, mens toll på foredla fisk ble opprett holdt. EØS-avtalen var spesiallaga for å gjøre Norge til en råstoffleverandør til EUs fiskeindustri. Norge ga opp kontrollen med fiskeressursene etter at de er oppe av havet. Vi ser nå resultatet.

På samme vis ser vi at det norske felles prissystemet på melk står for fall. I første omgang kan ikke lenger transportkostnadene fordeles likt på kundene, dvs at vi får forskjellig melkepris etter hvor du bor. Det blir enorme forskjeller mellom de store og de små butikkene. ESA har også blandet seg inn i det norske system for fastsetting av tømmerpris. Det skal overlates totalt til markedet. Hensynet til jevn avvirkning og industriens leveringssikkerhet teller ikke.

Kvinnelønn og lavtlønn

I motsetning til resten av EU er den norske kvinnebevegelsen på offensiven. Det ser ut til å bli umulig å stoppe den flodbølgen som krever at norske kvinneyrker nå må få et løft og at minstelønna må opp. I EU er retningen stikk motsatt, det er nettopp de store kvinnegrupper i offentlig sektor og de lavtlønte som må bli mer fleksible både i lønn og arbeidsvilkår for å konkurrere internasjonalt. Etter hvert som Norge blir integrert i det indre marked, etter hvert som de fire friheter også innføres på de offentlige marked, hvordan går det da? Vil det være mulig å opprettholde ei særnorsk kvinnelønn eller lavtlønn? Eller vil vi møte et virkelig backlash som vi ikke er forberedt på?

De norske tariffavtalene

I Danmark er det en stor debatt om virkningen på de danske overenskomster. Spesielt gjelder dette kravet om å innskrive i Maastricht-traktaten de grunnleggende arbeidstakerrettighetene. Dette kan virke uproblematisk. Alle må vel være interessert i å få inn i lovs form rettigheter på arbeidstid, minstelønn, fritid, organisasjonsfrihet osv. Det er imidlertid ikke helt problemfritt. Det første problemet er at i EU er rettighetene individuelle, ikke kollektive. En lovfesting av rettighetene kan føre til at det blir den enkelte arbeidstaker som blir part, ikke fagbevegelsen. Det andre er at ved lovfesting så kommer EU-domstolen inn som part på den del som i dag dekkes opp av overenskomstene. Vil dette føre til at vi får en europeisk arbeidsrett på disse områder? Og hvilken sikkerhet har en for at lovgivningen blir minsterettigheter og ikke vil hindre forbedringer. Det er såpass alvorlig at det i Danmark er en reell debatt om å overføre forhandlingsretten på noen felt til Euro-LO. I et fritt marked er det jo ganske naturlig at også arbeidstakernes rettigheter harmoniseres. Det er vel faktisk det viktigste formålet Det indre markedet har.

Dette vil ta tilsvarende virkning for EØS avtalen. Dette kan gi en helt ny dimensjon over motstanden mot EØS. Her rammer EØS direkte de viktigste argumentene Sosialdemokrater mot EU brukte mot medlemskap.

Norske EU-motstandere i dag står overfor en motstander som slett ikke har gitt opp. Det var beklagelig at Ingvar Carlsson fant å søke om medlemskap før EØS hadde fått virke noen år. Men nå er Gro tilbake på sitt hovedspor. Dette sporet utvides nå til å gjelde alle EUs søyler. Innenfor EU forsøker en å fullføre Unionen ved å få inn politi og forsvar. Samtidig forsøker en å innføre prinsippet om flertallsvedtak fra å omfatte bare Det indre marked til også å omfatte de andre områdene. En måte å gjøre dette på, er rett og slett å utvide området for Det indre marked. Denne metoden får direkte virkning for oss.

Det er viktig å holde fast ved at Det indre marked i EU og EØS er motoren i det som nå skjer. Det er og blir umulig for Danmark å være medlem av EU, men ikke av unionen. Nesten like problematisk blir langvarig EØS-avtale uten medlemskap. Det er på tide at Nei til EU igjen reiser kampen mot EØS. Organisasjonen er nå på fote igjen etter et år i pengekrise sentralt og total pengemangel lokalt. Nå begynner vi å røre på oss igjen. Redselen for å bli en ren kampanjeorganisasjon bare mot EØS er borte. EØS blir et naturlig ledd i en mer helhetlig kamp. I år vil Nei til EU prioritere kampen mot Schengen og utvidelse av EØS-avtalen. Dette vil også tjene kampen mot EØS-avtalen som helhet. Men dette skjer ikke uten videre. Vår oppgave blir å vise sammenhengene. Endringa av Maastricht-avtalen vil også endre EØS-avtalen, direkte og indirekte. Men først og fremst er det nødvendig fordi EØS er rammeverket bak en grunnleggende endring av det norske samfunnsmodellen. Ikke bare er det en viktig oppgave å påvise sammenhengen mellom EU, EØS og privatisering, angrep på velferdsstat, angrepa på distrikta, omlegginga av landbruk og fiske. Det er heller ikke mulig å stanse denne omlegginga uten at kampen mot EØS kommer på et helt annet nivå.

EØS-fiksert

Men denne kampen hindres i dag også av innvendinger på venstresida, også innafor RV. Det ironiseres, vi er EØS-fiksert, den politikken vi sier EØS vil føre til, ville den norske kapitalen ført uansett. Og EØS er vel i grunnen en tapt sak? Nå gjelder det å føre den konkrete klassekampen.

Ja, sjølsagt ønsker norsk kapital å føre EØS-politikken. Men det er en grunnleggende forskjell mellom å ville gjennomføre en politikk og få den samme politikken grunnlovfestet. Det er en grunnleggende forskjell mellom det å forsøke og gjennomføre denne politikken i Norge, og få den importert som et faktum fra Brussel. Det er en forskjell for fagbevegelse og bønder å slåss under de helt nye rammevilkår for kampen som EØS-avtalen skaper. Kan for eksempel postansatte føre kampen for at det fortsatt skal koste kr 3,50 å sende et brev til Senja, når private selskap slipper til i storbyene? Faktum er at forutsetninga for klassekampen nettopp er at det samtidig føres en kamp mot rammebetingelsene, mot EØS-avtalen.

Det er rart å høre folk som er for revolusjon og sosialisme si at EØS er en tapt sak. 12% er mot EØS, 35% vet ikke. Vi som har holdt på med dette, vet at blant de 12% finner du noen av de mest kunnskapsrike organisasjonsfolk i Norge. De er representanter for den klassealliansen mellom arbeidere, akademikere, bønder og fiskere som vi mener skal gjennomføre sosialismen i Norge. De er imot den form for kapitalisme som EØS representerer, det vil si at de er imot den moderne kapitalismen. Dette er spiren til en virkelig antikapitalistisk front i Norge direkte knyttet til en internasjonal bevegelse. For en sosialist kan vel ikke det være den dummeste «tapte kampen» å holde på med.

av Asgeir Bell

Dei parlamentariske organa kan bare inntas for å hente informasjon om borgerskapet si maktutøving, avsløre dei borgarlege arbeidarpartia og gje massekampen ein talarstol.

Kommunistane har store oppgåver å løyse på den teoretiske fronten. Svært mange spørsmål i revolusjonsstrategien ligg innhylla i tåke. Og vi har lite samanfatta kunnskap om vilkåra for kommunisme i Norge og vår del av verden.

Men dei sentrale teoriane i marxismen om revolusjon, kommunisme og imperialismen si historisk avgrensa rolle, ligg nå an til å vinne fram. Det teoretiske arbeidet vårt vil først og framst bestemme kor vidt vi kan løyse ut eit opprør mot den kapitalistiske staten når høvet byr seg. Dinest om teoretiske mangler skal halde attende stabiliseringa av ei sosialistisk statsforfatning. Og vi kunne legge til: Utan grundig teoretisk arbeid vil vi kunne bukke under i ein politisk tilbakegang av typen vi opplevde på 80-tallet. Vi har som kjent ikkje garantier for tempo og utfall i denne striden.

Parlamentarisk arbeid har gjeve kommunistar i Norge mykje hovudbry siste tiåret. Truleg er det enkle grunnar for det. Den eine er mangel på teoretisk arbeid på feltet. Den andre er manglande grep om prinsippa vi skal forsvare i den politiske striden i til dømes RV.

AKP si line ligg ennå i botnen av RV sin plattform – så nær som i organisasjonslina. På det området har AKP teke utviklinga i RV til etterretning. Framtida til RV er uviss. Tendensen no er organisatorisk stagnasjon for partiprosjektet samstundes som stemmepotensialet utvides. Fortsatt kan nokon gå berserk i ein sving og kreve «eit endelig oppgjer» med ein annan part i alliansen. Det kan ende RV sine dagar. Likeeins kan forsøka på å smale inn RV, føra til at RV vert hengjande i baklegsa på eit tidspunkt der fronten kan og må utvidas. Og la det vera klart: Før var RV meir å rekne for eit «parti» i tydinga politisk einskap – og mindre ein allianse. Nå er det programmatisk å rekne for eit parti, men i gavnet ein allianse meir enn nokon gong. For alle som vil noko med RV, kan det vera lurt å legge seg dette på minnet.

Eg legg i denne artikkelen fram til debatt nokre punkter som eg meiner tek utgangspunkt i prinsippa våre for arbeid i parlamentariske organ sidan partiet vart stifta. Det omfatter analysen av dei parlamentariske organa, vårt høve til begrepet demokrati, forholdet til einskapsfronten og vår line for leiinga av dette arbeidet. Sist i artikkelen skal eg ta opp nokre områder vi må studere og utforske for å komme på høyden i det teoretiske arbeidet på dette feltet.

Det borgarleg-parlamentariske systemet

1) Utviklinga av dei parlamentariske maktorgana i Norge, i si form og innhald, er uløyseleg knytta til utviklinga av kapitalistiske produksjonsforhold og forminga av eit økonomisk herskande borgerskap. Følgjeleg må dei parlamentariske organa på den eine sida ivareta demokratiet i den økonomisk herskande klassen og på den andre sida heile tida gjenskape ein plattform som gjev klassen politisk handlekraft ut frå eit minimum av politisk legitimitet i folket.

2) Av desse grunnane følgjer at det parlamentariske systemet uavbrutt må evna å bryte opp arbeidarkulturen og demokratiet og handlekrafta i arbeiderklassen og alt det som kan utvikla kravet om politisk makt over staten for arbeiderklassen.

3) Det parlamentariske systemet framtrer som eit folkestyre, mens det i sitt vesen, dvs. i sin grunnleggjande funksjon, ivaretar borgerskapet si uinnskrenka makt over økonomien. Når denne makta trues, vil anten innebygde sanksjoner mot kreftene som truer, bli sett i verk, eller systemet vert oppheva til fordel for unntakslover eller fascistiske tilstander.

Av denne analysen følgjer at dei parlamentariske organa i Norge må oppløysast og erstattas med ei nasjonalforsamling som utgår frå arbeidarklassen, og som kan gje landet ei sosialistisk forfatning og grunnlov. Den noverande forfatninga gjev ikkje makt til arbeidarklassen. Dei parlamentariske organa kan bare inntas for å hente informasjon om borgerskapet si maktutøving, avsløre dei borgarlege arbeidarpartia og gje massekampen ein talarstol.

Utan partier som frir til den radikale opinionen og arbeidarklassen, og som langt på veg talar deira sak i aktuelle politiske spørsmål, samstundes som dei forsvarer forfatninga og demokratiet, ville maktutøvinga miste eit av sine viktigaste stabiliserande element. Denne analysen er overlag viktig og må ikkje utelatast. Det tillegg dei sosialdemokratiske partia garantistansvaret for borgerskapet sitt diktatur i den borgarleg demokratiske forma. Sjølv revolusjonære parti og allianser vil bli dradd inn i denne rolla og må motvirka den gjennom meir enn å proklamera seg mot forfatninga.

Den parlamentariske institusjonen er ikkje statisk og laga ein gong for alle, den endrar seg heile tida for å gje borgarskapet det apparatet som gjev det mogleg å styre og sikre optimale akkumulasjonsforhold. Endringane tar form av strid mellom fløyer innan borgarskapet. Dette ventilerer systemet – gjev det skin av valfridom. Men først og framst er det ein nødvendig strid for å nedfelle ei line og ei leiing andsynes andre nasjoner og i striden mot dei arbeidande klassane.

Til dømes har det ført til endringer i den parlamentariske situasjonen og forskyving av makt innanfor ulike deler av statsapparatet etter at den leiande gruppa innan borgerskapet ga opp nasjonen og gjekk inn for innlemming i EEC (EU). Det har gjort partioppslutninga meir ustabil og gjeve ei stadig lågara valdeltaking i lokalval utover 80-talet. Og bak desse fenomena ser vi ei mykje sterkare sentralmakt med utvida fullmakter til byråkratiet og deira bånd inn mot borgarskapet. Lokalt er den statlege kontrollen styrka gjennom rådmannstillinga og budsjettdisiplineringa frå eit auka antal heildagspolitikarar.

For å ta opp i seg rørsler som kan utvikle eit revolusjonært program eller vera basis for revolusjonære strømninger, oppstår det anten partier for ei sak eller kampområde – som Pensjonistpartiet – eller så må partia og statsformene opne for rørslene i programma sine og gje dei posisjonar og taburettar. Dette var tilfellet andsynes kvinneeksplosjonen i nærings og samfunnsliv dei siste tiåra. Her vart det ikkje skapt eit kvinnepolitisk parti, mellom anna fordi kvinnekvotering og spissposisjoner som var godt synlege, kom kvinnerørsla midlertidig i møte.

Kampen for nasjonen og vår nasjonale sjølvråderett inneheld forsvaret av grunnlova og retten til å ha ei nasjonal forfatning. Men bare i denne samanhengen kan vi forsvare grunnlova og det gjeld konkret dei artiklane som vernar om suvereniteten. Elles er oppgåva vår å kritisere grunnlova og vise at ho er sjølve forsvarslina for privat eigedomsrett og kapitalens fridom.

Det borgarlege demokratiet og dei demokratiske rettane

4) Demokratiet er knytta til klassesamfunna og definerer styreforma for ein klasse over ein annan. Det vil verta oppheva med kommunismen og erstatta av menneska si direkte leiing og forvaltning av det livsnødvendige arbeidet og fordelinga av produkta.

5) Det borgarlege demokratiet er uløyseleg knytta til borgarleg rett og fridomsbegrep; nemleg kapitalens rett til å utbytte menneskeleg arbeid. Bare andsynes retten til fullt ut åselge arbeidskrafta si på marknaden, gjev det borgarlege demokratiet arbeidaren «demokratisk makt». I alle andre samanhenger gjev denne styreforma arbeidaren demokratiske rettar som kan settas til side. Den eksisterer difor bare når det tjener borgarskapet eller fordi arbeidarane har makt å setja bak forsvaret av dei.

6) Arbeidarklassen si organisasjonsform går utapå det borgarlege demokratiet fordi det bare kan verkeleggjera interessene til arbeidarklassen dersom det dialektiske sambandet mellom sentralisme og åpne diskusjoner (demokrati) vert svært aktivt og har ein praktisk karakter (alle tek del i prosessane). I konsolideringa av ei stabil, proletarisk statsmakt er difor høvet til statleg byråkrati ein tilsynelatande akilleshæl.

Dei reformistiske partia hyllar ofte det borgarlege demokratiet. Særleg når dei angrip revolusjonære og stiller seg i rekka til dei som har funne at sosialismen og kommunismen er avgått ved døden. Det vitner for det første om kor innvevd dei er i statsmakta til kapitalistklassen. Men det inneheld også to andre viktige årsaker: Den borgarlege styreforma framtrer både gjennom posisjonen og opposisjonen og er heilt avhengig av denne splitta framtoninga. Difor kan media vera fulle av kritiske merknader til overgrep i klassesamfunnet. Men kritikken er oppsplitta og gjev ikkje samanhengen til klassediktaturet. Reformistane trur difor langt på veg at dei i opposisjon bekjempar systemet. Realiteten er at dei ventilerer det. Dinest så er det innafor ramma av det borgarlege samfunnet ikkje mogleg å «feste tiltru» til eit revolusjonært program. Det synes heile tida utopisk. Kritikken av den borgarlege økonomien og demokratiet kan difor bare forankras i marxismen si analyse av kapitalismen si historiske og forbigåande rolle med andre ord ein revolusjonær teori.

Kjennetegna for eit fullt utvikla borgarleg parti – eit systemlojalt parti – er strategien med å vinne oppslutning i val, ein partiøkonomi basert på statsstøtte og organisatorisk tyngdepunkt knytta til dei parlamentariske organa. Når desse kjennetegna er til stades, er medlemsdemokrati og fraser om ålegge vekt på utenomparlamentarisk kamp, bare eit skilje mellom opne borgarlege partier og venstresosialdemokratiske partier. Slike parti vert byråkratiske i lengda og treng eigentleg ikkje medlemmar. Dei er ikkje demokratiske i den forstand vi krev for eit parti til arbeidarklassen, men det vil kunne ivareta eit minimum av den borgarlege demokratiske retten.

Valallianser som eit kommunistisk parti deltar i, utviklar seg også spontant i retning kjennetegna til borgerlege partier. Åerstatte fleksibel organisering og begrensa målsettinger for alliansen, fastlagt gjennom avtaler mellom partane i alliansen – og ut fra deira styrkeforhold – med medlemsbasert, demokratisk organisasjon, kan bety at alliansen legg seg åpen for denne utviklinga. Alliansen vert ein arena for å løyse ideologiske konfliktar mellom partane og vil etterkvart misse evna til å få valgt revolusjonære talspersoner inn i storting og kommunestyrer.

Einskapsfronten og oppgåvene for kommunistane i dei parlamentariske organa

7) Vilkåra for ei revolusjonær omveltning er mellom anna knytta til at masseorganisasjonane veks i styrke og at dei knytter seg til en revolusjonær einskapsfront. Det parlamentariske arbeidet til kommunistpartiet må følgjelig bli underlagt heilskapen i partiet sin politikk. I denne motseiinga og bare ved å ta utgangspunkt i denne motseiinga, er det mogleg å analysere den konkrete politikken for det parlamentariske arbeidet.

8) Den nasjonale kampen – forsvaret av nasjonen – samlar ein breiare front med støtte i borgerskapet. Denne fronten sine oppgåver, politiske som organisatoriske, fastset også dagsorden for revolusjonære parlamentarikarar.

9) Allment vil oppgåvene til parlamentarikarane vera:

• Å forbinde og synleggjera dei opprørske og revolusjonære masse og interesseorganisasjonane i arbeidarklassen og folket.
• Å fremja krava til dei fattigaste og mest undertrykte i samfunnet og bidra til at dei organiserer seg. Kommunistane tek ikkje ansvaret for budsjetta i staten sin rekneskap – korkje lokalt eller sentralt.
• Å avsløre rolla til dei borgarlege arbeidarpartia. Dette krev svært ulike metoder ut frå ei konkret vurdering av styrken til dei revolusjonære og opportunistane i masseorganisasjonane.
• Å leggja fram kommunistane sitt maksimalprogram der det er mogleg.

Ofte vert politikken for einskapsfronten blanda med parlamentarisk arbeid. Det rår i det minste forvirring. Særleg kom dette til uttrykk i partikampane seint på 80-tallet.

For det første er einskapsfronten dei samfunnsmessige kreftene som politisk, økonomisk og til sjuande og sist militært, er i stand til å styrta kapitalismen – som kan oppløyse parlamentet og etablere ei forsamling som kan vedta ei sosialistisk forfatning. Dette er ikkje den parlamentariske fronten. Snarare tvert imot. Det er masseorganisasjonene og dei organa som bind dei saman.

For det andre er ikkje einskapsfronten noe som vert laga. Det er ein front som er, og som bare unntaksvis og i enkelte faser har ei særskilt form eller navn. Fronten vil sprenges og gjenoppstå, og vil vera underlagt ulik leiing og linje for kampen.

Teorien om einskapsfronten er veldig skremmande for borgerskapet og særleg for dei sosialdemokratiske partia. Det rokker ved deira stilling. Deira styrke i norsk politikk er kjennetegna ved den makta dei får ved å dreie eitkvart opprør inn i parti, inn i dei parlamentariske organa. Derfor oppstår det tankar om nye partiskipnader ved eitkvart oppsving i klassekampen (og den nasjonale kampen). Denne kampen utspelte seg i organiseringen av kampen mot EU, og vil fortsatt gjera det. Strømninger i RV er i ferd med å innynde seg hos Hågensen eller underlegge seg hans leiing og taktstokk. Det skyldes blant anna at dei ikkje ser for seg at folk kan kaste av seg slike leiarar. Samtidig drømmer dei om masseoppslutning omkring eit nytt RV som har kasta frå seg kommunistane.

Når vi studerer einskapsfrontpolitikken og utvikler den, vil vi også styrke det revolusjonære parlamentariske arbeidet. Rolla blir tydelegare. Både fordi det ut frå sitt formål styrker einskapsfronten – underlegger denne sine oppgåver – og det at det avslører dei andre partiene si systembevarande rolle. For kommunistane kan ikkje spørsmålet om å delta i det parlamentariske arbeidet stillas som eit anten eller. Det er eine sida i ein dialektisk einskap og vert difor bare fastlagt i samband med å analysera oppgåvene i einskapsfronten.

Vilkår for deltaking i val og leiing av det parlamentariske arbeidet

10) Dei tre viktigste vilkåra for å stille til valg (ved eigne lister eller i allianser) er:

• A. At den revolusjonære masseorganiseringa ikkje har nådd eit nivå som gjer den istand til å ta den politiske makta.
• B. At kommunistpartiet har ein styrke som tilsvarar:
  • 1. forankring i arbeidarklassen
  • 2. har eit minimum av programmatisk einskap og
  • 3. har overskrede fasen som studieorganisasjon.
• C. At de parlamentariske organa ikkje er under kontroll av framande makter.

11) Partiet sitt sjølvstende. Partiet kan inngå alle typer valtaktiske alliansar som:

• A. Ivaretar arbeiderklassen sine grunnleggande interesser.
• B. Ivaretar partiet sitt sjølstende innafor alliansen og retten til å legge fram sitt maksimalprogram offentleg.

12) Leiing av det parlamentariske arbeidet. Medlemmar av kommunistpartiet innvalgt på eigne lister eller lister i allianse med andre partier og organisasjoner, er ansvarlege ovafor minimumsplattformen i programmet og elles underlagt partiet si leiing. Dette svarer til partiet sin politikk under sosialismen med å sikre at leiing og organisasjon vert forankra i arbeidarklassen og folket og ikkje i statsapparatet.

Vi kjenner mønsteret godt. Det er bare eit spørsmål om tid før stortingsgruppa «veit best». Eller representanten i kommunestyret. I dei reformistiske partia er det instituert. Dei flyttar gjerne leiinga av partiet til Stortinget fordi det er den viktigste arenaen for deira politiske arbeid. Vi hugsar bikkjeslagsmålet for å få Erik Solheim inn i Stortinget. Og vi har sett unge politikarar ta avgårde til Stortinget med feiande ord og uttrykk – heilt forsvarslause – ettersom dei partia dei representerer, har som line å omforme dei i systemet sitt bilde.

Systemdisiplineringa må aktivt motverkas og i utgangspunktet fastsette kor avgjerda skal ligge når det tårner seg opp til strid mellom partiet og gruppa – eller mellom einskapsfronten sine krav og dei parlamentariske krava. Ein legitim form for åoppkaste seg til leiing over feltet har i våre rekker vore at partiet forsømmer parlamentarikarane. Ergo veit dei best sjølv. Sjølsagt er ikkje dette ein legitim grunn for å flytte leiinga. Det er eit sjukdomstegn i partiet sin heilskaplege politikk. Oftast ikkje som eit «venstreavvik», men rett og slett fordi partiet sine grunnorganisasjoner forsømmer livsinteressene til arbeidsfolk i bydelen og dermed ikkje finn bruk for parlamentarikarane.

Erling Folkvord har gjeve oss ein forbilledleg praksis på kor viktig det er å «gå på tvers inn i galehuset». Utan erfaring med arbeid innafor Stortinget har det truleg vore avgjerande åverne seg mot etiketten for å få tid til å utvikle gruppa sitt arbeid etter ein revolusjonær strategi.

Gjennom åttiåra vart det ofte klaga over det manglande demokratiet i RV. Dette var med å sikre gjennomslag for at AKP måtte gje frå seg dei juridiske rettane i RV. Det tvilsame i denne omlegginga må mest av alt vurderast opp mot analysen av demokratiet som er handsama tidlegare i artikkelen. Men kravet om fristilling vart sett fram i ei tid då AKP handsama RV som ein front med demokrati og utstrakt sjølvstende innafor dei arbeidande delane av RV – kommunestyregruppene. AKP samrådde seg gjennom landsmøterørslene med dei som ville ta aktiv del i valkampen og i dei parlamentariske gruppene. Elles holdt partiet kommandoen over området når det kom til prinsippa. Historia om AKP og RV kunne lett vore annleis: AKP kunne i 1973 vorte godkjend som navn på vallistene. Det er truleg at det rundt valarbeidet ville bli utvikla samarbeid med uorganiserte – nettopp fordi denne lina for parlamentarisk arbeid direkte støtter enkeltpersoner og organisasjoner. Ville kravet om demokratisering eller oppløysing av partiet blitt framsett då? Kanskje ikkje, men merk at korleis vi enn hadde organisert denne typen arbeid, så tenderar det til å ville frigjera seg frå partiet si leiing.

Dersom leiinga av det parlamentariske arbeidet følgjer prinsippa ovafor, vil bruken av dei statlege midlene som staten pøser ut til partia, få ein svært positiv funksjon. Statlege midler betaler eit informasjonsnettverk som arbeider saman med masserørsla som ein trojansk hest innafor borgerskapet sin stat. Det er valuta for skattekronene.

Nokre utfordringar

Erling Folkvord har i mange samanhenger – i skrift og tale – tatt opp problema og utfordringane til dei revolusjonære andsynes Storting og kommunestyrer. Særleg drøfter Erling problema med å mobilisere og organisere folk slik at dei får tiltru til eigne krefter og riv til seg makt over eigen lagnad. Sjå mellom anna innleiinga hans på folkevaldkonferansen gjengjeve i Opprør nr 2, 1995. Samstundes greier Erling å formidle den enorme makta og arrogansen som ligg i aksen mellom det statlege byråkratiet og stortingspartia. Dette er del av ein nyvunnen kunnskap som vil få stor tyding for RV si oppslutning om det vert popularisert og ligg føre i god tid før neste valkamp.

Men desse erfaringane gjev også material til nokre viktige teoretiske floker vi har forsømd. Den eine er maktgrunnlaget for sosialismen. Vi må studera etableringa og utviklinga av Sovjetstaten svært nøye – saman med andre historiske eksempler – for å finne ut kva politikk vi kan legge fram for korleis arbeidarklassen kan skifte ut det borgerlege statsapparatet og kontrollere «sitt eige byråkrati». Dette spørmålet har ei metodisk side. Korleis løyser ein det i praksis?. Dinest har det ei materiell side: Kva utgangspunkt vil arbeiderklassen ha for maktovertakinga? Dette spørsmålet kan vi nærme oss gjennom klasseanalyse og analyse av utviklinga i imperialismen. Men vi kan truleg bare operere med sannsynlege og usannsynlege utfall. Til sist vil vi gjennom klasseanalysen kunne seie noko om kva sannsynlege kortsiktige krav revolusjonen må løyse for folk sine nære livsinteresser. Kven må vi rekne med at i kraft av styrke og konsentrasjon vil føre an i revolusjonen og gje den karakter.

Og vi må ta fatt på kritikken av grunnlova – dette lille skriftet som i teksten mest av alt handsamer høvet mellom kongen og gud(sic!). Det er skreven i eit kansellispråk slik at det bare er embetsmenn og jurister som kan forstå teksten. Vi må bryte koden for å finne dei vesentlege trekka i grunnlova, og halde dei opp mot liknande lover i sosialistiske stater. Ein slik debatt peiker framover og endrar forestillingane våre om kva retter vi faktisk har under dette regimet. Kor mykje av dei som er illusjonar?

Lenin om staten

«Det noverande samfunnet» er eit kapitalistisk samfunn som finst i alle kulturland. Det er meir eller mindre fritt frå mellomaldersk tilsetjing, meir eller mindre forma til av den særskilde historiske utviklinga i kvart land, meir eller mindre utvikla. På den andre sida endrar «den noverande staten» seg med landegrensene. Han er ein annan i det prøyssisk-tyske keisarriket enn i Sveits, og ein annan i England enn Sambandsstatane. «Den noverande staten» er difor er difor ein fiksjon.

Trass i den brokute skilnaden mellom dei i form, har dei ulike statane i dei ulike kulturlanda like fullt det sams at dei alle grunnar seg på det moderne borgarlege samfunn. Difor har dei og ein del vesentlege kjenneteikn sams. I denne tydinga går det an å snakka om «den staten som er no» i motsetning til framtida, då den rota han no har – det borgarlege samfunnet – vil ha døydd bort.

Så reiser spørsmålet seg: Kva samfunnsfunksjonar vil verta att som ein kan sidestilla med statsfunskjonar no? Dette spørsmålet kan berre svarast på vitskapleg, og ein kjem ikkje eit høneføt nærare problemet om ein så finn tusenvis av måter å setje ordet folk saman med ordet stat.

(Henta i utdrag frå Lenins Staten og revolusjonen, Oktober forlag, side 105.)

Lenin om demokrati

Engels uttrykte dette framifrå i brevet sitt til Bebel då han, som lesaren hugsa, sa at «proletariatet treng staten, ikkje til beste for fridomen, men for å halda motstandarane sine nede. Og så snart det vert mogleg å tala om fridom, sluttar staten som slik å vera til.»

Demokrati for det store fleirtalet av folket, og undertrykking med makt, dvs. utestenging frå demokratiet, av dei som utbyttar og held folket nede det er forandringa som skjer med demokratiet gjennom overgangen frå kapitalisme til kommunisme.

Fyrst i det kommunistiske samfunnet, der motstand frå kapitalistane har vorte fullstendig knust, der kapitalistane har forsvunne, der det ikkje lenger er klassar (dvs. der det ikkje lenger er noko skilje mellom samfunnsmedlemmene når det gjeld tilhøvet dei står i til produksjonsmidla i samfunnet), fyrst då «slutter staten å vera til» og «det vert mogleg å tala om fridom» – Fyrst då vil eit verkeleg fullstendig demokrati ta til å visna bort, som fylgje av den enkle røyndommen at når folk har vorti fri frå kapitalistisk slaveri, frå den uhorveleg mengda redsler, villskap, vanvit og vondskap som fylgjer den kapitalistiske utbyttinga, då vil dei etter kvart verta vane med å halda seg til dei grunnleggjande omgangsreglane i samfunnet som har vorte kjende i hundreår og tekne opp at i tusenår i alle regelverk for skikk og bruk. Dei vil verta vane med å halda seg til dei utan maktbruk, utan tvang, utan underordning, utan det særskilte apparatet for tvangsbruk som vert kalla staten.

Uttrykket «Staten visner bort» er særs godt vald, for det peikar både mot at prosessen går smått om senn, og at han går fram av seg sjølv …

(Frå Lenin: Staten og revolusjonen, side 109, Oktober forlag.)

Frå AKP sine program

AKP har handsama dei parlamentariske organa og politikken andsynes dei, ulikt i programma sine frå 1973 og fram til idag. Her er nokre kutt frå fire av programma:

1973

Det parlamentariske systemet som finnes i Norge i dag er et system som i hovedsak er bygd opp på en slik måte at det hindrer det arbeidende folket i å kunne delta i og ha innflytelse på det.

I den nåværende situasjonen deltar likevel kommunistene i valg til storting og kommunestyrer, dels for å benytte de begrensede muligheter til å støtte folkets kamp som finnes der, dels for å avsløre at de parlamentariske organene – særlig Stortinget – ikke kan fungere som noe annet enn en sandpåstrøingsmaskin overfor avgjørelser fattet i monopolkapitalens apparat.

(Utdrag punkt 17, Parlamentariske organer, side 77.)

1976

Dei parlamentariske organa, storting og kommunestyra, har ingen verkeleg makt. Dei er sette til å strø sand på dei avgjerdene kapitalen eller staten tek. Men av di dei er folkevalde og folk har illusjonar om dei, er dei ein viktig lekk i det borgarlege diktaturet – for borgarskapet. Desse organa kan berre nyttast som talarstolar om kommunister vert valde inn i dei. Partiet må aldri gje folk illusjonar om at dei kan oppnå noko gjennom desse borgarlege klasseundertrykkingsorgana.

(Siste avsnitt av punkt 13.)

1984

2.2.5. Parlamentsval kan ikkje føre til sosialisme.

Dersom eit fleirtal røystar for sosialisme ved val, så avskaffar herskarane parlamentet og undertrykkjer fleirtalet med vald. Derfor kan sosialismen aldri sigra så lenge arbeidarklassen trur at «den fredelege og parlamentariske vegen» kan føre til sosialisme.

(Sjå og punkt 4.5.6 på side 43.)

1990

Klassekamp og folkelig organisering må samtidig forbindes med kampen om innflytelse i folkevalgte organer. Valg og representasjon i kommunestyrer, fylkesting og Storting må brukes for å fremme sosiale, økonomiske og politiske krav, øke kunnskapene om offentlig styring og samtidig synliggjøre hvor udugelig det kapitalistiske systemet er når det gjelder å ivareta folks rettigheter og velferd. Korrupsjon og kameraderi i det politiske systemet må avsløres. Folkevalgte organers makt og innflytelse må forsvares mot angrep fra kapital, statsbyråkrati og organisasjonseliter.

Parlamentariske valg er derfor en viktig gradmåler på den politiske strømningene i folket. Men den herskende klassen vil aldri akseptere at folket gjennom valg og parlamentariske vedtak truer kapitalismen eller innfører et sosialistisk samfunnssystem. Det finnes ingen parlamentarisk vei til sosialismen.»

(Dei siste avsnitta i punkt 5.1, side 16.)

---

Nei til EUs landsmøte vedtok: «Nei til EU går inn i en fase der folkets nei til EU-medlemskap skal trygges. Målet er å sikre et fortsatt flertall i folket mot norsk innmelding i EU, avsløre og stoppe alle forsøk på å omgå resultatet av folkeavstemminga ved tilpasninger og binding til EUs politikk. Folkets nei skal forsvares gjennom et bredt engasjement på grasrotnivå.»

Dette er et viktig vedtak. For det første viser det hvor langt diskusjonen innafor Nei til EU er kommet etter at rådet i januar sendte ut fire forskjellige modeller for framtidig jobbing i organisasjonen. For det andre viser det styrken i motstanden. Vi skal ikke bare avsløre alle forsøk på å omgå folkeavstemminga, vi skal stoppe dem. Dette er ingen liten oppgave. Det vil kreve at Nei til EU makter å alliere seg med store grupper utafor organisasjonen, slik som fagbevegelsen, politiske partier og folkelige organisasjoner.

Innafor Nei til EU uenighet om hvor sterkt vi skal kritisere regjeringas politikk, og hva vi skal kalle EU-tilpassing. Det er heller ikke enighet om hvorvidt vi skal stemple regjeringas linje for å utvide EØS-avtalen som EU-tilpassing. For det store flertallet av medlemmene i Nei til EU er det ikke vanskelig å se at den politikken regjeringa fører står i sterk kontrast til resultatet av folkeavstemminga. Folket sa ikke nei for at regjeringa i neste omgang skal styre oss i samsvar med Maastricht-traktatens målsettinger.

Når enkelte innafor Nei til EU har problemer med å se dette, henger det i stor grad sammen med det synet de har på det parlamentariske demokratiet. At vårt «folkestyre» kan brukes mot folkets interesser ser de, men så lenge storting og regjering er valgt på lovlig, demokratisk måte, later enkelte til å mene at det de gjør, ikke skal kritiseres. For Nei til EU vil dette være ei linje som ikke bare vil bryte med landsmøtevedtaket, men hindre organisasjonen i å bygge de alliansene som vil være nødvendige.

Regjeringas og stortingetsflertallets politikk må stemples som det det er. Vi må være villige til å slå fast at regjeringa ikke respekterer folkeavstemminga. Det eneste de ikke har gjort, er å melde Norge direkte inn i EU, det ville da også ha vært politisk umulig.

Nei til EU vedtok på sitt landsmøte å fortsette aktiviteten, fortsette arbeidet mot EØS og fortsette som medlemsorganisasjon. Dette var en stor seier for aktivistene i organisasjonen. Men vi som ønsker at Nei til EU skal fortsette som en organisasjon for aktivister, må ikke si oss fornøyd med det. I tida framover må vi kaste oss inn i den lokale jobbinga, stå på stand, være med og arrangere åpne møter og ikke minst – jobbe for at vi får så breie styrer som mulig på fylkes- og lokalplan. Uten at vi får aktive styrer som støtter opp om målsettinga til Nei til EU, vil det lokale arbeidet kunne falle sammen.

I kampen mot EØS framover, er det viktig at Nei til EU ikke bare går mot enkeltdirektiv, men blir den samlende organisasjonen for all motstand mot EØS. Det er den beste metoden for å avsløre og stoppe alle forsøk på å omgå resultatet av folkeavstemminga.

---

För en generation sedan citerades ordförande Mao också i Norge och Sverige som i Kina. Han sade att kvinnorna var halva himlen.

Om männen var förtryckta och fjättrade med feodalismens rep, var kvinnorna bundna också av ett fjärde; patriarkalismens. Fast liksom förtryck föder motstand och fattigbönderna just genom förtrycket drevs att göra uppror, hade kvinnorna bland dem större makt och mer att säga till om i familjen än kvinnorna i de rikare klasserna då de av fattigdom tvangs till kroppsarbete.

Mao talade om kvinnornas kamp mot feodalism och patriarkalism. I den kampen befriade de sig också ideologiskt. Kvinnorna organiserade sig, de började räta på nacken så att de äkta männens auktoritet blev darrigare med varje dag. Han talade om tvångsäktenskap och nödvändigheten av frihet till äktenskap. Han hävdade att för verklig jämlikhet måste det bli möjligt för kvinnorna att arbeta i produktionen och att likalönsprincipen måste genomföras.

Nå, han sade mycket annat också. Det var inte bara ord. Det vet alla som reste i Kina de åren. Det nya Kina innebar också den nya äktenskapslagen som gjorde slut på de feodala och kvinnoförnedrande köpäktenskapen och enbart erkände äktenskap mellan vuxna personer av fri vilja. Att genomföra den över hela Kina, innebar en väldig politisk kamp för kvinnors människovärde. Det nya Kina gjorde även slut på prostitution och knarkhandel och befriade även de prostituerade och knarkande kvinnorna till ett människovärdigt liv. I grundlag, lag och förordning infördes lika rättigheter för kvinnor som för män; likalönsprincipen fastställdes.

Och, vilket var helt avgörande, under kulturrevolutionen när det var stor oro under himlen och då också de mest undertryckta rätade på nacken och gjorde uppror, då erövrade den stora majoriteten kvinnor i Kina – landsbygdens kvinnor – sin verkliga möjlighet till självständighet. De arbetande betalades enligt arbetspoäng. Var och en skulle själv ta emot sin del av kollektivets inkomst som gick till individuell konsumtion. Det skulle inte längre vara familjens överhuvud, den gamle mannen, patriarken, som skulle ta allas andel. Det var princip. Förverkligandet innebar kamp i varje brigad.

Det var svårt för den överväldigande majoriteten kvinnor i Kina. Tungt arbete, tungt på fälten, tungt i hemmet, fortfarande stod striden mot patriarkaliska föreställningar. Men livet hade blivit bättre. Det ljusnade. Men det var då det.

Nu är tiden en annan och det skall bli internationell kvinnokonferens i Beijing. Den blir nog nyttig för många kvinnor i Kina och världen över. För journalister och diplomater. För alla andra traktamentsbehöriga; delegater, portföljbärerskor och konferenskvinnor. För telekommunikationsföretag, pappersleverantörer och kontorsvarufabrikanter. För flygbolag och hotell – alla hotell i Beijing är sedan länge fullbokade – och för såväl de nya barerna som boutiquerna. Ty ämbetskvinnor både shoppar och tar drinkar. Hade det varit en mansdominerad internationell konferens, en för världshandel eller en för fred; en för miljö, för regnskogar eller annat ädelt, en bokmässa eller konstmässa av format, då hade den dessutom precis så som vi under decennier sett på andra håll inneburit ännu ett nytt uppsving för en det nyaste Kinas tillväxtindustri – sexindustrin. Men nu är de ju kvinnor själva, de som kommer till Beijing.

Dock det är hur som haver ett stort jippo, ett turistindustrievenemang. Myndigheterna har också storsint lovat FN:s juridiska avdelning att se genom fingrarna med de inresande valutaspenderande kvinnorna som de såg genom fingrarna med de inresande tävlande och deras supporters vid de asiatiska spelen.

Delegater och andra deltagare kommer inte att testas för HIV-smitta vid inresan. Heller inte utfrågas om beteenden; sexuella eller andra. Fast kärleken till de möjligtvis avvikande är inte stor. Men det är inte något nytt, så har Mittens rike behållit sin stabilitet genom årtusenden och den bristen på förståelse är Kina inte ensamt om. Inte heller är Kina ensamt om att finna de politiskt avvikande så störande för staten att de skulle bli icke acceptabla inresande om det inte vore så att de stora affärsintressena talar för att de skall släppas in. In kommer nog alla de organiserade kvinnogrupperna, taiwanesiska som tibetanska och lesbiska.

För säkerhets skull placeras i vart fall de icke officiella kvinnorna fyrtio kilometer bort från Beijing. Sådana har vanligtvis inte så mycket pengar med sig att de blir lönsamma som gäster heller.

Därmed är det också sagt att vi till skillnad från de flesta som skriver och talar inför offentligheten, inte finner dessa stora konferenser viktiga eller intressanta annat än för de närmast inblandade. Deras dokument är lögn. Det är bara att jämföra vad regeringarnas portföljbärare högtidligen undertecknar med den politik som de verkligen genomför.

Men frågan om kvinnornas situation i Kina som i världen som helhet är viktig för oss alla. Den är viktig ty den är ingen kvinnofråga. Den är en klassfråga. Inser man det, då ser man också tydligt vad det är för slags kvinnojippo detta i Beijing. Det är inte bara ett som tjänar deltagarnas privata intresse, det tjänar till att halla den stora massan av kvinnor nere i skiten genom att ge en elit bland dem möjlighet att trampa sig uppåt på deras ryggar. Det ger dem möjlighet att tala högstämt under det de trampar. Munväder! Revolutionärt munväder till och med.

Kina är ett negativt exempel

Kina är fortfarande ett land i tredje världen, men den ekonomiska utvecklingen går rasande fort. Det har den gjort i fyrtiofem år. Om några år passerar Kina Förenta staterna i bruttoproduktion. Om nödvändigheten av tillväxt i ekonomin rådde ingen strid. Där var alla överens. Men om hur denna tillväxt skulle organiseras, stred man. Det kallades tvålinjestrid. Den fördes ofta under märkliga slagord. I länder som Norge och Sverige trodde många att det rörde sig om ord. De borgerliga tidningarna gjorde sig lustiga:

– Krossa Sveriges Kinas Kruschov som går den kapitalistiska vägen!

Men inte var det ord inte. Den politik som styrt Kinas utveckling ändrades för femton år sedan. Den grupp, de ledande politiska personer vilka Mao Zedong kallat kapitalistfarare, segrade och Mao Zedongs politik övergavs.

Nu syns tydligt att de märkliga slagorden alls inte var tomma ord. Uttrycket kapitalistfarare var korrekt. En ny bourgeoisie hade utvecklats inom partiet. Det hade varit hård klasskamp som kulminerade under kulturrevolutionen. Den nya bourgeoisien lierade sig med den gamla från KMT:s tid och segrade. En härskande klass som tagit politisk makt, kunde vrida Kinas utveckling över på den kapitalistiska linjen. Den stora massan förlorade.

Till de segrande hörde de kvinnor vilka kunde stiga i karriären. Till de förlorande hörde landsbygdens fattiga kvinnor, kvinnorna i industrin, kvinnorna som kom att tillhöra de utslagna och jordlösa flytande folket. Och … de kvinnor vilka drevs in i den återupprättade sexindustrin, de som tvingades ut i prostitution.

Det finns ju inga kvinnor i allmänhet. Det finns bara kvinnor i synnerliga klasser. Fattigbondkvinnan i Liu Lin eller Tornedalen och den nya klassens miljonärska i Beijing eller kvinnliga ägare till Johnsonkoncernen i Sverige har ingenting gemensamt annat än det animala att de är primater av kvinnokön. Som människor – människan är som Aristoteles påpekade i sin egenskap av människa ett politiskt, samhälleligt djur – har de ingenting gemensamt.

Nå, kampen är inte avgjord. Klasskampen vilar inte. Förtryck föder motstand och i kaptialistfararnas Kina pågår en rasande klasskamp.

Nyss skrev vi från Shenzhen där kapitalistfararna sägs fira sin triumf och den sammanfattningen haller:

Nyss brann det igen i Shenzhen. Den här gangen var det en trevånings leksaksfabrik som brann. Den arbetade för världsmarknaden. Där brändes 81 arbetare ihjäl. 79 av de innestängda var kvinnor. De skrek inför döden. Men ut kom de inte. Utgångarna var blockerade. För profitens skull. Det är förtjänstfullt att bli rik.

Det var varken den första branden eller den sista. Hongkongs sweatshops har flyttat över gränsen in i Folkrepubliken. Där är arbetarskyddet inte längre så störande för profiten. Det marknadsekonomiska välståndet har sitt pris. I Beijing meddelar den statliga statistiken enligt China Daily att 11.600 arbetare redan dödats i industrin de första åtta månaderna 1993. Planen har övertäffats, skulle byråkraten tycka, ty siffran är 112,9 procent i jämförelse med samma tid året innan.

Kvinnornas dagblad berättar om fabriker omgivna av elektriska stängsel. Byggnader med låsta portar där arbeterskorna är förbjudna att tala med varandra och nu befinner sig i strid för att slippa klä av sig nakna för vakternas närgångna kroppsvisiteringar.

Nu reagerar också alltfler bland partiets vanliga kadrer. De flesta är ju inte som den ledningens korrupta jeunesse dorée, vilken inte ens låtsas vara kommunister längre utan öppet börjat växa ihop med såväl internationellt storkapital som kriminella triader.

– Att de utländska investerarna lockas till Kina på grund av den omfattande och billiga arbetskraften innebär inte att de kan håna lönearbetarnas rättigheter, deras sociala erövringar och att deras säkerhet i fabrikerna inte skall tillförsäkras.

Här i den framgårigsrika provinsen Guangdong – som Deng Xiaoping framhåller som mönsterbildande – har de officiella fackföreningarna undersökt förhållandena på tjugo utländska företag i tio städer och tre ekonomiska zoner.

90 procent av de utländska företagen bryter mot bestämmelserna på arbetsmarknaden. 28 procent av arbetarna rapporterar att deras företag «inte har vidtagit någon säkerhetsåtgärd och heller inte inrättat något räddningssystem vid eldsvåda». Därtill kommer enligt rapporten att 61 procent av arbetarna tvingas arbeta mer än 6 dagar i veckan. 34,7 procent av arbetarna tvingas till övertid. Därav erhåller 20 procent ingen extra ersättning. Mer än hälften av de kvinnliga arbetarna erhåller inte de mödrabidrag de är berättigade till.

Direktörerna mutar polis och sjukhus för att olycksfall i arbetet skall protokollföras som trafikolyckor eller helt försvinna ur papperen.

Företagen änställer inte de friställda yrkesarbetare som i de statliga industrierna haft sin risskål av järn och som kände till de rättigheter arbetarna i Kina tillkämpat sig. De investerande företagen utnyttjar det flytande folket, liumin. De som blivit överflödiga ute på landsbygden och som söker sig till städerna. De som saknar hemortsrätt. En tredjedel vet inte om deras kontrakt är juridiskt giltiga, ytterligare en tredjedel har inga kontrakt.

• Om myndigheterna inte ser till att arbetarskyddslagstiftningen respekteras kommer de oundvikliga nya katastroferna att utlösa en social kris.
• På arbetsmarknaden har konflikter och strejker tilltagit under senare år, särskilt i kustområdet.
• Tiotusentals gruvarbetare i nordost gick i strejk för att lönerna inte betalades i tid.
• I den allmänna sektorn var det 25.000 konflikter, stora och små, under 1993.

Klasskamp alltså. Daglig och stundlig. Utanför Nankai-universitetet i Tianjin där jag hedrades, stod kampen om dassen. Direktörerna och de höga cheferna hade sina tvättrum och propra toaletter. För de tusen arbeterskorna däremot fanns bara ett enda lortigt skithus. Reglementet tillät var arbeterska högst tre besök per arbetsdag. Basarna övervakade att dessa inte varade mer än de tillåtna fem minuterna.

Förtryck föder motstånd!

De vidriga förhållandena vid många av de nya industrierna och direktörernas – de må sedan kalla sig kommunister eller ej – hänsynslösa metoder tvingar även den fogligaste bondkvinna, tidigare fängslad vid kangen, den murade britsen, till solidarisk kamp för människovärde, för arbetarskydd och löner. I denna kamp för sina intressen förvandlas även det om sina rättigheter omedvetna flytande folket till medveten arbetarklass.

De nya väldiga sociala klyftorna i Kina är skadliga för folket. De är skriande och motbjudande. Bönder som i enlighet med sina kontrakt är skyldiga att leverera till staten, betalas för detta med värdelösa skuldsedlar, papperslappar. Ämbetsmännen har spekulerat bort statens pengar för egen vinning. Detta har runt om i Kina redan fört till demonstrationer och våldsamheter. Sådana gnistor har gang efter annan tänt förtärande bonderevolutioner i Kinas historia.

Hatet mot korruptionen och mot de nya förgyllda profitörernas livsstil med prostitution och spelhålor är så utbrett att det börjar bli en samhällelig kraft. Den allt bittrare klasskampen i Kina kan inte trollas bort.

Hur den utvecklas, vilka former den kommer att ta, om partiet kan rensas från sitt korrupta skikt i toppen och sin jeunesse dorée, resa sig ur det marknadsekonomiska träsket, alltså kan återta sin färg och klasskaraktär och åter bli den kraft som innerst inne leder denna kamp framåt, det vet ingen.

Kampen är oundviklig

Tag utbildning: 1980 hade Kinas folk lyckats upprätta ett utbildningssystem som ännu inte omfattade hela befolkningen, men som började ge också fattigbondeflickor möjlighet till högre studier. 1990 talar också Kinas delegater på Världskongressen för utbildning at alla.

Och nu? Grundutbildningen utvidgas. Men det pågår en intensiv politisk kamp – en klasskamp – om hur den skall utvecklas. Den grupp som för tillfället behärskar staten, driver i eget intresse en tydlig politik. Det behövs ju viss läskunnighet också i underklassen för att marknadsekonomien skall fungera. Men de särskolor, de privata skolor för eliten som Mao bekämpade, har nu institutionaliserats. Skolorna för folket har dåliga lokaler, underbetalda lärare, bristfällig undervisning och ger eleverna dåliga meriter. Privatskolorna däremot har de bästa lärarna, den bästa materialen och ger de bästa meriterna. De är dock privilegium för eliten, de tar terminsavgifter som omöjliggör för arbetarklass och fattigbönder – för att inte tala om det flytande folket – att sända sina barn dit.

Och vad om något underklassens barn – en begåvad flicka från en fattig by för att ta ett extremt exempel – i alla fall skulle nå fram till universitetsutbildning? Den nya härskande klassen har funnit på råd. Statliga utbildningsrådet beslöt år 1994 att terminsavgifter skulle införas i Kinas 37 ledande universitet.

Nu tar Beijings universitet 1.000 yuan i årsavgift. Tianjin universitet (som gav mig doktorstiteln) tar 1.200 till 1.500 yuan, Fuclan universitetet i Shanghai tar 1.800, Sydkinas universitet för teknik och vetenskap i Guangzhou tar 2.000 till 3.000 yuan. Därtill kommer c. 2.500 yuan i utgifter för studiematerial och uppehälle. En universitetsstudent, manlig eller kvinnlig, måste alltså minst betala mellan 3.500 och 5.500 yuan om året för sin utbildning. Men den genomsnittliga årsinkomsten bland stadsbefolkningens anställda är 2.800 yuan. Ute i fattigbyarna i inlandet ligger den ofta nere i 200 till 300 yuan.

Utbildningen är ett klassprivilegium i det nyaste Kina! Packets barn skall inte göra sig breda. De skall inte kunna komma sig upp och bli som en av oss utan vidare!

Visst kan lämpliga underklass-studenter tigga sig till pengar av välgörare inom och utom landet. Giv av ert överflöd åt en fattig studenska en slant, nådig herre! Men oppositionella göre sig inte besvär. Åt bråkiga studenter ger ingen välgörenhetsinrättning allmosor.

Terminsavgifter är bra för att se till att rätt folks barn får höga poster. Fast ingen överklass tycker om att lägga ut pengar. Dock åt den som har, skall mer vara givet! Var universitetsstuderande kostar i genomsnitt 10.000 yuan per år. För att den nya härskande klassen inte skall behöva betala hela studiekostnaderna för sina barn, skjuter staten till mellanskillnaden. Och det geniala i detta system är att det är den fattiga, utsugna och från studierna utspärrade underklassen som får bekosta överklassens studier!

Hälsovård

Eller tag hälsovården. En gång byggdes under kulturrevolutionen upp ett allmänt hälsovårdssystem i Kina som var ett föredöme för tredje världen – och inte bara den. Mao Zedong menade att folkets hälsobehov var viktigare än elitens. Läkare skickades ut till avlägsna landsändar. Kina nådde storartade resultat. Den genomsnittliga levnadsåldern steg. När Mao Zedongs politik kunde börja genomföras år 1950 låg den för män som för kvinnor i Kina på 32 år. Efter trettio år hade Mao Zedongs strid för en folkets hälsovård år 1981 lett till att den nått 69,4 år för kvinnor och 66 år för män. I städerna hade kvinnorna nätt 73 års genomsnittlig livslängd – att jämföra med 74 år i de «utvecklade länderna». Också barnadödligheten minskade drastiskt.

Också om detta pågår kamp. Men de folkliga och demokratiska krafterna ute i provinserna har lidit nederlag. Nu har genom centrala beslut systemet lagts om. Mao Zedongs politik har vänts ut och in. Samtidigt som också Kinas representanter högtidligen undertecknade de internationella paraddokumenten om hur barnadödligheten skulle minskas och sjukvården förbättras, gjordes sjukvården marknadsanpassad.

Den kooperativa sjukvården har avskaffats. Kina håller på att bli världsledande – i att direkt finansiera sjukvård med patientavgifter.

Lennart Bogg vid Karolinska Institutet som 1984 till 1988 arbetade för Unicef i Beijing, har påpekat att barnadödligheten åter stiger. Den har nått strax över 40 per tusen födda från att ha varit cirka 35 per tusen födda när den nya politiken infördes och Världsbanken noterar att ökningen av tuberkulos och schistosomiasis kan förknippas med den ökande avgiftsfinansieringen.

Kvinnofråga? Ja, det är kvinnor som drabbas än mer än män. Men det är en klassfråga. Det är underklassen – och då i synnerhet dess kvinnor – som drabbas och det är överklassen – även dess kvinnor – som drar nytta av möjligheten att köpa sig hälsa för pengar.

Det långsiktiga familjeplaneringsarbetet där tonvikten lades vid frågan om kvinnors hälsa, respekten för kvinnors integritet och som drevs med propaganda, undervisning och som möjliggjordes av en politik som åt envar – också de barnlösa – garanterade trygghet under sjukdom och ålderdom och – vilket inte är oviktigt – en hedersam begravning, har ersatts av en kommandopolitik. Gun Kessle har redovisat både hur det var, de svårigheter och de framsteg som nåddes genom Mao Zedongs «Tjäna folket-politik» inom familjeplaneringen som hur systemet lades om i «Kvinnoliv i kinesisk by».

Nu när den kollektiva ekonomien krossats och det nya privatägandet återupprättat den patriarkala familjen, slår det påbjudna ettbarnssystemet dubbelt mot kvinnorna. Den friare och mänskligare familj som höll på att formas med Mao Zedongs politik, perverteras och förnedras. Kvinnor behövs nu som i gamla tider i byarna för att arbeta och för att föda söner. Ty pojkar behövs för armstyrkans skull i familjeekonomien; flickor är dessutom en långsiktig ekonomisk belastning då de gifts in i andra familier och den nytta de gör, kommer andra familjeekonomier till godo. Pojkar behövs också enligt gamla feodalt-­patriarkaliska föreställningar för att föra familien vidare. Den kvinna som föder flickor blir därmed ekonomiskt skadlig för familjen och alltså en föraktlig och oduglig varelse. Inte undra på att kvinnor i fattigbyarna på landet söker göra sig av med – lämna bort eller blott lämna – de ovälkomna flickorna liksom de handikappade barnen.

Flerbarnsfamiljer bör enligt den påbjudna politiken sterilisera sig. I Liu Lin var det blott ett par män som låtit sterilisera sig; men manga kvinnor. Enligt den allmänna statistiken är det dubbelt så många kvinnor som män vilka steriliseras. Sterilisering kan i och för sig vara en förnuftig åtgärd för familjer som anser sig ha tillräckligt med barn. Men nu i den nya ekonomiska situationen når sterilisering blir en uppifrån rekommenderad åtgärd för flerbarnsfamiljer, visar det sig att det i praktiken inte blir män som steriliseras – en enkel åtgärd – utan kvinnor – en operation. Så förvandlas patriarkaliska ideer nu med den nya ekonomiska politiken till fysiskt lidande för kvinnor.

Om familjerna i fattigbyarna drabbas av tvångsaborter och steriliseringskampanjer, då perverteras på annat sätt den nya medelklassen. Yangzi Wanbao kunde den 13 februari 1995 meddela att alltfler familjer väljer barnlöshet; det går inte att förena karriär och barn. I Beijing hade var femte av de familier vilka enligt statistiken klassades som välutbildade år 1991, valt ständig barnlöshet. Antalet sådana familjer ökar år från år. Veckan efter kunde samma tidning rapportera att i Shanghai återgick alltfler kvinnor till köket. I de höglönefamiljer som valt att ha ett barn, väljer kvinnan – som ju är lägre avlönad, som tidningen påpekar, att stanna hemma, laga mat, städa, sköta kläder, vårda barnet och passa upp mannen för att denne högre avlönade make skall kunna göra bättre kartiär.

Den familjeplanering som nu kommenderas fram slår mot kvinnorna.

Men helt grundläggande för massan av Kinas kvinnor har varit att de när kollektiven krossades och jorden privatiserades åter antingen hamnade under patriarkatet och förlorade rätten till egen ekonomi och därmed basen för egenvärde eller slängdes ut på marknadens aldra lägsta nivå med familjen i övrigt som flytande folk; arbetskraft utan jord, hemort och arbete. Många sjönk ner i trasproletariat, tvangs till sexindustrin i de nya profitstäderna som prostituerade.

Ja, i Kina pågår en rasande klasskamp; en som återspeglas också högt uppe i parti och regering. Kapitalistfarare håller just nu hårt i maktens hävstänger men deras makt är osäker. Kina står inför en period av omfattande sociala och politiska strider ty det är så som vi skrev från Kina i fjol:

Klassernas kamp kan inte trollas bort eller administreras bort; förtryck skapar motstånd och det formar obönhörligen sitt medvetande och sina ledare. Ett vet vi; ingenting förblir och det som i dag är är i morgon upplöst och borta med vinden.

Endast genom denna klasskamp kan den stora massan av Kinas kvinnor befria sig ur det förtryck de nu utsätts för. Men i denna kamp blir sådant som kvinnokonferensen i bästa fall en skenhändelse; ett jippo där tillresande medelklassintellektuella från de imperialistiska staterna kan umgås idealt med företrädare för de nya eliterna i länder som Kina.

Också det skrev vi från Kina i fjol:

Att det dock inte blir de i Washington som Stockholm, Paris och London hyllade kinesiska intellektuella dissidenterna som kommer att spela större roll i de kommande omvälvningarna är jag övertygad om. Ty även de bästa bland dem, de patriotiska som inte är beredda att bli kompradorintellektuella, delar den svaghet som för hundra år sedan gjorde Kang Youwei och reformvännerna historiskt impotenta. De förmår inte annat än i ädel teori acceptera att det är massorna som formar historien. De delar sitt skikts traditionella övertygelse att det är de själva, de bildade som skall leda. (…)

Tanken på att folket och inte eliten är den drivande kraften i historien, är dem lika främmande som skrämmande. I den demokrati de hoppas på får den illitterate fattigbonden därmed inte ens samma värde som den högutbildade akademikern.

Nå, i det liknar de små motparter i Washington som Stockholm, Paris eller London.

Men värt att hålla i minnet är att liumin, det flytande folket, nu tvingas ta klassmedvetande även i Deng Xiaopings nya ekonomiska zoner som Shenzen; att facket tar intressekamp, att arbeterskorna i Tianjin vågar stå upp och offentligen slåss för sin rätt att gå på dass; att den sedan sexton år döde Mao Zedong blir alltmer aktuell.

– Det är rätt att göra uppror!

Nog kommer Kinas kvinnor att befria sig.

Gro Lindstad er leder i Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH)

---

Lesbiske jobber for å få med noe om lesbiskes situasjon og rolle i sluttdokumentet fra Kvinnekonferansen i Beijing i september. Motstand er stor blant annet fra religiøst funderte grupperinger, hvor Vatikanet er sentrale.

I september 1995 møtes kvinner fra hele verden til FNs 4. internasjonale kvinnekonferanse, som denne gang holdes i Beijing. For første gang vil Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) være representert, sammen med lesbiske fra andre deler av verden. Vi vil være der for å sette lesbiske og rett til egen seksualitet på dagsorden.

Forberedelsene til denne konferansen har vist seg å by på mange utfordringer og ennå flere vanskeligheter.

Nasjonalt har LLH sittet som medlem av UDs kontaktforum for kvinneorganisasjonene i Norge, og har på den måten fått tilgang til informasjon og dokumenter i forberedelsesprosessen. Barne- og familiedepartementet (BFD) har ansvar for produksjon av en nasjonal rapport fra Norge til konferansen i Beijing. Rapporten ble sendt på høring til omlag 40 kvinneorganisasjoner og frivillige organisasjoner. Kommentarene ble ikke tatt inn i selve rapporten fra Norge, men sendt direkte til FNs kvinnesekretariat og kan ellers spesialbestilles fra BFD.

Fra LLH sin side blir dette sett på som en svakhet, fordi man da bidrar til at lesbiskes liv i Norge fremdeles usynliggjøres. Fra LLH sin side ble det skrevet et eget bidrag om lesbiskes liv i Norge. Den offisielle rapporten inneholder kun en kort kommentar om at Norge har fått partnerskapslov, og at vi fikk lovfestet vern mot diskriminering i 1981.

Den 50 siders rapporten nevner ellers blant annet likestilling, utdanning, sysselsetting, helse, seksualisert vold, kvinner i kultur, media, idrett, kirke, ungdomsarbeid og innvandrerkvinner. Vedleggene fra de frivillige organisasjonene inneholder kritiske kommentarer og standpunkter som, ved å ikke tas med usynliggjøres for de aller fleste. Kun de som særbestiller vil se mangfoldet.

LLH har ved henvendelse direkte til statsråd Grete Berget bedt om å få være del av Norges offisielle delegasjon til selve konferansen. Dette både for å synliggjøre lesbiske, samt at det vil stadfeste norske myndigheters vilje til å synliggjøre utad den politikk man i de siste år har ført med positive holdninger til lesbiske og homofile også fra myndighetenes side. For lesbiske globalt vil dette være viktig som et signal til andre land som fremdeles fører en undertrykkende politikk. I mange land i verden er vi vitne til forfølgelse, overgrep, tortur og mord. Norge er fremdeles et av fåtall land med positiv lovgivning, mens mange andre land nekter for lesbiskes eksistens.

Internasjonalt har forberedelsene til Forum (den alternative kvinnekonferansen) og selve konferansen vært preget av turbulens, med stor uenighet om hva konferansen skal diskutere og konkludere med. Forslaget til sluttdokument er pr. i dag på ca. 140 sider, med 40 % av det i klammer. Det vil si at det fremdeles er 40 % av dokumentet det ikke er enighet om. Uenigheten og diskusjonene har gått så langt at man til og med har satt betegnelsen «gender» (sosialt kjønn) i klamme, og diskuterer om det i det hele tatt skal brukes.

Lesbiske har jobbet hardt for å få inkludert noe om lesbiskes situasjon og rolle i sluttdokumentet, og møter stor motstand fra religiøst funderte grupperinger, hvor også Vatikanet spiller en stor rolle. LLH jobber i forkant av konferansen sammen med andre organisasjoner globalt for å få FNs medlemsstater til å anerkjenne retten til å bestemme over egen seksuell identitet og retten til kontroll over egen kropp, særlig ved inngåelse av intime forhold. Vi ønsker også anerkjennelse for retten til å velge om, når og med hvem man ønsker å få og oppdra barn.

Det å ha en så stor konferanse i Kina er stor prestisje for kinesiske myndigheter. Kineserne har til nå gjort alt mulig for å fjerne alt som kan se ut som kritikk. Det ryktes at organisasjonskomiteen i Kina vil forby rundt 500 ikke-statlige organisasjoner (NGOs) fra å delta på konferansen. Det vil i så fall være aktivister som støtter abort, har uvelkomne syn på Tibets uavhengighet, homoseksualitet, menneskerettigheter og Taiwan. Akkrediteringene til konferansen er når dette skrives, ennå ikke kommet.

I tillegg har kinesiske myndigheter flyttet Forum ut av selve Beijing til Hoairou, nær den kinesiske mur. Det betyr minimal kontakt mellom deltakerne på Forum og den offisielle konferansen. Presset på FN og kinesiske myndigheter er trappet opp betraktelig for å få Forum flyttet tilbake til selve Beijing.

Et av de andre temaene som skal diskuteres i Beijing er helse, og herunder hiv og aids. Inntil nylig ville kinesiske myndigheter nekte personer med hiv/aids adgang til Kina, fordi man i Kina har en lov som forbyr slik adgang. Etter stort press fra grupper i mange land gjorde kinesiske myndigheter helomvending og sa at det hele tiden hadde vært meningen å gi dispensasjon under konferansen og at alt annet stammet fra rykter i media. Tro det den som vil!

Kinesiske myndigheter har også hevet prisene på overnatting i Beijing i hele august og september til det mangedobbelte, og hvis man ikke får gjort noe med dette vil det særlig ramme kvinners deltagelse fra land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Mange vil rett og slett ikke ha økonomisk mulighet til å delta på konferansen.

Det blir nå interessant å følge forberedelsene de siste måneder før det hele braker løs, for å se om det blir en konferanse med innhold eller en ren parodi.