av Aslak Sira Myhre
Heftet Hvem vokter vokterne? har blitt utsatt for kritikk i Klassekampen. Harald Hauketo Fjørtoft (HHF) har under tittelen «Sira Myhre og fascismen» hevdet at undertegnede ikke har kjennskap til verken klassekamp eller fascisme. Han mener at jeg setter «radikale einskildindivid» i fare gjennom å påstå at AKP klarte å påføre seg sjøl større politisk skade enn det overvåkningspolitiet fikk til.
To uker tidligere har AKPs leder Jorun Gulbrandsen (JG) presentert en lignende kritikk. 2. august gir hun et forsvar for hemmelige medlemmer og medlemslister og en del andre «sikkerhetstiltak», hvor hun samtidig avviser at sikkerhetspolitikken i AKP gikk for langt, en kan ha gjort feil, men «årsaken var faktisk POT, militærøvelser mot venstresida, overvåkning …».
Sjøl om Gulbrandsen og Fjørtofts innlegg er formulert svært forskjellig, både i målføre og stil, er grunnlaget for kritikken og konklusjonen overraskende lik. Begge avviser at sikkerhetspolitikken kan ha skada partiet politisk. Og de går ikke inn i noen konkret analyse av den politiske konsekvensen av å grave ned hundrevis av medlemmer og operere med dekknavn og organisatorisk krigsforberedelse som viktigste oppgave for partimedlemmene.
Det er ikke vanskelig å påvise overvåkning i Norge i etterkrigstida, og heller ikke å avdekke denne overvåkingas politiske karakter. Det er også det mesteparten av heftet, Hvem vokter vokterne?, handler om. Men det at «klassefienden» ligger i buskene og snuser, betyr ikke at revolusjonære i Norge må ta på seg kamuflasjedrakt og bygge hytte i nabobusken.
Tvert imot vil en slik politikk bidra til at overvåkerne og oppdragsgiverne får det som de vil, ei revolusjonær venstreside som minner mer om en konspirasjon enn et politisk redskap for arbeidsfolk. Gjennom å organisere seg for krig i fredstid, isolerte AKP (m-l) seg i større grad fra folk og ga de borgerlige propagandistene ammunisjon. Dette velger HHF og JG å overse og henviser istedet til eksistensen av overvåkning om bevis for den politiske linjas riktighet.
Etter mitt syn holder det heller ikke med allmenne henvisninger til kommende kriser og trusselen fra fascismen når man skal legitimere hemmelig politisk virksomhet. Muligheten for at det internasjonale borgerskapet vil ty til fascistiske metoder for å forsvare sin posisjon, er en konstant faktor. Hvis partiers organisasjonsvern skal baseres på den, vil det alltid være riktig med den høyeste form av hemmelighold, uavhengig av de faktiske politiske forholdene i samtida. Legal og åpen politisk virksomhet blir umulig, siden fascismen kan være neste holdeplass uansett.
Kjerna i min kritikk er at politisk partiorganisering må skje utifra de materielle og politiske forhold i samtida, ikke et ukjent antall år inn i framtida og i alle fall ikke i fortida. Den internasjonale venstresida er full av sekter og partier som er strålende godt forberedt på å møte «borgerskapets fascistiske offensiv», men de har sjelden mer enn to hundre medlemmer og er helt ukjent for såvel borgere som arbeiderklasse. Revolusjonære partier som vinner oppslutning og organiserer seg fornuftig som parti i klassekampen i fredelige land i Vest-Europa er derimot mangelvare.
Min påstand er at den ekstreme sikkerhetspolitkken som blei ført, særlig mot slutten av søtti- og begynelsen av åttitallet, skada AKP politisk. Sjøl folk langt inne i partikontoret må ha innsett det, men det var prisen man var villig til å betale for å være usynlig for overvåkeren. JG henviser til beskyttelse av enkeltindivider, for eksempel innvandrere, som begrunnelse for å holde medlemmer hemmelig, bruke dekknavn o.l. i dag. Det paradoksale er at den ene tingen sikkerhetspolitikken ikke fikk til, var nettopp dette, på tross av dekknavn, hemmelige møter og forbud mot medlemsregistre, har folk blitt utsatt for overvåking, yrkesforbud og avlytting. De aller fleste må ha fått mapper, og svært mange har mista jobber som et resultat av den infoen overvåkerne har samla opp om dem. Skal man da seriøst beskytte folk mot all overvåkning, må det altså langt strengere tiltak til enn det AKP (m-l) brukte i 1979, og det tror jeg de færreste ønsker.
Poenget er at det eneste sikkerhetspolitikken påviselig har klart å beskytte er AKPs indre organisering og ledelse. Dette er en prestasjon i seg sjøl, men i ettertid må spørsmålet stilles om det var verdt det. Er de manglende forutsetningene for partidemokrati en slik organisering skaper, isolasjon fra klassekampen og den kulturelle isolasjonen som oppstår som en følge av paranoiane, virkelig en pris man er villig til å betale for å holde sentralstyremdlemmene sine hemmelige?
Hva hadde skjedd om POT hadde fått vite at AKP hadde sentralstyrmøte for eksempel 25. juni 1979? Antageligvis ingenting som helst. Denne typen kunnskap har ligger passivt i støvete arkivskap. Jeg er ikke prinsipiellt mot hemmelighold eller høyt organsiasjonsvern. Men alt må vurderes konkret utifra den politiske situasjonen.
Jeg vil gjenta at AKP skada seg sjøl mer politisk enn det POT fikk til i løpet av søtti- og halve åttitallet, og de sårene de påførte egen kropp den gangen ser man arrene av den dag i dag. Sikkerhetspolitkken fungerte internt byggende og skapte sterke bånd, men førte også til harde brudd. Etterhvert har den blitt holdt liv i som rituale mer enn noe annet. Dette ritualet kan gi folk som kaller seg kommunister et felles språk, men det fungerer ikke politisk progressivt i Norge idag, og det ritualiserte forsvaret for den samme politikken må avvikles hvis vi skal få en fornuftig diskusjon om hvilket organisasjonsvern som er fornuftig for et revolusjonært parti nå.