Norge i Afghanistan
Av Terje Skaufjord
Hvis man stiller spørsmålet om hvorfor Norge fortsatt er militært til stede i Afghanistan i 2018, er svaret ganske opplagt: fordi USA (og NATO) ønsker det. Slik var det også i 2001, for 17 år siden.
Terje Skaufjord er pensjonert historielektor, skribent og forfatter. Har utgitt to bøker om Pakistan og Afghanistan, og er lokalpolitiker i Rødt.
Foto: Pierpaolo Lanfrancotti
Den gang ble landet vårt uten å nøle med på USAs invasjon, kalt intervensjon 7. oktober, snaue fire uker etter angrepet mot tvillingtårnene i New York 11.september: Formelt ble dette begrunnet med NATOs paragraf 5 om at organisasjonen skal svare samlet hvis ett av medlemslandene blir angrepet. Dette var faktisk første gang denne paragrafen kom til anvendelse. Men gjaldt den når et land ble angrepet av terrorister og ikke en stat? Det ble ikke problematisert. Etter invasjonen gav FNs sikkerhetsråd gjennom resolusjon 1368, med henvisning til FN-paktens artikkel 51, sin støtte til USA. Artikkel 51 gir stater rett til selvforsvar når de blir angrepet.
Det hersker flere meninger om hvor langt denne støtten kunne strekkes. Flere norske jurister og politikere argumenterte for at FN-resolusjonen ikke var noen støtte til en omfattende invasjon med massiv bombing av Afghanistan, og at USAs angrep var brudd på Folkeretten. Folkerettsekspert Ståle Eskeland (død 2015) hevdet og begrunnet at det ikke forelå noen selvforsvarssituasjon fra USAs side og at FN-resolusjon1368 ikke kunne tolkes som støtte til angrepskrig. En annen viktig aktør var journalist og radikal venstreveteran Gunnar Garbo (død 2016) som skrev1:
«Som før nevnt gir ikke folkeretten adgang til å gå til krig mot en stat som har støttet terroristene, med mindre støtten har et slikt omfang at det klart svarer til et fiendtlig angrep fra denne staten. Til dette kommer at også den innledende setningen i resolusjonen, som altså blir påberopt for å legitimere krigen mot Afghanistan, presiserer at selvforsvaret skal utøves i samsvar med pakten. Det bærende prinsippet i FN-pakten er at alle muligheter for å løse konflikter med ikke-voldelige midler skal være forsøkt før det er berettiget å gripe til militær makt. Slike forsøk ble ikke gjort.»
Folkeopinionen i Norge ble likevel ikke revet med av denne debatten. Det var derimot betydelige protester mot den massive amerikanske bombingen, med klasebomber mot sivile, slik at flere sivile afghanere ble drept under invasjonen enn tallet på døde i New York. Det var også betydelig engasjement mot å sende norske soldater og fly til Afghanistan, og mot den norske bombingen i 2003. Utstrakt tortur av fanger på flybasen Bagram utenfor Kabul, og Guantanamo, vakte massiv kritikk.
Norge har en type nærhet til USA, dypt og langvarig avhengighetsforhold, som har vært helt uavhengig av hva en president på speed som Donald Trump måtte finne på, og hva slag regjering vi har i Norge. USA er neppe like opptatt av Norge, men setter pris på en trofast alliert, som ikke kan få sagt ofte nok at nettopp USA er vår aller nærmeste allierte. Dette ble gjentatt av forsvarsminister Frank Bakke-Jensen i møte med USAs forsvarsminister James Mattis 14. juli i år: – Våre soldater har stått skulder ved skulder i mange av disse operasjonene. I forkant av Mattis-besøket hadde regjeringen sendt ut en pressemelding om at innsatsen i Afghanistan skulle økes, riktignok svært beskjedent: en sanitetsgruppe på 10 personer ekstra til NATOs Resolute Support Mission (RSM)2. De norske spesialstyrkene, om lag 50 personer, vil fortsette å bistå de afghanske sikkerhetsstyrkene i antiterror-bekjempelse i Kabul. Det årlige bidraget på 150 millioner til hær og politi fortsetter fram til 2024.
Ved siden av de militære bidrag understrekes det i pressemeldingen at den afghanske regjeringen må bekjempe korrupsjon hvis de skal regne med fortsatt støtte. Formuleringen om at fred i Afghanistan ikke kan nås med militære midler alene og at fredsforhandlinger er nødvendig, blir gjentatt, som det har blitt de siste 10 årene. I sin tale til Stortinget 10. januar 2017 sa daværende utenriksminister Børge Brende følgende:
«En forhandlet løsning med Taliban er avgjørende for å oppnå varig stabilitet. Uten en politisk løsning på konflikten står selve bærekraften i statsbyggingsprosjektet i fare, ikke minst fordi konflikten demper økonomisk vekst og legger beslag på om lag 60 prosent av Afghanistans egne statsinntekter.»
USA og Taliban hadde en ny forhandlingsrunde i Qatars hovedstad Doha i oktober, uten at noe mer er kjent så langt. For Taliban er den afghanske regjeringen nikkedukker for USA. Derfor nekter de å snakke med statsminister Ashraf Ghanis regjering uten amerikansk tilstedeværelse, og vil helst bare snakke med USA. Siden oktober 2016 har det vært flere møter i Qatar, i hvert fall fire i 2018. Da de møttes i Doha i sommer, gjentok Taliban sitt krav om at alle utenlandske soldater må bort fra afghansk jord før de kan undertegne en avtale.
Taliban og Osama bin Laden
Det er langt fram, men ikke uvesentlig at USA holder fast på forhandlinger. President Trump ønsker i større grad enn Obama å komme seg ut av pengesluket Afghanistan. Det foregikk seriøse forhandlinger med Taliban i 2001. Taliban var ikke avvisende til å gå med på at bin Laden skulle utvises fra Afghanistan. Han hadde etter Talibans syn brutt betingelsene for sin oppholdstillatelse. Talibanleder og nasjonalist Mulla Omar var ingen stor tilhenger av bin Laden eller Al-Qaida. Det var røster både i utenriksdepartementet og utenrikskomiteen i Representantenes hus i USA som ville holde fast ved forhandlinger i septemberdagene 2001. Talibanregjeringen ville imidlertid ikke utlevere bin Laden til USA, men bare til en domstol i et muslimsk land de selv stolte på, eksempelvis Pakistan. Under trykket fra angrepene 11. september mistet forhandlingstilhengerne momentum. Det blir kontrafaktisk historieskrivning, men hva hadde skjedd hvis Osama bin-Laden hadde forlatt Afghanistan? Hele begrunnelsen for å angripe Afghanistan lå i at Taliban beskyttet bin Laden og Al-Qaida. USA avviste Talibans nye forhandlingstilbud om utlevering av bin Laden 14. oktober.
Operation Enduring Freedom (OED)
OED blei iverksatt av president George W. Bush få dager etter 11. september som en koalisjon av frivillige lands styrker for å bekjempe terrorisme, primært i Afghanistan. Bare et par uker etter 11. september hadde USA oppsøkt ledere i Nordalliansen, eller restene av den. Nordalliansen hadde med nød og neppe holdt ut angrepene fra talibanstyrkene i 6 år, og var da forskanset i områder i Nord-Afghanistan, særlig i Pansjir og Badakhshan. Ikke minst grunnet Al Qaidas terrordrap på Nordalliansens leder Ahmed Shah Massoud 9. september (to dager før angrepet i USA), var alliansens militære ledere lette å be. Med i hovedsak afghanske styrker, amerikanske og britiske spesialsoldater og amerikanske bomber og raketter ble Taliban knust i løpet av 9 uker. Stadig flere land sluttet seg til. Norge kom inn i desember med spesialstyrker, flystøtte og mineryddere som ble satt inn i fjellområdene i Tora Bora i Ningarharprovinsen, et temmelig utilgjengelig fjellområde, hvor bin Laden og andre al Qaida-folk hadde flyktet.
Gjennom Bonn-avtalen i desember 2001 og oppretting av en interimregjering ledet av Hamid Karzai (valgt president 2005) ble et nytt styre innsatt i Kabul. Pasjtuneren Karzai var omgitt av tadsjiker fra Nordalliansen. Regjering og midlertidig parlament ble fylt opp av de gamle krigsherrene, mange med svært mye blod på hendene fra 80-tallet. Seinere formelle parlamentsvalg har fram til høstens valg ikke endret på dette.
Mange, blant dem FNs mangeårige spesialrådgiver til Afghanistan Lakhdar Brahimi, har hevdet at en Bonn-prosess som hadde inkludert Taliban, ville ha gitt en helt annen positiv utvikling i Afghanistan.
Norge deltok i OEF, med ulike styrker, fram til januar 2006. I mars 2003 bombet norske F-16 jagerfly afghansk landsbygd, spesialstyrker fra Hærens jegerkommando og marinejegere hadde oppdrag i årene 2002–2005.
ISAF
En del lesere vil huske SVs stortingsrepresentanters demonstrasjon på plenen utenfor Stortinget i 2005. De krevde at Norge ikke skulle delta i Enduring Freedom. OED var i krig med det som var igjen av motstand i Sør-Afghanistan, med blant annet britiske, danske og nederlandske soldater. I starten hadde styrkene som var i Kabul og Nord-Afghanistan mer stabiliserende og fredeligere oppdrag. ISAF – International Security Assistance Force ble opprettet i 2001 og fram til 2003 patruljerte styrkene rundt i Kabul og nabodistriktene uten å løsne skudd, underlagt FN-mandatet med britisk ledelse. Men det året overtok NATO ledelsen av ISAF med europeisk ledelse, dog underlagt amerikansk kommando over enhetene ISAF og OED. ISAF ble organisert i såkalte PRTer (Provisional Reconstruction Teams), og ved utgangen av 2006 hadde de overtatt i det meste av Afghanistan. Overgangen til PRT-er førte til en situasjon hvor den internasjonale militære innsatsen økte dramatisk, mens sivil bistand sakket akterut.
Norge fikk seg tildelt Faryab-provinsen og hadde også styrker i nord i Balkh-provinsens hovedstad Mazar-i-Sharif. Etter hvert som norske soldater havnet i stadig flere skarpe oppdrag, forsvant ikke bare SVs demonstrasjoner på plenen, men også hele argumentasjonen for å delta i ISAF, som noe fredelig ulikt krigen i sør.
På ett vis hadde stortingsrepresentant fra Møre og Romsdal Bjørn Jacobsen og de andre SV-erne rett. Operasjon Enduring Freedom var helt fra starten av i skarp krig. Det var USAs og NATOs «krig mot terror». Når Norge deltok der, var det ikke bare et «engasjement» eller en «innsats» som er de ordene som har vært brukt mest. Da Norge trakk seg ut av OED og satset på ISAF, sluttet angivelig de norske styrkene å være i krig. Hvordan? ISAF var en FN-oppnevnt sikkerhetsstyrke som skulle bistå den afghanske regjering. Det skal være gyldig jus i forhold til Geneve-konvensjonen. ISAF har formelt ikke vært i krig. Det særegne norske er at både Stortinget og Forsvaret har lagt hele Norges krigsinnsats i Afghanistan under ISAF-hatten, som om vår deltakelse i OED aldri hadde vært. Særlig etter at fire norske soldater ble drept av en veibombe 27. juni 2010 i Almardistriktet i Faryab, var det vanskelig for myndighetene å hevde at Norge ikke var i krig.
Bare noen uker før ble ni norske soldater såret under et oppdrag i Ghowrmach-distriktet grensende til Faryab. Dagbladet (28.6.10) beskrev det som den til da mest krevende «trefningen» norske styrker hadde vært i siden 2. verdenskrig. 1. november 2007 sto slaget som fikk navnet Harakate Yolo II i Ghowrmach med deltakelse av 260 norske soldater, også det påstått å være det største siden 2. verdenskrig. Mange afghanere ble skutt på lang avstand, av norske skarpskyttere. Det har gått gjetord om i kampene i militære kretser. (Tom Bakkeli, Et skudd, en død, Kagge forlag 2009. Tittelen henspeiler på at skarpskyttere brukte bare en kule per drap. Også NOU 16: 8 – Afghanistan-rapporten- vier dette slaget stor oppmerksomhet).
Med andre ord. Det som alle gjenkjente som krig: soldatene selv, familiene og nordmenn flest, var et støtteoppdrag, et engasjement til støtte for den afghanske regjering. «Stabiliseringsstyrker» ble etter hvert det offisielle begrepet. 10 norske soldater og offiserer ble drept. Omlag 2000 ble drept av norske styrker (Thuve Engman, 2014).
Humanitær hjelp og bistand
De norske ISAF-styrkene i Faryab-provinsen, kalt «det norske styrkebidraget» av regjeringen, hadde svært varierte oppgaver. De skulle bistå lokale afghanske sikkerhetsstyrker (hær og politi) i opplæring og utøvelse av myndighet. Norge overtok ledelsen av PRT-enheten i Meymaneh, hovedstaden i Faryab, hvor også Latvia hadde en kontingent soldater.
Ulikt de fleste andre land, fikk de norske PRT-ene ikke frie hender til å drive ulike former for bistand, med noen unntak, særlig skoler. Dette skapte forbitrelse hos norske offiserer, som hadde sett utenlandske kolleger – i særdeleshet amerikanerne – som rundhåndet delte ut pc-er og diverse utstyr i landsbyene, og bygget veier og skoler. Offiserene hevdet at det var vanskelig for dem å oppnå respekt og kontakt når de ikke kunne tilby noe, og lokalbefolkningen som hadde møtt opp, vendte skuffet hjem. Misnøyen var så sterk at også forsvarsminister Ine Marie Sørheim ble tolket som en tilhenger av at soldatene måtte kunne drive med sivil bistand.
Men i bistandsverden fantes et helt annet syn på dette. Sammenblanding av militær og sivil virksomhet kan føre til katastrofale følger. Hvis soldater driver med bistand, kan også bistandsarbeidere i neste omgang bli skyteskive. Og det vil særlig ramme lokale sivile ansatte som blir sett på som støttespillere for de utenlandske soldatene. Utenriksminister (2013–17) Børge Brende har vært leder for Norges røde kors, som sammen med de andre store bistands- og hjelpeorganisasjonene Flyktninghjelpen, Norsk Folkehjelp og Redd Barna og Kirkens Nødhjelp og ikke minst Afghanistankomiteen kontinuerlig har stått hardt på synspunktet om at militære ikke skal drive sivil bistand. Regjeringen havnet etter hvert på riktig standpunkt og uttalte det eksplisitt i 2009.
Størstedelen av Norges humanitære bistand har vært øremerket FN-apparatet. Alle FN-tiltak har vært underlagt UNAMA (United Nations Assistance Mission to Afghanistan). I tråd med planene om å styrke afghanske styresmakter har bistandsmidler også blitt kanalisert inn i den afghanske regjeringen. En mindre andel har gått til uavhengige bistandsorganisasjoner som Afghanistankomiteen og Kirkens nødhjelp. Afghanistankomiteen har mottatt bistandsmidler siden 80-tallet og har med sin lokale tilnærming kunnet jobbe også i de mest utsatte områdene, på utdanningssiden (jordmødre, lærere, helsesøstre, fysioterapeuter, voksenopplæring yrkesfag, treplanting) og med integrert landsbyutvikling.
På det meste hadde de NATO-ledede ISAF-styrkene og amerikanskledede Enduring Freedom mer enn 130 000 soldater i Afghanistan. Dagens 16230 er 12,5 prosent av det. Men med unntak av de amerikanske styrkene driver RSM-styrkene nesten bare med opplæring av det som med en fellesbetegnelse kalles de afghanske sikkerhetsstyrkene, ANA (Afghan National Army) og ANP (Afghan National Police).
Den skandaløse Libya-rapporten fra september i år renvasker alt og alle og kan best oppsummeres med Jens Stoltenbergs ord om at vi visste mer enn nok da vi startet bombingen og ikke har noe å beklage i ettertid. Til sammenligning var det regjeringsoppnevnte Godal-utvalgets rapport fra juni 2016 om norsk innsats i Afghanistan 2001–14 et ganske hederlig forsøk på å vurdere innsatsen:
«Norske militære bidrag påvirket ikke hovedbildet i Afghanistan. Det viktigste for Norge var imidlertid å sikre et godt forhold til USA og bevare NATOs relevans. Høsten 2001 var det bred politisk enighet i Norge om å vise solidaritet med USA etter angrepet den 11. september. Den brede politiske enigheten vedvarte i stor grad i hele perioden fram til 2014. «Inn sammen, ut sammen» ble etter hvert styrende for den norske innsatsen. Norges militære bidrag ble utformet deretter og hadde ønsket effekt ved å signalisere at landet var en stabil og troverdig alliansepartner.»
Rapporten legger til grunn at Norge hadde tre hovedmål med sitt «engasjement». Vi lyktes altså med det første – å være en god alliert. Vi mislyktes helt eller langt på vei med de to andre: å bidra til internasjonal terrorbekjempelse og forhindre at Afghanistan igjen ble arnested for internasjonal terror, og å bidra til å bygge en stabil og demokratisk afghansk stat gjennom langsiktig bistand, og fredsdiplomati ble ikke oppnådd. Rapporten gir likevel ros til norsk fredsdiplomati.
Noen tall fra rapporten (mange cirka-tall) for perioden 2001–2014: Omlag 90 000 er drept. 30 000 sivile afghanere, 35 000 opprørere (Taliban m.m.), 23 000 afghanske militære og politi, 3500 utenlandske soldater, hvorav 10 norske og 42 danske. Krigen kostet 4 500 milliarder kroner. Den sivile bistanden beløp seg til 350 milliarder kroner. Norge brukte 20 milliarder kroner, 11,5 til militæret og 8,5 til sivile formål. Norges prosentandel av den militære innsatsen var 0,26 prosent, mens bistanden utgjorde 2,3. 9160 norske soldater deltok i Afghanistan.
Rapporten berører også den skiftende argumentasjonen som ble brukt for å skaffe støtte til det norske «engasjementet». Primært var det «krigen mot terror». Terroren skulle stanses i dens hjemland, slik at den ikke spredde seg til Europa. For å bygge opp om hvor frastøtende Taliban var, kom argumentet om at krigen og bombingen frigjorde afghanske kvinner, målbåret av både presidentfrue Barbara Bush og norske arbeiderpartikvinner. Dernest var hovedsaken demokratibygging, grunnlov og parlament, før Talibans tilbakekomst igjen rettet oppmerksomheten mot terror i 2009, da USA skjerpet krigføringen og flere sivile ble drept.
Epilog
15. oktober avholdt Afghanistan parlamentsvalg. Taliban og andre grupper har tatt kontroll over 40 prosent av landet, og har i tillegg inntatt store byer de seinere frivillig trakk seg ut av som demonstrasjon på at de har større kapasitet. I 2002 var Afghanistan tilnærmet talibanfritt. Alt i 2005/06 var de tilbake. Hvorfor mislyktes de utenlandske styrkene, og seinere den afghanske hæren? Hvorfor har utenlandsk bistand gitt så små resultater? Hvorfor ser store deler av befolkningen på Taliban som verken verre eller bedre enn Kabul-regjeringen? Kortsvaret er at skuffelsen over hva som har skjedd, er overveldende: folkets fiender – de gamle krigsherrene fortsatte å plage folk som før, nå med støtte fra USA og NATO og den nye regjeringen. Mange tusen uskyldige ble drept av USA-styrker i jakten på opprørere. Opprørere fikk betalt bistandspenger (ikke norske) for ikke å ødelegge nybygde vanningsanlegg og broer. Korrupsjonen hos de nye lederne har vært helt skamløs. I store deler av landet så folk lite eller ingenting til den hjelp og bistand de var lovet, og misnøyen steg.
I de store byene har det likevel vært en utdanningseksplosjon, som har brakt fram en ny generasjon med unge krigsmotstandere som vil endre landet. Og mange av dem stilte til valg. Det fins distrikter over hele landet hvor lokale krefter har maktet å skape struktur og utvikling, ikke sjelden med fornuftig bistand.
Sluttnoter:
1 Dette sitatet er fra en av Gunnar Garbos mange artikler om emnet, s.37: https://docplayer.me/4039305-Gunnar-garbo-ogsa-krig-er-terror-et-kritisk-oppgjor-med-det-nye-nato-maktpolitikken-til-usa-og-norges-rolle-som-medloper.html. I boka ”De mest alvorlige forbrytelser” (2011) går Ståle Eskeland grundig til verks i drøfting om Folkeretten og Afghanistan.
2 Tok over etter ISAF fra 1.1.2016. 39 land med 16230 soldater, halvparten fra USA. USA, Tyskland, Italia, Tyrkia og Storbritannia har kommando over RSM-hovedkvarterene i Kabul, Mazar-i-Sharif, Herat, Kandahar og Laghman. Georgia og Romania deltar med henholdsvis 870 og 693 soldater, mer enn Storbritannia og Tyrkia.
Kilder:
– NOU 2016: 8 En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014 https://www.regjeringen.no/contentassets/09faceca099c4b8bac85ca8495e12d2d/no/pdfs/nou201620160008000dddpdfs.pdf
– Marthin Thuve Engmann: Norges militære engasjement i Afghanistan En rettferdig krig? Masteroppgave i Konflikt, sikkerhet og flerkulturell forståelse (KOSIFF) SVF – 6900 Våren 2014 https://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/6490/thesis.pdf?sequence=2
– https://Willochregjeringen/no/tema/forsvar/internasjonale-operasjoner/innsikt-intops/kronologisk-utvikling-av-det-norske-bidr/id632365/
– https://www.nato.int/nato_static_fl2014/assets/pdf/pdf_2018_09/20180903_2018-09-RSM-Placemat.pdf