Ukategorisert
Innspill til debatten
fra miljølaget til AKP, Oslo
Miljølaget i Oslo AKP har diskutert innlegget til Morten Falck i Røde Fane nr 2, 1999, Natur- og miljøvern og kampen for kommunismen og svaret fra Olav Randen i Røde Fane nr 4, 1999, Stutt steg i rett lei. Både Falck og Randen har grundige og kunnskapsrike artikler, med mange synspunkter som vi deler. Debatten de reiser er svært viktig, og vi vil knytte noen kommentarer til begge innleggene, med håp om å føre debatten enda et stutt steg i rett lei.
Til innlegget fra Morten Falck
Tingenes tilstand på det økologiske området på verdensbasis er sikkert riktig oppsummert av Falck, men han har en overdreven tro på at mennesket skal kunne løse naturens utallige gåter på relativt kort tid. Bare det kommunistiske samfunn kan sikre at menneskenes kunnskap og skaperkraft kan utfolde seg i et samfunn der behovene dekkes og menneskene kan utvikle sine evner og ressurser, i pakt med de rammene den fysisk verden setter – mener Morten Falck.
Men i «frihetens rike» (jfr. Falck), hvor det skal være ubegrensa frihet, hvem skal sette/ bestemme hva rammen for den fysisk verden er?
Vil menneskenes iderikdom og evner kunne tøyles innenfor de såkalte rammene som den fysiske verden setter, uten å løpe løpsk og ødelegge naturen? Går Morten Falck uten videre ut i fra at det enkelte menneske under kommunismen kjenner begrensningene for sine handlinger og at disse handlingene er forenlige med ikke å ødelegge natur og miljø? Vi kan ikke gå god for et slikt idealistisk syn på mennesket og må derfor karakterisere Morten Falck sin framstilling som illusjonsmakeri.
Til innlegget fra Olav Randen
Olav Randen lister opp et natursyn så komplisert at det synes nesten umulig for menneskene å løse noen av dens utallige gåter. Hans fremstilling bærer mer preg av vegring enn av løsning.
En middelvei mellom Morten Falck sitt syn og Olav Randens sitt syn må vel kunne tenkes. Det kan f.eks. være viktig å finne fram til kornsorter som gir sikre og store avlinger gjennom grundige bioteknologiske eksperimenter, utprøvd over lang og forsvarlig tid, mens det ikke bør være viktig å kunne transplantere et hode fra en menneskekropp til en annen, og lignende saker.
Men Olav Randen synes ikke å akseptere en eneste liten brist i kjeden for ikke å forrykke den totale balansen i naturen. Overlever vi ikke om arter forsvinner og virus/ bakterier dreper mennesker? Slike hendelser har vært gjengangere opp gjennom historien lenge før bioteknologien ble oppfunnet. Den gang het det naturens gang (jfr. f.eks. svartedauen). Olav Randen er etter vår mening i besittelse av et asketisk natursyn som aldri vil kunne bli rådende. Da glemmer han menneskenes naturlige nysgjerrighet. Vi kan altså heller ikke dele Olav Randen sitt natursyn og vil kalle hans framstilling for utopisk.
Kunnskap – om hva? For hvem?
For å være mer grundige i diskusjonen om den enorme kunnskapsproduksjonen som vi har opplevd i dette århundret, bør vi ikke omtale denne som en aktivitet utenfor samfunnets strukturelle og økonomiske grep. Det er liten tvil om at kapitalismen har drevet produksjonen av kunnskap fram, og at vi f.eks. har fått uvurderlige medisiner, såvel som datateknologiens «vidundre». Kunnskapsproduksjonen er ikke klasseløs og ikke fri for kapitalismens drivkraft. Men har menneskeheten fått den kunnskapen som vi trenger? Randen sier berettiget: «Spørsmålet er altså ikkje om kunnskapane auker, det gjer dei, men om kunnskapen held tritt med behovet for kunnskapsauke?» Hvilken kunnskapsøkning er det vi ønsker? Har vi noen garanti for at prøvemetoder for nye genmanipulerte produkter gir oss sikre resultater om vi fordobler prøvetiden så lenge det er profitten som teller for resultatet?
Og kunnskap er så mangt. Grunnforskning gir ikke umiddelbar avkastning, mye ny kunnskap gir ikke bare kapitalen mulighet for utnyttelse, den kan også være en trussel. Vi er kjent med hvordan patentsystemet og oppkjøp av rettigheter fører til at kunnskap legges død og låses ned fordi den truer. Vi har kunnskap som den Randen omtaler som «innsikten som blir borte», nedarvet gjennom generasjoner, som ikke lengre blir overført fordi vi lures til å tro at alle nye «oppdagelser» er framskritt. Et førevar-prinsipp gjelder ikke bare den defensive kampen, det gjelder ikke minst å opparbeide en sunn skepsis til framskritt og kunnskapsproduksjon som presenteres som nyvinninger for menneskeheten.
Bærekraftig utvikling – en defensiv kamp! WTO – til beste for verden?
Kampen for et bærekraftig samfunn er en defensiv kamp både nasjonalt og internasjonalt. På område etter område blir klodens økosystem angrepet og svekket av menneskelige handlinger og adferd. Ikke noe politisk system har til nå vist at det evner å demme opp for den tiltakende ødeleggelsen av menneskehetens livsgrunnlag. Det er nok å nevne drivhuseffekten i atmosfæren, regnskogutryddelse i Asia og Sør-Amerika, dramatisk redusering av det biologiske artsmangfoldet, grådig overfiske i verdenshavene som truer store deler av fiskebestanden, den generelle forurensning av natur og miljø, samt et stadig økende antall kriger som sprer dødelig gift over store områder (jfr. den siste Balkan-krigen).
I tillegg er vi ved et vendepunkt når det gjelder menneskenes evne (og vilje?) til å manipulere genene hos mennesket, dyrene og plantene. Utviklingen har kommet så langt på bioteknologiens område, at kampen er igang om kommersiell utnyttelse av genmanipulering og genpatenter, som antas å gi formidable inntekter på området. For å få til dette bruker de store multinasjonale (i hovedsak amerikanske) selskapene verdens handelsorganisasjon (WTO – tidligere GATT) som instrument for å pådytte spesielt u-landene, hvor det finnes en formidabel gen-rikdom, avtaler som sikrer disse selskapenes hegemoni og eierskap til viktige gener, f.eks. for store deler av verdens framtidige matproduksjon. På denne måten kan f.eks. et selskap i den rike verden (i-landa) ha monopol på en type såkorn som bøndene i u-landa må kjøpe fra dette selskapet.
Tilsvarende utvikling er det på andre områder som i-landa ønsker å ha med i WTO-forhandlingene, som skal opp i Seattle i desember 1999. Her vil i-landa prøve å presse fram bindende avtaler som f.eks. fri investeringsrett over landegrensene med stor grad av frihet for det enkelte selskap i det enkelte land, uten innblanding fra landets myndigheter. Skulle myndighetene i et land, hvor et internasjonalt selskap har gjort investeringer, treffe tiltak som rammer selskapet økonomisk på grunn av miljøstandarder som ikke er akseptable ved selskapets etablering, kan selskapet kreve erstatning for handelshindring. Flere lignende forhold på andre politikk-områder vil bli forsøkt tatt inn i WTO-avtalen fra i-landa sin side.
Som en motvekt mot dette presset fra i-landa, er det dannet et nettverk av 1.114 organisasjoner fra 87 land som støtter et utspill fra åtte nasjoner med Pakistan i spissen. Disse organisasjonene har skrevet under på et opprop hvor det kreves at ingen nye tema i tillegg til genmat-avtale, trevirke-avtale, reduserte tollsatser på industrivarer, miljø- og arbeidsstandarder, menneskerettigheter, dyrevern og forbrukerhensyn, skal forhandles om nå. Oppropet krever at ingen videre liberalisering og utviding av WTO må skje nå, og at det ikke føres inn nye tema i WTO-forhandlingene, men at man utsetter videre forhandlinger, inntil det er gjort konsekvensanalyser.
Man ser altså at det på det globale plan skjer en defensiv kamp fra det fattige Sør mot det rike Nord i spørsmålet om en kvalitativ økning eller status quo av angrepene på natur og miljø. Flere norske organisasjoner har skrevet under på oppropet, mens den norske regjering blant annet har gått inn for at investeringer skal tas opp i WTO-forhandlingene nå. Vårt (AKP/ RV/ RU) bidrag til å støtte denne kampen, må være å med og påvirke slik at den norske regjeringen snur i dette spørsmålet, dvs. at Norge støtter Sør i kampen mot det rike Nord, med USA i spissen.
I et lengre perspektiv må det drives et aktivt informasjonsarbeid slik at befolkningen i i-landa også blir en kraft mot liberaliseringa av verdens handel, en handel som både er miljø- og naturfientlig. Dersom man kan reise en folkeopinion mot den utviklinga som er på gang og støtte u-landa sin kamp mot å bli totalt overkjørt av i-landa for i neste omgang å bli ny-kolonialisert, ikke av land , men av multinasjonale selskap, så vil planene om verdensherredømme kanskje kunne skrinlegges.
På enda lengre sikt må den progressive bevegelsen verden over arbeide med sikte på at det ødeleggende kapitalistiske systemet blir avløst av et system som ikke er basert på maksimal profitt, dvs. et system som uunngåelig fører til ødeleggelse av natur og miljø. Først da kan man håpe at man har verktøy som er til beste for natur og miljø og at dette verktøyet evner å reparere alle de enorme skadene som kapitalismen har medført.
Konklusjon
Vi deler altså ikke Morten Falck sitt syn som går ut på at menneskene «fikser» alt i verden til fordel for menneskeheten. Et økosystem, hverken hele eller deler av det, som er bygget og utviklet gjennom millioner av år, kan fornuftsmessig ikke endres over natten uten at naturen selv slår kontra og faktisk truer med å utslette menneskeheten.
Vi deler heller ikke Olav Randen sitt noe asketiske syn som mer eller mindre vil opprettholde status quo, dersom vi oppfatter ham rett. Vi mener, som Olav Randen, at kommunismen ikke er noen garanti for et bærekraftig samfunn, men det er et nødvendig vilkår for et slikt samfunn.
Kampen mot miljø-ødeleggelsene er i seg sjøl systemsprengende, den inneholder mange av de beste argumentene mot kapitalismen og for sosialisme og kommunisme. Et tankekors er at det er ikke mangel på kunnskap som er hovedproblemet – vi veit mer enn nok om kapitalismens herjinger mot mennesker og miljø – men evnen og viljen til å omsette denne kunnskapen i handling.