Bokomtale

av Rolv Rynning Hanssen

Eric Schlosser har skrevet ei tjukk bok om hurtigmatkjedenes tilblivelse. Historien starter som den tradisjonelle american way, hvor brødrene Richard og Maurice McDonald i 1937 åpner en drive-in hamburgerrestaurant. Etter hvert utvikler historien seg til historien om den stadig mer brutale hurtigmatkapitalismen og den globale utviklingen av de stadig mektigere kjedene. Dette er fortellingen om systematisk fagforeningsknusing, fullstendig fremmedgjøring av arbeidskrafta og kynisk utnyttelse av ungdom og etter hvert særlig illegale innvandrere.

Dette er historien om hvordan USAs mektige slakteindustri knuser fagforeningene for å kunne levere kjøttdeig til McDonalds og andre hamburgerkjeder stadig billigere. Dette er historien om noen av de mest kyniske kapitalister som har utviklet seg.

I begynnelsen av boka skildres brødreparet og andre «selfmade men» som personer som konkurrerer på kvalitet, og du får nærmest lyst til å smake deres hamburgere. Etter hvert som kapitalismens grådighet og kynisme avsløres, smaker hamburgeren stadig verre. Leser du hele boka, har du antakelig spist din siste hamburger på McDonalds eller andre kjeder.

McDonalds var et resultat av den nye amerikanske levemåten: Folk lever i bilen. Framveksten skjedde samtidig som General Motors kjøpte opp sporveisselskaper i hopetall for å legge dem ned (og som ga GM 5.000 dollar i bot).

McDonalds satset på arbeiderklassen som kunder. Etter hvert som arbeiderne fikk biler, ble McDonalds et naturlig mål for familien. Først og fremst utviklet kjeden en strategi for å lokke små barn, da fulgte, naturlig nok, foreldrene med på kjøpet. Maten skulle være standardisert, enkel og billig. Etter hvert fikk familier fra arbeiderklassen råd til å kjøpe restaurantmat til sine barn.

Eric Schlosser beskriver arbeidsforholdene for de som arbeider i kjedene, med innlevelse. Det er ikke lett å komme kjedene inn på livet. De satser på ung arbeidskraft, som i gjennomsnitt ikke blir på arbeidsplassen mer enn tre måneder. Men gjennom mange ansettelser høster kjedene stort av amerikanske statlige midler som gis til bedrifter, som ansetter unge. I USA er det ingen betingelse at arbeiderne har lengre ansettelse enn tre måneder. Det er antall unge som ansettes som gir støtte.

McDonalds er et eksempel på samlebåndprinsippet og den ultimate suksessen for standardisering. Visste du at en pommes frites skal være 7,1 millimeter tykk? Hovedmottoet for hurtigmatkjedene er rask gjennomstrømming, noe som oppnås gjennom rigide reglementer og standardiserte produkter. Når bedriftsledelsen (ikke i den enkelte restaurant, men på hovedkontoret) bestemmer eksakt hvordan hver eneste oppgave skal utføres og kan innføre egne regler om arbeidstempo, produkter, kvalitet og teknikk, gjør den det stadig lettere å skifte ut arbeiderne. Ledelsen er ikke lenger avhengig av arbeidernes ferdigheter og kompetanse, dette er bygd inn i driftssystemet og maskinene. Som det heter, så er arbeidsoppgavene «befridd for yrkeskunnskap» og kan dermed fylles av stadig billigere arbeidskraft, som skiftes ut stadig oftere.

På 1960- og 1970-tallet forsøkte fagforbundene å organisere arbeiderne på McDonalds. Da opprettet ledelsen en «flygende patrulje» med erfarne direktører og sjefer som sattes inn der det trengtes. I arbeidskontraktene, som virkelig var med liten skrift, hadde mange gått med på at de kunne gis avskjed om de ikke gikk gjennom en løgndetektortest. Dette krevde man blant annet for å avsløre hvem som tenkte å organisere seg, hvem som var aktivistene. Dersom man ikke lyktes i å stoppe organiseringa på denne måten, var middelet å legge ned restauranten. En annen franchisetaker kunne da åpne en McDonalds på andre sida av gata. Da boka var ferdigstilt i slutten av 2002, var det ingen organiserte arbeidere på noen av de 15.000 McDonalds-restaurantene i Nord-Amerika.

At McDonalds og andre kjeder er forkjempere i kampen mot forhøyelse av minimumslønnene, er selvsagt. Det hjelper også godt mot organisering å bruke illegale innvandrere og arbeidere som kan verken engelsk eller spansk i produksjonen.

Boka viser tydelig hvordan hurtigmatkjedene presser andre industrier. Pommes frites var noe av det første som ble standardisert. Av naturlige årsaker smaker poteter, og dermed pommes frites, ulikt etter når på året de høstes. Men ikke hos McDonalds. Der er smaken den samme, uansett hvilken restaurant du går på, uansett årstid. Smaken er kjemisk manipulert av smakløse poteter med kjemiske tilsettinger. Slik er for øvrig all kjedemat, det er kjemikaliene som gir smakløs mat deres karakteristika. Spiser du på McDonalds, vet du alltid hva du får.

Og kjedenes enorme innkjøp presser prisene. Produsentene av poteter og kjøtt var tidligere organisert i mektige samvirker. Disse er nå knekt av kjedene, som i realiteten bestemmer prisene. Det samme gjelder levering av kylling og drikkevarer.

Historien om McDonalds er også historien om hvordan man knekte en av de sterkeste fagorganisasjonene i USA, nemlig innen slakteribransjen. Dette var en bransje hvor fagarbeiderne tjente gode penger. For å kunne få leveransene til kjedene har slakterikjedene sluttet seg sammen. De har flyttet fra steder med sterk fagforeningstradisjon, som for eksempel Chicago, til for eksempel Colorado, Texas og Kansas. Her lå lønningene på under det halve. Samtidig brukte store slakteriforetak som IBP (Iowa Beef Packers) aktivt mafiaen for å heve fagbevegelsens boikotter av forretninger som mottok kjøtt fra bedrifter i streik. Avtalen gir at mafiabosser fikk en kommisjon per kilo kjøtt som ble levert. Andre metoder var å legge ned slakterier ei tid eller å finne «vennlige» fagforeninger.

Upton Sinclair beskrev i 1906 i boka Villmarken («The Jungle») bestialske forhold innen slakteindustrien. På bakgrunn av dette hadde forholdene blitt vesentlig forbedret da kjedemakten slo til fra 1960-årene og utover. Akkurat som på kjøkkene på McDonalds, ble slakterivirksomheten nå gjort til et område hvor fagkunnskapen var unødvendig. Arbeidet ble stykket opp, arbeiderne hadde en enkel arbeidsoppgave, som til gjengjeld måtte utføres i et forrykende tempo. Arbeidsulykkene økte og arbeidsforholdene som beskrives, er direkte groteske. Forsikringsordninger er dyre, derfor fikk arbeiderne de første forsikringene etter seks eller tolv måneders ansettelse. Dermed var en høy gjennomstrømming på opp mot 100 % i året en måte å unngå å ulykkesforsikre arbeiderne. Kapittelet om arbeidsforholdene i slakteriene som leverer til McDonalds, er et uhyggelig eksempel på kapitalistenes ufølsomhet og brutalitet i jakt på profitt. Samtidig lobbes det i kongressen for å redusere antall statlige kontroller, både med arbeidsulykker og farlig mat.

Farlig mat er en konsekvens av kjedemakt. Før gikk dyrene ute og spiste gras. Men for å øke effektiviteten, dvs øke vekten fortest mulig, fores de nå opp på mais og annet matkorn. Matvarer som hadde vært mye mer effektive som direkte menneskeføde i en verden hvor sult er et problem. Samtidig er veksthormoner viktig, med usikker virkning. Men det verste er at dyrene presses sammen i innhegninger der sykdommer blir det naturlige resultatet. Og hygienen blir et stadig større problem. Sammenstimling av så mange dyr gjør det umulig å bli kvitt skitten, og med stadig dårligere tid på slakteriene, tar man seg heller ikke tid til å vaske dyrene.

Derfor spres mange av USAs sykdommer med de rå hamburgerne. Boka forteller om oppdagelsen av den livsfarlige E coli 0157:H7-bakterien, og hvordan kjedene slåss mot strengere forebyggende tiltak, og mot at det skal tas flere tester.

Jeg ble sjokkert av å lese boka. Flere burde gjøre det. Ikke bare det jeg har nevnt her, er tema. Tema er også hvordan kjeder skaper enorm profitt gjennom franchisesystemet. Eller hvordan McDonalds og andre følger i USA-imperialismens fotspor. Der hvor USA får politisk kontroll, rykker McDonalds inn. I DDR startet opprøret som førte til murens fall i Plauen. Med sans for symboler åpnet den første østtyske McDonald nettopp i Plauen. Noen steder skaper McDonalds skandale, som da man i et flygeblad ønsker «velkommen til Dachau – velkommen til McDonalds».

Den veldokumenterte boka viser også hvordan hurtigmatkjedene er med på å gjøre barn og unge kraftig overvektige i USA, og hvordan produksjonsmåten hindrer menneskeføde i å bli distribuert for å hindre sult. I stedet fores kyr med matkorn for å opprettholde den amerikanske fedmen. Eller hvordan kjedene slåss for å få beholde retten til å fore dyrene med rester etter slaktingen, noe som har forårsaket BSE, kugalskap, i Europa.

Eric Schlosser er journalist og gir oss derfor en fortelling om elendigheten, uten å peke på noen løsninger. Han tror på kapitalismens mulighet til å bli «snill». Altså ingen vei framover: Men vil du lære om kapitalisme, om hensynsløshet og grådighet sammen med virkelig globalisering, les boka. Den har et godt register med masse henvisninger til andre leseverdige kilder.

Og du sparer pengene til en Big Mac!

av Sigrid Angen

Debatten om «tidsklemma» har rast etter at Sissel Gran i sin psykologspalte i Aftenposten i vinter tok inn et innlegg fra en kvinne som sa hun følte seg lurt av feministene. De hadde sagt at det var mulig å kombinere jobb og familie.

Hun følte det ikke slik, og anklaget dem som hadde sagt det var så lett. Det er mange ting å ta tak i i denne debatten. Hadde kvinnen som skrev inn, brukt et annet ord en «lurt» i innlegget sitt, kan det nok hende debatten ikke hadde tatt slik av som den gjorde. Men den anklagen som lå i dette – at kvinnen beskyldte noen andre kvinner for å være skyld i det hun opplevde, var nok noe av det som gjorde at media begjærlig tok tak i debatten. Mulighet til personifisering og «cat-fight» lå åpenlyst lett tilgjengelig for tabloidene. Men også i selve saken ligger det flere interessante forhold. Jeg skal se på noen av dem.

For det første:
Skal det ikke være en selvfølge å kunne kreve å ha både (fulltids)jobb og en familie på en gang?

Noen av debattantene som har deltatt i denne diskusjonen, har sagt at kvinnene sutrer. Det er ikke synd på dem. Dette dreier seg om middelklassekvinner med gode jobber og karrieremuligheter. Omkvedet har vært: Tenk på hvor ille kvinner hadde det før og hvor langt vi tross alt har kommet i dag. Andre har sagt at hvis man velger å få barn, må man ta konsekvensene av dette.

Felles for denne type argumentasjon er at den er særdeles godt egnet til å gi dårlig samvittighet. Kvinnene som klager, skal virkelig føle på at det de framfører som egne erfaringer bare er sutring. Men det er vel ikke mange som tviler på at dagens yrkesliv er tøft, og betraktelig hardere enn tidligere? «Brutaliseringen av arbeidslivet» er etter hvert et kjent og innarbeidet uttrykk, og krav til produktivitet og effektivitet har økt på stadig flere områder. Der arbeidslivet tidligere hadde naturlige pustepauser hvor ansatte fikk anledning til å ta seg inn igjen, opplever stadig flere at slik er det ikke lenger. Det er klart at dette gjør noe med arbeidstakere. Dette er like relevant for folk som ikke har barn, som også opplever utbrenthet og slitasje. Det dreier seg altså ikke om ubegrunnet sutring, men om opplevde realiteter.

Det som er spesielt for arbeidstakere med små barn, er at de har så små marginer i forhold til det å skulle jobbe full tid og samtidig rekke barnehage/skole. Er man to, kan man lage en kabal hvor en henter og en bringer, og slik sett få det til å fungere. Men det er også slitsomt å måtte planlegge livet slik ned til minste detalj. Og skjer det noe uforutsett, som for eksempel et sykt barn, så blir det nok lett til at foreldrene krangler om hvem som skal være hjemme fra jobben. Dermed blir det ofte slik at en av foreldrene (mor) går ned i redusert stilling for å få litt mer slingringsmonn i hverdagen – noe hun taper både inntekt, karrieremuligheter og pensjonspoeng på. Og er man alene med omsorgen for et barn, er denne daglige runden hjem-barnehage-jobb-barnehage-hjem desto mer krevende. En forståelsesfull arbeidsgiver er en forutsetning for å få det til – og det er det ikke alle som har. Og uansett er det en kamp på marginene for å få hverdagen til å henge sammen.

Til det jeg har sagt her, vil flere svare at man må regne at det er krevende å få barn. Da må man prioritere barna, og innstille livet deretter. Ja, livet forandres når barn kommer inn i bildet. Men de fleste får faktisk barn, og det kunne kanskje derfor være naturlig å stoppe opp et øyeblikk, og spørre om det ikke dermed burde være på tide at arbeidslivet begynte å ta hensyn til dette.

Konsekvensene av at barna kommer inn i familien, er fortsatt svært forskjellige for kvinner og menn. Det at det var en kvinne som skrev inn til Sissel Gran i Aftenposten var slik sett ikke en tilfeldighet. Det er fortsatt slik at kvinner føler mest på dette presset mellom arbeidsliv og familie, og det er fortsatt «naturlig» at det er kvinner som «velger» å løse konflikten arbeid-familie med å gå ned i redusert stilling. Dette er «naturlig» fordi kvinner tjener mindre enn menn – og derfor taper familien samlet sett minst når hun reduserer sin stilling. Men, verdt å merke seg, dette gjelder også i tilfeller hvor begge har lik utdannelse og er på samme stadium i karrieren. Kjønnsdimensjonen er altså til stede også der forholdene ellers er mer like – det er altså fortsatt en «morspresumpsjon» (slik det har vært i barnefordelingssaker, og som innebærer at mor har blitt ansett av retten for mest egnet til å ta vare på barna ved skilsmisse) til stede i slike valg. Og dermed er ikke de valg man gjør, så frie likevel.

Det grunnleggende spørsmålet gjenstår: Skal det ikke være mulig å kombinere fulltidsjobb og familie på samme tid? Dette kravet fra feminister siden 1970-tallet – er det avleggs/feil? Utgangspunktet er klart: De fleste ønsker å jobbe. Spørsmålet er om de ikke skal kunne gjøre det i den perioden de har barn. Jeg vil si at kravet om å få jobbe er et selvsagt krav. Både fordi det ofte gir en følelse av egenverd og egenutvikling som det å få barn ikke kan kompensere for, og fordi det er svært mange rettigheter i samfunnet som er koplet opp til lønnsarbeidet. Dermed blir det et tap, både i forhold til egen utvikling og i forhold til formelle rettigheter hvis kvinner ikke jobber eller jobber redusert.

Det å jobbe er også svært viktig i forhold til det å kunne være et selvstendig menneske. Det å ha ei lønn å leve av, er ikke bare et tomt slagord, det har svært stor betydning for kvinners muligheter for å velge ut fra egne premisser. Er den lønnen kvinner har, ikke nok til å kunne leve et selvstendig liv og forsørge seg selv, da legger dette bånd på de muligheter kvinner har for å velge for eksempel å ikke bo i en familie. Det blir et moment en kvinne må ta med i betraktningen hvis hun ikke lenger ønsker å være i et parforhold. For å ta de mest ekstreme eksemplene: Det blir vanskeligere å gå i et voldelig forhold, hvis hun ikke har en jobb å gå til eller tilstrekkelig inntekt til å kunne forsørge seg selv etter bruddet. Det viser seg også at forekomsten av vold er langt høyere i parforhold med lav utdanning/dårlig økonomi enn i andre parforhold.

Og vi kommer ikke bort fra at det forholdet at mannen i mindre grad tar del i husarbeidet, gjør at spørsmålet om kvinners yrkesdeltakelse fortsatt er et spørsmål om likestilling i heimen. Fortsatt er det slik at når kvinner bruker 15 minutter på klesvask daglig, så bruker mannen til sammenligning bare to. Dette kan framstilles (og blir framstilt) som at kvinner ønsker å ta kontrollen over husvasken, fordi det handler om familiens ære. Men det kan (og bør) heller framstilles som et likestillingsspørsmål. Er det virkelig noen som tror at det å ta andres skittentøy er en drømmejobb? Er det noen som tror at å ligge på sofaen med en avis eller en god bok ikke heller hadde vært et ønske? Eller å lære småen å sykle?

For det andre:
Hvem har skylda?

Skylda ble av den oppgitte kvinnen i Grans spalte i Aftenposten lagt på 70-talls-feministene, som hadde lurt henne til å tro at det var mulig å kombinere familie og jobb på en gang. Jeg har nok litt problemer med å se at det skal være feministenes feil. Kvinnekampen har alltid vært ført på mange fronter, og ulike feminister er vel dem som hele tiden har hevdet at det fortsatt ikke er likestilling i Norge. Kvinner er ikke økonomisk selvstendige, kvinner jobber mer deltid, kvinner er oftest hjemme med syke barn etc. De mekanismene som forårsaker denne ulikheten mellom kjønnene er også det som forårsaker at det nettopp er kvinner som føler seg mest dradd mellom hjem og jobb. Det er fortsatt kvinner som jobber mest dobbelt, og som i størst grad føler på den dårlige samvittigheten for ikke å strekke til i forhold til gamle husmor- og morsidealer, som skal rekkes på toppen av alt det andre. Riktignok har vi fått langt flere valg enn vi har hatt tidligere, og riktignok jobber de fleste kvinner i dag – men det er grunn til å spørre om ikke seigkvinnen snart dras i to. Døgnet har tross alt bare 24 timer, og det er ikke mulig å presse alt inn i disse 24 timene. I tidligere tiders kamp om arbeidstidsreduksjoner var idealet og kravet fra fagbevegelsen 8 timer jobb, 8 timer fritid, 8 timer søvn. Dette har aldri vært kvinnevirkeligheten. Trekk fra et par timer på alle de tre kategoriene for husarbeid og barneomsorg, og vi nærmer oss nok mer realitetene for mange kvinner.

Men alle disse realitetene gjør ikke at vi bør slutte å snakke om idealet – som er at det skal være mulig å både jobbe og ha tid og overskudd til å ha en familie og/eller fritidsinteresser utenom jobben. For kvinner handler det om det grunnleggende kravet om økonomisk selvstendighet. Uten jobb, og da helst fulltidsjobb, er dette kravet en umulighet. Og uten en heving av kvinners lønninger, er det også en umulighet. Og så lenge kvinner ikke har sin del av kaka økonomisk sett, stiller kvinner svakere både når det gjelder formelle og reelle rettigheter i samfunnet. Og 100.000 kroner i lønnsforskjell gjør noe med for eksempel et parforhold. Det gir ubalanse, og større makt for den som ut fra lønningsposen kan defineres som «forsørger». Dette er per i dag fortsatt i all hovedsak mannen, og er med på å gjøre kvinner underordnet menn. Og 100.000 kroner i lønnsforskjell sier noe om hvem sitt og hvilket arbeid som er verdsatt i samfunnet.

Så hvem er det da som har skylda? Hvem er dagens samfunnsforhold og maktfordeling til fordel for? Det er for eksempel alle de kommuner som har lavt lønnede kvinner ansatte til å ta seg av de små, de syke, de gamle og de gale innbyggerne. Det er for eksempel staten, som ikke trenger betale ut så mye som det koster å ha alle kontantstøttebarna i barnehagen. Det er alle de arbeidsgivere som ikke trenger å betale overtidstillegg til deltidsansatte kvinner. Det er alle kommuner som ikke trenger betale for pleie av noens gamle mor. Til sammen blir dette det store og uhåndgripelige «samfunnet», som det ikke er lett å opponere mot. Det vi i alle fall kan si, er at det offentlige, personifisert gjennom representanter på Stortinget som er lovgivende myndighet, har sviktet sitt ansvar gjennom å vedta lover som ikke tar hensyn til kvinners liv. Og det er arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene, som ikke har ønsket å sette slike spørsmål på dagsorden i tilstrekkelig grad – enten fordi det ikke er viktig nok i forhold til andre krav, eller fordi de tjener på dagens situasjon. Og det er ulike regjeringer opp igjennom tidene, som sier at dette skal løses gjennom forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Og slik går runddansen. Men at skylda heller ligger på de med reell makt i samfunnet enn på feminister, er en kjensgjerning.

For det tredje:
Hva er fornuftige løsninger?

Jeg kan alltids løse min personlige tidsklemme gjennom å jobbe mindre. Problemet mitt er at jeg ikke har råd til det. Noen par har råd til det der og da, men det blir uansett et tap for den (kvinnen) som reduserer stillingen sin, og dermed taper karrieremuligheter, pensjonspoeng og lønn.

Eller tidsklemma kan løses gjennom å ansette noen til å passe ens barn, mens en selv jobber full tid. Problemet er at dette ikke er en realistisk løsning for de fleste kvinner, rett og slett fordi de ikke har råd til det. I tillegg kommer den dimensjonen at det da er noen som må ansettes i den enkeltes heim, for å gjøre de oppgavene de selv ikke vil gjøre. Dette vil da gjerne være kvinner fra for eksempel tredjeverdenland. Det bygges opp større klasseskiller mellom rike, hvite kvinner og fattige, svarte kvinner. Så kan vi alltids si at kvinner er forskjellige, og at slik har det alltid vært. Men et slikt perspektiv fører uvergelig til at vi blant annet tømmer andre land for arbeidskraft de kunne ha bruk for selv. Og et slikt perspektiv er rasistisk, for det sier at noen (andre) er mer egnet til den type arbeid enn oss, og at de vil komme til oss for å jobbe med vårt skittentøy og våre barn, heller enn å være hjemme hos sin egen familie. Og det bidrar til å opprettholde et arbeidsliv som ikke er bra for svært mange.

Konklusjonen ut fra ovenstående blir (kanskje ikke overraskende?) at det må finnes løsninger som er bra for flertallet av kvinner og menn. Dette innebærer løsninger som er de samme for alle, og som alle har råd til å delta i. Det mest nærliggende er en ytterligere reduksjon av arbeidstida, med sekstimersdagen som mål. Det gamle kravet om sekstimersdagen har blitt løftet fram igjen fra flere i debatten om tidsklemma, og det er kanskje det mest positive denne debatten har ført med seg. En kortere arbeidstid ville gi gladere, friskere, mer tilfredse arbeidstakere, og fjerne det verste presset i marginene mellom jobben og barnehagen. Og kanskje kunne vi fått tid til å ha det litt hyggelig i lykkebo i tillegg.

av Tore Sivertsen

EU-kampen er i gang igjen. Som de to forrige gangene er en av påstandene fra ja-sida at styrking av EU bidrar til å fremme freden i verden.

Den klassiske versjonen fra 1972 var at EF, som det het da, hadde bundet opp de gamle stormaktene i Vest-Europa i forpliktende samarbeid i stedet for rivalisering. Siden motsetninger mellom europeiske stormakter hadde ført til så mange kriger gjennom århundrene, måtte dette være av stor betydning for freden i verden. For en del av de mest overbeviste tilhengerne var dette argumentet viktigere enn de økonomiske argumentene. Særlig gjaldt det deler av den gamle garden i DNA. De trodde virkelig på det. Men de fikk heldigvis verken venstresida eller folkeflertallet med seg.

I dag har EU utviklet seg til en union, med overstatlig styring på flere og flere områder. Ikke bare med eget flagg, men med euro, grunnlov og EU-hymne. Målet er åpenbart å utvikle EU til en ny stat. For kapitalen og byråkratene går dette tilsynelatende veldig bra, så langt. For folk i Europa betyr det at avstanden opp til maktens sentra blir stadig større. EU-organene lever sitt eget liv, kommisjonen og dens byråkrati i Brussel styrer, mens EU-parlamentet prater, og oppslutningen om valgene til parlamentet er elendig. Folk flest aksepterer EU på et vis, med mer og mindre motstand, men uten entusiasme. EU har utviklet seg akkurat slik nei-sida spådde, i 1972 og i 1994.

Det er derfor ikke så rart at fredsretorikken kjøres fram på nytt. Det nye er at den synes å slå igjennom hos flere enn før. Ikke minst blant mange som ellers regner seg til venstresida, inkludert deler av SV. Det er trist, og det er forunderlig. Det er særlig to forhold ja-sida spiller på: Utvidelsen av EU med ti nye stater fra første mai, hvorav sju lå på den andre siden av jernteppet under den kalde krigen. Og USAs supermaktsarroganse og stadig mer hensynsløse bruk av militær makt for å fremme sine egne interesser, med krigen i Irak som foreløpig klimaks. Utvidelsen framstilles som en stor seier for freden, som et uttrykk for forbrødring over gamle skillelinjer i Europa. Og Irak-krigen brukes som argument for at vi må ha et sterkt EU som motvekt mot USA.

EU er en imperialistisk allianse

Det er på tide å minne om noen gamle og grunnleggende sannheter. Den moderne imperialismen er et produkt av kapitalens behov for ekspansjon, for å underlegge seg stadig nye områder, nye råvarekilder og nye markeder. Imperialismen startet i Europa. I sin rivalisering la europeiske imperialistmakter flertallet av verdens folk under seg, utførte de mest bestialske forbrytelser på andre kontinenter, og førte både Europa og store deler av kloden ut i to verdenskriger.

Men etter krigen lå de europeiske imperialistene nede for telling. De var blitt for svake til å ta opp konkurransen med USA og Japan enkeltvis, for svake til å møte Sovjet militært. Drivkraften bak utviklingen av EU har aldri vært noen fredsdrøm, men kapitalens behov for et større og friere indre marked. Målet er å bygge et stort, samlet europeisk imperium, med de gamle vest- og sentraleuropeiske imperialistmaktene som kjerne.

Ekspansjon mot øst

Hva er det som skjer 1. mai? Det er EU-imperiet som ekspanderer til en ny, stor del av Europa. En del som Russland mistet kontrollen over da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Grensene rykkes østover. I norske aviser blir EU-utvidelsen nærmest framstilt som filantropi, som en solidarisk gest fra EU til folk i de nye medlemslandene. De bitre erfaringene med Sovjets undertrykkelse og drømmen om vesteuropeisk velstand gjør at EU-utvidelsen har en viss folkelig oppslutning i de fleste av dem. Men for kapitalen i EU dreier dette seg om nye markeder, nye investeringsmuligheter, ny og billig arbeidskraft. Og en framrykning av strategiske posisjoner. Parallelt med EUs utvidelse skjer det en militær ekspansjon, via utvidelsen av Nato. Her må EU-maktene foreløpig finne seg i at USA sitter i førersetet, men sammenhengen med EU-utvidelsen er åpenbar. Også dette blir i norske aviser framstilt som et fredsprosjekt, til tross for at Russland åpent fordømmer det som en fiendtlig handling.

Snille imperialister

USAs angrep på Irak møtte kraftige reaksjoner i opinionen, både i Europa og i andre deler av verden. De tyske og franske regjeringenes motstand mot USAs linje var derfor populær. For noen har dette blitt tatt som bevis på at sentrale EU-stater i dag kan danne en motpol til USA, til støtte for fred og fornuft og til fordel for folkene i Midtøsten og den tredje verden.

Det er sannelig verdt å friske litt på hukommelsen. Når Midtøsten i dag ser ut som det gjør, er det fordi Frankrike og Storbritannia i sin tid delte opp området etter egne ønsker. Det var de som skapte den kurdiske tragedien. Det var Storbritannia som ga sionistene frie hender i Palestina. Og det var Storbritannia og Frankrike som sammen med Israel angrep Egypt da Suez-kanalen ble nasjonalisert i 1956. De ble stanset av FN – og av USA.

I Afrika er det ikke mer enn 30 år siden europeiske tropper tapte den siste åpne kolonikrigen. Siden har franske tropper og europeiske leiesoldater vært innblandet i flere av de tragiske og blodige konfliktene på kontinentet. De fleste afrikanske land er knyttet økonomisk opp til EU gjennom Lomé-avtalen, og europeisk kapital er fortsatt en hovedaktør i afrikanske land. Afrika er på mange måter EUs bakgård, slik Latin-Amerika er en bakgård for USA. Og det er i den afrikanske bakgården levestandarden de siste tiårene faktisk har gått tilbake, fra et allerede elendig utgangspunkt. Dette dreier seg ikke bare om borgerkriger, tørke og aids. Det dreier seg også om utbytting.

Under krigen i det tidligere Jugoslavia så mange at USA forfulgte sine egne interesser, og var ute etter makt og militærbaser. Men i innledningen til hele tragedien var det Tyskland og EU som spilte den mest kyniske rollen, ved å nekte å høre på FNs bønn om å vente med anerkjennelse av Slovenia og Kroatia til FN fikk i gang forhandlinger. Hensynet til EUs innflytelse i området gikk foran alt annet.

EU-hæren kommer!

EU er i dag større enn USA i samlet brutto nasjonalprodukt. EU er en nesten like tung aktør som USA i Verdensbanken, IMF og WTO. Og fører stort sett samme politikk. Og det er ikke bare i Afrika EU-imperialistene er sterke økonomisk. Både i Øst-Europa og i Iran ligger de langt foran USA.

Men militært er USA helt overlegent. Det bruker Bush for alt det er verdt, for å sikre USAs posisjoner, også i forhold til EU. Til en viss grad har han lykkes i å splitte EU, slik vi så det under Irak-krigen. Men hovedlinja står EU-lederne sammen om: Foreløpig rykke fram under USAs paraply, ved å satse på Nato. I Øst-Europa, på Balkan og i Sentral-Asia. Og samtidig jobbe systematisk med oppbyggingen av egen våpenproduksjon, egne kommandosystemer, egne EU-avdelinger. Slik at de en dag kan ha en virkelig EU-hær, og kan «forsvare sine interesser» med egen militærmakt, over hele verden. Tyske, franske, britiske og italienske ledere drømmer om den dagen. Men det blir ikke noen god dag for vanlige mennesker, verken i Europa eller i resten av verden.

Med EU for fred? Det blir som å ansette bjørnen i Lierne som sauegjeter.

av Trude Malte Thomassen

Planen fra myndighetenes side er ikke umiddelbar privatisering av drikkevannet. Det var det heller ikke i England, der all vannforsyning siden ble privatisert.

Det foregår en storstilt kommersialisering av drikkevannet verden over. Og utviklingen går fort. Både GATT-avtalen av 1986 (grunnlaget for opprettelsen av WTO) og EUs ene søyle – fri flyt av tjenester – bærer bud om at drikkevannet, like lite som strømforsyningen, er unntatt fra markedsliberalismens prosjekt om å redusere absolutt alt til vare. Innen WTO og EU er det ikke spørsmål om drikkevannet skal kommersialiseres, bare når tiden er moden.

I Norge har vi i løpet av de to siste årene erfart konsekvensene av en liberalisering av energisektoren. Strømprisene har økt kraftig grunnet en enorm eksport til kontinentet. Eksporten har til tider vært tre [merknad] ganger så stor som forbruket innenlands. Europa er blitt ett energimarked, og strømmen selges til dem som er villig til å betale mest. Norge anses for å være et foregangsland på dette området.

Kommunal- og regionaldepartementet har bebudet et finansieringssystem for vannforsyningen, som tilsvarer det vi har for energiforsyningen. Reaksjonene på strømprisen har imidlertid vært nokså kraftige, så ifølge en Sintef-rapport (desember 2003), «… vil en måtte argumentere med at det samfunnsøkonomiske effektiviseringspotensialet vil kunne øke betalingsvilligheten …» Det er altså heller ikke innen vann (og avløp) snakk om reduserte priser grunnet såkalt fri konkurranse, men å finne argumentene som øker betalingsvilligheten. Sant nok sier ikke slagordet «mer igjen for pengene» noe om at prisene reduseres, og heller ikke hvem det er som får mer igjen for pengene. Det synes i alle fall ikke å være forbrukerne. (Slagordet «mer igjen for pengene» er ikke noe Høyre har funnet på selv. Det er hentet fra EUs egen argumentasjon for konkurranseutsetting og kommersialisering av tjenestesektoren.)

Over store deler av kloden organiserer befolkningen seg mot de flernasjonale selskapenes overtakelse av drikkevannsforsyningen. Det gjør vi også i Norge. I Norge er vi imidlertid i den heldige situasjon at vi ligger noe etter i utvikling, slik at vi har muligheten til å komme utviklingen i forkjøpet. Riktignok er vi underlagt EUs direktiver på dette området, som på de fleste andre. Men EUs strategi for vannforsyningen er noe annerledes enn for de øvrige tjenesteområdene. Man legger nemlig opp til en utstrakt bruk av forskjellige regionale strategier. Det innebærer for Norges del en omvei om offentlig eierskap, før de flernasjonale selskapene overtar. Strategien er til dels sammenlignbar med utviklingen innen energisektoren. Energiforsyningen er hovedsakelig offentlig eiet (staten), men nå (januar 2004) oppfordrer Energibedriftenes Landsforening (EBL) til økt utenlandsk deltakelse.

Vannbevegelsen i Norge

Vannbevegelsen startet 11. april 2003 under navnet Folkebevegelsen for bevaring av vann som fellesgode. 3. desember ble bevegelsen reorganisert, det ble valgt et styre, fastsatt vedtekter og organisasjonen ble registrert i Brønnøysundregistrene. Jeg tror det kan være hensiktsmessig å gi en nokså detaljert fremstilling av Vannbevegelsens første skritt, fordi de kan gi en forståelse av hvordan myndighetene går frem. Det gir også en pekepinn om den langsiktige strategien og planleggingen.

Den umiddelbare foranledning til dannelsen av Vannbevegelsen var at man ble oppmerksom på at noe var i ferd med å skje med vannverket som forsyner over halvparten av Vestfolds befolkning. På bakgrunn av hva som skjer andre steder i verden, ble det foretatt noen nærmere undersøkelser. Det førte frem til en tre år gammel lovendring som innebar at kommunale og interkommunale tjenester, som var egne rettssubjekter, måtte omorganiseres til egne foretak innen 1. januar i år.

Det ante oss at dette var et ledd i en strategi for kommersialisering av offentlige tjenester, deriblant drikkevannet. Lovendringen førte oss videre til den utredningen som ligger til grunn for de nye foretakslovene (NOU 17/1995). Her fant vi referanser til EU-direktiver og EØS-avtalen, og det gjorde oss ikke mindre sikre på at det som foregikk under dekke av vedtektsendringer, ville kunne få alvorlige konsekvenser.

På den tiden hadde FN sin internasjonale vanndag i det som også var FNs ferskvannsår. Det var artikler i avisene om Verdensbanken som krevde privatisering av vannforsyningen for å yte lån, og kommunalminister Erna Solberg gikk ut med et ønske om nytt finansieringssystem for drikkevannet, noe à la det vi har for energiforsyningen.

Vannbevegelsen ser det som sin oppgave å arbeide for at norske vannressurser, både drikkevann og energi, skal bevares som fellesgoder. Vi valgte i første omgang å konsentrere arbeidsinnsatsen om Vestfold interkommunale vannverk, samtidig som vi via epost-nettverk informerte om konsekvensene av å organisere vannforsyningen i egne foretak, i tillegg til de større perspektivene. Historien om Vestfold interkommunale vannverk er ennå ikke avsluttet (per januar). Vi har utarbeidet en klage til Fylkesmannen over vedtaket om omorganisering.

Underveis i konsentrasjonen om dette ene vannverket, er vi blitt en del klokere med hensyn til forskjellige instanser som arbeider for at vannforsyningen til slutt skal overtas av noen få store og spesialiserte transnasjonale selskaper. Vi er også blitt litt klokere med hensyn til midlene som settes inn. Og ikke minst har vi ervervet oss en større forståelse for hvordan man greier å få både befolkningen, venstresiden og miljøvernorganisasjoner til å arbeide for den samme målsettingen – selvsagt uten at de er klar over det. Dette har underveis ført oss til en endring i valg av ord: Til å begynne med gikk vi ut mot privatisering. Det har vi nå endret til kommersialisering.

Det har følgende årsak, som det er svært viktig å være klar over:

Planen fra myndighetenes side er nemlig ikke umiddelbar privatisering. Det var det heller ikke i England, der all vannforsyning siden ble privatisert. Veien gikk derimot om organisering i store offentlige vannforsyningsanlegg, som senere fikk ettergitt all gjeld før de ble overlatt til private selskaper. De multinasjonale selskapene er ikke interessert i Askers vannforsyning. Den er for liten. Derimot har de vist interesse for Vestfold interkommunale vannverk som forsyner ca. 140.000 mennesker. Planen er at all vannforsyning overtas av det offentlige, eller på annen måte slås sammen i større enheter. Norge er i den spesielle situasjon at vi har ca. 5.000 vannforsyningsanlegg, og bare et fåtall av dem er offentlige. Langt de fleste er eiet av abonnentene. Et flertall på 3.400 er også så små at de hittil ikke har vært registrert.

FN forlanger imidlertid at hver minste brønn nå skal registreres.

Hvordan får man miljøorganisasjonene – og befolkningen med seg i arbeidet for de flernasjonale selskapenes overtagelse av vannforsyningen i Norge?

EU

EUs drikkevannsdirektiv fremstilles som et miljødirektiv. Det stiller krav til rensing mot bakterier og mot misfarging. Det siste har kun kosmetisk betydning, men krever ikke desto mindre store investeringer.

Hvis det skal ha noen mening å rense norsk drikkevann og investere i enormt kostbar teknologi, er det en forutsetning at vannet har en jevnt dårlig kvalitet. Enhver som har reist lengre syd enn Tyskland, vet at norsk drikkevann er svært bra sammenlignet med andre lands.

For å kunne få gjennomført drikkevannsdirektivet og presse vannforsyningsanleggene til sammenslåinger og store investeringer, er det en absolutt fordel om man kan få drahjelp fra miljøvernorganisasjonene – og ikke minst befolkningen i sin helhet. Men da trengs det rapporter om dårlig drikkevann.

Dårlig drikkevann?

4. desember slo flere riksmedier opp konklusjonene fra en rapport utarbeidet av Norsk folkehelseinstitutt. Overskriften var ikke overraskende «Dårlig drikkevann». Den skremte opp befolkningen og alarmerte miljøvernorganisasjoner, som Bellona.

Miljøvernorganisasjonene er for så vidt allerede oppmerksomme på vanndirektivet, og World Wildlife Fund (WWF) er blant dem som ser det som sin oppgave å overvåke at myndighetene faktisk følger opp kravene i direktivet.

Men hva sier rapporten om det dårlige drikkevannet? Og hva bygger den sine konklusjoner på? Det empiriske grunnlaget er svært svakt. Det er registrert et visst antall tilfeller av magesjau per år de siste 15 årene. Man vet ikke om disse skyldes mat eller vann, eller om de har andre årsaker. Men man trekker allikevel følgende konklusjon:

«Den vanligste årsaken til vannbårne utbrudd i Norge er forurensning av råvannet og manglende desinfeksjon», med andre ord: Den vanligste årsaken til at noen blir syke av forurenset vann, er at vannet er forurenset og ikke renset. Dette kalles en tautologisk slutning, ikke et forskningsresultat. Forskerne fortsetter imidlertid ufortrødent med nok en konklusjon: «Oppgradering spesielt av mindre og private vannforsyningssystemer, er nødvendig for å forebygge utbrudd.»

Små private vannforsyningsanlegg drives ofte som andelslag eid av abonnentene. Rapporten ser en fare i at disse ikke har tilstrekkelig desinfiseringsanlegg og heller ikke sikker beredskap i en alternativ drikkevannskilde. Skulle det inntreffe en forurensning som tilsier at drikkevannet må kokes i en periode, mener forskerne det er av betydning at folk kan bli skåldet når de koker vannet (!).

Man unnlater imidlertid å nevne den fordel de mindre vannforsyningsanleggene helt åpenbart har, nettopp i det at de er små. Faren for sykdomsutbrudd vil nødvendigvis være tilsvarende liten i og med at man forsyner et begrenset antall mennesker. Man skal tåle infeksjoner i mange små anlegg før de er i nærheten av å tilsvare et utbrudd i et av de største.

Konklusjonene i rapporten stemmer imidlertid overraskende godt med kravene i EUs vanndirektiv og den politikken regjeringen legger opp til når det gjelder fremtidig vannforsyning.

Fra 5.000 vannforsyningsanlegg til …

Vanndirektivet krever også beredskap i krisetilfeller. Krisetilfeller er terrorangrep eller når vannet er forurenset og må kokes. Det tolkes slik at et vannforsyningsområde bør ha to hovedvannkilder. For å kunne tilfredsstille dette kravet må vannforsyningsområdet nødvendigvis være av en viss størrelse. Flere vannforsyningsanlegg er allerede forbundet med naboforsyningsområdet. En konsekvens av å innføre vanndirektivet er at Norge foreslås inndelt i 14 såkalte nedbørsfeltdistrikter, der noen av distriktene vil bestå av flere fylker eller deler av flere fylker, alt etter hvor vannressursene befinner seg. Det skal utarbeides distriktsvise forvaltningsplaner som igjen vil være underlagt en overordnet forvaltning. Inndelingen skulle vært gjennomført innen utgangen av fjoråret. De 14 nedbørsfeltdistriktene, ville uten dagens nytale ha hett «vannforsyningsområder». Disse er nok også en av årsakene til kommunalministerens utspill om sammenslåing av kommuner. Samtidig går hun ut mot interkommunalt samarbeid, fordi det er byråkratisk, ikke gir nok igjen for pengene og er udemokratisk. Hun sier derimot ingen ting om det udemokratiske i opprettelsen av egne foretak for de tjenester som tidligere var kommunale eller interkommunale. Drikkevannsdirektivet er ett pressmiddel for å koble vannforsyningsanlegg sammen til større enheter.

Det neste pressmiddelet fremkommer i en Sintef-rapport bestilt av Kommunal- og regionaldepartementet. Der foreslås det at man innfører et system med «benchmarking». Benchmarking innebærer at vannforsyningsanleggene skal konkurrere seg imellom på effektivitet og kostnadsreduksjon. Det foreslås at konkurransen deles i to; en obligatorisk og en frivillig del. Det vil si at alle vannforsyningsanlegg må innrapportere en del opplysninger som blant annet krever investering i datautstyr, i tillegg til at det krever ekstra arbeidsinnsats. Kostnadene forventes å bli inntjent gjennom den effektiviteten man oppnår. Her er det tale om å innføre mer byråkrati, og mindre tid til det man egentlig skulle beskjeftige seg med. Men man forventer samme effektivitetspotensial, som den man har oppnådd i energisektoren!

Når dette benchmarking-systemet har fungert noen år, er det neste skrittet å innføre et finansieringssystem som tilsvarer det vi har for energiforsyningen.

Nok et moment bør nevnes i denne sammenheng: Det er innført nye regler for beregning av selvkost for offentlige tjenester. En alminnelig oppfatning av begrepet «selvkost» er at inntekten dekker utgiftene, verken mer eller mindre – ingen fare for underskudd, men heller ingen muligheter for gevinst. Med de nye regler for beregning av selvkost, er ikke selvkost lenger selvkost. De nye reglene gjør det mulig å beregne fortjeneste. Ja, det kalles selvfølgelig ikke fortjeneste. Men hva annet er det?

Det nye «selvkost»-begrepet innebærer at man forestiller seg at alle anleggsmidlene (vannledninger, høydebasseng, vannverk, renseanlegg m.m) selges. Man ville ha innkassert en viss sum penger for salget. Disse tenkte pengene tenker man seg videre, at man investerer på børsen. Da ville man fått en avkastning, mener de kloke hjerner bak de nye reglene. (I det virkelig liv, tjener man ikke alltid på sine investeringer. Man risikerer også tap. Men i denne tenkte verdenen av forestilte investeringer behøver man ikke bekymre seg om det. Her tjener man alltid på investeringene.) Men, siden det er slik at man faktisk ikke selger anleggsmidlene og heller ikke investerer de pengene man derfor ikke har, bokføres den fortjenesten man ikke har fått, som et tap. Det kalles «kapitalkostnad». På denne måten økes kostnadene, og for å få dekket dem inn, må naturlig nok også inntektene øke. Når balansen går i null, kalles det selvkost. Det er denne prisen vi betaler. Slik gjør man non-profit-virksomhet til god profitt. Den profitten man har lov til å beregne seg går alltid i pluss, fordi den skal tilsvare gjennomsnittlig avkastning i kapitalmarkedet. Det vil si – ingen risiko – bare mulighet for fortjeneste.

Tenker man privatkapitalistisk, er det en selvfølge at kapitalen skal gi avkastning. Men nå forholder det seg faktisk slik at statlige energiverk og kommunaleide vannforsyningsanlegg allerede er betalt av abonnentene. Det er vi som eier anleggsmidlene (kapitalen). Det nye «selvkost»-begrepet innebærer at vi må betale for at stat og kommune ikke selger det som er vårt. Det er flere grunner til at det er blitt slik. En konsekvens er imidlertid at vannforsyningen blir interessant for private investorer. Selvkostberegningene gjør at man ikke risikerer tap, men er garantert fortjeneste. Dette gir en enda høyere verdi på anleggene, enn den de allerede har i kraft av å være absolutte goder. Når de eventuelt selges, må abonnentene på toppen av den tenkte «kapitalkostnaden» også betale reelle kapitalkostnader. Det kommune eller stat tjener, må vi betale for med renter.

Drikkevann har tradisjonelt vært et fellesgode i Norge, ikke bare gjennom offentlig forsyning eller private andelslag eid av abonnentene, men også som ressurs. Ingen har kunnet eie vannressursene. Grunneiere eier grunnen under vannet, men ikke selve vannet. Det tilhører fellesskapet. I dag er dette imidlertid i ferd med å endre seg. Drikkevannet er blitt objekt for en global vannindustri. Vannverkene er for flere år siden blitt gjort oppmerksomme på den konkurransen de vil bli utsatt for fra de multinasjonale vanngigantene. Det eneste våpenet de tilsynelatende har, er å posisjonere seg i markedet. Et informasjonsskriv fra 2000 som vi kom over i arkivene til Vestfold interkommunale vannverk uttaler:

«Fra myndighetshold reises nå krav om økt konkurranse innen sektoren, for eksempel gjennom obligatorisk konkurranseutsetting av tjenestene. EU drøfter også en rekke tiltak for å sikre konkurranse; (så som) anbudsplikt for konsesjoner … (og) sammenligning av tjenester og priser … I Norge og Norden ser vi en rekke eksempler på at bransjen er kommet under press. Dette i form av … reorganisering, anbudskonkurranser, salg eller delsalg av vann og avløpsnett. Store internasjonale selskap har kommet på banen og ser åpenbart stor gevinstmulighet i å gå inn i drift eller eierskap på VAR-sektoren. … I en konkurransesituasjon må vi kunne bruke virkemidler som tilsvarer de våre konkurrenter har. Sannsynligvis vil en inntektsmulighet basert på effektivitet slik det er gjort for nettselskapene i elektrisitetsbransjen, kunne fungere godt også i VAR-bransjen.»

Finanstidsskriftet Fortune spådde i mai 2000 at ferskvann kommer til å få den samme betydning i inneværende århundre, som oljen har hatt i det 20. Det betyr at drikkevann vil kunne bli gjenstand for kriger, og at det vil være et lønnsomt investeringsobjekt. Flere multinasjonale selskaper har forstått dette. De to franskbaserte selskapene Vivendi og Suez eier allerede 70 % av all privat vannforsyning i verden. De har en mengde datterselskaper og er derfor ikke alltid så lett å gjenkjenne. I Norge er Vivendi nærværende gjennom blant annet Norsk Gjenvinning AS, Connex og Onyx Industriservice AS.

FNs medvirkning

Norges vassdrags- og energidirektorat har på oppfordring fra FN kartlagt alle Norges drikkevannsressurser. Norge er så rikt på ferskvann, at vi kan forsyne hele verden med drikkevann, ifølge NVE. Hvorfor skal Norge kartlegge drikkevannsressursene sine? Kan det skyldes at det hjelper kapitalkreftene til å få en oversikt over hvor de skal satse? FN benytter et begrep for «drikkevann», som det også kan være grunn til å være oppmerksom på, nemlig «rent vann». For de fleste vil det være innlysende at det som kan kalles drikkevann også er rent. Hvorfor da fremheve det? Svaret befinner seg muligens i en rapport, Om fastleggelse av en ramme for fellesskapets vannpolitikk. Den dreier seg om implementeringen av EUs vanndirektiv og angår også Norge. Her kommer det frem at:

Det er «mange bestemmelser i direktivet som må konkretiseres nærmere for å kunne være operasjonelle. (…) landene må utvikle felles forståelse og et felles begrepsapparat (…) (for) klassifisering av vann (…). Totalt sett vil det kreve betydelig innsats å komme fram til slike standarder og definisjoner som er nyttbare for de ulike landene, og som muliggjør sammenlikning landene i mellom. Som noe helt nytt (!) på miljøområdet er det derfor etablert et uformelt (sic!) samarbeid mellom landene, Kommisjonen og ulike interesseparter (hvilke?) (note 1) for å utvikle en felles strategi for implementering av et direktiv. I alt elleve arbeidsgrupper samt en egen koordineringsgruppe er etablert for å utvikle felles strategier innen ulike deler av direktivet. Et land, eller Kommisjonen har lederansvar for hver av gruppene. Det forventes at den felles implementeringsstrategien vil avklare mange av de tolkningsmuligheter (…) som ligger i direktivet. En rekke spørsmål vil det derfor være naturlig at stilles i bero i påvente av strategiarbeidet, framfor at det enkelte land etablerer en egen praksis eller fastsetter egne tolkninger. Norge, ved de ulike involverte direktorater, er representert i alle relevante grupper i strategiarbeidet.»

Det er ikke urimelig å tenke seg at den definisjonen for «rent vann», som etter hvert vil utfelle seg i disse uformelle arbeidsgruppene, kommer til å stemme godt overens med bestemte ønsker.

Venstresiden må tenke nytt

Fremtidens vannforsyning er ikke beskyttet mot kommersialisering ved at vannverkene er eller blir offentlige. I dag drives offentlige virksomheter etter bedriftsøkonomiske kriterier, ikke samfunnsøkonomiske. Utfordringen ligger derfor i planene om å danne store vannforsyningsområder. Disse bidrar til å legge sektoren til rette for interesse fra de multinasjonale selskapene.

Ønsker vi å bevare vannet som et fellesgode, er det viktig å være klar over den langsiktige strategien som benyttes av kommersialiseringskreftene. La oss oppsummere:

Drikkevannsdirektivet stiller miljøkrav, som gjør driften av små vannforsyningsanlegg vanskelig. Det vil føre til sammenslåinger og overtakelse av det offentlige. Miljøorganisasjonene støtter drikkevannsdirektivet.

For å begrunne drikkevannsdirektivet, er det nødvendig at befolkningen tror at drikkevannet er dårlig. Rapporter om dårlig drikkevann og faren for sykdom gjør befolkningen positiv til kravene i direktivet. – Og øker betalingsvilligheten.

Rapporter om dårlig drikkevann viser at dårlig vann er samfunnsøkonomisk ulønnsomt. Øker myndighetenes interesse for tiltak.

Definisjonen på «rent vann» tilsier tiltak som bare kan tilfredsstilles med mye kapital og innenfor store forsyningsområder.

Venstresiden vil være positiv til offentlig overtakelse av vannforsyningsanleggene.

Offentlig virksomhet drives som egne foretak og etter bedriftsøkonomiske kriterier.

Det nye selvkostbegrepet gjør det mulig å beregne kapitalavkastning for de tjenester som skal leveres til selvkost. Etter at benchmarking har fungert 3-5 år, innføres nytt finansieringssystem etter mønster av energiforsyningen. Så inviteres utenlandsk kapital inn – om ikke tidligere.

Note:

1) Interesseorganisasjoner, NGOer, eksperter. Bemerk at NHO regnes som non-governmental organization (NGO). [Tilbake]

Vannbevegelsens svar

på disse utfordringene er opplysningsvirksomhet, massemobilisering (vi ønsker oss en million medlemmer, hvorav tusen aktive) og forsvar av de mange abonnenteide vannforsyningsanleggene. EU forsøker etter sigende å bekjempe de tradisjonelle andelslagene. I praksis gjør man det også gjennom «miljø»kravene. En type er allerede forbudt med virkning fra 1.1.2004 (det tidligere A/L), men fremdeles er det tillatt å organisere seg som BA, det vil si samvirke med begrenset ansvar. Vannbevegelsen er av den oppfatning at den eneste måten å bevare drikkevannet (og energiforsyningen) som fellesgoder, er at den organiseres som samvirker eid av abonnentene.

Vannbevegelsen: www.drikkevannet.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som fellesgode, Buerstranda 6, 3234 Sandefjord

Merknad

I den trykte versjonen av artikkelen står det: «Eksporten har til tider vært ti ganger så stor som forbruket innenlands.» Dette er feil. Det dreier seg om den totale eksporten og forbruket av energi, det vil si vannkraft, olje, gass og vindkraft. Statistikken til Nordel viser at vi i 2002 eksporterte tre ganger så mye som vi importerte av strøm.

Bokomtale

av Turid Horgen

Hvorfor gjør ikke kvinnene i omsorgsyrkene opprør når de opplever å ikke kunne utføre jobben slik de ønsker? Fordi de er kvinner, sier maktutrederne.

Forskerteamet bak boka Maktens samvittighet tar utgangspunkt i at den norske velferdsstaten er et særdeles vellykket eksempel på organisert humanisme etter de fleste målestokker. Og de avslutter arbeidet sitt med følgende forsiktige kraftsats: «Å gjøre dette (vellykkede eksemplet) til gjenstand for enkle og lite reflekterte former for effektivitetstrang, kan bety at man tar i bruk de mindre heldige resultatene av norsk modernisering til å undergrave de mer heldige.»

Gjennom de 228 sidene i boka behandler og belyser de denne påstanden grundig. De avdekker som sentralt noen konsekvenser av det de kaller en historisk betinget kjønnskonstruksjon, som ressurs og verdi i bygginga av velferdsstaten. Hvordan denne kjønnskonstruksjonen, slik den arter seg i kvinners forståelse og utøvelse av seg selv i arbeidsliv og omsorgsforpliktelser, er underkjent, utnyttet og mistenkeliggjort. Og samtidig er den et premiss i å forstå hvorfor ikke all effektivisering i offentlig sektor har ført til større tap av de godene velferdsstaten skal yte.

De avdekker hvordan kvinneundertrykkinga fungerer i å opprettholde et visst nivå på ytelsene i velferdsstaten til menneskene som trenger dem, samtidig som den opprettholder troen på at modernisering, effektivisering og målstyring av ulik typer kan føre fram. Kvinneundertrykking er riktignok et begrep knyttet til et forgangent 1970-tall, men forskerteamets resultater viser allikevel nettopp det, en avdekking av dagens kvinneundertrykking. I dagens språk. De setter ord på forhold som enten ikke er moderne å trekke fram i dag eller antas å være tilbakelagt.

Makt i velferdsstaten

Maktens samvittighet er et delprosjekt under Makt- og demokratiutredningen. Forskerne har gjennomført en rekke feltarbeid i to ulike kommuner og i et sjukehus.

De åpner med å slå fast velferdsstaten som en anerkjent betegnelse på det norske samfunnet. Det omfatter et statlig engasjement for å skape og sikre befolkningen en god livsstandard som det er stor oppslutning om. Forfatterne belyser det utviklingsstrekket de kaller desentraliseringen av velferdsstaten. I korttekst at staten gir rammevilkårene, kommunene yter tjenestene og forvalter ressursene. Makt i velferdsstaten dreier seg ikke minst om evnen og muligheten til å desentralisere dilemmaer.

Videre vil de belyse det de kaller eksplosjonen i behovene for statlig velferdsassistanse. De siste to tiårene er det et kjennetegn ved kommunenes virksomhet som overskygger alt annet, det er hvordan kommunene skal kunne gjøre alt det de er satt til gjøre. Forfatterne har lagt vekt på å samle erfaringen fra fagfolk på grasrotnivå; lokalpolitikere, administrativt ansatte i kommunene / sjukehus samt dem som forsøker å yte velferd i praksis; sjukepleiere, hjelpepleiere, sosionomer, leger osv.

Opplevd utilstrekkelighet

Erfaringene fra bakkenivå har et klart kjennetegn. De er preget av en svært sterk opplevelse av å ikke kunne imøtekomme overveldende forventninger og krav fra dem som etterspør deres tjenester – så vel fra dem som spesifiserer betingelsen tjenestene skal gis under, skriver forfatterne. Dette er en permanent utilstrekkelighetsfølelse, til tross for at det kontinuerlig arbeides med effektiviseringstiltak, omorganisering og til dels bedre økonomiske rammer.

Med eksempel fra sjukepleieren i hjemmetjenesten skisserer forfatterne at antallet eldre brukere svært ofte er større enn det sykepleieren og hennes kolleger makter å hjelpe på en måte de opplever som etisk og faglig forsvarlig. For å unngå at situasjonen blir kritisk, er det nødvendig å ta noen innersvinger; de løper raskere, bruker kortere tid hos hver enkelt, reduserer eller kutter ut hjelpen til enkelte, eller omgår reglene for medisinering. Uansett betyr det intensivering av egen arbeidsinnsats og opplevd utilstrekkelighet over for mennesker som trenger hjelp. Det er en beskrivelse og opplevelse av situasjonen som til fulle bekreftes av den nylig publiserte undersøkelsen blant sykepleier og hjelpepleier i eldreomsorgen.

Forfatterne stiller det de kaller det praktiske og trivielle spørsmålet: Hvorfor setter ikke sjukepleierne og hennes kolleger i kommuner og sjukehusets førstelinje en stopper for dette? Hvorfor gjør ikke ansvarlige politiske organer og administrative det?

De svarer også at de ikke finner noe enkelt svar. Men etter den langvarige observasjonen tror de at svaret på spørsmålet gir innsikt i vesentlige sider ved velferdsstatens særegne organisasjonsdynamikk.

Det dreier seg ikke bare om rollekonflikter i enkeltpersoner, men også om konflikter mellom organisatoriske nivå som skaper brudd i aktørenes erfaringsverdener – og dessuten dreier det seg om konflikter mellom kvinner og menn.

Kjønn i velferdsstaten

Offentlige organisasjoner er interessante arenaer for brytninger mellom ulike institusjonaliserte verdisystemer, hevder forfatterne. Den tradisjonelle velferdsambisjon eksisterer side om side med en stadig økende vekt på effektiv styring. Her gjør kjønn seg gjeldende på nye måter. Fra 1950 til 1980 bidro troen på og oppbyggingen av velferdsstaten til en viss grad å sikre kvinner likeverd og innflytelse. Innsatsen og inntreden i førstelinja i velferdsstaten var symbolet på den gode framtid og det gode samfunn. I dag framstår sosial- og omsorgspolitikken som et gjenstridig styringsobjekt. Det har stor konsekvenser for de som jobber der. Det er vanskelig å legitimere å jobbe der, fordi de økonomiske kostnaden er gjort til en så viktig kilde for bekymring for lokale og sentrale beslutningstakere.

Det er kvinner som dominerer fullstendig i jobbene hvor lønna er lav og innflytelsen liten. Det er ikke overraskende, skriver forfatterne: «det (er) slående at fordelingen av makt, innflytelse og karrieremuligheter i de systemene som sikrer dette, i så ekstrem grad er kjønnsbestemt».

Forfatterne trekker fram et interessant fenomen: Det har slått oss, skriver de, er at kjønn i bare liten grad gjøres til gjenstand til diskusjon på arenaer hvor lokalpolitikere, administrativt ansatte og fagfolk diskuterer forhold som har med beslutningsprosesser å gjøre. Aktørene selv snaker mest om «ledere og ansatte», og i den grad kjønn gjøres eksplisitt relevant, er det – blant menn så vel som blant kvinner – svært ofte gjennom omtale av problematiske forhold ved kvinner. Menn kritiseres i kraft av sitt lederskap og sin måte å praktisere sin rolle. Kvinner blir omtalt negativt på grunn av en antatt egenskap; som lite konstruktive deltaker i beslutningsprosesser og endringsarbeid.

Kulturell kapital

Forfatterne forsikrer om at det er ingen tvil om at kvinnene målbærer erfaringer i møtet med brukerne, pasienter, klienter og andre bistandsmottaker, som har overveldende krav de ikke kan tilfredstille. Men det som målbæres som erfaringer i møtet med brukerne blir forstått som noe annet, en kvinnelig og lite konstruktiv egenskap, når det er snakk om å diskutere beslutningsprosesser internt i for eksempel sykehuset. Forfatterne slår også fast at det er svært få menn som arbeider i tilsvarende posisjoner. De forlater slike poster etter kort tid.

Forfatterne undersøker antakelsen om at velferdsstaten er i ferd med å forbruke en type kulturell kapital – en kvinnelig omsorgsorientering som tradisjonelt gjenskaper seg selv ved å stille sitt liv til rådighet for de(n) andre. De slår fast at det ikke er noen tvil om at velferdsstatens viktigste kapital er kvinnelig arbeidskraft. Og at denne kapitalen i liten grad gjør seg gjeldende som premissleverandør for håndteringen av innflytelse, ressurser og organisasjonsutforming i offentlig sektor. De skriver at det er sentrale deler av den historiske konstituerte formen for identitets- og arbeidsutforming som på en særegen måte gjør seg tilgjengelig ikke bare for dem som har behov for offentlig omsorg, men også for det styringsapparatet som forvalter dem. Denne kjønnskonstruksjonen har vist seg svært tilpasningsdyktig, og er trolig den viktigste grunnen til at den norske velferdsstaten har lykkes med å realisere ambisjonen om universell omsorg.

De bekrefter og utdyper denne antakelsen gjennom de resterende sidene i boka. Det gjøres gjennom spennende sammenstilling av materialet de har fra observasjonene og intervjuene i møtet med fotfolket i velferdsstaten, sammen med teori som gir innsikt.

Forbrukes

I materialet til forskerne er det et forhold til som tegner seg klart. Aktørene som krever effektivisering, rasjonalisering og målstyring, er i ferd med å forbruke den kvinnelige kapitalen. I materialet til forskerne er det kvinner som er født før 1955 som strekker seg selv og arbeidsinnsatsen sin utover arbeidstida og som knuges av dårlig samvittighet overfor brukere som har krav de ikke får innfridd i forhold til de behovene, rettighetene og forventningene de har. Kvinner født seinere har ikke konstituert sin forståelse av seg selv på samme måte.

Det er en del av bakgrunnen for konklusjonen; Å gjøre den vellykkede velferdsstaten til gjenstand for enkle og lite reflekterte former for effektivitetstrang, kan bety at man tar i bruk de mindre heldige resultatene av norsk modernisering til å undergrave de mer heldige.

av Arne Byrkjeflot

En stat har kun to måter å styre den økonomiske politikken på, gjennom finanspolitikk og gjennom pengepolitikken. Finanspolitikk er gjennom de offentlige budsjettene, nasjonalbudsjett og statsbudsjett. Pengepolitikken er gjennom rentefastsettelse og dermed valutakurs. I EU har jo nasjonalstatene gitt fra seg begge styringsverktøyene.

I den økonomiske unionen skal landene ikke ha mer enn 3 % underskudd på statsbudsjettet, statsgjelda skal ikke være på mer enn 60 % av brutto nasjonalprodukt. Renta og valutapolitikken er helt og fullt overgitt til Den europeiske sentralbanken, som styrer etter målet om at inflasjonen skal være på 2 %.

Norge er ikke medlem av EU og har i tillegg en svært sterk økonomi, som gir landet en helt usedvanlig handlefrihet. Når landet ikke er bundet til EU-masta, så innfører Norge sine egne selvpålagte rammer. Dette er bakgrunnen for den tragedien som kalles norsk pengepolitikk.

På begynnelsen av 1990-tallet var den norske krona bundet til ecu, den daværende euro. Da oljeprisfallet kom og norsk økonomi svekket seg, prøvde Norges Bank desperat å holde kronekursen. Renta gikk opp i 30 %. På samme tid fikk Sverige rente på flere hundre prosent. Så sprakk det hele og over natta raste rentenivået i Norge ned til et normalt nivå. Fra 1992 til 2001 hadde Norge en flytende kronekurs, men målet var en stabil valutakurs. Dette fungerte helt utmerket i nesten 10 år.

Helt til mars 2001. Utgangspunktet var innføring av den såkalte handlingsregelen: Norge skulle aldri bruke mer enn 4 % av oljefondet. Samtidig innførte regjeringa Stoltenberg 29. mars 2001 det operative målet for pengepolitikken på 2,5 % inflasjon. En beholdt de tidligere så vakre formuleringer om stabil valutakurs og hensyn til sysselsetting, men det operative målet var 2,5 % inflasjon. Allerede dagen før, 28. mars, gjorde Norges Bank ved sentralbanksjef Gjedrem det klart hvordan de tolket dette. Nemlig slik at deres eneste mål var å holde inflasjonen om 2 år rundt 2,5 %. Siden har Gjedrem og hans nestleder Bergo gjentatt dette i alle foredrag. Denne omlegginga av pengepolitikken var drøftet med LO, som gikk med på det da de greidde å presse målet opp fra EU-målet på 2 % til 2,5 %. Men ikke med særlig entusiasme, siden det jo tross alt var slik at Fremskrittspartiet inntil da hadde vært alene om å fremme kravet om inflasjonsmål for norsk pengepolitikk.

Så kommer våren 2002. Norsk økonomi er god, mens internasjonal økonomi er langt nede. Spesielt i Japan og etter hvert EU. Renta i Japan er 0,25 %, i USA 2,5 %, i EU 2,75 %, i Norge 6,5 %. Utsiktene ved lønnsoppgjøret er gode. Så gode at Gjedrem frykter inflasjon over 2,5 % i 2004 og setter opp renta til 7 %. Det gikk som det måtte gå, i et fallende og usikkert aksjemarked så internasjonal kapital en nødhavn i Norge, her kunne de være sikret en brukbar avkastning på 8 %. Kapitalen flommet til Norge og den norske krona økte i verdi. Kroneverdien økte fra 8,30 på en euro til 7,20 på en euro. Med 13 %. For Fesil der jeg jobbet, som omsatte for 1,2 milliarder i EU, kjøpte inn for 420 millioner i EU, så betydde dette et tap på 780 x 13 % = 100 millioner eller 8 % av omsetninga. Over natta var Fesil og andre eksportbedrifter tapsbedrifter. Og ikke bare eksportbedrifter, en utenlandsk bedrift kunne sette ned prisene med 10 % i Norge og ha akkurat samme fortjeneste.

Dette kunne rett og slett ikke gå bra, og gjorde det heller ikke. 17.200 industriarbeidsplasser gikk offisielt tapt og de fleste er uopprettelige. Mens disse nedleggelsene skjedde, benektet Gabrielsen og regjeringa fakta. Hva så med LO? I et felles brev fra Fellesforbundet, Norsk Kjemisk, NITO, Teknologibedriftenes Landsforening og Prosessindustriens Landsforening til regjeringen foran statsbudsjettet høsten 2002 beskrev de riktignok den dramatiske situasjonen, men konkluderte med at de ikke ønsket noen endring i norsk pengepolitikk. I selve streikegrunnlaget mot statsbudsjettet i 2002 fastslo LO at regjeringa var på rett vei. Det tok oss mye strev og aksjoner før LO snudde våren 2003 og ba om endring i Norges Banks operative mål. Men Arbeiderpartiet har aldri snudd, de forsvarer fortsatt Stoltenbergs kuvending i 2001.

Pliktskyldigst måtte Per Kristian Foss be Gjedrem om en forklaring når det var klart at 20.000 industriarbeidsplasser var tapt og prisstigninga i tillegg var nærmere 1 % enn 2,5 %. Og forklaringa fikk han, Gjedrem hadde ikke gjort noen feil, det operative mål var riktig, det var verdenskonjunkturene som hadde spilt banken et puss. 20.000 arbeidsledige totalt unødvendig, men alle hadde handlet riktig.

Nå er krona sunket i verdi helt ned mot 8,70 mot euro og renta er på EU-nivå 2,25 % og alle er tilsynelatende fornøyde. Unntatt Gjedrem, for han får ikke inflasjonen opp på 2,5 %. Men aldri har det vel vært enklere å se den totale galskap i den norske pengepolitikken. Logikken bak er jo omtrent slik: Dersom renta settes ned med 1 %, øker prisstiginga med 0,2 % om to år, dersom statsbudsjettet øker med 10 milliarder, øker prisstiginga med 0,2 % om to år, dersom lønna øker med 1 % ekstra øker prisstiginga med 0,2 % om to år.

Så derfor kan Gjedrem og Foss og Stoltenberg si at nei vi må holde igjen på statsbudsjettet. Bruker vi 10 milliarder for mye, så må vi øke renta med 1 % og da ødelegger vi for konkurranseevne og industri. Vi må ha et moderat lønnsoppgjør. Blir det gitt 1 % ekstra, da må vi øke renta med 1 % og ødelegger for konkurranseevne og industriarbeidsplasser.

Men hva sier de nå da? Jo, de sier nøyaktig det samme. Tilsynelatende har de ikke oppdaget at alt er snudd på hodet. Nå kunne de jo brukt 20 milliarder ekstra i statsbudsjettet og hjulpet Gjedrem til å nå sitt inflasjonsmål. Nå kan jo alle gode mål oppnås ved tariffoppgjøret, alt fra likelønn, løse lavtlønnsproblemet og pensjon og vi hjelper samtidig Gjedrem til å oppnå sitt inflasjonsmål. I stedet presses Gjedrem til sine ufattelig dumme rentenedsettelser. Sjølsagt burde renta vært stanset på 2,5-3 %. Krona var jo allerede ned på sitt gamle nivå. Sjølsagt burde vi, når vi endelig hadde handlingsrommet, brukt 20 milliarder ekstra til å rette opp den vanskelige kommuneøkonomien, satt i gang ekstraordinær oppussing av skoler og andre offentlige bygg. Sjølsagt burde vi endret det operative mål fra inflasjon til stabil valuta og sysselsetting.

Men i stedet tviholder de på sitt operative mål, de inviterer til kjøpefest, de ber folk om å forlåne seg og vet de får ei ny gjeldskrise når økonomien forandrer seg. Alt for å beholde Norges Bank som et våpen mot lønnskrav og budsjettkrav og for det totalt ydmykende foran ei ny EU-avstemning: Å måtte innrømme at EUs økonomiske union rett og slett er feil medisin for vår økonomiske politikk.

Bokomtale

av Viktor Brevik

Vasco da Gama reiste rundt med et åpent sinn. Abraham fra Ur reiste rundt med et lukket sinn og betraktet området han kom til som sitt. Kristiansen har et åpent sinn og en grunnleggende sympati for de mennesker og de kulturer han møter.

Det hele begynner i myrraens hjemland.

Jemen

Tomm Kristiansens reiseskildring begynner i Jemen. Jemen er et fascinerende, men fattig land. Skjønt det har ikke alltid vært et fattig land. Her hersket tidligere i historien dronningen av Saba. Denne herskeren er kjent i bibelen for sitt historiske besøk hos kong Salomo. Handelsruten med blant annet myrrasalven gikk fra Saba-riket og til Gaza. Spesielt vakker var denne kvinnen etter sigende ikke, men desto mer rik. Den salige kong Salomo hadde som hersker mange unge kvinner i sitt harem. Om han også gikk til sengs med dronningen av Saba vites ikke, men det er ikke usannsynlig. Her bodde også de tre vise menn og Abrahams sønn Sem. Under dekke av sand og støv finnes høye bygninger og store rikdommer fra fordums tid nedgravd. Jemen, eller riktigere, det sørlige delen av landet er den eneste stat i den arabiske verden som i navnet har vært erklært kommunistisk. Noe som varte fra 1967 til dets allierte, Sovjetunionen, ble oppløst. Fra dette landet kom utvandreren og entreprenøren Mohammed bin Laden, som i Jeddah 10. mars 1957 fikk sin syttende barn, med navnet Osama, hvilket betyr den unge løve. Moren var syrisk. At rikmannsgutten og verdens mest kjente terrorist skulle bli assosiert med Jemen er ikke bare populært hos gamle naboer og nære slektninger av entreprenøren.

Sri Lanka

Fra Jemen beveger Kristiansen til Sri Lanka, hvor han treffer nordmannen og saudabuen Arne Fjørtoft. Tidligere NRK-mann og Venstre-politiker Fjørtoft som nå står i spissen for et sponset utviklingsprosjekt. Skal dataverdenen spres til den fattige verden eller skal Fjørtoft skape et marked for data-finansfyrstene? Eller lar dette seg fint kombinere? Fjørtoft er involvert i jordbruk og folkeopplysning. Forfatteren er tydeligvis i tvil. Ennå mer i tvil er revisoren fra Norad som fotfølger Fjørtofts virksomhet. Her prøver også SV-veteranen Erik Solheim seg på diplomatkarriere. Målet er å mekle fram en fredsavtale mellom tamil-tigrene og den singalesiske regjeringen. I den britiske kolonitiden ble tamilene gitt privilegier foran singaleserne, men da landet fikk sin sjølstendighet i 1948, ble makta gitt til singaleserne. Slik var britenes splitt-og-hersk-taktikk. At dette har påført landet en årelang borgerkrig, hvor 68.0000 mennesker har mistet livet, skaper ingen bondeanger i London. Singaleserne spør hvorfor lille, rike Norge er så interessert i freden på Sri Lanka. Er Norge styrt av tamilske flyktinger i Norge, av eksportinteresser eller lignende? Når forfatteren forsøker overfor singaleserne å vise til vår fredskompetanse og gode velvilje blir han møtt med spørsmål om Norge ikke har en egen utenrikspolitikk? Et relevant spørsmål, spør du meg. Sri Lanka har imidlertid blitt besøkt av større personligheter enn Fjørtoft og Solheim. Buddha har etterlatt seg en jeksel i landet og den salige Adam et fotavtrykk da Vårherre kastet ham ut av paradiset. Riktignok er både jeksel og fot i unormalt store format, men er man guddommelig så er man guddommelig.

Arne Fjørtoft er Kristiansens gjennomgangsperson i en stor del av boka. Jeg tror boka hadde blitt bedre ved å redusere omfanget av Fjørtoft i boka.

Thailand

Deretter går ferden til Thailand. I Graham Greene og Rudyard Kipling sine fotefar, men også i den amerikanske sivilisasjonens spor. Amerikanerne drepte kvinnene på rismarkene og voldtok nabolandets døtre. Deretter slappet de av i Bangkok, betalte tjue dollar for ei hore og bidro til å befeste byens posisjon som prostitusjonssted. Og Kristiansen forteller om kvinnene med giraffhalsene, om Karen-folket og om nabolandet Burma hvor den vakre Aung San Suu Kyi sitter i husarrest.

Bangla Desh

Boken tar leseren med til tidligere Øst-Pakistan, hvor løsrivelsen på syttitallet førte til en nedslakting av tre millioner mennesker. I dag plages landet i Bengal-bukta av flommer, korrupsjon, tiggere og en ufattelig fattigdom. Der det er industri å skape tiggere, noe som fører til at mange blir lemlestet med henblikk på sitt framtidige tiggeryrke allerede som småbarn. Samtidig forteller Kristiansen om blomstene rundt hovedstaden Dhaka. Et vakkert land med andre ord, hvis samfunnsforholdene hadde vært annerledes.

Nepal

I Katmandu er kua hellig, men geita ofres til guden Kali. Kali er Shivas gemalinne. Her går buddhister og hinduister om hverandre, og religionene er vanskelig å skille fra hverandre. I denne verdens siste hindustat. Mange norske fjellklatrere har prøvd seg på Mount Everest, godt hjulpet av sherpaenes sterke hender og rygger. Flertallet i Nepal er fattige og analfabeter. Uten barnearbeidet stopper Nepal, sies det. Fjørtoft bygger ut fjernsyn i folkeopplysningens navn. Landet bortfører unge jenter til prostitusjonsslaveri i indiske Mumbai. Korrupsjonen er stor. Ikke rart dette landet har blant verdens mest aktive maoister. Bevegelsen ledes av barna til det intellektuelle aristokrati. Hovedmålet er å fjerne monarkiet.

Cecil Rhodes drøm

I siste delen av boka forsøker forfatteren sammen med to andre jevnaldrende femtiåringer å reise med tog fra Kapp til Kairo. Denne toglinjen var den britiske kolonialisten Cecil John Rhodes drøm. Borgerkrigen i Sudan stopper forfatterens reise. I mellomtiden besøker vi Sør-Afrika. Vi besøker Mugabes Zimbabwe. Vi lærer en grasrotarbeider i Zanu-pf å kjenne, som har en mer tjen-folket-agenda enn sin partileder. Det fortelles om den kritiske og berømte universitetsprofessoren som parodisk blir diktatorens informasjonsminister. Videre føres leseren gjennom Zambia og Tanzania. Det berettes om aidsens forbannelse. Her er det strikkhopping over Viktoria-fallene i Zambesi-elven. I Zanzibar bor forfatteren på Tembo House, hotellet som huset Henry Morten Stanley før hans ekspedisjon for å finne Livingstone. David Livingstone som da han døde hadde blitt mer afrikaner enn brite.

Avslutning

Boken er fragmentert og springende, som reiseinntrykk gjerne er.

I innledningen til boka skriver Tomm Kristiansen at vandringsmenn i området har hatt ulike attityder. Vasco da Gama reiste rundt med et åpent sinn som besøkende, mens Abraham fra Ur reiste rundt med et lukket sinn og betraktet området han kom til som sitt. Kristiansen har et åpent sinn og en grunnleggende sympati for de mennesker og de kulturer han møter. Hvor han kommer, faller de vestlige fordommer han ofte først inn, men har korrigerer raskt med motforestillinger til våre tradisjonelle oppfatninger.

Derfor er dette en åpen og interessant bok.

Bokomtale

av Arne Hedemann

Den sentrale problemstillinga som gjennomsyrer heftet fra De Facto, EU-utvidelsen og sosial dumping, er hvordan alle arbeidstakere i Norge kan sikres anstendige lønns- og arbeidsvilkår, uavhengig av hvor de kommer fra eller hvilken nasjonalitet de har.

Heftet er en rapport De Facto har lagd på oppdrag fra Nei til EU sitt faglige utvalg. En rekke fagforbund, distriktsledd av fagforbund og fagforeninger har støttet prosjektet. Det ble presentert på Nei til EU sin store Europa-konferanse i Oslo fredag 19. mars, og forsøkt overlevert til Erna Solberg da hun avholdt pressekonferanse hvor hun skulle presentere regjeringas forslag til tiltak mot sosial dumping i forbindelse med EU-utvidelsen fra 1. mai i år. Hun fant det ikke formålstjenlig å motta rapporten personlig.

Roar Eilertsen har greid å presentere dette stoffet på en slik måte at det kommer noe vettugt ut av det å lese offentlige utredninger og stortingskomitemerknader.

Heftet er en gjennomgang av en rekke utredninger som er gjort av de problemer som utvidelsen vil skape i arbeidsmarkedene i de nordiske landene, og hvilke forslag som er fremma for å bekjempe eventuell økning av sosial dumping som følge av at 10 nye land blir med i EU fra 1. mai i år. Det gir en oversikt over hvilke rammer EU pålegger oss gjennom EØS avtalen. Den norske debatten og hvilke utredninger og ønsker som så langt har vært fremma her, blir gjennomgått.

I del 3, Sosial dumping i dag, vises det hvordan dagens regler fungerer. Spesielt hvilke problemer som oppstår ved at arbeidssøkere med lovlig arbeids- og oppholdstillatelse ikke får betalt det som er oppgitt i søknaden, men i en del tilfeller kun mottar ei timelønn helt ned til under 25 % av det oppgitte beløpet. Selvstendige næringsdrivende som opererer i markedet uten å betale skatt eller avgifter, er et annet voksende problem som undergraver lønns- og arbeidsvilkåra. Spesielt erfaringene som legges fram fra de andre nordiske landene, skremmer.

Debatten i Sverige, Danmark og Finland blir gjennomgått og de løsningene som fagbevegelsen der har gått inn for og delvis fått gjennomslag for, er en skikkelig oppvekker i forhold til debatten og kravene som er stilt i Norge.

Det er flere eksempler. Jeg vil nevne et par. Riksdagen i Finland har vedtatt en ny bestemmelse i utlendingsloven, som slår fast at det ikke er anledning til å diskriminere arbeidstakere med utgangspunkt i nasjonalitet. Finsk fagbevegelse oppfatter dette som en kriminalisering av underbetaling av utenlandske arbeidere. De behandler sosial dumping som et diskrimineringsproblem.

I Danmark har Folketinget vedtatt en rekke saker om adgangen til det danske arbeidsmarked etter EU-utvidelsen 1. mai 2004. Det skal blant annet sikres at de nye EU-borgerne blir ansatt på de samme vilkårene som gjelder i det danske arbeidsmarkedet, og at de ikke blir underbetalt. Det skjer ved å stille krav om at lønns- og ansettelsesvilkårene skal tilsvare de som er fastlagt i tariffavtaler eller er sedvanlige for det danske arbeidsmarked. I Danmark har de også 14 regionale arbeidsmarkedsråd som består av like mange representanter fra fagbevegelsen, arbeidsgiversida og fra kommuner/fylker som er høringsinstans i denne forbindelse.

I Sverige har svensk LO lagt stor vekt på styrking av egen organisasjon og kjører i disse dager 13 regionale konferanser med 6-700 deltakere for å komme på offensiven i forhold til firmaer som driver økonomisk kriminalitet. Allerede nå har man 40 instruktører med ansvar for regional opplæring.

Heftet viser hvordan mange saker henger sammen. Problemstillinga om sosial dumping er ikke ny, den har eksistert i alt for lang tid. Men omfanget av sosial dumping kan få betydelig større omfang med et liberalisert EU/EØS-arbeidsmarked. Styrkeforholdet mellom arbeid og kapital vil ha stor betydning for utfallet.

Heftet viser klart hvordan NHO går i spissen for å hindre tiltak mot sosial dumping.

I alle våre tre søsterland i Norden, som er medlemmer av EU, har fagbevegelsens krav fått tydelig større gjenklang hos myndigheter og arbeidsgiverne enn her til lands. Men så er organisasjonsprosenten i disse landa på over 80 %, mens den er på fattigslige ca 55 % her i Norge.

Heftet drøfter problemstillinger som for arbeiderklassen er viktige også uavhengig av EU sin østutvidelse. Kravene som stilles i forbindelse med åpninga av det felles arbeidsmarkedet for 10 nye land, setter problemene med sosial dumping på spissen.

Men hva er krava her til lands, er de snevert knytta til å forsinke resultatene av østutvidelsen eller er de mynta på å motarbeide sosial dumping mer permanent? Heftet reiser problemstillingene. Les heftet, vurder sjøl.

Det er nå kampen føres – utfallet er ikke gitt verken i Danmark, Sverige, Finland eller Norge. En utredning i rett tid – nyttig både som faktahåndbok og en inspirasjonsskilde til engasjement. Det er god plass til egne notater. Kanskje burde noe kreative sjeler lage et studieopplegg til heftet.

av Bjørgulf Claussen

«Pensjonskommisjonen er ganske godt kjent nå. Her vil jeg argumentere mot den ved å fremheve folketrygden som inntekt og ikke bare en utgift,» skriver artikkelforfatteren.

Pensjonskommisjonen foreslår enstemmig en dramatisk svekking av folketrygdens alderspensjon (boks 1). Mindretallet Ytterhorn (FrP) vil bare ha dagens lave minstepensjon fra folketrygden og overlate all tilleggspensjon til private ordninger. Dette liberalistiske standpunktet får ikke stor tilslutning i dag. Mindretallet Westhrin (SV) har et sympatisk forslag om bedre alderspensjon til alle og særlig til dem som tjener lite, men hun går samtidig inn for alle forslagene i boks 1. Enda er det ikke klart hvordan hun vil få til innsparingene.

Flertallsforslaget, inklusive de tre DNA-representantene, er mer interessant. De vil skjære ned pensjonene for de som tjener mellom 218.000 og 357.000 kr, og øke dem for de som tjener mer.

Enda større betydning får det enstemmige forslaget om «fleksibel pensjonsalder» for det store flertallet som går av tidlig. Hvert års avgang før 67 år skal etter kommisjonens mening gi ca 25 % lavere pensjon per år for resten av livet. Grunnen er den nye regelen om at alle grupper skal få igjen det de har betalt inn. Den som benytter retten til å gå av ved 62 år, får den opparbeidete pensjonsretten fordelt på flere år. Men denne retten skal bare gjelde dem som har tjent minst 280.000 kr i gjennomsnitt i 40 år, og selv da får de bare minstepensjon. Ikke ett ord i innstillingen om at folk i kroppsarbeid i all hovedsak må gå av lenge før de bedrestilte, ikke et ord om at de har større dødsrisiko slik at de må bære mye av byrden når pensjonen reduseres fordi hele årskullet lever lenger. Dette er virkelig klassepolitikk.

Pensjonskommisjonen er ganske godt kjent nå. Her vil jeg argumentere mot den ved å fremheve folketrygden som inntekt og ikke bare en utgift. Denne siden ved folketrygden er verd å merke seg fordi forslagene lett kan forandre de sidene ved folketrygden som gjør den til en så god økonomi.

Vi må ikke glemme at folketrygden er et vaklevorent byggverk. Trygden overfører betydelige verdier fra de friske og de velstående til de syke og de mindre velstående i et universelt system for alle som er bosatt i Norge. Her er mye motsetninger og vanskeligheter. Hvis kostbare forsikringer og tjenestepensjoner griper om seg, kan systemet rakne.

Det vil være synd for de fleste av oss, for den skandinaviske velferdsstaten har virket svært bra. Et slikt syn er uvanlig i dag, men det er like fullt et vanlig syn blant europeiske trygdeforskere. Mest kjent er den danske sosiologen Gøsta Esping-Andersen. I en serie bøker har han ikke bare beskrevet det gode skandinaviske sikkerhetsnettet, men også velferdsstaten som en økonomisk suksess.

Velferdsstaten er en vesentlig grunn til at Skandinavia er blant de mest vellykkede økonomiene i Vesten, sier Esping-Andersen. Først og fremst har de nordiske velferdsstatene stimulert til verdens høyeste deltaking i betalt arbeid. Etter OECD-statistikken er 81 % av alle mellom 16 og 64 år i betalt arbeid i Norge, mot 80 % i Danmark, 73 % i Tyskland og 78 % i USA. Velferdsordningene får de aller fleste skandinaver til å våge seg ut i yrkeslivet, også de med liten selvtillit eller dårlig helse. Sykepenger og fødselspenger får det til å hompe og gå for de aller fleste. Uførepensjonen gir anledning til en verdig avgang. Alderspensjon er en velfortjent belønning i det fjerne.

Samtidig har vi flest barn i Vest-Europa med 1,8 per fruktbare kvinne i gjennomsnitt. Det samme tallet er 1,7 i Danmark, 1,3 i Tyskland, men 2,0 i USA. Dette har sine omkostninger. Sykepenger og tidsklemme er mest diskutert. Tidlig avgang fra yrkeslivet er også et trist moment, både 300.000 uførepensjonister og 35.000 på AFP, men det hører opplagt med i dagens arbeidsliv. Alternativet til trygdeordningene er ikke flere i arbeid, for vi har omlag 100.000 arbeidsløse og opp i mot det samme på attføring, sysselsetting og liknende ordninger for skjult arbeidsløshet.

Rent økonomisk har også Skandinavia vært en suksess, til tross for all klagingen fra markedsliberalistene. OECD viser at nasjonalproduktet har vært høyest i USA i hele etterkrigstiden. Veksten var likevel større i Skandinavia på 1960- og 70-tallet, lavere på 80-tallet, men siden 1990 har veksten vært omtrent den samme i USA, Norge og Danmark. Sverige har sakket litt akterut. Verd å ta med er at de tre skandinaviske landene har noe høyere gjennomsnittslønner enn USA, ca 123 mot 116 på OECDs lønnsindeks i 2001. Samtidig har vi betydelig færre fattige. Overskudd i industrien har OECD lite tall for, men de som er, tyder på at overskuddet er omtrent det samme i Norge, Danmark og USA. De som vil har kilder og mer tall, kan gå til heftet som er nevnt under.

Det er overraskende tall som Esping-Andersen henleder oppmerksomheten på, overraskende fordi vi er vant til å se på USA som en økonomisk og politisk verdensmakt med mye markedssuksess. Når Skandinavia gjør det best i Europa, ikke bare når det gjelder sosial trygghet, men også rent økonomisk, er velferdsstaten ganske sikkert en vesentlig årsak. Folketrygden gir oss et konkret bevis på at samfunnet bryr seg om alle sine medlemmer, sterke og svake, for å si det altfor enkelt. Ordningene er forholdsvis oversiktlige, de omfatter alle, de er populære, og vi stoler på dem. De føles viktige for de aller fleste av oss fordi vi alle kan bli svake en dag. Vi svarer med å slutte opp om det felles sosiale livet i svært stor utstrekning. Økonomisk er viljen til å arbeide viktigst, men antakelig er også den relative roen og tryggheten i vårt samfunn av økonomisk betydning.

Pensjonskommisjonen er preget av markedsliberalistisk tankegang, mer marked og private løsninger, mindre solidaritet og en svakere stat. «Eldrebølgen» overdrives antakelig. En forventet levealder på 88 år for kvinner i 2050 mot 81 i 2000 virker ikke sannsynlig. Inntektsveksten undervurderes. Dagens unge vil antakelig betale våre pensjoner med glede, for de vil være rikere enn oss, og til gjengjeld kan de vente seg enda bedre pensjoner fra sine enda mer velstående etterfølgere (boks 2).

Nest etter å skjære ned på overføringene er det mest alvorlige med Pensjonskommisjonen at den vil overføre noe av pensjonsutgiftene fra staten til private. Staten har råd til å betale pensjonene uten kostbare fonds og kan hvert år tilpasse pensjonene etter økonomien. Private ordninger krever innbetalinger til fonds der forsikringstakeren eller arbeidsgiveren må ta den økonomiske risikoen. Dette er den første grunnen til ikke å basere seg for mye på tjenestepensjoner eller andre private forsikringer.

Tjenestepensjoner kan være et godt bidrag til en sviktende folketrygd, men det er viktig å være klar over at bare 60 % av lønnstakerne har tariffavtaler som gir muligheter for tjenestepensjon. De aller fleste av de resterende 40 % lønnstakere og de selvstendig næringsdrivende må nøye seg med folketrygdens alderspensjon. Det er den andre grunnen til at vi ikke bare bør forlite oss på tjenestepensjoner, men også forsvare folketrygden.

Pensjonskommisjonen er ett av mange uttrykk for markedsliberalismen. Den har antakelig bare satt OECDs politikk ut i livet (boks 3). Det samme skjer i mange vestlige land nå, til dels under store protester. Både Frankrike og Italia hadde svære streikebevegelser i vinter. I Frankrike gjaldt det et forslag om å øke opptjeningstiden fra 37 til 40 år for offentlige pensjoner, altså et mye mindre drastisk forslag enn vår pensjonskommisjon. I Tyskland går det seint å skjære ned på velferdsordningene. Bare i Tony Blairs England går det glatt.

Markedsliberalismen er en ideologi som mange kaller for elitens opprør mot det gamle europeiske sosialdemokratiet. De vestlige elitene er ikke lenger interessert i å bygge samfunnet rundt seg, sier den amerikanske historikeren Christopher Lash. De er bare opptatt av elitene i andre land, og til det trengs mye penger. Velferdsstaten trenger de ikke, og skatt er bortkastet. Den nye adelen synes ikke at adelskap forplikter. Sigbjørn Johnsen er dessverre blitt en talsperson for elitens opprør.

Kilder:

• Claussen B. Bedre alderspensjon
• Esping-Andersen G. The Three Worlds of Welfare Capitalism. Oxford: Oxford Univerisity Press 1990
• Esping-Andersen G. Social foundations of postindustrial economies. Oxford: Oxford University Press 1999
• Esping-Andersen G og medarbeidere. Why we need a new welfare state. Oxford: Oxford Univerisity Press 2002
• Lasch Ch. Elitenes opprør og sviket mot demokratiet. Oslo: Pax forlag 1996
• Nagell HW. Just Pension. Oslo: Institute of Political Science 2002
• Pensjonskommisjonen. Modernisert folketrygd. Norges offentlige utredninger. NOU 2004:1

Bokomtale

av Erik Ness

Det er noen bøker jeg skulle ønske at mange ville lese. Biografien til Nelson Mandela, Veien til frihet, er en av dem.

Da jeg var yngre var jeg på jakt etter boka som kunne fortelle meg hva marxisme er. Jeg leste Mao, Marx, Lenin og Kollontaj, men var det ikke noen som på en enkel og grei måte kunne oppsummere, og si at dette er marxisme?

Jeg fant sjølsagt aldri den boka. Marxisme er en kritisk teori med arbeiderklassens interesser som utgangspunkt og mål. Den er uløselig knyttet til praksis. Tar du vekk praksisdelen (virkeligheten), står du igjen med teorien, som regel et dogme. På den annen side: Fjerner du teorien, ser du ikke mulighetene, det som ligger utenfor det umiddelbare, for eksempel at kommunisme er en virkelig mulighet.

Nelson Mandela er ingen marxist, men han forholder seg veldig til praksis, og har tenkt mye om hvorfor og hvordan. Han vil forandre, han vil ha rettferdighet, sier sjøl i boka at han «heller mot å være sosialist», og han sier at han tidlig mente den historiske materialismen er et nyttig redskap for å forstå verden. Det skriver bondegutten som er medlem av Metodistkirken, og var den som ledet oppbygginga av de væpnete styrkene til ANC, MK.

Veien til frihet, Mandelas biografi, begynte han å skrive på mens han satt fengslet på Robben Island, deler av den smuglet ut på papirlapper. Det er en lettlest bok der Mandela forteller om barndom, oppvekst og politisk organisering og kamp. For meg var den også en introduksjon til nyere sør-afrikansk historie.

Av de virkelig vanskelige spørsmålene, som går som en rød tråd gjennom boka, er forholdet til kommunistpartiet og spørsmålet om bruk av vold i den politiske kampen.

Da Mandela var med å stifte ANCs ungdomsorganisasjon i 1943, var han erklært antikommunist. Han forteller i boka at han stemte for og foreslo at medlemmer av kommunistpartiet ikke skulle få være medlemmer av ANC. Han delte ikke deres syn, og mente de fikk holde seg til sin egen organisasjon. I samme periode var han like konsekvent i forhold til indere (som er en stor innvandrergruppe i Sør-Afrika) og hvite. ANC var ikke for dem.

Antikommunisten Mandela

«Jeg hellet til den ultra-revolusjonære strømningen i den afrikanske nasjonalismen. Jeg var rasende på den hvite mann, ikke på rasismen. Selv om jeg ikke ville kaste de hvite på sjøen, ville jeg blitt svært fornøyd om de rett og slett gikk om bord i dampskipene sine og forlot kontinentet frivillig.» (Side 115.)

«Jeg mente at det var ren afrikansk nasjonalisme, ikke marxisme eller et samarbeid mellom flere raser som ville frigjøre oss. Sammen med noen få kolleger i Forbundet gikk jeg så langt som til å forstyrre møter i kommunistpartiet ved å storme scenen, rive ned skilter og overta mikrofonen. På den nasjonale konferansen til ANC i desember (1947) la Ungdomsforbundet frem et forslag med krav om at alle medlemmer av kommunistpartiet skulle ekskluderes, men vi tapte grundig.» (Side 111.)

Sjøl oppsummerer han sine tidlige standpunkter i forhold til indere og hvite som rasistiske, og sine holdninger til kommunistene som firkanta og umodne. Fordi: Praksis viste at inderne (med sine store organisasjoner), en god del hvite og medlemmene av kommunistpartiet jobbet mot raseskillet, for demokratiske rettigheter, mot fattigdom og undertrykking. Nettopp Mandelas ærlighet i å vurdere egne standpunkter i ettertid, gjør boka spesielt lærerik. I en annen sammenheng skriver han: «Jeg var en ung mann som forsøkte å oppveie min egen uvitenhet ved å være militant.» (Side 139.)

På slutten perioden han satt i fengsel (1962-1990) tok Mandela et privat initiativ for å få forhandlinger med Nasjonalistpartiet. Spørsmålet om forholdet til kommunistene var ett av to nøkkelspørsmål (det andre var forholdet til vold). Slik beskriver han sitt svar til lederne for apartheidregimet:

«Fremfor alt, sa jeg, vil ingen frihetskjemper med selvrespekten i behold ta imot ordre fra den regjeringen han kjemper mot eller kaste vrake på en mangeårig alliert for å kunne glede en motstander. Så forklarte jeg grundig at partiet og ANC var egne, atskilte organisasjoner med de samme kortsiktige mål, nemlig å gjøre slutt på raseundertrykkelsen og få frem et ikke-rasistisk Sør-Afrika, men at våre langsiktige interesser ikke var de samme.» (Side 523.)

Boka er full av eksempler på alliansebygging, skoleeksempler som kunne supplert Dimitrovs artikler om enhetsfronten. Det er nettopp ved å lese om de ulike tilfellene der man må vurdere mulighetene for å stå sammen, at man blir klok. Det er ingen tilfeldighet at PKK blant annet studerte erfaringene fra Sør-Afrika.

Vold som politisk middel

Etter en rekke rettssaker og fengslinger bestemte ledelsen i ANC at Mandela i 1961 skulle gå under jorda og bygge opp en militær organisasjon (MK) som skulle være atskilt fra ANC. ANC skulle fortsatt gå ut på ikke-vold.

«Da vi planla hvilken retning og form MK skulle få, vurderte vi fire typer voldelig virksomhet: sabotasje, gerilja, terrorisme og åpen revolusjon. For en liten, knapt flyvedyktig hær ville en åpen revolusjon være utenkelig. Terrorisme ville uvegerlig gi dem som beskyttet seg av den, et dårlig bilde, slik at den ville undergrave den eventuelle støtten vi ellers kunne ha fått blant publikum. Geriljavirksomhet var en mulighet; men ettersom ANC hadde vært lite villig til å gå inn for vold i det hele tatt, virket det fornuftig å begynne med den formen for vold som gjorde minst skade på enkeltpersoner: Det vil si sabotasje.

Fordi sabotasje ikke førte til tap av menneskeliv, var dette den voldsformen som ga best håp om forsoning rasene imellom etterpå.» (Side 276.)

MK ble bygd opp med hjelp fra flere afrikanske land og Kina.

Når man er mest frustrert, mest opprørt, er det lett å ta av og proklamere lettvinte løsninger. Kapittel 17 handler om tidlig 1950-tall da Mandela var nyutdannet advokat. Medlemmer av ANC begynte å diskutere om ikke-voldslinja var tilstrekkelig. Han forteller om møtene på Freedom Square i bydelen Sophiatown i Johannesburg. ANC hadde møter der hver søndag. Mandela forteller:

«Jeg begynte å tale om den økende undertrykkingen fra regjeringens side i kjølvannet av Ulydighetskampanjen. Jeg sa at regjeringen nå fryktet det afrikanske folkets makt. Mens jeg talte, ble jeg fylt av en stadig sterkere harme. På den tiden var jeg litt av en demagog. Jeg likte å hisse opp tilhørerne, og det gjorde jeg den kvelden.

Da jeg fordømte regjeringen for dens hensynsløshet og lovløshet, gikk jeg over streken. Jeg sa at det var slutt på den tiden med passiv motstand, at ikke vold var en ubrukelig strategi og aldri kunne styrte et hvitt mindretallsregime som var fast bestemt på å beholde makten for enhver pris. Når alt kommer til alt, sa jeg, var vold det eneste våpenet som kunne tilintetgjøre apartheid, og vi måtte være forberedt på å bruke dette våpenet i den nærmeste fremtid.

Mengden ble oppglødd; særlig ungdommen klappet og jublet. De var villige til øyeblikkelig å ta meg på ordet. På dette tidspunktet begynte jeg å synge en frihetssang der det heter i teksten: «Det finnes fiender, la oss ta våpnene våre og angripe dem.» Jeg sang denne sangen, og folk sang med, og da sangen var slutt, pekte jeg på politiet og sa: «Der, der er fiendene våre!» Mengden begynte igjen å juble og gestikulere aggressivt i retning av politiet. Politiet virket nervøst, og en del pekte tilbake til meg for å si: «Mandela, vi skal ta deg for dette.» Jeg hadde ikke noe imot det. I øyeblikkets hete tenkte jeg ikke på konsekvensene.

Men det jeg sa denne kvelden, var ikke hentet ut fra luften. Jeg hadde tenkt på fremtiden. Regjeringen hadde det travelt med å treffe tiltak for å hindre at noe slikt som Ulydighetskampanjen skulle skje igjen. Jeg hadde begynt å analysere kampen ut fra andre forutsetninger. ANC ønsket å føre massekamp, å få arbeiderne og bøndene i Sør-Afrika med i en kampanje så stor og mektig at den kanskje kunne seire over den nåværende hvite undertrykkingen. Men nasjonalistregjeringen gjorde det umulig for meg å gi uttrykk for min uenighet eller protest på en lovlig måte. Jeg forsto at de hensynsløst kom til å undertrykke enhver berettiget protest far det afrikanske flertallet. Det virket som om en politistat ikke var langt unna.

Jeg hadde begynt å få en anelse om at det snart ville bli umulig å komme med både lovlige og utenomparlamentariske protester. I India sto Gandhi overfor en fremmed makt som i siste instans var mer realistisk og fremsynt. Det var ikke tilfellet med afrikaanerne i Sør-Afrika. Ikke-voldelig passiv motstand er effektiv så lenge motstanderen følger de samme reglene som en selv. Men hvis fredelige protester blir møtt med vold, er den ikke lenger hensiktsmessig. For meg var ikke-vold ikke et moralsk prinsipp, men en strategi. Det er ikke noe moralsk godt ved å bruke våpen som ikke fungerer. Men jeg hadde ennå ikke gjennomtenkt dette spørsmålet, og jeg hadde talt for tidlig.

Dette mente avgjort den nasjonale eksekutivkomiteen. Da de fikk høre om talen min, ble jeg alvorlig irettesatt for å ha gått inn for et så alvorlig brudd på den godkjente politikken. Selv om en del av ledelsen sympatiserte med det jeg hadde sagt, kunne ingen støtte den ubeherskete måten jeg hadde sagt det på. Ledelsen ga meg en refselse og sa at den impulsive politikken jeg hadde oppfordret til, ikke bare var overilt, men farlig. Slike taler kunne provosere fienden til å knuse organisasjonen helt, mens fienden var sterk og vi ennå var svake. Jeg aksepterte irettesettelsen, og senere forsvaret jeg trofast politikken om ikke-vold offentlig. Men innerst inne visste jeg at ikke-vold ikke var svaret.» (Side 159.)

Sitater av Mandela:

• «Aviser er bare en dårlig avspeiling av virkeligheten; opplysningene i dem er viktige for en frihetskjemper, ikke fordi de forteller sannheten, men fordi de røper fordommene og oppfatningene både hos dem som skriver avisen, og hos leserne.» (Side 176.)
• «En sterk overbevisning er hemmeligheten bak det å kunne overleve mangelen på alt: Ånden kan være full selv når magen er tom.» (Side 406.)
• «Jeg har fått inntrykk av at kommunistene betrakter Vestens parlamentariske system som udemokratisk og reaksjonært. Jeg for min del beundrer tvertimot et slikt system.» (Side 358.)
• «Castro ventet ikke, han handlet – og han seiret. Venter man på de forholdene som er beskrevet i håndboken, inntreffer de aldri.» (Side 265.)

Bokomtale

av Frode Bygdnes

Dag Seierstads hefte Kan EU-fisket reddes? er et glimrende skoleringshefte.

Den nystifta organisasjonen «Kysten inn i EU», som blant annet fylkesordføreren i Troms fronter, prøver å fremstille EU med ny og ressursvennlig fiskeripolitikk. For de veit at kystens befolkning ser på EU-medlemskap som avståelse av ressursene våre. Nasjonen Norge må gi fra seg fiskeressursene og all styring med disse utenfor 12 nautiske mil. Det betviles ikke, men det hevdes at det er nødvendig for å få overnasjonale kontrollordninger som kan fungere. EU fremstilles som redningen for å få bedre kontroll med fisket. En av lederne i Kysten inn i EU, Geir-Ove Ystmark, går så langt som å fremstille skotske og shetlandske fiskere som uansvarlige fiskere hvor EU tar affære. De prøver å skape et bilde av at EUs overordna prinsipper skulle være bærekraftig ressursforvaltning. I deres propaganda overser de helt hva kampen dreier seg om; EU-fiskere skal ha lik rett til å fiske på marginale ressurser som kystbefolkninga.

For å møte denne form for EU-propaganda er Nei til EUs skriftserie nr 1, 2003 – Dag Seierstad: Kan EU-fisket reddes? – et glimrende skoleringshefte. Det ministerrådet har klart å samle seg om i 2003, er bare ord. Ord om økosystemet og ønske om skroting av fiskefartøy. Uten å målrette og adressere overkapasiteten, blir dette meningsløst. Derfor er deres reguleringer ikke troverdige. Vi må se på praksisen.

EU nektet Sverige å frede torsken i Østersjøen i fjor. Fiskerikommissær Fischer vågde ikke å gå inn for full stopp, men foreslo en reduksjon til 1/5-del i det nordlige EU-havet. Selv dette ble for mye for de femten fiskeriministrene. Torskekvotene ble bare redusert med 45 % på en sterkt trua torskestamme. Og denne reguleringa skulle bare vare i 6 måneder. Årets kvoter ble satt til samme nivå som i fjor enda havforskerne anbefalte total stans. Da er ikke EU sitt mål om bærekraftig nivå om 5 år troverdig.

Når EU-havet er trua, har EU sendt sin flåte verden rundt. Blant annet utenfor Afrika betaler EU for å fiske. EU betaler for fiskerettigheter uten noen begrensning på uttaket. Reguleringen går bare på antall båter. Skriftseriens hefte med gjennomgang av erfaringene til den enkelte kyststat i Afrika, er skremmende. Bak EU-flåten tømmes havet, og kystbefolkninga er de som rammes. Mens personer som frontfigurene i «Kysten inn i EU» er det som får gode leieinntekter.

Bare ett av landene i Afrika, Namibia, har lagt forvaltningene inn under nasjonal styring. Annerledeslandet har hatt positiv utvikling fordi de har sjøl kontroll over utviklingen basert på økologisk bærekraftig fiskerinæring. Slik blir Afrika et godt eksempel på at nasjonale reguleringer er den beste forvaltningen av ressursene, og særlig en forvaltning som tar høyde for kystbefolkningens behov.

EU har fisket tomt de afrikanske farvann. Nå ser de etter områder i nord. Og da er det ikke så rart at oppdrettsnæringas folk som tror de eier kysten vår innenfor 12 mil, velger å selge havet vårt i den økonomiske sonen. Men da er det viktig at vi skolerer oss på EU sin historikk. Da blir ikke de nye tonene om EU sine kontrollordninger troverdige. Vi skal ha den historia med oss. Da bør det være uaktuelt å overlate fiskerireguleringene til EU i vår økonomiske sone. Da vil det være uaktuelt å la EU bestemme kvoteandelen for norskregistrerte fiskerifartøy.

I dag er et av de større problemene å få stoppet fiskefusk som utkast ute på havet. Ved EU-medlemskap vil det bli utkastpåbud i norsk økonomisk sone. Ved EU-medlemskap vil råfiskloven, som har vernet kystbefolkninga, falle. Minstepris vil ikke eksistere. Og dersom markedsprisen faller under referansepris, vil fisken måtte trekkes tilbake og ødelegges.

Ved EU-medlemskap vil omsettelige kvoter uten restriksjoner bli innført. Dette vil kystbefolkninga tape på. Når rettighetene er solgt, blir vi som kystbefolkning sittende som statister i fjæra og se på den grådige fiskerikapitalismens herjinger til havet er tomt.

EU er nå inne på en fiskeripolitisk veg som likner mer på USA sin forvaltning av ressursene. De langsiktige interessene må vike for de profitable kortsiktige interessene. Dette vil føre til økt press på ressursene i de norske områdene.

Ved hver korsvei har EU krevd å få fiskekvoter i norske farvann. Kampen mellom EU-statene om stadig knappere fiskeressurser har blitt hardere. Konklusjonen i dette siste heftet til NTEU er at det ikke er noen grunn til å tro at vi kan få en bedre fiskeriavtale med EU nå enn hva vi fikk i 1994.

Fisken er vår viktigste nasjonale naturressurs. EU sin forvaltning og EU-flåtens kapasitet, gjør det helt nødvendig å verne om vår suverenitet. Vi må og skal forvalte fisken slik at kystbefolkninga kan leve av den, slik at vi kan bo her langs kysten.

av Ingrid Baltzersen

«Historisk sionisme har endt i konkurs (…) Den verkelege sionismen, den heilage med djupe røter, eksisterer berre der dei verkeleg religiøse jødane bur, i fjella i Judea og i dalane i Samaria.» (Rabbi Azri’el Ariel, Shahak 1999:88, IBs oversetjing.)

Sionismen, slik han vart utforma av blant anna David Ben Gurion, er ikkje lengre den samlande ideologien i Israel i dag. Israelarane identifiserer seg ikkje lengre med dei sosialistiske nybyggjerane som bygde landet og budde i kibbutzar. Den sekulære, venstreorienterte sionismen har mista oppslutning, mens høgre- og religiøs sionisme har vunne framgang. På deler av venstresida er det også debatt om ein heller skal finna fram til ein postsionisme, ein israelsk nasjonalisme som bygger på at ein er israelarar, ikkje jødar.

Palestinakomiteen har tradisjonelt sagt at sionistar ikkje er jødar, og at me er antisionistiske, ikkje antisemittiske. Argumentasjonen har vore basert på at Israel har vore styrt av sekulære sionistar, som også har vore opptekne av å skilja mellom sionisme og jødedom. Busetjaren med hekla kippa og uzi over skuldra er blitt eit symbol på Israel. Samtidig er han ein relativt ny person i israelsk historie, eit produkt av rørslene som vaks fram etter krigen i 1967. Fram til då hadde dei venstreorienterte sionistane vore dei som var dominerande i politikken. Den nye situasjonen i maktforholda i Israel, krevjer ein ny type antisionistisk argumentasjon, som skil mellom jødar eller jødedom og sionisme sjølv om dei religiøse sionistane ikkje gjer det sjølv.

Tre sionistiske retningar

Israelsk sionisme kan delast i tre retningar: venstresionisme, høgresionisme og religiøs sionisme. Felles for høgre- og venstresionismen er at dei er overveiande sekulære. Skiljet mellom høgre- og venstresionisme er like gamalt som den moderne jødiske innvandringa til Israel, og er mykje basert på motseiingar mellom ulike grupper av jødiske immigrantar frå Europa (ashkenazi-jødar). Hovudmotseiinga går på kor viktig det er å halda heile Israel, der høgresionistane har vore veldig opptekne av å behalda Vestbreidda og Gaza (eller Judea og Samaria som dei kallar det). Høgresionistane har lettare for å bruka religiøse argument, og for å samarbeida med dei religiøse til dømes i regjering. Høgresionistane var meir pragmatiske når det gjaldt å innrømma at det budde araberar i Palestina før jødane kom, men dei meinte samtidig at jødane hadde meir rett på landet enn palestinarane, og var fanatiske når det gjaldt å halda på retten sin. Det var til dømes den høgresionistiske Stern-banden som utførte terroråtak mot britane under andre verdskrig, fordi dei meinte at jødane skulle styra landet, ikkje britane.

Den religiøse sionismen fekk ikkje noko særleg oppsving før på 1970-talet. Både høgre- og venstresionistane var sekulære, og dei ortodokse jødane hadde til då vore antisionistiske eller nøytrale til staten Israel. Dei såg på ideen om ein jødisk stat som blasfemisk, for berre gud kunne oppretta ein slik stat, men dei såg at det var enklare å bu der enn i Europa, der dei hadde blitt forsøkt utrydda.

På 70-talet vart denne situasjonen endra. For det første var den demografiske situasjonen (sammensetninga av befolkninga) sterkt endra sidan staten vart oppretta. Dei første innvandrarane var jødar frå Europa, som for det meste var sekulære sionistar. No var fleirtalet av befolkninga orientalske jødar som ikkje hadde nokon tradisjon for venstreideologien, som prega Israel. Dei såg på venstresionistane som ei overklasse, med heilt andre verdiar enn dei sjølv hadde. Da Likud, det største høgresionistiske partiet, vann valet i 1973, vart dette sett på som eit opprør mot styret til Arbeidarpartiet som hadde vart ubrote frå staten Israel vart oppretta i 1948.

Dei religiøse vart sionistar

Den tradisjonelle haldinga til store delar av dei jødiske skriftlærde hadde vore at sionismen var blasfemisk. Berre den sanne Messias kunne leia det jødiske folket til Israel. Sionistane var i tillegg overveiande sekulære, noko som ikkje gjorde dei betre i auga til dei religiøse jødane. Rabbi Kook (1865-1935) løyste desse motseiingane med å seie at innfriinga av jødedommen ikkje nødvendigvis kom med ein Messias som var ein person, men heller ved ein messiansk tidsalder der einskapen mellom Lova (Torah), folket (Israel) og landet (Erez Israel) vart verkeleggjort. Sionismen varsla i følgje Kook denne tidsalderen. Kook bortforklarte det at sionistane var sekulære med at dei ikkje skjøna rolla si i Guds plan, men at dei kom til å bli religiøse etter kvart.

Sonen til Rabbi Abraham Kook, Zvi Yehuda Kook, var ein av dei sentrale i styrkinga av den religiøse sionismen. Han var i 1974 med på å starta Gush Emunim (blokka av trufaste), som er ei ekstrem religiøs og nasjonalistisk busetjingsrørsle. Fram til då hadde dei religiøse sionistane vore opptekne av interne saker som rørde ved religionen, slik som familielovgjeving. Etter okkupasjonen av Vestbreidda og Gaza i 1967 såg dei på utanrikspolitikken som ein religiøs sak, dei gav erobringa rolle som eit ledd i «den endelege forløysinga».

Religiøs sionisme – arvtakar etter venstresionismen?

Busetjarane vert ofte framstilt som ei sjølvstendig gruppe av ekstreme, ortodokse jødar, fjernt frå staten og det offisielle Israel. Det er ikkje rektig. For det første er ikkje busetjarane ortodokse. Dei er religiøse, men trua deira på at staten Israel er eit teikn på ein messiansk tidsalder, strid med tradisjonell jødisk tolkning. Dei har også til dømes hatt ein kvinneleg leiar, noko som ville vore uhøyrd blant dei fleste ultraortodokse og ortodokse. Dei internasjonale støttespelarane deira er i stor grad kristne (som til dømes Karmel-instituttet i Noreg).

Busetjarane opererer heller ikkje utan styring frå staten Israel. Likud har heile tida hatt tett samarbeid med busetjarane, og dei er viktige veljarar for Likud. Israel har bygd ut busetjingar jamnt og trutt, eit prosjekt som arbeidarpartipolitikarar også har vore aktive i. Shimon Peres var sentral i oppstarten av dette på starten av 70-talet, og det har aldri blitt bygd så mykje busetjingar som når Ehud Barak, Arbeidarpartiets siste statsminister, sat ved makta i Israel.

Det å vera venstresionist i dag betyr berre at ein ynsker å oppretthalda det beståande. Busetjarrørsla har derimot eit prosjekt som er ei vidareføring av det opphavlege sionistiske prosjektet, ein stat for jødar i heile Erez Israel, og etter kvart ein jødisk stat. Dette er også eit prosjekt som har potensiale til å rekruttera blant grupper som ikkje tidlegare har vore særleg sionistiske, dei tradisjonelle og dei ortodokse. Derimot har det ikkje så mykje oppslutning blant den sekulære befolkninga, men her kan ein sjå ei utvikling, fleire og fleire sekulære vert religiøse. Høgreorienterte religiøse sionistar, spesielt slike som Gush Emunim, har overtatt den rolla som venstresionistane hadde tidlegare, som ei offensiv politisk drivkraft i sionistrørsla.

Etniske og religiøse konflikter

Israel er i dag delt av mange typar konfliktar. Dei europeiske jødane hadde makta frå staten vart oppretta, men er ikkje lengre i fleirtal. Størstedelen av befolkninga er orientalske jødar, det vil seie jødar som har budd i Midtausten heile tida. Dei kjem mellom anna frå Jemen, Iran, Irak, Syria, Marokko, Tunis og Palestina. Ein har også andre store etniske grupper som dei etiopiske jødane og dei russiske jødane, begge desse gruppene har hatt problem med å bli godtekne som jødar. Store deler av den russisk-jødiske befolkninga i Israel kan lite hebraisk, bur i eigne område og har liten kontakt med andre etniske grupper. Skilnadane mellom dei etniske gruppene går også på religion: Dei fleste europeiske jødane var sekulære, nokre få var ortodokse. Veldig få av dei orientalske jødane har vore sekulære.

Tidlegare var det dei europeiske jødane som dominerte politikken, men no har dei andre gruppene også blitt politisert. Sjølv om typiske ashkenaziparti som Arbeidarpartiet og Likud framleis dominerer, vert det fleire sentrale politikarar med annan etnisk bakgrunn i desse partia, og dei starter også eigne parti. Døme på dette er Shas, eit parti som er dominert av ortodokse orientalske jødar. Ein av reaksjonane til dei sekulære ashkenazi-jødane er å slutta opp om Shinui, eit israelsk sentrum-parti som har som hovudsak å vera anti-religiøse, noko som i konsekvens vert å vera mot verdiane til dei orientalske jødane.

Politiseringa av fleire befolkningsgrupper fører til endringar i den israelske politikken. Dei nye gruppene er ikkje så venstreorienterte som dei europeiske jødane var. Til gjengjeld er dei ikkje så ideologiske sionistar, men dei har samtidig meir å mista enn israelarane av europeisk oprinnelse. Dei fleste har ikkje noko å reise tilbake til, mens mange av ashkenazi-jødane har minst dobbelt statsborgarskap. Ein ser no når situasjonen i Israel er så vanskeleg, både tryggleiksmessig og økonomisk, at fleir og fleir av dei som kan, flyttar ut av Israel.

Er sionisme blitt jødedom?

Det har gått ein debatt blant anna i Noreg, om sionismen og jødedommen no har blitt det same. Ein israelsk skribent som heiter Israel Shamir har vore sentral i denne debatten med boka Blomar frå Galilea som kom i 2002.

Shamir kritiserer opposisjonen mot Israel for å vera for redd for å bli stempla som antisemittar, slik at viktig kritikk ikkje vert fremja. Kritikken hans kan sikkert treffa nokon, men palestinarørsla i Noreg har i alle fall ikkje dette problemet. Shamir skriv at antisemittisme ikkje er problemet i dag, men derimot israelske krigsbrotverk. At jødehat ikkje er eit stort problem i dag, betyr ikkje at me skal viska ut skiljet mellom kritikk av den sionistiske rasistiske ideologien og den jødiske religionen og tradisjonen. Sionismen som ideologi er tufta på møtet med jødehat og nasjonalsjåvinisme i Europa på slutten av attenhundretalet. Sionistane stilte rett diagnose, jødehat, men laga feil medisin, sionistisk rasisme. Jødehat frå palestinavener styrkar sionistane sin argumentasjon og skyv bort moglege allierte blant jødane. Ein kan peika på sjåvinistiske trekk i jødisk religion, men slike trekk finst i dei fleste religionar og nasjonar, og er ikkje spesielt for jødedommen.

Ein kan vera einig i delar argumentasjonen til Shamir og andre som deler hans syn, men konklusjonane vert galne. Til dømes er det riktig at det finst ein stor jødisk israelskvennleg lobby i USA, men makta denne lobbyen har, vert trekt ut av proporsjonar. Og det er sant at det finst mange rasistar i Israel, men rasismen kan ikkje berre forklarast med religion og jødisk tradisjon, det er ein medviten statsbyggande ideologi. Sionistane har gjort rasismen jødisk, men jødisk tru og tradisjon treng ikkje automatisk å føra til rasisme eller sionisme.

Ein annan veg ut – postsionisme

Ein del israelarar ser på postsionisme som ein veg ut av problema. Dei seier at sionismen var ein koloniserande ideologi for å bygga staten Israel, men no er dette målet oppnådd. Postsionistane ynsker å omdefinera israelsk nasjonalitet, og sei at ein israelar er ein person som bur i Israel anten ho er muslim, kristen, druzar eller jøde. No finst det 137 nasjonalitetar ein kan vera registrert som i Isralel, men ingen av dei er «israelar», fordi alle vert definert av religion eller etnisk gruppe, som til dømes jøde eller arabar.

Postsionismen virkar på meg som eit ynske om å normalisa staten Israel. Det er eit ynske om at staten Israel skal slutta å vera ein stat berre for jødar, men også for dei andre folka som bur der. Spørsmålet er om dei leiande bak denne ideologien, som eg oppfattar at er intellektuelle og sekulære jødar, vil alliera seg med andre grupper, eller om det berre er tomme ord.

av Ingrid Baltzersen

Utopi betyr idealsamfunn eller draumesamfunn, i framtida. Denne artikkelen handlar om bøker om draumesamfunn, og ikkje om dystopiar, som er marerittsamfunn.

For å vera kommunist må ein vera ein draumar. Kommunismen er eit vitskapleg, realistisk prosjekt, men hovudgrunnen til at eg fortset å jobba politisk, er at eg har draumar om ei anna verd for oss sjølv eller etterkommarane våre, draumar så sterke at sjølv ikkje all motgong det daglege knekk kamplysta.

Dei første sosialistane var utopistar. Engels kritiserte dei for dette i boka Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, men samtidig sa han at drauminga deira er inspirerande. Han oppfordra oss til å gledja oss «over de geniale tankekimene og tankene som overalt bryter gjennom det fantastiske hylsteret».

Science fiction gjev oss muligheit til slike tankeeksperiment. Science fictionen gjev ikkje inntrykk av å vera politiske verk, slik som verka til dei første sosialistane Engels prata om. Likevel ser eg på det på same måten, eg vil bli inspirert av dei gode ideane og tankane som ein kan finna på når ein brukar fantasien, og ikkje bry meg med at det ikkje er særleg sannsynleg eller vitskapleg.

Ordet utopi kjem frå Thomas More si bok Utopia som han skreiv i 1515-16. Her skreiv han om eit framtidssamfunn. Hans samfunn er ikkje akkurat vårt ideal, men ordet utopi har blitt verande, og betyr idealsamfunn eller draumesamfunn, ofte i framtida. Eg vil i denne artikkelen halda meg til å skriva om bøker om draumesamfunn og ikkje skriva om dystopiar, altså marerittsamfunn, sjølv om det også kan vera spanande på same måte. Det er mange kjente dystopiar, til dømes George Orwell: 1984 og Aldous Huxley: Brave new world.

Muligheitene i Science fiction

Science fiction, eller fabelprosa som det ofte blir oversatt til norsk, er litteratur om framtida, ofte med innslag av stjernereiser, aliens osv. Det kan bli veldig teknisk eller eventyraktig for min smak, men det eg likar er muligheitane for å leika med verda. Den vanlegaste måten ein får fram dette med, er å la to ulike typar verder møta kvarandre, til dømes ei kapitalistisk verd og ei kommunistisk eller anarkistisk eller likestilt verd. Ofte lar ein eit samfunn som liknar det noverande møta framtida, gjennom tidsreiser eller gjennom stjernereiser. På den måten får ein vist fram begge samfunna godt, og ein kan visa kulturskilnader mellom folk som er sosialisert til å vera likestilte, og folk som er sosialisert til å vera over- og underordna. Ein kan få mange morosamme møter ut av dette.

Kultursjokk

I Kvinne ved tidens rand av Marge Piercy møter Connie, ei fattig kvinne av mexikansk oprinning, eit framtidssamfunn der kvinner og menn er likestilte. I dette samfunnet er folk saman fordi dei er glade i kvarandre, ikkje av økonomiske grunner. Barn blir mødra av ei gruppe menneske som alle kan amme, både menn og kvinner. Connie blir forbausa når ho oppdagar at den første framtidspersonen ho møter, er ei kvinne, fordi denne kvinna har ein ubevisst autoritet som Connie forbinder med menn. Samtidig er ho omtenksam, noko ho forbinder med kvinner. Folk i denne verda ser på kvarandre som menneske, ikkje kjønn. Folk kan ha preferansar på partnaren sitt kjønn når det kjem til seksuelle forhold, men dei har ikkje legning.

Same type kultursjokk får ein andre vegen i The Disposessed av Ursula Le Guin. Her møter me Shevek, ein mann frå ein planet som er befolka av etterkommarane av folk som gjennomførte ein anarkistisk revolusjon og flytta frå ein kapitalistisk planet. Shevek reiser tilbake og møter kapitalistane, men klarer ikkje å setja seg inn i tankemåten deira. Til dømes møter han ei kvinne som er gift med ein rik mann, og ho flørtar med han. Shevek lurer på om ho er prostituert, sidan ho ikkje har nokon jobb, og får pengane sine frå ektemannen og ellers frå menn som spanderer på ho. Han synest ho oppfører seg rart når ho speler dum og flørtar med han, og synest det er pent, men rart og upraktisk med alle dei tinga ho brukar for å pynta seg. Denne boka viser samtidig problem på den anarkistiske planeten. Dei lever eit tøft liv på ein ugjestmild planet, og må oftare og oftare gjera kompromiss med sin eigen fridom for å få ting til å fungera. Folk må ofra familieliv og yrkesynskje for å få produsert mat, og når situasjonen normaliserer seg, heng dette igjen. Kampen for at revolusjonen er kontinuerleg er viktig. Samfunnet må ikkje stagnera, ein skal alltid stilla spørsmålsteikn, og ikkje godta dogme.

Barneoppdragelse og utdanning

Noko begge desse forfattarane fokuserer på, er barneoppdragelse. Barna i desse samfunna blir oppdratt av fleire enn to personar, og dei brukar mykje tid i fellesskap med andre ungar. I The Disposessed søv alle barn åleine etter dei blir eit par år, samtidig som foreldra kan ha mykje kontakt med dei. Dei vert både samfunnsmenneske og har samtidig nære band med foreldra (som ikkje er berre to), og foreldra ser fordeler og ulemper med begge typer band. Også i ei anna bok, James P. Hogan si Voyage from Yesteryear, er utdanning viktig. Her har planeten blitt befolka av menneske som er dyrka fram frå celler, og oppdregne av robotar. Dei eldste er blitt 40 år, og dei har både barn og barnebarn. Alle er aktive i samfunnslivet. Ungane jobbar saman med dei vaksne, og utvikler evnene sine slik dei sjølv ynskjer. I dette framtidssamfunnet har dei også utvikla ein økonomi som ikkje er kapitalistisk, fordi det er mest effektivt. Argumentasjonen er at folk likar å gjera det dei er god i, og at folk etter kvart slutter å samla ting dei ikkje treng viss alt er gratis.

Straff

Det å ikkje følgja samfunnsnormene får ganske lik reaksjon i desse bøkene. Vald og seksuelle overgrep vert reagert på med terapi, viss det gjentek seg vert den som har gjort noko gale utestengt frå samfunnet – eller drepen. Det kan virka brutalt, men samtidig er dette samfunn som ikkje har juss og domstolar. Lokalsamfunna bestemmer korleis dei skal styra. Så lenge ein ikkje skader andre, kan ein gjera som ein vil (omtrent som i Kardemomme by). Synet på straff er viktig i dagens debattar også. Virkar straff? Skal folk få lov til å vera antisosiale eller å øydeleggja for andre?

Nye typar menneske

Det som er morosamt med science fiction-litteratur, er at forfatterane kan leika med nye typar menneske som er fysisk annleis frå oss. I Kvinne ved tidens rand kunne alle amme, fordi dei var modifiserte. Barna var også dyrka kunstig. Dette er for å ha kontroll over at banda mellom born og vaksen er sosiale, dei som ammer er mødre til ungen, men ingen føder.

Ursula Le Guin har skrive ei bok som heiter The left hand of darkness der alle er inkjekjønna unntatt ein gang i månaden når dei vert kjønna, anten menn eller kvinner. Det betyr at statsministeren kan vera både mor og far til ungar, og at den seksuelle gnisten kun eksisterer ein gong i månaden. Til gjengjeld er han då ganske sterk. Det eg likte med denne ideen, er at Le Guin kan då forsøka å beskriva kva ho trur bestemmer forholdet mellom folk. Kva deler av forholdet mellom folk er seksuelt, kva gjer ein til ei mor eller ein far og så vidare. Ved å endra på korleis menneska er fysisk, endrar ein også på forholdet mellom folk.

Egalias døtre

Det som også kan vera morosamt, er å snu opp ned på verda. Gerd Brantenberg si bok Egalias døtre er eit eksempel på det. I Egalia er alle like, men kvinner er jo likare. Det at Petronius vil bli ei mannleg froskekvinne, er jo berre morosamt, og vert ikkje tatt seriøst. Alle menn må bruka ph, penishaldar, for at penisen deira skal sjå stiv ut. Språket er også gjort om, slik at dei «kvinner» seg opp, yrker har skifta kjønn osv. På denne måten får ein fram det absurde i vårt patriarkalske samfunn, når ein ser kor absurd det er i eit matriarkalsk.

Bolo ‘Bolo

Bolo ‘Bolo er ei skildring, laga på midten av åttitalet, som fortel om korleis ein skal gjennomføra ein overgang til eit anarkistisk verdssamfunn. Tidsplanen er at dette skal vera gjennomført i 1987, noko som altså ikkje slo til. Skildringa av samfunnet er veldig detaljert, med plansjar og det heile. Samfunnet er bygd opp av grupper på om lag 300 personar som vert kalla boloar. Dette er anten nabolag i byar eller bygder. Desse boloane er samanknytta anten laust eller fast med naboboloar, og kan knytta seg saman i regionale samanslutningar. Dei skal vera sjølvforsynte på basisgoder, men må slutta seg saman for å få organisert bytte av større goder. Kulturelt er boloane svært ulike, du har alko-bolo, les-bolo, marx-bolo, anarko-bolo, jesu-bolo og mange fleire.

Min utopi?

Eg meiner ikkje at alle desse ideane er ein del av min utopi. Men det er morosamt å leika med tankar om korleis framtida skal vera, og då ser ein ofte kor usemje ligg i notida også. Eg meiner til dømes at kjønn og legning er veldig sosialt bestemt, og at det kjem til å endra seg i framtida. Eg trur at viss menneska er frie, vil dei også bli fri frå slike kategoriar. Når eg fortel om korleis eg vil at framtida skal vera, kanskje nokon ikkje er einig i dette, og så kan me få ein spanande diskusjon om feminisme i notida?

av Jan Erik Skretteberg

Putins tilstrammingar og splitting i den tsjetsjenske opposisjonen har endra situasjonen i det vesle fjellandet som kjempar for lausriving midt i vegen for den planlagte oljeleidningen mellom Baku og Svartehavet.

Det eksisterer stor forvirring kring Vladimir Vladimirovitsj Putin, Russlands president. Gjennom eit enormt propagandaapparat og kveling av den frie pressa i fødelandet har mannen for mange klart å byggja eit bilete av seg som Russlands frelsar, ein president som kan få Russland attende mellom verdas leiande makter, både økonomisk og militært. Dei ser den velfriserte og veltrente kampsporteksperten (Putin har faktisk svart belte i judo), som med alt sitt overtydande snakk om å bringa orden i russisk økonomi har fått vener i heile Vesten, til dels mektige investorar og leiarane i mange vesteuropeiske land. Han har til og med klart å gravleggja den russiske motstanden mot Nato-utvidinga austover. For mange vanlege russarar er han mannen som er i stand til å hjelpa Russland ut av bakrusen etter «kommunismens» fall og Sovjetunionens oppløysing. Men det er også andre som meiner det stikk motsette om den tidlegare KGB-agenten: han er langt frå Russlands redningsmann, men tvert om den siste spikeren i kista til draumen om eit liberaldemokratisk styresett av vestleg modell. Og desse motsetnadene i det russiske folket vekte Putin så fort han erstatta Jeltsin i presidentstolen i Kreml i 1999. Men trass i dei store ulikskapane i Jeltsin og etterkomaren hans sitt styresett, er det éin ting frå forgjengaren som Putin er fastsett på å føra vidare: krigen i Tsjetsjenia.

Dei fleste meiner uroa starta som eit framstøyt frå Jeltsin på å snu merksemda vekk frå dei sosiale problema i eige land føre presidentvalet i 1996, eit val Jeltsin forresten mest sannsynleg vann gjennom omfattande valfusk (note 1). Ikkje berre hadde politikken hans ført til ein gigantisk lumpenizatsija (filleproletarisering) mellom vanlege folk, og sytt for at dei såkalla oligarkane uforstyrra kunna rana til seg statlege verdiar for fleire billionar rublar, men også hadde han fullstendig ignorert korrupsjonen som veks fram etter sovjettida. Motstanden mot Jeltsin byrja vakse også i maktapparatet, noko som kort oppsummert enda med at stridsvognar skaut mot Det øvste sovjet 4.oktober 1993. Deretter sytte Jeltsin for ei revidering av grunnlova, i regi av den populære St. Petersburg-borgarmeisteren Anatolij Sobtsjak. Denne grunnlova tryggja nesten all makt hjå presidenten. Dette var heilt naudsynt for Jeltsin, Dumaen vart nemleg dominert av motstandarane hans (gamalkommunistane og Zjirinovskijs fascistar) etter valet til denne forsamlinga i desember same året. Men éin ting kunne dei folkevalde enno gjera: velja ut statsministaren. Denne vart Viktor Tsjernomyrdin. For å få kontroll over inflasjonen, sette statsministaren i gong med eit økonomisk reformarbeid som hadde som mål å minka utanlandsgjelda og budsjettunderskotet, som båe var enorme etter hendingane tidleg på 1990-talet. Konsekvensen vart eit offentleg pyramidespel. Dei sju såkalla oligarkane veks fram som fylgje av dette. Samstundes festa mafiaen eit stadig kraftigare grep om kvardagen, det økonomiske kaoset fortvila folk stadig meir, og presidenten hadde lite støtte. Då høvde det bra at det var uro i republikken Itsjkerija, ein av dei sydlegaste republikkane innanfor Den russiske føderasjonen. Ein liten, rask og suksessfull krig var det styresmaktene trong for å attreisa respekta i folket.

Eigentleg startar konfliktane mellom russarane og tsjetsjenarane lengje før. Leo Tolstoj (1828-1910) skriv om dette i Hadzjij Mura, romanen som kom ut i 1911, eit år etter hans død. Under andre verdskrigen, nærare bestemt i februar 1944, vart heile den tsjetsjenske folkesetnaden i lag med sju andre kaukasiske og tyrkiske folkeslag kollektivt deportert over Kaspihavet til Kasakhstan, skulda for å ha samarbeida med tyskarane. Ein går ut frå at om lag ein tredel av tsjetsjenarane døydde under deportasjonen. Attende fekk desse sju folka fyrst koma utpå femtitalet. Tala i tabell 1 kan gje oss ein indikasjon om dette. Årsakene var mange; dei svake døydde under sjølve transporten, det var sult i dei karrige, golde sentralasiatiske områda under krigen (ein prioriterte å fø soldatane), og mest sannsynleg vart også ein del teke av dage av sovjetiske styresmakter. Etter at mesteparten av (note 2) tsjetsjenarane fekk lov til å venda attende til sine opprinnelege område, hadde motstanden mot russarane og styresmaktene vokse endå meir. Om ein ser vekk frå eit litt høgare kriminalitetsnivå og eit noko lågare utdanningsgjennomsnitt, var likevel ikkje skilnadene på levekåra mellom etniske russarar og tsjetsjenarar innafor området som ein i dag strir om. Språkproblema fantast ikkje meir (så godt som alle tsjetsjenarar er (minst) tospråklege og fleire talar russisk kanskje betre enn tsjetsjensk) og det var vanlege med blanda ekteskap. Oljeindustrien rundt Groznyj sytte for ein relativt rask vekst i velstanden, og den tsjetsjenske folkesetnaden klarte ganske raskt å henta seg att etter at Khrustsjov lot dei kaukasiske folka venda heim mot slutten av 1950-talet. Fleire tsjetsjenarar kom seg også opp i sovjetsystemet. Kjente namn som Akhmed Zakajev, Ruslan Khasbulatov og Dzjokhar Dudajev var høgt oppe i det sovjetiske forsvaret. Likevel er det vanskeleg å seia noko veldig sikkert om tilhøva mellom russarar og tsjetsjenarar frå den sistnemnde gruppa fekk, da dei venda attende til sine opprinnelege område til unionen vart oppløyst. Til det er statistikk og andre opplysingar overflatiske og også «glatta ut» for å passa betre inn i biletet styresmaktene ynskja gje av regionen. Når ein ser på kva som har hendt etterpå, må det vera lov å seia at tsjetsjenarane neppe var heilt integrert i det sovjetiske industrisamfunnet, om ein kan nytta eit slikt omgrep om Sovjet.

Den «nasjonale revolusjonen» til Dzjokhar Dudajev

Men etter samanbrotet av Sovjetunionen såg tsjetsjenarane eit høve til å koma seg ut or den klamme russiske omfamninga. Dette var tankar som nok hadde byrja spreia seg som eit resultat av Gorbatsjevs perestrojka-politikk. I kaoset etter gamalkommunistanes kuppframstøyt hausten 1991, organiserte tsjetsjenarane eit etter borgarlegdemokratiske spelereglar tvilsamt val i oktober som gjorde tidlegare flygeneral i det sovjetiske luftforsvaret, Dzjokhar Dudajev (note 3), til president. Han erklærte Tsjetsjenia som sjølvstendig republikk 2. november, etter allereie å ha oppløyst det sitjande tsjetsjenske parlamentet. Dette skjedde under eitt år etter at den moskvalojale Doku Zavgajev (note 4), leiaren for den tsjetsjenske avdelinga av kommunistpartiet, hadde underteikna ei ny avtale med Moskva som berre stadfesta banda mellom Den tsjetsjeno-ingutsjetiske autonome sosialistiske sovjetrepublikken og Kreml. Styresmaktene godkjente også, som ein del av denne avtalen erstatning for deportasjonane, og styrking av forsvaret for det tsjetsjenske språket. Men mange tykte ikkje dette var nok, og Dudajev framstod som ein samlande leiar for dei som var misnøgde med tilhøva. Dette kan seia litt om situasjonen, Tsjetsjenia har tradisjonelt alltid vore eit stamme-/klansamfunn kor ein har stått samla kun mot ytre fiendar. Elles stridde ein seg i mellom internt. Her opplevde ein altså ein situasjon kor det tsjetsjenske folket stod samla. På den andre nasjonalkongressen for det tsjetsjenske folket i juli 1991 stod Dudajev bak erklæringa om at Tsjetsjenia ikkje lenger var ein del av Sovjetunionen. Denne erklæringa vann støtte mellom systemkritikarane i Moskva, og Zavgajevs maktapparat klarte ikkje stå i mot demonstrantane i lengda, kraftig svekkja av kuppframstøytet i august same år. Dei mange militærlagra i republikken som sovjetiske styrker hadde forlete, gjorde det rimeleg enkelt for opprørarane å få tak i våpen, slik at dei 6. september klarte å overta bygningen som Det øvste sovjet heldt til i Groznyj. Difor blir denne datoen rekna som tsjetsjensk nasjonaldag. I månadsskiftet september/oktober vart Dudajev som nemnd valt som president. Fyrst då byrja den framleis eksisterande Sovjetunionen å merka at dei hadde missa kontrollen over Tsjetsjenia. Tidleg november erklærte Kreml valet og sjølvstendeerklæringa ugyldig. Men trass i trugsmål om å senda inn troppar, gjorde ikkje Moskva dette. Dudajev nekta å gå med på noko anna enn fullt sjølvstende.

Hendingane i august-november 1991 blir av einskilde historikarar og forskarar kalla ein tsjetsjensk nasjonalrevolusjon. Det kan ein diskutera. Valet av Dudajev som president hadde låg oppslutnad, somme undersøkingar seier berre 10-12 %, og ein heldt val berre i 70 av 360 valdistrikt. Forklara dette kan ein på mange vis. Ikkje har ein tradisjon for slikt, korkje i Sovjet og endå mindre mellom tsjetsjenarane, for den saka si skuld. Men Ingutsjenia ville ikkje vera med på sjølvstendeprosjektet, brøyt laus frå Den tsjetsjeno-ingusjetiske republikken og danna sin eigen autonome republikk innanfor Sovjetunionen.

Problema byrjar

No byrja lovlausa å spreia seg i Tsjetsjenia. Tog vart overfalte og plyndra langt inne på russisk territorium, kriminelle bandar kapra bussar og krevde løysepengar for å sleppa gisla frie. Tilhengjarane av ei reell lausriving frå Sovjet (som gjekk over i soga 1. januar 1992) og seinare Russland væpna seg grunna dei enorme lagra som låg att på tsjetsjensk territorium. Ein har to teoriar på korleis dette gjekk føre seg. Den eine er at Dudajev regelrett truga restane av Den raude hær ut av territoriet sitt. Den andre, som dåverande visepresident Aleksandr Rutskoj hevda seinare (i 1995), at korrupte offiserar rett og slett solgte våpen til tsjetsjenske opprørarar. I alle høve væpna tsjetsjenarane seg og kunne dimed forsvara seg i geriljakrig med russiske troppar om president Jeltsin skulle setja hardt mot hard for å tvinga dei inn i Den russiske føderasjonen, som landet heitte no, att. Samstundes klarte Dudajev berre i liten grad å halda kontrollen internt i Tsjetsjenia. Økonomien i Russland generelt var skakkøyrd, og heile landet, inkludert Tsjetsjenia, opplevde vanskelege tidar. Arbeidsløysa og sosiale problem veks. Styresmaktene klarte ikkje halda orden, og lovløyse vart resultatet av dette. Lengje kunne det sjå ut til at Kreml venta at Dudajevs republikk ville rakna av seg sjølv.

Ruslan Khasbulatov, tidlegare talsperson for Det øvste sovjet og sjølv tsjetsjenar, stilte seg steilt mot Dudajev utover sommaren 1994. Khasbulatov var mot ein russisk militær intervensjon, men agiterte for at styresmaktene skulle hjelpa til med å væpna det tsjetsjenske folket, slik at dei sjølv kunne styrta Dudajev og overta makta. På fleire folkemøte i Groznyjs forstadar vart det tydeleg at Khasbulatov hadde rett i at Dudajev var upopulær, jamvel om at Khasbulatov seinare hevda at opp mot ein million menneske var til stede på eit av møta. Talet er heilt utopisk, så mange menneske var det likevel ikkje i heile Tsjetsjenia. Men at det seier ein del om Khasbulatovs sjølvbilete og oppblåste ego er heilt klart. Likevel var nok Khasbulatov (umedvite eller ikkje) ein brikke i Moskvas spel for å setja tsjetsjenarane opp mot kvarandre, slik at «problemet» kunna løysa seg sjølv. Dudajev-fiendtlege grupper fekk både våpen og støtte frå «frivillige» (med andre ord spesialtrena russiske elitesoldatar) for å ta over styringa i republikken. Men desse framstøyta slo feil. Det siste enda med at ei gruppe spesialtroppar vart kringsette av Dudajev-tilhengjarar, tekne til fange som gislar og synt fram på fjernsyn. Dette var audmjukande for Kreml.

Jeltsin hadde missa tålmodet. Trass i kraftig motstand i Dumaen gjekk russiske troppar inn i Tsjetsjenia for å invadera 11. desember 1994. Målet var offisielt å oppløysa dei lovlause tilstandane i landet. Nokre veker tidlegare hadde presidenten fått melding om at eit internasjonalt oljeselskap ynskja å byrja pumpa opp olje og gass frå Det kaspiske havet. Olja skulle førast i røyrleidningar gjennom Kaukasus ut til havnene i Svartehavet. Å vinna att kontrollen for å halda på ei viktig kjelde til inntekt var nok også viktig for Kreml. Men invasjonen møtte uventa stor motstand frå somme av dei andre delrepublikkane i Russland. Rett etter nyttår, den viktigaste høgtida i russisk-ortodoks tradisjon utanom påska, møttest leiarane for Volga-republikkane i tillegg til Karelia og kom fram til ei erklæring kor dei summerte opp at:

• Demokratiske prinsipp og tanken om ein rettsstat måtte vera fundamentet Russland skulle byggja på etter Sovjets fall.
• Representantar for delrepublikkane måtte ha meir å seia.
• Krigen i Tsjetsjenia måtte bli stogga.
• Målet for utviklinga av Russland må vera å tryggja alle ein ålreit levestandard og å forsvara rettane og interessene også til sivilfolkesetnaden.
• Ei av dei viktigaste oppgåvene til styresmaktene må vera at ein tek i bruk fredelege middel for å løysa også dei vanskelege nasjonale spørsmåla som hadde komne til overflata etter Sovjets fall.

Også folk i toppleiinga av det russiske forsvaret protesterte mot krigen. Generalen som Jeltsin gav ordre om å leia innmarsjen i Tsjetsjenia, Eduard Vorobjov, trekte seg i protest mot ein plan han meinte var galimatias. Invasjonen var lite gjennomtenkt og dårleg førebudd, hevda Vorobjov og fekk fleire militære med seg på protesten. Men forsvarsministar Pavel Gratsjov meinte dette ville vera fort unnagjort; han forsikra at han trong berre «to fallskjermjegarar og 24 timar» for å få kontroll over Groznyj. Slik gjekk det ikkje. Tsjetsjenske geriljasoldatar kjende bygningane ut og inn. Dei russiske troppane, som ofte var samansett av 19-årige vernepliktige utan naudsynt kamptrening, røynsle eller for den saka si skuld: utan kart over området. Bladfykar strauma til frå heile verda og rapporterte om krigshandlingane for opne kamera. Dette påverka sjølvsagt opinionen som fekk sjå utskotne bustadshus, dei flyktande lokale innbyggjarane og døydde russiske soldatar. Også den internasjonale kritikken mot krigen veks ettersom ein fekk kjennskap til det som gjekk føre seg, også i Vesten. Styresmaktene hadde ikkje lenger eit enormt sensurapparat å gøyma seg bak. Ikkje var strida kort heller, slik russiske styresmakter hadde lova då dei gjekk til åtak.

Det var framstøyt på å få slutt på krigen, mest frå tsjetsjensk side. Russarane ville ikkje godta noko anna enn fullt truskap om lojalitet frå tsjetsjenarane. Men juni 1995 klarte ei gruppe tsjetsjenske opprørarar, tungt bevæpna, å ta seg djupt inn på russisk territorium. Sjamil Basajev var leiaren for gruppa, som tok omtrent tusen menneske som gissel ved å kringsetja eit heilt sjukehus i Budjonnovsk, ein by eit godt stykke sør i Russland (note 6). Etter eit par døger, då ein til og med hadde byrja å skyta nokre gislar, gjekk den russiske statsministaren, Viktor Tsjernomyrdin, med på å gje opprørarane fritt leide attende til Tsjetsjenia og å gje ut ordre om våpenkvile. Deretter mekla ein om ei fredeleg løysing på den blodige konflikta, noko som tok brått slutt då ein av sjefsforhandlarane på russisk side, general Anatolij Romanov, vart drepen i ein bilbombeaksjon midt i Groznyj sentrum. Likevel såg det ikkje ut til at krigen hadde vorte særlig meir populær mellom jamne russarar, jamvel om propagandaen mot kaukasarar hadde auka. Dette synte seg i parlamentsvalet i desember 1995 då partia og politikarane som støtta lina til presidenten i Tsjetsjenia-konflikta, gjorde det svært dårleg. Oppslutnaden om presidenten sjølv sank også kraftig, jamvel om russarane fekk ein liten militær framgang då dei klarte å oppspora og drepa Dudajev i april 1996. Jandarbijev, som tok over for Dudajev, forhandla fram ein avtale om våpenkvile med Kreml. Parodisk nok drog då Jeltsin for fyrste og einaste gongen til troppane sine i Tsjetsjenia og forsikra dei om at dei hadde vunne krigen, ein krig som for russarane si side ikkje hadde leia til noko anna enn store øydeleggjingar på militært utstyr, døydde soldatar i mengdevis og eit område som neppe ville kunne roa seg ned med det fyrste.

Presidentvalet i 1996 gjekk gjennom utan oppsiktsvekkjande hendingar i Tsjetsjenia, men 6. august, dagen for innsetjinga av Jeltsin, slo opprørarar til og kringsatte dei russiske troppane som framleis var i Groznyj. Ein hadde ikkje høve til å senda forsterkingar dit og eit par døger etter hadde nær 500 russiske soldatar stupt for tsjetsjenske kuler. Situasjonen for russarane var vonlaus, og styresmaktene såg ingen annan veg ut av uføret enn å gå inn i forhandlingar om våpenkvile. 28. august gjekk russarane med på ubetinga attendetrekkjing frå Tsjetsjenia. Opprørarane hadde vunne krigen, jamvel om russiske styresmakter sa noko anna.

Men jamvel om tsjetsjenarane klarte å driva ut russarane, vart dei ikkje erkjende som eigen stat. Dei hadde heller inga samlande statsmakt eller sentralleiing. Under krigen hadde dei underordna seg Maskhadov, men no splitta dei seg att. Mykje av bakgrunnen for dette kan nok bli sett i kaukasiske tradisjonar og tsjetsjenarane si soge. Alltid hadde dei vore eit stamme-/klanssamfunn som til vanleg hadde kjempa mot kvarandre, men drege i same retninga og kjempa saman om ein stod mot ein ytre fiende. No, når ein hadde jaga ut russarane, vart resultatet tilnærma anarki. Kriminaliteten veks og kidnappingar, gjerne av utanlandske statsborgarar, vart ein populær metode mellom bandittar for å tena pengar. I 1996 og 1997 går ein ut frå at omtrent 1.000 menneske vart kidnappa for løysepengar i Tsjetsjenia og nærliggjande russiske område. Etter kvart gjorde dette det nærast umogeleg for internasjonale hjelpeorganisasjonar å arbeida i landet, noko som sjølvsagt påverka den sosiale situasjonen for mange, særleg i avsidesliggjande strøk. På grunn av desse problema vart Tsjetsjenia ein svart flekk på kartet få utlendingar reiste inn i. Maskhadov freista stort sett å skulda på FSB (note 7) for sjølv å stå bak desse aksjonane, han våga ikkje (eller ville ikkje?) gjera eit framstøyt sjølv på å ordna opp.

Etter avslutninga av krigen greidde tsjetsjenarane å organisera eit slags presidentval. Maskhadov vart vald på grunn av den samlande rolla han hadde hatt under krigen. Som nemnd fungerte han ikkje lenger samlande. Kan henda var Maskhadov for veik, men den viktigaste årsaka er nok den indre splittinga han stod ovanfor. Presidenten vart drege mellom islamistar (dei hadde som mål å lausriva heile Kaukasus og danna ein islamsk republikk der), til dømes Zelimkhan Jandarbijev (note 8) og krigsherrane som hadde leia geriljakrigen mot russarane, til dømes Sjamil Basajev. Islamistane hadde rimeleg stor oppslutning, mellom anna fekk ein i laupet av 1997 innført sharia-lovgjeving og dette sytte for at det internasjonale omdømet til Russland sank. Ein einskildepisode sytte spesielt for dette: som ein konsekvens av sharia vart avrettingar gjort offentlege og ved eit høve også overført i fjernsyn. Russland vart teke opp som medlem av Europarådet dette året under lovnader om ikkje å gjennomføra fleire avrettingar. Fleire stader i området herska meir eller mindre lovlause tilstandar. Mange av russarane som var busette i Tsjetsjenia, flytta, gjerne folk med utdanning som gjerne hadde knowhow som var naudsynt innanfor oljeindustrien. At ein ikkje klarte å utnytta oljeressursane i same mon som tidlegare berre forverra den økonomiske situasjonen. Det same galdt mange velutdanna tsjetsjenarar som etter kvart fann tilhøva så dårlege at dei ikkje såg noko framtid i republikken lenger.

Den fyrste krigen mot russarane var opprinneleg ein nasjonal frigjeringskamp. Men øydeleggjingane, oppløysinga av gamle samfunnsstrukturar, arbeidsløyse, indre splitting og stadig forverring av dei sosiale levekåra gjorde at fleire tsjetsjenarar i staden brukte religion som ein grunn til at dei ynskja lausriving. Men på den andre sida ville også mange tsjetsjenarar samla seg kring den graden av sjølvstende dei faktisk klarte å oppnå etter den fyrste krigen. I dag er dei hissigaste på den tsjetsjenske «sjølvstendegrauten» i stor grad islamistar. Dette er også ein av faktorane til at ein ser annleis på den andre krigen i den russiske opinionen, enn korleis ein såg på den fyrste. Den fyrste vart sett på som meiningslaus og som eit totalt nederlag for dei russiske styresmaktene. No ser ein langt annleis på krigen. Årsakene til dette er mange. Det byrja med at tsjetsjenske bandittar etter avslutninga av den fyrste stadig oftare tok seg til rette på russisk territorium og spreidde frykt gjennom kapringar av bussar og tog for lausepengar. Sympatien ein hadde for det kollektive motet til tsjetsjenarane vart kort sagt forandra til frykt for at det som no hadde meir og meir som nemnd vorte eit islamskdominert opprør skulle spreia seg til andre delar av Kaukasus og at ein til slutt ville bli nøydd til å gje opp kontrollen over det strategisk viktige og oljerike området.

Terror i Moskva og ny krig

Sommaren 1999 vart det tydelegare at ei ny, ålvorleg krise var under oppsegling. Sjamil Basajev, som opprinneleg var krigsherre, og bandane hans tok seg over grensa til grannerepublikken Dagestan og hærtok eit par landsbyar. Målet var å få med seg grannane i Dagestan på opprør for nettopp å oppretta ein islamsk republikk i Kaukasus. Kreml satte inn russiske troppar, men det gjekk fleire veker før ein klarte å pressa bandittane over grensa att. Hovudansvaret for at russiske troppar ikkje klarte å gjennomføra dette fortare, meinte Jeltsin, var hjå Sergej Stepasjin, den dåverande statsministaren, jamvel om Stepasjin hadde vore ved posten berre i 82 dagar. Han vart den siste statsministaren han rakk å sparka, etterfølgjaren vart sjefen for FSB, Vladimir Vladimirovitsj Putin. Førebels tok ikkje Putin nokre andre grep ovanfor tsjetsjenarane, jamvel om det var klart at situasjonen var kraftig tilspissa. Då nokre bustadsblokkar i Moskva og Volgodonsk (sør-Russland) gjekk i lufta i september 1999, vekte det frykt mellom vanlege russarar. No kunne ein bli utsatt for terror, også i område som låg langt unna dei opprørske fjellfolka i syd. Men svaret på spørsmålet om kven som stod bak bombeeksplosjonane som tok livet av nærare 300 menneske, er omstridt. Dei russiske styresmaktene var raske med å peika ut «tsjetsjenske terroristar» som skuldige for aksjonen. Då hadde ein ein grunn til å kunne gå inn militært i området endå ein gong. For å dokumentera at det var tsjetsjenarar som stod bak, fengsla ein fleire og stempla dei som ansvarlege, men desse var ikkje ein gong av tsjetsjensk herkomst. Heller ikkje kunne ein finna prov nok til å få sikta nokon for ugjerninga. Mange meiner, og det finst også ein del «dokumentasjon» av ulik kvalitet på at det eigentleg var russiske styresmakter sjølv som stod bak. Ein av dei mange som har hevda dette, er den russiske mediemogulen og mangemilliardæren Boris Berezovskij.

Det kan ha vore eit trekk for styresmaktene for å få i gong ein ny krig, kan hende av di ein meinte at ein no var klar for det, noko ein ikkje hadde vore i 1994. Men kan hende var det også tsjetsjenske ekstremistar som stod bak. Eg vel å ikkje spekulera i dette her. Til det har tilhengjarar av båe sider komne med dei mest utrulege konspirasjonsteoriar og rykte. Mange argumenterer sakleg for at andre krefter enn tsjetsjenarar stod bak, men diverre har desse teoriane drukna i andre, useriøse, ja, ofte heilt ville konspirasjonsteoriar som verkar til å vera teke rett ut av lause lufta. Men i alle høve gjekk russiske troppar inn att i Tsjetsjenia, slik opinionen krevde. Og denne gongen nytta ein ein ny strategi som hadde synt seg svært suksessrik for Nato tidlegare under krigen i Jugoslavia: ikkje gå inn med bakketroppar og slik mista mange mann den fyrste tida, noko som verkar både demotiverande på dei militære styrkene og som aukar motstanden mellom vanlege folk. Etter ei stund kunne russiske troppar gå inn i Groznyj og seia at dei for så vidt hadde klart å vinna ein slags kontroll over byen. Problemet var at dei gjekk inn i noko som meir eller mindre var ein spøkjelsesby.

Sivile var drive på flukt, fyrst og fremst til grannerepublikkane Ingutsjenia og Dagestan, men ein god del var også drive på flukt internt i eige land. Mykje av infrastrukturen var øydelagt, mange byar stort sett bomba i fillebitar og krigen var langt frå over. Kringom i Tsjetsjenia heldt nemleg opprørarar fram med krigen i utilgjengelege fjellterreng, noko som sytte for russiske tap i bakhaldsåtak og bombeeksplosjonar. Dei russiske framgangane kom stort sett som fylgje av åtak frå lufta. Bakkekampar gjekk det verre med; mesteparten av soldatane i dei russiske styrkene var vernepliktige unggutar. Fleire foreldrar som mista borna sine i krigen, byrja på nytt å protestera mot krigen. Dette hadde ikkje store verknaden på opinionen, men for å vera på den sikre sida sytte Moskva for å meir eller mindre stengje Tsjetsjenia for media, i alle høve om dei våga å kritisera regjeringa si harde line i Tsjetsjenia. Etter årsskiftet skulle situasjonen berre bli verre; ved årsskiftet 1999/2000 tok Vladimir Putin over presidentposten frå Boris Jeltsin. Noko av det fyrste Putin klarte å oppnå, var å skaffa seg tilnærma full kontroll over etermedia, og delvis også avisene, i Russland. Det finst ikkje lenger riksdekkjande fjernsynskanalar i Russland som er kritiske til presidentens liner, spesielt ikkje i Tsjetsjenia-spørsmålet. I tillegg er det vanskeleg å få sleppa inn i Tsjetsjenia, ikkje berre for utlendingar, men også for russiske journalistar, jamvel om ein i prinsippet ikkje lenger treng å ha staten si for å reisa innanfor den russiske staten, slik ein trong i sovjet-tida. Ein kan av og til lesa kritiske reportasjar i russiske aviser om situasjonen i Tsjetsjenia, men aviser tyder ikkje mykje i Russland. Komsomolskaja Pravda (note 9) (ei avis som i alle høve ikkje er kritisk til krigen, men som tvert i mot er vorte kan hende den mest tabloidiserte av russiske aviser) har eit opplag på omtrent 500.000. Det er lite i eit land med bortimot 140 millionar. Avisa som er eit heiderleg unnatak og som har ei gjennomført kritisk line i den russiske avis-«floraen», er Novaja Gazeta, som kjem ut to gonger i månaden. Spesielt Anna Politkovskaja (note 10), som har lang fartstid i denne avisa, har vore flink til å syne også den tsjetsjenske sida av saka.

I alle høve vart det etter kvart vanskeleg for russiske styresmakter å halda løynd store russiske attendeslag. Menneskerettsorganisasjonar reagerte kraftig mot russarane si handsaming av «problemet» sitt. Også statsleiarar byrja kritisera Putin og den harde lina. Sambandsstatane stod mellom anna for mykje kritikk. Russarane nekta heile tida å gå til forhandlingsbordet med Maskhadov, som Putin peika ut som ansvarleg for heile krigen og kostnadene av den.

Den internasjonale kritikken stilna brått 11. september 2001. Plutseleg hadde Vesten og Russland den same interessa i å kjempa ned «muslimske terroristar». Trass i den tidlegare så krasse kritikken frå organ som OSSE og Europarådet gjekk konflikta meir eller mindre i gløymeboka. Samstundes vart situasjonen i Kaukasus berre verre. Dette endra den tsjetsjenske motstanden. Som nemnd var den tsjetsjenske sida annleis no enn under den fyrste krigen. Dette sytte også for ei endring i viset ein kjempa mot russarane på. Tsjetsjenarar som budde i russiske kjerneområde som Moskva og St.Petersburg byrja, som fylgje av den økonomiske oppgangen i heile Russland, å ta del i kampen ved å tilføra tsjetsjenske opprørarar reint finansielle ressursar, noko som gjorde at ein kunne driva meir effektivt. Dette gjorde at tsjetsjenarane kunne påføra russarane større sår enn tidlegare. Mellom anna vart eit helikopter med russiske troppar skote ned i september 2002, ein aksjon som sytte for 121 døde soldatar.

Det som nok ein gong fekk verdssamfunnet til å venda nesa mot Kaukasus, byrja med eit teaterstykke på Dubrovka-teateret. Nord-Ost-operaen var eit populært stykke som jamne russarar og utlendingar busette i den russiske hovudstaden vitja i hopetal, kveld etter kveld på dette teateret som låg lokalisert sydaust i byen på den lysegrøne metrolina. Aksjonen var genial, eit førtital tsjetsjenarar med sprengstoff festa til kroppen og viljuge til å døy for saka, kringsette publikum og holdt rundt 800 menneske som gissel medan verda følgte dramaet på fjernsyn. Gisseltakarane krevde at styresmaktene utan å venta skulle trekkja alle troppar ut av Tsjetsjenia. Det heile likna ein vond draum for alle partar. Zakajev tok raskt avstand frå heile aksjonen, medan Putin, som fekk mykje kritikk for å reagera for seint då undervatnsbåten Kursk gjekk ned 12. august 2000 (kan hende var det rett; Putin viste seg ikkje på fleire dagar, og ingen veit vel eigentleg kva han gjorde i mellomtida), stod ovanfor å få ein liknande reaksjon om ein ikkje klarte å løysa situasjonen fort og utan å missa andlete. Dessutan la han skulda på Maskhadov, same kva Maskhadov sa. Somme framstøyt på å forhandla førte ikkje fram, mellom anna med Anna Politkovskaja som meklar, og gislar som greidde å rømma fortalde om dei dårlege tilhøva der inne, utan vatn og annan mat enn det som fantast i dei ulike godteriautomatane i tillegg til ei orkestergrav som vart nytta som toalett. Heile situasjonen sytte for at mange att ein gong gjekk på gatene for å syne motstand mot krigen i Tsjetsjenia. No tok også verdssamfunnet opp kritikken av krigen i Tsjetsjenia. Grytidleg om morgonen 26. oktober slepte russiske spesialtroppar gass inn i teateret (kva slags er framleis uklart), gjekk inn, skaut alle gisseltakarane og byrja bæra ut medvitslause gislar. 117 gislar døydde til saman, nokre få vart skotne medan over hundre omkom på grunn av den «mystiske» gassen.

Aksjonen kan mest sannsynleg bli sett på som delvis vellukka frå båe sider. Tsjetsjenarane (kven det no enn var som stod bak i den splitta tsjetsjenske fronten) fekk merksemd rundt folkemordet, medan Putin synte seg som ein handlingas mann, trass i at eit hundretals menneske måtte bøta med livet. Med aksjonen vart det klart at einskilde på den tsjetsjenske sida ville gå stadig lenger i kampen for lausriving frå Russland, nemleg ved å ta sitt eige liv. Etter kvart vart det stadig meir tydeleg at ein ville få sjå meir til dette i tida som kom. Rett før nyttår opplevde ein i Groznyj at to lastebilar fylte med sprengstoff køyrde rett inn i bygningen til den russiskoppretta byforvaltinga, fleire tog gjekk i lufta i 2003 og tidleg i 2004 på grunn av sjølvmordbombarar i Sør-Russland. Mange døydde, til dømes 45 i eksplosjonen 5. desember. Dette har ikkje vekt så mykje merksemd i vestlege media. Noko merksemd klarte ein fyrst å vekkja da ein flytta terroren (det er snakk om terror, det må ein innsjå anten ein stør tsjetsjensk lausriving eller ikkje, dette er åtak mot uskuldige sivile) til hjartet av Russland, hovudstaden Moskva.

Fyrst smalt det under ein rockefestival i Tusjino 5. juli 2003, så gjekk ei bombe av nær Den raude plass 9. desember og drap eit lite tal menneske, nærare bestemt seks, før den store smellen kom i morgontrafikken 6. februar 2004. Ei kraftig bombe smalt i morgonrushet rett ved Avtozavodskaja-stasjonen. Dette er metrostasjonen for alle dei tilsette ved dei store bilfabrikkane i Moskva og også fleire andre fabrikkar i Moskva. Det offisielle talet på omkomne er 39, og det var også fleire hundre skadde. Men mange meiner (nokså velgrunna, spør ein meg) at talet omkomne må vera langt høgare enn 39. Vogna det smalt i, var stappfull. Stappfull i russisk målestokk går ikkje å samanlikna med ei «full» norsk t-banevogn. Sild i tønne får ei anna tyding om ein har vore i ei russisk t-banevogn i rushtida. Hugs at Moskva og omegn har ein 12-15 millionar innbyggjarar. Ein kilo TNT som eksploderer får store konsekvensar, og når ein samanliknar med bileta av den øydelagte vogna (og for så vidt også dei næraste vognane, kor det også var store øydeleggjingar) verkar det sannsynleg at langt fleire måtte betala med livet i ein slik aksjon. Det kan vera mange grunnar til at russiske styresmakter mest sannsynleg har vald å lyga om slikt eit tal, om dei har gjort det. I byrjinga var det vrient å få den heile og fulle oversikta, men etter kvart som ein fekk det, auka ikkje talet på omkomne, noko som er merkeleg. Men ei samanlikning med kor mange dei næraste sjukehusa tok i mot, og kor mange som er melde sakna i det området akkurat den dagen, kunne vore ganske interessant. Ein annan grunn er mogelegvis at russiske styresmakter ikkje vil skapa panikk. Metroen er det som får heile byen til å fungera. I rushtida er dei som nemnd heilt overfylte (og resten av døgeret også ganske fulle), og metroen tek mange passasjerar heilkontinuerleg mellom klokka 5 om morgonen og klokka 1 om natta. I tillegg til metroen har Moskva (og også St.Petersburg) eit enormt nett lokaltog (elektritsjka), trolleybussar, trikkar, vanlege bussar og minibussar som fraktar folk rundt, i tillegg til eit stort tal privatbilar. Om folk skulle bli redde for å reisa med kollektive transportmiddel, vil desse to byane gå heilt i stå. Biltrafikken vil auka kraftig, noko som heilt ville lamma byane og ikkje minst kvela dei ytterlegare med forureining. BNP i Russland vil gå kraftig ned. Eit godt døme er då metroen i Moskva stoppa heilt opp ein dag i oktober 2003 og 900.000 menneske kom forseinka på jobb. Det har innverknad på nasjonaløkonomien. Ein tredje teori som verserer, er at det var FSB sjølv som stod bak åtaket, men at det verka litt for «godt», slik at fleire enn det ein rekna med, døydde. Det siste verkar lite truleg. Ein har mange ulike konspirasjonsteoriar som verserer mellom folk som er opptekne av denne konflikta. Nokre av dei er heilt vanvittige, som det at FSB har betald pengar til familiane til dei som tok livet av seg eller at Putin er leiar for eit kolombiansk narkotikakartell. Min personlege favoritt er at kona til Putin, Ljudmila, er djevelen i inkarnasjon, men nok om det.

Om FSB faktisk står bak (ei kraftig skulding, men kan hende ikkje heilt usannsynleg?), så har dei heller manipulert folk til å tru dei jobbar for noko som dei eigentleg jobbar mot, altså eit klassisk agentromanplott. Og om ein har i minne at dette er KGBs etterfylgjar, er dette kan henda ikkje så vanvittig. Dette kan jo også vera ein teori (som det vel og merke sikkert er rimeleg fårleg å hevda om ein er russisk statsborgar) som ein kan tenkja på når det gjeld andre terroraksjonar folk hevdar FSB står bak, om enn ikkje i direkte forstand. Spesielt gjeld dette bustadsblokkane som gjekk i lufta på slutten av 1990-talet. Svaret vil vi mest sannsynleg aldri få, men kun spekulera i. Men fleire russiske journalistar har skrive at dei synest det er rart at russisk etterretning ikkje har klart å avsløra meir av det ein driv med.

At terroren, same kven som står bak, ikkje lenger tek plass berre i Tsjetsjenia, men at ein óg har «utvida» til å sprenga bomber også andre stadar, kan vera eit teikn på at tsjetsjenske islamistar tek meir og meir frå Hamas ved å leggja meir (ja, kanskje utelukkande?) vekt på blind terror som råmar sivile. Framstøyta på å «demokratisera» Tsjetsjenia med å ha presidentval blir applaudert frå Vesten, som sjølv brukar denne metoden for å skapa ro i sine «problemland» (jamfør Irak). Dette fører ikkje fram til noko ting, berre meir misnøye, då Akhmed Kadyrov, den nye tsjetsjenske presidenten, er Moskvas mann, og så lite populær mellom tsjetsjenarane at det skal godt lata seg gjerast å finna nokon som i det heile teke røysta på han. Valet var mest sannsynleg eit spel som vart sett i hop av Kreml, for at Vesten skulle slutta å masa om utviklinga i Tsjetsjenia og mangelen på «demokrati» i Russland. For det var val i Tsjetsjenia, og det har det vore regelmessig sidan Sovjetunionen braut i hop. Men styresmaktene tok i bruk all kunnskapen dei har frå gamle dagar og fiksa valet slik at det passa best med Kremls idear for regionen. Men kvifor vil dei halda på denne lille flekken av eit landområde som ikkje er stort større enn Buskerud og Vestfold til saman, og som opp gjennom historia berre har hatt problem med?

Det fyrste som blir nemnd, og gjerne av folk på venstresida, er olje. Det kan nok vera noko i det, men berre ei delforklaring. Det finst ikkje lenger særlig mykje olje i Tsjetsjenia, og det er lite von om å finna nye oljekjelder. Olja var det som bygde det tsjetsjenske samfunnet til å bli det det var på slutten av Sovjet-tida, nemleg eit av dei absolutt rikaste og mest velutvikla områda i heile det veldige landet, berre overgått av dei største byane og gamle sivilasjonsvugger som Tbilisi i Georgia og Jerevan i Armenia. No er det nesten ingenting att. Og ikkje berre vart Tsjetsjenia eit rikt område på grunn av si eiga olje, det var også sentrum for raffinering av olja frå andre delar av Sovjet, slik som Aserbajdsjan. Ein bygde ein lang oljeleidning frå Baku gjennom Groznyj til Novorossijsk, og derfrå kunne ein skipa ut olja året rundt til verdsmarknaden, noko som sytte for store pengar i den sovjetiske statskassa. Andre isfrie havner hadde ein knapt nok. Men denne oljeleidninga slutta internasjonale oljeselskap å nytta under våpenkvila 1996-99. Ikkje av di ein var redd for stridshandlingane rett i nærleiken og fåra for at dei skulle blussa opp att, men rett og slett av di sivile stal så mykje at det ikkje lenger var lønsamt å senda olja den vegen. Ein hadde alltid stole til «husbruk» frå denne leidninga, men no hadde stelinga gått over til å bli rein kommersiell verksemd. At ein har planar om å byggja ei ny oljeleidning i nærleiken, får helst vera den rolla olja spelar no.

Ein bør kika på andre ting om ein vil finna hovudårsaka for krigen i Tsjetsjenia. Tsjetsjenia har ei viktig strategisk tyding, særleg med omsyn til infrastruktur. Men ikkje minst er det viktig for Russland (og også for grannelandet Georgia) at opprøret ikkje spreier seg til andre delar av Kaukasus kor andre kan tenkjast å få lyst til å lausriva seg. Det vil vera skummelt for heile Russland om ikkje-ortodokse skulle krevja sjølvstende. Heile det russiske imperiet vil då rakna. Ikkje er det heller bra for grannane om porjadok, orden, ikkje blir attoppretta. Fåra for at tsjetsjenske bandar som ser ein utveg til store pengar, vil ta seg over grensa til Russland og delvis også Georgia og ta opp att kidnappingar for løysepengar, er langt frå ikkje-eksisterande. Det tsjetsjenske samfunnet slik det var under sovjettida, er heilt øydelagt og framtidsutsiktene er små om ein vil koma seg framover. Mange ungdomar ser at det er vonlaust og flyttar frå regionen så fort dei får høvet.

Og vidare? Kva no?

Det er lettast å svara med eit kort «tja» på det spørsmålet. Krigane har stort sett berre resultert i store tap på kvar side og ein spiral kor vald avlar meir vald. Putin vart vald som president i 2000 (og attvald 14. mars i år) av eit folk som meiner Putin er mannen som kan oppretta den tidlegare nemnde porjadok i Russland, eit land som var fullstendig i kaos etter at Jeltsin satte korken på presidentflaska. For dei er det ikkje så viktig om det finst ei fri, kritisk mediaverd så lengje Putins økonomireformar gjev konkrete resultat som lav inflasjon, regelmessige lønsutbetalingar og brød på bordet. Men situasjonen i Tsjetsjenia er fastlåst, enno meir fastlåst enn i 1996, då russarane trekte seg attende. Maskhadov hadde då i det minste ei samlande kraft og kunne stå fram som ein leiande figur, jamvel om det raskt gjekk attende med populariteten hans. Samstundes kan ikkje Putin, utan å tapa kraftig andlete, trekkja dei russiske troppane attende. Då vil ettermælet hans vera at han utelukkande sytte for at tusenvis av russiske unggutar kom heim i trekister etter å ha vorte skrive ut til militæret.

Stalin skreiv om nasjonen at nasjonen er eit visst fellesskap av menneske som har vakse fram i historia, og denne definisjonen har fire naudsynte kriteri (note 11):

• eit språkfellesskap
• samla territorium
• eit sams næringsliv
• eit kulturfellesskap

Russland og Tsjetsjenia kan ikkje seiast å oppfylla desse kriteria, som etter mi meining er ein objektiv definisjon på nasjonen. Dei historiske banda finst, men då av di tsjetsjenarane og russarane har strida seg i mellom om landområdet. Ikkje er dei språklege banda sterke heller. Jamvel om dei fleste tsjetsjenarar pratar utmerka russisk, meiner nesten 100 % at tsjetsjensk er morsmålet deira. Tsjetsjensk er for øvreg eit tyrkisk språk (og dimed ikkje indoeuropeisk), medan russisk tilhøyrer den slaviske greina av indoeuropeisk. Oljeindustrien var i mange år berebjelka i næringslivet i Tsjetsjenia, men sysselsette stort sett russiske innflyttarar og berre den russifiserte tsjetsjenske overklassa. Elles var Tsjetsjenia eit jordbrukssamfunn basert på sauehald. Når ein i tillegg tenkjer på at tsjetsjenarane er for ein stor del (sunni-)muslimar, står dette i sterk opposisjon til dei ortodokse russarane som har prøvd å herska i området.

Alle nasjonar har rett til sjølvbestemming. Difor må ein stø tsjetsjenarane sin retterdige frigjeringskamp og jobba for at russiske troppar trekk seg ut av Tsjetsjenia, men samstundes må ein kritisera og ta avstand frå terror frå båe sider. Det er vanskeleg å sjå at dette kan bli realitet i framtida.

Noter:

• 1. På alle meiningsmålingar heil til tett opp til valdagen leia gamalkommunistane sin kandidat, Gennadij Zjuganov, til dels overlegent over Jeltsin. Under fjernsynssendinga på valnatta leia Zjuganov så vidt, og berre dei tradisjonelt mest kommunistbundne krinsane lengst syd i Russland stod att då straumen i studio plutseleg gjekk. Då ein fekk «orden» på teknikken att, hadde Jeltsin mirakuløst «snudd» nederlaget til siger. [Tilbake]
• 2. Nokre valde å bli att i dei landa som i dag heiter Kasakhstan og Kirigsistan. Dette var etter Tishkov stort sett folk som klarte å tilpassa seg dei nye tilhøva og betrestilte. Dessutan legg han til at flesteparten lever i etnisk blanda familiar (side193). [Tilbake]
• 3. Mellom anna tenestegjorde Dudajev som flygar under den sovjetiske krigen i Afghanistan. [Tilbake]
• 4. Ulike kjelder opererer med både «Doka» og «Doku» som førenamn. Det er vanskeleg å avgjera kva som er riktig så lengje ein ikkje kan sjekka det med tsjetsjenarar sjølve. Ein kan gå ut frå at «Doka» er ei russifisering (berre slik kan namnet bli bøygd i kasus), men dette er berre gissing. [Tilbake]
• 5. Sjå Tishkov, side 202.
• 6. På sett og vis kan dette ha vore starten på den propagandaen russiske styresmakter har ført mot tsjetsjenarar (og for så vidt også andre kaukasiar), det hevdar i alle høve Tishkov, side 222. [Tilbake]
• 7. FSB = Federaljnaja Sluzjba Bezopasnosti (norsk: Den føderale tryggleikstenesta) er den russiske etterretninga, KGBs etterfølgjar. [Tilbake]
• 8. Zelimkhan Jandarbijev drog seinare frå Tsjetsjenia og vart drepen av ei bilbombe i Qatar i år. [Tilbake]
• 9. Komsomolskaja Pravda er for øvrig den tidlegare avisa til kommunistpartiets ungdomsorgansisasjon, Kommunistitsjeskij Sojuz Molodjozji (Komsomol = Den kommunistiske ungdomsunionen). [Tilbake]
• 10. Eg vil på det varmaste tilrå boka til Politkovskaja, A dirty war (på engelsk blir for øvrig Politkovskaja til Politkovskaya) som kom i 1999-2001 og omsett til engelsk i 2001. [Tilbake]
• 11. Sjå Marxismen og det koloniale spørsmålet, kapittel 1, s.15-21. [Tilbake]

Kjelder

Bøker:

• Grannes, Alf og Heradstveit, Daniel: Etnisk nasjonalisme, folkegrupper og konflikter i Kaukasia og Sentral-Asia, Tano 1994
• Politkovskaya, Anna: A dirty war, Harvill Press 2001
• Smith, Sebastian: Allah’s mountain, the battle for Chechnya, I B Tauris publishers 1998
• Stalin, Josef: Marxismen og det nasjonale og koloniale spørsmålet, artiklar og talar i utval 1913-34, Oktober forlag 1978
• Tishkov, Valery: Ethnicity, nationalism and conflict in and after the Soviet Union, PRIO 1997
• White, Stephen: Russia’s new politics, the management of a postcommunist society, Cambridge University Press 2000

Artiklar:

• Ezjenedelnyj Zjurnal nr 5, 2004; «Tsjetsjenskij terror ostanovit ne udajotsja» (Tsjetsjensk terror let seg ikkje stoppa), av Aleksandr Tsjerkasov, side 13-14
• Ezjenedelnyj Zjurnal nr 6, 2004; «Fantomnye boli: Segodnjasjij Groznyj smotrit na mir skvoz vitriny i ambrazury» (Fantomsmerter: Dagens Groznyj ser på verda gjennom utstillingsvindauge og skyteskår), av Aleksandr Tsjerkasov, side 30-32
• Kva må gjerast? nr 1, 2002; «Den første krigen mot «terror»», anonym artikkel, side 2-5
• New Times, januar 2004; «The «pacification» of Chechnya», av Vladimir Voronov, side 16-19

Intervju

ved Johan Petter Andresen

Bring Them Home Now! (BTHN!) er en kampanje som samler ulike krefter. Den er viktig i antikrigsbevegelsen i USA, sier Dennis O’Neil i dette intervjuet.

Vietnam Veterans Against the War (VVW) spilte en svært viktig rolle i USA i kampen for å få slutt på Vietnam-krigen. Mange veteraner fra den gangen er fortsatt med i VVW, og enda flere er med i Veterans for Peace, som omfatter veteraner fra flere ulike kriger, invasjoner og okkupasjoner. Men det nye med Irak-okkupasjonen er Military Families Speak Out, som blei danna på slutten av 2002, mens invasjonen av Irak blei forberedt.

Det begynte med to familier som tilfeldig traff hverandre i en demonstrasjon og vokste slik at det var flere hundre medlemmer da invasjonen starta. Etter hvert som okkupasjonen har utvikla seg fra den ene katastrofen til den neste, har organisasjonen nå over 1.500 medlemmer. Alle disse har kjære i det amerikanske militæret i Irak eller risikerer i nær framtid å få sine kjære sendt dit.

Soldatenes vilkår gir kritiske soldater

BTHN! ble dratt sammen av en gruppe aktivister som kjente hverandre fra antikrigsaktiviteter, fagforeningsarbeid og generelt arbeid på venstresida. Det som utløste det hele, var en artikkel skrivi av en veteran som hadde 26 års tjeneste bak seg i de amerikanske spesialstyrkene Rangers og Delta Force. Han heter Stan Goff. Da G W Bush hånte den irakiske motstanden i juli 2003 med uttalelsen Bring ’em on!, blei Goff veldig sint og skrev et essay på 750 ord der han brukte sine erfaringer for å sympatisere med troppene viss leder nettopp hadde oppfordra fienden til angrep. Dette essayet spredte seg over internettet som ild i tørt gras. Dette igjen fikk en gjeng til å komme sammen og stille spørsmålet: Her skjer det noe, hvordan skal vi forstå det? Vi fant ut at det som måtte være konklusjonen var: Hvis Bush sier Bring ’em on!, så sier vi Bring them home – Now!

Misnøyen svekker den militære styrken

– Hvordan påvirker disse soldatene sjølve militæret?

Dennis O’Neil: Et annet element som har påvirka vår kampanje, er de stadige meldingene i pressen om den lave moralen blant troppene i Irak. Invasjonen var slett planlagt. Soldatene hadde ikke nok forsyninger, og hensikten med aktivitetene deres var i beste fall uklar. Samtidig ble de brukt til oppdrag som de overhodet ikke var trent for. Marinesoldater som er trent for militær kamp med lette våpen, ble brukt til politiarbeid, til å male skoler og å hamle opp med en hevngjerrig sivilbefolkning. Med for lite forsyninger og med utstyr som var nedslitt av ørkensand og kamp, begynte den tredje infanteridivisjonen i hæren å kreve å bli sendt tilbake til USA. Underskriftskampanjer sirkulerte, folk ringte og det ble sendte epost og brev til kongressrepresentanter. Pentagon trakk disse troppene tidligere enn planlagt ut av Irak og skynda 32. airborne inn for å erstatte dem.

BTHN!s dobbelte funksjon

Vår forståelse av BTHN! er at det er en kampanje med to avdelinger: En retta mot offentligheten generelt. Denne delen valgte vi å holde litt på avstand fra resten av antikrigsbevegelsen, fordi vi ønska å forsterke stemmene til familiene til de militære og veteranene. Vi ville at det skulle høres godt at det å støtte troppene i Irak, ikke er ensbetydende med å støtte krigen. Den eneste virkelige støtten til troppene i Irak er å kreve at de bringes hjem uskadd. Noe annet vil føre til flere døde og skadde og bety fortsettelsen av en urettferdig okkupasjon. Når vi forsterker denne stemmen blir det mye vanskeligere for regjeringa å framstille motstanden som en gjeng marginaliserte venstrefolk og «peacenics» fra 1960-tallet.

Den andre avdelinga til kampanja er retta mot troppene. Soldatenes familier kan kommunisere i mye større grad enn tidligere med sine kjære gjennom telefon, epost osv. På den måten blir mange informert om motstandens internettsider og særlig om BTHN!. Dette har i sin tur ført til at vi får brev fra soldater som forteller om forholda i Irak, og at de ønsker å avslutte oppholdet der så snart som mulig.

Boikott militæret?

– Oppfordrer du unge progressive til å verve seg?

Dennis O’Neil: Dette er ikke et spørsmål om abstrakte prinsipper, men et spørsmål om konkret analyse av den konkrete situasjonen. I dag er det i USA over 10.000 færre soldater enn normalt som vil fornye sine kontrakter. Dette skyldes det som de og deres familier blir utsatt for under krigen i Irak. Denne tendensen, at erfarne soldater trekker seg fra de væpna styrkene, gjør det atskillig vanskeligere å fortsette krigen i Irak, og å sette i gang nye ekspedisjoner andre steder. Så nå er det arbeidet vi gjør blant skoleelever og studenter og særlig blant farga, innretta på å nekte å la seg lokke av tilbudene om fast inntekt, gratis utdanning og så videre som rekrutteringsoffiserene bruker i sin desperasjon etter å erstatte troppene som ikke fornyer sine kontrakter. Kombinasjonen av massive krav som stilles i forbindelse med okkupasjonen av Irak og «iveren» til «koalisjonspartnerne» som Spania, Portugal, Sør-Korea osv, som trekker ut sine tropper eller holder dem tilbake før avreise til Irak, og problemet med å rekruttere nye soldater, gjør det mer sannsynlig at regjeringa må vurdere å gjeninnføre verneplikten. Naturligvis vil verneplikt flerdoble intensiteten og størrelsen på antiokkupasjonsbevegelsen.

Akkurat nå gjelder det å organisere mot at folk lar seg verve og så, hvis vi får verneplikt, må vi organisere kampen mot å godta verneplikten. Prinsipielt synes vi at det er en god ting for unge kommunister å ta imot tilbudet om militær trening fra borgerskapet og å arbeide politisk blant soldater.

I dag er progressive veteraner som nylig har forlatt militæret, svært viktige, da de kan snakke soldatenes språk og forstår deres følelser. Stan Goff, som var i militæret helt fram til 1996, ble radikalisert da han deltok i invasjonen av Haiti i 1996. Han har skrivi et kraftfullt brev med tittelen Hold on to your humanity (Hold fast ved din menneskelighet), som beskriver hvordan man uunngåelig blir brutalisert ved å delta i krig og særlig ved å delta i aggresjonskriger og okkupasjoner.

Kanoner for brød

– Den amerikanske økonomien er i ulage og samtidig har USA over 500.000 verva soldater. Hvordan påvirkes militæret av den økonomiske utviklinga?

Dennis O’Neil: De enorme utgiftene til krigen er en av hovedfaktorene som gir næring til motstanden blant vanlige amerikanere. Utgiftene for okkupasjonene av Irak og Afghanistan vil beløpe seg til over 200 milliarder US dollar når dette året er omme. Den siste bevilgningsdebatten i Kongressen der man vedtok å bevilge 87 milliarder US dollar, ble fulgt med stor interesse på gulvet. For eksempel, jobben min er i postvesenet der de ansattes pensjoner stadig trues av nedskjæringer på grunn av det føderale budsjettet. Når det kommer negative forslag, blir årsaken «de 87 milliardene til Irak» brukt som et begrep av de ansatte.

Fordi regjeringa har gitt utrolig store skattelettelser til de rike, er underskuddet på statsbudsjettet større enn noensinne. En måte som regjeringa har prøvd å bøte på underskuddet som den sjøl har skapt, er å foreslå kutt i utgiftene til familier av militærpersonell og til krigsveteraner. De prøvde å kutte ut stridsbonusene til troppene i Irak etter at Bush hadde erklært hovedkampen for vinni i mai 2003. Familier som gjennomlever dager der de lever i stadig angst for sine kjære i Irak, som i like store angst leser artikler om stadige angrep på amerikanske tropper ble særlig ille berørt av denne foraktfulle gesten.

En annen sak er at militæret har privatisert mange funksjoner som brevforsendelser, måltidsforberedelser osv. Disse blei tidligere tatt hånd om av militæret sjøl. Dette fungerte både som innsparinger og som store gavepakker til Halliburton, Bechtel og liknende kjempekonsern. Denne endringa har vært med på å fremmedgjøre soldatene og undergravd logistikkjeden som skal forsyne dem. En soldat kan beordres til å kjøre en lastebil med forsyninger i en konvoi gjennom et område som er svært utsatt for overfall, og hun MÅ gjøre det. En sjåfør ansatt hos en privat kontraktør derimot …

Til slutt vil jeg nevne de mange kuttene som veteranene blir utsatt for: Man stenger sjukehus for veteraner, man krever egenandeler for medisinsk behandling som de var lova skulle være gratis da de ble rekruttert osv.

Motsigelsene skjerpes

Fanget i motsigelsen mellom å føre en dyr krig og samtidig belønne de rike og mektige, har Bush-regjeringa undergravd støtten i en sektor som tradisjonelt har vært en republikansk bastion. Dette viser på sitt vis at krigen i Irak er, som formann Mao sier, å løfte opp en stein, for så å slippe den på sine egne føtter!

av Lars Akerhaug

Der de fleste andre kolonimakter vil være interessert i en viss økonomisk utvikling i områdene de okkuperer, har Israel i Gaza skrudd den økonomiske utviklingen tilbake.

Yossi Sarid, medlem av Knesset og tidligere leder av Meretz (note 1), skriver i Haaretz 21. januar om hvorfor de støttet muren: «Jeg skrev, for klargjøringens skyld, at muren burde følge langs grensene fra 1967. Jeg innrømmer at selv i mine verste mareritt ville jeg noensinne trodd at Ariel Sharon ville gå så langt som han har gjort i sine inngjerende bestrebelser.»

De første som snakket om apartheidmuren som hver dag spiser opp nye dunum (mål) av palestinsk jord, var Ehud Barak, tidligere statsminister for det israelske Arbeiderpartiet. Argumentasjonen omkring muren gikk på tradisjonelle argumenter om at «det må være en grense» kombinert med et forsøk på å tilfredsstille den israelske opinionens behov for «sikkerhet». For Arbeiderpartiet har en slik tilnærmingsmåte vært sentral for å kunne rettferdiggjøre en ny fredsprosess i den israelske opinionen.

Dette ser vi blir reflektert i Geneve-planen, som kan forstås dithen at murens foreløpig utbygde trase anses som en realitet, og med det at disse områdene blir innlemmet i det som regnes som det «egentlige Israel». I sammenheng med dette blir palestinerne tilbudt land, eller rettere sagt: en utviding av Gaza inn i Negev. (Kanskje i tråd med det opprinnelige delingsforslaget fra 1948?) Avtalen er for upresis til at det er mulig å spekulere mer om dette, men logikken er klar: land for fred, sikkerhet for fred. De israelske sosialdemokratenes viktigste mål er å oppnå en permanent fred, eller i det minste effektiv våpenstillstand.

Høyresiden har lenge strittet mot dette. Det var slett ikke åpenbart at Sharon ville gå inn for denne muren, som strider med Herut og Begins ide om «Eretz Israel» (sjøen til elven, Eufrat til havet). Mulighetene for israelsk ekspansjonisme blir kraftig redusert med en slik mur, og begrenser seg effektivt til nordområdene. I tillegg betyr muren oppgivelse av noen få utposter som i det store bildet ikke er svært viktige, men som symbolsk betyr mye for den nasjonalreligiøse og sekulær-fascistiske høyresiden i Israel.

Men ettersom Israel er et demokrati for sine jødiske innbyggere, har et kompromiss tvunget seg fram, og dermed en løsning ingen egentlig ønsker. Både høyresiden og venstresiden ville foretrukket andre alternativer, også støttespilleren USA er svært kritisk til dette prosjektet. Realpolitikeren Sharon ser imidlertid sitt snitt til å gjøre det beste ut av situasjonen, og bygge «fakta på bakken» før en fredsavtale alle ser, kommer og innhenter ham. Resultatene av dette kan det i midlertidig være vanskelig å forstå rammene av.

Sara Roy, en amerikansk midtøstenekspert, har beskrevet Israels kolonipolitikk i Gaza som helt særegen. Der de fleste andre kolonimakter vil være interessert i en viss økonomisk utvikling i områdene de okkuperer, rett nok en utvikling basert på et avhengighetsforhold til kolonimakten, har Israel i Gaza skrudd den økonomiske utviklingen tilbake. Formålet med okkupasjonen av Gaza er ikke økonomisk utbytte, men en langsiktig ødeleggelse av hele det palestinske samfunnet og eksistensgrunnlaget. Når muren nå bygges omkring og inn i selve Vestbredden er dette en del av Israels destruksjonspolitikk, som vil ødelegge livsgrunnlaget i det vakre, kuperte landbrukslandskapet. Bønder blir avsondret tilgang på dyrket mark, og befolkningen blir presset inn i store byer. Når dette kombineres med at Israel nekter palestinske arbeidere å jobbe i selve Israel, er det en stor fare for at dette vil få uante konsekvenser selv for det israelske etablissementet.

En av de kortsiktige konsekvensene er internasjonal isolasjon av Israel. Dette virker å være godt kjent og kalkulert i Israel. Fasaden utad ser ut til å være at så lenge Sharons forhold til Bush er godt, er det ikke så farlig med resten av verden. Det er to brister i denne framstillingen. Den ene er stadige rapporter om dårligere klima mellom Tel Aviv og Washington. Uttalelsene fra Condoleezza Rice og USAs godkjenning av at veikartet nå skal gjennomføres av FN sitt sikkerhetsråd, er begge skjær i sjøen for Israels forhold til USA, som nettopp baserer seg på å være bistatlig. Det er lett å se de to tiltakene i sammenheng, og som et symptom på at USA ønsker å engasjere seg mindre direkte i forhold til USA. Den andre bristen er de økende utfallene mot antisemittisme i Europa og resten av verden.

Sharon har forsøkt å bruke en undersøkelse som viser at et overveldende flertall av EUs innbyggere er kritiske til Israels okkupasjonspolitikk, som et bevis på «antisemittisme». Her i Norge har vi sett at Israels ambassadør har fristet å anklage norsk media for ensidig støtte til palestinerne, og igjen: antisemittisme. Denne tendensen er først og fremst et symptom på at Israel ser med økende uro på at opinionen i Europa er sterkt pro-palestinsk og at dette på sikt kan påvirke europeiske regjeringer. Når Sharon spiller «antisemittismekortet», er det et tegn på at Israel ikke klarer å møte logikk med motargumentasjon.

Men den virkelige sprengladningen bak muren ligger bokstavelig talt i det palestinske samfunnet. Desperasjonen og håpløsheten er det viktigste trekket ved den andre palestinske intifadaen. Alternativene til det daglige slitet er enten å flykte, slik noen, men foreløpig ikke veldig mange palestinere har gjort, eller å yte motstand. Og i den situasjonen palestinerne som nå gjennom over tre år har måttet henge opp nye bilder av døde familiemedlemmer og venner, er selvmordsbomber og militær motstand det mest åpenbare våpenet å gripe til.

Alt dette er resultatet av en politikk «duene» i Israel, politikere fra Arbeiderpartiet og Meretz, satte igang for over et år siden. For disse politikerne har målet vært en kontrollert fred, eller i det minste våpenstillstand. Denne freden henger også godt sammen med Geneve-planen, som nettopp åpner for en fredsløsning der de bosettingene muren inkluderer, også inkluderes i en israelsk stat i bytte for at deler av Negev-ørkenen blir en del av Gaza.

Men det virkelige resultatet kan fort bli det motsatte, fortsatt motstand og fortsatte angrep på Israel. For vanlige israelere kan dette bety nye år med ødeleggelse og terror. Men for høyresiden, der ideen om fordrivelse av den palestinske befolkningen i de okkuperte områdene lenge har eksistert, kan muren bli begynnelsen på fullbyrdelsen av en slik tankegang.

For å forstå dette må man analysere motsetningene i det israelske borgerskapet:

• På den ene siden: De vestlige jødene i Arbeiderpartiet som ønsker en kontrollert «fred», der de kan etablere frihandelssoner i Jordan og utvikle Tel Aviv som en regional stormakt, et nytt «Singapore». Naturligvis er dette helt avhengig av normalisering.
• På den andre siden: Det lavere borgerskapet og småborgerskapet, som ikke har det samme behovet for arbeidskraft. Derimot har de interesse av militær ekspansjon som vil åpne nye markeder i entreprenørbransjen, landbruksutvikling og andre småskalasektorer. Byggingen av muren sperrer delvis for en slik utvikling.

Sharon, som tilhører sentrum og ikke høyresiden i israelsk politikk, balanserer mellom fløyene i borgerskapet. Derfor er muren en konstruksjon som i den formen den tar, ikke er ønsket av noen av fløyene, men som heller ikke er kontroversiell nok til å skape noen virkelig israelsk opposisjon. En realitet som skaper reaksjoner få kan forutse.

Fordrivelse, transfer i amerikansk-israelsk sjargong, må ikke først og fremst forstås som en ensidig militær aksjon slik de åpne fascistene propaganderer. Derimot er fordrivelse en mulig løsning på en situasjon der gjentatte militære aksjoner og håpløse fredsinitiativ mislykkes. Dette er ikke en uttalt politikk verken fra Arbeiderpartiet eller Likud. Men i den virkelige verden kan det fort bli resultatet.

Note:

1) Meretz = Sosialistisk og venstresionistisk parti. For bygging av muren tettest opp mot Israels grenser fra 1948. For fredsforhandlinger med palestinerne, ledende folk fra Meretz var med å foreslå høstens «Geneve-plan». [Tilbake]

av John Bellamy Foster

For bare litt over en måned siden mens jeg skrev dette, før 11. september, viste det masseopprøret mot kapitalistisk globalisering som begynte i Seattle i november 1999 og som fortsatt samlet styrke så seint som i Genova i juli 2001, motsigelsene i systemet på en måte vi ikke har sett på mange år.

Likevel var dette opprørets spesielle karakter slik at begrepet imperialisme var blitt så godt som utradert, til og med på venstresida, og erstattet av begrepet globalisering, som antyder at noen av de verste utslaga av internasjonal utbytting og rivalisering på en eller annen måte hadde avtatt.

En ny bok av Michael Hardt og Antonio Negri, med tittelen Empire (Imperium), kan stå som eksempel på en stadig mer populær mote i venstresidas behandling av globaliseringa – en mote som er like tiltrekkende for herskerne, om vi skal dømme etter hvilken oppmerksomhet den har fått i massemedia. Boka ble gitt ut i fjor av Harvard University Press, og har fått uforbeholden ros slike steder som i New York Times, magasinet Times og i London Observer. Den har ført til gjesteopptreden for Hardt i The Charlie Rose Show og en underleder i The New York Timeside. Dens påstand er at verdensmarkedet under innflytelse av informasjonsrevolusjonen blir globalisert hinsides nasjonalstatenes evne til å påvirke det. Nasjonalstatenes suverenitet forsvinner, og blir erstattet av en nylig tilsynekommende global suverenitet eller «imperium» som vokser fram av sammensmeltingen av «en rekke nasjonale og overnasjonale organismer som blir forent under en eneste herskerlogikk», uten noe klart internasjonalt hierarki (side xii).

Plassen tillater meg ikke her å gå inn på alle aspekter ved denne argumentasjonen. Jeg vil heller kommentere bare ett spørsmål: påstanden om at imperialismen er forsvunnet. Uttrykket «imperium» i Hardt og Negris analyse refererer ikke til sentrums imperialistiske dominans over periferien, men til en altomfattende enhet som ikke anerkjenner noen begrensende territorier eller grenser utenom seg selv. I sin glanstid, hevder de, «var imperialismen i virkeligheten en utvidelse av de europeiske nasjonalstatenes suverenitet utover deres egne grenser» (side xii). Imperialismen eller kolonialismen i denne forstand er nå død. Men Hardt og Negri erklærer også at nykolonialismen, industrimaktenes økonomiske dominans og utbytting uten direkte politisk kontroll, er død. De insisterer på at alle former for imperialisme, i den grad de representerer begrensninger på verdensmarkedets homogeniserende krefter, er dødsdømt av det samme markedet. På den måten er «imperiet» både «postkolonialt og postimperialistisk» (side 9).Vi blir fortalt at «imperialismen er en maskin av global lagdeling, kanalisering, koding og territorialisering av kapitalstrømmene, som blokkerer noen strømmer og fremmer andre. Verdensmarkedet krever derimot et jevnt felt av ukodede og territorieløse strømmer … imperialismen ville betydd kapitalens død hvis den ikke var blitt overvunnet. Den fulle realiseringen av verdensmarkedet er nødvendigvis slutten på imperialismen (side 333).

Forfatterne argumenterer for at begrep som sentrum og periferi nå er så godt som ubrukelige. «Gjennom desentraliseringen av produksjonen og konsolideringen av verdensmarkedet, er den internasjonale delingen og strømmene av arbeid og kapital blitt oppsplittet og mangedoblet, slik at det ikke lenger er mulig å avgrense store geografiske soner som sentrum og periferi, Nord og Sør.» Det er «ingen vesensforskjell» mellom USA og Brasil, Storbritannia og India, «bare gradsforskjeller» (side 335) (1).

Forestillingen om USA-imperialismen som en sentral makt i verden i dag, er også forsvunnet. «USA,» skriver de, «utgjør ikke sentrum i et imperialistisk prosjekt. Ingen nasjonalstat kan gjøre det i dag. Imperialismen er over. Ingen nasjon vil bli verdensleder på den måten moderne europeiske nasjoner var det» (side xiii-xiv). «Vietnam-krigen,» erklærer Hardt og Negri, «kan sees som den imperialistiske tendensens sluttpunkt, og derfor som en overgang til et nytt regime for Konstitusjonen» (side 178-79). Denne overgangen til et nytt, globalt konstitusjonelt regime kommer til syne i Golfkrigen. Der framsto USA «som den eneste makten som var i stand til å forvalte internasjonal rett, ikke som en funksjon av sine egne nasjonale motiver, men i den globale rettens navn … Når USA opptrer som verdenspoliti, er det ikke ut fra imperialistiske interesser, men i «imperiale» interesser (dvs ut fra det territorieløse Imperiets interesser). I denne forstand varslet Golfkrigen virkelig en ny verdensordens fødsel, slik George Bush erklærte» (side 180).

Imperiet, som er navnet de gir denne nye verdensordenen, er et produkt av kampen om suverenitet og statsrett på det globale nivå, i en tid hvor en ny global jeffersonisme (2) – utvidelse av USAs forfatningsform til det globale plan – er blitt mulig. Forfatterne går imot lokale kamper mot Imperiet, de tror at kampen nå bare gjelder formen globaliseringa skal ta – og i hvilken grad Imperiet vil leve opp til sitt løfte om å få «den globale utvidelsen av USAs interne forfatningsprosjekt» (side 182) til å bære frukt. Argumentasjonen deres støtter anstrengelsene til «massene mot Imperiet» – dvs. massenes kamp for å bli et selvstendig politisk subjekt – men de argumenterer for at dette bare kan skje innenfor «de ontologiske vilkår Imperiet setter» (side 407).

István Mészáros

Så langt om dagens mer moteriktige synspunkter. Nå vil jeg gå over til det avgjort umoderne. I kontrast til Empire representerer István Mészáros’ nye bok Socialism or Barbarism (Sosialisme eller barbari) på mange måter toppen av det umoderne – til og med på venstresida (3). I stedet for å love en ny universalitet som har muligheten til å oppstå av kapitalismens globaliseringsprosess hvis denne bare tar den riktige formen, hevder Mészáros at å bevare for evig et system som er dominert av kapitalen vil garantere akkurat det motsatte: «Til tross for dets tvungne ‘globalisering’ er kapitalens uhelbredelig skjendige system strukturelt uforenlig med universalitet i noen meningsfull betydning av begrepet … det kan ikke være noen universalitet i samfunnsverdenen uten grunnleggende likhet» (side 10-11).

For Mészáros kan kapitalens herredømme best forstås som en sosial stoffskifteprosess, som kan sammenlignes med stoffskiftet i en levende organisme. Det må derfor studeres ut fra at det rommer et sammensatt sett av relasjoner. Hva kapitalismen enn oppnår av «horisontal» frigjøring, blir negert av dens dominerende «vertikale» orden, som alltid utgjør dens avgjørende moment. Denne altoverskyggende antagonismen betyr at «det kapitalistiske systemet framstår som et jungelaktig nettverk av motsigelser som bare kan styres mer eller mindre vellykket en viss tid, men aldri overvinnes for godt» (side 13). Blant de grunnleggende motsigelsene som er uovervinnelige innafor kapitalismen er de mellom: (1) produksjonen og kontrollen med den; (2) produksjon og forbruk; (3) konkurranse og monopol; (4) utvikling og underutvikling (sentrum og periferi); (5) økonomisk ekspansjon på verdensbasis og rivalisering kapitalistene imellom; (6) akkumulasjon og krise; (7) produksjon og destruksjon; (8) dominansen over arbeidskrafta og avhengigheten av arbeidet (9) sysselsetting og arbeidsløshet; og (10) utbyttevekst for enhver pris og ødelegging av miljøet (4). «Det er helt utenkelig å overvinne en eneste av disse motsigelsene,» sier Mészáros , «for ikke å snakke om deres uløselig sammenvevde samlede nettverk, uten å innføre et radikalt alternativ til kapitalens måte å kontrollere det sosiale stoffskiftet på» (side 13-14).

Ifølge denne analysen er perioden for kapitalismens historiske oppstiging til makten nå slutt. Kapitalismen har ekspandert over hele kloden, men i mesteparten av verden har den bare skapt enklaver av kapital. Det finnes ikke lenger noe løfte om at den tredje verden som helhet skal «ta igjen» de avanserte kapitalistiske landene økonomisk – eller i det hele tatt om varig økonomisk og sosial framgang i mesteparten av «periferien». Levekårene for det store flertallet av arbeidere forverres over hele verden. Systemets langvarige strukturelle krise, som har vart siden 1970-åra, hindrer kapitalen i å hanskes effektivt med sine motsigelser, om så bare midlertidig. Den hjelpen staten tilbyr utenfra, er ikke lenger nok til å stive opp systemet. Av den grunn blir kapitalens «destruktive ukontrollerbarhet» – dens ødeleggelse av tidligere tiders samfunnsforhold og dens manglende evne til å erstatte dem med noe levedyktig – mer og mer synlig (side 19 og 61).

Imperialismens mest dødelige fase

Kjernen i Mészáros’ argumentasjon ligger påstanden om at vi nå lever i det som «potensielt er imperialismens dødeligste fase» (tittelen på det andre kapittelet i boka hans). Imperialismen, sier han, kan deles i tre tydelige historiske faser: (1) den tidlige moderne kolonialismen, (2) den klassiske fasen av imperialismen slik Lenin beskrev den, og (3) den globale hegemoniske imperialismen, med USA som sin dominerende kraft. Den tredje fasen blei konsolidert etter annen verdenskrig, men var ikke til å ta feil av fra og med utbruddet av kapitalismens strukturelle krise i 1970-åra (side 51).

Ulikt de fleste analytikere argumenterer Mészáros for at USAs hegemoni ikke sluttet i 1970-åra, selv om USA i 1970 hadde opplevd en nedgang i sin økonomiske posisjon vis-à-vis de andre ledende kapitalistiske statene, sammenlignet med 1950-åra. Med utgangspunkt i Nixons avskaffing av dollarens gullstandard markerer 1970-tallet snarere begynnelsen på en mye mer besluttsom innsats fra den amerikanske statens side for å etablere sin globale forrang på det økonomiske, militære og politiske området – å konstituere seg som surrogat for en verdensregjering.

På det nåværende stadiet av kapitalens globale utvikling, insisterer Mészáros, «er det ikke lenger mulig å unngå å se i øynene en av systemets fundamentale motsigelser og strukturelle begrensninger. Denne begrensninga er systemets alvorlige svikt når det gjelder å danne en stat for det kapitalistiske systemet som sådan, som svarer til dets overnasjonale målsettinger og forgreininger.» Derfor er det her at «USA, farlig oppsatt på å ta på seg rollen som stat for det kapitalistiske systemet som sådan, mens det legger under seg alle rivaliserende makter med alle midler det har til rådighet,» kommer inn i bildet som det nærmeste man kan komme til «en stat for det kapitalistiske systemet» (side 28-29).

Men sjøl om USA var i stand til å stoppe nedgangen i sin økonomiske posisjon i forhold til de andre ledende kapitalistiske statene, er den amerikanske staten ute av stand til på egen hånd å oppnå tilstrekkelig økonomisk dominans til å regjere verdenssystemet – som uansett ikke lar seg regjere. USA forsøker derfor å bruke sin enorme militære makt til å etablere sin globale overlegenhet (5). «Det som står på spill i dag,» skriver Mészáros, «er ikke kontrollen over en spesiell del av kloden – hvor stor den enn måtte være – en kontroll som hemmer, men fortsatt tolererer uavhengige handlinger fra noen rivaler. Men det er en eneste hegemonisk økonomisk og militær supermakts kontroll over hele kloden, med alle midler den har til rådighet – til og med de mest ekstremt autoritære og om nødvendig, militære voldsmidler. Dette er det den endelige rasjonaliteten til den globalt utviklete kapitalismen krever, i sitt forgjeves forsøk på å få kontroll over sine uforenlige motsetninger. Men problemet er at en slik rasjonalitet – som kan skrives uten anførselstegn, siden den virkelig svarer til kapitalens logikk på det nåværende historiske stadiet av global utvikling – samtidig er det mest ekstreme irrasjonalitet i historien, inkludert nazistenes forestilling om verdensherredømme, når det gjelder hvilke vilkår som kreves for at menneskeheten skal overleve» (side 37-38).

De som påstår at dagens imperialisme, som framfor alt representeres av USA, på en eller annen måte er svekket av det faktum at det er lite direkte politisk styre over andre staters territorier, forstår ganske enkelt ikke de problemene vi står overfor. Som Mészáros påpeker, okkuperte den europeiske kolonialismen faktisk bare en liten del av områdene i periferien. Nå er midlene annerledes, men imperialismens globale rekkevidde er enda større. USA okkuperer for tida fremmede territorier i form av militærbaser i sekstini land – et antall som fortsetter å øke. Dessuten har «den store økninga i militærarsenalets ødeleggelsesevne i våre dager – spesielt luftvåpnenes katastrofale potensiale – i en viss utstrekning endret formene for å tvinge et land som skal kues til å bøye seg for imperialistiske diktater (bakkestyrker og direkte okkupasjon er ikke like nødvendig), men de har ikke endret diktatenes innhold» (side 40).

Med Sovjetunionens sammenbrudd og slutten på Den kalde krigen er det blitt nødvendig for imperialismen å kle seg om. Den kalde krigens gamle rettferdiggjøring av intervensjoner virker ikke lenger. Mészáros påpeker at Saddam Hussein representerte en slik ny rettferdiggjøring, men bare midlertidig. Selv da måtte USA presentere sine krigsønsker forkledd som en universell allianse som kjempet for den globale retten, selv om USA spilte rollen som både dommer og bøddel.

Sosialisme eller barbari

Blant de foruroligende utviklingstrekk som Sosialisme eller barbari peker på, er: Det enorme antall ofre blant sivile irakere i løpet av krigen mot Irak og over en halv million døde barn som følge av sanksjonene etter krigen; det militære stormløpet og okkupasjonen på Balkan; Natos ekspansjon mot øst; USAs nye politikk med å anvende Nato som en offensiv militær styrke som kan erstatte FN; USAs forsøk på å omgå og undergrave FN ytterligere; bombingen av den kinesiske ambassaden i Beograd; utviklingen av sikkerhetspakten mellom Japan og USA, som er rettet mot Kina; og USAs tiltakende aggressive militære holdning overfor Kina – som mer og mer blir sett på som en oppadstigende supermaktsrival. På lenger sikt kan en heller ikke ta den nåværende tilsynelatende harmonien mellom USA og EU for sikker, ettersom USA fortsetter sin jakt på verdensherredømme. Og det finnes heller ingen svar på dette problemet innafor systemet på det nåværende stadium av kapitalens utvikling. Globaliseringa har gjort en verdensomfattende stat nødvendig for kapitalen, argumenterer Mészáros, men den innebygde karakteren til kapitalens sosiale stoffskifteprosess, som krever et mangfold av kapitaler, gjør en slik stat umulig. Slik har «Imperialismens potensielt dødeligste fase» å gjøre med det stadig videre omfanget av barbari og ødeleggelse som slike forutsetninger nødvendigvis må skape.

Vi har å gjøre med to syn på globalisering/imperialisme – det mer og mer moderne som fokuserer på framveksten av verdensherredømme (kalt Imperium) og det avgjort umoderne synet som peker på «Imperialismens potensielt dødeligste fase». Hvordan står disse to synspunktene seg i dag, etter begivenhetene den 11. september og etter at en global krig mot terrorisme startet i Afghanistan?

Det går kanskje an å hevde at analysen i Empire blir bekreftet fordi det ikke var en nasjonalstat som utgjorde en utfordring for det framvoksende system av verdensherredømme, men internasjonale terrorister utafor Imperiet. Fra dette synspunkt kan en mene at USA gjennomfører en aksjon som «verdenspoliti» i Afghanistan «ikke ut fra sine egne nasjonale motiver, men i verdensrettens navn» – som Hardt og Negri beskrev USAs handlinger i Golfkrigen. Det er mer eller mindre slik Washington beskriver sine egne handlinger.

Sosialisme eller barbari ville nok heller foreslå en helt annen tolkning, en som ser USA-imperialismen som sentral i terrorkrisen. Ut fra dette synet gikk terroristene som angrep World Trade Center og Pentagon ikke til angrep på verdensherredømmet eller sivilisasjonen (det var ikke FN-bygningen i New York som ble angrepet) – og enda mindre angrep de verdier som frihet og demokrati, slik den amerikanske staten påsto. De siktet seg bevisst inn på symbolene for USAs finansielle og militære makt, altså USAs globale makt. Disse terroristaksjonene kan ikke forsvares på noen måte, men de går uansett inn i et større historisk bilde av USA-imperialismen og USAs forsøk på å oppnå globalt hegemoni – spesielt i historien om USAs intervensjoner i Midtøsten. Videre reagerte ikke USA med en straffeprosess ut fra global statsrett, eller i form av en ren politiaksjon, men imperialistisk ved ensidig å erklære krig mot internasjonal terrorisme og slippe krigsmaskinen sin løs mot Taliban-regjeringa i Afghanistan.

I Afghanistan prøver USAs militære styrker å ødelegge terroriststyrker som de en gang sjøl var med på å skape. Så langt fra å holde seg til sine egne konstitusjonelle prinsipper på det internasjonale området, har USA lenge støttet terroristgrupper hver gang det passet inn i dets egne imperialistiske planer, og har selv utført statsterrorisme som har drept sivilbefolkning. Washington har erklært at den nye krigen mot terrorisme kan kreve militær intervensjon fra USA i tallrike land utenom Afghanistan – nasjoner som Irak, Syria, Sudan, Libya, Indonesia, Malaysia og Filippinene er allerede pekt ut som mulige åsteder for videre intervensjoner.

Alt dette, knyttet sammen med en verdensomspennende økonomisk nedgangskonjunktur og økt undertrykking i de ledende kapitalistiske statene, ser ut til å antyde at kapitalens «ødeleggende ukontrollerbarhet» kommer mer og mer i forgrunnen. I prosessen med å blokkere en sjølsentrert utvikling i periferien – det vil si sikre utvikling av underutvikling for all evighet – har imperialismen avlet terrorisme, som har slått tilbake på den ledende imperialistmakta sjøl, og skapt en spiral av ødeleggelse uten noen synlig slutt.

Siden en verdensregjering er umulig under kapitalismen, men nødvendig i dagens mer globaliserte virkelighet, insisterer Mészáros på at systemet blir mer og mer overlatt til «et eneste hegemonisk, imperialistisk lands ekstremt voldelige herredømme over hele verden på permanent basis: en … absurd og ikke bærekraftig måte å regjere verden på» (side 73).

For ti Monthly Reviews redaktører Harry Magdoff og Paul Sweezy:

«Det ser ut som USA har låst seg på en kurs som har de mest alvorlige følger for hele verden. Forandring er den eneste sikre loven i universet. Den kan ikke stoppes. Hvis samfunn (i periferien av den kapitalistiske verden) blir hindret i å prøve å løse problemene sine på sin egen måte, vil de helt sikkert ikke løse dem på måter som blir diktert av andre. Og om de ikke kan bevege seg framover, vil de uvegerlig bevege seg bakover. Det er dette som skjer i store deler av verden i dag, og USA, den sterkeste nasjonen med ubegrensede tvangsmidler til sin disposisjon, ser ut til å si til de andre at dette er en skjebne de må akseptere hvis de vil unngå voldsom ødeleggelse.

Alfred North Whitehead, en av det forrige århundrets største tenkere, sa en gang: «Jeg har aldri sluttet å leke med den tanken at menneskeheten kan stige til et visst punkt, for så å forfalle og aldri bli i stand til å ta seg opp igjen. Mange andre former for liv har gjort det. Evolusjonen kan gå ned så vel som opp.» Det er en tanke som gjør en urolig, men som ikke på noen måte er usannsynlig at formen og de aktive bestanddelene i denne nedgangen kanskje dannes rett for øynene på oss i disse avsluttende årene av det tjuende århundret i vår tidsregning.

Med dette vil vi sjølsagt ikke antyde at en ugjenkallellig nedgang er uunngåelig før den har skjedd. Men vi vil antyde at slik utviklingen har vært det siste halve århundret, og spesielt det siste året, innebærer den en slik mulighet. Og det er også for å erkjenne at vi, det amerikanske folket, har et spesielt ansvar for å gjøre noe med det, siden det er vår regjering som truer med å spille Samson i menneskehetens tempel.» (Redaktørene, «Pax Americana,» Monthly Review, juli-august 1991)

Det mest destruktive landet på jorda

De siste ti årene har bare bekreftet holdbarheten i denne analysen. Ut fra enhver objektiv målestokk er USA den mest destruktive nasjonen på jorda. Siden annen verdenskrig har den drept og terrorisert flere mennesker verden over enn noen annen nasjon. Dens makt til å ødelegge er tilsynelatende ubegrenset, bevæpnet som den er med ethvert tenkelig våpen. Dens imperieinteresser, som tar sikte på verdensherredømme, er praktisk talt grenseløse. Som svar på terroristangrepene på New York og Washington har USAs regjering nå erklært krig mot terrorister som den hevder bor i mer enn seksti land. Dessuten truer den med militære aksjoner mot de regjeringene som gir dem ly. I det den presenterte som bare første fase i en lang kamp, har den sluppet krigsmaskinen sin løs i Afghanistan, hvor den allerede krever en fryktelig pris i menneskeliv, inkludert dem som dør av matmangel.

Hvordan kan vi se denne utviklinga som annet enn voksende imperialisme, barbari og terrorisme – som gjensidig ernærer seg av hverandre – i en tidsalder der kapitalismen synes å ha nådd grensene for sin historiske oppstigning til makten? Under disse vilkåra ligger det håpet menneskeheten har igjen i å gjenoppbygge sosialismen og, mer umiddelbart, i framveksten av en folkelig kamp med sentrum innafor USA – for å forhindre at Washington fortsetter sitt dødelige spill som Samson i menneskehetens tempel. Aldri har parolen «sosialisme eller barbari», som Rosa Luxemburg en gang formulerte så treffende, hatt en mer verdensomspennende aktualitet enn i dag.

Noter

• 1) Hardt og Negri referer til Samir Amins bøker, spesielt til Empire of Chaos (Monthly Review Press, 1992), som det ledende alternativet til deres eget syn på imperialisme/imperium – et syn som avviker skarpt fra deres på spørsmålet om sentrum/periferi. Se Hardt og Negri, Empire (sidene 9, 14, 334, 467). [Tilbake]
• 2) o.a: etter Thomas Jefferson – USAs tredje president; hovedansvarlig for utformingen av Uavhengighetserklæringen; sto for kjøpet av området Louisiana i 1803 og sendte ut Lewis og Clark-ekspedisjonen (1743-1826) (Encyclopædia Britannica). [Tilbake]
• 3) Sosialisme eller barbari» (2001) og Mézáros’ viktigste teoretiske arbeid Beyond Capital (1995) er begge utgitt av Monthly Review Press. [Tilbake]
• 4) Dette er en forkortet og litt modifisert versjon av Mézáros’ liste over grunnleggende motsigelser i boka si. [Tilbake]
• 5) USAs strategi med å etablere verdensherredømme gjennom global bruk av sin militære makt blir gransket i detalj i David E. Gibbs, «Washington’s New Interventionism: U.SIDE Hegemony and Interimperialist Rivalries,» Monthly Review 53:4 (September 2001): 5-37. [Tilbake]

av Jorun Gulbrandsen

Thorbjørn Jagland kom i januar 2002 med boka Vår sårbare verden.

Mange tilskuere til rivaliseringskampen mellom Jagland og Stoltenberg har spurt hva de politiske skillelinjene mellom dem går ut på, hvis det i det hele tatt er noen forskjell. Det var med dette utgangspunktet jeg leste boka. Ville det være et svar i den?

Slik jeg vurderer det, må svaret deles i to. Det ene er at boka nok er skrevet på grunn av rivaliseringskampen. Jagland ønsker å stå fram som en statsmann. En som ikke engang nøyer seg med Norge som arena, men som ønsker å styre hele verden. Den andre delen av svaret er at nei, jeg klarer i hvert fall ikke se noen politiske forskjeller mellom den Jagland og den Stoltenberg jeg kjenner til. Boka bygger bare opp under én ting, og har én konklusjon, nemlig at Norge må bli med i EU, og dette er nok den viktigste grunnen til at boka er laget.

Jagland sitt resonnement er slik: Globaliseringen må reguleres, kapitalismen må ikke fjernes, men styres, og derfor må Norge gå inn i EU fordi det er det nærmeste styringsredskapet for oss. Dette bruker han ei hel bok på å si mange ganger. For eksempel: «Heller ikke nå blir målet å avskaffe kapitalismen, men å regulere den og fordele rettferdig. Jo, det 21. århundre kommer til å dreie seg om å skape en global velferdsstat. Dette må være sosialdemokratiets neste store prosjekt. Utgangspunktet er Europa … Det er Europa som er vår plattform for å forbedre verden.» (side 34)

«Hvordan kan Europa brukes til å skape et globalt demokrati for å skape trygghet og frihet for alle, både her hjemme og ute i verden? Svært mange europeiske opinionsledere tenker i denne banen, for eksempel den venstreorienterte franske sosiologen Pierre Bourdieu, som mener at en ny sosial motstandsbevegelse mot nyliberalismen bør begynne på det europeiske kontinent.» (side 250)

Reformere EU

Denne måten å argumentere for norsk medlemskap i EU på, er velkjent fra sosialdemokratiske ledere. Den handler om at vi skal inn i EU for å regulere kapitalen. Denne begrunnelsen håper de skal gå hjem hos dem som faktisk ønsker å «regulere kapitalen». De framstår riktignok som lite troverdige, for deres praksis hver dag viser at de synes det er helt fint å slippe markedet inn på alle områder. Men de strever likevel for å få med folk på å reformere EU, en kritikk av EU blir til og med brukt som et argument for å gå inn i EU.

Vi kjenner den samme retorikken fra grupper innafor antiglobaliseringsbevegelsen som kaller seg «venstre», som nedtoner kampen mot EU, eller som rett og slett sier at land kan gå inn i EU for å skape et «annerledes Europa» som kan tjene folkets arbeidende masser. (International Viewpoint, bladet noe som kaller seg 4. internasjonale.)

Tilbake til den første delen av svaret, om boka er et middel i kampen om makta i AP. Det er den. Med boka kommer Jagland med forslag til løsning for APs problemer. Det er den internasjonale statsmannen Jagland som snakker. Det er dette perspektivet han bruker for å komme med medisinen som AP trenger. Terapien er medlemskap i EU. Etter 11. september, spurte altså Jagland seg sjøl: «Hva gjør det gode gamle Arbeiderpartiet? Vår krise er forbundet med mangel på et stort prosjekt å kjempe for. I hele det 20. århundre var oppgaven å bygge opp velferdsstaten. Nå kan denne oppgaven ikke løses fra den internasjonale situasjon. Den globale virkelighet angår oss like mye som den angår menneskene i blikkskurene eller i en palestinsk flyktningleir. Det er her den nye oppgaven ligger: Å skape en global velferdsstat. Denne oppgaven kan ikke løses fra det europeiske sosialdemokratiet, for det er i Europa og i de europeiske institusjonene kimen til dette ligger.» (side 32)

AP mangler prosjekter

Smak på det. «Vår krise er forbundet med mangel på et stort prosjekt å kjempe for. I hele det 20. århundre var oppgaven å bygge opp velferdsstaten. … Det er her den nye oppgaven ligger: Å skape en global velferdsstat.» Jeg er nokså sikker på at folk flest synes at en «global velferdsstat» er fint, men folk tror vel så lite på julenissen at akkurat dette målet kanskje ikke er nok for å stemme på eller være med i AP. Dessuten ser mange av dem som nettopp bekymrer seg over kapitalens internasjonale herjinger, at AP-ledelsen hjelper fram markedsliberalismen i Norge i offentlig sektor, i angrepene på rettigheter og avtaler i arbeidslivet, og de ser direktivdiktaturet fra EU og EØS. Så hvorfor skulle de tro på at Jagland har en global velferdsstat i sinne? Og Arbeiderpartiets egne folk, hva sier de? De blir jo fortvila (mars 2002) over at Jagland lanserer denne globale terapi, konkret uttrykt som behovet for ny EU-søknad. En EU-debatt i AP nå er kanskje akkurat hva de trenger for å knuse den ene foten helt og fullt. Så dette «store prosjektet» er allerede dødt.

Jagland mener noe

Men den ros skal han ha, han er kanskje den eneste som uttrykker meninger i AP-ledelsen. Det har slått meg siden stortingsvalget høsten 2001: Når (utallige) tillitsvalgte fra AP er blitt intervjua om hvorfor de tror AP mister så mange stemmer, sier de alle som en at de må bli flinkere til å «komme ut med politikken vår». «Vi må bli tydeligere på hva vi mener.» Men de sier ikke hva de mener! Tenk på C. I. Hagen. Han er flink til å si «eldre og syke», vi husker det. Kristin Halvorsen sier «skole og barnehage», vi husker det. AP-folka sier «vi må bli flinkere til å få fram budskapet vårt». Hvorfor i all verden sier ikke journalistene HVILKET BUDSKAP??? For her er jo AP-ledelsens klemme, de sitter i saksa. Sier de det de mener, vil de miste enda flere av de vanlige støttespillerne sine.

En ledelse som representerer norske og internasjonale kapitalinteresser og med en nokså ekstrem høyrepolitikk, må jo få problemer i forhold til den klassen de liksom skal representere, de vanlige lønnsmottakerne, småbrukere, fiskere, folk som er opptatt av distriktenes framtid. AP-ledelsen forundrer seg stort over at folka deres går både til SV og til Fremskrittspartiet. De tror det er to helt forskjellige veier, og synes det er forvirrende. Partisekretær Kolberg sier for eksempel det. Men det er ikke ulogisk i det hele tatt, hvis en har et klasseperspektiv. Det er bedre å gå til «gamle og syke»-partiet og «skole og barnehage»-partiet, er det åpenbart mange som tenker. Så sitter AP-ledelsen der og sier «vi må bli tydeligere», og når det eneste tydelige er «inn i EU fortest mulig», må vi kanskje lure på om det store statsmannsskapet er så stort likevel.

I boka forsvarer han bombinga på Balkan, han vil at EU og Nato skal gå sammen om militære aksjoner «for å forsvare enkeltmennesket», og det er mer av de vanlige reaksjonære standpunktene vi kjenner så godt fra hele AP-ledelsen.

Han sier noe på slutten om Norge.

Må bli kvitt sinne

Det er flere ting denne bokmeldinga kunne ha tatt fatt i. Jeg vil bare avslutte med en smakebit som viser at for å kontrollere den globale kapitalen og arbeide for fred, kan vi begynne inne i oss. På bokas siste side sier Jagland: «I utenrikspolitikken er det i hvert fall nødvendig å begynne med hvert enkelt menneske.» Han sier at mange skolebarn ikke kjenner særlig godt flere enn en fem medelever. Han spør, hvordan skal de bli vennlige og tolerante? «Hver og en av oss må begynne med seg selv. Hvem er jeg? Vi må bli kvitt sinne, misunnelse, grådighet, spenninger og negative uttrykk inne i oss.»

av Kjersti Nordby

Ei gruppe på ti palestinavenner skal på ferie- og solidaritetstur til Vestbredden og Gaza. Noen har drevet solidaritetsarbeid i årevis, og flere har vært på besøk mange ganger tidligere. Andre skal på sin første tur. Den yngste er 15. Vi har vurdert om det er tilrådelig å reise på grunn av situasjonen. Alle sier vi er gærne og er bekymra for oss. Det er krig. Men vi har bestemt oss og drar.

18. februar

Blir mottatt i Jerusalem av noen vi kjenner som bor og jobber der. Konflikten er trappa kraftig opp i løpet av bare de siste dagene. Nylig er det etablert en væpna israelsk vaktpost i gata rett over der de bor. Israelerne konfiskerte det arabiske huset da mannen som bodde der, kom på sjukehus. Kona og ungene blei kasta ut. Nytt jødisk brohode, nye kvadratmeter tatt.

Natt til 19. februar

Hører helikopterdur og hvin fra jagerfly. Om morran får vi høre i nyhetene at de har bomba i Gaza igjen. Det skjer alltid om natta.

19. februar

Til Jerusalem Hotell hvor vi treffer Suheil Khader, General Secretary of PGFTU (Palestinian General Federation of Trade Unions), Jerusalem. I går var det angrep i Nablus. Fagforeningskontoret som LO har bidratt til, blei truffet. LO har gitt 10 millioner til forskjellige tiltak. Mye blir nå ødelagt.

Forholda er dårlige på alle nivå. Næringslivet er rasert. 200.000 har fått sparken. Arbeidsløsheta øker. Nå er den 57 % på Vestbredden. I Gaza 75 %. Mange selger alt de eier for å leve. Fattigdom og utarming overalt. Hardt å jobbe fagforening. Bøndene har det verre. 500.000 oliventrær er høgd. Vestbredden er delt i 400 soner med grenser hver 5. til 10. kilometer. Okkupanten tillater ikke transport over sonene. Bønda får ikke solgt varene sine. Blir liggende og råtne innafor sperringene. Trakassering ved alle checkpoint. En ti minutters reise tar fort halvannen time. Enorme bilkøer for å komme seg på jobben. Dattera hans på ti år står opp klokka 05 for å rekke skolen klokka 08. Kommer hjem klokka 23. Krigstraumer for ungene. Kvinner lider mer enn menn. Lider hjemme. 400 kvinner har født unger på checkpointer. Mange har dødd. Ambulanser blir beskutt.

Uvilkårlige arrestasjoner. Elendige soningsforhold. Mange soner i telt. 3.000 fanger på 1-2 år for å krysse grensa til Israel ulovlig. Han har to sønner i fengsel. Begge for steinkasting. 17-åringen har vært ett år i fengsel. Han har mista to års skole. 18-åringen har vært 17 måneder i fengsel og slipper ut i morra. Soheil skal hente ham, og han gleder seg.

Han avslutter: Vi kan aldri bøye hodet. Vi må ha verdighet. Vi har ingen vei tilbake, ingen retrettmuligheter. Derfor kommer det til å bli verre i den nærmeste tida. Helt til alle forstår at vi må ha en politisk løsning. Vi gir oss aldri. Send nedover så mange dere kan!

20. februar

Handlerunde i Gamlebyen. Skal kjøpe palestinaskjerf. Tom for turister. Butikker og hoteller stengt. Må avlyse tur til Betlehem. Byen er sperra. Møter Abu klokka 14. Viser oss stedet der folk må stå i kø for papirer utafor det eneste offentlige kontoret for palestinere i Jerusalem. Folk overnatter på gata for å komme inn. Alt må ordnes her. Kanskje de ikke slipper deg inn den dagen. Prøve på nytt neste dag. Tillatelse til å besøke din døende far i flyktningleir i Gaza. Har eller får du ikke papira, kommer du ikke inn i Jerusalem igjen. Bevisst politikk for å tømme Jerusalem for palestinere.

Tar oss med i minibuss rundt Jerusalem og viser alle settlementene og hvor enormt de har vokst etter Oslo-avtalen. Bosettingene ser ut som festninger. Det er mange av dem. Ligger alltid på et høydedrag. Mangler ingenting når det gjelder infrastruktur. Nye, 4-felts motorveier forbinder de ulike settlementene. Mange er under bygging. Flere vokser opp midt inni arabiske boområder. Her plasseres de mest ekstreme, ytterliggående jødene. Vi stopper hos en bonde som har fått gården sin rasert av bosettere. Oliventrærne høgd og husene revet. Ved hjelp av en munk har han fått satt opp en buss som han har bodd i siden 1991. Inneklemt på 5×20 meter mellom en transformatorstasjon og lavblokker. Piggtråd. Bosetterne trakasserer han daglig. Han kommer aldri til å flytte. Er helt klar på en ting: Amerikanera har skylda. De vil ha kontroll med olja.

21. februar

Vi kjører til Dødehavet. Tydelig at vi er på okkupert land. Israelske flagg overalt. På stranda sitter en ungdomsgjeng med våpen. Fra den lokale kibbutzen. Flere F16-fly flyr over oss fra nord mot sør. Kjører tilbake og stopper på israelsk veikro. All bebyggelse her er israelsk. Betjeninga er palestinsk. Vi kjører bort til checkpointen utafor Jeriko, som er stengt. Mange utbrente gjennomhulla bilvrak langs veien vitner om kamper. Kjører tilbake og gjennom checkpoint inn til Jerusalem. Går fra Oljeberget via Getsemanehagen og Jomfru Marias grav. Opp til Gamlebymuren og gjennom Kloakkporten. Her driver Israel med en omstridt utgraving. Prøver å gå bort til Tempelhøyden, men blir stoppa av israelske vakter. Gjennom Gamlebyen blir jødiske beboere fulgt av væpna vakter foran og bak. Ender opp ved Herodesporten ved politistasjonen. Blir vitne til oppløp med mye politi. En palestiner blir anholdt.

22. februar

Kjører servicetaxi til checkpointet på Calandia sør for Ramallah og går til fots i terrenget rundt en kolle mellom oss og checkpointet. Skummelt. Ei dame blei skutt og drept på stedet dagen før. Service videre inn til byen. Stor by og veldig lite folk i gatene. Går til hovedkvarteret til Arafat. Ser tanksene utafor og står lenge for å se på unger som kaster stein, og får tåregass tilbake. En 12-åring vifter med et palestinsk flagg. Mye presse.

Drar hjem i skumringen. Ganske spennende å gå samme veien tilbake. Tar service til Jerusalem. Blir stoppa i checkpoint. En ung gutt bytter stol med oss. Setter seg innerst i taxien. Han har ikke ID-papirer til å komme inn i Jerusalem. Både sjåføren og gutten er nervøse. Vi viser pass. Gutten slipper.

23. februar

Går til Gamlebyen. På veien blir vi vitne til at ei tenåringsjente i følge med ei yngre jente blir stoppa på gata av en patrulje og ransaka. Jenta knekker sammen. Gråter. Vi ser på og filmer. Soldatene spør oss om hva vi gjør. Vi veit ikke om at vi gjør noe ulovlig. Soldatene åpner kameraet og drar ut filmen. De lar jenta gå, og forsvinner. Seinere ser vi bilen deres sirkle omkring.

24. februar

Uka over. Veldig fornøyd med at vi ikke avlyste turen. På Ben Gurion Airport Tel Aviv treffer vi en palestiner med hollandsk pass som protesterer høylytt, og sier at han får særbehandling siden han er palestiner. De klistrer en gul lapp med strekkoder på klærne hans og gir han eskorte rundt hele plassen helt til han går om bord på flyet hjem.

av Olaf Svorstøl Sierraalta

Om peronismen

3. desember 2001 vedtok den argentinske regjeringa den såkalte Plan Freezer. Den innebar å fryse alle bankkontoer og banktjenester. På denne måten kunne ikke folk ta ut lønna si, ta ut penger av lønnskontoen eller heve pensjonen. Dette rammet 93 % av befolkninga og var gunstig for 7 %.

Argentinas utenlandsgjeld beregnes å være om lag 150 milliarder dollar dvs. ca. 1.400 milliarder norske kroner. Med en befolkning på ca 37,5 millioner innbyggere, tilsvarer dette ei gjeld til utlandet på over 37.000 kr. pr. innbygger. Til sammenlikning: Norges nettofordringer på utlandet var ved utgangen av 2001 anslått til om lag 485 milliarder kroner, dvs. tilgodehavende på ca. 107.000 kr. pr. innbygger .

Argentina er i dag et land med en arbeidsløshet på om lag 20-25 % av arbeidskrafta. Staten skulle i 2001 ha betalt 26,5 milliarder dollar i utenlandsgjeld: 15 milliarder i avdrag og 11,5 milliarder i renter. Statens ressurser holdt i 2001 til å betale 5 milliarder, de resterende 16,5 milliardene måtte finansieres via nye lån, til tross for en sterk innstramming av offentlige budsjettene:

• På grunn av oppsigelser sparte staten 600 millioner dollar i lønn.
• Overføringene til provinsene ble ytterligere skåret ned, til tross for den katastrofale situasjonen de befant seg i.

Den første gjelda i Latin-Amerika

I 1532 tok 100 spanske conquistadores, væpnet med kruttvåpen og beskyttet av rustninger, inkakongen Athahualpa til fange. Kongen ble tilbudt sin frihet mot en løsesum: inkaene skulle fylle et stort rom med gull, sølv og juveler.

Dette ble gjort, men hva skjedde så:

• Løsesummen ble delvis delt mellom soldatene og delvis sendt til Spania til kongen.
• Inkakongen ble lurt. Han ble dømt til døden og drept. Spanjolenes sjef, Pizarro, gråt for hans sjel. Kong Carlos den femte, som hadde globalisert verden, innkasserte nok et offer.

Den dagen tvang den spanske kolonialismen en bilateral forhandling på inkaene, og Athahualpa aksepterte den første eksterne gjelda da han avtalte en løsesum. Etter dette har samme situasjon gjentatt seg i det uendelige i Latin-Amerika – med andre aktører, andre personer og i andre former.

Den britiske forbindelsen

Argentina løsrev seg fra den spanske kolonialismen i begynnelse av 1800-tallet. Lederen for denne kampen var frihetshelten general San Martin som også leda frigjøringskampen i Chile. Britene støtta en del av frigjøringskampen mot spanjolene, delvis for å kunne overta deres økonomiske rolle etter hvert.

Fra 1860- til 1950-årene var Argentina økonomisk svært knytta til britenes økonomi. Den argentinske økonomien var såkalt komplementær (utfyllende) med britenes. Det ble etter hvert en stor produksjonen av korn, storfe og sauekjøtt. I 1920-årene var Argentina verdens nest største eksportør av kjøtt og hvete.

I 1942 var 60 % av alle utenlandske investeringer i Argentina britiske og 20 % fra USA. Argentina var for øvrig, etter USA, det landet i Amerika som hadde størst immigrasjon fra Europa: 1 million flere europeiske enn til Canada og dobbelt så mange som til Australia.

I 1910 var over 30 % av befolkninga i Argentina født i utlandet mot over 14 % i USA.

Den økonomiske utviklingen i Argentina fram mot 1930-40-årene var mer lik Australia og New Zealand, enn resten av Latin-Amerika.

Midt i 1920 årene var Argentinas økonomiske produksjon like stor som resten av Latin-Amerikas, med bare 1/5 av befolkninga til resten av Latin-Amerika.

Industrialiseringen av Argentina var verken britene eller amerikanerne interessert i. Britene fikk solgt britiske industrivarer til Argentina. Dessuten kontrollerte engelsk kapital argentinsk transport. Landet prøvde å utvikle noe konserveringsmiddelindustri for kjøttprodukter. De hadde fram til midt i 1920-årene en forholdsvis stor eksport til Cuba og Brasil. USA gikk inn og stengte markedet på Cuba til fordel for Uruguay, og det samme skjedde i Brasil mot at brasiliansk kjøtt ble sikret markeder i Italia. Dette var mulig fordi USA kontrollerte over 60 % av Argentinas kjøtteksportmarkeder, mot Storbritannias 26 %.

USAs rolle

I hele perioden var det en sterk rivalisering mellom Storbritannia og USA om Latin-Amerika. Selv om USA økte sin tilstedeværelse i Argentina i alle disse årene, var landet ikke så sterkt innblandet i Argentina som britene fram til 1950-årene. I de to verdenskrigene var britene interessert i å holde Argentina nøytralt, nettopp for å få dekket kjøttforbruket og kornbehovet. USA ønsket fra 1942 at Argentina skulle bli med i krigen, etter at de tidligere hadde bedt landet om ikke å gå med på de alliertes side etter Pearl Harbor. Dette ønsket imidlertid ikke Storbritannia, og Churchill sendte brev om dette til Roosevelt.

Under og særlig etter krigen utsatte USA Argentina for restriksjoner i handelen, restriksjoner som etter krigen var hardere mot Argentina enn mot de tidligere fascistfiendene. Etter krigen satt Argentina med tilgodehavender i Storbritannia på 150 millioner pund. Med USAs medvirkning, tvang Storbritannia Argentina til å kjøpe de britiske jernbanene i landet til samme pris som argentinernes tilgodehavende. Dette skjedde på et tidspunkt da den argentinske regjeringa slett ikke ønsket å nasjonalisere det dårlige vedlikeholdte jernbaneanlegget, men ønsket å bruke disse 150 millionene pund til en industrialisering

Perón gjennomførte en helt nødvendig industrialisering for å erstatte frafallet av importmuligheter som boikotten førte til. Perón var med i et militærkupp i 1943, og bygde seg opp som arbeidsminister. Der støttet han de fagorganiserte og fikk vedtatt ferielov, pensjonsordninger og ulykkesforsikring osv. Perón vant valget i 1946 og ble gjenvalgt i 1951 med 65 % av stemmene. Det er fra denne tiden at peronismen som argentinsk bevegelse etablerer seg og har hatt sin kraft fram til våre dager.

Perón ble kastet av proamerikanske militære i 1955 og måtte dra i eksil, etterfulgt av flere sivile og militære regjeringer som ikke ga rom på den politiske scenen til peronistene. I den urolige tida i begynnelsen av 1970-årene fikk han komme tilbake og ble valgt som president i 1972. Den argentinske utenlandsgjelda lå i 1972 på 4,890 milliarder dollar. Den viktigste årsaken til at gjelda økte med i underkant av 3 milliarder dollar i peronist-presidentperioden fra 1973-76 (Perón dødde i 1974 og hans ektefelle Isabel som var visepresident overtok), var det store fallet i Argentinas eksport til Europa på grunn av oljekrisa og at oljeprisene gikk høyt opp.

Militærjuntaene 1976-83

I 1976 fant det sted et militærkupp ledet av General Videla, og denne sektoren av det militære apparatet holdt makta til 1983. Dette diktaturet er kjent for å ha drept 8.000 mennesker og er mistenkt for forsvinninger (drap) av 30.000 mennesker. Pinochet i Chile var en smågutt i forhold til dette regimet.

Denne juntaen hadde støtten fra Sovjet, og ga russerne større rom i den argentinske økonomien via stråmenn og firmaer som tok seg av handelen med Sovjet, østblokklandene og Cuba. Samtidig var USA interessert i å gjøre business med landet, og å delta i handelen med Sovjet og de andre landene for å tjene penger.

Ved siden av at det var en del korrupsjon, tilpasset regimet seg en begynnende nyliberalistisk modell. Mange private firmaer tok opp store lån med staten som garantist. Mange av disse erklærte seg konkurs, etter å ha ført selskapets midler ut av landet. Staten tok over gjelda. Med nye penger i utlandet kunne disse private ta opp nye lån osv. I tillegg til alt dette kjøpte militæret for 10 milliarder dollar i våpen i utlandet.

Oppsummeringsvis: i tillegg til all død og forfølgelse som militærjuntaene førte med seg, så var de årsaken til at Argentinas utenlandsgjeld økte fra 7,8 milliarder dollar i 1976 til 45,1 milliarder dollar i 1983 dvs. en økning på 364 % i løpet av 7 år.

Det har vært diskusjon i Argentina angående denne gjelda. Det ble også ført en rettssak der en fant alvorlige uregelmessigheter ved statens opptak av lån, den statlige overtakelsen av den private gjelda og ved den måten de private bedriftenes opptak av lån i utenlandske banker skjedde på. Særlig påtakelig var mangelen på dokumentasjon på hvor statens lån hadde tatt veien eller hva de var brukt til.

Domstolens konklusjon ble at gjelda ikke var legal, og at kreditorene burde visst det. Saken ble oversendt Kongressen i 2000 til politisk behandling, og der ligger den. Mange av folka bak denne økonomiske politikken, som også hadde stor egennytte av den, er fortsatt blant aktørene i argentinsk politikk, uansett regjering. Mange av disse står bak den nåværende regjering.

Alfonsin

Raúl Alfonsin fra Det Radikale parti (UCR) vant valget etter at militæret måtte trekke seg i 1983, og det rådde en stor optimisme for landets nye demokratiske framtid. Arbeidsledighet og fattigdom skulle bekjempes, og landets tapte velstand skulle gjenvinnes. Men Alfonsins regjeringstid ble i stor grad betinget av den arvede gjelda og av at den økonomiske makten var samlet hos noen få innflytelsesrike grupper. Den nye demokratiske regjeringen disponerte ikke store nok finansielle ressurser til å betjene renter og avdrag, og Alfonsin ble tvunget til å søke IMF om refinansiering av gjelda. Det la sterke føringer på regjeringens handlefrihet. Alfonsin bekjempet fagbevegelsen hardt for å kunne følge IMFs pålegg. I løpet av hans seks år ved makta økte gjelda fra 45 til 65 milliarder. Han ble mot slutten av sin periode tvunget til å gå av, etter en hyperinflasjon som ved utgangen av 1989 lå på 3.000 prosent.

Høyreperonisten Carlos Menem

Inn kom Peronistpartiet og den nyvalgte president Carlos Menem. Den nyutnevnte økonomiministeren Domingo Cavallo, (for øvrig sentralbanksjef i 1981, da staten overtok den private gjelda, og som dukker opp med De La Rua, og etter dennes fall!!!) med sin stab av ultraliberale økonomer, greide etter hvert å begrense inflasjonen og snu den økonomiske nedgangen til en periode med vekst. Mirakelkuren innebar blant annet å binde pesoen til US-dollaren, i forholdet 1 dollar for 1 peso, samt massesalg av alle store statlige selskaper.

Samtidig fulgte en total liberalisering, alle reguleringer og restriksjoner når det gjaldt import, kapitaltransaksjoner og investeringer ble fjernet i løpet av de fem første årene på 90-tallet. De utenlandske multinasjonale selskapers oppkjøp av statlige og private bedrifter ga Argentina tilførsel av utenlandsk kapital.

Dette ga rentenedgang i lånemarkedet i årene 1991-95, noe som genererte en vekst også i innenlandsk økonomisk aktivitet.

Men veksten i BNP fikk sin motsats i en ustoppelige vekst i så vel offentlig som privat gjeld. Til tross for den økonomiske veksten eksporterte nemlig ikke Argentina nok til å få et handelsoverskudd og på denne måten skaffe staten valuta. I tillegg produserte de utenlandske multinasjonale selskapene i Argentina stort sett bare for det innenlandske markedet, og skaffet i liten grad valutainntekter. I tillegg ble omkring 70 prosent av inntektene deres og kapital overført i form av royalties for bruk av teknologi til moderselskapene i utlandet.

Offisielle tall fra det argentinske statistiske sentralbyrået viser at de multinasjonale selskapene importerer mesteparten av innsatsfaktorene sine fra moderselskapets hjemland. Den industrien av betydning som Argentina fortsatt hadde så sent som på 1970-tallet, ble borte. Den tidligere importerstatningstrategien blant annet under Perón, hadde skaffet landet en relativt variert industri. Til tross for problemer med konkurransedyktigheten internasjonalt dekket denne industrien etterspørselen i hjemmemarkedet og eksporterte noe til det latinamerikanske markedet. Militærdiktaturets omlegging av økonomien (1976-83) og de etterfølgende regjeringenes manglende industrialiseringspolitikk har forvandlet Argentina til en i hovedsak eksportør av råvarer og enkelte lite, bearbeidede industriprodukter. Landet er i virkeligheten tilbake til tida med ensidig råvareeksport til utlandet, og fullstendig avhengig av situasjonen i utlandet. Dette er en viktig forklaring for hvorfor en har fått det store underskuddet på handelsbalansen med utlandet. Bindingen av peso til dollar gjorde at den argentinske sentralbanken var avhengig av å alltid ha en stor tilgjengelig valutareserve, slik at alle til enhver tid kunne veksle inn pesos mot dollar. På grunn av handelsunderskuddet, og dermed mangel på ny valuta, måtte regjeringen fylle valutareservene ved hjelp av nye lån fra utenlandske banker.

I utviklingen på 1990-tallet ligger altså mye av forklaringen på hvordan Argentina kunne gå fra å være «best i IMF-klassen», til å synke ned i et katastrofalt økonomisk uføre. Veksten de første årene på 90-tallet ble hovedsakelig skapt gjennom salg av statlige bedrifter og var dermed ikke resultat av en reell økning i produktivitet eller i investeringer i ny teknologi og produktive bedrifter. Mot slutten av 1995, da det var slutt på kapitaltilførselen som salget av statlige og private bedrifter genererte, måtte den argentinske staten dekke de offentlige budsjettunderskuddene med opptak av nye lån.

Resultatet var katastrofalt. Gjelda økte med 123 prosent og var i 1999 oppe i ufattelige 150 milliarder dollar. De nye lånene tatt opp under Menems regjeringstid gikk for det første til å dekke budsjettunderskuddet, for det andre til å skaffe sentralbanken valutareserver, for det tredje til betale renter og avdrag på lån og for det fjerde til å finansiere korrupsjonen.

Slik situasjonen er i dag er den argentinske utenlandsgjelda i praksis ubetalelig. Som nevnt i begynnelsen måtte altså landet betale totalt 26,5 milliarder dollar i 2001, 15 milliarder i avdrag og 11,5 i renter. Statens ressurser holdt kun til å betale deler av rentene på gjelda og resten, det vil si 15 milliarder i avdrag og 6,5 milliarder i renter, må overføres inn i framtida og refinansieres med nye lån.

Hvis ikke Argentina er i stand til å betale rentene og avdragene i tide, vil Argentina i praksis bli erklært konkurs. Det samme skjedde i Mexico i 1982 og 95, Thailand i 1997 og Russland i 1998. For Argentinas store antall fattige og marginaliserte gjør det liten forskjell. Landets myndigheter, enten de har vært militære eller demokratisk valgt, har sammen med de internasjonale finansinstitusjonene ruinert landet økonomisk i løpet av de siste 30 år.

Den største feilen Argentina har gjort, har vært å følge diktatene (kalles råd) fra USA via IMF.

Makta: borgerskapet og imperialismen

Borgerskapet i Argentina har kontakter med forskjellige imperialistiske land – noen har samarbeid med USA, andre med diverse europeiske land og atter andre med Russland (tidligere med Sovjet). Disse delene av det argentinske borgerskapet er representert ved forskjellige politiske personer og delvis partier og utenlandske økonomiske interesser.

På den ene sida står borgerskapet samlet om å få massene til å betale den økonomiske krisa og gjelda. Men måten dette skal gjøres på, er viktig for hvilke av disse sektorene i borgerskapet og imperialismen skal komme gunstigst ut. Den kastede valgte presidenten De La Rua hadde en regjering som gjorde det som USA og IMF forlangte, nemlig å prøve å betale gjelda og at dette må gjøres med edruelige budsjett med store kutt på offentlig forbruk og derved offentlig sektor. Dette har den nåværende etterfølgeren Duhalde også gjort.

Hovedskillet i borgerskapet i dag går mellom på den ene sida de som er tilknytta finanssektoren og apparatet for nedbetaling av gjelda, importsektoren, de privatiserte bedriftene som tok seg betalt i dollar og ikke ønsket å tape på sine investeringer, de som har stor gjeld i utlandet, de store jord/godseierne. Alle disse ønsket å gå i dybden langs linja med fortsatt dollarisering samt balansert budsjett (dvs. null underskudd). Denne sektoren har gjort kjempeforretninger med president Menem fra 1989-99 og De La Rua fra 2000-01. De har tømt landets internasjonale valutareserver, 30 milliarder dollar bare fra den nye økonomiministeren Cavallo overtok i midten av 2001.

På den andre sida finns en annen sektor tilknytta eksportnæringene, den nasjonale industrien, som nesten er konkurs på grunn av ukontrollert import (fri markedsøkonomi!!) og smuglings-«industrien», små/mellomstore jordeiere som er blitt fattige fordi MERCOSUR har falt sammen og fordi det var umulig å eksportere til 1 peso = 1 dollar. Denne sektoren foreslo forskjellige former for devaluering (enten direkte devaluering, eller en tredje mynt).

Politiske og faglige organisasjoner

Det finnes flere politiske partier i Argentina og flere fagorganisasjoner. Peronismen har som nevnt vært en viktig kraft i Argentina fra slutten av 40-årene og fram til i dag.

Fagbevegelsen fikk en stor rolle under Perón, og det ble bygd opp en slags velferdsstat. Perón stod i sin periode 1972-74 for kamp mot både USA og Sovjet. Peronismen har forblitt et sterkt parti, og selv om Menem og de andre av dagens peronister står for en helt markedsliberalistisk politikk, er fortsatt en stor del av massene knyttet til peronistpartiet Partido Justicialista.

UCR (Union Civica Radical) er et sosialdemokratisk der Alfonsin var president etter diktaturet. UCR har ført en ettergivende politikk overfor det internasjonale pengefondet, ført en hard politikk mot fagbevegelsen og var under Alfonsin økonomisk/politisk tilknyttet europeisk imperialisme i land styrt av sosialdemokrati samt Sovjet.

FREPASO (Frente del Pais Solidario) gruppe av peronister i allianse med andre fra definert venstreside som går mer mot markedsliberalisme. Frepaso ble danna i 1994 som en allianse av den venstredefinerte breifronten med diverse venstrepartier, Kristelige Demokratiske partier og andre grupper.

UCD (Union del Centro Democratico) som er et mer tradisjonelt liberalt parti, har vært utenfor allianser og ikke hatt parlamentarisk maktposisjoner.

I 1997 dannet FREPASO en allianse med UCR og De la Rua ble alliansens kandidat til presidentvalget i 1999 og vant valget. Under De la Rua har Argentina fulgte en tilknytting til særlig spanske monopoler som under hans (og Menems) regjering har gjennomført den andre spanske erobringen av Argentina, og via Spanias statsminister Aznar ført press overfor USA så en kunne gi en henstand eller bedre sagt nye milliarder i lån til Argentina.

I det siste valget til parlamentet i oktober 2001 stemte under halvparten av de stemmeberettigede, etter en kampanje som en del av massebevegelsen førte for at folk ikke skulle stemme. Begge de store blokkene mistet millioner av stemmer, også den parlamentariske venstresida.

Fagbevegelsen

Fagbevegelsen har i prinsippet vært omkring peronistenes hovedsammenslutning CGT som under Perón tiden hadde 2 millioner medlemmer. I realiteten er det blitt mange splittelser, og mange som ønsker å være ledere.

Den andre store hovedsammenslutningen oppstår i slutten av 1990-årene som en splitt fra CGT av folk som ønsker en fri og partiuavhengig fagbevegelse. I tillegg er det en del lokale, provinsielle fagforeninger med eller uten et slags nasjonalt tilsnitt.

Massebevegelsen

Viktigere de siste ti årene har vært oppblomstringen av diverse massebevegelser. Kampen som genererte i desember, var ikke en anarkistisk kamp som er oppstått av det store intet. Det ble først forsøkt malt et bilde av latinske brushoder som uten mål og mening gikk ut i gatene, eller at det bare er mellomklassene som slåss.

Det har i lang tid vært organisering av de arbeidsløse, av aktivister som stenger veier/gater (piqueteros), kvinner i kamp (for å sloss mot at folk mistet sine boliger ved personlige konkurser av vanlige folk), av pensjonister som sloss for å beholde sine pensjoner, arbeideres okkupasjon av fabrikker, befolkningens okkupasjon av myndighetenes bygninger. En av Menems guvernører ble for eksempel kastet i begynnelsen av 1998, lenge før perioden var slutt, av store massemobiliseringer.

En pådriver i alt dette har vært den såkalte Corriente Clasista y Combativa, CCC, den kjempende klassestrømningen, som har organisert arbeidet blant pensjonister, fagorganiserte og arbeidsløse. Med sin karismatiske leder, Santillan, i spissen sluttet mange seg til en organisering som folk har oppfatta, har stått i spissen for kampene mot korrupsjon, for ærlighet og for økonomisk rettferdighet.

Hva skjedde i desember?

Den 3. desember 2001 lanserte De La Rua-regjeringa, valgt i desember 1999, den såkalte Plan Freezer. Planen innebar en frysing av alle bankkontoer og banktjenester. På denne måten fikk ikke folk ta ut sin lønn (de som hadde lønn), ta ut penger av lønnskontoen (de som hadde bankkonto) eller sine pensjoner (de som hadde pensjoner).

Denne planen gikk ut over 93 % av befolkninga og var gunstig for 7 % av befolkninga (utenlandske kreditorer kom i tillegg til finanssektoren som låna som staten og provinsene hadde, de privatiserte bedriftene og store jordeierne på landsbygda).

Samtidig med at dette skjedde, startet skoleferien, og derved mistet hundretusener av skolelever det ene eller begge måltidene de vanligvis får der fra mandag til fredag. Regjeringa reduserte tiltaksarbeidets omfang, mange som var i tiltaksarbeid ble ikke betalt, og den sluttet å gi mat til organisasjonene for arbeidsløse. Mange bedrifter stengte: tekstil-, metallurgisk-, sko-, nærings og nytelsesindustri, byggebransjen osv. Dermed ble tusenvis av nye arbeidsløse satt på gata.

De internasjonale organenes (som IMF) krav om å stramme befolkningas livreim gjorde at situasjonen rett og slett ble desperat for store deler av den argentinske befolkninga. Dette rammet de over 100.000 familiene som bor i slummen i Stor Buenos Aires, mest.

Den nasjonale «piquetera»-forsamlingen (aktivistene som stopper trafikken i vitale veier og gater) kalte til kampdag den 12. desember. Dette ble starten på 10 kampdager med to heroiske kampdager 19. og 20. desember. Massene ble møtt av hard undertrykking og mange flere enn det offisielle tallet på 31 ble drept. Den 13. desember var det nasjonal streikedag fra de tre største landsorganisasjonene, streik som ble styrket og garantert av mobiliseringa til «trafikkstopp-aktivistene» og masseorganisasjonen, CCT, sammen med andre kampinnstilte organisasjoner. Disse stoppet trafikken, gater og jernbanelinjer samt okkuperte offentlige bygninger over hele landet. Denne nasjonale streiken omfatta industriarbeidere, også de som var arbeidsløse og pensjonistene, stats- og kommuneansatte, bønder og landarbeidere, håndverkere, små og mellomstore sjølstendige næringsdrivende, ungdom, lærere og studenter. Dette skjedde over hele landet – fra Ildlandet i sør til Jujuy i Nord, fra vindistriktet Mendoza i vest til østkysten.

Etter 13. desember 2001 gikk president De la Rua inn for unntakstilstand, og ble støttet av peronistene Duhalde (som tapte presidentvalget da De La Rua vant) og Menem samt representantene for de andre delene av borgerskapet. Svaret fra massene var klart: Den 20. desember gikk hundretusener av mennesker igjen ut i gatene. Politiet ble innkalt for å rydde opp. (De militære nektet i denne omgangen å delta i undertrykkinga.) Undertrykkinga fra politiet i slumområdene i La Matanza var nærmest fascistisk. Men befolkninga der, i en bydel på Oslos størrelse, nektet politiet adgang og organiserte kvartalsvis sjølforsvar med alle de våpnene de kunne finne. Opprøret var så sterkt at De la Rua gikk av som president den 21. desember.

Da De la Rua gikk av, ble Ramon Puerta innsatt. Han la ikke skjul på å være en kontinuitet for den forrige presidenten og hadde i sin regjering diverse korrupte figurer fra forskjellige peronistretninger. Nok en oppstand den 28. desember gjorde at deler av denne regjeringa gikk av, og Rodriguez Saa kom som ny president.

For å roe ned massene erklærer den nye Rodriguez-regjeringa at den ville stoppe betalingen av gjelda, starte mange nye arbeidsplasser, gi en lønnsøkning og innføre minimumspensjoner samt endre De la Ruas reaksjonære arbeidslovgivning. Dette medførte et sterkt angrep fra bankene, privatiserte selskap, media og de pro amerikanske og proeuropeiske gruppene i borgerskapet. Borgerskapet trakk tilbake sin politiske støtte til Rodriguez som måtte gå av og Camaño, den nye presidenten i deputerkammeret, ble valgt som president, mens en ventet på å sette inn Duhalde.

Camaño var tidligere tiltalt for å ha vært korrupt og for å forårsake en stor gjeldsøkning for det statlige oljeselskapet YPF. Uansett ble han kun en overgangsfigur.

Duhalde er som peronistpartiets presidentkandidat til valgene i 1999, helt enig med den politikken Menem har ført: fri markedsøkonomi. Duhaldes regjering bygger på parlamentsflertallet, et parlament som har mindre enn 50 % av stemmene bak seg ettersom over 50 % enten ikke deltok, annullerte sin egen stemme eller stemte blankt. Duhaldes regjering har tenkt å føre samme politikk som den De la Rua førte, og som resulterte i de store massedemonstrasjonene som gjorde at han måtte gå av. Samtidig er situasjonen i Argentina slik i dag at en ikke kan løse krisa bare ved å straffe vanlige folk, det må også gå ut over deler av borgerskapet.

Duhaldes regjering har fått støtte av flesteparten av lederne i partiene, både innenfor peronistene (PJ), sosialdemokratene i UCR og noen venstre i FREPASO. Duhaldes regjering representerer også deler av borgerskapet (monopoler og mellommenn) som er pro russiske, monopoler og jordeiere som er pro europeiske og kontrollerer banker, industri og bygningsnæringen og finansherrer i hovedstadsområdet. Disse gruppene har ikke hatt så gode venner i regjeringsposisjon siden Videlas militærdiktatur og den første delen av Alfonsins regjering.

De som står bak Duhalde mener at dette er en politisk enhetlig (homogen) regjering. Det skal kun være små uenigheter om hvordan de kan styre den økonomiske og finansielle krisa til sitt eget beste. Dette innebærer imidlertid mer arbeidsløshet og sult for folket, mer ettergivenhet overfor utlandet (imperialismen) i tillegg til at deler av borgerskapet blir nødt til å tape noe framover.

Samtidig er det et problem overfor USA imperialismen: Duhalde har en linje med å akkumulere krefter og manøvrere for å forhandle. Noe en kunne se ved utnevnelsen av Mario Blejer som president i Sentralbanken – en mann som har 20 år bak seg i Det internasjonale pengefondet. USA har understreket at istedenfor å gi konkret støtte til kontinentets nasjoner, er det nødvendig at de fortsetter å støtte reformene for fri markedsøkonomi og advarer mot konsekvensene av proteksjonisme.

Hvordan føre kampen framover?

Organiseringa på grunnplanet har ytterligere skutt fart etter hendingene i desember. CCC som var den store forløperen for klasseorganisering innenfor arbeiderklassen både i fagbevegelsen, blant de arbeidsløse, blant kvinner, blant aktivistene som slåss, er i tråd med strategien som blant annet maoistpartiet, PCR, har fulgt siden 1996. De har arbeidet for organisering av grunnplanet, av arbeiderklassen med henblikk på en Argentinazo (1) som kan være et slag mot borgerskapet og begynnelsen på folkets kamp for å overta statsmakta.

Denne linja har blitt latterliggjort av andre krefter på venstresida som reformister, tidligere prosovjetiske revisjonister og trotskister av forskjellig slag. Når Argentinazoen har skjedd i desember 2001, går disse reformister av alle slag forskjellige veier. Noen krever at det innkalles til en nasjonal konstituerende forsamling for folket, som om borgerskapet skulle være slått og revolusjonen gjennomført. Andre stiller krav om valg, og noen til og med krav om valg nå.

Felles er at de prøver å bruke massebevegelsen til å forberede nye valgallianser. De har også prøvd å overta massebevegelsen og så splid i den ved å prøve å ha «progressive» piqueteros forsamlinger, eller arbeide for at folkeforsamlingene kun skal være diskusjonsarenaer eller for bygging av valgfronter. Det største splittelsesforsøket i pensjonistforbundet, MIJP, er nå slått tilbake, de har avholdt sin ekstraordinære kongress og besluttet å fortsette kampen for pensjonistenes rettigheter.

Massebevegelsen CCTs arbeid blant de arbeidsløse har ført til en mer enn tredobling av organisasjonen fra desember til nå. Arbeidet i fagbevegelsen går nå på å styrke de kampvillige elementene i CTA og fagbevegelsen ellers, og gjøre fagbevegelsen om til en kamporganisasjon.

Trotskistene mener det har vært revolusjon, og ønsker at en konstituerende forsamling skal innkalles av borgerskapets president. De går inn for parlamentariske valg, og unnlater å diskutere spørsmålet om makt. Men de allierer seg med gamle prosovjetiske PC i angrep mot CCC ved å påstå at disse arbeider for en løsning sammen med Duhalde regjeringen. Typisk trotskisme: venstre i ord, for revolusjon, men vil ikke diskutere spørsmålet om makt. Samtidig ønsker de ikke at en skal drive interessekamp for de arbeidsløse, for pensjonistene og for arbeiderklassen.

Revisjonistene i PC arbeider for en fredelig overgang til sosialismen etter det vellykkede resultatet i Chile og Argentina under Perón. Derfor ser de det som viktigst å arbeide for en valgfront raskt. Det spørs om det er det viktigste i dag, uten at en derved tar prinsipielt avstand fra å delta i valg i Argentina.

Det viktigste er at denne skjulte diskusjonen er kommet i overflaten i venstresida i Argentina.

Note

Argentinazo: Utrykk brukt om en oppstand eller opprørstilstand som skjer over hele Argentina i motsetning til for eksempel Cordobazo som henspeiler på oppstanden i byen Cordoba.

av Per-Gunnar Skotåm

Norge har sendt norske soldater ut i kamp uten noen form for politisk behandling. Faktisk var det en hemmelighet inntil det kunne leses i amerikanske aviser. Det løper en flokk soldater rundt i den afghanske fjellheimen med norsk flagg på skuldra uten at Norge folkerettslig sett er i krig med noen.

For første gang siden 2. verdenskrig har norske styrker deltatt i stridshandlinger over så lang tid at det kan kalles et felttog. De norske styrkene har vært enheter fra hærens jegerkorps og marinejegerkommandoen. Disse har vært utplassert i fjellterrenget for å rekognosere og utpeke mål for amerikanske fly, artilleri og helikoptre. De norske styrkene var på plass før operasjonen som USA har kalt Operasjon Anaconda, ble iverksatt. Operasjonen som nå offisielt er avsluttet under dette navnet, har med utplasseringsfasen gått over tre uker.

Operasjon Anaconda som ledes av USA har foregått i fjellområdene i nærheten av Gardez i Paktiaprovinsen i Afghanistan. Det uttrykte målet har vært å drepe det som USA karakteriserer som restene av al-Qa’ida og Taliban. De to betegnelsene må forstås slik at med al-Qa’ida menes utenlandske støttespillere for Taliban – som er betegnelsen på afghanere som var en del av regimet som satt inntil det ble nedkjempet av vestlige og afghanske styrker.

Ved å lese de uttalelsene som kommer fra offisielt amerikansk og afghansk hold ved interimregjeringa, kommer det tydelig fram at Operasjon Anaconda er en rein likvidasjonsoperasjon.

De første nyhetsmeldingene fra amerikanske militære beskrev harde kamper mot oppimot 2.000 al-Qa’ida og Taliban. Disse ble erstattet med seiersmeldinger om at mer enn 500 av disse var drept, og at resten flyktet eller gjemte seg i huler. Kriteriet for at USA kalte operasjonene for seiersrike, var nettopp det store antallet drepte. Etter hvert har dette blitt avløst av mer nøkterne tall, og det snakkes nå om opp mot 50 drepte og det samme antall tilfangetatte. Seiersmeldingene har blitt erstattet av modererte oppsummeringer hvor operasjonene ikke ble det gjennombrudd man hadde håpet på vestlig side på forhånd. Bakgrunnen for nedtoningen av suksessen skyldes nettopp mangelen på døde. De fleste kom seg unna. Enten til Pakistan eller til andre områder av Afghanistan.

USA med Norge på slep har begynt å telle lik som de gjorde det i Vietnam som sin målestokk på suksess .

Det meldes om at USA planlegger nye angrep i Afghanistan etter Operasjon Anaconda. Danske spesialstyrker reiser hjem, men de norske styrkene blir.

Storbritannia vil sende ytterligere 1.700 soldater til Afghanistan, noe som vil utgjøre den største britiske styrken på fremmed jord siden Golf-krigen i 1991.

Første fase

Første fase hadde som underliggende målsetting å erstatte det sittende Taliban-regimet med ett mer kontrollerbart regime. Med begrunnelse at man jaktet på Osama Bin Laden rettet man i hovedsak angrepene mot Taliban-regimets infrastruktur og installasjoner. Jakten på Bin Laden og al-Qa’ida nettverket fungerte i hovedsak som begrunnelse og påskudd for denne destabiliseringen av regimet . Den ble gjennomført med teppebombing av store områder. Resultatet ble drap av uskyldige afghanske sivile i samme omfang som de som ble drept i terroranslaget i New York 11. september.

Målsettinga i fase 1 var å innsette den sittende interimregjeringa med en blanding av afghanske teknokrater som tidligere har tjent amerikansk oljekapital, representanter for Nordalliansen og tidligere krigsforbrytere som var i Sovjetunionens tjeneste. Denne regjeringa har svak anseelse og lav autoritet blant de pashtunske klanslederne. Forsøk fra USA på å vinne oppslutning blant viktige pashtunske kommandanter ved økonomisk og materiell bistand har heller ikke lykkes.

Representanter for Nordalliansen og samt militslederen Dostum som stilte seg til rådighet for Sovjet med blodige overgrep på sin egen befolkning som resultat, vil som representanter for Interimregjeringa ikke ha noen autoritet i de pashtunske kjerneområdene. Heller tvert om. Det vil bli oppfattet som en provokasjon som garantert vil møte aktiv militær motstand. USA har derfor ingen andre enn seg sjøl og resten av den vestlige koalisjonen tilgjengelig for å løse militære oppdrag i dette området.

Fase 2

Under den pågående fasen, fase 2, gjennomføres større bakkeoperasjoner utenfor byen Gardez i Paktia-provinsen i Afghanistan. Norske spesialstyrker sammen med soldater fra den afghanske interimregjeringa, Australia, Canada, Danmark, Frankrike, Tyskland og USA hvor sistnevnte har kommandoen. Det opplyses at de norske styrkene har som oppgave å bruke optisk og elektronisk målsøkingsutstyr fra bakken for å lede raketter, granater og bomber på identifiserte mål.

De smarte bombene er ikke smartere enn personellet på bakken. Feilbombing skyldes ikke teknologiske feil, men menneskelige feil og er et identifiserbart ansvar. I et område hvor de man påstår seg å jakte på ikke skiller seg i adferd, uniformering eller innkvartering fra lokalbefolkningen for øvrig vil drap på uskyldige ikke være til å unngå. Det meldes fra offisielt amerikansk hold at 16 personer som man antar var flyktende soldater fra al-Qai’da, ble drept da 3-4 kjøretøy ble bombet. Legg merke til ordet antar.

I den grad norske styrker fikserer mål for bombing som dreper sivile, bringer det oss inn blant krigsforbryternasjonene.

Enhver som kjenner Afghanistan, veit at det er en del av tradisjon og kulturell identitet at man er bevæpnet når man reiser eller beveger seg i og utafor egne landsbyområder. Det finns ingen ytre trekk ved folk som signaliserer politisk eller organisasjonsmessig tilhørighet.

At Norge nå aktivt deltar i krigen mot et av de fattigste og mest utpinte folk i verden, er en tragedie for Afghanistan og for Norge. Norge har sendt tropper halve jorda rundt og gått til krig uten krigserklæring. Det i seg sjøl er et brudd på folkeretten. Norge deltar i en koalisjon med USA hvor krigsfanger fra al-Qa’ida og Taliban ikke behandles etter Genève-konvensjonen, men utsettes for fysisk mishandling og psykologisk tortur. Det i seg sjøl er et brudd på folkeretten og undergraver den rett Norge vil ha til å påberope seg at norske soldater skal behandles etter folkeretten, skulle de bli tatt til fange.

Norge i krig – uten politisk behandling

Norge har sendt norske soldater ut i kamp uten noen form for politisk behandling. Faktisk var det en hemmelighet før det kunne leses i amerikanske aviser. Med andre ord løper det nå en flokk soldater rundt i den afghanske fjellheimen med norsk flagg på skuldra uten at Norge folkerettslig sett er i krig med noen.

De vestlige troppene trenger nå inn i de pashtunske kjerneområdene. Dette er områder hvor Nordalliansen og de toneangivende kreftene i den afghanske interimregjeringa har lav og liten innflytelse. Dette er også områder hvor Taliban hadde en viss støtte og sympati. Det er befolka områder og siden det opplyses at det finnes familier sammen med resterende Taliban-soldater i området, kan det tyde på lokal motstand. Det påstås at angrepet er retta mot rester av al-Qa’ida nettverket og gjenværende Taliban-styrker.

Hulekomplekset som det påstås at det kjempes om og fra, er med all sannsynlighet en del av den infrastrukturen som USA finansierte og Pakistan og mujahedin bygde i kampen mot Sovjet på 80-tallet. Disse ligger det mange av i et belte fra Khost/Gardez hvor kampene pågår nå og fram til Tora Bora og Jalalabad i grensestrøkene mot Tribal Area i Pakistan.

For å legitimere sin offensiv inn mot dette pashtunske kjerneområdet – ca. 200 km langt og 100 km bredt – begrunnes det med behovet for opprensking av al-Qa’ida nettverket og Taliban. Uavhengig av hvorvidt det stemmer, kommer dette til å være hovedbegrunnelsen for ethvert militært tiltak fra den USA-ledede koalisjonen framover. Det er den eneste måten USA og Vesten kan skaffe seg legitimitet for de videre militære operasjonene.

I den grad massiv bombing av befolka områder skaper konflikt med lokalbefolkningen (noe som er forståelig) og dette resulterer i motstand mot å underlegge seg, vil denne motstanden bli stemplet som al-Qa’ida og Taliban uansett om det er landsbyboere som ønsker å leve sitt liv i fred.

Nyhetsbyrået AP melder at Saif Rahman Mansour, sønn av en av de viktigste motstandsheltene mot Sovjet på 80-tallet har rømt under amerikanernes angrep. Familien er fra byen Zormat og nyter stor aktelse. Mansour skal visstnok ha brakt en gruppe al-Qa’ida og Taliban-folk til landsbyen i desember etter kampen i Tora Bora-fjellene. Da folk begynte å ane at de kunne sette landsbyen i fare, ble de bedt om å flytte opp i fjellene. Tilfeller som dette med samrøre og identitet mellom lokalbefolkning og Taliban vil det sannsynligvis bli flere av framover.

USAs hengemyr

Sovjet stempla all motstand mot sitt militære nærvær som banditter, Contras og CIA-agenter på 80-tallet. På samme vis er USA i ferd med å skape seg et fiendebilde hvor lokalbefolkningen i Afghanistan vil bli plassert, hvis de ikke underkaster seg. Et forsøk fra USA på å passivisere hele dette pashtunske beltet vil uvergelig utsette folk for krenkelser som vil avle motstand. Denne motstanden vil nettopp bli begrunnelsen for å fortsette operasjonene.

For å kunne bruke Afghanistan som et geopolitisk springbrett nordover mot det tidligere Sovjet må de pashtunske kjerneområdene nøytraliseres. Denne målsettinga vil kunne bli den hengemyra USA for all del vil unngå å havne i.

I Afghanistan vil all motstand mot den USA-ledede militærkoalisjonen bli stempla som kriminell for å legitimere brutaliteten. Her hjemme vil det avspeile seg som forsøk på å stemple krigsmotstanderne som unasjonale og svikefulle fordi vi kritiserer krigseventyret hvor norske soldater er med. De mest høyrøstede er nettopp de som sjøl har opptrådt mest unasjonalt ved å underlegge oss EU og USA, samt foretatt en forsvarsomlegging som har fjerna evnen til å motstå et angrep på norsk territorium.

Vi må fortsette å kritisere de overgrep mot afghanerne norske tropper nå er med på.

Skulle det tragiske skje at norske soldater blir drept eller lemlestet, må kritikken rettes mot den regjeringa som har sendt disse ut for å drepe og dø. Slike tragiske hendelser vil bli brukt av den politiske høytresida for å bygge opp hysteri og hatstemning for ekspansjonistiske militæreventyr. Her må vi holde tunga rett i munnen og huske at sjøl om norske styrker deltar i en urettferdig krig, er det en tragedie både når afghanere eller nordmenn blir drept.

Harmen over at lokalbefolkning i Afghanistan og soldater blir drept, må få et politisk uttrykk mot de som har sendt norske soldater ut. Motstandere av krigen i Norge sin viktigste politiske oppgave nå er å styrke opinionspresset i Norge for at norske styrker deltar i en urettferdig krig og at de norske styrkene skal trekkes tilbake.

Vi opplever at de forsøk på debatt og refleksjon som har vært forsøkt, blir møtt med demagogisk svulstighet fra særlig regjeringspartiet Høyre, hvor en forsøker å skape en stemning av at det er illojalt å kritisere krigføringa siden det er norske soldater som er i kamp. Det bygges opp en stemning av at det er å svikte disse soldatene (med antydning av landssvik mellom linjene) å være kritisk til krigføringa og forlange at de trekkes tilbake til Norge. Det er det motsatte som er tilfelle. Det er landets mest unasjonale elementer som nå har sendt norske soldater halve jorda rundt for å drepe fattigfolk.

Aksjonsformer

Vi lever i en turbulent verden. I forlengelsen av situasjonen i Afghanistan har USA definert ondskapens akse som signaliserer at Irak kan være et mulig angrepsmål. Samtidig er amerikanske styrker etter godkjenning fra Putin på tur inn i Georgia. USA-imperialismen flytter fram posisjoner i et forrykende tempo. Denne framrykkinga vil uvergelig utvikle en variabel og sammensatt motstand. Motstanden vil ha lokal klansmessig karakter, nasjonal karakter, religiøs karakter, sosialistisk revolusjonær karakter osv. Denne motstanden vil være legitim uten at det betyr at motstandere av krigen i Norge ukritisk skal identifisere seg med det politiske og ideologiske innholdet i motstanden til enhver tid.

Den rettferdige harmen vi føler over USA og Norges overgrep i denne del av verden, må gi seg uttrykk i politisk organisasjonsarbeid for å avsløre de folkefiendtlige og imperialistiske intensjonene til elitene i vår del av verden.

Utenlandsk ekspansjon parres alltid med innenlandsk reaksjon. På samme vis som terroranslaget den 11. september har gitt USA-imperialismen og all reaksjon en politisk legitimitet som de ikke har opplevd på 45-50 år, vil feilaktige aksjonsformer her hjemme gi politisk ryggdekning for videre innskrenking av de demokratiske rettighetene. Den rettferdige indignasjonen som mange føler, må gi seg uttrykk i et tålmodig, målbevisst arbeid for å vinne folks tanker og hjerter. Det er en utfordring som kan bli mer krevende enn noen har forutsetning for.

av Solveig Aamdal

Angrepa på skolen er en del av planene for å privatisere det som tidligere har vært og fremdeles er offentlige oppgaver. Noen skal tjene store penger på det å gjøre om offentlige tjenester til private. Angrepa på skolen skjer også fordi kapitalen ikke lenger vil ha den skolen vi har i dag. De vil ha ei omlegging av hele utdanningssystemet.

I revolusjonære kretser blir diskusjonen om skole fort enten en diskusjon om karakterer eller ikke karakterer eller en diskusjon om hvordan opplæringa vil være under kommunismen. Dette kan være interessant nok, men danner i liten grad grunnlag for å forstå hva som skjer i skolen i dag. Hvorfor ønsker makta å ødelegge skolen med nedskjæringer, privatiseringer og angrep på lærerne? For å prøve å forstå hva som skjer og hvorfor det skjer, må vi se på hva som er skolens oppgaver i samfunnet.

En form for opplæring har det vært i alle samfunn, også før vi fikk en skole som likner den vi har i dag. De unge lærte av de eldre, dette gjaldt både arbeid, hvordan en skulle klare seg i naturen, hvordan en skulle oppføre seg i samfunnet. Opplæringa hadde flere formål, de unge skulle lære å overleve i det samfunnet de levde i, de skulle for eksempel lære seg å lage kurver, sanke urter, jakte, skille spiselige vekster fra uspiselige osv. Men de skulle også lære de reglene som gjaldt i samfunnet, hvordan de skulle oppføre seg, og lære hvilken plass de sjøl og andre hadde i samfunnshierarkiet.

Ettersom samfunnet forandra seg, forandra opplæringa seg også. Vi fikk etter hvert skoler der elevene blei samla i egne hus for å lære. Opplæringa blei etter hvert skilt mer og mer fra produksjonen. I vår del av verden var opplæring tidligere knytta til kirka, det var en klart definert oppgave å gjøre de unge til lydige samfunnsborgere. Kristendommen var en viktig del av disiplineringa, det å sette seg opp imot øvrigheta var det samme som å sette seg opp i mot Gud.

Med framveksten av kapitalismen blei det etter hvert nødvendig å lære opp folk som skulle møte det nye behovet for arbeidere. Utviklinga krevde arbeidere som kunne lese og regne. Det blei nødvendig at ikke bare herskerklassens barn skulle få tilgang på kunnskap, også de fattige måtte få opplæring. Det var ikke lenger nok å kunne de ti buda og trosbekjennelsene. Dette førte til at det grodde fram en skole som skulle gi et tilbud til alle. Samtidig med dette var det tilbud til de rike om bedre og mer skolering, og høyere utdanning var stengt for de fattige.

Omgangskolen på landsbygda blei avløst av faste skoler, men helt til i 60-åra hadde de som gikk på skole på landet, færre timer enn de som gikk i byene. Det var ikke vanlig at unger fra landet tok høyere utdanning, de skulle bli landarbeidere, bønder eller håndverkere. De rike som bodde på landet hadde lenge privatlærere for sine barn. De som skulle bli prester eller leger eller andre høystatusyrker, hadde behov for mer opplæring enn de andre.

Ettersom kapitalens behov for flere å flere med utdanning økte, fikk vi enhetsskolen, med lik skoletid og likt skoleinnhold for alle.

Etter den andre verdenskrig hadde samfunnet stort behov for høyt utdanna arbeidskraft. De gruppene som tradisjonelt sett hadde fått høy utdanning, var ikke store nok til å dekke behovet. Det førte til at både arbeiderklassens barn og jenter måtte tas i bruk. For første gang fikk i de stort antall adgang til universitetsutdanning. Samtidig fikk vi en kraftig utbygging av universiteter og høyskoler.

Skolens oppgaver

Skolens oppgaver i et kapitalistisk samfunn kan oppsummeres til å være:

• Skolen skal skaffe den arbeidskrafta samfunnet trenger.
• Skolen skal lære opp folk til å bli lydige samfunnsborgere.
• Skolen skal sortere de unge, hvem er egna til hvilke typer arbeid.
• Skolen skal formidle den herskende ideologien.
• Skolen skal lære de unge hvilken plass de sjøl har og kan forvente å få i samfunnshierarkiet.
• Skolen skal opprettholde kvinneundertrykkinga.
• Skolen skal fungere som en arena for oppbevaring av barn og unge. Det gjør at foreldrene kan være i jobb, og det er med på å skjule den arbeidsledigheta som ellers ville vært blant ungdom.

I tillegg til de funksjonene skolen har for å opprettholde og utvikle kapitalismen har også skolen en funksjon for arbeiderklassen og folket for øvrig. Samtidig som den i første rekke dekker det beståendes behov, skaper den og mennesker som er samfunnskritiske, kunnskapsrike, og i neste omgang er i stand til å styrte det bestående.

Hva skjer i dag?

Det har vært fokusert mye på reformene i skolen på 90-tallet. Vi fikk Reform -94, som tok for seg videregående opplæring, så fikk grunnskolen L-97, vi fikk voksenopplæringsreformen, og til sist fikk vi ny skolelov som gir grunnskolen og videregående skole samme lovverk.

I tillegg til disse reformene, har vi fått økte angrep på den offentlige skolen. De siste åra har vi fått mange private skoler, og det kommer til å bli åpna for en flom av ulike private løsninger. Den offentlige skolen er i krise, det er mangel på alt. Den dårlige kommuneøkonomien gjør at det for små ressurser til å lære flest mulig mest mulig. Den nye opplæringslova pålegger skolen å inkludere alle, men de økonomske rammene gjør at flere og flere får ei dårligere utdanning.

Samtidig med dette ser vi alle angrepa mot lærerne. Disse angrepa framstilles som om de er et forsvar for elevene, men er i realiteten er del av angrepa på den offentlige skolen.

Et blikk på spesialundervisninga

For å illustrere hvordan utviklinga har vært, kan en se på utviklinga på spesialundervisningas område.

Tidligere blei elever med lærevansker eller andre typer vansker samla på egne skoler. Vi fikk de store institusjonene hvor elevene blei plassert, borte fra familie og det miljøet de var født inn i.

Integreringstanken vokste fram, og på 70-tallet skulle disse elevene i større grad gå i vanlige skoler og få sin spesialundervisning der. Men spesialskolene eksisterte framdeles.

Utover på 80-tallet fikk de færre og færre elever. Spesialskolene blei omgjort til kompetansesenter, og skulle gi av kompetansen sin til skolene og kommunene. Fremdeles hadde de fleste kompetansesentra elever, men nå stort sett inn til utredninger og kortere opphold.

På slutten av 90-tallet blei kompetansesentra «slanka», mange blei lagt ned. Oppgavene deres blei spissa i forhold til hvilken kompetanse de skulle gi. Og elevene, de kom inn i den vanlige skolen. For den enkelte elev som trenger spesialundervisning, er dette en god ting. Men behovet de har for tilrettelagt undervising, blir ikke borte. De ressursene som lå i de gamle spesialskolene, blei aldri overført til de kommunene som fikk elevene.

De elevene som har krav på spesialundervisning etter lova, skal ha det. Den nye opplæringslova slår fast at dersom kommunen gir et tilbud til en elev som ikke er i tråd med det PPT, som sakkyndig instans, mener eleven har behov for, skal kommunen «bevise» at tilbudet er like bra og ikke dårligere enn de andre barn i kommunen får.

Spesialundervisning er dyrt. Politikerne ser at det er penger å spare på dette området. For å få det som lova definerer som spesialundervisning, kreves det et enkeltvedtak. Det må søkes, og svaret kan være ja, nei eller delvis ja. Dersom foreldrene er misfornøyd med vedtaket, kan de klage. Klagen blir først behandla i kommunen, blir det ikke medhold der, går saka videre til Statens utdanningskontor i det aktuelle fylket.

De offentlige myndighetene ønsker at færre elever skal få spesialundervisning etter enkeltvedtak. Det de bruker som begrunnelse er at det virker stigmatiserende på elevene, og at alle elever skal ha tilpassa opplæring. Disse argumentene kan være vel og bra, men behovet til elevene blir ikke borte. De vil trenge akkurat like mange timer, enten de får det i form av enkeltvedtak eller i form at opplæringa blir tilpassa deres behov.

Men strupinga av kommuneøkonomien, skjæres det kraftig i de timene den enkelte skole får til disposisjon. Samtidig med at færre elever får timer som er øremerka nettopp dem, får skolen som helhet også færre timer. Det skjæres altså i begge ender. Og en kan spørre seg om hvem omlegginga tjener. De elevene som ikke lenger skal ha enkeltvedtak, har ikke den samme klageadgangen som før. Når de ikke får de timene de har behov for på grunn av den allmenne nedskjæringa, skaper det problemer både for eleven som trenger disse timene, og for de andre elevene i klassen.

Lærerne blir pålagt å skape en inkluderende skole, noe de ønsker, men de får ikke de ressursene som skal til for å kunne gjøre det.

Mangelen på ressurser til de som har behov for spesialundervisning, viser med all tydelighet hvordan skolen ikke får de ressursene den har behov for.

Med større klasser, flere elever med problemer, større innslag av fremmedspråklige elever med sine særegne behov, skulle skolen hatt en kraftig tilførsel av ressurser, ikke som i dag, en nedskjæring.

Angrepa på lærerne, en del av angrepet på skolen

Angrepa på lærerne er en del av angrepa på skolen. Lærerne har lenge vært underbetalt. For å få opp lønna, gikk lærernes organisasjoner med på at lærerne skulle ha flere timer undervisning. Denne tida blei tatt fra den tida som var satt av til samarbeid. Med skolepakke 2, som kom i høst, skulle de unge lærerne jobbe mer, mens de eldre skulle ha mindre undervising. Men de eldre skulle ikke arbeide mindre. De skulle gjøre andre ting. Det har i enkelte tilfelle ført til at eldre lærere har fått andre oppgaver på skolen, og i realiteten lenger arbeidstid. I tillegg skal alle lærere ha mindre lønn når de har vikartimer.

Med skolepakke 3 vil angrepa på de rettighetene lærerne har kjempa fram, sannsynligvis fortsette. Det er forventa at lærerne ikke lenger skal ha lønn etter ansiennitet og utdanning, men etter resultat. Og hvilken lønn vil da de lærerne få som arbeider med elever der en må måle framgangen med millimetermål. Med skolepakke 3 kan en og frykte at hele lesepliktsavtalen for lærere blir fjerna.

I tillegg til angrepa på de faglige rettighetene til lærerne, har vi også angrepa på dem som personer. Det blir framstilt som om det er mange lærere som mobber elever, de mangler faglig kunnskap, de er dovne og bryr deg ikke om jobben sin. De som kommer med denne kritikken, påstår ofte at private skoler er løsninga. Hvorfor de tror at lærerne der skulle være så mye bedre, er uforståelig. De private skolene som blir oppretta, har vel ikke et helt nytt lærerkorps i ermet.

Det siste eksempelt på denne lærerhetsen, er en undersøkelsen som er gjort gjennom Læringssenteret. Elever i videregående skole har svart på et utall av spørsmål. Det er bra når elever blir spurt om hvordan de opplever skoledagen sin. Og det er spesielt bra når de tar for seg spørsmål om mobbing. Men når denne undersøkelsen blir behandla statistisk som den gjør, kan den fort brukes til å hetse lærere.

Jeg har sett på resultatene fra en skole. Her er det 359 elever som har svart. På et av spørsmåla om mobbing er det tre svaralternativer. Du skal svare om du redd for å bli mobba av andre elever, av lærere eller av andre tilsatte ved skolen. Elevene har ingen mulighet til å si at de ikke er redd for å bli mobba. Ved den skolen jeg har sett på, er det 10 % som har besvart spørsmålet. En kan derfor anta at 90 % ikke er redd for å bli mobba. Av de som har svart på spørsmålet, er 27 redde for å bli mobba av medlever, 12 redd for å bli mobba av lærere, og 4 redd for andre ansatte ved skolen. Det er ille nok at 12 elever av 359 er redde for å bli mobba av lærere. Men når dette regnes ut statistisk, sees det i forhold til de 10 % som svarer på spørsmålet, og det blir 32 % av skolens elever som er redd for å bli mobba av lærere. Dersom du ser hva som står i undersøkelsen er det noe helt annet, men de som leser overfladisk kan lett tro at det er 32 % og ikke 3,3 % som er utsatt for dette.

Det er viktig å forstå at angrepa på lærerne nå er en del av angrepa på skolen.

Hvorfor kommer angrepa på skolen

Når en ser de samla angrepa på skolen, kan en spørre seg om hva som er grunnlaget for den. For det første er angrepa en del av den allmenne privatiseringa. Det som tidigere var fellesskapets oppgaver, oppgaver alle var med på å betale for gjennom skatten, og som alle hadde tilgang på, skal ikke lenger være fellesskapets oppgaver. De private skal tjene på det som før var offentlige oppgaver. Når privatskoler nå skal gå over til å kalles «friskoler», og foreldrene skal kunne velge hvor ungene deres skal gå, et valg til vil foreta etter hvor rike de er, og etter hvilken ideologi de vil skal ligge til grunn for utdanninga, er det en del av privatiseringa av samfunnsoppgavene. Innafor skole er det penger å tjene.

Men det at enhetsskolen nå står for fall, og at den er under kontinuerlige angrep, har flere aspekter enn rein privatisering. Det offentlige er ikke lenger villige til å gi så mange som mulig den samme utdanninga, å utdanne den arbeidskrafta samfunnet vil trenge, har blitt for dyrt for de som har makta.

I tillegg fyller strupinga av kommuneøkonomien mange andre behov de har, slik som for eksempel sammenslåing av kommuner for å få større enheter.

Hva slags type arbeidskraft vil samfunnet trenge i framtida?

Det vil trenge

• høyt utdanna arbeidskraft.
• kreative, fleksible, svært høyt skolerte mennesker til å gjøre de jobbene som det blir betalt mest for.
• fagarbeidere på et høyt nivå. En fagarbeider i framtida vil ha behov for en helt annen og mer spesialisert kunnskap enn den som er i dag.
• mange lavt utdanna arbeidere, de som skal ha jobbe døgnet rundt, skifte jobb ofte, i liten grad være organisert, ha usikre arbeidsforhold og ha lav lønn.

For å utdanne denne arbeidskrafta er det nødvendig med en forandring av skolen. Næringslivet vil i større grad enn nå lære opp de fagarbeiderne de trenger, de virkelig godt betale jobbene krever en svært spesialisert utdanning. På begge disse gruppene er det penger å tjene. Igjen står vi med den gruppa som den offentlige skolen skal ta seg av, de som skal ha en billig utdanning i overfylte skoler. Sorteringa av arbeidskraft kan gjøres allerede når en velger hvilken skole det enkelte barn skal går på.

Det er ikke lenger nødvendig, på samme måte som før, å lære opp de unge til å være lydige samfunnsborgere som underkaster seg den herskende ideologien i den offentlige skolen. Ideologipåvirkning får de unge på mange andre måter, blant annet gjennom TV. Samtidig er det slik at de nye private skolene naturligvis ikke vil sette seg opp mot det bestående, og ideologien i den offentlige skolen vil fortsatt være knytta til makta.

Dersom en ser dette sammen med den allmenne privatiseringa i samfunnet, er det mulig å forstå hvorfor angrepa er så mangesidige og samstemte.

Konklusjon

Denne artikkelen er ment som en begynnelse på en diskusjon. Konklusjonene kan derfor utvides ettersom flere kaster seg på diskusjonen.

Angrepa på skolen er en del av planene for å privatisere det som tidligere har vært og fremdeles er offentlige oppgaver. Noen skal tjene store penger på det å gjøre om offentlige tjenester til private.

Angrepa på skolen er i tillegg et utslag av at kapitalen ikke lenger ser seg tjent med den skolen vi har i dag, de vil ha ei omlegging av hele utdanningssystemet.

Ideologiopplæringa foregår mange andre steder enn i skolen.

Behov for hva slags arbeidskraft som trengs vil bli kraftig forandra i tida framover.

Det er behov for en større lagdeling av utdanninga, det er ikke nødvendig å betale en spesialisert utdanning til de som skal ha de jobbene som er lavest betalt.

Hvordan kan en møte disse angrepa?

Lærerne har fått en felles organisasjon. Den må bli klar på hva den mener, og forsvare lærerne og skolen mot alle angrep. Det må ikke bli slik at lærerne har en organisasjon som faller dem i ryggen og støtter planene om nedbygging av skolen.

Elever og foreldre må slåss imot alle nedskjæringer. Kommunene må ikke finne seg i at staten gir dem en så dårlig økonomi at de ikke har råd til å oppfylle det som står i opplæringslova. Ideologien om en inkluderende skole koster penger, og de pengene må kommunene ha for å følge loven. Det må bli slutt på at kommunene gjør alt de kan for å komme i balanse.

Det er viktig at lærere, elever og foreldre ser at de sammen må gå imot angrepa, både på skolen og på lærerne.

av Birger Thurn-Paulsen

Arnstein Hølmebakk har skrevet boka Den siste formannen. Det er Norsk Kommuneforbunds historie på en ny måte. Dette mangfoldige forbundet har altså bestilt en ny bok om seg selv. Den beskriver livet og kampene i fagbevegelsen, med forankring i personene.

Boka er skrevet på oppdrag fra Norsk Kommuneforbund (NKF). Dette er ikke Kommuneforbundets historie, i den forstand. Kommuneforbundets historie foreligger i to bind fra før, skrevet av faghistorikere. Så hvorfor en ny historiebok nå?

Røde Fane har snakket med Arnstein Hølmebakk om hvorfor, om meningen og målsettingen med boka. Og, vi har sett nærmere på boka, om den svarer til forventninger og målsettinger.

«Det er ikke så godt å si helt presist hvorfor de ville ha en ny historiebok,» forteller Hølmebakk. De eksisterende bøkene er riktignok lite kjent og lest, men forbundet ga uttrykk for at de ønsket seg en annerledes historiebok, blant annet med fokus på veteranene. På den andre siden er det ikke noe massespredningsperspektiv på dette opplaget heller. Den er trykket i et opplag på 4.000.

– Hvordan gikk du fram for å få til en annerledes historiebok?

«Jeg visste ikke helt retninga da jeg begynte,» sier han. «Boka har fått en klar Oslo-vinkel, men jeg startet utenfor Oslo, med å intervjue folk. Jeg samlet rundt 60 intervjuer, mange fra Nord-Norge, og ellers gjennom forbundskontorene. Etter hvert kom jeg til å snakke mye med, og samarbeide mye, med Arne Born. Han var formann i NKF fra 1966 til 1982, og er den eneste gjenlevende av tidligere formenn. Hans historie og vei mot lederskap var på mange måter uvanlig innafor fagbevegelsen. Det ble interessant å følge. Tittelen på boka kom også gjennom samarbeidet med Born. Han var bokstavelig talt den siste formannen. Forbundet fikk kvinnelig leder i perioden etter ham, og fra da av het det nettopp leder, og ikke formann.»

– Du reiste rundt og samlet intervjuer, men boka har en helt klar Oslo-vinkel.

«Intervjuene ble et veldig viktig grunnlagsmateriale, men det ble klart at i den perioden jeg skriver om, måtte du nesten komme fra Oslo for å være valgbar til ledende verv. Samarbeidet med Born bidro også til å peke ut veien. I noen grad er det blitt Borns biografi. Utover det, kom jeg kom fram til tre rettesnorer for boka. Jeg ville vise kampene innad, kampene mot motparten og kampen mot fascismen. Hovedarenaen for disse kampene var også Oslo, særlig i den perioden denne boka beskriver.

En av kampene innad, og i fagbevegelsen, var spørsmålet om arbeiderprofilen og tjenestemennene. NKF ble skilt ut fra samleforbundet Arbeidsmandsforbundet og stiftet i 1920. I starten het det Kommunearbeiderforbundet. Forbundet var da, og opp gjennom historien, et samleforbund for ufaglærte. Den første utvidelsen skjedde ved at sporveisfolkene kom med, men ikke uten kamp og diskusjon. I 1923 skiftet det navn til Norsk Kommuneforbund, etter sammenslåing med Kommunale Tjenestemenns Landsforbund, og skrittvis ble det et forbund for arbeidere og tjenestemenn i kommunesektoren. Men dette var det altså kamp om. Forøvrig var forbundet tidlig opptatt av å utvikle opplysningsarbeidet gjennom studier, kurs. Det har sikkert sin bakgrunn i at det nettopp har vært et samleforbund for ufaglærte. En av de seinere formennene, Thorbjørn Henriksen, var arkitekten bak det som ble AOF. Det ble etter hvert også et samleforbund for mange forskjellige lag, fra reingjørere til rådmenn. Samtidig har NKF alltid hatt et nært forhold til DNA, og mange ledere på forskjellige nivåer har hatt verv i by- og kommunestyrer. Slik har de også utviklet en lang tradisjon med å møte seg sjøl i døra. Et nokså spesielt eksempel på dette er at frisørene kom til å bli innlemmet i NKF. Rart nok i seg sjøl, men enda mer spesielt ble det fordi forbundet eide en frisørbedrift, AS Frisør. Det ble altså både arbeidsgiver og fagforbund for de ansatte på samme område.

Forbundet var også sterkt preget av linjekampene i arbeiderbevegelsen, ikke minst de første åra. I noen år fra 1923 var det tre partier, DNA, Sosialdemokratene og NKP. Det var hard kamp mellom venstre- og høyrefløyen i Kommuneforbundet, som i fagbevegelsen ellers. Jeg ser det som viktig at fagbevegelsen ikke sprakk etter partimønsteret. Den første formannen, Gunnar Sethil, tilhørte nok høyrefløyen, men han hadde hjertet sitt først og fremst i fagbevegelsen, og var en av dem som bidro til å holde den samlet.»

– Den tredje rettesnoren, kampen mot fascismen, hva vil du si om den?

«Mitt håp er at historia kan gi lærdom i dag. Gjennom biter av Arne Borns historie, kommer boka blant annet inn på Fedrelandslaget. Det ble stiftet allerede i 1925, med nasjonale helteskikkelser som Fridtjof Nansen og Christian Michelsen i spissen. Det var en klart nasjonalistisk og antikommunistisk bevegelse. De studerte arbeiderbevegelsen for å knekke den. Anders Lange var sekretær der i mange år på trettitallet. Jeg vil si det sånn at Fedrelandslaget er den historiske spira til Fremskrittspartiet.

Selv om det var brådne kar der, som ellers, kan vi si at NKF, og de kommunale tjenestemennene besto prøven under den tyske okkupasjonen. Forbundet satte i gang en omfattende konferanse- og diskusjonsbevegelse i 1940 som opplagt var viktig. Forøvrig tilhørte både den yngste og den eldste, blant de norske frivillige til Spania, NKF. Artig nok, var Willy Davidsen, faren til den nåværende lederen i Forbundet, en av dem.

Ellers er det viktig at fagbevegelsen som helhet, gjennom LO, gikk inn for boikott av 1936-olympiaden. De politiske skillelinjene fantes den gang også innafor idretten. 34 norske idrettsutøvere fra Arbeidernes Idrettsforbund deltok i Spartaskiaden i Spania, som var et internasjonalt mottrekk, et mot-OL, med anti-fascistisk profil. Omtrent samtidig satte de spanske fascistene inn sin offensiv.»

En anbefaling

Boka er absolutt blitt en annerledes historiebok fra fagbevegelsen, men særlig, selvfølgelig, om Norsk Kommuneforbund, dets historie og forhistorie. Det ble altså dannet etter utskilling fra Arbeidsmannsforbundet, het Norsk Kommunearbeiderforbund, men vokste, blant annet gjennom å ta opp i seg flere mindre forbund, til å bli det største og mest sammensatte forbundet i LO med 230.000 medlemmer. I disse dager står det, typisk nok, foran enda en sammenslåing, med Norsk Helse- og Sosialforbund.

Boka gir gode innblikk, slik Hølmebakk har ment, i kampene både innad og utad. Ikke nødvendigvis gjennom mye nytt faktastoff i forhold til det vi vet fra andre verker om fagbevegelse og arbeiderbevegelse, men altså annerledes og fengslende fordi den knytter historia til personer. Arne Borns brokete historie går som en slags rød tråd, og en tråd som går via en rekke områder og temaer, men boka følger også andre sentrale personer, og dels blir historia sett gjennom deres øyne. Dette gir ganske godt innblikk i de kampene som preget den partipolitiske arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen samtidig. 1926 er i så måte et svært interessant år. Da befant Norsk Kommuneforbund seg i den største og bitreste konflikten i forbundets historie. Omfattende lock-out og streik ble utløst av dyrtid og lønnsnedslag på kommunesektoren. Konflikten involverte i særlig grad Sporveiene. I Bergen stod fagopposisjonen og også NKP sterkt. Konflikten i Bergen ble spesielt bitter og endte, slik det står i forbundets beretning fra det året, med «et resultat som heldigvis fagorganisasjonen ikke har hatt så mange av». En ting var at kampen i Bergen var en slags prøveklut for borgerskapet, men desto verre var det at resten av forbundet og fagbevegelsen kan sies å ha latt Bergens-medlemmene i stikken, som et offer i de partipolitiske kampene om hegemoni. I Oslo måtte folk også tåle lønnsnedslag, men mindre enn det som førte til konflikten, og med færre sår enn kameratene i Bergen.

En ung, fremadstormende herre, ved navn Einar Gerhardsen, tilhørte den gangen venstrefløyen og fagopposisjonen. Konrad Nordahl, da kommunist og seinere LO-formann, var også aktiv på denne tida. Deres veier og karrierer er ikke utypiske. Vi følger dem fra radikal fortid til administrerende samfunnsstøtter – og Kråkerøy-tale. Selv om denne boka stopper litt før disse begivenhetene. Forøvrig blir det politiske fellesskapet og personfellesskapet mellom NKF og DNA godt illustrert. Til nå har tre DNA-formenn og fire statsministere kommet fra NKFs rekker.

Målt mot Arnstein Hølmebakks egne målsettinger kommer boka godt fra det å illustrere kampene innad og utad, og, ikke minst, sammenhengen mellom disse. Den er bygd opp slik at det blir både politisk og menneskelig interessant å følge personene.

Den har, som vi har vært inne på, en tydelig Oslo-vinkel. Sånn sett gir den også interessante biter av Oslos historie, igjen fordi den følger personers oppvekst og utvikling. Dette bindet beveger seg litt inn på femtitallet. Hølmebakk har ett bind til under arbeid, som del av oppdraget fra Kommuneforbundet. Det har arbeidstittelen I kvinne- og manns minne. Da får vi forbundets nyere historie, og ganske sikkert vil fokus flyttes fra de mannlige lederne fra Oslo.

I dag blir Kommuneforbundet angrepet fra høyre og beskyldt for å være bakstreversk, og for å være en bremsekloss i «moderniseringen» av offentlig sektor. Les historia. Det er et stort, detaljert, omfattende og rikt illustrert verk. Det bestilles hos Norsk Kommuneforbund.

av Ebba Wergeland

Vi står foran en revisjon av arbeidsmiljøloven. Hvis vi skal bremse det mange opplever som brutalisering av arbeidslivet, må vi forsvare arbeidervernet med samme styrke som sykelønna.

Colbjørnsen-utvalget fikk i oppgave av Bondevik-regjeringen å «legge premisser for en fremtidig gjennomgang av» arbeidsmiljøloven. Mandatet gjorde det klart at «fleksibilitet» måtte være et overordnet mål for en moderne arbeidervernlov. «Fleksibilitet» og «moderne» er ord med positive assosiasjoner – hvem vil være rigid og gammeldags?

I formålsparagrafen til dagens arbeidervernlov (Arbeidsmiljøloven) er vern av arbeidernes helse og velferd fortsatt en absolutt verdi, ikke noe samfunnet skal gjøre fordi det lønner seg, eller bare når det lønner seg. Men fordi det er riktig. Dette er et politisk standpunkt – et verdistandpunkt som har holdt mer enn hundre år. Hensikten med loven var å verne helse og velferd ved å sette grenser for arbeidsgivers styringsrett. Effektivitet og konkurranseevne måtte oppnås på andre måter enn ved stadig høyere krav til arbeiderens tilpasningsevne og innsats: for eksempel bedre kvalitet, større evne til teknologisk nyskaping eller lavere avkastning til eierne enn hos konkurrenten.

Colbjørnsen-utvalgets innstilling (NOU 1999:34) viser at det er skjedd en endring i det herskende synet på arbeidervern. Fra å være en verdi i seg selv, blir det beskrevet som en umoderne hemsko og en begrensing i «individets frihet». (Innskrenkning i individets frihet var forøvrig også partiet Høires hovedinnvending mot den første arbeidervernloven, for mer enn hundre år siden.)

Colbjørnsen-utvalget foreslo å justere loven slik at det oppnås «best mulige avveininger mellom arbeidstakernes, virksomhetenes og samfunnets interesser» (side 4). Slike avveininger skjer selvsagt i praksis. Men det er forskjell på å innse at helsehensyn i praksis blir satt til side av næringspolitikk i konkrete saker, og å lovfeste at arbeidstakernes helse skal avveies mot virksomhetenes interesser, og ikke lenger være selve formålet med loven.

Colbjørnsen-utvalget pekte ut tre hovedområder i arbeidervernlovgivingen som modne for revisjon: arbeidstidsbestemmelser, stillingsvern, og reguleringsmåter (lov, kollektive avtaler eller individuelle avtaler).

Mer nattarbeid

De foreslo en revisjon av arbeidstidsbestemmelsene, med utvidet adgang til overtid og lengre ordinær arbeidsdag. Flertallet (med arbeidsgiverrepresentantene) ville dessuten utvide adgangen til å avtale søn- og helligdagsarbeid, og endre definisjonen av nattarbeid. Flertallet foreslo også revisjon av stillingsvernet, og reglene om bruk av midlertidig tilsatte. De foreslo utvidet bruk av kollektive avtaler og individuelle avtaler som alternativ til lovregulering. Slike avtaler omtales i innstillingen som mer smidige, mer fleksible og mer demokratiske enn lover. De ville begrense lovvernet til det som var medisinsk nødvendig.

Colbjørnsen var lite original: arbeidstid, stillingsvern og overgang fra lov til avtaler har vært gjennomgangsmelodien for fleksibiliseringen i hele Europa. Men det er nettopp disse bestemmelsene som er viktigst for folkehelsa, mest «medisinsk nødvendig». Jobbtrygghet gjennom regler for ansettelsesforholdet er et grunnelement i arbeidervernlovgivingen. Jobbtrygghet med fast ansettelse er forutsetningen for at folk kan stille krav til arbeidsmiljøet. Bestemmelser som gir jobbtrygghet, som fastsetter normalarbeidsdagen og regulerer arbeidsbetingelser i lov framfor avtaler, er de «medisinsk» viktigste elementene i arbeidervernet, selv om det ikke står et ord om «helse, miljø og sikkerhet» i de aktuelle paragrafene.

Farvel til normalarbeidsdagen

Colbjørnsen utvalgets flertall lengtet tilbake til gamle dager, kanskje uten å vite det selv. Slagordet deres «nytt arbeidsliv – nytt millennium», burde heller lyde «antikvarisk arbeidsliv – nytt millennium». De ville si farvel til normalarbeidsdagen – de trodde på avtaler framfor lover – akkurat som Høire i 1885, mente de at arbeidernes valgfrihet ble større med individuelle avtaler enn med lov. De pekte for eksempel på at kvinnene vil trenge valgfrihet, fordi velferdsstaten ikke lenger kan hjelpe dem med omsorgen for eldre. Vi vil få behov for å kunne velge deltid, nattarbeid og midlertidig ansettelse for å få timeplanen til å gå opp. Er «større valgfrihet» en god beskrivelse av en slik framtid?

Fremskrittspartiet har faktisk programfestet flere av hovedpunktene i Colbjørnsen-utvalgets innstilling: for eksempel at lover og regler som regulerer arbeidsmarkedet må begrenses til det som er nødvendig av medisinske eller sikkerhetsmessige årsaker, at avtaler om arbeidstid baseres på frivillige forhandlinger mellom arbeidsgiverne og arbeidstagerne på de enkelte bedrifter, og at offentlige bestemmelser om overtid fjernes. Men i motsetning til Colbjørnsen-utvalget sier FrP i klartekst at de er markedsliberalister. Colbjørnsen-utvalget derimot, presenteres som et slags nøytralt ekspertutvalg, attpå til med tre pluss tre partsrepresentanter. Det var like fullt markedsliberalerne i utvalget som bestemte innholdet.

Mindre lovregulering av arbeidsbetingelsene, spesielt arbeidstidsbestemmelsene og oppsigelsesvernet, slik FrP og Colbjørnsen-utvalget foreslår, gir alltid arbeidsgiver større frihet til å disponere arbeidskraften og vil derfor alltid vil være et arbeidsgiverønske. Det vil også gi fordeler i konkurransen med arbeidsgivere som ikke har samme frihet.

Det som er gjennomført i en bedrift, vil andre arbeidsgivere bruke som pressmiddel der det i utgangspunktet ikke er flertall for slike ordninger. Med skjerpet konkurranse er det derfor bare blitt enda viktigere å lovfeste arbeidervernet framfor å overlate det til avtaler.

Et aktuelt eksempel er regjeringens forslag om utvidet «rett» til overtid. Overtida skal være frivillig, sies det. Men hvor «frivillig» blir overtida på din arbeidsplass hvis de ansatte hos konkurrenten har sagt ja til å jobbe døgnet rundt?

90-tallet: Skanser faller

Viktige skanser i arbeidervernlovgivingen falt i løpet av 90-tallet. I dag kan for eksempel et flertall på en arbeidsplass eller i en forening kreve «retten» til å bryte med normalarbeidsdagens grenser. Det passer kanskje godt for dem der og da. Men «retten» til å jobbe mer overtid og lengre dager stenger jobbene for alle dem som ikke kan det. Og for deg sjøl den dagen du får omsorgsansvar eller en helse som ikke lenger tillater at du tøyer strikken på den måten. Når de ansatte i en bedrift blir enige om ekstreme arbeidstider, fordi det passer de fleste av dem, så må konkurrenten følge etter – enten de vil eller ikke, enten de ansatte vil eller ikke. De som krever frihet til å jobbe så mye de lyster, raserer andres frihet til å slippe å jobbe like mye, de raserer arbeidervernet nasjonalt ved å avtale seg bort fra det lokalt. Det gjelder for konkurransen i privat sektor, og det gjelder når offentlig sektor blir såkalt konkurranseutsatt og skal matche privat sektor. Sykehjemmet som ansetter dem som vil ha frihet til å jobbe ubegrenset, vinner i konkurransen med dem som følger lov og helsehensyn.

Det er oppnevnt et nytt utvalg («Arbeidslivslov-utvalget») som i løpet av to år skal se på arbeidervernlovgivingen. De skal blant annet bygge på innstillingen fra Colbjørnsen-utvalget og fra Sandman-utvalget som så på måter å redusere sykmelding og uføretrygding. Utvalgets medlemmer er Ingeborg Moen Borgerud, leder, advokat Ellen Risøe, NHO, ass.dir. Siri Røine, KS, sekretær Trine Lise Sundnes, LO, advokat Inger Elisabeth Meyer, HSH, rådgiver Finn Berge Haaland, YS, utredningssjef Nina Sverdrup, Akademikerne, avd.dir. Odd Bøhagen, AAD, underdirektør Synnøve Nymo, Finansdept., ekspedisjonssjef Gundla Kvam, AAD, ekspedisjonssjef Toril Roscher-Nilsen, SHD, daglig leder Jan Henrik Nygård, avdelingssykepleier Jan Morten Andreassen, direktør Lars Wilhelmsen, Aetat, og direktør Ivar Leveraas, Arbeidstilsynet. Utvalgets mandat finner du her.

Colbjørnsen-utvalgets forslag ble avvist ganske kontant av mange forbund. Til slutt gikk også LO sentralt ut med kritikk, selv om LOs representant i utvalget (i likhet med de andre arbeidstakerorganisasjonene) hadde latt det meste passere. Men markedsliberalistisk tenkning står sterkt i de fleste politiske partiene. Det var Bondevik-regjeringen som ga utvalget i oppdrag å legge til rette for fleksibilisering av arbeidslivet, og det var Stoltenberg-regjeringen som ga det ny lovutvalget et mandat som legger til rette for å følge opp Colbjørnsen-utvalgets anbefalinger, selv om det ikke hele veien blir sagt i klartekst. Kritikken som kom mot Colbjørnsen-utvalgets innstilling fra fagbevegelsen har i høyden fått politiske myndigheter til å være litt mer forsiktige i ordbruken.

Det står alltid klasseinteresser bak

Vi lever i ei tid, da varselklokka må ringe hver gang vi hører ord som valgfrihet, moderne, fleksibel. Større valgfrihet for noen betyr alltid mindre valgfrihet for andre. Når Utviklingen, Markedet, Det Moderne Arbeidslivet eller Forbrukerne/Kundene krever, må vi alltid spørre om navn og adresse (og inntekt). Det står alltid mennesker og klasseinteresser bak de anonyme betegnelsene.

Da Colbjørnsen-utvalget la fram innstillingen om hva som burde revideres i arbeidervernloven, skrev NTL en høringsuttalelse som slutter slik:

«Målet med gjennomgangen (av arbeidervernloven, min anm.) må være å beskytte arbeidstakeren slik det framgår av arbeidsmiljølovens §1.1. NTL mener derfor at arbeidslivsutvalgets innstilling ikke er et hensiktsmessig utgangspunkt for arbeidet med en gjennomgang av reguleringene på arbeidslivets område.»

Tross denne og annen kritikk fra fagbevegelsen, står det i det nye mandatet at denne innstillingen, med FrP-programposter i rad og rekke, skal være en del av grunnlaget for lovrevisjonen. Det er grunn for fagbevegelsen, og for våre representanter i det nye utvalget, til å gjenta NTLs advarsel: Colbjørnsen-utvalgets innstilling kan ikke godtas som grunnlag for en ny lov, og henvisningen til den må ut av mandatet. Og fordi de neppe får utvalget med seg, må de fra første dag forberede seg på å være et opposisjonelt mindretall og komme ut med dissens, akkurat som fagbevegelsens representanter gjorde i Sandman-utvalget, der de gikk i mot flertallets forslag om å kutte i sykelønnsordningen, slik at Sandman måtte gi opp å legge fram en enstemmig innstilling. Det gjorde forsvaret for sykelønna mye lettere i etterkant.

Mandatet for det nye lovutvalget sier også at de skal bruke Sandman-utvalgets innstilling (NOU 2000:27) som grunnlag. Men Sandman-utvalgets målsetting om reduksjon av sykefravær og uføretrygd hører slett ikke hjemme som målsetting for en ny arbeidervernlov.

Det er bare en målsetting for dem som vil begrense trygdeutgiftene, «offentlige overføringer til private», som et ledd i reduksjonen av den offentlige delen av økonomien (se boks). De private forsikringsselskapene gleder seg til å komme enda tyngre inn på «uføremarkedet» når det offentlige trygdebudsjettet blir mindre.

For oss andre hjelper det ikke å få færre på uføretrygd hvis det bare betyr at de uføre må gå på sosialkontoret (eller til privat forsikring) i stedet. Det er færre uføre vi trenger. Og det er ikke noe poeng å redusere sykefraværet, det er mindre sykdom og skader pga. dårlige arbeidsforhold som må være målet. Det totale sykefraværet (fraværsdager pr. mulige arbeidsdager) vil øke hvis vi klarer å gi plass i arbeidslivet for flere eldre og funksjonshemmete, og hvis vi klarer å redusere arbeidsløsheten. Høyt fravær er derfor, så rart det høres, et sunnhetstegn for samfunnet.

Politiske valg – politiske fronter

Nedbygging av arbeidervernloven i tråd med Colbjørnsen-utvalgets innstilling har støtte hos et massivt stortingsflertall, som dessverre også kan komme til å omfatte partier fagbevegelsen har vært vant til å stole på. Glem ikke Arbeiderpartiets dobbeltspill foran stortingsvalget: mens minister Kosmo forhandlet med NHO om kutt i sykelønna, sto minister Stoltenberg på TV og slo fast (som sant var) at kutt i sykelønna ville ramme dem med dårligst inntekt, og var kvinnefiendtlig. Det blir minst like mye dobbeltspill rundt den nye arbeidslivsloven, tenk bare på hvordan de skal kombinere «fleksibilisering» og «et inkluderende arbeidsliv». Det trengs et like klart forsvar for Arbeidsmiljøloven som for sykelønnsordningen, og nøye oppfølging av arbeidet i det nye utvalget som er nedsatt. Ellers vil neste lovrevisjon med sikkerhet bety to skritt tilbake for arbeidervernet og tre skritt fram for markedskreftene.

Diskusjonene må begynne nå – for regjeringsoppnevnte utvalg kan påvirkes, akkurat som samtlige partier foran det siste stortingsvalget ble presset til å droppe planer om kutt i sykelønna. De skjønte at de tapte velgere på det.

Hemmelighold og lokk på diskusjonen «til innstillingen foreligger» må ikke aksepteres. Fleksibiliseringen er forlengst i gang både åpent (avtalen LO-NHO 2000) og i det stille (lokale avtaler). For å bremse utviklingen må vi bli enige om hvor vi står. Viktige spørsmål er lite gjennomdiskutert. Trygdeordningene er innviklet og framstilles enda mer innviklet. Vi blir lett bytte for politikere og opinionsdannere og overfladiske TV-programmer som Holmgang og Redaksjon 21 med programledere som skriker om «for høyt fravær» eller «gledelig nedgang i uføretrygding» uten å skjønne hva tallene betyr. .

Dette er noen av valgene vi må bli klarere på:

• Vil vi ha et arbeidsliv som gjør færre uføre og syke – eller er vi som Sandman-utvalget virkelig bare interessert i at færre får uføretrygd og sykelønn? Den syke blir ikke frisk av å redusere sykefraværet eller miste uføretrygden.
• Vil vi ha rett til mere overtid og til mere kvelds- og nattarbeid, slik FrP og Colbjørnsen-utvalget tilbyr – eller ei lønn å leve av innafor normale arbeidstider, sosial boligpolitikk så ikke huslånet presser oss til overtidsarbeid, og en stor offentlig sektor som begrenser det ulønte omsorgsarbeidet?
• Vil vi ha Colbjørnsens og FrPs frihet til individuelle avtaler med arbeidsgiver, eller frihet til å slippe slike avtaler?
• Vil vi ha en arbeidervernlov som bremser markedskreftene, eller fleksible avtaler tilpasset markedet?

Hovedsaken nå blir å forsvare skansene. Vi kunne stilt offensive krav, om strengere arbeidstidsbestemmelser, utvidet oppsigelsesvern ved sykdom og omgjøring av gode tariffbestemmelser til lov. Vi kunne diskutere bedriftshelsetjenesten. Men slik den politiske situasjonen er, må ingen få avspore debatten. Mange vil prøve akkurat det.

Nå gjelder det å hindre at lovens bestemmelser om arbeidstider/normalarbeidsdag og jobbtrygghet blir svekket, eller at lovbestemmelser blir erstattet med kollektive avtaler, og kollektive med individuelle avtaler. Alt annet er underordnet.

Etterord

Siden dette ble skrevet er mandatet for Arbeidslivslov-utvalget revidert. Colbjørnsenutvalgets innstilling nevnes nå bare en gang. Det betyr ikke at forslagene er lagt døde. Hovedangrepene mot loven blir de samme, selv om de ikke lenger er så tydelig forhåndsannonsert i mandatet.

av Erling Hobøl

«Det viktigste PKK har gjort er å trekke styrkene sine ut av Tyrkia og erklære våpenhvile,» sier en ungdom, som gjerne kan være ett ungt PKK-medlem. Vi – to fra Norge på reise høsten 2001- får høre det samme mange ganger gjennom reisen vår i tyrkisk Kurdistan. Forsøkene på å oppnå endringer i Tyrkia gjennom fredelig politisk kamp startet allerede før arrestasjonen av lederen til Det kurdiske arbeiderpartiet, PKK, Abdullah Öcalan, 15. februar 1999.

Tidligere var PKKs mål en sosialistisk føderasjon for hele Midt-Østen, med Kurdistan som en del av denne. Etter 1980-kuppet i Tyrkia så de det som vanskelig å kjempe for dette fra Tyrkia uten først å gå veien om et uavhengig Kurdistan utenfor det tyrkiske militærstyrets overherredøme. Og metoden for å oppnå dette var gjennom folkekrig.

I dag er dette målet i hvert fall skjøvet ut i framtida. PKK sier at kurderne bør slåss for et demokratisk Tyrkia, med kulturelle og demokratiske rettigheter også for kurderne.

Den demokratiske republikken

Når du snakker med folk som er aktive i den kurdiske bevegelsen i Tyrkia trekker de fram kampen for den demokratiske republikken. Målet er gjennom massemobilisering og politiske aksjoner, kombinert med parlamentarisk arbeid, å drive gjennom en demokratisering av Tyrkia. Det vil si både anerkjennelse av rettigheter for kurderne og andre minoriteter og fjerning av det nasjonale sikkerhetsrådets makt. I dag har det nasjonale sikkerhetsrådet en slags vetorett over Tyrkias politikk og hindrer at den kommer ut over kemalismens snevre rammer. Det nasjonale sikkerhetsrådet består av toppene i generalstaben, den sittende regjeringa og presidenten. Makta ligger hos generalene. Dette statsstyret ble etablert i 1982, etter «normaliseringa» etter militærkuppet i 1980. På 1990-tallet ble både de to forløperne til dagens HADEP, HEP og DEP, forbudt. Det samme ble det islamistiske Refah (Velferds-) partiet, som da satt i regjeringa, i 1997.

Kemalismen

Kemalismen er Tyrkias «statsideologi» oppkalt etter det moderne Tyrkias første president Mustafa Kemal Atatürk. Atatürk prøvde å skape en moderne nasjonalstat ut av restene av det ottomanske imperiet. Ideologien i dette prosjektet er en sterk tyrkisk nasjonalisme som går over i sjåvinisme. En sterk hær som er nasjonens beskytter er også en viktig del av kemalismen. Kemalismen har som forutsetning at Tyrkia er en enhetlig nasjonalstat og benekter eksistensen av nasjonale minoriteter, og i hvert fall noen form for særskilte rettigheter for disse. Tyrkiske myndigheter har lykkes med å få de fleste tyrkere til å identifisere seg med kemalismen og også å assimilere andre etniske grupper inn i den tyrkiske nasjonen. Alle politiske partier i Tyrkia er kemalistiske bortsett fra det kurdervennlige partiet HADEP, noen av partiene på ytre venstre fløy og til dels noen av islamistene. Inntil nylig benektet tyrkiske myndigheter eksistensen av kurderne som en egen etnisk gruppe og omtalte dem som «fjelltyrkere». På tross av ett massivt ideologisk press har de fleste kurderne holdt på en sterk kurdisk identitet. PKK under Abdullah Öcalan la spesiell vekt på å bygge opp igjen den kurdiske sjølbevisstheten.

HADEP

I de siste årene har det kurdisk-vennlige partiet HADEP (Folkets demokratiske parti) hatt store valgframganger mange steder i tyrkisk Kurdistan. De har i dag ordføreren i mange byer i det kurdiske kjerneområdet som Batman, Van og Kurdistans «hovedstad» millionbyen Diyarbakir (Amed på kurdisk). Også i mange store byer i det vestlige Tyrkia har HADEP gjort det godt i valg, og partiet vant nesten valget i storbyen Mersin. I storbyene høster HADEP stemmer fra kurdere som har flyttet (dvs. ofte flyktet) dit fra den kurdiske landsbygda. HADEP kaller seg sosialister og legger vekt på kvinnekamp, de har egne kvinnekontorer og kvinnegrupper mange steder.

Hvorfor endringer i strategien

Blant kritikere av PKK blir det hevdet at partiets nye linje er styrt av Abdullah Öcalan som fra fengselscella har oppfordret til fredelig kamp og enhet med Tyrkia. Kritikerne mener at han har lagt om politikken for å redde sitt eget skinn og unngå henrettelse. Endringene i PKKs politikk skjedde imidlertid før Öcalan blei arrestert. Geriljaen AGRK (Folkets frigjøringshær for Kurdistan) erklærte ensidig våpenhvile første gang 15. august 1993, og PKK hadde endret sin politikk når det gjaldt uavhengighet for Kurdistan allerede før dette. Mange hevder at geriljaen var militært slått og at den kurdiske bevegelsen ikke hadde noe annet valg enn å finne andre kampformer. Det er i hvert fall trolig at PKK-ledelsen så at kampen ikke kunne vinnes militært og at strategien derfor måtte legges om. Utover på nittitallet blei Tyrkia USAs største mottager av militær hjelp. Tyrkia starta også med en strategi med å «fjerne vannet for å fange fisken». Det vil si at de fordreiv landsbyboere for å fjerne AGRKs massegrunnlag og forsyningslinjer. I dag er tre tusen landsbyer brent og to til tre millioner mennesker fordrevet fra sine hjem. Noen av flyktningene er i Vest-Europa, men de fleste finner man igjen i slumområdene i de store byene både i tyrkisk Kurdistan og i det vestlige Tyrkia.

Medlemmer og sympatisører av PKK som vi snakket med, trakk også fram andre grunner til endringa i strategi. Den kurdiske befolkninga var krigstrøtt etter 15 år med krig. Det har også vært et stort problem at den kurdiske bevegelsen i veldig liten grad har lykkes med å få noe sympati fra den tyrkiske befolkninga. Rasistiske holdninger til kurdere er svært utbredt og krigen har bare skapt enda større grøfter mellom befolkningsgruppene. Gjennom å vise fredsvilje håper derfor PKK å bryte ned de negative holdningene i den tyrkiske befolkninga. AGRK har trukket ut styrkene sine fra Tyrkia og frigjøringshæren er døpt om til Folkets sjølforsvarsgrupper (noe av geriljaen er muligens fortsatt igjen i Tyrkia. Da vi var i Diyarbakir var det en skyteepisode i byen Silvan hvor angivelig to PKK-medlemmer og to politifolk blei drept.). De fleste overslagene regner med at 4.000-5.000 geriljasoldater fortsatt er gruppert i Nord Irak og Iran. Vi ble også fortalt at flere unge folk drar opp i fjellene igjen i dag, fordi de mister tiltrua på at Tyrkia vil ta i mot den utstrakte fredshanda.

Kurdistan

En iøynefallende ting som skiller de kurdiske områdene fra resten av Tyrkia er det store militære nærværet. Langs veiene er det militære sjekkposter med korte mellomrom, en del steder er det også større leirer. Ved leirene og sjekkpostene er det malt slagord og tyrkiske flagg, eller hvitmalte steiner er lagt opp i fjellsidene som slagord og flagg. «Den er glad som kan si han er tyrker,» står det i fjellsidene rundt byen Mardin. Det er neppe så mange glade mennesker i byen. Befolkninga består av kurdere, arabere og syrisk-ortodokse kristne. Over byen troner en stor Nato-radarstasjon, strategisk plassert på den siste høye åsen før grensa mot Syria. Ved noen av veiposteringene blir kjøretøyer stoppa og gjennomsøkt. Bussen vår blei også stoppa da vi kjørte, mellom Van og Tatvan, og alles bagasje blei gjennomsøkt. Noen menn fikk ikke bli med bussen videre. Også inne i byene er militæret tydelig til stede, men i dagens situasjon opptrer de ofte ganske avslappa.

Vi legger også merke til alle parabolantennene, på små hytter i landsbyene og på verandaene. Grunnen til dette er at folk ser på den kurdiske fjernsynskanalen Medya-TV som sender på satellitt fra Belgia. Inntil nylig var dette forbudt, men svært vanlig å se på allikevel. Medya-TV er en viktig del av kurdisk nasjonsbygging og når også ut til den store andelen av kurderne som er analfabeter.

Endringer

Tyrkia har endra en rekke lover blant annet for å tilpasse seg EU. I dag er det lovlig å produsere aviser på kurdisk. Problemet er at lovene bare finnes på papiret. Politiet arresterer folk som er aktive i den kurdiske bevegelsen, enkelte vi snakka med mente situasjonen hadde blitt verre etter lovendringene. Det er unntakslover i enkelte av de kurdiske fylkene, og her er blader og aviser som er tillatt i resten av Tyrkia forbudt. Nå er jo forholdene i Tyrkia litt spesielle på området lovlig/ulovlig. I Istanbul selges blader fra PKK og illegale tyrkiske kommunistpartier åpent i bokhandler i hovedgatene. Kommunisme er forbudt i Tyrkia, flere av disse partiene driver også væpna kamp mot den tyrkiske staten. Samtidig kan folk bli arrestert for å drive lovlig politisk virksomhet. Lederen i HADEPs ungdomsorganisasjon i Van kunne fortelle oss at flere medlemmer av lokalavdelinga der var arrestert under en konferanse i Izmir, ingen visste hvor lenge de kom til å sitte inne. I Batman hadde lederen for TAYHEDER, en støtteorganisasjon for fanger, akkurat kommet ut etter flere måneder i fengsel mistenkt for medlemskap i PKK.

Men noen endringer har prosessen etter PKKs våpenhvile ført til. Kontrageriljaen som drepte svært mange mennesker på midten av nittitallet, har nå lagt ned våpnene, men den er ikke oppløst. Statens drap har også i hovedsak opphørt, men ikke helt. I nærheten av Van blei to menn som vendte tilbake til landsbyen de var fordrevet fra, for å hente ved, drept i september 2001, anklaget for å være geriljasoldater.

I stedet for drap på politiske aktivister satser myndighetene på razziaer, trakassering og vilkårlige arrestasjoner. I noen tilfeller har det gått så langt at folk har begått sjølmord etter behandlinga de har fått. Brysomme aktivister får også yrkesforbud eller blir fordrevet slik at de må flytte til det vestlige Tyrkia.

Mens vi var i Batman arrangerte HADEP et folkemøte utafor kontorene sine. Dette møtet var ett i en serie møter rundt i Tyrkia som HADEP arrangerte. Dagen etter skulle HADEP-ledelsen prøve å reise til Sirnak for å avholde ett møte der. Sirnak er ett av de stedene der kampene under krigen har vært hardest og hvor undertrykkelsen av den kurdiske bevegelsen har vært mest massiv. Dicle Anter som sitter i ledelsen av HADEP, sa til oss at det å reise til Sirnak for å arrangere dette møtet var en test for HADEP. Slapp de inn til byen og fikk gjennomført møtet, var det et tegn på et noe var i ferd med å endre seg i Tyrkia. Gikk det ikke, var alt ved det gamle. Dagen etter fikk vi høre at de var stoppa mellom Batman og Sirnak.

Også deler av borgerskapet i Tyrkia ønsker endringer. Noen fordi de er genuint motstandere av militærdiktaturet og vil endre konstitusjonen til et reint sivilt, borgerlig demokratisk styre. Noen ønsker det av taktiske grunner, for å komme inn i EU. Felles for alle disse er at de mener det vil tjene dem økonomisk.

Det ble nettopp vedtatt at TV-selskaper som myndighetene har kontroll med, skulle få sendinger på kurdisk i begrensa omfang og med kontroll over innholdet. Men sjøl dette må innkasseres som en delseier. Grensen går imidlertid fortsatt ved undervisning på kurdisk. Det strider mot konstitusjonen ifølge president Sezcer. Flere hundre av studentene som siden november i fjor har drevet en kampanje for nettopp denne rettigheten, er blitt trakassert, fengsla, utvist fra universiteter og høyskoler og flere også torturert. De appellerer om solidarisk støtte utenfra til denne kampanjen, en utfordring vi bør ta til oss! Noam Chomsky var nettopp i Diyarbakir og deltok på et solidaritetsmøte. Han ble sjølsagt møtt med anklage om oppildning til separatisme og trusler om rettsforfølgelse hvis han dukker opp i Tyrkia igjen.

Vi snakka også med mange om krigsfaren. Det var en redsel for at et angrep på Irak ville føre til en krig som bredte seg til Tyrkia. Tyrkia har også lenge hatt ambisjoner om å erobre den kurdiskdominerte, oljerike Mosulprovinsen fra Irak, så sjøl om de har gått ut med advarsler mot angrep på Irak, kan det også tenkes de vil bli fristet til å utnytte en ny situasjon som måtte oppstå.

En student vi snakket med sa også at han trodde en slik krig kunne utløse en ny krig i Tyrkia også, og at denne ville bli verre enn den forrige, fordi PKK nå finnes inne i sterkere grad i byene.

(del 1)

av Forfatterkollektivet

Aftenposten har to år på rad fått versting-prisen for den mest usaklige dekning av narkotikaspørsmålet, utdelt av dr. Hans Olav Fekjær, blant annet for denne overskriften: «Ecstasy er i ferd med å bli vanligere enn alkohol.» Siste undersøkelse fra det statlige rusgiftforskningsinstituttet fortalte at bare 3 % av norsk ungdom (15-21 år) hadde prøvd ecstasy.

Anklagen er at avisa overdriver både utbredelse og virkning av de narkotiske stoffene, og underdriver grovt alkoholens virkning, som den mest utbredte og uten konkurranse mest skadevoldende rusgift i samfunnet. Hvorfor skriver ikke Aftenposten om det? Dagbladet har nylig fulgt opp med en artikkelserie med tittelen «Dop-eksplosjon blant unge», mens tallene fra det samme instituttet viser stagnasjon for de narkotiske stoffene. NRKs Her og nå klarer å finne ungdom som ferdes i så avvikende miljøer at de hevder: «Hasj er like vanlig som alkohol.» «Det er en vanvittig situasjonsbeskrivelse i et land hvor over 90 % av ungdom (15-21 år) har brukt alkohol og 17 % noen gang har brukt cannabis,» skriver Fekjær på sine nettsider (www.bks.no). Det skapes altså en mediavirkelighet, som få av oss har mulighet til å kontrollere, fordi vi ikke i samme grad som med alkohol kan observere bruk og virkninger av narkotika i vårt eget miljø.

Likevel er narkotikaproblemet godt synlig i gatene i de største byene, og overdosedødsfallene har preget både avisoverskrifter og kommunestyre- og stortingsdebatter de siste åra. Venstresida har i den sammenhengen begynt å innta andre standpunkter enn tidligere. Den såkalte skadereduksjonsstrategien har fått tilhengere blant de sosialistiske partiene både ute i Europa og i Norge. I Europaparlamentet har disse partiene sammen med De Grønne vært de sterkeste tilhengerne av en avkriminaliseringsorientering i forhold til cannabis. I Norge gikk Oslo RVs og Oslo SVs bystyregrupper nylig inn for etablering av sprøyterom i hovedstaden. Alkoholspørsmålet er derimot mindre diskutert.

Imidlertid skjer det nå store endringer også på alkoholområdet. Reduserte avgifter på alkohol er nå blitt en valgstrategi i Arbeiderpartiet, blant annet som en følge av alkoholmarkedsmekanismene innen EU. Danskene senker sine alkoholavgifter, noe som gjør at svenskene senker sine alkoholavgifter, noe som gjør at Norge også må senke sine alkoholavgifter, ifølge de etablerte politikerne. Man kan spørre seg hva som er vitsen med å stå utenfor EU. Nylig vedtok EFTA-domstolen at Norge nå må begynne å selge rusbrus i butikkene. Den norske selvråderetten ser det ut til at det er smått stell med.

Som en følge av den alkoholliberale utviklingen de siste årene, har norsk ungdom økt sitt alkoholforbruk vesentlig. Jentene har fordoblet sitt alkoholforbruk siden midt på 90-tallet, og guttene drikker 50 prosent mer enn i 1995. De skadevirkningene dette medfører, både sosiale, kriminalpolitiske og helsemessige har vi ennå ikke sett det fulle omfanget av. Men utviklingen er slik at det nå kanskje er nødvendig å foreta en ny analyse av venstresidas standpunkter i rusgiftpolitikken.

Definisjon

I denne artikkelen brukes «rusgift», som et felles begrep for alle slags rusgifter, både alkohol, illegale stoffer, beroligende og bedøvende medikamenter og sniffestoffer. Det er riktig å ha en fellestilnærming til virkningen av bruken av kjemiske, bevissthetsendrende midler, selv om det også er nødvendig med ulike strategier overfor legale og illegale stoffer. Men alkohol er det mest utbredte, det mest skadeframkallende, og dermed det viktigste av disse stoffene, og vil her bli brukt som eksempel.

Et arbeiderklasseperspektiv på rusgiftspørsmålet, vil kreve at man stiller og antyder svar på, noen hovedspørsmål:

• 1. Er det forskjell på måten alkoholproblemet gir seg utslag i ulike samfunnsklasser?
• 2. Hvordan påvirker alkoholspredninga i samfunnet styrkeforholdet mellom klassene?
• 3. Hvilke metoder har vært mest tjenlige for de to hovedklassene i kampen mot alkoholskadene?

1. Alkoholproblemet i ulike samfunnsklasser

Undersøkelser har vist at alkoholforbruket innenfor ei befolkningsgruppe henger sammen med økonomien i gruppa. Det er mer vanlig å drikke alkohol i borgerskapet enn i arbeiderklassen. Det er også mer vanlig å brenne hjemme blant velstående enn blant fattige.

Det er mange borgere som har alkoholproblemer. Disse problemene gir seg ofte utslag i dårlig lever og lignende kroppslige tegn på langvarig storforbruk av alkohol. Mange borgere har også en alkoholavhengighet. Alkoholavhengighet er til å leve med dersom du bare kan skaffe nok av det du er avhengig av, nemlig alkohol, inntil du dør av det. Uten grundigere analyse, kan det se ut som om borgerskapets alkoholskader først og fremst preges av medisinske følger av langvarig storforbruk. Borgere med alkoholproblemer ønsker derfor ofte heller ikke å bli «blandet» med «alkoholikerne» med sosiale problemer fra arbeiderklassen i de institusjoner og andre behandlingstilbud som er blitt bygd opp. Derfor dukker private klinikker og opplegg opp, hvor klientene heller betaler mer, og får en service som en vanlig arbeider eller funksjonær med alkoholproblemer, ikke kan forvente.

Arbeiderklassen preges av at den lever under mer utrygge forhold, rent materielt. Arbeiderklasseindivider har ofte ikke et så ressurssterkt nettverk rundt seg, hverken økonomisk eller sosialt. Dette gjør at alkoholavhengighet får større sosiale og økonomiske konsekvenser for en arbeider og hans/hennes nærmeste. Alkoholavhengigheten svekker personens og familiens sosiale og økonomiske funksjonsevne, hans/hennes evne til å arbeide for å bedre sine kår, og i siste instans også hans/hennes evne til å være medlem av arbeiderklassen. Rekruttering til filleproletariatet skjer stort sett fra arbeiderklassen, selv om det også forekommer rekruttering fra andre lag.

Arbeiderklassen som sådan, og dens organisasjoner og representanter, må hele tida skjerpe seg og være aktpågivende fordi den står i en defensiv posisjon, hvor hvert trekk borgerskapet gjør, kan bety svekkelse, tilbakegang eller ulykke for deler av eller hele klassen. Dersom aktpågivenheten blir svekket som følge av fyll og uenighet, dersom solidariteten blir svekket som følge av enkelte arbeideres hang til alkohol, dersom samholdet blir svekket fordi klassemedlemmene tar ut aggresjon og frustrasjoner overfor hverandre, får dette betydning for styrkeforholdet mellom klassene, i arbeiderklassens disfavør.

Sannsynligvis er det også sammenheng mellom de mannlige klassemedlemmenes tendens til kjønnsundertrykking og utbredelsen av alkoholbruk i klassen («Tenkende arbeidere drikker ikke – drikkende arbeidere tenker ikke»). I den grad kvinnene øker sitt alkoholforbruk, og tar etter de mannlige bruksmåtene, vil tendensen til splittelse i arbeiderklassen ikke bli mindre, men øke.

2. Alkoholspredninga og styrkeforholdet mellom klassene?

Utgangspunktet for arbeiderklassen er at den står i en undertrykt posisjon i samfunnet, og at den har objektiv interesse av å redusere eller oppheve denne undertrykkinga. Undertrykking kan avle enten flukt eller tilpasning, og den kan avle motstand. Alkoholen spiller en rolle i den grad den bidrar til flukt og tilpasning og i den grad den svekker motstanden mot undertrykking. De illegale stoffene fungerer på samme måten.

Alkohol har en bevissthetsendrende funksjon i vår kultur. Alkoholen blir brukt for å endre vår oppfatning av virkeligheten. Dersom vi oppfatter virkeligheten som mer rosenrød enn det faktisk er grunn til, svekkes også motivasjonen for å forandre virkeligheten. Dersom vi føler at vi i bunn og grunn har det godt i sofakroken med vår pjolter, er det lite sannsynlig at vi skal kaste oss ut i faglig og/eller politisk arbeid. Når noen likevel gjør det, er det ikke på grunn av, men på tross av alkoholen. Men oppslutning og innsatsvilje, klassebevissthet, motivasjon til forandring, er i dag ikke utbredt i arbeiderklassen. En sosialistisk bevegelse må mobilisere arbeidere for forandring. Alkoholspredninga i arbeiderklassen er her et problem. I gamle dager delte kapitalistene ut alkohol som en del av lønna, og når de hørte at arbeiderne planla fagforeningsmøter. Flere har beskrevet hvordan arbeiderne som en motstrategi proklamerte totalt alkoholforbud for hele klassen i krisesituasjoner (for eksempel under streiker). I dag står ingen arbeidskraftkjøpere i døra og deler ut alkohol, men det tette nettet av vinmonopolbutikker, ølutsalg og skjenkesteder gjør kanskje samme nytta, mens alkoholundertrykkinga på den måten blir mer tilslørt? Hva blir da et godt sosialistisk standpunkt i spørsmålet om vi skal ha flere vinmonopolutsalg, om vi skal ha vin i dagligvarebutikkene, om vi skal ha lengre åpningstider på skjenkestedene? Vinspaltene mat- og drikkeoppskriftene og rusbrusen er spesielt innretta på kvinner, som tidligere har vært mer motstandsdyktige enn menn mot alkoholkulturen. Blir det da et godt sosialistisk standpunkt å kjempe for rusbrus i butikkene?

Aldous Huxley har i boka Vidunderlige nye verden beskrevet et russtoff som han kaller «Soma». Ved hjelp av dette stoffet kunne enkeltmennesker ta «kjemisk ferie» når verden ble for vanskelig. Dermed var det også sikkert at alle tendenser til opposisjon ble brutt, og at makthaverne også hadde en kjemisk kontroll over innbyggerne i samfunnet. I prinsippet er det kanskje ikke så stor forskjell på denne kontrollen og den kjemiske kontrollen makthavere utøver overfor arbeiderklassen blant annet ved hjelp av spredning av alkohol og bedøvende og beroligende medikamenter. I den borgerlige ruskulturen blir det anbefalt å individualisere og kjemikalisere problemer, følelser og driftsliv. Menn bruker i stor grad alkohol, mens kvinnene dominerer når det gjelder bruken av beroligende medikamenter. Et konkret uttrykk for at rusgiftproblemet nå offisielt skal gå over fra å bli betraktet som et kollektivt sosialt problem til et individuelt helseproblem, er at myndighetene nå foreslår behandlingsinstitusjonene lagt til de regionale helseforetakene, alkoholproblemet skal oppfattes som en sykdom.

Det særegne med alkohol og andre rusgifter er også at de er behovs- og avhengighetsskapende og at den generelt sterke ruskulturen i samfunnet gir seg utslag i en tilbøyelighet til å flykte fra problemer heller enn å ta opp kampen. Ruskulturen gir ideologiske forklaringer på at du har lov til å drikke, og vil bli møtt med forståelse for det, når du er sint, opphissa, nervøs, i dårlig humør eller utafor på andre måter, alt sammen symptomer på at alt ikke er som det skal være.

Det skulle være unødvendig å nevne så mye om de helsemessige kostnadene som alkoholen forårsaker i arbeiderklassen. De er formidable. At alkohol skaper mye sosialt trøbbel blant arbeidsfolk er heller ikke ukjent. Motsetninger mellom kjønnene, alkoholrelaterte skilsmisser, alkoholpregede utblåsninger på fester og sammenkomster, mellom folk med grunnleggende felles interesser, alt sammen representerer en klar svekkelse av arbeidsfolks evne og vilje til innsats og kamp for felles interesser. I stedet tas frustrasjonen og aggresjonen ut som uenighet og ufred mellom individer. I tillegg bruker arbeiderklassen mange milliarder kroner i året på alkohol. At dette påvirker de økonomiske prioriteringene sterkt i mange arbeiderklassefamilier, behøver en ikke å tvile på. Enkelte undersøkelser antyder at ca. 25 prosent av alle barn som vokser opp, har så store psykiske problemer at de kunne ha hatt behov for behandling. Alkohol inngår ofte i årsaksbakgrunnen her. Mange barn som vokser opp med foreldre med avhengighetsproblemer får også en svært dårlig start, både generelt og ofte i forhold til egne rusgiftproblemer. Dagens alkoholbruk får altså også betydning for framtidas arbeiderklasse og dens evne og vilje til å forbedre sin framtid.

Til sammen utgjør de helsemessige, sosiale, psykologiske og økonomiske rusgiftskadene en klar passivisering av arbeiderklassen i forhold til dagskampen så vel som til dens mer langsiktige, historiske oppgaver. Kampen mot alkoholspredning og alkoholbruk må derfor være en viktig oppgave for enhver sosialistisk bevegelse.

Enda et moment i denne sammenhengen. Alkoholen er nå, sammen med de illegale stoffene, en klar årsakskilde bak filleproletariseringa av deler av arbeiderklassen. Det er en sammenheng som ikke bare går på avhengighet og utslagning. Denne filleproletariseringa er med og legger grunnlag for dannelsen av et kriminelt befolkningsskikt med forbindelseslinjer langt inn i borgerskapet. Alkohol- og narkotikabruk fremmer individuelle og lettvinte øyeblikksløsninger på problemer. Spill, narkotikaomsetning, spritsmugling, hjemmebrenning og salg, hallikvirksomhet og prostitusjon, pornografi o.l. ved siden av tradisjonell vinningskriminalitet er alt sammen fenomener som florerer innenfor dette skiktet, og er en del av dets livsmønster. At mange av disse aktivitetene går ut over arbeiderklassen økonomisk og sosialt, er hevet over tvil. At filleproletariatet i situasjoner har spilt en politisk reaksjonær rolle er også et faktum, som blant annet Marx og Engels beskriver i Manifestet, og Marx også flere andre steder. «Filleproletariatet, denne passive forråtning av det gamle samfunnets nederste lag, blir gjennom en proletær revolusjon her og der dradd inn i bevegelsen, men ifølge hele sin livssituasjon vil de dog være mer tilbøyelige til å la seg kjøpe for reaksjonære formål» (Manifestet). Tilsvarende beskrivelser er gitt av filleproletariatet i Marx: Klassekampene i Frankrike og Louis Bonapartes 18. Brumaire. Både Hitler og Mussolini rekrutterte blant filleproletariatet til sine brun- og svartskjorter. Asbjørn Elden har på en oversiktlig måte skildret filleproletære skikt i Norge som ble medløpere for NS før og under siste krig (Elden: Oppgjør, Oktober Forlag 1979).

For å holde sine kampmuligheter på topp, er det viktig for arbeidsfolk å hindre at dette skiktet på undersida vokser, slik at det kan spille reaksjonære roller, for eksempel som streikebrytere, som fotfolk i fascistiske bevegelser osv. Alkohol- og narkotikaspørsmålet blir her et kjernespørsmål.

Prostitusjon uten stoff og alkohol er så godt som umulig. Prostitusjon og hallikvirksomhet uten barer, restauranter og nattklubber med alkoholskjenking er vanskelig å tenke seg. Utslagning og degradering til filleproletariatet uten alkohol og stoff er også uvanlig. Det er altså sannsynligvis nær sammenheng mellom alkoholbrukens utbredelse og filleproletariatets størrelse og aktiviteter.

Fortsettelse i neste nummer av Røde Fane

av Geir Sundet

Norsk Grafisk Forbund har starta den spennende jobben å organisere «dot.com-proletariatet». Spennende fordi en ny gruppe uten fagforeningstradisjoner stiller andre krav, spennende fordi forbundet bruker helt nye metoder. 15. januar 2002 så Digital fagforening web-lyset. Norges første fagforening som bare lever på Internett. Adresse: www.digital-fagforening.org.

Barndommen slutt

Jeg tror den første digitale barndommen er over. Stadig flere ser data og Internett-bruk som et spørsmål om å bli akterutseilt eller ei, om å utnytte mulighetene eller la borgerskapet få alle fordeler. De psykiske sperrene til pre-digitale-generasjoner er på vikende front, og Norge er nå et av landa i verden med høyest internettbruk i befolkningen.

Opprettelsen av Digital fagforening går rett til kjernen på de to kanskje viktigste spørsmålene: Hvordan arbeiderklassen skal nyttiggjøre seg de nye digitale verktøy i sitt vanlige politiske og faglige arbeid, og hvordan man skal organisere seg i de yrkene digitaliseringa har skapt.

Det finnes mange og gode eksempler på digital bruk i arbeiderklassens tjeneste. Tiden da venstrepartier, fagforbund, fronter og smågrupper skaffet seg egne egne web-steder er stort sett over, spørsmålet nå er hvordan man utvikler og bruker dem. Debattlister på lokalt – så vel som internasjonalt – plan er blitt vanlig, chat en er ny kommunikasjonsform, for ikke å snakke om mobiltelefonbruk med bruk av tekstmeldinger.

Den nye økonomien

Noen har vært mer opptatt av hvordan den digitale revolusjon vil endre samfunnet, men få – om noen – hadde tenkt at den første loven arbeidstakerne i bransjen fikk bruk for var konkursloven. Og deretter Arbeidsmiljøloven.

Deler av venstresida var av forskjellige grunner skeptisk til å ta digitale medier i bruk. Av dem som kasta seg ut i den nye strømmen blei noen hemmet av tekniske vansker eller spørsmål rundt sikkerhet og overvåking, mens andre som satset jobb og framtid allerede har fått sparken både en og to gang, fordi deres digitale arbeidsplasser var digitale luftslott. Den nye økonomien var ikke så ny likevel, den fulgte de gamle kapitalistiske lovene.

Nye produksjonsmidler skaper en ny arbeiderklasse, og Norsk Grafisk Forbund har nå oppretta den første norske reine internettbaserte fagforeninga for nettopp «dot.com-proletariatet». At Norges eldste fagforening, Norsk Grafisk Forbund, også denne gang var først ute er kanskje ikke overraskende, at det ikke skjedde før 15. januar 2002 er kanskje mer underlig.

Dot.com-proletariatet

Dette er imidlertid en bransje som var millionærer den ene dagen, konkurs den neste, hvor man jobba 24 timer i døgnet, var utbrent før man fylte 29 og fikk sparken hvis man ikke ville gå på fest med gutta. Kanskje lett parodiert. En bransje hvor det subjektive ønske om fagorganisering var fraværende og de objektive vilkåra skreik etter den samme organiseringa. Arbeidere? Vi?

Historikk

I LO blei det for to år siden avholdt et møte for å organisere de nye arbeidstakerne, IT-instruktører, webdesignere, IT/Systemansvarlige, html-kodere eller journalister og informasjonsmedarbeidere osv. EL & IT og Norsk Grafisk deltok.

Hovedformålet var å skape større forståelse for fagbevegelsens ideer og praksis i denne uorganiserte gruppa. Resultatet blei Digital fagforening som i en prøveperiode på et drøyt år administreres fra forbundskontoret til Grafisk av forbundssekretær Gry Benedikte Sterner. Foreninga er ikke bare særegen i form, også i innhold. Den bygges på de to hovedpilarene faglig nettverk og fagforeningsbevissthet.

Forbundet har tatt utgangspunkt i signalene de har fått fra folk i bransjen, slik som ønsket om å forhandle egen lønn, motstand mot formelle årsmøter, generell lav forståelse for fagbevegelsens historie og funksjon. Foreninga har kombinert dette med egne prinsipp og visjoner og lagt opp en toleddet strategi, med to nivå i medlemskap. Enkeltstående medlemmer uten tariffavtale betaler 375 kroner pr. måned, mens medlemmer med tariffavtale betaler 2 % av lønna. Studenter blir medlem for 500 kroner pr. år

Hvordan?

Når dette blei skrevet, i midten av mars 2002, var foreninga fremdeles i innkjøringsperioden. Offensiv verving og lansering starter etter planen i april, men 24 medlemmer har allerede meldt seg inn.

Digital fagforening består av en åpen og en lukket del. Den åpne delen er som fagforeningswebsteder flest, med info om Digital fagforening, hva du får for medlemskapet, hvem som kan bli medlem og lenker til andre fagforeninger.

Det er de indre delene som er spennende og annerledes og utviklingen er kommet kort. Hvert medlem får ei verktøykasse, som Benedikte Sterner uttrykker det. Her legger ledelsen ut et tema hver måned, spørsmål kan stilles og besvares. Også dette er et slik Norsk Grafisk har oppfatta ønskene fra dot.com bransjen. Temaene varierer fra fagforeningsnære saker som «Hva skjer hvis bedriften går konk?» til dyktiggjøring på web og data, kompetanseutvikling.

Skomakerens barn

Hvordan utvikler Digital fagforening aktivitet og demokrati? Ironisk nok hadde fagforeninga for dataekspertene av tekniske grunner ikke fått opp en fungerende debattliste enda, men en web-basert debattliste skal være på plass før Grafisk går ut med offensiv vervekampanje. Chat? Har man ingen foreløpige planer om. Man har vurdert det slik at det kan bli vanskelig å samle folk på faste tidspunkt.

Demokrati

Av tekniske årsaker har derfor Digital fagforening enda ikke noe indre liv. Medlemmene vil få tilbud om fysiske kurssamlinger på linje med resten av forbundets medlemmer, og muligens en fysisk samling en gang i året med reisedekning. Det som kan bli de viktigste teknologiske erfaringene for andre fagforeninger, finnes altså enda ikke.

Sikkerhet

Heller ikke Digital fagforening slipper unna problemene med sikkerhet. Det finnes planer om langt mer offensiv saksbehandling hvor medlemmet kan «se mappa si» på nett. Det krever imidlertid en annen sikkerhet enn dagens enkle brukernavn og passord. Slike tekniske ting skal avklares i prøveperioden. Sterner regner dette drøye året, fram til 1. april 2003, som et «case-studie» og eksperiment som så skal oppsummeres. Det bygger blant annet på erfaringer fra Sverige, hvor Grafisk Forbund i flere år har hatt Digital fagforening, men de som besøker den medio mars 2002 finner en død webside «under construction» …

Som en annen forløper nevner også Sterner et europeisk ungdomsprosjekt som starta i 1997. Her blei det blant annet eksperimentert med styremøter avholdt i «chatterom». Chat er programvare hvor inviterte deltakere kan sitte foran sine datamaskiner og skrive sine meldinger slik at alle kan lese dem samtidig.

Norsk grafisk har også eksperimentert med videokonferanser med deltakere i de største norske byene, men kostnaden her kommer foreløpig opp i hundre og femti tusen kroner.

Konklusjon

Det er nok altfor tidlig å konkludere Digital fagforening. Dette er et spennende prosjekt arbeiderbevegelsen bør ønske velkommen av to grunner.

Utvikling av rene digitale foreninger kan gi spennende teknologiske erfaringer som tradisjonelle fagforeninger kan ha nytte av, ikke minst på lokalplan. Det kan gi nye metoder til å organisere folk med mobile arbeidsplasser som for eksempel langtransportsjåfører, flypersonell eller pendlere av forskjellig slag.

Erfaringene fra denne fagforeninga kan være nyttig langt utover dot.com-grensen og dels legge grunnlag for arbeid i tradisjonelle fagforeninger, ikke minst på lokalt nivå.

Arbeidstakere i mobile yrker som har vansker med å møtes fysisk vil også ha store muligheter gjennom digitale fagforeninger.

Nytenking i forbindelse med faglig rekruttering i grupper hvor fagbevegelsen står svakt. I mange forbund er det å banne i kjerka i nevne at man kanskje kan tenke på et todelt tilbud, med eller uten tariffavtale. Jeg mener Digital fagforenings tilbud bygger på ideen fra Mao Tse Tungs masselinje. Start der folk befinner seg og jobb sammen videre, framfor å vente til folk skal få opp øynene for alt vi synes er lurt og rett.

av Harald Minken

Sier du at du er kommunist idag, trur folk at det er noe du ikke har fått med deg. Har du sluttet å lese aviser? Både høyresida og venstresida betrakter kommunismen som en død ideologi. Ugjennomførbar i praksis, sier de greie. Totalitær ondskap på linje med nazismen, sier de ugreie. Folk som vil forandre verden idag, vil helst ikke bli minnet om de forsøkene som nettopp slo feil, og de vil helst si minst mulig om hvordan det skal skje og hvordan det skal bli.

Denne boka, som kom ut på engelsk i 1993 og nå nettopp er kommet i revidert svensk utgave, har kraft i seg til å endre denne situasjonen. Den bør bli gjenstand for studiesirkler i AKP, RV og SV. Her finner vi grunnlaget for en seriøs diskusjon både om hva som gikk galt i Sovjet og Kina og hvordan en velfungerende sosialisme kan se ut.

Første kapittel handler om ulikheter i samfunnet, og viser at utbytting i marxistisk forstand ligger til grunn for de fleste former for ulikhet. Jeg trur forfatterne har røtter i industriarbeiderklassen, for det er gode gamle arbeiderklassesynspunkter på samfunnet som danner utgangspunktet. Samtidig er framstillinga brei nok til finne forståelse også hos det nye tjenesteproletariatet. Den er til å få klassebevissthet av.

Neste kapittel viser at skal en gjøre noe med ulikhetene, må en avskaffe kapitalismen. Dette fører over i de seinere kapitlene om hvordan en kan innrette en sosialistisk planøkonomi. Hovedsynspunktet er at den ressursen en først og fremst må planlegge bruken av, er arbeidstimer. Men også miljøhensyn er innarbeidet. Jeg syns disse kapitlene er faglig solide og fri for fikse påfunn. De inneholder vurderinger av hva som var godt og dårlig ved planlegginga i Sovjet og Kina, og sporer svakhetene delvis tilbake til svakheter i den klassiske marxismen.

Et problem med boka er at ganske store deler krever forkunnskaper i økonomi og informatikk. Jeg må overlate til andre å bedømme om hvor lett det er å få utbytte av boka ved å hoppe over disse delene. Jeg håper det er ganske lett. Samtidig håper jeg jo at flere unge revolusjonære finner ut at de trenger å studere økonomi og matematikk.

I Røde Fane har jeg skrevet en dobbeltartikkel (nr 4 og 5, 1999) om planlegging i den første fasen av sosialismen. Sammen med noe av det Trond Andresen har skrevet, er det vel det stoffet på norsk som er mest i slekt med denne boka. Kanskje det er en fordel å ta noe av dette fram igjen når en leser boka. Det jeg skreiv er mer markedssosialistisk enn planleggingssystemet til Cockshott og Cottrell, men så var det også ment å gjelde den første tida. Trond Andresens forslag til reform av pengevesenet har likhetstrekk med Cokshott og Cottrell, med den store forskjellen er at jeg oppfattet Andresens forslag som et reformforslag under kapitalismen. Det Trond Andresen og andre har skrevet om planlegging ved hjelp av data under sosialismen, oppfatter jeg som mer utopisk og «konstruert» enn det Cockshott og Cottrell tar til orde for.

Denne anmeldelsen er skrevet etter en altfor rask gjennomgang av boka. Det skyldes at postvesenet i Norge har blitt helt utrolig seint, slik at jeg ikke fikk den i tide. Kanskje oppdager jeg seinere noe som jeg er helt uenig i. Uansett hva slags underligheter som boka ellers måtte inneholde, har jeg lest nok til å kunne si at det er en veldig viktig bok i arbeidet med å få kommunismen på beina igjen.

av Anders Axelsson och Ola Inghe

Under trettiotalet, och även en bra bit in i efterkrigstiden, var planekonomin det naturliga socialistiska alternativet till kapitalismens kriser och kaos. Det ansåg både kommunister och breda grupper av socialdemokrater. Även de som tidigt var kritiska till Sovjetunionen såg i femårsplanernas ekonomi något förnuftigt.

Sovjetunionen och dess planekonomiska system stagnerade och bröt samman. Kinas och andra självständiga stater misslyckades att skapa stabila alternativ till den utvecklingen. Även bland vänsterns radikalare grenar tycks det ha förlamat alla mera handfasta tankar på socialism som ett radikalt brott med marknadsekomin. Lite arbetarägande på lokalplanet, lite kollektiva fonder och ramplanering av marknaden på det nationella – eller internationella – planet, «that’s it».

Vi är av en annan åsikt. De vanligaste borgerliga argumenten för att begrava den socialistiska planhushållningstanken synes oss svaga. Och de försvagas ytterligare av den politiska och tekniska utvecklingen.

Ett återkommande argument är att planekonomi, genom att koncentrera den ekonomiska makten till ett centrum, är oförenlig med demokrati och pluralism. Med nödvändighet skulle det leda till despoti av stalinistiskt slag. Förutom att andra, politiska förklaringar till despotin sopas under mattan, så innebär detta för det första en indirekt skönmålning av det demokratiska tillståndet i många länder med kapitalistiska ekonomier: Chile under Pinochet, Singapore, m. fl. För att nu inte diskutera den politiska apatin och det extremt låga valdeltagandet bland de fattiga i USA. För det andra är det svårt att ta denna typ av argument på allvar när det framförs av personer som inget har att invända mot att den globala ekonomin alltmer domineras av transnationella koncerner – privata planekonomier – med omsättningar större än många nationalstaters samlade ekonomiska resurser.

Ett annat argument, ofta framfört av ekonomer, är att planekonomi inte fungerar rent ekonomiskt i en utvecklad ekonomi. Den skulle vara för komplex för att styras från ett centrum. Paul Cockshott och Allin Cottrell tänker annorlunda. Visst ställde den stora informationsmängden de sovjetiska planerarna inför svårlösliga problem, medger de. Men den snabba utvecklingen på det informationstekniska området under de sista decennierna har hunnit ikapp och förbi de tekniska problemen med en centralplanerad ekonomi. Med stöd i bl.a. Marx’ Kritik av Gothaprogrammet förespråkar Cockshott och Cottrell ett ekonomiskt distributions- och kalkyleringssystem baserat på samhällelig arbetstid. Samma tekniska utveckling som underlättar denna effektiva centralisering skapar samtidigt nya möjligheter för en radikal demokrati med direkt folkmakt över de viktiga produktions- och planeringsbesluten. Och man undviker parlamentarismens ofrånkomliga tendens att utskikta proffspolitiker som är isolerade från folket.

Vi menar inte att Cockshott och Cottrell sagt sista ordet om hur en socialistisk planekonomi ska se ut. Den långtgående centralismen i den föreslagna planeringsproceduren – om än aldrig så demokratiskt förankrad – tål exempelvis att diskuteras.

Men genom att lyfta fram väl genomarbetade förslag vill vi bidra till en ny planhushållningsdebatt. På vänsterkanten till att börja med, men det långsiktiga målet är ett annat. I den allmänna politiska debatten vill vi åter föra upp på dagordningen frågan om något annat än kapitalismen och marknadsekonomin. Vi har en plan!

av Henrik Skrak

USA har demonstrert styrken sin. Tilnærminga mellom Russland og Kina er slått sund. EU er knytt opp til USA. Folkeretten vaklar. Henrik Skrak skriv historia etter 11. september.

Den 11. september. Datoen er blitt eit begrep. To kapra passasjerfly fløy inn i tvillingskyskraparane til World Trade Center med 20 minutts mellomrom. Samtidig gjekk eit tredje fly til åtak på Pentagon. Gjerningsmennene døydde saman med ofra sine. Trass i det var den amerikanske statsleiinga veldig raske til å peike ut skyldige: Osama bin Laden og organisasjonen han skal leie, al-Qa’ida.

I denna artikkelen kjem eg ikkje til å spekulere i skyldsspørsmålet. Det har andre gjort (1). Eg vil derfor heller ikkje freiste forklare korfor terrorhandlinga skjedde. Eg nøyer meg med å behandle utviklinga og dei allmenne resultata av konflikten. Til nå. For ennå er det ikkje slutt. I skrivande stund går bombinga av Afghanistan inn i dag hundre.

USA hadde eit horn i sida til Osama bin Laden frå før, ettersom amerikansk tryggingsteneste lenka saudiaren til terroråtaket mot dei amerikanske ambassadane i Kenya og Tanzania i august 1998. Då svarte USA med å bombe ein legemiddelfabrikk i Sudan fordi bin Laden hadde budd der fram til 1996 (2). Osama bin Laden var i tillegg, på laust grunnlag, knytt til at USA på forsmedeleg vis mislykkast som fredsframtvingar i Somalia i 1993, samt til attentatet mot det amerikanske krigsfartøyet USS Cole i Jemen 2000.

Korstog

Nå var det verre. Denna gongen var supermakta angripen på heimeplan. President George Bush erklærte krig og omtalte denna krigen som «korstog». Dermed malte han verdas 900 millionar muslimar inn i fiendebiletet. Viseforsvarsminister Paul Wolfowitz snakka om å «gjøre slutt på» statar. Og utanriksminister Colin Powell kom med åpne truslar: Dei svara regjeringane i verda gav på USAs krav om hjelp i kampen mot terrorismen, ville bli avgjørande for USAs «tilhøve til dei i framtida». Verda skalv. Og statssjefane kom krypande for å kysse foten til keisaren.

Så byrja oppladinga framfor krigen mot Afghanistan, der Taliban skulle huse dei skuldige terroristane. Taliban etablerte makta si i Afghanistan på midten av 90-tallet og var uvanleg lette å stemple som vonde. Dei hadde gjennomført ei rad med oppsiktsvekkande avrettingar, noen tatt opp på video av modige vestlege journalistar. Dei hadde au regulert kvardagslivet på ein tilsynelatande småleg måte. Alt virka ulovleg: Underhaldning, skolegang for jenter, kvinner i arbeid. Dessutan hadde dei sprengt urgamle Buddha-statuar. Detta er den eine sida av saka, den sida ein kan finne i vestleg presse og fjernsyn.

Vil ein studere den andre sida, kan ein til dømes lese den rapporten Verdsbanken gav ut 5. oktober 2001 (3). I følge Verdsbanken betra den afghanske økonomien seg under Taliban fordi dei klarte å skape ro og orden. Dei førte til og med framgangsrik kamp mot dyrkinga av opiumsvalmuen.

Men nå skulle dei bort. Kongressen i USA gav Bush-administrasjonen fullstendig frie hender, au til aksjonar med «førebyggande formål». Barbara Lee, demokrat frå California, var den einaste som våga røyste nei. Det hadde sin pris. Etter avrøystinga har ho vore tvungen til å leve med politivern.

George Bush, som eit halvår tidlegare ikkje eingong var trygg på valsigeren, kunne nå glede seg over rekordtall i meiningsmålingane. Kven brydde seg lenger om det budsjettunderskotet den amerikanske presidenten hadde lova rydde opp i? Med utgangspunkt i terrorhandlingane røysta kongressen gjennom ekstraløyvingar på 40 milliardar dollar. Og kven i Europa brydde seg lenger om USAs motvilje mot å avgrense rakettar og miljøfarlege utslepp? Nå var me alle amerikanarar. Statssjefane i EU sa seg klare til å gjøre felles sak med USA og gripe til vald «mot statar som hjelp, stør eller husar terroristar» (4). Nato erklærte solidarisk krig og viste til artikkel 5 som stadfestar at eit åtak mot eit Nato-land må oppfattast som eit åtak på heile Nato. I praksis nøyde USA seg med hjelp frå Storbritannia.

Hegemoni koster penger

Samstundes blei Det internasjonale valutafondet (IMF) og Verdsbanken meir aktive i USA si teneste. Markedsmekanismene vart sett ut av spel. Budsjettbalansen trong ikkje lenger vere avgjørande for straff eller belønning til gjeldslanda. Kunne gjeldslanda vere til nytte i USAs kamp for fortsett hegemoni, ja då kunne dei au vente seg nye lån frå IMF og Verdsbanken trass i dårlege finansar (5).

Og det aller nyttigaste landet skulle vise seg vere Pakistan, der leiaren i landet, general Pervez Musharraf, var rask til å by USA hjelp. Pakistan pressa nå på Taliban, den tidlegare allierte, for å utlevere Osama bin Laden, og USA fekk tilgang til pakistansk luftrom. Og vips var Pakistans krenkingar av menneskerettane glømte og tilgitte. Så vart dei økonomiske sanksjonane som Pakistan hadde lidd under sidan 1990 oppheva, jamvel dei som vart sett i verk etter landets kjernevåpenprøver i 1998. Pakistans gjeld til USA på 400 millionar dollar vart avskrive straks. Dessutan lova USA saman med IMF ekstra utviklingsstøtte til Pakistan på 3 milliardar dollar. Samtidig reinska Musharraf ut høge militære og tryggingssjefar med nære band til Taliban.

Det nest viktigaste landet den amerikanske statsleiinga måtte kjøpe var Russland. Vladimir Putin fekk frie hender i Tsjetsjenia mot at USA fekk bruke dei militærbasane Russland rår over i Usbekistan og Tadsjikistan.

Deretter kom Iran. Men dit kan jo ikkje amerikanske politikarar reise. Nå, det finst andre som kan. Tony Blair hadde eit ekkelt møte på kalenderen 11. september. Han skulle forsvare ytterlegare privatiseringar i offentleg sektor framfor kranglevorne fagforeiningsfolk. I staden kunne han reise av stad og gjøre det han likar best av alt: Agere løpegutt for det amerikanske diplomatiet, og ikkje å glømme, sette øvrige statssjefar i EU på plass ved å framstå som den verkelege leiaren i unionen. Tony Blair sendte utanriksministeren sin, Jack Straw, til Iran der han møtte president Muhammad Khatami. Iran heldt sant nok fram med å insistere på at aksjonar mot Afghanistan måtte skje under leiing av FN. Men protestane mot USA var tona ned alt før den britiske vitjinga. Det vanlege slagordet «Død over USA» som hadde innleia fredagsbønene, er ikkje hørt sidan 11. september. Iran hadde lenge støtta Nord-alliansen, restane av den regjeringshæren som flykta nordover då Taliban marsjerte inn i Kabul hausten 1996. Iran ville ha bort Taliban, dels på grunn av motsetningane til grannelandet Pakistan, dels på grunn av støtta til den shiamuslimske minoriteten i Afghanistan. Dessutan har Iran i lang tid husa to millionar afghanske flyktningar. Dei vil dei gjerne bli kvitt.

«Den verste skjendinga»

Kina kunne heller ikkje motsette seg USAs krigsforetak. Sant nok kravde ein, nøyaktig som Iran, FN-leia aksjonar. Men Kina sette aldri press bak kravet. I staden prøvde ein, så godt det nå gjekk, å dra fordelar av stoda som var oppstått, dels når det gjeld Taiwan, dels når det gjeld mauleg separatisme i Xinjiang-provinsen der 60 prosent av folket er muslimar.

Andre og mindre viktige aktørar på den internasjonale arenaen kravde ingenting. Dei tevla i staden i å vere underdanige. Tevlinga var utan tvil vunnen av den nyvalde presidenten i Indonesia, Megawati Sukarnoputri. Ho kalla terrorhandlinga den 11. september for «den verste skjendinga som noen gong hadde skjedd i sivilisasjonens historie» (6). Så vart ho au rikeleg lønna med nye friske bistandspengar.

Atter andre var alt kjøpte. Egypts president Hosni Mubarak er lydhør og bra. For to milliardar i året. På liknande måte heldt ein Tyrkia på matta.

Og mens ein venta på bomberegnet over Afghanistan gjekk det ein arrestbølge over verda. Det var ikkje lenger så nøye med prov og rettargang. Terroren vart møtt med statsterror. I USA vart 350 menneske arresterte i vekene etter 11. september. Samstundes angreip mobben amerikanarar av arabisk opphav på gatene. Minst to vart drepne. Og likeins i Europa, framfor alt i Storbritannia, Tyskland, Belgia, Nederland, Spania, Italia og Frankrike. Rasismen som retta seg mot 13 millionar muslimar på botnen i den sosiale pyramiden i Vest-Europa fekk retteleg stygge uttrykk. I Sverige har tri borgarar fått verdiane sine frosne og støtta inndratt, etter krav frå USA. Utan ransaking og dom. Det er til og med kriminelt å hjelpe dei med pengar til mat. For ikkje å uroe «vanlege» svenskar blir dei tri kalla «somaliarar» i den rasistiske dagspressa.

På andre område auka ikkje rasismen, men undertrykkinga. I Usbekistan og Kirgisistan vart medlemmer av det muslimske Fredspartiet arresterte i masseomfang. I Jordan vart sensuren skjerpa samtidig med at såkalla islamistar blei tatt. I Egypt vart hundretalls mistenkte stilte for militærdomstol. Styresmaktene i Egypt forbaud folkesamlingar i moskeane og retten til å demonstrere blei innskrenka. Jamvel i Syria, Tunis, Marokko, Algerie, Dei sameinte arabiske emirata, Sudan og Jemen var kritikarar av regima ille ute.

Forspelet nærma seg slutten. USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld reiste på turne først i oktober til dei viktigaste allierte for å presentere «prova» på skulda til Osama bin Laden og al-Qa’ida. Alle han vitja, attesterte at prova var overveldande. Som om det fanst ein teoretisk sjanse for at dei som alt hadde lagt seg flate for USA – mot betaling i ei eller anna form – nå plutseleg skulle seie: Nei, prova duger ikkje!

Den 7. oktober byrja bombene falle. Statsleiinga i USA heldt pusten. Det ein frykta mest var folkelege opprør i to land, Saudi-Arabia og Pakistan. Saudi-Arabia har ein firedel av dei kjente oljereservane i verda. Pakistan har kjernevåpen. Men det blei ingen revoltar. Sant nok var det eit sjølvmordsattentat mot to amerikanske borgarar i Saudi-Arabia 6. oktober. Så blei det roleg, men framleis spent. Det saudiske regimet hadde takka nei til eit besøk frå Tony Blair veka før, som eit førebyggande tiltak. Dei regjeringsfiendtlege demonstrasjonane i Pakistan vart etter måten små og i hovudsak avgrensa til dei tri byane Peshawar, Quetta og Karachi. (I Quetta drap politiet tri demonstrantar og eit barn 9. oktober.) Og den landsomfattande generalstreiken som vart tillyst 15. oktober i protest mot besøket til den amerikanske utanriksministeren Colin Powell blei ein fiasko.

Dei tri første dagane bomba USA og Storbritannia med måte. Men 11. oktober vart krigen intensivert. Kabul og Kandahar vart utsette for massive luftangrep. Men dei allierte unngjekk å bombe talibanstillingar i nord, til stor fortviling for Nord-alliansen. Det var ein medviten strategi. Nord-alliansen var dominert av minoritetsgrupper, først og fremst usbekar og tadsjikar, og fekk støtte av Iran, Russland og i ein viss grad Kina. USA og Pakistan ønska at pashtunske talibanmotstandarar skulle ta Kabul. Pashtunarane, den største folkegruppa, utgjør om lag 40 prosent av innbyggarane i Afghanistan. Jamvel i Pakistan finst ein pashtunsk minoritet, og den overveldande majoriteten av talibantilhengarane er nettopp pashtunarar. Å sjå til pashtunsk interesse var ein måte USA dels kunne komme kritikk frå Pakistan i møte, dels minske iransk, russisk og kinesisk innverknad.

Matbombing

Dei såkalla matbombingane fekk mest like stor merksemd som dei konvensjonelle bombingane. Men som forsvarsminister Donald Rumsfeld sjølv sa: Den einaste effektive måten å fordele mat på, er lands landevegen. Likevel heldt ein fram med å sleppe ned 37.000 måltider om dagen i form av gule posar med teksten «gåve frå det amerikanske folket» – ein dråpe i havet med tanke på dei 7 millionar sveltande i Afghanistan.

Alt etter ni dagars kamp kunne den amerikanske generalen Gregory Newbold erklære at stridskreftene til Taliban var utrydda. Men ennå var ikkje krigen vunnen. Taliban beit seg fast i nord i Mazaar-i-Sharif og i sør i Kandahar. Og USA unngjekk framleis å bombe talibanstyrkane som sperra vegen for Nord-alliansens inntog i Kabul. Samtidig byrja ein planlegge samansettinga av den nye regjeringa, noe George Bush hadde lova la vere, men som den amerikanske statsleiinga nå så som uunngåeleg. For å samle det splitta landet kontakta ein den 87-årige tidlegare kongen, Mohammed Zahir, som mista trona i eit kupp i 1973.

Den 19. oktober vart dei første bakkestyrkane sett inn for å slå til mot Kandahar. Ti dagar seinare vart bombinga av talibanstillingane nord for Kabul intensivert. Og 13. november kunne så Nord-alliansen gå inn i hovudstaden. Men det skjedde mot viljen til USA. Den amerikanske statsleiinga hadde lova Pakistan at Nord-alliansen skulle vente.

Etter inntoget i Kabul erklærte leiaren i Nord-alliansen, Burhannuddin Rabbani, alminneleg amnesti utanom for Osama bin Laden og Talibans åndelege leiar Muhammad Omar. Men Rabbini motsette seg, trass i amerikansk påtrykk, moderate talibanar i ei kommande regjering. På fjernsyn kunne me sjå glade byborgarar som igjen gjorde det Taliban hadde forbode: Lytte til musikk, gå på kino, fly drakar og sminke seg.

Så lett det gjekk! Talibans motstandskraft hadde synt seg svært liten. Men då skal ein tenke over at det bare tok Sovjetunionen ei veke å «erobre» Afghanistan i 1979. Deretter følgde ti år med blodig krig mens Sovjetunionen freista feste maktgrepet sitt.

Afghanarane kan frigjøre seg sjølv

Dei ulike afghanske folkegruppene kan virke splitta og ueinige. Ei sak har dei likevel felles: Uviljen mot ytre innblanding. Trass i fjernsynsbilete med lykkelege afghanarar er det veldig få av dei som likar bombingane frå USA og Storbritannia. Abdul Haq, ein pashtunleiar som seinare vart drepen av Taliban, meinte i eit intervju at USA viser seg som «det dummaste landet i verda når det gjeld Afghanistan» ved å bombe. Han var fast overtydd om at afghanarane kunne frigjøre seg sjølv. Ikkje heller Nord-alliansen hadde vore positive til bombingane, men i fleire tilfelle klaga USA for å bombe sivile i staden for militære mål, og bare å ha syn for interessene til USA i krigsstrevet sitt.

Og afghanarane har rett. Bombinga av byane har drive ut menneske på landsbygda der dei er svært vanskelege å nå med hjelpesendingar. FN reknar med at 100.000 afghanske barn under fem år kan dø denna vinteren nettopp som følge av flyktningesituasjonen skapt av bombingane (7). Barna dør fordi USA må hevde sitt hegemoni. Barna dør fordi USA vil ha rett balanse i den kommande afghanske regjeringa. Barna dør fordi den øvrige verda er altfor veik, feig, lurt eller uvillig til å hevde intervensjonsforbodet i folkeretten.

Til ein viss grad dør barna au av rein gjerrigskap. Pentagon ville ikkje sløse i unytta med kryssarrakettane sine. I staden har ein brukt prosjektil med mindre presisjon, til dømes klasebomber. Ei klasebombe består av hundretalls mindre bomber som ikkje detonerer straks men i staden fungerer som landminer, i eit land der alt om lag 200 menneske blir skadd kvar månad av dei landminene dei sovjetiske militære spreidde ut.

Den 5. desember samla representantar for fire afghanske fraksjonar seg i Bonn for å danne ei mellombels regjering under USA overoppsyn. Nord-alliansens Burhannuddin Rabbani vart pressa av USA til å gi frå seg presidentposten til pashtunen Hamid Karzai. Nord-alliansen fekk likevel tri tunge postar i regjeringa, mellom anna forsvarsministeren. Seinare er det meininga at den gamle ekskongen Mohammad Zahir innan eit halvår skal åpne ei loya jirga (tradisjonell samling av stammeeldste), der framtida til Afghanistan kan fastleggast.

Visst finst det meiningsskilnader mellom afghanarane. Men den motsetninga som betyr mest, er den mellom dei afghanske fraksjonane på eine sida og USA med vasallar på andre sida. Afghanarane freista avgrense dei utanlandske «fredsbevarande» troppane som ein ville påføre dei, dels geografisk til Kabul, dels tallmessig til høgst 1.000 mann. USA var ikkje samd. Afghanarane vil dessutan ikkje at utlendingane blir for lenge, mens representantar for USA har snakka om eit langvarig engasjement. Vil USA med sine underordna forlate Afghanistan frivillig? Det er spørsmålet. Drar dei noen som helst lærdom av historia bør dei ta sitt pikk og pakk og reise så fort som råd (8).

Og så ser det ut til at alle imperialistlakeiane til den vestlege verda finn kvarandre. Frå høgre til venstre. Ta den gjengse skildringa av Taliban: Det rekk ikkje med å kalle dei brutale (noe dei naturlegvis er ettersom krig og maktetablering krev vald). Nei, dei er dessutan ikkje-menneske, som robotar henta frå ein eller annan science-fiction-film. Dei skal vere hjernevaska av suraramsande mullahar. Dei skal vere skapt og programmert av kyniske agentar frå CIA. Ein tar frå dei eige ansvar.

Basmachi

Samtidig blir dei frårøva menneskeverdet. Jamfør dei sovjetiske okkupantane som kalla motstandarane sine basmachi, «bandittar», eit uttrykk skapt i den tsarrussiske tida (9). Same rasisme og klasseforakt då som nå. Same imperialisme. Gamle ærverdige The Economist – det einaste store tidsskriftet eg veit om som framleis forsvarer Vietnam-krigen – viser nå i etterhand forståing for den sovjetiske erobringspolitikken: «Urbane og utdanna afghanarar ser tilbake på det Sovjet-støtta regimet som noe mindre vondt enn det kaoset og det trongsynet som følgde.» (10) Nå skal altså USA halde fram Sovjets oppgåve; å gjøre menneske av barbarane.

President Pervez Musharraf i Pakistan kunne glede seg over Bonn-avtalen og over at krigen på det nærmaste var slutt før Ramadan, nøyaktig som han hadde lova urolege landsmenn. Men Musharraf hadde au merka at dei som verka så gåvmilde straks etter 11. september brått blei gjerrige. I midten av november vitja han USA. Det gav ikkje mykje, bare halve løfte. Kanskje skulle Pakistan få 1 milliard dollar i hjelp. Kanskje skulle tekstilindustrien i Pakistan få tilgang til heimemarkedet i USA. Og IMF kravde igjen strukturtilpassingar for å åpne på pengepungen. Teleforetak og oljeindustri måtte privatiserast (11).

«Bonn-avtalen er eit direkte speilbilete av vår eiga oppfatning,» kommenterte forsvarsminister Sergei Ivanov i Russland. Og visst hadde russarane grunn til å vere glade. Dei hadde nå fått forståing frå omverda med omsyn til å tukte dei tsjetsjenske separatistane. Dei hadde nærma seg USA og auka innverknaden sin over fordelinga av dei sentralasiatiske energikjeldene. Og Nord-alliansen hadde fått tunge postar i den afghanske interimsregjeringa.

Den iranske statsleiinga gleda seg av delvis same grunn som den russiske, sjølv om Iran gjennom den åndelege leiaren Ayatolla Khamenei fordømte bombingane av Afghanistan som «uakseptable» og dessutan meinte at USA eigentleg hadde imperialistiske motiv. Likevel kunne reformvennene i Teheran via britisk mellomkomst nærme seg noe til duene i Washington.

Kina – den store taparen

Kina er – ved sida av Afghanistan – den store taparen i krigen. Vanlegvis reagerer Kina sterkt på alle teikn til militær aktivitet frå Japan. Nå måtte ein stillteiande sjå på at Japan etter amerikansk krav stillte opp med forsyningshjelp under bombekrigen mot Afghanistan. Men viktigast av alt: Gjennom Afghanistan-krigen har USA klart å bryte Beijing-Moskva-aksen som den kinesiske statsleiinga har jobba svært hardt for å skape den seinare åra. Førre året underteikna Russland og Kina ei vennskapspakt for første gong sidan 1950. Det såg ut til at Kinas ønske skulle bli oppfylt: Ein felles front mot amerikansk opprusting (12). Nå ligg det håpet i grus.

La oss samanlikne dei allmenne resultata av Afghanistan-krigen til nå med læreboka, nærmare bestemt den læreboka som Zbigniew Brzezinski gav ut i 1997, The Grand Chessboard. Brzezinski har mellom anna ei fortid som tryggingspolitisk rådgivar for Jimmy Carter. Han meiner at USA mest av alt bør frykte ein allianse Kina-Russland-Iran. Han tilrår derfor ei tilnærming til Iran, noe som var ganske kontroversielt i amerikanske krinsar då boka kom ut. Nå er det røyndom. Kina bør i følge Brzezinski isolerast. Det same med Russland. Kina er blitt isolert gjennom Afghanistan-krigen, men til prisen at Russland har komme inn som aktør i det område Brzezinski kallar Eurasias Balkan, og som Russland i følge Brzezinski bør haldast borte frå.

Eurasias Balkan består av åtte tidlegare Sovjet-republikkar pluss Afghanistan. Dei fleste grensene dei imellom vart tilfeldig teikna opp av russiske kartografar på 20- og 30-tallet. Landa er derfor splitta religiøst og etnisk. Området er rikt på mineralar og energireservar. Det gjør Brzezinski eit stort nummer av, og peikar særleg på Kinas aukande energibehov. Her bør ein likevel hugse at det absolutt viktigaste området når det gjeld energiforsyningane i verda er (og blir) Persia-bukta. Saudi-Arabia sit på ein firedel av dei kjende oljereservane i verda. Legg til fire granneland og me er oppe i 65 prosent. Denna olja får stadig meir å seie, dels fordi ho er billeg å utvinne, dels fordi salet frå desse landa bare utgjør ein tredel av totalen i verda. Oljetilgangane frå Saudi-Arabia og grannelanda utgjør ein veksande del av verdstotalen.

Bare eit lite avbrot i forsyninga av olje kan utløyse ei internasjonal krise ettersom olja nærmast har monopol når det gjeld transport. Den nye produksjonsmåten som går under namnet «mager produksjon» gjør dessutan den rike verda ennå meir sårbar. Dels er mager produksjon svært transportavhengig ettersom varene skal leverast «just in time». Dels er mager produksjon nettopp mager i den meininga at ein sparer inn på reservelagring. Det gjeld jamvel reserverlagring av olje.

Olja – ikkje så verdifull

Kva så med energireservane rundt Det kaspiske havet, som mange har peika på som viktig, både når det gjeld Jugoslavia-krigen i 1999 og Afghanistan-krigen nå (13)? Eg trur den forklaringa er betydeleg overdriven. Så verdifull er ikkje den kaspiske olja. Imperialismen følger sin eigen indre logikk. «The great game» mellom Russland og Storbritannia på 1800-tallet hadde ikkje umiddelbare materielle mål. Det gjeld heilt enkelt å halde kvarandre i sjakk. Finst det olje som spelar ei rolle i Afghanistan-krigen, er det heller den frå Saudi-Arabia.

USAs offisielle krigsmål i Afghanistan er i fallande rekkefølge: Fange Osama bin Laden, utradere al-Qa’ida, styrte Taliban. Bare det lågast prioriterte har ein sikkert oppnådd. Akkurat nå bombar ein fjell i traktene rundt Tora Bora. Det heile kan minne om ein galning som går laus på daude ting. Men det er ikkje heilt irrasjonelt. Det absolutte hovudmålet med Afghanistan-krigen er å demonstrere styrke.

Korleis har då Afghanistan-krigen påverka tilhøvet mellom USA og Europa? Brzezinski definerer EU som USAs eurasiske bruhovud og springbrett. USA herskar over EU gjennom Nato, så det finst ikkje grunnlag for at USA kan frykte EU blir for sterkt. Tvert om. EUs mål bør i følge Brzezinski utvidast slik at unionen kan hjelpe til i USAs globale maktutøving. Til det krevst ytterlegare integrasjon, noe EMU vil tvinge fram. Og integrasjonen har auka. Forsvarsminister Geoff Hoon i Storbritannia sa på EUs ministermøte i november at dei massive bombingane av Afghanistan kunne tolkast som «fredsframtvingande» og at militært nærvær i Afghanistan kunne tolkast som «skille av stridande partar». Dermed ville krigshandlingane USA og Storbritannia har gjort mot Afghanistan vere lovlege etter Petersburg-avtalen som jo regulerer EUs militære handlingar. Blir det allmenn tolking er det spørsmål om det finst noen grenser tilbake for EU som framtidig aggressor og okkupant.

Kva kan ein då gjøre med elendet?

Er ein solidarisk borgar og ønsker leve i noe som i det minste liknar eit rettssamfunn, bør ein støtte dei tri svenskane som utan rettargang og dom er straffa for terrorisme. Bidrag kan settast inn på postgirokonto 452590-3. Skriv «Solidaritet» på talongen.

Er ein dessutan tilhengar av folkeretten bør ein avvise begrepsglidinga til professor Ove Bring og regjeringa, ei begrepsgliding som inneber at USA gjennom alle sine handlingar utviklar (men i praksis avviklar) folkeretten.

Er ein på toppen av alt antiimperialist, bør ein freiste underminere USAs bruhovud og forkorte springbrettet deira. Det gjør ein enklast gjennom heilhjarta kamp for eit nei i den kommande folkerøystinga om EMU. Den rørsla som organiserer den breie EU-motstanden her i landet heiter Folkrörelsen Nej till EU. Gå med!

Fotnoter:

• 1) Sjå Boris Kagarlitsky: «The Reichtag Fire in New York», http://www.tni.org/archives/kagarlitsky/richstag.htm, Jan Myrdal: «Det stora spelet», Falu Kuriren 14. november 2001, Patrick Martin: «US planned war in Afghanistan long before September 11» World Socialist Web Site, http://www.wsws.org , 26. november 2001. [Tilbake]
• 2) Two Reports on U.S. Bombing of Sudan by Ed Vulliamy in Washington, Henry McDonald in Belfast, and Shyam Bhatia and Martin Bright, http://www.refuseandresist.org/resist_this/082598sudanrpt.html. [Tilbake]
• 3) Verdsbanken: Brief Overwiew of Afghanistan’s Economy 05. oktober 2001. [Tilbake]
• 4) Gösta Torstensson: «EU stöder USA:s bombkrig men sprickor börjar synas i fasaden», Nya AT nr 3, 2001. [Tilbake]
• 5) «Bribing allies», The Economist 29. september 2001. [Tilbake]
• 6) «Treading warily», The Economist 29. september 2001. [Tilbake]
• 7) Eric Laroche, UNICEF Representative for Afghanistan, statement on October 15 in Islamabad, Pakistan. http://www.unicefusa.org/alert/casia/report_07.html. [Tilbake]
• 8) Om Storbritannias dårlege erfaringar med erobringsforsøk i Afghanistan, sjå Louis Dupree: Afghanistan side 377-340. [Tilbake]
• 9) Louis Dupree: Afghanistan, side 448. [Tilbake]
• 10) «All smiles, for now», The Economist 17. november 2001. [Tilbake]
• 11) «Bombarded», The Economist 17. november 2001. [Tilbake]
• 12) Sjå USAs Quadrennial Defense Review Report, September 30, 2001, der det blir åtvara mot at «det kan oppstå ein militær medtevlar med ein formidabel ressursbase» i regionen. Kina blir rett nok ikkje nemnt ved namn. http://www.defenselink.mil/pubs/qdr2001.pdf. [Tilbake]
• 13) Sjå td Ahmed Rashid: Talibanerna, side 198ff. [Tilbake]

av Johan Petter Andresen

Det nye programmets analyse av utviklinga av den kapitalistiske økonomien er et tilbakeskritt i forhold til forslaget fra programkomiteen som ble lagt fram i september 2001. Etter min mening bryter programmet med grunnleggende marxisme på økonomiens område. En analyse av den kapitalistiske økonomiens grunnleggende utviklingstendenser burde være en bærebjelke i et kommunistpartis program. Landsmøtet har valgt å skjære bort tilløp til en slik analyse.

Det er en god del å utsette på forslaget fra programkomiteen både når det gjelder form og innhold. Så dette er ikke noe forsvar for alt i programkomiteens forslag når det gjelder den generelle økonomiske utviklinga. Men innholdet i programforslaget er som sagt mye bedre. Her er noen av formuleringene som er fjerna av landsmøtet:

• 1. I Forordets fjerde avsnitt: «Men forråtnelsen i kapitalismen har blitt stadig tydeligere de siste 30 åra gjennom stagnasjonen i verdensøkonomien.»
• 2. I forslagets kapittel 1, som ble programmets kapittel 6, punkt 1.1, fjerde avsnitt: «Men de kapitalistiske produksjonsforholdene, som gjør profitt til produksjonens hovedmål, hemmer og hindrer også utviklinga av produktivkreftene og skaper nød, vold og menneskeskapte naturkatastrofer. I det stadiet kapitalismen nå er, er det dette trekket som dominerer. Slik undergraver kapitalismen også sin egen eksistens.»
• 3. I forslagets kapittel 2, som ble programmets kapittel 1. 3. avsnitt i ingressen: «De framskrittsvennlige sidene ved kapitalismen er for lengst historie. Dens måte å produsere og distribuere varer og tjenester på er ikke lenger den mest effektive. En allmenn stagnasjon i økonomien har for lengst satt inn, og den politiske legitimiteten er i ferd med å smuldre.»
• 4. I samme kapittels 2.3.3: «Konkurransen er en innebygd trussel mot det kapitalistiske systemet i seg sjøl, som fører til økonomisk stagnasjon.»
• 5. Samme kapittels punkt 2.10.2: «Den såkalte «nye økonomien» tilfredsstiller ikke borgerskapets krav om profitt, jo mindre jo mer det automatiske systemet innføres på flere områder i produksjonen. De nakne talla bekrefter dette. Stagnasjonen vi har sett de siste tiåra, med synkende vekstrate målt i bruttonasjonalprodukt for den kapitalistiske verdensøkonomien som helhet, fortsetter. Til tross for at enkelte land kan oppvise en imponerende vekstrate. Den lange oppgangskonjunkturen i USA på 1990-tallet illustrerte USAs spesielle dominans i denne perioden.»

Vedtatte formuleringer

Det som er vedtatt er en kritikk av hvordan kapitalismen fungerer. Altså at kapitalismen ikke er bra for folk flest og for miljøet. Men intet sted tas marxismens standpunkt om at kapitalismen er en historisk forbigående samfunnsform eller at de indre motsetningene i den kapitalistiske økonomien skjerpes etter hvert som kapitalismen modnes. Og når det gjelder stagnasjonen etter krigen, finnes det ingen beskrivelse av denne. Tvert imot, programmet beskriver et samfunn som evner å løse sine kriser. Årsaken til at det kan bli sosialistiske revolusjoner er at arbeiderklassen en gang vil ønske å frigjøre seg. Det nærmeste man kommer en kriseteori som går inn på dagens økonomiske utvikling er i punkt 1. 10.1 til 1.10.4. Her kan vi lese:

1.10.1: Slutten av det tjuende hundreåret framstod i den rådende propagandaen som en «ny vår» for kapitalismen.

1.10.2: Likevel står problema i kø for borgerskapet. Den nye teknologiske revolusjonen legger grunnlaget for raske og omfattende økonomiske, politiske og ideologiske samfunnsendringer, som kan bli en trussel mot sjølve den kapitalistiske samfunnsorganiseringa.

1.10.3: Den ikke-produktive og spekulative økonomien vokser. Det samme gjør den svarte økonomien. Omfordeling av merverdien gjennom valuta- og børsspekulasjon overgår langt varehandelen og investeringer i produksjon.

Likevel eksploderer vareproduksjonen som følge av den voldsomme produktivitetsøkinga. Men i stedet for at en mulig overflod blei delt på kommunistisk vis etter behov, reguleres produksjonen etter profittmulighetene. Varer ødelegges framfor å bli gitt til de stadig flere som ikke har råd til å kjøpe dem. Overproduksjonskriser og økte forskjeller mellom rike og fattige blir resultatet.

1.10.4: Det er merverdiproduksjonen som skal holde den kapitalistiske konkurransen i sving. For at denne skal kunne holde tritt med den voldsomme økinga av kapitalmengden, trekkes nye områder inn i vareøkonomien. Dette er drivkrafta bak privatiseringa av velferds- og infrastruktursektorene.

Dette er en livredningsmanøver for kapitalen som fører til at velferdsstaten som sosial og politisk stabilisator raseres. Hvor lenge kapitalistene kan holde økonomien i gang ved å rane felleskassa, vil derfor også være et politisk spørsmål.

Det er mye riktig beskrivelse i denne analysen, men den mangler logikk, for eksempel forklarer den ikke hvorfor den spekulative økonomien vokser. Kan borgerskapet velge å minske den spekulative økonomien, eller er denne utviklinga en del av en nødvendig økonomisk utvikling gitt de kapitalistiske produksjonsforholdene? Hva er sammenhengen mellom utviklinga av den spekulative økonomien og den merverdiproduserende delen av økonomien? Har kapitalismen en kronisk overproduksjonskrise? Eller har den bare konjunkturelle kriser som løses etter hvert? Programmet beskriver en kapitalisme med problemer, men ikke en kapitalisme som kun kan løse sine problemer ved å forverre sine egne sjukdommer.

Hva mente Marx om kapitalismen?

Kort fortalt var Marx utvetydig på at kapitalismen er en historisk forbigående samfunnsform, som på grunn av sine indre motsigelser må gå under. Dette preger både hans historiske tilnærming og hans økonomiske analyser.

Marx mente at de økonomiske krisene som det kapitalistiske systemet skaper, blir løst på en slik måte at dets indre motsetninger skjerpes og at dets kriser blir dypere. Han trekker fram som et grunnleggende forhold at det kapitalistiske systemets evne til å øke produksjonen har få hindre, mens forbruksevnen møter mange barrierer som begrenser dets vekst. Dette gir opphav til kriser, som altså overvinnes på en slik måte at systemets innebygde motsetninger skjerpes.

La oss se litt på åssen Marx så på de grunnleggende utviklingstrekka til den kapitalistiske økonomien. Fra Manifestet kan vi lese:

«Hvordan overvinner borgerskapet krisene? På den ene sida ved den framtvungne ødelegginga av en mengde produktivkrefter, på den andre sida ved erobring av nye markeder og grundigere utbytting av de gamle markedene. Altså hvordan? Ved at de forbereder enda mer omfattende og kraftigere kriser og minsker midlene til å forebygge krisene» (Side 27 i den norske utgaven fra 1970). (Min understrekning).

Legg merke til at Marx legger vekt på at måten krisene løses på er ved at det legges et grunnlag for enda større og sterkere kriser: altså at den kapitalistiske økonomiens indre motsetninger skjerpes og at etter hvert som det kapitalistiske systemet utvikles bruker det samtidig opp de midlene det trenger til å forebygge krisene.

Fra kapittel 15 i bok 3 av Kapitalen har vi noen flere, mer teoretiske sitater som omhandler det samme:

«Betingelsene for den direkte utbyttinga er ikke identiske med de som gjelder for dens realisering. De er ikke bare ulike i sted og tid, men også teoretisk. Betingelsene for den direkte utbyttinga er kun begrensa av samfunnets produktive evne, betingelsene for utbyttingas realisering er begrensa av det relative forholdet mellom de ulike produksjonsgrenene og samfunnets evne til å forbruke. Men den sistnevnte blir verken bestemt av den absolutte produktive evnen eller av den absolutte forbrukerevnen, men av forbrukerevnen basert på de antagonistiske betingelsene i distribusjonen, som reduserer forbruket til størstedelen av samfunnet til et minimum innafor mer eller mindre trange grenser. Realiseringa er videre begrensa av akkumulasjonstendensen, trangen til å ekspandere kapitalen og produsere merverdi i en større skala. Dette er en lov for den kapitalistiske produksjonen, gitt gjennom stadige revolusjoner i sjølve produksjonsmetodene, forbundet med den stadige forringelsen av den eksisterende kapitalen, av den generelle konkurransekampen og behovet for å forbedre produksjonen og dens skrittvise utvidelse, kun som et middel for dens vedlikehold, der straffen er ruin. Markedet må derfor stadig utvides, slik at dets indre sammenhenger og betingelsene som regulerer dem, antar formen av en naturlov som virker uavhengig av produsentene, og blir stadig mer ukontrollerbare. Denne indre motsigelsen søker sin løsning gjennom en utvidelse av det ytre produksjonsområdet. Men, jo mer produktiviteten utvikles, jo mer blir den i uoverensstemmelse med den snevre basisen på hvilken betingelsene til forbruket hviler.»

«Den kapitalistiske produksjonen prøver stadig å komme forbi disse innebygde grensene, men kommer forbi dem bare på en slik måte, at disse hindringene igjen plasseres i dens vei, og da i enda større skala.»

«Når derfor den kapitalistiske produksjonsmåten er et historisk bestemt middel for å utvikle de materielle produktivkreftene og skape et tilsvarende verdensmarked, er den samtidig den konstante motsigelsen mellom denne historiske oppgave og de tilsvarende samfunnsmessige produksjonsforhold.»

«Det kommer til overflaten her på en klar økonomisk måte – dvs. sett fra borgerskapets standpunkt, innafor begrensningene for kapitalistisk erkjennelse, fra standpunktet til sjølve den kapitalistiske produksjonen – at den har sin grense, at den er relativ, at den ikke er absolutt, men er kun en historisk produksjonsmåte som samsvarer med en bestemt avgrensa epoke i utviklinga av produksjonens materielle behov.»

«Utviklinga av det samfunnsmessige arbeidets produktive krefter er den historiske oppgava og berettigelsen til kapitalen. Akkurat derfor skaper den ubevisst de materielle betingelsene for en høyere produksjonsmåte.»

Det har rent mye vann i elva siden Marx lagde sine teorier. Men vi lever fortsatt under kapitalistiske produksjonsforhold, og kapitalismen har utvikla seg og skal da, i følge Marx ha fått skjerpa sine indre motsetninger. Og jeg mener at dette stemmer.

Hva mener en del marxister?

I motsetning til i Marx’ tid evner ikke den kapitalistiske økonomien å opprettholde den generelle økonomiske veksten i samfunnet. Jo større andel av totaløkonomien i verden som blir kapitalistisk, jo svakere blir den økonomiske veksten. Etter den brutale saneringa av produktivkrefter som den andre verdenskrig innebar, så det lenge tilsynelatende positivt ut for kapitalismen. Men allerede etter få år oppsto overkapasitetsproblemer i den internasjonale økonomien, og marxistiske økonomer kunne påpeke, allerede i 1966, at den moderne internasjonale monopolkapitalistiske økonomien hadde en innebygd stagnasjonstendens som kunne observeres statistisk (Monopoly Capital av Paul Baran og Paul Sweezy, 1966).

«Man kan vende og snu på det som man vil. Man kan likevel ikke unngå den konklusjon at monopolkapitalismen er et selvmotsigende system. Det har en tendens til å skape et stadig større overskudd, men det kan ikke frambringe det forbruk og de investeringsåpninger som er nødvendige for absorbering av et økende overskudd og for at systemet skal funksjonere tilfredsstillende. Siden overskudd som ikke kan absorberes, ikke kan produsere, følger det at den normale tilstand i den monopolkapitalistiske økonomi er stagnasjon» (Fra Pax-utgaven av Monopolkapitalen, Sweezy og Baran, 1971, side 110).

En liten illustrasjon på stagnasjonstendensen finner vi i følgende tabell:

Veksten stagnerer tiår for tiår

Paul Sweezy følger opp stagnasjonsanalysen sammen med Harry Magdoff i 1988, i boka Irreversible Crisis (Monthly Review Press 1988). Her viser de sammenhengen mellom stagnasjonstendensen og den eksplosive økinga av finanssektoren og gjeldas nye rolle i økonomien. Det var også med bakgrunn i denne boka at AKP arrangerte en økonomikonferanse i begynnelsen av 1990-tallet og inviterte Harry Magdoff som hovedinnleder. Hans synspunkter har tydeligvis ikke blitt gjort til en del av AKPs synspunkter.

Vi ser samme grunnleggende holdning fra et annet marxistisk miljø. En artikkel som har vekt oppsikt er av Robert Brenner. «Verdensøkonomien ved årtusenskiftet – i retning oppsving eller krise?». (Se Vardøger nr 26, 2000.) I motsetning til Sweezy legger han vekt på utviklinga av profittraten og hvordan denne har påvirka monopolkapitalens ulike tiltak for å opprettholde denne. Men i likhet med Sweezy og andre har han samme hovedtese i bånn for sin analyse. En hovedtese som han har fra Marx. Han skriver:

«Bakgrunnen for dagens situasjon må søkes i utviklingen av de tre fundamentale langsiktige og nært sammenhengende trender. Alle tre ble utløst omkring 1965-73 av det systemomfattende fallet i avkastningen, og av det faktum at man over lang tid ikke fikk avkastningen opp igjen. Til grunn for dette lå framveksten av vedvarende overkapasitet og overproduksjon i den internasjonale industrien. » (Min understrekning)

Altså Marx, Sweezy, Baran, Brenner og Magdoff trekker alle sammen forholdet mellom produksjon og forbruk som det som ligger i bånn for de andre symptomene: enten det er de sykliske krisene, opphoping av finansiell kapital, gjeldsoppbygginga, profittratens utvikling, globaliseringa, monopoliseringa, stagnasjonstendensen osv.

Faktisk kjenner jeg ikke til en eneste marxistisk økonom som i dag ikke hevder at den internasjonale økonomien stagnerer og at dens indre motsigelser skjerpes. Men her forventer jeg å bli opplyst av de som har gått i spissen for å stryke programkomiteens forslag på dette området. Hvem mener noen annet, og hvorfor? Kanskje kan vi da få en klargjørende diskusjon om meningsforskjeller?

Fra Sverige har journalisten og marxisten Mikael Nyberg gitt oss boka kapitalet.se (Ordfront 2001). AKP har med god grunn reklamert for denne boka, men nettopp fordi den kan forstås å innholde en alternativ analyse til ovennevnte økonomers analyse føler jeg at det er på sin plass med en kommentar.

Boka gir en meget god beskrivelse av sentrale sider ved utviklinga av klassekampen i Sverige og av utviklinga på sjølve arbeidsplassene som jeg satte særlig stor pris på. Men fordi forfatteren ikke tar utgangspunkt i stagnasjonstendensene som grunnlag for borgerskapets angrep på arbeiderklassen, ender han opp i en klassekampteori som overdriver endringene i arbeiderklassens styrke og dermed også borgerskapets styrke. Folkhemmet på 50-, 60- og 70- tallet forklares som et resultat av arbeiderklassens styrke. Deretter, fra åttitallet angriper borgerskapet, og arbeiderklassen svekkes. Dette er også delvis riktig etter mitt skjønn. Dersom vi ser på den globale klassekampen er det vel liten tvil om at det skjedde et negativt skifte fra slutten av 70-tallet med splittelsen mellom Kina og Albania, Vietnams invasjon av Kampuchea, og innmelding i Comecon og seieren til Teng Siao Ping i Kina. I likhet med mye fra AKP/RV de siste 20 åra legger Nyberg vekt på «borgerskapets offensiv». Men han tar ikke opp at denne offensiven, for å øke utbyttinga, skjer på bakgrunn av en kapitalistisk økonomi som har stadig større problemer med å fungere. Dermed ebber hans analyse ut i et mørkt bilde av en stadig mer menneskefiendtlig kapitalisme som han regner med at den svenske arbeiderklassen før eller seinere vil reise seg mot. Hans bilde er av et stadig sterkere og råere borgerskap. Mitt bilde er av et stadig mer fortvila og desperat borgerskap. Hans bilde er av en svekka og oppsplitta arbeiderklasse. Mitt bilde er av en større, bedre organisert og mindre systemtro arbeiderklasse i dag enn for 30 år siden ( i hvert fall i Norge, og antakeligvis i Sverige også). Nyberg påpeker at kapitalismen nå synker ned i en tilstand av kriser, massearbeidsløshet og global misære. Men dette knyttes til borgerskapets økte makt, ikke til nedgangen i veksttakten etter krigen. Det ligger som en logisk konklusjon på Nybergs tilnærming at dersom arbeiderklassen styrker sin stilling, vil det internasjonale kapitalistiske samfunnet oppleve nye tiår med høy vekst.

Debatten i 1983-84

Jeg kan dessverre ikke vise til en eneste norsk marxistisk økonom, da jeg ikke kjenner til at noen av dem har gjort forsøk på sjølstendig analyse av utviklinga av den internasjonale kapitalistiske økonomien etter krigen, med unntak av det vesle heftet Kriser i kapitalismen (AKP(ml), 1983, red. Carl-Erik Schultz). (Og den gangen var Schultz, Mønnesland, Lysestøl, «Per Lund» m.fl. medlemmer av AKP(ml).) Her skriver man i forordet at man ikke kan spå om utviklinga av den sykliske krisa man da var oppe i. Hensikten med heftet var, i følge forordet, å «legge fram noen hovedpunkter når det gjelder fakta om den kapitalistiske krisa i verden og i Norge. Den teoretiske og politiske drøftinga av krisa kommer i seinere avsnitt.» Heftet utløste en debatt blant «ekspertene» i partiet der man konsentrerte seg om årsaksforholdene i forbindelse med de sykliske krisene. Leser man f. eks. Per Lunds artikkel «Akkumulasjon og krise under kapitalismen» (Marxistisk studiebok, trinn 2, 1983) finner man hans forklaring på årsaker til de periodiske krisene og hvordan de løses, men ingenting om den historiske tendensen til at de løses på en slik måte at de indre motsetningene skjerpes. Etter min mening er det opplagt mulig å ha ulike vinklinger på de sykliske krisene (altså de som kommer jevnlig med cirka 10 års mellomrom), blant annet fordi disse sykliske krisene kommer i ulike etapper i kapitalismens generelle utvikling.

Dessverre gikk ikke debatten inn på det som må være det overordna for oss å få grep om: når kapitalismen løser disse sykliske krisene, hva da? Skjerpes kapitalismens indre motsetninger, eller fortsetter man da som om ingenting har skjedd? Her mener jeg at Marx påstår og virkeligheten viser at det må gå galt. Så må vi spørre oss: Hvordan kan vi studere, i virkelighetens verden, empirisk, hvordan kapitalismens indre motsetninger skjerpes? Dette bør en videre debatt konsentrere seg om. Et annet naturlig spørsmål som vi også kan videreutvikle er: Hva er det ved kapitalismen som gjør at dens indre motsetninger skjerpes?

Import fra Sovjet

I 1975 ga AKP(ml) ut en sovjetisk bok produsert i 1954, Politisk økonomi, lærebok. Den har to kapitler som handler om «kapitalismens almene krise». Problemet er at dens hovedtese om årsakene til denne krisa er feil:

«Grunndragene i kapitalismens almene krise er: verdens kløvning i to systemer – det kapitalistiske og det sosialistiske – og kampen mellom dem, krisen i imperialismens kolonisystem, skjerpningen av markedsproblemet og den kroniske massearbeidsløshet som henger sammen med dette» (side 260).

«Skjerpingen av problemet om markedene under kapitalismens almene krise skyldes først og fremst den ting at enkelte land er falt ut av imperialismens verdenssystem» (side 267).

Historia har i ettertid vist at monopolkapitalismens allmenne krise ikke er avhengig av sosialismens og kolonienes seierrike framganger. Monopolkapitalismen greier helt av seg sjøl å skape overproduksjon, stagnasjon, massearbeidsløshet osv.

Vil AKP prioritere studier av kapitalismen?

Med tanke på hvor lite det er jobba med å utvikle en sjølstendig norsk marxistisk analyse av den moderne kapitalismens generelle økonomiske utvikling, er det ikke noe rart i tendensen i partiet til å undervurdere kapitalismens indre motsetninger.

Men det er mildest talt uheldig for utviklinga av den ideologiske kampen generelt i samfunnet at det ikke er noe parti som hevder med tyngde at borgerskapet ikke er på offensiven, men tvert imot – borgerskapets samfunn ris av stadig sterkere indre motsetninger som fører til en nedgang i veksten og fører hele verdenssamfunnet ut i en kommende depresjon i overskuelig framtid.