Omkring streiken i Friheten–en redegjørelse fra journalistene

Av Redaksjonen

1969-03

Fra og med 17. okober 1969 gikk journalistene i Friheten til streik og avleverte samme dag sin streikeerklæring. Streiken ble utløst ved oppsigelsen av en av journalistene, Svein Johnsen–en oppsigelse som journalistene bare kan se som et utslag av den tendens som går ut på å omdanne Norges kommunistiske parti (NKP) til et mer eller mindre «venstreradikalt» samlingaparti. Partiformannen Reidar T. Larsen (RTL) har da også i borgerpressen bekreftet at forhandlinger med sikte på et nytt parti er igang. Se eksempelvis Morgenbladet for 7. oktober og Verdens Gang for 16. oktober.

Kort etter at streiken er begynt mottar partimedlemmer i NKP et brev tilstilet «til alle lag». Brevet er datert Oslo 18. oktober og er underskrevet av partiformannen Reidar T. Larsen og Frihetens redaktør Arne Jørgensen. I brevet heter det «Kamerater. Fra partikameratene og lesere av Friheten har vi i den seinere tid fått en rekke klager over den politiske linjen som kommer til uttrykk på viktige felter i Frihetens stoffvalg. I stadig større grad er avisen dermed kommet i direkte motstrid til partiets politiske linje.»[1]

Foruten den noe merkverdige konklusjon i dette avsnitt inneholder det direkte usannheter, eller for å bruke et noe mildere uttrykk: bare halve sannheter–hvilket i realiteten blir løgn. Frihetens redaksjon har aldri fått rede på at det er kommet en «rekke klager» på avisen fra partikamerater og andre lesere. I tilfelle kunne det være av interesse å få rede på hvem som har mottatt alle disse klager? Selvsagt vil det alltid være en del som er misfornøyd med enkelte ting som kommer til uttrykk i en avis, eller misfornøyd fordi avisen kanskje ikke finner spalteplass for deres personlige lille kjepphest. Men etter hva Frihetens journalister har kunnet konstatere, er dei kommet svært få klager til redaksjonen. En del av Frihetens lesere skrev sinte innlegg (noen færre sa opp avisen) da NKP tok avstand fra Sovjetunionens okkupasjon av Tsjekkoslovakia. Men utenom disse få tilfeller, som for øvrig nå skriver seg nokså langt tilbake i tiden, har journalistene ikke kunnet merke den påståtte klagerekke som brevet fra Frihetens redaktør og partiformannen forteller om. La det i parentes også fastslås at redaktøren bevislig neppe vil være i stand til å framvise «klagerekken».

Når dette er sagt skal imidlertid Frihetens journalister være de første til å innrømme at vi langt fra har vært fornøyd med avisen og alt som her er kommet til uttrykk–og rent fagmessig bør vel avisfolk heller aldri bli fornøyd med sin avis. Når en så tar Frihetens spesielle funksjon i betrakning, som organ for det parti som skal være arbeiderklassens viktigste våpen i klassekampen, er det ytterligere grunn til å understreke at vi ikke har vært fornøyd. Men vi vil også tilføye at vi har arbeidet med det for øye at Friheten stadig skulle bli bedre, at Friheten virkelig skulle bli det effektive og solide kamporgan som arbeiderklassen trenger. Og i dette arbeidet mener vi å ha vært på riktig vei. Vi har i stadig stigende grad satset på å ta opp stoff fra arbeidsplassene, fra det industrielle felt, fra fiskeriene og distriktsproblemene. Vi har, så aktuelt som overhodet mulig, fulgt opp den internasjonale klassekampen og så langt det har vært mulig for oss forsøkt å gi leserne «nyhetene bak nyhetene». Et faktum som neppe kan lyves bort er at Frihetens abonnementstall den senere tiden har økt betraktelig. Journalistene har også med glede kunnet konstatere at det jevnt og trutt er kommet svar på de abonnementskuponger som er kjørt i Friheten i den senere tid. Et lite poeng, som også har gledet oss i arbeidet, er at Friheten etterhvert har fått en god del henvendelser fra folk som i debatt og studieøyemed har hatt stor nytte av opplysninger Friheten har kunnet bringe i artikler og reportasjer. Mer skulle det i grunnen ikke være å si om det innledende avsnitt i det brev som er utgått fra partiformannen og avisens redaktør. Men det heter videre i brevet: «Dette skyldes at det i Friheten er redaksjonelle medarbeidere som ikke bare står fiendtlig til partiets politikk, men som også illojalt har utnyttet sin stilling til å gi avisen et preg som direkte undergraver partiet.»

Foruten at dette er en meget grov beskyldning mot Frihetens redaksjonelle medarbeidere, som alle er medlemmer av NKP, er dette samtidig uttrykk for den tendens som etterhvert har kommet klart fram hos partiledelsen, og som tar sikte på å innringe både partimedlemmer og Friheten i den hensikt å «tilpasse» hele partiet den moderne revisjonismen–som skal befestes og styrkes ved at NKP smelter sammen med andre «venstrekrefter» i et samlingsparti, slik Reidar T. Larsen eksempelvis har benyttet borgerpressen til å «orientere» om. Mens hans taktikk i Friheten hittil har gått ut på å «preparere» partimedlemmer med skriverier om at «venstrekreftene» må samles.

De to som har utsendt dette brevet til partilagene forklarer ikke nærmere hvordan, bår og på hvilken måte Frihetens redaksjonelle medarbeidere «illojalt har utnyttet sin stilling til å gi avisen et preg som direkte undergraver partiet.» Det ville kanskje også bli besværlig å framlegge slike beviser om det skulle avkreves dem. Frihetens journalister har aldri sveket marxismen-leninismen, som er selve partiets grunnlag–og følgelig kan beskyldningene om å undergrave partiet enkelt avvises med spørsmålet: på hvilken måte?

Sett fra partiformannens synspunkt er det imidlertid mulig at Frihetens journalister virkelig har undergravet partiet, men i såfall dreier det seg ikke om et NKP som bygger på marxismen-leninismen, men et NKP som skal–og hvor de første skritt allerede er tatt–omformes til et reformistisk samlingsparti. I neste avsnitt i det utsendte brev heter det: «Rent arbeidsmessig er også forholdene i redaksjonen stadig blitt forverret, både som følge av at disse medarbeidere har en helt negativ holdning til oppgaver Friheten skal oppfylle, og av en delvis total ringeakt for de mest elementære krav til overholdelse av arbeidstid.»

Det kan være på sin plass, selv om det også er nevnt tidligere i denne redegjørelsen, å gjøre klart hvilke oppgaver journalistene mener Friheten skal oppfylle. Vi har ment at Friheten skulle være arbeiderklassens fremste røst. At den skulle være et effektivt og solid kamporgan som belyste, forklarte og forsvarte arbeiderklassens interesser, først og fremst i vårt eget land, men også internasjonalt–og da medregnet arbeiderklaseen i sosialistiske og såkalte sosialistiske land.

Det er også på sin plass med en liten redegjørelse for hvilket stoff partiformannen har ønsket i Friheten. Hans stoff-forslag overfor journalistene har i stort monn vært hentet fra aviser, blad og magasiner som utgis i Deutsche demokratische republik (DDR, Øst-Tyskland), Ungarn, Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen, og har blant annet gått ut på at journalistene skulle oversette populærvitenskapelige artikler (iblant serier) om eksempelvis hjertetransplantasjoner, romfart og flygende tallerkener. Andre forslag som etter hans mening skulle gjøre avisen mer «levende» og bidra til å «nå ut til fler» har også gått ut på at Friheten skulle bringe hva en kan kalle forbrukerveiledende stoff, gi veiledning eksempelvis ved møbelkjøp. Kort og godt: ikke alt i Friheten skulle være «politikk», her skulle være litt for enhver samk, og så skulle «politikken» og «kommunismen» lures inn på leserne.

Forslagene trenger i og for seg ikke å kommenteres. Friheten har da også brakt en del slikt stoff. Journalistene har imidlertid ment at Frihetens og deres hovedoppgaver har vært i stadig sterkere grad å rette søkelyset på monopolkapitalens forskjelligartede offensiv mot arbeiderklassen–og ikke på noen måte bringe stoff som kvalifiserte til deltagerplass i den sløvhetskampanje som bedrives så vel gjennom borgerpressen, reklamen, radio og TV. Sikkert ville det glede enkelte ambassader om Friheten jevnt og trutt vartet opp med diverse populærvitenskapelig stoff fra hjemlige magasiner, men det ville neppe styrke og støtte arbeiderklassen i dens kamp.

Hva de elementære krav til overholdelse av arbeidstiden angår, skal bare fastslås at Frihetans journalister ukentlig har arbeidet flerfoldige timer overtid–uten å kreve noen overtidsbetaling. Vår ordning har vært avspasering, og det har nesten aldri vært snakk om avspasering en hel dag, derimot timer av dagen. Den avspasering journalistene egentlig har hatt krav på, har de aldri krevd å få ta. Så igjen tilbake til brevet: «Det er gjort tallrike forsøk på å få rettet disse forholdene opp uten å gå til mer drastiske tiltak, men forsøkene har vært helt resultatløse. Forholdet er tvert imot stadig blitt forverret. Dette er tydelig tilsiktet da disse medarbeidere handler i samsvar med den lille ekstreme gruppen i partiet som har valt uinntakelige fraksjonelle metoder til å bekjempe partiets politikk. De pleier også en aktiv forbindelse med SUFs ledelse.»

Her skal svares at Frihetens journalister har handlet i samsvar med sin overbevisning, med marxismen-leninismen. Når det imidlertid skrives om de tallrike forsøk på å få «rettet disse forholdene» kan det umulig siktes til at både bladstyret og partiledelsen uttallige ganger har innkalt journalistene til møter for å diskutere avisen og det stoff den har brakt og skal bringe. Noen slike møter har aldri forekommet, trass i at det fra journalistenes side flere ganger har vært uttrykt ønske om å diskutere avisen og stoffopplegget med partimedlemmer. Men de tallrike forsøk på å få «rettet disse forholdene» må det sannsynligvis siktes til partiformannens turer innom redaksjonen for å vise sitt personlige mishag overfor journalistene dersom noen av dem hadde tillatt seg å skrive om forskjellige ting på en slik måte at det ikke passet partiformannens personlige linje–eller rettere: passet inn i hans forberedelser til nytt parti. Reidar T. Larsen har ved disse besøk aldri representert andre enn Reidar T. Larsen, selv om han i sin oppførsel både overfor journalistene og partimedlemmene opptrer på en slik måte at det skal fastslås og aksepteres at Reidar T. Larsen = NKP.

Ferske eksempler på ting han har vist sitt personlige mishag overfor er en artikel om Organisasjonen for nordisk økonomisk samarbeid (NORDØK), hvor den såkalte embetsmannsrapporten behandles, og hvor det tas sikte på å klargjøre hva NORDØK vil medføre for arbeidsfolk. Dette passet ikke Reidar T. Larsen. Vedkommende journalist som hadde skrevet artikelen fikk høre at å skrive om NORDØK på denne måten var imot «partiets linje». Et ennå ferskere eksempel er et intervju med Solidaritetskomiteen for Vietnams formann (for øvrig selv journalist i Friheten) i forbindelse med Vietnam-uka. I intervjuet kommer det fram hvorfor Solidaritetskomiteen finner det nødvendig å ta med paroler som: «Bekjemp USA-imperialismen» og «Norge ut av NATO». Reidar T. Larsen avla påny redaksjonen besøk. Intervjuet var imot «partiets linje». Medtas kan også redaktør Arne Jørgensen, som heller ikke er blitt spart når Reidar T. Larsen har vist sitt personlige mishag i Frihetens redaksjon, ikke våget å ta inn et referat fra møtet som Vennskapssambandet Norge-Kina nylig arrangerte i forbindelse med 20-årsdagen for Folkerepublikken Kina, og hvor møtets hovedtale ble holdt av et sekretariatsmedlem i NKP.

Når det gjelder sluttsetningen på avsnittet til partiformannen og redaktøren kan det noteres at det innledningsvis er benyttet de. Dermed blir det såpass utflytende at «den aktive omgangen med SUF-ledelsen» både kan henspeile på Frihetens journalister såvel som de påståtte fraksjonelle grupperinger i partiet. Dette er selvsagt også bevisst. Det er neppe ukjent at Reidar T. Larsen aktivt har arbeidet for at SUF skulle bli det spøkelse han kunne skremme partimedlemmer med for å få dem til å danse etter sin pipe. Men videre fra brevet: «Denne saken er flere ganger tatt opp av sentralstyrets medlemmer og ble reist igjen under sentralstyrets møte 4. og 5. oktober [1969]. Det ble nå krevd effektive forholdsregler for å få brakt Frihetens redaksjonelle linje i samsvar med partiets–i to vedtak som er formet som retningslinje for sekretariatets behandling av disse spørsmålene erklærte sentralstyret at denne fraksjonen og dens virksomhet representerer et klart brudd på partiets lover og strir mot prinsippet om demokratisk sentralisme». Det blir særlig vist til utgivelsen av tidsskriftet Røde Fane og til særlige organisasjonsmetoder som er tatt i bruk av gruppen i Oslo. Sekretariatet blir dessuten pålagt «sammen med redaktøren å treffe de tiltak som er nødvendige for å rette opp de uholdbare tilstander i Friheten».

I dette avsnitt skal partimedlemmer skremmes med en påstått fraksjonsgruppe i Oslo (og det er ikke den Vogtske det siktes til) og tidsskriftet Røde Fane som først ble utgitt av NKPs opplysningsutvalg for Oslo og Akershus, senere av Østkanten, Manglerud og Lambertseter lag av NKP, og Kristiansand Kommunistiske Ungdomslag. Men for å ta det som konkret gjelder Friheten. Sentralstyret pålegger altså i et vedtak sekretariatet «sammen med redaktøren å treffe de tiltak som er nødvendig for å rette opp de uholdbare tilstander i Friheten». Journalistene ble også forespeilet et møte med sekretariatet for å diskutere avisen og den kritikk som var framkommet på sentralstyrets møte. Hverken journalistene eller redaktøren har hatt noe slikt diskusjonsmøte med sekretariatet. Journalistene sendte et brev til sekretariatet hvor det ble krevd at de fikk være med å diskutere avisen og eventuell kritikk på førstkommende møte. Det fikk de ikke. Men før dette sekretariatsmøtet ble avholdt avleverte redaktøren en av journalistene en oppsigelse. I denne heter det blant annet at oppsigelsen er skjedd etter bemyndigelse fra bladstyret. Grunnene som oppgis for oppsigelse er etter journalistenes mening helt uholdbare, og de går dessuten utover den «bemyndigelse» som redaktøren har fått av bladstyret via et påstått vedtak som er gjort i juni måned. Etter hva journalistene har fått opplyst heter det i dette vedtaket at dersom vedkommende journalist ikke overholder sin arbeidstid, gir bladstyret bemyndigelse til at redaktøren kan si ham opp. For det første later det til at bladstyret her er blitt ført bak lyset og ikke har kjennskap til journalistenes overtid og krav på avspasering. For det andre legger redaktøren i oppsigelsen også politiske motiver til grunn for denne. Men til sluttsatsen i det utsendte brevet:

«Etter dette er nå den av Frihetens medarbeidere som mest åpenlyst har engasjert seg mot partiets politiske linje, og som dessuten har vist den dårligste arbeidsdisiplin, blitt sagt opp fra sin stilling. Det dreier seg om Svein Johnsen. De to øvrige medarbeidere som følger den samme linje har nedlagt arbeidet, og kaller det en politisk streik. Det er ingen grunn til å overdimensjonere dette innslaget av SUF-metoder i Norges Kommunistiske Parti. Under sentralstyrets og sekretariatets behandling av saken har bare et medlem–Ester Bergerud–stemt imot de vedtakene som er gjort, og fraksjonens støtte i partiet er helt forsvinnende. Det er imidlertid heller ingen grunn til lengre å unnlate å ta de skritt som er nødvendige for å rette situasjonen opp i samsvar med sentralstyrets vedtak. Vi håper det ikke skal ta lang tid før vi har en redaksjon som på alle felter forbedrer avisen vår og gir den det preg som vil gjøre den til en god støtte og et godt redskap for partiet.»

Det er understreket i sentralstyrets vedtak at Friheten «skal være et organ med spalteplass for de ulike retninger i norsk venstrebevegelse», Friheten vil derfor fortsatt være åpen også for de politiske synsmåter som talsmennene for de sekteriske ultrastrømninger representerer i den grad som er rimelig. Det er deres forsøk på å ensrette Friheten med artikler som står i motsetning til partiets vedtatte politiske hovedlinje som det nå blir satt en effektiv stopper for. «Lagene oppfordres til å forsere sitt arbeid for å få Friheten videre ut gjennom abonnementsverving og løssalg, og til å gi oss aktive medarbeidere som kan øke stoffets bredde og aktualitet. Friheten vil bli bedre! Friheten må nå lengre ut! Med kameratslig hilsen Friheten, Arne Jørgensen, Norges kommunistiske Parti, Reidar T. Larsen.»

Dermed er alt tatt med, for at ingen skal påstå vi har underslått noe. Sannynligvis sikter det, når det er snakk om den som mest «åpenlyst har engasjert seg mot partiets politiske linje», til at den oppsagte journalisten er formann i Solidaritetskomiteen for Vietnam–et tillitsverv som er nokså offentlig eller åpenlyst om en vil bruke det uttrykket. Det er etterhvert blitt en kjent sak at partiformannen, blant annet gjennom skriverier i Friheten, ikke har hatt meget til overs for denne anti-imperialistiske bevegelsen. Det er her nok å henvise til de mange artikler både mot SUF og Solidaritetskomiteen som partiformannen serverte i Friheten i vinter–artikler hvor intet nytt kom fram annet enn at T-en mellom Reidar og Larsen står for Toralf. Når det gjelder de to øvrige medarbeidere som følger den «samme linje» og som har lagt ned arbeidet og «kaller det en politisk streik» må formuleringen her være et irritert og forbitret uttrykk for at de «to øvrige medarbeidere» heller ikke er villige til å stille seg lojalt under partiformannens personlige linje som skal lede NKP til et reformistisk samlingsparti. Vel verdt å merke seg er det også at NKPs formann og Frihetens redaktør betegner en streik som et «innslag av SUF-metoder i Norges Kommunistiske Parti». Etter dette kommer så den dårlig kamuflerte henstillingen til partimedlemmene om at de for all del må forholde seg i ro og ikke spørre hva det nå er som foregår, for så skal nok RTL og hans håndgangne menn rydde opp i situasjonen–og det skal ikke ta lang tid før vi har en redaksjon som på alle felter forbedrer avisen vår og gir den det preg som vil gjøre den til en god støtte og et godt redskap for RTLs likvidatoriske planer med NKP. Og dermed skal igjen partimedlemmene bare stilles overfor en fullbyrdet kjennsgjerning, uten noen diskusjon–uten noen debatt.

Det er også verdt å merke seg at dette brev ble sendt ut (ifølge datoen) umiddelbart etter at Frihetens journalister hadde avlevert sin streikeerklæring–og uten at Frihetens journalister hadde fått diskutert den oppståtte situasjonen som utløste streiken med sekretariatet. Her gjalt det altså for partiformannen og Frihetens redaktør å handle fort, og før journalistene får komme til forhandlingerer er det gjort klart for partimedlemmer at de ikke skal tilbake i Friheten. Streikevåpnet som forsvar for arbeidernes interesser blåser NKPs øverste ledelse og Frihetens redaktør en lang marsj. Det er etter deres mening tydeligvis noe som ikke kan aksepteres av Norges Kommunistiske Parti.


I Friheten nr. 40 står en kort «redegjørelse» på side 2, hvor det heter: «Det blir nå gjennomført noen forandringer i Frihetens redaksjon som tar sikte på en alminnelig forbedring av avisen og å bringe den mer i overensstemmelse med den hovedlinje som NKPs sentralstyre følger. På grunn av forskjellige forhold som ikke lengre kunne aksepteres er en av medarbeiderne sagt opp. To av de øvrige medarbeidere har nektet å godkjenne retningslinjene som gjelder for avisens redaksjon og har nedlagt sitt arbeid. Det er tatt til følge som oppsigelser.»

Ordet streik er forståelig nok unngått, det samme er sakens fakta og årsaken til streiken. De to «øvrige medarbeidere» la ikke ned arbeidet fordi de «nektet å godkjenne retningslinjene som gjelder for avisens redaksjon». Det som utløste streiken var at vi ikke kunne akseptere den begrunnelse som ble gitt for oppsigelsen av den ene journalisten. Hele redaksjonen var forespeilet et møte med NKPs sekretariat for å drøfte avisen og oppsigelsen, og samme dag som journalisten fikk overlevert den skriftlige oppsigelsen, skrev samtlige journalister et brev til sekretariatet og krevde å få være til stede på førstkommende møte for å drøfte den oppståtte situasjonen. Men redaksjonen er blitt avvist av sekretariatet og har overhodet ikke fått anledning–slik sentralstyret forutsatte–til å diskutere avisen og den framkomne kritikk. Heller ikke den påfølgende oppsigelse og streiken som ble utløst. Vi gikk til streik og opprettholdt streiken fordi vi overhodet ikke har fått anledning til å forhandle om den situasjonen som var oppstått, og om de krav som framsattes i streikeerklæringen. Det skal sluttelig også poengteres at vi til dags dato heller ikke har mottatt noe brev eller protokollutskrift som markerer partiets syn på konflikten fra den oppsto. Den rent formelle siden av saken er altså også fullstendig neglisjert av NKPs ledelse.

Når redaktør Arne Jørgensen hevder overfor Dagbladet at journalistene «strengt tatt ikke hadde noe berettiget krav på» å få utbetalt sine opparbeidete lønninger, må dette enten være en bevisst løgn i håp om at denne skal tjene som nok et alibi for NKP-ledelsens behandling av saken, eller en forsnakkelse som redaktøren forhåpentlig vil korrigere når han har fått besinnet seg. Foreløpig velger vi å betrakte det som en forsnakkelse.

NKPs øverste ledelse har valgt sin vei. Det er fortielsen og neddyssingen av en streikesituasjon når den rammer dem selv. Dermed viser de også at de egentlig neglisjerer arbeidernes rett til streikevåpnet som forsvar for sine interesser. I tillegg kommer så tilsidesettelsen av alle tidligere vedtatte normer for demokratisk behandling i grunnorganisasjonene, i håp om at medlemmene bare skal samtykke når de stilles overfor de forskjellige fullbyrdete kjennsgjerninger, på veien mot oppløsningen av NKP.

Vi har, både som journalister og partimedlemmer, sett det som vår plikt å rette sakelyset på de forhold som NKPs ledelse nå tydeligvis ønsker minst mulig debatt om, i det partimedlemmer i løpet av en slik debatt nødvendigvis måtte bli klar over at den politikk NKP-ledelsen tilstreber mindre og mindre vil tjene norske arbeidsfolks, interesser og ikke bygger på den påståtte norske virkelighetsgrunn.

Referanser.

  1. Uthevingen er forfatters egen.