Nasjonal frigjøringskamp på Filippinene

Av Arnljot Ask

2001-02BFilippinene

Sjøl om Filippinene formelt ble en sjølstendig stat da USA ga Filippinene sin nominelle uavhengighet på USAs nasjonaldag 4. juli 1946, har USA beholdt det reelle grepet om landet etterpå, både økonomisk, politisk og militært. Den nasjonaldemokratiske fronten på Filippinene (NDF) fører derfor en kamp for å frigjøre landet fra denne nykoloniale posisjonen Filippinene er i.

Denne kampen griper inn i både bangsamorofolkets frigjøringskamp på Mindanao og striden for nasjonale, demokratiske og sosiale rettigheter som andre nasjonaliteter på Filippinene fører. Ved siden av bangsamorofolket er det først og fremst igorotfolket og andre folkeslag i Cordillera, i høylandet på det sentrale og nordlige Luzon, som i organiserte former har satt dette spørsmålet på dagsorden i den grad at det griper inn i den politiske hverdagen til landet som helhet.

På grunn av denne sammenhengen vil vi i dette nummeret av Røde Fane, som konsentrerer seg om frigjøringskampen til bangsamorofolket, også skissere noen av hovedtrekka i strategiene til NDF og Cordillera Peoples Alliance (CPA), frigjøringsfronten til cordillerafolket. For å skjønne mer av rammevilkåra for bangsamorofolkets kamp. I et seinere hefte vil vi behandle helheten i den nasjonal demokratiske revolusjonen på Filippinene grundigere.

En nasjonal, demokratisk revolusjon

Den filippinske revolusjonen i 1896-98 gjorde slutt på det spanske koloniveldet i landet. Denne revolusjonen var, i tillegg til å være antikolonial, også starten på den borgerlig demokratiske revolusjonen på Filippinene. Den ble ledet av det framvoksende borgerskapet i landet og utnytta krigen mellom Spania og USA. USA intervenerte imidlertid og erobra Filippinene gjennom den krigen som fulgte fra 1899 til 1902. Det direkte kolonistyret fra USA varte da fram til 1946, bare avbrutt av den japanske okkupasjonen 1942-45.

Som en moderne imperialistmakt var USA interessert i å trekke superprofitt ut av utnyttinga av Filippinenes rike ressurser. USA drev derfor fram en utvikling av sosioøkonomien på Filippinene fra føydalisme til en form for halvføydalisme, avhengig av produksjon av jordbruksvarer og mineralvarer for eksport. Denne utviklinga fortsatte også etter 1946, ifølge NDF sin analyse, ved et indirekte kolonistyre gjennom ulikeverdige traktater, avtaler og arrangementer på det økonomiske, politiske, militære og kulturelle planet. Dette førte til at det ledende sjiktet i borgerskap i landet ble avhengig av USA; et såkalt kompradorborgerskap. Den filippinske økonomien forble halvføydal, med kompradorborgerskapet og godseierklassen som de lokale utbytterklassene, underlagt USAs kontroll. Denne analysen ligger bak at NDF karakteriserer Filippinene som et halvkolonialt og halvføydalt samfunn, over 50 år etter den formelle uavhengigheten ble proklamert.

Den borgerlig demokratiske revolusjonen som starta i 1896, er ennå i dag ikke fullført. Den hadde endog et tilbakeslag under diktaturet til Ferdinand Marcos fra 1972 til 1986. Det folkelige opprøret som styrta han 25. februar 1986, førte imidlertid ikke til noe brudd med den sosioøkonomiske strukturen. Cory Aquino, som sjøl kommer fra godseierklassen, opprettholdt også underdanigheten til USA. Det opprøret som høsten 2000 reiste seg mot daværende president Joseph Estrada avdekket at fremdeles har de føydale kretsene sterk innflytelse i de øvre sirklene i det filippinske samfunnet og lever høyt på et korrupt system som står i motstrid til interessene til det nye borgerskapet. I det nye «Edsa-opprøret» (oppkalt etter hovedgata Edsa hvor massedemonstrasjonene mot Marcos fant sted i 1986) marsjerte småborgere og borgere fra Makati (bydel i Manila som symboliserer storkapitalen) side om side med arbeiderklassen og andre samfunnssjikt. Ikke for å innføre arbeiderklassens stat, sosialismen, men for å utvide de demokratiske rettighetene som deler av borgerskapet også har interesser av. Hvilke følger det vil få for de økonomiske og politiske strukturene i landet, avhenger av oppfølgingen av protestene mot Estrada-regimet. Utfallet er ennå ikke gitt, i mai 2001 når dette skrives. At Estrada ble kasta i januar 2001 og Arroyo ser ut til å befeste sin makt gjennom valgene nå, er derfor ingen grunn for NDF til å endre vesentlig på sin frigjøringsstrategi. Borgere med basis i føydalklassen, som ikke baserer seg på den vulgære og åpne korrupsjonen som Estrada-saken har avdekka, vil fortsatt sitte med stor makt. Og flere av de innflytelsesrike «klanene» som støttet Estrada beholder viktige posisjoner både i det politiske og militære hierarkiet.

NDF

Vi skal ikke gå gjennom hele NDF sitt program for den nasjonale demokratiske revolusjonen her, men nøye oss med å se på noen av punktene som berører forholdet til de nasjonale frigjøringskampene til minoritetene.

  1. I det første punktet i NDFs program, hvor sjølve målet formuleres: Forene det filippinske folket for å kaste det halvkoloniale og halvføydale systemet og for å fullføre den nasjonale demokratiske revolusjonen, framheves enheten med frigjøringsbevegelsene til bangsamoro- og cordillerafolket som forutsetninger for å lykkes med dette.
  2. Det slås fast at den demokratiske koalisjonsregjeringa (som skal opprettes når den nasjonale demokratiske revolusjonen seirer) skal anerkjenne og garantere urbefolkningens rettigheter til deres hjemland og naturressurser.
  3. I programmet er det et eget hovedpunkt som sier: «Fjern alle former for nasjonal undertrykking og kjemp for enhet med bangsamorofolket, cordillerafolket og andre urfolk og grupper i deres kamp for sjølbestemmelse.»

I dette punktet anerkjenner NDF retten til sjølbestemmelse, inkludert retten til løsrivelse. De understreker at de har «retten til å bestemme sin egen skjebne, å befri seg fra nasjonal undertrykking, utbytting, sjåvinisme og diskriminering, å oppnå demokrati, å regjere seg sjøl og strebe etter sosial framgang på allsidig vis og i overensstemmelse med sine spesielle vilkår».

Når de slår fast retten til løsrivelse, peker de også på at NDF vil jobbe for at det skal være mulig å bevare en enhet innenfor en autonomi i et framtidig demokratisk Filippinene, at NDF vil «fremme enheten, likeverdet, brorskapet mellom alle folk, nasjonaliteter og urfolk innenfor det filippinske samfunnet», at de vil søke å «gjøre slutt på og gi oppreisning for følgene av nasjonal undertrykking, fiendskap og splittelser spunnet av århundrer med kolonistyre etterfulgt av den eksisterende halvkoloniale orden».

En virkelig regional autonomi

Igorotene og de andre urfolkene i Cordillera teller en drøy million mennesker. Igorotene, som er den største av disse urfolkene, er en indonesisk folkegruppe som kom til området for flere tusen år siden og ble den dominerende befolkningen i høylandet i det sentrale og nordlige Luzon. I dag er ressursene i dette området kontrollert av utenlandske og filippinske kapitalinteresser. Internasjonalt ble deres kamp for nasjonale rettigheter kjent under kampen mot Chico-dammene på 1970-tallet. I dag er det et annet damprosjekt som truer med å fordrive titusener av cordillerafolket fra deres bosteder og ødelegge deres livsmåte; San Roque-dammen.

Foruten vannkrafta og tømmeret fra de frodige skogene, har det vært gullet og andre mineraler i fjellene som har fristet filippinsk og utenlandsk kapital. Klimaet inviterer også til fruktdyrking og blomsterdyrking som kapitalsterke selskaper higer etter å fravriste lokalbefolkninga kontrollen over.

Cordillera Peoples Alliance

Som følge av oppblomstringa av den folkelige mobiliseringa rundt Chico-aksjonene, voks det i 1980-åra fram organisasjoner som satte kampen for nasjonal sjølråderett for cordillerafolket på dagsorden. Det samlende kravet ble etter hvert å kreve regional autonomi for Cordillera. Den revolusjonære organisasjonen for cordillerafolket som var med i paraplyorganisasjonen NDF, Cordillera Peoples Democratic Front (CPDF), hadde da vært aktiv siden starten på 1970-tallet og også sentral i organiseringa av Chico-aksjonene. Den fikk på 1980-tallet følge av Cordillera Peoples Alliance (CPA), en breiere, legal front som stilte omtrent de samme parolene for den politiske kampen.

Fjerninga av diktatoren Marcos fra presidentpalasset i Manila la også et ekstra press på den nye regjeringa til Cory Aquino, slik at visse administrative tiltak ble iverksatt fra 1987 av. Lokale institusjoner, som Cordillera Executive Board – Cordillera Regional Assembly (CEB-CRA) ble etablert. I konstitusjonen av 1987 ble det også innbakt en bestemmelse om regional autonomi for Cordillera (Cordillera Autonomous Region-CAR). CEB-CRA skulle være institusjoner som drev dette framover og ble administrasjonen i en framtidig autonom region.

Fram til i dag har denne prosessen stort sett vært spillfekteri. Masse penger er blitt brukt til å lage diverse komiteer og putte folk inn i ulike kontorer. Regjeringa har oppnådd å få en alliert i en utbrytergruppe fra CPDF, Cordillera Peoples Liberation Alliance (CPLA), som har gått inn i denne prosessen og blitt en del av CEB-CRA-strukturen.

Grunnen til at myndighetenes prosess har stoppa opp, ligger i en grunnleggende uenighet om hva som skal ligge i autonomi. Manila har ikke tenkt at det skal gi urfolkene noen reell innflytelse over ressursene i området, bare et skinndemokrati hvor lokale samarbeidsfolk kan få seg posisjoner og lønn for strevet. Siden de nå ikke klarer å få gjennomslag for dette prosjektet hos befolkninga og massebevegelsene i området, hvor CPA er den toneangivende, er Manila nå i ferd med å legge hele greia på «is». Bevilgningene til CEB-CRA stoppet opp i 1. halvår 2000. Etter det undertegnede kjenner til, gir heller ikke 2001-budsjettet noe til den videre drifta.

Retten til forfedrenes land og naturressursene

Det avgjørende punktet som skiller Manila og den folkelige cordillerabevegelsen gjelder hvem som skal ha rettighetene til jorda og naturressursene. Ikke en ukjent problemstilling for oss her i Norge heller, i forhold til spørsmålet om samenes rettigheter!

Det første punktet i CPAs krav til det de kaller et «virkelig regionalt autonomi» er: Full anerkjennelse av folkenes rett til forfedrenes jord i overensstemmelse med de tradisjonelt bestemte grensene, inkludert alle naturressurser der.

Dette betyr ikke at alle landsbyer skal ha eneretten til resursene i sitt område. Rettighetene gjelder kollektivt, slik de også praktiseres internt stor grad innefor de enkelte landsbyene i dag. Punktet følges opp av presiseringen: Respekt for den territoriale integriteten i Cordillera-regionen som det kollektive hjemlandet til cordillerafolket, med førsterett til de kollektive rettighetene og kontrollen over naturressursene i regionen.

Dette betyr at urfolkenes rettigheter skal sikres når den filippinske staten foreslår tiltak på nasjonalt plan som berører området. Men CPA tror ikke at dette vil være mulig før etter at en nasjonal, demokratisk revolusjon har endra karakteren til det filippinske samfunnet. De betrakter seg derfor som en del av bevegelsen for en slik revolusjon på Filippinene. De stiller dermed i utgangspunktet ikke opp som mål en egen Cordillera-stat, men at Cordillera skal bli et autonomt område innenfor et framtidig demokratisk og folkestyrt Filippinene.

En grunn til at de ikke går så langt som toneangivende organisasjoner til bangsamorofolket, som ønsker løsriving, kan være at de ikke ser det slik at cordillerafolket har nådd stadiet med å konstituere seg som egen nasjon, slik en av representantene for CPA vi snakka med så på det.

Fritt Bangsamoro!

Vi går grundigere inn på konflikten mellom bangsamorofolket og Manila i hovedkapitlet i dette heftet. Her skal vi bare peke på hvordan denne konflikten forholder seg til den nasjonale frigjøringskampen for Filippinene som helhet.

Som allerede nevnt er det en rådende oppfatning i den toneangivende frigjøringsbevegelsen, Moro Islamic Liberation Front (MILF), at bangsamorofolket må få sin egen stat, løsrevet fra Filippinene. De ser på dette ikke bare som en sak for å komme vekk fra den undertrykkinga og utbyttinga de i dag blir utsatt for fra regimet i Manila og internasjonal storkapital som utnytter naturressursene deres. De ønsker dette også på lengre sikt under et eventuelt demokratisk styre på Filippinene. Slik sett skiller de seg fra strategien til CPA i Cordillera og fra det som NDF ser på som den mest ønskelige løsningen for framtida (som fra deres side er autonomi i en demokratisk og ikke-diskriminerende filippinsk republikk).

I dagens felles kamp mot felles fiende står imidlertid MILF og NDF sammen. De to organisasjonene har inngått en avtale om gjensidig støtte og respekt. Jose Maria Sison sier i en innledning fra 1996, til en internasjonal konferanse om det nasjonale spørsmålet (som finnes på NDF sin hjemmeside på nettet):

«Styrkene til den nasjonaldemokratiske revolusjonen har alltid støttet og oppmuntret MNLF (Moro National Liberation Front – den andre store frigjøringsbevegelsen til Bangsamorofolket, som NDF hadde mest samarbeid med inntil avtalen de gjorde med Manila i 1996) og andre moroorganisasjoner om å handle i tråd med morofolkets rett til sjølbestemmelse, inkludert retten til løsrivelse, som et våpen mot den kontrarevolusjonære staten, nasjonal undertrykking og kristen sjåvinisme. Det er til beste for de felles interessene til det filippinske folket, inkludert moroene, at moroorganisasjonene fører væpnet kamp for sjølbestemmelse.»

Videre sier han at «CPP (Communist Party of the Philippines) og den revolusjonære bevegelsen har derfor gjentatte ganger tilbudt en revolusjonære allianse, samarbeid og koordinering med MNLF og andre moroorganisasjoner og har holdt fram som siktemål regionalt autonomi under en ikke-undertrykkende enhetlig, eller føderal stat i framtida».

Han kommer også inn på dobbeltkarakteren til MNLF; det progressive at de slåss for sjølbestemmelse mot en reaksjonær stat og det reaksjonære at de har en negativ holdning ovenfor en nydemokratisk revolusjon i hele Filippinene og mangler et demokratisk program. Det siste er mynta på at programmet til MNLF ikke har noen brodd mot toppene i morobyråkratiet og de mektige samarbeidsfolka og godseierne blant moroene sjøl. Denne skepsisen grunner seg nok i at MNLF-lederne ved flere korsveier hadde vært åpne for avtaler med både Marcos, Aquino og Ramos som etter CPP sitt syn ikke tjente interessene til flertallet av moroene. Bare noen måneder etter denne artikkelen Sison, gikk da også MNLF med på en avtale som gjorde lederen Nur Misuari til guvernør i et autonomt moroområde på Mindanao med residens i Cotabato. Sison følger opp denne skepsisen til toppsjiktet i morobevegelsen, når han poengterer:

«Når den nydemokratiske revolusjonen vinner på Filippinene, er det svært sannsynlig at imperialistene og de reaksjonære i utlandet vil utnytte de pro-imperialistiske og reaksjonære kreftene over hele Mindanao, og særskilt i moroområdene, mot folkets demokratiske stat. Det er derfor absolutt nødvendig for kreftene til den nasjonal demokratiske revolusjonen å reise, organisere og mobilisere morofolket i fellesskap med resten av det filippinske folket, og utvikle sanne revolusjonære bevegelser og kadre blant moroene.»

NDF har da også helt siden 1970-tallet arbeidet for å organisere moroer knytta til den nasjonal demokratiske bevegelsen, gjennom Moro Revolutionary Organisations (MORO).

Dette var, som sagt, skrevet i perioden hvor tilliten til MNLF-ledelsen var sterkt dalende hos CPP og NDF. Forholdet til MILF, som siden 1980-tallet har ført en mer kompromissløs linje i forhold til myndighetene i Manila, er mer åpent. Men det står ved lag at den nasjonal demokratiske, all-filippinske bevegelsen har et annet syn på hva som ville være best i framtiden enn det morobevegelsen står for. Sjøl om noen av de lederne vi traff innafor MILF modifiserte seg med å si at det ikke var mulig å si helt sikkert hva som kom til å bli resultatet under andre vilkår enn de som rådde i dag. De poengterte også at samarbeidet med den nasjonal demokratiske bevegelsen var godt.

Kilder
  • The Philippine Revolution av Jose Maria Sison/Rainer Werning 1989
  • NDF sitt program
  • Materiale fra CPA og samtaler med representanter fra CPA i Baguio i oktober 2000