Leder
Norske massemedier, toneangivende akademikere og de fleste utenrikspolitiske talspersonene i stortingspartiene har et felles verdensbilde. Mens høstens valgkamp med rette kasta lys over «Forskjells-Norge», var det knapt noen som lot til å interessere seg for «Forskjells-verden».
Samtidig som den globale kapitalismens rovdrift på mennesker og ressurser tilsløres, tales det i høytidelige stunder om en «liberal-demokratisk» verdensordning og «våre verdier» som trues av Russland, Kina og andre autoritære regimer. Dette selv om ulikheter i makt, formue, levekår og klimakrisa er enda mer groteske og dødbringende i den globale, kapitalistiske verden.
Denne tilsløringa gjør det mulig å unngå å stille spørsmålet om hva det betyr å være en del av et system som driver rovdrift på mennesker, miljø og ressurser i hele verden. Det befester også inntrykket av at det finnes en slags regelbasert verdensordning. I virkeligheten er dette et kodeord for regler utforma i kapitalismens sentrum, det globale Nord, og som derfor er noe annet en verdensordning basert på folkeretten.
Fribillett til folkemord
Ikke noe illustrerer dette tydeligere enn den fribilletten som er gitt Israel til å utføre et apartheid-basert folkemord. En annen konsekvens er at det opprettholdes en myte om «det gode Norge», styrt av småstatsidealisme, internasjonale forpliktelser, folkerett, respekt for naturen, solidariske verdier, diplomati, bærekraftig utvikling og retten til å utdele fredspriser.
Sjøl om det har vært enkelte motkrefter, ikke minst fra partier og organisasjoner som stiller seg på det palestinske folkets side, kan det vanskelig sies at den anti-imperialistiske arven står like sterkt som tidligere på den breie venstresida her hjemme. Et stort tilbakeslag for ulike varianter av fredsbevegelse fant sted da SV i regjering i 2011 velsignet bombeflyene som la Libya i grus, medvirket til krigsforbrytelser og destabiliserte en hel region.
I årets siste utgave av Gnist har vi satt oss som mål å belyse temaer som er livsviktige for klodens framtid. Vi er mange som mener at den sosialistiske venstresida burde ha vært langt bedre til å løfte fram denne virkeligheten. På Det er mange – ikke bare norske – stemmer å lytte til.
Hyperimperialisme
Det er en god start å finne ut hvordan verden ser ut gjennom brillene til «Tricontinental Institute for Social Research». Det er et ledende forsknings- og aktivistsnettverk med avdelinger i både Asia, Afrika og Latin-Amerika, der inderen Vijay Prashad er en nøkkelperson. Det er herfra vi har henta nøkkelbegrepet «hyperimperialisme», som viser til en aggressiv fase der USA, landets allierte og vestlige kapitalinteresser kjemper med alle midler for å bevare sin økonomiske og militære makt. Mange studier og rapporter viser til hvordan det økonomiske og industrielle tyngdepunktet allerede er forskjøvet i retning av Kina og andre deler av det globale Sør, og at den historiske kontrollen over det internasjonale finanssystemet og teknologisk utvikling er i ferd med å nærme seg et vippepunkt.
Tilbake står det imperialistiske systemets ubestridte militærmakt, USA, som Nato og alliansens partnere rundt om i verden styrker for å bevare så mye som mulig av sin historiske dominans fra kolonitida og Den kalde krigen. Studier av hyperimperialismens kraft handler også om muligheten for samarbeid innafor BRICSs-nettverket, et tema som belyses ytterligere av statsviteren Vegard Bye i en oversiktsartikkel. Et sentralt tema er her hvilken utviklingsretning Kinas Kommunistiske Parti velger. Mens det fra «Tricontinentalen» gjerne understrekes at Kina trolig vil utvikle seg videre som en motkraft, er dette bildet ikke like entydig i samtalen med Kina-kjenner og journalist Gustav Gillund. Dette er et av de områdene hvor diskusjonen når høye bølger på den internasjonale venstresida.
Der hvor det er undertrykking og krig, er det også motstand i mange ulike former. Her har vi latt oss inspirere av blant annet De jordløse landarbeidernes bevegelse (MST) i Brasil, kvinneaktivister i flere land i Sør, det palestinske folket, frigjøringsideologen Frantz Fanon og imperialismeanalytikere som Adam Hanieh og Jason Hickel. De gir oss ei nødvendig ramme for å avkle ideologiske vrangforestillinger om kapitalisme med et «menneskelig ansikt».
Slik historikeren Helge Ryggvik viser i Gnist-samtalen i dette nummeret, er dette temaer som også bør stå sentralt når sosialistiske strategier og kamp for meningsfulle reformer skal føres i vårt eget land. Det er ikke grenser for spørsmål som må stilles.
Er det for eksempel mulig å se bort fra at Statens Petroleumsfond Utland, Oljefondet, er et resultat av gambling i kasinokapitalismen, naiv tillit til systemets krisefrie liv og fortsatt brenning av fossil energi som koker kloden? I ei tid med nyfascistiske strømninger – og en høyst uberegnelig president – bør det minnes om at Oljefondet har 18 000 milliarder kroner plassert i statsobligasjoner i USA. Det svarer til ni prosent av fondets portefølje. Ved inngangen til 2025 var mer enn halvparten av fondet plassert i USA.
Det er interessant å merke seg at et notat fra det liberalistiske reklamebyrået Civita, ført i pennen av Steinar Juel, spør om vi kan komme i en situasjon der president Donald Trump kan true med å beslaglegge deler av fondet – eller true med lavere rente – for å tvinge oss til å etterkomme hans politiske ønsker.
En god del av de 23 000 milliardene stammer fra grunnrente på oljeressurser, men mer kommer fra profitt som bygger på utbytting av arbeidsfolk og plyndring av naturressurser. Det handler ikke bare om private kapitalinteresser, men om den norske staten som en imperialistisk spydspiss gjennom Oljefondet og selskaper som bl.a. Equinor, Yara/Hydro og Telenor. Og hva med Norge og folkeretten på Svalbard og de nye sjøveiene i nord, rett til og fra Asia, som Per-Gunnar Skotåm skriver om?
Tidligere Nato-generalsekretær, Jens Stoltenberg, er påtroppende leder for det hyperkapitalistiske – og lukkete – nettverket med navnet Bilderberg-gruppa. Det er heller ikke uten betydning at utenriksminister Espen Barth Eide har ei fortid som en av direktørene i World Economic Forum med årlige Davos-stevner. Der var han vikar, mens Høyre-politikeren Børge Brende satt i regjering. Også dette er en del av «den norske modellen».
Det er ikke privat eller moralistisk å minne om at fattigfolk i Sør mister dør på grunn av tørke, oversvømmelser og stigende havnivå. Som kjent er det en elite med privatfly, luksusyachter og enorme boliger som per capita bærer størst ansvar. Men det store flertallet stemmer på partier som vil «utvikle» istedenfor «å avvikle» produksjonen av gass og olje, sjøl om rask omstilling er nødvendig for sikre utsatte arbeidsplasser.
Den ovennevnte studien fra «Tricontinental» legger stor vekt på militarisering, Nato-baser og risikoen for at økonomiske utfordringer møtes med militær aggresjon. Som det heter: Også en døende hest kan sparke. Dette burde spore til en intensivert motstand mot Nato-baser på norsk jord, norske fregatter i Sør-Kina-havet og deltaking i øvelser med bruk av folkerettsstridige masseødeleggingsvåpen? Som det går fram av artikkelen til Kristine Mollø-Christensen, skjer det nå ei markant militarisering av EU og et ønske hos mange medlemsland om å styrke det institusjonaliserte partnerskapet med Nato. På samme måte bør EU/EØS-debatten også handle om unionens brutale Frontex-system, samarbeid med autoritære regimer for å hindre migrasjon og bytte av bistand mot adgang til fiskeressurser og strategiske mineraler.
Global apartheid
Også andre spørsmål trenger seg på. Er det ikke også slik at småbønder, jordløse landarbeidere eller industriarbeidere uten fagforeningsrettigheter i Sør er blant «de virkelige verdiskaperne», det vil si dem som uten fagforeningsrettigheter produserer billig elektronikk, biler, kaffe og frukt til norske forbrukere i alle samfunnsklasser? Hvordan ville prisene på matvarer og elektroniske dingser vært om en times arbeid i Norge blei bytta mot en time med samme lønn i det globale Sør? Det minner mer om global apartheid enn om et globalt system der «fellesskap nytter». Er det kanskje ikke slik at solidaritet også må bety felles arbeiderkamp på tvers av landegrensene, og at dette er ei forutsetning for at Norge skal «bli greit igjen»?
I all beskjedenhet håper vi med dette nummeret å bidra med analyser og opplegg til diskusjoner, sjøl om det foreløpig er flere spørsmål enn klare svar.