Ukategorisert
Bokomtale
av Viktor Brevik
Er det rasjonelle beveggrunner for krigen mot Irak? Dette kan man ikke utelukke. Men dette gjelder for sterke særinteresser med sterk politisk innflytelse og ikke det amerikanske samfunn som helhet. Professor ved BI, Øystein Noreng, drøfter dette i boka Olje på bålet.
Hva var de egentlige motivene for at USA gikk til krig mot Irak, okkuperte landet og fengslet landets president?
Den amerikanske administrasjonen har argumentert vekslende mellom å begrunne krigen med Saddam Hussein og Iraks manglende demokrati, angivelige terroristforbindelser og landets besittelse av påståtte mengder av masseødeleggelsesvåpen. De stadig skiftende begrunnelsene kan tyde på at ingen av disse var ærlige. Hva var de egentlige motivene? Ifølge forfatteren var disse behovet for å kontrollere oljen og dermed dollarens stilling og forholdet til Israel. Med andre ord en skjult dagsorden.
11. september 2001 var katalysatoren som gjorde krigen mulig, men allerede flere år i forveien gikk det to parallelle løp for et sterkere amerikansk engasjement i Golfen og Irak: Det ene av en pro-israelsk høyrefløy og det andre av planleggerne i forsvarsdepartement, understøttet av rustningsindustrien andre som leverte varer og tjenester til Pentagon.
Videre drøfter boka: Hvis da det egentlige målet var kontroll med landets oljeressurser, hvorvidt har da okkupanten oppnådd sitt mål? Umiddelbart ser dette ikke ut til å være tilfellet. Oljeutvinningen er betydelig lavere enn før krigen. USAs okkupasjonskostnad er minst 4 milliarder US-dollar i måneden, mens oljeinntektene anslås til 1 milliard US-dollar i måneden (2003). Men finnes det mer objektive, langsiktige interesser og mål enn de kortsiktige gevinster? Noreng etablerer en modellmatrise for motivasjonen langs den ene aksen som skiller mellom egennyttige og idealistiske motiv, og langs den andre aksen skiller han mellom rasjonell og irrasjonell beslutning.
Hvem er så aktørene bak krigen? USAs oljeindustri var ikke begeistret for krigen, noe derimot landets største entreprenører og krigsindustrifirmaer var, eksempelvis Lockheed Martin. Likeså firmaet Halliburton, som er en stor leverandør av varer og tjenester til oljeindustrien og som i etterkant av krigen har blitt tildelt store kontrakter i Irak av okkupanten, – uten konkurranse. Det hører med til sammenhengen at den amerikanske visepresidenten i sin tid var sjef i Halliburton.
Allerede før krigen la rustningsindustrien planer om en omfattende eksport av våpen til et USA-vennlig Irak. At Irak i 2002 hadde begynt å selge sin olje i euro kan også ha vært et ytterligere motiv for krigen.
Hvor viktig er konkurransen med Kina (og Europa)? Kina er på lang sikt en potensiell farlig motstander i konkurransen til Midtøstens olje og markeder. Anslagene tilsier at Kinas oljeimport vil øke fra 1,7 millioner fat per dag i 2000 til 9,9 millioner fat per dag i 2030. (Tilsvarende tall for Vest-Europa er 7,4 og 13,9.) Den sterke konkurransen gjør at USA ikke er i stand til å sette dagsorden i internasjonale fora slik som tidligere. Et uttrykk for dette er at Sikkerhetsrådet ikke sanksjonerte Irak-okkupasjonen. De fleste land betakket seg for å bistå med soldater og penger.
Hvor sterk faktor er den jødiske lobbyen som støtter staten Israel?
Både forhenværende leder av Defense Policy Board, Richard Perle, og nåværende statssekretær i forsvarsdepartementet, Douglas Feith, uttrykte forsommeren 1996 i en tenketank sterk motstand mot Oslo-avtalen mellom Israel og palestinerne. Tenketanken var finansiert av den daværende høyreorienterte israelske statsministeren Netanyahu.
Forfatteren går også inn på den positive betydningen sammenbruddet av Sovjetunionen har hatt for Israels manøvreringsmuligheter.
De jødiske velgerne i USA utgjør 2 % av befolkningen. Disse velgernes geografiske konsentrasjon gir imidlertid 4 % politisk vekt ved valgene. 78 % av jødene stemte demokratisk i 2000. Det er begrenset sympati for de ytterliggående kreftene som regjerer i Israel og trolig ønsker et velgerflertall en fredelig løsning og en egen palestinsk stat.
Sjøl om Bush frir til den sionistiske del av jødene, sitter det ingen med jødisk bakgrunn i regjeringen. President Bush og justisminister Ashcroft er kristne fundamentalister, mens visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Donald Rumsfeld er vanlige amerikanske kristne. Felles for alle disse er at de har nære bånd til Israels høyrefløy.
Viseforsvarsminister Wolfowitz, statssekretær Feith, rådgiver Perle og rådgiver Abrams er jøder og nøkkelpersoner i kretsen rundt Bush. Abrams er dømt for å ha løyet i Iran Contras-affæren, hvor man smuglet våpen for styrte sandinistene i Nicaragua. Perle har nære forbindelser med blant annet israelsk våpenindustri og har stadig blitt anklaget for inhabilitet og interessekonflikter, noe som gjorde at han trakk seg fra Det forsvarspolitiske råd. Feith er tidligere partner i et israelsk advokatselskap og tidligere konsulent for israelsk rustningsindustri.
Tradisjonelt står kristendom og jødedom langt fra hverandre og historisk er religionene ganske antagonistisk overfor hverandre. Hvis det nå er slik at deler av den jødiske befolkningen lar seg bruke som støttespillere for USAs økonomiske ambisjoner i Irak, hva vil da skje hvis USA lider nederlag? Vil da jødene bli syndebukken og jødehatet blusse opp blant USA konservative kristne? Alliansen kan med andre ord slå om til sin motsetning. Det er i dag en økende kritikk fra høyreorienterte kristne, eksempelvis Pat Buchanan, som mener at jødiske interesser har trukket USA ut i en gal krig. I verste fall kan et mislykket amerikansk engasjement i Midtøsten føre til en bølge av antisemittisme.
I boken blir Lenins imperialismeteori utfordret. Tidligere tiders imperialistmakter som har hatt store overskudd. Like før første verdenskrig hadde Storbritannia 7 % overskudd på betalingsbalansen av BNP og store fordringer. USA har i dag et tilsvarende stort underskudd og tre ganger så stor utenlandsgjeld. Og situasjonen vil sannsynligvis forverres. I 1914 hadde både Tyskland og Storbritannia høy sparing, mens amerikanerne sparer lite nå. Dette setter USA i en særstilling sammenlignet med andre tiders imperialistmakter, slik Lenin beskrev disse, ifølge forfatteren. USA kan ikke beskrives som en klassisk imperialistmakt som underlegger seg andre land for oppnå investeringsmuligheter og nye markeder.
I dagens nyhetsbilde refereres det til hovedsakelig tre grupper av irakere: Sunni-muslimer (Saddam-positive), sjia-muslimene i sør (Saddam-motstandere og fundamentalistiske) og kurderne (som er nasjonalistiske og for øyeblikket de mest USA-positive). Noreng gir derimot et annet bilde av sjia-området. Den samfunnskritiske og intellektuelt mer åpne tradisjonen i dette området førte til at kommunistene i perioder har stått sterkt. Kommunistene har også vært viktige støttespillere for den kurdiske bevegelsen. Kommunistpartiet deltok i revolusjonen i 1958, hvor kongedømmet ble avskaffet, noe som førte til at partiet fikk en begrenset innflytelse på regjeringen: Partiet stod sentralt i fagbevegelse og massebevegelser og i det kurdiske partiet KDP. I februar 1963 gjennomførte imidlertid det nasjonalistiske Baath-partiet et kupp hvor tusener ble henrettet uten lov og dom. Spesielt gikk det hardt utover kommunistpartiet. På dette tidspunktet bestod Baath-partiet av kun ca 3.000 medlemmer og troverdige påstander er kommet fram i om CIA-kupp. En bemerkelseverdig demokratisk og fri periode i Irak var dermed avsluttet.
På kort sikt har USA med krigen oppnådd mange negative effekter. Oljeprisen har økt, noe som gir dyrere olje for USA. Landet er avhengig av oljeimport. Krigen har kostet landet formidabelt. Og så langt har ikke Iraks oljeproduksjon nådd det nivået landet hadde før okkupasjonen og er dermed langt fra nok til å finansiere USAs utgifter. Okkupasjonen har slått en kile inn i forholdet mellom USA og Europa, først og fremst Tyskland og Frankrike.
USA kan ha håpet realpolitisk med okkupasjonen å svekke Saudi-Arabias posisjon i oljemarkedet. USA kan ha håpet å sprenge alliansen av oljeproduserende land og gjennom kontroll over irakisk oljeproduksjon og reserver å influere på prisnivået.
I siste kapittel drøfter boka hvorvidt Irak-krigen har gitt oss en farligere verden. USA som eneste supermakt kan nå ture fram på verdensarenaen. Noreng gir imidlertid leseren noen trøstens ord:
«En viktig hindring er at det amerikanske folk neppe er villig til å påta seg de umiddelbare kostnadene, mens den langsiktige gevinsten i beste fall er uviss.»
Det er sjelden jeg leser en så resonnerende politisk bok som denne, og kombinert med den solide detaljkunnskapen og de mange kildene oljeøkonomen bruker, er dette bra håndverk.