Mathias Furevik er varamedlem til landsstyret i Rødt fra Bergen.

Innføring av kommunal parlamentarisme innebærer ikke at kommunestyret tar makt fra noen andre, men at kommunestyret frivillig overfører makt til en liten maktelite på toppen.

På skolen lærer vi at parlamentarismen i Norge ble innført da Stortinget i 1884 tok makten fra svenskekongen og proklamerte «All makt i denne sal!». Med dette som bakteppe forsøker politikere fra mange partier – fra Ap til FrP – å kjøre frem kommunal parlamentarisme i norske kommuner. Den ordningen som norske kommuner vil innføre, dreier seg slett ikke om det innføringen av parlamentarisme på Stortinget var. Tvert imot: Innføring av kommunal parlamentarisme innebærer ikke at kommunestyret tar makt fra noen andre, men at kommunestyret frivillig overfører makt til en liten maktelite på toppen.

Kommuneloven bestemmer hvordan norske kommuner skal organiseres. Loven sier blant annet at alle kommuner må ha et kommunestyre, og at kommunestyret må velge en ordfører. Når det gjelder den konkrete utformingen av det politiske styringssystemet, er kommunene gitt store friheter. Det er naturlig, all den tid loven skal gjelde både for Oslo kommune med 600 000 innbyggere og Modalen kommune med 370 innbyggere. Den konkrete utformingen må likevel skje innenfor rammen av to alternativer: Formannskapsmodellen og den parlamentariske modellen.

I formannskapsmodellen velger bystyret et formannskap som arbeidsutvalg. I denne modellen tilsetter kommunestyret en administrasjonssjef (rådmann) for å forestå den administrative ledelsen av kommunen. Rådmannens plikter (og rettigheter) fremgår til dels konkret av loven. Rådmannen og formannskapet kan få delegert fullmakt til å avgjøre visse saker, eller saker kan delegeres til spesielle organer (eksempelvis et bygningsråd). Karakteristisk for denne modellen er det uttalte skillet mellom politikk og administrasjon: Rådmannen har ikke bare rett, men også plikt til å arbeide uavhengig av spesielle politiske interesser. Skal han eller hun instrueres, må det skje ved formelle (flertalls-)vedtak i de relevante organene.

I den parlamentariske modellen erstattes rådmannen og formannskapet med et byråd (i loven kalt kommuneråd). Byrådet velges ved vanlig flertallsvalg i bystyret. Det betyr at et flertall av partiene i bystyret må støtte dannelsen av byrådet. Skal byråder byttes ut, må også dette skje ved at disse velges av bystyret.

Som nevnt overtar et byråd oppgaver fra både rådmannen og formannskapet. I kommuneloven § 20 heter det blant annet om byrådets oppgaver:

Kommunerådet og fylkesrådet er den øverste ledelse for den samlede kommunale eller fylkeskommunale administrasjon, med de unntak som følger av denne lov.

I loven er det også gitt store muligheter for å delegere makt fra bystyret til byrådet:

Kommunestyret og fylkestinget kan selv tildele rådet avgjørelsesmyndighet i alle saker hvor ikke annet følger av lov. Rådet kan gi enkeltmedlemmer myndighet til å treffe vedtak i enkeltsaker eller typer av saker som ikke er av prinsipiell betydning i de tilfeller disse er tildelt ledelsesansvar etter nr. 1, hvis ikke kommunestyret eller fylkestinget har bestemt noe annet.

Hvordan fungerer byparlamentarismen – noen konkrete eksempler:

Færre bestemmer – opposisjonen stenges ute

I en formannskapsmodell deltar både posisjonen og opposisjonen i den løpende politiske styringen av byen. I Bergen hadde formannskapet i tiden før innføringen av parlamentarisme eksempelvis ukentlige møter og behandlet et stort antall saker. Både sakslistene og møtene var åpne. Ofte ble rådmannens innstilling endret, ikke sjelden på viktige punkter. Siden ingen av partiene hadde tatt stilling til saken før den kom til behandling i formannskapet, var det ikke knyttet politisk prestisje til utfallet.

I en byrådsmodell stenges opposisjonen ute fra det viktigste organet – byrådet. Byrådsmøtene er lukket, og i saker der byrådet innstiller til bystyret, blir sakslisten først offentlig etter at møtet er avholdt. Byrådet opererer i tillegg med hemmelige møter – såkalte byrådskonferanser – der viktige saker kan diskuteres bak lukkede dører, og uten at sakene eller vedtakene blir offentliggjort.

Når byrådet har levert sin innstilling til byrådet, skal saken manøvreres gjennom bystyret. De bystyrerepresentantene som representerer byrådspartiene, har i utgangspunktet kun i oppgave å klappe sakene gjennom. Om det påpekes feil eller mangler i de foreslåtte sakene, skjer det kun unntaksvis at bystyret ender opp med et annet vedtak enn det som var foreslått av byrådet. Da taper byrådet nemlig ansikt, og et slikt prestisjetap må unngås for enhver pris.

I praksis er det derfor kun en liten klikk på toppen (byrådet) som bestemmer hva bystyret skal vedta, altså en langt mer udemokratisk beslutningsprosess enn under et formannskapsregime. Man låser sakens utfall på et svært tidlig stadium. Både demokratisk og rent beslutningsmessig er ordningen en katastrofe.

Så kan det innvendes at dette er samme praksis, som den regjeringen opererer med. Er det ikke ofte slik at det såkalte «underutvalget » må løse de vanskelige sakene i regjeringen, og at stortingsrepresentantenes oppgave i etterkant bare er å sikre at saken passerer Stortinget med minst mulig støy? I et slik resonnement overser man noen viktige forskjeller. I de fleste store nasjonale saker blir saken først utredet av et utvalg eller en komité. Så sendes utvalgets innstilling ut på høring. Her kan viktige motforestillinger og kvalitativt bedre forslag komme frem. De fleste sakene blir også underlagt nokså omfattende behandling i Stortinget. Selv med en flertallsregjering hender det ofte at forslag blir justert om motforestillinger, og bedre forslag blir presentert.

Alt blir (parti)politikk

Som nevnt blir byrådet i en byrådsmodell både politisk og administrativ ledelse i kommunen. Hele kommunens apparat blir da mobilisert for å fremstille det sittende regimets politikk i best mulig lys. I Bergen kommune har byrådet blant annet bygget opp en enorm informasjonsavdeling med 32 medarbeidere som utelukkende arbeider med å markedsføre byrådets suksesshistorier og undertrykke eventuelle tabber og pinligheter.

Opposisjonens mulighet til å innhente opplysninger fra kommunens administrasjon blir sterkt begrenset. På samme måte undertrykkes faglige vurderinger fra kommunens administrasjon. I Bergen har det eksempelvis de siste årene vært store problemer med dårlig luftkvalitet om vinteren. I et formannskapssystem ville det vært naturlig å kalle inn kommunens helsevern-etat for at de – på et rent faglig grunnlag – skal ha mulighet til å gi sine vurderinger rundt situasjonen og foreslå nødvendige tiltak. I et byrådssystem skjer dette svært sjelden. I stedet filtreres slike opplysninger gjennom det politiske nivået slik at Bergens politikere og innbyggere får informasjon om luftkvaliteten fra en byråd for byutvikling, klima og miljø som er utdannet interiørarkitekt.

På statlig nivå forestår direktorater og etater mye av den løpende saksbehandlingen. De har ofte store budsjetter og mange ansatte, og enkelte av dem deltar også i den løpende debatten med faglige vurderinger innen sine fagfelt. Helsedirektøren kan eksempelvis si at han synes Norge gjør for lite for å bekjempe røyking og foreslå konkrete tiltak. Norske kommuner – med et mulig unntak for Oslo – er ikke store nok til å organiseres i separate etater med egne direktører som på egne vegne kan bidra med motekspertise til det sittende politiske regimet. I Bergen er den faglige ekspertisen i kommunen sentralisert i syv byrådsavdelinger som grovt sett tilsvarer departementene på nasjonalt nivå.

Byparlamentarisme er dyrt

Innføring av parlamentarisme vil nødvendigvis medføre økte utgifter til heltidspolitikere og byråkrater. I Bergen består byrådet av syv heltidspolitikere. Disse syv byrådene har videre en politisk rådgiver hver. I tillegg må hver byråd ha sin egen byrådsavdeling, noe som fører til hyppige navneskifter og flytting av byråkrater mellom avdelinger, når byråder går av eller kommer til. Bergen kommunes byrådsavdeling for finans har de siste syv årene hatt intet mindre enn fem navn: Først byrådsavdeling for finans og service, deretter byrådsavdeling for finans, kultur og næring, deretter byrådsavdeling for finans, konkurranse og omstilling og så endelig byrådsavdeling for finans, konkurranse og eierskap.

Fordi bystyret i et parlamentarisk system må holdes adskilt fra resten av kommunens administrasjon, må bystyrets organer bygge opp sitt eget byråkrati. Partiene i bystyret må i tillegg få tilført større midler til sekretær- og utredningshjelp for å kunne matche politikerne i byrådet, som nå har hele kommunens administrasjon til sin disposisjon.

Det er reist forslag om innføring av parlamentarisme i mange kommuner i Norge (også i mange oppsiktsvekkende små kommuner, eksempelvis Askøy kommune med 24 000 innbyggere). I de fleste tilfellene er nok motivasjonen for forslagsstillerne økt politisk og økonomisk makt og prestisje, i mange tilfeller nok også med et element av misnøye med den sittende kommunale administrasjonen.

For lokale nessekonger gir kommunal parlamentarisme mange fordeler. Saker og diskusjoner som tidligere måtte opp i formannskapet eller kommunestyret, kan nå avgjøres bak lukkede dører. Vanskelige saker eller kreative prosjekter kan enklere manøvreres gjennom det politiske systemet. Det er derfor påtakelig at det alltid synes å være toppene – gruppelederne og ordførerne – som ivrer mest for å innføre systemet. Nedover i rekkene virker ikke entusiasmen å være overveldende.

Er formannskapsmodellen svaret?

Formålet med denne artikkelen er å trekke frem noen erfaringer og kjennetegn ved den parlamentariske modellen slik den praktiseres i Norge. Det faktum at det parlamentariske alternativet er dårlig, betyr ikke at vi skal skjønnmale formannskapsmodellen. Modellen har mange svakheter, men også mange kvaliteter – den viktigste at både posisjon og opposisjon deltar i den løpende politiske saksbehandlingen. I spørsmålet om innføring av kommunal parlamentarisme mener jeg det er folkevalgtes oppgave å reise konkrete forslag til forbedringer av formannskapsmodellen. Selv om innføring av parlamentarisme neppe blir en viktig valgsak, er det et spørsmål av større betydning enn mange forstår.

 

Christoffer Ellingsen er vaktmester og landstyremedlem i Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja, kommunestyrerepresentant for Rødt og sekretær i LO i Vesterålen.

De fleste som sier de trenger mer kunnskap for å starte boring i Lofoten, Vesterålen og på Senja, har allerede bestemt seg for oljeboring. Kunnskapsargumentet er et taktisk spill for å gjøre en åpning mer spiselig for flere.

Ingen steder langs norskekysten og få plasser på kloden, har historisk og fram til i dag, hatt så rikt naturmiljø som den nære kysten utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Dette kompliserte økologiske systemet er først og fremst verdifullt fordi:

•  Det fins unike naturverdier her.
•  Det tillater et enormt uttak av marin førsteklasses menneskemat i store mengder hele året og hvert år.
•  Det er bærer av en særegen kystkultur.

Oljevirksomhet er den største trussel mot dette noensinne.

I dagens samfunn og kapitalistiske system, dreier spørsmålet om norsk oljepolitikk for finans- og industrieliten seg like lite om energipolitikk som spørsmålet om framtida til oppdrettsnæringa, dreier seg om matproduksjon. Noen miljøer og deler av samfunnets folkevalgte maktposisjoner vurderer olje og mat som viktige strategiske ressurser. Det gjelder både i en nasjonal og global sammenheng. Pentagon og NATO er nok også inne på slike tanker!

Men når Statoil-sjef Helge Lund og andre i ledende posisjoner i oljebransjen snakker om at åpning av Lofoten, Vesterålen og Senja er viktig for å sikre forsyning av energi, er dette i beste fall et helt underordna argument. For ikke å snakke om argumentet om at oljenæringa skal berge bosettinga i dette området. Uansett hvor frekke anslagene for hvor mange kompetansearbeidsplasser Statoil beregner vil tilfalle regionen med de mest «positive» senarioer, rikkes ikke aksjekursen en desimal. For investorene er derimot størrelsen på oljereservene i selskapet helt avgjørende, og aksjekursen gir umiddelbar respons.

Hoveddrivkreftene innafor spesielt disse næringene, er utsiktene til enormt store profitter som igjen tiltrekker seg de mest utbyttekåte finansspekulanter.

Tilslørende og vikarierende argumentasjon fra Guri Ingebrigtsen, tidligere både statsråd i Stoltenberg 1 regjeringa og ordfører i Vestvågøy, fortsatt lokalpolitikere og styreleder i lobbyorganisasjonen LoVe Petro, opptrer som nyttig klov for oljebransjen, når hun argumenterer med at fattige kvinner i Afrika i det minste kunne få en moped å kjøre med når de henter vann fra brønnen. (Sagt i åpent debattmøte på Sortland november 2008). Til det trengs det jo bensin! Altså må vi pøse på med oljeleiting for å sikre denne muligheten.

Minst like tilslørende er det når oljenæringa sjøl og lokale lobbister det siste året har brukt mesteparten av tiden på å argumentere for mer kunnskap om området før det tas stilling til oljeboring. Derfor må området legges under Petroleumslovens paragraf 3, altså starte en åpningsprosess med konsekvensutredning. Denne strategien er styrt av ett forhold: De kommer uansett ikke utenom fordi en slik konsekvensutredning må være neste skritt om området skal åpnes. Men de fleste av de aktive aktørene for mer kunnskap har allerede bestemt seg for oljeboring. Kunnskapsargumentet er et taktisk spill for å gjøre en åpning mer spiselig for flere.

Når disse forholdene tas opp innledningsvis, er det for å understreke at kampen om kysten langs Lofoten, Vesterålen og Senja i første rekke dreier seg om å slåss mot verdens mektigste næring i vårt stadium av kapitalismen. I tillegg en ressurs som både i fred og ikke minst som en del av krigsmakta, en den viktigste smøring av samfunns- og krigsmaskineriet. I denne sammenhengen blir lokalt næringsliv, verdens største torskebestand, et unikt naturmiljø, sårbart, komplisert og svært verdifullt økologisk system, ytterligere CO2 utslipp – smått eller ingenting for de globale finansog maktinteressene.

Ingen seier er for liten til å feires

Enhver seier i denne kampen er derfor uhyre viktig å ta vare på for oss motstandere. Den peker framover mot en mulig maktforsyning til fordel for lokalbefolkninga og generell bedre framtid i global målestokk for folk flest. Samtidig veit vi at det blir omkamp på omkamp.

Intensjonen med å ta opp saken her, er derfor først og fremt å få fram det unike med dette området både i forhold til næring, natur og miljø.

Det er å håpe på at mange får en større forståelse for at grensen må gå her, om ikke andre steder, for oljenæringa i Norge. Disse og andre argumenter vil være gyldig også i de kommende kampene.

Lofoten, Vesterålen og Senja

Lofoten og Vesterålen er lette å kjenne igjen på norgeskartet fordi det skjærer ut som en mothake nord for midten av en ellers ganske jevn kurveforma kystlinje. Området ligger nord i Nordland, helt ved grensa til Troms. Senja er landområdet (Norge nest største øy) helt sør i Troms fylke. Utenfor kystlinja finner vi området der den norske kontinentalsokkelen er smalest. Bosetting, næring og utvikling på Senja er temmelig likt Lofoten og Vesterålen. Senja-området blir i liten grad behandla særskilt.

I forhold til arealet er Lofoten og Vesterålen ett av de tetteste befolkede områdene i Nord-Norge. I de to regionene bor det vel 60 000 innbyggere, omtrent likt fordelt. De største sentra har tatt bystatus, men ingen har likevel mer enn 5000 innbyggere. Hele befolkningen bor godt spredt på øyer forbundet med ferger, bruer og tunneler. Innen en distanse på mellom en til tre timers bilkjøring, når de fleste innbyggerne byene Harstad (23 000) og Narvik (18 000).

Over flere tiår har innbyggertallet gått ned og reduksjonen har relativt sett vært større her enn i mange andre regioner både i Nord-Norge og ellers langs kysten. Som en naturlig følge av dette, er også gjennomsnittsalderen i befolkningen høyere her enn gjennomsnittet i landet. Alle er enige i at dette medfører utfordringer for framtida til regionen.

Kampen om mulige olje- og gassressurser

2. januar 2009 åpna NRK Nordland sin morgensending med følgende utsagn fra daværende administrerende direktør i Oljeindustriens Landsforening (OLF), Per Terje Vold:

Havområdet utenfor Lofoten og Vesterålen er de mest attraktive på norsk sokkel, og oljenæringen tror leting i nord blir den viktigste saken i den kommende valgkampen.

Denne saken en av de mest debatterte enkeltsakene i valgkampen, og ble gjennom det for første gang satt på dagsorden som en nasjonal sak. I etterkant av valget, var de fleste enige om at dette som enkeltsak ikke hadde særlig stor betydning for valgutfallet. Men saken ble debattert i partilederdebatter, og olje i Lofoten og Vesterålen måtte også sentrale politikere forholde seg til.

Men for mange av oss som bor her, og ikke minst fra oljenæringa, var mulige oljeog gassressurser i dette området kjent allerede flere tiår tidligere. Fra tidlig 1970-tallet har den smale kyststripa vært viet oppmerksomhet fra oljenæringa. Interessante geologiske strukturer på Andøya på nordspissen av Vesterålen førte til at oljeselskapet Norminol med lokale eiere ble etablert i 1971. De påfølgende årene ble det foretatt oljeleting både på land og i helt nære kyststrøk uten resultat. Seinere seismiske undersøkelser har holdt interessen oppe, særlig for området på vestsiden av Senja og sørover Vesterålen til Lofotodden. På oljespråket er dette blitt hetende blokken Nordland VI, Nordland VII og Troms II.

Etter hvert som de store oljefunnene i Nordsjøen begynte å tømmes, har også de store oljeselskapene retta fokuset mer nordover. Det pågikk en hard kamp om full åpning av vårt område i forbindelse med utarbeidelsen og vedtak av Forvaltningsplanen Lofoten – Barentshavet (Stortingsmelding 8, 2005–06). Vedtaket her ble et kompromiss som innebar at oljeselskapene ikke skulle slippes til, men at staten skulle drive seismiske undersøkelser og forskning på andre bunnforhold og kartlegging (Mareano). I tillegg skulle det drives et eget prosjekt knyttet til forskning på fuglelivet (Seapop). Resultatene av dette skulle samla danne grunnlag for evaluering av Forvaltningsplanen i 2010. Tidsmessig ble det ikke slik, og som sak til Stortinget ble den utsatt til våren 2011. Men de ulike forskningsrapportene ble lagt fram fra april 2010 og utover året. Det dreier seg om nærmere 2000 sider med komprimert teknisk fagstoff og samfunnsanalyser.¹ Her finner vi blant annet at statens sine egne faginstanser som Direktoratet for Naturforvaltning, Klima- og forurensningsdirektoratet og Havforskningsinstituttet har gitt råd om å ikke åpne området for oljevirksomhet i sine uttalelser. I tillegg har ulike institusjoner på oppdrag, særlig fra oljeinteresser, lagt fram en rekke rapporter rundt ulike forhold i saken. Parallelt med dette har de ulike interessene i saken organisert seg og drevet aktivt påvirkningsarbeid overfor politikere, næringsdrivende og befolkningen ellers.

Organiserte oljetilhengere

I samarbeid med kommunale-, regionale- og fylkespolitiske fora har lokale næringsinteresser danna lobbyorganisasjonen LoVe Petro. Denne organisasjonen har vært oljeforkjempernes viktigste lokale redskap, og er tilført flere millioner i direkte offentlig støtte, først og fremst gjennom såkalte RDA-midler (regionalt differensiert arbeidsgiveravgift), fra privat næringsliv og ikke minst støtte fra oljeselskapene. Direktøren for organisasjonen er tidligere ordfører i en av kommunene, fortsatt AP-politiker og også deltaker i regionrådet i Vesterålen. Lokalt har også andre enkeltpolitikere og regionrådene i Lofoten og Vesterålen vært aktive. Flere av de samme politikerne som sitter i ledelsen i LoVe Petro, er også med i regionrådene, og har sittet på pengesekken til RDA-midlene. Det er politikere fra Høyre, Ap og FrP som har vært sentrale her som på nasjonalt plan. Under en aksjon blant fiskere på Værøy hadde en av båtene festa banner langs skutsida hvor de ba Eva Joly om hjelp til gransking!

Samrøret mellom politikk og næringsliv har også vært utvikla på andre områder blant annet ved delvis næringslivsbetalte reiser til oljeinstallasjoner i Hammerfest og Kristiansund. Tross fokus på disse forholdene, lot en rekke ordførere fra distriktet seg villig bli påspandert middag av LoVe Petro da de sist var på lobbytur hos statsministeren, i januar 2011. Flere av de samme personene sto også i ledelsen for å kuppe gjennom vedtak for å starte åpningsprosess for olje i Vesterålen regionråd sitt årsmøte i 2010. Utenom dagsorden og som benkeforslag ble dette vedtatt mot en stemme. Deretter ble saken behandla i kommunestyrene til de samme deltakerne som for det meste var ordførere. Altså en motsatt «demokratisk» prosess i de lokale politiske fora. Samme framgangsmåte har også vært gjennomført i Lofoten. Med flertall i samtlige kommuner av Ap, H og FrP med ulike allianser, må ingen forundres over at det i alle kommunestyrer som behandla saken, bortsett fra ett, ble vedtak for å støtte til å gå videre for åpning (konsekvensutrede etter Petroleumsloven).

Andre viktige deltakere i debatten er sentrale fylkespolitikere fra særlig Arbeiderpartiet og LOs distriktssekretær i Nordland.

De sentrale oljeinteressene er først og fremst organiserte i OLF (Oljeindustriens landsforening), som er sterkt engasjert i saken. Statoil har lagt et betydelig press på politikere, og har drevet aktivt nettverksbygging og opinionspåvirkning, blant annet gjennom annonsekampanjer. Statoildirektør Helge Lund har flere ganger vært i området, og deltatt på såkalte dialogmøter. Da stiller lokale politikere og næringsinteresser opp, som om det var den øverste statsmakta som kom på visitt. For ytterligere å understreke betydningen av dette området og områdene lengre nord i Barentshavet, har Statoil oppretta en egen avdeling som arbeider med «Strategier for olje- og gassutbygging i Arktis». Direktøren for dette er Hege Marie Norheim som blant annet sier dette om Lofoten og Vesterålen (Nordisk Ministerråd 2010):

Dette er definitivt det mest attraktive området på norsk sokkel i dag når det gjelder muligheten for å finne nye store felt som kan gi grunnlag for uavhengige utbygginger og ny infrastruktur. Statoil vurderer dette området som svært attraktivt og viktig for bransjen.

Argumentene fra de som presser på for utbygging, er slik jeg har erfart, først og fremst følgende:

•  Det er et stort behov for arbeidsplasser, og da særlig kompetansearbeidsplasser, i området for å stoppe/begrense fraflytting.
•  Det er fullt mulig å både drive oljevirksomhet og andre maritime næringer i Lofoten og Vesterålen – nøkkelordet er sameksistens.
•  Det har gått bra i 40 år i Nordsjøen, det viser at oljenæringa også her kan drives uten problemer.
•  Oljenæringa er landets største næring både når det gjelder inntekt og sysselsetting. For å holde denne i gang må derfor nye leiteområder åpnes. I den sammenheng er Lofoten og Vesterålen «indrefileten».
•  For å opprettholde den norske velferdsstaten, må inntektene fra oljenæringa fortsette.
•  Verden trenger fossile energikilder. Dette gjelder spesifikt den fattige delen av jordas befolkning.
•  Den norske oljeproduksjonen er verdens reneste og minst risikofylte.

Det er særlig de to første punktene som er spesifikke i argumentasjonen for oljeutbygging i vår region. Disse er spesielt relevante ettersom både Lofoten og Vesterålen har hatt en klar tilbakegang i folketallet. Begrepet «sameksistens», som innebærer at både fiskerinæringa og oljenæringa kan operere i dette området uten at det hindrer noen av dem i nevneverdig grad, er også sentral i ja-sidas argumentasjon, og dukker opp i enhver debatt om Lofoten og Vesterålen.

Den organiserte oljemotstanden

I forkant av den forrige behandlinga av «Forvaltningsplan for Lofoten– Barentshavet» i 2006 var det lokale aktivister sammen med fiskeri- og naturverninteresser som gikk sammen og danna de to lokale folkeaksjonene «Vesterålsaksjonen: Petroleumsfritt område utafor Lofoten og Vesterålen» og «Lofotaksjonen: Varig vern av Nordland VI og VII» vinteren 2006. Begge aksjonene gikk senere inn i alliansen «Petroleumsfritt Lofoten og Vesterålen» som ble etablert høsten 2007, og som i tillegg besto av de fire organisasjonene Natur og ungdom, Bellona, WWF og Naturvernforbundet. Denne alliansen mellom lokale aksjonister og støttespillere og de store, etablerte miljøorganisasjonene løfta kampen mot åpning av Lofoten og Vesterålen flere hakk.

I januar 2009 ble kampen mot olje i Lofoten og Vesterålen virkelig heva til en nasjonal sak gjennom opprettelsen av «Folkeaksjonen – oljefritt Lofoten og Vesterålen» og senere ble også «Senja» inkludert. Dette erstatta all tidligere organisering, og dermed var den folkelige motstanden samla i en organisasjon. De tidligere nevnte natur- og miljøvernorganisasjonene fortsatte sin deltakelse, og har vært og er avgjørende støttespillere. I den daglige aktivismen er det riktig å særlig holde fram Natur og Ungdom som en svært viktig ressurs. Både formelt og reelt var det helt fra starten særlig to viktige forhold den nye organisasjonen holdt fast på: Det viktigste var å beholde og forsterke at sentret for motstand måtte forankres i Vesterålen og Lofoten. Dernest at kontakten og alliansen med kystfiskerne var avgjørende. Nå i innspurten av kampen i denne fasen har denne strategien vist seg å være helt avgjørende. Som et tredje punkt ble det lagt en strategi om primært å kjempe for de enormt rike natur- og næringsverdiene. Derfor ble folkeaksjonen ikke å hete noe om «mot oljeboring» eller «varig vern». Også dette har vist seg å være riktig.

Det viktigste grunnlaget for engasjementet er at når det gjelder forvaltning av kystområdene i Lofoten og Vesterålen, må det velges mellom videreutvikling av en næring basert på bærekraftige, fornybare matressurser eller en kortvarig mulig oljeboom med en rekke negative konsekvenser for befolkning, natur, miljø og klima. De viktigste argumentene for å beskytte området mot oljenæringa har vært og er følgende:

• På det samme området som det sannsynligvis er oljeforekomster, finner vi de rikeste kystnære fiskeriene i Norge (jamfør Lofotfisket) som forvaltes på en bærekraftig måte, og har et historisk stort totalkvantum.
• Det samme området er gyte-, oppvekstog vandringsområde for en rekke fiskearter som også er viktige høstingsressurser både nord og sør for Lofoten, Vesterålen og Senja.
• Området er svært artsrikt og omfangsrikt med hensyn til både fugleliv og sjøpattedyr.
• Både på sjø og land vil oljenæringa med stor sannsynlighet fortrenge de tradisjonelle næringene knyttet til de fornybare resursene det har vært høsta på i mange hundre år.
• Seismikkskyting, dvs. undersøkelser som oljenæringa trenger for å kartlegge sannsynligheten for petrofunn, har skadelige ringvirkninger og er helt uakseptabelt i dette skjøre natur- og ressursrike området.
• Sameksistens mellom kystfiskeriene og oljenæringa slik vi kjenner oljenæringa i dag, er ikke mulig uten ubotelig skade for kystfiskeriene.
• Oljevirksomhet vil være en konstant trussel mot de tradisjonelle maritime næringene og naturforhold i forhold til utslipp fra leting, produksjon og transport. Konsekvensene vil være større her enn noen andre steder landskysten.- Norsk olje og gass som produseres som energikilde, slipper ut klimagasser som er like farlige for kloden som andre fossile energikilder.

De forholdene i debatten om Lofoten og Vesterålen som har sterkest tilknytning til den lokale situasjonen, er naturforhold, fiskeri, sameksistens og befolkningsutvikling. Alle disse har en sammenheng med hverandre. Denne rekka med argumenter gjør at motstanden er tufta på et bredt grunnlag. Den mest næringsinnretta fiskeriinteressen kan gå sammen med ytterliggående naturverninteresser. Det er vanskelig å delta i debatten uten å en viss forståelse for sammenhengene mellom de ulike faktorene.

Særegne naturforhold eneste grunn til bosetting akkurat her

Langs kysten av øyene i Lofoten og Vesterålen er den norske kontinentalsokkelen på det smaleste. Utfor Bleik på Andøy er det bare 6 km ut til «stordjupta». Golfstrømmen stryker nærmere land her enn noen andre steder. Den smale og grunne kontinentalsokkelen (100–300 meter) ender i «eggakanten» som stuper ned til ca. 2000 meter. Her møtes flere havstrømmer, og varmt og kaldt vann blandes. Dette fører til at svært næringsrikt vann kommer til overflaten, og bretter ut et unikt matfat til en hel næringskjede fra mikroorganismer, åte, fiskeegg og en rekke fiskearter til sjøpattedyr som sel og hval. Over havflaten fins noen av Europas største konsentrasjoner av sjøfugl og andre fuglearter (blant annet sterke bestander av ørn og andre rovfugler). Alt dette har igjen danna grunnlaget for bosetting og næringsaktivitet helt ut i havgapet, og her har vi derfor en av Nord- Norges tetteste befolkede områder fordelt på mange mindre kystsamfunn.

Med vanlig sjarkfart kan disse dyrerike områdene nås på 1 til 3 timer fra en rekke steder langs Lofoten og Vesterålen. Den smale og næringsrike kontinentalsokkelen er årsaken til at mindre fartøyer med enmannsbesetning i løpet av en dag kan laste båten med førsteklasses mat. Mens dette skrives, er det slike sjarker ute med to juksamaskiner, og tar på land opp mot 1500 kg prima torsk på dagen. Dette gjøres med relativt lavt forbruk av energi eller andre innsatsfaktorer annet enn egen arbeidskraft. Inntektene fra dette går i stor grad direkte i lomma på fiskeren. På land er det bygd opp mottak for disse ressursene som både tar seg av foredling og, i de senere år i større grad, pakking og transport av det ferske, høyverdige produktet direkte til det sentral-europiske markedet.

Det sies at frisørnæringa på Sortland, handelssenteret og det største tettstedet, merker godt tilstanden i fiskeriene på sin bunnlinje. Årlig førstehåndsverdi av kystfisket ilandført i Lofoten og Vesterålen er på mer enn 2 milliarder, temmelig likt fordelt på de to regionene (tall oppgitt fra Norges Råfisklag). I tillegg tas det store mengder sild tidvis helt nær land i det samme området, mens silda er på vandring sørover til gyting på Mørekysten.

Dette er den eneste grunnen til at regionene er såpass tett befolka, og at folk har bygd opp små livskraftige samfunn og tettsteder ytterst mot havet. Disse ressursene er det høsta av så lenge det har bodd folk her. Hittil har menneskelig rovdrift ikke klart å utrydde arter, sjøl om noen er redusert og er i faresonen. De mange hundre år fisket og fangsten har pågått, har kompetansen og teknologien på området utvikla seg enormt. Det gjelder både hvilke båttyper som til enhver tid har vært mest tilpassa, hvor de beste fiskeområdene og havneforholdene befinner seg, hvilke vandringsmønster fisken benytter, hvordan bunnforholdene og strømforholdene er, hvordan «lese» været lenge før de mer offisielle værmeldinger kommer over eteren eller på skjermen, hvilke redskaper som er de mest effektive og mye, mye mer. I tillegg er det utvikla kunnskaper, erfaringer og en tilknyttet kultur som strekker seg langt ut over det som gjelder det direkte fangstleddet.

I global sammenheng er dette området ansett for å være et av jordas vakreste kystområder som er svært interessant for rekreasjon og turisme. Her drives næringsaktivitet basert på fornybare matressurser og et bærekraftig forvaltningsregime. Lofotfisket og skreifisket er begreper kjent langt ut over landets grenser.

Kompliserte økosystemer

I tillegg til at området er et enormt matfat for mennesker og dyr, har en rekke dyrearter også gjort det til sin fødestue. For at dette skal fungere slik at artene kan vokse opp, er det en rekke faktorer som må passe til hverandre næringsmessig, tidsmessig og i forhold til blant annet temperatur, strøm og vind. Etter fødsel/utklekking drar flere arter ut på næringsvandring, og store bestander har sine oppvekstområder andre steder (eksempelvis torsk og sild), som igjen er grunnlaget for fangst og bosetting på disse stedene.

Området er et komplisert økosystem som det bare i noen grad er forska på. For få år siden ble det for eksempel oppdaga enorme korallrev i området, og de nye forskningsrapportene kan i dag fremdeles bare antyde i hvilken grad disse har betydning for den totale næringskjeden. Når og hvor stammen av kysttorsk gyter, er et annet område som ennå ikke er kartlagt. Det er også registrert oljespisende organismer i området utafor Bleik, og også andre registrering tyder på at det er lekkasje av gass fra bunnen. Er også dette en del av næringskjeden, og vil en tukling med en mulig naturlig gass-/ oljelekkasje påføre skadelige endringer i økosystemet? Ved å sette dette på spill uten å vite hva konsekvensene blir, trues både det naturlige mangfoldet og menneskelig næringsaktivitet.

Med andre menneskelige inngrep enn tradisjonell fangst kan prosessen bli forstyrret og systemet kollapse. Seismikkskyting kan absolutt være et slikt inngrep. Utafor Vesterålen, på et av de viktigste fiskerike områdene for den stedbundne kystflåten, ble det sommeren 2009 gjennomført såkalt 3D-skyting. Det innebar at et skip slepte 6 kabler med en lengde på 6 km hver etter seg, samtidig som det ble skutt med kraftige luftkanoner fra de samme kablene. Sjøl om dette er «lovlig», kan ikke dette karakteriseres som annet enn miljøkriminalitet. De begrensa undersøkelsene som er gjort rundt konsekvensene av seismikkskyting, viser at yngel og larver blir drept like i nærheten av luftkanonene, og at den i mange mils avstand har en skremmeeffekt på fisk. Når vi samtidig vet at slike undersøkelser foretas kontinuerlig så lenge det drives olje- og gassvirksomhet i et område, er det helt uakseptabelt på denne smale kontinentalsokkelen.

Et annet ødeleggende resultat av oljeutvinning kan være temperaturøkninger som ligger utenfor de naturlige variasjonene. Det er kjent at den viktigste økonomiske ressursen som gyter her, torsken, er intolerant overfor store temperaturforskjeller. Den er i tillegg avhengig av tilstrømning av raudåta på riktige tidspunkt for å lykkes med gytingen. Denne problematikken illustrerer hvor viktig det er at vi tar vare på de naturgitte forholdene, som sørger for at hovednæringa i regionene – de maritime ressursene – kan bestå.

Dette argumentet gjør at mesteparten av lokalbefolkningen, som forstår kystfiskets betydning, har svært få betenkeligheter med å alliere seg med de mest tydelige miljøorganisasjonene, til tross for at disse har møtt en del skepsis tidligere. Det er ikke uvanlig å høre uttalelser fra sindige vesterålinger om at vedkommende ikke er enig i Bellona, WWF eller Natur og Ungdom, men at de allikevel støtter dem fullt ut i det de gjør i denne saken. Denne alliansen mellom næring, kystbefolkninga og miljøinteressene har vært avgjørende for å holde trykket oppe mot det sentrale, politiske maktapparatet, og er som dynamitt i kampen mot oljekapitalen.

Arbeidsplasser

At oljevirksomhet i LoVeSe vil ha avgjørende betydning for å berge bosettinga i regionen, er offisielt de lokale oljetilhengernes viktigste argument for å slippe oljenæringa til i disse områdene.

Gjennom utvikling av fangstteknologi og ved at høyforedling av fisk er globalisert, har behovet for lokal arbeidskraft i Lofoten og Vesterålen blitt dramatisk redusert de siste 50 årene. Dette er hovedgrunnen til den store reduksjonen av befolkningen i regionen, som har ramma de ytterste kystområdene i regionen sterkest. Bø kommune på yttersiden av Vesterålen, som minste og nok historisk sett den mest fiskeriavhengige kommunen, har hatt størst nedgang i folketallet. Fra 1980 til 2004 har befolkningen blitt redusert med 32,5 %, og nedgangen har fortsatt etter det og er nå i underkant av 2800. Det er derfor svært forståelig at oljenæringas argument om arbeidsplasser i kjølvannet av et eventuelt oljefunn, faller i god jord. Vår erfaring er at dette naturlig nok også er lettest å feste litt til der fraflyttinga har vært størst.

Men dette argumentet er nå langt på vei parkert. Flere rapporter som er kommet de siste årene, regner det som lite sannsynlig at nye, stedbudne og varige arbeidsplasser vil følge med en eventuell oljevirksomhet.2 I alle tilfeller er dette avhengig av at basefunksjoner blir lagt hit, eller at det vil bli lokal ilandføring og produksjon av eventuelle funn. I dag er det operatørselskapene som har hånda på rattet, og legger til rette for sine interesser, og da vurdert ut fra økonomiske markedsforhold og deres egen bunnlinje. Hva som tjener fraflyttingstrua distrikt, er sjølsagt ikke noe aksjeeierne bryr seg en døyt om.

På tross av sterke krav fra et samla politisk miljø i Finnmark om ilandføring, valgte eksempelvis oljeselskapet ENI en havbasert løsning for utbygging av Goliat-feltet og dermed minimale sysselsettingsvirkninger på land, og fikk oppskriftsmessig støtte for det hos sentrale myndigheter.

Da oljenæringa ble bygd opp på begynnelsen av 1970-tallet, fikk den hovedsete i og rundt Stavanger. Det er også bygd opp andre steder med oljerelatert industri og utviklingssenter på Vest- og Østlandet, men i forsvinnende liten grad i Nord-Norge. De løftene som ble gitt til Helgeland i forbindelse med oppbygging og drift av oljevirksomheten utafor kysten der, ble med løftene. Snøhvit i Hammerfest skulle bli det store utstillingsvinduet for oljenæringas «distriktssatsing». Resultatet ble magert i forhold til de enorme investeringene og de kolossale verdiene som er beregna tatt ut: Noen hundre arbeidsplasser etter anleggsfasen, kjøp av tjenester lokalt i anleggsfasen på noen få prosent av totalinvesteringene. Mye har vært fokusert på at ikke ubetydelige beløp, rundt 100 millioner årlig i eiendomsskatt, er gevinst til Hammerfest, men samtidig har dette ført til utarming av distriktene rundt. Til sammenligning er det gjort investeringer i Snøhvit-anleggene for mer enn 60 milliarder, og det er beregna henta ut verdier for det mangedobbelte.

I tillegg er sjølsagt oljenæringa minst like ivrig i å øke profitten gjennom reduserte kostnader som andre næringer, og de har ressurser til å utvikle teknologi til erstatning for mennesket. Etter at en av lederne i Statoil for noen år siden var i regionen og diskuterte en mulig oljeframtid, ble det etter et intervju med bladet Vesterålen slått opp at store sjøbaserte olje- og gassanlegg «hvor som helst» kan styres av en joystick fra et kontor i Stavanger. Det er svært lite trolig at et lite bygdesamfunn som Bø kommune med under 3000 innbyggere og Harstad som nærmeste by to-tre timers bilkjøring unna og allerede etablert senter for «kompetansearbeidsplasser» innen petro, skal få stedbudne arbeidsplasser innen direkte oljevirksomhet.

I avisa Klassekampen 25. februar 2011 avdekkes det at trykket for å komme i gang i Lofoten, Vesterålen og Senja er sterkest fra Rogaland og oljemiljøet i Stavanger. Leder i Rogaland Arbeiderparti sier til avisen:

Det er klart oljeleiting i Lofoten og Vesterålen er en viktig sak for Nord-Norge. Men det er minst like viktig for oss i Rogaland.

Det kom enda sterkere signaler fra APs sin ordførerkandidat i Stavanger til statsminister Stoltenberg like før de gikk inn i de siste regjeringsforhandlinger med SV og Sp om saken.

Med bakgrunn i en sannsynlig utvikling har oljemotstanderne heile tida hevda at det vil bli en del arbeidsplasser innen tjenesteytende næringer og tekniske fagområder, dersom det fins drivverdige oljeforekomster her. Men at ei oljenæring i dette området vil støvsuge den maritime kompetansen i tillegg til å båndlegge kystfiskerne sine mest attraktive områder. I tillegg til det har vi hevda og i praksis sett at seismikkskyting legger et uholdbart trykk på de samme kystfiskerne. I Rapport 2010/20 fra Vista analyse etter oppdrag fra Miljøverndepartementet trenger vi ikke gå lenger enn til rapportens sammendrag side 10 for å lese dette på typisk forskerspråk:

Etter vår vurdering kan det ikke utelukkes at petroleumsnæringen vil tvinge fram en raskere strukturrasjonalisering innen fiskerinæringen som også på sikt vil tvinge fram en omfordeling av fiskerikvotene mellom kystfiskeflåten og havfiskeflåten, selv om det ikke er aktuell politikk i dag. Dette vil ikke ha betydning for utnytting av fiskeri- og havbruksresurssene, men det kan ha geografiske fordelingseffekter og/eller fordelingseffekter mellom ulike fartøygrupper.

En slik analyse ser langt på vei også ut til å bli støtta av Statoils egen nordområdedirektør Hege Marie Norheim som etter et møte på Andenes 1. desember 2010 blir referert slik i Andøyposten:

Så at det blir noe tap av eksisterende arbeidsplasser, det tror jeg.

Det er fullt mulig å si tilnærma det samme, at mulig oljearbeidsplasser mest sannsynlig ikke vil komme i tillegg, men i beste fall som erstatning for de arbeidsplasser i fornybare næringer som oljenæringa har fortrengt.

Sameksistens er ikke mulig

Sjøl de mest rabiate tilhengere av å åpne for full oljeleiting, må forholde seg til de tradisjonelle ressursene i havet. Ja-folkets honnørord «sameksistens» innebærer en tro på at fiskerinæringa vil bestå, i lykkelig forening med oljenæringa. Politikere som er for olje, kan til og med gå så langt som til å si at om det blir konflikt, skal fisk komme foran olje.

Ordfører i Andøy og leder i Vesterålen Regionråd, Jonni Solsvik, som også sitter i ledelsen i partiet Høyre nasjonalt, er «krystallklar » på hva som er viktigst av fiskeri og oljeutvinning (nettstedet vol.no):

Dersom vi kommer i en situasjon som viser at det ikke er forenlig med sameksistens i disse områdene, må oljenæringen vike. Det må ikke være tvil om at fiskerinæringen er viktigst. Det er vi unisont enige om i Nordland og Troms.

Dette må sies av en pressa ordfører i et av landets største fiskevær for kystfiskere. I virkeligheten satt både Solsvik og andre lokale ledende oljelobbyister musestille da daværende fiskeriminister Helga Pedersen på to dagers varsel i 2008 stengte et tradisjonelt blåkveitefiskeri for å slippe fram seismikkfartøy. Den ellers så oljevennlige og AP-lojale leder i Norges Fiskarlag, Reidar Nilsen, følte vel at dette tross alt var å gå for langt da han i NRK/Nordland i mai 2008 uttalte følgende om denne saken:

Vi har to oljeministre og ingen fiskeriminister. Fiskerne føler at fiskeriministeren ikke lenger er på deres side.

Senere ble det utbetalt ca 20 millioner som erstatning til fiskere for tapte fangster, men ingenting til landanlegg med lavere sysselsetting og omsetning på grunn av seismikkskremt fisk som ingen fikk tatt opp. I 2009 gikk staten enda lengre, og i et forsøk på å være i forkant tilbød de fiskere å få betalt for å holde seg hjemme! Rundt 100 fiskere tok imot betalinga, og lot båtene ligge ved kai. Slik kjøpte oljeinteressene seg ut og unngikk langt på vei konflikter. Så kan de samme interessene i neste omgang hevde at det er få eller ingen konflikter mellom olje og fisk i dette området!

Etter at de siste seismikkundersøkelsene er analysert, har Oljedirektoratet plotta inn sannsynlige olje- og/eller gassforekomster langs kysten av LoVeSe. Kystfiskarlaget har henta inn Kystvakta sitt kart over faststående bruk i det samme området en bestem dato i mars 2010. Det viser til fulle at olje- og fiskeriinteressene ligger i nøyaktig samme område.

Både oljeforkjempere, statsministeren og fiskeriministeren mener at sameksistens har gått greit i Nordsjøen. Det er med dette utgangspunktet det argumenteres for at det samme også vil gjelde i Lofoten og Vesterålen. Dette er en så dårlige dokumentert påstand at det må karakteriseres som bløff.

For det første er det ikke forska tilstrekkelig på hvorfor det har vært store endringer i fiskeriene i Nordsjøen de siste 40 årene. For det andre er den alternative muligheten for fisken til å tilpasse seg andre områder mye større der enn her, med den smale kontinentalsokkelen. For det tredje er det en havgående flåte som fisker i Nordsjøen, denne kan lettere tilpasse seg eventuelle nye vandringsmønster. Fisket og flåten i Lofoten og Vesterålen har ikke på noen måte disse mulighetene. Leder i Sogn- og Fjordane Fiskarlag, Nils Myklebust, sier blant annet i en kommentar i Fiskeribladet Fiskaren i november 2008:

Dersom OLF kan garantere at seibestanden si endring av vandringsmønsteret i Nordsjøen ikkje har noko med seismikken å gjere, så vil eg svært gjerne sjå den dokumentasjonen. Konflikten har og sin bakgrunn i den ekstremt store auken i aktiviteten av seismikkskyting.

Dette fiskarlaget krever at det forskes på konsekvensene av oljenæringas aktivitet i Nordsjøen. Uten gehør så langt.

Sjøl med de best uttalte intensjonene om å ivareta fiskeriinteressene, ser vi gang på gang at disse likevel overkjøres. Ingen bør overraskes av det – oljenæringa er så kapitalintensiv og mulige gevinster så store, at noen oppslag i fag- eller lokalpressa om overtramp, sannsynligvis er kalkulert. Med den posisjonen næringa har i Norge når det gjelder innflytelse gjennom kapital og sentrale maktposisjoner, er det heller ikke usannsynlig at både politikere og media lar seg påvirke til å godta mer enn i andre sammenhenger.

Oljenæringa oppleves i dag, og vil med mer tilgang i området oppføre seg mer og mer som en gjøkunge. Sakte, men sikkert vil andre næringer i konkurranse med oljenæringa bli fortrengt. En av de aller mest utsatte næringene i regionen er reiseliv. Ryker kystnæringene, ryker også mesteparten av grunnlaget for utvikling av reiselivssatsinga. Sameksistens er ikke mulig her, slik det heller ikke ser ut til å ha vært i Nordsjøen. Konsekvensene har ikke vært så synlige der som vi allerede ser langs kysten av Lofoten, Vesterålen og Senja.

Utvinningstempo og norsk oljealder på hell

Tidlig i norsk oljealder ble det bestemt at landet skulle ha en moderat takt på utvinning av petroleumsressursene. Det gikk likevel mange år før antatt maksimalt nivå ble nådd. Men utover på 1990- tallet eksploderte utviningstempoet, og er nå nesten tre ganger opptak av antall oljeekvivalenter som malen for norsk utvinning. Alle vet at dette vil ta slutt en dag, likevel opptrer «alle» som om dette bare er en ond tanke i gal manns hode. De anslag Oljedirektoratet har lagt fram for mulige funn i vårt område, tilsier at med dagens utvinningstempo vil dette forlenge Norges oljealderen med knapt ett år! Det sier noe om hvor langt oljekapitalen og deres medløpere er villige til å gå for å få ut siste dråpe – eller mer riktig: siste dollar.

Statoil som er den største pådriveren for åpning av LoVeSe, har en aksjekurs som utenom de generelle markedssvingningene i stor grad blafrer i takt med de mer eller mindre spekulative og truverdige anslag for deres reserver. Det er utsiktene til mer verdiskaping som gir selskapet tillit i markedet. Når vi samtidig vet at oljekapitalen antakelig er den mest aggressive delen av det globale finansmarkedet, er det ikke vanskelig å tenke seg hvilke ressurser og press de utøver på regjeringa, og hvordan de pleier sine nettverk også lokalt. La oss minnes ordene til direktøren for nordområdesatsinga i Statoil: «Statoil vurderer dette området som svært attraktivt og viktig for bransjen.»

Men det er ikke bare utvinningsselskapene og operatørselskapene som presser på.  Verkstedindustrien og andre deler av industrien knytta til oljenæringa gjennom leveranser både i leitefasen og utvinning, har objektive interesser av tilgang på stadig nye områder. Når oljebrønnen er tom, kaster de loss, og finner andre mer attraktive investeringsobjekter.

Har deler av fagbevegelsen ingen annen politikk enn den som tjener kortsiktige kapitalinteresser?

For noen av oss med tilknytning til fagbevegelsen er det derfor tragisk å se at tunge forbundsområder i LO innen disse bransjene er så ensidig i sin iver etter å bare kjøre på. Investeringer på norsk sokkel når det gjelder nye installasjoner og vedlikehold, kommer i 2011 til å ligge på rekordhøye mer en 140 milliarder. En slik strategi blokkerer for å satse på mer fremtidige energiløsninger, og for fagbevegelsen og arbeidsfolket vil nedturen sannsynligvis bli desto mer bratt. I et historisk perspektiv vil dagens strategi, under ledelse av LO-leder Roar Flaathen, antakelig bli møtt med forundring og forakt. LO i Vesterålen har inntatt standpunkt for kystbefolkninga, og har sett at sameksistens mellom olje og fiskeri i dette området og med dagens teknologi, beredskap og markedsstyring, ikke er mulig. Flere ganger er LO-lederen invitert til Vesterålen for å kunne gi han førstehånds kjennskap om forholdene. Men det har aldri passet han å komme nordover. Men å framstå nærmest i sinne i Oslo på vegne av befolkninga her oppe, og kreve at kysten skal legges under petroleumsloven og konsekvensutredning skal igangsettes, det passer det han visst veldig godt!

Stortingspolitikere fra AP gikk ut og sa at oljeåpning i LoVeSe er viktigere enn det rød/grønne regjeringsprosjektet. De fikk blant annet støtte fra en av regionens største fagforening – Fellesforbundets sin forening i Nordre Nordland og Sør-Troms. At også de vil gi Høyre og ikke minst FrP en mulighet for mye større innflytelse over arbeidsfolks hverdag, er tragisk og reaksjonært. Det er ikke lett å glemme at de ville sette krokfot på den rød/grønne regjeringa for å få til oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja.

Det er sannsynlig at nettopp disse synspunktene både her nord og kanskje særlig på Sør-Vestlandet burde vært tatt mer på alvor tidlig i den folkelige mobiliseringa for oljefritt LoVeSe. Både fordi det fins manglende kunnskaper, og at denne delen av fagbevegelsen har relativt stor makt over både LO-lederen og derigjennom AP-lederen.

Sluttord

På tross av de ressursene som er lagt ned fra oljenæring og da spesielt Statoil, lokale lobbyister og politikere, har det sakte men sikkert vært en litt økende del av den nordnorske befolkninga og blitt til et flertall som har gått mot å starte oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja.

Som sammenhengende over flere tiår og etter hvert aldrende aktivist har det vært svært givende å kunne delta i denne kampen, og mange av tidligere tiders analyseerfaringer fra andre kampområder har kommet til nytte. Særlig har samarbeidet med ungdommer gitt inspirasjon! Fronten har gjennom disse årene blitt landsomfattende, den er blir stadig breiere og dypere i befolkninga, og ikke minst har mange lært mye mer om de unike verdiene som landet vårt rår over. For egen del har jeg også fått bedre innsyn i oljenæringas store betydning for landet, men også hvilken enorm trussel denne utgjør som motoren i den menneskeskapte klimaendringen, og hvilken enorm maktfaktor næringa utgjør i det norske samfunnet. Likevel har mitt engasjement først og fremst vært holdt opp av en respekt og kanskje en form for kjærlighet til de som har måttet eller for noens del, valgt, å satse på fiskeriene.

Det er fantastisk at dette enorme økosystemet er sjøldrevet uten at det tilføres en menneskeskapt kalori. Torsken, hysa, uer, longa, silda, blåkveita, breiflabben, steinbiten bare stiller opp, og gir verden fantastisk mat og rikt liv her nord. Det er tankevekkende at vi kan være i ferd med å fylle kjeften deres med olje som har blitt danna gjennom ca 150 millioner år.

Forståelsen for at det kapitalistiske systemet må begraves, er ikke blitt mindre gjennom den hittil mest intense kampen jeg har vært med på – og den er ikke slutt. Det er å håpe at denne kampen så langt ikke har vært forgjeves og at uavhengig av det kortsiktige utfallet, har saken skapt en større forståelse for hvordan mennesket uansett er tvunget til å organisere samfunnet sitt på en annen måte med utgangspunkt i fornybare ressurser og framtidsretta, demokratiske og bærekraftig samfunnsmessige produksjon styrt og eid av folkelig engasjement og livsglede.

Noter:

1. http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/tema/hav-og-vannforvaltning/forvaltningsplan-barentshavet.html?id=87148
2. Regionale ringvirkninger av olje- og gassnæringen, Norut NI BR Finnmark, 2007; Utsyn Nord 2018, Norsk Utenriksplotisk institutt (NU PI), 2007; Varsel om vekst? Framtidsbilder av olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge, FAFO , 2007; Petroleumsaktivitet og lokal- og regional verdiskapning, Høgskolen i Bodø: Nordområdesentret for næringslivet, 2008.

 

Christoffer Ellingsen er vaktmester og landstyremedlem i Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja, kommunestyrerepresentant for Rødt og sekretær i LO i Vesterålen.

De fleste som sier de trenger mer kunnskap for å starte boring i Lofoten, Vesterålen og på Senja, har allerede bestemt seg for oljeboring. Kunnskapsargumentet er et taktisk spill for å gjøre en åpning mer spiselig for flere.

Ingen steder langs norskekysten og få plasser på kloden, har historisk og fram til i dag, hatt så rikt naturmiljø som den nære kysten utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Dette kompliserte økologiske systemet er først og fremst verdifullt fordi:

• Det fins unike naturverdier her.
• Det tillater et enormt uttak av marin førsteklasses menneskemat i store mengder hele året og hvert år.
• Det er bærer av en særegen kystkultur.

Oljevirksomhet er den største trussel mot dette noensinne.

I dagens samfunn og kapitalistiske system, dreier spørsmålet om norsk oljepolitikk for finans- og industrieliten seg like lite om energipolitikk som spørsmålet om framtida til oppdrettsnæringa, dreier seg om matproduksjon. Noen miljøer og deler av samfunnets folkevalgte maktposisjoner vurderer olje og mat som viktige strategiske ressurser. Det gjelder både i en nasjonal og global sammenheng. Pentagon og NATO er nok også inne på slike tanker!

Men når Statoil-sjef Helge Lund og andre i ledende posisjoner i oljebransjen snakker om at åpning av Lofoten, Vesterålen og Senja er viktig for å sikre forsyning av energi, er dette i beste fall et helt underordna argument. For ikke å snakke om argumentet om at oljenæringa skal berge bosettinga i dette området. Uansett hvor frekke anslagene for hvor mange kompetansearbeidsplasser Statoil beregner vil tilfalle regionen med de mest «positive» senarioer, rikkes ikke aksjekursen en desimal. For investorene er derimot størrelsen på oljereservene i selskapet helt avgjørende, og aksjekursen gir umiddelbar respons.

Hoveddrivkreftene innafor spesielt disse næringene, er utsiktene til enormt store profitter som igjen tiltrekker seg de mest utbyttekåte finansspekulanter.

Tilslørende og vikarierende argumentasjon fra Guri Ingebrigtsen, tidligere både statsråd i Stoltenberg 1 regjeringa og ordfører i Vestvågøy, fortsatt lokalpolitikere og styreleder i lobbyorganisasjonen LoVe Petro, opptrer som nyttig klov for oljebransjen, når hun argumenterer med at fattige kvinner i Afrika i det minste kunne få en moped å kjøre med når de henter vann fra brønnen. (Sagt i åpent debattmøte på Sortland november 2008). Til det trengs det jo bensin! Altså må vi pøse på med oljeleiting for å sikre denne muligheten.

Minst like tilslørende er det når oljenæringa sjøl og lokale lobbister det siste året har brukt mesteparten av tiden på å argumentere for mer kunnskap om området før det tas stilling til oljeboring. Derfor må området legges under Petroleumslovens paragraf 3, altså starte en åpningsprosess med konsekvensutredning. Denne strategien er styrt av ett forhold: De kommer uansett ikke utenom fordi en slik konsekvensutredning må være neste skritt om området skal åpnes. Men de fleste av de aktive aktørene for mer kunnskap har allerede bestemt seg for oljeboring. Kunnskapsargumentet er et taktisk spill for å gjøre en åpning mer spiselig for flere.

Når disse forholdene tas opp innledningsvis, er det for å understreke at kampen om kysten langs Lofoten, Vesterålen og Senja i første rekke dreier seg om å slåss mot verdens mektigste næring i vårt stadium av kapitalismen. I tillegg en ressurs som både i fred og ikke minst som en del av krigsmakta, en den viktigste smøring av samfunns- og krigsmaskineriet. I denne sammenhengen blir lokalt næringsliv, verdens største torskebestand, et unikt naturmiljø, sårbart, komplisert og svært verdifullt økologisk system, ytterligere CO2 utslipp – smått eller ingenting for de globale finansog maktinteressene.

Ingen seier er for liten til å feires

Enhver seier i denne kampen er derfor uhyre viktig å ta vare på for oss motstandere. Den peker framover mot en mulig maktforsyning til fordel for lokalbefolkninga og generell bedre framtid i global målestokk for folk flest. Samtidig veit vi at det blir omkamp på omkamp.

Intensjonen med å ta opp saken her, er derfor først og fremt å få fram det unike med dette området både i forhold til næring, natur og miljø.

Det er å håpe på at mange får en større forståelse for at grensen må gå her, om ikke andre steder, for oljenæringa i Norge. Disse og andre argumenter vil være gyldig også i de kommende kampene.

Lofoten, Vesterålen og Senja

Lofoten og Vesterålen er lette å kjenne igjen på norgeskartet fordi det skjærer ut som en mothake nord for midten av en ellers ganske jevn kurveforma kystlinje. Området ligger nord i Nordland, helt ved grensa til Troms. Senja er landområdet (Norge nest største øy) helt sør i Troms fylke. Utenfor kystlinja finner vi området der den norske kontinentalsokkelen er smalest. Bosetting, næring og utvikling på Senja er temmelig likt Lofoten og Vesterålen. Senja-området blir i liten grad behandla særskilt.

I forhold til arealet er Lofoten og Vesterålen ett av de tetteste befolkede områdene i Nord-Norge. I de to regionene bor det vel 60 000 innbyggere, omtrent likt fordelt. De største sentra har tatt bystatus, men ingen har likevel mer enn 5000 innbyggere. Hele befolkningen bor godt spredt på øyer forbundet med ferger, bruer og tunneler. Innen en distanse på mellom en til tre timers bilkjøring, når de fleste innbyggerne byene Harstad (23 000) og Narvik (18 000).

Over flere tiår har innbyggertallet gått ned og reduksjonen har relativt sett vært større her enn i mange andre regioner både i Nord-Norge og ellers langs kysten. Som en naturlig følge av dette, er også gjennomsnittsalderen i befolkningen høyere her enn gjennomsnittet i landet. Alle er enige i at dette medfører utfordringer for framtida til regionen.

Kampen om mulige olje- og gassressurser

2. januar 2009 åpna NRK Nordland sin morgensending med følgende utsagn fra daværende administrerende direktør i Oljeindustriens Landsforening (OLF), Per Terje Vold:

Havområdet utenfor Lofoten og Vesterålen er de mest attraktive på norsk sokkel, og oljenæringen tror leting i nord blir den viktigste saken i den kommende valgkampen.

Denne saken en av de mest debatterte enkeltsakene i valgkampen, og ble gjennom det for første gang satt på dagsorden som en nasjonal sak. I etterkant av valget, var de fleste enige om at dette som enkeltsak ikke hadde særlig stor betydning for valgutfallet. Men saken ble debattert i partilederdebatter, og olje i Lofoten og Vesterålen måtte også sentrale politikere forholde seg til.

Men for mange av oss som bor her, og ikke minst fra oljenæringa, var mulige oljeog gassressurser i dette området kjent allerede flere tiår tidligere. Fra tidlig 1970-tallet har den smale kyststripa vært viet oppmerksomhet fra oljenæringa. Interessante geologiske strukturer på Andøya på nordspissen av Vesterålen førte til at oljeselskapet Norminol med lokale eiere ble etablert i 1971. De påfølgende årene ble det foretatt oljeleting både på land og i helt nære kyststrøk uten resultat. Seinere seismiske undersøkelser har holdt interessen oppe, særlig for området på vestsiden av Senja og sørover Vesterålen til Lofotodden. På oljespråket er dette blitt hetende blokken Nordland VI, Nordland VII og Troms II.

Etter hvert som de store oljefunnene i Nordsjøen begynte å tømmes, har også de store oljeselskapene retta fokuset mer nordover. Det pågikk en hard kamp om full åpning av vårt område i forbindelse med utarbeidelsen og vedtak av Forvaltningsplanen Lofoten – Barentshavet (Stortingsmelding 8, 2005–06). Vedtaket her ble et kompromiss som innebar at oljeselskapene ikke skulle slippes til, men at staten skulle drive seismiske undersøkelser og forskning på andre bunnforhold og kartlegging (Mareano). I tillegg skulle det drives et eget prosjekt knyttet til forskning på fuglelivet (Seapop). Resultatene av dette skulle samla danne grunnlag for evaluering av Forvaltningsplanen i 2010. Tidsmessig ble det ikke slik, og som sak til Stortinget ble den utsatt til våren 2011. Men de ulike forskningsrapportene ble lagt fram fra april 2010 og utover året. Det dreier seg om nærmere 2000 sider med komprimert teknisk fagstoff og samfunnsanalyser.¹ Her finner vi blant annet at statens sine egne faginstanser som Direktoratet for Naturforvaltning, Klima- og forurensningsdirektoratet og Havforskningsinstituttet har gitt råd om å ikke åpne området for oljevirksomhet i sine uttalelser. I tillegg har ulike institusjoner på oppdrag, særlig fra oljeinteresser, lagt fram en rekke rapporter rundt ulike forhold i saken. Parallelt med dette har de ulike interessene i saken organisert seg og drevet aktivt påvirkningsarbeid overfor politikere, næringsdrivende og befolkningen ellers.

Organiserte oljetilhengere

I samarbeid med kommunale-, regionale- og fylkespolitiske fora har lokale næringsinteresser danna lobbyorganisasjonen LoVe Petro. Denne organisasjonen har vært oljeforkjempernes viktigste lokale redskap, og er tilført flere millioner i direkte offentlig støtte, først og fremst gjennom såkalte RDA-midler (regionalt differensiert arbeidsgiveravgift), fra privat næringsliv og ikke minst støtte fra oljeselskapene. Direktøren for organisasjonen er tidligere ordfører i en av kommunene, fortsatt AP-politiker og også deltaker i regionrådet i Vesterålen. Lokalt har også andre enkeltpolitikere og regionrådene i Lofoten og Vesterålen vært aktive. Flere av de samme politikerne som sitter i ledelsen i LoVe Petro, er også med i regionrådene, og har sittet på pengesekken til RDA-midlene. Det er politikere fra Høyre, Ap og FrP som har vært sentrale her som på nasjonalt plan. Under en aksjon blant fiskere på Værøy hadde en av båtene festa banner langs skutsida hvor de ba Eva Joly om hjelp til gransking!

Samrøret mellom politikk og næringsliv har også vært utvikla på andre områder blant annet ved delvis næringslivsbetalte reiser til oljeinstallasjoner i Hammerfest og Kristiansund. Tross fokus på disse forholdene, lot en rekke ordførere fra distriktet seg villig bli påspandert middag av LoVe Petro da de sist var på lobbytur hos statsministeren, i januar 2011. Flere av de samme personene sto også i ledelsen for å kuppe gjennom vedtak for å starte åpningsprosess for olje i Vesterålen regionråd sitt årsmøte i 2010. Utenom dagsorden og som benkeforslag ble dette vedtatt mot en stemme. Deretter ble saken behandla i kommunestyrene til de samme deltakerne som for det meste var ordførere. Altså en motsatt «demokratisk» prosess i de lokale politiske fora. Samme framgangsmåte har også vært gjennomført i Lofoten. Med flertall i samtlige kommuner av Ap, H og FrP med ulike allianser, må ingen forundres over at det i alle kommunestyrer som behandla saken, bortsett fra ett, ble vedtak for å støtte til å gå videre for åpning (konsekvensutrede etter Petroleumsloven).

Andre viktige deltakere i debatten er sentrale fylkespolitikere fra særlig Arbeiderpartiet og LOs distriktssekretær i Nordland.

De sentrale oljeinteressene er først og fremst organiserte i OLF (Oljeindustriens landsforening), som er sterkt engasjert i saken. Statoil har lagt et betydelig press på politikere, og har drevet aktivt nettverksbygging og opinionspåvirkning, blant annet gjennom annonsekampanjer. Statoildirektør Helge Lund har flere ganger vært i området, og deltatt på såkalte dialogmøter. Da stiller lokale politikere og næringsinteresser opp, som om det var den øverste statsmakta som kom på visitt. For ytterligere å understreke betydningen av dette området og områdene lengre nord i Barentshavet, har Statoil oppretta en egen avdeling som arbeider med «Strategier for olje- og gassutbygging i Arktis». Direktøren for dette er Hege Marie Norheim som blant annet sier dette om Lofoten og Vesterålen (Nordisk Ministerråd 2010):

Dette er definitivt det mest attraktive området på norsk sokkel i dag når det gjelder muligheten for å finne nye store felt som kan gi grunnlag for uavhengige utbygginger og ny infrastruktur. Statoil vurderer dette området som svært attraktivt og viktig for bransjen.

Argumentene fra de som presser på for utbygging, er slik jeg har erfart, først og fremst følgende:

• Det er et stort behov for arbeidsplasser, og da særlig kompetansearbeidsplasser, i området for å stoppe/begrense fraflytting.
• Det er fullt mulig å både drive oljevirksomhet og andre maritime næringer i Lofoten og Vesterålen – nøkkelordet er sameksistens.
• Det har gått bra i 40 år i Nordsjøen, det viser at oljenæringa også her kan drives uten problemer.
• Oljenæringa er landets største næring både når det gjelder inntekt og sysselsetting. For å holde denne i gang må derfor nye leiteområder åpnes. I den sammenheng er Lofoten og Vesterålen «indrefileten».
• For å opprettholde den norske velferdsstaten, må inntektene fra oljenæringa fortsette.
• Verden trenger fossile energikilder. Dette gjelder spesifikt den fattige delen av jordas befolkning.
• Den norske oljeproduksjonen er verdens reneste og minst risikofylte.

Det er særlig de to første punktene som er spesifikke i argumentasjonen for oljeutbygging i vår region. Disse er spesielt relevante ettersom både Lofoten og Vesterålen har hatt en klar tilbakegang i folketallet. Begrepet «sameksistens», som innebærer at både fiskerinæringa og oljenæringa kan operere i dette området uten at det hindrer noen av dem i nevneverdig grad, er også sentral i ja-sidas argumentasjon, og dukker opp i enhver debatt om Lofoten og Vesterålen.

Den organiserte oljemotstanden

I forkant av den forrige behandlinga av «Forvaltningsplan for Lofoten– Barentshavet» i 2006 var det lokale aktivister sammen med fiskeri- og naturverninteresser som gikk sammen og danna de to lokale folkeaksjonene «Vesterålsaksjonen: Petroleumsfritt område utafor Lofoten og Vesterålen» og «Lofotaksjonen: Varig vern av Nordland VI og VII» vinteren 2006. Begge aksjonene gikk senere inn i alliansen «Petroleumsfritt Lofoten og Vesterålen» som ble etablert høsten 2007, og som i tillegg besto av de fire organisasjonene Natur og ungdom, Bellona, WWF og Naturvernforbundet. Denne alliansen mellom lokale aksjonister og støttespillere og de store, etablerte miljøorganisasjonene løfta kampen mot åpning av Lofoten og Vesterålen flere hakk.

I januar 2009 ble kampen mot olje i Lofoten og Vesterålen virkelig heva til en nasjonal sak gjennom opprettelsen av «Folkeaksjonen – oljefritt Lofoten og Vesterålen» og senere ble også «Senja» inkludert. Dette erstatta all tidligere organisering, og dermed var den folkelige motstanden samla i en organisasjon. De tidligere nevnte natur- og miljøvernorganisasjonene fortsatte sin deltakelse, og har vært og er avgjørende støttespillere. I den daglige aktivismen er det riktig å særlig holde fram Natur og Ungdom som en svært viktig ressurs. Både formelt og reelt var det helt fra starten særlig to viktige forhold den nye organisasjonen holdt fast på: Det viktigste var å beholde og forsterke at sentret for motstand måtte forankres i Vesterålen og Lofoten. Dernest at kontakten og alliansen med kystfiskerne var avgjørende. Nå i innspurten av kampen i denne fasen har denne strategien vist seg å være helt avgjørende. Som et tredje punkt ble det lagt en strategi om primært å kjempe for de enormt rike natur- og næringsverdiene. Derfor ble folkeaksjonen ikke å hete noe om «mot oljeboring» eller «varig vern». Også dette har vist seg å være riktig.

Det viktigste grunnlaget for engasjementet er at når det gjelder forvaltning av kystområdene i Lofoten og Vesterålen, må det velges mellom videreutvikling av en næring basert på bærekraftige, fornybare matressurser eller en kortvarig mulig oljeboom med en rekke negative konsekvenser for befolkning, natur, miljø og klima. De viktigste argumentene for å beskytte området mot oljenæringa har vært og er følgende:

• På det samme området som det sannsynligvis er oljeforekomster, finner vi de rikeste kystnære fiskeriene i Norge (jamfør Lofotfisket) som forvaltes på en bærekraftig måte, og har et historisk stort totalkvantum.
• Det samme området er gyte-, oppvekstog vandringsområde for en rekke fiskearter som også er viktige høstingsressurser både nord og sør for Lofoten, Vesterålen og Senja.
• Området er svært artsrikt og omfangsrikt med hensyn til både fugleliv og sjøpattedyr.
• Både på sjø og land vil oljenæringa med stor sannsynlighet fortrenge de tradisjonelle næringene knyttet til de fornybare resursene det har vært høsta på i mange hundre år.
• Seismikkskyting, dvs. undersøkelser som oljenæringa trenger for å kartlegge sannsynligheten for petrofunn, har skadelige ringvirkninger og er helt uakseptabelt i dette skjøre natur- og ressursrike området.
• Sameksistens mellom kystfiskeriene og oljenæringa slik vi kjenner oljenæringa i dag, er ikke mulig uten ubotelig skade for kystfiskeriene.
• Oljevirksomhet vil være en konstant trussel mot de tradisjonelle maritime næringene og naturforhold i forhold til utslipp fra leting, produksjon og transport. Konsekvensene vil være større her enn noen andre steder landskysten.- Norsk olje og gass som produseres som energikilde, slipper ut klimagasser som er like farlige for kloden som andre fossile energikilder.

 

De forholdene i debatten om Lofoten og Vesterålen som har sterkest tilknytning til den lokale situasjonen, er naturforhold, fiskeri, sameksistens og befolkningsutvikling. Alle disse har en sammenheng med hverandre. Denne rekka med argumenter gjør at motstanden er tufta på et bredt grunnlag. Den mest næringsinnretta fiskeriinteressen kan gå sammen med ytterliggående naturverninteresser. Det er vanskelig å delta i debatten uten å en viss forståelse for sammenhengene mellom de ulike faktorene.

Særegne naturforhold eneste grunn til bosetting akkurat her

Langs kysten av øyene i Lofoten og Vesterålen er den norske kontinentalsokkelen på det smaleste. Utfor Bleik på Andøy er det bare 6 km ut til «stordjupta». Golfstrømmen stryker nærmere land her enn noen andre steder. Den smale og grunne kontinentalsokkelen (100–300 meter) ender i «eggakanten» som stuper ned til ca. 2000 meter. Her møtes flere havstrømmer, og varmt og kaldt vann blandes. Dette fører til at svært næringsrikt vann kommer til overflaten, og bretter ut et unikt matfat til en hel næringskjede fra mikroorganismer, åte, fiskeegg og en rekke fiskearter til sjøpattedyr som sel og hval. Over havflaten fins noen av Europas største konsentrasjoner av sjøfugl og andre fuglearter (blant annet sterke bestander av ørn og andre rovfugler). Alt dette har igjen danna grunnlaget for bosetting og næringsaktivitet helt ut i havgapet, og her har vi derfor en av Nord- Norges tetteste befolkede områder fordelt på mange mindre kystsamfunn.

Med vanlig sjarkfart kan disse dyrerike områdene nås på 1 til 3 timer fra en rekke steder langs Lofoten og Vesterålen. Den smale og næringsrike kontinentalsokkelen er årsaken til at mindre fartøyer med enmannsbesetning i løpet av en dag kan laste båten med førsteklasses mat. Mens dette skrives, er det slike sjarker ute med to juksamaskiner, og tar på land opp mot 1500 kg prima torsk på dagen. Dette gjøres med relativt lavt forbruk av energi eller andre innsatsfaktorer annet enn egen arbeidskraft. Inntektene fra dette går i stor grad direkte i lomma på fiskeren. På land er det bygd opp mottak for disse ressursene som både tar seg av foredling og, i de senere år i større grad, pakking og transport av det ferske, høyverdige produktet direkte til det sentral-europiske markedet.

Det sies at frisørnæringa på Sortland, handelssenteret og det største tettstedet, merker godt tilstanden i fiskeriene på sin bunnlinje. Årlig førstehåndsverdi av kystfisket ilandført i Lofoten og Vesterålen er på mer enn 2 milliarder, temmelig likt fordelt på de to regionene (tall oppgitt fra Norges Råfisklag). I tillegg tas det store mengder sild tidvis helt nær land i det samme området, mens silda er på vandring sørover til gyting på Mørekysten.

Dette er den eneste grunnen til at regionene er såpass tett befolka, og at folk har bygd opp små livskraftige samfunn og tettsteder ytterst mot havet. Disse ressursene er det høsta av så lenge det har bodd folk her. Hittil har menneskelig rovdrift ikke klart å utrydde arter, sjøl om noen er redusert og er i faresonen. De mange hundre år fisket og fangsten har pågått, har kompetansen og teknologien på området utvikla seg enormt. Det gjelder både hvilke båttyper som til enhver tid har vært mest tilpassa, hvor de beste fiskeområdene og havneforholdene befinner seg, hvilke vandringsmønster fisken benytter, hvordan bunnforholdene og strømforholdene er, hvordan «lese» været lenge før de mer offisielle værmeldinger kommer over eteren eller på skjermen, hvilke redskaper som er de mest effektive og mye, mye mer. I tillegg er det utvikla kunnskaper, erfaringer og en tilknyttet kultur som strekker seg langt ut over det som gjelder det direkte fangstleddet.

I global sammenheng er dette området ansett for å være et av jordas vakreste kystområder som er svært interessant for rekreasjon og turisme. Her drives næringsaktivitet basert på fornybare matressurser og et bærekraftig forvaltningsregime. Lofotfisket og skreifisket er begreper kjent langt ut over landets grenser.

Kompliserte økosystemer

I tillegg til at området er et enormt matfat for mennesker og dyr, har en rekke dyrearter også gjort det til sin fødestue. For at dette skal fungere slik at artene kan vokse opp, er det en rekke faktorer som må passe til hverandre næringsmessig, tidsmessig og i forhold til blant annet temperatur, strøm og vind. Etter fødsel/utklekking drar flere arter ut på næringsvandring, og store bestander har sine oppvekstområder andre steder (eksempelvis torsk og sild), som igjen er grunnlaget for fangst og bosetting på disse stedene.

Området er et komplisert økosystem som det bare i noen grad er forska på. For få år siden ble det for eksempel oppdaga enorme korallrev i området, og de nye forskningsrapportene kan i dag fremdeles bare antyde i hvilken grad disse har betydning for den totale næringskjeden. Når og hvor stammen av kysttorsk gyter, er et annet område som ennå ikke er kartlagt. Det er også registrert oljespisende organismer i området utafor Bleik, og også andre registrering tyder på at det er lekkasje av gass fra bunnen. Er også dette en del av næringskjeden, og vil en tukling med en mulig naturlig gass-/ oljelekkasje påføre skadelige endringer i økosystemet? Ved å sette dette på spill uten å vite hva konsekvensene blir, trues både det naturlige mangfoldet og menneskelig næringsaktivitet.

Med andre menneskelige inngrep enn tradisjonell fangst kan prosessen bli forstyrret og systemet kollapse. Seismikkskyting kan absolutt være et slikt inngrep. Utafor Vesterålen, på et av de viktigste fiskerike områdene for den stedbundne kystflåten, ble det sommeren 2009 gjennomført såkalt 3D-skyting. Det innebar at et skip slepte 6 kabler med en lengde på 6 km hver etter seg, samtidig som det ble skutt med kraftige luftkanoner fra de samme kablene. Sjøl om dette er «lovlig», kan ikke dette karakteriseres som annet enn miljøkriminalitet. De begrensa undersøkelsene som er gjort rundt konsekvensene av seismikkskyting, viser at yngel og larver blir drept like i nærheten av luftkanonene, og at den i mange mils avstand har en skremmeeffekt på fisk. Når vi samtidig vet at slike undersøkelser foretas kontinuerlig så lenge det drives olje- og gassvirksomhet i et område, er det helt uakseptabelt på denne smale kontinentalsokkelen.

Et annet ødeleggende resultat av oljeutvinning kan være temperaturøkninger som ligger utenfor de naturlige variasjonene. Det er kjent at den viktigste økonomiske ressursen som gyter her, torsken, er intolerant overfor store temperaturforskjeller. Den er i tillegg avhengig av tilstrømning av raudåta på riktige tidspunkt for å lykkes med gytingen. Denne problematikken illustrerer hvor viktig det er at vi tar vare på de naturgitte forholdene, som sørger for at hovednæringa i regionene – de maritime ressursene – kan bestå.

Dette argumentet gjør at mesteparten av lokalbefolkningen, som forstår kystfiskets betydning, har svært få betenkeligheter med å alliere seg med de mest tydelige miljøorganisasjonene, til tross for at disse har møtt en del skepsis tidligere. Det er ikke uvanlig å høre uttalelser fra sindige vesterålinger om at vedkommende ikke er enig i Bellona, WWF eller Natur og Ungdom, men at de allikevel støtter dem fullt ut i det de gjør i denne saken. Denne alliansen mellom næring, kystbefolkninga og miljøinteressene har vært avgjørende for å holde trykket oppe mot det sentrale, politiske maktapparatet, og er som dynamitt i kampen mot oljekapitalen.

Arbeidsplasser

At oljevirksomhet i LoVeSe vil ha avgjørende betydning for å berge bosettinga i regionen, er offisielt de lokale oljetilhengernes viktigste argument for å slippe oljenæringa til i disse områdene.

Gjennom utvikling av fangstteknologi og ved at høyforedling av fisk er globalisert, har behovet for lokal arbeidskraft i Lofoten og Vesterålen blitt dramatisk redusert de siste 50 årene. Dette er hovedgrunnen til den store reduksjonen av befolkningen i regionen, som har ramma de ytterste kystområdene i regionen sterkest. Bø kommune på yttersiden av Vesterålen, som minste og nok historisk sett den mest fiskeriavhengige kommunen, har hatt størst nedgang i folketallet. Fra 1980 til 2004 har befolkningen blitt redusert med 32,5 %, og nedgangen har fortsatt etter det og er nå i underkant av 2800. Det er derfor svært forståelig at oljenæringas argument om arbeidsplasser i kjølvannet av et eventuelt oljefunn, faller i god jord. Vår erfaring er at dette naturlig nok også er lettest å feste litt til der fraflyttinga har vært størst.

Men dette argumentet er nå langt på vei parkert. Flere rapporter som er kommet de siste årene, regner det som lite sannsynlig at nye, stedbudne og varige arbeidsplasser vil følge med en eventuell oljevirksomhet.2 I alle tilfeller er dette avhengig av at basefunksjoner blir lagt hit, eller at det vil bli lokal ilandføring og produksjon av eventuelle funn. I dag er det operatørselskapene som har hånda på rattet, og legger til rette for sine interesser, og da vurdert ut fra økonomiske markedsforhold og deres egen bunnlinje. Hva som tjener fraflyttingstrua distrikt, er sjølsagt ikke noe aksjeeierne bryr seg en døyt om.

På tross av sterke krav fra et samla politisk miljø i Finnmark om ilandføring, valgte eksempelvis oljeselskapet ENI en havbasert løsning for utbygging av Goliat-feltet og dermed minimale sysselsettingsvirkninger på land, og fikk oppskriftsmessig støtte for det hos sentrale myndigheter.

Da oljenæringa ble bygd opp på begynnelsen av 1970-tallet, fikk den hovedsete i og rundt Stavanger. Det er også bygd opp andre steder med oljerelatert industri og utviklingssenter på Vest- og Østlandet, men i forsvinnende liten grad i Nord-Norge. De løftene som ble gitt til Helgeland i forbindelse med oppbygging og drift av oljevirksomheten utafor kysten der, ble med løftene. Snøhvit i Hammerfest skulle bli det store utstillingsvinduet for oljenæringas «distriktssatsing». Resultatet ble magert i forhold til de enorme investeringene og de kolossale verdiene som er beregna tatt ut: Noen hundre arbeidsplasser etter anleggsfasen, kjøp av tjenester lokalt i anleggsfasen på noen få prosent av totalinvesteringene. Mye har vært fokusert på at ikke ubetydelige beløp, rundt 100 millioner årlig i eiendomsskatt, er gevinst til Hammerfest, men samtidig har dette ført til utarming av distriktene rundt. Til sammenligning er det gjort investeringer i Snøhvit-anleggene for mer enn 60 milliarder, og det er beregna henta ut verdier for det mangedobbelte.

I tillegg er sjølsagt oljenæringa minst like ivrig i å øke profitten gjennom reduserte kostnader som andre næringer, og de har ressurser til å utvikle teknologi til erstatning for mennesket. Etter at en av lederne i Statoil for noen år siden var i regionen og diskuterte en mulig oljeframtid, ble det etter et intervju med bladet Vesterålen slått opp at store sjøbaserte olje- og gassanlegg «hvor som helst» kan styres av en joystick fra et kontor i Stavanger. Det er svært lite trolig at et lite bygdesamfunn som Bø kommune med under 3000 innbyggere og Harstad som nærmeste by to-tre timers bilkjøring unna og allerede etablert senter for «kompetansearbeidsplasser» innen petro, skal få stedbudne arbeidsplasser innen direkte oljevirksomhet.

I avisa Klassekampen 25. februar 2011 avdekkes det at trykket for å komme i gang i Lofoten, Vesterålen og Senja er sterkest fra Rogaland og oljemiljøet i Stavanger. Leder i Rogaland Arbeiderparti sier til avisen:

Det er klart oljeleiting i Lofoten og Vesterålen er en viktig sak for Nord-Norge. Men det er minst like viktig for oss i Rogaland.

Det kom enda sterkere signaler fra APs sin ordførerkandidat i Stavanger til statsminister Stoltenberg like før de gikk inn i de siste regjeringsforhandlinger med SV og Sp om saken.

Med bakgrunn i en sannsynlig utvikling har oljemotstanderne heile tida hevda at det vil bli en del arbeidsplasser innen tjenesteytende næringer og tekniske fagområder, dersom det fins drivverdige oljeforekomster her. Men at ei oljenæring i dette området vil støvsuge den maritime kompetansen i tillegg til å båndlegge kystfiskerne sine mest attraktive områder. I tillegg til det har vi hevda og i praksis sett at seismikkskyting legger et uholdbart trykk på de samme kystfiskerne. I Rapport 2010/20 fra Vista analyse etter oppdrag fra Miljøverndepartementet trenger vi ikke gå lenger enn til rapportens sammendrag side 10 for å lese dette på typisk forskerspråk:

Etter vår vurdering kan det ikke utelukkes at petroleumsnæringen vil tvinge fram en raskere strukturrasjonalisering innen fiskerinæringen som også på sikt vil tvinge fram en omfordeling av fiskerikvotene mellom kystfiskeflåten og havfiskeflåten, selv om det ikke er aktuell politikk i dag. Dette vil ikke ha betydning for utnytting av fiskeri- og havbruksresurssene, men det kan ha geografiske fordelingseffekter og/eller fordelingseffekter mellom ulike fartøygrupper.

En slik analyse ser langt på vei også ut til å bli støtta av Statoils egen nordområdedirektør Hege Marie Norheim som etter et møte på Andenes 1. desember 2010 blir referert slik i Andøyposten:

Så at det blir noe tap av eksisterende arbeidsplasser, det tror jeg.

Det er fullt mulig å si tilnærma det samme, at mulig oljearbeidsplasser mest sannsynlig ikke vil komme i tillegg, men i beste fall som erstatning for de arbeidsplasser i fornybare næringer som oljenæringa har fortrengt.

Sameksistens er ikke mulig

Sjøl de mest rabiate tilhengere av å åpne for full oljeleiting, må forholde seg til de tradisjonelle ressursene i havet. Ja-folkets honnørord «sameksistens» innebærer en tro på at fiskerinæringa vil bestå, i lykkelig forening med oljenæringa. Politikere som er for olje, kan til og med gå så langt som til å si at om det blir konflikt, skal fisk komme foran olje.

Ordfører i Andøy og leder i Vesterålen Regionråd, Jonni Solsvik, som også sitter i ledelsen i partiet Høyre nasjonalt, er «krystallklar » på hva som er viktigst av fiskeri og oljeutvinning (nettstedet vol.no):

Dersom vi kommer i en situasjon som viser at det ikke er forenlig med sameksistens i disse områdene, må oljenæringen vike. Det må ikke være tvil om at fiskerinæringen er viktigst. Det er vi unisont enige om i Nordland og Troms.

Dette må sies av en pressa ordfører i et av landets største fiskevær for kystfiskere. I virkeligheten satt både Solsvik og andre lokale ledende oljelobbyister musestille da daværende fiskeriminister Helga Pedersen på to dagers varsel i 2008 stengte et tradisjonelt blåkveitefiskeri for å slippe fram seismikkfartøy. Den ellers så oljevennlige og AP-lojale leder i Norges Fiskarlag, Reidar Nilsen, følte vel at dette tross alt var å gå for langt da han i NRK/Nordland i mai 2008 uttalte følgende om denne saken:

Vi har to oljeministre og ingen fiskeriminister. Fiskerne føler at fiskeriministeren ikke lenger er på deres side.

Senere ble det utbetalt ca 20 millioner som erstatning til fiskere for tapte fangster, men ingenting til landanlegg med lavere sysselsetting og omsetning på grunn av seismikkskremt fisk som ingen fikk tatt opp. I 2009 gikk staten enda lengre, og i et forsøk på å være i forkant tilbød de fiskere å få betalt for å holde seg hjemme! Rundt 100 fiskere tok imot betalinga, og lot båtene ligge ved kai. Slik kjøpte oljeinteressene seg ut og unngikk langt på vei konflikter. Så kan de samme interessene i neste omgang hevde at det er få eller ingen konflikter mellom olje og fisk i dette området!

Etter at de siste seismikkundersøkelsene er analysert, har Oljedirektoratet plotta inn sannsynlige olje- og/eller gassforekomster langs kysten av LoVeSe. Kystfiskarlaget har henta inn Kystvakta sitt kart over faststående bruk i det samme området en bestem dato i mars 2010. Det viser til fulle at olje- og fiskeriinteressene ligger i nøyaktig samme område.

Både oljeforkjempere, statsministeren og fiskeriministeren mener at sameksistens har gått greit i Nordsjøen. Det er med dette utgangspunktet det argumenteres for at det samme også vil gjelde i Lofoten og Vesterålen. Dette er en så dårlige dokumentert påstand at det må karakteriseres som bløff.

For det første er det ikke forska tilstrekkelig på hvorfor det har vært store endringer i fiskeriene i Nordsjøen de siste 40 årene. For det andre er den alternative muligheten for fisken til å tilpasse seg andre områder mye større der enn her, med den smale kontinentalsokkelen. For det tredje er det en havgående flåte som fisker i Nordsjøen, denne kan lettere tilpasse seg eventuelle nye vandringsmønster. Fisket og flåten i Lofoten og Vesterålen har ikke på noen måte disse mulighetene. Leder i Sogn- og Fjordane Fiskarlag, Nils Myklebust, sier blant annet i en kommentar i Fiskeribladet Fiskaren i november 2008:

Dersom OLF kan garantere at seibestanden si endring av vandringsmønsteret i Nordsjøen ikkje har noko med seismikken å gjere, så vil eg svært gjerne sjå den dokumentasjonen. Konflikten har og sin bakgrunn i den ekstremt store auken i aktiviteten av seismikkskyting.

Dette fiskarlaget krever at det forskes på konsekvensene av oljenæringas aktivitet i Nordsjøen. Uten gehør så langt.

Sjøl med de best uttalte intensjonene om å ivareta fiskeriinteressene, ser vi gang på gang at disse likevel overkjøres. Ingen bør overraskes av det – oljenæringa er så kapitalintensiv og mulige gevinster så store, at noen oppslag i fag- eller lokalpressa om overtramp, sannsynligvis er kalkulert. Med den posisjonen næringa har i Norge når det gjelder innflytelse gjennom kapital og sentrale maktposisjoner, er det heller ikke usannsynlig at både politikere og media lar seg påvirke til å godta mer enn i andre sammenhenger.

Oljenæringa oppleves i dag, og vil med mer tilgang i området oppføre seg mer og mer som en gjøkunge. Sakte, men sikkert vil andre næringer i konkurranse med oljenæringa bli fortrengt. En av de aller mest utsatte næringene i regionen er reiseliv. Ryker kystnæringene, ryker også mesteparten av grunnlaget for utvikling av reiselivssatsinga. Sameksistens er ikke mulig her, slik det heller ikke ser ut til å ha vært i Nordsjøen. Konsekvensene har ikke vært så synlige der som vi allerede ser langs kysten av Lofoten, Vesterålen og Senja.

Utvinningstempo og norsk oljealder på hell

Tidlig i norsk oljealder ble det bestemt at landet skulle ha en moderat takt på utvinning av petroleumsressursene. Det gikk likevel mange år før antatt maksimalt nivå ble nådd. Men utover på 1990- tallet eksploderte utviningstempoet, og er nå nesten tre ganger opptak av antall oljeekvivalenter som malen for norsk utvinning. Alle vet at dette vil ta slutt en dag, likevel opptrer «alle» som om dette bare er en ond tanke i gal manns hode. De anslag Oljedirektoratet har lagt fram for mulige funn i vårt område, tilsier at med dagens utvinningstempo vil dette forlenge Norges oljealderen med knapt ett år! Det sier noe om hvor langt oljekapitalen og deres medløpere er villige til å gå for å få ut siste dråpe – eller mer riktig: siste dollar.

Statoil som er den største pådriveren for åpning av LoVeSe, har en aksjekurs som utenom de generelle markedssvingningene i stor grad blafrer i takt med de mer eller mindre spekulative og truverdige anslag for deres reserver. Det er utsiktene til mer verdiskaping som gir selskapet tillit i markedet. Når vi samtidig vet at oljekapitalen antakelig er den mest aggressive delen av det globale finansmarkedet, er det ikke vanskelig å tenke seg hvilke ressurser og press de utøver på regjeringa, og hvordan de pleier sine nettverk også lokalt. La oss minnes ordene til direktøren for nordområdesatsinga i Statoil: «Statoil vurderer dette området som svært attraktivt og viktig for bransjen.»

Men det er ikke bare utvinningsselskapene og operatørselskapene som presser på.  Verkstedindustrien og andre deler av industrien knytta til oljenæringa gjennom leveranser både i leitefasen og utvinning, har objektive interesser av tilgang på stadig nye områder. Når oljebrønnen er tom, kaster de loss, og finner andre mer attraktive investeringsobjekter.

Har deler av fagbevegelsen ingen annen politikk enn den som tjener kortsiktige kapitalinteresser?

For noen av oss med tilknytning til fagbevegelsen er det derfor tragisk å se at tunge forbundsområder i LO innen disse bransjene er så ensidig i sin iver etter å bare kjøre på. Investeringer på norsk sokkel når det gjelder nye installasjoner og vedlikehold, kommer i 2011 til å ligge på rekordhøye mer en 140 milliarder. En slik strategi blokkerer for å satse på mer fremtidige energiløsninger, og for fagbevegelsen og arbeidsfolket vil nedturen sannsynligvis bli desto mer bratt. I et historisk perspektiv vil dagens strategi, under ledelse av LO-leder Roar Flaathen, antakelig bli møtt med forundring og forakt. LO i Vesterålen har inntatt standpunkt for kystbefolkninga, og har sett at sameksistens mellom olje og fiskeri i dette området og med dagens teknologi, beredskap og markedsstyring, ikke er mulig. Flere ganger er LO-lederen invitert til Vesterålen for å kunne gi han førstehånds kjennskap om forholdene. Men det har aldri passet han å komme nordover. Men å framstå nærmest i sinne i Oslo på vegne av befolkninga her oppe, og kreve at kysten skal legges under petroleumsloven og konsekvensutredning skal igangsettes, det passer det han visst veldig godt!

Stortingspolitikere fra AP gikk ut og sa at oljeåpning i LoVeSe er viktigere enn det rød/grønne regjeringsprosjektet. De fikk blant annet støtte fra en av regionens største fagforening – Fellesforbundets sin forening i Nordre Nordland og Sør-Troms. At også de vil gi Høyre og ikke minst FrP en mulighet for mye større innflytelse over arbeidsfolks hverdag, er tragisk og reaksjonært. Det er ikke lett å glemme at de ville sette krokfot på den rød/grønne regjeringa for å få til oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja.

Det er sannsynlig at nettopp disse synspunktene både her nord og kanskje særlig på Sør-Vestlandet burde vært tatt mer på alvor tidlig i den folkelige mobiliseringa for oljefritt LoVeSe. Både fordi det fins manglende kunnskaper, og at denne delen av fagbevegelsen har relativt stor makt over både LO-lederen og derigjennom AP-lederen.

Sluttord

På tross av de ressursene som er lagt ned fra oljenæring og da spesielt Statoil, lokale lobbyister og politikere, har det sakte men sikkert vært en litt økende del av den nordnorske befolkninga og blitt til et flertall som har gått mot å starte oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja.

Som sammenhengende over flere tiår og etter hvert aldrende aktivist har det vært svært givende å kunne delta i denne kampen, og mange av tidligere tiders analyseerfaringer fra andre kampområder har kommet til nytte. Særlig har samarbeidet med ungdommer gitt inspirasjon! Fronten har gjennom disse årene blitt landsomfattende, den er blir stadig breiere og dypere i befolkninga, og ikke minst har mange lært mye mer om de unike verdiene som landet vårt rår over. For egen del har jeg også fått bedre innsyn i oljenæringas store betydning for landet, men også hvilken enorm trussel denne utgjør som motoren i den menneskeskapte klimaendringen, og hvilken enorm maktfaktor næringa utgjør i det norske samfunnet. Likevel har mitt engasjement først og fremst vært holdt opp av en respekt og kanskje en form for kjærlighet til de som har måttet eller for noens del, valgt, å satse på fiskeriene.

Det er fantastisk at dette enorme økosystemet er sjøldrevet uten at det tilføres en menneskeskapt kalori. Torsken, hysa, uer, longa, silda, blåkveita, breiflabben, steinbiten bare stiller opp, og gir verden fantastisk mat og rikt liv her nord. Det er tankevekkende at vi kan være i ferd med å fylle kjeften deres med olje som har blitt danna gjennom ca 150 millioner år.

Forståelsen for at det kapitalistiske systemet må begraves, er ikke blitt mindre gjennom den hittil mest intense kampen jeg har vært med på – og den er ikke slutt. Det er å håpe at denne kampen så langt ikke har vært forgjeves og at uavhengig av det kortsiktige utfallet, har saken skapt en større forståelse for hvordan mennesket uansett er tvunget til å organisere samfunnet sitt på en annen måte med utgangspunkt i fornybare ressurser og framtidsretta, demokratiske og bærekraftig samfunnsmessige produksjon styrt og eid av folkelig engasjement og livsglede.

Noter:

1. http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/tema/hav-og-vannforvaltning/forvaltningsplan-barentshavet.html?id=87148
2. Regionale ringvirkninger av olje- og gassnæringen, Norut NI BR Finnmark, 2007; Utsyn Nord 2018, Norsk Utenriksplotisk institutt (NU PI), 2007; Varsel om vekst? Framtidsbilder av olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge, FAFO , 2007; Petroleumsaktivitet og lokal- og regional verdiskapning, Høgskolen i Bodø: Nordområdesentret for næringslivet, 2008.

Innhold
Leder: Libya    side 3
Alain Badiou: Folkeopprørets universelle betydning    side 4
Per-Gunnar Kung Skotåm: 20 år til – eller på tide å komme seg ut?    side 11
Christoffer Ellingsen: Lofoten, Vesterålen og Senja: Fisk eller olje    side 15

Rødt om rødgrønt:       
Lillehammer: Ikke formalisert samarbeid    side 32
Solidaritetslista på Notodden    side 34
Oslo: Viktig å være på´n, kjapt og tydelig    side 37
Moss: Vilje til makt    side 39

Mathias Furevik: Byparlamentarisme – en gift for folkestyret    side 42
Bjørnar Moxnes: Med makt i bagasjen    side 46
Erling Folkvord: Stengt for innsyn – åpent for korrupsjon    side 52
Rune Berglund Steen: Den papirløse underklassen        side 60
Randi Færevik: Norges umenneskelige asylpolitikk    side 68
Torstein Dahle: Det etterkapitalistiske Norge – og veien dit    side 76
Ilargi: Mer lån!    side 84
Ben Fine: Om sosialisme     side 90
Tor Sundheim: Sartres eksistensialisme nyanserer det subjektive i marxismen    side 94

Debatt:
Leikny Øgrim: Den digitaliserte læreren?    side 112

Bøker:
Svein Lund: Sámi skuvlahistorjá    side 117
Leiv Olsen: Sørsamisk historie i nytt lys    side 121
3 bøker om klimaendringer i historisk og kulturelt perspektiv    side 123
Istvàn Mészáros: Social Structure and the Forms of Consciousness    side 126
Jon Michelet: Mappa mi. En beretning om ulovlig politisk overvåking    side 129

Løssalg kr 75
www.marxisme.no
 

Innhold
Leder: Libya    side 3
Alain Badiou: Folkeopprørets universelle betydning    side 4
Per-Gunnar Kung Skotåm: 20 år til – eller på tide å komme seg ut?    side 11
Christoffer Ellingsen: Lofoten, Vesterålen og Senja: Fisk eller olje    side 15

Rødt om rødgrønt:       
Lillehammer: Ikke formalisert samarbeid    side 32
Solidaritetslista på Notodden    side 34
Oslo: Viktig å være på´n, kjapt og tydelig    side 37
Moss: Vilje til makt    side 39

Mathias Furevik: Byparlamentarisme – en gift for folkestyret    side 42
Bjørnar Moxnes: Med makt i bagasjen    side 46
Erling Folkvord: Stengt for innsyn – åpent for korrupsjon    side 52
Rune Berglund Steen: Den papirløse underklassen        side 60
Randi Færevik: Norges umenneskelige asylpolitikk    side 68
Torstein Dahle: Det etterkapitalistiske Norge – og veien dit    side 76
Ilargi: Mer lån!    side 84
Ben Fine: Om sosialisme     side 90
Tor Sundheim: Sartres eksistensialisme nyanserer det subjektive i marxismen    side 94

Debatt:
Leikny Øgrim: Den digitaliserte læreren?    side 112

Bøker:
Svein Lund: Sámi skuvlahistorjá    side 117
Leiv Olsen: Sørsamisk historie i nytt lys    side 121
3 bøker om klimaendringer i historisk og kulturelt perspektiv    side 123
Istvàn Mészáros: Social Structure and the Forms of Consciousness    side 126
Jon Michelet: Mappa mi. En beretning om ulovlig politisk overvåking    side 129

Løssalg kr 75
www.marxisme.no

 

Per-Gunnar Kung Skotåm er med i arbeidsutvalget til partiet Rødt, og skriver og holder foredrag om krigen i Afghanistan og norsk forsvarspolitikk

Det har blitt dokumentert at de fleste av opprørerne i Afghanistan som oftest kjemper nærmere enn 1 mil fra sin egen landsby. Selv om det kan være opportunt å framstille det som om Taliban representerer noe utenfra – noe fremmed i Afghanistan – er motstanden som de utenlandske troppene møter, lokal.

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har nylig utgitt en bok om Forsvarets framtid, struktur og innhold i Norge. Tittelen er Fornyelse eller forvitring? Forsvaret mot 2020? Bare noen uker før kom generalmajor Gullow Gjeseth med boka Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen. Begge forfatterne er nå trådt tilbake fra aktiv tjeneste, men representerer samlet sett den ypperste kompetanse når det gjelder hensikten med og oppbyggingen av det forsvaret som var. Samtidig har begge vært delaktige i den omleggingen av Forsvaret som etter manges mening har svekket mulighetene for et invasjonsforsvar av norsk territorium parallelt med at man har bygd opp styrker som er involvert i aktiv krigføring i Afghanistan. General Sverre Diesen har i større grad enn noen vært strategen for denne omlegging, og vært forsvarssjef i en viktig og intensiv periode for norsk krigsdeltakelse i fjellandet en kvart gang rundt jordkloden fra Norge.

Temaet for denne artikkelen er norsk deltakelse i krigen i Afghanistan og hvorvidt det er på tide å komme seg hjem, eller om Norge skal innstille seg på om lag 20 år til i landet.

Avgått forsvarssjef Diesen argumenterer sterkt for 20 år til i en artikkel i Aftenposten kort tid etter at fire soldater fra Norge ble drept i Afghanistan, www.aftenposten. no/meninger/kronikker/article3727976.ece. Kjøretøyet de satt i, kjørte på en veibombe sommeren 2010. Foruten at tittelen er interessant, «Krigen kan vinnes», er det interessant at den kom på et tidspunkt hvor stadig flere, inklusive ledende amerikanske militære, hadde innsett at den militære strategien som var fulgt, hadde feilet. Gjentatte forsøk på å endre innretting og vektlegging av ressursene hadde også feilet. I motsetning til Diesen mener stadig flere kjennere av Afghanistan at krigen er tapt.

USA, Nato og Norge befinner seg nå i en slik situasjon at man ved sitt nærvær med soldater og militær organisasjon genererer opprør og motstand helt uavhengig av hva man gjør i stadig større deler av landet. Utviklingen i de områdene Nato-styrker har operert, har vært entydig negative ut fra de mål Nato sjøl har for oppdraget.

De militære styrkene er nå omgitt av et hav av motstand og fiendskap uavhengig av tilsynelatende harmoni i enkelte øyeblikk og i enkelte områder. http://webmail.tele2.no/Redirect/www.globalpost.com/dispatch/afghanistan/110103/afghanistan-war-videopech-valley Handlingsmønsteret til USA, Nato og Norge er blitt sterkt innskrenket, og styrkene som nå er større i antall enn hva Sovjet noen gang hadde, opererer nå fra større befestede posisjoner med stadig større styrker i hver patrulje og tilsvarende større utrykningsstyrker i beredskap.

Sverre Diesens hovedbudskap i artikkelen er punkt 1 at krigen lar seg vinne, og punkt 2 at det er verdt tapene. Diesen klargjør at å vinne ikke betyr at landet og det han definerer som opprørere eller Taliban passiviseres fullstendig, men at disse kreftene holdes under kontroll som en forutsetning for oppbygging av et fungerende samfunn som afghanerne har tillit til.

Det paradoksale er at Diesen holder dette fram som en strategi for de kanskje neste 20 åra. Sett på bakgrunn av at dette faktisk har vært strategien som har vært fulgt i Afghanistan fra USA, NATO og Norges side siden 2004, anbefaler han i realiteten mer av det som ikke virker.

Undertegnede skriver dette på lørdagskvelden 12. mars. De fleste av oss er opptatt av utviklingen for Japan etter jordskjelvet, tsunamien og mulige skader på et atomkraftverk. De fleste i Norge har sikkert slått på nyhetene for å få med seg utviklingen. Kveldens andre hovedoppslag i Dagsrevyen er materiale gjort tilgjengelig fra Forsvaret med personlige beretninger om opplevelsen av å være i krig, samt filmopptak fra beskytning begge veier. Et genitrekk fra Forsvarets senter for psykologiske operasjoner var å tilby materialet ferdig redigert, den dagen så langt i år flest mulig ville se programmet. Innslaget følger den sedvanlige lesten ved slike innslag med soldatenes refleksjoner rundt det å drepe (det er dem eller oss), betydningen av kameratskapet og tanken på familien hjemme.

Filminnslagene viser tydelig at det dreier seg om spredt beskytning fra en motstander som er 1000–3000 meter unna, og ikke kan påføre de norske soldatene noen skade om man ikke eksponerer seg fullstendig. Sånn sett faller dette innslaget inn i det utall av tilsvarende rapporter fra Faryab-provinsen og Ghowrmach- distriktet i Afghanistan. Norske soldater beskyter og bombarderer det som er definert som opprørere, med tyngre skyts på avstander hvor opprørernes lette beskytning knapt kan påføre norske soldater noen skade om man ikke eksponerer seg fullstendig.

Innslaget 12. mars skiller seg ikke fra trefninger gjennomført, mens Sverre Diesen var forsvarssjef. Heller ikke fra handlingsmønstre som var vanlig da artikkelen som beskriver den framtidige strategien, ble skrevet i juli i fjor.

Afghanistan var forholdsvis fredelig fra 2002–2004. Sammenliknet med i dag var det en tidel så mange okkupasjonssoldater. Det afghanske folkets forventninger om et bedre liv var store, men lite hendte. Deler av det innsatte Karzai-regimet som okkupanten støtter seg på, var korrupt og misbrukte sin makt i distriktene. De første voldelige reaksjonene fra afghanere var ikke mot de utenlandske troppene, men mot representanter for sentralapparatet fra Kabul. Konfrontasjonen mellom de utenlandske troppene og lokale afghanere kom i hovedsak i forbindelse med at troppene valgte side for regjeringsapparatets representanter, når disse rettmessig ble angrepet av lokalbefolkningen for sitt maktmisbruk.

Siden har det bare eskalert og de siste 4 åra har det vært en utvikling hvor hvert år har overskredet det forrige i antall hendelser, drepte og skadde.

Sverre Diesen bør kunne være kritisk til den strategi han lanserer for de neste 20 år, når den samme strategien har vært brukt siden 2002, og har frambrakt den hengemyra USA, Nato og Norge befinner seg i nå.

Uten å ta stilling til rett og feil er det naturlig å stille spørsmålet om det er lurt å fortsette og drepe afghanere, når man for hver drepte afghaner får 20 nye opprørere å kjempe mot.

Utviklingen av drepte, antall vestlige soldater og antall opprørere har utviklet seg eksponentielt siden 2004. Å fortsette den samme strategien i 20 år til virker ikke som en umiddelbart forståelig og logisk løsning.

Sverre Diesen argumenterer innledningsvis i artikkelen mot at det er mulig å slå en opprørsbevegelse som Taliban militært, at det har empirien mot seg. Jeg tolker hans bruk av begrepet «slå militært» med hvorvidt Taliban gir seg og det blir slutt på motstanden. Jeg er enig i hans konklusjon om at det er umulig, og at det har empirien (faktamessig historie og erfaring) mot seg. Jeg er likevel ikke sikker på hvorfor vi er enige på dette punktet, siden Diesen ikke redegjør nærmere for sitt syn på hvorfor det er sånn.

Jeg skal derfor gi mitt syn på hvorfor det ikke er mulig å slå Taliban eller noen annen opprørsbevegelse som forener seg for å kaste ut den «fremmede inntrengeren» fra landet. Empirien Diesen henviser til, er Alexander den stores felttog som ble stoppet i Afghanistan, Djenghis Khans styrker, som for øvrig klarte et lengre opphold i den sentrale delen av landet. Det britiske imperiet som gikk på tre nederlag, hvorav det første var det mest traumatiske for England, og Sovjets forsøk på å passivisere landet på sine premisser i tidsrommet 1979–1989 med omfattende bidrag før og etter. Det bør være et paradoks for Diesen at Sovjets sivile programmer og politiske begrunnelse for sin egen okkupasjon av landet i hovedtrekkene var identisk med det USA, Nato, Norge og Diesen argumenterer med.

Det har blitt dokumentert at de fleste av opprørerne i Afghanistan som oftest kjemper nærmere enn 1 mil fra sin egen landsby. Seinest ble dette gjentatt av tidligere sjef for FN i Afghanistan, Kai Eide, i debatten her hjemme. Selv om det kan være opportunt å framstille det som om Taliban representerer noe utenfra – noe fremmed i Afghanistan – er motstanden de utenlandske troppene møter, lokalt fundert. Den er basert på det tradisjonelle klansbaserte stammesamfunnets regler. USA, Nato og Norge møter stammesamfunnets motstand mot å la seg dominere av fremmede, eller mot å akseptere at fremmede tar seg til rette i det som tradisjonelt er deres eget domene.

Når de vestlige okkupantene møter reservasjon med tvang, motstand mot tvang, med vold og markering av stridsevne fra afghansk side (som mye av disse såkalte trefningene dreier seg om) med drap, må man ikke bli overrasket over at det rekrutteres nye opprørere.

USA, Nato og Norge befinner seg nå i en situasjon ikke ulik den situasjon Sovjet hadde satt seg i i løpet av 1987/1988. 1987 var det året Sovjet varslet uttrekning av egne styrker i 1989.

Etter at President Karzai lørdag 12. mars henstilte til USA og Nato om å trekke seg ut av Afghanistan, er også det folkerettslige grunnlaget for Norges videre militære innblanding i landet borte. Se www.aftenposten. no/nyheter/uriks/article4058295.ece.

Det som defineres som opprørere, har avgjørende innflytelse/kontroll over 70 % av territoriet og 50 % av befolkningen. Rundt en tidobling på 7 år.

20 nye år med samme forfeilede strategi, Diesen? Nei takk.

 

Per-Gunnar Kung Skotåm er med i arbeidsutvalget til partiet Rødt, og skriver og holder foredrag om krigen i Afghanistan og norsk forsvarspolitikk

Det har blitt dokumentert at de fleste av opprørerne i Afghanistan som oftest kjemper nærmere enn 1 mil fra sin egen landsby. Selv om det kan være opportunt å framstille det som om Taliban representerer noe utenfra – noe fremmed i Afghanistan – er motstanden som de utenlandske troppene møter, lokal.

 Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har nylig utgitt en bok om Forsvarets framtid, struktur og innhold i Norge. Tittelen er Fornyelse eller forvitring? Forsvaret mot 2020? Bare noen uker før kom generalmajor Gullow Gjeseth med boka Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen. Begge forfatterne er nå trådt tilbake fra aktiv tjeneste, men representerer samlet sett den ypperste kompetanse når det gjelder hensikten med og oppbyggingen av det forsvaret som var. Samtidig har begge vært delaktige i den omleggingen av Forsvaret som etter manges mening har svekket mulighetene for et invasjonsforsvar av norsk territorium parallelt med at man har bygd opp styrker som er involvert i aktiv krigføring i Afghanistan. General Sverre Diesen har i større grad enn noen vært strategen for denne omlegging, og vært forsvarssjef i en viktig og intensiv periode for norsk krigsdeltakelse i fjellandet en kvart gang rundt jordkloden fra Norge.

Temaet for denne artikkelen er norsk deltakelse i krigen i Afghanistan og hvorvidt det er på tide å komme seg hjem, eller om Norge skal innstille seg på om lag 20 år til i landet.

Avgått forsvarssjef Diesen argumenterer sterkt for 20 år til i en artikkel i Aftenposten kort tid etter at fire soldater fra Norge ble drept i Afghanistan, www.aftenposten. no/meninger/kronikker/article3727976.ece. Kjøretøyet de satt i, kjørte på en veibombe sommeren 2010. Foruten at tittelen er interessant, «Krigen kan vinnes», er det interessant at den kom på et tidspunkt hvor stadig flere, inklusive ledende amerikanske militære, hadde innsett at den militære strategien som var fulgt, hadde feilet. Gjentatte forsøk på å endre innretting og vektlegging av ressursene hadde også feilet. I motsetning til Diesen mener stadig flere kjennere av Afghanistan at krigen er tapt.

USA, Nato og Norge befinner seg nå i en slik situasjon at man ved sitt nærvær med soldater og militær organisasjon genererer opprør og motstand helt uavhengig av hva man gjør i stadig større deler av landet. Utviklingen i de områdene Nato-styrker har operert, har vært entydig negative ut fra de mål Nato sjøl har for oppdraget.

De militære styrkene er nå omgitt av et hav av motstand og fiendskap uavhengig av tilsynelatende harmoni i enkelte øyeblikk og i enkelte områder. http://webmail.tele2.no/Redirect/www.globalpost.com/dispatch/afghanistan/110103/afghanistan-war-videopech-valley Handlingsmønsteret til USA, Nato og Norge er blitt sterkt innskrenket, og styrkene som nå er større i antall enn hva Sovjet noen gang hadde, opererer nå fra større befestede posisjoner med stadig større styrker i hver patrulje og tilsvarende større utrykningsstyrker i beredskap.

Sverre Diesens hovedbudskap i artikkelen er punkt 1 at krigen lar seg vinne, og punkt 2 at det er verdt tapene. Diesen klargjør at å vinne ikke betyr at landet og det han definerer som opprørere eller Taliban passiviseres fullstendig, men at disse kreftene holdes under kontroll som en forutsetning for oppbygging av et fungerende samfunn som afghanerne har tillit til.

Det paradoksale er at Diesen holder dette fram som en strategi for de kanskje neste 20 åra. Sett på bakgrunn av at dette faktisk har vært strategien som har vært fulgt i Afghanistan fra USA, NATO og Norges side siden 2004, anbefaler han i realiteten mer av det som ikke virker.

Undertegnede skriver dette på lørdagskvelden 12. mars. De fleste av oss er opptatt av utviklingen for Japan etter jordskjelvet, tsunamien og mulige skader på et atomkraftverk. De fleste i Norge har sikkert slått på nyhetene for å få med seg utviklingen. Kveldens andre hovedoppslag i Dagsrevyen er materiale gjort tilgjengelig fra Forsvaret med personlige beretninger om opplevelsen av å være i krig, samt filmopptak fra beskytning begge veier. Et genitrekk fra Forsvarets senter for psykologiske operasjoner var å tilby materialet ferdig redigert, den dagen så langt i år flest mulig ville se programmet. Innslaget følger den sedvanlige lesten ved slike innslag med soldatenes refleksjoner rundt det å drepe (det er dem eller oss), betydningen av kameratskapet og tanken på familien hjemme.

Filminnslagene viser tydelig at det dreier seg om spredt beskytning fra en motstander som er 1000–3000 meter unna, og ikke kan påføre de norske soldatene noen skade om man ikke eksponerer seg fullstendig. Sånn sett faller dette innslaget inn i det utall av tilsvarende rapporter fra Faryab-provinsen og Ghowrmach- distriktet i Afghanistan. Norske soldater beskyter og bombarderer det som er definert som opprørere, med tyngre skyts på avstander hvor opprørernes lette beskytning knapt kan påføre norske soldater noen skade om man ikke eksponerer seg fullstendig.

Innslaget 12. mars skiller seg ikke fra trefninger gjennomført, mens Sverre Diesen var forsvarssjef. Heller ikke fra handlingsmønstre som var vanlig da artikkelen som beskriver den framtidige strategien, ble skrevet i juli i fjor.

Afghanistan var forholdsvis fredelig fra 2002–2004. Sammenliknet med i dag var det en tidel så mange okkupasjonssoldater. Det afghanske folkets forventninger om et bedre liv var store, men lite hendte. Deler av det innsatte Karzai-regimet som okkupanten støtter seg på, var korrupt og misbrukte sin makt i distriktene. De første voldelige reaksjonene fra afghanere var ikke mot de utenlandske troppene, men mot representanter for sentralapparatet fra Kabul. Konfrontasjonen mellom de utenlandske troppene og lokale afghanere kom i hovedsak i forbindelse med at troppene valgte side for regjeringsapparatets representanter, når disse rettmessig ble angrepet av lokalbefolkningen for sitt maktmisbruk.

Siden har det bare eskalert og de siste 4 åra har det vært en utvikling hvor hvert år har overskredet det forrige i antall hendelser, drepte og skadde.

Sverre Diesen bør kunne være kritisk til den strategi han lanserer for de neste 20 år, når den samme strategien har vært brukt siden 2002, og har frambrakt den hengemyra USA, Nato og Norge befinner seg i nå.

Uten å ta stilling til rett og feil er det naturlig å stille spørsmålet om det er lurt å fortsette og drepe afghanere, når man for hver drepte afghaner får 20 nye opprørere å kjempe mot.

Utviklingen av drepte, antall vestlige soldater og antall opprørere har utviklet seg eksponentielt siden 2004. Å fortsette den samme strategien i 20 år til virker ikke som en umiddelbart forståelig og logisk løsning.

Sverre Diesen argumenterer innledningsvis i artikkelen mot at det er mulig å slå en opprørsbevegelse som Taliban militært, at det har empirien mot seg. Jeg tolker hans bruk av begrepet «slå militært» med hvorvidt Taliban gir seg og det blir slutt på motstanden. Jeg er enig i hans konklusjon om at det er umulig, og at det har empirien (faktamessig historie og erfaring) mot seg. Jeg er likevel ikke sikker på hvorfor vi er enige på dette punktet, siden Diesen ikke redegjør nærmere for sitt syn på hvorfor det er sånn.

Jeg skal derfor gi mitt syn på hvorfor det ikke er mulig å slå Taliban eller noen annen opprørsbevegelse som forener seg for å kaste ut den «fremmede inntrengeren» fra landet. Empirien Diesen henviser til, er Alexander den stores felttog som ble stoppet i Afghanistan, Djenghis Khans styrker, som for øvrig klarte et lengre opphold i den sentrale delen av landet. Det britiske imperiet som gikk på tre nederlag, hvorav det første var det mest traumatiske for England, og Sovjets forsøk på å passivisere landet på sine premisser i tidsrommet 1979–1989 med omfattende bidrag før og etter. Det bør være et paradoks for Diesen at Sovjets sivile programmer og politiske begrunnelse for sin egen okkupasjon av landet i hovedtrekkene var identisk med det USA, Nato, Norge og Diesen argumenterer med.

Det har blitt dokumentert at de fleste av opprørerne i Afghanistan som oftest kjemper nærmere enn 1 mil fra sin egen landsby. Seinest ble dette gjentatt av tidligere sjef for FN i Afghanistan, Kai Eide, i debatten her hjemme. Selv om det kan være opportunt å framstille det som om Taliban representerer noe utenfra – noe fremmed i Afghanistan – er motstanden de utenlandske troppene møter, lokalt fundert. Den er basert på det tradisjonelle klansbaserte stammesamfunnets regler. USA, Nato og Norge møter stammesamfunnets motstand mot å la seg dominere av fremmede, eller mot å akseptere at fremmede tar seg til rette i det som tradisjonelt er deres eget domene.

Når de vestlige okkupantene møter reservasjon med tvang, motstand mot tvang, med vold og markering av stridsevne fra afghansk side (som mye av disse såkalte trefningene dreier seg om) med drap, må man ikke bli overrasket over at det rekrutteres nye opprørere.

USA, Nato og Norge befinner seg nå i en situasjon ikke ulik den situasjon Sovjet hadde satt seg i i løpet av 1987/1988. 1987 var det året Sovjet varslet uttrekning av egne styrker i 1989.

Etter at President Karzai lørdag 12. mars henstilte til USA og Nato om å trekke seg ut av Afghanistan, er også det folkerettslige grunnlaget for Norges videre militære innblanding i landet borte. Se www.aftenposten. no/nyheter/uriks/article4058295.ece.

Det som defineres som opprørere, har avgjørende innflytelse/kontroll over 70 % av territoriet og 50 % av befolkningen. Rundt en tidobling på 7 år.

20 nye år med samme forfeilede strategi, Diesen? Nei takk.

 

Alain Badiou (født 1937) er professor i filosofi ved European Graduate School og en av de ledende skikkelsene innen anti-postmodernistisk europeisk filosof.

Hvor lenge vil det uvirksomme og dempede Vesten, det «internasjonale samfunnet» av dem som fortsatt ser på seg selv som jordens herskere, fortsette å gi leksjoner til resten av verden om godt styresett og god oppførsel? Hvilken patetisk videreformidling av kolonial arroganse!

Er det ikke rett og slett lattervekkende å se disse godt betalte og velfødde intellektuelle, disse unnvikende kapital-parlamentarismens soldater som serverer oss et møllspist paradis, som tilbyr sine tjenester til de respektinnjagende tunisiske og egyptiske folkene for å lære disse barbarene «demokratiets » ABC?

Er det ikke åpenbart at det er vi, som de siste 30 årene har befunnet oss i en tilstand av politisk armod, som har alt å lære av vår tids folkeopprør?

Har ikke vi en forpliktelse til å studere det den kollektive protesten gjorde mulig, sammenbruddet for oligarkiske og korrupte regjeringer som – fremfor alt – befant seg i et ydmykende tjenerforhold til den vestlige verden?

Ja, vi bør studere disse bevegelsene, ikke professorene deres. For de gir, med sine egne fortellingers genialitet, liv til de samme prinsippene som de herskende maktene nå en stund har forsøkt å overbevise oss om at er foreldete. Det gjelder ikke minst det prinsippet som Marat¹ aldri lot være å gjenta: Når spørsmålet handler om frihet, likhet og frigjøring, har vi alle et ansvar for å slutte oss til folkeopprørene.

Det er rett å gjøre opprør

Akkurat som innenfor politikken, foretrekker våre stater og de som har fordel av dem (politiske partier, fagforeninger og tjenestevillige intellektuelle) styring fremfor opprør, fredelige krav og en «velstrukturert overgang » fremfor brudd på loven. De egyptiske og tunisiske folkene minner oss om at det som virker mot statsmaktens skandaløse erobringer, er masseopprøret. I dette tilfellet er det eneste slagordet som kan forene ambisjonene til de ulike delene av folkemassen: Hei, du, forsvinn!

Den avgjørende betydningen av opprøret, dets kritiske makt, ligger i at dette slagordet når det blir gjentatt av millioner, viser det som utvilsomt vil bli dets første og irreversible seier – den utvistes flukt. Og uansett hva som skjer etterpå, vil denne seieren av folkelig karakter og illegal av natur vare evig.

Det at et opprør mot statsmakten kan resultere i absolutt fremgang, er et eksempel på den universelle betydningen. Denne seieren peker utover den horisonten enhver kollektiv handling som ikke blir begrenset av lovens autoritet skaper – det Marx omtalte som «den degenererte staten». Kunnskapen om at menneskeheten i fri sammenslutning og med kontroll over sin egen skaperkraft en dag vil være i stand til å rive seg løs fra statens dystre tvang. Dette er grunnen til at denne ideen skaper uhemmet entusiasme i hele verden, og til slutt vil lede til den revolusjonen som endelig vil styrte den herskende autoriteten.

En gnist kan tenne en præriebrann

Det begynte med et selvmord, en selvpåtennelse, utført av en mann som hadde blitt degradert til arbeidsløshet og som ble nektet å drive den ynkelige handelsvirksomheten som gjorde at han kunne overleve. Og fordi en politikvinne hadde slått ham i ansiktet fordi han ikke forsto hva som var virkelig i denne verdenen.

I løpet av noen få dager spredte dette seg, og i løpet av noen uker skrek millioner av mennesker på gater og torg. Dette var begynnelsen på katastrofen for de mektige herskerne. Hva er årsaken til denne enorme utbredelsen? Snakker vi om en ny form for frihetsepidemi? Nei. Som Jean-Marie Gleize så poetisk sa det:

«En revolusjonær bevegelse formidles ikke av fremmedelementer. Men av resonans. Noe som kommer til overflaten her, klinger sammen med sjokkbølgene fra noe som skjedde der.»

La oss gi denne «begivenheten» et navn. Den er noe som oppstår plutselig, ikke som en ny virkelighet, men som en myriade av nye muligheter. Ingen av disse er en gjentakelse av det kjente. Det er derfor det er tilbakeskuende å si at «denne bevegelsen krever demokrati» (altså den typen vi har i Vesten) eller at «denne bevegelsen er ute etter å oppfylle sosiale krav» (altså vårt hjemlige småborgerskaps gjennomsnittlige levestandard). Om et folkelig opprør starter med omtrent ingenting, men resonerer overalt, skaper det ukjente muligheter for hele verden.

Ordet «demokrati» benyttes nesten ikke i Egypt. Det er snakk om «et nytt Egypt», om «det virkelige egyptiske folket», om en grunnlovsforsamling, om omveltninger i det daglige livet, om uhørte og tidligere ukjente muligheter. Dette er den nye prærien som vil komme når den gamle, den som ble påtent av opprørets gnist, ikke lenger eksisterer. Denne fremtidige prærien står mellom kunngjøringen av en omveltning i styrkeforholdene og håndteringen av nye oppgaver. Mellom ropene fra en ung tunisier: «Vi, arbeideres og bønders barn, er sterkere enn de kriminelle» – og det som en ung egypter sa: «Fra i dag, 25. januar, tar jeg landets oppgaver i mine egne hender.»

Folket, og folket alene, skaper den universelle historien

Det er utrolig at myndighetene og media i vår vestlige verden regner opprørerne på torget i Kairo for å være «det egyptiske folket.» Hvordan kan det være det? Er ikke folket, for dem, bare det fornuftige og legale folket, det som vanligvis kan reduseres til et flertall i en avstemning eller et valg? Hvordan ble plutselig hundrevis av opprørere representative for en befolkning på 80 millioner?

Det finnes en lærdom vi ikke må eller vil glemme. Etter et visst nivå at bestemthet, av stahet og av mot, kan faktisk folket konsentrere sin eksistens på et torg, en gate, noen fabrikker eller et universitet … Hele verden vil bivåne motet og særlig det fantastiske universet som følger. Dette universet beviser at der, der finnes folket. Som en egyptisk opprører så sterkt sa det: «Før så jeg på TV, nå ser TV på meg.»

I kampens hete er det de som vet hvordan man skal løse øyeblikkets problemer, som utgjør folket. Som når man tar over et torg – mat, overnattingsmuligheter, vaktkorps, bannere, bønner, forsvarsforanstaltninger – slik at stedet der det skjer, er symbolet som voktes for folket, til enhver pris. Med problemer som virket uløselige med flere hundre tusener mobiliserte mennesker, har staten nærmest forsvunnet her.

Det å løse uløselige problemer uten hjelp av staten blir begivenhetens skjebne. Og det er dette som gjør at et folk, plutselig og på ubestemt tid, eksisterer der de har bestemt seg for å samles.

Uten en kommunistisk bevegelse er det ingen kommunisme

Det folkeopprøret vi snakker om, mangler åpenbart et parti, en hegemonisk organisasjon, en anerkjent leder. Med tiden kan vi vurdere om dette er en styrke eller svakhet. Uansett er dette det som gjør at vi, i ren form, utvilsomt den reneste siden Pariserkommunen, kaller det en kommunistisk bevegelse.

Med «kommunisme» menes her en felles skapelse av en kollektiv skjebne. Dette «felles» har to særlige trekk. For det første er det generisk, det representerer, på ett sted, menneskeheten som sådan. Der finner vi alle typer mennesker som utgjør et folk, alle ord lyttes til, alle forslag blir utredet, og enhver vanskelighet tatt for hva det er.

For det andre overskrider det alle de grunnleggende motsetningene staten påstår at den er den eneste som kan løse uten å overskride dem – mellom åndens og håndens arbeidere, mellom menn og kvinner, mellom fattige og rike, mellom muslimer og koptere, mellom bønder og beboere i Kairo. Tusenvis av nye mulige løsninger på disse motsetningene, løsninger som staten – en hvilken som helst stat – er helt blind for, oppstår hele tiden.

Vi ser unge kvinnelige leger fra landsbygda som tar seg av de skadde og som sover midt iblant unge opphissede menn, men som er roligere enn noen gang tidligere, siden de vet at ingen vil våge å krumme et hår på hodene deres. Vi ser også en gruppe unge ingeniører som overtaler ungdom fra forstedene til å holde stillingen og beskytte bevegelsen med sin energi i kamp.

Vi ser en rekke med kristne som står og vokter muslimer, som er bøyde i bønn. Vi ser kjøpmenn mette de arbeidsløse og fattige. Vi ser anonyme tilskuere prate med hverandre. Vi kan se tusenvis av tegn på individuelle liv som, uten opphold, blander seg i historiens kittel.

Alle disse situasjonene, disse påfunnene, utgjør bevegelsens kommunisme. I to århundrer har det eneste politiske problemet vært å konstituere bevegelsens kommunistiske påfunn i det lange løp. Den reaksjonære påstanden er at «Dette er umulig, veldig farlig. La oss stole på statens makt.» All ære til de tunisiske og egyptiske folkene for å trylle frem den ene og virkelige politiske plikten – organisert trofasthet til bevegelsens kommunistiske angrep på staten.

Vi ønsker ikke krig, men frykter det ikke

Den fredelige og rolige karakteren til gigantdemonstrasjonene nevnes overalt, og denne roen ble sett i sammenheng med det representative demokratiske idealet som ble knyttet opp mot bevegelsen. La oss likevel føye til at hundrevis av opprørere har blitt drept, og at folk fortsatt drepes daglig. I mer enn ett tilfelle var de drepte stridende og martyrer for begivenhetene, de døde for å beskytte bevegelsen. Opprørets politikk og symbolikk måtte forsvares av besluttsom fysisk kamp mot de truede regimenes militser og politistyrker. Og hvem andre enn ungdom fra de fattigste samfunnslagene ofret sine liv? «Middelklassen» – som vår latterlige Michèle Alliot-Marie² sa at alene hadde ansvaret for et demokratisk utfall av begivenhetene – bør huske at bevegelsens utholdenhet i de avgjørende øyeblikkene, bare ble sikret av folkelige gruppers ubegrensede engasjement. Vold er uunngåelig i forsvar. Og i Tunisia fortsetter det, under vanskelige forhold, etter at unge aktivister fra distriktene ble sendt tilbake til sitt armod.

Kan noen i ramme alvor tro at disse utallige initiativene og disse store ofrene hadde som mål å gjøre folket i stand til «å velge» mellom Suleiman og El Baredei, som i Frankrike, der vi smertelig overgir vår vilje til valget mellom Sarkozy og Strauss-Kahn? Er dette denne majestetiske begivenhetens eneste lærdom?

Nei, og tusen ganger nei. De tunisiske og egyptiske folkene sier til oss: Gjør opprør, bygg en offentlighet for bevegelsens kommunisme, beskytt den med alle midler for å drive den videre. Dette er den sanne politikken for folkenes frigjøring.

De arabiske landene er ikke de eneste landene som går mot folket og, uavhengig av valg, er illegitime. Uansett hva som skjer, vil opprørene i Tunisia og Egypt ha en universell betydning. De viser nye muligheter – derfor har de en internasjonal verdi.

(Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo)

Noter:

1. Jean-Paul Marat (1743-1793) var en av lederne for den radikale fløyen i den franske revolusjonen.
2. Michèle Alliot-Mare (født 1946) var fransk utenriksminister fra november 2010 til februar 2011.

 

Alain Badiou (født 1937) er professor i filosofi ved European Graduate School og en av de ledende skikkelsene innen anti-postmodernistisk europeisk filosof.

Hvor lenge vil det uvirksomme og dempede Vesten, det «internasjonale samfunnet» av dem som fortsatt ser på seg selv som jordens herskere, fortsette å gi leksjoner til resten av verden om godt styresett og god oppførsel? Hvilken patetisk videreformidling av kolonial arroganse!

Er det ikke rett og slett lattervekkende å se disse godt betalte og velfødde intellektuelle, disse unnvikende kapital-parlamentarismens soldater som serverer oss et møllspist paradis, som tilbyr sine tjenester til de respektinnjagende tunisiske og egyptiske folkene for å lære disse barbarene «demokratiets » ABC?

Er det ikke åpenbart at det er vi, som de siste 30 årene har befunnet oss i en tilstand av politisk armod, som har alt å lære av vår tids folkeopprør?

Har ikke vi en forpliktelse til å studere det den kollektive protesten gjorde mulig, sammenbruddet for oligarkiske og korrupte regjeringer som – fremfor alt – befant seg i et ydmykende tjenerforhold til den vestlige verden?

Ja, vi bør studere disse bevegelsene, ikke professorene deres. For de gir, med sine egne fortellingers genialitet, liv til de samme prinsippene som de herskende maktene nå en stund har forsøkt å overbevise oss om at er foreldete. Det gjelder ikke minst det prinsippet som Marat¹ aldri lot være å gjenta: Når spørsmålet handler om frihet, likhet og frigjøring, har vi alle et ansvar for å slutte oss til folkeopprørene.

Det er rett å gjøre opprør

Akkurat som innenfor politikken, foretrekker våre stater og de som har fordel av dem (politiske partier, fagforeninger og tjenestevillige intellektuelle) styring fremfor opprør, fredelige krav og en «velstrukturert overgang » fremfor brudd på loven. De egyptiske og tunisiske folkene minner oss om at det som virker mot statsmaktens skandaløse erobringer, er masseopprøret. I dette tilfellet er det eneste slagordet som kan forene ambisjonene til de ulike delene av folkemassen: Hei, du, forsvinn!

Den avgjørende betydningen av opprøret, dets kritiske makt, ligger i at dette slagordet når det blir gjentatt av millioner, viser det som utvilsomt vil bli dets første og irreversible seier – den utvistes flukt. Og uansett hva som skjer etterpå, vil denne seieren av folkelig karakter og illegal av natur vare evig.

Det at et opprør mot statsmakten kan resultere i absolutt fremgang, er et eksempel på den universelle betydningen. Denne seieren peker utover den horisonten enhver kollektiv handling som ikke blir begrenset av lovens autoritet skaper – det Marx omtalte som «den degenererte staten». Kunnskapen om at menneskeheten i fri sammenslutning og med kontroll over sin egen skaperkraft en dag vil være i stand til å rive seg løs fra statens dystre tvang. Dette er grunnen til at denne ideen skaper uhemmet entusiasme i hele verden, og til slutt vil lede til den revolusjonen som endelig vil styrte den herskende autoriteten.

En gnist kan tenne en præriebrann

Det begynte med et selvmord, en selvpåtennelse, utført av en mann som hadde blitt degradert til arbeidsløshet og som ble nektet å drive den ynkelige handelsvirksomheten som gjorde at han kunne overleve. Og fordi en politikvinne hadde slått ham i ansiktet fordi han ikke forsto hva som var virkelig i denne verdenen.

I løpet av noen få dager spredte dette seg, og i løpet av noen uker skrek millioner av mennesker på gater og torg. Dette var begynnelsen på katastrofen for de mektige herskerne. Hva er årsaken til denne enorme utbredelsen? Snakker vi om en ny form for frihetsepidemi? Nei. Som Jean-Marie Gleize så poetisk sa det:

«En revolusjonær bevegelse formidles ikke av fremmedelementer. Men av resonans. Noe som kommer til overflaten her, klinger sammen med sjokkbølgene fra noe som skjedde der.»

La oss gi denne «begivenheten» et navn. Den er noe som oppstår plutselig, ikke som en ny virkelighet, men som en myriade av nye muligheter. Ingen av disse er en gjentakelse av det kjente. Det er derfor det er tilbakeskuende å si at «denne bevegelsen krever demokrati» (altså den typen vi har i Vesten) eller at «denne bevegelsen er ute etter å oppfylle sosiale krav» (altså vårt hjemlige småborgerskaps gjennomsnittlige levestandard). Om et folkelig opprør starter med omtrent ingenting, men resonerer overalt, skaper det ukjente muligheter for hele verden.

Ordet «demokrati» benyttes nesten ikke i Egypt. Det er snakk om «et nytt Egypt», om «det virkelige egyptiske folket», om en grunnlovsforsamling, om omveltninger i det daglige livet, om uhørte og tidligere ukjente muligheter. Dette er den nye prærien som vil komme når den gamle, den som ble påtent av opprørets gnist, ikke lenger eksisterer. Denne fremtidige prærien står mellom kunngjøringen av en omveltning i styrkeforholdene og håndteringen av nye oppgaver. Mellom ropene fra en ung tunisier: «Vi, arbeideres og bønders barn, er sterkere enn de kriminelle» – og det som en ung egypter sa: «Fra i dag, 25. januar, tar jeg landets oppgaver i mine egne hender.»

Folket, og folket alene, skaper den universelle historien

Det er utrolig at myndighetene og media i vår vestlige verden regner opprørerne på torget i Kairo for å være «det egyptiske folket.» Hvordan kan det være det? Er ikke folket, for dem, bare det fornuftige og legale folket, det som vanligvis kan reduseres til et flertall i en avstemning eller et valg? Hvordan ble plutselig hundrevis av opprørere representative for en befolkning på 80 millioner?

Det finnes en lærdom vi ikke må eller vil glemme. Etter et visst nivå at bestemthet, av stahet og av mot, kan faktisk folket konsentrere sin eksistens på et torg, en gate, noen fabrikker eller et universitet … Hele verden vil bivåne motet og særlig det fantastiske universet som følger. Dette universet beviser at der, der finnes folket. Som en egyptisk opprører så sterkt sa det: «Før så jeg på TV, nå ser TV på meg.»

I kampens hete er det de som vet hvordan man skal løse øyeblikkets problemer, som utgjør folket. Som når man tar over et torg – mat, overnattingsmuligheter, vaktkorps, bannere, bønner, forsvarsforanstaltninger – slik at stedet der det skjer, er symbolet som voktes for folket, til enhver pris. Med problemer som virket uløselige med flere hundre tusener mobiliserte mennesker, har staten nærmest forsvunnet her.

Det å løse uløselige problemer uten hjelp av staten blir begivenhetens skjebne. Og det er dette som gjør at et folk, plutselig og på ubestemt tid, eksisterer der de har bestemt seg for å samles.

Uten en kommunistisk bevegelse er det ingen kommunisme

Det folkeopprøret vi snakker om, mangler åpenbart et parti, en hegemonisk organisasjon, en anerkjent leder. Med tiden kan vi vurdere om dette er en styrke eller svakhet. Uansett er dette det som gjør at vi, i ren form, utvilsomt den reneste siden Pariserkommunen, kaller det en kommunistisk bevegelse.

Med «kommunisme» menes her en felles skapelse av en kollektiv skjebne. Dette «felles» har to særlige trekk. For det første er det generisk, det representerer, på ett sted, menneskeheten som sådan. Der finner vi alle typer mennesker som utgjør et folk, alle ord lyttes til, alle forslag blir utredet, og enhver vanskelighet tatt for hva det er.

For det andre overskrider det alle de grunnleggende motsetningene staten påstår at den er den eneste som kan løse uten å overskride dem – mellom åndens og håndens arbeidere, mellom menn og kvinner, mellom fattige og rike, mellom muslimer og koptere, mellom bønder og beboere i Kairo. Tusenvis av nye mulige løsninger på disse motsetningene, løsninger som staten – en hvilken som helst stat – er helt blind for, oppstår hele tiden.

Vi ser unge kvinnelige leger fra landsbygda som tar seg av de skadde og som sover midt iblant unge opphissede menn, men som er roligere enn noen gang tidligere, siden de vet at ingen vil våge å krumme et hår på hodene deres. Vi ser også en gruppe unge ingeniører som overtaler ungdom fra forstedene til å holde stillingen og beskytte bevegelsen med sin energi i kamp.

Vi ser en rekke med kristne som står og vokter muslimer, som er bøyde i bønn. Vi ser kjøpmenn mette de arbeidsløse og fattige. Vi ser anonyme tilskuere prate med hverandre. Vi kan se tusenvis av tegn på individuelle liv som, uten opphold, blander seg i historiens kittel.

Alle disse situasjonene, disse påfunnene, utgjør bevegelsens kommunisme. I to århundrer har det eneste politiske problemet vært å konstituere bevegelsens kommunistiske påfunn i det lange løp. Den reaksjonære påstanden er at «Dette er umulig, veldig farlig. La oss stole på statens makt.» All ære til de tunisiske og egyptiske folkene for å trylle frem den ene og virkelige politiske plikten – organisert trofasthet til bevegelsens kommunistiske angrep på staten.

Vi ønsker ikke krig, men frykter det ikke

Den fredelige og rolige karakteren til gigantdemonstrasjonene nevnes overalt, og denne roen ble sett i sammenheng med det representative demokratiske idealet som ble knyttet opp mot bevegelsen. La oss likevel føye til at hundrevis av opprørere har blitt drept, og at folk fortsatt drepes daglig. I mer enn ett tilfelle var de drepte stridende og martyrer for begivenhetene, de døde for å beskytte bevegelsen. Opprørets politikk og symbolikk måtte forsvares av besluttsom fysisk kamp mot de truede regimenes militser og politistyrker. Og hvem andre enn ungdom fra de fattigste samfunnslagene ofret sine liv? «Middelklassen» – som vår latterlige Michèle Alliot-Marie² sa at alene hadde ansvaret for et demokratisk utfall av begivenhetene – bør huske at bevegelsens utholdenhet i de avgjørende øyeblikkene, bare ble sikret av folkelige gruppers ubegrensede engasjement. Vold er uunngåelig i forsvar. Og i Tunisia fortsetter det, under vanskelige forhold, etter at unge aktivister fra distriktene ble sendt tilbake til sitt armod.

Kan noen i ramme alvor tro at disse utallige initiativene og disse store ofrene hadde som mål å gjøre folket i stand til «å velge» mellom Suleiman og El Baredei, som i Frankrike, der vi smertelig overgir vår vilje til valget mellom Sarkozy og Strauss-Kahn? Er dette denne majestetiske begivenhetens eneste lærdom?

Nei, og tusen ganger nei. De tunisiske og egyptiske folkene sier til oss: Gjør opprør, bygg en offentlighet for bevegelsens kommunisme, beskytt den med alle midler for å drive den videre. Dette er den sanne politikken for folkenes frigjøring.

De arabiske landene er ikke de eneste landene som går mot folket og, uavhengig av valg, er illegitime. Uansett hva som skjer, vil opprørene i Tunisia og Egypt ha en universell betydning. De viser nye muligheter – derfor har de en internasjonal verdi.

(Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo)

Noter:

1. Jean-Paul Marat (1743-1793) var en av lederne for den radikale fløyen i den franske revolusjonen.
2. Michèle Alliot-Mare (født 1946) var fransk utenriksminister fra november 2010 til februar 2011.

25. mars 2011 startet norske F16-fly å bombe Libya. Norge er igjen i krig ledet av sine imperialistiske føringsoffiserer – som i Jugoslavia og Afghanistan. Stormaktene misbruker FN. Det blir lettere å gå inn i utvalgte land der befolkningen blir mishandlet og torturert. De har flere å velge mellom, land som tjener deres sak.

Vi støtter opprør og revolusjoner mot korrupte regimer, mot diktatorer og folkevalgte som terroriserer. Gaddafi, Mubarak og Netanyahu er bare tre på en lang liste. Vi gleder oss over seirene i Tunisia og Egypt, og støtter libyernes opprør mot Gaddafi og opprørene i Jemen, Bahrain og Syria. Vi solidariserer oss med palestinernes kamp mot staten Israel.

Opprør må være folkenes eget verk. De trenger vår solidaritet og støtte, ikke overtakelse og underordning under USA, Frankrike og Storbritannia sine agendaer i Nord-Afrika.

25. mars 2011 startet norske F16-fly å bombe Libya. Norge er igjen i krig ledet av sine imperialistiske føringsoffiserer – som i Jugoslavia og Afghanistan. Stormaktene misbruker FN. Det blir lettere å gå inn i utvalgte land der befolkningen blir mishandlet og torturert. De har flere å velge mellom, land som tjener deres sak.

Vi støtter opprør og revolusjoner mot korrupte regimer, mot diktatorer og folkevalgte som terroriserer. Gaddafi, Mubarak og Netanyahu er bare tre på en lang liste. Vi gleder oss over seirene i Tunisia og Egypt, og støtter libyernes opprør mot Gaddafi og opprørene i Jemen, Bahrain og Syria. Vi solidariserer oss med palestinernes kamp mot staten Israel.

Opprør må være folkenes eget verk. De trenger vår solidaritet og støtte, ikke overtakelse og underordning under USA, Frankrike og Storbritannia sine agendaer i Nord-Afrika.

 Olav Randen er geitebonde og driv forlaget Boksmia.

Det globale perspektivet

I 2050 vil verdas innbyggjartal ha auka frå 6,8 til 9,1 milliardar, om me legg FNs prognosar til grunn. Med det omfanget svolten har no, med meir enn ein milliard menneske under sveltegrensa, inneber det at matproduksjonen i verda må aukast med 70 prosent, seier FAO.¹ På vår vesle klode, der den beste dyrkbare jorda alt er teken i bruk og der dyrking av meir jord inneber at karbon som no er magasinert i jord og skog, slepp ut i lufta og forsterkar oppvarminga, er dette ei av dei største utfordringane me menneske står overfor.

 

Matjord i framande land – den nye kolonialismen I 2007-08 vart verdsmarknadsprisane på basismat som ris og kveite tredobla. Etter det byrja eit kapplaup mellom matfattige og økonomisk velståande land om kjøp og langsiktig leige av matjord i andre land. På eit par år har omfanget vorte enormt. Land som Saudi Arabia, Sør-Korea, Kina, Kuwait, Libya, India, Egypt, Jordan, Dei sameinte arabiske emirata og Qatar er kjøparar eller leigarar, ofte med hundre års kontraktar. Blant seljarane og utleigarane er land med fattigdom og svolt, som Etiopia, Sudan, Den demokratiske republikken Kongo, Madagaskar, Filippinane, Indonesia, Vietnam, Pakistan, Kasakhstan og Brasil. Det dreiar seg om veldige areal. Sør-Korea til dømes har fått hand om 690 000 hektar, to tredelar av Norges samla dyrka jord, i svoltherja Sudan. Lokale bønder blir ofte drivne vekk, og i enkelte tilfelle overtek selskap frå det nye landet med maskinell stordrift, stundom med soldatar til hjelp mot lokalbefolkninga.3

Utfordringa blir endå større fordi oppvarming og miljøøydeleggingar reduserer matproduksjonen. Ein tommelfingerregel er at for kvar grad temperaturen stig over 20 i befruktnings- og vekstperioden for planter, går avlingane av korn og ris ned med 10 prosent. Særleg sårbar for varmebølgjer er ulike risslag og mais i befruktninga.² Like dramatisk er det at isbrear blir borte. Breane i Himalaya og på Tibet-Qinghai-platået forsyner alle dei store elvane i Asia med vatn, Indus, Ganges, Mekong, Chang og Huang. Desse elvane gir vatn til rismarker og kveiteåkrar i India, Kina og andre asiatiske land i tørkeperiodane. Innan neste hundreårsskifte har kanskje dei fleste breane smelta. Vatnet blir ikkje lenger magasinert frå regntid til tørkeperiode, og kornbøndene får ikkje vatningsvatn når dei treng det. Under kornbeltet i Midtvesten i USA ligg det store vassbassenget Ogallala, og dette er eit fossilt basseng som ikkje får ny tilførsel når det blir tappa. I tre og kanskje fire verdsdelar, Asia. Afrika, Australia og Europa når Sahara kryssar Middelhavet, spreier ørkenar seg inn over matjord. Etter kvart som stadig meir av landbruksproduksjonen har vorte konsentrert til eit fåtal artar, såkalla kulturplanter og like standardiserte dyr, har me også fått eit meir sårbart landbruk. Om desse plantane og dyra blir ramma av sjukdommar, får det katastrofale følgjer. Og medan landbruket har vorte stadig meir avhengig av olje, har me truleg passert toppen i oljeproduksjonen.

Dersom me hadde hatt å gjere med eitt av desse problema, hadde me kanskje kunna meistra det utan store vanskar. Men dei er der alle samtidig.

Det norske perspektivet

Norske bønder produserer berre halvdelen av landbruksmaten me et, og me kan vente ein folketalsvekst frå 4,8 til nesten 6 millionar, altså på nesten 25 %, fram til 2050.⁴ Viss me framleis skal importere halvdelen av maten, inneber det at me må auke eigen matproduksjon tilsvarande, med ein fjerdedel. Om me ønskjer eller ser det som nødvendig å bli meir sjølvforsynte med mat, må me altså auke meir.

Norge har, seiest det, ein natur som høver dårleg for landbruk. Det er både sant og usant. Det er sant på det viset at me ikkje har dei store, lågtliggjande slettene som i Mellom-Europa eller svartjorda som i austeuropeiske land eller lett dyrkbar prærie som i USA. Det er også sant på det viset at me har vinter og snødekke halve året. Me kan ikkje ta ut to kornavlingar eller fem grasavlingar i året, og dei fleste husdyr må stå inne vinterhalvåret, i kostbare, isolerte hus. Norge har altså dårlege forhold for stordrift i landbruket.

Vår dyrkingsjord er kupert, steinete og ligg mellom åsar og fjell. Når me pløyer, har telen om vinteren drive opp ny stein, og me bønder blir aldri ferdig med steinplukkinga. Om den mellomeuropeiske bonden tek i bruk nytt jordbruksland, pløyer han ein gong, ryddar steinen, og det er steinfritt. For dei har ikkje frost som arbeider med jorda. Men jorda vår er stabil og lite utsett for erosjon på grunn av vind og nedbør. Me har ikkje tørke- og regntid, men i staden regn med få dagars mellomrom sommarhalvåret gjennom. Dei fire eller seks månadene med frost og snø held mange sjukdommar unna plantene. Våre store utmarker gjer at me har tilgang til beite under og over skoggrensa.

Denne naturen gir ikkje grunnlag for ein svært stor matproduksjon. Me blir aldri eit eksportland for annan mat enn fisk. Men naturen gir grunnlag for ein stabil matproduksjon, slik at om me vil, kan me produsere det meste av landbruksmaten me sjølve treng. Føresetnadene er busetnad i bygdene, betaling for arbeidsinnsatsen og aksept for at jordbruksarbeid kan drivast i kombinasjon med anna arbeid. Yrkeskombinasjonar har forresten alltid vore det vanlege i vår del av verda, hundre år sidan var ein mann bonde og fiskar eller skomakar eller bygdeslaktar eller snikkar eller driftehandlar. Ei kvinne var bonde, husmor og omreisande bakar eller jordemor, eller ho strikka eller vov eller plukka bær for sal attåt gardsarbeidet.

Om verda skal få nok mat, må både den gunstige og den ikkje så gunstige naturen for matproduksjon takast i bruk. I Punodistriktet i Peru 3800–5000 meter over havet pågår eit jordbrukseksperiment som illustrerer dette. Bønder og utviklingsarbeidarar har med arkeologars hjelp teke i bruk eit 3000 år gammalt dyrkingssystem kalla waru-waru. Dei gjenvinn potetjord som har vorte utarma av erosjon og overbeite, med å bygge plattformer av jord, binde dei saman med tre, grave breie dike mellom for å samle og lagre vatnet og skape eit mikroklima som gir godt vekstgrunnlag. Arbeidsomfanget er enormt i høve til potetavlingane.⁵ Likevel vurderer FN denne matproduksjonen som så viktig at dei støttar han. Norsk utkantjordbruk blir svært produktivt i forhold.

Agroindustri kan altså aldri bli norsk røyndom. Skal me produsere meir mat, føreset det ein spreidd busetnad, mange og små bruk og mange krevjande arbeidsoperasjonar. Hovudfokuset må rettast mot matproduksjon i det me har overflod av, utmarker.

«To tusen års bondetradisjon oppløses»

Mellomtittelen er henta frå Edvard Bulls etterkrigshistorie.⁶ Den prosessen han skildrar med desse orda, har gått endå mykje lenger no.

 

År 1939 1949 1959 1969 1979 1989 1999 2009 Tal i bruk 214 378 213 441 198 315 154 977 125 302 99 382 70 740 46 513 Nedgang i % i løpet tiåret føreåt   0,4 7,1 21,9 19,2 20,7 29,1 34,2  Tabell: Bruk i drift over 5 dekar.7

Tabellen gjeld bruk over fem dekar. På dei tretti åra frå 1959 til 1989 har talet på bruk i drift over fem dekar vorte halvert. Den andre halveringa tok langt mindre tid. Og me er inne i den tredje halveringa.

Til det siste talet, 46 513 bruk i drift, må det knytast to kommentarar: Den første er at talet er kunstig høgt, fordi ein del gardeigarar som ikkje lenger driv bruka sine, men som leiger ut slåtten, framleis er registrerte og får arealtilskot. Omfanget av dette er usikkert. Hausten 2009 hevda landbruksminister Lars Peder Brekk at nedgangen i talet på gardsbruk er i ferd med å flate ut med den raudgrøne regjeringa. Han såg bort frå dette forholdet.⁸ Til dømes viser detaljtala at talet på mjølkeprodusentar med ku har vorte halvert på 11 år (23 798 brukarar i 1998, 11 713 i 2009). Realiteten er difor at avgangen av gardeigarar med drift på sparebluss eller utan drift har minka, medan dei arbeidskrevjande produksjonane går attende, truleg raskare enn nokosinne.

Den andre kommentaren er at det attverande landbruket er av to slag. Sjølvsagt har det alltid, eller iallfall sidan jernalderen, vore gardsbruk av ulik storleik og med ulikt arbeidsomfang. Men todelinga har vorte tydelegare dei siste åra.

Stordrifta

Den eine modellen er stordrifta, til dømes med 50 eller 100 mjølkekyr åleine for ein bonde eller i samdrift med andre. Denne driftsmåten får rikeleg støtta av staten gjennom bygdeutviklingsmidlar og Innovasjon Norge. Dette er gardsbruk eller samdrifter som ofte har investert ti millionar eller meir i fjøs, som bruker mjølkerobot og anna teknisk avansert utstyr, som hentar inn grovfôr frå store område, gjerne mange kommunar, og som ofte driv med leigd arbeidskraft.

Dyra kjem seg sjeldan eller aldri ut på beite. Utmarkene blir ikkje nytta, for om hundre kyr blir sleppte samtidig på eit beite, trør dei det ned. Meir og meir blir det avla fram husdyr som heller ikkje er i stand til å gå i utmark og sanke eigen føde. Når dyra ikkje skal beite, blir beiteeigenskapar ikkje vektlagde. Det viktigaste kriteriet i avlsarbeidet er at dyra mjølkar mest råd på kraftfôr.

Om elektrisiteten og ventilasjonsanlegget eller mjølkeroboten skulle svikte, kan følgjene bli katastrofale. Om dieselen stig i pris, raknar økonomien når heile drifta er basert på transport. Det same skjer om utlånsrenta aukar med ein prosent eller to. Men dei veit at samfunnet har investert såpass mykje i form av tilskot og lån at dei neppe vil slå dei konkurs.

Stordrifta finst i hovudsak i tre område av landet, rundt Oslofjorden, på Jæren og rundt Trondheimsfjorden. Berre desse områda har ein natur som kan høve. Og der ligg storfjøsa nær sals- og foredlingsbedrifter som kraftfôrmottak, slakteri og meieri, og dei ligg nær forbrukarkonsentrasjonar. Der er det også betre tilgang på anna arbeid enn i andre delar av landet. Gardeigarar som satsar i samdrifter, baserer seg på anten berre å administrere gardsdrifta, ofte med austeuropeiske arbeidarar, eller å arbeide tredjekvar veke kvar om dei er tre deleigarar. Så kan dei bruke resten av si arbeidstid utanom gardsdrifta.

Vestlandet nord for Rogaland, Sørlandet, fjellbygdene austafjells og Nord-Norge dett gjennom. Dei får ein stadig mindre del av investerings- og driftsmidlar til landbruket og har ein stadig mindre del av landbruksproduksjonen.

Småbruksdrifta

Den andre driftsmåten er smådrifta, bønder som i hovudsak byggjer på eldre driftsmåtar, ofte med fleire produksjonar i kombinasjon og med anna arbeid attåt, og som er opptekne av å halde utgiftene nede. Me, for eg som skriv, høyrer til denne gruppa, har ikkje høg produksjon, men ein stabil og lite sårbar produksjon.

Eg kan ta eige bruk som døme. Eg byrja som bonde i 1982. Då var rundt 120 000 bruk i drift, og me var om lag like mange yrkesutøvarar i næringa. Eg overtok 50 dekar jord og dyrka ein del, slik at eg etter nokre år var ein gjennomsnittsbonde, med 76 dekar innmark. Framleis har eg 76 dekar innmark, men gjennomsnittsbruket har auka til over 200 dekar, og buskapane har auka tilsvarande, slik at eg no er ein typisk småbrukar.

Årleg leverer eg frå garden vel 20 tonn geitemjølk og i underkant av eit tonn sauekjøt. I tillegg gjer eg ein del for å halde ved like gamle hus og kulturlandskap. Dyra får om lag ti tonn kraftfôr i året, og eg bruker to tonn med kunstgjødsel. Eg har traktor for grashausting, snørydding, jordarbeiding og nødvendig transport av fôr, dyr og materialar og bruker kanskje eit tonn diesel i året.

Er denne driftsmåten fornuftig og berekraftig? Produksjonsomfanget målt i liter mjølk og kilo kjøt i høve til arbeidsinnsatsen er tiandeparten eller mindre av det mellomeuropeiske eller US-amerikanske storbønder har. Produksjonen er også liten jamført med norske samdrifter. Jamfører me i staden med eit globalt gjennomsnitt, ligg produksjonen ein del over det.

Eg bruker uforsvarleg mykje kraftfôr (korn), kunstgjødsel og diesel. I ei fornuftig verd burde eg samle meir grovfôr og ha fleire dyr og mindre yting på dyra, slik at dei kunne hente meir av fôret på beite. Men det høyrer også med i biletet at rådgivarar av alle slag – og dei kryr det av i landbruket – rår meg til å bruke langt meir kraftfôr enn eg gjer. Om dei lagar gjødselplan, rår dei til å bruke langt meir kunstgjødsel. Medan eg vanlegvis lèt det graset vekse som vil kome, seier dei at eg bør drive aktiv jordarbeiding med meir maskinbruk og halde meg til reinbestandar av såkalla kulturgras.

Spørsmålet var altså om landbruksdrift av dette slaget er berekraftig og fornuftig. Mitt svar er ja, men med eitt atterhald. Drifta er forsvarleg fordi gardsdrift av omtrent dette slaget er einaste måten matproduksjon i særleg omfang kan skje på i Norge, og fordi vår drift og vår innsikt bidreg til å overlevere kunnskapar om landbruksdrift til komande generasjonar. Atterhaldet gjeld bruken av tilførde innsatsmidlar, særleg kraftfôr og kunstgjødsel.

Landbruksbedrifter med stordriftsulemper

Det som ikkje på noko vis er forsvarleg, er transporten av mjølka. Dei som dreiv bruket før, leverte geitemjølka til meieriet i heimkommunen Ål, 2 mil unna. Så slutta dei å koke geiteprim der, og mjølka vart sendt til meieriet i Hemsedal, 7 mil unna. Så vart dette meieriet nedlagt, og mjølka vart køyrt til Fosheim i Valdres, 13 mil unna. Der slutta dei også å koke prim, og mjølka vart køyrt til Lom og Skjåk ysteri 30 mil unna. Det skal visstnok snart leggjast ned, og dei har teke til å køyre mjølka til Ørsta på Sunnmøre, meir enn 50 mil unna. For at dette skal gå bra, er det vår – eller geitene – si oppgåve å produsere det dei kallar robust mjølk, det vil seie mjølk som kan tåle lang tids lagring og lang transport. Me skal velje dyr som gir slik mjølk og fôre dyra for at dei skal gjere det.

Det er bøndene som eig meieria. Alle nedleggingane – frå 180 meieri då eg byrja som bonde tidleg på 1980-talet og til noko over 40 no – er vedtekne av meierisamvirket, altså av bøndene sjølve. Heile tida har argumentet for nedleggingar vore at drifta skulle bli meir effektiv og gi bøndene høgare betaling per mjølkeliter. Det har ikkje gått slik. I 1992, med om lag 120 meieri, behandla 5760 tilsette 1835 millionar liter mjølk, nesten 320 000 liter per tilsett. I 2008 behandla 5734 tilsette 1483 millionar liter, i underkant av 260 000 liter per tilsett.⁹ Samtidig har utgiftene til investeringar, vedlikehald og særleg transport auka mykje. Meierinedleggingane har altså ført til ei mindre og ikkje meir effektiv meieridrift. Stordriftsulempene har vore større enn stordriftsfordelane.

Likevel blir anlegg etter anlegg framleis nedlagt. Og den bonden som etterlyser effektivitetsgevinsten, som seier at det er på høg tid å evaluere nedleggingsbølgja eller at meierisamvirket må tenkje nytt og unngå langtransport av omsyn til klima- og samfunnsendringar, blir uglesett og kan vere sikker på at han blir halden utanfor alle posisjonar med innverknad.

Nytenking og nytenking

Dette betyr likevel ikkje at nytenking er eit framandord innanfor landbruket. Men omgrep som modernisering, kreativitet og nytenking er reserverte for to situasjonar, stordrift og satsingar vekk frå landbruk. Samdrift i mjølkeproduksjon er nytenking, kjøp av mjølkerobot like eins. Det å starte med noko anna på ein gard, til dømes å fjerne dyra og husdyrmøkka, ominnreie låven og lage gjesterom eller konferansesal av han, er nytenking, utløyser seks- eller sjusifra offentleg støtte blant anna av midlar over jordbruksavtalen og fører til mange og store medieoppslag. Kreativ bonde, skriv dei. Satsingsvilje og pågangsmot i utkantbygd, skriv dei. Men om tiltaket etter ei stund dett saman, skriv dei ingen ting.

Det å finne fram til driftsmåtar og omsetningsmåtar for landbruksvarer som er økologisk berekraftige, er derimot ikkje nytenking. Det å satse på kortreist mat er nytenking viss det handlar om rakefisk eller annan luksusmat, men ikkje viss det handlar om volumprodukt.

Ein rådande tanke i landbruksjournalistikk og rådgiving er at bønder flest er litt dumme eller iallfall umoderne og lite opne for endringar. Tenkinga vår må difor forandrast. Det skjer ved støtteordningar, rådgiving, seminar med Ingebrigt Steen Jensen og andre av same slaget, omtale og eksemplets makt. Nationen opererer såleis med gründertoppen, eit stadig oppdatert oversyn over kommunar med mykje nysatsingar. Og sjølvsagt er det utfordrande og inspirerande, ikkje minst for unge gardeigarar, å satse innanfor desse ordningane. Dei opplever at dei blir tekne inn i varmen, at dei er i tet og at samfunn og media stiller opp for dei.

Iallfall ei stund. Viss Nationen hadde supplert med eit anna oversyn, nedleggingstoppen, ville me truleg sett at dei kommunane som ragar høgast på den første lista, også gjer det på den andre. Hadde dei samla meir informasjon, hadde dei også sett at det svært ofte handlar om dei same tiltaka og dei same folka. Kanskje også at etter nokre års eller tiårs satsing i tråd med råda ovanfrå, med høg arbeidsinnsats, store investeringar og uvisse, får urovekkjande mange både økonomiske og helsemessige problem.

Men resultata av gründerismen, for me har å gjere med ei trusretning eller ein -isme, blir aldri oppsummerte. Ein analyse ville vise ein ting til, at fleirtalet av dei bøndene som er att, er dei av oss som har halde fram utan dei store endringane og investeringane, ofte med fleire produksjonar og med noko arbeid utanom. Me som altså ikkje har hatt sugerøyr ned i investeringsmidlane i statskassa, som er opptekne ikkje berre av høge inntekter, men også av at utgiftene blir haldne nede og av at det er skilnaden mellom inntekter og utgifter me har att til å leve av, me som aldri har vorte omskrivne i Nationen og Bondebladet som dristige, offensive og nytenkjande bønder. Me litt dumme som ikkje forstår kva som er framtida.

Den subsidierte bonden

Me bønder er subsidierte. Ifølgje Nationens internett-oversyn over produksjonstilskot mottok eg i 2008/2009 vel 211 000 kroner av staten. I denne summen ligg tilskot av mange slag, tilskot per husdyr, tilskot til areal, til beiting, til brattlendt bruk, til avløysing og til stølsdrift. Kronprinsparet fekk vel 600 000 kroner for Skaugum i Asker, og godseigar Carl Otto Løvenskiold får nesten halvannan million. Fred. Olsen får om lag det same som eg, for ein gard han eig i Vestby.¹⁰

Viser ikkje tilskotsomfanget at landbruk som eigentleg ikkje er levedyktig, blir halde kunstig oppe? Landbruk blir subsidiert i alle industriland. Norge er blant dei landa som har dei høgaste subsidiane, saman med USA, Japan og Sveits. Det er likevel ein skilnad mellom Norge og land som USA og dei fleste EU-landa, at Norge så å seie ikkje eksporterer landbruksprodukt.

Norge er eit høgkostland å drive landbruk i. Det har å gjere med offentlege ordningar og med lønnsnivå. Om ei geit blir sjuk, må eg få dyrlegen til å setje den første sprøyta med antibiotika. Dyrlegebesøket kostar nesten tusen kroner. I mange land kan bonden dra på apoteket eller landbruksbutikken, kjøpe sprøyter og setje dei sjølv, og kostnaden blir under tidelen. Skal eg leige handverkar eller avløysar, er kostnadene langt større enn for mine yrkeskollegaer i Baltikum eller Marokko.

Viktigare enn dette er prisinga av varer og tenester. Advokat- eller konsulenttimen blir betalt med 2000 kroner eller meir. Høgg eg ei famn bjørkeved, som er minst halvannan dags arbeid i godt vêr og krev motorsag, traktor, kappsag og kløyvar eller vedmaskin og bensin til saga og diesel til traktoren, får eg om lag 1500 kroner, viss veden finn kjøpar etter at han har tørka i eit år eller helst to. Kvifor er advokatarbeidet mange gonger så mykje verdt som mitt arbeid? Kva eller kven er det som avgjer at tre kvarters advokatarbeid skal ha same verdi som bjørkeved til å halde eit bustadhus varmt gjennom ein heil vinter?

Svaret er at prisinga i vårt samfunn byggjer på bytteverdi av varer og ikkje på bruksverdi, og advokatyrket er skjerma av nasjonsgrenser. Me kan kjøpe ved frå Baltikum, men me kan ikkje outsource advokatarbeidet til indiske juristar. Difor får me ei omveges subsidiering av advokaten, og denne subsidieringa har eit heilt anna omfang enn statstilskota til bønder.

Vår sårbare matforsyning

Gjennom det meste av vår kjende historie har matforsyninga vore uviss. Med havfisk som unntak har ikkje innbyggjarane i Norge hatt rike matkjelder. Dei har hatt mange og kvar for seg utilstrekkelege kjelder til mat, og dei har overlevd med å bruke desse i kombinasjon, korn på mange og små kornåkrar, fôr sanka på innmark og utmark til dyr som har produsert mjølk, kjøt, flesk og egg, dyra på beite så lenge beitesesongen kunne tøyast, vilt, bær, grønsaker, frukt og frå 1700-talet poteter. Kunnskapar om og arbeid med mat frå flest mogeleg av desse kjeldene gjorde at folk greidde seg i dette landet. Matproduksjonen kravde mykje arbeid og gav lite overskot. Difor fekk me i liten grad adel og godseigarar som i land lenger sør i Europa. Dei mange matkjeldene i kombinasjon gav oss også ei etter måten sikker matforsyning. Svikta den eine matkjelda, hadde me dei andre å stø oss på.

Nok korn?

Kornet er menneskas viktigaste føde. Kornet gir mykje mat, det er lett å frakte, og det kan lagrast i mange år. Difor har ein hovudtanke i verdas landbruk vore at den beste jorda skulle brukast til korn, og at kornet skulle brukast til menneske-mat. Dyra kjem vanlegvis i tillegg. Drøv-tyggjande husdyr kan ete gras, som menneske ikkje kan ete, og omdanne dette til mjølk, kjøt, flesk og egg som menneske kan ete.

Verdas kornareal har auka mykje dei siste tiåra. Medan innbyggjartalet er dobla etter 1961, er kornproduksjonen nesten tredobla.¹¹ Kornarealet har auka, men langt mindre enn produksjonen. Hovudårsakene til veksten er i staden meir effektive kornsortar, omfattande jordbruksvatning og mangedobling av kunstgjødselbruken.

Med biologiske produksjonar er det slik at dei når tak. Systematisk avlsarbeid gjorde til dømes at kyr etter krigen har auka mjølkemengda frå eit par tonn og til seks eller kanskje åtte tonn. Men så er produksjonsveksten slutt, dei stangar i taket. Det må også nemnast at dyra har vorte større og et meir fôr, slik at nettogevinsten er langt mindre. Kornavlingane har auka frå 100 eller 200 kilo per dekar og til 400 eller 600, men så flatar også dei ut. Det hjelper ikkje å pøse på meir kunstgjødsel, for plantene er ikkje i stand til å ta opp meir. Om det er tilgang på meir vatningsvatn, hjelper ikkje det heller, for plantene drikk seg ikkje meir enn utørste. Planteforedling har gjort at me har fått kornsortar der meir av plantene er korn og mindre stilkar og røter, men også dette når den grensa fotosyntesen set. Somt av det tilførde, som fosfatførekomstane som blir tekne ut til kunstgjødsla, og dei fossile vassbassenga, blir oppbrukt, og anna øydelegg klimaet, som fossil olje og energikrevjande kunstgjødselproduksjon. Dette i kombinasjon gjer at me nærmar oss – eller kanskje har passert – verdas maksimale, varige kornproduksjon. Men innbyggjartalet veks framleis.

 

Grovfôr eller kraftfôr? Ifølgje ei undersøking ved Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk Forskning i 2007 kosta grôvforet kr. 3,67 per fôreining, då medrekna maskinbruk, kunstgjødsel, kapitalbruk og arbeidsbetaling. Kraftfôret kosta kr. 2,50 per fôreining.12 Norsk landbruk har tilpassa seg dette prisforholdet med kraftfôrbasert produksjon og høgt kraftfôrforbruk i attverande mjølke- og kjøtproduksjon. Viss eller når forholdet endrar seg dit at kraftfôret blir dyrare enn grovfôret, vil dagens satsingsområde ikkje lenger vere berekraftige. Men vegen attende til matproduksjon på gras er krevjande. Beiting krev mindre einingar og lettføtte dyr. Viss dei 100 kyrne i samdriftsfjøset blir sleppte på beite, blir beitetrykket så stort at feltet blir øydelagd. Dei store, tunge dyra som er avla fram, er heller ikkje i stand til å utnytte beita godt. Slik er bruer brende.

Verdas årlege kornproduksjon er på noko over 2 milliardar tonn, vel 300 kilo per innbyggjar. Av kornet blir 700 millionar tonn brukt til dyrefôr og 300 millionar tonn til biodrivstoff. Det meste av dette kornet kan brukast til menneskemat i staden. Ein overgang frå korn til dyrefôr og drivstoff til korn som menneskemat er det mest effektive enkelttiltaket for å få bukt med svolten i verda.

Eit landbruk som det norske baserer seg meir og meir på korn til dyrefôr. Dei produksjonane som har vakse mest dei siste åra, er kjøt av svin og kylling, produsert berre på kraftfôr, altså korn. 35–40 prosent av fôret i mjølkeproduksjon er kraftfôr. Jamvel i sauehaldet er kraftfôrbruken stor. Bakgrunnen er at kornet er billig og effektivt dyrefôr. Hausting av innmarksgras og tilsyn på beite krev langt større arbeidsinnsats og står i vegen for store einingar. Matproduksjon på korn er difor det mest rasjonelle – føresett at det er uavgrensa tilgang på billig korn.

Nok olje?

Spørsmåla knytte til olje er to, konsekvensane for klimaet av fortsatt bruk av fossil olje og tilgangen på olje. Kanskje har me passert toppen i verdas oljeproduksjon, peak oil. Med dagens forbruk og dagens kjende oljeressursar har me olje att til snautt 30 års forbruk.

Vårt landbruk er basert på olje, olje til jordarbeiding, til oppvarming til dømes av drivhus, olje til emballasje, til dømes rundballeplast, og framom alt olje til transport av fôr, dyr og produkt. Eg har alt nemnt meierisentraliseringa. Då meieribruket vart bygt ut i Norge, var ein grunntanke at mjølka skulle foredlast nær der ho vart produsert. I ei arbeidsfordeling skulle gardar og meieri nær forbrukssentra produsere konsummjølk, medan mjølka i bygder lenger unna skulle kinnast og ystast på meieri i nærleiken, slik at vatnet i mjølka vart teke ut og dei konsentrerte næringsstoffa, smøret og osten, frakta til forbrukarane. Fordi transport har vore og er billig, har dei gått vekk frå dette og i staden fått eit fåtal spesialiserte meieri.

Stordrifta i mjølkeproduksjon er basert på at traktorar og lastebilar går ustanseleg, ikkje berre med mjølk, men med kraftfôr der mykje av fôret kjem frå utland, med rundballefôr henta mange mil unna, med store mengder kunstgjødsel, med dyr til slakteri, frå servicefirma med heile Austlandet som operasjonsområde. Det er vanskeleg å sjå for seg at dette skal vere berekraftig i ei framtid med restriksjonar på oljebruk.

Friske planter og dyr?

For irske fattigfolk på 1800-talet var poteten viktigaste matkjelda. Med manuelt arbeid, eit lite jordstykke og eit grev kunne dei sikre seg tilstrekkeleg vinterforråd av mat til at dei levde vinteren over. Dei store kornåkrane var det britiske og irske adelsfolk som eigde, og kornet vart sendt til England. I 1845 tok irane opp potetene sine som vanleg og la dei i jordkjellarane. Då seinhausten kom og dei opna kjellarane, var potetene svarte. Irane hadde ikkje dei kunnskapane om potetdyrking som søramerikanske indianarar hadde. Dei dyrka ikkje 40 eller fleire slag poteter, slik indianarane i Andesfjella gjorde for å vere sikra at somme slag greidde seg. I staden heldt dei seg til eitt eller nokre få slag. Heile potetavlinga vart øydelagd. Meir enn ein million menneske døydde av svolt, og like mange emigrerte til Nord-Amerika.

Naturen er kompleks og kreativ. Me har registrert bortimot to millionar artar, men kanskje finst ti og kanskje åtti millionar. Minst veit me om mikrobelivet. Tørrotesoppen overlevde ikkje transporten med seglbåt frå Sør-Amerika til Europa, men kom først då dampbåtane kom og overfartstida vart langt stuttare. No spreier sjukdomsfremjande organismar seg stadig raskare i ei globalisert verd. Flytransport bind verda saman, fjernar naturlege barrierar og gjer at organismar kan flyttast dit dei ikkje har naturlege fiendar, slik at dei i sine nye miljø kan formeire seg raskt. I monokulturane kan dei få tumleplass og slå ut planter eller dyr. Og mange skadeorganismar spreier seg lettare om klimaet blir varmare og fuktigare.¹³

Den beste garantien for matforsyning dersom sjukdommar oppstår på plantar og dyr, er eit mangfald av matplanter og husdyr, skilde frå kvarandre med naturens eigne grenser. Dagens agroindustri er, liksom den irske potetdyrkinga midt på 1800-talet, dominert av få slag planter og dyr, dei plantene som responderer best på kunstgjødsel og kunstig vatning og dei dyra som gir størst produksjon av kraftfôr. Det gjer oss ekstra sårbare.

Kunnskapar om matproduksjon?

Då Norge fekk ein arbeidarklasse, overtok dei tradisjonen med mangfaldig matforsyning. Svært mange industriarbeidarar hadde hage med ripsbusker, epletre, gulrotland og ein liten potetåker, dei brukte fritida sommar og haust til å sanke vinterforsyning av bær, og jakt og fiske var delar av deira kvardag. Med bustadtomter på eit dekar (1000 m²) eller meir og med plass til hage, med allemannsrett i utmark, med rimeleg tilgang på jakt og fiske og god organisering av det, med kolonihagar for folk i blokkleiligheiter i Oslo og eit mangfald av andre ordningar har mattilgangen vorte sikrare og folks kunnskapar om ulike måtar å skaffe seg mat på vorte haldne oppe. Dette gjorde at folk flest i Norge greidde seg etter måten bra til dømes gjennom andre verdskrigen.

Mykje av dette er slutt eller i ferd med å ta slutt. Dagens mat blir henta i butikken og ikkje i naturen. Tomtene er framleis eit dekar, men grøntarealet blir no berre unntaksvis nytta til potetåker, gulrotland og ripsbusker. Det er i staden grasplen. Ein langt mindre del av befolkninga plukkar bær og driv jakt og fiske. Dei er heller ikkje i stand til det, for dei har ikkje dei kunnskapane og den arbeidsrøynsla som må til. Berre eit fåtal av dagens norske kvinner og menn er til dømes i stand til å slakte eit dyr eller ta vare på kjøtet frå dyret.

Ein politikk for avvikling

Norske bønder er altså fortid meir enn samtid. Tre firedelar eller kanskje fire femdelar av dei gardane som var i drift etter krigen, er borte. Slik det ser ut no, vil berre tiandedelen vere att i 2025. Den attverande produksjonen blir meir og meir konsentrert til tre område, Oslofjord-området, Jæren og området rundt Trondheimsfjorden. Og mattilgangen er så avhengig av usikre faktorar at det er grunn til å ta på alvor spørsmålet om våre etterkommarar kan kome til å oppleve periodar med svolt eller kanskje permanent svolt.

Det er inga naturlov som seier at det skal gå slik. Det er ein vald politikk. Styresmaktene har valt å satse på eit fåtal av gardsbruka og å avvikle det meste av landbruket, fordi dei vil at det skal gå slik. Og dei har lykkast. Tidlegare landbruksråd Per Harald Grue ordla seg om lag slik i eit intervju: – Vi har skutt innertier i norsk landbrukspolitikk.

Senterpartiet, som legg hovudvekta på å vere bygde- og landbruksvennleg, har vore i regjering mykje av denne tida. SV, som bruker noko av den same retorikken, har no vore i regjering i fem år. Men med unntak av nokre år sist på syttitalet har heile perioden vore ei samanhangande nedgangstid for landbruket.

Når dei raudgrøne no prøver å skremme med Framstegspartiet, er det verdt å tenkje gjennom at skilnaden mellom regjeringa og FrP i all hovudsak gjeld tempoet og ikkje leia. Dei er samde om nedbyggingspolitikken. Skilnaden kan uttrykkjast slik: Med dagens regjering vil neste halvering ta femten år, med FrP vil ho truleg ta berre ti. 2025 eller 2020 altså.

Etter 30 år i norsk landbruksforvaltning, blant anna som landbrukssjef, hoppa Eli Bjørklid av, vart student og skreiv masteroppgåve om det sentrale dokumentet bak dagens landbrukspolitikk, Stortingsmelding 19 (1999–2000) Om norsk landbruk og matproduksjon. Meldinga vart lagt fram av Kjell Magne Bondeviks første mindretalsregjering. Bjørklid oppsummerer meldinga slik:¹⁵

Det eine perspektivet i meldinga er forbrukaren, som vil ha billig, sunn og god mat, skriv Bjørklid. Det andre perspektivet er nasjonen, som har ressursar i form av jord, skog og kunnskapar, og som skal sikre at desse ressursane blir nytta på billigast mogeleg vis for forbrukarane. I denne tenkinga er bonden borte som sjølvstendig aktør.

Den politiske eliten seier at Norge ikkje har noko val, me må rette oss etter GATT/ WTO. Men avgjerder i WTO, som er namnet no, krev konsensus. Norge må røyste for nye frihandelsreglar for mat om dei skal bli vedtekne. Om Norge hadde alliert seg med andre industriland med usikker mattilgang og med tredje verda-land for å unnta landbruk frå frihandelsregimet og prioritere mattryggleik, hadde den internasjonale forståinga for det vore stor. Men norske styresmakters interesser er knytte til sal av olje og internasjonal sjøtransport meir enn til at vår eiga befolkning skal ha sikker mattilgang. Difor ønskjer dei mest mogeleg handel.

Ei anna framtid

Når dette blir skrive i februar 2010, byrjar førebuinga til eit nytt jordbruksoppgjer. Noko er årvisst. Senterpartiets Per Olaf Lundteigen samlar bønder og manar til ein ny Hitra-aksjon. Snart kjem kronikkane frå bekymra økonomar i Dagens Næringsliv og Aftenposten om kor uendeleg dyrt jordbruksoppgjeret blir og at norsk landbruk går ut over konkurranseevne og velstandsnivå. Etter det kjem intervjua med økonomiske tungvektarar som seier det same som kronikørane, kanskje også ein OECD-rapport som seier akkurat det same. Så kjem forhandlingane, medieinnslaga om at samanbrot er nær og dinest avtale på overtid, og leiarar i bondelag og bonde- og småbrukarlag tek statens forhandlingsleiar i handa, smiler og seier at resultatet er til å leve med. Same procedure as every year.

Det er bra at Lundteigen argumenterer som han gjer, men det blir ikkje noko bondeopprør i år heller. Bøndene er for svake og for splitta til å utgjere den krafta som trengst.

Sympati med bønder er heller ikkje eit sterkt argument for ein annan landbrukspolitikk. Det er ikkje synd på oss. Me tener lite viss me berre driv gard, og dei fleste blir minstepensjonistar når arbeidslivet er omme, men til dess er me allsidige og ettertrakta arbeidsfolk. For me kan så mykje. Me kan arbeide sjølvstendig og administrere og køyre maskinar av mange slag og reparere og halde ved like og dyrke eigne poteter og gulrøter. Når andre får ei høg røyrleggjarrekning om eit røyr frys sund eller snikkarrekning om ein vegg innomhus skal flyttast, veit me korleis det skal gjerast og bruker berre eiga arbeidstid og verktøy me har på garden. Ryk eksospotta på bilen, kan me sveise eller skifte ho. Straumrekninga kan me redusere med å hente ved i eigen skog. Så lenge me har helsa, er me bønder mindre enn dei fleste avhengige av samfunnet rundt oss.

Det er dei andre som treng eit aktivt norsk landbruk, arbeidsfolk, barn og pensjonistar, dei som ikkje har eller vil få pengar til å kjøpe seg unna matmangel. Difor er det også desse, fagrørsla, eldreorganisasjonar, ungdomsorganisasjonar, foreldre og besteforeldre som er opptekne av neste generasjon, som bør reise kampen for landbruket, medan det enno er att kunnskapar og driftsapparat.

Utfordringane er av fire slag. Me må produsere meir mat, me må redusere klimautsleppa frå landbruket, me må behalde karbonet i jorda, og me må få jorda til å binde meir karbon.

Meir mat

Verdas innbyggjartal vil altså truleg auke frå 6,8 til 9,1 milliardar i 2050, med 34 %. Vårt norske innbyggjartal vil auke frå 4,8 millionar til nesten 6, med 25 %. Om alle verdas innbyggjarar skal få nok mat, må verdas bønder og fiskarar ifølgje FAO som nemnt produsere 70 % meir mat. Landbruksminister Lars Peder Brekk og fleire i Senterpartiet har hevda at verdas matproduksjon må doblast.¹⁶

Slik eg ser det, har ikkje vår vesle klode kapasitet til å produsere 100 % meir mat og heller ikkje 70 %. Slike gigantmål blir lett slag i lufta og ikkje følgde av planar og tiltak. Ei målsetjing om 50 % meir mat er også på grensa til det ugjennomførlege, men likevel nødvendig om verdas framtidige innbyggjarar skal få nok mat. Samtidig som me aukar matproduksjonen, må me i den rike verda endre kostvanar, bruke meir plantekost og mindre dyreproteinar. Når kornet går gjennom dyremagar, blir noko av det omdanna til kjøt, flesk, mjølk eller egg, medan resten blir til avfall og energi som vanlegvis ikkje kan nyttast. US-amerikanaren bruker 800 kilo korn i året. Med 2,2 millionar tonn korn har me plass til mindre enn tre milliardar menneske med USAs levesett og 11–12 med indisk levesett. Mykje kan også vinnast ved å fordele maten betre og å unngå sløsing og svinn.

Målet om 50 % meir mat kan konkretiserast til ein vekst på 2 prosent i året fram til 2030 og deretter 1 %. Ikkje alle land har grunnlag for ein slik produksjonsauke, og somme må difor auke meir. Det trengst eit internasjonalt arbeid etter mønster frå klimaforliket i Kyoto for å utforme nasjonale kvotar for matvekst. Og det trengst nasjonale planar. Det følgjer av argumentasjonen før desse linene at sentrale element i den norske planen må vere meir folk inn i landbruket og betre utnytting av våre store utmarksareal. Norge har både naturgrunnlag og økonomi til å bidra med vår del av det globale målet.

Reduserte klimautslepp frå matproduksjon

Ni prosent av våre norske klimautslepp kjem frå landbruket. Inkluderer me den maten me importerer, og som i klimarekneskapa blir belasta produksjonslanda, blir prosenten langt høgare. Inkluderer me også transport frå jord og fjøs og til bord og behandling av maten i heimane, stig han endå meir.

Framtidslandbruket må basere seg på langt mindre forbruk av fossil olje. Det sannsynlege er at i 2040 vil olje vere så dyr og ein så knapp ressurs at me ikkje lenger har noko val. Me må produsere og leve på andre måtar.

Det krev store mengder energi og difor klimautslepp å produsere kunstgjødsel. Dessutan er førekomstane av den eine bestanddelen i kunstgjødsla, fosforet, i ferd med å ta slutt. Me må difor skjere ned kunstgjødselbruken til eit minimum.

 

Nortura med 1300 vareslag Slakterigiganten Nortura slit med økonomien og har som ein del av sin kriseplan bestemt at dei skal redusere varesortimentet – frå 2400 til 1300 vareslag.17 Etter mitt skjøn er også 1300 vareslag meiningslaust mange. Om dei skjer ned til 100 eller 200, reduserer dei til eit akseptabelt nivå lagerhald og sløsing i form av varer som går ut på dato.

Urbaniseringa og mattransporten gjer at avfalls- og overskotsstoff ikkje kan førast attende til jorda. Når menneske flytter frå bygd til by og til stadig større befolkningssentra, får ikkje jorda tilbakeført næringsstoff som blir til overs, og bøndene må kompensere med meir bruk av kunstgjødsel. Til dømes medfører USAs store korneksport, 80 millionar tonn i året, også eksport av nitrogen, fosfor og kalium. Over tid blir matjorda tappa for næringsstoff og utarma.

Eitt av svara er kortreist framfor langreist mat. Det reduserer pakking, transport og avfall. Det handlar om gardsbruk nær byane og om matdyrking i parkar, i hagar og på hustak i bysamfunn. I Hanoi i Vietnam til dømes kjem 80 prosent av dei ferske grønsakene, 50 prosent av svine- og fjørfekjøtet og 40 % av egga frå byen. I Caracas i Venezuela har dei, med støtte frå FAO, bygt 8000 mikrohagar, dei minste på ein kvadrat-meter, der dei dyrkar salatar, tomatar og kål, og der dei kan føre hushalds- og menneskeavfall tilbake til jorda.¹⁸ I Oslo var kolonihagane ein gong ei viktig kjelde til mat. Også i vårt land er Bondens marked, farmers markets, i vekst.

Behalde karbonet i jorda

Vekstjord inneheld enorme mengder plante og dyremateriale. Smått om senn rotnar det, og karbonet hamnar i atmosfæren og bind seg med oksygen til CO². Samtidig blir nytt plante- og dyremateriale tilført, slik at kretsløpet pågår heile tida. Utfordringa er å få til ei netto karbonbinding i naturen i desse tider med store klimautslepp.

Ei norsk torvmyr til dømes kan vere 5–6 meter djup med organisk materiale, der enorme karbonmengder har vorte magasinerte i ein prosess som har gått føre seg frå steinalderen og framleis pågår. Dyrkar og pløyer me myra, opnar me jorda, slik at det kjem til luft, og rotninga skyt fart. Store mengder magasinert karbon blir sleppt ut i lufta, og oppvarminga tiltek. Tek me i bruk grasareal til korndyrking, inneber det årleg pløying. Grasveksten tidlegare gjorde at jordlaget bygde seg opp når graset, stilkane og røtene visna og nytt vart tilført. Pløyinga og korndyrkinga aukar nedbrytinga og reduserer karbonlagringa.

Dei fleste plantar er eittårige, men skogen er fleirårig. Somme treslag kan leve i mange hundre år. Når dei veks, bind dei karbon både gjennom treet og i røtene og jorda rundt. Det gjeld difor å ta vare på skogen og å drive eit skånsamt uttak av ferdigvaksne tre, slik at veksten i skogen held fram.

Me må altså så langt råd behalde karbonet i jord og skog. Me må fram til eit landbruk med minst mogeleg pløying og anna jordarbeiding og utan nydyrking av myrar. Me må også unngå dei store hogstflatene i skogen, der det tek tiår før treveksten kjem i gang att for fullt, og i staden berre ta ut dei gamle trea.

Binde meir karbon i jord og skog

På eit utmarksareal går ein saueflokk. Mange har høyrt at drøvtyggjarar rapar og fis metan og at dei difor bidreg til drivhuseffekten. Og sant nok. Men samtidig gjødslar møkka og urinen frå sauene beitet, slik at det produserer meir gras. Graset er eittårig og visnar att om hausten. Men med meir gras kjem også meir røter og meir organisk materiale i jorda. Undersøkingar viser at bindinga av karbon på denne måten oftast er større enn metanutsleppa frå dyra. I den grad me greier å få til denne veksten, vil altså beiting i utmark ikkje berre vere ein måte å produsere kjøt på, det vil også vere eit positivt bidrag mot oppvarminga.

Om beitinga på arealet tek slutt, vil den motsette prosessen gå føre seg. Det blir sleppt ut meir karbon enn det blir bunde på dette arealet.

Me må altså i desse tider med oppvarming få naturen til å binde meir karbon. Me må ta i bruk større areal til beiting, og me må plante tre for å binde karbon. Det finst rundt om på kloden store areal som ein gong var skogland, åkerjord eller beitemark, og som kan takast i bruk att til dette. Det vil flytte store mengder CO² frå atmosfæren og over i tre og jordbotn. Det vil også gi tilleggsgevinstar i form av mindre vind, jordbinding, ly for landbruksvekster og ein meir variert natur.

Lik arbeidsbetaling i ulik natur

Marknadsøkonomien byggjer på fri flyt av varer og tenester. Tanken då er at vareproduksjonen vil flyte dit vilkåra er gunstigast, til dømes der lønnsnivået er lågast eller effektiviteten høgast.

Når det gjeld matproduksjon, må grunnlaget vere eit anna. Om menneska i framtida skal få nok mat, treng me ordningar som sikrar matproduksjon både der forholda ligg godt til rette og der dei ikkje ligg godt til rette. Kapitalistisk marknadsøkonomi kan ikkje løyse dette problemet, ein planøkonomi er nødvendig. Denne planøkonomien må byggje på eit prinsipp om utjamning mellom små og store, lettdrivne og tungdrivne gardsbruk og produksjonar, ut frå at arbeidsvederlaget skal vere om lag det same. I og med at det er nødvendig for det globale samfunnet så vel med kornproduksjon på austeuropeisk svartjord som mjølkeproduksjon på små bruk nær tregrensa i Norge og potetdyrking 4 000 meter over havet i Peru, trengst nasjonale og globale ordningar som jamnar ut skilnadene mellom dei ulike produksjonane. Om norske styresmakter utformar ein nasjonal landbrukspolitikk basert på dette grunnprinsippet, gir det også eit grunnlag for globale avtalar bygd på same tenkinga.¹⁹

Sluttord

Me står overfor det største trugsmålet mot menneskeheita sidan nazismen, kombinasjonen av matmangel og klimaendringar. Det vil stille enorme krav til oss og våre etterkommarar.

Uvissa og problema i vår del av verda blir større fordi norske styresmakter i heile etterkrigstida har ført ein politikk med hovudmål å redusere talet på bønder og talet på gardsbruk i drift. Det har vorte kalla rasjonalisering og effektivisering, men resultatet er at mat til det norske folket meir og meir avheng av tilgang på importmat, spesielt korn til folk og til våre eigne husdyr, av bruk av fossil olje og av at me unngår dyreog plantesjukdommar. Det attverande landbruket er lite i stand til å utnytte det me har overflod av, utmarksbeite. Og dagens befolkning har små kunnskapar om og lite arbeidstrening i matproduksjon frå norske ressursar.

Me treng eit oppgjer med den politisk styrde nedbygginga av landbruket i vår del av verda og i staden ei aktiv satsing på berekraftig matproduksjon. Ikkje av omsyn til eller i solidaritet med bøndene, men for at klodens og Norges framtidige innbyggjarar skal vere sikra mat.

Noter:

1. «2050: A third more mouths to feed.» FAO Media Centre 23. september 2009.
2. Sjå til dømes International Food Policy Research Institute: Climate Change. Impact on Agriculture and Costs of Adaptation. Washington D.C. oktober 2009.
3. Lester R. Brown. Plan B 4.0. Earth Policy Institute 2009. På nettstadene www.grain.org og www.farmlandgrab.org har aktivistar samla presseinformasjon om jordran. International Food Policy Research Institute i Washington D.C. på sine heimesider eit oversyn over nesten 50 avtalar.
4. United Nations: World Population Prospects. The 2008 Revision. Highlights, side 39
5. Olav Randen: Innanfor naturens rammer, i Nærstad og Randen (red): Kampen om maten. Boksmia 2004. FAO: AG21: Magazine: Spotlight Agricultural heritage systems.
6. Bull, Edvard: Norgeshistorien etter 1945. Cappelen 1982, side 237 ff.
7. Historisk statistikk 1978, side 138, Statistisk årbok 2002, side 333, Statens landbruksforvaltning, database under produksjonstilskot.
8. Pressemelding frå Statens landbruksforvaltning 23.9.09: «Færre bønder slutter.»
9. Tine Meierier: Årsmeldingar.
10. Nationen 25.6.2009, besøkt på nettet 20.1.10
11. Worldwatch: Vital Signs 2009, side 12.
12. NILF-notat 2008–8. Hva koster grovfôret? av Øyvind Hansen
13. Ein grundig gjennomgang av dette er å finne i Chris Bright: Liv på vidvanke. Om bioinvasjonar i ei grenselaus verd. Boksmia 1999.
14. Brev frå Norske Felleskjøp til Omsetningsrådet datert 27.1.10, artikkel i Nationen 13.2.10.
15. Bjørklid, Eli: Forvandlingen av bonden. Om landbruksplolitikk, regjeringskunst og bonden i en globalisert verden. Masteroppgåve februar 2009, side 25–26
16. Nationen 31.3.09
17. Nationen 8.2.10
18. Lester R. Brown: Plan B 3.0. Hvordan redde vår jord? Boksmia 2008.
19. I Norsk Bonde- og Småbrukarlag: Grøn framtid (Boksmia 1998), side 137 ff, finst ein konkret modell for korleis dette kan gjerast.

For 15 år sia satte lederne i tre kvinnefagforbund kravet om likelønnspott på dagsordenen. De møtte opp på Løvebakken, og sa i Dagsryevyen: «Vi utfordrer kvinnelige politikere til å ta et krafttak for kvinnelønna».

Etter massivt press fra kvinner i og utenfor fagbevegelsen lovte regjeringa i Soria Moria 2 at de skulle komme med en likelønnspott, hvis partene i arbeidslivet kunne bli enige om hvordan den skulle fordeles.

For hver krone en mann tjener, tjener en kvinne 85 øre. Likelønnskomisjonens forslag om en statlig likelønnspott på tre milliarder i det offentlige oppgjøret kunne vært et viktig første steg på veien mot mindre lønnsforskjeller mellom menn og kvinner.

Er det regjeringslojalitet eller herreveldet – eller begge deler – som gjør at likelønn fortsatt bare er et ord hos LO-ledelsen?

Jørn Magdal skrev boka Meningsløs god, en bok om Heismontørenes Forening. Vi trykker et kapittel fra boka om foreningas erfaringer med arbeiderstyrte bedrifter.

Jørn Magdahl er lektor med hovedfag i historie, og kommunestyrerepresentant for Rødt på Nøtterøy. Han var leder av Rød Valgallianse 1995–1997.

I heisbransjen var det i 1990-åra to bedrifter som var eid og styrt av arbeiderne. Den ene var Hansen & Bjørnerød fra 1985 til sommeren 2000, og den andre Nor Heis Oslo fra seinhøsten 1993 og til årsskiftet 1999/2000.

Egentlig er det bare Nor Heis Oslo som har noe direkte å gjøre i et kapittel som handler om å bekjempe arbeidsløshet, men en sammenlikning mellom de to bedriftene er av så stor interesse at de bør behandles i sammenheng. Erfaringene med arbeiderstyrte bedrifter har dessuten prinsipiell interesse også ut over det å redde arbeidsplasser.

De ansatte kjøpte Hansen & Bjørnerød i 1985

Hansen & Bjørnerød var i 1985 den overlegent eldste bedriften i bransjen – grunnlagt i 1903. Den var eid av Olav Stana, som også var direktør. I 1985 var han kommet i den alderen at han ville trekke seg tilbake. Siden han ikke hadde noen etterkommere, var han interessert i at bedriften skulle fortsette ved at de ansatte tok over. Heismontørene var interessert: De syntes det var et bra arbeidsmiljø ved bedriften. De følte en viss identitet med arbeidsplassen sin, og hadde ikke noe ønske om at den skulle forsvinne. De var skeptiske til å gå inn i et av de store firmaene. Denne skepsisen fikk avgjørende næring da direktør Lihagen i Reber uttalte at han var usikker på om han ville bruke 1,5 millioner kroner til et oppkjøp – eller om han heller ville bruke 2 millioner til å konkurrere Hansen & Bjørnerød ut av markedet. Det var da Tommy Rønning gjorde det definitive valget at han ville være med og prøve sjøl. De tolv heismontørene bestemte seg for å kjøpe. Hver av dem måtte ut med 100 000 kroner, hvorav 84 000 kroner var til kjøpet og 16 000 kroner var lån til driften. De gjorde månedlige fellesmøter, eller allmøter, til det øverste styrende organet i bedriften.

Hansen & Bjørnerød skulle komme til å greie seg godt. De nye eierne sto på for fullt. Overtakelsestidspunktet var gunstig – med mer enn nok å gjøre midt i «jappeperioden ». Bedriften spesialiserte seg på service og ombygging. Den hadde dessuten et betydelig delelager, og dermed mye salg til de andre firmaene. Prosjektingeniør Torill Ribe blei rekruttert fra Kone, og viste seg å bli en handlingsdyktig daglig leder. Sjøl om bedriftens videre eksistens hang i en tynn tråd i den verste nedgangsperioden i 1990-åra, så overlevde den med glans. Heismontørene ved Hansen & Bjørnerød var blant de best betalte i bransjen, og hadde velferdsordninger som lå over gjennomsnittet. Når de likevel valgte å selge etter 15 år, ser det ut til å ha hatt flere årsaker.

Sjøl om heismontørene stort sett hadde vært flinke til å løse løpende konflikter om daglig drift seg imellom, så kom det etter hvert til mer vedvarende spenninger om fordelinga av goder og byrder. Mange syntes de la ned mye «blod og svette» i driften, mens de syntes andre opptrådte delvis som «gratispassasjerer ». I slutten av 1990-åra var det også enkelte generelle trekk ved utviklinga i bransjen som kunne tyde på at det ville bli vanskeligere å greie seg godt som liten.

Da de ansatte solgte til Otis for 8,5 millioner kroner i 2000, var økonomien i bedriften på topp. Hver av de 15 som var eiere på salgstidspunktet, satt igjen med 400 000 kroner – som gevinst av de verdiene de sjøl hadde opparbeidet i bedriften som montører.

1993: Skal arbeiderne ta over Nor Heis – for å redde arbeidsplassene?

 

Da Pickerings Lift gikk konkurs i 1990, var det tre funksjonærer som dreiv videre. Den ene av dem var tidligere heismontør Terje Pettersen, som nå tok over som daglig leder. Det var også en diskusjon i klubben om montørene skulle gå inn på eiersida, men flertallet avslo dette, 55 og ville heller ikke stå som kausjonister. I 1993 gikk firmaet konkurs på nytt. De ansatte var av den klare oppfatning at dette ikke først og fremst skyldtes dårlige tider, men manglende styring og internkontroll, og unødvendig høye administrasjonskostnader. Revisjonsberetninga bekreftet til fulle dette.

Forut for konkursen hadde klubben på Nor Heis ved Fritjof Johansson og Dagfinn Damm kontaktet Roar Eilertsen og Torstein Dahle i «De Facto» – kunnskapssenter for fagorganiserte – for å få hjelp til å få klarlagt den økonomiske situasjonen i bedriften. Da kemneren slo Nor Heis konkurs, fortsatte Roar Eilertsen arbeidet for klubben – blant annet for å overbevise konkursbestyrer Knut Ro om at det ville være gunstig å selge til de ansatte. Da heismontørene opprettet Nor Heis Oslo, blei Roar Eilertsen styreleder, og ett år fungerte han også som daglig leder med 300 000 kroner i inntekt. Han hadde hele tida andre oppdrag for «De Facto» i tillegg.

Innad i HMF var det i utgangspunktet stor skepsis til at heismontører skulle eie og drive egne bedrifter. De montørene som dreiv Hansen & Bjørnerød, opplevde denne holdninga som meget følbar. De forsto at det bare var gjennom å være ytterst lojale mot Foreningen at de kunne oppnå en viss grad av aksept for sitt arbeidereie. De telte hverandre på foreningsmøter og i andre sammenhenger, for å stå imot en utbredt oppfatning om at de ved å overta bedriften ville fjerne seg fra HMF.

Også de Nor Heis-ansatte møtte i første omgang en viss skepsis mot å ta over sjøl. I etterkant er det imidlertid motstridende hva som blir sagt om hvor utbredt denne skepsisen var, og om hvor dypt den stakk. Av enkelte av veteranene i Foreningen fikk de Nor Heis-ansatte høre enkelte kritiske bemerkninger mot at de hadde tenkt å «starte forretning», og at det skulle komme flere «Hansen & Bjørnerød» i bransjen. Oppfatninga om at «enten er du arbeider, eller så er du det ikke», sto sterkt. Det var også visse beskyldninger om at gamle Nor Heis hadde dumpet priser, men med visse presiseringer kunne disse beskyldningene tilbakevises.

De venstreradikale i HMF var tradisjonelt svært skeptiske til at arbeidereide bedrifter kunne greie seg i konkurransen på markedet, uten sjøl å opptre på samme måte som de kapitalistiske bedriftene. Når de likevel blei enige i at HMF skulle gå inn for overtakelse, var det fordi det ikke fantes gode alternative måter å redde arbeidsplassene på. I 1993 var det meget dårlige utsikter til at flertallet av de ansatte på Nor Heis kunne få jobb som heismontører i noen annen bedrift. Heller ikke var det særlig sannsynlig at HMF nå ville være sterke nok til å presse noen til å ansette dem. Ville en arbeiderstyrt bedrift lykkes i å redde de 21 arbeidsplassene, så ville dette imidlertid også bidra til å opprettholde noe av den strategiske styrken til HMF, som var i ferd med å bli undergravd av arbeidsløsheten. Dessuten ville 21 nye arbeidsløse blitt en sterk belastning på en bemerkelsesverdig ordning med tilskudd til arbeidsløshetstrygden, som HMF finansierte gjennom ekstrakontingenter.

Dermed ga HMF, etter vedtak på halvårsmøtet, medlemmene sine på Nor Heis et løfte om en lånegaranti på inntil to millioner kroner, mens heismontørene sjøl kausjonerte for 50 000 kroner. Garantien var gitt på betingelser som også var formulert av klubben ved Nor Heis sjøl:

HMF som bedriftseier

 

Nor Heis Oslo fikk en prinsipielt sett meget interessant eierstruktur. HMF var den reelle eieren. Klubben fikk ansvar og myndighet til å stå for den løpende driften. Eierskapet var sikret gjennom at HMF opprettet stiftelsen «Heisfellesskapet», som skulle sitte med den eneste A-aksjen, den som ga stemmerett på generalforsamlinga. Til styret i «Heisfelleskapet» valgte HMF én, Nor Heis-klubben én og Solidaritetsfondet, som er kontrollert av HMF, også én. De 999 B-aksjene blei spredt på de ansatte. De ansatte valgte to til styret i bedriften – og stiftelsen én. De som gjorde jobben, skulle bestemme, men de hadde ikke myndighet til å gjøre om på hele intensjonen med bedriften eller gjøre vedtak for å berike seg sjøl.

En suksess

 

Etter de fleste rimelige målestokker var Nor Heis Oslo en suksess. De 21 arbeidsplassene var reddet. Etter anmodning fra HMF kunne bedriften raskt ansette noen heismontører som hadde gått lenge arbeidsløse. De ansatte beviste hva de kunne få til, når de sjøl hadde makt og myndighet, og tok på seg ansvaret for å få det til å gå. HMF slapp å punge ut noe som helst av de to millionene det var garantert for, da all gjeld lot seg betjene over den daglige driften. Ved salget til Access kunne HMF legge 3,5 millioner kroner til streikefondet sitt!

… men også motsetningsfylt!

 

At Nor Heis Oslo alt i alt blei en suksess, betyr ikke at alt var harmoni. Tvert om var det nødvendig å håndtere en rekke reelle motsetninger og problemer. Mange av dem dreide seg om at sjøl om det nå var heismontørene som kollektiv som hadde et styringsrett og ansvar, så var det fortsatt nødvendig å skille ut ulike typer ledende funksjoner. Før konkursen hadde klubben presset gjennom oppsigelse av daværende daglig leder i mai 1993. Hoderullinga skulle komme til å fortsette også etter at bedriften var blitt arbeiderstyrt. To ganger utlyste Nor Heis Oslo stillinga som daglig leder. Begge var ansatt i konkurranse med andre søkere, begge kom fra andre bransjer, og ingen av dem fikk noe langt liv i heisbransjen. Den første var godt likt, men blei etter hvert funnet for lett «i motgang» og sagt opp. I det andre tilfellet stilte Access som betingelse for overtakelsen at daglig leder måtte sies opp på forhånd, og dette blei akseptert, ikke minst siden heismontørene var ganske kritiske også til han.

Det var en viss uenighet om hvor nødvendig det var å ha en daglig leder «oppå» de andre lederfunksjonene. Ove Karlsen, som i 2006 er daglig leder i Heis-Tek Oslo, sier at det i høyden trengtes et halvt årsverk på denne funksjonen i Nor Heis Oslo. I så fall var det mye å betale 600 000 kroner i årslønn. Av et av strateginotatene til Roar Eilertsen ser vi at en av hensiktene var at daglig leder skulle avlaste bedriftens installatør og tekniske leder Bjørn Paulsen, så han skulle få mulighet til å konsentrere seg enda mer om å kalkulere jobber osv.

Bjørn Paulsen var heismontør med teknisk utdanning i tillegg. Ved siden av seg i ledelsen på Nor Heis Oslo hadde han tidligere klubbleder Dagfinn Damm som salgsleder. Begge opprettholdt medlemskapet i HMF, men etter hvert bestemte klubben at de måtte holde seg vekk fra en del diskusjoner på møtene, for å unngå å komme på begge sidene av bordet. Som ledere hadde de ikke mer enn 10 % mer lønn enn heismontørene.

Damm hadde under stor tvil latt seg overtale til å ta jobben som leder for salgsarbeidet. Det gikk bra, men ett år jobbet han 1852 timer overtid, som han som månedsbetalt ikke hadde rett til betaling for. I en situasjon hvor driften gikk veldig godt, bestemte Roar Eilertsen at Dagfinn Damm og Bjørn Paulsen skulle få utbetalt ti tusen kroner i bonus. Etter å ha blitt overbevist om at dette virkelig gikk an, tok Damm glad og fornøyd imot pengene og dro på ferie. Da han kom tilbake, og pengene var oppbrukt, fant han ut at hans gamle heismontørkollegaer var meget skeptisk til en bonus som ikke var diskutert av alle først. De mente Paulsen og Damm heller burde ha forhandlet om lønna si. Enda mer beklemmende føltes dette for Damm, siden Paulsen nektet å ta imot bonusen inntil de ansatte sjøl bestemte at han burde. I etterkant sier Damm at han opplevde å ha tatt på seg et tungt ansvar på vegne av heismontørene, for så å oppdage at avstanden mellom han og dem blei større og større. I 1998 gikk han over i en liknende jobb i Kone. Også Fritjof Johansson merket at de andre montørene av og til vendte seg mot han som arbeidsleder, sjøl om de hadde tillit til han i en rekke verv.

Det er stor forskjell på å være en sterk motmakt og å ha den avgjørende makta sjøl. Roar Eilertsen, som sjøl har ti års erfaring som arbeider ved Jernverket i Mo i Rana, mener at ei viktig side ved erfaringene fra Nor Heis Oslo dreide seg om et sterkt arbeiderkollektiv som på mange måter møtte seg sjøl i døra. Var det noe feil, var det en tendens til å skylde på «ledelsen». Bare noen få av montørene så på seg sjøl som ledere – sjøl om de hadde styringsretten. Det var et visst ønske om å ville ta ut mer i goder enn det var økonomisk grunnlag for. Når det var diskusjon om hvorfor et arbeid tok lengre tid enn kalkulert, så gikk det greit bare inntil et visst punkt – der arbeiderkollektivet beskyttet sine egne, og hvor den store kunnskapen deres om produksjonen gjorde det vanskelig å kikke dem i korta.

Omvendt er det interessant å tolke disse vurderingene på bakgrunn av Eilertsens egen posisjon som styreleder. I utgangspunktet hadde han sjøl ganske mye skepsis i bagasjen til hvilke muligheter arbeiderstyrte bedrifter hadde under kapitalismen. En konkret analyse hadde imidlertid sagt han at denne bedriften kunne overleve. Nå begynte han å se på Nor Heis Oslo som et interessant prosjekt – hvor det gjaldt å vise at arbeidere kan styre. Men mens dette først og fremst hadde interesse ut fra en sosialistisk synsvinkel, måtte suksesskriteriene langt på vei bli de samme som i kapitalistiske bedrifter: effektivitet og overskudd. Da klubben krevde ei femte ferieuke, blei det skrevet en protokoll hvor det blir slått fast at kravet skulle innfris om bedriften oppnådde bestemte inntjeningsmål.

Enda et par eksempler kan illustrere det tvisynet som lå i å være både ansatt og styrende. Da daglig leder i Nor Heis nektet å betale en svensk heismontør norsk lønn, tok klubben affære, og sikret prinsippet om norske lønns- og arbeidsvilkår. De handlet som et tradisjonelt arbeiderkollektiv. Annerledes gikk det da daglig leder sa opp sekretæren i bedriften for å spare penger. Tore Grov, som er nestleder i HMF i 2006, oppsummer at det eneste han virkelig angrer dypt fra denne perioden, er at heismontørene lot dette skje. Heismontørene burde talt hennes sak, og ikke var det noe å tjene på denne oppsigelsen heller.

Salg eller ikke?

 

Spørsmålet om salg blei etter hvert et kontroversielt spørsmål blant de ansatte i Nor Heis Oslo. Mandatet fra HMF var å selge når arbeidsplassene var reddet, men slaget om og når dette burde følges opp, sto innad i bedriften. Tre ganger var det avstemninger om hvorvidt en burde selge. Den første gangen var våren 1998. Da var flertallet for å selge seg til en av «de fire store», men ingen av disse var interessert i å kjøpe. Ved ei ny avstemning høsten 1998 var det flertall for å drive videre. Ved den tredje og avgjørende avstemninga om tilbudet fra Access sommeren 1999 var det en del som «stemte ja, men håpet nei». Prinsipielt var det en uenighet mellom dem som betonet den opprinnelige målsettinga om å selge så fort som mulig, og dem som hadde sans for å drive videre fordi det hadde vært så pass vellykket. Mer konkret lå det et problem i at bedriften sto i fare for å miste enkelte dyktige montører til de store firmaene, og at enkelte hjelpere kunne få problem med å få ny jobb hvis ikke bedriften blei solgt under ett.

I kjøpsavtalen het det at prisen skulle være 5 millioner dersom overskuddet for 1999 var på 2 millioner – og ei krone lavere for hver krone mindre i overskudd. Den endelige prisen på 3,5 millioner skyldtes altså et mindre overskudd enn det som var vurdert som realistisk. Tatt i betraktning at kjøpesummen sju år før hadde vært 700 000 kroner, var dette likevel ikke dårlig. De ansatte fikk beholde lokale avtaler, og bevilget seg et «sluttvederlag» på beskjedne 15 000 kroner.

Hansen & Bjørnerød versus Nor Heis Oslo

 

Blant de montørene som eide og dreiv Hansen & Bjørnerød, var det etter eget utsagn en viss «sjalusi» over at Nor Heis Oslo hadde større aksept og status i Foreningen enn de sjøl. Spørsmålet er om det var noen saklig grunn til denne forskjellsvurderingen. Hvis en ser på arbeiderstyrte bedrifter utelukkende som en nødutvei ved oppsigelser og nedleggelser, så lå det naturligvis et klart skille mellom de to i bakgrunnen for at de tok over. Mer komplisert blir det om en er opptatt av generelle erfaringer med arbeiderstyre. Da vi samlet heismontører med erfaring fra de to bedriftene, kom det fram at det også var noen grunnleggende fellestrekk ved de erfaringene de hadde gjort seg. Begge steder hadde de lyktes med arbeiderstyre. Begge steder hadde de erfart at suksessen kostet hardt arbeid og et ansvar en ikke kunne legge av seg når en gikk hjem fra jobben. Montører fra begge bedrifter hadde erfart at det tidvis kunne være tøffe tak for å få til driften, men i etterkant var dette år de så tilbake på med glede, og for noen var dette opplagt de beste åra de hadde hatt som heismontører. Begge steder hadde det oppstått interne spenninger blant de ansatte, som hang sammen med at de var eiere med ansvar for å få hjula til å gå rundt. Tilhengere av arbeidermakt kan opplagt finne gode argumenter, men også enkelte motforestillinger, i erfaringene fra begge bedriftene. Det var imidlertid også flere interessante forskjeller mellom dem.

De ansatte eierne på Hansen & Bjørnerød kom på sett og vis i samme stilling som de som driver egne firmaer med få eller ingen ansatte. De hadde satset egne penger. De tre første åra tok de ut utbytte i tillegg til lønn – det første året 50 000 kroner hver, hvilket ikke var småpenger på den tida. Seinere tok de ikke ut utbytte, men de tjente mer enn ei årslønn på salget. Sjøl om de var nøye med å følge opp medlemskapet i HMF, var spørsmålet om suksess eller ikke først og fremst knyttet til hvordan de greide seg på markedet. Styringsstrukturen med allmøter eller fellesmøter visket ut skillet mellom styrende og styrte. De hadde en ordning med å dele «potten» hvis de tjente noe ekstra på en jobb. De sa nei til å ta inn eiere som det ikke var jobb til i bedriften, også når dette var HMF-medlemmer som håpet på jobb i neste omgang. Generelt kan en si at måten bedriften var organisert og drevet på, stimulerte til stor innsats og effektivitet, så lenge holdninga var «en for alle – alle for en». Men samtidig lå det i systemet en kime til konflikt med dem som ikke var så effektive, eller som kunne tenkes å utnytte «systemet». Dette var for eksempel grunnlaget for at Jan-Tore Baardseth, som hadde vært entusiastisk for at arbeiderne skulle drive bedriften sjøl, trakk seg ut i sinne et år før salget.

Det kan heller ikke være tvil om at hvis det skulle bli mange sånne bedrifter på et kapitalistisk marked, så ville det virke til å undergrave fagbevegelsens rolle med å organisere arbeiderklassen mot kapitaleierne. Dette er imidlertid ikke noe argument mot å utvikle gode eksempler på (eller modeller for) arbeiderstyrte bedrifter.

Nor Heis Oslo var organisert på en måte som var egnet til å overvinne noe av problemet med modellen på Hansen & Bjørnerød, men den skapte andre isteden. I og med at HMF var eier, så svekket dette muligheten for at arbeiderne skulle utvikle andre strategiske interesser enn fagbevegelsen. I samme retning virket det at det ikke skulle tas ut utbytte. Det er heller ingenting som tyder på at HMF la noe press på å akkumulere overskudd og dermed begynte å opptre som en vanlig arbeidsgiver, som den nå kunne være i formell posisjon til.

Heismontørene i Nor Heis Oslo glattet ikke over den tvetydigheten som lå i at de både styrte bedriften og utgjorde et arbeiderkollektiv under daglig ledelse: Klubbarbeid og styrearbeid var skilt. Arbeiderkollektivet var intakt, men skilte samtidig ut enkelte av sine egne som ledere – som de delvis kom i et motsetningsforhold til. Siden de ansatte i Norheis Oslo ikke hadde den samme egeninteresse av å gå med overskudd som eierne av Hansen & Bjørnerød, så er det mulig at interessen av effektivisering var mindre entydig. Konstruksjonen egnet seg godt til det opprinnelige formålet med å redde arbeidsplasser, men kanskje ikke så godt til en langvarig virksomhet på et kapitalistisk marked.

Å lykkes med arbeiderstyrte bedrifter på et kapitalistisk marked er opplagt ikke enkelt. Spesielt ikke når det er lavkonjunktur. Og kanskje aller minst når en ikke er villig til å kaste over bord normer og verdier som gjelder i fagforeninger og arbeiderkollektiv. Det kunne være nærliggende å tru at det var særtrekk ved bransjen som fikk de to heisbedriftene til å lykkes, men det er ingenting som tyder på at den generelle konkurransen her var noe mindre hard enn i andre bransjer. En viss tendens til faste allianser mellom enkelte store entreprenører og bestemte heiskonserner var ikke gunstig for de små, i den grad det hadde noen betydning for firma som i hovedsak dreiv med service og ombygging. En ny trend i bransjen med konsulentfirmaer som mellomledd mellom heisselskapene og kundene var heller ikke gunstig når det var en «HMF-bedrift» som var ute etter oppdrag. Derimot var det en fordel at mange vaktmestre og andre var mer opptatt av å holde på en montør de var kjent med, enn av hvilket firma han jobbet for, eller av hvem som var eiere. Den viktigste grunnen til at det gikk bra, var nok at de to firmaene hadde mange flinke fagfolk.

Endte i Otis

 

Det ligger en dråpe bitter ironi i at begge de to tidligere arbeiderstyrte bedriftene endte hos Otis-konsernet. Riktignok var heismontørenes forhold til Otis i Norge et annet i 2000 enn i begynnelsen av 1990-åra, men konsernet har som en erklært og reindyrket filosofi at ledere skal lede og arbeidere jobbe – og at en for all del må unngå å viske ut skillene mellom dem som styrer, og dem som blir styrt over. Når det gjaldt Nor Heis Oslo, var det sjølsagt umulig å forutse at Access skulle selge videre til Otis. I Hansen & Bjørnerød hadde montørene en egeninteresse av å selge til høystbydende, men også her var det folk som beklaget det da det kom for en dag at det var Otis som var den aktuelle kjøperen.

Oppsummering

 

I løpet av 1980-åra hadde heismontørene konsolidert sin sterke stilling og høstet fruktene av den – for eksempel når det gjaldt lønn. Omslaget til lavkonjunktur kom seint til heisbransjen, men når arbeidsløsheten først banket på døra, hadde HMF skyhøye ambisjoner om å holde alle eller de fleste montørene i jobb. Hovedstrategien til HMF var todelt: å dele arbeid og hente inn nytt arbeid. Dette sto ikke i motstrid til at de toneangivende kreftene i HMF så på arbeidsløsheten under kapitalismen som systemskapt, og som et problem som bare kunne løses «endelig» gjennom et grunnleggende systemskifte.

Jobbhentingsprosjektet var vellykket fordi heismontørene greide å utnytte sin store bransjekunnskap, og på grunn av HMFs evne til kampanjemessig organisering. Samtidig var det begrenset hvor mange nye jobber som kunne skaffes i en fei. Det viktigste kravet var derfor rullerende permitteringer istedenfor oppsigelser.

Kampen for rullerende permitteringer var seierrik, først med lokale avtaler på mange av bedriftene. Siden ved at retten til rullerende permitteringer kom inn i heisoverenskomsten etter 14 dagers tariffstreik i 1994. Men på veien var kampen blitt møtt med flere typer represalier – som nedleggelsen av Otis Norge, skyhøye «straffebøter» mot HMF – og suspensjon av Reber fra Heisleverandørenes Landsforening, fordi direktøren hadde følt seg forpliktet av en avtale med klubben.

At Otis-montørene greide å kjempe seg til nye jobber da Otis møtte streiken deres med nedleggelse, var mer enn imponerende – og sannsynligvis unikt i norsk arbeiderhistorie. Samtidig er det ofte de som tar de tyngste børene, som også må bære omkostningene. Siden Otis-montørene måtte si fra seg ansienniteten sin i kompromisset med montørene i Ameco, endte det med at mange av dem likevel blei arbeidsløse.

Etter nedleggelsen av Pickerings i 1990 og konkursen i oppfølgerbedriften Nor Heis A/S i 1993 godtok bostyret at HMF kjøpte og reetablerte bedriften under navnet Nor Heis Oslo. De ansatte greide å utvikle denne til en velfungerende bedrift, som HMF solgte for 3,5 millioner kroner i 2000, da det ikke lenger var grunn til å drive videre for å forhindre arbeidsløshet i bransjen. Sammen med erfaringene fra Hansen & Bjørnerød i perioden 1985–2000 gir eksempelet Nor Heis Oslo meget interessante lærdommer for alle som er opptatt av arbeiderstyre og arbeidermakt.

For de permitterte og oppsagte utviklet HMF en ordning med «ekstrakontingent» (eller intern innsamling) for å spe på arbeidsløshetstrygden. Den kampen HMF førte mot arbeidsløsheten, skulle bli et påskudd for mektige krefter da de gikk til stormløp mot de rettighetene og den posisjonen heismontørene hadde tilkjempet seg.

(Meningsløs god er utgitt av Gyldendal og er til salgs i alle landets bokhandler.)

 

En gang skal arbeidsfolk ha makta. Da må vi vite både hva vi skal bruke den til, og hvordan den skal brukes. Det må læres.

Roar Eilertsen er daglig leder i De Facto – Kunnskapssenter for fagorganiserte

Arbeiderstyrte bedrifter har vært forsøkt i mange bransjer, i mange land, gjennom lange tider. Under kapitalismen vil dette, etter mitt syn, alltid være randfenomener som på bestemte betingelser kan fungere som små lommer i økonomien. Likevel er det mange viktige og interessante erfaringer og lærdommer fra forsøkene med arbeiderstyrte bedrifter. I denne artikkelen skal jeg fokusere på noen av disse, i hovedsak basert på mine erfaringer fra Nor Heis Oslo. Bedriften eksisterte i sju år på 1990-tallet – eid av fagforeningsmiljøet og styrt av de ansatte heismontørene. De Facto – Kunnskapssenter for fagorganiserte ble bedt om å bistå klubben i arbeidet med bedriften, og jeg fungerte som styreleder i hele perioden.

Men først noen ord om rammebetingelser. Det kapitalistiske systemet har en innebygd, grunnleggende tendens til konsentrasjon og monopolisering. På verdensbasis domineres de fleste bransjer av en håndfull giganter som har innflytelse og kontroll over hele verdikjeden, over finanssektoren og over de viktigste rammene for politikken. De har interesse av at det finnes et bredt marked av underleverandører, som hele tiden nærmest konkurrerer hver andre i hjel for å levere billigst mulig til gigantenes systemer. Dersom nykommere utgjør en trussel, blir de kjøpt opp eller konkurrert ut. Produksjon flyttes rundt til de deler av verden hvor lønningene er dårligst, miljøreguleringene svakest og skattene lavest. Pengene lånes der de er billigst og plasseres der de gir mest avkastning. Regjeringer og stater presses til å kutte i velferd og rettigheter for vanlige folk, hvis ikke «flytter vi». Den globale kapitalismen har verken bruk for, eller plass til, mange suksessfulle, arbeiderstyrte bedrifter.

Men som i så mange andre sammenhenger, finnes det også her et visst rom for å bryte med den kapitalistiske logikken. Det gir som sagt opphav til interessante erfaringer og lærdommer.

Bankenes rolle

Mine erfaringer fra Nor Heis Oslo-perioden tilsier at det er svært vanskelig å få finansiert arbeiderstyrte bedrifter gjennom det ordinære bankvesenet i Norge. Alle bedrifter er avhengig av en bankforbindelse og tilgang på nødvendig finansiering av drift og investeringer. Da vi kom til bankene i 1993 og skulle ha en avtale i forbindelse med oppstarten av Nor Heis Oslo, var motviljen massiv. Handelsbanken sa rett ut at de av prinsipp ikke ville ha arbeiderstyrte bedrifter som kunder, langt mindre låne ut penger til dem. Vi endte i den da LO-eide Landsbanken, men der var kravet at vi måtte sette en krone inn på sperret konto for hver krone vi skulle låne fra dem. Heldigvis stilte Heismontørenes Fagforening med en slik garanti. Uten dem i ryggen ville ikke Nor Heis Oslo sett dagens lys.

Generelt tror jeg bankenes holdninger gjør at arbeiderstyrte bedrifter i Norge enten må finansieres utenfor bankvesenet (hvem kan det?), eller så må de være forholdsvis små og med et svært begrenset kapitalbehov. I praksis vil arbeiderstyrte bedrifter i hovedsak måtte begrenses til arbeidsintensive virksomheter, hvor verdiene i hovedsak ligger i arbeidstakernes hoder og i deres kompetanse. Dersom det er behov for store investeringer og avansert teknologi, vil de fleste dører være stengt. I  seg selv setter dette klare begrensninger for innslaget av arbeiderstyrte bedrifter i Norge.

Nei til maksimal profitt

Arbeiderstyrte bedrifter gir en reell mulighet til å bryte med en av grunnforutsetningene under kapitalismen – jakten på maksimal profitt. Dersom man låser inn eierskapet (slik at bedriften ikke kan bli kjøpt opp mot sin vilje), og ikke har som mål å vokse gjennom oppkjøp av konkurrenter, kan det etableres alternative økonomiske målsettinger for driften. «Det er nok å gå i balanse», kan være en slik målsetting. Med et annet mål enn maksimal profitt åpner det seg muligheter for mange annerledes og interessante tilpasninger for bedriftene.

Men de grunnleggende økonomiske lovene gjelder også for arbeiderstyrte bedrifter.

Det er helt avgjørende at inntektene er høye nok til å dekke kostnadene. På inntektssiden må også arbeiderstyrte bedrifter i alle hovedsak leve på markedets premisser; det må finnes noen som er villig til å kjøpe produktene eller tjenestene til en høy nok pris. På kostnadssiden er det noe større handlingsrom. Men ikke mye. Bedriftens kjøp av innsatsvarer og utstyr skjer til markedspriser. Ofte betaler vi mer enn konkurrentene, fordi vi er små. Hvis vi i tillegg bestemmer oss for at lønns- og arbeidsbetingelsene minst skal være på linje med det som er gjengs i den bransjen vi opererer, er det ikke mye igjen å gå på. Vi kan tilstrebe nøkternhet i alle sammenhenger, men vi er nødt til å være minst like effektive som konkurrentene. Vi kan ikke bruke flere ansatte eller flere timeverk på en jobb enn det konkurrentene gjør eller det inntektene tillater. I all hovedsak koker handlefriheten ned til at vi kan fire på kravet om overskudd. Men det prinsipielt interessante er at arbeiderstyrte bedrifter kan diskutere den økonomiske målsettingen med driften, og at valgene som tas får konsekvenser.

Ledelse og demokrati

Min viktigste motivasjon for å gå inn i en arbeiderstyrt bedrift var knyttet til våre tanker om demokrati og arbeiderklassen som ledere. Jeg kommer fra en bevegelse hvor vi proklamerte at «arbeidsfolk skal ha makta i samfunnet». Det er en stor tanke. Vi har snakket om at arbeiderne må inn i ledelsen av bedriftene.

Våre erfaringer fra politikk, fagbevegelse og ideelle organisasjoner har vist oss at ledelse er noe som må læres. Kan arbeiderstyrte bedrifter brukes til å lære arbeidsfolk ledelse? Hvilke utfordringer byr det på? Hva skal makt og innflytelse i ledelsen av en bedrift brukes til? Hvordan håndtere at arbeiderne både må stille krav til seg selv og kameratene om effektiv produksjon som møter kravene fra kunder og brukere, samtidig som vi skal «stå på krava» og sikre gode lønns- og arbeidsforhold? Kan vi akseptere at noen av «våre egne» gir oss ordrer og pes som oppleves som slitsomme? Hvordan skal vi bestemme hvilke krav som skal stilles? Hvilke krav skal imøtekommes og hvilke skal avvises? Hvem skal si nei? Hvor mye må vi tåle fra en ledelse, og når skal saker tas opp på allmøter? Hvor mye informasjon om marked, økonomi, produktivitet, osv. er det riktig og nødvendig å gi – fra dag til dag – fra uke til uke? Hvilke fora skal brukes? Hva skal være fagforeningenes rolle? Hvordan kombinere makt og ansvar? Hvordan utøve direkte demokrati når arbeiderne har den reelle makta?

Spørsmålene og utfordringene er mange og vanskelige.

Erfaringene fra sju års drift i Nor Heis Oslo var interessante. Arbeidsstokken delte seg omtrent i to. Halvparten ønsket å få ansvar og innflytelse over driften og utviklingen av bedriften, mens den andre halvparten syntes det bare var masete, for krevende og egentlig en urealistisk ide. «Vi vil komme på jobb og få beskjed om hva vi skal gjøre, og koble ut hele greia når vi går hjem. Dersom ledelsen ikke oppfører seg, vil vi ta det opp gjennom klubben. Og vi vil ha ei fagforening som kan være i mot ledelsen».

Blant de som engasjerte seg, var det selvsagt ulike oppfatninger og stadige diskusjoner om hva som var rett vei å gå. De som tok på seg lederoppgaver, hadde problemer med å opparbeide tilstrekkelig autoritet. Ofte rakk den ikke lenger enn det enighet blant alle gjør.

De ansatte direktørene satt på allmøtets nåde, og begge ble oppsagt når et flertall etter en tid ikke var fornøyde med dem. Det høres kanskje demokratisk og tøft ut, men byr på en rekke åpenbare utfordringer. Bedrifter trenger både ledelse og kontinuitet, og alle har krav på en anstendig behandling.

Arbeiderklassen i ledelsen er en abstraksjon. Arbeidere i ledelsen kan bli konkret hverdag, men med alle de utfordringer det fører med seg. Når forutsetningene er tilstede (makt og system), vil god ledelse i arbeiderstyrte bedrifter kreve utdanning, kunnskap, erfaringer og retningslinjer som det er stor grad av enighet om. Og arbeidsfolk må lære seg ledelse.

Arbeiderstyre fremfor arbeidereie

I Nor Heis Oslo lagde vi en modell hvor fagforeningen (via en stiftelse) hadde makt over eierskapet, mens de ansatte hadde makt over den daglige driften av selskapet. Et eventuelt overskudd (fra drift eller salg) skulle ikke havne i lommene til den enkelte, men i streikefondet til fellesskapet. Tanken var at vi skulle styre mest mulig klar av konflikter rundt penger. Høyres aksjeeierdemokrati var ingen drøm, og arbeiderne kunne ikke bli personlig rike av å jobbe i bedriften. De fikk vanlige lønn.

På den andre siden skulle de ansatte få styring over bedriftens strategi og over den daglige driften. Det skjedde gjennom å trekke arbeidere inn i ledelsen og gjennom komiteer og allmøter. De hadde flertall i styret, og dermed også makt over ansettelse og avskjed av direktøren. Dersom driften gikk med overskudd, kunne de ansatte selv bestemme om det skulle tas ut i form av høyere lønn eller godtgjørelser, eller om de skulle settes inn i videreutdanning og faglig utvikling av de medarbeiderne, eller noe annet. I teorien høres kanskje det meste av dette spennende og forlokkende ut. I praksis viser det seg komplisert og konfliktfylt. Men hvem har sagt at det skulle være enkelt?

Veien videre

Det er fortsatt en lang vei å gå før vi har modeller som kombinerer arbeidermakt og krav til effektiv og rasjonell produksjon på en god nok måte. Arbeiderstyrte bedrifter kan være en arena for å prøve ut og lære dette. Med alle sine begrensninger er det all grunn til å hilse nye forsøk velkommen, og det er å håpe at eksperimentene eventuelt kan følges opp med evalueringer og bygging av mer kunnskap. En gang skal arbeidsfolk ha makta. Da må vi vite både hva vi skal bruke den til, og hvordan den skal brukes. Det må læres.

Hilary Wainwright er sosialist og feminist, fra Storbritania. Hun er redaktør for tidsskriftet Red Pepper og forfatter av boken Reclaim the State som handler om forsøk på deltakende demokrati.

Det er eit aukande gap mellom folk og dei politiske institusjonane som hevdar at dei representerer dei. Vi må konkludere at vilkåra som til no har vore rekna som tilstrekkelege for å skape demokrati – allmenn røysterett, eit fleirpartisystem, ei «fri presse», til og med eit proporsjonalt valsystem – ikkje er sterke nok i seg sjølv til å sikre makt for folket.

For meg tyder demokrati politisk likestilling (dvs. like rettar til å delta i politiske avgjerder) og folkeleg kontroll. Røysta garanterer ikkje politisk likestilling. I USA ser vi korleis nokre menneske er meir like enn andre – pengar kjøper effektivt makt. Røysta garanterer heller ikkje folkeleg kontroll. Både parti- og statsinstitusjonane har hatt alle slags utsøkte mekanismar som blokkerte eller nulla ut krava og ønska til folket. Det som ein derfor leiter etter, er ikkje ei erstatning for røysta, men ei styrking, slik at ein med tillegg i grunnlaget kan sikre at røysta blir eit verkeleg instrument for folkeleg kontroll, eit instrument som kan gjere demokrati reelt. Deltakardemokrati i alle sine lokale former kan bli forstått som eit forsøk på å skape desse styrkingane av røysta.

Når eit omgrep er så breitt som «deltakardemokrati », kan det å sjå på opphavet gjere det noverande potensialet klarare for oss. I Nord oppstod dei første tilløpa til deltakardemokrati i rørsler skapt på 1960- og 1970-åra, særleg i kvinne-, student- og radikale arbeidarrørsler – som svar på den svake, ineffektive naturen til valdemokrati. Desse radikale sosiale rørslene var produkt av ei svært spesifikk historisk erfaring. Trass i at rørslene sjølve på mange måtar tapte, har nokre av ideane deira vara ved og knyter seg no tett til deltakarrørsler i Sør, spesielt i Latin-Amerika og framfor alt i Brasil.

Dei radikale rørslene i nord vaks ut av ei søking etter genuine former for folkeleg kontroll og politisk likeverd. Av kampen deira vaks det fram to slag oppdagingar som har relevans ut over det desse rørslene var opptatte av (kjønn, vilkår for arbeidarar, studentpolitikk, miljø), og taler no til oss i strevet vårt etter å skape reelt demokrati i det 21. hundreåret. Den første oppdaginga hadde med makt å gjere, den andre med kunnskap.

Makt

Generasjonen i Storbritannia som var forma av velferdsstaten og etterkrigsboomen, utvikla høge forventningar som raskt støytte mot elite-«demokratiet» si politiske blokkering. Dette tomme demokratiet baud folk valet mellom to ulike grupper som handhevarar av status quo. På arbeidsplassen kolliderte ei oppfatting av like rettar med dei autoritære/paternalske holdningane til leiarar både innafor bedrifter og i offentleg sektor overfor arbeidsstyrken «deira». Blant kvinner prøvde ein ny sosial sjølvtryggleik å bryte underordningsbanda som framleis gjennomsyra ein kultur der kvinner formelt var rekna som likeverdige.

Tradisjonelle politiske parti til venstre baud inga klar løysing på desse nye utfordringane. Dei valde institusjonane var svake, for svake til å kunne kontrollere det veksande statsapparatet, og for veike til å hanskast med den veksande makta til dei store konserna som vanlegvis hadde sterke allierte innafor staten: C. Wright Mills sitt «industrielle og militære kompleks». Men endå viktigare: Den formelle makta til eksisterande politiske institusjonar verka ikkje inn på den daglege nektinga av ønske om demokrati på arbeidsplassar, innafor offentlege tenester, i samfunnet og heimen. Folk byrja finne måtar å skape den nødvendige makta for å innfri ønska sine gjennom kollektive aksjonar, direkte, i deira daglege liv. Arbeidarar lykkast i å redusere leiingskontroll på arbeidsplassen, ei kjelde til makt til å avvise, og derifrå til å kontrollere arbeidsplassen og arbeidsvilkåra. Nokre gonger gjekk dei vidare til å utvikle alternative planar for sjølve produksjonen. (Over kva som er produsert, og under kva vilkår.) Det som starta som innovative svar på spesielle problem på den tida, illustrerer no for oss ein potensiell ressurs for demokrati meir allment.

Historisk har konsernleiingar truga valde styresmakter, underminert sjansen til å utøva det demokratiske mandatet deira, og på den måten svekka mekanismane for folkeleg kontroll, i det selskapa insisterer på at berekrafta til produksjonsøkonomien avheng av at ein bøyer seg for den private marknaden. Dei radikale eksperimenta til arbeidarorganisasjonane på 1960- og 1970- talet illustrerer den mulege utfordringa frå innsida i produksjonen mot desse trugsmåla. Det er sant at arbeidarar ikkje har nokon tilgang til kapital – forutan via staten. Teoretisk er investeringsstreik eit kort konsern kan spele ut. Men konserna må investere ein stad. Arbeidarar som demonstrerer planane sine for vareproduksjon og tenester, og som er klare til å forhandle om dei, utfordrar radikalt «sanninga» om at regjeringar ikkje har noko val, men må underkaste seg forretningsfolka når det gjeld økonomisk know-how og produktiv kapasitet. (Makta deira innafor arbeidsplassen skaffar også fram ei motgift mot dei private selskapa sitt press for privatisering og for å presentere seg sjølve som den einaste kjelda til all visdom når det gjeld effektivitet. Alternative kjelder til visdom som kjem gjennom fagforeiningane til frontlinearbeidarar, for eksempel, (eller tenestebrukarar) og som i detalj frå innsida fortel korleis ein skal betre offentlege tenester, er tungtvegande motkrefter mot privatsektoren si svartmaling og hevding av å vere uomgjengeleg.

Logikken til kvinnerørslene var også motstand innafrå i samfunnet – heller enn å delegere makt til å handle til politiske representantar – i dette tilfellet frå innsida til strukturane til manns- og statsmakta. Autonome kvinnesenter vart organiserte på ulike stader. På arbeidsplassane gjennomførte kvinner streikeaksjonar for likelønn. Innafor tenesteprofesjonar, og blant brukarane av desse tenestene, utfordra dei holdningane til profesjonelle overfor publikum, framfor alt overfor kvinner. Her var dei langt framom alt regjeringa eller kommunestyre ville drøyme om å gjere. Handlinga deira var ein demonstasjon av ei ny maktkjelde som kunne presse statsorgan til å stø og arbeide saman med kvinner som sjølve var i stand til å handle.

Poenget ved desse kjeldene til makt er at dei fanst i samfunn, ikkje i regjering, trass i at dei hadde bruk for regjeringsstøtte om krava fullt ut skulle bli realisert og gjort berekraftige. På den tida var det argumentert med at radikale politiske parti skulle alliere seg med desse sosiale initiativa, slå saman krefter for å sikre endringar som dei står for. Det er eit forslite problem for venstresidepolitikk at regjeringar til venstre blir valde inn på radikale program, og omtrent utan unnatak bøyer av frå press frå privat business. Folk legg skulda på politiske leiarar, på «mangel på vilje», «bedrag», eller dei gir fagforeiningsleiinga skulda for ikkje å øve nok press. Nokre gonger viser dei til kontrasten mellom kompromissa til venstreregjeringar og den radikale stå på-viljen til høgreregjeringar. Men ei av årsakene til at slike høgreregjeringar på sine vilkår kan bli meir effektive, er at dei har eit heilt spekter av maktfulle agentar innafor samfunnet – og utafor regjeringa – på si side: delar av media, finansinstitusjonane, nokre senioreiningar innafor samfunnstenester og rettsapparat. Det finst unnatak som stadfestar regelen. I Storbritannia var både leiinga og alle nivå av arbeidarar innafor dei Nasjonale Helsetenestene mot privatisering av Helsetenestene, og stille – i deira daglege arbeid – saboterte eitkvart forsøk på å gjennomføre privatiseringa. Som eit resultat måtte Thatcher, som elles var ein meister i å nå alt ho sette seg føre, rykke tilbake. Men oftare er det slik at økonomiske og kulturelle maktkjelder i samfunnet følgjer opp valsigrar til høgresida, og gir høgreregjeringar ekstra slagkraft. Dette blir ikkje gjort på ope vis, men «naturleg» bak scenane.

Ved ikkje å sjå følgjene av dei underliggande reaksjonære tendensane som eksisterer i kapitalistiske samfunn – inkludert statsinstitusjonane – har sosialdemokratiske parti til venstre ein tendens til å gå ut frå at når dei har oppnådd fleirtal i val, kan dei vri «statsmaskineriet» i den retninga som dei ønskjer. Men valsiger vil berre skape reell endring der demokratiske rørsler og organisasjonar innafor samfunnet alt utøvar alle slag økonomisk, sosial og kulturell makt retta inn på å skape endring i ei felles eller i det minste utfyllande retning i forhold til den valde regjeringa.

Dette fører oss til den andre forståinga som rørslene på 1960- og 1970-talet gav oss.

Kunnskap

Det er klare metodiske og framfor alt erkjenningsteoretiske lærdommar som vi må dra frå praksisen til rørslene på den tida, men før vi undersøker desse, la oss kort minne oss sjølve på korfor erkjenningsteoriar kan vere politisk viktige.

Eit venstreparti som arbeider tett og gjensidig i respektfull allianse med initiativ for radikal endring i det sivile samfunnet, har bruk for ei svært ulik form for forståing av rolla og karakteren til partimedlemmer, støttespelarar og assosierte enn oppfattinga til tradisjonelle sosialdemokratiske parti, og til ein viss grad også kommunistiske parti. Den tradisjonelle modellen er massen som røystar på partiet, valkampanjar, kontingentbetaling og deltaking i politiske debattar rundt program som er forma sentralt av leiinga i ulike partigrupper. Denne partimodellen går ut frå at det er valarbeid som skaffar makt til å endre samfunnet. Ei forståing av kor viktig rørsler og initiativ i det sivile samfunnet er, vil oppfatte partimedlemmer, støttespelarar eller allierte som uavhengige kunnskapsrike endringsagentar på sine område. Ein «nedafrå opp» kunnskapsmodell – idet ein forstår dei praktiske, stilleteiande, ikkje kodifiserte formene – krev at partiet gir opp monopolet sitt over leiing og val av retning.

Dei sosiale rørslene på 1960- og 1970- talet braut med den positivistiske forståinga av kunnskap som noko berre knytt til vitskaplege lover. Ein kritikk av positivismen hadde lenge vore i emning innafor den akademiske vitskapsfilosofisfæren, mens politiske institusjonar låg langt bak. Den kalde krigen hadde frose fast todelinga marknad– stat i den politiske kulturen til ein heil generasjon. Filosofisk understøtting av denne todelinga førte til den falske polariseringa av positivistiske synsmåtar på kunnskap (vitskaps-lovbasert kunnskap konsentrert i hendene til ekspertar) og individualistiske syn på kunnskap (praktisk kunnskap eigd berre av individuelle, handlande atomistisk, og der avgjerdene berre kunne bli koordinert av marknaden eller ikkje i det heile tatt).

På deira måte å organisere – enten det var den bevisste opprettinga av grupper innafor kvinnerørsla, tverrfagleg komitear eller komitear på tvers av ulike arbeidsplassar innafor den radikale fagrørsla – levde dei sosiale rørslene ut avvisinga si av eksisterande syn på kunnskap. Dei verdsette praktisk, ofte uuttalt kunnskap som ikkje var tilgjengeleg i kodifisert, skriftleg form, men forankra i folk sine ferdigheitar, kjensler og skapande aktivitet. Dei demonstrerte også (i det dei forkasta den individuelle kunnskapsmodellen) korleis denne praktiske kunnskapen kunne bli delt og debattert, og korleis praktisk kunnskap kunne bli kombinert med teoretisk, forskingsbasert kunnskap, og bli grunnlag for meiningsfull sosial intervenering. Implisitt fann dei opp ein modell for sosial handling som er konstant eksperimentell heller enn avklart på førehand, tolerant overfor utryggleik, men også open for å bruke eksisterande kunnskap der det er effektivt.

Eg abstraherer no ein logikk frå det som ofte var ein rotete, konfus og ineffektiv prosess. I tillegg var det på den tid ein tendens til i det heile tatt å sjå bort frå det representative demokratiet sine institusjonar, ikkje berre fordi dei var veike, men også forelda. Det fanst nokre få høve til å praktisere nyskapingar på eit lokalt kommunenivå i ulike delar av Europa – for eksempel i Storbritannia og i Italia – men før desse erfaringane kunne modnast hadde den radikale høgresida tatt kontroll.

Brasil si historie

Den delen av verda der gryande eksperiment innafor deltakardemokrati har hatt høve til å modnast, i det direkte og delegerte former for demokrati blir kombinert med ei opning opp av representative former, er i Sør, framfor alt i Brasil. Andre vil drøfte den brasilianske erfaringa djupare. Synet mitt er at eksperimentet som vaks opp, men no famlar, i byar i Brasil, er vitale for einkvar som ønskjer verkeleg demokrati. Kjernen i denne erfaringa er denne: Då det Brasilianske Arbeidarpartiet (Partido dos Trabalhadores, PT) først vann val til kommunestyre, konsentrerte det seg nesten instinktivt om «å dele makt med dei rørslene som det vaks ut av» slik ein av partiet sine første borgarmeistrar, Celso Daniel, har forklart det. Sidan makta låg hos finansieringa, byrja det første deltakareksperimentet med å sette opp budsjettet, og då spesielt plasseringa av nye investeringar (deltakande budsjettering DB).

To trekk ved opphavet til PT skaper eller stør opp under DB. For det første var PT barn av kampen mot eit diktatur, og som ei følgje av det verdsette FT liberale demokratiske institusjonar. Samtidig hadde partiet røter i folkelege masserørsler i fabrikkar, byar og på landsbygda, rørsler som hadde erfart behovet for sterkare og meir deltakande former for demokrati. Det hadde også levande eksempel på institusjonelle rammeverk for slike deltakarformer, for eksempel i CUT og i MST. For det andre var partiet sterkt påverka av frigjeringsteologi og av utdanningsteorien og praksisen til Paolo Freire. Dette innebar at grunnlaget for kulturen til PT var ei tiltru, ikkje berre til «massane», men også til kapasitetane til kvart individ – og folk sitt høve til å fullføre det potensialet gjennom kollektiv sosial endring. Dette er grunnen til at eg seier at avgjerda om å «dele makt» med rørslene nesten var «instinktiv». Ho vaks ut av PT sin kultur, ho var ein del av årsaka til at dei søkte formelle posisjonar – det var årsaka til at parallelt med valkampanjane gjekk støtta til dei landlause sine okkupasjonar, aksjonar innafor fabrikkane og husokkupasjonar i byane.

I Brasil inkluderer dei deltakande institusjonane skapt av PT og urbane rørsler:

Offentlege institusjonar som er uavhengige av bystyra. Regjeringa, eller i det minste spesielle departement, gir støtte til desse institusjonane og rapporterer tilbake til dei, men tar ikkje del i avgjerdene deira. Desse institusjonane er opne for alle i først fase av avgjerdssyklusen, og deretter basert på delegatar som kan tilbakekallast. Institusjonane sine prosessar er transparente, regelstyrte og konstant i endring i lys av erfaring, prøving og feiling.

Forhandlingar mellom delegatane til desse deltakande institusjonane og representantar både for regjeringa og den lovgjevande forsamlinga, der borgarmeisteren og lovgjevarane formelt har det endelege ordet, endrar sjeldan alvorleg budsjettet som er skapt i deltakarprosessen fordi denne prosessen har full tillit i byen, og borgarmeisteren og valde representantar ville tape i komande val viss dei utfordra deltakardemokratiet på alvorleg vis.

Fire følgjer av deltaking

I Porto Alegre, eit kjent eksempel på deltakarprosessar, har femten år med prøving og feiling gitt minst fire følgjer med brei relevans, noko som fullt ut rettferdiggjer den internasjonale merksemda som denne tilsynelatande vanlege småbyen har tiltrekt seg.

Innsyn

Eit av hovudtrekka ved krisa som demokratiet står overfor er måten maktfulle privatinteresser (korrupt lokalt næringsliv eller maktfulle multinasjonale konsern med deira vide lobbymakt) orma seg inn på fordekte område mellom valde politikarar og statsapparatet. I Porto Alegre var korrupsjon svært utbreidd på 1980-talet. Ved å opne opp prosessen med å sette i verk tiltak røykte DB effektivt ut mange skjulte alliansar av denne typen.

Parlamentarisk demokrati var ikkje oppfunne for å overvake eit stort statsapparat. Det har utvikla middel for å gjere det, ved hjelp av spesielle komitear av ulike slag, men alle desse mekanismane – utvalskomitear, spesialovervakarar, undersøkingsgrupper og så vidare – arbeider frå utsida, ofte etter at tiltak er sett i verk. Deltakingsprosess, på den andre sida, inneber å opne opp prosessane med å sette noko i verk på alle stadia av, frå dag til dag for dei som politikken har følgjer for. Som eg skriv, så var den politiske prosessen på alle styringsnivå i Brasil erobra av dei store multinasjonale selskapa ved hjelp av massiv lobbyverksemd og flittig, godt finansiert nettverksbygging. Stilt overfor dette kunne deltakarprosessar på mange ulike nivå utgjere ein reell forskjell. For eksempel kunne arbeidarar (og lokalsamfunn i omlandet) ha rett til å overvake, eller i det minste konsultere, aktivitetar utført av selskap mot offentleg betaling eller som leverandørar av offentlege kontrakttenester.

Omfordeling

Over dei femten åra systemet har eksistert, har DB ført til ei eintydig omfordeling av ressursar frå høginntektsområde i byen til fattigområde. Hovudårsaka, som også kan gjelde i andre samanhengar, er knytt til at dei fattige er aktivt involvert i ressurstildelingsprosessen, og at denne prosessen vektlegg avgjerdstakinga til fordel for dei med størst behov for offentlege tenester og infrastruktur. Ein annan faktor nær knytt til det same, er den at skattlegging blir mindre upopulær blant middelklassane. På eit fint og snedig vis, i det måten offentlege pengar vart brukt på vart meir open og legitim, brydde ikkje dei velståande (under dei få svært rike familiane som framleis eig ein god del av arealet til byen) seg ikkje lenger om at dei måtte betale skattar: Dei såg at pengane gjekk til nyttige formål og var glade for personleg å kunne delta i dette.

Tenester

Den sosiale effektiviteten til utdannings-, helse- og transporttenestene i Porto Alegre betra seg iaugefallande samanlikna med byar utan DB. Deltakarprosessane som tok til her, tillet praktisk «folkebasert» kunnskap å bli delt, debattert, kombinert med teknisk kunnskap og bygd inn i den politiske prosessen.

Auka forhandlingsmakt

overfor privat sektor Både multinasjonale investorar og seljarar vart finvurdert i daltakarprosessen og ytte konsesjonar når det gjaldt sysselsetting, miljø og skjerming av lokale småverksemder. Det ser ut til at når valde styresmakter genuint deler makt med ein uavhengig prosess, kjenneteikna av demokratisk folkeleg deltaking, aukar den overordna makta til demokratiske folkeleg institusjonar vis a vis marknadspress og internasjonale organ som Verdsbanken.

I Brasil har søkinga etter sterkare former for demokrati kome lengst på kommunenivå – i det minste når vi snakkar om nye varige institusjonar. Mange har, men så langt utan suksess, argumentert for å utvikle og bruke dei same grunnprinsippa på nasjonalt nivå. Historia til desse forsøka får bli fortald ein annan gong. Det viktige poenget er at å utvide folkeleg deltaking til eit nasjonalt nivå ikkje berre er eit spørsmål om god regjering – å avdekke korrupsjon, å utfordre byråkratiske fyrstedømme, å bli verande nær dei reelle behova til folk. Det handlar også om, i orda til Olívio Dutra då han var guvernør i delstaten Rio Grande Do Sul, å «heve det politiske medvitet om økonomisk makt på eitkvart nivå». Delinga av makt mellom valde styresmakter og folkelege deltakarprosessar utfordrar den ortodokse oppfatninga av at når økonomiske avgjerder er tatt av føderale styresmakter eller internasjonale organ som IMF, så er dei alltid, og dømt til alltid å bli verande, uforanderleg låste. Slik maktdeling skaper ei demokratisk, men også autonom motmakt i forhold til valde leiarar som elles ville bli fangar i etablerte, erfarne og til tider fiendtlege statsinstitusjonar. På sitt beste kan motmakta til deltakardemokrati halde politikarar sitt valmandat levande tilstades i det den daglege maktutøvinga. Slik forstått støttar det leiarar i å utøve vallovnadane sine, sidan dei er følgd opp av sterkare demokratiske band enn berre ein valsiger som institusjonane i selskapsmarknaden ofte handterer med forakt. Folkeleg deltaking er mindre lett å sette til sides fordi ho ber i seg høve til mobilisering og handling som politikarar ikkje kan ignorere, og som kunne skade legitimiteten til dei internasjonale institusjonane som underminerer valmandatet til sosialistiske regjeringar. Det kan faktisk seiast at på den globale marknadsplassen har deltakardemokrati vorte eit nødvendig vilkår for valdemokrati. Ei utviding av deltakardemokrati ville ikkje på nokon måte ha skaffa fram alle svara for regjeringa til Lula, men det ville ha skapt fruktbar grunn for løysingar og strategiar. Det ville også ha skaffa til veges eit grunnlag for å mobilisere internasjonalt press til støtte for Lula sin kamp med IMF (Det Internasjonale Pengefondet).

Demokratisk motmakt

Eg skreiv nyleg ei bok om ei reise gjennom nokre laboratorium for deltakardemokrati. Intuisjonen min var at reisa mi ville bli ei politisk oppdagingsreise. Utgangspunktet mitt var tiltru til praksisen si skaparkraft.

Ideen om deltakardemokrati som ei form for demokratisk motmakt var den første oppdaginga. Ut av dette rann det viktige ved å tenke gjennom politisk representasjon på ny, og med det også det politiske partiet: Folk måtte bli meir bokstavleg «gjort tilstades » – i det ein tok den bokstavlege meininga til representasjon – i å kontrollere staten slik at motmakta dei bygger i samfunn for å stå mot avgjerdene til institusjonar utan plikt til å svare for seg, blir omdanna til makt over det daglege arbeidet til staten. Til slutt indikerer ideen om internasjonale demokratinett at høve til å demokratisere den internasjonale dagsorden veks fram på utsida av det politiske hierarkiet, gjennom ein stadig aukande tett vev av internasjonale band skapt horisontalt i løpet av mobiliseringa av motmakt av einkvar muleg type, noko som også i neste omgang påverkar dei nasjonale politiske partia.

På grunn av siktemåla til dette seminaret i Barcelona vil eg berre gå djupare inn på det første konseptet – det som gjeld «demokratisk motmakt». Før eg gjer det, la meg diskutere to retningar som ideen om deltakardemokrati kan kome til å gå, kvar av dei inneheld viktige sanningar, men begge er øydeleggande eksklusive i innretting. På den eine sida å gå ut frå at vi kan endre verda utan å engasjere seg verken i eller mot staten. På den andre finst ideen om at det er nok for valde politikarar generøst å opne opp statsinstitusjonane for folkeleg deltaking, utan skarpt å endre maktforholda mellom staten og folket.

Det første synet på deltaking drar merksemda vår i retning makta som folkemassane, vanlegvis definerte som «makteslause», har i kraft av behovet som den eksisterande sosiale ordenen har for deira deltaking. Dette gir dei ei makt til å avvise, til å nekte å reprodusere status quo, og med det den kollektive makta til å omforme sosiale relasjonar. Denne tilnærminga grip den skapande makta vår til å finne alternativ, men oftast svake, innafor det noverande samfunnet, alternativ som illustrerer eller eksemplifiserer dei verdiane som vi kjempar for å realisere i framtida. Den andre, statsleia tilnærminga til deltaking, legg ikkje vekt på kampar for å få kontroll over offentlege ressursar og mot privatisering. Desse kampane reiser mange spørsmål rundt folkeleg autonomi og rundt det å skape alternativ som ville omfatte demokratisk kontroll over offentlege ressursar, og derfor føre med seg ei omforming av staten – både når det gjeld interne hierarki og forholdet til kampar innafor samfunnet.

Frå Bolivia og Uruguay til Moskva og Berlin forsvarar rørslene som kjempar for å oppretthalde vassforsyning og transport som fellesgode ikkje vanlegvis eksisterande statsinstitusjonar, men dei driv organisasjonsarbeid for å oppretthalde eit felles gode under demokratisk kontroll og det inneber litt samspel med valde statsorgan. Statleg kontroll er ikkje nødvendigvis det same som demokratisk kontroll, men valde politiske organ kan bli, og har vorte engasjert saman med, og allierte har vorte vunne innafor dei, som ein part i ein vidare politisk strategi for bygge vern mot den private marknaden.

I og mot staten

Forteljingane frå dei radikale sosiale rørslene på 1970-talet, som eg diskuterte innleiingsvis i dette dokumentet, viser at det er grenser for kor langt motmakt eller omforming av sosiale forhold kan gå før det blir reist spørsmål om politisk makt, og utfordring av status quo på det formelle demokratinivået (dvs røysting og politiske parti). Dei radikale sosiale rørslene på 1970-talet var ikkje berre drivne fram av ei total forkasting av relevansen ved røysterett – som trass alt var resultatet av årevis med militant kamp i tidlegare tider – men av ei føling av vonbrot og sinne knytt til kor veik røysteretten hadde vorte som instrument for folkeleg kontroll og politisk likeverd. Løysinga var ikkje å gravlegge røysteretten, men å gje han ny styrke og krevje han tilbake frå det «industrielt–militære-komplekset». I land som hadde lidd under diktatur, var dette endå meir sant: Å avvise å engasjere seg i val som eit spørsmål om grunnleggande strategi, ville vere å snu ryggen til kampen for grunnleggande demokratiske rettar. Fleirtalet av sosiale og folkelege rørsler søkte i staden å bygge deira eigne maktkjelder som eit grunnlag for å engasjere seg i valde statsinstitusjonar utan å ha full tiltru til desse.

Det som eg peikar på, er at å skape ei splitting mellom «endring ved autonome sjølvorganiserte maktkjelder» og «endring ved å gripe/ta statsmakta» er å ignorere, nesten som om dei aldri hadde funne stad, dei siste tretti åra eller så med eksperimentering med eit spekter av innovative kombinasjonar av sjølvorganisering og intern-statlege initiativ. Ei side ved desse hybride initiativa var ei vedkjenning av at staten ikkje er nøytral. Utan å bli radikalt utfordra, er statsinstitusjonar forma og infisert av dei maktforholda og den kulturen som rår i dei samfunna dei søker å styre, enten dette har samanheng med klasse, kjønn, rase, generasjon eller den hierarkiske sjølvinteressa til statsbyråkrati. Den einaste gongen at radikale parti har hatt ein varig innverknad på statsinstitusjonane – så langt, nesten eksklusivt på eit lokalt nivå – er når dei har handla som svar på eller i samarbeid med rørsler som utfordrar desse maktforholda både i samfunn og innafor staten og forholda mellom denne og folket. Porto Alegre, Bologna og Stor- London-Rådet viser dette. Poenget her er at den framande karakteren til staten ikkje er noko universelt absolutt: Høve til endring avheng av balansen mellom sosial og politisk makt både innafor dei valde organa til staten og i samfunnet.

Mykje av ideen om at det er muleg å «endre verda utan å ta makt», slik John Holloway for eksempel hevdar, avheng av ein kritikk av det tradisjonelle «stats»- venstre for deira behandling av staten som ein ting, skild frå resten av samfunnet, ein ting som kan bli «gripen» for å styre resten av samfunnet mot sosial rettferd. Holloway insisterer på at staten er «forankra» i kapitalistiske sosiale forhold. For han peikar dette mot det viktige ved handling for å endre innafor desse sosiale forholda. Dette er fint. Men viss dei sosiale forholda i kapitalistiske samfunn er kamp, konflikt og muleg omforming, og staten er forankra i dei, kunne ikkje då staten sine sosiale forhold i alle sine varierte og komplekse former også bli gjennomsyra av kamp, konflikt og omforming? Korfor skulle denne sosiale dynamikken ta slutt, med andre ord, ved veggane til staten? Særleg i land der tidlegare rørsler, om enn svakt, har oppnådd demokratiske og omfordelingsmessige vinningar, eller der statlege arbeidarar er medlemmer i radikale fagforeiningar og i breiare sosiale rørsler; eller der ein minoritet av valde politikarar praktiserer truskap til dei demokratiske sosiale rørslene heller enn truskap til den eksisterande staten, kunne ikkje kamp og konflikt og omforming vekse inn i eller innafor staten?

Å behandle framandgjeringa til staten frå samfunnen som eit slag allment faktum, plasserer staten som skild frå kampane som går føre seg i dei sosiale forholda der han er part. Eit slikt syn skaper eit motsett bilde av feilen han siktar på å gå til åtak på innafor den tradisjonelle venstresida. Kamp om statsinstitusjonar – for politisk representasjon, for deltakarformer når det gjeld offentleg avgjerdsfatting, for demokratisk administrering og så vidare – er ein kampdimensjon blant mange, ikkje overordna eller altomfamnande, men likevel viktig og særskild. Å legge tilsides kampen om staten og politiske institusjonar ville vere med forakt å ignorere det viktige ved tidlegare kampar for demokrati. Men nye typar aksjon og organisasjon er nødvendig og veks fram. Hovudutfordringa er å finne opp og å fornye utan å miste gangsynet når det gjeld retning og siktemål.

Klargjort deltaking

Dette fører oss til den andre ufullførte retninga som deltakardemokrati har tatt, i hovudsak i god tru av (i hovudsak lokale) politikarar og offentlege administratorar, medvitne om at institusjonane deira står i fare for å miste tiltru hos folket. Løysinga deira er å «opne opp» institusjonane sine for representantar for lokale organisasjonar, men utan noko reell deling av makt eller medvite støtte for ei autonom offentleg sfære (som ville bli i stand til å forhandle med, presse og overvake statsinstitusjonar).

Det finst aldri ei klar deleline mellom kva som kunne bli kalla «statskontrollert deltaking» og open deltakarprosess. Dette vart skarpt klart for meg på ein konferanse om deltakardemokrati i Buenos Aires i 2004. Det er mange påminningar om den ufullførte oppgåva med å gjere Argentina til eit demokrati. Innleiingsvis er det ei tavle i minnet om studentane som stod opp mot diktaturet og den natta då dei vart tatt av militæret og aldri meir vart sett. Lagnaden deira har aldri vorte avdekt. I programmet til mødrene og bestemødrene til dei bortkomne blir kampen deira for å finne ut kva som hende med barna og barnebarna deira, fortald. Dei ser saka si som ein kamp om å få delta i staten sine avgjerder. Dei har gått til direkte aksjon ved å bruke den støtta dei mottar, utført eigne granskingar og oppretta kontakt med 79 barn til dei bortkomne. Konferansen er organisert av Observatoriet for Deltakardemokrati, eit veksande og utovervendt nett av kommunar, forplikta til å utvikle deltakarstyre i teori og praksis. I ein tidlegare sesjon høyrde vi borgarmeisteren i Buenos Aires og ein høgare seniormedarbeidar stolt omtale byens nye system for deltakardemokrati. Blant tilhørarane var det folk som budde der, nokre av dei medlemmer av det som framleis er igjen av naboskapsråd, skapt under krisa i 2002–2003. I det dei tok hintet frå den lysande energien til mødrene og bestemødrene til dei bortkomne, spurde dei: «Korleis deltar vi? Vi har prøvd, men ingen høyrer etter». Ein annan spurde: «Korleis kan vi klare å organisere oss ut over naboskapet vårt?» Dei offisielle «deltakings»-strukturane såg ikkje ut til å væra rotfesta verken i den daglege erfaringa til aktive borgarar eller i organisasjonsformene som dei sjølve, heilt sjølvstendig, hadde skapt. Kommunetoppane svarte defensivt, knapt nok hadde dei vedgått problemet.

Her har vi eit eksempel på gode intensjonar, men inga vedgåing av behovet for ei fundamental mentalitetsendring blant dei som sit sentralt i den kommunale avgjerdsprosessen – ei vedkjenning som lokale borgarar og organisasjonane deira kunne styrke mykje når det gjaldt evna hos kommuneorgana til å møte folket sine behov. Slik erkjenning innafor dei politiske partia ville føre til eit stort mentalt sprang fordi det ville innebere å ta risikoen knytt til å dele makt, om ikkje anna enn innafor ei framforhandla ramme, med folk og prosessar som staten ikkje hadde fullstendig kontroll over. Men utan dette spranget er krav til deltakardemokrati lite meir enn (tidsavgrensa) gode forhold for folk. Rett nok gir dei nyskapande folkegrupper høve til å «gripe ordet» og prøve realisere det.

Etter å ha sett litt på kva genuin deltaking ikkje er, la oss vende tilbake til ideen om det som ei motmakt (eller noko betre).

Eg bukar ordet «motmakt» for å beskrive mange kjelder og nivå for makt som det kan vere muleg å bruke til å skape sosial omdanning. Tenk over dei komplekse kjedene av bindingar som ligg under eit samfunn – kvar ei av dei skaper grunnlag for ulike slag avtaler. Alle delane av staten er avhengig av andre delar. Ulike institusjonar, frå lokale styresmakter til den Internasjonale Straffedomstolen, kan utøve motmakt overfor andre institusjonar som er mindre mottaklege for demokratiske krav eller humanitære overvegingar. Selskap er avhengige av arbeidarar. Finansane deira kan vere mobile globalt, men dei må investere og selje ein eller annan stad. Dei er også avhengige av nasjonale, regionale og lokale styresmakter for å få tilgang til marknader, finanskjelder, investeringslokalitetar osv. Valde politikarar er avhengige av stemmegivarar som på si side igjen har makt til ubunde å reise krav tilbake ved hjelp av godkjente organisasjonar mellom vala. Innafor kvart ulikt nivå og institusjon i samfunnet finst det høve til motmakt som kan bli mobilisert for å oppnå demokratisk endring. Lista veks etter kvart som folk finn nye måtar å stå mot og reiser alternativ i deira eigne daglege liv, og utviklar desse til kollektive: frå handling knytt til selskapsvaremerke, via kampanjar for å få kontroll over pensjonsfond, til direkte former for personleg internasjonal solidaritet med folk som står overfor militær okkupasjon.

 

Forståinga av deltakardemokrati som ei motmakt bryt ned den tradisjonelle liberale delinga mellom politikk og økonomi. Institusjonane til demokratisk motmakt vil ikkje berre skape politiske institusjonar med nødvendig middel for å stå opp mot presset frå privat kapital, dei peikar også ut vegar der politiske institusjonar kan alliere seg med økonomisk press for demokrati. Alliansar med kooperativ, samfunnsøkonomien allment, offentleg og fagforeiningstilknytte pensjonsfond kan alle skaffe fram det breiare økonomiske demokratiet som vil vere ufullført og under trussel utan deltakardemokrati.

Dessutan involverer omgrepet motmakt det å sjå sosiale rørsler som noko som skaper bølgjer langt bak deira tilsynelatande fokus: Den grøne rørsla eller fredsrørsla, for eksempel, når dei er i allianse med andre, er potensielt i stand til å utøve makt over både økonomien og politikken. Begge rørslene reiser fundamentale spørsmål rundt siktemålet med produksjon (og det kan bli definert som å inkludere former for distribusjon, konsum, typane av arbeid og dugleik som trengst og formene for finansiering og eigarskap) i svære område av økonomien: forsvarsindustrien, maten, sløsing, energi og kjemiske industriar. Sosiale rørsler og miljørørsler har alt gått i spissen for å utvikle alternative system på desse områda. Nye demokratiske sosiale rørsler har sjeldnare vore «ei saks»-rørsler. Krava som dei reiser, krev radikale endringar gjennom heile samfunnet – og krava deira reiser seg mot sterke interesser som vil gå mot desse endringane. Behovet er derfor å skape organiserte band til grupper som har makt og potensiale for felles interesse i kvart punkt i prosessen. Men dette fører oss til ein annan diskusjon …

Deltaking viser tilbake til det å røyste

Tidvis blir argumentet for at deltakardemokrati burde bli grunnlaget for eit heilt politisk system reist, som ei erstatning for parlamentarisk demokrati. Men dette svekkar saka for genuine deltakingsprosessar der det viktige ligg i ein dugleik til samtidig å utfordre og utfylle eksisterande representative arrangement. Legitimeringa til representativt demokrati veks ut av den minimale, men like, deltakinga til alle til ved det å røyste, mens legitimeringa til deltakardemokratiet ligg in den høge graden av aktivitet blant noko som oftast vil vere ein minoritet gjennom institusjonar som er opne for innsyn, opne for alle og grunna på gjensidig semje om reglar. Representative institusjonar fundamentert på ein person, ei røyst, fastlegg prinsippa og allmenn retning for ei vald regjering. Dei set den breie ramma. Potensialet deira ligg radikalt i det faktum at formelt gir røyster makt til dei mange, makt som kan bli brukt til å utfordre makta til dei få. Dette er grunnen til at regjerande elitar alltid frykta den allmenne røysteretten.

Til alle tider og ubunde av nasjonalitet har herskande elitar alltid søkt å tenke ut forhandlingsmekanismar som kan sløve «sverdet til parlament mot privat eigedom», slik ein britisk arbeidarpartipolitikar skreiv på 1930-talet då han skulle forklare potensialet til parlamentet. Langt på veg har dei hatt suksess, slik at viss ikkje viljen som vart uttrykt ved dei periodiske vala er halde levande som konstant nærverande, leiande og puffande på statsinstitusjonane, blir privat økonomisk rikdom og makt verande nesten urørt. Dette er der deltakardemokrati i radikal form, rotfesta i ein autonom offentleg sfære, kjem inn. Deltakardemokrati kan overvake arbeidet til regjering og statsapparat. Det er i stand til å gå dit politikarar aldri kjem, og kjenne til slikt politikarar sjeldan undersøker. Legitimiteten kjem frå intensiteten til aktiviteten og innsynet og det opne i prosessen. Deltakarinstitusjonar skaper sjølvsikre forventningar, og dette leier i sin tur til press – i form av lobbyverksemd og iverksetting av kampanjar – overfor dei representative valde organa som fattar dei endelege avgjerdene.

Det viktige ved prosess

Folkeleg deltaking lar både folk og offisielle leiarar avgjerde detaljar rundt korleis brei deltaking blir gjennomført. Korleis offentleg politikk er administrert er ikkje verdinøytralt: Prosess gir resultat.

 

Ta sløsing. Ei miljømessig berekraftig tilnærming som ser på avfall som ein ressurs – ei opphoping av akkumulert energi og materiale – er ulik ei tilnærming som ser avfall som noko ein må bli kvitt. Den første, leia av gjenbruk og resirkulering, krev omfattande folkeleg deltaking for å kunne fungere. Denne deltakinga er ikkje noko ekstra, og det inneber ikkje å delta i møte og å sitte i komitear. Denne tilnærminga handlar om eit offentleg rekneskapsført system og derfor også ei ordning som stadig kan bli betre, eit system som stør hushaldet som frivillig sorterer avfallet. Det same prinsippet for daglege og løpande demokratiske prosessar kunne bli brukt i forhold til utdanning, transport, sosial omsorg – reelt i forhold til ei kvar offentleg teneste. Ein open regelstyrd prosess av folkeleg deltaking tilpassa oppgåva ein står overfor – for eksempel det å foreslå detaljerte budsjettprioritetar, eller styringa av lokal offentleg tilrettelegging – har ein sterkare demokratisk legitimitet enn tenestefolk som arbeider bak lukka dører, og som ofte gjer sine eigne «forretningar» med visse sosiale grupper og økonomiske interesser.

Formelt har representativt demokrati siste ordet. Men sidan dei valde kvar for seg må søke attval innafor eit fleirpartisystem, må dei kommunisere med og vere følsame overfor forslag som blir reist av veljarane deira. Deltakardemokrati, i eit utfyllande forhold til makt via val, har slik sett potensialet til å flytte samfunn vidare i retning dei demokratiske ideala ved folkeleg kontroll og politisk likestilling.

Liberalt demokrati har alltid vedgått at organisasjonane i det sivile samfunnet spelar ei viktig rolle. Det er vanlegvis akseptert at eit sterkt sivilsamfunn hjelper til med å halde valde representantar årvakne, og at det gjer det gjennom organiserte interessegrupper som pressar sakene sine på styresmakter, nokre gonger gjennom politiske parti, andre gonger ved hjelp av uavhengig lobbyverksemd. Nokre gonger har visse spesielt interessegrupper – framfor alt fagforeiningar og forretningsinteresser, men lokalt også innbyggargrupper eller organisasjonar innafor frivillig sektor – vorte dradd inn i korporative arrangement med styresmakter, og slik oppnådd ein spesiell politisk status slik at styresmakter forhandlar med dei om avgjerder som grip inn i interessene deira. Men denne typen arrangement har ofte underminert tiltrua til begge partane: Dei frivillige organisasjonane blir sett på som både for nært knytt til styresmaktene og som nokre som berre kjempar for eigne spesialinteresser. Styresmaktene blir oppfatta å favorisere ei eller to grupper mot andre, eller organiserte interesser mot «folket». Ein av frustrasjonane og feila ved representativt demokrati er at, mens sivilsamfunnet har vakse i omfang og utvikla seg når det gjeld struktur og indre demokratiske former, har sivilsamfunnet vorte verande marginalisert når det gjeld påverknad på det formelle politiske systemet – kanskje tidvis invitert inn og deretter ignorert, eller brukt til å gje det formelle systemet ufortent legitimitet. Deltakardemokrati skaffar fram eit reelt alternativ, eller komplement, til vald makt: ei klar og organisert offentleg sfære der folket sine krav kan bli artikulert, utvikla og forhandla fram, og så sluttforhandla med den lokale eller andre relevante statsinstitusjonar.

Vilkår for veksande deltaking

 

For at deltakardemokrati skal kunne oppnå legitimitet og gje nytt liv til demokratisk politikk som eit heile, må nokre vilkår vere på plass.

For det første må deltakararrangement i utgangspunktet vere opne for alle som avgjerdene gjeld – også om det berre gjeld ei minoritetsdeltaking. Det å vere open er ikkje berre ein formalitet. Det må bli arbeid mot å sikre det. Ikkje alle kan delta direkte, men alle treng å vere i kontakt med nokon som deltar.

For det andre må det vere gjensidig akseptert og ope forhandla regelverk.

Eit tredje vilkår som det alltid vil vere vanskeleg å oppretthalde, er å sikre at deltakarprosessen er autonom i forhold til staten. Siktemålet til deltakarorganisasjonar er eventuelt å dele makt til å gjere avgjerder med styresmakter, å utøve ein viss kontroll over arbeidet til statsinstitusjonar, og å overvake iverksettinga av styresmaktene sine avgjerder. Men desse forholda avheng av likeverd: Deltakarorganisasjonar må ha deira eige liv og dynamikk, og dei må vite at valde organ respekterer dette. I dei fleste noverande tilfelle har folkelege rørsler kjempa for å skaffe seg noko makt over staten og med det følgjer først og fremst å utvikle deira eiga sjølvstendige makt. I tillegg, sidan dei aldri fullt ut kan ha tiltru til staten, er autonomi for dei eit nødvendig vern.

For det fjerde må det vere ei genuin deling av kunnskap. Der brukarar og tenestearbeidarar, for eksempel, kan yte deira «innside»-kunnskap til å betre tenester, blir offentlege tenestereformer demokratiske, ei viktig side ved effektive alternativ til privatisering.

Eit vidare grunnleggande vilkår er det at reelle ressursar må vere truga, ressursar som kan innebere ein positiv skilnad for liva til samfunnet. Prosessen må skape resultat. Han må ikkje bli sett på som berre endå ei konsulteringsøving som ingen stad fører. Til slutt er det ingen tvil om at det mulege og legitime ved deltakarprosessen er enormt fremja ved eksistensen og valsuksessen til eit parti som trur på han. PT er i så måte ein pioner, på kommunenivå, trass i at parti som var påverka av den nye venstre-sida på 1970-talet, slike som det Grøne Partiet i Tyskland, delar av det italienske Kommunistpartiet og det danske Sosialistisk Folkeparti, gjorde nokre svært avgrensa eksperiment i den same retninga. Men eit aukande tal parti veks fram, i Nord og i Sør, parti der deltakardemokrati er fundamentalt både i arbeidet deira i valde statsinstitusjonar og med sosiale og fagforeiningsrørsler. Akbayan på Filipinane er eit eksempel, Det Demokratiske Arbeidarpartiet i Sør-Korea eit anna. Det Skotske Sosialistpartiet og det italienske Rifondazione Communista er innovative eksempel i Europa. I ein forstand er desse partia i stand til å bruke legitimiteten sin i val til å understreka det viktige ved deltakarprosessen. Meldinga deira er: Utan den aktive deltakinga til folket kan ikkje programmet som partiet vart vald på bli sett ut i livet. Når dei først er valde, arbeider dei saman med folkelege rørsler for å skape støttemekanismar, samarbeid og press – der dei også inkluderer seg sjølve.

Viss deltakardemokrati spreier seg, kan institusjonane til representative styresmakter miste noko makt til den nye deltakarsfæren. Men vi har alt sett at makta deira er i krise. Det nye systemet for å styre offentlege ressursar ved å kombinere vald og deltakardemokrati skaper ein vid gevinst i form av demokratisk legitimitet og som eit potensielt resultat, gevinst i form av demokratisk makt.

(Artikkelen sto første gang på tniclone.test. koumbit.net/archives/wainwright/matter. htm, og er omsett av Einar Jetne.)

 

Opprettelsen av nabolagsrådene i Venezuela var delvis en reaksjon på ineffektiviteten i det statlige byråkratiet, spesielt på kommunalt plan.

Steve Ellner underviser ved Universidad de Oriente i Puerto La Cruz.

 

Nabolagsråd er betegnelsen for en organisering av strøk, eller nabolag, som organiserer inntil 400 familier. De kan velge representanter til forskjellige oppgaver, og trekke dem tilbake, hvis representantene høster mistillit ved gjennomføringen av det de er valgt til. Red.

I sin tale til Kongressen i august 2007, hvor President Hugo Chávez la fram et forslag til konstitusjonelle reformer, understreket han at han hadde «liten tiltro til de etablerte lokale myndighetene» og hadde større tro på folks egen kapasitet, lokalt. Han påpekte videre den manglende deltakelsen i statlige og kommunale valg som uttrykk for tvil om legitimiteten til lokale embedsmenn. Chávez sitt senere forslag om å etablere nabolagsrådene i et gitt område som «kommuner » (som i sin tur skulle bli deler av en «kommuneby») for å løse felles problemer, kan true med å undergrave de kommunale myndighetenes makt, ved å skape en parallell struktur.

Privat har lokale myndigheter, inkludert ordførere, uttrykt frykt for at denne planen har som mål å utradere bymyndighetene, noe jeg ble fortalt av Leandro Rodriguez, rådgiver for Nasjonalforsamlingens komité for folkelig deltakelse, desentralisering og regional utvikling, og av Sergio Lugo, en rådgiver for kommunens arbeid med lokale planleggingsråd i Mérida.

Men, nabolagsrådene er ikke i stand til å erstatte kommunale myndigheter. På det nåværende tidspunktet tar de bare for seg prioriterte prosjekter, noe som er langt fra å ta på seg de myriadene av oppgaver som tilligger de valgte kommunale organer. Slik sett blir det høyst misvisende å se nabolagsrådene som Rousseau-inspirerte utopiske idealer om direkte demokrati, i stedet for representative institusjoner en visjon som til tider omfavnes av chávistas. En mer realistisk karakteristikk kommer fra Marisol Pérez, leder av delstaten Anzoáteguis kontor for nabolagsråd. «Dette er en eksperimenterende prosess», sier hun. Den velkjente frasen til Simón Rodriguez (Simón Bolivars lærer) som så ofte løftes fram av presidenten vår: «Enten skaper vi, eller så feiler vi» er svært anvendbar på nabolagsrådene.

Chávistaledere, hvis retorikk på typisk vis understreker folkelig beslutningsmakt, har i stadig større grad framhevet nabolagsrådenes virksomhet. Aristóbulo Istúriz og Jorge Rodriguez, Chávistakandidater ved to viktige ordførervalg i Caracas i 2008, delte sine respektive program i to deler: Tiltak direkte underlagt staten, og støtte til «folkelig makt», med særlig vekt på nabolagsrådene.

I et annet ordførervalg i Caracas, lovte chávistakandidaten å bygge en «metrobane» opp til slumområdene i åssidene i Petare, en kabelbane lik den som snart er ferdig i San Agustin. I følge planen skulle hver stasjon oppover inneholde fasiliteter som et teater eller et bibliotek, administrert av et nabolagsråd.

En «atombombe»

 

Imens argumenterer regjeringens kritikere med at nabolagsrådene er ineffektive, og advarer mot at de svekker det representative demokratiet, ved å undergrave de mellomliggende organene mellom de nasjonale beslutningene og folket, enten disse er kommunale myndigheter, statlige planleggingsorganer, eller selve det nye chávistapartiet, Venezuelas Forente Sosialistparti (PSUV).

Américo Martin, en tidligere venstreradikal som var presidentkandidat i 1978, kaller nabolagsrådene en «atombombe» som kommer til å skape kaos ved å framføre klientpregede krav i et omfang som det er umulig å tilfredsstille. En annen venstreradikal, Teodoro Petkoff, som er blitt antichávista, hamrer løs på den idealistiske karakteren til nabolagsrådene, som han sammenlikner med arbeiderkooperativene og planene for arbeiderledelse Chávezregjeringen også går inn for. Petkoff mener at disse eksperimentene får en til å tenke på fordømmelsen Marx framførte mot de utopiske sosialistene:

Den typen argumenter mot levedyktigheten til nabolagsrådene svekker bare saken mot dem. Det faktiske forholdet er at tusenvis av prosjekter over hele Venezuela er gjennomført på vellykket vis, og mange flere er på trappene, en bedrift som er noe helt nytt i nasjonens historie. I tillegg er rådsledere engasjert i en rekke aktiviteter og programmer uten presedens i Venezuelas lokale bevegelser.

Politikk og stat er sentralt i fenomenet nabolagsråd. Rådsledere befinner seg ofte på begge sider av skillelinjen mellom den sivile hverdagen og politisk aktivisme. Slik kan, for eksempel, møter i rådene bruke tid på å diskutere valgstrategi og logistikk. Etter dannelsen av PSUV i 2007, søkte det posisjoner for chávistakandidater i nabolagsrådene, noe som førte til at rådene trakk seg noe tilbake fra valgarenaen.

Ikke desto mindre, oppfordret ministeren for deltakelse og sosial beskyttelse, Erika Farias i 2007, rådene til å danne brigader som skulle drive valgkamp for Chávezinitiativet for en grunnlovsendring som skulle oppheve begrensningene i valgperioder for alle verv, et forslag som ble vedtatt gjennom folkeavstemning, den 15. februar 2009. Valgaktiviteten til folk hjemmehørende i nabolagsrådene og andre regjeringsfinansierte sosiale programmer overskygget PSUV.

Uavhengighet

Enkelte skribenter er opptatt av å understreke behovet til alle sosiale organisasjoner i Venezuela, inkludert nabolagsrådene etter å søke full uavhengighet i forhold til stat og parti. Blant disse finnes det ledende venezuelanske forfattere og aktivister. Som Roland Denis, Javier Biardeau og Rafael Uzcátegui (fra det anarkistiske tidsskriftet El Libertario). John Holloway, en velkjent teoretiker som forsvarer dette synspunktet, uttalte ved Verdens Sosiale Forum i Caracas i 2006:

Fokuset på uavhengighet er imidlertid noe malplassert. Sosiale programmer og bevegelsene de skaper, er ryggraden i Chávista bevegelsen, ikke uavhengige sosiale bevegelser.

I forkant av at Chávez ble valgt i 1998, manglet Venezuela den typen brennende sosiale bevegelser som banet veien for valget av Evo Morales i Bolivia, og Raphael Correa i Ecuador. Bevegelser av lokal karakter, og kooperativbevegelser blant arbeiderne hadde i mange år vært uavhengig av staten, men de klarte ikke å blomstre, eller spille noen avgjørende rolle i livene til de underpriviligerte i Venezuela. I motsetning til dette, har Chávez-regjeringens overføring av store summer til nabolagsråd og andre sosiale programmer ført til at marginaliserte områder har blitt stimulert, og har vist dem hvordan de kan ta kontrollen over egne liv. Særlig har statlige ressurser, brukt som støtte til prosjekter under nabolagsrådene, lån til arbeiderkooperativer og stipend til studenter som deltar i forskjellige undervisningsprogrammer (kjent som misiones) vært avgjørende i å aktivisere folk på organisert vis. Til tross for den økonomiske avhengigheten av staten er mange menige Chávistas kritiske, og deres støtte til regjeringen er neppe gitt noe som forklarer at Chávez tapte folkeavstemningen i 2007, om grunnlovsendring.

For chávistas betyr den «revolusjonære prosessen» at folk får kontroll over livene sine der de bor, heller enn på arbeidsplassene (som kommunister, trotskister og andre som står for den harde linje går inn for). Dette gjenspeiles i det faktum at nabolagsrådene har fått langt mer oppmerksomhet og flere ressurser enn planer for arbeiderstyring noen gang har fått.

Tornefulle spørsmål

Rådene sliter med en rekke problemer, inkludert dårlig økonomisk styring, «snyltere», og mange rådsmedlemmers rotfestede skepsis til lokale lederes intensjoner. Skribenter som er for Chávez, og understreker betydningen av nabolagsrådene og liknende sosiale programmer, har en tendens til hoppe over slike tornefulle saker, selv om de får fram mye nyttig informasjon. Regjeringsvennlige media unnviker også åpen diskusjon om slike vanskelige problemer, selv om de ofte refererer til nabolagsrådene. Dessuten er kritisk debatt mangelvare i PSUV. Ved å unngå ubehagelige problemer, ender chávistaledelsen med å glorifisere rådene, og lager en myte av at de er det rette remediet for utallige problemer, noe som i sin tur tar sikte på framgang ved valg. Manglene er særlig alvorlige siden regjeringen har en uttrykt forpliktelse til å mer enn doble støtten til dette programmet i 2009. Etter hvert som nabolagsrådene får erfaring, er det to prosesser som er underveis, fulle av sprengstoff. For det første, er de marginaliserte og halv-marginaliserte delene av befolkningen i ferd med å vinne styrke og erfaring fra å drive med kollektive beslutninger. For det andre, tas det skritt i retning av institusjonalisering, som er myntet på å skape anvendelige mekanismer som overvåker og sikrer at offentlige midler ikke misbrukes, eller brukes til lite gjennomtenkte prosjekter.

Men bestrebelsene etter å inkorporere, på den ene siden, og institusjonalisere, på den andre siden, er en komplisert balansekunst. Mekanismer og prosedyrer som skal sikre effektivitet kan ikke bli satt i verk, alle på en gang. Den massive deltakelsen til de underpriviligerte, som er under utvikling, er avhengig av fleksibilitet og forståelse hos de som bevilger offentlige midler. «Vi jager ikke etter talsmenn for rådene, men gir dem at tvilen skal komme dem tilgode», sier Marisol Pérez i delstatsregjeringen i Anzoátegui. «Mange av dem er jo noviser som lett kan hoppe av hvis de aner at hindringene blir for store.

I tillegg til de sosiale og institusjonelle dimensjonene er det et tredje element av politisk karakter: Mobiliseringen av alle de som har nytte av nabolagsrådene, til forsvar for regjeringen, mot en kompromissløs opposisjon med betydelige ressurser. Å nå disse klare, og ikke alltid lett forenlige målene, er en formidabel utfordring for Venezuelas åpne vei mot sosialisme.

(Artikkelen trykkes med tillatelse fra tidsskriftet Red Pepper, og er oversatt av Birger Thurn-Paulsen)

Andreas Lutro er leder av Rød Ungdom i Rogaland og var stortingskandidat for Rødt Rogaland.

Det er ikke mange år siden ungdom ikke hadde andre enn voksne politikere og interesseorganisasjoner drevet av voksne til å representere deres syn i politiske spørsmål.

I løpet av det siste tiåret har idéen modnet nok til å settes ut i virkeligheten flere og flere steder.

Ungdommens posisjon i demokratiet

Et viktig prinsipp i demokratiet er at de som kan straffes etter loven, også må kunne påvirke den. Påvirkning i denne sammenhengen betyr selvsagt å kunne stemme ved valg, da de valgte demokratiske organene vedtar lovene vi alle må forholde oss til. Dette blir brukt som hovedargument for å gi 16-åringer stemmerett. En annen diskusjon er om myndighetsalderen da også må senkes, men den diskusjonen tar jeg ikke her og nå.

Prinsippet om at de som kan straffes etter lovene, må få være med å påvirke lovene, har jeg lyst til å strekke enda litt lenger: De som påvirkes av politikken, må ha mulighet til å påvirke politikken. Her er hele befolkningen som er 18 år eller eldre dekket, i og med at de har stemmerett. Det gjelder ikke de som er under 18 – og selv med 16-årig stemmerett, vil det fortsatt være barn og unge som ikke nødvendigvis har muligheter til å komme med sine meninger i politikken.

For mange er dette kanskje ikke et problem. Ungdom er ikke akkurat de som engasjerer seg mest i politiske spørsmål, og ofte  er det lett å si at de ikke vet best selv når det kommer til for eksempel utforming av skolesystemet eller utbygging av fritidstilbud.

Dette ville kanskje ikke vært et så stort problem hvis ungdom hadde flere politikere som kunne representere dem – men andelen politikere som kan kalles ungdom, er forsvinnende liten, og selv de er nødt til å passe inn i et politisk system som er laget for å være kjedelig, tungvindt og rett og slett «voksent». Du hører aldri et parti bruke ungdomssaker som valgkampsak – det brukes ofte saker som angår barn og unge, men da er det stort sett på foreldrenes premisser. Det er de som er velgere, tross alt.

Ungdommens bystyre

Det er her Ungdommens bystyre (UB) kommer inn, og er i sammenhengen et strålende tiltak: Det gir en stemme til de stemmeløse, formaliserer ungdommens påvirkningskraft i demokratiet og opphever på mange måter prinsippet om at voksne politikere vet best. UB fungerer (i det minste potensielt) som et talerør for all ungdom i kommunen, siden alle i aldersgruppen 13–18 år skal gå på skolen, og dermed er representert. UB i Bergen mener at ordningen fungerer bedre enn 16-årig stemmerett vil – et vedtak fattet 28. mai 2009 nevner blant annet at

Den vanligste måten å inkludere ungdom i demokratiet på, er gjennom det som kalles ungdommens bystyre (eller ungdommens kommunestyre – enkelte steder finnes det også ungdommens fylkesting). En eldre ordning er det som heter ungdomsråd, som har eksistert lengre, men baserer seg mer på å representere frivillig (og sikkert til en viss grad politisk) organiserte framfor å representere hele den unge befolkningen. Forskjellen er vag ettersom det ikke fins noen nasjonale retningslinjer. En oversikt over ungdomsråd og UB kan du finne på www.ung.no/database.

Måten UB er organisert på, varierer fra sted til sted, men det som begynner å bli normen er det som kalles Trondheimmodellen. Modellen får navnet sitt fra måten UB er organisert i Trondheim kommune, som kort fortalt går ut på at UB fungerer som høringsinstans i bystyresaker som angår ungdom, og kan også foreslå egne saker som skal behandles i bystyret. I tillegg er det vanlig at UB får en pott med penger som det står fritt til å fordele på tiltak og arrangementer som søker innen fristene som er satt. UB konstituerer seg og velger arbeids- og organiseringsmåte selv. I Trondheim-modellen består UB av en valgt representant fra hver ungdomsskole og videregående skole i kommunen. (www.trondheim.kommune.no/content. ap?thisId=111713150). Modellen er blant annet innført i Bergen og Stavanger (og Trondheim, selvsagt).

Organiseringen av UB varierer ofte fra sted til sted. For eksempel, i Stavanger pleide ungdomspartiene og forskjellige interesseorganisasjoner for ungdom å være representert – men som sagt er det Trondheim-modellen som begynner å bli standarden. Det er hovedsakelig den jeg vil ta utgangspunkt i når jeg diskuterer fordeler og ulemper rundt UB.

Elevrådenes rolle i samfunnet

For å bli valgt inn i UB, må du velges av elevene på skolen du representerer. Som oftest er det riktignok elevrådene som velger representanten, men elevene sitter selvsagt med makt nok til å overkjøre elevrådet hvis de går inn for det. På mange måter kan elevrådene i teorien sammenlignes med fagforeninger. Sånn sett kan UB ses på som en nyttig arena for å lære skoleungdom hvordan det representative demokratiet fungerer i praksis og stimulere til aktiv deltakelse i utformingen av samfunnet.

Slik er det ikke nødvendigvis i praksis – kanskje lærer elevene i stedet at de fine demokratiske prinsippene de lærer om i samfunnsfagtimen, ikke står i stil med virkeligheten.

Ungdom er nemlig ikke dumme – de aller fleste ser på elevråd som supperåd uten reell makt som stort sett bryr seg om fillesaker (krav om brusautomat i kantinen er et eksempel som går igjen hos mange av dem jeg snakker med). Dette varierer selvsagt fra skole til skole, men inntrykket som går igjen er at elevrådene ikke akkurat er en viktig arena for elevene.

Dette har ikke nødvendigvis noe med selve organiseringen av elevrådene å gjøre. I forskjellige demokratiske organer er det ofte nok å skape en oppfatning om at organet er maktesløst, og medlemmene tilpasser seg denne oppfatningen. Jeg har hørt flere historier om at elever som faktisk har hatt lyst til å faktisk gjøre noe i elevrådet, har blitt nedstemt nettopp av den grunn. Motivene bak kan jeg bare spekulere i, men at det ligger en oppfatning om elevrådenes maktesløshet bak det hele, er jeg i liten tvil om.

Så kan en spørre seg selv: Hvis elevrådene oppfattes slik, og elevråd kan sammenlignes med fagforeninger, er det da rart at arbeideres rettigheter i Norge svekkes? Lærer vi den kommende generasjonen at å organisere seg stort sett handler om å kjempe for egoistiske krav?

Hva er uheldig med dagens organisering?

At det er disse elevrådene som igjen skal representeres i UB, er problematisk nok i seg selv. Samtidig har UB langt å gå før det når sitt fulle potensiale når det kommer til måten det er organisert på, isolert sett. Først og fremst eksisterer UB kun på de forskjellige bystyrenes godvilje og premisser, og kan legges ned når de voksne politikerne føler for det. Jeg har skrevet at UB er selvkonstituerende – det er en liten hvit løgn. Regelverket for UB godkjennes alltid i det vanlige kommunestyret. Det finnes heller ingen nasjonale retningslinjer eller lignende som sørger for at UB har lik makt overalt hvor det eksisterer, og det finnes ihvertfall ikke noen lover som sikrer ungdommen retten til å bli hørt i politikken.

Et annet problem er at UB ikke har noen reell makt i selve bystyret. Det fungerer som høringsinstans og kan fremme forslag, men har ingen stemmer i selve bystyret. Som nevnt tidligere, er det ikke mange politikere som går til valg på å høre på ungdommen. Ofte er resultatet at bystyret bare tar ungdommens meninger innover seg, når de stemmer med hva politikerne selv mener.

Det er neppe sånn de fleste stedene – men det er noe en bør være på vakt for. Om UB får gjennom forslag og/eller blir hørt i bystyret fordi det stemmer overens med politikernes meninger og ikke fordi politikerne vil høre på ungdom, har ungdommen mistet makten over UB. Denne problemstillingen er ikke så fjern, i og med at UB ofte blir veldig fjernt for elevene. Det er en del mellomledd i valgprosessen – elevene velger elevrådsrepresentant, elevråd velger elevrådsstyre, og ofte velger elevrådsstyret UB-representant (eller kommer med innstilling). Og elevrådet trenger som sagt ikke være representativt for elevene, i og med at mange anser elevrådet som en klubb for de spesielt interesserte, uten noen reell makt.

Mange steder er det ikke slik. Noen skoler har måttet avholde valg blant alle elevene fordi det var for mange som ville stille til valg – men i løpet av min tid som UB-representant i Stavanger, var denne typen personer i mindretall, de ønsket å stille til arbeidsutvalget (noen steder kalt formannskapet, som i det ordentlige bystyret), og de ønsket å styre debatten og dagsorden mest mulig. De aller fleste var ikke særlig engasjerte, de følte seg vel ikke erfarne nok, og lot seg gledelig styre. En slik situasjon bør ikke UB være i.

Holder skolens struktur ungdommens bystyres makt tilbake?

Så er spørsmålet, hvordan kan vi sørge for at UB er en arena for ungdom flest, som virkelig representerer barn og unge? Jeg tror ikke nødvendigvis løsningen ligger å endre måten UB fungerer eller er organisert på. Jeg tror heller at problemet ligger i skolen.

Slik den er i dag, er skolen for veldig mange ikke annet enn en læringsarena. Man går på skolen for å få seg en utdanning slik at man kan få seg en jobb når man er voksen, og det er alt. Om de ikke er så bevisste på det selv, vet foreldrene og lærerne det, og forteller dem gjerne det hvis de spør. Under kapitalismen kan man forenkle utdanningssystemets funksjon til noe så enkelt som å skape kompetent arbeidskraft. Riktignok er skolen er samlingspunkt hvor man treffer venner og sosialiserer, men det er ikke akkurat en kjernefunksjon. Man hører veldig lite om politikere som mener at elever er for lite sosiale på skolen.

Når skolens funksjon er så snever, er det heller ikke så rart at elevrådene (og, som en forlengelse av elevrådene, UB) anses som uviktige og maktesløse. Skolen er en arena for utdanning, ikke en arena for samfunnsdebatt og deltakelse i demokratiet – da virker det litt absurd for mange at skolenes representanter (UB) plutselig skal fungere som høringsinstans for bystyret. Det er en unaturlig forlengelse av skolens funksjon i samfunnet.

Teorien min er: Kanskje må skolen bygges opp fra bunnen av hvis ungdommens makt i demokratiet virkelig skal kunne slå gjennom. Vi trenger en skole hvor UB er en naturlig forlengelse. Se for deg skolen som et slags kollektiv for læring, deling av erfaringer og senere diskusjon om kultur og samfunn, i stedet for en plass hvor du skal gjøre som læreren sier for å få en karakter og en utdanning.

Jeg tror det står i stil med den sosialistiske skolevisjonen – en arena for personlig utfoldelse, som ikke bare lærer deg hvordan du skal tjene penger til livets brød når du blir voksen, men at meningene dine faktisk har noe å si, og at du bør forlange å bli hørt. Med en slik skole er jeg overbevist om at det ville vært mye lettere å engasjere ungdom i politiske spørsmål, og å skape et miljø for aktiv deltakelse i demokratiske organer som UB.

Demokratiets framtid – noe mer enn stemmeretten?

Ordningene med UB rundt omkring i landet er forhåpentligvis en god start på å stadfeste ungdommens økte medvirking i demokratiet. Den retten kan bli lovfestet i framtiden hvis det jobbes aktivt – samfunnet kan ha mye å tjene på det. Nå som idéene og organiseringen rundt UB har brukt det første tiåret av 2000-tallet på å modnes, er tiden inne for å stille nye krav.

Men først og fremst handler ungdommens medvirkning i samfunnet om ungdommens eget engasjement. Det kommer ikke av seg selv hos alle – det er lett å falle i apati når man gang på gang blir minnet på at samfunnet drives av store menn med store formuer og mange mektige venner. Man trenger ikke være ungdom for å føle deg, og man trenger ikke være sosialist for å skjønne det.

Det bør skapes miljø for deltakelse fra ungdom i politikken framover. Ungdommens bystyrer kan være en god måte å gjøre det på, men «grasrota» til UB vil alltid ligge på skolene – hos elevene. UB kan lett bli noe fjernt som ikke har noen reell makt i samfunnsutviklingen, noe for de litt for selvopptatte og pampete elevene – eller det kan bli et organ som tar alle elevers innspill og meninger på alvor, og som all ungdom føler en viss tilhørighet til.

På mange måter kan Ungdommens bystyre og «voksendemokratiet» sammenlignes. Det står overfor de samme utfordringene – fremmedgjøring, likegyldighet overfor samfunnsutviklingen, stadig økende avstand mellom folk og politikere. Ungdommens bystyre er på den andre siden noe ganske nytt, og i det ligger en mulighet til å utvide demokratiet utover stemmeretten, skape et mer inkluderende samfunn og å forsikre oss om at ungdommen blir hørt.

Den Gamle Antonio set seg i kveld med meg. Han set seg, 10 år attende i tid, rekna frå denne kvelden. Med han, med den Gamle Antonio, set alle kvinner og menn med mørkt blod i verdige hjarto seg med meg. Dei set seg med meg, og tek, endeleg, frå meg ordet og stemma for å fortelja oss om kampen. For å fortelja oss, seier dei, og så seier dei til meg, ikkje for å påføra oss, ikkje for å tvinga oss, ikkje for å oppsluka oss. For å fortelja oss om kampen og tidene 10 år attende frå denne kvelden, med regnet og eit kaldt mørkre som tak og veggar. Den natta som den Gamle Antonio, saman med meg, trakka i gjørma med macheten i handa.

Sa eg at med meg går den Gamle Antonio? Då laug eg i så fall. Han går ikkje med meg; eg går i fotefara hans. Det var ikkje slik me tok til å gå den kvelden. Fyrst rota me oss bort. Den Gamle Antonio inviterte meg på hjortejakt, og me jakta på hjorten, ja, men me tok han aldri att. Då det gjekk opp for oss at hjorten var borte var me midt i skogen, midt i regnet, omringa av natta.

– Me har gått oss vill, seier eg til fånyttes.

– Slik er det, seier den Gamle Antonio, der han står og lagar eit tak til elden med den eine handa, medan han fyrer i rullingsen med den andre. Han verkar ikkje særleg uroa.

– Me må finna vegen attende, høyrde han meg seia.

– Eg har eit kompass, seier eg til han, som om eg sa: «Eg har ein mobiltelefon, i tilfelle du skulle vera interessert i å verta plukka opp».

– Slik er det, seier den Gamle Antonio på nytt, som for å la meg ta initiativet og syna seg klar til å fylgja meg.

Eg lyfter opp motløysa og erklærer meg sjølv klar til å by fram mine geriljakrigarkunnskapar, som eg hadde tileigna meg gjennom to år i skogen. Eg stiller meg tett innunder eit tre, tek fram kartet, høgdemålaren og kompasset. Med store ord, gestikulerande framfor den Gamle Antonio skildrar eg høgder over havet, topografiske kurver, barometertrykk, gradar, millimetrar, stipla linjer og andre slike ting, av den typen som for oss millitære går under namnet «navigasjon på land». Den Gamle Antonio seier ikkje noko. Han står urørleg ved mi side. Urørleg. Eg trur han lyttar fordi han ikkje har halde opp å røykja. Etter ei stund med tekniske og vitskaplege termar reiser eg meg og, med kompasset i handa peikar eg mot eit hjørna av mørkret medan eg med sikker stemma, allereie i rørsla, seier:

– Den vegen er det.

Eg ventar at Den Gamle Antonio skal koma med sitt vanlege «det stemmer», men den Gamle Antonio seier ikkje noko. Han tek opp geværet sitt og fylgjer etter meg. Me gjekk ei stund i den retninga utan å nå nokon stad, og eg byrja kjenna meg flau over mitt tekniske utstyr sin mangel på suksess. Eg ville ikkje snu meg mot der den Gamle Antonio fylgde meg utan å seia eit ord. Etter ei stund, då me kom til ein fjellvegg som sperra for vidare framsteg, gjekk mine siste restar av byrgskap i oppløysing.

Eg sa: – Og kva no?

Då tok den Gamle Antonio bladet frå munnen. Fyrst kremta han litt, spytta litt tobakksrusk, og så høyrde eg bak meg:

– Når du ikkje veit kva som fylgjer, er det til stor hjelp å sjå seg attende.

Eg tok han bokstavleg og snudde meg, ikkje for å sjå frå kva retning me kom, men for, med ei blanding av redsla, skam og underkasting å sjå på den Gamle Antonio. Den Gamle Antonio seier ikkje noko, ser på meg, og forstår. Han tek fram macheten sin, og ved å opna ein veg langs den attgrodde skogbotnen, vel han ein annan veg.

– Er det den vegen? spør eg til fånyttes.

– Slik er det, seier den Gamle Antonio medan han høgg slyngplantar og fuktige bitar av natta. Etter få minutt er me atter ein gong på hovudvegen, og torevêret sine lynande glimt syner oss den mørke profilen av landsbyen til den Gamle Antonio.

Våt og trøytt nådde eg hytta hans. Doña Juanita satte over kaffien, medan me sette oss intil elden. Den Gamle Antonio tok av seg den våte skjorta, og la ho til tørk på den eine sida av eldstaden. Etterpå gjekk han til det eine hjørnet av rommet og sette seg rett på bakken, medan han baud meg ein krakk. Eg vegra meg fyrst, delvis fordi eg ikkje ynskte å forlata eldstaden, og delvis fordi eg framleis var flau over det nyttelause opptrinnet med kartet, kompasset og høgdemålaren. Likevel sette eg meg. Me byrja begge å røykja. Eg braut stilla, og spurde han korleis han hadde funne vegen heim.

– Eg fann han ikkje, svara den Gamle Antonio meg, -Nei, han var ikkje der. Eg fann han ikkje, eg laga han slik dei alltid vert laga. Gåande altså. Du trudde at vegen allereie fantes ein stad, og at dine apparat skulle fortelja oss kvar vegen hadde vorte av. Men nei. Og deretter trudde du eg visste kvar vegen var, og du fylgde meg. Men nei. Eg visste ikkje kvar vegen var. Det eg verkeleg visste var at me saman måtte laga vegen. Så gjorde me det. Slik nådde me dit me ynskte oss. Me lagde vegen. Han var ikkje der.

– Men kvifor sa du til meg at når ein ikkje veit kva som fylgjer, skal ein sjå seg attende? Er ikkje det for å finna vegen att? spør eg.

– Slik er det ikkje, svarar den Gamle Antonio. Ikkje for å finna vegen att. Det er for å sjå kvar du var før, kva som hende og kva du ville.

– Korleis det? spør eg utan blygsel.

– Ved å snu deg, legg du merke til kvar du har havna. Dersom du ser bakover, legg du merke til at det du ynskte var å gå attende, og at det som hende var at du svarte at ein burde finna vegen attende. Og det er problemet. Du byrja å leita etter ein veg som ikkje eksisterer. Det måtte gjerast, den Gamle Antonio smiler nøgd.

– Men, kvifor seier du at me lagde vegen saman? Du lagde den. Eg berre fylgde deg, sa eg litt ukomfortabelt.

– Slik er det ikkje, held den Gamle Antonio fram smilande. Eg lagde han ikkje aleine. Du óg lagde han, for du gjekk også fremst eit stykke.

– Ah! Men den vegen førte ingenstads! bryt eg han av.

– Slik er det. Han virka fordi me lærte at han ikkje virka, og dermed heldt me ikkje fram å gå den vegen. Eller det vil sei, å laga. Han tok oss dit me ikkje ville. Dermed kunne me laga ein annan veg som kunne føra oss dit me ville, seier den Gamle Antonio.

Eg vart ståande å sjå på han ei stund, for så å utfordra han:

– Altså, du heller visste ikkje at vegen du heldt på å laga skulle føra oss hit?

– Slik er det ikkje. Berre ved å gå når ein fram. Ved arbeid altså, kamp. Det er det same. Det sa dei aller største gudane, dei som fødte verda, dei første. Den Gamle Antonio reiser seg, og mange andre ting sa dei. Til dømes at nokre gongar må ein kjempa for å kunna arbeida, og andre gongar må ein arbeida for å kunna kjempa, seier den Gamle Antonio, som tydeleg fører språket med same dugleik som han fører macheten.

Slik gjekk eg bak den Gamle Antonio den natta for 10 år sidan. Sa eg at eg gjekk bak den Gamle Antonio? I så fall laug eg. Eg gjekk ikkje bak han, men saman med han. Og det er denne kvelden, for 10 år sidan.

(Novellen er omsett av Finn Røsland.)

Med andre ord, en kvinne som gikk på tvers av det meste. Hun er en legende, og heltinne, ikke bare i India, men også i Afghanistan.

Vi har, imidlertid, en samtale med en høyst levende og reflektert afghansk kvinne, Farida Ahmadi. Hun har en god grunn til å trekke fram denne gamle historien. Det kommer vi tilbake til.

Farida Ahmadi kom til Norge som flyktning i 1991, bodde først i et flyktningmottak i Haugesund, kom seinere til Oslo, og har siden bodd der. I 2006 hadde hun gjennomført hovedfag i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. I forbindelse med hovedfagsoppgaven skrev hun boka Tause skrik, omtalt i dette tidsskriftet i 2008. Med seg fra Afghanistan har hun også fire års medisinstudier, som ble avbrutt av den sovjetiske invasjonen.

De som tror de kan løse problemene i Afghanistan med krig, har ikke lest sin historie, enten det gjelder landets historie eller spørsmålet om fundamentalisme. Fundamentalismen er egentlig en politisk bevegelse som bruker religionen. Historisk sett er det et ukjent fenomen. Grobunnen for den fundamentalismen vi ser, ble skapt av den sovjetiske okkupasjonen, og seinere av Vesten. De fundamentalistiske bevegelsene som Vesten støttet, mot Sovjets okkupasjon, begikk drap av demokrater, sosialister og kvinneforkjempere, forhold som ble holdt skjult, og oversett av vestlige media. Sovjet hadde nøyaktig samme overbygning rundt okkupasjonen som vi hører nå: befrielse, demokrati og kvinnefrigjøring. Fundamentalismen er et barn av okkupasjonen, og de kreftene Vesten støtter. Afghanerne ser i grunnen fundamentalistene som Vestens venner. For eksempel, gir i praksis Norge og en rekke andre nasjoner, blant dem arabiske, støtte til skoler i Pakistan, som utdanner Taliban-tilhengere. Forøvrig er ikke Taliban en afghansk bevegelse, men en arabisk.

Propagandaen forteller oss en ting, men det er verre for kvinner nå. Kvinner kan gå på skoler og studere, og danne organisasjoner. Det er opprettet krisesentre. På den andre siden, kulturministeren i Karzais regjering er fundamentalist. Kamp mot fundamentalisme, og kvinnefrigjøring går igjen i propagandaen, men som sagt, er fundamentalismen noe som er påført, skapt av okkupasjon og krig. Jeg brukte aldri slør. Det var ikke noe press eller tvang for å bruke slør da jeg vokste opp. Det virket som den norske justisministeren ble syk av å håndtere spørsmålet om hijab i politiet, etter en søknad fra en kvinne som ville inn i politiet, og bruke hijab i tjenesten. Her blir det et stort spørsmål. Det er ikke det i muslimske land, generelt, det er ikke utbredt med krav til slør og hijab.

Gjennom media blir vi påført bilder som ikke er sanne, og som forsterker forestillingene om «oss og de andre», de andre som trenger å hjelpes. Derfor er historien om Sultan Razia viktig. Hun er en legende, og en kvinne som betyr mye i vår historie, som står i motsetning til bildene av muslimske kvinner.

Til å begynne med var jeg faktisk optimistisk i forhold til Vestens tilstedeværelse, men mista fort motet. At kvinner kan studere, at det finnes krisesentre er vel og bra, men andre behov er viktigere. Det er store mangler.

Jeg tenker på vann, helse, sjukehus, skole. Vannressurser mangler ikke i Afghanistan, men det som mangler, er rørledninger og nett som gjør at folk kan nyttiggjøre seg vannet. Det er et stort problem. Spørsmålet om slør og hijab og påkledning er en stor sak i Norge. I Afghanistan er det de materielle behovene det virkelig er viktig å tilfredsstille. All pengestøtten går i stor grad gjennom NGOer, men kommer i liten grad fram, til å bli reell støtte der det trengs. Det finnes 3000 NGOer og hjelpeorganisasjoner i Afghanistan for tiden. Det snakkes mye om at det er korrupsjon i Afghanistan og i den afghanske regjeringen, men det er det også i tilknytning til all pengestøtten, i vestlige land, i NGOene og i Verdensbanken, ikke minst, som er den som skal kanalisere penger til å bygge ut vanntilførselen, for eksempel. Det er mye som ikke kommer fram. Korrupsjonen er nesten verre i Vesten og i Verdensbanken.

Mitt budskap til den norske regjering er: Vær ærlig!

Som jeg sa, så kan ikke krig løse problemene i Afghanistan. De som tror det, må lese historie. Perioden på 60-tallet og langt inn på 70-tallet var en god tid. Det var en periode uten innblanding fra andre makter. Blant annet satt det flere kvinner i regjering og parlament. Innblanding fra andre, krig og okkupasjon har bare gjort det verre. Krig er urettferdig, krenkende og brudd på menneskerettigheter. Krenkelse er det motsatte av anerkjennelse. Og anerkjennelse handler om rettssikkerhet, kjærlighet og solidaritet.

Men så lenge det er kapitalisme vil det være krig!

Ja, jeg er enig i det, men for det afghanske folket nå, er ønsket om fred sterkere enn kraften til å slåss mot okkupasjon. Og like viktig er kanskje spørsmålet: Hvem er fienden? Hvem er hvem i Afghanistan er veldig komplisert, hvem kan folk stole på. Og kan de stole på Vesten? Det kan de ikke når Vesten viser at de er redd for, og isolerer de virkelige demokratiske kreftene. Og husk Vestens rolle, og hvem de støttet under den sovjetiske okkupasjonen. Og nå skal de plutselig snakke med Taliban. Afghanerne ser det slik at Vesten egentlig er fundamentalistenes venn, en bevegelse og et uttrykk de har bidratt til å skape. Afghanerne ønsker frihet fra innblanding, de ønsker fred, og anerkjennelse.

Farida Ahmadi har en ny bok under arbeid. Den ser vi fram til.

Berit von der Lippe er førsteamanuensis ved institutt for kommunikasjon, kultur og språk på handelshøyskolen BI.

Kombinert med bildene av det andre kjønnet, beskjeggete og mørkhårete menn, framsto begge kjønn som ikoner på ’de andre’: Kvinnene som det ultimate bevis for det å være undertrykt, mennene – med unntak av noen få utvalgte – like entydig som den ultimate manifestasjon for ondskapen – en ondskap man i Vesten/USA lenge hadde forhandlet med, mann mot mann.

I USA snakket hele administrasjonen rundt president Bush, så vel som hans kone, Laura, om kvinnefrigjøring koplet opp til angrepet som skulle innlede krigene for/mot terror. (Flanders, 2004) Det samme skjedde i de fleste vestlige land, inkludert Norge, hvor flere «feminister» uttalte sin støtte til krigen fordi den ville gagne afghanske kvinner. (Lippe, von der, 2003/2008) Bildene av burka-kledde kvinner kom så å si over natten til å få ikon-status, ikoner for kvinneundertrykking. Dette er ikke nødvendigvis usant; det påfallende var og er at de nokså plutselig kom i fokus. Afghanske kvinner hadde i lang tid ropt om å bli sett – og ikke minst bli hørt. På egne premisser.

For å nærme meg analysen av ikoner knyttet eksplisitt til krigen i Afghanistan, men implisitt til en ikonografi lik den man ofte opplever i fortellinger om krig, vil jeg kort løfte fram aspekter ved visuell retorikk og visuell kommunikasjon som i økende grad legger føringer for det ’folk flest’ får vite om noe av grunnen for å gå i krig. Herfra utdyper jeg den ideologiske dimensjonen innrammet i perspektivet for bildene jeg analyserer. Leyla Ahmed kan gi en indikasjon på perspektivet jeg inntar. Hun skriver følgende: «Infantilisering av kvinner i den ‘tredje verden’ bidrar til å reprodusere kolonitidas tanker om å forbedre livene til hjelpeløse og uvitende mennesker(å redde de som ikke er i stand til å ta egne avgjørelser) for dermed å kunne legitimere sine egne såkalte redningsaksjoner.»(1993)

Bilder og retorikk

Å marginalisere eller sågar ekskludere betydningen av visuell kommunikasjon og visuell retorikk med hensyn til politisk kommunikasjon og debatt i det offentlige rom, er å overse den betydning bilder har for de fleste politiske og militære aktører. Sagt på en annen måte:

Politisk praksis og politiske aktiviteter manifesterer seg stadig mer som visuelle hendelser – iscenesatt for og foran (fjernsyns) skjermer. Dermed blir slike aktiviteter også retoriske handlinger. Den offentlige sfæren er ganske enkelt avhengig av visuell retorikk «for å opprettholde ikke bare kommunikasjon i offisiell debatt, men også for å opprettholde forestillinger om en offentlig identitet,» i følge Hariman og Lucaites (2003).

Bilder, det være seg i fiksjon, nyheter eller dokumentar, vil kunne tilføre temaet i fokus helt andre dimensjoner, et helt annet nærvær for publikum, enn en verbalspråklig fortelling. Jessica Evans og Stuart Hall fokuserer (1999) på massemedienes tendens til kolonialisering av den kulturelle og ideologiske sfæren. Mens sosiale grupper og ulike klasser opplever en fragmentering av egne liv, framstår massemedier, ifølge Evans og Hall, stadig mer som ansvarlige for og budbærere av:

 

a) bilder mennesker identifiserer seg med i form av sosiale praksiser og meninger, kort sagt egne liv, og dermed også andres liv, altså bilder av mennesker man ikke skal identifisere seg med og

b) forestillinger om å leve i et samfunn som er en logisk og sammenhengende helhet. Selv foreslår jeg følgende definisjon på retorikk: Den enestående og unike evnen mennesker har til å bruke symboler for å kommunisere med hverandre.

Siden «saying is doing and doing is saying », kan terrorhandlinger sies å være et av de sterkeste retoriske uttrykk nettopp fordi visse ekstraordinære terrorhandlinger vises og ses – av store deler av verdens befolkning. For tilhengere av Huntingtons ideologiske visjoner om kollisjon mellom sivilisasjoner (Huntington, 1998), kom terrorhandlingene til å bli bevis på denne type visjoner – bokstavelig talt. Bildene som gikk over hele verden, framsto ikke bare med sterk sanselig umiddelbarhet, de ble så å si en konkretisering av den abstrakte tesen om sammenstøt mellom sivilisasjoner. De ble samtidig en bekreftelse på ’ondskapen der ute’ – og ikke ’her inne’.

Bilder og ideologi

 

Ideografer kan være et velegnet verktøy for å foreta en kopling mellom retorikk og ideologi, den være seg verbalspråklig eller visuell. Ideografer utgjør forbindelseslinjene mellom retorikk og ideologi, symboler – verbale eller ikoniske – som gir mennesker opplevelse av tilhørighet og fellesskap innenfor et gitt samfunnssystem og som samtidig setter grenser opp mot noen «andre». Kulturteoretikeren Dana L. Cloud skriver blant annet at ideografer er retoriske redskaper man gjør bruk av for å skape enighet og underbygge bevisste eller ubevisste ideer om eget samfunn og således vinne aksept for tiltak man setter i verk for å ivareta disse. (Cloud, 2004)

Nettopp fordi bilder innehar potensiale til en form for konkretisering av abstrakte politiske uttrykk, som frihet, undertrykking, demokrati, menneskerettigheter og likestilling eller kvinnefrigjøring, kan bilder gi en opplevelse av å være vindu mot verden slik-den-er på en retorisk sterkere måte enn verbal retorikk. Og siden frihet implisitt ses i lys av ufrihet og undertrykking, skulle det være mulig å se for seg også disse abstraksjonene. Bilder av kvinner med/i burka er tilstrekkelig for å konkretisere undertrykking, og mørkhårete, skjeggete menn blir en nesten like sterk konkretisering av abstraksjonen undertrykking. Cloud foreslår å se på visuell retorikk som ideografer «in their own right».

Bilder kan fungere som kritikk til dominerende tanker, men oftere vil nyhetsbilder virke forsterkende på tanker og forestillinger man allerede innehar. Og i krisetider vil nettopp mediene bidra til å opprettholde offisielle fortellinger om nasjonens storhet. (Raboy, Marc and Bernard Dagenais, 1992) I slike visuelle fortellinger er aktørene hovedsakelig menn med den maskuline egenskapen virtus (mot, kraft og styrke) dersom de er ’våre’, forsterket og polarisert via fram- og oppvisning av mannlige antagonisters brutalitet. (Lippe, von der:2003/2008, Ottosen:1995/2009)

 

Det er i denne sammenhengen jeg plasserer bildene av afghanske kvinner, brukt som bevis på «de andres» førmoderne univers, som bare kan forstås i lys av et sivilisert univers, ’vårt’, og dermed noe bare «vi»/USA/ Vesten kan redde dem ut av og bort fra. Mitt perspektiv vil derfor suppleres med post-kolonialt feministisk perspektiv for å drøfte den visuelle retorikkens potensiale i disse bildene. (Abu-Lughod, 2002, Cooke, 2002)

Kjønnsretorikken knyttet til krig, den være seg språklig eller visuell, er intet brudd med tradisjonell kjønnsblind forskning eller kjønnsblind retorikk. Krigene mot/ for terror konstrueres i mediene bare unntaksvis som kjønnet, det vil si oftest som en kjønnsnøytral foreteelse. Vi ser at terroristene hovedsakelig er menn uten at terrorisme og maskulinitet(er) problematiseres. Terroristene 11.9 2001 framsto som kjønnsnøytrale, de var terrorister, muslimske terrorister – ikke mannlige terrorister. (Lippe, 2010)

Når kjønn unntaksvis inngår i retorikken på det manifeste nivået, altså når kjønn synliggjøres og omtales eksplisitt, er det fortrinnsvis – og ikke overraskende – kvinner det handler om. Og det er kvinners kropper som utgjør både bakgrunn og forgrunn. (Toril Moi, 1999) Kvinnekropper inngår som politisk propaganda og som minefelt – også i bokstavelig forstand. (Thorbjørnsrud, 2003/2005)

Visuell retorikk – kairos og kontekst

Den retoriske situasjon er i følge klassisk retorikk en type situasjon som innbyr til, roper på og sågar nærmest krever at noe blir sagt og gjort. Uten denne situasjonen – en situasjon så spesiell at den oppleves som prekær og krever sin mann(s mot) – blir det ingen retorisk diskurs. Kairos foreligger når tiden er inne for noe – kairos er en egenskap ved riktig tilpassete ting. Situasjonen etter terrorhandlingene krevde i sannhet «sin mann». Bilder ble vist, taler var holdt og krig mot terror ble erklært.

Som del i forberedelser på krig(ene) som skulle komme, benyttet Bush og hans ledersjikt anledningen (kairos) til å markere handlekraften på ulike måter – handlinger som (også) må kunne sies å være retoriske iscenesettelse for massemediene. Som supplement til framvisning av egen handlekraft, kom de nevnte burkabildene til å bli en vesentlig del av bildene som, foruten bilder av mannlige terrorister, skulle representere Afghanistan. Det er tider for tale, og det er tider for taushet. Taushet om – her usynliggjøring av – afghanske kvinner ble med ett noe man ville unngå. Kvinner i et land de færreste kjente noe til, ble med ett blikkfang – nesten for en hel verden. (Abu- Lughod: 2002)

Fotografier i seg selv kan ikke forklare noe som helst om ikke kontekst og forståelse av den materialiteten bildene refererer til inkluderes og medregnes, slik ikke minst Susan Sontag belyser dette. (Sontag:1977, 2003). Bildene av tildekkete afghanske kvinner synes med ett å skulle referere til håndterbare og kontrollerbare størrelser, snarere enn å referere til levende mennesker med egne liv, livshistorier og sosiale praksiser knyttet til en materiell virkelighet i afghanske landskap de færreste i Vesten aner noe om. Afghansk historie og tidligere koloniale erobringstokter inngikk heller ikke i denne sammenhengen. (Se Said, E. 1988)

Bilder, kontekst og hegemoni

Retorikken er grunnleggende tilknyttet situasjonen; den er dessuten – og selvsagt – koplet til kontekst. Med kontekst tenkes her på ideologisk kontekst der representanter for den hegemoniske makten forklarer ekstra-territorielle militære aktiviteter med rettferdig krig retorikk og får aksept for denne. Sontag fokuserer på det hun kaller estetisk distanse som en integrert del av erfaringen man tilegner seg ved den daglige eksponering av bilder. Estetisk distanse blir lett en konsekvens av at bilder sjelden ses i sammenheng med det det fotograferte inngår som en del av. Dermed forsterkes, stadig i henhold til Sontag, et ekstremt nominalistisk perspektiv på samfunnet og verden: Isolerte gjenstander i en verden bestående av atomer som konstrueres som håndterbare og kontrollerbare. Samtidig kan det man isolerer fra den fysiske beinharde virkeligheten, ha noe magisk i seg, bli noe i seg selv og for seg selv og uten referanse til verden. (Sontag, 1977:85-91)

Gayatri C. Spivak, den kanskje mest kjente representanten for den post-koloniale feministiske tradisjon, skriver i sin banebrytende bok, Can the Subaltern Speak? (1988), om vestlige fortellinger der «white men saving brown women from brown men». Orientalismen sett med feministers øyne handler ikke bare om å løfte fram den nære fortid, det vil si kolonitiden, men å vise hvordan utestengningen eller marginaliseringen av denne i høg grad handler om kjønn. Uten slike perspektiver, det vil si, uten denne type kontekst, vil det bli vanskelig å forstå hvorfor afghanske kvinner med ett kom i fokus.

Det viktigste med hensyn til kairos og kontekst er, som kjent, like mye det man ikke hører, leser eller ser. Det viktigste er ofte «det som ikke er der». Bilder man velger bort, er ofte viktigere enn bilder man «velger inn». Her kommer Saids ord til fulle til sin rett:

Sontag uttrykker dette slik:

Dessuten: Man kan ikke vite hva som velges bort når man ikke vet hva som fins i landskapet bildene refererer til. Man kan heller ikke vite hvordan bildene det her er snakk om, oppleves og blir sett eller forstått når virkeligheten det refereres til endres og på en måte hovedaktørene slett ikke har forutsett – slik tilfellet er under de pågående krigene mot/for terror. Derfor vil heller ingen kunne kontrollere opprettholdelse av det beskyttelsesscenariet som beskrives i det som nå følger.

Iscenesettelser av beskyttelsesscenarier

I «Unveiling imperialism» introduseres begrepet beskyttelsesscenarie på følgende måte:

De som trenger beskyttelse, kan også være menn, «de gode andre» eller «allierte»; synliggjøringen av «de andres» kvinner fungerer retorisk uansett på en annen måte enn bilder av «våre allierte menn».

Ved repetitive framvisninger av afghanske burkatilslørte kvinner, vandrende rundt mellom ruiner og søndeknuste hus eller skadeskutte afghanske landskap, ville man tilføre de nord-amerikanske og vestlige heltene en spesiell ethos dimensjon: De som virkelig bryr seg om «den andre». En medfølende krigføring var på gang. Dermed søker man i den dominerende mediefortellingen å tilføre krigen en moralsk dimensjon – et moralsk imperativ?

Miriam Cooke finner en parallell mellom det nevnte fokuset og krigene mot terror som sivilisasjonsprosjekt. (Cooke, 2002, 468-470) Innenfor beskyttelsesscenariet søker man å opprettholde bilder av den vestlige sivilisasjon som ikke-aggressiv. Oppsummerende symboler (ideografer, se ovenfor) av «de andre» fungerer gjerne like sterkt som tilsvarende symboler og tilsvarende retoriske potensiale med referanse til «oss selv». I realiteten handler det om en fortsettelse av et tradisjonelt orientalistisk perspektiv der undertrykte muslimske kvinner bidrar til en naturliggjøring av den hvite manns byrde. Her kan man tilføye «den hvite kvinnes byrde».

Abu-Lughod beskriver denne type iscenesettelse som beskyttelsesscenariet og hevder at imperialistisk logikk kjønner og skiller mennesker tilhørende ’de andre’ slik at mennene forblir disse andre, mens kvinnene framstår som mulig å sivilisere, og hun fortsetter:

Som passive objekter for det vestlige blikk, trenger de Vestens hjelp – også via «compassionate warfare» – medfølende/omsorgsfull krigføring.

Ved hjelp av det retoriske grepet, her kalt beskyttelsesscenariet eller beskyttelsesgrepet, kunne man framstille alliansen mellom sivilisasjonsprosjekt og ytterligere ødeleggelse av landets infrastruktur som logisk, rasjonell og etisk forsvarlig. Med dette grepet og med iscenesettelse av en ny USA-støttet afghansk president ble dominerende mediefortellinger dels et helteepos der «brown men were saved from brown villains», samtidig som det også passet inn i det nevnte «protecting brown Afghan women from brown men». Abu-Lughod spør hvorfor «det å fokusere på kultur i spesielle regioner, samt religiøse forestillinger og behandling av kvinner, skulle være viktigere enn å undersøke historikken knyttet til undertrykkende regimer i de aktuelle regioner og særlig USAs rolle i historien». (2002:784) Fokuset på kultur, fortsetter Abu-Lughod «forhindrer seriøs undersøkelse av de grunnleggende årsakene til menneskers lidelse flere steder i verden». I stedet for politiske og historiske forklaringer, fokuserte man på kultur og religion. Gjennom slik å stille andre spørsmål enn man vanligvis gjør ved en konflikt, mener Abu-Lughod at man bidro – og bidrar – til å skape kunstige forskjeller, og at man nok en gang reproduserte «an imaginative geography of West versus East, US versus Muslims» – og frie kvinner mot undertrykte kvinner (2002:782).

Innenfor denne type fortellinger vil bilder av «de andre», her afghanske kvinner, lett kunne oppleves som en konkretisering av abstraksjoner som ofte får det sammensatte og mangetydige til å framstå med en nesten magisk entydighet. Og Vestens – eller Norges – rett til militære angrep vil kunne tilføres en etisk dimensjon.

Den hvite kvinnes byrde

Bare unntaksvis inngår kjønn eller kjønnete praksiser og maktforhold i nåtidas mediefortellinger om krig fra et analytisk perspektiv. Det handler først og fremst om strategisk medieretorikk. Å inkludere kjønn og kjønnete forestillinger, synes hovedsakelig å skulle forsterke fiendebilder. Det vekker til live følelser. Det selger bra. Fienden blir effektivt «den andre» – motbilde på oss, først og fremst vestlige siviliserte menn(esker) som sjelden våger å opponere mot såkalt likestilling.

Det som faktisk skjer på bakkenivå der liv leves, ødelegges eller tas, er at patriarkalsk familieideologi forsterkes. Maskulinitet og feminitet blir ofte enda viktigere identitetsmerker enn tidligere fordi det å ivareta nasjonens eller etnisitetens verdighet til de grader står i fokus. Om kvinnen ikke underkaster seg tradisjonelle kjønnrollemønster, ses dette ofte på som en sikkerhetsrisiko – nærmest et svik. Menns ære står på spill. Jo sterkere fokus på nasjon og folk, jo større blir de kjønnete skillelinjene.

«Våre» bilder av «de andre», her afghanske kvinner, kan, slik jeg ser det, gi gode vilkår for at stadig flere kvinner, fortrinnsvis hvite, står sammen med menn, fortrinnsvis hvite, og i Richard Kiplings ånd fortsetter å påta seg byrden å hjelpe andre inn på denne rette veg. «The white man´s burden» synes i noen grad – både i og utenfor mediene – også å ha blitt «the white woman´s burden», enten det dreier seg om Operation Enduring Freedom eller andre «operasjoner ». Aldri har man i vestlige land hatt flere kvinnelige forsvarsministre, og aldri har man latt flere kvinner tjenestegjøre som soldater i krig. Kvinners inntog i tradisjonelle maskuline praksiser er bevis på Vestens aksept for likestilling. Dermed framstår også krigføring som ikke-kjønnet. «Alle skal med.»

Leyla Ahmeds uttrykker sin kritikk av mange vestlige feministers ‘innsats’ for å ‘beskytte de andre kvinnene’ på følgende måte:

Konsekvensen av den type paternalisme som enkelte vestlige feminister synes å representere, blir ofte ytterligere undertrykking og marginalisering av kvinnene man hevder å ville beskytte.

Beskyttelsesscenariene med fokus på burkatilslørte kvinner har for lengst forsvunnet fra skjermene. Den retoriske situasjonen har endret seg. Situasjonen på den blodige afghanske bakken krever stadige endringer i krigspropagandaen. Avstanden mellom det som vises og det som faktisk skjer, kan til tider bli for stor. Retorikken endres, den være seg visuell eller verbal. Og røstene som roper om å beskytte afghanske kvinner, høres sjeldnere.

Krig handler om liv og død, altså om kropper. I krig kjønnes kropper på en særdeles sterk måte. Usikkerhet og vold rammer ofte kvinner og menn på ulike måter. Fokus på kvinners (og barns) liv og kropp i forbindelse med krig, vil tydeliggjøre det selvmotsigende innvevd i det man kaller en slags sivilisasjonsprosjekt. Også i år 2010 vekker bilder av livredde og/eller skadeskutte kvinner og barn særdeles sterke følelser. Beskyttelsesscenariene ville kunne framstå tydelig som det de er: vestlig krigspropaganda. ( Se Narayam, 1997)

Hvorvidt medier i større grad enn hendelser i virkelighetens verden framkaller den retoriske situasjonen (kairos), gir denne artikkelen ikke noe svar på. Ofte vil det handle om et finurlig samspill mellom mediebilder og reelle hendelser. Det vi derimot vet, er at militærstrateger neppe tenker på kjønn og likestilling. Det vi også vet, er at dette forsterker den kjønnsblindheten som bare unntaksvis brytes i fortellinger om krig. Dette gir gode vilkår for nettopp den beskyttelsespropagandaen jeg her har skrevet om. Det eneste ikke-tradisjonelle er kvinners, fortrinnsvis vestlige kvinners, deltakelse som aktører i denne type beskyttelse der USAs/NATOs og usivilisert maskulin forståelse av ære spiller en vesentlig rolle. Interesser, de være seg økonomiske eller militære, er tett knyttet nettopp til narscisistisk opplevelse av heder og ære.

Note

1) Resolusjon fattet 12.9 2001 i sikkerhetsrådet/FN – en resolusjon man mente ga legitimitet til militært angrep.

Referanser

Abu-Lughod, Lila (2002) «Do Muslim Women really Need Saving? Anthropological reflections on Cultural relativism and Its Others,» i American Anthropologist, Vol. 104, No 3, September

Ahmed, Leyla (1993) Women and Gender in Islam: Historical Roots of a Modern Debate. Connecticut: Yale University Press

Cloud, Dana L. (2004) «To Veil the Threat of Terror» i Quarterly Journal of Speech. Vol. 90, No. 3, August

Cooke, Miriam (2002) Saving Brown Women, in Signs: Journal of Women in Culture and Society, vol. 28, no.1

DeLuca, Kevin L (1999) Image Politics. New York: Guilford Press

Evans, Jessica og Stuart Hall (1999) Visual culture : the reader. London : Sage

Flanders, Laura (2004) The W effect. Bush´ war on women. New York: The Feminist Press and the City University of New York

Hariman, Robert & John L. Lucaites (2003) «Public Identity and Collective Memory in U.S. Iconic Photography: The Image of `Accidential napalm`» i Critical Studies in Media Communication. Vol. 20, no.1, March, pp. 35-66

Huntington, Samuel (1998) The Clash of Civilizations. New York: Simson and Schuster

Lippe, Berit von der (2003) «Kjønn og kropp i krig og (u)fred» i Rhetorica Scandinavica, nr.27:83-97

Lippe, Berit, von der (2008) «Taushetens kjønnete retorikk i fortellinger om krig» i Materialisten no 3

Lippe, Berit von der (2010) «Gendered War Rhetoric – Rhetoric of Silence» i Rhetorical Citizenship and Public Deliberation (Kock, Christian and Lisa Villadsen, eds.) (kommer)

Moi, Toril (1999) What is a woman? And other essays. Oxford og New York: Oxford University Press.

Narayam, Uma (1997) Dislocating cultures. Identities, traditions, and third world feminism Routledge, New York, London

Ottosen, Rune (1995) Mediestrategier og Fiendebilder i Internasjonale Konflikter. Norske Medier i Skyggen av Pentagon. Oslo: Universitetsforlaget.

Ottosen, Rune (2009) VG, Saddam og vi, Kristiansand: IJ/Høyskoleforlaget

Raboy, Marc and Bernard Dagenais: Media, Crisis and Democracy, London, Sage Publications:1992

Said, Edward W. (1981) Covering Islam. London: Routledge & Kegan Paul

Said, Edward W. (1994) Culture and Imperialism. London: Vintage

Sontag, Susan (1977) On Photography, New York: Picador

Sontag, Susan (2003) Regarding the Pain of Others. London: Hamish Hamilton

Stabile, C. A. & Deepa, Kumar (2005) «Unveiling imperialism: media, gender and the war on Afghanistan» in Media, Culture and Society. London: Sage Publications

Spivak, Gayatri C. (1988) «Can the Subaltern Speak?» in Grossberg L. & Cary Nelson, Marxism and the Interpretation of Culture. Houndmills: Macmillan

Thorbjørnsrud, Berit (2003) «Weeping for the Muslim Cindarella. A Lament of Tears shed though not shared», i Norsk tidsskrift for migrasjonsforskning

Thorbjørnsrud, Berit (2005) «This war is predominantly about women.» Orientalske diskurser om kvinnemishandling i Tidsskrift om Midtøsten og Nord-Afrika. Vol.-3, Nr. 2

«Det er viktig å oppsummere erfaringene fra Sovjets historie, for vi skal ikke dit», skriver forfatteren i denne artikkelen om voldens rolle i forsøk på å skape sosialistiske samfunn.

Morten Falck er skribent og har blant annet oversatt Det kommunistiske manifest til norsk.

Er det noen som husker Hagtvet-debatten? For seks år siden rykket universitetsprofessor Bernt Hagtvet ut og krevde at alle som hadde vært med i AKP sto fram og ba om unnskyldning for at de hadde støttet de voldelige revolusjonene i Sovjet og Kina, (og ganske særlig Kampuchea), det var helt nødvendig å ta et oppgjør med «voldsromantikken ». Han var jo ekspert på menneskerettigheter, og ikke minst, «ekstrem-ideologier», med de beste papirer fra amerikanske universiteter. Mange følte seg krenket av professorens påstander, og det ble et helvetes leven. Under dekke av støvskyenes grumsete mangel på utsyn kunne den borgerlige ideologien rykke fram sine posisjoner. Hvilket vel også var hensikten.

Ja, Hagtvets hensikt og måte å tenke på, premissene for hans uttalelser, var klare nok:

«Poenget med å reise en debatt om AKP(ml)s historie nå er ikke bare ønsket om å forstå en hel mentalitet. Like viktig er det å identifisere risikosonene for gjentakelser av slike sivilisasjonssammenbrudd – tankegangen som gjør dem mulig.»¹ «– Å snakke om revolusjon etter det 20. århundres erfaringer velger jeg å se på som en symbolsk tempeldans til innvortes bruk noe man ikke kan ta alvorlig. Venstresiden bør stå for en fordypning av demokratiet ikke en perversjon av det,»² uttalte han.

Og videre:

«– Det er en blindvei å flørte med autoritære krefter i alle land enten det er Castro eller Chavez. Venstresiden i Latin-Amerika bør holde seg skarpt innenfor det liberale demokrati og utnytte dets fulle potensial til reformer uten å bevege seg mot ytterkanten av konstitusjonelle spilleregler. Det fører alltid til maktmisbruk».³

Nå i ettertid kan vi se at det er blitt vanskeligere å forsvare et marxistisk syn, det er blitt nesten umulig å ta utgangspunkt i at revolusjon er fornuftig. Mange unge mennesker som kaller seg revolusjonære, trekker seg fra uttrykket «væpnet revolusjon» og reserverer seg mot bruk av makt. Mens verden går sin skjeve gang – rett mot stupet:

Den amerikanske presidenten får fredsprisen, klimatoppmøtet i København slutter med et «tunga–ut–av–vinduet»-vedtak og krigen, den blodige og høyst virkelige, trappes opp i Afghanistan, og Midt-Østens gale hund (Israel), som Aftenposten presterer å kalle «Midt-Østens eneste demokrati», terroriserer ufortrødent palestinerne videre. Det ser mørkt ut.

Men verdens undertrykte folk, og ganske særlig de i Latin-Amerika, hører ikke på norske universitetsprofessorer, og gir katten i de parlamentariske illusjonene som måtte herske her på våre oljesmurte bergknauser. De slåss for å frigjøre seg, og gjør revolusjon hvis det er mulig. Bare i de nærmest rituelle bokutgivelsene om m-l-bevegelsen som fortsatt fra tid til annen siver ut fra miljøet rundt Historisk institutt, er gjerne Norge synonymt med verden og revolusjon fortsatt ytterst forkastelig.⁴

Men spørsmålet om bruken av vold er alvorlig. Helt siden Edmund Burkes angrep på den franske revolusjonen i 1790 har det vært et enkelt svar på alle forsøk på å stemple revolusjoner som voldelige: Det er løgn, det er bakvaskelser. Og dessuten er reaksjonens vold så mye mer omfattende. Ja, det har vært mye bakvaskelser og løgn, men vi må likevel se på historien med åpent sinn – er det noe i det? Kan disse skrålende hønene være noe mer enn bare en fjær?

Er det mulig å nå fram til et samfunn uten utbytting og krig uten bruk av vold? I så fall – hvordan? Og: Hvordan reduserer vi bruken av vold mest mulig? Eller er det umulig å nå fram til et annet samfunn uten en viss grad av vold, og hva sier det i så fall om en tenkning som forutsetter at all utvikling skal gå fredelig for seg? Har alle revolusjoner vært orgier i vold? Hva med den volden som forårsakes av vår samfunnsform, av kapitalismen? Hva gjør den mer akseptabel – bare at den er vanskelig å få øye på fra professorkateteret? Hvilket omfang har den? Og hvor brutal er den?

Professorens grunnsyn

Bernt Hagtvet ser ut til å mene at vold er noe man kan avsverge. Hvis man bare tenker de riktige tankene, og tar et oppgjør med all autoritær, totalitær og udemokratisk tenkning, blir vold og blodsutgytelser borte av seg selv. Man må slutte å «flørte» med autoritære tyranner som Chavez, og holde seg «skarpt innenfor» det liberale demokrati.

Professor Hagtvet er grunnleggende idealist, fordi han tror ideene styrer verden. I en verden som vår er det godt gjort. Vi takker for hans velvillige råd, men gjør klokt i ikke å følge dem.

Sivilisasjonen (= det liberale demokratiet?) bryter ikke sammen fordi menneskene tenker feilaktige tanker. Selv Pol Pot var ikke spesielt ond, blodtørstig eller paranoid. Forklaringen på at revolusjonen i Kampuchea ble så blodig, ligger ikke på det personlige planet. Det er mer fruktbart å se den som det den var: en bondekrig. Sammenlignet med bondekrigene i Europa på 1500-tallet blir den mindre uforståelig voldelig – selvsagt uten at det hjelper ofrene. På dette punktet ble professoren svar skyldig i konfrontasjon med Jan Myrdal. Det er typisk for professorens tenkning når han skriver:

«Lenin var like patologisk voldelig som Stalin, bare i mindre omfang.»⁵

Og det er typisk for hans måte å vurdere på at han tolker kilder ukritisk, som den skjære gudsens sanning. Det faller ham ikke inn at dette kan være ett av mange synspunkter, eller å stille opp noen motforestillinger. Det faller ham ikke inn å spørre seg om forfatterne av de historiebøkene han tilfeldigvis støtter seg på, kan ha andre motiver enn den ubesudlet objektive søking etter selve SANNHETEN. Men la det gå noen år, så kommer den faglige kritikken mot enhver ny tolkning av historien. Det er tidlig å si noe avgjort om Sovjetunionen, det er ennå ikke gått 100 år siden revolusjonen. Man skal merke seg den kloke uttalelsen Kinas sagnomsuste statsminister Chou En-lai er blitt tillagt, da en journalist spurte hva han mente om den franske revolusjonen i 1789: «Det er vel litt tidlig å si!»

Historien er alltid en historie om klassekamp. Selv en skikkelse som Lenin kunne ikke spille en annen rolle i historien enn som representant for en klasse. Å si at han var «patologisk voldelig» er ikke bare tøvete, det er direkte fordummende, og viser at Hagtvet ikke er i stand til å se ting i sammenheng. Den volden Lenin hadde ansvaret for, startet under intervensjonskrigen, og var et svar på volden fra de fjorten nasjonene som med alle midler prøvde å knuse rådsrepublikken og gjenopprette tsarveldet. Hvordan skulle Lenin forsvare det russiske proletariatet og de fattige bøndene i landsbyene, uten å bruke vold mot volden? For en idealist som Hagtvet er det ikke viktig å se ting i sammenheng med omgivelsene og samtida. I de fattige russiske landsbyene bodde det bare elendige musjiker allikevel. Professorens klassearroganse skinner igjennom. Når fikk bønder krav på menneskerettigheter og beskyttelse mot terror? Her er det om å gjøre å være snill, som politimester Bastian, så vi ikke opplever nye sammenbrudd i det liberale demokratiet!

Men politimester Bastian ville heller ikke klart å innføre eller utvikle demokratiet og parlamentarismen. For den som tror at vårt samfunn bare har vokst fram helt naturlig, uten noen form for voldsbruk, tar styggelig feil. Det skulle vold og makt til for å styrte godseierne og etablere kapitalismen. Den dag i dag deler adelen ikke Bastians menneskesyn, og det gjør ikke kapitalistene heller.

Marx og Engels

bygget på tysk filosofi, fransk kommunisme og engelsk arbeiderbevegelse. Fram mot revolusjonsåret 1848 utviklet de sin forståelse av verden og samfunnet, og i 1848 hadde de ledende poster i den revolusjonære bevegelsen i Europa. Denne erfaringen fikk Marx til å konsentrere sitt videre arbeid om å studere kapitalismen grundig, og skrive hovedverket Kapitalen, som fortsatt er den grunnleggende analysen av kapitalismen.

Marx forklarer der (og også i andre verker) at å avskaffe kapitalismen med dens vettløse utbytting, sløseri og ødeleggelser, bare kan skje gjennom en revolusjon. Men denne revolusjonen er nødvendig for menneskenes skyld, for å gjøre verden til et levelig sted hvor menneskene kan få utvikle evnene sine og leve menneskelige liv. Like siden Marx og Engels formulerte målsettingen om et samfunn som er en frivillig sammenslutning av frie produsenter, har det vært soleklart at sosialismen ikke kan innføres med vold og makt, den må være et spørsmål om produsentenes egen fri vilje. Altså så lite vold som overhodet mulig. For hva slags vilkår gir voldsbruk de revolusjonære? En arbeider eller bonde som er motstander av sosialismen, må overbevises, hun kan ikke tvinges. Frivilligheten er et nøkkelledd. Klarer man ikke å få det til ved hjelp av frivillighet og overbevisning, er saken tapt. Tvang og undertrykking skaper motstand. I våre dager kan vi si en god del om det, ut fra historiske erfaringer.

Det er det viktig at vi gjør, for vi har et vell av historiske erfaringer, og vi har et ansvar for å benytte oss av dem. Et ansvar overfor de tusener som har gått foran oss i kampen for et fritt og menneskelig samfunn. Samtidig er spørsmålet ikke helt liketil. Proletariatets første oppgave etter revolusjonen, sier Marx og Engels, er å kjempe igjennom demokratiet. Men da forutsettes det at det er noen som ikke vil, noen å kjempe mot. Dermed blir spørsmålet: Hvem? Og: Hvor mange? Og Hvordan?

Vold kan altså ikke unngås. Men vi må gjøre hva vi kan for å hindre den.

Nå er jo ikke dette nye problemstillinger. Tvert imot har de vært drøftet av marxister helt siden tidlig på 1800-tallet. Lenin drøfter dem for eksempel i «Staten og Revolusjonen» (1917). Han bringer videre et tankevekkende sitat fra Engels fra 1877– 1878:

«For herr Dühring er volden det onde selv, den første voldshandlingen er for ham syndefallet, hele hans framstilling er en eneste jeremiade over at hele den påfølgende historien er besmittet av denne arvesynden, en jeremiade over at alle naturlige og samfunnsmessige lover så skammelig er pervertert av denne djevelsmakt, volden. Men at volden også spiller en annen rolle i historien, en revolusjonær rolle, at den, med Marx’ ord, fungerer som jordmor for ethvert gammelt samfunn som går svangert med et nytt, at den er det verktøyet som samfunnsmessige bevegelser bruker for å tvinge seg fram og knuse de døde, fossiliserte politiske formene – om dette finner man ikke ett ord hos herr Dühring. Det er bare med sukk og stønn han medgir at det muligens kan bli nødvendig å bruke vold for å styrte et økonomisk utbyttersystem, dessverre, fordi all voldsbruk demoraliserer den som bruker den. Og dette har han mage til å si trass i det enorme moralske og åndelige oppsving, som enhver seierrik revolusjon har gitt! …»⁶

I juni 1848 skrev Marx og Engels en serie artikler i Neue Rheinische Zeitung (som Marx redigerte) om revolusjonens utvikling i Tyskland. 14. juni skriver de at «Deres (tyskernes) underdanighet kan bare kastes av i en blodig frigjøringskrig.»⁷ Betyr dette at de to ønsker seg en blodig kamp? Nei, men det betyr at de var klar over at historien ikke kan ta noen avgjørende vending uten vold. Det må ganske enkelt voldsbruk til for å knuse gamle forhold og innføre nye måter å gjøre ting på, nye tradisjoner, nye tenkesett. Det tyske folket tapte bondekrigen mot føydalherrene. Det har preget den tyske nasjonen siden. For å kunne rette ryggen trengte tyskerne en frigjøringskrig, der de kunne bestemme i sitt eget land. Slike ting skjer ikke uten vold.

Marx’ og Engels’ dype humanisme med utgangspunkt i den revolusjonære bevegelsen i Tyskland fram mot og under revolusjonen i 1848 gjorde dette nesten selvsagt. Det var i denne tradisjonen Kinas kommunistiske parti la opp sin politikk overfor krigsforbryterne fra den 2. verdenskrig – der kunne mange hatt litt å lære. Typisk er det at Kinas siste keiser døde som gartner i Beijing gammel og mett av dage, til tross for at han hadde vært en viktig støttespiller og marionett for de japanske okkupantene. Han skriver i sin selvbiografi:

«Kommunistpartiet var overbevist om at det store flertallet av kriminelle kunne bli omdannet når de var i folkets varetekt, selv om prosessen varierte. Det som telte var ikke juvelene eller fengselsreglementet, men hvordan jeg best kunne hjelpes til å omdanne meg. «Du må forstå,» hadde guvernøren sagt om meg, «at på grunn av sin enestående bakgrunn synes han det er vanskelig umiddelbart å feste lit til Folkeregjeringens politikk med mildhet mot dem som tilstår. Hvis vi foretar en ransaking, mister han sjansen til å forstå politikken. Overlat initiativet til ham.»⁸

Lenin og Pariskommunen

I «Staten og revolusjonen», som er skrevet sommeren 1916, oppsummerer Lenin Marx’ analyse av Pariskommunen. Marx sier vanligvis ikke noe særlig om hvordan framtidas sosialistiske samfunn skal se ut. Men i «Borgerkrigen i Frankrike» analyserer han Pariskommunens to måneder ved makta, og trekker opp noen retningslinjer. Pariskommunen var det første forsøket på å etablere en arbeiderstat. Den var i utgangspunktet ekstremt ikke-voldelig, faktisk så til de grader at den gjorde det enkelt for alle kommunens fiender å samle sine styrker. Den ble da også druknet i blod etter drøye to måneder.

Ut fra erfaringen i Paris, sier Marx, (som blant annet kritiserer kommunen for at den ikke var voldelig nok mot sine fiender), vil arbeiderklassen når den har tatt makta knuse det gamle statsapparatet, og i stedet for dets voldsmakt (hæren og politiet) trer det væpnede folket. Hæren erstattes helt, politiet gjøres ansvarlig direkte overfor folkets valgte representanter. Militære grader og rangordning avskaffes, og de ledende utpekes av soldatene på grunnlag av erfaring og dyktighet.

Frankrike hadde sett et snyltende og korrupt embetsverk kravle seg mot toppen, med feite lønninger og nesten ubegrensede muligheter til å suge til seg fordeler og penger fra offentlige fonds, og til å tyne midler ut av de undersåttene de kunne legge sin klamme hånd på. Kommunen avskaffet hele dette nettverket av snyltende døgenikter og innførte valgte representanter, som var lønnet som arbeidere og til enhver tid kunne tilbakekalles. Slik ville, mente Marx, oppgavene bli enklere og enklere, og hele statsapparatet begynne å dø bort.

Lenin gjorde bruk av Marx’ analyser da han ledet revolusjonen i tsarrussland:

«Arbeidernes og bøndenes oktoberrevolusjon begynte under frigjøringens felles fane. Bøndene er frigjort fra jordeiernes herredømme, for det finnes ikke lenger noen eiendom til jord – den er blitt opphevet. Soldatene og marinegastene er frigjort fra de selvherskende generalenes makt, for generaler vil fra nå av være valgt og kunne fjernes. Arbeiderne er frigjort fra kapitalistenes tyranni og innfall, for heretter vil det bli etablert arbeiderkontroll med fabrikker og verksteder. Alt som lever og er levedyktig er frigjort fra den forhatte trelldommen …»¹⁰

Embetsmennene ble stort sett satt på porten. En historiker skriver:

«I sine første måneder ved makta prøvde Sovjet-regjeringa å virkeliggjøre en ny egalitær legal og politisk orden hulter til bulter ved lovfesting. Alle sivile rangordninger, særlig sosiale privilegier, og klasseskiller som hadde skilt adelige markant fra kjøpmenn, bønder fra byfolk, ble opphevet. Alle var nå ganske enkelt en borger av Russland. Staten satte grenser for statstjenestemennenes lønninger, også folkekommisærenes, og forbød offentlige tjenestemenn og byråkrater å streike. Mange av disse var fiendtlig innstilt mot det nye regimet. Folkekommissærenes råd (Sovnarkom) feide vekk det gamle rettssystemet og skapte nye, lokale domstoler og revolusjonstribunaler hvor profesjonelle dommere skulle sitte side om side med legpersoner som opptrådte som folkets redskap for rettferdighet. Kirke og stat ble atskilt. Alle etniske grupper og religioner ble erklært like, akkurat som menn og kvinner. Myndighetene tok eiendomsretten fra dem som eide store hus og fordelte leilighetene blant trengende familier eller folk med de rette forbindelsene. Rang, epåletter, hilsing og dekorasjoner ble avskaffet i hæren, og soldatene valgte sine egne offiserer. Det siste ordet i hver militærenhet lå hos de valgte soldatkomiteene. »¹¹

Men det gikk ikke like bra alt sammen. Lenin oppdaget at embetsmennene ofte satt på nødvendig kunnskap, og måtte slå retrett, samtidig som byråkrati alltid har en utrolig evne til å suge til seg nye stillinger og ese ut. Samme historiker sier:

«I grell kontrast til adelens skjebne var det en annen institusjon fra tsarperioden, byråkratiet, som ikke bare overlevde, men etter en del større kirurgiske inngrep forvandlet seg til sovjetsystemets sentralnervesystem.»¹²

Så kan man kanskje si at Marx undervurderte problemet med embetsmennene og statsbyråkratiet. Og at Lenin og bolsjevikene heller ikke så det klart. For det sier seg jo selv at problemet blir mindre og lettere å håndtere i en by (om det så er Paris!) enn i et så enormt rike som Tsarrussland. Og det har ikke er blitt mindre ettersom årene har gått. Moderne stater har et svulmende byråkrati, som ofte oppfører seg som eller verre enn gammeldagse kanselliråder.

Det går vel også an å si at Lenin, fra å starte med en slavisk dogmetro handling ut fra marxismen, snudde seg og tok en del byråkrater inn i varmen – men at han ikke hadde noen plan for hvordan de skulle drives ut igjen.

Men kanskje er feilen dypere, kanskje ligger den i det at Marx opphøyde Pariskommunen til ideal. På samme måten mente bolsjevikene at sovjetene var den formen arbeiderklassens herredømme måtte ta, uansett hvordan det lå til rette for det i det aktuelle landet. Det mest sannsynlige er vel at arbeiderklassen og det arbeidende folket i hvert enkelt land vil komme til å skape sine egne former for herredømme, ut fra situasjonen og de lokale tradisjonene. Noen steder blir det arbeiderråd à la sovjetene. Noen steder blir det kanskje noe helt annet, i alle fall i navn og form. Det er lite trolig at det skal oppstå sovjeter i så ulike land som Norge, USA, Nepal og Brunei.

Men alle land vil ha et problem med byråkratiet, som har gått seirende ut av klassekampen i alle land.

Monolittisk enhet

Lenin døde i 1924. Den vanskelige oppgaven med å konstruere et sosialistisk samfunn ble overlatt til ledelsen i bolsjevikpartiet, og snart var det Stalin som pekte seg ut som den eneste lederen. Oppgaven var nesten overmenneskelig vanskelig, og for en eneste mann var sjansene for å lykkes mer enn syltynne. Sovjet-unionen ble et samfunn der vold ble svaret på mange problemer.

Årsaken var naturligvis ikke at Stalin var mistroisk, paranoid, blodtørstig eller maktsyk. Det gir større mening å lete etter årsakene i de måtene bolsjevikene tenkte på, altså i ideologien. Ikke at Stalin var ute av stand til å tenke klokt og dialektisk, som da han skrev sin vesle avhandling om «Den dialektiske og historiske materialismen» i 1938. Det var mer at han ikke fulgte opp i praksis.

Etter revolusjonen i 1917, som var svært ikke-voldelig i utgangspunktet, gikk 14 forskjellige land inn i Russland for å støtte «de hvite» (bolsjevikenes motstandere, reaksjonen) eller i det minste for å styrte bolsjevikene. De hadde ulike mål. Noen hadde som mål å beholde Russland innafor ententen, altså å opprettholde østfronten i krigen mot aksemaktene (1. verdenskrig). Andre ønsket å gjeninnsette tsaren og gjeninnføre livegenskapet, altså å skru klokka tilbake til før 1860! De fjorten intervensjonshærene samarbeidet med ulike grupper som var fiendtlig innstilt til bolsjevikene. Og for mange av dem var russiske liv lite verdt. Den tyske generalen Hoffmann skreiv i dagboka si:

«I morgen kommer vi til å starte fiendtligheter mot bolsjevikene. Det er ikke mulig med noen annen løsning; ellers vil disse råskinnene utslette ukrainerne, finnene og balterne, og så i ro og mak samle en ny revolusjonær arme og gjøre hele Europa til en svinesti … Hele Russland er ikke annet enn en svær dynge maddiker, en skitten, svermende masse.»¹³

Samtidig begikk mange av opposisjonsgruppene attentater for å gjøre forholdene ulevelige for bolsjevikene. Den tyske ambassadøren ble myrdet på sitt kontor, Lenin ble skutt, osv. Det er ikke underlig at bolsjevikene satte i gang en terrorkampanje mot den terroren de oppfattet at de ble angrepet med, og som var reell nok. Likevel advarte folkekommisaren for justis, Isak Steinberg, om at å starte en terrorkampanje var lettere enn å avslutte den, og prøvde å overbevise Sovjet-lederne om viktigheten av å følge lovlige prosedyrer.

Han snakket for døve ører. Zinovjev, som var leder for Petrograd-sovjetet og seinere skulle bli et framstående offer for Stalins utrenskninger, foreslo terror:

«Kamerater, slå de høyre-sosialistrevolusjonære nådeløst, uten medlidenhet; verken domstoler eller tribunaler er nødvendig. La arbeiderne utkreve hevn. La de høyre-sosialistrevousjonæres og hvitegardistenes¹⁴ blod flyte. Utrydd fiendene fysisk!»¹⁵

Terroren grep om seg på begge sider. Men den var mest omfattende, og mest konsekvent og mest barbarisk på den hvite sida. Det finnes utallige historier om grusomheter. Men de røde lærte. Terroren viste seg å være kontraproduktiv. Der den tok sikte på å utslette fiender, skapte den flere fiender i stedet for støttespillere, og i stedet for å berolige befolkningen, vekket den motstand og opposisjon. I 1921 var det slutt på borgerkrigen. De utenlandske intervensjonsstyrkene var slått tilbake til en forferdelig pris, landet lå i ruiner og økonomien var på et nivå som bare tilsvarte en brøkdel av det den hadde vært før 1. verdenskrig. Mye av arbeidsstyrken var falt under krigen, det var hungersnød, og industri og jordbruk lå i stor utstrekning i ruiner.

Det må stort sett sees på som svært beundringsverdig at bolsjevikene faktisk fikk dette samfunnet til å fungere, og at de skapte en stat som kunne sikre innbyggerne et relativt sikkert liv.

Lenin slo retrett under navnet NEP, ny økonomisk politikk. Han fikk bolsjevikene med på å slakke av på endringene og midlertidig slippe markedet fri. Det var nok nødvendig, men ettersom Lenin døde uten å ha sagt noe om hvor veien videre gikk, kom mye av det som kunne bli vanskelig, til å skape store problemer.

Russland var et tilbakeliggende jordbruksland. Klima og naturvilkår hadde alltid skapt problemer for russisk landbruk. Arbeiderklassen var liten og konsentrert i få store byer og industriområder. De ressursene som skulle til for å utvikle landet, måtte komme fra jordbruksproduksjonen, dvs. fra bøndene.

Blant marxister er det blitt vanlig å si at det var ikke så underlig at revolusjonen gikk over styr i Russland, det var for primitivt i utgangspunktet. (Det samme gjelder Kina.) Men det er viktig å passe seg for å bli determinist. Det er ingen lovmessighet i at bolsjevikenes revolusjon måtte ende som den gjorde. Det var strid om demokratiske reformer på de fleste punkter, og mange av de reformene som faktisk ble gjennomført i tida umiddelbart etter revolusjonen, ble seinere reversert. (for eksempel ble grader og rangordning som kjent gjeninnført i hæren, og retten til abort ble avskaffet.) Det er fullt mulig å tenke seg at mye av dette kunne vært annerledes.

Fra 1928 var Stalin den stadig mer ubestridte leder av bolsjevikpartiet. Han skjønte at jordbruket måtte moderniseres, men ikke hvordan. Bolsjevikenes metode ble tvang, og kollektivisering. Nå når arkivene åpnes og reelle tall slipper ut, begynner det å vise seg et bilde av at kollektiviseringen var fånyttes hva produksjon angår. Men den endret forholda på landsbygda og skapte et annet Russland, den la forholda til rette for industrien.

Som leder for partiet (formelt sett som generalsekretær), var Stalin for kollektivisering så raskt som mulig. Han var klar over at tida var knapp: imperialistene var drevet ut, men de ville komme tilbake. De ville før eller siden, og kanskje heller før, starte en ny krig mot arbeiderstaten. Derfor var det hastverk. Sovjetunionen måtte moderniseres, nesten for enhver pris. I februar 1931 talte Stalin på en konferanse, og forklarte tempoet i utbyggingen:

«Av og til spørres det om en ikke kunne senke tempoet, bremse bevegelsen en del. Nei, det kan en ikke, kamerater! Tempoet må ikke settes ned! Tvert om, det må økes så mye som kreftene og mulighetene tilsier. (…) Å senke tempoet betyr å bli liggende etter. Og de som sakker akterut blir slått. Men vi vil ikke være dem som blir slått! Nei, vi vil ikke det! Det gamle Russlands historie var blant annet historien om hvordan landet stadig ble slått, fordi det var tilbakeliggende. (…) Vil dere at vårt sosialistiske fedreland skal bli slått og miste sin uavhengighet? Hvis dere ikke vil det, da må dere på kortest mulig tid gjøre ende på tilbakeliggenheten og utvikle et sant bolsjevikisk tempo i oppbyggingen av den sosialistiske husholdningen. (…) Vi ligger 50 til 100 år etter de framskredne land. Vi må legge denne distansen bak oss på ti år. Enten gjør vi det, eller også blir vi knust.»¹⁷

Den hardhendte kollektiviseringen gikk hardt utover bøndene. Da de ikke var særlig villige til å kollektivisere jorda, ble kollektivbruk likevel opprettet, svært ofte med ledelse utenfra. Seinere kunne bøndene derimot ta hevn over de fremmede ved å peke på dem under de store utrenskningene, og beskylde dem for å være «sabotører», at de undergravde den sosialistiske oppbyggingen, osv, og la det hemmelige politiet gjøre resten.

For i en atmosfære der alle mangler ble sett som sabotasje, all uenighet som undergraving av partiets styrke og handlekraft, og der idealet var monolittisk enhet, ble prosessene det logiske utfallet og Gulag et logisk system. Nå ville det være naivt å tro at det ikke forekom reell sabotasje, og at ikke det fantes virkelige agenter osv. Men ikke flere millioner, ikke hundretusener, ikke tusener heller. I forbindelse med utrenskningene på 30-tallet er det enkelt å si i etterhånd at de sprengte alle lovlige rammer, og at Stalin som den øverste og direkte ansvarlige gjorde seg skyldig i forbrytelser og satte kommunismen i vanry. Og det skulle ikke bli bedre etter 2. verdenskrig. Det er ikke vanskelig å se at kommunismens svake stilling nå, er påvirket av Stalin og hans politikk. Hvorfor kvitter folk seg med et system som kaller seg sosialistisk? Etter all sannsynlighet fordi de oppfatter det som dårlig.

Men vi skal ikke dit

Det er viktig å oppsummere erfaringene fra Sovjets historie, for vi skal ikke dit. Dels fordi forutsetningene våre er helt andre, dels fordi vi ikke ønsker oss et sånt system og ikke vil kjempe for noe som kan utvikle seg slik.

Da blir det viktig at vi under enhver omstendighet holder fast ved slike rettigheter som rettssikkerhet, organisasjonsfrihet, menings-, ytrings- og trosfrihet, osv. Mange av de rettighetene som bolsjevikene lovfestet i starten, men etter hvert fant det «nødvendig » å kvitte seg med.

Likevel er det lite fruktbart å havne i Hagtvets posisjon, med å «ta avstand». Det er ingen tvil om at bolsjevikene utrettet mirakler i oppbyggingen av Sovjetunionen under ekstremt vanskelige kår. Stalin gjorde alvorlige feil, men å utdrive ham som en ond ånd er lite fruktbart. Da er det bedre å lære av feilene ved å studere hva han gjorde, hvilke muligheter som forelå, hva som kunne vært gjort annerledes, og hva som ikke.

Stalin-epoken bygde også opp et stort industriland av ruinene etter to forferdelige kriger, det russiske folket lærte å lese og skrive, det ble gjort en kjempejobb for å bringe kultur ut til folket med aviser, bibliotek, teater- og operaforestillinger osv. Mange små folkeslag fikk sitt første alfabet og aviser på sitt eget språk for første gang i historien. Mange spørsmål gjenstår å studere, og det er tidlig å uttale altfor skarpe dommer. Men vi skal ikke dit. Vi skal til en verden som er større og ikke minst vennligere.

Østen er rød

Etter den 2. verdenskrig – som ganske riktig kom til Sovjetunionen ti år etter at Stalin holdt sin tale i 1931 – var venstresida styrket i så godt om alle land. Kinas kommunistiske parti hadde utviklet en politikk ut fra Kinas egne forhold, og greid å forsvare sin selvstendighet mot inngrep fra Sovjet. Der hadde kommunistene kriget i over tjue år for å frigjøre landet fra føydaladelen og kompradorborgerskapet (Borgerskap som går i utenlandske imperialisters tjeneste og er avhengig av dem), og da statslederen Jiang Jeshi (Chiang Kai-shek) brøt samarbeidet etter krigen, tok det ikke kommunistene mer enn fire år å erobre makta i hele landet.

Dette er den største frigjøring menneskene noensinne har gjennomført, og den skjedde på grunnlag av den teorien som var utviklet i Kina og som vi kjenner som maoisme eller Mao Zedongs tenkning. Den var en enorm inspirasjon for hele verden, og fikk som følge også væpnete frigjøringskamper i store deler av verden, blant annet i Indo-Kina, der Vietminh-geriljaen knuste franskmennene totalt ved Dien Bien-phu i 1954.

Men Kina skulle bygge sosialismen, og fikk råd og støtte fra Sovjet. Helt til Mao satte seg på bakbeina under Sovjetunionens kommunistiske partis 20. kongress, og gikk til motangrep mot Khrustsjovs angrep på Stalin. Da trakk Sovjet sine eksperter tilbake fra Kina, med plantegninger og ressurser, og lot kineserne stå tilbake med halvferdige prosjekter og uten planer. At det ikke skapte større problemer enn det gjorde, skyldes utvilsomt en intens vilje til å lære av virkeligheten og erfaringene.

Når man studerer Sovjets historie, blir det først og fremst svært tydelig hvor viktig Maos selvstendighet har vært. Han analyserte ut fra fakta, og stemte ikke resultatet med teorien, så forandret han teorien. At den kinesiske kulturrevolusjonen (1966– 1976) begeistret norske ungdommer og folk over hele verden, er ikke noe mirakel.

Nå skulle det vise seg at kulturrevolusjonen heller ikke var det endelig svaret på hvordan man unngår at kapitalismen kommer til makta igjen i et sosialistisk land. Men den pekte på et alvorlig problem allerede i utgangspunktet: «Bombarder hovedkvarteret!» skrev Mao i en veggavis som startet det hele.

Mao pekte på et enormt problem: Under sosialismen har både partiapparatet og statsapparatet en tendens til å vokse og vokse og etter hvert få klasseinteresser som er andre enn arbeidernes. Dette svulmende byråkratiet består ofte av personer som har de beste hensikter, velmenende og hyggelige folk, men deres posisjon får dem på andre tanker. Det er nesten som i de fantastiske engelske TV-seriene «Yes, minister» og «Yes, Prime minister» (som egentlig burde vært obligatorisk studiemateriale for alle kommunister med offentlige verv). Dette byråkratiet beskytter seg selv og sine, og forsvarer sine egne interesser, og blir fort en basis for å utvikle kapitalismen. Selv om man starter med en grunnfestet innstilling om at man skal tjene folket, ender man fort som NAV-byråkrat med å tjene folket ved å passe på at de følger ulogiske og uforståelige regler. Systemet blir viktigere enn menneskene.

Mao pekte på problemet, men han fant ingen holdbar løsning. Det var mulig for byråkratiet å slå tilbake. Under dekke av å følge parolene kunne de drive dem ut i det absurde, og rettssikkerheten var ikke tilstrekkelig grunnfestet til å hindre overgrep. Resultatet ble at hele kulturrevolusjonen endte i en hengemyr av uendelige debatter og kampanjer, og bare i liten utstrekning nådde sine mål.

Ikke dit heller

Men vi skal ikke dit heller. Stalin prøvde å bygge en sosialisme med tvang. Mye var bra, men han baserte seg på en klasse av byråkrater, og etter hans død kunne sykofanter og apparatsjiki ta makta og snu politikken. Mao Zedong trodde han hadde funnet svaret med kulturrevolusjonen, men byråkratene drev den ut i det absurde, og etter Maos død kunne de også snu politikken. Men vi skal ikke innføre et system som det kinesiske.

Først og fremst har vi andre forutsetninger. Vi har mye å lære av de kinesiske kommunistene – særlig om hvordan man forener folk rundt en oppgave, hvordan man trekker folk med i arbeidet og får dem til å frigjøre skaperkraft og initiativ, hvordan man gjør folk sterke ved å styrke selvtilliten. Det vil være et nøkkelledd også for oss når vi skal reorganisere det norske samfunnet. I tillegg til dette – som vi gjerne kan kalle «masselinje », er det mye å lære i de kinesiske kommunistenes kritikk av Stalin, og i deres utvikling av den marxistiske filosofien, både materialismen og dialektikken. Å sammenligne Sovjet og Kina kan i det hele tatt være lærerikt, selv om det må skje med varsomhet. For det var også to helt forskjellige land, med svært ulike vilkår.

Men vi skal altså ikke kopiere noen av dem.

Våre forutsetninger

er helt andre enn det både kineserne og russerne har hatt. Vi har et moderne samfunn med moderne produksjon, og et folk som er høyt utdannet og har mengder av organisasjonserfaring.

Vi har ingen tradisjon for blodbad, men foretrekker konsensus. De demokratiske tradisjonene i Norge er en styrke, men vi skal ikke tro de ikke kan settes ut av spill. For under dem ligger en merkelig «forståelse » om at myndighetene gjør som de vil, og vi gjør ikke opprør. Vi kan si hva vi mener, men når det er gjort, går vi hjem og setter oss til i TV-kroken, og overlater til de herskende å melde Norge inn i EØS, sende soldater til Afghanistan, eller bygge høyhus over hele Bjørvika. Det kan være frustrerende, men det er en trygghet i det. Så lenge rettssikkerheten gjelder. Men bare så lenge.

Vi har internett, som vil gjøre det mulig å planlegge produksjonen på en måte tidligere tiders kommunister bare kunne drømme om.

Det vil også kunne hjelpe oss til å diskutere politikken, tiltakene, hva det måtte være. Fora som «Facebook» og «Twitter» vil bli skapt der det er behov, og diskusjonene vil være omfattende og allmenne. Hemmeligholdet i gamle dagers byråkratiske jungler står for fall, for på nettet kan alt bli åpent. Det vil bli lett å kontrollere hva valgte representanter gjør – og hva de ikke gjør. Kunnskap blir lett tilgjengelig, og det vil ikke være mulig å holde folk nede i uvitenhet på samme måte som tidligere.

Men på den annen side er Norge en integrert del av den imperialistiske verden, med en strategisk beliggenhet som øker sannsynligheten for angrep. Om isen på Nordpolen smelter og Nordishavet blir farbart, vil den russiske marinen få et behov for å sikre sine skip langs vår kyst, enten vi liker det eller ikke. Og kanskje ikke bare russerne. Det ligger store oljereserver under havbunnen nord for Russland.

Og vårt hjemlige borgerskap har også sine profittmaskiner å forsvare. Flere og flere jo mer som blir privatisert. Post og helsevesen, strømforsyning og offentlige kommunikasjoner. Alt dette gjør at det er mer å slåss om.

Vi ser konturene av et nytt samfunn. Foreløpig er det bare et ganske vagt bilde. Men vi ser at miljøødeleggelsene hurtig driver oss mot et punkt hvor revolusjonen blir helt nødvendig, og kanskje vil ta uventede former. Det vil være nødvendig å starte med å analysere den norske virkeligheten – hvem er venner og hvem er fiender? Det vil sikkert ikke være så vanskelig å få enighet i breie kretser om at det er nødvendig å omorganisere samfunnet fra profittproduksjon til produksjon for å dekke menneskelige behov – det spørs på evnen til å diskutere, og velge ord som ikke støter folk vekk.

Det er grunner til å mene at en ikkevoldelig revolusjon vil være mulig i Norge. Dessverre er mulighet ikke det samme som sannsynlighet.

Sannsynligheten

Hva er vold? Å innføre EØS-avtalen tydelig i strid med folkeviljen, var en voldshandling. Å bygge ut Alta-elva var ganske tydelig bruk av vold. Å bygge høyhus over hele Bjørvika, stikk i strid med hva folket ønsker, er vold. Men vi finner oss i det. Å ta fra folk pensjonsrettighetene, er vold, det hadde ikke latt seg gjøre i et fornuftig samfunn. Det samme med privatisering av sykehjem og alle mulige offentlige tjenester. Å la gamle og syke mennesker dø uten tilstrekkelig tilsyn på private pleiehjem, er grov vold. Eller å opprettholde er økonomisk system der et fåtall eier maskiner og andre produksjonsmidler, mens det store flertallet, som har kunnskap om hvordan maskinene skal styres, ikke eier andre produksjonsmidler enn sin arbeidskraft og dermed tvinges til å selge denne for en sum som ligger langt under verdien av det de produserer. Men denne volden ser vi stort sett på som naturlig, nesten naturgitt.

Tar vi eiendommene fra Thon, Rimi-Hagen og Kjell Inge Røkke, så er det utvilsomt vold. Men om de selv ikke lider personlig overlast, om de verken blir arrestert eller henrettet, om de får gå fritt omkring og forsørge seg ved ærlig arbeid, vil de fleste nok synes at det er greit. Det blir kanskje stritt for Hagen å snu skjortesnippene sine selv – inntil han venner seg til det – men selv professor Hagtvet vil neppe ha mye å utsette på akkurat det.

Vold er ikke uttrykk for enkeltmenneskenes iboende ondskap, men et resultat av motsigelsene i samfunnet. Jo skarpere motsigelser, jo mer sannsynlig er det at det vil bli brukt vold. Om Rimi-Hagen har for vane å slå sjåføren sin, vil det sannsynligvis føre til at sjåføren på ett eller annet tidspunkt slår igjen. Vi kan proklamere så mye vi vil at vi er for en fredelig overgang til sosialismen, men hvis folk er blitt pisket og slått på forhånd, eller voldtatt og hardt fysisk undertrykt, vil alle våre proklamasjoner forbli tomme ord.

I en revolusjon vil motsigelsene i samfunnet nødvendigvis være ganske skjerpet. For borgerskapet har enorme verdier å forsvare. Nei, revolusjonen er sannelig ikke noe forfinet teselskap! Skal vi unngå vold, må revolusjonens fiender holder seg i skinnet. Og det gjør de bare hvis motstanden er veldig sterk, sterk nok til å skremme fienden til passivitet.

I James Camerons filmfabel «Avatar» er motsigelsen mellom jordboernes ønske om å grave fram kostbare metaller – jo mere kostbare, jo større forakt for de innfødte – og de innfødte na’vis ønske om å bevare naturen, så skarp at det bare kan resultere i vold: krig, nærmest utryddelseskrig. Karakteristisk er oberst Quaritchs kommentar om na’vi-ene i begynnelsen av filmen: «De er vanskelige å drepe!» – Det er en megetsigende replikk.

Bare hvis reaksjonen skjønner at de ikke har noe å hente på å gjøre motstand, kan de tvinges til å holde seg i ro. Men de må tvinges, for det er enorme verdier å kjempe om. Og all erfaring viser at de vil kjempe så langt de kan. Folket vil måtte bruke vold mot volden, men den må begrenses til dem som bruker vold mot det overveldende flertallet av folket. Skammens natt tar aldri ende ved bruk av silkehansker og vennlige oppfordringer. Skammens natt tar aldri ende uten ved vår ild.

Noter:

1. Bernt Hagtvet i Dagbladet, torsdag 17. Juli 2003.
2. Intervju med Dagsavisen 18. Mars 2007.
3. Samme sted.
4. Se Rognlien, J. og Brandal, N.: Den store ml-boka, Kagge forlag 2009.
5. Dagbladet, 17. Juli 2003.
6. Friedrich Engels: Anti-Dühring, Marx-Engels Collected Works vol. 25, Lawrence & Wishart, London 1987, p.171.
7. Berlin-debatten om revolusjon, Marx, K. & Engels, F.: Collected Works vol. 7, Lawrence & Wishart, London 1977, p. 73.
8. Aisin-Gioro Pu Yi : From Emperor to Citizen. Vol. II, p. 482 f. Foreign Languages Press, Beijing 1965.
9. Alle grader i hæren fra korporal og oppover ble avskaffet i dekret av 16. desember 1917.
10. Deklarasjon om de russiske folkenes rettigheter, 2. november 1917, undertegnet av Stalin og Lenin, First Decrees of Soviet Power, Lawrence & Wishart, London 1970, p.31.
11. Suny, R. G.: The soviet Experiment, Russia, the USSR, and the Successor States. Oxford University Press, New York 1998, p. 59.
12. Suny, op. Cit., p. 14.
13. Sitert etter Suny, op. Cit. P. 67..
14. Hvitegardistene: reaksjonære russiske styrker.
15. Sitert etter Suny, Op. Cit., p. 70.
16. J. Stalin: Om bedriftsledernes oppgaver. Tale på den første unionskonferanse av funksjonærene i den sosialistiske industri, 4. februar 1932, i Spørsmål i leninismen, A/S Norsk forlag Ny dag, Oslo 1952, s. 336–337.

Jacob Børresen er pensjonert marineoffiser, og var blant annet militær sekretær for forsvarsminister Johan Jørgen Holst 1986-88 og sjef for operasjonsstaben ved Forsvarskommando Nord- Norge 1990-93.

Til tross for omfattende militær og sivil innsats går utviklingen i Afghanistan i feil retning. Taliban og andre opprørsgrupper er på frammarsj. ISAFs tapstall øker. Det kan derfor være grunn til å spørre. Hva gjør egentlig Norge i Afghanistan? Hva dreier det norske nærværet seg om? Hva er målsettingen? Og hva er utsiktene til å lykkes? Bør USA, NATO og Norge trekke styrkene sine ut, og i så fall: Hva skjer da med Afghanistan?

En kort historikk

 

Krigen som nå pågår i Afghanistan begynte den 7. oktober 2001. Amerikanske og britiske avdelinger angrep det talibanstyrte Afghanistan. Angrepet var en reaksjon på terrorangrepet på USA 11. september 2001 og skjedde under påberopelse av retten til selvforsvar, nedfelt i FN-pakten. Målet var å fange Osama Bin Laden, som det var antatt sto bak terrorangrepet 11. september, ødelegge hans organisasjon al Qaida, fjerne Taliban-regimet som hadde støttet al-Qaida og gitt organisasjonen et tilfluktssted. Hensikten var å sette inn et demokratisk regime i Kabul som kunne stabilisere og gjenreise landet som en pålitelig vestlig alliert i en geostrategisk viktig region.

Den 19. desember 2001 vedtok sikkerhetsrådet å autorisere en internasjonal styrke – ISAF – for at det afghanske styret og FN-personell kunne operere i sikkerhet. ISAF hadde til å begynne med, under britisk ledelse, ansvar for sikkerhet og stabilitet i hovedstaden Kabul, men tok etter hvert også ansvar i større deler av landet. Fra august 2003 overtok NATO kommandoen over ISAF, som samtidig fikk ansvar for hele Afghanistan.

Arbeidet med å bygge et stabilt Afghanistan har vist seg å være vanskeligere enn mange hadde forestilt seg. Et hovedproblem i Afghanistan har vært Vestens vilt urealistiske målsettinger, hvorav nettopp etablering av demokrati har vært blant de viktigste. Man kan jo spørre seg hva de tenkte på, planleggerne som i 2001 og 2002 trakk opp retningslinjene for innsatsen i Afghanistan. Hørte de ikke på de mange britiske historikerne som samlet lærdommer fra tre afghanske kriger? Studerte de ikke krigen mellom Sovjetunionen og Afghanistan for å finne ut hvorfor 120 000 sovjetiske soldater ikke maktet å påtvinge det afghanske folk sin vilje?

Som kjent lyktes det relativt raskt å fjerne Taliban-regimet fra Kabul og sette inn en lojal marionett, pasjthuneren Hamid Karzai, i presidentstolen. Ingen av de andre målsettingene er derimot nådd. Osama bin Laden er fortsatt på frifot (om han da er i live), regjeringen i Kabul er riktig nok vestlig orientert men neppe noen pålitelig alliert. Det er gjort en del for å gjenreise landet. Mange har fått elektrisk strøm, det er åpnet skoler for jenter, det bygges veier og jernbaner og helsestellet er forbedret. Men Taliban er på frammarsj igjen, de etniske motsetningene i landet er stigende. Så var da også utgangspunktet det verst tenkelige:

Til tross for flere forsøk gjennom tidene, som alle har endt med større eller mindre grad av katastrofe, har aldri Afghanistan vært noen effektiv sentralstyrt stat. Den viktigste årsaken er latente motsetninger mellom folkegrupper og klaner som har gitt seg utslag i et vedvarende maktspill. Afghanistan er et klanstyrt stammesamfunn grovt sett sammensatt av fem etniske hovedgrupperinger: Usbeker, tadsjiker og  turkmener i nord, hazarer i sentrum, pasjthuner i sør. Den største folkegruppen er pasjthunerne som utgjør rundt 45 prosent av befolkningen. Men også 15 prosent av Pakistans befolkning er Pasjthuner. Dette er en faktor som bidrar til å trekke Pakistan, og dermed også India, inn i konflikten i Afghanistan på en svært uheldig måte. For Pakistan er Taliban, som i all hovedsak er en pasjthunsk bevegelse, en forsikring mot indisk dominans i Afghanistan etter at den internasjonale styrken har forlatt landet.

40 år med kontinuerlig krig har utarmet landet. Gjennomgående, dyptgripende og ødeleggende fattigdom kombinert med svært ujevn fordeling av den rikdom som tross alt eksisterer er derfor et hovedproblem. Under den sovjetiske invasjonen og de etterfølgende borgerkrigene emigrerte rundt åtte millioner afghanere, av en befolkning på drøye 33 millioner. Afghanistan har i tillegg rundt en million internflyktninger. Etter 2001 har over fem millioner returnert til Afghanistan. Resten fortsatt befinner seg i eksil. Blant dem de aller fattigste flyktningene som fortsatt er igjen i Pakistan. Om de skulle bli tvunget til å komme tilbake vil det forårsake svære problemer. Dette er en destabiliserende situasjon.

De etniske motsetningene i Afghanistan er nå økende. Konfliktens gjenstand er som alltid rett til land og vann, kontroll med smuglerruter og familiens eller klanens ære. En viktig felles målsetting er å få de utenlandske soldatene ut. Fra det sørlige pashtundominerte Afghanistan fortoner det seg som om et Kabul, dominert av minoriteter, sentraliserer makten for å redusere pashtunernes innflytelse. Fra et ståsted i det nordlige Afghanistan ser man en president og de viktigste statsrådene, alle pashtuner, som står klar til igjen å dominere landet. Det er det gamle maktspillet om igjen, et maktspill som kanskje utgjør det viktigste hinderet mot en fungerende sentralregjering i Kabul. Interne konflikter har tatt flere liv enn USAs og ISAFs militære operasjoner til sammen. Av de rundt 2 200 sivile tap i Afghanistan årlig skyldes 1 400 Taliban eller andre afghanske konstellasjoner.

Noe av det første Barrack Obama foretok seg etter at han tiltrådte som president i USA var å redusere målsettingene i Afghanistan betraktelig. Målet om å innføre en sterk sentralisert regjering i Kabul basert på demokrati og rettsstatsprinsipper er forlatt. Det er nå kun snakk om å stabilisere Afghanistan og forhindre at landet nok en gang blir arnested for internasjonal terrorisme og tilfluktssted for al Qaida. Et hovedgrep er å forsere prosessen i retning av at afghanerne selv overtar ansvar for sikkerhet, styre og stell i Afghanistan. Blant annet skal Afghanistans hær bygges opp til en styrke på flere hundre tusen mann. Spørsmålet er om dette er realistisk. Spørsmålet er også om det er klokt. Å bygge opp et svært militærapparat kan i større grad bidra til å forsterke problemene enn til å løse dem. Det er antakelig mye viktigere å bygge opp et velfungerende og ukorrupt politikorps. Men her er man kommet svært kort.

Obama har gitt seg selv 18 måneder på å lykkes, før han begynner å trekke de amerikanske soldatene ut. Det økende antall angrep på ISAF over hele Afghanistan skyldes derfor også de forskjellige grupperingenes kamp for sine posisjoner og sin status etter at de internasjonale styrkene har forlatt landet og kan derfor ses som en direkte virkning av president Obamas nye strategi. Det er med andre ord et helt åpent spørsmål om denne begrensede strategien har en sjanse til å lykkes.

Hva gjør Norge i Afghanistan?

 

Norge har ingen vitale interesser i Afghanistan. Allikevel bidrar nordmennene med betydelig sivil bistand og med militære styrker. Og norske myndigheter er beredt til, om nødvendig, å ofre livet til norske soldater for å bidra til å støtte den afghanske regjeringen i kampen mot Taliban og andre islamske opprørsbevegelser. Det er to årsaker til dette. Begge springer ut av Norges nære forhold til og solidaritet med USA.

For det første: Etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001 proklamerte USA internasjonal terrorisme som den viktigste trusselen mot landet, og krigen mot terror oppgave nr. én for det amerikanske forsvaret. USAs allierte og samarbeidsland ble mobilisert under parolen «den som ikke er med oss er mot oss». Og frontlinjen i krigen mot terror gikk i det talibanstyrte Afghanistan. For Norge, som anser USA som sin viktigste allierte, var det vanskelig ikke solidarisk å stille opp med styrker i Afghanistan når amerikanerne ba oss om det.

For det annet: NATO er en av bærebjelkene i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Da NATO i 2003 fikk i oppdrag å lede ISAF og dessuten erklærte at dens fortsatte relevans og framtid som allianse sto og falt med hvorvidt oppdraget i Afghanistan ville lykkes, ble det et imperativ for Norge å bidra med styrker til ISAF.

Norge er, med andre ord, ikke i Afghanistan av hensyn til det afghanske folk eller for å «få afghanske kvinner ut av burkaen ». Norge er med fordi det er en sentral norsk sikkerhetsinteresse å bevare et godt forhold til USA og å bidra til å opprettholde NATO som relevant og effektiv aktør i europeisk sikkerhetspolitikk.

Det er ikke noen motsetning mellom denne overordnete betraktningen og regjeringens uttalelser om formålet med det norske bidraget: Å stabilisere Afghanistan og bidra til sikkerhet. Å gi landets befolkning skole, helse og andre grunnleggende tjenester. Å gi landet et bedre styresett og fungerende institusjoner. Når Norge først, av overordnede utenriks- og sikkerhetspolitiske grunner, deltar i krigen i Afghanistan, framstår dette som aktverdige mål, som hvis de lykkes, rettferdiggjør krigshandlingene som påfører den afghanske sivilbefolkningen så mye lidelse og smerte.

Dersom imidlertid utsiktene til å lykkes i Afghanistan ikke, eller bare i svært liten grad, er til stede, er det derimot grunnlag for å hevde at NATOs og Norges krigføring i Afghanistan ikke er legitim, ikke kan forsvares etisk, selv om den både er i medhold av en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd og skjer eller anmodning fra den afghanske regjeringen. Og i den grad NATOs engasjement i ISAF bidrar til å svekke alliansen, og det norske forsvarets bidrag til ISAF dessuten bidrar til å svekke forsvarets evne til å løse sine oppgaver hjemme, er det grunnlag for å hevde at Norges bidrag til operasjonene i Afghanistan heller ikke tjener landets sikkerhetsinteresser. Alt står imidlertid og faller med spørsmålet: Kan NATO lykkes i Afghanistan?

Kan NATO og det internasjonale samfunn lykkes i Afghanistan?

 

Den kanskje viktigste årsaken til at det så langt har gått galt i Afghanistan er at analysen av situasjonen i landet, grunnlaget for den militære operasjonen, var feil allerede i utgangspunktet. Internasjonal terrorisme var ikke først og fremst, ja ikke en gang i særlig grad, et afghansk problem. Det var et regionalt problem der situasjonen for eksempel i Pakistan var minst like viktig.

 

De viktigste årsakene til at den afghanske befolkningen føler seg utrygg, er: En dårlig og korrupt regjering, vestlige styrkers manglende respekt for landets kultur, innblanding fra nabolandene, arbeidsløshet, etniske konflikter og i sør særlig det at pashtunerne fratas makt, stammekonflikter, Taliban, og til slutt andre faktorer som f eks mangel på demokrati. Når det gjelder det siste punktet viser forskning at den viktigste forutsetningen for demokrati er en velfungerende stat. Det finnes ikke i Afghanistan. Men dersom det, mot formodning, skulle lykkes å stable en velfungerende statsadministrasjon på beina i Kabul så er det flere andre elementer som også må være på plass for at demokratiet skal slå rot. Ett av dem er et minimum av velstand. Et annet er en viss grad av leseferdighet. Ett tredje er en industriell basis. Ett fjerde er en velfungerende middelklasse, osv. Afghanistan har ingen av disse.

En viktig årsak til Karzai-regjeringens manglende legitimitet, i tillegg til korrupsjonen og maktmisbruket, er det internasjonale samfunnets opptreden. Både de internasjonale styrkenes drap på uskyldige sivile (at drapene er utilsiktet er i denne sammenheng irrelevant), og dette at giverlandene har dannet parallelle byråkratiske strukturer til regjeringens, hvor det har vært fravær av en samstemt, konsistent og helhetlig tilnærming og en overvekt av «quick fix» prosjekter. Dertil kommer at det av politiske grunner har vært nødvendig både å ta krigsherrene i nord og konservative religiøse krefter med i regjeringen. Dette har gjort at Karzai har veldig lite handlingsrom, noe som i sin tur øker potensialet for korrupsjon og kriminalitet. Problemet i Afghanistan er, med andre ord, ikke først og fremst Taliban. Det er heller ikke Karzai-regjeringen. Problemet er vedvarende ustabilitet i det afghanske samfunnet, og USA, ISAF, og dermed Norge, er en like stor del av problemet som alle de andre aktørene.

Konklusjon

Det økende antall angrep på ISAF over hele Afghanistan skyldes i stor grad de økende etniske motsetningene i landet, men også de forskjellige grupperingenes kamp for sine posisjoner og sin status etter at de internasjonale styrkene har forlatt landet, og kan derfor ses som en direkte følge av president Obamas nye strategi. Det at Nederland og Canada nå trekker seg ut er også et klart signal som er blitt oppfattet. Taliban minner nå lokalbefolkningen om at når de internasjonale styrkene har forlatt landet vil Taliban fortsatt være der. Motstanden virket mot Sovjetunionen i 1989, og den er i ferd med å virke igjen. Det vet Afghanerne. Det er derfor, etter mitt skjønn, svært små sjanser for at Obamas nye strategi skal lykkes med å stabilisere Afghanistan.

Da vil det bryte ut borgerkrig i landet, påpeker tilhengerne av fortsatt militært nærvær. Sannheten er at det allerede er borgerkrig i Afghanistan hvor NATO og USA er part i krigen. Krigen vil neppe bli mer blodig enn den allerede er, dersom NATO og USA trekker seg ut og overlater til Afghanerne selv å gjøre opp sine mellomværende. Usiktene til at NATO og USA skal lykkes med å stabilisere Afghanistan gjennom fortsatt deltakelse i borgerkrigen i landet er svært små. Og når sjansen til å lykkes med å sette inn militær makt ikke er til stede er det heller ikke etisk og moralsk forsvarlig å gjøre det. Selv om innsatsen uten tvil er folkerettslig legal er den ikke legitim. USA, NATO, og med det Norge, bør derfor trekke styrkene ut og dra hjem.

Med slagord som «håpet blir født» og «forandringen kommer» vant FMLN presidentvalget i 2009.
Ett år etter valgseieren er Mauricio Funes fortsatt populær, selv om landet står overfor store økonomiske utfordringer og skyhøy kriminalitet.
Hvilken regjering er det El Salvador har fått, og hvilke nye allianser er blitt bygget opp? Kan landets fattigste forvente strukturelle endringer?

Audun Husby er koordinator for Latin-Amerika-gruppenes solidaritetsbrigade i El-Salvador.

Det var store gledesscener i El Salvadors gater da Fronten Farabundo Marti for Nasjonal Frigjøring (FMLN) vant presidentvalget. Etter tolv år med væpnet kamp som gerilja og sytten år som politisk parti klarte FMLN å komme til makten. I tillegg til den spontane gleden var det mange som ble fylt med ettertanke over de titusener som har ofret sitt liv for FMLN.

Hvem er Mauricio Funes?

 

Valget av Mauricio Funes som presidentkandidat for FMLN vakte stor oppsikt i El Salvador. Alle kjente til den skarpe og uredde journalisten som stilte kritiske spørsmål i debattprogrammet på kanal 12. Han hadde også jobbet i lokale nyhetsprogrammer med kritisk blikk på høyreregjeringene, og under borgerkrigen intervjuet han flere av geriljalederne. Han har studert litteratur, og har vært en ivrig forkjemper for ytringsfriheten.

Overraskelsen berodde i at Funes ikke hadde en tydelig FMLN-tilhørighet, selv om han av folk flest ble ansett for å tilhøre den politiske venstresiden. Han ble også beskrevet som den rake motsetningen til FMLNs presidentkandidat fra 2004-valget, Schafik Handal. Funes hadde ikke deltatt i borgerkrigen, med sine 50 år var han en ung kandidat, og han kommuniserte godt med alle samfunnslag. Og mens Schafik tilhørte den kommunistiske grenen av FMLN, har Funes blitt karakterisert som en sosialdemokrat.

I tillegg til å velge en attraktiv kandidat må valgseieren sees i lys av at FMLN klarte å mobilisere grasrota. På tross av små økonomiske ressurser nådde partiet ut med sitt budskap, som ved å gjennomføre hus til hus-kampanjer. At høyrepartiet Alliansen Republikanske Nasjonalister (Arena) hadde mistet mye troverdighet etter tjue år ved makten, hadde også en betydning.

«Nasjonal enhet»

 

I innsettingstalen første juni 2009 presiserte Funes at han er president for alle salvadoranere, og han mante til «nasjonal enhet» for å løse de store utfordringene landet står overfor. Funes vektlegger dialog og felles front i møte med landets store utfordringer. Det politiske systemet i El Salvador har vært preget av et markant toblokksystem med lite dialog og kompromiss mellom fløyene. At Mauricio Funes ikke bare inviterte FMLNere i sin regjering, som kristendemokraten Héctor Dada i posten som finansminister, vakte forbauselse.

Viljen til samarbeid med alle samfunnslag har kommet til uttrykk gjennom opprettelsen av Økonomisk og Sosialt Råd, der ledere fra næringslivet, fagforeninger, akademia og representanter fra grasrotorganisasjoner er samlet for å drøfte den økonomiske politikken.

 

Atten år etter fredsavtalen eksisterer det fortsatt mange sår og spenninger i det salvadoranske samfunnet, og Funes forsøker å forsone frontene. Under den årlige markeringen av fredsavtalen ba presidenten om tilgivelse for overgrep utført av staten mot det salvadoranske folk under den blodige borgerkrigen. Også visepresident Salvador Sánchez Cerén, tidligere kommandant for FMLN-geriljaen, ba om tilgivelse for overgrep utført av geriljasoldater under borgerkrigen. Mange på grasrota har kommentert at unnskyldningen heller burde ha kommet fra en Arena-president, siden dette partiet hadde nære forbindelser til landets sikkerhetstyrker.

Sosiale reformer

El Salvador ble kraftig rammet av den internasjonale finanskrisen, med et fall på 3 % av bruttonasjonalproduktet i 2009. Med redusert eksport, økt arbeidsledighet og mindre pengeoverføringer fra familiemedlemmer i USA har mange salvadoranere fått en tøffere hverdag.

FMLN-regjeringen satte straks i gang en antikriseplan etter maktovertakelsen. Målet har vært å generere 100 000 arbeidsplasser, og gi 10 500 arbeidere rett til sosial stønad. Kriseprogrammet inkluderer også opprettelse av en investeringsbank, minstepensjon til 42 000 gamle, og tildeling av jord og hus til de mest marginaliserte. Funes-regjeringen har også valgt å satse sterkt på helse og utdanning i sitt første år ved makten.

Utdanningsprogram «La oss gå til skolen» skal gi alle landets elever på grunn- og ungdomsskoletrinnet gratis uniformer, skoleutstyr og mat. Over hele landet har små skredderier fått store ordrer på uniformer, noe som har skapt nye arbeidsplasser. FMLN anser sosial ekskludering som en viktig grunn til at så mange unge blir medlemmer av de store ungdomskriminelle bandene i landet. Å få flere inn i skolesystemet ved å fjerne de økonomiske barrierene blir ansett som kriminalitetsforebyggende.

Helsereformen har blitt hilst velkommen av mange fattige. I El Salvador har helsevesenet stadig vekk blitt utsatt for privatiseringsforsøk under høyreregjeringene. De høye prisene på medisiner har medført at mange ikke har råd til å kjøpe medisin-kuren, som legen foreskriver. Med FMLN har dette blitt endret. På landets nasjonale sykehus skal det ikke være nødvendig å ta med seg penger – alt skal være gratis, inkludert medisinene.

Skattereform – en viktig seier for FMLN

For å finansiere de sosiale reformene har regjeringen jobbet målbevisst for å øke skattene i landet. Med den nye skatte- og avgiftsreformen som ble vedtatt i desember, må også den salvadoranske økonomiske eliten bidra. Regjeringen kalkulerer med en økt inntekt på ca. 200 millioner dollar i året til statskassen. Inntektene vil hovedsakelig bli hentet inn på økte avgifter på salg av dyre boliger, registreringsavgift på nye biler, og skattlegging på utbytte av store bankinnskudd. Videre vil det bli innført avgifter på yachter, helikoptre og andre luksusvarer. Avgift på alkohol, tobakk og leskedrikker skal også være med på å øke statens inntekter.

FMLN hadde i utgangspunktet ikke nok stemmer i parlamentet for å gjennomføre en slik lovendring. Ved maktovertakelsen hadde høyresiden 47 parlamentarikere på sin side, og kunne lett ha stoppet alle initiativ fra FMLN med sine 37 stemmer. Men situasjonen endret seg da FMLN klarte å oppnå et samarbeid med småpartiene PDC og PCN, samtidig som Arena ble kastet ut i en intern konflikt og svekket av splittelse. De små høyre- og sentrumspartiene deltok aktivt med modifikasjoner, og stemte til slutt for FMLNs forslag til lovendringer.

Med blikket vendt mot USA

 

Funes arvet et land med tette økonomisk bånd til USA. El Salvador var det første landet som ratifiserte frihandelsavtalen mellom USA og Mellom-Amerika (Caftaavtalen). Fire år etter iverksettelsen har handelen mellom El Salvador og USA økt, men til USAs fordel. Mens El Salvador eksporterte varer til USA for 1763 millioner dollar i 2009, så importerte landet samme år for 2606 millioner dollar fra USA. Halvparten av all eksport fra El Salvador havner i USA. I tillegg har El Salvador gjort seg avhengig av pengeoverføringer fra to millioner salvadoranere som bor i USA. Disse overføringene tilsvarer nesten all eksport fra El Salvador. Denne økonomiske avhengigheten førte til at El Salvador ble ekstra hardt rammet av finanskrisen.

Det har vært sentralt for Funes at relasjonen med landets viktigste handelspartner ikke kommer i fare. Han har lovet og ikke trekke landet ut av Cafta-avtalen, og han forsikrer at det ikke er av interesse å endre dollaren tilbake til den gamle nasjonale valutaen colón. Og de første reaksjonene fra USA har vært positive i forhold til El Salvadors nye regjering. Utenriksminister Hillary Clinton var til stede ved innsettelsen av Funes, og åttende mars er Funes blitt invitert til samtaler med Barack Obama. Her forventes det at temaet migrasjon vil bli tatt opp, i tillegg til kampen mot organisert kriminalitet. FBI har nylig lovet regjeringen opplæring i telefonavlytning for å bekjempe kriminelle.

Samarbeidet mellom de to landene har ikke endret seg vesentlig i forhold til perioden under Arena-regjeringene. Propagandaen mot Funes var meget sterk rett før presidentvalget, og det ble hevdet at en stemme på Funes, var en stemme til Hugo Chávez. Men Funes har hele tiden forsikret at han ønsker et tett samarbeid med USA, og å legge forholdene til rette for nye investeringer fra nord. Visepresidenten Salvador Sánchez Ceréns kritiske uttalelser om USAs imperialisme har blitt hysjet ned som personlige uttalelser.

Ny allianse med Brasil

 

Mauricio Funes har uttrykt ved flere anledninger at hans politikk og ideologiske standpunkt er nært knyttet til Brasils president Luiz Inácio «Lula» da Silva. «Brasil har bevist at det er mulig å vokse, og at det også er mulig å fordele veksten på en rettferdig måte», uttalte Funes da de to statslederne møttes på salvadoransk jord i februar. Det vennskapelige og uformelle preget viste tydelig at forholdet dem i mellom er nært. Presidentfruen er da også brasilianer, medlem av PT og god venn av Lula.

 

El Salvador har inngått flere økonomiske avtaler med Brasil, blant annet renovering av den salvadoranske bussflåten, et stort økonomisk lån og en produksjonsavtale om etanol. Tidligere har Funes og Lula vært i samtaler om en handelsavtale mellom MERCOSUR og Mellom-Amerika. Også i forhold til kampen mot kriminaliteten har det blitt utvekslet erfaringer fra kriminalitetsbekjempelsen i Rio de Janeiro.

Striden om ALBA

FMLN er et mangesidig parti, som i norsk målestokk rommer alt fra Arbeiderpartiet til Rødt. Den sosialistiske fløyen av FMLN har vært pådriver for å melde El Salvador inn i Det Bolivarianske Alternativet for Folkene av vårt Amerika (ALBA). ALBA søker en latinamerikansk integrasjon på egne premisser, og vil være et alternativ til USAs økonomiske og politiske dominans i regionen. Men Funes stiller seg kritisk til ALBA. Han mener at andre lands ideologier og økonomiske organisering ikke nødvendigvis kan importeres til salvadoranske forhold. Funes presiserer at hans avstand til ALBA ikke er et hinder for et godt samarbeid med ALBA-landene Bolivia, Cuba, Ecuador, Venezuela og Nicaragua.

For den sosialistiske fløyen av FMLN har Funes-regjeringen vært til forvirring og irritasjon. På FMLNs landsmøte i desember valgte partiet å bli medlem av V Intenacional Socialista, som er et forum for venstrepartier i Latin Amerika med sikte på å utvikle «sosialisme av det 21. århundre». Initiativet har kommet fra Venezuelas president Hugo Chávez. At Mauricio Funes valgte og ikke delta på landsmøtet ble møtt med kritikk. Igjen svarte Funes at han er valgt av hele nasjonen, og at han derfor ikke finner det passende å involvere seg i partisaker.

Ett av de første tiltakene til regjeringen var åpningen av de diplomatiske forbindelsene med Cuba. Partifeller har ønsket å knytte nærmere bånd til øystaten, blant annet for å lære av helse- og utdanningssystemet. Men Funes og hans regjering har vist en lunken holdning til dette.

Protester mot Funes

Mauricio Funes kom til makten som representant for FMLN, men mange partimedlemmer klager på at presidenten og hans utvalgte team fører den samme neoliberale politikken som sine forgjengere. Og Mauricio Funes har blitt møtt med stadig flere protester av typen «vi stemte på en regjeringsplan av FMLN, vær så snill og oppfyll den», og «du må ikke forråde folket».

Flere saker har vist at det er distanse mellom president og parti. Et eksempel er debatten om telefonregningen for fasttelefonabonnenter. Parlamentarikere fra FMLN la fram et forslag om å ta bort en fast avgift på 9 dollar på den månedlige telefonregningen. Mauricio Funes gikk i mot dette forslaget siden han frykter at telefonselskapene vil forlate landet, og dermed miste arbeidsplasser. For Funes er det viktig at utenlandske investorer opplever juridisk sikkerhet og ikke vilkårlige endringer.

Mauricio Funes forsikrer at han, på tross av uenigheter i enkeltsaker med lederskapet i FMLN, deler idégrunnlaget til partiet. Samarbeidsviljen er fortsatt til stede fra begge fløyer. «Vi skal gå skulder med skulder med regjeringen, men skulle det oppstå et fokus som ikke favoriserer de fattigste i landet vil det oppstå konflikter», uttaler Medardo Gonzáles, leder for FMLN.

Innenfor kapitalismens rammer

Ett år etter valgseieren er det blitt tydeliggjort at de store strukturelle endringene ikke vil komme under regjeringsperioden til Mauricio Funes. Viljen til fattigdomsbekjempelse er til stede, men innenfor kapitalismens rammer. El Salvadors økonomiske avhengighet til USA vil sette klare føringer for salvadoransk politikk fram mot presidentvalget i 2014. «Da vil vi ha en virkelig rød president», uttaler Medardo Gonzáles.

Verden har gått inn i en depresjon, som enda ikke har slått inn for fullt (i løpet av de neste fem årene).
USA er på vei inn i en alvorlig svekkelse av geopolitisk makt, som enda ikke har slått til for fullt (i løpet av de neste fem årene).
Miljøet i verden er på vei inn i en alvorlig krise (og det vil ikke bli gjort stort med det) (i løpet av de neste fem årene).

Hvor vi er:

Raslingen fra venstreorienterte sosiale bevegelser finnes overalt, men de er dårlig samordnet og mangler et klart taktisk blikk (fordi de mangler strategisk overblikk ut over det nærmeste).

Ytterste høyre har et klarere taktisk blikk for det kortsiktige enn venstresiden (en kombinasjon av å forberede seg på vold, og avvisning av alle sentristiske kompromisser), men de mangler også det mer langsiktige strategiske blikket.

Framtiden (både på kort og litt lenger sikt) er svært, svært usikker.

Mest sannsynlige utvikling, de neste fem årene:

Den siste boblen eksploderer – (først og fremst, men ikke bare) nasjonal gjeld, særlig USA. Konsekvensene av dette:

b1) Betydelig svekket verdi for US dollar, og dermed forflytning mot virkelig valutamangfold i verdensøkonomien.

b2) Betydelig økning av arbeidsløsheten, verden over.

b3) Fravær av trygge soner fører til ukontrollerte svingninger i valutaverdier, og dermed liten vilje til å investere.

Voldsom (sterk økning) turbulens i Midt-Østen, og særlig:

c1) Sannsynlig militært regime i Pakistan, med mer eller mindre åpen støtte til Taliban i Afghanistan.

c2) De facto Taliban-kontroll i Afghanistan.

c3) USA gjør full tilbaketrekning fra Irak, kanskje til og med fra Afghanistan.

c4) 50 % sjanse for israelsk bombing av Iran, etterfulgt av sterke internasjonale reaksjoner mot Israel.

c5) Svakt regime i Saudi Arabia, og mulig militært kupp.

Konsekvenser i USA:

d1) Kraftig demonisering av Obama (og Demokratene), anklager om forræderi.

d2) I beste fall gjenvalg av Obama i 2012, med minimal margin.

d3) Framstøt fra ultra høyre for militær maktovertakelse, i alle fall utbredt organisering av væpnede militære grupper som trosser makta.

Det dannes geopolitiske blokker utenfor USAs maktsentrum:

e1) Styrking av geopolitiske bånd mellom Vest-Europa og Russland.

e2) Styrking av geopolitiske bånd mellom Kina, Japan og Sør-Korea.

e3) Styrking av geopolitiske bånd i Sør- Amerika, anført av Brasil, samt flere forsøk på kupp fra høyre (utfall uvisst).

Miljø:

Ingen betydelig bedring i forhold til forverringen av miljøet, og ingen framgang når det gjelder virkningsfulle mottiltak.

Sannsynlig utvikling i de neste 15–25 årene:

Åpen erkjennelse fra de mektigste kapitaleierne, av at vesentlig kapitalakkumulasjon vil være umulig, som dermed fører til aktivt søk etter alternative systemmodeller som vil sette dem i stand til å bevare tre nøkkeltrekk ved det nåværende systemet (hierarkiet, utbytting og polarisering).

Sendrektighet fra verdens «venstre» når det gjelder å se at spørsmålet ikke står om hvorvidt det er mulig å gjøre slutt på kapitalismen, men om organiseringen av et påfølgende, alternativt system, som kan være i en utviklende prosess.

Hva slags politikk for Verdens Venstre?

Verken «venstre» regjeringer, eller «venstre» sosiale bevegelser kan gjøre stort på kort sikt (de nærmeste fem år)ut over å foreta defensive mottrekk, som burde ha karakteren av å «minimalisere smerten» generelt for de arbeidende massene, og særlig for de mest undertrykte og fattigste. Alle «venstre» regjeringer er fortsatt bundet av den kapitalistiske verdensøkonomien.

En politikk som faktisk vil «minimalisere smerten» vil variere, ut fra den politiske strukturen innen staten, og statens økonomiske posisjon i verdensøkonomien. Det finnes ingen stat hvor ikke de arbeidende massene vil lide i de nærmeste fem årene (også i Nord) og det er heller ikke noe program som kan gjelde overalt. Organiserte venstrebevegelser må respektere folkelig trykk nedenfra.

Det avgjørende slaget vil stå på litt lenger sikt (de neste 15–25 år). Det er et slag som ikke handler om kapitalismen, men om hva som kan erstatte den som et historisk nytt sosialt system. Det eksisterer både høyre- og venstrestyrker overalt i verden. Slaget vil ikke stå mellom stater, men mellom sosiale bevegelser.

Verken venstrekreftene eller høyrekreftene i verden er så langt noen enhet, og i begge leire er det alvorlige interne kamper om den korrekte strategien framover.

Utfallet, både av de interne kampene i hver leir, og utfallet av kampen mellom de to leirene, er høyst usikkert på det nåværende tidspunkt. Historien tilhører ingen av sidene. Det endelige utfallet kan bli bedre, eller verre enn det nåværende kapitalistiske verdenssystemet.

Nøkkelen til veien videre

1. oppnå analytisk klarhet,
2. etterfulgt av fundamentale moralske valg,
3. fulgt av intelligent politisk handling. Ikke på noen måte enkelt.

(Immanuel Wallerstein er Seniorforsker ved Yale University. Han grunnla og ledet Fernand Braudel Center ved Binghamton Univerity fra 1976–2005. Denne artikkelen ble først publisert i Seminário dez anos depois den 4. desember 2009.

Artikkelen står på nettsiden til Monthly Review, MRzine, http://mrzine.monthlyreview. org, og trykkes med tillatelse fra tidsskriftet. Den er oversatt av Birger Thurn- Paulsen.)

Hilary Wainwright:
Reclaim the State
Experiments in popular democracy
Seagull Books, 2009

Hilary Wainwright er en britisk feminist og sosialist, kanskje mest kjent som redaktør for det engelske tidsskriftet Red Pepper. Hun har lenge deltatt i debatten om venstresida og hva som skal være veien framover.

Reclaim the State tar for seg forskjellige forsøk på å fornye offentlig sektor, gjennom økt innflytelse og makt til ansatte og brukere av offentlige tjenester. Såkalt deltakende demokrati.

Det mest omtalte av eksperimentene Wainwright ser nærmere på, er fra byen Porto Allegre i Brasil. I ordskiftet rundt deltakende demokrati trekkes ofte den deltakende budsjetteringen som ble innført på 90-tallet fram som et eksempel til etterfølgelse. Den som vil ha en grundig redegjørelse for hva som skjedde i Porto Allegre vil finne det i Wainwrights bok. I tillegg skriver hun om hvordan offentlig ansatte tok tilbake kontrollen over offentlige tjenester i Newcastle, om hvordan husokkupanter og nabolagsforeninger i Luton krever demokratisk kontroll over offentlige midler, i tillegg til flere andre eksempler fra Storbritannia, Italia og Spania.

Wainwright har også besøkt Trondheim og snakket med noen av drivkreftene bak fagforeningenes krav til de politiske partiene som la grunnlaget for valgseieren i 2003, den såkalte Trondheimsmodellen (artig å lese at Rødts Arne Byrkjeflot er sitert en rekke ganger).

Fokuset er med andre ord på offentlig sektor, og hvordan arbeidere og brukere av offentlige tjenester (innbyggerne) er de som er best rustet til å fornye den. Altså modernisering og effektivitet, men i skarp motsetning til høyresidens mantra om at privat eierskap og profitt er nødvendig for en god offentlig sektor.

De første kapitlene i boka setter tankene om deltakende demokrati inn i en bredere kontekst, og trekker tråder tilbake til 60- og 70-tallets USA og ungdomsopprøret. Deltakende demokrati ble av organisasjoner som Students for a Democratic Society holdt opp som et alternativ til et system hvor elitene byttet på å administrere kapitalismen. Diskusjoner om deltakelse og folkemakt spredte seg i deler av kvinnebevegelsen, blant radikale fagforeningsaktivister og blant studenter.

Ett av stedene disse ideene fikk politisk gjennomslag, var byen Porto Allegre i Brasil, hvor venstrepartiet Partido dos Trabalhadores (PT) vant valget i 1989. PT var sterkt inspirert av tankene til pedagogen og frigjøringsteologen Paolo Freire. Sentralt i Freires tanker om pedagogikk var et syn på utdanning som et verktøy for å forandre samfunnet. Mennesker som observerer et maktforhold, vil ofte reprodusere det samme maktforholdet når de selv får makt. Målet med utdanning var i følge Freire å bryte denne stadige reproduksjonen av de eksisterende maktforholdene. Disse tankene er synlige i PTs politikk i Porto Allegre etter valgseieren i 1989. I stedet for å begrense seg til å føre en mer sosial politikk på vegne av de fattige, åpnet PT opp det byråkratiske maskineriet i byen.

Wainwright redegjør i boka grundig for hva som fungerte bra i Porto Allegre, men diskuterer også utfordringene og hvorfor prosjektet mistet noe av dynamikken etter hvert som PT ikke greide å respondere på folkelige krav om å gjøre demokratiseringen enda dypere.

Wainwright er opptatt av å understreke at det ikke finnes noen oppskrift på deltakende demokrati, men at prosessen vil være forskjellig basert på hvilke lokale motsetninger og initiativer som finnes. Hun kommer allikevel med noen generelle betraktninger mot slutten av boka, basert på erfaringene hun skildrer fra Brasil, Storbritannia, Italia, Spania og Norge. Det første hun trekker fram, er fremveksten av demokratisk offentlig makt (public power) uavhengig av staten. Fagbevegelse, nabolagsforeninger og andre organisasjoner som forsvarer eller utvikler offentlige goder mot kapitalistiske eller byråkratiske interesser, er en forutsetning for deltakende demokrati. En motmakt som kan skape et politisk rom eller kreve forandring, er nødvendig for å få i stand reelt demokratiske prosesser. Motstykket til dette er i følge Wainwright toppstyrt «deltakelse» hvor målet er å skape enighet om beslutninger som allerede er tatt på vegne av folk på grasrota. Uten motmakt kan det ikke bli noen reell demokratisering.

Potensialet for forandring kommer ofte når tradisjonelle organisasjoner som fagforeninger eller andre går utover sin vanlige rolle, å forhandle om lønn og arbeiderrettigheter. Nettopp LO i Trondheim trekkes fram som et eksempel på hva som er mulig når fagbevegelsen tar på seg en ledende rolle i å forsvare, men også utvikle, offentlige tjenester.

Reclaim the state er lettlest, selv om den er på engelsk og over 400 sider. Om noe kunne den kanskje vært litt kortere. Tidvis føles det som det er de samme poengene som gjentas i konklusjonen som i introduksjonen. Men for alle som leter etter ideer til hvordan venstresida kan komme på offensiven ovenfor høyresida og New Public Management, så er Reclaim the State glimrende lesning. I tillegg gir den nyttig mat for tanken i spørsmålet om hvordan folket kan bestemme og ikke bare velge mellom hvem som skal bestemme for dem.

Stian Bragtvedt

 

Rohinton Mistry:
Balansekunst
Aschehoug, 2004

Den indiskfødte forfatteren Rohinton Mistry har skrevet en roman fra sitt hjemland. Boka heter Balansekunst og har et tema som tilsynelatende syns å være hentet fra det velkjente refrenget i Bob Dylans sang Like a Rolling Stone.

Tilsynelatende! For man skal ikke lese mange sider av denne omfangsrike romanen som skildrer tilværelsen for de som lever nederst på rangstigen i det indiske samfunnet, før man skjønner at det er noen avgjørende forskjeller mellom Rohinton Mistrys bok og Dylans sangtekst. Denne sangen som handler om de som har falt på utenfor, og derfor er henvist til et liv på samfunnets skyggeside.

Menneskene Mistry skriver om i boka, er riktig nok også «with no direction home», og de lever etter vår målestokk i den største elendighet. Forskjellen er at dette er folk som så langt det er mulig prøver å skape seg det man gjerne forbinder med et vanlig liv preget av arbeid og faste rutiner. Med andre ord et liv vi i misforstått dagligtale gjerne betegner som uspennende.

For de «heldigste», de som har et sted å bo, om så i falleferdige skur i tett i tett med tusener av andre, er det spenning nok å håpe på at vannet ikke forsvinner fra kranen før man rekker fram. Det skjer ofte når man ved daggry samles i trengselen rundt en av de få vannpostene som fins i området. Og kanskje er ikke tanken på å realisere seg selv som opptar en mest på veien til «toalettet » bak jernbaneskinnene og buskaset der omkring.

Tidsepoken som romanen beskriver, er tida fra selvstendigheten i 1947 og åra fram mot Indira Gandhis 70-tall. Mye av handlingen foregår etter de kuppartete tiltakene som hennes regime gjennomførte i 1975. Den påfølgende rasering av slumområder, politiets inntauing av tiggere og annet fattigfolk. Og tvangssteriliseringen som ble iverksatt av myndighetene.

De fire hovedpersonene som Mistry lar oss bli kjent med i boka, får føle den brutale virkeligheten på kroppen. Vi følger hver-dagen til de to skredderne, opprinnelig lappe-skomakere, som har trådt ut av sin kaste og må flykte fra landsbygda inn til byen Bombay, hvor de desperat prøver å skaffe seg et utkomme ved å ta underbetalte syjobber. Arbeidsgiveren deres er ei enslig dame som befinner seg litt, men bare litt, høyere oppe på den sosiale rangstigen. Hennes rolle er å stille leiligheten til rådighet som produksjonslokale, og å være forbindelses- ledd mellom skredderne og representanten for det vestlige motehuset som skredderne syr klær for. En virksomhet som må skje i det skjulte, for oppdager eieren av leiegården hva som foregår, er betyr det utkastelse.

I denne leiligheten bor også bokas fjerde hovedperson, studenten fra fjellandsbyen. Han er tilsynelatende litt bedre stilt enn de andre.

Romanen gir levende beskrivelser av et gjennomført korrupt samfunn, der alt har sin pris. Selv ikke det å sove i et portrom eller på gata under ei markise er gratis. Noen skal alltid ha betalt, og de som krever betaling, betaler seg fri videre oppover i systemet. Til og med de som er henvist til den forsmedelige tiggertilværelsen, betaler avgift av sin ervervelse til «Tiggermesteren» for å kunne drive sin geskjeft.

Balansekunst er en stor bok både i omfang og innhold. Men den er en dyster bok uten mye optimisme. Ikke minst derfor er det krevende og utfordrende å lese en historie som denne.

Kurt Ben Nilsen

 

Tor Espen Simonsen (redaktør), Anders Granås Kjøstvedt (redaktør), Katrine Randin (redaktør):
Høyrepopulisme i Vest-Europa
Unipub forlag, 2009

Høyrepopulistenes store valgfremganger i Vest-Europa de siste 20 årene er et tema som har inspirert mange til å studere fenomenet. Ett eksempel på dette er boka Høyrepopulisme i Vest-Europa med bidrag fra en gruppe masterstudenter i kretsen rundt historieprofessor Einhart Lorenz. Artiklene i boka er, med unntak av innledningen og Lorenz’ to bidrag, basert på masteroppgaver med denne tematikken som er skrevet de senere årene.

Bidragsyterne gir hver for seg en grundig innføring i den politiske historien til de høyrepopulistiske partier i Norge, Danmark, Sverige, Italia, Nederland, Belgia, Frankrike og Østerrike. De viser på en overbevisende måte hvordan den politiske kulturen i disse landene har gitt rom for enkle løsninger basert på en mer eller mindre rettferdiggjort politikerforakt og antiestablishment-holdninger, og de viser også hvordan høyrepopulismen har utviklet seg som en særegen retning i motsetning til både sosialliberalisme og sosialdemokrati slik disse retningene utviklet seg i tiårene etter annen verdenskrig.

Men der stopper det i all hovedsak også. Boka avsluttes riktignok av to kapitler, ett som omhandler henholdsvis Vlaams Belang og Front National sine ideologiske røtter og ett det EU-standpunktet til østerrikske FPÖ og tyske Die Republikaner settes under lupen, men utover dette fremstår boka som en håndfull uavhengige utviklingsprosesser. Oppløsningen av de samfunnssøylene det nederlandske samfunnet var basert på, og den danske grundtvigske bonderomantikken kan sikkert forklare mye av utviklingen der og da, men når man ser den samme typen utvikling i land etter land, skriker det hele etter felles momenter og et sammenlignende perspektiv. Riktignok innledes boka med en gjennomgang av sentrale momenter i hva høyrepopulismen er og utgjør på tvers av landegrensene, men heller ikke her gjøres det noe forsøk på å forklare hvorfor det nettopp er de siste 20–25 årene høyrepopulismen. Riktignok er det noen kortvarige unntak som Mogens Glistrups danske Fremskridtsparti i 1973 og Pierre Poujades franske UFF i 1956, har gått fra å være en marginal bevegelse på ytre høyre fløy til å bli partier med reell mulighet for å bli statsbærende i nærmeste fremtid, om de ikke allerede har vært det, som i Østerrike, og, selv om dette er land som ikke behandles i boka, også i Sveits og Portugal.

Det er riktignok momenter som går igjen i flere av bidragene. Terrorangrepene mot New York og Washington, senere også London og Madrid, trekkes frem som ett moment. Selv om dette kanskje kan ha vært en katalysator, forklarer ikke dette veksten disse partiene hadde gjennom hele 90-tallet. Det faktum at Spania, et av landene som faktisk har opplevd denne terrorismen, er et av de landene i Vest-Europa der høyre-populismen står svakest, rimer heller ikke godt med dette som en forklaringsmodell. Et annet moment er at det er en generell protest mot et establishment som blir mer og mer fjernt fra folk flest. Men dette er på ingen måte noe høyrepopulismen har hatt eller har monopol på, og når høyrepopulistene, som FrP i Norge, har vist seg å bli en del av det de opprinnelig protesterte mot – Carl I. Hagens ungdommelige forakt for yrkes-politikere er et ganske så ironisk eksempel her – så har heller ikke det gått utover oppslutningen.

Nå er det kanskje ikke historikerens oppgave å drøfte slike spørsmål, og som grunnlag for faktakunnskap er dette en nyttig bok. Og i rettferdighetens navn bør Anders Granås Kjøstvedts bidrag om Vlaams Belang og Front National trekkes frem som et eksempel på noe som absolutt bidrar til en bredere forståelse, blant annet gjennom fremstillingen av høyrepopulismen som en salongvariant av «en høyreekstrem grunntradisjon som til syvende og sist skriver seg fra en reaksjon mot ideene fra den franske revolusjon». Are Vogt Moums bidrag om FPÖ, Die Republikaner og EU kan også trekkes frem i denne sammenhengen, da den viser hvordan særlig FPÖ har snudd kappa etter vinden i dette spørsmålet – noe som også er relevant for Norge der store deler av FrPs velgermasse faktisk innbiller seg at partiets fremmedhat gjør det til et nei-parti, en vrangforestilling de gjør lite eller ingenting for å endre på.

De som står bak boka, skal ha skryt for å ha hevet dette til et mer teoretisk nivå også i Norge, men det gjenstår mye før dette er kunnskap som kan benyttes aktivt i politisk kamp mot den hurtige høyredreiningen vi opplever i Norge og resten av Vest-Europa i dag.

Mathias Bismo

 

I tida som har gått, har eg mange gonger tenkt gjennom den underliggande logikken i tilnærminga mi til klasseanalyse.¹ Eg arbeider framleis innanfor den marxistiske tradisjonen, men eg ser ikkje lenger på marxismen som eit altomfattande tenkesett som grunnleggande er i strid med «borgarleg» sosiologi.²

Mens eg tidlegare hevda at den marxistiske klasseanalysen var fullstendig overlegen hovudrivalane – særleg weberianske metodar og dei som blir nytta av rådande lagdelingsforsking – så meiner eg no at alle desse ulike klasseanalysemetodane kan bidra til ei meir fullstendig forståing ved å klarlegge korleis ulike årsakssamanhengar formar mikro- og makrosidene ved ulikskap i kapitalistiske samfunn. Den marxistiske tradisjonen er ei verdfull samling idear fordi han på vellykka vis klarlegg verkelege mekanismar som er vesentlege for ei rad viktige problem, men det betyr ikkje at han har monopol på å klarlegge slike mekanismar. I praksis skulle då sosiologiske undersøkingar gjennomført av marxistar sameine dei spesifikke marxistidentifiserte mekanismane med alle andre kausalprosessar som måtte vere relevante for oppgava du skal gjøre.³ Det ein kunne kalle «pragmatisk realisme» har erstatta «den store kampen mellom tenkesett».

For å gjøre det enkelt skal eg i det følgande konsentrere meg om tri årsaksprosessar som er relevante i klasseanalyse, alle knytt til ulike sosiologiske teoriar. Den første definerer klasse som eigenskapar og materielle levekår knytt til enkeltpersonar. Den andre fokuserer på korleis sosiale posisjonar gir enkelte kontroll over økonomiske ressursar og ekskluderer andre – han definerer klasse ut frå «oppsamla fordelar». Den tredje måten ser klasser bestemt av dominans- og utbyttingsmekanismar, der økonomiske posisjonar gir enkelte personar makt over liva og handlingane til andre. Den første er metoden til lagdelingsforskarane, den andre er det weberianske perspektivet, og det tredje er knytt til den marxistiske tradisjonen.

Eigenskapar og vilkår

Både blant sosiologar og lekfolk blir klasse først og fremst forstått som individuelle eigenskapar og levekår. Eigenskapar som kjønn, alder, rase, religion, intelligens, utdanning, geografisk plassering og så vidare, blir sett som avgjørande for mange ting me kan ønske å forklare, frå helse til røysting i val til oppseding av barn. Enkelte av desse eigenskapane får ein ved fødselen, andre seinare i livet; enkelte er stabile, andre ganske avhengige av den spesifikke personlege sosiale situasjonen, og kan derfor endre seg over tid. I lagdelingsforsking kan folk òg bli kategoriserte ut frå dei materielle levekåra sine: elendige bustader, hyggelege forstadshus eller palass i avstengte bustadområde; skremmande fattigdom, rimeleg inntekt eller overdådig rikdom, og så vidare. «Klasse» identifiserer slik dei økonomisk viktige eigenskapane som formar folks sjansar og val i ein marknadsøkonomi, og dermed deira materielle levekår. Klasse må ikkje bli forstått bare ut frå folks individuelle eigenskapar eller deira materielle levekår, men som ein måte å forklare det innbyrdes tilhøvet mellom desse to.

Innanfor denne tilnærmingsmåten er utdanning nøkkeleigenskapen i økonomisk utvikla samfunn, men ein del sosiologar inkluderer òg meir uklare eigenskapar som kulturelle ressursar, sosiale knyttingar og jamvel individuell motivasjon.⁴ Når desse ulike eigenskapane og livsvilkåra blir samla, blir desse samlingane kalla «klasser». «Middelklassen» er her folk som har nok utdanning og pengar til fullt ut å leve ein noko vagt definert «vanleg» levemåte (som til dømes kan inkludere spesielle forbruksmønster). «Overklassen» er folk med rikdom, høg inntekt og sosiale knyttingar som gjør dei i stand til å leve atskilt frå «vanlege» menneske, mens den «lågare klassen» viser til dei som manglar nødvendig utdanning og kulturelle ressursar til å leve trygt over fattigdomsgrensa. Til sist, «underklassen» er dei som lever i ekstrem fattigdom, marginaliserte i samfunnet gjennom mangel på grunnutdanning og evner som er naudsynte for å få varig arbeid.

I «personlege eigenskapar»-måten å forstå klasse på er sosiologane mest opptatt av å forstå korleis folk tileignar seg dei karakterdraga som plasserer dei i den eine eller andre klassen. Gitt at dei fleste folk i dei landa der sosiologane lever, skaffar seg økonomisk status og belønning gjennom lønnsarbeid, så har brennpunktet for forsking i denne tradisjonen vore den prosessen der folk skaffar seg dei kulturelle, motivasjonsmessige og utdanningsressursane som betyr noko for deira tilknytting til arbeidsmarknaden. Fordi levekåra i barndommen heilt klart betyr ganske mykje i desse prosessane, så brukar denne retninga mykje tid på det som innimellom blir kalla «klassebakgrunn» – familiesituasjonen der ein tileignar seg desse nøkkeleigenskapane. Årsakssamanhengen i denne typen klasseprosessar er framstilt i forenkla form i figur 1.

Kunnskap, utdanning og motivasjon er sjølvsagt svært avgjørande for personlege økonomiske utsikter. Men det som manglar i denne metoden for klasseanalyse, er seriøs behandling av ulikskap i sosial plassering, eller av den relasjonelle naturen slik plassering har. Utdanning formar kva type jobbar folk får, men korfor er nokre jobbar «betre» enn andre? Korfor medfører enkelte jobbar ganske mykje makt, mens andre ikkje gjør det? Og er det noko samband mellom makta og rikdommen enkelte kan glede seg over, og det at andre manglar det same? Framfor å fokusere bare på den prosessen som sorterer folk inn i ulike posisjonar, startar dei to andre metodane klasseanalyse med å undersøke karakteren til desse posisjonane.

Oppsamling av fordelar

Den andre tilnærmingsmåten, der klasser blir definerte gjennom tilgang til og utestenging frå bestemte økonomiske sjansar, fokuserer på «oppsamling av fordelar» – eit konsept nært knytta til arbeidet til Max Weber.⁵ For at bestemte jobbar skal gi høg inntekt og særlege fordelar, er det viktig for innehavarane å ha ulike metodar for å stenge andre ute frå dei. Det blir òg innimellom referert til som ein sosial innelukkingsprosess, der tilgangen til posisjonar blir innskrenka. Ein måte å gjøre det på, er å lage krav det er svært kostbart å oppfylle. Utdanningsbevis har ofte slik karakter: høgt utdanningsnivå genererer høg inntekt delvis fordi det er betydelege restriksjonar på tilgangen på høgt utdanna folk. Opptaksprosedyrar, skolepengar, motvilje mot høge lån hos folk med låg inntekt osv tenderer alt til å hindre tilgang til høgare utdanning, til fordel for dei som har jobbar som krev slike kvalifikasjonar. Om det vart gjennomført massive tiltak for å forbetre utdanningsnivået til dei med låg utdanning, ville det i seg sjølv senke verdien av utdanninga til dei som har meir, ettersom verdien i stor utstrekning er avhengig av at det er knapp tilgang på han. Mekanismen i oppsamling av fordelar er skjematisk framstilt i figur 2.

Enkelte vil protestere mot å framstille utdanning slik. Økonomar hevdar til dømes at utdanning skaper «human kapital» som gjør folk meir produktive, og det er grunnen til at arbeidsgivarane er villige til å betale dei høgare lønn. Men mens den høgare lønna som følger høgare utdanning enkelte gonger speglar produktivitetsskilnader, er det bare ein del av forklaringa. Like viktig er dei ulike mekanismane som stenger folk ute frå høgare utdanning og slik avgrensar tilgangen på folk til desse jobbane. Eit enkelt tankeeksperiment viser korleis det fungerer: tenk no at USA hadde opne grenser og slapp inn alle som hadde medisinsk, ingeniør- eller høgare datautdanning og lot dei praktisere, uansett kor dei kom frå. Den voldsomme auken i tilgang på folk med slike kvalifikasjonar ville undergrave lønnsnivået til dei som alt var i landet, sjølv om den faktiske kunnskapen deira ikkje ville minke. Statsborgarskap er ei svært spesiell og potent form for «lisens» til å selje arbeidskrafta i ein spesifikt arbeidsmarknad.

Fullmakter og lisensar er særleg viktige når det gjeld å samle fordelar, men mange andre institusjonelle reiskapar har vore brukte til ulike tider og stader for å verne om privilega og fordelane til spesielle grupper: rasereglar stengte ute minoritetsgrupper frå mange jobbar i USA, spesielt (men ikkje bare) i sør opp til 1960-tallet; ekteskaps- og kjønnsreglar innskrenka kvinners tilgang til visse jobbar til langt ute på 1900-tallet i dei fleste utvikla kapitalistiske land; religion, kulturelle kriteria, oppførsel, dialekt – alt dette har vore utestengingsmekanismar. Kanskje er den viktigaste utestengingsmekanismen privat eigedomsrett til produksjonsmiddel. Privat eigedomsrett er det som gir tilgang på «jobben» som arbeidsgivar. Om arbeidarane skulle prøve ta over og drive ein fabrikk sjølve, måtte dei utfordre at dei er utestengte frå kontroll over produksjonsmidla; mens evnen eigarane har til å oppnå profitt avheng av at dei forsvarer slik utestenging. Det viktigaste som skil kapitalist- og arbeidarklassen – felles for både den weberianske og marxistiske tradisjonen – kan derfor frå weberiansk synsstad sjåast som å reflektere ei spesifikk form for oppsamling av fordelar tvunge fram av lovreglar om privat eigedomsrett.

Utestengingsmekanismane som formar klassestrukturen innanfor metoden med oppsamling av fordelar, fungerer ikkje bare i dei mest privilegerte sjikta. Fagforeiningar kan òg fungere som ei utestengingsmekanisme ved å beskytte medlemmene frå konkurranse frå dei utanfor. Det betyr ikkje at fagforeiningar bidrar til større ulikskap, ettersom dei òg kan handle politisk for å minske ulikskap skapt av andre utestengingsmekanismar – spesielt dei knytt til privat eigedomsrett til produksjonsmiddel. Likevel, i den grad fagforeiningar skaper stengsel til visse jobbar, så skaper dei eit slags samfunnsmessig avlukke som forbetrar dei materielle levekåra for dei som er på innsida.

Sosiologar som nyttar metoden med oppsamling av fordelar ser tri store kategoriar i USA: kapitalistar, definert gjennom privat eigedomsrett til produksjonsmidla; middelklassen, definert gjennom utestengingsmekanismar for tilgang til utdanning og kunnskap; og arbeidarklassen, definert gjennom å vere utestengt både frå høgare utdanning og kapital. Den delen av arbeidarklassen som er verna av fagforeiningar, blir enten sett som eit privilegert sjikt innanfor arbeidarklassen, eller enkelte gonger som ein del av middelklassen.

Den avgjørande skilnaden mellom å vurdere klasse ut frå oppsamling av fordelar og ut frå individuelle eigenskapar er denne: I den første blir økonomiske fordelar oppnådd gjennom å vere i ein privilegert klasseposisjon, og det heng nøye saman med at andre er utestengte og manglar slike fordelar. I individ–eigenskapsmetoden er slike fordelar og ulemper ganske enkelt resultat av individuelle føresetnader: dei rike er rike fordi dei har fordelaktige eigenskapar, dei fattige fattige fordi dei manglar dei; det finst ingen systematisk årsakssamanheng mellom desse faktorane. Å eliminere fattig-dom ved å forbetre relevante eigenskapar hos fattige – utdanning, kulturelt nivå, human kapital – vil ikkje på nokon måte skade dei rike. Med oppsamling av fordelar er dei rike rike delvis fordi dei fattige er fattige, og gjennom at det dei rike gjør for å halde på rikdommen sin, bidrar til elendet dei fattige må sjå i auga. Her vil tiltak for å fjerne fattigdom gjennom å fjerne utestengingsmekanismar undergrave fordelane til dei rike.

Utbytting og dominans

Klasseanalyse som fokuserer på utbyttingsog dominansmekanismar er nærast knytt til den marxistiske tradisjonen, jamvel om enkelte sosiologar som er meir influerte av Weber. òg tar slike mekanismar med i si oppfatning av klasse.⁶ Men dei fleste sosiologar ignorerer dei; enkelte nektar eksplisitt for at dei har relevans. «Dominans» og særleg «utbytting» er kontroversielle uttrykk fordi dei har ein tendens til å innehalde ein moralsk dom og ikkje ei nøytral framstilling. Mange sosiologar freistar unngå slike uttrykk på grunn av dette normative innhaldet. Men eg meiner dei er viktige, og presist identifiserer visse kjernespørsmål om ein skal forstå klasse. «Dominans» viser til evnen til å kontrollere handlingane til andre; «utbytting» viser til tileigninga av økonomiske fordelar frå arbeidet til dei som er dominert. All utbytting involverer derfor visse typar dominans, men ikkje all dominans inneber utbytting.

I utbyttings- og dominansrelasjonar er det ikkje bare tilfellet at ei gruppe får fordelar ved å styre tilgangen til visse typar ressursar eller posisjonar; i tillegg er den utbyttande/dominerande gruppa i stand til å kontrollere arbeidet til ei anna gruppe til eigen fordel. Tenk dykk følgande klassiske tilfelle: i det første tar store landeigarar kontroll over felles beitejord og hindrar bøndene i å få tilgang til ho, og haustar økonomiske fordelar av å ha eksklusiv kontroll over jorda til eige bruk. I det andre hentar dei same landeigarane som har tatt kontroll over beitelandet og stengt ute bøndene inn, ein del bønder som jordbruksarbeidarar. I det andre tilfellet tjener ikkje bare landeigarane på å ha tilgang til jorda (oppsamling av fordelar), dei dominerer gårdsarbeidarane og utnyttar arbeidskrafta deira. Det er ei sterkare form for relasjonell gjensidig binding enn om det bare gjeld utestenging, for her er det ei varig knytting ikkje bare mellom føresetnadene, men og handlingane til dei med og dei utan fordelar. Utbytting og dominans er former for strukturert ulikskap som krev kontinuerleg aktivt samarbeid mellom utbyttarane og utbytta, herskarane og dei som blir herska over.

Me kan då oppsummere motsetninga mellom rolla dei sosiale knyttingane har i kvar av dei tri tilnærmingane til klasseanalyse som følger. I sjiktdelingstilnærminga er verken dei økonomiske vilkåra folk lever under eller handlingane deira oppfatta som direkte spegling av sosiale relasjonar; det er den minst relasjonelle av dei tri. Den weberianske tilnærminga ser dei økonomiske vilkåra til folk som forma av utestengingsrelasjonar, men spesifiserer ikkje at klasse inneber relasjonar mellom handlingar. Den marxistiske tradisjonen er relasjonell på begge måtar, legg vekt på den strukturerande effekten av utbytting og dominans på både økonomiske vilkår og handlingar.

Det marxistiske synet på klasse er framstilt i figur 3. Som i den weberianske tradisjonen er makt og lovreglar som framtvingar sosiale avlukke, viktige for å definere den grunnleggande strukturen i sosiale posisjonar – særleg privat eigarskap til produksjonsmiddel. Men her er det avgjørande resultatet av oppsamla fordelar dominans og utbytting, ikkje bare marknadsfordelar.

Innanfor denne tilnærmingsmåten ligg det sentrale klasseskillet mellom dei som eig og kontrollerer produksjonsmiddel – kapitalistane – og dei som blir leigd inn for å bruke desse produksjonsmidla – arbeidarane. Innanfor dette rammeverket utbyttar og dominerer kapitalistane arbeidarane. Andre posisjonar innanfor klassestrukturen får sin spesifikke karakter frå sambandet dei har til dette grunnleggande skillet. Direktørar har til dømes stor makt til å dominere, men er og underordna kapitalistane. Konserndirektørar og toppleiarar i selskap utviklar ofte betydelege aksjepostar i selskapa sine, og blir slik meir som kapitalistar å rekne. Høgt utdanna spesialistar og enkelte kategoriar teknisk personale har tilstrekkeleg kontroll over dugleik og kunnskap – ein kritisk ressurs i økonomien i dag – så dei kan oppretthalde stor autonomi i arbeidet og i stor grad redusere, eller jamvel nøytralisere, graden av utbytting.

Både i weberiansk og marxistisk tilnærming speler makt ei viktig rolle. I begge er ulik inntekt og rikdom knytt til klassestrukturen halde ved like gjennom utøving av makt, ikkje bare ved individuelle handlingar. Ulikskap skapt gjennom oppsamling av fordelar krev makt for å tvinge gjennom utelukking; ulikskap knytt til utbytting krev overvaking, oppsikt med arbeidet, og sanksjonar for å skape disiplin. I begge tilfelle vil samfunnsmessig kamp for å utfordre desse maktformene potensielt true privilega til dei med fordelaktige klasseposisjonar.

Samansmelting av tri mekanismar

Mens sosiologar generelt har tendert mot å basere arbeidet sitt på den eine eller andre av desse tri tilnærmingane til klasse, er det i røynda ingen grunn til å sjå på dei som gjensidig utelukkande. Ein måte å kombinere dei på er å sjå at kvar av dei identifiserer ein nøkkelprosess som formar ulike sider i klassestrukturen:

Den marxistiske tradisjonen identifiserer utbytting og dominans i den grunnleggande klassedelinga i det kapitalistiske samfunnet: den mellom kapitalistar og arbeidarar.

Den weberianske tilnærminga identifiserer oppsamling av fordelar som den sentrale mekanismen som skil «middelklasse»-jobbar frå arbeidarklassen ved å skape hindringar for tilgangen på folk i ettertrakta yrke. Nøkkelspørsmålet her er ikkje kven som blir stengt ute, men ganske enkelt det faktum at det er utestengingsmekanismar som held ved like privilega til dei i middelklasseposisjonar.

Sjiktdelingsmetoden fokuserer på prosessen der enkeltindivid blir sorterte inn i ulike posisjonar i klassestrukturen eller totalt marginaliserte. Der oppsamling av fordelar legg vekt på utestengingsmekanismar knytt til middelklassejobbar, er sjiktdelingsmetoden nyttig for å spesifisere individuelle eigenskapar som forklarer kva for folk som får tilgang til desse jobbane, og kven som blir utelukka frå stabile arbeidarklassejobbar.

Desse tri prosessane opererer i alle kapitalistiske samfunn. Skilnaden i klassestruktur landa mellom er skapt av varierande samhandling mellom desse mekanismane. Den teoretiske oppgava er å tenke gjennom dei ulike måtane dei blir lenka saman og kombinerte på, den empiriske oppgava er å utvikle måtar for å studere den enkelte mekanismen og sambandet mellom dei.

Ein mauleg samanknytt mikro–makromodell er illustrert skjematisk i figur 4. I denne modellen skaper maktrelasjonane og lovene som gir folk effektiv kontroll over økonomiske ressursar – produksjonsmiddel, kapital, human kapital – strukturar med sosiale avlukke og oppsamling av fordelar knytt til sosiale posisjonar. Oppsamling av fordelar skaper så tri straumar av kausale effektar: først formar det prosessane på mikronivå som individ skaffar seg klasserelevante eigenskapar gjennom; for det andre formar det plasseringsstrukturen i marknaden – yrke og jobbar – og fordelingskonfliktar knytt til det; og for det tredje formar det relasjonsstrukturen innan-for produksjonen, særleg utbyttings- og dominansrelasjonar, og tilknytta konfliktar i den sfæren. Den første av dei tri kausalstraumane sender i sin tur ein straum av folk inn i klasseposisjonar innanfor marknad og produksjon. Saman påverkar dei individuelle klasseeigenskapane og klasseplassering det individuelle økonomiske velværet.

Eit siste element i den breie syntesa er naudsynt. Figur 4 behandlar maktrelasjonar og institusjonelle reglar som eksogene (ytre) strukturar, mens dei i røynda sjølve er forma av klasseprosessar og klassekonfliktar. Det er viktig fordi strukturar med ulikskap er dynamiske system, og individuelle lagnader avheng ikkje bare av prosessane på mikronivå som menneska støyter på i livet, eller på dei sosiale strukturane dei lever innanfor, men på retninga på systemet som eit heile. Å behandle dei underliggande maktrelasjonane som underbygger ein gitt klasseplasseringsstruktur som låste parameter, er djupt misvisande, og bidrar til eit feilaktig syn om at individuelle lagnader ganske enkelt er ein funksjon av eigenskapane deira og individuelle tilhøve. Det me treng, er derfor ein dynamisk (recursive) makromodell der sosial kamp bidrar til endringar i utviklingsretninga for relasjonane sjølve, framstilt svært forenkla i figur 5. Ein fullt utvikla klasseanalyse vil då kombinere denne typen makromodell for konfliktar og endringar med makro-/mikro- og multinivåmodellen for klasseprosessar og individuelle liv. I ein slik modell kan ein kombinere nøkkelinnsiktene til lagdelingsmetoden, og dei weberianske og marxistiske metodane.

[FIGUR 5: Den dynamiske makromodellen]

Klasse i USA

Sosioøkonomiske system er ulike gjennom grensene dei set for rettar og makt som følger med privat eigedomsrett til produksjonsmiddel, og gjennom det karakteren til klasseskillet mellom kapitalistar og arbeidarar. Offentlege reguleringar av kapitalistisk eigedom i USA har lenge vore blant dei svakaste i verda. Det ser ein gjennom ei rad viktige kjennemerke: den svært låge minstelønna, som tillet høgare utbyttingsgrad enn det som elles ville vore råd; låg skatt på høge inntekter, som gjør dei rikaste sjikta av kapitalistklassen i stand til å leve på ekstraordinært ekstravagante måtar; svake fagforeiningar og andre former for arbeidarorganisering som kunne vere ei motvekt til dominansen i arbeidslivet. Resultatet er at USA kanskje har den mest polariserte klassedelinga i utvikla kapitalistiske land, langs ein akse for utbytting og dominans.

Ser ein på middelklassen og korleis han blir forma gjennom oppsamling av fordelar – særleg dei knytt til utdanning – så har USA historisk hatt ein av dei største middelklassene blant avanserte kapitalistiske statar. Det var det første landet som gjennomførte massiv utviding av høgare utdanning, og i lang tid var tilgangen til slike kvalifikasjonar svært open og relativt rimeleg, det tillot folk med få ressursar å gå på universitet. USA har òg eit mangfaldig system for høgare utdanning – med høgskolar på lokal- og regionalt nivå, høgskolar for humaniora, offentlege og private institusjonar – som gjorde det mauleg for folk å ta høgare utdanning seinare i livet, skaffe seg utdanningsbevis og få middelklassejobbar. Dette store og mangfaldige systemet bidrog til å skape eit stort antall middelklassejobbar. I tiåra etter andre verdskrigen vart det utfylt av ei relativ sterk arbeidarrørsle som var i stand til å hindre konkurranse om kjernejobbane i økonomien som ikkje kravde høgare utdanning. Det sette fagorganiserte i slike jobbar i stand til å sikre seg inntekt og trygge vilkår på linje med den formelt kvalifiserte middelklassen.

Men i motsetning til populære oppfatningar var det aldri slik at USA i stor grad var eit «middelklassesamfunn». Dei fleste jobbane i næringslivsstrukturen i USA medførte ikkje fordelar på grunnlag av utestengande kvalifikasjonar, og arbeidarrørsla organiserte aldri meir enn rundt 35 prosent av vanlege arbeidarar. Dessutan har det dei siste tiåra skjedd ei oppsmuldring av iallfall ein del av utestengingsmekanismane middelklassen har hatt fordel av: arbeidarrørsla har hatt ein brå tilbakegang sidan 1970-tallet, mange typar middelklassejobbar er blitt mindre trygge og mindre beskytta av kvalifikasjonsbevis som tradisjonelt har vore knytta til dei, og den noverande økonomiske krisa har intensivert farekjensla blant mange som framleis ser på jobbane sine som middelklassejobbar. Derfor, mens det framleis er tilfelle at høgare utdanning og i aukande grad akademiske papir speler ei sentral rolle for å få tilgang til mange av dei beste jobbane i den amerikanske økonomien, så er utsiktene for ein stor og stabil middelklasse langt mindre sikre.⁷

Til sist, klassestrukturen i USA har vore prega av at særleg brutale prosessar har forma eigenskapane som avgjør individuelle lagnader. Utdanningssystemet i USA er organisert slik at kvaliteten på utdanninga som er tilgjengeleg for barn i fattige familiar, er svært dårleg samanlikna med den som blir bydd barn frå middelklasse- og rike familiar. Denne svikten i offentleg utdanning for dei fattige blir forsterka av manglande tryggingsnett og støtte til fattige familiar. Den raske avindustrialiseringa av økonomien i USA, og fråveret av omfattande arbeidstreningsprogram for dei som blir kasta ut av jobbane i nedlagte fabrikkar, betyr at eit stort antall folk står utan nødvendige kunnskapar i arbeidslivet i dag. Resultatet er at klassestrukturen i USA er prega av høgare del av fattige og økonomisk marginaliserte enn alle andre land ein kan samanlikne med.

Slår ein alle desse prosessane saman, gir det følgande generelle bilete av klassestrukturen i USA ved byrjinga av det 21. hundreåret:

På toppen ein ekstremt rik kapitalistklasse og konserndirektørklasse, som har ekstra-ordinært høg forbruksstandard, med relativt veike stengsel for utøving av økonomisk makt.

Ein historisk stor og relativt stabil middelklasse, forankra i eit ekspansivt og fleksibelt system for høgare utdanning og teknisk opplæring knytt til jobbar som krev kvalifikasjonsbevis av ulikt slag, men som har uvisse framtidsutsikter og tryggleik.

Ein arbeidarklasse ein gong kjenneteikna av relativt høg grad av fagorganisering, med ein levestandard og tryggleik lik den til middelklassen, men som i dag i hovudsak manglar slik sikring.

Eit fattig og risikoutsett sjikt av arbeidarklassen, kjenneteikna av låg lønn og relativt utrygg sysselsetting, utsett for uavgrensa konkurranse om jobbane i arbeidsmarknaden, og med minimalt vern frå staten.

Ein marginalisert, utarma del av befolkninga, utan kunnskapen og utdanninga som krevst i jobbar som kunne sette dei i stand til å leve over fattigdomsgrensa, og med levekår som gjør det ekstremt vanskeleg å skaffe seg slik kunnskap.

Ei vekselvirkning mellom rase og klasse der arbeidande fattige og den marginaliserte delen av befolkninga i uforholdsmessig grad er raseminoritetar.

Mot syntese

Tillempar ein det integrerte rammeverket for klasseanalyse eg legg fram, stiller det opp ulike utfordringar for dei som jobbar i den marxistiske tradisjonen og dei som jobbar etter lagdelingstradisjonen eller den weberianske metoden. For marxistane er hovudutfordringa å erkjenne at det som er styrken til marxistisk samfunnsvitskap er eit spesifikt sett av årsaksmekanismar, framfor ambisjonen om å vere eit altomfattande tenkesett. I fortida forsvarte ein relevansen til desse mekanismane med ein retorikk som la vekt på at marxismen var i strid med andre teoriar, og argumenterte for at den marxistiske epistemologien og metodologien skilte seg skarpt frå sine rivalar. Slike argument overtyder ikkje. Marxismen er ein kraftfull tradisjon i samfunnsvitskapen fordi han gir langtrekkande forklaringar på ei rekke viktige fenomen, ikkje fordi han har enkelte spesielle metodar som skil han frå alle andre teoretiske retningar. Sjølvsagt er det alltids mauleg at framtidige forsøk på å utforme marxismen som eit distinkt, altomfattande tenkesett kan lykkast. Men i dag ser det ut til å vere meir nyttig å sjå marxismen som eit forskingsprogram definert ved vekt på spesifikke problem, mekanismar og provisoriske forklaringsteoriar.

Utfordringa i ei integrert klasseanalyse kan bli endå større for sosiologar innanfor lagdelings-tradisjonen. Trass i alt har marxistiske klasseanalytikarar alltid i praksis inkludert drøftingar av individuelle eigenskapar og materielle levekår for folk innanfor ein økonomisk struktur, og oppsamling av fordelar er ein integrert del av tenkinga om sosiale tilhøve i produksjonen. Sjiktdelingsteoretikarar på andre sida har totalt ignorert utbyttinga, på det meste snakka om «ulemper», og jamvel dominans er fråverande i tilnærminga deira. Å erkjenne utbytting og dominans som sentrale aksar i klasseanalyse, er å erkjenne at ein struktur for sosiale posisjonar er distinkt annleis enn personane som fyller desse posisjonane, og også dette er stort sett fremmendt for sjiktdelingsmetoden.

På eit vis er det weberianarane som kan ha den lettaste oppgava. På den eine sida har dei fleste weberianarane ikkje hatt ambisjonar om å skape eit altomfattande tenkesett, og har vore fornøgde med ein teoretisk tradisjon som gav eit breitt spekter av laust samanknytte konsept for å ta opp spesifikke empiriske og historiske problem. Det har gitt weberiansk sosiologi stor tiltrekkingskraft: han er grunnleggande open for å inkorporere nesten alle idear frå andre retningar innanfor samfunnsvitskapen. På andre sida har weberianarane alltid lagt vekt på makt innanfor sosiale strukturar, og har ingen problem med å skille mellom personar og strukturelle posisjonar. Mens utbytting ikkje har stått sentralt i weberiansk klasseanalyse, så legg logikken i weberianske kategoriar ingen hindringar for å inkludere utbytting.

Ut frå denne vurderinga kan det sjå ut som me alle til sjuande og sist heilt enkelt burde erklære oss som weberianarar. Det var ei av skuldingane retta mot arbeidet mitt og til andre marxistar for tretti år sidan av den britiske sosiologen Frank Parkin då han skreiv: «i alle ny-marxistar ser det ut til å vere ein weberianar som kjempar for å komme fram.»⁸ Eg trur ikkje det følger av den typen pragmatisk realisme eg tar til orde for her. Marxismen vil framleis vere ein distinkt tradisjon innanfor samfunnsvitskapen på grunn av sitt spesifikke sett av problemstillingar, sitt normative grunnlag og den distinkte lista med konsept og mekanismar han har utvikla.

(Denne artikkelen, Class Analysis, History and Emancipation, sto første gang i New Left Review I/202, og trykkes med tidsskriftets tillatelse. Den er oversatt av Gunnar Danielsen.)

Notar:

Leder: Herrevelde i LO
Olav Randen: Norsk landbrukspolitikk i ei verd med svolt

Tema: Folk og makt:

• Jørn Magdahl: Arbeiderstyrte bedrifter i heis
• Roar Eilertsen: Arbeiderstyrte bedrifter – noen erfaringer
• Hilary Wainwright: Deltakardemokrati – og korfor rørsler spelar ei rolle
• Steve Ellner: Om nabolagsrådene i Venezuela
• Andreas Lutro: Ungdommens frammarsj
• Subcomandante Marcos: Om kart og kompass

Farida Ahmadi om Afghanistan
Berit von der Lippe: Kjønnete ikoner i fortellinger om krig
Jacob Børressen: Krigen i Afghanistan og Norge
Audun Husby: El Salvador
Erik Olin Wright: Om å forstå klasse
Morten Falck: Uten vår ild
Immanuel Wallerstein: Vår tids veikryss: Projiseringer på kort og litt lenger sikt

Bokomtaler:

Hilary Wainwright: Reclaim the state
Rohinton Mistry: Balansekunst
Katrine Randin, Anders G. Kjøstvedt og Tor Espen Simonsen (Red): Høyrepopulisme i Vest-Europa