Om Koleraland – og om koronaen
Av Anne Minken
Jeg bor i en by som er farget blodrød i koronastatistikken. Alle medier er fylt av stoff om pandemien. Men nå leser jeg om koleraepidemiene på 1800-tallet. Jeg leser om en annen sykdom som raste i en annen tid, og under samfunnsforhold som har forandret seg mye. Likevel sitter jeg igjen med en underlig fornemmelse av at konfliktene gjentar seg. Mange av argumentene virker kjent. Replikkene har vært framført før. Det dreier seg om interessekonflikter mellom smittevernshensyn og økonomi, krangel mellom medisinske eksperter, prestisje og skarpe fronter. Og Ikke minst dreier det seg om konspirasjonsteorier.
Anne Minken er historiker.
KarantenekonflikterDen første koleraepidemien rammet Norge i 1830-åra. Det viktigste mottiltaket fra myndighetenes side var å innføre karanteneplikt for skip som kom fra smittede områder. Skipskarantene førte til økonomiske tap for redere og handelsmenn. Blant annet kom det protester fra jernverkseieren Jacob Aall som også hadde direkte interesser i saka som skipsreder og trelasthandler. Aall pekte på at nesten alle andre europeiske stater hadde lettet på karantenekravene av hensyn til industri og handel mens Norge hadde strammet til. Han mente at følgene av karantenetiltakene ville bli verre enn sykdommen selv. Sykdommen rammet bare enkeltindivider, men virkningene for handel og økonomi ville bli mer omfattende og langvarige. Aall hadde også en viss omtanke for folk flest. Han pekte på at svikt i kornimporten ville kunne ramme «allmuen» hardt. Men han var nok mer opptatt av redernes økonomi. Han mente det var rimelig at staten dekket redernes ekstrautgifter til lønn til mannskapet i karantenetida og kostnadene når varene ble forsinket. Her har vi altså et tidlig eksempel på forslag om pandemistøtte til næringslivet. Aall var en av Norges rikeste menn og nesten like rik på makt og innflytelse. Noen kolerastøtte for rederne ble det så vidt jeg vet likevel ikke, men en løsning som sikkert var bedre for Aall og hans likemenn: Myndighetene innførte betydelige lettelser i karantenelovgivninga.
Smitte eller miasmer
Da koleraen kom til Europa i begynnelsen av 1800-tallet, mente de fleste at det dreide seg om en smittsom sykdom. Derfor ble karanteneforordningen av 1805 satt i kraft. Norge ble rammet av ytterligere tre koleraepidemier i tidsrommet 1840 til 1873. Etter hvert endret synet på smitte seg. Det oppsto skarpe faglige konflikter blant legene. En interessant analyse av disse konfliktene kan vi finne i Lizzie Irene Knarberg Hansens doktoravhandling fra 1985, Koleraen i Christiania i 1853. Avhandlingen er nå tilgjengelig i nyopptrykk i det medisinhistoriske tidsskriftet Michael, supplert med nyttige kommentarartikler (Tidsskriftet Michael: Koleraen i Norge i 1853 og historien om den (michaeljournal.no).
Det store stridsspørsmålet var om kolera var en smittsom sykdom eller om årsakene lå i forurenset jordsmonn og luft – den såkalte miasmeteorien. Leger som hevdet at kolera var en smittsom, sykdom hadde observert hvordan smitten kom til landet med skip fra kolerasmittede områder og hvordan den spredte seg videre langs kysten med innenriks båttrafikk. De hadde også registrert at smitten kunne spres av tilsynelatende friske personer (asymptomatisk smitte). Men tilhengerne av miasmeteorien hadde i utgangspunktet det etablerte universitets- og forskningsmiljøet på sin side. Frontene var skarpe. Kronargumentet var at smittespredning ikke var vitenskapelig bevist. Asymptomatisk smitte ble avvist som helt usannsynlig.
Økonomiske og politiske overtoner
Den medisinsk faglige konflikten fikk etterhvert klare økonomiske og politiske overtoner og ble løftet videre til politisk nivå. Striden sto, som i 1830-åra, rundt karantenebestemmelser for skip. Motstanderne av karanteneordningen argumenterte med at den førte til arbeidsløshet, dyrtid og sult. Dessuten var det virkningsløst. Koleraen hadde jo rammet Norge til tross for karanteneordningene. Det var også et internasjonalt press. England opphevet karantenen i 1847 og foreslo i 1849 at alle land skulle gjøre det samme. Skipsfarten var en nøkkelnæring i Norge, forbundet med alt som ga rikdom og velstand, så norske myndigheter ønsket å følge England. I første omgang satte den svenske regjeringa foten ned for dette. Men i 1850-åra, midt i en ny kolerabølge, ble karantenebestemmelsene likevel opphevet, først for innenriksfart og noen år seinere også for utenriksfarten. Dette førte til at smitten spredte seg langs kysten.
Debatten i det medisinske miljøet var kvass. I 1853 fikk den lokale sunnhetskommisjonen i Kristiansand en tilbakemelding fra myndighetene i Christiania:
«Medicinalkomiteen henviste til tumultene i St. Petersburg og Paris og beklaget at en så opplyst forsamling som Sundhedskommissionen i Kristiansand hadde samme oppfatning av sykdommen som smittsom som de mindre opplyste klassene.»
Koleraopptøyer
Kraftsatsen gjorde meg nysgjerrig. Hva skjedde egentlig i St. Petersburg og Paris? Hva vet vi om «de mindre opplyste» klassenes motstand under kolerapandemien? Historikerne har interessert seg lite for det, men noe finnes. I tidsskriftet Social History (2017) gir den engelske historikeren Samuel Kline Cohn en bred oversikt i artikkelen «Cholera revolts – a classtruggle we might not like».
Artikkelen er en sammenliknende studie av kolera-opptøyer over et stort geografisk område – fra asiatisk Russland til New York og Quebec. Opptøyenes omfang, form og motivasjon varierer, men Kline Cohn identifiserer en felles underliggende konspirasjonsteori: De rike sprer kolera for å kvitte seg med et overskudd av fattigfolk. Cohn beskriver innholdet i konspirasjonsteoriene som nesten skremmende like, til tross for at opptøyene fant sted over et stort geografisk område, og det ikke fantes spor av direkte forbindelser mellom de forskjellige opprørsgruppene. En teori har vært at slike konspirasjonsteorier oppstår når en sykdomm er ny og ukjent, men kolerakonspirasjonen holdt stand under alle epidemiene utover 1800-tallet, også når sykdommen etter hvert ble velkjent og kolerabakterien var identifisert.
Det var stort sett fattigfolk som deltok i opptøyene. Kvinner var ofte svært aktive. Raseriet ble rettet mot de herskende klassene og spesielt legene. I mange tilfeller stormet mengden rådhus, hospitaler og sykestuer. Minoritetsgrupper som jøder og rom ble bare rent unntaksvis angrepet. Noen trekk ved kolerasykdommen kan gjøre det nærliggende å gripe til konspirasjonsteorier. Sykdommen inntreffer brått og kan føre til død i løpet av svært kort tid. Symptomene kan ligne på forgiftningssymptomer for eksempel etter inntak av rottegift. Koleralik kan ha krampetrekninger også etter at døden har inntruffet. Det bidro til en sterk frykt for at folk kunne bli levende begravet (jfr. Prøysens koleravise).
Opptøyene i St. Petersburg i 1832 skal ha startet som en protest mot karantenetiltak og veisperringer, men den videre utviklingen følger et mønster som var langt mer vanlig. Mengden angrep byens kolerahospital og banket opp sanitetspersonalet. Slagordet var: Død over alle leger! Legene ble beskyldt for å ha forgiftet byens brønner.
I Paris var bevegelsen mer sammensatt. Mange av deltakerne tilhørte yrkesgrupper som ble rammet av smittevernsbestemmelser. Det dreide seg blant annet om brukthandlere, søppelkjørere, fillesamlere og gateselgere som solgte vann og frukt. Men bevegelsen besto også av religiøse fanatikere som mente koleraen var guds straffedom for regjeringas reformpolitikk. Det var altså både økonomiske og politiske motiver blant aktørene, men grunnfortellinga i opptøyene var også her at legene forgiftet folket. Leger ble angrepet og en pleier ble druknet i Seinen.
På de britiske øyene finner vi i startfasen en særegen variant av konspirasjonsteoriene. Utgangspunktet var en sak hvor det ble avslørt at 16 mennesker var myrdet og likene deres solgt til bruk i anatomiundervisning. Under opptøyer i 1831 ble det anatomiske instituttet i Aberdeen brent ned til grunnen. I alt var det 72 større koleraopptøyer på de britiske øyer, og mistanken om stjeling av lik spilte etter hvert mindre rolle. Den sentrale fortellinga dreide seg om at overklassen ønsket å begrense fattigbefolkninga. Det ble hevdet at legene fikk betalt 5 pund ekstra for hver person de drepte.
Dagens pandemiprotester
I beskrivelsene av pandemiopptøyene på 1800-tallet får vi et inntrykk av at de var spontane, sterkt følelsesstyrte og ofte voldelige. Under dagens pandemi dreier det seg om velorganiserte demonstrasjoner. Slike protester har funnet sted over hele Europa og samlet til dels store menneskemengder. Aksjonene har stort sett forløpt på fredelig vis. Bare i enkelte tilfeller har de utartet til slåssing og arrestasjoner. Arrangørene framstår som opplest på statistikk og medisinske teorier. Sånn sett skiller de seg tilsynelatende fra de uvitende, overtroiske og lettlurte 1800-talls aksjonistene. Deltakergrunnlaget er opplagt breiere enn på 1800-tallet. Det er neppe de fattigste som deltar, og det er heller ikke noe som tyder på at demonstrasjonene har en utpreget arbeiderklasseprofil. Politisk har nok demonstrasjonene helt mot høyre. Fra Tyskland og Italia hører vi om betydelige innslag av ny-nazister og fascister blant deltakerne.
Demonstrasjonene har vært direkte rettet mot myndighetenes smittevernsrestriksjoner. «Frihet» har vært ett av de sentrale stikkorda for parolegrunnlaget. I Berlin i september var en av hovedtalerne Robert Kennedy jr. Han trakk linjene til sin mer berømte onkels tale under Berlin-blokaden i 1963 med følgende kraftsats: «today Berlin is again the front against totalitarianism». I karakteristikkene av smittevernspolitikken sitter ord som «fascisme» og «diktatur» ofte løst.
Konspirasjonsteorier
Ikke bare myndighetene, men også storkapitalen, og spesielt medisinindustrien, er sentrale skyteskiver for aksjonistene. Vaksinekapitalen kommer til å håve inn profitt. Finanskapitalen har en sinnrik plan. Hensikten er å innskrenke folks demokratiske rettigheter på varig basis og erobre monopolmakt ved å ødelegge økonomien. Et gjennomgående budskap er at media og myndigheter lurer oss. En sykdom som ikke er særlig alvorlig brukes som påskudd av de rike og mektige. Det jukses med dødstall og tester. Vi blir systematisk ført bak lyset.
Under ebolaepidemiene i Vest-Afrika oppstod det også konspirasjonsteorier. Røde Kors ble anklaget for å forgifte folk. Helsearbeidere, leger, politikere og journalister ble angrepet og i noen tilfeller regelrett drept. «Folk som legges inn på sykehus, kommer ikke ut igjen i live!» og «Ebola er en løgn!», ropte protestantene. Dette er Afrika, tenkte nok noen. Sånt skjer ikke her hos oss. Men pandemier genererer tydeligvis konspirasjonsteorier uavhengig av geografi og tidsalder.
Koleratid og koronatid
Koleratidas kampanjer for å oppheve karantenetiltak har også sine klare paralleller i dagens pandemi. Særdeles aktiv lobbying fra Norsk Industri førte til oppheving av kontrolltiltak og økt importsmittede. De samme elementene finner vi i skandalen rundt Hurtigruten. EUs smittevernbyrå (ECDC) går inn for å oppheve alle innreiserestriksjoner mellom europeiske land. Begrunnelsen har vært at koronasmitten har slått rot over hele Europa. Heldigvis ser det ut som om norske myndigheter setter foten ned for den slags fri flyt.
Miasme-teoriene kan vi smile litt overbærende av i dag. Ingen tviler lenger på at kolera er en smittsom sykdom. Det er også godt kjent at kolerasmitte kan føres videre gjennom personer med få eller ingen symptomer. Men hvordan kunne miasme-teorien opprettholdes over så lang tid? Det spørsmålet kan det fortsatt være noe å lære av. Hovedsvaret ligger kanskje i sammenblanding av vitenskap og økonomiske hensyn. Miasmetilhengernes syn passet best med næringsinteressene. Hvis sykdomsårsaken lå i de fattiges skittenferdige bosteder, kunne næringslivet fortsette som før.
Miasmetilhengerne innrømmet etter hvert at kolera kunne smitte, men de holdt likevel fast ved sin hovedforklaring. Smitte fra person til person kunne nok forekomme, men var ikke viktig. Det handlet åpenbart om prestisje og om et behov for å holde rekkene tett. I dag kan vi kjenne igjen noen sånne faktorer i synet på asymptomatisk smitte og diskusjonene rundt bruk av munnbind. I starten av 2020 var flere medisinske eksperter raske med å avvise at covid 19 kunne smitte asymptomatisk. En mer åpen holdning og videre testkriterier kunne kanskje ha begrenset spredningen på sykehjemmene, men først etter en rekke nye utbrudd i høst foreslo FHI å vurdere regelmessig testing av sykehjemsansatte i områder med høy smittespredning. «Manglende vitenskapelige bevis» var et kronargument i debattene om bruk av munnbind. Det ble hevdet at munnbind kunne føre til mere smitte. Ingen eksperter har i etterkant stått fram og innrømmet at de kanskje var litt for bastante her. I stedet har vi fått en slags glidende overgang. Det er åpenbart at fenomener som prestisje og laugsånd ikke automatisk avskaffes av medisinske framskritt.