av Rhys Jenkins

Den vestlige imperialismekritikken er splittet. Teoretikere som legger vekt på utviklingen av økonomiens sirkulasjonssfære, hevder at den tredje verden alltid vil forbli underutviklet. De som legger vekt på produksjonssfæren mener imperialismen kan frigjøre de fattige landene.

I løpet av det siste tiåret har venstresiden blitt mer oppmerksom på den industrialisering som har foregått i den tredje verden.

Som når det gjelder andre temaer innen marxistisk økonomi, går det an å skille mellom teorier som legger vekt på sirkulasjonssfæren og teorier som legger vekt på produksjonssfæren. Innen teorier som legger vekt på sirkulasjonssfæren, dvs bytte- og fordelingsforhold, kan det videre skilles ut to retninger. Den første, som følger Adam Smith, legger vekt på endringene i verdensmarkedet, spesielt når det gjelder arbeidskraft og industriplassering. Den andre, som følger Ricardo, hevder at den nye internasjonale arbeidsdelingen er et resultat av fallende profittrate i de utviklede kapitalistiske landene.

Innen Smiths tradisjon er Frøbel, Heinrichs og Kreyes The new international division of labor (Cambridge University Press 1980) den mest omfattende studien utført på venstresida. Den følger eksplisitt Wallersteins «verdenssystem»-tilnærming og streker opp tre faktorer som har vært avgjørende for utviklingen av en ny internasjonal arbeidsdeling siden 1960.

• i) Utviklingen av en verdensomspennende reserve av potensiell arbeidskraft.
• ii) Utviklingen av arbeidsprosessen i industrien, som har ført til en avkvalifisering av arbeidskraften og en oppsplitting av arbeidsprosessen i elementære prosesser.
• iii) Utviklingen av produktivkreftene innen transport og kommunikasjon, som har gjort industrien mindre stedbunden.

Disse forutsetningene, sammen med kapitalens ønske om å maksimere profitten, har ført til utflytting av industri til lavtlønnslandene i periferien. Forskjellen i forhold til på Smiths tid er at i dag er markedet utviklet til verdensmarkedet, og dette omfatter markedet for arbeidskraft og industrilokalisering, så vel som markedet for industriprodukter.

Teoretikerne som følger Ricardo (for eksempel Andre Gunder Frank: Krise i den tredje verden, Heineman), legger vekt på at etterkrigstiden har ført til en kraftig styrking av arbeiderklassen vis a vis kapitalen i de utviklede landene. Dette har gjort det vanskeligere å opprettholde profittraten i disse landene gjennom å øke utbyttingsgraden.

Denne styrkingen av arbeiderklassen ses enten som et resultat av konsentrasjonen og styrkingen av arbeiderklassen, som følger av en tilsvarende konsentrasjon av kapitalen, eller som et resultat av at etterkrigsboomen reduserte den industrielle reservearmeen i de utviklede kapitalistiske landene.

Samtidig har svakheten til arbeiderklassen i periferien og de økende lønnsforskjellene mellom de utviklede kapitalistiske landene og landene i den tredje verden gjort desentralisering av akkumulasjonen til periferien, til en svært attraktiv strategi.

Selv om begge disse to teoretiske retningene ser den nye internasjonale arbeidsdelingen som et resultat av industriell utflytting, mener de at den ikke har noen betydning for den grunnleggende ulikheten mellom sentrum og periferi. Tvert om forsterker den den tredje verdens avhengighet i verdensøkonomien. Forandringen oppsummeres i uttrykket «fra bananrepublikk til pysjamasrepublikk».

Lave lønninger ses som et uttrykk for «superutbytting», der kapitalen ikke er tvunget til å betale de fulle omkostningene ved reproduksjonen av arbeidskraften, siden disse delvis betales av førkapitalistiske sektorer. Konkurransen mellom arbeidere som følge av eksistensen av en stor industriell reservearme, gjør at kapitalen kan pålegge arbeiderne ekstra lang arbeidstid, korte ferier og høyt arbeidspress under generelt dårlige arbeidsforhold. Disse faktorene bidrar til en høy omsetning av arbeidskrafta som et resultat av at arbeiderne blir fysisk og psykisk nedslitt. Denne praksisen har faktisk blitt sammenlignet med vekselbruk, der bøndene flytter så snart jorda er blitt utpint.

Den nye internasjonale arbeidsdelingen ses også som en årsak til krisa i de industrialiserte landa selv. Først fordi innenlandske investeringer rettes mer mot rasjonaliseringer enn mot å utvide produksjonen. Dernest fordi den økende arbeidsløsheten ses som et resultat av den industrielle utflyttingen. Og til sist ved at krisa for de statlige økonomiene ses som et resultat av økende utgifter og synkende inntekter som følge av arbeidsledigheten og samtidig vanskeligheten med å skattlegge kapitalen direkte på grunn av kapitalens økte mobilitet.

Svakheten ved den bytteorienterte tolkningen av den nye internasjonale arbeidsdelingen kan best sees ved en gjennomgang av den viktigste kritikken som har blitt rettet mot disse teoriene. Den grunnleggende svakheten ved Wallersteins «verdenssystem»-teori er den manglende evnen til å fange opp kapitalismens mulighet til å ekspandere gjennom å øke den relative merverdien som følge av økt produktivitet. Fokuseringen på oppsplitting av arbeidsprosessen for derigjennom å utnytte arbeidskraft med minimale kvalifikasjoner, er karakteristisk for det Marx kalte for manufaktur i motsetning til maskinofaktur. Slik demonstreres en neglisjering av den betydning tekniske forbedringer har å øke produktiviteten.

Den ny-ricardianske teorien kan kritiseres på samme måte. Ved å fokusere på kampen om lønna og fordelingsspørsmålet som den direkte årsaken til krisa, overses endringer i produksjonssfæren.

Selv om det er riktig at lønningene er betraktelig lavere i den tredje verden enn i de utviklede kapitalistiske landene, betyr ikke dette nødvendigvis at lønnskostnadene per enhet (unit labour cost) er lavere, fordi dette også er avhengig av produktiviteten.

Det er liten forståelse for den teknologiske utviklingens rolle i akkumulasjonsprosessen. Analysen tar utgangspunkt i den gitte arbeidsprosessen og eksisterende bruksverdier, mens kapitalismen faktisk har vært karakterisert av en stadig utvikling av arbeidsprosessen og introduksjonen av nye bruksverdier.

Ved å lokalisere dynamikken som fører til den nye internasjonale arbeidsdelingen i sentrum, benekter disse teoretikerne også at det finnes en uavhengig dynamikk i den tredje verden. Dette fører til en generell undervurdering av statens rolle i industrialiseringen av den tredje verden.

De produksjonsorienterte teoriene (for eksempel Bill Warren: Imperialism: Pioneer of capitalism, Verso) på den andre side presenterer et ganske annet bilde av den nye internasjonale arbeidsdelingen.

Sentralt i deres kritikk er ideen om at kapitalismen er en progressiv kraft i den tredje verden. Det argumenteres også for at hindrene for utvikling i den tredje verden ikke ligger i ytre dominans, men skyldes indre motsigelser i disse landene.

Spredningen av kapitalismen fører til industrialiseringen av den tredje verden og dermed en nedbrytning av den koloniale arbeidsdelingen. En avgjørende faktor i denne utviklingen har vært den politiske uavhengigheten som ble oppnådd av landene i den tredje verden i perioden etter annen verdenskrig. Stikk imot hva teorier om neokolonialismen hevder, har dette ført til avgjørende forandringer i internasjonale økonomiske forhold. Uavhengigheten fjernet de restriksjonene som det koloniale styret satte på industriproduksjonen i koloniene.

Den tredje verden står ikke bare for en økende andel av verdens industriproduksjon og eksport, men produksjonskapasiteten blir stadig mer allsidig. Den er ikke lenger begrenset til visse grener av lettindustri, men en betydelig del av produksjonen kommer nå fra tungindustri. Og på tross av økende eksport av industriprodukter, så er industriproduksjonen fortsatt i hovedsak rettet mot hjemmemarkedet. Videre er tredjeverdenland i ferd med å bli mindre avhengige av ytre kapitalkilder, etter som lokal sparing blir tilgjengelig for kapitalakkumulasjon.

I denne analysen er ikke den nye internasjonale arbeidsdelingen bare en forandring i form av den tredje verdens underordnede integrasjon i verdensøkonomien, men en endring i substans. «Verdenskapitalismen er ikke bare karakterisert av ujamn utvikling, men også av foranderlige hierarkier av ujamn utvikling,» sier Warren. Den relative veksten i forskjellige maktsentra i den tredje verden skulle derfor følges av tilbakegang for noen tradisjonelle industrisentra. Og denne tilbakegangen skulle bli betraktet som et resultat av indre faktorer i disse utviklede landene og ikke som et direkte resultat av framveksten av nye sentre for kapitalakkumulasjon i den tredje verden.

Selv om jeg har karakterisert Warrens arbeid som produksjonsorientert, er dette riktig bare i en svært spesiell og snever forstand. Han presenterer ingen analyse av de spesifikke sosiale forhold som industrialiseringen av den tredje verden foregår under. Industrialisering identifiseres med kapitalistisk utvikling til tross for at en viktig del av industrien i den tredje verden er ikke-kapitalistisk.

Alle de gamle indikatorene på økonomisk vekst (industriproduksjon, BNP) vekkes til live som bevis på utviklingen av produktivkreftene og dermed kapitalistiske produksjonsforhold. Det gjøres ikke noe forsøk på å trenge gjennom disse overfladiske manifestasjonene i form av marxistiske begrep som verdi, merverdi og fallende profittrate.

Dette gjenspeiler det faktum at disse teoriene i hovedsak er empiriske og ikke-teoretiske kritikker av de bytteorienterte teoriene de ønsker å kritisere. Som et resultat av dette ender de ofte i de posisjonene som de bytte-orienterte teoriene hadde satt seg fore å kritisere. Warren er for eksempel enig med Verdensbanken i at gjeldskrisa er et problem som i hovedsak er oppstått i de underutviklede landene selv. Den generelle vektleggingen av tradisjonelt landbruk som hinder for utvikling, minner sterkt om mainstream utviklingsteori fra femti- og sekstitallet. Til sist, når Warren går i mot påstanden om at utvikling i den tredje verden er umulig, hevder han tvert om at en slik utvikling er uomgjengelig.

De varierende klasseforholdene som har tillatt den raske kapitalakkumulasjonen i visse tredjeverdenland, blir ikke analysert. Det blir antatt at det foregår en uniform utvikling av kapitalismen i den tredje verden. Dermed blir det også umulig å analysere de spesielle formene for utbytting og karakteren til arbeiderklassen som vokser fram.

Hverken en bytteorientert tilnærming eller en ensidig vektlegging på produktivkreftene utgjør et solid grunnlag for en marxistisk analyse av den nye internasjonale arbeidsdelinga. Etterkrigsboomen kan sees som en periode med harmonisk sameksistens av profittratens fallende tendens og dens motvirkende krefter. Selv om akkumulasjonen hadde en tendens til å øke den organiske sammensetningen av kapitalen, førte kapitalens økte produktivitet, som var et resultat av innføringen av overmodne nyvinninger, til at økningen i den organiske sammensetningen av kapitalen ble holdt igjen. Samtidig ble denne organiske sammensetningen holdt nede som en følge av billige råvarer (i hovedsak olje). Og den stadige tilgangen på ny arbeidskraft (kvinner, innvandrere og overflødige landbruksarbeidere) førte til at presset på lønningene ble holdt nede.

Fra dette standpunktet er ikke kriser bare en enkel konsekvens av fallet i profittraten, men også en måte hvor kapitalen blir omstrukturert for å gjenopprette (for en tid) det harmoniske forholdet mellom produksjon, distribusjon og bytte, for derigjennom å øke profittraten. Den mest grunnleggende mekanismen som forårsaket dette, var ifølge Marx kasseringen av gamle produksjonsteknikker og introduksjonen av nye.

Dette skjer også gjennom konkurser, der gamle kapitaler prises om (depreciation) etter som de absorberes av sterkere kapitaler i en sentraliseringsprosess. Og hvor de minst profitable formene for produksjon elimineres. Det er denne mekanismen der produktiviteten gjenopprettes gjennom at den relative merverdien økes og den konstante kapitalen prises om, som er sentral i å løse krisa. Den er langt viktigere enn angrepene på arbeiderklassen for å øke den absolutte merverdien. Derfor er kriseperioder også karakterisert av intens konkurranse mellom individuelle kapitaler for å overleve og sikre seg et utgangspunkt for fornyet ekspansjon.

Utflyttingen av produksjon til land med billig arbeidskraft kan i perspektiv ses som et av flere aspekt av internasjonaliseringen av kapital og en av flere mulige svar på den synkende profitabiliteten. Det finnes mange indikasjoner på den begrensede betydningen av dette fenomenet. På slutten av 1970-tallet stod import av industrivarer for mindre enn 2 prosent av det totale forbruk av slike varer i Nord-Amerika, Europa og Japan. Mot denne bakgrunn kan utflytting ses som en spesiell respons som oppstår når det er viktige hinder mot å øke den relative merverdien. Videre kan teknologisk utvikling føre til at slik utflyttet industri flyttes tilbake til de industrialiserte landene.

I perioder med skjerpet konkurranse forsøker ofte individuelle kapitaler å sosialisere akkumulasjonskostnadene gjennom statlige subsidier. Kapitalens internasjonalisering gjør det mulig for selskaper å sette stater opp mot hverandre i deres konkurranse om å tiltrekke seg utenlandsk kapital.

Internasjonaliseringen av kapitalen skjer ikke bare i den tredje verden, men også i de framskredne kapitalistiske landene. Desentralisering og bruk av underleverandører har også i større grad blitt brukt av kapitalen i de framskredne kapitalistiske landene.

Anerkjennelsen av statens aktive rolle i kapitalakkumulasjonen i den tredje verden viser betydningen av å studere akkumulasjonens natur og klassekampen i periferien for å forstå den nye internasjonale arbeidsdelingen. Omleggingen til eksportfremmende politikk i mange tredjeverdenland etter midten av sekstiåra kan vurderes ikke bare som et svar på «behovene» til den imperialistiske kapitalen. I like stor grad gjenspeiler dette problemene med den lokale kapitalakkumulasjonen som følge av de klassebestemte begrensningene i profitable investeringer. De mest åpenbare uttrykk for disse problemene var en kronisk mangel på utenlandsk valuta og investeringer, og sneverheten i det innenlandske markedet for dyre hjemmeproduserte industrivarer.

Integreringen av den tredje verden i den nye internasjonale arbeidsdelingen følger ikke et generelt mønster som er felles for alle land. I land der internasjonaliseringen av kapital ikke har tatt form av arbeidsintensiv produksjon ment for eksport tilbake til sentrum, er en akkumulasjon basert på relativ merverdi mulig. Brasil er et åpenbart eksempel der produksjon skjer hovedsaklig for hjemmemarkedet.

På bakgrunn av de forskjellige akkumulasjonsmodellene som en for tiden finner i den tredje verden, er det vanskelig å si noe generelt om utviklingen av arbeiderklassen i disse landene. «Blodig taylorisering» er for eksempel i hovedsak basert på utbyttingen av kvinnelig arbeidskraft. Den har oppløst visse former for kjønnsundertrykking, men skapt eller styrket andre. Den fører imidlertid ikke til framveksten av et tradisjonelt proletariat.

Både de bytteorienterte og produksjonsorienterte teoriene ser at det har skjedd grunnleggende endringer i den tredje verden, men hvor langt vil disse endringene gå. Den perioden da den tredje verden utvidet sin del av verdens industriproduksjon, var ganske kortlivet. Denne andelen økte fra 7 prosent i 1969 til 9 prosent i 1977, hvorpå den sank igjen. Grunnen til denne veksten var den raske ekspansjonen i internasjonale kreditter. Dette førte til gjeldskrisa, som ikke bare er et viktig hinder for vekst, men i flere tilfeller hemmer produksjonen. Et annet viktig hinder for videre økonomisk vekst er den økende proteksjonismen i de framskredne kapitalistiske landene.

Den avgjørende testen på alternative tilnærminger til den nye internasjonale arbeidsdelingen, må være den veiledning de gir til politisk strategi.

Bytteorienterte teorier pleier å følges av oppfordringer om internasjonal solidaritet. Det hevdes at et nytt verdensmarked for arbeidskraft vil skape felles interesser hos arbeiderne i de framskredne og i de underutviklede landene. Et slikt standpunkt har blitt kritisert på den grunn at det materielle grunnlaget for arbeidersolidaritet i hovedsak finnes på produksjonspunktet.

Dessuten er den logiske forlengelsen av de bytteorienterte teoriene å slåss for en proteksjonistisk strategi. I tillegg til å forsvare sine egne arbeidsplasser, vil arbeiderne i sentrum dermed også forsvare arbeiderne i den tredje verden fra superutbytting. Sosialister bør ta slike standpunkter alvorlig på grunn av det reaksjonære potensialet slike teorier har, i å splitte arbeidere langs nasjonale og etniske linjer.

Fra standpunktet til produksjonsorienterte teorier skulle en ny internasjonal arbeidsdeling bli ønsket velkommen i den tredje verden, siden den øker spredningen av kapitalistiske produksjonsforhold.

Både de bytte- og de produksjonsorienterte tilnærmingene benekter på hver sin måte at det finnes konflikter mellom arbeiderne i de framskredne kapitalistiske landene og i de underutviklede landene. Slike konflikter finnes det imidlertid mange eksempler på, og å benekte dem vil ikke føre en sosialistisk strategi videre fram.

En effektiv strategi for arbeiderbevegelsen må derfor gå utover kravene om å bevare jobbene og den nåværende produksjonen. Den må ta for seg hvilke konkrete bruksverdier som produseres, og de sosiale forhold de produseres under.

av Rolf Aakervik

Når det blir påstått at kulturforskjellene er såpass store i Norge at grensene må stenges og utlendinger holdes under oppsikt, bør man spørre seg om det er innvandrerne eller det norske samfunnet som har skapt de kulturelle konfliktene.

Kultur er uttrykt i et totalt livsmønster som omfatter tradisjoner, sosiale relasjoner og uttrykksformer, økonomisk, sosial og utdanningsmessig status, religion og ideologi, alder, kjønn, interesser, yrkesutvikling, påvirkninger under utdanning og andre forhold som vil prege mennesket. Jeg nevner i fleng rockekultur, byråkratkultur, arbeiderkultur, bygdekultur, partikultur, snobbekultur, idrettskultur, ungdomskultur, barnekultur, rekkehuskultur, drabantbykultur, småbykultur, drikkekultur, nasjonal kultur, hollywood-kultur, religiøs kultur, innvandrerkultur, maktkultur, motkultur osv, i det uendelige som eksempler på kulturpluralismen i samfunnet.

Når jeg ser dette i forhold til Carolyn Swetlands definisjon «… at en folkegruppe oppfører seg ensartet i mange situasjoner. Den totale kultur er summen av de handlingsformer som opptrer innenfor en bestemt folkegruppe de organiserende prinsipper omgjort til handling som gjennomtrenger et sosialt system», kan jeg legge til at moderne storbykultur kan være mere ensartet mellom storbyene enn mellom byen og landsbygda på tvers av nasjoner eller innad i nasjonen. Dvs at jeg som Oslogutt godt kan finne flere kulturelle likhetstrekk med en svart kamerat i Nairobi enn med en blond og blåøyd storbonde på Jæren. Utover at både kameraten i Nairobi og jeg har måttet forholde oss til en storbyvirkelighet, har dette noe med massiv påvirkningen av internasjonal mediaindustri og en mengde andre forhold som utdanning, politiske skolering og miljøpåvirkning osv. Men den sosiale statusen i samfunnet vil tross alt ha størst betydning.

Kapitalismens utvikling til imperialisme har skapt grunnlaget for proletarisk internasjonalisme. Kapitalismen skaper nye kulturelle forutsetninger og motsetninger. De enkelte samfunn og klasser vil dra med seg sine kulturelle tradisjoner, og må omdanne dem etter hvert som kapitalismen utvikler seg. Er tradisjonene ubrukelige for kapitalismens utvikling, vil de måtte bukke under for den kulturelle ensrettingen. Kultur kan kjøpes og selges og blir et område for profitt. De sterkeste kulturformidlingsindustriene blir multinasjonale, og har som imperialister langt på vei lykkes i dette formålet. Hollywood, Coca Cola, tyggegummi, hamburgere, popmusikk, blue jeans osv er dominerende kulturnormer. I Norge er det ikke hardingfele mot indisk sitar eller gammalost mot hot curry, men anglo-amerikansk popmusikk mot folkemusikk, og hamburger og chips mot nasjonale mattradisjoner. Om etniske og nasjonale kulturelle forskjeller kan bli brukt som metode for utbytting, vil også nasjonale særpreg være hinder for kapitalismens ekspansjon.

Rasismen per i dag kobler kulturforskjeller til etnisitet; at det er naturlig at folk med forskjellig kulturbakgrunn og etniske trekk (vi kan se at han ikke er som oss) ikke kan leve i samme samfunn. Jeg kjenner nordmenn som er like forbauset over at jeg har innvandrervenner som om jeg skulle ha vist fram en hund og en katt som spiste fredelig av samme matfat. På arbeidsplassene og i bomiljøene blir kulturforskjeller framhevet som grunn til at det oppstår konflikter. Dette blir også brukt som argument i innvandringspolitikken, og som rettferdiggjøring for ungdom som banker opp «svartinger» og mobber innvandrerbarn, eldre som nekter «pakkis» å bli med i pensjonistforeningen, organisasjoner som krever «Norge for nordmenn» og de som utfører terrorhandlinger mot asylmottak og innvandrerbutikker.

Det er blitt en vanlig oppfatning i Norge at kulturforskjellene er store. De mest velmenende ønsker derfor at norske og innvandrere skal forstå hverandres kultur og være tolerante, oftest fokusert på store ulikheter. De minst velmenende bruker de samme kulturforskjellene som argument for avgrensning, utestenging, utkastelse, begrensning osv på arbeidsplasser, som naboer, i nærmiljøet, i kommuner og i Norge som nasjon.

Når det blir påstått at kulturforskjellene er såpass store at grensene må stenges og utlendinger holdes under oppsikt, bør man spørre seg om det er innvandrerne eller det norske samfunnet som har skapt de kulturelle konfliktene? Bortsett fra Norges behandling av samer, sigøynere, tatere, jøder osv, som er skampletter i norsk historie, finnes det nok av andre konflikter i den norske «homogene» kulturen. Jeg kan nevne generasjonskonflikten når besteborgerbarna vanker på Blitz og farger håret grønt, den trauste gårdbrukerens møte med en industriarbeidsplass og drabantbylivet i Oslo, eller avstanden mellom en industriarbeider og en veletablert borger. Ut fra den definisjonen jeg ga tidligere, er dette kulturkonflikter.

Satt på spissen er det en uløselig kulturkonflikt mellom den arbeidsløse sosialklienten på Oslo øst og en toppleder i bank og kreditt bosatt på beste vestkant. Denne kulturkonflikten er langt dypere enn klesdrakt, religion, matvaner, musikksmak osv. Forskjellene mellom kjønn og sosial status er gjerne større enn mellom nasjonale særtrekk, om vi ser bort fra kommunikasjonsproblemer pga språk. Dvs at sannsynligvis har en mannlig direktør i Pakistan mere til felles med en norsk kvinnelig direktør, enn det direktørene har med en ungdom av samme kjønn med lite utdanning i sine respektive hjemland. Og kvinner finner sammen på tvers av kulturer når det gjelder seksuelle misbruk, mor og barn, fødsler osv.

Det har utviklet seg en debatt om innvandreres kvinnesyn, om innvandrere som reelle og potensielle voldtektsforbrytere, narkotikasmugling og andre kriminelle forhold. Bl.a blir kriminell vold og omsetting og misbruk av narkotika hos innvandrerungdom begrunnet med kulturelle årsaker. Innvandrere er kvinnemishandlere, slår barna sine, er kriminelle og voldelige pga sin kulturelle bakgrunn.

Det er ikke bare i Norge at det blir betraktet som uakseptabelt å banke opp kone og barn. I de enkelte lands lovverk og i de lokale samfunn over hele verden er kvinne- og barnemishandling ikke tolerert. Når det i bibelen står skrevet at den man elsker tukter man, så finnes det nordmenn som bruker slike skriftsteder til å rettferdiggjøre det å straffe de som ikke adlyder menns autoritet. Slike regler finnes i alle patriarkalske samfunn. Den kulturelle bakgrunnen for at mannen er herre i huset og har rett til å terrorisere sitt eget hjem, er i endring i den kristne kulturen i Norge så vel som i islamsk kultur i Pakistan. Dette til tross mener mange innvandrermenn og nordmenn at det er på sin plass med fysisk avstraffing når kona og barna har vært uskikkelige. De er også klar over at det ikke er akseptabelt.

Om innvandrermenn slår kvinner og barn mere enn norske menn, noe jeg har hørt blitt påstått, tror jeg at det er mere fornuftig å lete etter slike årsaker i deres livsbetingelser i Norge enn i hjemlandets kultur. I alle tilfelle skal det ikke brukes kulturforklaringer for å rettferdiggjøre barne- og kvinnemishandling samme hvor det skulle være i verden.

Voldtekt er ikke akseptert i noe land jeg kjenner til, og er i de landene innvandrerne kommer fra, belagt med hardere straffer og større fordømmelse enn i Norge. Jeg ser derfor ingen forklaring i innvandrernes kulturbakgrunn på hvorfor innvandrermenn skulle være mere potensielle voldtektsforbrytere enn norske menn. Om det skulle finnes statistikk som sier at innvandrermenn voldtar mer enn norske menn, så er det kanskje en mere nærliggende forklaring at ensomme innvandrermenn ikke blir kjent med norske kvinner på en naturlig måte, men i stedet blir henvist til et pornomarked som fremmer voldtektsmoral.

I de fleste av innvandrernes hjemland er strafferammene for narkotikakriminalitet langt strengere enn i Norge (om vi ser bort fra Danmark og Holland). I en del tilfeller har Norge (norske media) til og med prøvd å få utlevert norske narkotikakriminelle som risikerer harde straffer i disse landene. Det er ingen spøk å bli tatt som narkosmugler eller langer i f.eks Pakistan. De innvandrere som omsetter og smugler narkotika til Norge, er ofte tilknyttet internasjonal kriminalitet eller har blitt kriminelle grunnet årsaker som finnes i det norske samfunnet. Samtidig blir hasjisj og opium dyrket og foredlet i «lovløse» områder i Pakistan og Tyrkia, og kriminelle smugler stoffene til bl.a Norge og forsøker å få dem omsatt. Smuglere som kommer til Norge, vil naturlig nok opprette kontakter med innvandrere fra sine hjemland, og da i særlig grad blant ungdom som har falt utenfor systemet.

Vi kan godt sammenligne koblingen mellom pakistanere og narkotika med det å bli beskyldt for hjemmebrenning fordi man er fra Hedmark, uten å sammenligne skadevirkninger av alkohol og narkotika. Hjemmebrenning og privat omsetting av alkohol er mere akseptert i Norge enn hasjproduksjon og omsetting i Pakistan. For å gjøre poenget mitt klart, narkotikaproblemet er ikke skapt av innvandrere til tross for politiets påstand om at 65 % av narkodømte er utenlandske statsborgere.

Voldskriminalitet er ikke mere akseptert i innvandrernes hjemland enn i Norge, og lovverket i disse landene har strengere straffereaksjoner og slår hardere ned på kriminell vold i lokalsamfunnene. Voldsbruk eller bruk av våpen er ikke kulturelt akseptert noe sted i verden (med unntak fra krig), og minst like lite akseptert på landsbygda i f.eks Pakistan som i et norsk bygdesamfunn. Er det et dominerende trekk ved norsk kultur at det forekommer slagsmål på norske bygdefester? Voldsideologi får vi forresten best presentert i amerikanske actionfilmer.

Mange innvandrere og flyktninger kommer fra land med politiske, etniske og religiøse konflikter der folk blir drept, truet på livet, fengslet, torturert osv pga politisk opposisjon, etnisk tilhørighet, trosbekjennelse osv. De fleste som kommer fra slike forhold, ønsker å leve i fred. Jeg klarer heller ikke å se at kriger i Midtøsten skulle forklares med voldsmentalitet i denne befolkningen, verken i Midtøsten eller i Norge. Hva da med tyskere, amerikanere, engelskmenn, franskmenn osv, som har utkjempet de mest blodige kriger i verdenshistorien? Nordmenn er ikke fredeligere enn andre, og det skal ikke mye til før maktapparatet stiller med køller, hjelmer og tåregass. Folk flest ønsker å leve i fred og fordragelighet, og det er objektive forhold i samfunnet som skaper konfliktene.

Hele innvandrerproblemet i Norge er først og fremst knyttet til innvandrere som lavstatusgruppe. De er ofre for rasjonalisering og nedlegging av arbeidskrevende produksjon og er for tiden lite attraktive på arbeidsmarkedet.

I tillegg blir innvandrere utsatt for trakassering i både jobb og privatliv gjennom nedlatende holdninger og mobbing fra sjefer og arbeidskamerater, i bomiljø, på gata, ute på byen osv. Det alvorligste er et diskriminerende regelverk hos myndighetene, mistenkeliggjøring og negative holdninger i sosialvesenet, hos ligningsmyndighetene, i boligetaten, i helsevesenet og skoleverket. Når innvandrerne også blir møtt med en kald skulder på arbeids- og boligmarkedet, i bank og kredittinstitusjonene og ikke møter vennlighet i bomiljøet og på arbeidsplassen, blir ringen sluttet i forhold til et uvennlig samfunn. Med språkproblemer og få eller ingen norske venner blir det å ta avstand fra det norske samfunnet en naturlig følge.

Denne oppramsingen er ikke ment for å bortforklare negative erfaringer enkelte nordmenn har hatt med innvandrere. Noen innvandrere er også svindlere og bedragere og kanskje til og med kriminelt belastet fra hjemlandet. Antagelig er ikke innvandrere som helhet verken bedre eller dårligere enn nordmenn i sin alminnelighet. Men betingelsene for å få en positiv utvikling i det norske samfunnet er dårlige, når tilbudene til norskkopplæring er dårlig og forståelse for å trekke nytte av innvandrernes utdannings- og erfaringsbakgrunn.

Innvandrere er ikke en homogen gruppe, men kommer fra forskjellige land og verdensdeler, med ulik sosial bakgrunn og utdanning, fra landsbygd og moderne bysamfunn. Kanskje har de bodd og arbeidet i vestlige land i flere år før de kom til Norge, har norsk kjæreste eller er gift norsk. Etter 1975 er de nye innvandrerne først og fremst flyktninger, oftest med høy utdanning som har måttet flykte fra en brutal virkelighet. Andre igjen har jobbet i Norge i flere år, har norsk utdanning, er kommet på studiestipend eller er her som faglig ekspertise med utdanning og erfaring som er nødvendig for det norske samfunnet.

Ut fra dette skal man uttale seg om innvandrere som en kulturelt forskjellig gruppe fra nordmenn. Det er så klart umulig. Man kan plukke ut innvandrere fra tredje verden land pga etniske trekk, og der stopper de fleste likhetene. Fellestrekket for disse innvandrerne er at de blir vurdert som lavstatusgruppe og behandlet deretter av det norske samfunnet.

Arbeidskameratene mine som er innvandrere, er folk som har bodd og jobbet i Norge i 15-25 år og med mere enn 10 års skolegang fra hjemlandet. Det er arbeidsomme og pålitelige arbeidsfolk som sliter seg gjennom et ensidig produksjonsarbeid. De kommer fra Pakistan, India, Eritrea, Jugoslavia, Chile osv og forsørger familien på en industriarbeiderlønn. De har omsorg for familie og venner og mange er opptatt av å kunne holde på tradisjoner, religion og kultur. De fleste har barn som går på skole, er i arbeid eller prøver å finne seg til rette i samfunnet, og er derfor opptatt av hvordan barnas framtid vil bli.

Erfaringer med det norske samfunnet som skilsmisser, barn utenfor ekteskap, trekk ved norsk ungdomskultur som fyll og ubehøvlet opptreden, fører til at noen innvandrere sender døtrene tilbake til hjemlandet og får sønnene til å gifte seg med kvinner fra landsbyen. Jeg vet også om nordmenn som jobber i utviklingsland som er bekymret for utdanningen til barna og derfor sender dem hjem til Norge.

Innvandrere representerer ofte det vi har som idealer for nordmenn, å ta vare på sin kultur, ønsket om å komme tilbake til hjemlandet, eller å etablere seg i en bedre livssituasjon i utlendighet uten å miste sin kulturelle identitet. Hvor stolt er ikke vi over nordmenn med lusekofte som har gjort det stort «over there». En tilsvarende innstilling blir av mange sett ned på når det gjelder innvandrere i Norge, på jobben, i bomiljøet, ja, egentlig hvor de enn ferdes i det norske samfunnet. Det er noe suspekt over en innvandrer som har hatt suksess i Norge.

Innvandrere opplever at barna blir mobbet på skolen og lekeplassen, og at kona som sliter med en vaskejobb utover barnestell og husarbeid, blir møtt med forakt eller usynliggjøring av norske nabokvinner. Mennene møter daglig nedverdigende situasjoner i arbeidslivet og fra totalt fremmede mennesker på gata som har plukket dem ut på grunn av hår og hudfarge.

Dette er rammebetingelsene innvandrere har i Norge, når de vurderer hvordan lønna skal strekke til. Da er det naturlig å sammenlikne livet her i Norge med mulighetene for å reise tilbake til hjemlandet. De fleste innvandrere jeg kjenner, drømmer om å flytte tilbake, og opplever livet sitt her som ei felle. De har mistet mye av tilknytningen til hjemlandet og vil komme tilbake til en totalt uholdbar økonomisk og sosial situasjon, og oftest har de økonomiske og politiske forholdene i hjemlandet forverret seg.

Det store flertallet innvandrere, deres barn og barnebarn vil måtte bli i Norge, noe både innvandrere og nordmenn må se i øynene. Det er også vanskelig å finne andre jobber, eller støtte hos familie og venner om man mister jobben. Tryggheten i det norske samfunnet er ikke lik for en innvandrer og en nordmann, når de sosiale forholdene endrer seg. Samtidig har innvandreren antagelig pådratt seg de samme forpliktelser med lån og avdrag på bolig, barn på skolen, investeringer i husgeråd, bil og andre ting som regnes som nødvendige i Norge, samt venner og kjente. Det er ikke bare å dra hjem om man mister jobben.

En innstilling som man møter hos noen, er at innvandrere bør stille bak nordmenn i køen. Det er en utbredt oppfatning at om det finnes en jobb som nordmenn ønsker, så bør den ikke bli besatt av en utlending. Det man berører er en menneskerett, å søke en meningsfylt tilværelse. Hvordan vi enn snur og vender på det, må vi forholde oss til at innvandrerne lever i Norge, om vi liker det eller ei. Det krever at hele samfunnet tilrettelegges slik at innvandrerne kan fungere på sosialt akseptable vilkår.

Klassediskriminering

De innvandrere som blir utsatt for rasisme i Norge kommer fra undertrykte og utbyttede nasjoner. Det er også underforstått at om innvandrerne jobber, så er det som ufaglært arbeidskraft i lavtlønnsyrker med bolig i lavstatus områder. Men det er ikke vanlig i dag å koble dette til klasseundertrykking. Allikevel er det faktisk som arbeider/arbeidsløs/arbeidssøker at det store flertallet innvandrere fra tredjeverdenland blir utsatt for diskriminering. En asylsøker blir særlig mistenkelig om han kommer med arbeiderbakgrunn eller fra fattigdom. Det er for arbeidssøkere til ufaglært arbeid at det er kommet innvandringsstopp. Når innvandringsstoppen også rammer andre grupper innvandrere (som vi kunne trenge), er dette ikke tilsiktet.

Rasistene i dagens Norge snakker ikke om raser, men om kulturkonflikter mellom etniske grupper. Og kulturkonfliktene dreier seg ikke om en indisk professor som har samme hinduistiske bakgrunnen som de som i dag brenner levende enker i India. Professorens kulturelle bakgrunn er interessant og om det blir brakt på banen, tar han så klart avstand fra enkebrenning. At han ikke spiser kuer eller er vegetarianer, lytter til indisk musikk og bruker mye krydder, er interessante kulturelle forskjeller. Nå vil han kanskje ha problemer om han i stedet er muslim. Golfkrigen har forsterket en allmenn negativ innstilling til muslimer. Men blant kollegaer og venner i et akademisk miljø, vil han antagelig få både forståelse og medfølelse ved ikke å blande politikk og religion. Allikevel var det velutdannede samfunnstopper som i fullt alvor ønsket å sparke muslimer under Golfkrigen. Ved nærmere ettertanke innså de dannede at dette var overreagering og et uttrykk for fordommer. Men utspillet var mulig fordi det dreide seg om ufaglært reingjøringshjelp.

Når kulturkonflikter blir beskrevet, er det blant ufaglærte arbeidere i arbeiderstrøkene; fremmedarbeidere som ikke vasker trappa, har masse uoppdragne unger, sprer uvanlig matlukt i oppgangen, snakker uforståelig og ikke forstår når de blir tilsnakket osv. I tillegg er de kulturelt betinget potensielle terrorister, svindlere, kriminelle, voldelige, upålitelige osv. Disse konfliktene blir sjeldent fremmet overfor velutdannede innvandrere som er høflige, gjestfrie, vennlige, omtenksomme, generøse og med en positiv innstilling til det norske (kapitalistiske) samfunnet. I ledende samfunnskretser blir egenskaper hos utlendinger som flittige, framgangsrike, lojale og uegennyttige produktive mennesker, framstilt som kulturelle egenskaper vi bør etterleve. Og man viser til land som har gjennomført økonomiske mirakler med arbeidere som oppfører seg som maur i ei maurtue, og kommer dermed med et underforstått angrep på vår sosiale velferd.

Utdanning

Nasjonalstatenes behov for utbytting og undertrykking av etniske grupper er systembetinget. Alle samfunnsformer gjennom historien har hatt ideologier som forklarer hvorfor noen mennesker skal få større utbytte av den samfunnsmessige produksjonen enn andre. I moderne kapitalistiske samfunn vil hovedsakelig den klassemessige utvelgelsen foregå i utdanningen. Den økonomiske og sosiale tilknytningen til kapitalistklassen blir gradert etter vellykkethet innen et utdanningssystem som skal tjene kapitalismens formål. Om det i kapitalismens toppsjikt fortsatt finnes føydale rester hvor makt og status er knyttet til arv, hvor barn av rike foreldre har store fortrinn, er i all hovedsak oppdelingen av klasser i samfunnet rettferdiggjort i utdanningssystemet (men også ved dyktighet i forretningsdrift). Uten å fordype meg videre i dette, blir det i vårt samfunn betraktet som rettferdig at lite utdanning gir lav inntekt og lav sosial status.

Kapitalismen er rasjonell og bruker gjerne rasisme om det tjener profitten. (Dette betyr ikke at ikke kapitalistene er uenige om metodene, noen er humanister, sosialdemokrater, liberalister, fascister, føydalister, rasister osv.) Trengs det billig ufaglært arbeidskraft, bruker de barnearbeidere om det er mulig, kvinner eller innvandrere om det skulle passe. Kvinner går til og fra kjøkkenbenken, og innvandrere importeres, stenges ute eller kastes ut etter behov. Dette skjer ikke fordi bedriftsledere, byråkrater og politiet er rasister og kjønnsfascister (om de også finnes), men fordi konjunkturene er avhengig av en slik politikk.

Når etniske grupper faller utenfor kapitalismens utdanningsnormer, blir det ansett som naturlig at de rekrutteres til arbeiderklassens laveste sjikt. Dette gjelder innvandrere med manglende norsk språkkompetanse, med utdanning fra hjemlandet som ikke er godkjent, ikke er overførbar, er manglende eller rett og slett «dårlig». Andre årsaker kan være manglende forståelse eller kunnskaper om det norske samfunnet, økonomisk og teknisk utvikling, moralnormer, klima, historiske og kulturelle røtter osv. Å plassere innvandrere fra tredje verden av slike grunner som lavstatusgruppe i ufaglært arbeid, gjør rasismen enkel og forklarlig. Alle som godkjenner kapitalismens oppdeling av klasser, vil også se det som naturlig at innvandrere skal tilhøre et lavere sjikt i arbeiderklassen. På den måten kan de også bli sett ned på av norske arbeidere. Blant arbeidsløse nordmenn vil innvandrere være en trussel når arbeidsløsheten stiger. Arbeiderklassen kan også se fordeler av et samfunn hvor de på grunnlag av etnisitet får privilegier, f.eks. nordmenn overfor samer og innvandrere, hvite overfor svarte i Sør-Afrika, rumenere overfor ungarere i Romania, tyrkere overfor kurdere i Tyrkia, bulgarere overfor tyrkere i Bulgaria osv. Samtidig vil privilegerte arbeidere også bli konkurranseutsatt når de underprivilegerte produserer like effektivt til lavere pris. Dette utnytter kapitalistene ved å sette grupper opp mot hverandre. Flittige thailandske kvinner produserer mere effektivt enn kravstore norske arbeidere i teko-industrien.

Når kapitalismen vurderer behovet for bedre kvalifisert arbeidskraft, beregner den hva økt integrering av innvandrere i produksjonen vil koste for å oppnå en effektiv produksjon. Den omstillingsprosessen som foregår i industrien, krever økt fagkompetanse og færre ufaglærte, og valget står mellom å øke innvandrernes integrering i denne prosessen eller å øke arbeidsløsheten hos innvandrere. Derfor blir det viktig for arbeiderbevegelsen å jobbe for å bedre innvandreres muligheter i arbeidslivet for å unngå et arbeidsmarked oppdelt etter etnisitet. Å bedre innvandrernes økonomiske og sosiale status i samfunnet må være hovedhensikten i integreringen.

av Rune Yttreberg

I 1980 var Tromsø kjent som den «røde byen». Universitetet var blodrødt, Tromsø Rød Valgallianse (RV) ble Norges største, Rød Ungdom hadde over hundre medlemmer og ungdomsopprøret ble kronet med seier da Ungdommens Hus ble okkupert. Det var i Tromsø det skjedde.

I dag er RV fortsatt preget av splittelsen fra 1989, Rød Ungdom er nedlagt og aktiviteten på Ungdommens Hus er liten. Alt som er tilbake av det røde universitetet er den nye, rosa hovedbygningen.

Hva har skjedd på disse elleve årene? Hvordan ser Tromsø ut i dag? Finnes det noe radikalt ungdomsmiljø i Tromsø? Hva er det som skal til for å samle de radikale? Røde Fane har intervjuet fem forskjellige personer. Og latt dem tenke høyt.

– Jeg ble med i Altakampen. Slik tror jeg ungdom blir politisk aktiv, det skjer noe de synes er for i jævlig.

Aud Karin Bjørn (29 år) er leder for Tromsø AKP. Hun er foreslått som listetopp for Troms RV til fylkestingsvalget 1991. Aud Karin er mor til Arja på seks år.

– Tromsø er fremdeles en radikal by. Det var i Tromsø vi var først på banen med aksjoner mot Golfkrigen. Allerede samme dag som krigen brøt ut, samlet vi via jungeltelegraf 200 mennesker i demonstrasjonstog. Tromsø samlet mest folk i demonstrasjonstog i forhold til folketallet. Det var Tromsø som jobbet best. Det var lett å få folk til å jobbe med solidaritetsarbeid og lett å samarbeide med solidaritetsorganisasjoner. Tromsø er den byen hvor det reiser mest helsepersonell på internasjonalt solidaritetsarbeid.

-Nå på lørdag skal vi ha demonstrasjon for å støtte kurderne. Tromsø er den første byen som har laget en slik demonstrasjon uten at kurderne måtte gå i spissen.

– Vi hadde mange demonstrasjoner under krigshandlingene. Tromsø er en internasjonal by. Kjente musikere og kunstnere stilte derfor opp på aksjonene og markeringene til Aksjon Stopp Krigen. Det ble en splittelse i forhold til Lillebror-miljøet (se andre intervjuer), men likevel synes jeg organiseringen var bra. Innvandrerne var med å legge premissene.

– Ikke minst med Aksjon Stopp Krigen så jeg at Tromsø har et aktivt ungdomsmiljø – selv om de ikke er organisert i Rød Ungdom. Det finnes aktivistisk ungdom som gjør noe. Men det er et veldig oppsplitta miljø. Det viser hvor sårbart miljøet er når det ikke er organisert.

– Sosialistisk Ungdom (SU) i Tromsø er veldig aktive og flinke. Ellers er ungdom nå mest organisert i miljøorganisasjoner. Mange er ikke organisert. Kanskje de ikke ser viktigheten av det. Folk er på leit. Og de er frustrert i forhold til omveltninger. Mange trodde at Øst-Europa skulle bli demokratisk. Mange trodde at Golfkrigen nå var slutt – den har såvidt begynt.

– Ungdom er som andre folk frustrert og på leit. Da blir det vanskelig å organisere seg. For noen år siden prøvde folk å finne svarene gjennom andre ting som astrologi, yoga eller New Age. Men hva slags svar kan de finne der?

– Med alle de AKPerne som sitter inne med så mye kunnskap, er det synd at så mange av dem sitter på gjerdet. De oppsøker ikke ungdomsmiljø. Det er synd. For i dagskamper er det viktig å få brukt analysen som AKP har. Det er lettere å forstå med analysen. Når det skjer ting er nemlig ungdommen i Tromsø på banen. Se f.eks. på Universitetet i Tromsø – det skjer mye der. I dag malte jeg paroler med ei medisinerstudent.

– Hva tror du er årsaken til at politiske organisasjoner, som f.eks. Rød Ungdom har så stort gjennomtrekk i organisasjonen?

– Du nevner at Rød Ungdom (RU) er lagt ned. Jeg tror årsaken er at RU i Tromsø ikke var med der folk var. Og RUere må være med – for å analysere og trekke linjer framover. Selv om det er stort gjennomtrekk i organisasjonen, er det viktig at folk var med en kort stund. For da legger du grunnlag for en annerledes tenkning. Bøllekursene er viktige sånn. Om folk ikke blir i SU eller RU, så blir de i omlandet. Det er viktig. Selv om jeg skulle ønske at RV og AKP var større enn i dag.

– At vi ikke er større, tror jeg mye skyldes gammel AKP-hets. Blant annet hadde konfliktene i Aksjon Stopp Krigen med Lillebror-miljøet, sammenheng med mye gammel AKP-hets. Jeg tror det er viktig å vise politikk i praksis. Ungdom er lei av politikere og løftene deres. De fleste synes vi har en okei politikk og at vi gjør noe. For å få ungdommen med må vi være der.

– Men hvorfor tror du at ungdommen ikke blir i organisasjonen når de først har meldt seg inn?

– Jeg tror vi er for dårlig til å ta vare på folk som kommer inn i organisasjonen. Da jeg startet i RU skjønte jeg ikke diskusjonene. Jeg tenkte på en praktisk arbeiderklassemåte og ikke på en teoretisk RU-måte. De ungdommene som kommer inn ønsker å være aktivister. Og de er nysgjerrige. De har hørt om disse skumle AKPerne og RVerne som er for Væpna Revvolusjon

– Det er et vanskelig spørsmål. Jeg tror det går en del på teorien. Hvordan vi skal få teorien vår ut på en folkelig måte. Og jeg merket under Golfkrigen at ungdom er interessert i å diskutere f.eks. imperialisme. De vil ha kjøtt på beina. Vi må være der.

– Jeg er en av de yngste i AKP. Det har kommet en generasjon etter meg, jeg er hverken tjue eller førti år. Nå tenker jeg i forhold til AKP. AKP må ha en ungdomsprofil. Det er få AKPere som er ungdom.

– Jeg ble med i Altakampen. Slik tror jeg ungdom blir politisk aktiv, det skjer noe de synes er for jævlig. Da er det vanskelig å sitte å diskutere teori med en AKPer på femti år som er vant til å bruke en intern terminologi.

– Er det politiske og ideologiske årsaker til at folk ikke blir med?

– Hm. Det var et vanskelig spørsmål. (Stillhet) Jeg vil helst svare nei på det … Jeg tror det går mye på at AKP er organisering. Jeg merket det godt under Aksjon Stopp Krigen. Det var organisering ungdommen ikke ville ha. De ville være «frie». Går mye på at når du blir SUer eller RUer, så må du liksom være lojal. Jeg mener det er såpass stor takhøyde i AKP at du kan diskutere uten å ble meia ned. Selv om jeg er leder for Tromsø AKP, er og vil jeg også være aktivist.

– Mange vil være uenig med deg i at det er takhøyde i AKP.

– Jeg mener det er det. Jeg tror folk kan ha negative oppfatninger av AKP, selv om AKP har forandret seg. Mange folk tenker at AKP er sånn og sånn. Jeg får stadig høre at jeg er en utradisjonell AKPer. Vi må vise at vi er noe annet enn det massemedia sier vi er. Vår politikk er tillitsvekkende og vi må ut å vise den. Vi må slutte å kriminalisere oss selv, men stå for det vi er stolt over.

– Har ikke AKP sagt det veldig lenge?

– Vi må ut i ungdomsmiljøene. For å forstå hva ungdommen bryr seg om, må vi være der de er. For å diskutere med dem på deres premisser. Ellers er vi ikke troverdig …

Sier Aud Karin Bjørn.

– De politiske partiene har utspilt sin rolle som samlende faktor for radikale miljøer. Man vil ikke organisere seg. Det er en ond sirkel.

Trond Waage (25 år) studerer sosialantropologi hovedfag på universitetet i Tromsø. Han er aktiv i aksjonen «Bilfri By». Trond skrev mellomfagsoppgave om ungdomsmiljøet i Tromsø sentrum.

– Ungdomsopprøret i Tromsø rundt 1980 ga de voksne inntrykket av at det var et skille mellom ungdommen. På den ene siden var de fæle, skitne punkerne og freakerne. På den andre siden var det helt rolige, opprørsløse ungdommer. Nemlig sossen. De gikk i Fjellreven dunjakker. Voksne folk fikk bilde av godt og ondt ved å se på ytre kjennetegn og har lagt det bildet på sinnet.

– Fjellreven-jakken er samtidig en strategi innenfor ungdomsmiljøet. Jakka er en forutsetning for å bli akseptert på sentrumsarenaen, som er Storgata – kjøpesenteret Veita og diskoteket Rogers. Rogers er det eneste stedet de kan være i byen uten å bli jagd vekk. Der kan de være uten å bruke penger. En stor del av ungdommen i Tromsø mellom 12 og 17 år er en eller annen gang innom Rogers.

– Gutter opptil 30 år går også der. De står for idealene i miljøet. Forenkla kan man si at de under 18 år prøver å bli kjent med de eldre. De prøver å bli «på hei» med dørvakta, for da kan de gå der om kvelden. Det er en streben etter myndighetsstatus, dvs å bli 18 år. Idealene er å bli voksen og å bli akseptert, altså konforme idealer. Det er lite opprør i dette når det å kunne kjøpe øl og kjøre bil blir målet.

– De aller fleste som går på Rogers er selvfølgelig okei. Men det er reaksjonære elementer i dette miljøet. I den grad de engasjerer seg politisk, er det i forhold til Lillebror-miljøet. (Lillebror var en bokcafe på Ungdommens Hus og er i dag nedlagt. Enkelte fra Lillebror-miljøet gjenfinnes i Asfaltindianerne. Noen av disse okkuperte våren 1990 Oktober bokhandel. Min anmerkning.) Det var 16 og 17 år gammel ungdom som knuste okkupasjonen av Oktober bokhandel.

– Folkene i Lillebror er mot EF, krig og Shell og for bilfri by. De har internasjonale perspektiver på sin samfunnsforståelse. For dem blir bilfri by det samme som nei til EF. De har kontakter med Narvik, Stockholm og USA. Målet deres kan være mye av det samme som RV og AKP har. De er uavhengige og redd for å bli båssatt. Det kan være en bakgrunn for at de ikke melder seg inn i f.eks. AKP.

– Disse radikale idealene står i motsetning til sentrumsmiljøets idealer. Der er bilen i seg selv et mål. Der er Shell-stasjonen, som noen radikale aksjonerer mot, en del av loderuta (ruta du kjører for å se hvem som er på byen) og et okei sted å være. Dessuten ser jo Lillebror-gjengen ut som «noen punkerfaan» og er imot USA.

– Lillebror-miljøet blir eksponert. De andre radikale miljøene forsvinner litt. Sosialistisk Ungdom er litt aktive, men også en liten og intern klikk. De aktive i Natur og Ungdom er med i Lillebror-miljøet. Så det er vanskelig å avgrense de forskjellige miljøene.

– Hvorfor tror du at radikale ungdommer ikke organiserer seg i organisasjoner?

– Dette er jo bare løse tanker …

– Tenk høyt.

– Det er klart at politisk organisering blir mindre og mindre interessant. Folk har mista troen på ideologier. Sovjet rakner. Et problem med politisk aktivitet er hva man skal være opptatt av. Det finnes massevis av organisasjoner, partier og ad hoc-aksjoner. Det er så mange gode saker og man kan ikke være med på alt. De som ikke gir faan er oppgitt; hjelper det å være opptatt av Chile når sultkatastrofen truer 20 millioner?

– Nærmiljøet blir ikke så viktig. Folk klarer ikke å samle seg om nærmiljø. Dette er jo en svær fremmedgjøringsdiskusjon …

– Ja …

– Vi lever bare som marionetter i et system. Jeg ser det i forhold til undersøkelsen min. De forskjellige generasjonene har forskjellig virkelighetsforståelse. Faren synes f.eks. det er bra når sønnen hans sier at han drar til en skolekompis. For han skjønner ikke at de skal røyke hasj.

– Når det gjelder politisk aktivitet er man seg selv nærmest. Det blir bare skikkelige aksjoner i Tromsø når de er mot f.eks Shell. Det blir nært – en Shell-stasjon. Samtidig klarer ikke folk å være opptatt av å gjøre sin egen hverdag bedre. I Tromsø er den mest forurensede faktoren bilen. Da er det ikke oppslutning. Folk unnskylder seg med at «i Øst-Europa er det mye verre».

– Marxismen som bærende ideologi for masse folk har mistet tillit. Fordi systemene som sa de var marxistiske, men ikke var det, brøt sammen. Og høyresida klarer å spille på det.

– Lillebror-gjengen bruker tid på å vise hva de mener. Istedenfor å bruke tid på organisasjonsliv. Organisering er «ut». Erik Solheim sier jo rett ut at han er populist. Han vil bruke enkle slagord for å ta rotta på høyrekreftene.

– De politiske partiene har utspilt sin rolle som samlende faktor for radikale miljøer. Man vil ikke organisere seg. Samtidig kreves det organisering for å gjøre noe. Det er en ond sirkel. Det må komme en grønn bølge. Et ungdomsinitiativ som har bred appell mot det onde: anti-dop, anti-forurensning, anti-nazisme og kanskje anti-isme. Det nytter ikke bare med endringer på felt. Man må tenke helhet. Å få det til er et kjempearbeid.

– Samfunnet er bygd opp på fremmedgjøring. Vi har ikke sosiale nettverk av bra kvalitet. Hvis vi sier at relasjoner til dama har høy kvalitet, så har hverdagslivets relasjoner lav kvalitet. Du kjenner ikke folk som mennesker, men som en del av et system. Jobb, studier og annet blir formålsstyrt. Det sosiale blir borte. Det har klare linjer til hvordan samfunnet er, det er opptatt av vekst og ikke miljø.

– Folk viser sin vellykkethet gjennom systemet ved symboler. Enten det er dunjakke eller skinnsofa. Sånn fungerer systemet. Skal du overleve må du ha bil, for jobb og barnehage og butikk og bolig ligger langt fra hverandre. Vi har ikke små nettverk som fungerer enhetlig lenger.

– I Tromsø og verden er tillit bygd på økonomi. En dunjakke er dyr, men du må ha den for å bli sosialt akseptert. Og Norge må ha en god økonomi, ellers kommer vi ikke inn i EF. Kunsten er å se linjer. Det må fram i den politiske debatten. Alt må sees i sammenheng. Vi må se EF i forhold til u-land.

– Folk har ikke overskudd til å se seg selv utenifra. De har forpliktelser, press, unger, jobb. De må gjøre noe hele tiden. Politikerne omtaler folk som tall og promiller. Mens det egentlig handler om folk og deres liv. Kanskje det hadde vært mulig å få til et ungdomsinitiativ. Problemet er at dagen er full. Folk er relativt fornøyd. Livet er greit. De ser i omgivelsene at mye ikke fungerer. Alle er enige om at galt er galt. Men enkeltindividet har lite å si. Det kryr av radikale folk og interessante initiativ i Tromsø. Problemet er å få det til.

– Nå fraskriver politikerne seg ansvar. Lederen i borettslaget skylder på kommunen som skylder på fylket som skylder på regjeringen som skylder på internasjonale konjunkturer. Tanken om en organisasjon som tenker helhetlig nærmiljø; folk – natur – system, det er en fin tanke.

– Bilfri by er kanskje et forsøk på noe slikt. Det var et initiativ fra speidere, kirka og Natur og Ungdom. Vi spurte oss selv hva vi kan gjøre: bilisme. Bilen er et symbol på den vestlige undergang. Så hadde vi sykkelaksjoner med 300 deltagere og andre aksjoner i seks uker. De mannlige bilistene var negative, mens ungdom, kvinner, barneforeldre og pensjonister var positive. Vi fikk masse støtteerklæringer. Og problemer med organisering.

– Og hva skal du gjøre framover?

– Jeg skal jobbe videre med hovedoppgaven. Det er ikke helt klart hva. Jeg skal skrive om ungdom og ungdom i forhold til resten av verden. F.eks. generasjonskonflikter.

– Tror du det er generasjonsforskjeller i politikken?

– Helt klart. Dagens politiske strukturer passer ikke til ungdommen sine tanker. Arbeiderbevegelsen ble tilpasset for at samfunnet skulle bygges opp. I dag må ikke samfunnet bygges opp, men forandres. Da må de politiske bevegelsene forandres ut i fra det. Ungdom tenker ikke vekst, men miljø.

– De tradisjonelle venstreradikale arbeidsmetodene tilhører den voksne generasjon av radikale og sosialister.

Bjørn Joachimsen (24 år) studerer sosiologi på universitetet. Bjørn har vært med på okkupasjonen av Oktober bokhandel våren 1990 samt en rekke andre aksjoner.

– Finnes det noe radikalt ungdomsmiljø i Tromsø?

– Ikke i den forstand det var. Jeg vil ikke være sentimental, det var ikke så mye bedre før. Det som er interessant er hva som har skjedd.

– I filmen Adjø Solidaritet snakkes det om et vegg-til-vegg-teppe i samfunnet. Staten er overalt. Apparatet har blitt mye større. I overgangen mellom seksti- og syttitallet var det mye større frirom til å utvikle et opprør. Nå er samfunnet tettere. De sosiale nettverkene i familie- og ungdomsmiljø er i oppløsning, men systemet er ikke i oppløsning. Det er en politisk utvikling der folks rettigheter blir mindre. I og for seg er det større grunn til ungdomsopprør nå.

– For å si det banalt har ikke unge folk tro på samfunnet og framtiden. Det etablerte sosialdemokratiet har ingenting å tilby ungdommen. Men det er vanskelig å stille opp en alternativ virkelighetsforståelse. For et fundament for ungdomsopprør er jo at en alternativ virkelighetsforståelse får gjennomslag.

– Ungdom tenker opprør mye mere direkte og er mere spontane og utålmodige enn eldre. Venstresida var opptatt av massemobilisering og prøvde å få folk med seg. Tiår på tiår har gått uten at de klarte det. Både venstresida og andre ser at venstresida er utbrent.

– Derfor organiserer ikke ungdom seg partipolitisk. De er resignert i forhold til tradisjonelle politiske arbeidsformer, og også i forhold til folk flest. Direkte aksjon og sabotasje er mulige kanaler for politisk engasjement på nittitallet. Slikt får ikke folkelig oppslutning. Og det blir ikke et mål å få med folk.

– Dette kan sees på som en slags elitetenkning. Det kan være å heve seg over folk flest. Jeg mener det er en ufruktbar måte å se det på. Det er like fullt et rettferdig opprør. Spørsmålet er om en mening blir mere riktig når mange mener den. Venstresiden må heller ta dette som en kritikk av egen opportunisme.

– Hva blir da viktigst, å ha rett eller å få rett?

– Få rett får man først når man får folk med seg. Det er vanskelig når motkreftene er så sterke. Samfunnet er så innstilt på å fange inn avvik og kan bruke både snille og harde metoder, alt fra barnevern via ungdomspoliti til brutale kølleslag.

– Målet med den direkte aktivismen blir banalt sagt å handle ærlig. Å gjøre det som er riktig her og nå uten å ta hensyn til taktiske vurderinger utifra f.eks. velgeroppslutning. Dette skiller seg fra kommunistisk tankegang om å stå i spissen for massene.

– Splittelsen i Aksjon Stopp Krigen har delvis å gjøre med en kulturkollisjon på dette planet. F.eks. ble økokatastrofen i Golfkrigen mye viktigere for unge folk enn for etablerte eldre. De yngre oppfattet økokatastrofen mere som en personlig trussel. Derfor blir ungdommen også mere kompromissløs overfor slike trusler.

– En grunn til at ungdom ikke går inn i organisasjoner, er at de er lei av å bli styrt inn i holdninger og måter å gjøre ting på. Det er viktig at folk får beholde retten til å være idiot. Folk må selv få lov til å finne ut av sine egne feil uten å bli fortalt av profesjonelle pedagoger eller kommunister hva som er riktig.

– Er revolusjon og sosialisme dine mål?

– Det blir vanskelig å tenke seg det i tradisjonell forstand, altså at en massebevegelse, et flertall, skaper et bedre samfunn kalt sosialisme. De autonome bevegelsene ser en handlingsmulighet. De søker sammen i okkupantkollektiv. Og lager egne samfunn. De forskanser seg mot samfunnet og revolusjonerer sine omgivelser. Det er en følelse av maktesløshet som ligger bak. En tilbaketrekning fra samfunnet. Men det springer utifra en revolusjonær holdning, at det er noe grunnleggende feil med dette samfunnet. Og det er i prinsippet det samme som den kommunistiske revolusjonære holdning.

– Dette er et forsøk på å ta opp strømninger fra tidlig på åttitallet. Det har å gjøre med Ungdommens Hus. Ungdommens Hus har blitt symbolet på vegg-til-vegg-teppet, det har blitt et institusjonalisert ungdomsopprør.

– Ungdommens Hus hadde bakgrunn i det som rørte seg i skillet mellom sytti- og åttitallet. Det var et genuint opprør. Nå har det blitt en del av samfunnet, blitt kommunal ungdomspolitikk. Det er i hovedsak tragedien. På Ungdommens Hus var det ikke krefter som var sterke nok til å kjempe mot kommunal infiltrasjon. Det har gått samme vei som i Verftet i Bergen, med store kommunale bevilgninger og hierarkiske styringsformer. Ungdommens Hus har blitt en perversjon av seg selv, fra opprør til apati.

– Det er klart dette betyr noe. Ungdommens Hus var et viktig symbol på radikal og selvstyrt ungdomskultur. Revolusjonær ungdom hadde store forventninger til Ungdommens Hus. I hele Norge hadde folk følelsen av at det var i Tromsø det skjedde. I dag er Ungdommens Hus arena for sosser og burgere som står til høyre. Noen av dem har høyreekstreme standpunkter. Dette viser at Ungdommens Hus har gått til helvete som radikalt ungdomsprosjekt.

I Tromsø er det en ungdomsgruppering som kaller seg Asfaltindianerne. De er en delvis beryktet, radikal og aksjonistisk løs gruppering. Er Asfaltindianerne et svar på dette?

– Asfaltindianerne m-l er blant annet et svar på at det ikke finnes noe større radikal ungdomskultur i byen. Asfaltindianerne er ingen organisasjon, men består av en skiftende gruppe personer. Slik er det en direkte forskjell fra partier og etablerte organisasjoner. Asfaltindianerne har oppstått delvis fordi det ikke finnes noen alternative miljøer. Asfaltindianerne er like fullt barn av vår tid.

– Strategien er direkteaksjon som ikke krever stor organisering. Det går på forskjellige typer nihilisme, sabotasje, aksjoner mot Shell-stasjoner, vaktselskaper som Trygg Vakt og sånn.

– De tradisjonelle venstreradikale arbeidsmetodene tilhører den voksne generasjon av radikale og sosialister. Folk har følelsen av at samfunnet blir verre og verre. Venstresida har lidd nederlag etter nederlag med sine arbeidsformer. Det gjør det naturlig å se seg om etter andre handlingsformer. De voksne radikalerne har etablert sine forestillinger om samfunnet og politisk handling. For folk i 15-20-årsalderen er det ikke bare å gjøre ting innenfor disse rammene.

– Det kan sees på som reaksjonært å trekke seg tilbake fra samfunnet. Men det betyr ikke at folk slutter å slåss for egne liv og egen verdighet. Tvert imot. Folk søker sammen og realiserer sine politiske ideer – autonomt.

– Den autonome revolusjonære motstanden i Europa kan i verste fall sees på som en forsvarskrig mot EF. Ta gatekampene i Mainzerstrasse i Berlin. Der gikk politiet tungt bevæpnet inn mot masse folk. De brukte militære midler for å holde befolkninga i sjakk. Høsten 1990 ble 400 arrestert i gatekamper i Berlin.

– Jeg tror dette kun er en forsmak på framtidens Europa. Om det er mulig å forsvare seg blir i verste fall et spørsmål om gerilja. Jeg har ikke svar på hvordan motstandsbevegelsen skal klare å forsvare seg. Det blir helt grunnleggende å overvinne interne motsetninger. Et hovedpoeng her er solidaritet.

– Tromsø er litt for opptatt av å være storby. Også de som er radikale hører til i en bykultur der man distanserer seg i forhold til bondelandet.

Asle Rønning (22 år) studerer historie grunnfag og er leder for Aksjon Mot Opprustning og Krig (AMOK) i Norge. Asle har vært med i fredsrørsla i fem år. Med rundt 100 medlemmer i Tromsø vervet på ett år er AMOK en av Tromsøs største ungdomsorganisasjoner.

– AMOK er ett år gammelt. Organisasjonen kom ut av det gamle Ungdom Mot Atomvåpen. Vi gikk dermed bort fra ren atomvåpenavstand. AMOK er først og fremst en kampanjeorganisasjon for ungdom. Vi jobber slik at vi plukker ut en eller flere saker hvert år og utarbeider et program i forhold til det. Ellers har vi ikke noe fast program utover å jobbe for nedrustning.

– Medlemmene er forskjellige slags folk fra gymnas, universitet, som er arbeidsledige og andre. Det er miljø i Tromsø for å jobbe med sikkerhetspolitikk. Vi har fått til en del markeringer, f.eks. mot KV Andenes før de dro til Golfen og mot Njunis-utbyggingen. Dette er en type markeringer som ikke har vært vanlig i forhold til sikkerhetspolitikk før.

– Er det noe radikalt ungdomsmiljø i Tromsø?

– Det jeg sier er begrenset utifra at jeg har bodd i Tromsø i to år. Jeg kjenner ikke til hva som var før. Men jeg synes det er et utpreget klikkesystem i Tromsø som virker hemmende på politisk aktivitet. Min erfaring er at folk i stor grad beveger seg innenfor sirkler og miljøer.

– Tromsø er litt for opptatt av å være storby. Også de som er radikale hører til i en bykultur der man distanserer seg i forhold til bondelandet. Det går på klikker, en «kjekk» tone, «mine» venner, folk distanserer seg i forhold til andre.

– Det finnes et radikalt ungdomsmiljø, men det er delt opp i grupper som ofte har vanskelig for å samarbeide.

– Hvorfor har dere fått så mange medlemmer?

– Sikkerhetspolitikk er nært innpå folk her. Mange studenter kommer fra militærkommuner. Dessuten har vi argumentert mye på konflikten militæret/miljø, det er jo medievennlig.

– Ellers var og er fredsbevegelsen inne i en krise. Da er det vanskelig å rekruttere folk som vil jobbe i organisasjonen. Noe også vi trenger, selv om vi har en svært flat struktur.

– Organisasjonsliv er ikke interessant. Jeg tror mange ser på ungdomsorganisasjoner som ansvarliggjøring og oppskolering til å bli partibroilere. Vi har prøvd å legge oss på en organisasjonsstruktur som går på aktiviteter og aksjoner. Jeg tror vi kan samle krefter om enkeltsaker.

– Det er to måter å forklare manglende oppslutning om partiorganisasjoner på. Den ene er at det er en generell svekkelse av politisk interesse i samfunnet. Den andre at den politiske interessen er der, men at den kommer til uttrykk i enkeltsaker og ikke i helhetssyn. Det rammer nettopp partipolitiske organisasjoner. Partiene svekkes av ideologienes sammenbrudd, fragmentert virkelighetsforståelse og slike ting. Slik sett er det et hav av forskjell mellom syttitallet og i dag.

– Det er alltid vanskelig å vurdere sin egen samtid. Hvis man er optimist tror man det vil komme noe nytt ut av det. Hvis man er pessimist tror man at folk bare blir mere og mere passive.

– Er ikke økende miljøbevissthet et tegn på økende radikalisering?

– Hvis en ser på SV som eksempel, har de blitt miljøpartiet med veldig lite ideologi. Det er kanskje fornuftig av SV nå, men det er vanskelig å se at SV har blitt mere radikalt. Så det er ingen automatikk mellom miljøbevissthet og radikalisering.

– Jeg håper at det blir interesse for den tredje verden og globale spørsmål i kjølvannet av Golfkrigen. Fredsbevegelsen må etter krigen ta globale spørsmål seriøst. Hittil har fredsbevegelsen i Norge vært veldig opptatt av Europa. Akkurat nå er øst-/vest-konflikten ikke-eksisterende. Golfkrigen er et godt eksempel på konflikter som kan komme. I og for seg pågår den jo enda.

– Fredsbevegelsen må sette seg inn i og få kunnskap om forskjellige konfliktområder. Vi må knytte kontakter i solidaritetsbevegelsen. Slik at når neste krig kommer har vi noe å bygge på.

– Ligger det i det at fredsbevegelsen vil bli mere systemkritisk?

– Den viktigste oppgaven for fredsbevegelsen blir å forholde seg til egen regjering og opinion og motvirke krigen på hjemmebane. Det er klart at det nærmer seg systemkritikk, men vi vil ikke bli noe revolusjonært parti.

– Det er selvfølgelig et dilemma hvor fundamentalt systemkritisk fredsbevegelsen kan være. Det blir et kompromiss. Poenget med fredsbevegelsen er å samle så mange som mulig på så mange gode saker som mulig. Så blir det en avveining hvor gode slagordene skal være.

Enten er man der sosialist, kommunist, marxist eller marxist-leninist. Og folk tillater ikke lenger å bli putta i bås.

Hilde Nicolaysen (24 år) er kunsthånd verker og trebarnsmor. Hun er aktiv i Kvinnefronten og var valgkampsekretær for Fylkeslistene i Troms ved valget i 1989.

– Finnes det noe radikalt ungdomsmiljø i Tromsø?

– Ja, men det er lite og er i oppløsning. De som var ungdom f.eks i 1980 er etablerte nå. Og har blitt sugd opp i det store svarte spøkelset som er å etablere seg. De har lån og utgifter og har lite tid til å engasjere seg. De har lyst, men har ikke mulighet. For det er tøffere å etablere seg i dag. Arbeidsmarkedet er mere pressa. Ungdom må ikke bare tenke på utdanning, men også på riktig utdanning. Samfunnet har blitt mere konservativt. Det folk kjempet fram på syttitallet går nå tilbake.

– Det har blitt en stor forskjell på ungdom under tjue år. Jentene stemmer mere radikalt enn gutter. Likevel er likestilling og kvinnesak mindre «in» enn før. Samtidig som jenter har blitt mere likestilt, er de også mere presset inn i kjønnsroller enn før. De må både være i arbeid på menns premisser og være «jenter». Samfunnet presser folk til at de ikke har tid og overskudd til å tenke på livet sitt. Og i hvert fall ikke til å forandre samfunnet.

– Jeg har jobbet med ungdom fra 13 til 18 år, og de er overhodet ikke interessert i politikk. Det finnes et visst opprør, men det forsvinner veldig fort. Og det er mere et personlig opprør enn et kollektivt opprør. For de vet de går mot en framtid der de må kjempe med nebb og klør for å ha jobb. Jeg tror ungdom er mere deprimerte enn før. Det er lite spirit igjen.

– Er du pessimist?

– Jeg vil ikke betegne meg som pessimist, men jeg tror mange er det. Jeg tror det vil skje et eller annet. Men når jeg ser meg rundt, ser jeg at optimistene er i mindretall. Jeg må kjempe mye for å være optimist.

– Jeg flyttet til Tromsø i 1987. Da jeg kom til Tromsø ble jeg involvert i miljøet på Ungdommens Hus. Jeg ble imponert over at folk gjorde så masse. Etter det har det bare dalt nedover. Jeg gikk inn i Kvinnefronten og hørte om alt som hadde skjedd før. Der har det også bare gått nedover. Jeg har spurt meg selv hva som er årsaken. Jeg tror svaret ligger i endringer i samfunnet. Folk kan nok se at det trengs endringer, men de tror ikke at det nytter. De aksjonsformene og demonstrasjonene som folk drev på med før, får mindre oppslutning. Jeg tror kanskje det må andre aksjonsformer til for å få folk med.

– Måten de partipolitiske organisasjonene jobber på har vist seg å ikke føre fram. Partiene og bevegelsene som har vært, har favnet for små grupper. Det har ikke vært takhøyde nok og har vært altfor trangt. Folk har behov for bevegelser som favner bredere.

– Jeg fikk forresten brev fra Tromsø RV i dag. De oppfordrer folk til å stille på listen og ta opp arbeidet fra før. Jeg må si at min første følelse var at dette går aldri bra. Folk er lei av å være med i den type politisk arbeid. De er lei av RV. Det har vært altfor mye personstrid. Det må noe nytt til for at det skal skje drastiske endringer.

– Hva er det som skal til?

– Hva som skal til? Hadde man hatt svaret, kunne man ha gjort det. Noe radikalt – men hvordan? Jeg har stor tro på at folk utenom partipolitikken kunne ha gjort noe. Fylkeslistene kunne vært noe, hadde det vært organisert skikkelig og hatt med folk som ikke var organisert i partipolitikk før. De hadde hatt andre erfaringer og kunne vært et alternativ som folk kunne sett noe i. I stedet ble Fylkeslistene en annen type RV. som folk skulle stemme på.

– Jeg var nettopp på Island og så hvordan Kvinnelista der fungerer. I Kvinnelista er det folk som ikke har jobbet partipolitisk, som er med. Det Kvinnelista har gjort er å favne bredere. De har tre hovedmålsetninger. De tar hver eneste sak og spør om dette er bra for kvinner, barn og miljø. De har enkle og velkjente budskap å komme med. Jeg sier ikke at Kvinnelista automatisk kan overføres til Norge, men de har fått tak i noe. De har folkeliggjort og forenklet politikken. I Norge er det en tendens til at bare en type folk blir politikere. Kanskje er det for mange akademikere i politikken.

– Jeg har ikke noen tro på tradisjonell partipolitikk. Det ville ikke være rett for meg å gå inn i slike etablerte organisasjoner. RV blir for meg for politisk trang. Selv om RV er det mest radikale partiet og et alternativ som trengs. Hvis jeg skulle gått inn i RV, måtte det være for å forandre RV radikalt. Jeg tror aldri at RV vil bli noe stort parti, det er for mange fordommer mot RV.

– Hva måtte forandres radikalt?

– For det første ville jeg rent konkret forandret forsvarspolitikken. Jeg ville gjort det til en mere ikkevoldelig organisasjon. Men jeg synes det henger for mye gammelt igjen – dette med marxisme. Jeg ville ikke gått inn i RV, fordi jeg ikke ville bli puttet i bås. Det er for mye båstenkning. Enten er man der sosialist, kommunist, marxist eller marxist-leninist. Og folk tillater ikke lenger å bli putta i bås. Jeg tror at folk bestandig vil forbinde RV med kommunisme. Mye kan forandres, men RV har blitt for etablert.

– Hva skal du gjøre da?

– Ja, si det. Så lenge jeg ikke har energi til å starte opp noe nytt, vil det være nærmest for meg å stemme RV. SV har glidd for langt til høyre. Jeg kommer til å fortsette å engasjere meg i organisasjoner.

– Kan interesseorganisasjoner ha det helhetssynet som du beskrev at Kvinnelista på Island har?

– Ja, jeg tror det er mulig å få til et slikt helhetssyn i Kvinnefronten. Kvinnefronten forandrer seg i den retningen. På siste landsmøte gikk en del folk ut, og Kvinnefronten er nå i forandring mot en mere rund organisasjon. Og det er bra.

av Terje Kolbotn

De siste åra har fagbevegelsen blitt drevet over på defensiven og ikke stilt opp for medlemmene slik som organisasjonen burde ha gjort.

Fagopposisjonen av 1911, som blei stifta her i Trondheim for 80 år sia, la grunnlaget for oppstartinga av Odda og Omland faglige samorganisasjon i 1914. En av lederne for fagopposisjonen, Martin Tranmæl, sa det den gangen slik: «Nå må det bli slutt på en lojalitet som går over til unnfallenhet. Når arbeiderbevegelsens ledere ikke lenger lever opp til de krav som må stilles til dem, må grunnorganisasjonene slå inn på en ny linje, det stedlige initiativs og den direkte aksjons». Fagopposisjonens grunnlag var desentralisering av makta. Lokale faglige samorganisasjoner var et middel til å gjennomføre dette. Alle arbeiderne på en plass, skulle ha et sterkt felles organ, et maktorgan for de fagorganiserte i lokalsamfunnet. I Odda tente disse ideene, det gjorde de også mange andre plasser.

Samorganisasjonen i Odda har gitt ut ei 75-års jubileumsbok med tittelen Samhold gir styrke. Boka gir ei samla framstilling av den lokale fagbevegelsens historie. Boka kan kjøpes fra Odda Samorg. Ei bok som trekker trådene fra og fram til i dag, og som framhever de rike og stolte tradisjoner som finnes i fagbevegelsen rundt omkring i landet. Som Odda er et eksempel på, som mange her har eksempler på, tradisjoner som denne konferansen kan være med å bygge videre på. Boka trekker fram noen eksempler, et av dem, fra 1917 da arbeiderne i Odda samla seg til massemøte i Folkets Hus og vedtok å gå til direkte aksjon. Kravet var et dyrtidstillegg på 8 kroner i uka. De samla seg 2.000 stykker utafor direktørenes kontor og dundra i veggene mens forhandlingene pågikk. I boka står det, sitat; «Bedriftslederne var synlig nervøse da vi gjorde vår entré, men de forsøkte så godt de kunne å få oss til å henlegge kravet. De skyldte på England og toet sine hender, men vi lot oss ikke rokke en tomme og til slutt måtte herrene gå med på å sende iltelegram til London og anbefale kravet som ble imøtekommet fullt ut. Dagen etter kom svaret, kravet imøtekommes. Jeg hadde til da hatt 60 kroner uka, nå ble det 120 kroner,» sa Karl Holmberg, en av foreningslederne som var med. «Det er den største lønnsøkning jeg noen gang har opplevd.» Arbeiderne i Odda samla seg til massemøte i 1918 og innførte åttetimersdagen. De tok åttetimersdagen før det forelå noe lovvedtak. De reiste krav om sosialisering av fabrikkene, krav om arbeidernes kontroll med bedriftens ledelse måtte gjennomføres med all den makt organisasjonen eier. Ingen sak var for stor og ingen sak var for liten for samorganisasjonen. De organiserte arbeidsløses forening, de danna situasjonskomite under den store arbeidsløsheten i 1920-åra, som bl.a. tok seg av matforsyninga til medlemmene. De danna aksjonskomiteer for å hindre utkastelser fra leilighetene og protesterte mot strømutkobling for de som ikke hadde evnen til å betale regninga. Jeg vil komme tilbake med flere eksempler, bl.a. de som også har gitt resultater i nyere tid.

De siste åra har fagbevegelsen blitt drevet over på defensiven og ikke stilt opp for medlemmene slik som organisasjonen burde ha gjort. Vi tenker bl.a. på den store ledigheten, høyrekreftenes undergraving av faglige rettigheter og velferdsgoder og svekking av kjøpekrafta for store medlemsgrupper. Noen få blir stadig rikere, og stadig flere blir fattigere og uten arbeid, mens LO-ledelsen altfor ofte har vært passiv, unnfallende eller rett og slett motarbeida stedlige initiativ. For å illustrere denne situasjonen vil jeg

vise til noen avisutklipp. «Frykt for flere ledige» (Bergens Tidende). «Kirkenes-opprør mot Ole Knapp» (Arbeiderbladet). «NHO frykter satsing på offentlig sektor» (VG). «Bankkrise verden over» (Dagens Næringsliv). «Folketrygdfondet skal redde bankene» (Dagens Næringsliv). «NHO vil ha større lønnsforskjeller» (Dagens Næringsliv). «Det er lite rom for lønnsvekst» (Tove Strand Gerhardsen i Dagens Næringsliv). «Sløyf oppgjørene» (Bergens Arbeiderblad).

Den viktigste arbeidskampen som står i dag er kampen for å redde Viking Dekk. Jeg er helt enig med representanten fra Askim Kjemiske Arbeiderforening, Skallebø, når han sier i sin appell her at denne saken vil være en merkestein for hvor mye konsesjonslovgivningen er verdt. Nå har vi i Odda og omland faglige samorganisasjon gitt vår støtte. Vi har bevilga penger. Samtidig med at fakkeltoget i Askim 20. desember, hadde vi en mønstring i Odda midt i julestria med fagforeningsfaner og fakler. Vi har forplikta oss til å følge opp med all nødvendig støtte. Men vi ser nå etterhvert at dette er en sak av mye større prinsipiell betydning enn det å redde en enkelt arbeidsplass. Det å redde en enkelt arbeidsplass på et sted som Askim, det er helt avgjørende for framtida til dette lokalsamfunnet. Men også en prinsippsak for hele fagbevegelsen, for hvor mye konsesjonslovgivinga er verdt. Vi har kommet med et utspill til Næringsdepartementet, regjering og Storting der vi sier at nå må konsesjonslovgivinga brukes aktivt for å hindre at utenlandske selskaper slakter tradisjonsrik industri i Norge, for så å trekke avansert teknologi og ekspertise ut av landet, utfra snevre profitthensyn. Dette er en prøvesak på om det virkelig er politisk vilje i regjeringa til å kjempe mot den stigende arbeidsledigheten. Og vår konklusjon er at dersom det ikke skjer noe raskt, så ser vi det slik at Næringsministeren, regjeringa og Stortinget bevisst lar være å bruke konsesjonlovgivinga med hensyn til EØS-forhandlingene og EF-tilpassinga.

Om regjeringa nå ikke vil redde Viking Dekk med aktiv bruk av konsesjonslovgivinga, så er vår konklusjon at de ofrer Viking Dekk på EF sitt alter. Til fordel for EFs grunnlov om fri kapitalbevegelse. Dette må ikke skje! Vi har derfor forlangt at LO følger opp dette og følger opp vedtaket i LOs representantskap i august i fjor, der de gikk inn for å styrke konsesjonslovgivinga for å sikre mot bedriftsoppkjøp fra utlandet som tar sikte på å ta over teknologi uten videreføring av produksjonen. Og dette vedtaket i representantskapet står i motstrid til ethvert forsøk på å legge ned Viking Dekk. Og dette må forplikte LO-ledelsen.

Samtidig er det grunn til å oppfordre Haagensen til legge maksimalt press på svensk LO og kooperasjonen i Sverige og den svenske LO-lederen Stig Malm, som er styreformann i selskapet KFI, som eier og kontrollerer 51 % av aksjene i Viking Dekk. Og vi sier det slik: «Om ikke svensk LO nå aktivt medvirker til å gjøre om nedleggingsvedtaket og sikrer videre drift i Askim, vil det sette arbeiderbevegelsen i Norden i vanry.» I ei arbeidsgruppe mellom LO og Arbeiderpartiet er det utarbeida et notat som er hemmeligstempla, men ble offentliggjort i Bergens Tidende nå nylig. Her ble det påpekt at en må vente vekst i oppkjøp og en nedleggingsbølge i tida framover dersom en EØS-avtale kom i stand, eventuelt et EF-medlemskap. I dette notatet ble det slått fast at LO har hatt nytte av konsesjonslovgivinga ved at de fagorganiserte kom på likeverdig talefot med ledelsen i oppkjøp og nedleggingssituasjonene. Notatet slår også fast at oppkjøpsbølgen i 1980 åra og fusjoner, fisjoner og slakt av bedrifter er en av hovedårsakene til at mange LO-medlemmer har mista jobben. Da må jo konklusjonen være tindrende klar: At konsesjonslovgivinga må være det midlet som tvinger eierne, hvis ikke noen annen mulighet fins, til å selge bedriften til norske interessenter, eventuelt via den norske stat.

Etter at Norge i 1905 nok engang ble en fri nasjon, var det kampen om konsesjonslovene som sto i sentrum, da storkapitalen ville åpne landet for utenlandsk kapital. De tapte kampen om fritt å kunne drive rovdrift på norske ressurser, norske arbeidsfolk og norske lokalsamfunn. I perioden etter 1906 sto statsminister Gunnar Knudsen og statsråd Castberg i spissen for flere viktige konsesjonslover som trygget nasjonal kontroll over fast eiendom og naturressurser i Norge og ga staten heimfallsrett til norske vassdrag. Industrikonsesjonlova fra 1917 gjelder fortsatt og har siden blitt supplert av andre konsesjonslover, bl.a. den allmenne konsesjonsloven av 1974 og petroleumsloven av 1985. Det er klart at det ikke vil bli forstått, og det er kanskje Ole Knapps dilemma, at en nå aktivt bruker konsesjonslovgivinga for å redde Viking Dekk for så i neste omgang gi fra seg og selge viktige deler av konsesjonslovgivinga i EF-forhandlingene.

Ole Knapp gikk ut i romjula og varsla nye konsesjonsregler, der utgangspunktet var likhet for loven, altså likhet for norske og utenlandske eierinteresser når det gjaldt norske konsesjonslover. Men det er jo et brudd med sjølve grunnlaget og historia til den norske konsesjonslovgivinga: nemlig å sikre norsk nasjonal kontroll med utenlandske eierinteresser som en ellers ikke har noen muligheter til å kontrollere. Hverken aksjelovgiving, skattelovgiving, bedriftslovgiving eller på andre måter. Dersom norske eierinteresser ikke finner fram til en løsning når det gjelder kjøp, eller at Staten ikke er villig til å kjøpe, helt eller delvis, så kan det kanskje være en tanke at LO kjøper Viking Dekk? Jeg har Aftenposten fra forrige lørdag. Der står det, og kanskje er det ikke så mange som vet det, men LO-kapital skal inn i EF. Norsk arbeiderkapital skal inn i EF ved at den nye finanskjempen FIDANO skal opprette hovedkontor i København. FIDANO har en forvaltningskapital på mellom 70 og 80 milliarder kroner. Det er kapitalen som Landsbanken i Norge disponerer, som våre LO-medlemmer har vært med på å bygge opp sammen med fagbevegelsens finansinstitusjoner i Finland og Danmark. Hensikten med FIDANO er å investere i aksjer og finansiere næringslivet både i Norden og EF. Kanskje første punkt på dagsorden i FIDANO være å finansiere Viking Dekk, hvis det ikke er andre alternativer som dere synes er bedre, etter at staten har overtatt bedriften.

Pressa har drevet en omfattende propaganda om at konsesjonslovgivinga ikke er noe særlig verdt, siden holdninga til regjering og Storting er at når det ikke blir mye brukt, er de ikke mye verdt. Men påstanden om at konsesjonslovgivinga aldri har vært brukt i nyere tid, den er direkte feil. Det kjenner vi i bl.a. Odda og Tyssedal godt til. For konsesjonslovgivinga var helt avgjørende i 1973 for å redde arbeidsplassene i Tyssedal. Vi har her en parallell. De engelsk/kanadiske eierne ALCAN og BACO, som eide DNN Aluminium A/S i Tyssedal, gikk inn for å legge ned produksjonen, sikre seg kraftressursene, overføringer til mer profitabel industri og trekke ut teknologien, av snevre profitthensyn. Svaret på dette var et opprør fra tyssedølene. Det var en situasjon etter folkeavstemmingen om EEC med sterke nasjonale kjensler og en større grad av ønske om nasjonal styring og råderett over ressursene, som gjorde at daværende statsminister Lars Korvald og industriminister Skjåk Bræk, ble pressa til å gi eierne klar beskjed: Dette er brudd på konsesjonsvilkårene! Hvis dere har bestemt at dere vil trekke dere ut, må dere selge til norske interesser. Og det var norske interesser som skulle avgjøre prisen. De dreiv et år til, men bestemte seg likevel for å legge ned. Da var det regjeringa Bratteli som via konsesjonslovgivinga garanterte for arbeidsplassene ,og i 1975 ble DNN Aluminium solgt til den norske stat.

Arbeidsplassene ble den gang sikra med hjelp av konsesjonslovgivinga. Det er grunn til å minne om at hverken Bratteli eller Korvald-regjeringa ville det, men det skjedde fordi en samla fagbevegelse lokalt, med styrke, forlangte det og fordi fagbevegelsen tok utfordringa. Vi frykter at hvis vi ikke vinner kampen om fortsatt produksjon på Viking Dekk, vil det stå mange «Viking Dekk-skjebner» i kø. Og derfor bør denne konferansen munne ut i en klar holdning til hvordan vi skal vinne denne kampen i nært samarbeid med representantene fra Viking Dekk.

Så noen ord om EF. Ifølge Yngve Haagensen får vi ikke lov til å diskutere EF i fagbevegelsen før EØS-forhandlingene er i havn. Jeg vil gå tilbake til 1972, da den forrige EF-debatten raste i Norge og fagbevegelsen. Det er nyttige erfaringer i forhold til demokrati. I Odda ble dette satt på spissen da direktørene ved storbedriftene trua med nedlegging om ikke vi ble medlem av EF. De fagorganiserte lot seg ikke skremme. De kjemiske fagforeningene svarte den gang med politisk streik mot EF og regjeringa, som de første i landet. De organiserte uravstemming blant medlemmene på de tre store bedriftene. Resultatet viste mellom 80 og 90 % NEI. Foreningene nekta LOs korttidssekretærer for «JA til EF» adgang til arbeidsplassene, de ble karakterisert som bråkmakere. Fagforeninga i Tyssedal opplevde at direktøren på jubilantfesten framsatte trusler om nedlegging hvis det ikke ble JA. De svarte på årsmøtet sitt i 1972, enstemmig: «Vi ser på EEC utelukkende som et instrument for storkapitalens politiske og økonomiske makt stikk i strid med arbeiderklassens interesser.» Det var klar tale. På årsmøtet i samorganisasjonen så stilte det seg litt annerledes. Der ble det vedtatt med 26 mot 25 stemmer å anbefale NEI, etter en iherdig JA til EF-agitasjon fra det lokale Arbeiderpartilaget.

Resultatet kom etter en omfattende debatt blant de fagorganiserte. Da LO-leder Tor Aspengren var innleder på Arbeiderpartiets «JA til EF» tre dager før avstemminga ble han møtt av en velorganisert demonstrasjon arrangert av fellesstyret for de tre kjemiske fagforeningene. Mange hundre fabrikkarbeidere deltok. Etter dette kom Aspengren med følgende utfall på møtet: «Det må bli LO-kongressens sak neste år å foreta den nødvendige ugrasluking.» Men han våkna opp 26. september 1972 til følgende realitet, 55 % NEI i Norge, 61 % i NEI i Odda. Men fikk dette konsekvenser for LO? Odda kjemiske arbeiderforening krevde uravstemming i LO om synet på LO-ledelsen, men de vant ikke fram.

Jeg nevner dette fordi det i dag er avgjørende for LO å unngå å komme i en slik situasjon. Da dette var oppe til drøfting på kongressen i 1989, så ble det faktisk vedtatt følgende: «LO-kongressen forutsetter at rapportene om innholdet og organiseringa av samarbeidet mellom EFTA og EF som legges fram, gis en grundig gjennomgåelse i LOs organer.» Det var tydeligvis ikke sikta til andre organer enn LO-sekretariatet. For det andre sto det at «LO må ta stilling til både forhandlingsgrunnlag og resultatet av forhandlingene om tilpasning. Det må gjøres klart hva tilpasning innebærer og inneholder. Alt skal på bordet.» Men jeg kan ikke se at LO har tatt stilling til forhandlingsgrunnlaget for EØS-avtalen. Uansett hva vi måtte mene om det, har ikke vi vært med på å ta stilling til det i våre organer. Forhandlingsgrunnlaget ble klarlagt i den såkalte Oslo-erklæringa der EFTAs statsministere sa seg klare til å gå inn i forhandlinger med EF med det siktemål å få en størst mulig realisering av fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. Med det siktemål å skape et dynamisk og enhetlig rom. Det ble og vedtatt på-LO kongressen at LO vil ta et initiativ til ei brei rådslaging om Norges forhold til utviklingen i Europa. Det må oppfattes som om LO vil rådføre seg med medlemmene. Men når det ikke legges opp til debatt, men kun til et informasjonsopplegg utfra et LO-informasjonskontor i Brussel, er det en merkelig form for rådføring. Det høres jo litt rart ut at Haagensen kan si at det viktigste er at LO er enig enn hva vi enige om i denne forbindelsen. Spesielt siden at han ikke vil ta bukkeskjegget sitt før Norge er fullverdig medlem av EF. Jeg vet ikke om dette siste var ment som en trussel eller hva?

Men da LOs mann i regjeringa, Ole Knapp, tok over som næringsminister, så slapp han katta ut av sekken, han var for fullt medlemskap i EF som målsetting, og jo før jo heller. Sjøl om han ble hysja ned av Gro, så er det litt påfallende at 1991 starter med at NHO arrangerer JA til EF-konferanse den ene dagen, den andre dagen starter Høyre «JA til selvråderett og JA til EF»-kampanje og dagen etter starter regjeringa sin informasjonskampanje. LO sitt svar er å legge lokk på debatten. Den skal utsettes til en EØS-avtale er i havn. Men denne debatten braker løs i hele Norges land, både om fullt medlemskap i EF og en EØS-avtale. Og stadig flere, ikke minst innafor fagbevegelsen, ser en omfattende EØS-avtale som et langt steg mot fullt medlemskap i EF og en trussel mot grunnleggende faglige rettigheter og fagbevegelsens framtidige stilling. Og det må reise seg som et tankekors for noen og enhver at mens folk slåss for nasjonal sjølråderett og frigjør seg fra stormaktene og vil oppløse unionen i øst, så forhandler Norge om å selge lover og nasjonale rettigheter i Brussel.

Det er og et tankekors at hvordan LO skal øve påvirkning på storkapitalen i EF sammen med Euro-LO når de ikke engang kan overtale den svenske LO-lederen til å omgjøre det skandaløse vedtaket om å legge ned Viking Dekk. Haagensen og de andre LO-lederne i EFTA var samla i Oslo 10. januar, der de drøfta EØS-forhandlingene uten å rådføre seg med medlemmene. Og de har gått ut med krav om en fortgang for å få avtalen i havn. Er det reist liknende krav rundt omkring? Ikke som jeg kjenner til. Og vil fagbevegelsens paroler på 1. mai være JA til fri bevegelse av arbeidskraft, JA til fri etablering av tjenester, JA fri bevegelse av kapital? Nei, ikke som jeg veit om. Men det er dette som er det aksepterte forhandlingsgrunnlaget, samtidig som det nå er klargjort at det ikke vil bli noen varige særordninger for Norge og for fagbevegelsen.

Dette dreier seg ikke bare om EF, men i høyeste grad om demokrati. Når det gjelder samorganisasjonen i Odda har vi ennå ikke tatt stilling til EØS-forhandlingene, sjøl om jeg ikke er tvil om hvilken vei vinden blåser. Mange er i tvil, mange mangler allsidig informasjon, men det vi har tatt stilling til, er at dette er en svært viktig debatt av stor betydning for fagbevegelsen i tida framover. Og denne saken kommer opp på årsmøtet til samorganisasjonen i april. Og vi har vedtatt å sette ned et eget EF-utvalg etter mønster fra Odda Arbeiderforening ved Odda Smelteverk som har hatt et eget EF-utvalg et halvt års tid. Dette er ikke et NEI til EF-utvalg, men et EF-utvalg, hvor vi inviterer alle medlemmer til å komme og delta og behandle all den informasjonen som kommer inn og ta et sjølstendig standpunkt. Dette må være en viktig del av demokratiet i LO, hvor en lokalt kan utvikle slike initiativer. For vi må jo huske på at det partiet som gjorde det første vedtaket om EF var Fremskrittspartiet. På Fremskrittspartiets landsmøte sa daværende leder av FrpU, Skjervengen, i sin begrunnelse for vedtaket for å komme inn i EF fortest mulig at de politiske, økonomiske og ideologiske rammene rundt EF er i tråd med Fremskrittspartiets politikk. Og hvis han har rett i det, så er det all grunn til å våkne – og jo før jo heller. Når kampen virkelig raser, kan det være for seint.

Hjemme har jeg et dikt på veggen: «Det er med arbeid me fram skal vinna, i arbeid skal me æra finna, det er med arbeid me fram oss slær og både vørdnad og vinning fær.» Dette diktet kunne jeg tenke meg å sende til to personer, den ene er direktøren i NHO, Olav Magnussen, som i Aftenposten sier ledighetstallene gir et galt bilde av utviklinga på arbeidsmarkedet og det ikke er grunnlag for de sterke reaksjonene som er kommet og Tove Strand Gerhardsen gikk ut og lovte 30.000 færre arbeidsløse. Det mulig at jeg oppfatta dette løftet feil, for nå er det blitt 30.000 flere arbeidsledige i stedet.

Poenget mitt er at den norske fagbevegelsens framtid er helt avhengig av at vi får slutt på ledigheten. Og solidariteten mellom de som fortsatt er i jobb og vi arbeidsløse blir nå satt på en alvorlig prøve fordi kapitalkreftene utnytter ledigheten til presse ned lønna, undergrave faglige rettigheter og skalte og valte med arbeidsfolk. Hva svarer vi på det og hva gjør vi mot arbeidsledigheten? I Odda samla vi fagbevegelsen til en generalstreik i høst, en stormønstring i sentrum der samtlige forbund slutta opp. Det var vårt svar. Samtidig som vi forlangte at LO fulgte opp. Og hva har de gjort nå etter regjeringsskiftet? Når det gjelder kampen mot ledigheten, har de sagt: Arbeid for alle er jobb nr. 1. Men det er nokså taust. Hva som blir vårt svar må denne konferansen finne en løsning på.

For det andre er det bekymringsfullt for LO-ledelsen at det er 44 % uorganiserte i Norge. LO har 35 % av de yrkesaktive, mens andre organisasjoner har 21 % og har en stigende andel. LO sitt svar er å legge opp til et debattopplegg som heter «Prosjekt LO 93», som er presentert i siste nummer av Kartellnytt, organ for de statsansatte. Opplegget skal lanseres til høsten under Lars Skytøens ledelse. Han er ikke i tvil. Et forbundsløst LO er den beste løsningen på sikt. Tre, fire modeller skal utredes. Vi skal legge premissene for denne debatten herifra. Vi kan ikke vente på «Prosjekt LO 93», som kommer til høsten.

Vi må reise debatten, ikke om modeller og omorganisering på toppen, det er ikke der problemet ligger. Det er hvordan vi skal bygge oss opp, samle kreftene nedenifra. Det hjelper lite å lokke med rabatter, forsikringer og L-klubb, når kjøpekrafta går ned og renta stiger. Det hjelper lite å snakke om LO som en serviceorganisasjon, når de glemmer den grunnleggende målsettinga, nemlig å oppnå resultater for medlemmene i forhold til arbeid, arbeidstid og lønn. I denne debatten kommer det også et punkt om økonomi. I morra legger Stein Aamdal fram en redegjørelse om hva slags ressurser som LO og LOs forskjellige organisasjoner disponerer. Dette er enorme ressurser. Hvordan skal vi få en større andel av det? Hvordan skal vi bruke disse ressursene til felles beste, til medlemmenes beste?

Vi laga en utregning i Odda om kontingentfordelinga i LO. Vi regna ut at 6 millioner betalte LO-medlemmer i Odda inn årlig. 5 millioner går til LO og forbundene sentralt, forsikringer m.m. inkludert. Avdelingene sitter igjen med ca. 1/6. Samorganisasjonene som skal være det samlende LO-organet på lokalplanet får ca 1 %, ca 60.000. Her må det en stor forandring til. Når lokale avdelinger og samorganisasjoner legger opp sine handlingsplaner og budsjetter gjennom demokratisk debatt, må de ha det siktemålet at det stilles krav om overføringer fra sentralt hold til å få gjennomført slike tiltak. De som blir valgt til framtredende tillitsverv i LO, anses for å være valgt for livstid og de blir aldri berørt av de problemene som vi kommer opp i. De har god lønn og de har jobb til de går av ved fylte 60 år. Dette er goder som de har bevilga seg sjøl i sekretariatet.

Vårt svar, etter et årsmøtevedtak i Odda Samorg, er at minst halvparten av den valgte ledelsen i LO blir skifta ut på hver kongress og kan sitte maksimum åtte år. Etter dette skal de tilbake til sin gamle arbeidsplass. Men det er kanskje et problem at denne arbeidsplassen ikke eksisterer lenger for mange av dem. Men dette kan gjøre dem i stand til å kjempe for arbeidsplassene. Det er nok av flinke folk å ta av. En fiende for oss er motløsheten, trua på at det ikke nytter for så å legge inn årene. Det er også mange som stiller seg spørsmålet om vi må stå i opposisjon til evig tid, er vi evig dømt til å lide nederlag i dette maktapparatet? Svaret på dette må komme utfra denne konferansen. Hvordan kan vi bygge opp et bredt, realistisk og troverdig alternativ til måten dagens ledelse leder LO på? Hvilke målsettinger bør vi stille oss til kongressen i 1993? Og hvordan skal vi fra nå av arbeide for å oppnå disse målsettingene? Vi må lokalt ikke finne oss i å bli tråkka på og ikke tolerere at andre blir tråkka på. Vi må og samle kreftene lokalt, for å gjenoppbygge og styrke LO.

Dette foredraget ble holdt som innledning på Trondheimskonferansen i januar i år. Jubileumsboka til Odda og Omland faglige samorganisasjon kan bestilles på adresse: Boks 261, 5751 ODDA. Boka koster 200 kroner inkludert porto/oppkrav.

av Tollef Hovig

Politisk økonomi er nøkkelen til å forstå samfunnsutviklingen. Det er et godt gammeldags marxistisk standpunkt. Skal man først gå løs på mlm-visjonen, må dens teorier om politisk økonomi være noe av det første som legges under lupen.

For å pirre leserens interesse har jeg lyst til å si litt om hva jeg oppfatter som noen av konsekvensene av en sånn kritikk.

• 1. Sosialistiske revolusjoner i land med lite utviklede produktivkrefter som Kina, Sovjet, Korea osv er umulig.
• 2. Sosialisme i ett land blir umulig.
• 3. Forholdet mellom kortsiktig og langsiktig kamp må omvurderes.
• 4. Omfordelingspolitikken som føres, får en mer sentral plass.
• 5. Hele vår sosialismetenking må omvurderes, f.eks. planøkonomiens rolle.

Mlm-visjonens politiske økonomi baserer seg på tolkninger av tenkingen til «de fem store», Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao, tolkninger som for en stor del er blitt gjort av sovjetiske økonomer, som de kommer fram i Lærebok i politisk økonomi, skrevet mellom 1951-54.

Likhetstrekkene mellom mlm-visjonens politiske økonomi, og den politiske økonomi som ble utviklet i Sovjet på 1950-tallet er etter min mening så store at det kunne være fristende å framstille dem under ett. Det grunnlaget jeg har brukt for å påvise mlm-visjonens politiske økonomi er det ml-bevegelsen har gitt ut av studiesirkler og hefter om temaet i sin levetid, pluss Røde Fane i perioden fra 1972-80, da det fungerte som et programmatisk blad, og ikke som det debatt-bladet vi kjenner i dag.

Marx har en omfattende filosofisk produksjon bak seg. Konklusjonen på de arbeidene var at utviklingen av produktivkreftene var samfunnets drivfjær. De blir på forskjellige stadier motsvart av samfunnets produksjonsforhold, eller for å si det med Marx selv fra Forord til kritikk av sosialøkonomien, 1859: «Det allmenne resultat jeg kom til og som – da det en gang var funnet – ble en ledetråd for mine studier, kan i korthet formuleres slik: I den samfunnsmessige produksjon av sitt liv inngår menneskene bestemte, nødvendige, av deres vilje uavhengige forhold, produksjonsforhold, som svarer til et bestemt utviklingstrinn av deres materielle produktivkrefter. Disse produksjonsforhold i sin helhet danner samfunnets økonomiske struktur, den reelle basis som det hever seg en juridisk og politisk overbygning på og som motsvares av bestemte samfunnsmessige bevissthetsformer …». Dette danner det marxister kaller kapitalismens grunnleggende motsigelse, men disse setningene åpner også for forskjellige tolkningsmuligheter.

Engels skrev i 1882 et hefte kalt Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, som er flittig brukt innenfor mlm-visjonen. Den underbygger en tolking som for så vidt også Det kommunistiske manifest (Marx/Engels 1848) åpnet for, nemlig at eiendomsforholdene var det sentrale element i produksjonsforholdene, sitat:

«Statseie av produktivkreftene er ikke løsningen av konflikten, men det skjuler i seg de tekniske vilkår som utgjør elementene til løsningen av den. Denne løsningen kan bare ligge i at de moderne produktivkreftenes samfunnsmessige natur praktisk blir anerkjent, at altså produksjons-, tilegnelses- og fordelingsmåten blir brakt i samsvar med produksjonsmidlenes samfunnsmessige karakter».

Her aner vi konturene av grunnpilarene i østblokkens og mlms politiske økonomi.

Lenin går videre på dette tolkningsalternativet i boka Imperialismen. Han mener kapitalismen har utviklet produksjonsforholdene (les: eiendomsforholdene) gjennom flere stadier. Først frikonkurranse i 1860-70 årene. Så etter krisen i 1873 en omfattende kartelldannelse (dvs sammenslutning av frittstående i grupper). Så etter krisen rundt 1900-1903 blir kartellformen et av grunnlagene for det økonomiske liv (side 26-27). Så kommer monopolkapitalismen som det høyeste stadium. Eller for å si det med Lenin selv, side 97-98 (Elan-utgaven):

«Monopolet er den direkte motsetning til frikonkurransen, men frikonkurransen selv begynte midt for øynene på oss å forvandle seg til monopol, idet den skapte storproduksjon, fortrengte små bedrifter, erstattet store bedrifter med enda større, kort sagt førte konsentrasjonen av produksjon og kapital så vidt at monopolet oppsto, og stadig oppstår av den, nemlig karteller, syndikater, truster og med dem sammensmeltet kapital fra ei-tolv milliardbanker. Og samtidig ser vi at monopolene ikke opphever den frie konkurransen som de er vokst fram av, men består ved siden av den og over den, og framkaller på denne måten en rekke særlig krasse og skarpe motsetninger, gnidninger og konflikter. Monopolet er overgangen fra kapitalismen til en høyere ordning.»

Dette blir så videre utviklet av sovjetiske økonomer tidlig i 1950-åra og utgitt i Lærebok i politisk økonomi. Her blir statsmonopolkapitalismen lansert som kapitalismens høyeste og siste stadium, side 254:

«I økende utstrekning opptrer de største kapitalmagnatene personlig i ledende funksjoner i statsapparatet. Monopolkapitalisme blir til statsmonopolkapitalisme. Allerede den første verdenskrig påskyndet og skjerpet denne prosessen i meget høy grad.»

Dette er etter mitt skjønn mlm-visjonens historiske røtter, som de er lagt fram programmatisk, når det gjelder samfunnsutviklingen i de kapitalistiske land og hvorfor kapitalismen må bryte sammen.

Denne teoriens logikk fører med seg det ene store spenningsfeltet i sosialismens historie, nemlig motsigelsen mellom statlig og privat eiendom. I følge denne teorien er det klart at statlige eiendomsformer er mest «sosialistiske», og private mest kapitalistiske og modne for historiens skraphaug. Hvordan man skal oppnå et av kommunismens sentrale mål, å bygge ned staten, sier denne teorien logisk nok ingenting om. Østblokk-landene og partier som NKP knytter det meste av sin sosialistiske tenking til disse problemene.

Det andre som er verd å merke seg, er hvordan denne teorien passer til utviklingen i Sovjet tidlig på 1900-tallet. Lenin snakket om monopolkapitalisme som den eksisterte på hans tid som kapitalismens siste fase, noe virkeligheten har avvist. Så kom teorien om statsmonopolkapitalismen som den siste fase og sosialismen som den neste, noe som harmonerte med Sovjets behov i 1930-50-årene, hvor statlig sektor og eiendom ekspanderte voldsomt og var beviset på sosialismen. Det tredje som er verd å merke seg, er at denne teorien legger vekta på produksjonsforholdene, dvs eiendomsforholdenes utvikling, som kriterium på om det er sosialisme. Hvis man forandrer eiendomsforholdene korrekt, kan man oppnå sosialisme.

Det gjør det mulig å se vekk fra hvilket nivå produktivkreftene er på, de var jo for så vidt i følge Lenin utviklet tilstrekkelig allerede rundt 1900. Dette er en teori som gjør at alle «underutviklede» land i prinsippet kan innføre sosialismen først – og ordne opp med produktivkreftene senere. Som f.eks. Sovjet som gjennom satsing på tungindustri skulle oppnå sosialistiske produktivkrefter hurtigst mulig. Det er også en teori som gjør det meningsfylt å snakke om sosialisme i Nord-Korea.

Så til det andre sentrale elementet av de historiske røttene. Det er teoriene om krisene under kapitalismen. Marx selv beskrev datidens sykliske kriser, og deres fire faser. Han antydet at årsaken til dem lå i kapitalens «stigende organiske sammensetning», dvs økende automatiseringsgrad, og en viss ubalanse mellom bransjene (Kapitalen, første bok, del 4, side 88, Oktober-utgaven). Men i Sovjet ble det utviklet andre teorier om årsakene til kriser under kapitalismen. Lærebok i politisk økonomi, side 211:

«De kapitalistiske kriser er overproduksjonskriser. Krisen kommer framfor alt til uttrykk ved at varene ikke finner avsetning, at det blir produsert mere av dem enn de viktigste forbrukerne – folkemassene – kan kjøpe, fordi deres kjøpekraft under de kapitalistiske produksjonsforholds herredømme er strekt begrenset.»

Eller for å sitere J Stalins tale til den 18. partikongress:

«Den økonomiske krisa vi nå ser er en overproduksjonskrise. Dette tyder på at det er blitt produsert mer varer enn markedet makter å svelge. Det vil si at mer tekstilvarer, brensel, industriprodukter og matvarer er blitt laga enn storparten av forbrukerne kan kjøpe for rede penger. Det vil si at folkemassene har inntekter som har blitt liggende på et lavt nivå. Men i og med at kjøpekraften til de store folkemassene stadig ligger på et nivå som er så lavt som råd under kapitalismen, så holder kapitalistene «overflodsvarene» sine på lager. Ja, de kan til og med ødelegge dem for å holde prisene oppe. Så skjærer de ned produksjonen og sparker arbeiderne sine. Flertallet av folket må li nød, fordi det er produsert for mye varer».

Dette er østblokkens utlegninger av kriseteori. De peker rett på det andre store spenningsfeltet i sosialismens historie. Forholdet mellom planøkonomi og markedsøkonomi. Man må ha en plan sånn at forbruksmarkedet er tilpasset produksjonsvolumet. Forskjellen på «sosialistisk økonomi» og «kapitalistisk økonomi» har blitt og blir svært ofte beskrevet som skille mellom planøkonomi som sosialistisk og markedsøkonomi som kapitalistisk.

Et av de senere eksemplene er Kjersti Ericsson i forbindelse med prosjektet Ut av det brennende huset. Eller Trond Andresens pamflett laget i forbindelse med RVs landsmøte i år.

Sosialister med tilknytning til østblokken og for så vidt mlm-visjonen har alltid framhevet dette. Planøkonomi har vært ett av kronargumentene for at sosialismen er overlegen kapitalismen.

Skiller mlm-visjonens politiske økonomi seg noe vesentlig fra denne Sovjet-dominerte skolens? Svaret må dessverre bli nei! Snarere tvert imot, mlm-visjonen som det framgår av det gjennomgåtte skriftlige materialet, forsøker nærmest å videreutvikle disse teoriene og å tilpasse dem til norske forhold. De ligner på den samme tolkingen av den grunnleggende motsigelsen som østblokken gjør. Dette slås fast i nær sagt alt skriftlig materiale som er gitt ut, det være seg studiesirkler, Røde Fane, hefter – hva som helst.

Røde Fane nr 3, 1978 har en lengre artikkel signert HG, som informerte kilder står for Hallvard Gråtopp alias Pål Steigan. Her har han en lengre utlegning om «Kapitalismens uløselige motsigelse» og konkluderer slik:

«Slik kommer den grunnleggende motsigelsen i den kapitalistiske produksjonsmåten til uttrykk: motsigelsen mellom den samfunnsmessige produksjonen og den private tilegnelsen.»

Vi legger merke til at det Marx omtaler som produksjonsforholdene, her er blitt til den privat tilegnelsen, som er samme tolking som østblokken har gjort.

Man adopterte videre teorien om utvikling av den private tilegnelsen i retning mer og mer samfunnsmessig, som svar på produktivkreftenes utvikling. Teorier om dette ble presentert i flere Røde Fane opp gjennom 1970-tallet. F.eks i nr 6, 1975 har signaturen MV en lenger utlegning om statsmonopolkapitalismen. «Den (dvs staten) kan, som vi har sett foran, øke graden av felles planlegging i økonomien, selv om staten ikke kan avskaffe anarkiet i produksjonen så lenge utbyttinga og kampen mellom de ulike monopolgruppene består. Den høyeste formen for slik samordning er statsdrift.» Eller som kapittel 3 sier: «Statsmonopolistisk kapitalisme er en høyere organisering av produktivkreftene, og kan på kort sikt løse herskerklassens mest brennende problem», eller kapittel 5: «Statsmonopolistisk kapitalisme er ingen løsning av kapitalismen motsigelser.»

Teorien var helt lik østblokkens, statsmonopolkapitalisme var den siste og høyeste fasen i utviklingen av den grunnleggende motsigelsen, og sosialismen var neste fase. Mlm-visjonens syn på Sovjets sosialisme og kontrarevolusjonen er en logisk følge av dette synet. Statsmonopolkapitalisme og sosialisme er de nærmest beslektede formene.

Hva er det som skiller dem fra hverandre? I følge Røde Fane nr 4, 1974 (Sovjet i dag) er det spørsmål om hvem som har makt over staten: «Det avgjørende blir hvilken klasse som har makta i samfunnet, og derigjennom har disposisjonsrett over produksjonsmidlene.» Og det er logisk at det må være sånn. Ved en utviklet statsmonopolkapitalisme er tilegnelsen på statlige hender, staten disponerer store deler av produksjonsmidlene. Den som har makta i staten vil jo følgelig ha makta over produksjonsmidlene (les: eiendommene) i samfunnet.

Sånn kan man også forklare den mye omtalte kontrarevolusjonen i Sovjet; borgerne erobret staten og pling – man hadde statsmonopolkapitalisme i stedet for sosialisme. I sakens anledning innledet man en omfattende polemikk med SVeren Hans Ebbing m.f,. som hevdet at Sovjet var et overgangssamfunn og verken kapitalistisk eller sosialistisk, men kanskje mest sosialistisk tross alt. Revisjonister ble definert å være politiske uttrykk for statsmonopolkapitalismen (Røde Fane nr 6, 1975).

Mlm-visjonens kriseteorier har også til forveksling vært lik østblokkens. La oss gi ordet til den før nevnte HG i Røde Fane nr 3, 1978:

«For å øke kapitalen er kapitalismen nødt til å finne et marked for varene sine, ellers blir ikke merverdien realisert, og det kan ikke investeres i ny produksjon. Men markedet kan ikke holde tritt med den økte produksjonen. Ved å holde lønningene nede, og kaste arbeiderne ut i arbeidsledighet, sørger jo kapitalistene sjøl for å begrense markedet sitt. … Nettopp det er det som fører til overproduksjonskriser.»

Eller fra forberedelsesheftet til sommerleirene i 1978, av Pål Steigan:

«Det avgjørende markedet til kapitalistene er de arbeidende massene sjøl. Dem har kapitalistene på forhånd sørga for å begrense kjøpekrafta til. Først ønsker kapitalistene å utbetale minst mulig lønn, og deretter vil de selge mest mulig varer. Det sier seg sjøl at dette ikke går. Utbyttinga sager av den greina kapitalistene sitter på. Derfor oppstår det gang på gang overproduksjonskriser.»

Som vi ser er dette helt identisk med østblokkens kriseteori. Til alt overmål har man adoptert teorien om kapitalismens allmenne krise (Lærebok i politisk økonomi side 260, Røde Fane nr 6, 1975), som er en usedvanlig dårlig teori som i grunnen ikke sier annet enn at det går dårlig for kapitalismen, særlig etter at det ble så mange sosialistiske land.

Så de som sier at sammenbruddet for sosialismen i Øst-Europa ikke betyr noe for oss, eller er bra for oss, for vi har alltid vært imot de «falske» sosialister i øst, tar etter min mening feil. Det vi er vitne til er intet annet enn sammenbruddet for mlms politiske økonomi, etter at den har vært prøvd i praksis. Dette sammenbruddet må vi ta inn over oss og lære av. I dag kan det virke som de som ønsker å bevare mlm-visjonen er ute av stand til å innse at virkeligheten har vist at bærebjelken i mlm-visjonen, dens politiske økonomi, har vært forfeilet.

Så langt virkelighetens dom, la oss se på noen teoretiske innvendinger mot østblokken og mlm-visjonens politiske økonomi. For ikke å sprenge alle rammer vil jeg bare peke noen få sentrale ting innenfor de tre hovedelementene. 1. Den grunnleggende motsigelsen. 2. Den generelle samfunnsutviklingen. 3. Kriseteorien.

Mlm-visjonen beskriver som regel den grunnleggende motsigelsen slik: det er «motsigelsen mellom den samfunnsmessige produksjonen og den private tilegnelsen». Her gjøres den første og kanskje viktigste tolkingen, som forøvrig er på linje med østblokkens. Etter mitt skjønn er dette en alvorlig feiltolkning, som består i at det Marx kaller produksjonsforholdene reduseres til eiendomsforhold. Det fins skrifter av Marx og Engels som kan underbygge en sånn tolkning, f.eks. Det kommunistiske manifest og Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, men det fins også materiale som underbygger andre tolkninger.

F.eks det før omtalte skriftstykket Forord til kritikk av sosialøkonomien. Her slår Marx fast at eiendomsforholdene bare er juridisk uttrykk for produksjonsforholdene, og følgelig ikke identiske. Men det han skriver, som for så vidt er mer interessant er følgende: «En samfunnsformasjon går aldri under før alle de produktivkrefter som den er vid nok for, er utviklet, og mye høyere produksjonsforhold oppstår aldri før de materielle eksistensvilkår for dem er modnet innen rammen av det gamle samfunn selv.» Etter mitt skjønn viser denne setningen at mlm-visjonens tolkning av den såkalte grunnleggende motsigelsen må være feil. Den betyr vel i klartekst at en sosialistisk revolusjon kun er mulig i et fullt utviklet kapitalistisk land, det er ikke nok å tukle litt med eiendomsforholdene, og så erklære sosialismen for innført a la Sovjet. En sosialistisk revolusjon krever fullt utviklede kapitalistiske produktivkrefter, og hva det kan bety skal jeg komme tilbake til.

2. Teorien om den generelle samfunnsutviklingen, dvs teorien om eiendomsformenes utvikling fra fritt marked, via karteller, monopoler, statsmonopol til sosialisme. Denne teorien henger nøye sammen med hvordan man tolker «den grunnleggende motsigelsen». Kun hvis man gjør produksjonsforhold om til tilegnelsesformer blir mlm-teorien om samfunnsutviking meningsfylt. Men selv da er den mangelfull. Den kan f.eks ikke forklare de siste års privatiseringsbølge i de kapitalistiske land, dersom da produktivkreftene ikke har utviklet seg bakover de siste år.

Teorien er også svært vanskelig når det gjelder kommunismen/sosialismens langsiktige målsetning om å få staten til å forsvinne. Teorien nødvendiggjør bygging av en stor, sterk og nærmest altomfattende stat som forutsetning for sosialismen. I tillegg mener jeg det er svakheter i dens ensidige fokusering på kapitalens tendens til sentralisering. Jeg tror det er riktig at det fins en stadig tendens i kapitalen til sentralisering. Men samtidig er det også en tendens til stadig opprettelse av nye kapitalgrupperinger som motvirker den første tendensen. Og konsekvensen av sentraliseringstendensen for eiendomsforholdene er sterkt overdrevet.

3. Kriseteorien. Mlm-visjonens kriseteori (se foran) gått utpå at kapitalistene hver for seg presser lønna ned. Det fører til at markedet blir for lite, arbeiderne har ikke råd til å kjøpe det de selv produserer, og overproduksjonskriser er et faktum. Problemet er altså at det såkalte merverdigapet (profitten) blir for stort.

En innvending som har blitt reist mot denne teorien er at profitten eller merverdien blir satt inn i sirkulasjon igjen, uansett om det er luksusforbruk, investeringer eller noe annet. Markedet forandrer seg, men krymper ikke, det forutsetter at profitten blir trekt ut av sirkulasjonen. Til dette sier mim at det hjelper ikke, for forbruksvaremarkedet er det endelige markedet, og hvis det går ned, og det avgjøres av lønningene, blir det overproduksjonskrise uansett. Jfr Pål Steigans vektlegging i sommerleirheftet 1978:

«Det avgjørende markedet til kapitalistene er de arbeidende massene sjøl.»

Marx deler i Kapitalen bind 2 markedet inn i to avdelinger (Kapitalen, bind 2, side 248, Bo Cavefors forlag): avdeling 1 – produksjonsmiddelsektoren og avdeling 2 -forbruksvaresektoren. Disse sektorene betinger hverandre og den ene kan ikke eksistere uten den andre. Disse eksisterer hele tiden og størrelsen mellom dem kan forandre seg – men ingen av dem er mer endelige eller avgjørende enn den andre. Da måtte man forestille seg at «endetiden» var nær og avdeling 1 – produksjonsmiddelindustrien – kunne opphøre for det var nok forbruksvarer på lager til «endedagen» kom.

Men en annen del av denne teorien kan brukes. Det er sånn at kapitalen flyter til den bransjen som i øyeblikket gir høyest avkastning, noe om ofte fører til overproduksjon innen den bransjen – og følgelig ubalanse i det kapitalistiske systemet. Men den ubalansen klarer, har iallfall klart det til nå, de kapitalistiske land å ta inn igjen.

Innenfor disse problemene om ubalanse i det kapitalistiske systemet tror jeg diskusjonen om plan og marked er viktig. Hvilket av disse to virkemidler, evt blandingsforholdet mellom dem, som fungerer best til å holde et lands økonomi i balanse er avhengig av det aktuelle lands økonomiske utviklingsnivå, og må vurderes konkret. Mlm-visjonens påstander om at plan er sosialistisk og marked kapitalistisk tror jeg ikke har noe hold i virkeligheten.

Alle kapitalistiske land har en mer eller mindre utviklet planøkonomi uten at de er mer eller mindre sosialistisk av den grunn, og hvordan det har gått med de «sosialistiske» lands planer er det ingen grunn til å juble for.

Forvirringen i disse spørsmåla har ofte fått rare konsekvenser. Mlm-teoretikere har f.eks alltid vært negative og skeptiske til såkalte reformvennlige økonomer i de «sosialistiske» land, fordi de som regel alltid har villet redusere planens innflytelse, og da har de endt med en omfavnelse av de etablerte økonomiske teoretikere, samtidig som de har vært imot sosialismen i østblokken og for forandringer.

Mlm-teoretikerne har framholdt planøkonomi som selve kriteriet på sosialisme, men da med det forbehold at den måtte springe ut av folket, eller som Kjersti Ericsson stadig framholder, være demokratisk. Røde Fane nr 4, 1974 slår fast at planen har klassekarakter og i Sovjet er den kapitalistisk, i Kina/Albania derimot er den folkelig. Et lite sitat for moro skyld:

«Hvis vi sammenligner arbeiderklassens forhold til produksjonsmidlene i Sovjet og i Kina/Albania er det slående forskjeller. I Kina/Albania utformes planene for økonomien gjennom svære massediskusjoner, hvor både folkets behov for forbruksvarer og behovet for langsiktig investering i industriell sjølberging … blir diskutert både prinsipielt og konkret. Disse diskusjonene følger den demokratiske sentralismen, hvor arbeiderklassens fortropp, partiet, utformer kursen på grunnlag av partiets nære kontakt med massene. Denne kursen diskuteres og justeres gjennom massediskusjon, og partiet og statsorganene oppsummerer og vedtar planene. Hele tida pågår det en arbeiderkontroll på tre måter, nedenfra og opp, horisontalt, …, og ovenfra og ned osv osv.»

Jeg synes denne troen på planøkonomi ligner mest troen på et trylleformular, og finner lite hold for det i virkelighetens verden.

Finnes det så alternativer? Jeg skal kort peke på noen muligheter. La oss holde fast ved at det finnes en grunnleggende motsigelse mellom produktivkrefter og produksjonsforhold, men la oss også holde fast ved at tolkningen som sier at en samfunnsformasjon aldri går under før alle de produktivkrefter den er vid nok for, er utviklet, er vår rettesnor. Jeg tolker det sånn at kapitalismen ikke går under før de produktivkrefter den er vid nok for, er fullt utviklet.

Hva er det ved produktivkreftenes utvikling under kapitalismen som gjør dem så eksplosive? Marx har behandlet det i Kapitalen bind 3. Han kaller det kapitalens stigende organiske sammensetning. Marx første forutsetning er at det bare er levende arbeid som skaper merverdi. En maskin bare overfører allerede skapt verdi til nye produkter. Etter hvert som produktivkreftene utvikles forandres de. Kapitalen søker størst mulig profitt, og det oppnås gjennom å gjøre stadig nye oppfinnelser, som mekaniserer produktivkreftene. Dette fører på sikt til at produktivkreftene relativt sett får en stadig større andel maskiner og en stadig mindre andel levende arbeid. Det er altså at maskinandelen i produksjonsprosessen stadig øker, som er kapitalens økende organiske sammensetning.

Hvis man så aksepterer at det bare er levende arbeid som skaper merverdi, må man trekke den slutning at profittmulighetene blir stadig mindre. En slutning Marx trekker og som han skriver 100 sider om i Kapitalen bind 3, under overskriften Profittratens fallende tendens. I dette tilfellet kan man virkelig snakke om en uløselig motsigelse under kapitalismen og at produktivkreftenes utvikling vil sprenge produksjonsforholdene.

Det finnes en lite påaktet retning innen marxismen som tar opp disse problemstillingene, representert ved Kondratieff og Mandel. De inndeler kapitalismen i ulike teknologiske utviklingsfaser, og mener profittraten har sunket i takt med disse fasenes utvikling. I følge disse teoriene kan man etter min mening forklare f.eks kapitalismens relativt stabile utvikling i etterkrigstiden, og den turbulens vi ser i dag.

Etter krigen hadde man en teknologisk utvikling og akkumulasjonsmodell, basert på industrielt lagede forbruksvarer. Produksjonsvolumet ble stadig utvidet, og den teknologiske utviklingen forandret ikke den organiske sammensetningen i stor grad. Så kom man i en fase hvor markedene var relativt mettet på hvitevarer, tv-er, biler osv, og det var tendenser til stagnasjon. Da banket datarevolusjonen på døren, og en ny teknologisk revolusjon var på gang. Det spesielle ved denne teknologiske revolusjonen var at den forandret den organiske sammensetningen voldsomt. Maskinandelen i produksjonsprosessen føk i været. Datamaskiner, roboter, digitalteknikk osv kan være stikkord her.

Det er fruktene av den revolusjonen vi ser nå. Permanent arbeidsledighet, problemer med å opprettholde profittraten i nesten samtlige kapitalistiske land, den voldsomme veksten i «uproduktive» kontorarbeidsplasser osv. Denne økonomiske tradisjonen har aldri hatt noen plass innenfor mlm-visjonen, men jeg tror at en analyse av kapitalismen og en ny sosialismeforståelse må bygges på denne tradisjonen innen politisk økonomi.

Dersom vi gjør det, vil vi komme ut med ganske andre svar på en rekke sentrale spørsmål enn de mlm-visjonen gir oss. Det gjelder spørsmål som forholdet plan-marked, statlig-privat, revolusjon i tilbakeliggende land, revolusjon i ett land, hvordan en sosialistisk økonomi bør bygges osv. Det skadelige ved mlm-visjonens politiske økonomi er at den på en måte har presentert sin analyse av kapitalismen som ferdig utviklet, og derigjennom lagt lokk på diskusjonen om disse problemene. Noe som har vært katastrofalt for videreutviklingen av marxismen.

av Trond Andresen

Mennesket lever ikke av brød alene, de vil også være med og bestemme. Men hverken østeuropeisk «sosialisme» eller vestlig kapitalisme duger! Vi trenger et program for en ny type demokrati.

Den såkalte sosialismen har falt sammen i Øst-Europa. Det er bra at folk gjør oppstand mot udemokratiske og udugelige ledere. Men makthaverne i de vestlige land sier at dette viser kapitalismens overlegenhet. Har de egentlig grunn til å triumfere? – De vestlige lands velstand forutsetter fortsatt utnytting av verdens fattige land, med sult og økologisk krise som resultat. Og sjøl i de mest velstående industriland øker samfunnsproblemene. Det ser vi også i Norge. Et økende mindretall av befolkninga lever i sosial nød. Stor arbeidsløshet, som svarer til den som oppsto i andre rike land på 1970-tallet, ser ut til å bli en varig tilstand også hos oss. Offentlig velferd bygges ned: Skolegang, helsevesen, omsorgsapparat er ikke lenger en selvfølge i de såkalte velferdssamfunn. Makthaverne som er ansvarlige for denne utviklinga finner vi i store bedrifter, finansvesen, byråkrati og blant toppene i de etablerte politiske partiene. De sier at forverringene er nødvendige. Hva skyldes så denne enighet blant de mektige om at folk flest må finne seg i at alt må bli verre? Hvorfor dette råkjøret for å redusere utgifter til områder som mange mener vi tvert i mot burde prioritere? Gjør makthaverne dette fordi de er onde?

Forklaringa er heller at de mektige er del av et system som løper løpsk. Norge og verdens øvrige land blir dratt mer og mer inn i den desperate internasjonale konkurransekampen. Hele verden er et marked, og alle kjemper mot alle. I dette verdensmarkedet blir det stadig mindre kjøpekraft i forhold til verdens produksjonskapasitet. Dermed får ikke bedriftene solgt alt det de produserer. Dette misforholdet har oppstått fordi makthaverne i hvert land kappes om å gi egne kapitaleiere større fortjeneste for å styrke dem i kampen mot bedrifter i andre land. Metoden er å redusere befolkningas kjøpekraft og offentlige velferd, slik at en større del av verdiene som skapes, kan tilfalle bedriftene. Bedriftene senker også sine utgifter ved å sparke folk eller holde lønna nede. I tillegg sparer de ved å unnlate å gjennomføre nødvendige miljøtiltak. Pengene går i stedet til investeringer for produksjon med færre ansatte. Den enkelte regjering eller kapitaleier tenker ikke på de samfunnsmessige følgene av en slik framferd: Verdens folkemasser kan ikke kjøpe den økende overflod av varer og tjenester som tilbys, sjøl om behovet for mange av varene er skrikende. Og bedrifter som av denne grunn ikke selger nok, går over ende. Enda flere mister arbeid og inntekt. Misforholdet mellom produksjonskapasitet og kjøpekraft forsterker på denne måten seg sjøl.

Gjør et eksperiment: Spør en innbitt tilhenger av markedsøkonomi om hvordan dette problemet skal løses! Du vil for det første oppdage at han ikke har tenkt over problemet. Du vil deretter oppdage at han ikke har noe svar når han får tenkt seg om.

Også i Norge er makthaverne tvangsmessig opptatt av å legge forholdene til rette for de store finans- og eksportkonserner, slik at de kan tjene mest mulig, gjerne ved utflagging til andre land. Samtidig får utenlandske selskap, som en del av det internasjonale spillet, lov til å kjøpe opp norsk produksjon. Dette betyr ofte nedlegging, etter at norske bedrifters kunnskaper og marked er overtatt av de utenlandske kjøpere. Makthaverne lar norsk produksjon av nyttige produkter til eget forbruk gå dukken. De angriper norsk matproduksjon i en situasjon hvor verdens samlede matvareproduksjon er i ferd med å bli for liten. De utsetter nødvendige miljøtiltak i redsel for å svekke norske kapitaleiere i den stadig mer nådeløse internasjonale konkurransen. De reduserer også velferdsgoder, helsevesen, utdanning, offentlig forbruk på ordre fra storkapitalen. De bygger opp en stor statlig formue som de nekter å bruke til folkets beste i Norge, på tross av at denne formuen er skapt av det samme folket.

Et større og større B-lag i befolkninga får melding om at de er for unge, for gamle, for lite effektive, for kravstore, bosatt på galt sted, med foreldet yrkeserfaring. Trygde- og sosialbudsjetter svulmer fordi flere og flere settes utenfor. Det er liksom ikke bruk for folk lenger. Vanlige mennesker er ikke en ressurs, men en belastning i makthavernes øyne.

De nåværende herskere sier vi ikke har noe valg. Men vi mener at det finnes et alternativ. Her skal vi legge fram et forslag til et program. Det består av to deler, og begge er like viktige for at programmet skal kunne lykkes. De to delene er en ny type demokrati og en ny type økonomi.

Men først, en advarsel: De nåværende samfunnssystemer, enten det er vestlig kapitalisme eller østlig byråkratisk sosialisme har det til felles at de klarer seg uten aktiv deltaking fra folk flest. Ikke nok med det: De er avhengige av at folk forholder seg politisk passive, slik at alt kan fortsette som før. Med vårt program stiller det seg annerledes:

Vårt program vil ikke kunne gjennomføres uten økt samfunnsinteresse og deltaking fra folk flest.

Det vil du skjønne når du leser avsnittene om demokrati og økonomi under. Vårt program bygger på et grunnleggende optimistisk menneskesyn, nemlig at folk flest gjerne vil jobbe i lag for å forbedre samfunnet hvis de merker at det nytter.

Hva om vi tar feil? Mener du at folk flest er sløve og uinteresserte uansett, fordi dette er bygget inn i «menneskets natur»? Eller at mennesket er født ondt og egoistisk, og at det er lite å gjøre med det? I så fall kan du bare glemme våre forslag. Da er menneskeheten dømt til å fortsette under herskere som meler sin egen kake og lar jorda gå under.

Mange vil hevde at økonomien er det viktigste for at folk skal ha det godt i et samfunn: Det har ingen hensikt å snakke om medbestemmelse hvis du mangler det nødvendige for å klare deg i dagliglivet. Nå er ikke økonomien noe mål i seg sjøl, slik man får inntrykk av gjennom den daglige innstrammings- og nedskjæringspropagandaen. Økonomien er bare et redskap for å skape et godt liv for menneskene. For at dette redskapet skal fungere godt, trenger vi et velutviklet demokrati, noe som vil framgå etter hvert. Hvis folk flest er passive og sløve, går også økonomien dårlig.

Men demokrati er også nødvendig av en annen og viktigere grunn: Mennesket lever ikke av brød aleine, men vil også være med å bestemme. Alt for mange maktpersoner, både kommunister og tilhengere av kapitalismen, har betraktet demokrati bare som et nødvendig onde for å få «massene» til å oppføre seg som de sjøl har ønsket.

Med disse innledende orda er tida inne til å presentere programmet, og vi begynner med –

1. En ny type demokrati – direkte demokrati og folkeavstemninger

Vi vil at langt flere avgjørelser skal tas direkte gjennom diskusjon og avstemning blant dem det angår. Dette kaller vi direkte demokrati. Dette skal brukes ikke bare i storsamfunnet, men også på den enkelte arbeidsplass, i lokalsamfunnet, i bydelen.

I dag er det mange som mener at avgjørelser tatt ved folkeavstemning er farlige greier. Hva hvis folket opptrer uansvarlig, spør de. Vi svarer at det er ingen annen utvei enn å stole på at folk flest vil gå inn for beslutninger som er gode for samfunnet, i hvert fall når de har fått høre alle synspunkter og det er gjennomført en demokratisk diskusjon. Og uansett må folk ha retten til å feile og lære av det. Ved å legge langt flere avgjørelser ut til folkeavstemning, vil den enkelte bli gjort medansvarlig for samfunnsutviklinga. Dette er nødvendig for å aktivisere de som nå ikke deltar i samfunnslivet. Og dessuten: Synes du de beslutninger som i dag tas av byråkrater, heltidspolitikere og næringslivstopper er så kloke at det ikke trengs et bedre system?

Direkte demokrati på arbeidsplassen og i lokalsamfunnet kan foregå ved allmøter og uravstemning. Når det gjelder direkte demokrati i større skala, slik som i kommuner eller på landsbasis, er dette meget enkelt å gjennomføre ved hjelp av moderne datateknologi (se lenger ned). Det finnes i dag ingen tekniske, økonomiske eller praktiske innvendinger mot utstrakt bruk av direkte demokrati på alle nivåer i samfunnet.

Ledere er et nødvendig onde. Sjøl om langt flere avgjørelser skal fattes ved hjelp av direkte demokrati og ikke av små og store sjefer og byråkrater slik som nå, trenger vi ledere. Hvorfor det?

– I et moderne samfunn er vi avhengige av hverandre. Et nettverk av bedrifter og samfunnsorganer skal samarbeide, og hvis det gjøres feil et sted i nettverket, forplanter det seg til andre deler. Etterhvert som arbeidsdeling og spesialisering øker, blir avhengigheten større. Vi tvinges med andre ord til å samarbeide på organisert vis. Og enhver organisasjon må ha personer som kan ta løpende avgjørelser og ha ansvar – altså ledere. Det gjelder overalt, i bedrifter, fagforeninger, regjering og borettslag. Vi må altså trekke den slutning at i et moderne samfunn må vi ha ledere, representanter, folk som er tildelt myndighet, for at samfunnet skal fungere. Men – «makt korrumperer» – dette er en bitter lærdom som folk har fått kjøpe dyrt i alle slags samfunn i historien – også de som har kalt seg arbeiderstyrte og sosialistiske. Sjøl de mest velmenende lederskikkelser har gang på gang vist at når de får makt, glemmer de fort folket de egentlig skulle tjene.

Historien viser også noe annet: Massene har alltid latt seg forføre og manipulere av lederne. Folk vil helst tro det beste om de som bestemmer. Mange har til og med, med god hjelp fra media, en tilbøyelighet til å dyrke noen av samfunnets lederskikkelser som en slags supermennesker.

Så godtroende er nå engang folk, sier pessimistene, og slik vil det alltid være. Men det tror ikke vi, da hadde vi ikke lagt fram vårt program for et annet og bedre samfunn.

Vi vil altså ha både direkte demokrati og skikkelig kontroll med ledere. Hva må til for å få til dette i praksis? La oss begynne med –

1.1 Det representative systemet og kontrollen med ledere

Det nye samfunnet må ha kommunestyrer, nasjonalforsamling, regjering. Vi vil ikke forkaste det representative systemet, men gi det et annet innhold. Våre forslag er: Kommune- og stortingsrepresentanter skal velges som enkeltpersoner, og stå personlig ansvarlig overfor sine velgere. De skal ikke kunne dekke seg bak en partigruppe. Hvem som helst skal kunne stille til valg, hvis hun eller han kan legge fram et lovfestet antall underskrifter til støtte for dette. På denne måten vil man kunne velges uten å måtte være knyttet til et parti. Nå vil det sjølsagt eksistere politiske partier. De kandidater som ønsker det, kan stille i tilknytning til et bestemt parti. Men kandidaten skal også da være personlig ansvarlig overfor velgerne.

Tilbakekalling av folkevalgte i valgperioden: Alle som har stemt på en representant har rett til å være med på å avsette representanten, når som helst i perioden. Man kan f.eks ha en regel som sier at hvis 10 % av de som har stemt på en representant krever det, skal det stemmes over om representanten får fortsette i den folkevalgte forsamlinga.

Offentlig logg for folkevalgte representanter: De skal ha lovfestet plikt til å føre dagbok over sine politiske handlinger. Og deres stemmegiving skal bokføres. Disse opplysningene skal være tilgjengelige for alle, slik at man ved neste valg kan vurdere personen ut i fra hva han eller hun har gjort, ikke prat og løfter om hva som skal gjøres.

Ingen offentlig partistøtte. Partiene må finansieres av medlemskontingenten og gaver fra enkeltpersoner. Partiregnskap skal revideres av offentlig godkjent revisor, og samfunnet skal sette en øvre grense for hvor mye penger et partiapparat skal kunne bruke.

Lovfesting av arbeiderlønn til heltids folkevalgte og regjeringsmedlemmer. I den grad representanten arbeider mer enn normal arbeidsdag, skal representanten dokumentere dette med timelister slik som vanlige mennesker må dokumentere sin overtid, og så få betalt for sin faktiske overtid. Slutt på systemet med frynsegoder og privilegier til politikere ut fra vanskelig målbare påstander som «folk vet ikke hvor mye vi har å gjøre», «du vet ikke hvilket ansvar jeg har» og lignende.

Rotasjon på folkevalgte verv, regjeringsposisjoner, toppstillinger i byråkrati, bedrifter, media. Ingen person er uunnværlig, spesielt ikke i et land med så god allmennutdanning som Norge. Skolering av mange til lederverv gjør det mulig å lovfeste f.eks. fem år som øvre grense for å sitte i en maktposisjon før man må overlate roret til en etterfølger. Hva som er «maktposisjoner», defineres i forskrifter gitt av samfunnet, og vil typisk være direktør i større bedrift eller institusjon, ledende byråkratstilling, heltidspolitiker. De neste fem år er man i en slags «maktkarantene», og får tilbringe tida i en annen stilling, og med opplæring av nye ledere. Ingen unntak skal gjøres, hverken for statsminister eller høyesterettsdommer.

Disse forslagene vil møte massiv motbør fra dagens såkalte samfunnselite: «Noe så ineffektivt», «ingen vil ta lederverv under slike vilkår» vil de jamre seg. Det får ikke hjelpe. Hederlige mennesker med talent vil utmerket godt kunne stille til lederverv under slike vilkår. Så får streberne gi opp drømmen om maktstillinger og heller ta seg en vanlig jobb. Vi ønsker ikke strebere i maktstillinger, uansett hvor «dyktige» og uunnværlige de påstår at de er. Vi trenger dem heller ikke, for det finnes nok av hardt arbeidende og flinke idealister til å fylle alle nødvendige lederposisjoner i et nytt demokratisk Norge.

1.2 Folk kan bare utøve makt hvis de blir oppmuntret til å bruke sine rettigheter

Punktene over representerer en revolusjon i forhold til de nåværende representative system. De er nødvendige forutsetninger for et ekte demokrati. Men det er ikke tilstrekkelig med slike endringer for at vanlige mennesker skal sikres makta i samfunnet: Folk må også motiveres til å bruke sine rettigheter. Derfor disse tiltakene:

Skolering i politikk og økonomi organiseres med utgangspunkt i arbeidsplasser og lokalsamfunn. Alle skal ha rett til å bruke noen timer av sin betalte arbeidstid per måned til å skolere seg i samfunnsspørsmål, til å skaffe seg kunnskaper og sjøltillit.

Lovfestet rett til å nedsette grupper valgt på arbeidsplassen eller i lokalsamfunnet som kan oppsøke forskjellige deler av byråkrati, kommune, statsapparat og kreve informasjon og begrunnede svar i omstridte saker. Rotasjon på vervene slik at de fleste før eller siden får forsøkt seg på slike oppgaver.

Allmøter av arbeidere og funksjonærer i den enkelte bedrift velger og skifter ut sine sjefer. Når sjefer kommer utenfra, skal de godkjennes av de ansatte. Dette skal også gjelde i statseide bedrifter og institusjoner. (Mer om dette i avsnittet lenger bak om økonomi.)

Full ytringsfrihet på jobb. Rett til å henge opp oppslag, skrive i bedriftsavisa, telefonere, bruke bedriftens kontorutstyr. Dette skal gjelde for enhver ansatt. Eventuelt overforbruk eller misbruk av disse frihetene håndteres av de ansatte sjøl, ved at de tar opp dette med kolleger som måtte misbruke slike rettigheter.

Lignende forhold som på bedriftene skal også gjelde i skoler, på universitetene, i andre offentlige institusjoner og etater.

1.3 Folk må ha overskudd til å delta i samfunnslivet

For å engasjere seg i samfunnet trengs tid og fysisk overskudd. Derfor er en rekke endringer som ikke går direkte på politiske rettigheter, men på sosiale forhold, også nødvendige vilkår for vanlige menneskers maktutøving i samfunnet. Slike endringer trengs spesielt for kvinnene som har det tyngste arbeidet og minst fritid, fordi de har hovedansvaret for det private omsorgsarbeidet og en annenrangs stilling på arbeidsmarkedet. Vi foreslår:

Seks timers arbeidsdag, gratis daghjem og fritidshjem, arbeidsplasser der folk bor, et velutbygget kollektivnett, vil gi folk tid og overskudd til å engasjere seg i samfunnsspørsmål. Spesielt gunstige arbeidstids- og fraværsordninger fysisk harde og ensformige jobber må også til.

Gratis og velutbygget helsevesen, med stor vekt på desentraliserte helsestasjoner, bedriftshelsetjeneste og forebyggende arbeid, vil gi det helsemessige grunnlag for aktiv deltaking i samfunnslivet.

Relativt likt lønnsnivå over hele fjøla gjør at ingen skal måtte jobbe mer enn andre for å dekke de mest nødvendige behov. Målt med 1991-kjøpekraft foreslår vi lovfestet minstelønn kr 170.000 og lovfestet maksimumslønn kr 340.000.

En del av disse tiltakene koster mye, og krever derfor en god samfunnsøkonomi. Dette er behandlet i avsnittet om en ny type økonomi lenger bak. (Ikke gjengitt i Røde Fane, red. anm.)

1.4 Makt og media

Adgang til media er avgjørende for folks mulighet til å utøve makt i samfunnet. Aviser, radio og fjernsyn er nervesystemet i et moderne samfunn. Og etter hvert som samfunnet blir mer avhengig av informasjonsformidling, blir media viktigere. Derfor må vanlige mennesker gis makt i media. Vi foreslår følgende tiltak:

Etter nærmere spesifiserte regler skal en hvilken som helst spontant organisert gruppe med et fastsatt antall underskrifter i ryggen ha krav på å slippe til i aviser, radio eller tv med spalteplass og under vilkår som gjør det mulig å fremme sitt syn, slik at det når mange lesere, lyttere, seere. Jo flere underskrifter, jo bredere plass skal man ha krav på. Gjennom slike underskriftsaksjoner kan man også kreve at maktpersoner skal møte underskrivernes talspersoner til debatt i media, og media skal da ha plikt til å arrangere slike konfrontasjoner. Mediene skal også slippe til kritikk av seg sjøl når dette kreves.

Redaktører velges av de ansatte i avisa/radioen/fjernsynet. Redaktører velges på åremål, dvs tilbake til vanlig journalistisk arbeid etter en periode.

Avgifts- og skatteregler skal gjøre det mulig med likeverdige forhold mellom konkurrerende aviser, radioer, tv-stasjoner. Nei til rike og overmektige monopoler. Derfor foreslår vi beskatning av aviser som har svært store opplag og overføringer til mindre media. Fram for mangfold!

Reklame i betydningen produktinformasjon vil også eksistere (i langt mindre omfang, og underlagt strengere etiske regler enn nå!) i det nye samfunnet. Men annonsører skal ikke påvirke hvilke media som skal vokse og hvilke som skal gå tilbake, og dermed utgjøre et press på redaksjonen. Ytringsfriheten skal ikke påvirkes av salgsinteresser slik som i dag. Dette løses ved at reklamen formidles via mellomledd som fordeler reklamen på alle media i et område, etter nærmere fastsatte regler. Det skal ikke være mulig for annonsørene å styre alle sine annonser til et lokalt annonsemonopol.

1.5 Data i demokratiets tjeneste

Datateknologien vil gjøre det langt lettere å organisere et nytt og bedre demokrati. Noen detaljer om hvordan dette kan skje:

Gjennom nye typer telenett vil en dataterminal med skjerm bli like vanlig som en telefon i norske hjem. Man kan i framtida sitte hjemme og søke i såkalte databaser for å finne ut hva en folkevalgt har foretatt seg før man stemmer på vedkommende ved neste valg. Men slike databaser kan omfatte langt mer enn det: Statistikk, samfunnsøkonomi, avisartikler, leksikon, bokregister, data om andre nøkkelpersoner. Og dette vil bli så enkelt å bruke at alle som kan bruke telefon i dag, kan gjøre dette i framtida. Søkingen foregår automatisk etter enkle anvisninger fra brukeren. Bare den informasjon man er ute etter, vil bli hentet fram – på noen sekunder eller minutter. Virkeligheten blir altså stikk motsatt av den vanlige pessimistiske påstand om at «det blir så mye informasjon at mennesket står maktesløst fordi det er umulig å finne fram».

Et annet poeng med et slikt datasystem er at alle kan øve innflytelse på en enkel måte. Tenk deg at hver enkelt innbygger velger seg sjøl en hemmelig tallkode som er kjent bare for den enkelte og for et landsomfattende datanett (svarer til bankkortsystemet i dag). Ved å taste inn denne koden og sitt personnummer kan man legitimere seg overfor datanettet og f.eks. sette sitt navn under en landsomfattende underskriftkampanje for et bestemt forslag. Dette forslaget (med underskrifter) kan ligge tilgjengelig i dataanlegget over en periode, slik at initiativtakerne har rimelig sjanse til å måle oppslutningen om det. Et slikt system med personlig kode gjør det også mulig å gjennomføre folkeavstemninger raskt og billig i alle saker man måtte ønske.

I datanettet er det også tilnærmet ubegrenset kapasitet til å holde en debatt gående om hva som helst. Ingen arrogant redaktør som sier at «saken er utdebattert» eller «innlegget har en slik form at det neppe vil tjene diskusjonen» eller «vi har ikke plass».

Så langt om et nytt demokratisk system. Hvis dette blir gjennomført, vil det bety våkne og aktive innbyggere. Dette gjør det mulig også å få økonomien til å virke etter de retningslinjer som vil bli presentert nedenfor. Og når økonomien virker etter forutsetningene, har vi råd til de tiltakene som allerede er skissert i forbindelse med et nytt demokrati. Demokrati og økonomi er altså gjensidig avhengige av hverandre, og støtter opp under hverandre.

Dette var den første delen av Trond Andresens alternative program, som altså kommer i hefteform i løpet av sommeren. Han vil gjerne korrespondere med folk som har innvendinger eller forslag. Adresse er: Trond Andresen, Balders vei 3A, 7033 Trondheim.

av Bjørgulv Braanen

At folk venter på bedre tider, er ikke noe nytt. Heller ikke at NKP gjør det, selv om desperasjonen aldri har vært større enn nå. Og man kan selvfølgelig trekke på smilebåndet når NKP drar paralleller til den nye retningens maktovertakelse i DNA i 1918, men likevel er det klart at det blant ungdommen har foregått et politisk klimaskifte.

NKP forsøker seg nå på en oppsiktsvekkende overlevelsesoperasjon. Partiets leder, Kåre André Nilsen, har foreslått ekstraordinært landsmøte i juni, og han går inn for en 18-åring fra Rogaland som ny partileder. I Friheten intervjuer Nilsen seg selv og forklarer at det er «et nytt ungdomsopprør på vei». Han mener det ligger «sprengstoff og samfunnsforandrende perspektiver i denne nye ungdomsrevolten». I et notat til partiets sentralstyre, trekker han historiske paralleller til Arbeiderpartiets valg av Oscar Torp og Einar Gerhardsen i 20-åra. «Hvis NKP gjør det jeg foreslår så vil partiet gjøre noe riktig. Det vil få en god ledelse som vil ligge forut for de kravene framtida vil stille.»

Etter 16 år med konservativt flertall ble Gine Wang fra Sosialistisk Ungdom valgt til ny leder i Norges Gymnasiastsamband i vår. Da Unge Høyre på midten av 1970-tallet kastet ut de radikale, skulle det bli begynnelsen på en langvarig høyrebølge som snudde opp ned på det politiske landskapet i Norge. Det er selvfølgelig fristende å trekke historiske paralleller, og postulere en tilsvarende venstrebølge det neste tiåret. Uansett hva man måtte tro om det, er det klart at NGS-valget ikke er et tilfeldig blaff. Både skolevalgene og meningsmålingene har lenge vist samme tendens: Ungdommen går til venstre.

Høyrebølgen

Høyrebølgen på 1970-tallet, som først bragte fram Høyre, for så å nå metningspunktet med Fremskrittspartiets eventyrlige framgang på 80-tallet, var uten tvil uttrykk for grunnleggende endringer i den norske samfunnsmodellen. Arbeiderklassen, som Arbeiderpartiet hentet sin styrke fra, var i forandring. Arbeidere med nedbetalte boliger, og med en rimelig god levestandard, satte andre ting på dagsordenen enn det Arbeiderpartiet hadde i sin bagasje. Ungdommen opplevde partiet som konservativt og forgubbet. Sosialdemokratiet kom til å bli selve symbolet på stillstand og byråkratiske maktstrukturer.

Den franske politikeren Clemenceau sa at den som ikke er radikal i sin ungdom, ikke har hjerte, og at den som ikke er konservativ i sin alderdom, ikke har noen hjerne. Men på slutten av 1970-tallet og på 80-tallet opplevde vi det paradoksale, stikk i strid med Clemenceau, at høyresiden hadde sin sterkeste støtte nettopp blant ungdom.

Det viser seg at det ikke finnes et slikt mønster som Clemenceau antyder. Det er heller slik at de politiske oppfatningene folk skaffer seg i sin ungdom, har en tendens til å følge dem hele livet. Arbeiderpartiet har hatt sin sterkeste støtte blant de som opplevde de harde 30-åra, mens de som er oppvokst etter krigen har hatt større tendens til å støtte Høyre. Enhver ny generasjon får såkalt «fresh contact» med den kulturelle arven og vil se på samfunnsproblemene på en annen måte enn den foregående generasjonen.

Stemningsskifte

Nå skifter stemningen blant ungdommen igjen. Det har lenge vært slik at unge jenter har ligget langt til venstre for unge gutter. Men nå, for første gang på et tiår, er Ap og SV til sammen større enn FrP og Høyre, også blant unge menn. I en nylig offentliggjort meningsmåling gjennomført av MMI for Dagens Næringsliv har SV nærmere 20 prosent oppslutning blant jenter mellom 18 og 30 år. Arbeiderpartiet får 37 prosent. Det gir til sammen over 57 prosent for Ap og SV til sammen. For menn er det tilsvarende tallet i overkant av 48 prosent. Blant jenter støtter 14,7 prosent Høyre og 9,8 prosent FrP, til sammen 35 prosent, mens tallene for gutter er 29,4 prosent for Høyre og 9,8 prosent for Frp, til sammen 42,6 prosent.

I forhold til 1989-90 har det skjedd noen interessant endringer. I 1989-90 var det en ekstrem forskjell mellom jenter og gutter i holdningen til FrP. Over 27 prosent av guttene støttet Hagen, mens bare 12,4 prosent av jentene. Men ettersom FrP de siste årene har mistet oppslutning, ser det ut til at forskjellene mellom kjønnene i synet på partiet også blir mindre. Nå er det i synet på Høyre jenter og gutter skiller seg. Nærmere 30 prosent av guttene støtter Høyre, mens jenteandelen er nede i 15 prosent.

Arbeiderpartiet har hatt en betydelig vekst blant ungdom de to siste årene. Partiet har gått fram med over ti prosent både blant gutter og jenter, mens SV går svakt tilbake sammenlignet med 1989-90. Nå skal det sies at meningsmålinger, spesielt blant ungdom, er en usikker gradmåler. Velgerne er mer troløse enn før og skifter lett parti. F.eks er det mange som går direkte fra Fremskrittspartiet til Arbeiderpartiet. Og valgvinder får lettest tak i ungdommen. Her kan man raskest se endringer. Men noen av disse tendensene har vart såpass lenge at vi likevel kan snakke om en trend. Den siste meningsmålingen som har vært gjennomført når dette skrives, gir SV en oppslutning på hele 14 prosent. Det kan selvfølgelig skifte igjen, men partiets styrke blant ungdom gjør at en kan regne det som sannsynlig at partiet vil være i stand til å opprettholde en anseelig styrke også i årene som kommer.

For Arbeiderpartiet er framtida mer usikker. Regjeringsslitasje er en konstant trussel mot partiets oppslutning. Men de siste tallene for holdningen blant ungdom, kan tyde på at Arbeiderpartiet nå har kommet over sitt langvarige ungdomsproblem.

Årsakene til denne «venstrebølgen» kan være flere. Men den generasjonen som nå er mellom 15 og 25 år får smake baksiden av høyrebølgens medalje; arbeidsløshet og problemer med å etablere seg. Det betyr at de som er unge i dag, vil ha et helt annet utgangspunkt for politiske valg enn de som er født tidligere da det var lettere å få arbeid.

Hvor langt går venstrebølgen?

Men vil dette bli en radikalisme av den karakter vi så på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 70-tallet? Torstein Hjellum har gjort en analyse av årsaken til ml-bevegelsens framvekst i boka (ml), som kom ut i 1989. Han mener årsaken til ml-bevegelsens framvekst lå i at de eksisterende partiene ikke klarte å knytte seg til, eller suge opp, de politiske strømningene som da utviklet seg. Han nevner fire større politiske saker; Vietnamkrigen, student/ungdomsopprøret, «de ville streikene» og EF-kampen. Han mener de eksisterende partiene på venstresida, i første rekke Ap, men til en viss grad også SF, for ikke å snakke om NKP, ikke klarte å bli talerør for det engasjementet som lå i disse sakene. Nå skal det vel sies at SF etter hvert som samarbeidet i SV tok form, likevel klarte å suge opp engasjementet. Valgresultatet i 1973 på 11 prosent var ganske formidabelt.

Mangel på utopier

I dag er det vanskelig å forestille seg en lignende utvikling. For det første lever vi i en «utopifiendtlig tid» som Ame Overrein uttrykker det («R» nr 3/4, 1990). [Røde Fane gikk i en del år også under kortnavnet «R». Anmerkning fra nettredaksjonen.] Overrein mener det finnes en grunnleggende skepsis og avvisning overfor alternative, sosialistiske prosjekter fra folkemassenes side. Ideologifiendtligheten rammer sosialistiske krefter hardere enn andre, fordi sosialismen som bevegelse trenger en moralsk og politisk visjon om et annet samfunn for å være slagkraftig.

Hvis vi skulle trekke parallellen mellom radikalismens framvekst på slutten av 1960-tallet med dagens situasjon 90-tallet, i tråd med Hjellums analyse, måtte en tenke seg tunge politiske kampspørsmål som de eksisterende partiene ikke klarer å suge opp. Slike spørsmål kan selvfølgelig dukke opp. Men hvis en tenker på de to kanskje mest dominerende «sakene» som ungdommen er opptatt av i dag, miljø og ønsket om offentlige velferdsordninger, klarer både DNA og SV i stor grad å fange opp disse spørsmålene. Både SV og Ap står til en viss grad fram som miljøpartier, og det samme kan sies om forsvaret for velferdsstaten, selv om Arbeiderpartiet i virkeligheten står i spissen for å bryte den ned. Og i EF-spørsmålet, som også kan bli en større politisk sak, tyder mye på at DNA er i stand til å takle dette spørsmålet uten å komme på kant med partiets velgergrunnlag. I hvert fall er DNAs nåværende EØS-strategi myntet på å hindre en EF-konflikt på samme måten som i 1973. Det ville være ganske oppsiktsvekkende hvis Ap havner i det samme uføret som sist i EF-saken.

Utsiktene for at en venstrestrømning på utsiden, og til venstre for SV, skal kunne skyte fart, ser dystrere ut. Det faktum at vi lever i en utopifiendtlig tid, kombinert med at båndene til de nye ungdomskullene ble revet over på 1980-tallet, gjør det vanskelig for en revolusjonær bevegelse å vinne oppslutning. De nye sosiale bevegelsene stiller foreløpig ikke spørsmålstegn ved selve den sosiale orden, og en politisk kraft på venstresiden uten slike ambisjoner vil ikke skille seg så mye fra SV i praktisk politikk. SVs framgang er også en politisk kraft i seg selv. «You dont argue success,» som Ronald Reagan formulerte det da Jesse Jackson fikk frigitt gisler i Iran. Ettersom SV har større oppslutning i skolevalgene enn i befolkningen som helhet, har partiet fremdeles et vekstpotensiale. Men det ligger også problemer innbakt i SVs populistiske mellomsjiktsideologi. Røttene i fagbevegelsen er tynne og hvis det virkelig blir større sosiale konflikter, kan SV raskt komme i skvisen mellom ulike interesser. Lager man politikk med utgangspunkt i Kardemommeloven og Ole Brumm, kan det bli vanskelig å sale om raskt nok hvis virkeligheten begynner å ligne mer på Gotham City.

Permanent arbeidsløshet

På 1960- og 70-tallet rådet optimismen. Ved inngangen til 1990-tallet ser det dystrere ut. I dag vokser det opp en hel ungdomsgenerasjon, der arbeidsløshet er en virkelig og truende realitet. På 70-tallet var arbeidsløshet i høyden en teoretisk størrelse for ungdom. I Oslo er hver fjerde ungdom nå arbeidsløs. 13 prosent av dem som gikk ut fra distriktshøyskolene i 1989 var arbeidsløse etter et halvt år, blant universitetskandidatene var tallet syv prosent. I Norge er den reelle arbeidsløsheten på syv prosent, og ingen ting tyder på at den vil bli mindre. Deler av ungdommen står i fare for aldri å komme i arbeid.

Nå banker arbeidsløsheten på døra i nær sagt alle samfunnssjikt. For å ta et kuriøst eksempel: Sønnen til Fredrik Thoresen, styreformann i Alcatel STK, utdannet handelsøkonom fra Oslo Handelshøyskole. Han er 29 år og uten fast arbeid. Til Dagens Næringsliv sier han: «Selv om jeg har søkt massevis av stillinger, virker det nesten umulig å få fast jobb.»

Framveksten av det såkalte totredjedelssamfunnet, der en tredjedel er skilt ut som et bunnsjikt, fortsetter i alle vestlige land. Flere og flere får også et «løsere» forhold til arbeidslivet. Ifølge André Gorz er mer enn halvparten av de som nylig begynte i jobb i Vest-Tyskland og i Frankrike, ansatt i deltidsjobber. André Gorz kaller de deltidsansatte og de arbeidsløse for «det post-industrielle proletariatet». Ifølge hans tall utgjør dette nå 40-45 prosent i Storbritannia, og i USA så mye som 45-50 prosent.

Foreløpig har ikke arbeidsløsheten ført til synlige trusler mot den sosiale orden i de vestlige samfunnene. Men kan det snu?

I USA forventer alle analytikere nå et økonomisk oppsving til høsten, og mange forventer derfor oppgang i hele verden. Problemet med alle prognoser, er at det er en meget sterk tendens til å forlenge de eksisterende tendensene. De virkelige betydningsfulle endringene ligger sjelden inne i prognosene. Den ikke ukjente skipsrederen Fred. Olsen, skal etter sigende tro på den russiske økonomien Nikolai Kondriateff som mente den kapitalistiske økonomien utviklet seg i sykluser på 50 år. 30 år med vekst, fulgt av ti år med stagnasjon og ti år med stagnasjon og depresjon, før det kommer en ny periode med vekst. I 1987 sa Fred. Olsen at det økonomiske kollapset kommer før 1995, og som følge av det selger han nå ut ferger og oljeselskap. «Jeg trenger ikke bevis for at Kondriateffs sykluser virker,» sa Fred. Olsen i 1987. «Jeg vet de virker.»

Men selv uten shippingmagnaten Fred. Olsens spådommer om et økonomisk kollaps, kan utviklingen på 1990-tallet gi grunnlag for store sosiale konflikter. Den permanente utviklingen av et bunnsjikt i samfunnet kan true den norske forstadsidyllen. Med en ytterligere akselerering av disse tendensene, kombinert med en mer offensiv nedbygging av distrikts-Norge, vil det finnes grunnlag for nye politiske konstellasjoner og strømninger. Folk kan gå både til høyre og venstre, men en kan tenke seg at det i et slikt bilde vil være plass for en venstrestrømning som bruker sine posisjoner i det fungerende samfunnet til å alliere seg med tredjedelen som faller utenfor. Her vil ikke en politikk med utgangspunkt i Kardemommeloven være mye til hjelp. For disse gruppene vil komme til å stille helt andre og mer radikale krav enn de som har vært vanlig i den norske forstadsidyllen. Men 18-åringen fra Stavanger får neppe regien.

Det var ikke bare palestinere og Irak som tapte på Gulf-krigen, men også det demokratiske partiet i USA. Bladet Comic Relief bringer hver måned det beste av syndikaliserte tegnere og spaltister. Flere kommentarer til Gulf-krigen fra Comic Relief inne i dette Røde Fane.

Comic Relief dekker hver måned de beste amerikanske tegnerne og spaltistene. I dekningen av Gulf-krigen viste bladet seg som en støtte for antikrigskreftene. Allikevel er det ikke mer enn rimelig å åpne denne presentasjonen med noen proamerikanske kommentarer.

Mens Bush hevdet krigen var et forsvar for frihet og demokrati, påpekte flere tegnere den nære sammenhengen mellom storkapital, olje og krig.

Krigens store tapere sett fra Amerika var Demokratene, som i utgangspunktet hadde vært mot krigen.

Men på tross av en midlertidig suksess for Bush-regimet er de grunnleggende problemene på hjemmefronten fremdeles uløste. Spørsmålet er også hvordan Bush skal klare å leve opp til sitt nye rykte som verdenspoliti? Har han gapt over mer enn han kan svelge?

av Eivind Stø

AKP «arvet» kinesernes kritikk av Sovjet. I denne kritikken var det mye bra, men den inneholdt i alle fall tre problematisk sider: kampen mot titoismen, ikke bare i Jugoslavia – forsvar for invasjonen i Ungarn i 1956 – Stalin-analysen som konkluderte med 70 prosent riktig og 30 prosent feil. De to første punktene spiller i denne sammenheng liten rolle, men det tredje gjør det.

I skrivende stund har 77 prosent av velgerne i ni av sovjetrepublikkene sagt ja til Gorbatsjovs prinsipper for en ny unionsavtale, mens seks av republikkene boikottet avstemningen. Gorbatsjov har dermed fått et pusterom, og muligheter til å bygge opp en ny plattform for samhandlingene mellom republikkene.

På denne andre siden regjerer han på lånt tid. Gruvearbeiderne streiker, matvaresituasjonen er i permanent krise og Jeltsin fikk støtte til sitt krav om at presidenten i den russiske sovjetrepublikken neste gang skal velges ved direkte valg.

Denne artikkelen burde derfor satt spørsmålstegn ved Sovjets framtid, og hatt som hovedoverskrift «Et regime foran undergangen?» Når jeg likevel denne gang velger å dvele ved Sovjets historie, og AKPs analyse av denne, henger dette sammen med to forhold. For det første vil en kommentarartikkel i Røde Fane lett bli uaktuell, fordi de politiske og økonomiske forholdene er under stadig forandring. Avslutningsvis i denne artikkelen vil jeg likevel komme tilbake til dette spørsmålet. For det andre fordi vi har behov for sette oss ned og gjennomgå partiets analyse av Sovjet i lys av de siste års hendinger. På venstresida i Norge vil nok de fleste støtte de borgerlig-demokratiske revolusjonene og endringene som har funnet sted i Øst-Europa, også i Sovjet. Likevel er det mange som er forvirret og føler seg usikre på sosialismens framtid, ikke bare i Norge og Europa, men også på verdensbasis. Min paradoksale påstand er at denne usikkerheten henger sammen med sammenbruddet til sosialimperialismen i Øst-Europa og bresjnevismen i Sovjet. Påstanden er paradoksal fordi kampen mot sosialimperialismen har vært en av bærebjelkene i AKPs teoretiske grunnlag og utgjort en viktig del av partiets eksistensberettigelse. Dette spørsmålet kommer jeg tilbake til nedenfor. Først vil jeg imidlertid diskutere hovedelementene i AKPs Sovjet-analyse i lys av begivenhetene de to siste åra.

Hovedelementene i Sovjet-analysen

Denne gjennomgangen bygger på partiets vedtatte programmer, boka Sosialimperialismen fra 1975, som også inneholder vedtak fra partiets landskonferanse i 1974, sommerleirdokumenter samt programmatiske artikler i Klassekampen og Røde Fane fra 1970- og -80-åra. Hva enkelte partikamerater har skrevet i debattinnlegg eller uttalt i diskusjoner, vil bare i liten grad bli trukket inn. Slike innlegg er med på å skape partiets image, men utgjør ikke partiets vedtatte politiske plattform.

I teseform mener jeg at hovedelementene i AKPs Sovjet-analyse kan oppsummeres på følgende vis:

• 1. Det blei 1917 gjennomført en virkelig sosialistisk revolusjon i Russland.
• 2. Innenfor det kommunistiske partiet foregikk det stadig politiske kamper på 1920- og 30-tallet om strategiske og taktiske spørsmål. Sjøl om Stalin hadde til dels store politiske feil, sto han for ei riktig linje i kampen mot både Trotskij og Bukharin.
• 3. Sjøl med sine feil var kollektiviseringa og femårsplanene viktige elementer i oppbyggingen av sosialismen i Sovjet.
• 4. Innenfor det kommunistiske partiet, og i det statlige byråkratiet vokste det etter hvert fram nye privilegerte sjikt, som til slutt konstituerte seg som en herskende klasse i Sovjet.
• 5. Formelt skjedde dette på den tjuende partikongressen i 1956, men «utfallet av klassekampen var gitt fleire år tidligare» (Partiprogrammet 1984, side 72).
• 6. Sovjet er et sosialimperialistisk land, sosialisme i ord, imperialisme i handling. Sovjet er et kapitalistisk land av en ny type.
• 7. Sovjet er en imperialistisk supermakt og slåss med USA om verdensherredømmet. I denne rivaliseringa er det Sovjet som slåss for en nyoppdeling av verden, fordi Sovjet er en supermakt i framgang, mens USA er på tilbakegang. Sovjet er derfor den største trusselen mot verdensfreden.
• 8. Sovjet er et diktatur av Hitler-typen.
• 9. Krustsjov, Bresnjev og Gorbatsjov er borgerlige politikere, og ikke sosialister med en del feil.
• 10. Veien fram til sosialisme i Sovjet vil sannsynligvis gå gjennom to faser, en borgerlig revolusjon og en sosialistisk revolusjon.

Dette mener jeg er hovedelementene i AKPs Sovjet-analyse, og noen av tesene trenger kanskje noen kommentarer.

For det første Stalin-spørsmålet. AKP «arvet» kinesernes kritikk av Sovjet. I denne kritikken var det mye bra, men den inneholdt i alle fall tre problematisk sider: – kampen mot titoismen, ikke bare i Jugoslavia – forsvar for invasjonen i Ungarn i 1956 – Stalin-analysen som konkluderte med 70 % riktig og 30 % feil. De to første punktene er viktige, men spiller i denne sammenheng liten rolle, men det tredje gjør det. Når AKP framstilles som et stalinistisk parti, så har en slik oppfatning bare delvis støtte i partiets programmatiske dokumenter.

AKP har hatt et dualistisk forhold til Stalin. Riktignok var Stalin en av de fem klassikerne heilt fram til landsmøtet i 1990. på den andre siden har partiprogrammene heile tida inneholdt politisk kritikk av Stalin. Her går det dessuten an å peke på en viss bevegelse i programmenes beskrivelse, prosenten som er bra ved Stalin er stadig synkende. I 1984-programmet er kritikken så sterk at det spørs om Stalin da engang nådde opp til 50 % bra, dersom en tar teksten på alvor.

Stalin-stempelet er likevel ikke heilt feilaktig. Partiets ledende kadrer kom ofte opp i situasjoner hvor forsvaret av Stalin gikk lenger enn det var dekning for i SUF(m-l) og AKP(m-l)s egne plattformer. Blant annet var dette tilfelle på det store DNS-møtet i Chateau Neuf i 1972, hvor Sverre Knutsen og Rune Slagstad diskuterte Stalin. Det ligger her ingen kritikk av Sverre Knutsen eller andre ledende partikamerater, bare en påpekning av at forsvaret av de 70 % ofte ble oppfattet som minst 100 %.

Når det gjelder deler av tese 6, «..- Sovjet er et kapitalistisk land av en ny type», så er dette synet blitt utviklet i kamp med ideer som ‘sosialisme med en del feil’ (revisjonistene), ‘degenerert arbeiderstat’ (trotskistene), ‘overgangssamfunn’ (SV) og ideen om den ‘byråkratiske kollektivismen’, som sto sterkt i deler av den europeiske venstresida. Også innen AKP har det vært uenighet om dette spørsmålet. Uenigheten springer blant annet ut fra om en legger hovedvekten på NY eller Kapitalismen. I 1970-åra la en størst vekt på Kapitalismen, og sosialimperialisme-boka argumenterer for likhetene mellom sovjetkapitalismen og den vestlige sosialismen. I 1980-åra legger en mer vekt på NY TYPE, gjennom artikler i Røde Fane og Materialisten.

De ti punktene ovenfor danner etter min oppfatning hovedelementene AKPs Sovjet-analyse. Hvor enhetlig partiet egentlig var på denne analysen, er imidlertid et pent spørsmål. En del av endringene i standpunkter kan nok føres tilbake til uenigheter (Stalin), mens andre glidninger mer har å gjøre med respons på den økonomiske. politiske og militære utvikling i verden (krigsfaren).

Det var i alle fall denne analysen som førte SUF(m-l) på gatene i kamp mot Sovjets innmarsj i Tsjekkoslovakia. Det var denne analysen som lå til grunn for at partiet nesten hvert år fram til 1990 arrangerte tog 21. august, ofte heilt aleine. Vi gløymde aldri Praha. Det var denne analysen som var bakgrunnen for solidaritetsarbeidet i Afghanistan og arbeidet i Solidaritet Norge – Polen. Sovjet er ikke noe sosialistisk land, men en imperialistisk supermakt.

Borgerlige, nasjonale revolusjoner i Øst-Europa

Hva var riktig og hva var feil i analysen ovenfor? Før vi nærmer oss spørsmålet, kan det være på sin plass å se litt på hva som har skjedd i Sovjet og Øst-Europa de to siste årene. De gamle folkedemokratiene har havnet på historiens skraphaug. Utviklingen i Polen og Ungarn startet først. Her har borgerlige politikere og partier vunnet flertall ved valg. De tidligere revisjonistpartiene er uten politisk innflytelse.

I DDR og Romania fant det sted dramatiske revolusjoner. Resultatet ble temmelig ulikt. DDR er i dag en del av Tyskland og sliter med store økonomiske og sosiale problemer. Det kristeligdemokratiske partiet vant valget i fjor. I Romania er de økonomiske, politiske og sosiale problemene enorme, og det er vanskelig å se noen lysning i nær framtid. En har blitt kvitt en forhatt diktator, men ellers har en gått fra vondt til verre. Personer knyttet til det tidligere revisjonistpartiet er ikke uten innflytelse i Romania i dag. Dette er også en del av årsaken til den politiske uroen.

I Bulgaria har det tidligere regjerende partiet fortsatt under nytt navn, og har også vunnet frie valg i landet. Bulgarerne har blant annet brukt den nye friheten til å protestere mot at tyrkerne skal bruke tyrkiske navn. I Tsjekkoslovakia har fløyelsrevolusjonen møtt politisk motbør, først og fremst fra Slovakia. Dersom vi også tar med Jugoslavia i denne gjennomgangen, så rystes landet av store politiske og nasjonale konflikter. Til og med fyrtårnet i Albania er rammet av store politiske problemer.

I Sovjet sjøl står regimet foran undergangen. Vi er vitne til enorme økonomiske problemer, som ikke er blitt løst under perestrojkaen. Det er store politiske problemer, som ikke er løst under glasnost. Og ikke minst, det er store nasjonale konflikter, som truer med å sprenge unionen i stykker.

Årsakene til denne omveltningen i alle de østeuropeiske land er ikke så vanskelige å skjønne, i ettertid. At problemene skulle ha så stor revolusjonær kraft allerede i 1989 og 1990, var det ikke mange som forutså. Det går imidlertid an å peke på tre viktige faktorer:

• 1. Økonomiske problemer. Regimene i de fleste landene klarte ikke å skaffe massene et minimum av økonomisk velstand. Bortsett fra kanskje DDR, var dette en av faktorene som forklarer tidspunktet best.
• 2. Politiske problemer. Regimene manglet politisk legitimitet. De var av den grunn ikke i stand til å takle de problemene som oppsto. De hadde ingen tillit å tære på, men opprettholdt makta med hjelp av nasjonale og utenlandske bajonetter.
• 3. Gorbatsjov nektet å forsvare regimene i Øst-Europa. Dersom de ikke skaffet seg nasjonal legitimitet, skulle sovjetiske soldater ikke brukes til å slå ned opprør og folkelige revolusjoner.

Dette var utgangspunktet for de borgerlige, nasjonale revolusjonene. Hva har så blitt resultatet?

De økonomiske problemene er ikke løst, for å si det forsiktig. Ingen av landene har klart overgangen fra en kommandoøkonomi til markedsøkonomi. Det er økonomisk kaos i Polen, fattigdom i Romania, massearbeidsløshet i Øst-Tyskland og enorm utenlandsgjeld i Ungarn. I noen land er det nettopp markedsøkonomien som har skapt problemene (Øst-Tyskland), i andre land er overgangen til markedsøkonomi såvidt begynt (Bulgaria).

På den andre siden har flertallet av regimene i dag skaffet seg legitimitet. Selv i Polen, med enorme økonomiske problemer for arbeidsfolk, står spørsmålet om regimets forsatte eksistens ikke på dagsorden. Walesa sitter trygt.

Det er ellers verd å merke seg at gamle nasjonale konflikter dukket opp, da diktaturene fjernet sitt lokk. Tsjekkere og slovakere, ungarer og romenere og sigøynere, bulgarere og tyrkere samt en rekke nasjonale konflikter i Jugoslavia. I Sovjet blomstrer de gamle nasjonale konfliktene som aldri før. Mest sentral er konflikten mellom russerne og de andre folkene, men i de asiatiske republikkene slåss de mot hverandre.

Riktig eller feil analyse?

Etter min oppfatting har de siste års begivenheter i Øst-Europa bekreftet AKPs analyse av Sovjet og folkedemokratiene. På den andre siden har oppgjøret med diktaturene stilt nye spørsmålstegn ved de ideologiske og historiske røttene til undertrykkingen av arbeiderklassen og folkene i Øst-Europa og Sovjet. La oss imidlertid konsentrere oss om Sovjet, og se på karakteren av samfunnssystemet først.

«Et diktatur av Hitler-typen?» Dette er en betegnelse som ikke passer på Sovjet i dag, og den har sannsynligvis aldri gjort det. På den andre siden er det blitt klart for alle som ønsker se det, at Sovjet og folkedemokratiene har undertrykket ikke bare kontrarevolusjonære og utenlandske agenter, men først og fremst arbeiderklassen og folket. I tråd med denne analysen er det logisk at revolusjonene både i form og innhold var nasjonale, borgerlige revolusjoner. Dersom vi ser bort fra overslaget, … av Hitlertypen, har AKPs analyse av Sovjets klassekarakter vært heilt riktig.

«Kapitalisme av en ny type?» Sovjet produserte kanoner framfor smør. De arbeidende massene fikk ikke del i de verdiene de skapte. Verdiene var det den nye byråkratiske herskerklassene som disponerte, på kapitalistisk vis. Men det dreide seg aldri om noen markedsøkonomi etter vestlig mønster, dette har forsøkene på å innføre markedsøkonomi vist tydelig, både i Sovjet og resten av Øst-Europa. I tesen «kapitalisme av en ny type» har det derfor vært riktig å understreke den nye typen. Dersom en derimot legger hovedvekten på kapitalisme, og med det mener at det er likhetene som er iøynefallende mellom vestlig og sovjetisk kapitalisme, så blir resultatet feil. Det stenger for innsikt i sovjetisk økonomi. Sjøl i dag er Sovjet ikke noe markedsøkonomisk samfunn, men sliter med kommandoøkonomiens problemer.

«En imperialistisk supermakt på framgang.» Ingen av begivenhetene det siste året har svekket denne tesen. Det står fremdeles fast at invasjonen i Tsjekkoslovakia og Afghanistan var imperialistiske handlinger, og ikke hjelp til venner i nød. Sammenbruddet i sovjetisk økonomi har ført til at Sovjet i dag ikke lenger er noen supermakt, det økonomiske grunnlaget er ikke lenger til stede. Men fra 1960 til begynnelsen på 1980-tallet var Sovjet den supermakten som var i framgang, både økonomisk, militært og politisk. Den økonomiske framgangen, i forhold til USA, var det materielle grunnlaget for at Sovjet prøvde å ta kampen opp med USA om verdensherredømmet. Det kan her innvendes at AKP kanskje var for seine til å skjønne at Sovjets framgang hadde stoppet opp. På den andre siden er det langsiktige tendenser vi snakker om, når vi analyserer det økonomiske styrkeforholdet mellom supermaktene. Det riktige i en almen tendens lar seg f.eks. ikke motbevise av tall over den økonomiske veksten i første kvartal 1985. Det bør også nevnes at Åsmund Egge stilte spørsmålstegn ved tesen om en supermakt i framgang allerede i 1985 (Materialisten nr 1, 1986).

Den historiske og ideologiske analysen er mer komplisert, og begivenhetene har understreket problemene. Særlig gjelder dette forholdet mellom folk og stat, mellom medlemmer og parti. Det var ikke proletariatets diktatur i Sovjet, men partiet regjerte på vegne av arbeiderklassen. Erfaringene viser at et slikt regime ikke kan styre på vegne av folket i tiår etter tiår uten at det blir et styre over folket. Her har AKP utviklet sin forståelse i løpet av det siste tiåret, men partiprogrammene på 1970-tallet bar preg av at denne forståelsen hadde kommet forholdsvis kort.

Det er også grunn til å advare mot en idealistisk og subjektivistisk kritikk av Sovjet. Revolusjonen fant sted i et tilbakeliggende land. Sovjet hadde fra første stund av mektige fiender på den internasjonale arenaen. Den revolusjonære bølgen døde fort ut i 1920-åra, og ideen om sosialisme i et land sto fram som den eneste logiske veien å gå. Sovjet hadde derfor ikke valg på øverste hylle, verken når det gjelder oppbygging av økonomien, utvikling av det sosialistiske demokratiet eller ulike forsvarspolitiske alternativer. En er nødt til å ta hensyn til slike faktorer, og mitt standpunkt er at AKP på 1970- og 80-tallet gjorde det på en relativ avbalansert måte. Med det vedtaket som ble fattet på det siste landsmøtet om den kommunistiske tradisjonen, har partiet forfalt til en idealistisk kritikk. En ønsker seg alternativer i Sovjet før krigen, både økonomisk, ideologisk og politisk, som ikke har sin rot i sovjetisk virkelighet. Det går ikke an å velge seg et nytt folk og en ny økonomi, men en må ta utgangspunkt i den arbeiderklassen en har, og det partiet som tross alt har vokst fram.

Det er heller ikke noe argument at Gorbatsjov og den nye sovjetiske partiledelsen retter nye angrep mot Stalin. Heller ikke at Jeltsin gjør det. Jeg kan ikke se at det er brakt argumenter til torgs som stiller Stalin-spørsmålet i et nytt lys. Dette betyr ikke at Stalin-spørsmålet er ukomplisert, langt ifra. Men en sosialistisk kritikk av Stalin kan ikke bygge på borgerlige og sosialdemokratiske partiledere som løper fra sitt lands politiske og ideologiske fortid.

Teorien om kontrarevolusjonen i Sovjet står etter min mening fortsatt ved lag. Et nytt sjikt vokste fram i parti og stat, og konsoliderte seg etterhvert som en ny herskende klasse. En skjønte ikke godt nok at klassekampen fortsetter under sosialismen, og at også det kommunistiske partiet er en arena for denne klassekampen. En skulle hindre kontrarevolusjon ved å rekruttere arbeidere til ledende stillinger i parti og stat, eller sønner og døtre av det arbeidende folket. Men dette var en medisin som var for svak til å hindre nye sjikt i å vokse fram. Tidspunktet for den endelige kontrarevolusjonen er i dette perspektivet ikke så veldig interessant.

Stalins forhold til disse nye sjiktene er derimot forsatt et komplisert spørsmål. På den ene siden var det Stalin som bygde opp sjiktene, det var under hans ledelse de fikk sine posisjoner. På den andre siden kom han fort i et motsetningsforhold til det byråkratiske framvoksende sjiktet i parti og stat. Moskvaprosessene ble på mange måter rettet inn mot dette sjiktet, og mange ble likvidert, bokstavelig eller politisk. Likevel ble dette sjiktet Moskvaprosessenes seierherrer. Dette henger sammen med de metodene som ble brukt, vold og tvang framfor politisk mobilisering av massene etter kulturrevolusjonens prinsipper. Partiet døde som aktivt element i klassekampen i Sovjet. Det fantes ingen demokratiske diskusjoner i partiet på slutten av 1930-tallet, for si det forsiktig. Og så kom krigen. Det nye sjiktet vokste seg stadig sterkere, og tok over stat og etter hvert også partiet. Stalin er på ingen måte uten ansvar for denne utviklinga, men det er ikke det samme som å si at han dreiv den fram.

Min konklusjon er at utviklingen i Sovjet og Øst-Europa de siste to åra ikke har lagt noen dynamittgubbe under AKPs Sovjet-analyse. Stort sett har hendingene bekreftet og styrket analysen av Sovjet som et diktatur, en imperialistisk supermakt, basert på en kapitalisme av en ny type. Analysen forklarer både Sovjets vekst som supermakt, og dets fall.

De historiske og ideologiske spørsmålene er derimot ikke avklart. Dette gjelder særlig forholdet mellom parti og stat på den ene siden og arbeiderklassen på den andre, og spørsmålet om kontrarevolusjonen i Sovjet. Denne diskusjonen må fortsette.

AKP og Øst-Europa i dag

AKP som parti bør etter min mening gi full støtte til de borgerlige, nasjonale revolusjonene i Øst-Europa. Dette er neppe et kontroversielt standpunkt. Det er likevel et tankekors at mange i og omkring partiet er noe lunkne i sitt engasjement og usikre på om det er riktig å støtte alt som skjer i Øst-Europa.

Selvfølgelig er det ikke det. Når bulgarerne undertrykker tyrkerne, når sigøynerne og jødene blir diskriminert på det groveste, og når nye nasjonale og halvfascistiske bevegelser dukker fram i mange av landene, så er vi nødt til å ta avstand fra det. Men det er ikke noe argument i diskusjonen om rettferdigheten i opprøret i Øst-Europa. Det er heller ikke noe argument at arbeiderklassen i de fleste tilfellene må bære byrdene av den økonomiske snuoperasjonen. Vi må ha to tanker i hodet på en gang. Opprøret er rettferdig, men retningen på det må være gjenstand for diskusjon.

Det er klart at Landbergis må støttes i sitt arbeid med å frigjøre Litauen fra Sovjet, men bør han få folkets fredspris av den grunn? Det vil etter min mening henge sammen med hvordan litauerne sjøl tar et oppgjør med antisemittismen, og hvordan de sjøl behandler sine nasjonale minoriteter. Og det samme vil være tilfelle i mange av de andre landene.

Årsaken til den noe lunkne holdningen til frigjøringen i Øst-Europa blant AKPs tilhengere, ligger derimot på et annet plan. Det er et følelsesmessig problem å være vitne til at hundretusen går i tog mot sosialismen og kommunismen. Vi skjønner den rettferdige harmen rettet mot byråkrater og revisjonister, men vi hadde ønsket oss en annen revolusjon.

Det hadde vært mye enklere dersom massene hadde viftet med røde faner i sitt angrep på pamper og byråkrati, og krevd en virkelig sosialisme i Sovjet og de andre landene. Her ligger vårt følelsesmessige problem, men vi kan ikke ønske oss et annet folk enn det som eksisterer i dag, med sine holdninger og erfaringer. Det er derfor ingen grunn til å overvurdere massenes begeistring for sosialismen i Øst-Europa i dag. På den andre side har vi alltid sagt at sosialismens framtid i Europa og verden for øvrig er avhengig av at Sovjet blir avslørt og avkledd alle sine sosialistiske fraser. Det har skjedd i dag. Muligheten til bygge sosialismen i framtida har dermed blitt langt gunstigere, et viktig hinder har blitt fjernet.

Jeg forstår at det er vanskelig tenke slik når hundretusen arbeidsfolk demonstrerer mot sosialismen i Moskvas gater, men det blir ikke mindre sant av den grunn. Alternativet ville være at veien til sosialismen skulle gå gjennom det sovjetiske system, og ikke i kamp mot det. Og det har aldri vært vår linje, verken på det intellektuelle eller følelsesmessige planet.

Vil Sovjetunionen overleve?

La oss avslutningsvis reise spørsmålet om Sovjet vil gå til grunne, på bakgrunn av de politiske omveltningene de siste åra? Her er det grunnlag for mye kvalifisert gjetting, framtida er svært uklar.

Det som i alle fall er klart, er at Sovjet ikke kommer til eksistere på samme måte som tidligere. Økonomien er under forandring, fra kommandoøkonomi til markedsliberalisme. Sovjet kommer heller ikke til kunne utgjøre noen trussel mot USA-imperialismen på lang sikt, på tross en mektig krigsmaskin. Unionens forsatte eksistens vil være avhengig av om det lykkes å komme fram til en ny unionsavtale, basert på likverdighet mellom de ulike republikkene. Dersom dette ikke lykkes, vil unionen sprenges i sine enkelte faktorer. Det som da blir igjen, vil være en løsere avtale mellom Russland, Hviterussland og Ukraina, kombinert med assosiert tilknytting fra visse av de asiatiske republikkene.

Med sitt 3/4 flertall i de ni republikkene som deltok i avstemningen, kan Gorbatsjov ha fått en plattform til å opprette en ny unionsavtale. Dette forutsetter mer enn noen gang før at økonomien kommer under kontroll. En kan neppe forvente at de økonomiske problemene skal kunne løses på kort sikt, men Gorbatsjovs framtid er avhengig av at det arbeidende folket ser lys i den andre enden av tunnelen; og at lyset ikke er et tog som kommer mot i full fart.

For de baltiske statene er det grunn til tro at prosessen ender opp med at de får sin sjølstendighet, sjøl om det kan ta litt tid. For Armenia og Georgia vil løsrivelsen være avhengig av hvor sterk sentralmakta i Moskva blir i framtida.

av Helen Vogt

I stedet for å handle om kvinners seksuelle frigjøring kom kampen mot porno mer og mer til å handle om «menneskesak»: om det gode og vakre og riktige i kamp mot det abnorme og ekle – i tråd med tradisjonell sedelighets- og moraldebatt.

Kvinnefronten bygget bro over hundre år gamle motsetninger og sterke følelsesmessige spenningsfelt med tesen om at Nei til porno betyr å si Ja til den ekte seksualiteten. Splittelsen på landsmøtet i januar 1991 avslørte imidlertid en ideologisk avgrunn mellom to seksualpolitiske fløyer.

Etter ti år med kamp mot porno som synligste samlingsmerke har fronten delt seg i et «liberalistisk» flertall (der nesten alle de gamle veteranene hører til) og en «fundamentalistisk» utbrytergruppe som har tyngdepunkt i Rogaland/Hordaland, med et sterkt innslag av helt unge jenter. Begge fløyer hevder å representere den naturlige videreføringen av 1980-tallets pornokamp.

Utbryterne beskriver norske kvinners hverdag som en slagmark, der sex fungerer som menns terrorvåpen i en kontinuerlig kjønnskrig. Pornoen er fiendens krigspropaganda. «Seksualliberale» vitnemål om at seksualiteten selv under de rådende samfunnsforhold faktisk kan være til glede og nytelse også for kvinner, avfeies som irrelevante. Splittelsen avspeiler at flertallet av kvinner ikke kjenner seg igjen i dette dystre landskapet. (1)

– Det føltes som å bli konfrontert med sin egen karikatur, forteller en av veteranene, som opplevde at utbryterne brukte argumenter hun sjøl har oppfattet som selvfølgelige sannheter i pornokampen, til å underbygge konklusjoner som var både fremmede og skremmende.

Begge sider i debatten argumenterer med følelsene og påberoper seg personlige erfaringer (inkludert incest-overgrep, mishandling og egne seksuelle fantasier) som underlag for sine politiske standpunkter. Saklig argumentasjon om pornoens omfang, tilgjengelighet og mulige skadevirkninger får ingen plass i debatten, som i stor grad blir et spørsmål om personlig integritet.

Det siste året har striden særlig stått om den «nye» pornoen, representert ved Cupido. «Bladet for kåthet og glede» markerer seg bevisst som et svar på kvinneaktivistenes protest mot den sjablongmessige og rollefikserte framstillingen av seksualiteten i de tradisjonelle mannfolkbladene. Cupidos bilder er både mer estetiske og mer varierte, og de appellerer til en god del kvinner (ca. 40 prosent av leserne).

Kvinnefrontens gamle parole «Nei til porno – ja til erotikk» har vist seg ubrukelig som rettesnor, så lenge kampen mot porno i stor grad dreier seg om å få domstoler og politi til å gripe inn med forbud og beslag. Det har ikke vært mulig å finne fram til en objektiv definisjon som skiller klart mellom porno og erotikk (til syvende og sist avgjør sosial status og personlig smak: det maleriet jeg liker er erotisk, mens de bildene gutta henger opp på brakka er porno).

Utbryterne forsøker å løse dette dilemmaet ved å definere alle seksuelle skildringer (unntatt ren seksualopplysning) som porno. Som alternativ parole lanserer de «Nei til porno – Leve kjærligheten». Begrunnelsen er at seksualitet for kvinner er en del av kjærligheten. Alle forsøk på å behandle sex som en separat foreteelse innebærer dermed at kvinner tvinges til å underordne seg «menns premisser». Men i forsvaret for det romantiske kjærlighetsidealet som et naturlig og riktig uttrykk for kvinners seksuelle følelser, havner de på linje med forkjempere for tradisjonell kristen/patriarkalsk moral, ettersom de ikke gjør noe forsøk på å drøfte hvilke elementer i kvinnerollen som er uttrykk for kvinners seksuelle «natur» og hva som er resultat av tilpasning til århundrers kjønnsundertrykking.

Opprinnelig bygde kvinnebevegelsens pornomotstand på at pornoens framstilling av kvinner var kjønnsdiskriminerende, fordi kvinner ble framstilt som passive tjenere for menn. Bladene skulle bekjempes fordi de var kvinneundertrykkende og ga et snevert og løgnaktig bilde av seksualitetens mangfoldighet. For de som kalte seg feminister på 1970-tallet (miljøet rundt Kvinnehuset, Nyfeministene, Lesbisk Bevegelse m.fl), var det utenkelig å samarbeide med Kristelig Folkeparti og biskoper. Først da ml-jentene kastet seg inn i pornoarbeidet på begynnelsen av 1980-tallet ble det fart på alliansebyggingen. (2)

Et av flere problemer ved alliansen med kristenfolket var holdningen til homofili. Tradisjonelle puritanere som er mot porno fordi det er grisete, oppfatter naturligvis bildet av to menn som knuller, som langt mer grisete enn det «normale» bildet av en mann og en dame. Rettspraksis bekrefter at dette også er samfunnets offisielle syn.

Lysbildeserien som Unni Rustad viste land og strand rundt på begynnelsen av 1980-tallet, og boka Porno (3), som ble en slags lærebok for mange lokale pornoaksjoner, unngikk med hensikt å bruke eksempler fra homseporno. Det skyldtes dels at mannlige sexobjekter forkludret teoriene om pornoens iboende kvinneundertrykking, men også at de første pornoaktivistene var svært oppmerksomme på faren for å gi næring til homohets og puritanisme. Men ettersom den brede anti-pornoalliansen mer og mer har definert kampen i allmennmoralske, i stedet for kvinnepolitiske termer (ved paroler mot «tingliggjøring av menneskelig seksualitet» etc), er også homseporno trukket inn i analysen – som nok et eksempel på menns «kjøp og salg»-holdning til seksualiteten.

I stedet for å handle om kvinners seksuelle frigjøring, kom kampen mot porno mer og mer til å handle om «menneskesak»: om det gode og vakre og riktige i kamp mot det abnorme og ekle – i tråd med tradisjonell sedelighets- og moraldebatt. Homofiles rett til seksuell utfoldelse på egne premisser gikk med i dragsuget, sammen med det kvinnepolitiske perspektivet. Tilbake står rotfestede romantiske ideer om at kvinner er bedre mennesker og derfor naturlige moralske veivisere i en tid da samfunnets moralske standarder er i oppløsning.

Utbryterne fra Kvinnefronten vil slåss mot alle kommersielle kjønnslige skildringer – uavhengig av om de er kvinneundertrykkende eller ikke. Bak ligger en forståelse av seksualiteten som «opium for folket». Alt som stimulerer de undertrykte (kvinner, arbeidsfolk) til å søke privat nytelse, avsporer fra kampen for frigjøring. Sex har i dag erstattet religionen som herskerklassens viktigste ideologiske redskap for å opprettholde kapitalismen og patriarkatet, hevder Hordaland-gruppa i sin ideologiske kritikk av Cupido. (4)

Hordaland-gruppa er seksualpolitiske fundamentalister som fører pornokampen som en hellig krig. Rundt sin analyse av porno har de bygget opp en helhetlig verdensanskuelse, der toleranse for ulike oppfatninger blir til svik, og små avvik fra den rette linja blir enda verre enn store, fordi de er vanskeligere å avsløre. Dermed blir det logisk å konsentrere kreftene om å bekjempe Cupido, og inngå allianser med hvem som helst – f.eks anti-abortbiskop Per Lønning.

At hensikten helliger midlet, er en solid norsk politisk tradisjon. Knapt noen virkemidler er for sterke, hvis bare saken er god nok (jfr enigheten om norsk narkotikalovgiving, med strafferammer som er så skyhøye at man må til totalitære stater som Kina og Iran for å finne maken). (5) Norsk venstreside har dessuten liten tradisjon i å slåss for ytringsfriheten som prinsipp. Dette er trolig bakgrunnen for at den norske kvinnebevegelsen først nå blir splittet i pornosaken, mens den i andre vestlige land gjennom hele 1980-tallet har vært skarpt delt i synet på hva slags metoder som er akseptable og hensiktsmessige.

I USA og England har en stor del av kvinnebevegelsen lenge tatt avstand fra allianser med konservative/religiøse krefter, fra bruk av sensur og fra pornolover som er basert på det tradisjonelle patriarkalske utuktsbegrepet.

Mens Kvinnefronten i Norge marsjerte under parola «Håndhev pornoloven», har den tilsvarende loven i USA blitt brukt til å angripe nakenbilder (både malerier og fotografi) og i England til å stanse homopolitisk litteratur. Den seriøse homobokhandelen Gay’s the Word i London har fått store deler av lageret beslaglagt som «utuktige skrifter», og eieren er blitt arrestert og fengslet.

Noen tilsvarende boomerang-effekt har vi ennå ikke fått i Norge (selv om homsepornobutikken My Friend i Oslo er blitt utsatt for påfallende mange flere politirazziaer enn tilsvarende heteropornobutikker). Kvinnefront-utbryternes argumentasjon i anmeldelsen av Cupido kan imidlertid lett brukes mot f.eks Løvetann (tidsskrift for homofil og lesbisk frigjøring) som i sitt spesialnummer om onani (våren 1991) bl.a trykker illustrasjoner av sadomasochistiske erotiske fantasier.

Ifølge Kvinnefront-utbryterne er bilder av s/m-sex egnet til å «flytte grenser» og påvirke folk til å akseptere voldelige og/eller seksuelle overgrep. For de seksualpolitiske fundamentalistene er det ikke noe avgjørende skille mellom fantasi og virkelighet, og både bilder og tekst tolkes og fordømmes som om det gjaldt faktiske handlinger. Tommelfingerregelen er at det man selv ikke kunne tenke seg å være med på, heller ikke bør beskrives/avbildes. Uvanlige seksuelle handlinger bør ikke framstilles, ettersom bildene kan gi noen menn ideer som de kan forsøke å pådytte sin partner mot hennes vilje.

Det er underforstått at ingen kvinner frivillig kan ønske å være med på seksuelle handlinger som antipornoaktivistene selv finner usmakelige og frastøtende. Kvinner som hardnakket hevder at de liker gruppesex med flere menn, analsex, dildoer e.l. blir bare nyttige bevis for at pornoindustrien har lykkes i sin kampanje for å hjernevaske kvinner og bryte ned deres motstand mot å bli undertrykt.

Når pornoens bilder og tekster oppfattes som autentiske speilbilder av virkeligheten, blir veien kort fra å bekjempe pornoindustrien til å sette seg til doms over folks seksualliv. Overgangen ble illustrert i en rettssak i London nylig, der åtte menn ble dømt til fengsel i til sammen 25 år for å ha deltatt i videofilming av en privat s/m-orgie. De mennene som hadde inntatt en passiv rolle (ligget bundet og blitt knulla), ble her dømt for seksuelle overgrep mot seg selv! (6)

Internasjonalt har antipornoaktivistenes mest innflytelsesrike ideologimaker vært den amerikanske forfatteren Andrea Dworkin. I klassikeren Pornography – men possessing women fra 1979 analyserer hun pornografien som et uttrykk for menns hat mot kvinner og et ønske om å utslette kvinnekjønnet fra jordens overflate.

I en mindre kjent oppfølger fra 1987, Intercourse («Samleie»), videreutvikler hun tankegangen til også å omfatte seksuell aktivitet i det virkelige liv. Penetrering – dvs fysisk inntrenging – blir definert som invasjon og okkupasjon av kvinnens kropp, og dermed som et overgrep. Utfra denne tankegangen blir flertallet av tradisjonelle samleier, all bruk av dildoer, eksperimentering med analsex osv til voldelige overgrep.

I et slikt verdensbilde er alle kvinner ofre og lite annet. Prostituerte blir dobbeltofre. Osv osv. Individuell verdighet og styrke raderes ut. Kvinner som finner glede i seksuell eksperimentering (eller i seksualitet overhode), kan bare forstås som hjernevasket eller for dumme til å skjønne sitt eget beste.

Kravet om sladding av modellene i forbindelse med den store pornoutstillingen som Kvinnefronten i Rogaland laget i 1989, representerte et brudd med denne offertenkningen. Det samme gjør den nystiftede Prostituertes interesseorganisasjon i Norge, PION, som insisterer på at kvinner som prostituerer seg har rett til å snakke for seg sjøl og krav på å bli tatt alvorlig. Kravet retter seg ikke bare til myndigheter og sosialapparat, men også direkte til kvinnebevegelsen, som har utviklet teorier og lansert paroler for kampen mot såvel prostitusjon som pornografi uten å ta noe som helst hensyn til hva pornomodeller og prostituerte selv måtte mene. Kampen har vært ført mer på vegne av, enn i solidaritet med kvinnene i sexindustrien.

Kampen for å komme ut av en lammende offerrolle handler om å erkjenne kvinners ansvar for sine egne valg. Det er en grunnforutsetning for å bevare menneskelig verdighet at vi ikke ser oss sjøl og andre kvinner som hjelpeløse kasteballer i et system der fedrenes synder evig og alltid går i arv.

Da kvinnebevegelsen på 1980-tallet satte incest og seksuelle overgrep mot barn på den politiske dagsorden, ble det viktig å slå fast prinsippet om at barn ikke er i stand til å gi informert samtykke til seksuelt samkvem med voksne. Barn forstår ikke konsekvensene av å innlate seg på forhold til personer som har makt over dem.

Men gjelder det samme for kvinner i forhold til menn? Er alt seksuelt samkvem mellom menn og kvinner egentlig dypest sett et resultat av press og maktmisbruk fra menns side? Hordaland-gruppa ser ut til å helle i retning av en slik oppfatning. I det skriftlige materialet som de delte ut på pressekonferansen etter bruddet på Kvinnefrontens landsmøte, legger de f.eks stor vekt på undersøkelser som tilsynelatende viser at kvinner ønsker sex langt sjeldnere enn menn gjør.

Motsetningene mellom dem som legger hovedvekten på kvinners behov for beskyttelse mot menns overgrep, og dem som krever kvinners rett til å utfolde seg fritt (med de farer det alltid innebærer å ta sjanser), er like gammel som kvinnekampen.

For hundre år siden raste sedelighetsdebatten blant de første vestlige feministene (anført av England og USA). En fløy ville beskytte anstendige kvinner mot menns overdrevne sex-trang – og samtidig redde uheldige medsøstre fra en skjebne verre enn døden – ved hjelp av strenge lover mot prostitusjon og krav om at menn måtte vise samme kyskhet som den de mente var naturlig for «skikkelige» kvinner. En annen fløy slåss mot politiets trakassering av kvinner som prostituerte seg, for prevensjonsmidler og kvinners rett til seksuell tilfredsstillelse. Det var en kamp for retten til å si nei, og en kamp for retten til å si ja. Begge kampene pågår fortsatt. (7)

I islamske land avspeiler de samme skillelinjene seg i debatten om «hijab» (ulike former for «slør» som er blitt moderne igjen blant unge middelklassekvinner fra Marokko til Malaysia). Muslimske fundamentalister hevder at tildekking av kroppen og atskillelse av kjønnene er kvinnefrigjørende, fordi det beskytter dem mot å bli betraktet som kjønnsobjekter. I land som Egypt og Tyrkia har denne striden mellom trygghet i kvinnetradisjonene og frihet i mennenes verden bølget fram og tilbake siden århundreskiftet.

Mange menn har hatt mistanke om at kampen mot porno egentlig er en lesbisk sammensvergelse mot heteroseksualiteten som sådan. Lesbiske har imidlertid vært blant de første til å stille spørsmålstegn ved den generelt seksualfiendtlige retningen innenfor antipornobevegelsen. Og det skyldes ikke bare at lesbiske ut fra egen erfaring som usynlig minoritet er skeptiske til å stemple det statistisk unormale som perverst og uønsket.

Mange lesbiske reagerer også mot en virkelighetsoppfatning der enhver gjenstand som er lengre enn den er bred, kan tolkes som et penissymbol – slik seksualpolitiske fundamentalister ofte gjør i sine «billedanalyser» av pornoen. Fundamentalistene har overtatt den tradisjonelle pornografiens mannsfikserte verdensbilde, der kvinner er redusert til gjenstander for menns begjær og aggresjon. Den autonome kvinnelige seksualiteten (både hetero og lesbisk) usynliggjøres.

Selvsagt finnes det lesbiske mannehatere i anti-pornofronten. Det finnes også heterofile mannehatere, heterofile kvinnehatere, lesbiske sjølhatere, generelle sexhatere og mange kvinner som har dårlige erfaringer på det seksuelle området. Mange personlige frustrasjoner har fått ny næring av å studere pornoblader: jo verre bilder, jo mer dramatiske tolkningsmuligheter. Noen av veteranene fra ti års kamp mot porno og prostitusjon har begynt å beskrive det som «kampskader», når unge jenter nærmest overveldes av fortvilelse og raseri over det de leser og ser i hardpornoen.

Å sette likhetstegn mellom mediebildet og virkeligheten har vært en bevisst taktikk i pornokampen. «Tenk om det var deg som lå der!» Men ettersom folks preferanser og toleransegrenser er høyst forskjellige, fører dette også til at seksuelle handlinger som mange pornomotstandere privat praktiserer, blir stemplet som nedverdigende, forrående, perverst osv. Dermed bidrar pornoaktivistene selv til å opprettholde det nettverket av fortielse, løgn og skam omkring seksualiteten, som de hevder at pornoindustrien lever av.

All erfaring viser at kvinner i vårt samfunn trenger lang tid på å finne ut av egen seksualitet og bli trygge og selvsikre nok til å vite hva de vil og ikke vil. Å spre skrekkhistorier om snuff-filmer, motorsagmassakre og spedbarn som blir voldtatt bidrar ikke nødvendigvis til større selvstendighet og politisk bevissthet. Overdrivelser er alltid fristende som agitatorisk virkemiddel, men kan også virke som lammende skremselspropaganda. Frykt er et effektivt våpen, som lenge har fått sette alt for trange grenser for kvinners livsutfoldelse. Skremmer vi hverandre fra å utforske det farlige og ukjente, dømmer vi oss sjøl til annenrangs mennesker.

Noter:

1) Et gjennomført eksempel på denne verdensanskuelsen finnes i boka Female Sexual Slavery av den amerikanske sosiologen Kathleen Barry, 1979. [Tilbake]

2) Mange feminister var også sterkt kritiske til metodene i pornokampen, og var opprørt over at Fritt Fram (avisa til Forbundet av 1948) flere ganger havnet på pornobål. Kioskeiere oppfattet temaet homofili som pornografisk og plasserte bladet i hylla ved siden av Cats og Lek, og aktivistene brød seg ikke med å sortere. [Tilbake]

3) Bente Volder m.fl.: Porno, Friundervisningens Forlag 1982. [Tilbake]

4) «Sex er velegnet til salg og forbruk. Sex kan fungere som smøringsolje og produsere fornøgde samfunnsborgere. Selv geriatriske pasienter oppfordres i dag til å leve ut sin seksualitet. De bør vise interesse og potens. Hos oss blir sex det lokkemiddel som tilslører at de gamle egentlig er maktesløse og utstøtte av samfunnsøkonomien.» Turid Sætre: En generell vurdering av Cupido – et pornoblad. Bergen 1990. [Tilbake]

5) Disse landene utmerker seg forøvrig ved også å være ekstremt restriktive overfor pornografi. [Tilbake]

6) Spørsmålet om porno fungerer som «oppskrift» på seksuelle overgrep er viktig, men faller utenfor rammen av denne artikkelen. For en kritisk gjennomgang av eksisterende forskningsmateriale på området, se Jean Rosenberg: Fuel on the Fire – An Inquiry into Pornography and Sexual Aggression in a Free Society, The Safer Society Press, Vermont 1989. [Tilbake]

7) Bøker som belyser denne debatten gjennom ulike historiske epoker er bl.a. Sheila Jefreys: The spinster and her enemies – feminism and sexuality 1880-1930, Ann Snitow m.fl.: Desire – the politics of sexuality og Laurie Bell: Good girls/Bad girls – feminists and sex trade workers face to face. [Tilbake]

Ingen av arbeidene fra min ungdom kom ut før lenge etter at de var skrevet. The tanks corps måtte vente til 1969, da Gallimard ga den ut i Frankrike med tittelen L’Escadron blindé. I Tsjekkoslovakia ble et kapittel trykt i et tidsskrift, med katastrofale følger; i et anfall av raseri utstedte hærens politiske kommandant en ordre som forbød alle tsjekkiske tidsskrift å trykke noen som helst slags satire over noen som helst side ved militærlivet. Romanen ble trykket i Alexander Dubceks år, men så kom russerne og hele opplaget ble ødelagt før utgivelse. Den utkom først på tsjekkisk i 1972 – atten år etter at jeg skrev den – på min kones forlag, «Sixty-Eight Publishers» i Toronto.

Da tanksene kom til Praha i august 1968 var et av deres første mål å okkupere bygningen til forfatterforeningen, hvor også kontorene til foreningens forlag lå. Etter omkring tre uker trakk den Røde Arme seg ut og redaktørene flyttet inn igjen. Såvidt de kunne se var ingenting forsvunnet bortsett fra noen tusjpenner og originalen til en av illustrasjonene til The tanks corps. Det var forsideillustrasjonen som manglet, den viste ansiktene til en gruppe offiserer i en fantastisk kjekk positur. Men så fant en av redaktørene tegningen. Den var stukket innimellom noen gamle korrektureksemplar, og mannen som hadde lagt den der var tydeligvis blitt skremt over hva han hadde gjort med den. Under ansiktet til den mest motbydelige av offiserene sto følgende: – «Dette er hodet til den forpulte grisen, General Gretchko». Generalen var øverstkommanderende for den sovjetiske invasjonsstyrken. Den gode soldat Svejk har tydeligvis sine søsken selv i Verdens Best-Disiplinerte Armé.

Når vi snakker om Svejk: det er mange som sier at The tanks corps er en slags Den gode soldat Svejk i en kommunistisk hær. Navnet Svejk er kjent for de fleste vestlige lesere, men jeg undres hvor mange som faktisk har lest den klassiske romanen, og som vet hvem Svejk er og hva han står for.

Han er, for å si det kort, en av de klassiske uttrykk for sivil ulydighet: faktisk en av de få mulige utveier for de avmektige som ønsker å overleve under de mektige. Hver gang Svejk blir bedt om å gjøre noe en lojal innbygger i en autoritær stat forventes å gjøre, gjør han det ikke bare pliktskyldigst som de fleste ville ha gjort, han gjør det med eksemplarisk entusiasme. Hver gang han mottar en ordre setter han den ivrig ut i livet til minste detalj. Han demonstrerer en bunnsolid tro på enhver autoritet og på enhver smule visdom som utgydes fra autoritetens munn. Han skriker energisk ut alle offisielt godkjente slagord. Kort sagt: ved alltid å oppføre seg som en modellborger, en eksemplarisk soldat, en superlydig tjener, viser han det umulige i en slik framferd. Den gode soldat er for god til å være sann. For å definere hans filosofiske betydning – for den er svært dyp – han viser det absurde i ideologisk ortodoksi.

Jeg antar at navnet til skaperen av Svejk, Jaroslav Hasek, er langt mindre kjent i vesten. Hasek var en ryggesløs, men svært talentfull mann. Han forrådte alle og alt – men han skrev Svejk. Etter å ha skapt seg et navn som narr for borgerskapet og som durkdreven alkoholiker, ble han innskrevet i den østerrikske hæren, deserterte til russerne og ble med i den tsjekkiske legionen som sloss for løsrivelse fra Østerrike. Som redaktør for legionens avis støttet han entusiastisk T G Masaryk, den framtidige presidenten, i hans forsøk på å organisere tsjekkerne til kamp på russernes side mot Tyskland. Så brøt bolsjevik-revolusjonen ut, en tsjekkisk enhet av den røde arme ble dannet og Lenin sluttet en separat fredsavtale med Tyskland som truet hele den tsjekkiske saken. Hasek, som forutså bolsjevikenes seier, gikk umiddelbart over til dem, gjorde karriere som redaktør og politisk kommissær, og giftet seg med en russisk kvinne, selv om han allerede hadde en kone i Praha. Han viste seg som en feiging i kamp, og en gang flyktet han fra kampsonen forkledt som en kvinne. Allikevel, etter krigen sendte bolsjevikene han til Tsjekkoslovakia, hvor han hadde i oppdrag å organisere en kommunistbevegelse i kullgruvene rundt Kiadno. Men så fort han hadde satt foten på hjemlig grunn glemte han sitt oppdrag og tok opp sitt gamle liv som en populær historieforteller og fyllik. Han fortsatte å arbeide på Svejk, men drakk seg i hjel over de ufullførte sidene. Ingen høyverdig karakter, men du verden for en forfatter! Og for en narr! Blant annet dannet han før krigen et politisk parti med navnet «Partiet for moderat framskritt innenfor lovens grenser». På omtrent samme tid var min onkel med og dannet det katolske folkets parti, hvor han med tiden ble viseformann. I løpet av valgkampen hadde han vært involvert i flere offentlige debatter med Hasek, og han pleide å gjenfortelle disse opplevelsene til sine siste dager, et halvt århundre senere. «Kan du tenke deg!» pleide min stive onkel å si. «Har du noen gang hørt om et parti med et tåpeligere navn? Partiet for moderate framskritt innenfor lovens grenser! Hvem ville noen gang stemme på et sånt parti! Jeg skal si deg det Josef, mannen kan godt ha vært en god forfatter, men han var en politisk ignoramus!»

Jeg undres på hvem av de svært mange karakterene i Haseks magnus opus som er et portrett av min avdøde onkel, den katolske representanten. Han selv hadde selvsagt aldri tatt seg tid til å lese mesterverket til ignoramusen.

Det ironiske faktum er at da jeg skrev The tanks corps, hadde heller ikke jeg lest Svejk. Jeg var selvsagt klar over at den eksisterte; og jeg kjente noen episoder fra muntlige framføringer av entusiastiske kjennere. Men jeg hadde aldri virkelig studert verket – noe som underbygger en hypotese jeg har om at The tanks corps ikke er politisk satire, men rein realisme. Jeg hadde i alle fall ikke til hensikt å skrive satire; jeg forsøkte bare å fange virkeligheten. Jeg var ikke inspirert av en verdensberømt bok, men av et verdensomspennende fenomen: hæren og dens innebygde absurditeter. Den grunnleggende absurditeten er den samme som hos Svejk: gapet mellom ideologiske begreper og virkeligheten. Men jeg var ikke engang klar over det prinsippet da jeg skrev boken. Det er post factum kunnskap, eller heller analyse, som er åpenbart for meg av en flink kvinnelig kritiker i Sverige.

Den største katastrofen i min litterære karriere kom med utgivelsen av The cowards. Jeg hadde skrevet romanen i 1948-49 og tilbød den ikke til en forlegger før ti år senere. Jeg forsøkte der å skape et stykke «magisk realisme». Det jeg hadde i tankene var imidlertid ikke den type magi som utøves av visse sydamerikanske forfattere – som Gabriel Garcia Marquez, som bruker crazy surrealistiske overdrivelser for å understreke galskapen i den verden han lever, eller simpelthen forvrenger historiske fakta slik at de tjener hans ideologiske mål. Uttrykket var blitt skapt før krigen av en tsjekkisk poet, Josef Hora, og betød episk prosa, gjennomtrengt av poesi. Det jeg forsøkte, var å gjenskape tidligere hendinger i mitt liv slik at de ville, liksom magisk, vende tilbake til meg; slik at de som Hawthorne hadde skrevet, ville bli «beåndet av distanse». Men jeg visste bare så alt for godt at den eneste form for realisme som var tillatt på begynnelsen av femtitallet var sosialrealismen, en slags sosialistisk western, og jeg var ikke spesielt god i den sjangeren.

Merkelig nok var mitt første publiserte arbeid faktisk en western. Sammen med en venn som kort tid etter døde av hjernesvulst, skrev jeg den for en profesjonell bladsmører som forsøkte å kurere seg for alkoholisme på sanatoriet i Beloves, utenfor Nachod. Denne sulliken ble forelsket i min arvelig vakre søster Anna, og siden han brukte all sin tid på drikke det helbredende vannet eller spille tennis med søs, hadde han ingen tid til overs til å oppfylle sine forpliktelser om å skrive en westernroman per måned for et grusomt kompani med navnet Rodokaps (Pocketbøker). Da han fikk høre om mine litterære ambisjoner av min søster, tilbød han meg en deal: han ville lage et synopsis, jeg skulle legge kjøtt på beina, så skulle han legge på malinga og vi ville dele profitten fifty-fifty. Opuset – jeg tror det het The guns of Rio Presto – hadde et plot som må kalles klassisk. Det handlet om en rancheier og hans nydelige datter og en bande med kjeltringer som stjal kveget hans. Den inkompetente lokale sheriffen var hjelpesløs. Da ankom en fremmed, først mot den oppadstigende solen i horisonten, siden i den lokale saloonen. Han fikk øye på datteren og tilbød sin hjelp. Han plaffa ned skurkene og reddet ranchen fra ruin. Da avslørte imidlertid datteren at hun var forlovet med en ung rancher, innehaveren av naboranchen Circle B. Den fremmede forlot saloonen og så byen. Han ble sist sett mot den synkende solen i horisonten.

Dette er selvsagt også formelen for de sosialrealistiske romanene i den stalinistiske æraen, som alltid omhandler en fabrikk- eller kollektivbrukleder og den vakre lokale lærerinnen eller legen. En gjeng med fordrukne late arbeidere blir infiltrert av CIA-agenter, som stjeler materialer fra fabrikken eller kollektivbruket. Den inkompetente formannen for det lokale byrådet er hjelpesløs. En partisekretær ankommer, først på jernbanestasjonen, siden i partisekretariatet. Det viser seg at han har blitt sendt fra Praha (eller Moskva, Warsawa eller Sofia). Han ser legen eller lærerinnen og tilbyr sin hjelp. Han avslører agentene, reformerer arbeiderklassefyllikene, og sikrer dermed oppfyllelse av produksjonskvotene. Da avslører imidlertid legen eller lærerinnen for partisekretæren at hun er forlovet med en ung fagarbeider i fabrikken eller på kollektivbruket. Sekretæren reiser sin vei, først fra sekretariatet, siden fra byen. Han blir sist sett på jernbanestasjonen. Som du ser er det bare soloppgangen og solnedgangen som mangler.

Som jeg sa, jeg visste at den eneste magi som var tillatt i de dager var forvrengningen av virkeligheten slik at den tjente ideologiske formål. Derfor var den første bok jeg forsøkte å få utgitt i 1956, etter at Stalin var trygt i jorden, en annen roman som jeg i min naivitet trodde var sikker, kalt The end of the nylon age; et biprodukt av min upubliserte hyllest til fabrikkarbeidersken Maggie. Den ble raskt tatt av sensuren og bannlyst som pornografi, på grunn av min bruk av ordet «byste» for å beskrive en kvinnes (garantert ikke bare) bryster. Da jeg foreslo for den kvinnelige sensoren at jeg kunne erstatte det med pupper, etter som det var det arbeiderklassen kalte det, kastet hun meg ut av kontoret. Det kom derfor som en overraskelse på meg da sensurkontoret ikke hadde noen innvendinger mot The cowards, som jeg hadde forsøkt å få utgitt, idet jeg tenkte at etter katastrofen med pornografien hadde jeg intet å tape. Jeg hadde ingen ide om at denne forbausende liberalisme hos presserådgiveren skyldtes at den stalinistiske fraksjonen i partipresidiet hadde bestemt seg for å benytte meg som et instrument i en kamp mot den liberale fraksjonen innad i partikulissene, hvor denne siste nå var på frammarsj. De trengte et åpenlyst eksempel på hvor liberaliseringen av sensuren ville føre hen: en roman som passet til deres begrep om dekadent naturalisme og reaksjonær individualisme. Senere fikk jeg høre at deres førstevalg hadde vært Karel Ptacniks svært politiske hefte The town on the border. Men Ptacnik hadde mottatt en statlig pris for sin første roman, og videre var han partimedlem. Jeg var en ikke-parti-mann, jeg hadde ikke tidligere utgitt noe, og historien, som framstilte en viktig historisk begivenhet ikke fra den «objektive» (dvs marxistiske) synsvinkelen, men sett gjennom øynene til en saxblåsende borgerlig yngling, var ideelt skikket til å bli mål for rettferdig harme.

Noe den da også ble. Dag etter dag i to uker dukket det opp anmeldelser i alle nasjonale aviser og tidsskrifter, senere fortsatte jakten i ukebladene. Direktøren for foreningens forlag fikk sparken, det samme fikk sjefsredaktøren sammen med seks andre redaktører. En journalist som klarte å lure inn en positiv anmeldelse, fikk også sparken. Selv mistet jeg jobben i redaksjonen for tidsskriftet World litterature. Så fordømte presidenten selv romanen på en partikongress, og min svigermor, en enkel kvinne av folket, tilbød seg å gjemme verdisakene og bankbøkene mine. Min kone fraktet manuskriptene mine til min far i Nachod, som gjemte dem hos en venn i en fjell-landsby omtrent 30 kilometer fra hjembyen min. Det så ut som om jeg skulle få en forsinket anledning til å jobbe i urangruvene.

Men Stalin hadde vært død i seks år, så jeg gikk glipp av den sjansen og ble i steden en litterær kjendis natten over. Skandaler har jo alltid vært det beste reklametrikset. Når politimenn ble sendt til bokhandlere for å inndra usolgte eksemplarer, oppdaget de at bøkene allerede var borte. Faktum var at de var blitt gjemt av geskjeftige bokhandlere; når den overhengende faren var borte, ble de solgt for mange ganger den opprinnelige prisen.

I en bokhandel fortalte den oppbrakte lederen politiet at han hadde solgt alle sine kopier til kultursekretæren ved Praha-meieriet. Som en del av tradisjonen innen sosialistiske foretak hedret alle foretak ved slutten av året sine beste ansatte med bøker med en håndskrevet dedikasjon fra avdelingsformannen og med det offisielle partistempelet. Dette ritualet ga bokhandlene god avkastning for i alle fall noe av deres uselgelige lagervare: Lenins utvalgte verker for eksempel. Da The Cowards utkom, beskrev omtalen på smussomslaget den som en «bitende satire over borgerskapets feighet». Dermed virket det som om min roman var kommet i samme klasse hva salgbarhet angår som Marx og Lenin, så denne bokhandleren hadde kvittet seg med lageret sitt før angrepene (eller salget) begynte. For å få hevn sendte han politiet til meieriet, men der hadde det skjedd noe mystisk: alle de som var blitt beæret med min roman som gave, hadde mistet sine eksemplarer, så politiet måtte gå igjen, tomhendt.

Dusinvis av sånne historier ble en del av den litterære folkloren i Praha på slutten av femtitallet. Ikke alle fikk imidlertid en like lykkelig slutt. I 1960 var jeg på sykehus med et alvorlig tilfelle av hepatitt som jeg hadde pådratt meg under en brokkoperasjon. Det var en ung lege der, en vakker kvinne som tilbragte langt mere tid ved sengekanten min enn det som strengt tatt var nødvendig. Ettersom jeg skravlet med henne om litteratur, film etc, trodde jeg hun bare var nok en medisiner som kompenserte for sitt kulturelle mindreverdighetskompleks med en beryktet forfatter – men det gjorde hun ikke. En dag tilstod hun at det var hennes mann som hadde angrepet romanen min på radioen. Han, stakkars mann, hadde vært offiser i hæren og redaktør for et militært kulturtidsskrift, og hadde vært på vakt den skjebnesvangre natten da han mottok ordre om å sende en mann til radiohuset for å utføre et spesialoppdrag. Av en eller annen grunn hadde han ingen å sende den natten, så han reiste selv til radiohuset. I studio fikk han en tekst som han skulle lese over eteren: en rabiat maltraktering av en reaksjonær roman han ikke hadde lest. Siden han var soldat bestemte han seg for å utføre ordren først og lese romanen etterpå. På en eller annen måte fikk han seinere tak i et eksemplar, leste det og ble sjokkert. Han likte boka! Og allikevel hadde han trakassert det i massemedia! En kan finne rettskafne menn selv i rekkene av en stalinistisk hær. En stund spekulerte han på om han skulle skrive til meg og be om unnskyldning. Men så ble han sendt på øvelse i Sovjet, hvor flyet hans ble truffet av lynet og styrtet. I dette tilfellet var vel Vår Herre unødvendig streng. Men kanskje den uheldige offiser er i himmelen nå.

Nyttårsaften 1959, et par uker før den kritiske kanonaden brøt løs, fikk vi flere hundre nyttårskort. Et år seinere fikk vi bare et par dusin. Ikke noe uvanlig. Dette var tider som satte venners sjeler på prøve. En dag da humøret var på det laveste, ringte det på døren, men istedenfor de gjestene jeg hadde ventet, stod to uventede gjester i døra: den tidens mest kjente tsjekkiske filmstjerne, Jana Breichova, og hennes fullstendig ukjente mann, Milos Forman. Jeg hadde kjent Milos under krigen: han hadde vært en liten gutt da, og bodde hos sin onkel i Nachod, som var kjøpmann og klatrekameraten min. Foreldrene til Milos hadde blitt sendt til en konsentrasjonsleir som de aldri kom tilbake fra, så av den grunn tilbragte han det meste av krigen «på besøk» hos forskjellige onkler. Alle syntes synd på han, men han var for ung til at jeg fattet noen spesiell interesse for han, og han drev med sine egne barnslige sysler – ikke jenter som jeg. Nå kom han, ikke så mange år senere, inn i mitt liv igjen med et ønske: han ville gjerne lage et skript over en historie jeg hadde skrevet: Eine kleine Jazzmusik, og gjøre den til hans første spillefilm; han var akkurat uteksaminert fra filmakademiet. Historien var blitt trykt i den første Årbok for jazz, som delvis på grunn av denne historien, umiddelbart ble bannlyst, men Milos fikk tak i et eksemplar som trykkerne hadde tatt vare på. Jeg ble rørt av dette eksemplet på fryktesløs lojalitet, og samtidig minnet om krigen og om den lille kolonialhandelen der Milos pleide å stjele sauerkraut fra ei stor tønne. Hvorfor skulle jeg si nei? Vi begynte å arbeide. På den tiden måtte alle manuskript godkjennes av et dramaturgisk utvalg med omtrent sytti medlemmer. Og siden de fikk betalt for å sitte i utvalget, så de det som sin plikt å komme med endringsforslag. Vi ga skriptet tittelen Bandet har vunnet, og historien handlet om et studentswingband som lurer nazistene. Undertittelen var «En musikalsk komedie». Etter et år med kommentarer og forslag fra de sytti vise menn, hadde skriptet, fremdeles med samme tittel, ikke lenger noe swingband, og isteden for en komedie var det en tragedie om en anti-nazi-sabotasje hos arbeiderne i en våpenfabrikk. Men parallelt med denne metamorfosen hadde også det politiske klimaet endret seg. På slutten av året påpekte en av de sytti trollmennene at selv om filmens tittel var Bandet har vunnet, så var det ikke noe band med i filmen, og selv om det utga seg for å være en musikalsk komedie, var det ingen musikk i filmen og den var praktisk talt en tåreperse. Vi gikk til arbeidet igjen, og etter under et år var bandet tilbake, tragedien var ute og skriptet bar umiskjennelige anstrøk av Formans situasjon og av dialogen i The Cowards. Da var det politiske klimaet nærmest blitt hyggelig og en kveld ble filmen godkjent. Oppstemte gikk vi nedover mot Wenceslas-plassen, Milos fantaserte om å la sin kones søster spille hovedrollen (hun ble senere stjernen i Loves of a Blonde) og jeg gikk taus ved siden av, vantro av forbauselse. Mine følelser viste seg å være riktige. Den samme kvelden hørte min venn presidenten på ti-nyhetene på radioen. En geskjeftig nyhetsoppleser smuglet inn en notis om en ny filmregissør og hans første film som skulle filmes, basert på en roman av Skvorecky. Og i hodet til presidenten var det bare en historie som kunne assosieres med mitt navn. Det aller første han gjorde neste morgen var å erklære at å filme Skvorecky kom ikke på tale, og at å forsøke noe slikt ville bli betraktet som en alvorlig politisk provokasjon. Milos prøvde å få en avtale med presidenten og forklare forholdene for ham, men han nådde bare fram til en av hans sekretærer som fortalte han fortrolig: «Kamerat, vi vet sjefen gjorde en feil. Men hvem tror du har mot nok til å fortelle han det?»

Tilfeldigvis bestemte partiet seg for å tillate et nytt opplag av The Cowards, og jeg var offisielt på vei mot en litterær karriere. Romanen ble raskt trykt i flere opplag og solgte godt over 100.000 eksemplarer innbundet; dette tilsvarer omtrent to millioner eksemplarer solgt i USA. Jeg ble en vellykket forfatter og alle ventet ivrig på min nestebok.

Seks år senere, sommeren 1968, skrev Milos og jeg et synopsis av The Cowards, som skulle filmes sommeren 1969 med Irenas datter i rollen som Irena. Men russerne kom, Milos dro til Hollywood og jeg til Canada.

På mange måter var sekstitallet en fantastisk tid. Noen av de tidligere så entusiastiske stalinistene oppdaget til slutt at de, i sin revolusjonære glød, hadde bidratt til ødeleggelsen av enkelte svært vitale ting, og at uten disse tingene kunne livet aldri bli virkelig godt, uansett hvor mye økonomisk sosialisme som var blitt oppnådd. De ble nå opptatt av å gjeninnføre disse engang avviste forholdene i det tsjekkiske samfunnet: intellektuell frihet i steden for Partilinja, trygghet i steden for politisk vaktsomhet, rettferdighet isteden for klassejustis. Når jeg tenker tilbake på disse dialektiske anstrengelsene, virker det ofte som om den marxistiske revolusjonen er en slags monstrøs avstraffelse uttenkt av Herren for å lære det uskikkelige barnet Menneskeheten om prioriteringer.

Sekstitallet i Praha var så absolutt en fantastisk tid, unntatt i en forstand: det var også en tid med uovertruffent litterært snobberi. Det ble holdt en Franz Kafka-konferanse i slottet i Liblice i mai 1962; denne rehabiliterte den jødiske forfatteren fra Praha som inntil da hadde tjent som prototypen på dekadanse for det marxistiske establishment. Nå argumenterte de marxistiske teoretikerne – med utilslørt, tidligere fortidd evidens – at fremmedgjøring, det karakteristiske ved Kafkas liv, ikke var særeie hverken for jødene eller for kapitalismen. Faktisk var dype eksistensialistiske følelser utbredt i et land der politiske fanger måtte bryte uran for å produsere sovjetiske atomvåpen, og hvor barn ble tvunget til å erklære at de trodde på Bestefar Vinter i steden for julenissen, Sovjets svar på julenissen. Hvis fremmedgjøring ikke forsvant med privat eiendom over produksjonsmidlene slik Marx hadde antatt, da var ikke Kafka nødvendigvis irrelevant for en sosialistisk leser.

Så langt så vel. Den motvillige anerkjennelsen av Kafka åpnet imidlertid døren for andre forfattere, og plutselig var sidene i tidsskriftene oversvømt av en lang rekke navn på ofre for det sosialrealistiske tabuet: Beckett, Robbe-Grillet, Ionesco, Sarraute, Butor, Artaud, Barthes, Levi-Strauss osv osv. Plutselig fantes også mye av denne forbudne frukten også i bokhandlerne og alle skyndte seg for å få en smak. Det var kanskje ikke så mange lesere, men alt for mange kritikere som ble avhengig av denne dopen – den gjenoppdagede moderniteten. Den kulturelle atmosfæren i Praha gjennomgikk en dialektisk forvandling. Bare et fåtall år tidligere ble du ansett for å være en politisk reaksjonær dersom du ikke fortalte en tvers igjennom forståelig historie med svarthvite karakterer. Nå var du en reaksjonær dersom du fortalte en forståelig historie med realistisk tegnede karakterer. Dersom du ikke hørtes ut som Nathalie Sarraute eller en eller annen usmakelig tysk eksperimentalist, så var du passe avlegs. Uinteressant for dette nye kafkaske litterære establishment. Det mest kafkaske ved dette establishmentet var at det omfattet personer som bare noen år tidligere hadde insistert på en deus ex machina i form av en klok partisekretær som skulle løse alle problemer i din roman, det være seg offentlige, private eller seksuelle.

Hvordan ble så jeg bedømt, engang pisket for å ha tilsmusset ikonene ved å beskrive dem i sine keiserlige klær, nå pisket på ny for å fortelle mine historier om jazzmusikere og borgerskapets diskret sjarm i den samme tidløse realismen? Jeg, som til og med kunne skrive sjablonglitteratur? Selvsagt – ville disse marxistiske gjenoppdagerne si nedlatende – er han en god historieforteller; i tradisjonell forstand da, naturligvis. Morsom også, og opplagt populær. Og han er selvsagt historisk viktig. Hans første roman var tross alt vendepunktet i utviklingen av moderne tsjekkisk litteratur.

Slik ble jeg et viktig stykke litterær historie. Men hvis du er en forfatter verdt saltet i maten, så ønsker du ikke å være viktig for forfatterne av lærebøker. Du ønsker å føle deg – og å bli anerkjent – som en som har noe viktig å si, ikke til historien, men til dine samtidige. Det er selvsagt hyggelig når noen skriver en doktoravhandling om din vendepunktsroman. Men det er enda hyggeligere å se den samme romanen i billigutgave på utstilling i en kiosk.

Så reiste vi da, min gode og sjarmerende kone og jeg, og slo oss ned i Toronto, i provinsen Ontario i Canada. Min livslange hengivelse til mesterne innen amerikansk litteratur betalte seg: jeg fikk en jobb ved universitetet i Toronto, som underviser i amerikansk litteratur. Poe, Hawthorne, Twain, James, Hemingway, Fitzgerald, Faulkner, Lewis, Chandler, denne merkelige prosesjonen av menn som – nesten lik meg selv, som ble født i en fjell-landsby i en ikke-intellektuell familie – konfronterte et ikke-intellektuelt kontinent og skapte sine overdådige svar på råheten, friskheten i livet. Innenfor grensene av mine evner forsøkte jeg å etterligne dem.

Min kone stiftet og bygde gjennom hardt arbeid og standhaftighet opp et forlag, «Sixty-Eight Publishers», som til dags dato (1988) har utgitt mer enn 190 titler: bøker av samtidige tsjekkiske og slovakiske forfattere, poeter, dramatikere og essayister, noen i eksil, andre fremdeles i hjemlandet, men alle bannlyst i sitt eget land. Totalt finnes det omtrent 600 slike forfattere: forestill deg en amerikansk litteratur der omtrent 8.000 av samtidens forfattere var McCarthysert. I tillegg til denne arbeidsmengden som det knapt går an å forestille seg, skrev hun to populære romaner Summer in Prague og Ashes, ashes all fall down, og ble yndlingen til tsjekkiske og slovakiske lesere både i eksil og i Tsjekkoslovakia, hvor hennes og mine bøker smugles inn i betydelige mengder. Selv fortsatte jeg også å skrive, og klarte faktisk å fullføre og få utgitt flere bøker i løpet av mine første fjorten år i Canada enn i mine tjuefem kreative år i gamlelandet. Hvordan er det mulig? Svaret er ganske enkelt. Dette er et fritt land – en klisje selvsagt, men klisjeer er ikke nødvendigvis usanne. Ganske ofte er originale begreper ingenting annet enn omstendelige løgner.

Når jeg tenker tilbake på mitt lands politiske historie; da jeg forlot Tsjekkoslovakia var jeg bare førtifem år gammel, og allikevel, innen dette korte livsrommet hadde jeg opplevd alle eksisterende politiske systemer i det tjuende århundrets Europa: liberalt demokrati fram til 1939, nazisme mellom 1939 og 1945, den vakende demokratiske sosialismen i årene 1945-48, stalinisme mellom 1948 og 1960, kommunismens liberalisering 1960-67, det sinnsyke forsøket på sirkelens kvadratur i 1968, huneren Attila-løsningen til panzerne i august 1968, koloniseringen av Regnum Bohemiae som hadde begynt før vi dro. Alle mine samtidige opplevde denne kaotiske historien. En forfatter vil ikke og kan ikke skrive bare om seg selv. Dette faktum har ingenting å gjøre med et romantisk, patriotisk begrep om å være en «talsmann for sitt folk». Det er hele kjernen i det å skrive. Noen forfattere kan kanskje innbille seg at det eneste de skriver om er seg selv: men er de litt skikkelige, forteller de faktisk historien om sin tid og sitt folk i form av et selvportrett. For selvportrettet har et åpent landskap i bakgrunnen, fylt av små menneskelige figurer som arbeider og har det moro, akkurat som de nederlandske mesterne pleide å male. Hvis alt en forfatter klarer å skape er bildet av seg selv mot en svart skjerm, er han bare en miserabel skribent som aldri kom ut av puberteten, uansett hvor mye knulling han tar med.

Kanskje en forfatters essens er en følsom usikkerhet. Ikke bare overfor hva han selv gjør, men også overfor verdien til alle de ferdiglagde svarene. Det finnes så mange slike i vår verden. En litteratur som godtar slike svar ukritisk er en svært billig sjanger. Mye billigere enn en billig thriller, søtsupperomantikken, den skamløse kommersielle pornografien. Det er umuligheten i å si det siste ord som er menneskelig. Alt annet er bedrag, ofte farlig bedrag. Endlösungen (endelige løsninger) er, som vi nå vet, alle falske. I siste instans løser de ingen ting. De øker bare lidelse og død.

Jeg forsøkte aldri å skrive satire – allikevel endte jeg opp med å skape noe som ikke kan skilles fra satire. Jeg tenkte aldri på meg selv som en dissidentforfatter – allikevel ble jeg fratatt mitt statsborgerskap på grunn av litterær dissens. Jeg drømte aldri om å skrive historie – allikevel vil en fremmed som følger min saga om den kyniske tenorsaksofonisten få et mer eller mindre kontinuerlig bilde av de siste fire tiårene av Tsjekkoslovakias historie.

Hva slags forfatter er jeg?

Som Veronika, den triste heltinnen i The engineer of human souls, uttrykker det: «La oss overlate til hestene å finne ut det. De har større hode.»

av Khalim Siddiqui

Bondestanden i India er ikke bare en kategori, men kan deles inn i ulike klasser innen jordbrukssfæren, som godseiere, rikbønder, mellomstore bønder, småbønder, fattigbønder og eiendomsløse fattigbønder.

Det er ingen lett sak å beskrive den indiske bondestanden. Etter den vanligste definisjonen dyrker bøndene for eget forbruk, med familien som arbeidskraft. Mange ser bøndene som en homogen gruppe, så også den velkjente eksperten på bondeøkonomien, A V Chayanov.

Mange bruker Chayanovs teorier om det han kaller «bondeøkonomi». De forsøker å granske hvordan småbønder takler en situasjon med økende familiestørrelse, eller hvordan de har en tendens til å strebe mot kapitalistøkonomiens inntrengen. De bremser polariseringsprosessen ved å ikke gi opp jorden når den ikke kan livnære dem lengre, men heller blir et halvproletariat. Dette halvproletariatet utgjør en stor del av arbeidsstyrken. Men en slik generalisering gir ikke et riktig bilde av landsbygda i dagens India. Det sier ikke noe om plassering eller produksjonsforhold, som er viktig for å fastslå målet for produksjonen (for eget forbruk eller marked). En må ta produksjonsforholdene i betraktning, altså om bøndene bare har sin egen arbeidskraft, om de utbytter andres eller selv utbyttes. Utbyttingen kan ha flere former; gjennom leid arbeidskraft, gjennom å leie ut land, pengeutlån osv.

Bondestanden er ikke bare en kategori, men kan deles inn i ulike klasser innen jordbrukssfæren, som godseiere, rikbønder, mellomstore bønder, småbønder, fattigbønder og eiendomsløse fattigbønder. Godseierne tar ikke del i driften på noen måte, men støtter seg fullstendig på andres arbeid, leid arbeidskraft og gjerne leilendinger. Den andre gruppen i toppsjiktet, rikbøndene, skiller seg fra godseierne ved at de deltar i produksjonen, og at de investerer en stadig større del av overskuddet i produksjonen. Både godseierne og rikbøndene selger en stor del av avlingen på markedet. Middelbøndene driver bruket hovedsaklig med familiens arbeidskraft, men leier noe hjelp i såperioder og til innhøsting. Også mellombøndene selger en god del av avlingen. Småbøndene leier ikke arbeidskraft, og er heller selv bundet til å arbeide for andre, fordi avkastningen fra deres jord ikke er nok til dekke utgiftene. Mens fattigbøndene får hoveddelen av inntekten fra å arbeide for andre. De er netto kjøpere av matkorn. Den andre bunngruppen, de eiendomsløse fattigbøndene, er fullt avhengige av å arbeide for andre.

I følge folketellingen i 1981 var 526 millioner, dvs 77 % av befolkningen bosatt på landsbygda. Jordbruk, dyrehold, skogbruk og fiske er fortsatt den største og viktigste sektoren i Indias økonomi. Den sysselsetter 2/3 av arbeidsstyrken. I løpet av de to siste tiårene har befolkningen på landsbygda økt med 166 millioner, dvs en økning som tilsvarer befolkningen til Frankrike, Tyskland og Italia til sammen. Dessuten økte befolkningen på landsbygda med 46 %, mens netto jordbruksland økte med bare 10 %. Det var samtidig en dramatisk økning i intensivt vekselbruk som førte til hurtig økning i matkornproduksjonen i visse områder. Men parallelt økte også andelen av jordløse arbeidere svært raskt.

Det er målt at 1/3 av befolkningen på landsbygda skaffer hoveddelen av sitt levebrød gjennom lønnsarbeid. Dette er stort sett fattigbøndene og de eiendomsløse bøndene. Fattigbøndene eier mindre enn 2,5 acre og utgjorde over 60 % av husholdningene i 1981. I 1986 hadde deres andel av husholdningene økt til 2/3. Bak dette gjennomsnittet er det store regionale forskjeller. I stater som Kerala og Tamil Nadu, der befolkningstettheten er svært høy, er andelen av så små bruk over 80 %.

Daniel Thorner, en amerikansk forsker, stilte spørsmål ved de komplekse landbruksforholdene, som gjorde det mulig for godseiere å leve på forpaktningsavgifter, ågerrenter og overskuddet de utpinte bøndene skapte, heller enn å investere i høyere produktivitet. På slutten av 1960-tallet så han forandring i nordvest-statene. Det var den gang bare 5 % av bøndene der som hadde tatt i bruk ny teknologi. Det nye var at investeringene i jordbruksproduksjon økte.

Spørsmålet reiser seg: Hvilke forhold gjorde at den halvføydale utbyttingen tok slutt? Hvordan innvirket den nye teknologien på jordbruksforhold og sosioøkonomiske forhold? I hvilken grad har industrialiseringen grepet inn i Indias jordbruksforhold?

Det er sant at den raske industrialiseringen hadde vidtrekkende konsekvenser for jordbruket og jordbruksforholdene. Historisk kan vi se at prosessen med økning av kapitalisme i landbruket ikke bare startet som en del av utviklingen innen sektoren. Jeg mener at utenforliggende faktorer ofte stimulerte utviklingen av kapitalisme i jordbruket. Den viktigste faktoren er ofte større marked. En kan finne liknende eksempel fra vestlige land, for eksempel Storbritannia i det 17. og 18. århundre. Da stimulerte Enclosures fattigbøndene til å flytte til byen, ved at de mistet jorden de dyrket. Dette førte til at hjemmemarkedet for matvarer økte.

I India, under kolonistyret de første femti årene av dette århundret, var etterspørselen etter matkorn på hjemmemarkedet stabil. Produksjonen av matkorn var stabil. Bare produksjonen for eksport økte under kolonistyret. Dette for å få mest mulig utenlandsk valuta. I denne perioden gikk den industrielle utviklingen seint, og var begrenset til noen få byer. Antallet personer med landbruk som levebrød økte betraktelig. Befolkningstettheten steg, og antallet landløse jordarbeidere og leilendinger økte. Lønningene for disse gruppene var så lave at de ble tvunget til å oppta lån for å kjøpe mat. Dette satte indisk jordbruk i en særegen situasjon. Det skapte sterke hindringer for å investere i jordbruksproduksjon på kapitalistisk vis.

Thorner anslo, på grunnlag av statlig statistikk, at godseierne eide over halvparten av jorda, mens de understøttet bare 10 % av husholdningene på landsbygda. De leide ut jord til husmenn, og beholdt nesten halve avlingen. Denne leieinntekten hadde ingen sammenheng med noen kapitalinvestering i produksjonen, men var heller tilbakeskritt til godseiersystemet. Godseierne utgjorde en viktig gruppe som hadde kapital på landsbygda. Men de ville ikke investere i landbruk, og gjorde det heller i handel og utlån.

Skal forholdene for bøndene endres, og overskuddet investeres i produksjonen, er det nødvendig å bryte ned monopolet på jord, ved å fordele jorden til de som dyrker den, uten kompensasjon til godseierne. Slik det ble gjort allerede under den franske revolusjonen og senere i Kina i vårt århundre. Men i India ble det valgt en annen vei; godseierkapitalisme. Regjeringens politikk har vært å legge en demper på godseiernes varamannsstyre, ved å gi godseierne kompensasjon i form av statsobligasjoner og penger. De har kastet ut husmenn for å bruke lønnsarbeidere. Monopolet på jord har på denne måten blitt beskyttet.

Regjeringens politikk har hjulpet godseierne å omstille seg til rike bønder. Mens gruppene på bunnen ikke har blitt tvunget bort fra jorda og inn proletariatet. Ettersom regjeringen ikke har gjennomført noen radikale tiltak for å endre monopolet på jord, eksisterer det fremdeles halvføydale forhold i enkelte regioner, mens det i andre er kapitalistiske forhold.

La oss se på den avgjørende rollen den indiske staten har hatt ved å fremme teknologiske endringer og skjerpet regionale ulikheter i produktiviteten. Det er også viktig å se på variasjoner på tvers av regionene, som fødselsrate og utviklingen i jordbruket.

Den indiske regjeringen har gjennomført en rekke tiltak; etter uavhengigheten, landreformer med vekslende grad av suksess i de ulike regionene. Lover for å regulere godseierstanden, tak på hvor mye land de kunne eie osv.

Men slike lovforslag har ikke ført til noen radikal gjennomføring av «jord-til-dyrkerne»-prinsippet. Tiltakene har hatt liten effekt, fremdeles er jorden på få hender, mens de mange dyrkerne eier lite eller ingenting. At få eier jorden betyr at arbeidskraften må leies eller at jorden må leies ut til leilendinger. Selv om systemet med leilendinger synker, mens leid arbeidskraft blir vanligere hos storbøndene.

Statens andre store inngrep i landbruket kom midt på 1960-tallet, med en massiv innføring av ny teknologi. Det ble gjort gjennom store investeringer i overrislingsanlegg, billige lån, høyere priser for landbruksprodukter og den generelle infrastrukturen. Men disse godene ble ulikt fordelt. De gikk til de største produsentene, i regioner som allerede var sterke. Lønnsomheten i landbruket førte til utkasting av leilendinger i stor stil, spesielt i nordvest-India. Mens i øst, i distriktene Vest-Bengal, Bihar og Orissa, står leilendingene fremdeles for dyrkingen av 1/3 av jorden. Både produksjonen av hvete og nye rissorter har økt enormt i nordvest-statene, der det før ble dyrket svært lite ris. Disse statene har i de siste årene blitt de største risprodusentene. Som en følge av den svært ujevne utviklingen av kapitalistisk produksjon, har skillet mellom regionene blitt større.

Faktisk økte produksjonen av matkorn med 32 millioner tonn fra 1973 til 83. Av dette har så mye som 62 % kommet fra nordvest statene (som Haryana, Punjab, Uttar Pradesh, Gujarat og Rajastan). Disse statene har økt sin andel av den totale matproduksjonen fra 35 % til 44 %. De har også økt sin risproduksjon fra 13 % i 1980 til 23 % i 1989. Til sammenligning har de tradisjonelle risproduserende statene, Bihar, Orissa, Vest-Bengal, Tamil Nadu, Karnataka og Kerala, til sammen 14 % av risproduksjonen. Deres tilskudd til den totale matproduksjonen har sunket fra 45 % til 34 % de siste ti årene. Dessuten har det ført til skjerpede motsetninger i de rurale områdene med halvføydale forhold, mellom godseierne på ene sida og fattigbøndene og de eiendomsløse på den andre siden. De fattige på landsbygda blir også utbyttet gjennom handelsmennenes stramme grep om markedet. Alle krav om høyere lønn blir brutalt slått tilbake.

I løpet av de siste femten årene har det oppstått flere bondeorganisasjoner, med krav som statsbestemte priser (dvs høyere priser for landbruksprodukter), subsidiert drift, mer tilgjengelig elektrisitet, billige lån osv. Men samtidig er disse organisasjonene mot fordeling av land eller rettferdig lønn for arbeiderne. De angriper blindt bybefolkningen og mener at de har fått fordeler. En slik generalisering overser problemene industriarbeiderne og andre fattige i byene har. Fokuseringen på konflikten mellom by og land, tar oppmerksomheten bort fra undertrykkingen av de fattige på landsbygda.

Mønsteret i produksjonsforholdene og produksjonsøkningen er annerledes i nordvest-India. I denne regionen har kapitalismen kommet lengre i sitt inntog – storbøndene bruker for en stor del leid arbeidskraft. I løpet av de siste årene har små og marginale bruk forsvunnet i Haryana og Punjab. I kontrast til dette har fremdeles Bihar, Madhya Pradesh, Orissa osv fremdeles halvføydale forhold.

Forskjellene mellom regionene gjenspeiles også i dødsraten. Ifølge offisielle data varierte dødsraten fra 6 per tusen i Kerala til 16 per tusen i Uttar Pradesh. Mellom statene med høy dødsrate er Bihar, Madhya Pradesh, Orissa osv, mens andre stater som Punjab, Hayana og Kerala har lavere dødsrate sammenlignet med sentralstatene i India. Fattige stater har en tydelig høyere dødsrate. Dette blir enda klarere om vi ser på barnedødeligheten. I Kerala er den omtrent 25 per tusen levende fødte, mens gjennomsnittet for landsbygda er nesten 100 per tusen; for sentralstatene er den enda høyere.

I de statene som har lavest befolkningsøkning, er det mindre press på de tilgjengelige ressursene. Årsaken til lavere fødselsrate er f.eks i Kerala flere utdannede kvinner, kampanjer iverksatt av ulike religiøse og kulturelle grupper, mobilisering av de fattige gjennom venstrepartiene, og samtidig iverksetting av landreformer, som legger forholdene til rette for lav fødselsrate. I de statene der det ikke har blitt satset på slike tiltak, vil sannsynligvis fødselsraten fortsette å øke de neste tiårene.

Etter uavhengigheten valgte regjeringen utviklingsplaner med stor økning av statsutgiftene gjennom underskuddsbudsjett. Dette førte til en inflasjon som gjorde at prisene på matkorn økte hurtig. Industrialiseringen oppfordret også til urbanisering, som igjen førte til at etterspørselen for kom på hjemmemarkedet økte, Det krevde nye investeringer for å stimulere landbruket, og godseierne kunne bli rikbønder frem til midten av 1970-tallet. Etter det økte prisen på industrivarer mer, sammenlignet med landbruksprodukter. Så tidlig på 1980-tallet ble vilkårene for handel med landbruksprodukter dårligere. Prisen alene var ikke motiv for å legge om fra å basere inntekten på leie til profitt. Når det samtidig blir flere fattige vil disse skape et slikt press at leilendingene blir villige til å betale høyere leie for jorda.

Det viktigste vilkåret for ny kapitalinvestering i landbruket er at det kommer ny teknologi som øker produktiviteten. Det vil kunne gi en langt bedre avkastning og inntekt per acre. Bedre såkorn, overrislingsanlegg og gjødsel har økt avlingen per acre. Det har også gjort vekselbruk mulig. Den raske økningen i avkastning ble nådestøtet mot leilendingssystemet. Men det er vanskelig å oppnå samme framgangen i områder med mye nedbør og i fuktige kystregioner. Disse har tradisjonelt stått for en stor del av matkornproduksjonen, men andelen minker etterhvert som den kapitalistiske produksjonen blir utviklet i nordvest.

Et spørsmål kommer opp: i hvilken grad er kapitalisme blitt innført i det indiske landbruket? Innføringen er dominert av en liten sosial gruppe, og begrenset til visse regioner, som klarer å heve nivået på produktivkreftene under visse vilkår.

På midten av 1960-tallet ble det gjort et teknokratisk framstøt for å endre økonomien på landsbygda. Dette ble lansert da regjeringen innså at utvikling av landbruket gjennom såkalte landreformer, som å gjøre godseierne til rikbønder, ikke ville føre fram. De trengte et nytt stimuli. Den neste strategien som ble valgt av de herskende var «den grønne revolusjonen».

Midt på 1980-tallet hadde den totale jordbruksproduksjonen økt til 55 % mer enn gjennomsnittet i 1969. Den største økningen var produksjonen av hvete med 325 %. I snitt økte produksjonen av alle kornslag med 45 %.

Sammenlignet med kolonitiden er vekstraten i indisk landbruk god i samtlige stater, men den er ikke tilfredsstillende sammenlignet med andre land i Asia, som Kina, Sør-Korea o.a. I disse landene er vekstraten flere ganger høyere enn i India. Den økonomiske politikken, som har blitt ført de siste førti årene, har ikke vært tilpasset en økonomi med stort overskudd på arbeidskraft.

Strukturen i det koloniale føydallandbruket, med godseier-leilending-forholdet, har i en viss grad blitt omformet. Dette har blitt erstattet av et nytt mønster, men fremdeles er fattigbøndene og de eiendomsløse landarbeiderne avhengige av de store godseierne. Det er ikke mulig for små- og fattigbøndene å delta i moderniseringsprosessen på en slik måte at de kan høste fordeler eller sikre at de overlever som bønder. I mange stater fungerer prosessen som en destabiliserende kraft for små- og fattigbøndene.

I de siste årene har de vokst fram en ny type fattigdom i India, som ikke kan knyttes til arven fra kolonitida, men som er et resultat av regjeringens politikk etter uavhengigheten. En vurdering må være basert på fakta som har kommet fram gjennom den siste tidens omfattende empiriske forskning Da er det mulig å møte det økende skillet mellom raskt økende velstand for de få og fortsatt fattigdom for de mange, som skaper nye spenninger og konflikter. Det ble aldri slik at framgangen i den «grønne revolusjonen» kom alle til gode gjennom høyere lønninger, tvert imot.

Kort sagt er tilførselen av moderne teknologi, sett i forhold til acre, langt større hos rike bønder enn fattige. Men intensiv dyrking fører til mye større avkastning per acre for rike og middels bønder. De får praktisk talt monopol på moderne teknologi. På denne måten oppnår de både størst avling og størst utbytte per arealenhet. Toppsjiktet selger nærmere 3/5 til 2/5 av avlingen, mens små- og fattigbøndene er netto kjøpere av matkorn. Som resultat er toppsjiktets andel av markedet større og de får nærmest monopol på fordelene, som subsidier og høyere priser på produktene.

Den politiske økonomien i omdanningen av Indias landbruk er dominert av rikbønder og tidligere godseiere, som drar det fulle utbytte av regjeringens politikk. Deres makt står i sterk konflikt med interessene til den veldige majoriteten av småprodusenter. Det enorme potensialet i jordbruksteknologien, som kunne hevet levestandarden, til de fattige på landsbygda, er stort sett ikke tatt i bruk på grunn av den herskende eliten.

av Øyvind Sander Sønsterud

Både forestillingen om materien som universelt forklaringsprinsipp og den tilhørende forestillingen om historisk nødvendighet er metafysiske konstruksjoner, som nettopp gjør frihet umulig.

Når Marx stiller Hegel på bena, så er det ikke gjennom å skifte ut ånden med materien som første prinsipp. Som prinsipp blir jo materien noe åndelig. Marx avviser tvert om ethvert spørsmål om noe «første» som idealisme. Forestillingen om noe «første» sammenfaller nemlig med forestillingen om historien som noe lovmessig og dermed egentlig som noe ahistorisk. Kjennetegnet ved det historiske er nettopp det foranderlige, at det ikke følger noen lovmessighet, slik som naturen.

Det betyr ikke at Marx utelukker et statisk aspekt ved historien. Men dette statiske er ikke samfunnets naturgrunnlag eller menneskenaturen, som det kanskje ligger nær å tenke. Tvert om viser han hvordan naturen spiller en dynamisk rolle i historien.

Enkelt kan resonnementet framstilles slik: Både natur og historie oppfattes av Marx som momenter av den menneskelige praksis. Når vi fastholder naturen som rent objekt, så er det bare mulig fordi vi allerede står i et praktisk forhold til denne naturen. Ingen naturvitenskap er mulig forut for dette forholdet. Naturen er altså alltid allerede en del av historien.

På samme måte er historien alltid allerede en del av naturen: Ved å innrette oss etter naturens lovmessigheter, frigjør vi oss fra den. Gjennom å kjenne naturens lovmessigheter, eller tvangsstruktur, kan vi utsette den for våre tekniske inngrep. På den måten frigjør vi oss fra naturens tvang. Denne frigjøring er nettopp en historisk bevegelse. Den er historisk for så vidt som den tekniske ferdighet selv utvikles (dyrenes instinktive teknikker er ikke historiske). Slik er historie og natur, frihet og nødvendighet uløselig knyttet sammen hos Marx i den menneskelige praksis’ dynamiske enhet. Historien er historien om produktivkreftenes utvikling (hvor da utvikling betyr det motsatte av lovmessighet, eller det lovmessiges fravær). Sånn sett er historien da også frigjøringens historie.

Historiens statiske aspekt knytter derimot Marx til menneskenes samfunnsmessige forhold til hverandre – til produksjonsforholdene. Altså til det vi umiddelbart oppfatter som uavhengig av ytre tvang, til det som alene skulle være avhengig av menneskenes egen fornuft og vilje.

Historien er historien om klassekamp, skriver Marx. Her kan det virke som om Marx slår seg selv på kjeften, idet han nettopp reduserer historien til et prinsipp eller noe «første». Den kritiske hensikten er imidlertid den motsatte. Når Marx utlegger historien etter et begrep som eksklusivt hører hans egen tid til (klassekampen), så er han også klar over den vilkårlighet han dermed gjør seg skyldig i. For denne vilkårligheten er til stede i enhver generell utleggelse eller bestemmelse av fortiden. Fortiden har jo allerede vært, og er dermed utilgjengelig for overprøving og praktisk intervenering. Slik forblir enhver utleggelse av fortiden noe vilkårlig «subjektivt», en speileffekt av samtiden.

Spørsmålet om å forstå historien gjenspeiler det forhold at samtiden virker meningsløs for den som spør. (Med mening menes her at historien er lovbundet. Dvs at historien ikke er åpen, men i stedet en stadig gjentagelse av det samme.) Samtidig forholder det seg slik at dette spørsmålet om historiens meningsinnhold bare kan besvares ved at samtiden selv gir en forståelse, en mening til historien. Men da blir til gjengjeld resultatet selv meningsløst. Det meningsløse i å søke etter et svar som allerede var gitt i utgangspunktet. Og det meningsløse i å gi mening til noe som manglet mening.

Dette er en motsigelse all idealistisk meningssøken trekkes med. I det alle forskjeller utslettes i den enhetlige mening (prinsipp), idet det historiske oppheves (hvorved også det framtidige prinsipielt må forbli det samme), idet identitet genereres – i samme øyeblikk kastes en tilbake i utgangsposisjonen, hvorfra spørsmålet om mening først ble stilt.

Når Marx bestemmer historien som klassekamp er han bevisst denne problematikken. Som en allmen bestemmelse av historien er begrepet om klassekamp selvmotsigende. Det bestemmer historien som ikke-enhetlig, som splittet, som fragmentert, dermed som ikke-bestemmelig, som noe ikke-essensielt, som ikke-identisk. Nettopp ved å projisere sin egen samtid, klassekampens samtid, ned på historien, lar Marx historien framstå som ikke- reduserbar til bestemmelser. Historien blir dermed meningsløs, men samtidig bærer da meningsløsheten et løfte om frihetens mulighet, om historiens åpenhet; at den ikke behøver å være framtredelse av det samme – at den ikke behøver å være klassekamp.

Dette er mer enn en sjonglering med ord. Framstillingen innfanger det spenningsmomentet som hele Marx’ kritiske produksjon nærer seg av. Marx forsøker ikke å gi ny viten om historien, han ønsker å åpne det historiske gjennom å eksponere enhver vitens vilkårlighet. Dermed omdannes samtidig bestemmelsens foregivelse av mening til en kritisk målestokk på samtidens uforsonede virkelighet, på klassekampens virkelighet. Det dreier seg om en ideologikritikk, hvor den historiske horisonten er framtiden.

Kritikk er noe annet enn informasjon. Den som går til Marx med forventningen om å finne en konkurrerende virkelighetsoppfatning, en alternativ verdensanskuelse går feil. Kritikkens oppgave er å bryte ned slike fetisjer eller fikserte forståelsesformer.

– Det er i fortsettelsen av dette perspektivet Frankfurterskolen ønsker å forstå sine teoretiske ytelser.

Men hvordan føyer da teori-praksis-problematikken seg inn i dette. Gir teorien handlingsdirektiver eller er den en slags ren vitenskap. Dessuten, må det ikke også finnes et ideologisk moment i marxismen, for så vidt som den selv må ha bindinger til en eller annen interesse og derigjennom til en verdensanskuelse?

– Som verdensanskuelse er marxismen like intetsigende, like fordummende og – hevet over enhver tvil – like undertrykkende som en hvilken som helst annen verdensanskuelse. Som statsreligion, eller som et bidrag til livssynsmarkedet bør den tjene oss til skrekk og advarsel. Det framgår allerede av det overstående. Marxismen har ingen privilegert adgang til virkeligheten. Den utfolder seg nettopp som kritikken av slike stormannsgale forestillinger.

Da lar den seg snarere sammenligne med en vitenskapelig praksis. Dette var også Marx’ eksplisitte intensjon med Kapitalen. Selv om han ikke forsøkte å følge samme mal som naturvitenskapen. Han ønsket snarere å kritisere en slik framgangsmåte, slik den ble anvendt i den borgerlige sosialøkonomien (undertittelen på Kapitalen er «kritikk av sosialøkonomien»).

Kritikken er på et vis en parasitær forholdelsesmåte. Under utarbeidelsen av Kapitalen innhenter Marx hverken nytt empirisk materiale eller konstruerer nye begreper. Han overtar den empiri og de begreper som sosialøkonomien allerede har utviklet.

Mens en historieoppfatning kan variere fra individ til individ, er den oppfatningen sosialøkonomien leverer av den kapitalistiske virkeligheten, lovmessig. Marx oppfatter ikke sosialøkonomiens teorier som uriktige. Kapitalen har på ingen måte råd til å holde seg med en vitenskap som ikke gir riktige anvisninger på handling. Marx’ innvending mot sosialøkonomien er at den ikke fører til noen frigjøring, slik dens forbilde, naturvitenskapen gjør. Tvert om binder sosialøkonomien menneskene til forhold som selv er foranderlige. Men samtidig vitner sosialøkonomien, i det den følger naturvitenskapens metode, om dette samfunnets naturlikhet. Fordi sosialøkonomien på et vis er sann, blir det mulig for Marx å kritisere det kapitalistiske samfunnet gjennom å kritisere dets gjengivelse i teorien.

– Marx’ prosjekt står ikke i forlengelsen av en bestemt interesse. Hans private sympatier og antipatier er helt uvesentlig for teoriens sannhetsgehalt. Kritikken er noe som må lykkes, sier han selv. Interessemomentet ligger egentlig innbakt i sosialøkonomiens egne begreper, som Marx ikke foretar seg noe annet med enn å stille inn i nye konstellasjoner.

Kapitalen gir heller ikke noen anvisning på handling. Den motiverer til handling for så vidt som den dokumenterer utbytting og fremmedgjøring. Men innholdet i Kapitalen er ikke avhengig av en politisk-revolusjonær praksis som i ettertid skal bekrefte dens sannhet. Kapitalen må bedømmes på sine egne premisser, som vitenskap. Den åpner et spenningsforhold mellom begrep (f.eks sosialøkonomiens formale likhetsbegrep) og det dette begrepet sier noe om. Dette spenningsforholdet som teorien avdekker kan riktignok bare oppheves gjennom revolusjonær handling, men den kritisk-teoretiske ytelsen blir ikke mindre sann om en slik handling uteblir. Finner handlingen sted, forsvinner til gjengjeld teoriens relevans.

Marx’ analyse av kapitalismen må stå og falle på hans egen argumentasjon. Den bygger på sannhetene i sosialøkonomien, som igjen bevises gjennom den daglige kapitalistiske praksis. Noen umiddelbar ikke-begrepslig adgang til virkeligheten har Marx like lite som noen annen.

– Men hvis det forholder seg slik at våre allmenne forestillinger om verden gir verden mening (jfr problematikken rundt historiens mening overfor). Og hvis våre mer praktiske teorier om den allerede er bevist gjennom at de fungerer i praksis, hva da med spørsmålet om ideologi og fremmedgjøring. Blir det ikke da vanskelig å snakke om falsk bevissthet og en verden som er fremmed for menneskene? Hvordan er det i det hele tatt mulig å si noe vettugt om dette?

– Dette er den postmodernistiske relativismens yndlingsspørsmål overfor alt som smaker av herretenkning. Heldigvis var Marx betydelig mindre metafysisk anlagt enn det postmodernistene synes å være. Marx forutsetter nemlig ikke noen privilegert målestokk for kritikkens utøvelse, for eksempel en utopi om det gode liv. Men uten at han dermed forfaller til relativisme.

Relativismen er selvrefererende inkonsistens. Fordi det å hevde at alt er relativt, selv ikke er relativt. Dermed blir dette standpunktet selv metafysisk når det krever absolutt gyldighet. Relativismen er absolutismens bror, bemerker Adorno.

Naturligvis går det ikke an å slutte å snakke om sannhet her i verden, og da er det også fortsatt mulig å snakke om sann og falsk bevissthet. I vår praktiske og dagligdagse virkelighetsforståelse er dette en nokså triviell sak. Er våre kunnskaper om virkeligheten for feilaktige, går vi sannsynligvis til grunne i den. Det er også denne trivielle sannhetsforståelsen Marx konsekvent forholder seg til i sin kritikk av sosialøkonomien som ideologi.

Det må imidlertid her foretaes en avgrensning av ideologibegrepet. Den virksomme ideologien under kapitalismen består primært ikke i verdensanskuelsen, uansett om denne er av en politisk, religiøs eller filosofisk karakter. Det borgerlige klasseherredømme legitimerer seg nemlig ikke gjennom andre makter enn de som rår på varemarkedet.

Både politikken, religionen og filosofien frisettes med framveksten av det borgerlig-liberale kapitalistiske samfunnet. De er ikke lenger knyttet til åpenbarte religiøse sannheter. Men prisen for denne frisettelsen betales med tiltakende betydningsløshet. De blir sekundære i forhold til den grunnleggende ideologien under kapitalismen – varene og markedet. Ideologien har liksom flyttet fra himmelen til jorden, den har trengt inn i tingene selv. Den tidlige liberalismens og sosialismens likhetsideer er noe sekundært. Forholdet mellom menneskene reguleres heretter etter prinsippet om deres formale likhet og frihet, slik som det defineres på arbeidsmarkedet. Selv om dette prinsippet er aldri så formalt, setter seg ikke gjennom som verdensanskuelse, men som en autonom, selvregulerende objektiv makt.

I avsnittet om varens fetisjkarakter viser Marx hvordan vareabstraksjonen, som isolert sett lar seg betrakte som et bevissthetsfenomen, opptrer som en objektiv materiell makt, som tvangsmessig produserer bevissthet. «Varen er full av metafysiske spissfindigheter og teologiske nykker, den er en sansemessig oversanselig ting,» skriver han. Derfor har heller ikke sosialøkonomien, med sitt handlingsorienterte blikk for de umiddelbare (i motsetning til «oversanselig») fakta, vært i stand til å avsløre dens hemmelighet.

Like lite kunne sosialøkonomien påvise noe utbyttingsforhold mellom arbeid og kapital. Klasseforholdet framgår ikke som noe faktum. Tvert om er det likheten mellom arbeidskjøper og arbeidselger som viser seg som faktisk. Utbyttingsforholdet er ikke synlig hverken i kjøp og salg av arbeidskraft, i produksjonsprosessen eller i det ferdige produktet. Det trer bare fram i Marx’ framstilling. Utbyttingsforholdet trer bare fram i refleksjonen over verdifetisjens opprinnelse i et særlig forhold mellom mennesker (bytteforholdet), og gjennom det begrepslige skillet mellom arbeidskraftens bytteverdi og bruksverdi.

Marx’ kritikk er en individuell, spekulativ ytelse, men den er allment sann: allment, for så vidt som vareformen er allmenn; sann, for så vidt som sosialøkonomiens kategorier er sanne.

Vi må her nok en gang understreke at Marx’ kritikk ikke hviler på en på forhånd anlagt målestokk; den har ikke noe normativt grunnlag (dens spore kunne like gjerne vært nysgjerrighet som ønsket om et annet samfunn). Normativiteten ligger allerede i de begreper den overtar, men som for «sosialøkonomen» framstår som verdinøytrale faktabenevnelser. Disse begrepene er for så vidt allment og objektivt tvingende. Men det er selve denne faktisiteten, denne tingenes tvang, Marx viser som ideologisk. Han viser dette ved at han begrepslig makter å gå utover den. Ideologien er altså selv noe som først trer fram i og med den kritiske overskridelse. Forut for denne overskridelse er den bare «fakta», den umiddelbart synlige og konstaterbare virkelighet. Altså det som sosialøkonomien registrerer.

Kritikken må stå og falle med det den gjør, med den konkrete overskridelse den selv makter å stable på beina. Den dømmer bare gjennom å overskride virkeligheten. Samtidig med den overskridende bevegelse skaper kritikken normativitet. Den sier noe om rett og galt (for så vidt som sosialøkonomiens likhetsprinsipp sier noe om rett og galt), idet begrepet blir stående i et spenningsforhold til det det mente å fastholde. F.eks viser Marx at det er gjennom overholdelse av prinsippet om den formale likhet i varebyttet at ulikhet genereres, at utbyttingen finner sted. Varen arbeidskraft er nemlig den eneste vare som produserer verdi, og mer verdi enn den trenger til sin egen reproduksjon.

Plattheten om at marxismen ikke stemmer med virkeligheten, at kartet ikke stemmer med terrenget, er altså i en forstand riktig. Det er nettopp denne bornerte oppfatningen av forholdet mellom teori og samfunnsmessig virkelighet Marx’ kritikk retter seg mot. Han vil vise at virkeligheten ikke trenger å være slik den for øyeblikket er.

I og med at kritikken åpner for ny innsikt og for nye muligheter går den altså forut for den målrettede politiske handling. Fordi Marx unngår å stille opp konkrete idealer på forhånd – noe han heller ikke ville være i stand til å gjøre rede for gyldigheten av, uten å ende i metafysikk – er hans kritikk av kapitalismen selv målestokken på sin relevans. Ved konkret å avdekke nødvendigheten som unødvendig, og i samme øyeblikk som ideologi, åpner den det historiske, den samfunnsmessige virkelighetens mulighetshorisont. Slik ivaretar den en utopisk dimensjon. Ikke noe annet rettferdiggjør den.

Men hvis marxismen er «ren» vitenskap, har den da noen relevans? Marx kunne i det minste feste håp til en revolusjonær arbeiderklasse, mens dette overfor synes å finne sted i vakum.

Sant nok, men i en verden hvor selv politikken er avpolitisert er det ingen grunn til hurra-optimisme i forhold til noen ting som helst.

For øvrig mener jeg det bare er i teorien bevisstheten om at vi fremdeles lever i et klassesamfunn, kan bevares. Det er for øyeblikket i hvert fall ingen andre steder. «Sosialistisk bevissthet vokser ikke opp av fabrikkgulvet,» som Lenin sa. At teorien selv er marginalisert til det betydningsløse, henger naturligvis sammen med at det borgerlige samfunnet, med god hjelp av arbeiderbevegelsens egne organisasjoner langt på vei har klart å innfri løftet om felles overlevelse. Kapitalismen har kjøpt opp arbeiderklassen.

Vi bør være klar over at kapitalismen reproduserer seg primært på grunn av og ikke på tross av klassesamfunnet. Kapitalismen lever på å utbytte arbeiderklassen, ikke på å utrydde den. Dermed skulle den også være i kapitalismens fremste interesse å redde den klassen den er avhengig av.

Hva om det ikke lenger finnes en revolusjonær arbeiderklasse? Marx selv framstilte proletariatets klasseinteresse rent negativt: som den klasse som ikke skulle realisere noen standsinteresser, men avskaffe seg selv. Nettopp det foranlediget Lukacs til å avskrive arbeiderens egen bevissthet som prinsipielt falsk. Den sanne bevissthet var teoriens sak. Hva han også i henhold til Marx hadde rett i. Når kapitalismen bød arbeideren levelige forhold var det ingen grunn til at arbeideren skulle adoptere en revolusjonær teori som sin bevissthet. Ingenting tilsier at teorien om hans erfaring har noen mening for hans egen erfaring. Dette er fremdeles i overensstemmelse med Marx. Teorien og arbeiderens individuelle bevissthet stammer fra forskjellige erfaringsgrunnlag. Dette er et produkt av arbeidsdelingen i samfunnet.

Derfor kan teorien heller ikke overprøve arbeiderens bevissthet, selvom den utsier den allmene sannhet om hans samfunnsmessige situasjon, og det uansett hva arbeideren måtte mene. Det er f.eks sant at hans relative elendiggjøring bare øker med veksten i kapitalens konstante del, men den faktiske konsekvens er som regel at hans livsbetingelser bedres. Det finnes ingen direkte sammenheng mellom teori og klasse. Det var også Marx den første til å innse.

Men alt dette behøver ikke bety at vi skal la oss fordumme av postmodernismens «alt-er-lov»-slapphet.

Hva «folket» til enhver tid måtte mene, kan ikke være målet for hva teorien gjør. «Vi skal fortsette å kritisere,» skrev Adorno en gang, «om ikke annet, så i hvert fall utfra skammen over ennå å kunne puste i det gnisningsfrie helvete.» Hvor alt er redusert til et spørsmål om administrasjon, om funksjonalitet og brukelighet; hvor alt er middel, men hvor ingen vet for hvilke formål. Hvor nettopp, som postmodernismen hevder, alt er lov, hvor alt er like gyldig, dvs hvor alt er likegyldig.

Hvor alle tror de lever i et fritt samfunn, men hvor alt er underordnet den totale tingliggjøring.

Dette er kritikkens time.

Kåseri om en ny verdensuorden

av Pål Steigan

Uten å bli beskyldt for å være millenarist, må det kunne gå an å slå fast at vi ikke har kommet nærmere en verden preget av fredelig samarbeid, velstand og utvikling.

Utpå høstparten i det året deres etterkommere skulle komme til å kalle 1492, oppdaget innbyggerne på den vakre øya Guanahani en flokk lyshudete menn i tre båter. De kunne ikke i sine villeste mareritt forestille seg at disse mennene, som ikke en gang kunne snakke noe vanlig menneskespråk, skulle innlede en æra da ikke bare innbyggerne på Guanahani skulle bli lagt i lenker, men en æra da det store flertallet av de opprinnelige 50-70 millionene mennesker på det store kontinentet skulle bli utryddet for å gi rom de grådigste erobrere i historien. At innbyggerne på Guanahani fikk lære seg at øya deres var omdøpt til San Salvador, opplevde de neppe som noen frelse. Det samme året ble den siste mauriske høyborgen på den iberiske halvøya erobret av de kristne fundamentalistene. Jødene og muslimene fikk valget mellom deportasjon, underkastelse eller døden. Sju århundrer med maurisk og islamsk kultur i Spania var slutt.

Fire hundre og nittini år er gått. Det kommende året skal det sies mye vrøvl og fortelles mange løgner om 1492. Men det vil også reise seg andre røster, og dette blir det rikelig tid til å komme tilbake til. Men et perspektiv på 499 år gir oss distanse nok til å se rekkevidden av det som skjedde. Før 1492 hadde de europeiske stormaktene vært regionale stormakter og knapt nok det. Men med de erobringene som dette skjebneåret la grunnlag for, tippet balansen. Det vil si, den tippet ikke med en gang og ikke uten utfordringer, så seint som i 1529 kunne det osmanske riket ha tatt Wien, slik det tidligere hadde tatt hele Balkan. Men med 1492 innledes et halvt årtusen der Europa systematisk legger verden under seg, plyndrer den og former den i sitt bilde. Først er Spania og Portugal de dominerende maktene, seinere Nederland og England og seinere flytter dominansen seg til USA. Men det er hele tida den hvite manns europeiske kolonialisme og etter hvert kapitalisme og imperialisme. Uansett hvilke voldsdåder Europa har gjort seg skyldig i, har det hele tida skjedd for å fremme sivilisasjonens, kristendommens og etterhvert humanismens og demokratiets idealer. Det at en stat som er grunnlagt på apachenes, irokesernes, cheyennenes og siouxenes knokler, kan påberope seg retten til å dømme om folkerettens ukrenkelighet, viser hvor total Europas økonomiske og militære seier har vært.

I sin rolle som Urban 2. og Fredrik Barbarossa utbasunerer Noriegas tidligere arbeidsgiver fra sitt ovale kontor innledninga til et nytt amerikansk århundre. Seieren over Irak skal være beviset på dette. Men det er all grunn til å benytte 499 års-perspektivet til å trekke dette i tvil. Riktignok har den euro-amerikanske kapitalismen lykkes i å erobre den tredje planeten i vårt solsystem og dens nærmeste omgivelser. Men en behøver ikke å være dommedagsprofet for å øyne at denne erobringa har skapt forutsetningene for sitt eget endelikt. I denne sammenhengen skal jeg imidlertid ikke ta opp den euro-amerikanske produksjonsmåtens økologiske katastrofer, men utelukkende de geopolitiske endringene som vi står overfor foran inngangen til det tredje millennium.

Den europeiske kapitalismen, og særlig dens amerikanske variant, har erobret verden så grundig at den nå møter sine egne våpen i andres hender. Og la oss ikke forville oss inn i ideologiske tilsløringer og sentimentale bortforklaringer. De strategiske endringene er basert på materielle forhold, på tall.

Et tall som herr Bush og hans kolleger på denne sida av Atlanterhavsryggen ofte overser, er noe så enkelt som innbyggertall. 3,2 milliarder av menneskehetens fem bor i Asia. Hvis vi hadde et verdensparlament valgt etter den amerikanske grunnlovens prinsipp om en mann en stemme, så ville asiatene ha to tredjedels flertall. De kunne danne verdensregjering uten hvite koalisjonspartnere og vedta at den urimelige subsidieringa av statene i nord skulle ta slutt med øyeblikkelig virkning. Hvis de attpåtil dannet samlingsregjering med Afrika og Latin-Amerika, ville de hatt mer enn fire femdeler av menneskeheten bak seg. Heldigvis for verdens herskere er det ingen fare for at det skal bli demokrati i verden med det første, så Nords privilegier vil bli bevart en stund til. Nord har militærmakt til å sørge for det, som vi nettopp har fått demonstrert. Likevel er disse tallene av betydning. De flytter tyngdepunkter og endrer maktstrukturer på lang sikt. Og ironisk nok får dette ei virkning i kapitalens eget virkefelt. Sjøl om en milliard av disse menneskene er uinteressante fra en markedsmessig synsvinkel, så er allerede den kjøpekraftige delen av det asiatiske markedet en faktor som ingen kapitalist kan se bort fra.

Men det er også andre tall, tall som allerede og med god grunn bekymrer den tidligere CIA-sjefen, f.eks følgende:

• Av verdens 1.000 ledende firmaer er 345 japanske og disse japanske selskapene eier 47 % av den totale aksjekapitalen.
• Målt etter omsetning er nå de fem største og 32 av de 50 største selskapene i verden på japanske hender. (Mens amerikanerne bare kan skilte med 11 av de 50 største selskapene.) Japan dominerer 25 av 34 nøkkelteknologier (i følge en studie gjort av The US Academy of Engeneering).
• Inntil den nyeste krisa i japansk økonomi har Japans overskudd på handelsbalansen nådd nesten 100 milliarder dollar, mens USA på sin side hadde et underskudd på 137 milliarder (1988). Halvparten av USAs handelsunderskudd var på handelen med Japan.
• Japans utenlandsformue var på 880 milliarder dollar, mens USA er verdens største skyldner med et akkumulert underskudd på 1.400 milliarder.

Japan kjøper opp Sørøst-Asia, Filippinene, Australia. Japanske monopoler investerer tungt i Europa og USA. Krisa i Golfen rammet ikke Japan så hardt som en skulle tro, enda Japan står uten egen olje. Krisa i 1973 lærte Japan å redusere sin avhengighet av olje. Denne krisa kommer til å lære Japan å sikre seg sikrere tilgang på den olja landet fortsatt vil trenge. Løsninga ligger så og si utafor stuedøra. Sjøl om Sovjet og Japan fortsatt kives på grunn av den sovjetiske okkupasjonen av de japanske Kurilene, har begge land en felles strategisk interesse for å komme fram til et økonomisk samarbeid. Sovjet har store oljekilder i Øst-Sibir, som landet ikke klarer å utnytte på grunn av mangel på kapital og teknologi. Japan har kapital og teknologi, men mangler olje og gass. Gorbatsjov har lansert en plan for et økonomisk samarbeids- og utviklingsområde rundt Japanhavet. Dette er en plan som også appellerer sterkt til store deler av det japanske borgerskapet. Faktisk har jeg fått den framlagt i Japan som en japansk plan. Det man ser for seg er muligheten til å kombinere sørkoreansk og japansk kapital og knowhow med nordkoreanske, kinesiske og øst-sovjetiske naturressurser og arbeidskraft. Det er mange politiske hindre på veien til et slikt mål, for eksempel den ikke helt ubetydelige detaljen at de to koreanske statene i dag er ute av stand til å samarbeide om noe som helst. En annen hindring er USAs militærstrategi. I Sør-Korea har USA militærbaser og disse er sannsynligvis utstyrt med atomvåpen. I et framtidig forent Korea vil det etter alle solemerker være slutt på at amerikansk militærpoliti kan operere på nattklubbene i Itaewoo som om det var i Newport News, Virginia. På tross av alle motsetninger betrakter borgerskapet både i Japan og i Sør-Korea sine strategiske interesser av et partnerskap med USA som viktigere enn å oppnå et gunstig forhold til Sovjet. Men intet er mer som skrift i sand … Både Tokyo og Seoul har økonomiske vekstproblemer, hvis de får utvikle seg til krise, kan det bli maktpåliggende å gå inn for å sikre markeder og råvarer i et østasiatisk «fellesskap».

Den kinesiske panserneven mot studentene på Tienanmen har stilt Kina på gangen i internasjonal politikk. Internt i Kina har maktkampen låst seg. Men hvis Deng ikke han funnet ungdomskilden, vil det komme en åpning heller før enn seinere. I mellomtida vokser det indre trykket i Kina. Den kapitalistiske delen av økonomien styrker seg, særlig i kystbyene og særlig i sør. Det er mindre enn seks år til 1997 da Hongkong blir forent med moderlandet. Da vil Guangdong/Hongkong-regionen utgjøre en tung, eksportrettet økonomi med et kapitalistisk lokomotiv.

Innbyggertallet i denne regionen vil være ca. 80 millioner, eller større enn et eventuelt forent Korea. Samtidig vil undertrykking og utbytting avle motstand. Det meldes at punkeme i Beijing har hentet fram gamle Mao-merker. De klassiske motsigelsene i Kina vil altså fortsette, samtidig som Kina vil melde seg på banen igjen. De imperialistiske blokkene vil kappes om det kinesiske kortet, noe Bush demonstrerte da han kjøpte bort det kinesiske vetoet i FN ved å oppheve blokaden. Jeg klarer dessverre ikke å regne med at Kina vil melde seg på den internasjonale arenaen som noen antiimperialistisk kraft, men at Kina vil gjøre seg gjeldende og det med tyngde, anser jeg som opplagt. Både Sovjet, USA, EF og Japan vil kjempe om Kinas gunst og de valgene Kinas ledelse gjør, vil kunne tippe balansen mellom disse blokkene. Men uansett hva man måtte mene om ledelsen i Beijing, den blir neppe noen agent for andre. Kina, Zhongguo, er og blir Midtens Rike.

I Europa har den enkle øst-vest-konfrontasjonen blitt avløst av en langt mer uoversiktlig situasjon. Det at Warzawapakten er gått i oppløsning og terrorbalansen langt på vei avskaffet, betyr at lokale konvensjonelle krigen igjen er blitt en praktisk mulighet også i Europa. I flere sovjetrepublikker rår det noe som likner krigstilstand. Maskinpistolene og de lange knivene har alt talt sitt tydelige språk i Sumgait, Sør-Ossetia, Vilnius … Hvis løsrivningsvedtakene følges opp med handling i de ulike sovjetrepublikkene, kan lett borgerkrigen være neste fase. Det samme kan skje hvis Jugoslavia går i oppløsning. Fra Finskebukta og Tysklands sørøstgrense går det nå et sammenhengende konfliktbelte gjennom Øst-Europa og Vest-Asia til India. Den nøkkelposisjonen som USA har gitt Turgut Özal i Tyrkia, kan skjerpe konfliktene både mot Hellas og Balkan, og Sovjet, slik den allerede skjerper konfliktene mot Irak og Iran. Tyrkia har potensielle og aktuelle konflikter med samtlige naboland.

En del av oss har allerede lenge hatt et lite sideblikk på europakartet fra 1914. Det er ingen synderlig sannsynlighet for at dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn gjenoppstår som en annen fugl Føniks etter to verdenskrigers aske. Men vi ser i det minste skyggen av dobbeltmonarkiet når Wien, Praha, Budapest og Venezia styrker samarbeidet. Når kravet om et fritt Slovenia runger i Sarajevo og storserberne styrker seg i Beograd, minner det oss om at Jugoslavia ikke er en særlig gammel oppfinnelse. Ellers har samtlige land på Balkan noe uoppgjort med naboen. Bare pust til glørne, så er flammen der. Forskjellen er at Balkan ikke spiller en så strategisk rolle i 1990-åra som det har gjort tidligere.

De gamle byråkratiske, såkalt sosialistiske, statene i Øst-Europa tar sikte på å bli markedsøkonomier i en fart, anført av populisten og demagogen Walesa, Thatcher-kopien Klaus med flere. Foreløpig er suksessene begrensa til millionarbeidsløshet og ny fattigdom. Den tyske østekspansjonen er ikke slutt med Anschluss-et mot DDR. Det er et vakuum å fylle etter sovjetmakta.

For å oppsummere: Når George Bush tror at han kan feire Columbus-jubileet ved å markere inngangen til et nytt amerikansk århundre, gjør han opp regninga uten vert. Den nye verdensordenen som massemyrderiene mot Irak skulle legge grunnen til, tegner mer til å bli et nytt verdenskaos. USA kan ikke for all framtid være supermakt på krita uten å forpakte bort vesentlige deler av makta til sine kreditorer. Amerikanske ledere er tilhengere av kjappe seire og enkle løsninger. Dette kan fungere på Grenada, men når Pentagon blåser opp den samme aksjonen i widescreen-format og Technicolor i Midtøsten, tramper Johnny ut i den gamle hengemyra av motsigelser. Man knuser Saddam Husseins armé, bare for å ønske at Saddam blir sittende, så man ikke risikerer et fritt Kurdistan. Man hindrer Saddam fra å kjøpe våpen, bare for å ruste opp samtlige av hans fiender. Som for øvrig like gjerne kan fly i strupen på hverandre ved neste korsvei.

Uten å bli beskyldt for å være millenarist, må det kunne gå an å slå fast at vi ikke har kommet nærmere en verden preget av fredelig samarbeid, velstand og utvikling. Vi har i stedet kommet inn i en fase som er mer ustabil enn på svært lenge, en fase som etter all sannsynlighet vil bli preget av krig, katastrofer, imperialistisk rivalisering og opprør. Millioner av mennesker vil fortsette å dø av sult i Afrika eller forgå av sjukdommer i latinamerikansk slum, samtidig som stadig mer kapital og kunnskap vil bli brukt for å skape enda mer effektive måter å ta liv av folk på. Og dette later til å bli normaltilstanden.

Forhenværende sosialister i det rike Norge kan preke om den reformvennlige kapitalismen, på tross av historiens største arbeidsløshet her på berget. Men ute i den virkelige verden vil motsetningene skjerpes til neste bristepunkt. Om det blir en ny krig mellom sør og nord, eller om det blir en krig mellom imperialistmakter, eventuelt gjennom stedfortredere, er for tidlig å si. De drivkreftene som gjør at det blir slik, er ypperlig beskrevet av en herre ved navn Karl Marx. Han opplevde to ganger at et parti han hadde vært med på å stifte ble nedlagt, men han oppga aldri kritikken av kapitalismen. Halvannet århundre etter Det kommunistiske partis manifest, ser vi svært tydelig at han gjorde rett i å være så sta.

av Per Overrein

AKP og RVs forhold til SV har, dersom vi ser det over en periode på 10-15 år, endret seg kraftig. Fra begynnelsen av 1970-tallet da Klassekampen på første side slo fast at partiet var en femtekolonne for Sovjet, og partiet ble oppfattet som borgerskapets agenter i arbeiderklassen, til i dag, da AKP mangler en felles oppfatning av SVs rolle i norsk politikk.

Siste landsmøte i AKP valgte da også å ikke kommentere SV som parti. I redsel for den gamle analysen om «SV som et borgerlig arbeiderparti» valgte landsmøtet å ikke si noe.

Jeg tolker dette som at AKP ikke har noen analyse av rollen til et venstresosialdemokratisk parti som SV, og hvilken plass det har i en strategi for sosialismen. Den tidligere analysens fundament var at sosialdemokratiet og spesielt venstresosialdemokratiet måtte reduseres til en mindretallsstrømning i arbeiderklassen, dersom en sosialistisk revolusjon skulle lykkes. I forlengelsen av denne logikken lå det at det kommunistiske partiet skulle stå igjen alene som den kraften som skulle lede revolusjonen. Muligheten for at arbeiderklassen i betydelig antall og av ulike grunner ville knytte seg til partier som SV og Ap, og samtidig delta i et opprør/en revolusjon mot systemet, var utenkelig.

SV er RVs viktigste konkurrent. SV har kraftig medvind og framstår som det radikale «vinnerpartiet». Hvis RV skal vinne oppslutning, vil det være på bekostning av SV. Jeg tror ikke på ideen om at RV tar stemmer fra alle partier gjennom en «uredd og ærlig» profil. Det finnes mange eksempler på folk som tidligere har stemt FrP, stemmer RV på grunn av partiets innsats i kommunestyrene. Men dette er og blir enkeltpersoner som er relativt upolitiske, de utgjør ikke miljøer som kan bidra til framgang for RV. Bare gjennom et innhogg blant SVere og misfornøyde Ap-velgere kan RV sikre seg et permanent og varig fundament.

Vi må regne med at RV foreløpig ikke klarer å rive løs betydelige grupper av SV-velgere. Både fordi SV i dag har et meget bra utgangspunkt og fordi skillene mellom RV og SV er utydelige. Vi står i en situasjon der det blir hardt og holde skansen.

Sjøl om motsetningene i SV i dag ikke er skarpe, så er det liten entusiasme i deler av partiet i forhold til den profilen Solheim står for. Spesielt i noen intellektuelle og radikale ungdomsmiljøer er det motstand mot å gjøre SV til en ren valgkampmaskin. I et slikt parti får ikke arbeidet med å utvikle et mer helhetlig alternativ til kapitalismen noen plass.

Spesielt i synet på partiets egen rolle har SV endret seg. I programmet fra 1975 heter det: «Vårt parti må bli den fremste kamporganisasjonen for arbeiderklassen i Norge.» I 1987 heter det: «I arbeidet for sosialismen fremmer SV krav og forslag som peker framover mot et samfunn med økonomisk og politisk demokrati, rettferdighet og frigjøring fra undertrykking, utbytting og diskriminering.»

RV og AKP kan innta en likegyldig holdning til dette, eller se SVs utvikling som positivt fordi det gjør RV/AKP til det eneste marxistiske, revolusjonære og opprørske alternativet. Men når ord som klasser og klassekamp forsvinner i SV, så bidrar det til å fjerne et begrepsapparat som er nødvendig for å forstå kapitalismen. Det er derfor viktig å forholde seg positiv til de krefter i SV som kan utvikle seg til å bli en åpen opposisjon mot Solheims kurs. Denne opposisjonen vil først og fremst komme fra ungdomsmiljøene og en del intellektuelle miljøer, men også innenfor de faglige og anti-imperialistiske miljøene er det motstand mot SVs utvikling.

I Ny tid nr 41, 1991, gikk faglig leder, Kåre Syltebø, ut mot mot Solheim: «SV har fungert som et talsparti for moderasjonslinja på Stortinget. Nå bør SV innse at moderasjonslinja har ført til arbeidsløshet.» I deler av det faglige tillitsmannssjiktet står argumentasjonen om at moderasjon fører til arbeidsløshet sterkt. Om RV greier å profilere opposisjonens politikk, er et åpent spørsmål. RVs faglige profil har til nå vært svak og det er høyst usikkert hvor sterkt parolen om at moderasjon fører til arbeidsløshet, egentlig står utenfor det faglige tillitsmannssjiktet.

Etter Golf-krigen har også motsetningene rundt internasjonale spørsmål tilspisset seg i SV. I Ny Tid nr 8, 1991 går Hans Ebbing ut og stiller spørsmålet: «Hvor var SV da krigen brøt løs? SVs rungende taushet gjorde den siste måneden til den verste i mitt politiske liv.» Det Ebbing ikke sier rett ut, var at Solheim støttet USAs styrkeoppbygging før krigen. Det gjør derimot Vegard Bye, framtredende SVer på internasjonale spørsmål: «Offisielt har SV-representanter hele tiden sagt at de støtter den første amerikanske reaksjonen mot invasjonen, fordi ingen var i stand til å reagere. Senere har man krevd at amerikanske styrker skal underlegges FN-kommando.» Han karakteriserer det som utrolig at ikke SV på et langt tidligere tidspunkt har tatt avstand fra den amerikanske krigsplanen (Ny tid nr 2, 1991).

Erik Solheim har også etter krigen foreslått å endre sammensetningen av FNs sikkerhetsråd. Han antydet at England eller Frankrike burde vike plass i rådet til fordel for Tyskland eller Japan. Han begrunnet ikke dette nærmere i Ny tid, men en av reaksjonene i landsstyret fra Nils Petter Vogt var: «Økonomisk styrke bør ikke være utslagsgivende for hvilke land som får plass i rådet.» Erik Solheim har et poeng, men skal sikkerhetsrådets sammensetning endres, bør et afrikansk eller arabisk land få plass. I dette tilfellet kan Solheim ende opp på imperialistmaktenes side. For om det blir aktuelt å endre sikkerhetsrådets sammensetning vil det garantert bli stilt en kandidat fra den tredje verden opp mot Japan eller Tyskland.

Denne forsiktige linja overfor vestlig imperialisme kommer også til uttrykk gjennom en endret holdning til bevilgninger til Verdensbanken. Tidligere stemte SV mot alle bevilgninger til institusjonen. Ved forrige landsmøte ble dette endret.

SVs uttalelse i forbindelse med USAs invasjon av Panama skapte også reaksjoner. Lederen for SVs utenrikspolitiske utvalg, Kjetil Hillestad, uttalte til Ny tid (nr 2, 1991) at: «… uttalelser om USAs Panama-invasjon bidro til å legitimere invasjonen.» Det er tydelig at stortingsgruppa med Solheim i spissen, i liten grad lar den mer tredje-verden-orienterte delen av partiet styre utenrikspolitikken.

Paul Chaffey har uttalt at «FN i dag i langt i større grad enn tidligere gir uttrykk for de små lands interesser» (Ny tid nr 2, 1991). Dette skjedde bare dager før krigsutbruddet i Golfen. Noe som ble imøtegått av Berit Ås i SVs hovedstyre, som mente at fra 1973 til 1988 har FN endret seg fra å være sterkt kritisk til flernasjonale selskaper til i dag da de blir hyllet i FN-rapporter. «Det er ikke de flernasjonale selskapene som har endret seg, men FNs syn på dem.»

Kampen mot EF har i SV skapt sterke motsetninger. SV har en fløy som i praksis er for EF-medlemskap. Likevel tror jeg ledelsen etter siste landsmøte ikke kan gjøre annet enn å gå imot EØS-avtalen.

Disse motsetningene i og rundt SVs ledelse vil i dag ikke utvikle seg til noen åpen opposisjon. Siste landsmøte i SV viste, på tross av motsetninger rundt EØS og SVs internasjonale linje, at Solheim har styrket sin posisjon. Han har åpent erklært at partiet er populistisk, uten at det skapte noen reaksjoner. Men motsetningene uttrykker strømninger i og utenfor partiet. RV bør kunne fange opp deler av disse strømningene, hvis partiet har en markert profil.

Men dette krever at vi tar SV på alvor og utvikler en argumentasjon som i større grad enn nå trekker opp skillelinjene. Hvis de radikale sjiktene som RV har hatt oppslutning i, begynner å vakle og går til SV, vil mye av kraften gå ut av RV, og det vil bli umulig å nå de velgerne RV må ha for å rykke fram.

For både RV og SV er det i dag like problematisk å beskrive partienes langsiktige mål. Forskjellen er at SV gjennom sine konkrete krav i dag, miljø, eldreomsorg og arbeidsløshet, til en viss grad klarer å bygge opp en visjon om et annet samfunn. Men SV har bevisst valgt å ikke profilere partiet som sosialistisk. I den grad det blir gjort, tones alle konflikter i et slikt samfunn ned. «Samfunnet blir bedre hvis man deler godene. Det er kjernepunktet i sosialistisk tankegang,» sier Solheim til Ny tid. På den måten framstår kravene i dag som logiske og bygger opp under SVs framtidssamfunn. Ved å redusere spørsmålet om sosialismen til et spørsmål om å dele godene klarer Solheim å skape visjoner blant velgerne, spesielt ungdom. Samtidig er Solheim klar på hva sosialisme ikke er: «At kjernepunktet skulle være statsbedrifter eller statseiendom, er etter min mening bare tøv.» Her har Solheim rett, men om han forstår at kjernepunktet er et spørsmål om makt over samfunnsutviklinga og hvilken klasse som skal ha denne makta, er mer enn usikkert.

Så lenge ingen er i stand til å beskrive et sosialistisk Norge konkret, ikke bare gjennom allmenne fraser, blir det umulig å utfordre Solheims sosialisme som går ut på å dele godene. Bare gjennom en konkret beskrivelse av hvordan økonomien og demokratiet kan fungere, er det mulig å se konflikten i et slikt samfunn.

Når RV heller ikke klarer å beskrive hva et brudd med det kapitalistiske systemet vil innebære, kan vi ikke regne med at vi kan få oppslutning om en sosialistisk visjon. En planøkonomi må beskrives konkret, fordi sammenbruddet for kommandoøkonomien i Øst-Europa gjør det umulig å gi planøkonomi og styring et positivt innhold uten at vi peker på hvordan dette kan fungere i Norge. Her ligger RVs svakhet og utfordring.

Disse problemene greier vi ikke å løse i en håndvending. Men hva bør vi ta fatt på? RV bør markere seg offensivt mot markedsliberalisme og kreve plan og styring av økonomien. Dette bør være det felles budskapet. Politisk ligger det godt til rette for en slik offensiv. Kampen mot EF, den elendige kommuneøkonomien, arbeidsløsheten og bankkrisa er eksempler på at det kreves styring. Det dreier seg om å begrense kapitalens frihet gjennom politiske beslutninger.

Parolen må være: Nei til markedsliberalismen, ja til offentlig styring og plan. Noen vil sikkert innvende at dette sprer illusjoner om at kapitalismen kan styres. Men kapitalismen kan styres innenfor visse rammer. Vi kan hindre et EF-medlemskap, og summen av alle de konkrete kravene vi stiller er jo i høyeste grad rettet mot markedskreftene og for plan i økonomien. Vi bør for øvrig utvikle forslag som i større grad bruker oljemilliardene til fornuftige statlige prosjekter, som f.eks. utbygging av jernbanen, fordi det gir arbeidsplasser og markerer RVs miljøprofil.

Den andre hovedprofilen til RV må være at kommunene må sende regninga til staten. At staten har skapt en umulig situasjon for de fleste kommunene, er ikke vanskelig å påvise. SVs linje i de fleste kommuner har vært å akseptere situasjonen, dvs å delta i nedskjæringene. Hvordan er det mulig å markedsføre RVs profil på dette området på en dyktigere måte? Er parolen om å sende regninga til staten riktig?

Den tredje hovedprofilen til RV, spesielt i de større byene, må være å avsløre korrupsjon og kjempe for vanlige folk mot byråkratiet, enten sakene er store eller små.

Den fjerde hovedprofilen til RV må være at moderasjon fører til arbeidsløshet. Rundt den parolen må RV bygge opp sin faglige profil. Her er SVs linje klar. Partiet er mot lønnskamp for det store flertallet av fagorganiserte.

Rundt disse fire hovedlinjene ønsker jeg at RVs profil skal bli markedsført. Hovedproblemet er å profilere seg i forhold til SV. Greier vi ikke det, vil vi miste stemmer til SV og en ytterligere SV-framgang vi skje på bekostning av RV.