Manilaerklæringen om enhet i International Women`s Alliance

Slåss mot kapitalismen og alle angrep på kvinner! Fram for bevegelsen for sosial forandring, demokrati, frihet, likhet og fred!

Arven vår

Arbeidende kvinner i verden har lenge vært i forgrunnen i folks motstand mot kapitalisme og imperialisme, helt fra organiseringen på grasrotsnivå og ut til globale nettverk. Gjennom det siste århundret har kvinner verden over kjempet mot undertrykking og diskriminering på grunnlag av klasse, kaste, religion, nasjonalitet, jord- og eiendomsrettigheter, politisk overbevisning og seksuell orientering og kjønnsidentitet. I største delen av verden har den vedvarende kampen vår for politiske, økonomiske og kulturelle rettigheter, ført til seire som retten til å stemme, rett til eiendom, til lik lønn for likt arbeid, til svangerskapspermisjon, og til retten til organisering og fagorganisering.

På tross av imperialismens angrep på kvinners rettigheter og velferd, smidde den andre internasjonale «Conference of Socialist Women» i Køpenhavn 1910, en klassebasert enhet om kampen for rettferdighet og fred. Etableringen av den Internasjonale Kvinnedagen som en årlig militant feiring gjør at vi kan dra lærdom fra kvinners motstand mot imperialismen på globalt nivå. Klassebevissthet blir grunnlaget for kvinners kamp for økonomisk likhet, politiske rettigheter, organisasjonsfrihet og for motstanden mot koloniale og imperialistiske kriger.

Videre har kvinner organisert seg i kampanjer som gjelder en myriade av saker: Motstand mot agressiv «utvikling» som medfølger økologisk ødeleggelse, ved å hevde sin rett til helsepleie ved fødsler, og at denne retten er en grunnleggende menneskerettighet som inkluderer retten til tjenester og informasjon knyttet til helse og omsorg for mor og barn; og det gjelder spørsmålet om å øke bevisstheten i det offentlige om kvinners og jenters rettigheter, mot seksuell undertrykkelse, vold i hjemmet, seksuell trakassering, voldtekt og alle andre former for sexisme.

Kvinners kollektive kamp – som omfatter flertallet av verdens undertrykte, fattige og tilhørende arbeiderklassen – har gjennom det siste århundret ført kvinners rettigheter og interesser framover, på tross av fortvilelsen knyttet til krisen i monopolkapitalismen. Derfor fortsetter arven fra militante kvinner å inspirere oss i kampen mot imperialistiske kriger, og til å støtte og delta i kampen for nasjonal og sosial frigjøring. Ettersom den globale økonomiske, politiske, sosiale og økologiske krisen blir dypere, er det tvingende nødvendig for oss kvinner å forene oss, bli mer militante og inngå i bølgen av folks kamper for å forsvare våre hardt tilkjempede rettigheter, og fremme frigjøringen vår.

Krisen

Verden over lider folk under den verste økonomiske, finansielle og økologiske krisen i det kapitalistiske systemet noensinne. Mer enn noen gang lider folk under monopolkapitalismen og dens konserners kontroll over folks jord og ressurser, på lag med lokale eliter og nasjonale regjeringer. De såkalte hjelpetiltakene, gjennomført av  finansoligarkiet, USA og andre imperialistland, har bare tjent til å beskytte den herskende klassen og ytterligere forverret situasjonen til verdens arbeidende folk og de fattige. Krigene som kapitalist- og imperialistlandene fører, har ikke bare skapt større lidelser, men også gjort verdens økologiske krise dypere.

Følgelig opplever det store flertallet av verdens kvinner, særlig i landene i Asia, Afrika, Latin-Amerika, Karibbien og MidtØsten å leve under utbyttingen som eksisterer i føydal-patriarkalske samfunn styrt av godseiere, krigsherrer og oligarkier som holdes oppe av imperialistene. Blant de verst stilte er kvinner tilhørende urbefolkning og bondesamfunn, som konsekvent opplever at deres arbeid, jord og produkter overtas, degraderes og trues.

I kapitalistiske land fører økende arbeidsløshet, kraftige inngrep, fagforeningsknusing og hjemløshet, og undergravingen av det allerede begrensede sosiale sikkerhetsnettet til at utbyttingen bare blir hardere. Over hele verden, inkludert de kapitalistiske landene, blir det gjennomført kraftige kutt i offentlige utgifter som gjelder skole, helse og andre sosiale tjenester. Bortsett fra at det har økt byrdene til arbeidende kvinner kraftig, har denne politikken redusert tilgangen til utdanning og helse, og ført til hardere økonomiske tider og usikker arbeidssituasjon for folk som arbeider innenfor utdanning og helse, mange av dem kvinner.

Mens industrien rettet mot hjemme-tjenester brer seg, har kvinnene som jobber i denne uformelle sektoren, blitt mer sårbare. Den veldige økningen innen en ny form for kvinnearbeid, nemlig hjemmebasert produksjon, hvor kvinner blir betalt per enhet er ett eksempel. Den neokonservative retningen i det sosio-politiske klimaet presser kvinner tilbake til kjønnsbaserte roller og inn i hjemmet med ansvaret for de mange byrdene knyttet til hjem og omsorg for barn, også med ansvar for inntekter.

Kvinner fra de undertrykte og utbyttede klassene er blant de som blir verst rammet av krisen. Kvinner verden over diskrimineres ved at de er de første som mister jobben når firmaer kutter kostnader, legger ned eller flytter virksomheten. Ved hjelp av de såkalte fleksible arbeidsordningene drar firmaene fordel av den billigste arbeidskraften, for det meste barn og ungdom, som underkastes usikre og ekstremt harde arbeidsforhold i verksteder og hjemmebasert produksjon ved kontraktører og underkontraktører. Kvinner i jordbruket, og blant urinnvånere risikerer å miste jord og bli utsatt for militarisering og etnisk rensing eller bli forflyttet når kapitalister kaster øynene sine på mineralog andre naturressurser i deres nedarvede hjemmeområder.

Såkalt fattighjelp, som mikrofinansiering eller hjelpeprogrammer sponset med betingelser av Verdensbanken, Det Internasjonale Pengefondet eller andre større banker, tjener bare til å intensivere den onde sirkelen av gjeld og fattigdom på grasrotnivå. De svekker lokalsamfunns evne til å være selvhjulpne og undergraver massebevegelsene. Den økonomiske krisen har ført til at utdanningsmulighetene for unge jenter undergraves. Arbeidende kvinner fortsetter å bære den doble byrden av både jobb og husarbeid. Dessuten har krisen i kapitalismen generert neokonservatisme og religiøs fundamentalisme som ytterligere holder kvinner nede.

Monopolkapitalismens krise har tvunget millioner av kvinner i utbyttede halvkoloniale og halvføydale land til å forlate hjemmene sine og migrere til andre land på jakt etter noe å leve av. Dermed blir de også utsatt for trafficking og andre former for utnyttelse. Regjeringene som eksporterer arbeidskraft samarbeider med regjeringene som tar i mot arbeidskraften: Regjeringene som eksporterer arbeidskraft, institusjonaliserer og videreutvikler programmer for eksport av arbeidskraft som først og fremst retter seg mot kvinner for å dempe arbeidsløshet, og øke skatteinngangen ved hjelp av kvinnenes hjemsendte betaling, og betale ned nasjonal gjeld påført dem av kapitalistisk grådighet. I den andre enden bruker de regjeringene som tar i mot denne muligheten til å utnytte den billige arbeidskraften, og sårbarheten til kvinner rundt i verden.

Pengene fra migrantarbeiderne bidrar til å opprettholde korrupte økonomier i Asia, Latin-Amerika, Karibien, Øst-Europa og Midt-Østen. Slike hjemsendte midler som har blitt kanalisert gjennom regjeringer og internasjonale finanskontorer, har blitt brukt til å finansiere programmer og prosjekter som går ut over befolkningen i flere land.

Migrant- og flyktningekvinner blir ofte satt til skitne, vanskelige, farlige og nedvurderte jobber i den uformelle økonomien. Kvinnelige migranter utsettes for diskriminering, rasisme, fremmedfrykt og sexisme av samfunnsinstitusjonene og rettssystemet og lovverket i vertslandene. Papirløse migranter lider dobblet under kapitalismens grådighet, siden de blir behandlet på umenneskelig vis, tråkket på og innesperret uten dom i fengsler som ikke egner seg for mennesker, og det etter at både vertsland og hjemland har forsynt seg fra arbeidsinntektene deres. Deretter blir de sendt hjem. De sosiale omkostningene ved at kvinner tvinges til migrering er uten sidestykke når man ser sammenbruddet i de sosiale og kulturelle mønstrene i deres hjemland, og hvordan familier og lokalsamfunn knuses.

Den globale «krigen mot terror», anført av USA, fører til stadig nye brudd på menneskers fundamentale rettigheter og friheter, og rettferdiggjør militarisering og statsterror. Med sikkerhet som unnskyldning gjennomfører stater ulovlige drap, tortur, kidnappinger, ulovlige forvaringer og demonisering, særlig av muslimer. Økonomisk krise, etniske konflikter og borgerkriger fører til at folk og hele lokalsamfunn tvinges til å flytte, deriblant urinnvånere og innfødte folkeslag. Det skaper betingelser for trafficking av kvinner og barn. Imperialistenes krig mot terror fører også med seg miljøødeleggelser og plyndring av naturressurser. Det setter folks liv ytterligere i fare ved at det utløser naturkatastrofer, ulykker og matmangel, og dermed driver særlig kvinner til fattigdom og sult.

Kvinner og barn er ofrene for imperialistens krig mot terror. De utsettes for voldtekt som krigshandlinger, drepes som uttrykk for kvinnehat, tvinges til prostitusjon for å betjene militærstyrkene, og ender som offer for folkemord. På den ene siden blir kvinner under islamistisk fundamentalisme gjort til ofre, utnyttet og angrepet av de imperialistiske styrkene, og på den andre siden blir de sendt inn i stadig sterkere sirkler av undertrykkelse og underkastelse av fundamentalistiske og patriarkalske styrker. Imidlertid er «krigen mot terror» med USA i spissen, en forlengelse av en indre krig i imperialistlandene, mens resten av verden omfavner neo-liberale lover som innebærer tvungen flytting, politibrutalitet, fengsling, arbeidsløshet, familiesammenbrudd, narkotikatrafikk og mer. Krigen mot terror isolerer en mengde folk og folkegrupper og ser dem som fiender, uten hensyn til de strukturelle feilgrepene til de neo-liberale regimene den støtter seg på.

Kvinner lever under vekten av kryssende former for undertrykkelse, forskjellige former for diskriminering og vold, arbeider mer for mindre lønn, bærer hovedbyrden av ansvaret for familien og underkastes patriarkalske lover, politikk og verdier og bakstreverske sosiale systemer. Derfor må kvinner intensivere kampen og knytte den til den øvrige kampen folk fører for overlevelse, jord, arbeid, utdanning, helse og bolig, retten til selvbestemmelse og menneskerettigheter, og bryte lenkene til kvinneundertrykkingen og utbyttingen.

Motstand

La oss forene verdens undertrykte og utbyttede kvinner og organisere oss til motstand og kamp mot imperialismens økonomiske, politiske og militære aggresjon. La oss ta inn inspirasjon og styrke fra seirene i kvinnekampen verden over. La oss mobilisere oss som kvinner og forbinde vår styrke med folkenes kamp mot militære intervensjoner anført av USA, aggresjon, krig og okkupasjon, folkemord og tvungen migrering. La oss forene oss og kjempe mot slike reaksjonære strømninger som neoliberalisme, neokonservatisme, rasisme, fremmedfrykt, homofobi og patriarkat. Og miljømessig og økologisk utnytting og ødeleggelse. Vi bringer med oss kvinners stemme, analyser og posisjon der vi knytter oss til folks kamp for suverenitet, nasjonal frigjøring og selvbestemmelse. Kampene på lokalt og på grasrotnivå inspirerer den globale enheten som retter lyset mot kvinners ubendige motstand mot imperialismens plyndring og røvertokt, så vel som standhaftigheten etter å bygge et alternativt system grunnlagt på virkelig demokrati, likhet, fred, frihet og rettferdighet, hvor verdens ressurser er til rådighet for verdens folk og ikke bare for en profittsøkende elite. Som en antiimperialistisk allianse anerkjenner vi arbeiderklassekvinnenes betydning for styrken i denne alliansen.

Denne visjonen tvinger oss til å knytte oss og det vi slåss for, til kampen mot vår felles fiende, imperialismen, som forsterker føydalisme og patriarkat, for å stoppe den økonomiske og politiske dominansen til kapitalismen og få slutt på imperialismens kriger, aggresjon og fascistiske metoder mot verdens undertrykte folk. Vi arbeider ut fra den vedvarende arven fra våre søstre når vi kjemper mot imperialismen med enhet, styrke og besluttsomhet. Tiden er inne for antiimperialistiske kvinner fra alle raser, lokalsamfunn, nasjonaliteter og land til å danne en antiimperialistisk allianse som vil gi mulighet til å støtte og fremme kampene i våre respektive samfunn og land for å knuse imperialismen.

Ett hundre år etter innstiftelsen av den Internasjonale Kvinnedagen har vi, kvinner fra alle deler av verden kommet sammen for å danne The International Women`s Alliance (IWA) som en antiimperialistisk, antipatriarkalsk, antirasistisk, antisexistisk og antihomofobisk allianse, forpliktet til å føre en militant global kvinnebevegelse inn i det 21. hundreåret, som del av bevegelsen for nasjonal og sosial frigjøring. Vi forener oss for å fremme folkenes kamp for frihet, likhet, sosial rettferdighet, demokrati og fred. Vi kommer til å motsette oss alle former reaksjonære strømninger og angrep på kvinner, lokalsamfunnene våre og folket vårt. Vi skal fremme virkelig internasjonal solidaritet.

Slå dere sammen i en global, militant og antiimperialistisk bevegelse av undertrykte kvinner!

Slåss mot kapitalismen og alle angrep på kvinner! Fram for bevegelsen for sosial forandring, demokrati, frihet, likhet og fred!