Dette er en ny serie i mitt nyhetsbrev om mine favorittjournalister, som jeg beundrer for mot og ærlighet og måten de gjengir nyhetene på slik de har opplevd og analysert dem.
Da Ari Gautier fra Melahuset ba meg komme og besøke kulturhuset hans, ble jeg fristet av to grunner. For det første hadde jeg aldri vært i Norge, men hadde fra 2018 skrevet nesten hver måned for Klassekampen. Jeg ville møte de som lager avisen. For det andre ville jeg møte Odd Karsten Tveit. Og selvfølgelig ville jeg snakke med min Klassekampen-kollega Yohan Shanmugaratnam om det å rapportere om verden.
Jeg hørte først om Odd Karsten Tveit av Robert Fisk under gin-tonic-øktene våre i leiligheten hans i Beirut, eller da vi satt på Café Younes i Hamra for en kjapp prat før jeg måtte stikke av for å undervise eller møte noen. Jeg var ivrig til å spørre Fisk om Sabra og Shatila. Da jeg hadde gjort det etter mange møter, fortalte han meg om en fyr fra Norge som var så modig og i stand til å holde lidenskapene sine i sjakk slik at historien ble så nøyaktig som mulig.
Denne fyren
Denne fyren, Odd Karsten Tveit, var i Beirut for NRK i 1979. Han hadde vært økonom, men bestemte seg for å bytte til journalistikk for å komme tett på historiene og ikke bare skrive om ting på avstand. Karsten ble værende i Beirut til 1983, og returnerte deretter to ganger til regionen (basert i Amman, Jordan fra 1990 til 1994 og deretter 2003 til 2007). I Pity the Nation (1990) beskriver Fisk Karsten som en som hadde «en umettelig appetitt på selv å se hva som skjedde under Libanon-krigen. Han oppsøkte slagene.»
Journalister som «drar til slagmarken», drar ikke dit for å se røyken og skuddene. Det sier deg svært lite. Kanskje du kan få en følelse av moralen til de som kjemper, eller du kan lære om frontlinjens skjørhet på den ene eller andre siden. Men du kan aldri lære om krigens politikk eller om brutaliteten til mennene som sender guttene for å dø. Det lærer man ofte best i villaer og kontorbygg, der våpenhandler gjennomføres og kart omskrives. Karsten dro ikke til frontlinjen for adrenalinet. Han dro for å forstå hvor stygt det var mot sivilbefolkningen. Sånt blir ofte tilslørt i militære rapporter, spesielt når israelske presseoffiserer svinser rundt vestlige journalister, mens de palestinske organisasjonene ikke har ressurser til et pressekontor. Sannheten blir spunnet til fordel for de mektige.
Frontlinjen
Et besøk til frontlinjen kan gi deg et vindu inn i en virkelighet som ellers ikke er tilgjengelig. I Karstens bok, Libanon farvel: Israels første nederlag (2001) (Goodbye Lebanon: Israel’s First Defeat (Limmasol, Kypros: Rimal Books, 2013) rapporterer han uanfektet under den israelske invasjonen av Libanon og okkupasjonen av landet. Du kan se klipp fra rapportene på nrk.no, da får du en følelse av stilen.
Det var en glede å møte Karsten i Oslo. Han har et smittende smil og er ydmyk om egne styrker. Vi snakket kort om innvirkningen Fisk og hans, så vel som andres, reportasjer har hatt om Sabra og Shatila. Han skriver om det med karakteristisk ro:
Vi prøvde å oppføre oss rolig og fornuftig. Jeg hadde et klart hode og rapporterte inn i lydopptakeren min. Men kroppen min reagerte. Jeg kastet opp hele tiden. Jeg prøvde å telle hvor mange lik jeg så, fordi jeg visste at det ville bli stilt spørsmål senere om vi snakket sant eller overdrev. Senere lagde jeg en dokumentar basert på videoklipp som andre hadde lagd, kombinert med mitt eget materiale som radioreporter. I Brennpunkt-dokumentaren på NRK, Sporene etter Sharon, får du alt.
En reporter er en som prøver å skrive ned det hun eller han ser og opplever, og forsøker å sørge for at elendigheten i verden ikke forringer skrivingens menneskelighet. Hvis en reporter gjør feilen med å bruke for mange adjektiver og unødige digresjoner, kommer reporteren i veien for historien og dens leser. Men reporteren kan aldri forsvinne. Karsten kaster opp. Styggheten han ser i den israelskproduserte massakren påvirker ham dypt. Da jeg møtte ham som medmenneske, visste jeg at det var dette som gjorde ham til en god reporter. Gode reportere er ikke de som forstår historien, men de som rapporterer med medfølelse og ydmykhet. Du kan produsere så mange historier du vil, og aldri være i stand til å formidle dem fornuftig. For det trenger du menneskelighet og ydmykhet.
Du må kaste opp når du blir konfrontert med stygghet.
(Oversatt av Unni Kjærnes, Gnist)