Mao-tida i perspektiv
Av Harald Bøckmann
Denne artikkelen er skrevet med utgangspunkt i boka Afterlives of Chinese Communism, en samling artikler redigert av Christian Sorace, Ivan Francheschini og Nicholas Loubere. (Australian National University and Verso Press, 2019. 404 s.)
Afterlives of Chinese Communism er utgitt av et innovativt, nettbasert kvartaltidsskrift kalt Made in China Journal, https://madeinchinajournal.com/journal/, som fokuserer på kinesisk arbeidsliv, sivilsamfunn og rettigheter. Det begynte opprinnelig som et månedlig nyhetsbrev på italiensk, rettet inn mot italienske fagforeningsledere, men ble «gjenoppfunnet» som kvartalstidsskrift i 2016 av yngre kinaforskere tilknyttet Australian National University (ANU). Redaktørene er, i likhet med de fleste som er knyttet til kvartalstidsskriftet, yngre kinaforskere. Boka er tilgjengelig for gratis nedlasting, både som helhet og i form av enkeltbidrag, på: press.anu.edu.au.
Foto: Røde Garde
Harald Bøckman,
er kinaforsker. Besøkte Kina første gang i 1970, men har vært nektet adgang til landet siden 2008. Har oversatt ny og gammel kinesisk litteratur og poesi, og særlig forsket på etniske relasjoner og kinesisk nasjonalisme.
Boka tar for seg hvordan man i Kina forestilte seg, prekte og praktiserte tanker om sosialismen (redaktørene kaller det gjennomgående for «kommunismen») i det de kaller Kinas revolusjonære århundre, dvs. det tjuende århundret. Flere av bidragene tar sats tidlig på 1900-tallet, men bokas fokus er på de åra da Mao ledet landet, fra 1949 til hans død i 1976. Maoismen ser redaktørene på som et begrepsmessig vokabular og en måte å tenke rundt sosialistiske og kommunistiske ideer slik det kinesiske kommunistpartiet praktiserte det i den perioden.
Kritiske blikk på en lovprist og omstridt periode
Redaktørene anfører tre grunner for at de mener det er viktig å ta et nytt og kritisk blikk på den kinesiske kommunismens unike, kompliserte og omstridte arv. For det første er det nå bedre muligheter til å foreta mer edruelige drøftinger av Mao-perioden, særlig fordi kald krig-perspektiver ikke lenger verken er dominerende eller særlig produktive. For det andre, og minst like viktig, er det paradoksale at dagens kinesiske ideologer har utarbeidet en – noen vil si schizofren – framstilling av Mao-tida som en «naturlig» forløper for dagens politiske kompasskurs i Beijing.
For det tredje har redaktørene vært motivert av hvordan vi i dagens verden er prisgitt en destruktiv kapitalisme, samtidig som den offentlige samtalen om veier ut av uføret stopper ved å henvise til hvordan den tidligere «reelt eksisterende sosialismen» endte i mer eller mindre autokratiske eller totalitære regimer. Redaktørene utfordret bidragsyterne til å forestille seg og teoretisere om et liv etter kapitalismen, inspirert av kritiske perspektiver på den maoistiske arven som et revolusjonært prosjekt. For at det skal ha noen mening, insisterte redaktørene på at de som lar seg inspirere av radikale eller utopiske løsninger, samtidig bør være de skarpeste kritikerne av det som har vist seg som å være blindveier eller uhemmet maktmisbruk. Slikt har ikke vært hardbarka sosialisters sterke side, for å si det mildt, og noen av bidragsyterne skriver seg i en viss grad inn i denne tradisjonen.
Redaktørene har latt seg inspirere av så forskjellige personer som sinologen Simon Leys (alias Pierre Ryckmans), som i sin tid var en av de mest nådeløse, men kunnskapsrike, kritikerne av maoistisk politisk kultur, til aldrende politiske filosofen Alain Badiou, som har stilt spørsmålet om i hvilken grad Maos skrifter fremdeles kan fungere utgangspunkt for en frigjørende politikk. (Verken Leys, som er død, eller Badiou, er med i utvalget)
Originalt redigeringsgrep
Boka er originalt tenkt og utført. Den inneholder bidrag fra mer enn femti kinaforskere verden over, både eldre travere og ungfoler fra forskjellige disipliner. Bidragsyterne ble invitert til å velge et uttrykk eller ei vending som speiler Mao-tida. De tar, med andre ord, Mao-tida på ordet, på kinesisk. I stedet for å gruppere bidragene i mer eller mindre meningsfulle seksjoner, har redaktørene ordnet uttrykkene alfabetisk, for å få mangfoldet av betraktningsmåter bedre fram.
På grunn av strukturen er det ikke enkelt å foreta en vanlig tamarisk gjennomgang av boka. Kortformen har åpenbart vært en utfordring for folk som er vant med å skrive i lengre formater, men nettopp det at man drøfter store spørsmål i kortform, er til leserens fordel. En god del av bidragsyterne tar grundig sats i Marx og Lenin, og en del av dem har problemer med å skrive seg bruer over til temaets relevans i dag. Noen bidragsytere er ikke bare i noen grad preget av nostalgi, men også av gamle maoistiske triks som «typiske eksempler». Likevel: Denne boka et svært nyttig referanseverk, som kan leses med utbytte av alle interesserte.
Noen bidrag trigger mer interesse enn andre, som Hayan Lee om klassekjensle, Dai Jinhua om kultur, Patricia Thornton om Kulturrevolusjonen, Mobo Gao om kollektivisme, Jane Hayward om primitiv akkumulering, men det blir mange aha-opplevelser utover i boka.
Mao-tida og dagens Kina
Om det er viktig å drøfte begreper og uttrykk fra Mao-tida opp mot nåtidas praksis, er det minst like viktig å forstå hvordan det gamle og det nye forholder seg til hverandre i Xi Jinpings «Nye tidsalder». I en forstand hører de fleste uttrykkene og begrepene fra Mao-tida fortida til. Jeg har sjøl ved noen anledninger prøvd meg med maoistisk sjargong overfor unge kinesere – som reagerer enten ved å bli brydd eller se ut som spørsmålstegn. Mao-tale er snart blitt marsboer-tale for mange dem.
På den annen side ligger det betydelig latent sprengstoff i de samfunnspolitiske begrepene fra den sosialistiske epoken av Folkerepublikken. Om begrepene og slagorda til tider var utopiske under Mao, er dagens propagandainventar nærmest blitt nærmest tømt for innhold, som Xi Jinpings «Den kinesiske drømmen». (Siden amerikanerne har sine drømmer, kan ikke kineserne være dårligere.)
I dag fungerer propagandaen mer som signalord om hvor grensene for hva som er tillatt å mene, går. Det er et maktspråk med hegemoniske markører. Problemet for dagens politiske ledelse er at slik språkbruk, som de hegner om, har lite med dagens virkelighet å gjøre. Det fungerer kun som ris bak speilet. Kina har gått fra å være et mobliseringssamfunn under Mao til et kontrollsamfunn i dag. Kontroll over den offentlige diskursen blitt viktigere enn noen gang.
Dagens politiske vokabular består imidlertid ikke bare av nye og utvanna ord og vendinger. Det er minst like viktig for dagens makthavere å ha kontroll over gårsdagens politiske vokabular, for det rommer betydelig sprengstoff hvis det kommer i «urette» hender. Xi Jinpings ideologiske kannestøpere har arvet en god del av det psevdo-maoistiske vokabularet fra Xis i sin tid fremste utfordrer, Bo Xilai. Bo skapte en nærmest museal versjon av Mao-tidas kulturuttrykk under sine år som sjef for Chongqing-provinsen, før han resolutt ble dratt ned av hesten i 2012, samme år som Xi Jinping ble salet opp. Xi har åpenbart forstått at det er livsnødvendig for han å beholde hegemoniet over hva som kan sies og menes om Mao-tidas politiske vokabular, for der finnes det mange begreper med et betydelig potensiale for å undergrave dagens politiske kurs.
Denne frykten kommer til uttrykk i et slags overgripende uttrykk som Xis propagandister gravde fram igjen for noen år siden, nemlig Liangge libukai , eller «De-to-som-ikke-kan-skilles-ad». (Uttrykket har tidligere vært anvendt som et standarduttrykk for forholdet mellom han-kinesere og minoritetsfolk). Med det mener de at det som ble utrettet og oppnådd i Mao-tida er uatskillelig fra det som er blitt utrettet og oppnådd i tida etter Mao – og omvendt. Her kreves det betydelig anlegg for å «glemme», samtidig som det spilles på nostalgi om ei tid der de fleste trakk i lag, sjøl om mye ble kasta rundt på og folk tidvis ble utsatt for ufattelige lidelser. Dette selektive minnet om Mao-tida er i dag striglet og omgjort til en del av den nasjonale arven.
Nasjonen framfor alt
Et annet sentralt trekk ved dagens kinesiske propaganda kommer rimeligvis ikke særlig godt fram i den foreliggende antologien. Den maoistiske sjargongen er blitt erstattet av nasjonalistisk pregede uttrykk og vendinger, både innad og utad. Det fantes også ansatser til nasjonalistisk retorikk under Mao, men det tok form av det vi kan kalle revolusjonær nasjonalisme, dvs. støtte til kommunistiske bevegelser og nasjonale frigjøringsbevegelser. Under Mao fikk statsbygging gjennom klassekamp prioritert foran nasjonsbygging, mens i dag er det omvendt, nasjonsbygging har fått forrang for samfunnsmessig omdanning. Grunnlaget for det finner vi rundt 1985, da Kommunistpartiet besluttet å legge revolusjonær politikk på hylla og bli et statlig styringsparti, et moderne mandarinat.
Maoismen er parkert som et politisk prosjekt, og demokrati blir sett på som et prosjekt for å splitte og svekke Kina. Dagens ideologer finner betydelig inspirasjon i den østasiatiske utviklingsmodellen, slik vi kjenner den fra Japan, Sør-Korea og Singapore, men først og fremst er de inspirert av Kinas egen lange og imponerende historie i statlig styringskunst. Paradoksalt nok må en, jo mer Kina moderniseres, ha god innsikt i begreper og vendinger fra landets tradisjonelle politiske kultur om en vil diskutere politikk på deres hjemmebane.
Ett trekk ved dagens kinesiske propaganda som det er lite grunnlag for i Mao-tidas politiske sjargong, er hva slags begreper dagens KKP anvender for å begrunne og styrke landets stadig mer omfattende internasjonale virksomhet. Under den korte sommeren med åpen kritikk i 1957, kalt De hundre blomsters bevegelse, hevdet en dristig sjel at landet var blitt en «Parti-verden», Dang tianxia, noe han fikk svi for. I dagens meningsdannende sirkler er det tradisjonelle kinesiske verdens-begrepet, Tianxia (som ordrett betyr «(Alt) under himmelen»), blitt et sentralt begrep for å begrunne en ny kinesisk-ledet verdensorden. Dette diskuteres uten antydning til at noen rødmer, sjøl om alle er innforstått med at begrepet uttrykker den tradisjonelle keisermaktas oppfatning av seg sjøl som verdens sentrum.
Offisiell språkbruk om Kinas forhold til omverdenen er imidlertid både mildere og mer inviterende, for det skal, angivelig, dreie seg om «Menneskehetens felles skjebne», Renlei gongtong mingyun, som er blitt en av Xi Jinpings favorittfraser. Eller, man kan også bemektige seg vestlige fraser som «win-win» for å betegne samarbeid mellom Kina og andre stater, som kineserne for øvrig anvendte for å beskrive avtalen mellom Kina og Norge i 2016, og som var det siste Børge Brende lærte seg av kinesisk før han gikk av som utenriksminister.
Det begrepet i antologien som har mest relevans for dagens internasjonale kinesiske aktiviteter, er begrepet «enhetsfront», tongyi zhanxian. Denne strategien var avgjørende for å legge grunnlaget for kommunistenes seier i 1949, og den blir nå anvendt for å øke landets innflytelse internasjonalt gjennom forskjellige former for myk maktutøvelse. Det knyttes formelle, uformelle og usynlige bånd mellom offisielle kinesiske interesser og personer, selskaper, organisasjoner og virksomheter i andre land. I land som Australia og New Zealand, som er nært knyttet til Kina næringsmessig og der folk med kinesisk bakgrunn utgjør den største gruppa av asiatisk herkomst, har det i de seinere åra kommet for offentligheten hvordan Beijing på forskjellige måter arbeider for å styrke sin politiske innflytelse i disse samfunnene.
Tilbake til start?
Etter flere tiår med å lære om Kina, er boka et eksempel på at vi igjen er tilbake til en diskusjon om å lære av Kina, som syttiåra var preget av, primært representert i Norge ved ml-bevegelsen, men også andre deler av den norske venstresida, gjennom studieturer til landet arrangert av Vennskapssambandet Norge–Kina. På den tida ble det produsert mer eller mindre vellykkede bidrag til å lære av Kina, som sosiologen Yngvar Løchens Stol på egne krefter Samfunnsliv, politikk og medisin i Kina (Universitetsforlaget 1977) og Johan Galtung og Fumiko Nishimuras Hva kan vi lære av kineserne? (Gyldendal Fakkel 1975). Arne Næss fulgte opp med å ta inn Mao som en viktig filosof i 1980-utgaven av hans lærebok til forberedende i filosofi ved Universitetet i Oslo, noe han fikk mye pepper for.
Galtung og Nishimura fikk også i sin tid ganske hard medfart av anmelderne, men etter å ha lest boka igjen i dag, synes jeg at den står seg godt mot tidas ettertanker, ved at den til stadighet drøfter det de opplever i Kina opp mot høyst varierende tilstander i den kapitalistiske verden.
Jeg fikk anledning til å gå noen runder med Arne Næss om hans behandling av Mao som filosof. Hans begrunnelse for å ta med Mao var hans sosialfilosofi. Næss sin gjennomgang av Mao om dialektikk, praksis og kunnskap er interessant, men det overordnede rammeverket, Folkerepublikkens historie, blir skånsomt framstilt, for å si det mildt, og er nærmest fri for drøfting. Mao framstilles, i likhet med Opplysningstidas karakteristikk av kinesiske keisere, først og fremst som filosof, og ikke som ideolog.
Interessen for den utopiske Kulturrevolusjonen kom også til uttrykk internasjonalt, gjennom innflytelsesrike bøker av forfattere som Charles Bettelheim, Maria-Antonietta Macciocchi, E.L. Wheelwright and Bruce McFarlane (de siste på norsk som Fakkel-bok i 1974), den amerikanske Committee for Concerned Asian Scholars og den framtredende engelske økonomen Joan Robinson, som trolig gikk glipp av en Nobelpris i økonomi på grunn av sin positive holdning til den kulturrevolusjonære utopien. Jan Myrdal fulgte opp med flere bøker fra sin kinesiske landsby Liu Ling, men oppfølgerne var bare en avglans av han klassiker fra 1963. K.S. Karols bok fra 1966, Kina (i to bind, Pax), som kom på norsk i samme år som den ble utgitt i Frankrike, var en døråpner for mange.
Utopiske og autoritære lengsler da og nå
I dag er den kinesiske utopien nærmest snudd på hodet. Vi har også fått en nærmest total utskifting av «Kinavenner». Dagens vestlige apologeter – de aller fleste av dem velbeslåtte – finner ingen gode grunner til å kritisere noe i dagens kinesiske politikk og samfunn, snarere tvert imot. De løfter heller fram den store framgangen landet har hatt, uten å se på totalregnskapet, som det i dag er mulig å beregne. I den grad de mener noe – også om Mao-tida – lyder det ofte som en gjenklang av det som til enhver tid kommer fra dagens politiske kannestøpere i Beijing. Det samme var i stor grad også tilfellet i vår tid, med andre fortegn, men det var vanskeligere å beregne totalregnskapet enn i dag, noe den foreliggende boka illustrerer godt.
Uttalelsene fra partileder Xi har etter hvert blitt så mange at det snart kan være grunnlag for å utgi ei bok over samme lest som den foreliggende, der kritiske og kunnskapsrike røster drøfter uttalelsene i kontekst. Det gjelder ikke minst hans uttalelser om Mao-tida. Inntil videre får vi nøye oss med de innsiktene som den foreliggende boka kan gi oss. Folkerepublikkens historie er for viktig til at den kan overlates til Kinas byråkratkapitalistiske parti.
Nyttig bøker om Mao-tida og Maos videre skjebne
I de siste åra har det kommet en hel del utgivelser på engelsk som tar opp forskjellige sider ved Mao-tida og Maos innflytelse etter hans død:
– Blanchette, Jude: China’s New Red Guards. Oxford UP, 2019.
– Brown, Jeremy and Matthew D. Johnson, eds.: Maoism at the Grassroots. Everyday Life in China’s Era of High Socialism. Harvard UP, 2015.
– Cheek, Timothy, ed.: A Critical Introduction to Mao. Cambridge UP. 2010.
– ChinaFile: «Is Mao Still dead? A ChinaFile Conversation», 12.2.2015: http://www.chinafile.com/conversation/mao-still-dead
– Lovell, Julia: Maoism. A Global History. The Bodley Head, 2019.
– Walder, Andrew G.: China under Mao. A Revolution Derailed. Harvard UP, 2015.
– Wemheuer, Felix: A Social History of Maoist China. Conflict and Change 1949-1976. Cambridge UP, 2019.