av Bente Aasjord
For hver kilo laks som produseres, trengs fire kilo villfisk. I Norge går allerede 90 prosent av det norske fiskemelforbruket til fiskeoppdrett. Dette er en utvikling som øker det totale forbruksnivået i de rike deler av verden, og samtidig plasserer Norge som en sentral aktør i kampen om råvarene på det internasjonale matmarkedet.
Norske landbruksvarer er ikke konkurransedyktige på verdensmarkedet. Dette har særlig å gjøre med klimatiske og geografiske forhold. På fiskeriområdet derimot er Norge svært konkurransedyktig, både når det gjelder villfanget fisk og oppdrettsfisk. I 1997 var Norge verdens største fiskeeksportør, og vi befinner oss framdeles blant de aller største.
Ulikhetene i konkurransemulighetene har medført at Norge fremmer ulike handelspolitiske strategier på fiskeri- og landbruksområdet:
- På landbruksområdet fremmer Norge en såkalt defensiv strategi, der hensikten er å ivareta muligheten for å opprettholde et norsk landbruk. Dette innebærer å sikre et visst importvern samt opprettholdelse av produksjonsstøtte. Som argument fremmer Norge prinsippet om «det multifunksjonelle landbruket».
- På fiskeriområdet derimot, fremmer Norge motsatt strategi. Her fremmer Norge mest mulig frihandel. I WTO defineres fiskeprodukter som industrivarer, og alle forsøk fra andre land om å definere fisk ut av gruppen for industrivarer er kraftig motarbeidet av Norge. Bakgrunnen er at det å opprettholde fisk som industrivare vil gjøre det vanskeligere å etablere handelshindre lik de som er på landbruksområdet.
De fleste WTO-medlemmer har både offensive og defensive handelsinteresser, så det er i og for seg ikke spesielt at også Norge har dette. Men siden en rekke land behandler fiskeri og landbruk som ett politikkområde (mange land har for eksempel felles fiskeri- og landbruksminister), oppfattes det norske synet med motsatt handelspolitisk strategi på landbruk og fisk, som spesielt. Dette gjelder kanskje særlig hos de land som arbeider for å innarbeide prinsippet om multifunksjonalitet, både på fiskeri- og landbruksområdet. I Norge har særlig oppdrettsnæringen og NHO over flere år presset landbruksnæringen, som de mener står i veien for den bebudede produksjonsveksten i lakseindustrien. De hevder at det multifunksjonelle norske landbruket og dets behov for importvern virker som en bremsekloss når Norge skal fremme sine offensive interesser for markedsadgang for fisk, det være seg i WTO eller overfor EU.
Det kan diskuteres om en slik sammenheng er reell, men den anvendes som argumentasjon fra norske politiske og økonomiske krefter som lenge har ivret for en omlegging og industrialisering av landbruket og sterke kutt i landbruksstøtten. De interessene som vil dagens norske landbruk til livs, ønsker også at Norge skal forlate de posisjoner vi hittil har tatt i FN og WTO, når det gjelder matpolitikk på landbruksområdet.
Norsk proteinimperialisme – kampen om fôret
Noe som særlig har økt presset mot landbruket og det som de senere år har vært offisiell norsk matpolitikk, er havbruksnæringens ambisjoner om en seksdobling av dagens lakseproduksjon. Realisering av dette har to viktige forutsetninger. Den ene er å skaffe nok oppdrettsfôr, den andre er nye markeder. Frihandel for fisk er derfor et viktig mål for norsk handelspolitikk. Det har hittil vært fokusert mest på markedsadgang, men det er prognosene for utviklingen innen de internasjonale fôrmarkedene de største politiske utfordringene ligger.
For hver kilo laks som produseres, trengs fire kilo villfisk. I Norge går allerede 90 prosent av det norske fiskemelforbruket til fiskeoppdrett. Dette er en utvikling som øker det totale forbruksnivået i de rike deler av verden, og samtidig plasserer Norge som en sentral aktør i kampen om råvarene på det internasjonale matmarkedet. I takt med volumøkningen innen marin sektor blir derfor Norges rolle som aktør på de internasjonale matmarkedene endret. I fiskefôret er andelen vegetabilske råvarer økt kraftig de siste åra. Dette er høyverdige kornprodukter der vi er med på å løfte verdensmarkedsprisen for amerikanske eksportører.
Norge er ett av de land som har en relativt stor andel av vårt matkonsum dekket gjennom importerte produkter (ca. 50% i følge Norsk bonde- og småbrukarlag). Vi legger således beslag på arealer og vannressurser utenfor egne grenser. Fram til i dag har vi ment at vår store fiskeeksport burde kunne forsvare dette. Utviklingen de senere årene har endret dette forholdet. Vår matimport øker fremdeles, men ikke i nærheten av den volumøkingen som skjer av fôrprodukter. Med den vekst som antydes innen fiskeoppdrett vil Norge snart være nettoimportør av protein. Et regneeksempel: En seksdobling av dagens norske lakseproduksjon vil med dagens fôrsammensetning legge beslag på 10% av verdens fiskefangster – til fôr (Kilde: Naturvernforbundets Barentshavkontor). Dette vil også gjøre Norge til nettoimportør av fisk. Våre kommersielle aktører vil med andre ord være sentrale i den globale kampen om både protein og vegetabilske råvarer.
Basert på svingninger i areal og avlingsnivå i de ulike verdensdeler har vi de siste åra hatt en debatt om hvorvidt det går mot en krise i den globale kornforsyningen. Debatten har for det meste hatt et relativt kort perspektiv, og i liten grad fokusert på hvordan etterspørselen er sammensatt. Da Kina i 1995-96 gikk over fra å være nettoeksportør til å importere store mengder korn, falt verdens kornreserver dramatisk. Etter det økonomiske krakket i Asia stoppet forbruksveksten en periode, men er nå sakte på vei opp igjen. De siste to årene har verdensproduksjon av korn ikke klart å dekke etterspørselen, og reservene er i ferd med å tømmes. Økende konkurranse om arealer og ferskvann fører til at produksjonsøkningen ikke følger økningen i behov. Spørsmålet er ikke om kornkrisa kommer, spørsmålet er når, og på hvilken måte den vil berøre oss.
I tillegg til økende knapphet som de langsiktige prognosene viser, er stadig nye sektorer på jakt etter korn som råstoff til sin produksjon. Epidemiene av drøvtyggersykdommer i EU har påvirket de europeiske markedene i retning mer fisk og hvitt kjøtt (fjørfe og svin). Dette vil legge beslag på økende andel kornarealer til fôr. Samtidig bygger kyststater, med Norge i front, en gigantisk økning av produksjonsvolumene innen havbruk.
Den internasjonale fôrindustrien legger i økende grad premissene for hele vår matproduksjon. Enten det dreier seg om norske laksekonsern eller søreuropeiske fjørfe-eksportører, er den multinasjonale fôrindustrien inne på eiersiden. De har på sin side nære avtaler med de to-tre dominerende amerikanske korneksportørene på verdensmarkedet. Deres felles mål er at mest mulig av verdens korn skal gå til de anvendelsesområdene der den høyeste pris oppnås.
Anbefalingen fra World Food Summit om at hvert land har plikt til å brødfø egen befolkning, blir stadig vanskeligere for Norge å oppfylle. Årsaken er dels at vi stadig importerer mer mat, men framfor alt at vi gjennom dagens ekspansjon på havbrukssektoren legger beslag på stadig mer både av protein og vegetabilske næringsstoffer. En nedbygging av dagens norske landbruk, til fordel for en satsing på våre komparative fortrinn innen havbruk, vil være i tråd med både nyliberal teori og WTOs frihandelspolitikk. Men det vil også innebære at norsk matpolitikk utvikler seg i en retning som ignorerer både den økende globale knapphet på mat, og FNs målsetninger.
To perspektiver på matpolitikk – oppsummering
Debatten om handel med mat baserer seg på to vidt forskjellige matpolitiske perspektiver. Det ene er et ressurspolitisk perspektiv som tar utgangspunkt i at det er en stigende knapphet på mat og produksjonsfaktorer for å produsere mat. Dette perspektivet setter fokus på mat som menneskerett og at det ut fra miljøhensyn er viktig å utnytte og holde i hevd jord. I denne forståelsesrammen er både rettigheter knyttet til matproduksjon og måten mat produseres på viktig, som for eksempel hensynet til biodiversitet og en uhensiktsmessig bruk av vegetabilske varer og proteiner til produksjon av fôr. Det er et slikt ressurspolitisk perspektiv FNs World Food Summit har lagt til grunn, når den definerte menneskers rett til matsikkerhet og alle staters plikt til å brødfø egen befolkning.
Det andre perspektivet tar utgangspunkt i mat som handelsvare, og en knapphet på markeder som kan fordele utbyttet av matproduksjonen og tilgangen på mat. Det er utnyttelse av de komparative fortrinn, fri handel og et eksportrettet landbruk som skal sikre økte inntekter og på denne måten bidra til velferd og fattigdomsbekjempelse. Dette perspektivet setter ikke fokus på ressursbruk ved ulike former for matproduksjon. Det er markedsandeler og en bedriftsøkonomisk lønnsomhet som står i fokus, ikke energi- og proteinregnskapet. Dette er WTOs og de multinasjonale matvarekjedenes perspektiv. I denne forståelsesrammen er det ikke et mål at stater skal brødfø egen befolkning, men at matproduksjonen styres til de områder og land som har komparative fortrinn og til de aktører som evner å kontrollere rettigheter til vann, jord, kunnskap og genressurser. De øvrige statene må sørge for å åpne sine grenser for å importere mat, uavhengig av kvalitet og produksjonsforhold.
Hva mener Attac?
For Attac Norge er spørsmålet om mat og matpolitikk et viktig arbeidsfelt. Arbeidet baseres på følgende prinsipper:
- 1. Matvaresikkerhet – trygghet for både nok mat og sunn mat.
- 2. Matvaresuverenitet – selvbestemmelsesrett når det gjelder mat og jordbruk.
- 3. Biodiversitet/miljø – som trues av industrimessig og patentdominert jordbruk.
- 4. Solidaritet med fattige bønder – en rettferdig handel med mat.
Attacs syn på matpolitikk går klart i retning av at vi tilslutter oss perspektivet både til FNs World Food Summit og den internasjonale småbrukerorganisasjonen Via Campesina. Dette innebærer at vi forsvarer en nasjonal matproduksjon basert på prinsippet om en bærekraftig matsikkerhet og matsuverenitet. Attac er ikke motstander av handel med mat, men vi setter noen begrensninger på slik handel. Det ene er at vi motsetter oss bruken av eksportsubsidier, som innebærer lavprisdumping av matvarer i den tredje verden. Det andre er å støtte mekanismer som sikrer en nasjonal matproduksjon. Dette innebærer at vi støtter bønder både i den tredje verden og hjemme i Norge – som trenger importvern og produksjonsstøtte for å beskytte en nasjonal matproduksjon rettet mot innenlandsk forbruk.
Er det solidarisk å legge ned norsk landbruk?
Et viktig og ofte omdiskutert matpolitisk spørsmål er forholdet til bønder i sør som vil ha markedsadgang for sine varer. Er det en motsetning mellom fattige bønders eksportbehov og hensynet til en nasjonal matproduksjon? Er det slik at Norge må gi opp en nasjonal matproduksjon i solidaritet med bønder i fattige land?
Nær halvparten av den maten vi konsumerer i Norge er importert. Dette gjelder en rekke vareslag som vi ikke kan produsere på våre breddegrader. Det meste av denne importen skjer fra rike land, og særlig EU og USA. Dette gjelder blant annet ris, soya, peanøtter og sukker. Det aller meste av dette kunne sannsynligvis vært importert fra land i den tredje verden som har produksjonskapasitet og nasjonale overskudd på slike varer. Men det forutsetter at importen vris fra rike til fattige land.
Vi kan ikke overse de fattige landenes krav om økt markedsadgang for sine varer. Dette er et reelt krav. Men det vil av flere grunner være feil å gjøre norsk landbruk til den viktigste hindringen for dette. For det første fordi import av mat fra utviklingsland er mulig uten at det skjer på bekostning av en nasjonal matproduksjon. For det andre fordi bortfall av dagens importvern vil være i strid med hensynet til matsikkerhet og matsuverenitet. Utfordringen ligger i å vri dagens norske matvareimport fra rike til fattige land.