Ukategorisert
av Peder Winsnes Bergan
Evy F har skrevet boken Metadonmakt. La det være sagt med en gang: Denne anmelder er skeptisk til norsk metadonpolitikk. Dette vil nok i noen grad påvirke oppfattelsen av boken. I dagens mediafremstilling av narkotikapolitikk kan en få inntrykk av metadon som mirakelmedisinen som kan løse alle problemer. Etter mitt syn er verden sjelden bare svart eller hvit, eller med andre ord: metadon er bra for noen, men neppe for alle.
Baksideteksten på boka lover mye. Den tar blant annet til orde for å se på narkomane som syke, og hevder at boken legger et grunnlag for en helt ny narkotikapolitikk bygget på kunnskap, innlevelse, respekt og omsorg for stoffbrukere. Dette betyr i praksis mer, og lettere tilgang til, metadon.
Boken, som er en relativt liten sak på snaut 200 sider, har både gode og dårlige sider. Bokens hovedprosjekt er å formidle hvordan brukerne og deres hverdag er og påvirkes av byråkratiets eller «systemets» måte å drive narkotikapolitikk på. Manglende kjennskap til hvordan livet leves kan gi seg lite heldige utslag. Her har forfatteren unektelig et poeng, og dette er også bokens sterkeste og mest interessante side. Den blir et talerør for en gruppe som sjelden kommer til orde på egne premisser. Samtidig har boken her et metodisk problem da en kan få inntrykk av at alle mener det samme.
Innledningsvis tar boken for seg en gjennomgang av heroin og metadon og den historiske bakgrunn for disse stoffene i Norge og andre land. Enkelte land har hatt metadonprosjekter lenge, kunnskap om dette finnes, og det er derfor etter forfatterens mening vanskelig å skjønne hvorfor Norge må starte et lite forsøksprosjekt før man kan tilby metadonbehandling i større skala. Boken er opptatt av livskvalitet, verdighet og forebygging av overdosedød mens man står i metadonkø. Den tar til orde for at folk bør få metadon (ventekvote) mens de venter på plass i metadonprosjekter. At metadon selges på gata som rusmiddel og at folk tar overdose med metadon i blodet blir lite synlig i boken. Sidemisbruk sammenlignes i boken med diabetikere som tar et ekstra kakestykke uten at de fratas insulinen av den grunn.
Det er mange ulike måter å se på rusmisbruk. Det handler om ideologi, menneskesyn, etikk, biologiske/sosiale/psykologiske innfallsvinkler osv. Dette er et komplisert område som gjør det mulig for meg med de samme honnørordene som på baksiden av boken å være skeptisk til både metadon og sykdomsbildet.
Hvilke praktiske utslag opprettelsen av metadonprosjektet fikk i brukermiljøet, var det jeg fant mest engasjerende og spennende. Prosjektet ble av ulike grunner veldig forsinket og informasjonen underveis var mangelfull. Brukerne forteller om helt konkrete utslag i form av at folk holdt tilbake informasjon overfor hverandre i kampen om et knapt gode. For å falle innenfor kriteriene måtte man for eksempel søke behandlingsplass man egentlig ikke var motivert for. Kriteriet om å ikke ha noen uoppgjorte saker med rettsvesenet var ikke lett å overholde for folk som naturlig nok må basere sitt daglige forbruk på kriminalitet. Her var det mye å tenke på for denne anmelder. Samtidig kan dette perspektivet i boka fort bli litt for snevert. Systemets talspersoner kommer ikke til orde i boken annet enn som referert til i form av situasjonsbestemte uttalelser i media osv. Forfatteren kritiserer prosjektet for å være for tregt, for lite, for rigid i sine inntakskriterier osv. Her har hun gode poenger, men det er en svakhet ved boken at disse synspunktene ikke blir imøtegått av «systemet» selv. Boken blir her for unyansert, og en kan få inntrykk av at forfatteren mener det skulle vært fullt frislipp av metadon til alle som måtte ønske å bruke det fra dag en.
En annen svakhet ved boken er at informasjonen fra brukerne stort sett er innhentet på gata og i aktive rusperioder. Dette blir en for begrenset innfallsvinkel. Det er jo for så vidt viktig nok, men det er også slik at de samme folkene nok kan tenke en del andre tanker etter en avrusning eller etter å ha vært nykter noen måneder. Det burde derfor i større grad kommet fram intervjuer med brukere i langvarige behandlingsopplegg. For oss som jobber i rusomsorgen er det heller ingen hemmelighet at mange brukere er skeptiske til metadon selv fordi bivirkningene er mange og avhengigheten like ille. Slike synspunkter fra brukerne kunne med fordel fått større plass i boken for å nyansere at brukerne ikke er en homogen gruppe med like oppfatninger.
Avslutningsvis vil jeg si at det er en interessant bok fordi det er brukerne selv som i stor grad kommer til orde. Dog er den for snever og ensidig. Den lever ikke opp til baksideteksten, men har allikevel viktige perspektiver å bidra med.