Ukategorisert

Mot et radikalt nettsamfunn?

Av

AKP

av Bjarne Nærum

«Jeg spår uansett en overgang til et nettsamfunn. (…) Om tyve år – i år 2001 – foreligger det erfaringsgrunnlag nok til å kunne forkaste disse enkle spekulasjoner.» Dette skrev den norske sosiologen Stein Bråten i 1981. [1] Nå er vi her, i år 2001. I det nye nettsamfunnet? Med grunn til ny optimisme?

Frimodig lanserte Stein Bråten i 1981 sin teori om «nettsamfunnet» – en ny samfunnsform og samværstype med trekk fra både «nærsamfunnet» og «organisasjonssamfunnet», men en tredje og delvis overskridende form av disse, dels med basis i nye datanettverk. Bråten bygger her på den tyske sosiologen Ferdinand Tönnies’ klassiker Gemeinschaft und Gesellschaft fra 1887, med undertittelen «sosialismens og kommunismens empiriske former». Tönnies beskrev overgangen fra det førindustrielle til det industrialiserte samfunnet som et skifte fra Gemeinschaft (fellesskap) til Gesellschaft (selskap). [2]

Bråten fører altså dette videre til vår egen tids overgang til nettsamfunnet. Og det mange år før «alle»andre, ikke minst Manuel Castells som nå er blitt verdenskjent – rettmessig nok – for sitt omfattende trebindsverk om «the Network Society«. [3]

I denne artikkelen vil Castells likevel komme litt i skyggen av Bråten. [4] Jeg vil, etter noen enkle eksempler på hva vi snakker om her, foreta en teoretisk tilnærming til det nye «nettsamfunnet», ved disse to. Deretter vil jeg se litt nærmere på to nye sosiale bevegelser av økende omfang og betydning i dag – zapatistbevegelsen og Attac. Ennå unge, men radikale barn av et nytt og radikalt nettsamfunn? Til slutt litt mer om kampen på nettet – og kampen om nettet.

Vår i lufta?

Det er alltid fare for sure reaksjoner fra venner på venstresida hvis jeg sier noe om at samfunnet endrer seg fort. Og særlig hvis jeg tar ord som IKT eller IT-samfunnet i min munn. [5] Det er kanskje ikke så rart, når en tenker på alt som er blitt sagt om sånt de siste tiåra. En kan forstå Kjartan Fløgstads ironiske sukk fra 1988:

«Dermed står vi framfor den fagre nye verda som ustanseleg blir lovprisa av børskometar og unge høgrepolitikarar og trygve hegnarar og postmoderniserte sosialistar av alle slag. Vi står framfor det semiotiske slaraffenland som heiter informatikksamfunnet eller er det informasjonssamfunnet det heiter?» [6]

Eller er det nettsamfunnet? Jeg mener faktisk alvor, og vet at jeg stiller hodet fram for hogg. Men vi kan ikke fortsette å snu ryggen til viktige samfunnsendringer, dessverre en lang tradisjon på venstresida i Norge. «Den lever fortsatt tidlig i det 20. århundre. I stedet burde den løfte hodet og snu det framover,» skrev Pål Steigan nylig her. Og man kan få øye på lovende vårtegn, tidlig i det nye tusenåret. Ifølge Steigan burde noen av de rystelsene vi nå er vitne til – den nye nettverksøkonomien m.m. – «være som vårluft for venstresida». [7]

Framtidssjokk

Vårluft hjelper lite om man lider av pustevansker, og venstresida sliter nok med et «framtidssjokk», et slags kultursjokk i møtet med raske samfunnsendringer. La meg bare nevne to eksempler fra denne, nevnte «tradisjonen».

I en anmeldelse av nettopp Framtidssjokket – Alvin Tofflers bok fra 1970, seinere på norsk, om problemene med å takle hurtige samfunnsendringer og ny teknologi, ei bok som flere på venstresida kanskje burde lest – skrev Dag Solstad at dette var ei bok som «ingen oppegående mennesker burde lese». [8] To tiår seinere innleda Roald Helgheim en omtale av Ottar Brox’ bok Dit vi ikke vil på denne måten: «Det beste med den siste boka til Brox er at ho ikkje handlar om moderne teknologi.» [9]

Javel. Jeg mener derimot at venstresida i dag må forholde seg aktivt og offensivt til ulike politiske, sosiale og kulturelle spørsmål relatert til «moderne teknologi», ikke minst til IKT. På en rekke områder ser vi i dag hurtige endringer knytta til nye anvendelser av blant annet Internett. Her følger noen eksempler.

Nye nettverk

I 1991 skrev noen av våre fremste tele- og mediaforskere boka Nye nettverk. Telekommunikasjon i samfunnet – uten å nevne Internett med ett ord. [10] I dag har både forskerne og Telenor, samt andre selskaper, i stor grad omorganisert seg etter mottoet «alt over Internett – Internett over alt». Det er ikke bare venstresida som har opplevd større eller mindre framtidssjokk de siste åra!

Heller ikke ekspertene bak en omfattende scenarioanalyse for Postverket i 1992 nevnte Internett. [11] I dag er de fleste postkontora våre som kjent nedlagt. Disse lå inntil helt nylig spredt i tusenvis over hele landet, og bidro foruten posttjenester og lokale arbeidsplasser med et slags sosialt sentrum og møtested i svært mange norske lokalsamfunn.

Jeg mener for all del at slike endringer ikke bare skyldes ny teknologi, men i stor grad også ny ideologi. «Ny teknologi» brukes i våre dager for alt den er verdt som brekkstang og syndebukk for politisk styrte samfunnsendringer. For venstresida blir dermed både politikk og ideologikritikk skadelidende når interesse for teknologi og innsikt i relasjonene mellom teknologi, ideologi og samfunn mangler.

Flere eksempler. Ta skolen, som har vært relativt uforandra i lange tider. Samtidig ser vi for eksempel at NKI Nettskolen nå i fem år på rad har hatt en årlig fordobling av antall kurspåmeldinger, med omlag 6.000 påmeldte i fjor. Ved utgangen av september 2000 hadde Nettskolen ca. 2.500 aktive nettstudenter i 15 land. Det kan ha vært omlag 10.000 nettstudenter på 500 ulike nettkurs i Norge ved inngangen til år 2001. Stadig flere tar også kurs ved internasjonale nettskoler. Antakelig fins det derfor nå mer enn 100.000 kurs som norske studenter kan følge via Internett. [12]

Hvordan vil morgendagens skole se ut? Vil klasserommets døde murer sprenges i filler? Vil kanskje «den lille mobile», som er forbudt på mange skoler i dag, bli selve læremiddelet i morgen? Vil vi få oppleve nysgjerrige elever som summer i alle samfunnets kroker, med direkte tilgang til lærere og andre ressurser i ulike nettverk – via sine små mobile? Nettskolene retter seg nå allerede mot en utvikling fra «e-læring» til «m-læring», utdannelse basert på mobil teknologi for mobile studenter som kan studere hva de vil, hvor de vil. [13]

La oss også ta med noen endringer i partipolitikken. Statsviterne snakker nå om de nye nettverkspartiene, som har noen klare likhetstrekk med de tidligste partiene som i Norge vokste fram på 1880-tallet. [14] Vi ser i dag blant annet at mindre lister med tydelige ledere og saker oppstår utafor partiene, og at politisk suksess krever ledere og saker som klarer å fange oppmerksomhet i samfunnets medier og nettverk.

Trond Nordby ser nå en økende tendens til populisme i partipolitikken, noe han mener henger sammen med en ny transformasjon – fra industrisamfunnet til det postindustrielle samfunn. Også Nordby refererer her til Tönnies’ tolkning av den forrige transformasjonen, inn i industrisamfunnet (se foran, og lenger ned). I vår tid svekkes igjen medborgernes tilhørighet til «selskap» (Gesellschaft) som partier og interesseorganisasjoner, hevder Nordby. Vi ser en økende individualisering. Nordby nevner også at tallet på ansatte i primærnæringene går kraftig tilbake. Og nye produksjonsformer har revet arbeiderne ut av produksjonsfellesskap der de før sto side om side, og der de delte slit og tanker. [15]

Her var betingelsene gode for solidariske kollektivdannelser – i hvertfall lokalt, og nasjonalt. Hvordan blir betingelsene for sånt i nettsamfunnet? Umulige, eller nå tvert om mulige også i global skala?

På sporet av nettsamfunnet

John Barnes var den som først henta begrepet «nettverk» til samfunnsfagene. Det var i 1954, i en sosialantropologisk undersøkelse av øysamfunnet Bremnes, på den vestnorske øya Bømlo. Historien forteller at Barnes fikk ideen mens han så på fiskegarn som hang til tørk. Han fant deretter at «nettverk» var en god metafor for å beskrive livet og de sosiale strukturene i dette lille samfunnet. [16]

Stein Bråten hadde lenge før han lanserte begrepet om nettsamfunnet vært opptatt av teknologi, som en av så altfor få sosiologer. Bråten har gjennom ulike bidrag gjort pionerarbeid innenfor det nå gryende fagfeltet samfunnsinformatikk, som han sjøl ga navn til tidlig på 80-tallet. [17] I boka Dialogens vilkår i datasamfunnet skriver Bråten at han «fra 60-tallet og fremover har fulgt den datateknologiske utviklingen, som deltaker og tilskuer». [18]

La oss stoppe opp ved et foredrag han holdt i Frankrike i 1968:

I Frankrike våren 1968

Bråten tilhører den såkalte «gullalderen» i norsk sosiologi. Men selv om han også har gitt viktige bidrag knytta til makt og ideologikritikk – særlig er hans teori om modellmakt kjent [19] – regnes han normalt ikke blant «opposisjonssosiologene». [20]

Det er kanskje riktig, for i sydende maidager i Frankrike 1968 valgte Bråten å holde foredrag om «den forestående datateknologiske utviklingen» for en samling bedriftsledere i Bretagne. Som ramme for mer datatekniske forventninger trakk han her opp en rekke «forventninger om samfunnsmessige endringstendenser», under følgende spissformuleringer: [21]

  1. Fra menneskestyring til maskinstyring av systemer: Forventning om økende automatisering i produksjonen.
  2. Fra husmor til husdatamaskin, «som ville avlaste husfar og husmor i små- og storfamiliegrupper og fylle rollen til slaven i de greske og romerske husstander – også når det gjelder å bistå med opplysninger og oppdragelse».
  3. Fra betaling for å lære fra seg til betaling for å lære seg selv, «med vekt på kontinuerlig læring og stadig økende belønning for å plassere seg selv i ‘innlæringsposisjon’».
  4. Fra adferdspåvirkning til adferdskontroll: Økende tendenser til kontroll gjennom læring og til forsøk på regulering fra samfunnets side i en mer dyptgående og total forstand enn tidligere.
  5. Fra fysisk distribusjon til informasjonsdistribusjon: Overgang fra industrisamfunn til informasjonssamfunn, med elektroniske informasjonsnett som en av nøklene.
  6. Fra markedsvurderinger til samfunnssvurderinger, «med parallelle redefineringer av begreper om økonomi og konkurranse, arbeid og fritid».
  7. Fra sosialt mangfold til sosial ensretting, jfr. visdommen i beretningen om Babels tårn. Forventning: «Etter en periode med sosiale eksplosjoner og gnisninger vil denne variasjonsrikdom etterhvert kunne avta.»

Flere av disse punktene er interessante å se nærmere på i dag, men her skal vi bare slå fast at Bråten allerede i 1968 er på sporet av nettsamfunnet. Noen av endringene over har forøvrig skutt fart først det siste tiåret, ikke minst som følge av Internett.

Bråten kan kanskje sies å ha vært optimistisk her, men tvisynet er et av hans kjennetegn. I tråd med punkt 7 over, og Bråtens egen modellmaktteori, advarer han blant annet om at «datamangfold kan gi modellmonopol». Vi kan for eksempel spørre om vi i dag har fått større mangfold på TV, med 100 nye kanaler? Gir nyhetene i det «globaliserte kunnskapssamfunnet» oss noe mer enn før, eller bare mer CNN overalt? Dagens «globale mangfold» betyr også «McDonaldisering», på og utafor TV-skjermen.

«Nettsamfunnet»

Kjernen i Stein Bråtens nå 20 år gamle teori om nettsamfunnet er en forventning om at samfunnet vil endre seg. Bråten er særlig opptatt av endringene innen samværs- og kommunikasjonsformer som oppstår i kjølvannet av IKT-utviklingen. Dette er utgangspunktet når han drøfter og spår utviklingen av en ny samfunnstype. Bråten tror og håper at nettsamfunnet vil åpne for kommunikasjon mellom personer som føler nærhet i tid, rom og skjebne – selv om de befinner seg på avstand fra hverandre.

I sin drøfting av dette henter Bråten inn kjente, sosiologiske begreper fra blant andre Ferdinand Tönnies [22], som nevnt innledningsvis. Gemeinschaft preges av ansikt-til-ansikt-relasjoner. Folk samhandler på bakgrunn av naturgitte samkvemsformer, samlokalisert i tid og rom. De er medlemmer av et fellesskap, nært og naturlig knyttet sammen, bygget på vane og erfaring, med bruk av dagligspråk. Medlemmene er følelsesmessig forbundet, i familie og slektskap (blod), lokale naboskapsforhold (sted) og vennskap (ånd). [23]

I kontrast til denne «typen»står det mer upersonlige Gesellschaft, hvor «fellesskapet» i større grad hviler på overenskomst og kontrakter. Folk handler og forhandler mer som aktører i et marked, de bruker et sakstilpasset språk og kan organisere sitt samvær gjennom planlegging. Organisasjoner som et departement eller en bedrift preges normalt av slike kjennetegn.

Vi kan kanskje tenke oss et «rent Gemeinschaft», men neppe et «rent Gesellschaft» – de to typene vil ifølge Tönnies eksistere side om side i ethvert samfunn. Men hans teori – fra den forrige, «store transformasjonen» – hevder at en tildels smertefull utvikling flytter tyngdepunktet fra det nære, tette landsbypregede Gemeinschaft over til det kaldere, løsere, mer bypregede Gesellschaft. Med sine egne begreper karakteriserer Bråten denne utviklingen som en overgang fra nærsamfunnet til organisasjonssamfunnet. Men Tönnies hevder at Gesellschaft-samfunnet, enten i kapitalistisk eller statssosialistisk variant, bærer i seg kimen til sin egen oppløsning, og følgelig må vi vente en framtidig, dialektisk «pendelsvingning» tilbake til Gemeinschaft – eller nærsamfunnet.

Bråten fører denne dialektikken et skritt videre. Om pendelen svinger tilbake har jo mye endra seg i mellomtida. Bråten finner utviklingstrekk som peker mot en ny samfunnsform som dels sammenblander, dels overskrider både nær- og organisasjonssamfunnet. Han ser brytninger i det moderne hierarkiske organisasjonssamfunnet, men nye kulturelle og teknologiske forutsetninger sprenger uansett også nærsamfunnets skjema:

«Det gjelder ikke minst datateknologiske (…) forutsetninger for at folk kan danne seg nettverk selv når de naturlige forutsetninger (nærhet i tid og rom; skjebnefellesskap) ikke er til stede.» [24] Bråten understreker at de nye nettene som knytter deltagerne sammen i nettsamfunnet, er med på å bestemme samhørighetsfølelse og prege deres (våre) samværsformer – på godt og vondt:

«Etterhvert som hjemmene blir noder i store omfattende informasjonsnettverk, ligger det en slags invitasjon til at man ikke lenger behøver å flytte på kroppen sin for å komme i kontakt med andre. Samhold og samvær kan bli elektronisk formidlet og forankret; selv om det blir psevdoformer for samhold og samvær.» [25]

Hvordan vil disse nye formene slå ut, ikke minst for dannelsen av kollektiv solidaritet og nye, alternative og maktkritiske nettverk? Bråten advarer mot et «se og høre, men ikke røre»-samfunn. Men det er også trekk ved det nye nettsamfunnet som gir grunn til optimisme. Bråten skriver blant annet:

«Det kvalitativt nye består ikke bare i endrede betingelser for nettverksdannelser, men at nettene dannes på tvers av og ved hjelp av midler som springer ut av organisasjons-samfunnets tilbud, samtidig som de unndrar seg vertikal styring og kontroll ‘ovenfra’ gjennom sin horisontale og delvis ‘usynlige’ karakter». [26]

Vi ser hvordan Bråten her treffer blant annet Internetts – og Attacs? – seinere utvikling. [27] I dag er det interessant å knytte nettopp slike fenomener til nettsamfunnet. Men mer generelt vil dette ifølge Bråtens teori framstå med følgende, mulige kjennetegn: [28]

  1. Blanding av både person- og saksorientert menings- og informasjonsutveksling, med tilbud på et mangfold av modeller, data og språkspill.
  2. Uformelle og formelle horisontale nettverk på tvers av tett familiestruktur og løs arbeidsstruktur og en viss grad av (tilrevet) selvstyring.
  3. Allsidig og bred personkontakt på tvers av samliv og arbeid i varierte tidsavsnitt på samme sted; direkte bytte supplerer kanalisert bytte, nærkontakt suppleres av kontakt via nett.

Bråten gir som vi ser en ganske løs framstilling av nettsamfunnets trekk og innhold, i 1981. Han utdyper dette noe mer, men ifølge Bråten fordrer dannelsen av nettsamfunnet beskrivelser «som ikke søker å redusere og ensidiggjøre det» – til dette er samfunnsutviklingen for «flertydig og flersidig». Dette gjelder ikke bare i forhold til teknologi, men på alle plan i samfunnet. Bråten legger blant annet vekt på nye tendenser mot selvrealisering, selvorganisering, selvhjelp osv.

Også dette på godt og vondt, Bråten ser flere farer i tendensene til økt individualisering – før jappetidas utbrudd. Men selvorganisering, anlagt på sosiale grupper og systemer, innebærer ifølge Bråten også at deltagerne trekker sine grenser innenfra (og ikke får dem pålagt utenfra/ovenfra), og at de ordner seg og tolker sine sammenhenger på egne premisser (og ikke blir pålagt ordninger og tolkninger på andres premisser). Datateknologien rommer mulighet for utvikling både i retninger som hemmer og som fremmer mulighet for selvorganisering, hevder Bråten. Og dette blir et springende punkt hos ham:

«Jeg spår uansett en overgang til et nettsamfunn. Men innebærer det ikke samtidig en økt grad av selvorganisering – er det igjen åpent for overganger tilbake til en av de tradisjonelle typer». [29]

«The Network Society»

Det nye nettsamfunnet som Manuel Castells beskriver i dag, har kort fortalt sin opprinnelse i tre uavhengige, men i tid (fra omkring 1970) sammenfallende prosesser: 1) IKT-revolusjonen, 2) kriser innen både kapitalismen og «statismen», og 3) mylderet av nye og sterke sosiale bevegelser, i kamp for blant annet menneskerettigheter, kvinnefrigjøring og miljøvern. [30]

Det er ikke rom for å gå inn i Castells’ omfattende teori om vår tid her, jeg vil bare raskt peke på etpar sider. Selve nøkkelbegrepet er her utvilsomt «nettverk» og det i en langt videre betydning enn bare «informasjonsnettverk». Castells knytter maktforholdene i nettsamfunnet tett til flytstrømmene i ulike nettverk, ikke minst den uhyre omfattende, globaliserte valutahandelen. Med andre ord selve det konkrete angrepspunktet for den nye Attac-bevegelsen.

Det som kanskje er mest oppsiktsvekkende ved Castells’ teori, er hvor stor vekt han legger på de nye sosiale bevegelsenes politiske betydning. Disse er ifølge ham nettverkssamfunnets «historiske subjekter». Mens blant annet fagbevegelsen og mer tradisjonelle partier nå kommer i bakgrunnen. I litt for stor grad, vil mange av gode grunner mene.

Castells har lenge vært opptatt av sosiale bevegelser, blant annet i tilknytning til sin forskning på urbanisme. I sitt siste verk vier han mye plass til sosiale bevegelser i nettsamfunnet, ikke minst den nye Zapatist-bevegelsen i Mexico. Castells omtaler den som «the First Informational Guerrilla Movement», først og fremst på grunn av bevegelsens utstrakte og suksessrike bruk av Internett. Vi ser at Internett har styrka zapatistenes muligheter for selvorganisering, jfr. Bråten.

Det globalt sammenvevde nettsamfunnet åpner ikke bare for at jordas undertrykte, som i Chiapas, får langt bedre muligheter til å spre informasjon til verden om sin tilstand og kamp. Det setter også de ulike lands, som Mexicos, økonomi i en svært sårbar stilling. «Støy» i informasjonsflyten kan umiddelbart skape rusk i pengeflyten. Meldinger om opprør i et land kan direkte og dramatisk påvirke landets økonomiske og politiske liv. Når dette skrives har zapatistene nådd helt inn til kongressen i Mexico by og hylles av 150.000 frammøtte. [31]

Som Castells skriver – blant annet med henvisning til eksperter fra Rand Corporation, som alt i 1993 beskrev framtidas revolusjonære krefter som multiorganiserte nettverk uten noen klar nasjonal identitet, med utspring fra sivilsfæren og med bruk av avansert kommunikasjonsteknologi: «The Zapatistas seem to have realized the worst nightmares of experts of the new global order.» [32]

Opprøret i Chiapas

Zapatistenes opprør starta natt til 1. januar 1994, samme dag som Mexico gikk inn i NAFTA for frihandel sammen med USA og Canada. Kjartan Fløgstad omtalte samme år dette som det «første ettermoderne opprør», ifølge ham et opprør som går «utover dei moderne formene for politikk», som kjemper for «eit sivilt samfunn som kan forandra statmakta nedanfrå», og som «krev forandringar som går utover både statssosialismen og den eksisterande kapitalismen». Først og fremst retter opprøret seg mot frihandel og økonomisk liberalisme. Det har, stadig ifølge Fløgstad, «avslørt to grunnleggande politiske kriser ved avslutninga av modernitetens historie». Det dreier seg for det første om fraværet av reelt demokrati og politiske valgmuligheter. Den andre er framprovosert av de sosiale følgene av markedsliberalismen. [33]

NAFTA var utløsende årsak til opprøret i Mexico, og Fløgstad mener EU er en annen side av samme sak: «Begge er dei dogmatiske forlengingar av moderniseringsstrevet inn i ei tid då moderniteten produserer meir avfall enn vekst.» Men, fortsetter Fløgstad, «i dag står indianerfolka i Latin-Amerika i brodden både for motstanden mot kapitalistisk profittstyring, og for leitinga etter nye former for utvikling.» Og like lite som opprøret i Chiapas, er vår egen motstand mot EU en førmoderne og fremmedfiendtlig reaksjon mot Den Andre, skriver Fløgstad: Det er derimot en kamp for «nye former for folkestyre og økonomisk rettferd». Det er en kamp «for ulikskap, ikkje identitet, mot marknadens einsrettande og totalitære makt».

Her peker Fløgstad direkte på noe som Castells understreker, nemlig at suksess for de nye bevegelsene krever en proaktiv «prosjektidentitet», motsatt av reaktiv «motstandsidentitet». Her ligger kanskje en forklaring på både zapatistenes og Attacs (foreløpige) suksess. En annen forklaring er – Internett.

Fra Chiapas til Attac – overalt?

Noe av det mest spennende med den nye og eksplosivt voksende Attac-bevegelsen, er den sterke forankring den har lokalt, i folks eget hverdagsliv. Nye lokallag blomstrer opp hele tida, og det i stadig flere land. Bare i Frankrike, hvor Attac så dagens lys i 1998, har bevegelsen ca. 30.000 medlemmer og mer enn 200 lokallag spredt over hele landet. Samtidig som Attac blir en stadig sterkere politisk kraft internasjonalt, fungerer den nasjonalt og lokalt som en slags folkeopplysningsbevegelse og inspirator for politisk engasjement. [34]

I denne nye, spennende politiske situasjonen ser vi at Internett både enkelt og effektivt muliggjør utvikling og koordinering av bevegelser, aksjoner m.m. – og dette uten en sterk sentralstyring «ovenfra». Attac-bevegelsen vokser i stor grad «nedenfra». Det dannes daglig nye lokallag som med stor grad av selvorganisering (jfr. Bråten) ser ut til å utvikle stor entusiasme og et sterkt engasjement. Attac kan bli en global nettverksbevegelse – ikke mot globalisering, men for en alternativ globalisering, en globalisering nedenfra. Og Internett er den nye infrastrukturen som kan gjøre dette mulig.

Jørgen Steen Nielsen – sjefsredaktør i avisa Information, som tok initiativet til å stifte Attac i Danmark – sa dette i sin innledning under et stort debattmøte om Attac i februar:

«Det taler også til gunst for sagen, at dette sker i netværkssamfundets tidsalder. Det netværksarbejde (man før presterte, min anm.) fordrede maskinskrivning, fotokopiering, brevpakning og frimærkeslikning i det uendelige. Slidsomt, langsomt og dyrt.

I har laptop’ene og Internettet og kan indsamle og sprede analyser, argumenter og kampagneplaner med lynets hast, Jorden rundt og med få omkostninger. Hver af jer kan i aften gå hjem og klikke jer ind på www.attac.org og bestille Attac’s internationale nyhedsbrev leveret til jeres computer på minutter. Hvis I forstår at bruge den ny teknik, så kan I realisere den dynamiske netværksbevægelse, som i sig selv næsten kan overflødiggøre de bureaukratiske, hierarkiske kontrolstrukturer, som hæmmer engagementet og avler indre mistænksomhed.» [35]

Attac sprer seg nå som ild i tørt gress. I skrivende stund meldes det at Attac får Sofieprisen og 100.000 dollar. Her er litt av begrunnelsen: «Gjennom Attacs enestående mobiliseringsevne, har grunnleggende verdier som solidaritet og rettferdighet igjen blitt satt på den internasjonale dagsorden, i en tid da finansmarkedenes økonomiske profittmotiv dominerer». [36]

Det er helt korrekt, men hva er det som gir Attac en så enestående mobiliseringsevne? Det er selvsagt flere forklaringer, men uansett er det umulig å overse Internett. I 2001, to tiår etter Bråtens spådom om et «nettsamfunn», er Attac i ferd med å både bekrefte spådommen og bli et radikalt symbol for det nye nettsamfunnet.

Et radikalt nettsamfunn?

Både Stein Bråten og seinere Manuel Castells har gitt oss klart tvisynte beskrivelser av nettsamfunnets utvikling. Deres analyser og utsikter skifter mellom optimisme og pessimisme. I et svært engasjert foredrag Bråten holdt i 1999, kort etter at krigen igjen hadde blusset opp i Europa med Norge som deltaker, minnet han flere ganger om sitt forbehold i 1981 – muligheten for at en katastrofe kunne kaste om kull alle hans gjetninger. Bråten anså ikke denne muligheten for å være mindre nå enn dengang, snarere tvert i mot. [37]

Også når det gjelder mer hverdagssosiale forhold i nettsamfunnet – som Bråten blant annet advarte om med uttrykket «se og høre, men ikke røre»-samfunnet – ser vi nå trekk som gir grunn til bekymring. Som mange vil huske innleda kong Harald himself dette «nettsamfunnets år» 2001 med en kritisk nyttårstale. Her ga han blant annet uttrykk for sviktende fellesskapsforståelse i samfunnet, og sin egen skepsis mot bruken av Internett som erstatning for de mange fysiske, sosiale møtestedene som nå forsvinner. «Det er møter med individene, samtalene og direkte kontakt som skaper et godt liv,» sa kongen til de tusen hjem.

Jeg har foran allerede nevnt de tusentalls postkontora som er blitt nedlagt over hele landet de siste åra. Sjøl har jeg lenge vært bekymra for de negative sosiale konsekvensene av slike endringer. Jeg skal ikke gå nærmere inn i dette her, men bare vise til Ottar Brox som knytter denne utviklingen til det han kaller «oppdragelse til demokrati». Han mener noe viktig går tapt når selvgrodde lokalsamfunn og nabolag – der folk angår hverandre, på godt og vondt – går i oppløsning. Men det er absolutt umulig å få folk til å forstå verdien ved arenaer der folk treffe andre som de ikke sjøl har valgt å omgås, slår Brox fast. I nettsamfunnet «frigjør» vi oss jo i tid og rom fra en rekke slike arenaer. Men det er her vi «oppdras til demokrati», hevder Brox: «Den politiske samtalen – som i min barndom foregikk på butikken og posthuset – er avløst av ufruktbare og underholdende konfrontasjoner i TV.» [38]

Dette er åpenbart viktige innvendinger, men det er utvilsomt også nye og verdifulle trekk ved nettsamfunnet som vi ikke må overse, og som tross alt gir grunn til optimisme.

Manuel Castells er kanskje den som i dag er mest kjent for analyser av slike trekk ved samtida, og han framstilles derfor ofte som en slags glad forkynner av det nye «evangelium». Det er i beste fall upresist. Hans teori om nettsamfunnet bygger nemlig også på tunge analyser av økende sosiale ulikheter og «the black holes of social exclusion» under vår tids seine fase av kapitalismen. Eller informasjonalismen, med Castells’ eget begrep. De som ikke er «online» og med i ulike nettverk, blir bare stadig mer «offline». «I dag pågår det en sosial polarisering uten historisk sidestykke,» sa Castells i et intervju med svenske Dagens Nyheter i fjor. Og han legger ikke skjul på at slike pessimistiske trekk kan styrkes ytterligere under nettsamfunnets videre framvekst. Men Castells er også opptatt av å trekke fram og belyse andre muligheter, som her i et foredrag i Sverige rett før jul:

«Det finnes alternative sosiale bevegelser som forsøker å omprogrammere nettverkenes koder. På den måten kan ideer om menneskelige rettigheter, solidaritet, likhet mellom kjønnene og miljøvern prioriteres over hensynet til makt og penger.» [39]

I denne artikkelen har vi bare sett på to slike bevegelser for alternativ utvikling, nemlig zapatistene og Attac. Men vi har sett noe av potensialet for frigjøring og mobilisering i de nye IKT-baserte nettverkene, et potensiale for en ny radikalisering av samfunnet som vi ennå kanskje bare øyner konturene av. Og som kan komme til å utvikle seg langt raskere enn tilsvarende endringer har gjort tidligere.

Zapatistene og Attac er ikke enslige svaler på en kald og mørk vinterhimmel. Det er flere vårtegn å få øye på, om man bare ser etter. Og det er det mange som nå gjør. Jørgen Steen Nielsen nevner bl.a. «efterretningstjenester, store PR-bureauer, ledende forretningsfolk, erhvervsmagasiner og politikere i mange lejre». Alle disse er for tida «febrilsk optaget af at forsøge at begribe, hvad pokker der foregår. Hvor protesterne og den politiske aktivisme pludselig kommer fra.» [40]

I mange land heter det nye Attac, skriver Nielsen videre. «Men andre steder – f.eks. i USA, Canada, Storbritannien og Asien – hedder det nye alt mulig andet. Det er ‘et mangehovedet uhyre’, opstået simultant og spontant mange steder på kloden som et ganske uforudset, men tydeligvis uundgåeligt produkt af tiden og globaliseringen.»

Søvnløs etter Seattle

Jørgen Steen Nielsen refererer også til det multinasjonale PR-selskapet Burson-Marsteller, som for sine klienter i næringslivet nå har laget en «Guide om Seattle-nedsmeltningen, ‘ikke så meget som et tilbageblik på det forgangne, men mere som et alarmerende varsel om fremtiden’.»

Seattle var ikke noe særtilfelle, skriver PR-selskapet om den nye aktivismen, som for alvor ble bevisst seg sjøl og synlig for «systemet» og omverdenen under WTOs feilslåtte møte i Seattle før jul 1999. Ifølge Nielsen sier guiden at «spektaklet i Seattle har skabt ‘markante, kortsigtede skadevirkninger for erhvervsverdenen. Hvad man ikke har forstået – men hvad der måske er vigtigere – er den potentielle evne, som den fremvoksende koalition af disse grupper har til alvorligt at genere bredere, langsigtede selskabsinteresser’.»

Burson-Marsteller tilbyr derfor sine klienter en grundig oversikt over 49 av de organisasjoner og nettverk som stod bak Seattle-suksessen, og som fortsetter aktivitetene i dag. Attac-mannen Nielsen gjør oppmerksom på at det er så mange av disse nye nettverk og bevegelser at selveste Attac ikke engang har fått plass på lista!

Nielsen skriver også at det er «den samme oplevelse af noget nyt, voldsomt og faretruende, der har fået den canadiske efterretningstjeneste, Canadian Security Intelligence Service, til at udarbejde en ny rapport om det ændrede ‘trusselsbillede’, Anti-Globalization – A Spreading Phenomenon.» Han siterer fra rapporten:

«Møder i internationale monetære organisationer, handelsorganisationer og miljøorganer, som før i tiden påkaldte sig ringe eller slet ingen kritisk interesse, er nu i fokus for tusinder af antiglobaliserings aktivister.» Disse aktivister «deler en fælles antipati mod de multinationale selskabers magt. Store selskaber med internationale aktiviteter står anklaget for social uretfærdighed, urimelig adfærd over for deres ansatte – herunder slavelignende løn-, arbejds- og leveforhold – samt for manglende ansvarlighed over for miljøet, misbrug af naturlige ressourcer og økologisk ødelæggelse.

Målet for protesterne rækker imidlertid ud over selskabernes påståede misgerninger. Multinationale økonomiske institutioner som WTO, Verdensbanken og den internationale valutafond IMF fremstår som drivkræfter for og forvaltere af en global handelspraksis og opfattes som spydspids for den økonomiske globalisering. Disse instanser, der betragtes som villige tjenere for selskabsinteresser og besidder større magt end valgte regeringer, og som alene anses for drevet af ønsket om at skabe større fortjenester, de er i stigende grad blevet demonstranternes hovedmål.»

Kampen på nettet

Det er ikke minst den hurtig voksende «nettaktivismen» som gir grunn til å tro at vi nå går mot et nytt og mer radikalt nettsamfunn. Den nye globalpolitiske kampen sprer seg og kjempes i økende grad via Internett. Sett fra etterretningstjenestenes synsvinkel er det nye – og høyst besværlige – at de stadig flere aktivistene ikke lenger er til å holde styr på. Jørgen Steen Nielsen siterer videre fra den samme e-rapporten fra Canada:

«‘Det er slut med det gode gammeldags protestmøde, hvor man indskrænkede sig til at svinge med plakater og bannere, råbte ad talere og gennemførte velordnede protestmarcher til bestemte mål,’ erkender de canadiske efterretningsmyndigheder. Internettet og mobiltelefonen kombineret med unges modvilje mod stive strukturer har gjort en ende på det.

‘Internettet har skabt basis for dramatiske forandringer og har derigennem fået en voldsom betydning – bl.a. ved at gøre det muligt for initiativtagere hurtigt og let at arrangere demonstrationer og protester, om nødvendigt på global basis. Enkeltpersoner og grupper er nu i stand til at aftale datoer, dele erfaringer, påtage sig ansvar, arrangere logistik og iværksætte myriader af andre opgaver, som det tidligere var ganske umuligt at klare enkelt og hurtigt.’

‘Internettet har,’ skriver efterretningstjenesten og nævner også mobiltelefonen, ‘pustet nyt liv i den anarkistiske filosofi ved at tillade kommunikation og koordinering uden nødvendigheden af en central ledelse. Som Internettet selv er den globaliseringskritiske bevægelse en bevægelse, der kan overleve og endda trives uden noget hoved.’

Her rammer efterretningsagenterne én central del af forklaringen på den pludselige, grænseoverskridende politiske vækkelse blandt ikke mindst unge: Den moderne informationsteknologi har fjernet den barriere for engagement og aktive deltagelse, som mange har oplevet i de tunge, hierarkiske, langsomme og bureakratiske organisations- og partistrukturer. Med Internettet kan den enkelte pludselig forene behovet for individuel handling, frihed og hurtighed med ønsket om at engagere sig politisk for den fælles fremtid.»

Det kan her igjen være på sin plass å sitere fra Bråtens spådom om nettsamfunnet, som ifølge ham kunne komme til å åpne for informasjonsmessig mangfold samt desentraliserte og dels Gemeinschaft-pregede former for informasjonsutveksling – «former for kontaktnettverk og tverrkontakt som kan ligne det som skjedde ved vannposten, på torvet, i forsamlingslokalet i bygda.» [41] Og – som vi har sett Bråten forutsi ovenfor:

«Det kvalitativt nye består ikke bare i endrede betingelser for nettverksdannelser, men at nettene dannes på tvers av og ved hjelp av midler som springer ut av organisasjonssamfunnets tilbud, samtidig som de unndrar seg vertikal styring og kontroll ‘ovenfra’ gjennom sin horisontale og delvis ‘usynlige’ karakter.» [42]

Ikke nok med at nettopp dette nå er blitt en pine for etterretningstjenesten i mange land, og for andre makter. Med dette kan vi kanskje også omskrive Marx’ berømte utsagn om at kapitalismen frambringer sine egne banemenn, proletariatet. Ser vi nå at seinkapitalismen frambringer en nettteknologi som gir grunnlag for dens egen avskaffelse?

Eller, for å omskrive Lenin, med et av Castells’ nye begreper: Er det informasjonalismen, ikke imperialismen, som er kapitalismens siste fase?

Store ord, alt dette, men vi bør heller ikke undervurdere nettets uoverskuelige potensiale for mobilisering og frigjøring, som vi har sett ovenfor. Og heller ikke potensialet for opplysning og mer tilgjengelig utdanning, som vi kanskje bare aner konturene av i dagens økende satsning på nettbasert utdanning og «e-læring» (jfr. eksempler foran).

Nylig meldte Massachusetts Institute of Technology (MIT) i Boston at dette svært velrenommerte forsknings- og lærestedet i løpet av et par år vil ha lagt ut alt sitt undervisningsmateriale fritt og gratis tilgjengelig på web. For godt til å være sant? [43]

Avslutning: Kampen om nettet

Motstanden mot den globale markedsliberalismen er blitt klart sterkere de siste åra. Opprøret i Chiapas var kanskje vendepunktet. Seinere har vi hatt en bølge av store demonstrasjoner, først i Seattle og siden så hyppig og med en sånn kraft at verdensøkonomiens herskere knapt kan møtes i fred noe sted mer. Det har oppstått nye sosiale bevegelser som Attac og helt nye begivenheter som World Social Forum, i Porto Alegre i Brasil nylig. [44]

Det ville være en sterk overdrivelse å hevde at alt dette skyldes den siste tids raske utvikling og spredning av Internett. Men det ville også være en overdrivelse å hevde at det samme hadde vært mulig uten Internett. Trolig er Internett blant de viktigste forutsetningene for at disse nyradikale tendensene har fått utvikle seg i den grad som de har gjort.

For all del, Internett og andre former for IKT har også blitt av største betydning for «den nye økonomien» og hele det kapitalistiske system i inneværende fase. Spørsmålet er bare om ikke kapitalistenes relative fordel av Internett nå er mindre enn den relative fordel Internett gir deres motstandere. Det er kanskje en skjebnens ironi i dette. Internett ble først utvikla av det amerikanske forsvaret under den kalde krigen. Siden har kapitalistene lært å utnytte Internett for å tjene sine interesser. Men samtidig har hele denne utviklingen også frambragt en teknologi som kan tjene til å ryste kapitalismen i dens grunnvoller.

Det bør ikke komme som noen overraskelse, og særlig ikke for oppvakte folk på den politiske venstresida, at kampen om nettet nå hardner til. Vi ser stadig nye eksempler på at både myndigheter og kommersielle krefter – gjerne i tospann – gjør ulike tiltak for å styrke kontrollen over nettet. Argumentene er ofte gode nok, for folk flest. Som at myndighetene må overvåke nett-trafikken for å bekjempe spredning av barnepornografi. Men de kan også ha helt andre motiver for å overvåke og ta kontroll over nettet.

Kampen mot den stadig sterkere nettaktivismen er selvsagt en viktig grunn. En annen er å gjøre nettet til et sikrere og mer blomstrende kjøpesenter. Nylig ble f.eks. den nye britiske politienheten The National Hi-Tech Crime Unit gjort operativ, i en rolle mellom etterretningstjenesten og det tradisjonelle politiet. Enheten som teller hele 80 mann er oppretta på initiativ fra innenriksminister Jack Straw, som ved den formelle åpningen i april sa at målet med den nye politienheten blant annet er å gjøre Storbritannia til det sikreste stedet i verden å drive netthandel i. [45]

For fem år tilbake, på en konferanse om Media and Democracy i San Francisco 1996, sa Andy Sharpless – Vice President of Progressive Networks of Seattle – «independent, Internet-based media outlets had just five years to compete against large, corporate sites». [46] Nå har denne tida gått, og vi ser at kampen om «det frie nettet» blir stadig hardere. Jeg skal ikke følge dette noe lenger her, det får eventuelt bli tema for en annen artikkel.

Men det som bør være klart, også for andre og langt flere enn Progressive Networks of Seattle, er at kampen om nettet nå er i ferd med å bli en viktig politisk kamp. Den norske venstresida bør derfor ikke bare interessere seg mer for denne kampen, den bør nå også utvikle en radikal nettpolitikk. Teoriene om nettsamfunnet, som jeg har støtta meg til i denne artikkelen, bør være fruktbare å ha med seg i denne prosessen. Både for å forstå og dermed bedre kunne påvirke viktige trekk ved vår tids samfunnsutvikling. Tegn tyder på at denne utviklingen nå går mot en ny radikalisering, men kampen om nettet kan avgjøre dette

Noter:
  1. Bråten 1981: Modeller av menneske og samfunn, Universitetsforlaget, s. 295. Artikkelen bygger også på Bråten 1983: Dialogens vilkår i datasamfunnet, samme forlag. Kap. 3: «Mot et nettsamfunn?» Bråten (f. 1934) er dr. philos. i psykologi og professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo. [Tilbake]
  2. Utdypes seinere. For en kortfatta presentasjon, se Bråtens egne bøker; Østerbergs Nøkkelbegreper, Cappelen 1984; eller Sosiologisk leksikon, Universitetsforlaget 1997. [Tilbake]
  3. Castells 1996-98: The Information Age: Economy, Society and Culture. Blackwell Publ. Bind I, 1996: The Rise of the Network Society. Bind II, 1997: The Power of Identity. Bind III, 1998: End of Millennium. Mye om Castells kan søkes på nettet, også på norsk. Anbefales: P. Waterman: The Brave New World of Manuel Castells, www.laka.org/~waterman/castells.html [Tilbake]
  4. Denne artikkelen bygger videre på min kronikk om bl.a. Castells: «Ikke en ny Marx», Klassekampen 19.2.2001. Takk til Geir Sundet og Erik Ness for kommentarer. [Tilbake]
  5. Heretter bare IKT, for informasjons- og kommunikasjonsteknologi. [Tilbake]
  6. Fløgstad, K. 1988: Tyrannosaurus Text. Essays. Gyldendal. [Tilbake]
  7. Steigan, P. 2000: «Fra bytteverdisamfunn til bruksverdisamfunn». Røde Fane nr 4, 2000. [Tilbake]
  8. «Drømmen om den umåtelige friheten under monopolkapitalismen». Vinduet nr 1, 1973. [Tilbake]
  9. Klassekampen 27.4.1995. [Tilbake]
  10. Mathisen, K.O, T. Rasmussen, S. Tetzchner (red) 1991: Nye nettverk. Telekommunikasjon i samfunnet. Gyldendal. Skrevet på Kjeller, første stedet utenfor USA som ble knytta til Inter- eller ARPAnet, i 1973. [Tilbake]
  11. Postdirektoratet 1992: Perspektivanalyse for Posten i Norge. [Tilbake]
  12. Paulsen, M.F. 2001: Nettbasert utdanning – erfaringer og visjoner, NKI Forlaget, s. 25. [Tilbake]
  13. Paulsen 2001:239. [Tilbake]
  14. Heidar, K. 2001: «Det moderne nettverkspartiet», i Baldersheim, H., B. Hagtvet og K. Heidar (red.) 2001: Statsvitenskapelige utsyn. Politiske tema og tenkemåter i en oppbruddstid. Høyskoleforlaget. [Tilbake]
  15. Nordby, T. 2001: «Populismen», i tidsskriftet Demo nr 1, 2001. [Tilbake]
  16. Barnes, J.A. 1954: «Class and Committees in a Norwegian Island Parish», in Human Relations 7, 39-58. [Tilbake]
  17. Bråten fikk oppretta faget samfunnsinformatikk ved Universitetet i Oslo rundt 1985, men det ble ofra i en hard maktkamp. [Tilbake]
  18. Bråten 1983:11. Etter 1985 har han flytta seg til andre fagfelt, og har bl.a. leda forskernettet Teoriforum med noen av verdens fremste spedbarnsforskere. [Tilbake]
  19. Bl.a. beslekta med Bourdieus begrep om «symbolsk makt», og Marx’ tanker om «ideers innvandring» og at «de herskendes tanker er de herskende tanker». Men ifølge Bråten er modellmakt ikke nødvendigvis forankra i en materiell basis. For en kortfatta presentasjon, se Bråtens bøker – f.eks. Kommunikasjon og samspill. Tano 1998 – eller Sosiologisk leksikon 1997. [Tilbake]
  20. Jfr. Slagstad, R. 1998: De nasjonale strateger, Pax. Her nevnes Lysgaard, Mathiesen, Brox , Østerberg m.fl. [Tilbake]
  21. Bråten 1983:11f. Som forbehold viste han ydmykt til en fremtidsstudie fra 1937, som helt overså både atomenergi, antibiotika, radar, jetmotor og EDB-maskin – alt kom bare få år etter … [Tilbake]
  22. Også Durkheims (1858-1917) skille mellom mekanisk og organisk solidaritet, Parsons’ (1902-79) mønstervariabler og skille mellom ekspressivitet og instrumentalitet, Nils Christies skille mellom tette og løse samfunn og Tofflers nyere «bølgeanalyser» danner bakgrunn når Bråten viderefører og fornyer noen av disse analyserammene med nettsamfunnet og andre begreper. [Tilbake]
  23. Her bør vel også medregnes arbeidets bånd, jfr. bl.a. Sverre Lysgaard: Arbeiderkollektivet. De undertryktes sosiologi, Universitetsforlaget 1961, og Per Otnes: «Renessanse for Gemeinschaft? Om nærmiljø, lokalsamfunn, nettverk og hverdagsliv». Tidsskrift for samfunnsforskning, nr 4, 1991. [Tilbake]
  24. Bråten 1983:67. [Tilbake]
  25. Bråten 1983:48. [Tilbake]
  26. Bråten 1983:67. [Tilbake]
  27. Mye av den frie, «hacker-pregede» utviklingen bak Internett, Linux m.m. kan anses som en global «delekultur». Forøvrig betyr både «Gamainz» (gotisk) og «communis» (latin) «delte forråd», jfr. Otnes 1991. [Tilbake]
  28. Bråten 1981:290. [Tilbake]
  29. Bråten 1981:295. [Tilbake]
  30. Castells 1998:336. [Tilbake]
  31. Se bl.a. Klassekampen 29.3.2001. [Tilbake]
  32. Castells 1997:81. [Tilbake]
  33. Fløgstad, K. 1994: Pampas Unión. Latinamerikanske reiser, Gyldendal. Kapitlet «Hell Dorado». [Tilbake]
  34. Se f.eks. «Attac kjører lokalt», Morgenbladet 23.03.2001: http://www.morgenbladet.no/01/0323/25124.htm Og ellers Attacs norske sider her: www.attac.no [Tilbake]
  35. «En bevægelse kommer til Danmark», Information 26.2.2001. Søk og finn på nettet! [Tilbake]
  36. Nettavisen 28.3.2001: http://www.nettavisen.no/servlets/page?section=6&item=149561 [Tilbake]
  37. Bråten: «Følelser og dialog: Nye perspektiver på kommunikasjon over nettet». Foredrag og samtale i Webforum, Universitetet i Oslo, 4.5.1999. [Tilbake]
  38. «Eliten som trussel». Kronikk i Dagbladet 30.5.1996. Søk og finn på nettet! [Tilbake]
  39. «Følelsesløst nettverk», av Ana Duran, Klassekampen 10.3.2001. [Tilbake]
  40. «Det nye trusselsbillede». Information 24.3.2001. Søk og finn på nettet! [Tilbake]
  41. Bråten 1983:41. Merk likevel kong Haralds og Ottar Brox’ skepsis, ovenfor … [Tilbake]
  42. Bråten 1983:67. [Tilbake]
  43. Pressemelding 17.4.2001, http://web.mit.edu/newsoffice/nr/2001/ocw.html [Tilbake]
  44. Se f.eks. Berge Furres tale på siste SV-landsmøte: «Gjev oss i dag vårt daglege brød», fullt gjengitt i Klassekampen 16.3.2001. Og hans «Porto Alegre: Ei annleis verd er mogleg», kronikk i Aftenposten 16.2.2001. [Tilbake]
  45. «Uniformert nettpoliti i England»: http://www.nettavisen.no/servlets/page?section=9&item=152126 [Tilbake]
  46. Pfaffenberger, B: «In Seattle’s Aftermath: Linux, Independent Media, and the Survival of Democracy», LinuxJournal, 13.12.1999: http://www2.linuxjournal.com/articles/currents/013.html [Tilbake]