I en tid med ulikhet, løpske klimaendringer og en katastrofekapitalisme som nærer seg på folkemord og okkupasjon kan det synes malplassert med et nummer om visjoner. Før var arbeiderbevegelsen de som forkynte det «glade budskap» om revolusjonens komme. Sosialdemokrater som Karl Kautsky, en prominent finur innen det tyske Arbeiderpartiet for hundre år siden, spredte en ren determinisme som hevdet at kapitalen ville komme stadig nærmere sitt endelikt i takt med produktivkreftenes utvikling. I dag er situasjonen snudd på hodet: reaksjonære visjoner om patriarkatets revansje, om militariserte nasjonalstater og høye murer er det som preger tidsånden. Det er imidlertid ingen naturlov at det skal være slik.
Det er det lett å glemme at kapitalismen kun har vart ved i noen få århundrer – et lite blaff i menneskehetens historie. I sin artikkel skriver Jokke Fjelstad om hvordan Rudolf Nilsen aktivt bidro i klassekampen gjennom å løfte blikket til arbeiderne fra deres sørgelige materielle kår og mot en kollektiv visjon for et bedre samfunn. Framtidstro ble tent av arbeidere som oppdaget kraften i å kjempe sammen.
Vi byr ikke på oppskrifter til framtidas suppekjøkken i dette nummeret, men vi vil by på noen visjoner for hvilket samfunn vi sammen skape. Med utgangspunkt i en gammel debatt mellom Prodhon og Marx skriver Oscar Dybedahl om hvordan et kommunistisk samfunn kan se ut, mens Kari Celius skriver som om egne politiske visjoner i møte med arbeidsplassens realiteter. Samfunnsgeograf Alf Jørgen Schnell bruker kulturen som prisme for å se både dystopiske og utopiske muligheter for en verdensby som New York, mens Ellisiv Rognlien minner oss på at kampen fortsatt, i år som for hundre år siden, står mellom sosialisme eller barbari.