På tide å la Harry dø?

Av Daniel Charles Hextall

Nr 1 2020

Hvis harrybegrepet er en etterlevning etter borgerskapets latterliggjøring av arbeiderklasseungdom; hvorfor brukes begrepet av den solidariske venstresiden i 2020?

Harrybegrepet har vært en del av norsk språk i over 100 år. Likevel er det få i dag som kan komme med en god forklaring på hva ordet betyr og hvorfor de selv bruker ordet.

De fleste av oss har en innebygd radar når det kommer til å påpeke hva eller hvem som er harry. Den pensjonerte Frp-velgeren i grilldress på campingferie, østfoldråneren som bruker mer penger på diesel enn leie, røykerne, charterturistene, alle som drar til Svinesund. Det er kanskje ikke så rart. Begrepet har blitt videreført i generasjoner.

Daniel Charles Hextall er pensjonert bergensrapper og selvproklamert harryfaen. Har bakgrunn som arbeids- og sosialpolitisk rådgiver på Stortinget og jobber som organisasjonssekretær i Ungdom mot EU.
Foto: Nsaa/Wikimedia Commons

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

HARRYS HISTORIE

Begrepet kom til Norge med den industrielle revolusjonen. Ved starten av 1900-tallet var det vanlig for arbeiderklassen å gi barna sine tradisjonelle engelske navn, hvorav Harry var et av de mest populære. Samtidig fikk borgerskapets sønner og døtre gjerne skandinaviske, tyske eller franske navn. Det er vanskelig å se for seg hvordan harry ikke kunne ende opp som et nedsettende uttrykk med et så tydelig skille mellom fattig og rik.

Det burde ikke komme som noen overraskelse at ungdom fra vestkanten i Oslo anno 1920 brukte klassestereotypier for å gjøre narr av ungdom fra fattige kår, men dette kan da umulig gjelde Norge anno 2020? Få vil innrømme at de ser ned på mennesker som tilhører en annen sosial klasse enn seg selv, men ler likevel høylytt av deltakerne på Paradise Hotel.

BETYDNINGEN I DAG

Måten vi bruker ordet har i utgangspunktet ikke forandret seg med tiden. Bokmålsordboka beskriver harry som «slang som er preget av mote som er passé». Store Norske Leksikon forklarer harry som «preget av dårlig smak, udannet, provinsiell, usofistikert». Med andre ord brukes fremdeles brukes ordet nedsettende om mennesker fra en sosial klasse som ligger under en selv.

Da jeg flyttet til Oslo ble jeg kalt harry av flere kamerater som studerte på Blindern. På det tidspunktet anså jeg det som latterlig. Jeg, som alle andre, trodde jeg visste hva ordet betydde, og passet ikke definisjonen. Jeg hadde hverken massiv flatskjerm, Volvo eller boblejakke. Etterhvert innså jeg at det kanskje var meg, ikke hundrevis av andre som tok feil, og jeg prøvde å finne ut hva som gjør en person harry. Jeg diskuterte begrepet med kamerater i fagbevegelsen og i det politiske miljøet, samt alle som var villig til å diskutere temaet.

Jeg spurte først hva folk assosierte med harry-begrepet. Selvfølgelig ble grilldress, felleskjøpet-caps og lommebok med kjetting foreslått. Det samme ble sokker i sandaler, charterturisme, hockeysveis, boblejakker, uggs, selvbruning, hele Østfold, USA, countrymusikk, sushi fra REMA 1000, røyking, alkoholisme, grandiosa og så utrolig mye mer. Selv om mange tydelig assosierte begrepet med fattigdom og arbeiderklassen, var det noen forslag som skilte seg ut. Disse hadde tydelige koblinger med nyrike, med andre ord; de med midler som hadde røtter i arbeiderklassen.

TO TYPER HARRY

Med utgangspunkt i dette vil jeg argumentere for at det finnes to harryheter, dem som tilhører arbeiderklassen og dem som tilhører middelklassen, som er oppdratt av foreldre fra arbeiderklassen. Disse har gjerne mer til felles enn de liker å innrømme, og klarer ikke å se fellestrekkene selv. Det var dette som gjorde det umulig for meg å se min egen harryhet. En råner fra Fredrikstad har på overflaten lite til felles med hyttefolket i Kragerø, men begge er harry i hverandres øyne.

FATTIGHARRY

Handleturer til Sverige, charterturisme, røyking, IKEA-kunst og det å bo i drabantbyer er noe mange assosierer med å være harry. Det er lett å se hvordan disse henger sammen med mennesker som er oppvokst i fattigdom eller med mindre muligheter enn andre. I dette tilfellet er det tydelig at harry fremdeles blir brukt som en type klasseforakt.

Selv om fattigharry gjerne er arketypen av harry for mange mistenker jeg det sitter lengre inne for en belest sosialist i Oslo å bruke begrepet nedsettende nettopp fordi vi selv skjønner at dette er en type klasseforakt som for lengst burde vært utryddet. Likevel er det mange som åpenlyst ser ned på folk fra distriktet når de besøker hovedstaden og oppfører seg udannet og lite sofistikert der de går i en mote som er passé.

Det er harry å ikke å ha penger. Det koster å ha de nyeste merkeklærne, og for mange blir disse først tilgjengelig når moten er over. Det er dyrere å bo i byene enn utenfor, røyking har alltid vært et arbeiderklassefenomen og handleturer til Sverige er for mange definisjonen av harry. Hvis man bor i det rurale østlandet og kjøper røyk i Svinesund er det altså ikke så mye å gjøre. Du er og forblir harry. Dette gjelder også når du reiser til utlandet.

Charterturisme, noe som koster titusener av kroner og var forbeholdt de mer velstående, har blitt harry med tiden. Etterhvert som turene ble mer populære og etterspørselen trakk til seg flere tilbydere, sank prisene. Da turene ble mer tilgjengelige viste det seg å være en god måte å ha kontroll på utgiftene når man er på reise. På all-inclusive vet du at du har mat, drikke, overnatting og reise under kontroll om ting skulle skjære seg. Når harry mennesker benytter seg av tilbudet blir turene i seg selv harry.

SNOBBEHARRY

Vasking av champagne (å kjøpe champagne for å helle den ut), russebusser, Canada Goose-jakker, høylytte hyttefolk på Hafjell og afterski er snobbeharryhetens ytterpunkt. Det er store økonomiske forskjeller på dem som skraper sammen nok til å kjøpe russebukse og dem som konkurrerer om å ha den største russebussen, men jeg vil argumentere for at de er kulturelt likere enn noen av dem ønsker å innrømme.

Det er lett å hate de snobbeharry. De går uniformert, de er høylytte for å tiltrekke seg oppmerksomhet og fremstår ofte som dumme. De er det perfekte mål fordi de aktivt ønsker å bli sett, er lett gjenkjennelig og nøler ikke med å vise at de er mer bemidlet enn gjennomsnittet. Vi kaller de ofte nevemagneter, klæssetryner eller dra-tæ-tryner nettopp på grunn av deres arrogante holdning. Denne typen arroganse er spesiell for mennesker som har mer penger enn dannelse.

Vi må legge til grunn at harryhet ikke er knyttet til økonomisk, men kulturell kapital. Dannelse er ikke noe man kan kjøpe seg, det er noe man blir lært og lært igjen i generasjoner. Dersom ikke dine foreldre viste hvordan de skulle bruke penger på en fornuftig måte er det liten sjanse for at de lærte det videre til deg, like liten som sjansen for at du viderefører gode vaner til dine egne barn.

I Norge har vi fremdeles en stor grad av sosial mobilitet. På grunn av gode offentlige velferdsgoder og universelle utdanningsinstitusjoner vokser mange opp med mer penger og flere muligheter enn sine foreldre. Dette er selvsagt bra, men hvordan kan vi forvente at folk skal forvalte penger på en fornuftig måte, om de ikke har noen økonomisk oppdragelse. Vi skal ikke spesielt langt tilbake i tid før Norge var et fattig land.

Gjennomsnittsnordmannen bruker de pengene hun tjener. Tjener hun mer, bruker hun mer. Fordi gjennomsnittsnordmannen ikke er oppvokst i en rederfamilie hvor man har stor fokus på hva man skal og ikke skal bruke penger på, ender de nyrike opp med å vise seg frem, mens de gammelrike vet bedre. Dette fremstår som hoverende og arrogant.

Da er det ikke rart at ungdom med høyere økonomisk enn kulturell kapital sløser penger på meningsløse statussymboler. De har et behov for å distansere seg fra arbeiderklassen de en gang var en del av. Noe må de jo bruke pengene på. Det resulterer i at de følger de gjeldende trendene. Etterhvert som disse trendene blir mer tilgjengelige for de nyrike blir disse også mer harry. Overklassen vil ikke omgås harry, uavhengig av økonomi.

Acne-skjerfet «Canada» var et populært statussymbol i mange år, før det gikk i fellen og ble for populært. I 2014 skrev MinMote en artikkel om hvordan Acne begrenset distribusjonen av skjerfet, for å unngå harrystempelet. Det samme skjedde året før med Carhartt-luer. Parajumpers-jakker, UGGs og Michael Kors-vesker har lidd den samme skjebnen. Nå har til og med luksusbiler fra Tesla begynt å få stempelet.

LATTERLIGGJØRING AV HARRYKULTUR

Gjennom prosjektet «Klass på TV» skrev svenske forskerne Fredrik Stiernstedt og Peter Jakobsson om hvordan arbeiderklassen underrepresenteres i svenske medier i 2018. Selv om arbeiderklassen utgjør om lag halvparten av Sveriges befolkning, viser undersøkelsen at arbeidsfolk kun er representert i 4 prosent av sendetiden i kategorien «Nyheter og fakta», mens representasjonen er tre ganger større i reality-TV.

Det samme kan vi se i norske medier. Det er ikke ofte du ser rederbarn på Ex on the Beach. Det er også svært sjeldent vi får bli kjent med familier fra velmøblerte hjem på Luksusfellen, eller møter vestkantfruer på Norske Rednecks. På Paradise Hotell er deltakerne gjerne studenter eller jobber i servicebransjen. I Norge er der det ikke sosialt akseptert å le av mennesker fordi de kommer fra fattigere kår, men det er greit å le av harry mennesker som frivillig har valgt å delta i et TV-program.

Realityprogrammer bidrar til å sette harry opp mot seg selv. Programmer som Charterfeber og Norske Rednecks lar snobbene le av de usofistikerte plebeierne, mens Paradise Hotell og lignende lar arbeiderklassen le av de dumme arrogante snobbeharry deltakerne. På den måten ender den kulturelle arbeiderklassen opp med å distansere seg selv fra sin egen klasse, samtidig som de internaliserer klasseforakten som påføres gjennom TV-skjermen.

I en større analyse av arbeiderklassens fremtid og kampkraft er det problematisk at den kulturelle arbeiderklassen gjøres til underholdning og latterliggjøres hver gang den portretteres. Selv om de fattigharry og snobbeharry ikke vil erkjenne sine kulturelle likhetstrekk bør det være åpenbart at deres interesser er mer i samsvar enn mellom dem og eierskapet. Harrykultur kan brukes som en bred fellesbetegnelse på kultur som ikke høykultur, arbeiderklassekultur.
Om ikke vi ser våre felles klasseinteresser med dem som er harry slåss vi heller ikke sammen. Da har kringkastingssjefer og borgerskapet allerede vunnet. Harrybegrepet er ikke bare noe vi kaster rundt i dagligtalen. Harrybegrepet splitter de delene av arbeider- og middelklassen som burde kjempe sammen mot borgerskapet nettopp på grunn av sine felles klasseinteresser. Problemet ligger i at ingen vil være harry.

INGEN ER HARRY

Det skal ha blitt gjennomført en uformell undersøkelse i forbindelse med sosiologistudiet ved Universitetet i Bergen. Studentene ved UiB og Norges Handelshøyskole ble spurt om hverandres utelivsvaner. Studentene delte sine fordommer om den andre gruppens faste utesteder. Da de ble bedt om å beskrive utestedene med ett ord svarte begge gruppene «harry». Ingen er harry, fordi alle er litt harry. Det er forståelig hvorfor folk vil distansere seg fra harrybegrepet. I 2011 skrev Owen Jones Chavs: The Demonization of the Working Class. Chav er et nedsettende begrep som brukes om den fattigste delen av arbeiderklassen som gjerne går på trygd eller bor i sosialboliger. Han forklarer hvordan Thatcher systematisk vendte arbeiderklassen mot seg selv og hindret en felles front mot de konservative. Selv om 70 % av briter er å anse som arbeiderklasse er det om lag bare 40 % som erkjenner seg dette. Når folk tror de snart blir millionærer kjemper de ikke lenger klassekampen.

«Socialism never took root in America because the poor see themselves not as an exploited proletariat but as temporarily embarrassed millionaires». Det er et sitat som har blitt akkreditert mange Amerikanske politikere gjennom tiden, men med nyliberalismens og individualismens marsj gjennom Europa er det like sant i Norge anno 2020.

I likhet med den britiske arbeiderklassen under Thatcher blir den norske arbeiderklassen fremmedgjort fra hverandre. Det er forståelig hvordan harrybegrepet har overlevd når man ikke selv anser seg selv som en potensiell mottaker. Gjennom media blir vi fortalt at vi er hevet over harry og at ordet er forbeholdt de andre. Vi kan ikke være harry.

MAKT I BEGREPET

Det er makt i hvem som får definere begrepet. I dag er det den høykulturelle middelklassen og borgerskapet som definerer hvem og hva som er harry. Ting som tidligere har vært «mote som er passé» kan bli gjort moteriktig av dem med høyere kulturell kapital. Et eksempel på dette er tracksuits, caps og rompetasker. Disse ble tidligere forbeholdt dem med dårlig smak eller lav inntekt, men nå gjort populært av artister og dem som regelmessig går på konserter.

Gentrifisering av nabolag er en annen måte overklassen approprierer arbeiderklassens eiendom og kultur. Grünerløkka og Tøyen er kjente arbeiderklassestrøk i Oslo som over tid har blitt kjøpt opp og gentrifisert, som igjen tvinger ut arbeiderklassefamilier. Hipsterkulturen leker også med arbeiderklassekulturelle uttrykk og gjør dem moderne på sine egen måte.

Harrykulturen defineres av den høykulturelle middelklassen og overklassen. Dem med nok kulturell kapital til å bli hørt når de stempler produkter som harry, men også når de approprierer elementer fra harrykulturen og gjør den til sin egen. Dette gjør arbeiderklassen og den lavkulturelle middelklassen til passive tilskuere til egne kulturelle uttrykk.

Dette er derimot ikke en naturlov. I Storbritannia jobber en aktiv motkultur aggressivt med å ta tilbake chav-begrepet. Chavish oppførsel gjøres til noe kult og normalt heller enn noe stigmatiserende. Det romantiserer den moderne arbeiderklassen og normaliserer en kollektiv klasseforståelse. De fleste vil ikke kalle seg chav, men dem som gjør det gjør det høylytt på en måte med kombinert selvironi og stolthet.

Grime-artisten, norgesaktuelle Stormzy, var åpenlyst Corbyn-supperter i det britiske valget. Dette er med på å politisere chav-kulturen. I stedet for at arbeiderklassen bruker chav nedsettende mot andre deler av sin egen klasse brukes nå chav-kulturen for å sette lys på sosiale og økonomiske skiller i Storbritannia.

Lignende ser vi i Sør-Afrika. Uttrykket Zef oppstod på 60- og 70- tallet som et navn på den hvite arbeiderklassen som bodde på campingplasser. Den originale betydningen ligner harry og chav, og stammer fra Ford Zephyr, en eldre bil som gjerne ble ombygget av dem som bodde på campingplassene. I dag defineres Zef av den største Afrikaans-ordboken som «noe som anses som vanlig, men i disse dager har kredibilitet».

I Norge blir harry elementer akseptert og popularisert, men alltid på andres premisser. Harrykulturen har ingen ambassadører foruten TIX, Vassendgutane og årets deltagere på reality-TV. Ingen erkjenner seg selv som harry eller forsøker å politisere det.

Det store problemet med en eventuell politisk kraft i harrybegrepet i Norge er at ingen anser seg selv som harry, selv om de er det. Da fortsetter begrepet å bli definert av en kulturell elite som bruker ordet for å splitte den kulturelle arbeiderklassen. Like fullt fortsetter vi å internalisere klassehatet og kaster ut harrybegrepet etter dem vi ikke vil assosiere oss med.