Pissoarer bak scenen
Av
Marie Sneve Martinussen er nestleder i Rødt og masterstudent i samfunnsøkonomi. Hun spiller bass, og noen ganger trompet, i bandet Making Marks (tidligere kjent som My Little Pony). Bandet har gitt ut to album og turnert i Europa og USA. Hun innledet på Rødt! sin kvinnekonferanse i fjor.
Økonomisk ulikhet
Også statistikken støtter min erfaring fra København, det er flere menn i alle roller i musikkbransjen, og de kvinnene som er der tjener gjennomgående mindre enn menn. Rapporten «Kjønns(u)balanse i norsk populærmusikk » avdekker at kvinnelige musikere og komponister tjener i snitt 78 % av det menn tjener, og forskjellen er aller størst for komponister av populærmusikk. Her tjener kvinner 54 % av det deres mannlige kolleger gjør.1 Bak disse tallene ligger en overveldende manndominans og en tydelig arbeidsdeling mellom kjønnene. Kvinner har sin oppgave som syngedamer, mens menn fyller de fleste roller på og rundt scenen.
Syngedamer og spillemenn
Fra naturens side har kvinnestemmen og mannsstemmen ulike kvaliteter, som ofte fungerer fint i harmoni med hverandre og kun sjeldent kan erstatte hverandre. Dette gjenspeiles i at det av aktive norske musikere er omtrent like mange kvinnelige som mannlige vokalister. Vi trenger kvinnestemmen.
Men når det gjelder instrumenter, er det menn som gjør jobben. Trommer og bass er grunnmuren i et hvert band og også de mest maskuline instrumentene, med under 5 % kvinnelige utøvere. Gitar kommer på en god tredjeplass med 6,9 % kvinner, mens piano er det mest feminine med hele 26,1 % kvinnelige utøvere.2
Hva er så forskjellen mellom å synge og spille? Den største forskjellen er at et sangtalent fort oppdager at hun er flink til å synge. Alle barn synger, noen med bedre hell enn andre, og de som er flinke får synge på skoleavslutninger, i talentkonkurranser og etter hvert kanskje i et band.
Å spille gitar derimot, det er det ingen som kan før man får en gitar i hendene. Og å spille sammen med andre er det vanskeligste av alt. Det lærer man ikke før man får noen å spille med. I et musikkorps kan de voksne passe på at gutter og jenter deltar like mye, men de færreste ungdomsskoleband har en voksen leder. Så da er det de som får lov til å være med å spille som lærer å spille.
Kjønnsdelinga på ungdomsskolen gjenspeiles også i det voksne musikklivet. Det trengs mye øving og hardt arbeid både for å bli sanger og gitarist, og det er de færreste som fortsetter med musikken hele livet. Likevel er det grunnrekrutteringa som danner kjønnsbildet. Selv om ikke alle som kan spille bass blir bassister, er det ingen som blir bassister uten å kunne spille bass. Og det er her, i mangfoldet av amatørband, at arbeidet med å få med flere kvinner må starte.
Jenter må både få et trommesett å spille på, et band å spille med og forbilder å se opp til. Ikke alt dette kan vedtas og kvoteres, det meste handler om holdninger, ressurser og kjønnsroller.
Upopulære kvinner
 |
| Foto: Making Marks |
At musikkbransjen er mannsdominert er kanskje ingen overraskelse, men hvorfor tjener de få kvinnene som er der gjennomgående mindre enn sine mannlige kolleger?
En forklaring kan være at menn spiller den mest populære musikken.
Selv om kvinnelige artister produserer like mange låter og album er det flere mannestemmer å høre på norsk radio. Spesielt når det gjelder de norske artistene. Av topp-10 norske radioartister har det de siste årene vært mellom 0 og 2 kvinner representert.
Mens menn dominerer den svært populære sjangeren rock, er det folkemusikk og vokaldrevet jazz som er kvinnenes sjangre.3 Og selv med iherdig innsats fra P2, er det mer penger å hente i rockeband enn i folketoner.
Altmuligmenn
En annen årsak til den økonomiske skjevheten kan være at menn har flere roller å fylle i musikkbransjen. Mens kvinner ofte er frontfigurer og artister, er det ikke uvanlig at f.eks. trommiser spiller i mange band og bidrar på flere innspillinger. På denne måten får han flere ben å stå på, og kan lettere leve av musikken. Så selv når en av våre kvinnelige artister, som for eksempel. Anne Grete Preus eller Marit Larsen, spilles på radio, er det langt flere menn enn kvinner som tjener på det.
En artist som Marit Larsen har en rekke personer rundt seg, både på og utenfor scenen. Det er ofte liveband, studiomusikere, produsenter, tydteknikkere, lysteknikkere, managere og medkomponister som deler inntektene. Og på samme måte som de fleste musikere er menn, er også teknikere og komponister menn. På Norsk Institutt for Scene og Studio (NISS) var kun 6 av 65 førsteårs studenter på lydteknikk jenter. På produksjonslinja på Noroff var det et år 32 gutter og ingen jenter. Det er gutter som vet hvordan lyd skal høres ut.
Kvinnespørsmålet
Det er lenge siden jenter for første gang fikk lov til å være med i musikkkorpset, og den svært konservative Wienerfilharmonien ble i 1996 tvunget til å åpne for kvinnelige musikere. Utviklingen går definitiv i riktig retning, men ikke uten at noen driver den framover.
Høsten 2012 blomstret debatten om det kjønnsdelte musikklivet opp på nytt. En rekke artister og musikkanmeldere, både kvinner og menn, har ytret meninger. Det viktigste ble likevel sagt av artist Sandra Kolstad i kronikken «Det kvinnelige unntaket » hvor hun skrev: «Hvis musikken har et kjønn, er musikken kvinne».4 Naturtilstanden er mannlige artister, komponister, produsenter osv. Kvinner er unntakene, det særegne, det vi må hegne om, det vi må kvotere. Kjønn nevnes ikke, med mindre det er snakk om kvinner.
Og i så måte må det sees på som nok et skritt i riktig retning når Spellemannsprisen 2013 for første gang deles ut uten kategorien «beste kvinnelige artist». I et intervju med NRK innrømmer arrangørene bak Spellemannsprisen at de kjønnsdelte kategoriene har vært nødvendige for å sikre at også kvinner vinner priser. Men nå, i 2013, konkluderer de med at kvinner har blitt så dyktige musikere at de kan konkurrere på lik linje med menn. Som kvinnelig musiker takker jeg for tilliten, og innser at vi fortsatt har en viktig jobb å gjøre.
Noter:
- Kjønns(u)balanse i norsk populærmusikk: inntekter, radiospilling, instrumenter, «artistfeller». Anne H Lorentzen
- Tall fra Gramart sin medlemsstatistikk for 2010
- Samme som note1
- Det kvinnelige unntaket, Sandra Kolstø
