Ukategorisert
av Tore Sivertsen
EU-kampen er i gang igjen. Som de to forrige gangene er en av påstandene fra ja-sida at styrking av EU bidrar til å fremme freden i verden.
Den klassiske versjonen fra 1972 var at EF, som det het da, hadde bundet opp de gamle stormaktene i Vest-Europa i forpliktende samarbeid i stedet for rivalisering. Siden motsetninger mellom europeiske stormakter hadde ført til så mange kriger gjennom århundrene, måtte dette være av stor betydning for freden i verden. For en del av de mest overbeviste tilhengerne var dette argumentet viktigere enn de økonomiske argumentene. Særlig gjaldt det deler av den gamle garden i DNA. De trodde virkelig på det. Men de fikk heldigvis verken venstresida eller folkeflertallet med seg.
I dag har EU utviklet seg til en union, med overstatlig styring på flere og flere områder. Ikke bare med eget flagg, men med euro, grunnlov og EU-hymne. Målet er åpenbart å utvikle EU til en ny stat. For kapitalen og byråkratene går dette tilsynelatende veldig bra, så langt. For folk i Europa betyr det at avstanden opp til maktens sentra blir stadig større. EU-organene lever sitt eget liv, kommisjonen og dens byråkrati i Brussel styrer, mens EU-parlamentet prater, og oppslutningen om valgene til parlamentet er elendig. Folk flest aksepterer EU på et vis, med mer og mindre motstand, men uten entusiasme. EU har utviklet seg akkurat slik nei-sida spådde, i 1972 og i 1994.
Det er derfor ikke så rart at fredsretorikken kjøres fram på nytt. Det nye er at den synes å slå igjennom hos flere enn før. Ikke minst blant mange som ellers regner seg til venstresida, inkludert deler av SV. Det er trist, og det er forunderlig. Det er særlig to forhold ja-sida spiller på: Utvidelsen av EU med ti nye stater fra første mai, hvorav sju lå på den andre siden av jernteppet under den kalde krigen. Og USAs supermaktsarroganse og stadig mer hensynsløse bruk av militær makt for å fremme sine egne interesser, med krigen i Irak som foreløpig klimaks. Utvidelsen framstilles som en stor seier for freden, som et uttrykk for forbrødring over gamle skillelinjer i Europa. Og Irak-krigen brukes som argument for at vi må ha et sterkt EU som motvekt mot USA.
EU er en imperialistisk allianse
Det er på tide å minne om noen gamle og grunnleggende sannheter. Den moderne imperialismen er et produkt av kapitalens behov for ekspansjon, for å underlegge seg stadig nye områder, nye råvarekilder og nye markeder. Imperialismen startet i Europa. I sin rivalisering la europeiske imperialistmakter flertallet av verdens folk under seg, utførte de mest bestialske forbrytelser på andre kontinenter, og førte både Europa og store deler av kloden ut i to verdenskriger.
Men etter krigen lå de europeiske imperialistene nede for telling. De var blitt for svake til å ta opp konkurransen med USA og Japan enkeltvis, for svake til å møte Sovjet militært. Drivkraften bak utviklingen av EU har aldri vært noen fredsdrøm, men kapitalens behov for et større og friere indre marked. Målet er å bygge et stort, samlet europeisk imperium, med de gamle vest- og sentraleuropeiske imperialistmaktene som kjerne.
Ekspansjon mot øst
Hva er det som skjer 1. mai? Det er EU-imperiet som ekspanderer til en ny, stor del av Europa. En del som Russland mistet kontrollen over da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Grensene rykkes østover. I norske aviser blir EU-utvidelsen nærmest framstilt som filantropi, som en solidarisk gest fra EU til folk i de nye medlemslandene. De bitre erfaringene med Sovjets undertrykkelse og drømmen om vesteuropeisk velstand gjør at EU-utvidelsen har en viss folkelig oppslutning i de fleste av dem. Men for kapitalen i EU dreier dette seg om nye markeder, nye investeringsmuligheter, ny og billig arbeidskraft. Og en framrykning av strategiske posisjoner. Parallelt med EUs utvidelse skjer det en militær ekspansjon, via utvidelsen av Nato. Her må EU-maktene foreløpig finne seg i at USA sitter i førersetet, men sammenhengen med EU-utvidelsen er åpenbar. Også dette blir i norske aviser framstilt som et fredsprosjekt, til tross for at Russland åpent fordømmer det som en fiendtlig handling.
Snille imperialister
USAs angrep på Irak møtte kraftige reaksjoner i opinionen, både i Europa og i andre deler av verden. De tyske og franske regjeringenes motstand mot USAs linje var derfor populær. For noen har dette blitt tatt som bevis på at sentrale EU-stater i dag kan danne en motpol til USA, til støtte for fred og fornuft og til fordel for folkene i Midtøsten og den tredje verden.
Det er sannelig verdt å friske litt på hukommelsen. Når Midtøsten i dag ser ut som det gjør, er det fordi Frankrike og Storbritannia i sin tid delte opp området etter egne ønsker. Det var de som skapte den kurdiske tragedien. Det var Storbritannia som ga sionistene frie hender i Palestina. Og det var Storbritannia og Frankrike som sammen med Israel angrep Egypt da Suez-kanalen ble nasjonalisert i 1956. De ble stanset av FN – og av USA.
I Afrika er det ikke mer enn 30 år siden europeiske tropper tapte den siste åpne kolonikrigen. Siden har franske tropper og europeiske leiesoldater vært innblandet i flere av de tragiske og blodige konfliktene på kontinentet. De fleste afrikanske land er knyttet økonomisk opp til EU gjennom Lomé-avtalen, og europeisk kapital er fortsatt en hovedaktør i afrikanske land. Afrika er på mange måter EUs bakgård, slik Latin-Amerika er en bakgård for USA. Og det er i den afrikanske bakgården levestandarden de siste tiårene faktisk har gått tilbake, fra et allerede elendig utgangspunkt. Dette dreier seg ikke bare om borgerkriger, tørke og aids. Det dreier seg også om utbytting.
Under krigen i det tidligere Jugoslavia så mange at USA forfulgte sine egne interesser, og var ute etter makt og militærbaser. Men i innledningen til hele tragedien var det Tyskland og EU som spilte den mest kyniske rollen, ved å nekte å høre på FNs bønn om å vente med anerkjennelse av Slovenia og Kroatia til FN fikk i gang forhandlinger. Hensynet til EUs innflytelse i området gikk foran alt annet.
EU-hæren kommer!
EU er i dag større enn USA i samlet brutto nasjonalprodukt. EU er en nesten like tung aktør som USA i Verdensbanken, IMF og WTO. Og fører stort sett samme politikk. Og det er ikke bare i Afrika EU-imperialistene er sterke økonomisk. Både i Øst-Europa og i Iran ligger de langt foran USA.
Men militært er USA helt overlegent. Det bruker Bush for alt det er verdt, for å sikre USAs posisjoner, også i forhold til EU. Til en viss grad har han lykkes i å splitte EU, slik vi så det under Irak-krigen. Men hovedlinja står EU-lederne sammen om: Foreløpig rykke fram under USAs paraply, ved å satse på Nato. I Øst-Europa, på Balkan og i Sentral-Asia. Og samtidig jobbe systematisk med oppbyggingen av egen våpenproduksjon, egne kommandosystemer, egne EU-avdelinger. Slik at de en dag kan ha en virkelig EU-hær, og kan «forsvare sine interesser» med egen militærmakt, over hele verden. Tyske, franske, britiske og italienske ledere drømmer om den dagen. Men det blir ikke noen god dag for vanlige mennesker, verken i Europa eller i resten av verden.
Med EU for fred? Det blir som å ansette bjørnen i Lierne som sauegjeter.