Næringspolitikk nedenfra
Av Jokke Fjeldstad
Hvorfor skal vi bry oss om næringspolitikk? Gjør ikke det oss bare til et redskap for kapitalen for lettere å få igjennom avgiftsreduksjoner og skattelettelser, tiltak som på lang sikt vil svekke det offentliges finansiering? Revolusjonære og kommunister vil jo bekjempe utbytting og grådige kapitalister. Vi har jo ikke noe ønske om å være nyttige idioter for kapitalen. Så hvordan kan vi drive næringspolitikk da?
Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist og sitter i LO i Oslo sitt næringspolitiske utvalg.
Næringspolitikk ovenfra
Veldig ofte blir næringspolitikken begrenset til politikk som har som formål å sikre eiernes avkastning. Politikken utformes i eiernes perspektiv. Uten kritisk vurdering av dette blir fort næringspolitikk det samme som tilrettelegging for kapitalistisk utbytting. Næringspolitikkens handlingsrom redusere til spørsmål om skatte- og avgiftsnivåer, eller om reguleringsbestemmelse hemmer den frie konkurransen.
Næringspolitikk blir ofte redusert til å fremme nærings- eller konkurransenøytralitet. Aarbakke-utvalget, som la fram NOU -en: Bedrifts- og kapitalbeskatningen – en skisse til reform i 1989, argumenterte i stor grad for næringsnøytralitet i skattepolitikken. NOU ‘en definerer næringsnøytralitet som “likbehandling mellom næringer i skattepolitikken”. Dette prinsippet er senere også tatt videre fra skattepolitikken til andre områder. Essensen i næringsnøytralitetsbegrepet er at alle næringer i Norge bør være underlagt de samme politiske rammebetingelsene. På den andre siden har man konkurransenøytralitet som heller setter søkelys på like betingelser som de land man konkurrer med. Fra eget forbund veit jeg at mange i butikknæringa langs grensa er opptatt av å få likere vilkår med de svenske butikkene.
Ukritisk høres jo nøytralitet fint ut. Politikere skal ikke blande seg inn i ting de ikke har greie på. Alle blir likebehandla, og det kan jo ikke være urettferdig. Men det begrenser næringspolitikken til å dreie seg om størst mulig verdiskapning, profitt og rentabilitet. Har vi andre mål for næringspolitikken, så må vi avvise nøytralitet og velge en aktiv næringspolitikk. Der vi tar politiske valg for hva og hvordan vi vil tilrettelegge for næring.
Næringspolitikk blir på den andre sida ofte snevra inn til industripolitikk, eller politikk for eksportnæringene. Dette er viktige næringspolitiske områder. Dessverre gjør denne innsnevringa at mange ikke kjenner seg igjen, og blir fremmedgjort fra ideen om næringspolitikk for egen næring. Det blir lagt opp til langt større diskusjoner om hva vi skal gjøre etter olja og med arbeidsplassene der, enn hva vi skal gjøre med butikkdøden innen varehandelen. Selv om den siste næringen gir langt flere brød på bordet enn den første.
Alle næringer har politiske, juridiske og økonomiske rammer. Næringspolitikken handler om rammene for en sektor. Med rammevilkår mener vi hvilke lover, regler, tradisjoner eller naturgitte forutsetninger som setter rammer for en virksomhet. Det er gjennom lovverk, reguleringer og skattlegging at det offentlige lager rammer for næringer. Men også samspillet og beslutninger som næringsaktører gjør i markedet vil kunne være politiske. Det vil alltid være politisk kamp rundt disse beslutningene. Spørsmålet er om kampen skal få defineres ovenfra?
Næringspolitikk nedenfra
Det er med tre perspektiver vi tar med oss når vi jobber med næringspolitikk nedenfra. Den første er en anerkjennelse av vi (arbeiderklassen) selger sin arbeidskraft for å overleve. Alternativet til arbeidet er ikke-arbeid for arbeiderklassen. Arbeid er en forutsetning for at vi har råd til hjem, mat, fritid og underholdning. Derfor må vi jobbe. Vi har kortsiktig interesse av at det finnes et ønske om å kjøpe arbeidskrafta vår. Samtidig har vi langsiktig interesse av å avskaffe det sosiale forholdet mellom arbeid og kapital, da dette er kilden til utbytting og fremmedgjøring. Det står i veien for realisering av oss sjøl som hele mennesker.
Denne grunnleggende interne motsetningen i arbeideren er i seg selv et godt argument for å engasjere seg i næringspolitikk. Vi trenger på kort sikt en næringspolitikk som har sysselsetting og jobbtrygghet som mål. Det å ha en næringspolitikk som skaper arbeidsplasser, fremmer sysselsetting og jobbtrygghet styrker vår forhandlingsposisjon.
Dette bringer meg over i det neste. Næringspolitikk handler om fordeling. Skal man slåss om fordelingen mellom arbeidet på den ene siden og kapital på den andre? Er kunnskap om hvordan verdiene skapes i næringen helt nødvendig? Hvor kommer inntekter fra, hva slags utgifter finnes, hva er de økonomiske vilkårene næringen eksisterer under? Dette er alt grunnlag for det større spørsmålet hvordan fordeles verdiene. Man kan ikke gå inn i lønnsforhandlinger uten å kjenne økonomien i sitt eget foretak og i næringen. Denne kunnskapen har alltid arbeidsgiverne i bakhodet. Så dermed må også vi ha den.
Den viktigste grunnen til å jobbe med næringspolitikk fra et marxistisk utgangspunkt er likevel kampen mot fremmedgjøring.
Karl Marx pekte på hvordan arbeiderne ble fremmedgjort gjennom kapitalismens produksjonsform. Fremmedgjøring går ut på at produktet en arbeider produserer blir skilt fra arbeideren, fordi det er kapitalisten som eier produktet og kontrollerer produksjonsprosessen. Produktet fremstår derfor for arbeideren som noe "fremmed", og som hun eller han ikke har kontroll over.
For å lage f.eks. en avis trenger du arbeidere med ulike yrker. Men når du da tar for eksempel kundeservice vekk fra avisa, så forsterkes denne fremmedgjøringa Marx snakka om. Du slutter å være en del av de som lager avis, og begynner å bli en som lager kundeservice. Blir du i tillegg sentralisert vekk fra området avis kommer ut i, så ser du ikke den fysiske avisa i kiosken eller på butikken. Og produktet som du faktisk er med å lage blir enda mere “fremmed” for deg.
Fremmedgjøringa er en av kapitalens måter å herske over arbeiderklassen på. Derfor er kamp mot nedbemanning, sentralisering og utskilling sentralt for fag- og arbeiderbevegelsen. Det handler om hvordan vi vil at samfunnet og livene våre skal være.
For arbeiderbevegelsen å engasjere seg i næringspolitikk handler om å lage motgift til fremmedgjøringa. Vi får kunnskap og erfaringer til selvstendig å vurdere hva og hvordan ting bør produseres. Vi kan bygge stolthet i arbeiderklassen over hva de bidrar med i samfunnet. Fremmedgjøringen er ingen naturlov, men en konsekvens av den sosiale relasjonen mellom arbeid og kapital. Og dermed er det også mulig å gjøre noe med den gjennom politisk kamp.
Verktøykassa
Kanskje en av de mest oppbrukte klisjéene når det kommer til næringspolitikk er den berømte verktøykassa. Verktøykassa tømmes og fylles opp uten at noen snakker om innholdet. Hvilke politiske virkemidler har vi og kan vi bruke?
Man kan beskrive verktøykassa som en kasse med fem hjørner.
Skatte og avgiftspolitikken er det man ofte tenker først på. Det er gjerne den som trekkes fram i ordskifter om næringspolitikk. Skatt og avgifter har som hovedfunksjon å finansiere offentlige utgifter. De fleste vil nok være enig i at det bør være et samsvar mellom offentlige utgifter og skattene og avgiftene som blir krevd inn. Forskjellig nivå på skatter og avgifter kan være hensiktsmessig med tanke på at noen næringer kan bidra mer enn andre til fellesskapet. Dagens diskusjon om grunnrenteskatt på oppdrettsnæringa er et eksempel på dette. Men også at man kan påvirke forbruket til innbyggerne. Ekstra avgifter på usunne eller forurensende produkter er eksempler på dette. Dette kan også treffe feil, som når regjeringa økte sukkeravgiftene for å få budsjettet til å gå opp i forhandlingene for et par år siden.
Bedrifter som opplever skjerpet konkurranse, et tøffere marked eller har små marginer ber ofte politikerne om å redusere avgiftene eller skattene de er pålagt. Resultatet av dette ensidig som næringspolitikk betyr fort å skvise velferdsstaten og staten for muligheter til å drive aktiv næringspolitikk på andre områder.
Eierskap er det neste hjørnet i verktøykassa. For noen er statlig eierskap en slags snikinnføring av sosialisme. Solberg-regjeringa har en politisk linje på nedsalg av statlige eierandeler i selskaper. Regjeringa argumenter med maktspredning og at det er ønskelig med flere eller større private eiere. Regjeringens politikk bygger på en ide om at privat eierskap alltid er best, i tråd med den liberalistiske arven fra Adam Smith. Den liberalistiske teorien sier maksimal nytte kommer ut ifra at alle følger egeninteressen i markedet. Dette er jo også en av grunnene til at Adam Smith var skeptisk til aksjeselskap. Man kan ikke følge egeninteressen med andres penger, og på den måten vil man ikke nå maksimal nytte.
Et annet argument brukt mot statlig eierskap er rolleblanding mellom regulator (staten som vedtar og håndhever lover) og økonomiske interesser som bedriftseier. Frykten er at rolleblanding kan åpne for korrupsjon.
Argumentene for statlig eierskap er flere. Hovedargumentet er ofte å sikre norsk eierskap til norske bedrifter. At nasjonalt eierskap og dermed kontroll er strategisk viktig for en nasjon. Norge er en rik nasjon, med et stort oljefond, som ikke trenger å selge for å få inn inntekter. Selskaper med statlig eierskap går også hovedsakelig bra. Det er i hvert fall ingen grunn til å påstå at de klarer seg dårligere enn de med bare private eiere. Eierskap i bedrifter som går bra gir også inntekter til staten, og er med på å finansiere det offentlige.
Et annet godt argument for statlig eierskap er at man sikrer en langsiktig strategisk eier. Dagens investorer er i større grad enn før det som kan kalles institusjonelle investorer: investorer som har store porteføljer og er ute etter kortsiktig fortjeneste. De kjøper seg opp i selskaper for å kunne påvirke beslutninger. Denne posisjonen bruker de til å sikre beslutninger som gir kortsiktig inntjening, uavhengig om den er lur på lang sikt, før de selger seg ned og går til neste selskap.
Økonomen Mariana Mazzucato har i de siste årene blitt dratt frem i diskusjonen rundt statlig eierskap og innovasjon. Mazzucato mener at staten har evner til å skape markeder og vekst, og ikke bør begrense seg bare til å fikse markedssvikt når kapitalismen feiler. De fleste utviklede kapitalistiske land har programmer for å støtte opp om innovasjon og entreprenørskap. Mazzucato mener staten bør ta en eierandel i bytte for denne støtten. På den måten taper ikke staten bare på prosjekter som ikke realiserer seg, men de vinner også på de prosjektene som blir realisert.
Dette åpner også for en strategisk og offensiv eierskapspolitikk der man velger seg ut næringer man vil utvikle for framtida. Staten kan på denne måten ta en lederrolle i verdiskapning og teknologiutvikling som kan være med å løse klimakrisa og andre samfunnsutfordringer.
Det tredje hjørnet er forskning og utvikling. Offentlige universiteter og høgskoler står for mye av forskninga her til lands. Hva som forskes på og hvilken grunnforskning som gjøres har mye å si for hvilken kunnskap som finnes i et samfunn for å utvikle nye produkter og teknologi.
Det offentlig har også en rekke direkte støtteordninger som ENOVA, Innovasjon Norge m.fl. De er viktige premissleverandører for hva som mottar støtte for å bli utviklet til morgendagens næringsliv. I lokalpolitikken er hva slags videregående opplæring som fins og hvor den er viktig for tilgangen på lærlinger for lokalt næringsliv.
I tillegg er staten en betydelig entreprenør og innovatør. Flyindustrien, halvleder-, atom-, internett-, data- og romindustrien er kanskje de viktigste eksemplene på industrier som har blitt til med statlig hjelp og oppbakking. Statlig finansiering av forskning og utvikling i oppstartsfasen var essensielt for utvikling av disse industriene. Statlige kontrakter og finansiering via militære programmer (som DARPA) er en nøkkel til å forstå hvordan Silicon Valley fikk forutsetningene til å bli det moderne entreprenør-mekka det er i dag.
Både stat, fylker og kommuner driver med mye næringspolitikk i det fjerde hjørnet innkjøp og planlegging. Hvordan kommuner legger arealplaner bestemmer hvor mye næring og hva slags næring det er plass til. Man kan planlegge for at det utvikles ringvirkninger. Ofte er det slik at en næring utvikler seg best i nærhet til seg selv. Med det mener jeg at det finnes flere bedrifter som er ute etter samme kompetanse. Det finnes underleverandører i nærheten. På den måten utvikler man et kunnskapsfortinn ikke bare i den enkelte bedrift, men i et område.
Det offentlige driver også mye næringspolitikk i hvordan den driver innkjøp. Vektlegges annet enn pris? Hvordan henger innkjøp sammen med framtidig næringsutvikling? Prioriterer vi seriøse bedrifter med ordna forhold og lærlinger med mer i tråd med f.eks. Oslomodellen? Plasserer vi den offentlige institusjonen her, hvilke ringvirkninger gir det i samfunnet?
Utenriks- og handelspolitikk er det siste hjørnet i verktøykassa. Fra 1905 da den nasjonale kontrollen over utenriks- og handelspolitikken sto sentralt, til dagens debatter om frihandelsavtaler og EØS, så er dette absolutt et viktig næringspolitisk område. Hvilke næringer som beskyttes og hvilke næringer som får hjelp til å vinne nye markeder i utenlandet er svært politisk. Både i vårt eget land og for de landene vi handler med. En næringspolitikk som kun er opptatt av det beste for våre egne næringer, sikring av egne arbeidsplasser og profitt maksimering for egne eiere, blir fort en næringspolitikk ovenfra.
Det er viktig å fremme en solidarisk næringspolitikk med mål om sysselsetting, kontroll over egne liv og miljø for alle. Dessverre er det mektige krefter som vil tvinge en annen næringspolitikk på hele verden. En politikk bestående av markedsliberalisme og jakten på maksimal profitt.
Næringspolitikk i Corona-tider
Da jeg begynte å skrive denne artikkelen hadde jeg nettopp hørt en innledning med Ådne Cappelen fra SSB der han viste at vi nå var inne i en ny topp i investeringer, og at de regnet med at det skulle flate seg ut utover 20-tallet. Investeringer er en målestokk på hvordan det går i en næring, hvordan vi oppfatter framtidsutsiktene i næringen. Investeres det mye oppfatter vi det som positivt med tanke på arbeidsplasser.
Så kom Corona-krisen og nå forventer vi alle at det kanskje ser mer ut som etter forrige topp rett før “finanskrisen” i 2008. De fleste som er opptatt av og diskuterer næringspolitikk er i stor grad enige om at det trengs langsiktig tenkning. Investeringer skal ikke bare gjøres med en kort horisont, men fordi det er smart i det lange løp. Likevel viser det seg i praksis at det ofte er når presset er høyt at det gjøres korttenkte næringspolitiske beslutninger. Det er nok et lite troverdig scenario at vi nå har noen unntak midt i Corona-krisen, og så er vi tilbake til normalen i høst.
Som Naomi Klein har vist gjentatte ganger brukes kriser til å endre politikk, vilkårene for hvordan vi lever under kapitalismen. Denne krisen er ikke noe unntak. Derfor må vi være på vakt. Hva skjer med våre næringer og arbeidsplasser? Hva er rammevilkårene for morgendagen?
Men det betyr også at det nå finnes handlingsrom. Corona-krisa vil både føre med seg massiv destruksjon, og en masse entreprenørskap, nye ideer, arbeidsmåter og endra næringer. Vi vil trenge nye satsninger og næringspolitisk strategi. Vi trenger at både fagbevegelse og venstresida er med på å gi den retning. At vi videreutvikler en næringspolitikk nedenfra for framtida.