Badinter-kommisjonen
Oppnevnt av Europakommisjonen i september 1991 for å mekle i juridiske konflikter knytta til krisa i Den sosialistiske forbundsrepublikken Jugoslavia. Den hadde medlemmer fra Frankrike (Robert Badinter), Belgia, Tyskland, Italia og Spania. Resultatene fra kommisjonen var svært ensidige. De gav fremmede makters syn på hvordan Jugoslavia burde avvikles. De så heilt bort fra Forbundsrepublikkens lover om retten til sjølvstyre og om hvordan en republikk kunne trekke seg ut. Kommisjonens slutninger var EFs juridiske forsvar for oppløsninga.
Den kroatiske demokratiske unionen (HDZ)
Kroatisk nasjonalistparti danna av Franjo Tudman i 1989. Fikk flertall ved parlamentsvalget i april–mai 1990 og beholdt makta i heile krigsperioden.
Dayton-avtalen (Generelt rammeverk for fred i Bosnia-Hercegovina)
Avtale framforhandla på flybasen ved Dayton i Ohio, USA i november 1995 mellom Richard Holbrooke, Alija Izetbegovic, Franjo Tudjman og Slobodan Milosevic, som på dette tidspunktet representerte de bosniske serberne, ettersom deres ledere var ettersøkt av den internasjonale domstolen. Ved avtalen blei Bosnia-Hercegovina delt i tre etniske ministater. Ei føderal overbygning skulle sikres militært av Nato og styres politisk av en høykommissær oppnevnt av Europaunionen. Høykommissæren skulle ha myndighet til å overstyre beslutninger tatt av folket i Bosnia-Hercegovina. Dayton-avtalen innførte dermed et nykolonialt regime på toppen av den etnisk oppdelte og politisk bare delvis sjølstendige regionen. Oppdelinga var i tråd med Lisboa-avtalen (fra februar 1992), men det utenlandske herredømmet var ikke det.
Europaunionen (EU)
Formelt oppretta i november 1993 ved Maastricht-avtalen (av februar 1992). Før dette var betegnelsen Det europeiske fellesskap (EF).
Forbundsrepublikken Jugoslavia (også kalt Serbia og Montenegro eller Rest-Jugoslavia)
Oppfølgerstat til Den sosialistiske forbundsrepublikken Jugoslavia, etter at fire av de opprinnelige seks delstatene erklærte seg uavhengige i 1991 og 1992. I 2006 erklærte også Montenegro seg uavhengig, og dermed var forbundsrepublikken oppløst.
Den internasjonale forbyterdomstolen for det tidligere Jugoslavia (DIFJ)
Oppretta av FNs sikkerhetsråd ved resolusjon 827 (mai 1993) med «eneste oppgave» «å rettsforfølge personer som var ansvarlig for alvorlige brudd på internasjonale bestemmelser om menneskerettighetene i territoriet til det tidligere Jugoslavia». Domstolen har vært et viktig redskap for utenlandsk innblanding i området. I tillegg til sin juridiske myndighet har den hatt makten til å ”forme hvordan dagens og framtidas generasjoner skal vurdere krigene og særlig Serbias rolle i dem». (Human Right’s Watch).
Alija Izetbegovic (1925–2003)
En av grunnleggerne av det bosnisk-muslimske Partiet for demokratisk handling (SDA) i 1989. Den første presidenten i det uavhengige Bosnia-Herzegovina (1992–95).
JNA (Jugoslavias folkehær)
Den sosialistiske forbundsrepublikken Jugoslavias hær.
Samordna kriminelle tiltak (Joint Criminal Enterprise)
Ett av de to mest sentrale punktene i tiltalen mot Slobodan Milosevic med flere. I den internasjonale domstolens ideologiske overbygning er dette ei av hovedforklaringene til krigene på Balkan. Domstolen anser Jugoslavias sammenbrudd og borgerkrigene etterpå som et resultat av «samordna kriminelle tiltak» fra etniske serbere rundt Milosevic i Beograd, samt i Kroatia og Bosnia-Hercegovina. Målet skulle være å opprette et «Stor-Serbia» i et område rensa for de fleste (om ikke alle) etnisk ikke-serbiske folkeslag. I denne hensikten skulle alle mulige virkemidler kunne benyttes, også «folkemord».
Radovan Karadzic (1945– )
Sentral bosnisk-serbisk politiker. President i Republikken Serbia 1992–95. En av de to på toppen av den internasjonale domstolens etterlyst-liste.
Kosovos frigjøringshær (KLA)
Den viktigste væpna geriljastyrken blant kosovoalbanske separatister fra tidlig i 1996, da de satte i gang sin destabiliseringstaktikk, til 1999. Fikk tilnavnet «Clintons contras» under Natos krig mot Forbundsrepublikken Jugoslavia i 1999. En antok at hæren fikk utstrakt hemmelig støtte fra USA.Krajina («grenseland»)
Grenseområder i Kroatia og Bosnia-Hercegovina, der det var en majoritet av etniske serbere i befolkninga. Disse blei drevet ut av området under Operasjon Storm.
Radislav Krstic (1948– )
General i den bosnisk-serbiske hæren. Dømt for «folkemord» for sin rolle i drap på beboerne i de «sikre områdene» i Srebrenica fra 11. juli 1995.
Military Professional Resources Incorporated (MPRI)
Et privat USA-amerikansk firma som driver salg av våpen og militær ekspertise, og som utfører operasjoner som stater ønsker å ikke være direkte involvert i. MPRI var muligens den største private kontraktøren som USA benytta for å øve opp de væpna styrkene til de nyuavhengige statene Kroatia og Bosnia-Hercegovina, før disse i 1995 gjennomførte større offensiver mot serbiske styrker.
Ratko Mladic (1942– )
General og den viktigste offiseren i den bosnisk-serbiske hæren. Tiltalt for «folkemord» for rollen i drap på beboerne i de «sikre områdene» i Srebrenica fra 11. juli 1995. En av de to på toppen av den internasjonale domstolens etterlyst-liste.
Nato
Grunnlagt i 1949 av tolv nordamerikanske og vesteuropeiske stater for å motstå væpna angrep og for å styrke landas samla evne til sjølvforsvar. I dag består Nato av 26 stater med fullt medlemskap og ytterligere 23 med ulik grad av tilknytning. Nato er blitt historias største, rikeste og mest velutstyrte aggressive militærallianse.
Geoffrey Nice
Fra USA. Sjefsanklager i den internasjonale domstolens rettssak mot Slobodan Milosevic.
Operasjon Storm
Operasjonene Flash (Lyn) og Storm var to kroatiske militæroffensiver for å drive den etnisk serbiske befolkninga ut av henholdsvis Vest-Slavonia (mai 1995) og Krajina (august 1995). Begge operasjonene mottok kraftig støtte fra USA.
Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE)
Den største mellomstatlige organisasjonen på den nordlige halvkula; 56 stater med fullt medlemskap og 11 partnere.
Naser Oric (1967– )
Bosnisk-muslimsk soldat; øverstkommanderende i Srebrenica-enklaven fra 1992 til våren 1995.
Partiet for demokratisk handling (SDA)
Nasjonalistisk muslimsk parti, grunnlagt av blant andre Alija Izetbegovic i Bosnia-Hercegovina i 1990. Fikk flertall ved parlamentsvalget i 1990. Regjerende parti i landet i krigsåra, og anerkjent av Vesten som legitim regjering for heile landet. Base i Sarajevo.
Carla del Ponte (1947– )
Fra Sveits. Anklageren med lengst tjenestetid ved den internasjonale domstolen, fra 1999 til 2007.
«Racak-massakren»
Hendelse 15. januar 1999 i Racak i Kosovo. 40–45 kosovoalbanske menn blei drept av den jugoslaviske hæren, enten i kamp mot KLA (som vi mener) eller som direkte henrettelser (som standardversjonen er). (Se drøfting note 58)
Rambouillet-konferansen
Forhandlinger i Rambouillet-slottet utafor Paris fra 6. til 23. februar 1999, og seinere fra 15. til 19. mars i Paris. Deltakere var Kontaktgruppa, Forbundsrepublikken Jugoslavia og kosovoalbanere. Konferansen foregikk med overhengende trusler om Nato-bombing av forbundsrepublikken, og Marc Weller betegner dem som «et unikt forsøk på tvangsforhandlinger». Vi mener konferansen var et bedrag for å legitimere den påfølgende bombinga.
Republika Srpska (Serbernes republikk)
7. april 1993 erklærte bosniske serbere dette som en uavhengig stat med Banja Luka som hovedstad.
«Sikre områder»
Etablert av FNs sikkerhetsråd gjennom resolusjon 819 av 16. april 1993, som gjelder Srebrenica. Utvida ved resolusjon 824 av 6. mai 1993 til å gjelde Sarajevo, Bihac, Goradze, Tusla og Zepa. Disse seks «sikre områdene» for bosniske muslimer skulle være fri for væpna angrep. Unprofor framforhandla separatavtaler med hovedkvarterene til de bosnisk-muslimske og de bosnisk-serbiske militære enhetene om at de «sikre områdene» skulle demilitariseres og at alle våpen skulle innleveres til Unprofor.
Sarajevo
Hovedstaden i Bosnia-Hercegovina.
Det serbiske demokratiske partiet (SDS)
Nasjonalistisk serbisk parti, grunnlagt av blant annet Radovan Karadzic i Bosnia-Hercegovina i 1990. Fikk flertall i valget i november samme år, og blei det dominerende bosnisk-serbiske partiet i krigsperioden og seinere.
Det serbiske radikale partiet (SRS)
Nasjonalistisk serbisk parti i Serbia, grunnlagt av blant annet Vojislav Seselj i 1991.
Serbias sosialistparti (SPS)
Nytt navn på Serbias kommunistiske forbund i Serbia. Danna i juli 1990, og leda av Slobodan Milosevic.
Vojislav Seselj (1954– )
Nasjonalistisk leder av Det serbiske radikale partiet i Serbia. Sitter nå fengsla i Haag, der han venter på rettssak etter å ha overgitt seg til den internasjonale domstolen i februar 2003.
Den sosialistiske forbundsrepublikken Jugoslavia
Det tidligere Jugoslavia, som før oppløsninga bestod av de seks republikkene Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Makedonia, Montenegro, Serbia og Slovenia, samt to «autonome» provinser innafor Serbia: Kosovo og Vojvodina.
Srebrenica
Brukes om både en by (kommune) lengst øst i Bosnia-Hercegovina og om det første «sikre området». Etter at befolkninga var blitt evakuert derfra i juli 1995, var det flere tusen bosnisk-muslimske menn en ikke kunne gjøre rede for. Disse var enten drept i kamp, eller de hadde flykta til sikrere områder eller de var henretta. Dette blir vanligvis omtalt som «massakren i Srebrenica», se kapittel 5 side 24.
Franjo Tudjman (1922–99)
Kroatisk nasjonalistleder for Kroatias demokratiske union. President i Kroatia fra 1990 til 1999.
Unmik – FNs midlertidige styre i Kosovo (United Nations Interim Administration Mission in Kosovo)
Oppretta av FNs sikkerhetsråd ved resolusjon 1044 av juni 1999. Unmik bidro til å splitte Kosovo fra Serbia, noe som blei militært gjennomført av Nato (dvs Kfor) og styrt politisk av ei særutsending, oppnevnt av FNs generalsekretær, som kan overstyre beslutninger gjort av folket i Kosovo og Serbia. På samme måte som høykomissæren under Dayton-avtalen, sitter Unmik på toppen av et nykolonialt regime, men her i et etnisk rensa område, som okkupasjonsmaktene presser mot uavhengighet fra Serbia, men ikke fra dem sjøl.
Unprofor – FNs vernestyrke (United Nations Protection Force)
Etablert av FNs sikkerhetsråd ved resolusjon 783 av februar 1992. Skulle levere fredsbevarende observatører og tropper for å skille de etnisk kroatiske og serbiske områdene i Kroatia. Seinere utvida til Bosnia-Hercegovina og Makedonia under ulike navn. Den største fredsbevarende styrken i FNs historie.
Washington-konsensusen
En politikk som USAs finansdepartement, Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken har blitt enig om. Tilsier at tredjeverdenland som ønsker lån, må åpne økonomien sin for utenlandske investorer, begrense inflasjonen, kutte i offentlige utgifter, deregulere og privatisere. Dette påtvinges landa og sies å være i deres egen interesse. Stenger dermed for alternative utviklingsstrategier, og gir – ved et merkverdig sammentreff – store fordeler for transnasjonale selskaper fra USA og andre land.