Ukategorisert
av James Petras
Det sosiale forum (SF) som ble arrangert i Porto Alegre, Brasil, fra 1. til 5. mai 2002 samlet nesten 70.000 deltakere, hvorav 15.000 var fra nesten 5.000 organisasjoner. Deltakerne kom fra 150 land for å delta i de 28 konferansene, 100 seminarene og 700 arbeidsgruppene. Mer enn 3.000 journalister fra radio, tv, aviser og tidsskrifter dekket begivenheten. Men konferansen var delt i to: radikale og reformister.
Som den første store begivenheten mot globalisering etter 11. september og angrepet på Afghanistan, tilbakeviste forumet Bush-Rumsfelds propaganda om at folk i verden må velge mellom USA-imperialismen eller islamsk terrorisme. Porto Alegre viste at den verdensomspennende bevegelsen mot globalisering, er levende og vokser: Dobbelt så mange mennesker deltok i 2002 som foregående år, og det var større dekning i massemedia (unntatt i USA). Gruppene var flere, og antall deltakere var større enn på noe tidligere forum. Den avsluttende demonstrasjonen med 50.000 deltakere mot FTAA (Free Trade Area of the Americas) var den største så langt i Nord- eller Sør-Amerika.
Antakelig like viktig som den fysiske tilstedeværelsen av et stort antall mennesker og organisasjoner, var stemninga i Forum. Det stigende håpet og optimismen gjenspeilet seg i hovedparolen: Her! En annen verden er mulig!
Det var lite å se av den nederlagsstemninga og demoraliseringen som vokste fram i intellektuelle miljøer i USA og Vest-Europa etter 11. september. Håpene om en alternativ verden blandet seg med erkjennelsen av at USAs militære offensiv og ensidige holdning, ville gjøre sosiale, økonomiske og miljømessige forandringer vanskeligere.
I hovedsak skyldtes den mer omfattende dekningen i massemedia, og de mer positive reportasjene (unntatt i USA) nærværet av kjente politikere med sentrale posisjoner (ledende medlemmer av Det franske sosialistpartiet, representanter fra FN og Verdensbanken og lederne av den moderate sosialdemokratiske delen av Det brasilianske arbeiderpartiet osv). De politiske framskritt og resultatene av SF 2002 ble omtalt og fulgt opp av en noe spesiell vinkling i reportasjene. De fleste av journalistene og redaktørene siterte helst de mer moderate kjendisene og de politiske ledernes «seriøse ideer» når de møttes på Det katolske universitetet. Ledere og aktivister fra de jordløses bevegelser ble sjelden sitert og vist bilder av i avisene. Ett eksempel er The Financial Times som 5. februar i år karikerte forskjellen mellom de radikale og reformistene slik:
«I motsetning til de teatralske protestene, var forumet kjennetegnet av en seriøs utveksling av ideer og forslag, slik som endringer i WTOs avtaler om retten til intellektuell eiendom. De fleste av deltakerne sa at de ikke var i mot globalisering, men for en mer rettferdig globalisering med bredere internasjonal deltakelse i beslutningsprosessene.»
I det store og det hele overså massemedia de hundretalls møtene som ble organisert parallelt på universitetsområdet av aktivistgrupper, og de uformelle og formelle diskusjonene mellom radikale og revolusjonære kvinner, ungdommer, bønder og indianske organisasjoner.
Mens massemedia viste til at Verdensbanken, FN og andre offisielle organer «styrket Forumets legitimitet», var det for de fleste aktivistene fra den tredje verden tilstedeværelsen av den store gruppa militante aktivister fra Argentina, som kom rett fra konfrontasjonene med det nyliberale regimet, som gav Forumet dets legitimitet.
Mens mange av lederne henviste til «mangfoldet» i SF, var det sånn at 67 % av deltakerne var fra Brasil, mens deltakerne fra Italia, Spania, Frankrike og Argentina utgjorde 23 %. Hva som var enda viktigere enn de mange nasjonalitetene (som tallene ovenfor antyder var ganske begrenset), var de sosiopolitiske forskjellene mellom de brasilske og europeiske deltakerne.
En beretning om to fora
Den endelige enhetserklæringen jobba fram av alle de sosiale bevegelsene, utrykte en enighet mot nedbetaling av utenlandsgjelda, motstanden mot USAs krig i Afghanistan og solidaritet med palestinerne. Oversikten over mobiliseringsplanene for 2002 viste aktivistenes innflytelse. De programmessige kravene gjenspeilte imidlertid den begrensete tilnærminga til de mer reformistiske NGOene (non government organisations) og de mer kjente personene.
I virkeligheten var SF 2002 delt mellom reformister og radikalere, en deling som kom til uttrykk gjennom de forskjellige organisasjonene og enkeltindividene som var tilstede. Denne delinga var tydelig å se ut fra hvilke steder de forskjellige debattene ble ført, på hvilken måte disse ble innrettet og hvilket publikum de samlet.
Det meste som er skrevet om SF, er ut fra det som skjedde på Det katolske universitetet PUC. Hendingene på PUC var ikke representative for SF, i hvert fall ikke sett med aktivistenes øyne. Det ble hevdet av organisatorer at ca. en femdel av deltakerne på SF var på PUC – for det meste deltakere over førti år fra middelklassen. Utenfor PUC var resten, de fire-femdelene, involvert i mer omfattende politiske diskusjoner som inkluderte diskusjoner om kampen for sosialisme.
På Det katolske universitetet diskuterte, for det meste akademikere, intellektuelle og NGOere med seg selv. Ikke mange bondeledere, byaktivister og fagforeningsfolk deltok. I det store og hele brydde akademikerne seg lite med å kommunisere med de få grasrotaktivistene som var der, og innleggene deres dreidde seg i liten grad å formulere de spørsmålene som de militante var opptatt av. På de parallelle møtene og diskusjonsforumene som fant sted i leirene utenfor, var det mer diskusjon og meningsutveksling mellom aktivister og talere, mer ideutveksling og større vilje til å formulere erfaringene til de militante på grasrota.
Forumet var kraftig polarisert, delt i to. På den ene siden var reformtilhengerne: NGOere, akademikerne, hoveddelen av arrangørene av Forumet, Attac (forkjempere for Tobin-skatt i Frankrike) og ledere av den sosialliberale delen av Det brasilianske arbeiderpartiet. På den andre siden var de radikale fra de De jordløse landarbeidernes bevegelse fra Brasil (MST), intellektuelle aktivister, piqueteros (streikevakter som blokkerer gater) fra Argentina, representanter fra venstrepartier, fagforeningsfolk, byaktivister og solidaritetsbevegelser. Det var betydelige sosiale forskjeller i hvem som deltok på møtene og de folkelige demonstrasjonene.
Ved åpningsmarsjen som ble ledet av de offisielle reformistene, kom demonstrantene fra et stort spekter av grupper. Den uoffisielle marsjen samlet 50.000 demonstranter mot den latin-amerikanske frihandelsavtalen og var organisert av de radikale gruppene, og inkluderte et stort gruppe brasilianske arbeidere, bønder, hjemløse samt militante internasjonalister fra kampene i Argentina, Bolivia og andre land.
Det som var slående i begge demonstrasjonene, var overvekten av grupper, paroler og flagg som representerte venstreradikale og radikale bevegelser, og at antallet reformister og NGOere var mindre synlig. Det var få paroler fra Det brasilianske arbeiderpartiet, Landsorganisasjonen i Brasil (CUT) og internasjonale Attac-grupper. Styrkeforskjellen i mobiliseringen var betydelig. Allikevel, hovedtalerne på begge arrangementene var politikere fra Det brasilianske arbeiderpartiet, som skal delta i valget i år.
Forumet var også delt i synet på hvilken retning det skulle ta. Reformtilhengerne viste til utdrag fra Det sosiale forums lover for å rettferdiggjøre utelukkelsen av zapatistene, Den colombianske revolusjonære hæren og andre folkelige opprør som «politiske bevegelser». På den andre siden slapp de til ledende politikere fra Det brasilianske arbeiderpartiet, Det franske sosialistpartiet etc. Dessuten protesterte MST mot de offisielle representantenes da de utelukket den betydningsfulle argentinske sosiale bevegelsen Mødrene på Maiplassen fra det offisielle SF 2002. MST sendte Mødrene invitasjon og flybilletter til organisasjonens president, Hebe Bonafini.
Delinga mellom reformister og radikale kom mest tilsyne når de skulle definere hva som var hovedkampene og i framleggene. De reformvennlige snakket fremdeles om å vise motstand mot globaliseringen, og motstanden USAs militarisering. De radikale koblet i økende grad de multinasjonale selskapenes ekspansjon med de imperialistiske statene, og snakket derfor stadig mer om antiimperialisme. Dette var ikke bare en uenighet som dreide seg om retoriske forskjeller, men en uenighet med grunnlag i de strategiske perspektivene til konkurrerende retninger.
Mens reformistene brukte et språk som snakket om kontinuerlig mobilisering, satte de i hovedsak sin lit til lobbyvirksomhet og forhandlinger med eliten i Verdensbanken og andre internasjonale finansinstitusjoner for å få løfter om «human globalisering». Mange av de reformvennlige snakker og skriver om «en annen globalisering», om en som inkluderer paragrafer om menneskerettigheter, og en plass ved bordet hos imperialistmaktene og deres banker og CEOer. I motsetning til dette ser de radikale ser på mobiliseringa som noe som vil føre til dannelsen av nye organisasjoner med folkemakt. Disse skal være basert på masseorganisering av byaktivister, nærmiljøorganisasjoner, arbeidere, arbeidsløse bønder, klassebevisste kvinner, indianske og svarte folkerettsforkjempere. De vil skape nye klassebevisste internasjonal bevegelser, slike som Via Campesina som ønsker å gjennomføre radikale endringer i retten til eiendom og i produksjonsforholda. Reformistene, som innretter seg i forhold til «det borgerlige samfunnet», er ikke opptatt av «statsmakt». De er tilfreds med å presse de eksisterende imperialistmaktene til å sikre mer regulering og begrensninger av spekulasjonskapital (dvs Tobin-skatt), og større frihandel for å støtte landbrukseliten i den tredje verden for å sikre den større andeler av markedet i Nord. De radikale viser konkret til klasseorganisering som fokuserer på kjønn, rase og økologi. De erkjenner at selv om reformer er nødvendige, så har disse ikke vært varige og heller ikke blitt satt ut i livet av imperialistene eller de lokale klientstatene. De peker på behovet for en ny statsmakt, grunnlagt på representative forsamlinger på grasrota og sosiale bevegelser som er i stand til å sosialisere produksjonsmidlene og demokratisere de sosiale forholdene. De vil bytte ut den nåværende korporative eliten og velgjørerne deres fra de internasjonale institusjonene. De radikale avviser kravene om plasser ved Verdensbankens bord fordi de anser dette for å være en strategi med binding der den finansielle og strukturelle kontrollen knytter dem til imperialiststatene og de multinasjonale selskapene. Samarbeidslinja er en blindvei som bare beriker NGOerne på bekostning av folket.
På leting etter det minste felles grunnlaget for «enhet mot globalisering», inkluderte de reformvennlige kjente størrelser og politiske representanter fra partier som støtter USAs massakre i Afghanistan, og som gir sin støtte («med reservasjoner») til Bush sin verdensomspennende militære offensiv. De radikale beskrev deres tilstedeværelse som uforenlig med Forumets grunnprinsipper, og noen anarkister kastet i et tilfelle bløtkake for å understreke dette. I den radikale leiren var den disiplinerte sosiale bevegelsene, særlig MST, den dominerende krafta for å forhindre vandalisme fra provokatører og anarkister. De mobiliserte tusenvis av grunnplansaktivister i en massiv, men fredelig politisk styrkeoppvisning.
Mens mange kommentatorer bemerket mangfoldet av grupper og krav, var det få som stilte spørsmål om hvor representative de var. Mange av NGOer er papirorganisasjoner, og flertallet av NGOene fra den 3. verden er medlemmer av små profesjonelle grupper med få eller ingen organiserte støttespillere med liten kraft til å samle. På den andre siden var det et mindre antall representanter fra massebevegelser i Afrika, særlig fra Sør-Afrika og Asia, som representerte hundretusener av grasrotaktivister. Til tross for det, var det de velkjente personene fra diverse NGO-foreninger som fylte scenene og informerte publikum og andre om folkebevegelsene i sine områder. Overrepresentasjonen av representanter fra små organisasjoner og kjendiser gikk på bekostning av de militante, og dette skapte et fordreid bilde i media av det som foregikk. Allikevel, skjevheten forhindret ikke utvekslingen av ideer og erfaring mellom de som sto i frontlinja i kampen. De offisielle samlingene og høringene var preget av en stor overvekt av NGO-folk og intellektuelle, mens arbeidsgruppene og seminarene som gikk parallelt, var en god arena for fruktbart samarbeid mellom aktivister fra betydningsfulle bevegelser engasjert i den omfattende kampen mot imperialismen («globaliseringen»).
I diskusjonene om «alternativer» utrykte de offisielle organisatorene forståelse for en «reformert» imperialisme og en «regulert» kapitalisme, mens de radikale sosiale bevegelsene fikk satt debatten om sosialisme på dagsordenen. Slutterklæringa fra Det sosiale forum gjenspeiler kompromisset mellom reformistene og de radikale. Det ble stilt en radikal diagnose angående problemene i verden, og det ble laget en oversikt over de internasjonale mobiliseringene i 2002. Men de endelige kravene reflekterte for det meste reformtilhengernes dragning mot skrittvise forandringer, og satte til side alle strategiske krav om deltakende sosialisme og imperialismens nederlag.
Konklusjon
Med imperialistiske krigsskyer i horisonten, en voksende stagnasjon i verden, og med Washington aktivt engasjert i å bygge sitt nye handelsimperium fra Latin-Amerika til Sentral-Asias oljefelt, er det lite rom for reformistisk politikk. Som president Bush har fastslått, enten knytter man seg til imperiet, eller så forsvinner man. Høyresvingen til dem organiserte Sosialt forum 2002, minimumsprogrammet deres og den betydninga de legger i moderate kjendiser er neppe en måte å bygge motstand mot USA-imperialismens offensiv. Den nye imperialismen polariserer verden på en måte som stemmer med de radikales analyser. Omfanget og dybden av USAs militarisering kan ikke bekjempes ved hjelp av sporadiske protester fra et NGO-nettverk uten en organisert folkelig støtte. De radikale sosiale bevegelsene som bygger slagkraftige lokale, nasjonale og regionale antikapitalistiske bevegelser og som aksjonerer mot statsmaktene, er mye mer effektive enn de internasjonale jordomreisende NGOere.
Det sosiale forum 2003 har et år på seg til å vurdere de nye omstendighetene, og vil forhåpentligvis overgå den omfattende samling som kom til syne i SF 2002. Det er nå mulig å sette på dagsordenen utvikling og radikalisering i overensstemmelse med de historiske realitetene. Å gjøre det annerledes vil føre til en ny parole: «Et annet Sosialt forum er mulig».