av Peter M Johansen

Bøndene er på marsj over hele Sør-Amerika, langs Via Campesina. Jord blir okkupert, på flere kontinenter.

Det har rystet oligarkiet som frykter den politiske innhøstningen. De har et maktapparat, enten i statlige uniformer eller egne leiestyrker. Myndighetene forsøker derfor å ta i bruk ikke-statlige bistandsorganisasjoner i sin kamp for å drive et skille mellom den reformistiske og revolusjonære delen av bondebevegelsen, som i Paraguay.

Bondeorganisasjonen Coordinadora Campesina de Cordilla (CCC) springer ut av La Liga Agraria som vokste fram på 60-tallet. CCC er med Mesa Coordinadora Nacional de Organizaciones Campesina (MCNOC), en samling av bonde- og folkelige bevegelser som jobber i samråd med myndighetenes politikk som en motvekt til Federación Nacional Campesina (FNC). CCC har okkupert jord i Cordillera-provinsen, en times kjøretur fra hovedstaden Asunción.

Seks-sju familier eier halvparten av Cordillera-provinsen. Det er en opphoping av jord som selv ikke Colorado-partiet lenger kan stå inne for. Jordokkupasjonene i andre deler av landet har blitt et alvorlig varsku. Støtten til CCC tvang provinsledelsen til å inngå avtaler med CCC. Den smått legendariske bondelederen, Samuel Frutos, har fått et ord med i laget i landbrukspolitikken. Men han innrømmer at avtalene om boligbygging og overdragelse av jord ikke er blitt fulgt opp av myndighetene. CCC har rikelig med penger til disposisjon. Det går traktorer på den okkuperte jord; det er langt fra virkeligheten på stedene der FNC har opprettet sine asentamiento. CCC har knyttet til seg ikke-statlige bistandsorganisasjoner i utlandet, men mottar også statlige bidrag. Det skjer på helt klar vilkår.

«CCC har en meget kompleks struktur, med blant annet handelsvirksomhet, og jobber innenfor den statlige strukturen i samarbeid med Unidad Technica Ejecutora de Proyectos (UTEP) under landbruksdepartementet. UTEP er med på å distribuere fondene fra utlandet. Men avtalen med myndighetene er at det ikke skal okkuperes mer jord. Dersom det skjer, trekker staten tilbake alle midler innen 24 timer,» sier Eladio Flecha, tidligere leder for FNC, til Klassekampen.

CCC havner derfor ofte i et dilemma. De jordløse i Cordillera krever mer jord. CCC må enten okkupere eller stole på myndighetene som kan skru igjen krana når som helst. Men den okkuperte jorda i Apira er eid av en tidligere minister under Stroessner-diktaturet, Carmelo Canbrera, selvsagt fra regjeringspartiet Colorado.

Myndighetene forsøker bevisst å splitte, ved å framstille FNC som en rabiat, uansvarlig bevegelse med forbindelser til «narkoterroristene» Farc i Colombia, og ved å sponse CCC gjennom UTEP. Det er en taktikk som Brasil forrige president Fernándo Henrique Cardoso og hans jordreformansvarlige Raúl Jungman forsøkte overfor MST. «MCNOC har direkte forbindelser med MST som ikke har inngått noen avtale med brasilianske myndigheter,» sa Flecha før valget av president Lula da Silva.

MST har nå unektelig havnet i sitt dilemma: Skal de avvente hva Lula kommer til å gjøre, eller benytte hans valgseier til å flytte fram posisjonene?

Men taktikken for å demme opp for revolusjonære bevegelser ved en bevisst bruk av nasjonale og utenlandske ikke-statlige organisasjoner er langt fra ny, men derimot global. Den blir brukt i Filippinene, India, Nepal og Latin-Amerika.

av Olaf Svorstøl Sierraalta

Paraguay er i dag som Macondo i Hundre års ensomhet, boka til den colombianske nobelprisvinneren i litteratur Garcia Marquez: tilsynelatende har alt stått stille. Intet kan være mer feil.

Etter selvstendigheten fra Spania i 1811 ble Paraguay styrt av José Gaspar de Francia – Dr. Francia. Han førte et diktatur mot de velstående og for de fattige. Under Francia ble landet stengt og all utenrikshandel forbudt. Privat jordeiendom ble ekspropriert og staten overtok alt økonomisk liv. Landet førte en streng sjølbergingspolitikk med sentralisert statlig styring og prioritering av skole, helse og infrastruktur. Sør-Amerikas første jernbane ble bygd, omtrent samtidig med Eidsvold-banen. Det ble investert i en nasjonal industri. Resultatene var synlige: alle kunne lese og skrive, og befolkninga hadde Sør-Amerikas høyeste levestandard. Klasseskillene var svært små, men det var et personlig diktatur uten deltakende demokrati.

Dette er lenge siden, og landet har vært gjennom to kriger som utenlandske makter har provosert fram, nettopp for å bryte Paraguays ønske om uavhengighet. I 1865 startet trefrontskrigen mot naboene Argentina, Brasil og Uruguay, provosert fram av engelsk imperialisme. Landet ble knust, og befolkningen ble redusert til ca. 200.000 av en opprinnelig befolkning på 1,3 millioner, og mistet deler av sitt territorium.

Amerikanske Standard Oil og britisk-hollandske Shell trodde i begynnelsen av 1930 at det fantes olje i det folketomme Chaco-området. De fikk Paraguay og Bolivia i en grusom krig fra 1932-35. Paraguay vant, en halv million mennesker lå igjen på slagmarken, og oljen ble aldri funnet.

Våre overvåkingsvenner på flyplassen og ellers er en påminnelse om general Alfredo Stroessner som styrte Paraguay fra 1954 til 1989, og som var USAs gode venn. Fagorganisering og politiske partier utenom regimets var forbudt eller terrorisert. Det er uklart hvor mange som ble drept eller torturert i hjel – antakelig mellom to og fire tusen, i et land med ca. 4 millioner innbyggere.

Overvåkinga passer godt på opposisjonelle, i Paraguay som i Norge, kanskje har jeg mappe der også?

Bondeorganisasjonen, Federacion Nacional Campesina (FNC), har stått i spissen for organisert okkupasjon av jord som ikke brukes til jordbruk. Det finnes store gårder, noen større enn fylket Vestfold. Noe brukes til jordbruksproduksjon, men mye til spekulasjon. Men det er ikke spøk å okkupere jord. Jordeierne har private, væpnede vakter og det militære blir også satt inn. Mange er blitt drept, men allikevel: tusenvis av familier har fått jord å dyrke. Eksempelets makt er blitt så stort at myndighetene i samarbeid med europeiske hjelpeorganisasjoner har laget noen mindre, lokale konkurrerende bondeorganisasjoner. Ved å vise til at disse får penger til traktorer og infrastruktur, håper en å trekke folk vekk FNC. Det har ikke lyktes.

Det er ikke noe romantisk ved å okkupere jord på landsbygda i Paraguay. I begynnelsen finnes det nesten ingen ting, heller ikke helsehjelp. Et par vi snakket med i okkupert område hadde et to måneder gammel spedbarn. Nærmeste lege var 70 kilometer unna, og hvis det regner, som det gjorde da vi var der, blir veien elendig og en må kjøre i 15 kilometer i timen. «Vi håper at barnet ikke blir sykt,» sa paret. Til tross for dette mener alle de okkupantene vi snakket med i et nytt okkupert område, at de allerede etter et par måneder hadde det mye bedre enn før, til tross for de primitive forholdene de lever under.

Den nye politiske linja til FNC er at mesteparten av jorda og dyrene som anskaffes etter hvert, tilhører kollektivet. I tillegg får de enkelte enhetene et mindre stykke som de selv kan dyrke og ha dyr i. Dette er for å utvikle det kollektive framfor det individuelle.

Kampviljen er stor i Paraguay. I april 2002 var et par hundre tusen mobilisert til demonstrasjoner, opprettelsen av råd og okkupasjoner av sentrene i byområder. Årsaken var kampen mot privatiseringa, i denne omgangen symbolisert ved det tidligere statlige telefonselskapet, Antelco. Selskapet er blitt gjort om til statlige aksjeselskap og en ønsket å privatisere. Det hele virker kjent for oss nordmenn. Men i Paraguay ble det oppretta en front til forsvar av offentlig eiendom med deltakere fra det maoistiske partiet, MPRPP, fagbevegelsen, FNC og til grupperinger i Partido Liberal. Denne bevegelsen klarte å stoppe privatiseringen i denne omgang. Plattformen til fronten bygger på et program for utviklingen av landet på en politikk som forener alle organisasjoner og individer som er ofre for imperialistenes politikk, en politikk som gjennomføres av de lokale styrende. Frontens kampmetode er direkte kamp i gatene.

Denne fronten inngikk også en allianse med andre grupper på venstresida som var med i sammenslutningen mot statlig terror, og disse smeltet sammen i folkets demokratiske front som formelt ledet mobiliseringen mot salget av Antelco.

Fronten til forsvar for offentlig eiendom og folkets demokratiske front eksisterer ennå, selv om det ved et minnemøte for den avdøde lederen i MPRPP, Eris Cabrera, ble sagt at hans død betydde et stort slag mot alliansen. Cesar Benitez, lederen for fronten og medlem av Partido Liberal, Autentico, hyllet Cabrera for det alliansebyggende arbeidet han hadde stått for.

En positiv utvikling i Paraguay er styrkinga av fagbevegelsen der en også søker å trekke til seg personer som er blitt arbeidsløse. Tendensen er å arbeide for en kampvillig fagbevegelse som kan forvare arbeidstakernes interesse i den vanskelige situasjonen en befinner seg i. Denne fagbevegelsen har knyttet sterke bånd til bondeføderasjonen FNC og de samarbeider på flere nivåer

av Peter M Johansen

«Dere skal til San Pedro,» sa mannen som angivelig var fra narkotikapolitiet.

Mannen fra etterretninga bladde gjennom avisklippene om Paraguay på flyplassen i Asunción hvor Varig-flyet fra Buenos Aires nettopp hadde mellomlandet på vei til São Paulo. Han lot seg ikke avvæpne av et «San que?», et San hva-for-noe? De blankpussete skoene viste at etterretninga hadde overtaket. Ute i ankomsthallen ventet bondelederen, Eladio Flecha, fra Federación Nacional de Campesinas (FNC) som har stått bak de militante jordokkupasjonene i San Pedro-fylket.

Militærdiktaturet har ikke helt riktig sluppet taket i Paraguay. Den gamle diktatoren, Alfredo Stroesser, sitter i eksil i Brasil med en utleveringsanmodning hengende over seg. Opprørsgeneralen, Lino Oviedo, har også søkt tilflukt i det store nabolandet i håp om at hans tilhengere vil sende bud på ham i krisetider.

Paraguay har blitt hengende igjen i de gamle ordningene og hengende etter i de nye, og en skal ikke langt utenfor hovedstaden Asunción før en er prisgitt landsbygda langs snorrette veier opp og ned av åsene med rustrøde veiskuldre. På nordover og deretter øst mot San Pedro buldrer lastebilene forbi med importvarer fra Brasil. Byene blir flettet sammen av fargegilde lokalbusser.

Tettstedene er ikke mer enn et kryss over riksveien og noen sidegater, og Santa Rosa de Mbutuy er mer for en rasteplass å regne med små boder hvor kvinner selger chipa, kringler av maismel, ost og stivelse, og ungene henger langs biler og busser eller på kafeene for å selge yo yo, nøtter som blir brukt i nasjonaldrikken, yerba mate, en bitter te som paraguayanerne drikker kald, med isbiter i termosen.

De rette asfalterte veiene danner kvadrater som ruter inn Paraguays enorme jordeiendommer. Fra General Rosquín i San Pedro-provinsen ynker lokalbussen, døpt Fatima de Jesús, seg mot San Vicente. Regnet har gjort jordveien som går langs de store latifundias, jordeiendommene, til leirbekker. Det går raskere med en enkelt hestekraft enn en samlet flokk under panseret.

Estancia Esperanza er på 35.000 hektar, 350 kvadratkilometer, og blir eid av brasilianske interesser. Det er en dårlig skjult, lokal hemmelighet at det gror marihuana på området. FNC er strengt imot marihuanadyrkinga, men blir i kjent stil likevel anklaget av myndighetene for å drive med narkotika, og etter 11. september har begrepet narkoterrorister stadig oftere dukket opp, ikke bare i omtalen av FARC i Colombia.

Esperanza er langt fra størst Paraguay. Estancia Concerción er på 500.000 hektar, 5.000 kvadratkilometer, like stort som Akershus, mer enn dobbelt så stort som Vestfold. Kongressen har vurdert å dele det opp, men eieren, Roberto Antebi, er en mektig mann omgitt av mektige menn. 87 kilometer og mange rette vinkler fra general Resquín ligger asentamiento Crecencio González, 5.000 hektar med okkupert jord. Den ble tatt fra en brasiliansk oligark, Ewaldo Araujo, som har mye innflytelse i hjemlandet og i Paraguay. Den nye bosettingen har fått navn etter en kamerat i FNC som ble drept av politiet under det første forsøket på å okkupere jorda i november 2000.

To måneder seinere beit jordokkupantene seg fast og dannet sitt asentamiento. Men det kostet fire liv, og tjue ble hardt skadet og havnet på intensiven i Asunción. En kan se på materialene i husene hvor gammel jordokkupasjonen er. Nyankomne familier bor under stråtak på hardtrampet jord omgitt av strå- eller bambusmatter og papplater. De fleste Asentamiento Crecencio González har fått bølgeblikk på taket og grovhogde treplanker.

Langs veien ligger små barrios, husklynger fra tidligere generasjoners jordokkupasjoner med murstein. En landhandel, en copetin, den lokale baren hvor en kan få kjøpt empenadas og burgere i tillegg til det sterke, en brakkekirke med et enkelt trekors over døra. Griser i løpestrenger hviner av skrekk. Kveg bøyer hodet mot regnet; buehornene strekker seg som hender i nåde mot himmelen som har vasket bort landsbyidyllen under stråtakene. Treplankeveggene blir fuktige og kalde. Strømmen henger på eremittspist, kvistet tømmer, men ledningene når fortsatt ikke fram til asentamientoen.

Julian López bodde sammen med faren da han og Lidia bestemte seg for å danne familie. De sto begge uten jord. Faren hadde 14 hektar vel hundre kilometer fra jordokkupasjonen, i Liberación Norte. Men med åtte barn, seks gutter og to jenter, gikk det ikke å dele opp jorda mer. Det ville ikke gi nok til å livnære seg; enda mindre med barn. I dag har Lidia og Julian tre, Carolina (11), Mirna (5) og Javier (3). Å være uten jord er å være arbeidsløs.

FNC organiserte jordokkupasjonen på grunnplanet. De kartla hvem som var villige til å jobbe konkret for en annen organisering av arbeidet og livet. FNC kalte inn til møte i San Vicente og opprettet en leir i tre måneder for å mobilisere og skaffe utstyr til okkupasjonen. Begge deltok i organiseringa og var med i det første, fatale forsøket.

Noen hadde barn med seg, andre ikke, ut fra erfaringene fra tidligere slag med politiet. De stiller alltid opp med vold. Julian og Lidia lot de to eldste barna være hos besteforeldrene. Javier er et asentamiento-barn, født samtidig med at okkupasjonen slo røtter. De har 100 x 200 meter med et hus som puster, et stort overbygg over to tilbygg med oppholdsrom og soveværelse som tynne høner knikser ut og inn av.

Asentamientoen er inndelt i ti kjerner, nucleo, som hver har ansvaret for forsvaret. As. Crecencio González har 262 husholdninger; det utgjør over tusen personer. Under tidligere jordokkupasjonen fordelte FNC jord mellom husholdningene. Her er det felles produksjon på kollektiv jord og fordeling etter innsats utover den jordflekkene som hver familie har og hvor de produserer for eget salg. De fleste er fornøyd med ordningen, men de som ikke vil delta i fellesarbeidet, får en del av den kollektive jorda, slik i ved de andre asentamientoene. FNC vil høyne bevisstgjøringa av det kollektive arbeidet.

– Hvorfor er dere med i det kollektive arbeidet?

Julian tar ordet: «Vi har holdt på i kort tid. Det første vi måtte konsentrere oss om, var å garantere sjølberginga. Det andre året ga oss muligheten til å jobbe mer med det kollektive. Under den første innhøstinga av bomull, dannet vi lag med åtte familier. Allerede nå har vi det bedre enn vi hadde det.»

– Hvordan måles innsatsen?

«Vi beregner timer, men administrative jobber blir også vurdert. Det er bra disiplin, og vi arbeider sammen ut fra felles planlegging.»

– Hvordan er det for kvinner og unger?

Lidia tar umiddelbart ordet, mens Javier leker øyenstyv bak beina hennes. «Vi er også småprodusenter og fordeler arbeidet etter antall unger. Alle kvinner deltar i det produktive arbeidet. Det er viktig at kvinner får anledning til det, ikke gjennom full deltakelse i dag. Men vi vil forsøke å utvikle det. Det er ikke lett i machosamfunnet i Paraguay, men i FNC arbeider kvinner som småprodusenter.

Tidligere var jeg en av mange kvinner som lagde mat og ellers i huset. Her jobber vi i produksjonen, vi organiserer hjemmet og vi deltar i det politiske arbeidet.»

– Og Julian stiller opp på det?

«Han har endret seg, og vi har gjort mange erfaringer sammen, både i produksjonen og i hjemmet. Her dyrker vi fram en ny kultur, ikke ut fra disiplin, men ut fra praksis.»

Begge er medlemmer av Movimiento Popular Revolucionario de Paraguay-Pyahurá, det maoistiske partiet som har bygd opp FNC. Eladio Flecha var leder av FNC før han tok over som leder for MPRPP da generalsekretæren Eris Cabrera døde av hjerteinfarkt fordi ambulansen som skulle bringe ham til sjukehuset i Asunción ikke hadde surstoff.

Familien López har opptelling: 3 griser, 2 kalver, 7 ender og 26 høns. De begynner å få overskudd, og regnet som hamrer ned, bringer med seg mer overskudd. Det er lyse utsikter i det tunge skydekket.

«Hver nucleo kjøpte høns og andre husdyr sammen og har fordelt avkommene etter antall medlemmer i hver familie,» forteller Julian. I år har de fått «en til seks»-skole og landhandel. Alle ungene går på skole, og skolen er blitt godkjent av departementet med hensyn til læreplan og lærere. Men lærerne får ikke lønn fra det offentlige; den blir samlet inn av familiene i asentamientoen. Lærerforbundet OTEP vil ha dem rullet inn i lønnsregulativene og at de skal få tilgang til å utvide sin kompetanse gjennom kurs.

Det er de unge som kommer til jordokkupasjonene. Catalino Arguello er 22, Delia Adelaida Quiroga er bare 17. Barnet som går mellom armene deres, er ikke mange måneder gammelt. De bor i en firkant av stråmatter. En vegg av bølgeblikk er sterk nok til å holde den eneste hylla med eiendeler oppe. De veier lett. Tre tømmerstokker ligger på det ulmende bålet, en kniv stikker ned i leira hvor de har spist. Restene etter maniokrøtter, eggeskall, to løk til overs, plastkopper og matetekruset. Det er 35 lange kilometer til nærmeste helseklinikk; det er fortsatt ingen helsetjeneste i asentamientoen, verken for lille Lorenzo eller de andre.

Delia er datter av en sentral FNC-leder og hun sitter selv i landsledelsen hennes unge alder til tross. Dette er fortsatt en rydningsplass. Det er store sprik mellom de skrøpelige materialene ut mot naturen. Området er uryddig; de svarte tømmerstokkene ligger delt, røtter er veltet og kapp ligger strødd omkring mellom furene av fuktig svartjord. Plantinga går i ett med underskogen.

Catalino og Delia kom hit på grunn av den kollektive delen ved okkupasjonen. Det gjør folk mer villige til å slåss her, mener de.

– Hva er de viktigste oppgavene framover?

«Vi har en stor oppgave med programmet som ble vedtatt på en siste kongressen til FNC,» sier Delia. «Den største utfordringa er å få kvinner til å slåss for å opprettholde den offentlige sektoren. Men å få kvinner med er ikke enkelt selv om vi trenger dette lime mye som menn.»

FNC har 250 råd, assemblea popular, bare i San Pedro, opplyser José Gil Ruíz, leder for FNC i denne delen av provinsen og partikoordinator for MPRPP i området.

«Hovedvekten ligger i jordbruket fordi de fleste jobber her. Folkerådene sikrer folk en demokratisk deltaking, og det fins råd i flere sektorer og på flere nivåer. Vi forsøker å få hele befolkningen til å delta. Hver sone har koordineringsråd opp til provinsnivå. Men vi får ikke alle til å delta av ulike grunner,» medgir Ruíz.

Matekoppen går rundt mens representantene fra ulike assemblea popular i Barrio San Pedro diskuterer den siste utviklinga og framdriften i det videre arbeidet. Hovedoppgaven nå er kampen om å få nasjonale tariffer på elektrisiteten. Mange klarer ikke strømprisene. Det har blitt en nasjonal kamp.

Lokalt krever rådene at egenandelene i helsevesenet blir senket, og at det blir bede tilgang til helsetjenester. Konkrete saker har gitt konkrete seire. Det igjen har økt bevisstheten om egen deltakelse.

Myndighetene er urolige. Den nasjonale fronten mot privatiseringer og til forsvar av nasjonale ressurser har tidligere tvunget president Luis Ángel González Macchi til å legge de mest omfattende privatiserings- og nedskjæringsplanene på is. Oligarkiet er plaget av den massive splittelsen i deres gamle parti, Partido Colorado. De frykter valgene med tanke på den politiske trenden som går over Sør-Amerika. De vet at det kommer flere jordokkupasjoner og at bevegelsen vil fortsette å vokse dersom den ikke blir avledet ved hjelp av ikke-statlige organisasjoner eller pløyd ned i marken.

På vei tilbake til Asunción vinker politiet bilen til side utenfor byen Colonel Oviedo, oppkalte etter en av Lino Oviedos uniformerte slektninger. «Hvordan var San Pedro?» sier konstabelen selvsikkert, mens han kontrollerer id og førerkort. Det er en markering av en dårlig skjult observasjon. For hvem andre enn overvåkinga bruker lakksko i kafeteriaen på motellet i Cruce de la Liberación? Det er ikke engang bryet verdt med et «San qué?». San Pedro er allerede godt avmerket på kartet og er jevnlig øvelsesområdet for hæren og amerikanske styrker som trener i kampen mot narcoterrorismo. Folk slåss om den røde jorda. Men det fins en Plan Paraguay.

av Olaf Svorstøl Sierraalta

Argentinas utenlandsgjeld beregnes å være om lag 150 milliarder dollar, dvs ca 1.400 milliarder norske kroner. Med en befolkning på ca 37,5 millioner innbyggere, tilsvarer dette ei gjeld til utlandet på over 37.000 kroner per innbygger. Til sammenlikning: Norges nettofordringer på utlandet var ved utgangen av 2001 anslått til om lag 485 milliarder kroner, dvs tilgodehavende på ca 107.000 kroner per innbygger .

Argentina er i dag et land med en arbeidsløshet på om lag 30 % av arbeidskrafta. Staten skulle i 2001 ha betalt 26,5 milliarder dollar i utenlandsgjeld: 15 milliarder i avdrag og 11,5 milliarder i renter. Statens ressurser holdt i 2001 til å betale 5 milliarder, de resterende 16,5 milliardene måtte finansieres via nye lån, til tross for en sterk innstramming av offentlige budsjettene: På grunn av oppsigelser sparte staten 600 millioner dollar i lønn. Overføringene til provinsene ble ytterligere skåret ned, til tross for den katastrofale situasjonen de befant seg i.

De spanske røttene

Allerede i 1515 kom spanjolene til nåværende Argentina. I perioder kjempet de med portugiserne om de områdene som blant annet omfatter dagens Argentina. I 1536 ble Nuestra Señora Santa Maria del Buen Aire, senere bedre kjent som Buenos Aires opprettet. I 1776 opprettes Vicekongedømmet Rio de La Plata, noe som ga området mer status.

Som andre steder på det amerikanske kontinentet betydde koloniseringen et folkemord. Beregninger viser at antallet urinnvånere i området til dagens Argentina sank fra 300.000-500.000 i 1515 til ca 1/7 av dette i 1776.

Det Spania som koloniserer Amerika, er et Spania som hadde kastet ut araberne som drev med jordbruk og begynnende manufaktur, samt jøder som drev med handel. Spania tok etter sin frigjøring fra araberne et skritt tilbake til en tidligere fase i føydalismen, der vanlig jordbruksproduksjon ble erstattet med dyrehold. I 1534 hadde all tekstil manufaktur i Toledo blitt borte.

Dette gjenspeiler seg også i Spanias kolonier. Her går utryddingen av indianerne og fordelinga av jord til koloniherrene hånd i hånd. Encomiendas, systemet der en får råderett over jord, dyr i området og etter hvert også menneskene som bor der, var i utgangspunktet ikke synonymt med eierskap. Systemet utviklet seg slik at råderetten ble eierrett og en fikk haciendas og estancias der urbefolkninga og andre jordløse måtte utføre tvangsarbeide for eierne og ble holdt nede i ytterste fattigdom.

Argentina hadde ikke noen betydelig forekomst av metaller som gull og sølv. Den viktigste leveveien ble jordbruk og fedrift. Men både koloniherredømmet fra Spania og føydalregimet stod i veien for utviklinga av produktivkreftene og etter hvert av en utvikling i retning av kapitalismens manufaktur og industriproduksjon. Spania bestemte på den ene sida at urbefolkningen måtte undertrykkes for å overta deres landområder, om nødvendig ved å tilintetgjøre dem. På den andre sida bestemte Spania fordelingen av diverse privilegier som retten til å drive handel, og ved landfordelingen hvem som skulle få lov til å ha rett til landområder.

Pga. hierarkiet i de spanske koloniene måtte handelen med Spania foregå via Lima, som ligger i nærheten av Stillehavskysten, ettersom Lima var visekongedømmets hovedstad som Argentina var underlagt.

Når jordbruk ble mindre prioritert, ble fedriften og dyrehold prioritert. Buenos Aires styrker seg pga. sterk satsing på både jordbruk og fedrift. Mye av produksjonen eksporteres og overskuddet av handelen brukes til import av varer til føydalfamiliene.

I løpet av 1776-80 opprettes visekongedømmet etter en del press fra overklassen i Argentina.

I perioden som kommer, øker jordbruket i viktighet når byene øker i størrelse. Eksporten av huder øker, og pga. vansker med eksporten til Spania som nevnt foran, etablerer engelskmennene seg i Las Malvinas (kalt Falklandsøyene av England) og driver en del smugling av engelske varer til Argentina.

Det er nå at estancieros (store jordeiere) begynner å etablere seg og driver vekk de mindre selveiende bøndene. Som arbeidet i kollektiv form (chacareros).

Argentina utsettes for engelsk aggresjon i 1806. Det blir oppstand i Buenos Aires, en oppstand som viser folkets styrke. I 1810 starter kampen for frigjøring fra Spania, og England stiller seg som argentinernes allierte, naturlig nok for å få økonomisk innpass etterpå.

Den rike overklassen i Argentina turte ikke å bruke de undertrykte klassene i landet til å få til en virkelig borgerlig revolusjon i Argentina. De fattige fikk ikke sin borgerlige revolusjon en gang og føydalismen beholdes.

Den britiske forbindelsen

Argentina løsrev seg fra den spanske kolonialismen i begynnelse av 1800-tallet. Lederen for denne kampen var frihetshelten general San Martin som også leda frigjøringskampen i Chile. Britene støtta en del av frigjøringskampen mot spanjolene, delvis for å kunne overta deres økonomiske rolle etter hvert.

Fra 1860- til 1950-årene var Argentina økonomisk svært knytta til britenes økonomi. Den argentinske økonomien var såkalt komplementær (utfyllende) med britenes. Det ble etter hvert en stor produksjonen av korn, storfe og sauekjøtt. I 1920-årene var Argentina verdens nest største eksportør av kjøtt og hvete.

I 1942 var 60 % av alle utenlandske investeringer i Argentina britiske og 20 % fra USA. Argentina var for øvrig, etter USA, det landet i Amerika som hadde størst immigrasjon fra Europa: 1 million flere europeiske enn til Canada og dobbelt så mange som til Australia.

I 1910 var over 30 % av befolkninga i Argentina født i utlandet mot over 14 % i USA.

Den økonomiske utviklinga i Argentina fram mot 1930-40-årene var mer lik Australia og New Zealand, enn resten av Latin-Amerika. Midt i 1920 årene var Argentinas økonomiske produksjon like stor som resten av Latin-Amerikas, med bare 1/5 av befolkninga til resten av Latin-Amerika.

Industrialiseringen av Argentina var verken britene eller amerikanerne interessert i. Britene fikk solgt britiske industrivarer til Argentina. Dessuten kontrollerte engelsk kapital argentinsk transport. Landet prøvde å utvikle noe konserveringsmiddelindustri for kjøttprodukter. De hadde fram til midt i 1920-årene en forholdsvis stor eksport til Cuba og Brasil. USA gikk inn og stengte markedet på Cuba til fordel for Uruguay, og det samme skjedde i Brasil mot at brasiliansk kjøtt ble sikret markeder i Italia. Dette var mulig fordi USA kontrollerte over 60 % av Argentinas kjøtteksportmarkeder, mot Storbritannias 26 %.

USAs rolle

I hele perioden var det en sterk rivalisering mellom Storbritannia og USA om Latin-Amerika. Selv om USA økte sin tilstedeværelse i Argentina i alle disse årene, var landet ikke så sterkt innblandet i Argentina som britene fram til 1950-årene. I de to verdenskrigene var britene interessert i å holde Argentina nøytralt, nettopp for å få dekket kjøttforbruket og kornbehovet. USA ønsket fra 1942 at Argentina skulle bli med i krigen, etter at de tidligere hadde bedt landet om ikke å gå med på de alliertes side etter Pearl Harbor. Dette ønsket imidlertid ikke Storbritannia, og Churchill sendte brev om dette til Roosevelt.

Under og særlig etter krigen utsatte USA Argentina for restriksjoner i handelen, restriksjoner som etter krigen var hardere mot Argentina enn mot de tidligere fascistfiendene. Etter krigen satt Argentina med tilgodehavender i Storbritannia på 150 millioner pund. Med USAs medvirkning, tvang Storbritannia Argentina til å kjøpe de britiske jernbanene i landet til samme pris som argentinernes tilgodehavende. Dette skjedde på et tidspunkt da den argentinske regjeringa slett ikke ønsket å nasjonalisere det dårlige vedlikeholdte jernbaneanlegget, men ønsket å bruke disse 150 millionene pund til en industrialisering.

Perón gjennomførte en helt nødvendig industrialisering for å erstatte frafallet av importmuligheter som boikotten førte til. Perón var med i et militærkupp i 1943, og bygde seg opp som arbeidsminister. Der støttet han de fagorganiserte og fikk vedtatt ferielov, pensjonsordninger og ulykkesforsikring osv. Perón vant valget i 1946 og ble gjenvalgt i 1951 med 65 % av stemmene. Det er fra denne tiden at peronismen som argentinsk bevegelse etablerer seg og har hatt sin kraft fram til våre dager.

Perón ble kastet av proamerikanske militære i 1955 og måtte dra i eksil, etterfulgt av flere sivile og militære regjeringer som ikke ga rom på den politiske scenen til peronistene. I den urolige tida i begynnelsen av 1970-årene fikk han komme tilbake og ble valgt som president i 1972. Den argentinske utenlandsgjelda lå i 1972 på 4,890 milliarder dollar. Den viktigste årsaken til at gjelda økte med i underkant av 3 milliarder dollar i peronist-presidentperioden fra 1973-76 (Perón dødde i 1974 og hans ektefelle Isabel som var visepresident overtok), var det store fallet i Argentinas eksport til Europa på grunn av oljekrisa og at oljeprisene gikk høyt opp.

Militærjuntaene 1976-83

I 1976 fant det sted et militærkupp ledet av General Videla, og denne sektoren av det militære apparatet holdt makta til 1983. Dette diktaturet er kjent for å ha drept 8.000 mennesker og er mistenkt for forsvinninger (drap) av 30.000 mennesker. Pinochet i Chile var en smågutt i forhold til dette regimet.

Denne juntaen hadde støtten fra Sovjet, og ga russerne større rom i den argentinske økonomien via stråmenn og firmaer som tok seg av handelen med Sovjet, østblokklandene og Cuba. Samtidig var USA interessert i å gjøre business med landet, og å delta i handelen med Sovjet og de andre landene for å tjene penger.

Ved siden av at det var en del korrupsjon, tilpasset regimet seg en begynnende nyliberalistisk modell. Mange private firmaer tok opp store lån med staten som garantist. Mange av disse erklærte seg konkurs, etter å ha ført selskapets midler ut av landet. Staten tok over gjelda. Med nye penger i utlandet kunne disse private ta opp nye lån osv. I tillegg til alt dette kjøpte militæret for 10 milliarder dollar i våpen i utlandet.

Oppsummeringsvis: I tillegg til all død og forfølgelse som militærjuntaene førte med seg, så var de årsaken til at Argentinas utenlandsgjeld økte fra 7,8 milliarder dollar i 1976 til 45,1 milliarder dollar i 1983 dvs. en økning på 364 % i løpet av 7 år.

Det har vært diskusjon i Argentina angående denne gjelda. Det er ført en rettssak der en fant alvorlige uregelmessigheter ved statens opptak av lån, den statlige overtakelsen av den private gjelda og ved den måten de private bedriftenes opptak av lån i utenlandske banker skjedde på. Særlig påtakelig var mangelen på dokumentasjon på hvor statens lån hadde tatt veien eller hva de var brukt til.

Domstolens konklusjon ble at gjelda ikke var legal, og at kreditorene burde visst det. Saken ble oversendt Kongressen i 2000 til politisk behandling, og der ligger den. Mange av folka bak denne økonomiske politikken, som også hadde stor egennytte av den, er fortsatt blant aktørene i argentinsk politikk, uansett regjering. Mange av disse står bak den nåværende regjering.

Sosialdemokratiet og Alfonsin

Raúl Alfonsin fra Det radikale parti (UCR) vant valget etter at militæret måtte trekke seg i 1983, og det rådde en stor optimisme for landets nye demokratiske framtid. Arbeidsledighet og fattigdom skulle bekjempes, og landets tapte velstand skulle gjenvinnes. Men Alfonsins regjeringstid ble i stor grad betinget av den arvede gjelda og av at den økonomiske makten var samlet hos noen få innflytelsesrike grupper. Den nye demokratiske regjeringa disponerte ikke store nok finansielle ressurser til å betjene renter og avdrag, og Alfonsin ble tvunget til å søke IMF om refinansiering av gjelda. Det la sterke føringer på regjeringas handlefrihet. Alfonsin bekjempet fagbevegelsen hardt for å kunne følge IMFs pålegg. I løpet av hans seks år ved makta økte gjelda fra 45 til 65 milliarder. Han ble mot slutten av sin periode tvunget til å gå av, etter en hyperinflasjon som ved utgangen av 1989 lå på 3.000 prosent.

Høyreperonisten Carlos Menem

Inn kom Peronistpartiet og den nyvalgte president Carlos Menem. Den nyutnevnte økonomiministeren Domingo Cavallo (for øvrig sentralbanksjef i 1981, da staten overtok den private gjelda, og som dukker opp med De La Rua, og etter dennes fall!!!) med sin stab av ultraliberale økonomer, greide etter hvert å begrense inflasjonen og snu den økonomiske nedgangen til en periode med vekst. Mirakelkuren innebar blant annet å binde pesoen til US-dollaren, i forholdet 1 dollar for 1 peso, samt massesalg av alle store statlige selskaper.

Samtidig fulgte en total liberalisering, alle reguleringer og restriksjoner når det gjaldt import, kapitaltransaksjoner og investeringer ble fjernet i løpet av de fem første årene på 1990-tallet. De utenlandske multinasjonale selskapers oppkjøp av statlige og private bedrifter ga Argentina tilførsel av utenlandsk kapital.

Dette ga rentenedgang i lånemarkedet i årene 1991-95, noe som genererte en vekst også i innenlandsk økonomisk aktivitet.

Men veksten i BNP fikk sin motsats i en ustoppelige vekst i så vel offentlig som privat gjeld. Til tross for den økonomiske veksten eksporterte nemlig ikke Argentina nok til å få et handelsoverskudd og på denne måten skaffe staten valuta. I tillegg produserte de utenlandske multinasjonale selskapene i Argentina stort sett bare for det innenlandske markedet, og skaffet i liten grad valutainntekter. I tillegg ble omkring 70 prosent av inntektene deres og kapital overført i form av royalties for bruk av teknologi til moderselskapene i utlandet.

Offisielle tall fra det argentinske statistiske sentralbyrået viser at de multinasjonale selskapene importerer mesteparten av innsatsfaktorene sine fra moderselskapets hjemland. Den industrien av betydning som Argentina fortsatt hadde så sent som på 1970-tallet, ble borte. Den tidligere importerstatningstrategien blant annet under Perón, hadde skaffet landet en relativt variert industri. Til tross for problemer med konkurransedyktigheten internasjonalt dekket denne industrien etterspørselen i hjemmemarkedet og eksporterte noe til det latinamerikanske markedet. Militærdiktaturets omlegging av økonomien (1976-83) og de etterfølgende regjeringenes manglende industrialiseringspolitikk har forvandlet Argentina til en i hovedsak eksportør av råvarer og enkelte lite, bearbeidede industriprodukter. Landet er i virkeligheten tilbake til tida med ensidig råvareeksport til utlandet, og fullstendig avhengig av situasjonen i utlandet. Dette er en viktig forklaring for hvorfor en har fått det store underskuddet på handelsbalansen med utlandet. Bindingen av peso til dollar gjorde at den argentinske sentralbanken var avhengig av å alltid ha en stor tilgjengelig valutareserve, slik at alle til enhver tid kunne veksle inn pesos mot dollar. På grunn av handelsunderskuddet, og dermed mangel på ny valuta, måtte regjeringen fylle valutareservene ved hjelp av nye lån fra utenlandske banker.

Utviklingen på 1990-tallet er altså mye av forklaringen på hvorfor Argentina kunne gå fra å være «best i IMF-klassen», til å synke ned i et katastrofalt økonomisk uføre. Veksten de første årene på 1990-tallet ble hovedsakelig skapt gjennom salg av statlige bedrifter og var dermed ikke resultat av en reell økning i produktivitet eller i investeringer i ny teknologi og produktive bedrifter. Mot slutten av 1995, da det var slutt på kapitaltilførselen som salget av statlige og private bedrifter genererte, måtte den argentinske staten dekke de offentlige budsjettunderskuddene med opptak av nye lån.

Resultatet var katastrofalt. Gjelda økte med 123 prosent og var i 1999 oppe i ufattelige 150 milliarder dollar. De nye lånene tatt opp under Menems regjeringstid gikk for det første til å dekke budsjettunderskuddet, for det andre til å skaffe sentralbanken valutareserver, for det tredje til betale renter og avdrag på lån og for det fjerde til å finansiere korrupsjonen.

Slik situasjonen er i dag, er den argentinske utenlandsgjelda i praksis ubetalelig. Som nevnt i begynnelsen måtte altså landet betale totalt 26,5 milliarder dollar i 2001, 15 milliarder i avdrag og 11,5 i renter. Statens ressurser holdt kun til å betale deler av rentene på gjelda og resten, det vil si 15 milliarder i avdrag og 6,5 milliarder i renter, må overføres inn i framtida og refinansieres med nye lån.

Hvis ikke Argentina er i stand til å betale rentene og avdragene i tide, vil Argentina i praksis bli erklært konkurs. Det samme skjedde i Mexico i 1982 og 1995, Thailand i 1997 og Russland i 1998. For Argentinas store antall fattige og marginaliserte gjør det liten forskjell. Landets myndigheter, enten de har vært militære eller demokratisk valgt, har sammen med de internasjonale finansinstitusjonene ruinert landet økonomisk i løpet av de siste 30 år.

Den største feilen Argentina har gjort, har vært å følge diktatene (kalles råd) fra USA via IMF.

Borgerskapet og imperialismen

Borgerskapet i Argentina har kontakter med forskjellige imperialistiske land – noen har samarbeid med USA, andre med diverse europeiske land og atter andre med Russland (tidligere med Sovjet). Disse delene av det argentinske borgerskapet er representert ved forskjellige politiske personer og delvis partier og utenlandske økonomiske interesser.

På den ene sida står borgerskapet samlet om å få massene til å betale den økonomiske krisa og gjelda. Men måten dette skal gjøres på, er viktig for hvilke av disse sektorene i borgerskapet og imperialismen skal komme gunstigst ut. Den kastede valgte presidenten De La Rua hadde en regjering som gjorde det som USA og IMF forlangte, nemlig å prøve å betale gjelda og at dette må gjøres med edruelige budsjett med store kutt på offentlig forbruk og derved offentlig sektor. Dette har den nåværende etterfølgeren Duhalde også gjort.

Hovedskillet i borgerskapet i dag går mellom på den ene sida de som er tilknytta finanssektoren og apparatet for nedbetaling av gjelda, importsektoren, de privatiserte bedriftene som tok seg betalt i dollar og ikke ønsket å tape på sine investeringer, de som har stor gjeld i utlandet, de store jord/godseierne. Alle disse ønsket å gå i dybden langs linja med fortsatt dollarisering samt balansert budsjett (dvs. null underskudd). Denne sektoren har gjort kjempeforretninger med president Menem fra 1989-99 og De La Rua fra 2000-01. De har tømt landets internasjonale valutareserver, 30 milliarder dollar bare fra den nye økonomiministeren Cavallo overtok i midten av 2001.

På den andre sida finns en annen sektor tilknytta eksportnæringene, den nasjonale industrien, som nesten er konkurs på grunn av ukontrollert import (fri markedsøkonomi!!) og smuglings-«industrien», små/mellomstore jordeiere som er blitt fattige fordi Mercosur har falt sammen og fordi det var umulig å eksportere til 1 peso = 1 dollar. Denne sektoren foreslo forskjellige former for devaluering (enten direkte devaluering, eller en tredje mynt).

Politiske og faglige organisasjoner

Det finnes flere politiske partier i Argentina og flere fagorganisasjoner. Peronismen har som nevnt vært en viktig kraft i Argentina fra slutten av 40-årene og fram til i dag.

Fagbevegelsen fikk en stor rolle under Perón, og det ble bygd opp en slags velferdsstat. Perón stod i sin periode 1972-74 for kamp mot både USA og Sovjet. Peronismen har forblitt et sterkt parti, og selv om Menem og de andre av dagens peronister står for en helt markedsliberalistisk politikk, er fortsatt en stor del av massene knyttet til peronistpartiet Partido Justicialista.

UCR (Union Civica Radical) er et sosialdemokratisk parti der Alfonsin var president etter diktaturet. UCR har ført en ettergivende politikk overfor det internasjonale pengefondet, ført en hard politikk mot fagbevegelsen og var under Alfonsin økonomisk/politisk tilknyttet europeisk imperialisme i land styrt av sosialdemokrati samt Sovjet.

Frepaso (Frente del Pais Solidario) er gruppe av peronister i allianse med andre fra definert venstreside som går mer mot markedsliberalisme. Frepaso ble danna i 1994 som en allianse av den venstredefinerte breifronten med diverse venstrepartier, kristelig demokratiske partier og andre grupper.

UCD (Union del Centro Democratico) som er et mer tradisjonelt liberalt parti, har vært utenfor allianser og ikke hatt parlamentarisk maktposisjoner.

I 1997 dannet Frepaso en allianse med UCR og De la Rua ble alliansens kandidat til presidentvalget i 1999 og vant valget. Under De la Rua har Argentina fulgte en tilknytting til særlig spanske monopoler som under hans (og Menems) regjering har gjennomført den andre spanske erobringen av Argentina, og via Spanias statsminister Aznar ført press overfor USA så en kunne gi en henstand eller bedre sagt nye milliarder i lån til Argentina.

I det siste valget til parlamentet i oktober 2001 stemte under halvparten av de stemmeberettigede, etter en kampanje som en del av massebevegelsen førte for at folk ikke skulle stemme. Begge de store blokkene mistet millioner av stemmer, også den parlamentariske venstresida.

Fagbevegelsen

Fagbevegelsen har i prinsippet sluttet opp om peronistenes hovedsammenslutning CGT som under Perón tiden hadde 2 millioner medlemmer. I realiteten er det blitt mange splittelser, og mange som ønsker å være ledere.

Den andre store hovedsammenslutningen oppstår i slutten av 1990-årene som en splitt fra CGT av folk som ønsker en fri og partiuavhengig fagbevegelse. I tillegg er det en del lokale, provinsielle fagforeninger med eller uten et slags nasjonalt tilsnitt.

Massebevegelsen

Viktigere de siste ti årene har vært oppblomstringen av diverse massebevegelser. Kampen som genererte i desember, var ikke en anarkistisk kamp som er oppstått av det store intet. Det ble først forsøkt malt et bilde av latinske brushoder som uten mål og mening gikk ut i gatene, eller at det bare er mellomklassene som slåss.

Det har i lang tid vært organisering av de arbeidsløse, av aktivister som stenger veier/gater (piqueteros), kvinner i kamp (for å slåss mot at folk mistet sine boliger ved personlige konkurser av vanlige folk), av pensjonister som sloss for å beholde sine pensjoner, arbeideres okkupasjon av fabrikker, befolkningens okkupasjon av myndighetenes bygninger. En av Menems guvernører ble for eksempel kastet i begynnelsen av 1998, lenge før perioden var slutt, av store massemobiliseringer.

En pådriver i alt dette har vært den såkalte Corriente Clasista y Combativa, CCC, den kjempende klassestrømningen, som har organisert arbeidet blant pensjonister, fagorganiserte og arbeidsløse. Med sin karismatiske leder, Santillan, i spissen sluttet mange seg til en organisering som folk har oppfatta, har stått i spissen for kampene mot korrupsjon, for ærlighet og for økonomisk rettferdighet.

Hva skjedde i desember 2001?

3. desember 2001 lanserte De La Rua-regjeringa, valgt i desember 1999, den såkalte Plan Freezer. Planen innebar en frysing av alle bankkontoer og banktjenester. På denne måten fikk ikke folk ta ut sin lønn (de som hadde lønn), ta ut penger av lønnskontoen (de som hadde bankkonto) eller sine pensjoner (de som hadde pensjoner).

Denne planen gikk ut over 93 % av befolkninga og var gunstig for 7 % av befolkninga (utenlandske kreditorer kom i tillegg til finanssektoren som låna som staten og provinsene hadde, de privatiserte bedriftene og store jordeierne på landsbygda).

Samtidig med at dette skjedde, startet skoleferien, og derved mistet hundretusener av skolelever det ene eller begge måltidene de vanligvis får der fra mandag til fredag. Regjeringa reduserte tiltaksarbeidets omfang, mange som var i tiltaksarbeid ble ikke betalt, og den sluttet å gi mat til organisasjonene for arbeidsløse. Mange bedrifter stengte: tekstil-, metallurgisk-, sko-, nærings og nytelsesindustri, byggebransjen osv. Dermed ble tusenvis av nye arbeidsløse satt på gata.

De internasjonale organenes (som IMF) krav om å stramme befolkningas livreim gjorde at situasjonen rett og slett ble desperat for store deler av den argentinske befolkninga. Dette rammet de over 100.000 familiene som bor i slummen i Stor Buenos Aires, mest.

Den nasjonale «piquetera«-forsamlingen (aktivistene som stopper trafikken i vitale veier og gater) kalte til kampdag 12. desember. Dette ble starten på ti kampdager med to heroiske kampdager 19. og 20. desember. Massene ble møtt av hard undertrykking og mange fler enn det offisielle tallet på 31 ble drept. 13. desember var det nasjonal streikedag fra de tre største landsorganisasjonene, streik som ble styrket og garantert av mobiliseringa til «trafikkstopp-aktivistene» og masseorganisasjonen, CCT, sammen med andre kampinnstilte organisasjoner. Disse stoppet trafikken, gater og jernbanelinjer samt okkuperte offentlige bygninger over hele landet. Denne nasjonale streiken omfatta industriarbeidere, også de som var arbeidsløse og pensjonistene, stats- og kommuneansatte, bønder og landarbeidere, håndverkere, små og mellomstore sjølstendige næringsdrivende, ungdom, lærere og studenter. Dette skjedde over hele landet – fra Ildlandet i sør til Jujuy i nord, fra vindistriktet Mendoza i vest til østkysten.

Etter 13. desember 2001 gikk president De la Rua inn for unntakstilstand, og ble støttet av peronistene Duhalde (som tapte presidentvalget da De La Rua vant) og Menem samt representantene for de andre delene av borgerskapet. Svaret fra massene var klart: 20. desember gikk hundretusener av mennesker igjen ut i gatene. Politiet ble innkalt for å rydde opp. (De militære nektet i denne omgangen å delta i undertrykkinga.) Undertrykkinga fra politiet i slumområdene i La Matanza var nærmest fascistisk. Men befolkninga der, i en bydel på Oslos størrelse, nektet politiet adgang og organiserte kvartalsvis sjølforsvar med alle de våpnene de kunne finne. Opprøret var så sterkt at De la Rua gikk av som president 21. desember.

Da De la Rua gikk av, ble Ramon Puerta innsatt. Han la ikke skjul på å være en kontinuitet for den forrige presidenten og hadde i sin regjering diverse korrupte figurer fra forskjellige peronistretninger. Nok en oppstand 28. desember gjorde at deler av denne regjeringa gikk av, og Rodriguez Saa kom som ny president.

For å roe ned massene erklærer den nye Rodriguez-regjeringa at den ville stoppe betalingen av gjelda, starte mange nye arbeidsplasser, gi en lønnsøkning og innføre minimumspensjoner samt endre De la Ruas reaksjonære arbeidslovgivning. Dette medførte et sterkt angrep fra bankene, privatiserte selskap, media og de pro-amerikanske og pro-europeiske gruppene i borgerskapet. Borgerskapet trakk tilbake sin politiske støtte til Rodriguez som måtte gå av og Camaño, den nye presidenten i deputerkammeret, ble valgt som president, mens en ventet på å sette inn Duhalde.

Camaño var tidligere tiltalt for å ha vært korrupt og for å forårsake en stor gjeldsøkning for det statlige oljeselskapet YPF. Uansett ble han kun en overgangsfigur.

Duhalde er som peronistpartiets presidentkandidat til valgene i 1999, helt enig med den politikken Menem har ført: fri markedsøkonomi. Duhaldes regjering bygger på parlamentsflertallet, et parlament som har mindre enn 50 % av stemmene bak seg ettersom over 50 % enten ikke deltok, annullerte sin egen stemme eller stemte blankt. Duhaldes regjering har tenkt å føre samme politikk som den De la Rua førte, og som resulterte i de store massedemonstrasjonene som gjorde at han måtte gå av. Samtidig er situasjonen i Argentina slik i dag at en ikke kan løse krisa bare ved å straffe vanlige folk, det må også gå ut over deler av borgerskapet.

Duhaldes regjering har fått støtte av flesteparten av lederne i partiene, både innenfor peronistene (PJ), sosialdemokratene i UCR og noen venstre i Frepaso. Duhaldes regjering representerer også deler av borgerskapet (monopoler og mellommenn) som er pro-russiske, monopoler og jordeiere som er pro-europeiske og kontrollerer banker, industri og bygningsnæringen og finansherrer i hovedstadsområdet. Disse gruppene har ikke hatt så gode venner i regjeringsposisjon siden Videlas militærdiktatur og den første delen av Alfonsins regjering.

De som står bak Duhalde, mener at dette er en politisk enhetlig regjering. Det skal kun være små uenigheter om hvordan de kan styre den økonomiske og finansielle krisa til sitt eget beste. Dette innebærer imidlertid mer arbeidsløshet og sult for folket, mer ettergivenhet overfor utlandet (imperialismen) i tillegg til at deler av borgerskapet blir nødt til å tape noe framover.

Samtidig er det et problem overfor USA imperialismen: Duhalde har en linje med å akkumulere krefter og manøvrere for å forhandle. Noe en kunne se ved utnevnelsen av Mario Blejer som president i Sentralbanken – en mann som har 20 år bak seg i Det internasjonale pengefondet. USA har understreket at istedenfor å gi konkret støtte til kontinentets nasjoner, er det nødvendig at de fortsetter å støtte reformene for fri markedsøkonomi og advarer mot konsekvensene av proteksjonisme.

Situasjonen i dag

I dag har Argentina ca 8 millioner arbeidsløse i tillegg til de uregistrerte arbeidsløse på landsbygda, en økning på i underkant av 1 million siden Duhalde ble president. Produksjonen er gått tilbake og det har vært sterk motstand mot myndighetens ettergivenhet overfor pengefondet og USA og den ytterligere tilpassinga til en markedsliberalistisk politikk.

Regjeringa har arbeidet for å få til en avtale med Pengefondet når det gjelder gjelda. Det ble gjort en avtale med en del for befolkninga ukjente premisser. Det kan nevnes to eksempler:

• Innen 14. mars 2003 må den argentinske kongressen vedta de lovene Pengefondet krever for å gi «syndenes tilgivelse». Blant slike lover er privatisering av de statlige bankene, som har ganske mye av de argentinske jordbruksområdene pantsatt. Hvis ikke lovene vedtas, vil avtalen med Pengefondet oppheves og landets gjeld ville falle forfalle til kreditorene (Pengefondet, Verdensbanken, Den interamerikanske utviklingsbanken osv).
• Pengefondet og USA forlangte å bestemme når valgene skal finne sted. Kandidatene må foreligge 8. mars, og 14. mars er fristen som Pengefondet har satt for at kravene skal gjennomføres: Enten fullføres de hemmelige og offentlige kravene, eller så blir avtalen opphevet.

av Peter M Johansen

Dersom en leter etter skjeia for å spise sopa paraguaya, leter en i unøde. For denne nasjonalretten har slett intet med suppe å gjøre, selv om navnet skulle tilsi det. Skjønt i utgangspunktet var det meninga å lage en suppe av det. Men Paraguays historie ville det annerledes.

I 1842, etter at frigjøringshelten Francia var død, valgte Brasil å anerkjenne Paraguay. Brasil hadde kronet sin nye keiser, Dom Pedro 2, i 1841. Landets nye utsending ble tatt imot av Paraguays president Carlos Antonio López. Men under banketten gikk det skeis for kokken som fikk beskjed av presidenten om å røre sammen det han hadde og la det stå til en suppe. Det sto mye prestisje på spill overfor den mektige naboen i øst som mest av alt hadde lyst til å sluke Paraguay, og for Paraguay gjaldt det å vise sin egenart og sine framganger fra det isolerte perioden under Francia.

Kokken tok moset mais, ost, melk og egg og rørte rundt til alt var stivt som en kake. Det er vanskelig å finne en sammenlikning til dette skaperverket, men det har konsistens av en fuktig og tung kake som smaker som en ostesufflé og blir enten blir servert varm eller kald som en forrett.

Men presidenten hadde satt opp suppe på menyen for sin gjest, den brasilianske utsendingen. Dermed ble det sopa paraguaya, den nye stolte nasjonalretten som er tjukk på historie fra den vanskelig tida i forhodet til Brasil og Argentina.

av Peter M Johansen

Analfabetismen ble nesten utryddet gjennom et avansert skolesystem før soktor Francia døde i 1840.

Nærmere 60 medlemmer av bondebevegelsen Federación Nacional Campesinas (FNC) har mistet livet i kampen for jord siden Stroessnes-diktaturet abdiserte i 1989. Det er langt flere enn blant Movimento Rurais Sem Terra (MST), De jordløses bevegelse, i Brasil. Jorda i Paraguay har lenge vært et krigsbytte, og det er fortsatt i hendene på oligarkiet og dets ministere.

De første jordokkupasjonene i moderne tid fant sted på 60-tallet og ble ledet av La Liga Agraria.

Paraguays frigjøringshelt, doktor José Gaspar Rodríguez de Francia, blir gjerne framstilt som en forskrudd diktator, ikke minst i disse globaliserte tider. El Supremo sperret Paraguay inne etter å ha erklært seg uavhengig av Spania og av visekongedømmet Río de la Plata som til da hadde administrert området, i 1811. På en folkekongress med 1.100 delegater i 1813 ble uavhengigheten stadfestet, og kongressen knyttet seg politisk til den franske revolusjonen.

I tre påfølgende valg – 1813,1814 og 1816 – ble Dr. Francia valgt til landets statssjef, i spissen for den revolusjonære prosessen som tok sikte på å bryte opp oligarkiets storgods og bryte ned den spanske dominansen. Godseierne og kirka ble fratatt sine eiendommer, og med støtte fra bondemassene ble det opprettet statlige gods som ga bøndene trygghet og førte til at Paraguays økonomi vokste med en rivende utvikling som var helt ulik resten av Latin-Amerika. Det skjedde helt uten investeringer utenfra. Grensene ble stengt; det var forbudt å ta seg ut og inn av landet. Paraguay ble selvforsynt med matvarer. Levestandarden blomstret og ble vesentlig høyere enn i resten av Sør-Amerika. Jordbruket og mineralressursene ga opphav til den første industrialiseringa, ingen utenlandske kapitalinteresser. Analfabetismen ble nesten utryddet gjennom et avansert skolesystem innen Francia døde i 1840.

Paraguay la grunnlaget for en moderne stat under Francia. Den radikale linja ble til dels ført videre av Carlos Antonio López (1841-62) som anla Latin-Amerikas første jernbane, skipsverft og telegraf. López lempet på Paraguays isolasjon, men ble raskt møtt av Storbritannias imperialistiske framstøt som tok sikte på sprenge landet åpent. Britene rigget til Trippelalliansen mellom Argentina, Brasil og Uruguay som angrep Paraguay i 1865, med politisk, økonomisk og materiell støtte fra Storbritannia. Det skulle være en lett kamp, men Paraguay holdt stand i fem år inntil over to tredeler av befolkningen på omlag en million var slaktet ned, 90 prosent av landets menn og 50 prosent av kvinnene. Leiesoldatenes drapsordre gjaldt alle fra 11 år og oppover.

Den radikale, nasjonale revolusjonen var rykket opp med rota, og jorda ble delt ut som krigsbytte da den utenlandske kapitalen tok over styringa av Paraguay som ikke ble totalt radert ut som land på grunn av motsetningene mellom oligarkiet i Argentina og Brasil som likevel forsynte seg med hver sin store del av landet. Et anglo-argentinsk selskap la beslag på fem million hektar i Chacó. Men motstandskraften var ikke brutt. Den første jordokkupasjonen fant sted i 1900. Men et nytt jordeiende oligarkiet, de fleste innvandrere, befestet sin makt – og rivaliserte seg imellom: De liberale var knyttet til det argentinske oligarkiet; Colorado-partiet til brasilianske interesser. Det ga militæret en enorm makt, og militærkuppene avløste hverandre på bestilling fra ulike interessegrupper i oligarkiet.

På 1960-tallet vokste bondebevegelsen La Liga Agraria fram, mens den maoistiske delen av Partido Comunista Paraguayo (PCP) innledet sin geriljavirksomhet i fjellene mot det brutale, blodstenkte diktaturet til general Alfred Stroessner som ranet til seg makta i mai 1954. Ved midten av 70-tallet var den væpna kampen knust, og under offensiven sveipet myndigheten alle lovlige organisasjoner med seg, inkludert La Liga Agraria. Da Colorado-partiet gjorde et internt kupp og fjernet Stroessner i juni 1989, åpnet det seg nye muligheter for bondebevegelsene. 6. juli ble FNC dannet.

Over 150.000 hektar har blitt okkupert, men fortsatt er 80 prosent av jord i hendene på bare én prosent av befolkninga og 300.000 bønder står uten jord, mens en stor andel andre står til knes i knugende gjeld som det er umulig å komme ut av uten drastiske tiltak som okkupasjon. Caaguazú, San Pedro og Canindeyu er det tre mest strategiske provinsene for FNCs videre kamp, med å bygge ut folkeråd (assemblea popular) og parallelle organisasjonen for folkemakt.

av Peter M Johansen

I Paraguay og Uruguay vokser uroen over Brasils dominans over frihandelsavtalen Mercosur. På bordet på det lille, hverdagslige spisestedet i utkanten av Paraguays hovedstad Asunción står den lille flasken med illsint rødpeppersaus. Langs veien dundrer lastebilene inn i byen med ny last av varer merket «brasileira».

Jordbrukslandet Paraguay har snart ikke lenger noen hjemlig næringsmiddelindustri å skilte med. Den er blitt malt sønder og sammen av jordbruksgigantene i de to nabolandene Brasil og Argentina. Brasil forsyner seg grovt av Mercosur, frihandelsavtalen som også omfatter Argentina, Uruguay og Paraguay og med Bolivia og Chile som assosierte medlemmer. Den nåværende brasilianske presidenten, Fernando Henrique Cardoso, har vist stor motvilje overfor planen om å opprette Free Trade Areas of the Americas (FTAA, på spansk Alca) fra 2005. Luiz Inácio «Lula» da Silva, som ifølge den siste meningsmålinga blir valgt til ny president på søndag (oktober 2002, red.s anm.), vil trolig videreføre denne politikken. Men han har samtidig forsikret børsen i São Paulo og brasilianske industriledere at han vil satse mer på Mercosur.

Ruiner

«Ingenting!» svarte lederen for industriforbundet i Paraguay, Néstor Méndez Nuñez for tre år siden, da Klassekampen spurte hva Mercosur hadde ført med seg av godt for landet. Den nye lederen for Unión Industrial Paraguay, Guillermo Stanley, er ikke mindre kategorisk.

«Mercosur har vært en ruin for Paraguay,» fastslår han overfor Asunción-avisa ABC Color. Han vil at Paraguay skal vende seg mer mot vest, mot landene i den såkalte Andino-pakten: Bolivia, Peru og Ecuador. Krisa i Argentina og Uruguay har slått hardt inn over grensa; Paraguay har hatt vansker med at Argentina og Brasil har devaluert siden 1999. Det har skapt ubalanse i regnskapet.

Økonomisk monster

«Situasjonen kan endre seg med Lula. Han er mer Europas enn USAs mann. Det kan endre den politiske situasjonen i Paraguay fordi økt rivalisering mellom USA og Europa vil ha innvirkning på forholdet mellom ulike grupper,» sier lederen for det maoistiske Movimiento Popular Revolucionario Paraguay Pyahurá (MPRPP), Eladio Flecha. Flecha er mest kjent som leder for bondebevegelsen, Federación Nacional Campesinas (FNC), som står bak omfattende jordokkupasjoner. Han deler vurderingene av den økonomiske effekten av Mercosur med Industriforbundets leder.

«Brasil og Argentina er to store økonomiske monstre i vårt land. Hver gang det er politiske aksjoner her i landet, sender Brasil styrker til grenseområdene hvor de store kraftverkene ligger. Det fins krefter i Paraguay som ønsker å støtte EU-imperialismen framfor USA, slik som på venstresida i Brasil. Disse vil styrke seg under Lula fordi europeisk imperialisme angivelig skal være bedre. Kampen mot privatiseringa har stått om televerket, men øynene er rettet mot kraftverkene. Det er her den store profitten ligger i Paraguay for utenlandske interesser,» sier Flecha til Klassekampen.

Lula pluss minus

«Lula kan gi et nytt oppsving i Uruguay etter argentinazo, opprøret i Argentina,» mener lederen for Partido Comunista Revolucionario (PCR), Ricardo Cohen, under en strandpromenade gjennom det søkkrike Carrasco i Montevideo, Uruguay.

«Folk ser at de trenger flere paroler til å slåss mot IMF, et program. Uruguay kan ikke betale gjelda si; den utgjør ti prosent av BNP. Det nytter ikke å samle underskrifter lenger; det trengs nye kampformer,» sier Cohen. Uttalelsen er et spark til den breie venstrefronten, Frente Amplio, som i likhet med Lula og PT har tonet ned den radikale profilen i opptakten til neste års valgkamp.

«Lula er mer mot FTAA enn Cardoso. Men han er en pragmatiker. Til sjuende og sist blir det et spørsmål om hvordan Brasil blir integrert i globaliseringa. Krefter innen Partido dos Trabalahadores (PT) sier nei til FTAA, men vil forsterke Mercosur. Cardoso har balansert sin motvilje mot FTAA ved å kreve økt tilgang til USAs marked. Det kommer Lula også til å gjøre.»

Ingen konsesjoner

«Samtidig gir ikke Brasil konsesjoner i Mercosur til verken Argentina, Paraguay eller Uruguay. At Lula vil styrke Mercosur, lover ikke bra for Uruguay. Vi trenger i stedet å bygge opp vår hjemlige produksjon; å gjenreise industrien, utvikle jordbruket og å forsvare det interne markedet. Tidligere hadde vi et internt marked på tre millioner. Vi ble lovet et marked på over 200 millioner. I dag sitter vi igjen med intet.»

«FTAA ligger fram i tid, 2005 eller seinere. FTAA er ikke et virkelig problem ennå; det er abstrakt, en hvit flekk. FTAA kan derfor bli en avledning for kampen mot IMF og oligarkiet dersom en politisk følger etter Lula,» advarer Cohen overfor Klassekampen.

Rolig i Brasils finanskvartaler

I finanskvartalene langs Avenida Paulista i São Paulo har investorene igjen fattet mot foran valget av Lula til president og den vanskelige parlamentariske situasjonen PT sitter med i Brasília. Landets valuta, real, steg 1,48 prosent overfor en stigende dollar og børsindeksen Bovespa hentet seg to prosent tirsdag. Årsaken er at en rask nedgang ikke lenger er et sikkert kort, fordi PT nok en gang har forsikret markedet at Lulas administrasjon vil føre en finanspolitikk i tråd med retningslinjene fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Disse innebærer blant annet 3,75 prosent i budsjettoverskudd for å kunne betjene Brasils gjeld. PT vil dessuten gi sentralbanken friere tøyler.

Introduksjon ved internasjonalt utvalg i AKP

Dette heftet er laget av internasjonalt utvalg i AKP. Det inngår i et informasjonsprosjekt om «arbeiderklassen i sør og globaliseringa», som AKP gjennomførte i 2002, støttet av Norad gjennom Studieforbundet for folkeopplysning. Reportasjeartiklene skriver seg fra et besøk i Argentina, Uruguay og Paraguay i første halvdel av oktober 2002.

Vi har valgt å ha noen artikler som tar for seg fakta om situasjonen i disse landene, mens andre artikler tar for seg hvordan situasjonen fortoner seg for besøkende fra Norge. Noen historiske tilbakeblikk er tatt med. Å ha en historisk forståelse, selv om den er overflatisk, er viktig for å forstå dagens situasjon.

Situasjonen for de tre landene vi besøkte, er på mange måter den samme som i de fleste latinamerikanske land i dag. De er alle land med stor utenlandsgjeld. Presset fra Pengefondet, Verdensbanken og USA om å føre en ultraliberalistisk politikk er sterkt. I neste omgang fører dette til en krymping av offentlig sektor, innskrenkninger i vare- og tjenesteproduksjonen. Økende arbeidsløshet og voksende fattigdom følger i kjølvannet. I de tre landene vi besøkte, er det en økende vilje til å slåss mot denne politikken og resultatene av den:

• I Argentina er det en voksende massebevegelse som særlig kommer til utrykk i samarbeidet mellom masseorganisasjonen Corriente Clasista y Combativa og fagbevegelsen CTA. Det skal holdes valg nå i 2003, samtidig som meningsmålingene viser at under halvparten av de stemmeberettigede har tenkt å stemme.
• I Uruguay er det store muligheter for en valgseier for presidentkandidaten i den brede venstrefronten Frente Amplio i 2004. Frente Amplio styrer nå hovedstaden og har der erfaring med at det ikke er lett å prøve å føre en politikk i arbeiderklassens interesser i et land under globaliseringens åk.
• I Paraguay har kampen primært vært på landsbygda, de jordløses kamp, leda av bondeorganisasjonen Federacîon Nacional Campesina. Men også en allianse mellom fagbevegelsen og forskjellige politiske krefter i kampen for å forsvarer det offentlige «arvesølvet» gror fram. Denne alliansen lover godt for framtida. I 2002 samlet de 150.000 mennesker i den største massemønstringen de hadde.

Lignende situasjoner finner vi i andre land på kontinentet. Vi har nylig sett opprøret i Bolivia, der hundretusener har gått i kjempemessige demonstrasjoner mot regjeringas godkjenning av Pengefondets politikk som innebar en lønnsnedskjæring på 12,5 % og en økning i arbeidsløsheten som allerede er stor. Den tilspissete situasjonen i Venezuela, hvor arbeidere og fattigfolk forsvarer presidenten Hugo Chavez mot forsøka fra den USA-støttete opposisjonen på å fjerne han, og valgseieren for venstrekandidaten Gutiérrez i Ecuador er andre eksempler på at arbeidere, bønder og andre som er misfornøyde med den rådende økonomiske politikken er på offensiven.

Vår beskrivelse av kampene og situasjonen i de tre landene vi besøkte, viser derfor på mange måter et tverrsnitt av situasjonen og kampene i Latin-Amerika, og slikt sett et bilde av situasjonen for arbeiderklassen og folk flest i sør under globaliseringa.

av Olaf Svorstøl Sierraalta

De politiske konsekvensene av dagens situasjon Uruguay begynner å bli synlige. I 2004 er det president- og parlamentsvalg.

Den nåværende økonomiske krisa i Uruguay startet for ca. 5 år siden. Men, det største slaget som industrien i Uruguay ble utsatt for, var innlemmelsen i Mercosur, frihandelsavtalen med Argentina, Brasil, Uruguay og Paraguay. Det ble på forhånd sagt at Mercosur betydde adgang til et marked på 200 millioner personer for Uruguay. Resultatet er ødeleggelse av hele grener av industrien, for eksempel tekstil, stål, trevirke, gummi, glass.

Resultatet er nedgang i bruttonasjonalproduktet (BNP) på ca 3 % per år fram til 2001, og i 2002 var nedgangen mellom 10-15 %. I totaltall har BNP gått fra 22 milliarder dollar i 1997, og i 2002 var det nede i 12-13 milliarder.

Utenlandsgjelda som var på 700 millioner dollar ved inngangen til militærdiktaturet i 1973 økte til 7 milliarder dollar ved diktaturets avgang i 1985. I slutten av 2002 var utenlandsgjelda 16 milliarder dollar. Uruguay blir vurdert som høyrisikoland, en økning i løpet av 2002 fra 300 poeng i risikovurderingsskala til nærmere 3.100 i juli, og etter Pengefondets «redningsaksjon» i september gikk det ned til 1.800 poeng. Dette gir igjen en svært høy rente på lånene: høy risiko = høy rente. Uruguay er svært nær en situasjon der det er umulig å betale rente og avdrag på gjelda. Eksporten falt med 2 milliarder dollar i 2002.

Alt dette fører naturlig nok til en økning i arbeidsløsheten. Den gikk opp fra ca 8 % i begynnelsen av 1990-årene. I dag er de offisielle tallene 17 % arbeidsløshet, som tilsvarer 300.000 personer. I tillegg er det 300-400.000 som jobber med arbeidstiltak. Den reelle arbeidsløsheten er på ca. 700.000 personer, som tilsvarer halvparten av den arbeidsføre befolkninga. Lønningene har enten gått ned nominelt eller har i beste fall holdt sitt nominelle verdi, men pga. inflasjonen har den reelle verdien uansett gått ned. I juli 2002 avsluttet tiårsperioden med sentralbank styring av valutaens verdi i forhold til dollar Dollaren var da verdt 17 pesos. Fra juli ble dollarprisen overlatt til markedet, og i løpet av høsten var den opp i 32 pesos per dollar. Inflasjonen ble i 2002 om lag 40 % og forventes ifølge Pengefondet å bli 50 % i 2003. Med faste lønninger (eller synkende) merkes dette blant den overveiende delen av befolkningen. Gjennomsnittslønna i Uruguay er 150 dollar per måned.

Uruguay har om lag 800.000 eldre som har gått av for aldersgrensen, med og uten pensjon. 50 % av disse har en pensjon mindre enn 100 dollar per måned. Store deler av befolkningen har inntekter som er langt lavere enn det som trengs for å ha et normalt liv med vanlig ernæringsinntak. Hver sjette uruguayer bor i slumområder, halvparten av barna lever under fattigdomsgrensa. Denne prosessen mot større fattigdom forklarer hvorfor det har vært plyndring av butikker og hvorfor kriminaliteten har økt. Det er det desperate svaret fra de fattigste gruppene i befolkningen.

Men denne utviklingen har også fått hard motstand. I 2002 var det over et dusin store mobiliseringer fra de store landsorganisasjonene i Uruguay. I demonstrasjonene og på møtene har det vært mellom ti og tjue tusen deltakere, tre hadde ca 50.000 deltakere. 16. april var den største mobiliseringen i Enhet for framgang. Da var det tre generalstreiker i løpet av 24 timer. Dette skjedde samtidig som det foregikk alvorlige konflikter innen helsesektoren, kampen på Coca-Cola mot oppsigelser, demonstrasjoner av arbeidsløse osv.

De politiske konsekvensene av dagens situasjon begynner å synliggjøre seg. I 2004 er det president- og parlamentsvalg. De siste meningsmålingene i 2002 ga over 50 % til den brede fronten Frente Amplio. Innenfor Frente Amplio var det interne valg i mai 2002. MLN (Tupamaros) gikk opp fra 17 % til 30 %, som den sterkeste retningen. De sosialdemokratiske retningene og det revisjonistiske Moskva-orienterte kommunistpartiet, Partido Comunista, mistet totalt 20 % av sine stemmer til MLN.

Hovedstaden Montevideo styres i dag av Frente Amplio, som også høsten 2002 fikk problemer med kommuneforbundet i byen som kjørte en streik mot byens politiske ledelse som ikke ville innfri en undertegnet tariffavtale.

Forholdet til fagbevegelsen i Montevideo vil være svært viktig i forbindelse med valgene i 2004.

av Peter M Johansen

«Lucha, lucha, lucha,» smeller talekoret mellom høyhusene som omkranser partikontorene til Frente Amplio, breifronten på venstresida i Uruguay som har sittet med byregjeringa i hovedstaden Montevideo i tre perioder, helt siden juni 1990.

Det fikk folk til å snakke om sosialisme i en by. Nå blir de møtt av sin egen rytme, den taktfaste klappinga til slagordene, de dumpe indianertrommene. «Lucha, lucha, lucha,» ropet om kamp, etterfulgt av kravet: no deges de luchar por un gobierno obrero, obrero y popular.

De 500-600 demonstrantene fra byadministrasjonen har tatt den korte avstikkeren fra deres kontorer i en voldsom koloss på Avenida de 18. julio. De blir møtt av Frente Amplios egenreklame på partihuset: «Frente Amplio, 5. februar 1971, 30 års forpliktelse overfor folket.» Men demonstrasjonen blir ledet av Anibal Davila, styremedlem i Asociación de empleados y obreros municipales (Adeom), foreninga til de kommunalt ansatte. Han er tupa, det vil si medlem av den tidligere bygeriljaen Tupamaros som nå skilter med partinavnet Movimiento de Liberación Nacional (MLN).

– Hvorfor går de mot sin egen byregjering?

«De ble valgt av arbeiderklassen, men de er ikke arbeiderklassen; vi er arbeiderklassen,» sier han mellom støysalvene som blir kastet fra husveggene og fletter seg inn mellom trærne i den trange Avenida Colonia-gata i den gamle bydelen hvor Frente Amplio har tatt plass. «Og det er ikke arbeiderklassen som har makta i landet, legger han oppildnet til.»

Stafetten av klappsalver går hele runden. Det er ingen lett øvelse med mate-tekoppen i høyre hånd og termosen med det varme vannet under venstre arm. Dette var den første demonstrasjonen fra de kommunalt ansatte mot Frente Amplio. En advarsel fra sine egne, gult kort. Dersom partiet ikke reagerer og innfrir kravene, vil demonstrasjonene rotere før det eventuelt blir streik.

Det regner konfetti av løpesedler med kontrafeien til frigjøringshelten José Gervasio Artígas.

«Situasjonen for arbeiderklassen har ikke blitt særlig bedre enn for tre år sia,» sier Montes som et vid åpent understatement for å beskrive utviklinga siden sist Klassekampen snakket med ham. Folk i Uruguay har hatt et annet grunnlag. Ved folkeavstemninga i 1992 sa flertallet nei til privatiseringer. Salget av televerket Antel ble slått tilbake.

«I stedet har myndighetene lagt deler av Antel ut til konkurranseutsetting. Selvsagt alle de lønnsomme delene slik at bare basisen i Antel er tilbake, det vil si kostnadene. Det skal presse fram en privatisering for å redusere budsjettunderskuddet. Turen har kommet til vannet. Vannforsyninga i provinsen Maldonado er overtatt av franske interesser, General d’Eaux, og spanske interesser, Aquas de Bilbao, som har delt provinsen mellom seg, øst og vest. Andre provinser står for tur. Provinsene langs kysten er de økonomisk sterkeste i landet. Canelones, San José og Colonia forsyner Montevideo med vann.»

Fagbevegelsen stritter imot

«Privatiseringa har møtt hard kamp fra forbundet. Det har økt bevisstheten i hele fagbevegelsen over hva som skjer. Helse, utdanning, boliger, veier på landsbygda blir overlatt til kommunene uten statlige bevilgninger for å fordele ansvaret for den økonomiske modellen som regjeringa fører. Hensikten er både å drive gjennom privatiseringer fordi provinsene ikke har råd, og å omringe Montevideo. Diskrimineringa skjer helt åpenlyst. Regjeringa vedtok i fjor å fjerne den delen av arbeidsgiveravgiften til sosial utgifter til provinsene. For Montevideo utgjør det 19 prosent eller 15 millioner dollar i året. Montevideo betaler moms av alle kommunale oppdrag, noe andre provinser slipper. Å fjerne diskrimineringa av Montevideo er derfor et av kravene som Adeom stiller når de krever at Frente Amplio gjennomfører avtalen fra desember 2001.

Adeom har bedt byadministrasjonen si opp renovasjonsavtalen med Sur, et selskap som driver stort i Latin-Amerika. Den koster og dekker dessuten bare sentrumssonene, vel tre prosent av byens innbyggere.

Gi i stedet jobben til kommunene. Det er bedre, billigere og når alle og uten at pengene forsvinner ut av landet,» sier Montes. «Ta spekulantene og få dem til å betale skatt. En datter av en minister fra diktaturtida sitter på 288 leiligheter i denne byen uten å betale skatt! Montes går igjennom kravene til Frente Amplio som er ledsaget av konkrete forslag til å bedre inntektene og kutte i kostnadene. Det krever bare politisk vilje til styring. «Lucha, lucha, lucha,» lyder det fra Avenida Colonia. Andre provinser har det verre. I Rocha, grenseprovinsen til Brasil som blir oversvømmet av smuglinga, har de offentlige ansatt i perioder ikke fått utbetalt lønninger. De ligger 4-5 måneder på etterskudd. Mange har ikke penger til lys og leie, og da det utenlandske vannverket ville kutte vannforsyninga til 2.000 mennesker, ble kontorene deres okkupert. 70.000 familier står i fare for å få kutte vannforsyningen i hele Uruguay fordi de ikke har råd til de nye satsene. Avisene skriver om folk som blir drept når de forsøker å stjele strøm. 200.000 familier har fått kuttet elektrisiteten de ikke kan betale.

«Det er blitt reist forslag om å privatisere driften av elvene og et av verdens største vannreservoarer som ligger 1.200 meter under Paraguay, Argentina, Brasil og provinsene Artigas, Salto, Tacuarembo og Rivera i Uruguay,» forteller Carlos Sosa, generalsekretær i fagforbundet FFOSE, som organiserer vannverksarbeiderne. «Vi vil forsvare vannet i alle sine aspekter, for konsum, for energi, for fritidssysler,» sier han. 60 prosent av vannforsyninga går til risproduksjonen og andre deler av landbruket. FFOSE slåss for nasjonal kontroll over vannet.

«Vi vil ha nasjonal kontroll over bruken av vannreservoarene og elvene.» Det er det innbyggerne i Cochabamba i Bolivia sloss for i 1998 da det amerikanske selskapet Bechtel, og det var det innbyggerne i Arequipa i Peru sloss for i 2002 da to elektrisitetsverk skulle selges til belgiske interesser.

Og de vant. «Det sier oss at det ikke er nok med en folkeavstemning. Vi må hele tida jobb for å opprettholde vann som nasjonal eiendom og ikke overlate det til de transnasjonale selskapene,» sier Sosa. «Lucha, lucha, lucha,» virvler det fra motstrømmen.

av Peter M Johansen

Industrisonen Maroñas er i dag en «cemeterio de fabricas», en fabrikkenes kirkegård. Dersom Uruguay forestilte seg å være «Sør-Amerikas Sveits», er det i dag en alpedrøm.

Økonomien og arbeidsplassene raser som i Uruguay. Det er noe urokkelig ved skyveporten inn til Funsa-fabrikken. Den er så ugjenkallelig stengt, stålet er kaldt i den gryende sommersola og skyggene fra sprinklene tegner et innestengt mønster på gårdsplassen bakenfor. 3.000 arbeidere er blitt satt på porten, og Camino Corrales har blitt et slitent strøk.

Funsa laget bildekk og ble kjøpt opp av det amerikanske selskapet Titan, mens det ennå var fart i industrisonen Zona Maroñas. Men så gikk porten igjen. Tvers over gaten ligger sosialsenteret El Galpon de Corrales. Her får strøkets fattige barn mat. Barnestemmene er det eneste som splitter stillheten, bortsett fra en og annen bil som husker den gamle trafikkerte veien hvor arbeiderne hastet avsted til lyden av fabrikkpipene og hvor leveransene gikk ustoppelig inn og ut av industrisonen.

Fabrikkene sto skulder ved skulder. Anarkistene León Duarte og Washington Pérez organiserte los syndicatos. Det gikk i tekstiler og lær, og Scania fikk skrudd sammen busser. Fabrikkene er blitt lagerplasser. Det er ikke mye igjen av uruguayansk hjemmeindustri. Veracierto-fabrikken stirrer med knuste vinduer; det er som å stirre inn i fabrikkens sjel som er ute på vandring.

Corrales var en bra barrio. Folk hadde penger og heiet på Danubio (Donau), den lokale fotballklubben. Den sto i skyggen av storklubbene Peñarol og Independiente og helst avleverte spillere til Progresso som opprettet dagsenter for barn og helseklinikker i fattigstrøkene da lederen for venstrefronten Frente Amplio, Tabaré Vásquez, var sjef for klubben. Nå sikter han mot presidentposten med fornyet håp etter Lulas seier i Brasil. Ved forrige korsvei var det så nære at det tvang de bitre rivalene i Uruguays politikk, Partido Colorado og Partido Nacional, til å samle seg bak Colorados kandidat, Jorge Batlle Ibáñez, den sittende presidenten som forsøker å stå av den økonomiske og sosiale stormen på begge sider av Río de la Plata.

Den politiske organiseringa og de sosiale ordningene var sterke i Corrales. Rundt 60 prosent stemte på Frente Amplio sist; vel 25 prosent av dem på den mest radikale lista, MPP, innenfor Frente Amplio (Breifronten). Den første 1. mai som ble feiret under militærdiktaturet, fant sted i Corrales og samlet 30.000-40.000 som siden ble hardt undertrykt. I dag er Zona Maroñas en cementario de fabricas, «fabrikkirkegård», og kriminaliteten har hjemsøkt Corrales. Kafeene har navn som avslører hvor europeisk sammensatt strøket er. Spisestedene som tidligere var åsted for kjøttorgier ved grillen, venter ikke lenger på neste skift.

«Frihandelsavtalen Mercosur har knust arbeidsplassene,» sier veiviseren Ricardo Cohen, leder for det marxist-leninistiske Partido Comunista Revolucionario (PCR), som en gang hadde en bokhandel som han solgte for å få penger til billetter til den gamle ledelsen for at de skulle vende hjem etter diktaturet. Få ble med tilbake, så han tok jobben med å gjenreise maoistpartiet selv.

«Konkurransen fra Brasil er enorm, og det er store prisforskjeller som oppmuntrer til omfattende smugling av brasilianske varer som blir solgt her i Uruguay.»

Pipene på fabrikken Andrés Deus som drev med keramiske fliser, er kalde, og Rufo Hermanos er tom for hvitvarer selv uten det svarte markedet.

«Brasil har en brei industribase og et stort hjemmemarkedet. Vi har bare få varer for eksport igjen og neste ingen hjemmeindustri lenger. Det som ikke kommer inn billig fra Brasil gjennom frihandelsavtalen (mellom Brasil, Argentina, Uruguay og Paraguay og med Chile og Bolivia som assosierte medlemmer), blir smuglet inn, selv Coca-Cola,» forteller Cohen mens han svinger inn i det nye slumstrøket som har vokst fram ved siden av Corrales.

Slumstrøket ser ut som slumstrøk ellers i Sør-Amerika. Arkitekturen og byggematerialene er de samme; det er bare beliggenheten som skiller dette fra favellaenes i Río de Janeiros fjellsider eller plankeskurene ved havet i Guayaqil eller andre steder på kontinentet. Den nye bosettingen har dessuten hentet et bittersøtt navn som latinamerikanere gjerne sette på sine fattigdomsparadis. Den største slummen i San Juan på Puerto Rico heter La Perla, «Perlen», og i Port-au-Prince i Haiti: Cité du Soleile, «Solbyen». Montevideos siste tilskudd blir kalt Cantegrilles og har tatt navn etter en eksklusiv country club i det rike feriestedet Punta del Este sørvest i landet. Det bor 2.000-3.000 her nå og ikke en gang hestene som er plugget til gressvoldene langs veien, gir den minste illusjon av «country club».

I Uruguay bor det mellom 200.000 og 300.000 i slike slumbosettinger som klemmer seg inn mellom villastrøk og kommunale høyblokkfelt. Dessuten lever rundt 100.000 på okkupert utmark, opplyser Cohen. 92 prosent av landets fattige befolkning bor i Montevideo og omegn. Det gjør kontrastene grelle når en tar seg videre til den rike bydelen ved havet, Carrasco, med sitt prangende hotell og kasino, et legendarisk sted i latinamerikansk sosietetsverden. Likevel er det den amerikanske hotellkjeden Marriott som nå har satt sitt varemerke på kasinoet. Fra strandpromenaden foran kasinoet er det klart utsyn til Isla Flores som nå er et fyrtårn i skoddeheim i den strie Río de la Plata, Sølvelva. Men det var tidligere en fangeøy for politiske fanger og harde kriminelle når militærjuntaen spilte rulett med titusener uruguayeres liv. En kule av elfenben, en kule av bly.

Slummen og de arbeidsløses kvarter er merket av kriminalitet og utrygghet. De flotte husene som i sin europeiske imitasjon er det nærmeste en kommer den gamle forestillingen av Uruguay som «Sør-Amerikas Sveits», er merket med Maxima Seguridad 606-2100 eller Conectada. De private vaktselskapene er en vekstnæring. Men ser en nøye etter, ser en sand i plenen i Carrasco.

«Uruguay har store vansker med å betjene gjelda si og må hente inn mer lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF) som ytterligere forsterker gjeldskrisa framover. Gjelda er nå ti prosent av BNP. Det er ikke nok å samle underskrifter lenger, vi er nødt til å utvikle og bygge ut nye former for kamp mot privatiseringa,» sier en lett oppgitt Cohen.

Frente Amplio har sittet med makta i Montevideo i tre perioder. Den okkuperte glassfabrikken som Klassekampen besøkte for tre år siden, er nå nedlagt fordi Movimiento de Liberación Nacional (MLN), det offisielle navnet på den tidligere bygeriljaorganisasjonen Tupamaros, ikke gikk inn for å holde produksjonen i gang. De forhandlet et sluttvederlag som satt korken i flaska, som så mye annet i Uruguay. En av Frente Amplios paroler var «Ta fra de rike». Men det er Marriott som har tatt kasinoet fra de rike i Carrasco. Det gir ingen gevinst for de fleste av Breifrontens velgere.

(Kart fra CIA Fact Book)

Areal: 2.780.400 km² (nr 8 i verden)

Innbyggere: 37,032 millioner (nr 31 i verden)

Hovedstad: Buenos Aires

BNP/innbygger (2000): 7.460 $

Valuta: Peso = 100 centavos

Forventet levealder: 74 år

Barnedødelighet: 2,1 %

Befolkningstilvekst (1980-2000): 1,4 %

Religion: 91 % katolikker, 2 % protestanter, rundt 300.000 jøder og 300.000 muslimer

Urbanisering: 89 %

Andre byer: Córdoba, Rosario, Morón, Lomas de Zamora, La Plata, Mar del Plata

Administrasjon: 22 provinser, Buenos Aires føderale område og Tierra del Fuego (Ildlandet)

Parlament: Congreso de la Nación med 257 representanter og 72 senatorer

President: Eduardo Alberto Duhalde (peronist)

Næringsstruktur: 5 % landbruk, 28 % industri, 66 prosent tjenester

Arbeidsløshet (2001): 17,3 %

Import: 32 % maskiner og elektronikk, 22 % kjemiske produkter, 12 % biler og transport

Importland: Brasil 26 %, USA 19 %, Tyskland 5 %, Kina 5 %, Italia 4 %, Frankrike 4 %, Japan 4 %

Eksport: 19 % energi, 16 % planteprodukter, 14 % nærings- og nytelsesmidler, 8 % kjemiske produkter

Eksportland: Brasil 27 %, USA 12 %, Chile 10 %, Spania 3 %, Uruguay 3 %, Italia 3 %, Kina 3 %

(Kart fra CIA Fact Book)

Areal: 406.752 km² (nr 58 i verden)

Innbyggere: 5,496 millioner (nr 101 i verden)

Hovedstad: Asunción

BNP per innbygger (2000): 1440 $

Valuta: Guaraní = 1000 céntimos

Forventet levealder: 70 år

Barnedødelighet: 3,1 %

Befolkningstilvekst (1980-2000): 2,8 %

Religion: 94 % katolikker, protestanter, bahai

Urbanisering: 56 %

Andre byer: Ciudad del Este, San Lorenzo, Lambaré, Fernando de la Mora, Capiatà, Encarnación

Administrasjon: 17 departementos og byområdet Asunción

Parlament: Congreso Nacional med 80 representanter og 45 senatorer

President: Luis Ángel González Macchi (Partido Colorado)

Næringsstruktur: 21 % landbruk, 27 % industri, 52 % tjenester

Arbeidsløshet (2000): 21,3 %

Import: 43 % konsumvarer, 30 % råvarer, 27 % kapitalvarer

Importland: Brasil 30 %, Argentina 18 %, USA 14 %, Kina 7 %, Japan 6 %

Eksport: 36 % soyabønner, 8 % bomull, 8 % kjøtt

Eksportland: Brasil 32 %, USA 8 %, Argentina 7 %, Chile 3 %

(Kart fra CIA Fact Book)

Areal: 175.016 km² (nr 89 i verden)

Innbyggere: 3,337 millioner (nr 128 i verden)

Hovedstad: Montevideo

BNP per innbygger (2000): 6000 $

Valuta: Peso = 100 centavos

Forventet levealder: 74 år

Barnedødelighet: 1,7 %

Befolkningstilvekst (1980-2000): 0,6 %

Religion: 78 % katolikker, omlag 75.000 protestanter, 50.000 jøder

Urbanisering: 91 %

Andre byer: Salto, Paysandú, Las Pedras, Rivera, Melo, Tacuarembó

Administrasjon: 19 departementos

Parlament: Asamblea General med 99 representanter og 31 senatorer

President: Jorge Batlle Ibáñez (Partido Colorado)

Næringsstruktur: 6 % landbruk, 27 % industri, 67 % tjenester

Arbeidsløshet (2000): 14,2 %

Import: 19 % maskiner; 15 % kjemiske produkter, 10 % olje, 8 % transport, 7 % kunststoffer og gummi, 7 % nærings- og nytelsesmidler

Importland: Argentina 23 %, Brasil 20 %, USA 9 %, Venezuela 6 %, Frankrike 4 %, Kina 3 %, Spania 3 %

Eksport: 26 % levende dyr og kjøtt, 16 % planteprodukter, 13 % huder og skinn, 12 % tekstiler

Eksportland: Brasil 21 %, Argentina 15 %, USA 8 %, Kina 5 %, Tyskland 5 %, Paraguay 4 %, Spania 4 %

av Peter M Johansen

Et helt kontinent gir nå markedsliberalisme, dollarisering og tynede frihandelsavtaler svar på tiltale. Det betyr flere røster mot det planlagte Free Trade Area of the Americas (FTTA).

Det tok Partido dos Trabalhadores (PT) 23 år å komme til makta etter at partiet ble stiftet av tidligere bygeriljamedlemmer, militante fagforeningsledere og radikale biskoper og prester innenfor den katolske frigjøringsteologien. Men utgaven som står bak Luiz Inacío «Lula» da Silva er en mindre radikal utgave enn den fra 1979. Likevel er Lulas valgseier og framgangen for PT fra provins til provins resultatet av langvarig arbeid mot den nyliberalistiske markedsmodellen som ble innpodet i Sør-Amerika etter at den første gjeldsbomba smalt i 1982. Det er ikke antiglobaliseringsbevegelsen som nå har kommet til kontinentet, som mange i sin eurosentristiske villfarelse synes å tro.

Det går en radikal strømning sør for Río Grande del Norte til Ushuaia på Ildlandet. Omfattende protester og streiker har foreløpig stanset privatiseringsprogrammet til president Francisco Flores i El Salvador, og i juli måtte Mexicos president Vicente Fox ta til våpen overfor bønder som protesterte mot den nye planlagte flyplassen i Mexico by. Bevegelsen ruller nå videre for å stanse privatiseringa av elektrisiteten.

Samme måned måtte president Luis Ángel Gonzálo Macchi i Paraguay trekker tilbake privatiseringsplanene som var diktert av Det internasjonale pengefondet (IMF) etter omfattende protester og veiblokader. Det skjedde få dager etter at president Alejandro Toledo i Peru hadde slått retrett med planene om å selge ut landets to største elektrisitetsverk til et belgisk selskap etter at Andes-byen Arequipa gikk til opprør.

Lederen for protestene i Arequipa, Juan Manuel Guillen, er i ferd med å bli en nasjonal politisk størrelse i Peru. Han synes å gå samme vei som Evo Morales, kokabøndenes leder i Bolivia, som smidde båndene til fagbevegelsen og de framgangsrike folkelige protestene mot vannprivatiseringa i Cochabamba.

Ved valget i juni ble Morales og hans Movimiento al Socialismo (MAS) nummer to, under kraftige og direkte advarsler fra Washington om å stanse bistanden til landet. Hadde det ikke vært for Bolivias særegne valglov, hvor parlamentet velger presidenten i andre runde, ville trolig Morales ha fått flere stemmer enn mangemilliardæren González Sánchez.

President Hugo Chávez, som vant den største valgseiren i Venezuelas 40-årige demokratiske historie og smadret elitens partier, det sosialdemokratiske Acción Democrático (AD) og det kristeligdemokratiske Copei, har gjenopplivet den søramerikanske frigjøringshelten Simón Bolívar. Politikken, som ofte har populistisk karakter, retter seg dels mot den nyliberale markedsliberalismen innenfor trange rammer og mot USAs hegemoni.

Argentinas økonomi kollapset i fjor, og i desember ble presidentene feid ut etter tur og orden. Landet har ennå ikke økonomisk eller politisk styrefart foran det annonserte valget i april 2003. Den folkelige og revolusjonære bevegelsen rår gatene. Dersom oberst Lucio Gutiérrez blir valgt har de nye strømningene over Sør-Amerika fått en ny røst, i et land som i for to år siden innførte dollar som valuta.

Latin-Amerika er i ferd med å fargelegges på nytt.

av Peter M Johansen

Indianerne i det som ble kalt Banda Oriental, ble ubønnhørlig fortrengt og utryddet av argentinske og brasilianske gauchos.

Det er umulig å fange soldatenes øyne. Kanskje går tida fortere slik. Det må være dødsens kjedelig med vakttjeneste i et gravkammer. Mausoleet i Montevideo er til ære for frigjøringshelten José Gervasio Artígas som har stor fortjeneste av at Uruguay ble et selvstendig land, den eneste i Sør-Amerika som helt og holdent ligger i den tempererte sonen. Men om landet mangler ekstreme temperaturer, har historien i perioder vært besto mer brutal, selv om det ikke er særmerket for kontinentet. Snarere tvert om.

Uruguay har nesten ingen tilbake av den nomadiske urbefolkningen som gikk under fellesbetegnelsen Charruas. Indianerne i det som ble kalt Banda Oriental, ble ubønnhørlig fortrengt og utryddet av argentinske og brasilianske gauchos, cowboyer, da kvegbaronene trengte mer mark for sin buskap. Krigen Guerra Guarantíca i 1752 tok knekken på de fleste, og rundt 1830 var urbefolkningen utdødd. Uruguay var da forlengst blitt åsted for dragkampen mellom kolonimaktene Spania og Portugal og seinere sine store naboer, Brasil og Argentina. Selv hovedstaden Montevideo på «østbredden» av Sølvelva, Río de la Plata, ble anlagt som en del av striden. I 1680 anla portugiserne Colonia del Sacramento langs Río de la Plata; i 1726 svarte spanierne med å anlegge Montevideo.

Tanken på selvstendighet sprang ut av kolonial rivalisering. Da en britisk flåte inntok Montevideo i 1806 uten at Spania var i stand til å forsvare byen som da var en del av visekongedømmet La Plata, fikk uavhengighetstanken føtter. José Gervasio Artígas og hans gaucho-styrke i Banda Orientales salet opp. I 1808 ble erklært Uruguay seg uavhengig av Buenos Aires.

Men selvstendigheten falt ikke i smak, verken i Argentina eller Brasil. Artígas hadde som Simón Bolívar drømmen om et føderativt Latin-Amerika med seg i saltaskene, og han gjennomførte de første jordreformene allerede i 1815. Det fikk overklassen i Montevideo til å alliere seg med portugisiske styrker fra Brasil året etter. I 1820 inntok de Montevideo, og Artígas ble tvunget til å gå i eksil med sine gauchos.

Argentina så Uruguay forsvinne inn i Brasil som ble selvstendig i 1822. De rustet opp den legendariske Treinta y Tres (De 33), en styrke av bønder og gauchos som sto under general Juan Lavalleja og som hadde påført de splittede portugisiske styrkene flere sviende nederlag. Brasilianerne var i realiteten slått i 1827, og argentinerne sto klare til å sikre krigsbyttet da Storbritannia som hadde bygd ut sine handelsforbindelser i området, fikk meklet fram et kompromiss som gjorde Uruguay til en bufferstat i 1828, República Oriental de Uruguay. Men det er Artígas som er den store helten fordi han bar Uruguay bokstavlig talt med seg. Da han ble tvunget nordover, fulgte 16.000 uruguaynere, en firedel av landets daværende befolkning, med ham fra Montevideo og omegn, en gedigen folkevandring av tilhengere som Artígas beskriver slik i et brev:

«De beslutter seg til heller å forlate sine dyrebare tilværelse enn å overleve i den skam og skjensel som en hadde tiltenkt dem (…) og gladelig å gå fra de få verdier, som de har tilbake, og å flytte seg med sine familier til en hvilke som helst flekk som de kan være frie på tross av trengsler, nød og enhver slags elendighet. (…) Hver dag ser jeg med beundring deres enestående trekk av heltemot og standhaftighet; noen brenner sine hus og de møbler som de ikke kan ta med seg, andre vandrer milevidt til fots, fordi de mangler hjelpemidler eller fordi de har brukt opp sine ridedyr i tjenesten. Eldre kvinner, gamlinger og uskyldige småbarn følger med i denne marsjen, og alle legger den største energi og nøysomhet for dagen midt i alle disse savn.»

Artígas endte sine dager i landflyktighet i Paraguay, hvor han døde 30 år etter, i landet hvor president Francia gjennomførte mange av Artígas revolusjonerende politikk. I Uruguay, mellom Argentina og Brasil, var det ikke rom for dem.

av Olaf Svorstøl Sierraalta

Globalisering av økonomien og en globalisert kapital blir overalt i verden presentert som et nytt fenomen, og ikke bare det, et nytt fenomen som alle må forholde seg til, ellers vil det gå veldig galt. Det sies ikke så mye om hvem det vil gå bra eller dårlig for under den globaliseringa som råder i dag.

Men la oss gå litt tilbake til i historia:

Allerede i 1916 skrev Lenin sitt verk Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen, der han tar for seg trekk som kjennetegner det han og mange økonomer kalte for imperialisme rundt 1900-tallet:

• Konsentrasjonen av produksjon og monopoler.
• Konsentrasjon av bankene og deres nye rolle.
• Hvordan konsentrasjonen av produksjon og de monopolene som oppstår av dette og det at bankene smelter sammen og/eller vokser sammen med industrien, fører til at finanskapitalen oppstår.
• Kapitaleksporten (også til entydige spekulasjonsformål dvs. uten å gå til produksjonsformål) blir viktigere enn vareeksporten.
• Verden deles opp mellom kapitalistiske sammenslutninger.
• Oppdelinga av verden mellom stormaktene.

Lenin kommer til konklusjonen at imperialismen er et særskilt stadium i kapitalismen, at imperialisme betyr snylting og fører til kapitalismens oppråtning, at imperialisme er ei enorm opphoping av kapital i noen få land. Han skriver: «Kapitaleksporten, som er en av de vesentligste økonomiske vilkåra for imperialismen, isolerer rentenistene (dvs. de som lever av aksjeutbytte. O.S.S.) enda mer fullstendig fra produksjonen og setter snylterstemplet på hele det landet som lever av å utbytte arbeidet i flere oversjøiske land og kolonier.»

Norge har i dag en oljefond på over 600 milliarder kroner som det er meningen først og fremst skal investeres utenfor landet.

I en slik stat påvirker dette alle de samfunnsmessige og politiske vilkåra i det landet det gjelder, og særskilt virker det inn på de to grunnleggende strømningene i arbeiderbevegelsen, hvordan et lag av proletariatet blir borgerliggjort til å ha samme interesser som sitt borgerskap.

Lenin ser også hvilke forhold de forskjellige klassene har til imperialismen: De eiendomsbesittende klassene går over til imperialismen, borgerlige lærde og skribenter som vanligvis ender opp med å forsvare imperialismen i en noe tilslørt form – ved å se på detaljer som for eksempel nødvendigheten av å overvåke truster og banker istedenfor å innrømme hvor latterlig ideen om å reformere de grunnleggende trekka ved imperialismen er.

Lenin ser også på hvordan imperialisme gjennom nyoppdelingene av verden, fører til krig. Ifølge hans analyse er imperialismen i sin økonomiske kjerne monopolkapitalisme. Som de viktigste utslaga av monopolkapitalismen nevner han:

• Monopolene oppstår på et svært høyt utviklingstrinn av konsentrasjonen av produksjonen.
• Monopolene har framskyndet erobringa av de viktigste råstoffkildene.
• Monopolene har sprunget ut av bankene.
• Monopolene har vokst fram av kolonipolitikken (Jeg vil tilføye: Kan også vokse fram av eksporten av kapital fra et land som ikke har kolonier.)

Konklusjonen min er at det fenomenet som presenteres som «globalisering» av verdensøkonomien og en globalisert kapital, ikke er noe nytt. Det samsvarer med de trekka ved kapitalismen som Lenin, Hobson, Hilferding m.fl. fant for hundre år siden. «Globalisering» er bare en ny måte å beskrive imperialismen i dag på, uten å snakke om utbytting eller klasser eller imperialisme og undertrykte land. Det høres mer teknisk ut, akkurat som kirurgisk bombing: Det høres ut som noe som er bra, i hvert fall for den som utfører inngrepet. Det brukes også for å disiplinere arbeiderklassen og regjeringene i alle land: Globalisering betyr rein markedsøkonomi og at alle tilpasser seg dette for den hellige konkurransens skyld.

På 1800-tallet mente de fleste borgerlige økonomer i Europa at fri konkurranse var en naturlov. Siden vokste nettopp monopolene fram. Den frie konkurransen forsvant, verden ble oppdelt og det ble enda mindre fri konkurranse, og når verden var oppdelt og noen av imperialistmaktene ville ha mer, tvang en ny oppdeling av verden seg fram, og vi fikk den første verdenskrigen.

Utbrudd

Etter denne krigen fikk vi den første sosialistiske staten i verdenshistorien, Sovjetunionen. Samtidig tvang seierherrene tyskerne til å betale umulige summer. Det skapte en økonomisk umulig situasjon og et ønske om revansje som ble brukt av nazismen i mellomkrigstiden. Den monopolstøttete nazismen i Tyskland ønsket seg på nytt en oppdeling av verden.

De fleste økonomier fungerte ut fra prinsippet om minst mulig statlig innblanding, helt til Keynes på 1930-tallet ga en oppskrift for en tredje vei mellom fullstendig fri markedskapitalisme og sosialistiske planøkonomi, for å muliggjøre at kapitalismen kunne styre unna de verste konjunkturutslaga av den kapitalistisk økonomien.

Den andre verdenskrigen førte til en del reguleringsavtaler, gjenoppbygginga i flere land i Europa var mer eller mindre prega av planøkonomi i en eller annen form. USA står som det største imperialistiske landet i verden, og vi har et eget marked blant de landene som definerte seg som sosialistiske. Dvs. at det i verden eksisterer to hovedformer for økonomi: den kapitalistiske og den sosialistiske.

Etter kort tid viste det seg at det var et nytt lag som styrte Sovjet, og at sovjetstaten ble en åpen sosialimperialistisk stat: en statskapitalisme som ble styrt av et lag som hadde den reelle makta og som tenkte på egne interesser. Sovjet ønska seg også en nyoppdeling av verden, og satsa på det militære planet. Sovjet utvikla seg til å bli USAs fremste konkurrent. Vi fikk epoken med de to supermaktene.

Samtidig ønsket kapitalen i Europa å styrke seg, og begynner arbeidet med Kull- og stålunionen, som utviklet seg til Romatraktaten, EF og deretter EU. Utgangspunktet for hele avtalen var å styrke monopolene i Europa for å ta opp konkurransen med de to store. I en periode var kampen mellom USA og Sovjet så skjerpa at en verdenskrig kunne brutt ut.

Imidlertid kollapset Sovjet, blant annet på grunn av ensidig militær satsing og relativt mindre på økonomien.

Samling – til strid

Etter Sovjets kollaps og åpninga av Kina sin økonomi ble verdensøkonomien «ens» igjen. På en måte kan vi si at vi går tilbake til tida før den første verdenskrigen – med det viktige tillegget at den kapitalistiske produksjonsmåten nå når inn i de fleste kriker og kroker på vår jord. I geografisk forstand er globalisering derfor en treffende betegnelse. Men som vi har vært inne på, følger de økonomiske konsekvensene av denne globaliseringa kapitalismens egne lover. Konkurranse og monopolisering øker, klasseskillene blir større så vel innad i landene som mellom de rikeste og fattigste landene. Arbeiderklassen vokser i antall, men den andelen den får av rikdommen den skaper, minker samtidig med at faglige rettigheter angripes. Vårt besøk i Sør-Amerika høsten 2002 ga oss anledning til å se hvordan dette slår ut her. Vi prøver å vise dette i de følgende artiklene og reportasjene.

av Olaf Svorstøl Sierraalta

Argentinerne gråter over den håpløse situasjonen landet er i. Likevel danser de sin tango.

Mange turister fra Latin-Amerika finner igjen veien til San Telmo, den gamle bydelen i Buenos Aires. Her er det marked på søndager og det finnes mange forretninger som selger varer til turister, restauranter og kafeer med og uten musikk. For tre år siden, da den argentinske pesoen var bundet til dollaren, like for like, var det for dyrt. I dag er en dollar lik 3,70 pesos.

Dette er ikke den eneste forskjellen fra 1999. Den åpne fattigdommen som ikke har kjennetegnet Argentina før, er svært synlig. Familien med det lille barnet som hver kveld kommer for å overnatte et par kvartaler fra Kongressen med bare plastikk til å ha over seg, har jeg aldri opplevd før i Buenos Aires sentrum.

Argentinerne er mildt sagt forbannet på den situasjonen de er kommet i. Hver dag sees uttrykk for motstand; småsparere som vil ha ut pengene, som myndighetene har bestemt skal forbli i banken. Andre slåss for at de pengene de satte inn lik 1 dollar, skal betales ut som det samme, og ikke til kurs av en dollar lik 3,70 pesos. Pensjonistene demonstrerer for sine pensjoner. Ikke minst demonstrerer de arbeidsløse for arbeid. Det å gå i spissen for en demonstrasjon med over 30.000 mennesker på en vanlig torsdag morgen, gjorde sterkt inntrykk. Den var innkalt av en av de tre fagbevegelsene CTA (Landsorganisasjonen for argentinske arbeidere) i samarbeid med landets nåværende største sosiale bevegelse, CCC (Den kjempende klassemessige strømningen), som myndighetene antar har over 100.000 medlemmer. Mange eldre langs veien klappet for demonstrasjonen, noen hentet fram bilder av Eva Perón, den legendariske Evita, mens andre sto stille og felte noen tårer. Demonstrasjonen gikk over 12 kilometer langs en av verdens lengste avenyer. Da toget stoppet opp ved en park i et middelklasseområde, kunne en se at parken var omdannet. Her solgte middelklassen sine eiendeler. Datafolk, flygere i det argentinske flyselskapet Aereolineas Argentinas, administrativt personell fra stat og næringsliv, alle solgte pyntegjenstander og bruksartikler for en billig penge.

Tiltroen til myndighetene er på et lavmål. Kongressen og Høyesterett har en diskusjon gående der de gjensidig har velfunderte anklager mot hverandre om uregelmessigheter og korrupsjon. Men saken blir nok løst i minnelighet innen «de styrendes familier». Politiets korrupsjonsskandaler blir flere og noen få blir det rettssak av – når det er uunngåelig på grunn av massebevegelsens krav og derpå følgende presseoppslag. En av de store sakene var politifolkene som slapp ut fanger om natta så de kunne rane folk og butikker, mot deling av byttet etterpå, og selvfølgelig under politiets beskyttelse.

Alt dette fører til at folks tillit til myndighetene er så lav at over 50 prosent er sikre på at de ikke vil stemme ved president- og kongressvalget og ytterligere 20 prosent er usikre.

Lula vant valget i Brasil og nå vil han satse sterkt på Mercosur (frihandelsområdet Brasil, Argentina, Paraguay, Uruguay) og hjelpe Argentina ut av den vanskelige situasjonen de befinner seg i. Det blir ikke spesifisert hvordan. Besøk på et par av de cirka 300 okkuperte fabrikkene i Argentina ga større håp for framtida. Folk holder på å lære at de selv kan styre en bedrift på alle nivåer. Kravene fra okkupantene er forskjellige; noen krever at staten overtar arbeidsgiveransvaret, dersom fabrikken er slått konkurs, kreves at arbeiderne kan overta bedriften og eie selv. I denne bevegelsen kan folk som er interessert i å være med på å styre samfunnet i framtida, lære mye.

De stolte verftsarbeiderne i Rio Santiago, som okkuperte verftet og stoppet forsøket på privatisering, og derved nedlegging, forteller at de nå for første gang i historien har eksportert skip til Tyskland, og har flere bestillinger. De ønsker bestillinger fra Norge.

Det samme gjelder massebevegelsen for de arbeidsløse som fylker seg om CCC. Alle medlemmene deres som har fått de 150 pesos per måned (300 kroner) fra staten, etter kamper med harde virkemidler, forplikter seg i forhold til CCC til å arbeide i sitt boområde med samfunnsnyttig arbeid som de velger sammen med befolkningen gjennom rådsmøter. På denne måten er de med på å styre sine boområder hvor lokalmyndighetene ikke har noen penger.

Det internasjonale pengefondet har pålagt staten å skjære ned budsjettene til lokalmyndighetene, slik at disse ikke lenger har penger til å betale sine ansatte. Dette skal løse Argentinas økonomiske krise! Derfor har mange av provinsene, tilsvarende våre fylker, vært nesten konkurs i mange år. Der startet også kampene fra fagbevegelsen og de sosiale bevegelsene lenge før desember 2001.

Akk, Argentina, tidligere velferdssamfunn, biffens, vinens og tangoens land, hva er skjedd? Vanlige argentinere sier sin mening: «Vi har gjort to feil: fulgt de korrupte lederne og fulgt påleggene fra Pengefondet og Verdensbanken. Nå må vi ikke følge disse påleggene mer.»

av Peter M Johansen

Argentina har en årlig matvareproduksjon som kan brødfø over 300 millioner. Hver natt tråler over 100.000 sultne mennesker gjennom Buenos Aires på jakt etter matrester, forteller Jorge Smith.

Tapet for Argentinas feterte favoritter i fotball-VM var vanskelig å svelge for de for lyseblå, og det fins trolig ikke engang mager trøst i at Brasil slo ut England. Men for urovekkende mange argentinere er hverdagen atskillig vanskeligere å svelge. De har ikke mat. Fattigdomssulten har gått over i hunger blant de sju millionene som lever i ekstrem fattigdom, godt under den offisielle fattigdomsgrensa. Hver dag dør over 100 barn av undernæring.

«Hver natt går det 100.000 mennesker rundt om i Buenos Aires og leter etter mat i søpla, og kanskje er de flere,» forteller fagforeningslederen Jorge Smith til Klassekampen. Han deltar på Motkonferansen til Verdensbankens ABCDE-møte i Oslo. Smith kommer fra La Plata, byen der Evert Taubes Fritjof Andersson kom ridende inn fra pampasen med en bøling kyr. Siden begynnelsen av 1990-tallet har slakteriene stått som bleke knokler i solen; ingen hører lenger lyden av den kvasse slipinga av slakterknivene som skulle være en naturlig del av Argentinas enorme kjøttproduksjon.

Bompenger

Da byens skipsverft ved Río Santiago, som dovent glir ut i Río de la Plata, skulle under den økonomiske slakterkniven til president Carlos Menem og hans finansminister Domingo Cavallo i 1992, gikk arbeiderne til aksjon. De fikk hæren til å forlate verftet for å unngå sammenstøt som ville ha kostet liv. Siden har de drevet arbeidsplassen selv, den første som ikke er blitt privatisert, ifølge Smith. Det var 21. september 1992; det fortoner seg utrolig lenge siden. I dag er hovedveien mellom hovedstaden og den internasjonale hovedflyplassen hyret ut til tre forskjellige private selskaper som hver tar for seg av bompenger for hver veistrekning.

I 1992 var peronisten Eduardo Duhalde guvernør i provinsen Buenos Aires; i dag er han president for et land som ikke rikker seg ut av den økonomiske krisa. Duhalde ble satt inn for å dempe misnøyen og den eksplosive stemningen da landet byttet president på løpende bånd. Men Det internasjonale pengefondet (IMF) opererer med en nulltoleranse overfor populister som koster offentlige midler, og kapitalflukten har vært på hele 106 milliarder dollar etter opprøret i desember, vel tre firedeler av Argentinas enorme gjeld på 141 milliarder dollar.

Opprør

«Opprøret 18. og 19. desember gjorde Argetina kjent i verden på en helt annen måte enn Maradona,» sier Smith til Klassekampen. Opprøret førte til president Fernando de la Rúas fall 20. desember.

«Det var en reell folkelig oppstand, og politiet gikk til angrep for å hindre at de arbeidsløses bevegelse i La Matanzas sluttet seg til middelklassens kasserolledemonstrasjoner og tok over regjeringskvartalene og nasjonalforsamlinga.» Konfrontasjonen kostet tretti personer livet, og fikk de la Rúa til å forlate presidentpalasset Casa Rosada på Mai-plassen.

– Hva kan Duhalde egentlig gjøre for å bringe Argentina ut av krisa?

«Duhalde vil forsøke å splitte folket ved å invitere folk fra venstre og slippe dem til for å vinne dem over på regjeringas planer og oppta dem i systemet. Borgerskapet og eliten er delt i to. Den ene fløyen er medløpere for los yanquís. Det er finanssektoren som vil ha en fullstendig dollarisering av økonomien. Den andre er knyttet til europeiske interesser og gikk inn for å devaluere pesoen for å inviterer investorer.

Det fins med andre ord indre motsetninger, men fløyene står sammen mot folket, og de to gruppene er enige om å adlyde Det internasjonale pengefondet (IMF). Det vil bety en enda hardere undertrykking som igjen vil skjerpe konfrontasjonene under ytterligere nedskjæringer og innstramninger. De kommer til å sette inn hæren, ikke bare politiet som til nå,» mener Smith.

Forberedt

Den revolusjonære landsorganisasjonen Corriente Clasista Combativa (CCC), hvor Smith sitter i landsstyret, er forberedt på hva som er i vente. Det var ikke verken Attac eller «antiglobaliseringsbevegelsen» som hjemsøkte Argentina i desember.

Slagene har stått i provinsene mot nedskjæringer, manglende lønns- og pensjonsutbetalinger til offentlige ansatte i provinsene og privatiseringer og nedlegginger opp gjennom hele 1990-tallet under det IMF framholdt som en modell for markedsliberalisme.

«Sosialkontorene har gått tomme; mange står igjen uten noe. Skoler stenger, lærer mister jobbene. Nasjonalbanken har tatt over 12 millioner hektar dyrket mark fordi bøndene ikke har kunnet betale gjelda si. Derfor forsøker nordamerikanske banker nå ta over nasjonalbanken for å komme til jorda. Den sosiale og økonomiske krisa rammer alle sektorer i samfunnet. Selv halvparten av landets offiserer og underoffiserer lever i fattigdom. Det er født en nytt begrep, argentinazo («det argentinske opprøret»). Smith beskriver det som nær en klassisk revolusjonær situasjon, slik Lenin beskrev den: En herskende klasse som knapt er i stand til å styre, og en voksende folkelige bevissthet om egen styrke og manglende vilje til å la seg styre på den gamle måten. Financial Times er inne på det samme, i sin versjon 5. februar: «Nær på anarki».

Folk vender ryggen til de tradisjonelle partiene, med paroler som «Politiker, forsvinn!», og identifiserer seg med de nye, revolusjonære bevegelsene.

I La Matanzas har det lenge vært folkekomiteer som stilte seg i spissen for å blokkere veier. Regjeringa ble tvunget til å sende representanter til å forhandle direkte med folkekomiteene. Det er et eksempel på hvordan folk utøver sin direkte makt. CCC og Partido Comunista Revolucionario (PCR) og andre kommunistpartier arbeider for å fordype den revolusjonære prosessen med sikte på å danne en folkelig regjering, en Unidad Popular-regjering,» avslutter Smith.

av Peter M Johansen

Søramerikansk historie er full av personer som kun kan beskrives som magisk realisme. Paraguay har bidratt til dette persongalleriet. En av dem er Elisa eller Eliza Lynch – som det interesant nok har kommet ikke bare en, men to bøker om i løpet av de siste månedene, uten at det fins noe jubileumsår som skulle tilsi utgivelsene på forlagene Headline og det mer kjente Heinemann.

Lynch er så lite omtalt at hun omtales som både Elisa og Eliza av de to forfatterne. Hun var datter av en irsk lege som ble en av de mest ettertraktede kurtisanene eller demimondene som slike kvinner ble kalt i salongene i Paris på 1800-tallet. Hun ble forrige århundrets Marie Antoinette, men under andre himmelstrøk og uten den europeiske oppmerksomheten.

Paraguay var fortsatt et rikt land da Francisco López tok over presidentembetet etter sin far, Carlos Antonio López, som hadde brutt Paraguays isolasjon og åpnet landet for utenverden. Landet eksporterte den bitre teen yerba maté til nabolandene som imidlertid hadde helt andre interesser i Paraguay.

Understøttet av Storbritannia trigget Brasil og Argentina, med Uruguay på slep, fram Trippelalliansens krig (1865-70), som skulle koste Paraguay nær tre firedeler av sin befolkning og etterlot Paraguay med krigserstatninger til inn på 1930-tallet.

Eliza Lynch hadde havnet i marskalk López’ favn. Hun hadde forsynt seg godt som landets førstedame, og det arvede presidentskapet hadde gitt det nye regimet preg av et keiserdømme. Eliza oppfattet seg i det minste åpenbart som keiserinne, og da López ble sittende fast helt sør i landet, ble hun utropt til regent. Hun plukket juvelene av Paraguays velstående damer, behandlet statskassen som sin egen portemone og ble etterhvert «verdens største kvinnelige jordeier mer mer enn 22 millioner acres og 26 verdifulle bytomter i sitt navn», bemerket den samtidige skotske eventyreren R B Cunningham, som så at den irske damen og hennes Francisco hadde den samme lysten på «penger og personlig forherligelse».

Cunningham beskrev Elizas karakter med skrekkblandet fryd som «forfengelighet og sensualitet, blandet med et snev av ondskap knyttet sammen med stor hardnakkethet». Francisco hadde i tillegg brutaliteten og innførte cepo uruguayana («uruguyansk stokk») som den vanlige torturformen ved siden av pisking. Sammen ga de Paraguays tragedie et sterkt skjær av skrekk og farse som hadde egnet seg bedre på teater eller operascenen enn i virkeligheten.

Eliza Lynch endte i eksil, og juvelene fra Paraguay ga henne innpass i hoffene rundt omkring i enda noen år.

Nye bøker

• Siân Rees: The Shadows of Elisa Lynch. How a 19th-Century Courtesan Became the Most Powerful Woman in Paraguay, Headline, 344 sider
• Nigel Cawthorne: The Empress of South America, Heinemann, 314 sider