MENNESKENES HISTORIE I TO BIND
Av Ivar Espås Vangen
Forandring
Bind 1: Kapitalens svanesdang
Bind 2: Den store sammenhengen
Kolofon, 2017
Tollef Hovig har gjort et imponerende forsøk på å sammenfatte menneskenes historie fram til vår tid. Noen av prediksjonene hans av vår videre tid er også interessante. Likevel halter tobindsverket både i dybde, struktur og mangelfulle analyser.
Ivar Espås Vanegn er historielektor og medlem i Rødts internasjonale utvalg
Foto: Kolofon
EN EUROPEISK GLOBALHISTORIE?
Første bind i tobindsverket tar for seg menneskenes historie fra de første avanserte menneskeapene, til vår tids industrikapitalisme. Mye av dette er interessant og spennende lesning. Hans utgreiing av de tidlige perioder i menneskets historie, fra perioden med storviltjakt, til jordbrukets og de første sivilisasjonenes tilblivelse, er både spekket med detaljer og gode overblikk. Detaljkunnskapene sitter løst, og sjøl synes jeg å ha lært mye både om økonomiske og religiøse forhold av disse delene.
Boka virker på mange vis som et nytt tilskudd i tradisjonen globalhistorie, altså historieskriving som forsøker å se forbi den tradisjonelle nasjonshistoria, men heller fokusere på verdenshistoria over landegrensene. Dette skulle både motvirke nasjonalistisk fordreining av historiefaget, samt åpne viktige perspektiver for viktige transnasjonale prosesser innen økonomi og tenkning, og ikke minst: bøte på mange års svært Europa-sentrert historieskriving. Her kommer den første unnlatelsessynden i Hovigs verk. Når man påberoper seg å skrive en framstilling av menneskets historie som «Den store sammenhengen», og knapt beveger seg utafor den vesterlandske kulturkrets, sier det seg sjøl at man mister noe. Joda, hans dekning av de tidlige oldtidssivilisasjonene i Mesopotamia og Den fruktbare halvmåne er gode og utførlige, men derifra beveger han seg knapt utafor Europa. Enorme sivilisasjoner som den kinesiske og indiske er så vidt nevnt. Resten av verden utafor Europa nevnes mer eller mindre bare når de kommer i kontakt med europeerne. Det er en ærlig sak å ville skrive et verk om den vestlige kulturkrets’ historie, men da bør man være mer ærlig om at det er dette man prøver på.
SKRÅSIKKERHET OG MANGLENDE REFERANSER
Noe typisk når personer som ikke er faghistorie skriver historie, er skråsikkerheten. Man konkluderer gjerne raskt når man trekker koblinger mellom ulike fenomen, kanskje uten at man veit at dette er omdiskutert eller én av mange ulike tolkninger mellom fagfolk. Jamt over styrer Hovig unna slikt, og passer som oftest på å understreke at ting er «uvisst» eller «omdiskutert» når han veit de er det. Likevel hender det flere ganger gjennom lesninga at jeg spør meg sjøl: Er dette virkelig sant? Med tanke på kunnskapene forfatteren åpenbart er i besittelse av, er det godt mulig det er det. Men dette ville blitt gjort mye lettere med noen enkle kildehenvisninger til de mer radikale påstandene som framsettes. Det finnes som oftest ikke, ogforuten litteraturlista til hvert kapittel, er det umulig for meg å vite hva forfatteren baserer påstandene sine på, med mindre dette spesifikt nevnes. Det er en stor svakhet for et bokverk som gaper over så mye.
RESSURSMANGEL OG ØKOLOGISKE KRISER
Noe av det mest interessante i boka er i bind 2 hvor Hovig prøver å si noe om hvor menneskeheten er på vei. Da kommer han selvsagt ikke forbi menneskenes påvirkning på miljøet og klimaet.Hovig skal ha honnør for at han ikke lar klimaspørsmålet fullstendig overdøve spørsmåla om andre kriser: energikrise, forsuring av havene, vannkrise, ressurskrise, overbefolkning m.m. Uavhengig av om man fornektermenneskeskapte klimaendringer eller ei, gjør man seg en bjørnetjeneste om man unnlater å snakke om disse.
Men også her synes jeg Hovig underkommuniserer flere av dem. Han bruker for eksempel mye tid på å snakke om de begrensa reservene og den ujamne fordelinga av ferskvann på jorda, noe vi som er opptatt av økonomi og internasjonale relasjoner bør gjøre mye mer. Derimot snakker han relativt lite om hvordan vi skal klare å produsere og fordele nok mat til kommende generasjoner, estimert til totalt 12 milliarder mennesker i 2015, når vi etter hvert ikke lenger kan benytte oss av fossile brensler eller store fosfatressurser. Bind 2 i boka heter tross alt Kapitalens svanesang. En skulle trodd at han dermed viet mye mer plass til nettopp motsetninga mellom kapitalismen og jordas bæreevne, slik for eksempel Pål Steigan og Naomi Klein, men også dette tidsskriftet har gjort ved flere anledninger de siste årene.
STRUKTUR, MÅL OG MENING
Jeg merker jeg sliter med å oppsummere disse to bøkene for folk. På den ene siden har jeg lært veldig mye, ikke minst om økonomisk og religiøs historie. Dette har jeg satt pris på, og håper at også andre kan dra nytte av dette. Hovig har gjort et enormt arbeid, og har på mange vis skrevet et unikt politisk verk med globalhistoriske veksler. Med en bedre struktur og med bedre oppfølging, kunne dette fått et bredt og kraftig nedslagsfelt.
Der kommer dog den andre siden. Jeg slet ofte med å forståhvor forfatteren ville. Noen ganger er det viet utrolig mye plass til periferi ting som ikke egentlig tjener til å underbygge de sentrale poengene i boka, og som heller ikke er særlig interessante. Strukturen er ofte svært rotete, og mye av språkføringer vitner tydelig om at dette er et enmannsverk, uten nok ressurser til redigering og etterarbeid. Mye av stoffet er dessuten veldig tungt, og gjør at jeg, som tross alt har utdanning innafor historie, noen ganger sliter med å følge med. Andre ganger er tonen lett og folkelig igjen. Dette skaper en vanskelig flyt å forholde seg til.
Alt i alt er ikke dette noe jeg anbefaler for hvem som helst. Dette verket krever mye, og man bør slik jeg ser det være temmelig belest for å få noe ut av dette. Dersom man dog først tar fatt på verket, vil man utvilsomt lære mye nytt, og vil trolig få igangsatt en rekke tankeprosesser om verdenen vi lever i, og verdenen våre barn forhåpentligvis skal arve i framtida.