av Birger Thurn-Paulsen

Arnstein Hølmebakk har skrevet boka Den siste formannen. Det er Norsk Kommuneforbunds historie på en ny måte. Dette mangfoldige forbundet har altså bestilt en ny bok om seg selv. Den beskriver livet og kampene i fagbevegelsen, med forankring i personene.

Boka er skrevet på oppdrag fra Norsk Kommuneforbund (NKF). Dette er ikke Kommuneforbundets historie, i den forstand. Kommuneforbundets historie foreligger i to bind fra før, skrevet av faghistorikere. Så hvorfor en ny historiebok nå?

Røde Fane har snakket med Arnstein Hølmebakk om hvorfor, om meningen og målsettingen med boka. Og, vi har sett nærmere på boka, om den svarer til forventninger og målsettinger.

«Det er ikke så godt å si helt presist hvorfor de ville ha en ny historiebok,» forteller Hølmebakk. De eksisterende bøkene er riktignok lite kjent og lest, men forbundet ga uttrykk for at de ønsket seg en annerledes historiebok, blant annet med fokus på veteranene. På den andre siden er det ikke noe massespredningsperspektiv på dette opplaget heller. Den er trykket i et opplag på 4.000.

– Hvordan gikk du fram for å få til en annerledes historiebok?

«Jeg visste ikke helt retninga da jeg begynte,» sier han. «Boka har fått en klar Oslo-vinkel, men jeg startet utenfor Oslo, med å intervjue folk. Jeg samlet rundt 60 intervjuer, mange fra Nord-Norge, og ellers gjennom forbundskontorene. Etter hvert kom jeg til å snakke mye med, og samarbeide mye, med Arne Born. Han var formann i NKF fra 1966 til 1982, og er den eneste gjenlevende av tidligere formenn. Hans historie og vei mot lederskap var på mange måter uvanlig innafor fagbevegelsen. Det ble interessant å følge. Tittelen på boka kom også gjennom samarbeidet med Born. Han var bokstavelig talt den siste formannen. Forbundet fikk kvinnelig leder i perioden etter ham, og fra da av het det nettopp leder, og ikke formann.»

– Du reiste rundt og samlet intervjuer, men boka har en helt klar Oslo-vinkel.

«Intervjuene ble et veldig viktig grunnlagsmateriale, men det ble klart at i den perioden jeg skriver om, måtte du nesten komme fra Oslo for å være valgbar til ledende verv. Samarbeidet med Born bidro også til å peke ut veien. I noen grad er det blitt Borns biografi. Utover det, kom jeg kom fram til tre rettesnorer for boka. Jeg ville vise kampene innad, kampene mot motparten og kampen mot fascismen. Hovedarenaen for disse kampene var også Oslo, særlig i den perioden denne boka beskriver.

En av kampene innad, og i fagbevegelsen, var spørsmålet om arbeiderprofilen og tjenestemennene. NKF ble skilt ut fra samleforbundet Arbeidsmandsforbundet og stiftet i 1920. I starten het det Kommunearbeiderforbundet. Forbundet var da, og opp gjennom historien, et samleforbund for ufaglærte. Den første utvidelsen skjedde ved at sporveisfolkene kom med, men ikke uten kamp og diskusjon. I 1923 skiftet det navn til Norsk Kommuneforbund, etter sammenslåing med Kommunale Tjenestemenns Landsforbund, og skrittvis ble det et forbund for arbeidere og tjenestemenn i kommunesektoren. Men dette var det altså kamp om. Forøvrig var forbundet tidlig opptatt av å utvikle opplysningsarbeidet gjennom studier, kurs. Det har sikkert sin bakgrunn i at det nettopp har vært et samleforbund for ufaglærte. En av de seinere formennene, Thorbjørn Henriksen, var arkitekten bak det som ble AOF. Det ble etter hvert også et samleforbund for mange forskjellige lag, fra reingjørere til rådmenn. Samtidig har NKF alltid hatt et nært forhold til DNA, og mange ledere på forskjellige nivåer har hatt verv i by- og kommunestyrer. Slik har de også utviklet en lang tradisjon med å møte seg sjøl i døra. Et nokså spesielt eksempel på dette er at frisørene kom til å bli innlemmet i NKF. Rart nok i seg sjøl, men enda mer spesielt ble det fordi forbundet eide en frisørbedrift, AS Frisør. Det ble altså både arbeidsgiver og fagforbund for de ansatte på samme område.

Forbundet var også sterkt preget av linjekampene i arbeiderbevegelsen, ikke minst de første åra. I noen år fra 1923 var det tre partier, DNA, Sosialdemokratene og NKP. Det var hard kamp mellom venstre- og høyrefløyen i Kommuneforbundet, som i fagbevegelsen ellers. Jeg ser det som viktig at fagbevegelsen ikke sprakk etter partimønsteret. Den første formannen, Gunnar Sethil, tilhørte nok høyrefløyen, men han hadde hjertet sitt først og fremst i fagbevegelsen, og var en av dem som bidro til å holde den samlet.»

– Den tredje rettesnoren, kampen mot fascismen, hva vil du si om den?

«Mitt håp er at historia kan gi lærdom i dag. Gjennom biter av Arne Borns historie, kommer boka blant annet inn på Fedrelandslaget. Det ble stiftet allerede i 1925, med nasjonale helteskikkelser som Fridtjof Nansen og Christian Michelsen i spissen. Det var en klart nasjonalistisk og antikommunistisk bevegelse. De studerte arbeiderbevegelsen for å knekke den. Anders Lange var sekretær der i mange år på trettitallet. Jeg vil si det sånn at Fedrelandslaget er den historiske spira til Fremskrittspartiet.

Selv om det var brådne kar der, som ellers, kan vi si at NKF, og de kommunale tjenestemennene besto prøven under den tyske okkupasjonen. Forbundet satte i gang en omfattende konferanse- og diskusjonsbevegelse i 1940 som opplagt var viktig. Forøvrig tilhørte både den yngste og den eldste, blant de norske frivillige til Spania, NKF. Artig nok, var Willy Davidsen, faren til den nåværende lederen i Forbundet, en av dem.

Ellers er det viktig at fagbevegelsen som helhet, gjennom LO, gikk inn for boikott av 1936-olympiaden. De politiske skillelinjene fantes den gang også innafor idretten. 34 norske idrettsutøvere fra Arbeidernes Idrettsforbund deltok i Spartaskiaden i Spania, som var et internasjonalt mottrekk, et mot-OL, med anti-fascistisk profil. Omtrent samtidig satte de spanske fascistene inn sin offensiv.»

En anbefaling

Boka er absolutt blitt en annerledes historiebok fra fagbevegelsen, men særlig, selvfølgelig, om Norsk Kommuneforbund, dets historie og forhistorie. Det ble altså dannet etter utskilling fra Arbeidsmannsforbundet, het Norsk Kommunearbeiderforbund, men vokste, blant annet gjennom å ta opp i seg flere mindre forbund, til å bli det største og mest sammensatte forbundet i LO med 230.000 medlemmer. I disse dager står det, typisk nok, foran enda en sammenslåing, med Norsk Helse- og Sosialforbund.

Boka gir gode innblikk, slik Hølmebakk har ment, i kampene både innad og utad. Ikke nødvendigvis gjennom mye nytt faktastoff i forhold til det vi vet fra andre verker om fagbevegelse og arbeiderbevegelse, men altså annerledes og fengslende fordi den knytter historia til personer. Arne Borns brokete historie går som en slags rød tråd, og en tråd som går via en rekke områder og temaer, men boka følger også andre sentrale personer, og dels blir historia sett gjennom deres øyne. Dette gir ganske godt innblikk i de kampene som preget den partipolitiske arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen samtidig. 1926 er i så måte et svært interessant år. Da befant Norsk Kommuneforbund seg i den største og bitreste konflikten i forbundets historie. Omfattende lock-out og streik ble utløst av dyrtid og lønnsnedslag på kommunesektoren. Konflikten involverte i særlig grad Sporveiene. I Bergen stod fagopposisjonen og også NKP sterkt. Konflikten i Bergen ble spesielt bitter og endte, slik det står i forbundets beretning fra det året, med «et resultat som heldigvis fagorganisasjonen ikke har hatt så mange av». En ting var at kampen i Bergen var en slags prøveklut for borgerskapet, men desto verre var det at resten av forbundet og fagbevegelsen kan sies å ha latt Bergens-medlemmene i stikken, som et offer i de partipolitiske kampene om hegemoni. I Oslo måtte folk også tåle lønnsnedslag, men mindre enn det som førte til konflikten, og med færre sår enn kameratene i Bergen.

En ung, fremadstormende herre, ved navn Einar Gerhardsen, tilhørte den gangen venstrefløyen og fagopposisjonen. Konrad Nordahl, da kommunist og seinere LO-formann, var også aktiv på denne tida. Deres veier og karrierer er ikke utypiske. Vi følger dem fra radikal fortid til administrerende samfunnsstøtter – og Kråkerøy-tale. Selv om denne boka stopper litt før disse begivenhetene. Forøvrig blir det politiske fellesskapet og personfellesskapet mellom NKF og DNA godt illustrert. Til nå har tre DNA-formenn og fire statsministere kommet fra NKFs rekker.

Målt mot Arnstein Hølmebakks egne målsettinger kommer boka godt fra det å illustrere kampene innad og utad, og, ikke minst, sammenhengen mellom disse. Den er bygd opp slik at det blir både politisk og menneskelig interessant å følge personene.

Den har, som vi har vært inne på, en tydelig Oslo-vinkel. Sånn sett gir den også interessante biter av Oslos historie, igjen fordi den følger personers oppvekst og utvikling. Dette bindet beveger seg litt inn på femtitallet. Hølmebakk har ett bind til under arbeid, som del av oppdraget fra Kommuneforbundet. Det har arbeidstittelen I kvinne- og manns minne. Da får vi forbundets nyere historie, og ganske sikkert vil fokus flyttes fra de mannlige lederne fra Oslo.

I dag blir Kommuneforbundet angrepet fra høyre og beskyldt for å være bakstreversk, og for å være en bremsekloss i «moderniseringen» av offentlig sektor. Les historia. Det er et stort, detaljert, omfattende og rikt illustrert verk. Det bestilles hos Norsk Kommuneforbund.

av Ebba Wergeland

Vi står foran en revisjon av arbeidsmiljøloven. Hvis vi skal bremse det mange opplever som brutalisering av arbeidslivet, må vi forsvare arbeidervernet med samme styrke som sykelønna.

Colbjørnsen-utvalget fikk i oppgave av Bondevik-regjeringen å «legge premisser for en fremtidig gjennomgang av» arbeidsmiljøloven. Mandatet gjorde det klart at «fleksibilitet» måtte være et overordnet mål for en moderne arbeidervernlov. «Fleksibilitet» og «moderne» er ord med positive assosiasjoner – hvem vil være rigid og gammeldags?

I formålsparagrafen til dagens arbeidervernlov (Arbeidsmiljøloven) er vern av arbeidernes helse og velferd fortsatt en absolutt verdi, ikke noe samfunnet skal gjøre fordi det lønner seg, eller bare når det lønner seg. Men fordi det er riktig. Dette er et politisk standpunkt – et verdistandpunkt som har holdt mer enn hundre år. Hensikten med loven var å verne helse og velferd ved å sette grenser for arbeidsgivers styringsrett. Effektivitet og konkurranseevne måtte oppnås på andre måter enn ved stadig høyere krav til arbeiderens tilpasningsevne og innsats: for eksempel bedre kvalitet, større evne til teknologisk nyskaping eller lavere avkastning til eierne enn hos konkurrenten.

Colbjørnsen-utvalgets innstilling (NOU 1999:34) viser at det er skjedd en endring i det herskende synet på arbeidervern. Fra å være en verdi i seg selv, blir det beskrevet som en umoderne hemsko og en begrensing i «individets frihet». (Innskrenkning i individets frihet var forøvrig også partiet Høires hovedinnvending mot den første arbeidervernloven, for mer enn hundre år siden.)

Colbjørnsen-utvalget foreslo å justere loven slik at det oppnås «best mulige avveininger mellom arbeidstakernes, virksomhetenes og samfunnets interesser» (side 4). Slike avveininger skjer selvsagt i praksis. Men det er forskjell på å innse at helsehensyn i praksis blir satt til side av næringspolitikk i konkrete saker, og å lovfeste at arbeidstakernes helse skal avveies mot virksomhetenes interesser, og ikke lenger være selve formålet med loven.

Colbjørnsen-utvalget pekte ut tre hovedområder i arbeidervernlovgivingen som modne for revisjon: arbeidstidsbestemmelser, stillingsvern, og reguleringsmåter (lov, kollektive avtaler eller individuelle avtaler).

Mer nattarbeid

De foreslo en revisjon av arbeidstidsbestemmelsene, med utvidet adgang til overtid og lengre ordinær arbeidsdag. Flertallet (med arbeidsgiverrepresentantene) ville dessuten utvide adgangen til å avtale søn- og helligdagsarbeid, og endre definisjonen av nattarbeid. Flertallet foreslo også revisjon av stillingsvernet, og reglene om bruk av midlertidig tilsatte. De foreslo utvidet bruk av kollektive avtaler og individuelle avtaler som alternativ til lovregulering. Slike avtaler omtales i innstillingen som mer smidige, mer fleksible og mer demokratiske enn lover. De ville begrense lovvernet til det som var medisinsk nødvendig.

Colbjørnsen var lite original: arbeidstid, stillingsvern og overgang fra lov til avtaler har vært gjennomgangsmelodien for fleksibiliseringen i hele Europa. Men det er nettopp disse bestemmelsene som er viktigst for folkehelsa, mest «medisinsk nødvendig». Jobbtrygghet gjennom regler for ansettelsesforholdet er et grunnelement i arbeidervernlovgivingen. Jobbtrygghet med fast ansettelse er forutsetningen for at folk kan stille krav til arbeidsmiljøet. Bestemmelser som gir jobbtrygghet, som fastsetter normalarbeidsdagen og regulerer arbeidsbetingelser i lov framfor avtaler, er de «medisinsk» viktigste elementene i arbeidervernet, selv om det ikke står et ord om «helse, miljø og sikkerhet» i de aktuelle paragrafene.

Farvel til normalarbeidsdagen

Colbjørnsen utvalgets flertall lengtet tilbake til gamle dager, kanskje uten å vite det selv. Slagordet deres «nytt arbeidsliv – nytt millennium», burde heller lyde «antikvarisk arbeidsliv – nytt millennium». De ville si farvel til normalarbeidsdagen – de trodde på avtaler framfor lover – akkurat som Høire i 1885, mente de at arbeidernes valgfrihet ble større med individuelle avtaler enn med lov. De pekte for eksempel på at kvinnene vil trenge valgfrihet, fordi velferdsstaten ikke lenger kan hjelpe dem med omsorgen for eldre. Vi vil få behov for å kunne velge deltid, nattarbeid og midlertidig ansettelse for å få timeplanen til å gå opp. Er «større valgfrihet» en god beskrivelse av en slik framtid?

Fremskrittspartiet har faktisk programfestet flere av hovedpunktene i Colbjørnsen-utvalgets innstilling: for eksempel at lover og regler som regulerer arbeidsmarkedet må begrenses til det som er nødvendig av medisinske eller sikkerhetsmessige årsaker, at avtaler om arbeidstid baseres på frivillige forhandlinger mellom arbeidsgiverne og arbeidstagerne på de enkelte bedrifter, og at offentlige bestemmelser om overtid fjernes. Men i motsetning til Colbjørnsen-utvalget sier FrP i klartekst at de er markedsliberalister. Colbjørnsen-utvalget derimot, presenteres som et slags nøytralt ekspertutvalg, attpå til med tre pluss tre partsrepresentanter. Det var like fullt markedsliberalerne i utvalget som bestemte innholdet.

Mindre lovregulering av arbeidsbetingelsene, spesielt arbeidstidsbestemmelsene og oppsigelsesvernet, slik FrP og Colbjørnsen-utvalget foreslår, gir alltid arbeidsgiver større frihet til å disponere arbeidskraften og vil derfor alltid vil være et arbeidsgiverønske. Det vil også gi fordeler i konkurransen med arbeidsgivere som ikke har samme frihet.

Det som er gjennomført i en bedrift, vil andre arbeidsgivere bruke som pressmiddel der det i utgangspunktet ikke er flertall for slike ordninger. Med skjerpet konkurranse er det derfor bare blitt enda viktigere å lovfeste arbeidervernet framfor å overlate det til avtaler.

Et aktuelt eksempel er regjeringens forslag om utvidet «rett» til overtid. Overtida skal være frivillig, sies det. Men hvor «frivillig» blir overtida på din arbeidsplass hvis de ansatte hos konkurrenten har sagt ja til å jobbe døgnet rundt?

90-tallet: Skanser faller

Viktige skanser i arbeidervernlovgivingen falt i løpet av 90-tallet. I dag kan for eksempel et flertall på en arbeidsplass eller i en forening kreve «retten» til å bryte med normalarbeidsdagens grenser. Det passer kanskje godt for dem der og da. Men «retten» til å jobbe mer overtid og lengre dager stenger jobbene for alle dem som ikke kan det. Og for deg sjøl den dagen du får omsorgsansvar eller en helse som ikke lenger tillater at du tøyer strikken på den måten. Når de ansatte i en bedrift blir enige om ekstreme arbeidstider, fordi det passer de fleste av dem, så må konkurrenten følge etter – enten de vil eller ikke, enten de ansatte vil eller ikke. De som krever frihet til å jobbe så mye de lyster, raserer andres frihet til å slippe å jobbe like mye, de raserer arbeidervernet nasjonalt ved å avtale seg bort fra det lokalt. Det gjelder for konkurransen i privat sektor, og det gjelder når offentlig sektor blir såkalt konkurranseutsatt og skal matche privat sektor. Sykehjemmet som ansetter dem som vil ha frihet til å jobbe ubegrenset, vinner i konkurransen med dem som følger lov og helsehensyn.

Det er oppnevnt et nytt utvalg («Arbeidslivslov-utvalget») som i løpet av to år skal se på arbeidervernlovgivingen. De skal blant annet bygge på innstillingen fra Colbjørnsen-utvalget og fra Sandman-utvalget som så på måter å redusere sykmelding og uføretrygding. Utvalgets medlemmer er Ingeborg Moen Borgerud, leder, advokat Ellen Risøe, NHO, ass.dir. Siri Røine, KS, sekretær Trine Lise Sundnes, LO, advokat Inger Elisabeth Meyer, HSH, rådgiver Finn Berge Haaland, YS, utredningssjef Nina Sverdrup, Akademikerne, avd.dir. Odd Bøhagen, AAD, underdirektør Synnøve Nymo, Finansdept., ekspedisjonssjef Gundla Kvam, AAD, ekspedisjonssjef Toril Roscher-Nilsen, SHD, daglig leder Jan Henrik Nygård, avdelingssykepleier Jan Morten Andreassen, direktør Lars Wilhelmsen, Aetat, og direktør Ivar Leveraas, Arbeidstilsynet. Utvalgets mandat finner du her.

Colbjørnsen-utvalgets forslag ble avvist ganske kontant av mange forbund. Til slutt gikk også LO sentralt ut med kritikk, selv om LOs representant i utvalget (i likhet med de andre arbeidstakerorganisasjonene) hadde latt det meste passere. Men markedsliberalistisk tenkning står sterkt i de fleste politiske partiene. Det var Bondevik-regjeringen som ga utvalget i oppdrag å legge til rette for fleksibilisering av arbeidslivet, og det var Stoltenberg-regjeringen som ga det ny lovutvalget et mandat som legger til rette for å følge opp Colbjørnsen-utvalgets anbefalinger, selv om det ikke hele veien blir sagt i klartekst. Kritikken som kom mot Colbjørnsen-utvalgets innstilling fra fagbevegelsen har i høyden fått politiske myndigheter til å være litt mer forsiktige i ordbruken.

Det står alltid klasseinteresser bak

Vi lever i ei tid, da varselklokka må ringe hver gang vi hører ord som valgfrihet, moderne, fleksibel. Større valgfrihet for noen betyr alltid mindre valgfrihet for andre. Når Utviklingen, Markedet, Det Moderne Arbeidslivet eller Forbrukerne/Kundene krever, må vi alltid spørre om navn og adresse (og inntekt). Det står alltid mennesker og klasseinteresser bak de anonyme betegnelsene.

Da Colbjørnsen-utvalget la fram innstillingen om hva som burde revideres i arbeidervernloven, skrev NTL en høringsuttalelse som slutter slik:

«Målet med gjennomgangen (av arbeidervernloven, min anm.) må være å beskytte arbeidstakeren slik det framgår av arbeidsmiljølovens §1.1. NTL mener derfor at arbeidslivsutvalgets innstilling ikke er et hensiktsmessig utgangspunkt for arbeidet med en gjennomgang av reguleringene på arbeidslivets område.»

Tross denne og annen kritikk fra fagbevegelsen, står det i det nye mandatet at denne innstillingen, med FrP-programposter i rad og rekke, skal være en del av grunnlaget for lovrevisjonen. Det er grunn for fagbevegelsen, og for våre representanter i det nye utvalget, til å gjenta NTLs advarsel: Colbjørnsen-utvalgets innstilling kan ikke godtas som grunnlag for en ny lov, og henvisningen til den må ut av mandatet. Og fordi de neppe får utvalget med seg, må de fra første dag forberede seg på å være et opposisjonelt mindretall og komme ut med dissens, akkurat som fagbevegelsens representanter gjorde i Sandman-utvalget, der de gikk i mot flertallets forslag om å kutte i sykelønnsordningen, slik at Sandman måtte gi opp å legge fram en enstemmig innstilling. Det gjorde forsvaret for sykelønna mye lettere i etterkant.

Mandatet for det nye lovutvalget sier også at de skal bruke Sandman-utvalgets innstilling (NOU 2000:27) som grunnlag. Men Sandman-utvalgets målsetting om reduksjon av sykefravær og uføretrygd hører slett ikke hjemme som målsetting for en ny arbeidervernlov.

Det er bare en målsetting for dem som vil begrense trygdeutgiftene, «offentlige overføringer til private», som et ledd i reduksjonen av den offentlige delen av økonomien (se boks). De private forsikringsselskapene gleder seg til å komme enda tyngre inn på «uføremarkedet» når det offentlige trygdebudsjettet blir mindre.

For oss andre hjelper det ikke å få færre på uføretrygd hvis det bare betyr at de uføre må gå på sosialkontoret (eller til privat forsikring) i stedet. Det er færre uføre vi trenger. Og det er ikke noe poeng å redusere sykefraværet, det er mindre sykdom og skader pga. dårlige arbeidsforhold som må være målet. Det totale sykefraværet (fraværsdager pr. mulige arbeidsdager) vil øke hvis vi klarer å gi plass i arbeidslivet for flere eldre og funksjonshemmete, og hvis vi klarer å redusere arbeidsløsheten. Høyt fravær er derfor, så rart det høres, et sunnhetstegn for samfunnet.

Politiske valg – politiske fronter

Nedbygging av arbeidervernloven i tråd med Colbjørnsen-utvalgets innstilling har støtte hos et massivt stortingsflertall, som dessverre også kan komme til å omfatte partier fagbevegelsen har vært vant til å stole på. Glem ikke Arbeiderpartiets dobbeltspill foran stortingsvalget: mens minister Kosmo forhandlet med NHO om kutt i sykelønna, sto minister Stoltenberg på TV og slo fast (som sant var) at kutt i sykelønna ville ramme dem med dårligst inntekt, og var kvinnefiendtlig. Det blir minst like mye dobbeltspill rundt den nye arbeidslivsloven, tenk bare på hvordan de skal kombinere «fleksibilisering» og «et inkluderende arbeidsliv». Det trengs et like klart forsvar for Arbeidsmiljøloven som for sykelønnsordningen, og nøye oppfølging av arbeidet i det nye utvalget som er nedsatt. Ellers vil neste lovrevisjon med sikkerhet bety to skritt tilbake for arbeidervernet og tre skritt fram for markedskreftene.

Diskusjonene må begynne nå – for regjeringsoppnevnte utvalg kan påvirkes, akkurat som samtlige partier foran det siste stortingsvalget ble presset til å droppe planer om kutt i sykelønna. De skjønte at de tapte velgere på det.

Hemmelighold og lokk på diskusjonen «til innstillingen foreligger» må ikke aksepteres. Fleksibiliseringen er forlengst i gang både åpent (avtalen LO-NHO 2000) og i det stille (lokale avtaler). For å bremse utviklingen må vi bli enige om hvor vi står. Viktige spørsmål er lite gjennomdiskutert. Trygdeordningene er innviklet og framstilles enda mer innviklet. Vi blir lett bytte for politikere og opinionsdannere og overfladiske TV-programmer som Holmgang og Redaksjon 21 med programledere som skriker om «for høyt fravær» eller «gledelig nedgang i uføretrygding» uten å skjønne hva tallene betyr. .

Dette er noen av valgene vi må bli klarere på:

• Vil vi ha et arbeidsliv som gjør færre uføre og syke – eller er vi som Sandman-utvalget virkelig bare interessert i at færre får uføretrygd og sykelønn? Den syke blir ikke frisk av å redusere sykefraværet eller miste uføretrygden.
• Vil vi ha rett til mere overtid og til mere kvelds- og nattarbeid, slik FrP og Colbjørnsen-utvalget tilbyr – eller ei lønn å leve av innafor normale arbeidstider, sosial boligpolitikk så ikke huslånet presser oss til overtidsarbeid, og en stor offentlig sektor som begrenser det ulønte omsorgsarbeidet?
• Vil vi ha Colbjørnsens og FrPs frihet til individuelle avtaler med arbeidsgiver, eller frihet til å slippe slike avtaler?
• Vil vi ha en arbeidervernlov som bremser markedskreftene, eller fleksible avtaler tilpasset markedet?

Hovedsaken nå blir å forsvare skansene. Vi kunne stilt offensive krav, om strengere arbeidstidsbestemmelser, utvidet oppsigelsesvern ved sykdom og omgjøring av gode tariffbestemmelser til lov. Vi kunne diskutere bedriftshelsetjenesten. Men slik den politiske situasjonen er, må ingen få avspore debatten. Mange vil prøve akkurat det.

Nå gjelder det å hindre at lovens bestemmelser om arbeidstider/normalarbeidsdag og jobbtrygghet blir svekket, eller at lovbestemmelser blir erstattet med kollektive avtaler, og kollektive med individuelle avtaler. Alt annet er underordnet.

Etterord

Siden dette ble skrevet er mandatet for Arbeidslivslov-utvalget revidert. Colbjørnsenutvalgets innstilling nevnes nå bare en gang. Det betyr ikke at forslagene er lagt døde. Hovedangrepene mot loven blir de samme, selv om de ikke lenger er så tydelig forhåndsannonsert i mandatet.

av Erling Hobøl

«Det viktigste PKK har gjort er å trekke styrkene sine ut av Tyrkia og erklære våpenhvile,» sier en ungdom, som gjerne kan være ett ungt PKK-medlem. Vi – to fra Norge på reise høsten 2001- får høre det samme mange ganger gjennom reisen vår i tyrkisk Kurdistan. Forsøkene på å oppnå endringer i Tyrkia gjennom fredelig politisk kamp startet allerede før arrestasjonen av lederen til Det kurdiske arbeiderpartiet, PKK, Abdullah Öcalan, 15. februar 1999.

Tidligere var PKKs mål en sosialistisk føderasjon for hele Midt-Østen, med Kurdistan som en del av denne. Etter 1980-kuppet i Tyrkia så de det som vanskelig å kjempe for dette fra Tyrkia uten først å gå veien om et uavhengig Kurdistan utenfor det tyrkiske militærstyrets overherredøme. Og metoden for å oppnå dette var gjennom folkekrig.

I dag er dette målet i hvert fall skjøvet ut i framtida. PKK sier at kurderne bør slåss for et demokratisk Tyrkia, med kulturelle og demokratiske rettigheter også for kurderne.

Den demokratiske republikken

Når du snakker med folk som er aktive i den kurdiske bevegelsen i Tyrkia trekker de fram kampen for den demokratiske republikken. Målet er gjennom massemobilisering og politiske aksjoner, kombinert med parlamentarisk arbeid, å drive gjennom en demokratisering av Tyrkia. Det vil si både anerkjennelse av rettigheter for kurderne og andre minoriteter og fjerning av det nasjonale sikkerhetsrådets makt. I dag har det nasjonale sikkerhetsrådet en slags vetorett over Tyrkias politikk og hindrer at den kommer ut over kemalismens snevre rammer. Det nasjonale sikkerhetsrådet består av toppene i generalstaben, den sittende regjeringa og presidenten. Makta ligger hos generalene. Dette statsstyret ble etablert i 1982, etter «normaliseringa» etter militærkuppet i 1980. På 1990-tallet ble både de to forløperne til dagens HADEP, HEP og DEP, forbudt. Det samme ble det islamistiske Refah (Velferds-) partiet, som da satt i regjeringa, i 1997.

Kemalismen

Kemalismen er Tyrkias «statsideologi» oppkalt etter det moderne Tyrkias første president Mustafa Kemal Atatürk. Atatürk prøvde å skape en moderne nasjonalstat ut av restene av det ottomanske imperiet. Ideologien i dette prosjektet er en sterk tyrkisk nasjonalisme som går over i sjåvinisme. En sterk hær som er nasjonens beskytter er også en viktig del av kemalismen. Kemalismen har som forutsetning at Tyrkia er en enhetlig nasjonalstat og benekter eksistensen av nasjonale minoriteter, og i hvert fall noen form for særskilte rettigheter for disse. Tyrkiske myndigheter har lykkes med å få de fleste tyrkere til å identifisere seg med kemalismen og også å assimilere andre etniske grupper inn i den tyrkiske nasjonen. Alle politiske partier i Tyrkia er kemalistiske bortsett fra det kurdervennlige partiet HADEP, noen av partiene på ytre venstre fløy og til dels noen av islamistene. Inntil nylig benektet tyrkiske myndigheter eksistensen av kurderne som en egen etnisk gruppe og omtalte dem som «fjelltyrkere». På tross av ett massivt ideologisk press har de fleste kurderne holdt på en sterk kurdisk identitet. PKK under Abdullah Öcalan la spesiell vekt på å bygge opp igjen den kurdiske sjølbevisstheten.

HADEP

I de siste årene har det kurdisk-vennlige partiet HADEP (Folkets demokratiske parti) hatt store valgframganger mange steder i tyrkisk Kurdistan. De har i dag ordføreren i mange byer i det kurdiske kjerneområdet som Batman, Van og Kurdistans «hovedstad» millionbyen Diyarbakir (Amed på kurdisk). Også i mange store byer i det vestlige Tyrkia har HADEP gjort det godt i valg, og partiet vant nesten valget i storbyen Mersin. I storbyene høster HADEP stemmer fra kurdere som har flyttet (dvs. ofte flyktet) dit fra den kurdiske landsbygda. HADEP kaller seg sosialister og legger vekt på kvinnekamp, de har egne kvinnekontorer og kvinnegrupper mange steder.

Hvorfor endringer i strategien

Blant kritikere av PKK blir det hevdet at partiets nye linje er styrt av Abdullah Öcalan som fra fengselscella har oppfordret til fredelig kamp og enhet med Tyrkia. Kritikerne mener at han har lagt om politikken for å redde sitt eget skinn og unngå henrettelse. Endringene i PKKs politikk skjedde imidlertid før Öcalan blei arrestert. Geriljaen AGRK (Folkets frigjøringshær for Kurdistan) erklærte ensidig våpenhvile første gang 15. august 1993, og PKK hadde endret sin politikk når det gjaldt uavhengighet for Kurdistan allerede før dette. Mange hevder at geriljaen var militært slått og at den kurdiske bevegelsen ikke hadde noe annet valg enn å finne andre kampformer. Det er i hvert fall trolig at PKK-ledelsen så at kampen ikke kunne vinnes militært og at strategien derfor måtte legges om. Utover på nittitallet blei Tyrkia USAs største mottager av militær hjelp. Tyrkia starta også med en strategi med å «fjerne vannet for å fange fisken». Det vil si at de fordreiv landsbyboere for å fjerne AGRKs massegrunnlag og forsyningslinjer. I dag er tre tusen landsbyer brent og to til tre millioner mennesker fordrevet fra sine hjem. Noen av flyktningene er i Vest-Europa, men de fleste finner man igjen i slumområdene i de store byene både i tyrkisk Kurdistan og i det vestlige Tyrkia.

Medlemmer og sympatisører av PKK som vi snakket med, trakk også fram andre grunner til endringa i strategi. Den kurdiske befolkninga var krigstrøtt etter 15 år med krig. Det har også vært et stort problem at den kurdiske bevegelsen i veldig liten grad har lykkes med å få noe sympati fra den tyrkiske befolkninga. Rasistiske holdninger til kurdere er svært utbredt og krigen har bare skapt enda større grøfter mellom befolkningsgruppene. Gjennom å vise fredsvilje håper derfor PKK å bryte ned de negative holdningene i den tyrkiske befolkninga. AGRK har trukket ut styrkene sine fra Tyrkia og frigjøringshæren er døpt om til Folkets sjølforsvarsgrupper (noe av geriljaen er muligens fortsatt igjen i Tyrkia. Da vi var i Diyarbakir var det en skyteepisode i byen Silvan hvor angivelig to PKK-medlemmer og to politifolk blei drept.). De fleste overslagene regner med at 4.000-5.000 geriljasoldater fortsatt er gruppert i Nord Irak og Iran. Vi ble også fortalt at flere unge folk drar opp i fjellene igjen i dag, fordi de mister tiltrua på at Tyrkia vil ta i mot den utstrakte fredshanda.

Kurdistan

En iøynefallende ting som skiller de kurdiske områdene fra resten av Tyrkia er det store militære nærværet. Langs veiene er det militære sjekkposter med korte mellomrom, en del steder er det også større leirer. Ved leirene og sjekkpostene er det malt slagord og tyrkiske flagg, eller hvitmalte steiner er lagt opp i fjellsidene som slagord og flagg. «Den er glad som kan si han er tyrker,» står det i fjellsidene rundt byen Mardin. Det er neppe så mange glade mennesker i byen. Befolkninga består av kurdere, arabere og syrisk-ortodokse kristne. Over byen troner en stor Nato-radarstasjon, strategisk plassert på den siste høye åsen før grensa mot Syria. Ved noen av veiposteringene blir kjøretøyer stoppa og gjennomsøkt. Bussen vår blei også stoppa da vi kjørte, mellom Van og Tatvan, og alles bagasje blei gjennomsøkt. Noen menn fikk ikke bli med bussen videre. Også inne i byene er militæret tydelig til stede, men i dagens situasjon opptrer de ofte ganske avslappa.

Vi legger også merke til alle parabolantennene, på små hytter i landsbyene og på verandaene. Grunnen til dette er at folk ser på den kurdiske fjernsynskanalen Medya-TV som sender på satellitt fra Belgia. Inntil nylig var dette forbudt, men svært vanlig å se på allikevel. Medya-TV er en viktig del av kurdisk nasjonsbygging og når også ut til den store andelen av kurderne som er analfabeter.

Endringer

Tyrkia har endra en rekke lover blant annet for å tilpasse seg EU. I dag er det lovlig å produsere aviser på kurdisk. Problemet er at lovene bare finnes på papiret. Politiet arresterer folk som er aktive i den kurdiske bevegelsen, enkelte vi snakka med mente situasjonen hadde blitt verre etter lovendringene. Det er unntakslover i enkelte av de kurdiske fylkene, og her er blader og aviser som er tillatt i resten av Tyrkia forbudt. Nå er jo forholdene i Tyrkia litt spesielle på området lovlig/ulovlig. I Istanbul selges blader fra PKK og illegale tyrkiske kommunistpartier åpent i bokhandler i hovedgatene. Kommunisme er forbudt i Tyrkia, flere av disse partiene driver også væpna kamp mot den tyrkiske staten. Samtidig kan folk bli arrestert for å drive lovlig politisk virksomhet. Lederen i HADEPs ungdomsorganisasjon i Van kunne fortelle oss at flere medlemmer av lokalavdelinga der var arrestert under en konferanse i Izmir, ingen visste hvor lenge de kom til å sitte inne. I Batman hadde lederen for TAYHEDER, en støtteorganisasjon for fanger, akkurat kommet ut etter flere måneder i fengsel mistenkt for medlemskap i PKK.

Men noen endringer har prosessen etter PKKs våpenhvile ført til. Kontrageriljaen som drepte svært mange mennesker på midten av nittitallet, har nå lagt ned våpnene, men den er ikke oppløst. Statens drap har også i hovedsak opphørt, men ikke helt. I nærheten av Van blei to menn som vendte tilbake til landsbyen de var fordrevet fra, for å hente ved, drept i september 2001, anklaget for å være geriljasoldater.

I stedet for drap på politiske aktivister satser myndighetene på razziaer, trakassering og vilkårlige arrestasjoner. I noen tilfeller har det gått så langt at folk har begått sjølmord etter behandlinga de har fått. Brysomme aktivister får også yrkesforbud eller blir fordrevet slik at de må flytte til det vestlige Tyrkia.

Mens vi var i Batman arrangerte HADEP et folkemøte utafor kontorene sine. Dette møtet var ett i en serie møter rundt i Tyrkia som HADEP arrangerte. Dagen etter skulle HADEP-ledelsen prøve å reise til Sirnak for å avholde ett møte der. Sirnak er ett av de stedene der kampene under krigen har vært hardest og hvor undertrykkelsen av den kurdiske bevegelsen har vært mest massiv. Dicle Anter som sitter i ledelsen av HADEP, sa til oss at det å reise til Sirnak for å arrangere dette møtet var en test for HADEP. Slapp de inn til byen og fikk gjennomført møtet, var det et tegn på et noe var i ferd med å endre seg i Tyrkia. Gikk det ikke, var alt ved det gamle. Dagen etter fikk vi høre at de var stoppa mellom Batman og Sirnak.

Også deler av borgerskapet i Tyrkia ønsker endringer. Noen fordi de er genuint motstandere av militærdiktaturet og vil endre konstitusjonen til et reint sivilt, borgerlig demokratisk styre. Noen ønsker det av taktiske grunner, for å komme inn i EU. Felles for alle disse er at de mener det vil tjene dem økonomisk.

Det ble nettopp vedtatt at TV-selskaper som myndighetene har kontroll med, skulle få sendinger på kurdisk i begrensa omfang og med kontroll over innholdet. Men sjøl dette må innkasseres som en delseier. Grensen går imidlertid fortsatt ved undervisning på kurdisk. Det strider mot konstitusjonen ifølge president Sezcer. Flere hundre av studentene som siden november i fjor har drevet en kampanje for nettopp denne rettigheten, er blitt trakassert, fengsla, utvist fra universiteter og høyskoler og flere også torturert. De appellerer om solidarisk støtte utenfra til denne kampanjen, en utfordring vi bør ta til oss! Noam Chomsky var nettopp i Diyarbakir og deltok på et solidaritetsmøte. Han ble sjølsagt møtt med anklage om oppildning til separatisme og trusler om rettsforfølgelse hvis han dukker opp i Tyrkia igjen.

Vi snakka også med mange om krigsfaren. Det var en redsel for at et angrep på Irak ville føre til en krig som bredte seg til Tyrkia. Tyrkia har også lenge hatt ambisjoner om å erobre den kurdiskdominerte, oljerike Mosulprovinsen fra Irak, så sjøl om de har gått ut med advarsler mot angrep på Irak, kan det også tenkes de vil bli fristet til å utnytte en ny situasjon som måtte oppstå.

En student vi snakket med sa også at han trodde en slik krig kunne utløse en ny krig i Tyrkia også, og at denne ville bli verre enn den forrige, fordi PKK nå finnes inne i sterkere grad i byene.

(del 1)

av Forfatterkollektivet

Aftenposten har to år på rad fått versting-prisen for den mest usaklige dekning av narkotikaspørsmålet, utdelt av dr. Hans Olav Fekjær, blant annet for denne overskriften: «Ecstasy er i ferd med å bli vanligere enn alkohol.» Siste undersøkelse fra det statlige rusgiftforskningsinstituttet fortalte at bare 3 % av norsk ungdom (15-21 år) hadde prøvd ecstasy.

Anklagen er at avisa overdriver både utbredelse og virkning av de narkotiske stoffene, og underdriver grovt alkoholens virkning, som den mest utbredte og uten konkurranse mest skadevoldende rusgift i samfunnet. Hvorfor skriver ikke Aftenposten om det? Dagbladet har nylig fulgt opp med en artikkelserie med tittelen «Dop-eksplosjon blant unge», mens tallene fra det samme instituttet viser stagnasjon for de narkotiske stoffene. NRKs Her og nå klarer å finne ungdom som ferdes i så avvikende miljøer at de hevder: «Hasj er like vanlig som alkohol.» «Det er en vanvittig situasjonsbeskrivelse i et land hvor over 90 % av ungdom (15-21 år) har brukt alkohol og 17 % noen gang har brukt cannabis,» skriver Fekjær på sine nettsider (www.bks.no). Det skapes altså en mediavirkelighet, som få av oss har mulighet til å kontrollere, fordi vi ikke i samme grad som med alkohol kan observere bruk og virkninger av narkotika i vårt eget miljø.

Likevel er narkotikaproblemet godt synlig i gatene i de største byene, og overdosedødsfallene har preget både avisoverskrifter og kommunestyre- og stortingsdebatter de siste åra. Venstresida har i den sammenhengen begynt å innta andre standpunkter enn tidligere. Den såkalte skadereduksjonsstrategien har fått tilhengere blant de sosialistiske partiene både ute i Europa og i Norge. I Europaparlamentet har disse partiene sammen med De Grønne vært de sterkeste tilhengerne av en avkriminaliseringsorientering i forhold til cannabis. I Norge gikk Oslo RVs og Oslo SVs bystyregrupper nylig inn for etablering av sprøyterom i hovedstaden. Alkoholspørsmålet er derimot mindre diskutert.

Imidlertid skjer det nå store endringer også på alkoholområdet. Reduserte avgifter på alkohol er nå blitt en valgstrategi i Arbeiderpartiet, blant annet som en følge av alkoholmarkedsmekanismene innen EU. Danskene senker sine alkoholavgifter, noe som gjør at svenskene senker sine alkoholavgifter, noe som gjør at Norge også må senke sine alkoholavgifter, ifølge de etablerte politikerne. Man kan spørre seg hva som er vitsen med å stå utenfor EU. Nylig vedtok EFTA-domstolen at Norge nå må begynne å selge rusbrus i butikkene. Den norske selvråderetten ser det ut til at det er smått stell med.

Som en følge av den alkoholliberale utviklingen de siste årene, har norsk ungdom økt sitt alkoholforbruk vesentlig. Jentene har fordoblet sitt alkoholforbruk siden midt på 90-tallet, og guttene drikker 50 prosent mer enn i 1995. De skadevirkningene dette medfører, både sosiale, kriminalpolitiske og helsemessige har vi ennå ikke sett det fulle omfanget av. Men utviklingen er slik at det nå kanskje er nødvendig å foreta en ny analyse av venstresidas standpunkter i rusgiftpolitikken.

Definisjon

I denne artikkelen brukes «rusgift», som et felles begrep for alle slags rusgifter, både alkohol, illegale stoffer, beroligende og bedøvende medikamenter og sniffestoffer. Det er riktig å ha en fellestilnærming til virkningen av bruken av kjemiske, bevissthetsendrende midler, selv om det også er nødvendig med ulike strategier overfor legale og illegale stoffer. Men alkohol er det mest utbredte, det mest skadeframkallende, og dermed det viktigste av disse stoffene, og vil her bli brukt som eksempel.

Et arbeiderklasseperspektiv på rusgiftspørsmålet, vil kreve at man stiller og antyder svar på, noen hovedspørsmål:

• 1. Er det forskjell på måten alkoholproblemet gir seg utslag i ulike samfunnsklasser?
• 2. Hvordan påvirker alkoholspredninga i samfunnet styrkeforholdet mellom klassene?
• 3. Hvilke metoder har vært mest tjenlige for de to hovedklassene i kampen mot alkoholskadene?

1. Alkoholproblemet i ulike samfunnsklasser

Undersøkelser har vist at alkoholforbruket innenfor ei befolkningsgruppe henger sammen med økonomien i gruppa. Det er mer vanlig å drikke alkohol i borgerskapet enn i arbeiderklassen. Det er også mer vanlig å brenne hjemme blant velstående enn blant fattige.

Det er mange borgere som har alkoholproblemer. Disse problemene gir seg ofte utslag i dårlig lever og lignende kroppslige tegn på langvarig storforbruk av alkohol. Mange borgere har også en alkoholavhengighet. Alkoholavhengighet er til å leve med dersom du bare kan skaffe nok av det du er avhengig av, nemlig alkohol, inntil du dør av det. Uten grundigere analyse, kan det se ut som om borgerskapets alkoholskader først og fremst preges av medisinske følger av langvarig storforbruk. Borgere med alkoholproblemer ønsker derfor ofte heller ikke å bli «blandet» med «alkoholikerne» med sosiale problemer fra arbeiderklassen i de institusjoner og andre behandlingstilbud som er blitt bygd opp. Derfor dukker private klinikker og opplegg opp, hvor klientene heller betaler mer, og får en service som en vanlig arbeider eller funksjonær med alkoholproblemer, ikke kan forvente.

Arbeiderklassen preges av at den lever under mer utrygge forhold, rent materielt. Arbeiderklasseindivider har ofte ikke et så ressurssterkt nettverk rundt seg, hverken økonomisk eller sosialt. Dette gjør at alkoholavhengighet får større sosiale og økonomiske konsekvenser for en arbeider og hans/hennes nærmeste. Alkoholavhengigheten svekker personens og familiens sosiale og økonomiske funksjonsevne, hans/hennes evne til å arbeide for å bedre sine kår, og i siste instans også hans/hennes evne til å være medlem av arbeiderklassen. Rekruttering til filleproletariatet skjer stort sett fra arbeiderklassen, selv om det også forekommer rekruttering fra andre lag.

Arbeiderklassen som sådan, og dens organisasjoner og representanter, må hele tida skjerpe seg og være aktpågivende fordi den står i en defensiv posisjon, hvor hvert trekk borgerskapet gjør, kan bety svekkelse, tilbakegang eller ulykke for deler av eller hele klassen. Dersom aktpågivenheten blir svekket som følge av fyll og uenighet, dersom solidariteten blir svekket som følge av enkelte arbeideres hang til alkohol, dersom samholdet blir svekket fordi klassemedlemmene tar ut aggresjon og frustrasjoner overfor hverandre, får dette betydning for styrkeforholdet mellom klassene, i arbeiderklassens disfavør.

Sannsynligvis er det også sammenheng mellom de mannlige klassemedlemmenes tendens til kjønnsundertrykking og utbredelsen av alkoholbruk i klassen («Tenkende arbeidere drikker ikke – drikkende arbeidere tenker ikke»). I den grad kvinnene øker sitt alkoholforbruk, og tar etter de mannlige bruksmåtene, vil tendensen til splittelse i arbeiderklassen ikke bli mindre, men øke.

2. Alkoholspredninga og styrkeforholdet mellom klassene?

Utgangspunktet for arbeiderklassen er at den står i en undertrykt posisjon i samfunnet, og at den har objektiv interesse av å redusere eller oppheve denne undertrykkinga. Undertrykking kan avle enten flukt eller tilpasning, og den kan avle motstand. Alkoholen spiller en rolle i den grad den bidrar til flukt og tilpasning og i den grad den svekker motstanden mot undertrykking. De illegale stoffene fungerer på samme måten.

Alkohol har en bevissthetsendrende funksjon i vår kultur. Alkoholen blir brukt for å endre vår oppfatning av virkeligheten. Dersom vi oppfatter virkeligheten som mer rosenrød enn det faktisk er grunn til, svekkes også motivasjonen for å forandre virkeligheten. Dersom vi føler at vi i bunn og grunn har det godt i sofakroken med vår pjolter, er det lite sannsynlig at vi skal kaste oss ut i faglig og/eller politisk arbeid. Når noen likevel gjør det, er det ikke på grunn av, men på tross av alkoholen. Men oppslutning og innsatsvilje, klassebevissthet, motivasjon til forandring, er i dag ikke utbredt i arbeiderklassen. En sosialistisk bevegelse må mobilisere arbeidere for forandring. Alkoholspredninga i arbeiderklassen er her et problem. I gamle dager delte kapitalistene ut alkohol som en del av lønna, og når de hørte at arbeiderne planla fagforeningsmøter. Flere har beskrevet hvordan arbeiderne som en motstrategi proklamerte totalt alkoholforbud for hele klassen i krisesituasjoner (for eksempel under streiker). I dag står ingen arbeidskraftkjøpere i døra og deler ut alkohol, men det tette nettet av vinmonopolbutikker, ølutsalg og skjenkesteder gjør kanskje samme nytta, mens alkoholundertrykkinga på den måten blir mer tilslørt? Hva blir da et godt sosialistisk standpunkt i spørsmålet om vi skal ha flere vinmonopolutsalg, om vi skal ha vin i dagligvarebutikkene, om vi skal ha lengre åpningstider på skjenkestedene? Vinspaltene mat- og drikkeoppskriftene og rusbrusen er spesielt innretta på kvinner, som tidligere har vært mer motstandsdyktige enn menn mot alkoholkulturen. Blir det da et godt sosialistisk standpunkt å kjempe for rusbrus i butikkene?

Aldous Huxley har i boka Vidunderlige nye verden beskrevet et russtoff som han kaller «Soma». Ved hjelp av dette stoffet kunne enkeltmennesker ta «kjemisk ferie» når verden ble for vanskelig. Dermed var det også sikkert at alle tendenser til opposisjon ble brutt, og at makthaverne også hadde en kjemisk kontroll over innbyggerne i samfunnet. I prinsippet er det kanskje ikke så stor forskjell på denne kontrollen og den kjemiske kontrollen makthavere utøver overfor arbeiderklassen blant annet ved hjelp av spredning av alkohol og bedøvende og beroligende medikamenter. I den borgerlige ruskulturen blir det anbefalt å individualisere og kjemikalisere problemer, følelser og driftsliv. Menn bruker i stor grad alkohol, mens kvinnene dominerer når det gjelder bruken av beroligende medikamenter. Et konkret uttrykk for at rusgiftproblemet nå offisielt skal gå over fra å bli betraktet som et kollektivt sosialt problem til et individuelt helseproblem, er at myndighetene nå foreslår behandlingsinstitusjonene lagt til de regionale helseforetakene, alkoholproblemet skal oppfattes som en sykdom.

Det særegne med alkohol og andre rusgifter er også at de er behovs- og avhengighetsskapende og at den generelt sterke ruskulturen i samfunnet gir seg utslag i en tilbøyelighet til å flykte fra problemer heller enn å ta opp kampen. Ruskulturen gir ideologiske forklaringer på at du har lov til å drikke, og vil bli møtt med forståelse for det, når du er sint, opphissa, nervøs, i dårlig humør eller utafor på andre måter, alt sammen symptomer på at alt ikke er som det skal være.

Det skulle være unødvendig å nevne så mye om de helsemessige kostnadene som alkoholen forårsaker i arbeiderklassen. De er formidable. At alkohol skaper mye sosialt trøbbel blant arbeidsfolk er heller ikke ukjent. Motsetninger mellom kjønnene, alkoholrelaterte skilsmisser, alkoholpregede utblåsninger på fester og sammenkomster, mellom folk med grunnleggende felles interesser, alt sammen representerer en klar svekkelse av arbeidsfolks evne og vilje til innsats og kamp for felles interesser. I stedet tas frustrasjonen og aggresjonen ut som uenighet og ufred mellom individer. I tillegg bruker arbeiderklassen mange milliarder kroner i året på alkohol. At dette påvirker de økonomiske prioriteringene sterkt i mange arbeiderklassefamilier, behøver en ikke å tvile på. Enkelte undersøkelser antyder at ca. 25 prosent av alle barn som vokser opp, har så store psykiske problemer at de kunne ha hatt behov for behandling. Alkohol inngår ofte i årsaksbakgrunnen her. Mange barn som vokser opp med foreldre med avhengighetsproblemer får også en svært dårlig start, både generelt og ofte i forhold til egne rusgiftproblemer. Dagens alkoholbruk får altså også betydning for framtidas arbeiderklasse og dens evne og vilje til å forbedre sin framtid.

Til sammen utgjør de helsemessige, sosiale, psykologiske og økonomiske rusgiftskadene en klar passivisering av arbeiderklassen i forhold til dagskampen så vel som til dens mer langsiktige, historiske oppgaver. Kampen mot alkoholspredning og alkoholbruk må derfor være en viktig oppgave for enhver sosialistisk bevegelse.

Enda et moment i denne sammenhengen. Alkoholen er nå, sammen med de illegale stoffene, en klar årsakskilde bak filleproletariseringa av deler av arbeiderklassen. Det er en sammenheng som ikke bare går på avhengighet og utslagning. Denne filleproletariseringa er med og legger grunnlag for dannelsen av et kriminelt befolkningsskikt med forbindelseslinjer langt inn i borgerskapet. Alkohol- og narkotikabruk fremmer individuelle og lettvinte øyeblikksløsninger på problemer. Spill, narkotikaomsetning, spritsmugling, hjemmebrenning og salg, hallikvirksomhet og prostitusjon, pornografi o.l. ved siden av tradisjonell vinningskriminalitet er alt sammen fenomener som florerer innenfor dette skiktet, og er en del av dets livsmønster. At mange av disse aktivitetene går ut over arbeiderklassen økonomisk og sosialt, er hevet over tvil. At filleproletariatet i situasjoner har spilt en politisk reaksjonær rolle er også et faktum, som blant annet Marx og Engels beskriver i Manifestet, og Marx også flere andre steder. «Filleproletariatet, denne passive forråtning av det gamle samfunnets nederste lag, blir gjennom en proletær revolusjon her og der dradd inn i bevegelsen, men ifølge hele sin livssituasjon vil de dog være mer tilbøyelige til å la seg kjøpe for reaksjonære formål» (Manifestet). Tilsvarende beskrivelser er gitt av filleproletariatet i Marx: Klassekampene i Frankrike og Louis Bonapartes 18. Brumaire. Både Hitler og Mussolini rekrutterte blant filleproletariatet til sine brun- og svartskjorter. Asbjørn Elden har på en oversiktlig måte skildret filleproletære skikt i Norge som ble medløpere for NS før og under siste krig (Elden: Oppgjør, Oktober Forlag 1979).

For å holde sine kampmuligheter på topp, er det viktig for arbeidsfolk å hindre at dette skiktet på undersida vokser, slik at det kan spille reaksjonære roller, for eksempel som streikebrytere, som fotfolk i fascistiske bevegelser osv. Alkohol- og narkotikaspørsmålet blir her et kjernespørsmål.

Prostitusjon uten stoff og alkohol er så godt som umulig. Prostitusjon og hallikvirksomhet uten barer, restauranter og nattklubber med alkoholskjenking er vanskelig å tenke seg. Utslagning og degradering til filleproletariatet uten alkohol og stoff er også uvanlig. Det er altså sannsynligvis nær sammenheng mellom alkoholbrukens utbredelse og filleproletariatets størrelse og aktiviteter.

Fortsettelse i neste nummer av Røde Fane

av Geir Sundet

Norsk Grafisk Forbund har starta den spennende jobben å organisere «dot.com-proletariatet». Spennende fordi en ny gruppe uten fagforeningstradisjoner stiller andre krav, spennende fordi forbundet bruker helt nye metoder. 15. januar 2002 så Digital fagforening web-lyset. Norges første fagforening som bare lever på Internett. Adresse: www.digital-fagforening.org.

Barndommen slutt

Jeg tror den første digitale barndommen er over. Stadig flere ser data og Internett-bruk som et spørsmål om å bli akterutseilt eller ei, om å utnytte mulighetene eller la borgerskapet få alle fordeler. De psykiske sperrene til pre-digitale-generasjoner er på vikende front, og Norge er nå et av landa i verden med høyest internettbruk i befolkningen.

Opprettelsen av Digital fagforening går rett til kjernen på de to kanskje viktigste spørsmålene: Hvordan arbeiderklassen skal nyttiggjøre seg de nye digitale verktøy i sitt vanlige politiske og faglige arbeid, og hvordan man skal organisere seg i de yrkene digitaliseringa har skapt.

Det finnes mange og gode eksempler på digital bruk i arbeiderklassens tjeneste. Tiden da venstrepartier, fagforbund, fronter og smågrupper skaffet seg egne egne web-steder er stort sett over, spørsmålet nå er hvordan man utvikler og bruker dem. Debattlister på lokalt – så vel som internasjonalt – plan er blitt vanlig, chat en er ny kommunikasjonsform, for ikke å snakke om mobiltelefonbruk med bruk av tekstmeldinger.

Den nye økonomien

Noen har vært mer opptatt av hvordan den digitale revolusjon vil endre samfunnet, men få – om noen – hadde tenkt at den første loven arbeidstakerne i bransjen fikk bruk for var konkursloven. Og deretter Arbeidsmiljøloven.

Deler av venstresida var av forskjellige grunner skeptisk til å ta digitale medier i bruk. Av dem som kasta seg ut i den nye strømmen blei noen hemmet av tekniske vansker eller spørsmål rundt sikkerhet og overvåking, mens andre som satset jobb og framtid allerede har fått sparken både en og to gang, fordi deres digitale arbeidsplasser var digitale luftslott. Den nye økonomien var ikke så ny likevel, den fulgte de gamle kapitalistiske lovene.

Nye produksjonsmidler skaper en ny arbeiderklasse, og Norsk Grafisk Forbund har nå oppretta den første norske reine internettbaserte fagforeninga for nettopp «dot.com-proletariatet». At Norges eldste fagforening, Norsk Grafisk Forbund, også denne gang var først ute er kanskje ikke overraskende, at det ikke skjedde før 15. januar 2002 er kanskje mer underlig.

Dot.com-proletariatet

Dette er imidlertid en bransje som var millionærer den ene dagen, konkurs den neste, hvor man jobba 24 timer i døgnet, var utbrent før man fylte 29 og fikk sparken hvis man ikke ville gå på fest med gutta. Kanskje lett parodiert. En bransje hvor det subjektive ønske om fagorganisering var fraværende og de objektive vilkåra skreik etter den samme organiseringa. Arbeidere? Vi?

Historikk

I LO blei det for to år siden avholdt et møte for å organisere de nye arbeidstakerne, IT-instruktører, webdesignere, IT/Systemansvarlige, html-kodere eller journalister og informasjonsmedarbeidere osv. EL & IT og Norsk Grafisk deltok.

Hovedformålet var å skape større forståelse for fagbevegelsens ideer og praksis i denne uorganiserte gruppa. Resultatet blei Digital fagforening som i en prøveperiode på et drøyt år administreres fra forbundskontoret til Grafisk av forbundssekretær Gry Benedikte Sterner. Foreninga er ikke bare særegen i form, også i innhold. Den bygges på de to hovedpilarene faglig nettverk og fagforeningsbevissthet.

Forbundet har tatt utgangspunkt i signalene de har fått fra folk i bransjen, slik som ønsket om å forhandle egen lønn, motstand mot formelle årsmøter, generell lav forståelse for fagbevegelsens historie og funksjon. Foreninga har kombinert dette med egne prinsipp og visjoner og lagt opp en toleddet strategi, med to nivå i medlemskap. Enkeltstående medlemmer uten tariffavtale betaler 375 kroner pr. måned, mens medlemmer med tariffavtale betaler 2 % av lønna. Studenter blir medlem for 500 kroner pr. år

Hvordan?

Når dette blei skrevet, i midten av mars 2002, var foreninga fremdeles i innkjøringsperioden. Offensiv verving og lansering starter etter planen i april, men 24 medlemmer har allerede meldt seg inn.

Digital fagforening består av en åpen og en lukket del. Den åpne delen er som fagforeningswebsteder flest, med info om Digital fagforening, hva du får for medlemskapet, hvem som kan bli medlem og lenker til andre fagforeninger.

Det er de indre delene som er spennende og annerledes og utviklingen er kommet kort. Hvert medlem får ei verktøykasse, som Benedikte Sterner uttrykker det. Her legger ledelsen ut et tema hver måned, spørsmål kan stilles og besvares. Også dette er et slik Norsk Grafisk har oppfatta ønskene fra dot.com bransjen. Temaene varierer fra fagforeningsnære saker som «Hva skjer hvis bedriften går konk?» til dyktiggjøring på web og data, kompetanseutvikling.

Skomakerens barn

Hvordan utvikler Digital fagforening aktivitet og demokrati? Ironisk nok hadde fagforeninga for dataekspertene av tekniske grunner ikke fått opp en fungerende debattliste enda, men en web-basert debattliste skal være på plass før Grafisk går ut med offensiv vervekampanje. Chat? Har man ingen foreløpige planer om. Man har vurdert det slik at det kan bli vanskelig å samle folk på faste tidspunkt.

Demokrati

Av tekniske årsaker har derfor Digital fagforening enda ikke noe indre liv. Medlemmene vil få tilbud om fysiske kurssamlinger på linje med resten av forbundets medlemmer, og muligens en fysisk samling en gang i året med reisedekning. Det som kan bli de viktigste teknologiske erfaringene for andre fagforeninger, finnes altså enda ikke.

Sikkerhet

Heller ikke Digital fagforening slipper unna problemene med sikkerhet. Det finnes planer om langt mer offensiv saksbehandling hvor medlemmet kan «se mappa si» på nett. Det krever imidlertid en annen sikkerhet enn dagens enkle brukernavn og passord. Slike tekniske ting skal avklares i prøveperioden. Sterner regner dette drøye året, fram til 1. april 2003, som et «case-studie» og eksperiment som så skal oppsummeres. Det bygger blant annet på erfaringer fra Sverige, hvor Grafisk Forbund i flere år har hatt Digital fagforening, men de som besøker den medio mars 2002 finner en død webside «under construction» …

Som en annen forløper nevner også Sterner et europeisk ungdomsprosjekt som starta i 1997. Her blei det blant annet eksperimentert med styremøter avholdt i «chatterom». Chat er programvare hvor inviterte deltakere kan sitte foran sine datamaskiner og skrive sine meldinger slik at alle kan lese dem samtidig.

Norsk grafisk har også eksperimentert med videokonferanser med deltakere i de største norske byene, men kostnaden her kommer foreløpig opp i hundre og femti tusen kroner.

Konklusjon

Det er nok altfor tidlig å konkludere Digital fagforening. Dette er et spennende prosjekt arbeiderbevegelsen bør ønske velkommen av to grunner.

Utvikling av rene digitale foreninger kan gi spennende teknologiske erfaringer som tradisjonelle fagforeninger kan ha nytte av, ikke minst på lokalplan. Det kan gi nye metoder til å organisere folk med mobile arbeidsplasser som for eksempel langtransportsjåfører, flypersonell eller pendlere av forskjellig slag.

Erfaringene fra denne fagforeninga kan være nyttig langt utover dot.com-grensen og dels legge grunnlag for arbeid i tradisjonelle fagforeninger, ikke minst på lokalt nivå.

Arbeidstakere i mobile yrker som har vansker med å møtes fysisk vil også ha store muligheter gjennom digitale fagforeninger.

Nytenking i forbindelse med faglig rekruttering i grupper hvor fagbevegelsen står svakt. I mange forbund er det å banne i kjerka i nevne at man kanskje kan tenke på et todelt tilbud, med eller uten tariffavtale. Jeg mener Digital fagforenings tilbud bygger på ideen fra Mao Tse Tungs masselinje. Start der folk befinner seg og jobb sammen videre, framfor å vente til folk skal få opp øynene for alt vi synes er lurt og rett.

av Harald Minken

Sier du at du er kommunist idag, trur folk at det er noe du ikke har fått med deg. Har du sluttet å lese aviser? Både høyresida og venstresida betrakter kommunismen som en død ideologi. Ugjennomførbar i praksis, sier de greie. Totalitær ondskap på linje med nazismen, sier de ugreie. Folk som vil forandre verden idag, vil helst ikke bli minnet om de forsøkene som nettopp slo feil, og de vil helst si minst mulig om hvordan det skal skje og hvordan det skal bli.

Denne boka, som kom ut på engelsk i 1993 og nå nettopp er kommet i revidert svensk utgave, har kraft i seg til å endre denne situasjonen. Den bør bli gjenstand for studiesirkler i AKP, RV og SV. Her finner vi grunnlaget for en seriøs diskusjon både om hva som gikk galt i Sovjet og Kina og hvordan en velfungerende sosialisme kan se ut.

Første kapittel handler om ulikheter i samfunnet, og viser at utbytting i marxistisk forstand ligger til grunn for de fleste former for ulikhet. Jeg trur forfatterne har røtter i industriarbeiderklassen, for det er gode gamle arbeiderklassesynspunkter på samfunnet som danner utgangspunktet. Samtidig er framstillinga brei nok til finne forståelse også hos det nye tjenesteproletariatet. Den er til å få klassebevissthet av.

Neste kapittel viser at skal en gjøre noe med ulikhetene, må en avskaffe kapitalismen. Dette fører over i de seinere kapitlene om hvordan en kan innrette en sosialistisk planøkonomi. Hovedsynspunktet er at den ressursen en først og fremst må planlegge bruken av, er arbeidstimer. Men også miljøhensyn er innarbeidet. Jeg syns disse kapitlene er faglig solide og fri for fikse påfunn. De inneholder vurderinger av hva som var godt og dårlig ved planlegginga i Sovjet og Kina, og sporer svakhetene delvis tilbake til svakheter i den klassiske marxismen.

Et problem med boka er at ganske store deler krever forkunnskaper i økonomi og informatikk. Jeg må overlate til andre å bedømme om hvor lett det er å få utbytte av boka ved å hoppe over disse delene. Jeg håper det er ganske lett. Samtidig håper jeg jo at flere unge revolusjonære finner ut at de trenger å studere økonomi og matematikk.

I Røde Fane har jeg skrevet en dobbeltartikkel (nr 4 og 5, 1999) om planlegging i den første fasen av sosialismen. Sammen med noe av det Trond Andresen har skrevet, er det vel det stoffet på norsk som er mest i slekt med denne boka. Kanskje det er en fordel å ta noe av dette fram igjen når en leser boka. Det jeg skreiv er mer markedssosialistisk enn planleggingssystemet til Cockshott og Cottrell, men så var det også ment å gjelde den første tida. Trond Andresens forslag til reform av pengevesenet har likhetstrekk med Cokshott og Cottrell, med den store forskjellen er at jeg oppfattet Andresens forslag som et reformforslag under kapitalismen. Det Trond Andresen og andre har skrevet om planlegging ved hjelp av data under sosialismen, oppfatter jeg som mer utopisk og «konstruert» enn det Cockshott og Cottrell tar til orde for.

Denne anmeldelsen er skrevet etter en altfor rask gjennomgang av boka. Det skyldes at postvesenet i Norge har blitt helt utrolig seint, slik at jeg ikke fikk den i tide. Kanskje oppdager jeg seinere noe som jeg er helt uenig i. Uansett hva slags underligheter som boka ellers måtte inneholde, har jeg lest nok til å kunne si at det er en veldig viktig bok i arbeidet med å få kommunismen på beina igjen.

av Anders Axelsson och Ola Inghe

Under trettiotalet, och även en bra bit in i efterkrigstiden, var planekonomin det naturliga socialistiska alternativet till kapitalismens kriser och kaos. Det ansåg både kommunister och breda grupper av socialdemokrater. Även de som tidigt var kritiska till Sovjetunionen såg i femårsplanernas ekonomi något förnuftigt.

Sovjetunionen och dess planekonomiska system stagnerade och bröt samman. Kinas och andra självständiga stater misslyckades att skapa stabila alternativ till den utvecklingen. Även bland vänsterns radikalare grenar tycks det ha förlamat alla mera handfasta tankar på socialism som ett radikalt brott med marknadsekomin. Lite arbetarägande på lokalplanet, lite kollektiva fonder och ramplanering av marknaden på det nationella – eller internationella – planet, «that’s it».

Vi är av en annan åsikt. De vanligaste borgerliga argumenten för att begrava den socialistiska planhushållningstanken synes oss svaga. Och de försvagas ytterligare av den politiska och tekniska utvecklingen.

Ett återkommande argument är att planekonomi, genom att koncentrera den ekonomiska makten till ett centrum, är oförenlig med demokrati och pluralism. Med nödvändighet skulle det leda till despoti av stalinistiskt slag. Förutom att andra, politiska förklaringar till despotin sopas under mattan, så innebär detta för det första en indirekt skönmålning av det demokratiska tillståndet i många länder med kapitalistiska ekonomier: Chile under Pinochet, Singapore, m. fl. För att nu inte diskutera den politiska apatin och det extremt låga valdeltagandet bland de fattiga i USA. För det andra är det svårt att ta denna typ av argument på allvar när det framförs av personer som inget har att invända mot att den globala ekonomin alltmer domineras av transnationella koncerner – privata planekonomier – med omsättningar större än många nationalstaters samlade ekonomiska resurser.

Ett annat argument, ofta framfört av ekonomer, är att planekonomi inte fungerar rent ekonomiskt i en utvecklad ekonomi. Den skulle vara för komplex för att styras från ett centrum. Paul Cockshott och Allin Cottrell tänker annorlunda. Visst ställde den stora informationsmängden de sovjetiska planerarna inför svårlösliga problem, medger de. Men den snabba utvecklingen på det informationstekniska området under de sista decennierna har hunnit ikapp och förbi de tekniska problemen med en centralplanerad ekonomi. Med stöd i bl.a. Marx’ Kritik av Gothaprogrammet förespråkar Cockshott och Cottrell ett ekonomiskt distributions- och kalkyleringssystem baserat på samhällelig arbetstid. Samma tekniska utveckling som underlättar denna effektiva centralisering skapar samtidigt nya möjligheter för en radikal demokrati med direkt folkmakt över de viktiga produktions- och planeringsbesluten. Och man undviker parlamentarismens ofrånkomliga tendens att utskikta proffspolitiker som är isolerade från folket.

Vi menar inte att Cockshott och Cottrell sagt sista ordet om hur en socialistisk planekonomi ska se ut. Den långtgående centralismen i den föreslagna planeringsproceduren – om än aldrig så demokratiskt förankrad – tål exempelvis att diskuteras.

Men genom att lyfta fram väl genomarbetade förslag vill vi bidra till en ny planhushållningsdebatt. På vänsterkanten till att börja med, men det långsiktiga målet är ett annat. I den allmänna politiska debatten vill vi åter föra upp på dagordningen frågan om något annat än kapitalismen och marknadsekonomin. Vi har en plan!

av Henrik Skrak

USA har demonstrert styrken sin. Tilnærminga mellom Russland og Kina er slått sund. EU er knytt opp til USA. Folkeretten vaklar. Henrik Skrak skriv historia etter 11. september.

Den 11. september. Datoen er blitt eit begrep. To kapra passasjerfly fløy inn i tvillingskyskraparane til World Trade Center med 20 minutts mellomrom. Samtidig gjekk eit tredje fly til åtak på Pentagon. Gjerningsmennene døydde saman med ofra sine. Trass i det var den amerikanske statsleiinga veldig raske til å peike ut skyldige: Osama bin Laden og organisasjonen han skal leie, al-Qa’ida.

I denna artikkelen kjem eg ikkje til å spekulere i skyldsspørsmålet. Det har andre gjort (1). Eg vil derfor heller ikkje freiste forklare korfor terrorhandlinga skjedde. Eg nøyer meg med å behandle utviklinga og dei allmenne resultata av konflikten. Til nå. For ennå er det ikkje slutt. I skrivande stund går bombinga av Afghanistan inn i dag hundre.

USA hadde eit horn i sida til Osama bin Laden frå før, ettersom amerikansk tryggingsteneste lenka saudiaren til terroråtaket mot dei amerikanske ambassadane i Kenya og Tanzania i august 1998. Då svarte USA med å bombe ein legemiddelfabrikk i Sudan fordi bin Laden hadde budd der fram til 1996 (2). Osama bin Laden var i tillegg, på laust grunnlag, knytt til at USA på forsmedeleg vis mislykkast som fredsframtvingar i Somalia i 1993, samt til attentatet mot det amerikanske krigsfartøyet USS Cole i Jemen 2000.

Korstog

Nå var det verre. Denna gongen var supermakta angripen på heimeplan. President George Bush erklærte krig og omtalte denna krigen som «korstog». Dermed malte han verdas 900 millionar muslimar inn i fiendebiletet. Viseforsvarsminister Paul Wolfowitz snakka om å «gjøre slutt på» statar. Og utanriksminister Colin Powell kom med åpne truslar: Dei svara regjeringane i verda gav på USAs krav om hjelp i kampen mot terrorismen, ville bli avgjørande for USAs «tilhøve til dei i framtida». Verda skalv. Og statssjefane kom krypande for å kysse foten til keisaren.

Så byrja oppladinga framfor krigen mot Afghanistan, der Taliban skulle huse dei skuldige terroristane. Taliban etablerte makta si i Afghanistan på midten av 90-tallet og var uvanleg lette å stemple som vonde. Dei hadde gjennomført ei rad med oppsiktsvekkande avrettingar, noen tatt opp på video av modige vestlege journalistar. Dei hadde au regulert kvardagslivet på ein tilsynelatande småleg måte. Alt virka ulovleg: Underhaldning, skolegang for jenter, kvinner i arbeid. Dessutan hadde dei sprengt urgamle Buddha-statuar. Detta er den eine sida av saka, den sida ein kan finne i vestleg presse og fjernsyn.

Vil ein studere den andre sida, kan ein til dømes lese den rapporten Verdsbanken gav ut 5. oktober 2001 (3). I følge Verdsbanken betra den afghanske økonomien seg under Taliban fordi dei klarte å skape ro og orden. Dei førte til og med framgangsrik kamp mot dyrkinga av opiumsvalmuen.

Men nå skulle dei bort. Kongressen i USA gav Bush-administrasjonen fullstendig frie hender, au til aksjonar med «førebyggande formål». Barbara Lee, demokrat frå California, var den einaste som våga røyste nei. Det hadde sin pris. Etter avrøystinga har ho vore tvungen til å leve med politivern.

George Bush, som eit halvår tidlegare ikkje eingong var trygg på valsigeren, kunne nå glede seg over rekordtall i meiningsmålingane. Kven brydde seg lenger om det budsjettunderskotet den amerikanske presidenten hadde lova rydde opp i? Med utgangspunkt i terrorhandlingane røysta kongressen gjennom ekstraløyvingar på 40 milliardar dollar. Og kven i Europa brydde seg lenger om USAs motvilje mot å avgrense rakettar og miljøfarlege utslepp? Nå var me alle amerikanarar. Statssjefane i EU sa seg klare til å gjøre felles sak med USA og gripe til vald «mot statar som hjelp, stør eller husar terroristar» (4). Nato erklærte solidarisk krig og viste til artikkel 5 som stadfestar at eit åtak mot eit Nato-land må oppfattast som eit åtak på heile Nato. I praksis nøyde USA seg med hjelp frå Storbritannia.

Hegemoni koster penger

Samstundes blei Det internasjonale valutafondet (IMF) og Verdsbanken meir aktive i USA si teneste. Markedsmekanismene vart sett ut av spel. Budsjettbalansen trong ikkje lenger vere avgjørande for straff eller belønning til gjeldslanda. Kunne gjeldslanda vere til nytte i USAs kamp for fortsett hegemoni, ja då kunne dei au vente seg nye lån frå IMF og Verdsbanken trass i dårlege finansar (5).

Og det aller nyttigaste landet skulle vise seg vere Pakistan, der leiaren i landet, general Pervez Musharraf, var rask til å by USA hjelp. Pakistan pressa nå på Taliban, den tidlegare allierte, for å utlevere Osama bin Laden, og USA fekk tilgang til pakistansk luftrom. Og vips var Pakistans krenkingar av menneskerettane glømte og tilgitte. Så vart dei økonomiske sanksjonane som Pakistan hadde lidd under sidan 1990 oppheva, jamvel dei som vart sett i verk etter landets kjernevåpenprøver i 1998. Pakistans gjeld til USA på 400 millionar dollar vart avskrive straks. Dessutan lova USA saman med IMF ekstra utviklingsstøtte til Pakistan på 3 milliardar dollar. Samtidig reinska Musharraf ut høge militære og tryggingssjefar med nære band til Taliban.

Det nest viktigaste landet den amerikanske statsleiinga måtte kjøpe var Russland. Vladimir Putin fekk frie hender i Tsjetsjenia mot at USA fekk bruke dei militærbasane Russland rår over i Usbekistan og Tadsjikistan.

Deretter kom Iran. Men dit kan jo ikkje amerikanske politikarar reise. Nå, det finst andre som kan. Tony Blair hadde eit ekkelt møte på kalenderen 11. september. Han skulle forsvare ytterlegare privatiseringar i offentleg sektor framfor kranglevorne fagforeiningsfolk. I staden kunne han reise av stad og gjøre det han likar best av alt: Agere løpegutt for det amerikanske diplomatiet, og ikkje å glømme, sette øvrige statssjefar i EU på plass ved å framstå som den verkelege leiaren i unionen. Tony Blair sendte utanriksministeren sin, Jack Straw, til Iran der han møtte president Muhammad Khatami. Iran heldt sant nok fram med å insistere på at aksjonar mot Afghanistan måtte skje under leiing av FN. Men protestane mot USA var tona ned alt før den britiske vitjinga. Det vanlege slagordet «Død over USA» som hadde innleia fredagsbønene, er ikkje hørt sidan 11. september. Iran hadde lenge støtta Nord-alliansen, restane av den regjeringshæren som flykta nordover då Taliban marsjerte inn i Kabul hausten 1996. Iran ville ha bort Taliban, dels på grunn av motsetningane til grannelandet Pakistan, dels på grunn av støtta til den shiamuslimske minoriteten i Afghanistan. Dessutan har Iran i lang tid husa to millionar afghanske flyktningar. Dei vil dei gjerne bli kvitt.

«Den verste skjendinga»

Kina kunne heller ikkje motsette seg USAs krigsforetak. Sant nok kravde ein, nøyaktig som Iran, FN-leia aksjonar. Men Kina sette aldri press bak kravet. I staden prøvde ein, så godt det nå gjekk, å dra fordelar av stoda som var oppstått, dels når det gjeld Taiwan, dels når det gjeld mauleg separatisme i Xinjiang-provinsen der 60 prosent av folket er muslimar.

Andre og mindre viktige aktørar på den internasjonale arenaen kravde ingenting. Dei tevla i staden i å vere underdanige. Tevlinga var utan tvil vunnen av den nyvalde presidenten i Indonesia, Megawati Sukarnoputri. Ho kalla terrorhandlinga den 11. september for «den verste skjendinga som noen gong hadde skjedd i sivilisasjonens historie» (6). Så vart ho au rikeleg lønna med nye friske bistandspengar.

Atter andre var alt kjøpte. Egypts president Hosni Mubarak er lydhør og bra. For to milliardar i året. På liknande måte heldt ein Tyrkia på matta.

Og mens ein venta på bomberegnet over Afghanistan gjekk det ein arrestbølge over verda. Det var ikkje lenger så nøye med prov og rettargang. Terroren vart møtt med statsterror. I USA vart 350 menneske arresterte i vekene etter 11. september. Samstundes angreip mobben amerikanarar av arabisk opphav på gatene. Minst to vart drepne. Og likeins i Europa, framfor alt i Storbritannia, Tyskland, Belgia, Nederland, Spania, Italia og Frankrike. Rasismen som retta seg mot 13 millionar muslimar på botnen i den sosiale pyramiden i Vest-Europa fekk retteleg stygge uttrykk. I Sverige har tri borgarar fått verdiane sine frosne og støtta inndratt, etter krav frå USA. Utan ransaking og dom. Det er til og med kriminelt å hjelpe dei med pengar til mat. For ikkje å uroe «vanlege» svenskar blir dei tri kalla «somaliarar» i den rasistiske dagspressa.

På andre område auka ikkje rasismen, men undertrykkinga. I Usbekistan og Kirgisistan vart medlemmer av det muslimske Fredspartiet arresterte i masseomfang. I Jordan vart sensuren skjerpa samtidig med at såkalla islamistar blei tatt. I Egypt vart hundretalls mistenkte stilte for militærdomstol. Styresmaktene i Egypt forbaud folkesamlingar i moskeane og retten til å demonstrere blei innskrenka. Jamvel i Syria, Tunis, Marokko, Algerie, Dei sameinte arabiske emirata, Sudan og Jemen var kritikarar av regima ille ute.

Forspelet nærma seg slutten. USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld reiste på turne først i oktober til dei viktigaste allierte for å presentere «prova» på skulda til Osama bin Laden og al-Qa’ida. Alle han vitja, attesterte at prova var overveldande. Som om det fanst ein teoretisk sjanse for at dei som alt hadde lagt seg flate for USA – mot betaling i ei eller anna form – nå plutseleg skulle seie: Nei, prova duger ikkje!

Den 7. oktober byrja bombene falle. Statsleiinga i USA heldt pusten. Det ein frykta mest var folkelege opprør i to land, Saudi-Arabia og Pakistan. Saudi-Arabia har ein firedel av dei kjente oljereservane i verda. Pakistan har kjernevåpen. Men det blei ingen revoltar. Sant nok var det eit sjølvmordsattentat mot to amerikanske borgarar i Saudi-Arabia 6. oktober. Så blei det roleg, men framleis spent. Det saudiske regimet hadde takka nei til eit besøk frå Tony Blair veka før, som eit førebyggande tiltak. Dei regjeringsfiendtlege demonstrasjonane i Pakistan vart etter måten små og i hovudsak avgrensa til dei tri byane Peshawar, Quetta og Karachi. (I Quetta drap politiet tri demonstrantar og eit barn 9. oktober.) Og den landsomfattande generalstreiken som vart tillyst 15. oktober i protest mot besøket til den amerikanske utanriksministeren Colin Powell blei ein fiasko.

Dei tri første dagane bomba USA og Storbritannia med måte. Men 11. oktober vart krigen intensivert. Kabul og Kandahar vart utsette for massive luftangrep. Men dei allierte unngjekk å bombe talibanstillingar i nord, til stor fortviling for Nord-alliansen. Det var ein medviten strategi. Nord-alliansen var dominert av minoritetsgrupper, først og fremst usbekar og tadsjikar, og fekk støtte av Iran, Russland og i ein viss grad Kina. USA og Pakistan ønska at pashtunske talibanmotstandarar skulle ta Kabul. Pashtunarane, den største folkegruppa, utgjør om lag 40 prosent av innbyggarane i Afghanistan. Jamvel i Pakistan finst ein pashtunsk minoritet, og den overveldande majoriteten av talibantilhengarane er nettopp pashtunarar. Å sjå til pashtunsk interesse var ein måte USA dels kunne komme kritikk frå Pakistan i møte, dels minske iransk, russisk og kinesisk innverknad.

Matbombing

Dei såkalla matbombingane fekk mest like stor merksemd som dei konvensjonelle bombingane. Men som forsvarsminister Donald Rumsfeld sjølv sa: Den einaste effektive måten å fordele mat på, er lands landevegen. Likevel heldt ein fram med å sleppe ned 37.000 måltider om dagen i form av gule posar med teksten «gåve frå det amerikanske folket» – ein dråpe i havet med tanke på dei 7 millionar sveltande i Afghanistan.

Alt etter ni dagars kamp kunne den amerikanske generalen Gregory Newbold erklære at stridskreftene til Taliban var utrydda. Men ennå var ikkje krigen vunnen. Taliban beit seg fast i nord i Mazaar-i-Sharif og i sør i Kandahar. Og USA unngjekk framleis å bombe talibanstyrkane som sperra vegen for Nord-alliansens inntog i Kabul. Samtidig byrja ein planlegge samansettinga av den nye regjeringa, noe George Bush hadde lova la vere, men som den amerikanske statsleiinga nå så som uunngåeleg. For å samle det splitta landet kontakta ein den 87-årige tidlegare kongen, Mohammed Zahir, som mista trona i eit kupp i 1973.

Den 19. oktober vart dei første bakkestyrkane sett inn for å slå til mot Kandahar. Ti dagar seinare vart bombinga av talibanstillingane nord for Kabul intensivert. Og 13. november kunne så Nord-alliansen gå inn i hovudstaden. Men det skjedde mot viljen til USA. Den amerikanske statsleiinga hadde lova Pakistan at Nord-alliansen skulle vente.

Etter inntoget i Kabul erklærte leiaren i Nord-alliansen, Burhannuddin Rabbani, alminneleg amnesti utanom for Osama bin Laden og Talibans åndelege leiar Muhammad Omar. Men Rabbini motsette seg, trass i amerikansk påtrykk, moderate talibanar i ei kommande regjering. På fjernsyn kunne me sjå glade byborgarar som igjen gjorde det Taliban hadde forbode: Lytte til musikk, gå på kino, fly drakar og sminke seg.

Så lett det gjekk! Talibans motstandskraft hadde synt seg svært liten. Men då skal ein tenke over at det bare tok Sovjetunionen ei veke å «erobre» Afghanistan i 1979. Deretter følgde ti år med blodig krig mens Sovjetunionen freista feste maktgrepet sitt.

Afghanarane kan frigjøre seg sjølv

Dei ulike afghanske folkegruppene kan virke splitta og ueinige. Ei sak har dei likevel felles: Uviljen mot ytre innblanding. Trass i fjernsynsbilete med lykkelege afghanarar er det veldig få av dei som likar bombingane frå USA og Storbritannia. Abdul Haq, ein pashtunleiar som seinare vart drepen av Taliban, meinte i eit intervju at USA viser seg som «det dummaste landet i verda når det gjeld Afghanistan» ved å bombe. Han var fast overtydd om at afghanarane kunne frigjøre seg sjølv. Ikkje heller Nord-alliansen hadde vore positive til bombingane, men i fleire tilfelle klaga USA for å bombe sivile i staden for militære mål, og bare å ha syn for interessene til USA i krigsstrevet sitt.

Og afghanarane har rett. Bombinga av byane har drive ut menneske på landsbygda der dei er svært vanskelege å nå med hjelpesendingar. FN reknar med at 100.000 afghanske barn under fem år kan dø denna vinteren nettopp som følge av flyktningesituasjonen skapt av bombingane (7). Barna dør fordi USA må hevde sitt hegemoni. Barna dør fordi USA vil ha rett balanse i den kommande afghanske regjeringa. Barna dør fordi den øvrige verda er altfor veik, feig, lurt eller uvillig til å hevde intervensjonsforbodet i folkeretten.

Til ein viss grad dør barna au av rein gjerrigskap. Pentagon ville ikkje sløse i unytta med kryssarrakettane sine. I staden har ein brukt prosjektil med mindre presisjon, til dømes klasebomber. Ei klasebombe består av hundretalls mindre bomber som ikkje detonerer straks men i staden fungerer som landminer, i eit land der alt om lag 200 menneske blir skadd kvar månad av dei landminene dei sovjetiske militære spreidde ut.

Den 5. desember samla representantar for fire afghanske fraksjonar seg i Bonn for å danne ei mellombels regjering under USA overoppsyn. Nord-alliansens Burhannuddin Rabbani vart pressa av USA til å gi frå seg presidentposten til pashtunen Hamid Karzai. Nord-alliansen fekk likevel tri tunge postar i regjeringa, mellom anna forsvarsministeren. Seinare er det meininga at den gamle ekskongen Mohammad Zahir innan eit halvår skal åpne ei loya jirga (tradisjonell samling av stammeeldste), der framtida til Afghanistan kan fastleggast.

Visst finst det meiningsskilnader mellom afghanarane. Men den motsetninga som betyr mest, er den mellom dei afghanske fraksjonane på eine sida og USA med vasallar på andre sida. Afghanarane freista avgrense dei utanlandske «fredsbevarande» troppane som ein ville påføre dei, dels geografisk til Kabul, dels tallmessig til høgst 1.000 mann. USA var ikkje samd. Afghanarane vil dessutan ikkje at utlendingane blir for lenge, mens representantar for USA har snakka om eit langvarig engasjement. Vil USA med sine underordna forlate Afghanistan frivillig? Det er spørsmålet. Drar dei noen som helst lærdom av historia bør dei ta sitt pikk og pakk og reise så fort som råd (8).

Og så ser det ut til at alle imperialistlakeiane til den vestlege verda finn kvarandre. Frå høgre til venstre. Ta den gjengse skildringa av Taliban: Det rekk ikkje med å kalle dei brutale (noe dei naturlegvis er ettersom krig og maktetablering krev vald). Nei, dei er dessutan ikkje-menneske, som robotar henta frå ein eller annan science-fiction-film. Dei skal vere hjernevaska av suraramsande mullahar. Dei skal vere skapt og programmert av kyniske agentar frå CIA. Ein tar frå dei eige ansvar.

Basmachi

Samtidig blir dei frårøva menneskeverdet. Jamfør dei sovjetiske okkupantane som kalla motstandarane sine basmachi, «bandittar», eit uttrykk skapt i den tsarrussiske tida (9). Same rasisme og klasseforakt då som nå. Same imperialisme. Gamle ærverdige The Economist – det einaste store tidsskriftet eg veit om som framleis forsvarer Vietnam-krigen – viser nå i etterhand forståing for den sovjetiske erobringspolitikken: «Urbane og utdanna afghanarar ser tilbake på det Sovjet-støtta regimet som noe mindre vondt enn det kaoset og det trongsynet som følgde.» (10) Nå skal altså USA halde fram Sovjets oppgåve; å gjøre menneske av barbarane.

President Pervez Musharraf i Pakistan kunne glede seg over Bonn-avtalen og over at krigen på det nærmaste var slutt før Ramadan, nøyaktig som han hadde lova urolege landsmenn. Men Musharraf hadde au merka at dei som verka så gåvmilde straks etter 11. september brått blei gjerrige. I midten av november vitja han USA. Det gav ikkje mykje, bare halve løfte. Kanskje skulle Pakistan få 1 milliard dollar i hjelp. Kanskje skulle tekstilindustrien i Pakistan få tilgang til heimemarkedet i USA. Og IMF kravde igjen strukturtilpassingar for å åpne på pengepungen. Teleforetak og oljeindustri måtte privatiserast (11).

«Bonn-avtalen er eit direkte speilbilete av vår eiga oppfatning,» kommenterte forsvarsminister Sergei Ivanov i Russland. Og visst hadde russarane grunn til å vere glade. Dei hadde nå fått forståing frå omverda med omsyn til å tukte dei tsjetsjenske separatistane. Dei hadde nærma seg USA og auka innverknaden sin over fordelinga av dei sentralasiatiske energikjeldene. Og Nord-alliansen hadde fått tunge postar i den afghanske interimsregjeringa.

Den iranske statsleiinga gleda seg av delvis same grunn som den russiske, sjølv om Iran gjennom den åndelege leiaren Ayatolla Khamenei fordømte bombingane av Afghanistan som «uakseptable» og dessutan meinte at USA eigentleg hadde imperialistiske motiv. Likevel kunne reformvennene i Teheran via britisk mellomkomst nærme seg noe til duene i Washington.

Kina – den store taparen

Kina er – ved sida av Afghanistan – den store taparen i krigen. Vanlegvis reagerer Kina sterkt på alle teikn til militær aktivitet frå Japan. Nå måtte ein stillteiande sjå på at Japan etter amerikansk krav stillte opp med forsyningshjelp under bombekrigen mot Afghanistan. Men viktigast av alt: Gjennom Afghanistan-krigen har USA klart å bryte Beijing-Moskva-aksen som den kinesiske statsleiinga har jobba svært hardt for å skape den seinare åra. Førre året underteikna Russland og Kina ei vennskapspakt for første gong sidan 1950. Det såg ut til at Kinas ønske skulle bli oppfylt: Ein felles front mot amerikansk opprusting (12). Nå ligg det håpet i grus.

La oss samanlikne dei allmenne resultata av Afghanistan-krigen til nå med læreboka, nærmare bestemt den læreboka som Zbigniew Brzezinski gav ut i 1997, The Grand Chessboard. Brzezinski har mellom anna ei fortid som tryggingspolitisk rådgivar for Jimmy Carter. Han meiner at USA mest av alt bør frykte ein allianse Kina-Russland-Iran. Han tilrår derfor ei tilnærming til Iran, noe som var ganske kontroversielt i amerikanske krinsar då boka kom ut. Nå er det røyndom. Kina bør i følge Brzezinski isolerast. Det same med Russland. Kina er blitt isolert gjennom Afghanistan-krigen, men til prisen at Russland har komme inn som aktør i det område Brzezinski kallar Eurasias Balkan, og som Russland i følge Brzezinski bør haldast borte frå.

Eurasias Balkan består av åtte tidlegare Sovjet-republikkar pluss Afghanistan. Dei fleste grensene dei imellom vart tilfeldig teikna opp av russiske kartografar på 20- og 30-tallet. Landa er derfor splitta religiøst og etnisk. Området er rikt på mineralar og energireservar. Det gjør Brzezinski eit stort nummer av, og peikar særleg på Kinas aukande energibehov. Her bør ein likevel hugse at det absolutt viktigaste området når det gjeld energiforsyningane i verda er (og blir) Persia-bukta. Saudi-Arabia sit på ein firedel av dei kjende oljereservane i verda. Legg til fire granneland og me er oppe i 65 prosent. Denna olja får stadig meir å seie, dels fordi ho er billeg å utvinne, dels fordi salet frå desse landa bare utgjør ein tredel av totalen i verda. Oljetilgangane frå Saudi-Arabia og grannelanda utgjør ein veksande del av verdstotalen.

Bare eit lite avbrot i forsyninga av olje kan utløyse ei internasjonal krise ettersom olja nærmast har monopol når det gjeld transport. Den nye produksjonsmåten som går under namnet «mager produksjon» gjør dessutan den rike verda ennå meir sårbar. Dels er mager produksjon svært transportavhengig ettersom varene skal leverast «just in time». Dels er mager produksjon nettopp mager i den meininga at ein sparer inn på reservelagring. Det gjeld jamvel reserverlagring av olje.

Olja – ikkje så verdifull

Kva så med energireservane rundt Det kaspiske havet, som mange har peika på som viktig, både når det gjeld Jugoslavia-krigen i 1999 og Afghanistan-krigen nå (13)? Eg trur den forklaringa er betydeleg overdriven. Så verdifull er ikkje den kaspiske olja. Imperialismen følger sin eigen indre logikk. «The great game» mellom Russland og Storbritannia på 1800-tallet hadde ikkje umiddelbare materielle mål. Det gjeld heilt enkelt å halde kvarandre i sjakk. Finst det olje som spelar ei rolle i Afghanistan-krigen, er det heller den frå Saudi-Arabia.

USAs offisielle krigsmål i Afghanistan er i fallande rekkefølge: Fange Osama bin Laden, utradere al-Qa’ida, styrte Taliban. Bare det lågast prioriterte har ein sikkert oppnådd. Akkurat nå bombar ein fjell i traktene rundt Tora Bora. Det heile kan minne om ein galning som går laus på daude ting. Men det er ikkje heilt irrasjonelt. Det absolutte hovudmålet med Afghanistan-krigen er å demonstrere styrke.

Korleis har då Afghanistan-krigen påverka tilhøvet mellom USA og Europa? Brzezinski definerer EU som USAs eurasiske bruhovud og springbrett. USA herskar over EU gjennom Nato, så det finst ikkje grunnlag for at USA kan frykte EU blir for sterkt. Tvert om. EUs mål bør i følge Brzezinski utvidast slik at unionen kan hjelpe til i USAs globale maktutøving. Til det krevst ytterlegare integrasjon, noe EMU vil tvinge fram. Og integrasjonen har auka. Forsvarsminister Geoff Hoon i Storbritannia sa på EUs ministermøte i november at dei massive bombingane av Afghanistan kunne tolkast som «fredsframtvingande» og at militært nærvær i Afghanistan kunne tolkast som «skille av stridande partar». Dermed ville krigshandlingane USA og Storbritannia har gjort mot Afghanistan vere lovlege etter Petersburg-avtalen som jo regulerer EUs militære handlingar. Blir det allmenn tolking er det spørsmål om det finst noen grenser tilbake for EU som framtidig aggressor og okkupant.

Kva kan ein då gjøre med elendet?

Er ein solidarisk borgar og ønsker leve i noe som i det minste liknar eit rettssamfunn, bør ein støtte dei tri svenskane som utan rettargang og dom er straffa for terrorisme. Bidrag kan settast inn på postgirokonto 452590-3. Skriv «Solidaritet» på talongen.

Er ein dessutan tilhengar av folkeretten bør ein avvise begrepsglidinga til professor Ove Bring og regjeringa, ei begrepsgliding som inneber at USA gjennom alle sine handlingar utviklar (men i praksis avviklar) folkeretten.

Er ein på toppen av alt antiimperialist, bør ein freiste underminere USAs bruhovud og forkorte springbrettet deira. Det gjør ein enklast gjennom heilhjarta kamp for eit nei i den kommande folkerøystinga om EMU. Den rørsla som organiserer den breie EU-motstanden her i landet heiter Folkrörelsen Nej till EU. Gå med!

Fotnoter:

• 1) Sjå Boris Kagarlitsky: «The Reichtag Fire in New York», http://www.tni.org/archives/kagarlitsky/richstag.htm, Jan Myrdal: «Det stora spelet», Falu Kuriren 14. november 2001, Patrick Martin: «US planned war in Afghanistan long before September 11» World Socialist Web Site, http://www.wsws.org , 26. november 2001. [Tilbake]
• 2) Two Reports on U.S. Bombing of Sudan by Ed Vulliamy in Washington, Henry McDonald in Belfast, and Shyam Bhatia and Martin Bright, http://www.refuseandresist.org/resist_this/082598sudanrpt.html. [Tilbake]
• 3) Verdsbanken: Brief Overwiew of Afghanistan’s Economy 05. oktober 2001. [Tilbake]
• 4) Gösta Torstensson: «EU stöder USA:s bombkrig men sprickor börjar synas i fasaden», Nya AT nr 3, 2001. [Tilbake]
• 5) «Bribing allies», The Economist 29. september 2001. [Tilbake]
• 6) «Treading warily», The Economist 29. september 2001. [Tilbake]
• 7) Eric Laroche, UNICEF Representative for Afghanistan, statement on October 15 in Islamabad, Pakistan. http://www.unicefusa.org/alert/casia/report_07.html. [Tilbake]
• 8) Om Storbritannias dårlege erfaringar med erobringsforsøk i Afghanistan, sjå Louis Dupree: Afghanistan side 377-340. [Tilbake]
• 9) Louis Dupree: Afghanistan, side 448. [Tilbake]
• 10) «All smiles, for now», The Economist 17. november 2001. [Tilbake]
• 11) «Bombarded», The Economist 17. november 2001. [Tilbake]
• 12) Sjå USAs Quadrennial Defense Review Report, September 30, 2001, der det blir åtvara mot at «det kan oppstå ein militær medtevlar med ein formidabel ressursbase» i regionen. Kina blir rett nok ikkje nemnt ved namn. http://www.defenselink.mil/pubs/qdr2001.pdf. [Tilbake]
• 13) Sjå td Ahmed Rashid: Talibanerna, side 198ff. [Tilbake]

av Johan Petter Andresen

Det nye programmets analyse av utviklinga av den kapitalistiske økonomien er et tilbakeskritt i forhold til forslaget fra programkomiteen som ble lagt fram i september 2001. Etter min mening bryter programmet med grunnleggende marxisme på økonomiens område. En analyse av den kapitalistiske økonomiens grunnleggende utviklingstendenser burde være en bærebjelke i et kommunistpartis program. Landsmøtet har valgt å skjære bort tilløp til en slik analyse.

Det er en god del å utsette på forslaget fra programkomiteen både når det gjelder form og innhold. Så dette er ikke noe forsvar for alt i programkomiteens forslag når det gjelder den generelle økonomiske utviklinga. Men innholdet i programforslaget er som sagt mye bedre. Her er noen av formuleringene som er fjerna av landsmøtet:

• 1. I Forordets fjerde avsnitt: «Men forråtnelsen i kapitalismen har blitt stadig tydeligere de siste 30 åra gjennom stagnasjonen i verdensøkonomien.»
• 2. I forslagets kapittel 1, som ble programmets kapittel 6, punkt 1.1, fjerde avsnitt: «Men de kapitalistiske produksjonsforholdene, som gjør profitt til produksjonens hovedmål, hemmer og hindrer også utviklinga av produktivkreftene og skaper nød, vold og menneskeskapte naturkatastrofer. I det stadiet kapitalismen nå er, er det dette trekket som dominerer. Slik undergraver kapitalismen også sin egen eksistens.»
• 3. I forslagets kapittel 2, som ble programmets kapittel 1. 3. avsnitt i ingressen: «De framskrittsvennlige sidene ved kapitalismen er for lengst historie. Dens måte å produsere og distribuere varer og tjenester på er ikke lenger den mest effektive. En allmenn stagnasjon i økonomien har for lengst satt inn, og den politiske legitimiteten er i ferd med å smuldre.»
• 4. I samme kapittels 2.3.3: «Konkurransen er en innebygd trussel mot det kapitalistiske systemet i seg sjøl, som fører til økonomisk stagnasjon.»
• 5. Samme kapittels punkt 2.10.2: «Den såkalte «nye økonomien» tilfredsstiller ikke borgerskapets krav om profitt, jo mindre jo mer det automatiske systemet innføres på flere områder i produksjonen. De nakne talla bekrefter dette. Stagnasjonen vi har sett de siste tiåra, med synkende vekstrate målt i bruttonasjonalprodukt for den kapitalistiske verdensøkonomien som helhet, fortsetter. Til tross for at enkelte land kan oppvise en imponerende vekstrate. Den lange oppgangskonjunkturen i USA på 1990-tallet illustrerte USAs spesielle dominans i denne perioden.»

Vedtatte formuleringer

Det som er vedtatt er en kritikk av hvordan kapitalismen fungerer. Altså at kapitalismen ikke er bra for folk flest og for miljøet. Men intet sted tas marxismens standpunkt om at kapitalismen er en historisk forbigående samfunnsform eller at de indre motsetningene i den kapitalistiske økonomien skjerpes etter hvert som kapitalismen modnes. Og når det gjelder stagnasjonen etter krigen, finnes det ingen beskrivelse av denne. Tvert imot, programmet beskriver et samfunn som evner å løse sine kriser. Årsaken til at det kan bli sosialistiske revolusjoner er at arbeiderklassen en gang vil ønske å frigjøre seg. Det nærmeste man kommer en kriseteori som går inn på dagens økonomiske utvikling er i punkt 1. 10.1 til 1.10.4. Her kan vi lese:

1.10.1: Slutten av det tjuende hundreåret framstod i den rådende propagandaen som en «ny vår» for kapitalismen.

1.10.2: Likevel står problema i kø for borgerskapet. Den nye teknologiske revolusjonen legger grunnlaget for raske og omfattende økonomiske, politiske og ideologiske samfunnsendringer, som kan bli en trussel mot sjølve den kapitalistiske samfunnsorganiseringa.

1.10.3: Den ikke-produktive og spekulative økonomien vokser. Det samme gjør den svarte økonomien. Omfordeling av merverdien gjennom valuta- og børsspekulasjon overgår langt varehandelen og investeringer i produksjon.

Likevel eksploderer vareproduksjonen som følge av den voldsomme produktivitetsøkinga. Men i stedet for at en mulig overflod blei delt på kommunistisk vis etter behov, reguleres produksjonen etter profittmulighetene. Varer ødelegges framfor å bli gitt til de stadig flere som ikke har råd til å kjøpe dem. Overproduksjonskriser og økte forskjeller mellom rike og fattige blir resultatet.

1.10.4: Det er merverdiproduksjonen som skal holde den kapitalistiske konkurransen i sving. For at denne skal kunne holde tritt med den voldsomme økinga av kapitalmengden, trekkes nye områder inn i vareøkonomien. Dette er drivkrafta bak privatiseringa av velferds- og infrastruktursektorene.

Dette er en livredningsmanøver for kapitalen som fører til at velferdsstaten som sosial og politisk stabilisator raseres. Hvor lenge kapitalistene kan holde økonomien i gang ved å rane felleskassa, vil derfor også være et politisk spørsmål.

Det er mye riktig beskrivelse i denne analysen, men den mangler logikk, for eksempel forklarer den ikke hvorfor den spekulative økonomien vokser. Kan borgerskapet velge å minske den spekulative økonomien, eller er denne utviklinga en del av en nødvendig økonomisk utvikling gitt de kapitalistiske produksjonsforholdene? Hva er sammenhengen mellom utviklinga av den spekulative økonomien og den merverdiproduserende delen av økonomien? Har kapitalismen en kronisk overproduksjonskrise? Eller har den bare konjunkturelle kriser som løses etter hvert? Programmet beskriver en kapitalisme med problemer, men ikke en kapitalisme som kun kan løse sine problemer ved å forverre sine egne sjukdommer.

Hva mente Marx om kapitalismen?

Kort fortalt var Marx utvetydig på at kapitalismen er en historisk forbigående samfunnsform, som på grunn av sine indre motsigelser må gå under. Dette preger både hans historiske tilnærming og hans økonomiske analyser.

Marx mente at de økonomiske krisene som det kapitalistiske systemet skaper, blir løst på en slik måte at dets indre motsetninger skjerpes og at dets kriser blir dypere. Han trekker fram som et grunnleggende forhold at det kapitalistiske systemets evne til å øke produksjonen har få hindre, mens forbruksevnen møter mange barrierer som begrenser dets vekst. Dette gir opphav til kriser, som altså overvinnes på en slik måte at systemets innebygde motsetninger skjerpes.

La oss se litt på åssen Marx så på de grunnleggende utviklingstrekka til den kapitalistiske økonomien. Fra Manifestet kan vi lese:

«Hvordan overvinner borgerskapet krisene? På den ene sida ved den framtvungne ødelegginga av en mengde produktivkrefter, på den andre sida ved erobring av nye markeder og grundigere utbytting av de gamle markedene. Altså hvordan? Ved at de forbereder enda mer omfattende og kraftigere kriser og minsker midlene til å forebygge krisene» (Side 27 i den norske utgaven fra 1970). (Min understrekning).

Legg merke til at Marx legger vekt på at måten krisene løses på er ved at det legges et grunnlag for enda større og sterkere kriser: altså at den kapitalistiske økonomiens indre motsetninger skjerpes og at etter hvert som det kapitalistiske systemet utvikles bruker det samtidig opp de midlene det trenger til å forebygge krisene.

Fra kapittel 15 i bok 3 av Kapitalen har vi noen flere, mer teoretiske sitater som omhandler det samme:

«Betingelsene for den direkte utbyttinga er ikke identiske med de som gjelder for dens realisering. De er ikke bare ulike i sted og tid, men også teoretisk. Betingelsene for den direkte utbyttinga er kun begrensa av samfunnets produktive evne, betingelsene for utbyttingas realisering er begrensa av det relative forholdet mellom de ulike produksjonsgrenene og samfunnets evne til å forbruke. Men den sistnevnte blir verken bestemt av den absolutte produktive evnen eller av den absolutte forbrukerevnen, men av forbrukerevnen basert på de antagonistiske betingelsene i distribusjonen, som reduserer forbruket til størstedelen av samfunnet til et minimum innafor mer eller mindre trange grenser. Realiseringa er videre begrensa av akkumulasjonstendensen, trangen til å ekspandere kapitalen og produsere merverdi i en større skala. Dette er en lov for den kapitalistiske produksjonen, gitt gjennom stadige revolusjoner i sjølve produksjonsmetodene, forbundet med den stadige forringelsen av den eksisterende kapitalen, av den generelle konkurransekampen og behovet for å forbedre produksjonen og dens skrittvise utvidelse, kun som et middel for dens vedlikehold, der straffen er ruin. Markedet må derfor stadig utvides, slik at dets indre sammenhenger og betingelsene som regulerer dem, antar formen av en naturlov som virker uavhengig av produsentene, og blir stadig mer ukontrollerbare. Denne indre motsigelsen søker sin løsning gjennom en utvidelse av det ytre produksjonsområdet. Men, jo mer produktiviteten utvikles, jo mer blir den i uoverensstemmelse med den snevre basisen på hvilken betingelsene til forbruket hviler.»

«Den kapitalistiske produksjonen prøver stadig å komme forbi disse innebygde grensene, men kommer forbi dem bare på en slik måte, at disse hindringene igjen plasseres i dens vei, og da i enda større skala.»

«Når derfor den kapitalistiske produksjonsmåten er et historisk bestemt middel for å utvikle de materielle produktivkreftene og skape et tilsvarende verdensmarked, er den samtidig den konstante motsigelsen mellom denne historiske oppgave og de tilsvarende samfunnsmessige produksjonsforhold.»

«Det kommer til overflaten her på en klar økonomisk måte – dvs. sett fra borgerskapets standpunkt, innafor begrensningene for kapitalistisk erkjennelse, fra standpunktet til sjølve den kapitalistiske produksjonen – at den har sin grense, at den er relativ, at den ikke er absolutt, men er kun en historisk produksjonsmåte som samsvarer med en bestemt avgrensa epoke i utviklinga av produksjonens materielle behov.»

«Utviklinga av det samfunnsmessige arbeidets produktive krefter er den historiske oppgava og berettigelsen til kapitalen. Akkurat derfor skaper den ubevisst de materielle betingelsene for en høyere produksjonsmåte.»

Det har rent mye vann i elva siden Marx lagde sine teorier. Men vi lever fortsatt under kapitalistiske produksjonsforhold, og kapitalismen har utvikla seg og skal da, i følge Marx ha fått skjerpa sine indre motsetninger. Og jeg mener at dette stemmer.

Hva mener en del marxister?

I motsetning til i Marx’ tid evner ikke den kapitalistiske økonomien å opprettholde den generelle økonomiske veksten i samfunnet. Jo større andel av totaløkonomien i verden som blir kapitalistisk, jo svakere blir den økonomiske veksten. Etter den brutale saneringa av produktivkrefter som den andre verdenskrig innebar, så det lenge tilsynelatende positivt ut for kapitalismen. Men allerede etter få år oppsto overkapasitetsproblemer i den internasjonale økonomien, og marxistiske økonomer kunne påpeke, allerede i 1966, at den moderne internasjonale monopolkapitalistiske økonomien hadde en innebygd stagnasjonstendens som kunne observeres statistisk (Monopoly Capital av Paul Baran og Paul Sweezy, 1966).

«Man kan vende og snu på det som man vil. Man kan likevel ikke unngå den konklusjon at monopolkapitalismen er et selvmotsigende system. Det har en tendens til å skape et stadig større overskudd, men det kan ikke frambringe det forbruk og de investeringsåpninger som er nødvendige for absorbering av et økende overskudd og for at systemet skal funksjonere tilfredsstillende. Siden overskudd som ikke kan absorberes, ikke kan produsere, følger det at den normale tilstand i den monopolkapitalistiske økonomi er stagnasjon» (Fra Pax-utgaven av Monopolkapitalen, Sweezy og Baran, 1971, side 110).

En liten illustrasjon på stagnasjonstendensen finner vi i følgende tabell:

Veksten stagnerer tiår for tiår

Paul Sweezy følger opp stagnasjonsanalysen sammen med Harry Magdoff i 1988, i boka Irreversible Crisis (Monthly Review Press 1988). Her viser de sammenhengen mellom stagnasjonstendensen og den eksplosive økinga av finanssektoren og gjeldas nye rolle i økonomien. Det var også med bakgrunn i denne boka at AKP arrangerte en økonomikonferanse i begynnelsen av 1990-tallet og inviterte Harry Magdoff som hovedinnleder. Hans synspunkter har tydeligvis ikke blitt gjort til en del av AKPs synspunkter.

Vi ser samme grunnleggende holdning fra et annet marxistisk miljø. En artikkel som har vekt oppsikt er av Robert Brenner. «Verdensøkonomien ved årtusenskiftet – i retning oppsving eller krise?». (Se Vardøger nr 26, 2000.) I motsetning til Sweezy legger han vekt på utviklinga av profittraten og hvordan denne har påvirka monopolkapitalens ulike tiltak for å opprettholde denne. Men i likhet med Sweezy og andre har han samme hovedtese i bånn for sin analyse. En hovedtese som han har fra Marx. Han skriver:

«Bakgrunnen for dagens situasjon må søkes i utviklingen av de tre fundamentale langsiktige og nært sammenhengende trender. Alle tre ble utløst omkring 1965-73 av det systemomfattende fallet i avkastningen, og av det faktum at man over lang tid ikke fikk avkastningen opp igjen. Til grunn for dette lå framveksten av vedvarende overkapasitet og overproduksjon i den internasjonale industrien. » (Min understrekning)

Altså Marx, Sweezy, Baran, Brenner og Magdoff trekker alle sammen forholdet mellom produksjon og forbruk som det som ligger i bånn for de andre symptomene: enten det er de sykliske krisene, opphoping av finansiell kapital, gjeldsoppbygginga, profittratens utvikling, globaliseringa, monopoliseringa, stagnasjonstendensen osv.

Faktisk kjenner jeg ikke til en eneste marxistisk økonom som i dag ikke hevder at den internasjonale økonomien stagnerer og at dens indre motsigelser skjerpes. Men her forventer jeg å bli opplyst av de som har gått i spissen for å stryke programkomiteens forslag på dette området. Hvem mener noen annet, og hvorfor? Kanskje kan vi da få en klargjørende diskusjon om meningsforskjeller?

Fra Sverige har journalisten og marxisten Mikael Nyberg gitt oss boka kapitalet.se (Ordfront 2001). AKP har med god grunn reklamert for denne boka, men nettopp fordi den kan forstås å innholde en alternativ analyse til ovennevnte økonomers analyse føler jeg at det er på sin plass med en kommentar.

Boka gir en meget god beskrivelse av sentrale sider ved utviklinga av klassekampen i Sverige og av utviklinga på sjølve arbeidsplassene som jeg satte særlig stor pris på. Men fordi forfatteren ikke tar utgangspunkt i stagnasjonstendensene som grunnlag for borgerskapets angrep på arbeiderklassen, ender han opp i en klassekampteori som overdriver endringene i arbeiderklassens styrke og dermed også borgerskapets styrke. Folkhemmet på 50-, 60- og 70- tallet forklares som et resultat av arbeiderklassens styrke. Deretter, fra åttitallet angriper borgerskapet, og arbeiderklassen svekkes. Dette er også delvis riktig etter mitt skjønn. Dersom vi ser på den globale klassekampen er det vel liten tvil om at det skjedde et negativt skifte fra slutten av 70-tallet med splittelsen mellom Kina og Albania, Vietnams invasjon av Kampuchea, og innmelding i Comecon og seieren til Teng Siao Ping i Kina. I likhet med mye fra AKP/RV de siste 20 åra legger Nyberg vekt på «borgerskapets offensiv». Men han tar ikke opp at denne offensiven, for å øke utbyttinga, skjer på bakgrunn av en kapitalistisk økonomi som har stadig større problemer med å fungere. Dermed ebber hans analyse ut i et mørkt bilde av en stadig mer menneskefiendtlig kapitalisme som han regner med at den svenske arbeiderklassen før eller seinere vil reise seg mot. Hans bilde er av et stadig sterkere og råere borgerskap. Mitt bilde er av et stadig mer fortvila og desperat borgerskap. Hans bilde er av en svekka og oppsplitta arbeiderklasse. Mitt bilde er av en større, bedre organisert og mindre systemtro arbeiderklasse i dag enn for 30 år siden ( i hvert fall i Norge, og antakeligvis i Sverige også). Nyberg påpeker at kapitalismen nå synker ned i en tilstand av kriser, massearbeidsløshet og global misære. Men dette knyttes til borgerskapets økte makt, ikke til nedgangen i veksttakten etter krigen. Det ligger som en logisk konklusjon på Nybergs tilnærming at dersom arbeiderklassen styrker sin stilling, vil det internasjonale kapitalistiske samfunnet oppleve nye tiår med høy vekst.

Debatten i 1983-84

Jeg kan dessverre ikke vise til en eneste norsk marxistisk økonom, da jeg ikke kjenner til at noen av dem har gjort forsøk på sjølstendig analyse av utviklinga av den internasjonale kapitalistiske økonomien etter krigen, med unntak av det vesle heftet Kriser i kapitalismen (AKP(ml), 1983, red. Carl-Erik Schultz). (Og den gangen var Schultz, Mønnesland, Lysestøl, «Per Lund» m.fl. medlemmer av AKP(ml).) Her skriver man i forordet at man ikke kan spå om utviklinga av den sykliske krisa man da var oppe i. Hensikten med heftet var, i følge forordet, å «legge fram noen hovedpunkter når det gjelder fakta om den kapitalistiske krisa i verden og i Norge. Den teoretiske og politiske drøftinga av krisa kommer i seinere avsnitt.» Heftet utløste en debatt blant «ekspertene» i partiet der man konsentrerte seg om årsaksforholdene i forbindelse med de sykliske krisene. Leser man f. eks. Per Lunds artikkel «Akkumulasjon og krise under kapitalismen» (Marxistisk studiebok, trinn 2, 1983) finner man hans forklaring på årsaker til de periodiske krisene og hvordan de løses, men ingenting om den historiske tendensen til at de løses på en slik måte at de indre motsetningene skjerpes. Etter min mening er det opplagt mulig å ha ulike vinklinger på de sykliske krisene (altså de som kommer jevnlig med cirka 10 års mellomrom), blant annet fordi disse sykliske krisene kommer i ulike etapper i kapitalismens generelle utvikling.

Dessverre gikk ikke debatten inn på det som må være det overordna for oss å få grep om: når kapitalismen løser disse sykliske krisene, hva da? Skjerpes kapitalismens indre motsetninger, eller fortsetter man da som om ingenting har skjedd? Her mener jeg at Marx påstår og virkeligheten viser at det må gå galt. Så må vi spørre oss: Hvordan kan vi studere, i virkelighetens verden, empirisk, hvordan kapitalismens indre motsetninger skjerpes? Dette bør en videre debatt konsentrere seg om. Et annet naturlig spørsmål som vi også kan videreutvikle er: Hva er det ved kapitalismen som gjør at dens indre motsetninger skjerpes?

Import fra Sovjet

I 1975 ga AKP(ml) ut en sovjetisk bok produsert i 1954, Politisk økonomi, lærebok. Den har to kapitler som handler om «kapitalismens almene krise». Problemet er at dens hovedtese om årsakene til denne krisa er feil:

«Grunndragene i kapitalismens almene krise er: verdens kløvning i to systemer – det kapitalistiske og det sosialistiske – og kampen mellom dem, krisen i imperialismens kolonisystem, skjerpningen av markedsproblemet og den kroniske massearbeidsløshet som henger sammen med dette» (side 260).

«Skjerpingen av problemet om markedene under kapitalismens almene krise skyldes først og fremst den ting at enkelte land er falt ut av imperialismens verdenssystem» (side 267).

Historia har i ettertid vist at monopolkapitalismens allmenne krise ikke er avhengig av sosialismens og kolonienes seierrike framganger. Monopolkapitalismen greier helt av seg sjøl å skape overproduksjon, stagnasjon, massearbeidsløshet osv.

Vil AKP prioritere studier av kapitalismen?

Med tanke på hvor lite det er jobba med å utvikle en sjølstendig norsk marxistisk analyse av den moderne kapitalismens generelle økonomiske utvikling, er det ikke noe rart i tendensen i partiet til å undervurdere kapitalismens indre motsetninger.

Men det er mildest talt uheldig for utviklinga av den ideologiske kampen generelt i samfunnet at det ikke er noe parti som hevder med tyngde at borgerskapet ikke er på offensiven, men tvert imot – borgerskapets samfunn ris av stadig sterkere indre motsetninger som fører til en nedgang i veksten og fører hele verdenssamfunnet ut i en kommende depresjon i overskuelig framtid.

av John Bellamy Foster

For bare litt over en måned siden mens jeg skrev dette, før 11. september, viste det masseopprøret mot kapitalistisk globalisering som begynte i Seattle i november 1999 og som fortsatt samlet styrke så seint som i Genova i juli 2001, motsigelsene i systemet på en måte vi ikke har sett på mange år.

Likevel var dette opprørets spesielle karakter slik at begrepet imperialisme var blitt så godt som utradert, til og med på venstresida, og erstattet av begrepet globalisering, som antyder at noen av de verste utslaga av internasjonal utbytting og rivalisering på en eller annen måte hadde avtatt.

En ny bok av Michael Hardt og Antonio Negri, med tittelen Empire (Imperium), kan stå som eksempel på en stadig mer populær mote i venstresidas behandling av globaliseringa – en mote som er like tiltrekkende for herskerne, om vi skal dømme etter hvilken oppmerksomhet den har fått i massemedia. Boka ble gitt ut i fjor av Harvard University Press, og har fått uforbeholden ros slike steder som i New York Times, magasinet Times og i London Observer. Den har ført til gjesteopptreden for Hardt i The Charlie Rose Show og en underleder i The New York Timeside. Dens påstand er at verdensmarkedet under innflytelse av informasjonsrevolusjonen blir globalisert hinsides nasjonalstatenes evne til å påvirke det. Nasjonalstatenes suverenitet forsvinner, og blir erstattet av en nylig tilsynekommende global suverenitet eller «imperium» som vokser fram av sammensmeltingen av «en rekke nasjonale og overnasjonale organismer som blir forent under en eneste herskerlogikk», uten noe klart internasjonalt hierarki (side xii).

Plassen tillater meg ikke her å gå inn på alle aspekter ved denne argumentasjonen. Jeg vil heller kommentere bare ett spørsmål: påstanden om at imperialismen er forsvunnet. Uttrykket «imperium» i Hardt og Negris analyse refererer ikke til sentrums imperialistiske dominans over periferien, men til en altomfattende enhet som ikke anerkjenner noen begrensende territorier eller grenser utenom seg selv. I sin glanstid, hevder de, «var imperialismen i virkeligheten en utvidelse av de europeiske nasjonalstatenes suverenitet utover deres egne grenser» (side xii). Imperialismen eller kolonialismen i denne forstand er nå død. Men Hardt og Negri erklærer også at nykolonialismen, industrimaktenes økonomiske dominans og utbytting uten direkte politisk kontroll, er død. De insisterer på at alle former for imperialisme, i den grad de representerer begrensninger på verdensmarkedets homogeniserende krefter, er dødsdømt av det samme markedet. På den måten er «imperiet» både «postkolonialt og postimperialistisk» (side 9).Vi blir fortalt at «imperialismen er en maskin av global lagdeling, kanalisering, koding og territorialisering av kapitalstrømmene, som blokkerer noen strømmer og fremmer andre. Verdensmarkedet krever derimot et jevnt felt av ukodede og territorieløse strømmer … imperialismen ville betydd kapitalens død hvis den ikke var blitt overvunnet. Den fulle realiseringen av verdensmarkedet er nødvendigvis slutten på imperialismen (side 333).

Forfatterne argumenterer for at begrep som sentrum og periferi nå er så godt som ubrukelige. «Gjennom desentraliseringen av produksjonen og konsolideringen av verdensmarkedet, er den internasjonale delingen og strømmene av arbeid og kapital blitt oppsplittet og mangedoblet, slik at det ikke lenger er mulig å avgrense store geografiske soner som sentrum og periferi, Nord og Sør.» Det er «ingen vesensforskjell» mellom USA og Brasil, Storbritannia og India, «bare gradsforskjeller» (side 335) (1).

Forestillingen om USA-imperialismen som en sentral makt i verden i dag, er også forsvunnet. «USA,» skriver de, «utgjør ikke sentrum i et imperialistisk prosjekt. Ingen nasjonalstat kan gjøre det i dag. Imperialismen er over. Ingen nasjon vil bli verdensleder på den måten moderne europeiske nasjoner var det» (side xiii-xiv). «Vietnam-krigen,» erklærer Hardt og Negri, «kan sees som den imperialistiske tendensens sluttpunkt, og derfor som en overgang til et nytt regime for Konstitusjonen» (side 178-79). Denne overgangen til et nytt, globalt konstitusjonelt regime kommer til syne i Golfkrigen. Der framsto USA «som den eneste makten som var i stand til å forvalte internasjonal rett, ikke som en funksjon av sine egne nasjonale motiver, men i den globale rettens navn … Når USA opptrer som verdenspoliti, er det ikke ut fra imperialistiske interesser, men i «imperiale» interesser (dvs ut fra det territorieløse Imperiets interesser). I denne forstand varslet Golfkrigen virkelig en ny verdensordens fødsel, slik George Bush erklærte» (side 180).

Imperiet, som er navnet de gir denne nye verdensordenen, er et produkt av kampen om suverenitet og statsrett på det globale nivå, i en tid hvor en ny global jeffersonisme (2) – utvidelse av USAs forfatningsform til det globale plan – er blitt mulig. Forfatterne går imot lokale kamper mot Imperiet, de tror at kampen nå bare gjelder formen globaliseringa skal ta – og i hvilken grad Imperiet vil leve opp til sitt løfte om å få «den globale utvidelsen av USAs interne forfatningsprosjekt» (side 182) til å bære frukt. Argumentasjonen deres støtter anstrengelsene til «massene mot Imperiet» – dvs. massenes kamp for å bli et selvstendig politisk subjekt – men de argumenterer for at dette bare kan skje innenfor «de ontologiske vilkår Imperiet setter» (side 407).

István Mészáros

Så langt om dagens mer moteriktige synspunkter. Nå vil jeg gå over til det avgjort umoderne. I kontrast til Empire representerer István Mészáros’ nye bok Socialism or Barbarism (Sosialisme eller barbari) på mange måter toppen av det umoderne – til og med på venstresida (3). I stedet for å love en ny universalitet som har muligheten til å oppstå av kapitalismens globaliseringsprosess hvis denne bare tar den riktige formen, hevder Mészáros at å bevare for evig et system som er dominert av kapitalen vil garantere akkurat det motsatte: «Til tross for dets tvungne ‘globalisering’ er kapitalens uhelbredelig skjendige system strukturelt uforenlig med universalitet i noen meningsfull betydning av begrepet … det kan ikke være noen universalitet i samfunnsverdenen uten grunnleggende likhet» (side 10-11).

For Mészáros kan kapitalens herredømme best forstås som en sosial stoffskifteprosess, som kan sammenlignes med stoffskiftet i en levende organisme. Det må derfor studeres ut fra at det rommer et sammensatt sett av relasjoner. Hva kapitalismen enn oppnår av «horisontal» frigjøring, blir negert av dens dominerende «vertikale» orden, som alltid utgjør dens avgjørende moment. Denne altoverskyggende antagonismen betyr at «det kapitalistiske systemet framstår som et jungelaktig nettverk av motsigelser som bare kan styres mer eller mindre vellykket en viss tid, men aldri overvinnes for godt» (side 13). Blant de grunnleggende motsigelsene som er uovervinnelige innafor kapitalismen er de mellom: (1) produksjonen og kontrollen med den; (2) produksjon og forbruk; (3) konkurranse og monopol; (4) utvikling og underutvikling (sentrum og periferi); (5) økonomisk ekspansjon på verdensbasis og rivalisering kapitalistene imellom; (6) akkumulasjon og krise; (7) produksjon og destruksjon; (8) dominansen over arbeidskrafta og avhengigheten av arbeidet (9) sysselsetting og arbeidsløshet; og (10) utbyttevekst for enhver pris og ødelegging av miljøet (4). «Det er helt utenkelig å overvinne en eneste av disse motsigelsene,» sier Mészáros , «for ikke å snakke om deres uløselig sammenvevde samlede nettverk, uten å innføre et radikalt alternativ til kapitalens måte å kontrollere det sosiale stoffskiftet på» (side 13-14).

Ifølge denne analysen er perioden for kapitalismens historiske oppstiging til makten nå slutt. Kapitalismen har ekspandert over hele kloden, men i mesteparten av verden har den bare skapt enklaver av kapital. Det finnes ikke lenger noe løfte om at den tredje verden som helhet skal «ta igjen» de avanserte kapitalistiske landene økonomisk – eller i det hele tatt om varig økonomisk og sosial framgang i mesteparten av «periferien». Levekårene for det store flertallet av arbeidere forverres over hele verden. Systemets langvarige strukturelle krise, som har vart siden 1970-åra, hindrer kapitalen i å hanskes effektivt med sine motsigelser, om så bare midlertidig. Den hjelpen staten tilbyr utenfra, er ikke lenger nok til å stive opp systemet. Av den grunn blir kapitalens «destruktive ukontrollerbarhet» – dens ødeleggelse av tidligere tiders samfunnsforhold og dens manglende evne til å erstatte dem med noe levedyktig – mer og mer synlig (side 19 og 61).

Imperialismens mest dødelige fase

Kjernen i Mészáros’ argumentasjon ligger påstanden om at vi nå lever i det som «potensielt er imperialismens dødeligste fase» (tittelen på det andre kapittelet i boka hans). Imperialismen, sier han, kan deles i tre tydelige historiske faser: (1) den tidlige moderne kolonialismen, (2) den klassiske fasen av imperialismen slik Lenin beskrev den, og (3) den globale hegemoniske imperialismen, med USA som sin dominerende kraft. Den tredje fasen blei konsolidert etter annen verdenskrig, men var ikke til å ta feil av fra og med utbruddet av kapitalismens strukturelle krise i 1970-åra (side 51).

Ulikt de fleste analytikere argumenterer Mészáros for at USAs hegemoni ikke sluttet i 1970-åra, selv om USA i 1970 hadde opplevd en nedgang i sin økonomiske posisjon vis-à-vis de andre ledende kapitalistiske statene, sammenlignet med 1950-åra. Med utgangspunkt i Nixons avskaffing av dollarens gullstandard markerer 1970-tallet snarere begynnelsen på en mye mer besluttsom innsats fra den amerikanske statens side for å etablere sin globale forrang på det økonomiske, militære og politiske området – å konstituere seg som surrogat for en verdensregjering.

På det nåværende stadiet av kapitalens globale utvikling, insisterer Mészáros, «er det ikke lenger mulig å unngå å se i øynene en av systemets fundamentale motsigelser og strukturelle begrensninger. Denne begrensninga er systemets alvorlige svikt når det gjelder å danne en stat for det kapitalistiske systemet som sådan, som svarer til dets overnasjonale målsettinger og forgreininger.» Derfor er det her at «USA, farlig oppsatt på å ta på seg rollen som stat for det kapitalistiske systemet som sådan, mens det legger under seg alle rivaliserende makter med alle midler det har til rådighet,» kommer inn i bildet som det nærmeste man kan komme til «en stat for det kapitalistiske systemet» (side 28-29).

Men sjøl om USA var i stand til å stoppe nedgangen i sin økonomiske posisjon i forhold til de andre ledende kapitalistiske statene, er den amerikanske staten ute av stand til på egen hånd å oppnå tilstrekkelig økonomisk dominans til å regjere verdenssystemet – som uansett ikke lar seg regjere. USA forsøker derfor å bruke sin enorme militære makt til å etablere sin globale overlegenhet (5). «Det som står på spill i dag,» skriver Mészáros, «er ikke kontrollen over en spesiell del av kloden – hvor stor den enn måtte være – en kontroll som hemmer, men fortsatt tolererer uavhengige handlinger fra noen rivaler. Men det er en eneste hegemonisk økonomisk og militær supermakts kontroll over hele kloden, med alle midler den har til rådighet – til og med de mest ekstremt autoritære og om nødvendig, militære voldsmidler. Dette er det den endelige rasjonaliteten til den globalt utviklete kapitalismen krever, i sitt forgjeves forsøk på å få kontroll over sine uforenlige motsetninger. Men problemet er at en slik rasjonalitet – som kan skrives uten anførselstegn, siden den virkelig svarer til kapitalens logikk på det nåværende historiske stadiet av global utvikling – samtidig er det mest ekstreme irrasjonalitet i historien, inkludert nazistenes forestilling om verdensherredømme, når det gjelder hvilke vilkår som kreves for at menneskeheten skal overleve» (side 37-38).

De som påstår at dagens imperialisme, som framfor alt representeres av USA, på en eller annen måte er svekket av det faktum at det er lite direkte politisk styre over andre staters territorier, forstår ganske enkelt ikke de problemene vi står overfor. Som Mészáros påpeker, okkuperte den europeiske kolonialismen faktisk bare en liten del av områdene i periferien. Nå er midlene annerledes, men imperialismens globale rekkevidde er enda større. USA okkuperer for tida fremmede territorier i form av militærbaser i sekstini land – et antall som fortsetter å øke. Dessuten har «den store økninga i militærarsenalets ødeleggelsesevne i våre dager – spesielt luftvåpnenes katastrofale potensiale – i en viss utstrekning endret formene for å tvinge et land som skal kues til å bøye seg for imperialistiske diktater (bakkestyrker og direkte okkupasjon er ikke like nødvendig), men de har ikke endret diktatenes innhold» (side 40).

Med Sovjetunionens sammenbrudd og slutten på Den kalde krigen er det blitt nødvendig for imperialismen å kle seg om. Den kalde krigens gamle rettferdiggjøring av intervensjoner virker ikke lenger. Mészáros påpeker at Saddam Hussein representerte en slik ny rettferdiggjøring, men bare midlertidig. Selv da måtte USA presentere sine krigsønsker forkledd som en universell allianse som kjempet for den globale retten, selv om USA spilte rollen som både dommer og bøddel.

Sosialisme eller barbari

Blant de foruroligende utviklingstrekk som Sosialisme eller barbari peker på, er: Det enorme antall ofre blant sivile irakere i løpet av krigen mot Irak og over en halv million døde barn som følge av sanksjonene etter krigen; det militære stormløpet og okkupasjonen på Balkan; Natos ekspansjon mot øst; USAs nye politikk med å anvende Nato som en offensiv militær styrke som kan erstatte FN; USAs forsøk på å omgå og undergrave FN ytterligere; bombingen av den kinesiske ambassaden i Beograd; utviklingen av sikkerhetspakten mellom Japan og USA, som er rettet mot Kina; og USAs tiltakende aggressive militære holdning overfor Kina – som mer og mer blir sett på som en oppadstigende supermaktsrival. På lenger sikt kan en heller ikke ta den nåværende tilsynelatende harmonien mellom USA og EU for sikker, ettersom USA fortsetter sin jakt på verdensherredømme. Og det finnes heller ingen svar på dette problemet innafor systemet på det nåværende stadium av kapitalens utvikling. Globaliseringa har gjort en verdensomfattende stat nødvendig for kapitalen, argumenterer Mészáros, men den innebygde karakteren til kapitalens sosiale stoffskifteprosess, som krever et mangfold av kapitaler, gjør en slik stat umulig. Slik har «Imperialismens potensielt dødeligste fase» å gjøre med det stadig videre omfanget av barbari og ødeleggelse som slike forutsetninger nødvendigvis må skape.

Vi har å gjøre med to syn på globalisering/imperialisme – det mer og mer moderne som fokuserer på framveksten av verdensherredømme (kalt Imperium) og det avgjort umoderne synet som peker på «Imperialismens potensielt dødeligste fase». Hvordan står disse to synspunktene seg i dag, etter begivenhetene den 11. september og etter at en global krig mot terrorisme startet i Afghanistan?

Det går kanskje an å hevde at analysen i Empire blir bekreftet fordi det ikke var en nasjonalstat som utgjorde en utfordring for det framvoksende system av verdensherredømme, men internasjonale terrorister utafor Imperiet. Fra dette synspunkt kan en mene at USA gjennomfører en aksjon som «verdenspoliti» i Afghanistan «ikke ut fra sine egne nasjonale motiver, men i verdensrettens navn» – som Hardt og Negri beskrev USAs handlinger i Golfkrigen. Det er mer eller mindre slik Washington beskriver sine egne handlinger.

Sosialisme eller barbari ville nok heller foreslå en helt annen tolkning, en som ser USA-imperialismen som sentral i terrorkrisen. Ut fra dette synet gikk terroristene som angrep World Trade Center og Pentagon ikke til angrep på verdensherredømmet eller sivilisasjonen (det var ikke FN-bygningen i New York som ble angrepet) – og enda mindre angrep de verdier som frihet og demokrati, slik den amerikanske staten påsto. De siktet seg bevisst inn på symbolene for USAs finansielle og militære makt, altså USAs globale makt. Disse terroristaksjonene kan ikke forsvares på noen måte, men de går uansett inn i et større historisk bilde av USA-imperialismen og USAs forsøk på å oppnå globalt hegemoni – spesielt i historien om USAs intervensjoner i Midtøsten. Videre reagerte ikke USA med en straffeprosess ut fra global statsrett, eller i form av en ren politiaksjon, men imperialistisk ved ensidig å erklære krig mot internasjonal terrorisme og slippe krigsmaskinen sin løs mot Taliban-regjeringa i Afghanistan.

I Afghanistan prøver USAs militære styrker å ødelegge terroriststyrker som de en gang sjøl var med på å skape. Så langt fra å holde seg til sine egne konstitusjonelle prinsipper på det internasjonale området, har USA lenge støttet terroristgrupper hver gang det passet inn i dets egne imperialistiske planer, og har selv utført statsterrorisme som har drept sivilbefolkning. Washington har erklært at den nye krigen mot terrorisme kan kreve militær intervensjon fra USA i tallrike land utenom Afghanistan – nasjoner som Irak, Syria, Sudan, Libya, Indonesia, Malaysia og Filippinene er allerede pekt ut som mulige åsteder for videre intervensjoner.

Alt dette, knyttet sammen med en verdensomspennende økonomisk nedgangskonjunktur og økt undertrykking i de ledende kapitalistiske statene, ser ut til å antyde at kapitalens «ødeleggende ukontrollerbarhet» kommer mer og mer i forgrunnen. I prosessen med å blokkere en sjølsentrert utvikling i periferien – det vil si sikre utvikling av underutvikling for all evighet – har imperialismen avlet terrorisme, som har slått tilbake på den ledende imperialistmakta sjøl, og skapt en spiral av ødeleggelse uten noen synlig slutt.

Siden en verdensregjering er umulig under kapitalismen, men nødvendig i dagens mer globaliserte virkelighet, insisterer Mészáros på at systemet blir mer og mer overlatt til «et eneste hegemonisk, imperialistisk lands ekstremt voldelige herredømme over hele verden på permanent basis: en … absurd og ikke bærekraftig måte å regjere verden på» (side 73).

For ti Monthly Reviews redaktører Harry Magdoff og Paul Sweezy:

«Det ser ut som USA har låst seg på en kurs som har de mest alvorlige følger for hele verden. Forandring er den eneste sikre loven i universet. Den kan ikke stoppes. Hvis samfunn (i periferien av den kapitalistiske verden) blir hindret i å prøve å løse problemene sine på sin egen måte, vil de helt sikkert ikke løse dem på måter som blir diktert av andre. Og om de ikke kan bevege seg framover, vil de uvegerlig bevege seg bakover. Det er dette som skjer i store deler av verden i dag, og USA, den sterkeste nasjonen med ubegrensede tvangsmidler til sin disposisjon, ser ut til å si til de andre at dette er en skjebne de må akseptere hvis de vil unngå voldsom ødeleggelse.

Alfred North Whitehead, en av det forrige århundrets største tenkere, sa en gang: «Jeg har aldri sluttet å leke med den tanken at menneskeheten kan stige til et visst punkt, for så å forfalle og aldri bli i stand til å ta seg opp igjen. Mange andre former for liv har gjort det. Evolusjonen kan gå ned så vel som opp.» Det er en tanke som gjør en urolig, men som ikke på noen måte er usannsynlig at formen og de aktive bestanddelene i denne nedgangen kanskje dannes rett for øynene på oss i disse avsluttende årene av det tjuende århundret i vår tidsregning.

Med dette vil vi sjølsagt ikke antyde at en ugjenkallellig nedgang er uunngåelig før den har skjedd. Men vi vil antyde at slik utviklingen har vært det siste halve århundret, og spesielt det siste året, innebærer den en slik mulighet. Og det er også for å erkjenne at vi, det amerikanske folket, har et spesielt ansvar for å gjøre noe med det, siden det er vår regjering som truer med å spille Samson i menneskehetens tempel.» (Redaktørene, «Pax Americana,» Monthly Review, juli-august 1991)

Det mest destruktive landet på jorda

De siste ti årene har bare bekreftet holdbarheten i denne analysen. Ut fra enhver objektiv målestokk er USA den mest destruktive nasjonen på jorda. Siden annen verdenskrig har den drept og terrorisert flere mennesker verden over enn noen annen nasjon. Dens makt til å ødelegge er tilsynelatende ubegrenset, bevæpnet som den er med ethvert tenkelig våpen. Dens imperieinteresser, som tar sikte på verdensherredømme, er praktisk talt grenseløse. Som svar på terroristangrepene på New York og Washington har USAs regjering nå erklært krig mot terrorister som den hevder bor i mer enn seksti land. Dessuten truer den med militære aksjoner mot de regjeringene som gir dem ly. I det den presenterte som bare første fase i en lang kamp, har den sluppet krigsmaskinen sin løs i Afghanistan, hvor den allerede krever en fryktelig pris i menneskeliv, inkludert dem som dør av matmangel.

Hvordan kan vi se denne utviklinga som annet enn voksende imperialisme, barbari og terrorisme – som gjensidig ernærer seg av hverandre – i en tidsalder der kapitalismen synes å ha nådd grensene for sin historiske oppstigning til makten? Under disse vilkåra ligger det håpet menneskeheten har igjen i å gjenoppbygge sosialismen og, mer umiddelbart, i framveksten av en folkelig kamp med sentrum innafor USA – for å forhindre at Washington fortsetter sitt dødelige spill som Samson i menneskehetens tempel. Aldri har parolen «sosialisme eller barbari», som Rosa Luxemburg en gang formulerte så treffende, hatt en mer verdensomspennende aktualitet enn i dag.

Noter

• 1) Hardt og Negri referer til Samir Amins bøker, spesielt til Empire of Chaos (Monthly Review Press, 1992), som det ledende alternativet til deres eget syn på imperialisme/imperium – et syn som avviker skarpt fra deres på spørsmålet om sentrum/periferi. Se Hardt og Negri, Empire (sidene 9, 14, 334, 467). [Tilbake]
• 2) o.a: etter Thomas Jefferson – USAs tredje president; hovedansvarlig for utformingen av Uavhengighetserklæringen; sto for kjøpet av området Louisiana i 1803 og sendte ut Lewis og Clark-ekspedisjonen (1743-1826) (Encyclopædia Britannica). [Tilbake]
• 3) Sosialisme eller barbari» (2001) og Mézáros’ viktigste teoretiske arbeid Beyond Capital (1995) er begge utgitt av Monthly Review Press. [Tilbake]
• 4) Dette er en forkortet og litt modifisert versjon av Mézáros’ liste over grunnleggende motsigelser i boka si. [Tilbake]
• 5) USAs strategi med å etablere verdensherredømme gjennom global bruk av sin militære makt blir gransket i detalj i David E. Gibbs, «Washington’s New Interventionism: U.SIDE Hegemony and Interimperialist Rivalries,» Monthly Review 53:4 (September 2001): 5-37. [Tilbake]

av Jorun Gulbrandsen

Thorbjørn Jagland kom i januar 2002 med boka Vår sårbare verden.

Mange tilskuere til rivaliseringskampen mellom Jagland og Stoltenberg har spurt hva de politiske skillelinjene mellom dem går ut på, hvis det i det hele tatt er noen forskjell. Det var med dette utgangspunktet jeg leste boka. Ville det være et svar i den?

Slik jeg vurderer det, må svaret deles i to. Det ene er at boka nok er skrevet på grunn av rivaliseringskampen. Jagland ønsker å stå fram som en statsmann. En som ikke engang nøyer seg med Norge som arena, men som ønsker å styre hele verden. Den andre delen av svaret er at nei, jeg klarer i hvert fall ikke se noen politiske forskjeller mellom den Jagland og den Stoltenberg jeg kjenner til. Boka bygger bare opp under én ting, og har én konklusjon, nemlig at Norge må bli med i EU, og dette er nok den viktigste grunnen til at boka er laget.

Jagland sitt resonnement er slik: Globaliseringen må reguleres, kapitalismen må ikke fjernes, men styres, og derfor må Norge gå inn i EU fordi det er det nærmeste styringsredskapet for oss. Dette bruker han ei hel bok på å si mange ganger. For eksempel: «Heller ikke nå blir målet å avskaffe kapitalismen, men å regulere den og fordele rettferdig. Jo, det 21. århundre kommer til å dreie seg om å skape en global velferdsstat. Dette må være sosialdemokratiets neste store prosjekt. Utgangspunktet er Europa … Det er Europa som er vår plattform for å forbedre verden.» (side 34)

«Hvordan kan Europa brukes til å skape et globalt demokrati for å skape trygghet og frihet for alle, både her hjemme og ute i verden? Svært mange europeiske opinionsledere tenker i denne banen, for eksempel den venstreorienterte franske sosiologen Pierre Bourdieu, som mener at en ny sosial motstandsbevegelse mot nyliberalismen bør begynne på det europeiske kontinent.» (side 250)

Reformere EU

Denne måten å argumentere for norsk medlemskap i EU på, er velkjent fra sosialdemokratiske ledere. Den handler om at vi skal inn i EU for å regulere kapitalen. Denne begrunnelsen håper de skal gå hjem hos dem som faktisk ønsker å «regulere kapitalen». De framstår riktignok som lite troverdige, for deres praksis hver dag viser at de synes det er helt fint å slippe markedet inn på alle områder. Men de strever likevel for å få med folk på å reformere EU, en kritikk av EU blir til og med brukt som et argument for å gå inn i EU.

Vi kjenner den samme retorikken fra grupper innafor antiglobaliseringsbevegelsen som kaller seg «venstre», som nedtoner kampen mot EU, eller som rett og slett sier at land kan gå inn i EU for å skape et «annerledes Europa» som kan tjene folkets arbeidende masser. (International Viewpoint, bladet noe som kaller seg 4. internasjonale.)

Tilbake til den første delen av svaret, om boka er et middel i kampen om makta i AP. Det er den. Med boka kommer Jagland med forslag til løsning for APs problemer. Det er den internasjonale statsmannen Jagland som snakker. Det er dette perspektivet han bruker for å komme med medisinen som AP trenger. Terapien er medlemskap i EU. Etter 11. september, spurte altså Jagland seg sjøl: «Hva gjør det gode gamle Arbeiderpartiet? Vår krise er forbundet med mangel på et stort prosjekt å kjempe for. I hele det 20. århundre var oppgaven å bygge opp velferdsstaten. Nå kan denne oppgaven ikke løses fra den internasjonale situasjon. Den globale virkelighet angår oss like mye som den angår menneskene i blikkskurene eller i en palestinsk flyktningleir. Det er her den nye oppgaven ligger: Å skape en global velferdsstat. Denne oppgaven kan ikke løses fra det europeiske sosialdemokratiet, for det er i Europa og i de europeiske institusjonene kimen til dette ligger.» (side 32)

AP mangler prosjekter

Smak på det. «Vår krise er forbundet med mangel på et stort prosjekt å kjempe for. I hele det 20. århundre var oppgaven å bygge opp velferdsstaten. … Det er her den nye oppgaven ligger: Å skape en global velferdsstat.» Jeg er nokså sikker på at folk flest synes at en «global velferdsstat» er fint, men folk tror vel så lite på julenissen at akkurat dette målet kanskje ikke er nok for å stemme på eller være med i AP. Dessuten ser mange av dem som nettopp bekymrer seg over kapitalens internasjonale herjinger, at AP-ledelsen hjelper fram markedsliberalismen i Norge i offentlig sektor, i angrepene på rettigheter og avtaler i arbeidslivet, og de ser direktivdiktaturet fra EU og EØS. Så hvorfor skulle de tro på at Jagland har en global velferdsstat i sinne? Og Arbeiderpartiets egne folk, hva sier de? De blir jo fortvila (mars 2002) over at Jagland lanserer denne globale terapi, konkret uttrykt som behovet for ny EU-søknad. En EU-debatt i AP nå er kanskje akkurat hva de trenger for å knuse den ene foten helt og fullt. Så dette «store prosjektet» er allerede dødt.

Jagland mener noe

Men den ros skal han ha, han er kanskje den eneste som uttrykker meninger i AP-ledelsen. Det har slått meg siden stortingsvalget høsten 2001: Når (utallige) tillitsvalgte fra AP er blitt intervjua om hvorfor de tror AP mister så mange stemmer, sier de alle som en at de må bli flinkere til å «komme ut med politikken vår». «Vi må bli tydeligere på hva vi mener.» Men de sier ikke hva de mener! Tenk på C. I. Hagen. Han er flink til å si «eldre og syke», vi husker det. Kristin Halvorsen sier «skole og barnehage», vi husker det. AP-folka sier «vi må bli flinkere til å få fram budskapet vårt». Hvorfor i all verden sier ikke journalistene HVILKET BUDSKAP??? For her er jo AP-ledelsens klemme, de sitter i saksa. Sier de det de mener, vil de miste enda flere av de vanlige støttespillerne sine.

En ledelse som representerer norske og internasjonale kapitalinteresser og med en nokså ekstrem høyrepolitikk, må jo få problemer i forhold til den klassen de liksom skal representere, de vanlige lønnsmottakerne, småbrukere, fiskere, folk som er opptatt av distriktenes framtid. AP-ledelsen forundrer seg stort over at folka deres går både til SV og til Fremskrittspartiet. De tror det er to helt forskjellige veier, og synes det er forvirrende. Partisekretær Kolberg sier for eksempel det. Men det er ikke ulogisk i det hele tatt, hvis en har et klasseperspektiv. Det er bedre å gå til «gamle og syke»-partiet og «skole og barnehage»-partiet, er det åpenbart mange som tenker. Så sitter AP-ledelsen der og sier «vi må bli tydeligere», og når det eneste tydelige er «inn i EU fortest mulig», må vi kanskje lure på om det store statsmannsskapet er så stort likevel.

I boka forsvarer han bombinga på Balkan, han vil at EU og Nato skal gå sammen om militære aksjoner «for å forsvare enkeltmennesket», og det er mer av de vanlige reaksjonære standpunktene vi kjenner så godt fra hele AP-ledelsen.

Han sier noe på slutten om Norge.

Må bli kvitt sinne

Det er flere ting denne bokmeldinga kunne ha tatt fatt i. Jeg vil bare avslutte med en smakebit som viser at for å kontrollere den globale kapitalen og arbeide for fred, kan vi begynne inne i oss. På bokas siste side sier Jagland: «I utenrikspolitikken er det i hvert fall nødvendig å begynne med hvert enkelt menneske.» Han sier at mange skolebarn ikke kjenner særlig godt flere enn en fem medelever. Han spør, hvordan skal de bli vennlige og tolerante? «Hver og en av oss må begynne med seg selv. Hvem er jeg? Vi må bli kvitt sinne, misunnelse, grådighet, spenninger og negative uttrykk inne i oss.»

av Kjersti Nordby

Ei gruppe på ti palestinavenner skal på ferie- og solidaritetstur til Vestbredden og Gaza. Noen har drevet solidaritetsarbeid i årevis, og flere har vært på besøk mange ganger tidligere. Andre skal på sin første tur. Den yngste er 15. Vi har vurdert om det er tilrådelig å reise på grunn av situasjonen. Alle sier vi er gærne og er bekymra for oss. Det er krig. Men vi har bestemt oss og drar.

18. februar

Blir mottatt i Jerusalem av noen vi kjenner som bor og jobber der. Konflikten er trappa kraftig opp i løpet av bare de siste dagene. Nylig er det etablert en væpna israelsk vaktpost i gata rett over der de bor. Israelerne konfiskerte det arabiske huset da mannen som bodde der, kom på sjukehus. Kona og ungene blei kasta ut. Nytt jødisk brohode, nye kvadratmeter tatt.

Natt til 19. februar

Hører helikopterdur og hvin fra jagerfly. Om morran får vi høre i nyhetene at de har bomba i Gaza igjen. Det skjer alltid om natta.

19. februar

Til Jerusalem Hotell hvor vi treffer Suheil Khader, General Secretary of PGFTU (Palestinian General Federation of Trade Unions), Jerusalem. I går var det angrep i Nablus. Fagforeningskontoret som LO har bidratt til, blei truffet. LO har gitt 10 millioner til forskjellige tiltak. Mye blir nå ødelagt.

Forholda er dårlige på alle nivå. Næringslivet er rasert. 200.000 har fått sparken. Arbeidsløsheta øker. Nå er den 57 % på Vestbredden. I Gaza 75 %. Mange selger alt de eier for å leve. Fattigdom og utarming overalt. Hardt å jobbe fagforening. Bøndene har det verre. 500.000 oliventrær er høgd. Vestbredden er delt i 400 soner med grenser hver 5. til 10. kilometer. Okkupanten tillater ikke transport over sonene. Bønda får ikke solgt varene sine. Blir liggende og råtne innafor sperringene. Trakassering ved alle checkpoint. En ti minutters reise tar fort halvannen time. Enorme bilkøer for å komme seg på jobben. Dattera hans på ti år står opp klokka 05 for å rekke skolen klokka 08. Kommer hjem klokka 23. Krigstraumer for ungene. Kvinner lider mer enn menn. Lider hjemme. 400 kvinner har født unger på checkpointer. Mange har dødd. Ambulanser blir beskutt.

Uvilkårlige arrestasjoner. Elendige soningsforhold. Mange soner i telt. 3.000 fanger på 1-2 år for å krysse grensa til Israel ulovlig. Han har to sønner i fengsel. Begge for steinkasting. 17-åringen har vært ett år i fengsel. Han har mista to års skole. 18-åringen har vært 17 måneder i fengsel og slipper ut i morra. Soheil skal hente ham, og han gleder seg.

Han avslutter: Vi kan aldri bøye hodet. Vi må ha verdighet. Vi har ingen vei tilbake, ingen retrettmuligheter. Derfor kommer det til å bli verre i den nærmeste tida. Helt til alle forstår at vi må ha en politisk løsning. Vi gir oss aldri. Send nedover så mange dere kan!

20. februar

Handlerunde i Gamlebyen. Skal kjøpe palestinaskjerf. Tom for turister. Butikker og hoteller stengt. Må avlyse tur til Betlehem. Byen er sperra. Møter Abu klokka 14. Viser oss stedet der folk må stå i kø for papirer utafor det eneste offentlige kontoret for palestinere i Jerusalem. Folk overnatter på gata for å komme inn. Alt må ordnes her. Kanskje de ikke slipper deg inn den dagen. Prøve på nytt neste dag. Tillatelse til å besøke din døende far i flyktningleir i Gaza. Har eller får du ikke papira, kommer du ikke inn i Jerusalem igjen. Bevisst politikk for å tømme Jerusalem for palestinere.

Tar oss med i minibuss rundt Jerusalem og viser alle settlementene og hvor enormt de har vokst etter Oslo-avtalen. Bosettingene ser ut som festninger. Det er mange av dem. Ligger alltid på et høydedrag. Mangler ingenting når det gjelder infrastruktur. Nye, 4-felts motorveier forbinder de ulike settlementene. Mange er under bygging. Flere vokser opp midt inni arabiske boområder. Her plasseres de mest ekstreme, ytterliggående jødene. Vi stopper hos en bonde som har fått gården sin rasert av bosettere. Oliventrærne høgd og husene revet. Ved hjelp av en munk har han fått satt opp en buss som han har bodd i siden 1991. Inneklemt på 5×20 meter mellom en transformatorstasjon og lavblokker. Piggtråd. Bosetterne trakasserer han daglig. Han kommer aldri til å flytte. Er helt klar på en ting: Amerikanera har skylda. De vil ha kontroll med olja.

21. februar

Vi kjører til Dødehavet. Tydelig at vi er på okkupert land. Israelske flagg overalt. På stranda sitter en ungdomsgjeng med våpen. Fra den lokale kibbutzen. Flere F16-fly flyr over oss fra nord mot sør. Kjører tilbake og stopper på israelsk veikro. All bebyggelse her er israelsk. Betjeninga er palestinsk. Vi kjører bort til checkpointen utafor Jeriko, som er stengt. Mange utbrente gjennomhulla bilvrak langs veien vitner om kamper. Kjører tilbake og gjennom checkpoint inn til Jerusalem. Går fra Oljeberget via Getsemanehagen og Jomfru Marias grav. Opp til Gamlebymuren og gjennom Kloakkporten. Her driver Israel med en omstridt utgraving. Prøver å gå bort til Tempelhøyden, men blir stoppa av israelske vakter. Gjennom Gamlebyen blir jødiske beboere fulgt av væpna vakter foran og bak. Ender opp ved Herodesporten ved politistasjonen. Blir vitne til oppløp med mye politi. En palestiner blir anholdt.

22. februar

Kjører servicetaxi til checkpointet på Calandia sør for Ramallah og går til fots i terrenget rundt en kolle mellom oss og checkpointet. Skummelt. Ei dame blei skutt og drept på stedet dagen før. Service videre inn til byen. Stor by og veldig lite folk i gatene. Går til hovedkvarteret til Arafat. Ser tanksene utafor og står lenge for å se på unger som kaster stein, og får tåregass tilbake. En 12-åring vifter med et palestinsk flagg. Mye presse.

Drar hjem i skumringen. Ganske spennende å gå samme veien tilbake. Tar service til Jerusalem. Blir stoppa i checkpoint. En ung gutt bytter stol med oss. Setter seg innerst i taxien. Han har ikke ID-papirer til å komme inn i Jerusalem. Både sjåføren og gutten er nervøse. Vi viser pass. Gutten slipper.

23. februar

Går til Gamlebyen. På veien blir vi vitne til at ei tenåringsjente i følge med ei yngre jente blir stoppa på gata av en patrulje og ransaka. Jenta knekker sammen. Gråter. Vi ser på og filmer. Soldatene spør oss om hva vi gjør. Vi veit ikke om at vi gjør noe ulovlig. Soldatene åpner kameraet og drar ut filmen. De lar jenta gå, og forsvinner. Seinere ser vi bilen deres sirkle omkring.

24. februar

Uka over. Veldig fornøyd med at vi ikke avlyste turen. På Ben Gurion Airport Tel Aviv treffer vi en palestiner med hollandsk pass som protesterer høylytt, og sier at han får særbehandling siden han er palestiner. De klistrer en gul lapp med strekkoder på klærne hans og gir han eskorte rundt hele plassen helt til han går om bord på flyet hjem.

av Olaf Svorstøl Sierraalta

Om peronismen

3. desember 2001 vedtok den argentinske regjeringa den såkalte Plan Freezer. Den innebar å fryse alle bankkontoer og banktjenester. På denne måten kunne ikke folk ta ut lønna si, ta ut penger av lønnskontoen eller heve pensjonen. Dette rammet 93 % av befolkninga og var gunstig for 7 %.

Argentinas utenlandsgjeld beregnes å være om lag 150 milliarder dollar dvs. ca. 1.400 milliarder norske kroner. Med en befolkning på ca 37,5 millioner innbyggere, tilsvarer dette ei gjeld til utlandet på over 37.000 kr. pr. innbygger. Til sammenlikning: Norges nettofordringer på utlandet var ved utgangen av 2001 anslått til om lag 485 milliarder kroner, dvs. tilgodehavende på ca. 107.000 kr. pr. innbygger .

Argentina er i dag et land med en arbeidsløshet på om lag 20-25 % av arbeidskrafta. Staten skulle i 2001 ha betalt 26,5 milliarder dollar i utenlandsgjeld: 15 milliarder i avdrag og 11,5 milliarder i renter. Statens ressurser holdt i 2001 til å betale 5 milliarder, de resterende 16,5 milliardene måtte finansieres via nye lån, til tross for en sterk innstramming av offentlige budsjettene:

• På grunn av oppsigelser sparte staten 600 millioner dollar i lønn.
• Overføringene til provinsene ble ytterligere skåret ned, til tross for den katastrofale situasjonen de befant seg i.

Den første gjelda i Latin-Amerika

I 1532 tok 100 spanske conquistadores, væpnet med kruttvåpen og beskyttet av rustninger, inkakongen Athahualpa til fange. Kongen ble tilbudt sin frihet mot en løsesum: inkaene skulle fylle et stort rom med gull, sølv og juveler.

Dette ble gjort, men hva skjedde så:

• Løsesummen ble delvis delt mellom soldatene og delvis sendt til Spania til kongen.
• Inkakongen ble lurt. Han ble dømt til døden og drept. Spanjolenes sjef, Pizarro, gråt for hans sjel. Kong Carlos den femte, som hadde globalisert verden, innkasserte nok et offer.

Den dagen tvang den spanske kolonialismen en bilateral forhandling på inkaene, og Athahualpa aksepterte den første eksterne gjelda da han avtalte en løsesum. Etter dette har samme situasjon gjentatt seg i det uendelige i Latin-Amerika – med andre aktører, andre personer og i andre former.

Den britiske forbindelsen

Argentina løsrev seg fra den spanske kolonialismen i begynnelse av 1800-tallet. Lederen for denne kampen var frihetshelten general San Martin som også leda frigjøringskampen i Chile. Britene støtta en del av frigjøringskampen mot spanjolene, delvis for å kunne overta deres økonomiske rolle etter hvert.

Fra 1860- til 1950-årene var Argentina økonomisk svært knytta til britenes økonomi. Den argentinske økonomien var såkalt komplementær (utfyllende) med britenes. Det ble etter hvert en stor produksjonen av korn, storfe og sauekjøtt. I 1920-årene var Argentina verdens nest største eksportør av kjøtt og hvete.

I 1942 var 60 % av alle utenlandske investeringer i Argentina britiske og 20 % fra USA. Argentina var for øvrig, etter USA, det landet i Amerika som hadde størst immigrasjon fra Europa: 1 million flere europeiske enn til Canada og dobbelt så mange som til Australia.

I 1910 var over 30 % av befolkninga i Argentina født i utlandet mot over 14 % i USA.

Den økonomiske utviklingen i Argentina fram mot 1930-40-årene var mer lik Australia og New Zealand, enn resten av Latin-Amerika.

Midt i 1920 årene var Argentinas økonomiske produksjon like stor som resten av Latin-Amerikas, med bare 1/5 av befolkninga til resten av Latin-Amerika.

Industrialiseringen av Argentina var verken britene eller amerikanerne interessert i. Britene fikk solgt britiske industrivarer til Argentina. Dessuten kontrollerte engelsk kapital argentinsk transport. Landet prøvde å utvikle noe konserveringsmiddelindustri for kjøttprodukter. De hadde fram til midt i 1920-årene en forholdsvis stor eksport til Cuba og Brasil. USA gikk inn og stengte markedet på Cuba til fordel for Uruguay, og det samme skjedde i Brasil mot at brasiliansk kjøtt ble sikret markeder i Italia. Dette var mulig fordi USA kontrollerte over 60 % av Argentinas kjøtteksportmarkeder, mot Storbritannias 26 %.

USAs rolle

I hele perioden var det en sterk rivalisering mellom Storbritannia og USA om Latin-Amerika. Selv om USA økte sin tilstedeværelse i Argentina i alle disse årene, var landet ikke så sterkt innblandet i Argentina som britene fram til 1950-årene. I de to verdenskrigene var britene interessert i å holde Argentina nøytralt, nettopp for å få dekket kjøttforbruket og kornbehovet. USA ønsket fra 1942 at Argentina skulle bli med i krigen, etter at de tidligere hadde bedt landet om ikke å gå med på de alliertes side etter Pearl Harbor. Dette ønsket imidlertid ikke Storbritannia, og Churchill sendte brev om dette til Roosevelt.

Under og særlig etter krigen utsatte USA Argentina for restriksjoner i handelen, restriksjoner som etter krigen var hardere mot Argentina enn mot de tidligere fascistfiendene. Etter krigen satt Argentina med tilgodehavender i Storbritannia på 150 millioner pund. Med USAs medvirkning, tvang Storbritannia Argentina til å kjøpe de britiske jernbanene i landet til samme pris som argentinernes tilgodehavende. Dette skjedde på et tidspunkt da den argentinske regjeringa slett ikke ønsket å nasjonalisere det dårlige vedlikeholdte jernbaneanlegget, men ønsket å bruke disse 150 millionene pund til en industrialisering

Perón gjennomførte en helt nødvendig industrialisering for å erstatte frafallet av importmuligheter som boikotten førte til. Perón var med i et militærkupp i 1943, og bygde seg opp som arbeidsminister. Der støttet han de fagorganiserte og fikk vedtatt ferielov, pensjonsordninger og ulykkesforsikring osv. Perón vant valget i 1946 og ble gjenvalgt i 1951 med 65 % av stemmene. Det er fra denne tiden at peronismen som argentinsk bevegelse etablerer seg og har hatt sin kraft fram til våre dager.

Perón ble kastet av proamerikanske militære i 1955 og måtte dra i eksil, etterfulgt av flere sivile og militære regjeringer som ikke ga rom på den politiske scenen til peronistene. I den urolige tida i begynnelsen av 1970-årene fikk han komme tilbake og ble valgt som president i 1972. Den argentinske utenlandsgjelda lå i 1972 på 4,890 milliarder dollar. Den viktigste årsaken til at gjelda økte med i underkant av 3 milliarder dollar i peronist-presidentperioden fra 1973-76 (Perón dødde i 1974 og hans ektefelle Isabel som var visepresident overtok), var det store fallet i Argentinas eksport til Europa på grunn av oljekrisa og at oljeprisene gikk høyt opp.

Militærjuntaene 1976-83

I 1976 fant det sted et militærkupp ledet av General Videla, og denne sektoren av det militære apparatet holdt makta til 1983. Dette diktaturet er kjent for å ha drept 8.000 mennesker og er mistenkt for forsvinninger (drap) av 30.000 mennesker. Pinochet i Chile var en smågutt i forhold til dette regimet.

Denne juntaen hadde støtten fra Sovjet, og ga russerne større rom i den argentinske økonomien via stråmenn og firmaer som tok seg av handelen med Sovjet, østblokklandene og Cuba. Samtidig var USA interessert i å gjøre business med landet, og å delta i handelen med Sovjet og de andre landene for å tjene penger.

Ved siden av at det var en del korrupsjon, tilpasset regimet seg en begynnende nyliberalistisk modell. Mange private firmaer tok opp store lån med staten som garantist. Mange av disse erklærte seg konkurs, etter å ha ført selskapets midler ut av landet. Staten tok over gjelda. Med nye penger i utlandet kunne disse private ta opp nye lån osv. I tillegg til alt dette kjøpte militæret for 10 milliarder dollar i våpen i utlandet.

Oppsummeringsvis: i tillegg til all død og forfølgelse som militærjuntaene førte med seg, så var de årsaken til at Argentinas utenlandsgjeld økte fra 7,8 milliarder dollar i 1976 til 45,1 milliarder dollar i 1983 dvs. en økning på 364 % i løpet av 7 år.

Det har vært diskusjon i Argentina angående denne gjelda. Det ble også ført en rettssak der en fant alvorlige uregelmessigheter ved statens opptak av lån, den statlige overtakelsen av den private gjelda og ved den måten de private bedriftenes opptak av lån i utenlandske banker skjedde på. Særlig påtakelig var mangelen på dokumentasjon på hvor statens lån hadde tatt veien eller hva de var brukt til.

Domstolens konklusjon ble at gjelda ikke var legal, og at kreditorene burde visst det. Saken ble oversendt Kongressen i 2000 til politisk behandling, og der ligger den. Mange av folka bak denne økonomiske politikken, som også hadde stor egennytte av den, er fortsatt blant aktørene i argentinsk politikk, uansett regjering. Mange av disse står bak den nåværende regjering.

Alfonsin

Raúl Alfonsin fra Det Radikale parti (UCR) vant valget etter at militæret måtte trekke seg i 1983, og det rådde en stor optimisme for landets nye demokratiske framtid. Arbeidsledighet og fattigdom skulle bekjempes, og landets tapte velstand skulle gjenvinnes. Men Alfonsins regjeringstid ble i stor grad betinget av den arvede gjelda og av at den økonomiske makten var samlet hos noen få innflytelsesrike grupper. Den nye demokratiske regjeringen disponerte ikke store nok finansielle ressurser til å betjene renter og avdrag, og Alfonsin ble tvunget til å søke IMF om refinansiering av gjelda. Det la sterke føringer på regjeringens handlefrihet. Alfonsin bekjempet fagbevegelsen hardt for å kunne følge IMFs pålegg. I løpet av hans seks år ved makta økte gjelda fra 45 til 65 milliarder. Han ble mot slutten av sin periode tvunget til å gå av, etter en hyperinflasjon som ved utgangen av 1989 lå på 3.000 prosent.

Høyreperonisten Carlos Menem

Inn kom Peronistpartiet og den nyvalgte president Carlos Menem. Den nyutnevnte økonomiministeren Domingo Cavallo, (for øvrig sentralbanksjef i 1981, da staten overtok den private gjelda, og som dukker opp med De La Rua, og etter dennes fall!!!) med sin stab av ultraliberale økonomer, greide etter hvert å begrense inflasjonen og snu den økonomiske nedgangen til en periode med vekst. Mirakelkuren innebar blant annet å binde pesoen til US-dollaren, i forholdet 1 dollar for 1 peso, samt massesalg av alle store statlige selskaper.

Samtidig fulgte en total liberalisering, alle reguleringer og restriksjoner når det gjaldt import, kapitaltransaksjoner og investeringer ble fjernet i løpet av de fem første årene på 90-tallet. De utenlandske multinasjonale selskapers oppkjøp av statlige og private bedrifter ga Argentina tilførsel av utenlandsk kapital.

Dette ga rentenedgang i lånemarkedet i årene 1991-95, noe som genererte en vekst også i innenlandsk økonomisk aktivitet.

Men veksten i BNP fikk sin motsats i en ustoppelige vekst i så vel offentlig som privat gjeld. Til tross for den økonomiske veksten eksporterte nemlig ikke Argentina nok til å få et handelsoverskudd og på denne måten skaffe staten valuta. I tillegg produserte de utenlandske multinasjonale selskapene i Argentina stort sett bare for det innenlandske markedet, og skaffet i liten grad valutainntekter. I tillegg ble omkring 70 prosent av inntektene deres og kapital overført i form av royalties for bruk av teknologi til moderselskapene i utlandet.

Offisielle tall fra det argentinske statistiske sentralbyrået viser at de multinasjonale selskapene importerer mesteparten av innsatsfaktorene sine fra moderselskapets hjemland. Den industrien av betydning som Argentina fortsatt hadde så sent som på 1970-tallet, ble borte. Den tidligere importerstatningstrategien blant annet under Perón, hadde skaffet landet en relativt variert industri. Til tross for problemer med konkurransedyktigheten internasjonalt dekket denne industrien etterspørselen i hjemmemarkedet og eksporterte noe til det latinamerikanske markedet. Militærdiktaturets omlegging av økonomien (1976-83) og de etterfølgende regjeringenes manglende industrialiseringspolitikk har forvandlet Argentina til en i hovedsak eksportør av råvarer og enkelte lite, bearbeidede industriprodukter. Landet er i virkeligheten tilbake til tida med ensidig råvareeksport til utlandet, og fullstendig avhengig av situasjonen i utlandet. Dette er en viktig forklaring for hvorfor en har fått det store underskuddet på handelsbalansen med utlandet. Bindingen av peso til dollar gjorde at den argentinske sentralbanken var avhengig av å alltid ha en stor tilgjengelig valutareserve, slik at alle til enhver tid kunne veksle inn pesos mot dollar. På grunn av handelsunderskuddet, og dermed mangel på ny valuta, måtte regjeringen fylle valutareservene ved hjelp av nye lån fra utenlandske banker.

I utviklingen på 1990-tallet ligger altså mye av forklaringen på hvordan Argentina kunne gå fra å være «best i IMF-klassen», til å synke ned i et katastrofalt økonomisk uføre. Veksten de første årene på 90-tallet ble hovedsakelig skapt gjennom salg av statlige bedrifter og var dermed ikke resultat av en reell økning i produktivitet eller i investeringer i ny teknologi og produktive bedrifter. Mot slutten av 1995, da det var slutt på kapitaltilførselen som salget av statlige og private bedrifter genererte, måtte den argentinske staten dekke de offentlige budsjettunderskuddene med opptak av nye lån.

Resultatet var katastrofalt. Gjelda økte med 123 prosent og var i 1999 oppe i ufattelige 150 milliarder dollar. De nye lånene tatt opp under Menems regjeringstid gikk for det første til å dekke budsjettunderskuddet, for det andre til å skaffe sentralbanken valutareserver, for det tredje til betale renter og avdrag på lån og for det fjerde til å finansiere korrupsjonen.

Slik situasjonen er i dag er den argentinske utenlandsgjelda i praksis ubetalelig. Som nevnt i begynnelsen måtte altså landet betale totalt 26,5 milliarder dollar i 2001, 15 milliarder i avdrag og 11,5 i renter. Statens ressurser holdt kun til å betale deler av rentene på gjelda og resten, det vil si 15 milliarder i avdrag og 6,5 milliarder i renter, må overføres inn i framtida og refinansieres med nye lån.

Hvis ikke Argentina er i stand til å betale rentene og avdragene i tide, vil Argentina i praksis bli erklært konkurs. Det samme skjedde i Mexico i 1982 og 95, Thailand i 1997 og Russland i 1998. For Argentinas store antall fattige og marginaliserte gjør det liten forskjell. Landets myndigheter, enten de har vært militære eller demokratisk valgt, har sammen med de internasjonale finansinstitusjonene ruinert landet økonomisk i løpet av de siste 30 år.

Den største feilen Argentina har gjort, har vært å følge diktatene (kalles råd) fra USA via IMF.

Makta: borgerskapet og imperialismen

Borgerskapet i Argentina har kontakter med forskjellige imperialistiske land – noen har samarbeid med USA, andre med diverse europeiske land og atter andre med Russland (tidligere med Sovjet). Disse delene av det argentinske borgerskapet er representert ved forskjellige politiske personer og delvis partier og utenlandske økonomiske interesser.

På den ene sida står borgerskapet samlet om å få massene til å betale den økonomiske krisa og gjelda. Men måten dette skal gjøres på, er viktig for hvilke av disse sektorene i borgerskapet og imperialismen skal komme gunstigst ut. Den kastede valgte presidenten De La Rua hadde en regjering som gjorde det som USA og IMF forlangte, nemlig å prøve å betale gjelda og at dette må gjøres med edruelige budsjett med store kutt på offentlig forbruk og derved offentlig sektor. Dette har den nåværende etterfølgeren Duhalde også gjort.

Hovedskillet i borgerskapet i dag går mellom på den ene sida de som er tilknytta finanssektoren og apparatet for nedbetaling av gjelda, importsektoren, de privatiserte bedriftene som tok seg betalt i dollar og ikke ønsket å tape på sine investeringer, de som har stor gjeld i utlandet, de store jord/godseierne. Alle disse ønsket å gå i dybden langs linja med fortsatt dollarisering samt balansert budsjett (dvs. null underskudd). Denne sektoren har gjort kjempeforretninger med president Menem fra 1989-99 og De La Rua fra 2000-01. De har tømt landets internasjonale valutareserver, 30 milliarder dollar bare fra den nye økonomiministeren Cavallo overtok i midten av 2001.

På den andre sida finns en annen sektor tilknytta eksportnæringene, den nasjonale industrien, som nesten er konkurs på grunn av ukontrollert import (fri markedsøkonomi!!) og smuglings-«industrien», små/mellomstore jordeiere som er blitt fattige fordi MERCOSUR har falt sammen og fordi det var umulig å eksportere til 1 peso = 1 dollar. Denne sektoren foreslo forskjellige former for devaluering (enten direkte devaluering, eller en tredje mynt).

Politiske og faglige organisasjoner

Det finnes flere politiske partier i Argentina og flere fagorganisasjoner. Peronismen har som nevnt vært en viktig kraft i Argentina fra slutten av 40-årene og fram til i dag.

Fagbevegelsen fikk en stor rolle under Perón, og det ble bygd opp en slags velferdsstat. Perón stod i sin periode 1972-74 for kamp mot både USA og Sovjet. Peronismen har forblitt et sterkt parti, og selv om Menem og de andre av dagens peronister står for en helt markedsliberalistisk politikk, er fortsatt en stor del av massene knyttet til peronistpartiet Partido Justicialista.

UCR (Union Civica Radical) er et sosialdemokratisk der Alfonsin var president etter diktaturet. UCR har ført en ettergivende politikk overfor det internasjonale pengefondet, ført en hard politikk mot fagbevegelsen og var under Alfonsin økonomisk/politisk tilknyttet europeisk imperialisme i land styrt av sosialdemokrati samt Sovjet.

FREPASO (Frente del Pais Solidario) gruppe av peronister i allianse med andre fra definert venstreside som går mer mot markedsliberalisme. Frepaso ble danna i 1994 som en allianse av den venstredefinerte breifronten med diverse venstrepartier, Kristelige Demokratiske partier og andre grupper.

UCD (Union del Centro Democratico) som er et mer tradisjonelt liberalt parti, har vært utenfor allianser og ikke hatt parlamentarisk maktposisjoner.

I 1997 dannet FREPASO en allianse med UCR og De la Rua ble alliansens kandidat til presidentvalget i 1999 og vant valget. Under De la Rua har Argentina fulgte en tilknytting til særlig spanske monopoler som under hans (og Menems) regjering har gjennomført den andre spanske erobringen av Argentina, og via Spanias statsminister Aznar ført press overfor USA så en kunne gi en henstand eller bedre sagt nye milliarder i lån til Argentina.

I det siste valget til parlamentet i oktober 2001 stemte under halvparten av de stemmeberettigede, etter en kampanje som en del av massebevegelsen førte for at folk ikke skulle stemme. Begge de store blokkene mistet millioner av stemmer, også den parlamentariske venstresida.

Fagbevegelsen

Fagbevegelsen har i prinsippet vært omkring peronistenes hovedsammenslutning CGT som under Perón tiden hadde 2 millioner medlemmer. I realiteten er det blitt mange splittelser, og mange som ønsker å være ledere.

Den andre store hovedsammenslutningen oppstår i slutten av 1990-årene som en splitt fra CGT av folk som ønsker en fri og partiuavhengig fagbevegelse. I tillegg er det en del lokale, provinsielle fagforeninger med eller uten et slags nasjonalt tilsnitt.

Massebevegelsen

Viktigere de siste ti årene har vært oppblomstringen av diverse massebevegelser. Kampen som genererte i desember, var ikke en anarkistisk kamp som er oppstått av det store intet. Det ble først forsøkt malt et bilde av latinske brushoder som uten mål og mening gikk ut i gatene, eller at det bare er mellomklassene som slåss.

Det har i lang tid vært organisering av de arbeidsløse, av aktivister som stenger veier/gater (piqueteros), kvinner i kamp (for å sloss mot at folk mistet sine boliger ved personlige konkurser av vanlige folk), av pensjonister som sloss for å beholde sine pensjoner, arbeideres okkupasjon av fabrikker, befolkningens okkupasjon av myndighetenes bygninger. En av Menems guvernører ble for eksempel kastet i begynnelsen av 1998, lenge før perioden var slutt, av store massemobiliseringer.

En pådriver i alt dette har vært den såkalte Corriente Clasista y Combativa, CCC, den kjempende klassestrømningen, som har organisert arbeidet blant pensjonister, fagorganiserte og arbeidsløse. Med sin karismatiske leder, Santillan, i spissen sluttet mange seg til en organisering som folk har oppfatta, har stått i spissen for kampene mot korrupsjon, for ærlighet og for økonomisk rettferdighet.

Hva skjedde i desember?

Den 3. desember 2001 lanserte De La Rua-regjeringa, valgt i desember 1999, den såkalte Plan Freezer. Planen innebar en frysing av alle bankkontoer og banktjenester. På denne måten fikk ikke folk ta ut sin lønn (de som hadde lønn), ta ut penger av lønnskontoen (de som hadde bankkonto) eller sine pensjoner (de som hadde pensjoner).

Denne planen gikk ut over 93 % av befolkninga og var gunstig for 7 % av befolkninga (utenlandske kreditorer kom i tillegg til finanssektoren som låna som staten og provinsene hadde, de privatiserte bedriftene og store jordeierne på landsbygda).

Samtidig med at dette skjedde, startet skoleferien, og derved mistet hundretusener av skolelever det ene eller begge måltidene de vanligvis får der fra mandag til fredag. Regjeringa reduserte tiltaksarbeidets omfang, mange som var i tiltaksarbeid ble ikke betalt, og den sluttet å gi mat til organisasjonene for arbeidsløse. Mange bedrifter stengte: tekstil-, metallurgisk-, sko-, nærings og nytelsesindustri, byggebransjen osv. Dermed ble tusenvis av nye arbeidsløse satt på gata.

De internasjonale organenes (som IMF) krav om å stramme befolkningas livreim gjorde at situasjonen rett og slett ble desperat for store deler av den argentinske befolkninga. Dette rammet de over 100.000 familiene som bor i slummen i Stor Buenos Aires, mest.

Den nasjonale «piquetera»-forsamlingen (aktivistene som stopper trafikken i vitale veier og gater) kalte til kampdag den 12. desember. Dette ble starten på 10 kampdager med to heroiske kampdager 19. og 20. desember. Massene ble møtt av hard undertrykking og mange flere enn det offisielle tallet på 31 ble drept. Den 13. desember var det nasjonal streikedag fra de tre største landsorganisasjonene, streik som ble styrket og garantert av mobiliseringa til «trafikkstopp-aktivistene» og masseorganisasjonen, CCT, sammen med andre kampinnstilte organisasjoner. Disse stoppet trafikken, gater og jernbanelinjer samt okkuperte offentlige bygninger over hele landet. Denne nasjonale streiken omfatta industriarbeidere, også de som var arbeidsløse og pensjonistene, stats- og kommuneansatte, bønder og landarbeidere, håndverkere, små og mellomstore sjølstendige næringsdrivende, ungdom, lærere og studenter. Dette skjedde over hele landet – fra Ildlandet i sør til Jujuy i Nord, fra vindistriktet Mendoza i vest til østkysten.

Etter 13. desember 2001 gikk president De la Rua inn for unntakstilstand, og ble støttet av peronistene Duhalde (som tapte presidentvalget da De La Rua vant) og Menem samt representantene for de andre delene av borgerskapet. Svaret fra massene var klart: Den 20. desember gikk hundretusener av mennesker igjen ut i gatene. Politiet ble innkalt for å rydde opp. (De militære nektet i denne omgangen å delta i undertrykkinga.) Undertrykkinga fra politiet i slumområdene i La Matanza var nærmest fascistisk. Men befolkninga der, i en bydel på Oslos størrelse, nektet politiet adgang og organiserte kvartalsvis sjølforsvar med alle de våpnene de kunne finne. Opprøret var så sterkt at De la Rua gikk av som president den 21. desember.

Da De la Rua gikk av, ble Ramon Puerta innsatt. Han la ikke skjul på å være en kontinuitet for den forrige presidenten og hadde i sin regjering diverse korrupte figurer fra forskjellige peronistretninger. Nok en oppstand den 28. desember gjorde at deler av denne regjeringa gikk av, og Rodriguez Saa kom som ny president.

For å roe ned massene erklærer den nye Rodriguez-regjeringa at den ville stoppe betalingen av gjelda, starte mange nye arbeidsplasser, gi en lønnsøkning og innføre minimumspensjoner samt endre De la Ruas reaksjonære arbeidslovgivning. Dette medførte et sterkt angrep fra bankene, privatiserte selskap, media og de pro amerikanske og proeuropeiske gruppene i borgerskapet. Borgerskapet trakk tilbake sin politiske støtte til Rodriguez som måtte gå av og Camaño, den nye presidenten i deputerkammeret, ble valgt som president, mens en ventet på å sette inn Duhalde.

Camaño var tidligere tiltalt for å ha vært korrupt og for å forårsake en stor gjeldsøkning for det statlige oljeselskapet YPF. Uansett ble han kun en overgangsfigur.

Duhalde er som peronistpartiets presidentkandidat til valgene i 1999, helt enig med den politikken Menem har ført: fri markedsøkonomi. Duhaldes regjering bygger på parlamentsflertallet, et parlament som har mindre enn 50 % av stemmene bak seg ettersom over 50 % enten ikke deltok, annullerte sin egen stemme eller stemte blankt. Duhaldes regjering har tenkt å føre samme politikk som den De la Rua førte, og som resulterte i de store massedemonstrasjonene som gjorde at han måtte gå av. Samtidig er situasjonen i Argentina slik i dag at en ikke kan løse krisa bare ved å straffe vanlige folk, det må også gå ut over deler av borgerskapet.

Duhaldes regjering har fått støtte av flesteparten av lederne i partiene, både innenfor peronistene (PJ), sosialdemokratene i UCR og noen venstre i FREPASO. Duhaldes regjering representerer også deler av borgerskapet (monopoler og mellommenn) som er pro russiske, monopoler og jordeiere som er pro europeiske og kontrollerer banker, industri og bygningsnæringen og finansherrer i hovedstadsområdet. Disse gruppene har ikke hatt så gode venner i regjeringsposisjon siden Videlas militærdiktatur og den første delen av Alfonsins regjering.

De som står bak Duhalde mener at dette er en politisk enhetlig (homogen) regjering. Det skal kun være små uenigheter om hvordan de kan styre den økonomiske og finansielle krisa til sitt eget beste. Dette innebærer imidlertid mer arbeidsløshet og sult for folket, mer ettergivenhet overfor utlandet (imperialismen) i tillegg til at deler av borgerskapet blir nødt til å tape noe framover.

Samtidig er det et problem overfor USA imperialismen: Duhalde har en linje med å akkumulere krefter og manøvrere for å forhandle. Noe en kunne se ved utnevnelsen av Mario Blejer som president i Sentralbanken – en mann som har 20 år bak seg i Det internasjonale pengefondet. USA har understreket at istedenfor å gi konkret støtte til kontinentets nasjoner, er det nødvendig at de fortsetter å støtte reformene for fri markedsøkonomi og advarer mot konsekvensene av proteksjonisme.

Hvordan føre kampen framover?

Organiseringa på grunnplanet har ytterligere skutt fart etter hendingene i desember. CCC som var den store forløperen for klasseorganisering innenfor arbeiderklassen både i fagbevegelsen, blant de arbeidsløse, blant kvinner, blant aktivistene som slåss, er i tråd med strategien som blant annet maoistpartiet, PCR, har fulgt siden 1996. De har arbeidet for organisering av grunnplanet, av arbeiderklassen med henblikk på en Argentinazo (1) som kan være et slag mot borgerskapet og begynnelsen på folkets kamp for å overta statsmakta.

Denne linja har blitt latterliggjort av andre krefter på venstresida som reformister, tidligere prosovjetiske revisjonister og trotskister av forskjellig slag. Når Argentinazoen har skjedd i desember 2001, går disse reformister av alle slag forskjellige veier. Noen krever at det innkalles til en nasjonal konstituerende forsamling for folket, som om borgerskapet skulle være slått og revolusjonen gjennomført. Andre stiller krav om valg, og noen til og med krav om valg nå.

Felles er at de prøver å bruke massebevegelsen til å forberede nye valgallianser. De har også prøvd å overta massebevegelsen og så splid i den ved å prøve å ha «progressive» piqueteros forsamlinger, eller arbeide for at folkeforsamlingene kun skal være diskusjonsarenaer eller for bygging av valgfronter. Det største splittelsesforsøket i pensjonistforbundet, MIJP, er nå slått tilbake, de har avholdt sin ekstraordinære kongress og besluttet å fortsette kampen for pensjonistenes rettigheter.

Massebevegelsen CCTs arbeid blant de arbeidsløse har ført til en mer enn tredobling av organisasjonen fra desember til nå. Arbeidet i fagbevegelsen går nå på å styrke de kampvillige elementene i CTA og fagbevegelsen ellers, og gjøre fagbevegelsen om til en kamporganisasjon.

Trotskistene mener det har vært revolusjon, og ønsker at en konstituerende forsamling skal innkalles av borgerskapets president. De går inn for parlamentariske valg, og unnlater å diskutere spørsmålet om makt. Men de allierer seg med gamle prosovjetiske PC i angrep mot CCC ved å påstå at disse arbeider for en løsning sammen med Duhalde regjeringen. Typisk trotskisme: venstre i ord, for revolusjon, men vil ikke diskutere spørsmålet om makt. Samtidig ønsker de ikke at en skal drive interessekamp for de arbeidsløse, for pensjonistene og for arbeiderklassen.

Revisjonistene i PC arbeider for en fredelig overgang til sosialismen etter det vellykkede resultatet i Chile og Argentina under Perón. Derfor ser de det som viktigst å arbeide for en valgfront raskt. Det spørs om det er det viktigste i dag, uten at en derved tar prinsipielt avstand fra å delta i valg i Argentina.

Det viktigste er at denne skjulte diskusjonen er kommet i overflaten i venstresida i Argentina.

Note

Argentinazo: Utrykk brukt om en oppstand eller opprørstilstand som skjer over hele Argentina i motsetning til for eksempel Cordobazo som henspeiler på oppstanden i byen Cordoba.

av Per-Gunnar Skotåm

Norge har sendt norske soldater ut i kamp uten noen form for politisk behandling. Faktisk var det en hemmelighet inntil det kunne leses i amerikanske aviser. Det løper en flokk soldater rundt i den afghanske fjellheimen med norsk flagg på skuldra uten at Norge folkerettslig sett er i krig med noen.

For første gang siden 2. verdenskrig har norske styrker deltatt i stridshandlinger over så lang tid at det kan kalles et felttog. De norske styrkene har vært enheter fra hærens jegerkorps og marinejegerkommandoen. Disse har vært utplassert i fjellterrenget for å rekognosere og utpeke mål for amerikanske fly, artilleri og helikoptre. De norske styrkene var på plass før operasjonen som USA har kalt Operasjon Anaconda, ble iverksatt. Operasjonen som nå offisielt er avsluttet under dette navnet, har med utplasseringsfasen gått over tre uker.

Operasjon Anaconda som ledes av USA har foregått i fjellområdene i nærheten av Gardez i Paktiaprovinsen i Afghanistan. Det uttrykte målet har vært å drepe det som USA karakteriserer som restene av al-Qa’ida og Taliban. De to betegnelsene må forstås slik at med al-Qa’ida menes utenlandske støttespillere for Taliban – som er betegnelsen på afghanere som var en del av regimet som satt inntil det ble nedkjempet av vestlige og afghanske styrker.

Ved å lese de uttalelsene som kommer fra offisielt amerikansk og afghansk hold ved interimregjeringa, kommer det tydelig fram at Operasjon Anaconda er en rein likvidasjonsoperasjon.

De første nyhetsmeldingene fra amerikanske militære beskrev harde kamper mot oppimot 2.000 al-Qa’ida og Taliban. Disse ble erstattet med seiersmeldinger om at mer enn 500 av disse var drept, og at resten flyktet eller gjemte seg i huler. Kriteriet for at USA kalte operasjonene for seiersrike, var nettopp det store antallet drepte. Etter hvert har dette blitt avløst av mer nøkterne tall, og det snakkes nå om opp mot 50 drepte og det samme antall tilfangetatte. Seiersmeldingene har blitt erstattet av modererte oppsummeringer hvor operasjonene ikke ble det gjennombrudd man hadde håpet på vestlig side på forhånd. Bakgrunnen for nedtoningen av suksessen skyldes nettopp mangelen på døde. De fleste kom seg unna. Enten til Pakistan eller til andre områder av Afghanistan.

USA med Norge på slep har begynt å telle lik som de gjorde det i Vietnam som sin målestokk på suksess .

Det meldes om at USA planlegger nye angrep i Afghanistan etter Operasjon Anaconda. Danske spesialstyrker reiser hjem, men de norske styrkene blir.

Storbritannia vil sende ytterligere 1.700 soldater til Afghanistan, noe som vil utgjøre den største britiske styrken på fremmed jord siden Golf-krigen i 1991.

Første fase

Første fase hadde som underliggende målsetting å erstatte det sittende Taliban-regimet med ett mer kontrollerbart regime. Med begrunnelse at man jaktet på Osama Bin Laden rettet man i hovedsak angrepene mot Taliban-regimets infrastruktur og installasjoner. Jakten på Bin Laden og al-Qa’ida nettverket fungerte i hovedsak som begrunnelse og påskudd for denne destabiliseringen av regimet . Den ble gjennomført med teppebombing av store områder. Resultatet ble drap av uskyldige afghanske sivile i samme omfang som de som ble drept i terroranslaget i New York 11. september.

Målsettinga i fase 1 var å innsette den sittende interimregjeringa med en blanding av afghanske teknokrater som tidligere har tjent amerikansk oljekapital, representanter for Nordalliansen og tidligere krigsforbrytere som var i Sovjetunionens tjeneste. Denne regjeringa har svak anseelse og lav autoritet blant de pashtunske klanslederne. Forsøk fra USA på å vinne oppslutning blant viktige pashtunske kommandanter ved økonomisk og materiell bistand har heller ikke lykkes.

Representanter for Nordalliansen og samt militslederen Dostum som stilte seg til rådighet for Sovjet med blodige overgrep på sin egen befolkning som resultat, vil som representanter for Interimregjeringa ikke ha noen autoritet i de pashtunske kjerneområdene. Heller tvert om. Det vil bli oppfattet som en provokasjon som garantert vil møte aktiv militær motstand. USA har derfor ingen andre enn seg sjøl og resten av den vestlige koalisjonen tilgjengelig for å løse militære oppdrag i dette området.

Fase 2

Under den pågående fasen, fase 2, gjennomføres større bakkeoperasjoner utenfor byen Gardez i Paktia-provinsen i Afghanistan. Norske spesialstyrker sammen med soldater fra den afghanske interimregjeringa, Australia, Canada, Danmark, Frankrike, Tyskland og USA hvor sistnevnte har kommandoen. Det opplyses at de norske styrkene har som oppgave å bruke optisk og elektronisk målsøkingsutstyr fra bakken for å lede raketter, granater og bomber på identifiserte mål.

De smarte bombene er ikke smartere enn personellet på bakken. Feilbombing skyldes ikke teknologiske feil, men menneskelige feil og er et identifiserbart ansvar. I et område hvor de man påstår seg å jakte på ikke skiller seg i adferd, uniformering eller innkvartering fra lokalbefolkningen for øvrig vil drap på uskyldige ikke være til å unngå. Det meldes fra offisielt amerikansk hold at 16 personer som man antar var flyktende soldater fra al-Qai’da, ble drept da 3-4 kjøretøy ble bombet. Legg merke til ordet antar.

I den grad norske styrker fikserer mål for bombing som dreper sivile, bringer det oss inn blant krigsforbryternasjonene.

Enhver som kjenner Afghanistan, veit at det er en del av tradisjon og kulturell identitet at man er bevæpnet når man reiser eller beveger seg i og utafor egne landsbyområder. Det finns ingen ytre trekk ved folk som signaliserer politisk eller organisasjonsmessig tilhørighet.

At Norge nå aktivt deltar i krigen mot et av de fattigste og mest utpinte folk i verden, er en tragedie for Afghanistan og for Norge. Norge har sendt tropper halve jorda rundt og gått til krig uten krigserklæring. Det i seg sjøl er et brudd på folkeretten. Norge deltar i en koalisjon med USA hvor krigsfanger fra al-Qa’ida og Taliban ikke behandles etter Genève-konvensjonen, men utsettes for fysisk mishandling og psykologisk tortur. Det i seg sjøl er et brudd på folkeretten og undergraver den rett Norge vil ha til å påberope seg at norske soldater skal behandles etter folkeretten, skulle de bli tatt til fange.

Norge i krig – uten politisk behandling

Norge har sendt norske soldater ut i kamp uten noen form for politisk behandling. Faktisk var det en hemmelighet før det kunne leses i amerikanske aviser. Med andre ord løper det nå en flokk soldater rundt i den afghanske fjellheimen med norsk flagg på skuldra uten at Norge folkerettslig sett er i krig med noen.

De vestlige troppene trenger nå inn i de pashtunske kjerneområdene. Dette er områder hvor Nordalliansen og de toneangivende kreftene i den afghanske interimregjeringa har lav og liten innflytelse. Dette er også områder hvor Taliban hadde en viss støtte og sympati. Det er befolka områder og siden det opplyses at det finnes familier sammen med resterende Taliban-soldater i området, kan det tyde på lokal motstand. Det påstås at angrepet er retta mot rester av al-Qa’ida nettverket og gjenværende Taliban-styrker.

Hulekomplekset som det påstås at det kjempes om og fra, er med all sannsynlighet en del av den infrastrukturen som USA finansierte og Pakistan og mujahedin bygde i kampen mot Sovjet på 80-tallet. Disse ligger det mange av i et belte fra Khost/Gardez hvor kampene pågår nå og fram til Tora Bora og Jalalabad i grensestrøkene mot Tribal Area i Pakistan.

For å legitimere sin offensiv inn mot dette pashtunske kjerneområdet – ca. 200 km langt og 100 km bredt – begrunnes det med behovet for opprensking av al-Qa’ida nettverket og Taliban. Uavhengig av hvorvidt det stemmer, kommer dette til å være hovedbegrunnelsen for ethvert militært tiltak fra den USA-ledede koalisjonen framover. Det er den eneste måten USA og Vesten kan skaffe seg legitimitet for de videre militære operasjonene.

I den grad massiv bombing av befolka områder skaper konflikt med lokalbefolkningen (noe som er forståelig) og dette resulterer i motstand mot å underlegge seg, vil denne motstanden bli stemplet som al-Qa’ida og Taliban uansett om det er landsbyboere som ønsker å leve sitt liv i fred.

Nyhetsbyrået AP melder at Saif Rahman Mansour, sønn av en av de viktigste motstandsheltene mot Sovjet på 80-tallet har rømt under amerikanernes angrep. Familien er fra byen Zormat og nyter stor aktelse. Mansour skal visstnok ha brakt en gruppe al-Qa’ida og Taliban-folk til landsbyen i desember etter kampen i Tora Bora-fjellene. Da folk begynte å ane at de kunne sette landsbyen i fare, ble de bedt om å flytte opp i fjellene. Tilfeller som dette med samrøre og identitet mellom lokalbefolkning og Taliban vil det sannsynligvis bli flere av framover.

USAs hengemyr

Sovjet stempla all motstand mot sitt militære nærvær som banditter, Contras og CIA-agenter på 80-tallet. På samme vis er USA i ferd med å skape seg et fiendebilde hvor lokalbefolkningen i Afghanistan vil bli plassert, hvis de ikke underkaster seg. Et forsøk fra USA på å passivisere hele dette pashtunske beltet vil uvergelig utsette folk for krenkelser som vil avle motstand. Denne motstanden vil nettopp bli begrunnelsen for å fortsette operasjonene.

For å kunne bruke Afghanistan som et geopolitisk springbrett nordover mot det tidligere Sovjet må de pashtunske kjerneområdene nøytraliseres. Denne målsettinga vil kunne bli den hengemyra USA for all del vil unngå å havne i.

I Afghanistan vil all motstand mot den USA-ledede militærkoalisjonen bli stempla som kriminell for å legitimere brutaliteten. Her hjemme vil det avspeile seg som forsøk på å stemple krigsmotstanderne som unasjonale og svikefulle fordi vi kritiserer krigseventyret hvor norske soldater er med. De mest høyrøstede er nettopp de som sjøl har opptrådt mest unasjonalt ved å underlegge oss EU og USA, samt foretatt en forsvarsomlegging som har fjerna evnen til å motstå et angrep på norsk territorium.

Vi må fortsette å kritisere de overgrep mot afghanerne norske tropper nå er med på.

Skulle det tragiske skje at norske soldater blir drept eller lemlestet, må kritikken rettes mot den regjeringa som har sendt disse ut for å drepe og dø. Slike tragiske hendelser vil bli brukt av den politiske høytresida for å bygge opp hysteri og hatstemning for ekspansjonistiske militæreventyr. Her må vi holde tunga rett i munnen og huske at sjøl om norske styrker deltar i en urettferdig krig, er det en tragedie både når afghanere eller nordmenn blir drept.

Harmen over at lokalbefolkning i Afghanistan og soldater blir drept, må få et politisk uttrykk mot de som har sendt norske soldater ut. Motstandere av krigen i Norge sin viktigste politiske oppgave nå er å styrke opinionspresset i Norge for at norske styrker deltar i en urettferdig krig og at de norske styrkene skal trekkes tilbake.

Vi opplever at de forsøk på debatt og refleksjon som har vært forsøkt, blir møtt med demagogisk svulstighet fra særlig regjeringspartiet Høyre, hvor en forsøker å skape en stemning av at det er illojalt å kritisere krigføringa siden det er norske soldater som er i kamp. Det bygges opp en stemning av at det er å svikte disse soldatene (med antydning av landssvik mellom linjene) å være kritisk til krigføringa og forlange at de trekkes tilbake til Norge. Det er det motsatte som er tilfelle. Det er landets mest unasjonale elementer som nå har sendt norske soldater halve jorda rundt for å drepe fattigfolk.

Aksjonsformer

Vi lever i en turbulent verden. I forlengelsen av situasjonen i Afghanistan har USA definert ondskapens akse som signaliserer at Irak kan være et mulig angrepsmål. Samtidig er amerikanske styrker etter godkjenning fra Putin på tur inn i Georgia. USA-imperialismen flytter fram posisjoner i et forrykende tempo. Denne framrykkinga vil uvergelig utvikle en variabel og sammensatt motstand. Motstanden vil ha lokal klansmessig karakter, nasjonal karakter, religiøs karakter, sosialistisk revolusjonær karakter osv. Denne motstanden vil være legitim uten at det betyr at motstandere av krigen i Norge ukritisk skal identifisere seg med det politiske og ideologiske innholdet i motstanden til enhver tid.

Den rettferdige harmen vi føler over USA og Norges overgrep i denne del av verden, må gi seg uttrykk i politisk organisasjonsarbeid for å avsløre de folkefiendtlige og imperialistiske intensjonene til elitene i vår del av verden.

Utenlandsk ekspansjon parres alltid med innenlandsk reaksjon. På samme vis som terroranslaget den 11. september har gitt USA-imperialismen og all reaksjon en politisk legitimitet som de ikke har opplevd på 45-50 år, vil feilaktige aksjonsformer her hjemme gi politisk ryggdekning for videre innskrenking av de demokratiske rettighetene. Den rettferdige indignasjonen som mange føler, må gi seg uttrykk i et tålmodig, målbevisst arbeid for å vinne folks tanker og hjerter. Det er en utfordring som kan bli mer krevende enn noen har forutsetning for.

av Solveig Aamdal

Angrepa på skolen er en del av planene for å privatisere det som tidligere har vært og fremdeles er offentlige oppgaver. Noen skal tjene store penger på det å gjøre om offentlige tjenester til private. Angrepa på skolen skjer også fordi kapitalen ikke lenger vil ha den skolen vi har i dag. De vil ha ei omlegging av hele utdanningssystemet.

I revolusjonære kretser blir diskusjonen om skole fort enten en diskusjon om karakterer eller ikke karakterer eller en diskusjon om hvordan opplæringa vil være under kommunismen. Dette kan være interessant nok, men danner i liten grad grunnlag for å forstå hva som skjer i skolen i dag. Hvorfor ønsker makta å ødelegge skolen med nedskjæringer, privatiseringer og angrep på lærerne? For å prøve å forstå hva som skjer og hvorfor det skjer, må vi se på hva som er skolens oppgaver i samfunnet.

En form for opplæring har det vært i alle samfunn, også før vi fikk en skole som likner den vi har i dag. De unge lærte av de eldre, dette gjaldt både arbeid, hvordan en skulle klare seg i naturen, hvordan en skulle oppføre seg i samfunnet. Opplæringa hadde flere formål, de unge skulle lære å overleve i det samfunnet de levde i, de skulle for eksempel lære seg å lage kurver, sanke urter, jakte, skille spiselige vekster fra uspiselige osv. Men de skulle også lære de reglene som gjaldt i samfunnet, hvordan de skulle oppføre seg, og lære hvilken plass de sjøl og andre hadde i samfunnshierarkiet.

Ettersom samfunnet forandra seg, forandra opplæringa seg også. Vi fikk etter hvert skoler der elevene blei samla i egne hus for å lære. Opplæringa blei etter hvert skilt mer og mer fra produksjonen. I vår del av verden var opplæring tidligere knytta til kirka, det var en klart definert oppgave å gjøre de unge til lydige samfunnsborgere. Kristendommen var en viktig del av disiplineringa, det å sette seg opp imot øvrigheta var det samme som å sette seg opp i mot Gud.

Med framveksten av kapitalismen blei det etter hvert nødvendig å lære opp folk som skulle møte det nye behovet for arbeidere. Utviklinga krevde arbeidere som kunne lese og regne. Det blei nødvendig at ikke bare herskerklassens barn skulle få tilgang på kunnskap, også de fattige måtte få opplæring. Det var ikke lenger nok å kunne de ti buda og trosbekjennelsene. Dette førte til at det grodde fram en skole som skulle gi et tilbud til alle. Samtidig med dette var det tilbud til de rike om bedre og mer skolering, og høyere utdanning var stengt for de fattige.

Omgangskolen på landsbygda blei avløst av faste skoler, men helt til i 60-åra hadde de som gikk på skole på landet, færre timer enn de som gikk i byene. Det var ikke vanlig at unger fra landet tok høyere utdanning, de skulle bli landarbeidere, bønder eller håndverkere. De rike som bodde på landet hadde lenge privatlærere for sine barn. De som skulle bli prester eller leger eller andre høystatusyrker, hadde behov for mer opplæring enn de andre.

Ettersom kapitalens behov for flere å flere med utdanning økte, fikk vi enhetsskolen, med lik skoletid og likt skoleinnhold for alle.

Etter den andre verdenskrig hadde samfunnet stort behov for høyt utdanna arbeidskraft. De gruppene som tradisjonelt sett hadde fått høy utdanning, var ikke store nok til å dekke behovet. Det førte til at både arbeiderklassens barn og jenter måtte tas i bruk. For første gang fikk i de stort antall adgang til universitetsutdanning. Samtidig fikk vi en kraftig utbygging av universiteter og høyskoler.

Skolens oppgaver

Skolens oppgaver i et kapitalistisk samfunn kan oppsummeres til å være:

• Skolen skal skaffe den arbeidskrafta samfunnet trenger.
• Skolen skal lære opp folk til å bli lydige samfunnsborgere.
• Skolen skal sortere de unge, hvem er egna til hvilke typer arbeid.
• Skolen skal formidle den herskende ideologien.
• Skolen skal lære de unge hvilken plass de sjøl har og kan forvente å få i samfunnshierarkiet.
• Skolen skal opprettholde kvinneundertrykkinga.
• Skolen skal fungere som en arena for oppbevaring av barn og unge. Det gjør at foreldrene kan være i jobb, og det er med på å skjule den arbeidsledigheta som ellers ville vært blant ungdom.

I tillegg til de funksjonene skolen har for å opprettholde og utvikle kapitalismen har også skolen en funksjon for arbeiderklassen og folket for øvrig. Samtidig som den i første rekke dekker det beståendes behov, skaper den og mennesker som er samfunnskritiske, kunnskapsrike, og i neste omgang er i stand til å styrte det bestående.

Hva skjer i dag?

Det har vært fokusert mye på reformene i skolen på 90-tallet. Vi fikk Reform -94, som tok for seg videregående opplæring, så fikk grunnskolen L-97, vi fikk voksenopplæringsreformen, og til sist fikk vi ny skolelov som gir grunnskolen og videregående skole samme lovverk.

I tillegg til disse reformene, har vi fått økte angrep på den offentlige skolen. De siste åra har vi fått mange private skoler, og det kommer til å bli åpna for en flom av ulike private løsninger. Den offentlige skolen er i krise, det er mangel på alt. Den dårlige kommuneøkonomien gjør at det for små ressurser til å lære flest mulig mest mulig. Den nye opplæringslova pålegger skolen å inkludere alle, men de økonomske rammene gjør at flere og flere får ei dårligere utdanning.

Samtidig med dette ser vi alle angrepa mot lærerne. Disse angrepa framstilles som om de er et forsvar for elevene, men er i realiteten er del av angrepa på den offentlige skolen.

Et blikk på spesialundervisninga

For å illustrere hvordan utviklinga har vært, kan en se på utviklinga på spesialundervisningas område.

Tidligere blei elever med lærevansker eller andre typer vansker samla på egne skoler. Vi fikk de store institusjonene hvor elevene blei plassert, borte fra familie og det miljøet de var født inn i.

Integreringstanken vokste fram, og på 70-tallet skulle disse elevene i større grad gå i vanlige skoler og få sin spesialundervisning der. Men spesialskolene eksisterte framdeles.

Utover på 80-tallet fikk de færre og færre elever. Spesialskolene blei omgjort til kompetansesenter, og skulle gi av kompetansen sin til skolene og kommunene. Fremdeles hadde de fleste kompetansesentra elever, men nå stort sett inn til utredninger og kortere opphold.

På slutten av 90-tallet blei kompetansesentra «slanka», mange blei lagt ned. Oppgavene deres blei spissa i forhold til hvilken kompetanse de skulle gi. Og elevene, de kom inn i den vanlige skolen. For den enkelte elev som trenger spesialundervisning, er dette en god ting. Men behovet de har for tilrettelagt undervising, blir ikke borte. De ressursene som lå i de gamle spesialskolene, blei aldri overført til de kommunene som fikk elevene.

De elevene som har krav på spesialundervisning etter lova, skal ha det. Den nye opplæringslova slår fast at dersom kommunen gir et tilbud til en elev som ikke er i tråd med det PPT, som sakkyndig instans, mener eleven har behov for, skal kommunen «bevise» at tilbudet er like bra og ikke dårligere enn de andre barn i kommunen får.

Spesialundervisning er dyrt. Politikerne ser at det er penger å spare på dette området. For å få det som lova definerer som spesialundervisning, kreves det et enkeltvedtak. Det må søkes, og svaret kan være ja, nei eller delvis ja. Dersom foreldrene er misfornøyd med vedtaket, kan de klage. Klagen blir først behandla i kommunen, blir det ikke medhold der, går saka videre til Statens utdanningskontor i det aktuelle fylket.

De offentlige myndighetene ønsker at færre elever skal få spesialundervisning etter enkeltvedtak. Det de bruker som begrunnelse er at det virker stigmatiserende på elevene, og at alle elever skal ha tilpassa opplæring. Disse argumentene kan være vel og bra, men behovet til elevene blir ikke borte. De vil trenge akkurat like mange timer, enten de får det i form av enkeltvedtak eller i form at opplæringa blir tilpassa deres behov.

Men strupinga av kommuneøkonomien, skjæres det kraftig i de timene den enkelte skole får til disposisjon. Samtidig med at færre elever får timer som er øremerka nettopp dem, får skolen som helhet også færre timer. Det skjæres altså i begge ender. Og en kan spørre seg om hvem omlegginga tjener. De elevene som ikke lenger skal ha enkeltvedtak, har ikke den samme klageadgangen som før. Når de ikke får de timene de har behov for på grunn av den allmenne nedskjæringa, skaper det problemer både for eleven som trenger disse timene, og for de andre elevene i klassen.

Lærerne blir pålagt å skape en inkluderende skole, noe de ønsker, men de får ikke de ressursene som skal til for å kunne gjøre det.

Mangelen på ressurser til de som har behov for spesialundervisning, viser med all tydelighet hvordan skolen ikke får de ressursene den har behov for.

Med større klasser, flere elever med problemer, større innslag av fremmedspråklige elever med sine særegne behov, skulle skolen hatt en kraftig tilførsel av ressurser, ikke som i dag, en nedskjæring.

Angrepa på lærerne, en del av angrepet på skolen

Angrepa på lærerne er en del av angrepa på skolen. Lærerne har lenge vært underbetalt. For å få opp lønna, gikk lærernes organisasjoner med på at lærerne skulle ha flere timer undervisning. Denne tida blei tatt fra den tida som var satt av til samarbeid. Med skolepakke 2, som kom i høst, skulle de unge lærerne jobbe mer, mens de eldre skulle ha mindre undervising. Men de eldre skulle ikke arbeide mindre. De skulle gjøre andre ting. Det har i enkelte tilfelle ført til at eldre lærere har fått andre oppgaver på skolen, og i realiteten lenger arbeidstid. I tillegg skal alle lærere ha mindre lønn når de har vikartimer.

Med skolepakke 3 vil angrepa på de rettighetene lærerne har kjempa fram, sannsynligvis fortsette. Det er forventa at lærerne ikke lenger skal ha lønn etter ansiennitet og utdanning, men etter resultat. Og hvilken lønn vil da de lærerne få som arbeider med elever der en må måle framgangen med millimetermål. Med skolepakke 3 kan en og frykte at hele lesepliktsavtalen for lærere blir fjerna.

I tillegg til angrepa på de faglige rettighetene til lærerne, har vi også angrepa på dem som personer. Det blir framstilt som om det er mange lærere som mobber elever, de mangler faglig kunnskap, de er dovne og bryr deg ikke om jobben sin. De som kommer med denne kritikken, påstår ofte at private skoler er løsninga. Hvorfor de tror at lærerne der skulle være så mye bedre, er uforståelig. De private skolene som blir oppretta, har vel ikke et helt nytt lærerkorps i ermet.

Det siste eksempelt på denne lærerhetsen, er en undersøkelsen som er gjort gjennom Læringssenteret. Elever i videregående skole har svart på et utall av spørsmål. Det er bra når elever blir spurt om hvordan de opplever skoledagen sin. Og det er spesielt bra når de tar for seg spørsmål om mobbing. Men når denne undersøkelsen blir behandla statistisk som den gjør, kan den fort brukes til å hetse lærere.

Jeg har sett på resultatene fra en skole. Her er det 359 elever som har svart. På et av spørsmåla om mobbing er det tre svaralternativer. Du skal svare om du redd for å bli mobba av andre elever, av lærere eller av andre tilsatte ved skolen. Elevene har ingen mulighet til å si at de ikke er redd for å bli mobba. Ved den skolen jeg har sett på, er det 10 % som har besvart spørsmålet. En kan derfor anta at 90 % ikke er redd for å bli mobba. Av de som har svart på spørsmålet, er 27 redde for å bli mobba av medlever, 12 redd for å bli mobba av lærere, og 4 redd for andre ansatte ved skolen. Det er ille nok at 12 elever av 359 er redde for å bli mobba av lærere. Men når dette regnes ut statistisk, sees det i forhold til de 10 % som svarer på spørsmålet, og det blir 32 % av skolens elever som er redd for å bli mobba av lærere. Dersom du ser hva som står i undersøkelsen er det noe helt annet, men de som leser overfladisk kan lett tro at det er 32 % og ikke 3,3 % som er utsatt for dette.

Det er viktig å forstå at angrepa på lærerne nå er en del av angrepa på skolen.

Hvorfor kommer angrepa på skolen

Når en ser de samla angrepa på skolen, kan en spørre seg om hva som er grunnlaget for den. For det første er angrepa en del av den allmenne privatiseringa. Det som tidigere var fellesskapets oppgaver, oppgaver alle var med på å betale for gjennom skatten, og som alle hadde tilgang på, skal ikke lenger være fellesskapets oppgaver. De private skal tjene på det som før var offentlige oppgaver. Når privatskoler nå skal gå over til å kalles «friskoler», og foreldrene skal kunne velge hvor ungene deres skal gå, et valg til vil foreta etter hvor rike de er, og etter hvilken ideologi de vil skal ligge til grunn for utdanninga, er det en del av privatiseringa av samfunnsoppgavene. Innafor skole er det penger å tjene.

Men det at enhetsskolen nå står for fall, og at den er under kontinuerlige angrep, har flere aspekter enn rein privatisering. Det offentlige er ikke lenger villige til å gi så mange som mulig den samme utdanninga, å utdanne den arbeidskrafta samfunnet vil trenge, har blitt for dyrt for de som har makta.

I tillegg fyller strupinga av kommuneøkonomien mange andre behov de har, slik som for eksempel sammenslåing av kommuner for å få større enheter.

Hva slags type arbeidskraft vil samfunnet trenge i framtida?

Det vil trenge

• høyt utdanna arbeidskraft.
• kreative, fleksible, svært høyt skolerte mennesker til å gjøre de jobbene som det blir betalt mest for.
• fagarbeidere på et høyt nivå. En fagarbeider i framtida vil ha behov for en helt annen og mer spesialisert kunnskap enn den som er i dag.
• mange lavt utdanna arbeidere, de som skal ha jobbe døgnet rundt, skifte jobb ofte, i liten grad være organisert, ha usikre arbeidsforhold og ha lav lønn.

For å utdanne denne arbeidskrafta er det nødvendig med en forandring av skolen. Næringslivet vil i større grad enn nå lære opp de fagarbeiderne de trenger, de virkelig godt betale jobbene krever en svært spesialisert utdanning. På begge disse gruppene er det penger å tjene. Igjen står vi med den gruppa som den offentlige skolen skal ta seg av, de som skal ha en billig utdanning i overfylte skoler. Sorteringa av arbeidskraft kan gjøres allerede når en velger hvilken skole det enkelte barn skal går på.

Det er ikke lenger nødvendig, på samme måte som før, å lære opp de unge til å være lydige samfunnsborgere som underkaster seg den herskende ideologien i den offentlige skolen. Ideologipåvirkning får de unge på mange andre måter, blant annet gjennom TV. Samtidig er det slik at de nye private skolene naturligvis ikke vil sette seg opp mot det bestående, og ideologien i den offentlige skolen vil fortsatt være knytta til makta.

Dersom en ser dette sammen med den allmenne privatiseringa i samfunnet, er det mulig å forstå hvorfor angrepa er så mangesidige og samstemte.

Konklusjon

Denne artikkelen er ment som en begynnelse på en diskusjon. Konklusjonene kan derfor utvides ettersom flere kaster seg på diskusjonen.

Angrepa på skolen er en del av planene for å privatisere det som tidligere har vært og fremdeles er offentlige oppgaver. Noen skal tjene store penger på det å gjøre om offentlige tjenester til private.

Angrepa på skolen er i tillegg et utslag av at kapitalen ikke lenger ser seg tjent med den skolen vi har i dag, de vil ha ei omlegging av hele utdanningssystemet.

Ideologiopplæringa foregår mange andre steder enn i skolen.

Behov for hva slags arbeidskraft som trengs vil bli kraftig forandra i tida framover.

Det er behov for en større lagdeling av utdanninga, det er ikke nødvendig å betale en spesialisert utdanning til de som skal ha de jobbene som er lavest betalt.

Hvordan kan en møte disse angrepa?

Lærerne har fått en felles organisasjon. Den må bli klar på hva den mener, og forsvare lærerne og skolen mot alle angrep. Det må ikke bli slik at lærerne har en organisasjon som faller dem i ryggen og støtter planene om nedbygging av skolen.

Elever og foreldre må slåss imot alle nedskjæringer. Kommunene må ikke finne seg i at staten gir dem en så dårlig økonomi at de ikke har råd til å oppfylle det som står i opplæringslova. Ideologien om en inkluderende skole koster penger, og de pengene må kommunene ha for å følge loven. Det må bli slutt på at kommunene gjør alt de kan for å komme i balanse.

Det er viktig at lærere, elever og foreldre ser at de sammen må gå imot angrepa, både på skolen og på lærerne.

Jorun Gulbrandsen er leder av AKP

---

Bli med, bli med!

Vær med og gjør EU sitt toppmøte til en kraftig manifestasjon mot EU og all dens vesen!

Mot EUs fire friheter. Mot fri flyt av munn- og klovsyke. Mot fritt leide for privatisering av helse og velferd. Mot individuelle lønnsavtaler. Mot den europeiske festingen mot folk fra sør. Mot europahær og angrepskrig. Mot Brüsseldiktatur og EØS-avtale. Mot WTO og Verdensbanken. Mot gjeldsslaveri og utsuging av fattige folk.

Demonstrer for en velferdsstat, for at folk skal kunne bo og jobbe i distriktene, for at ethvert storting skal gjøre sine egne vedtak uten innblanding fra fremmede makter, uansett hvor dumme vedtaka kan være. Demonstrer gjerne for å legge hele pengediktaturet i grava!

Til Göteborg kommer også folk som støtter EU. Men som mener at EU også har noen kritikkverdige feil. «Et annerledes Europa» snakker de om. Ikke et Europa befridd fra EU. De skal ha «Et annerledes EU»-EU.

Det kommer folk som vil demonstrere mot markedets tyranni. Men som faktisk ser EU som redskapet for å temme «den globale kapitalen». For EU, mot USA. Sosialdemokrater i AP og SV har organisert seg i «Radikalt Europa». De skal forsøke å gjøre det legitimt å være ja-folk på venstresida.

Den norske regjeringa manøvrerer nå for å kunne sende en ny søknad om EU-medlemskap. Göteborg-toppmøtet er en god anledning til å gi EU-motstanden her i Norge en kraftig vitamininnsprøyting. Mot all «annerledes Europa»- propaganda ønsker AKP å styrke nei-sida og kampviljen mot EU. Den vil i sannhet komme til nytte. Bli med til Göteborg 15. og 16. juni!

Jeg sitter på konserntillitsvalgtmøte i LO, Folkets hus 8. mars 2001. En dame fra delegasjonen i Brussel forteller nytt fra EU. Nå er det europeiske selskap gått i orden. Strålende forteller hun om årlige innsparinger på 30 milliarder. Det europeiske selskap betyr at du ikke lenger er nødt til å registrere selskapet i hvert enkelt EU/EØS-land. Det holder med en registrering. Vi tillitsvalgte undrer på om det ikke betyr at det blir ulike mye lettere å flytte både hovedkontor og inntekter mellom land. Jo, det er nok sannsynlig, sier hun, men hun vet i grunnen ikke så mye mer. Litt surrealistisk er det at vi nettopp har hørt NHOs president Jens Ulltveit-Moe med entusiasme og glød legge ut om betydningen av nasjonalt eierskap og betydningen av hvor hovedkontoret for et selskap blir lagt.

I juni 1999 er jeg i Stortinget. Vi tillitsvalgte arbeider med å skaffe smelteverksindustrien langsiktige kraftkontrakter. Vi opplever å ha gjennomslag for prinsippet om at våre naturressurser skal brukes til å holde landet i hevd, lokalsamfunn levende og folk i arbeid. Så kommer brevet fra Anne. Det summer i korridorene. Komiteen har fått brev fra fungerende olje- og energiminister Anne Enger Lahnstein. Går de et komma lenger enn regjeringa har foreslått i Stortingsmelding nr 52, så vil avtalene komme i strid med EØS-avtalen. Det er ingenting vi kan gjøre. Det politiske flertall går opp i røyk, ingen vil ta det politiske ansvaret for å bli dømt av ESA (Eftas overvåkningsorgan).

I juni 2000 er jeg på nytt i Stortinget. Ved det de kaller et arbeidsuhell har Bellona anket fjorårets kraftkontrakter inn for ESA. Nå var jo resultatet av fjorårets stortingsbehandling så ødeleggende at det ikke var stort å tape. Men iallfall kom nå regjeringa pliktskyldigst med en ny stortingsmelding, nr 78, for å tilfredsstille norsk politikks overdommer. Her er den aller minste sjanse for å få industrien til å skaffe seg langsiktige stortingsbestemte kraftkontrakter effektivt fjernet. Så nå er værvarsler like viktige som konjunkturer for våre arbeidsplasser.

Fesil-konsernet

I februar 2001 er mitt konsern, Fesil, hovedoppslag i Dagens næringsliv. EU-kommisjonen og EU-parlamentet har vedtatt en tolkning av EUs konkurranseregler som sier at dersom en miljøavgift først er innført i et land, så skal den være lik. Dersom dette blir gjennomført for Lilleby Metall så er det øyeblikkelig nedlegging. Vi hadde da nettopp slåss hele høsten for å unngå ei el-avgift på industrien på 1,5 øre/kWh. Og når vi vant igjennom, skal vi altså oppleve at EU sier smelteverksindustrien skal gi det samme som vi betaler hjemme: 11,1 øre/kWh.

Det er ikke bare jeg som har grunn til å være oppgitt. Tenk dere det valget Stortinget blir satt overfor: Avskaff en miljøavgift på over 8 milliarder eller legg ned prosessindustrien. Med et vedtak har EU enkelt og greitt avskaffet muligheten til å føre både miljøpolitikk og industripolitikk, nå er det enten eller.

ESA rår

Jeg bor i Trondheim. Her betaler vi 14,2 % i arbeidsgiveravgift på all lønn. Mine arbeidskamerater på Fundia i Mo i Rana, gamle Norsk Jernverk, hadde 5,1% arbeidsgiveravgift på lønna si. Inntil i fjor, da vedtok ESA at den måtte opp på 14,2%. Fordi de konkurrerte med EUs stålindustri fikk de ikke utsettelse til 2003 slik de fleste andre distriktsordninger fikk. Men da er det igjen EU som bestemmer. Med et enkelt håndgrep har EU avskaffet muligheten til å føre en avgifts- og skattepolitikk som også gagner distriktene.

Akkurat nå sitter vi og diskuterer ervervsmeldingen fra de nye eierne av konsernet, etter at de passerte 50%-grensen. Vi har ingen illusjoner om lov om erverv. Men vi har likevel gode erfaringer med at vi får svar på en del av våre spørsmål og kommer i dialog. Nå skal ESA i løpet av en måned vurdere om den er ulovlig.

For en måned siden falt det en ny avgjørelse i Brussel. Denne gangen tilsynelatende gledelig. Utenlandske arbeidstakere på norsk sokkel hadde krav på norsk barnetrygd, uansett om de bor i Norge eller ikke. 200 millioner vil dette koste den norske stat årlig. Hvorfor reagere på det? Det må da være bra at våre arbeidskamerater i andre land får dele våre goder? Men det er også den viktigste saken til nå for å undergrave den norske velferdsmodellen. I vår særegne nordiske modell har du rettigheter knyttet til at du er statsborger og/eller fast bosatt i landet, ikke bare til at du har vært i lønnet arbeid en viss mengde år og med en viss inntekt.

Universelle rettigheter?

EU sier at barnetrygd er en arbeidstakerrettighet, verken knyttet til statsborgerskap eller fast bopel i Norge. Svært mange av rettighetene våre er nettopp universelle, ikke knyttet til et livslangt arbeid. Barnetrygd, kontantstøtte, sosialstøtte, minstepensjon, morstrygd, overgangsstønad er universelle i Norge. Fødselspermisjon, arbeidsledighetstrygd og avtalefestet pensjon har ganske kort opptjeningstid. I praksis vil dette føre til at Norge må se på måter å unngå dette på og det er bare en måte: Å knytte rettigheten til arbeidet med opptjeningstid, helst lang. Det er slike vurderinger som ligger i kortene dersom mobiliteten over landegrensene øker. Og det er EUs mål. I Danmark har de allerede forandret førtidspensjonen som følge av EU-systemet.

Så kommer debatten om Attac. En bevegelse som hevder at en annen verden er mulig. Men EU skal ikke et norsk Attac bry seg om.

Hvorfor gikk det slik? Hvorfor sitter jeg som tillitsvalgt, som en kunnskapsrik EU-motstander, med 30 års erfaring fra politisk kamp, helt uten en ide om hvordan jeg skal berge min egen arbeidsplass fra EØS? Hvorfor er de som eier denne industrien og som opplagt blir rammet på pungen, fortsatt tilhengere både av EU og EØS? Hvorfor er PIL, Prosessindustriens landsforening, så lojale mot dette systemet at de til og med presterer å si at vi aldri skulle krevd stortingsbestemte kraftkontrakter og regjeringa skulle bøyd seg for EUs pålegg om arbeidsgiveravgift for årevis siden, ja aldri protestert? Hvordan kan en handfull glødende EU-tilhengere manipulere Attac Norge bort fra å bry seg med den globaliseringa som faktisk rammer det norske folk og samtidig hevde at en annen verden er mulig? Jeg vet ikke om det lar seg forklare, men forsøker.

Hvorfor vi er der vi er?

Historia om EU er i korthet slik: Allerede i 1972 sa vi EU-motstandere at EU ville bli en Union. Og EU prøvde da også å vedta union, men uten å lykkes. Inntil en gruppe europeiske finans- og industriledere, organisert i European Round Table, sa: «Glem unionen. Lag et indre marked med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft.»

Dette indre markedet forutsetter en pengeunion. Pengeunionen forutsetter en økonomisk union. Budskapet var: Bruk markedet til å presse fram en union, bruk EU og EF-domstolen til å passe på at det aldri er noen vei tilbake, du må ta neste skritt opp trappa du aldri skulle begynt på. Denne planen har i sannhet fungert. Ved årsskiftet erstattes tyske mark og østerrikske schilling med euro.

Men EU er som en syklist, EU kan aldri stanse opp og kan heller ikke tillate at EU-land stanser opp. Det er et ekstremt skjørt byggverk uten en felles økonomi til å tåle et økonomisk sjokk som rammer EU-landa ulikt og uten politisk legitimitet i medlemslanda. Og nå kommer de politiske tiltakene, markedets frihet krever nemlig stadig nye politiske tiltak.

1. Budsjettdisiplinen må opprettholdes. EU går til angrep på Irland som har prioritert økonomisk vekst og arbeidsplasser framfor inflasjon.
2. Stemmerettsreglene må forandres slik at EU blir et mer effektivt redskap for de store EU-land. Østutvidelsen er påskuddet.
3. Den svindyre landbruks- og regionalpolitikken må legges drastisk om, store områder må avfolkes. Østutvidelsen er påskuddet. Ja, til og med kugalskap og munn- og klauvsyke kan brukes som et argument.
4. Økt kontroll på tvers av landegrensene.
5. Oppbygging av en EU-hær som skal passe på unionens interesser.
6. Amerikanisering av EU. Økt mobilitet over landegrensene.

EU er ikke som de andre

For å forstå utviklinga av EU framover må en forstå EUs særtrekk. Globaliseringsmotstanderne beskriver ofte EU som en regional avdeling av Verdens handelsorganisasjon) WTO på linje med Asean, Apec og andre frihandelsordninger (mer om disse i neste artikkel). Her tar de grundig feil. EU er ikke som alle andre. EU er det eneste forsøk på å bruke frihandelsordningen til å skape en union, en ny statsdannelse. EU er også den eneste frihandelsordningen med den fjerde frihet: fri flyt av arbeidskraft.

I årene som kommer er det denne fjerde friheten som vil være hovedredskapet for å drive unionen videre. Det første skritt på dette området var Schengen, underlegging av justis- og politisamarbeidet under EU, fjerne de indre grenser i EU også for personer, slik som statsgrensene i USA. I virkeligheten var Schengen et like grunnleggende skritt i danning av unionen som det indre markedet og den økonomiske unionen. Hva er en sjølstendig stat uten kontroll over egne grenser? Fra 25. mars 2001 kl. 00.00, da Schengen ble innført i Norge, er det EU som bestemmer hvordan Norge skal gjennomføre denne grensekontrollen og hvilke regler Norge skal ha for innvandring, asyl og visumpolitikk. Når grensekontrollen faller bort, må dette kompenseres med stikkprøvekontroll innad, krav om et EU-identifikasjonsbevis og et europeisk FBI, kalt Europol.

Vetoretten fjernet

I Nice fjernet EU all mulig tvil om sine hensikter ved uttrykkelig å fjerne vetoretten på:

• Standarder og prosedyrer som skal følges ved personkontroll på de ytre grenser. Konkret:
• Betingelser og prosedyrer for visum.
• Betingelser for tredjelandsborgere ved fri reise mellom medlemslandene i 3 måneder.
• Minimumsstandarder for flyktninger.
• Foranstaltninger vedrørende ulovlig innvandring og ulovlig opphold.
• Foranstaltninger som skal sørge for at rettslige dokumenter gjelder på tvers av grensene, felles forståelse av hvilke lover som gjelder, lette sivile rettssaker.

I parentes bemerket er det to helt nye og sentrale områder utenom dette, der vetoretten ble fjernet i Nice:

• De nærmere regler for Den europeiske unionens deltagelse i WTO.
• Inngåelse av internasjonale avtaler vedrørende intellektuell eiendomsrett og tjenesteytelser.

Arbeidsmarkedet

28. februar 2001 vedtok EU-kommisjonen sin nye strategi for å bygge det nye europeiske arbeidsmarkedet i 2005. Kommisjonær for det indre marked Frits Bolkestein sa: «Vi må forbedre det europeiske arbeidsmarkedet for arbeidssøkere, for folk som ønsker å arbeide i en annen medlemsstat og for bedrifter som vil ansette folk med de rette kvalifikasjoner. Det indre markedet kan gi et betydelig bidrag til dette ved å fjerne hindringer når det gjelder tilbud av tjenester, ved å gjøre det enklere for folk å oppnå godkjenning av sine kunnskaper og ved å sikre at arbeidere i bedriftsvise pensjonsordninger ikke blir straffet når de ønsker å bevege seg mellom medlemsstatene.»

Kommisjonen peker på at i en 10-års periode vil 24% av USAs innbyggere ha flyttet til en annen stat, i EU bare 4%. Kommisjonen identifiserer de største hindringene. Noen av disse som språk og kulturelle barrierer er ikke overvunnet i en håndvending. Derfor er det logisk å gripe fatt i de to mest konkrete: Økonomisk: pensjoner, skatt og velferd. Og kvalifikasjonsmessig: utdanning.

Lovverket må endres

Det er ikke vanskelig å se at det norske lovverket nå endres i samsvar med disse mobilitetskrava. Giskes utdanningsreform, med internasjonale titler som bachelor-grad og internasjonal lengde på studiet er en slik tilpasning. Den nye reformen for bedriftspensjoner med lineær opptjening og innskuddsbasert pensjon er mobilitetsfremmende etter EU-modellen.

Men skikkelig vei i vellinga blir det ikke før de kan gripe fatt i og samordne våre velferdsordninger. Her blir rett og slett den frie flyten av arbeidskraft brukt til å tvinge medlemsstatene til å harmonisere velferdstiltaka til EU-modellen. Når det nå legges vekt på at EU ikke vant fram i Nice med å få bort vetoretten på skatter, avgifter og sosiale rettigheter, så er dette ikke en gang en halv sannhet.

De har faktisk skaffet seg redskapet til å gå direkte inn. I desember 2000 underskrev Storbritannia i Nice EUs charter for grunnleggende rettigheter under den forutsetning at charteret ikke skulle være lov. Den 8. februar 2001 sa generaladvokat ved EU-domstolen, Antonio Tizzino, at de britiske reglene om arbeidstid er i strid med europeisk lovgivning, fordi arbeidstakere skal arbeide i 13 sammenhengende uker for samme arbeidsgiver for å få rett til ferie. Som ved barnetrygd i Nordsjøen, er jo dette tilsynelatende bra for arbeidstakerne. Men har de først skaffet seg retten til å gripe inn i lands velferdsordninger, så har de den retten.

«Det annorlunda Europa»

Vi er tilbake der vi startet. Slik de allerede har angrepet våre grunnleggende distriktsstøtteordninger som konkurransevridende og vår miljøpolitikk som konkurransevridende, så vil de nå angripe vår velferdspolitikk for å være et hinder for fri flyt av arbeidskraft. Fri flyt av arbeidskraft vil så igjen føre til et press både på lønninger og velferdsstater. Og EUs svar er: Europeiske tariffavtaler, forhandlet lovgivning og felles europeiske minstestandarder. Og dette kravet vil fort spre seg nedover i tillitsmannssjiktet, og influere venstresida. Når nasjonal styring er forbudt og dette er en del av de rammevilkåra vi må forholde oss til, er det bare kravet om et annorlunda Europa som står igjen, dette ropet som gjør de gamle utopistene til de største realister.

Nå vil det jo ikke gå sånn. Det vil bare gå sånn på overflaten. De europeiske nasjonene lar seg ikke oppløse og kampen for et annorlunda EU er umulig. Så motstanden vil øke, enten skjult i dypet og ledet av den ekstreme høyresida eller åpent i dagen og ledet av den nye venstresida, der Nei til EU er den samlende biten. Attac kan enten bli en viktig del av denne fronten, kanskje spesielt på kampen mot EØS (at et Norge uten EØS er mulig), men Attac kan også bli import av den tragiske europeiske venstresida til Norge, en venstreside som overlater den nasjonale kampen til høyresida. EU er uansett dømt til å gå i oppløsning. De som reiser det kravet nå, kan overleve som politisk retning den dagen bruddet skjer.

Mass Soldal Lund er medlem i AKP og fylkestingsrepresentant for RV i Akershus.
Per-Gunnar Skotåm er forsvarspolitisk talsmann i AKP.

---

Det norske militærapparatet er borgerskapets militærapparat. Det er kjerna i borgerskapets voldsapparat og eksisterer for å forsvare det norske borgerskapets interesser mot utenlandske og innenlandske trusler. I hovedsak kan denne funksjonen deles i tre:

1. Forsvar av borgerskapets kontroll over produksjonsmidlene fra en okkupasjonsmakt, og sikre at produksjonen og profitten holdes oppe. Dette er invasjonsforsvaret som nødvendigvis har som oppgave å forsvare norsk territorium.
2. Hindre indre opprør, dvs. som siste skanse når de andre metodene å herske på, ikke lenger nytter. Forsvare borgerskapets politiske kontroll samt kontrollen over produksjonsmidlene fra for eksempel streiker og tilløp til sosialistisk revolusjon. Et eksempel på dette er det såkalte Menstad-slaget.
3. Sikre borgerskapets interesser i utlandet, enten ved okkupasjon av områder, skade handelsmotstandere eller sikre seg økonomisk og politisk kontroll over et område. Med andre ord: Det vi kan kalle imperialistisk krigføring.

Mens punkt 2 og 3 er lette å forholde seg til – vi går sterkt imot sånt – fortjener punkt 1 en nærmere drøfting. Er det så entydig som det er formulert her, kunne man sagt at også dette er vi mot siden vi er mot kapitalkreftene og borgerskapets utbytting av arbeidsfolk. Så enkelt er det dog ikke.

Norge kom ut av 2. verdenskrig med en delt oppsummering om hva som skjedde under kampene mot den tyske invasjonen og besettelsen april-juni 1940.

Det var en historie om svik og unnfallenhet fra politiske ledere og offiserer, men også om det motsatte med sterk innsats fra enkelte politiske ledere og ansvarlige offiserer som mobiliserte for å stanse tyskernes frammarsj. En sterk innsatsvilje og offervillighet fra soldater og sivilbefolkning klarte på flere kampavsnitt å bremse og hindre tyskernes frammarsj. Det viktigste her er kampene på Narvikavsnittet hvor i hovedsak vernepliktssoldater under ledelse av general Fleicher stanset tyskerne, og drev dem tilbake og ut av Narvik gjennom ett felttog som strakk seg over to måneder.

Frykt for revolusjonsforsøk

Samtidig er det dokumentert i ettertid, blant annet av historikeren Lars Borgersrud, at mye av årsaken til den svake mobilisering i 1940 skyldes at hele forsvarsordninga var innrettet på indre opprør og ikke i hovedsak for å forsvare landet mot utenlandske inntrengere. Vernepliktsordninga i Norge hadde vokst fram som en del av de nasjonale frigjøringsbestrebelsene i forhold til Danmark og Sverige. Men den var også en motvekt mot ideer om et profesjonalisert, verva forsvar med et reaksjonært underoffiserskorps i sin kjerne i første del av forrige århundre. Den militære og politiske eliten fryktet revolusjonsforsøk fra arbeidsfolk i Norge mer enn en eventuell utenlandsk fiende. Sabotasjen av motstandskampen i aprildagene i 1940 skjedde derfor gjennom en mobiliseringsordning som systematisk og bevisst hindra arbeiderungdom og landsens ungdom som møtte fram ved garnisonene, å få utlevert de nødvendige våpen for å bekjempe inntrengeren.

Det norske Forsvaret blei gjenoppbygd etter krigen under parola Aldri mer 9. april!, og hadde en sterk folkelig basis etter de erfaringene som var gjort gjennom drøyt fem år. Alminnelig verneplikt for menn og et sterkt Heimevern med kort mobiliseringstid knytta denne forsvarsordninga til den folkelige oppslutninga.

Samtidig knytta Norge seg nært til USA og Nato på slutten av 1940-tallet og påtok seg rollen som en frontlinjestat mot Sovjet og Østblokken sterkt integrert i og underlagt USAs militærdoktriner.

Sjøl om militærappatet er styrt av borgerskapet, er forsvaret bra i den grad det er bygd opp for å motstå utenlandsk intervensjon og derigjennom er i stand til å hindre at norsk territorium og befolkning blir underlagt utenlandske herskere uansett hvilken politisk plattform de kommer med. Borgelig demokrati er dessuten å foretrekke framfor fascistisk okkupasjonsstyre.

Vernepliktshær

I Norge har vi vernepliktshær, og dersom den skal brukes til noe fornuftig må det finnes forsvarsvilje blant soldatene og derfor også i folket. Arbeiderklassen vil utgjøre store deler av denne hæren, og deres motivasjon må være å forsvare det norske folket og ikke borgerskapets økonomiske interesser. Når motivasjonen til de væpnede styrkene er å være et forsvar for det norske folket, er sjansene for at de faktisk vil være det, større.

Er det norske militærapparatet borgerskapets imperialistiske hær eller et folkeforsvar? Det er begge deler og i tillegg en del av borgerskapets voldsapparat for å holde indre ro. Med andre ord kan man si at det norske militærapparatet har ei progressiv og ei reaksjonær side.

Det norske militærapparatet endrer seg som et resultat av endringer som skjer i Norge, gjennom sterk økning av behovet for kapitaleksport og det som skjer i verden. Etter oppløsinga av Sovjetunionen og den kalde krigens slutt er det ingen umiddelbar krigstrussel mot Norge. Samtidig har styrkeforholda i verden endra seg og det åpner for imperialistisk omfordeling.

Det norske militærapparatet beveger seg mot at den defensive sida knytta til forsvaret av territoriet raskt skal reduseres og den offensive, imperialistiske sida blir mer fremtredende. NATO-bombinga av Jugoslavia som Norge stilte styrker til, er bare den foreløpige toppen av dette. Det har vært en gradvis utvikling: Kystvaktskipet Andenes deltok i Golf-krigen i 1991, NATOs nye doktrine, opprettelsen og bruken av Telemarksbataljonen og andre IRF-styrker (bl.a. de norske flya i Jugoslavia), den nye beordringslova som i praksis gjør at befal kan tvinges til utenlandstjeneste. I stortingsmelding nr. 22 (1997-98), Hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet og utvikling i tiden 1999-2002, slås det fast at Norge nå ikke har noen stor ytre trussel. Til gjengjeld er «internasjonale fredsoperasjoner» nevnt i nesten annethvert avsnitt, og vi kan jo tenke oss hva det betyr.

Sterke reaksjoner

Den sterke nedbygginga av anti-invasjonskapasiteten samt omlegging av Forsvaret som nå finner sted, vekker sterke reaksjoner både innad i Forsvaret, i de politiske miljøene og blant folk flest særlig i de områdene der nedlegginga planlegges.

Landsdelsutvalget for Nord-Norge som er et felles politisk uttrykk for de fire nordligste fylkene, la nylig fram en utredning om Forsvarets omstilling hvor de lister opp Forsvarets oppgaver i prioriterte punkter og hvor internasjonalt militært engasjement settes på siste plass.

Utvalget sammenfatter sin vurdering av den omstilling som er på gang med følgende formulering: «Norge står overfor noe mer enn en reorganisering av Forsvaret. Vi står overfor et nasjonalt strategisk veivalg. Et veivalg som omfatter hele nasjonens fremtid, hvor Forsvarets bidrag på flere områder er av avgjørende betydning.»

Den nylig avtroppede øverstkommanderende for Nord-Norge Einar Skorgen krevde onsdag 17. januar forsvarssjefens avgang siden han kun lyttet til sine nærmeste medarbeidere. I Norge er slik strid mellom ledende militære forholdsvis uhørt, men forteller noe om de reaksjoner omlegginga medfører.

Det eneste vi veit om framtida, er at den er umulig å spå sikkert og at ting kan endre seg raskt – i et 20 års perspektiv kan nesten hva som helst skje. Så sjøl om det ikke er noen militær trussel mot Norge idag, kan vi ikke være sikre på at det vil fortsette å være sånn.

Sjøl om det er umulig å spå om framtida, går det an å tenke seg noe av retninga verden vil ta. En større imperialistisk omfordelingskrig i overskuelig framtid er sannsynlig. Det er ihvertfall ingen ting som tyder på at vi kommer til å få en noe særlig fredeligere verden framover. Om det skulle komme en større imperialistisk omfordelingskrig og denne krigen skulle komme til å foregå bl.a. på norsk jord, vil det være riktig å forsvare det norske folket sjøl om Norge er en imperialistisk makt .Det ville være reaksjonært å la være. (Det ville sjølsagt også være reaksjonært å støtte bruk av norske styrker til imperialistiske formål).

Det bringer oss over på en anna problemstilling: Hva bør være vår linje for forsvar av Norge? Et vesentlig element må være å ta del i den debatten og politiske kampen som nå pågår for å støtte opp om vernepliktsordninga knyttet til militærinstallasjoner og våpen som er egna til å hindre fiendtlig okkupasjon av Norge. Å la være å gjøre dette med begrunnelse av at den ledende eliten i Norge sjøl har imperialistiske ambisjoner, vil nettopp gjøre det lettere for disse å gjennomføre endringa i offensiv, militær ekspansjonistisk retning.

Det kan tenkes at militærapparatet kan endre karakter så mye at det vil være riktig å være mot enhver bevilgning og enhver soldat til det norske militærapparatet, men situasjonen er ikke så endra ennå.

Hvilke andre linjer må vi ha? Vi er sjølsagt mot norsk, imperialistisk krigføring og NATO, og dette er paroler som vi må bli ennå flinkere til å bruke i tida framover. Men dette er samtidig argumenter for vernepliktforsvaret. For hvis vi er mot norsk NATO-medlemsskap og en eventuell verva hær, må vi ha et alternativ. Det mest demokratiske og best forsvarsmessige egnede alternativet er et bredt vernepliktsforsvar – et folkeforsvar om man vil. Linja vår må være et folkeforsvar som omfatter store deler av befolkninga og på det premisset også verneplikt for kvinner, samt ei videreføring av totalforsvarstanken.

Et forsvar av denne typen vil være den beste forsikringa vi kan få mot imperialistisk bruk av norske styrker. For det første vil et sånt forsvar være avhengig av den tidligere nevnte forsvarsviljen for å fungere. For det andre vil soldatene i et sånt forsvar være et tilnærma snitt av den norske befolkninga, og de politiske strømningene i befolkninga vil gjenspeile seg i forsvaret. Det vil gjøre det mulig å drive en politisk agitasjon ovafor soldatene som vil være mye mer nytteløst ovafor soldatene i en profesjonell hær.

Når det gjelder spørsmålet spørsmål om bevilgninger til militæret, må bevilgninger til det nasjonalt, forankra invasjonsforsvaret støttes, og bevilgninger til det internasjonale ekspedisjonskorpset motarbeides.

Det er fortsatt rett å oppfordre til avtjening av verneplikt og på andre måter gå inn i militæret. For det første må verneplikta støttes opp om så lenge det gir et viktig bidrag til nasjonal forsvarsevne, hvis vi er prinsipielt for den. For det andre – og det mener vi nesten er uavhengig av militærapparatets karakter – er det nødvendig med motvekter innad i militærapparatet. Forsvaret er en hjernevaskingsanstalt på mange måter, og det er viktig at det er fornuftige og radikale folk som kan stå imot og diskutere med og føre politisk arbeid blant soldatene. Det er veldig nødvendig at det finnes folk i forsvaret, som kan argumentere mot at de vernepliktige skriver kontrakt for utenlandsoperasjoner.

Det er i og for seg bra at det er noen som nekter militærtjeneste på politisk grunnlag, og på den måten skaper debatt rundt militærpolitikk og setter den norske forsvarspolitikken på dagsorden. Men vi må huske at Forsvaret nesten er et snitt av den unge mannlige befolkninga og vi kan derfor ikke isolere oss fra Forsvaret.

Sekterisme

Så lenge den revolusjonære bevegelsen i Norge er så liten som nå, vil det være sekterisk, og vi vil ha et stort problem, hvis all radikal og revolusjonær ungdom skulle nekte verneplikta. Ennå mer sekterisk blir det hvis vi skal være tilhengere av et vernepliktsforsvar, men være mot å gå inn i det sjøl.

Stig Berntsen er ansatt på Oslo AKPs kontor

---

For kommunister har den antirasistiske kampen en særstilling. Grunnen er enkel. Rasismen setter arbeidsfolk opp mot arbeidsfolk og tjener som lynavleder for dem som sitter med makta. Kampen for sosialisme og kommunisme vil aldri kunne vinnes så lenge rasistiske ideer og holdninger vinner oppslutning i befolkninga.

Det har vært vanlig å se på rasismen som et troll med fire huer: Statlig rasisme, hverdagsrasisme, nazister/organisert voldsrasisme og høyrepopulisme/FRP-rasisme. Jeg skal her se litt på det største og styggeste av trollhuene, nemlig den statlig rasismen og hvordan den gir seg uttrykk i asyl- og flyktningepolitikken.

Mye av inspirasjonen til å skrive denne artikkelen har jeg fått ved å lese Innvandringspolitikk og utlendingslov – samtidens klagemur (redigert av Turid Heiberg, Fagbokforlaget 1998), og jeg har rappa grådig både fra denne boka og andre kilder (se kildehenvisning).

Den norske staten har en lang og jævlig historie med rasistisk undertrykkelse. Det er nok å nevne annekteringa av samenes land og vann, tvangssteriliseringa av tatere og utestenginga av jødiske flyktninger under den andre verdenskrigen.

Statens mål med norsk flykninge- og asylpolitikk er å opprettholde en humanistisk fasade, samtidig som en mest mulig effektivt hindrer fattige mennesker på flukt adgang til riket. Råskapen i den norske flyktningepolitikken kan knappest overdrives.

Imperialismen er skyld i krig og fattigdom som tvinger mennesker på flukt. Norge i dag er en aktiv imperialistmakt, og er medskyldig i at stadig flere mennesker tvinges på flukt fra krig elendighet.

Den nye utlendingsloven

I 1988 blei den nye utlendingsloven, lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her, vedtatt i Stortinget. Den avløste fremmedloven av 1956. Det uttalte målet var å «lage et forslag til lov som kan danne det best mulige instrumentet til gjennomføring av den innvandringspolitikk som myndighetene til enhver tid finner det hensiktsmessig å føre». Loven er derfor en fullmaktslov. På viktige områder er det åpent for myndighetene å komme med utfyllinger og nye bestemmelser.

Utlendingsloven og forskriftene har gjennomgått en rekke endringer de seinere åra og stadige rundskriv og nye retningslinjer forteller hvordan myndighetene vil at loven skal fortolkes. Retningslinjene er ofte diffuse, noe som gjør at mange fotvilte menneskers skjebne er overlatt til forvaltninga og den enkelte saksbehandlers skjønn.

Kontrollapparatet

I Norge svulmet kontrollapparatet opp i fra 1970 og som et av sluttproduktene i denne prosessen, ble Utlendingsdirektoratet oppretta i 1988. Direktoratets oppgave er å samordne statens virksomhet overfor flyktninger, asylsøkere og innvandrere. Samtidig blei det ansatt et betydelig antall personer i politiet, i stats- og lokaladministrasjonen, i sosialsektoren, juridiske rådgivere o.l. for å utforme den nye innvandringspolitikken, og strømlinjeforme kontrollpolitikken. Norge har også en rekke utenriksstasjoner i tredje verden-land som har som oppgave å motvirke at flyktninger kommer seg til Norge.

Utlendingsdirektoratet (UDI) har den utøvende makta i flyktninge- og asylpolitikken. UDI tar seg av både asylavhørene og den videre behandlinga av den enkelte sak. 1. januar i år startet Utlendingsnemda sitt virke. Nemda har overtatt departementets rolle som ankeinstans i asyl- og flyktningepolitikken. Dette har vært begrunna med ønsket om en klageinstans som skulle stå på egne bein og være uavhengig av departementet. At nemda domineres av tidligere byråkrater fra UDI og Justisdepartementet sår berettiga tvil om nemdas uavhengighet.

Fram til 1. januar i år var det Justisdepartementet som hadde det politiske ansvaret for flyktninge- og asylpolitikken. Dette ansvaret er nå overlatt Kommunal- og regionaldepartementet.

Nesten ingen får flyktningestatus

I 1999 søkte 10.160 personer om asyl i Norge. Ifølge utlendingsloven har asylsøkere som har en velbegrunna frykt for forfølgelse i hjemlandet, krav på å få innvilget asyl, dvs. få flyktningestatus. Frykten for forfølgelse må bygge på asylsøkerens rase, religion eller politiske oppfatning. Frykten for forfølgelse må være individuelt betinga. Det er ikke nok å tilhøre en utsatt minoritet. Asylsøkeren må i tillegg sannsynligjøre at hun som enkelt individ har grunn til å frykte forfølgelse, for eksempel på grunn av politisk aktivitet.

Det var kun 181 personer som fikk innvilget asyl, dvs fikk flyktningestatus, i 1999.

De langt fleste som får bli her i landet, får opphold på humanitært grunnlag. I 1999 fikk 3.032 mennesker oppholdstillatelse på dette grunnlaget. Asylsøkere kan få innvilget opphold på humanitært grunnlag utifra følgende tre vilkår:

1. Når sterke menneskelige hensyn tilsier det. Her åpnes det for at asylsøkere som vil bli uforholdsmessig hardt rammet ved en tilbakesendelse, skal kunne få opphold på humanitært grunnlag. Det skal svært mye til for at noen får opphold på dette grunnlaget. Norge har sendt hjem dødsjuke mennesker som kun har kort tid igjen å leve, med den begrunnelsen at personen vil dø uansett. Medmenneskelighet er mangelvare i den norske asyl- og flyktningepolitikken.
2. Sterk tilknytning til riket. Det er ikke lett å vite hvilke kriterier myndighetene legger til grunn for å godta at en person har sterk tilknytning til riket. I følge myndighetene behøver du ikke ha sterk tilknytning til riket om du har bodd her i ti år, eller om du har barn og kjæreste i landet. Få får opphold fordi de har sterk tilknytning til riket.
3. Flyktningeliknende årsaker. Asylsøkere kan få opphold på dette grunnlaget når myndighetene mener at personen ikke oppfyller FNs flyktningekonvensjons kriterier for å få flyktningestatus, men at personen har grunn til å frykte forfølgelse av «liknende årsaker». De fleste som får opphold på humanitært grunnlag, får bli på grunn av «flyktningeliknende årsaker».

FNs høykommisær for flyktninger har ved flere anledninger kritisert Norge for å ha etablert for streng praksis når det gjelder å definere hvem som oppfyller kriteriene for å få flyktningestatus. Til tross for dette hevder Norge at de bygger på Høykommissærens anbefalinger. Sverige har en annen og mer liberal tolkning av flyktningebegrepet.

Det kan virke som om myndighetene bevisst velger å gi asylsøkere opphold på humanitært grunn lag i stedet for å dem status for flyktningestatus. På den måten åpnes det i mye større grad for bruk av skjønn i saksbehandlingen, siden det ikke finnes noen gode kriterier for hva som er sterke medmenneskelige hensyn, eller sterk tilknytning til riket.

Kollektiv beskyttelse

I massefluktsituasjoner kan midlertidig oppholds- og arbeidstillatelse gis på kollektivt grunnlag til en gruppe mennesker etter gruppevurdering. Kollektiv beskyttelse har blitt benytta både overfor bosniere fra 1992-1998 og nå nylig for kosovoalbanere. De midlertidige tillatelsene gis for et år av gangen og danner ikke grunnlag for bosettingstillatelse før etter fire år. Hvis situasjonen i hjemlandet etter fire år fremdeles er sånn at norske myndigheter ikke kan sende dem tilbake, kan flyktningene få ordinære, permanente tillatelser.

Dette er en nyvinning i flyktningepolitikken som norske myndigheter har stor sans for, og det snakkes om å føre «en aktiv tilbakevendingspolitikk». Jeg tror det bare er snakk om tid før de første forslaga om at alle oppholdstillatelser skal være av midlertidig varighet, kommer.

Ordninga med kollektiv oppholdstillatelse for bosnierne blei av norske myndigheter sett på som delvis mislykka. Krigen varte lenger enn de hadde trodd. Resultatet var at flere bosniere enn staten ønska, blei værende i Norge og at de til slutt fikk permanent oppholdstillatelse.

Tvangsdeportasjoner

Når dette skrives, skjer den største tvangsdeportasjonen av flyktninger i Norges historie i gang. 4.500 kosovoalbanere som fikk kollektiv beskyttelse av midlertidig varighet, skal tvangsdeporteres tilbake til Kosova. Over 2.000 av dem har ikke fått ferdigbehandla asylsøknadene sine. De som har fått avslag på søknadene sine og velger å anke, blir straffa ved at myndighetene da ikke gir dem etableringstilskuddet på 15.000 kroner. Dette er å undergrave asylretten, og det er et klart brudd på menneskerettighetene.

UDI organiserer tvangsdeportasjonene og det første flyet med kurs for Kosova gikk 9.mars. UDI har satt opp en plan hvor det skal lette to charterfly i uka fram til sommeren. Dette til tross for den svært vanskelige situasjonen i Kosova:

• Arbeidsløsheten er på 85%.
• Infrastrukturen er sønderknust.
• Stor boligmangel.
• Kosova er i en krigstilstand, og det er stadige trefninger og drap i Sør-Serbia og på grensa til Makedonia.

Hvorfor har myndighetene sånn hast med å kaste ut kosovaalbanerne i denne situasjonen? De fleste kosovoalbanerne ønsker jo uansett å reise tilbake til hjemlandet når de føler at situasjonene er mer stabil. Jeg tror det har å gjøre med at de lyktes dårlig med å få sendt tilbake bosnierne. For myndighetene står nå kampen om hele ordningen med kollektiv beskyttelse. Derfor haster det med å få kosovaalbanerne ut nå mens det ennå ikke er full krig i området. Anti-rasister svar er at det organiseres motstand mot utkastelsene. Det arrangeres aksjoner, demonstrasjoner og å jobbes med å skjule flyktningene for norske utkastelsesmyndigheter.

Ulovlige mennesker?

Siden januar 1997 har Norge sammen med 15 andre deltakerland i Intergovermental Consultation (IGC) deltatt i en strategisk informasjonsutveksling av opplysninger om såkalt ulovlig innvandring. Denne informasjonsutvekslingen kalles Trafficking Information Exchange System (TIES). Samarbeidet bygger på følgende felles definisjon av ulovlig innvandring: «Migrasjon som omfatter ulovlig transittering, innreise, og/eller opphold hvor den enkelte ulovlige innvandrer får hjelp på en eller annen måte, og der hjelpen kan være organisert.» Kriminalpolitisentralen (KRIPOS) skriver sjøl på sine hjemmesider at «ved bruk av denne definisjonen omfattes de fleste asylsøkere til Norge, i det det store flertall har mottatt en eller annen form for assistanse, enten i form av rådgivning, eller i form av bistand som pass og/eller billetter eller reisefølge».

På den måten blir flesteparten av verdens flyktninger stempla som illegale. Dette bryter med menneskerettighetene. Retten til å søke asyl er nedfelt i FNs menneskerettigheter, og FNs flyktningekonvensjon slår fast at det ikke er ulovlig å ta seg inn i landet med falske papirer når hensikten er å søke asyl, og at det ikke skal få innvirkning på behandlingen av asylsøknaden. De vesteuropeiske landa undergraver aktivt denne paragrafen i FNs flyktningekonvensjon. Schengen-avtalen pålegger flyselskapene transportøransvar. Det vil si at flyselskapene må betale for tilbakesendelse av asylsøkere som reiser uten gyldige papirer.

Menneskesmugling

Herskerne i det rike Vesten bygger Festung Europas som beskyttelse mot det fattige sør. Schengen-avtalen er en del av denne muren. Det er på denne bakgrunn vi må forstå menneskesmuglingen som det har skrevet mye om i media det siste året. Her blir all menneskesmugling framstilt som kriminalitet på lik linje med narkotika og våpenhandel.

Det er ikke noen grunn til å tvile på at det finnes mange kyniske bakmenn som tjener seg rike på desperate mennesker på flukt, men hovedproblemet er at flyktninger er avhengig av denne type hjelp for i det hele tatt få muligheten til å benytte seg av asylretten. Her er vi ved kjernepunktet: Europeisk flyktningepolitikk er til for å beskytte det rike Europa mot fattige flyktninger, ikke for å sikre mennesker på flukt sikkerhet mot nød og forfølgelse. En rekke flyktninger har endt sitt liv i forsøk på å innta Festung Europas. Media har omtalt en rekke av disse tragiske skjebnene. Fokuset har imidlertid ensidig vært lagt på de fæle menneskesmuglerne som er skyld i flyktningenes død, og ikke det rike Europas militarisering av grensepostene, for å hindre å måtte dele rikdommen sin med fattige flyktninger.

Det er et paradoks når norske myndigheter varsler krig mot menneskesmuglerne, noe følgende eksempel viser. Gholam fikk oppholdstillatelse som afghaner i 1990. Seinere blei alle tillatelser trukket tilbake og politiet prøvde å ta beslag i familiens pass og ID- kort. Myndighetene påsto nå at familien var pakistansk. De blei så sendt med fly til Karachi ekskortert av seks politifolk. De var utstyrt med en lapp fra norsk politi hvor navnene som norske myndigheter hadde gitt dem, sto skrevet. På flyplassen tok imidlertid familien fram det afghanske passet som norske myndigheter påsto var falskt. Passet, som var utstedt av den afghanske ambasssaden i London, var ekte og de seks politifolkene blei tatt inn til avhør mistenkt for menneskesmugling. Hva ville skjedd hvis dette var i Norge, og det var pakistanske politifolk som påsto at familien var norske statsborgere?

Visumplikt

Skal man søke asyl i et vesteuropeisk land, må søknaden innleveres i vedkommende land ved personlig frammøte. Samtidig veit vi at Norge, og resten av det rike Vest-Europa, innfører visumplikt for alle såkalte «flyktningeproduserende land». I dag står mellom 115 og 130 land oppført på EUs og Schengen-landas liste over visumpliktige nasjonaliteter. Nye land føres stadig på denne lista hvis det kommer et visst antall asylsøkere fra vedkommende land.

Et megetsigende eksempel er henta fra KRIPOS sine nettsider. I forbindelse med temaet menneskesmugling står følgende å lese under overskriften Sigøynere til Norge fra Slovakia:

Flere land i Europa, deriblant Norge, opplevde i vår en betydelig økning av tilreisende sigøynere fra Slovakia. Denne utviklingen opphørte imidlertid gjennom innføring av visumplikt for slovakiske borgere. Det er likevel grunn til å være oppmerksom på liknende trender ettersom man har mottatt meldinger som går utpå at sigøynere blir fordrevet fra flere stater på Balkan.

Det tas ikke med i vurderingen at sigøynerne faktisk kan ha gode grunner til å flykte. At det har vært en utstrakt forfølgelse av sigøynere på Balkan og en rekke rasistisk motiverte drap interesserer ikke KRIPOS. For dem er spørsmålet kun hvordan man kan hindre dem i å komme innenfor Norges grenser. Et annet eksempel er henta fra Utlendingsdirektoratets årsrapport for 1999: «…med 2.453 utgjorde asylsøkere fra Øst-Slavonia den klart største søkergruppen i 1998. I 1999 var det tilsvarende antall bare 60. Nedgangen skyldes at det blei innført visumplikt for kroatiske borgere i juni 1998.»

Personer fra disse «flyktningeproduserende» landa blir som regel nektet visum og begrunnelsen er det verdt å bite seg merke i: «Begrunnelsen for å avslå slike søknader vil gjennomgående være at det er særlig grunn til å tro at vedkommende vil søke opphold her etter ankomst.» Dermed er farsen fullkommen. Det innføres visum fordi det er land der mennesker vil kunne ha grunn til å flykte, og de blir nekta visum fordi det er fare for at de vil benytte seg av den menneskeretten det er å kunne søke asyl. Visum er en svært effektiv måte å frarøve flyktninger den menneskerettigheten som det er å få søke om asyl.

Arbeidsinnvandring

I Norge blei det innført midlertidig innvandringsstopp i 1975. I vedtaket var det innbakt en klausul som gjorde det mulig å gjøre unntak for høyt utdanna eksperter. Klausulen gjør at norske myndigheter kan innhente hvite, resurssterke eksperter etter behov, mens fattige svarte arbeidere blir effektivt stengt ute. Innvandringsstoppen var ment å skulle ha kun et års varighet og blei begrunna med at en trengte tid til å legge forholda bedre til rette for dem som allerede hadde kommet til landet. Siden blei den forlenge hvert år inntil den blei gjort permanent i 1988. Begrunnelsen for å forlenge innvandringsstoppen var å beskytte av norske arbeidsplasser, og blei forsvart av grupperinger langt ut på venstresida (Klassekampen forsvarte innvandringsstoppen på lederplass!).

I dag veit vi at Norge i de nærmeste ti åra vil være avhengig av innvandring for å ikke komme i underskudd på arbeidskraft. Ved innføring av EØS-avtalen trodde man at den skulle løse problemene. Nå kan vi slå fast at norske myndigheter nok overvurderte hvor attraktivt Norge er for andre europeere. De aller fleste, enten det er finske sjukepleiere eller svenske bygningsarbeidere, reiser tilbake når det blir ledige jobber i hjemlandet. Dette har ført til en gryende erkjennelse av at en del av den arbeidskraften vi trenger, må komme fra land utafor EØS-området. Dette har det vært mye debatt om den siste tida, og både NHO og Unge Høyre har vært blant dem som har krevd oppheving av innvandringsstoppen. Spørsmålet er imidlertid hva som skal være kriteriene for arbeidsinnvandringen.

RVs antirasistiske manifest er det nærmeste venstresida har kommet i å utforme en politikk på dette området. Det er så bra at jeg gjengir noe av det:

Innvandringsstoppen overfor arbeidsfolk fra land utafor EØS fungerer rasistisk og undertrykkende. Hvite eksperter slipper inn, mens folk fra Afrika, Asia, Latin-Amerika – og alle arbeidsfolk utafor EØS – stenges ute. Mot dette vil RV slåss for lik (formell) rett til å komme til Norge for å søke arbeid, og til å bo i landet om de har arbeid eller kan bli forsørget på annen måte. (…) Vi vil åpne grensene for arbeidsinnvandring. Alle skal ha rett til å komme til Norge for å søke seg jobb, og få tre måneder til å skaffe seg arbeid. Norge må også tilrettelegge for at folk skal kunne søke seg jobber i Norge, fra det landet de lever i. Vi går samtidig inn for at innvandrere som jobber i Norge skal ha lønns- og arbeidsvilkår i tråd med landsomfattende norske tariffavtaler.

Dette er ikke hva NHO og Unge Høyre ønsker. Høyresida ønsker en arbeidsinnvandring som lett kan reguleres etter konjunkturene i arbeidsmarkedet. Kjapt inn når vi har behov for arbeidskraften, og på hue og ræva ut igjen når arbeidsmarkedet blir strammere. Utgangspunktet må være at de som får seg arbeid i Norge har kommet for å bli. Det må føres en integreringspolitikk i tråd med utgangspunktet – at de har kommet for å bli.

Hvis målet for dem som sitter med makta er at arbeidsinnvandrerne kun skal være her for et avgrensa tidsrom, vil de heller ikke bruke ressurser på integrering. Det trengs derfor ressurser til norskopplæring, morsmålsundervisning, gode boliger og andre velferdskrav.

Kilder

• Utlendingslov og flyktningepolitikk – samtidens klagemur (Turid Heiberg)
• Kriminalpolitisentralens hjemmesider
• Utlendingsdirektoratets hjemmesider
• Kommunal og regionaldepartementets hjemmesider
• Årsrapport for Utlendingsdirektoratet 1999
• Utlendingslovens av 1988
• Utlendingsforskriftene
• RVs antirasistiske manifest

Ingrid Baltzsersen er sentralstyremedlem i AKP, med i AKPs kvinneutval og nestleiar i ungdomsgruppa til LLH i Oslo.

---

Stonewallopprøret, den natta lesber og homsar i New York City nekta politiet å stenga baren deira og trakassera dei, vert sett på som starten på den moderne homokampen. Men kva gjorde homsar og lesber før Stonewallopprøret i 1969?

Homofil identitet

I lister over kjende homofile, lesbiske og bifile finn ein alltid filosofar, kunstnarar og andre frå gamle tider. Dei gamle grekarane hadde unge mannlege elskarar, men dette var normalt og sett på som ein del av danninga. Det var heller ikkje livsvarige kjærleiksforhold, dei tok slutt når den yngste gifta seg og fekk seg sin eigen yngre elskar. Den homofile identiteten, slik som me kjenner, fanst ikkje, i alle fall vart han sett på som unormal.

Ein kan sei at starten på homopolitikken kom når den homofile legninga blei identifisert av psykoanalytikarane. Dette hendte på slutten av 1800-talet. Før det var sodomitten ein som hadde sex med menn. Han var ein forbrytar, men vart ikkje sett på som noko særleg annleis enn andre menn. Nå fekk den homoseksuelle ein vidare identitet, som ikkje handla berre om seksuelle handlingar enkeltvis. Første gong termen homoseksualitet synte seg, var i Tyskland i ein pamflett av ein lege og sexolog som jobba for avskaffing av sodomilova i Preussen. Eg har difor vald å skriva om dei hundre åra frå den homofile identiteten blei identifisert, og til Stonewallopprøret i 1969. Det å skildra all homokamp i Vesten gjennom hundre år er umogleg, så eg har plukka spanande tidsperiodar og stader. Eg har ikkje skrive noko om homopolitikken i Noreg, men det håper eg det vert tid og plass til seinare.

Sodomi

Oscar Wilde (1854-1900) er den homofile folk flest kjenner til frå attenhundretalet. Han vart offer for lovgjevinga mot sex mellom menn som fanst i dei fleste europeiske landa på den tida. Wilde var ein kunstnar, ein estetikar og glad i vakre menn. Han hadde eit kjærleiksforhold med sonen til ein marki, Lord Alfred Douglas (Bosie), og faren til Bosie skreiv eit fornærmande brev To Oscar Wilde, ponce and Sodomite, som Wilde anmeldte. Dette var ikkje ei særleg taktisk handling på den tida. Rettssaka snudde seg, og Wilde vart i staden dømt til to års straffarbeid. Wilde var ikkje oppteken av homopolitikk, og han trudde heller ikkje at han kunne bli dømt for å vera homoseksuell. Men saka mot han, der han ikkje angra noko, men derimot var vittig, fekk mykje presse. Det var ein vekkar for dei homofile. Dei blei meir redde for å bli arrestert, men «kjærleiken som ikkje tør sei sitt namn» hadde fått eit fjes.

Den tidlege homopolitikken i Tyskland handla mykje om lova mot sodomi, eller paragraf 175. Karl Heinrich Ulrichs (1825-95), ein av pionerane, skreiv på 1860-talet vitskapleg litteratur om homoseksualitet. Han meinte at mannlege og kvinnelege homofile var eit tredje kjønn.

I 1897 to år etter at Ulrichs var daud starta den første homopolitiske organisasjonen, The Scientific Humanitarian Committee. Dei jobba for å oppheva paragraf 175, opplysa folk om homoseksualitet, og få dei homofile interesserte i kamp for eigne rettar. Komiteen eksisterte i trettifem år, og hadde 5.000 medlemmer i 1908. Dei aksepterte teorien til Ulrichs om det tredje kjønn. Dr. Magnus Hirschfeld (1868-1935) starta komiteen og var leiar for instituttet dei opna i 1919. The Institute for Sexual Science er ein forgjengar for det amerikanske Kinsey Institute for Sex Research. I 1919 vart det og laga ein film med homofilt tema, Anders als die Andern (Annleis enn dei andre). Men under fascismens frammarsj vart den homofile rørsla sett tilbake. Hirschfeld var i tillegg jøde, og vart forsøkt drepen. Han flykta til Paris, der han daude i 1935. I 1933 vart instituttet angripe og bøkene brende. Sjølv om den første homofile rørsla starta i Tyskland, vart ikkje paragraf 175 oppheva før i 1968.

I USA var det på starten av 1900-talet fleire foredragshaldarar som reiste rundt og snakka om homoseksualitet. Det var ikkje noko organisering av homofile i USA på den tida, men mange møtte opp på foredraga. Ein del av foredragshaldarane var frå den tyske komiteen, men den amerikanske feministen og anarkisten Emma Goldman snakka òg om homoseksualitet på reisene sine. Ho vart kritisert av andre anarkistar fordi dei meinte anarkismen var misforstått nok om dei ikkje skulle ta opp homofili. Men det berre gjorde Goldman «surer of myself, more determined to plead for every victim, be it one of social wrong or of moral prejudice».

Bohemar

Mange av dei eksperimentelle, liberale miljøa på 1900-talet i både USA, Frankrike, Tyskland og England hadde ein viss grad av homofil, lesbisk og bifil utprøving. I Paris ved århundreskiftet var det chic å vera lesbisk kvinne, i alle fall for unge, ugifte jenter. Collette, Natalie Barney, Radclyffe Hall og Djuna Barnes er forfattarar som var unge på den tida. Dette fortsette på 20-talet med ein del av dei same kvinnene. Skilnaden var at no fanst det etablerte lesbiske par, slik som det kjente paret Gertrude Stein og Alice B. Toklas. I Tyskland, spesielt Berlin, fram til nazistane fekk makta var homolivet stort. Det var uteliv og filmar, forskning og politikk. På 10- og 20-talet i the Greenwich Village i New York, var det på same måte som i Paris på moten å vera litt lesbisk. I Harlem, New York på 20-talet, under den svarte renessansen der, var mange av jazzmusikarane og diktarane biseksuelle, og det fanst opne lesbiske og homofile. Både i Greenwich Village, Harlem, og i Paris ved århundreskiftet fanst det ikkje eit separat homofilt miljø, men den generelle liberale haldninga til sex gjorde at det gjekk an å ha eit biseksuelt image, i alle fall for kvinner.

Andre verdskrig

Under andre verdskrig i Tyskland vart mange homofile og nokre få lesbiske internerte i konsentrasjonsleirar og drepne. Dette sette homokampen i Tyskland mange tiår tilbake. Dei homofile fekk heller ikkje erstatning for lidingane sine, dei var jo dømde for ein paragraf som framleis fanst i lova. Hos dei allierte vart mange kvinner og menn separerte, menn var i krigen og kvinnene gjorde alt heime. Dette er noko som som regel fører til kjærleik og erotikk mellom menn i krigen og at kvinnene får testa ut nye kjønnsroller med å jobba i industri og fly jagarfly. Men dette er midlertidige endringar i liva til folk på grunn av ekstreme hendingar. Samtidig fekk dei prøva ut noko dei aldri hadde prøvd før, og ikkje alle gjekk tilbake til den vanlege heterofile kjernefamilien. Under krigen fekk mange homofile namn på legninga si for fyrste gong, det amerikanske forsvaret innførte nemlig det berømte spørsmålet «er du homoseksuell» som gjorde at alle amerikanske soldatar måtte tenkja over det og sei nei. Homofile barer blomstra i dei amerikanske havnene. Det var i etterkrigstida at dei homofile bydelane i store amerikanske byar starta å vakse, og kvinner hadde fått smake fridomen utan menn og med arbeid. I 1948 kom Kinsey-rapporten som viste at det fanst mange mannlege homofile, og i 1953 laga Kinsey-instituttet ein rapport som viste at det fanst kvinnelege homofile òg.

Borgarrett og opprør

I etterkrigstidas USA kom alle borgarrettsgruppene. Dei kjempar for rettane til svarte, indianarar og kvinner. Homofile vart inspirerte av dette og i 1951 starta The Mattachine Society og et år etterpå One Inc. Dei homofile kvinnene starta i 1955 The Daughters of Bilitis. The Mattachine Society blei starta av kommunistar og eks-kommunistar, og var i starten organsiert i celler. Dei såg på dei homofile som ein minoritet, på lik linje med svarte, indianarar og meksikanarar i USA. Men etter kvart tok andre over, og dei var meir opptekne av at homofile var like heterofile.

Joseph McCharthy meinte at kommunistane øydela hjernane og dei homofile øydela kroppane til «gode amerikanarar» og homofile vart forfølgde som fiendar av den amerikanske staten. Amerikanarane tvang dette på britane òg, og denne haldninga til homofile haldt seg lenge etter McCharthy. Men kanskje på grunn av dette fortsette dei homofile å organisera seg. På 60-talet blei organisasjonane spreidd over heile landet, og i 1967 var den første gruppa offisielt akseptert på eit universitetsområde. Gay is Good vart teke i bruk på same måte som Black is beautiful for å heva dei homofile sitt sjølvbilete. Dei homofile var meir synlege. Dei ville ikkje bli undertrykte lenger, og ei sommarnatt i 1969 i New York City, reiste dei seg og slost mot politiet.

 

Den eneste unaturlige seksuelle handlingen er den du ikke er i stand til å gjennomføre.
Alfred Kinsey (1894-1956)

Kjelder

• Warren J. Blumenfeld og Diane Raymond: Looking at gay and lesbian life, Boston, Massachusetts 1988, oppdatert og utvida utgåve 1993
• Neil Miller: Out of the past, New York 1995

Denne artikkelen er klippet ut av et undervisningshefte om Globaliseringen av fiskeriene ved Victoriasjøen med tillatelse av forfatteren. Undervisningsheftet og en video om samme tema, Big Fish – Small Fry, er gratis og kan bestilles gjennom FN-Sambandet, Storgata 33a, 0184 Oslo, www.fn-sambandet.no.

---

Victoriasjøen i Øst-Afrika har gjennom flere hundre år hatt rike fiskegrunner som befolkningen rundt sjøen har kunnet høste av. Inntil for 20 år siden gikk fangsten av fisk i all hovedsak til befolkningen rundt sjøen og i landene som deler den. Ca. 100.000 tonn fisk ble fanget i Victoriasjøen hvert år frem til 1980. For fattige som ikke hadde råd til å spise kjøtt, var fisk derfor den viktigste kilden til animalske proteiner. Produksjonen og bearbeidingen av fisk, og handelen med den foregikk i lokalsamfunnene rundt Victoriasjøen. Flere hundre tusen menn og kvinner var sysselsatt og fikk inntekter i tilknytning til fisket i Victoriasjøen.

Tidlig på 1980-tallet fant det sted stor endringer i og ved Victoriasjøen. Disse hang sammen med at engelskmenn, de tidligere koloniherrene, hadde satt ut fiskearten nil-abbor i 1960-årene. Veksten og fangsten av nil-abboren, som er en rovfisk, ‘eksploderte’ i løpet av 1980-årene. I 1979 var fangsten av nil-abbor 1000 tonn, og ti år senere, i 1989, hadde den økt til 325,000 tonn. Store kvanta av flere hundre typer småfisk ble totalt spist opp og utryddet av nil-abboren. Den totale fangsten i Victoriasjøen gikk i samme tidsrom opp fra 100.000 til 500.000 tonn. FAO har beregnet at i 1990-årene kom 25% av den totale fangsten fra innlandsfiske i Afrika fra Victoriasjøen.

Lokalbefolkningen tilpasset seg raskt den mangedobbelte fangsten. Titusener av arbeidsledige og undersysselsatte kvinner og menn trakk ned til strendene langs Victoriasjøen og fikk arbeid som fiskere, fiskeforedlere og fiskehandlere. Etter en noe nølende start, tok etterspørselen seg raskt opp i Øst-Afrika. Folk flest både likte nil-abboren og hadde råd til å kjøpe den.

Nil-abboren hadde imidlertid potensiale også utenfor det lokale markedet. Det utviklet seg raskt et internasjonalt, globalt marked for fisken. Tidlig på 1980-tallet ble de første foredlingsbedriftene med utenlandsk kapital etablert langs strendene ved Victoriasjøen. Her ble nil-abboren filetert. Fiskefiletene ble eksportert til Europa, Midtøsten, USA og Japan hvor nil-abboren slo godt an. Store matvarekjeder i de industrialiserte landene begynte å etterspørre fisken fra Victoriasjøen. Siden fangsten av fisk på den nordlige halvkule synker, synes markedet for nil-abbor i nord nå å være ubegrenset.

I løpet av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet ble mer enn 35 foredlingsbedrifter etablert rundt sjøen, og en stadig større del av fangsten ble eksportert. Fabrikkene har nå kapasitet til å bearbeide langt mer fisk enn de greier å få tak i (overkapasitet). Konkurransen om å skaffe nok fisk fra Victoriasjøen er derfor knivskarp mellom foredlingsbedriftene. På 1980-tallet var det en stilltiende regel blant eksportbedriftene at nil-abbor under 2 ½ kg var for liten til å fileteres fordi den ikke var blitt kjønnsmoden. Gradvis har størrelsen på fisk som blir filetert gått nedover. I dag er det ikke uvanlig å se fisk på 600 gram som blir sendt til fabrikkene. Dette betyr at nesten all fisk som lar seg eksportere, blir filetert og sendt til utlandet.

Den nil-abboren som blir igjen til lokalbefolkningen, er den som er for liten til å fileteres eller er bedervet og råtten. I tillegg kjøper lokalbefolkningen fiskeskjelettene som er igjen, etter at filetene er skåret av. På skjelettene henger det igjen kjøttrester som spises. En hel industri, som sysselsetter flere tusen mennesker, har utviklet for å bearbeide avfallsproduktene fra nil-abboren. Hundre tusener av fattige konsumenter spiser nå avfallsrestene av nil-abboren etter at den er filetert.

Fisk til menneskeføde eller dyrefor?

I løpet av det siste tiåret har ca. 60% av fangsten av fisk i Victoriasjøen vært nil-abbor og ca. en tredjedel av totalfangsten vært en liten sardinlignende fisk (R. Argentea), som går under ulike lokal navn omena, dagaa, mukene. Til sammen utgjør disse to fiskeslagene over 90% av fangsten av fisk fra sjøen. Sardinfisken er svært ernæringsrik. I følge ernæringsfysiologer vil 10 gram av denne fisken i soltørket tilstand, tilfredsstille dagsbehovet for et barn for jern, sink og vitamin A. Tradisjonelt har sardinen vært regnet som «fattigmannsmat». Fisken har til vanlig vært billig, og fordi den er så liten, går det lett an å kjøpe små kvanta av den til bare noen få shilling (ca. 50 øre).

Fra slutten av 1980-tallet oppdaget dyrefor-industrien i Kenya at fiskemelet som kunne lages av denne sardinen, egnet seg ypperlig som en viktig ingrediens i dyrefor til kylling/broilere og storfe. De første årene var det for det meste sardinene, som av ulike grunner ikke egnet som menneskeføde, som ble sendt til dyrefor-fabrikkene. Da det viste seg at det kunne lages mye billigere fiskemel av sardinen fra Victoriasjøen enn importert fiskemel fra Latin-Amerika og Europa, økte etterspørselen. Kravene til kvalitet på fiskemelet ble også skjerpet, slik at dyrefor-industrien i stadig større grad konkurrerte med lokalbefolkningen om den samme sardinen. Prisen økte, og mange fattige spiste mindre av den, eller sluttet helt å spise sardinen. I de senere årene har flere internasjonale dyrefor-fabrikker vist interesse for sardinen, og når kvaliteten på fiskemelet fra Kenya forbedres ytterligere, kan det bli tale om eksport. Etterspørselen etter fiskemel er stor og representanter fra flere dyrefor-fabrikker, fortalte at de kun har nok fiskemel til kyllingforet, men ikke tilstrekkelig til foret for storfe, hunder og katter.

Også på et annet område er det konkurranse mellom den fattige delen av befolkningen i Øst-Afrika og dyreforindustrien om fisken fra Victoriasjøen. Fiskeskjelettet, med hode og kjøttrester som henger igjen på skjelettet etter at nil-abboren er filetert, har, som sardinen, blitt regnet for fattigmannskost. Skjelettet ble skåret opp i småstykker, kokt i olje og sendt rundt på lokale markeder over hele Øst-Afrika. Dyrefor-fabrikkene har også oppdaget ernæringsverdien av dette produktet. Nær to tredjedeler av fiskeskjelettene sendes nå i lastebiler direkte fra fileteringsfabrikkene til dyreforfabrikkene. Denne utviklingen har også blitt påskyndet av EU. EU har et regelverk for behandling av fiskeavfall for å unngå forurensing. EU-inspektørene som besøker eksportbedriftene rundt Victoriasjøen, har i flere tilfelle anbefalt at fiskeskjelettene bør sendes rett til oppmaling til fiskemel slik at ikke filetene som sendes til Europa blir forurenset.

Matvaresikkerhet

Til tross for at fangsten av fisk fra Victoriasjøen ble mangedoblet i løpet av 20 år, har forbruket av fisk i mange lokalsamfunn gått ned. Flere forskningsrapporter, utarbeidet av myndighetene i Øst-Afrika og internasjonale forskningsinstitutt, viser at ernæringssituasjonen blant barn som bor langs Kenyas del av Victoriasjøen er meget alvorlig. Ca. 50 % av barna er feilernært og/eller underernært. Det er et paradoks at ingen andre steder i Kenya lider en så stor del av barna av feil- og underernæring, som de som bor rett ved siden av Victoriasjøen, landets kanskje rikeste proteinkilde.

Det er altså ikke mangel på fisk som er problemet. Fisken finnes, men det meste av den går til eksport eller produksjon av fiskemel. Mange av fiskerne står i gjeld til eksportfabrikkene eller til deres agenter og er nødt til å levere fisken direkte til dem. Også på grunn av den sterke etterspørselen etter nil-abbor og fiskemel, har mange fattige ikke råd til å kjøpe fisk lenger, siden prisen på fisk har økt.

Matvaresikkerhet for lokalbefolkningen henger nøye sammen med den kjøpekraften kvinner og menn har. Når mange tusen kvinner som tidligere tilvirket og handlet med fisk, mister arbeidet sitt p.g.a. eksportindustrien, har de heller ikke råd til å kjøpe fisk. Det samme er tilfelle med alle mennene som tidligere eide sine egne kanoer, men som nå har tapt i konkurransen med mekaniserte båter. Kanoene deres er trukket på land og for de aller fleste er det vanskelig å finne annet arbeid.

De fleste som arbeider i nær tilknytning til fiske langs Victoriasjøen spiser allikevel fremdeles relativt mye fisk. Det er blant de gruppene av mennesker som er konkurrert ut av den moderne fiskeindustrien, og folk som ikke er knyttet til fiskeindustrien, at konsumet av fisk har gått ned. Mens konsumet av fisk i Kenya på midten 1980-tallet var 6 kg per person, har konsumet gått ned til 3 kg i 1997.

Helsedepartementet i Kenya er meget bekymret over utviklingen. Myndighetene i Kenya har henvendt seg til Unicef og bedt om å få vitamin A-piller og proteinpiller som skal deles ut fra helseklinikkene langs Victoriasjøen til underernærte barn.

Kvinnenes viktige rolle i fiskeriene

Kvinnenes viktige rolle i fiskeriene ved Victoriasjøen, har ofte blitt oversett. De er sjelden synlig i offisiell statistikk eller planer for fiskeriene. De er en del av den uformelle økonomien som tradisjonelle økonomer og planleggere ikke har bakgrunn for eller begreper til å fange inn og forstå. Selv om ikke kvinner deltar i fisket fra båten, er de aktivt med i nesten alle andre viktige arbeidsoperasjoner. De har i stigende grad også kommet inn på eiersiden i fisket.

Tradisjonelt, har kvinnene hatt en sterk rolle innenfor foredling av fisk og handel med den. Når båtene legger til land med fangsten, er kvinnene på plass. Hver båt har som regel «sine» kvinner som tar hånd om fisken. Fisken bringes til en markedsplass like ved stranden hvor den først veies og så selges videre.

Eksporten av nil-abbor har i stor grad endret dette mønsteret. Ved ankomst leverer fiskerne fangsten direkte til en agent for en eksportfabrikk. Det er vanlig at fiskerne står i en gjeldssituasjon til denne agenten som har lånt dem penger til båt og garn. De har ikke noe valg mellom hvem de kan selge fisken til, og dette utnytter agenten ved å presse prisen nedover. Mye av nil-abboren som nå landes, går derfor rett fra båtene til vekten og deretter rett inn i lastebiler med kjøleutstyr. Kvinnene får kun handle med den nil-abboren som er bedervet eller for liten for fabrikkene.

I Kenya, alene, har forskere beregnet at ca 12.000 arbeidsplasser, i hovedsak for kvinner, kunne vært skapt om lokalbefolkningen hadde fått tilvirke og handle med nil-abboren som i dag går til eksport. Noen arbeidsplasser er imidlertid kommet til gjennom eksportindustrien. I Kenya arbeider ca. 2.000 personer, hvorav de fleste er kvinner, i de moderne eksportfabrikkene som fileterer nil-abboren. Eksportfabrikkene har også skapt en annen form for sysselsetting. Et par tusen mennesker er blitt sysselsatt for å bearbeide fiskeskjelettene som blir igjen etter at fisken er blitt filetert. Fiskeskjelettene stekes og selges over hele Øst-Afrika og til med i de østlige områdene av Kongo.

Et sterkt uttrykk for hvor stort behov det er for arbeid og inntekt blant kvinner, kan en observere rett utenfor en av de største eksportfabrikkene ved Victoriasjøen, i Homa Bay i Kenya. Her dumpes fiskeskjelettene ut gjennom et hull i den høye muren som omgir fabrikken. Hundrevis av kvinner samles her hver dag utenfor muren, mens de venter på å få tak i noen fiskeskjelett som de kan steke og selge videre. Fordi bare en liten del av kvinnene får tak i fiskeskjeletter, har en de siste årene på denne plassen organisert kvinnene i fire grupper på ca. 200 personer i hver gruppe. Tre av gruppene får tilgang til skjelettene to dager i uken, mens den siste gruppen kun får det en gang per uke. De dagene kvinnene ikke får fiskeskjeletter, er det lite arbeid og inntekter. Som vi så ovenfor, trues disse arbeidsplassene ved at stadig mer av fiskeskjelettene males opp til fiskemel for dyrefor-industrien.

Deltakelse av kvinner i fiskeriene har meget positive ringvirkninger. I langt større grad enn for menn, bruker kvinnene sine inntekter fra fisket til mat for familien og til barna. Skolepenger for barna er et av de mest vanlige formål å spare penger til. Kvinner er flinke til å samarbeide og støtte hverandre også. Langs hele Victoriasjøen finnes det merry go round-grupper av kvinner. I disse gruppene sparer hver kvinne noen få kroner per uke som går til en felles kasse. Hver annen eller tredje måned får den enkelte kvinne hele potten som da kan brukes til litt større utgifter eller investeringer. Vanlige formål å bruke denne summen til er: skolepenger, bygging av hus eller dekke utgifter til en begravelse.

En del kvinner har gjort det så bra innen handel og tilvirking av fisk at de har gått inn og investert i båter og garn. Flere kvinner i Kenya eier et titalls båter utstyrt med garn. De sysselsetter opp til hundre menn som arbeider på båtene deres og organiserer arbeidet til en hel flåte.

Mange menn har ikke samme nøysomhet og sparekultur som kvinnene langs sjøen. Undersøkelser viser at spesielt unge menn, kan bruke mer enn halvparten av inntektene sine til alkohol. De store landingsstedene for fisk har alle barer, hoteller og restauranter med musikk og kvinner. Der kan fiskerne slappe av etter en lang dag eller natt i sjøen. Dette er steder hvor også mange blir smittet med HIV. Mange av kvinnene som arbeider i fiske og med handel på fiskelandingsplassene, er skilte eller enker og selv HIV-smittet.

Når en skal vurdere hvem som er taperne i utviklingen av fiskeriene ved Victoriasjøen, er det i stor grad kvinnene som arbeider innenfor tilvirking og handel med fisk. Deres arbeidsplasser er blitt rasert og tusener er blitt marginalisert i forhold til fiske. De aller fleste har ikke funnet noe annet alternativ for å skaffe seg arbeid og inntekt. Dette går igjen utover barna deres som er avhengig av å få del i morens inntekt.

Myndighetenes rolle i fiskeriene

Myndighetene i de tre landene som deler Victoriasjøen, har en felles fiskeripolitikk. Det er et overordnet mål at fiskebestanden skal forvaltes på en bærekraftig måte. Dernest skal fisket bidra til matvaresikkerhet ved at befolkningen i landene skal få tilgang til ernæringsrik fisk. Fisket skal videre organiseres på en slik måte at det skaper sysselsetting og inntekter og positive ringvirkninger for befolkningen rundt sjøen. Til slutt skal fisket bidra til å tjene inn utenlandsk valuta ved eksport av fisk.

Til tross for flotte målsettinger om betydningen av lokal matvaresikkerhet og sysselsetting, vedtatt både på nasjonalt og internasjonalt plan, er det ikke noe tvil om hvilket valg myndighetene har tatt. Eksportnæringen har fått prioritet og myndighetene gjør alt de kan for å legge forholdene til rette for økt eksport. Infrastrukturen ved fiskemottak langs sjøen bygges opp for å tilfredsstille de hygieniske krav som EU stiller, siden EU-landene importerer ca. 60% av nil-abboren. Eksportfabrikkene, med støtte fra myndighetene, gjør alt de kan for å få ISO 9002-sertifikat. Med dette sertifikatet beviser eksportfabrikkene at produktet deres tilfredsstiller alle de krav som stilles til import av fisk i nord.

For mange i Øst-Afrika er denne moderniseringen av fiske ved Victoriasjøen et fremskritt. Nye fabrikker med flotte avanserte maskiner fra Europa, arbeidere i hvite frakker som får regelmessig lønning, blir sett på som om utviklingen går i riktig retning. Det gamle fisket med små kanoer og seil og salg av fisk til kvinnelige småhandlere, tilhører en «primitiv» fortid, som må legges bak seg så fort som mulig.

Mens myndighetene tidligere forholdt seg til små og lokale aktører i fiske, ble det plutselig et helt nytt sett av aktører som kom inn på banen i 1980-årene. Det var velstående investorer som etablerte fabrikkene rundt sjøen. De fleste av investorene tilhørte den asiatiske befolkningsgruppen i Øst-Afrika, men også belgiere, nederlendere, grekere, italienere, sveitsere, islendinger, nordmenn, koreanere og israelere investerer i eksportfabrikker. Ingen av disse hadde tidligere vært engasjert i Victoriasjøens fiskerier. Noen få afrikanere, gjerne i samarbeid med utlendinger, gikk også inn på eiersiden.

Dette var aktører som på en helt annen måte enn de lokale fiskerne kunne påvirke myndighetenes praktiske utforming av fiskeripolitikken. For investorene gjaldt det å få nedbetalt sine investeringer fortest mulig, for så å hente inn fortjenesten. Mange av investorene hadde et kortsiktig perspektiv på sine investeringer.

På grunn av at det var et ubegrenset marked i nord for filetene av nil-abboren fra Victoriasjøen, økte investeringene i eksportindustrien. Undersøkelser fra 1997 viser at kun halvparten av kapasiteten i fabrikkene ble utnyttet. Det var ikke ressursgrunnlag for de investeringene som ble gjort. Det skjerpet konkurransen mellom eksportfabrikkene, og mange fabrikker begynte å bruke ulovlige måter for å få tak i mest mulig fisk. Tråling, fisking med garn med for liten maskevidde, fisking til gale tider og på gale steder, er metoder som praktiseres. Myndighetene i Øst-Afrika har oppsynsmenn som skal overvåke at reglene for fiske overholdes. Men disse er dårlig betalt, og lar seg lett bestikke. Også representanter for myndighetene på sentralt hold som har satt kvoter for hvor mye de enkelte fabrikkene kan eksportere ut av landet, kan unnlate å håndheve bestemmelsene, for en motytelse fra fabrikkeierens side. Det er penger å tjene for politikere og representanter for myndighetene som rydder veien for økt eksport. Det er således mange fra myndighetenes side som har fått en sterk interesse knyttet til at det skal eksporteres så mye fisk som mulig. Korrupsjon på mange nivåer innenfor statsadministrasjonen, bidrar derfor til at myndighetene ikke forvalter fiskeressursene på en bærekraftig og forsvarlig måte.

Utviklingen av fiskeriene ved Victoriasjøen i dag bestemmes i stor grad av en allianse mellom myndighetene og nasjonale og internasjonale investorer i eksportindustrien. Det er de valg disse aktørene gjør i fiskerisektoren som påvirker arbeidsmuligheter, livsvilkårene og matvaresikkerhet for millioner av mennesker som er avhengig av fisken for arbeid og mat. Det er en stor forskjell mellom de eksterne aktørene som investerer i eksportfiske og lokalbefolkningen. Når fangsten av fisk faller, eller profitten går ned, reiser investorene til nye steder, mens lokalbefolkningen som alltid har vært avhengig av fiske, blir igjen og må leve med de konsekvenser som eksportfisket har skapt.

Rollen til det internasjonale samfunn

Hvilken rolle har det internasjonale samfunn spilt i utviklingen av fisket ved Victoriasjøen? Allerede i kolonitiden begynte engelskmennene med fiskeriforskning ved Victoriasjøen for å kartlegge fiskebestanden og regulere fisket. Etter frigjøringen til de tre øst-afrikanske landene tidlig på 1960-tallet, var det få bistandsorganisasjoner som var opptatt av å yte assistanse til utviklingen av fisket rundt sjøen. Det tok også litt tid før bistandsorganisasjonene kom på banen etter at eksportfisket kom i gang. Flere av eksportbedriftene finansierte sine investeringer ved hjelp av kommersielle banklån. Europeerne som kom inn i industrien fra midten på 1980-tallet, begynte imidlertid å søke støtte fra multilaterale utviklingsbanker og bilaterale bistandsorganisasjoner.

Det var tydelig at modernisering og eksportfiske var en utvikling banker og bistandsorganisasjoner ville støtte. Siden ca. 60 % av eksporten av nil-abboren går til landene i EU, har EU spilt en sentral rolle i denne sammenheng. Bl.a. støtter EU i dag et stort fiskeriforskningsprogram ved Victoriasjøen. EU har også gitt støtte til at infrastrukturen legges til rette for eksport av fiske som tilfredsstiller de strenge krav EU setter til import. Langs stranden hvor fisken landes skal det bygges brygger med moderne fasiliteter og på flyplasser installeres det kjølerom. Verdensbanken, Afrikabanken og mange bilaterale bistandsorganisasjoner har gitt billige lån slik at fabrikkene kan få rimelig og moderne, kjøleanlegg, renseutstyr og fileteringsmaskiner.

«Fiske er noe vi kan,» synes å være en holdning som preger en del av de internasjonale bistandsorganisasjonene, og flere vil gjerne overføre sine egne erfaringer og kapitalvarer til fabrikkene ved Victoriasjøen. Samtalepartnere til bistandsorganisasjonene er ofte eliten i u-landene og sentrale representanter for myndighetene. De sistnevntes perspektiver er mer orientert mot utlandet og hovedstaden enn deres egen landsbygd, og de vil gjerne ha det siste og beste innen moderne fiskeriteknologi. Det primitive fiske med kano og seil tilhører en fortid de gjerne vil legge fortest mulig bak seg. Når myndighetene, som er de som bistandsorganisasjonene oftest oppfatter som «mottaker» av bistanden, vil ha en moderne utvikling, er det det de skal få. Dette er i full overensstemmelse med prinsippet om «mottakeransvar» i bistanden som sier at det er mottakermyndighetenes prioriteringer som skal legges til grunn for den bistanden som gis. Mange bistandsorganisasjoner synes å ha lite forståelse for at myndighetene og eliten i u-landene, kan ha diametralt motsatte interesser til de fattige lag av folket når det gjelder hvorledes fisket ved Victoriasjøen skal utvikles.

Eksport av fisk og utenlandsk valuta

Et av argumentene myndighetene i Øst-Afrika bruker for å forsvare den sterke satsingen på eksportnæringen, er at landene vil tjene utenlandsk valuta, som igjen skal komme næringslivet til nytte. Undersøkelser forskere har gjort i forbindelse med den utenlandske valuta eksportfabrikkene tjener, viser at den i svært liten grad kommer landene eller lokalbefolkningen til gode.

Eksportfabrikkene gjør alt de kan overfor myndighetene for å vise at de tjener lite på eksport av fisk. Det er ikke uvanlig at pakker med stempel som viser at de inneholder 5 kg filet av nil-abbor, veier 7 kg. Det manipuleres også med den prisen som fisken blir kjøpt for i Europa. Mot bestikkelser, overser representanter for myndighetene disse og andre måter fra fabrikkeierenes side for å vise at fortjenesten er lav i eksportnæringen. Dermed slipper man med å betale mye mindre i skatt og avgifter. Også mye av den utenlandske valutaen som tjenes, forblir i utlandet. Mange av eksportørene, spesielt de europeiske fabrikkeierne, har sine økonomiske interesser i utlandet, og vil ikke reinvestere sitt overskudd under usikre forhold i Øst-Afrika, bortsett fra å importere utenlandsk kapitalutstyr til fabrikkene sine når det trenges. De ser på sine økonomiske investeringer ved Victoriasjøen som tidsavgrenset og kun knyttet til eksport av fisk. Det blir således lite positive økonomiske ringvirkninger av eksportfisket.

Handel med mat forskjellig fra handel med spiker

Internasjonal handel griper stadig mer om seg. Store internasjonale organisasjoner som IMF, Verdensbanken og WTO (Verdens handelsorganisasjon) støtter og legger forholdene til rette for økt handel mellom nord og sør. Internasjonal handel skal liberaliseres, og reguleringer som har hindret handel over grensene, skal fjernes. Denne artikkelen må ikke leses som en generell kritikk mot handel mellom nord og sør. Men likevel dreier denne artikkelen seg om noe mer enn bare handel med fisk fra Victoriasjøen og de virkninger den handelen har for lokalbefolkningen der.

Det som fisket ved Victoriasjøen har til felles med en rekke andre steder og situasjoner i sør, er knyttet til eksport og handel med mat fra en lokal naturressurs som lokalbefolkningen tidligere selv produserte og spiste. Denne type handel mellom nord og sør, er av en helt annen karakter og har helt andre virkninger enn for eksempel handel med tekstiler, spiker, etc. fra sør til nord.

Det som kjennetegner situasjonen ved Victoriasjøen, er at en lokal naturressurs som i hundrevis av år har blitt forvaltet av lokalbefolkningen, plutselig blir oppdaget av eksterne investorer med mye kapital. Når de rike, eksterne aktørene begynner å utnytte den samme lokale naturressursen, kommer de ofte i konflikt med lokalbefolkningen. Den samme type interessekonflikt finner en også eksempler på i mange land i sør med hensyn til skog, vann og landbruk. Ofte vil de eksterne aktørene produsere for eksportmarkedet, mens lokalbefolkningen tidligere produserte for lokale og regionale markeder.

Ved Victoriasjøen har markedskreftene fått fritt spillerom. Her gjelder den sterkestes rett. Når myndighetene i Øst-Afrika har intervenert, har det heller vært for å legge forholdene til rette for de eksterne aktørene. Det samme er tilfelle for internasjonale utviklingsbanker og bistandsorganisasjoner. Når disse har intervenert har det vært for å gi billige og subsidierte lån til oppbygging av eksportfabrikkene. Hvis lokale naturressurser blir overtatt av eksterne aktører, med finansiell støtte fra det internasjonale samfunnet, kan det få omfattende følger for lokalsamfunnet. Ved Victoriasjøen har vi sett hvorledes store deler av lokalbefolkningen har blitt marginalisert, etter at de nye aktørene overtok styringen.

Bjarne Nærum har bakgrunn fra informatikk og sosiologi. Han har nå pappapermisjon fra Norsk telemuseum.

Dette er en noe lengre versjon av artikkelen enn den som er trykt i bladet.

bjarne@bo.online.no

---

«Jeg spår uansett en overgang til et nettsamfunn. (…) Om tyve år – i år 2001 – foreligger det erfaringsgrunnlag nok til å kunne forkaste disse enkle spekulasjoner.» Dette skrev den norske sosiologen Stein Bråten i 1981. [1] Nå er vi her, i år 2001. I det nye nettsamfunnet? Med grunn til ny optimisme?

Frimodig lanserte Stein Bråten i 1981 sin teori om «nettsamfunnet» – en ny samfunnsform og samværstype med trekk fra både «nærsamfunnet» og «organisasjonssamfunnet», men en tredje og delvis overskridende form av disse, dels med basis i nye datanettverk. Bråten bygger her på den tyske sosiologen Ferdinand Tönnies’ klassiker Gemeinschaft und Gesellschaft fra 1887, med undertittelen «sosialismens og kommunismens empiriske former». Tönnies beskrev overgangen fra det førindustrielle til det industrialiserte samfunnet som et skifte fra Gemeinschaft (fellesskap) til Gesellschaft (selskap). [2]

Bråten fører altså dette videre til vår egen tids overgang til nettsamfunnet. Og det mange år før «alle»andre, ikke minst Manuel Castells som nå er blitt verdenskjent – rettmessig nok – for sitt omfattende trebindsverk om «the Network Society«. [3]

I denne artikkelen vil Castells likevel komme litt i skyggen av Bråten. [4] Jeg vil, etter noen enkle eksempler på hva vi snakker om her, foreta en teoretisk tilnærming til det nye «nettsamfunnet», ved disse to. Deretter vil jeg se litt nærmere på to nye sosiale bevegelser av økende omfang og betydning i dag – zapatistbevegelsen og Attac. Ennå unge, men radikale barn av et nytt og radikalt nettsamfunn? Til slutt litt mer om kampen på nettet – og kampen om nettet.

Vår i lufta?

Det er alltid fare for sure reaksjoner fra venner på venstresida hvis jeg sier noe om at samfunnet endrer seg fort. Og særlig hvis jeg tar ord som IKT eller IT-samfunnet i min munn. [5] Det er kanskje ikke så rart, når en tenker på alt som er blitt sagt om sånt de siste tiåra. En kan forstå Kjartan Fløgstads ironiske sukk fra 1988:

«Dermed står vi framfor den fagre nye verda som ustanseleg blir lovprisa av børskometar og unge høgrepolitikarar og trygve hegnarar og postmoderniserte sosialistar av alle slag. Vi står framfor det semiotiske slaraffenland som heiter informatikksamfunnet eller er det informasjonssamfunnet det heiter?» [6]

Eller er det nettsamfunnet? Jeg mener faktisk alvor, og vet at jeg stiller hodet fram for hogg. Men vi kan ikke fortsette å snu ryggen til viktige samfunnsendringer, dessverre en lang tradisjon på venstresida i Norge. «Den lever fortsatt tidlig i det 20. århundre. I stedet burde den løfte hodet og snu det framover,» skrev Pål Steigan nylig her. Og man kan få øye på lovende vårtegn, tidlig i det nye tusenåret. Ifølge Steigan burde noen av de rystelsene vi nå er vitne til – den nye nettverksøkonomien m.m. – «være som vårluft for venstresida». [7]

Framtidssjokk

Vårluft hjelper lite om man lider av pustevansker, og venstresida sliter nok med et «framtidssjokk», et slags kultursjokk i møtet med raske samfunnsendringer. La meg bare nevne to eksempler fra denne, nevnte «tradisjonen».

I en anmeldelse av nettopp Framtidssjokket – Alvin Tofflers bok fra 1970, seinere på norsk, om problemene med å takle hurtige samfunnsendringer og ny teknologi, ei bok som flere på venstresida kanskje burde lest – skrev Dag Solstad at dette var ei bok som «ingen oppegående mennesker burde lese». [8] To tiår seinere innleda Roald Helgheim en omtale av Ottar Brox’ bok Dit vi ikke vil på denne måten: «Det beste med den siste boka til Brox er at ho ikkje handlar om moderne teknologi.» [9]

Javel. Jeg mener derimot at venstresida i dag må forholde seg aktivt og offensivt til ulike politiske, sosiale og kulturelle spørsmål relatert til «moderne teknologi», ikke minst til IKT. På en rekke områder ser vi i dag hurtige endringer knytta til nye anvendelser av blant annet Internett. Her følger noen eksempler.

Nye nettverk

I 1991 skrev noen av våre fremste tele- og mediaforskere boka Nye nettverk. Telekommunikasjon i samfunnet – uten å nevne Internett med ett ord. [10] I dag har både forskerne og Telenor, samt andre selskaper, i stor grad omorganisert seg etter mottoet «alt over Internett – Internett over alt». Det er ikke bare venstresida som har opplevd større eller mindre framtidssjokk de siste åra!

Heller ikke ekspertene bak en omfattende scenarioanalyse for Postverket i 1992 nevnte Internett. [11] I dag er de fleste postkontora våre som kjent nedlagt. Disse lå inntil helt nylig spredt i tusenvis over hele landet, og bidro foruten posttjenester og lokale arbeidsplasser med et slags sosialt sentrum og møtested i svært mange norske lokalsamfunn.

Jeg mener for all del at slike endringer ikke bare skyldes ny teknologi, men i stor grad også ny ideologi. «Ny teknologi» brukes i våre dager for alt den er verdt som brekkstang og syndebukk for politisk styrte samfunnsendringer. For venstresida blir dermed både politikk og ideologikritikk skadelidende når interesse for teknologi og innsikt i relasjonene mellom teknologi, ideologi og samfunn mangler.

Flere eksempler. Ta skolen, som har vært relativt uforandra i lange tider. Samtidig ser vi for eksempel at NKI Nettskolen nå i fem år på rad har hatt en årlig fordobling av antall kurspåmeldinger, med omlag 6.000 påmeldte i fjor. Ved utgangen av september 2000 hadde Nettskolen ca. 2.500 aktive nettstudenter i 15 land. Det kan ha vært omlag 10.000 nettstudenter på 500 ulike nettkurs i Norge ved inngangen til år 2001. Stadig flere tar også kurs ved internasjonale nettskoler. Antakelig fins det derfor nå mer enn 100.000 kurs som norske studenter kan følge via Internett. [12]

Hvordan vil morgendagens skole se ut? Vil klasserommets døde murer sprenges i filler? Vil kanskje «den lille mobile», som er forbudt på mange skoler i dag, bli selve læremiddelet i morgen? Vil vi få oppleve nysgjerrige elever som summer i alle samfunnets kroker, med direkte tilgang til lærere og andre ressurser i ulike nettverk – via sine små mobile? Nettskolene retter seg nå allerede mot en utvikling fra «e-læring» til «m-læring», utdannelse basert på mobil teknologi for mobile studenter som kan studere hva de vil, hvor de vil. [13]

La oss også ta med noen endringer i partipolitikken. Statsviterne snakker nå om de nye nettverkspartiene, som har noen klare likhetstrekk med de tidligste partiene som i Norge vokste fram på 1880-tallet. [14] Vi ser i dag blant annet at mindre lister med tydelige ledere og saker oppstår utafor partiene, og at politisk suksess krever ledere og saker som klarer å fange oppmerksomhet i samfunnets medier og nettverk.

Trond Nordby ser nå en økende tendens til populisme i partipolitikken, noe han mener henger sammen med en ny transformasjon – fra industrisamfunnet til det postindustrielle samfunn. Også Nordby refererer her til Tönnies’ tolkning av den forrige transformasjonen, inn i industrisamfunnet (se foran, og lenger ned). I vår tid svekkes igjen medborgernes tilhørighet til «selskap» (Gesellschaft) som partier og interesseorganisasjoner, hevder Nordby. Vi ser en økende individualisering. Nordby nevner også at tallet på ansatte i primærnæringene går kraftig tilbake. Og nye produksjonsformer har revet arbeiderne ut av produksjonsfellesskap der de før sto side om side, og der de delte slit og tanker. [15]

Her var betingelsene gode for solidariske kollektivdannelser – i hvertfall lokalt, og nasjonalt. Hvordan blir betingelsene for sånt i nettsamfunnet? Umulige, eller nå tvert om mulige også i global skala?

På sporet av nettsamfunnet

John Barnes var den som først henta begrepet «nettverk» til samfunnsfagene. Det var i 1954, i en sosialantropologisk undersøkelse av øysamfunnet Bremnes, på den vestnorske øya Bømlo. Historien forteller at Barnes fikk ideen mens han så på fiskegarn som hang til tørk. Han fant deretter at «nettverk» var en god metafor for å beskrive livet og de sosiale strukturene i dette lille samfunnet. [16]

Stein Bråten hadde lenge før han lanserte begrepet om nettsamfunnet vært opptatt av teknologi, som en av så altfor få sosiologer. Bråten har gjennom ulike bidrag gjort pionerarbeid innenfor det nå gryende fagfeltet samfunnsinformatikk, som han sjøl ga navn til tidlig på 80-tallet. [17] I boka Dialogens vilkår i datasamfunnet skriver Bråten at han «fra 60-tallet og fremover har fulgt den datateknologiske utviklingen, som deltaker og tilskuer». [18]

La oss stoppe opp ved et foredrag han holdt i Frankrike i 1968:

I Frankrike våren 1968

Bråten tilhører den såkalte «gullalderen» i norsk sosiologi. Men selv om han også har gitt viktige bidrag knytta til makt og ideologikritikk – særlig er hans teori om modellmakt kjent [19] – regnes han normalt ikke blant «opposisjonssosiologene». [20]

Det er kanskje riktig, for i sydende maidager i Frankrike 1968 valgte Bråten å holde foredrag om «den forestående datateknologiske utviklingen» for en samling bedriftsledere i Bretagne. Som ramme for mer datatekniske forventninger trakk han her opp en rekke «forventninger om samfunnsmessige endringstendenser», under følgende spissformuleringer: [21]

1. Fra menneskestyring til maskinstyring av systemer: Forventning om økende automatisering i produksjonen.
2. Fra husmor til husdatamaskin, «som ville avlaste husfar og husmor i små- og storfamiliegrupper og fylle rollen til slaven i de greske og romerske husstander – også når det gjelder å bistå med opplysninger og oppdragelse».
3. Fra betaling for å lære fra seg til betaling for å lære seg selv, «med vekt på kontinuerlig læring og stadig økende belønning for å plassere seg selv i ‘innlæringsposisjon’».
4. Fra adferdspåvirkning til adferdskontroll: Økende tendenser til kontroll gjennom læring og til forsøk på regulering fra samfunnets side i en mer dyptgående og total forstand enn tidligere.
5. Fra fysisk distribusjon til informasjonsdistribusjon: Overgang fra industrisamfunn til informasjonssamfunn, med elektroniske informasjonsnett som en av nøklene.
6. Fra markedsvurderinger til samfunnssvurderinger, «med parallelle redefineringer av begreper om økonomi og konkurranse, arbeid og fritid».
7. Fra sosialt mangfold til sosial ensretting, jfr. visdommen i beretningen om Babels tårn. Forventning: «Etter en periode med sosiale eksplosjoner og gnisninger vil denne variasjonsrikdom etterhvert kunne avta.»

Flere av disse punktene er interessante å se nærmere på i dag, men her skal vi bare slå fast at Bråten allerede i 1968 er på sporet av nettsamfunnet. Noen av endringene over har forøvrig skutt fart først det siste tiåret, ikke minst som følge av Internett.

Bråten kan kanskje sies å ha vært optimistisk her, men tvisynet er et av hans kjennetegn. I tråd med punkt 7 over, og Bråtens egen modellmaktteori, advarer han blant annet om at «datamangfold kan gi modellmonopol». Vi kan for eksempel spørre om vi i dag har fått større mangfold på TV, med 100 nye kanaler? Gir nyhetene i det «globaliserte kunnskapssamfunnet» oss noe mer enn før, eller bare mer CNN overalt? Dagens «globale mangfold» betyr også «McDonaldisering», på og utafor TV-skjermen.

«Nettsamfunnet»

Kjernen i Stein Bråtens nå 20 år gamle teori om nettsamfunnet er en forventning om at samfunnet vil endre seg. Bråten er særlig opptatt av endringene innen samværs- og kommunikasjonsformer som oppstår i kjølvannet av IKT-utviklingen. Dette er utgangspunktet når han drøfter og spår utviklingen av en ny samfunnstype. Bråten tror og håper at nettsamfunnet vil åpne for kommunikasjon mellom personer som føler nærhet i tid, rom og skjebne – selv om de befinner seg på avstand fra hverandre.

I sin drøfting av dette henter Bråten inn kjente, sosiologiske begreper fra blant andre Ferdinand Tönnies [22], som nevnt innledningsvis. Gemeinschaft preges av ansikt-til-ansikt-relasjoner. Folk samhandler på bakgrunn av naturgitte samkvemsformer, samlokalisert i tid og rom. De er medlemmer av et fellesskap, nært og naturlig knyttet sammen, bygget på vane og erfaring, med bruk av dagligspråk. Medlemmene er følelsesmessig forbundet, i familie og slektskap (blod), lokale naboskapsforhold (sted) og vennskap (ånd). [23]

I kontrast til denne «typen»står det mer upersonlige Gesellschaft, hvor «fellesskapet» i større grad hviler på overenskomst og kontrakter. Folk handler og forhandler mer som aktører i et marked, de bruker et sakstilpasset språk og kan organisere sitt samvær gjennom planlegging. Organisasjoner som et departement eller en bedrift preges normalt av slike kjennetegn.

Vi kan kanskje tenke oss et «rent Gemeinschaft», men neppe et «rent Gesellschaft» – de to typene vil ifølge Tönnies eksistere side om side i ethvert samfunn. Men hans teori – fra den forrige, «store transformasjonen» – hevder at en tildels smertefull utvikling flytter tyngdepunktet fra det nære, tette landsbypregede Gemeinschaft over til det kaldere, løsere, mer bypregede Gesellschaft. Med sine egne begreper karakteriserer Bråten denne utviklingen som en overgang fra nærsamfunnet til organisasjonssamfunnet. Men Tönnies hevder at Gesellschaft-samfunnet, enten i kapitalistisk eller statssosialistisk variant, bærer i seg kimen til sin egen oppløsning, og følgelig må vi vente en framtidig, dialektisk «pendelsvingning» tilbake til Gemeinschaft – eller nærsamfunnet.

Bråten fører denne dialektikken et skritt videre. Om pendelen svinger tilbake har jo mye endra seg i mellomtida. Bråten finner utviklingstrekk som peker mot en ny samfunnsform som dels sammenblander, dels overskrider både nær- og organisasjonssamfunnet. Han ser brytninger i det moderne hierarkiske organisasjonssamfunnet, men nye kulturelle og teknologiske forutsetninger sprenger uansett også nærsamfunnets skjema:

«Det gjelder ikke minst datateknologiske (…) forutsetninger for at folk kan danne seg nettverk selv når de naturlige forutsetninger (nærhet i tid og rom; skjebnefellesskap) ikke er til stede.» [24] Bråten understreker at de nye nettene som knytter deltagerne sammen i nettsamfunnet, er med på å bestemme samhørighetsfølelse og prege deres (våre) samværsformer – på godt og vondt:

«Etterhvert som hjemmene blir noder i store omfattende informasjonsnettverk, ligger det en slags invitasjon til at man ikke lenger behøver å flytte på kroppen sin for å komme i kontakt med andre. Samhold og samvær kan bli elektronisk formidlet og forankret; selv om det blir psevdoformer for samhold og samvær.» [25]

Hvordan vil disse nye formene slå ut, ikke minst for dannelsen av kollektiv solidaritet og nye, alternative og maktkritiske nettverk? Bråten advarer mot et «se og høre, men ikke røre»-samfunn. Men det er også trekk ved det nye nettsamfunnet som gir grunn til optimisme. Bråten skriver blant annet:

«Det kvalitativt nye består ikke bare i endrede betingelser for nettverksdannelser, men at nettene dannes på tvers av og ved hjelp av midler som springer ut av organisasjons-samfunnets tilbud, samtidig som de unndrar seg vertikal styring og kontroll ‘ovenfra’ gjennom sin horisontale og delvis ‘usynlige’ karakter». [26]

Vi ser hvordan Bråten her treffer blant annet Internetts – og Attacs? – seinere utvikling. [27] I dag er det interessant å knytte nettopp slike fenomener til nettsamfunnet. Men mer generelt vil dette ifølge Bråtens teori framstå med følgende, mulige kjennetegn: [28]

1. Blanding av både person- og saksorientert menings- og informasjonsutveksling, med tilbud på et mangfold av modeller, data og språkspill.
2. Uformelle og formelle horisontale nettverk på tvers av tett familiestruktur og løs arbeidsstruktur og en viss grad av (tilrevet) selvstyring.
3. Allsidig og bred personkontakt på tvers av samliv og arbeid i varierte tidsavsnitt på samme sted; direkte bytte supplerer kanalisert bytte, nærkontakt suppleres av kontakt via nett.

Bråten gir som vi ser en ganske løs framstilling av nettsamfunnets trekk og innhold, i 1981. Han utdyper dette noe mer, men ifølge Bråten fordrer dannelsen av nettsamfunnet beskrivelser «som ikke søker å redusere og ensidiggjøre det» – til dette er samfunnsutviklingen for «flertydig og flersidig». Dette gjelder ikke bare i forhold til teknologi, men på alle plan i samfunnet. Bråten legger blant annet vekt på nye tendenser mot selvrealisering, selvorganisering, selvhjelp osv.

Også dette på godt og vondt, Bråten ser flere farer i tendensene til økt individualisering – før jappetidas utbrudd. Men selvorganisering, anlagt på sosiale grupper og systemer, innebærer ifølge Bråten også at deltagerne trekker sine grenser innenfra (og ikke får dem pålagt utenfra/ovenfra), og at de ordner seg og tolker sine sammenhenger på egne premisser (og ikke blir pålagt ordninger og tolkninger på andres premisser). Datateknologien rommer mulighet for utvikling både i retninger som hemmer og som fremmer mulighet for selvorganisering, hevder Bråten. Og dette blir et springende punkt hos ham:

«Jeg spår uansett en overgang til et nettsamfunn. Men innebærer det ikke samtidig en økt grad av selvorganisering – er det igjen åpent for overganger tilbake til en av de tradisjonelle typer». [29]

«The Network Society»

Det nye nettsamfunnet som Manuel Castells beskriver i dag, har kort fortalt sin opprinnelse i tre uavhengige, men i tid (fra omkring 1970) sammenfallende prosesser: 1) IKT-revolusjonen, 2) kriser innen både kapitalismen og «statismen», og 3) mylderet av nye og sterke sosiale bevegelser, i kamp for blant annet menneskerettigheter, kvinnefrigjøring og miljøvern. [30]

Det er ikke rom for å gå inn i Castells’ omfattende teori om vår tid her, jeg vil bare raskt peke på etpar sider. Selve nøkkelbegrepet er her utvilsomt «nettverk» og det i en langt videre betydning enn bare «informasjonsnettverk». Castells knytter maktforholdene i nettsamfunnet tett til flytstrømmene i ulike nettverk, ikke minst den uhyre omfattende, globaliserte valutahandelen. Med andre ord selve det konkrete angrepspunktet for den nye Attac-bevegelsen.

Det som kanskje er mest oppsiktsvekkende ved Castells’ teori, er hvor stor vekt han legger på de nye sosiale bevegelsenes politiske betydning. Disse er ifølge ham nettverkssamfunnets «historiske subjekter». Mens blant annet fagbevegelsen og mer tradisjonelle partier nå kommer i bakgrunnen. I litt for stor grad, vil mange av gode grunner mene.

Castells har lenge vært opptatt av sosiale bevegelser, blant annet i tilknytning til sin forskning på urbanisme. I sitt siste verk vier han mye plass til sosiale bevegelser i nettsamfunnet, ikke minst den nye Zapatist-bevegelsen i Mexico. Castells omtaler den som «the First Informational Guerrilla Movement», først og fremst på grunn av bevegelsens utstrakte og suksessrike bruk av Internett. Vi ser at Internett har styrka zapatistenes muligheter for selvorganisering, jfr. Bråten.

Det globalt sammenvevde nettsamfunnet åpner ikke bare for at jordas undertrykte, som i Chiapas, får langt bedre muligheter til å spre informasjon til verden om sin tilstand og kamp. Det setter også de ulike lands, som Mexicos, økonomi i en svært sårbar stilling. «Støy» i informasjonsflyten kan umiddelbart skape rusk i pengeflyten. Meldinger om opprør i et land kan direkte og dramatisk påvirke landets økonomiske og politiske liv. Når dette skrives har zapatistene nådd helt inn til kongressen i Mexico by og hylles av 150.000 frammøtte. [31]

Som Castells skriver – blant annet med henvisning til eksperter fra Rand Corporation, som alt i 1993 beskrev framtidas revolusjonære krefter som multiorganiserte nettverk uten noen klar nasjonal identitet, med utspring fra sivilsfæren og med bruk av avansert kommunikasjonsteknologi: «The Zapatistas seem to have realized the worst nightmares of experts of the new global order.» [32]

Opprøret i Chiapas

Zapatistenes opprør starta natt til 1. januar 1994, samme dag som Mexico gikk inn i NAFTA for frihandel sammen med USA og Canada. Kjartan Fløgstad omtalte samme år dette som det «første ettermoderne opprør», ifølge ham et opprør som går «utover dei moderne formene for politikk», som kjemper for «eit sivilt samfunn som kan forandra statmakta nedanfrå», og som «krev forandringar som går utover både statssosialismen og den eksisterande kapitalismen». Først og fremst retter opprøret seg mot frihandel og økonomisk liberalisme. Det har, stadig ifølge Fløgstad, «avslørt to grunnleggande politiske kriser ved avslutninga av modernitetens historie». Det dreier seg for det første om fraværet av reelt demokrati og politiske valgmuligheter. Den andre er framprovosert av de sosiale følgene av markedsliberalismen. [33]

NAFTA var utløsende årsak til opprøret i Mexico, og Fløgstad mener EU er en annen side av samme sak: «Begge er dei dogmatiske forlengingar av moderniseringsstrevet inn i ei tid då moderniteten produserer meir avfall enn vekst.» Men, fortsetter Fløgstad, «i dag står indianerfolka i Latin-Amerika i brodden både for motstanden mot kapitalistisk profittstyring, og for leitinga etter nye former for utvikling.» Og like lite som opprøret i Chiapas, er vår egen motstand mot EU en førmoderne og fremmedfiendtlig reaksjon mot Den Andre, skriver Fløgstad: Det er derimot en kamp for «nye former for folkestyre og økonomisk rettferd». Det er en kamp «for ulikskap, ikkje identitet, mot marknadens einsrettande og totalitære makt».

Her peker Fløgstad direkte på noe som Castells understreker, nemlig at suksess for de nye bevegelsene krever en proaktiv «prosjektidentitet», motsatt av reaktiv «motstandsidentitet». Her ligger kanskje en forklaring på både zapatistenes og Attacs (foreløpige) suksess. En annen forklaring er – Internett.

Fra Chiapas til Attac – overalt?

Noe av det mest spennende med den nye og eksplosivt voksende Attac-bevegelsen, er den sterke forankring den har lokalt, i folks eget hverdagsliv. Nye lokallag blomstrer opp hele tida, og det i stadig flere land. Bare i Frankrike, hvor Attac så dagens lys i 1998, har bevegelsen ca. 30.000 medlemmer og mer enn 200 lokallag spredt over hele landet. Samtidig som Attac blir en stadig sterkere politisk kraft internasjonalt, fungerer den nasjonalt og lokalt som en slags folkeopplysningsbevegelse og inspirator for politisk engasjement. [34]

I denne nye, spennende politiske situasjonen ser vi at Internett både enkelt og effektivt muliggjør utvikling og koordinering av bevegelser, aksjoner m.m. – og dette uten en sterk sentralstyring «ovenfra». Attac-bevegelsen vokser i stor grad «nedenfra». Det dannes daglig nye lokallag som med stor grad av selvorganisering (jfr. Bråten) ser ut til å utvikle stor entusiasme og et sterkt engasjement. Attac kan bli en global nettverksbevegelse – ikke mot globalisering, men for en alternativ globalisering, en globalisering nedenfra. Og Internett er den nye infrastrukturen som kan gjøre dette mulig.

Jørgen Steen Nielsen – sjefsredaktør i avisa Information, som tok initiativet til å stifte Attac i Danmark – sa dette i sin innledning under et stort debattmøte om Attac i februar:

«Det taler også til gunst for sagen, at dette sker i netværkssamfundets tidsalder. Det netværksarbejde (man før presterte, min anm.) fordrede maskinskrivning, fotokopiering, brevpakning og frimærkeslikning i det uendelige. Slidsomt, langsomt og dyrt.

I har laptop’ene og Internettet og kan indsamle og sprede analyser, argumenter og kampagneplaner med lynets hast, Jorden rundt og med få omkostninger. Hver af jer kan i aften gå hjem og klikke jer ind på www.attac.org og bestille Attac’s internationale nyhedsbrev leveret til jeres computer på minutter. Hvis I forstår at bruge den ny teknik, så kan I realisere den dynamiske netværksbevægelse, som i sig selv næsten kan overflødiggøre de bureaukratiske, hierarkiske kontrolstrukturer, som hæmmer engagementet og avler indre mistænksomhed.» [35]

Attac sprer seg nå som ild i tørt gress. I skrivende stund meldes det at Attac får Sofieprisen og 100.000 dollar. Her er litt av begrunnelsen: «Gjennom Attacs enestående mobiliseringsevne, har grunnleggende verdier som solidaritet og rettferdighet igjen blitt satt på den internasjonale dagsorden, i en tid da finansmarkedenes økonomiske profittmotiv dominerer». [36]

Det er helt korrekt, men hva er det som gir Attac en så enestående mobiliseringsevne? Det er selvsagt flere forklaringer, men uansett er det umulig å overse Internett. I 2001, to tiår etter Bråtens spådom om et «nettsamfunn», er Attac i ferd med å både bekrefte spådommen og bli et radikalt symbol for det nye nettsamfunnet.

Et radikalt nettsamfunn?

Både Stein Bråten og seinere Manuel Castells har gitt oss klart tvisynte beskrivelser av nettsamfunnets utvikling. Deres analyser og utsikter skifter mellom optimisme og pessimisme. I et svært engasjert foredrag Bråten holdt i 1999, kort etter at krigen igjen hadde blusset opp i Europa med Norge som deltaker, minnet han flere ganger om sitt forbehold i 1981 – muligheten for at en katastrofe kunne kaste om kull alle hans gjetninger. Bråten anså ikke denne muligheten for å være mindre nå enn dengang, snarere tvert i mot. [37]

Også når det gjelder mer hverdagssosiale forhold i nettsamfunnet – som Bråten blant annet advarte om med uttrykket «se og høre, men ikke røre»-samfunnet – ser vi nå trekk som gir grunn til bekymring. Som mange vil huske innleda kong Harald himself dette «nettsamfunnets år» 2001 med en kritisk nyttårstale. Her ga han blant annet uttrykk for sviktende fellesskapsforståelse i samfunnet, og sin egen skepsis mot bruken av Internett som erstatning for de mange fysiske, sosiale møtestedene som nå forsvinner. «Det er møter med individene, samtalene og direkte kontakt som skaper et godt liv,» sa kongen til de tusen hjem.

Jeg har foran allerede nevnt de tusentalls postkontora som er blitt nedlagt over hele landet de siste åra. Sjøl har jeg lenge vært bekymra for de negative sosiale konsekvensene av slike endringer. Jeg skal ikke gå nærmere inn i dette her, men bare vise til Ottar Brox som knytter denne utviklingen til det han kaller «oppdragelse til demokrati». Han mener noe viktig går tapt når selvgrodde lokalsamfunn og nabolag – der folk angår hverandre, på godt og vondt – går i oppløsning. Men det er absolutt umulig å få folk til å forstå verdien ved arenaer der folk må treffe andre som de ikke sjøl har valgt å omgås, slår Brox fast. I nettsamfunnet «frigjør» vi oss jo i tid og rom fra en rekke slike arenaer. Men det er her vi «oppdras til demokrati», hevder Brox: «Den politiske samtalen – som i min barndom foregikk på butikken og posthuset – er avløst av ufruktbare og underholdende konfrontasjoner i TV.» [38]

Dette er åpenbart viktige innvendinger, men det er utvilsomt også nye og verdifulle trekk ved nettsamfunnet som vi ikke må overse, og som tross alt gir grunn til optimisme.

Manuel Castells er kanskje den som i dag er mest kjent for analyser av slike trekk ved samtida, og han framstilles derfor ofte som en slags glad forkynner av det nye «evangelium». Det er i beste fall upresist. Hans teori om nettsamfunnet bygger nemlig også på tunge analyser av økende sosiale ulikheter og «the black holes of social exclusion» under vår tids seine fase av kapitalismen. Eller informasjonalismen, med Castells’ eget begrep. De som ikke er «online» og med i ulike nettverk, blir bare stadig mer «offline». «I dag pågår det en sosial polarisering uten historisk sidestykke,» sa Castells i et intervju med svenske Dagens Nyheter i fjor. Og han legger ikke skjul på at slike pessimistiske trekk kan styrkes ytterligere under nettsamfunnets videre framvekst. Men Castells er også opptatt av å trekke fram og belyse andre muligheter, som her i et foredrag i Sverige rett før jul:

«Det finnes alternative sosiale bevegelser som forsøker å omprogrammere nettverkenes koder. På den måten kan ideer om menneskelige rettigheter, solidaritet, likhet mellom kjønnene og miljøvern prioriteres over hensynet til makt og penger.» [39]

I denne artikkelen har vi bare sett på to slike bevegelser for alternativ utvikling, nemlig zapatistene og Attac. Men vi har sett noe av potensialet for frigjøring og mobilisering i de nye IKT-baserte nettverkene, et potensiale for en ny radikalisering av samfunnet som vi ennå kanskje bare øyner konturene av. Og som kan komme til å utvikle seg langt raskere enn tilsvarende endringer har gjort tidligere.

Zapatistene og Attac er ikke enslige svaler på en kald og mørk vinterhimmel. Det er flere vårtegn å få øye på, om man bare ser etter. Og det er det mange som nå gjør. Jørgen Steen Nielsen nevner bl.a. «efterretningstjenester, store PR-bureauer, ledende forretningsfolk, erhvervsmagasiner og politikere i mange lejre». Alle disse er for tida «febrilsk optaget af at forsøge at begribe, hvad pokker der foregår. Hvor protesterne og den politiske aktivisme pludselig kommer fra.» [40]

I mange land heter det nye Attac, skriver Nielsen videre. «Men andre steder – f.eks. i USA, Canada, Storbritannien og Asien – hedder det nye alt mulig andet. Det er ‘et mangehovedet uhyre’, opstået simultant og spontant mange steder på kloden som et ganske uforudset, men tydeligvis uundgåeligt produkt af tiden og globaliseringen.»

Søvnløs etter Seattle

Jørgen Steen Nielsen refererer også til det multinasjonale PR-selskapet Burson-Marsteller, som for sine klienter i næringslivet nå har laget en «Guide om Seattle-nedsmeltningen, ‘ikke så meget som et tilbageblik på det forgangne, men mere som et alarmerende varsel om fremtiden’.»

Seattle var ikke noe særtilfelle, skriver PR-selskapet om den nye aktivismen, som for alvor ble bevisst seg sjøl og synlig for «systemet» og omverdenen under WTOs feilslåtte møte i Seattle før jul 1999. Ifølge Nielsen sier guiden at «spektaklet i Seattle har skabt ‘markante, kortsigtede skadevirkninger for erhvervsverdenen. Hvad man ikke har forstået – men hvad der måske er vigtigere – er den potentielle evne, som den fremvoksende koalition af disse grupper har til alvorligt at genere bredere, langsigtede selskabsinteresser’.»

Burson-Marsteller tilbyr derfor sine klienter en grundig oversikt over 49 av de organisasjoner og nettverk som stod bak Seattle-suksessen, og som fortsetter aktivitetene i dag. Attac-mannen Nielsen gjør oppmerksom på at det er så mange av disse nye nettverk og bevegelser at selveste Attac ikke engang har fått plass på lista!

Nielsen skriver også at det er «den samme oplevelse af noget nyt, voldsomt og faretruende, der har fået den canadiske efterretningstjeneste, Canadian Security Intelligence Service, til at udarbejde en ny rapport om det ændrede ‘trusselsbillede’, Anti-Globalization – A Spreading Phenomenon.» Han siterer fra rapporten:

«Møder i internationale monetære organisationer, handelsorganisationer og miljøorganer, som før i tiden påkaldte sig ringe eller slet ingen kritisk interesse, er nu i fokus for tusinder af antiglobaliserings aktivister.» Disse aktivister «deler en fælles antipati mod de multinationale selskabers magt. Store selskaber med internationale aktiviteter står anklaget for social uretfærdighed, urimelig adfærd over for deres ansatte – herunder slavelignende løn-, arbejds- og leveforhold – samt for manglende ansvarlighed over for miljøet, misbrug af naturlige ressourcer og økologisk ødelæggelse.

Målet for protesterne rækker imidlertid ud over selskabernes påståede misgerninger. Multinationale økonomiske institutioner som WTO, Verdensbanken og den internationale valutafond IMF fremstår som drivkræfter for og forvaltere af en global handelspraksis og opfattes som spydspids for den økonomiske globalisering. Disse instanser, der betragtes som villige tjenere for selskabsinteresser og besidder større magt end valgte regeringer, og som alene anses for drevet af ønsket om at skabe større fortjenester, de er i stigende grad blevet demonstranternes hovedmål.»

Kampen på nettet

Det er ikke minst den hurtig voksende «nettaktivismen» som gir grunn til å tro at vi nå går mot et nytt og mer radikalt nettsamfunn. Den nye globalpolitiske kampen sprer seg og kjempes i økende grad via Internett. Sett fra etterretningstjenestenes synsvinkel er det nye – og høyst besværlige – at de stadig flere aktivistene ikke lenger er til å holde styr på. Jørgen Steen Nielsen siterer videre fra den samme e-rapporten fra Canada:

«‘Det er slut med det gode gammeldags protestmøde, hvor man indskrænkede sig til at svinge med plakater og bannere, råbte ad talere og gennemførte velordnede protestmarcher til bestemte mål,’ erkender de canadiske efterretningsmyndigheder. Internettet og mobiltelefonen kombineret med unges modvilje mod stive strukturer har gjort en ende på det.

‘Internettet har skabt basis for dramatiske forandringer og har derigennem fået en voldsom betydning – bl.a. ved at gøre det muligt for initiativtagere hurtigt og let at arrangere demonstrationer og protester, om nødvendigt på global basis. Enkeltpersoner og grupper er nu i stand til at aftale datoer, dele erfaringer, påtage sig ansvar, arrangere logistik og iværksætte myriader af andre opgaver, som det tidligere var ganske umuligt at klare enkelt og hurtigt.’

‘Internettet har,’ skriver efterretningstjenesten og nævner også mobiltelefonen, ‘pustet nyt liv i den anarkistiske filosofi ved at tillade kommunikation og koordinering uden nødvendigheden af en central ledelse. Som Internettet selv er den globaliseringskritiske bevægelse en bevægelse, der kan overleve og endda trives uden noget hoved.’

Her rammer efterretningsagenterne én central del af forklaringen på den pludselige, grænseoverskridende politiske vækkelse blandt ikke mindst unge: Den moderne informationsteknologi har fjernet den barriere for engagement og aktive deltagelse, som mange har oplevet i de tunge, hierarkiske, langsomme og bureakratiske organisations- og partistrukturer. Med Internettet kan den enkelte pludselig forene behovet for individuel handling, frihed og hurtighed med ønsket om at engagere sig politisk for den fælles fremtid.»

Det kan her igjen være på sin plass å sitere fra Bråtens spådom om nettsamfunnet, som ifølge ham kunne komme til å åpne for informasjonsmessig mangfold samt desentraliserte og dels Gemeinschaft-pregede former for informasjonsutveksling – «former for kontaktnettverk og tverrkontakt som kan ligne det som skjedde ved vannposten, på torvet, i forsamlingslokalet i bygda.» [41] Og – som vi har sett Bråten forutsi ovenfor:

«Det kvalitativt nye består ikke bare i endrede betingelser for nettverksdannelser, men at nettene dannes på tvers av og ved hjelp av midler som springer ut av organisasjonssamfunnets tilbud, samtidig som de unndrar seg vertikal styring og kontroll ‘ovenfra’ gjennom sin horisontale og delvis ‘usynlige’ karakter.» [42]

Ikke nok med at nettopp dette nå er blitt en pine for etterretningstjenesten i mange land, og for andre makter. Med dette kan vi kanskje også omskrive Marx’ berømte utsagn om at kapitalismen frambringer sine egne banemenn, proletariatet. Ser vi nå at seinkapitalismen frambringer en nettteknologi som gir grunnlag for dens egen avskaffelse?

Eller, for å omskrive Lenin, med et av Castells’ nye begreper: Er det informasjonalismen, ikke imperialismen, som er kapitalismens siste fase?

Store ord, alt dette, men vi bør heller ikke undervurdere nettets uoverskuelige potensiale for mobilisering og frigjøring, som vi har sett ovenfor. Og heller ikke potensialet for opplysning og mer tilgjengelig utdanning, som vi kanskje bare aner konturene av i dagens økende satsning på nettbasert utdanning og «e-læring» (jfr. eksempler foran).

Nylig meldte Massachusetts Institute of Technology (MIT) i Boston at dette svært velrenommerte forsknings- og lærestedet i løpet av et par år vil ha lagt ut alt sitt undervisningsmateriale fritt og gratis tilgjengelig på web. For godt til å være sant? [43]

Avslutning: Kampen om nettet

Motstanden mot den globale markedsliberalismen er blitt klart sterkere de siste åra. Opprøret i Chiapas var kanskje vendepunktet. Seinere har vi hatt en bølge av store demonstrasjoner, først i Seattle og siden så hyppig og med en sånn kraft at verdensøkonomiens herskere knapt kan møtes i fred noe sted mer. Det har oppstått nye sosiale bevegelser som Attac og helt nye begivenheter som World Social Forum, i Porto Alegre i Brasil nylig. [44]

Det ville være en sterk overdrivelse å hevde at alt dette skyldes den siste tids raske utvikling og spredning av Internett. Men det ville også være en overdrivelse å hevde at det samme hadde vært mulig uten Internett. Trolig er Internett blant de viktigste forutsetningene for at disse nyradikale tendensene har fått utvikle seg i den grad som de har gjort.

For all del, Internett og andre former for IKT har også blitt av største betydning for «den nye økonomien» og hele det kapitalistiske system i inneværende fase. Spørsmålet er bare om ikke kapitalistenes relative fordel av Internett nå er mindre enn den relative fordel Internett gir deres motstandere. Det er kanskje en skjebnens ironi i dette. Internett ble først utvikla av det amerikanske forsvaret under den kalde krigen. Siden har kapitalistene lært å utnytte Internett for å tjene sine interesser. Men samtidig har hele denne utviklingen også frambragt en teknologi som kan tjene til å ryste kapitalismen i dens grunnvoller.

Det bør ikke komme som noen overraskelse, og særlig ikke for oppvakte folk på den politiske venstresida, at kampen om nettet nå hardner til. Vi ser stadig nye eksempler på at både myndigheter og kommersielle krefter – gjerne i tospann – gjør ulike tiltak for å styrke kontrollen over nettet. Argumentene er ofte gode nok, for folk flest. Som at myndighetene må overvåke nett-trafikken for å bekjempe spredning av barnepornografi. Men de kan også ha helt andre motiver for å overvåke og ta kontroll over nettet.

Kampen mot den stadig sterkere nettaktivismen er selvsagt en viktig grunn. En annen er å gjøre nettet til et sikrere og mer blomstrende kjøpesenter. Nylig ble f.eks. den nye britiske politienheten The National Hi-Tech Crime Unit gjort operativ, i en rolle mellom etterretningstjenesten og det tradisjonelle politiet. Enheten som teller hele 80 mann er oppretta på initiativ fra innenriksminister Jack Straw, som ved den formelle åpningen i april sa at målet med den nye politienheten blant annet er å gjøre Storbritannia til det sikreste stedet i verden å drive netthandel i. [45]

For fem år tilbake, på en konferanse om Media and Democracy i San Francisco 1996, sa Andy Sharpless – Vice President of Progressive Networks of Seattle – «independent, Internet-based media outlets had just five years to compete against large, corporate sites». [46] Nå har denne tida gått, og vi ser at kampen om «det frie nettet» blir stadig hardere. Jeg skal ikke følge dette noe lenger her, det får eventuelt bli tema for en annen artikkel.

Men det som bør være klart, også for andre og langt flere enn Progressive Networks of Seattle, er at kampen om nettet nå er i ferd med å bli en viktig politisk kamp. Den norske venstresida bør derfor ikke bare interessere seg mer for denne kampen, den bør nå også utvikle en radikal nettpolitikk. Teoriene om nettsamfunnet, som jeg har støtta meg til i denne artikkelen, bør være fruktbare å ha med seg i denne prosessen. Både for å forstå og dermed bedre kunne påvirke viktige trekk ved vår tids samfunnsutvikling. Tegn tyder på at denne utviklingen nå går mot en ny radikalisering, men kampen om nettet kan avgjøre dette

---

Noter:

1. Bråten 1981: Modeller av menneske og samfunn, Universitetsforlaget, s. 295. Artikkelen bygger også på Bråten 1983: Dialogens vilkår i datasamfunnet, samme forlag. Kap. 3: «Mot et nettsamfunn?» Bråten (f. 1934) er dr. philos. i psykologi og professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo.
2. Utdypes seinere. For en kortfatta presentasjon, se Bråtens egne bøker; Østerbergs Nøkkelbegreper, Cappelen 1984; eller Sosiologisk leksikon, Universitetsforlaget 1997.
3. Castells 1996-98: The Information Age: Economy, Society and Culture. Blackwell Publ. Bind I, 1996: The Rise of the Network Society. Bind II, 1997: The Power of Identity. Bind III, 1998: End of Millennium. Mye om Castells kan søkes på nettet, også på norsk. Anbefales: P. Waterman: The Brave New World of Manuel Castells, www.laka.org/~waterman/castells.html
4. Denne artikkelen bygger videre på min kronikk om bl.a. Castells: «Ikke en ny Marx», Klassekampen 19.2.2001. Takk til Geir Sundet og Erik Ness for kommentarer.
5. Heretter bare IKT, for informasjons- og kommunikasjonsteknologi.
6. Fløgstad, K. 1988: Tyrannosaurus Text. Essays. Gyldendal.
7. Steigan, P. 2000: «Fra bytteverdisamfunn til bruksverdisamfunn». Røde Fane nr 4, 2000.
8. «Drømmen om den umåtelige friheten under monopolkapitalismen». Vinduet nr 1, 1973.
9. Klassekampen 27.4.1995.
10. Mathisen, K.O, T. Rasmussen, S. Tetzchner (red) 1991: Nye nettverk. Telekommunikasjon i samfunnet. Gyldendal. Skrevet på Kjeller, første stedet utenfor USA som ble knytta til Inter- eller ARPAnet, i 1973.
11. Postdirektoratet 1992: Perspektivanalyse for Posten i Norge.
12. Paulsen, M.F. 2001: Nettbasert utdanning – erfaringer og visjoner, NKI Forlaget, s. 25.
13. Paulsen 2001:239.
14. Heidar, K. 2001: «Det moderne nettverkspartiet», i Baldersheim, H., B. Hagtvet og K. Heidar (red.) 2001: Statsvitenskapelige utsyn. Politiske tema og tenkemåter i en oppbruddstid. Høyskoleforlaget.
15. Nordby, T. 2001: «Populismen», i tidsskriftet Demo nr 1, 2001.
16. Barnes, J.A. 1954: «Class and Committees in a Norwegian Island Parish», in Human Relations 7, 39-58.
17. Bråten fikk oppretta faget samfunnsinformatikk ved Universitetet i Oslo rundt 1985, men det ble ofra i en hard maktkamp.
18. Bråten 1983:11. Etter 1985 har han flytta seg til andre fagfelt, og har bl.a. leda forskernettet Teoriforum med noen av verdens fremste spedbarnsforskere.
19. Bl.a. beslekta med Bourdieus begrep om «symbolsk makt», og Marx’ tanker om «ideers innvandring» og at «de herskendes tanker er de herskende tanker». Men ifølge Bråten er modellmakt ikke nødvendigvis forankra i en materiell basis. For en kortfatta presentasjon, se Bråtens bøker – f.eks. Kommunikasjon og samspill. Tano 1998 – eller Sosiologisk leksikon 1997.
20. Jfr. Slagstad, R. 1998: De nasjonale strateger, Pax. Her nevnes Lysgaard, Mathiesen, Brox , Østerberg m.fl.
21. Bråten 1983:11f. Som forbehold viste han ydmykt til en fremtidsstudie fra 1937, som helt overså både atomenergi, antibiotika, radar, jetmotor og EDB-maskin – alt kom bare få år etter …
22. Også Durkheims (1858-1917) skille mellom mekanisk og organisk solidaritet, Parsons’ (1902-79) mønstervariabler og skille mellom ekspressivitet og instrumentalitet, Nils Christies skille mellom tette og løse samfunn og Tofflers nyere «bølgeanalyser» danner bakgrunn når Bråten viderefører og fornyer noen av disse analyserammene med nettsamfunnet og andre begreper.
23. Her bør vel også medregnes arbeidets bånd, jfr. bl.a. Sverre Lysgaard: Arbeiderkollektivet. De undertryktes sosiologi, Universitetsforlaget 1961, og Per Otnes: «Renessanse for Gemeinschaft? Om nærmiljø, lokalsamfunn, nettverk og hverdagsliv». Tidsskrift for samfunnsforskning, nr 4, 1991.
24. Bråten 1983:48.
25. Bråten 1983:67.
26. Mye av den frie, «hacker-pregede» utviklingen bak Internett, Linux m.m. kan anses som en global «delekultur». Forøvrig betyr både «Gamainz» (gotisk) og «communis» (latin) «delte forråd», jfr. Otnes 1991.
27. Bråten 1981:290.
28. Bråten 1981:295.
29. Castells 1998:336.
30. Se bl.a. Klassekampen 29.3.2001.
31. Castells 1997:81.
32. Fløgstad, K. 1994: Pampas Unión. Latinamerikanske reiser, Gyldendal. Kapitlet «Hell Dorado».
33. Se f.eks. «Attac kjører lokalt», Morgenbladet 23.03.2001: http://www.morgenbladet.no/01/0323/25124.htm Og ellers Attacs norske sider her: www.attac.no
34. «En bevægelse kommer til Danmark», Information 26.2.2001. Søk og finn på nettet!
35. Nettavisen 28.3.2001: http://www.nettavisen.no/servlets/page?section=6&item=149561
36. Bråten: «Følelser og dialog: Nye perspektiver på kommunikasjon over nettet». Foredrag og samtale i Webforum, Universitetet i Oslo, 4.5.1999.
37. «Eliten som trussel». Kronikk i Dagbladet 30.5.1996. Søk og finn på nettet!
38. «Følelsesløst nettverk», av Ana Duran, Klassekampen 10.3.2001.
39. «Det nye trusselsbillede». Information 24.3.2001. Søk og finn på nettet!
40. Bråten 1983:41. Merk likevel kong Haralds og Ottar Brox’ skepsis, ovenfor …
41. Bråten 1983:67.
42. Pressemelding 17.4.2001, http://web.mit.edu/newsoffice/nr/2001/ocw.html
43. Se f.eks. Berge Furres tale på siste SV-landsmøte: «Gjev oss i dag vårt daglege brød», fullt gjengitt i Klassekampen 16.3.2001. Og hans «Porto Alegre: Ei annleis verd er mogleg», kronikk i Aftenposten 16.2.2001.
44. «Uniformert nettpoliti i England»: http://www.nettavisen.no/servlets/page?section=9&item=152126
45. Pfaffenberger, B: «In Seattle’s Aftermath: Linux, Independent Media, and the Survival of Democracy», LinuxJournal, 13.12.1999: http://www2.linuxjournal.com/articles/currents/013.html

Anthony Arnove er redaktør ved South End Press i USA og har skrevet bøker om blokaden av Irak.
Artikkelen gjengis med tillatelse fra forfatteren og Monthly Review.
Oversatt av Harriett Rudd.

---

Det er nå 10 år siden FN vedtok omfattende sanksjoner mot Irak. Sanksjonene ble vedtatt den 6.august 1990, på dagen 45 år etter USA slapp en atombombe over Hiroshima. Bomben drepte anslagsvis ett hundre tusen mennesker og etterlot seg radioaktiv forurensning som fremdeles påvirker befolkningen i området. Kort tid etter fulgte angrepet på Nagasaki. Sammentreffet i datoer er avslørende. På tross av den amerikanske regjeringens retoriske kamp for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen står USA i en særklasse når det gjelder bruk og produksjon av slike våpen. Bruken av atombomber mot Japan var avskyelig, men i de siste ti årene har det dødd mellom fem og ti ganger så mange mennesker i Irak som en følge av krigshandlinger og sanksjoner. Denne krigen føres under FN-flagget og ledes av USA og Storbritannia.

FN vedtok sanksjoner mot Irak fire dager etter invasjonen i Kuwait og opprettholdt dem etter den brutale Gulfargen i 1991. Krigen krevde ti tusener av irakiske liv, fordrev Irak fra Kuwait og førte landet tilbake til et «førindustrielt samfunn», som en FN-ledet delegasjon observerte rett etter krigen (1). Det ble hevdet at sanksjonen ble forlenget for å uskadeliggjøre Iraks masseødeleggelsesvåpen. Lite ble sagt om at de land – USA og andre medlemmer av Sikkerhetsrådet – som uttrykte slik bekymring for Iraks masseødeleggelsesvåpen, er de samme landene som er ansvarlige for en overveldende del av våpensalget i regionen og på i verden. Enda mindre ble sagt om en del andre ubeleilige fakta: I årene forut for invasjonen av Kuwait hadde Iraks ødeleggende og undertrykkende kapasitet blitt utviklet med støtte og oppmuntring fra venner i Washington, London og andre vestlige hovedsteder. Israel hadde på dette tidspunktet et atomvåpenarsenal på omtrent to hundre stridshoder, og okkuperte fremdeles Sør-Libanon og territorier de røvet til seg i 1948 og 1967 i strid med en rekke FN-resolusjoner.

Ti år senere, til tross for bevis fra tidligere sjefer for FNs våpeninspektører og andre internasjonale institusjoner for at Irak er «kvalitativt avvæpnet» blir sanksjonene opprettholdt. Sanksjonene vil bli fastholdt «til tidenes ende eller så lenge han (Saddam Hussein) sitter ved makten», forklarte president Bill Clinton. Mens USA nå ønsker et regimebytte i Irak, holdt de bevisst Saddam Hussein ved makten i sluttfasen av Gulf Krigen. Eller for å sitere New York Times-korrespondenten, Thomas Friedman: USA foretrakk en «irakisk junta som styrer med jernhånd» fremfor et folkelig opprør (2).

Den amerikanske regjeringen ønsker egentlig at en fra de militæres rekker tar makten og styrer landet, på samme måte som Saddam Hussein gjorde da han var USAs allierte i krigen mot Iran i årene 1980-1988 og frem til invasjonen av Kuwait. Men, USA vil også at det skal være en person uten regionale makt ambisjoner som kan komme i konflikt med den viktigste regelen for amerikansk politikk i Midt-Østen: USA er sjef! Loven, med det latterlige navnet Iraqi Liberation Act (Loven om Iraks frigjøring), har satt av nittisyv millioner dollar til den såkalte irakiske opposisjonen. Det er en dypt splittet gruppe med base i London, som helt mangler sosial base i Irak. Blant grupperingene som mottar penger og støtte fra USA er en som håper å gjenopprette monarkiet i Irak (3).

I mellomtiden dør ufattelige mange vanlige irakere som en bevisst og forutsigelig følge av en politikk som har som formål å strupe den irakiske økonomien. De som betaler prisen, er de fattige – arbeiderklassen og spesielt barna – og ikke de som hevdes å være målet for sanksjonene, nemlig president Hussein og hans innerste krets i det styrende Baath-partiet. Tvert i mot har sanksjonene på mange måter styrket regjeringen, men splitter og svekker befolkningen. En liten gruppe har blitt utrolig rike på svartebørshandelen generert av embargoen. I sentrum av Bagdad kan man se splitter nye Mercedes-sedaner og firehjulsdrevne terrengbiler blant de skrøpelige dødsfellene vanlige irakere kjører. Sammen navigerer de gjennom 4-felts kryss uten fungerende lys. Selv om embargoen har hindret Irak i å importere varer som er helt nødvendige for å opprettholde vann- og sanitærsystemet – blant annet klorin – smugler den lille eliten i Bagdad inn klorin til sine private svømmebasseng. Det har vært en sterk vekst i byggingen av private svømmebasseng under embargoen (4).

Etter å ha foretatt omfattende landsdekkende undersøkelser oppdaget Unicef at dødligheten for barn under fem år var fordoblet i sentrale og sørlige deler av Irak, og at dette hovedsakelig skyldes Golf-krigen, dens ettervirkninger og sanksjonene. I et land med tjueto millioner mennesker tilsvarer det opp mot fem hundre tusen «ekstra» dødsfall over en ti år periode. Den viktigste dødsårsaken blant barn under fem år i Irak er dehydrering som følge av diaré. Det amerikanske utenriksdepartementet hevder at disse dødsfallene er Saddams feil. De viser til forbedringen i dødligheten for barn under fem år i de autonome, kurdisk kontrollerte delene i det nordlige Irak.

Dette argumentet tåler ikke nærmere etterprøving. Den nordligste delen av landet har et langt rikere jordbruk enn den sørlige og sentrale delen, den mottar større humanitære bidrag per hode – inkludert kontant bidrag som er forbudt i resten av landet og kan dra nytte av illegal handel over den tyrkiske grensen. Sist men ikke minst ble dette området påført langt færre skader på infrastrukturen og utsatt for mindre forurensning som en følge av Golf-krigen enn de sørlige delene av landet hvor det amerikanske militæret avfyrte mer en million runder ammunisjon med utarmet uran (5).

Irakere står nå ovenfor utbredt feilernæring og andre sykdommer som er typiske i den fattige tredje verden, slik som malaria, kolera og tuberkulose. Selv om Iraks regjering var undertrykkende og udemokratisk, hadde Irak på slutten av 1980-tallet en avansert medisinsk, utdannings- og sosial infrastruktur. Den har blitt ødelagt. FNs sanksjonskomite, som må godkjenne alle kjøp den irakiske regjeringen ønsker å gjøre med sine oljeinntekter, avslår rutinemessig godkjennelse av kontrakter for å bygge opp igjen denne infrastrukturen med begrunnelse i sitt «dobbeltbruk» kriterium: Irak kan ikke importere sivile varer som kan ha en potensiell militær anvendelse. Blant de varene som har blitt holdt ute gjennom denne mekanismen, hovedsakelig fordi den amerikanske representanten legger ned veto, er ambulanser, klorprodukter og til og med blyanter. Pr. dags dato er varer for rundt 1,8 milliarder dollar som Irak har bedt om er holdt tilbake takket være disse restriksjonene. I noen tilfeller fører dette også til at varer som har blitt importert, for eksempel reservedeler, blir verdiløse.

Den undersøkende journalisten, John Pilger, som holder til i London, konfronterte nylig Peter van Walsum, lederen for FNs sanksjonskomite, med hvordan komiteen fatter beslutninger.

Pilger: Hvor mye makt utøver USA over din komite?
Van Walsum: Vi handler etter konsensus.
Pilger: Og hvis USA er i mot?
Van Walsum: Da handler vi ikke. (6)

I 1990 var en irakisk dinar verdt omtrent tre dollar. I dag, hos Bagdads vekselmeklere, er kursen for en dollar 2.200 dinarer. Som et resultat har spare- og inntjeningsevnen til nesten hver eneste iraker blitt ødelagt. Barn forlater skolen tidlig – hvis de overhodet begynner – for å hjelpe familiene sine med å overleve på. I en syvende klasse utenfor Bagdad som jeg besøkte sammen med en delegasjon fra Fellowship of Reconcilliation and Voices in the Wilderness i mars 2000, stod læreren foran en full klasse uten tilgang til et eneste ark, blyanter, lærebøker eller kladdebøker. Da hun spurte elevene på arabisk om å rekke opp en hånd hvis de måtte jobbe etter skolen, rekte hver eneste elev opp hånda. En del av barna pusser sko eller selger parafin, andre selger kroppene sine. Senere, i gangen, forklarte læreren at hun også måtte jobbe etter skolen fordi hun ikke lenger kunne leve av sin lærerlønn som tilsvarer omtrent tre dollar i måneden. Hun ikke hadde råd til medisinsk behandling som hun trengte.

Blod for olje

For å forstå hva som skjer i Irak, må man starte med et enkelt faktum som sjelden blir trukket frem i media: Nest etter Saudi-Arabia har Irak verdens største bekreftede oljereserve. Noe sånt som 11 prosent av verdens olje ligger under Irak og fordi den er så nær overflaten, er den blant verdens billigste å utvinne. Den irakske oljen er derfor mer lønnsom enn olje fra Mexicogolfen eller Nordsjøen.

Noen har prøvd å forklare amerikansk irakpolitikk ved å vise til bensinprisen på amerikanske bensinstasjoner, men bildet er mer komplisert. USAs ledende oljeleverandør er faktisk Canada, og de overtok for kort tid siden denne plassen fra Venezuela. USAs interesse for Midt-Østens olje stikker dypere. Amerikanske byråkrater har lenge forstått at i tillegg til å være svært lønnsom, er oljereservene i Midt-Østen av enestående geostrategisk betydning. Så tidlig som i 1945 bemerket det amerikanske utenriksdepartementet at olje «historisk har spilt en større rolle for USAs utenriksforbindelser enn noen annen handelsvare» (7). Regjeringen innså særskilt at kontroll over regionens olje ville gi USA en strategisk fordel ovenfor konkurrerende kapitalistiske stater, spesielt Japan og Tyskland.

I 1930- og 1940-årene ble Irak dominert av britiske interesser. Men da det ble oppdaget store olje reserver i Irak i begynnelse av 50-årene, ville USA dytte Storbritannia til siden. «Forholdene endret seg dramatisk» i Irak i 1950-årene, forklarer historikeren Samira Haj. «Produksjonsnivået økte, konsesjonsinntektene steg kraftig og olje ble den ledende sektoren i den (irakiske) økonomien.» Som sosialisten Tony Cliff bemerket:

«Når vi snakker om imperialisme i Midt-Østen, er det første man tenker på olje. (…) Hvis vi snakket om olje i Midt-Østen før andre verdenskrig, ville vi hovedsakelig snakket om britisk oljeimperialisme. Storbritannia kontrollerte da 100 prosent av Irans olje og 47,5 prosent av Iraks olje, USAs andel var bare 23,75 prosent i Irak (det samme som Frankrike). Etter det har situasjonen forandret seg radikalt: I 1959 steg USAs andel til 50 prosent av all olje i Midt-Østen, mens Storbritannias andel sank til 18 prosent. (Frankrike hadde 5 prosent, Nederland 3 prosent, andre – inkludert de lokale arabiske regjeringene 24 prosent.) Nå er oljeimperialisme egentlig USA-imperialisme.» (8)

USA gikk ut av den andre verdenskrigen som en enestående økonomisk og militær makt. De søkte umiddelbart å kapitalisere de fordelene de hadde oppnådd. USA ønsket å utvikle «et mønster av relasjoner som vil tillate oss å opprettholde denne situasjonen av ulikhet uten faktisk å svekke vår nasjonal sikkerhet» (som George Kennan, strateg i utenriksdepartementet, skrev i et internt planleggingsdokument i 1948) ved å etablere nære relasjoner med klientregimer i regionen. USA kom særlig til å støtte seg på Israel og Iran under Sjahen (9). Men i 1979 ble dette regionale «mønstret av relasjoner» brutt opp. Da den USA-støttede Sjahen ble forvist fra Iran etter revolusjonen, vendte USA seg mot Irak og Saddam Hussein – som hadde steget opp gjennom Baath-partiets maktstruktur til å bli president i 1979 – for å holde Iran i sjakk. Under den blodige krigen med Iran fra 1980-1988 gav USA Irak våpen og støtte, samtidig som de underhånden spilte de to landene opp mot hverandre.

I dag skriver media side opp og side ned om hvordan Hussain «gasset sitt eget folk». Men da tusener av kurdere ble gasset i Halabja-massakren i mars 1988, økte USA sine jordbrukskreditter til regimet og sende en delegasjon av politikere fra Washington, deriblant senator Robert Dole, for å fremme bedre relasjonene mellom de to landene og for å gi Hussein råd om hvordan han skulle takle amerikanske medier.

Regional imperialisme

Hussein ville selvfølgelig raskt gå fra å være en diktator, hvis våpen og undertrykking ble sett på med velvilje (fordi de var stemplet med Made in the USA), til å bli regjeringens verste fiende, og tema for endeløse diskusjoner om ondskapen USA møter på verdensarenaen. Som historikeren Howard Zinn kommenterer: «Det er som om USA aldri har støtt på en diktator tidligere,» sett bort fra Sjahen i Iran, Suharto i Indonesia, Mobutu Sese Seko i Zaire (nå Kongo) og Hussain i Irak (10).

1979 var viktig på en annen måte også. Maktbalansen i Midt-Østen ble forskjøvet. Da Anwar Sadat i september 1978 signerte Camp David-avtalen med Israel, som ledet frem mot en fredsavtale mellom Israel og Egypt i mars 1979, var spørsmålet om hvem i den arabiske verden som – for å sitere Naseer Aruri – «skulle bli den ledende kraften i motstanden mot Israel» (11). Hussein håpet at Irak kunne fylle tomrommet, en ambisjon som skulle føre ham på kollisjonskurs med USA.

Irak representerer et tydelig eksempel på det Alex Callinicos har beskrevet som fremveksten av regional imperialisme i den tredje verden:

«Nøkkelfaktoren i utviklingen av en mer pluralistisk og ustabil verden har vært fremveksten av de regionale imperialismene i løpet av de siste tjue årene – dvs. tredje-verdenland med aspirasjoner om den type politisk og militært herredømme på et regionalt plan som bare supermakter har kunnet glede seg over globalt. Midt-Østen – den mest ustabile regionen etter 1945 (…) er uheldigvis også det området med flest land som konkurrerer om å oppnå en slik posisjon – Israel, Iran, Irak, Egypt, Syria og Tyrkia.» (12)

Hussein gikk for langt da han i august 1990 invaderte Kuwait. USA hadde bygget opp det irakske regimet mot Iran av strategiske årsaker, men de var ikke villige til å la Hussein oppnå sine regionale ambisjoner uhindret. Spesielt ikke hvis det truet USAs kontroll over olja. Golf-krigen sikret i seg selv USAs interesser. Iraks infrastruktur ble brutalt ødelagt og også steder av kulturell og historisk betydning, ble utsatt for angrep. Handelsembargoen har hindret Irak å gjenoppbygge landet og ført til at befolkningen utsettes for store lidelser fordi USA er fast bestemt på å opprettholde «politisk og militær kontroll».

Den skjulte krigen

Sanksjonene har blitt presentert som et alternativ til militær intervensjon, men har faktisk ført til større skade enn Golf-krigen. Dessuten har boikotten stadig blitt supplert med en rekke militære angrep på Irak. En av Clintons første beslutninger som president, etter å ha returnerte haitiske flyktninger som søkte asyl, var å sende raketter mot sentrum i Bagdad. En rekke irakere ble drept, blant annet artisten Leila al-Attar. Etter den brutale Operasjon Desert Fox-bombingen i desember 1998, har amerikanske og britiske jagerfly bombet Irak nesten daglig.

«Sivile dødsfall og skader er en regulær del av de lite omtalte amerikanske og britiske luftoperasjonene over Irak,» vedgikk Washington Post i en av de få artiklene som omtaler angrepene i de såkalte flyforbudssonene over Irak. De to landene hevder bombetoktene er «håndhevelse» av en FN-resolusjon, men resolusjonen er ikke-eksisterende, sonene mangler juridisk basis. Operasjonene – som har kostet mange milliarder dollar – har for lengst passert omfanget av fjorårets Nato-operasjon på Balkan, men har bevisst blitt holdt unna det offentlige søkelys av den amerikanske og britiske regjeringen. I følge Pentagon har amerikanske og britiske kampfly gjennomført i overkant av 280.000 tokt over «flyforbudssonene» siden de ble opprettet. Etter at angrepene ble kraftig trappet opp i desember 1998, har Storbritannia sluppet anslagsvis syttiåtte tonn sprengstoff bare over det sørlige Irak. Til sammenligning ble det i de foregående seks årene bare sluppet 2,5 tonn (13).

I Basra, den viktigste byen i det sørlige Irak, traff jeg Iqbal Fartous som nå kaller seg UM Hydir («mor av Hydir»), etter sønnen hun mistet i et slik bombeangrep i januar 1999. Hydir ble drept sammen med flere andre naboer i en trang bygate. Hennes andre sønn, Mustafa, som nå er seks år, overlevde. Um Hadyr trakk opp skjorta og tok ned buksa for å vise oss de mange glasskårene og splintene som var tydelige under hudoverflaten. FN-medarbeidere, inkludert Hans von Sponeck, som nylig sa opp sin stilling som FNs humanitære koordinator i Irak som en protest mot sanksjonene, har dokumentert at bombene rutinemessig treffer sivile, viktig infrastruktur og buskap.

USA hevder at flyforbudssonene ble etablert for å beskytte kurderne i det nordlige Irak og shiamuslimene i sør. Likevel har de ikke bidratt til dette i det hele tatt. Det hyklerske i USAs politikk ble nok en gang avslørt i april. Da satte Tyrkia i gang et stort militær angrep i Nord-Irak for å gjennomføre en kampanje for etnisk rensing, som skulle utrydde de samme kurderne som de vestlige styrkene hevdet å beskytte.

Tyrkia er en viktig alliert for USA og Nato og «spiller en kritisk rolle når det gjelder å beskytte amerikanske interesser i regionen,» ifølge New York Times. Landet stiller også baser til disposisjon for USAs militære operasjoner i regionen, inkludert angrepene i flyforbudssonene. «I det som har blitt en årlig begivenhet som markerer at våren har kommet,» rapporterte avisa Guardian i Storbritannia, «har tusener av tyrkiske tropper de siste dagene krysset grensen inn i det nordlige Irak for å jakte på medlemmer av det opposisjonelle Kurdiske arbeiderpartiet (…) Omtrent alle andre steder i verden, ville tusener av tungt bevæpnede styrker som krysser en internasjonal grense, være en stor nyhet, men denne siste tyrkiske innmarsjen i Irak vil knapt bli registrert i vesten.» (14)

Å snu tidevannet

Selv om forkjemperne for sanksjoner har prøvd, meget hardt, å skjule bevisene – de humanitære følgene – av krigen mot Irak, befinner de seg nå stadig mer på defensiven takket være presset fra en voksende aktivistbevegelse. «(Clinton-)administrasjonens Irak-politikk møter økende diplomatisk motstand og internasjonal bekymring for at de økonomiske sanksjonene vedtatt av FN, straffer det irakiske folket og ikke Husseins regjering,» skrev New York Times i juli. FNs sikkerhetskomite blir også «møtt med økende kritikk av handelsembargoer som ikke synes å avskrekke diktatorer, men ofte skader sivile,» og «har fått en tøff jobb med å imøtegå kritiske røster av sanksjonene mot Irak, hvor 80% av befolkningen har blitt rammet i følge nye beregninger fra Røde kors og Røde halvmåne.» Sent i mars innrømmet FNs generalsekretær, Kofi Annan: «Vi står i fare for å tape diskusjonen eller propagandakrigen – hvis vi ikke har tapt den allerede – om hvem som er ansvarlig for situasjonen, president Saddam Hussein eller FN. Vi blir beskyldt for å påføre en hel befolkning lidelse,» la han til (15).

Da Hans von Sponeck sa opp sin stilling denne våren, ble han den andre høyt plasserte FN-tjenestemannen som har forlatt sin stilling. Han fulgte det moralske eksemplet til Dennis Halliday, den tidligere humanitære koordinatoren som trakk seg høsten 1998, og som siden bruker sitt liv til å få slutt på det han beskriver som «folkemordet» i Irak. Rett etter von Sponecks gikk av, sa også Jutta Burghardt, direktøren for FNs matvareprogram i Irak, opp sin stilling. «Jeg støtter fullt ut det von Sponeck sa», uttalte Burghardt, «det er en sann humanitær tragedie som skjer her, og jeg tror at alle mennesker som ser på fakta og konsekvensene av sanksjonene for lokalbefolkningen, ikke vil fornekte at han har rett.» Tun Myat som overtok etter von Sponeck, rapporterte i oktober at «selv om (Iraks mat-)distribusjon regnes for å være blant verdens beste, så har den vanlige irakers situasjon ikke blitt bedre fordi kronisk fattigdom hindrer en bedring av livsvilkårene» (16).

Media har i større grad begynt å dekke krigen på en måte vi ikke har sett tidligere i den tiårsperioden krigen har vart. Bladet The Economist skrev nylig:

«Sanksjonene møter irakerne hvert minutt, hver dag. I Basra, Iraks nest største by, slår strømmen seg av og på og er ikke til å stole på de timene på dagene da den er tilgjengelig. Røyk fra dårlige aggregater og kjøretøy henger over byen som en tykk sky. Vannet i krana gir diare, men få har råd til vann på flaske. Fordi kloakken har brutt sammen, er det dammer med illeluktende møkk over hele byen. Dette avløpet kombinert med forurensning lengre opp i elven har drept mesteparten av fisken i elven Shatt al-Arab, og gjort resten uspiselig. Regjeringen kan ikke lenger sprøyte mot sandlopper eller mygg, så mengden insekter har økt kraftig, og det samme har sykdommene de bærer med seg.

Mesteparten av det en gang så velutviklede apparatet av offentlige tjenester, har forsvunnet. Arkeologene har begynt å begrave ruinene som de med stor møye har gravd frem, fordi de mangler de riktige kjemikaliene for å kunne bevare funnene. Det offentlige vannings- og dreneringsnettverket har falt sammen. Det har ført til at mye av Iraks beste jordbruksområder enten er for tørre eller for salte til å dyrke. Sau og kyr er ikke lenger beskyttet av et offentlig vaksinasjonsprogram og har blitt rammet av pester og sykdommer i hundre- og tusentall. Mange lærere i de offentlige skolene gidder ikke møte på jobb lenger. De som gjør det, må undervise slappe og feilernærte barn uten bøker, pulter eller tavler.» (17)

I fjor gjennomførte aktivister i USA, med stor suksess, aksjoner i forbindelse med at Madeleine Albright – en verbal forkjemper for sanksjonene – holdt eksamenstaler ved University of California, Berkeley, George Washington University og Northeastern University. Under eksamenshøytideligheten ved Berkeley gav Fadia Rafeedie – som ble tildelt høyeste utmerkelse for en senior – en sterk tale som fordømte krigen mot Iraks folk. Albright ble spart for å måtte høre Rafeedies ord fordi universitetet omgjorde programmet slik at Albright fikk tale først. Mens demonstranter inne i salen holdt opp bannere som beskrev Albright som en krigsforbryter, ble hun raskt eskortert ut av sikkerhetsvakter og forbi en stor demonstrasjon utenfor auditoriet – femtini demonstranter ble fjernet fra hallen.

Slik aktivisme var avgjørende for å få slutt på krigen i Vietnam, og ble også viktig i de bredere kampene i dette landet for kvinners rettigheter, homofil frigjøring, borgerrettigheter og sosialisme. I en tid da et økende antall mennesker har blitt radikalisert og stiller spørsmål ved hvilken pris vanlige mennesker, her til lands og i utlandet, må betale for USAs imperialisme og kontroll over institusjoner som De forente nasjoner, Verdens handelsorganisasjon, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, er mulighetene for å revitalisere den antiimperialistiske venstresiden bedre enn noen gang. Det er ikke en overdrivelse å si at millioner av liv avhenger av at det blir bygget en antiimperialistisk bevegelse der det første skrittet må være oppgaven med få opphevet sanksjonene mot Irak.

---

Noter

1. Martti Ahtisaarik: The impact of War on Iraq: Report to the Secretary-General on Humanitarian Needs in Iraq in the Immediate Post-Crisis Enviroment, 20. mars 1991, Westfield, New Jersey: Open Magazine Pamphlet Series 7, 1991.
2. Barbara Crosette: «For Iraq, a Dog House with Many Rooms», New York Times 23. november 1997, side 4: 4, og «US Monitor Now Argues Iraqis Have Little to Conceal», New York Times 3. juli 2000, side A7. Thomas L. Friedman, «A Rising Sense that Iraq’s Hussein must Go», New York Times 7. juli 1991, side 4:1. Tim Russert intervju med Madeleine Albright, NBC, Meet the Press 2. januar 2000.
3. Se Ken Silverstein: «Crazy About Hussein», The Nation 268:17 (10. mai 1999), side 19-23.
4. Se Sandro Contenta: «The Rich get Richer, the Poor», Toronto Star 25. juni 2000.
5. Unicef and Government of Iraq, Ministery og Health, Child and Maternal Mortality Survey 1999: Prelimenary Report, Bagdad: Unicef 1999, og relaterte dokumenter tilgjengelig på internett http://www.unicef.org. Se Peter L Pellett: «Sanctions, Food, Nutriotion, and Health in Iraq», i Anthony Arnove (red): Iraq Under Siege: The Deadly Impact og Sanctions and War, Cambridge: South End Press 2000; London: Pluto Press 2000, side 161-163.
6. John Pilger: «Collateral Damage», i Arnove: Iraq Under Siege, side 63.
7. Gabriel Kolko: The Politics of War: The World and United States Foreign Policy, 1943-1945, New York: Vintage 1968, side 294.
8. Samira Haj: The Making of Iraq, 1900-1963: Capital, Power and Ideology, New York: SUNNY Press 1997, side 71. Tony Cliff: «The Struggle in the Middle East», i Tariq Ali (red): The New Revolutionaries: A Handbook of the International Radical Left, New York: Wiliam Morrow 1969, side 219-220.
9. State Deparment Policy Planning Study 23. februar 1948, sitert i Noam Chomsky: On Power and Ideology: The Managua Lectures, Boston: South End Press 1987, side 15-16.
10. Howard Zinn: «Iraq Under Siege», 10. april 2000, New York.Utskrift tilgjengelig fra Alternative Radio (http://www.alternativeradio.org).
11. Naseer Aruri: «America’s War Against Iraq: 1990-1999», i Arnove: Iraq under Siege, side 25. Se også Ivor Lucas: «Twenty Years of Saddam Hussein 1979-1999», i Campaign Against Sanctions on Iraq (CASI, Sanctions on Iraq: Background, Concequenses, Strategies), Cambridge: CASI 2000, side 15.
12. Alex Callinicos: «Marxism and Imperialism Today», i Alec Collinicos m.fl.: Marxism and the New Imperialism, Chicago og London: Bookmarks 1994, side 45.
13. Edward Cody: «Under Iraqi Skies, a Canvas og Death,» Washington Post 16. juni 2000, side A1. David Usborne: «The West’s Forgotten Conflict,» Guardian 23. juni 2000. Richard Norton-Taylor: «Step-up in Bombing of Iraq Questioned,» Guardian 8. juni 2000.
14. Chris Morris: «Turks Pursue Kurds Inside Northern Iraq», Guardian 3. april 2000, side 13.
15. Steven Lee Myers: «Flight Tests Show Iraq Has Resumed a Missile Program», New York Times 1. juli 2000, side A1. Barbara Crossette: «UN Council to Review its Policy on Sanctions», New York Times 18. april 2000, side A10. «Annan Exhorts UN Council on ‘Oil for Food’ for Iraqis», New York Times 25. mars 2000, side A3.
16. Agence France-Presse: «UN Food Aid Chief Joins Protest Against UN Resolution on Iraq», 16. februar 2000. Christoffer Wren: «Iraq Poverty Said to Undermine Food Programe», New York Times 20. oktober 2000, side A16.
17. «When Sanctions Don´t Work», The Economist 354/865 (8.-14. april 2000), side 23-24.

Rolf Andersson er advokat i Stockholm.

Artikkelen sto i Tidskrift för folkets rättigheter nr 4, 2000, og trykkes her med tillatelse fra tidsskrift og forfatter.
Oversettelse ved Språksmia.

---

Tysklands nasjonaldemokratiske parti (NPD) har nylig gjennomført mediedekkede demonstrasjoner i flere tyske byer. I enkelte tilfeller har aksjonene blitt oppløst av politiet, som skylder på at de ikke har kunnet opprettholde ro og orden når «motdemonstrantene» vil stoppe demonstrasjonene og forhindre utøvelse av borgerrettigheter. I Berlin startet demonstrasjonen fra Alexanderplatz, og den gikk fram til, og rett igjennom, Brandenburger Tor under paroler som «Tyskland kan ikke forbys» og «Argumenter i stedet for forbud». Bakgrunnen var at forfatningsdomstolen i Karlsruhe hadde fått en søknad fra den tyske regjeringen og forbundsrådet om å forby og oppløse NPD.

NPDs demonstrasjon i Berlin ble fulgt av utspill fra lokale politikere innen CDU og SPD. De ville begrense demonstrasjons- og forsamlingsfriheten, som har en viss forankring i den tyske forfatningen. Eckhart Wertebach, innenrikssenator og CDU-politiker, mente at myndighetene måtte ha rett til å kunngjøre «fredlyste områder» hvor demonstrasjoner skulle være forbudt helt og holdent. Forbudet skulle også gjelde demonstrasjoner når «de er til skade for Forbundsrepublikkens vesentlige interesser, særlig utenrikspolitiske interesser eller folkerettslige forpliktelser» (Süddeutsche Zeitung 21.11). Fra forskjellig hold ble det konstatert at om NPD skulle forbys, så burde også andre ekstreme partier, til høyre eller venstre, kunne forbys.

Forbundsrepublikken Tysklands grunnlov (Grundgesetz) har sine røtter i forfatningen vedtatt i 1949 for Vest-Tyskland som de allierte da okkuperte. Da denne forfatningen ble innført, var det neppe en avgjørelse som stadfestet det tyske folkets egen styrke og ansvar for framtiden. Grunnloven var mer en beslutning som ble tatt i overensstemmelse med de alliertes påbud, og den var provisorisk. Denne grunnloven gjelder i det vesentlige ennå, men tilpasset Maastricht-traktaten, og er nå det forente Tysklands grunnlov.

Den tyske forfatningen har henvisninger til det som vanligvis betegnes som «det kjempende demokratiet». I forordet til en massespredd pocketutgave (Beck-Texte) av grunnlovsteksten framhever en professor i statsrett på tradisjonelt vis Grundgesetz som en reaksjon på erfaringene fra Weimar-republikken. Han mener at Weimar-tidens demokrati var verdinøytralt og funksjonelt innrettet, det kunne fylles med et hvilket som helst innhold.

Forfatningens fiender utnyttet de grunnlovsfestede frihetene til å ødelegge forfatningen. Etterkrigstidens grunnlov gjorde, ifølge professoren, opp med denne Weimar-forfatningens relativistiske og verdinøytrale holdning – med «Demokrati som selvmord». Den nye forfatningen la grunnlaget for et forsvarsberedt demokrati som holder i beredskap, mener professoren: «Ingen frihet til frihetens fiende.» Ett eksempel på slike bestemmelser var reglene om Berufsverbot (yrkesforbud for tjenestemenn som man antok sviktet i trofasthet eller lojalitet til «den frihetlig demokratiske samfunnsordenen», et begrep som ikke defineres i forfatningen, men, som denne, overlates til doktrine og praksis å presisere).

Det er ikke vanskelig å se at Grundgesetz er resultatet av tysk tradisjon og etterkrigstid. Hvorvidt den tyske forfatningen utgjør et adekvat svar på erfaringene fra Weimar-tidens politiske strider og republikkens undergang, er et spørsmål for seg. Så vidt jeg kan bedømme, har den i betydelig omfang overtatt uheldig tankegods fra den tiden. Det finnes imidlertid visse sperrer i grunnloven som er spesielt interessante.

Grunnlov mot angrepskrig

En slik sperre i den tyske forfatningen, artikkel 26, første del, lyder slik: «Handlinger som er egnet til og har til hensikt å forstyrre folkenes fredelige sameksistens, særlig å forberede føring av en angrepskrig, er forfatningsugunstige. De skal straffeforfølges.» Denne grunnlovsbestemmelsen følges opp i den tyske straffelovens § 80: «Den som forbereder en angrepskrig (artikkel 26, første del, grunnloven), hvor Forbundsrepublikken Tyskland skal være delaktig, og gjennom dette framkaller fare for en krig for Forbundsrepublikken Tyskland, straffes med livstidsdom eller med frihetsberøvelse ikke under 10 år.»

Disse bestemmelsene i grunnlov og straffelov kunne anvendes da den tyske Forbundsdagen 16. oktober 1998 tok stilling til tysk deltaking i de planlagte NATO-aksjonene mot Jugoslavia. Av 580 tilstedeværende parlamentsmedlemmer stemte 500 for regjeringa Kohls forslag om at den tyske forsvarsmakten skulle delta i en militærinnsats mot Jugoslavia med 500 soldater og 14 kampfly. Nei-stemmene kom fra PDS (samtlige tilstedeværende 29 medlemmer), SPD (21 mot og 7 avholdende), Forbundet 90/De grønne (9 mot, 8 avholdende), FDP (1 mot, 1 avholdende) og CDU/CSU (0 mot, 2 avholdende). Det var ingen nevneverdige forskjeller i debatten mellom den avgående Kohl-regjeringa og den utnevnte Schröder-regjeringa. Schröder henviste til at det gjaldt å unngå at Tyskland ble «mål for en stor flyktningestrøm».

Den planlagte bombingen av Jugoslavia som fant sted våren 1999, var uten rettsgrunnlag. Volden var ikke sanksjonert av FNs sikkerhetsråd, og den stred mot FN-statuttenes entydige bestemmelser. Den overveldende majoriteten i den tyske forbundsdagen stemte altså i strid med grunnloven ved å delta i en angrepskrig mot en suveren stat. Forbundskansler Schröder, forsvarsminister Scharping og de parlamentsmedlemmene og andre som forberedte bombekrigen, burde stilles til ansvar og idømmes straff i henhold til § 80 i den tyske straffeloven. Det skjer neppe, til tross for at den alvorlige forbrytelsen deres ble anmeldt.

Motstand

Et moment i «det kjempende demokratiet» er en omstridt bestemmelse (artikkel 20, fjerde del) i den tyske grunnloven, etter kapittelet om grunnrettigheter: «Mot enhver som forsøker å undergrave denne ordningen, har alle tyskere retten til motstand når annen hjelp er umulig.»

Det fantes en opposisjon i Tyskland mot aggresjonen mot Jugoslavia. Den hadde all rett til å støtte seg til artikkel 20, fjerde del, så fremt denne bestemmelsen skal ha et reelt innhold. Opposisjonen var svak. Den greide iallfall ikke å manifestere motstanden mot angrepskrigen på en slagkraftig måte. Til og med NPD var med i opposisjonen. I forbindelse med den tyske medvirkningen i aggresjonen rettet NPDs partiledelse en appell til «alle tyske embetsmenn og soldater». Her heter det: «Vær tro mot deres tjeneste-ed! Motsett dere å medvirke i angrepskrigen mot Forbundsrepublikken Jugoslavia! – Vernepliktige bør motsette seg å gjøre tjeneste! En ordre om innsats i Jugoslavia bør ikke adlydes! Motsett dere å tjenestegjøre for en kriminell sak! Bruk retten deres til motstand ifølge artikkel 20 i grunnloven.»

NPD-ledelsen henviste spesielt til at det var spørsmål om en angrepskrig slik dette blir oppfattet i grunnloven, FN-statuttene og London-statuttene av 8. august 1945 (1).

Tilsvarende oppfordringer kom også fra andre kanter, ikke minst fra kirkelige kretser. I NPDs tilfelle førte appellen til at partiets hovedkontor i Stuttgart ble ransaket. Påtalemyndigheten mente at appellen oppfordret til rettsstridige handlinger som lydighetsbrudd og mytteri. Saken ble prøvd for en domstol som avviste NPDs anke ved å vise til at det ikke dreide seg om en folkerettsstridig aggresjon, men en «nødhjelpaksjon verdsatt av FN».

NPDs formann Udo Voight konstaterte at SPD og De grønne hadde blitt forvandlet til rene krigspartier, at venstrefløyen av fredsbevegelsen for lengst var død og at PDS ikke utgjorde noen troverdig opposisjon. Så vidt jeg kan bedømme hadde han rett i dette. Han mente at det åpnet muligheten for NPD til å ta ledelsen for en ny nasjonal fredsbevegelse.

NPDs muligheter

At partiets holdning til aggresjonen mot Jugoslavia neppe var tilfeldig, framgår av partiets programuttalelse i enkelte utenrikspolitiske spørsmål. Uttalelsen tar et klart standpunkt til tradisjonelle, men stadig mer omstridte, prinsipper for mellomstatlige forhold:

«Forutsetningen for en verdensomfattende fred er folkenes likeverd. Den tyske utenrikspolitikken må derfor først og fremst orientere seg om sitt eget lands interesser. Det hører til dette at Tyskland strengt holder seg borte fra alle internasjonale konflikter; dette gjelder spesielt for borgerkrig og andre interne konflikter i andre stater. Utenrikspolitikken må holde seg til grunnsetningen om ikke-innblanding i andres anliggender. Nasjonal sikkerhetspolitikk må være innrettet mot en nasjonal forsvarspolitikk. Den har til hensikt å tjene opprettholdelsen av freden i Europa. Tyske troppestyrker skal ikke være middel for internasjonal stormaktspolitikk.»

I Tyskland ble det startet prosesser rettet mot personer som undertegnet opprop mot krigen i Jugoslavia med oppfordringer til soldatene om å desertere eller motsette seg å delta i angrepene. Dette gjaldt også medlemmer av NPD. Både frifinnende og fellende dommer har falt. Domstolen i Berlin frifant den katolske presten Hubertus Janssen, men uten å ta stilling til om det dreide seg om en angrepskrig. Domstolen valgte å tolke hans oppfordringer til «faneflukt» og «lydighetsbrudd» som tillatte ytringer ifølge artikkel 5 i grunnloven, som handler om menings- og ytringsfrihet.

NPDs bakgrunn, partiforbudene

NPD ble grunnlagt for 35 år siden. Det er et lite parti som ikke får noen nevneverdig oppslutning (som regel bare 0,2 prosent av stemmene). Partiet får imidlertid statsstøtte på grunn av visse lokale framganger. Innen NPD strides det om den korrekte linja. I den konservative ukeavisa Jünge Freiheit blir et medlem av NPD, Steffen Hubka, intervjuet (17.11). Hubka tilhører partiets radikale fløy og er talsmann for «Den revolusjonære plattformen», som tilsynelatende består av nynazistiske grupperinger. Denne Hubka er veldig typisk for de bevegelsene som befinner seg i den tyske politikkens utkanter. 38-årige Hubka har vært medlem av Deutsche Volksunion (DVU), NPDs ungdomsorganisasjon Unge nasjonaldemokrater, organisasjonen Aksjonsfront nasjonale sosialister/Nasjonale aktivister (ANS), som ble forbudt i 1983, organisasjonen Nasjonalistisk front (NF), som ble forbudt i 1992, «Freie Kameradenschaften» (en slags uparlamentarisk krets) og i oppbyggingen av Sosialrevolusjonær arbeiderfront, og siden i NPD, hvor han har vært landsleder i Sachsen-Anhalt, medlem av forbundsledelsen og utdanningsleder. Han er nå utsatt for eksklusjonsforslag i NPD!

Forbudsforslaget mot NPD er det tredje forsøket i etterkrigstiden på å få et parti forbudt. På femtitallet ble det innledet to slike saker, en mot Tysklands kommunistiske parti og en mot Det sosialistiske rikspartiet. Det første ble forbudt i 1956, det andre i 1952.

Den tyske grunnloven inneholder bestemmelser om partiene. Det finnes også en egen partilov. Ifølge forfatningen tildeles partiene en bestemt rolle med visse rettigheter og forpliktelser. De anses som nødvendige bestanddeler av den bestående orden og fyller offentlige oppgaver. Artikkel 21, første del, presiserer: «Partiene medvirker ved folkets politiske viljedannelse. Deres indre ordning må følge demokratiske grunnprinsipper. De må fremlegge offentlige regnskaper som viser opphav og anvendelse av midler.»

I den samme artikkelens andre del finnes igjen en bestemmelse som utgjør den juridiske grunnen for framgangsmåten mot NPD: «Partier som ifølge sine mål eller sine tilhengeres framferd har til hensikt å angripe eller utrydde den frihetlige demokratiske samfunnsordenen eller utsette Forbundsrepublikken Tysklands eksistens for fare, er forfatningsfiendtlige. Spørsmål om forfatningsfiendtlighet avgjøres av forfatningsdomstolen.»

NPD-forbud omstridt

Forbudsforslaget har utløst debatt i Tyskland. Innenriksminister Otto Schily la i et intervju i Süddeutsche Zeitung (SZ) 20.10.2000 fram argumentasjonen bak forslaget:

SZ: Dere vil fremme en søknad om forbud mot NPD for forfatningsdomstolen. Er dette på grunn av tilhengernes voldelige framferd eller på grunn av partiets forfatningsfiendtlige mål?

Schily: Begge deler. Den forfatningsfiendtlige målsettingen er svært tydelig. For NPD handler det om å vinne over systemet, det vil beseire den frihetlige-demokratiske samfunnsordenen, og det foreligger et vesensslektskap mellom det og NSDAP (2). Det er det ene. Det andre er NPDs aggressive framferd.

SZ: Har NPD gitt ordre om å utøve vold mot utlendinger og dermed gjort seg skyldig i medvirkning i strafferettslig mening?

Schily: Å påvise det i det enkelte tilfelle er vanskelig. I det store og hele ser jeg det slik: Her har vi et parti som ut fra sin propagandistiske innretning, hele sin framferd, i offentlig opptreden og etter sin begrepsbruk å dømme støtter voldsbrukere. Materialet vi har satt sammen viser at NPD gir psykisk og fysisk støtte til volden.

SZ: Men et kjempende demokrati må vel kunne omgås dumskap og idioti på andre måter enn forbud? Demokrater må vel være tilstrekkelig sterke til å kunne hamle opp med dette?

Schily: Jeg har forbudt foreningen Blood and Honour. Vi må i alle fall få fram at det høyreekstremister tenker og sier, er forstadiet til det de senere omsetter i handling. Dagens tanker er morgendagens gjerninger. NPD er antisemittisk, rasistisk, fremmedfiendtlig, voldsfremmende. Vi må ta konsekvensene av dette.

Søknaden

I et dokument på nærmere 60 sider blir det gjort greie for grunnene til å søke om forbud (3). I den første, innledende delen blir partiets politiske mål, organisasjon, størrelse og innflytelse kortfattet behandlet. Der opplyses det at partiet ifølge egne kilder har rundt 7.000 medlemmer, og at deres viktigste publikasjon, månedstidsskriftet Deutsche Stimme, har et opplag på 10.000.

I den andre delen går man nærmere inn på spørsmålet om NPDs forfatningsfiendtlige mål og aktiviteter. Søknaden følger her forfatningsdomstolens retningslinjer fra tidligere dommer. Ifølge domstolen kan et parti stenges ute fra det politiske livet bare dersom det avviser det frihetlige demokratiets fremste grunnprinsipper. Etter rettspraksis skulle det i det minste innebære:

1. respekt for de menneskelige rettighetene som er konkretisert i grunnloven,
2. folkesuvereniteten,
3. forvaltningens lovbundenhet, maktfordelingen, domstolenes uavhengighet, regjeringens ansvar, og
4. majoritetsprinsippet og de politiske partienes like sjanser.

I søknaden vises det til en mengde sitater fra taler, bøker og partipresse som bevis for at NPDs politiske voldsanskuelse er uforenlig med disse grunnprinsippene. Her gis det stor plass til tolkinger av begreper som er relevante for NPDs innstilling, slike som Volksgemeinschaft, Allgemeinwohl, Volkswohl, Volkssouveränitet (folkefellesskap, det allmennes vel, folkets vel – red. TFFR), og til å underbygge at partiet anvender en terminologi som slutter seg til NSDAPs. Det gjelder bruken av ord som Endlösung, das System, das Reich (den endelige løsning, systemet, riket – red.). Det blir hevdet at partiet er antisemittisk, men sitatene i den delen er få og forholdsvis tynne. For øvrig behandler dette avsnittet emner som rasisme/fremmedfiendtlighet, avvisning av parlamentarismen (blant annet påberopes: «Den tyske deltakelsen i Nato-angrepskrigen mot Serbia viser at de tyske lisenspartiene stadig oppfatter seg som sine USA-herskeres puddel»), oppgivelse av prinsippet om folkeforsoning og fredelig sameksistens (blant annet gjelder det grenserevisjoner, krigserstatningsspørsmål og løgner om mordet på de europeiske jødene) samt spørsmålet om vesensslektskap med NSDAP når det gjelder program, forestillingsverden og stil, for eksempel at NPDs krav om å «overvinne det kapitalistiske rentenæringslivet» ligger nær punkt 11 i NSDAPs program fra 1920 (4).

«NPD er ikke lenger for eldre herrer»

I den siste delen behandles spørsmålet om hvorvidt NPD har den aktivt stridbare og aggressive holdningen mot den frihetlige samfunnsordenen som ifølge praksis kreves for et forbud. I denne delen hevdes det at NPD holder på å forvandles fra et «Altherrenpartei» innrettet på valg til et parti som vil se seg som ledelse for ulike brede sosiale protestbevegelser og som går inn i fellesaksjoner med snauskaller og nynazister. Organisasjonene til disse ble i stor grad forbudt i årene 1992-1996. Et ledd i strategien angis å være å kjempe om makten på gata gjennom demonstrasjoner og andre aksjoner. Slike demonstrasjoner, der nynazister og snauskaller har deltatt, påberopes som bevis for den aggressive holdningen, i tillegg til at flere partifunksjonærer har en fortid i de forbudte organisasjonene. Videre vises det til en bruk av militant språkbruk og et ambivalent forhold til vold (i søknaden vises det til et par tilfeller der vold mot innvandrere direkte blir koplet til NPD).

I tysk presse har det kommet fram at en vesentlig del av bevisene i saken mot NPD kommer til å bestå av utsagn fra ansatte innen forfatningsvernet og andre hemmelige kilder. NPD akter ifølge eget utsagn å forsvare seg med at den tyske staten gjennom såkalte innflytelsesagenter og provokatører «overfører» voldskriminalitet til NPD. I utkastet til forbudssøknaden finnes det egentlig ingen påstander om at NPD skulle gi anvisninger til funksjonærer eller medlemmer om å utføre lovstridige handlinger. Men ifølge praksis er et partiforbud et preventivt tiltak. Ifølge forfatningsdomstolens prejudikat skal det forhindre lovsstridig virksomhet i tide, dersom det gjennom taler og handlinger allerede har blitt åpenbart at man må ta med i beregningen at slikt kan inntreffe.

Forbudslinja

I avslutningen hevdes det at forbudet er nødvendig. Man har forsøkt med alt fra «opplysning gjennom forfatningsvernsmyndighetene» til «opplysningsarbeid gjennom Sentrum for politisk dannelse». Dette sies å ikke hatt innvirkning på NPDs vekslende aggressivitet og økende tiltrekningskraft hos ungdom. Søknaden tyder ikke på noen særlig selvtillit hos eller tiltro til de demokratiske kreftene i Tyskland.

Det ser ut til å bli en svært lang prosess for forfatningsdomstolen. Det er nok ikke uten en viss forventning at NPD ser fram til å få komme i rampelyset og få ut sitt budskap. Hvorfor den tyske staten tar initiativet til denne prosessen nå, er ikke helt lett å forstå. Som politisk kraft har det isolerte NPD ingen likheter med NSDAP.

Forbudslinja har gammel tradisjon i Tyskland. Den ble praktisert i ødeleggende omfang under hele Weimar-republikken. Demokratiske borgerrettigheter ble inndratt og forbud vedtatt mot partier, aviser og talere. Forbudene ble rettet mot nazister og andre. At den linja var framgangsrik, er det få som tør hevde.

Ei forbudslinje blir et spørsmål om forbud mot spredning av informasjon og synspunkter og retten til å danne en opinion gjennom organisert virksomhet. Det finnes mange problemer med en slik linje. Den forvrenger lett perspektivet og gjør det vanskeligere å avgjøre hvem som er demokratiets virkelige undergravere og hvem som fungerer som provokatører. Alt er jo ikke hva det gir seg ut for å være. Spillerommet for saklig diskusjon blir begrenset til fordel for ideologisering og demonisering. Man driver fram og forsterker en kultur av forbud og overvåking samt medborgerlig passivitet. Proporsjoner blir snudd opp-ned, gjenger med snauskaller blir til demokratiets farligste fiender. Grenser for det straffbare eller på andre måter sanksjonerte området blir utvidet og gjøres uklare. I tillegg kommer det at forbud sannsynligvis ikke er effektive, de leder snarere til at det forbudte finner nye veier eller går under jorda, til at martyrer skapes og at myter gror fram.

Det var uheldig at den gjennomtenkte, generelle svenske lovgivningen mot å bære såkalt politiske uniformer ble underminert av domstolene. Det var en lovgivning som uten skadelige inngrep i borgerrettighetene bidro til å opprettholde en fornuftig politisk kultur. Den svenske linja er vikende, men den ble på slutten av fjoråret godt formulert av en svensk justisminister med følgende ord:

«Det demokratiske samfunnet må ikke innskrenke demokratiet i kampen mot ekstremistene; det er ofte slike innskrenkninger som er målet med terroren deres. Det er derfor det er så viktig å bekjempe ondskap med demokratiets gode midler. Synspunkter skal møtes med argumenter. Handlinger skal vi forhindre og påtale.» (Laila Freivalds, Svenska Dagbladet 18.11.99)

Det blir stilt spørsmål ved dette utgangspunktet, men det uttrykker en svensk tradisjon som er vel verdt å opprettholde.

---

Se også Mathias Bismo: Litt om NPD

Noter

1. Londonstatuttene av 8. august 1945 ble vedtatt av de allierte seiersmaktene og la grunnlaget for Nürnberg-prosessen etter den andre verdenskrigen. [Tilbake]
2. NSDAP var Adolf Hitlers parti, Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (National-Sozialistische Deutsche Arbeiter Partei). [Tilbake]
3. Grunnene for forbudssøknaden finnes på nettadressen http://www.bmi.bund.de – det tyske forbundsinnenriksdepartementets hjemmeside. [Tilbake]
4. NSDAPs program (skrevet 1920) finnes på svensk i boka E. Göthe: Den vanliga vägen.

Hans Isaksson:
24 lögner i sekunden: eftertexter om film
(med teckningar av Robert Nyberg), Stockholm: Manifest kulturproduktion 2000

Birger Thurn-Paulsen er lystekniker, redaksjonsmedlem i Røde Fane og medlem i AKP.

---

Hans Isaksson har skrevet boken 24 lögner i sekunden. Isaksson er lege, sosialist og en av dem som lager og skriver i det svenske tidsskriftet Clarté. I tillegg er han en kunnskapsrik, kritisk og underholdende filmentusiast.

Isaksson har sett mye film og TV, er opptatt av mediet, og ikke minst opptatt av hva disse mediene inneholder og hva de gjør med oss. Boka består av en hel rekke anmeldelser eller omtaler av filmer og TV-serier. I tillegg får vi en del filmhistorie, vurderinger og analyser av filmen som moderne industri, og en bekymret kommentar om filmens framtid, eller rettere sagt framtiden til kino-filmen.

Siden han er en marxistisk kritiker, settes filmomtalen inn i en sammenheng, slik at hver omtale også gir biter av historisk og politisk kunnskap.

«Man kan alltid lære seg noe av en film. Dels gjennom hva som sies der, det må man ta stilling til. Dels gjennom å se etter hvordan det sies, og hvordan filmskaperen forsøker å overbevise oss. Om filmen er dårlig – hva gjør den dårlig? Hva består løgnaktigheten av? Og hvorfor ljuger man?»

Med dette utgangspunktet ser Isaksson film, og med dette utgangspunktet kommenterer han, analyserer og kler av løgnene, ofte på bitende sarkastisk vis.

Borgerskapet opererer med en slags naturlov om at kunst er kunst og handler om mennesker og evige verdier. Det har ingenting med propaganda å gjøre. Propaganda er det når noe inneholder et klart klassestandpunkt, eller ser fenomener med radikale briller, eller rett og slett avslører samfunnsforhold. Etter denne oppskriften fungerer også filmkritikk, og annen kunstkritikk.

Isaksson tar for seg filmer av Steven Spielberg. Han lager tildels spektakulære filmer, men også filmer med såkalt seriøst og humanistisk innhold – filmer som gis stor oppmerksomhet, mange priser, og de fleste kritikeres lovprisning.

Schindlers liste hører til denne kategorien. Oscar Schindler var en tysk krigsprofitør som tjente store penger på slavearbeidet til jødiske fanger. Mot slutten av krigen får han samvittighetskvaler. Han iverksetter en operasjon som redder et stort antall jøder fra gasskammeret. Vel og merke slavearbeidere fra hans egen fabrikk. Sannsynligvis reddet han også sitt eget hode. Isaksson refererer vitnesbyrd fra overlevende «Schindlerjøder». Disse beretningene forteller at Schindlers slavearbeidere ble utbyttet på en mer human måte enn andre. Men betyr det at Schindler dermed kvalifiserer seg som humanist, spør Isaksson. «Ingenting er lettere enn i offerets øyne å kvalifisere seg som innerst inne god – det er bare å avstå en eneste gang fra å te seg som et svin. Men blir man av den grunn en helgen? Ja, svarer Spielberg, og er dermed i godt selskap med det norske Nobelinstituttet som har gitt Fredsprisen til såvel Menachem Begin, som Henry Kissinger.»

«Om vi bare hadde tjent mer penger kunne vi ha reddet flere, sier den angrende Schindler på slutten av filmen, da kunne jeg ha reddet flere. Dette er i konsentrat borgerens forhold til det sosiale.»

Spielberg fikk noe sånt som åtte Oscars for filmen. Isaksson gjør en liknende gjennomgang av Menig Ryan. Det viktige er at disse filmene hylles, ikke minst for sitt innhold – seriøse filmer om historiens grusomheter, framstilt slik at det er humanismen, det gode i mennesket som seirer.

Land og frihet – og hvite høner

Ken Loach er en anerkjent engelsk filmskaper, som lager filmer med samfunnskritisk innhold. Filmer som Raining Stones og Land og frihet. Loach er dessuten, som så mange engelske intellektuelle, trotskist. Land og frihet er det vel mange som kjenner. Den handler om den spanske borgerkrigen, og er noe såpass uvanlig som en filmatisk skildring av en revolusjonær periode, sett innenfra og nedenfra. Hva sier Isaksson?

«Alle vet at han (Loach) er venstre og et geni. Det må være en stor lettelse for borgerlige anmeldere, hvordan han, midt i en historisk periode der høyre og fascismen i nye former er på frammarsj i Europa, lykkes i å skildre en antifascistisk bevegelse uten på noen måte å gripe inn i dagens historie, eller gi de fortsatt eksisterende imperialistmaktene noe skudd for pannen, de som den gangen la grunnlaget for fascismens seier i Spania.» Og: «Noen veiledning i moderne antifascistisk kamp for en ny generasjon gir filmen ikke.»

Isaksson beskriver filmen som full av forenklet historieskriving, antistalinisme og en framstilling i den grad sett med trotskistiske øyne, at Loach, ifølge Isaksson, konkluderer med at det var kommunistene, snarere enn fascistene som knuste den spanske revolusjonen.

Selv har jeg ikke sett denne filmen, men omtale og referater fra andre kan tyde på at Isaksson har et godt poeng. Les boka, de som har sett filmen! Forøvrig avslutter han dette kapitlet med en ganske typisk bitende kommentar: «Et typisk tegn på at en høne er uproduktiv og derfor burde avlives, er at dens fjærskrud var skinnende hvit og tilsynelatende ren.» Sammenlikningen med trotskistene er slik: «En snøhvit framtoning – masse kakling, men ingenting kommer ut av det.»

En hel rekke filmer får gjennomgå på liknende vis. Filmer som er åpenbart løgnaktige, filmer som er tilslørende og filmer som på forskjellig vis er utfordrende i forhold til hva de faktisk formidler. Det er ikke så farlig å levne arbeiderklassen en viss ære og verdighet, så lenge den ikke er noen trusel. Det samme gjelder indianerne, så lenge de er slått og kuet.

Han ser på Hollywood-filmer, og på svenske og andre europeiske filmer. Bortsett fra et par australske, er det altså europeisk og amerikansk film som omtales. Det produseres mye film andre steder i verden også, og det hadde vært interessant å lese omtaler av disse med Isakssons innfallsvinkel, men det er vel noe med hva man rekker over her i verden. Dessuten er det svært få av dem som når våre kinoer.

USA mot Fellini

Det sier selvfølgelig noe om hele filmindustrien, og hvem som dominerer den. Isaksson gir innblikk i dette også. Den nordamerikanske dominansen på filmens område øker raskt for tiden. I løpet av de siste ti år har amerikanske filmer økt sin markedsandel innenfor EU-området fra 59% til 75%. Bemerkelsesverdig nok har USA-filmen 75% av markedet i et land som Italia, som har Fellini og en hel rekke sterke filmskapere. Isaksson kommenterer dette slik:

«Det er altså ikke nødvendigvis så ille, at det intellektuelt magre, men teknisk og visuelt overdådige filmtilbudet henger sammen med at markedet nå gir folk det de vil ha. Det kommer snarere av at markedet, i motsetning til filminstitutter og stipendienemnder med kunstnerisk produsentinnflytelse, gir folk hva kinopublikum, det vil si barn mellom 12 og 17 år i USA, vil ha. Og vi andre må henge med.»

Et visst opplysende poeng i denne sammenhengen er at salget av TV-programmer og filmer foregår slik at det ikke lar seg gjøre å velge ut bare kvalitetsfilmene. De presenteres i pakker: Kjøp av en god film eller serie koples sammen med et knippe middelmådigheter, eller det som verre er. Det forklarer også i noen grad hvorfor film- og serietilbudet er så uutholdelig likt på de forskjellige TV-kanalene.

Killing in Kosovo – på TV

Bombingen på Balkan og Golf-krigen viser at krig er i ferd med å bli TV-underholdning. Her kan løgnene pakkes inn i umåtelig mange lag, våre humanistiske følelser for en såret verden kan pirres mens dramaet går over skjermen og blodet flyter. Det kommenteres før og etter, vi får såkalte trailere, kanskje også reklame mellom slagene. Isaksson sammenligner det med fotball-VM. Siden idretten er nevnt – boka har et kapittel om idrett, TV og kapital. Lesere av dette kan vel raskt ane sammenhengen, eller som Isaksson sier det: «Kapitalismen skiter ned alt den tar i.»

Man kommer ikke utenom såpene når TV som drømmefabrikk skal omtales. Det gjør heller ikke Isaksson. Tittelen på kapitlet er: «Det såpede helvetet».

Boka setter hele veien ting i sammenheng. Når det gjelder film, og særlig TV-mediet, settes utviklingen i sammenheng med at alt for tida i stor fart gjøres om til vare. Kulturens vareform har trengt vekk dens bruksform, som Isaksson uttrykker det.

Men – i forhold til flommen av løgn og illusjon, dop og drømmer, er det vanskelig å komme vekk fra spørsmålet om hvorfor såpeoperaen som dramatisk form har en så sterk konkurransekraft. Isaksson har lyst til å komme tilbake til det spørsmålet. Kanskje det blir ny bok?

Alt bare løgn og fanteri?

Liker han ikke noe av det han ser? Joda. Han framhever folk som brødrene Coen, som blant annet har laget Fargo, Stanley Kubrick, som vel burde være velkjent, og brødrene Kaurismäki. Og han anbefaler sterkt en for meg ukjent film: Kjære Emma, en ungarsk film som problematiserer den såkalte liberaliseringen av Øst-Europa, og som gir innblikk i menneskenes kamp for å overleve i dette samfunnet.

Luis Bunuel omtales med respekt og et ønske om å få se flere av hans filmer. På den andre siden er det mange storheter innenfor fransk og italiensk film som ikke har fått plass her.

Han levner forresten ikke Bergman så mye ære, og særlig ikke den nærmest avgudsdyrkende oppmerksomhet han er gjenstand for. Bergman kalles visstnok filmens Strindberg. Isaksson mener at det i noen grad stemmer – forutsatt at man blant annet tar vekk slike elementer hos Strindberg som klassefølelse, kritikk av øvrigheten, humor og ironi.

Boka er underholdende, gir mye kunnskap og setter i gang tanker. Film – og TV – er en gigantisk industri og samtidig et medium for massespredning av kultur, på kunstnerisk nivå og på underholdningsnivå. I denne tid hvor innpakningen nærmest er innholdet er det viktig å lete etter hva som er hva, spørre hva det gjør med oss, og hvorfor. Samtidig som det er viktig å se sammenhenger og avsløre, skal vi vel også kunne ha glede av filmopplevelser, selv om de ikke er helt politisk korrekte?

En av mine yndlingsfilmer er Hasse Alfredssons Den enfoldige morderen. Så hvorfor ikke Isaksson har tatt med den, er meg en gåte. Bortsett fra det, anbefales boka varmt.

Tore Sivertsen arbeider ved Norges veterinærhøgskole og er aktiv i RV og AKP

---

For fem år siden skrev jeg en dobbeltkronikk i Klassekampen («Hvorfor gikk det ikke» og «Hva gjør vi nå», juni 1995). Der reiste jeg tvil om Marx’ slutning at sosialismen med nødvendighet vil seire over kapitalismen. Jeg påpekte at denne slutningen var basert på at han mente sosialismens samfunnsmessig styrte planøkonomi ville frigjøre de moderne produktivkreftene, og dermed være kapitalismen overlegen som produksjonsforhold. Ut fra erfaringene til nå kom jeg til at denne antagelsen er tvilsom, spesielt på grunn av vanskene med å planlegge teknologisk utvikling. Sosialismens framtidige seier er da ikke så opplagt som Marx mente, og jeg konkluderte med at vi måtte belage oss på å leve med kapitalismen – og slåss mot den – på ubestemt tid.

Jeg fikk grundige svar; fra Kjell Underlid, Jan Steinholt og Pål Steigan. Siden har jeg diskutert spørsmålet med mange andre kloke folk. Dessverre har ingen til nå overbevist meg om at resonnementet er galt. Og spørsmålet er viktig. Derfor tar jeg nå debatten opp igjen. Og, for ordens skyld; jeg tar den opp på vegne av meg sjøl, ikke på vegne av AKP. Flertallet er trolig uenige med meg, både i AKP og RV.

I arbeidsfolks interesse

I 1995 påpekte Kjell Underlid at jeg syntes å ha glemt klassestandpunket når jeg diskuterte planøkonomiens styrker og svakheter. Jeg stilte ikke spørsmålet «fordelaktig/ ufordelaktig for hvem?». Enig. Grunnen var at jeg regnet det som unødvendig. For meg er det åpenbart at det er arbeidsfolk som tjener på en planøkonomi utfra samfunnets felles behov. Den frie konkurransen tjener vinnerne, de sterke og rike; og rammer de fattige. I verdensmålestokk er det de fattigste som møter nøden og sulten, det er de fattigste kvinnene som må prostituere seg. Planøkonomi kan gi trygghet og sikre basisbehovene, og det må være i arbeiderklassens interesse. Logikken bekreftes av erfaringene fra Sovjet, Kina, Cuba og andre steder. I utgangspunktet fattige land, som på kort tid og under harde angrep fra omverdenen sikret nesten hele befolkningen mat, klær, hus, helsestell og grunnleggende utdanning.

Samfunnsmessig planøkonomi er i arbeiderklassens og vanlige folks interesse, så sant den fungerer. Derfor har sosialistiske ideer i alle land stått sterkest i arbeiderklassen. Derfor er jeg og mange andre sosialister. Trolig var det også derfor Marx var det. Et klassespørsmål, ja. Og en kamp for menneskeretter, og humanisme. For det gode, om en vil.

Dette leder fram til en annen kritikk jeg er blitt møtt med, både av Underlid, Steinholt, Steigan og andre: At jeg syntes å gi opp kampen for sosialismen, fordi den har mislyktes til nå. Den kritikken er jeg også enig i, slik jeg formulerte meg i 1995. Siden planøkonomi og sosialisme faktisk må være til fordel for flertallet av menneskeheten, kan vi ikke slutte å slåss for det, så lenge vi ikke ser noe bedre alternativ. Men hvordan er mulighetene for å seire? Hvilke odds har kampen? Det var det spørsmålet Marx mente å ha et vitenskapelig svar på, og som var hovedpoenget i debatten jeg reiste. Og det er et annet spørsmål.

Produktivkreftenes makt

Skal vi behandle Marx’ teorier med vitenskapelig respekt, må vi kunne se kritisk og uavhengig på hver del av teoriene, så sant delene ikke har ugjendrivelig logisk sammenheng. En del som etter mitt syn har tålt alle angrep, er hovedprinsippene i den historiske materialismen: Den grunnleggende drivkrafta i historien er produktivkreftenes utvikling. Det avgjørende for om en type produksjonsforhold overlever kriser og opprør eller går under og blir erstattet av en ny type; det er hvilken av de to typene som best fremmer produktivkreftenes utvikling på det tidspunktet i historien. Så lenge produksjonsforholdene er tilpasset produktivkreftenes nivå, er de tross alt stabile. Derfor ble nesten alle middelalderens bondeopprør knust. Og de som seiret, førte bare til et nytt kongedynasti.

Hvorfor er det sånn? Hvorfor kan vi ikke, slik en del i miljøbevegelsen hevder, legge mindre vekt på produksjon og vekst, og slippe denne «tvangstrøya» fra produktivkreftene? Svaret er dessverre enkelt. Tenk på enhver situasjon der en type produksjonsforhold har vunnet fram i noen land, mens andre områder lever med en annen type. Da vil den sida der produksjonskapasitet og teknologi vokser fortest, ha avgjørende fordeler. Handelsmessig, fordi de produserer best og billigst. Og – ikke minst – militært. Teknologisk og produksjonsmessig styrke bestemmer riktignok ikke alt i en krig. Både Vietnamkrigen og krigen i Afghanistan er påminnelser om det. Men blir den teknologiske og produktive forskjellen for massiv, da er det militære utfallet gitt. Og blir forskjellen i produksjonseffektivitet og teknologi stor nok, da kan det også røyne på i indre styrke for det samfunnet som ligger etter.

Dessverre er det ikke gitt at det er de mest rettferdige og humane produksjonsforholdene som vinner. De antikke slavesamfunnene avløste eller underkuet til dels mer egalitære ætte- og stammesamfunn. Det førte til mange slaveopprør, men slavesamfunnene besto i mange hundre år. Deres styrke var basert på harde økonomiske realiteter.

Marx forsto dette. Derfor mente han at sosialismen bare kunne seire om den reelt frigjorde produktivkreftene. Sjøl kom han til at den ville gjøre det, at moderne produktivkrefter på hans tid faktisk hadde nådd et nivå der kapitalismen var et hinder for videre utvikling, og at sosialismen kunne fjerne disse hindrene. Dette var hans konklusjon på en konkret analyse. Den følger ikke med nødvendighet av den historiske materialismen som prinsipp. Spørsmålet er om han hadde rett, i den konkrete vurderingen.

Hvorfor gikk det ikke?

I dag har sosialismen gått under eller blitt oppgitt i de fleste tidligere sosialistiske land. Hvorfor? Var imperialismen ennå for sterk, og knuste forsøkene til slutt? Var det først og fremst politiske feil fra kommunistpartiene? Var problemet at alle forsøkene startet i tilbakeliggende land? Eller dreide alt seg om virkningen av manglende demokrati, stalinismens overgrep og kulturrevolusjonens galskap? Alle disse forklaringene har noe for seg. Men jeg tror også vi er nødt til å se på planøkonomiens faktiske styrker og svakheter, som produksjonsforhold. Ikke bare fra et klasseperspektiv, men i evne til å frigjøre produktivkreftene.

Da hjelper det heller ikke å stille spørsmålet «Planøkonomi – for hvem?», slik Pål Steigan gjorde i en artikkel i Røde Fane, der han påpekte at mange kapitalistiske land har brukt statlig planlegging, i kapitalens interesse. For dette er planlegging som supplement til kapitalismen, innenfor rammen av styring ut fra konkurranse og profitt. Basisen forblir kapitalismens lover, på godt og vondt. Reell samfunnsmessig planøkonomi betyr derimot en planmessig utvikling av produksjonen ut fra flertallets interesser. Det er den type planleggingsevne – til å frigjøre produktivkreftene – spørsmålet dreier seg om. At en slik reell planøkonomi, hvis den fungerer, vil være et gode for arbeiderklassens og vanlige folks interesser, det er vi enige om. Men må det gode seire?

Hvilke erfaringer har vi?

Marx’ og Engels’ hovedargumenter for at en sosialistisk planøkonomi ville være kapitalismen overlegen som produksjonssystem var:

• At den ville gjøre slutt på sløseriet som lå i de tilbakevendende overproduksjonskrisene og i de herskende klassenes «vanvittige luksusforbruk».
• At «anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen ville bli erstattet med planmessig og bevisst organisasjon» og at «en samfunnsmessig produksjon etter forut fastsatte planer» dermed ville bli mulig.

Hvordan har virkeligheten blitt, til nå? Sovjet gjorde etter mitt syn et reelt forsøk på å bygge en samfunnsmessig planøkonomi, iallfall til godt etter annen verdenskrig. Politisk degenererte Sovjet ganske fort til partidiktatur, og etterhvert til en politistat og et nomenklatur-klassesamfunn. Viktige trekk ved plansystemet bestod likevel lenge. Kina gjorde også et seriøst forsøk, iallfall til sist i 70-åra. Etter hvert vant andre linjer fram, som helt har endret den kinesiske økonomien. Forsøkene som ble gjort i mange mindre land, er verre å vurdere, fordi de reelt var såpass avhengige av de to store. Men Sovjet og Kina gir oss to eksempler med minst 30 års forsøk på samfunnsmessig planøkonomi med sosialistiske mål, i to ganske forskjellige land. Hvordan var egentlig resultatene? Og nå snakker jeg ikke om de sosiale resultatene, om fordelene for arbeiderklassen. Jeg snakker om resultatene målt i økonomisk og teknologisk utvikling, om evne til å frigjøre produktivkreftene.

Imponerende resultater

Resultatene var mye bedre enn dagens nyfrelste kapitalismeprofeter vil innrømme. Femårsplanene forandret Sovjet med en fart som forbløffet verden. Landet ble en industrinasjon på 20 år, sto i mot Tysklands angrep, og ble gjenreist i høyt tempo. I 50- og 60-åra kunne deler av teknologien konkurrere med USAs. Kina hadde også en imponerende utvikling i sine første 30 år, til tross for feilskjærene i «det store spranget» og problemene i kulturrevolusjonen. Det «økonomiske underet» i dagens Kina bygger i stor grad på grunnlaget fra Maos tid.

Hva muliggjorde disse gode resultatene? To faktorer er veldig tydelige. Den ene er evnen til å mobilisere hele befolkningen, ved en blanding av politisk overbevisning og kommando. Den andre er nettopp det Marx nevnte: Det var en «produksjon etter forut fastsatte planer» ved hjelp av en «planmessig og bevisst organisasjon». Å legge en konkret plan for industriell oppbygning, og bruke hele statsapparatets styrke til å gjennomføre den, viste seg meget effektivt. Mye tyder på at en del av disse erfaringene er allmenngyldige for land som skal prøve å ta igjen en mer utviklet verdensøkonomi. Andre fattige land, først og fremst i Asia, som helt eller delvis har klart dette, har også brukt plan og styring ved hjelp av statsapparatet. I dette lyset blir dagens IMF-politikk direkte grotesk. Den er en oppskrift for fortsatt underutvikling i fattige land.

Planøkonomiens problemer

Så mye for de positive erfaringene. Hva med de negative? Det som oftest blir trukket fram fra Sovjet, er problemene med tilpasning av produksjonen til behovet, spesielt i forbruksvaremarkedet. Vi kjenner alle beskrivelsene av butikk-køene, og historiene om produksjon av store spiker for å fylle planmålet i kilo. Disse problemene var reelle. Men de var også åpent vitset med, diskutert og analysert. Det ble høstet mye erfaring og utviklet interessant teori: Bevisst bruk av kombinasjonen plan/marked, mekanismer for løpende korrigering av planen, bruk av datateknologi; her er diverse muligheter. Noen av problemene var nok også spesielle for Sovjet, spesielt på landbruks- og matvareområdet. Kina, som hadde en annen bakgrunn, var mindre preget av traurige butikk-køer. I strid med alminnelig oppfatning tror jeg faktisk ikke at dette problemet er det vanskeligste for en samfunnsmessig planøkonomi.

Et større problem er arbeidsproduktiviteten. Både i sovjetisk og kinesisk industri ble produktiviteten liggende langt etter i forhold til tilsvarende fabrikker i kapitalistiske land. Noen mener at hovedårsaken var at planøkonomiene ikke kunne eller ville bruke arbeidsløsheten som middel. Jeg tror dette synspunktet er for enkelt. Den viktigste faktoren i produktiviteten er ikke hvor hardt folk jobber, selv om det er viktig nok. Den viktigste faktoren er den teknologiske utviklingen, bruken av stadig bedre maskiner for å øke produksjonen pr. ansatt. Under kapitalismen blir denne rasjonaliseringen tvunget fram av økonomiske lover. I en sosialistisk planøkonomi må rasjonaliseringene gjøres etter plan. Rasjonalisering betyr ofte vraking av brukbare fabrikker, rasering av lokalsamfunn, flytting og arbeidsløshet for folk. Derfor kan sosialistiske samfunn ha en sterk tendens til å holde igjen på dette området; og tendensen kan bli sterkere jo mer demokratisk samfunnet er. Under kapitalismen har man ikke noe valg. Det er umenneskelig, men det utvikler produktiviteten.

[Merknad: I papirutgaven var det en feil i dette avsnittet. Den er korrigert her, og i papirutgaven av Røde Fane nr 2b.]

Den uregjerlige teknologien

Det største problemet for en sosialistisk planøkonomi, på lengre sikt, tror jeg imidlertid ligger enda dypere: I problemet med å planlegge teknologisk utvikling. Ny teknologisk utvikling er i stor grad uforutsigbar. En vet ikke hva som vil bli oppfunnet før det faktisk skjer. En vet heller ikke hva som vil få praktisk betydning, eller når utviklingen av en bestemt teknologi stopper opp. Hvem gjettet i 1960 at passasjerflyteknologien i hovedsak skulle slutte å utvikle seg videre? Ikke de som satset på overlydsfly iallfall. Hvem gjettet i 1980 at pc-en skulle bli det totalt dominerende datamaskinprodukt mindre enn 10 år etter? Ikke folkene i Norsk Data iallfall. Slike overraskelser fører til at store verdier sløses bort, og noen taper mye penger; men for kapitalismen er det ikke noe problem. Nettopp fordi systemet styres blindt etter profitt tilpasser det seg ganske raskt, ofte uten at noen forstår hva som skjer før etterpå. For en sosialistisk planøkonomi er dette mye verre. Hvordan skal en planlegge utviklingen av teknologi og produksjon når ingen veit hvor en skal hen?

Betydde dette problemet noe for sammenbruddene og degenereringen av planøkonomiene i Sovjet og Kina? Det er vanskelig å si sikkert. Når Sovjet fra 60-åra etter hvert ble liggende håpløst etter vesten teknologisk, kan det ha flere årsaker. Ufriheten og det stivbeinte systemet betydde nok mye, den nye overklassens snylting kan også ha gått ut over skaperkraften blant folk. I Kina betydde kulturrevolusjonens forakt for intellektuelt arbeid sitt, og de lå lenger etter fra start. Jeg kan likevel ikke fri meg fra tanken at problemet med å planlegge det uforutsigbare bidro til svikten, særlig i datateknologisk utvikling.

Det store dilemmaet

Min konklusjon er derfor at en sosialistisk, samfunnsmessig planøkonomi har vist seg å ha noen overlegne trekk som produksjonssystem, i tråd med Marx resonnement: Den muliggjør planmessig industriutvikling og en samlet mobilisering av befolkningen. Men motsatt har den anarkistiske, profittbaserte kapitalismen noen andre fordeler, først og fremst i utviklingen av produktivitet og teknologi. Disse fordelene er knyttet til uforutsigbarheten ved teknologisk utvikling, og til brutaliteten og planløsheten i profittsystemet. Sosialismens overlegenhet i evne til å frigjøre produktivkreftene er derfor ikke så opplagt som Marx antok. Og dette vil gjelde alle former for sosialistisk planøkonomi, enten den er ledet despotisk eller gjennom et reelt fungerende sosialistisk demokrati.

Er det slik, betyr det at sosialismens og kommunismens seier over kapitalismen ikke er noen historisk nødvendighet. Likevel argumenterte jeg i innledningen til artikkelen for å fortsette å kjempe for en sosialistisk planøkonomi; fordi en slik økonomi, demokratisk planstyrt ut fra flertallets og samfunnets behov, åpenbart er i arbeiderklassens og vanlige folks interesse.

Dette er et dilemma. Hvordan kan en opprettholde en kompromissløs klassekamp og kamp for sosialismen, hvis en ikke kan stole på at denne kampen vil føre til seier? Avvæpner ikke mitt standpunkt hele den revolusjonære bevegelsen, og må det ikke føre til at en oppgir hele kampen og ender opp med en sosialdemokratisk tilpasningslinje? Jan Steinholt påpekte dette dilemmaet i et hudflettende svar til meg i KK for fem år sida, og flere har gjort det siden.

Sosialdemokratiet har ingen løsning

Jeg forstår og har sans for disse innvendingene, og har ikke noe enkelt svar på dem. Men noen tanker har jeg gjort meg. For å ta det siste først: Er mitt standpunkt et argument for sosialdemokratiet? Etter mitt syn, nei. Sosialdemokratiets ide er basert på at det er mulig å gjøre kapitalismen menneskelig, ved å regulere den gjennom statsapparet. Til støtte for denne ideen påpeker sosialdemokrater alle de godene arbeiderklassen har oppnådd, særlig i Norge og andre vesteuropeiske land. Problemet er at de glemmer hva som gjør kapitalismen til kapitalisme. Det er sjølve den blinde profittjakta som gir kapitalismen dens styrke, derfor kan den heller aldri bli varig «snill» eller «human».

De godene arbeiderklassen i rike industriland har vunnet, er delvis et resultat av produksjonsnivået og av utbyttingen av fattigere områder. Litt av imperialismens rikdommer har dryppet på vanlige folk. Men først og fremst er godene et resultat av klassekamp, på to plan: Den direkte kampen arbeiderklassen i våre egne land har ført, gjennom fagforeninger og på andre måter. Og revolusjonene i Sovjet, Kina og andre land. Det samme gjelder de fordeler folk i den tredje verden tross alt har klart å vinne.

Eksistensen av de (mer og mindre) sosialistiske landene tvang kapitalistene i resten av verden til kompromisser, for å unngå at revolusjonene skulle spre seg. Etter hvert som sosialismen degenererte

Ofrer jeg drømmen?

Kommunister og revolusjonære sosialister har ikke bare vært avgjørende for klassekampens vilkår gjennom de store sosialistiske revolusjonene. Også i den daglige klassekampen i de kapitalistiske landene og i den tredje verden har revolusjonære av ulike avskygninger hele tida gått i spissen; med mot, stahet og offervilje. Jeg er enig i at en del av denne staheten har kommet fra vissheten om at vi var del av en stor historisk prosess som til sist ville seire. Troen på sosialismens uunngåelige seier har dermed vært en materiell historisk kraft i halvannet århundre. Hvorfor i alle dager vil jeg undergrave den?

For det første fordi jeg mener vi er pent nødt. Hvis resonnementet faktisk ikke henger sammen, så må vi innrømme det. Holder vi fast på et grunnlag som ikke holder, har vi i lengda ikke mulighet til å mobilisere noen. For det andre, så sier jeg ikke at sosialismen ikke kan seire. Jeg sier bare at den sosialistiske planøkonomien har åpenbare svakheter i forhold til kapitalismen, i evnen til å frigjøre teknologisk utvikling. Det forandrer ikke sosialismens sterke sider; som det eneste alternativ vi kan se i dag som gir mulighet for bedre og mer rettferdige samfunn, det eneste vi ser som kan stanse kapitalismens onde sirkel av overproduksjon, arbeidsløshet, krig og sult.

Men det betyr at vi må være villig til å diskutere både de sterke og de svake sidene. Vi må kjenne og være forberedt på begge deler, både i kampen for sosialismen og når og hvis noen igjen får mulighet til å bygge sosialistiske land. Det å bygge sosialismen kan økonomisk sett vise seg å være arbeid i motbakke, på ganske lang sikt: Omliggende kapitalistiske land vil kanskje ha fordeler som befolkningen i sosialistiske land må jobbe hardt for å kompensere. Det kan bety at andre trekk ved det sosialistiske samfunnet kan bli mer avgjørende. Skal folk tåle å leve med en teknologisk underlegenhet, må de oppleve at de lever i et mer rettferdig samfunn, som det er verdt å kjempe for. Da må blant annet sosialistisk demokrati, ytringsfrihet og rettssikkerhet være reelle. Det nytter mindre å la hensikten hellige midlet, hvis sosialismen er et økonomisk motbakkeprosjekt som er varig avhengig av folkeflertallets lojalitet og engasjement.

Klassekampen fortsetter

Noen har hevdet at når jeg trekker Marx’ argument for sosialismen og kommunismens uunngåelige seier i tvil, så støtter jeg samtidig ideen om at kapitalismen vil «vare evig». Det er jeg ikke enig i. Menneskeheten vil neppe leve evig, men vi kan håpe arten vil bestå lenge, kanskje i flere millioner år. Den kan også dø ut langt raskere enn det. Menneskenes samfunns- og produksjonsforhold har i historisk tid avløst hverandre med langt kortere tidsintervall, i størrelsesorden noen hundre til noen tusen år. Som alle andre historiske hendelser har disse omslagene vært lettest å analysere i ettertid. Jeg er overbevist om at det vi kaller kapitalisme og imperialisme vil bli avløst av noe nytt, før eller siden. Av hva, og hvordan det vil skje, det veit vi simpelthen ikke. Men vi må forholde oss til verden ut fra det vi kjenner. Og i dag er det mest menneskelige alternativ til kapitalismens barbari jeg kan se en verden av samarbeidende land organisert som demokratiske, sosialistiske planøkonomier, med kommunistiske fordelings- og samfunnsprinsipper som rettesnor og mål.

Så lenge vi ikke kan se noe bedre, må vi fortsette å slåss for en slik verden, og mobilisere folk for det. Skal vi klare det, må vi ikke lure oss sjøl eller andre til å tro at kampen er lettere enn den er, eller at seieren er viss når vi ikke kan vise at den er det. Kanskje vil vi likevel lykkes. Eller kanskje vil vår kamp bare bremse kapitalismens verste herjinger, og bidra til å forsvare de undertrykte klassenes interesser. Til det hele vokser over i en annen, ny samfunnsorganisering vi i dag ikke kan forestille oss, og ikke har noe navn på. Vi kan ikke legge ned kampen for et bedre samfunn av den grunn. Like lite som legevitenskapen kan gi opp kampen mot kreftsjukdommene selv om den kanskje aldri kan fjerne dem.

Et slikt grunnlag for revolusjonært arbeid, som ikke kan love noen sikker seier, er kanskje vanskelig å mobilisere på. Men det kan også bidra til å rense lufta og klare tankene. Jeg tror den viktigste basisen for oppslutningen om revolusjonære organisasjoner alltid har vært vår evne og vilje til å lede klassekampen. Og klassekampen vil fortsette, så lenge klassesamfunn består. Kanskje vil en mer nøktern holdning til oddsen heller styrke kampen på lang sikt.

Jeg påtar meg ikke å spå. Jeg har bare kommet til at Marx argumenter for sosialismens uunngåelige seier er for svake, og det må vi se i kvitøyet og ta opp til diskusjon.

---

Les en kommentar her.

Bjørgulf Claussen er allmennpraktiserende lege og forsker i trygdemedisin ved Universitetet i Oslo

---

Det gode må ikke seire, for framtida er uviss. Jorda kan ødelegges av en meteoritt eller av forurensning. Menneskene kan lage framtida vår værre for de fleste av oss i det rike nord enn det flertallet her opplever i dag. Det er ikke mye vi kan spå om framtida, heller ikke med den historiske materialismen til hjelp.

Jeg tror derimot ikke at borgerskapet kan tenkes å seire fordi de er overlegne arbeiderklassen når det gjelder å bruke moderne teknologi, slik Tore Sivertsen spør seg. Jeg tror heller ikke at den historiske materialismen med rimelighet kan tolkes slik han forsøksvis gjør. Men jeg skjønner godt at han stiller dette spørsmålet, for hele den historisk-materialistiske læren oppmuntrer til spådommer.

Marx laget også spådommer, men langt mer forsiktig enn sine etterfølgere. Han mente at arbeiderklassen med nødvendighet ville etterfølge borgerskapet som den herskende klassen, i form av et sosialistisk styre, men han spådde ikke om når eller hvordan.

Nødvendigvis, er ikke framtida uviss? Dette er en av de mange motsetningene i marxismen som vi tar for lett på. Når Marx sa nødvendigvis, bygde han på et optimistisk framtidssyn som ikke er så vanlig i dag som på hans tid. Han mente at produktivkreftene nødvendigvis ville utvikle seg, dels fordi vi stadig blir flere mennesker og trenger mer produksjon, dels fordi vi mennesker er arbeidssomme og oppfinnsomme, slik Tore beskriver. Her kommer den berømte motsetningen mellom produktivkrefter og produksjonsforhold inn. Kapitalismen kan ikke leve med denne motsigelsen i lengden, fordi den teknologiske utviklingen krever stadig mer investeringer og stadig mindre arbeid. Og siden profitten kommer fra arbeidet, må profittraten på sikt falle.

Det siste tror ikke Tore på. Det er rimelig, for de siste hundre årene har vist oss en langt mer levedyktig kapitalisme enn marxistene noengang har forstått. Kanskje er loven om profittratens fallende tendens feil, kanskje har kapitalismen overlevd ved imperialisme og krig, ved utbytting av feudalister og leilendinger, ved listig bruk av seddelpresse og arbeideraristokrati.

Den store spådommen til Marx om at sosialismen med nødvendighet må seire, sto også på et annet bein, nemlig Hegel sin ide om at ingen samfunnsformer varer evig. Historien viser at den ene herskerklassen følger den andre. Marx argumenterer overbevisende for at det ikke finnes noen andre enn arbeiderklassen til å bli den neste. Slik sett er det ikke det gode som seirer med nødvendighet, det er helt andre historiske lover som nødvendigvis fører til sosialisme.

Marx stimulerte etterfølgerne sine til å lage altfor kortsiktige spådommer, også Tore. Sosialismen vil nesten helt sikkert seire, men det kan ta flere hundre år. Det kan også skje om ti år, vi kan ikke spå. Men hvis det skjer i overskuelig framtid, vil borgerskapet nesten helt sikkert ha ført oss gjennom økonomiske og militære katastrofer før det gir opp. Sosialisme på kort sikt vil ikke bli noen idyll, men vil starte med et nesten helt ødelagt samfunn. Noen konkurranse med vitale kapitalister i andre vestlige land om å ta i bruk avansert teknologi er helt usannsynlig. Vi får ingen entusiasme i en urealistisk diskusjon om hva vi skal gjøre dersom sosialismen seirer i et rikt, velorganisert samfunn som Norge i dag.

Men hvorfor skal vi være sosialister hvis vi ikke sloss for det gode? Av to grunner. For det første driver sosialister en flott dagskamp for gode formål, ikke bare ved å være aktive selv, men også ved å drive gode politiske analyser. Det er grunn nok.

For det andre er det et gode for samfunnsengasjerte folk å være på parti med framtida. At arbeiderklassen er framtida, har enda ingen marxisme-kritikere greidd å tilbakevise.

av Stig Berntsen

For kommunister har den antirasistiske kampen en særstilling. Grunnen er enkel. Rasismen setter arbeidsfolk opp mot arbeidsfolk og tjener som lynavleder for dem som sitter med makta. Kampen for sosialisme og kommunisme vil aldri kunne vinnes så lenge rasistiske ideer og holdninger vinner oppslutning i befolkninga.

Det har vært vanlig å se på rasismen som et troll med fire huer: Statlig rasisme, hverdagsrasisme, nazister/organisert voldsrasisme og høyrepopulisme/FRP-rasisme. Jeg skal her se litt på det største og styggeste av trollhuene, nemlig den statlig rasismen og hvordan den gir seg uttrykk i asyl- og flyktningepolitikken.

Mye av inspirasjonen til å skrive denne artikkelen har jeg fått ved å lese Innvandringspolitikk og utlendingslov – samtidens klagemur (redigert av Turid Heiberg, Fagbokforlaget 1998), og jeg har rappa grådig både fra denne boka og andre kilder (se kildehenvisning).

Den norske staten har en lang og jævlig historie med rasistisk undertrykkelse. Det er nok å nevne annekteringa av samenes land og vann, tvangssteriliseringa av tatere og utestenginga av jødiske flyktninger under den andre verdenskrigen.

Statens mål med norsk flykninge- og asylpolitikk er å opprettholde en humanistisk fasade, samtidig som en mest mulig effektivt hindrer fattige mennesker på flukt adgang til riket. Råskapen i den norske flyktningepolitikken kan knappest overdrives.

Imperialismen er skyld i krig og fattigdom som tvinger mennesker på flukt. Norge i dag er en aktiv imperialistmakt, og er medskyldig i at stadig flere mennesker tvinges på flukt fra krig elendighet.

Den nye utlendingsloven

I 1988 blei den nye utlendingsloven, lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her, vedtatt i Stortinget. Den avløste fremmedloven av 1956. Det uttalte målet var å «lage et forslag til lov som kan danne det best mulige instrumentet til gjennomføring av den innvandringspolitikk som myndighetene til enhver tid finner det hensiktsmessig å føre». Loven er derfor en fullmaktslov. På viktige områder er det åpent for myndighetene å komme med utfyllinger og nye bestemmelser.

Utlendingsloven og forskriftene har gjennomgått en rekke endringer de seinere åra og stadige rundskriv og nye retningslinjer forteller hvordan myndighetene vil at loven skal fortolkes. Retningslinjene er ofte diffuse, noe som gjør at mange fotvilte menneskers skjebne er overlatt til forvaltninga og den enkelte saksbehandlers skjønn.

Kontrollapparatet

I Norge svulmet kontrollapparatet opp i fra 1970 og som et av sluttproduktene i denne prosessen, ble Utlendingsdirektoratet oppretta i 1988. Direktoratets oppgave er å samordne statens virksomhet overfor flyktninger, asylsøkere og innvandrere. Samtidig blei det ansatt et betydelig antall personer i politiet, i stats- og lokaladministrasjonen, i sosialsektoren, juridiske rådgivere o.l. for å utforme den nye innvandringspolitikken, og strømlinjeforme kontrollpolitikken. Norge har også en rekke utenriksstasjoner i tredje verden-land som har som oppgave å motvirke at flyktninger kommer seg til Norge.

Utlendingsdirektoratet (UDI) har den utøvende makta i flyktninge- og asylpolitikken. UDI tar seg av både asylavhørene og den videre behandlinga av den enkelte sak. 1. januar i år startet Utlendingsnemda sitt virke. Nemda har overtatt departementets rolle som ankeinstans i asyl- og flyktningepolitikken. Dette har vært begrunna med ønsket om en klageinstans som skulle stå på egne bein og være uavhengig av departementet. At nemda domineres av tidligere byråkrater fra UDI og Justisdepartementet sår berettiga tvil om nemdas uavhengighet.

Fram til 1. januar i år var det Justisdepartementet som hadde det politiske ansvaret for flyktninge- og asylpolitikken. Dette ansvaret er nå overlatt Kommunal- og regionaldepartementet.

Nesten ingen får flyktningestatus

I 1999 søkte 10.160 personer om asyl i Norge. Ifølge utlendingsloven har asylsøkere som har en velbegrunna frykt for forfølgelse i hjemlandet, krav på å få innvilget asyl, dvs. få flyktningestatus. Frykten for forfølgelse må bygge på asylsøkerens rase, religion eller politiske oppfatning. Frykten for forfølgelse må være individuelt betinga. Det er ikke nok å tilhøre en utsatt minoritet. Asylsøkeren må i tillegg sannsynligjøre at hun som enkelt individ har grunn til å frykte forfølgelse, for eksempel på grunn av politisk aktivitet.

Det var kun 181 personer som fikk innvilget asyl, dvs fikk flyktningestatus, i 1999.

De langt fleste som får bli her i landet, får opphold på humanitært grunnlag. I 1999 fikk 3.032 mennesker oppholdstillatelse på dette grunnlaget. Asylsøkere kan få innvilget opphold på humanitært grunnlag utifra følgende tre vilkår:

1. Når sterke menneskelige hensyn tilsier det. Her åpnes det for at asylsøkere som vil bli uforholdsmessig hardt rammet ved en tilbakesendelse, skal kunne få opphold på humanitært grunnlag. Det skal svært mye til for at noen får opphold på dette grunnlaget. Norge har sendt hjem dødsjuke mennesker som kun har kort tid igjen å leve, med den begrunnelsen at personen vil dø uansett. Medmenneskelighet er mangelvare i den norske asyl- og flyktningepolitikken.
2. Sterk tilknytning til riket. Det er ikke lett å vite hvilke kriterier myndighetene legger til grunn for å godta at en person har sterk tilknytning til riket. I følge myndighetene behøver du ikke ha sterk tilknytning til riket om du har bodd her i ti år, eller om du har barn og kjæreste i landet. Få får opphold fordi de har sterk tilknytning til riket.
3. Flyktningeliknende årsaker. Asylsøkere kan få opphold på dette grunnlaget når myndighetene mener at personen ikke oppfyller FNs flyktningekonvensjons kriterier for å få flyktningestatus, men at personen har grunn til å frykte forfølgelse av «liknende årsaker». De fleste som får opphold på humanitært grunnlag, får bli på grunn av «flyktningeliknende årsaker».

FNs høykommisær for flyktninger har ved flere anledninger kritisert Norge for å ha etablert for streng praksis når det gjelder å definere hvem som oppfyller kriteriene for å få flyktningestatus. Til tross for dette hevder Norge at de bygger på Høykommissærens anbefalinger. Sverige har en annen og mer liberal tolkning av flyktningebegrepet.

Det kan virke som om myndighetene bevisst velger å gi asylsøkere opphold på humanitært grunn lag i stedet for å dem status for flyktningestatus. På den måten åpnes det i mye større grad for bruk av skjønn i saksbehandlingen, siden det ikke finnes noen gode kriterier for hva som er sterke medmenneskelige hensyn, eller sterk tilknytning til riket.

Kollektiv beskyttelse

I massefluktsituasjoner kan midlertidig oppholds- og arbeidstillatelse gis på kollektivt grunnlag til en gruppe mennesker etter gruppevurdering. Kollektiv beskyttelse har blitt benytta både overfor bosniere fra 1992-1998 og nå nylig for kosovoalbanere. De midlertidige tillatelsene gis for et år av gangen og danner ikke grunnlag for bosettingstillatelse før etter fire år. Hvis situasjonen i hjemlandet etter fire år fremdeles er sånn at norske myndigheter ikke kan sende dem tilbake, kan flyktningene få ordinære, permanente tillatelser.

Dette er en nyvinning i flyktningepolitikken som norske myndigheter har stor sans for, og det snakkes om å føre «en aktiv tilbakevendingspolitikk». Jeg tror det bare er snakk om tid før de første forslaga om at alle oppholdstillatelser skal være av midlertidig varighet, kommer.

Ordninga med kollektiv oppholdstillatelse for bosnierne blei av norske myndigheter sett på som delvis mislykka. Krigen varte lenger enn de hadde trodd. Resultatet var at flere bosniere enn staten ønska, blei værende i Norge og at de til slutt fikk permanent oppholdstillatelse.

Tvangsdeportasjoner

Når dette skrives, skjer den største tvangsdeportasjonen av flyktninger i Norges historie i gang. 4.500 kosovoalbanere som fikk kollektiv beskyttelse av midlertidig varighet, skal tvangsdeporteres tilbake til Kosova. Over 2.000 av dem har ikke fått ferdigbehandla asylsøknadene sine. De som har fått avslag på søknadene sine og velger å anke, blir straffa ved at myndighetene da ikke gir dem etableringstilskuddet på 15.000 kroner. Dette er å undergrave asylretten, og det er et klart brudd på menneskerettighetene.

UDI organiserer tvangsdeportasjonene og det første flyet med kurs for Kosova gikk 9.mars. UDI har satt opp en plan hvor det skal lette to charterfly i uka fram til sommeren. Dette til tross for den svært vanskelige situasjonen i Kosova:

• Arbeidsløsheten er på 85%.
• Infrastrukturen er sønderknust.
• Stor boligmangel.
• Kosova er i en krigstilstand, og det er stadige trefninger og drap i Sør-Serbia og på grensa til Makedonia.

Hvorfor har myndighetene sånn hast med å kaste ut kosovaalbanerne i denne situasjonen? De fleste kosovoalbanerne ønsker jo uansett å reise tilbake til hjemlandet når de føler at situasjonene er mer stabil. Jeg tror det har å gjøre med at de lyktes dårlig med å få sendt tilbake bosnierne. For myndighetene står nå kampen om hele ordningen med kollektiv beskyttelse. Derfor haster det med å få kosovaalbanerne ut nå mens det ennå ikke er full krig i området. Anti-rasister svar er at det organiseres motstand mot utkastelsene. Det arrangeres aksjoner, demonstrasjoner og å jobbes med å skjule flyktningene for norske utkastelsesmyndigheter.

Ulovlige mennesker?

Siden januar 1997 har Norge sammen med 15 andre deltakerland i Intergovermental Consultation (IGC) deltatt i en strategisk informasjonsutveksling av opplysninger om såkalt ulovlig innvandring. Denne informasjonsutvekslingen kalles Trafficking Information Exchange System (TIES). Samarbeidet bygger på følgende felles definisjon av ulovlig innvandring: «Migrasjon som omfatter ulovlig transittering, innreise, og/eller opphold hvor den enkelte ulovlige innvandrer får hjelp på en eller annen måte, og der hjelpen kan være organisert.» Kriminalpolitisentralen (KRIPOS) skriver sjøl på sine hjemmesider at «ved bruk av denne definisjonen omfattes de fleste asylsøkere til Norge, i det det store flertall har mottatt en eller annen form for assistanse, enten i form av rådgivning, eller i form av bistand som pass og/eller billetter eller reisefølge».

På den måten blir flesteparten av verdens flyktninger stempla som illegale. Dette bryter med menneskerettighetene. Retten til å søke asyl er nedfelt i FNs menneskerettigheter, og FNs flyktningekonvensjon slår fast at det ikke er ulovlig å ta seg inn i landet med falske papirer når hensikten er å søke asyl, og at det ikke skal få innvirkning på behandlingen av asylsøknaden. De vesteuropeiske landa undergraver aktivt denne paragrafen i FNs flyktningekonvensjon. Schengen-avtalen pålegger flyselskapene transportøransvar. Det vil si at flyselskapene må betale for tilbakesendelse av asylsøkere som reiser uten gyldige papirer.

Menneskesmugling

Herskerne i det rike Vesten bygger Festung Europas som beskyttelse mot det fattige sør. Schengen-avtalen er en del av denne muren. Det er på denne bakgrunn vi må forstå menneskesmuglingen som det har skrevet mye om i media det siste året. Her blir all menneskesmugling framstilt som kriminalitet på lik linje med narkotika og våpenhandel.

Det er ikke noen grunn til å tvile på at det finnes mange kyniske bakmenn som tjener seg rike på desperate mennesker på flukt, men hovedproblemet er at flyktninger er avhengig av denne type hjelp for i det hele tatt få muligheten til å benytte seg av asylretten. Her er vi ved kjernepunktet: Europeisk flyktningepolitikk er til for å beskytte det rike Europa mot fattige flyktninger, ikke for å sikre mennesker på flukt sikkerhet mot nød og forfølgelse. En rekke flyktninger har endt sitt liv i forsøk på å innta Festung Europas. Media har omtalt en rekke av disse tragiske skjebnene. Fokuset har imidlertid ensidig vært lagt på de fæle menneskesmuglerne som er skyld i flyktningenes død, og ikke det rike Europas militarisering av grensepostene, for å hindre å måtte dele rikdommen sin med fattige flyktninger.

Det er et paradoks når norske myndigheter varsler krig mot menneskesmuglerne, noe følgende eksempel viser. Gholam fikk oppholdstillatelse som afghaner i 1990. Seinere blei alle tillatelser trukket tilbake og politiet prøvde å ta beslag i familiens pass og ID- kort. Myndighetene påsto nå at familien var pakistansk. De blei så sendt med fly til Karachi ekskortert av seks politifolk. De var utstyrt med en lapp fra norsk politi hvor navnene som norske myndigheter hadde gitt dem, sto skrevet. På flyplassen tok imidlertid familien fram det afghanske passet som norske myndigheter påsto var falskt. Passet, som var utstedt av den afghanske ambasssaden i London, var ekte og de seks politifolkene blei tatt inn til avhør mistenkt for menneskesmugling. Hva ville skjedd hvis dette var i Norge, og det var pakistanske politifolk som påsto at familien var norske statsborgere?

Visumplikt

Skal man søke asyl i et vesteuropeisk land, må søknaden innleveres i vedkommende land ved personlig frammøte. Samtidig veit vi at Norge, og resten av det rike Vest-Europa, innfører visumplikt for alle såkalte «flyktningeproduserende land». I dag står mellom 115 og 130 land oppført på EUs og Schengen-landas liste over visumpliktige nasjonaliteter. Nye land føres stadig på denne lista hvis det kommer et visst antall asylsøkere fra vedkommende land.

Et megetsigende eksempel er henta fra KRIPOS sine nettsider. I forbindelse med temaet menneskesmugling står følgende å lese under overskriften Sigøynere til Norge fra Slovakia:

Flere land i Europa, deriblant Norge, opplevde i vår en betydelig økning av tilreisende sigøynere fra Slovakia. Denne utviklingen opphørte imidlertid gjennom innføring av visumplikt for slovakiske borgere. Det er likevel grunn til å være oppmerksom på liknende trender ettersom man har mottatt meldinger som går utpå at sigøynere blir fordrevet fra flere stater på Balkan.

Det tas ikke med i vurderingen at sigøynerne faktisk kan ha gode grunner til å flykte. At det har vært en utstrakt forfølgelse av sigøynere på Balkan og en rekke rasistisk motiverte drap interesserer ikke KRIPOS. For dem er spørsmålet kun hvordan man kan hindre dem i å komme innenfor Norges grenser. Et annet eksempel er henta fra Utlendingsdirektoratets årsrapport for 1999: «…med 2.453 utgjorde asylsøkere fra Øst-Slavonia den klart største søkergruppen i 1998. I 1999 var det tilsvarende antall bare 60. Nedgangen skyldes at det blei innført visumplikt for kroatiske borgere i juni 1998.»

Personer fra disse «flyktningeproduserende» landa blir som regel nektet visum og begrunnelsen er det verdt å bite seg merke i: «Begrunnelsen for å avslå slike søknader vil gjennomgående være at det er særlig grunn til å tro at vedkommende vil søke opphold her etter ankomst.» Dermed er farsen fullkommen. Det innføres visum fordi det er land der mennesker vil kunne ha grunn til å flykte, og de blir nekta visum fordi det er fare for at de vil benytte seg av den menneskeretten det er å kunne søke asyl. Visum er en svært effektiv måte å frarøve flyktninger den menneskerettigheten som det er å få søke om asyl.

Arbeidsinnvandring

I Norge blei det innført midlertidig innvandringsstopp i 1975. I vedtaket var det innbakt en klausul som gjorde det mulig å gjøre unntak for høyt utdanna eksperter. Klausulen gjør at norske myndigheter kan innhente hvite, resurssterke eksperter etter behov, mens fattige svarte arbeidere blir effektivt stengt ute. Innvandringsstoppen var ment å skulle ha kun et års varighet og blei begrunna med at en trengte tid til å legge forholda bedre til rette for dem som allerede hadde kommet til landet. Siden blei den forlenge hvert år inntil den blei gjort permanent i 1988. Begrunnelsen for å forlenge innvandringsstoppen var å beskytte av norske arbeidsplasser, og blei forsvart av grupperinger langt ut på venstresida (Klassekampen forsvarte innvandringsstoppen på lederplass!).

I dag veit vi at Norge i de nærmeste ti åra vil være avhengig av innvandring for å ikke komme i underskudd på arbeidskraft. Ved innføring av EØS-avtalen trodde man at den skulle løse problemene. Nå kan vi slå fast at norske myndigheter nok overvurderte hvor attraktivt Norge er for andre europeere. De aller fleste, enten det er finske sjukepleiere eller svenske bygningsarbeidere, reiser tilbake når det blir ledige jobber i hjemlandet. Dette har ført til en gryende erkjennelse av at en del av den arbeidskraften vi trenger, må komme fra land utafor EØS-området. Dette har det vært mye debatt om den siste tida, og både NHO og Unge Høyre har vært blant dem som har krevd oppheving av innvandringsstoppen. Spørsmålet er imidlertid hva som skal være kriteriene for arbeidsinnvandringen.

RVs antirasistiske manifest er det nærmeste venstresida har kommet i å utforme en politikk på dette området. Det er så bra at jeg gjengir noe av det:

Innvandringsstoppen overfor arbeidsfolk fra land utafor EØS fungerer rasistisk og undertrykkende. Hvite eksperter slipper inn, mens folk fra Afrika, Asia, Latin-Amerika – og alle arbeidsfolk utafor EØS – stenges ute. Mot dette vil RV slåss for lik (formell) rett til å komme til Norge for å søke arbeid, og til å bo i landet om de har arbeid eller kan bli forsørget på annen måte. (…) Vi vil åpne grensene for arbeidsinnvandring. Alle skal ha rett til å komme til Norge for å søke seg jobb, og få tre måneder til å skaffe seg arbeid. Norge må også tilrettelegge for at folk skal kunne søke seg jobber i Norge, fra det landet de lever i. Vi går samtidig inn for at innvandrere som jobber i Norge skal ha lønns- og arbeidsvilkår i tråd med landsomfattende norske tariffavtaler.

Dette er ikke hva NHO og Unge Høyre ønsker. Høyresida ønsker en arbeidsinnvandring som lett kan reguleres etter konjunkturene i arbeidsmarkedet. Kjapt inn når vi har behov for arbeidskraften, og på hue og ræva ut igjen når arbeidsmarkedet blir strammere. Utgangspunktet må være at de som får seg arbeid i Norge har kommet for å bli. Det må føres en integreringspolitikk i tråd med utgangspunktet – at de har kommet for å bli.

Hvis målet for dem som sitter med makta er at arbeidsinnvandrerne kun skal være her for et avgrensa tidsrom, vil de heller ikke bruke ressurser på integrering. Det trengs derfor ressurser til norskopplæring, morsmålsundervisning, gode boliger og andre velferdskrav.

Kilder

• Utlendingslov og flyktningepolitikk – samtidens klagemur (Turid Heiberg)
• Kriminalpolitisentralens hjemmesider
• Utlendingsdirektoratets hjemmesider
• Kommunal og regionaldepartementets hjemmesider
• Årsrapport for Utlendingsdirektoratet 1999
• Utlendingslovens av 1988
• Utlendingsforskriftene
• RVs antirasistiske manifest

av Tore Sivertsen

For fem år siden skrev jeg en dobbeltkronikk i Klassekampen («Hvorfor gikk det ikke» og «Hva gjør vi nå», juni 1995). Der reiste jeg tvil om Marx’ slutning at sosialismen med nødvendighet vil seire over kapitalismen. Jeg påpekte at denne slutningen var basert på at han mente sosialismens samfunnsmessig styrte planøkonomi ville frigjøre de moderne produktivkreftene, og dermed være kapitalismen overlegen som produksjonsforhold. Ut fra erfaringene til nå kom jeg til at denne antagelsen er tvilsom, spesielt på grunn av vanskene med å planlegge teknologisk utvikling. Sosialismens framtidige seier er da ikke så opplagt som Marx mente, og jeg konkluderte med at vi måtte belage oss på å leve med kapitalismen – og slåss mot den – på ubestemt tid.

Jeg fikk grundige svar; fra Kjell Underlid, Jan Steinholt og Pål Steigan. Siden har jeg diskutert spørsmålet med mange andre kloke folk. Dessverre har ingen til nå overbevist meg om at resonnementet er galt. Og spørsmålet er viktig. Derfor tar jeg nå debatten opp igjen. Og, for ordens skyld; jeg tar den opp på vegne av meg sjøl, ikke på vegne av AKP. Flertallet er trolig uenige med meg, både i AKP og RV.

I arbeidsfolks interesse

I 1995 påpekte Kjell Underlid at jeg syntes å ha glemt klassestandpunket når jeg diskuterte planøkonomiens styrker og svakheter. Jeg stilte ikke spørsmålet «fordelaktig/ ufordelaktig for hvem?». Enig. Grunnen var at jeg regnet det som unødvendig. For meg er det åpenbart at det er arbeidsfolk som tjener på en planøkonomi utfra samfunnets felles behov. Den frie konkurransen tjener vinnerne, de sterke og rike; og rammer de fattige. I verdensmålestokk er det de fattigste som møter nøden og sulten, det er de fattigste kvinnene som må prostituere seg. Planøkonomi kan gi trygghet og sikre basisbehovene, og det må være i arbeiderklassens interesse. Logikken bekreftes av erfaringene fra Sovjet, Kina, Cuba og andre steder. I utgangspunktet fattige land, som på kort tid og under harde angrep fra omverdenen sikret nesten hele befolkningen mat, klær, hus, helsestell og grunnleggende utdanning.

Samfunnsmessig planøkonomi er i arbeiderklassens og vanlige folks interesse, så sant den fungerer. Derfor har sosialistiske ideer i alle land stått sterkest i arbeiderklassen. Derfor er jeg og mange andre sosialister. Trolig var det også derfor Marx var det. Et klassespørsmål, ja. Og en kamp for menneskeretter, og humanisme. For det gode, om en vil.

Dette leder fram til en annen kritikk jeg er blitt møtt med, både av Underlid, Steinholt, Steigan og andre: At jeg syntes å gi opp kampen for sosialismen, fordi den har mislyktes til nå. Den kritikken er jeg også enig i, slik jeg formulerte meg i 1995. Siden planøkonomi og sosialisme faktisk må være til fordel for flertallet av menneskeheten, kan vi ikke slutte å slåss for det, så lenge vi ikke ser noe bedre alternativ. Men hvordan er mulighetene for å seire? Hvilke odds har kampen? Det var det spørsmålet Marx mente å ha et vitenskapelig svar på, og som var hovedpoenget i debatten jeg reiste. Og det er et annet spørsmål.

Produktivkreftenes makt

Skal vi behandle Marx’ teorier med vitenskapelig respekt, må vi kunne se kritisk og uavhengig på hver del av teoriene, så sant delene ikke har ugjendrivelig logisk sammenheng. En del som etter mitt syn har tålt alle angrep, er hovedprinsippene i den historiske materialismen: Den grunnleggende drivkrafta i historien er produktivkreftenes utvikling. Det avgjørende for om en type produksjonsforhold overlever kriser og opprør eller går under og blir erstattet av en ny type; det er hvilken av de to typene som best fremmer produktivkreftenes utvikling på det tidspunktet i historien. Så lenge produksjonsforholdene er tilpasset produktivkreftenes nivå, er de tross alt stabile. Derfor ble nesten alle middelalderens bondeopprør knust. Og de som seiret, førte bare til et nytt kongedynasti.

Hvorfor er det sånn? Hvorfor kan vi ikke, slik en del i miljøbevegelsen hevder, legge mindre vekt på produksjon og vekst, og slippe denne «tvangstrøya» fra produktivkreftene? Svaret er dessverre enkelt. Tenk på enhver situasjon der en type produksjonsforhold har vunnet fram i noen land, mens andre områder lever med en annen type. Da vil den sida der produksjonskapasitet og teknologi vokser fortest, ha avgjørende fordeler. Handelsmessig, fordi de produserer best og billigst. Og – ikke minst – militært. Teknologisk og produksjonsmessig styrke bestemmer riktignok ikke alt i en krig. Både Vietnamkrigen og krigen i Afghanistan er påminnelser om det. Men blir den teknologiske og produktive forskjellen for massiv, da er det militære utfallet gitt. Og blir forskjellen i produksjonseffektivitet og teknologi stor nok, da kan det også røyne på i indre styrke for det samfunnet som ligger etter.

Dessverre er det ikke gitt at det er de mest rettferdige og humane produksjonsforholdene som vinner. De antikke slavesamfunnene avløste eller underkuet til dels mer egalitære ætte- og stammesamfunn. Det førte til mange slaveopprør, men slavesamfunnene besto i mange hundre år. Deres styrke var basert på harde økonomiske realiteter.

Marx forsto dette. Derfor mente han at sosialismen bare kunne seire om den reelt frigjorde produktivkreftene. Sjøl kom han til at den ville gjøre det, at moderne produktivkrefter på hans tid faktisk hadde nådd et nivå der kapitalismen var et hinder for videre utvikling, og at sosialismen kunne fjerne disse hindrene. Dette var hans konklusjon på en konkret analyse. Den følger ikke med nødvendighet av den historiske materialismen som prinsipp. Spørsmålet er om han hadde rett, i den konkrete vurderingen.

Hvorfor gikk det ikke?

I dag har sosialismen gått under eller blitt oppgitt i de fleste tidligere sosialistiske land. Hvorfor? Var imperialismen ennå for sterk, og knuste forsøkene til slutt? Var det først og fremst politiske feil fra kommunistpartiene? Var problemet at alle forsøkene startet i tilbakeliggende land? Eller dreide alt seg om virkningen av manglende demokrati, stalinismens overgrep og kulturrevolusjonens galskap? Alle disse forklaringene har noe for seg. Men jeg tror også vi er nødt til å se på planøkonomiens faktiske styrker og svakheter, som produksjonsforhold. Ikke bare fra et klasseperspektiv, men i evne til å frigjøre produktivkreftene.

Da hjelper det heller ikke å stille spørsmålet «Planøkonomi – for hvem?», slik Pål Steigan gjorde i en artikkel i Røde Fane, der han påpekte at mange kapitalistiske land har brukt statlig planlegging, i kapitalens interesse. For dette er planlegging som supplement til kapitalismen, innenfor rammen av styring ut fra konkurranse og profitt. Basisen forblir kapitalismens lover, på godt og vondt. Reell samfunnsmessig planøkonomi betyr derimot en planmessig utvikling av produksjonen ut fra flertallets interesser. Det er den type planleggingsevne – til å frigjøre produktivkreftene – spørsmålet dreier seg om. At en slik reell planøkonomi, hvis den fungerer, vil være et gode for arbeiderklassens og vanlige folks interesser, det er vi enige om. Men må det gode seire?

Hvilke erfaringer har vi?

Marx’ og Engels’ hovedargumenter for at en sosialistisk planøkonomi ville være kapitalismen overlegen som produksjonssystem var:

• At den ville gjøre slutt på sløseriet som lå i de tilbakevendende overproduksjonskrisene og i de herskende klassenes «vanvittige luksusforbruk».
• At «anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen ville bli erstattet med planmessig og bevisst organisasjon» og at «en samfunnsmessig produksjon etter forut fastsatte planer» dermed ville bli mulig.

Hvordan har virkeligheten blitt, til nå? Sovjet gjorde etter mitt syn et reelt forsøk på å bygge en samfunnsmessig planøkonomi, iallfall til godt etter annen verdenskrig. Politisk degenererte Sovjet ganske fort til partidiktatur, og etterhvert til en politistat og et nomenklatur-klassesamfunn. Viktige trekk ved plansystemet bestod likevel lenge. Kina gjorde også et seriøst forsøk, iallfall til sist i 70-åra. Etter hvert vant andre linjer fram, som helt har endret den kinesiske økonomien. Forsøkene som ble gjort i mange mindre land, er verre å vurdere, fordi de reelt var såpass avhengige av de to store. Men Sovjet og Kina gir oss to eksempler med minst 30 års forsøk på samfunnsmessig planøkonomi med sosialistiske mål, i to ganske forskjellige land. Hvordan var egentlig resultatene? Og nå snakker jeg ikke om de sosiale resultatene, om fordelene for arbeiderklassen. Jeg snakker om resultatene målt i økonomisk og teknologisk utvikling, om evne til å frigjøre produktivkreftene.

Imponerende resultater

Resultatene var mye bedre enn dagens nyfrelste kapitalismeprofeter vil innrømme. Femårsplanene forandret Sovjet med en fart som forbløffet verden. Landet ble en industrinasjon på 20 år, sto i mot Tysklands angrep, og ble gjenreist i høyt tempo. I 50- og 60-åra kunne deler av teknologien konkurrere med USAs. Kina hadde også en imponerende utvikling i sine første 30 år, til tross for feilskjærene i «det store spranget» og problemene i kulturrevolusjonen. Det «økonomiske underet» i dagens Kina bygger i stor grad på grunnlaget fra Maos tid.

Hva muliggjorde disse gode resultatene? To faktorer er veldig tydelige. Den ene er evnen til å mobilisere hele befolkningen, ved en blanding av politisk overbevisning og kommando. Den andre er nettopp det Marx nevnte: Det var en «produksjon etter forut fastsatte planer» ved hjelp av en «planmessig og bevisst organisasjon». Å legge en konkret plan for industriell oppbygning, og bruke hele statsapparatets styrke til å gjennomføre den, viste seg meget effektivt. Mye tyder på at en del av disse erfaringene er allmenngyldige for land som skal prøve å ta igjen en mer utviklet verdensøkonomi. Andre fattige land, først og fremst i Asia, som helt eller delvis har klart dette, har også brukt plan og styring ved hjelp av statsapparatet. I dette lyset blir dagens IMF-politikk direkte grotesk. Den er en oppskrift for fortsatt underutvikling i fattige land.

Planøkonomiens problemer

Så mye for de positive erfaringene. Hva med de negative? Det som oftest blir trukket fram fra Sovjet, er problemene med tilpasning av produksjonen til behovet, spesielt i forbruksvaremarkedet. Vi kjenner alle beskrivelsene av butikk-køene, og historiene om produksjon av store spiker for å fylle planmålet i kilo. Disse problemene var reelle. Men de var også åpent vitset med, diskutert og analysert. Det ble høstet mye erfaring og utviklet interessant teori: Bevisst bruk av kombinasjonen plan/marked, mekanismer for løpende korrigering av planen, bruk av datateknologi; her er diverse muligheter. Noen av problemene var nok også spesielle for Sovjet, spesielt på landbruks- og matvareområdet. Kina, som hadde en annen bakgrunn, var mindre preget av traurige butikk-køer. I strid med alminnelig oppfatning tror jeg faktisk ikke at dette problemet er det vanskeligste for en samfunnsmessig planøkonomi.

Et større problem er arbeidsproduktiviteten. Både i sovjetisk og kinesisk industri ble produktiviteten liggende langt etter i forhold til tilsvarende fabrikker i kapitalistiske land. Noen mener at hovedårsaken var at planøkonomiene ikke kunne eller ville bruke arbeidsløsheten som middel. Jeg tror dette synspunktet er for enkelt. Den viktigste faktoren i produktiviteten er ikke hvor hardt folk jobber, selv om det er viktig nok. Den viktigste faktoren er den teknologiske utviklingen, bruken av stadig bedre maskiner for å øke produksjonen pr. ansatt. Under kapitalismen blir denne rasjonaliseringen tvunget fram av økonomiske lover. I en sosialistisk planøkonomi må rasjonaliseringene gjøres etter plan. Rasjonalisering betyr ofte vraking av brukbare fabrikker, rasering av lokalsamfunn, flytting og arbeidsløshet for folk. Derfor kan sosialistiske samfunn ha en sterk tendens til å holde igjen på dette området; og tendensen kan bli sterkere jo mer demokratisk samfunnet er. Under kapitalismen har man ikke noe valg. Det er umenneskelig, men det utvikler produktiviteten.

[Merknad: I papirutgaven var det en feil i dette avsnittet. Den er korrigert her, og i papirutgaven av Røde Fane nr 2b.]

Den uregjerlige teknologien

Det største problemet for en sosialistisk planøkonomi, på lengre sikt, tror jeg imidlertid ligger enda dypere: I problemet med å planlegge teknologisk utvikling. Ny teknologisk utvikling er i stor grad uforutsigbar. En vet ikke hva som vil bli oppfunnet før det faktisk skjer. En vet heller ikke hva som vil få praktisk betydning, eller når utviklingen av en bestemt teknologi stopper opp. Hvem gjettet i 1960 at passasjerflyteknologien i hovedsak skulle slutte å utvikle seg videre? Ikke de som satset på overlydsfly iallfall. Hvem gjettet i 1980 at pc-en skulle bli det totalt dominerende datamaskinprodukt mindre enn 10 år etter? Ikke folkene i Norsk Data iallfall. Slike overraskelser fører til at store verdier sløses bort, og noen taper mye penger; men for kapitalismen er det ikke noe problem. Nettopp fordi systemet styres blindt etter profitt tilpasser det seg ganske raskt, ofte uten at noen forstår hva som skjer før etterpå. For en sosialistisk planøkonomi er dette mye verre. Hvordan skal en planlegge utviklingen av teknologi og produksjon når ingen veit hvor en skal hen?

Betydde dette problemet noe for sammenbruddene og degenereringen av planøkonomiene i Sovjet og Kina? Det er vanskelig å si sikkert. Når Sovjet fra 60-åra etter hvert ble liggende håpløst etter vesten teknologisk, kan det ha flere årsaker. Ufriheten og det stivbeinte systemet betydde nok mye, den nye overklassens snylting kan også ha gått ut over skaperkraften blant folk. I Kina betydde kulturrevolusjonens forakt for intellektuelt arbeid sitt, og de lå lenger etter fra start. Jeg kan likevel ikke fri meg fra tanken at problemet med å planlegge det uforutsigbare bidro til svikten, særlig i datateknologisk utvikling.

Det store dilemmaet

Min konklusjon er derfor at en sosialistisk, samfunnsmessig planøkonomi har vist seg å ha noen overlegne trekk som produksjonssystem, i tråd med Marx resonnement: Den muliggjør planmessig industriutvikling og en samlet mobilisering av befolkningen. Men motsatt har den anarkistiske, profittbaserte kapitalismen noen andre fordeler, først og fremst i utviklingen av produktivitet og teknologi. Disse fordelene er knyttet til uforutsigbarheten ved teknologisk utvikling, og til brutaliteten og planløsheten i profittsystemet. Sosialismens overlegenhet i evne til å frigjøre produktivkreftene er derfor ikke så opplagt som Marx antok. Og dette vil gjelde alle former for sosialistisk planøkonomi, enten den er ledet despotisk eller gjennom et reelt fungerende sosialistisk demokrati.

Er det slik, betyr det at sosialismens og kommunismens seier over kapitalismen ikke er noen historisk nødvendighet. Likevel argumenterte jeg i innledningen til artikkelen for å fortsette å kjempe for en sosialistisk planøkonomi; fordi en slik økonomi, demokratisk planstyrt ut fra flertallets og samfunnets behov, åpenbart er i arbeiderklassens og vanlige folks interesse.

Dette er et dilemma. Hvordan kan en opprettholde en kompromissløs klassekamp og kamp for sosialismen, hvis en ikke kan stole på at denne kampen vil føre til seier? Avvæpner ikke mitt standpunkt hele den revolusjonære bevegelsen, og må det ikke føre til at en oppgir hele kampen og ender opp med en sosialdemokratisk tilpasningslinje? Jan Steinholt påpekte dette dilemmaet i et hudflettende svar til meg i KK for fem år sida, og flere har gjort det siden.

Sosialdemokratiet har ingen løsning

Jeg forstår og har sans for disse innvendingene, og har ikke noe enkelt svar på dem. Men noen tanker har jeg gjort meg. For å ta det siste først: Er mitt standpunkt et argument for sosialdemokratiet? Etter mitt syn, nei. Sosialdemokratiets ide er basert på at det er mulig å gjøre kapitalismen menneskelig, ved å regulere den gjennom statsapparet. Til støtte for denne ideen påpeker sosialdemokrater alle de godene arbeiderklassen har oppnådd, særlig i Norge og andre vesteuropeiske land. Problemet er at de glemmer hva som gjør kapitalismen til kapitalisme. Det er sjølve den blinde profittjakta som gir kapitalismen dens styrke, derfor kan den heller aldri bli varig «snill» eller «human».

De godene arbeiderklassen i rike industriland har vunnet, er delvis et resultat av produksjonsnivået og av utbyttingen av fattigere områder. Litt av imperialismens rikdommer har dryppet på vanlige folk. Men først og fremst er godene et resultat av klassekamp, på to plan: Den direkte kampen arbeiderklassen i våre egne land har ført, gjennom fagforeninger og på andre måter. Og revolusjonene i Sovjet, Kina og andre land. Det samme gjelder de fordeler folk i den tredje verden tross alt har klart å vinne.

Eksistensen av de (mer og mindre) sosialistiske landene tvang kapitalistene i resten av verden til kompromisser, for å unngå at revolusjonene skulle spre seg. Etter hvert som sosialismen degenererte

Ofrer jeg drømmen?

Kommunister og revolusjonære sosialister har ikke bare vært avgjørende for klassekampens vilkår gjennom de store sosialistiske revolusjonene. Også i den daglige klassekampen i de kapitalistiske landene og i den tredje verden har revolusjonære av ulike avskygninger hele tida gått i spissen; med mot, stahet og offervilje. Jeg er enig i at en del av denne staheten har kommet fra vissheten om at vi var del av en stor historisk prosess som til sist ville seire. Troen på sosialismens uunngåelige seier har dermed vært en materiell historisk kraft i halvannet århundre. Hvorfor i alle dager vil jeg undergrave den?

For det første fordi jeg mener vi er pent nødt. Hvis resonnementet faktisk ikke henger sammen, så må vi innrømme det. Holder vi fast på et grunnlag som ikke holder, har vi i lengda ikke mulighet til å mobilisere noen. For det andre, så sier jeg ikke at sosialismen ikke kan seire. Jeg sier bare at den sosialistiske planøkonomien har åpenbare svakheter i forhold til kapitalismen, i evnen til å frigjøre teknologisk utvikling. Det forandrer ikke sosialismens sterke sider; som det eneste alternativ vi kan se i dag som gir mulighet for bedre og mer rettferdige samfunn, det eneste vi ser som kan stanse kapitalismens onde sirkel av overproduksjon, arbeidsløshet, krig og sult.

Men det betyr at vi må være villig til å diskutere både de sterke og de svake sidene. Vi må kjenne og være forberedt på begge deler, både i kampen for sosialismen og når og hvis noen igjen får mulighet til å bygge sosialistiske land. Det å bygge sosialismen kan økonomisk sett vise seg å være arbeid i motbakke, på ganske lang sikt: Omliggende kapitalistiske land vil kanskje ha fordeler som befolkningen i sosialistiske land må jobbe hardt for å kompensere. Det kan bety at andre trekk ved det sosialistiske samfunnet kan bli mer avgjørende. Skal folk tåle å leve med en teknologisk underlegenhet, må de oppleve at de lever i et mer rettferdig samfunn, som det er verdt å kjempe for. Da må blant annet sosialistisk demokrati, ytringsfrihet og rettssikkerhet være reelle. Det nytter mindre å la hensikten hellige midlet, hvis sosialismen er et økonomisk motbakkeprosjekt som er varig avhengig av folkeflertallets lojalitet og engasjement.

Klassekampen fortsetter

Noen har hevdet at når jeg trekker Marx’ argument for sosialismen og kommunismens uunngåelige seier i tvil, så støtter jeg samtidig ideen om at kapitalismen vil «vare evig». Det er jeg ikke enig i. Menneskeheten vil neppe leve evig, men vi kan håpe arten vil bestå lenge, kanskje i flere millioner år. Den kan også dø ut langt raskere enn det. Menneskenes samfunns- og produksjonsforhold har i historisk tid avløst hverandre med langt kortere tidsintervall, i størrelsesorden noen hundre til noen tusen år. Som alle andre historiske hendelser har disse omslagene vært lettest å analysere i ettertid. Jeg er overbevist om at det vi kaller kapitalisme og imperialisme vil bli avløst av noe nytt, før eller siden. Av hva, og hvordan det vil skje, det veit vi simpelthen ikke. Men vi må forholde oss til verden ut fra det vi kjenner. Og i dag er det mest menneskelige alternativ til kapitalismens barbari jeg kan se en verden av samarbeidende land organisert som demokratiske, sosialistiske planøkonomier, med kommunistiske fordelings- og samfunnsprinsipper som rettesnor og mål.

Så lenge vi ikke kan se noe bedre, må vi fortsette å slåss for en slik verden, og mobilisere folk for det. Skal vi klare det, må vi ikke lure oss sjøl eller andre til å tro at kampen er lettere enn den er, eller at seieren er viss når vi ikke kan vise at den er det. Kanskje vil vi likevel lykkes. Eller kanskje vil vår kamp bare bremse kapitalismens verste herjinger, og bidra til å forsvare de undertrykte klassenes interesser. Til det hele vokser over i en annen, ny samfunnsorganisering vi i dag ikke kan forestille oss, og ikke har noe navn på. Vi kan ikke legge ned kampen for et bedre samfunn av den grunn. Like lite som legevitenskapen kan gi opp kampen mot kreftsjukdommene selv om den kanskje aldri kan fjerne dem.

Et slikt grunnlag for revolusjonært arbeid, som ikke kan love noen sikker seier, er kanskje vanskelig å mobilisere på. Men det kan også bidra til å rense lufta og klare tankene. Jeg tror den viktigste basisen for oppslutningen om revolusjonære organisasjoner alltid har vært vår evne og vilje til å lede klassekampen. Og klassekampen vil fortsette, så lenge klassesamfunn består. Kanskje vil en mer nøktern holdning til oddsen heller styrke kampen på lang sikt.

Jeg påtar meg ikke å spå. Jeg har bare kommet til at Marx argumenter for sosialismens uunngåelige seier er for svake, og det må vi se i kvitøyet og ta opp til diskusjon.

Les en kommentar her.

av Anthony Arnove

Det er nå 10 år siden FN vedtok omfattende sanksjoner mot Irak. Sanksjonene ble vedtatt den 6.august 1990, på dagen 45 år etter USA slapp en atombombe over Hiroshima. Bomben drepte anslagsvis ett hundre tusen mennesker og etterlot seg radioaktiv forurensning som fremdeles påvirker befolkningen i området. Kort tid etter fulgte angrepet på Nagasaki. Sammentreffet i datoer er avslørende. På tross av den amerikanske regjeringens retoriske kamp for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen står USA i en særklasse når det gjelder bruk og produksjon av slike våpen. Bruken av atombomber mot Japan var avskyelig, men i de siste ti årene har det dødd mellom fem og ti ganger så mange mennesker i Irak som en følge av krigshandlinger og sanksjoner. Denne krigen føres under FN-flagget og ledes av USA og Storbritannia.

FN vedtok sanksjoner mot Irak fire dager etter invasjonen i Kuwait og opprettholdt dem etter den brutale Gulfargen i 1991. Krigen krevde ti tusener av irakiske liv, fordrev Irak fra Kuwait og førte landet tilbake til et «førindustrielt samfunn», som en FN-ledet delegasjon observerte rett etter krigen (1). Det ble hevdet at sanksjonen ble forlenget for å uskadeliggjøre Iraks masseødeleggelsesvåpen. Lite ble sagt om at de land – USA og andre medlemmer av Sikkerhetsrådet – som uttrykte slik bekymring for Iraks masseødeleggelsesvåpen, er de samme landene som er ansvarlige for en overveldende del av våpensalget i regionen og på i verden. Enda mindre ble sagt om en del andre ubeleilige fakta: I årene forut for invasjonen av Kuwait hadde Iraks ødeleggende og undertrykkende kapasitet blitt utviklet med støtte og oppmuntring fra venner i Washington, London og andre vestlige hovedsteder. Israel hadde på dette tidspunktet et atomvåpenarsenal på omtrent to hundre stridshoder, og okkuperte fremdeles Sør-Libanon og territorier de røvet til seg i 1948 og 1967 i strid med en rekke FN-resolusjoner.

Ti år senere, til tross for bevis fra tidligere sjefer for FNs våpeninspektører og andre internasjonale institusjoner for at Irak er «kvalitativt avvæpnet» blir sanksjonene opprettholdt. Sanksjonene vil bli fastholdt «til tidenes ende eller så lenge han (Saddam Hussein) sitter ved makten», forklarte president Bill Clinton. Mens USA nå ønsker et regimebytte i Irak, holdt de bevisst Saddam Hussein ved makten i sluttfasen av Gulf Krigen. Eller for å sitere New York Times-korrespondenten, Thomas Friedman: USA foretrakk en «irakisk junta som styrer med jernhånd» fremfor et folkelig opprør (2).

Den amerikanske regjeringen ønsker egentlig at en fra de militæres rekker tar makten og styrer landet, på samme måte som Saddam Hussein gjorde da han var USAs allierte i krigen mot Iran i årene 1980-1988 og frem til invasjonen av Kuwait. Men, USA vil også at det skal være en person uten regionale makt ambisjoner som kan komme i konflikt med den viktigste regelen for amerikansk politikk i Midt-Østen: USA er sjef! Loven, med det latterlige navnet Iraqi Liberation Act (Loven om Iraks frigjøring), har satt av nittisyv millioner dollar til den såkalte irakiske opposisjonen. Det er en dypt splittet gruppe med base i London, som helt mangler sosial base i Irak. Blant grupperingene som mottar penger og støtte fra USA er en som håper å gjenopprette monarkiet i Irak (3).

I mellomtiden dør ufattelige mange vanlige irakere som en bevisst og forutsigelig følge av en politikk som har som formål å strupe den irakiske økonomien. De som betaler prisen, er de fattige – arbeiderklassen og spesielt barna – og ikke de som hevdes å være målet for sanksjonene, nemlig president Hussein og hans innerste krets i det styrende Baath-partiet. Tvert i mot har sanksjonene på mange måter styrket regjeringen, men splitter og svekker befolkningen. En liten gruppe har blitt utrolig rike på svartebørshandelen generert av embargoen. I sentrum av Bagdad kan man se splitter nye Mercedes-sedaner og firehjulsdrevne terrengbiler blant de skrøpelige dødsfellene vanlige irakere kjører. Sammen navigerer de gjennom 4-felts kryss uten fungerende lys. Selv om embargoen har hindret Irak i å importere varer som er helt nødvendige for å opprettholde vann- og sanitærsystemet – blant annet klorin – smugler den lille eliten i Bagdad inn klorin til sine private svømmebasseng. Det har vært en sterk vekst i byggingen av private svømmebasseng under embargoen (4).

Etter å ha foretatt omfattende landsdekkende undersøkelser oppdaget Unicef at dødligheten for barn under fem år var fordoblet i sentrale og sørlige deler av Irak, og at dette hovedsakelig skyldes Golf-krigen, dens ettervirkninger og sanksjonene. I et land med tjueto millioner mennesker tilsvarer det opp mot fem hundre tusen «ekstra» dødsfall over en ti år periode. Den viktigste dødsårsaken blant barn under fem år i Irak er dehydrering som følge av diaré. Det amerikanske utenriksdepartementet hevder at disse dødsfallene er Saddams feil. De viser til forbedringen i dødligheten for barn under fem år i de autonome, kurdisk kontrollerte delene i det nordlige Irak.

Dette argumentet tåler ikke nærmere etterprøving. Den nordligste delen av landet har et langt rikere jordbruk enn den sørlige og sentrale delen, den mottar større humanitære bidrag per hode – inkludert kontant bidrag som er forbudt i resten av landet og kan dra nytte av illegal handel over den tyrkiske grensen. Sist men ikke minst ble dette området påført langt færre skader på infrastrukturen og utsatt for mindre forurensning som en følge av Golf-krigen enn de sørlige delene av landet hvor det amerikanske militæret avfyrte mer en million runder ammunisjon med utarmet uran (5).

Irakere står nå ovenfor utbredt feilernæring og andre sykdommer som er typiske i den fattige tredje verden, slik som malaria, kolera og tuberkulose. Selv om Iraks regjering var undertrykkende og udemokratisk, hadde Irak på slutten av 1980-tallet en avansert medisinsk, utdannings- og sosial infrastruktur. Den har blitt ødelagt. FNs sanksjonskomite, som må godkjenne alle kjøp den irakiske regjeringen ønsker å gjøre med sine oljeinntekter, avslår rutinemessig godkjennelse av kontrakter for å bygge opp igjen denne infrastrukturen med begrunnelse i sitt «dobbeltbruk» kriterium: Irak kan ikke importere sivile varer som kan ha en potensiell militær anvendelse. Blant de varene som har blitt holdt ute gjennom denne mekanismen, hovedsakelig fordi den amerikanske representanten legger ned veto, er ambulanser, klorprodukter og til og med blyanter. Pr. dags dato er varer for rundt 1,8 milliarder dollar som Irak har bedt om er holdt tilbake takket være disse restriksjonene. I noen tilfeller fører dette også til at varer som har blitt importert, for eksempel reservedeler, blir verdiløse.

Den undersøkende journalisten, John Pilger, som holder til i London, konfronterte nylig Peter van Walsum, lederen for FNs sanksjonskomite, med hvordan komiteen fatter beslutninger.

Pilger: Hvor mye makt utøver USA over din komite?
Van Walsum: Vi handler etter konsensus.
Pilger: Og hvis USA er i mot?
Van Walsum: Da handler vi ikke. (6)

I 1990 var en irakisk dinar verdt omtrent tre dollar. I dag, hos Bagdads vekselmeklere, er kursen for en dollar 2.200 dinarer. Som et resultat har spare- og inntjeningsevnen til nesten hver eneste iraker blitt ødelagt. Barn forlater skolen tidlig – hvis de overhodet begynner – for å hjelpe familiene sine med å overleve på. I en syvende klasse utenfor Bagdad som jeg besøkte sammen med en delegasjon fra Fellowship of Reconcilliation and Voices in the Wilderness i mars 2000, stod læreren foran en full klasse uten tilgang til et eneste ark, blyanter, lærebøker eller kladdebøker. Da hun spurte elevene på arabisk om å rekke opp en hånd hvis de måtte jobbe etter skolen, rekte hver eneste elev opp hånda. En del av barna pusser sko eller selger parafin, andre selger kroppene sine. Senere, i gangen, forklarte læreren at hun også måtte jobbe etter skolen fordi hun ikke lenger kunne leve av sin lærerlønn som tilsvarer omtrent tre dollar i måneden. Hun ikke hadde råd til medisinsk behandling som hun trengte.

Blod for olje

For å forstå hva som skjer i Irak, må man starte med et enkelt faktum som sjelden blir trukket frem i media: Nest etter Saudi-Arabia har Irak verdens største bekreftede oljereserve. Noe sånt som 11 prosent av verdens olje ligger under Irak og fordi den er så nær overflaten, er den blant verdens billigste å utvinne. Den irakske oljen er derfor mer lønnsom enn olje fra Mexicogolfen eller Nordsjøen.

Noen har prøvd å forklare amerikansk irakpolitikk ved å vise til bensinprisen på amerikanske bensinstasjoner, men bildet er mer komplisert. USAs ledende oljeleverandør er faktisk Canada, og de overtok for kort tid siden denne plassen fra Venezuela. USAs interesse for Midt-Østens olje stikker dypere. Amerikanske byråkrater har lenge forstått at i tillegg til å være svært lønnsom, er oljereservene i Midt-Østen av enestående geostrategisk betydning. Så tidlig som i 1945 bemerket det amerikanske utenriksdepartementet at olje «historisk har spilt en større rolle for USAs utenriksforbindelser enn noen annen handelsvare» (7). Regjeringen innså særskilt at kontroll over regionens olje ville gi USA en strategisk fordel ovenfor konkurrerende kapitalistiske stater, spesielt Japan og Tyskland.

I 1930- og 1940-årene ble Irak dominert av britiske interesser. Men da det ble oppdaget store olje reserver i Irak i begynnelse av 50-årene, ville USA dytte Storbritannia til siden. «Forholdene endret seg dramatisk» i Irak i 1950-årene, forklarer historikeren Samira Haj. «Produksjonsnivået økte, konsesjonsinntektene steg kraftig og olje ble den ledende sektoren i den (irakiske) økonomien.» Som sosialisten Tony Cliff bemerket:

«Når vi snakker om imperialisme i Midt-Østen, er det første man tenker på olje. (…) Hvis vi snakket om olje i Midt-Østen før andre verdenskrig, ville vi hovedsakelig snakket om britisk oljeimperialisme. Storbritannia kontrollerte da 100 prosent av Irans olje og 47,5 prosent av Iraks olje, USAs andel var bare 23,75 prosent i Irak (det samme som Frankrike). Etter det har situasjonen forandret seg radikalt: I 1959 steg USAs andel til 50 prosent av all olje i Midt-Østen, mens Storbritannias andel sank til 18 prosent. (Frankrike hadde 5 prosent, Nederland 3 prosent, andre – inkludert de lokale arabiske regjeringene 24 prosent.) Nå er oljeimperialisme egentlig USA-imperialisme.» (8)

USA gikk ut av den andre verdenskrigen som en enestående økonomisk og militær makt. De søkte umiddelbart å kapitalisere de fordelene de hadde oppnådd. USA ønsket å utvikle «et mønster av relasjoner som vil tillate oss å opprettholde denne situasjonen av ulikhet uten faktisk å svekke vår nasjonal sikkerhet» (som George Kennan, strateg i utenriksdepartementet, skrev i et internt planleggingsdokument i 1948) ved å etablere nære relasjoner med klientregimer i regionen. USA kom særlig til å støtte seg på Israel og Iran under Sjahen (9). Men i 1979 ble dette regionale «mønstret av relasjoner» brutt opp. Da den USA-støttede Sjahen ble forvist fra Iran etter revolusjonen, vendte USA seg mot Irak og Saddam Hussein – som hadde steget opp gjennom Baath-partiets maktstruktur til å bli president i 1979 – for å holde Iran i sjakk. Under den blodige krigen med Iran fra 1980-1988 gav USA Irak våpen og støtte, samtidig som de underhånden spilte de to landene opp mot hverandre.

I dag skriver media side opp og side ned om hvordan Hussain «gasset sitt eget folk». Men da tusener av kurdere ble gasset i Halabja-massakren i mars 1988, økte USA sine jordbrukskreditter til regimet og sende en delegasjon av politikere fra Washington, deriblant senator Robert Dole, for å fremme bedre relasjonene mellom de to landene og for å gi Hussein råd om hvordan han skulle takle amerikanske medier.

Regional imperialisme

Hussein ville selvfølgelig raskt gå fra å være en diktator, hvis våpen og undertrykking ble sett på med velvilje (fordi de var stemplet med Made in the USA), til å bli regjeringens verste fiende, og tema for endeløse diskusjoner om ondskapen USA møter på verdensarenaen. Som historikeren Howard Zinn kommenterer: «Det er som om USA aldri har støtt på en diktator tidligere,» sett bort fra Sjahen i Iran, Suharto i Indonesia, Mobutu Sese Seko i Zaire (nå Kongo) og Hussain i Irak (10).

1979 var viktig på en annen måte også. Maktbalansen i Midt-Østen ble forskjøvet. Da Anwar Sadat i september 1978 signerte Camp David-avtalen med Israel, som ledet frem mot en fredsavtale mellom Israel og Egypt i mars 1979, var spørsmålet om hvem i den arabiske verden som – for å sitere Naseer Aruri – «skulle bli den ledende kraften i motstanden mot Israel» (11). Hussein håpet at Irak kunne fylle tomrommet, en ambisjon som skulle føre ham på kollisjonskurs med USA.

Irak representerer et tydelig eksempel på det Alex Callinicos har beskrevet som fremveksten av regional imperialisme i den tredje verden:

«Nøkkelfaktoren i utviklingen av en mer pluralistisk og ustabil verden har vært fremveksten av de regionale imperialismene i løpet av de siste tjue årene – dvs. tredje-verdenland med aspirasjoner om den type politisk og militært herredømme på et regionalt plan som bare supermakter har kunnet glede seg over globalt. Midt-Østen – den mest ustabile regionen etter 1945 (…) er uheldigvis også det området med flest land som konkurrerer om å oppnå en slik posisjon – Israel, Iran, Irak, Egypt, Syria og Tyrkia.» (12)

Hussein gikk for langt da han i august 1990 invaderte Kuwait. USA hadde bygget opp det irakske regimet mot Iran av strategiske årsaker, men de var ikke villige til å la Hussein oppnå sine regionale ambisjoner uhindret. Spesielt ikke hvis det truet USAs kontroll over olja. Golf-krigen sikret i seg selv USAs interesser. Iraks infrastruktur ble brutalt ødelagt og også steder av kulturell og historisk betydning, ble utsatt for angrep. Handelsembargoen har hindret Irak å gjenoppbygge landet og ført til at befolkningen utsettes for store lidelser fordi USA er fast bestemt på å opprettholde «politisk og militær kontroll».

Den skjulte krigen

Sanksjonene har blitt presentert som et alternativ til militær intervensjon, men har faktisk ført til større skade enn Golf-krigen. Dessuten har boikotten stadig blitt supplert med en rekke militære angrep på Irak. En av Clintons første beslutninger som president, etter å ha returnerte haitiske flyktninger som søkte asyl, var å sende raketter mot sentrum i Bagdad. En rekke irakere ble drept, blant annet artisten Leila al-Attar. Etter den brutale Operasjon Desert Fox-bombingen i desember 1998, har amerikanske og britiske jagerfly bombet Irak nesten daglig.

«Sivile dødsfall og skader er en regulær del av de lite omtalte amerikanske og britiske luftoperasjonene over Irak,» vedgikk Washington Post i en av de få artiklene som omtaler angrepene i de såkalte flyforbudssonene over Irak. De to landene hevder bombetoktene er «håndhevelse» av en FN-resolusjon, men resolusjonen er ikke-eksisterende, sonene mangler juridisk basis. Operasjonene – som har kostet mange milliarder dollar – har for lengst passert omfanget av fjorårets Nato-operasjon på Balkan, men har bevisst blitt holdt unna det offentlige søkelys av den amerikanske og britiske regjeringen. I følge Pentagon har amerikanske og britiske kampfly gjennomført i overkant av 280.000 tokt over «flyforbudssonene» siden de ble opprettet. Etter at angrepene ble kraftig trappet opp i desember 1998, har Storbritannia sluppet anslagsvis syttiåtte tonn sprengstoff bare over det sørlige Irak. Til sammenligning ble det i de foregående seks årene bare sluppet 2,5 tonn (13).

I Basra, den viktigste byen i det sørlige Irak, traff jeg Iqbal Fartous som nå kaller seg UM Hydir («mor av Hydir»), etter sønnen hun mistet i et slik bombeangrep i januar 1999. Hydir ble drept sammen med flere andre naboer i en trang bygate. Hennes andre sønn, Mustafa, som nå er seks år, overlevde. Um Hadyr trakk opp skjorta og tok ned buksa for å vise oss de mange glasskårene og splintene som var tydelige under hudoverflaten. FN-medarbeidere, inkludert Hans von Sponeck, som nylig sa opp sin stilling som FNs humanitære koordinator i Irak som en protest mot sanksjonene, har dokumentert at bombene rutinemessig treffer sivile, viktig infrastruktur og buskap.

USA hevder at flyforbudssonene ble etablert for å beskytte kurderne i det nordlige Irak og shiamuslimene i sør. Likevel har de ikke bidratt til dette i det hele tatt. Det hyklerske i USAs politikk ble nok en gang avslørt i april. Da satte Tyrkia i gang et stort militær angrep i Nord-Irak for å gjennomføre en kampanje for etnisk rensing, som skulle utrydde de samme kurderne som de vestlige styrkene hevdet å beskytte.

Tyrkia er en viktig alliert for USA og Nato og «spiller en kritisk rolle når det gjelder å beskytte amerikanske interesser i regionen,» ifølge New York Times. Landet stiller også baser til disposisjon for USAs militære operasjoner i regionen, inkludert angrepene i flyforbudssonene. «I det som har blitt en årlig begivenhet som markerer at våren har kommet,» rapporterte avisa Guardian i Storbritannia, «har tusener av tyrkiske tropper de siste dagene krysset grensen inn i det nordlige Irak for å jakte på medlemmer av det opposisjonelle Kurdiske arbeiderpartiet (…) Omtrent alle andre steder i verden, ville tusener av tungt bevæpnede styrker som krysser en internasjonal grense, være en stor nyhet, men denne siste tyrkiske innmarsjen i Irak vil knapt bli registrert i vesten.» (14)

Å snu tidevannet

Selv om forkjemperne for sanksjoner har prøvd, meget hardt, å skjule bevisene – de humanitære følgene – av krigen mot Irak, befinner de seg nå stadig mer på defensiven takket være presset fra en voksende aktivistbevegelse. «(Clinton-)administrasjonens Irak-politikk møter økende diplomatisk motstand og internasjonal bekymring for at de økonomiske sanksjonene vedtatt av FN, straffer det irakiske folket og ikke Husseins regjering,» skrev New York Times i juli. FNs sikkerhetskomite blir også «møtt med økende kritikk av handelsembargoer som ikke synes å avskrekke diktatorer, men ofte skader sivile,» og «har fått en tøff jobb med å imøtegå kritiske røster av sanksjonene mot Irak, hvor 80% av befolkningen har blitt rammet i følge nye beregninger fra Røde kors og Røde halvmåne.» Sent i mars innrømmet FNs generalsekretær, Kofi Annan: «Vi står i fare for å tape diskusjonen eller propagandakrigen – hvis vi ikke har tapt den allerede – om hvem som er ansvarlig for situasjonen, president Saddam Hussein eller FN. Vi blir beskyldt for å påføre en hel befolkning lidelse,» la han til (15).

Da Hans von Sponeck sa opp sin stilling denne våren, ble han den andre høyt plasserte FN-tjenestemannen som har forlatt sin stilling. Han fulgte det moralske eksemplet til Dennis Halliday, den tidligere humanitære koordinatoren som trakk seg høsten 1998, og som siden bruker sitt liv til å få slutt på det han beskriver som «folkemordet» i Irak. Rett etter von Sponecks gikk av, sa også Jutta Burghardt, direktøren for FNs matvareprogram i Irak, opp sin stilling. «Jeg støtter fullt ut det von Sponeck sa», uttalte Burghardt, «det er en sann humanitær tragedie som skjer her, og jeg tror at alle mennesker som ser på fakta og konsekvensene av sanksjonene for lokalbefolkningen, ikke vil fornekte at han har rett.» Tun Myat som overtok etter von Sponeck, rapporterte i oktober at «selv om (Iraks mat-)distribusjon regnes for å være blant verdens beste, så har den vanlige irakers situasjon ikke blitt bedre fordi kronisk fattigdom hindrer en bedring av livsvilkårene» (16).

Media har i større grad begynt å dekke krigen på en måte vi ikke har sett tidligere i den tiårsperioden krigen har vart. Bladet The Economist skrev nylig:

«Sanksjonene møter irakerne hvert minutt, hver dag. I Basra, Iraks nest største by, slår strømmen seg av og på og er ikke til å stole på de timene på dagene da den er tilgjengelig. Røyk fra dårlige aggregater og kjøretøy henger over byen som en tykk sky. Vannet i krana gir diare, men få har råd til vann på flaske. Fordi kloakken har brutt sammen, er det dammer med illeluktende møkk over hele byen. Dette avløpet kombinert med forurensning lengre opp i elven har drept mesteparten av fisken i elven Shatt al-Arab, og gjort resten uspiselig. Regjeringen kan ikke lenger sprøyte mot sandlopper eller mygg, så mengden insekter har økt kraftig, og det samme har sykdommene de bærer med seg.

Mesteparten av det en gang så velutviklede apparatet av offentlige tjenester, har forsvunnet. Arkeologene har begynt å begrave ruinene som de med stor møye har gravd frem, fordi de mangler de riktige kjemikaliene for å kunne bevare funnene. Det offentlige vannings- og dreneringsnettverket har falt sammen. Det har ført til at mye av Iraks beste jordbruksområder enten er for tørre eller for salte til å dyrke. Sau og kyr er ikke lenger beskyttet av et offentlig vaksinasjonsprogram og har blitt rammet av pester og sykdommer i hundre- og tusentall. Mange lærere i de offentlige skolene gidder ikke møte på jobb lenger. De som gjør det, må undervise slappe og feilernærte barn uten bøker, pulter eller tavler.» (17)

I fjor gjennomførte aktivister i USA, med stor suksess, aksjoner i forbindelse med at Madeleine Albright – en verbal forkjemper for sanksjonene – holdt eksamenstaler ved University of California, Berkeley, George Washington University og Northeastern University. Under eksamenshøytideligheten ved Berkeley gav Fadia Rafeedie – som ble tildelt høyeste utmerkelse for en senior – en sterk tale som fordømte krigen mot Iraks folk. Albright ble spart for å måtte høre Rafeedies ord fordi universitetet omgjorde programmet slik at Albright fikk tale først. Mens demonstranter inne i salen holdt opp bannere som beskrev Albright som en krigsforbryter, ble hun raskt eskortert ut av sikkerhetsvakter og forbi en stor demonstrasjon utenfor auditoriet – femtini demonstranter ble fjernet fra hallen.

Slik aktivisme var avgjørende for å få slutt på krigen i Vietnam, og ble også viktig i de bredere kampene i dette landet for kvinners rettigheter, homofil frigjøring, borgerrettigheter og sosialisme. I en tid da et økende antall mennesker har blitt radikalisert og stiller spørsmål ved hvilken pris vanlige mennesker, her til lands og i utlandet, må betale for USAs imperialisme og kontroll over institusjoner som De forente nasjoner, Verdens handelsorganisasjon, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, er mulighetene for å revitalisere den antiimperialistiske venstresiden bedre enn noen gang. Det er ikke en overdrivelse å si at millioner av liv avhenger av at det blir bygget en antiimperialistisk bevegelse der det første skrittet må være oppgaven med få opphevet sanksjonene mot Irak.

Noter

1. Martti Ahtisaarik: The impact of War on Iraq: Report to the Secretary-General on Humanitarian Needs in Iraq in the Immediate Post-Crisis Enviroment, 20. mars 1991, Westfield, New Jersey: Open Magazine Pamphlet Series 7, 1991. [Tilbake]
2. Barbara Crosette: «For Iraq, a Dog House with Many Rooms», New York Times 23. november 1997, side 4: 4, og «US Monitor Now Argues Iraqis Have Little to Conceal», New York Times 3. juli 2000, side A7. Thomas L. Friedman, «A Rising Sense that Iraq’s Hussein must Go», New York Times 7. juli 1991, side 4:1. Tim Russert intervju med Madeleine Albright, NBC, Meet the Press 2. januar 2000. [Tilbake]
3. Se Ken Silverstein: «Crazy About Hussein», The Nation 268:17 (10. mai 1999), side 19-23. [Tilbake]
4. Se Sandro Contenta: «The Rich get Richer, the Poor», Toronto Star 25. juni 2000. [Tilbake]
5. Unicef and Government of Iraq, Ministery og Health, Child and Maternal Mortality Survey 1999: Prelimenary Report, Bagdad: Unicef 1999, og relaterte dokumenter tilgjengelig på internett http://www.unicef.org. Se Peter L Pellett: «Sanctions, Food, Nutriotion, and Health in Iraq», i Anthony Arnove (red): Iraq Under Siege: The Deadly Impact og Sanctions and War, Cambridge: South End Press 2000; London: Pluto Press 2000, side 161-163. [Tilbake]
6. John Pilger: «Collateral Damage», i Arnove: Iraq Under Siege, side 63. [Tilbake]
7. Gabriel Kolko: The Politics of War: The World and United States Foreign Policy, 1943-1945, New York: Vintage 1968, side 294. [Tilbake]
8. Samira Haj: The Making of Iraq, 1900-1963: Capital, Power and Ideology, New York: SUNNY Press 1997, side 71. Tony Cliff: «The Struggle in the Middle East», i Tariq Ali (red): The New Revolutionaries: A Handbook of the International Radical Left, New York: Wiliam Morrow 1969, side 219-220. [Tilbake]
9. State Deparment Policy Planning Study 23. februar 1948, sitert i Noam Chomsky: On Power and Ideology: The Managua Lectures, Boston: South End Press 1987, side 15-16. [Tilbake]
10. Howard Zinn: «Iraq Under Siege», 10. april 2000, New York.Utskrift tilgjengelig fra Alternative Radio (http://www.alternativeradio.org). [Tilbake]
11. Naseer Aruri: «America’s War Against Iraq: 1990-1999», i Arnove: Iraq under Siege, side 25. Se også Ivor Lucas: «Twenty Years of Saddam Hussein 1979-1999», i Campaign Against Sanctions on Iraq (CASI, Sanctions on Iraq: Background, Concequenses, Strategies), Cambridge: CASI 2000, side 15. [Tilbake]
12. Alex Callinicos: «Marxism and Imperialism Today», i Alec Collinicos m.fl.: Marxism and the New Imperialism, Chicago og London: Bookmarks 1994, side 45. [Tilbake]
13. Edward Cody: «Under Iraqi Skies, a Canvas og Death,» Washington Post 16. juni 2000, side A1. David Usborne: «The West’s Forgotten Conflict,» Guardian 23. juni 2000. Richard Norton-Taylor: «Step-up in Bombing of Iraq Questioned,» Guardian 8. juni 2000. [Tilbake]
14. Chris Morris: «Turks Pursue Kurds Inside Northern Iraq», Guardian 3. april 2000, side 13. [Tilbake]
15. Steven Lee Myers: «Flight Tests Show Iraq Has Resumed a Missile Program», New York Times 1. juli 2000, side A1. Barbara Crossette: «UN Council to Review its Policy on Sanctions», New York Times 18. april 2000, side A10. «Annan Exhorts UN Council on ‘Oil for Food’ for Iraqis», New York Times 25. mars 2000, side A3. [Tilbake]
16. Agence France-Presse: «UN Food Aid Chief Joins Protest Against UN Resolution on Iraq», 16. februar 2000. Christoffer Wren: «Iraq Poverty Said to Undermine Food Programe», New York Times 20. oktober 2000, side A16. [Tilbake]
17. «When Sanctions Don´t Work», The Economist 354/865 (8.-14. april 2000), side 23-24. [Tilbake]

av Birger Thurn-Paulsen

Hans Isaksson har skrevet boken 24 lögner i sekunden. Isaksson er lege, sosialist og en av dem som lager og skriver i det svenske tidsskriftet Clarté. I tillegg er han en kunnskapsrik, kritisk og underholdende filmentusiast.

Isaksson har sett mye film og TV, er opptatt av mediet, og ikke minst opptatt av hva disse mediene inneholder og hva de gjør med oss. Boka består av en hel rekke anmeldelser eller omtaler av filmer og TV-serier. I tillegg får vi en del filmhistorie, vurderinger og analyser av filmen som moderne industri, og en bekymret kommentar om filmens framtid, eller rettere sagt framtiden til kino-filmen.

Siden han er en marxistisk kritiker, settes filmomtalen inn i en sammenheng, slik at hver omtale også gir biter av historisk og politisk kunnskap.

«Man kan alltid lære seg noe av en film. Dels gjennom hva som sies der, det må man ta stilling til. Dels gjennom å se etter hvordan det sies, og hvordan filmskaperen forsøker å overbevise oss. Om filmen er dårlig – hva gjør den dårlig? Hva består løgnaktigheten av? Og hvorfor ljuger man?»

Med dette utgangspunktet ser Isaksson film, og med dette utgangspunktet kommenterer han, analyserer og kler av løgnene, ofte på bitende sarkastisk vis.

Borgerskapet opererer med en slags naturlov om at kunst er kunst og handler om mennesker og evige verdier. Det har ingenting med propaganda å gjøre. Propaganda er det når noe inneholder et klart klassestandpunkt, eller ser fenomener med radikale briller, eller rett og slett avslører samfunnsforhold. Etter denne oppskriften fungerer også filmkritikk, og annen kunstkritikk.

Isaksson tar for seg filmer av Steven Spielberg. Han lager tildels spektakulære filmer, men også filmer med såkalt seriøst og humanistisk innhold – filmer som gis stor oppmerksomhet, mange priser, og de fleste kritikeres lovprisning.

Schindlers liste hører til denne kategorien. Oscar Schindler var en tysk krigsprofitør som tjente store penger på slavearbeidet til jødiske fanger. Mot slutten av krigen får han samvittighetskvaler. Han iverksetter en operasjon som redder et stort antall jøder fra gasskammeret. Vel og merke slavearbeidere fra hans egen fabrikk. Sannsynligvis reddet han også sitt eget hode. Isaksson refererer vitnesbyrd fra overlevende «Schindlerjøder». Disse beretningene forteller at Schindlers slavearbeidere ble utbyttet på en mer human måte enn andre. Men betyr det at Schindler dermed kvalifiserer seg som humanist, spør Isaksson. «Ingenting er lettere enn i offerets øyne å kvalifisere seg som innerst inne god – det er bare å avstå en eneste gang fra å te seg som et svin. Men blir man av den grunn en helgen? Ja, svarer Spielberg, og er dermed i godt selskap med det norske Nobelinstituttet som har gitt Fredsprisen til såvel Menachem Begin, som Henry Kissinger.»

«Om vi bare hadde tjent mer penger kunne vi ha reddet flere, sier den angrende Schindler på slutten av filmen, da kunne jeg ha reddet flere. Dette er i konsentrat borgerens forhold til det sosiale.»

Spielberg fikk noe sånt som åtte Oscars for filmen. Isaksson gjør en liknende gjennomgang av Menig Ryan. Det viktige er at disse filmene hylles, ikke minst for sitt innhold – seriøse filmer om historiens grusomheter, framstilt slik at det er humanismen, det gode i mennesket som seirer.

Land og frihet – og hvite høner

Ken Loach er en anerkjent engelsk filmskaper, som lager filmer med samfunnskritisk innhold. Filmer som Raining Stones og Land og frihet. Loach er dessuten, som så mange engelske intellektuelle, trotskist. Land og frihet er det vel mange som kjenner. Den handler om den spanske borgerkrigen, og er noe såpass uvanlig som en filmatisk skildring av en revolusjonær periode, sett innenfra og nedenfra. Hva sier Isaksson?

«Alle vet at han (Loach) er venstre og et geni. Det må være en stor lettelse for borgerlige anmeldere, hvordan han, midt i en historisk periode der høyre og fascismen i nye former er på frammarsj i Europa, lykkes i å skildre en antifascistisk bevegelse uten på noen måte å gripe inn i dagens historie, eller gi de fortsatt eksisterende imperialistmaktene noe skudd for pannen, de som den gangen la grunnlaget for fascismens seier i Spania.» Og: «Noen veiledning i moderne antifascistisk kamp for en ny generasjon gir filmen ikke.»

Isaksson beskriver filmen som full av forenklet historieskriving, antistalinisme og en framstilling i den grad sett med trotskistiske øyne, at Loach, ifølge Isaksson, konkluderer med at det var kommunistene, snarere enn fascistene som knuste den spanske revolusjonen.

Selv har jeg ikke sett denne filmen, men omtale og referater fra andre kan tyde på at Isaksson har et godt poeng. Les boka, de som har sett filmen! Forøvrig avslutter han dette kapitlet med en ganske typisk bitende kommentar: «Et typisk tegn på at en høne er uproduktiv og derfor burde avlives, er at dens fjærskrud var skinnende hvit og tilsynelatende ren.» Sammenlikningen med trotskistene er slik: «En snøhvit framtoning – masse kakling, men ingenting kommer ut av det.»

En hel rekke filmer får gjennomgå på liknende vis. Filmer som er åpenbart løgnaktige, filmer som er tilslørende og filmer som på forskjellig vis er utfordrende i forhold til hva de faktisk formidler. Det er ikke så farlig å levne arbeiderklassen en viss ære og verdighet, så lenge den ikke er noen trusel. Det samme gjelder indianerne, så lenge de er slått og kuet.

Han ser på Hollywood-filmer, og på svenske og andre europeiske filmer. Bortsett fra et par australske, er det altså europeisk og amerikansk film som omtales. Det produseres mye film andre steder i verden også, og det hadde vært interessant å lese omtaler av disse med Isakssons innfallsvinkel, men det er vel noe med hva man rekker over her i verden. Dessuten er det svært få av dem som når våre kinoer.

USA mot Fellini

Det sier selvfølgelig noe om hele filmindustrien, og hvem som dominerer den. Isaksson gir innblikk i dette også. Den nordamerikanske dominansen på filmens område øker raskt for tiden. I løpet av de siste ti år har amerikanske filmer økt sin markedsandel innenfor EU-området fra 59% til 75%. Bemerkelsesverdig nok har USA-filmen 75% av markedet i et land som Italia, som har Fellini og en hel rekke sterke filmskapere. Isaksson kommenterer dette slik:

«Det er altså ikke nødvendigvis så ille, at det intellektuelt magre, men teknisk og visuelt overdådige filmtilbudet henger sammen med at markedet nå gir folk det de vil ha. Det kommer snarere av at markedet, i motsetning til filminstitutter og stipendienemnder med kunstnerisk produsentinnflytelse, gir folk hva kinopublikum, det vil si barn mellom 12 og 17 år i USA, vil ha. Og vi andre må henge med.»

Et visst opplysende poeng i denne sammenhengen er at salget av TV-programmer og filmer foregår slik at det ikke lar seg gjøre å velge ut bare kvalitetsfilmene. De presenteres i pakker: Kjøp av en god film eller serie koples sammen med et knippe middelmådigheter, eller det som verre er. Det forklarer også i noen grad hvorfor film- og serietilbudet er så uutholdelig likt på de forskjellige TV-kanalene.

Killing in Kosovo – på TV

Bombingen på Balkan og Golf-krigen viser at krig er i ferd med å bli TV-underholdning. Her kan løgnene pakkes inn i umåtelig mange lag, våre humanistiske følelser for en såret verden kan pirres mens dramaet går over skjermen og blodet flyter. Det kommenteres før og etter, vi får såkalte trailere, kanskje også reklame mellom slagene. Isaksson sammenligner det med fotball-VM. Siden idretten er nevnt – boka har et kapittel om idrett, TV og kapital. Lesere av dette kan vel raskt ane sammenhengen, eller som Isaksson sier det: «Kapitalismen skiter ned alt den tar i.»

Man kommer ikke utenom såpene når TV som drømmefabrikk skal omtales. Det gjør heller ikke Isaksson. Tittelen på kapitlet er: «Det såpede helvetet».

Boka setter hele veien ting i sammenheng. Når det gjelder film, og særlig TV-mediet, settes utviklingen i sammenheng med at alt for tida i stor fart gjøres om til vare. Kulturens vareform har trengt vekk dens bruksform, som Isaksson uttrykker det.

Men – i forhold til flommen av løgn og illusjon, dop og drømmer, er det vanskelig å komme vekk fra spørsmålet om hvorfor såpeoperaen som dramatisk form har en så sterk konkurransekraft. Isaksson har lyst til å komme tilbake til det spørsmålet. Kanskje det blir ny bok?

Alt bare løgn og fanteri?

Liker han ikke noe av det han ser? Joda. Han framhever folk som brødrene Coen, som blant annet har laget Fargo, Stanley Kubrick, som vel burde være velkjent, og brødrene Kaurismäki. Og han anbefaler sterkt en for meg ukjent film: Kjære Emma, en ungarsk film som problematiserer den såkalte liberaliseringen av Øst-Europa, og som gir innblikk i menneskenes kamp for å overleve i dette samfunnet.

Luis Bunuel omtales med respekt og et ønske om å få se flere av hans filmer. På den andre siden er det mange storheter innenfor fransk og italiensk film som ikke har fått plass her.

Han levner forresten ikke Bergman så mye ære, og særlig ikke den nærmest avgudsdyrkende oppmerksomhet han er gjenstand for. Bergman kalles visstnok filmens Strindberg. Isaksson mener at det i noen grad stemmer – forutsatt at man blant annet tar vekk slike elementer hos Strindberg som klassefølelse, kritikk av øvrigheten, humor og ironi.

Boka er underholdende, gir mye kunnskap og setter i gang tanker. Film – og TV – er en gigantisk industri og samtidig et medium for massespredning av kultur, på kunstnerisk nivå og på underholdningsnivå. I denne tid hvor innpakningen nærmest er innholdet er det viktig å lete etter hva som er hva, spørre hva det gjør med oss, og hvorfor. Samtidig som det er viktig å se sammenhenger og avsløre, skal vi vel også kunne ha glede av filmopplevelser, selv om de ikke er helt politisk korrekte?

En av mine yndlingsfilmer er Hasse Alfredssons Den enfoldige morderen. Så hvorfor ikke Isaksson har tatt med den, er meg en gåte. Bortsett fra det, anbefales boka varmt.