Mot terrorismen

Pål Steigan var leder av SUF(m-l) 1969–1971 og AKP(m-l) 1975–1984.

I september 1970 sendte Jordans konge, Hussein, store militære styrker mot de palestinske leirene i Amman med sikte på å knuse den militante palestinske bevegelsen. Dette var konvensjonelle styrker mot befolkningen i trange bygater, så kampene ble svært blodige. Militæraksjonen førte til svært mange drepte, og den ble et alvorlig tilbakeslag for den palestinske bevegelsen. September 1970 går derfor under navnet Svart september, noe som i 1971 ble navnet på ei væpna gruppe av palestinere som hadde som formål å gjennomføre terroristangrep mot israelske og vestlige mål. Gruppas mest spektakulære terroristaksjon var München-massakren under OL i 1972, der 11 israelske idrettsfolk og trenere og en tysk politimann ble drept.

Bare ei uke før kong Hussein startet sitt angrep på palestinerne i Amman, hadde ei gruppe fra PFLP kapret et PANAM-fly og tvunget det til å lande i Kairo. Denne gruppa gjennomførte også flere andre flykapringer. (Jeg mellomlanda på Kairo flyplass i september 1970, og da kunne man fortsatt se det utbrente vraket av PANAM-flyet.)

Fra juni til august 1970 oppholdt Andreas Baader, Gudrun Ensslin, Ulrike Meinhof og flere andre RAF-folk seg på en palestinsk treningsleir i Jordan der de fikk militær opplæring.

I august 1969 brøt det ut kamper i Belfast og Derry i Nord-Irland. 14.–15. august satte lojalistene fyr på mange hus i den katolske bydelen i Belfast. En del folk innen IRA mente at ledelsen i organisasjonen hadde opptrådt altfor svakt i denne situasjonen og ikke gitt befolkningen den væpnede støtten de kunne trenge. Dette førte til en splittelse av IRA og til opprettelsen av Provisional IRA. Denne gruppa gikk inn for bombekampanjer mot britiske interesser som en viktig del av sin taktikk, og det ble gjennomført en serie bombeaksjoner.

Da de britiske fallskjermtroppene 30. januar 1972 (Bloody Sunday) drepte 27 irske menneskerettsforkjempere i Bogside, Derry, i en aksjon som bare kan kalles nedslakting, la det ikke akkurat en demper på viljen til å gjennomføre bombekampanjer mot britiske mål.

Palestina og Irland er nøkkelord hvis man skal skjønne terrorismen på 1970-tallet. Det var særlig disse to stedene som skapte grunnlag for terroristgrupper. Begge steder var motstandsbevegelsen svært underlegen, og den ble utsatt for uhyrlige overgrep (Amman i 1970, Bogside i 1972). Dette ga støtet til utviklinga av terroristisk ideologi og organisering.

Den terroristiske ideologien ble (naturligvis) mest systematisk utviklet av tyske RAF. (Man kan si hva man vil om tyskerne, men ideologi kan de produsere.) Ulrike Meinhof uttrykte det slik:

På venstresida rådde det en alminnelig sympati for det palestinske og det irske folket og deres frigjøringskamp, og vi så naturligvis med forskrekkelse på den voldsomme og blodige undertrykkinga de ble utsatt for. Derfor ble det nødvendig å diskutere terrorismen. Den norske ml-bevegelsen, og rundt 1970 betydde det SUF(m-l), som jeg var leder for (1969–1971), tok avstand fra terrorismen, men støtta den væpna kampen. Ikke alle medlemmer forstod forskjellen, så det var av og til nødvendig å ha ganske skarpe diskusjoner om dette.

Da vi tok avstand fra terrorismen, var det fordi vi så det på samme måte som Marx og Lenin gjorde da spørsmålet kom opp i deres tid. SUF(m-l) var en organisasjon som gikk inn for en sosialistisk revolusjon, med alt det innebærer, inklusive det væpna opprøret, eller folkekrigen, som var det mest aktuelle i den tredje verden på den tida, med Vietnam som det fremste eksemplet. Så det var ikke av opportunistiske grunner at vi tok avstand fra terrorismen. Vi var imot den fordi den skader arbeiderklassens og revolusjonens sak og erstatter folkets kamp med ei lita gruppes terroraksjoner. Vår tenkning om revolusjonen var at den skulle være folkets og folkemassenes verk, ikke de ensomme heltenes.

Marx var oppe i en liknende diskusjon på 1860-tallet. Han var kjent som en sterk tilhenger av den irske frigjøringskampen mot England, og han mente til og med at Irlands frigjøring var en viktig forutsetning for den engelske arbeiderklassens frigjøring. På den tida var det The Fenians som var fortroppen i den irske kampen, og de førte blant annet væpna kamp mot England. Men da ei gruppe fra The Fenians sprengte en bombe ved Clerkenwell-fengslet i London som fikk ei hel husrekke til å styrte i grus, drepte sju av innbyggerne og skadet 120 andre alvorlig, tok Marx skarpt avstand fra det. Han, som hadde brukt så mye energi for å mobilisere den engelske arbeiderklassen for Feniernes sak, opplevde aksjonen i Clerkenwell som ødeleggende for dette arbeidet. I et brev til Engels skrev han:

Også Lenin var sterkt mot terrorismen. Hans eldre bror, Alexander, ble henrettet i 1887 for delaktighet i et mordforsøk på tsar Alexander 3. På den tida hadde Russland første revolusjonære parti Narodnaja Volja (eller Folkeviljen) utvikla seg fra å prøve å utløse et bondeopprør til å gå inn for terroraksjoner «for å vekke folket». Lenin tok avstand fra dette, ikke fordi han var motstander av å bruke vold mot tsarens diktatur, men fordi han var imot denne tanken om at de ensomme heltene skulle erstatte folkemassene. Han mente at narodnikernes linje viste en grunnleggende mistillit til folket, og han fordømte den både som strategi ga taktikk.

Spørsmålet kom opp på ny i 1901 i polemikken med de Venstre-sosialrevolusjonære. I frustrasjon over manglende framgang i den revolusjonære kampen lanserte de terror som en «ny» taktikk. Lenin slo fast at den verken var ny eller klok. Han sa at dette forslaget «viser en fullstendig mangel på forståelse av massebevegelsen, og en manglende tro på den.»

Han skrev videre at «gjennom dette gjør de den mest alvorlige skaden på bevegelsen og ødelegger de uoppløselige båndene mellom sosialistisk arbeid og den revolusjonære klassens masser». (I artikkelen «Why the Social-Democrats Must Declare a Determined and Relentless War on the Socialist-Revolutionaries»)

Dette var vår barnelærdom da vi som pur unge kommunister tok stilling til RAF, Provisional IRA og PFLP i tida rundt 1970, eller for den del da vi tok stilling til gruppa rundt Gottfred Appel i Danmark. Vi oppfatta terrorismen ikke bare som uheldig, men som ytterst skadelig for den revolusjonære bevegelsen og som en trussel mot massemobiliseringa. Dette standpunktet har ikke blitt noe dårligere snart førti år seinere.