Bokomtaler
Hvordan bli (en skandinavisk) feminist er en bok som vil mye. På forsiden blir vi lovet 20 veier til mer likestilling på jobben, i livet og i kjærligheten – noe som er ambisiøst å skulle få til på bare 176 sider. Boken er svært lettlest, og Marta Breen evner å snakke om feminisme på en konkret og rett frem måte, uten å verken over- eller undervurdere leseren.
Anja Rolland, 30 år fra Bergen. Rødt-medlem og tidligere feministisk ansvarlig i Rød Ungdom.
Marta Breen:
Hvordan bli (en skandinavisk) feminist
Cappelen Damm, 2020, 176 s.
Hvert kapittel har fått et sterkt oppfordrende, om ikke direkte kommanderende navn. I kjent selvhjelpslitteratur-stil får leseren tydelige beskjeder om ting som «Kall deg feminist», «Vær radikal», «Organiser deg» og «Vær mindre flink», noe som gjør at man sitter igjen med en følelse av at dette angår alle – også meg.
De fleste kapitlene har en ordliste som forklarer begreper eller utdyper fakta som tas opp i teksten, slik at man får en innføring i hva for eksempel kulturell appropriasjon og manspreading innebærer, og hva bokstavene i LHBT står for. Dette hjelper leseren å navigere i jungelen av popkulturelle referanser og innarbeidete «selvfølgeligheter» man ofte møter på. Gjennom hele boken slås kjente og ukjente sitater fra kjente og ukjente kvinner opp med store typer. Fra homoaktivist Kim Friele, diverse norske og utenlandske forfattere, professorer, forskere og artister – og til og med en Kardashian- søster – (!) – siteres på løpende bånd. Teksten krydres dessuten med interessante «funfacts» – visste du for eksempel at det i Bergen er flere statuer av buekorpsgutter enn av kvinner? Ikke jeg heller.
Breen er systemkritisk, og tar også opp problemstillinger knyttet blant annet til rasisme, homokamp og mannens plass i feminismen. Breen redegjør for at vi er inne i det hun omtaler som den fjerde feministiske bølgen, men jeg savner en tydeligere argumentasjon for hva dette betyr i praksis, og hvor veien videre går. Det blir dessverre vanskelig å gå dypt nok inn i alle de ulike temaene når man har under 200 sider til rådighet, noe som gjør at boken kan oppleves som litt for grunn for dem som har lest en bok eller to om feminisme fra før.
Selv om forfatterens personlige perspektiv på feminisme er en av bokens styrker, og bidrar til å løfte den fra noe som lett kunne blitt traust og kjedelig, er det ikke et helt uproblematisk perspektiv. Å skulle skrive en slags nordisk-feministisk «fasit» er vanskelig når man har en kvinnebevegelse som på mange måter står i spagaten når det kommer til flere viktige spørsmål.
Det mest åpenbare og konfliktfylte eksempelet er nok spørsmålet om rettigheter for transpersoner. Utfra det Breen skriver om T-en i LHBT får jeg inntrykk av at hun, som meg, mener at man ikke kan kalle seg feminist dersom man ikke inkluderer transpersoner i feminismen sin. Problemet med dette er at det er umulig å gi et entydig svar på hva norske (eller nordiske) feminister mener om dette, fordi mange fortsatt har et, etter min mening, svært konservativt syn på kjønn og seksualitet. To av de største feministiske organisasjonene i Norge, Kvinnegruppa Ottar og Kvinnefronten, har eksempelvis fått kritikk for å være det man kaller «TERFs» – trans exclusionary radical feminists, altså feminister som ikke inkluderer transpersoner i feminismen sin, av blant andre samfunnsdebattant Christine Jentoft og organisasjoner som Skeiv Ungdom og Skeiv Verden. Å fremstille det som om kvinnebevegelsen er samstemt i synet på transpolitikk blir derfor for enkelt, og glatter over motstanden transpersoner opplever fra de som burde være «deres egne», som istedenfor bidrar til undertrykkingen av en svært utsatt minoritet.
Hvordan bli (en skandinavisk) feminist er, til tross for dette, interessant og underholdende lesning. Breen skriver på en måte som gjør det umulig å ikke bli engasjert, og boken er tidvis vanskelig å legge fra seg. Dette er ingen tung ideologisk tekst man trenger forkunnskaper for å forstå, faktisk trenger man ikke en gang være særlig interessert i feminisme for å få noe ut av lesningen. Nettopp dét er kanskje en av bokens styrker. Man kunne med fordel gjort den til pensum for elever på videregående, hvor den kunne fungert som et slags litterært bøllekurs for mange. Og er det én ting russejenter trenger, så er det bøllekurs.