Ukategorisert

Natur- og miljøvern – og kampen for kommunismen

Av

Morten Falck

Et kommunistisk parti som ønsker å si noe om verden i dag, må forstå naturvitenskapens og særlig biologiens rolle. Det er nødt til å komme til uttrykk i et kommunistisk partis program, sier artikkelforfatteren i forkant av AKPs landsmøte, og legger her fram noen punkter og idéer til diskusjon.

Marx og Engels delte arbeidet med analysen av den fysiske verden mellom seg. De samarbeidet om alt, men Marx hadde hovedansvar for økonomien, Engels for naturvitenskapen. Dette er de to feltene innafor vitenskapen som beskriver betingelsene for menneskets tilværelse. Da Marx døde i 1883 var han ikke ferdig med Kapitalen, og Engels måtte legge sitt viktige arbeid med naturvitenskapen til side, for å ta seg av fullføringa av Marx' store verk, som er av sentral betydning for en teoretisk forståelse av det kapitalistiske samfunnet.

Men Engels brukte år av sitt liv på å studere naturvitenskapene, og nedla mye arbeid i en bok som han aldri rakk å fullføre: Naturdialektikken. De utkastene han lagde til kapitler, notater og oversikter er gitt ut, første gang i 1925 i Sovjet.

Alle naturvitenskapene har utvikla seg enormt siden Engels måtte legge dette viktige arbeidet til side. Ikke bare er vi blitt i stand til å spalte atomer, vi jakter også på de minste partiklene atomene består av, vi har oppdaget to av de grunnleggende kreftene i den fysiske verden i vårt århundre, og vi studerer verdensrommet på et nivå Engels vanskelig kunne forestille seg. Vi jakter på Universets begynnelse og materiens karakter, altså helt grunnleggende fenomener. Relativitetsteorien og kvantemekanikken hører vårt århundre til. Fysikerne jakter nå på en enkel teori som kan forklare hele den fysiske verden.

Biologien har gjort store framskritt. Både Marx og Engels var opptatt av darwinismen. I vårt århundre har den gjennom syntesen med genetikken blitt en bærende del av biologien, den teorien som gir alle biologiens forskjellige greiner sammenheng, enhet og logikk. Utviklinga av genetikken og molekylærbiologien har brakt biologien til et nytt stadium. Foran årtusenskiftet snakkes det nå om at vi er på vei inn i biologiens århundre: prosesser knyttet til de biologiske vitenskapene vil forme og prege samfunnet på en måte vi ikke hittil har sett maken til. Industrien blir biologisk og biologien blir produktivkraft på et nytt nivå.

(I parentes bemerket ligger betingelsene for denne utviklinga i matematikken og datateknologien, som muliggjør beregninger og analyser som tidligere var praktisk uoverkommelige. Informasjons- og kommunikasjonsteknologien skyver ytterligere på prosessen. Men det ligger utafor rammene av denne artikkelen.)

Det er mye viktig å lære av boka til Engels. Men aller viktigst er det kanskje å se hvilken vekt de to vennene la på naturvitenskapen. Feltet er ikke blitt mindre sentralt. Derfor er det sånn at et kommunistisk parti som ønsker å si noe om verden i dag, må forstå naturvitenskapens og særlig biologiens rolle. Det er nødt til å komme til uttrykk i AKPs program. Her er noen punkter og idéer til den nødvendige diskusjonen.

I. Naturen som livsbetingelse

A.

Naturen setter de fysiske betingelsene for menneskenes tilværelse. Utforskinga av den fysiske verden er utforskinga av betingelsene for vår tilværelse og virksomhet. På grunnlag av vitenskaper som fysikk og kjemi har vi omformet verden. Menneskets virksomhet gir oss økt kunnskap om naturens lover og gjør det mulig både å utnytte dem bedre og å ta bedre hensyn til de begrensningene de setter.

Mens den første delen av vårt århundre innebar en voldsom utvikling av menneskets utnytting av naturressursene, har vi i siste halvdel av århundret blitt stadig mer oppmerksomme på farene ved og skadevirkningene av en uhemmet rovdrift på naturressursene. Mens utviklingen av kunstgjødsel, kjemiske insekts- og ugrasgifter og rask utvikling av energiformer basert på fossilt brennstoff og atomkraft rett etter midten av århundret syntes å love overflod og lykke, har skadevirkningene etterhvert vist seg katastrofale. De negative virkningene var ikke tilstrekkelig undersøkt på forhånd, og ble neglisjert både i de kapitalistiske statene og i stater som kalte seg sosialistiske. Resultatet er enorme miljøødeleggelser, som det (i beste fall) vil ta mange århundre å overvinne, og forurensninger med giftstoffer og radioaktivitet som vi ennå ikke har noen mulighet til å håndtere.

For eksempel viser det seg at isbjørnene i polarområdene har urovekkende høye konsentrasjoner av det giftige stoffet PCB i leveren. Dette stoffet brytes svært langsomt ned i naturen. Det føres med havstrømmer og vind til Polhavet. Det tas opp av levende organismer og lagres i fettvev, og konsentreres på toppen av næringskjeden. Mange dyr har så høye konsentrasjoner at de ligger langt over grensen for hva vi ville behandle som giftig avfall. Delfinene i Middelhavet inneholder 17 ganger så mye PCB som grenseverdien for giftig avfall. Stoffet etterligner virkningen av hormoner, og fører til kreft, misdannelser, og problemer med reproduksjonen. Hos isbjørn fører det blant annet til utvikling av hermafroditter, bjørner med dobbelt sett kjønnsorganer. Det arbeides med å komme fram til en avtale som skal forby produksjon av PCB og 11 lignende stoffer, men fortsatt produseres det, selv om skadevirkningene begynte å bli kjent allerede på 1930-tallet.

Et skille var diskusjonene om «atomvinteren», som på 1980-tallet satte en stopper for USAs stjernekrigsprogram. Forskere fra mange vitenskapsgreiner viste at resultatet av en atomkrig kunne bli en endring i Jordas klima som ville gjøre kloden ubeboelig for vår type av liv. En økt oppmerksomhet på endringene i klima har gjort det klart at forurensning som skyldes menneskelig virksomhet er i ferd med å endre atmosfærens sammensetning og medføre en drivhuseffekt som øker Jordas gjennomsnittstemperatur og kan medføre enorme katastrofer. Denne utviklinga vil fortsette inn i neste århundre på grunn av de utslippene vi allerede har gjort, og den norske klimapolitikken viser med all tydelighet at for kapitalistiske selskap og regjeringer er det viktigere med kortsiktig profitt enn å bevare betingelsene for liv på Jorda. Den norske staten lever høyt på profittene i oljesektoren og er ikke villig til å skjære ned på de utslippene av CO2 oljevirksomheten medfører.

Fysikken har vist oss sammenhengen i Kosmos. Vi er en del av det samme universet som andre planeter, solsystemer og galakser. Studier av klimaet på andre planeter har gitt oss økte kunnskaper om klimaet på Jorda, studiet av de fysiske prosessene andre steder i Universet har gitt økt kunnskap om de fysiske prosessene på vår egen planet, som gir betingelsene for vårt liv. Men selv om vitenskapen har vist oss hvor sårbart livet er, er kapitalismens profittjag en hindring for at denne kunnskapen kan bli tatt i bruk.

B.

Mennesket er et dyr som styres av de samme betingelsene som andre pattedyr. Biologien har lært mye om sammenhengen mellom forskjellige organismer, om økologi, om livsmiljøer. To lærdommer er spesielt viktige:

For det første erkjennelsen av at alle levende organismer hele tida samvirker med hverandre, de utgjør en vev av liv som skaper og former betingelsene for hverandre. Selv om det etter all sannsynlighet finnes liv mange steder i Universet, ser det foreløpig ut til at den tynne hinnen av liv som preger vår planet også gjør den unik. Store forstyrrelser i dette samspillet kan få store deler av livsveven til å «rakne». Vi er avhengige av alle de andre organismene vi deler kloden med.

For det annet erkjennelsen av at vi foreløpig veit altfor lite. Vi kjenner ikke mer enn en brøkdel av de andre artene vi lever sammen med, langt mindre forstår vi samspillet mellom dem. Men deler av bildet begynner å komme til syne. Det viser at vi må lære oss å utnytte naturressursene på en ny måte, en måte som ikke ødelegger dem, men som er basert på en forsvarlig høsting av ressurser som kan fornyes. Men en varsom og fornuftig utnyttelse av naturressursene strider mot kapitalismens krav om mest mulig og raskest mulig profitt.

Livet på kloden og de forskjellige livsmiljøene er ikke statiske, de er systemer i endring. Naturen er dialektisk og i evig bevegelse. Men rakner veven, er det våre livsbetingelser som rakner. Derfor er det nødvendig å bevare det biologiske mangfoldet, de mange artene som faktisk fins. Utryddelsen av arter skjer nå i et tempo som har fått biologene til å snakke om den sjette utdøingskatastrofen, en katastrofe som går raskere og har større dimensjoner enn den som skjedde for 65 millioner år siden, da et himmellegeme braste inn i Yucatan-halvøya, med det resultat at dinosaurene (og en mengde andre grupper av dyr og planter) døde ut, og det tok millioner av år før livet på Jorda tok seg opp igjen.

Det er nødvendig å kartlegge de artene vi lever sammen med og forstå samspillet mellom dem. Og de må vernes. Hvordan kan vi oppnå et effektivt og fornuftig vern av artsmangfoldet på Jorda? Bare ved å bevare artenes naturlige livsmiljø. Det kan bare skje ved å mobilisere verdens folk og la dem få herredømmet over ressursene. Kimer til dette kan vi se i forskjellige prosjekter i Latin-Amerika og Afrika, der ressursene fra utnyttinga av ressursene kanaliseres tilbake til lokalbefolkinga. Det motsatte ser vi i Norge, der forvaltninga av de fåtallige store rovdyra står i skarp konflikt til sauebøndenes ønske om å bruke hver krok av landet til sauebeite.

C.

Samtidig som vi får økt forståelse av hvor viktig det er å bevare klodens forskjellige livsmiljøer, fortsetter en katastrofal ødeleggelse av de samme livsmiljøene uten sidestykke i Jordas historie. Verdens eldste økosystem, de 150 millioner år gamle tropiske regnskogene, raseres nå i et tempo som vil gjøre dem til historie på få tiår. Drivkrafta er jakten på profitt: tømmerdrift, oppdyrking av jorda, kvegdrift, gruvedrift, osv. Mangroveskogen langs de tropiske kystene, som beskytter strendene mot erosjon og utgjør et uunnværlig leveområde for et meget stort antall organismer, raseres til fordel for profitable rekefarmer og turisthoteller. Imperialismens utbytting av Afrika (og andre områder) fører til nedhogging av skoger og ørkenspredning over store områder. Grunnvannet forsvinner og gjør store områder ubeboelige, både for mennesker og andre dyr. Gigantomane vanningsprosjekter har medført senking av vannstanden i elver og sjøer, samtidig som fordampningen fører til forsaltning av store områder, som dermed blir ubrukelige som jordbruksarealer. I de sentralasiatiske områdene av det tidligere Sovjet-Unionen er dette omfattende og katastrofalt. Profittjaget medfører en overbeskatning og rovdrift på store områder som kan gi alvorlige problemer med matforsyningen for kommende generasjoner. Det er nå tegn til at de store gress-slettene i Sør-Amerika (pampas) begynner å bli så utpint at den må tilføres kunstgjødsel for å kunne forsørge de store kveghjordene. Det industrielle landbruket over store deler av kloden (Europa, Canada/USA), der enorme arealer planeres og legges ut til monokultur, dyrking av bare en eneste eller noen veldig få arter, fører til utpining av jorda, rasering av livsmangfoldet og enorm ubalanse i de artene som overlever. Det industrielle skogbruket fører til at de artsrike urskogene blir erstattet av ensformige industriskoger som ikke kan oppebære mer enn en brøkdel av de artene naturskogen inneholder. Det gjelder for eksempel i Norge, hvor skogeiernes profittbegjær gjør det vanskelig å få bevart de siste restene av gammelskog eller urskog, som er basis for et mangfold av dyr, sopp, planter og mikroorganismer. Jakt på olje i utsatte miljøer som kysten av Nord-Norge kan medføre naturkatastrofer som får det gigantiske oljeutslippet fra Exxon Valdez til å blekne. Spredning av fremmede arter fører til at hjemlige arter utkonkurreres og miljøet ødelegges. Ett av svært mange eksempler er tømmerindustriens planting av hurtigvoksende australske eukalyptustrær som utkonkurrerer de naturlig hjemmehørende treslagene over store deler av verden, både fordi de vokser hurtig og fordi de bruker så mye vann at de endrer grunnvannstanden og utarmer miljøet.

På alle områder ser vi at miljøet ødelegges og jordas evne til å forsørge planter, mennesker og andre dyr forringes. Det skjer trass i kunnskap om virkningene, og det skjer fordi profitt er drivkrafta og målet med all virksomhet, og fordi privateiendommen gjør de snevre profitthensynene viktigere enn hensynet til flertallet, menneskenes muligheter til å overleve og forsørge seg på lang sikt.

D.

Samtidig som verdens befolkning øker drastisk, har den teknologiske utviklinga gjort det mulig å høste av ressursene i havet i en målestokk som ressursene ikke tåler. De store fiskebestandene som en gang kunne virke nesten ubegrensede, begynner å vise alvorlige tegn på overbeskatning. Men forskernes advarsler blir ikke tatt til følge i tilstrekkelig grad, og konkurransen om profitten fører til en overbeskatning som rammer fiskeslag etter fiskeslag, bestand etter bestand. Nordsjøen er spesielt viktig, fordi dette grunne og næringsrike havområdet inneholder noen av verdens rikeste fiskeressurser. Mens store deler av verdenshavene er en ørken, er Nordsjøen enestående rik og utgjør et viktig næringsgrunnlag for store befolkningsgrupper.

Men kapitalismens konkurranse og profittjag gjør det kapitalistiske samfunnssystemet ute av stand til å bevare ressursene og høste av dem på en måte som ikke ødelegger dem. Selv i våre dager, med all den kunnskap vi har, driver forskjellige trålerflåter rovdrift på Nordsjøens ressurser og truer med å ødelegge dette viktige områdets evne til å forsørge Europas folk. Hva skal vi leve av hvis fisken blir borte?

E.

Av alle verdens plantearter er det et lite fåtall som er blitt brukt som nyttevekster og foredlet gjennom tusenår med dyrking og avl. Menneskeheten er avhengig av disse få artene. Men for at vi skal kunne holde de dyrkede variantene friske, er vi avhengige av de ville variantene av de samme plantene. Disse ville variantene utgjør et genetisk reservoar, en stor variasjonsbredde i arvestoffet som gjør det mulig å finne genetisk evne til å motstå sjukdommer.

Tørråten kan tjene som eksempel. Den er en soppsykdom som angriper poteten. «The Great Famine», hungersnøden som tok livet av en million mennesker i Irland i 1845–1846, skyldtes tørråte som ødela potetavlingene. I våre dager er tørråte igjen et truende problem. Løsninga er funnet i ville potetvarianter som har motstandsdyktighet mot råtesoppen. Men uten et slikt reservoar av genetisk variasjon ville vi (og poteten) stått forsvarsløse. Det er ingen spøk: Verdens matvareressurser er ikke overstrømmende. Til enhver tid finnes det ikke lagre for mer enn et drøyt halvår.

De kapitalistiske driftsformene er en trussel mot det genetiske mangfoldet. Mens fattigbønder verden over tar vare på variantene og utvikler sorter som er spesielt tilpasset de lokale forholda, satser det moderne industrijordbruket på noen få varianter, fordi det er enklere og mere profitabelt.

F.

Kunnskapene har økt enormt og gir oss muligheter til å unngå katastrofer. Likevel driver jakten på profitt oss inn i den ene katastrofen verre enn den andre. Alle disse spørsmålene stiller søkelyset på kapitalismen: Det er helt nødvendig å avskaffe kapitalismen og dens vareøkonomi som gjør profitten til alle tings mål. Det er tvingende nødvendig å innføre et kommunistisk samfunn, der menneskets behov kan dekkes på en måte som bevarer naturen, slik at vi kan leve trygt i en natur som også omfatter vår egen art. Begrepet «bærekraftig utvikling» har vunnet innpass internasjonalt. Er det et tilstrekkelige presist uttrykk til at vi kan bruke det?

Det er mange som ser problemene. Mange skjønner mye. Men det er også mange som kvier seg for å trekke konklusjonen at det er nødvendig å styrte kapitalismen. Og sjølsagt driver kapitalismen en intens propaganda for å hindre at noen trekker akkurat den konklusjonen. Mange tror det vesentligste er å forklare og opplyse. Men miljøødeleggelsene blir jo bare større og verre, selv om vi nå veit uendelig mye mer enn før, selv om vi forstår stadig bedre hva som skjer og hvorfor det ikke må skje. Kapitalismen kan ikke overtales til å ta til fornuft og legge profittjaget til side. Hvem kan reise denne kritikken, om ikke kommunistene? Hvem kan peke på revolusjonens nødvendighet for å løse miljøproblemene, om ikke kommunistene? Her ligger deres store forpliktelse. De må bli den mest aktive, den skarpeste og mest klarsynte retninga innafor miljøvernet.

II. Biologien som produktivkraft

A.

I 12.000 år har menneskene dyrket jorda. Enda lenger har vi holdt husdyr. Vi har alltid «forbedret» naturen ved å dyrke/avle fram varianter som bedre dekket våre behov. Biologien, dvs. de levende organismene vi deler verden med, har hele tida vært en viktig produktivkraft.

Den moderne genetikken og mikrobiologien har ført til et kvalitativt sprang når det gjelder å foredle planter og dyr. Med utviklinga av genteknologien har vi fått produktivkrefter som sprenger rammene for de kapitalistiske produksjonsforholda.

B.

Genteknologien har potensiale til å bli en enorm velsignelse. Foreløpig er det mest tydelig i den farmasøytiske industrien, hvor den har ført til utvikling av nye legemidler og lettere tilgang på legemidler som tidligere var vanskelige å produsere, som for eksempel menneskelige hormoner. Med bruk av genteknologi kan vi få husdyr til å produsere menneskelige hormoner, og dekke behovet.

Innafor jordbruket fører genteknologien til nye planteslag som gir rikere avkastning, som tåler vær og vind bedre, som er motstandsdyktige mot mosaikkvirus, soppsykdommer som meldugg, tørråte, rust, meldrøye osv. Og kanskje mot insektangrep. Mye av dette kan bety store framskritt. Men under kapitalismen er målet for utviklinga av nye sorter først og fremst selskapenes profitt, og ikke det å sikre verdens folk tilstrekkelig mat.

Noen eksempler: Det multinasjonale (USA-baserte) firmaet Monsanto har utviklet en maisvariant som er motstandsdyktig mot Monsantos ugressmiddel «Roundup». Hensikten er at bøndene skal kunne sprøyte avlingen med Roundup og kverke ugraset, og Monsanto tjene både på å selge såkorn og ugrasmiddel. Men er sprøytingen harmløs?

Den ungarske forskeren Arpad Pusztai, som var seniorforsker ved et genteknologifirma i Skottland, og en respektert forsker med en solid karriere, spleiset poteter med gener fra snøklokke, som utvikler en insektgift. Giften skulle være forholdsvis ufarlig for pattedyr. Men Pusztais eksperimenter med å fôre rotter med de genmodifiserte potetene førte til at rottene fikk redusert lever, milt, bukspyttkjertel, skjoldbruskkjertel og hjerne, forandringer i tarmveggen og svekket immunforsvar. Da Pusztai gikk ut offentlig med de foreløpige resultatene, ble han tvunget til å slutte i jobben og forskningen ble stoppet. Det som trengs er mye mer forskning, for å finne ut hva som gjorde at rottene fikk skader. Men selskapet tenkte på profitten, og prøvde å dysse ned hele spørsmålet. Kommer det som en overraskelse at det fikk en stor del av sin finansiering fra Monsanto?

C.

Utvikling av genmodifiserte planter (og dyr) krever omfattende forsøk i stor skala gjennom mange år – industrien regner med ti vekstsesonger, altså fem år hvis de kan dyrke både nord og sør for ekvator. Dette er så ressurskrevende at selskapene er villige til å strekke seg langt for å unngå bråk og få produktene fortest mulig på markedet. Men så lenge det er profittmotivet som styrer denne utviklinga, kan vi ikke være sikre på at produktene er tilstrekkelig testet før de når middagstallerknene våre. Produktivkreftene er blitt så store at de ikke rommes innafor «markedsøkonomien».

Men verst blir det når det å sikre profitten, blir målet for hvilke genetiske endringer som skal gjennomføres. Som «terminatorteknologien», en teknikk som tar sikte på å sikre frøselskapenes profitter ved at plantene bonden dyrker setter sterile frø, så det blir umulig å ta vare på frø til neste års avling. Dermed blir bonden slave av de imperialistiske frøfirmaene, og grunnlaget rives vekk under 12.000 års jordbruk og den genetiske variasjonen vi er absolutt avhengige av. Dessuten vil det føre til utarming av de fattige bøndene i den 3. verden og drastiske endringer i kultur- og bosettingsmønstrene.

De kapitalistiske eiendomsforholda, profittmotivet, gjør at ressursene kanaliseres til å sikre profitten, mens menneskenes sikkerhet blir underordnet.

D.

Bioteknologiens nyeste dramatiske gjennomslag er suksessen med kloning. Fordi genteknologien er svært usikker og krever lange faser med eksperimentering for hver eneste gang, vil kloning være en sikker metode når man først har fått til en genspleising som virker tilfredsstillende. Verdens mest berømte sau, det skotske Roslin-instituttets «Dolly», var nettopp et ledd i en slik utvikling, og første gang det lyktes å klone med celler fra voksne pattedyr.

Siden har andre institutter og forskere gjentatt suksessen. Mest spektakulært var resultatene til et team på Hawaii, som klonet mer enn femti mus i tre generasjoner. Men de vakte sterke reaksjoner hos Roslin-instituttet, som hadde tatt patent på metoden!

Kapitalismen sikrer den individuelle profitten ved eiendomsrett til oppfinnelser. Dette perverse systemet er en hindring for utvikling av menneskenes ressurser. Det når groteske høyder når genteknologifirmaene nå ikke bare tar patent på sine egne genmanipulerte varianter, men også på gener, varianter og arter som forekommer i naturen. Som når et vestlig firma plutselig presterer å ta patent på den berømte Basmati-risen, en risvariant som er spesielt utvikla i India og som brødfør millioner og atter millioner indere.

E.

Bioteknologien representerer et kvalitativt kjempesprang i utviklinga av de biologiske produktivkreftene. Det er enorme krefter, de krever enorme ressurser i utvikling og utforskning. De er med andre ord samfunnsmessige, men holdes lenket av den private eiendomsretten og profittmotivet. De får også enorme samfunnsmessige konsekvenser. Terminatorteknologien kan rasere bosettings- og kulturmønstre som har utviklet seg gjennom 12.000 år, og som omfatter milliarder av mennesker. For profittens skyld. Produktivkreftene vokser seg ut av kapitalismens snevre tvangstrøye. Det stygge, brune, kapitalistiske puppeskallet hindrer utvikling og frigjøring, det er destruktivt. Det må sprenges, slik at menneskenes kunnskap og skaperkraft kan utfolde seg til framtidas strålende sommerfugl: Det kommunistiske samfunnet, der målet ikke er profitt for de få, men et samfunn der behovene dekkes og menneskene kan utvikle sine evner og ressurser, i pakt med de rammene den fysiske verden setter: Frihetens rike.