av Erling Folkvord
«Det paradiset de snakker om, må ha vært her. Alt kommer jo så enkelt her. Du kan sitte under et tre. Du rekker opp hånda di og så har du ei klase med frukt. Det er jo et paradis. Vannet kommer sprutende ut av fjellet overalt. Selv om du har enormt varme somrer, så vil det alltid være plasser der du kan dyrke, og du kan ha flere avlinger i året. Og ikke nok med det. Du kan dyrke så mange forskjellige sorter med grønnsaker som du bare måtte ønske. Ris, hvete, andre kornsorter, frukt, hva det skal være, i tillegg til at du kan ha husdyr.»
Slik uttrykker en europeer sine inntrykk etter å ha levd noen år i den delen av det sørlige Kurdistan som har hatt et slags sjølstyre siden høsten 1991. Han fortsetter: «Uten at man ofrer så mye arbeid for det, så får man så mye tilbake fra landet. Så man skulle ha klart seg ganske godt her, uten FN.»
Kurdernes land, som er litt større enn Spania, er mangfoldig. I de nordligste delene av Kurdistan er gjennomsnittstemperaturen i vintermånedene lavere enn i Anchorage i Alaska. Xenophon, den greske historikeren som var en venn av Sokrates, har gitt en livaktig skildring av sin egen og 10.000 greske leiesoldaters desperate kamp mot den nordkurdiske vinteren. Han fulgte deres tilbaketog gjennom Kurdistan etter at oppdragsgiveren deres, perserkongen Kyros II, var falt i slaget ved Kunaxa år 401 f. kr. (1) Xenophon beskriver hvordan de greske soldatene måtte «slåss hele tiden og ble utsatt for verre ting fra kurdernes hender enn alt det som perserkongen og hans general Tisaphernes hadde gjort mot dem».(2)
Drøyt tre århundrer senere skildrer Plutark hvordan den kurdiske kulden stanset et av felttogene til den romerske general Lucullus. Vinteren kom allerede i september dette året «med stormer og hyppig snøvær. Selv på de klareste dagene var det rimfrost og is. Vannet var så kaldt at de stadig mer forfrosne hestene knapt kunne drikke det, og isen som brakk sund og kuttet opp hestenes sener, gjorde terrenget nesten uframkommelig.» Soldatene gjorde mytteri i et slikt omfang at general Lucullus måtte gi opp hele felttoget.
I sine reisebeskrivelser fra slutten av 1200-tallet beretter også Marco Polo, den venetianske oppdagelsesreisende, om en kulde i det nordlige Kurdistan som var hinsides alt han var kjent med. Så ingen skal undres over at forfrysninger og derav følgende koldbrann og amputasjoner midt på 1980-tallet var et større problem enn fiendtlige miner for den nye generasjonen av enda uerfarne kurdiske geriljasoldater.
Hvor mange kurdere?
Kurderne er den fjerde største folkegruppa i Midtøsten – etter arabere, persere og tyrkere – og de øker raskt i antall.
De fleste lever i det egentlige Kurdistan. Siden slutten av 1. verdenskrig har Kurdistan vært okkupert. Tyrkia, Iran, England og Frankrike tok hver sin del. Den franske okkupasjonssonen ble i 1946 en del av staten Syria. England oppretta i 1921 Kongedømmet Irak og innlemma den britiskokkuperte delen av Kurdistan i denne staten. De folkerikeste delene av Kurdistan ble okkupert av Iran og Tyrkia.
Ingen av de fire statene vet hvor mange av innbyggerne som er kurdere. På 1920- og 1930-tallet foretok den tyrkiske staten folketellinger for å se om tyrkifiseringspolitikken til Mustafa Kemal Atatürk lyktes. Men seriøse folketellinger som viser kurdernes antall, har vært og er fortsatt utenkelig i Tyrkia. Det gikk voldsomme sjokkbølger gjennom Tyrkias kemalistiske maktapparat da president Turgut Özal i 1991 – to år før han døde eller ble drept – brøt et 70-årig tabu og sa offentlig at det er en kurdisk befolkning i Tyrkia. Han anslo dem til å være 11-12 millioner, og sa også at hans egen bestemor var kurder.
Kurdiske samfunnsvitere som har bearbeida befolkningsopplysninger fra alle de berørte statene, kommer også til noe ulike konklusjoner. Men denne befolkningsoversikten for 1990 med en prognose for år 2000 gir tabellene 1 og 2 en god pekepinn (3).
Ved begynnelsen til det 20. århundret kan vi regne med at kurdernes antall har passert 35 millioner og at de fleste av dem fortsatt lever i Kurdistan. Samtidig skal en være klar over at Kurdistan i likhet med resten av regionen, er et etnisk lappeteppe. Noen av de viktigste etniske minoritetene i Kurdistan er assyrere, armenere, arabere, turkomener, tyrkere og jøder. Også minoritetenes antall er usikre. I de oljerike delene av syrisk og irakisk Kurdistan har sentralregjeringene siden 1960-tallet drevet beinhard arabiseringspolitikk.
Både i Tyrkia og i Syria er det hovedstedene som er de byene som har flest kurdiske innbyggere. Kurdernes antall i Istanbul, og i andre store byer i det vestlige Tyrkia har økt kraftig på 1990-tallet fordi den kurdiske befolkninga ble fordrevet fra nær 4.000 landsbyer. Det bor flere millioner kurdere i dagens Istanbul. Den kurdiske bydelen i Syrias hovedstad, Damaskus, har en historie som går tilbake til 1100-tallet.
Mens eksilkurdernes antall i Europa øker på grunn av voksende kurdisk selvbevissthet, skaper den raske kurdiske befolkningsveksten bekymring hos kemalistiske strateger i Tyrkia. De etniske tyrkerne utgjør i dag ikke mer enn drøyt en tredjedel av landets befolkning. Hvis kurderne opprettholder skikken med like høye barnetall som i dag, vil de om få tiår være en større befolkningsgruppe i Tyrkia enn tyrkerne selv. Derfor er flere steriliseringsprosjekter iverksatt under militær ledelse. En framskriving av de nåværende tendensene i befolkningsveksten gir følgende tall fram til midten av det 21. Århundret, Jfr. tabell 3.
Når en ser de store endringene som har skjedd i kurdisk selvoppfatning og kurdisk evne til selvhevdelse og ivaretaking av egen nasjonal kultur bare i løpet av de siste to tiårene av det 20. århundret, sier det seg selv at framskrivinger av folketall for 20 og 50 år ikke er annet enn antydninger. Hvis kurderne vinner fram med kampen for nasjonale og kulturelle rettigheter og får anledning til å utvikle det rike landet sitt under fredelige forhold, er det sannsynlig at endringer i levestandard og samfunnsstruktur også vil bety endret familiemønster og redusert befolkningsvekst.
Men tallenes tale er klar: Kurderne utgjør omtrent 15 prosent av Midt-Østens befolkning, og de fleste av dem mener de har et opplagt krav på å bli behandla som den nasjonen de er.
Fotnoter
- 1) Xenophons verk: Anabasis, IV 1-3
- 2) Fra Anabasis, her sitert etter gjengivelse i artikkelen «An ancient and noble people» av C L Sulzberger i New York Times 17. mars 1975
- 3) Mehrdad R Izady: The Kurds. A concise handbook, side 119. Boka er utgitt i Washington 1992